10 Sikkerhetstiltak mot problematisk hundehold

10.1 Politiets virkemiddelbruk

Hundeloven har bestemmelser som gir politiet adgang til å gjøre inngrep og tiltak mot en hund og hundehold før, under og etter en uønsket hendelse.

Ved å bruke forebyggende tiltak mot problematiske hundehold kan politiet forebygge alvorlige uønskede hendelser. For eksempel dersom en hund gjentatte ganger må opptas av andre enn hundeholder fordi den går løs, kan politiet fatte vedtak om at hunden må luftes i bånd, eller at hundeholder må oppføre et gjerde rundt sin eiendom. For å styrke etterlevelsen av slike tiltak foreslår departementet å gi politiet adgang til å bruke tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

Under et pågående angrep fra hund kan politiet gjøre det inngrep som fremstår som nødvendig for å avverge skade.

Etter en uønsket hendelse kan politiet fatte et forholdsmessig vedtak ut fra situasjonen. Vedtaket kan være innrettet på å forebygge nye hendelser, men det kan også være et vedtak om administrativ sanksjon med straffeformål, for eksempel overtredelsesgebyr. Vedtak som skal forebygge nye hendelser kan spenne fra hvem som kan gå tur med hunden, til avliving. Dersom hendelsen skyldes uaktsomhet eller forsett fra hundeholders side kan politiet velge å ilegge straff i form av bøter eller fengsel.

10.2 Politiets forebyggende virkemidler

10.2.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 17 regulerer politiets adgang til å gripe inn mot problematiske hundehold for å forebygge fare og styrke allmenhetens trygghet.

Paragrafen lyder:

§ 17 Umiddelbare polititiltak for å vareta sikkerheten og tryggheten til enkeltpersoner, allmennheten og dyr

Politiet kan i samsvar med reglene i politiloven § 6 gripe inn overfor hunder og hundeholdere for å vareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller trygghet, eller for å verne andre dyr.

Politiet kan for øvrig i slike tilfeller blant annet pålegge båndtvang eller tidsbegrenset bruk av munnkurv, gi detaljerte pålegg om inngjerding av eiendom der hund oppholder seg, pålegge å redusere antall hunder, forby hunders tilstedeværelse i bestemte områder, gi andre pålegg eller forbud som gjelder hundeholdet eller sikring av hunder, ta seg inn på privat eiendom eller område, og om nødvendig ta hånd om hunder. Politiets vedtak har virkning straks, om ikke annet blir fastsatt.Unnlater hundeholderen å etterkomme pålegg eller forbud, kan politiet for hundeholderens regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å vareta de hensyn som er nevnt i første ledd.

Dersom en hund har drept eller påført et menneske vesentlig skade eller angrepet et barn, kan hunden og andre hunder i hundeholderens varetekt eller eie avlives av politiet der de finnes, dersom hensynet til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghet klart tilsier en umiddelbar avliving.Reglene om grunngiing og klage i forvaltningsloven kapittel V og VI gjelder for politiets vedtak etter § 17 annet ledd, dog slik at det ikke er klagemulighet på umiddelbar avliving.

Bestemmelsens første og andre ledd presiserer den generalfullmakt politiet har etter politiloven og lister opp en rekke konkrete tiltak som kan tenkes aktuelle ut fra politiets skjønnsmessige vurdering av konkrete omstendigheter. Første ledd viser til politiloven § 6 som gir uttrykk for at «tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak». Videre slår politiloven § 6 andre ledd fast at forholdsmessighetsprinsippet gjelder for politiets inngripen, det vil si at «[p]olitiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig». Dette har særlig betydning når det gjelder spesielt inngripende tiltak, jf. Ot.prp.nr.48 (2002–2003) side 209.

Om politiets mulighet til å gripe inn overfor hunder og hundeholdere etter hundeloven § 17 første ledd fremgår det av forarbeidene, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 102 at:

«Som etter politiloven stilles det nærmere kvalifikasjonskrav for at inngrep kan være berettiget. Men ved at departementets lovforslag direkte verner folks «trygghetsfølelse», må politiet ikke bare vurdere den direkte skaderisiko knyttet til de konkrete hundene, men kan også gripe inn hvis hundeholdet etter en mer folkelig oppfatning virker skremmende og gjør det forståelig at noen føler en viss kvalifisert utrygghet. Store hunder som får løpe løse, kan f.eks. gi grunn til inngrep, særlig hvis hundene tidligere har gjort skade og dermed skremt opp folk. Terskelen for at politiet kan gripe inn mot et hundehold som virker skremmende på f.eks. barnefamilier, bør ikke være så høy at risikoen som hundene utgjør, må være dokumentert gjennom angrep, bitt eller andre skader.

[…]

Departementet understreker at politiets valg av tiltak må være forholdsmessig i lys av den risiko som hunden utgjør, noe som følger av proporsjonalitetsprinsippet i politiloven § 6. Politiets vedtak skal ha virkning straks, om ikke annet blir fastsatt. Unnlater hundeholderen å etterkomme pålegg eller forbud, bør politiet for hundeholderens regning kunne sørge for at det nødvendige blir gjort for å vareta de hensyn som begrunner polititiltaket.»

Etter hundeloven § 17 annet ledd annet punktum har politiets vedtak virkning straks hvis det ikke fastsettes noe annet. Om gjennomføring av vedtaket gjelder tredje ledd, som for eksempel vil gjøre at politiet kan få gjennomført et pålegg om inngjerding ved å besørge det satt opp på hundeholderens kostnad.

Bestemmelsens fjerde ledd gir politiet en selvstendig hjemmel til å avlive den skadevoldende hunden og andre hunder som en hundeholder har i sin eie eller varetekt dersom hunden har drept eller påført en person vesentlig skade, eller angrepet et barn. Hva som regnes som vesentlig skade, er definert i hundeloven § 2 bokstav d. Om aldersgrensen for hvem som regnes som barn, se § 2 bokstav b.

Vilkåret for avliving etter denne bestemmelsen – som ikke krever at mindre vidtrekkende tiltak forsøkes først – er at hensynet til noens sikkerhet eller til allmennhetens trygghetsfølelse i nabolaget klart tilsier at avliving skjer straks. Avliving skal følgelig ikke være en automatisk reaksjon fordi hunden har gjort slik skade som nevnt i bestemmelsen. En valp med skarpe valpetenner vil lett kunne forårsake vesentlig skade i form av blødende sår. I slike tilfeller må det vektlegges om skaden oppstod under lek eller om valpen opptrådte aggressivt. Politiets vedtak etter denne bestemmelsen kan hverken kreves grunngitt eller påklages, jf. femte ledd.

Hundeloven § 17 fjerde ledd skal ifølge Ot.prp.nr.48 (2002–2003) side 209 ses i sammenheng med regler i lovforslaget som etter omstendighetene vil gi adgang til å avlive hunder av hensyn til menneskers sikkerhet og følelse av trygghet. Det gjelder:

1. for å avverge eller stanse et angrep mot en person kan enhver gripe inn, eventuelt ved å avlive hunden hvis det er nødvendig for å avverge skaden, jf. § 14 tredje ledd bokstav a,

2. som forebyggende tiltak kan politiet avlive en hund når hundeholdet ikke er forsvarlig, selv om hunden ikke har voldt skade, men mindre inngripende tiltak må om mulig prøves først, jf. § 24 første ledd bokstav e,

3. når hunden har voldt en person vesentlig skade, kan

   • enhver avlive hunden straks etter skaden hvis den fortsatt utgjør en fare, jf. § 14 tredje ledd bokstav d

   • politiet uten nærmere saksbehandling avlive hunden og andre hunder som hundeholderen har, hvis umiddelbar avliving er nødvendig av hensyn til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghetsfølelse, jf. § 17 fjerde ledd når hunden har angrepet et menneske, uten at noen skade behøver å være voldt, kan politiet vedta avliving av hunden hvis det ikke er et uforholdsmessig tiltak, jf. § 18 første ledd. Vedtaket kan også omfatte andre hunder som hundeholderen har hvis ikke hundeholdet er sikkerhetsmessig forsvarlig, jf. §18 tredje ledd.

Det fremgår av Ot.prp.nr.48 (2002–2003) side 209 at dersom et barn er angrepet av hunden, gjelder en mer omfattende adgang til avliving. Da kan politiet foreta umiddelbar avliving etter § 17 fjerde ledd, og er barnet påført vesentlig skade (jf. definisjonen i § 2 bokstav c), er hovedregelen at hunden skal avlives, jf. § 18 fjerde ledd bokstav a.

10.2.2 Behovet for lovendring

Under lovgjennomgangen i 2019 kom det innspill om at bestemmelsens oppbygging er uheldig, siden alle tiltak som kan fattes mot et hundehold står som en sammenhengende tekst. Videre kom det flere innspill som er kritiske til at det fremstår som om politiet ikke benytter seg av de mindre inngripende virkemidlene de har til rådighet. For avsenderne fremstår det som om vedtak om avliving blir fattet i for stor grad, også i tilfeller hvor mindre inngripende virkemidler kunne ha vært tilstrekkelig. Flere innspill stilte derfor spørsmål ved om politiet har rett kompetanse til å vurdere hva som er riktig tiltak etter hundeloven § 17, og foreslo at det burde gjøres en sakkyndig vurdering av hva som er det mest hensiktsmessige virkemiddelet. For å øke befolkningens tillit til at bruken av umiddelbar avliving er forsvarlig, bør det legges inn en klageadgang for alle slike vedtak. For mange hundeholdere fremstår avliving som en straff istedenfor forebygging av fremtidig fare.

Selv om opplistingen av tiltak i § 17 annet ledd ikke er uttømmende, kom det flere innspill om at andre tiltak burde bli inkludert i listen.

Bestemmelsen bruker i dag begreper som «angrep» og «aggresjon» som legger føringer for virkemiddelbruken, uten at innholdet i disse begrepene er godt nok definert. Dette er egnet til å skape usikkerhet om rettstilstanden, og ordlyden i disse bestemmelsene bør derfor ses nærmere på. Eksempler har også vist at begreper som «vesentlig skade» og «angrep» har blitt vurdert meget ulikt av ulike rettsinstanser. Videre mente flere innspill at henvisningen til «vesentlig skade» i straffeloven ikke passer i situasjoner med hunder, og viste til at skaden burde vurderes ut fra bittskalaen til Dr. Ian Dunbar og definisjonen av «skambid» i dansk hundelov. Innspillet fra lovgjennomgangen i 2019 pekte på at siden «skade» er et inngangskriterium for avliving bør definisjonen være tydelig, slik at bagatellmessige skader som rifter og blåmerker ikke gir grunnlag for avliving.

10.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Hundeloven § 17 gir politiet rett til å gripe inn i et problematisk hundehold. I høringsnotatet ble det vist til at inngripende virkemidler skal prøves først, men dette fremstår som uklart for hundeholdere. For å forhindre at hundehold utvikler seg til en sikkerhetsrisiko, er det viktig å gripe inn så tidlig som mulig. Ved å gjøre de mindre inngripende virkemidlene tydeligere og enklere å bruke for politiet, kan uønskede situasjoner forhindres. Det ble derfor foreslått å endre bestemmelsen slik at den i større grad fremhever politiets forebyggende virkemidler.

Under lovgjennomgangen var det flere innspill som gav uttrykk for at bestemmelsen inneholder begreper som er uklare. Departementet foreslo derfor å definere noen begreper, noen begreper ble foreslått byttet ut og noen begreper vil bli forklart nærmere i merknader til § 17.

I høringsnotatet skrev departementet at det var uheldig at alle tiltak som kan fattes mot et hundehold står oppramset i en sammenhengende tekst. Departementet så det derfor som hensiktsmessig å endre lovtekstens oppbygging. Blant annet ble det foreslått å dele opp nåværende § 17, slik at forebyggende tiltak er regulert i § 17, og avliving i akutte situasjoner skal reguleres i ny § 17 a. Dette ble foreslått for å tydeliggjøre at avliving på stedet var et ekstraordinært inngrep som kun skulle benyttes i akutte tilfeller. Høringsforslaget om politiets adgang til å avlive hunder i en akutt situasjon vil derfor bli videre omtalt under punkt 10. 3.

Hundeloven § 17 gir politiet rett til å gripe inn mot problematiske hundehold for å forebygge skade og styrke allmenhetens trygghet. Når det kommer til å vurdere sikkerhetsrisiko mente departementet at politiet helt klart er rett instans for å vurdere dette på en hensiktsmessig måte. Departementet anså derfor at iverksetting av tiltak mot problematiske hundehold for å verne om allmennhetens og enkeltpersoners trygghet, var en naturlig politioppgave.

Departementet så også at det kunne være hensiktsmessig å utvide spekteret av administrative virkemidler for å få en innretning som er i tråd med moderne forvaltningsrett. Det ville også gi politiet mer handlingsrom i det forebyggende arbeidet. Det ble foreslått å innføre hjemmel for tvangsmulkt ved unnlatelse av å etterkomme vedtak som er fattet av politiet i høringsforslagets femte ledd. Det ble videre foreslått å ta inn en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere bestemmelser for bruken av tvangsmulkt i endringsforslagets sjette ledd.

Videre ble der foreslått å omtale adgangen til å pålegge en hundeholder å redusere sitt hundehold i et eget syvende ledd. Det ble her foreslått at politiet skal gi hundeholderen en frist for å selv redusere hundeholdet. Dersom hundeholderen ikke oppfyller dette innen den gitte fristen kan politiet gjennomføre tiltaket.

Foreslått ordlyd i endringsforslaget:

§ 17 Politiets forebyggende virkemidler

Politiet kan i samsvar med reglene i politiloven § 6 gripe inn overfor hunder og hundeholdere for å vareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller trygghet, eller for å verne andre dyr.

Politiet kan for øvrig i slike tilfeller blant annet:

1. ta seg inn på privat eiendom eller område,

2. pålegge båndtvang eller tidsbegrenset bruk av munnkurv. Munnkurv må ikke benyttes i strid med regler om dyrevelferd,

3. forby hunders tilstedeværelse i bestemte områder,

4. gi pålegg om at hunden kun kan luftes av eier, eller av andre navngitte personer over 18 år, eller at hunden ikke må luftes sammen med andre hunder,

5. gi detaljerte pålegg om inngjerding av eiendom der hund oppholder seg,

6. gi andre pålegg eller forbud som gjelder hundeholdet eller sikring av hunder,

7. om nødvendig ta hunder i midlertidig forvaring

Unnlater hundeholderen å etterkomme pålegg eller forbud, kan politiet for hundeholderens regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å vareta de hensyn som er nevnt i første ledd.

Politiets vedtak har virkning straks, om ikke annet blir fastsatt.

Dersom hundeholderen unnlater å etterkomme enkeltvedtak innen fastsatt frist, kan det ilegges tvangsmulkt i form av en engangsmulkt eller løpende dagmulkt. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at det aktuelle pålegget gjennomføres, og hvilke kostnader dette antas å medføre. Tvangsmulkten kan fastsettes allerede i forbindelse med at pålegget gis når det er nødvendig at fristen overholdes. Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Politiet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Kongen kan gi nærmere forskrift om bruk av tvangsmulkt i henhold til femte ledd.

Dersom en hundeholder gjentatte ganger unnlater å etterkomme vedtak gitt av politiet eller ved brudd på bestemmelser om sikring av hund som kan medføre høy risiko, kan politiet pålegge hundeholderen å redusere antall hunder eller å avvikle hundeholdet innen en gitt frist. Dersom hundeholderen ikke overholder politiets vedtak kan politiet gjennomføre tiltaket for hundeholderens regning. Så langt det anses praktisk mulig og forsvarlig, bør politiet søke å omplassere eller selge en hund fremfor å avlive den. Dersom hunden blir solgt, skal salgssummen utbetales til eieren med fradrag for kostnadene til forvaring av dyret og gjennomføring av salget.

10.2.4 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet er enige med departementet i at det ikke vil være forholdsmessig bruk av ressurser å involvere sakkyndig før vedtak om forebyggende tiltak fattes. Videre er Politidirektoratet enige i at det bør være en lav terskel for politiet for å gripe inn med forebyggende tiltak etter § 17 i situasjoner der hunder opptrer truende. Dersom det skal brukes sakkyndig i slike saker og saksgangen blir lengre, vil det i noen tilfeller antagelig være nødvendig å ta hunden i midlertidig forvaring frem til det foreligger sakkyndigvurdering for å verne om enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller trygghet. For øvrig støtter Politidirektoratet at mulige forebyggende tiltak listes opp for å gjøre bestemmelsen mer oversiktlig.

Politidirektoratet mener det også er positivt at det fremgår at listen ikke er uttømmende. Politidirektoratet mener imidlertid at det bør fremgå av bestemmelsen at det skal være lav terskel for politiet til å gripe inn med forebyggende tiltak for å forebygge problematisk hundehold.

Politidirektoratet er også positiv til at det åpnes for å ilegge hundeholder tvangsmulkt for å få hundeholder til å etterleve gitte pålegg. Politiet opplever at forvaltningen har begrenset mulighet til å følge opp at påleggene blir fulgt opp av hundeeier og mener dette vil være et godt verktøy for å sikre at tiltakene gjennomføres. Politidirektoratet anser det som en forutsetning at det gis tydelige retningslinjer om bruken og utformingen av tvangsmulkt for å sikre likebehandling. I tillegg bemerker Politidirektoratet at dette er et nytt saksbehandlingsskritt for politiet, som vil kreve ytterligere ressurser. Politiet opplever at det kan være vanskelig å kontrollere hvorvidt gitte pålegg overholdes og at det er et system basert på tillit. I praksis opplever politiet at brudd på pålegg blir kjent for politiet via informasjon fra tidligere fornærmede, eller ved at det skjer nye uønskede hendelser med samme hund som blir meldt til politiet.

Politidirektoratet viser til at det i mange tilfeller allikevel er nok å gi en advarsel til hundeholder som forebygging av uønskede hendelser. Virkemidlene må vurderes ut fra opplysningene i hver enkelt sak.

Oslo politidistrikt støtter departementets vurderinger i at virkemidlene i § 17 skal brukes i akutte situasjoner og at sakkyndig involvering ikke er et forholdsmessig tiltak i disse tilfellene. Oslo politidistrikt viser til at det må være en lav terskel for at politiet kan gripe inn med forebyggende tiltak i situasjoner hvor hunder opptrer truende. Oslo politidistrikt opplever også i praksis at det i mange tilfeller er nok å gi en advarsel til hundeholder slik departementet skriver. Virkemidlene vurderes i hver enkelt sak, og i noen tilfeller er det nødvendig med mer inngripende pålegg, som for eksempel utvidet båndtvang og munnkurv for å beskytte allmenheten.

Oslo politidistrikt støtter endringsforslaget i § 17 tredje ledd. Det er viktig at politiet kan iverksette tiltak dersom en hundeholder unnlater å gjennomføre pålegg eller forbud. Oslo politidistrikt mener det er positivt at departementet foreslår å innføre tvangsmulkt dersom en hundeholder unnlater å etterkomme enkeltvedtak innen en fastsatt frist. Det er åpenbart at det vil tvinge de fleste hundeholdere til å etterleve gitte pålegg. Det er viktig at det som departementet foreslår gis mer detaljerte bestemmelser om bruken av tvangsmulkt i forskrift. Det vil også være en fordel om summen på en løpende dagmulkt blir fastsatt.

Oslo politidistrikt opplever at det kan være vanskelig å kontrollere hvorvidt gitte pålegg overholdes og at det er et system basert på tillit. I praksis opplever Oslo politidistrikt at brudd på pålegg blir kjent for politiet via informasjon fra tidligere fornærmede, eller ved at det skjer nye uønskede hendelser med samme hund som blir meldt til politiet.

Mattilsynet mener at § 17 annet ledd bokstav b nytt annet punktum bør fjernes. Dette er et eksempel på problemet med å nevne dyrevelferdskrav i enkelte sammenhenger. Mattilsynet mener videre at i vurderingen av pålegg etter bokstav d bør politiet ta hensyn til at mangel på mosjon og sosial kontakt kan forverre hundens adferdsproblemer og velferd.

Mattilsynet påpeker videre at farlige hunder som hovedregel bør avlives, også av hensyn til hundenes egen velferd. Mattilsynet omplasserer ikke slike hunder i dyrevelferdssaker. Mattilsynet er derfor kritiske til prinsippet i § 17 sjuende ledd tredje punktum, § 18 tredje ledd og § 18 a tredje ledd om å velge omplassering eller salg framfor avliving.

Indre Østfold kommune savner at det prioriteres oppfølging og straffeforfølgning av hundeiere som gjentagende neglisjerer båndtvang- og andre bestemmelser i hundeloven. I Indre Østfold kommune har de ved flere tilfeller de siste årene kontaktet politiet og Mattilsynet om løse hunder i båndtvangen, hunder som både jager vilt, husdyr og opptrer uønsket overfor folk og andre hunder. Dette fører til dårlig dyrevelferd, frykt og konflikter. Indre Østfold kommune oppfatter at dette ikke prioriteres av verken politiet eller Mattilsynet, og ønsker derfor å ytre bekymring for det. Indre Østfold kommune viser til at dette ikke er unikt for deres region, men noe som er aktuelt i store deler av landet.

Eidsvoll kommune er enig i at disse paragrafene omhandler tiltak som er svært inngripende ovenfor en hundeholder. Eidsvoll kommune er derfor også enig i at det er viktig at man kommer tidlig inn, slik at man i utgangspunktet kan benytte de minst inngripende virkemidlene. Eidsvoll kommune viser til at den nye oppbygningen av paragrafene framstår som tydeligere.

Norsk Kennel Klub (NKK) støtter at endringen i bestemmelsens oppbygging tydeliggjør at avliving på stedet er et ekstraordinært inngrep som kun skal benyttes i akutte tilfeller. Oppbyggingen gjør samtidig de mindre inngripende virkemidlene tydeligere, og enklere å bruke for politiet. I tillegg er hundens posisjon styrket i den nye bokstav d, siden politiet med den har flere alternative virkemidler framfor avliving og at bestemmelsen rammer eier, ikke hunden. Det samme gjelder for innføring av et nytt virkemiddel; tvangsmulkt.

NKK ser også at det i enkelte tilfeller er nødvendig at politiet må gripe inn raskt, og at det da ikke er hensiktsmessig med en sakkyndig vurdering. I slike tilfeller er det imidlertid spesielt viktig at politiet gjør en forholdsmessighetsvurdering, slik at de ikke iverksetter mer inngripende tiltak overfor hundeholderen og hund enn det som er nødvendig for å sikre at loven følges. NKK viser til at her må også hundens velferd og naturlige fysiologiske behov tillegges vekt.

Norsk Brukshundsports forbund og Norsk Rottweiler klubb viser til at å pålegge en hundeeier å for eksempel gjerde inn eiendom der hunden oppholder seg, er noe som eventuelt må gjennom flere instanser. Loven sier at en hund er forsvarlig inngjerdet når gjerdet er 180 cm høyt. Over 150 cm må det søkes om. Og dette kan eventuelt naboer klage på. Norsk Brukshundsports forbund og Norsk Rottweiler klubb påpeker at dette må samkjøres med øvrig lovgivning om gjerde på privat grunn.

NOAH- for dyrs rettigheter er glad departementet har fokus på og ønsker å ta i bruk forebyggende virkemidler heller enn avliving. De støtter endringsforslagets skille mellom politiets forebyggende virkemidler og avliving som ekstraordinært inngrep.

NOAH viser til at det er positivt at listen over forebyggende tiltak utvides og konkretiseres. Forhåpentligvis vil det minske sjansen for at hunden blir lidende som følge av eiers manglende kompetanse og gjennomføring av effektive tiltak. Etter bestemmelsens ordlyd «bør» politiet søke å omplassere eller selge hund heller enn å avlive, der det er praktisk mulig. NOAH mener ordlyden burde være «skal» slik som i § 18. Vider skriver NOAH at hundeholderens manglende gjennomføring ikke burde lastes hunden, som heller må selges eller omplasseres til en hundeholder som er villig til å ta de nødvendige forebyggende tiltakene.

NOAH støtter departementets endring av oppbygning av paragrafen, slik at tiltak kommer klart frem. NOAH er enig i at det ikke er problematisk om det er lav terskel for disse mindre inngripende tiltakene, som uansett er innrettet på å skape et tryggere hundehold også for hunden. Det som har vært sterkt problematisk er at det kan se ut som om politiet har hatt lavere terskel for det svært inngripende tiltaket avliving enn en rekke lite inngripende tiltak, slik departementet også beskriver. Unntaket er bokstav g – da det å ta hund i midlertidig forvaring er svært inngripende hvis man må betale kennelkostnadene og trussel om avliving ved manglende betaling, gjør at hunder til mindre bemidlede borgere automatisk avlives. Dette må søkes unngått.

NOAH foreslår også et ytterligere tiltak for å signalisere at kompetanse, behandling av sykdom eller adferdstrening er viktige forebyggende tiltak.

Privatpersoner mener at bestemmelsen fortsatt er uklar. Kapittelet heter «Sikkerhetstiltak mot problematisk hundehold», men de er kjent med at politiet også har rykket ut til husstander uten at det har vært grunn til å mistenke et «problematisk hundehold». Ofte har politiet da rykket ut basert på enkeltstående hendelser som har blitt meldt inn til politiet.

Privatpersonene mener at bestemmelsen bør omformuleres til «Dersom situasjonen krever det kan politiet…» Videre ber privatpersonene departementet om å legge opp til at Mattilsynet alltid blir konsultert i slike saker, med mindre det er tidsnød og foreligger en overhengende fare. I slike tilfeller mener de det er nødvendig å stille krav om at vedtaket må stadfestes innen 7 dager og at forholdsmessigheten opp mot dyrevelferd også skal være vurdert.

10.2.5 Departementets vurderinger

Departementet vil presisere at for at virkemidlene i § 17 kan få tilsiktet forebyggende effekt, må politiets iverksetting kunne skje under et relativt kort tidsperspektiv. Bestemmelsen gjelder for situasjoner som innebærer en risiko og derfor må håndteres raskt. Det er derfor ikke hensiktsmessig at sakkyndige skal vurdere hvilket tiltak som er mest formålstjenlig i ethvert tilfelle. Siden endringsforslaget i § 17 inneholder lite inngripende virkemiddel vil det heller ikke være forholdsmessig bruk av ressurser dersom en sakkyndig skal involveres for at man skal kunne fatte et vedtak.

Inngangsvilkåret for at politiet skal kunne gripe inn i et hundehold er ifølge endringsforslagets § 17 første ledd at det er nødvendig for å «ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller trygghet, eller for å verne andre dyr». Dette er en videreføring av nåværende bestemmelse i § 17 første ledd. For at forebyggende tiltak skal ha best mulig effekt, bør tiltak iverksettes tidlig i et problematisk hundehold. Det bør derfor være en lav terskel for politiet til å gripe inn med forebyggende tiltak. Det er derfor ikke et krav om at hundene har gått til angrep, bitt eller forårsaket andre skader. Politiet må vurdere skaderisikoen i den konkrete saken. Ordet «trygghet» tilsier at enkeltpersoners oppfatning av en situasjon kan tillegges vekt, men situasjonen må likevel vurderes ut fra en allmenn oppfatning om hva som virker skremmende. Det kan også legges vekt på at enkeltpersoner kan føle en viss kvalifisert utrygghet. For eksempel kan store hunder som får løpe løse i en park gi grunn til inngrep, særlig i tilfeller hvor hundene tidligere har forårsaket skader. Forholdsmessighetsprinsippet tilsier at inngrepet må tilpasses den konkrete situasjonen.

For å gjøre bestemmelsen og de ulike forebyggende tiltakene tydeligere, foreslår departementet at de blir listet i en punktliste i bestemmelsens andre ledd. I endringsforslagets bokstav b foreslår departementet å videreføre tiltaket om pålagt munnkurv, men ønsker å legge til at dette ikke må brukes i strid med reglene om dyrevelferd. Dette tilsier at det bør gis nærmere spesifikasjoner for bruken av munnkurv, for eksempel i hvilke situasjoner pålegget gjelder.

Departementet foreslår å legge til et nytt eksempel på tiltak i endringsforslagets bokstav d. Dette gjøres for å vise at det er et stort spenn av mulige tiltak som politiet kan benytte seg av. Dette tiltaket går ut på at politiet skal kunne gi pålegg om at hunden kun skal kunne luftes av eier, andre navngitte personer over 18 år, eller at hunden ikke kan luftes sammen med andre hunder. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom en stor og sterk hund har vist et behov for en stødigere ledsager for å forhindre at hunden kommer seg løs.

Departementet foreslår å endre endringsforslaget ved å erstatte ordet «midlertidig» med ordet «kortvarig» forvaring i endringsforslagets bokstav g. Dette foreslås for å presisere at forvaring med hjemmel i § 17 kun gjelder for en avgrenset tid. Politiets forvaring av hunden er en midlertidig løsning for å sikre samfunnets eller andre dyrs sikkerhet inntil andre tiltak kan iverksettes.

De opplistede tiltakene er ikke uttømmende for hvilke virkemiddel politiet kan fatte vedtak om. Det er derfor mulig å fastsette vedtak om individuelle virkemiddel som er tilpasset den konkrete situasjonen, så lenge de er forholdsmessige.

Det følger av forholdsmessighetsprinsippet at det ikke skal iverksettes mer inngripende tiltak overfor hundeholderen enn det som er nødvendig og forholdsmessig for å sikre at loven følges. Dersom det skulle vise seg at den ansvarlige ikke innretter seg på en lovlig måte, vil det være anledning til å trappe opp virkemiddelbruken.

Med opptrapping av virkemiddelbruk menes i denne sammenheng de ulike tiltak som politiet kan iverksette for å få den ansvarlige til å følge gjeldende regler. I noen tilfeller vil det være tilstrekkelig å gi en advarsel der det blir vist til de plikter som den ansvarlige har etter loven. En slik advarsel blir loggført hos politiet, og kan dermed dokumenteres. I andre tilfeller vil det være nødvendig å fatte et enkeltvedtak som uttrykker hva den ansvarlige plikter å gjøre. Lovbruddets karakter, alvorlighetsgraden av overtredelsen og omstendigheten for øvrig, vil kunne være bestemmende for hva som vil være nødvendig og forholdsmessig i den enkelte situasjonen. Også denne opptrappingen skal være forholdsmessig, og tilpasset situasjonen. Dersom det tidligere har vært gitt en advarsel, vil det være hensiktsmessig å fatte et enkeltvedtak der det vises til hvilke tiltak den ansvarlige plikter å iverksette med en tidsfrist for å utbedre forholdene. Hunden kan også tas i forvaring når situasjonen tilsier det. Personer som gjentatte ganger, og over tid, unnlater å følge de pålegg som gis, kan ilegges helt eller delvis forbud mot hold av hund jf. § 22.

Ikke alle situasjoner er egnet for et opptrappende løp i det en hendelse direkte kvalifiserer til omplassering eller avvikling av hundeholdet. Dersom en hendelse er alvorlig nok, er det adgang til å ilegge forbud mot hold av hund etter kun én uønsket hendelse.

Politiets pålegg har virkning straks, om ikke annet blir fastsatt. Et pålegg skal være skriftlig, det skal begrunnes, og det kan påklages til Politidirektoratet, jf. hundeloven § 17, jf. § 25.

Endringsforslagets tredje ledd viderefører om at dersom en hundeholder unnlater å gjennomføre pålegg eller forbud, kan politiet for hundeholderens regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å ivareta de hensyn som er nevnt i første ledd. Denne bestemmelsen vil blant annet gjøre seg gjeldende i de tilfellene hvor hunder blir tatt i midlertidig forvaring eller hundeholderen pålegges å justere fysiske forhold ved sin eiendom i henhold til vedtak, for eksempel inngjerding av eiendom. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsen fungerer som et insentiv for hundeholderen til å etterfølge politiets pålegg.

Dersom hundeholderen unnlater å etterkomme enkeltvedtak innen fastsatt frist, foreslås det at det kan ilegges tvangsmulkt. Politiet vil selv ha kompetanse til å ta stilling til om tvangsmulkt skal benyttes eller ikke. Politiet må vurdere om tvangsmulkt vil være hensiktsmessig og rimelig i den enkelte situasjon. Dette er spesielt viktig siden vi her foreslår tvangsmulkt overfor privatpersoner. Departementet mener likevel at det kan være hensiktsmessig for å forebygge situasjoner der avliving vil kunne bli det endelige resultat av manglende etterlevelse. Tvangsmulkt vil være mest hensiktsmessig i de tilfeller hvor hundeholderen er pålagt en fysisk handling som innebærer en økonomisk utgift for å oppfylle pålegget.

Tvangsmulkt er ikke straff i juridisk forstand, men et administrativt virkemiddel, og skiller seg fra straff på flere måter. Formålet med tvangsmulkten er å tvinge hundeholderen til å etterleve gitte pålegg. Tvangsmulkten virker etter sin hensikt dersom pålegg oppfylles innen fastsatt frist, og tvangsmulkt således ikke effektueres. Tvangsmulkt medfører at hundeholderen får plikt til å betale et nærmere angitt beløp. Tvangsmulkt kan gis som løpende dagmulkt eller som engangsmulkt.

I forbindelse med at det gis en forlenget frist for å etterkomme pålegget, kan politiet ilegge tvangsmulkt. Unnlater hundeholderen å etterkomme pålegget innen den nye fristen vil tvangsmulkten begynne å løpe eller forfalle til betaling ved fristens utløp.

Løpende dagmulkt starter å «løpe» med et fastsatt daglig beløp fra første virkedag etter at fristen er oversittet, og løper helt frem til pålegget er etterkommet. Løpende dagmulkt forfaller daglig til betaling. Engangsmulkt er et fast beløp og forfaller til betaling i sin helhet første virkedag etter at fristen i pålegget er ute.

Bestemmelsen gir ingen anvisning på tvangsmulktens størrelse. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført, og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. Det skal ikke bare være ulønnsomt å neglisjere pålegget – hundeholderen må også finne det uholdbart å forholde seg passiv.

For å inndrive tvangsmulkten må det sendes et påkrav om betaling til den kravet er rettet mot. Det skal ikke gå mer enn åtte uker før påkrav sendes. Påkravene sendes med regelmessige mellomrom. Ved engangsmulkt sendes påkravet så snart tvangsmulkten har forfalt til betaling. Pålegg om tvangsmulkt er grunnlag for tvangsutlegg. Tvangsmulkten tilfaller statskassen.

Dersom forholdene tilsier det, kan politiet i helt spesielle tilfeller frafalle påløpt tvangsmulkt. Adgangen forutsettes kun brukt i spesielle tilfeller, og er ment som en sikkerhetsventil i de tilfeller der inndriving av tvangsmulkten fremstår som urimelig. Eksempel på hensyn som kan tilsi hel eller delvis nedskriving av påløpt tvangsmulkt vil være dersom unnlatelse av gjennomføring er unnskyldelig av grunner som ligger nær opp til force majeure. For eksempel dersom hundeholderen dør før pålegget er gjennomført, eller før tvangsmulkt er betalt.

For å kunne gi mer detaljerte bestemmelser om bruken og utformingen av tvangsmulkt foreslås en forskriftshjemmel i bestemmelsens fjerde ledd.

I endringsforslagets syvende ledd foreslår departementet hjemmel for å fatte vedtak om reduksjon, eller avvikling, av hundeholdet innen en gitt frist. (Tidligere kunne politiet pålegge å redusere antall hunder uten at vilkårene var nærmere beskrevet) Politiet kan fatte et slikt vedtak dersom hundeholderen gjentatte ganger unnlater å etterkomme vedtak gitt av politiet, eller ved brudd på bestemmelser om sikring av hund som kan medføre høy risiko. Når et slikt vedtak er fattet, vil det være opp til hundeholderen hvordan vedtaket etterkommes, enten det er ved salg, omplassering eller avliving. Tidsfristen hundeholderen blir gitt, bør gi hundeholderen en reell mulighet for å få redusert eller avviklet hundeholdet.

Dersom hundeholderen unnlater å redusere eller avvikle hundeholdet innen fristen, kan politiet gjennomføre tiltaket for hundeholderens regning. Departementet vil peke på at bruk av omplassering av hunden etter denne bestemmelsen, kan være hensiktsmessig der det er forhold ved hundeholdet som utgjør sikkerhetsrisikoen og ikke hunden i seg selv. Så langt det er praktisk mulig og forsvarlig, bør politiet derfor søke å omplassere eller selge en hund fremfor å avlive den. Eventuelle inntekter ved salg av hunden skal tilfalle hundeholderen, etter at politiets utlegg i forbindelsen med gjennomføringen har blitt trukket fra.

10.3 Politiets inngrep ved akutt fare

10.3.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 17 regulerer politiets adgang til å gripe inn mot problematiske hundehold for å forebygge fare og styrke allmenhetens trygghet. Den foreslåtte bestemmelsen i § 17 a vil kun omfatte politiets inngrep ved akutt fare. Se omtalen av gjeldende rett for hundeloven § 17 under punkt 10.2.1.

Paragrafen lyder:

§ 17 Umiddelbare polititiltak for å vareta sikkerheten og tryggheten til enkeltpersoner, allmennheten og dyr

Politiet kan i samsvar med reglene i politiloven § 6 gripe inn overfor hunder og hundeholdere for å vareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller trygghet, eller for å verne andre dyr.

Politiet kan for øvrig i slike tilfeller blant annet pålegge båndtvang eller tidsbegrenset bruk av munnkurv, gi detaljerte pålegg om inngjerding av eiendom der hund oppholder seg, pålegge å redusere antall hunder, forby hunders tilstedeværelse i bestemte områder, gi andre pålegg eller forbud som gjelder hundeholdet eller sikring av hunder, ta seg inn på privat eiendom eller område, og om nødvendig ta hånd om hunder. Politiets vedtak har virkning straks, om ikke annet blir fastsatt.

Unnlater hundeholderen å etterkomme pålegg eller forbud, kan politiet for hundeholderens regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å vareta de hensyn som er nevnt i første ledd.

Dersom en hund har drept eller påført et menneske vesentlig skade eller angrepet et barn, kan hunden og andre hunder i hundeholderens varetekt eller eie avlives av politiet der de finnes, dersom hensynet til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghet klart tilsier en umiddelbar avliving.

Reglene om grunngiing og klage i forvaltningsloven kapittel V og VI gjelder for politiets vedtak etter § 17 annet ledd, dog slik at det ikke er klagemulighet på umiddelbar avliving.

10.3.2 Behovet for lovendring

For at hundeloven § 17 skal bli mer oversiktlig og bare inneholde politiets forebyggende virkemidler foreslo departementet å skille ut politiets inngrep ved akutt fare i § 17 a.

10.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at regulering av politiets adgang til å avlive en hund i akutte situasjoner skulle reguleres i en egen bestemmelse. Ved å fjerne bestemmelsen om avliving i akutte situasjoner ut fra bestemmelsen om politiets øvrige forebyggende tiltak ønsket departementet å presisere at avliving etter § 17 a er et ekstraordinært virkemiddel i en akutt situasjon. Avliving på stedet er et inngripende virkemiddel, og representerer også utfordringer knyttet til dyrevelferd under selve avlivingen. Departementet viste til at bruken derfor burde begrenses så langt som mulig.

Departementet viste videre til at avliving etter endringsforslagets § 17 a er en spesialbestemmelse som politiet bare unntaksvis bør benytte. Bestemmelsen innebærer at politiet, uten nærmere saksbehandling, dersom det er nødvendig ut fra hensynet til enkeltpersoners eller allmenhetens sikkerhet, kan avlive en hund som har påført noen en skade eller innebærer en klar fare. Det stilles etter denne bestemmelsen et vilkår om at hunden må ha «drept eller påført et menneske betydelig skade eller angrepet et barn» for at politiet skal kunne gjennomføre en avliving på stedet, i tillegg til at hensynet til «noen sikkerhet eller allmenhetens trygghet klart tilsier en umiddelbar avliving».

Politiets handling kan gjøres for å forsvare seg selv, eller andre mennesker. Grensene for hvilke forsvarshandlinger som er tillatt vil bero på en situasjonsbetinget vurdering. Mennesker vil alltid ha en større verdi enn en hund i denne vurderingen. Men departementet viste til at det ikke er gitt at en fare en hund utsetter et menneske for berettiger ethvert inngrep, som for eksempel avliving. Kunne faren avverges med mindre inngripende midler skulle disse foretrekkes. Klart vidtgående inngrep som avliving ville i slike tilfeller ikke være rettmessige.

Denne bestemmelsen måtte leses i lys av den allmenne nødvergebestemmelsen og hundeloven § 14. Det ble særlig vist til hundeloven § 14 andre og tredje ledd bokstav a som sier at «[v]ed pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade», og til § 14 d som sier at «[e]nhver kan på stedet avlive en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare». Inngangskriteriet var at hunden har påført et menneske «betydelig skade», eller «angrepet» et barn, og fortsatt utgjør en «umiddelbar fare».

Nåværende bestemmelse benytter seg av ordlyden «vesentlig skade», og henviser til hundeloven § 2 d som gir uttrykk for at «vesentlig skade» skal tolkes samsvarende med begrepet kroppsskade i straffeloven § 273. Siden de skader som hunder påfører et menneske i de aller fleste tilfeller vil være annerledes enn de skader mennesker påfører hverandre anså departementet at definisjonen av en vesentlig skade som hunder kan påføre mennesker bør tilpasses. Departementet har også foreslått å endre ordlyden til «betydelig» skade. Se også definisjon i endringsforslag i høringsnotatet § 2 bokstav d.

Departementet så imidlertid at i det tidsvinduet som er tilgjengelig når politiet skal anvende § 17 a, kunne det være vanskelig å gjøre en fullstendig vurdering av skadeomfanget. Departementet pekte på at det derfor var viktig å i tillegg legge vekt på i hvilken grad et angrep har funnet sted, og hvorvidt hunden fortsatt representerer en umiddelbar fare. Med «klar fare» mentes umiddelbar fare for politiet eller andre mennesker. Med klar fare mentes at hunden enten fortsatt gjør utfall, eller at hendelsesforløpet tilsier at den vil angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp. I «klar fare» lå det da også at et mulig angrep ikke lot seg avverge ved å fange hunden inn, eller at situasjonen kunne roes på annen måte, slik at for eksempel eier eller annen hundekyndig kan komme til stedet og ta hånd om hunden. Forutsetningen om at hunden ikke lar seg fange inn, eller angrepet ikke lar seg avverge på annen måte, innebærer at politiet eller andre har gjort det som med rimelighet kan forventes for å roe ned situasjonen.

Bestemmelsen gav politiet adgang til å avlive en hund på stedet etter at denne har «angrepet» et barn. For at en handling skulle anses som et «angrep» måtte det være tale om en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller menneske, der handlingen objektivt sett var egnet til å skremme eller skade jf. endringsforslag i høringsnotatet § 2 bokstav f. Ordet «angrep» omfattet dermed alt fra bitt til glefsing, til at en hund griper tak i, hopper opp på eller truer noen. Angrep ville ikke omfatte hopping i forbindelse med hilsing og lek, bjeffing, og adferd som ikke gir et reelt grunnlag for frykt, og slike handlinger fra hundens side ville derfor heller ikke gi grunnlag for inngrep. Krenkelser av bagatellmessig art ville ikke være å anse som et angrep. Departementet viste til at det ifølge lovteksten er tilstrekkelig at hunden har angrepet et barn, og det var således ikke et vilkår at barnet har blitt påført en skade. Dersom barnet imidlertid ikke har kommet til skade skulle det en del til for at avliving skulle anses som et forholdsmessig tiltak.

Departementet foreslo å fjerne adgangen til å avlive andre hunder i hundeholderes varetekt der de finnes gjennom et hastevedtak. Det fremstod ikke som hensiktsmessig at andre hunder i hundeholderens besittelse skulle avlives uten en nærmere vurdering. Det ble vist til at det derfor ikke burde være adgang til å fatte hastevedtak om å avlive andre hunder en den/de som hadde forårsaket skade. Det ville fortsatt være adgang til å omplassere eller avlive andre hunder i hundeholderens varetekt i henhold til § 18. Dersom det er flere hunder som er en del av hendelsen, ville fortsatt de som er en del av siden samme hendelsen kunne avlives etter bestemmelsen i § 17 a.

Departementet viste til at som regel vil ikke politiet være til stede i de situasjoner hvor en hund volder skade. Ofte ville det i situasjoner hvor en hund har voldt skade, heller ikke foreligge en så kvalifisert situasjon at det er grunnlag for en straksavliving etter endringsforslaget til § 17 a som ble drøftet i høringsnotatet. I slike situasjoner ville det likevel være adgang for politiet til å eventuelt ta hunden i forvaring, eller på et senere tidspunkt vurdere/vedta omplassering eller avliving.

Det ble vist til at det følger av Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 23 at «et enkeltvedtak skal være skriftlig om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet». Ettersom endringsforslaget i § 17 a regulerer handlinger i en nødsituasjon, ville det ikke være mulig for politiet å fatte et skriftlig vedtak før gjennomføringen av vedtaket skjer. Departementet pekte på at det imidlertid er i tråd med god forvaltningsskikk at hastevedtak blir fulgt opp med en stadfestning i et skriftlig brev i etterkant av gjennomføringen. Siden dette er et meget inngripende tiltak, tilsa hensynet til vedtakets etterprøvbarhet at et skriftlig vedtak burde gis.

Departementet viste videre til at det følger av nåværende § 17 femte ledd at reglene om klagerett i forvaltningsloven kapittel 5 ikke gjelder for hastevedtak om umiddelbar avliving. Departementet foreslo å oppheve denne bestemmelsen.

Det ble vist til at selv om avliving ikke kan reverseres, vil adgangen til å klage på umiddelbare vedtak om avliving kunne styrke rettsikkerheten ved slike vedtak, ved at det må gjøres en konkret vurdering av om inngrepet var nødvendig i den gitte situasjonen. En vurdering av nødvendigheten av vedtaket i ettertid vil også kunne styrke rettsfølelsen for hundeholderen. Dette vil også gjøre det mulig å kreve erstatning for økonomisk tap i de tilfeller man kommer til at avliving ikke var forholdsmessig.

Følgende ordlyd ble foreslått:

§ 17 a Politiets inngrep ved akutt fare

Dersom en hund har drept eller påført et menneske betydelig skade eller har angrepet et barn, og fortsatt utgjør en klar fare, kan hunden avlives av politiet der de finnes, dersom hensynet til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghet klart tilsier en umiddelbar avliving.

Vedtak om avliving skal stadfestes skriftlig i etterkant.

10.3.4 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet støtter departementets vurdering om å skille ut hjemmelen for å avlive hunden på stedet i en egen bestemmelse. Det fremstår mer oversiktlig når de forebyggende tiltakene og inngrep ved akutt fare er fremstilt hver for seg. Videre er de enige i at et slikt hastevedtak om avliving bør stadfestes skriftlig i etterkant.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt støtter departementets vurdering om at avliving gjennom hastevedtak kun skal gjelde den eller de hundene som har forårsaket skaden dersom det kan sannsynliggjøres at eventuelle andre hunder som var til stede ikke var med på angrepet. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt viser til at departementet foreslår å oppheve nåværende § 17 femte ledd og innføre klagerett for hastevedtak om umiddelbar avliving. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt støtter ikke departementet i dette. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt viser til at vedtak om umiddelbar avliving er forbeholdt de mest alvorlige og grove tilfellene. Det kan i disse tilfellene i stedet gjøres en legalitetskontroll av saken. I de aller fleste hundesakene blir hundene innbrakt til kennel, og eier av hunden blir deretter forhåndsvarslet om vedtak/omplassering og gitt frist til å inngi tilsvar. Slik Politidirektoratet og Oslo politidistrikt ser det er rettsikkerheten opprettholdt ved at disse sakene blir grundig vurdert før vedtak.

Norsk Kennel Klub (NKK) ser det som positivt at departementet ønsker å regulere politiets adgang til å avlive hund i akutte situasjoner i egen bestemmelse, for å tydeliggjøre at avliving i nevnte tilfeller er et ekstraordinært virkemiddel i en akutt situasjon. NKK stiller spørsmål ved at det i bestemmelsen åpnes for at en hund kan avlives etter å ha angrepet et barn, uten at det stilles krav om noen form for skade på barnet. NKK mener det er viktig at det ligger objektive og fornuftige vurderinger bak hendelsesforløpet, ikke irrasjonell frykt. Uten krav til at hunden faktisk har utgjort noen form for skade, kan man risikere at en ivrig og leken hund oppleves som farlig uten å være det.

NOAH - for dyrs rettigheter har i tidligere innspill uttrykt at det er uheldig at situasjoner av meget ulik alvorlighetsgrad samles i en setning. Det er stor forskjell på å «angripe et barn», som kan omfatte så lite som å gjøre en målrettet bevegelse mot et barn, og det å påføre et menneske betydelig skade/død. NOAH mener at angrep på barn enten må tas ut av paragrafen eller erstattes med et vilkår om skade på barn. Det vil også være mer i tråd med departementets egen oppfatning av at «Dersom barnet imidlertid ikke har kommet til skade skal det en del til for at avliving skal anses som et forholdsmessig tiltak.». Andre tiltak vil da sannsynligvis være mulige og tilstrekkelige.

NOAH viser videre til at under høringsnotatets kommentarer til § 14 uttaler departementet at allmennhetens trygghet vil omfatte både en subjektiv og en objektiv vurdering. NOAH kan ha forståelse for at dette kan være relevant for mindre inngripende, forebyggende virkemidler. Det burde derimot ha liten plass i en akutt avlivingsvurdering, og kan sende et uheldig signal om at man kan avlive en hund på stedet for at allmennheten skal føle seg trygg.

NOAH mener at selve ordlyden ikke reflekterer at det allerede følger av «klar fare» at det må være en situasjon hvor hunden sannsynligvis vil angripe igjen hvis situasjonen ikke løses opp, og at mindre inngripende virkemidler ikke vil være tilstrekkelig til å avverge denne faren. Vilkåret om klar fare vil ikke være oppfylt uten at hensynet til noens sikkerhet tilsier avliving. Hensynet til allmennhetens trygghet burde ikke være et alternativt vilkår, som impliserer at man kan avlive en hund på stedet uten at det er nødvendig for noens sikkerhet.

Videre viser NOAH til at i alle tilfeller hvor umiddelbar avliving ikke kan begrunnes i noens sikkerhet vil det ikke være nødvendig å avlive på stedet, og en eventuell vurdering av avliving må foretas etter § 18. De viser til at dette også stemmer bedre overens med det synet departementet uttrykker i høringsnotatet om at avliving på stedet må være «nødvendig ut fra hensynet til enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet».

Dyrepleierne i akademikerne og Bodø Agilityklubb støtter departementets forslag om å skille nåværende 4. ledd ut som en egen bestemmelse. Dette vil bidra til å synliggjøre at avliving skal begrenses i så stor grad som mulig. Dyrepleierne i akademikerne og Bodø Agilityklubb støtter også forslaget om å fjerne adgangen til å avlive andre hunder som er i hundeholders varetekt, og mener at dette er en generell styrking av rettssikkerheten til hunder ved at hundene blir vurdert på individuelt plan. Videre viser Dyrepleierne i akademikerne og Bodø Agilityklubb til at det er også positivt at vedtak om avliving skal stadfestes skriftlig i etterkant. Selv om en avliving ikke kan reverseres er det likevel viktig for hundeholder å ha klageadgang etter forvaltningsloven § 23.

Privatpersoner støtter departementets forslag om å fjerne adgangen til å avlive også andre hunder i husstanden etter denne bestemmelsen. Videre støtter de departementets forslag om å oppheve bestemmelsen om at det ikke skal være klagerett for hastevedtak om umiddelbar avliving. De mener dette vil bringe rettsikkerheten i riktig retning.

10.3.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at regulering av politiets adgang til å avlive en hund i akutte situasjoner skal reguleres i en egen bestemmelse. Ved å fjerne bestemmelsen om avliving i akutte situasjoner ut fra bestemmelsen om politiets øvrige forebyggende tiltak ønsker departementet å presisere at avliving etter § 17 a er et ekstraordinært virkemiddel i en akutt situasjon. Avliving på stedet er et inngripende virkemiddel, og representerer også utfordringer knyttet til dyrevelferd under selve avlivingen. Bruken bør derfor begrenses så langt som mulig.

Avliving etter § 17 a er en spesialbestemmelse som politiet bare unntaksvis bør benytte. Bestemmelsen innebærer at politiet, uten nærmere saksbehandling, dersom det er nødvendig ut fra hensynet til enkeltpersoners eller allmenhetens sikkerhet, kan avlive en hund som har påført noen en skade eller innebærer en klar fare. Det stilles etter denne bestemmelsen et vilkår om at hunden må ha «drept eller påført et menneske betydelig skade eller angrepet et barn» for at politiet skal kunne gjennomføre en avliving på stedet, i tillegg til at hensynet til «noen sikkerhet eller allmenhetens trygghet klart tilsier en umiddelbar avliving».

Politiets handling kan gjøres for å forsvare seg selv, eller andre mennesker. Grensene for hvilke forsvarshandlinger som er tillatt vil bero på en vurdering av situasjonen. Mennesker vil alltid ha en større verdi enn en hund i denne vurderingen. Det er likevel ikke gitt at en fare en hund utsetter et menneske for berettiger ethvert inngrep, som for eksempel avliving. Kan faren avverges med mindre inngripende midler skal disse foretrekkes. Klart vidtgående inngrep som avliving vil i slike tilfeller ikke være rettmessige.

Denne bestemmelsen må lese i lys av den allmenne nødvergebestemmelsen og hundeloven § 14. Det vises særlig til hundeloven § 14 andre og tredje ledd bokstav a som sier at «Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade». Inngangskriteriet er at hunden har påført et menneske «betydelig skade», eller «angrepet» et barn, og fortsatt utgjør en «umiddelbar fare».

Nåværende bestemmelse benytter seg av ordlyden «vesentlig skade», og henviser til hundeloven § 2 d som gir uttrykk for at «vesentlig skade» skal tolkes samsvarende med begrepet kroppsskade i straffeloven § 273. Siden de skader som hunder påfører et menneske i de aller fleste tilfeller vil være annerledes enn de skader mennesker påfører hverandre anser departementet at definisjonen av en vesentlig skade som hunder kan påføre mennesker bør tilpasses. Departementet har derfor også endret ordlyden til «betydelig» skade. Se også definisjon i endringsforslag § 2 bokstav f.

Departementet ser imidlertid at i det tidsvinduet som er tilgjengelig når politiet skal anvende § 17 a, kan det være vanskelig å gjøre en fullstendig vurdering av skadeomfanget. Det er derfor viktig i tillegg å legge vekt på i hvilken grad et angrep har funnet sted, og hvorvidt hunden fortsatt representerer en umiddelbar fare. Med «klar fare» menes umiddelbar fare for politiet eller andre mennesker. Med «klar fare» menes videre at hunden enten fortsatt gjør utfall, eller at hendelsesforløpet tilsier at den vil angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp. I «klar fare» ligger det da også at et mulig angrep ikke lar seg avverge ved å fange hunden inn, eller at situasjonen kan roes på annen måte, slik at for eksempel eier eller annen hundekyndig kan komme til stedet og ta hånd om hunden. Forutsetningen om at hunden ikke lar seg fange inn, eller angrepet ikke lar seg avverge på annen måte, innebærer at politiet eller andre har gjort det som med rimelighet kan forventes for å roe ned situasjonen.

Bestemmelsen gir politiet adgang til å avlive en hund på stedet etter at denne har «angrepet» et barn. For at en handling skal anses som et «angrep» må det være tale om en situasjon der en ikke sikret hund gjør en målrettet bevegelse mot et menneske med den hensikt å skade, jf. endringsforslag § 2 bokstav h. Ordet «angrep» omfatter dermed alt fra bitt eller glefsing, til at en hund griper tak i, hopper opp på eller truer noen. Angrep vil ikke omfatte hopping i forbindelse med hilsing og lek, bjeffing, og adferd som ikke gir et reelt grunnlag for frykt. Slike handlinger fra hundens side vil derfor heller ikke gi grunnlag for inngrep. Krenkelser av bagatellmessig art vil ikke være å anse som et angrep. Ifølge lovteksten er det tilstrekkelig at hunden har angrepet et barn, og det er således ikke et vilkår at barnet har blitt påført en skade. Dersom barnet imidlertid ikke har kommet til skade skal det en del til for at avliving skal anses som et forholdsmessig tiltak.

Departementet foreslår å fjerne adgangen til å avlive andre hunder i hundeholderes varetekt der de finnes gjennom et hastevedtak. Det fremstår ikke som hensiktsmessig at andre hunder i hundeholderens besittelse skal avlives uten en nærmere vurdering. Det bør derfor ikke være adgang til å avlive andre hunder en den/de som har forårsaket skade gjennom hastevedtak. Det vil fortsatt være adgang til å omplassere eller avlive andre hunder i hundeholderens varetekt i henhold til § 18. Dersom det er flere hunder som er en del av den akutte hendelsen, vil fortsatt de som er en del av den samme akutte hendelsen kunne avlives etter bestemmelsen i § 17 a.

Som regel vil ikke politiet være til stede i de situasjoner hvor en hund volder skade. Ofte vil det i situasjoner hvor en hund har voldt skade, heller ikke foreligge en så kvalifisert situasjon at det er grunnlag for en straks-avliving etter endringsforslaget til § 17 a som er drøftet her. I slike situasjoner vil det likevel være adgang for politiet til å eventuelt ta hunden i forvaring, eller på et senere tidspunkt vurdere/vedta omplassering eller avliving. For en nærmere vurdering av dette vises det til departementets vurdering av hundeloven § 18 under punkt 10.4.5.

Det følger av Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 23 at «et enkeltvedtak skal være skriftlig om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet». Ettersom endringsforslaget i § 17 a regulerer handlinger i en nødsituasjon, vil det ikke være mulig for politiet å fatte et skriftlig vedtak før gjennomføring av vedtaket skjer. Det er imidlertid i tråd med god forvaltningsskikk at vedtak som gjennomføres i en øyeblikkelig handling, blir fulgt opp med en stadfestning i et skriftlig brev i etterkant av gjennomføringen. Siden dette er et meget inngripende tiltak, tilsier hensynet til vedtakets etterprøvbarhet at et skriftlig vedtak bør gis.

Det følger av nåværende § 17 femte ledd at reglene om klagerett i forvaltningsloven kapittel 5 ikke gjelder for avliving på stedet. Departementet har foreslått å oppheve denne bestemmelsen.

Selv om avliving ikke kan reverseres, vil adgangen til å klage på umiddelbare vedtak om avliving kunne styrke rettsikkerheten ved slike vedtak, ved at det må gjøres en konkret vurdering av om inngrepet var nødvendig i den gitte situasjonen. En vurdering av nødvendigheten av vedtaket i ettertid vil også kunne styrke rettsfølelsen for hundeholderen. Dette vil også gjøre det mulig å kreve erstatning for økonomisk tap i de tilfeller man kommer til at avliving ikke var forholdsmessig. Siden dette virkemiddelet bare unntaksvis vil bli brukt mener departementet at det ikke bør medføre urimelige byrder for politiet å saksbehandle en klage. Departementet viser til politiets kommentar om at det kan gjennomføres legalitetskontroll, men mener at en klagerett vil være nødvendig for at hundeholdere skal ha tillit til at dette virkemiddelet ikke blir brukt mer enn strengt nødvendig.

10.4 Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på menneske

10.4.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 18 omhandler avliving og omplassering etter at det er skjedd en uønsket hendelse. Da hundeloven § 18 ble vedtatt avløste den straffeloven § 354 annet ledd annet og tredje punktum, bufeloven § 2 første til tredje ledd, reindriftsloven § 29 femte ledd, viltloven § 53 tredje ledd første og annet punktum og kamphundloven § 5.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 18 Avliving eller omplassering av en hund etter en eller flere uønskede hendelser

En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Det samme gjelder hvis hunden har jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, eller hvis den har skadet en annen hund eller kjæledyr. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på hvilken fare som har vært tilstede, påført skade, den risiko og utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og hundens nytteverdi. Hundens økonomiske verdi eller det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

Hvis hundeholdet ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig, kan vedtak om avliving eller omplassering omfatte alle andre hunder som hundeholderen har hånd om.

Følgende særlige bestemmelser gjelder foran de generelle reglene i første og annet ledd:

• a. En hund som har påført barn vesentlig skade, bør normalt avlives.

• b. En hund som har angrepet eller vesentlig skadet dyr i landbruket eller tamrein, bør normalt avlives hvis dyrets eier ber om det.

• c. En hund som ved ensidig angrep har vesentlig skadet andre husdyr, medregnet andre hunder, bør normalt avlives hvis dyrets eier ber om det, unntatt der hunden ikke antas å utgjøre større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør, og heller ikke kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt.

En hund som har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, etter at politiet har gitt hundeholderen mer enn én skriftlig advarsel i løpet av de siste tre år, kan avlives eller omplasseres av politiet. Dette gjelder uten hensyn til om advarselen gjelder samme hund. Vedtaket kan omfatte alle de hunder som hundeholderen har hånd om. Advarselen regnes ikke som enkeltvedtak.

Det vises til omtale av hundeloven § 18 i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 209–210:

«Bestemmelsen tar sikte på avliving i ettertid av at det har skjedd en uønsket hendelse. Om adgangen til umiddelbar avliving gjelder reglene i §§ 14 og 17.

Som «uønsket hendelse» regnes for det første tilfelle hvor hunden har angrepet eller skadet et menneske, eller skadet en annen hund eller kjæledyr, eller jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, jf. første ledd første og annet punktum. Hovedregelen er at politiet da kan treffe vedtak om avliving, hvis ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Tredje og fjerde punktum angir momenter som skal – henholdsvis ikke skal – inngå i vurderingen av om avliving vil være uforholdsmessig. I de situasjoner som går inn under fjerde ledd, er hovedregelen strengere.

Annet ledd angir omplassering som et alternativ til avliving, der dette er praktisk mulig og forsvarlig. Det kan tenkes at omplassering ikke vil være et uforholdsmessig tiltak, selv om avliving vil være det. En omplassering vil innebære at eiendomsretten til hunden går over på den nye hundeholderen (med mindre eieren er en tredje person).

Tredje ledd bestemmer at vedtaket og avliving eller omplassering kan omfatte alle hunder som hundeholderen har, hvis politiet ikke anser hundeholdet som sikkerhetsmessig forsvarlig.

Mens den alminnelige regel om avliving eller omplassering går ut på en avveining med utgangspunkt i første ledd tredje og fjerde punktum, inneholder fjerde ledd en normalregel om avliving der et barn er påført vesentlig skade (bokstav a) eller der hunden har angrepet mv. noen annens dyr (bokstav b og c). Har hunden jaget eller skadet et produksjonsdyr i landbruket eller tamrein, er normalregelen avliving dersom dyreeieren ber om det, jf. bokstav b. Andre husdyr, herunder hunder, går inn under bokstav c. Her er normalregelen avliving etter krav fra dyrets eier hvis hunden har angrepet og skadet dyret, men avliving skal ikke skje hvis den skadevoldende hunden ikke utgjør større risiko i fremtiden enn vanlig for hunder, og heller ikke kan ventes å angripe på ny dyr som den skadelidende eieren har. Dette vil gjøre at det sjelden eller aldri vil være adgang til å vedta avliving fordi en hund har skadet en katt. Når politiet vurderer om det skal gjøres unntak fra normalregelen, må det vurdere de samme momenter som nevnt i første ledd tredje og fjerde punktum, men terskelen for å unnlate avliving ligger høyere. Om avliving etter valpebitt bør man legge til grunn en lignende vurdering som etter hundeloven § 17 fjerde ledd, se omtalen av denne bestemmelsen.

Femte ledd regulerer en annen gruppe uønskede hendelser, nemlig hvor en hund har gått løs ulovlig, i strid med reglene i kapittel 2, eller uten godt nok tilsyn for øvrig. Også her kan politiet treffe vedtak om avliving eller omplassering, men bare hvis hundeholderen har fått skriftlig advarsel fra politiet i løpet av de siste tre år før vedtaket blir truffet. En slik advarsel er ikke noe selvstendig enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. fjerde punktum. Det er uten betydning om advarselen gjelder samme hund som nå overveies avlivet, så lenge den gjelder vedkommendes hundehold, jf. annet punktum. I tråd med dette bestemmer tredje punktum at vedtaket kan gjelde flere av eller alle hundeholderens hunder, uten at dette skal besluttes automatisk.

For saksbehandlingen, overprøving og gjennomføring av vedtak etter § 18 gjelder forvaltningsloven og de særskilte regler i § 25.»

10.4.1.1 Fremmed rett

Det følger av dansk hundelov § 6 stk.2 nr. 4 at dersom hunden har forårsaket skade på et menneske, eller annen vesentlig skade, og hundens, eller hundeholderens, adferd er av en slik karakter at den er egnet til å skape frykt i sine omgivelser, eller det er grunnlag for å anta at hunden kan være farlig for sine omgivelser kan politiet vedta at hundeholdet skal ilegges pålegg eller at hunden skal avlives. Slike pålegg kan for eksempel være at eiendommen hunden befinner seg på skal inngjerdes, at hunden kun kan luftes av bestemte personer over 18 år eller at det må brukes munnkurv.

§ 6 stk. 4 slår også fast at dersom slike pålegg blir brutt kan politiet vedta å avlive hunden. I § 6 stk. 5 slås det fast at dersom hunden har påført et menneske eller en annen hund et «skambid» under et overfall eller ved annen uakseptabel og farlig adferd «skal» politidirektøren vedta å avlive hunden.

Bestemmelsen ble vedtatt av Folketinget i 2014. Definisjonen av «skambid» fremgår av forarbeidene til Lovforslag nr. L 92 av 5. desember 2013 side 14. og innebar en presisering av definisjonen av «skambid». Definisjonen inneholder beskrivelser av hvilke fysiske skader som må være til stede. Et «skambid» er definert ved følgende:

«Flere dybe, punktformede sår, der når dybt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; det skal tydeligt fremgå, at der er tale om flere bid, og at det er foregået med nogen voldsomhed, eller udrivning (dyb flænge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skindet), eller bidlæsioner, der medfører tab af væv (bortset fra ubetydelige skader på hundeører), eller bidlæsioner, der medfører døden, herunder situationer, hvor en hund rusker en anden hund til døde, uden at biddet i sig selv har givet anledning til skader af en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter.»

Politiet gis adgang til å innhente opplysninger fra både lege og dyrlege om bittskaden.

Det følger av dansk hundelov § 6 a stk. 1 at på politiets anmodning er hundeholderen forpliktet til å delta i en hundesakkyndig undersøkelse av hunden, før det treffes en avgjørelse om avliving av hunden etter § 6 skt.2 nr. 4 og § 6 stk. 5. Dersom politiet ikke krever en slik undersøkelse kan hundeholderen kreve at dette gjennomføres, jf. § 6 a stk. 2. I denne sakkyndige vurderingen skal omstendighetene ved biteepisoden inngå i vurderingen jf. § 6 a stk. 3.

Dette tilsier at vurderingen av om en skade er et «skambid» er todelt, og at både hundens adferd og selve skaden vurderes.

Det følger av Sveriges lag om tilsyn av hundar och katter § 11 at politiet kan ta i forvaring en hund for å forhindre at denne forårsaker skade eller vesentlig ulempe. Videre følger det av § 12 at etter at hunden har blitt tatt i forvaring av politiet skal politet beslutte om hunden skal selges eller gis bort. Om politiet kommer til at hunden utgjør en «fara för människor eller djur eller om det annars finns särskilda skäl» kan de beslutte at den skal avlives.

Det følger av Prop. 2006/07:126 side 35 at det i utgangspunktet bare er hunder som «av någon anledning efter en utredning» anses som farlige for mennesker eller dyr som bør avlives. Etter gjeldende lov skal det innhentes uttalelse fra veterinær før politiet avliver en hund. Veterinærens undersøkelse skal være rettet mot å avgjøre om det kan finnes en fysisk årsak til hundens aggressive oppførsel. Dersom veterinæren kommer frem til at det ikke går å behandle hunden bør den avlives. Veterinærens undersøkelser kan kompletteres ved at en «besiktningsman» innen politiets hundevirksomhet gir en uttalelse om hundens mentale tilstand.

10.4.2 Behovet for lovendring

Hundeloven § 18 regulerer avliving og omplassering av hunder etter en uønsket hendelse. Bestemmelsen er en av de mest inngripende i hundeloven. Ved lovgjennomgangen i 2019 kom det inn mange innspill som gav uttrykk for at det fremstår som at det er for lett å avlive hunder etter bestemmelsen, og at bestemmelsen i større grad burde ta høyde for «normal hundeadferd» og uhell. Innspillene mente at terskelen for å avlive en hund bør bli høyere, siden dette virkemidlet skal være en siste utvei. Mange mente at omplassering av hunder ikke blir sett på som en reell mulighet, og mente at det burde være dokumentert at omplassering har blitt vurdert/forsøkt før avliving ble vedtatt. Mange opplevde også avliving som en form for straff, og ikke som et tiltak for å forbygge fremtidig risiko.

Det har generelt blitt rettet mye kritikk mot hundeloven for at uklare begreper som «angrep», «skade» og «utrygghetsfølelse» kan føre til vilkårlige tolkninger. Denne kritikken gjør seg særlig gjeldende til § 18 om avliving ettersom bestemmelsen regulerer et meget inngripende virkemiddel. For eksempel var mange innspill kritiske til ordet «utrygghetsfølelse», og mente blant annet at dette gir uttrykk for at subjektive oppfatninger tillegges vekt i for stor grad. De uklare begrepene gjør at publikum føler at tolkningen av bestemmelsen blir vilkårlig. Dette fører i sin tur til uforutsigbarhet og en følelse av en manglende rettssikkerhet for hundeholderen.

Flere innspill mente at politiet ikke har den faglige kompetanse for å kunne vurdere slike saker på en riktig måte, og mente at det burde stilles krav om en sakkyndig vurdering av hunden før vedtak om avliving fattes. Sakkyndiges vurderinger burde også tillegges vekt i forbindelse med domstolsbehandlingen av vedtak etter hundeloven § 18.

Mange innspill mente at skadens omfang skal vektlegges på en annen måte, og at mindre skader på mennesker eller dyr i seg selv ikke skal føre til avliving. Flere innspill kritiserte også at skadebegrepet i straffeloven § 273 blir brukt for å vurdere skader hunder har påført mennesker, og mente at det burde være en egen definisjon når det kommer til hundebitt. Mange innspill viste til den danske hundeloven som skiller mellom et «bid» og et «skam bid». Andre innspill viste til dr. Ian Dunbars bitt-skala. Det ble også rettet en del kritikk mot at domstolene ikke har en enhetlig tilnærming til skader hunder har påført mennesker, og at terskelen for hva som skal anses som en skade er for lav. Innspillene viser i slike tilfeller til at skader som risper og blåmerker har oppfylt skadevilkåret i § 18.

Mange innspill mente at grunnvilkåret om at «angrepet eller skadet» er feil, og at angrep og skade ikke burde føre til avliving hver for seg, men sammen.

Det ble rettet kritikk mot utsagnet om at hunder som har bitt én gang lettere vil bite igjen, og flere innspill mente at det ikke finnes noe grunnlag for denne påstanden.

Flere innspill mente at det ikke burde være adgang til å avlive en hund som har jaget eller skadet andre dyr. I de tilfeller hunden har skadet eller drept husdyr, produksjonsdyr og tamrein burde økonomisk erstatning og/eller bot for hundeholderen være å foretrekke.

Det ble også påpekt at hundeholderen som oftest har skyld i at uønskede hendelser oppstår, og at virkemidlene i slike saker derfor i større grad burde rettes mot hundeholderen.

10.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å endre bestemmelsen for å tydeliggjøre når det foreligger hjemmel til avliving eller omplassering, og hvilke vilkår som må være oppfylt for at vedtak om dette skal fattes.

Det ble vist til at ved å tydeliggjøre begreper i bestemmelsen, blant annet ved å gi flere definisjoner på begreper i høringsforslagets § 2, vil bestemmelsens virkeområde bli klarere. På denne måten ville bruken av § 18 bli mer treffsikker på de områdene som bestemmelsen er ment å omfatte.

Høringsforslaget tok også sikte på å gi konkrete holdepunkter for vurderingen politiet må gjøre ved håndhevelsen av § 18. Dette ville i sin tur kunne effektivisere politiets saksbehandling. Tydeligere krav til vurderingene, ville gjøre det tydeligere for hundeholderen når bestemmelsen var oppfylt, noe som kunne bidra til at hundeholderen i større grad aksepterer vedtakets innhold. Departementet mente at det er viktig at loven er mer i tråd med den allmenne rettsoppfatning. Dette ville også kunne bidra til en bedre etterlevelse.

Det ble også vist til at det var foreslått andre virkemidler i høringsforslaget for å håndtere problematiske hundehold.

For å tydeliggjøre at det er ulike vurderinger som gjøres gjeldende når en hund har angrepet eller skadet et menneske i forhold til når den har angrepet eller skadet andre dyr foreslo departementet å dele paragrafen i to, og etablere en ny § 18 a. Endringsforslagets § 18 vil derfor kun gjelde angrep og skader på mennesker.

Høringsforslaget opprettholdt ordlyden i bestemmelsens første ledd «angrepet eller skadet et menneske». Begrepet «skade» ble foreslått å omfatte både fysiske og psykiske skader. Fysiske skader ble foreslått å omfatte skader påført en kropp i tilknytning til et angrep, også mindre alvorlige fysiske krenkelser.

Nåværende bestemmelse i hundeloven § 18 legger opp til en forholdsmessighetsvurdering. Dette ble foreslått videreført.

Det ble poengtert at et av vurderingskriteriene loven angir er «omfang og type av påført skade». Dette tydeliggjorde at desto mindre omfattende skade det er snakk om, desto mer skulle det til for å fatte vedtak om avliving eller omplassering. Mindre skader alene ville ikke være tilstrekkelig til å fatte vedtak om avliving eller omplassering. Det ville i så fall kreve at de øvrige momentene i helhetsvurderingen med styrke talte for avliving eller omplassering.

Det ble vist til at et «angrep» er foreslått definert som en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller menneske, der handlingen objektivt sett er egnet til å skremme eller skade jf. endringsforslag § 2 bokstav f. Begrepet «angrep» ville dermed omfatte alt fra bitt til glefsing, til at en hund griper tak i, hopper opp på eller truer noen. Med denne definisjonen ville angrep imidlertid ikke omfatte hopping i forbindelse med hilsing og lek, bjeffing, og adferd som ikke gir et reelt grunnlag for frykt. Slike handlinger fra hundens side vil derfor heller ikke gi grunnlag for inngrep. Det ble også omtalt at krenkelser av bagatellmessig art ikke vil være å anse som et angrep. Ifølge høringsforslaget skulle det legges vekt på hvorvidt hunden har angrepet eller skadet et barn. Det ble ikke satt et vilkår at barnet er påført skade, men det ble slått fast at det skal mer til for at avliving skal ses som et forholdsmessig tiltak dersom barnet ikke har kommet til skade. En skade som skyldes en avvergereaksjon forårsaket av en smertefull tilstand skal heller ikke automatisk medføre en avliving.

Bestemmelsen om at politiet kan vedta å avlive en hund dersom dette ikke fremstår som et «uforholdsmessig tiltak» videreføres. For at vurderingen av forholdsmessighet skal væreobjektiv gir bestemmelsen eksempler på momenter som skal vurderes. På grunn av ny kunnskap om hund ble det foreslått å øke listen over momenter som kan være relevante i slike saker, som for eksempel hundens helse og andre omstendigheter, som ville kunne gjøre vurderingen mer objektiv. Det ble også vist til de foreslåtte fysisk målbare (patologiske) kriteriene for «betydelig skade».

I høringsforslagets første ledd ble det listet opp relevante momenter som det skal legges særlig vekt på i forholdsmessighetsvurderingen av om vedtak om avliving eller omplassering skal fattes. Dette innebar en endring ved at nåværende bestemmelses første ledd tredje og fjerde setning blir et eget ledd, og at de ulike momentene ble opplistet for å gjøre dem tydeligere. Det ble poengtert at listen ikke var uttømmende, og at andre momenter kunne være relevante for vurderingen. Det ble også uttrykt at ikke alle momentene ville være relevante i enhver sak, eller at de nødvendigvis skulle vektes likt.

Ved vurderingen av «hvilken fare som har vært til stede» skulle hundens farepotensiale tillegges vekt. Relevante momenter ville være størrelse, kraft og kjevetrykk. Det ble gitt uttrykk for at det skulle legges vekt på om skaden kunne ha blitt verre. For eksempel om bekledning hadde begrenset skadene, eller at angrepet ble avverget kun ved at hunden ble hindret i å fortsette. Den angrepnes sårbarhet skulle også tillegges vekt.

Høringsforslagets første ledd bokstav b innebærer at «omfang og type av påført skade, og hvorvidt det er barn som er påført skade», skulle tillegges vekt. I høringsnotatet ble det beskrevet at det ved vurdering av «omfanget» av skaden skulle legges vekt på hvilken skade som er påført, og hvor denne skaden befant seg på den skadelidtes kropp. Hvor mye vekt en slik skade skulle få, ville bero på en samlet vurdering av blant annet fare og risiko som var til stede under hendelsen. For eksempel ville det være større fare og risiko knyttet til en skade i ansiktet eller halsen, enn en skade på en arm. Det skulle også, ifølge høringsforslaget, legges vekt på hvorvidt det er et barn som er påført skaden. Det ble presisert at det økonomiske tap etter påført skade ikke skulle tillegges vekt.

I høringsforslaget § 18 første ledd bokstav c ble det foreslått at man skulle kunne legge vekt på hvorvidt angrepet var helt eller delvis provosert. Ved vurderingen skulle man kunne ta i betraktning hva som er en normal reaksjon fra hundens side i den gitte situasjonen. En person som truer hunden eller hundens familie, eller en person som urettmessig kommer inn på hundeholderens eiendom på en måte som virker truende, vil vekke reaksjoner hos svært mange hunder. Det ble imidlertid slått fast at det ikke er slik at enhver reaksjon fra hundens side er unnskyldelig. For eksempel dersom hundeholderen vet at hunden reagerer på postbudet eller personer som tømmer avfallsbeholderen, må hundeholderen sikre at disse har adgang uten at hunden angriper dem.

Høringsforslaget første ledd bokstav d videreførte momentet at «den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden» skulle vektlegges i vurderingen. Det relevante spørsmålet for dette momentet var om hunden hadde en høyere risiko for angrep på mennesker enn en gjennomsnittshund. Det skulle ifølge høringsnotatet kunne vurderes om hunden har opptrådt irregulært i et helt spesielt tilfelle, om hunden har utvist aggressiv adferd tidligere, om det har vært flere angreps- og/eller bittsituasjoner tidligere, eller om hundeholdet ellers innebærer en sikkerhetsrisiko for allmennheten.

Gjeldende hundelov § 18 første ledd tredje punktum fastslår at det skal legges særlig vekt på den «utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden». Begrepet «utrygghetsfølelse» er et subjektivt begrep, og hva som gir en «utrygghetsfølelse» vil avhenge av den konkrete personens individuelle forståelse og personlige meninger og erfaringer. Departementet foreslo derfor å videreføre gjeldende lovtekst om «den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden», i høringsforslagets første ledd bokstav d, men å ta ut «utrygghetsfølelsen» fra ordlyden.

I høringsforslagets første ledd bokstav e ble det foreslått å videreføre at hundens «nytteverdi» skal tillegges vekt, og at vektlegging av hundens økonomiske verdi ikke skulle tillegges vekt. Det ble gjort noen språklige tilpasninger.

I høringsforslagets første ledd bokstav f ble det foreslått å ta inn et nytt moment om at det skulle undersøkes om det var særskilte forhold ved hundens helse som hadde medvirket til at hunden hadde utøvet uønsket adferd. For eksempel kan en hund med ryggproblemer glefse og eventuelt bite, tilsynelatende helt uprovosert, etter den personen som klapper den. Dersom det kan konstateres at et slikt forhold foreligger, og man kan sikre behandling eller smertelindring, burde dette ifølge høringsforslaget tale mot at avliving eller omplassering skal skje.

Departementet ønsket å høre hvorvidt en hundeholder skulle ha rett til å kreve innhenting av sakkyndig vurdering før politiet fattet vedtak om avliving. De foreslåtte kriteriene for slik vurdering ble tatt inn i høringsforslagets andre ledd.

I høringsnotatet ble det vist til at sakkyndig vurdering blir under gjeldende rett som oftest innhentet av hundeholder i etterkant av et vedtak om avliving, og fremmet under den rettslige prøvingen av vedtaket. Det ble også vist til at Høyesterett i sak HR-2018-1057-A har uttalt at det sentrale vurderingstema i forholdsmessighetsvurderingen er den risiko hunden vil representere i fremtiden, og at denne vurderingen skal foretas i lys av hvilken alvorlighetsgrad angrepet eller skaden har. Høyesterett uttaler videre at:

«det ikke er nødvendig å gå dypt ned i den enkelte hunds psyke i en risikovurdering. Hvor stor den reelle faren er, må kunne bedømmes ut fra objektivt konstaterbare faktorer, vitneutsagn og øvrige opplysninger i saken.»

Høyesterett begrunnet dette med at forarbeidene til hundeloven gir uttrykk for skepsis til utstrakt testing av hunden og behovet for hundesakkyndige i sakene.

I Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 155 peker Justis- og politidepartementet på at en individuell vurdering av hver enkelt hund vil åpne for et vanskelig bevistema, og være ressurskrevende. Justis- og politidepartementet viste videre til at det ikke var noen sikker kvalitetssikring av hvem som kunne være sakkyndig i hundesaker, og at de sakkyndige hadde varierende erfaringer og teoretisk fundament.

I høringsnotatet viste departementet videre til forarbeidene til nåværende lov at ved vurderingen av hvilken risiko en hund kan sies å utgjøre i fremtiden skal situasjonen hvor den uønskede hendelsen oppsto tillegges vekt, jf. Ot.prp. nr. 48 side 142. Forarbeidene viser videre til et eksempel der en veltilpasset, godt behandlet hund med rolig gemytt har opptrådt irregulært i en helt spesiell situasjon, som vanskelig kan oppstå igjen, og at dette taler mot avliving. For eksempel dersom hundeholderen blir angrepet. Departementet mente at i slike tilfeller vil en sakkyndig vurdering kunne avdekke om hunden er velbalansert og i utgangspunktet har en høy terskel for å utøve aggressiv adferd, samt om hundeholderen har den nødvendige kontrollen over hunden. En slik vurdering ville etter departementets syn derfor kunne styrke forholdsmessigheten i et vedtak om avliving.

Siden hundeloven ble vedtatt i 2003 har det kommet mer kunnskap om hunders adferd og evaluering av hunder. Det foreligger flere tilbud om høyere utdanning innenfor adferdslære (etologi) ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU) og Universitet i Oslo (UiO). Slike utdanningstilbud vil gi en formell kompetanse på dyrs adferd, og mulighet til å spesialisere seg på hundeadferd og adferdsproblemer hos hunder. Kurs innen hundeadferd og adferdsproblemer kan også tas som etterutdanning for veterinærer. Departementet ba i høringen om tilbakemelding på hvilken kompetanse en sakkyndig eventuelt burde ha.

Det ble foreslått at en slik vurdering kunne innhentes før politiet fatter sitt vedtak. Det ble foreslått at den sakkyndige vurderingen skulle baseres på objektivt konstaterbare faktorer som for eksempel beskrivelser av hendelsesforløpet, vitneutsagn og en medisinsk vurdering av skaden innhentet fra en lege. For å legge til rette for dette burde det utarbeides rutiner for politiets innhenting av opplysninger i hundesaker. Disse opplysningene, skal være tilgjengelig for den sakkyndige.

Departementet forutsatte at det allerede er adgang for politiet å innhente en sakkyndig vurdering. Det ble derfor foreslått en bestemmelse om at hundeholder skal ha a rett til å kreve at det innhentes sakkyndig vurdering. Videre at politiet skal gi hundeholderen en frist for å gi tilbakemelding på om hundeholderen ønsker en sakkyndig vurdering eller ikke.

Det ble foreslått at dersom hundeholder har krevet en sakkyndig vurdering i forbindelse med et vedtak, skulle det ikke være adgang til å be om en fornyet vurdering.

Departementet så det også som naturlig at hundeholderen skulle bekoste den sakkyndige vurderingen.

Departementet foreslo at de sakkyndige som kunne brukes i vurderinger etter § 18 skulle utpekes av departementet. Departementet listet opp flere forslag til hvilken kompetanse den sakkyndige skulle ha, og ba om høringsinstansenes innspill på hvilken kompetanse som skulle kreves. Listen som ble hørt var som følger:

• Etolog med spesialisering innen hundeadferd og adferdsproblemer hos hunder.

• Veterinær med etterutdanning eller kurs innen hundeadferd og adferdsproblemer.

• Adferdskonsulenter som er sertifisert etter Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrs sertifiseringsordning. Det finnes i dag to sertifiserte

  • adferdskonsulenter i Norge som er spesialisert på hund. Sertifiseringen krever

  • minimum universitets- eller høgskoleutdanning med minimum bachelorgrad.

  • Utdanningen må ha inneholdt emner om etologi, antrozoologi,

  • adferdskonsultasjon, læringspsykologi, nevropsykologi og psykofarmakologi, dyrevelferd og lovgivning og adferdsproblemer hos hund. Det stilles også krav til praksis for å få sertifiseringen.

I høringsforslagets tredje ledd fremgår det at for opplysninger etter høringsforslagets første ledd bokstav f som gjelder forhold ved hundens helse som medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd, vil relevant faglig kompetanse være autorisert veterinær. Departementet mente at opplysninger fra veterinær ville gi politiet bedre grunnlag for vurderingen av hundens helsetilstand.

I endringsforslagets første ledd bokstav g foreslo departementet at det skulle legges vekt på «om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko» på en tilfredsstillende måte. Det ble vist til høringsforslagets § 17. Her burde utgangspunktet være at den som holder hunder som kan utgjøre en fare mot andre mennesker må sette inn tiltak for å avverge videre fare. Avliving skulle være siste utvei, og ville ikke være forholdsmessig dersom man kom til at andre tiltak ville ha ført til et tilfredsstillende resultat.

Høringsforslagets tredje ledd videreførte nåværende bestemmelse andre ledd, som slår fast at «[d]ersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» Det ble gitt uttrykk for at omplassering likevel bare skal skje dersom faremomentet vil forsvinne dersom hunden omplasseres.

I endringsforslaget fjerde ledd fremgikk det at «[e]n hund som har påført et menneske betydelig skade, bør normalt avlives». Dette ville medføre en utvidelse av nåværende ordlyd, som sier at hunder som har påført «barn» «vesentlig skade» «normalt bør avlives». Med den foreslåtte endringen var også «vesentlig skade» byttet ut med begrepet «betydelig skade». Det ble vist til definisjonen av «betydelig skade» i høringsforslagets § 2 bokstav d. Videre ble det igjen påpekt at hvor på den skadelidtes kropp skaden har blitt påført ville være et relevant moment for å avgjøre om skaden er betydelig eller ikke. Videre ble det uttalt at det skulle mindre til å oppfylle «betydelig skade» dersom det var et barn som ble skadet.

Det ble poengtert at denne bestemmelsen ikke var ment å gjelde unntaksfritt. Det ble vist til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 156, som viser til et eksempel der et større barn har plaget hunden forut for at hunden påførte barnet skaden. Hunden har vært bundet, eller hunden ikke har kunnet komme seg ut av en vanskelig situasjon. Det var i dette tilfellet ikke gitt at avliving er en forholdsmessig reaksjon. Dersom bittet skyldes smerter forårsaket av sykdom eller skade hos hunden og denne sykdommen eller skaden kan helbredes, kan det også være grunnlag for å gjøre unntak. Likeså skulle bitt under lek normalt ikke føre til avliving. Det kan også tenkes situasjoner der en hund har forsvart hundeholderen eller andre mot farlige situasjoner, der avliving ikke bør skje selv om hunden har påført noen en betydelig skade.

Høringsforslaget hadde følgende ordlyd:

§ 18 Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på menneske

En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å

avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal det

særlig legges vekt på:

1. hvilken fare som har vært til stede, blant annet om det er et barn som har vært angrepet,

2. omfang og type av påført skade, blant annet om det er barn som er påført skade, men det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt,

3. hvorvidt den som er blitt angrepet eller skadet helt eller delvis har provosert et angrep

4. den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden,

5. hundens nytteverdi, men hundens økonomiske verdi skal ikke tillegges vekt,

6. om det er særskilte forhold ved hundens helse som medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd og

7. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko.

Før det fattes vedtak om avliving skal det innhentes en sakkyndig vurdering dersom hundeholderen krever dette. Den sakkyndige vurderingen skal baseres på de faktiske forhold ved hendelsen, samt en medisinskfaglig vurdering og dokumentasjon av skade som er påført den skadelidte. Politiet skal gi hundeholderen en frist på å gi melding om de ønsker en slik sakkyndig vurdering. Det er ikke anledning til å be om fornyet vurdering. Vurderingen skal utføres av sakkyndige utpekt av departementet. Slike vurderinger gjøres for hundeholderens regning. Vurderinger etter bokstav f, annet ledd, skal utføres av autorisert veterinær.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

En hund som har påført et menneske betydelig skade bør normalt avlives.

10.4.4 Høringsinstansens innspill

Veterinærinstituttet støtter endringene i § 18. Innlandet politidistrikt støtter forslaget fullt ut. Den Norske veterinærforening er fornøyde med at høringsforslaget er endret og nå i langt større grad tar hensyn til forhold som må vurderes slik at hunder ikke avlives som straff for hundeholders manglende opptreden og ivaretagelse av hunden.

Norsk Kennel Klub ser i all hovedsak positivt på endringene i § 18, som innebærer en bedring av hundens rettssikkerhet gjennom innføring av mer objektive kriterier og sakkyndigvurdering.

Politidirektoratet støtter den strukturelle endringen som gjøres ved å skille angrep/skader på mennesker og dyr i hver sin bestemmelse, henholdsvis §§ 18 og 18 a.

Norsk Schæferhund klubb skriver at det mangler en definisjon på begrepene «farlig» og «skade».

Norsk Brukshundsports forbund mener at det aktuelle forslaget åpner for at «hvermannsen» kan sende inn klager på en hund/hundeholder til politiet […] uten at det faktisk har skjedd en skade. Norsk Brukshundsports forbund skriver:

«Vi vil gjerne se en overordnet paragraf. En paragraf som trumfer alle de andre paragrafene. En paragraf hvor en sakkyndig kommer inn i bildet. Å bruke en sakkyndig er noe som bør bli en selvfølge i de alle fleste saker. Vi ønsker å se likhet for alle hunder. Dersom en tjenestehund bryter loven når den ikke er i tjeneste, bør den få samme følger som enhver annen hund ville fått. Nøyaktig slik det er for oss mennesker. En hund trenger også rettsvern.»

Privatpersoner mener at alle avgjørelser rundt analyser om hendelsesforløp og adferd bør vurderes av fagfolk innen hund, ikke av politi, stat eller andre instanser som ikke er fagkonsulent på hund. I dag kan hvilken som helst hund bli avlivet på grunnlag av naturlig hundeadferd som for eksempel uhell ved lek eller annen naturlig hundeadferd så fremt man møter «feil person». Så tilfeldig bør det ikke være. Enhver anmeldelse som tas videre bør nøye gås gjennom før dom. Det bør og være bedre løsninger for hunder og eiere som bli anmeldt.

Privatpersoner mener også at det «at hundeeiere skal oppleve å bli gjenstand for andre rettsprinsipper enn det vi tar for gitt i andre deler av den norske lovgivningen og forvaltningen mener vi er helt uakseptabelt.»

Politidirektoratet er positive til at det gjøres en opplisting av momenter det skal legges særlig vekt på. Departementet har i høringsnotatet fremhevet at uklare begreper har ført til vilkårlige tolkninger og dermed lite forutberegnelighet for befolkningen. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt støtter departementets vurdering i å innføre tydeligere begreper slik at en får en mer enhetlig tolkning av bestemmelsen. Ettersom definisjonene i § 2 henger nært sammen med denne bestemmelsen er det behov for presiseringer av flere av definisjonene for å skape likebehandling. Konkrete holdepunkter/momenter vil nok som nevnt kunne effektivisere politiets saksbehandling i hundesaker.

Norsk Kennel Klub (NKK) stiller spørsmålstegn ved hvorfor departementet har valgt å opprettholde ordlyden i bestemmelsens første ledd «angrepet eller skadet et menneske». Dette mener de ikke ivaretar intensjonen departementet har hatt med å fjerne uklare begreper for å forhindre vilkårlige tolkninger. NKK foreslår å endre ordlyden fra «angrepet» til «ensidig angrepet». NKK foreslår videre at «skadet» erstattes med «betydelig skadet». NKK begrunner dette med at uten en slik presisering vil i prinsippet politiet kunne avlive enhver hund som angriper og skader et menneske, uavhengig av omfang på skaden – som har vært et av de virkelig store ankepunktene mot dagens hundelov.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at det et problem at «skade» ikke er definert, og at «angrep» er foreslått definert slik det er i høringsnotatet. NOAH mener at angrep og skade burde være kumulative, ikke alternative, vilkår. Dette vil kunne forhindre at bagatellmessige hendelser fører til avliving. Terskelen for inngangsvilkåret «skade» må også settes høyere enn slik den har blitt tolket til nå, hvor ikke bare fysiske, men også psykiske og ideelle skader, har vært omfattet av begrepet. Det burde aldri anses forholdsmessig å avlive en hund for et «angrep» som verken har påført eller ment å påføre skade. I dette tilfellet må mindre inngripende, forebyggende tiltak være tilstrekkelig. Om «skade» og «angrep» skal være alternative er det viktig at terskelen for angrep settes høyere enn etter dagens rettstilstand. NOAH foreslår at § 18 får følgende ordlyd:

«Avliving kan kun vedtas dersom hunden utgjør en større risiko i fremtiden enn andre hunder, og mindre inngripende virkemidler ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe denne risikoen. Ved avliving må både angrep og skade foreligge.»

Norsk Schæferhund klubb mener at § 18 gir alt for lite rom for at uhell skal skje. De anerkjenner behovet for en bestemmelse hvor politiet kan vedta å avlive en hund som har gjort betydelig skade. Imidlertid må vurderingen være faglig begrunnet og vurdert, samt at risikoen for gjentagelse er høy.

Solplassen omplassering og hjem for eierløse hunder ønsker at det gjøres flere endringer i § 18 første ledd slik at den i større grad tilpasses definisjonen i endringsforslaget § 2 fordi det fremstår som et uforholdsmessig inngrep dersom enhver skade eller angrep skal føre til at politiet i ettertid gis rett til å vedta å avlive hunder. De foreslår at blant annet at ordlyden bør være «En hund som har ensidig angrepet og betydelig skadet», eller «ensidig angrepet og skadet» et menneske.

Privatperson mener videre at «eller omplassering» med fordel kan nevnes i teksten i første avsnitt slik at avliving ikke fremstår som eneste alternativ.

Privatperson mener at kompetansen til å beslutte avliving bør flyttes fra lensmann/stasjonssjef/tjenestestedsleder (som ikke har kompetanse verken på juss eller hund) til påtalejurist med kompetanse på dyrekrim i politidistriktet. Dette vil sørge for en mer enhetlig, forsvarlig og rettferdig tilnærming.

Privatperson mener også at etter deres erfaring vil behandlingen en hund får etter § 18 i stor grad avhenge av om personen som skal behandle saken er et «hundemenneske» eller ikke. Vedkommende foreslår derfor at beslutning om avliving av hund flyttes til politidistriktenes dyrekrimenheter/miljøavsnitt (alle distrikter skal nå ha dette) og bort fra tjenestestedsleder hvor utfall/kompetanse er helt tilfeldig.

Norsk Siberian Husky klubb og Hund helt på grensen AS skriver at et partsutsagn som beskriver et hendelsesforløp alltid vil være partisk, og ingen har muligheten til å se alle detaljer. Norsk Siberian Husky klubb skriver at kriteriene departementet foreslår, nemlig at den sakkyndige vurderingen skal baseres på objektivt konstaterbare faktorer som for eksempel beskriver hendelsesforløpet, vitneutsagn og medisinskfaglig vurdering av skaden innhentet av lege, ikke vil si noe om de bakenforliggende årsakene til at en hund angriper. En vil på et slikt kriteriegrunnlag derfor ikke kunne si noe om gjentagelsesfaren. Hundens mentale styrker og svakheter avdekkes ikke av de ovenfornevnte kriteriene.

Norsk Rottweilerklubb ønsker at det skal være en konkret hendelse til stede før det kan startes sak etter § 18. Dette vil forhindre at § 18 blir misbrukt ved at det gjøres anmeldelser for mindre ulemper.

Advokat og veterinær Jo Gjestvang innleder med å si at han har vært prosessfullmektig for hundeeiere i mange saker for tingrett og lagmannsrett der politiet har fattet vedtak om avliving på grunn av angrep og bitt der vedtaket er blitt stadfestet av Politidirektoratet som igjen er blitt overprøvd av domstolene.

Jo Gjestvang viser til at i sakene hvor han har blitt engasjert av hundeeiere, hardet etter hans oppfatning vært helt avgjørende hvilken innstilling den politibetjent/saksbehandler i politiet som har fått ansvaret for saken har hatt. Det har vært saker der hunden etter hans oppfatning har opptrådt slik en må kunne forvente at en hund kan reagere i den gitte situasjonen.

Jo Gjestvang er videre kritisk til at det skal tillegges avgjørende vekt «hvorvidt det er barn som er påført skade». Han mener det ikke kan hevdes at der barn er blitt bitt, at hunden er spesielt aggressiv mot barn. Det er imidlertid de voksne og ansvarlige som har sviktet, som ikke har brydd seg eller i tilstrekkelig grad forstått at barnet har plaget hunden, eller ikke har gitt den tilstrekkelig fred. I flere av disse tilfellene er det de voksne som ikke har grepet inn i tide og beskyttet hunden mot barna. Jo Gjestvang opplever at det ofte ikke er lagt fram noen som helst rapport om aggressivitet, men folk som er redd hund «melder seg på» og skriver uttalelser på grunn av at hunden har vært stor og skummel, den er blitt påtruffet ute i skogen gående løs utenfor båndtvangsperioden uten at den har gjort noe annet enn å hilse eller tilsvarende.

Om bruk av sakkyndig vurdering skriver Jo Gjestvang at:

«I så å si alle andre saker for domstolen blir sakkyndighet tillagt vekt og dommerne er stort sett veldig interessert i å høre på gode sakkyndige vurderinger for å komme fram til den korrekte avgjørelsen. I saker om hunder som har skadet og/eller bitt, har domstolene tilsynelatende vært veldig tilfreds med at de kan sitere fra side 155 i forarbeidene og se bort fra hva den sakkyndige har uttalt. Enda verre ble dette etter de to Høyesterettsdommene av 6.juni 2018.»

Privatpersoner skriver at det er nødvendig å gjøre forholdsmessighetsvurderinger i alle saker. Små hunder har skarpere tenner enn store og kan påføre alvorligere skader dersom man er opptatt av bittdybde m.m. Det som heller burde være gjenstand for en vurdering er det konkrete hendelsesforløpet og hva man fra et hundefaglig ståsted mener kan gjøres for å forhindre en tilsvarende hendelse i fremtiden.

Privatperson skriver at det for eksempel ikke er utenkelig at et menneske vil få en rift eller blir bitt som følge av at vedkommende har stått mellom sin egen hund og en forbipasserende hund, der begge hundene kommer i strid (av og til slik mennesker tolker det) med hverandre. Her er det klart delt ansvar, det bør begge eiere huske. Begge risikerer at deres hund avlives dersom den ene anmelder hendelsen ut fra egne premisser.

Privatpersoner skriver at en hund er et familiemedlem og avliving på grunn av bagateller derfor er urimelig. Privatpersonene skriver at vedkommende og mange andre hundeeiere nå er redde for å lufte sine hunder på plasser hvor de kan risikere å møte på folk som ikke forstår hundens språk, og hvor man da kan havne i en misforstått situasjon. De er redde for at akkurat deres hund skal risikere å bli avlivet kun for at et menneske følte en redsel av at hunden gikk forbi, eller for at noen sprer usanne rykter om hunden. De opplever at hunder kan bli avlivet kun basert på rykter dersom den blir hentet og eier ikke har økonomi til å betale de hårreisende høye kostnadene for frakt av hunden og kennelopphold.

Politidirektoratet viser til § 18 bokstav b fremgår det at det skal tillegges særlig vekt om det er et barn som er angrepet eller skadet. I høringsnotatet uttaler departementet at bokstav b skal vise at skadelidtes sårbarhet kan tillegges vekt i vurderingen. De er positive til at dette skal tillegges særlig vekt, men dersom departementet mener at også andre sårbare personer skal omfattes bør det presiseres i forarbeidene, eventuelt i en veileder.

NOAH – for dyrs rettigheter viser til forslaget om å videreføre en tolkning av § 18 hvor både psykiske og fysiske skader omfattes. Samtidig forstås «betydelig skade» utelukkende som fysiske skader. Hvorvidt hendelsen har resultert i psykiske skader burde ikke være relevant for vurderingen da det i stor grad vil bero på subjektive forhold og ikke sier noe om hvorvidt hunden vil utgjøre en fremtidig risiko. Dette er også i tråd med definisjonen av skade som fremkommer av høringsnotatet, hvor departementet forstår skade som «fysisk krenkelse av kroppen påført i tilknytning til et angrep». NOAH mener fortsatt det er behov for å avgrense mot bagatellmessige skader, som blåmerker og rifter som ikke vil være tilstrekkelig til å fatte vedtak om avliving eller omplassering. Dette burde reguleres gjennom forholdsmessighetsvurderingen.

Astma- og Allergiforbundet Bergen Storlag ser positivt på at departementet inkluderer bådefysiske og psykiske skader når de definerer hva som menes med skadet etmenneske. Astma- og Allergiforbundet Bergen Storlag ønsker at også funksjonshemmede var omfattet av endringsforslagets ordlyd.

Når det gjelder endringsforslaget til § 18 første ledd bokstav c viser Politidirektoratet til innspillet til § 14 tredje ledd bokstav a om bruken av ordet «fremprovosert».

NOAH - for dyrs rettigheter er enig i at begrepet «provosert» må innebære en vurdering av om reaksjonen er en normal reaksjon fra hunden i den gitte situasjon. Det burde legges opp til en vurdering av om andre mennesker eller dyrs oppførsel i forkant av hendelsen medvirket til hundens adferd. Dette burde inkludere tilfeller hvor hunden feilaktig tror den blir angrepet eller hvor andre handlinger som kan ha skremt hunden, uten at det er ment å provosere.

Politidirektoratet viser til høringsforslaget § 18 første ledd bokstav d om at det skal legges særlig vekt på den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden. Politidirektoratet viser til informasjon overlevert lovarbeidsgruppen i forbindelse med spørsmålet om en hund som har bitt en gang er mer tilbøyelig til å gjøre det igjen. Direktoratet henviser til at dette er omtalt i teorien og erfart i praksis. Når det gjelder teori vises det til det som er skrevet rundt assosiative memory (minnesbilder på norsk), jf. verk av blant annet B.F. Skinner og Ivan Pavlov. I tillegg vises det til et meget grundig verk om assosiative memory skrevet av Yuriy V. Pershin and Massimiliano Di Ventra «Experimental demonstration of associative memory with memristive neural networks».

Videre viser Politidirektoratet til uttalelse innsendt lovarbeidsgruppen fra dyrlege gjennom mange år for politiet i Oslo, Danmark og Schleswig-Holstein politi i Tyskland, Hans Peter Ruwald: «Som dyrlæge har jeg igennem mange år (jeg har været dyrlæge siden juni 1978) og kun beskæftiget mig med hunde, erfaret at hunde, der en gang har vist uønsket adfærd for eksempel ved aggressivitet/overfalde/ bide eller lignende, næsten altid vil gøre det igen, i det hunden har skabt et minnesbilde hvor den i en given situation har haft succes med sin handling. Der vil efter min mening absolut være bestyrket mistanke om at en sådan hund vil vise aggressiv opførsel og bide/overfalde igen» Politidirektoratet mener derfor at det i vurderingen må legges vekt på at en hund som har bitt en gang lettere vil kunne bite igjen.

Norsk Kennel Klub viser til at det vil kreves særlig kompetanse om hund for å kunne si noe objektivt om punkt d.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at det burde komme tydeligere frem at avliving av hunden kun skal gjennomføres dersom den fortsatt utgjør en reell risiko for fare i fremtiden, og at denne risikoen ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte med mindre inngripende virkemidler som omplassering eller forebyggende tiltak etter § 17. Dette momentet bør ifølge NOAH tillegges mer vekt. Dersom det ikke foreligger en slik fremtidig risiko, vil et vedtak om avliving få et preg av å være en straff for den uønskede hendelsen. NOAH mener derfor at vilkåret om at tiltaket ikke fremstår «uforholdsmessig» kan erstattes av en vurdering av om hunden utgjør en fremtidig risiko og om denne risikoen kan avhjelpes med mindre inngripende virkemidler. Dette vil ivareta forholdsmessighetskravet, samtidig som vurderingen blir mer presis og forutsigbar. Momentene i bokstav a-g er relevante for å belyse hvorvidt hunden utgjør en fremtidig risiko, og hvordan denne risikoen eventuelt kan reduseres.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt ønsker en utdypning av hva som menes med «hundens nytteverdi» i endringsforslagets § 18 førsteledd bokstav e. Politidirektoratet opplever at dette er et moment som ofte brukes i tilsvar og i klager over vedtak fra hundeeier, og mener derfor at en presisering av begrepet vil gjøre arbeidet med vedtaksutforming og klagesaksbehandling enklere.

Norsk Brukshundsports forbund og Norsk Rottweilerklubb ønsker også å få «hundens nytteverdi» definert.

Privatperson mener at det er uhørt at nytteverdi blir brukt til å beholde gamle politihunder i livet, viser til politihunden «Pelle», som filleristet et barn, men ikke ble avlivet.

Politidirektoratet mener at når det kommer til vurdering etter første ledd bokstav f som skal gjennomføres av autorisert veterinær, bør det fremgå at slik vurdering gjøres for hundeholderens regning. I tillegg bør det gis retningslinjer for om slik undersøkelse skal gjennomføres i alle tilfeller der det gjøres en vurdering etter § 18 eller om det kun skal gjøres dersom hundeholderen krever det.

Dyrepleierne i Akademikerne (DiA) mener det er svært positivt at det kommer inn et krav om at vurdering etter ny bokstav f skal utføres av veterinær for å sikre at hundens adferd ikke skyldes helseplager som kan behandles.

Norsk Kennel Klub(NKK) støtter forslaget om vurdering etter bokstav f og viser til at det vil kreves særlig kompetanse om hund for å kunne si noe objektivt om bokstav f.

NKK viser til at det vil kreves særlig kompetanse om hund for å kunne si noe objektivt om bokstav g.

Oslo hundeskole viser til at gjentagelsesfaren må være stor for å akseptere et så inngripende virkemiddel som avliving.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt stiller seg skeptisk til bruk av sakkyndige i alle saker etter § 18. Basert på den erfaring de har med hundesaker mener de at det er grunn til å tro at de aller fleste vil kreve en sakkyndig vurdering av hunden. Dette vil gjøre at sakene tar lengre tid, gi økt ressursbruk og økt belastning for hunder som eventuelt blir stående lenger i forvaring. I klare saker med «betydelig skade» ser de det som en unødvendig bruk av ressurser og en ekstra belastning for hunden. Videre kan det bli vanskelig å vekte vurderingene opp mot hverandre dersom politiet og den hundesakkyndige kommer til forskjellig resultat.

Politidirektoratet mener at der det ikke er «betydelig skade», kan en sakkyndig vurdering gi politiet et viktig verktøy dersom de er i tvil om det er riktig å avlive hunden og vil sikre hensynet til sakens opplysning. Dette mener Politidirektoratet også er i tråd med utgangspunktet om at hunder som har påført et menneske betydelig skade normalt «bør» avlives. I saker med mindre skadeomfang, altså skade som faller utenfor «betydelig skade» etter loven, vil det som regel være større tvil om vilkårene for avliving eller omplassering er oppfylt, og de mener det er mer hensiktsmessig å bruke tid og ressurser på å få en vurdering av sakkyndig i disse tilfellene.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at bruk av sakkyndig vurdering bør være hovedregelen. Rådet for dyreetikk støtter den foreslåtte endringen, og poengterer at den sakkyndige vurderingen skal tillegges vekt ved vedtak om avliving.

Dyrebeskyttelsen Norge, Bodø Agilityklubb, Norsk Siberian Husky klubb, Norsk Rottweilerklubb, Hund helt på Grensen AS og privatpersoner mener det er meget viktig at det alltid gis adgang til å innhente en sakkyndig vurdering. Norsk Siberian Husky klubb og Hund helt på Grensen AS mener at utfallet av en slik vurdering skal legges til grunn ved politiets avgjørelse. For Hund helt på Grensen AS fremstår det som at den sakkyndige vurderingen er uten verdi dersom den «kun skal hjelpe politiet med å belyse saken». De ønsker derfor at det tilføyes at vurderingen «skal tillegges vekt» i endringsforslaget.

Privatpersoner mener at det er viktig at vurderingen av en hund må gjøres av personer med kompetanse, og ikke bare av myndigheter som ikke har slik kompetanse.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at dersom politiet fatter vedtak i strid med sakkyndig vurdering, må dette begrunnes særskilt. De foreslår derfor at følgende tekst legges til i endringsforslaget til § 18:

«Dersom politiet fatter vedtak i strid med sakkyndig vurdering, må dette begrunnes særskilt. Før det fattes vedtak om avliving, skal politiet også innhente uttalelse fra Mattilsynet.»

Hund helt på grensenAS mener at de foreslåtte kriteriene ikke vil si noe om gjentakelsesfaren for en hund. De foreslår derfor at følgende tekst fjernes: «Den sakkyndige vurderingen skal baseres på de faktiske forhold ved hendelsen, samt en medisinskfaglig vurdering og dokumentasjon av skade som er påført den skadelidte».

NOAH – for dyrs rettigheter mener også at det bør være krav om at før det fattes vedtak om avliving, skal politiet også innhente uttalelse fra Mattilsynet. Hvorvidt det inn hentes en slik vurdering bør heller ikke avhenge av at hundeholderen fremsetter krav om dette. Kostnadene for en slik vurdering bør derfor ikke legges på hundeholderen. Det offentlige burde i hvert fall stå for kostnadene der den sakkyndige vurderingen viser at det hunden ikke utgjør en fare i fremtiden.

Dyrepleierne i Akademikerne (DiA)og Bodø Agilityklubb støtter forslaget om adgang til å innhente sakkyndig vurdering, men skulle helst sett at departementet gikk enda lengre i å sikre sakkyndig vurdering før vedtak om avliving, og ber om at departementet vurderer å stryke «dersom hundeholderen krever dette» i tredje ledd første setning.

Oslo politidistrikt skriver at det må i tillegg tas høyde for å oppnevne et tilstrekkelig antall sakkyndige, slik at innhenting av en slik vurdering ikke trenerer saksbehandlingen.

Politidirektoratet, Oslo politidistrikt og Innlandet politidistrikt og Norsk Kennel Klub (NKK) mener at det må være tydelige rammer for hvordan en sakkyndig vurdering skal gjennomføres. Politidirektoratet, Oslo politidistrikt og Innlandet politidistrikt mener derfor at de hundesakkyndige bør være oppnevnt av departementet for å sikre at de har tilstrekkelig kompetanse, som for eksempel en veterinær med etterutdannelse innen hundeadferd og adferdsproblemer. Politidirektoratet mener også at det må være klare retningslinjer for hva den sakkyndige skal vurdere. Det bør fremgå av retningslinjene at den sakkyndige skal gi en anbefaling om det er nødvendig med tiltak og eventuelt hvilke tiltak. NKK mener det er viktig at utvelgelsen av de hundesakkyndige blir gjort utfra gode og objektive kriterier, slik at man sikrer at de som brukes som sakkyndige har nødvendig faglig kompetanse og praktisk erfaring i å vurdere hunder. NKK ser det som hensiktsmessig at sakkyndigvurderinger gjøres av de organisasjoner og aktører som har mest erfaring innen dette området, og viser til de autoriserte mentaltestdommerne de har registrert i sine systemer.

Hund helt på grensen AS mener at rammene for den sakkyndige vurderingen kan baseres på de kriterier som allerede eksisterer til bruk av en mentaltest som det sakkyndige redskap. Hund helt på grensen AS, Oslo hundeskole og Bodø Agility klubb mener at det må føyes til at hundeholder må «gis rimelig frist» til å svare på om de ønsker en sakkyndig vurdering.

Norsk Dyrepleier- og Assistentforening mener at autoriserte dyrepleiere med etterutdanning innenfor adferd og adferdsproblemer er godt kvalifisert dyrehelsepersonell og bør være med på listen over mulig kompetanse som sakkyndig. Det er viktig at de sakkyndige i tillegg til relevant formell kompetanse også har praktisk erfaring.

Norsk Schæferhund klubb og Oslo hundeskole skriver at Norge har en lang tradisjon og bred erfaring med mentaltesting av hund. De skriver:

«For å få vurdert dette riktig kreves det lang praktisk erfaring – og en faglig forankring i etologien. Vi ser det derfor som mest hensiktsmessig at sakkyndig vurdering gjøres av de organisasjoner og aktører som har mest erfaring på dette området. Dette er et fag og kan ikke overlates til noen med begrenset kunnskap og erfaring på området. Vi anbefaler derfor at autoriserte mentaltest dommere eller andre med tilsvarende erfaring og utdanning benyttes som sakkyndig der det anses nødvendig eller ønsket.»

Dyrebeskyttelsen Norge og Bodø Agilityklubb mener det er viktig at den sakkyndige har formell kompetanse og mye praktisk erfaring.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener det er helt nødvendig at hundeholder skal kunne kreve en sakkyndig vurdering. En hundesakkyndig besitter kunnskap og erfaring som politiet selv ikke har, og vil følgelig kunne gi politiet en faglig og objektiv vurdering som utvilsomt vil belyse saken på en svært god måte. Ved å la politiet selv vurdere om en hund skal avlives, vil det i langt større grad være tilfeldigheter som avgjør hundens skjebne. Videre er det etter NKKs syn viktig at den hundesakkyndiges kompetanse anerkjennes og at anbefalingen den sakkyndige kommer med respekteres.

NKK mener at hundeholder selv må få velge den sakkyndige som skal få gjennomføre vurderingen, og at dette ikke skal være opp til politiet. Dette særlig ut fra det hensyn at det legges opp til at det kun skal innhentes én vurdering det ikke kan klages på og det er hundeholder som skal betale for vurderingen.

Rådet for dyreetikk mener også at ved en eventuell rettslig prøving av avlivingsvedtaket, bør det være anledning til å føre sakkyndige vitner; herunder kreve en ny hundesakkyndig vurdering.

Norsk Brukshundsports forbund og Norsk Rottweilerklubb ønsker liste over sakkyndige personer med dokumentert kompetanse som kan benyttes i slike tilfeller. Dette vil gjøre det lettere for myndighetene å velge en upartisk tredjepart for sakkyndig vurderingen.

IGP Norge mener at det er viktig at en sakkyndig vurdering av hunden alltid skal foreligge før det fattes vedtak om avliving. De mener likevel at det er urimelig at hundeholder må akseptere en sakkyndig som er utpekt av departementet. IGPNorge foreslår at krav til den sakkyndige kan forskriftsfestes. Videre mener de at det er urimelig at hundeholder skal bære kostnaden for en slik vurdering. Kostnadene bør heller eventuelt kreves inn etter prinsipper om dekning av sakskostnader avhengig av sakens utfall.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at det burde komme tydeligere frem at den sakkyndige vurderingen skal være en vurdering av hunden. De foreslår derfor at «konkret vurdering av hunden» skal legges til i § 18 andre ledd. Beskrivelser av den faktiske hendelsen kan være uriktige og sprikende og bør derfor ikke være en del av vurderingen. Det er også viktig at det innhentes en vurdering av hundens helsetilstand. NOAH er fornøyd med at helseplager anerkjennes som bakenforliggende årsak til angrep og skader, og mener at avliving ikke bør skje der hunden kan sikres behandling eller smertelindring. Ut ifra et veterinært ståsted kan dette punktet føre til en betydelig forbedring i hvordan samfunnet forstår og ser på hunder.

Politidirektoratet viser til høringsforslaget til § 18 andre ledd siste setning om at vurderinger av hundens helse, skal utføres av autorisert veterinær. Politidirektoratet ønsker at det legges til en setning om at slike vurderinger er opp til hundeholderen å fremlegge og at også disse vurderingene gjøres for hundeholderens regning.

Innlandet politidistrikt skriver at det bør legges opp til at den sakkyndige vurderingen kan avgis raskt av hensyn til den totale saksbehandlingstiden i hundesaker. Videre mener Innlandet politidistrikt at det er bra at det understrekes at den sakkyndige vurderingen skal være til hjelp for politiet, men at det er politiet som fatter den endelige beslutningen.

Eidsvoll kommune skriver at avliving av hund er et svært inngripende vedtak, og det er derfor viktig at det står i forhold til hendelsen som ligger til grunn for vedtaket. Eidsvoll kommune er enig i at en sakkyndig vurdering kan bidra til å belyse dette og er derfor enig i forslaget. Eidsvoll kommune skriver at det bør stilles krav om en formell kompetanse innen hundeadferd og adferdsproblemer hos hund. Eidsvoll kommune anser de nevnte eksemplene i høringsforslaget om etolog med spesialisering og veterinær med relevant etter-/tilleggsutdanning som tilstrekkelige.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener det er viktig at utvelgelsen av de hundesakkyndige blir gjort utfra gode og objektive kriterier, slik at man sikrer at de som brukes som sakkyndige har nødvendig faglig kompetanse og praktisk erfaring i å vurdere hunder. NKK ser det som hensiktsmessig at sakkyndigvurderinger gjøres av de organisasjoner og aktører som har mest erfaring innen dette området.

Hund helt på grensen AS er enig med departementet i at veterinærer i stor grad bidrar til å avdekke i hvilken grad adferdsproblemer kan knyttes opp mot øvrig fysisk helse hos hunden, og ser en sakkyndig vurdering av veterinær som kjærkomment.

Norsk Siberian Husky klubb støtter bruk av autorisert veterinær som sakkyndig hvis det er mistanke om at hundens fysiske helse var årsak til uønskede hendelser.

Politidirektoratet er av den oppfatningen at kostnadene til sakkyndig bør ligge hos ansvarlig hundeholder.

Rådet for dyreetikk mener at det ikke er riktig at hundeeiers økonomiske situasjon skal være avgjørende for om en sakkyndig vurdering skal foretas. Alle hunder bør ha lik rett til sakkyndig vurdering, uavhengig hundeholders økonomi. Rådet for dyreetikk foreslår derfor at det offentlige dekker kostnadene forbundet med en sakkyndig vurdering for alle med inntekt under en angitt grense.

Norsk Siberian Husky klubb og Hund helt på Grensen AS mener atalle må dessuten sikres lik rett til sakkyndig vurdering, uavhengig av hundeholders økonomi, og kostnadene til slik vurdering bør dekkes av det offentlige for hundeholdere som har inntekt under 2,5G. Hund helt på Grensen AS anfører at det hverken kan, eller skal være slik at vi får en lovgivning som favoriserer hundeholders rettigheter ut ifra den enkeltes økonomiske situasjon. Alle hundeholdere må sikres lik rett til sakkyndig vurdering, uavhengig hundeholders økonomi.

Politidirektoratet viser til endringsforslaget om å innføre et kompetansekrav i hundeloven § 3 a, og mener at den sakkyndige bør kunne vurdere om hundeholder har den nødvendige kompetansen som er nødvendig for å overholde aktsomhetskravet for den aktuelle hunden. Politidirektoratet mener at dette vil kunne spille inn på politiets vurdering av hvilke tiltak som er nødvendig. Dersom hendelsen ikke kan lastes hunden, men manglende kompetanse hos hundeholder, vil omplassering kunne være et aktuelt tiltak. I slike tilfeller bør politiet ha mulighet til å pålegge hundeholder å oppnå den nødvendige kompetansen for å kunne fortsette hundeholdet.

Oslo Politidistrikt bemerker at det kan være nyttig å få adferdstestet hunden i saker der politiet vurderer om hunden skal tilbakeleveres til eier eller omplasseres.

Mattilsynet skriver at farlige hunder bør som hovedregel avlives, også av hensyn til hundenes egen velferd. Mattilsynet omplasserer ikke slike hunder i dyrevelferdssaker. Mattilsynet er derfor kritiske til prinsippet i høringsforslagets § 18 tredje ledd og § 18 a tredje ledd om å velge omplassering eller salg framfor avliving.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at omplassering bør være mer sentralt i paragrafen. Det bør ikke ha en sekundær rolle i forhold til avliving, det bør være et reelt første valg. De mener det må leses sammen med § 18 første ledd om at avliving kun kan skje dersom dette ikke fremstår som uforholdsmessig. NOAH ber om en utdypning av hva som menes med «praktisk mulig og forsvarlig» å omplassere. NOAH mener at i de tilfeller en omplassering er et egnet virkemiddel, burde det ikke være anledning til å avlive utelukkende fordi det er praktiske vanskeligheter knyttet til en omplassering. NOAH foreslår også at paragrafoverskriften endres til «Omplassering eller avlivning», for å poengtere at omplassering skal vurderes først. Privatpersoner mener at paragrafoverskriften bør være «Omplassering eller avliving av hund der fremtidig risiko for alvorlige hendelser vurderes som stor».

NOAH foreslår derfor at § 18 første ledd bokstav g får følgende ordlyd:

«g. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko.

Hunden skal ikke avlives i de tilfeller omplassering, enten alene eller i kombinasjon med andre forebyggende virkemidler, vil være tilstrekkelig til å avhjelpe fremtidig risiko.»

NOAH mener hundefaglige sakkyndige og Mattilsynet bør konsulteres av politiet ved det mest inngripende tiltaket – avliving.

Politidirektoratet støtter forslaget om at en hund som har påført et menneske betydelig skade normalt bør avlives. Politidirektoratet viser her til sin vurdering av begrepet «betydelig skade» under endringsforslaget § 2. Politidirektoratet foreslår at i saker med «betydelig skade» skal det i utgangspunktet ikke innhentes sakkyndig vurdering dersom ikke politiet anser det som nødvendig for sakens opplysning. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt ser imidlertid at det kan være unntak fra denne hovedregelen og viser til en konkret sak fra Oslo politidistrikt. Her hadde en hund bitt en person og påført vedkommende betydelig skade, men det viste seg at fornærmede ved et uhell hadde satt stolbenet på poten til hunden. Hunden hadde ellers et godt gemytt og kunne vanskelig lastes for handlingen.

Den norske veterinærforening reagerer på at høringsforslagets § 18 fjerde ledd langt på vei legger føringer som kan føre til at de foregående begrensninger i paragrafen ses bort i fra og at det ikke foretas en reell forholdsmessighetsvurdering. De foreslår derfor at siste setning i § 18 strykes.

Norsk Kennel Klub mener at avliving av hund må være absolutt siste utvei, og aldri brukes for å straffe hundeholderen. Som oftest er det hundeholderen som har skyld i at uønskede hendelser oppstår. Om hundeholdet er det eneste problemet bør hunden omplasseres og ikke avlives, og øvrige virkemidler rettes mot hundeholderen.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at siste ledd siste setning må tas ut av § 18. Skadens omfang er bare relevant i den grad den belyser hvorvidt det er en fare for at hunden utgjør en risiko i fremtiden, og burde ikke i seg selv være grunnlag for en presumsjon om at avliving er riktig reaksjon.

Privatpersoner mener at bestemmelsens siste ledd bør fjernes. Det gir inntrykk av at det ikke er forholdsmessigheten som skal vurderes, men peker mer mot sjablonmessige skader som faller innenfor eller utenfor gitte kriterier. En presumsjonsregel slår på sett og vis beina vekk under det som er det positive i det nye forslaget til § 18: At det skal finne sted en fri vurdering.

Privatperson skriver at forslaget i siste ledd er uten forbehold i teksten. Det bør gjøres unntak dersom hunden har skadet noen for å forsvare seg selv, eller om handlingen på annen måte er fremprovosert av mennesker.

10.4.5 Departementets vurderinger

Hundeloven § 18 er en meget inngripende bestemmelse ved at den gir hjemmel til å frata hundeholderen ansvaret for en hund, enten ved omplassering eller avliving. Siden hundeloven ble vedtatt i 2003 har det har kommet mer kunnskap om hunders adferd. Departementet ønsker at loven skal vurderes ut fra oppdatert kunnskap, og at lovteksten er utformet slik at den legger opp til en dynamisk tolkning.

For å tydeliggjøre at det er andre vurderinger som gjøres gjeldende når en hund har angrepet eller skadet et menneske enn når den har angrepet eller skadet andre dyr, har departementet valgt å dele paragrafen i to, og etablere en ny § 18 a.

Endringsforslagets § 18 vil derfor kun gjelde angrep og skader på mennesker.

For å synligjøre at bestemmelsene i § 18 omhandler tiltak som skal forebygge fremtidig skade, og ikke utgjøre en straff for hundeholders brudd på loven, foreslår departementet å endre paragrafens overskrift til: «Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på menneske når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko».

Uklare begrep har ført til ulike tolkninger, som i sin tur har ført til usikkerhet hos befolkningen om hva som skal til for å avlive hunden. Tydelige begreper vil bidra til forutsigbarhet og en større rettssikkerhet for hundeholderen.

Ved å få et konkret og objektivt vurderingsgrunnlag og ved å sikre en mer enhetlig tolkning av bestemmelsen, legges det til rette for at enkeltpersoner skal forstå vilkårene i § 18. Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at det tydelig fremgår når det foreligger hjemmel til avliving eller omplassering, og hvilke vilkår som må være oppfylt for at vedtak om dette skal fattes.

Dagens hjemmel legger opp til en forholdsmessighetsvurdering. Departementet foreslår å videreføre dette. Ved å tydeliggjøre begrepsbruken og bestemmelsens virkeområde, vil bruken bli mer forholdsmessig ved at den bedre treffer de områdene som den er ment å omfatte. Konkrete holdepunkter for vurderingen vil også kunne effektivisere politiets saksbehandling av hundesaker. Når det er tydelig hva som ligger i vurderingene, vil det bli mer forståelig for hundeholderen, noe som kan bidra til at hundeholderen i større grad aksepterer vedtakets innhold. Departementet mener at det er viktig at loven er mer i tråd med den allmenne rettsoppfatning. Dette vil også kunne bidra til en bedre etterlevelse.

Nye virkemidler overfor hundeholdere er viktig, men det er fortsatt viktig å kunne ha objektive kriterier for å avlive hunder som faktisk utgjør en større risiko i fremtiden enn for gjennomsnittshunden. Det er lagt inn mer objektive momenter som skal legges til grunn ved vurdering av hunden.

Departementets endringsforslag opprettholder ordlyden i bestemmelsens første ledd «angrepet eller skadet et menneske».

Med «skade» menes fysiske krenkelser av kroppen påført med hundens tenner påført i tilknytning til et angrep. Det vises til endringsforslaget § 2 bokstav e. Hvor stor vekt en slik skade skal få, vil bero på en samlet vurdering av blant annet fare og risiko som var til stede under hendelsen. Påført psykisk skade vil ikke si noe om hvilken risiko hunden vil utgjøre i fremtiden.

Det poengteres at et av vurderingskriteriene loven angir er «omfang og type av påført skade». Dette tydeliggjør at desto mindre omfattende skade det er snakk om, desto mer skal til for å fatte vedtak om avliving eller omplassering. Mindre skader alene vil ikke være tilstrekkelig til å fatte vedtak om avliving eller omplassering. Det kreves i så fall at de øvrige momentene i helhetsvurderingen med styrke taler for avliving eller omplassering.

For at en handling skal anses som et «angrep» må det være tale om en situasjon der en hund som ikke er sikret gjør en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske med den hensikt å skade jf. endringsforslag § 2 bokstav h. Ordet «angrep» omfatter dermed alt fra bitt eller glefsing, til at en hund griper tak i, hopper opp på eller truer noen. Angrep vil ikke omfatte hopping i forbindelse med hilsing og lek, bjeffing, eller adferd som ikke gir et reelt grunnlag for frykt, og slike handlinger fra hundens side vil derfor heller ikke gi uttrykk for en hensikt om å skade og gir derfor ikke grunnlag for inngrep. Krenkelser av bagatellmessig art vil ikke være å anse som et angrep. Ifølge endringsforslaget skal det legges vekt på hvorvidt hunden har angrepet eller skadet et barn. Det er ikke et vilkår at barnet er påført skade, men det skal imidlertid mer til for at avliving skal ses som et forholdsmessig tiltak dersom barnet ikke har kommet til skade. En skade som skyldes en avvergereaksjon forårsaket av en smertefull tilstand hos hunden bør ikke automatisk medføre en avliving.

Bestemmelsen om at politiet kan vedta å avlive en hund dersom dette ikke fremstår som et «uforholdsmessig tiltak» videreføres. For at vurderingen av forholdsmessighet skal være objektiv gir bestemmelsen eksempel på momenter som skal vurderes. På grunn av ny kunnskap om hund ser departementet det som nødvendig å øke listen over momenter som kan være relevante i slike saker. Listen med momenter fremgår under. Departementet mener at ved å blant annet legge til fysisk målbare (patologiske) kriterier for «betydelig skade», hundens helse og andre omstendigheter, vil vurderingen bli mer objektiv.

I endringsforslagets første ledd listes det også opp relevante momenter som det skal legges særlig vekt på i forholdsmessighetsvurderingen av om vedtak om avliving eller omplassering skal fattes. Dette innebærer en endring ved at nåværende bestemmelses første ledd tredje og fjerde setning blir et eget ledd, og at de ulike momentene blir opplistet for å gjøre dem tydeligere. Momentene departementet foreslår at det skal legges særlig vekt på er som følger:

1. hvilken fare som har vært til stede, blant annet om det er et barn som har vært angrepet,

2. omfang og type av påført skade, og hvorvidt det er barn som er påført skade, men det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt

3. hvorvidt den som er blitt angrepet eller skadet helt eller delvis har provosert et angrep,

4. den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden

5. hundens nytteverdi, men hundens økonomiske verdi skal ikke tillegges vekt,

6. om det er særskilte forhold ved hundens helse som medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd og

7. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko.

Det poengteres at listen ikke er uttømmende, og at andre momenter vil kunne være relevante. Det er heller ikke slik at alle opplistede momenter vil være relevante i enhver sak, eller at momentene skal vektes likt. Momentene vil også bli omtalt i veileder til hundeloven.

Ved vurderingen av «hvilken fare som har vært til stede» skal hundens farepotensiale tillegges vekt. Relevante momenter er her hundens størrelse, kraft og kjevetrykk. Videre vil den konkrete situasjonen si noe om hvilken risiko som er knyttet til hunden. Dette vil også kunne ha betydning for fremtidig skade. Videre skal det legges vekt på om skaden kunne ha blitt verre. For eksempel om bekledning har begrenset skadene, eller at angrepet ble avverget kun ved at hunden ble hindret i å fortsette. Den angrepnes individuelle sårbarhet skal også tillegges vekt. Departementet ser at det ikke har en konkret betydning for fremtidig risiko, hvorvidt det er et barn som er bitt med mindre hunden har en aggressiv adferd eller er utrygg overfor barn. Hvis hunder har en aggressiv adferd overfor barn vil også risikoen for skade være større siden barn er små og også mer sårbare for et hundebitt. Hvis hunden ikke har en aggressiv adferd mot barn, ser departementet at dette kan ha mer karakter av straff enn av forebygging. Den allmenne rettsoppfatning vil likevel kunne tilsi at hunden bør avlives der barnet er påført en betydelig skade. I mange slike tilfeller vil hundeholderen også selv ønske å avlive hunden.

Når det gjelder objektive faktorer som kan si noe om hundens handlinger vil departementet vise til omtale under bokstav b der det beskrives at bittet i seg selv kan si noe om hundens motiv.

Endringsforslagets første ledd bokstav b innebærer at «omfang og type av påført skade, blant annet om det er barn som er påført skade», skal tillegges vekt. Ved vurdering av «omfanget» av skaden skal det legges vekt på hvilken skade som er påført. Etter høringen har departementet funnet det nødvendig å definere hva som ligger i begrepet «skade»: «bitt av tenner som berører hud med et visst trykk slik at det etterlater merke, men som ikke er en «betydelig skade»». Det vil si at for formålet i § 18 vil skade fra en klo ikke være å anse som en skade. Departementet viser også til definisjonen av «betydelig skade». Grunnen til at skadens type og omfang er tillagt vekt er at bittets utforming vil kunne si noe om hundens adferd.

Hunder biter på ulike måter og av mange ulike grunner. De kan nappe med fortennene i oppildnet lek, de kan bite med hjørnetennene for å beskytte et gode eller i selvforsvar, men de kan også i rent uhell ramme noen som kommer i veien for en hund som egentlig sikter på et annet mål. For eksempel kan et menneske bli bitt når det av ulike grunner havner mellom to hunder som utøver et utfall mot hverandre. Selv om resultatet i alle disse tilfellene vil være et bitt, sier det i seg selv lite eller ingenting om hvorfor det skjedde og hva som skal til for å forebygge fremtidige bitt. Bittets formål kan påvirke bittets utforming og dybde. Departementet registrerer at flere av sakene der mennesker har blitt bitt, skjer det i en situasjon der to hunder møtes på en trang plass og at ett eller flere mennesker kommer mellom. I andre tilfeller prøver ett menneske å skille to hunder som slåss. Vedkommende bør da være klar over at det ligger en iboende risiko i det. Bittet sier ingenting om den risikoen hunden vil utgjøre overfor mennesker i fremtiden.

En voksen hund har som hovedregel 42 tenner, 20 i overkjeven og 22 i underkjeven, men det er store variasjoner, spesielt for antall premolarer (de forreste jekslene). Et hundebitt vil derfor generelt bestå av et mønster av flere tenner. Et slikt mønster vil i noen grad kunne være med på å identifisere hvilken hund som har bitt.

Det er likevel hundens hjørnetenner som i størst grad lager de dype og punktformede sårene. Ved et bitt der hunden får fullstendig tak, vil det være fire dype punktformede sår. Har hunden bare fått delvis tak eller den biter over en smal kroppsdel, kan det være færre enn fire sår. Et enkelt hundebitt kan altså forårsake alt fra ett til fire punktformede sår. Dybden på såret vil også kunne si noe om motivet bak bittet. Ved lek med mennesker og andre hunder kan det skje at en hjørnetann bare streifer og gir et overfladisk sår.

Ved et hardt bitt vil det ofte kunne være knusningsskader i tillegg til dype stikksår. Ved stor voldsomhet vil det ofte kunne skje utrivning av vev ved at hunden drar i eller rister den som blir bitt, mens den selv holder fast.

I vurderingen av angrepets og bittets alvor, er det tre elementer som må vurderes; hvor hardt var bittet, hvor mange ganger bet hunden og hva var motivet for bittet.

Dr.Ian Dunbar PhD, BVETMED MRCVS, veterinær og etolog, har skissert en bittskala der han etablerer sammenheng mellom bittets utforming og adferdstypen som frembragte skaden. Formålet med skalaen er å bruke objektive målbare størrelser som kan dokumenteres for å vurdere bittets karakter. Skalaen er svært detaljert og består av 6 trinn. Tanken er også at trinnene som beskriver de mest omfattende skadene også sier noe om hvorvidt denne hunden har en høyere risiko for å bite igjen enn en hvilken som helst annen hund. Bruken av skalaen nyanserer altså påstanden om at enhver hund som har bitt vil bite igjen. Se mer om dette under «Kunnskapsgrunnlaget», punkt 3.3.6.7.

Forarbeidene til den danske hundeloven1, introduserte en definisjon av «skambid». Hvorvidt det har skjedd et «skambid» har betydelse for avgjørelsen om avliving.

Det er viktig at dokumentasjon på skaden blir samlet inn på riktig måte. Hos mennesker vil det være medisinsk personale som gjør slik innsamling. Det vil være tilsvarende undersøkelser som gjøres innenfor andre områder av rettsmedisin. Fotografier med innlagte mål vil være en god hjelp.

Det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt. Heller ikke andre avledede skader som ikke sier noe om hundens adferd vil være relevante siden paragrafen handler om å forebygge fremtidig risiko knyttet til denne konkrete hunden.

I vurderingen skal det også legges vekt på hvorvidt den som er angrepet helt eller delvis har provosert et angrep, jf. endringsforslaget § 18 første ledd bokstav c. For eksempel i et tilfelle der en påvirket person overrasker eller angriper en hund eller hundens eier vil en reaksjon fra hunden måtte vurderes i lys av dette. Det må altså legges vekt på om reaksjonen er en normal reaksjon fra hundens side i den gitte situasjonen. En person som truer hunden eller hundens familie, eller en person som urettmessig kommer inn på hundeholders eiendom på en måte som virker truende, vil vekke reaksjoner hos svært mange hunder. Det er likevel ikke slik at enhver reaksjon fra hunden er unnskyldelig. Hvis hundeholderen vet at hunden reagerer på postbudet eller personer som tømmer avfallsbeholderen, må hundeholderen sikre at disse har adgang uten at hunden angriper dem.

Politidirektoratet foreslo ordet «fremprovosert i § 14 fordi de mener at ordet «fremprovosert» viser tydeligere at det må foreligge en viss subjektiv skyld fra den som har provosert hunden for at han eller hun skal ha et straffe- eller erstatningsansvar. Politidirektoratet foreslår samme ordlyd også i § 18.

Når det gjelder bruken av begrepene «provosert» eller «fremprovosert» vil departementet vise til at straffeloven bruker begrepet «provosert». I den grad det er en meningsforskjell mellom provosert og fremprovosert mener departementet at det kan være grunn til å bruke ulike begrep i hundeloven §§ 14 og 18. I § 18 skal man vurdere hvorvidt hunden utgjør en større fremtidig risiko enn en hvilken som helt annen hund. Da er det ikke avgjørende hvorvidt den som har forårsaket reaksjonen hos hunden har utvist skyld. Det er mer avgjørende hvordan en normal hund ville ha reagert i den gitte situasjonen. Dette kan inkludere tilfeller hvor hunden feilaktig tror den blir angrepet eller hvor andre handlinger som kan ha skremt hunden, uten at det er ment å provosere. Departementet velger derfor å videreføre «provosert» i denne paragrafen.

Det fremgår av endringsforslaget bokstav d at «den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden» skal vektlegges i vurderingen. Det blir her spørsmål om hunden har en høyere risiko for angrep på mennesker enn en gjennomsnittshund. Relevante momenter er her om hunden har opptrådt irregulært i et helt spesielt tilfelle, om hunden har utvist aggressiv adferd tidligere, om det har vært flere angreps- og/eller bittsituasjoner tidligere eller om hundeholdet for øvrig innebærer en sikkerhetsrisiko for allmennheten. Videre om det er helsemessige forhold med hunden som kan ha medvirket til hendelsen.

Gjeldende hundelov § 18 første ledd tredje punktum fastslår at det skal legges særlig vekt på den «utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden». Begrepet «utrygghetsfølelse» er et subjektivt begrep, og hva som gir en «utrygghetsfølelse» vil avhenge av den konkrete personens individuelle forståelse og personlige meninger og erfaringer. Avliving av hund er et inngripende virkemiddel og departementet viser til at endringsforslaget bokstav d vil fange opp den fremtidige risikoen hos hunden etter objektive vurderinger. En videreføring av det subjektive begrepet «utrygghetsfølelse» vil etter departementets mening kunne føre til vilkårlige tolkninger og uforutsigbarhet. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende lovtekst om «den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden», men ta ut «utrygghetsfølelsen» i endringsforslagets bokstav d.

Departementet vil presisere at § 18 førsteledd bokstav d omhandler risikoen knyttet til både hunden og hundeholdet. Der hvor risikoen er knyttet til hundeholdet, og ikke hunden, vil andre virkemidler enn avliving være mest aktuelle, jf. hundeloven § 17.

Når det gjelder Politidirektoratets beskrivelse av betingelseslæren og uttalelsen fra den danske dyrlegen mener departementet at dette er en forenklet fremstilling ut fra nyere kunnskap. Årsakene til at hunder biter hund kan være vanskelige å forstå. Hunder biter på ulike måter og av mange ulike grunner. Se også omtale av bitt i forbindelse med omtale av «påført skade» jf. § 18 første ledd bokstav b.

Det fremgår av endringsforslaget bokstav e at «hundens nytteverdi» skal tillegges vekt, men at «hundens økonomiske verdi skal ikke tillegges vekt». Disse vilkårene er også gjeldende i dagens lov, men er tilpasset endret struktur i den foreslåtte bestemmelsen.

Departementet viser til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 155:

«I og med at reglene har et sikkerhetsformål, kan det rimeligvis heller ikke legges vekt på hvilken økonomisk verdi hunden har. En utstillingshund verdt kr 20 000,- skal ikke av den grunn vurderes annerledes enn en økonomisk verdiløs blandingshund. Dette presiseres i lovforslaget. Hvis den økonomiske verdi derimot har sammenheng med at hunden har en særlig nytteverdi, skal som sagt hundens nytteverdi vektlegges etter departementets lovforslag.»

I dette ligger at økonomisk verdi i seg selv ikke er avgjørende, men hvorvidt en hund har en større opparbeidet nytteverdi. For eksempel vil en førerhund som har gjennomgått flere års trening og som er helt essensiell for den synshemmedes hverdag ha en slik nytteverdi. Dette tilsier at dersom en slik hund forårsaker skade, vil det være mer rimelig å vurdere andre virkemidler for å forebygge fremtidig skade. Departementet ser at med utviklingen med bruk av hund i helsesammenheng så kan også andre hunder oppfylle kriteriet om nytteverdi. Særlig når det gjelder bruk av servicehunder vil det kunne komme stadig nye bruksområder.

Departementet vil peke på at uavhengig av nytteverdi vil andre tiltak måtte settes inn etter en uønsket hendelse.

I endringsforslagets bokstav f foreslår departementet å innføre et nytt moment som skal tillegges vekt, ved at det skal undersøkes om det er «særskilte forhold ved hundens helse som medvirket til at hunden utøvet uønsket atferd». Hunder ønsker i stor grad å skjule om de har vondt. De har heller ingen måte å formidle dette på uten å utøve avvergehandlinger. Hunder kan reagere med bitt dersom de har uoppdagede helseproblemer som forvolder smerte. For eksempel kan en hund med ryggproblemer glefse og eventuelt bite etter den personen som klapper den, tilsynelatende helt uprovosert. Hunder med smertefulle tannproblemer kan også reagere kraftigere på situasjoner enn andre hunder. Dersom det kan konstateres at et slikt forhold foreligger, og man kan sikre behandling eller smertelindring, bør dette tale mot at avliving skal skje.

Departementet viser til at vurderinger etter § 18 første ledd bokstav f skal utføres av autorisert veterinær, jf. § 18 andre ledd syvende punktum.

Departementet viser til hundeloven § 26 om kostnader knyttet til slik undersøkelse.

Departementet mener at en veterinærundersøkelse av hunden bør gjøres i alle tilfelle der det skjer en oppfølging etter en hendelse. Dersom hunden går med en uoppdaget smertefull tilstand, bør dette uansett følges opp. Dette krever veterinær kompetanse.

I endringsforslagets første ledd bokstav g foreslår departementet at det skal legges vekt på «om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko» på en tilfredsstillende måte. Det vises til omtalen av hundeloven § 17. Her bør utgangspunktet være at den som holder hunder som kan utgjøre en fare mot andre mennesker, må sette inn tiltak for å avverge videre fare. Avliving skal være siste utvei, og vil ikke være forholdsmessig dersom man kommer til at andre tiltak ville ha ført til et tilfredsstillende resultat. Endringsforslaget tredje ledd viderefører nåværende bestemmelse andre ledd, som slår fast at «Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» Omplassering skal likevel bare skje dersom man mener at faremomentet vil forsvinne dersom hunden omplasseres.

Siden § 18 omhandler forhold både ved hunden og hundeholdet kan omplassering være berettiget der det ikke er forhold ved hunden som er årsak til hendelsen eller der det ved enkle midler er mulig å korrigere hundens adferd.

I høringsforslaget hørte departementet et forslag om at hundeholder skal ha rett til å kreve innhenting av hundesakkyndig vurdering før politiets vedtak om avliving eller omplassering.

Politidirektoratetet ønsker ikke å bruke sakkyndig i saker med «betydelig skade» på person. Politidirektoratet mener at der det ikke er «betydelig skade», kan en sakkyndig vurdering gi politiet et viktig verktøy dersom de er i tvil om det er riktig å avlive hunden og vil sikre hensynet til sakens opplysning. Politidirektoratet var imidlertid bekymret for at en slik adgang ville medføre økt ressursbruk og forlenget saksbehandlingstid.

I høringen er det også pekt på utfordringer knyttet til vektingen av sakkyndiges uttalelse.

NOAH – for dyrs rettigheter, Dyrepleierne i Akademikerne (DiA) og Bodø Agilityklubb mener at bruk av sakkyndig bør være hovedregelen, og at det ikke skal være nødvendig for hundeholder å kreve dette.

Flere høringsinstanser ønsker at det skal være tydelige rammer for hvordan sakkyndiges vurdering skal gjennomføres. Enkelte er skeptiske til om forholdene som er nevn i § 18 andre ledd, andre punktum er tilstrekkelige til å si noe om gjentagelsesfaren. Flere støtter at sakkyndige bør oppnevnes av departementet. Det pekes imidlertid også på at det må være tilgang til et tilstrekkelig antall sakkyndige slik at saksbehandlingen ikke forlenges på grunn av mangel på slike sakkyndige. Norsk Kennel Klub (NKK) og flere hundeklubber viser til at autoriserte mentaltestdommere kan være aktuelle som sakkyndige. NKK mener også at hundeholder bør selv få velge sakkyndige som skal få gjennomføre vurderingen. Rådet for dyreetikk mener også at ved en eventuell rettslig prøving av avlivingsvedtaket, bør det være anledning til å føre sakkyndige vitner. Norsk Dyrepleier- og Assistentforening mener at autoriserte dyrepleiere med etterutdanning innenfor adferd og adferdsproblemer er godt kvalifisert dyrehelsepersonell.

Departementet viser til HR-2018-1057-A, om at det sentrale vurderingstema i forholdsmessighetsvurderingen er den risiko hunden vil representere i fremtiden, og at denne vurderingen skal foretas i lys av hvilken alvorlighetsgrad angrepet eller skaden har. Det vises særlig til Høyesteretts uttalelse under avsnitt 41 at «det ikke er nødvendig å gå dypt ned i den enkelte hunds psyke i en risikovurdering. Hvor stor den reelle faren er, må kunne bedømmes ut fra objektivt konstaterbare faktorer, vitneutsagn og øvrige opplysninger i saken».

Høyesterett begrunner dette med at forarbeidene gir uttrykk for skepsis til utstrakt testing av hunden og behovet for hundesakkyndige i sakene. I Ot.prp.nr. 48 (2002-2003) side 155 peker Justis- og politidepartementet på at en individuell vurdering av hver enkelt hund vil åpne for et vanskelig bevistema, og vil være ressurskrevende. Justis- og politidepartementet viste videre til at det ikke var noen sikker kvalitetssikring av hvem som kunne være sakkyndig i hundesaker, og at de sakkyndige hadde varierende erfaringer og teoretisk fundament.

Det følger av forarbeidene til nåværende lov at ved vurderingen av hvilken risiko en hund kan sies å utgjøre i fremtiden, skal situasjonen hvor den uønskede hendelsen oppsto tillegges vekt, jf. Ot. prp. nr. 48 side 142. Forarbeidene viser videre til et eksempel der en veltilpasset, godt behandlet hund med rolig gemytt har opptrådt irregulært i en helt spesiell situasjon, som vanskelig kan oppstå igjen. Da vil dette tale mot avliving. Dette vil for eksempel kunne gjelde dersom hundeholderen blir angrepet.

For å kunne vurdere risiko og faren ut fra objektivt konstaterbare faktorer er det nødvendig å innhente informasjon, herunder om bittets utforming og vitneutsagn om det konkrete hendelsesforløpet. Det kan også være nyttig å intervjue hundeeier/hundeholderen for å få et innblikk i hundens adferdshistorie, hundeeiers rutiner, holdninger og kompetanse.

Beskrivelser av hendelsesforløpet sammen med bilder av bittet og adferdshistorien til hunden kan i stor grad fortelle noe om motivasjonen bak adferden, gjentakelsesfare, alvorlighetsgrad, og om dette er en normal adferd. Departementet viser til at objektiv vurdering av bittets karakter skal foretas av medisinsk sakkyndig (lege).

I Norge er det politiet som gjør en vurdering av hunden og hendelsesforløpet basert på den innsamlede dokumentasjonen.

Departementet anser at politiet har den nødvendige kompetansen til å gjøre vurderingen basert på disse faktorene. I tillegg vil et krav om sakkyndig uttalelse kunne medføre uforholdsmessig stor ressursbruk for politiet. Videre vil det kunne medføre lengre saksbehandlingstid, noe som igjen vil føre til lengre oppstalling av hunden. Dette er uheldig ut fra et dyrevelferdsmessig perspektiv. Departementet har derfor landet på å videreføre dagens rettstilstand.

I endringsforslagets andre ledd fremgår det at for opplysninger etter endringsforslagets bokstav f om det er særskilte forhold ved hundens helse som medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd vil relevant faglig kompetanse være autorisert veterinær. Departementet mener at opplysninger fra veterinær vil gi politiet bedre grunnlag for vurderingen av hundens helsetilstand.

Departementet foreslår følgende ordlyd i hundeloven § 18 tredje ledd: «Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» Siden § 18 omhandler forhold både ved hunden og hundeholdet kan omplassering være berettiget der det ikke er forhold ved hunden som er årsak til hendelsen eller der det ved enkle midler er mulig å korrigere hundens adferd.

I endringsforslaget fjerde ledd fremgår det at «[e]n hund som har påført et menneske betydelig skade, bør normalt avlives». Slik begrepet «betydelig skade» er forslått definert, er det snakk om omfattende skader og at hunden har handlet med en viss voldsomhet og med et formål om å skade. Departementet foreslår derfor en hovedregel om at avliving bør skje i slike tilfeller.

Bestemmelsen er ikke ment å gjelde helt unntaksfritt. Som nevnt ovenfor vil det også i tilfeller der hunden har påført et menneske betydelig skade kunne foreligge forhold som indikerer at denne hunden ikke vil utgjøre en større risiko i fremtiden. Det vises til eksemplet fra Oslo politidistrikt der personen som ble påført den betydelige skaden hadde satt stolbenet sitt på hundens labb. Det kan også tenkes andre tilsvarende hendelser.

Departementet viser også til nåværende forarbeider, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 156:

«Departementet mener imidlertid at regelen ikke bør være helt ufravikelig. I departementets lovforslag ligger åpningen for unntak i at det blir sagt at hunden «normalt» bør avlives. Dreier det seg om et større barn som har plaget hunden, vil avliving sjelden være på sin plass. Også andre ekstraordinære situasjoner som kan tale mot avliving kan tenkes, særlig hvis det gjelder noe større barn. En hund som står bundet og forlatt kan lettere ty til å bite fordi den ikke kommer seg unna en uønsket situasjon. Dersom dette f.eks. skjer inne på hundeholderens eiendom der hunden på en ikke-uforsvarlig måte står bundet mens hundeholderen er borte en stund, bør f.eks. unntaket kunne slå inn, slik at hunden ikke avlives hvis lekende barn er kommet inn og stresser hunden. Hos valper vil de små spisse tennene før tannfelling lett kunne forårsake små stikksår som blør. Har valpen bitt under lek og ikke vist tegn til aggresjon, bør normalregelen om avliving fravikes».

10.5 Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på tamrein, husdyr, hjortevilt eller andre hunder

10.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett omhandler hundeloven § 18 angrep og skade på mennesker og dyr. Den foreslåtte bestemmelsen i § 18 a vil kun omfatte angrep og skade på dyr. Se omtalen av gjeldende rett for hundeloven § 18 under punkt. 11.4.1.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 18 Avliving eller omplassering av en hund etter en eller flere uønskede hendelser

En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Det samme gjelder hvis hunden har jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, eller hvis den har skadet en annen hund eller kjæledyr. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på hvilken fare som har vært tilstede, påført skade, den risiko og utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og hundens nytteverdi. Hundens økonomiske verdi eller det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

Hvis hundeholdet ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig, kan vedtak om avliving eller omplassering omfatte alle andre hunder som hundeholderen har hånd om.

Følgende særlige bestemmelser gjelder foran de generelle reglene i første og annet ledd:

1. En hund som har påført barn vesentlig skade, bør normalt avlives.

2. En hund som har angrepet eller vesentlig skadet dyr i landbruket eller tamrein, bør normalt avlives hvis dyrets eier ber om det.

3. En hund som ved ensidig angrep har vesentlig skadet andre husdyr, medregnet andre hunder, bør normalt avlives hvis dyrets eier ber om det, unntatt der hunden ikke antas å utgjøre større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør, og heller ikke kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt.

En hund som har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, etter at politiet har gitt hundeholderen mer enn én skriftlig advarsel i løpet av de siste tre år, kan avlives eller omplasseres av politiet. Dette gjelder uten hensyn til om advarselen gjelder samme hund. Vedtaket kan omfatte alle de hunder som hundeholderen har hånd om. Advarselen regnes ikke som enkeltvedtak

10.5.2 Behovet for lovendring

Departementet har sett en betydning av å skille mellom angrep og skade på mennesker, og angrep og skade på dyr. I alminnelig rettsoppfatning vil det kunne oppfattes ulikt hvordan denne typen skader skal følges opp. Viktigere er det at kriteriene for å vurdere fremtidig skade vil kunne være ulik for skade og angrep på mennesker og skade og angrep på dyr.

10.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en egen bestemmelse som gir politiet adgang til å vurdere avliving eller omplassering av hund som har jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt.

Høringsforslagets første ledd videreførte politiets hjemmel til å fatte avlivings- eller omplasseringsvedtak av en hund som har «jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt» dersom det ikke fremstod som et uforholdsmessig vedtak. Denne bestemmelsen ble videreført fordi det var ønskelig å opprettholde en sterk beskyttelse for dyr i landbruket og reindriften. Det ble likevel foreslått en endring som innebar at hunden både må ha jaget og skadet husdyr, tamrein eller hjorteviltet. Det ble vist til den foreslåtte definisjonen av «betydelig skade» på husdyr, hunder og andre dyr i høringsforslagets § 2 bokstav e som omfatter andre typer skader enn de som er påført ved bitt.

Det ble også vist til definisjonen av å «jage» i høringsforslagets § 2 h.

I høringsforslagets første ledd ble det angitt hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om en hund skal avlives eller omplasseres.

Ved vurderingen av «hvilken fare som har vært til stede» etter høringsforslagets bokstav a skulle hundens farepotensiale tillegges vekt. Relevante momenter ville her være størrelse, hurtighet og kraft. Det ble vist til at en liten hund kunne ha mindre skadepotensiale for en flokk med sauer enn en hund av stor rase. Videre skulle det legges vekt på om skaden kunne ha blitt verre, for eksempel ved at videre skade ble avverget av at tredjepart griper inn.

Ifølge høringsforslagets første ledd bokstav b skulle det legges vekt på «omfang og type av påført skade». Det ble omtalt i høringsnotatet at det skal legges vekt på antall berørte dyr, og skadeomfang på det enkelte dyr. Bagatellmessige skader skulle ikke føre til vedtak om avliving eller omplassering i seg selv. Departementet pekte på at det ikke bare er bittskade som er relevant skade. Dersom reinsdyr ble jaget slik at de senere kaster kalver, vil det også være en påført «skade» ifølge høringsforslagets § 2 e. Likeledes dersom sauer jages slik at de sprenges eller løper utfor stup, vil det også medføre en «skade».

Bestemmelsen om at økonomisk tap etter påført skade ikke skal tillegges vekt ble foreslått videreført.

Høringsnotatet uttrykte at ved vurderingen av «den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden», etter høringsforslaget første ledd bokstav c, blir spørsmålet om hunden har en høyere risiko for å jage og skade andre dyr enn en normal hund. Relevante momenter ville være om hunden har jaget dyr tidligere, og om den har gjennomgått saueaversjonsdressur. Avliving skulle likevel ikke skje hvis den skadevoldende hunden ikke kunne sies å utgjør større risiko i fremtiden enn andre hunder. Dersom hendelsen hadde en karakter av å være en engangshendelse skulle avliving ikke skje. Departementet uttrykte at det kunne være mer hensiktsmessig i slike tilfeller å gi hundeholderen bøter, jf. hundeloven § 28. En hundeholder må også betale erstatning for dyr som har blitt skadet eller gått tapt, jf. hundeloven § 27.

Høringsforslaget bokstav d videreførte at «hundens nytteverdi» skal tillegges vekt. Regelen om at hundens økonomiske verdi ikke skal tillegges vekt, ble også foreslått videreført.

Det ble foreslått at det skal legges vekt på «om det finnes andre tiltak som kan forebygge framtidig risiko», jf. høringsforslaget bokstav e. Her bør utgangspunktet være at den som holder hund som viser seg å utgjøre en fare mot andre dyr, må finne seg i at han kan pålegges å sette inn tiltak for å avverge videre fare. Det ble gitt et eksempel på at det kunne være aktuelt å pålegge en hundeholder at hunden skal gjennomgå saueaversjonstrening, og få dokumentasjon på at slik trening er bestått.

Høringsforslagets andre ledd foreslo å videreføre bestemmelsen om at det kan fattes vedtak om avliving eller omplassering dersom en hund gjennom et «ensidig angrep» har «betydelig skadet» andre hunder eller kjæledyr. Det ble foreslått å videreføre unntak for de tilfeller hvor det skadede dyret urettmessig har kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Det ble vist til høringsnotatets forslag til definisjoner av «betydelig skade» i § 2 e og «ensidig angrep» i § 2 g.

Høringsforslaget andre ledd bokstav a slo fast at avliving ikke skulle skje dersom hunden ikke kan antas å utgjøre en større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør, og heller ikke fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt. Siden avliving skal være siste utvei, skal andre tiltak først vurderes, og det forventes at hundeholderen skal strekke seg langt for å unngå at hendelsen gjentar seg.

Det ble vist til forarbeidene til nåværende lov at det sjelden eller aldri vil være adgang til å avlive en hund som har jaget en katt, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 209.

Høringsforslagets andre ledd innebar en videreføring av gjeldende rett, men begrepet «uprovosert angrep» ble foreslått erstattet med «ensidig angrep». Dette ble foreslått ettersom erfaringer hadde vist at begrepet «uprovosert angrep» kan inneholde både tolkning av hundens adferd, og hva som menes med «uprovosert» i juridisk forstand. Det som kan forklares gjennom iboende egenskaper i hunden og påførte traumer, kan likevel være juridisk uakseptabelt. Det ble vist til definisjonen av «ensidig angrep» i høringsforslagets § 2 bokstav g.

Høringsforslagets tredje ledd foreslo å videreføre nåværende § 18 andre ledd, som slår fast at «[d]ersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» Det ble presisert at omplassering likevel bare skal skje dersom man mener at faremomentet vil forsvinne dersom hunden omplasseres.

Forslaget i høringsnotatet hadde følgende ordlyd:

§ 18 a Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på tamrein, husdyr hjortevilt eller andre hunder

En hund som har jaget og skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, kan politiet vedta å avlive dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:

1. hvilken fare som har vært tilstede,

2. omfang og type av påført skade, jf. § 2 bokstav e,

3. den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden,

4. hundens nytteverdi og

5. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko.

Politiet kan også vedta å avlive en hund som ved ensidig angrep har betydelig skadet andre hunder eller kjæledyr, dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Ved vurderingen skal det også legges vekt på:

1. om hunden ikke antas å utgjøre større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør,

2. om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

10.5.4 Høringsinstansenes innspill

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag mener det er et økende problem med at løse hunder angriper husdyr og tamrein. De viser til en undersøkelse om hundeangrep, utført av Norsk Sau og Geit, for beitesesongen 2020.

NOAH – for dyrs rettigheter er enig i departementets vurdering av at det er hensiktsmessig å skille mellom angrep og skading av menneske og jaging og skading av tamrein, husdyr eller hjortvilt.

Norsk Kennel Klub (NKK) støtter den foreslåtte delingen av § 18. NKK ser det som hensiktsmessig at forhold som omhandler angrep og skade på menneske, og forhold som omhandler angrep og skade på tamrein, husdyr, hjortevilt eller andre hunder kommer i hver sin bestemmelse. Videre ser NKK det som positivt at det presiseres at det skal søkes å omplassere fremfor å avlive hund. Avliving av hund må etter NKKs syn være siste utvei.

Gol Kommune skriver at det er svært viktig at terskelen for å avlive hunder som gjør skade på tamrein, husdyr eller hjortevilt ikke blir høyere enn i dag. Skader forårsaket av hund er meget problematisk for landbruksnæringen i deres region. De opplever til stor frustrasjon blant dyreholdere over at omfanget av skader forårsaket av hund øker uten at lovgiver og ordensmaktene tar problemet på tilstrekkelig alvor. Ny hundelov må dempe konfliktnivået, ikke heve det.

Hol kommune og Hemsedal kommune skriver at dersom en sak kommer til politiet fordi en hund har jaget tamrein, husdyr eller hjortevilt og ført til betydelig skade som definert i endringsforslaget § 2 bokstav e er det opplagt at det har vært fare til stede.

Hol kommuneog Hemsedal kommune viser videre til definisjonen av «betydelig skade» i § 2 bokstav e. En hund som har gjort betydelig skade på tamrein, husdyr eller hjortevilt bør, som ordlyden i nåværende hundelov § 18 fjerde ledd bokstav c, normalt avlives. Kommunen er kjent med at dette ikke lenger er praksis i dag.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at utgangspunktet i § 18 a første ledd også bør være om det er sannsynlig at hunden vil utgjøre en fare i fremtiden og at denne faren ikke kan avhjelpes med mindre inngripende virkemidler. NOAH bemerker at forebyggende virkemidler i de fleste tilfeller være tilstrekkelig til å avbøte fremtidig risiko ved jaging og skading av tamrein, husdyr, hjortevilt eller andre hunder. En hund vil ikke være en fare for husdyr, tamrein, hjortevilt eller andre hunder hvis den ikke utsettes for de nevnte dyrene uten bånd eller annen adekvat sikring. I de tilfeller hvor mindre inngripende tiltak – som pålegg om å gjennomgå trening (for eksempel saueaversjonstrening), om båndtvang eller munnkurv, inngjerding eller forbud mot lufting av hunden i visse områder – ikke vil være tilstrekkelig til å forhindre fremtidig fare, vil omplassering til et område uten beitedyr ofte kunne avhjelpe faren.

NOAH – for dyrs rettigheter er positive til at departementet understreker at avliving ikke skal skje «hvis den skadevoldende hunden ikke utgjør større risiko i fremtiden enn det som er vanlig for hunder». Det er viktig med bevissthet rundt at denne type skader som paragrafen er ment å dekke i stor grad kan forebygges av eier. Det er også viktig som departementet skriver i høringsnotatet: «Dersom hendelsen har karakter av å være en engangshendelse skal avliving ikke skje. For å øke eierens aktsomhet kan det være mer relevant å ilegge bøter ved slike hendelser. En hundeholder må også påregne å utbetale erstatning for dyr som har blitt skadet eller gått tapt.» NOAH mener videre at det er hunderasen og ikke den individuelle hunden som er disponert for jaging av andre dyr, og en avliving av en enkelt hund vil være både uforholdsmessig og uhensiktsmessig. Hundeholdere med raser som er særlig disponert for jaging av andre dyr burde ha et særlig aktsomhetskrav.

NOAH foreslår at endringsforslaget § 18 a første ledd skal lyde:

«En hund som har jaget og skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, kan politiet vedta å omplassere eller avlive. Avliving kan kun vedtas dersom hunden utgjør en større risiko i fremtiden enn andre hunder, og mindre inngripende virkemidler ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe denne risikoen.»

Hol kommune og Hemsedal kommuneskriver at de oppfatter høringsnotatet som spørsmålet om avliving er et spørsmål om hunden har en høyere risiko for å jage andre dyr enn en hund normalt har. Etter kommunenes syn har en hund som har jaget og skadet tamrein, husdyr, hjortevilt eller andre hunder i praksis vist hvordan den reagerer på andre dyr i en situasjon der hunden får mulighet til å jage. Situasjonen har oppstått på grunn av eiers ansvarsløshet eller ved at uhell kan skje. I mange tilfeller er det ofte en glidende overgang mellom ansvarsløshet og uhell, som kan være vanskelig å få klarhet i. Likevel mener kommunene at det er riktig å avlive i tilfeller der en hund har påført tamrein, husdyr eller hjortevilt betydelig skade. Klare regler, og visshet om at avliving er resultatet dersom hunden påfører de nevnte dyregruppene betydelig skade, vil i seg selv være skadeforebyggende. Dette vil føre til at flere hundeeiere tar ansvar og følger båndtvangslovverket. En innstramming i virkemiddelbruken vil virke allmennpreventivt.

Hol kommune og Hemsedal kommune kan ikke se at det går frem av høringsnotatet hva som ligg i ‘nytteverdi’ ut over at det ikke blir lagt økonomisk verdi til grunn. Derfor legger vi til grunn at nytteverdi i denne sammenhengen gjelder spesialhunder (servicehunder, førerhunder, gjeterhunder, lavinehunder o.l.). Terskelen for nytteverdi må ligge over vanlige jakthunder og familiehunder.

Hol kommune og Hemsedal kommune viser til at det i høringsnotatet står at det kan være aktuelt å pålegge en hundeeier som har en hund som har jaga husdyr at hunden skal gjennomgå saueaversjonstrening og få dokumentasjon på at treninga er bestått. Til det vil Hol kommune tilføye at saueaversjonstrening kan virke bra på en del hunder, men på langt nær alle. I tilfeller der rasen eller individet ikke er mottakelig for slik trening, vil slik dokumentasjon skape falsk sikkerhet. Det er også problem knyttet til å vurdere kvaliteten på slik trening og hva slags dokumentasjon som er tilstrekkelig.

Politidirektoratet viser til at det ved vurderingenetter bokstav b legges vekt på om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt. Politidirektoratet foreslårat det heller ses hen til om hunden kan fryktes å angripe og skade andre hunder eller kjæledyr på nytt, og ikke begrense dette til samme eiers dyr. Politidirektoratet viser til at unntaket «dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer» er for uklart. Begrepet urettmessig bør forklares nærmere. Hund brukt i innbruddsøyemed vil urettmessig ha kommet inn på eiendom. En hund som kommer inn på eiendom uten invitasjon bør derimot ikke komme innenfor unntaket.

Politidirektoratet mener det bør fremgå av hundeloven § 18 a at politiet kan pålegge hundeier å få gjennomført saueaversjonstrening, og kreve dokumentasjon på at slik trening er bestått. Dette bør fremgå av listen over forebyggende tiltak som fremgår i endringsforslaget til § 17.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver at: både husdyrholdere og reineiere har opplevd at deres beitedyr har blitt skadet og drept av hunder som holdes som kjæledyr. Dette fører ikke bare til tap, men er også en stor psykisk påkjenning for dyreholder. Når beitedyr uprovosert angripes forstår de fleste at omplassering og omstilling av en slik hund ikke er mulig. Hunder som har gått til angrep én gang, har oversteget terskelen for å gjøre det igjen.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver at for enkelte hunderaser er det vanskelig å skille individene av utseende. Eventuelle vitner er ofte opprørt over å se et hundeangrep mot beitedyr, og å identifisere den enkelte hund i en politikonfrontasjon kan være vanskelig. Derfor mistenkes det for at feil hund kan utleveres for vurdering av sakkyndige. Under hundeangrep mot beitedyr skal det tas DNA-prøve av skadevolder på stedet for å hindre bytting av individ.

Beitenæringen mener at bruk av sakkyndige for håndheving av § 18 a vil føre til langdryge prosesser. Beitenæringen ber derfor om at dagens lovtekst hvor det er politiets oppgave å avgjøre om det skal kreves avliving blir stående. Beitenæringen peker også på at hundeholdere har forsøkt å kjøpe seg ut av situasjonen for betydelige summer. Dette gjøres for at hundeiers navn ikke skal registreres av Politiet og håp om å ikke miste hunden.

Under konsultasjonene ytret Norske Reindriftsamers Landsforbund bekymring for at bruk av sakkyndige vil kunne gi langdryge prosesser og at de ikke ønsket at det skulle åpnes for slik bruk. De mente også at en hund som har angrepet én gang har oversteget terskelen for å gjøre det igjen. Endelig mente de at de bør bli tatt DNA-prøver av hunder som har angrepet beitedyr for å sikre at rett hund blir gjort til gjenstand for vedtaket.

Under konsultasjonene pekte Sametinget på at terskelen for avliving ikke må bli høyere enn i dag. De stilte spørsmål om fravær av sakkyndig vurdering ville heve terskelen for å fatte vedtak om avliving.

NOAH – for dyrs rettigheter er kritiske til at det ikke er foreslått en ordning hvor det innhentet sakkyndig vurdering av hunden for saker etter § 18 a.

De foreslår at § 18 a andre ledd skal ha følgende ordlyd:

«Politiet kan også vedta å avlive en hund som ved ensidig angrep har betydelig skadet andre hunder eller kjæledyr, dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Avliving kan bare skje hvis hunden utgjør en større risiko i fremtiden enn andre hunder og mindre inngripende virkemidler ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe denne risikoen. Ved vurderingen skal det også legges vekt på om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt. Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den. Hunden skal ikke avlives i de tilfeller omplassering, enten alene eller i kombinasjon med andre forebyggende virkemidler, vil være tilstrekkelig til å avhjelpe fremtidig risiko.

Før det fattes vedtak om avliving skal det innhentes en sakkyndig vurdering. Den sakkyndige vurderingen skal baseres på de faktiske forhold ved hendelsen, konkret vurdering av hunden, samt en medisinskfaglig vurdering og dokumentasjon av skade som er påført den skadelidte. Det er ikke anledning til å be om fornyet vurdering.

Vurderingen skal utføres av sakkyndige utpekt av departementet. Dersom politiet fatter vedtak i strid med sakkyndig vurdering, må dette begrunnes særskilt. Før det fattes vedtak om avliving, skal politiet også innhente uttalelse fra Mattilsynet.»

NOAH – for dyrs rettigheter mener at omplassering skal fremheves som tiltak. Departementet skriver i høringsnotatet: «Omplassering skal likevel bare skje dersom man mener at faremomentet vil forsvinne dersom hunden omplasseres.» Men NOAH mener omplassering til en mer egnet eller aktsom eier, er et særlig adekvat tiltak ved hendelser som denne paragrafen skal dekke, og at det derfor bør fremheves.

Det er ingen grunn til å skille mellom krav til sakkyndigvurdering etter § 18 og § 18a, og et slikt krav burde tas inn i paragrafen også her. NOAH bemerker at man her har unnlatt å vurdere hundens helse, men vil tilføye at angrep på andre hunder kan ha årsak i hundens helse og at denne også bør vurderes i forbindelse med sakkyndig vurdering.

Hemsedal kommune, Gol kommune, Hol kommune og Nesbyen kommune mener at omplasseringav en hund som i gitte situasjoner jager, skader eller dreper andre dyr kan føre til at problemet ikke blir løst, men kun blir flyttet til et annet område.

Hol kommune skriver at avliving er et drastisk virkemiddel. Likevel mener kommunen at det er riktig i tilfeller der en hund har påført tamrein, husdyr eller hjortevilt betydelig skade. Klare regler, og visshet om at avliving er resultatet dersom hunden påfører de nevnte dyregruppene betydelig skade, vil i seg selv være skadeforebyggende. Dette vil føre til at flere hundeeiere tar ansvar og følger båndtvangslovverket. En innstramming i virkemiddelbruken vil virke allmennpreventivt.

Privatperson mener også at det må skilles på hvorvidt en uønsket hendelse, for eksempel hund skader sau, har skjedd som følge av et rent uhell eller faktisk dårlig hundehold/brudd på regler som båndtvang osv. Privatpersonen ønsker at det skal legges vekt på de hendelsene som skyldes uaktsomhet sammenlignet med direkte uhell. De viser til en situasjon hvor båndet røk og hunden, som hadde et sterkt jaktinstinkt, forsvant. De kan ikke se hvordan dette kunne ha blitt forhindret. At slike tilfeller skal sidestilles og begge straffes med avliving håper de kan endres i ny lov.

Privatpersoner mener at i de tilfeller hvor hunder har jaget eller angrepet sauer bør hunden ikke avlives. Det er hundeholders ansvar å påse at hunden ikke gjør slike handlinger. De ønsker derfor at omplassering blir benyttet som virkemiddel i slike tilfeller.

10.5.5 Departementets vurderinger

Etter høringen har departementet gjort en del endringer i forslaget til hundeloven § 18 a, som vil bli redegjort for nedenfor.

Departementet foreslår en endring i paragrafens overskrift for å synligjøre at tiltakene gjennomføres for å forbygge fremtidig risiko, og ikke er ment å ha en virkning av straff. Departementet foreslår derfor følgende ordlyd: «Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på tamrein, husdyr hjortevilt eller andre hunder når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko».

Endringsforslagets § 18 a første ledd gir politiet hjemmel til å fatte vedtak om omplassering eller avliving av en hund som har «jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt» dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig vedtak. Denne bestemmelsen videreføres fordi det er ønskelig å opprettholde en sterk beskyttelse for husdyr, tamrein og hjortevilt. Det er likevel gjort en endring som innebærer at hunden både må ha jaget og skadet husdyr, tamrein eller hjortevilt. Det vises likevel til definisjonen av «skade» som nå inkluderer skader som kan oppstå som følge av jaging uten at det foreligger bitt, se endringsforslag § 2 bokstav g.

Ordet «jage» er definert i endringsforslaget § 2 bokstav j: hunden springer målrettet etter ett eller flere mennesker eller dyr.

Endringsforslagets § 18 a første ledd angir også hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om en hund skal avlives etter å ha jaget og skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt.

Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:

1. hvilken fare som har vært tilstede,

2. omfang og type av påført skade, men det økonomiske tap etter påført skade skal

3. ikke tillegges vekt

4. den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og

5. hundens nytteverdi,

6. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko

Departementet vil peke på at når det gjelder å jage husdyr, tamrein og hjortevilt vil det måtte vurderes noe annerledes enn å jage eller angripe mennesker. Som en del av høringsinstansene har pekt på ligger det til hundens natur å løpe etter i lek, men for noen hunder å jage mere målrettet. For at paragrafen skal ha en formålsrettet effekt vil det derfor være enda viktigere å se om denne hunden utgjør en større risiko enn en hvilken som helst annen hund. Her vil det kunne være både rasemessige og individuelle forskjeller. Ved oppfølging av en uønsket hendelse vil derfor hundeholderens rolle fort få avgjørende betydning. Det vil si at sikringstiltak som hundeholderen gjennomfører vil være av stor betydning. Det er altså ikke nødvendigvis slik at en hund som har jaget én gang har oversteget terskelen for å gjøre det igjen.

Når det gjelder momentene som skal legges til grunn for å vurdere om vedtak om avliving eller omplassering er forholdsmessig, vil departementet poengtere at listen ikke er uttømmende, og at andre momenter vil kunne være relevante. Det er heller ikke slik at alle opplistede momenter vil være relevante i enhver sak, eller at momentene skal vektes likt. Momentene vil også bli omtalt i veileder til hundeloven.

Det første momentet i vurderingen vil være «hvilken fare som har vært til stede» jf. § 18 første ledd bokstav a. Ved den individuelle vurderingen av hundens farepotensial vil relevante momenter kunne være hundens jaktlyst, størrelse, hurtighet og kraft. For eksempel vil noen hunder ha en større jaktlyst, og en liten hund kunne ha mindre skadepotensiale enn en hund av stor rase.

I følge § 18 første ledd bokstav b skal det legges vekt på «omfang og type av påført skade, jf. § 2 bokstav g». Grunnen til dette er at omfanget og typen av skade sier noe om intensiteten i hundens adferd overfor husdyr, tamrein og hjortevilt. Endringsforslaget medfører at hunden både må ha «jaget og skadet» husdyr eller tamrein.

Dette må ses i lys av at definisjonen på «betydelig skade» som her ikke bare beskriver fysiske skader som følger av et bitt, men også avledede skader som følge av jaging av en viss varighet eller intensitet, for eksempel hvis reinsdyr jages slik at de senere kaster kalvene, eller dersom sauer jages slik at de sprenges eller løper utfor stup. Det vises til definisjonen av betydelig skade på husdyr, tamrein, hunder og hjortevilt i endringsforslagets § 2 bokstav g, hvor det er tilstrekkelig at ett av følgende vilkår er oppfylt:

1. flere dype, punktformede sår, som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; det skal tydelig fremgå at det er tale om flere bitt, og at det er foregått med en viss voldsomhet,

2. utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skinnet),

3. bittlesjoner som medfører tap av vev, likevel ikke hakk i andre hunders ører eller lepper,

4. bitt som medfører døden, herunder situasjoner, hvor en hund rister en annen hund til døde, uten at bittet i seg selv har ført til skader av en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter

5. død, utmattelse, skader eller hjelpeløshet som følge av jaging, blant annet kasting av foster og at avkom og mordyr skilles som følge av jaging

Bagatellmessige skader vil ikke føre til vedtak om avliving eller omplassering i seg selv. Det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt siden dette ikke sier noe om hundens skadepotensiale. Dette samsvarer med fortolkningen av dagens lov. Departementet vil imidlertid vise til hundeloven § 27 om erstatningsansvar.

Ved vurderingen av «den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden», etter endringsforslaget bokstav c blir spørsmålet om hunden har en høyere risiko for å jage og skade andre dyr enn hvilken som helst annen hund. Relevante momenter er her om hunden har jaget dyr tidligere, og om den har gjennomgått saueaversjonsdressur. Avliving skal ikke skje hvis den skadevoldende hunden ikke utgjør større risiko i fremtiden enn det som er vanlig for hunder. Siden mange hunder vil ha iboende egenskaper som medfører at de vil kunne komme til å jage, mener departementet at det her også vil være naturlig å se hen til hundeholders sikringstiltak. Ved en enkeltstående hendelse som bærer preg av et hendelig uhell vil det etter departementets syn være riktigere å ilegge bøter for å øke hundeholderens aktsomhet. En hundeholder må også påregne å utbetale erstatning for dyr som har blitt skadet eller gått tapt.

Endringsforslaget bokstav d viderefører at «hundens nytteverdi» skal tillegges vekt. Departementet legger til grunn at nytteverdien må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Eksempler på hunder med særskilt nytteverdi vil kunne være førerhunder, servicehunder, lavinehunder m.m.

Til sist skal det legges vekt på «om det finnes andre tiltak som kan forebygge framtidig risiko», jf. endringsforslaget bokstav e. Her bør utgangspunktet være at den som holder hund som viser seg å utgjøre en fare mot andre dyr, må finne seg i å bli pålagt å sette inn tiltak for å avverge videre fare. Det kan være aktuelt å pålegge en hundeholder som har en hund som har jaget sauer at den skal gjennomgå saueaversjonstrening, og få dokumentasjon på at slik trening er bestått. Departementet viser til omtale av aversjonsdressur under punkt 6.6.5.

Endringsforslagets § 18 a andre ledd innebærer at det kan fattes vedtak om avliving eller omplassering dersom en hund gjennom et «ensidig angrep» har «betydelig skadet» andre hunder eller kjæledyr. Det gjøres unntak for de tilfeller hvor det skadede dyret urettmessig her kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Betydelig skade på dyr er definert i § 2 bokstav g.

Ved vurderingen av skader på andre hunder eller kjæledyr blir vurderingskriteriene noe annerledes. «[B]etydelig skade» vil her bare inkludere punktene 1–4:

flere dype, punktformede sår, som når dypt ned i underhuden eller penetrerer

ned i muskulatur; det skal tydelig fremgå, at der er tale om flere bitt, og at det er foregått med noen voldsomhet,

utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skinnet), bittlesjoner, som medfører tap av vev,

bittlesjoner, som medfører døden, herunder situasjoner, hvor en hund rister en annen hund til døde, uten at bittet i sig selv har gitt anledning til skader av en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter.

Endringsforslagets § 18 a andre ledd beskriver hvilke momenter som skal vurderes der en hund ved «ensidig angrep» har skadet andre hunder eller kjæledyr. Andre ledd innebærer en videreføring av gjeldende rett, men begrepet «uprovosert angrep» er erstattet med «ensidig angrep». Erfaring har vist at begrepet «uprovosert angrep» kan inneholde både tolkning av hundens adferd, og hva som menes med «uprovosert» i juridisk forstand. Det som kan forklares gjennom iboende egenskaper i hunden og påførte traumer, kan likevel være juridisk uakseptabelt.

Når vi nå snakker om «ensidig angrep» innebærer det at angrepet ikke kan ses i lys av den andre hundens handlinger rett før angrepet finner sted.

Det forutsettes at det skadede dyret ikke urettmessig har kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Videre skal det legges vekt på om hunden antas å utgjøre en større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør, og om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt.

Det første momentet som skal vurderes er det generelle om hunden utgjør en større fare enn en hvilken som helst annen hund. Det er parallelt til det som gjelder angrep og skader på mennesker, husdyr, tamrein og hjortevilt. For å vurdere hvorvidt hunden utgjør en større fare enn en hvilken som helst annen hund vil omfang og type skade kunne ha betydning. Igjen vil bittets utforming kunne si noe om hundens adferd, som beskrevet ovenfor.

Det andre momentet er mer rettet mot det konkrete forholdet mellom hundeholdet og det skadelidte dyreholdet. Det er nevnt i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 157 at konflikt mellom hundehold og annet dyrehold av denne type er utbredt i norsk hverdagsliv, og at det derfor bør sikres rom for mere nyanserte avveininger. Dette kan blant annet gjøres ved å vurdere i hvilken grad hundeholderen vil sikre seg mot at samme situasjon vil gjenta seg overfor det skadelidte dyreholdet.

Det vises for øvrig til forarbeidene til nåværende lov om at det sjelden eller aldri vil være adgang til å avlive en hund som har jaget en katt, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 210.

Endringsforslagets § 18 a tredje ledd viderefører nåværende § 18 andre ledd, som slår fast at «Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» Omplassering skal likevel bare skje dersom man mener at faremomentet vil forsvinne dersom hunden omplasseres.

Departementet viser til at også i denne bestemmelsen skal det vurderes hvilken risiko hunden og hundeholdet utgjør i fremtiden, videre at det skal vurderes om det foreligger andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko. I denne vurderingen kan det være ønskelig å innhente sakkyndig bistand. Gjennomføring av aversjonsdressur vil kunne være en slik type bistand. En vurdering av hundens helsetilstand kan også bidra til å vurdere hvilken fare hunden vil utgjøre i fremtiden. En hund som har smerter, vil også kunne være mere kranglete overfor andre hunder.

Når det gjelder beitenæringenes ønske om at det skal tas DNA-prøve av den skadevoldende hunden på stedet vurderer departementet at nytteeffekten ikke vil kunne forsvare kostnaden ved et slikt tiltak.

10.6 Farlige hunder

10.6.1 Gjeldende rett

10.6.1.1 Hundeloven § 19

Hundeloven § 19 første ledd gir forskriftshjemmel til å forby å holde, avle eller innføre farlige hunder. Hundeloven §§19 og 20 avløste midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder, også kalt kamphundloven.

Hundeloven angir ikke hvilke hunderaser som regnes som farlige hunder, men § 19 gir Kongen hjemmel til å innføre forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder samt sæd og embryo fra farlige hunder. Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr, jf. § 19 andre ledd.

Forskrift 20.august 2004 om hunder gitt med hjemmel i hundeloven § 19 nedfeller et forbud mot å holde, avle eller innføre hunder av følgende raser: Pitbullterrier, Amerikansk Staffordshire terrier, Fila brasileiro, Toso inu og Dogo argentino. Videre nevnes også blanding av ulv og hund med visse unntak.

Departementet mener det fortsatt er hensiktsmessig å videreføre forskriftshjemmelen i hundeloven § 19 første ledd.

Dersom forbudet mot rasene skal endres vil det kun være nødvendig å endre forskriften.

§ 19 tredje ledd setter forbud mot å holde eller innføre enkelthunder som er gitt trening for kampformål m.v. Fra denne bestemmelsen er det gjort visse unntak i § 20, se nedenfor. Det gjelder også forbud mot enkelthunder som har særlig farlig gemytt eller lignende. Er det tvil om en hund har slike sterkt uønskede egenskaper, kan politiet ta hunden i forvaring og forlange at hundeeieren står for en undersøkelse av hundens adferd av en kyndig person som politiet velger ut. En kyndig undersøkelse kan forlanges også uten at hunden tas i forvaring. Politiets avgjørelse om å ta hunden i forvaring og forlange undersøkelse av hunden, regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. § 25.

Det følger av hundeloven § 19 fjerde ledd at dersom det er tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens adferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Politiet fastsetter hvem som skal undersøke hunden. Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden for å gå inn under tredje ledd bokstav c.

Politiet kan etter § 19 femte ledd treffe enkeltvedtak om at en hund som er avlet, innført eller holdt i strid med § 19 eller forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen, skal utføres fra riket eller avlives. Hundeholderen kan nektes å ha med hund å gjøre, jf. § 22 første ledd bokstav a og overtredelsen er straffbar, jf. § 28 tredje ledd bokstav b.

Ordlyden lyder som følger:

§ 19 Farlige hunder

Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type.

Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr. Første ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder.

Det er forbudt å holde eller innføre hunder som

1. er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker,

2. er gitt trening i eller for å angripe andre hunder, eller

3. enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

Er det tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens adferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Politiet fastsetter hvem som skal undersøke hunden. Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden for å gå inn under tredje ledd bokstav c.

Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet

10.6.1.2 Forskrift om hunder

Det såkalte raseforbudet er nedfelt i forskrift av 20. august 2004 om hunder. Forskriftens § 1 lyder:

§ 1 Forbud mot farlige hunder

Det er forbudt å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder.

Hunder av følgende typer, og blandinger der en eller flere av disse er med, anses som farlige hunder, uansett blandingsforhold:

• a) Pitbullterrier,

• b) amerikansk staffordshire terrier,

• c) fila brasileiro,

• d) toso inu,

• e) dogo argentino.

Som farlige hunder anses også hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub 1. januar 2003, gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund. Hvis ulv er iblandet rasen etter den internasjonale raseetableringen, gjelder første punktum for hunder som kan være etterkommere etter denne ulven.

Hundeforskriften § 2 slår fast et dokumentasjonskrav. Dersom det er tvil om en hund er omfattet av raseforbudet kan politi og tollmyndigheter kreve at hundeholderen dokumenterer dens rase eller type. Etter andre ledd kreves det som minstedokumentasjon etter at en hund har blitt fire måneder, at hunden er identitetsmerket med microchip og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle. Under «særskilte omstendigheter» kan politiet, i enkelttilfeller, bestemme at annen tilfredsstillende dokumentasjon kan tre i stedet for kravet om microchip knyttet til registreringsbevis påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle, jf. forskrift om hunder § 3.

Dersom fremlagt bevis ikke fjerner tvilen på stedet, regnes hunden som en farlig hund. Ved en slik tvil som nevnt kan politiet eller tollmyndigheter ta hånd om hunden straks, jf. hundeloven § 24. Hundeholderen skal på begjæring gis en rimelig frist til å supplere dokumentasjon mens hunden tas hånd om etter annet punktum.

Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med hundeforskriften kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet jf. hundeloven § 19 femte ledd.

For vedtak om å ta hånd om hunden på stedet i tilfeller som omfattes av denne forskrift gjelder ikke bestemmelsen i forvaltningsloven § 24 første ledd annet punktum. Denne bestemmelsen gjelder samtidig begrunnelse. Hundeforskriften § 5 slår likevel fast at begrunnelse skal bli gitt i ettertid.

10.6.1.3 Bakgrunn for forskrift om hunder

Forskrift om hunder er en videreføring av raseforbudet i kamphundloven. Formålet med denne lovgivningen var å motvirke problematisk hundehold i Norge. I forarbeidene begrunnes forbudet med at hunder ikke skal være kampredskap eller oppfattes som det av omgivelsene. Det er i samfunnets interesse å sette en stopper for uønsket hundehold når det virker truende og oppfattes som svært negativt for mange mennesker, jf. Ot.prp. nr. 45 (1990–1991) side 1.

I Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 181 vurderte Justis- og politidepartementet om angitte hunderaser, blant annet Amerikansk Staffordshire terrier, burde anses som farlige hunder.

Justis- og politidepartementet foreslo etter denne vurderingen at utkastet til hundeloven § 19 andre ledd bokstav a) at «Hundetypene pitbullterrier, fila brasileiro, tosu inu, dogo argentino, amerikansk staffordshire terrier, staffordshire bullterrier og blandinger der en eller flere av disse er med, uansett blandingsforhold» skulle regnes som «farlige hunder». Det samme gjaldt for hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold.

Under behandlingen av proposisjonen i Odelstinget 27. mai 2003, ble regjeringens forslag til § 19 om forbud mot farlige hunder ikke vedtatt, idet det var flertall for i stedet å gi departementet en forskriftshjemmel til å forby farlige hunder.

I forbindelse med stortingsbehandlingen, ble det 16. juni 2003 truffet anmodningsvedtak til regjeringen jf. vedtak nr. 530 (Dok. nr. 8:126 (2002–2003):

Stortinget ber Regjeringen om snarest mulig å forby ulvehybrider, amerikansk Staffordshire terrier, og blandinger der disse rasene inngår.

Stortinget ønsket at de nevnte hundetypene skulle forbys i tillegg til de andre rasene som allerede var omfattet av Midlertidig forskrift om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder gitt med hjemmel i lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder. Denne ble videreført med hjemmel i hundeloven § 32.

På 1990-tallet begynte kamphundmiljøer å re-etablere seg i Norge, også i enkelte andre miljøer ble det fokusert på hunder av kamphundtype. Fordi man så at miljøene fokuserte på noen spesielle raser ble det innført et raseforbud mot disse hundene for å forhindre videre utvikling av disse miljøene. Når det kom til utvelgelsen av hvilke raser som skulle bli forbudt skriver Justis- og politidepartementet følgende: «den beste reelle indikasjonen på hvilke hunder som har de egenskapene som er ønsket av kamphundmiljøene er å se på deres utvikling og hvilke hundetyper de fokuserer på».

Politiet hadde prioritert arbeid mot kamphundmiljøene, som valgte å holde disse hundene på grunn av deres kampegenskaper og den status det gir å ha en hund med slike egenskaper. Slikt hundehold gjorde at andre mennesker som bodde i nærheten av kamphundmiljøene, særlig i drabantbyene i Oslo, opplevde ubehageligheter. Det skjedde flere angrep på både mennesker og dyr. Ikke alle disse episodene ble rapportert i media, og Justis- og politidepartementet mente derfor at befolkningen ikke hadde fått et fullstendig bilde av utviklingen. Det ble rapportert at folk ble sittende inne i frykt for å møte på kamphunder hvis de gikk ut. Dette er også omtalt i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 181. Det kom inn flere klager fra folk som selv hadde hund, og som fryktet at deres hund skulle bli angrepet.

Politiet ønsket å kunne forebygge fremtidige tragedier og skape trygghet i områder som hadde vært plaget av kamphunder og deres eiere. Politiet ønsket derfor å gi klare signaler til personer og miljøer som holdt kamphunder. Politiet ville også forebygge dyremishandling og hundekamper. For å oppnå dette var det nødvendig med nye lovregler om farlige hunder, som ville gi et bedre verktøy for å nå disse målene, blant annet ved å føre kamphundtyper som ble brukt i miljøene opp på forbudslisten.

Forbudet skulle ifølge kongelig resolusjon av 20. august 2004:

«bidra til å gjenopprette trygghet i bomiljøer som var plaget av kamphunder og deres eiere, gi klare signaler til disse miljøene, forebygge angrep på både folk og andre hunder, og forbygge lidelser for kamphundene selv som de ble påført ved hundekamper.

[…]

Departementet mener at når gamle kamphundmiljøer reetableres, veier hensynet til å motvirke denne utviklingen tyngre enn hensynet til miljøer som holder akkurat disse hundetypene som familie hund og ønsker å fortsette med det».

10.6.2 Behovet for lovendring

Stortinget traff 13. juni 2017 følgende vedtak i samsvar med Innst. 340 S (2016–2017), vedtak 885:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en helhetlig gjennomgang av hundeloven av 2003 for å sikre at reglene om hundehold bygger på et godt og velfundert grunnlag.»

Vedtaket er et resultat av et forslag fra stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn, Dokument 8:71 S (2016–2017). I innstillingen foreslås det å be regjeringen utrede effekten av hundeloven, med mål om å vurdere om loven skal fokusere mer på adferd enn på rase, om hunder bør bli undersøkte av en fagperson for å fastslå at de utgjør en trussel før de blir tatt i forvaring og om kostnadene ved oppstalling av hunder i forbindelse med klagesaksbehandling bør endres.

Justiskomiteen viste til at hundeloven i 2017 var 14 år gammel, og at det derfor var på tide å evaluere og vurdere om norsk hundelovgivning skal fokusere mer på adferd og mindre på rase.

Forbudet mot hold av enkelte hunderaser er ikke fastsatt direkte i loven, men i forskrift hjemlet i loven. Departementet så det likevel som nødvendig å omtale forskriften i denne endringsproposisjonen for å svare ut Stortingets anmodningsvedtak.

Under gjennomgangen av loven i 2019 kom det inn flere innspill, blant annet fra Norsk Kennel Klub, om at raseforbudet bør oppheves.

10.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Det ble ikke foreslått noen endringer i § 19 i høringsnotatet, siden raseforbudet ikke er nedfelt i loven og fordi departementet ønsket å videreføre forskriftshjemmelen.

10.6.4 Høringsinstansens innspill

Norsk Schäferhund klubb mener i utgangspunktet at denne paragrafen dekkes under øvrige paragrafer bl.a. § 3 Generelt Aktsomhetskrav og § 6 Sikring av hund. Ansvarlig hundehold, hvor en vil minimalisere og unngå uønskede og alvorlige hendelser er godt ivaretatt gjennom lovens øvrige paragrafer.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt er enige i at det fortsatt er hensiktsmessig å ha en forskriftshjemmel om forbud mot visse raser. Det er et faktum at noen raser er utfordrende å håndtere og har uforholdsmessig stort skadepotensiale.

Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr støtter en videreføring av § 19, men foreslår et tillegg til første ledd, slik at tredje punktum vil lyde:

«Blandingshunder som kan minne om ulovlige raser, hvor genetikk kan være vanskelig bør oppfordres til å få dette dokumentert i kjøpekontrakt, og å registrere hundens opphav hos veterinær».

Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter at det er hensiktsmessig å beholde den forskriftshjemmelen man har.

Flere organisasjoner (blant annet Norsk Kennel Klub, Rådet for dyreetikk, Veterinærinstituttet, Den Norske veterinærforening, IGP Norge, Norsk Siberian Husky klubb og Hund helt på Grensen AS) og privatpersoner er negative til raseforbudet i forskriften. Disse høringsinstansene begrunner skepsisen på litt ulike måter og viser til ulike eksempler om regelverk og forekomst av skade i andre land.

Norsk Schäferhund klubb og Oslo Hundeskole tar ikke stilling til om raseforbudet skal opprettholdes, men anfører at dette har liten verdi eller effekt på uønsket adferd eller farlig hundehold.

Norsk Kennel Klub, Norsk Siberian Husky klubb og Hund helt på Grensen ASog privatpersoner støtter bestemmelser som har til formål å beskytte samfunnet mot hunder som kan utgjøre en reell fare for mennesker og dyr. De er imidlertid imot et forskriftsfestet raseforbud hvor enkelte raser er definert som farligere enn andre raser.

Flere av høringsinstansene, blant annet Rådet for dyreetikk og NOAH – for dyrs rettigheter, peker på at istedenfor å ha raseforbud kan være hensiktsmessig å stille krav for hold av enkelte raser, jf. hundeloven § 21.

NOAH – for dyrs rettigheter og Norsk Kennel Klub mener også at det er problematisk at forskriften gir hjemmel til å avlive «hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder».

Norsk Kennel Klub (NKK) påpeker også at forskriften pålegger hundeeiere en omvendt bevisbyrde. Dette innebærer at dersom en hundeeier anklages for å ha en ulovlig rase, må vedkommende selv fremlegge bevis på at dette ikke er tilfellet. Hvis eieren har en hund hvor opphavet er ukjent, og hundefagkyndige ikke blir hørt, vil det i praksis være en umulig oppgave å fremlegge bevis på at hunden er av lovlig rase. NKK mener bevisbyrden bør ligge hos politiet, ikke dyreeier.

Veterinærinstituttet skriver at § 19 tredje ledd bokstav b bør endres til «… angripe hunder eller andre dyr». Og viser til at trening av hunder til ulovlig catchjakt er sett i Norge.

I hundeloven § 19 fjerde ledd fremgår det at hvis det er tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c kan politiet ta hunden i forvaring og kreve utført en kyndig undersøkelse av hundens adferd mv., og at det er politiet som skal fastsette hvem som skal undersøke hunden.

Politidirektoratet mener at departementet må fastsette hvem som skal utføre slik undersøkelse og det bør som et minimum fremgå tydelig hvilken kompetanse den kyndige må inneha. Det bør også fremgå at det ikke er anledning for hundeholderen til å be om fornyet vurdering.

Norsk Kennel Klub ønsker også å knytte en kommentar til bestemmelsens fjerde ledd, hvor politiet kan kreve en kyndig undersøkelse av hunden for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Det framgår av teksten at politiet fastsetter hvem som skal undersøke hunden. For så å sikre hundeeiers rettigheter og en objektiv sakkyndig vurdering, mener NKK hundeeier selv må få velge hvem som skal undersøke hunden, med utgangspunkt i liste over godkjente sakkyndige gitt av departementet.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at hvis politiet påstår at det er en mulighet for at hundeholdet er i strid med loven så må de, i tråd med alminnelige regler om bevisbyrde, ha byrden av å bevise at dette er tilfellet.

Norsk Rottweiler klubb ønsker å avvikle lov om farlige hunder, (departementet tolker dette til å gjelde § 19 og forskrift om hunder) men Norsk Rottweiler klubb ønsker å stille krav til de som ønsker å eie hund. Blant annet krav om kompetanse, bestemmelse om hvem som skal få lov til å ha hund og krav til de som skal drive med oppdrett av hund.

NOAH mener hovedsakelig at formålet bak § 19 kan ivaretas gjennom utarbeidelse av nevnt forskrift etter § 21.

NOAH foreslår ny ordlyd i femte ledd:

Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet bare dersom hunden utgjør en større fremtidig risiko enn andre hunder og denne risikoen ikke kan avhjelpes ved mindre inngripende tiltak. Før det fattes vedtak om avlivning skal det innhentes en sakkyndig vurdering. Dersom vedtak gjøres i strid med slik vurdering, skal det begrunnes særskilt.»

NOAH mener at et raseforbud må være faglig begrunnet ut fra dyrevelferdshensyn. De viser til at å ta i bruk hjemmelen i § 21 til å utarbeide en forskrift med krav til godkjenning for hold av enkelte hundetyper kan både sikre dyrevelferd og imøtekomme behovet for å unngå at uegnede hundeholdere benytter enkelte hundetyper. Tiltak burde rette seg mot eiers egnethet og ansvar, ikke mot dyrets genetikk. Oftest vil problemet være knyttet til eiers kompetanse, ikke hunden selv. NOAH mener at det er faglig belegg for å si at noen raser krever mer kompetanse eller særlig kunnskap for å sikre et godt hundehold.

10.6.5 Departementets vurderinger

Hundeloven § 19 første og andre ledd gir hjemmel for å gi en forskrift om nærmere angitte hundetyper. Den sentrale bestemmelsen i § 19 er imidlertid tredje ledd som nedfeller forbud mot å holde eller innføre visse hunder som er beskrevet i bokstavene a til c. Siden dette er den sentrale bestemmelsen ser departementet det som hensiktsmessig at dette blir første ledd.

Forbud etter det nye første ledd omfatter etter bokstav a hunder som: «er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker», eller som etter bokstav b: «er gitt trening i eller for å angripe andre hunder». Tilsvarende bestemmelser finnes i dyrevelferdsloven § 26 første ledd bokstav d.

Departementet anser at disse bestemmelsene omfatter øvelser innenfor brukshundsport benevnt som IGP, Mondioring og Nordic Style.

Departementet viser til at unntak fra disse bestemmelsene som er omtalt i bokstav a og b, er regulert i § 20. Se nærmere under punkt 10.7.5.

I endringsforslaget § 19 første ledd bokstav c er det gitt et forbud mot å holde eller innføre enkelthunder: «[…] som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.»

Når det gjelder forskriftshjemmelen i endringsforslaget § 19 fjerde ledd inneholder ikke denne forbud mot konkrete raser. Det såkalte «raseforbudet» er etablert i gjeldende forskrift. Departementet ser at det vil fortsatt være behov for å ha en slik hjemmel. Argumentene som har kommet inn i høringen gir ikke godt nok grunnlag til å endre forskriften. Departementet vil derfor gjøre en nærmere gjennomgang av forskriften der det legges vekt på oppdatert kunnskap om hund, hvordan spesielle hundetyper brukes i enkelte miljøer, samt hensyn til hvordan slike bestemmelser skal håndheves. Departementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter denne gjennomgangen.

Departementet ser likevel et behov for å endre ordlyden i § 19 fjerde ledd tredje punktum som definerer hvilke hundetyper som kan omhandles i forskriften. For å tydeliggjøre at dette er en forskriftshjemmel flytter vi den sist i paragrafen. Det er også foreslått å fjerne ordlyden «[f]ørste ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder», fordi den språklige ordlyden med denne bestemmelsen ikke ga mening da Stortinget fjernet det foreslåtte raseforbudet i loven ved sin behandling i 2003. Innholdet i bestemmelsen er fortsatt en del av gjeldende forskrift.

10.7 Unntak fra reglene i § 19

10.7.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 20 første ledd gir unntak fra forbudet i hundeloven § 19 første ledd bokstav a og b for hunder som er trent av politiet eller i særlige tilfeller av andre med politiets tillatelse, eller er innført i riket med politiets tillatelse.

Andre ledd gir unntak fra forbudet i hundeloven § 19 første ledd bokstav a hvis hunden er lovlig trent av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Hunden kan ikke selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. Bokstav a gjelder forbudte hundetyper med sikte på hunder som allerede finnes i riket.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 48 side 210 at unntaket er utformet for å opprettholde den eksisterende situasjon mens hunden lever, med sikte på utfasing av hundetypen. Hundeloven § 20 bokstav b gjelder særlig trente hunder, når de har fått trening av politiet, eller de i andre tilfelle har tillatelse fra politiet. Tillatelse gis av det enkelte politidistrikt med klageadgang til Politidirektoratet etter forvaltningslovens regler. Bokstav c gjelder hunder som tidligere har vært trent av en hundeklubb. Bokstav d gir adgang til å gi særskilt tillatelse til å holde eller innføre en hund av forbudt hundetype. Det er forutsetningen at hunden skal tjene til et bestemt nytteformål. Tillatelsen gis av politidistriktet, med klageadgang til Politidirektoratet.

Paragrafen lyder:

§ 20 Unntak fra reglene i § 19

En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a eller b hvis den er trent av politiet eller i særlige tilfelle av andre med politiets tillatelse, eller er innført i riket med politiets tillatelse.

En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a hvis den er lovlig trent av en hundeorganisasjon før lovens ikrafttreden, eller etter lovens ikrafttreden av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Hunden kan ikke selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. Blir vilkårene overtrådt eller hunden angriper et menneske, skal den avlives etter vedtak av politiet, hvis ikke nødverge eller nødrett berettiget angrepet.

10.7.1.1 Bakgrunn for gjeldende rett

Hundeloven § 20 gir unntak fra reglene i § 19. Hundeloven § 20 andre ledd lyder: En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a hvis den er lovlig trent av en hundeorganisasjon før lovens ikrafttreden, eller etter lovens ikrafttreden av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Departementet bemerker at Justis- og politidepartementet bare hadde foreslått at hunder som var trent i angreps- og bitetrening da loven trådte i kraft fortsatt skulle være unntatt fra forbudet. Dette ble imidlertid endret av Stortinget slik at det også kunne gjøres unntak fra slik trening etter at loven trådte i kraft.

Avliving som reaksjon for brudd på vilkår ble opprettholdt for begge unntakene.

10.7.2 Behovet for lovendring

Hundeloven § 19 tredje ledd bokstav a slår fast at det er forbudt å holde eller innføre hunder som er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker.

Angreps- og bitetrening ble forbudt for andre enn politiet (og forsvaret) i hundeloven som trådte i kraft i 2004. Dyrevelferdsloven som trådte i kraft i 2010 inneholder også et forbud mot å trene eller bruke dyr i kamper mot andre dyr eller mennesker, jf. § 26 bokstav d. Bestemmelsen inneholder en forskriftshjemmel for å kunne gjøre unntak fra dette forbudet. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet. I forarbeidene til dyrevelferdsloven vises det til at hundeloven regulerer hold og bruk av hund.

Unntak fra bestemmelsen i § 19 er gitt i hundeloven § 20. Det gis for det første unntak for politiet. For det andre kan det gis unntak i særlige tilfeller med politiets tillatelse. I § 20 andre ledd gis det unntak for hunder som er lovlig trent av en hundeorganisasjon før lovens ikrafttreden, eller etter lovens ikrafttreden av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet.

Hundeorganisasjonene har søkt avklaring på grenseoppgang mellom deres aktivitet innen hundesportsgrenen IGP gruppe C og lovens forbud i § 19 siden hundelovens ikrafttredelse i 2004.

Departementet vil peke på at § 20 spesifikt nevner unntak for hundeorganisasjoner med tillatelse fra politiet. Det har formodningen mot seg at dette ikke inkluderer de nevnte aktivitetene IGP, Mondioring og Nordic Style.

Landbruks- og matdepartementet og Politidirektoratet er av den oppfatning at angreps- og bitetrening krever tillatelse fra politiet.

Departementet så imidlertid at det kunne være lite hensiktsmessig at en organisert sport av det omfang som er beskrevet er avhengig av enkelttillatelser fra politiet. Departementet foreslo derfor en forskriftshjemmel som åpnet for at departementet kunne gi en forskrift som inneholdt kriterier for unntaket fra forbudet slik at aktivitet som oppfylte forskriften var å anse som å ha tillatelse.

10.7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at Politidirektoratet og Landbruks- og matdepartementet var av den oppfatning at angreps- og bitetrening krever tillatelse fra politiet. Det ble vist til at Landbruks- og matdepartementet derfor ba Politidirektoratet i 2019 om å utrede nærmere hvilke retningslinjer som skal følges for at politiet kan gi tillatelse til angreps- og bitetrening.

Departementet mottok en anbefaling fra Politidirektoratet, og så at det kunne være hensiktsmessig å fastsette vilkår for tillatelse i en egen forskrift. Det ble derfor foreslått en ny forskriftshjemmel for å regulere vilkår for å kunne utøve angreps- og bitetrening. En slik forskrift ville da kunne hjemles både i hundeloven og dyrevelferdsloven. Det ble derfor lagt til et ytterligere unntak om at hunder som omfattes av slik forskrift ikke er omfattet av forbudet i § 19 tredje ledd bokstav a.

Forslaget i høringsnotatet hadde følgende ordlyd:

§ 20 Unntak fra reglene i § 19

En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a eller b hvis den er trent av politiet eller i særlige tilfelle av andre med politiets tillatelse, eller er innført i riket med politiets tillatelse.

En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a hvis den er lovlig trent av en hundeorganisasjon før lovens ikrafttreden, eller etter lovens ikrafttreden av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Hunden kan ikke selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. En hund omfattes heller ikke av 19 tredje ledd bokstav a og b hvis den er lovlig trent i henhold til vilkår fastsatt ved særlig forskrift. Blir vilkårene overtrådt eller hunden angriper et menneske, skal den avlives etter vedtak av politiet, hvis ikke nødverge eller nødrett berettiget angrepet.

Kongen kan fastsette forskrift om unntak fra forbudet i § 19 tredje ledd a og b og vilkår for slike unntak.

10.7.4 Høringsinstansens innspill

Flere høringsinstanser er skeptiske til at angreps- og bitetrening overhode skal tillates. De ser derfor ikke behov for en forskriftshjemmel, eller unntak fra forbudet i § 19.

Veterinærinstituttet skriver at de ikke støtter unntaket og viser til at en hundesport hvor hunder trenes til angrep på mennesker bør være forbudt for andre enn politi. De viser til at en slik hundesport ikke fremmer et samfunnsgagnlig hundehold.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener at angreps- og bitetrening av hund er en aktivitet som bør reguleres svært strengt og de ser ikke behov for å endre hundeloven dersom målet er at slik aktivitet skal kunne utøves av flere enn det som dagens bestemmelser åpner for.

Bergen kommune mener at det vil være særlig viktig at det legges vekt på sikkerhet og dyrevelferdshensyn når vilkår for å kunne utøve angreps- og bitetrening eventuelt utarbeides i forskrift.

Astma- og allergiforbundet Bergen Storlag mener at man vil miste kontrollen over hvilke hunder og hvem som er hundeholder for en hund som er angreps- og bitetrent. De viser til at hunder som er trent på denne måten, kan skape utrygghet blant befolkningen og skape mer konflikter enn det gagner dersom politi eller annen offentlig myndighet ikke har oversikt.

Norsk Kennel Klub, Norsk Brukshundsports forbund, IGP Norge, Norsk Rottweilerklubb, Norsk Schäferhund klubb og Oslo Hundeskole mener imidlertid aten hund som har fått trening i IPO/IGP gruppe C ikke er trent til å være aggressiv, angripe eller forsvare mennesker. De mener derfor at hunder som er trent i hundesporter som IPO/IGP ikke skal kategoriseres som farlige hunder, og er derfor ikke omfattet av hundeloven §§ 20, jf. § 19.

Norsk Kennel Klub(NKK) viser til at de haret system og vilkår som gjør at de som organisasjon på overordnet nivå kan administrere denne sporten på vegne av hunde-Norge, slik at Politidirektoratet i tråd med den opprinnelige bestillingen fra Justisdepartementet kan gi NKK en godkjenning. De viser til at hunder som trenes i denne hundesporten ikke er definert som farlige, og trening i gruppe C i IGP-programmet gjør dem heller ikke farligere. Snarere tvert imot har hundefører gjennom treningen fått økt kompetanse om hundens adferd og har derfor større forutsetning for å trene og håndtere hunden. NKK deler derfor ikke Politidirektoratets og departementets oppfatning om at IGP gruppe C-trening skal kreve tillatelse fra politiet.

NKK fremhever at de i snart 25 år har forvaltet hundesporten IGP på en god måte, herunder fremmet og utviklet sporten ved å utarbeide regelverk og rutiner, utdanne dommere, instruktører, figuranter og hundeførere. I denne perioden har det så vidt NKK vet ikke vært uheldige episoder innen sporten.

NKK har også helt fra hundeloven ble vedtatt hatt dialog med Politidirektoratet for å få egne retningslinjer for IGP-trening, med forutsetning om at disse hundene ikke omfattes av § 19. NKK har laget en tidslinje som oppsummerer dette arbeidet.

NKK mener fremdeles at det er feil at verdens største hundesport for brukshunder IGP, et internasjonalt anerkjent program for brukshunder, samt et av de viktigste avlsverktøyene for seleksjon av brukshunder til sport og tjeneste, omfattes av bestemmelser om farlige hunder.

NKK foreslår derfor at unntaket knyttet til organisert hundesport i regi av hundeorganisasjon tas ut av loven, og at NKK forvalter IGP som et ordinært bruksprøveprogram med de interne regler, retningslinjer og vilkår som gjelder i dag. Subsidiært foreslår NKK at unntaket i loven skrives om, slik at hunder trent i brukshundprogram i regi av NKK, ikke omfattes av §19.

Etter NKKs mening er det ikke behov for å regulere hundesporter som IGP i regi av NKK i egen forskrift. Velger departementet likevel å regulere slike hundesporter i egen forskrift, er det en forutsetning at en forskrift og vilkår, inklusive rutiner må være på plass senest ved ikrafttreden av loven. Det er nok å vise til eksisterende tidslinje for å understreke viktigheten av dette. Om den nye forskriften med vilkår skal innføres, så bør den være så konkret og tydelig som mulig, slik at det legges opp til en ensartet forvaltningspraksis og likebehandling. Det bør videre framgå av forskriften at NKK er gitt myndighet til å forvalte disse sportene, slik at hver enkelt klubb ikke trenger å søke politiet lokalt om tillatelse. NKK mener også at de allerede har systemet (retningslinjer, vilkår, regelverk, sanksjonsmuligheter m.m.) for dette på plass, og at de har praktisert dette forbilledlig siden 1997.

Norsk Brukshundsports forbund viser til at en hund ikke omfattes av § 19 tredje ledd bokstav a og b hvis den er lovlig trent i henhold til vilkår fastsatt ved særlig forskrift.Slik lovteksten er beskrevet, kan det virke som det her er snakk om to ulike forutsetninger uten noen spesiell tilknytning til hverandre.

Norsk Brukshundsports forbund skriver at de savner kriterier for å innhente godkjennelse fra politiet. Dette kan ikke være noe som skal gjøres av hvert enkelt politidistrikt ut fra subjektive (og dermed ofte varierende) kriterier. Slike kriterier burde vært tydelig beskrevet. Norsk Brukshundsports forbund skriver videre at det fremgår av § 20 at «Blir vilkårene overtrådt eller hunden angriper et menneske, skal den avlives etter vedtak av politiet, hvis ikke nødverge eller nødrett berettiget angrepet.» Norsk Brukshundsports forbund skriver at dersom et angivelig angrep skjer uten noen vitner, er det utelukkende den skadde personens utsagn som da vil medføre om hunden skal avlives eller ikke. Her savnes en knytning til en grundig mental vurdering utført av kyndig personell før en slik beslutning tas.

Videre viser Norsk Brukshundsports forbund at det må skilles mellom hunder som er trent til tjeneste av for eksempel politi og hunder som trenes i sport. Hunder som trenes i hundesport er ikke trent til forsvar/angrep på mennesker. Alle konkurranse-/prøveprogram innenfor brukshundsport er for å ivareta avl av sunne brukshunder, og prøver hundens bruksegenskaper og driftsanlegg. En velfungerende brukshund er en avbalansert hund som også fungerer godt i samfunnet.

IGP Norge mener at det mangler vesentlige forarbeider som gir lovgiver et godt nok beslutningsgrunnlag. Ny forskrift med vilkår følger heller ikke saken, selv om «overordnede retningslinjer for tillatelse til angreps og bitetrening av hund» har vært oversendt Landbruks- og matdepartementet før høringen. Dette materialet kunne med fordel vært drøftet i høringsnotatet.

IGP Norge mener det er problematisk og unødvendig at IGP som verdens største hundesport for brukshunder, et internasjonalt anerkjent program for brukshunder, som har eksistert i mer enn hundre år, en brukshundesport som er selve grunnsteinen og avlsverktøyet for seleksjon av brukshunder til sport og tjeneste skal omfattes av loven basert på misvisende definisjoner og det de oppfatter som villedet grunnlag. Dette må hensyntas.

IGP Norge foreslår at regelverket om angreps- og bitetrening må harmoniseres med nordiske land. De mener at forvaltning og kontroll over hundesport bør reguleres av NKK eller annen hundeorganisasjon. Videre mener de at hunder som er trent i hundesport ikke skal være omfattet av § 20 annet ledd knyttet til salg eller omplassering og at IGP ikke kan anses som «trening i eller for å angripe eller forsvare seg mot mennesker». IGP Norge mener at det som et minimumskrav må klargjøres i lov eller forskrift at «bitetrening» i sportssammenheng er noe annet enn angrepstrening.

Subsidiært mener de at dersom organisert hundesport som omfatter «angrep- og bitetrening» skal lovreguleres, må § 19 skrives om slik at hunder trent i bruks- og hundesport i regi av hundeorganisasjon ikke omfattes av § 19. Videre mener de at det må tas hensyn til brukshundavl og at samfunnet trenger sunne og gode brukshunder som kan utføre tjenester i samfunnet.

IGP Norge er kritiske til at administrasjon og godkjenning skal legges til politiet eller myndighetsnivå da dette betyr stor offentlig ressursbruk. NKK har administrert dette godt frem til nå, og burde kunne fortsette med dette. Videre viser de til at dersom IGP-trening skal forskriftsfestes må en slik regulering være på plass samtidig som loven vedtas.

Vedrørende § 20 andre ledd skriver IGP Norge at det er upresist og strengt at hundene ikke kan omplasseres eller selges uten politiets tillatelse. De mener at hundene på ingen måte er skarptrent og at de også fungerer som familiehunder. Det er også vanlig at konkurransehunder som er pensjonerte blir omplassert til familie eller venner hvor de kan få et fint pensjonistliv. De mener at denne bestemmelsen derfor ikke bør gjelde sportshunder/konkurransehunder.

Norsk Rottweiler klubb viser til en samlet justiskomite sin begrunnede innstilling til § 20 med:

«En samlet komite støtter forslaget til §20, men mener bokstav c bør ha med en mulighet for departementet til ved forskrift eller enkelt vedtak å dispensere fra forbudet når trening i angrep eller forsvar er skjedd i regi av organisert seriøs hundeorganisasjon i tråd med aktverdig formål. Det bes særskilt om at departementet vurderer Norsk Kennel Klubbs treningsopplegg IGP (tidligere IPO) omtalt i proposisjonens s 186»

Norsk Rottweilerklubb ser ikke at hundesporten IGP (tidligere IPO) har noe som helst i § 19 eller § 20 å gjøre. IGP er ikke en hundesport som trener på hverken forsvar av fører eller angrep på folk. IGP er et program laget for å selektere de beste avlshundene. Å trene gruppe A, B eller C gjør ikke hunden farlig. Det er faktisk ikke lov å trene IGP med en hund som fremstår som aggressiv. Det er også relativt strenge krav til både fører og hund før de i det hele får lov å trene eller konkurrere i sporten. Det er en av verdens største hundesporter, og som de gjerne vil se mer av her i Norge.

Norsk Schäferhund klubb viser til at § 20 tar for seg en rekke unntak fra § 19. Dette blir en naturlig følge av definisjonen i § 19 – særlig i en overgangsordning med hunder som på tidspunktet loven ble innført for eksisterende hunder i Norge.

På bakgrunn av at Norsk Schäferhund klubb anser § 19 som overflødig anser de også § 20 som overflødig. Ingen ønsker farlige hunder – og reguleringen av dette dekkes i lovens øvrige paragrafer.

Norsk Schäferhund klubb viser til at IGP (tidligere under andre benevnelser) ble etablert av Schäferhund Verein (SV) i Tyskland og har eksistert i over 100 år. Programmet ble etablert for bedre seleksjon av avlsdyr ift. tjenestehund og brukshunder. For Norsk Schäferhund klubb er dette et av de viktigste seleksjonskriteriene de har i dag – og det er et krav fra rasens hjemland at avlsdyr skal ha avlagt sin bruksprøve (IGP) før den anvendes i avl. Dette for å sikre at hunden har de egenskaper man ønsker i en Schäferhund og at hunden viser at den er trenbar. Det er også en rekke andre raseklubber som har tilsvarende krav til sine avlsdyr. Programmet ble innført i Norge i 1997 og det er en stor fordel for både hund og eier at disse prøvene kan avlegges i Norge.

Norsk Schäferhund klubb anbefaler derfor at regelen (unntaket) rundt IGP tas ut i sin helhet fra § 19 – og at dette administrereres fra NKK som et ordinært bruksprøve program med de forskrifter som gjelder. NKK har i dag gode rutiner på dette innenfor sin organisasjon med retningslinjer, utdanning og sanksjonsmuligheter.

NOAH – for dyrs rettigheter er positive til at angreps- og bitetrening reguleres for å sikre hundens velferd og for å hindre misbruk, men mener det er problematisk at en hund «skal» avlives på grunn av eiers avgjørelse om å trene den gjennom angreps- og bitetrening. I slike tilfeller er det hundeholder som er ansvarlig, hunden har ikke valgt hva den skal trenes opp til.

Videre viser NOAH – for dyrs rettigheter til at brudd på vilkårene burde belastes eieren, ikke føre til automatisk avliving. Også her burde en sakkyndig vurdere hvorvidt hunden faktisk utgjør en større fremtidig trussel enn andre hunder, og det burde vurderes om forebyggende tiltak er tilstrekkelig til å avhjelpe risikoen for fremtidig fare. Angreps- og bitetrening må være dyrevelferdsmessig forsvarlig. Selv om dette følger av dyrevelferdsloven burde eventuell forskrift som regulerer angreps- og bitetrening inneholde bestemmelser som sørger for at hunden ikke påføres ubehag og smerter ved slik trening.

10.7.5 Departementets vurderinger

Etter høringen har departementet gjort noen strukturelle endringer i hundeloven § 19 som også får innvirkning på § 20. Det vises til punkt 10.6.5.

Endringsforslaget § 20 første ledd gir unntak fra forbudet i endringsforslaget § 19 første ledd bokstav a og b for hunder som er trent av politiet eller i særlige tilfeller av andre med politiets tillatelse, eller er innført i riket med politiets tillatelse.

Endringsforslaget § 20 andre ledd gir unntak fra forbudet i endringsforslaget § 19 første ledd bokstav a hvis den er lovlig trent av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Hunden kan ikke selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. I dette leddet har departementet strøket henvisningen til hunder som var lovlig trent av hundeorganisasjon før loven trådte i kraft, da det er rimelig å anta at det ikke er flere slike hunder i live.

I endringsforslaget § 20 tredje ledd er det nå satt inn en bestemmelse som gjør det mulig å gi forskrift som fastsetter kriterier for å oppfylle unntak fra § 19 første ledd bokstav a. En slik forskrift kan for eksempel sette som vilkår at treningen foregår i regi av navngitte hundeorganisasjoner som har regelverk som ivaretar de nødvendige hensyn. En slik forskrift vil da kunne gi en mer strømlinjeformet forvaltning og redusere behovet for politiets enkeltsaksbehandling i form av å behandle søknader om tillatelse.

Endringsforslaget § 20 fjerde ledd beskriver reaksjoner ved brudd på vilkår som er gitt enten i enkeltvedtak eller i forskrift som innebærer tillatelse til å utøve aktiviteter beskrevet under endringsforslag § 19 første ledd bokstav a. Flere høringsinstanser reagerte på et absolutt krav om avliving dersom vilkår var brutt og mente at dette ikke var forholdsmessig. Departementet foreslår at fjerde ledd første punktum skal lyde: «Blir hunder trent uten tillatelseetter andre eller tredje ledd, kan hunden avlives etter vedtak av politiet.» Siden bestemmelsen også hadde to alternative vilkår foreslår departementet også en endring i fjerde ledd andre punktum som gjelder dersom en slik hund angriper eller skader et menneske. Departementet foreslår følgende tekst: «Hvis en hund omfattet av unntak etter andre og tredje ledd, angriper eller skader et menneske, gjelder § 18.»

Endringsforslag § 20 femte ledd inneholder forskriftshjemmelen som nevnt over. Landbruks- og matdepartementet ba Politidirektoratet i 2019 om å utrede nærmere kriterier som skal følges for å ha unntak fra § 19 første ledd bokstav a. Departementet har mottatt en anbefaling fra Politidirektoratet, og ser at det kan være hensiktsmessig å fastsette vilkår for unntak i en egen forskrift. En slik forskrift vil da kunne hjemles både i hundeloven og dyrevelferdsloven. Ved å fastsette slike vilkår i forskrift vil det være helt tydelig at man må oppfylle spesielle vilkår for å kunne utøve denne aktiviteten og det vil være lettere å håndheve forbudet for de som ikke driver med organisert trening og konkurranse. Departementet viser til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 185:

«Hundeorganisasjonene kan imidlertid ikke granske motivasjonen til dem som tiltrekkes av denne sporten, eller ha særlig kontroll med hvordan medlemmene bruker hundene utenfor organiserte sammenhenger. Heller ikke har hundeorganisasjonene makt til å sikre mot uorganisert trening og avl av hunder. Effektive mottiltak mot uønskede konsekvenser av angreps- og forsvarstrening av hunder kan bare iverksettes av det offentlige. […]» (vår utheving)

10.8 Forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre

10.8.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 22 gir politiet hjemmel til å forby en person å ha med hund å gjøre når bestemmelser i loven er overtrådt, særlig bestemmelser om vern mot farlig hundehold.

Det vises til omtale av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 210–211:

«Første ledd angir hvilke forhold som gir politiet adgang til å nedlegge forbud mot å ha med hund å gjøre. Hva som ligger i et slikt forbud, fremgår nærmere av fjerde ledd. Et slikt forbud regnes ikke som rettighetstap etter straffeloven.

Annet ledd setter de nærmere vilkår for å nedlegge forbud etter første ledd. Det er ikke nok at det foreligger et slikt forhold eller overtredelse som nevnt i første ledd. Det kreves også at hundeholdet ikke kan anses sikkerhetsmessig forsvarlig, eller at forbudet er nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghetsfølelse. Dersom disse vilkårene er oppfylt, foretar politiet en samlet vurdering av om det er rimelig å nedlegge forbud.

Tredje ledd gir særlige regler for tilfelle hvor noen er dømt til betinget eller ubetinget fengselsstraff for voldsforbrytelser eller truende adferd. I slike tilfelle kan vedkommende ved dommen forbys å ha med hunder å gjøre. Retten skal etter annet punktum sette slikt forbud dersom det ble brukt hund til forbrytelsen.

Fjerde ledd angir hva et forbud mot å ha med hund å gjøre innebærer. Forbudet kan ikke begrenses på andre måter enn det som fremgår av femte og sjette ledd. Etter femte ledd kan forbudet begrenses til å gjelde for bestemte hundetyper eller for hunder over en viss størrelse. Er det begrenset på denne måten, kan ikke forbudet utvides bare av den grunn at vedkommende har anskaffet en hund som forbudet ikke omfattet.

Sjette ledd gir regler om varigheten av forbudet. Det skal fastsettes for en begrenset tid, men minst tre år. Er det fastsatt for lengre tid, gir sjette ledd annet punktum adgang til å omgjøre forbudet – helt eller delvis – når tre år er gått, dersom dette er forsvarlig i lys av de hensyn som etter annet ledd må ligge bak et forbud. Politiet kan vedta slik omgjøring selv om forbudet er satt av retten etter tredje ledd eller etter klage etter § 25 jf. § 19.»

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 22 Forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre

Politiet kan forby en hundeholder å ha med hund å gjøre

1. når hundeholderens hund blir vedtatt avlivet, omplassert eller utført etter §§ 18, 19–20, eller § 21, jf. § 24,

2. dersom pålegg fra politiet etter § 17 ikke er fulgt opp,

3. dersom politiet har avlivet eller omplassert hundeholderens hund etter § 17,

4. dersom hundeholderens hund har angrepet et menneske,

5. dersom personen har trent en hund for angrep på eller forsvar mot mennesker uten politiets tillatelse,

6. dersom personen har latt en hund delta i hundekamp eller har trent en hund for dette,

7. dersom hundeholderen etter en advarsel fra politiet i løpet av de neste tre år på nytt har latt en hund gå ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn,

8. dersom hundeholderen ikke overholder vilkår eller forbud etter § 12 om antall hunder i en husholdning eller på en eiendom, eller

9. dersom plikter etter § 13 om merking av hund er overtrådt og pliktene ikke blir oppfylt etter varsel fra politiet med frist for oppfyllelse.

Forbud etter første ledd kan bare bli satt dersom personens hundehold ikke anses å ha vært sikkerhetsmessig forsvarlig, eller dersom forbudet må anses nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghetsfølelse.

En person som dømmes til straff av fengsel for et lovbrudd som innbefatter bruk av vold eller truende adferd, kan ved dommen forbys å ha med hunder å gjøre. Forbud skal bli satt dersom en hund er brukt til lovbruddet.

Den som er forbudt å ha med hund å gjøre, kan ikke eie, besitte eller ha ansvar eller medansvar for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid.

Forbudet kan begrenses til å gjelde for nærmere bestemte hundetyper eller hunder over en viss størrelse.

Forbudet kan tidsbegrenses, men skal gjelde for minst tre år. Etter tre år kan politiet omgjøre forbud som politiet eller retten har satt etter denne paragrafen, dersom det er forsvarlig ut fra hensynet til sikkerhet og allmennhetens og enkeltpersoners trygghet.

10.8.2 Behovet for lovendring

Noen av vilkårene i § 22 fremstår som noe strenge, og departementet ønsker derfor å nyansere bestemmelsen noe, slik at den er i tråd med den allmenne rettsfølelse i samfunnet.

Det er også ønskelig at reglene om forbud mot hold av hund er tydelige. Slik nåværende bestemmelse er utformet, kan det stilles spørsmål ved hva som skal til for å oppheve forbudet, og hvordan man oppfyller slike vilkår. Departementet ønsker også å presisere tidsbegrensningen av slike forbud.

10.8.3 Forslaget i høringsnotatet

Hundeloven § 22 viser til andre bestemmelser i hundeloven, og angir hvilke overtredelser som kan føre til at man blir ilagt forbud mot å ha med hund å gjøre. I høringsnotatet skrev departementet at siden det har blitt foreslått endringer i andre bestemmelser i hundeloven, ble det også foreslått at § 22 skulle endres i tråd med forslagene i de andre bestemmelsene.

Departementet foreslo at det i § 22 første ledd bokstav a skulle legges til en henvisning til § 17 og § 17 a ettersom det ifølge departementets høringsforslag skulle kunne fattes vedtak om omplassering etter § 17. Det ble videre foreslått å legge til «§ 17 a» i § 22 første ledd bokstav c, slik at det ikke bare henvises til § 17. Det ble vist til forslaget om å dele opp nåværende § 17 i to bestemmelser i høringsnotatet kap. 7.2.

Nåværende bestemmelse gir hjemmel til å ilegge forbud mot å holde hund «dersom hundeholderens hund har angrepet et menneske». Det fremstod for departementet som at dette allerede burde være dekket av ordlyden i høringsforslagets §§ 17, 17 a og 18. Siden bestemmelsen allerede gir hjemmel til å ilegge forbud dersom hundeholderens hund blir vedtatt avlivet, omplassert eller utført fra riket etter §§ 17, 17 a, 18, 19–20, eller § 21, jf. § 24, eller omplassert etter § 17 og 17 a, fremstod denne bestemmelsen som overflødig. Det ble heller ikke sett som heldig at et enkelt angrep, som ikke har resultert i et vedtak fra politiets side, likevel skulle kunne føre til et forbud mot å holde hund. Imidlertid kunne det tenkes tilfeller hvor hund som har angrepet menneske blir avlivet av andre enn politiet med hjemmel i § 14. Hvis en hundeholder ikke har andre hunder, er det ikke nødvendigvis formålstjenlig å rette et vedtak mot hundeholderen i henhold til § 17. Det kan likevel være grunnlag for å fatte vedtak etter § 22. Det er derfor foreslått et særlig kriterium i forslagets § 22 første ledd bokstav d.

Hundeloven § 22 første ledd bokstav e ble foreslått endret for å ta høyde for at angreps- og bitetrening skulle kunne bli regulert i forskrift jf. høringsforslaget til hundeloven § 20.

Departementet mente at et forbud mot å ha med hund å gjøre ikke var et hensiktsmessig resultat for alle handlingene/unnlatelsene som det er vist til i § 22 første ledd. For eksempel gir § 22 første ledd bokstav g hjemmel til å ilegge forbud mot å ha med hund å gjøre dersom hundeholderen etter én advarsel fra politiet i løpet av tre år på nytt har latt en hund gå ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn. Slike situasjoner kan ofte være uhell ved at hunden har kommet seg ut uten hundeholderens kjennskap, og innebærer ikke i seg selv at hunden utgjør en fare for mennesker eller dyr. Dette fremstod derfor for departementet som unødvendig strengt, og det ble foreslått å oppheve denne bestemmelsen.

Departementet foreslo også å fjerne hjemmel for å ilegge forbud mot å ha med hund å gjøre dersom «dersom hundeholderen ikke overholder vilkår eller forbud etter § 12 om antall hunder i en husholdning eller på en eiendom». Denne hjemmelen fremstod også som uforholdsmessig streng for departementet. I en situasjon hvor en hundeholder holder flere hunder enn det som er tillatt i henhold til forskrift, vil andre tiltak fremstå som mer hensiktsmessige enn å ilegge forbud mot å ha med hund å gjøre. Det ble vist til høringsforslaget i § 17. Det var også vanskelig å se at et slikt forbud skulle være en forholdsmessig reaksjon.

Hundeloven § 22 første ledd bokstav i gir hjemmel for å ilegge forbud dersom «plikter etter § 13 om merking av hunder er overtrådt og pliktene ikke blir oppfylt etter varsel fra politiet med frist for oppfyllelse». Det forelå ennå ingen slik plikt til å merke sin hund. Derfor hadde denne bestemmelsen aldri blitt brukt. Det fremstod likevel som en meget streng reaksjon å ilegge noen forbud mot å ha med hund gjøre for å ikke ha merket hunden, og det ble derfor foreslått å oppheve denne bestemmelsen. Det ble uttalt at dette heller burde løses ved at hundeholderen ved brudd på § 13 kan ilegges bot, overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt.

Hundeloven § 22 andre ledd gir hjemmel til å forby personer å ha med hund å gjøre dersom «personens hundehold ikke anses å ha vært sikkerhetsmessig forsvarlig, eller dersom forbudet må anses nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghetsfølelse». Flere innspill til andre bestemmelser har gitt utrykk for at begrep som «trygghetsfølelse» gir inntrykk av at subjektive følelser skal tillegges for mye vekt. Det er også gitt utrykk for at begrepene er uklare, noe som er uheldig siden forbud mot å holde hund er et inngripende virkemiddel.

Formålet bak hundeloven § 22 er å hindre personer som ikke har et sikkerhetsmessig forsvarlig hundehold, fra å holde hund. Høringsnotatet viste til høringsforslaget til hundeloven § 17, som tok sikte på å gi politiet midler til å gripe inn i et hundehold på et tidligere stadium med forebyggende tiltak. Departementet mente derfor det ville være mulig å fange opp hundehold som skaper en «utrygghetsfølelse» med virkemidlene i § 17. Det ble derfor foreslått å endre § 22 andre ledd slik at ordet «trygghetsfølelse» byttes ut med ordet «sikkerhet». På denne måten vil bestemmelsen fange opp de hundehold som utgjør en sikkerhetsmessig risiko, og der andre virkemidler ikke har hatt effekt. Dette vil innebære at forbud mot å ha med hund å gjøre bare unntaksvis skal benyttes ved første lovovertredelse.

Høringsforslagets femte ledd foreslår å videreføre bestemmelsen fra nåværende § 24 om at politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive en hund dersom noen har å gjøre med hund i strid med et endelig forbud etter § 22. Det er en forutsetning for å gripe inn at forbudet er endelig, det vil si at fristen for å klage over forbudet er utløpt, eller at klageinstansen har avgjort klagesaken. Derimot kan politiet gripe inn etter denne bestemmelsen selv om forbudet er bragt inn for domstolene til prøving, hvis da ikke retten har imøtekommet en begjæring om midlertidig forføyning mot iverksetting av forbudet.

Nåværende bestemmelse i § 22 sjette ledd slår fast at forbudet mot å ha med hund å gjøre skal tidsbegrenses, men gjelde for minst tre år. Departementet foreslo å endre bestemmelsen slik at hovedregelen er at forbudet skal gjelde for to år, men med mulighet for å fastsette en lenger varighet for grove overtredelser. En kortere minimumstid kan gjøre det enklere for politiet å benytte seg av forbudet som et virkemiddel i de tilfeller det er formålstjenlig og forholdsmessig at dette gjøres.

Videre ble det foreslått å fjerne at «etter tre år kan politiet omgjøre forbud som politiet eller retten har satt etter denne paragrafen, dersom det er forsvarlig ut fra hensynet til sikkerhet og allmennhetens og enkeltpersoners trygghet.» Begrunnelsen for dette forslaget var at det er vanskelig for en enkeltpersoner å kunne bevise at de vil være forsvarlige hundeholdere samtidig som de ikke får lov til å ha med hunder å gjøre. Det ble vist til at det kan tenkes tilfeller, som når en person ble ilagt forbud fordi vedkommende hadde et rusproblem som påvirket deres evner som hundeholder, og vedkommende ikke lenger bruker rusmidler, hvor man kan argumentere for at forbudet ikke lengre er nødvendig eller hensiktsmessig. Det kan også være andre livsforhold som kan endre seg. På den annen side, hvis et «førstegangsforbud» settes til to år vil politiet kunne spare saksbehandling når det gjelder å omgjøre forbudet.

Videre ble det foreslått å ta inn en setning som sier at «[d]ersom forbudet ikke overholdes og ved gjentatte brudd etter at første forbud er utløpt ilegges et varig forbud». Forvaltningspraksis innenfor andre av politiets forvaltningsområder innebærer i dag at det som anses som et varig forbud, i realiteten varer i fem år.

Det ble understreket at forbud mot å holde hund er et forebyggende virkemiddel, og ikke skal ha karakter av straff.

Forslaget i høringsnotatet hadde følgende ordlyd:

§ 22 Forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre

Politiet kan forby ved vedtak en hundeholder å ha med hund å gjøre

1. når hundeholderens hund blir vedtatt avlivet, omplassert eller utført fra riket etter §§ 17, 17a, 18, 19-20, eller § 21, jf. § 24,

2. dersom pålegg fra politiet etter § 17 ikke er fulgt opp,

3. dersom politiet har avlivet eller omplassert hundeholderens hund etter § 17 og 17 a,

4. dersom hundeholderens hund har angrepet et menneske, og hunden ble avlivet på stedet etter § 14,

5. dersom personen har trent en hund for angrep på eller forsvar mot mennesker i strid med loven eller i forskrift gitt i medhold av loven,

6. dersom personen har latt en hund delta i hundekamp eller har trent en hund for dette.

Forbud etter første ledd kan bare bli satt dersom personens hundehold ikke anses å ha vært sikkerhetsmessig forsvarlig, eller dersom forbudet må anses nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners sikkerhet.

En person som dømmes til straff av fengsel for et lovbrudd som innbefatter bruk av vold eller truende adferd, kan ved dommen forbys å ha med hunder å gjøre. Forbud skal bli satt dersom en hund er brukt til lovbruddet.

Den som er forbudt å ha med hund å gjøre, kan ikke eie, besitte eller ha ansvar eller medansvar for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid.

Politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive en hund dersom noen har å gjøre med hunden i strid med et endelig forbud etter § 22.

Forbudet kan begrenses til å gjelde for nærmere bestemte hundetyper eller hunder over en viss størrelse.

Forbudet skal gjelde for to år, men kan ved grove brudd fastsettes for en lengre periode.

Dersom forbudet ikke overholdes og ved gjentatte brudd etter at første forbud er utløpt ilegges et varig forbud.

10.8.4 Høringsinstansens innspill

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt viser til at hundeloven § 22 er en viktig bestemmelse for å sikre allmennheten mot uforsvarlig hundehold, samt å beskytte hunder som er gjenstand for belastende hundehold. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt har ingen innsigelser til at forbudets lengde reduseres fra tre til to år. De viser til at det er fornuftig at forbudet kan gjøres varig der forbudet ikke overholdes og det er gjentatte brudd på hundelovgivningen.

Politidirektoratet viser videre til at § 22 foreslås endret bl.a. ved at departementet fjerner flere situasjoner der politiet kan nedlegge slikt forbud. Politidirektoratet støtter de foreslåtte endringene og er enig med departementet i at flere av situasjonene i nåværende lov (manglende merking av hund og flere hunder enn tillatt) fremstår som unødig strenge. Det kan allikevel tenkes tilfeller der det bør gjøres forbud mot hundehold dersom en persons hund(er) går ulovlig løs(e). Dette bør nedtegnes i paragrafen.

NOAH – for dyrs rettigheter er enig i endringene som gjøres i § 22, som skal sikre at det er enklere å benytte seg av § 22 som et forebyggende virkemiddel for å sikre mot fremtidige lovbrudd og som sikrer at bestemmelsen er i tråd med alminnelig rettsfølelse. NOAH er enig i at forbudet må være nødvendig av sikkerhetsårsaker, ikke av hensyn til den enkeltes utrygghetsfølelse. NOAH er også enig i endringene og kommentarene vedrørende løs hund/antall hunder/merking av hund/utrygghetsfølelse.

NOAH er også enig i at avliving bare er aktuelt i de tilfeller det er «nødvendig», og understreker at avliving aldri vil være nødvendig i de tilfeller mindre inngripende virkemidler som salg eller omplassering vil avhjelpe en eventuell risiko ved hundeholdet.

Dyrebeskyttelsen Norge viser til at et varig forbud mot å holde hund i realiteten er et forbud i fem år og mener at dette er en veldig uheldig praksis. Dyrebeskyttelsen Norge mener at etvarig forbud bør i all hovedsak være varig, eller vare til personen eventuelt har blitt vurder på nytt og funnet skikket til å ha hund.

10.8.5 Departementets vurderinger

Hundeloven § 22 viser til andre bestemmelser i hundeloven, og angir hvilke overtredelser som kan føre til at man blir ilagt forbud mot å ha med hund å gjøre. Ved at det har blitt foreslått endringer i andre bestemmelser i hundeloven må også § 22 endres i tråd med endringsforslagene i de andre bestemmelsene. Det foreslås at det i § 22 første ledd bokstav c legges til «§ 17 a», slik at det ikke bare henvises til § 17.

Nåværende bestemmelse gir hjemmel til å ilegge forbud mot å holde hund «dersom hundeholderens hund har angrepet et menneske». Det fremstår for departementet som at dette er en situasjon som burde være dekket av §§ 17, 17a og 18. Siden bestemmelsen allerede gir hjemmel til å ilegge forbud dersom hundeholderens hund blir vedtatt avlivet, omplassert eller utført fra riket etter §§ 17, 17a, 18, 19, 20 eller § 21, jf. § 24, eller omplassert etter § 17 og 17 a, fremstår denne bestemmelsen som overflødig. Det er heller ikke heldig at et enkelt angrep, som ikke har resultert i et vedtak fra politiets side likevel skal kunne føre til et forbud mot å holde hund.

Imidlertid kan det tenkes tilfeller der hund som har angrepet menneske, blir avlivet av andre enn politiet med hjemmel i § 14. Hvis en hundeholder ikke har andre hunder, er det ikke nødvendigvis formålstjenlig å rette et vedtak mot hundeholderen i henhold til § 17. Det kan likevel være grunnlag for å fatte vedtak etter § 22. Det er derfor lagt inn som et særskilt kriterium i forslagets § 22 første ledd bokstav d.

Hundeloven § 22 første ledd bokstav e endres for å ta høyde for at angreps- og bitetrening blir regulert i forskrift.

Departementet er av den oppfatning at noen av handlingene/unnlatelsene som kan føre til forbud mot å ha med hund å gjøre, ikke er hensiktsmessige. Hundeloven § 22 første ledd bokstav g gir hjemmel til å ilegge forbud mot å ha med hund å gjøre dersom hundeholderen etter én advarsel fra politiet i løpet av tre år på nytt har latt en hund gå ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn. Slike situasjoner kan ofte være uhell ved at hunden har kommet seg ut uten hundeholderens kjennskap, og utgjør ikke i seg selv at hunden innebærer en fare for mennesker eller dyr. Dette fremstår for departementet som unødvendig strengt, og det foreslås derfor å oppheve denne bestemmelsen.

Politidirektoratet har i høringsinnspillet pekt på det kan allikevel tenkes tilfeller der det bør gjøres forbud mot hundehold dersom en persons hund(er) går ulovlig løs(e). Og at dette bør nedtegnes i paragrafen. Til dette vil departementet svare at dersom det er et problem at hund eller hunder går løse kan politiet fatte vedtak etter § 17, og ved brudd på vedtak etter § 17 kan de fatte vedtak etter § 22 bokstav b. departementet minner også om at det nå foreslås et nytt virkemiddel ved at § 24 a gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr.

Departementet foreslår også å fjerne hjemmel for å ilegge forbud mot å ha med hund å gjøre dersom «dersom hundeholderen ikke overholder vilkår eller forbud etter § 12 om antall hunder i en husholdning eller på en eiendom». Denne hjemmelen fremstår som uforholdsmessig streng. I en situasjon hvor en hundeholder holder flere hunder enn det som er tillatt i henhold til forskrift, vil andre tiltak fremstå som mer hensiktsmessige enn å ilegge forbud. Det vises her til endringsforslaget i § 17. Det er også vanskelig å se at et slikt forbud skulle være en forholdsmessig reaksjon.

Videre i § 22 første ledd bokstav i kan man ilegges forbud dersom «plikter etter § 13 om merking av hunder er overtrådt og pliktene ikke blir oppfylt etter varsel fra politiet med frist for oppfyllelse». Det foreligger per dags dato ingen slik plikt til å merke sin hund. Derfor har denne bestemmelsen aldri blitt brukt. Det fremstår imidlertid som en meget streng reaksjon å ilegge noen forbud mot å ha med hund å gjøre for ikke å ha merket hunden. Det foreslås derfor å oppheve denne bestemmelsen. Dette kan heller løses ved at hundeholderen ved brudd på § 13 kan ilegges bot eller tvangsmulkt.

Bestemmelsens andre ledd gir hjemmel til å forby personer å ha med hund å gjøre dersom «personens hundehold ikke anses å ha vært sikkerhetsmessig forsvarlig, eller dersom forbudet må anses nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghetsfølelse». Flere innspill til andre bestemmelser har gitt utrykk for at begrep som «trygghetsfølelse» gir inntrykk av at subjektive følelser skal tillegges for mye vekt. Det er også gitt utrykk for at begrepene er uklare, noe som er uheldig siden forbud mot å holde hund er et inngripende virkemiddel.

Bestemmelsens formål er å hindre personer som ikke har et sikkerhetsmessig forsvarlig hundehold, fra å holde hund. Det man ifølge forarbeidene ønsker å fange opp er flere mindre episoder med uønskede hendelser som ikke vil bli fanget opp av andre bestemmelser i hundeloven, men som likevel skaper utrygghet i et område jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side165.

Departementets endringsforslag til hundeloven § 17 tar sikte på å gi politiet midler til å gripe inn i et hundehold på et tidligere stadium med forebyggende tiltak. Departementet ønsker derfor å fange opp slike tilfeller som skaper en «utrygghetsfølelse» med § 17. Det foreslås derfor å endre § 22 andre ledd slik at ordet «trygghetsfølelse» byttes ut med ordet «sikkerhet». På denne måten vil bestemmelsen fange opp de hundehold som utgjør en sikkerhetsmessig risiko, og der andre virkemidler ikke har hatt effekt. Dette vil innebære at forbud mot å ha med hund å gjøre bare unntaksvis skal benyttes ved første lovovertredelse.

Hundeloven § 22 fjerde ledd videreføres. Bestemmelsen beskriver nærmere innholdet i forbudet.

Hundeloven § 22 femte ledd videreføres også. Bestemmelsen angir at forbudet kan avgrenses til visse hundetyper og et bestemt antall hunder.

Endringsforslagets sjette ledd viderefører bestemmelsen fra nåværende § 24 om at politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive en hund dersom noen har med hund å gjøre i strid med et endelig forbud etter § 22.

Det er en forutsetning for å gripe inn at forbudet er endelig, det vil si at fristen for å klage over forbudet er utløpt, eller at klageinstansen har avgjort klagesaken. Derimot kan politiet gripe inn etter denne bestemmelsen selv om forbudet er bragt inn for domstolene til prøving, hvis ikke retten har imøtekommet en begjæring om midlertidig forføyning mot iverksetting av forbudet.

Nåværende bestemmelse i § 22 sjette ledd slår fast at forbudet mot å ha med hund å gjøre skal tidsbegrenses, men gjelde for minst tre år. Denne bestemmelsen gjenfinnes nå i hundeloven § 22 syvende ledd. Departementet foreslår også å endre bestemmelsen slik at hovedregelen er at forbudet skal gjelde for to år, men med mulighet for å fastsette en lenger varighet for grove overtredelser. En kortere minimumstid kan gjøre det enklere for politiet å benytte seg av forbudet som et virkemiddel i de tilfeller det er formålstjenlig og forholdsmessig at dette gjøres.

Videre foreslås det å fjerne at «etter tre år kan politiet omgjøre forbud som politiet eller retten har satt etter denne paragrafen, dersom det er forsvarlig ut fra hensynet til sikkerhet og allmennhetens og enkeltpersoners trygghet.» Begrunnelsen for dette forslaget er at det er vanskelig for enkeltpersoner å kunne bevise at de vil være forsvarlige hundeholdere samtidig som de ikke får lov til å ha med hunder å gjøre.

Det kan tenkes tilfeller, som når en person ble ilagt forbud fordi vedkommende hadde et rusproblem som påvirket vedkommendes evner som hundeholder, og vedkommende ikke lenger bruker rusmidler. Da kan man argumentere for at forbudet ikke lenger er nødvendig eller hensiktsmessig. Det kan også være andre livsforhold som kan endre seg. På den annen side, hvis et «førstegangsforbud» settes til to år vil politiet kunne spare saksbehandling i forhold til å omgjøre forbudet.

Videre foreslås det at «[d]ersom forbudet ikke overholdes ilegges et varig forbud. Ved nye brudd, jf. første ledd etter at første forbud er utløpt, ilegges også et varig forbud.» Forvaltningspraksis innenfor andre av politiets forvaltningsområder innebærer i dag at det som anses som et varig forbud, i realiteten varer i fem år.

Det understrekes at forbud mot å holde hund er et forebyggende virkemiddel, og ikke skal ha karakter av straff.

10.9 Behandling av personopplysninger

10.9.1 Gjeldende rett

10.9.1.1 Hundeloven

Det følger av hundeloven § 23 at politiet kan føre register over alle personer som har fått et forbud mot å ha med hund å gjøre etter hundeloven § 22. Registeret kan føres både nasjonalt og lokalt. Kongen kan gi forskrift om registreringen og også fastsette at andre enn politiet skal ha tilgang til opplysningene for å effektivisere håndhevingen.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 23 Register over vedtak etter § 22

Politiet kan lokalt eller for hele riket føre personregistre som inneholder opplysninger om forbud etter § 22. Kongen kan gi forskrift om registreringen og også fastsette at andre enn politiet skal ha tilgang til opplysningene for å effektivisere håndhevingen.

10.9.1.2 Personvernforordningen, dennes krav til behandlingsgrunnlag og supplerende grunnlag

Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) inkorporerer Europaparlaments- og rådsforordningen (EU) 2016/697 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger (personvernforordningen) i norsk rett.

Inkorporeringen av den nye personvernforordningen innebærer i stor grad en videreføring og videreutvikling av tidligere personvernlovgivning. Både personopplysningsloven og personvernforordningen stiller generelle og spesifikke krav til behandling av personopplysninger. Disse kravene må politiet følge i sitt tilsynsarbeid.

Regelverket gjelder personopplysninger, som er opplysninger om en identifisert eller identifiserbar fysisk person, jf. definisjonen i personvernforordningen artikkel 4 nr. 1. Med behandling av slike opplysninger menes enhver operasjon som gjøres med personopplysninger, inkludert innsamling og registering av opplysninger, jf. definisjonen av «behandling» som fremgår av personvernforordningen artikkel 4 nr. 2.

10.9.1.3 Krav til behandlingsgrunnlaget etter personvernforordningen

Prinsippene for behandling av personopplysninger fremgår av personvernforordningen artikkel 5. Av artikkel 5 nr. 1 bokstav a fremgår det at personopplysninger skal behandles med lovlighet, rettferdighet og åpenhet. Kravet til at behandlingen må være lovlig innebærer at den må ha et gyldig behandlingsgrunnlag.

Hvilke krav som stilles til et behandlingsgrunnlag følger av artikkel 6. Det fremgår av personvernforordningen artikkel 6 at behandling av personopplysninger er lovlig dersom ett av vilkårene i artikkel 6 nr. 1 bokstav a-f er oppfylt. I henhold til bokstav e er behandlingen lovlig dersom den er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Både den nåværende § 23 og departementets endringsforslag bygger på behandlingsgrunnlaget i artikkel 6 nr. 1 bokstav e.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav e er ikke et behandlingsgrunnlag alene. Det følger av artikkel 6 nr. 3 bokstav b at det må foreligge et supplerende grunnlag i nasjonal rett som den behandlingsansvarlige er underlagt. Ifølge forordningens fortalepunkt 41 er det ikke krav om at behandlingen må fremgå av formell lov, men det rettslige grunnlaget bør være tydelig og presist, og rettstilstanden skal være forutsigbar for den enkelte (Prop. 56 LS punkt 6.3.2). I forarbeidene til personopplysningsloven 2018 legger Justis- og beredskapsdepartementet til grunn at det er tilstrekkelig etter ordlyden i forordningen at behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse som forutsetter behandling av personopplysninger (Prop. 56 LS punkt 6.3.2).

Personvernforordningens fortalepunkt 41 gir videre utrykk for at et rettslig grunnlag skal være «tydelig og presist, og anvendelsen av det bør være forutsigbar for personer som omfattes av det, i samsvar med rettspraksisen til Den europeiske unions domstol («Domstolen») og Den europeiske menneskerettighetsdomstol». Dette betyr at kravet til hjemmelsgrunnlaget må tolkes i tråd med kravene til rettsgrunnlag for inngrep i retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven § 102. Etter Grunnloven og EMK må det foretas en konkret vurdering av behandlingen, der det særlig legges vekt på hvor inngripende behandlingen er (Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.4 og nedenfor i punkt 5.2.5).

For en utdypende redegjørelse av hjemmelskravet etter EMK og Grunnloven vises det til Prop. 56 LS (2017–2018) pkt. 6.4 side 34–35 med videre henvisninger. Justis – og beredskapsdepartementet har lagt til grunn at personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 e kombinert med supplerende lovhjemmel i nasjonal rett kan være tilstrekkelig for å oppfylle kravet til hjemmelen etter Grunnloven og EMK (Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.4). Hvorvidt et rettsgrunnlag oppfyller kravene for å kunne behandle personopplysninger etter Grunnloven og EMK må imidlertid vurderes konkret i hvert tilfelle.

10.9.1.4 Behandling av opplysninger om straffbare forhold

Personvernforordningen artikkel 10 inneholder en særbestemmelse om behandling av opplysninger om «straffedommer og lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak». Det følger av artikkel 10 at behandling av personopplysninger vedrørende straffedommer og lovovertredelser kun kan utføres under en offentlig myndighets kontroll eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til nasjonal rett som sikrer nødvendige garantier. Forordningens artikkel 10 krever ikke at det fastsettes nasjonale bestemmelser for behandling av personopplysninger om straffbare forhold eller lovovertredelser dersom dette gjøres av en offentlig myndighet. Det er derfor ikke noen ytterligere krav utover et behandlingsgrunnlag jf. artikkel 6 nr. 1. Dersom man ønsker å benytte seg av behandlingsgrunnlag etter bokstav c og e vil dette imidlertid innebære krav om supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e, jf. nr. 3.

10.9.1.5 Behandling av særlige kategorier personopplysninger

Behandling av «særlige kategorier personopplysninger» er som hovedregel forbudt. Det kan gjøres unntak fra dette forbudet dersom ett av unntakene i artikkel 9 nr. 2 a-j er oppfylt og det i tillegg foreligger et behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 jf. forordningens fortalepunkt 51. Unntaket i artikkel 9 nr. 2 bokstav g åpner for at særlige kategorier personopplysninger kan behandles dersom behandlingen er «nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser». Behandlingen må ha grunnlag i nasjonal rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd og være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger. Denne begrensningen innebærer at det må være balanse mellom de beskyttede individuelle interessene på den ene siden og de legitime samfunnsbehovene som begrunner tiltaket på den andre siden. Videre stiller artikkel 9 nr. 2 bokstav g krav om at det nasjonale rettsgrunnlaget sikrer «egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser».

10.9.2 Behovet for lovendring

Hundeloven § 23 gi politiet adgang til å opprette register over personer som er ilagt forbud mot å ha med hunder å gjøre etter hundeloven § 22. Bestemmelsens utforming er basert på den tidligere personopplysningsloven av 2000. Personopplysningsloven ble endret i 2018 i forbindelse med inkorporeringen av Europaparlaments- og rådsforordningen (EU) 2016/697 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger (personvernforordningen).

Selv om et behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1 e kombinert med et supplerende grunnlag i nasjonal rett vil oppfylle vilkårene i Grunnloven og EMK i de aller fleste tilfeller, kan det likevel oppstå tilfeller hvor det er nødvendig med et uttrykkelig grunnlag i særlovgivningen. Det er derfor hensiktsmessig å oppdatere rettsgrunnlaget i hundeloven § 23 for å gi et uttrykkelig rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger. Et slikt grunnlag vil føre til en mer forutsigbar og tydelig rettstilstand, og gjøre det mulig å stille ytterligere sikkerhetsgarantier.

Politiets oppgaver etter hundeloven forutsetter behandling av personopplysninger. I forbindelse med saker etter hundeloven behandles mange ulike personopplysninger. For eksempel vil det kunne være nødvendig å behandle opplysninger om tidligere straffbare forhold for å finne det mest formålstjenlige virkemidlet i en gitt situasjon. For å få et tydeligere rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger kan det være hensiktsmessig å utvide den eksisterende hjemmelen i § 23 til å gjelde politiets behandling av personopplysninger etter alle bestemmelsene hundeloven. Til sist er det også hensiktsmessig å innføre en forskriftshjemmel, slik at det kan fastsettes mer detaljerte regler, samt muliggjøre oppfølging av fremtidig teknologisk utvikling.

10.9.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å endre hundeloven § 23 for å gi en oppdatert hjemmel for behandling av personopplysninger, slik at rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger tydelig kommer frem av bestemmelsen. Den nåværende utformingen av hundeloven § 23 er basert på den tidligere personopplysningsloven av 2000. Dette medfører at lovteksten ikke er tilstrekkelig tilpasset den nye rettssituasjonen.

Etter departementets vurdering burde det fastsettes et uttrykkelig og oppdatert grunnlag for behandling av personopplysninger i hundeloven. Selv om et behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1 e kombinert med et supplerende grunnlag i nasjonal rett vil oppfylle vilkårene i Grunnloven og EMK i de aller fleste tilfeller, kan det likevel oppstå tilfeller hvor det er nødvendig med et uttrykkelig grunnlag i særlovgivningen. Departementet mente derfor at det var hensiktsmessig å oppdatere rettsgrunnlaget i hundeloven § 23, for å gi et uttrykkelig rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger. Et slikt grunnlag vil føre til en mer forutsigbar og tydelig rettstilstand, og gjøre det mulig å stille ytterligere sikkerhetsgarantier.

Høringsforslaget ville gi et rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger tilpasset og harmonisert med systematikken og begrepene i personvernforordningen. Dette ville tydeliggjøre rettssituasjonen for alle parter, og gi politiet et godt rettsgrunnlag som er tilpasset dagens regelverk for personopplysninger. Dette ville også føre til en mer forutsigbar og tydelig rettstilstand, og med det gjøre det mulig å stille ytterligere sikkerhetsgarantier.

Høringsforslaget var avgrenset mot saker etter hundeloven som behandles etter straffeprosessloven. Behandling av personopplysninger i forbindelse med saker etter straffeprosessloven har hjemmel i lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven).

Politiets behandling av personopplysninger vil være «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt» jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Hundeloven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden jf. § 1 annet ledd. Dette er en oppgave av stor betydning for samfunnet. Også vilkåret om at den behandlingsansvarlige må være pålagt en oppgave må anses oppfylt, da politiets myndighetsutøvelse og oppgaver fremgår av hundeloven, med tilhørende forskrifter. Behandlingen av personopplysninger er en forutsetning for at disse kan utføres.

Departementets høringsforslag tok utgangspunkt i personvernforordningens definisjon av «behandling» som omfatter enhver operasjon eller rekke av operasjoner som gjøres med personopplysninger, enten automatisert eller ikke, for eksempel innsamling, registrering, organisering, strukturering, lagring, tilpasning eller endring, gjenfinning, konsultering, bruk, utlevering ved overføring, spredning eller alle andre former for tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, begrensning, sletting eller tilintetgjøring jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 2.

Høringsforslaget sa uttrykkelig at behandling av personopplysninger kun kan skje når dette er «nødvendig». Dette nødvendighetskravet vil være i tråd med personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og prinsippet om dataminimering som fremgår av artikkel 5 nr. 1 bokstav c. En naturlig språkforståelse av «nødvendig» vil avskjære vilkårlig behandling som ikke har relevans for saken det arbeides med. Dette vil også innebære at det ikke skal behandles flere opplysninger enn det som trengs for å oppnå formålet med saksbehandlingen. Dette vil avgrense mot informasjon som kan være nyttig uten å være relevant for den konkrete saksbehandlingen.

Opplysningene som behandles skal ha saklig sammenheng med formålet med saksbehandlingen, og må enten alene eller sammen med andre ha betydning i arbeidet eller for utøvelse av myndighet. Likevel må det være tillatt å innhente og behandle opplysninger uten at det er et vilkår om at opplysningene faktisk får en betydning i den aktuelle saken. Det vil ofte være umulig å forutse hvilke enkeltopplysninger som har relevans på forhånd.

Nødvendighetskravet vil få betydning når det kommer til hvilke opplysninger som kan innhentes, og hvordan disse kan behandles. For eksempel kan innhenting av ulike opplysninger være nødvendige i forbindelse med behandlingen av en sak, mens lagring over lengre tid ikke vil være nødvendig.

Høringsforslaget ble utformet slik at bestemmelsen ikke anvendes alene. Kravet til nødvendighet gjør at øvrige bestemmelser i hundeloven og dennes tilhørende forskrifter som tillegger eller pålegger tilsynsmyndigheten oppgaver, vil være vesentlige for å nærmere avgrense i hvilken utstrekning det kan behandles personopplysninger

Høringsforslaget var begrenset til å gjelde behandling som er nødvendig for å «utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her», det vil si hundeloven. Dette er en vid formulering og omfatter alle de oppgavene politiet er pålagt. Dette vil bidra til å tydeliggjøre rammen for hvilke oppgaver eller myndighetsutøvelse som behandling av personopplysninger kan knytte seg til. Bestemmelsene i hundeloven vil på denne måten bidra til å gi veiledning om hvilke opplysninger som er relevante for en sak, og hvilke personer som kan bli omfattet av behandlingen. Dette vil i sin tur bidra til å ivareta hensynet til forutsigbarhet og klarhet. Opplysninger om straffedommer og lovovertredelser omfattes ikke av «særlige opplysninger» i personvernforordningen artikkel 9, men blir isteden regulert av artikkel 10 som gjelder i tillegg til artikkel 6.

Hovedregelen som fremgår av artikkel 10, er at behandling av slike personopplysninger bare kan skje «under offentlig myndighetskontroll». Ved at politiet er en offentlig myndighet, er dette vilkåret oppfylt. Det kreves ikke at adgangen til å behandle slike opplysninger fastsettes i et nasjonalt behandlingsgrunnlag utover det som følger av artikkel 6 nr. 1. Opplysninger om straffedommer og lovovertredelser vil likevel raskt bli ansett for å være følsomme opplysninger som berører noens personlige forhold. Departementet mente derfor at det var hensiktsmessig å uttrykkelig vise til artikkel 10 i forslaget til § 23, for å tydeliggjøre at slike opplysninger er omfattet av bestemmelsen, og med det øke forutberegneligheten for den enkelte.

I høringsnotatet ble det vist til at politiet i forbindelse med saksbehandling og tilsynsvirksomhet kan få kjennskap til opplysninger som etter personvernforordningen artikkel 9 utgjør særlige kategorier av personopplysninger. Det vil som oftest være tale om helseopplysninger som politiet blir kjent med under saksgangen. Av og til vil opplysningene være avgitt av en hundeholder på eget initiativ, som en forklaring på hvorfor en situasjon har oppstått. Slike opplysninger blir sjeldent aktivt innhentet av politiet, og det er i liten grad behov for å behandle dem. Opplysningene må likevel håndteres når de har kommet inn til politiet.

Departementets høringsforslag åpnet opp for behandling av særlige kategorier personopplysninger, og vil derfor innebære et unntak fra forbudet i forordningens artikkel 9 nr. 1. Forslaget baserer seg på unntaket i artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og legger til grunn at det ikke er tvilsomt at politiets behandling av særlige kategorier av personopplysninger er nødvendig av hensyn til «viktige samfunnsinteresser». De samfunnsinteressene som er særlig sentrale i denne, er å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

Departementet foreslo også å legge til en forskriftshjemmel om at Kongen skal kunne gi nærmere regler i forskrift om behandlingen av personopplysninger, herunder formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke opplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om og bruk av automatiserte avgjørelser.

Utdypende bestemmelser for å klargjøre hjemmelsgrunnlaget vil etter departementets vurdering gjøre seg best i forskrifts form siden utformingen kan bli både detaljert og omfangsrik. Det andre leddet i departementets forslag inneholder derfor en forskriftshjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om behandlingen, herunder sentrale formål behandlingen kan knyttes til, personkrets og opplysningskategorier. Forslagets ordlyd er vid og omfatter alt som knytter seg til behandling av personopplysninger. Listen i forslaget er ikke uttømmende. Eventuelle forskrifter som hjemles i hundeloven § 23 annet ledd vil utgjøre et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen, og må tolkes i lys av det overordnede hjemmelsgrunnlaget. Denne forskriftsbestemmelsen skal også kunne brukes til å gi mer spesifikke bestemmelser dersom dette skulle vise seg nødvendig.

10.9.4 Vurdering av personvernmessige konsekvenser

I forbindelse med departementets høringsforslag ble det også vist til en vurdering av personvernmessige konsekvenser av en ny bestemmelse i hundeloven § 23.

For alle andre typer personopplysninger enn de som faller inn under personvernforordningen artikkel 9, vil ikke endringsforslaget innebære noen personvernmessige konsekvenser, men kun tydeliggjøre rettssituasjonen for den registrerte.

Høringsforslaget innebar en stadfestelse av politiets adgang til å behandle opplysninger som faller inn under personvernforordningen artikkel 9 når dette er nødvendig. Det understrekes at personopplysninger må innhentes, behandles og lagres i henhold til reglene om behandling av personopplysninger. Hvorvidt en behandling er forholdsmessig, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Departementets forslag inneholder tiltak som er ment å minimere datamengden som behandles, blant annet med begrensningen «nødvendige». Dette vil bidra til å sikre grunnleggende prinsipper for behandlingen av personopplysninger. Bestemmelsen vil heller ikke stå alene, men vil bli supplert av øvrige bestemmelser om personvern og de eventuelle forskrifter som vil bli hjemlet i forslagets andre ledd.

Det ble vist til at politiet har allerede i dag på plass flere sikkerhetstiltak som sikrer vern av personopplysninger. Tiltakene for å beskytte personopplysninger er sammensatt av fysiske, systembaserte og organisatoriske- og administrative tiltak. Det er flere elementer i personopplysningsloven og personvernforordningen, og i øvrig forvaltningslovgivning, som bidrar til å sikre den registrertes personvern. All saksbehandling vil være underlagt saksbehandlingsreglene i lov om behandlingsmåter om forvaltningssaker, herunder taushetsplikten som fremgår av § 13. Videre gjelder lov om politiet og lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten. Datasystemene som brukes er nasjonalt sikret, og tilgangen til å se opplysninger er styrt etter tjenestemessig behov. Disse tiltakene er egnet til å oppfylle kravet om «egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser». Nærmere tiltak vil kunne fastsettes i forskrift etter endringsforslagets andre ledd.

Høringsforslaget hadde følgende ordlyd:

§ 23 Behandling av personopplysninger

Politiet kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her.

Kongen kan gi forskrift om behandlingen, blant annet om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre.

10.9.5 Høringsinstansens innspill

Datatilsynet ser det som positivt at det etableres et tydelig rettsgrunnlag for politiets behandling av personopplysninger ved utførelse av oppgaver etter hundeloven.

Behandling av særlige kategorier personopplysninger (som for eksempel helseopplysninger) er i utgangspunktet forbudt, jf. forordningen art. 9 nr. 1. Forslaget til endring av hundeloven § 23 baserer seg på unntaket i forordningens art. 9 nr. 2 bokstav g, som åpner for behandling av særlige kategorier personopplysninger når dette er nødvendig av hensyn til «viktige allmenne interesser». Datatilsynet bemerker at det etter forordningens art. 9 nr. 2 bokstav g også kreves hjemmel i nasjonal rett. Med de endringene som nå foreslås i hundeloven § 23, samt ev. utfyllende bestemmelser i forskrift, vil kravet til supplerende rettsgrunnlag etter art. 6 nr. 1 bokstav e og kravet om hjemmel i nasjonal rett etter art. 9 nr. 2 bokstav g være oppfylt.

Datatilsynet merker seg ellers at det i liten grad er behov for å behandle særlige kategorier av personopplysninger, og at politiet sjeldent innhenter slike opplysninger ved utførelse av oppgaver etter hundeloven.

Departementet foreslår videre at det innføres en forskriftshjemmel i hundeloven § 23, «slik at det kan fastsettes mer detaljerte regler og muliggjøre oppfølging av den teknologiske utviklingen». I henhold til forslaget skal Kongen skal kunne gi nærmere regler i forskrift om «behandlingen av personopplysninger, herunder formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke opplysninger som kan behandles, hvem som kan behandle opplysningene og bruk av automatiserte avgjørelser».

Det fremgår ikke av høringsnotatet hvorvidt bruk av automatiserte avgjørelser er nærmere utredet eller hvilke avgjørelser etter loven dette ev. er aktuelt for. Datatilsynet oppfatter derfor forslaget slik at det er ønskelig å etablere en hjemmel for dette nå med tanke på et ev. fremtidig behov og tekniske muligheter. Datatilsynet bemerker at bruk av automatiserte avgjørelser må skje innenfor rammen av personvernforordningen art. 22.

Personvernforordningen artikkel 22 inneholder særskilte regler for behandling av personopplysninger ved helautomatiserte avgjørelser. Den enkelte har i utgangspunktet rett til å ikke være gjenstand for avgjørelser som utelukkende baserer seg på automatisert saksbehandling og som har rettsvirkning for eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker vedkommende, jf. artikkel 22 nr. 1. Etter artikkel 22 nr. 2 bokstav b gjelder det likevel ikke en slik rett dersom avgjørelsen er tillatt i henhold til nasjonale rett og det er fastsatt egnede tiltak for å verne den registrertes rettigheter, friheter og berettigede interesser.

Automatiserte avgjørelser kan etter forordningen ikke bygge på særlige kategorier av personopplysninger, med mindre behandlingen er nødvendig av hensyn til «viktige allmenne interesser» etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og det er innført «egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter, friheter og berettigede interesser», jf. artikkel 22 nr. 4. Det sentrale her er at det foreligger tilstrekkelige kvalitetssikringsmekanismer for å sikre at de opplysningene som ligger til grunn for avgjørelsen er riktige og dekkende. Hva som kreves av egnede tiltak, må vurderes i lys av betydningen som behandlingen har for den enkelte, holdt opp imot samfunnets og forvaltningens behov.

Datatilsynet forutsetter at det foretas en konkret vurdering av kravene etter art. 22 dersom det er aktuelt å benytte seg av forskriftshjemmelen i hundeloven § 23 annet ledd.

Det fremgår av høringsnotatet at endringsforslaget innebærer en tydeliggjøring av rettssituasjonen og en stadfestelse av politiets adgangen til å behandle opplysninger som faller inn under personvernforordningen art. 9 når dette er nødvendig.

Datatilsynet ser det som positivt at personvernmessige konsekvenser omtales i eget punkt i høringsnotatet.

10.9.6 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å endre hundeloven § 23 for å gi en oppdatert hjemmel for behandling av personopplysninger, slik at rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger tydelig fremgår av bestemmelsen. Den nåværende utformingen av hundeloven § 23 er basert på den tidligere personopplysningsloven av 2000. Lovteksten er derfor ikke er tilstrekkelig tilpasset den nye rettssituasjonen.

Etter departementets vurdering bør det fastsettes et uttrykkelig og oppdatert grunnlag for behandling av personopplysninger i hundeloven. Selv om et behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1 e kombinert med et supplerende grunnlag i nasjonal rett vil oppfylle vilkårene i Grunnloven og EMK i de aller fleste tilfeller, kan det likevel oppstå tilfeller hvor det er nødvendig med et uttrykkelig grunnlag i særlovgivningen. Det er derfor hensiktsmessig å oppdatere rettsgrunnlaget i hundeloven § 23, for å gi et uttrykkelig rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger. Et slikt grunnlag vil føre til en mer forutsigbar og tydelig rettstilstand, og gjøre det mulig å stille ytterligere sikkerhetsgarantier.

Endringsforslaget vil gi et rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger tilpasset og harmonisert med systematikken og begrepene i personvernforordningen. Dette vil tydeliggjøre rettssituasjonen for alle parter, og gi politiet et godt rettsgrunnlag som er tilpasset dagens regelverk for personopplysninger. Dette vil også føre til en mer forutsigbar og tydelig rettstilstand, og med det gjøre det mulig å stille ytterligere sikkerhetsgarantier.

Endringsforslaget avgrenser mot saker etter hundeloven som behandles etter straffeprosessloven. Behandling av personopplysninger i forbindelse med saker etter straffeprosessloven har hjemmel i lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven).

Tilsynsmyndighetens behandling av personopplysninger er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt» jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Hundeloven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden jf. § 1 annet ledd. Dette er en oppgave av stor betydning for samfunnet. Også vilkåret om at den behandlingsansvarlige må være pålagt en oppgave må anses oppfylt, da politiets myndighetsutøvelse og oppgaver fremgår av hundeloven, med tilhørende forskrifter. Behandlingen av personopplysninger er en forutsetning for at disse kan utføres.

Departementets endringsforslag tar utgangspunkt i personvernforordningens definisjon av «behandling» som omfatter enhver operasjon eller rekke av operasjoner som gjøres med personopplysninger, enten automatisert eller ikke, for eksempel innsamling, registrering, organisering, strukturering, lagring, tilpasning eller endring, gjenfinning, konsultering, bruk, utlevering ved overføring, spredning eller alle andre former for tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, begrensning, sletting eller tilintetgjøring jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 2.

Departementets endringsforslag sier uttrykkelig at behandling av personopplysninger kun kan skje når dette er «nødvendig». Dette nødvendighetskravet vil være i tråd med personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og prinsippet om dataminimering som fremgår av artikkel 5 nr. 1 bokstav c. En naturlig språkforståelse av «nødvendig» vil avskjære vilkårlig behandling som ikke har relevans for saken det arbeides med. Dette vil også innebære at det ikke skal behandles flere opplysninger enn det som trengs for å oppnå formålet med saksbehandlingen. Dette vil avgrense behandling mot for eksempel informasjon som kan være nyttig, men ikke nødvendig.

Opplysningene som behandles skal ha saklig sammenheng med formålet med saksbehandlingen, og må enten alene eller sammen med andre ha betydning i arbeidet eller for utøvelse av myndighet. Likevel må det være tillatt å innhente og behandle opplysninger uten at det er et vilkår om at opplysningene faktisk får en betydning i den aktuelle saken. Det vil ofte være umulig å forutse hvilke enkeltopplysninger som har relevans på forhånd.

Nødvendighetskravet vil få betydning når det kommer til hvilke opplysninger som kan innhentes, og hvordan disse kan behandles. For eksempel kan innhenting av ulike opplysninger være nødvendige i forbindelse med behandlingen av en sak, mens lagring over lengre tid ikke vil være nødvendig.

Slik endringsforslaget til § 23 er utformet, skal bestemmelsen ikke anvendes alene. Kravet til nødvendighet gjør at øvrige bestemmelser i hundeloven med tilhørende forskrifter som tillegger eller pålegger tilsynsmyndigheten oppgaver, vil være vesentlige for å nærmere avgrense i hvilken utstrekning det kan behandles personopplysninger.

Departementets endringsforslag er begrenset til å gjelde behandling som er nødvendig for å «utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her», det vil si hundeloven. Dette er en vid formulering og omfatter alle de oppgavene politiet er pålagt. Dette vil bidra til å tydeliggjøre rammen for hvilke oppgaver eller myndighetsutøvelse som behandling av personopplysninger kan knytte seg til. Bestemmelsene i hundeloven vil på denne måten bidra til å gi veiledning om hvilke opplysninger som er relevante for en sak, og hvilke personer som kan bli omfattet av behandlingen. Dette vil i sin tur bidra til å ivareta hensynet til forutsigbarhet og klarhet. Opplysninger om straffedommer og lovovertredelser omfattes ikke av «særlige opplysninger» i personvernforordningen artikkel 9, men blir isteden regulert av artikkel 10 som gjelder i tillegg til artikkel 6.

Hovedregelen som fremgår av artikkel 10, er at behandling av slike personopplysninger bare kan skje «under offentlig myndighetskontroll». Ved at politiet er en offentlig myndighet, er dette vilkåret oppfylt. Det kreves ikke at adgangen til å behandle slike opplysninger fastsettes i et nasjonalt behandlingsgrunnlag utover det som følger av artikkel 6 nr. 1. Opplysninger om straffedommer og lovovertredelser vil likevel raskt bli ansett for å være sensitive opplysninger som berører noens personlige forhold. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig å uttrykkelig vise til artikkel 10 i forslaget til § 23, for å tydeliggjøre at slike opplysninger er omfattet av bestemmelsen, og med det øke forutberegneligheten for den enkelte.

I forbindelse med saksbehandling og tilsynsvirksomhet kan politiet få kjennskap til opplysninger som etter personvernforordningen artikkel 9 utgjør særlige kategorier av personopplysninger. Det vil som oftest være tale om helseopplysninger som politiet blir kjent med under saksgangen. Av og til vil opplysningene være avgitt av en hundeholder på eget initiativ, som en forklaring på hvorfor en situasjon har oppstått. Slike opplysninger blir sjeldent aktivt innhentet av politiet, og det er i liten grad behov for å behandle dem. Opplysningene må likevel håndteres når de har kommet inn til politiet.

Departementets endringsforslag åpner opp for behandling av særlige kategorier personopplysninger, og vil derfor innebære et unntak fra forbudet i forordningens artikkel 9 nr. 1. Forslaget baserer seg på unntaket i artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og legger til grunn at det ikke er tvilsomt at politiets behandling av særlige kategorier av personopplysninger er nødvendig av hensyn til «viktige samfunnsinteresser». De samfunnsinteressene som er særlig sentrale under dette unntaket, er å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

Til sist foreslår departementet også å legge til en forskriftshjemmel om at Kongen skal kunne gi nærmere regler i forskrift om behandlingen av personopplysninger, herunder formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke opplysninger som kan behandles, hvem som kan behandle opplysningene og bruk av automatiserte avgjørelser.

Utdypende bestemmelser for å klargjøre hjemmelsgrunnlaget vil etter departementets vurdering gjøre seg best i forskrifts form siden utformingen kan bli både detaljert og omfangsrik. Det andre leddet i departementets forslag inneholder derfor en forskriftshjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om behandlingen, herunder sentrale formål behandlingen kan knyttes til, personkrets og opplysningskategorier. Forslagets ordlyd er vid og omfatter alt som knytter seg til behandling av personopplysninger. Listen i forslaget er ikke uttømmende. Eventuelle forskrifter som hjemles i hundeloven § 23 annet ledd vil utgjøre et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen, og må tolkes i lys av det overordnede hjemmelsgrunnlaget. Denne forskriftsbestemmelsen skal også kunne brukes til å gi mer spesifikke bestemmelser dersom dette skulle vise seg nødvendig.

Departementet vil bemerke at bruk av automatiserte avgjørelser, eller hvilke avgjørelser etter hundeloven som dette eventuelt vil være aktuelt for, ikke er nærmere utredet. Hensikten med endringsforslaget er å etablere en hjemmel for dette med tanke på et eventuelt fremtidig behov og tekniske muligheter. Bruk av automatiserte avgjørelser må skje innenfor rammen av personvernforordningen artikkel 22.

Departementet viser til Datatilsynets høringsinnspill som tydeliggjør reglene som gjelder for å kunne ta i bruk helautomatiserte avgjørelser:

«Personvernforordningen artikkel 22 inneholder særskilte regler for behandling av personopplysninger ved helautomatiserte avgjørelser. Den enkelte har i utgangspunktet rett til å ikke være gjenstand for avgjørelser som utelukkende baserer seg på automatisert saksbehandling og som har rettsvirkning for eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker vedkommende, jf. artikkel 22 nr. 1. Etter artikkel 22 nr. 2 bokstav b gjelder det likevel ikke en slik rett dersom avgjørelsen er tillatt i henhold til nasjonale rett og det er fastsatt egnede tiltak for å verne den registrertes rettigheter, friheter og berettigede interesser.

Automatiserte avgjørelser kan etter forordningen ikke bygge på særlige kategorier av personopplysninger, med mindre behandlingen er nødvendig av hensyn til «viktige allmenne interesser» etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og det er innført «egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter, friheter og berettigede interesser», jf. artikkel 22 nr. 4. Det sentrale her er at det foreligger tilstrekkelige kvalitetssikringsmekanismer for å sikre at de opplysningene som ligger til grunn for avgjørelsen er riktige og dekkende. Hva som kreves av egnede tiltak, må vurderes i lys av betydningen som behandlingen har for den enkelte, holdt opp imot samfunnets og forvaltningens behov.

Datatilsynet forutsetter at det foretas en konkret vurdering av kravene etter art. 22 dersom det er aktuelt å benytte seg av forskriftshjemmelen i hundeloven § 23 annet ledd.»

Departementet viser til punkt 11.9.4 om vurdering av personvernmessige konsekvenser.