3 Forslag til endringer i trygderettsloven § 7 om rettens sammensetning
3.1 Innledning
Trygderettens organisering er særskilt regulert i trygderettsloven kap. 2. Trygderetten er organisert med en leder og med så mange faste rettsmedlemmer som Kongen bestemmer. Rettsmedlemmene utnevnes av Kongen på samme måte som dommere i de ordinære domstolene. Sammensetningen av kompetansen i Trygderetten følger av trygderettsloven § 3 som fastsetter at Trygderetten skal ha juridisk kyndige, medisinsk kyndige og attføringskyndige medlemmer. Rettens sammensetning i den enkelte sak følger av trygderettsloven § 7.
Som ved en domstol avgjøres den enkelte sak av en rett som består av de av rettens medlemmer som skal gjøre tjeneste i saken. Antall medlemmer som deltar i den enkelte sak har siden opprettelsen av Trygderetten variert ut fra sakens karakter og betydning for praksis.
Opprinnelig skulle retten settes med tre eller fem medlemmer hvor et eller to av disse skulle være legmenn. I saker hvor avgjørelsen ble antatt å bli bestemmende for praksis og i saker som reiste kompliserte eller særlig tvilsomme retts- eller bevisspørsmål, kunne Trygderettens formann bestemme at sju medlemmer skulle delta i behandlingen (Ot.prp. nr. 5 (1966–67)).
Ved lovendring i 1972 ble adgangen til å sette rett i den enkelte sak uten legmedlemmer utvidet. Det ble adgang til å sette retten med tre faste medlemmer i sak som ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål og med to faste medlemmer dersom resultatet av ankebehandlingen ble funnet utvilsomt (Ot.prp. nr. 38 (1971–72)). I 1974 ble det innført et ankeutvalg etter mønster av Høyesteretts kjæremålsutvalg (Ot.prp. nr. 59 (1973–74)). Ankeutvalget ble avviklet i 1997.
I Ot.prp. nr. 42 (1996–97) punkt 4.2.4 framgår følgende:
«Departementet finner i likhet med arbeidsgruppa at det er et klart behov for forenkling av reglene om rettens sammensetning i den enkelte sak, herunder kriteriene for valg av «rettsalternativ». Bestemmelsene i § 7 er uklare og dessuten misvisende i forhold til praksis de siste tiår.»
I 1997 ble hovedregelen endret til at retten skulle settes med to medlemmer. Retten skulle settes med tre medlemmer i saker hvor både attføringskyndig og medisinsk kyndig medlem burde delta. Videre skulle det den gang være tre medlemmer i saker som ble avgjort på forenklet måte, dvs. uten grunngiving og i saker hvor det var uenighet om avgjørelsen. Rett med to eller tre medlemmer kunne suppleres med inntil to medlemmer fra det særskilte legmannsutvalget eller med faste medlemmer av Trygderetten når en sak reiste vanskelige retts- eller bevisspørsmål. Retten skulle settes med sju medlemmer i saker som ble antatt å ville bli bestemmende for praksis på vedkommende område (prinsippsaker).
Fra 1997 har Trygderetten også hatt rettsfullmektiger ansatt på åremål, som behandler saker på lik linje med de faste rettsmedlemmene. Ordningen med rettsfullmektiger ble laget etter mønster av dommerfullmektigordningen i domstolene.
Ved lovendring i 2016 ble legmannsordningen og adgangen til å sette rett med syv medlemmer opphevet. Samtidig ble det åpnet for at ikke bare administrator, men også rettens leder, skulle kunne bestemme at retten settes med tre medlemmer.
I forarbeidene, Prop. 139 L (2014–2015) punkt 8.3.4.2, framgår følgende:
«Ordningen med tre medlemmer foreslås opprettholdt omtrent som nå, jf. § 7 andre ledd. Den eneste forskjellen – i tillegg til at legmedlemmer utgår, se punkt 8.2.4.3 – er at retten også skal kunne settes med tre medlemmer når Trygderettens leder finner grunn til det. Forslaget har særlig sammenheng med forslaget om at Trygderettens leder skal kunne bestemme at retten skal settes fem medlemmer. Det kan forekomme at lederen ved denne vurderingen kommer til at det ikke er aktuelt med fem medlemmer, men at saken likevel er av en slik art at det anses mest hensiktsmessig å sette retten med tre medlemmer. (…)»
3.2 Gjeldende rett
Det følger av trygderettsloven § 7 første ledd at retten settes med to medlemmer i den enkelte sak, hvis ikke annet er bestemt. Administrator i saken er alltid en jurist, enten et juridisk kyndig rettsmedlem eller en rettsfullmektig. Det andre medlemmet skal enten være et juridisk kyndig, medisinsk kyndig eller attføringskyndig rettsmedlem. Det er administrator som leder den forberedende saksbehandlingen.
Etter § 7 annet ledd skal rett likevel settes med tre medlemmer når sakens art tilsier at retten i tillegg settes med et juridisk kyndig medlem, et medisinsk kyndig medlem eller et attføringskyndig medlem. Videre settes retten med tre medlemmer når retten opprinnelig er satt med to medlemmer, men det er uenighet om utfallet av saken. Også når saken reiser vanskelige retts- eller bevisspørsmål, eller når Trygderettens leder bestemmer det, skal retten settes med tre medlemmer.
Myndigheten til å bestemme rettens sammensetning i en konkret sak er etter lovens hovedregel lagt til rettens administrator. Rettens sammensetting velges ut fra sakens art, etter vurdering av både sakstype og behovet for fagkyndighet.
Det er Trygderettens leder som avgjør om saken skal settes med fem rettsmedlemmer. Femmedlemskjennelser er avgjørelser av prinsipiell art som trekker opp retningslinjer for behandling av liknende saker i framtiden. Når retten settes med fem medlemmer, må alle medlemmene være faste.
Trygderettsloven § 7 andre ledd bokstav d åpner for at Trygderettens leder kan sette rett med tre medlemmer der hvor leder kommer til at det ikke er aktuelt å sette rett med fem medlemmer, men at saken likevel skal være retningsgivende. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at det er Trygderettens leder som avgjør om det skal settes rett med fem medlemmer.
Medlemmene kan her være midlertidige rettsmedlemmer og rettsfullmektiger.
3.3 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår at hovedregelen skal være at retten settes med ett juridisk kyndig rettsmedlem. Hvis det er nødvendig, kan retten utvides, men bare med ett medisinsk kyndig rettsmedlem, ett attføringskyndig rettsmedlem eller begge deler. Utvalget foreslår å videreføre adgangen til å sette retten med fem medlemmer i saker hvor det må antas at rettens avgjørelse kan bli bestemmende for praksis på et saksområde. Det samme gjelder adgangen til å utvide retten ved uenighet. Muligheten til å sette rett med tre medlemmer når saken reiser vanskelige retts- eller bevisspørsmål eller når Trygderettens leder bestemmer det, er ikke foreslått videreført.
Av utvalgets vurdering under punkt 17.2.3 framkommer:
«Av hensyn til Trygderettens effektivitet mener utvalget at det bør vurderes en hovedregel om at retten settes med én dommer som skal være juridisk kyndig.
For utvalget er det sentralt å vurdere hvilke besparelser en slik endring vil kunne gi. Det er ikke aktuelt å foreslå dette dersom saken tilsier at retten settes med medisinsk og/eller attføringskyndig medlem. En slik endring har først og fremst betydning i saker der det i dag er to juridisk kyndige medlemmer.
I dag settes rett med to juridisk kyndige medlemmer i om lag 2 000 saker, og det vil være mindre arbeid for den som ikke er administrator.
Utvalget mener at det ikke vil gå ut over kvaliteten på avgjørelsene dersom det innføres en hovedregel med en dommer. Utvalget mener at de juridiske dommerne er godt kvalifisert til å avgjøre sakene alene. Utvalget viser til at saker i tingretten i all hovedsak avgjøres av én dommer. Utvalget vurderer at det er forsvarlig at det samme blir hovedregelen i Trygderetten.»
Utvalget viser videre til at sakene har blitt utredet og behandlet i Arbeids- og velferdsetaten to ganger før de kommer til Trygderetten, og at dette kan tilsi at det ikke vil være nødvendig med attføringsfaglig eller medisinsk kyndighet i alle saker som omhandler helserelaterte ytelser. Utvalget mener at vurderingskriteriet «sakens art» etter gjeldende § 7 andre ledd er uklart, og at det må gå tydelig fram at det er konkrete forhold ved den aktuelle saken og ikke sakstypen som skal begrunne bruken av slik fagkyndighet. I den forbindelse viser utvalget til tvisteloven § 9-12 (2) som bestemmer at rett skal settes med fagkyndighet «når forsvarlig behandling av saken tilsier det». Utvalget mener at bruk av fagkyndighet i Trygderetten bør begrenses på tilsvarende måte.
3.4 Høringsinstansenes syn
Et flertall av høringsinstansene som hadde merknader til forslaget var i hovedsak positive til utvalgets forslag. Dette omfatter Advokatforeningen, Agder fylkeskommune, Jussbuss, Kommunal Landspensjonskasse, Pensjonskasseforeningen og Vestland fylkeskommune.
Arbeids- og velferdsdirektoratet, Juristforbundet og Trygderetten var også i hovedsak positive til utvalgets forslag, men mente at det er behov for ytterligere alternativer for hvordan retten kan settes sammen. Juristforbundet og Trygderetten vil beholde adgangen til å utvide retten med juridisk kyndige når saken reiser særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål. Trygderetten uttalte videre, i likhet med Arbeids- og velferdsdirektoratet, at de vil beholde adgangen til å sette rett med tre dommere i saker av prinsipiell karakter.
LHL støttet forslaget om at retten som hovedregel skal settes med én dommer, men uttrykte bekymring for at det kan svekke kvaliteten på avgjørelsene:
«Et av tiltakene er at retten som hovedregel setter med en dommer, og ikke som i dag med minst to. LHL er usikker på om dette vil svekke kvaliteten på rettens avgjørelser. Samtidig frigjør det ressurser hos retten som kan brukes til å behandle flere saker raskere. LHL mener det presumptivt må forventes at dommerne i Trygderetten er kompetente og at mange saker bør kunne behandles av en dommer. I mer komplekse saker vil fortsatt retten kunne settes med fagkyndige meddommere.»
JURK og Stiftelsen Rettferd uttalte seg generelt positivt til utvalgets forslag angående saksbehandlingen i Trygderetten, men omtalte ikke spesifikt forslaget til regler om rettens sammensetning.
Kreftforeningen, Landsorganisasjonen i Norge, Rettspolitisk forening og Unio var negative til forslaget om at retten som hovedregel skal settes med én dommer.
Kreftforeningen viser til at en betydelig andel av sakene i Trygderetten omhandler helserelaterte ytelser og understreker behovet for at retten også settes med en fagkyndig dommer. Kreftforeningen anbefaler at det lovfestes at retten som hovedregel skal settes med et medisinsk kyndig eller attføringskyndig medlem, unntatt når dette ikke er nødvendig av hensyn til forsvarlig behandling av saken.
Unio er skeptisk til at retten som hovedregel skal settes med ett juridisk kyndig medlem fordi sakene i Trygderetten behandles skriftlig uten hovedforhandling med muntlighet og presentasjon av saken, og uttaler:
«(…) Vi mener av den grunn at rettssikkerhetsprinsipper taler for at hovedregelen om to juridiske dommere videreføres. Dersom man likevel av effektivitetshensyn skulle lande på en ordning med én juridisk kyndig dommer, mener vi at det i likhet med dagens ordning i større grad må åpnes opp for muligheten for en ytterligere juridiske dommer i særlig kompliserte saker eller når andre forhold taler for det, jf. Trygderettsloven § 7 annet ledd bokstav c og d.»
Unio påpeker at trygdesaker ofte reiser kompliserte medisinske spørsmål, slik at når retten kun skal settes med ett juridisk kyndig medlem, vil det være nødvendig med en liberal praksis for å utvide retten med et medisinsk kyndig medlem. Det at erfarne juridiske rettsmedlemmer generelt vil kunne vurdere de sakkyndige uttalelsene i sakene, støttes ikke.
3.5 Departementets vurderinger og forslag
3.5.1 Rettens sammensetning – hovedregel
Det er et mål at saksbehandlingstiden i hele klage- og ankekjeden reduseres av hensyn til brukerens behov for avklaring innen rimelig tid. I den forbindelse er departementets vurdering at en hovedregel om å sette rett med ett juridisk rettsmedlem i stedet for to, er et egnet tiltak for å effektivisere saksbehandlingen i Trygderetten. Dette vil særlig være aktuelt i saker hvor det nå settes rett med to jurister (to juridisk kyndige rettsmedlemmer eller én rettsfullmektig og ett juridisk kyndig rettsmedlem), men kan også være aktuelt i øvrige saker.
Om lag 40 prosent av sakene Trygderetten behandler settes utelukkende med juridisk kyndige medlemmer eller rettsfullmektiger. Disse er også meddommere for hverandre. Det å involvere færre i saksbehandlingen, vil ha positiv effekt på tidsbruken ettersom flere saker da kan behandles parallelt.
Utvalget har vurdert at kvaliteten i Trygderetten er god. Det er viktig at Trygderetten fortsetter å avsi rettslig riktige kjennelser etter en betryggende saksbehandling, samtidig som det er viktig at de ankende parter får raskere svar på sine ankesaker.
Rettsmedlemmene i Trygderetten har en helt særskilt kompetanse og er spesialisert ved at de kun har dette forvaltningsområdet som sitt arbeidsfelt. De juridisk kyndige rettsmedlemmene i Trygderetten administrerer et betydelig antall saker hvert år. Departementet er enig med utvalget i at de juridisk kyndige rettsmedlemmene i Trygderetten er godt kvalifisert til å avgjøre saker alene. I tingretten avgjøres i all hovedsak sakene av én dommer eller dommerfullmektig. Det er vanskelig å se noen avgjørende grunner for at noe annet skulle gjelde for Trygderetten, som erstatter tingretten i de aktuelle sakstypene.
Departementets vurdering er at i de aller fleste saker hvor det kun er behov for juridisk kyndighet, vil behovet for slik kyndighet være ivaretatt ved at administrator alltid er et juridisk kyndig rettsmedlem.
Etter departementets syn bør rettsfullmektiger fortsatt kunne utføre de oppgavene som er tillagt de juridisk kyndige rettsmedlemmene, også ved den foreslåtte regelverksendringen. Departementet viser til at rettsfullmektigordningen er en velfungerende ordning i Trygderetten og bygger på dommerfullmektigordningen. Trygderettens leder kan vurdere å utarbeide egne retningslinjer, jf. trygderettsloven § 6, for saksbehandlingen, som opplæring, bemyndigelse og eventuelle begrensninger i sakstyper.
Departementet mener at en hovedregel om at retten settes med ett juridisk kyndig rettsmedlem ivaretar hensynet til betryggende behandling av sakene samtidig som det fører til effektiv bruk av Trygderettens ressurser.
Departementet viser til lovforslaget § 7 første ledd.
3.5.2 Utvidet rett med attføringskyndige og medisinsk kyndige rettsmedlemmer
Departementet deler utvalgets vurdering av at bruk av et attføringskyndig rettsmedlem eller et medisinsk kyndig rettsmedlem ikke bør bestemmes ut fra sakstypen alene. En slik praktisering av regelverket vil ikke gi god utnyttelse av ressursene og heller ikke fremme effektivitet. Det avgjørende må være om det er konkrete forhold ved den enkelte sak som nødvendiggjør bruk av attføringsfaglig eller medisinsk kyndighet. Departementet mener det er behov for å klargjøre dette i lovteksten.
Etter departementets syn bør det fortsatt være rettens administrator som avgjør om retten skal utvides med enten attføringsfaglig kyndighet eller medisinsk kyndighet eller begge deler. Det er administrators ansvar å ikke benytte større ressurser enn nødvendig i den enkelte sak.
Bakgrunnen for at Trygderetten har attføringskyndige og medisinsk kyndige rettsmedlemmer i tillegg til juridisk kyndige rettsmedlemmer, er at retten i den enkelte sak kan få en sammensetning som er godt tilpasset de spørsmålene saken reiser. Dette er med på å gi Trygderettens avgjørelser en særlig legitimitet. Trygderetten uttaler i sitt høringssvar:
«Bruk av fagkyndig kompetanse anses viktig for å sikre forståelsen og vurderingen av de medisinske og attføringskyndige problemstillingene i sakene hvor dette er nødvendig for en forsvarlig behandling av saken».
Departementet er enig i at attføringsfaglig og medisinsk kyndighet er viktig for en forsvarlig behandling av ankesakene i Trygderetten. Det vises til at slik fagkyndighet ble anvendt i om lag 60 prosent av sakene i 2022. Om attføringsfaglig eller medisinsk kyndighet er nødvendig, og i så fall hvilken type fagkyndighet, må vurderes konkret i den enkelte sak. Det er behovet i den enkelte sak som vil være styrende for vurderingen. Dersom det er nødvendig for en forsvarlig behandling av saken, skal retten utvides. Der det ikke er nødvendig for en forsvarlig behandling av saken, skal administrator avgjøre saken uten fagkyndig meddommer, etter hovedregelen i første ledd. Departementet antar likevel at det i flertallet av sakene med helserelaterte problemstillinger, vil være nødvendig med attføringsfaglig kyndighet eller medisinsk kyndighet eller begge deler for en forsvarlig behandling av saken.
For at retten skal kunne utvides med juridisk kyndighet, må vilkårene for dette etter tredje ledd være oppfylt, se neste punkt. At terskelen er høy for å utvide rett med juridisk kyndighet må ses i sammenheng med at rettens administrator alltid er en jurist.
Departementet mener at forslaget tydeliggjør at fagkyndighet skal anvendes der det er nødvendig, og at forslaget dermed vil gi en bedre og mer effektiv bruk av Trygderettens ressurser.
Departementet viser til lovforslaget § 7 andre ledd.
3.5.3 Utvidet rett med juridisk kyndige rettsmedlemmer
Utvalgets forslag innebærer at administrator ikke kan beslutte å utvide retten med juridisk kyndige rettsmedlemmer. Den juridiske kompetansen er ansett ivaretatt ved at administrator er juridisk kyndig. Utvalget har ikke foreslått å videreføre muligheten for å sette rett med tre rettsmedlemmer når saken reiser vanskelige retts- eller bevisspørsmål, se trygderettsloven § 7 andre ledd bokstav c.
Trygderetten foreslår i sin høringsuttalelse at det innføres en snever adgang til å utvide retten med to juridisk kyndige rettsmedlemmer når saken reiser særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål. I den forbindelse viser Trygderetten til tvisteloven § 9-12 fjerde ledd som bestemmer at domstollederen kan beslutte at retten skal settes med mer enn én fagdommer dersom saken reiser særlige kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, eller andre forhold tilsier det. Både Juristforeningen og Unio mener at adgangen til å sette rett med to jurister bør videreføres.
I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) punkt 17.5 framkommer det under departementets vurdering om § 9-12 fjerde ledd:
«Utvalget foreslår i NOU § 9-12 fjerde ledd en regel som gir domstollederen myndighet til å beslutte at tingretten under hovedforhandlingen kan settes med mer enn én fagdommer. Etter departementets oppfatning vil en slik bestemmelse gi grunnlag for en mer betryggende behandling av saker som reiser særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, eller som er av prinsipiell betydning. Styrking av retten er en ressurskrevende behandlingsform, og departementet understreker at den klare hovedregel fortsatt skal være at også vanskelige saker skal behandles av én tingrettsdommer.»
Departementet mener at saker med vanskelige retts- og bevisspørsmål i en del tilfeller også vil reise spørsmål av mer prinsipiell karakter. Behovet for utvidet rett når saken reiser vanskelige spørsmål vil i en del tilfeller ivaretas av den foreslåtte hjemmelen for utvidet rett i saker av prinsipiell betydning. Departementet er likevel enig med Juristforeningen, Trygderetten og Unio i at det i enkelte saker som ikke reiser prinsipielle spørsmål, vil kunne være behov for å utvide retten med juridisk fagkyndighet.
Departementet foreslår at en slik bestemmelse bygger på tvistelovens bestemmelse hvor det er presisert at det er «særlige kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål» som gir adgang til å styrke eller utvide retten. Det holder ikke at saken er komplisert, den må være særlig komplisert. Trygderettens leder kan etter trygderettsloven § 6 gi nærmere regler om praktiseringen.
Terskelen for å utvide retten med juridisk kyndighet skal være høy, og kun skje i særlige tilfeller. Det er «særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål» som skal begrunne en utvidelse av retten med juridisk kyndighet. Ordlyden gjenspeiler både at terskelen er høy og at det er en snever unntaksregel. Departementet mener at behovet for utvidelse vil gjelde i et fåtall av sakene. Hovedregelen skal være at retten settes med ett rettsmedlem som skal være juridisk kyndig og administrator.
Departementet mener det er viktig at det ikke brukes større ressurser enn nødvendig i den enkelte sak og foreslår at retten kan utvides med ett eller to juridisk kyndige rettsmedlemmer.
Forslaget innebærer at bestemmelsen om utvidelse med attføringsfaglig og medisinsk kyndighet og bestemmelsen om utvidelse med juridisk fagkyndighet kan anvendes i kombinasjon så fremt vilkårene er oppfylt.
I tvisteloven er kompetansen til å utvide retten tillagt domstollederen. Departementet ser at hensynet til å begrense ressursbruken i den enkelte sak, kunne begrunnet en tilsvarende regel i trygderettsloven. For Trygderettens leder vil det innebære en del merarbeid å måtte ta stilling til om retten skal utvides, også i disse sakene. Departementet vurderer at innskjerpingen av ordlyden, og hovedregelen om at retten settes med ett juridisk kyndig rettsmedlem i den enkelte sak, vil medføre en tilstrekkelig begrensning av utvidet rett med juridisk kyndighet. Departementet ser derfor ikke behov for at myndigheten til å utvide retten i disse sakene skal ligge hos Trygderettens leder og foreslår at kompetansen skal ligge hos administrator. Departementet foreslår at retten kan utvides med inntil to juridisk kyndige rettsmedlemmer i saker hvor det reises særlige kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål.
Departementet viser til lovforslaget § 7 tredje ledd.
3.5.4 Utvidet rett ved uenighet
Utvalgets forslag viderefører administrators plikt til å utvide retten ved uenighet. Administrator avgjør selv hva slags medlem som skal være rettens tredje medlem.
Departementet viser til lovforslaget § 7 femte ledd.
3.5.5 Utvidet rett ved beslutning fra Trygderettens leder
Departementet foreslår at adgangen til å sette rett med fem medlemmer i prinsipielle saker videreføres.
Departementet viser til at formålet med prinsipielle avgjørelser er å trekke opp retningslinjer for behandling og avgjørelse av lignende saker i framtiden. Dette har vist seg å være et godt egnet virkemiddel for å skape en mest mulig ensartet og rettsriktig praksis i senere saker av lignende art. Disse avgjørelsene skal også være retningsgivende for behandling av saker av samme art for ankemotpartene. Avgjørelsene vil generelt bidra til å øke rettskildeverdien av Trygderettens avgjørelser og styrke Trygderettens legitimitet. Departementets vurdering er at ordningen har fungert og fungerer bra. Erfaringen viser imidlertid at saksbehandlingstiden blir lengre, og det krever ekstra arbeidsinnsats fra den enkelte i denne typen av avgjørelser.
Utvalget foreslår ikke å videreføre at Trygderettens leder kan beslutte å sette rett med tre medlemmer. Av Trygderettens høringssvar uttales:
«Trygderetten ønsker imidlertid også å beholde muligheten til å sette rett med tre dommere i prinsipielle saker, i tillegg til fem. Dette er en effektiv måte å avgjøre prinsipielle saker på. I senere tid har Trygderetten også benyttet muligheten for å sette rett med tre medlemmer i prinsipielle saker oftere enn tidligere (ordningen ble innført i 2016). Når hovedregelen blir at rett settes med kun en dommer, blir økningen til tre dommere markant, og etter Trygderettens syn en tilstrekkelig styrking i mange saker. Behovet er blant annet til stede i saker som utelukkende reiser juridiske spørsmål og i saker med nye problemstillinger med betydning for praksis.»
Bestemmelsen om at Trygderettens leder kan utvide retten til tre medlemmer, se trygderettsloven § 7 andre ledd bokstav d, ble innført i 2016. Det er opp til Trygderettens leder å beslutte om retten skal settes med tre medlemmer etter denne bestemmelsen eller om retten skal settes med fem medlemmer i tråd med bestemmelsen i tredje ledd.
Departementet bemerker at Trygderetten har en viktig rolle som et rettsavklarende organ. Avgjørelser som sikrer ensartet praksis, vil være enda viktigere når hovedregelen endres slik at retten skal settes med ett rettsmedlem. Som tidligere nevnt er det å sette rett med fem medlemmer tid- og ressurskrevende. Muligheten til å sette rett med tre medlemmer gir Trygderetten et nødvendig handlingsrom. Departementet foreslår at retten skal kunne settes med tre eller fem rettsmedlemmer «når det må antas at rettens avgjørelse kan bli bestemmende for praksis». Hvilke saker som er egnet for tre eller fem medlemmer, er det Trygderettens leder som er best skikket til å vurdere. Etter loven ligger dette ansvaret i dag hos Trygderettens leder, og dette foreslås videreført.
Departementet mener at forslaget ivaretar hensynet til betryggende behandling og fører til effektiv bruk av ressurser i de tilfellene hvor det må antas at rettens avgjørelse blir retningsgivende, og foreslår at Trygderettens leder fortsatt skal kunne sette rett med tre medlemmer i slike saker.
Departementet viser til lovforslaget § 7 sjette ledd.