9 Merknader til de enkelte paragrafene

Til folketrygdloven § 1-3 b første ledd ny bokstav e:

Folketrygdloven § 1-3 b gjennomfører andre multilaterale folkerettslige avtaler enn EØS-avtalens trygderegler, og separasjonsavtalens regler om trygdekoordinering er allerede gjennomført og gjelder som lov. Første ledd bokstav e er ny og gjennomfører konvensjonen om trygdekoordinering mellom Island, Liechtenstein og Norge og Storbritannia og Nord-Irland i norsk rett. Bestemmelsen fastsetter at konvensjonen skal gjelde som norsk lov. Det følger da samtidig av § 1-3 b tredje ledd at folketrygdloven skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig som følge av bestemmelsene i konvensjonen.

Konvensjonen inneholder bestemmelser om trygdekoordinering for personer når minst en av EØS/EFTA-statene på den ene siden og Storbritannia og Nord-Irland på den andre siden, er involvert, se omtalen av artikkel 4. Konvensjonen gjelder trygdekoordineringen for personer som først beveger seg mellom EU og Storbritannia etter Storbritannias uttreden, se omtalen av artikkel 7 i punkt 5.2.1. Fra det tidspunktet konvensjonen tar til å gjelde for Norge, opphører den bilaterale avtalen av 19. juni 1990, med senere endringer, å gjelde mellom Norge og Storbritannia. Avtalen vil imidlertid fortsatt gjelde for personer som beveger seg mellom Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen, og øyene Jersey og Man. Det vises til omtalen av artikkel 78 i punkt 5.11.1.

Det vises for øvrig til omtalen foran av de enkelte av konvensjonens bestemmelser.

Til folketrygdloven § 23-4 a tredje punktum

Folketrygdloven § 23-4 a gjelder regulering av plikten til å betale avgifter for personer som omfattes av norsk trygdelovgivning og er medlemmer i folketrygden, eller har rett til helsetjenester når Norge er kompetent stat for utgifter til slike tjenester som ytes i en annen stat. Bestemmelsen i tredje punktum justeres, som følge av forslaget om ny bokstav e i folketrygdloven § 1-3 b første ledd. Det er behov for at det innarbeides en internrettslig hjemmel for avgiftsplikt når personer er omfattet av norsk trygdelovgivning etter konvensjonen og er medlemmer i folketrygden. Tilsvarende gjelder for situasjonen når Norge etter konvensjonen er kompetent stat for utgifter til helsetjenester. Se for øvrig omtalen i punkt 7.