8 Vilkår for å få advokatbevilling

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Kompetansekrav

For å få advokatbevilling må søkeren ha bestått juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller ha mastergrad i rettsvitenskap, jf. domstolloven § 220 andre ledd nr. 1.

Domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 lister opp fire typer stillinger som oppfyller praksiskravet for å få advokatbevilling. Dette er stilling som autorisert fullmektig hos en advokat som selv utøver advokatvirksomhet, stilling som dommer eller dommerfullmektig, stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del, og stilling som universitetslærer i rettsvitenskap. Praksisperioden må ha funnet sted etter embetseksamen eller mastergrad og til sammen hatt en varighet på minst to år.

Etter domstolloven § 220 andre ledd andre punktum kan «annen juridisk virksomhet» enn den som er nevnt i domstolloven § 220 andre ledd nr. 2, godkjennes som oppfyllelse av praksiskravet, fullt ut eller for en del av toårsperioden. Godkjenning kan gis enten av Tilsynsrådet eller av departementet ved forskrift. To års praksis som rettsfullmektig i Trygderetten oppfyller praksiskravet, jf. forskrift 4. juni 1997 nr. 589 om praksis som rettsfullmektig i Trygderetten som vilkår for å få advokatbevilling § 1.

Det følger av Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.4 at adgangen til å godkjenne annen praksis fullt ut er ment som en snever unntaksregel. Stillinger som sysselmann og assisterende sysselmann (fra 1. juli 2021 blir stillingstitlene endret til sysselmester og assisterende sysselmester) på Svalbard og som utreder i Høyesterett, er eksempler på praksis som kan godkjennes fullt ut. Det følger videre av rundskrivet at «annen juridisk virksomhet» vanligvis godkjennes som en delvis oppfyllelse av praksiskravet, det vil si sammen med praksis som nevnt i § 220 andre ledd nr. 2. Etter gjeldende praksis godskriver Tilsynsrådet normalt et halvt års praksis for jurister som har hatt juridisk stilling i mer enn ett år.

Den som har gjennomført sin praksistid som autorisert fullmektig hos en advokat, må ha prosedyreerfaring for å få advokatbevilling, jf. advokatforskriften § 8-1, som er fastsatt med hjemmel i domstolloven § 220 andre ledd tredje punktum. Prosedyrekravet er begrunnet med at erfaring fra rettergang anses som viktig kompetanse for advokater, også for advokater som ikke primært arbeider med rettergang og prosedyre. I advokatforskriften § 8-1 andre ledd gjøres det unntak fra prosedyrekravet for søkere som til sammen i minst ett år har vært dommer, dommerfullmektig eller i stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del.

Alle som søker om advokatbevilling, må ha gjennomført et obligatorisk advokatkurs, jf. advokatforskriften § 8-2, som er gitt med hjemmel i domstolloven § 220 tredje ledd. Kurset arrangeres av Juristenes Utdanningssenter og går over seks dager, fordelt på to kurssamlinger. Ordningen med obligatorisk advokatkurs er nærmere regulert i vedlegg 2 til Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97, «Regler for det obligatoriske advokatkursets innhold og gjennomføring». Rundskrivet fastsetter hvilke emner kurset skal dekke. Deltakeren selv eller vedkommendes arbeidsgiver betaler for kurset. Tilsynsrådet kan godkjenne annet kurs med tilsvarende innhold i stedet for advokatkurset, jf. advokatforskriften § 8-2 andre ledd.

8.1.2 Kompetanse fra land utenfor Norge

Domstolloven § 241 regulerer i hvilken utstrekning en tilsvarende juridisk eksamen i utlandet kan anses å oppfylle kravet om norsk juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller mastergrad i rettsvitenskap.

Ved vurderingen av vilkårene for advokatbevilling er det forskriftshjemmelen i domstolloven § 241 andre ledd som kommer til anvendelse. Forskriftsreguleringen er gitt i advokatforskriften kapittel 9. Krav om godkjenning av juridisk utdanning for søkere som har juridisk utdanning fra annen EØS-stat, må tilfredsstille Norges EØS-rettslige forpliktelser etter EØS-rettens bestemmelser om fri bevegelighet for personer. Personer som har tilsvarende juridisk utdanning fra en annen EØS-stat, og er statsborger i en EØS-stat, kan blant annet få stilling som advokatfullmektig, jf. advokatforskriften § 9-4. Juridisk utdanning fra en annen EØS-stat kan sammen med arbeid som autorisert advokatfullmektig i Norge gi grunnlag for norsk advokatbevilling, jf. advokatforskriften § 9-3 andre ledd. Advokatforskriften § 9-7 fastsetter krav om godkjenning av juridisk utdanning for søkere som har juridisk utdanning fra stater utenfor EØS, eller som ikke oppfyller kravet om EØS-statsborgerskap. Etter bestemmelsen gjelder reglene i domstolloven § 241 første ledd tilsvarende. Det følger av domstolloven § 241 første ledd at utenlandsk juridisk utdanning i særlige tilfeller kan godkjennes, såfremt det godtgjøres at vedkommende har tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett.

Praksis som advokatfullmektig i andre land, eller annen erfaring fra utlandet, anerkjennes ikke etter domstolloven § 220 andre ledd nr. 2, med mindre slik praksis godkjennes i medhold av andre ledd andre punktum.

En person med utenlandsk advokatbevilling kan etter nærmere vilkår fastsatt i forskrift få utstedt advokatbevilling «på grunnlag av en tilsvarende rett i utlandet», jf. domstolloven § 220 femte ledd. Ettersom forskrift etter domstolloven § 220 femte ledd bare er gitt for personer med advokatbevilling fra land innenfor EØS, vil ikke andre søkere kunne få bevilling uten å oppfylle vilkårene i domstolloven § 220 første til fjerde ledd. Nærmere regler om utstedelse av norsk advokatbevilling til personer med advokatbevilling fra annen EØS-stat er gitt i advokatforskriften § 9-3, jf. domstolloven § 220 femte ledd. Personer med advokatbevilling fra andre nordiske land kan velge om de vil påberope seg EØS-reglene eller reglene i Overenskomst 24. oktober 1990 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk samarbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende, høyere utdannelse av minst tre års varighet, jf. advokatforskriften § 9-3 fjerde ledd. Personer med utenlandsk advokatbevilling kan også søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven og forskrift av 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner). Advokater som blir godkjent etter dette regelverket, får norsk advokatbevilling.

Advokatforskriften kapittel 9 gjennomfører Norges EØS-rettslige forpliktelser etter direktiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) og direktiv 98/5/EF av 16. februar 1998 om lettelse av adgangen til å utøve advokatyrket på permanent grunnlag i en annen medlemsstat enn staten der den faglige kvalifikasjonen er ervervet (advokatdirektivet). Yrkeskvalifikasjonsdirektivet og advokatdirektivet er tatt inn i vedlegg K tillegg III til Avtale om endring av Konvensjon om opprettelse av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) av 21. juni 2001 som gjelder mellom Sveits og de andre EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge. Advokatforskriften kapittel 9 gjennomfører også Overenskomst av 24. oktober 1990 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk samarbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende, høyere utdannelse av minst tre års varighet.

8.1.3 Krav om alder, vandel og at vedkommende ikke anses uskikket

Etter gjeldende rett må søkeren ha fylt 20 år og ha hederlig vandel, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd. Etter bestemmelsen kan det kun kreves fremlagt ordinær politiattest. Kravene er begrunnet i ansvaret som er pålagt advokatrollen, blant annet ved at advokater har særskilt tillatelse til å ta hånd om betrodde økonomiske midler og betrodd informasjon underlagt strenge regler.

For å få advokatbevilling må det ikke foreligge noe forhold som etter domstolloven § 230 ville ført til at advokatbevillingen ville blitt satt ut av kraft eller kalt tilbake, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd andre punktum. Er en tidligere advokatbevilling kalt tilbake av grunner som nevnt i domstolloven § 230 første ledd nr. 2 til 4, må ny bevilling ikke gis før det forhold som førte til tilbakekallet, er brakt i orden, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd tredje punktum.

8.1.4 Passiv advokatbevilling og vilkår for å aktivere advokatbevillingen

Etter gjeldende rett utstedes advokatbevilling til den som oppfyller vilkårene i domstolloven § 220, uten at det stilles krav om at vedkommende faktisk vil utøve advokatvirksomhet. Advokatbevillingen betegnes som «passiv» når bevillingen ikke blir tatt i bruk, eller når advokaten melder om opphør av advokatvirksomhet uten å si fra seg advokatbevillingen. Bevillingen kan i utgangspunktet når som helst aktiveres på nytt, uavhengig av hvor lang tid det har gått, ved at vedkommende melder fra om oppstart av advokatvirksomhet til Tilsynsrådet, jf. advokatforskriften § 1-1 . Det foretas i dag ingen ny vurdering av om vilkårene for advokatbevilling er oppfylt når bevillingen aktiveres på ny.

Den som vil utøve advokatvirksomhet, skal stille sikkerhet, jf. domstolloven § 222 og kapittel 2 i advokatforskriften. Videre plikter advokater som utøver advokatvirksomhet, i utgangspunktet å ha revisor, jf. domstolloven 224 tredje ledd og advokatforskriften § 3a-9. Det er også et krav om at den som skal utøve advokatvirksomhet, har betalt det årlige bidraget til finansiering av tilsyns- og disiplinærordningen, jf. advokatforskriften § 4-3, jf. domstolloven § 225 femte ledd og § 227 sjette ledd.

8.1.5 Bruk av advokattittelen

Etter gjeldende rett er advokattittelen beskyttet ved at misbruk av tittelen kan være straffbart, jf. straffeloven § 165 bokstav c. Bestemmelsen omfatter den som «uhjemlet offentlig eller i rettsstridig øyemed bruker norsk eller utenlandsk offentlig tittel».

Både advokatdirektivet og Rådsdirektiv 77/249/EØF av 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (advokattjenestedirektivet), regulerer bruk av tittel for personer med advokatbevilling fra en annen EØS-stat enn Norge. Advokatdirektivet gjelder for personer med advokatbevilling fra en annen EØS-stat enn Norge med tillatelse til å utøve advokatvirksomhet i Norge på permanent basis, mens advokattjenestedirektivet gjelder for personer med advokatbevilling fra en annen EØS-stat enn Norge som utøver advokatvirksomhet i Norge på ikke-permanent basis. Se punkt 9.1.2.

Etter advokatdirektivet artikkel 4 skal personer med advokatbevilling fra en annen EØS-stat praktisere under hjemstatens yrkestittel. Tittelen skal angis på hjemstatens offisielle språk eller på et av de offisielle språkene, dersom staten har flere. Den skal ha en forståelig utforming, og forveksling med vertsstatens advokattittel skal unngås. Vertsstaten kan også kreve at tittelen tilføyes en opplysning om hvilken faglig organisasjon advokaten hører til i hjemstaten, eller for hvilken domstol vedkommende har møterett. Artikkel 4 sier også at vertsstaten kan kreve at det henvises til registrering hos de kompetente myndigheter i hjemstaten.

Etter advokattjenestedirektivet artikkel 3 skal gjesteadvokater angi hjemstatens tittel på det offisielle språket, eller ett av de offisielle språkene, i hjemstaten. I tillegg til å være angitt på hjemstatens språk, skal tittelen angi den yrkesorganisasjon som har gitt advokaten utøvelsesretten, eller den domstol vedkommende har rett til å praktisere ved, i hjemstaten.

Advokatforskriften §§ 10-1 og 10-6 fastsetter at personer med utenlandsk advokatbevilling som yter rettshjelp på permanent basis i Norge, skal benytte sin utenlandske advokattittel med opplysning om nasjonalitet. Gjesteadvokater skal benytte sin yrkesbetegnelse på språket, eller ett av språkene, i det landet hvor vedkommendes virksomhet er etablert med angivelse av den profesjonsorganisasjon han tilhører, eller den domstol der han har møterett i henhold til lovgivningen i vedkommende land, jf. advokatforskriften § 10-11.

8.2 Utvalgets forslag

8.2.1 Kompetansekrav

Utvalget foreslår at gjeldende krav til juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller mastergrad i rettsvitenskap videreføres.

Etter utvalgets forslag skal all juridisk virksomhet kvalifisere til advokatbevilling. Ideelt sett bør praksisen være arbeid som advokatfullmektig under veiledning fra en erfaren advokat, med variasjon og bredde i arbeidsoppgavene og mye klienthåndtering. Utvalget anser det imidlertid som lite realistisk, slik advokatbransjen er innrettet, og heller ikke ønskelig, å innføre og håndheve slike krav til advokatfullmektigpraksisen. I vurderingen legger utvalget også vekt på at et krav om advokatfullmektigpraksis gjør det vanskelig for jurister å kvalifisere seg til advokat i deler av landet med liten advokatdekning fra før. Selv om det kan variere i hvilken grad den juridiske praksisen er relevant for advokatyrket, har ikke utvalget lagt avgjørende vekt på dette. Bredden i kompetanse bør etter utvalgets syn i stedet ivaretas gjennom jusstudiet og advokatutdanningen.

Praksisperioden foreslås utvidet til minst tre år etter fullført juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller mastergrad i rettsvitenskap. Av rettstekniske hensyn mener utvalget at praksisperiodens lengde bør være den samme uavhengig av type juridisk praksis.

Utvalget foreslår videre å avskaffe prosedyrekravet. Selv om prosedyreerfaring gir god og relevant læring for den som vil bli advokat, mener utvalget at innvendingene mot prosedyrekravet er vektigere. I vurderingen har utvalget lagt særlig vekt på risikoen for at ordningen kan virke prosessdrivende. For å sørge for tilstrekkelig prosedyrekompetanse mener utvalget at prosessbistand bør være et sentralt tema under den obligatoriske advokatutdanningen, og at praktisk oppgaveløsning bør inngå i utdanningen.

Utvalget mener at bevillingssøker i tillegg til juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller master i rettsvitenskap bør ha gjennomført en advokatutdanning som er mer omfattende enn dagens advokatkurs. Etter utvalgets forslag skal advokatutdanningen ha et omfang tilsvarende minimum tretti studiepoeng og inneholde både praktisk og teoretisk undervisning. Hvis kravet om prosedyrepraksis fjernes, foreslår utvalget at advokatutdanningen inneholder praktisk undervisning som kompenserer for dette. Det følger videre av utvalgets forslag at advokatutdanningen skal avsluttes med en eksamen.

Forskrifter med krav til utdanningen og tilsyn med utdanningen er foreslått lagt til Advokatsamfunnet. Utredningen tar ikke stilling til hvor disse oppgavene bør ligge ved valg av en offentlig tilsynsmodell. Etter utvalgets mening bør forskriftene utarbeides gjennom et samarbeid med universitetene for å sikre faglig kvalitet og relevans. Selve undervisningen bør etter utvalgets syn gjennomføres dels av personer fra universitetssektoren og dels av personer med relevant erfaring fra det praktiske rettsliv.

For å legge til rette for at utdanningen er tilgjengelig for dem som ønsker det, foreslår utvalget at utdanningen betales av det offentlige, eventuelt slik at studentene betaler en begrenset egenandel. Videre mener utvalget at advokatutdanningen bør kvalifisere for studiestøtte fra Statens lånekasse for utdanning. Utvalget mener at studieopplegget bør være tilrettelagt for personer med lang reiseavstand til undervisningsstedet, og at utdanningen både bør kunne tas som fulltidsstudium og deltidsstudium.

8.2.2 Kompetanse fra land utenfor Norge

Med henvisning til Norges EØS-rettslige forpliktelser foreslår utvalget i hovedtrekk å videreføre reglene i advokatforskriften kapittel 9 om utstedelse av norsk advokatbevilling på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning eller advokatbevilling. Utvalget foreslår at reguleringen fastsettes i forskrift.

Videre mener utvalget at det fortsatt bør være adgang til å gi personer med juridisk utdanning eller advokatbevilling fra land utenfor EØS norsk advokatbevilling. Utvalget mener at også disse reglene bør fastsettes i forskrift, slik som i dag.

8.2.3 Krav om alder, vandel og at vedkommende ikke anses uskikket

Etter utvalgets syn er det ikke behov for å beholde dagens krav om at den som søker advokatbevilling, må ha fylt 20 år. Utvalget foreslår i stedet krav om at bevillingssøker må være myndig.

Utvalget mener at vandelskravet bør heves noe. For å markere skjerpelsen av vandelskravet foreslår utvalget at kravet om «hederlig vandel» erstattes med et krav om «god vandel». Vurderingen av bevillingsøkers vandel bør etter utvalgets syn ta utgangspunkt i en ordinær politiattest. Viser politiattesten forhold som gir grunn til å foreta nærmere undersøkelser, bør det etter utvalgets mening kunne kreves fremlagt en uttømmende politiattest for å få et bredere vurderingsgrunnlag.

Utvalget foreslår at den som ville ha mistet bevillingen på grunn av bortfall, tilbakekall eller suspensjon, ikke bør kunne gis bevilling. Se nærmere om opphør av advokatbevilling ved bortfall, tilbakekall og suspensjon i kapittel 10.

Er bevillingen bortfalt fordi advokatens bo kommer under konkursbehandling, mener utvalget at konkurs ikke lenger bør anses å gi grunnlag for bortfall dersom Advokattilsynet finner det ubetenkelig at vedkommende til tross for konkursen utøver advokatvirksomhet, se punkt 10.2.1.

Utvalget foreslår videre at det innføres en karantenetid på to år for den som har fått advokatbevillingen tilbakekalt fordi vedkommende anses uskikket til å utøve advokatvirksomhet. Ved avslag på søknad etter utløpet av toårsperioden, foreslår utvalget ny karantenetid på ett år. Se punkt 10.2.4.

Etter utvalgets lovforslag kan det treffes vedtak som forbyr en person å yte rettslig bistand. Utvalget mener at så lenge et slikt vedtak har virkning, bør ikke vedkommende ha adgang til å få advokatbevilling.

8.2.4 Passiv advokatbevilling og vilkår for søkere som har hatt advokatbevilling tidligere

Utvalget foreslår å avskaffe muligheten til å ha såkalt passiv advokatbevilling. Det vises til at ordningen kan svekke tilliten til advokatene. Utvalget har fått opplyst at mange med passiv advokatbevilling i praksis benytter advokattittelen overfor klienter og andre. Dette kan bidra til å skape uklarhet omkring advokatrollen. Etter utvalgets oppfatning er det en risiko for at personer som har passiv bevilling, bruker tittelen advokat på en måte som villeder publikum.

Personer med passiv bevilling er ikke underlagt samme form for kontroll fra tilsyns- og disiplinærorganene som personer med aktiv advokatbevilling. Siden vilkårene for advokatbevilling ikke blir kontrollert på ny ved «aktivering» av bevillingen, mener utvalget at ordningen med passiv advokatbevilling også innebærer en risiko for at personer som ikke bør utøve advokatvirksomhet, får anledning til det.

Det bør etter utvalgets mening legges til rette for en effektiv behandling av søknader om advokatbevilling for de som har hatt bevilling tidligere. For den som har hatt advokatbevilling tidligere, er det ikke behov for å kontrollere at vilkår om utdanning og juridisk yrkeserfaring er oppfylt. De øvrige vilkårene for å få advokatbevilling, bør derimot etter utvalgets syn vurderes på nytt selv om søkeren har hatt advokatbevilling tidligere.

8.2.5 Krav til advokatvirksomheten

Siden advokatbevillingen knyttes til retten til å utøve advokatvirksomhet, inntas vilkår for oppstart av advokatvirksomhet i utvalgets forslag til vilkår for advokatbevilling. Utvalget uttaler at adgangen til å kunne nekte å utstede advokatbevilling vil gi tilsynsorganet et praktisk verktøy for å besørge at nyetablerte advokater oppfyller sentrale krav til advokatvirksomheten.

Kravet om sikkerhetsstillelse, som etter gjeldende rett følger av advokatforskriften § 2-1, jf. domstolloven § 222, faller bort som følge av utvalgets forslag om å innføre en kollektiv forsikringsordning. Utvalget foreslår derfor i stedet krav om at søker har betalt andel av premien for den kollektive ansvarsforsikringen. Etter utvalgets forslag skal søker fortsatt sørge for at plikten til å ha revisor er brakt i orden. Videre mener utvalget at det bør være adgang til å kreve at bidrag til finansieringen av tilsyns- og disiplinærordningen er betalt før bevilling utstedes.

8.2.6 Bruk av advokattittelen

Utvalget mener at bruken av advokattittelen bør reguleres tydelig i en egen bestemmelse i advokatloven. Det vises til at tittelen kan ha stor betydning for både tilgangen til klienter og prisnivå. Utvalget uttaler at forslaget om å avvikle den passive advokatbevillingen innebærer at flere som i dag benytter advokattittelen, ikke lenger kan gjøre det.

8.3 Høringsinstansenes syn

8.3.1 Kompetansekrav

8.3.1.1 Krav om juridisk praksis

Akademikerne, Den norske Dommerforening (Dommerforeningen), Norges Juristforbund (Juristforbundet), Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) og Yrkesorganisasjonens Sentralforbund (YS) er i utgangspunktet positive til et praksiskrav som gjør det lettere for jurister med bakgrunn fra annen juridisk virksomhet å få advokatbevilling. Juristforbundet uttaler at erfaring fra offentlig virksomhet vil gi bredde i kompetansen og heve kvaliteten i advokatstanden, samt bidra til et bedre rettshjelpstilbud. Tilsynsrådet mener forslaget om at all juridisk virksomhet skal kvalifisere til advokatbevilling vil være ressursbesparende for det nye tilsynsorganet, og at hensynet til likebehandling vil bli bedre ivaretatt. Dommerforeningen og Juristforbundet deler Tilsynsrådets syn. De viser til at det i dag kan synes noe tilfeldig hvilke stillinger som kvalifiserer til advokatbevilling.

Juss-Buss mener at personer som i studietiden har jobbet i praksisstillinger, som for eksempel saksbehandler i Juss-Buss og JURK, bør bli dispensert ett år fra praksiskravet.

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen), Den norske Legeforening (Legeforeningen) og Rettspolitisk forening er negative til utvalgets forslag til praksiskrav. De mener at forslaget kan lede til at kvaliteten på advokatstanden blir lavere. Advokatforeningen fremhever at den beste måten å sikre kunnskap om advokatvirksomhet på er å praktisere som advokatfullmektig, hvor man eksponeres for klient- og sakshåndtering. Foreningen uttaler følgende:

«Et svært viktig aspekt ved advokatvirksomhet er klientkontakt, kontakt med motparter, domstoler og forvaltning, samt forhandlinger og praktisk avtaleutforming. Dette er forhold som bare i begrenset utstrekning kan læres gjennom en utdanning. Advokatforeningen mener at dette bare kan læres i tilstrekkelig grad gjennom praksis – under veiledning og tilsyn.»

Advokatforeningen mener arbeid som advokatfullmektig bør være det grunnleggende elementet i det generelle praksiskravet. Det bør derfor etter foreningens syn stilles krav om at minst to av de tre årene med praksis knytter seg til praksis som advokatfullmektig. Foreningen deler ikke utvalgets oppfatning om at mange advokatfullmektiger ikke oppnår den erfaringsbredden det er ønskelig at en advokat har. De uttaler følgende:

«Bredden i kunnskap om de forskjellige rettsområdene ivaretas i stor grad gjennom studiet på universitetet, og mye av det man lærer som advokatfullmektig, slik som for eksempel klienthåndtering, vurdering av prosessrisiko og forhandlingsteknikk, er relevante for de fleste rettsområder.

Utvalgets inntrykk er at mange advokatfullmektiger i de store firmaene hovedsakelig jobber «back office», som underleverandører for advokatene. Denne virkelighetsoppfatningen deles ikke av Advokatforeningen. Tvert imot er det foreningens erfaring at de store firmaene er opptatt av å gi god opplæring til fullmektigene og inkluderer disse i hele praksisen ved å ta dem med på klientmøter, i forhandlinger og under prosessoppdrag samt følge opp avtale- og brevskriving.»

Legeforeningen mener at man lærer best av å arbeide som advokatfullmektig med klientkontakt under tett oppfølging av prinsipal. Høringsinstansen stiller spørsmål ved hvilket belegg utvalget har for å mene at dagens ordning ikke sikrer god nok kvalitet på advokater.

Regjeringsadvokaten kan ikke se at det er behov for å øke varigheten på praksisperioden fra to til tre år. Landsorganisasjonen i Norge (LO) uttaler at utvidelsen av praksiskravet til tre år, i tillegg til minst et halvt års studium, kan ha en uheldig effekt på kvinneandelen i advokatyrket. Med så lang praksisperiode, som vil forlenges ved deltidsarbeid og fravær i forbindelse med barnefødsler mv., er det fare for at mange kvinner vil bruke så lang tid på å få advokatbevilling etter endt utdanning at de velger bort advokatyrket. YS mener det bør differensieres mellom de ulike juridiske praksisene, slik at advokatfullmektiger og andre som har prosedert et visst antall saker, kun behøver to års erfaring.

8.3.1.2 Prosedyrekrav

Tilsynsrådet mener at å avskaffe prosedyrekravet er et godt forslag sett fra et tilsynsperspektiv. Høringsinstansen uttaler følgende:

«Dagens regler på dette punktet leder til mange vanskelige, skjønnsmessige vurderinger. En sentral innvendig mot prosedyrekravet er i tillegg at det er en reell risiko for at ordningen motiverer til rettslig prosess. Disse, og andre vesentlige innvendinger mot prosedyrekravet, ryddes bort ved det forslaget som nå fremmes. Tilsynsrådet har merket seg at flere har gitt uttrykk for at de er skeptiske til at prosedyrekravet skal «erstattes av rollespill». Tilsynsrådet er enig i at erfaring fra yrkeslivet sjeldent fullt ut vil kunne kompenseres med ytterligere teoretisk utdanning og praktisk oppgaveløsning. Vi vil imidlertid påpeke at vi i praksis ser at det er et betydelig spenn i hvilken reell erfaring med klienthåndtering og rettsprosess som genereres som følge av dagens prosedyrekrav.»

Namsfogden i Oslo uttrykker at de ikke har noen grunn til å tro at advokatfullmektigene og deres prinsipaler setter egne interesser foran klientens. De er likevel positive til å avskaffe prosedyrekravet. Høringsinstansen uttaler følgende:

«Ved å fjerne muligheten til et slikt insentiv, vil forliksrådene og andre aktører ikke lenger ha noen grunn til å mistenke partenes prosessfullmektiger for å «sabotere» forliksforhandlinger for at sakene skal havne i tingretten.»

Asgeir Magne Remø mener dagens prosedyrekrav er prosessdrivende og støtter utvalgets forslag om at prosedyrekravet avskaffes. Han mener rollespill under advokatutdanningen er et fullgodt alternativ.

Advokatforeningen, Dommerforeningen, Finans Norge, Regjeringsadvokaten og Rettspolitisk forening er skeptiske til å avskaffe prosedyrekravet. De mener at erfaring fra rettergang ikke kan erstattes av en praktisk prøve utenfor rettergang. Advokatforeningen imøtegår Advokatlovutvalgets bekymring for at prosedyrekravet kan virke prosessfremmende. Foreningen uttaler følgende:

«Advokatforeningen kan ikke se at utvalget her bygger sin bekymring på empiri. I motsatt retning er det mer sikkert at prosedyrekravet fører til at saker som ellers ikke ville blitt prøvet på grunn av svak økonomi hos klienten, regelmessig føres pro bono – motivert av prosedyrekravet. Advokatforeningen har imidlertid merket seg utvalgets bekymring, og det tilføyes at foreningen over lengre tid har vært oppmerksom på at man i visse advokatforetak har problemer med å gi advokatfullmektigene den prosesserfaring dagens regler krever. Dette tilsier samlet at prosedyrekravet kan reduseres noe.»

Rettspolitisk forening viser til at flere advokatkontor tar saker som utlendingssaker pro bono på grunn av prosedyrekravet. Dersom prosedyrekravet fjernes, vil ikke lenger slike firmaer ha et insentiv for å ta slike saker, og færre klienter med utlendingssaker vil få mulighet til å få sakene sine ført for retten. Foreningen uttaler at lovgiver også bør ta slike mindre opplagte konsekvenser av forslaget med i vurderingen.

8.3.1.3 Krav til advokatutdanning

Dommerforeningen, Forbrukerrådet, LO og Asgeir Magne Remø er positive til utvalgets forslag om advokatutdanning. Dommerforeningen fremhever at prosedyredelen i den obligatoriske advokatutdanningen bør være relativt omfattende.

Advokatforeningen, Akademikerne, Finans Norge, Juristforbundet, Legeforeningen, og Regjeringsadvokaten er skeptiske til om en forlenget teoretisk, obligatorisk advokatutdanning på tretti studiepoeng er den rette måten å dekke kompetansebehovet på. Flere av høringsinstansene viser til at de beste læringsresultatene oppnås gjennom praktisk arbeid.

Akademikerne påpeker at det ikke foreligger noen klar problemanalyse eller kostnadsvurdering bak forslaget. Flere av høringsinstansene viser til at forslaget medfører belastning både for den enkelte advokatfullmektig og jurist og for arbeidsgiver. Finans Norge peker også på at forslaget kan medføre økte kostnader for klientene. Akademikerne og Juristforbundet viser til at kravet kan få en uheldig konkurransevridende effekt og gi en for smal og sentralisert rekruttering til advokatyrket. Forslaget vil kunne medføre en redusert tilgang på advokattjenester ved at de små virksomhetene ikke tar seg råd til å rekruttere, noe som sannsynligvis vil slå hardest ut i distriktene.

Legeforeningen antar at forslaget kan medføre at mange jurister tar advokatutdanningen i forlengelsen av studiet, i frykt for at arbeidsgiver ikke ønsker å ansette personer som ikke allerede har tatt advokatutdanningen. Etter Legeforeningens syn vil dette være svært uheldig idet opplæring i advokatvirksomhet tidsmessig bør sammenfalle med tidspunktet vedkommende faktisk skal utføre advokatvirksomhet.

Advokatforeningen og Juristenes utdanningssenter (JUS) legger til grunn at dagens advokatkurs bør forbedres. De uttaler at omfanget av kurset med fordel kan utvides for bedre å sikre at den som får advokatbevilling, besitter de nødvendige kunnskapene. Særlig gjelder dette dersom prosedyrekravet lempes noe. De uttaler videre at behovet for å utvide advokatutdanningen i betydelig grad faller bort dersom dagens praksiskrav og prosedyrekrav videreføres. Advokatforeningen mener at det vil være forhastet og svakt fundert å lovfeste et slikt studieomfang som foreslått, uten å ha vurdert nærmere hvilket pensum som bør inngå. Advokatforeningen og JUS har videre blant annet spilt inn et behov for retorikk og kommunikasjon som kurstemaer. Det er også av Advokatforeningen stilt spørsmål ved om kurset i de praktiske sidene ved å etablere og drive egen virksomhet i stedet bør organiseres særskilt for advokater som skal etablere virksomhet i eget navn, eller som går inn som deleiere i en eksisterende virksomhet. Advokatforeningen mener ansvaret for utdanningen bør påhvile Advokatforeningen og JUS. JUS mener at advokatutdanningen fortsatt bør arrangeres av en aktør som har nærhet til advokatbransjen, og de anser seg meget godt egnet til å arrangere den fremtidige advokatutdanningen. JUS er positiv til at det er bransjen som kan gi de nærmere føringer for innholdet i utdanningen. Det vises til at innholdet i det nåværende advokatkurset ble utarbeidet av Advokatforeningen og Norges Juristforbund ved Dommerforeningen.

Domstoladministrasjonen mener at den ikke bør ha noen rolle som godkjenner av et prosedyrekurs for jurister som ønsker å prosedere saker for domstolene, verken som godkjenner av selve kursinnholdet, eller som godkjenner av at enkeltjurister har gjennomført kurset.

8.3.1.4 Kompetanse fra land utenfor Norge

Ingen av høringsinstansene har hatt innspill til utvalgets forslag om særlige vilkår for personer med kompetanse utenfor Norge.

8.3.2 Krav til alder og vandel

Advokatforeningen, Finanstilsynet og Tilsynsrådet er enige i at kravene til vandel bør skjerpes. Alle viser til at kravet til «hederlig vandel» i dag praktiseres strengere av Finanstilsynet i tilknytning til eiendomsmegling enn av Tilsynsrådet hva gjelder advokatvirksomhet. Tilsynsrådet uttaler i denne forbindelse at det ikke synes å være noen grunn for å stille forskjellige krav til hvilken type politiattest som skal fremlegges etter henholdsvis eiendomsmeglingsloven og ny advokatlov.

Finanstilsynet viser til at gjeldende praktisering av egnethetskravet for advokater fører til forskjellsbehandling av eiendomsmeglere og advokater innenfor samme yrke. Høringsinstansen uttaler følgende:

«Finanstilsynet vil i den forbindelse peke på at det synes over tid å ha utviklet seg en vesentlig forskjell i praktisering av egnethetskrav for advokater og eiendomsmeglere. Som illustrasjon vises det til et aktuelt tilfelle der en advokat, som fikk tilbakekalt advokatbevillingen etter å ha begått underslag av klientmidler i advokat- og eiendomsmeglingsvirksomheten og ble dømt for grovt underslag, fikk bevillingen tilbake etter åtte år. Etter Finanstilsynets praksis ville det samme forholdet innebære at vedkommende ikke ville fått tillatelse til å drive eiendomsmegling, til tross for tiden som var gått.»

8.3.3 Krav til advokatvirksomheten

Dersom ordningen med krav om separat oppstartsmelding avskaffes, mener Tilsynsrådet at plikten til å anta revisor, betaling av bidrag til tilsynsorganet og betaling av forsikringspremien må være ordnet før advokatbevillingen utstedes. Tilsynsrådet påpeker for øvrig at personer som ønsker å utøve advokatvirksomhet fra et enkeltpersonforetak, vil kunne få problemer med å fremlegge villighetserklæring på søknadstidspunktet. Det vises til at revisor ikke vil avgi en villighetserklæring før vedkommende har meldt enkeltpersonforetaket inn til Brønnøysundregisteret. Samtidig vil vedkommende ikke kunne melde oppstart av advokatvirksomhet til registeret før han har fått advokatbevilling.

8.3.4 Passiv advokatbevilling, bruk av advokattittelen og vilkår for søkere som har hatt advokatbevilling tidligere

Advokatforeningen er enig med utvalget i at det er uheldig at advokatfullmektiger med passiv advokatbevilling benytter tittelen «advokat» overfor klienter og omverdenen. De støtter at dagens mulighet for passive advokatbevillinger fjernes. YS støtter også forslaget om at kun den med advokatbevilling kan utgi seg for å være advokat.

Gatejuristen på vegne av gatejuristnettverket (Gatejuristen) bemerker at behovet for å verne om tittelen «advokat» blir ytterligere forsterket ved å åpne for at enhver kan yte rettslig bistand. HELP forsikring viser til at de har gjennomført en undersøkelse som underbygger at kunder anser advokattittelen som en garanti for kvalitet.

Domstoladministrasjonen uttaler at det er viktig med en bred og variert rekruttering av dommere, herunder rekruttering fra advokatbransjen. Regelverket bør derfor legge til rette for at advokater kan inneha midlertidige dommerstillinger, både som dommerfullmektig og konstituerte dommere, uten at kostnadene for den enkelte blir for stor. Et eventuelt regelverk om opphør av advokatbevilling og innvilgelse av ny bevilling bør derfor gjøres svært enkelt og smidig.

Tilsynsrådet påpeker at forslaget om at en person må søke om ny bevilling også etter bortfall av advokatbevilling vil innebære en ny rutinekontroll, herunder en gjennomgang av en oppdatert politiattest. En slik kontroll gir dagens regelverk ikke anledning til ved ny melding om oppstart av advokatvirksomhet.

8.4 Departementets vurdering

8.4.1 Kompetansekrav

8.4.1.1 Innledning

En velfungerende rettsstat er avhengig av at klienter, myndighetene og befolkningen ellers har tillit til advokatene. Inngangskravene til advokatyrket er grunnlag for denne tilliten, og departementet mener derfor at ordningen med offentlig bevilling for å utøve advokatvirksomhet bør videreføres. Dette legges også til grunn av utvalget og av høringsinstansene.

Utvalget foreslår omfattende endringer i kompetansekravene som stilles for å få advokatbevilling. Departementet mener at dersom det skal gjøres omfattende endringer i kompetansekravene, må endringene enten bøte på et påvist problem eller gi en klar merverdi sammenlignet med dagens regler. Det fremstår som usikkert om de foreslåtte endringene vil føre til økt kvalitet. Uttalelser fra høringsinstansene og informasjon fra Tilsynsrådet og Advokatforeningen tilsier dessuten at regelverket på dette området langt på vei fungerer godt, og at det ikke er behov for så store endringer som utvalget har foreslått. Departementet mener derfor at dagens regler om vilkår for advokatbevilling i hovedsak bør videreføres. Enkelte justeringer i dagens kompetansekrav ser imidlertid departementet behov for.

8.4.1.2 Juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap

Departementet går inn for å videreføre kravet om at bevillingssøker må ha bestått juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller mastergrad i rettsvitenskap. I likhet med utvalget forutsetter departementet at mastergradsstudiet i rettsvitenskap gir studentene generell juridisk kompetanse med tilstrekkelig bredde og dybde. Departementet er enig med utvalget i at verken bachelorgrad i rettsvitenskap eller andre mastergrader som inneholder juridiske fag, gir tilstrekkelig juridisk kunnskap hva gjelder metode og faglig bredde til å få advokatbevilling. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette.

8.4.1.3 Juridisk praksis

Departementet mener det fortsatt bør stilles krav om juridisk yrkeserfaring for å bli advokat. Praktisk erfaring gir kompetanse ut over hva som er mulig å tilegne seg gjennom et teoretisk innrettet jusstudium.

Etter departementets vurdering bør praksiskravet fortsatt knyttes til visse kvalifiserende stillinger. Ved vurderingen av hvilke stillinger som skal være kvalifiserende, mener departementet det bør legges avgjørende vekt på hvor relevant praksisen er for advokatyrket.

Det er bred enighet om at advokatfullmektigpraksis er mest relevant for advokatyrket, og departementet går inn for at slik praksis skal være kvalifiserende fullt ut, som i dag. Hvilke krav som bør stilles til advokatfullmektiger, er omtalt i punkt 11.4.

Selv om praksis som dommer, dommerfullmektig og stilling ved påtalemyndigheten ikke gir innsikt i alle sider ved advokatyrket, gir praksisen særlig relevant erfaring med prosess og god innsikt i en vesentlig del av advokatrollen. Hensynet til bredde i kompetansen som rekrutteres til advokatyrket, hensynet til den enkeltes tilgang til kvalifiserende stilling og hensynet til advokatdekning utenfor de store byene, tilsier også at praksiskravet ikke bør snevres mer inn enn hva hensynet til kompetanse tilsier. Som vist til i rapporten «Analyse av endringer i norsk advokatregulering» (Copenhagen Economics 2019), anses rekrutteringen i dag som positiv for konkurransesituasjonen. På denne bakgrunn mener departementet at stilling som dommer eller dommerfullmektig, og stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del, fortsatt bør kvalifisere til advokatbevilling på lik linje med advokatfullmektigpraksis.

Når det gjelder universitetsstillingene som etter gjeldende rett alene gir tilstrekkelig praksis, mener departementet at slikt arbeid ikke nødvendigvis gir den praktiske kompetansen det er ønskelig å stille krav om. Til forskjell fra stillingene som advokatfullmektig, dommer, dommerfullmektig, og stilling ved påtalemyndigheten, gir ikke stilling som universitetslærer i rettsvitenskap praktisk kompetanse i prosess. Det varierer også i hvilken grad fagområdet til den enkelte universitetslærer gir tilstrekkelig kompetanse i andre sider ved advokatyrket, som klientkontakt og forhandlingsteknikk. Dette var også departementets vurdering i Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 4.3.3 side 37. Stilling som universitetslærer i rettsvitenskap, kom først inn i loven ved stortingsbehandlingen, jf. Innst.O. nr. 50 (1990–91) punkt 4 side 6 til 7.

Departementet slutter seg til de av høringsinstansene som mener det fremstår som tilfeldig at stilling som universitetslærer i rettsvitenskap, alene kvalifiserer til advokatbevilling, mens andre offentlige stillinger avskjæres. Med vekt på graden av praksisens relevans for advokatyrket, og hensynet til sammenheng i regelverket, mener departementet at universitetslærer i rettsvitenskap ikke lenger bør stå i loven som en av stillingene som direkte kvalifiserer for advokatbevilling. Så vidt departementet erfarer, er det ikke mange som i dag får advokatbevilling utelukkende på grunnlag av praksis fra stilling som universitetslærer. Endringen vil derfor trolig ha liten betydning for muligheten til å få kvalifiserende stilling.

Departementet foreslår å videreføre regelen om at også annen juridisk virksomhet enn de stillingene som er listet opp i loven, kan godkjennes som oppfyllelse av praksiskravet fullt ut eller for en del. Godskriving av annen juridisk virksomhet bidrar til bredde i kompetansen som rekrutteres til advokatyrket. Dette øker også muligheten til å få advokatbevilling. Etter departementets mening gir imidlertid få stillinger alene tilstrekkelig kompetanse til advokatyrket. Adgangen til å godkjenne annen juridisk virksomhet fullt ut bør derfor etter departementets vurdering være en snever unntaksregel, slik som i dag. Departementet foreslår at nærmere bestemmelser om godskriving av annen juridisk virksomhet fastsettes i forskrift.

Høringsinstansene er delt i synet på utvalgets forslag om at praksisperioden bør økes til tre år. Selv om lenger praktisk erfaring vil kunne gi et noe bedre grunnlag for å utøve advokatvirksomhet, er departementet enig med de av høringsinstansene som påpeker at det er begrenset hvor mye man kan oppnå ved en økning av praksistiden fra to til tre år. Utvalgets forslag om å øke praksisperiodens lengde må dessuten ses i sammenheng med forslaget om at all juridisk praksis skal kvalifisere for advokatbevilling. Da departementet ikke anbefaler å innføre forslaget om at all juridisk praksis skal være kvalifiserende fullt ut, mener departementet at en utvidelse av praksisperioden vil innebære en begrensning i adgangen til advokatyrket som går lenger enn hva hensynet til kompetanse tilsier. Departementet foreslår derfor å videreføre kravet om minst to års praksis etter juridisk embetseksamen (cand. jur.-grad) eller mastergrad i rettsvitenskap.

8.4.1.4 Prosedyrekrav

Departementet mener dagens prosedyrekrav for advokatfullmektiger bør videreføres, men at regler om prosedyrekravet fastsettes i forskrift, slik som i dag. Advokater har et tilnærmet monopol på opptreden i rettergang, og de bør derfor ha særlige ferdigheter i og erfaring fra dette. I likhet med flere av høringsinstansene mener departementet at en fiktiv rettergang ikke fullt ut kan kompensere for praktisk erfaring.

Da tilgangen på saker varierer mellom advokatfullmektigene, vil prosedyrekravet kunne medføre lenger praksis som advokatfullmektig enn minstetiden på to år. Av hensyn til klientene og samfunnet for øvrig, mener departementet at det er riktig å stille krav til innholdet i advokatfullmektigpraksisen, og at det ikke kan legges avgjørende vekt på at prosedyrekravet for enkelte kan medføre lenger praksistid enn to år.

Utvalget mener at det er en risiko for at prosedyrekravet virker prosessdrivende. Verken utvalget eller høringsinstansene har imidlertid vist til konkrete eksempler som underbygger at prosedyrekravet i realiteten er prosessdrivende. Advokatforeningen og Rettspolitisk forening uttaler derimot at prosedyrekravet fører til at saker som ellers ikke ville blitt prøvd på grunn av svak økonomi hos klienten, regelmessig føres pro bono, motivert av prosedyrekravet. Departementet har derfor ikke funnet grunnlag for å tillegge risikoen for at prosedyrekravet kan virke prosessdrivende avgjørende vekt.

8.4.1.5 Advokatkurs

Krav om gjennomført og bestått advokatkurs som supplerer den juridiske grunnutdanningen, med emner av særlig betydning for utøvelsen av advokatyrket, bør etter departementets mening opprettholdes. Kurset bør være obligatorisk for alle, uansett hvilken type praksis de har.

En forlenget utdanning tilsvarende tretti studiepoeng vil ikke nødvendigvis sikre kompetansebehovet til advokatene på en adekvat måte. Det omfattende utdanningskravet som utvalget har foreslått, henger nært sammen med forslaget om at det ikke lenger skal kreves praksis fra advokatvirksomhet og heller ikke prosedyreerfaring som vilkår for bevilling. Som flere av høringsinstansene har gitt uttrykk for, er advokatyrket et praktisk yrke hvor relevant erfaring ikke fullt ut kan erstattes av et utvidet teoretisk studium.

Utvalgets forslag om å innføre en utvidet obligatorisk advokatutdanning vil medføre betydelige økonomiske og administrative konsekvenser, noe flere av høringsinstansene også har uttrykt bekymring for. Ved å trekke ut arbeidskraft til et studium i ett semester, vil arbeidsgiver påføres en belastning som langt overstiger hva som er situasjonen i dag. Kravet vil også kunne føre til at jurister tar advokatutdanningen i forlengelsen av studiet, i frykt for at arbeidsgiver ikke ønsker å ansette personer uten gjennomført advokatutdanning. Jurister som ønsker å bli advokater, vil dermed ikke komme like raskt ut i arbeidslivet som de gjør i dag. Videre vil de påføres utgifter til et forlenget studium. Departementet slutter seg til Legeforeningens syn om at opplæringen tidsmessig bør sammenfalle med arbeid med advokatvirksomhet for å sikre nødvendig utbytte av opplæringen. Utvalgets forslag innebærer også betydelige utgifter for det offentlige, da det foreslås at det offentlige skal finansiere undervisningen og gi studiestøtte til kursdeltakerne.

Departementet har etter en samlet vurdering kommet frem til at det ikke er grunnlag for å gjøre så store endringer i advokatutdanningen som utvalget legger opp til, og at dagens advokatkurs i hovedtrekk bør videreføres.

I Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 4.3.4 side 37 ga departementet følgende overordnede føringer for emnene advokatkurset bør dekke:

«Kursets formål må være å gi deltagerne en grundig praktisk og teoretisk opplæring i de emner som er av særlig viktighet i advokatyrket. Slike emner er klientbehandling og etiske regler, innføring i drift av en virksomhet, herunder økonomi, økonomistyring, regnskaper, forvaltning av klientmidler mv., og opplæring i opptreden i retten som sammen med prosedyreøvelser o 1 vil være en viktig del av kurset.»

Disse føringene synes i det vesentligste å være dekkende fortsatt. Skal kurset fungere som en garanti for bevillingssøkers kompetanse, bør advokatkurset og masterutdanningen samlet dekke behovet for den teoretiske kompetansen en advokat bør ha. Advokatkurset bør derfor enkelt kunne tilpasses eventuelle endringer i masterutdanningen. Videre bør kursinnholdet til enhver tid være relevant og tilpasset utviklingen i advokatbransjen og samfunnsutviklingen for øvrig. Dette tilsier at regelverket bør legge til rette for fleksibilitet, og at det ikke bør gis for detaljerte regler om advokatkursets innhold i loven.

Innholdet i det nåværende advokatkurset ble utarbeidet av Advokatforeningen og Juristforbundet ved Dommerforeningen og inntatt i Justis- og politidepartementets rundskriv G-1997–25 om vilkårene for å få advokatbevilling mv. Kursinnholdet blir i dag evaluert av Juristenes Utdanningssenter, med Advokatforeningen og Juristforbundet som medlemmer, som er i jevnlig dialog med Justis- og beredskapsdepartementet om behovet for endringer. Advokatbransjen har verdifull innsikt i advokaters til enhver tids gjeldende behov for kompetanse, og departementet mener advokatbransjen fortsatt bør ha en sentral rolle i utviklingen av kursinnholdet. Videre mener departementet at kvaliteten på advokatutdanningen sikres ytterligere ved at også andre aktører med nærhet til bransjen involveres. Da advokatkurset oppstilles som et vilkår for å få en offentlig bevilling, bør imidlertid kursinnholdets rammer fortsatt fastsettes av Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet foreslår derfor at det i advokatloven kun stilles krav om gjennomført og bestått advokatkurs for å få advokatbevilling, og at nærmere rammer for advokatkursets innhold og omfang, samt bestemmelser om andre aktørers rolle i utviklingen av kursinnholdet, fastsettes i forskrift.

Departementet mener at tilretteleggingen, utarbeidingen og gjennomføringen av advokatkurset i dag fungerer godt i regi av Juristenes Utdanningssenter (JUS). Det er derfor hensiktsmessig å bygge videre på JUS’ spesialkompetanse på området. Departementet foreslår at det reguleres i forskrift hvem som skal ha ansvaret for å gjennomføre kurset.

Etter departementets syn bør kurset fremdeles finansieres ved kursavgift. Departementet er opptatt av at kurset skal være tilgjengelig for alle, og at endringer ikke skal gi en uheldig konkurransevridende effekt med for smal og sentralisert rekruttering til advokatyrket. Kursavgiften bør derfor holdes på et nivå som ikke gjør det urimelig å kreve den dekket av den enkelte deltaker.

8.4.1.6 Kompetanse fra land utenfor Norge

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at regler om utstedelse av norsk advokatbevilling på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning, praksis eller advokatbevilling, fra land i eller utenfor EØS, fastsettes i forskrift.

Bestemmelser i forskrift om utstedelse av norsk advokatbevilling på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning, praksis eller advokatbevilling må tilfredsstille Norges internasjonale forpliktelser, som EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler. Blant annet har en person med utenlandsk advokatbevilling rett til å søke om norsk advokatbevilling etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet og advokatdirektivet.

Personer med utenlandsk advokatbevilling kan også få norsk advokatbevilling etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven og forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, som gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

8.4.2 Krav til alder

Departementet støtter utvalgets vurdering om at det ikke er behov for å beholde alderskravet på 20 år, men at det er tilstrekkelig at vedkommende må ha fylt 18 år. Utvalget har formulert alderskravet som et krav om at vedkommende må være myndig. I merknad til bestemmelsen har utvalget gitt uttrykk for at myndighetskravet også utelukker at voksne personer som er fratatt rettslig handleevne, kan få advokatbevilling. Ingen av høringsinstansene har kommentert endringsforslaget.

Som det fremgår av punkt 10.4.2.4, foreslår departementet at ethvert vergemål vil gi grunnlag for bortfall av advokatbevilling. Det er derfor ikke nødvendig å knytte alderskravet til et myndighetskrav for å utelukke en person som er fratatt rettslig handleevne fra å få advokatbevilling, jf. punkt 8.4.4 nedenfor. Departementet foreslår derfor at det i loven kun stilles krav til at bevillingssøker må ha fylt 18 år.

8.4.3 Krav til vandel

Departementet er enig med utvalget i at vandelsvurderingen fortsatt skal være skjønnsmessig, og at vurderingen bør ta utgangspunkt i politiattesten, slik som i dag.

Departementet viderefører kravet om «hederlig vandel» og følger dermed ikke opp utvalgets forslag om å endre kravet til «god vandel». Utvalget har foreslått å stille krav om ordinær politiattest, med en mulighet til å kreve uttømmende politiattest dersom innholdet i den ordinære politiattesten gir grunn til det. Dette er ikke i samsvar med systemet etter lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven), som stiller krav om at det skal fremgå klart av hjemmelen hva slags attest som kreves. Departementet følger derfor ikke opp utvalgets forslag på dette punktet heller.

Noen av høringsinstansene tar til orde for at vandelskravet for advokater ikke bør være mindre strengt enn kravene som stilles etter eiendomsmeglingsloven. Dette gjelder særlig for overtredelser knyttet til økonomiske forhold. Etter eiendomsmeglingsloven, som stiller krav om hederlig vandel, skal det fremlegges begrenset uttømmende politiattest, jf. eiendomsmeglingsloven §§ 2-9, 4-2 og 4-3 og forskrift av 23. november 2007 nr. 1318 om eiendomsmegling (forskrift om eiendomsmegling) § 2-7. Departementet bemerker at et krav om begrenset uttømmende politiattest ikke nødvendigvis kan kalles strengere enn et krav om ordinær politiattest. På uttømmende attester vises alle ilagte strafferettslige reaksjoner, uavhengig av hvor lenge det er siden reaksjonen ble ilagt, jf. politiregisterloven § 41 nr. 1. Hovedforskjellen mellom uttømmende og ordinære politiattester er tidsaspektet. På ordinære politiattester vises også de fleste straffereaksjoner, men her er det etablert ulike tidsbegrensninger avhengig av hvor alvorlig reaksjonen er, jf. politiregisterloven § 40. Begrenset uttømmende politiattest vil si at attesten bare viser strafferettslige reaksjoner for utvalgte straffebud uten begrensing tilbake i tid. Grunnlaget for å vurdere advokaters vandel er derfor bredere enn hva som gjelder for personer som må fremlegge begrenset uttømmende attest.

Departementet mener at bredden i vurderingsgrunnlaget må beholdes. Begrenset uttømmende attester egner seg godt for yrkesgrupper der det er lett å identifisere straffebud som er relevante for den aktuelle yrkesgruppen, som for eksempel personer som arbeider i finanssektoren, eller som arbeider med barn. For advokater er det i større grad den generelle tilliten som er av betydning for vandelsvurderingen, og derfor er det ikke hensiktsmessig å peke på nærmere bestemte straffebud en uttømmende attest kan avgrenses til. Departementet finner heller ikke grunn til å foreslå krav om uttømmende attest uten begrensning. Krav om uttømmende politiattest er den mest inngripende form for vandelskontroll, og departementet kan ikke se at det har fremkommet opplysninger som nødvendiggjør en slik løsning.

Derimot foreslås det, som noe nytt, at det kreves utvidet ordinær politiattest. Det fremgår av politiregisterloven § 41 nr. 2 at også verserende saker kan anmerkes på ordinære attester. Med verserende saker menes siktelser og tiltaler. En slik ordning var ikke foreslått, men departementet finner det likevel forsvarlig å foreslå denne endringen uten at den har vært gjenstand for høring. Begrunnelsen for dette er at det allerede følger av lovens system at verserende saker både gjøres kjent for de ansvarlige myndigheter, og at en siktelse eller tiltale har konsekvenser for bevillingen. Etter forskrift av 20. september 2013 nr. 1097 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften) § 10-7 første ledd skal politiet straks underrette vedkommende offentlige myndigheter dersom en person som driver virksomhet med offentlig tillatelse, blir siktet for et lovbrudd som kan få betydning for tillatelsen. Videre fremgår det av lovforslaget § 16 første ledd at tilsynsmyndigheten kan suspendere en advokatbevilling dersom advokaten blir siktet for en straffbar handling, og det må antas at advokatbevillingen vil bli tilbakekalt i medhold av forslaget til § 15 første ledd. Ved å lovfeste et krav om utvidet ordinær attest unngår man situasjoner der en søker får advokatbevilling på grunnlag av en «ren» politiattest fordi politiet ennå ikke har rukket eller har glemt å underrette ansvarlig myndighet i medhold av politiregisterforskriften § 10-7 første ledd.

8.4.4 Krav om at vedkommende ikke anses uskikket

Departementet støtter utvalgets forslag om at advokatbevilling ikke skal gis om det foreligger forhold som medfører at advokatbevillingen ville ha bortfalt, blitt tilbakekalt eller suspendert. Se punkt 10.4 om opphør av advokatbevilling ved bortfall, tilbakekall og suspensjon.

Av hensyn til sammenheng i regelverket støtter departementet utvalget i at det også bør stilles som vilkår for å få advokatbevilling at personen ikke har blitt ilagt forbud mot å yte rettslig bistand, jf. lovforslaget § 4 første ledd bokstav f. Når forbudet faller bort, vil forholdet som dannet grunnlag for forbudet, være sentralt ved vurderingen av om vedkommende er uskikket til å utøve advokatvirksomhet.

8.4.5 Adgangen til å ha passiv advokatbevilling

Departementet støtter utvalgets forslag om å fjerne ordningen med såkalt passiv advokatbevilling.

Dagens ordning med passiv advokatbevilling har mange praktiske fordeler. En passiv bevilling kan raskt aktiveres. Dette gir forutsigbarhet for innehaveren av bevillingen og legger til rette for et fleksibelt arbeidsmarked for arbeidstakere og arbeidsgivere, både med hensyn til jobbskifte, permisjoner og sykdom. Ordningen gir også administrative fordeler ved at Advokattilsynet ikke trenger å foreta en ny vurdering av om vilkårene for å få advokatbevilling er oppfylt.

Departementet er likevel enig med utvalget og høringsinstansene i at dagens ordning med passiv advokatbevilling bør avskaffes. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det er en risiko for at personer som har passiv bevilling, bruker tittelen advokat på en måte som villeder publikum, noe som kan svekke tilliten til advokatbransjen. Selv om det finnes eksempler på at advokater med passiv bevilling både har fått tilbakekalt bevillingen og blitt idømt rettighetstap, innebærer passiv advokatbevilling i realiteten at vedkommende ikke er underlagt løpende kontroll av tilsyns- og disiplinærorganene. Som det fremgår av punkt 8.4.7 nedenfor, foreslår departementet at advokattittelen bare kan brukes av den som utøver advokatvirksomhet. Forslaget er nettopp begrunnet i behovet for å sikre det rettssøkende publikums forventning om at den som bruker advokattittelen, er underlagt kontroll og omfattet av krav og rettigheter etter loven. Forslaget sikrer også at det foretas en ny vurdering av om vilkårene for å få bevilling er oppfylt dersom det er lenge siden personen har meldt opphør.

Departementet deler Domstoladministrasjonens syn om at det, av hensyn til blant annet rekruttering til midlertidige dommerstillinger, er behov for en forenklet prosedyre som sikrer at advokater raskt kan få bevillingen tilbake. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel i lovforslaget § 6 fjerde ledd som åpner for å gi nærmere regler om en forenklet søknadsprosedyre, se punkt 8.4.8.

8.4.6 Krav til advokatvirksomheten som vilkår for advokatbevilling

8.4.6.1 Plikt til å ha revisor og til å betale bidrag til tilsyns- og disiplinærordningen

Som det fremgår av punkt 8.4.5, støtter departementet utvalgets forslag om at advokatbevillingen skal knyttes til retten til å utøve advokatvirksomhet. Kravene som i dag stilles ved oppstart av virksomheten, bør derfor etter departementets vurdering stilles som vilkår for advokatbevillingen.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at plikten til å ha revisor, se punkt 17.4.2, og plikten til å betale bidrag som finansierer tilsyns- og disiplinærordningen, se punkt 19.1.4 og 20.1.4, videreføres. Se nærmere punkt 8.4.6.2 om plikt til å stille sikkerhet.

En adgang til å kunne nekte å utstede advokatbevilling dersom pliktene nevnt ovenfor ikke er oppfylt, vil gi Advokattilsynet et praktisk verktøy for å sikre at sentrale krav til advokatens virksomhet er oppfylt. Det er imidlertid praktiske utfordringer knyttet til utvalgets forlag om at bevillingsutsteder kan kreve at pliktene er oppfylt før advokatbevilling utstedes. Som Tilsynsrådet påpeker, vil et krav om å fremlegge villighetserklæring på søknadstidspunktet kunne by på problemer for en bevillingsøker som ønsker å drive virksomheten sin fra et enkeltpersonforetak. På denne bakgrunn går ikke departementet inn for at Advokattilsynet kan kreve at pliktene er oppfylt før advokatbevilling utstedes. Departementet foreslår istedet at den som søker om advokatbevilling, skal godtgjøre at vedkommende vil oppfylle plikten til å stille sikkerhet etter lovforslaget § 5, plikten til å ha revisor etter § 42 og plikten til å betale bidrag etter § 60. Vilkårene vil være en presisering av vilkåret om at det ikke skal foreligge forhold som medfører at advokatbevillingen ville blitt tilbakekalt.

8.4.6.2 Plikt til å stille sikkerhet

Departementet foreslår at den som søker om advokatbevilling, skal godtgjøre at vedkommende vil oppfylle plikten til å stille sikkerhet. Plikt til å stille sikkerhet er en grunnleggende forpliktelse som det må kunne forventes at advokatene til enhver tid oppfyller. Kravet må ses i sammenheng med forslaget om en direkte tilbakekallshjemmel ved brudd på denne plikten, jf. lovforslaget § 15 andre ledd bokstav b.

Som det fremgår av kapittel 3, følger ikke departementet opp utvalgets forslag om innføring av kollektiv ansvarsforsikring for advokater, men foreslår i stedet at dagens krav om obligatorisk sikkerhetsstillelse videreføres, jf. lovforslaget § 5. Kravet skal fortsatt påhvile den enkelte advokat. Dette innebærer at når et foretak driver advokatvirksomhet, er det den enkelte av foretakets advokater, og ikke foretaket, som skal stille sikkerhet.

Sikkerheten skal dekke erstatningsansvar advokaten kan pådra seg under utøvelse av advokatvirksomhet. Departementet foreslår at nærmere regler om sikkerhetsstillelsen fastsettes i forskrift, slik som i dag. Som det fremgår av punkt 13.4.2, går ikke departementet inn for å regulere ansvarsgrunnlaget i advokatloven, og advokaters erstatningsansvar for skadevoldende feil må fortsatt avgjøres etter alminnelig erstatningsrett.

8.4.7 Bruk av advokattittelen

Departementet er enig med utvalget i at bruk av advokattittelen bør reguleres i advokatloven.

Det rettsøkende publikum bør kunne ha en berettiget forventning om at enhver med advokattittel er underlagt tilsyns- og disiplinærordningen, har stilt sikkerhet og er underlagt rettigheter og plikter, som advokaters yrkesmessige taushetsplikt. Advokatforeningen, Gatejuristen, HELP forsikring og YS påpeker også viktigheten av at advokattittelen innebærer en kvalitetsgaranti for klienten.

Departementet er videre enig med utvalget i at også bruken av utenlandske advokattitler bør reguleres i loven. Hensynet til det rettssøkende publikums behov for å kunne orientere seg i markedet tilsier ulik regulering av tittelbruk for personer med henholdsvis norsk og utenlandsk advokatbevilling. I likhet med utvalget mener departementet at det ikke er grunn til å fastsette ulike regler om bruk av advokattittel ut fra om bevillingen er gitt i land som er omfattet av EØS-avtalen, eller ikke.

For personer med utenlandsk advokatbevilling med tillatelse til å utøve advokatvirksomhet i Norge på permanent basis mener departementet at hensynet til det rettssøkende publikum i tilstrekkelig grad blir ivaretatt ved krav om bruk av utenlandsk advokattittel, angitt på språket i landet der bevillingen er utstedt, på en slik måte at det klart fremgår at bevillingen ikke er norsk. Forslaget er i tråd med advokatdirektivet artikkel 4 og gjeldende rett. Dersom advokaten både har utenlandsk bevilling og norsk bevilling, kan titlene brukes ved siden av hverandre. Dette følger for øvrig også av advokatdirektivet artikkel 10 nr. 6.

For gjesteadvokater, foreslår departementet også at det stilles krav om bruk av utenlandsk advokattittel, angitt på språket i landet der bevillingen er utstedt, på en slik måte at det klart fremgår at bevillingen ikke er norsk. I tillegg foreslår departementet at gjesteadvokater skal opplyse om profesjonsorganisasjonen vedkommende tilhører eller domstolen der vedkommende har møterett i henhold til lovgivningen i landet der bevillingen er utstedt. Kravet er ikke foreslått av utvalget, men følger av advokattjenestedirektivet artikkel 3 og er en videreføring av gjeldende rett.

8.4.8 Søknad om ny advokatbevilling

For den som har hatt advokatbevilling tidligere, er det ikke behov for å kontrollere at vilkår om utdanning, juridisk yrkeserfaring og advokatkurs er oppfylt ved ny søknad om bevilling. Departementet foreslår at øvrige krav til søknadsprosess ved søknad om ny bevilling beror på om opphør av advokatbevillingen har vært frivillig.

På bakgrunn av forslaget om at det ikke lenger skal være mulig å ha passiv advokatbevilling, se punkt 8.4.5, bør det etter departementets syn legges til rette for en forenklet søknadsprosedyre ved kortere, frivillige opphør av advokatbevillingen. Advokattilsynet bør imidlertid gis en mulighet til å prøve vilkårene fullt ut på ny dersom de finner grunn til det, eksempelvis der de blir kjent med at vedkommende i mellomtiden har begått straffbare forhold. Nærmere regler om en forenklet søknadsprosess foreslås regulert i forskrift.

Videre støtter departementet utvalgets forslag om at skyldneren kan søke og få ny advokatbevilling selv om bobehandlingen ikke er avsluttet, dersom Advokattilsynet etter en konkret vurdering finner det ubetenkelig. Se nærmere i punkt 10.4.2.5.

Departementet går også inn for utvalgets forslag om en karantenetid på to år for den som har fått advokatbevillingen tilbakekalt, og karantenetid på ett år for den som får avslag på søknad etter utløpet av toårsperioden. Se nærmere om departementets vurdering i punkt 10.4.3.9.