8 Nærmere om utformingen av straffebudet

8.1 Innledning

På bakgrunn av innspill i høringen har departementet justert og presisert lovforslaget som ble foreslått i høringsnotatet. Departementet foreslår at ny § 270 første ledd i straffeloven skal ramme den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at strafferammen skal være bot eller fengsel inntil 3 år.

Departementet foreslår videre at det av annet ledd skal fremgå at den som «utsetter en person under 18 år for metoder eller fremgangsmåter som nevnt i første ledd, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet» straffes på samme måte. Departementet foreslår at uvitenhet om barnets riktige alder ikke skal føre til straffrihet hvis gjerningspersonen kan klandres for sin uvitenhet.

Departementet vil utdype og begrunne den foreslåtte gjerningsbeskrivelsen i punkt 8.2 til 8.4. Skyldkrav, medvirkning, forsøk og strafferamme og straffutmåling omtales i punkt 8.5 til 8.7. Jurisdiksjon og forslag om endringer i straffeloven § 5 omtales i punkt 8.8, mens foreldelse omtales i punkt 8.9.

8.2 Hvilke grupper bør vernes av straffebudet?

8.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at straffebudet skulle beskytte mot anvendelse av metoder som rettes mot en person på grunn av deres seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Departementet vurderte det videre slik at også handlinger som utføres på bakgrunn av antagelser om en persons seksuelle orientering eller kjønnsidentitet ville dekkes av gjerningsbeskrivelsen. Departementet foreslo derfor ikke å presisere dette i lovteksten.

Departementet drøftet innholdet i uttrykket «seksuell orientering», og viste til at seksuell orientering er brukt i flere andre lover, deriblant straffeloven, likestillings- og diskrimineringsloven, lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven), lov 6. juni 2003 nr. 39 om borettslag (borettslagsloven), lov 16. juni 2017 nr. 65 om eierseksjoner (eierseksjonsloven) og lov 6. juni 2003 nr. 38 om boligbyggelag (boligbyggelagsloven). Departementet viste til at det følger av forarbeidene til disse lovene at seksuell orientering peker på hvilket kjønn en persons kjærlighet og seksualitet er rettet mot, om det er personer av motsatt kjønn, av samme kjønn eller begge kjønn, jf. blant annet Prop. 81 L (2016–2017) punkt 30 side 313. Departementet uttalte videre at seksuelle handlinger eller særlige seksuelle preferanser ikke anses som seksuell orientering i disse lovene, og departementet konkluderte med at straffebudet derfor ikke ville ramme metoder som retter seg mot en person på grunn av dennes aseksualitet, fetisjisme eller sadomasochisme.

I vurderingen av om kjønnsidentitet skulle inkluderes i gjerningsbeskrivelsen, pekte departementet på internasjonal forskning som viser at også personer som bryter med normer for kjønn kan være sårbare for å bli utsatt for konverteringsterapi, og at transpersoner er særlig utsatt. For meningsinnholdet i termen kjønnsidentitet viste departementet til at også dette uttrykket er brukt i en rekke andre lover, og at uttrykket her forstås som hva slags kjønn en person føler eller opplever seg selv som, og at dette kan være i samsvar med eller bryte med kjønnet personen ble registrert med ved fødselen. Departementet viste her særlig til Prop. 88 L (2012–2013) punkt 16.1.2 side 110.

Departementet drøftet i høringsnotatet om kjønnsuttrykk også burde inkluderes i gjerningsbeskrivelsen, i tillegg til seksuell orientering og kjønnsidentitet. Departementet viste til at kjønnsuttrykk forstås som hvordan kjønnsidentiteten bevisst eller ubevisst uttrykkes, eller oppfattes av andre, for eksempel gjennom stemme, klær, kroppsspråk, sminke eller frisyre, jf. Prop. 88 L (2012–2013) punkt 10.4.2 side 70. Departementet konkluderte med at det ikke var tydelig hvilken praktisk betydning det ville ha å tilføye «kjønnsuttrykk», ettersom gjerningsbeskrivelsen også omfattet antatt seksuell orientering og kjønnsidentitet. Departementet ba derfor høringsinstansene om å gi konkrete eksempler på hvilke situasjoner som vil falle utenfor straffebudet dersom kjønnsuttrykk ikke tas inn som en del av gjerningsbeskrivelsen.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som eksplisitt kommenterer om «seksuell orientering» bør omfattes av gjerningsbeskrivelsen, stiller seg positive til dette. Dette gjelder Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Harry Benjamin ressurssenter, Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune, Kompetansesenteret for kjønn og seksualitet i Trondheim kommune, Kvinneaktivistene Oslo, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens og Åpen folkekirke.

Enkelte høringsinstanser mener at departementets forståelse av «seksuell orientering» bør utvides til å også omfatte seksuelle handlinger og særlige seksuelle preferanser. Dette gjelder Femdom Oslo, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), HivNorge, Nasjonalt SRHR-nettverk, Norges Handikapforbund, Oslo BDSM, PolyNorge, Sørlandet BDSM, Telamork, Unge funksjonshemmede samt flere privatpersoner.

FRI skriver:

«Vi ser […] at en i miljøer som praktiserer såkalt konverteringsterapi ikke alltid skiller mellom seksuell orientering basert på kjønn eller på rolle/aktivitet/artefakt, da begge deler vanligvis faller utenfor det normsettet som aksepteres i disse miljøene. Dersom BDSM/fetisj og aseksualitet ikke omfattes av forbudet, vil dette kunne oppfattes som et signal om at disse kan brukes som et lovlig grunnlag for slike handlinger, og muligens også som et smutthull, hvor for eksempel BDSM/fetisj kan brukes som begrunnelse for en ‘konvertering’ som angivelig sekundært også innbefatter endring av seksuell orientering eller kjønnsidentitet.»

Unge funksjonshemmede uttaler i sitt høringssvar at «aseksualitet er å regne som en seksuell orientering eller seksuell identitet og ikke en seksuell preferanse».

PolyNorge fremholder at også relasjonsidentitet eller relasjonspreferanser bør omfattes av lovforbudet. Høringsinstansen skriver at flere av deres medlemmer opplever at «flerforhold sykeliggjøres i møte med såvel religiøse som ordinære terapeuter».

Advokatforeningen, Stiftelsen MorFarBarn og Verdialliansen har gitt uttrykk for at innholdet i seksuell orientering er uklart. Advokatforeningen oppfatter det slik at lovforslaget ikke er ment å ramme de som gir hjelp mot seksuelle forstyrrelser eller avvikende seksuell orientering som ved utøvelse medfører overgrep, slik som pedofili, men gir likevel uttrykk for at «seksuell orientering» bør defineres i lovteksten. Spesialpoliklinisk enhet ved Oslo universitetssykehus (OUS) har i etterkant av høringen gitt et skriftlig innspill. Enheten uttrykker at den definisjonen av seksuell orientering som departementet viser til, er «uklar, trolig utdatert, og også kan stå overfor endringer i årene som kommer». Det vises til at det er en pågående debatt i fagmiljøer om seksuell orientering også bør innbefatte kronofili, altså seksuell preferanse knyttet til alder og ikke kun til kjønn. Enheten uttaler at det er «behov for å tilføye presiseringer i forarbeidene som klargjør at behandling av seksuelle forstyrrelser der formålet er å forebygge overgrep skal være unntatt samtlige ledd under straffelovens nye § 270».

En rekke høringsinstanser har kommentert forslaget om at «kjønnsidentitet» er foreslått som kategori i gjerningsbeskrivelsen. Mange støtter forslaget om at kjønnsidentitet omfattes, blant andre Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune, Kompetansesenter for kjønn og seksualitet i Trondheim kommune, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, Press – Redd Barna Ungdom, Riksadvokaten, Stine Sofies Stiftelse og Åpen folkekirke.

Skeivt kristent nettverk trekker frem at:

«[f]orskning på transpersoners erfaring med konverteringsterapi viser til økt uhelse og selvmordsforsøk blant dem som ble utsatt for dette.»

Høringsinstansen fremholder videre at:

«unge transpersoner og personer med kjønnsinkongruens må få muligheten til å utvikle seg med privatlivet og integriteten i fred, uten å bli påtvunget trange kjønnsroller og forståelser.»

Høringsinstanser som uttrykker at det er utfordringer ved at kjønnsidentitet inkluderes fordi det vil få konsekvenser for foreldres handlingsrom overfor egne barn, samt behandlere, er Bjørgvin biskop, Filadelfiakirken Vestby, Genid Norge, Harry Benjamin ressurssenter, Høyskolen for Ledelse og Teologi, Kristent Fellesskap Vesterålen, Kristent Nettverk, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Normisjon m.fl., Norsk katolsk bisperåd, Partiet De Kristne Møre og Romsdal, Stiftelsen MorFarBarn og Universitetssykehuset Nord-Norge.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at de er imot at kjønnsidentitet skal inkluderes i gjerningsbeskrivelsen. Disse er Bønneliste i det nasjonale lederskapet av Den norske kirke, Frimodig kirke, Kvinneaktivistene i Oslo, Norheimsund Friskule, Psykodynamisk orienterte psykoterapeuter, Sigerdriva – Nordisk nettverk for tverrfagleg forskning på kjønn, Til Helhet, Women’s Declaration International Norge, samt flere privatpersoner. Blant annet Norheimsund Friskule og Til Helhet uttrykker bekymring for at det har vært en økning i antall unge personer som opplever at de har et annet kjønn enn sitt biologiske kjønn. Norheimsund Friskule uttaler at de er imot kriminalisering av veiledning og rådgivning som tar sikte på å få barn og unge til å finne seg til rette med sitt biologiske kjønn. Til Helhet uttaler at «det alvorligste skadepotensialet til forslaget er å nekte foreldre, pårørende og andre å hjelpe et barn i å finne ut av sin kjønnsforvirring».

Kvinneaktivistene i Oslo er imot at kjønnsidentitet skal omfattes av gjerningsbeskrivelsen fordi begrepet er «omstridt og rommer bredt» og det dermed er «vanskelig å vite hvor grensene går, hva som innlemmes og hva som faller utenfor loven».

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, FRI, Rettspolitisk forening, Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo Kommune og Sex og samfunn har tatt til orde for at kjønnsuttrykk bør tas inn som et selvstendig alternativ i tillegg til seksuell orientering og kjønnsidentitet.

I denne sammenheng viser Bufdir til at kjønnsuttrykk er gitt et selvstendig vern i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer og diskrimineringsloven § 6 for å «verne personer som bryter med normer knyttet til kjønn gjennom måten de uttrykker seg på, uavhengig av deres seksuelle orientering og kjønnsidentitet».

Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune viser til at kjønnsuttrykk som bryter med normer og forventninger til kjønn, ikke trenger å ha noe med seksuell orientering eller kjønnsidentitet å gjøre.

FRI uttaler at:

«[u]tprøving av kjønnsuttrykk er ofte et viktig steg for å oppdage og uttrykke sitt kjønn. De første stegene transpersoner tar for å bli sikre i sin identitet er ofte ved å endre på hår og klær i et forsøk på å senke kjønnsdysfori til egen kropp og bli oppfattet av samfunnet som det kjønnet man opplever seg som.»

Høringsinstansen viser videre til at organisasjonen er kjent med at:

«miljøet rundt en person kan aktivt forsøke å forhindre en persons foretrukne kjønnsuttrykk som ledd i å hindre personens utfoldelse og identitet, for eksempel ved å sette forbud eller sanksjoner mot visse plagg som kjoler og kompresjonsvester, eller med sosial/fysisk tvang å klippe en persons hår for å stemme mer overens med det kjønnet en ble registrert som ved fødsel. Utøvelsen av negativ sosial kontroll over kjønnsuttrykk, og sanksjoner mot utprøving, kan føre til at folk ikke får tatt gode valg for sine kropper og liv.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Riksadvokaten tar til orde for at kjønnsuttrykk ikke bør inkluderes. Disse slutter seg til departementets begrunnelse. LDO legger til grunn at «antatt seksuell orientering og antatt kjønnsidentitet vil omfatte en del av de tilfellene av konverteringsterapi som innlemmingen av ‘kjønnsuttrykk’ ellers ville nødvendiggjort, slik departementet beskriver det i høringsnotatet».

8.2.3 Departementets vurderinger

Departementet viderefører forslaget om at straffebudet skal ramme handlinger som skjer på bakgrunn av en persons «seksuelle orientering» eller «kjønnsidentitet». Som departementet fremholdt i høringsnotatet, vil også handlinger som utføres på grunn av en persons antatte seksuelle orientering eller kjønnsidentitet kunne rammes av straffebudet. En person som anvender de opplistede metodene eller «lignende systematiske fremgangsmåter» i den hensikt å påvirke en persons seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, men som tar feil av personens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil kunne straffes for forsettlig handling, jf. straffeloven § 25.

«Seksuell orientering» i forslaget til straffeloven § 270 skal forstås på samme måte som i likestillings- og diskrimineringsloven. Det betyr at «seksuell orientering» skal forstås som hvilket kjønn en persons kjærlighet og seksualitet er rettet mot. Dette innebærer at også bifile vil ha et vern etter bestemmelsen. Videre inkluderes både seksuell legning og seksuell praksis. Uttrykket «seksuell orientering» etter likestillings- og diskrimineringsloven omfatter også heterofil legning og levemåte, se Prop. 81 L (2016–2017) punkt 30 side 313. En slik forståelse skiller seg fra hvordan «seksuell orientering» forstås i dagens bestemmelser i straffeloven, der uttrykket tolkes innskrenkende til å ikke omfatte heterofil orientering, jf. Prop. 66 L (2019–2020) punkt 8.5.3 side 76. Som departementet redegjør nærmere for nedenfor, mener departementet at ny § 270 ikke bør avgrense mot heterofil orientering.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for at innholdet i «seksuell orientering» bør utvides til å også omfatte særlige seksuelle handlinger, seksuelle preferanser, relasjonsidentitet og relasjonspreferanser. Departementet går ikke inn for en slik utvidelse. Det vises her til begrunnelsen som er gitt i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven om at en «vid definisjon av seksuell orientering kan medføre at vernet blir svært uforutsigbart og at det blir vanskelig å avgrense vernets rekkevidde», se Prop. 81 L (2016–2017) punkt 11.9.5 side 96. Ved at «seksuell orientering» skal forstås på samme måte som i likestillings- og diskrimineringsloven, avgrenser gjerningsbeskrivelsen også mot preferanser som aseksualitet, fetisjisme og BDSM. Dersom uttrykket «seksuell orientering» i fremtiden skulle utvikle seg til å ha et annet innhold i dagligtalen eller hos ulike fagmiljøer enn uttrykket har i dag, skal det være den forståelsen departementet redegjør for her som skal være bestemmende for rekkevidden av straffebudet.

Basert på høringssvar fra Advokatforeningen og innspill fra Spesialenheten ved Oslo Universitetssykehus (OUS), ønsker departementet å understreke at innholdet i uttrykket seksuell orientering er klart avgrenset mot pedofili og andre seksuelle forstyrrelser eller preferanser som i henhold til straffeloven kapittel 26 om seksuallovbrudd er forbudt å praktisere. Straffebudet avgrenser dermed også mot ulike behandlingsmetoder som anvendes for å få en person til å endre, fornekte eller undertrykke for eksempel pedofili.

Departementet finner ikke grunn til å oppstille en egen legaldefinisjon av «seksuell orientering» i straffebudet, slik Advokatforeningen har tatt til orde for i høringen. De øvrige straffebudene som benytter uttrykket inneholder ikke en slik legaldefinisjon, og heller ikke likestillings- og diskrimineringsloven. Departementet mener det gir tilstrekkelig klarhet at det her i lovproposisjonen fremgår at uttrykket skal forstås på samme måte som i likestillings- og diskrimineringslovens forarbeider.

Departementet fastholder videre at «kjønnsidentitet» bør inkluderes i straffebudet. Personer med en kjønnsidentitet som bryter med forventningene til omgivelsene rundt, er en særlig sårbar og utsatt gruppe i samfunnet, og norske levekårsundersøkelser viser at transpersoner i større grad enn andre er utsatt for psykiske helseplager. Undersøkelser fra andre land viser at særlig transpersoner er sårbare for å bli utsatt for konverteringsterapi.

Innholdet i uttrykket «kjønnsidentitet» skal sammenfalle med forståelsen av uttrykket som ligger til grunn for likestillings- og diskrimineringsloven. I Prop. 88 L (2012–2013) punkt 16.1.2 side 110 blir kjønnsidentitet forklart som «hva slags kjønn vi føler og opplever oss selv som. Denne følelsen eller opplevelsen kan være i samsvar eller bryte med ens biologiske kjønn». Samme forståelse er lagt til grunn i straffeloven, se blant annet Prop. 66 L (2019–2020) punkt 21.4 side 153–154 til straffeloven § 77. Ved å innlemme «kjønnsidentitet» vil bestemmelsen gi et vern til transpersoner, personer med medfødt usikker kjønnsutvikling og cis-personer. I Prop. 81 L (2016–2017) punkt 11.2.5.3 side 86 har departementet uttalt følgende om begrepet «transpersoner»:

«[d]efinisjonen av transpersoner har ingen skarpe avgrensninger. Med transpersoner menes både personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller som er i en slik prosess, og personer som uttrykker sin kjønnstilhørighet eller sitt sosiale kjønn med en bestemt klesstil, kroppsspråk eller sminke. De nevnte eksemplene er ikke ment som en uttømmende oppregning av hvilke forhold som kan falle inn under grunnlaget kjønnsidentitet […]. [Det] forutsettes ikke at det foreligger en diagnose.»

Departementet ser at ordlyden i det foreslåtte straffebudet åpner for at det å utføre inngrep på barn med kjønnskjennetegn som ikke samsvarer med mannlig eller kvinnelig kjønn kan dekkes av gjerningsbeskrivelsen. Departementet vil imidlertid understreke at straffebudet skal tolkes innskrenkende, slik at der helsepersonell utfører behandling i tråd med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, vil dette ikke rammes, se også punkt 8.3.3.4 og 8.4.3.1.

Departementet er ikke i dag kjent med at det har forekommet tilfeller i Norge hvor heterofile personer eller cis-personer utsettes for psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter med hensikt om å påvirke dem til å endre, undertrykke eller fornekte sin heterofile orientering eller identifikasjon med det kjønnet de ble registrert med ved fødsel. Det er derfor trolig ikke et praktisk behov for strafferettslig beskyttelse mot konverteringsterapi for heterofile eller cis-personer i Norge i dag. Det følger av Prop. 66 L (2019–2020) punkt 8.3.3 side 70 og punkt 8.5.3 side 76 at «kjønnsidentitet» og «seksuell orientering» skal tolkes innskrenkende i de gjeldende bestemmelsene i straffeloven, slik at henholdsvis cis-personer og heterofile ikke gis et diskrimineringsvern etter §§ 77, 174, 185, 186, 264, 272, 274 og 352. Dette begrunnes med at verken heterofile eller cis-personer er en utsatt gruppe som har behov for et særskilt vern. Likevel finner departementet at det ikke er ønskelig at uttrykkene i det foreslåtte forbudet mot konverteringsterapi skal tolkes innskrenkende, for å utelukke heterofil orientering eller cis-personer. Som Riksadvokaten har gitt uttrykk for i høringen, gjelder retten til vern av den psykiske og seksuelle integriteten for ethvert individ, uavhengig av deres seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Departementet er enig med Riksadvokaten i at dette tilsier at vernet prinsipielt bør gjelde enhver. Departementet mener derfor at «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» i straffeloven § 270 skal forstås som å også omfatte henholdsvis heterofil orientering og cis-personer.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for at kjønnsuttrykk bør inkluderes i gjerningsbeskrivelsen, i tillegg til seksuell orientering og kjønnsidentitet. I høringsnotatet ba departementet høringsinstansene gi eksempler på hvilke straffverdige situasjoner som faller utenfor straffebudet, om kjønnsuttrykk ikke tas inn som et selvstendig alternativ i straffebudet.

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet viser til at kjønnsuttrykk som bryter med normer og forventninger til kjønn, ikke trenger å ha noe med seksuell orientering eller kjønnsidentitet å gjøre. Dette gjelder for eksempel Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo Kommune og FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI). Departementet er enig i at også personer som har et normbrytende kjønnsuttrykk kan være en sårbar gruppe. Likevel mener departementet at argumentasjonen fra de ulike høringsinstansene illustrerer at forsøk på å få en person til å endre, undertrykke eller fornekte sitt kjønnsuttrykk primært skjer i de tilfellene hvor gjerningspersonen har antagelser om vedkommendes seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det er dermed fortsatt ikke klart for departementet hvilken selvstendig betydning det vil ha å innlemme kjønnsuttrykk i straffebudet når også konverteringsterapi som skjer på bakgrunn av antatt seksuell orientering eller kjønnsidentitet vil rammes av forbudet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at kjønnsuttrykk ikke skal inngå som et eget alternativ.

8.3 Hvilke handlinger utført overfor voksne bør rammes av straffebudet?

8.3.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet uttalte departementet at målet med straffebudet er å ramme handlinger som innebærer en aktiv innblanding i en annen persons utvikling og opplevelse av identitet knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet og beskytte mot potensielt skadelige handlinger.

Departementet foreslo derfor at forbudet skulle ramme anvendelsen av «metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade».

«Metode»-begrepet var ment å gi anvisning på at handlingen eller handlingene må anses som anvendelse av en systematisk fremgangsmåte for å oppnå et forhåndsbestemt resultat. Avgjørende skulle være at handlingen eller handlingene bærer preg av planmessighet. Ved å anvende «metode»-begrepet ønsket departementet å avgrense mot handlinger som bærer preg av tilfeldighet eller spontanitet.

Departementet drøftet behovet for at lovteksten skulle gi anvisning på konkrete former for handlinger, slik en del andre land har gjort i sine reguleringer av konverteringsterapi. Departementet mente det ville være vanskelig å angi en uttømmende oversikt over hvilke typer handlinger som benyttes av de som utfører konverteringsterapi. Departementet fremholdt at det «[a]vgjørende for hvorvidt en handling bør rammes av straffebudet bør […] ikke være omgivelsene handlingen skjer i, men handlingens karakter».

Departementet anså at begrepet «metoder» dermed vil omfatte handlingsbeskrivelser som behandling, terapi, samtaler og lignende, men ikke begrenses til disse. Etter departementets vurdering synliggjorde begrepet at det ikke er graden av likhet med medisinsk behandling eller helsehjelp som er avgjørende for handlingens straffverdighet, noe flere høringsinstanser hadde fremhevet viktigheten av under høringen av Solberg-regjeringens lovforslag.

Departementet foreslo at hvorvidt en eller flere handlinger skulle anses som metodisk, skulle bero på en konkret vurdering. I høringsnotatet drøftet departementet hvilke typetilfeller som vil kunne falle innenfor og utenfor metode-begrepet, og hvilke grenser som må trekkes opp mot ytringsfriheten og religionsfriheten. Departementet beskrev enkelte handlinger som ville ligge i kjernen av det et forbud bør ramme, som å gi medisiner og lignende preparater, å anvende metoder som benyttes ved behandling av psykiske lidelser, slik som kognitiv atferdsterapi, narrativ terapi, gestaltterapi, psykodrama, ulike typer traumebehandlinger, kroppsterapi, og så videre, og å anvende metoder som minner om denne type teknikker. I andre enden av skalaen viste departementet blant annet til rene meningsytringer og rene religiøse ytringer, som i utgangspunktet ville falle utenfor. Departementet utelukket imidlertid ikke at planmessig bruk av meningsytringer kunne regnes som en «metode».

Departementet bemerket videre at både gjentakende og enkeltstående handlinger kan anses som metode, men at en enkeltstående handling enten måtte inngå i en organisert og strukturert sammenheng eller være svært påtrengende eller ha betydelig intensitet. Departementet uttalte også at maktforhold var relevant i vurderingen av om «metode-vilkåret» var oppfylt.

Departementet uttalte videre at konverteringsterapi kjennetegnes av handlingens klare målsetning. Departementet foreslo derfor at metoden måtte ha til formål å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Med «endre» siktet departementet til handlinger som tar sikte på å endre en persons kjønnsidentitet eller hvilket kjønn personen tiltrekkes av. Departementet fremholdt at en streng fortolkning av «å endre» kan medføre at et forbud begrenses til tilfeller der formålet er at mottakeren faktisk «omvendes» fra homofil, lesbisk eller bifil til heterofil eller får en kjønnsidentitet som samsvarer med kjønnet personen ble registrert med ved fødsel. Departementet mente derfor at det var behov for at straffebudet skulle rette seg mot både «endre», «undertrykke» og «fornekte». Departementet viste blant annet til at de aller fleste andre land som har regulert konverteringsterapi har «undertrykke» som en del av gjerningsbeskrivelsen.

Departementet foreslo videre at straffebudet skulle ramme handlinger som er foretatt overfor et individ, jf. «en annen». Departementet uttalte at handlingen kan være overfor en gruppe personer, men at det må være mulig å identifisere hvem handlingen er rettet mot.

Departementet foreslo at anvendelsen av metoder måtte være «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» for å medføre straff. Departementet viste til at det var behov for et normativt kriterium i gjerningsbeskrivelsen og at konverteringsterapi særpreges av at handlingen har en invaderende og skadelig karakter. Med «psykisk skade» siktet departementet til skader på den psykiske helsen, som for eksempel depresjon, angst, spiseforstyrrelser, selvmordstanker og posttraumatisk stress. Departementet uttrykte imidlertid usikkerhet knyttet til uttrykket «psykisk skade», og ba om tilbakemelding fra høringsinstansene på om dette var et godt egnet uttrykk.

Departementets forslag innebar at det ville være tilstrekkelig at det er en fare for at handlingen kan medføre skade. Skaden måtte altså ikke ha manifestert seg. Relevante momenter i vurderingen skulle blant annet være om handlingen er begått overfor en person i en sårbar situasjon eller en person utsatt for direkte eller underliggende press, samt maktforholdet mellom partene.

Departementet la opp til en objektiv vurdering av handlingens potensielt skadelige karakter og konteksten handlingen er utført i. Den enkeltes subjektive vurdering av om handlingene er egnet til å skade eller ikke, ville dermed ikke være bestemmende. Ettersom konverteringsterapi i Norge i hovedsak utøves mot homofile personer som har levd i et religiøst miljø, mente departementet at utgangspunktet for den objektive vurderingen måtte være hva en skeiv person i et slikt miljø omgitt av underliggende press, kan ta psykisk skade av. Departementet mente dette tilsa at terskelen for å anse en handling for å ha et skadepotensial fort ville være overskredet. Departementet uttalte at «[f]or å sikre skeive personer i en sårbar situasjon mot konverteringsterapi, må det være uvesentlig for vurderingen om en «robust» person ikke ville tatt skade av handlingen».

I høringsnotatet fremholdt departementet at dersom en handling var «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade», ville handlingen normalt være straffbar uavhengig av om det var avgitt et samtykke eller ikke. Forslaget gikk dermed lenger i å forby handlinger begått overfor samtykkende voksne enn Solberg-regjeringens forslag. Solberg-regjeringens forslag innebar at «behandlingslignende handlinger» som ble utført med formål om å få en annen til å endre, fornekte [eller undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet ville være lovlige dersom de ble utført overfor en voksen som hadde avgitt samtykke, med mindre det forelå omstendigheter som gjorde handlingen utilbørlig. I høringsnotatet som ble sendt ut under Solberg-regjeringen uttalte departementet at «[e]t forbud kan ikke ramme situasjoner der det foreligger et klart og informert samtykke fra den som mottar konverteringsterapi», jf. høringsnotatet punkt 8.3.3.2. Senere i samme punkt uttalte departementet at:

«Det kan ikke utelukkes at konverteringsterapi etter omstendighetene kan anses som utilbørlig selv om det foreligger samtykke. For å sikre at menneskerettslige forpliktelser ivaretas, vil imidlertid terskelen for at konverteringsterapi kan bli ansett som utilbørlig overfor en voksen person som har samtykket være høy.»

At departementet i Støre-regjeringens forslag endret oppfatning om hvilken betydning et samtykke bør ha i vurderingen, skyldtes blant annet høringsinspillene til Solberg-regjeringens forslag og at departementet mente menneskerettighetene ga større handlingsrom enn det som var lagt til grunn i Solberg-regjeringens høringsnotat, se Støre-regjeringens høringsnotat punkt 5.1.

Departementet uttrykte at et forbud som tar utgangspunkt i at det er straffritt å anvende metoder med formål om å få en samtykkende person til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, ikke vil være egnet til å gi effektiv beskyttelse til skeive, men snarere bidra til opprettholdelsen av potensielt skadelige handlinger og åpne for misbruk. Departementet viste til uttalelser i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.5 side 91 om at det vil være forenlig med skadefølgeprinsippet å kriminalisere skadevoldende handlinger som utføres med samtykke fra den som rammes om «også andre personer eller samfunnet påføres skade – direkte eller indirekte».

Departementet påpekte likevel:

«Samtidig er det ikke til å komme bort fra at anvendelsen av metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet kan arte seg på mange ulike måter. Som departementet redegjør for i kapittel 7.4.4.2, mener departementet at straffebudet bør ha et bredt nedslagsfelt og favne om en rekke ulike handlinger. Handlingene kan dermed ha ulik grad av skadepotensiale både på individnivå og når det gjelder skadepotensialet for skeive som gruppe. Fordi det her er tale om en regulering som vil favne om et vidt spekter av handlinger, må man i den konkrete situasjonen gjøre en avveining mellom individets handlefrihet på den ene side og hensynet til å beskytte sårbare personer og beskytte mot potensielt skadelige handlinger på den andre. Et straffebud som kriminaliserer det å utføre handlinger som er ‘klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade’, men hvor det ikke er påkrevd å påvise skade i det konkrete tilfelle, vil etter departementets syn sikre en rimelig balanse i så måte og dermed være forenelig med skadefølgeprinsippet, se kapittel 7.4.4.7 der departementet redegjør nærmere for ‘klart egnet til å påføre psykisk skade’.»

Departementet vurderte at kriteriet «klart egnet til å påføre psykisk skade» ville være egnet til å ta høyde for at det kan finne sted situasjoner der hensynene ikke slår til og uttalte:

«Departementet ser for seg at dette kan være tilfeller der metodene som benyttes har vært svært moderate, og det ikke finnes indikasjoner på at personen på noen måte er i en sårbar stilling eller lever i et miljø der vedkommende er utsatt for direkte eller indirekte press som har fremtvunget vedkommendes ønske.»

Departementet anerkjente at det kan være vanskelig å vurdere om forholdsvis dagligdagse handlinger er egnet til å påføre noen psykisk skade og foreslo derfor at handlingen må være «klart» egnet til å påføre psykisk skade. Departementet fremholdt at tillegget «klart» ikke var ment å heve terskelen for hvilke handlinger som skal anses skadelige, men at det er potensialet for skade som må være «klart».

8.3.2 Høringsinstansenes syn

8.3.2.1 Generelt om høringsinstansenes overordnede syn på gjerningsbeskrivelsen

I dette punktet redegjøres det for høringsinstansenes overordnede merknader til gjerningsbeskrivelsen. Høringsinstansenes syn på de ulike vilkårene omtales i punkt 8.3.2.2 til 8.3.2.4, mens høringsinstansenes synspunkter på hvilke handlinger som bør og ikke bør rammes av straffebudet, omtales under punkt 8.3.2.6. En rekke høringsinstanser har hatt synspunkter på hvilken betydning et samtykke skal ha i vurderingen av om en handling er straffbar. Høringsinstansenes syn på dette spørsmålet omtales i all hovedsak under punkt 8.3.2.5.

Flere høringsinstanser uttrykker at de støtter forslaget slik dette var utformet i høringsnotatet. Dette gjelder Agder og Telemark bispedømmeråd,Bergen kommune, Bodø kommune, Bærum kommune,Den norske Helsingforskomité, Det sentrale eldreråd i Oslo kommune, Faggruppen for religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, FN-sambandet, Foreldre til transungdom i sør, Fredrikstad kommune, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune, HivNorge, Institutt for psykologi ved NTNU, Kirkens bymisjon, Kompetansesenter for kjønn og seksualitet i Barne- og familietjenesten i Trondheim kommune, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Møre bispedømmeråd, Nidaros biskop, Nidaros bispedømmeråd, Nordland fylkeskommune, Norges kvinne- og familieforbund, Norsk psykologforening, Norsk studentorganisasjon, Norsk sykepleierforbund, Norsk urologisk forening, NUBU Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge, Oslo bispedømmeråd, Press – Redd Barna Ungdom, Presteforeningen, Rettspolitisk forening, Røros kommune (formannskapet), Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Rådet for psykisk helse, Stavanger bispedømmeråd (fem medlemmer), Stine Sofies Stiftelse, Stjørdal SV, Troms og Finnmark fylkeskommune, Trøndelag fylkeskommune, Unge Sentrum, UNICEF Norge, Verdal kommune og Åpen folkekirke.

Trøndelag statsadvokatembeter «har ingen innsigelser eller tilføyelser til utformingen av forslag til bestemmelse, eller forslaget til plassering i straffeloven § 270». Kirkerådet i Den norske kirke uttrykker støtte til forslaget som ble sendt på høring «såfremt det er avklart at forbudet ikke er i strid med Norges rettslige rammer og forpliktelser. Det er derfor avgjørende at det er tilstrekkelig avklart at dette ikke bryter med de rammene som menneskerettighetene og Grunnloven setter.»

Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune (HKS) uttaler at definisjonen er tydeligere sammenlignet med lovforslaget fra Solberg-regjeringen. Rettspolitisk forening uttaler seg i samme retning:

«Det nye forslaget er samtidig godt avgrenset, ved kun å kriminalisere metoder som er ‘klart’ egnet til å påføre vedkommende psykisk skade. Når det oppstilles et kvalifiserende krav til handlingens skadepotensiale, vil det bidra til å tilfredsstille lovskravet. Vi er også positive til det mer generelle begrepet ‘metoder’, som bidrar til å dekke alle former for konverteringsterapi, uavhengig av om den har form av å være ‘behandlingslignende’ eller ikke. Forbudet får på den måten et klart anvendelsesområde utover lov om alternativ behandling. Videre vil foreningen påpeke at en positiv sideeffekt av forbudet, er at det vil kunne bidra til å styrke det sivilrettslige vernet etter likestillings- og diskrimineringsloven. Vi støtter også departementets konklusjoner om at forbudet ikke er i strid med menneskerettighetene.»

Flere høringsinstanser er positive til departementets lovforslag, men mener at det kunne gått lenger på enkelte punkter. Høringsinstansene som har gitt uttrykk for dette er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), BDSM Oslo, Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune, Nasjonalt SRHR-nettverk, Norges handikapforbund, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, PolyNorge, Rettspolitisk forening, Sex og samfunn, Skeivt kristent nettverk, Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom, Telamork, Sørlandet BDSM og Unge funksjonshemmede. Synspunktene om at forslaget kunne gått lenger knytter seg særlig til hvilke grupper som skal vernes, se punkt 8.2.2, men også hvilke handlinger som omfattes og kravet til skadepotensial.

I høringen er det flere høringsinstanser som uttrykker at de enten ikke har motforestillinger mot et forbud, eller at de er positive til et forbud, men som har merknader til den foreslåtte gjerningsbeskrivelsen. En del høringsinstanser, og særlig høringsinstanser fra de juridiske fagmiljøene, har innvendinger knyttet til klarhetskravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Dette gjelder Advokatforeningen, Det nasjonale statsadvokatembetet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Oslo Politidistrikt og Riksadvokaten. Høringsinstansene knytter innvendingene særlig opp mot forslaget om at handlingene må kunne anses som «metoder» som er «klart egnet til å påføre vedkommende skade», se også punkt 8.3.2.3 og 8.3.2.4.

Advokatforeningen¸ LDO, NIM og Riksadvokaten gir generelt uttrykk for at straffebudet som helhet ikke i tilstrekkelig grad tydeliggjør eller konkretiserer hvilke handlinger som rammes. Også Norsk Redaktørforening uttaler seg om dette, se også punkt 8.3.2.3.

Advokatforeningen uttrykker at «straffebudet er basert på vage og skjønnsmessige kriterier i en slik grad at det fremstår som vanskelig og usikkert å fastlegge dets innhold og rekkevidde». Høringsinstansen viser til at lovteksten verken angir typer av handlinger som rammes eller hva som kvalifiserer til konverteringsterapi, noe som gjør at rekkevidden av straffebudet fremstår som usikkert og at forutberegneligheten svekkes.

Riksadvokaten uttaler seg i samme retning og etterlyser en fenomenforklaring, og viser til at dette også ble etterlyst under høringen av Solberg-regjeringens forslag. Riksadvokaten stiller også spørsmål ved om lovteksten er utformet på den mest hensiktsmessige måten og uttaler at det er behov for å gjøre straffebudet mer tilgjengelig med henblikk på hvilke situasjoner som faktisk kan medføre straffansvar.

NIM fremhever blant annet at:

«Uttrykkene ‘metoder’ og ‘klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade’ bør etter NIMs oppfatning presiseres og avgrenses for å minimere risikoen for uforholdsmessige inngrep i retten til privatliv, religionsfriheten og ytringsfriheten ved håndhevelsen av et straffebud mot konverteringsterapi. Straffebud bør i størst mulig grad angi hvilke handlinger som belegges med straff. En presisering og avgrensning er viktig av hensyn til forutberegneligheten for den enkelte. Usikkerhet om anvendelsesområdet kan også […] ha en «nedkjølende effekt» gjennom å virke inn på for eksempel religiøs praksis som ikke omfattes av forslagets intensjon, eller medføre tilbakeholdenhet i dialog med offentlige instanser som yter hjelp til blant annet LHBT+-personer.»

Både NIM og Riksadvokaten uttrykker seg negativt til departementets uttalelser om at vurderingen av om handlingen er egnet til å påføre vedkommende psykisk skade i stor utstrekning vil sammenfalle med hvorvidt handlingen har en slik invaderende karakter at den kan betraktes som en «metode». Følgende gjengis fra Riksadvokatens høringssvar:

«For riksadvokaten fremstår bestemmelsens systematikk å være at enkelte elementer av gjerningsbeskrivelsen gjelder, og stiller krav til, selve utførelsen og agendaen (vilkårene metode – formål – endring), mens ‘klart egnet …’ gjelder den mulige virkningen. Etter riksadvokatens syn er det tale om ulike komponenter av gjerningsbeskrivelsen som ikke med noen nødvendighet eller i stor utstrekning sammenfaller. Skillet har en viss parallell til grensedragningen mellom handlings- og følgedelikter, hvor straffebudets elementer som går på selve utførelsen knytter seg til handlingen, mens den mulige virkningen er en tilleggskvalifikasjon som kobler gjerningsbeskrivelsen også mot følgen. Prinsipielt bør dette holdes fra hverandre – selv om det faktisk kan stille seg slik at utførelser som tilfredsstiller lovens gjerningsbeskrivelse normalt også vil føre med seg mulige følger som tilfredsstiller lovens krav.»

Også Det nasjonale statsadvokatembetet, Den norske legeforening, Human-Etisk Forbund, MF vitenskapelig høyskole, Norsk redaktørforening, Psykodynamisk orienterte psykoterapeuter, Stavanger kommune og Trondheim kommune har innvendinger mot den foreslåtte bestemmelsens utforming. Innvendingene knytter seg både til gjerningsbeskrivelsen som helhet og til de ulike vilkårene i gjerningsbeskrivelsen. Flere av disse mener også at straffebudet, slik det er utformet, favner for vidt. I denne sammenhengen har flere av høringsinstansene også synspunkter på hvilken betydning den fornærmedes samtykke skal ha for spørsmålet om en handling er straffbar, se punkt 8.3.2.5.

8.3.2.2 Høringsinstansenes syn på formålsvilkåret

Det er få høringsinstanser som har hatt merknader til forslaget om at gjerningspersonen må ha som «formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke» sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Riksadvokaten uttaler at vilkåret «med formål om» er sentralt, da det speiler lovovertreders ønske om å intervenere i en annens seksualitet. Riksadvokaten støtter at det er viktig at formålet fremgår av lovteksten.

Den norske legeforeningen, FRI, Nasjonalt SRHR-nettverk, PolyNorge, Riksadvokaten og UNICEF Norge trekker frem at «endre», «fornekte» og «undertrykke» vil kunne dekke forskjellige handlinger og at alle tre kategoriene derfor må inkluderes. Riksadvokaten gjentar sitt tidligere høringssvar fra forslaget til Solberg-regjeringen og skriver at «det ligger en viss realitetsforskjell i meningsinnholdet i ‘fornekte’ og ‘undertrykke’, og begge uttrykk – sammen med ‘endre’ – bør formentlig tas med for å omfatte flere nyanser av den påvirkning/forsøk på påvirkning som kan finne sted».

Advokatforeningen stiller spørsmål ved rekkevidden av uttrykket «undertrykke», og uttaler:

«Vil det være omfattet av straffebudets uttrykk ‘undertrykke’ dersom en person i heterofilt ekteskap søker hjelp for å stå imot likekjønnet begjær, med det formål å berge ekteskapet? Lovbestemmelsen vil i så fall få det utslag at den begrenser muligheten for hjelp for mennesker med homofil legning, i motsetning til den som måtte søke hjelp mot for eksempel promiskuøs atferd overfor det motsatte kjønn (fordi hjelpen ikke har brodd mot den seksuelle orientering).»

Kristent Fellesskap Vesterålen, Kristkyrkja på Stord, Normisjon m.fl. og Partiet De Kristne Møre og Romsdal er kritiske til lovforbudet generelt, og til formuleringen av formålsvilkåret. Normisjon m.fl. stiller seg kritisk til begrepene «fornekte» og «undertrykke», og fremholder:

«Ut fra kristen etikk vil vi holde frem en positiv holdning til seksualitet og samliv. Både den seksuelle tiltrekningen og ekteskapet er skapt av Gud. Samtidig kan vi alle komme i situasjoner hvor seksuelle drifter og lengsler må undertrykkes, i betydningen ‘begrenses’, ‘sies nei til’, ‘ikke leves ut’. Kristen etikk fremholder at ingen av oss kan leve ut alle sider ved vår seksualitet ettersom det seksuelle samlivet hører til i et trofast ekteskap mellom én mann og én kvinne.»

8.3.2.3 Høringsinstansenes syn på «metodevilkåret»

I tillegg til høringsinstansene som generelt støtter lovforslaget, se punkt 8.3.2.1, har enkelte høringsinstanser spesifikt uttalt seg positivt om «metode»-vilkåret. Dette gjelder Den norske legeforening, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Kirkerådet i Den norske kirke, Presteforeningen, Rettspolitisk forening, Skeivt kristent nettverk og Stine Sofies Stiftelse. Flere av disse trekker frem at «metoder» er et bedre, mer presist og dekkende vilkår for de handlinger som faller innunder «konverteringsterapi»-begrepet enn «behandlingslignende handlinger», som ble foreslått i Solberg-regjeringens lovforslag.

Under høringen av Solberg-regjeringens forslag var blant annet følgende høringsinstanser kritiske til uttrykket «behandlingslignende handlinger»: Bufdir, Den norske legeforeningen,Det teologiske fakultet, Kristkirken Bergen, LDO, Nasjonalt SRHR-nettverk, Normisjon m.fl., Norsk forening for klinisk sexologi, Norsk katolsk bisperåd, Norsk psykologforening, Psykologisk institutt ved UiO, Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold Oslo kommune, Skeiv ungdom, Stavanger kommune, Til Helhet, Vestfold og Telemark fylkeskommune og Åpen kirkegruppe.

Norsk psykologforening uttaler i høringen av Støre-regjeringens lovforslag at foreningen ønsker å minne om deres syn på bruken av begrepene «terapi» og «behandlinglignende»:

«Vi mener dette er misvisende begrepsbruk da det kan gi assosiasjoner til helsehjelp. Begrepene terapi og behandling bør forbeholdes aktiviteter som skal være til hjelp for den som lider. Det er svært uheldig at begrepene ‘terapi’ og ‘behandlingsliknende’ knyttes til systematiske uetiske og med høy sannsynlighet uforsvarlige forsøk på å endre en persons seksuelle identitet.»

I Nasjonalt SRHR-nettverk sitt høringssvar til Solberg-regjeringens forslag, skrev nettverket følgende om uttrykket «behandlingslignende handlinger»:

«[d]ette er et begrep som leder tanken inn på langt smalere baner enn det slike praksiser og handlinger faktisk er. For eksempel vil ikke terapi eller behandling innbefatte mye av det som skjer for å endre menneskers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet/kjønnsuttrykk innenfor religiøse sammenhenger. Dersom begrepet ‘behandling’ eller ‘behandlingsliknende’ skal benyttes, må det suppleres med andre begreper som rommer mer av det det faktisk er tale om.»

FRI og Nasjonalt SRHR-nettverk uttrykker i høringen til Støre-regjerings lovforslag støtte til at «behandlingslignende» ikke er i lovteksten, men mener det kan stilles spørsmål ved om «metoder» er dekkende nok. FRI mener at «metoder» i flertallsform ikke er dekkende nok da de er bekymret for at dette kan utelukke at enkeltstående tilfeller rammes. Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens skriver at organisasjonen støtter FRI sitt høringssvar. Pasientorganisasjonen fremholder at forbudet også bør regulere «praksis (metode) i regi av ordinær helsetjeneste», og uttaler blant annet:

«Det vi ønsker et vern mot, er at helsepersonell utøver press på pasienten i retning av et bestemt kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet. Dette kan f.eks. være å oppfordre pasienten til å te seg på bestemte måter i tråd med det kjønnet vedkommende ble registrert som ved fødselen. Det har også vært delt erfaringer fra våre medlemmer, hvor helsepersonell i spesialisthelsetjenesten har cis-heteronormative forståelser av seksualitet og kjønn.»

Høringsinstansen uttrykker også at det å «deprivere», eller frata, mennesker muligheter til verdig og anstendig liv og kunne uttrykke egen identitet ved å holde personer tilbake fra behandling for kjønnsinkongruens, på noen måter kan være tilknyttet samme problemstilling som konverteringsterapi. Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune uttaler at de støtter forslaget som ble sendt på høring, men tar opp flere av de samme problemstillingene Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens omtaler. Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune skriver blant annet:

«Vi opplever i vår kliniske praksis at barn, ungdom og unge voksne som har hatt en klar og vedvarende opplevelse av hvem de er, spesielt når det kommer til egen kjønnsidentitet, blir møtt med tvil, manglende anerkjennelse og sykeliggjøring også fra helsepersonell som har fått rollen til nettopp å hjelpe de med kjønnsbekreftende behandling. Videre møtes personer med en ikkebinær kjønnsidentitet med avvisning fra helsevesenet og devaluering fordi helsepersonell har manglet kunnskap om mangfoldet av identiteter som anerkjennes av WHO, og internasjonal forskning, der mye har kommet ut de siste 5 årene, om transhelse som viser klar positiv virkning av bekreftende helsehjelp. Denne måten å møte mennesker på i klinisk praksis, undergraver den enkeltes rett til å definere egen identitet og sykeliggjør friske individer, ved at deres kjerneidentitet blir stilt spørsmålstegn ved av mennesker med makt.»

Brunstad Christian Church (BCC) Norge, Human-Etisk Forbund, Kvinner i nettverk,Norsk katolsk bisperåd og Til Helhet støtter ikke vilkåret «metoder», og flere av disse høringsinstansene mener «metoder» har uklart innhold og kan ramme for vidt.

Human-Etisk Forbund uttrykker i sitt høringssvar bekymring for uklarheten ved begrepet «metoder»:

«[…] å erstatte begrepet ‘behandlingslignende handlinger’ med ‘metoder’ […] gjør det ikke umiddelbart lett å oppfatte hva som rammes av forbudet og hva som faller utenfor. Formuleringene er krevende å forstå og tolke.»

Norsk redaktørforening uttaler at kritieriet «metoder» er et «rettslig kriterium som nærmest er grenseløst, det vil si umulig å avgrense på forhånd». Høringsinstansen uttaler videre:

«[d]ette vil bidra til rettsuklarhet og mangel på forutsigbarhet, og derigjennom også en rettstilstand som vil være svært vanskelig å forholde seg til for et allment publikum. Vi mener dette er dårlig lovgivningsteknikk.»

Høringsinstansen uttrykker bekymring for at en uklarhet vil medføre «nedkjølende effekt på ytringsklimaet og de rene meningsytringer om temaet seksuell orientering». Høringsinstansen mener derfor at det i forarbeidene bør presiseres at et forbud «ikke skal ramme det offentlige ordskiftet og i hvert fall ikke muligheten for å formidle ulike syn på seksuell identitet og orientering».

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at det er behov for å presisere innholdet i «metoder» i større grad enn det som fremgår av høringsnotatet for å tydeliggjøre hvilke handlinger som rammes av straffebudet. Dette gjelder Human-Etisk Forbund,LDO, MF vitenskapelig høyskole, NIM, Oslo politidistrikt, Riksadvokaten, Troms og Finnmark statsadvokatembeter og Trondheim kommune.

LDO gir uttrykk for at «metoder» er et generelt begrep og at det vil kunne «oppstå mange grensetilfeller, ikke minst når det gjelder handlinger som skjer innen en religiøs ramme der mottaker har bedt utøver om å utføre handlingene, eller handlinger som skjer innen familier eller i private forhold som gjelder kjønnsidentitet hos barn». LDO viser også til at «et mer forutsigelig straffebud vil redusere unødvendig støy omkring grensetilfellene».

Oslo politidistrikt uttaler at:

«Selv om det er liten kunnskap i Norge om hvordan konverteringsterapi foregår, er det et behov for å presisere hvilke handlinger som vil kunne omfattes som straffbare ‘metoder’. Som et minimum bør lovforarbeidene si noe om og eksemplifisere både hva som faller innenfor og utenfor som straffbar ‘metode’».

MF vitenskapelig høyskole advarer mot at «begrepet ‘metoder’ kan åpne for ulike tolkninger», og at det er viktig «å gjøre en skjelning som gjør at ikke alle former for regulert religiøs praksis faller inn under dette begrepet».

NIM gir uttrykk for at presiseringer av metodevilkåret er viktig for å minimere risikoen for uforholdsmessige inngrep i menneskerettighetene og for å sikre forutberegnelighet. Høringsinstansen trekker også opp særlig avgrensningsproblematikk når det gjelder samtaler og ytringer.

Riksadvokaten uttaler seg i samme retning som NIM. Riksadvokaten utrykker det slik:

«Det kan godt være begrepet er godt egnet som avgrensningskriterium, men riksadvokaten ønsker å peke på at det er en utfordring at det er forholdsvis lite skarpskårent. Det er ikke et problem i seg selv at et straffebud inneholder et skjønnsmessig kriterium – og det er tidvis nødvendig. Utfordringen ved metodevilkåret i nåværende form, er først og fremst at departementet legger opp til at kriteriet skal romme en rekke sammensatte vurderinger. Kriteriet skal fungere som en kvalifikasjon nedover, mot det straffrie. Men viktigere er at departementet legger til grunn, på høringsnotatet side 98–99, at den nærmere avgrensningen mot religions- og ytringsfriheten skal skje gjennom dette vilkåret. Departementet legger også til grunn at en rekke tilfeller som vil kunne betraktes som metodiske, ikke skal være straffbare av ulike grunner. Følgelig legges det opp til meget sammensatte vurderinger – og det vil kunne være vanskelig for den enkelte å forutberegne hvilke handlinger som er straffbare; ikke bare ved å lese lovens ordlyd, men også ved å lese dens forarbeider (og øvrige) rettskilder.»

Høringsinstansen stiller videre spørsmål ved om det foreslåtte straffebudet generelt, og metodevilkåret spesielt, oppfyller kravene som legalitetsprinsippet stiller, og gir uttrykk for at noe kunne vært avhjulpet om «inngripende» hadde blitt tilføyd metoder. Riksadvokaten bemerker at «[e]n slik tilleggskvalifikasjon vil kunne avgrense mot en del av de tilfeller man ikke ønsker å ramme».

8.3.2.4 Høringsinstansenes syn på vilkåret «klart egnet til å påføre psykisk skade»

Høringsinstansene har gitt uttrykk for ulike syn på vilkåret «klart egnet til å påføre psykisk skade». De ulike uttalelsene knytter seg blant annet til innholdet i «psykisk skade», om forbudet bør stille krav til skadepotensial eller påført skade, om hvilken terskel som bør gjelde for når en handling oppfyller egnet til-vilkåret og hvilken norm vurderingen skal skje etter. Mange høringsinstanser har også merknader til departementets vurderinger av hvilken betydning et samtykke skal ha i vurderingen. Høringsinstansenes syn på dette spørsmålet redegjør departementet for i punkt 8.3.2.5.

FRI, Kristkyrkja på Stord, LDO, Norsk katolsk bisperåd, Oslo politidistrikt, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Unge funksjonshemmede og UNICEF-komiteen i Norge har gitt uttrykk for at innholdet i «psykisk skade» er uklart, og flere peker på at det er usikkerhet knyttet til hvor den nedre grensen mot ubehag skal trekkes. FRI og LDO trekker også frem at «psykisk skade» har et uklart innhold opp mot hva som regnes som «alvorlig psykisk skade» etter straffeloven § 11.

Kristkyrkja på Stord gir uttrykk for at det er viktig at «skade»-begrepet blir «nøye definert». De uttaler:

«Ei kjensle som opplevest rystande eller dramatisk er ikkje naudsynleg skadeleg. I mange høve er det ein sunn reaksjon som eit menneske får når han/ho får eit nytt lys innover livet sitt. […] Ja, det som vert kalla kristen vekking har ofte, og som regel, slike element i seg.»

Både LDO og Riksadvokaten stiller spørsmål ved straffebudets avgrensning mot «psykisk skade» og at handlinger som kan medføre «fysisk skade» ikke er omfattet av ordlyden.

Flere høringsinstanser stiller seg uttrykkelig positive til at det er handlingens skadepotensial som er avgjørende. Dette gjelder blant annet Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, MF vitenskapelig høyskole, Nidaros bispedømmeråd i Den norske kirke, Norges Handikapforbund, fem medlemmer av Stavanger bispedømmeråd og Norsk studentorganisasjon. Nasjonalt SRHR-nettverk uttaler at de støtter at det er «skadepotensialet som er avgjørende for om handlingen skal anses straffbar, ikke hvorvidt skade har inntruffet eller ikke». FRI uttaler seg i lignende retning og uttrykker at «egnet til» på en god måte fanger opp at skade ikke må ha inntruffet.

Både FRI, Nasjonalt SRHR-nettverk, Skeivt kristent nettverk og Unge funksjonshemmede mener imidlertid at uttrykket «klart» kan gi inntrykk av at det er en høyere terskel for når en handling anses for å ha et skadepotensial enn det som fremgår av høringsnotatet. Skeivt kristent nettverk mener «begrepet ‘klart egnet’ i sammenheng med psykisk uhelse kan gi stort rom for tolkning og tvil, som kan brukes til å undergrave offerets integritet og troverdighet».

Advokatforeningen og Norsk katolsk bisperåd gir uttrykk for at straffebudet ikke bør rette seg mot skadepotensial, men i stedet bør være konsentrert om påført psykisk skade. Norsk katolsk bisperåd uttaler:

«Strafferettslig er det tvilsom praksis å knytte straff til risiko for uklart antydet skade, ikke til faktisk påført skade. Straffebud bør i det minste begrenses til tilfeller hvor psykisk skade som følge av ‘metoder’ kan konstateres.»

Som gjengitt under punkt 8.3.2.1 uttrykker Riksadvokaten skepsis til at straffebudets utforming sammenblander vilkår som omhandler selve utførelsen av handlingen og den mulige virkningen. Riksadvokaten deler likevel departementets vurdering av at konverteringsterapi særpreges av at handlingen har en invanderende og skadelig karakter, og at straffebudet bør ha et tilleggskriterium som fanger opp dette.

Riksadvokaten er videre enig med departementet i at en objektiv vurdering av handlingen er «klart egnet til å påføre psykisk skade» må være «den riktige referanserammen».

NIM uttrykker derimot skepsis til en slik forståelse og uttaler:

«‘Egnet til’ gjør dermed at terskelen for straffbarhet vil være lav, samtidig som det vil kunne tas høyde for atypiske individuelle forhold som gjør at hensynene bak straffebudet ikke slår til. NIM antar at metoders skadepotensiale også avhenger av den enkeltes sårbarhet, og den situasjonen og konteksten metoden anvendes i. Dette sier den foreslåtte ordlyden ikke noe direkte om. En vektlegging av slike hensyn kan lede til mindre forutberegnelighet. Anvendelse av et helt generelt ‘metodevilkår’ kan både lede til at straffverdige tilfeller går fri, og i andre tilfeller til at straffebudet rekker for langt. Også dette innebærer at det valgte kriteriet kan ha uheldige følger. NIM antar at også situasjonen som partene befinner seg i, kan ha betydning for straffverdigheten. For eksempel kan det variere i hvilken grad personen som utsettes for metoden har mulighet til å forlate situasjonen, og graden av avhengighet kan variere. Dette er ikke berørt i utkastet til lovtekst. Etter NIMs syn bør slike forhold vurderes nærmere.»

Som departementet også redegjør for under punkt 8.3.2.5, har NIM i tillegg gitt uttrykk for at det å ilegge straff i tilfeller der fornærmede har samtykket, neppe er betryggende utfra et menneskerettslig perspektiv, med mindre vedkommende påføres betydelig skade. Også Riksadvokaten, Advokatforeningen og LDO er blant høringsinstansene som er kritiske til departementets vurderinger knyttet til hvilken betydning et avgitt samtykke skal ha i vurderingen av om en handling skal medføre straffansvar, og at terskelen for straffansvar blir for lav. LDO og Riksadvokaten er også kritiske til departementets vurdering av at vilkåret «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» stiller de menneskerettslige vurderingene i et annet lys enn lovforslaget som ble sendt ut under Solberg-regjeringen. Fordi betydningen av et avgitt samtykke har vært sentralt i høringen, omtales høringsinstansenes syn på dette spørsmålet særskilt i punkt 8.3.2.5.

Riksadvokaten har også uttalt seg mer generelt om terskelen for når en handling kan anses å ha et skadepotensial:

«Som påpekt tidligere tar departementet til orde for en forholdsvis lav terskel (for å anse at noe har skadepotensiale) for skeive personer. Det kan stilles spørsmål ved om terskelen legges noe lavt for hvilke tilfeller som kan ha et skadepotensial. Det bør være et visst (og ikke ubetydelig) rom for ubehag, herunder et psykisk ubehag, før straffansvar inntrer. Dette harmoniserer med de alminnelige prinsipper for kriminalisering. Siden departementet legger opp til at ‘psykisk skade’ skal spenne over flere psykiske fenomener, med varierende innslagspunkter, er det grunn til at terskelen ikke settes for lavt slik at enhver reaksjon er eller vil kunne være relevant.»

I høringen har det også kommet enkelte andre innspill knyttet til hvilke momenter som bør tas i betraktning i vurderingen av om en handling er klart egnet til å påføre psykisk skade.

Norges handikapforbund uttaler:

«Det er viktig for oss i NHF å påpeke den sårbarheten som ligger i å ha en normbrytende kropp. En del skeive funksjonshemmede vil ha et assistansebehov og dette assistansebehovet kan bli dekket av helsepersonell, BPA-assistenter, nærstående, venner eller andre. Dette vil gjøre at vi kommer i kontakt med et stort antall mennesker, som muligens vil mene noe om vår kjønnsidentitet eller seksuelle orientering. Det kan være utfordrende å avvise et tilbud om såkalt konverteringsterapi, grunnet makt asymmetri i forholdet eller vanskeligheter med å fysisk fjerne seg fra situasjonen. Realiteten for funksjonshemmede er at vi blir avhengig av hjelp og støtte fra omgivelsene, og lovverket må ta høyde for disse maktforholdene.»

Advokatforeningen gir uttrykk for at mottakerens sårbare situasjon, om det foreligger direkte eller underliggende press, samt maktforholdet mellom partene, ikke naturlig hører inn under hvorvidt en handling er «klart egnet til å påføre psykisk skade», slik departementet foreslo. Etter Advokatforeningens syn vil dette «først og fremst være momenter under en konkret vurdering av et samtykkevilkår».

8.3.2.5 Særlig om høringsinstansenes syn på hvilken betydning et avgitt samtykke skal ha i vurderingen

Både i høringen av Solberg-regjeringens og Støre-regjeringens lovforslag er det mange av høringsinstansene som har uttalt seg om samtykkespørsmålet. Høringsinstansene har til dels presentert svært ulike syn på om, og eventuelt hvordan, voksnes samtykke bør vektlegges i vurderingen av straffansvar.

I høringen av Solberg-regjeringens forslag var flere av høringsinstansene uenige i at voksne burde kunne samtykke til konverteringsterapi. Bufdir, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), KFUK-KFUM, Kirkens bymisjon, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, Rettspolitisk forening, Reform, RVTS Nord, Rådet for psykisk helse, Selvhjelp Norge og Øvre Eiker Kommune er blant de som påpekte utfordringer med å bedømme hvorvidt et samtykke vil være reelt eller ikke.

Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens uttalte at:

«[d]et er rimelig å anta at voksne, særlig de som har levd et helt liv i strengt religiøse grupper, også føler på press til å konverteres. Graden av frivillighet for terapi blir derfor utydelig. Hvor går grensen mellom frivillighet og sosialt press når store deler av ditt sosiale miljø mener at din identitet kan forandres?»

IMDi uttalte seg i samme retning:

«LHBTIQ+-personer med innvandrerbakgrunn kan være i risiko for å bli utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold dersom deres kjønns- og seksualitetsuttrykk bryter med familiens eller samfunnets normer. Personer som lever i slike kollektivistiske miljøer kan oppleve et sterkt press fra personer med autoritet i miljøet, knyttet til hvordan de bør leve sine liv slik at miljøet ikke mister sin ære. […] Det å utsettes for langvarig psykisk vold i form av press, trusler og tvang om å fornekte sin LHBTIQ+- identitet vil føre til at de utsatte kan få dårlig psykisk og fysisk helse. Et slikt vedvarende press kan være med på å gjøre det krevende å fastslå om det foreligger et reelt samtykke bak et eventuelt valg om å delta i konverteringsterapi.»

IMDi mente videre at:

«[d]ersom en norsk lovbestemmelse skal inneholde en formulering om samtykke, anbefaler IMDi at en slik lovbestemmelse stiller et høyt krav til nøytral informasjon. Det vil for eksempel ikke være mulig å kunne gi et reelt samtykke dersom den som utsettes som konverteringsterapi har blitt villedet til å tro at tilbudet har effekt.»

Rettspolitisk forening ga uttrykk for lignende synspunkt:

«[l]ovforarbeidene bør […] inneholde en grundig utredning av hva et gyldig samtykke faktisk innebærer. Det bør vurderes å oppstille krav om at mottakere av konverteringsterapi skal motta god og evidensbasert informasjon om konverteringsterapiens fordeler og ulemper i forkant, for å sette mottakeren i stand til å gi et informert samtykke. Det kan være aktuelt å se hen til hvordan kravene til informasjon og samtykke er formulert i helselovgivningen, ettersom det som et minimum ikke bør være en lavere terskel ved samtykke til konverteringsterapi.»

Også flere religiøse aktører kritiserte vurderingen av samtykkespørsmålet i Solberg-regjeringens lovforslag. Dette gjaldt blant andre Borg bispedømme, Hjelpekilden, Oslo bispedømmeråd, Sør-Hålogaland biskop, Åpen folkekirke og Åpen kirkegruppe.

Oslo bispedømmeråd mente at forslaget til Solberg-regjeringen fremmet et urealistisk bilde på samtykkekompetanse og at det ikke ble tatt hensyn til hvilket press det legges på voksne som lever i et miljø som ikke aksepterer lhbt+.

Åpen folkekirke var av samme oppfatning. Høringsinstansen uttalte:

«Vi i Åpen folkekirke vil problematisere tanken om frivillighet i møte med slike handlinger. Så lenge LHBTI+ mange steder fortsatt blir fortalt at følelsene deres er syndige, er det ikke annet å forvente at mange ønsker å endre seg for å kunne bli akseptert av menigheten og Gud. Det er dessuten stor asymmetri i forholdet mellom en religiøs leder og en som skammer seg og tenker destruktivt om egen eksistens og verdi.»

Høringsinstansen uttalte også at:

«det er vanskelig å skjelne mellom frivillighet og press. Når man ved å leve ut sine følelser, blir utestengt eller fordømt, er det all grunn til å spørre seg om ordet frivillig har noe i denne sammenhengen å gjøre.»

Også Hjelpekilden var under høringen av Solberg-regjeringens forslag kritisk til at samtykke i slike situasjoner kan sies å være reelt. Høringsinstansen argumenterte for at kontrollen som utøves i religiøse miljøer som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet, og som har en ubalansert forkynnelse, er kompleks og både åndelig og sosial. Hjelpekilden uttalte at:

«Den åndelige kontrollen lærer medlemmene at en høyere makt vil straffe de som ikke lever på riktig måte. Det utøves også en streng sosial kontroll for å hindre medlemmene i å bli påvirket av storsamfunnets verdier og holdninger. Dette er en kontroll som muliggjøres gjennom en lydighetskultur, der individet er underordna gruppen. Her er det svært viktig å kjenne til at det å bryte med kontrollen, også betyr at man må bryte med trossamfunnet og hele ens nettverk. For de som aldri har blitt forberedt på et liv i storsamfunnet, og som aldri har utviklet et nettverk utenfor menigheten, er et slikt brudd utenkelig og kan sidestilles med en livskrise. Videre er det viktig å forstå at avhengigheten til dette nettverket vil være like sterkt om man er 16, 19 og 29 år. Seksualitet er et av mange områder der denne kontrollen utøves. Mennesker som hele tiden får høre at de er feil i skaperverket pga sin seksuelle legning, vil gå langt for å passe inn og for å bli akseptert av Gud og menigheten. Dette gjør det så å si umulig å si nei til et tilbud om konverteringsterapi, og dette kan også være noe man selv forslår for egen del.»

NIM uttalte i sitt høringssvar til Solberg-regjeringens forslag at staten «ikke nødvendigvis kan hindre at en samtykkende person kan få en skadelig religiøs praksis utført». NIM uttalte imidlertid «at menneskerettighetene gir rom for å gå noe lenger i å gi en straffehjemmel mot utføring av ‘konverteringsterapi’ for personer over 18 år». Høringsinstansen uttalte videre at «[d]epartementet bør redegjøre nærmere for om menneskerettighetene åpner for at det kan utformes et straffebud overfor den som utøver ‘konverteringsterapi’ overfor voksne som har samtykket til det der behandlingen medfører skade eller fare for skade». I høringssvaret skisserte NIM et straffebud som innebar at den som «rettsstridig» utfører konverteringsterapi overfor noen over 18 år som kan medføre betydelig skade, eller som utfører konverteringsterapi uten samtykke, kunne straffes.

I høringsrunden av Støre-regjeringens forslag i 2022, er det flere høringsinstanser som fremholder at samtykke ikke bør være straffriende når det utføres konverteringsterapi overfor voksne. Blant de som fremholder dette er Bergen kommune, Bufdir, Byrådsavdelingen for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, Bærum kommune, Den norske Helsingforskomité, Den norske legeforening, FRI, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune, HivNorge, Kirkerådet i Den norske kirke, Kompetansesenteret for kjønn og seksualitet ved Barne- og familietjenesten i Trondheim kommune, Nasjonalt SRHR-nettverk, Nordland fylkeskommune, Norges Handikapforbund, Norsk Sykepleierforbund, Norsk urologisk forening, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, Press – Redd Barna ungdom, Rettspolitisk forening, Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Sex og Samfunn, Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom, Stavanger bispedømmeråd (fem medlemmer) Stine Sofies Stiftelse, Trøndelag statsadvokatembeter og Unge funksjonshemmede.

Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune mener det bør være like strengt lovforbud for voksne, som for barn. Høringsinstansen uttaler:

«[…] med tanke på de overveldende antall studier som konkluderer med at konverteringsterapi er en form for psykisk vold, og at det i noen tilfeller må anses som tortur (ref. OHCHR), mener vi forbudet må omfatte alle aldersgrupper på samme skjerpende måte.»

Kompetansesenter for kjønn og seksualitet ved Barne- og familietjenesten i Trondheim kommune mener det ikke bør være anledning til å samtykke til konverteringsterapi for voksne. Senteret viser til at:

«[…] mennesker som opplever seg som skeive kan ha vært utsatt for press og forledelse over mange år. For sårbare personer kan dette føre til at de selv fornekter sin identitet og tenker at foreldre og andre mennesker de ser opp til har den riktige oppfattelsen av hvordan en skal være.»

Videre vises det til at konverteringsterapi, dersom det aksepteres i tilfeller hvor det er gitt et samtykke, kan bidra til å gi en bekreftelse på at det å være skeiv betraktes som en sykdom.

Nasjonalt SRHR-nettverk uttaler at:

«[…] samtykke, etter vårt ståsted, aldri vil kunne anses som reelt og upåvirket av andre psykososiale forhold. Derav holdninger til skeive, negativ sanksjonering for normbrytende seksuell orientering eller kjønnsidentitet og uttrykk, og sosial kontroll.»

Stine Sofies Stiftelse fremholder:

«At barn og unge skal bli eksponert for aktive handlinger med mål om å endre deres grunnleggende identitet og personlighet må ses på som en ny type krenkelse. Det at man som voksen kan få tilbud og samtykke til slik ‘behandling’ vil kunne opprettholde og forsterke presset hos barn og unge.»

Kirkerådet i Den norske kirke uttrykker støtte til departementets lovforslag i høringsnotatet «såfremt det er avklart at forbudet ikke er i strid med Norges rettslige rammer og forpliktelser». Kirkerådet uttaler at «å gjøre forskjell på de som samtykker og de som ikke gjør det vil være med på å legitimere konverteringsterapi som handling».

I begge høringsrundene er det høringsinstanser som har gitt uttrykk for at voksne bør kunne samtykke til konverteringsterapi. Helsedirektoratet, Metodistkirken i Norge, Norges kristelige legeforening, Normisjon m.fl., Norsk katolsk bisperåd og Tunsberg bispedømmeråd var blant høringsinstansene som ga uttrykk for et slikt syn i høringen av Solberg-regjeringens lovforslag. Tunsberg bispedømmeråd fremholdt at det er gode grunner til å stille spørsmål ved enkelte grupperingers indre rom for frie samtykkevalg. Høringsinstansen viste til at mange grupper øver et sterkt sosialt, kulturelt og religiøst press på sine medlemmer slik at det oppstår et utilbørlig press på friheten til å gjøre egne valg. Bispedømmerådet uttalte likevel at «[d]en enkelte myndige har likevel sin grunnleggende rettighet til å gi samtykke om å utsettes for ‘konverteringsterapi’, og det vil ikke være naturlig å gi et generelt lovforbud mot dette». Også Riksadvokaten uttalte i høringen av Solberg-regjeringens forslag at det ikke var grunnlag for et absolutt forbud over en viss alder. Riksadvokaten viste til at man ved et absolutt forbud i realiteten vil «fornekte det individet selv ønsker som endring, og med det kunne komme i konflikt med den enkeltes handlefrihet, selvautonomi og rett til privatliv». Riksadvokaten mente at lovgrunnene heller ikke ville slå til ved et absolutt forbud, da «et forbud skal gi et vern mot andres intervensjon i individets seksuelle psykiske integritet, og kan vanskelig begrunne straff utover intervensjonstilfellene».

I høringen av Støre-regjeringens lovforslag, er det som nevnt mange høringsinstanser som slutter seg til departementets vurderinger av hvilken betydning et samtykke skal ha for straffansvar. Samtidig er det mange høringsinstanser som ikke deler departementets synspunkter. Dette gjelder blant andre Advokatforeningen,Aremark pinsemenighet, Brunstad Christian Church (BCC) Norge, Bønnelista i det nasjonale fellesskapet av Den norske kirke, Credokirken, Familieforbundet for verdensfred og enhet, Filadelfiakirken Vestby, Frekhaug Bibelsenter, Husmenigheten HouseOnFire, Høyskole for ledelse og teologi, Kristent Fellesskap Vesterålen, Kristent Nettverk, Kvinner i nettverk, LDO, Lyngdal Kristne Grunnskole, Menigheten DNA Oslo, Misjonskirken Norge, Nidaros biskop, Nidaros bispedømmeråd, Norges Bibelkirke, NIM, Norsk katolsk bisperåd, Oppstandelseskirken i Bergen, Partiet De Kristne, Partiet De Kristne Møre og Romsdal, Pinsebevegelsen i Norge, Pinsemenigheten Salen Ullerøy, tre medlemmer av Stavanger bispedømmeråd, Stavanger kommune, Til Helhet, Verdialliansen og Øygarden KrF.

Advokatforeningen uttaler:

«Det tør være grunnleggende at enhver voksen person må ha anledning til å søke støtte og eventuell terapi dersom vedkommende av en eller annen grunn skulle være usikker på, ukomfortabel med eller slite med emosjonelle problemer i anledning sin identitet eller seksuelle orientering.»

Som også redegjort for under punkt 8.3.2.4, uttaler foreningen videre at momentene som departementet trekker frem i relasjon til skadevurderingen «slik som mottakerens sårbare situasjon, om det foreligger direkte eller underliggende press, samt maktforholdet mellom partene – først og fremst [vil] være momenter under en konkret vurdering av et samtykkevilkår».

Riksadvokaten etterlyser i sitt høringssvar en mer prinsipiell redegjørelse av betydning av samtykke sett opp mot prinsippene for kriminalisering. Høringsinstansen argumenterer for at:

«[e]n person vil kunne ønske en annen seksuell orientering enn den vedkommende opplever, og ‘konverteringsterapi’ vil kunne oppleves som et middel til endring – om enn med beskjedne muligheter objektivt sett til å lykkes. Ved et absolutt forbud vil man i realiteten fornekte det individet selv ønsker som endring, og med det kunne komme i konflikt med den enkeltes handlefrihet, selvautonomi og rett til privatliv.»

Videre uttaler høringsinstansen:

«[d]et er rett nok slik at det kan være utfordringer ved å avgjøre om et samtykke er reelt og gitt uten press – som departementet selv påpeker – men etter riksadvokatens syn er ikke dette grunn god nok til å kriminalisere alle tilfeller. En slik legislativ løsning kan ikke ‘reddes inn’ av et kriterium om at handlingen er ‘klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade’, all tid dette kriteriet i høringsnotatet er tenkt meget lett oppfylt.»

NIM mener det «neppe er betryggende ut fra menneskerettighetene å ilegge straff for konverteringsterapi overfor personer over 18 år der de har gitt et fritt samtykke, utover de tilfeller hvor vedkommende påføres betydelig skade». Høringsinstansen viser til straffeloven § 276 som åpner for at samtykke fra fornærmede kan ha betydning for straffansvar og straffutmåling ved en rekke voldslovbrudd:

«I straffeloven er gitt adgang til å anvende straff der en person har samtykket til betydelig skade på kropp eller helse, se straffeloven § 276. Utover slike tilfeller, mener NIM det neppe er betryggende ut fra menneskerettighetene, særlig retten til privatliv, å ilegge straff mot konverteringsterapi for personer over 18 år der de har gitt et fritt samtykke.»

Kristent Fellesskap Vesterålen argumenterer for at det legges «[f]or liten vekt på enkeltpersoners frihet og egen motivasjon til å søke forandring. Høringsinstansen uttaler videre at «[d]et kan være gode grunner for at enkeltpersoner ønsker å tenke annerledes om sin seksualitet, og søker hjelp til å komme videre med en slik prosess».

Kristent Nettverk uttaler:

«I høringsnotatet er en av premissene at konverteringsterapi alltid er tvang, og at samtykke ikke er relevant. Det er et aktivistisk og ideologisk standpunkt, og stemmer ikke med virkeligheten. Standpunktet vitner dessuten om en manglende respekt for voksne menneskers autonomi og personlig valg.»

Stavanger kommune henviser til Lovavdelingens tolkningsuttalelse og mener det er «noe problematisk at foreliggende høringsforslag setter et forbud mot konverteringsterapi for de tilfellene hvor mottaker over 18 år selv samtykker». Kommunen mener dette må ses i sammenheng med at det kan være uklare grenser mellom konverteringsterapi og andre former for terapi, samtaler, sjelesorg, og så videre.

8.3.2.6 Høringsinstansenes syn på hvilke handlinger som bør rammes av straffebudet

I tillegg til at høringsinstansene har hatt merknader til gjerningsbeskrivelsens utforming, innholdet i vilkårene som ble foreslått og til samtykkespørsmålet, har en rekke høringsinstanser uttalt seg generelt om hvilke handlinger som bør falle innenfor og utenfor straffebudet.

Som vist til over, er det en god del høringsinstanser som støtter forslaget som ble sendt på høring og som er enige i avveiningene som er gjort når det gjelder hvilke handlinger som rammes og ikke rammes. Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Norges kristne råd og Presteforeningen som alle støtter forslaget, fremhever viktigheten av at enkelte presiseringer fra høringsnotatet videreføres.

Hamar biskop og Hamar bispedømmeråd uttaler at de er enige i de avgrensningene som er gjort, herunder avgrensningene som gjelder ytringer om meninger innen seksual- og livssynsmoral. De uttaler videre at de støtter at det de omtaler som normal religiøs veiledning ikke rammes av straffebudet, ettersom det er et vilkår om at handlingen må være klart egnet til å påføre skade.

Hamar biskop og Hamar bispedømmeråd uttaler også:

«Hamar biskop legger spesielt merke til at det slås ettertrykkelig klart i høringsnotatet at straffebudet ikke er ment å ramme samtaler med en person om vanskeligheter med seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og at ikke eksempelvis prester skal unngå å innlate seg på slike samtaler. Hamar biskop leser heller ikke forbudet som å gjøre det straffbart å ytre seg om ulike meninger innen seksual- og samlivsmoral for tros- og livssynssamfunn. Det er ytringer som metodisk brukes for å endre, undertrykke eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet som blir forbudt. Hamar biskop støtter dette.»

Også Norges kristne råd og Presteforeningen deler dette synet.

Metodistkirken i Norge er også opptatt av denne grensedragningen. Høringsinstansen støtter omtalen i høringsnotatet om at forbudet ikke skal berøre sjelesorgen og at straffebudet ikke er ment å ramme samtaler med en person om vanskeligheter med seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Høringsinstansen mener denne presiseringen er av stor betydning for prester, pastorer og andre sjelesørgere som driver seriøst faglig sjelesorgarbeid og mener det bør vurderes å ta inn presiseringen i lovteksten.

Den norske legeforening uttrykker bekymring for at det konkrete lovforslaget kan bli så vidtrekkende at det kan bidra til å skape usikkerhet eller berøringsangst hos helsepersonell for å tilby etablert eller annen behandling. Dette gjelder særlig behandling for kjønnsinkongruens. Høringsinstansen uttaler at «[f]or å unngå usikkerhet i fagmiljøet, og dermed en svekkelse av behandlingstilbudet til pasientene, bør det tydeliggjøres at man ikke mener å ramme faglig forsvarlig behandling i helsetjenesten». Denne bekymringen reises også i høringssvaret fra Psykodynamisk orienterte psykoterapeuter, som er avgitt av psykiater og psykoterapeut Torunn Landrø, psykologspesialist Marit Johanne Bruset, professor i psykiatri Jan Olav Johannessen og psykiater/overlege Øyvind Hasting. Psykodynamisk orienterte psykoterapeuter skriver i sitt høringssvar at de mener det foreliggende forslaget må forkastes.

Statens helsetilsyn uttaler:

«Dette er relevant i helsetjenesten der helsepersonell vil komme i situasjoner der de gir råd og støtter pasienter som står i situasjoner med tvil om legning og kjønnsidentitet. Det må fremgå tydelig at den type behandling i helsetjenesten ikke rammes av et lovforbud, dvs. at straffebudet ikke skal være til hinder for at helsepersonell kan utføre sitt arbeid i tråd med helsefaglige vurderinger.

Et lovforbud kan ikke utformes på en måte som medfører at helsepersonell unngår å innlate seg på samtaler og gi råd i tråd med faglig forsvarlig praksis til personer som opplever å ha problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

Høringsinstansens synspunkter støttes av Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Det er flere høringsinstanser som advarer mot at lovforslaget rammer for vidt og griper for langt inn i religions- og trosfriheten. Dette gjelder særlig Den evangelisk lutherske frikirke,Det nasjonale statsadvokatembetet, Filadelfiakirken Vestby, Harry Benjamin ressurssenter, Høyskole for ledelse og teologi, Kristent Fellesskap Vesterålen, Kristent Nettverk, Kristkyrkja på Stord, Kvinneaktivistene Oslo, Lyngdal Kristne Grunnskole, Menigheten Nytt liv Sunnhordland, Nidaros biskop i Den norske kirke, Norkirken Hald, Normisjon m.fl., Norsk katolsk bisperåd, Partiet De Kristne Møre og Romsdal, Pinsebevegelsen i Norge, Pinsemenigheten Salen Ullerøy, Til Helhet og en rekke privatpersoner.

Norsk katolsk bisperåd uttaler at bisperådet er uenig med departementet i at forslaget som ble sendt på høring innebar et «snevert inngrep i religionsfriheten». Høringsinstansen uttaler videre:

«Det er en sluse som åpnes, hvor staten påtar seg rett til å sensurere tekster troende fritt anerkjenner som åpenbaring og bindende lære. Staten vil også sensurere praksis. Det henvises i den forbindelse spesifikt til eksorsisme, som etter lovforslaget skal forbys som ‘metode’ (7.4.4.2). Bakgrunnen her er åpenbart bilder basert på populære spillefilmer, ikke på den strengt begrensede, strengt teologisk definerte praksis Den katolske kirke, for eksempel, forstår som ‘eksorsisme’. At en statlig etat så lettvint uttrykker seg om og forbyr praksis den ikke har forutsetning for å forstå, er et videre eksempel på tekstens autoritære tendens.»

Høyskole for ledelse og teologi uttrykker at bønnen er noe som retter seg til Gud, og ikke til mennesket det bes for. De viser videre til at «[d]et klassiske synet på ekteskapet, står fortsatt sterkt i mange menigheter utenfor Den norske kirke». Videre uttales det at «[e]t forbud mot å veilede og undervise dette vil uten tvil betinge disse menighetenes trosfrihet, trospraksis og undervisning».

Normisjon m.fl. mener departementet med forslaget forsøker å kriminalisere formidlingen av en tradisjonell og svært utbredt kristen samlivsetikk, og viser til at dette er særlig problematisk i lys av at departementet mener dette også skal gjelde der en person frivillig oppsøker en åndelig veileder for råd og hjelp. Dette knyttes særlig til at uttrykkene «undertrykke» og «fornekte» inngår i gjerningsbeskrivelsen. Normisjon m.fl. uttaler:

«Kristen etikk fremholder at ingen av oss kan leve ut alle sider ved vår seksualitet ettersom det seksuelle samlivet hører til i et trofast ekteskap mellom én mann og én kvinne. Vi respekterer selvsagt at mange nordmenn er kritiske til en slik seksualetikk, men det er dypt problematisk om det i kristen veiledning og sjelesorg vil bli straffbart å formidle at et kristent liv i etterfølgelse av Kristus innebærer å legge bånd på / begrense / si nei til / gi avkall på / forsake / ta kontroll over ulike sider av livet som strider mot Guds vilje – inkludert ulike aspekter ved sin seksualitet. Et sentralt utsagn av Jesus Kristus i evangeliene lyder faktisk slik: ‘Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg’ (Lukas 9,23).»

Også LDO har stilt spørsmål ved om forbudet, slik det er foreslått, kan risikere å gripe uforholdsmessig inn i religionsfriheten. Høringsinstansen gir uttrykk for at det, når det er tale om handlinger med påvirkningsformål som begås ved bruk av vold, tvang osv., er vanskelig å være uenig med departementet i at konverteringsterapi vil være avledet fra kjernen i retten til manifestasjon av religion og dermed ikke vil nyte sterkt vern. Høringsinstansen mener imidlertid at departementets argumentasjon kan problematiseres «i og med at det er det generelle begrepet ‘metoder’ som brukes som begrep for handlingene som bestemmelsen er ment å ramme.» LDO viser til at departementet har ment at samtaler, forbønn, sjelesorg med videre etter omstendighetene vil kunne rammes av forbudet, og at dette må sies å ligge i kjernen av religionsfriheten.

En rekke høringsinstanser, herunder mange privatpersoner, har også uttrykt bekymring for om straffebudet vil ramme foreldres samtaler med barn om kjønnsinkongruens, samt foreldres religiøse veiledning av barn, se punkt 8.4.2.

8.3.3 Departementets vurderinger

8.3.3.1 Generelt

En rekke høringsinstanser har stilt seg positive til forslaget i høringsnotatet og til hvordan gjerningsbeskrivelsen var utformet. Samtidig er en av hovedinnvendingene i høringsrunden at den foreslåtte gjerningsbeskrivelsen ikke gir tydelig nok uttrykk for hvilke konkrete handlinger som vil falle innenfor eller utenfor straffebudet. Sentrale høringsinstanser som Riksadvokaten, Advokatforeningen og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har advart mot at den foreslåtte gjerningsbeskrivelsen ikke tilfredsstiller lovskravet på strafferettens område, jf. Grunnloven § 96 og EMK art. 7.

På bakgrunn av høringen mener departementet at det er nødvendig med justeringer og presiseringer for å sikre en klarere og mer forutsigbar bestemmelse, og slik ivareta lovskravet i strafferetten, jf. Grl. § 96 og EMK art. 7. I det følgende vil departementet først redegjøre for bakgrunnen for de vesentligste endringene som foreslås. Deretter vil departementet i punkt 8.3.3.2–8.3.3.4 gå nærmere inn på de ulike vilkårene i bestemmelsens første ledd. Når det gjelder omtale av vilkårene i annet ledd, se punkt 8.4.3.

Departementet opprettholder at begrepet «metoder» er betegnende for den type handlinger departementet ønsker å ramme med et forbud mot konverteringsterapi. Mange høringsinstanser er positive til at begrepet «metoder» brukes i gjerningsbeskrivelsen, og mener at at dette er å foretrekke fremfor begrepet «behandlingslignende handlinger» som ble foreslått i Solberg-regjeringens høringsnotat. På bakgrunn av høringen, ser imidlertid departementet at det er behov for å konkretisere hva slags metoder straffebudet er ment å ramme. Departementet foreslår derfor at det skal fremgå av straffebudet at det må være tale om anvendelse av «psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte» metoder eller «lignende systematiske fremgangsmåter». «Metodevilkåret» blir nærmere utdypet i punkt 8.3.3.3.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det lå en kvalifisering i uttrykket «metoder», og at en fremgangsmåte måtte være påtrengende og intensiv for å regnes som en metode. På bakgrunn av innspill i høringen, særlig fra NIM og Riksadvokaten, ser departementet at et metodevilkår ikke åpner for en slik tolkning. Dette avhjelpes heller ikke av at vilkåret presiseres ved å utdype handlingskategorier, slik departementet nå foreslår. «Metodevilkåret» gir kun anvisning på hvilke typer systematiske fremgangsmåter som omfattes av gjerningsbeskrivelsen. Det er derfor behov for et ytterligere vilkår som stiller krav til når anvendelsen av slike metoder er straffbar.

I høringsnotatet foreslo departementet at «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» skulle være et slikt avgrensningskriterium. Selv om mange høringsinstanser har støttet departementets forslag, har også en del sentrale høringsinstanser, som for eksempel FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), NIM,Oslo politidistrikt og Riksadvokaten hatt innvendinger mot vilkåret, blant annet fordi de mener vilkåret er uklart og vanskelig å anvende i praksis, se punkt 8.3.2.4.

Departementet viderefører på denne bakgrunn ikke forslaget om at metoden må være «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade». Departementet vil i stedet foreslå at straffebudet skal rette seg mot den som «krenker en annen» ved å anvende metoder som dekkes av gjerningsbeskrivelsen i den hensikt å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Vilkåret «krenker en annen» tydeliggjør at handlingen må overstige en viss terskel for å medføre straffansvar. Etter departementets syn gir vilkåret, i større grad enn «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade», uttrykk for at det skal foretas en bred helhetsvurdering. En slik bred vurdering vil også fange opp momenter som må vurderes for å kunne praktisere bestemmelsen i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser. Blant annet synliggjør vilkåret på en hensiktsmessig måte at et eventuelt virksomt samtykke vil ha betydning i vurderingen av om en konkret handling er straffbar.

Høringsinstansene har gitt uttrykk for ulike syn på spørsmål om, og eventuelt i hvor stor grad, det bør ha betydning for straffansvar at den utsatte har samtykket til handlingen. Flere høringsinstanser, herunder Advokatforeningen, LDO, NIM, Oslo politidistrikt og Riksadvokaten, har hatt innvendinger mot det foreslåtte forbudets anvendelse overfor samtykkende voksne. Advokatforeningen skriver i sitt høringssvar at dersom skeive fratas selvbestemmelsesrett, kan dette være et «inngrep i den private autonomi som neppe er forenelig med våre menneskerettslige forpliktelser». Riksadvokaten uttaler at staten ikke bør regulere hvordan den enkelte utøver sin seksuelle integritet «så fremt det er en fri og selvstendig disposisjon».

Som vist i punkt 8.3.2.5, har flere høringsinstanser fra religiøse miljøer gitt uttrykk for at det kan være vanskelig å fastslå om et samtykke er fritt, særlig innenfor lukkede, religiøse miljøer. Flere høringsinstanser, blant andre Hjelpekilden, Nasjonalt SHRH-nettverk og Oslo bispedømmeråd fremholder at tilstedeværelsen av mangeårig press, avhengighet til trossamfunnet og nettverket som følger med, medfører at det er svært vanskelig å skille mellom hva som er frivillighet og press.

Departementet er enig i synspunktene til blant annet Advokatforeningen, NIM og Riksadvokaten i at der det foreligger et virksomt samtykke, bør det tillegges vekt i den konkrete vurderingen av om en handling bør medføre straffansvar. For at det skal kunne legges vekt på samtykke, må imidlertid visse vilkår være oppfylt. I likhet med Advokatforeningen mener departementet at momenter som den fornærmedes sårbare situasjon, om det foreligger direkte eller underliggende press og maktforholdet mellom partene vil være momenter som hører inn under en konkret vurdering av om det er gitt et virksomt samtykke. At det er gitt et virksomt samtykke vil likevel ikke være avgjørende for vurderingen av om en handling «krenker en annen». Dersom handlingen etter en helhetsvurdering har et særlig skadepotensial, vil handlingen kunne medføre straffansvar uavhengig av om et virksomt samtykke er avgitt, se punkt 8.3.3.4.

Med de foreslåtte endringene innebærer det at ny § 270 første ledd utformes på følgende måte:

«Med fengsel inntil 3 år straffes den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

8.3.3.2 Krav til gjerningspersonens målsetning

Departementet viderefører forslaget om at det må komme til uttrykk i gjerningsbeskrivelsen at gjerningspersonen må ha målsetning om å påvirke en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Departementet foreslår at gjerningspersonen må anvende metodene «i den hensikt å påvirke vedkommende» til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. At uttrykket «formål», som ble foreslått i høringsnotatet, erstattes med «hensikt» innebærer ingen realitetsendring, men medfører at ordlyden i straffebudet bedre harmonerer med straffelovens terminologi.

Med hensikt menes hensiktsforsett. Departementet vil understreke at det ikke er et krav om at metoden eller den systematiske fremgangsmåten har medført eller rent faktisk er egnet til å påvirke eller skape endring, fornektelse eller undertrykking hos fornærmede. Kravet til påvirkningshensikt innebærer ikke noe krav om at metoden må kunne fungere, hvilket det uansett ikke er noe vitenskapelig belegg for når det gjelder «konverteringsterapi».

Presiseringen av at hensikten må være å «påvirke vedkommende» tydeliggjør hvilke krav som stilles til gjerningspersonens målsetning – handlingene må være ment å virke inn på fornærmedes indre følelsesliv eller opplevelse av eller ønske om å leve ut sin seksuelle identitet eller kjønnsidentitet. Kravet om hensiktsforsett vil dermed være oppfylt også der gjerningspersonen mener at handlingene alene bare vil være et bidrag til å oppnå en endring, fornektelse eller undertrykkelse hos fornærmede.

Vilkåret om at gjerningspersonen må utføre handlinger «i den hensikt å påvirke vedkommende», sammenholdt med at handlingen må krenke «en annen», innebærer at handlingen må utføres av en person overfor en annen, og at den eller de som metodene anvendes overfor, må være en eller flere identifiserbare personer. Om en handling fremstår som at den er rettet mot en ubestemt krets av personer, mens gjerningspersonen har til hensikt å bruke dette som et virkemiddel overfor en eller flere konkrete enkeltpersoner for å få disse til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil handlingen kunne rammes av straffebudet. En subjektiv opplevelse av at handlingen er rettet mot en selv vil imidlertid ikke være tilstrekkelig til at straffebudet får anvendelse.

At gjerningspersonen må anvende metoder «i den hensikt å påvirke vedkommende» innebærer at straffebudet avgrenser mot handlinger som indirekte fører til at noen av eget tiltak anvender ulike metoder på seg selv for å for eksempel endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Vilkåret om at gjerningspersonen må handle «i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke», innebærer videre at samtaler med en annen om dennes livssituasjon, som for eksempel samtaler om at en person opplever vanskeligheter med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, men som gjerningspersonen ikke gjennomfører med hensikt om å påvirke denne på måter som nevnt i straffebudet, faller utenfor gjerningsbeskrivelsen. Det vil i utgangspunktet heller ikke være naturlig å anse slike samtaler for å «krenke» en annen. Som departementet uttalte i høringsnotatet og som en rekke høringsinstanser har sluttet seg til, herunder Hamar bispedømmeråd og Presteforeningen, er det et viktig hensyn at straffebudet ikke skal føre til at psykologer, psykiatere, familieterapeuter, prester, foreldre mv. unngår å innlate seg på en samtale med personer som opplever å ha problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet og som ønsker å samtale om dette.

Den norske legeforening er en av flere høringsinstanser som i høringen har uttrykt at det er viktig at det ikke blir en uklar grenseoppgang mellom samtaler og andre handlinger i forbindelse med utviklingen av kjønnsidentitet over tid. Foreningen skriver:

«Fagmiljøet er bekymret for at lovforslaget vil kunne snevre inn terapirommet og hindre for en åpen, fri og ærlig terapeutisk dialog. Det er en bekymring for situasjoner der det som fra behandler er ment som en refleksjon omkring pasientens subjektive kjønnsidentitetsopplevelse eller uavklarte seksuelle legning oppfattes som krenkende for pasienten, og om behandleren da vil kunne risikere beskyldning om straffbar handling.»

Departementet ønsker å understreke at handlinger som er ment som en refleksjon, slik Den norske legeforening beskriver, ikke vil oppfylle kravet om at metoden eller den systematiske fremgangsmåten må ha til «hensikt om å påvirke». Helsepersonell som behandler, eller unnlater å behandle, personer med kjønnsinkongruens i tråd med helsepersonellovens forsvarlighetskrav, vil uansett ikke risikere å «krenke en annen», se punkt 8.3.3.4.

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at gjerningspersonen må ha til hensikt å påvirke en person til å enten «endre», «fornekte» eller «undertrykke» sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet.

Med «endre» mener departementet at gjerningspersonen tar sikte på å endre hvilket kjønn personen tiltrekkes av eller endre det kjønn personen identifiserer seg som. Departementet vil, som i høringsnotatet, understreke at kjønnsbekreftende behandling faller utenfor straffebudets ordlyd, da den som utfører slik behandling ikke har til hensikt å påvirke en person til å «endre» en persons kjønnsidentitet, men bekrefte den identitet personen selv identifiser seg som. På samme måte vil det også falle utenfor gjerningsbeskrivelsen at en person oppsøker helsefaglig behandling for å gå tilbake til å leve som det kjønnet vedkommende ble registrert med ved fødselen, etter å ha mottatt kjønnsbekreftende behandling.

Blant høringsinstansene som har uttalt seg om gjerningsbeskrivelsen bør omfatte både «endre», «undertrykke» og «fornekte», støtter et overveiende flertall departementets forslag om at alle tre kategorier skal omfattes. Den norske legeforening, Presteforeningen og Riksadvokaten er blant disse.

Alternativet «fornekte» beskriver at en person tar avstand fra eller ikke vedkjenner seg sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, mens «undertrykke» beskriver det å holde en følelse eller trang under streng kontroll eller hemme grunnleggende sider ved en selv. Departementet mener at det er viktig at straffebudet også kan beskytte mot anvendelse av metoder som har til hensikt å påvirke en annen til å «undertrykke» sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Departementet viser også til at de aller fleste andre land som har regulert konverteringsterapi har «undertrykke» som en del sine legaldefinisjoner eller gjerningsbeskrivelser.

En innvending mot at «undertrykke» tas inn i gjerningsbeskrivelsen, er at det skaper vanskelige avgrensningsspørsmål. I høringen har Advokatforeningen stilt spørsmålet:

«Vil det være omfattet av straffebudets uttrykk ‘undertrykke’ dersom en person i heterofilt ekteskap søker hjelp for å stå imot likekjønnet begjær, med det formål å berge ekteskapet? Lovbestemmelsen vil i så fall få det utslag at den begrenser muligheten for hjelp for mennesker med homofil legning, i motsetning til den som måtte søke hjelp mot for eksempel promiskuøs atferd overfor det motsatte kjønn (fordi hjelpen ikke har brodd mot den seksuelle orientering).»

Etter departementets syn bør ikke straffebudet kategorisk avgrense mot handlinger som er ment å påvirke noen «til å stå imot likekjønnet begjær», da dette ville kunne undergrave formålet med straffebudet. Samtidig ser departementet at et forbud som kategorisk forbyr denne typen «hjelp» vil kunne slå urimelig ut. Departementet mener vilkåret «krenker en annen», vil sørge for at straffebudet får en formålstjenlig avgrensning også i disse tilfellene. Som det fremgår av punkt 8.3.3.4, gir «krenker en annen» anvisning på at det skal foretas en bred vurdering, der blant annet handlingens karakter, skadepotensial og mottakerens autonomi inngår som momenter.

8.3.3.3 «Metodevilkåret»

Som redegjort for under punkt 8.3.3.1, opprettholder departementet forslaget om at «metoder» skal benyttes som et avgrensningskriterium i gjerningsbeskrivelsen, men med visse presiseringer.

I høringsnotatet uttalte departementet at straffebudet i utgangspunktet burde ha et «bredt nedslagsfelt». Departementet mente at «metoder», som skulle forstås som «en systematisk fremgangsmåte for å oppnå et forhåndsbasert resultat», var et hensiktsmessig kriterium. Som omtalt i punkt 8.3.3.1 har flere høringsinstanser gitt uttrykk for at det er behov for at vilkåret presiseres ytterligere. Det er også flere høringsinstanser som mener vilkåret, slik det var utformet, fører til at straffebudet rammer for vidt.

Med unntak av Riksadvokaten, som har holdt det for mulig at «inngripende» kunne være et mulig avgrensningskriterium, er det imidlertid ingen høringsinstanser som har gitt konkrete forslag til presiseringer.

Europarådets menneskerettskommissær har i sin uttalelse av 16. februar 2023 Nothing to cure: putting an end to so-called «conversion therapies» for LBGTI people, kategorisert handlinger som det er vanlig å betrakte som «konverteringsterapi» inn i tre kategorier: «Psychotherapy», «Medical intervention» og «Faith-based interventions». Departementet mener denne kategoriseringen i hovedsak fanger opp de handlingene et straffebud mot konverteringsterapi bør kunne beskytte personer mot. Departementet foreslår derfor at det presiseres i lovteksten at de metodene straffebudet skal omfatte skal være de som er «psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte».

I tillegg finner departementet grunn til å ha en sekkekategori som kan fange opp andre metodiske handlinger som ligner på de nevnte kategoriene, men som ikke etter ordlyden faller inn under disse. En sekkekategori sikrer at straffebudet ikke blir for kasuistisk. Departementet foreslår derfor at de nevnte kategorien suppleres av «eller lignende systematiske fremgangsmåter».

Med «metoder» sikter departementet, som i høringsnotatet, til systematiske fremgangsmåter for å oppnå et forhåndsbestemt resultat. Dette innebærer at handlingene må være planmessige og at det må avgrenses mot handlinger som bærer preg av tilfeldighet. En fremgangsmåte kan anses som systematisk både ved enkeltstående handlinger og ved gjentatte handlinger.

I høringen av Solberg-regjeringens forslag var mange høringsinstanser sterkt kritiske til uttrykket «behandlingslignende handlinger». Innvendingene mot «behandlingslignende handlinger» var begrunnet både i at straffebudet med dette ikke ville ramme de former for «konverteringsterapi» som finner sted i en norsk kontekst, og at uttrykket var misvisende og ga assosiasjoner til helsehjelp. I høringen av det nye forslaget har Norsk psykologforening minnet om sine innvendinger fra forrige høringsrunde. De uttaler at:

«[b]egrepene terapi og behandling bør forbeholdes aktiviteter som skal være til hjelp for den som lider. Det er svært uheldig at begrepene ‘terapi’ og ‘behandlingsliknende’ knyttes til systematiske uetiske og med høy sannsynlighet uforsvarlige forsøk på å endre en persons seksuelle identitet.»

Departementet står fast ved at «behandlingslignende handlinger» ikke bør brukes som vilkår i gjerningsbeskrivelsen. Departementet mener samtidig at det er viktig når metodevilkåret skal presiseres, at de former for «konverteringsterapi» man fra internasjonal forskning vet at skjer, kommer tydelig til uttrykk i gjerningsbeskrivelsen. Departementet foreslår derfor at psykoterapeutisk baserte, medisinsk baserte og alternativmedisinsk baserte metoder tas inn i straffebudets ordlyd. Uttrykket «baserte» er ment å sikte til at straffebudet skal ramme pseudovitenskapelig behandling som utgir seg for å være, bygger på eller ligner på psykoterapeutisk eller medisinsk behandling, for eksempel ved at det tas i bruk medisinske preparater. Etter departementets syn er det ikke problematisk at uttrykkene «psykoterapeutisk» og «medisinsk» anvendes i en slik sammenheng. Snarere mener departementet at opplistingen av kategoriene i straffebudet vil bidra til å gi et tydelig signal om at det å krenke en annen ved å anvende denne typen metoder, med hensikt å påvirke personers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, ikke er akseptabelt.

Med psykoterapeutisk baserte metoder sikter departementet til handlinger som er basert på eller ligner på ulike psykologiske metoder. Dette kan for eksempel ta form av å være forsøk på behandling gjennom handlinger som innebærer eller har likhetstrekk med for eksempel kognitiv atferdsterapi, narrativ terapi, gestaltterapi, psykodrama, ulike typer traumebehandlinger og så videre.

Med medisinsk baserte metoder sikter departementet til bruk av legemidler, andre preparater og behandlingsmetoder, som for eksempel elektrosjokk, der bruken bygger på en forestilling om at seksuell orientering eller kjønnsidentitet er noe som kan «helbredes» eller «lindres».

Uttrykket «alternativmedisinsk» baserte metoder vil gjerne kunne overlappe med «medisinsk baserte metoder» og «psykoterapeutisk baserte metoder». Alternativmedisinsk baserte metoder kan blant annet omfatte bruk av urter, oljer, krystaller, healing eller andre metoder som er tradisjons- eller kulturbasert.

Departementet står fast ved at straffebudet må gi tydelig uttrykk for at også handlinger begått i en religiøs kontekst faller innenfor straffebudets anvendelsesområde. Gjennom utenlandske undersøkelser er det påvist at denne typen påvirkningshandlinger også finner sted i religiøse sammenhenger. Bufdirs kartlegging fra 2020, indikerer at dette også gjelder for Norge. I høringen har mange høringsinstanser også fremhevet viktigheten av at et forbud også må kunne ramme handlinger som finner sted i religiøse sammenhenger. Under høringen av Solberg-regjeringens forslag var mange høringsinstansers hovedinnvending at det foreslåtte straffebudet, ved å anvende uttrykket «behandlingslignende handlinger», ikke fikk dette tydelig nok frem.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal fremgå av lovens ordlyd at straffebudet også skal rette seg mot «religiøst baserte metoder». Også i enkelte andre lands lovgivning, som på New Zealand, er det eksplisitt presisert at religiøs praksis skal omfattes. Etter modell fra australsk delstatlovgivning følger det av deres Conversion Practices Prohibition Legislation Bill at «carrying out a prayer-based practice, a deliverance practice, or an exorcism intending to change or suppress an individual’s sexual orientation, gender identity, or gender expression» er eksempler på «conversion practices».

Etter departementets syn er det klart at religiøs praksis der utøveren forsøker å drive ut det man anser er demoner eller onde ånder som har tatt bolig i eller tatt styring over en person, bør anses som en religiøst basert metode. Det samme vil for eksempel gjelde offentlig håndspåleggelse eller andre systematiske forsøk på helbredelse og lignende gjennom religiøse ritualer. Departementet opprettholder også sitt standpunkt om at det ikke kan utelukkes at forbønn i en-til-en-sammenheng med påvirkningshensikt etter omstendighetene kan rammes av straffebudet, se nærmere omtale under punkt 8.3.3.4.

Departementet foreslår at metodene som omtalt ovenfor suppleres av sekkekategorien «lignende systematiske fremgangsmåter». «Lignende» er ment å vise til de nevnte metodene, og sekkekategorien skal få frem at også andre metoder som har lignende karakteristika som de spesifiserte handlingene kan være straffbare. Dette kan for eksempel være et samtaleprogram hvor gjerningspersonen har påvirkningshensikt, men hvor innholdet i samtalene ikke nødvendigvis er basert på en psykoterapeutisk eller religiøs metode. Departementet antar at enkeltstående, moderate samtaler kun unntaksvis vil kunne anses som en «lignende systematisk fremgangsmåte». Hvilke handlinger som kan omfattes av «lignende systematiske fremgangsmåter» vil måtte avgjøres i det konkrete tilfellet.

Å uttale seg om sin religiøse overbevisning og sin holdning til seksual- og samlivsmoral, rene meningsytringer og ordinær forkynnelse vil ikke falle inn under de ulike kategorier «metoder» eller «lignende systematisk fremgangsmåte». Det samme gjelder ren sitering av en religions hellige skrifter, med mindre det inngår i et religiøst ritual, bønn eller lignende. Videre vil en forenings eller et trossamfunns generelle krav knyttet til seksuell orientering, homofil samlivsform eller kjønnsidentitet i forbindelse med aktiviteter eller medlemskap ikke omfattes av vilkåret.

Handlinger eller ytringer som faller utenfor de nevnte kategoriene «metoder» eller «lignende systematiske fremgangsmåter», men som knytter seg til personers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil etter omstendighetene kunne innebære overtredelse av andre straffebud eller av annen lovgivning, se punkt 4. Ved overtredelse av andre bestemmelser i straffeloven, vil det i straffeutmålingen kunne tillegges vekt i skjerpende retning, dersom gjerningspersonen har hatt til hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, jf. straffeloven § 77 bokstav i.

8.3.3.4 Krenker en annen

Departementet foreslår at anvendelse av psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk og religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter i den hensikt å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, skal være straffbart dersom dette «krenker en annen».

Som omtalt i punkt 8.3.3.1, mener departementet at «krenker en annen» er et mer hensiktsmessig avgrensningskriterium enn «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» som ble foreslått i høringsnotatet. «Krenker en annen» synliggjør også den alminnelige rettsstridsreservasjonen, som innebærer at straffebudet må leses med forbehold for situasjoner som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Dette gjelder for eksempel ved faglig forsvarlig behandling i helsetjenesten som utføres i samsvar med helsepersonellovens forsvarlighetskrav. I høringen har blant annet Den norske legeforening, Statens helsetilsyn og Universitetssykehuset i Nord-Norge uttrykt ønske om at dette går frem av lovteksten.

Vilkåret «krenker en annen» legger opp til en helhetsvurdering av det konkrete tilfellet og tydeliggjør at det er handlinger som overstiger en viss terskel, som vil rammes av straffebudet. I helhetsvurderingen vil blant annet handlingens karakter og hvor påtrengende, invaderende og intensiv den er, handlingens skadepotensial, fornærmedes situasjon, herunder den enkeltes sårbarhet, og forholdet mellom gjerningspersonen og den fornærmede være relevante momenter.

Det må foretas en objektiv vurdering av om den konkrete handlingen i den konkrete konteksten «krenker» en annen. I vurderingen vil også de individuelle forholdene ved den som utsettes for metoden inngå, men det vil ikke ha betydning om vedkommende selv opplever seg krenket.

I tilfeller der handlingen skjer mot den utsattes vilje, for eksempel ved bruk av tvang, vil terskelen være lav for når vilkåret «krenker en annen» anses oppfylt. Å utføre denne typen handlinger mot den utsattes vilje vil i seg selv innebære en integritetskrenkelse. Departementet ser for seg at i en slik situasjon vil selv metoder som ellers anses som moderate kunne overstige terskelen for hva som «krenker en annen».

Som omtalt i punkt 8.3.3.1, mener departementet at hvorvidt det er avgitt et virksomt samtykke vil ha betydning i vurderingen av om en konkret handling skal medføre straffansvar. For at et samtykke skal være virksomt, må imidlertid visse vilkår være oppfylt.

For å være straffriende etter norsk rett, må et samtykke være avgitt frivillig, det vil si i fravær av tvang eller annet utilbørlig press. Departementet er enig med LDO i at betydningen av samtykke «må undergis en konkret vurdering i den enkelte sak». Der det hevdes å foreligge et straffriende samtykke, må det vurderes grundig om samtykket faktisk er gyldig og tilstrekkelig informert. Det skal mer til når det gjelder samtykke til inngrep i sensitive, personlige forhold, jf. Gröning, L., Husabø, E. & Jacobsen, J., Frihet, forbrytelse og straff, 2. utg., Fagbokforlaget 2019, side 216. Som nevnt under punkt 5.1 er seksuell orientering og kjønnsidentitet en grunnleggende del av menneskers mest intime egenskaper. Disse nyter et sterkt vern etter EMK artikkel 8. Dermed vil press, overtalelse, informasjonspåvirkning, misbruk av sårbar situasjon og misbruk av overmaktforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, som bidrar til at noen utsetter seg for denne typen handlinger, normalt føre til at det ikke foreligger et virksomt samtykke.

Slik departementet vurderer det, kan press som gjør at et samtykke ikke er fritt, ta mange former. Det kan bestå i eksplisitte eller implisitte uttrykk for at fornærmedes kjønnsidentitet er et problem som må «korrigeres» ved at fornærmede underlegger seg konverteringsterapi. I tillegg kan presset bestå i at det er underforstått at den fornærmedes videre tilslutning til eller deltakelse i et trossamfunn forutsetter at vedkommende underlegger seg konverteringsterapi. I tråd med EMDs uttalelser i dom av 22. oktober 1981 Dudgeon mot Storbritannia vil en rekke forhold, som personens alder, uerfarenhet, hvorvidt vedkommende står i et avhengighetsforhold til den som utfører handlingen eller trossamfunnet hvor handlingen utføres, ha betydning for om personen kan sies å ha avgitt et frivillig samtykke.

Departementet viser i denne forbindelse til uttalelsen fra Europarådets menneskerettskommisær:

«With regard to adults subjected to these practices, the fact that they may have supposedly consented is a misnomer. SOGIE conversion practices falsely claim to be able to cure something which is not an illness. The persons who seek such practices are often also driven by prevalent anti-LGBTI prejudice and hatred in their community or family. These are factors which may affect individuals’ ability to give free and fully informed consent.»

Departementet viser videre til at blant andre Hjelpekilden,Borg bispedømmeråd og Åpen folkekirke har argumentert for at det særlig i religiøse miljøer er utfordringer knyttet til å vurdere hvorvidt et samtykke er fritt, fordi det ofte vil være gitt på bakgrunn av underliggende press, sosial kontroll eller trusler om utestenging. Åpen folkekirke fremhever at det er «stor asymmetri i forholdet mellom en religiøs leder og en som skammer seg og tenker destruktivt om egen eksistens og verdi».

I tillegg til at samtykket må være frivillig, må den som samtykker forstå rekkevidden av handlingen og kunne vurdere konsekvensene av denne på samme måte som ved samtykke til kroppskrenkelse og kroppsskade, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 6.6.1 side 186.

Som internasjonal forskning og Bufdirs kunnskapsoversikt fra 2020 viser, og som Norsk psykologforening sluttet seg til i høringen, er det høy risiko for at en gjennom å utsette andre for ulike metoder eller systematiske fremgangsmåter som har til hensikt å endre ens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, påfører mottageren plager som angst, depresjon, selvmordstanker, skam og selvforakt, se punkt 3.3. Det må dermed vurderes hvorvidt personer som gir uttrykk for å samtykke til denne typen handlinger kjenner til eller erkjenner at metodene kan ha slike skadevirkninger.

Departementet antar at et samtykke til å underlegge seg den typen metoder og fremgangsmåter som faller inn under gjerningsbeskrivelsen i den foreslåtte § 270 normalt ikke vil kunne sammenlignes med et samtykke til kroppskrenkelse eller kroppsskade etter straffeloven § 276. Når noen samtykker til ellers straffbare voldshandlinger, er skadepotensialet regelmessig mer eller mindre åpenbart for den som samtykker til dem. Departementet antar at situasjonen normalt er motsatt for så vidt gjelder handlingene som rammes av dette lovforslaget. Dersom det ikke kan legges til grunn at fornærmede er innforstått med handlingens skadevirkninger, vil et samtykke ikke være virksomt, uavhengig av om samtykket ellers er fritt.

Dersom det er gitt et virksomt samtykke, skal dette, som nevnt ovenfor, tillegges betydning i vurderingen av om handlingen «krenker en annen». Menneskerettslig er det en viss adgang til å legge begrensninger på den private autonomien hvis handlingene som forbys, har et tilstrekkelig skadepotensial. Etter departementets syn bør det på denne bakgrunn kunne legges til grunn at handlinger begått med et virksomt samtykke, kan medføre straffansvar så fremt handlingen etter en helhetsvurdering har et særlig skadepotensial.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at departementet må ta stilling til ulike scenarier og etterspurt en vurdering av om disse vil være straffbare eller ikke. Det må på vanlig måte være opp til domstolene å ta stilling til om vilkårene er oppfylt i en konkret sak, herunder om vilkåret «krenker en annen» er oppfylt. Departementet skal derfor være tilbakeholden med å angi hvilke konkrete handlinger som uavhengig av omstendigheter «krenker en annen». Departementet ønsker likevel å bemerke at det å gi medisiner og lignende preparater i den hensikt å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, ligger helt i kjernen av det departementet ønsker å ramme med straffebudet. Departementet antar at anvendelsen av denne typen metoder gjennomgående vil ha et tilstrekkelig skadepotensial til at handlingene kan medføre straffansvar uavhengig av om den utsatte har gitt et virksomt samtykke eller ikke. Departementet antar at det samme vil være tilfelle ved elektriske støt, samt teknikker som benyttes ved behandling av psykiske lidelser (for eksempel ved kognitiv atferdsterapi, narrativ terapi, gestaltterapi, psykodrama, ulike type traumebehandlinger, med videre), eller teknikker som har klare likhetstrekk med denne type teknikker. Når slike inngripende metoder anvendes overfor en person for å påvirke grunnleggende sider ved vedkommendes identitet, antar departementet at dette vil ha et særlig skadepotensial overfor den enkelte.

Departementet antar også at handlinger som tar sikte på å drive ut onde ånder ved for eksempel håndspåleggelse eller fastholding med påvirkningshensikt, normalt vil ha en form for intensitet og inngripen som gjør at handlingen vil ha et særlig skadepotensial. I så fall vil et samtykke ikke frita for straff.

I den andre enden av skalaen er moderate samtaler med en person som har gitt et virksomt samtykke, der samtalene verken bærer preg av påtrengenhet eller intensitet. Slike handlinger vil neppe ha et særlig skadepotensial. Om samtalene derimot gjennomføres som et organisert flerstegs samtaleprogram, vil dette kunne stille seg annerledes.

Det er ikke til å unngå at det kan oppstå vanskelige grensedragninger. Det må antas at dette særlig gjelder ved religiøst baserte metoder, som kan omfatte en rekke ulikeartede handlinger med ulik grad av alvorlighet.

En rekke høringsinstanser har uttrykt en generell bekymring for at forbudet mot konverteringsterapi griper uforholdsmessig inn i religionsfriheten, og flere høringsinstanser har uttrykt særlig bekymring for om straffebudet vil gripe inn i personers adgang til å be. Bønn har en sentral funksjon i flere trosretninger og ligger i kjernen av religionsfriheten. Departementet mener derfor at det bør være en høy terskel for inngrep i den enkeltes bønneliv. Departementet vil også understreke at departementet ikke har til formål å begrense personers kommunikasjon med høyere makter. Det betyr at bønn som ikke skjer i påhør av andre, aldri vil rammes av straffebudet. Som departementet fremholdt både i høringsnotatet under Solberg-regjeringen og under Støre-regjeringen, kan det imidlertid ikke utelukkes at bønn som skjer i påhør av én eller flere personer, og som er rettet mot en annen person, kan rammes av straffebudet dersom den er særlig påtrengende, formanende og invaderende overfor den enkelte, og dermed egnet til å «krenke» den som utsettes for det. Som omtalt over, vil også forhold ved den som har blitt utsatt for handlingene, ha betydning, samt hvorvidt vedkommende har gitt et virksomt samtykke.

Når det gjelder høringsinstansenes generelle bekymring for om forbudet griper uforholdsmessig inn i religionsfriheten, gjentar departementet at det må foretas en menneskerettslig avveining i det konkrete tilfellet. Som departementet har redegjort for i punkt 5.1 om Grunnloven og internasjonale forpliktelser, omfatter EMK artikkel 9 retten til ulike former for religionsutøvelse. Samtidig er det en forholdsvis vid adgang til å legge begrensninger på personers religiøse liv. Det følger dessuten av EMDs rettspraksis at ikke enhver handling som er inspirert, motivert eller påvirket av religiøs tro, utgjør religionsutøvelse i artikkel 9 sin forstand. Med de grensedragningene og med de momentene som inngår i helhetsvurderingen som er omtalt her, mener departementet at et forbud mot konverteringsterapi enten ikke griper inn i religionsfriheten, eller at et eventuelt inngrep er forholdsmessig.

Metodene som forslaget tar sikte på å ramme, er planmessige og inngripende handlinger for å få noen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Skadevirkningene av slike handlinger er veldokumenterte. Etter departementets vurdering er denne typen metoder klart mer alvorlige enn den typen forkynning som fant sted i Larissis m.fl., (se omtale i punkt 5.1) og vil – uansett kontekst – sjelden kunne anses som en uskyldig meningsutveksling.

Departementet vurderer det derfor slik at adgangen til å gjøre inngrep i denne typen aktivitet – i den utstrekning den i det hele tatt er vernet av artikkel 9 – er desto videre enn hva EMD fant at den var i Larissis.

Etter høringen antar departementet at den typen religiøst baserte metoder og andre lignende fremgangsmåter som forslaget tar sikte på å ramme, i liten utstrekning har en «sufficiently close and direct nexus» med religionsutøvelsen innenfor religiøse miljøer i Norge. Departementet viser til at Hamar bispedømmeråd gir uttrykk for at konverteringsterapi ikke er «normal religiøs veiledning». Nidaros bispedømmeråd støtter at metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade, blir forbudt. Oslo bispedømmeråd uttaler at de «med grunnlag i et kristent menneskesyn […] vil ta avstand fra alle former for konverteringsterapi». Menigheten Nytt Liv Sunnhordaland, som har sterke innvendinger mot forslaget og mener det bør avvises, uttaler likevel at de stiller seg bak intensjonen om å hindre at skeive utsettes for påføring av skade ved «ufrivillig forsøk på endring i deira seksuelle orientering». Det samme gjelder Pinsemenigheten Salen Ullerøy, som uttaler at de er mot «enhver form for press eller overtalelser med det siktemål at menneskers legning skal endres».

Departementet legger videre til grunn at selv for det lille mindretallet i Norge som anser denne type handlinger som en sentral del av religionsutøvelsen, har metodene likevel et svært svakt – om noe – vern etter EMK. Disse miljøenes ønske om å utøve slike metoder kan etter departementets syn ikke gå foran lhbt+-personers rett til vern om grunnleggende sider ved deres identitet og personlighet.

Tilsvarende må etter departementets vurdering gjelde etter EMK artikkel 8. Det er etter departementets syn tvilsomt om det å begrense en persons mulighet til å tilby andre «behandling», som ikke har effekt og som bygger på en forutsetning om at grunnleggende sider ved vedkommende identitet er feil, for å endre sin seksuelle orientering eller identitet, er vernet av retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Dette kan uansett ikke anses å ligge i kjernen av de rettighetene som EMK artikkel 8 skal verne. For den handlingene retter seg mot, er hensynet til vedkommendes selvbestemmelse etter EMK artikkel 8 ivaretatt ved handlingene først er straffbare dersom de «krenker» vedkommende.

Etter dette legger departementet til grunn at bruk av flere av metodene som rammes av forbudet, vil ligge i randsonen av anvendelsesområdet til EMK artikkel 8 og 9. Lovmessige inngrep som forfølger legitime formål i disse rettighetene vil dermed normalt være forholdsmessige. Hertil kommer at inngrepene er foretatt i en avveining mellom flere rettigheter: I en slik situasjon har staten en vid skjønnsmargin, og departementet anser det nødvendig å la skeives krav på vern få tydelig forrang fremfor marginal og skadelig religiøs praksis og den enkeltes private autonomi. Slik terskelen for straff nå er anlagt, antar departementet derfor at det bare unntaksvis vil oppstå vanskelige EMK-rettslige avveininger ved den konkrete anvendelsen av straffebudet.

8.4 Hvilke handlinger utført overfor barn bør rammes av straffebudet?

8.4.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det skulle være straffbart å «anvende metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade». For å sikre barn tilstrekkelig beskyttelse mot konverteringsterapi, foreslo departementet at det i straffebudets annet ledd skulle fremgå at «[d]er en handling som nevnt i første ledd utføres overfor en person under 18 år, skal handlingen alltid anses å være klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade». Departementet uttalte at formuleringen ikke skulle forstås som en vurdering av handlingens skadepotensial der mottakeren er under 18 år, «men som en lovteknisk løsning for at straffebudet skal gjelde uavhengig av vilkåret om skadepotensial der mottakeren er under 18 år». I høringsnotatet punkt 7.4.4.7 omtalte departementet dette som et absolutt forbud.

Departementet fremholdt at å anvende metoder med formål om å få et barn til å endre, undertrykke eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet «vil kunne ha særlig stor innvirkning på barnets selvfølelse og identitetsutvikling». Basert på barns sårbarhet og maktforholdet mellom barn og de som utfører slike handlinger, var departementets syn at «barn bør beskyttes mot alle metoder som anvendes med formål om å få dem til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet» og at anvendelsen av slike metoder «alltid vil medføre risiko for å påføre et barn psykisk skade». Departementet mente hensynet til presisjon og forutberegnelighet talte for at dette skulle fremgå uttrykkelig av lovteksten.

Departementets forslag innebar etter dette at vurderingen av om en handling utført overfor barn er straffbar, ville bero på om handlingen var å anse som en «metode» og om formålsvilkåret var oppfylt, altså om formålet med handlingen var å få et barn til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Som omtalt i punkt 8.3.1, la departementet til grunn at det lå en viss kvalifisering i metodevilkåret, blant annet ved at påtrengenhet og intensitet kunne få betydning for om en handling var å anse som metodisk, og at maktforholdet mellom utøveren og mottakeren ville ha betydning ved vurderingen av om metodevilkåret var oppfylt. Departementet ga også uttrykk for at «metodevilkåret» tilrettela for menneskerettslige avveininger.

Departementet erkjente at det kunne oppstå vanskelige gråsoner. Når det gjaldt foreldres påvirkning overfor barn, uttalte departementet blant annet at «der foreldre formaner eller råder et barn til å avstå fra å ta pubertetsblokkere og lignende til det har nådd en viss alder og modenhet ikke straffes for overtredelse av et forbud mot konverteringsterapi». For øvrig gjaldt de øvrige grensedragningstilfellene som ble omtalt i høringsnotatet, blant annet opp mot ytringer, også situasjoner der barn var mottakeren, se punkt 8.3.1.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

Som departementet viser til i punkt 8.3.2, er det en stor andel høringsinstanser som uttaler at de støtter det konkrete lovforslaget som ble sendt på høring. Mange av disse kommenterer ikke straffebudets anvendelse overfor barn spesifikt. Barne- og familietjenesten i Trondheim kommune,Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Barneombudet, Faggruppen for religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Kompetansesenteret for kjønn og seksualitet i Trondheim kommune, Norsk Sykepleierforbund, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, Press – Redd Barna Ungdom og Stine Sofies Stiftelse gir uttrykkelig støtte til departementets forslag også når det gjelder forbudets anvendelse der barn utsettes. Advokatforeningen har innvendinger mot departementets lovforslag, men uttaler at foreningen slutter seg til forslaget om en straffebestemmelse som rammer konverteringsterapi som finner sted overfor barn. Også Troms og Finnmark statsadvokatembeter, som uttrykker skepsis knyttet til behovet for et lovforbud generelt, mener at et eventuelt forbud mot utøvelse av konverteringsterapi kun bør gjelde for særlig sårbare grupper, og trekker frem barn under 16 år.

Barneombudet viser til sin høringsuttalelse til Solberg-regjeringens lovforslag, der ombudet fremhevet:

«Barneombudet mener det som er fremlagt av kunnskap om virkningene av ‘konverteringsterapi’ tilsier at dette er en skadelig praksis som barn og unge bør beskyttes mot. Dette gjelder særlig sårbare barn og unge som kan føle usikkerhet og være søkende i en vanskelig fase i livet».

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om barns samtykkekompetanse støtter departementets vurdering, som innebar at samtykke fra en person under 18 år ikke skulle ha betydning i vurderingen av om en handling er straffbar. Dette gjelder Barneombudet, Bergen kommune, Bærum kommune, Den norske Helsingforskomité, Den norske legeforening, Faggruppen for religionsvitenskap ved UiO, FRI, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, HivNorge, Nasjonalt SRHR-nettverk, Nidaros biskop, Nordland fylkeskommune, Norges Handikapforbund, Oslo politidistrikt, Pasientorganisasjon for kjønnsinkongruens, Redd Barna, Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Sex og Samfunn, Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom, Trondheim kommune, Unge funksjonshemmede og UNICEF-komiteen i Norge.

Redd Barna uttaler:

«Det kan tenkes situasjoner der en ungdom selv ønsker å prøve såkalt konverteringsterapi. Vi mener likevel at risikoen for alvorlige skadevirkninger gjør at beskyttelseshensynet må tillegges større vekt enn barnets rett til å bli hørt, etter artikkel 12. Vi er også enige i at ‘konverteringsterapi’ ikke kan anses som helsehjelp, og at selvbestemmelsesretten ved 16 år etter helselovgivningen derfor ikke er relevant her. Artikkel 12 sier også at barnet har rett til å uttrykke sine synspunkter fritt og få disse vektlagt i tråd med alder og modenhet. I generell kommentar nr. 12, fremhever FNs barnekomité at barnets rett til å uttrykke sine synspunkter fritt betyr at barnet ikke skal manipuleres eller utsettes for utilbørlig press eller påvirkning. Etter Redd Barnas syn, vil derfor et forbud mot ‘konverteringsterapi’ rettet mot barn også kunne sies å forby en praksis som vil kunne undergrave barnets rett til å uttrykke sine synspunkter fritt og bli hørt. I tillegg, så mener vi at barnets tanke-, samvittighets- og religionsfrihet etter barnekonvensjonens artikkel 14 kan krenkes av denne praksisen. Reell oppfyllelse av barnets rett til å bli hørt, forutsetter at barnet får oppfylt sin selvstendige religionsfrihet. Når andres religionsfrihet påtvinges barnet, så mister barnet sin egen religion.»

Selv om det er stor oppslutning i høringen om at konverteringsterapi bør forbys når dette utføres overfor barn, har det i høringen kommet innvendinger knyttet til det konkrete forslaget som ble sendt på høring. En del høringsinstanser uttrykker bekymring for om straffebudet vil ramme for vidt. Det har også kommet innvendinger mot den lovtekniske løsningen som ble foreslått i høringsnotatet.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er kritiske til løsningen i høringsforslaget om at metoder som utføres overfor et barn alltid skal anses å være «klart egnet til å påføre skade». NIM gir uttrykk for at de ikke har innvendinger til «en løsning hvor konverteringsterapi overfor barn gjøres straffbar i flere, eller alle, tilfeller», men foreslår at dette kan «gjennomføres ved at mulig samtykke fra barn settes ut av betraktning, eller ved at man knytter an til et utilbørlighetskriterium som skal anses oppfylt overfor barn». Løsningen som departementet foreslo, gir etter NIMs syn uklarheter:

«For det første er evnen til å påføre skade en viktig målestokk for å avgjøre hvilke «metoder» som er straffbare i det hele tatt, etter første ledd. Når metoder overfor barn alltid skal anses for å ha slike virkninger, blir det vanskelig å avgjøre hvilke metoder som er ulovlige i utgangspunktet.

Legaldefinisjoner eller presumsjoner knytter seg gjerne til rettslige kvalifisereringer som ‘ulovlig’ eller ‘utilbørlig’, mens ‘egnet til å påføre psykisk skade’ er en faktisk beskrivelse. Det er usikkert hvordan dette i praksis vil påvirke fastleggingen av hva som skal til av ‘metoder’ overfor barn, for at straffansvar skal inntre.»

Riksadvokaten uttaler seg i samme retning og støtter ikke den lovtekniske løsningen som var angitt i høringsnotatet. Riksadvokaten foreslår at konverteringsterapi som utføres overfor barn angis i et eget ledd i straffebudet. Høringsinstansen uttaler:

«Det kan godt være at skjønnsvurderingen er noe strengere hvor et barn krenkes – men lovgiver kan ikke si at alle tilfeller alltid er egnet, når det påviselig kan være slik at de faktisk ikke er det. Kriteriet i første ledd angir en egnet og hensiktsmessig målestokk – i kombinasjon med at det er et absolutt forbud – som ikke krever ytterligere regulering.»

Bjørgvin biskop, Credo Misjon, Frimodig Kirke, Genid Norge, Huskirken i Nordhordland, Kristent Fellesskap Vesterålen, Kristent Nettverk, Lyngdal Kristne Grunnskole, Norheimsund Friskule, Normisjon m.fl., Partiet De Kristne Møre og Romsdal, Sigerdriva – Nordisk nettverk for tverrfagleg forsking på kjønn, Til Helhet, Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse og Øygarden KrF uttrykker skepsis til at forslaget vil gripe for langt inn i foreldreretten, og flere nevner usikkerhet knyttet til hvilke samtaler og veiledning som vil kunne gis av foreldre, pårørende og religiøse veiledere. En rekke privatpersoner stiller konkrete spørsmål om hvilke scenarioer som kan falle innenfor og utenfor straffebudet.

Kristent Fellesskap Vesterålen uttrykker seg generelt negativt til departementets lovforslag mot konverteringsterapi, og uttrykker skepsis til at «metode»-vilkåret kan gripe for langt inn i foreldreretten. Høringsinstansen spør: «En forelder som snakker med sitt barn om kjønnsidentitet må altså passe seg for ikke å bryte loven?».

Genid Norge uttaler seg særlig om forslagets konsekvenser i relasjon til kjønnsidentitet:

«Forbudet vil i praksis bidra til å regulere og snevre inn det private samtalerommet mellom foreldre og barn, der foreldre ikke lenger tør å hjelpe barna til å falle til ro i sitt biologiske kjønn. Dette opplever vi som svært bekymringsverdig med tanke på at vi vet at de aller fleste barna vil kunne vokse av seg kjønnsdysforien bare de gis tid, tålmodighet og masse omsorg.

Innsnevring av dette samtalerommet vil i så måte kunne føre til at flere barn vil føres inn på en vei med medisinsk og kirurgisk transisjon – dvs. behandling med pubertetsblokkere, kjønnskontrære hormoner og kirurgi slik at kroppene deres ligner mer på kjønnet de ønsker å identifisere seg som.»

Kvinneaktivistene Oslo ber om at begrepet «kjønnsidentitet» fjernes fra lovteksten og skriver at «slik lovteksten er nå, sikrer den ikke at foreldre/familie/pårørende og helsepersonell kan bidra til at unge mennesker trives i sin egen kropp og derfor bortvelger medikalisering og kirurgiske inngrep». Se for øvrig punkt 8.2.2 om høringsinstansenes syn på om kjønnsidentitet skal omfattes av gjerningsbeskrivelsen.

Også Det Nasjonale Statsadvokatembetet uttrykker seg kritisk til lovforslagets anvendelsesområde innad i den enkelte familie, «spesielt kjernefamiliens adgang til å diskutere fundamentale familieforhold». Statsadvokatembetet peker på at det er uklarheter og gråsoner rundt samtaler og diskusjoner mellom foreldre og barn.

LDO og NIM er også blant dem som gir uttrykk for at det er uklart hvor grensen for det straffbare for foreldre er ment å trekkes. Om dette uttaler NIM blant annet at «[f]orbudet må presiseres tydelig ut fra forholdet til de foresattes omsorgsansvar». Høringsinstansen skriver videre at «[o]msorgspersoner og andre vil ha en adgang til å motsette seg valg som barn tar. Det må derfor avklares når presset fra en omsorgsperson blir såpass utilbørlig at det bør rammes av et straffebud mot konverteringsterapi».

LDO uttaler at:

«Selv om vi ikke vet tilstrekkelig om hvordan konverteringsterapi arter seg i Norge, vet vi på verdensbasis at mange LHBTI+-personer opplever å bli utsatt for konverteringsterapi av foreldre og nær familie. Derfor er det viktig med klare grensedragninger for foreldres straffansvar i utarbeidelsen av forbudet mot konverteringsterapi».

Både LDO og NIM utrykker at departementet bør avklare nærmere grensene for straffansvar knyttet til når foreldre kan være avventende eller nekte barnet pubertetsblokkere når de er under 16 år eller mellom 16 år og 18 år.

8.4.3 Departementets vurderinger

8.4.3.1 Generelt

Departementet fastholder at det skal være straffbart å utsette barn for metoder som anvendes med hensikt om å påvirke barnets seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Riksadvokaten og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har påpekt flere utfordringer knyttet til den lovtekniske løsningen av skadevilkåret som ble foreslått av departementet i høringsnotatet. Departementet slutter seg til dette. Departementet foreslår derfor en annen lovteknisk løsning.

Departementet foreslår at det skal følge av ny § 270 annet ledd at «den som utsetter en person under 18 år for metoder eller fremgangsmåter som nevnt i første ledd, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet», straffes på samme måte som etter første ledd.

For omtale av hva som menes med de nevnte kategorier av metoder og «lignende systematiske fremgangsmåter», se punkt 8.3.3.3. For omtale av «påvirkningshensikt», se punkt 8.3.3.2. For omtale av «seksuell orientering og kjønnsidentitet», se punkt 8.2.3.

Som omtalt i punkt 8.3.3.3, stiller ikke «metodevilkåret» kvalifiserende krav til handlingens karakter eller til grad av intensitet eller inngripen. For voksne vil en vurdering av når en metode overskrider terskelen for straffansvar følge av vilkåret «krenker en annen». Etter departementets syn er det er behov for at det fremgår av lovteksten at handlingen må overskride en viss terskel også når det gjelder handlinger som begås overfor barn. Som flere høringsinstanser har gitt uttrykk for under høringen, er det nødvendig å avgrense forbudet for at det ikke skal få utilsiktede eller helt urimelige utslag.

Departementet foreslår at det presiseres i lovteksten at gjerningspersonen må «utsette» barnet for de aktuelle metodene for at handlingen skal dekkes av gjerningsbeskrivelsen. «Utsetter» skal innebære en viss kvalifisering, ved at det skal peke på at handlinger må ha et aktivt og visst invaderende preg overfor barnet for å rammes av straffebudet. På den andre siden vil aktive handlinger med hensikt om å få barnet til å endre, undertrykke eller fornekte sin kjønnsidentitet, normalt oppfylle «utsetter»-vilkåret. Terskelen ligger dermed lavere enn hva vilkåret «krenker en annen» innebærer. Som også flere av høringsinstansene har fremhevet, er barn i en særlig sårbar situasjon og i en livsfase som kan være preget av usikkerhet. Som vist i punkt 3.3, er det risiko for store skadevirkninger som følge av slike metoder som er ment å påvirke barnets identitet. Departementet vil samtidig understreke at straffebudet, på vanlig måte, må tolkes med menneskerettighetene som rettesnor, se for øvrig nedenfor.

Departementet fastholder at et eventuelt samtykke fra barn opptil 18 år ikke skal kunne vektlegges i vurderingen av om gjerningsbeskrivelsen er overtrådt. Det er stor oppslutning i høringen om at et samtykke fra et barn ikke skal kunne frita for straff.

Barn har, i likhet med voksne, rett til å utvikle og bestemme over sin egen identitet, jf. EMK artikkel 8, som gjelder «enhver», FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) artikkel 16 om barns rett til respekt for sitt privatliv og barnekonvensjonen artikkel 8 om barns rett til å bevare sin identitet. Seksuell orientering og kjønnsidentitet er grunnleggende deler av en persons identitet, og nyter således et sterkt vern etter EMK art. 8, se punkt 5.1. Som påpekt av Lovavdelingen i deres tolkningsuttalelse av 25. mars 2021 er «ungdomstiden […] en sårbar periode for unges utvikling av en egen identitet, inkludert identiteten knyttet til seksuell orientering og kjønnsuttrykk, og […] ungdom kan være særlig utsatt for uheldig påvirkning som kan ha stor negativ innvirkning på psyken og selvbildet». Det er risiko for store skadevirkninger som følge av slike metoder som er ment å påvirke barnets identitet. Det er derfor viktig at barn har et sterkt vern mot denne type handlinger. De betraktningene som er vist til i punkt 8.3.3.4 om betydning av samtykke fra voksne, gjør seg i enda større grad gjeldende i relasjon til barn.

Antakelig må det kunne legges til grunn at barn har et sterkere vern mot å bli utsatt for helseskadelige handlinger fra tredjepersoner enn voksne, se Lovavdelingens tolkningsuttalelse av 25. mars 2021. Barnekonvensjonen artikkel 19 pålegger staten en plikt til å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 annet ledd slår fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. I spørsmålet om hva som er «barnets beste» i tilfeller hvor de utsettes for konverteringsterapi, har Europarådets kommissær for menneskerettigheter i uttalelsen Nothing to cure: putting an end to so-called «conversion therapies» for LGBTI people fra 23. februar 2023, uttalt at: «I join the IESOGI in finding that the subjection of a child to SOGIE conversion practices can never be in their best interests.» Departementet viser videre til høringssvaret fra Redd Barna, der høringsinstansen fremholder at risikoen for alvorlige skadevirkninger hos barn, dersom de utsettes for konverteringsterapi, tilsier at beskyttelseshensynet må tillegges avgjørende vekt. For vurderingen opp mot foreldres rett til å oppdra barn i tråd med sin religiøse overbevisning, se punkt 8.4.3.2.

Som omtalt under blant annet punkt 8.2.3, 8.3.3.2 og 8.3.3.4, skal straffebudet tolkes innskrenkende slik at der helsepersonell utfører behandling i tråd med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, vil dette ikke rammes. Dette vil følge av den alminnelige ulovfestede rettsstridsreservasjonen.

Flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for om et forbud mot konverteringsterapi vil ramme situasjoner der foreldre snakker og veileder egne barn som ønsker å begynne på pubertetsutstettende medisiner eller kjønnsbekreftende behandling, og situasjoner der foreldre holder tilbake eller nekter barnet å begynne på slik behandling, se punkt 8.4.2. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og NIM peker begge på det er behov for å tydeliggjøre grensene for straffansvaret i slike situasjoner.

Departementets synspunkt er at tilfeller hvor foreldre har samtaler med barnet, eller tilbakeholder eller nekter å samtykke til at barnet kan begynne på kjønnsbekreftende behandling, ikke skal rammes av det foreslåtte straffebudet. Det er ikke er nærliggende at denne type samtaler eller beslutninger anses for å være «psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter», jf. forslagets første ledd.

Etter departementets syn må begrensninger i foreldres handlefrihet i slike situasjoner reguleres av helselovgivningen. Foreldres valg i spørsmål om helsehjelp til sine barn er en viktig del av foreldreansvaret og omsorgsretten. Foreldre har rett (og plikt) til å fatte avgjørelser om helsehjelp så lenge kompetansen er lagt til foreldrene etter den særreguleringen som fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 4. Tilsvarende gjelder andre som har foreldreansvaret. Når foreldre har bestemmelsesretten på vegne av barnet etter helselovgivningen, skal de legge vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet, og stor vekt på barnets mening når barnet har fylt 12 år, jf. § 4-4 femte ledd. Det er likevel foreldrenes ansvar å ta en beslutning. Foreldrene må ta avgjørelsen i tråd med det de mener er barnets beste, alle omstendigheter tatt i betraktning.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 kan barn mellom 16 og 18 år samtykke til helsehjelp med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art, jf. første ledd bokstav b. Foreldre har likevel fortsatt foreldreansvar for barn under 18 år, og det er komplekse vurderinger som må gjøres i tilfeller hvor barnet ønsker å begynne på kjønnsbekreftende behandling. Departementet mener derfor at straffebudet må avgrense mot foreldres samtaler om, tilbakeholdelse fra og beslutninger om kjønnsbekreftende behandling, både der barnet er under 16 år, og der barnet er mellom 16 og 18 år.

8.4.3.2 Særlig om foreldres religiøse oppdragelse av barn

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at et forbud mot konverteringsterapi kan være i strid med foreldres rett til å oppdra barna.

Et forbud mot konverteringsterapi vil ikke hindre en åpen dialog med barn om seksuell orientering og kjønnsidentitet, heller ikke når samtalene springer ut av foreldrenes religiøse overbevisning. Foreldres samtaler med barn om seksuell orientering og kjønnsidentitet kan ikke sies å innebære «psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter», jf. forslagets første ledd. Departementet viser dessuten til at denne typen utøvelse av retten til oppdragelse er vernet av EMK, som ifølge EMD gir foreldre en rett etter artikkel 8, 9, samt artikkel 2 i første tilleggsprotokoll til å gi uttrykk for og fremme sine religiøse synspunkter som ledd i barneoppdragelsen, også på en iherdig eller anmassende måte.

På den andre siden slår EMD fast at konvensjonen ikke beskytter religiøs oppdragelse som utsetter barnet for farlige praksiser eller fysisk eller psykologisk skade, se EMDs dom 12. februar 2013 Vojnity mot Ungarn avsnitt 37 og dom 22. mars 2018 Wetjen m.fl. mot Tyskland avsnitt 66. Vojnity gjaldt en far som var blitt fratatt samværsrett, og hvor nasjonale myndigheter la avgjørende vekt på farens religiøse overbevisning. Det var ingen holdepunkter for at farens religiøse overbevisning utsatte barnet for fysisk eller psykisk skade. Derfor fant EMD at det forelå krenkelse av artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14. I Wetjen var situasjonen at foreldrene brukte spanskrør i oppdragelsesøyemed, og i det tilfellet var det ikke i strid med artikkel 8 å frata foreldrene deler av foreldreretten.

Som nevnt under punkt 3.3, er det dokumentert at de handlingene som utkastet rammer, har skadevirkninger både for barn og voksne. Departementet legger etter dette til grunn at det foreslåtte forbudet mot konverteringsterapi, hvor det er et vilkår at gjerningspersonen må «utsette» barnet for handlingene, enten utgjør et forholdsmessig inngrep i retten til oppdragelse, eller ikke griper inn i den slik den er definert i EMDs rettspraksis. Manglende straffeforfølgning av slike handlinger kan etter omstendighetene utgjøre et brudd på sikreplikten etter EMK artikkel 3 og artikkel 8.

Etter norsk lov setter barnelova § 30 tredje ledd rammer for hvilke handlinger som foreldre kan påføre barnet i oppdragelsesøyemed ved å liste opp handlinger foreldre ikke kan utsette barnet for. Etter tredje ledd skal barnet:

«[i]kkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld og når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.»

I forarbeidene til barnelova § 30 tredje ledd fremgår det blant annet at dette omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke, eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket. Unntaket er handlinger som er ment å avverge at barnet eller andre utsettes for skade. I tilfeller hvor det er barnets omsorgsperson som utfører metoder eller andre systematiske fremgangsmåter, mener departementet at terskelen i barnelova § 30 vil kunne være retningsgivende for når terskelen i «utsetter» er overtrådt.

8.5 Skyldkrav

8.5.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at straffebudet skulle ha et blandet skyldkrav. Skyldkravet skulle være forsett, men med et aktsomhetsansvar knyttet til om handlingen er «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» (farefremkallelsen). Departementet foreslo at det var tilstrekkelig at gjerningspersonen utviste grov uaktsomhet med hensyn til handlingens skadepotensial.

Departementet foreslo videre at det skulle presiseres i straffebudet at anvendelse av metoder med formål om å få et barn til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet alltid skal anses for å være «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade». Med barn siktet departementet til personer under 18 år. For å sikre barn reell og effektiv beskyttelse mot konverteringsterapi, mente departementet at det burde gjelde et særlig strengt aktsomhetsansvar med hensyn til barnets alder. Departementet understreket at konverteringsterapi er alvorlige handlinger som kan ha store skadevirkninger. Departementet mente derfor at det kunne forsvares at et særlig strengt aktsomhetsansvar knyttet til alder skulle gjelde for denne typen forbrytelser. Departementet viste til at et tilsvarende strengt aktsomhetsansvar gjelder blant annet ved overtredelse av straffeloven § 305 om seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år, som har en strafferamme på to år.

Departementet mente det er gode grunner for at gjerningspersonen må foreta nødvendige undersøkelser for å sikre at det ikke utføres konverteringsterapi overfor mindreårige. Et strengt aktsomhetsansvar ville innebære at uvitenhet om et barns alder ikke skal frita for straff hvis gjerningspersonen på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Dette ville innebære at det skulle være tilstrekkelig at tiltalte har utvist den letteste graden av uaktsomhet for å bli holdt ansvarlig for sin uvitenhet, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.7 side 446. Gjerningspersonen måtte dermed «utvise aktivitet for å bevise at han er uskyldig ved å redegjøre for konkrete omstendigheter som kan underbygge at han har vært aktsom i relasjon til fornærmedes alder», jf. Høyesteretts uttalelse i Rt. 2005 s. 833 avsnitt 88. Det ville ikke være ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen har stolt på fornærmedes egne opplysninger om alder eller basert seg på barnets utseende, se for eksempel Rt. 2008 s. 867 avsnitt 8 og 32 til 33.

Departementet så samtidig at det kunne reises innvendinger mot et slikt særlig strengt aktsomhetsansvar. Et krav om at tiltalte må foreta undersøkelser for å kartlegge et barns alder ble omtalt av departementet som krevende.

8.5.2 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt et begrenset antall høringssvar som spesifikt gjelder forslaget om blandet skyldkrav og det særlige aktsomhetsansvaret knyttet til barnets alder.

Advokatforeningen uttaler seg kritisk til et blandet skyldkrav. Foreningen uttaler:

«[f]orslaget legger altså opp til at skyldgraden med hensyn til handlingens skadepotensial – som objektivt kriterium – er grov uaktsomhet. Det forekommer Advokatforeningen vanskelig å anvende skyldvilkåret overfor en person som har søkt å imøtekomme en anmodning om hjelp, og spesielt dersom den som har søkt hjelp selv er av den oppfatning at bistanden har vært positiv.»

Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune (HKS) problematiserer i høringen at gjerningspersonen må ha et formål om å «endre, fornekte eller undertrykke»:

«På HKS møter vi stadig ungdom og unge voksne med sterkt nedsatt psykisk helse etter møter med sjelesørgere eller behandlere som har hatt som uttrykt formål å hjelpe eller undersøke menneskers hjelpebehov, men som i møtet stiller krav om en normativ oppfattelse og uttrykk av kjønn og seksuell orientering for å få tilgang til videre hjelp eller behandling. Resultatet er betydelig psykisk skade, og at sårbare mennesker i møte med hjelpere, fornekter egen identitet. Derfor mener vi det er positivt om loven inkluderer metoder som har som resultat å endre, fornekte eller undertrykke noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, også om dette ikke [er et] eksplisitt uttalt formål.»

Riksadvokaten har ingen innvendinger til departementets forslag om blandet skyldkrav. Derimot har høringsinstansen innvendinger mot høringsnotatets forslag om en særregulering hva gjelder kunnskap om barnets alder. Riksadvokaten gir uttrykk for at det kan stilles spørsmål ved om det foreligger «grunnlag for å gjøre et så betydelig unntak fra dekningsprinsippet». Videre fremholdes det:

«Vår generelle holdning er at det er særlig grunn til å utvise skepsis til så strenge krav til aktsomhet som nesten tenderer mot et objektivt ansvar. Skulle man først av bevismessige eller legislative betraktninger ønske en annen løsning enn forsett, bør lovgiver normalt innskrenke seg til et alminnelig aktsomhetsansvar.»

Professor i rettsvitenskap Jørn Jacobsen uttalte i tilknytning til Solberg-regjeringens forslag, i likhet med Riksadvokaten, seg skeptisk til et særlig strengt aktsomhetskrav med hensyn til kunnskap om barnets alder:

«Allereie det å ha eit aktsemdskrav er eit unntak frå dekningsprinsippet, og det er uheldig om særordninga med eit slikt svært strengt krav til aktsemd vert «standarden» berre fordi det er straffebod som vernar barn. Her er det dermed grunn til å spørje om det ikkje vil vere tilstrekkeleg med eit meir generelt aktsemdskrav, noko som i seg sjølv altså vil vere eit unntak frå § 21 jf. § 25.»

8.5.3 Departementets vurderinger

Departementet har, som redegjort for under punkt 8.3.3.1, gjort endringer i gjerningsbeskrivelsen etter høringen. Blant annet viderefører ikke departementet forslaget om at metoden må være «klart egnet til å påføre vedkommende skade». Departementet vil i stedet foreslå at straffebudet skal rette seg mot den som «krenker en annen» ved å anvende metoder som dekkes av gjerningsbeskrivelsen i den hensikt å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Begrunnelsen for det blandete skyldkravet, som knyttet seg spesifikt til skadefølgen overfor voksne mottakere, faller dermed bort.

Departementet foreslår at gjerningspersonen må utføre handlingen «i den hensikt å påvirke vedkommende» til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det er ikke et krav om at handlingen faktisk har påvirket fornærmede. Erfaring viser at de straffbare metodene ikke virker, men i stedet kan ha negative følger for den utsatte. For de andre elementene i gjerningsbeskrivelsen oppfyller enhver form for forsett skyldkravet, inkludert dolus eventualis, jf. straffeloven § 22.

Departementet har etter en ny vurdering kommet til at et alminnelig aktsomhetsansvar er tilstrekkelig med hensyn til kunnskap om barnets alder. Departementet deler synspunktene til Riksadvokaten og professor i rettsvitenskapJørn Jacobsen om at lovgiver ved unntak fra dekningsprinsippet på dette området normalt bør innskrenke seg til et alminnelig aktsomhetsansvar. For andre overtredelser av straffeloven med krav om aktsomhet om barnets alder gjelder et alminnelig aktsomhetsansvar når aldersgrensen er 18 år, se straffeloven § 307 annet punktum, jf. § 295 bokstav c og §§ 309 og 310. Det er utelukkende straffebud der aldersgrensen er henholdsvis 14 og 16 år at det særlig strenge aktsomhetsansvaret gjør seg gjeldende, se straffeloven § 307 første punktum, jf. §§ 299–306. Av hensyn til konsistens i straffeloven har departementet falt ned på at et alminnelig aktsomhetsansvar i denne sammenhengen er tilstrekkelig.

Departementet foreslår derfor at det skal fremgå av ny § 270 annet ledd annet punktum at «uvitenhet om barnets riktige alder fører ikke til straffrihet hvis gjerningspersonen kan klandres for sin uvitenhet».

8.6 Medvirkning og forsøk

Departementet foreslo i høringsnotatet at straffansvar for medvirkning og forsøk skulle følge straffelovens alminnelige regler i §§ 15 og 16.

I høringen er det kun én høringsinstans som har kommentert departementets forslag.

Rettspolitisk forening uttaler at foreningen støtter departementets vurderinger fra høringsnotatet.

D e p a r t e m e n t e t fastholder forslaget om at straffansvaret for medvirkning og forsøk følger straffelovens alminnelige regler i §§ 15 og 16.

Som departementet redegjør nærmere for under punkt 8.8, foreslår departementet en endring i straffeloven § 5. Endringen innebærer at norske myndigheter kan straffeforfølge handlinger som rammes av forbudet mot konverteringsterapi og som foretas i utlandet av en norsk statsborger, en person med bosted i Norge eller på vegne av et foretak registrert i Norge. Endringen vil også gjelde medvirkningshandlinger som foretas i utlandet.

Et særlig spørsmål, som også ble stilt i høringsnotatet, er hvilken rekkevidde straffeloven § 15 har dersom medvirkningshandlingen finner sted i Norge, mens hovedhandlingen finner sted i utlandet. I de tilfellene hovedhandlingen kan straffeforfølges i Norge, synes det rimelig klart at medvirkningshandlingen rammes av straffeloven § 15 – medvirkeren «medvirker til overtredelsen». Departementet legger, som i høringsnotatet, til grunn at medvirkningshandlinger lokalisert til Norge kan forfølges av norsk påtalemyndighet med grunnlag i det alminnelige medvirkningsforbudet i straffeloven § 15 også i de tilfellene der hovedhandlingen faller utenfor det stedlige virkeområdet til norsk straffelovgivning. Dette fremgår ikke eksplisitt av straffeloven § 15, og muligens kan uttrykket «overtredelsen» i straffeloven § 15 bidra til noe uklarhet, fordi man kan stille spørsmål ved om det i disse tilfellene foreligger noen overtredelse. Det følger imidlertid klart av forarbeidene til straffeloven 2005 at medvirkningsansvaret er selvstendig og at medvirkeren kan straffes selv om ikke hovedlovbryteren kan straffes, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 412. Det fremgår også at meningen var at straffeloven § 15 skulle videreføre gjeldende rett, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 410.

Etter straffeloven 1902 var rettstilstanden klar. En person som fra Norge medvirket til en hovedgjerning i utlandet kunne straffes uavhengig av om denne typen handling var ulovlig eller straffbar i landet der den ble begått, jf. Rt. 1908 s. 790 og Rt. 2005 s. 41. I sistnevnte avgjørelse er det henvist til Erling Johannes Husabø Straffansvarets periferi, Universitetsforlaget 1999, side 255, der Husabø skriver:

«Spørsmålet om medverkingsansvar føreset ei rettsstridig hovudgjerning, melder seg for det første der hovudgjerninga er lokalisert til eit anna land, der reglane er annleis. Etter norsk rett skal kvar deltakar si handling lokaliserast særskilt. Dette er i seg sjølv eit utslag av ei sjølvstendiggjering av medverkingsansvaret. Det inneber at medverkinga kan lokaliserast til Norge både der medverkingshandlinga er ‘foretatt’ i riket (strl. § 12 første ledd) og der «virkningen er inntrådt eller tilsiktet framkaldt» her (strl. § 12 siste ledd). […]

Høgsterett har tydeleg slått fast at hovudgjerninga i slike tilfelle ikkje treng vera rettsstridig og straffbar i det landet ho vart gjort, for at medverkingsansvar kan bli aktuelt.»

En tilsvarende forståelse av medvirkningslæren fremgår dessuten av Lovavdelingens tolkningsuttalelse av 5. juli 2010 «§ 7-5 – Medvirkningsansvaret etter bioteknologiloven § 7-5 ved surrogati i utlandet» punkt 2.

Departementet legger, som i høringsnotatet, til grunn at straffeloven fra 2005 ikke endrer gjeldende rett på dette punktet. Departementet påpeker at også forsøk på medvirkning til handlinger i utlandet vil være straffbart.

Departementet har vurdert om det likevel er behov for et medvirkningstillegg som supplerer det alminnelige medvirkningsansvaret etter straffeloven § 15, tilsvarende straffeloven § 253 annet ledd om tvangsekteskap. Departementet kan vanskelig se at det skal være behov for dette. Foreldre eller andre nærstående som fører en person ut av landet med forsett om at vedkommende skal motta konverteringsterapi, vil kunne straffes for medvirkning etter det alminnelige medvirkningsforbudet i straffeloven § 15. Kjøp av flybilletter er også noe som vil kunne rammes. Departementet mener på denne bakgrunn at den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i straffeloven § 15 vil sikre et tilfredsstillende vern for personer som står i fare for å bli sendt til et annet land med det formål om å bli utsatt for konverteringsterapi der.

8.7 Strafferamme og straffutmåling

8.7.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at overtredelse av forbudet mot å utføre konverteringsterapi skulle straffes med bot eller fengsel inntil 3 år, jf. forslagets første ledd. I situasjoner der handlingen har medført betydelig skade, foreslo departementet at strafferammen skulle settes til fengsel inntil 6 år, jf. forslagets tredje ledd. For nærmere omtale av sistnevnte strafferamme, se punkt 9.2.

Som begrunnelse for strafferammen, viste departementet til at konverteringsterapi vil kunne innebære et mer graverende inngrep i en persons integritet og potensielt kunne medføre større skade enn for eksempel en kroppskrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred, som har en strafferamme på ett år. Departementet fremholdt at det vil være mer naturlig å sammenligne straffenivå for konverteringsterapi med andre straffebud som verner om integritetskrenkelser i situasjoner der maktforholdene er skjeve eller der det kan foreligge sterk sosial kontroll. Departementet viste til at straffeloven § 253 om tvangsekteskap, § 282 om mishandling i nære relasjoner, § 284 om kjønnslemlestelse, § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende og § 296 om seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon har en strafferamme på 6 år.

Departementet pekte også på at det kan oppstå vanskelige bevisspørsmål knyttet til årsakssammenheng mellom anvendelsen av metoden og den påførte skaden ved et slikt skadevilkår, men viste til at dette ikke vil være unikt for denne typen saker.

Ettersom straffebudet vil ramme ulikeartede handlinger med ulik grad av skadepotensiale, mente departementet at strafferammen burde være vid og dermed sikre proporsjonalitet mellom handlingen og straffereaksjonen i det konkrete tilfellet.

8.7.2 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene slutter seg til departementets forslag til strafferamme. Dette gjelder både den foreslåtte øvre strafferammen på 3 år og den foreslåtte øvre strafferammen på 6 år. Blant høringsinstansene som eksplisitt uttaler at de støtter departementetets forslag, er:

FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, HivNorge, Nasjonalt SRHR-nettverk, PolyNorge, Skeivt kristent nettverk, Stavanger bispedømmeråd (fem medlemmer), Stine Sofies Stiftelse og Unge funksjonshemmede. Merknader som spesifikt knytter seg til strafferammen på 6 år, omtales i punkt 9.3.

Stine Sofies Stiftelse viser i sitt høringssvar til at stiftelsen er «tilfreds med at strafferammen nå er økt i det nye forslaget fra 1 til 3 års fengsel». Stiftelsen omtaler 1 års strafferamme, som ble foreslått av Solberg-regjeringen, som «for snever».

Nasjonalt SRHR-nettverk og PolyNorge mener at strafferammen på 6 år også bør gjelde når handlingen er rettet mot personer under 18 år, når det er ujevne maktforhold og hjelpe- eller assistansebehov hos fornærmede. Nasjonalt SRHR-nettverk uttaler:

«Skeive som tilhører andre minoritetsgrupper, derav skeive med funksjonsnedsettelser, kan være ekstra utsatt for konverteringsterapi ettersom de i større grad kan stå i skjeve maktforhold til gjerningspersonen, oppleve å være avhengig av andre for hjelp eller assistanse til å komme vekk fra situasjonen. Nettverket mener at personer som, ved å utføre noen form for konverteringsterapi, klart utnytter et annet individs sårbare situasjon burde straffes etter de samme bestemmelsene som gjelder personer under 18 år.»

Bønnelista i det nasjonale lederskapet i Den norske kirke, Den evangelisk- lutherske frikirke, Frekhaug bibelsenter, Menigheten Nytt Liv Sunnhordland, Partiet De Kristne Møre og Romsdal og Riksadvokaten gir uttrykk for at strafferammen på fengsel inntil 3 år er satt for høyt. Det er imidlertid flere som har innvendinger til forslaget om strafferamme på 6 år der handlingen har medført betydelig skade, se punkt 9.3.

Riksadvokaten gir uttrykk for at strafferammen for ordinære overtredelser bør være bot eller fengsel inntil 1 år. Høringsinstansen uttaler også:

«Ved de alvorligste formene for konverteringsterapi – med handlinger og virkemidler av ulike slag – antar riksadvokaten at man ofte vil stå overfor situasjoner hvor flere straffebud kan anvendes i idealkonkurrens, og det skal utmåles en samlet straff som gjenspeiler dette. Hvis handlingen(ene) går klar av straffelovgivningens øvrige regler, skal det ‘bare’ utmåles straff for konverteringsterapien. Dette bør hensyntas ved fastsettelsen av strafferammen – som etter riksadvokaten syn er satt vesentlig for høyt for straffebudet om konverteringsterapi. De tilfellene som bare rammes av dette straffebudet vil normalt være mindre alvorlige enn konkurrenstilfellene, noe som bør speiles i strafferammen.»

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) uttaler at strafferammen kan ha en nedkjølende virking på utøvelse av ytringsfrihet, retten til privatliv og religionsfrihet, og at forslaget som ble sendt på høring var «for vidtrekkende til at strafferammene som foreslås er betryggende». NIM uttaler samtidig at de foreslåtte strafferammene antageligvis kan forsvares «[d]ersom departementet går videre med en løsning hvor det skilles noe mer mellom kategorier av handlinger».

NIM har også uttalelser om straffutmåling i sitt høringssvar. Høringsinstansen viser til Generell kommentar nr. 14 om hensynet til barnets beste fra FNs barnekomité hvor det presisert at det i straffesaker skal legges vekt på hensynet til barn som blir berørt av foreldrenes «conflict with the law». Videre vises det til at: «[v]urdering av hva som er til det enkelte barns beste, herunder hvordan barnet kan sikres mot foresattes krenkelser, og hvordan omsorgssituasjonen til barnet er, vil være sentralt i vurderingen av hvilke reaksjoner som skal iverksettes mot forelderen/omsorgspersonen».

Videre mener NIM at det i proposisjonen bør:

«[…] gis anvisninger for vurderingen av hensynet til barnets beste ved vurderingen av reaksjonsfastsettelsen. I denne forbindelse bør det drøftes om og i så fall når domstolene kan ilegge samfunnsstraff i stedet for fengselsstraff etter reglene i straffeloven § 48 eller betinget fengsel etter straffeloven § 34. Endelig bør departementet i proposisjonen si noe om, og i så fall når, bot bør ilegges som eneste reaksjon.»

8.7.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at strafferammen for overtredelse av straffebudet skal være bot eller fengsel inntil 3 år. Departementet foreslår i tillegg et eget straffebud som regulerer grov overtredelse av forbudet, der departementet foreslår en strafferamme på fengsel inntil 6 år, se punkt 9.

Enkelte høringsinstanser, blant annet Riksadvokaten, mener en øvre strafferamme på 3 år er for høy. Departementet deler ikke dette synspunktet. Etter departementets syn vil konverteringsterapi kunne innebære alvorlige inngrep i menneskers personlige integritet. Handlingene springer ut av en oppfatning om at grunnleggende deler av en persons identitet er feil, syndig eller uønsket. Dette forsterker lovbruddets alvorlighetsgrad. Straffebudet retter seg dessuten mot metoder som kan være svært ulikeartede, der anvendelse av noen typer overtredelser i seg selv kan ha særlig høy alvorlighetsgrad og stort skadepotensial. Det er ikke nødvendigvis gitt at det i slike tilfeller vil foreligge brudd også på andre bestemmelser, slik at straffen på grunn av dette blir høyere. En vid strafferamme vil etter departementets syn gi domstolen adgang til å ta hensyn til at ulike typer overtredelse av straffebudet kan ha høyst ulik karakter.

Etter departementets vurdering er det ved fastsettelsen av strafferamme relevant å se hen til strafferammen i straffebud som straffeloven § 251 om tvang, § 253 om tvangsekteskap, § 254 om frihetsberøvelse, § 266 om alvorlig personforfølgelse, § 273 om kroppsskade, § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 284 om kjønnslemlestelse. De nevnte straffebudene har øvre strafferammer på mellom 3 år og 6 år.

Straffutmålingen beror på en samlet vurdering. De sentrale momentene er hvor lenge handlingene har funnet sted, fornærmedes modenhet, karakteren av handlingene, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene. Departementet går ikke inn for å fastlegge nærmere retningslinjer for straffenivået. De alminnelige reglene for reaksjonsfastsettelse i straffeloven kapittel 14 gjelder på vanlig måte.

Departementet fremholder at jo mer sårbar den som utsettes for konverteringsterapi er, desto mer alvorlig anses handlingen å være. Også den generelle risikoen for langtidsskadevirkninger skal tillegges vekt. Det er etter departementets syn ikke uten videre mindre alvorlig om den psykiske skadevirkningen dominerer over den fysiske.

I tilfeller der barn er involvert, skal man ved reaksjonsfastsettelsen også se hen til hva som er til barnets beste. Dette gjelder også en vurdering av om barnets beste tilsier at en forelder eller annen omsorgsperson bør ilegges samfunnsstraff i stedet for fengselsstraff etter reglene i straffeloven § 48 eller betinget fengsel etter straffeloven § 34. Departementet er således enig med Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i at hensynet til det enkelte barns beste, herunder hvordan barnet kan sikres mot fortsatte krenkelser, og hvordan omsorgssituasjonen til barnet er, vil være sentralt i vurderingen av hvilke reaksjoner som skal iverksettes mot omsorgspersonen.

8.7.4 Særlig om konkurrens

Når en handling oppfyller gjerningsbeskrivelsen i flere straffebud, skal disse anvendes i konkurrens såfremt det «er nødvendig for å markere momenter ved den straffbare handling som ikke blir markert om man bare anvender ett straffebud», jf. Rt. 2003 s. 1376 avsnitt 28.

Forbudet i ny § 270 tar særlig sikte på å verne enkeltpersoner mot handlinger som krenker deres seksuelle og psykiske integritet og identitet, beskytte retten til å være seg selv, til å utforske og utøve sin seksualitet og verne mot skadelige handlinger.

Riksadvokaten skriver i sitt høringssvar at:

«[…] et straffebud som forbyr konverteringsterapi vil gi et særskilt interessevern. Det vil ramme handlinger som ikke fanges opp av andre […] straffebud, men det vil også kunne være aktuelt å anvende én eller flere av de nevnte straffebud i idealkonkurrens, siden bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved det straffbare forhold. Ved de alvorligste formene for konverteringsterapi – med handlinger og virkemidler av ulike slag – antar riksadvokaten at man ofte vil stå overfor situasjoner hvor flere straffebud kan anvendes i idealkonkurrens, og det skal utmåles en samlet straff som gjenspeiler dette».

Dersom handlingene dekker gjerningsbeskrivelsen både i forbudet i ny § 270 og forbudet mot mishandling i nære relasjoner i straffeloven § 282, er spørsmålet om det er aktuelt å anvende forbudet i ny § 270 i konkurrens med § 282. Etter departementets vurdering er det aktuelt å anvende disse straffebudene i konkurrens. Det samme gjelder dersom konverteringsterapien oppfyller gjerningsbeskrivelsen i §§ 291–305, eller tvangsekteskap i § 253. Anvendelsen av andre straffebud i konkurrens med ny § 270 bør etter departementets syn bero på en konkret vurdering.

8.8 Jurisdiksjon

Departementet foreslo i høringsnotatet at straffeloven § 5 skulle endres ved at det ble tatt inn en henvisning til ny § 270 i straffeloven i § 5 første ledd nr. 9. Formålet med endringen var at handlinger som faller inn under gjerningsbeskrivelsen i § 270 også skulle gjøres straffbare når de begås i utlandet av en norsk statsborger, en person med bosted i Norge eller på vegne av et foretak registrert i Norge, jf. § 5 første ledd bokstav a, b og c samt nærmere regulering i annet ledd.

Det er to høringsinstanser som spesifikt har kommentert departementets forslag om jurisdiksjon. FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) uttaler at foreningen:

«støtter […] at overtredelse av straffebudet skal kunne straffes i Norge når handlingen er begått i utlandet».

Den norske Helsingforskomité uttaler i sitt høringssvar:

«Vi mener at behovet for et forbud mot det å med hensikt bidra til at en person utsettes for konverteringsterapi i utlandet er svært viktig, og at arbeidet med å synliggjøre dette forbudet må tas på alvor.

Gjennom vårt arbeid med lhbti+-organisasjoner i Europa er vi blitt godt kjent med omfanget og eksempler på praksis som finnes tilgjengelig bare en liten flytur unna.

Det fremstår som at tilgjengeligheten og brutaliteten i praksisen er høyere mange andre steder enn her i Norge, og kontrollen mindre. Vi er kjent med saker hvor personer i Norge har gjennomgått såkalt ‘demonutdrivelse’ i utlandet, en praksis som ikke kan karakteriseres som annet enn torturlignende behandling med store fysiske og psykiske skadevirkninger for de som har opplevd dette. Også pseudo-terapeutiske behandlingsformer, religiøse ritualer, esoterisk behandling og annet er relativt lett tilgjengelig og kan ha vesentlig negativ innvirkning på de som utsettes for dette.»

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at straffeloven § 5 endres ved at det tas inn en henvisning til ny § 270 i straffeloven i § 5 første ledd nr. 9.

Endringen innebærer et unntak fra hovedregelen om dobbel straffbarhet. Handlinger begått i utlandet er som hovedregel kun straffbare dersom de også er straffbare i det landet de er foretatt, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 1. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.2.2 side 174–175 inneholder en generell redegjørelse for hensyn av betydning for straffelovens stedlige virkeområde.

Hensynet til forutberegnelighet kan tale for at virkeområdet til et forbud mot konverteringsterapi bør begrenses til handlinger begått innenfor det norske jurisdiksjonsområdet. For en norsk statsborger bosatt i utlandet kan det, som påpekt i straffelovens forarbeider, være krevende å holde seg oppdatert om hva som er straffbart i Norge. For en person bosatt mange år i utlandet, vil det ikke nødvendigvis være intuitivt at det å utføre konverteringsterapi er straffbart.

Ved å la norsk straffelovgivning gjelde for handlinger som norske statsborgere og personer bosatt i Norge foretar i utlandet, kan det være vanskeligere å få aksept for at en utenlandsk stat ikke skal gjøre det samme, og la deres straffelovgivning gjelde for handlinger personer som er borgere av eller bosatt i vedkommende stat, foretar i Norge. Hensynet til gjensidighet taler med andre ord mot å utvide straffebudets virkeområde.

Generelt er det grunn til å vise tilbakeholdenhet med å la norsk straffelovgivning gjelde for handlinger foretatt i utlandet. Også det grunnleggende hensynet til andre lands suverenitet tilsier dette.

Av hensyn til å motvirke omgåelse av straffebudet foreslår departementet likevel at straffebudet skal få anvendelse også der handlingen er begått i utlandet. Omgåelse kan gjennomføres ved at en norsk statsborger i stedet for å utføre konverteringsterapi i Norge, tilbyr sine tjenester fra et land der konverteringsterapi ikke er forbudt. Det er foreløpig få land som har kriminalisert konverteringsterapi. Dette trekker i retning av at omgåelsesfaren kan bli særlig sterk i dette tilfellet. For å sikre at straffebudet blir tilstrekkelig effektivt, mener departementet at det er nødvendig at overtredelse av straffebudet begått i utlandet kan straffes i Norge, uavhengig av om forholdet er straffbart i gjerningslandet.

Departementet viser til at en tilsvarende jurisdiksjonsutvidelse gjelder for overtredelse av straffeloven § 257 om menneskehandel, §§ 291–296, som blant annet inkluderer seksuell omgang ved misbruk av overmaktforhold og med innsatte i institusjon, §§ 299–306 og §§ 309–316 om blant annet seksuallovbrudd overfor barn, hallikvirksomhet og sexkjøp. Det samme gjelder ved blant annet tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og hatefulle ytringer, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 4, 5 og 11. Da overtredelse av forbudene mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap ble inntatt i straffeloven § 5 første ledd, ble effektivitetshensyn uttrykkelig vektlagt, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 13.5.5.4.2 side 188.

Når det gjelder overtredelse av grovhetsbestemmelsen i lovforslaget § 270 a, som har en strafferamme på 6 år, reguleres jurisdiksjonsspørsmålet også av straffeloven § 5 femte ledd.

8.9 Foreldelse

8.9.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at foreldelsesfristen ved overtredelse av straffebudet skulle følge straffelovens alminnelige regler om foreldelse. Fordi departementet foreslo en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 3 år, ville foreldelsesfristen bli 5 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b. I tilfeller der handlingen har medført betydelig skade på kropp eller helse ville foreldelsesfristen bli 10 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav c. I Solberg-regjeringens forslag ble det også foreslått at straffelovens alminnelige regler om foreldelse skulle gjelde. Fordi det her ble foreslått en strafferamme på bøter eller fengsel i inntil 1 år, ville imidlertid foreldelsesfristen bli satt til 2 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a.

Departementet foreslo videre endring i straffeloven § 87 første ledd annet punktum om at foreldelsesfristen skulle regnes fra den dagen personen fyller 18 år. Følgende gjengis fra høringsnotatet punkt 7.7.3:

«Departementet viser til at å utføre konverteringsterapi overfor barn er en alvorlig handling som kan ha store skadevirkninger. Asymmetriske maktforhold og avhengighetsforhold til gjerningspersonen vil gjøre det vanskelig for barn å anmelde slike forhold. Det kan også ta tid for et barn å erkjenne at det man har vært utsatt for er en straffbar forbrytelse. Et argument mot utskutt foreldelse i denne type saker er at det kan være vanskelig å bevise hva som har skjedd. Dette vil imidlertid ikke være unikt for denne type saker. Departementet viser for øvrig til at foreldelsesfristen begynner å løpe det året barnet fyller 18 år ved overtredelse av både straffeloven § 253 om tvangsekteskap, § 257 om menneskehandel, § 282 om mishandling i nære relasjoner, § 284 om kjønnslemlestelse og ved enkelte seksuallovbrudd overfor barn.»

8.9.2 Høringsinstansenes syn

Under høringen av Solberg-regjeringens forslag, ga Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Skeivt kristent nettverk, Åpen folkekirke, Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Skeiv ungdom, Nasjonalt SRHR-nettverk, Norsk kvinnelig teologforening, Familienettverket i FRI, Stine Sofies Stiftelse, KFUK-KFUM Norge og Likestillingssenteret KUN uttrykk for at en foreldelsesfrist på to år er for kort.

I høringen av Støre-regjeringens forslag er det færre som har hatt innvendinger mot den foreslåtte foreldelsesfristen på henholdsvis 5 og 10 år. Skeivt kristent nettverk mener imidlertid at også fem år foreldelsesfrist er for lite. Høringsinstansen uttaler blant annet:

«Problemet er at foreldelsesfristen på 10 år først blir gjeldende når handlingen har medført betydelig skade. For en person som har overlevd konverteringsterapi er det traumatisk nok å jobbe med det man har opplevd, og da er det problematisk at man i tillegg må overbevise påtalemyndigheten om at konverteringsterapien har medført betydelig skade for å få saken fram for en domstol. Fokuset på psykisk skade bidrar til usikkerhet og en mulig catch 22. Hvis en overlevende er frisk nok til å dokumentere at konverteringsterapien voldet skade, er skaden kanskje ikke betydelig nok for utvidet foreldelsesfrist.»

Verken under høringen av Solberg-regjeringens forslag eller høringen av Støre-regjeringens forslag har det kommet innvendinger mot forslaget mot at foreldelsesfristen skal løpe fra den dagen personen fyller 18 år.

8.9.3 Departementets vurderinger

Departementet fastholder etter høringen at foreldelsesfristen ved overtredelse av straffebudet skal følge straffelovens alminnelige regler, jf. straffeloven § 86.

Departementet fastholder også at foreldelsesfristen skal regnes fra den dagen personen fyller 18 år og foreslår dermed at ny § 270 tilføyes i straffeloven § 87 første ledd. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet om at asymmetriske maktforhold og avhengighetsforhold kan gjøre det vanskelig for barn å anmelde konverteringsterapi, og at det kan gå lang tid før et barn forstår hva det har vært utsatt for.