3 Utgangspunkt for forhandlingene

3.1 Tidligere finansieringsordninger

Ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994 ble det opprettet en låne- og tilskuddsordning med sikte på å bidra til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Bidragsforpliktelsen varte fra 1994 til 1998. Ordningen innebar at de daværende EØS/EFTA-statene til sammen var forpliktet til å finansiere tilskudd på 500 millioner ECU/euro og rentesubsidier på lån på 1 500 millioner ECU/euro. Midlene gikk til utvikling og strukturtilpasning i Hellas, Irland, Nord-Irland, Portugal og Spania, og EØS/EFTA-statene la til grunn at ordningen skulle opphøre etter fem år. I 1998 fremmet imidlertid EU-siden krav om forlengelse, og rammene for en ny finansieringsordning for perioden 1999–2003 ble vedtatt av EØS-komiteen i mai 2000. Den nye ordningen innebar at 120 millioner euro ble stilt til rådighet av de tre gjenværende EØS/EFTA-statene. Den norske andelen var 113,6 millioner euro.

Ved EØS-utvidelsene i 2004 og 2007 ble det opprettet nye finansieringsordninger. I tillegg til en ny EØS-finansieringsordning, ble det også opprettet en særskilt norsk finansieringsordning, og i 2007 også to bilaterale samarbeidsprogrammer med henholdsvis Bulgaria og Romania. Ordningenes formål var å fremme sosial og økonomisk utjevning i et utvidet EØS, og mottakerstater var de tolv nye EU-statene, dvs. Bulgaria, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, samt Hellas, Portugal og Spania. For femårsperioden fra 1. mai 2004 til 30. april 2009 stilte EØS/EFTA-statene til sammen 1 307 millioner euro til rådighet til sosial og økonomisk utjevning i de 15 mottakerstatene fordelt på om lag 1250 prosjekter og fond. Norges samlede andel var om lag 1 270 millioner euro, tilsvarende rundt 10,2 milliarder kroner.

I 2009 ble finansieringsordningene fornyet for perioden 1. mai 2009 til 30. april 2014. I tillegg ble finansieringsordningene utvidet fra 1. juli 2013 i som følge av Kroatia sitt medlemskap i EU. Den samlede finansielle rammen for perioden var 1 798,1 millioner euro. Norges samlede andel var 1 754,3 millioner euro. På basis av fremforhandlede rammeavtaler ble støtten i denne perioden kanalisert gjennom programmer i stedet for enkeltprosjekter. Programmene ble utviklet av mottakerstatene, ofte med norske fagmyndigheter eller internasjonale organisasjoner (Europarådet) som rådgivere, og ble vedtatt/godkjent av giverstatene. Det ble vedtatt støtte til i alt 150 programmer

Programmene i Spania ble faset ut av EØS-finansieringsordningen 31. desember 2013.

I EØS-avtalens protokoll 38B om EØS-finansieringsordningen fremkommer at avtalepartene ved utløpet av nevnte femårsperiode på nytt skal vurdere behovet for å redusere de økonomiske og sosiale forskjeller i EØS. En slik vurdering, som konkluderte med at det fortsatt var behov for bistand til økonomisk og sosial utjevning, ble gjennomført av partene før forhandlingene ble innledet.

I forbindelse med EØS-utvidelsene i 2004, 2007 og 2013 og ved fornyelsen av EØS-finansieringsordningene i 2009, ble det inngått avtaler mellom EU og henholdsvis Norge og Island om økte tollfrie importkvoter for fisk og fiskeprodukter til EU. Kvotene som ble fremforhandlet i 2009 og 2013 var gjeldende frem til 30. april 2014. I de angjeldende tilleggsprotokollene er det fastsatt at størrelsen på kvotene skal vurderes på nytt ved utgangen av denne perioden, idet det tas hensyn til alle relevante interesser.

3.2 Nye finansieringsordninger for perioden 2014–2021

Norge er etter Regjeringens vurdering ikke formelt rettslig forpliktet til å videreføre finansieringsordningene etter utløpet 30. april 2014. Regjeringens grunnholdning er at Norge bør bidra til økonomisk og sosial utjevning i EØS fordi dette tjener norske interesser og bidrar til økt samarbeid med mottakerstatene.

For Regjeringen har det vært avgjørende i forhandlingene at størrelsen på nye finansielle overføringer etter 30. april 2014 skulle være basert på en vurdering av hva som er et rimelig bidrag, og at dette måtte stå i forhold til EUs egen innsats overfor de samme mottakerstatene.

I tillegg til nivået på de nye finansielle bidragene har hovedspørsmål i forhandlingene vært hvor lang periode bidragene skal gjelde for, hvordan de skal fordeles mellom mottakerstatene og hva midlene skal brukes til.

Når det gjelder valg av sektorer og innsatsområder har Regjeringen ønsket å ta hensyn til felles europeiske mål og mottakerstatenes nasjonale målsettinger. Regjeringen har også lagt avgjørende vekt på å nå fram til løsninger som sikrer at vi kan ivareta bilaterale norske interesser gjennom målrettet bruk av midlene og hvor relevant norsk kompetanse bringes inn. Programtilnærmingen vil bli videreført i forbindelse med forhandlinger av de bilaterale avtalene som skal inngås med hver enkelt mottakerstat.

Programperioden for de nye bidragene er økt fra fem år til syv år. Gitt at forhandlingene strakk seg langt inn i ny avtaleperiode, sikrer en periode på syv år en mer forsvarlig utvikling og gjennomføring av programmene med de enkelte mottakerland.

3.3 Markedsadgang for fisk

De tollfrie kvotene som ble fremforhandlet i 2009 og 2013, utløp på samme måte som finansieringsordningene den 30. april 2014. Forhandlingene om markedsadgang for fisk har vært ført parallelt med forhandlingene om nye finansielle bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EØS. Regjeringen har i forhandlingene lagt vekt på at en løsning knyttet til framtidig finansielt bidrag, forutsatte en god løsning for markedsadgang for norsk fisk og fiskeprodukter til EU-markedet. Den foreliggende avtalen bidrar til en betydelig bedret markedsadgang for flere produkter.

Også Island har forhandlet parallelt med EU om markedsadgang for fisk. Forhandlingsresultatet er nedfelt i en bilateral avtale mellom Island og EU.