8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Innføringen av nye krav til tros- og livssynssamfunnene for registrering og tilskudd, vil føre med seg økt oppfølgingsansvar hos tilsynsmyndighetene. Når det gjelder innføringen av aktivitetskravet knyttet til kjønnsrepresentasjon i tros- og livssynssamfunnene, legger departementet til grunn at dagens krav til rapportering og kontroll i utgangspunktet er tilstrekkelig for statsforvalterens tilsyn med vilkåret i loven. At aktivitetskravet blir et vilkår for å kunne fremme krav om tilskudd, vil i seg selv ikke medføre økte administrative kostnader for statsforvalterne.

Statsforvalterne må som i dag, føre kontroll med at samfunnene rapporterer om tilstand og eventuelle tiltak for kjønnslikestilling. Fordi samfunnene nå får en plikt til å ha tiltak for å oppnå minst 40 prosent menn og 40 prosent kvinner i styrende organ som forvalter tilskudd etter trossamfunnsloven, vil det likevel kunne bli behov for noe mer veiledning fra statsforvalter knyttet til hvordan samfunnene kan sette inn tiltak. Eventuelle merutgifter dekkes innenfor gjeldende rammer.

Kravet om minst 100 medlemmer medfører at rundt 180 samfunn vil miste retten til tilskudd. Departementet forventer at mange av disse vil søke samarbeid eller slå seg sammen med andre samfunn for å få rett til tilskudd. Det forventes derfor ikke at det totale antall medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke vil bli vesentlig lavere eller at statens utgifter til tilskuddsordningen vil blir betydelig redusert. I de 180 samfunnene som i dag har mellom 50 og 100 medlemmer, er det til sammen nesten 12 800 tilskuddstellende medlemmer. Trolig vil mange av disse bli medlemmer i nyopprettede eller andre samfunn når kravet om 100 medlemmer trer i kraft. At antallskravet for å kunne bli registrert og kreve tilskudd etter loven heves fra 50 til 100 tellende medlemmer, vil i en overgangsfase kunne føre til at det opprettes flere nye samfunn i form av sammenslåinger og samarbeidskonstruksjoner for å nå kravet. Dette vil kunne gi en økning i antall registreringssøknader og flere klagesaker.

Når det gjelder unntaket for samfunn som ved ikrafttredelsen var registrert og oppfylte kravet om 100 tellende medlemmer, men som senere faller under 100 medlemmer, forventer ikke departementet at dette vil føre til vesentlige økonomiske og administrative endringer. Det vil trolig ikke være mange samfunn som dette vil være aktuelt for. I de tilfellene der samfunn veksler mellom å ligge rett over og rett under 100 medlemmer over tid, vil det ikke være nødvendig for statsforvalter å trekke tilbake registering eller tilskudd, med mindre samfunnene får færre enn 75 medlemmer. Unntaket gjør at noen flere samfunn vil ha rett på tilskudd enn det som ville vært tilfelle ved et absolutt krav om 100 medlemmer. Samfunn med mellom 75 og 99 medlemmer får uansett ikke tilskudd for flere enn det antall medlemmer samfunnet har.

Sidestilles samtidig medlemskap i et registrert tros- eller livssynssamfunn og et uregistrert samfunn som søker om registrering etter loven, med de kategorier av dobbeltmedlemskap som omfattes av den gjeldende regelen i trossamfunnsloven § 4 første ledd bokstav c, vil den samlede utbetalingen av statstilskudd etter loven § 5 kunne bli noe lavere. Ut fra 2022-tallene som er gjengitt under punkt 6.1.2, anslår departementet at det vil kunne bli om lag 1 500 færre tilskuddstellende medlemmer i samfunnene sett under ett, noe som vil gi en årlig innsparing på om lag 2,2 millioner kroner.

At «om lag-prinsippet» igjen gjøres gjeldende også for antallet tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunnene, vil i første rekke kunne gi en administrativ lettelse knyttet til behandling av klagesaker om avkorting av tilskudd på grunn av dobbeltmedlemskap.

Når det gjelder de skisserte tiltakene knyttet til dialog, opplæring og kunnskapsinnhenting (jf. kap. 7), vil dette i utgangspunktet bli dekket innenfor gjeldende rammer. På sikt kan det være behov for økte ressurser fra statens side. Tiltak som ikke kan dekkes innenfor gjeldende rammer, fordrer prioritering i de årlige budsjettframleggene.