7 Det livssynsåpne samfunn – dialog, kunnskap og møteplasser
7.1 Høringsnotatet
Departementet gav i høringsnotatet uttrykk for at det nå kan være en god anledning til å se nærmere på hvordan gode og hensiktsmessige møteplasser mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene og deres organisasjoner kan understøtte det livssynsåpne samfunn. Høringsinstansene ble derfor bedt om å komme med forslag til hvordan dialogen mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene kan videreutvikles slik at den støtter opp om det livssynsåpne samfunn.
7.2 Høringsinstansenes syn
Litt under en tredjedel av høringssvarene kommenterer dette punktet i høringen. Et forslag som går igjen i høringssvarene, er at det er ønskelig med møter mellom statsforvalter og samfunnene for gjensidig informasjonsutveksling og veiledning i regelverk. Det Mosaiske Trossamfund foreslår et årlig møte mellom statsforvalter og samfunnene for informasjonsutveksling:
Et årlig møte mellom Statsforvalteren, kan med de tilskuddsberettigede samfunnene være med å videreutvikle dialogen mellom Statsforvalteren og de registrerte tros- og livssynssamfunnene. Formålet med slike møter kan være en informasjonsutveksling der
tros- og livssynssamfunnene orienterer om driftsstatus og aktuelle saker de står i der de oppsummerer hovedaktiviteter, driftsstatus for menigheten, utvikling i medlemsmassen, eller andre aktuelle saker.
Statsforvalteren gir tilbakemelding på driftsstatus og rapportering for foregående år.
Eventuelle saker /spørsmål som tros- eller livssynssamfunnet ønsker å ta opp i et slikt årlig møte.
Brunstad Christian Church (BCC Norge) foreslår et brukerforum der alle registrerte samfunn kan delta:
BCC Norge er positive til departementets ønske om en bedre dialog mellom trossamfunnene og staten. Vi tenker det er viktig at det gis mulighet for alle registrerte trossamfunn å være en del av denne dialogen, ikke bare de som er medlem av paraplyorganisasjoner som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Norges Kristne Råd. Et forslag kan være å etablere et fast brukerforum en til to ganger i året hvor alle registrerte trossamfunn inviteres til å delta fysisk. Her kan man ta opp relevante temaer som endringer i lovverk og rapportering etc. Videre kan trossamfunnene komme i kontakt med personene som jobber med området fra myndighetenes side og stille spørsmål direkte. BCC Norge har deltatt i slike brukerforum med andre direktorater og har gode erfaringer med dette.
Det kom også høringssvar med forslag om møter mellom kommunene og samfunnene. Hemsedal sokneråd skriver:
Samarbeid og dialog kan etter vår mening utvikles ved at man etablerer møtepunkter. Et eksempel vil være at for eksempel kommunen kaller inn ulike tros- og livssynssamfunn til dialogmøter minimum årlig. Her vil informasjon om aktiviteter og mål være nyttig å gjensidig informere om og vurdere området man kan samarbeide på, til gode for innbyggerne.
Fredrikstad kommune viser til samarbeidsavtalene som både Sarpsborg og Fredrikstad kommune har inngått med Dialogforum Østfold:
Fredrikstad kommune ønsker også å trekke fram lokale erfaringer med dialoger i et livssynsåpent samfunn. Sentralt her står Dialogforum Østfold (DFØ), som er et ressurs- og kompetansesenter for religionsdialog og flerkulturell samhandling. DFØ arbeider spesielt for å utvikle økt kunnskap om og forståelse av islam og kristendom. Fredrikstad kommune og Sarpsborg kommune har inngått samarbeidsavtaler med Dialogforum Østfold. Samarbeidsavtalene, som er signert av ordfører, forplikter kommunene til å bidra med økonomisk driftsstøtte for avtaleperioden.
STL Oslo har flere betraktninger knyttet til tiltak:
Det finnes 16 STL grupper over hele landet. I ulik grad fungerer flere av dem allerede som kontaktpunkt for lokale myndigheter og samarbeider med dem om å få realisert likebehandling og likeverdige tjenester innen bl.a. helse og omsorg, kriminalomsorgen og gravferd. Flere grupper bistår sine medlemssamfunn med veiledning og forståelse av lov og regelverk, og bidrar i tillegg til kompetanseheving i offentlige etater. Samtidig er det begrenset hva man kan få til av faglig utvikling, samarbeid og medlemsveiledning med svært begrensede driftsmidler. Kommunale bevilgninger er gjerne altfor lave (med Oslo som hederlig unntak) og vanskelige å oppnå. De lokale STL gruppene bør styrkes økonomisk med forutsigbare driftsmidler, eventuelt via en større og øremerket bevilgning til STL nasjonalt. Strukturelt samarbeid kan ikke være avhengig av kortvarige prosjektmidler. Vi foreslår også at Statsforvalterne i større grad etablerer samarbeid med de lokale STL gruppene og benytter seg av deres nettverk og kompetanse. Et mulig samarbeidstiltak er kursing for tillitsvalgte i tros- og livssynssamfunn om styrearbeid og de særskilte kravene i trossamfunnsloven.
Det teologiske fakultet ved UiO (TF) forslår at dagens møteplasser mellom myndighetene og samfunnene evalueres:
Vi vil adressere behovet for en evaluering av hvordan eksisterende møteplasser mellom myndigheter og tros- og livssynssamfunnene faktisk fungerer. Et forslag vil kunne være å arrangere en «evalueringssamling» mellom myndigheter og aktører i tros- og livssynsfeltet med tanke på å belyse erfaringer og hva man kan tenke seg som en videreutvikling og styrking av dialogen.
Noen høringsinstanser tar også opp et generelt ønske om kontakt med myndighetene om problemstillinger og samfunnsutfordringer, deriblant Det Muslimske Samfunnet i Trondheim (MSiT) og flere andre muslimske trossamfunn og organisasjoner. MSiT foreslår følgende tiltak for å fremme en inkluderende dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene:
Etablere et rådgivende forum: Vi anbefaler opprettelsen av et rådgivende forum hvor representanter fra paraplyorganisasjoner for tros- og livssynssamfunnene, myndighetene og andre relevante interessenter jevnlig kan samles. Dette forumet vil fungere som en plattform for å drøfte aktuelle temaer, dele synspunkter og arbeide sammen for å finne felles løsninger.
Fremme økt transparens og informasjonsdeling: Vi oppfordrer myndighetene til aktivt å dele relevant informasjon med tros- og livssynssamfunnene, og vice versa. Dette innebærer å informere om endringer i lover og regler, tilgjengelige ressurser og fremheve beste praksis fra andre land.
Inkludere tros- og livssynssamfunnene i politiske prosesser: Vi foreslår at representanter fra paraplyorganisasjoner for tros- og livssynssamfunnene blir invitert til å delta aktivt i politiske prosesser som omhandler religiøse og livssyns-spørsmål. Dette inkluderer utvidelse av deltakelse fra høringer til rådgivningsgrupper og konsultasjoner om lovgivning som berører tros- og livssynssamfunnene.
Fremme felles verdier: Det er viktig å identifisere og fremheve felles verdier som deles av alle tros- og livssynssamfunn, som for eksempel verdien av fred, medfølelse og sosial rettferdighet. Dette vil bidra til å bygge broer og fremme en felles forståelse blant samfunnets mangfoldige tros- og livssynssamfunn.
Også statsforvalterne ser behovet for faste møtepunkter med samfunnene. Statsforvalteren i Agder skriver:
Statsforvalteren i Agder er positive til at det skal ses på hvordan dialogen med tros- og livssynssamfunnene kan utvikles. Basert på den erfaringen vi har gjort oss kunne det vært hensiktsmessig med i alle fall to slike møter i løpet av ett år. En gang før innsending av medlemsliste 1. mars i hovedsak for å minne om at de må sende inn medlemslisten, regnskap og årsrapport.
Det kan også være hensiktsmessig å ha ett møte en gang mellom oktober – desember for å minne tros- og livssynssamfunnene på at de må rydde i medlemslisten før 1. januar året etter. Vi mener dette kan bidra til mindre dobbeltføringer. Disse møtene kan med fordel være digitale, men også fysiske der det er anledning til dette. Vi tror også at ved å dele møtene opp i mindre grupper, så vil vi nå ut til flere av tros- og livssynssamfunnene.
7.3 Departementets vurderinger
7.3.1 Et livssynsåpent samfunn
Et livssynsåpent samfunn trenger møteplasser og arenaer som legger til rette for god dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene og ulike myndigheter. En velfungerende dialog mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene vil bidra til å øke kunnskapen om regelverk og ordninger hos tros- og livssynssamfunnene, samtidig som den vil gi myndighetene bedre kunnskap og innsikt i samfunnene og deres virke. I tillegg vil dialogen bidra til åpenhet og innsikt i hvordan statsforvalterne ivaretar ansvaret for tilskuddsforvaltningen og tilsynet med tros- og livssynssamfunnene. Tros- og livssynspolitikken berører mange departementers ansvarsområder, og utfordringer knyttet til tro og livssyn kan oppstå innenfor ulike sektorer. Gode arenaer for samordning av tros- og livssynspolitikken, nødvendig gjensidig informasjonsutveksling og dialog mellom tros- og livssynssamfunnene, organisasjonene på feltet og myndighetene er derfor viktig.
7.3.2 Tros- og livssynsdialog
I flere tiår har tros- og livssynssamfunnene funnet sammen for å ha dialog og samhandling på tvers av tro og livssyn. Et særtrekk ved den norske tros- og livssynsdialogen er at den omfatter både religiøse tradisjoner og sekulære livssyn. Dialog kan være et viktig verktøy for å leve med uenigheter eller dempe eller forhindre konflikter. Tros- og livssynsdialogen er derfor en del av den norske totalberedskapen, både nasjonalt og lokalt.
Dialog- og paraplyorganisasjonene ble etablert på tros- og livssynssamfunnenes eget initiativ. At disse organisasjonene eksisterer, er i seg selv et viktig bidrag til tros- og livssynsdialogen. Organisasjonene er også dialogpartnere for myndighetene i spørsmål som berører tros- og livssynssamfunnene. Dialog- og paraplyorganisasjonene er viktige bidragsytere i regionale og lokale tros- og livssynsdialoger og samarbeid. Den norske kirke driver utstrakt dialogarbeid, nasjonalt og lokalt. Barne- og familiedepartementet gir driftstilskudd til Norges Kristne Råd (NKR), Muslimsk Dialognettverk (MDN) og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Driftstilskuddet skal styrke aktivitetene organisasjonene har som brobyggere mellom ulike tros- og livssynssamfunn og som kontaktledd til offentlige myndigheter. Paraplyorganisasjonene må oppfylle kravet om å være brobyggere mellom tros- og livssynssamfunn og ha god kontakt med organisasjonene de representerer.
I 2015 gjorde KIFO – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, en evaluering av dialog- og paraplyorganisasjonenes rolle, som fikk tittelen «Det handler om verdensfreden!». Dialogarbeidet har utviklet seg og nye aktører har kommet til lokalt og nasjonalt siden evalueringen. Departementet mener derfor det kan være hensiktsmessig med en ny kartlegging og eventuell evaluering av dialogarbeidet, både nasjonalt og lokalt, og vil ta initiativ til et forsknings- og utredningsoppdrag.
7.3.3 Dialog mellom samfunnene og myndighetene
Dialog mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene bidrar til åpenhet og en felles samtale og diskusjon om tros- og livssynsrelaterte spørsmål. Det er etablert faste strukturer for dialog og informasjonsutveksling mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene. Departementet mener at et krav om 100 medlemmer for å kunne bli registrert og motta tilskudd etter trossamfunnsloven vil styrke dialogen internt i samfunnene og mellom ulike tros- og livssynssamfunn, og mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene.
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har et årlig møte med barne- og familieministeren (som ansvarlig statsråd for tros- og livssynspolitikken). I disse møtene har også politisk ledelse fra andre departementer deltatt ved behov. Departementet mener det bør etableres et møtepunkt for drøfting og informasjonsutveksling mellom regjeringen/staten og tros- og livssynssamfunnene om aktuelle tema og problemstillinger, slik flere av høringssvarene foreslår. Departementet vil vurdere ulike former og innretninger av møtepunkter. Departementet vil også ta initiativ til en årlig kontaktkonferanse med faglig program der organisasjonene på feltet, statlige myndigheter og representanter for de politiske miljøene kan møtes.
Dialog- og paraplyorganisasjonene som mottar driftstilskudd, har i tillegg faste årlige møter med embetsverket i departementet, som en del av departementets tilskuddsforvaltning. Disse fungerer, slik departementet ser det, godt og gir sammen med årsrapportene og budsjettsøknadene god innsikt i organisasjonenes virksomhet og aktiviteter.
Tilskuddsordningen for registrerte tros- og livssynssamfunn bidrar til kontakt og dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene, noe som igjen gir innsyn i og åpenhet rundt tros- og livssynssamfunns virksomhet og økonomi. Kontakten gir også tros- og livssynssamfunnene innsikt i og kunnskap om offentlig forvaltning og lovgivning, og den skaper rom for åpne og gode refleksjoner om dilemmaer og utfordringer tros- og livssynssamfunnene opplever i det norske samfunnet.
Det er per i dag ikke etablert faste møtepunkter mellom tros- og livssynssamfunnene og tilsynsmyndighetene etter trossamfunnsloven, det vil si Statsforvalter i Agder og Statsforvalter i Oslo og Viken. Med bakgrunn i høringssvarene mener departementet at det er behov for å etablere en fast struktur for kontakt mellom registrerte tros- og livssynssamfunn og statsforvalter, et «brukerforum» for tros- og livssynssamfunn. Til nå har dette skjedd ved behov, for eksempel knyttet til innføringen av ny lovgivning. Det er viktig at samfunn som av ulike årsaker ikke er medlem av dialog- og paraplyorganisasjonene på feltet, har mulighet til å delta i eventuelle møter ut over den bilaterale dialogen med statsforvalter. I et slikt «brukerforum» kan det gis veiledning om blant annet tilskuddskrav og rapportering etter trossamfunnsloven, men det kan også være en arena for kunnskapsdeling om sentrale tema og utfordringer i tilknytning til tros- og livssynsfeltet. Departementet vil i samarbeid med statsforvalter og organisasjonene på feltet legge til rette for en struktur for kontakt mellom samfunnene og statsforvalter.
I høringen kom det også innspill om kontakt mellom kommunene og tros- og livssynssamfunnene, direkte eller via dialog- og paraplyorganisasjoner lokalt. Departementet mener at kontakt mellom kommunene og tros- og livssynssamfunnene både vil kunne bidra til gjensidig informasjonsutveksling og kunnskapsutvikling, men også bedre forståelse for lokale utfordringer og problemstillinger, som for eksempel beredskap, jf. punkt 7.3.5. Slike møtepunkter vil være en naturlig del av et livssynsåpent samfunn.
7.3.4 Veiledning og opplæring
Departementet mener det er behov for å legge til rette for systematisk veiledning og opplæring i lov- og regelverk knyttet til tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn, men også annet relevant lov- og regelverk og organisasjons- og styrearbeid. Departementet vil i samarbeid med statsforvalter, legge til rette for et slikt opplæringstilbud.
KIFO – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning har på oppdrag fra departementet gjennomgått et utvalg årsrapporter og regnskap fra tros- og livssynssamfunnene for å få mer kunnskap om tros- og livssynssamfunnenes virksomhet (KIFO Rapport 2024: 2). Departementet ønsket å få undersøkt hvorvidt regelverket gir et godt grunnlag for å hente ut informasjon om virksomheten i samfunnene og hva som kommer fram i årsrapportene og regnskapene når det gjelder samfunnenes aktiviteter, organisering og de økonomiske forholdene. BFD gjorde et utvalg på 50 samfunn, med tilhørende årsrapporter og årsregnskaper. Blant samfunnene som ble undersøkt, er det både kristne, muslimske, hinduistiske, buddhistiske, sikhistiske, jødiske og human-etiske samfunn. KIFO fant blant annet at de «aller fleste av samfunnene i utvalget rapporterer utfyllende om kjerneaktivitetene, og rapporteringen gir tilsynsmyndighetene et godt bilde av kjernevirksomheten deres.». Samtidig gir også rapportene et bilde av at de store samfunnene har en bedre ressurssituasjon og dermed et høyere aktivitetsnivå: «Med noen få unntak fremstår også samfunnenes størrelse og ressursgrunnlag som avgjørende for aktivitetstilbudet utover kjerneaktivitetene.» Forskjellene i samfunnenes ressursgrunnlag går også fram av regnskapene. KIFO skriver:
Sammenliknet med de små samfunnene har de store samfunnene langt høyere inntekter, men også mye større utgifter. Dersom man ser på samfunnenes inntektskilder og kostnader prosentvis, er det imidlertid slik at samfunnenes regnskap likner og viser et mønster. Lokaler og eventuelt lønn til personell er samfunnenes mest grunnleggende utgiftsposter, enten de er store eller små. De små samfunnene bruker gjerne hele tilskuddet til slike utgifter, og aktivitetskostnadene er dermed direkte knyttet til disse utgiftene.
KIFO mener det behov for tiltak for å bedre forståelsen av blant annet kravene til rapportering som følger av loven og spørsmålene som skal besvares:
Forvaltningen er opptatt av klarspråk, og i denne rapporten fremheves det at myndighetene også bør være oppmerksomme på språkbruk som kan bli oppfattet som maktspråk av samfunnene. Spørsmålene i årsrapportskjemaet fremstår i utgangspunktet som ganske enkle å svare på, og noen av de mangelfulle svarene og redegjørelsene skyldes nok svake språkkunnskaper i noen av samfunnene. Samtidig tyder det store omfanget av feilrapportering blant alle typer samfunn på at spørsmålene ikke er godt nok formulert. I religionene i utvalget verdsettes dessuten både kvinner og menn høyt, uten at kjønnsrollemønstrene nødvendigvis samsvarer med likestillingsprinsipper i norsk lov. Slike forskjeller er sannsynligvis noe av grunnen til at mange av samfunnene feiltolker spørsmålene og hverken svarer at de praktiserer «begrensninger» for kjønnene eller «segregerer» dem. Dersom BFD ønsker et bedre informasjonsgrunnlag og flere religiøse begrunnelser for forskjellsbehandlingen, burde spørsmålene formuleres tydeligere. De burde heller ikke inneholde verdiladede begreper som gjør at spørsmålene oppleves fremmedgjørende av samfunnene, som tross alt redegjør ut fra en religiøs minoritetsposisjon overfor en sterk og sekulær stat.
Departementet vil i samarbeid med statsforvalter og organisasjonene på feltet se nærmere på hvordan spørsmålene i den digitale løsningen kan utformes for å sikre at informasjonen som samfunnene legger inn, er mest mulig korrekt.
Departementet er i gang med å utarbeide en veileder til trossamfunnsloven. Veilederen vil, i tillegg til informasjon om trossamfunnsloven og tilskuddsordningen, også inneholde informasjon om annet lovverk og aktuelle tema på tros- og livssynsfeltet. Det kan være hensiktsmessig at statsforvalter og/eller departement i tilknytning til opplæring og veiledning i de krav som følger av loven, legger til rette for informasjon og opplæring om aktuelle tema i tilknytning til tros- og livssynfeltet. Departementet vil i samarbeid med statsforvalter legge til rette for informasjon og opplæring om aktuelle tema. Eksempler på slike tema kan være diskriminering og rasisme, negativ sosial kontroll, barns rettigheter og vold i nære relasjoner, radikalisering og voldelig ekstremisme.
Det finnes i dag flere kurs- og utdanningstilbud til religiøse ledere som har utenlandsk bakgrunn. Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (TF) tilbyr en master i «Lederskap, etikk og samtalepraksis». I tillegg tilbyr universitetet også kurset «Å være religiøs leder i Norge», som departementet gir tilskudd til. Dette kurset kan tas både med studiepoeng (på bachelornivå) og uten. Kurset er et etter- og videreutdanningstilbud som gis av TF. Målgruppen er religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn. Nærmere 200 religiøse ledere har til nå deltatt på kurset. Kurset går over tre semestre og består av tre moduler: 1) Religion, lovgivning og menneskerettigheter, 2) Verdier, dialog og religiøst lederskap, 3) Moralsk og religiøs rådgivning. TF har med midler fra departementet fått utført en evaluering av kurset. Evalueringen er foretatt av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, som har avgitt en rapport med tittelen «Kurs for religiøse ledere i det norske samfunnet. En forskningsrapport om et etter- og videreutdanningstilbud i regi av Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.»
Evalueringsrapporten gjennomgår kursets historikk, fra stortingsmeldingen om integreringspolitikk i 2003 til kurset slik det er i dag. Den trekker fram at den dialogiske rammen for kurset ikke bare er viktig for læringen, men at den også har blitt en viktig del av målsetningen med kurset:
Deltakererfaringene fra kurset er en bekreftelse på at ambisjoner og mål med kursopplegget nås. Kurset lykkes i bestrebelser med å fremme dialog som arbeidsform og i å få til dialog. Det er i denne rammen læring og kunnskapsbygging foregår. Det læres om lover, regler, rettigheter og samfunn, men kursdeltakerne beskriver også hvordan de lærer om hverandre og hverandres perspektiver. Flere beskriver hvordan de inviteres inn et rom hvor diskusjoner de ikke kan ha, eller i alle fall ikke har, andre steder, muliggjøres. Flere vektlegger hvordan pauseprat og de praktiske rammene om kurset tilrettelegger for dette. Rammene gjør det mulig å bli kjent med hverandre også som mennesker, ikke utelukkende som representanter for hver sine tros- og livssynsståsteder.
Rapporten trekker også fram at det er noen utfordringer knyttet til at profileringen av kurset er rettet mot en målgruppe av religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn.
På bakgrunn av utfordringene kommer rapporten med 10 anbefalinger:
Tilstreb bred deltakelse nødvendig for dialog
Diskuter hvem som er kursets målgruppe
Bygg rekrutteringsstrategier på deltakeroversikter
Vurder valgfritt introduserende tilbud
Diskuter hvordan språklige utfordringer bør håndteres
Tilstreb løsninger slik at flere kan ta kurset med studiepoeng
Innfør standardiserte kursevalueringer etter hver kursmodul
Behold en konferansepreget ramme for undervisningen
Involver referansegruppa mer
Tydeliggjør kursets rolle i det samlede tilbudet på TF
Stortinget har bedt regjeringen om å «utrede og fremme forslag om insentiver for å sikre at flere religiøse ledere eller andre nøkkelpersoner i trossamfunn gjennomfører godkjent religiøs tilleggsutdanning i Norge», jf. vedtak 142, Dokument 8:246 S (2022–2023) og Innst. 93 S (2023–2024). På bakgrunn av anmodningsvedtaket og i lys av evalueringen av kurset for religiøse ledere, vil departementet se nærmere på mulige tiltak for at flere religiøse deltakere kan få tilbud om og delta på ulike kursopplegg. Departementet vil, for å få mer kunnskap og grunnlag for tiltak, utlyse et forsknings- og utredningsoppdrag om religiøse ledere og utdanning.
7.3.5 Beredskap
Tros- og livssynsamfunn er en sentral del av frivilligheten og kan ha en viktig rolle i den norske totalberedskapen. Under covid-19-pandemien ble tros- og livssynssamfunnene og deres organisasjoner viktige samarbeidspartnere for myndighetene når det gjaldt å få ut informasjon og skape forståelse for tiltak og vaksinasjon. Tros- og livssynssamfunnene tok også en aktiv rolle i å legge til rette for alternative tiltak som kunne bedre situasjonen for sårbare grupper. I Totalberedskapskommisjonens utredning, NOU 2023: 17 Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid, pekes det på tros- og livssynssamfunnene som en ressurs i beredskapsarbeidet (s. 136):
Tros- og livssynssamfunn er godt organiserte fellesskap som kan bidra fleksibelt ved kriser. Tros- og livssynssamfunn har en stor mobiliseringsevne av frivillige, og har lokaler til rådighet som kommer lokalsamfunn til nytte ved kriser. Flere tros- og livssamfunn har mengdetrening i å gi medmenneskelig støtte og omsorg i kriser gjennom både lovpålagte oppgaver som begravelser og dødsbud, og ikke lovpålagte oppgaver som sorggrupper og sjelesorg. I visse trosretninger er det en konsentrasjon av bestemte innvandrergrupper, som gjør tros- og livssynssamfunn til viktige kommunikasjonskanaler for å nå frem til grupper som ellers kan være vanskelige å nå.
Den norske kirke er formelt innlemmet i samarbeidet med politiet om bidrag til den offentlig organiserte redningstjenesten, for å gi omsorg og krisestøtte til de rammede. Den norske kirke fungerer også som bindeledd mellom den offentlig organiserte redningstjenesten og andre tros- og livssynsamfunn, og har ansvar for å ha kunnskap om aktuelle hensyn ved hendelser knyttet til personer med annen tro- og livssynstilknytning. Representanter for andre trossamfunn kontaktes ved behov.
Kommisjonen anbefaler videre «å integrere psykososial oppfølging bedre i beredskapsplanverk og øvelser. Det bør vurderes hvordan nasjonale og regionale kunnskaps- og kompetansesentre og frivillige organisasjoner og tros- og livssynssamfunn bør inkluderes i dette arbeidet.»
Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er også gitt oppgaver i Politiets beredskapssystem (PBS) del I (Politiets beredskapssystem del I, punkt 5.5):
Den norske kirke samarbeider med politiet ved hendelseshåndtering og er forberedt på å ta del i arbeidet med å gi omsorg og krisestøtte til de rammede. Trengs annen kulturell kompetanse eller tros- og livssynskompetanse, kan politiet og andre søke dette gjennom opparbeidede kontakter og gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Norges Kristne Råd. Kirkerådet har ansvar for å koordinere kirkens del av beredskapen. Kirkens oppgaver vil først og fremst være å gi medmenneskelig støtte.
Ellers vil oppgavene være å:
avgi en prest som rådgiver til politimesterens stab, lokale redningssentraler og Hovedredningssentralen
varsle pårørende etter anmodning fra politiet
gi støtte og sjelesorg
forberede og lede sørgegudstjenester og andre markeringer
bistå ved syning og overlevering av bårer
bistå pårørende ved besøk på ulykkesstedet
mobilisere det lokale kirkelige nettverket
gi særskilt oppmerksomhet til pårørende som ikke får sine døde tilbake
Videre er det pekt på at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn kan «stå til rådighet i arbeidet med å overbringe dødsbudskap» og «gi særlig oppmerksomhet til pårørende som ikke får sine døde tilbake» (punkt 11.2.3).
Med bakgrunn i Totalberedskapskommisjonens anbefalinger og erfaringer fra covid-19-pandemien, mener departementet at erfaringer og gode praksiser i samhandlingen mellom myndigheter og trossamfunn lokalt og regionalt bør utvikles videre. Det kan kanskje også være hensiktsmessig å legge til rette for faste møtepunkter om beredskap mellom tros- og livssynsamfunnene og myndighetene både lokalt, regionalt og statlig. Gjennom dialog med tros- og livssynsamfunnene, vil dialogarenaer og samhandling kunne utvikles videre.
7.3.6 Livssynsbetjening
Regjeringsplattformen sier at regjeringen vil «stille krav om at offentlege institusjonar som sjukehus, sjukeheimar og fengsel legg til rette for at pasientar og innsette får høve til å utøve trua si og livssynet sitt».
7.3.6.1 Kriminalomsorgen
I kriminalomsorgen er det et forsøksprosjekt med livssynsteam-/medarbeidere. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk oppdraget i tildelingsbrev for 2021 og prosjektet ble delfinansiert ved midler fra Barne- og familiedepartementet. Prosjektet gjennomføres ved Kriminalomsorgen Innlandet ved avdeling utenlandske innsatte, høyt sikkerhetsnivå, Kongsvinger. En evaluering av prosjektet ble gjennomført høsten 2023. I evalueringen gis følgende anbefalinger for veien videre:
Det anbefales at livssynsprosjektet etableres som fast tiltak
Det anbefales at kriminalomsorgens ansatte får informasjon og økt kjennskap til innhold og gjennomføring av samlinger i regi av livssynsteamet
Det anbefales at det etableres en felles plattform og et felles regelverk for livssynsteamets arbeid
Det anbefales at det innhentes et bredt kunnskapsgrunnlag om tro og livssyn i kriminalomsorgen
Det er besluttet at prosjektet videreføres i 2024 innenfor kriminalomsorgens egne rammer, for å samle ytterligere informasjon om effektene av tiltaket.
7.3.6.2 Kartlegging i helseforetakene
I forbindelse med forarbeidene til ny trossamfunnslov (Prop. 130 L (2018–2019)) ble det i 2017 gjennomført en undersøkelse om praktisk tilrettelegging for tro og livssyn i sykehusene. Kartleggingen omhandlet tilrettelegging for både ansatte og pasienter. Departementet gjentok undersøkelsen i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet høsten 2023. I 2017 var det 21 helseforetak som svarte. I 2023 mottok departementet 16 svar. Ti helseforetak/sykehus har svart i både 2017 og 2023.
Alle sykehusene har tilrettelagte rom for livssynsutøvelse, for eksempel sykehuskirke, kapell, bønnerom, stillerom og rom for rituell vask, men det varierer fra sykehus til sykehus hvilke typer av rom sykehusene har. Sykehusene oppgir også at de har et et tilpasset mattilbud som ivaretar religiøse behov. Videre har alle sykehusene tilbud om hijab som en del av sykehusuniformen for ansatte.
Alle helseforetakene som har svart på undersøkelsen, har en tros- og livssynstjeneste ved sine foretak, som forvalter et bredt spekter av oppgaver: samtaletilbud, veiledningsoppgaver, undervisning, deltakelse i annet fagarbeid, omsorg for døende, ritualer ved livets slutt, nøddåp, båreandakt, samtaler, sjelesorg, veiledning og gudstjenester.
Antallet ansatte i tros- og livssynstjenesten i helseforetakene varierer, fra en 20 prosent stilling til 12 årsverk. Alle helseforetakene hadde i 2023 ansatte prester fra Den norske kirke. I 2017 var det flere sykehus som kun hadde avtale med eller kunne kontakte den lokale prestetjenesten i Den norske kirke. Blant helseforetakene som har svart både i 2017 og 2023, har det skjedd en utvikling i mangfoldet i tros- og livssynstjenesten. Et eksempel er Akershus Universitetssykehus (Ahus) som i 2017 kun hadde ansatte fra Den norske kirke. I 2023 oppgir Ahus at de har fast tilknyttede samtalepartnere med muslimsk og humanetisk og annen tilknytning. Det samme gjelder Lovisenberg sykehus som i 2017 kun hadde ansatte fra Den norske kirke. I 2023 hadde Lovisenberg fire prester fra Den norske kirke og avtaler om tilkalling av katolsk sykehusprest og 3 samtalepartnere (2 muslimske og 1 humanetiker). Universitetssykehuset i Nord-Norge hadde i 2017 kun ansatte fra Den norske kirke. I 2023 har sykehuset i tillegg en ansatt fra Human-Etisk Forbund og timesvikar fra Misjonskirken.
De regionale helseforetakene har ansvar for å påse at pasienter i spesialisthelsetjenesten får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med bestemmelsene om religionsfrihet og ytringsfrihet i Grunnloven og internasjonale konvensjoner Norge er bundet av.
7.3.6.3 Kommunehelsetjenesten
Med en stadig mer sammensatt befolkning følger det også større forventninger til at det offentlige skal kunne ivareta hensynet til ulike individuelle behov i befolkningen i ulike faser av livet. For de kommunale helse- og omsorgstjenestene innebærer dette et ansvar for å sørge for tilrettelegging av omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet. Dette omfatter også personer som på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne trenger bistand og tilrettelegging for å utøve sin tro eller sitt livssyn etter eget valg. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten må på denne bakgrunn i nødvendig utstrekning samarbeide med aktuelle tro- og livssynsorganisasjoner o.l. for å sikre at den enkelte brukers mulighet for tro- eller livssynsutøvelse ivaretas.
Flere kommuner har innført prosedyrer for kartlegging og tilrettelegging av tros- og livssynsutøvelse og samtaler om eksistensielle spørsmål. Dette er ofte gjort i samarbeid med lokale tros- og livssynsorganisasjoner og aktuelle ressurspersoner på området. Dette kan også gjøres i rammen av Individuell plan (IP).
Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet i 2009 et rundskriv til kommunene for «å sikre at de som er avhengig av praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religionsfrihet og ytringsfrihet» (Nr. I-6/2009). Her blir det understreket at helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å utforme et omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet.
Helse- og omsorgsdepartementet vil revidere tidligere rundskriv av 2009, l-6/2009 Rett til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med gjeldende retningslinjer. Målgruppe for dette rundskrivet vil være statsforvaltere og kommunen. Målet med rundskrivet vil være å påminne kommunene at de som er avhengige av praktisk og personlig bistand fra kommunale helse og omsorgstjenester, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religionsfrihet og ytringsfrihet.