Del 2
Forslagene

3 Inntektsskatt for personer

3.1 Sentrale satser, grenser og fradrag

3.1.1 Skatt på alminnelig inntekt

I alminnelig inntekt inngår alle skattepliktige inntekter (lønn, trygd, pensjon, netto næringsinntekt, skattepliktig aksjeinntekt og andre kapitalinntekter) fratrukket alle kostnader som er pådratt til å erverve inntekten. Blant aktuelle fradrag er minstefradrag, fagforeningsfradrag, reisefradrag, foreldrefradrag, kostnader til gjeldsrenter mv. og fradragsberettigede tap.

I 2023 utgjør skattesatsen på alminnelig inntekt 22 pst. Regjeringen foreslår ingen endringer i skattesatsen på alminnelig inntekt for personer eller selskap. Videreføring gir ingen provenyvirkninger sammenlignet med referansesystemet.

3.1.2 Bunnfradrag

Regjeringen vil at skatte- og avgiftssystemet skal bidra sterkere til sosial og geografisk utjevning og stimulere til arbeid. Gjennom budsjettene for 2022 og 2023 er det vedtatt betydelige endringer i personbeskatningen i tråd med disse målene. I 2024-budsjettet foreslår regjeringen nye, moderate justeringer i utjevnende retning.

Personfradraget er et generelt fradrag i skattbar alminnelig inntekt og er begrunnet i fordelingshensyn. Fradraget medfører at gjennomsnittsskatten på alminnelig inntekt øker med inntekten. Det bidrar til progressiviteten i skattesystemet.

Regjeringen har over tid prioritert å øke personfradraget. Mens personfradraget utgjorde 52 450 kroner i 2021, er personfradraget 79 600 kroner i 2023. Regjeringen foreslår at personfradraget økes til 88 250 kroner i 2024. Økt personfradrag gir brede lettelser. Skattelettelsen i prosent av inntekt er størst for de med lavest inntekt.

Det gis minstefradrag i alminnelig inntekt til personer med lønns-, trygde- og pensjonsinntekt. Selvstendig næringsdrivende får fradrag for faktiske kostnader i næringsvirksomheten. I 2023 utgjør minstefradraget 46 pst. av samlet lønn og trygd, og maksimalt 104 450 kroner. Minstefradraget i lønn er prinsipielt et sjablongfradrag for å dekke utgifter til opptjening av inntekten, men er over tid også begrunnet i fordelingshensyn.

Fra og med 2005 har det vært et eget minstefradrag i pensjonsinntekt. I 2023 utgjør det 40 pst. av samlet pensjonsinntekt, og maksimalt 86 250 kroner. Minstefradraget i pensjonsinntekt er lavere enn minstefradraget i lønn, blant annet fordi det ikke skal dekke utgifter til opptjening av inntekten. Samlet skatt er likevel betydelig lavere for pensjonister enn andre skattytere med like store inntekter.

Minstefradraget er ikke like godt egnet til å ivareta fordelingshensyn som personfradraget. Eksempelvis oppnås maksimalt minstefradrag først når lønn/trygd utgjør om lag 227 100 kroner i 2023, mens man kan få full virkning av personfradraget ved en lønn/trygd på om lag 147 400 kroner. Det sistnevnte er innslagspunktet for skatt på alminnelig inntekt for en person med lønn/trygd som eneste inntekt og kun standard fradrag (personfradrag og minstefradrag). Økt personfradrag får altså typisk virkning fra lavere inntektsnivåer enn en økning i maksimalt minstefradrag.

Videre tilsier prinsippet om horisontal likhet og likebehandling i skattesystemet at reelt sett like store inntekter beskattes om lag likt. Jo mer en bruker minstefradraget for å oppnå ønsket progressivitet i inntektsskatten, desto dårligere fungerer det i tråd med formålet om å være en sjablong for lønnstakeres utgifter til inntektsopptjening. For høyt minstefradrag gir skjevbehandling av ulike typer inntekter. Økt personfradrag likebehandler derimot ulike typer inntekter.

Lønnstakere flest har neppe utgifter på om lag 104 450 kroner (2023) til opptjening av inntekten i tillegg til dem det gis eget fradrag for (fagforeningsfradrag, reisefradrag, foreldrefradrag mv.). Hvis faktiske utgifter overstiger minstefradraget, kan dessuten lønnstakere velge å få fradrag for faktiske utgifter i stedet for minstefradrag.

Regjeringen foreslår derfor at øvre grense for minstefradragene i lønn/trygd og pensjon videreføres nominelt fra 2023 på henholdsvis 104 450 kroner og 86 250 kroner. Satsene for minstefradraget foreslås også videreført uendret på 46 pst. for lønn/trygd og 40 pst. for pensjon. Nominell videreføring av de øvre grensene i minstefradragene innebærer en reell innstramming og en provenyøkning sammenlignet med referansesystemet. Dette provenyet er benyttet til å øke personfradraget. I tillegg økes personfradraget noe utover dette, som omtalt ovenfor. Skatteutvalget (NOU 2022: 20) foreslo lignende veksling med uendret øvre grense for minstefradraget i lønn og økt personfradrag.

Forslagene til endringer i bunnfradrag (personfradrag og minstefradrag) anslås samlet å redusere provenyet med om lag 75 mill. kroner påløpt og 60 mill. kroner bokført i 2024.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2024 §§ 6-1 og 6-3.

3.1.3 Trygdeavgift

Personlige skattytere betaler trygdeavgift av personinntekt, det vil si lønn, trygd og pensjon uten fradrag. Beregnet personinntekt fra næring inngår også i personinntekten, men ikke kapitalinntekter. De ordinære satsene for trygdeavgift i 2023 er 7,9 pst. for lønns- og trygdeinntekt, 11,1 pst. for næringsinntekt og 5,1 pst. for pensjonsinntekt.

Det betales likevel ikke trygdeavgift dersom personinntekten er under en nedre grense på 69 650 kroner i 2023. Siden restskatt under 100 kroner ikke innkreves, er den såkalte frikortgrensen noe høyere (70 000 kroner) enn den nedre grensen for å betale trygdeavgift. Deretter betales det 25 pst. trygdeavgift på den delen av personinntekten som overstiger den nedre grensen, inntil det lønner seg å betale trygdeavgift etter de ordinære satsene av hele personinntekten.

Regjeringen foreslår å redusere trygdeavgiftssatsene på lønn/trygd og næringsinntekt med 0,1 prosentenhet i 2024, til henholdsvis 7,8 og 11,0 pst. Sammen med uendrede trinnskattesatser i trinn 1 og 2, se punkt 3.1.4, bidrar det til å gjøre det mer lønnsomt for personer med lave og middels inntekter å arbeide mer. Det bidrar også til skattelettelser på lave og middels arbeidsinntekter. Dette inkluderer lettelser for personer som har såpass lav inntekt at de ikke betaler skatt av alminnelig inntekt, og som dermed ikke drar nytte av økt personfradrag. Skatteutvalget (NOU 2022: 20) foreslo også å redusere trygdeavgiftssatsene på lønn/trygd og næringsinntekt.

Forslaget anslås å redusere provenyet med 2 135 mill. kroner påløpt og 1 710 mill. kroner bokført i 2024 sammenlignet med referansesystemet. Deler av provenytapet dekkes inn gjennom økt trinnskatt.

Departementet viser til forslag til stortingsvedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for inntektsåret 2024 §§ 6, 7 og 8.

3.1.4 Trinnskatt

Trinnskatt er en progressiv skatt på personinntekt. Trinnskatten har fem innslagspunkt med stigende skattesats for hvert innslagspunkt. Trinn 5 ble innført i 2022.

Regjeringen foreslår at satsene i trinnskatten for de laveste inntektene holdes uendret på 1,7 pst. i trinn 1 og 4,0 pst. i trinn 2. Satsene for høyere inntekter foreslås økt med 0,1 prosentenhet, tilsvarende reduksjonen i trygdeavgift på lønn/trygd og næringsinntekt. Det gir satser på 13,6 pst. i trinn 3, 16,6 pst. i trinn 4 og 17,6 pst. i trinn 5. Når trygdeavgift og trinnskatt ses under ett, videreføres dermed marginalskatten på arbeidsinntekt uendret i trinn 3 til 5, mens den reduseres i trinn 1 og 2.

Innslagspunktene i trinn 1 og 2 foreslås justert med lønnsvekst til 208 050 kroner i trinn 1 og 292 850 kroner i trinn 2. Innslagspunktet i trinn 3 foreslås økt med noe mindre enn anslått lønnsvekst, fra 642 950 kroner i 2023 til 670 000 kroner i 2024. Tilsvarende foreslås innslagspunktet i trinn 4 økt fra 926 800 kroner til 937 900 kroner. Lavere oppjustering av innslagspunkt enn med lønnsvekst medfører at noen flere skattytere skattlegges i et høyere trinn med høyere marginalskatt, men foreslås av hensyn til omfordeling og inndekning av øvrige forslag. Det antas at lavere innslagspunkt (bredere grunnlag) påvirker arbeidstilbudet mindre enn økte satser ville gjort. Innslagspunktet i trinn 5 ble redusert fra 2 mill. kroner i 2022 til 1,5 mill. kroner i 2023. Det foreslås nå lønnsjustert til 1 573 500 kroner.

Disse forslagene til endringer i trinnskatten anslås samlet sett å øke provenyet med 1 595 mill. kroner påløpt og 1 275 mill. kroner bokført i 2024 sammenlignet med referansesystemet.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2024 § 3-1.

Trinnskattesatsen i trinn 3 er i 2023 to prosentenheter lavere i tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms enn i resten av landet. Satsene i trinnene 1, 2, 4 og 5 er derimot de samme i hele landet. Denne særbestemmelsen er historisk betinget og skyldes innretningen av den avviklede toppskatten. Trinnskatten ble innført med fire trinn fra 2016 i forbindelse med at skattesatsen på alminnelig inntekt ble redusert. Trinnskattens trinn 3 og 4 erstattet da den tidligere toppskatten, som hadde to trinn, og der skattesatsen i første trinn var to prosentenheter lavere i tiltakssonen enn i resten av landet.

At det er ulik skattesats i trinnskattens trinn 3, men lik skattesats i de øvrige fire trinnene, fremstår nå svakt begrunnet og unødvendig komplisert. Regjeringen foreslår at denne særskilte bestemmelsen oppheves, og at merprovenyet av dette i stedet benyttes til å øke finnmarksfradraget. Det forenkler skattereglene og bidrar til utjevning. I tillegg økes finnmarksfradraget noe utover dette, se punkt 3.1.5, der den samlede provenyvirkningen av denne omleggingen fremgår.

3.1.5 Særskilt fradrag i tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms

Det gis et særskilt fradrag i alminnelig inntekt ved skatteberegningen til personer som er bosatt i tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms («finnmarksfradraget»). Målet med sonen er å skape en attraktiv region å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet i. Sonen består av de 18 kommunene i Finnmark i tillegg til sju kommuner i Nord-Troms (Karlsøy, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen og Lyngen). Finnmarksfradraget utgjør 20 550 kroner i 2023.

Finnmarksfradraget ble økt fra 15 500 kroner til 20 000 kroner i 2022-budsjettet, og videre til 20 550 kroner i 2023-budsjettet. I distriktsmeldingen, se Meld. St. 27 (2022–2023) Eit godt liv i heile Noreg – distriktspolitikk for framtida, står det at regjeringen vil vurdere ytterligere endringer i finnmarksfradraget.

Regjeringen er i distriktsmeldingen opptatt av å prioritere tiltak rettet mot barnefamilier og unge voksne som vil bo og arbeide i tiltakssonen. Regjeringen har derfor styrket virkemidlene i tiltakssonen betydelig, ved å øke finnmarksfradraget med mer enn 30 pst., innføre gratis barnehage fra 1. august 2023 og øke satsene for sletting av studielån. I tillegg halveres maksimalprisen på anbudsutsatte flyruter som får offentlig driftsstøtte for å ivareta det regionale flytilbudet, de såkalte FOT-rutene. Det innføres også en ny FOT-rute mellom Tromsø og Kirkenes fra 1. april 2024.

Regjeringen vil nå følge opp tidligere tiltak og distriktsmeldingen ved å øke finnmarksfradraget til 30 000 kroner fra 2024, en økning på nesten 50 pst. fra 2023 og nær dobling nominelt fra 2021 (15 500 kroner). Dette inngår i en forenkling av virkemidlene på skatteområdet ved at det foreslås å likestille sats 3 i trinnskatten i tiltakssonen med satsen i resten av landet, se punkt 3.1.4. En tydeliggjøring av virkemidlene er i tråd med anbefalingene i Vista Analyses evaluering1 av de personrettede virkemidlene i tiltakssonen, og virker utjevnende.

Netto provenytap ved omleggingen av virkemidlene på skatteområdet (finnmarksfradraget og trinn 3) anslås til om lag 30 mill. kroner påløpt og 24 mill. kroner bokført i 2024.

Evalueringen av de personrettede virkemidlene i tiltakssonen pekte også på behovet for å tydeliggjøre virkemidlene, slik at de blir bedre kjent og kan få bedre effekt. I lys av dette vil regjeringen vurdere mulighetene for å etablere en «tilskuddskalkulator» som kan synliggjøre verdien av alle fordelene en kan få dersom en flytter til, eller blir boende i, tiltakssonen.

Fra 1. januar 2024 gjenopprettes Troms og Finnmark som to fylker. Dette medfører at ordlyden i skatteloven må tilpasses tilsvarende.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 15-5 første og annet ledd. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

3.1.6 Særskilt fradrag for sjøfolk

Etter skatteloven § 6-61 har sjøfolk rett til et særskilt fradrag i alminnelig inntekt med inntil 30 pst. av inntekten, med en øvre grense på 83 000 kroner. Fradraget ble økt fra 80 000 kroner i 2022-budsjettet etter forslag i Prop. 1 LS (2021–2022) Tillegg 1.

Sjøfolk er i skatteloven § 6-61 andre ledd definert som personer som har arbeid om bord på «skip i fart» som sin hovedbeskjeftigelse, så lenge arbeidet varer til sammen minst 130 dager i et inntektsår. «Skip i fart» er i Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) § 6-61-1 avgrenset mot blant annet «skip i stasjonær virksomhet og havnetrafikk» og «annen virksomhet over begrenset fartsområde hvor utseilt distanse ikke overstiger 30 nautiske mil» (distansekravet). Dersom utseilt distanse overstiger 30 nautiske mil (55 km) i mer enn to tredeler av inntektsåret, anses skipet for å være i fart etter denne regelen. Kravet gjelder ikke for skip i utenriksfart.

I utgangspunktet gir ikke lange fravær fra hjemmet grunn til å opprettholde et særskilt fradrag for en avgrenset yrkesgruppe. Flere andre yrkesgrupper er avhengige av å være borte fra hjemmet for å arbeide, for eksempel anleggsarbeidere på store vei- og anleggsprosjekter og personer med arbeidsoppdrag i utlandet. Både Skauge-utvalget (NOU 2003: 9) og Scheel-utvalget (NOU 2014: 13) poengterte at skattesystemet i utgangspunktet ikke bør benyttes til å subsidiere spesielle aktiviteter, eller gi fradrag for utgifter som ikke har direkte tilknytning til opptjening av inntekten. I NOU 2022: 20 Et helhetlig skattesystem støtter skatteutvalget dette utgangspunktet og anbefaler at det vurderes å fjerne eller stramme inn fradrag. Samtidig anerkjenner utvalget at det kan være andre hensyn og politiske avveininger som kan gjøre det ønskelig å beholde enkelte av de eksisterende fradragene.

Distansekravet kan føre til at sjøfolk som seiler i samme type fart på kysten behandles ulikt, selv om de har like lange opphold om bord på sine skip og like lange fravær fra hjemmet. Avhengig av hvor i landet kystfartvirksomheten utøves, kan seilingslengden variere fordi det er forskjell på avstand mellom anløpsstedene i ulike deler av landet. Regjeringen mener derfor at det kan være grunnlag for å lempe på distansekravet for mannskap på skip i begrenset fartsområde når kravene til lange opphold om bord og fravær fra hjemmet er oppfylt under ikke-stasjonære forhold. I slike tilfeller kan det være rimelig at sjøfolk i kystfart har rett til fradraget uavhengig av distansekravet.

Regjeringen legger opp til at det nåværende distansekravet i FSFIN § 6-61-1 bokstav d fortsatt skal gjelde, men at det innføres et unntak for skip der sjøfolkene har en avtalt turnusordning som innebærer et sammenhengende opphold om bord på skipet i minst tre uker om gangen. Endringen innebærer at skip med begrenset fartsområde, dvs. under 30 nautiske mil, likevel er å anse som «skip i fart» når skipet har en turnusordning der sjøfolkene oppholder seg om bord i minst tre uker om gangen.

Som et minimum må det være krav om en lengre, sammenhengende turnusperiode om bord, dvs. minst tre uker. En annen løsning ville åpne for at det kunne gis fradrag selv for korte fravær fra hjemmet. Det vil være et brudd med den grunnleggende innretningen av fradraget.

Endringen skal uansett ikke gjelde for skip i stasjonær virksomhet og havnetrafikk. Dette er skip som heller ikke etter gjeldende regler oppfyller forutsetningene for å anses som «skip i fart», og mannskapet på slike skip har aldri hatt rett til det særskilte fradraget. Det foretas heller ingen andre endringer i reglene om hva som skal anses som «skip i fart» etter skattelovforskriften.

En oppmyking av vilkåret for fradrag vil i utgangspunktet innebære at flere kan motta støtte etter tilskuddsordningen for sysselsetting av arbeidstakere til sjøs. Det antas likevel at dette ikke innebærer noen vesentlig endring i tilskuddsordningen.

Endringen berører ikke det tilsvarende vilkåret om «skip i fart» og krav til utseilt distanse for at et rederi skal komme inn under rederiskatteordningen, jf. skatteloven § 8-11 første ledd bokstav a, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstav d. Distansekravet i rederiskatten og i det særskilte fradraget for sjøfolk tjener ulike hensyn. Formålet med denne endringen er å oppnå likere vilkår for sjøfolk som er i sammenlignbare situasjoner, og det vil ikke oppnås med endringer i rederiskatteordningen. Å avvikle distansekravet i rederiskatteordningen ville på sin side ha åpnet rederiskatteordningen for rederier som i mindre grad er utsatt for internasjonal skattekonkurranse, i strid med ordningens formål.

Endringen er forenklende for både rederi og skattemyndigheter fordi en slipper rapportering og kontroll av distansekravet for skip som er omfattet.

Tilskuddsordningen har i dag en anslått årlig kostnad på om lag 2,4 mrd. kroner, og skatteutgiften ved gjeldende regler for fradraget for sjøfolk er anslått til 305 mill. kroner i 2023. Den foreslåtte endringen anslås på svært usikkert grunnlag å øke utgiftene til tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk med 52 mill. kroner i helårsvirkning og 35 mill. kroner bokført i 2024. Det vises til Prop. 1 S (2023–2024) for Nærings- og fiskeridepartementet for omtale av tilskuddsordningen. I tillegg anslås endringen å redusere provenyet med 5 mill. kroner påløpt og 4 mill. kroner bokført i 2024 som følge av at flere sjøfolk får krav på det særskilte fradraget.

Departementet vil gjennomføre endringen i forskrift til skatteloven, med virkning fra og med inntektsåret 2024. Et forslag til forskriftsendring er sendt på høring med høringsfrist 2. november 2023.

3.1.7 Andre grenser og fradrag

Referansesystemet for skatt er basert på 2023-reglene. I referansesystemet justeres fradrag og beløpsgrenser mv. til 2024-nivå med forventet vekst i inntekt (lønn/pensjon), prisvekst eller vekst i formuesverdier. Det er lagt til grunn en forventet lønnsvekst fra 2023 til 2024 på 4,9 pst., en forventet pensjonsvekst på 4,8 pst. og en forventet konsumprisvekst på 3,8 pst.

Det foreslås at enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet maksimal årlig og samlet sparing i boligsparing for ungdom (BSU), maksimal årlig sparing i skattefavorisert individuell sparing til pensjon (IPS), gavefradraget, foreldrefradraget, nedre grense for å betale trygdeavgift, fiskerfradraget, jordbruksfradraget, fradraget for sjøfolk, skattefri sats for kjøregodtgjørelse og den skattefrie nettoinntekten i skattebegrensningsregelen.

Det foreslås derimot å prisjustere maksimalt fradrag for fagforeningskontingent og for kontingent til visse yrkes- og næringsorganisasjoner. Det samme gjelder kilometersatsen og bunnbeløpet i reisefradraget.

Skattereglene er utformet slik at pensjonister ikke betaler inntektsskatt av en alderspensjon opptil om lag minstenivået for enslige, forutsatt at de ikke har andre inntekter. Dette oppnås blant annet ved et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt (pensjonsskattefradraget). Fradraget tilpasses den anslåtte pensjonsveksten, slik at en har en viss buffer mellom minstenivået og innslagspunktet for skatt. For 2024 anslås minstenivået for enslige 67-åringer til 250 200 kroner. Det foreslås at maksimalt pensjonsskattefradrag og innslagspunktene for nedtrapping av fradraget justeres med anslåtte pensjonsvekstrater. Det gir ikke provenyvirkninger sammenlignet med referansesystemet. Sammen med de øvrige endringene i inntektsskatten gir dette et innslagspunkt for å betale skatt av pensjon på om lag 262 500 kroner.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-19 andre ledd fjerde punktum, § 6-20 tredje ledd andre punktum og § 6-44 første ledd andre punktum, samt forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2024 § 6-5. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024. Kilometersatsen i reisefradraget fastsettes i forskrift (Skattedirektoratets forskrift om takseringsregler).

Nominell videreføring anslås å øke provenyet med om lag 320 mill. kroner påløpt og 255 mill. kroner bokført i 2024. Anslaget inkluderer samspillsvirkninger mellom forslagene til endringer i inntektsskatten og provenyvirkningen av at enkelte beløpsgrenser avrundes.

Tabell 1.7 i kapittel 1 gir en oversikt over forslagene til ulike satser, grenser og fradrag i personskatten.

3.2 Satser for kost på brakke og for langtransportsjåfører

Skattytere som bor utenfor hjemmet på grunn av arbeidet (pendlere og arbeidstakere på yrkesopphold med overnatting), kan etter nærmere regler kreve fradrag for merkostnader til kost, jf. skatteloven § 6-13, eller få kost dekket skattefritt av arbeidsgiveren, jf. skatteloven § 5-15 første ledd bokstav q nr. 1.

Fradrag for merkostnader til kost og skattefri dekning av kost følger satser som blir fastsatt årlig av Skattedirektoratet. Dersom det dokumenteres at kostnadene er høyere enn satsen, kan det gis fradrag for eller skattefri dekning av det høyere beløpet.

Satsene for fradrag og dekning av kost for opphold på brakker og pensjonat, og hybel uten kokemuligheter, er nå på 250 kroner per døgn. Langtransportsjåfører har ved fravær fra hjemmet i 24 timer en kostsats på 350 kroner per døgn. Til sammenligning er satsene 400 kroner for arbeidsgivers skattefrie dekning av kost på yrkesreiser på dagsreiser over 12 timer uten overnatting. I revidert nasjonalbudsjett for 2023 ble satsene økt fra 177 kroner til 250 kroner for brakke mv., og fra 300 kroner til 350 kroner for langtransportsjåfører, jf. Prop. 117 L (2022–2023) punkt 3.

Regjeringen vil øke satsene for både opphold på brakke mv. og langtransportsjåfører til 400 kroner. Det vil gi lik kostsats for disse tilfellene og yrkesreiser over 12 timer, og vil gi en enklere satsstruktur.

Departementet anslår på usikkert grunnlag at endringen reduserer provenyet med om lag 70 mill. kroner påløpt, hvorav 55 mill. kroner bokføres i 2024.

Satsene er regulert i forskrift. Departementet vil be Skattedirektoratet gjennomføre de foreslåtte satsendringene i forskrift, med virkning fra inntektsåret 2024.

3.3 Endringer i skattereglene som følge av endringer i folketrygdens ytelser til etterlatte

3.3.1 Innledning og sammendrag

Stortinget vedtok i desember 2020 en omfattende reform av folketrygdens ytelser til etterlatte. Reformen innebærer blant annet at folketrygdens pensjon og overgangsstønad til etterlatte ektefeller mv. under 67 år erstattes av en tidsbegrenset omstillingsstønad. Stortingets vedtak forutsetter at ny omstillingsstønad skal skattlegges som lønn. Endringene i folketrygdloven trer i kraft 1. januar 2024.

Vedtatte overgangsregler innebærer at personer som har rett til etterlattepensjon eller overgangsstønad fra folketrygden med virkning før 1. januar 2024, beholder dagens ytelse i tre år, eventuelt fem år. Disse skal i overgangsperioden skattlegges etter gjeldende regler.

I Prop. 13 L (2020–2021) ble det varslet at Finansdepartementet tok sikte på å fremme forslag om endringer i skatteloven, slik at endringene trer i kraft samtidig med at nye etterlatteytelser innføres.

Departementet fremmer her forslag til nødvendige endringer i folketrygdloven og skatteloven. Forslaget følger opp endringer i folketrygdloven vedtatt ved lov 18. desember 2020 nr. 139 (nye etterlatteytelser) og lov 16. juni 2023 nr. 36 (tilpasninger til reglene om nye etterlatteytelser).

Departementet viser til forslag til endringer i folketrygdloven §§ 23-3 og 23-10 og skatteloven §§ 5-42, 5-43, 6-32, 12-2 og 17-1. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024. Det foreslås her ingen endringer i skattleggingen av ytelser til gjenlevende ektefelle fra andre ordninger enn folketrygden.

Etterlattereformen innebærer også at folketrygdens barnepensjon legges om. Ytelsen til etterlatte barn økes for de fleste barn. I Etterlatteutvalget (NOU 2017: 3) var det lagt til grunn lønnsskatt på barnepensjon, men da reformen ble vedtatt, ble skattereglene for barnepensjon ikke særskilt omtalt.

Regjeringen har sendt på høring forslag om endringer i skattereglene for barnepensjon. Det foreslås at barnepensjon bare skal skattlegges som alminnelig inntekt med 22 pst., med et nytt særskilt fradrag i barnepensjonen. Formålet er enklere skatteregler og lavere marginalskatt på lønnsinntekt ved siden av barnepensjonen sammenlignet med om barnepensjonen ble skattlagt som lønn. I høringsnotatet er det foreslått at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024. Høringsfristen er 25. oktober 2023. Departementet legger opp til at forslag til endringer i skattereglene for barnepensjon fremmes for Stortinget i en egen lovproposisjon høsten 2023.

3.3.2 Gjeldende rett

Etterlattepensjon fra folketrygden til gjenlevende ektefelle mv. gis i dag som en varig ytelse frem til fylte 67 år. Pensjonen avkortes mot arbeidsinntekt.

Ytelsen skattlegges etter reglene for pensjon. Den ilegges trygdeavgift med lav sats, og det gis minstefradrag etter reglene for pensjon, jf. skatteloven § 6-32. Trygdeavgiften for pensjonsinntekt er 5,1 pst., mens den er 7,9 pst. for lønnsinntekt. Minstefradraget er noe lavere i pensjonsinntekt enn i lønnsinntekt, jf. skatteloven § 6-32.

Mottakere av etterlattepensjon er ikke omfattet av reglene om skattefradrag for pensjonsinntekt i skatteloven § 16-1, men har rett til skattebegrensning ved lav alminnelig inntekt etter reglene i skatteloven § 17-1 første ledd.

Det gis overgangsstønad til gjenlevende ektefelle mv. som ikke oppfyller vilkårene for etterlattepensjon. Disse ytelsene skattlegges på samme måte som etterlattepensjon.

Etterlattepensjon fra andre ordninger enn folketrygden skattlegges på samme måte som etterlattepensjon fra folketrygden, men gir ikke selvstendig rett til skattebegrensning.

3.3.3 Vurderinger og forslag

Stortingets vedtak om nye etterlatteytelser forutsetter at omstillingsstønaden skal skattlegges som lønn. Samtidig blir omstillingsstønaden pensjonsgivende inntekt og vil dermed gi grunnlag for opptjening av alderspensjon i folketrygden.

Skattlegging som lønn innebærer at retten til skattebegrensning faller bort. Mottakere av etterlattepensjon og overgangsstønad skattlegges i dag etter skattebegrensningsregelen dersom det gir lavere skatt enn etter alminnelige regler. Skattebegrensningsregelen gir høy effektiv marginalskatt på lønn og svekker arbeidsinsentivene. Det gjelder særlig når virkningen av skattebegrensningsregelen og reglene om avkorting av ytelsen mot lønn ses under ett. Personer som mottar etterlattepensjon eller overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 16 eller 17, er de eneste gruppene som fortsatt har rett til skattebegrensning i skatteloven § 17-1. For mottakere av alderspensjon, uføretrygd og overgangsstønad for enslige forsørgere, er skattebegrensningsregelen opphevet.

Skattlegging av ny omstillingsstønad som lønn forutsetter endringer i en rekke bestemmelser i folketrygdloven og skatteloven. Nedenfor følger en nærmere beskrivelse av lovforslagene.

Folketrygdloven § 23-3 regulerer hvilke ytelser mv. som skal ilegges henholdsvis lav sats, mellomsats eller høy sats for trygdeavgift. Når omstillingsstønad skal skattlegges som lønn, må trygdeavgift beregnes etter mellomsats. Departementet foreslår at ny omstillingsstønad tas inn i folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 2 bokstav b.

Overgangsreglene i folketrygdloven innebærer at etterlattepensjon og overgangsstønad skal skattlegges etter gjeldende regler i en overgangsperiode. Det foreslås å endre folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav b slik at det fremgår at overgangsstønad som omfattes av overgangsreglene i folketrygdloven kapittel 17 A, skal ilegges lav trygdeavgift.

Folketrygdloven § 23-10 tredje ledd må endres fordi den henviser til folketrygdloven kapittel 16, som oppheves, og folketrygdloven § 17-9, som blir ny § 17-10. Det foreslås videre å ta ut henvisningen til «bidragsforskott» i tredje ledd. Bakgrunnen er at budsjetteringen av denne posten er flyttet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til Barne- og familiedepartementet, og at bevilgningen ikke føres som en post under folketrygdkapitlene.

Skatteloven § 5-42 regulerer hvilke trygdeytelser mv. som anses som skattepliktig inntekt. Departementet foreslår at det tas inn i § 5-42 at omstillingsstønad er skattepliktig inntekt. Departementet viser til forslag til endring av § 5-42 bokstav a.

Videre må henvisningene i skatteloven § 5-43 første ledd bokstav d punkt 7 og 8 til stønad til barnetilsyn og tilleggsstønad mv. etter folketrygdloven kapittel 16 og 17 oppdateres som følge av endringer i folketrygdloven.

Skatteloven § 6-32 regulerer hvordan minstefradraget skal fastsettes. Bestemmelsen må endres slik at det fremgår av første ledd bokstav a at minstefradraget i omstillingsstønad skal beregnes etter reglene for minstefradrag i lønnsinntekt.

Skatteloven § 12-2 regulerer hvilke inntekter som inngår i personinntekten. Bestemmelsen i § 12-2 bokstav c må endres fordi det henvises til regler i folketrygdloven som oppheves eller endres. Det må tas inn en henvisning til overgangsstønad etter overgangsreglene i folketrygdloven kapittel 17 A. Departementet foreslår videre at omstillingsstønad tas inn i ny bokstav k.

Skatteloven § 17-1 om skattebegrensning ved lav alminnelig inntekt må endres slik at den begrenses til personer som i en overgangsperiode mottar pensjon og overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 17 A. Ny omstillingsstønad gir ikke rett til skattebegrensning. Det vises til forslag til endring av § 17-1 første ledd.

3.3.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslagene til lovendringer antas ikke å innebære administrative kostnader av betydning for Skatteetaten.

Skatteetaten antas imidlertid å få økte administrative kostnader som følge av at ordningen for avkorting av omstillingsstønaden mot arbeidsinntekt skal tilsvare ordningen for etteroppgjør for uføretrygd, jf. Prop. 77 L (2022–2023) punkt 4.8. Det skyldes at avkorting ved etteroppgjør krever oppfølging og manuelt arbeid.

Personer som har rett til etterlattepensjon eller overgangsstønad med virkning før 1. januar 2024, skal beholde dagens ytelse og gjeldende skatteregler i en overgangsperiode. På kort sikt vil eksisterende mottakere være den klart største gruppen. Det anslås derfor ikke nevneverdige provenyvirkninger i 2024. Forslaget er for øvrig i tråd med Stortingets forutsetninger og gir ikke provenyvirkninger sammenlignet med det.

3.3.5 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

Ved lov 16. juni 2023 nr. 36 ble det tatt inn en presisering i lov 18. desember 2020 nr. 139 om endringer i folketrygdloven (nye etterlatteytelser) del II nr. 2. Endringen innebærer at personer som har rett til etterlatteytelser når nye regler trer i kraft, og som ikke er omfattet overgangsreglene i kapittel 17 A, skal omfattes av gjeldende regler i folketrygdloven kapittel 16 og 17 så lenge de har krav på ytelsene.

Dette gjelder overgangsstønad som ikke er omfattet av definisjonen i folketrygdloven § 17-A-1, og stønad til barnetilsyn mv. etter folketrygdloven § 16-9 og 17-9. Endringen innebærer at også disse ytelsene skal skattlegges etter gjeldende regler i vedtaksperioden. Det betyr at overgangsstønaden skattlegges som pensjonsinntekt og kvalifiserer til skattebegrensning etter skatteloven § 17-1. Det betyr også at stønader etter gjeldende folketrygdloven §§ 16-9 og 17-9 vil være skattefrie i vedtaksperioden. Det foreslås at dette tas inn som en overgangsregel til endringene i skatteloven.

3.4 Skattører og fellesskatt

Skattørene fastsettes innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I Prop. 112 S (2022–2023) Kommuneproposisjonen 2024 ble det varslet at skattørene på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det ble også varslet at skattørene fastsettes med sikte på at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

Se tabell 3.1 for forslag til maksimalskattører for personlige skattytere i 2024. Punkt 3.1.4 i Meld. St. 1 (2023–2024) Nasjonalbudsjettet 2024 gir en nærmere omtale av kommuneforvaltningens økonomi i 2024.

Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2024 §§ 3-2 og 3-8.

4 Formuesskatt

4.1 Bunnfradrag og beløpsgrenser

Regjeringen foreslår at bunnfradraget i formuesskatten på 1,7 mill. kroner (3,4 mill. kroner for ektepar), innslagspunktet på 20 mill. kroner for trinn 2, samt beløpsgrensen på 10 mill. kroner for høy verdsettelse av primærbolig, videreføres nominelt.

Forslagene anslås å øke provenyet med 23 mill. kroner påløpt, hvorav 18 mill. kroner bokføres i 2024.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2024 §§ 2-1 og 2-2.

4.2 Beregningsmetode for næringseiendom

4.2.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen vil øke kalkulasjonsrenten som benyttes ved beregningen av markedsverdien av næringseiendom for formuesskatteformål, med 1 prosentenhet for eiendommer som er lokalisert utenfor storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Formuesverdien for næringseiendom baseres på nåverdien av eiendommens faktiske leieinntekter (for utleid eiendom) eller beregnede leieinntekter (for ikke-utleid eiendom). Beregnede leieinntekter per kvadratmeter differensieres etter geografisk beliggenhet, eiendomstype og størrelse. Brutto leieinntekter reduseres med et fradrag på 10 pst. for eierkostnader og divideres med en kalkulasjonsrente. Eiere av næringseiendom har også mulighet til å få nedsatt verdien ved å dokumentere en lavere markedsverdi enn den beregnede verdien (den såkalte «sikkerhetsventilen»).

Departementet mottok i sommer en rapport fra NTNU Samfunnsforskning AS (NTNU)2. Rapporten viser at beregnet utleieverdi overstiger den observerte markedsverdien for 75 pst. av eiendommene som er omsatt i perioden 2010–2019. Eiendommer som ikke leies ut, og som dermed verdsettes ut fra sjablongmessig beregnede leieinntekter, har særlig store avvik. Videre er eiendommer i regioner med spredt bosettingsmønster særlig overvurdert. Rapporten konkluderer med at kalkulasjonsrenten og/eller eierkostnaden trolig bør differensieres mellom regioner og bransjer for at beregningsgrunnlaget skal være mer korrekt.

For at formuesskatten skal fungere godt som et fordelingsinstrument, er det viktig at den legges på et mest mulig riktig grunnlag. Regjeringen mener det er behov for å se på endringer i beregningsmetoden for næringseiendom etter rapporten fra NTNU. For ikke-utleide eiendommer, som ser ut til å være særlig overvurdert, kan man på sikt undersøke om det er rom for å gjøre beregningsmodellen til Statistisk sentralbyrå (SSB) mer treffsikker ved for eksempel å beregne kvadratmetersatser for flere ulike geografiske soner enn i dag.

Regjeringen vil øke kalkulasjonsrenten med 1 prosentenhet for både utleide og ikke-utleide næringseiendommer utenfor storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger fra 2024. Endringen vil dempe de tydelige regionale forskjellene i modellens treffsikkerhet som rapporten fra NTNU avdekker. Dette er et steg på veien mot en mer treffsikker beregningsmetode av næringseiendom.

Det er viktig å merke seg at for så mange som om lag 30 pst. av eiendommene ble det benyttet dokumentert verdi i 2022 for å få et riktigere beregningsgrunnlag. Det er grunn til å justere beregningsmetoden slik at man ikke er avhengig av at så mange skattytere må dokumentere ved å benytte sikkerhetsventilen. Av hensyn til tilliten til skattesystemet og særlig tilliten til fastsettelse av formuesskatten, er det viktig at systemet setter et så riktig beregningsgrunnlag som mulig. Derfor er det viktig å gjøre justeringer når det er dokumentert at beregningsmetoden for næringseiendom gir opphav til systematiske feilanslag.

Økningen i kalkulasjonsrenten vil omfatte anslagsvis om lag 90 pst. av alle næringseiendommer som eies direkte eller gjennom ikke-børsnoterte selskaper, og anslagsvis 70 pst. av den samlede formuesverdien av disse næringseiendommene. En økning i kalkulasjonsrenten på 1 prosentenhet tilsvarer med dagens rentenivå en reduksjon i beregnet utleieverdi på om lag 10 pst.

Provenytapet anslås til om lag 450 mill. kroner påløpt, hvorav 270 mill. kroner bokføres i 2024.

Departementet fastsetter endringen i Finansdepartementets forskrift til skatteloven.

Departementet legger opp til at endringen gis virkning fra og med inntektsåret 2024.

4.2.2 Gjeldende rett

Skattepliktig formue fastsettes til omsetningsverdien per 1. januar i skattefastsettingsåret av skattyterens eiendeler med økonomisk verdi, med fradrag for gjeld, jf. skatteloven § 4-1. Etter skatteloven § 4-10 første ledd kan formuesverdi av fast eiendom settes lavere enn omsetningsverdien. Formuesverdien av næringseiendom settes til 80 pst. av eiendommens beregnede utleieverdi eller dokumenterte omsetningsverdi, jf. skatteloven § 4-10 syvende ledd med tilhørende bestemmelser i Finansdepartementets forskrift til skatteloven §§ 4-10-4 flg.

For utleid næringseiendom utgjør grunnlaget for beregning av utleieverdi gjennomsnittet av samlet brutto utleieinntekt for inntektsåret og de to foregående inntektsårene fratrukket eierkostnader.

For ikke-utleid næringseiendom utgjør grunnlaget eiendommens areal multiplisert med beregnet kvadratmeterleie fratrukket eierkostnader. Grunnlaget for beregning av kvadratmeterleie differensieres med hensyn til areal, eiendomstype og geografisk beliggenhet, og fastsettes årlig av Skattedirektoratet på grunnlag av beregninger fra SSB. Modellen for å anslå leieinntektene er basert på observerte leieinntekter per kvadratmeter for sammenlignbare utleide eiendommer. Modellen skiller mellom 4 sentralitetssoner. I tillegg beregnes egne verdier for henholdsvis Oslo, «andre storbyer» og «byer».

Beregningsmetoden fanger opp forskjeller i verdiene for ulike typer næringseiendommer i ulike deler av landet, i den grad det reflekteres i nivået på leieinntektene. For både utleid og ikke-utleid næringseiendom fastsettes eierkostnader sjablongmessig til 10 pst. av grunnlaget.

Beregningsgrunnlaget divideres deretter med en kalkulasjonsrente. Kalkulasjonsrenten fastsettes til årsgjennomsnittet av renten for statsobligasjoner med 10 års løpetid i inntektsåret, pluss et tillegg på 5 prosentenheter. Kalkulasjonsrenten skal gjenspeile markedets langsiktige avkastningskrav, og er lik for hele landet og uavhengig av geografiske og bransjemessige forskjeller. Skattedirektoratet beregner og kunngjør kalkulasjonsrenten i januar i året etter inntektsåret.

Eiere av næringseiendom har mulighet til å dokumentere en lavere markedsverdi. Skattytere som benytter seg av sikkerhetsventilen og fremlegger tilstrekkelig dokumentasjon av omsetningsverdien, har krav på nedsettelse for det aktuelle inntektsåret og de fem påfølgende inntektsårene.

4.2.3 Vurdering og forslag

Som hovedregel skal formuesobjektene verdsettes til markedsverdi. Flere formuesobjekter er relativt enkle å verdsette, som aksjer i børsnoterte selskaper og bankinnskudd. Andre formuesobjekter kan være mer krevende å verdsette. For flere eiendeler er det derfor gitt nærmere bestemte sjablongmetoder for hvordan markedsverdien skal beregnes. Målet med sjablongmetodene er, på en praktikabel måte, å etablere en god sammenheng mellom det skattemessige formuesgrunlaget og markedsverdien.

Dagens sjablongmetoder for å beregne markedsverdien av næringseiendom ble innført i 2009 og 2010. Før dette var verdsettelsen basert på kostnader fra det tidspunktet eiendommen ble bygd, som ga stadig mer urimelig utslag etter hvert som eiendomsprisene økte. De nye beregningsmetodene ga en vesentlig bedre sammenheng mellom formuesskattegrunnlaget og markedsverdiene. En sjablongmodell vil likevel alltid kunne gi feil resultat i enkelttilfeller, og muligheten til å få nedsatt formuesverdien til en lavere, dokumentert markedsverdi er derfor en sentral del av det samlede verdsettelsessystemet. Det er imidlertid ikke heldig, verken for skattyterne eller skattemyndighetene, dersom sikkerhetsventilen må benyttes i stort omfang.

NTNU har på oppdrag fra Finansdepartementet evaluert beregningsmetodene for næringseiendom. Sluttrapport ble levert sommeren 2023. I rapporten vurderes treffsikkerheten ved beregningsmetodene ved å sammenligne beregnede formuesverdier med observerte markedsverdier for næringseiendommer som er omsatt i årene 2010 til og med 2019.

Rapporten fra NTNU peker på at dagens metode overvurderer verdiene for mange eiendommer. For halvparten av eiendommene overvurderes verdien med 47 pst. eller mer (medianen), se tabell 4.1. For ikke-utleide eiendommer, som ser ut til å være særlig overvurdert, kan dette delvis skyldes at modellen som beregner kvadratmeterleien, er grovt utformet. Rapporten finner imidlertid også at verdien av utleide eiendommer i stor grad overvurderes. Det indikerer at metoden som benyttes både for utleide og ikke-utleide eiendommer i mange tilfeller undervurderer kalkulasjonsrenten eller eierkostnadene, eller overvurderer fremtidige leieinntekter, sammenlignet med det markedet legger til grunn.

Rapporten vurderer også beregningsmetodens treffsikkerhet i ulike geografiske områder og etter kjennetegn på eiendommene. Rapporten finner at anslåtte markedsverdier av eiendommer i rurale områder med spredt bosetting er særlig overvurdert. Rapporten peker videre på at Oslo har lavere avvik enn alle andre fylker, også når det kontrolleres for at sammensetningen av eiendommer (areal, eiendomstype og andel utleid) varierer i ulike deler av landet.

Funnene i rapporten til NTNU understøttes av tall fra Skatteetaten som viser at skattytere benytter sikkerhetsventilen ved å dokumentere markedsverdien for om lag 30 pst. av næringseiendommene i 2022. Andelen er lavere i storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger (anslagsvis 15 pst. basert på tall fra 2020), noe som tyder på at de anslåtte utleieverdiene treffer bedre i disse områdene enn i resten av landet.

På bakgrunn av rapporten fra NTNU mener departementet at det er behov for å vurdere enkelte elementer i beregningsmetoden. For ikke-utleide eiendommer, som ser ut til å være særlig overvurdert, bør man på sikt undersøke om det er rom for å gjøre sjablongen mer treffsikker ved å beregne kvadratmetersatser for flere ulike kategorier næringseiendom eller flere geografiske soner enn i dag. Funnene i rapporten tyder også på at beregningsmetoden (for både utleide og ikke-utleide) kan gjøres mer treffsikker ved å differensiere kalkulasjonsrenten eller eierkostnadene som legges til grunn.

Regjeringen følger opp dette i 2024-budsjettet og vil øke kalkulasjonsrenten for næringseiendom med 1 prosentenhet for eiendommer som er lokalisert utenfor storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, slik storbykategorien er definert i SSB-modellen. Endringen vil dempe de tydelige regionale forskjellene i modellens treffsikkerhet som rapporten fra NTNU avdekker.

Forslaget om å øke kalkulasjonsrenten for eiendommer som er lokalisert utenfor storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, vil omfatte anslagsvis om lag 90 pst. av alle næringseiendommer som eies direkte eller gjennom ikke-børsnoterte selskaper mv., og anslagsvis 70 pst. av den samlede formuesverdien av disse næringseiendommene.

For næringseiendommer der markedsverdien er dokumentert mener departementet at økningen i kalkulasjonsrenten ikke vil være aktuelt. Ordningen med å benytte sikkerhetsventilen for å dokumentere verdien av næringseiendommen er imidlertid valgfri, og skattyter har derfor mulighet til å gå over til beregnet utleieverdi dersom det er fordelaktig som følge av den økte kalkulasjonsrenten.

Den foreslåtte økningen i kalkulasjonsrenten på 1 prosentenhet tilsvarer med dagens rentenivå en reduksjon i beregnet utleieverdi på om lag 10 pst. Formue er skjevfordelt, og endringen vil hovedsakelig berøre de med mest formue.

Departementet fastsetter endringen i Finansdepartementets forskrift til skatteloven.

4.2.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Endringen vil ikke ha vesentlige administrative konsekvenser for de skattepliktige eller skattemyndighetene. I den grad endringen fører til at færre vil dokumentere markedsverdi, vil det være en forenkling.

Endringen anslås å redusere provenyet med om lag 450 mill. kroner påløpt, hvorav 270 mill. kroner bokføres i 2024.

4.2.5 Ikrafttredelse

Departementet legger opp til at endringen trer i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret 2024.

Formuesverdien av aksjer i ikke-børsnoterte selskaper skal fastsettes av selskapet når selskapets skattegrunnlag fastsettes. Den skal utgjøre 80 pst. av aksjens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi (som hovedregel) per 1. januar i inntektsåret. Det innebærer at ikke-børsnoterte selskaper som eier næringseiendom, skal rapportere selskapets samlede formuesverdi basert på de foreslåtte regelendringene i sin skattemelding for inntektsåret 2023, slik at verdiene blir lagt til grunn ved fastsetting av aksjonærenes skattemelding for inntektsåret 2024. Skattedirektoratet vil utarbeide nærmere veiledning om dette.

5 Næringsbeskatning

5.1 Ekstra arbeidsgiveravgift

Fra og med 1. januar 2023 ble det innført en ekstra arbeidsgiveravgift på 5 pst. for lønnsinntekter over 750 000 kroner. Avgiften er et situasjonstilpasset tiltak som følge av et stramt arbeidsmarked og ekstraordinært store utgifter i statsbudsjettet for 2023. Regjeringen foreslår å starte utfasing av den midlertidige ekstra arbeidsgiveravgiften i 2024 ved å heve innslagspunktet til 850 000 kroner. Det er om lag 60 000 kroner utover justering av innslagspunktet med forventet lønnsvekst, som ville tilsvart et innslagspunkt på om lag 790 000 kroner.

Vi er fortsatt i en situasjon med sterkt underliggende prispress og der arbeidsmarkedet i Norge fortsatt er svært stramt. Det antas derfor at den ekstra arbeidsgiveravgiften ikke har betydelige virkninger i dagens arbeidsmarked.

Ekstra arbeidsgiveravgift beregnes med sats på 5 pst. på den delen av samlede årlige ytelser fra arbeidsgiver til en ansatt som overstiger 850 000 kroner. Plikten til å betale ekstra arbeidsgiveravgift inntrer når beløpsgrensen overskrides for lønn mv. fra én og samme arbeidsgiver. Den ekstra arbeidsgiveravgiften omfatter arbeidsgivere i hele landet og endrer ikke på gjeldende ordning med differensiert arbeidsgiveravgift (DA-ordningen).

Det økte innslagspunktet på 850 000 kroner innebærer at færre arbeidstakere vil bli omfattet av den ekstra avgiften. De samlede administrative kostnadene for næringslivet blir redusert når færre arbeidsgivere når over beløpsgrensen.

For offentlige virksomheter er det sett hen til utgifter til den ekstra arbeidsgiveravgiften ved fastsettelsen av bevilgningsrammene til den enkelte virksomhet, herunder lønns- og prisjusteringen.

En økning av innslagspunktet i den ekstra arbeidsgiveravgiften til 850 000 kroner anslås å gi et provenytap på om lag 1 820 mill. kroner påløpt og 1 520 mill. kroner bokført i 2024.

Det vises til forslag til stortingsvedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2024 § 3 femte ledd.

5.2 Differensiert arbeidsgiveravgift – fribeløpsordningen

Fribeløpsordningen i arbeidsgiveravgiften innebærer at enkelte arbeidsgivere som ikke er omfattet av den notifiserte ordningen for differensiert arbeidsgiveravgift, likevel kan benytte reduserte satser innenfor et fribeløp etter reglene for bagatellmessig støtte. Slik støtte krever ikke godkjenning av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Fribeløpsordningen omfatter arbeidsgivere i sone Ia, sektorunntatte næringer og foretak i vanskeligheter.

Bagatellmessig støtte kan etter gjeldende regler ikke overstige 200 000 euro over en treårsperiode (100 000 euro for godstransport på vei). I reglene for arbeidsgiveravgift er fribeløpet fastsatt til 500 000 kroner per år (250 000 kroner for godstransport på vei). Når arbeidsgiver beregner redusert avgift innenfor fribeløpsordningen, kan fordelen av redusert avgift og eventuell annen bagatellmessig støtte som arbeidsgiver mottar, ikke overstige beløpsgrensen for bagatellmessig støtte.

Europakommisjonen har foreslått nye regler om bagatellmessig støtte, som skal gjelde fra 1. januar 2024. Der foreslås det å øke beløpsgrensen til å være 300 000 euro over en treårsperiode, som følge av inflasjonen.

Med bakgrunn i Kommisjonens forslag foreslår regjeringen å øke fribeløpet fra 500 000 til 850 000 kroner per år. Det er en forutsetning at forslaget til endring i grensen for bagatellmessig støtte blir vedtatt i EU. Dette nivået på fribeløpet tar høyde for at gjennomsnittlig eurokurs over tre inntektsår kan gå ned til 8,50 kroner. Nivået på fribeløpet må settes slik at risikoen er liten for at foretak går over beløpsgrensen som følge av fremtidige valutakurssvingninger.

Forslaget anslås å redusere provenyet fra arbeidsgiveravgiften med om lag 500 mill. kroner påløpt, hvorav 420 mill. kroner bokføres i 2024. Forslaget antas ikke å ha vesentlige administrative konsekvenser.

Endringen i fribeløpet fremgår av forslag til stortingsvedtak om fastsetting av avgifter til folketrygden mv. for 2024 § 4.

5.3 Grensen for direkte utgiftsføring av driftsmidler

5.3.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å øke grensen for direkte utgiftsføring av kostnad til erverv av driftsmidler fra 15 000 kroner til 30 000 kroner. Samme grense gjelder for avskrivning av rest på saldo. Beløpene i reglene har vært uendret siden skattereformen i 1992.

Gitt at grensene endres sjeldent, antar departementet at de administrative kostnadene bør kunne anses som moderate. Det anslås at forslaget vil redusere skatteprovenyet med 140 mill. kroner påløpt i 2024, hvorav 15 mill. kroner av provenytapet bokføres i 2024.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 14-40 og 14-47. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.3.2 Gjeldende rett

Skatteloven § 14-40 gir regler om hvilke driftsmidler som kan saldoavskrives. Dette gjelder varige og betydelige driftsmidler. Et driftsmiddel er varig når det antas å ha en brukstid på minst tre år. Det anses betydelig når kostprisen overstiger 15 000 kroner. Fysiske eiendeler som funksjonelt og fysisk utgjør én enhet, regnes normalt som ett driftsmiddel. Påkostninger skal alltid føres inn på driftsmiddelets saldo, selv om påkostningen er mindre enn 15 000 kroner. Driftsmidler som ikke er varige og betydelige, kan fradragsføres direkte i ervervsåret. Begrunnelsen for beløpsgrensen for direkte fradragsføring er de praktiske vanskeligheter det kan innebære for skattyter at ubetydelige driftsmidler må føres på saldo og avskrives, og bidrar til økt forutsigbarhet. Skattyter kan uansett velge å føre lavere beløp på saldo fremfor å fradragsføre kostnaden direkte.

I skatteloven § 14-47 er det gitt regler om fradrags- og inntektsføring av mindre restbeløp på saldo. Er avskrivningsgrunnlag eller tapssaldo på gevinst- og tapskonto ved utløpet av inntektsåret, mindre enn 15 000 kroner før reduksjon med årets fradragsføring, kan det fradragsføres i sin helhet dette året. Tilsvarende skal negativ saldo i saldogruppene a, c, d og j og gevinstsaldo på gevinst- og tapskonto som ved utløpet av inntektsåret, er mindre enn 15 000 kroner før årets inntektsføring, inntektsføres i sin helhet dette året.

Skatteloven § 14-47 har bare vært endret ved at fast teknisk installasjon i bygninger ble innlemmet i bestemmelsen som ny bokstav j fra inntektsåret 2009.

Grensen for direkte utgiftsføring og avskrivning eller inntektsføring av restverdi på saldo har vært uforandret siden skattereformen i 1992.

5.3.3 Vurderinger og forslag

Avskrivninger skal gi fradrag for kostpris på aktiveringspliktige investeringer, fordelt over investeringens levetid. Reglene i skatteloven § 14-40 om varighet og betydelighet presiserer hvordan grensen mellom aktiveringsplikt og direkte fradragsføring skal trekkes for saldogjenstander.

Grensen for direkte kostnadsføring av driftsmidler ble sist vurdert av Scheel-utvalget, se NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Utvalget foreslo den gang ikke å endre denne grensen, og viste til at med et høyere grensebeløp er det større risiko for at en større investering «deles opp» for på den måten å oppnå at investeringen kan utgiftsføres direkte. Utvalget viste videre til at selv om den reelle verdien av grensen har falt over tid, så har nye og bedre IKT-løsninger gjort det enklere å håndtere store datamengder. Det ble også vist til at varighetskravet innebærer at driftsmidler som på grunn av inflasjon kommer innenfor betydelighetskravet, likevel ikke må aktiveres dersom levetiden ikke overstiger tre år.

Prinsipielt bør ikke fradrag for en varig investering forseres selv om investeringen bare gjelder et mindre beløp. Som påpekt av Scheel-utvalget, vil et høyere grensebeløp også kunne øke risikoen for at en større investering deles opp for å oppnå at investeringen kan utgiftsføres direkte. Disse hensynene taler for at grensen for direkte utgiftsføring settes lavt. Praktiske hensyn kan imidlertid tale for høyere grense, da det for skattyter vil kunne innebære færre avskrivningssaldoer og færre tilfeller der det må vurderes om driftsmidlet oppfyller varighetskravet.

Administrative hensyn taler etter departementets syn mot hyppige justeringer av grensen, da det skaper behov for justeringer i skattyternes regnskapssystemer og Skatteetatens systemer mv. for fastsetting.

På bakgrunn av at grensen for direkte utgiftsføring har vært uendret siden skattereformen i 1992, foreslås det at beløpsgrensene i skatteloven § 14-40 første ledd bokstav a og b og annet ledd, endres fra 15 000 kroner til 30 000 kroner. Dette korresponderer med en teknisk justering i reglene for saldoføring av påkostninger. Skatteloven § 14-40 tredje ledd foreslås derfor endret slik at det fremgår at påkostning på driftsmiddel skal føres på saldo selv om påkostningen er mindre enn 30 000 kroner. Videre foreslås det at grensene for avskrivning av rest på saldo i skatteloven § 14-47 første og andre ledd endres til 30 000 kroner. Departementet foreslår ingen endringer i kriteriene for hva som utgjør et driftsmiddel. Fysiske eiendeler som funksjonelt og fysisk utgjør én enhet, skal fortsatt normalt regnes som ett driftsmiddel.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 14-40 og 14-47.

5.3.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Endringene gjør det nødvendig å endre skattepliktiges regnskapssystemer og Skatteetatens systemer mv. for fastsetting. Dette taler mot hyppige endringer av grensene, men gitt at grensene endres sjeldent, antar departementet at disse administrative kostnadene bør kunne anses som moderate. For skattyterne vil en oppjustering av betydelighetsgrensen til 30 000 kroner innebære en forenkling, ved at de må å vurdere varighetskravet for færre driftsmidler enn tidligere.

Det anslås at forslaget vil redusere skatteprovenyet med 140 mill. kroner påløpt i 2024, hvorav 15 mill. kroner av provenytapet bokføres i 2024. For de fleste berørte skattytere vil forslaget innebære at fradragene fremskyndes med ett eller noen få år. Den reelle skattelettelsen over tid tilsvarer renteverdien av fremskyndede fradrag og senere skattebetalinger. Denne lettelsen anslås til om lag 10 mill. kroner årlig.

5.3.5 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.4 Avskrivningssats for elvarebiler

5.4.1 Innledning og sammendrag

Siden 2017 har det vært en forhøyet sats for avskrivning av elvarebiler for å stimulere til anskaffelse av slike varebiler. Også Enova SF har ytet direkte støtte ved kjøp av elvarebil. Enova-ordningen har blitt avviklet i 2023. Enova begrunner avviklingen med at det ikke lenger er behov for støtten. Det vises til at salget av elvarebiler har økt, og at høy markedsandel bekrefter at elvarebilen har tatt en sterk posisjon i bilmarkedet. Det taler også for å avvikle støtte til kjøp av elvarebiler gjennom forhøyede avskrivninger. Det må antas at elvarebiler er konkurransedyktige også uten støtte. Departementet foreslår derfor å oppheve den forhøyede avskrivningssatsen for elvarebiler i skatteloven § 14-43 fjerde ledd.

Avviklingen av den høyere satsen for avskrivning av nullutslippsvarebiler anslås å øke provenyet i 2024 med 12 mill. kroner, hvorav 3 mill. kroner bokføres i 2024. Forslaget vil innebære en viss forenkling av regelverket.

Det vises til forslag til opphevelse av skatteloven § 14-43 fjerde ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.4.2 Gjeldende rett

Varebiler avskrives i saldogruppe c med avskrivningssats på 24 pst., jf. skatteloven § 14-41 første ledd, jf. § 14-43 første ledd. For nullutslippsvarebiler gjelder en særregel, jf. § 14-43 fjerde ledd, om 30 pst. avskrivning. Den ble vedtatt som del av forliket om 2017-budsjettet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Den forhøyede avskrivningssatsen er notifisert til og godkjent av ESA til og med 2023. Således kan varebiler med nullutslipp som er ervervet 20. desember 2016 eller senere, avskrives på egen saldo med en forhøyet avskrivningssats på 30 pst. Bestemmelsen innebærer at det i saldogruppe c fra og med inntektsåret 2017 kan være aktuelt med to saldoer.

Den forhøyede avskrivningssatsen gjelder for varebiler som bare bruker elektrisitet til fremdrift, herunder varebiler hvor elektrisiteten er produsert i brenselsceller (hydrogenbiler). Forhøyede avskrivninger gjelder ikke for varebiler hvor batteri under kjøring kan tilføres strøm ved bruk av en ekstern forbrenningsmotor (hybridbiler). Det er kjøretøyforskriftens avgrensning som regulerer hva som er varebil og således kan kvalifisere for høyere avskrivningssats.

5.4.3 Vurderinger og forslag

Særregelen med høyere avskrivninger for elvarebiler bryter med prinsippet om at skattemessige avskrivninger skal samsvare med økonomisk verdifall. Skatteutvalget (NOU 2022: 20 Et helhetlig skattesystem) viser til flere ulemper ved å legge støttetiltak til avskrivningssystemet: størrelsen på støtten blir vilkårlig ettersom verdien avhenger av selskapets skatteposisjon, skattesystemet blir komplisert, og støtten blir mindre synlig. Utvalget foreslår lavere avskrivningssatser for flere grupper av driftsmidler, blant annet elvarebiler, for at de skattemessige avskrivningene i større grad skal samsvare med verdifallet.

Kjøp av elvarebiler har blitt støttet av Enova SF gjennom programmet Nullutslippsfond elvarebil, men denne støtten er avviklet for søknader fra og med juni 2023. Generelt vil en ordning med tilskudd til kjøp være et mer presist virkemiddel enn skattefordeler for å stimulere til anskaffelse av slike kjøretøy. I en tilskuddsordning kan nivået beregnes for den enkelte bilmodell basert på en eventuell merkostnad sammenlignet med tilsvarende fossilt kjøretøy. Enova-støtten sikret samordning med annen støtte ved at den hadde som vilkår at støttemottaker ikke mottok annen offentlig støtte for kjøp av elvarebiler.

Enova begrunnet avviklingen av støtteordningen med at det ikke lenger er behov for støtten. Enova viste til at salget av elvarebiler har økt, og at høy markedsandel bekrefter at elvarebilen har fått en sterk posisjon i bilmarkedet. Utviklingen siden 2017 viser at elvarebiler nå utgjør om lag en tredjedel av alle nyregistrerte varebiler. Denne utviklingen svekker også begrunnelsen for å støtte kjøp av elvarebiler gjennom en høyere avskrivningssats. Departementet foreslår derfor at den forhøyede satsen avvikles. Det vises til forslag om opphevelse av skatteloven § 14-43 fjerde ledd. Med en opphevelse blir det heller ikke behov for å renotifisere ordningen til ESA.

Skattepliktige med elvarebil behøver fra og med 2024 ikke lenger ha særskilt konto for avskrivning av elvarebil i saldosystemet, men kan føre elvarebiler på samme konto som øvrige driftsmidler i saldogruppe c med en sats på 24 pst.

Det vises til forslag til opphevelse av skatteloven § 14-43 fjerde ledd.

5.4.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget vil innebære en viss forenkling av regelverket og antas å innebære en administrativ lettelse for skattepliktige med særskilt konto for elvarebil. Kontrollen for skattemyndighetene vil bli enklere.

Avviklingen av den høyere satsen for avskrivning av nullutslippsvarebiler anslås å øke provenyet i 2024 med 12 mill. kroner, hvorav 3 mill. kroner bokføres i 2024. En reduksjon i avskrivningssatser vil forskyve fradrag ut i tid og fremskynde skattebetalinger. Den årlige, reelle skatteskjerpelsen er renteeffekten av fremskyndet skatt, og anslås til 4 mill. kroner. Finansdepartementet oppgir en særskilt skatteutgift ved den forhøyede avskrivningssatsen for elvarebiler, som vil bortfalle med forslaget. Skatteutgiften har blitt beregnet som den årlige, reelle skattefordelen ved forslaget.

5.4.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.5 Rentebegrensningsreglene

5.5.1 Innledning og sammendrag

Rentebegrensningsreglene avskjærer rentefradrag for selskaper som har høye rentekostnader i forhold til skattepliktige inntekter. For selskap som er i konsern, avskjæres rentefradrag som overstiger 25 pst. av skattepliktige inntekter før rentekostnader og avskrivninger, etter den såkalte EBITDA-regelen i konsern. Den såkalte balansebaserte unntaksregelen skal skjerme ordinære låneforhold fra avskjæring. Unntaksregelen innebærer at skattyter unngår rentebegrensning dersom egenkapitalandelen i selskapet, eller i den norske delen av konsernet, er lik eller høyere enn egenkapitalandelen i konsernet globalt. For selskap som ikke er i konsern, avskjæres bare renter på lån til nærstående part (interne renter), etter den såkalte EBITDA-regelen mellom nærstående. Denne regelen gjelder på nærmere vilkår for selskap i konsern med lån til nærstående utenfor konsernet.

Hovedformålet med rentebegrensningsreglene er å motvirke overskuddsflytting i flernasjonale konsern som plasserer uforholdsmessig mye av konsernets gjeld i norske selskap. Rentebegrensningsreglene er en del av oppfølgingen av anbefalingene gitt i OECD og G20s BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting), og de er også i hovedsak i tråd med «Council Directive (EU) 2016/1164 of 12 July 2016 laying down rules against tax avoidance practices that directly affect the functioning of the internal market» («EUs skatteomgåelsesdirektiv» eller «ATAD»).

Departementet sendte 12. april 2023 på høring forslag om at rentebegrepet i rentebegrensningsreglene utvides til å omfatte kostnader ved finansielle leasingavtaler. Dette er leieavtaler som i realiteten har likhetstrekk med lånefinansiering. På bakgrunn av høringsinnspillene vil departementet jobbe videre med forslag om å beregne rentekostnader ved leasing som skal inngå i rentedefinisjonen i rentebegrensningsreglene. Det fremmes derfor ikke forslag om dette i 2024-budsjettet.

Videre foreslo departementet i høringen regelendringer knyttet til den såkalte EBITDA-regelen mellom nærstående i skatteloven § 6-41 niende ledd, samt justering av hvilke typer konsernbidrag som skal trekkes fra i fradragsrammen etter skatteloven § 6-41 tredje ledd. Formålet med disse forslagene er å gjøre reglene mer robuste mot uønskede tilpasninger. Disse forslagene fremmes nå. Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 6-41 tredje, niende og trettende ledd. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

Departementet har ikke grunnlag for å anslå provenyvirkninger av forslagene til regulering av renter til nærstående og konsernbidrag, men antar at virkningene på kort sikt vil være små.

5.5.2 Forslaget om å beregne et renteelement i finansielle leieavtaler

Da rentebegrensningsreglene ble vesentlig endret i 2019, uttalte departementet at hensynet til likebehandling mellom lånefinansiering og finansielle leasingavtaler tilsier at også rentekostnader «innbakt» i leiebeløpet ved finansiell leasing, bør medregnes som renter etter rentebegrensningsreglene, se Prop. 1 LS (2018–2019) Skatter, avgifter og toll 2019 punkt 9.7.3. Departementet uttalte at det ville vurdere om det er behov for å justere rentebegrepet til også å omfatte et renteelement i finansielle leieavtaler. Et forslag om dette ble sendt på høring 12. april 2023. Høringsfristen var 12. juli.

De fleste høringsinstanser har kritisert at forslaget ytterligere kompliserer et allerede komplisert regelverk og at den foreslåtte løsningen for hvordan et renteelement skal fastsettes, har flere svakheter. Departementet mener det er gode grunner til at rentebegrensningsreglene også skal omfatte et beregnet renteelement ved leasing for å oppnå større grad av likebehandling av leasing og lånefinansiering. Departementet mener imidlertid at flere velbegrunnede høringsinnspill taler for å vurdere alternative løsninger nærmere. Departementet vil derfor arbeide videre med et forslag om beregning av renteelement ved leasing, og fremmer ikke et slikt forslag med virkning for 2024.

5.5.3 Rentekostnader til nærstående utenfor konsern

Bakgrunn og gjeldende rett

Skatteloven § 6-41 niende ledd innebærer et unntak fra den balansebaserte unntaksregelen i rentebegrensningsreglene i § 6-41 åttende ledd for selskap som er i konsern og som benytter unntaksregelen i åttende ledd, eller der samlede, netto rentekostnader i den norske delen av konsernet er under terskelbeløpet på 25 mill. kroner, jf. fjerde ledd annet punktum. Unntaket innebærer at disse selskapene likevel kan få avskåret fradrag for netto rentekostnader som overstiger fradragsrammen, for den del som består av netto rentekostnader til nærstående part utenfor samme konsern. Dette medfører at selskap i konsern, som er omfattet av «EBITDA-regelen for selskap i konsern» («hovedregelen»), også er omfattet av den såkalte «EBITDA-regelen mellom nærstående», som i utgangspunktet bare gjelder for selskap som ikke er i konsern.

I Prop. 1 LS (2019–2020) Skatter, avgifter og toll 2020 punkt 8.1.6 uttalte departementet følgende om unntaket i niende ledd:

«For øvrig er departementet oppmerksom på at selskap mv. i konsern kan omgå EBITDA-regelen mellom nærstående ved å flytte gjeld til nærstående långiver utenfor konsernet, til et selskap som ligger mellom [debitorselskapet]3 og den nærstående långiveren. På den måten vil renter til nærstående part utenfor konsernet «kamufleres» som renter til nærstående part i samme konsern. Slike tilpasningsmuligheter er uheldige. De kan gi insentiver til uhensiktsmessig organisering av virksomhet og undergrave formålet med EBITDA-regelen mellom nærstående. Samtidig er det vanskelig å finne målrettede tiltak som på en tilfredsstillende måte treffer denne typen tilpasninger. Departementet vil vurdere nærmere behovet og mulighetene for å utforme en spesiell omgåelsesregel for slike tilfeller, eventuelt i forskrift (…). Departementet legger uansett til grunn at den generelle omgåelsesregelen kan anvendes ved slike misbrukstilfeller, frem til en eventuell spesiell omgåelsesregel foreligger».

Tilpasningsmuligheten som er beskrevet i Prop. 1 LS (2019–2020) kan illustreres med følgende eksempel:

• De norske selskapene A AS, B AS, C AS, og D AS er i samme konsern. X Co er nærstående til de norske selskapene, men er utenfor konsernet.

• A AS betaler rentekostnader på 10 mill. kroner til X Co, og dette regnes som renter til nærstående utenfor konsern etter gjeldende regler.

• A AS gir lån til B AS og C AS, som betaler henholdsvis 5 og 6 mill. kroner i renter til A AS.

• C AS gir lån til D AS, som betaler 6 mill. kroner i renter til C AS, se figur 5.1.

Forstørr bilde

Helt eller delvis er rentekostnadene i B AS og D AS i realiteten rentekostnader til X Co, og dermed i realiteten rentekostnader til nærstående part utenfor same konsern. Etter gjeldende regler kan rentekostnadene imidlertid anses som rentekostnader til nærstående i konsern fordi selskap A AS og C AS er mellomliggende i lånetransaksjonene, sett bort fra eventuelle virkninger av den generelle omgåelsesregelen i skatteloven § 13-2. De mellomliggende selskapene, A AS og C AS, vil ikke ha netto rentekostnader og dermed ikke få begrenset rentefradrag etter rentebegrensningsreglene.

Høringsforslaget

Departementet vurderer at tilpasningsmuligheten som beskrevet i figur 5.1 vil kunne gi insentiver til uhensiktsmessig organisering av virksomhet og undergrave formålet med EBITDA-regelen mellom nærstående. Departementet viser videre til avgjørelse avgitt av Skatteklagenemnda 26. januar 2022 (SKNS1-2022-4). Denne saken kan illustrere at de generelle reglene om omgåelse i skatteloven § 13-2 ikke nødvendigvis vil gi tilstrekkelig vern mot nevnte tilpasninger til rentebegrensningsreglene. Saken viser videre at vern mot slike tilpasninger gjennom de generelle omgåelsesreglene medfører kompliserte og tidkrevende vurderinger både for skattyter og skattemyndighetene. Departementet vurderer derfor at en spesiell omgåelsesregel mot tilpasninger til skatteloven § 6-41 niende ledd basert på objektive kriterier vil være hensiktsmessig, både av administrative hensyn og for å gjøre reglene mer robuste mot uønskede tilpasninger.

I høringsforslaget vurderte departementet to alternative omgåelsesregler mot tilpasninger til skatteloven § 6-41 niende ledd.

Alternativ 1 innebærer at § 6-41 niende ledd endres ved at det ved beregning av netto rentekostnader i bestemmelsens siste punktum ikke skal tas hensyn til netto renteinntekter fra selskap i samme konsern (netto konserninterne renteinntekter). Dette innebærer at mellomliggende selskap ved tilpasninger som beskrevet ovenfor, i eksempelet selskapet A AS, vil anses å ha netto rentekostnader etter niende ledd. Selskapet vil dermed behøve «kapasitet» for rentefradrag i form av inntekt som gir tilstrekkelig fradragsramme, for å få fradrag for renter betalt til nærstående utenfor konsern. Selskap C AS vil også være et mellomliggende selskap i lånetransaksjonene, men berøres ikke av forslaget til endringer i EBITDA-regelen mellom nærstående fordi selskapet ikke har netto rentekostnader til nærstående utenfor konsern.

I høringsnotatet vurderte departementet at forslaget i alternativ 1 vil gjøre at den beskrevne tilpasningsmuligheten blir uhensiktsmessig. Departementet viste imidlertid til at forslaget kan sies å gå lengre enn nødvendig for å motvirke den aktuelle tilpasningsmuligheten. Forslaget vil innebære at samme rentekostnad medregnes flere ganger innad i den norske delen av konsernet.

Det som i høringsnotatet ble omtalt som alternativ 2, innebærer at rentekostnader til selskap i samme konsern skal regnes som rentekostnader til nærstående utenfor samme konsern i § 6-41 niende ledd, dersom mottaker av rentebetalingen er et norsk konsernselskap som har rentekostnader til nærstående utenfor konsern. Størrelsen på slik «omklassifisering» av rentekostnader skal etter forslaget begrenses til mottakers rentekostnad til nærstående utenfor konsern.

Lån fra nærstående utenfor konsern kan ytes gjennom flere mellomliggende selskaper. Forslaget innebærer at regelen «nøster» lån gjennom selskapskjeden og kartlegger alle lån fra nærstående både utenfor og innad i konsernet.

I høringsnotatet vurderte departementet at alternativ 2 vil motvirke den aktuelle tilpasningen like effektivt som alternativ 1, og at forslaget, i motsetning til alternativ 1, ikke vil innebære mer avskjæring av fradrag enn nødvendig for å motvirke tilpasningen. På den andre siden viste departementet til at alternativ 2 i større grad vil komplisere reglene. Etter en samlet vurdering foreslo departementet alternativ 2.

Høringsmerknadene

Deloitte peker på at regelforslaget virker å kunne ramme helnorske konsern med fornuftig lånefinansiering. Advokatforeningen peker på at reguleringen på dette punkt ikke fremstår som å være i tråd med formålet om å forhindre grenseoverskridende overskuddsflytting. Skattedirektoratet støtter forslaget om en regel mot den aktuelle tilpasningen basert på objektive kriterier.

Skattedirektoratet uttaler at alternativ 1 foretrekkes fremfor alternativ 2. Skattedirektoratet begrunner dette i at alternativ 1 retter seg direkte mot selskapet som har gjeld til den nærstående parten. Å anvende alternativ 1, vil derfor gjøre det enklere å identifisere hvilket eller hvilke selskap som kan omfattes, og det får ingen betydning for anvendelsen av regelen om konsernet består av utenlandske selskap eller om det er flere mellomværender mellom konsernselskap og lignende. Sett hen til at alternativ 2 forutsetter omklassifisering av konserninterne renter gjennom hele lånestrukturen, og særlig ved mer komplekse eier- og lånestrukturer, mener Skattedirektoratet at alternativ 1 er lettere å praktisere enn alternativ 2, med hensyn til implementering, forutsigbarhet og administrative forhold.

Dersom alternativ 1 innføres, mener Skattedirektoratet at dette bør kombineres med at skatteloven § 6-41 niende ledd endres slik at det ved måling av netto rentekostnader etter bestemmelsens siste punktum (selskapsterskelen på 5 millioner kroner) ikke skal tas hensyn til netto renteinntekter fra selskap i samme konsern (netto konserninterne renteinntekter).

KPMG trekker frem at alternativ 1 kan gå lenger enn sitt formål tilsier. KPMG mener derfor, slik departementet forstår det, at dersom dette alternativet gjennomføres, bør tillegget for netto renteinntekter begrenses oppad til netto rentekostnader til nærstående utenfor konsern. KPMG peker også på at det bør presiseres at bestemmelsen bare medfører rentebegrensning for lån til nærstående utenfor konsern for å unngå at de foreslåtte reglene i seg selv fører til rentebegrensning for ekstern og konsernintern gjeld.

Vurderinger og forslag

Departementet fremmer forslag om regelendringer beskrevet som alternativ 1 i høringsnotatet. Departementet er enig med Skattedirektoratet i at dette alternativet vil være enklere å implementere og gi større grad av forutsigbarhet, og velger å vektlegge disse hensynene.

Forslaget innebærer at netto konserninterne renteinntekter ikke regnes med ved beregning av netto rentekostnader når EBITDA-regelen mellom nærstående i § 6-41 niende kommer til anvendelse for selskaper i konsern.

Bestemmelsen har bare betydning for selskaper i konsern som har rentekostnader til nærstående som ikke er i konsern. For disse vil netto konserninterne renteinntekter, det vil si summen av renteinntekter fra selskaper i samme konsern fratrukket rentekostnader betalt til selskaper i samme konsern, legges til selskapets netto rentekostnader. Det er denne korrigerte størrelsen som da skal vurderes opp mot terskelbeløpet på 5 mill. kroner i § 6-41 niende ledd, og som det avskjæres fradrag for av den del som overstiger fradragsrammen, oppad begrenset til netto rentekostnader på gjeld til nærstående part utenfor samme konsern. Det kan dermed presiseres, slik KPMG anmoder, at forslaget ikke vil få betydning for avskjæring av fradrag for ekstern eller konsernintern gjeld. Det foreslås imidlertid ikke at tillegget for netto konserninterne renteinntekter begrenses oppad til netto rentekostnader til nærstående utenfor konsern, slik KPMG foreslår. Dette vil etter departementets vurdering kunne skape nye tilpasningsmuligheter ved at det mellomliggende selskapet tilordnes ytterligere konserninterne fordringer og dermed likevel ikke får netto rentekostnader etter tillegget for konserninterne renteinntekter.

Boks 5.1 illustrerer gjennom eksempler hvordan justeringer av netto rentekostnader i EBITDA-regelen mellom nærstående gjøres etter forslaget.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-41 niende ledd.

5.5.4 Konsernbidrag og beregning av fradragsrammen

Bakgrunn og gjeldende rett

Fradragsrammen i rentebegrensningsreglene beregnes som 25 pst. av skattemessig EBITDA, altså alminnelig inntekt tillagt netto rentekostnader og skattemessige avskrivninger, jf. skatteloven § 6-41 tredje ledd. Dette innebærer at mottatte, skattepliktige konsernbidrag øker fradragsrammen, og at avgitte konsernbidrag tilsvarende reduserer den.

Etter § 6-41 tredje ledd andre punktum skal ikke konsernbidrag fra selskap som benytter den balansebaserte unntaksregelen i åttende ledd, inngå ved beregning av fradragsrammen. Formålet med dette er å unngå at norske deler av konsern som samlet ikke oppfyller kravene for å benytte unntaksregelen på nasjonalt nivå, kan få uforholdsmessig høye rentefradrag. Uten regelen kunne enkeltselskap som benytter unntaksregelen på selskapsnivå, avgi fradragskapasitet i form av konsernbidrag til enkeltselskap som ikke kan bruke unntaksregelen på selskapsnivå. Det vises til begrunnelsen for dette i Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 9.7.4

Regelen i tredje ledd andre punktum kan omgås ved at konsernbidrag ytes fra et selskap som benytter unntaksregel til et selskap som ikke bruker unntaksregelen, via et tredje selskap som ikke bruker unntaksregelen. Dette vil undergrave formålet med bestemmelsen i § 6-41 tredje ledd annet punktum.

Høringsforslaget

I høringsnotat 12. april 2023 foreslo departementet en regelendring med sikte på at den «endelige mottaker» av konsernbidrag avgitt fra selskap som benytter den balansebaserte unntaksregelen på selskapsnivå, ikke får medregnet konsernbidraget ved beregning av fradragsrammen. Det ble foreslått at konsernbidrag skal anses som mottatt fra selskap som benytter unntaksregelen, dersom avgivende selskap har mottatt konsernbidrag fra selskap som benytter unntaksregelen, oppad begrenset til avgivende selskaps mottatte konsernbidrag fra selskap som benytter unntaksregelen. Konsernbidrag kan bli omklassifisert i flere ledd, slik at når et selskap får omklassifisert sine mottatte konsernbidrag etter regelen, og selv avgir konsernbidrag, vil disse avgitte konsernbidragene for mottaker regnes som konsernbidrag fra selskap som benytter unntaksregelen, osv.

Departementet foreslo i høringsnotatet at regelendringen av lovtekniske hensyn fastsettes i skattelovforskriften. Det samme gjelder regelen som allerede fremgår av dagens tredje ledd annet punktum, som etter forslaget tas ut og flyttes til forskriften.

Videre viste departementet i høringsnotatet til at gjeldende regler innebærer at selskap kan oppnå økt fradragsramme gjennom konsernbidrag mottatt fra finansforetak og petroleumsforetak som er unntatt fra rentebegrensningsreglene etter § 6-41 ellevte og tolvte ledd. Dette innebærer at selskap som er i skattekonsern med slike foretak, vil kunne oppnå en uforholdsmessig høy fradragsramme. Det ble derfor i høringsnotatet foreslått at konsernbidrag fra selskap som omfattes av § 6-41 ellevte og tolvte ledd, ikke medregnes ved beregning av fradragsrammen.

Departementet foreslo i høringen at forskriftshjemmelen i § 6-41 trettende ledd utvides slik at det kan bestemmes i forskrift hvilke størrelser som skal inngå ved beregningen av fradragsrammen («alminnelig inntekt og årets udekkede underskudd») i § 6-41 tredje ledd, og høringsnotatet omfattet et utkast til forskriftsbestemmelse for regelen omtalt ovenfor. Det ble videre foreslått at «poster» erstattes med «størrelser» i gjeldende trettende ledd første punktum.

Det ble foreslått at dagens regel i § 6-41 tredje ledd annet punktum tas ut og flyttes til forskriften, noe som i seg selv ikke innebærer noen realitetsendring av gjeldende rett.

Høringsmerknadene

Skattedirektoratet støtter forslaget, og legger til at regelen også bør gjelde konsernbidrag fra selskap som benytter unntaksregelen for den norske delen av konsernet, på nasjonalt nivå. Som regel vil ikke regelen ha betydning der unntaksregelen på nasjonalt nivå benyttes, ettersom alle selskap i skattekonsernet dermed benytter unntaksregelen. Et konsern kan imidlertid bestå av selskap som ikke benytter unntaksregelen, og selskap som benytter unntaksregelen på nasjonalt nivå, dersom konserntilknytningen endrer seg i løpet av året.

Skattedirektoratet er ellers enig i forslaget om at også konsernbidrag mottatt fra finans- og petroleumsforetak, som er unntatt fra rentebegrensningsreglene etter skatteloven § 6-41 ellevte og tolvte ledd, skal behandles tilsvarende som konsernbidrag mottatt fra selskap som benytter unntaksregelen.

KPMG bemerker at forslaget synes å være i tråd med sitt formål. Deloitte mener at det er tvilsomt hvorvidt den økte kompleksiteten som forslaget kan medføre, kan forsvares, men at forslaget for øvrig synes fornuftig.

Vurderinger og forslag

Departementet er enig med Skattedirektoratet iat regelforslaget også bør gjelde på nasjonalt nivå. Det har for øvrig ikke innkommet andre substansielle merknader. Departementet foreslår å utvide departementets forskriftshjemmel i § 6-41 trettende ledd slik som foreslått i høringen, men med en noe justert ordlyd. I stedet for den foreslåtte ordlyden i § 6-41 trettende ledd, foreslås det at departementet kan gi nærmere regler om hva som skal inngå ved beregningen av alminnelig inntekt og årets udekkede underskudd i tredje ledd. Det tas sikte på at forslaget beskrevet i høringen vedrørende konsernbidrag gjennomføres med virkning fra og med inntektsåret 2024. Det foreslås også at bestemmelsen om at konsernbidrag fra selskap som benytter unntaksregelen, ikke inngår ved beregningen av fradragsrammen, jf. § 6-41 tredje ledd annet punktum, flyttes fra lov til forskrift. Videre foreslås enkelte rent språklige justeringer i lovteksten. Departementet vil vurdere nærmere om forskriftsbestemmelsen lovteknisk kan utformes på en mer hensiktsmessig måte enn skissert i høringsnotatet.

Virkningene av forslaget kan illustreres med utgangspunkt i eksempelet i figur 5.2. Selskap A AS benytter unntaksregelen, mens øvrige selskap ikke gjør det. Etter gjeldende regler vil konsernbidrag på 100 mill. kroner hver fra B AS til C og D AS medregnes i mottakernes fradragsramme, mens konsernbidraget på 150 mill. kroner fra A AS til B AS ikke vil medregnes i fradragsrammen til B AS, ettersom giveren, A AS, benytter unntaksregelen.

Etter forslaget vil 150 mill. kroner av B AS’ samlede avgitte konsernbidrag for mottakerne regnes som konsernbidrag som ikke øker fradragsrammen, ettersom B AS har mottatt denne summen i konsernbidrag fra A AS. Selskapene må seg imellom sørge for at fratrekket i fradragsrammen for selskap C AS og D AS til sammen blir 150 mill. kroner.

Gitt at selskap C AS tilordnes et tillegg i fradragsrammen på 50 mill. kroner for mottatt konsernbidrag fra selskap som benytter unntaksregelen, så vil eventuelle konsernbidrag ytet fra selskap C AS ikke kunne medregnes i fradragsrammen for mottakende selskap, for opptil 50 mill. kroner. Med andre ord vil konsernbidrag fra C AS opptil 50 mill. kroner måtte trekkes fra ved beregning av mottakers fradragsramme.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-41 tredje og trettende ledd.

Forstørr bilde

5.5.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Både forslaget i 5.5.3 knyttet til rentekostnader til nærstående utenfor konsern og forslaget i 5.5.4 knyttet til hvilke konsernbidrag som får virkning for fradragsrammen, vil gi økt kompleksitet i regelverket for skattytere og skattemyndighetene, og vil kunne føre til noe økte administrative kostnader. Begge forslagene vil videre gjøre rentebegrensningsreglene mer robuste mot uønskede tilpasninger og bidra til at reglene i større grad oppnår formålet om å motvirke overskuddsflytting. Departementet har ikke grunnlag for å anslå provenyvirkninger av disse forslagene, men antar at virkningene på kort sikt vil være små.

5.5.6 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.6 Realisasjon av melkekvote – oppfølging av jordbruksforhandlingene

Gevinst ved realisasjon av alminnelig gårdsbruk i familien er fritatt for skatteplikt etter skatteloven § 9-3 sjette ledd, jf. § 9-13 første ledd. Forutsetningen er at eiendommen er eid i minst 10 år og vederlaget ikke overstiger ¾ av antatt salgsverdi. Gevinst ved realisasjon utenfor familien er fritatt for personinntektsberegning, jf. skatteloven § 12-11 fjerde ledd. Disse reglene gjelder også for melkekvote som realiseres sammen med gårdsbruket, jf. skatteloven § 9-13 sjette ledd og § 12-11 fjerde ledd. Selges melkekvoten separat, er gevinsten fullt ut skattepliktig som virksomhetsinntekt, eller som kapitalinntekt. Gevinsten skattlegges som kapitalinntekt dersom kvoten er leid ut, og melkeproduksjonen er erstattet av annen virksomhet, som for eksempel kjøttproduksjon eller produksjon av grønnsaker.

I årets jordbruksoppgjør ble det enighet om at gevinst også ved separat realisasjon av melkekvote skal være fritatt for personinntektsberegning, jf. Prop. 121 S (2022–2023) Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.), punkt 7.8.1.2. Dette foreslås her. Gevinsten vil da bli beskattet som kapitalinntekt med satsen for alminnelig inntekt på 22 pst. i stedet for opptil 50,6 pst. etter gjeldende regler.

Forslaget vil ikke ha administrative konsekvenser av betydning. Provenytapet er beregnet til om lag 5 mill. kroner påløpt og bokført i 2024.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 12-11 fjerde ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.7 Lovfesting av skattefritakspraksis

5.7.1 Innledning og sammendrag

Gevinst ved realisasjon av formuesobjekter er som hovedregel skattepliktig inntekt. Skatteloven kapittel 11 gir regler om skattefri omorganisering av selskap og næringsvirksomhet. Disse reglene sikrer at omorganiseringer av næringsvirksomhet i stor grad kan gjennomføres skattefritt. Det bidrar til at næringsvirksomhet blir organisert på en mest mulig hensiktsmessig måte.

I tillegg til generelle regler om skattefrihet ved fusjon og fisjon, omdanning og konserninterne overføringer, kan Finansdepartementet på noen avgrensede områder gi samtykke til fritak for realisasjonsbeskatning i konkrete tilfeller. Departementet kan samtykke til at inntekt ved realisasjon av fast eiendom, virksomhet, aksjer og visse selskapsandeler fritas for skattlegging, eller skattlegges etter lavere satser enn fastsatt i Stortingets og kommunestyrets skattevedtak. Et vilkår for samtykke er at realisasjonen er ledd i en omorganisering eller omlegging av virksomhet med sikte på å gjøre denne mer rasjonell og effektiv. Videre kan departementet i konkrete saker gi samtykke til skattefrihet ved overføring av eiendeler mellom selskap i samme konsern.

Etter departementets syn bør unntak fra skattelovens regler om realisasjonsbeskatning i størst mulig utstrekning gis i form av generelle lov- eller forskriftsbestemmelser, og ikke administrative vedtak om skattefritak. Dette ble også fremhevet i Prop. 78 L (2010–2011) Endringer i skatteloven (skattefri omorganisering mv.). Der ble det foreslått utvidelser av reglene for skattefri omorganisering. I forbindelse med vurderingen av reglene i skatteloven § 11-22 om samtykke til skattefritak, ble det i punkt 13.5 blant annet uttalt at departementet tok sikte på en fortløpende vurdering av behovet for generelle fritaksregler for nye typetilfeller som dukker opp i fritakspraksis.

I de senere år er det særlig tre typetilfeller som har gått igjen i søknader om skattefritak. Dette er grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond som er UCITS-fond, sammenslåing og deling av sparebanker der det opprettes en eller flere sparebankstiftelser i forbindelse med omorganiseringen og konvertering av fusjons- og fisjonsfordringer. I alle disse typetilfellene innvilges det normalt skattefritak på visse vilkår. Departementet mener derfor det vil være hensiktsmessig å lovfeste skattefritak for disse typetilfellene.

På bakgrunn av det ovennevnte foreslår departementet å lovfeste regler om skattefri grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond som er UCITS-fond og skattefri sammenslåing og deling av sparebanker der det opprettes en eller flere sparebankstiftelser i forbindelse med omorganiseringen. Det foreslås også å endre reglene om inngangsverdi på fusjons- og fisjonsfordringer som oppstår i forbindelse med trekantfusjoner og -fisjoner etter fordringsmodellen, slik at den skattemessige inngangsverdien settes lik fordringens pålydende. Dette vil innebære at det normalt ikke oppstår gevinst eller tap ved konvertering av slike fordringer. Endringsforslagene er i tråd med forslagene i departementets høringsnotat av 27. februar 2023, med enkelte mindre justeringer på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene.

Etter departementets vurdering vil de foreslåtte reglene gi arbeidsbesparelser og bedre forutsigbarhet for næringslivet. Foretakene vil spare tid og slippe kostnader som i dag er knyttet til søknadsprosessen. Det vil innebære en forenkling. En lovfesting av de nevnte typetilfellene vil også være arbeidsbesparende for departementet. De foreslåtte endringene vil i hovedsak innebære en kodifisering av fritakspraksis. De antas derfor å ha ubetydelige provenyvirkninger.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 11-2 tredje ledd, 11-4 tredje ledd, 11-7 annet og fjerde ledd og 11-11 nytt åttende ledd. Det vises også til forslag til overgangsregel til skatteloven § 11-7 annet ledd.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2023.

5.7.2 Gjeldende rett

Grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond

Verdipapirfond er regulert i lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond (verdipapirfondloven). I § 1-2 første ledd nr. 1 er verdipapirfond definert som en «selvstendig formuesmasse oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av personer mot utstedelse av andeler i fondet og som for det vesentlige består av finansielle instrumenter og/eller innskudd i kredittinstitusjon». Verdipapirfondloven oppstiller i ulike bestemmelser nærmere krav til fondene.

Verdipapirfondloven deler verdipapirfond inn i to hovedkategorier. Den ene er UCITS-fond. UCITS-fond er nærmere regulert i direktiv 2009/65/EF (UCITS-direktivet). I verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 4 er UCITS-fond definert som «verdipapirfond som følger reglene i kapittel 6 eller tilsvarende bestemmelser i direktiv 2009/65/EF og som er etablert i en EØS-stat». Verdipapirfondloven kapittel 6 har regler om plassering av fondets midler.

Den andre kategorien verdipapirfond er «nasjonale fond». Slike fond er regulert i verdipapirfondloven kapittel 7. I verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 5 er nasjonale fond definert som «verdipapirfond som følger reglene i kapittel 7». Nasjonale fond er å anse som alternative investeringsfond, jf. lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven) § 1-2 bokstav a.

Verdipapirfondloven åpner for både nasjonale og grenseoverskridende fusjoner av verdipapirfond etablert innenfor EØS. Dette er regulert i kapittel 5 i verdipapirfondloven. Bestemmelsene gjelder for UCITS-fond og for nasjonale fond. Reglene om fusjon av UCITS-fond gjennomfører bestemmelser fra UCITS-direktivet. Fusjonsprosessen og vilkårene for fusjon er i hovedsak like for både nasjonale og grenseoverskridende fusjoner.

Fusjon av verdipapirfond krever tillatelse. Søknad om grenseoverskridende fusjon av UCITS-fond behandles av det overdragende fondets tilsynsmyndigheter, jf. verdipapirfondloven § 5-2 første og syvende ledd. Fusjon forutsetter etter de norske reglene blant annet samtykke på andelseiermøte, jf. § 5-5 første ledd. Andelseierne i overdragende og overtakende fond har rett til gebyrfri innløsning av sine andeler eller til å bytte sine andeler i fondet som skal fusjoneres. Andelene kan byttes med andeler i et eventuelt annet fond med tilsvarende investeringsmandat som forvaltes av samme forvaltningsselskap, jf. § 5-5 annet ledd.

Norske verdipapirfond er egne skattesubjekter. De faller inn under skatteloven § 2-2 første ledd bokstav e, som omfatter «selskap eller sammenslutning som noen eier formuesandeler i eller mottar inntektsandeler fra, når ansvaret for selskapets eller sammenslutningens forpliktelser er begrenset til selskapets eller sammenslutningens kapital».

Utenlandske fond kan formelt være organisert på en annen måte enn tradisjonelle norske fond, herunder som selskap eller trust. Så lenge deltakerne har et begrenset ansvar for fondets forpliktelser, vil de falle inn under skatteloven § 2-2 første ledd bokstav e.

Verdipapirfond er omfattet av fritaksmetoden, jf. § 2-38 første ledd bokstav b. De er derfor på nærmere vilkår fritatt for skatteplikt på aksjeinntekter (utbytte og realisasjon av eierandeler). Tilsvarende har de ikke fradragsrett for tap på slike eierandeler.

I skatteloven § 10-20 er det gitt nærmere regler om beskatning av verdipapirfond og andelseiere. Blant annet følger det av skatteloven § 10-20 annet ledd at verdipapirfond ved realisasjon av aksjer i selskap hjemmehørende i land utenfor EØS, er fritatt for skatteplikt på gevinst og ikke har fradragsrett for tap.

Etter skatteloven § 10-20 syvende ledd skal gevinst ved realisasjon av andel i verdipapirfond skattlegges tilsvarende som for aksjer mv. etter bestemmelsene i §§ 10-30 flg. For andelseiere i fond med andre verdipapirer enn aksjer, begrenses skattefritaket for gevinst etter fritaksmetoden forholdsmessig til den beregnede aksjeandelen i fondet. Tilsvarende gjelder for tap.

Aksjeselskap og allmennaksjeselskap mv. som er hjemmehørende i Norge, kan på nærmere vilkår fusjonere skattefritt etter bestemmelser i skatteloven §§ 11-1 flg. Etter § 11-2 tredje ledd kan selskap og sammenslutninger «som er skattemessig likestilt med aksjeselskap og allmennaksjeselskap etter bestemmelsene i § 10-1» fusjonere uten skattlegging. Det innebærer at reglene om skattefri fusjon i skatteloven §§ 11-1 flg. også omfatter fusjon av fond som er hjemmehørende i Norge. Fusjon av fond må skje «etter de samme prinsipper og vilkår som gjelder for aksjeselskap». Vilkåret må tolkes med det forbeholdet at fusjonen må skje etter reglene i relevant spesiallovgivning, som for verdipapirfond vil si verdipapirfondloven.

Skatteloven § 11-11 regulerer skattefri grenseoverskridende fusjon, fisjon og aksjebytte. Etter § 11-11 første ledd bokstav a (fusjon med norsk overdragende selskap) og § 11-11 sjette ledd (fusjon med norsk overtakende selskap) kan norske aksjeselskap og allmennaksjeselskap fusjonere med selskap med begrenset ansvar hjemmehørende i annen EØS-stat uten skattlegging av selskapene og aksjonærene. Disse reglene gjelder ikke for verdipapirfond.

Etter skatteloven § 11-11 femte ledd kan selskap med begrenset ansvar som er skattemessig hjemmehørende i en eller flere andre stater, fusjonere uten at beskatning utløses for norske aksjonærer eller filialer mv. I tilknytning til enkelte planlagte fusjoner av fond har det fra skattyters side vært argumentert for at denne bestemmelsen omfatter fusjon av verdipapirfond. Departementet har ikke uttrykkelig tatt stilling til spørsmålet, men har behandlet henvendelsene som søknader om skattefritak etter skatteloven § 11-22.

Skatteloven har i dag ikke regler om skattefri grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond. Slike fusjoner følger skattelovens alminnelige regler. Det innebærer at fusjonene kan medføre skatteplikt i Norge for både fond og andelseiere. Skatteplikten gjelder bare i den utstrekning transaksjonene ikke er omfattet av fritaksmetoden.

De senere årene har departementet behandlet flere søknader om skattefritak etter skatteloven § 11-22 i forbindelse med grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond som er UCITS-fond. I alle sakene har det, på bestemte vilkår, blitt innvilget skattefritak for andelseierne. I de siste sakene har det blitt stilt vilkår om at fusjonene skal følge prinsippene for skattefri fusjon i skatteloven kapittel 11 og reglene om fusjon i verdipapirfondloven kapittel 5. I tillegg er det stilt vilkår om skattemessig kontinuitet for andelseierne. Videre er det for andelseiere presisert at dersom skatteplikten til Norge opphører etter bestemmelsene i skatteloven § 2-1 tredje ledd eller § 2-2 første ledd, eller de blir ansett som bosatt/hjemmehørende i en annen stat etter skatteavtale, gjelder de generelle reglene om beskatning av gevinster ved utflytting, jf. skatteloven §§ 10-70 og 10-71.

Det har også vært saker der det har blitt søkt om skattefritak for både andelseiere og fond i forbindelse med en planlagt grenseoverskridende fusjon. Disse søknadene har blitt avslått for så vidt de gjelder skattefritak for fondene. Bakgrunnen for avslagene har vært at det ved et samtykke til skattefritak på fondsnivå ville ha blitt stilt vilkår om utflyttingsskatt for fondet, og at skattefritak dermed ikke ville hatt noen hensikt.

Omorganisering av sparebanker

Sparebanker er regulert i lov 4. oktober 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven). Sparebanker kan være helt eller delvis selveiende. Det følger av finansforetaksloven § 10-1 annet ledd at sparebanker kan ha to egenkapitalklasser: grunnfondskapital og eierandelskapital. Grunnfondskapitalen omfatter innbetalt kapital som ikke er eierandelskapital (grunnfondet), senere tilført avkastning eller overskudd, og annen kapital tilordnet grunnfondskapitalen, herunder gavefond og kompensasjonsfond, jf. finansforetaksloven § 10-2 første ledd. Eierandelskapitalen omfatter innbetalt kapital som etter vedtektene er knyttet til egenkapitalbevis som gir eierbeføyelser i foretaket, senere tilført avkastning eller overskudd, samt utjevningsfond og overkursfond, jf. finansforetaksloven § 10-2 annet ledd.

Sparebanker som ikke har utstedt egenkapitalbevis, er fullt ut selveiende. I slike sparebanker skal overskuddet tilføres grunnfondskapitalen med mindre annet er bestemt i vedtektene, jf. finansforetaksloven § 10-7 første ledd første punktum. I vedtektene kan det fastsettes at overskuddsmidler skal benyttes til utbytte på innskutt grunnfond, til gaver til allmennyttige formål eller et fond for slike gaver, til gave til en stiftelse med allmennyttig formål, eller utdeles til forsikringstakere eller andre kunder, jf. finansforetaksloven § 10-7 første ledd annet punktum.

Muligheten for å utstede egenkapitalbevis åpner for at sparebanker kan hente inn ny egenkapital. Egenkapitalbevis kan utstedes ved nytegning eller ved konvertering av bokført grunnfondskapital til eierandelskapital, jf. finansforetaksloven § 10-9 annet ledd. Hvis sparebanker utsteder egenkapitalbevis ved å konvertere grunnfondskapital til eierandelskapital, skal egenkapitalbevis som ikke blir tegnet eller avhendet mot vederlag, overføres vederlagsfritt til en finansstiftelse, jf. finansforetaksloven § 10-9 tredje ledd. En finansstiftelse som opprettes av en sparebank, kalles sparebankstiftelse, jf. finansforetaksloven § 12-24 første ledd.

Sammenslåing og deling av sparebanker er regulert i finansforetaksloven kapittel 12, og kan gjennomføres etter ulike modeller. Hvordan transaksjonen gjennomføres, avhenger blant annet av hvordan sparebankene er organisert. Sparebanker kan slås sammen eller deles slik at det opprettes en eller flere sparebankstiftelser i forbindelse med omorganiseringen, som blir eier/eiere av egenkapitalbevis i sparebanken.

Sparebanker og sparebankstiftelser er skattepliktige foretak, jf. skatteloven § 2-2 første ledd. Aksjesparebanker er sparebanker som er organisert som aksjeselskap, og omfattes av skatteloven § 2-2 første ledd bokstav a. En sparebankstiftelse kan være å anse som en allmennyttig institusjon som er fritatt for formues- og inntektsskatt etter skatteloven § 2-32. Dette må vurderes konkret for det enkelte inntektsåret.

Sparebanker regnes som likestilt med aksjeselskap, jf. skatteloven § 10-1 første ledd. Eiere av egenkapitalbevis er likestilt med aksjonærer, og egenkapitalbevis er likestilt med aksjer, jf. skatteloven § 10-10. Det vil si at beskatningen av sparebanker og egenkapitalbeviseiere normalt følger reglene for beskatning av aksjeselskap og aksjonærer.

Sammenslåing og deling av sparebanker er i utgangspunktet omfattet av de generelle reglene om skattefrie fusjoner i skatteloven kapittel 11, jf. § 11-2 tredje ledd og § 11-4 tredje ledd. Slike omorganiseringer må skje etter samme prinsipper og vilkår som gjelder for fusjon og fisjon av aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Det innebærer blant annet at det gjelder et krav om eierkontinuitet. Det vil si at det er et krav at egenkapitalbeviseierne i den overdragende banken får egenkapitalbevis i den overtagende banken som vederlag, og at tilleggsvederlag ikke må overstige 20 pst. av det samlede vederlaget.

Ved sammenslåing eller deling der det i forbindelse med omorganiseringen utstedes egenkapitalbevis til en nyopprettet sparebankstiftelse, kan det reises spørsmål om forutsetningen om eierkontinuitet i skatteloven kapittel 11 er oppfylt. Det har derfor utviklet seg en praksis der det søkes om skattefritak etter skatteloven § 11-22 for slike transaksjoner. Departementet har innvilget skattefritak i disse sakene på bestemte vilkår. Et av disse er at virksomheten overføres med skattemessig kontinuitet og at skattemessig inngangsverdi på egenkapitalbevisene som sparebankstiftelsen mottar, settes lik skattemessig verdi av virksomheten, justert for mottatt kontantvederlag. Det har også blitt stilt vilkår om at det ved realisasjon av slike egenkapitalbevis, forfaller en forholdsmessig andel av den fritatte inntekten til beskatning, selv om sparebankstiftelsen er fritatt fra alminnelig skatteplikt etter skatteloven kapittel 2.

Fusjons- og fisjonsfordringer

Etter aksjeloven og allmennaksjeloven (heretter samlet omtalt som aksjelovene) § 13-2 annet ledd og § 14-2 tredje ledd kan vederlaget ved fusjoner og fisjoner av aksjeselskap og allmennaksjeselskap være aksjer i det overtakende selskapets morselskap. Slike fusjoner og fisjoner omtales gjerne som trekantfusjoner eller -fisjoner.

Trekantfusjoner eller -fisjoner kan gjennomføres etter en fordringsmodell. Den innebærer at det overdragende selskapets eiendeler og gjeld overføres til det overtakende selskapet, samtidig som det etableres en fordring mellom det overtakende selskapet (debitor) og dette selskapets morselskap (kreditor). Fordringens pålydende tilsvarer den regnskapsmessige egenkapitalen som det overtakende selskapet (datterselskapet) tilføres ved fusjonen eller fisjonen, justert for utsatt skatteforpliktelse eller skattefordel tilknyttet fordringen. Fordringen benyttes som aksjeinnskudd ved kapitalforhøyelse i morselskapet. Kapitalforhøyelsen i morselskapet gir grunnlag for å utstede vederlagsaksjer til aksjonærene i det overdragende selskapet.

Trekantfusjoner og -fisjoner omfattes av reglene om skattefrie fusjoner og fisjoner, jf. skatteloven §§ 11-2 første ledd og 11-4 første ledd.

Det følger av skatteloven § 11-7 annet ledd at den skattemessige verdien på fordringen som det overtakende selskapet utsteder til morselskapet, skal settes lik skattemessig verdi av egenkapitalen som overføres ved trekantfusjonen eller -fisjonen. Dette innebærer at fordringens skattemessige inngangsverdi fastsettes uavhengig av fordringens regnskapsmessige verdi (pålydende). En etterfølgende realisasjon av fordringen, herunder konvertering av fordringen til aksjekapital i datterselskapet, utløser skatteplikt for gevinst eller fradragsrett for tap for morselskapet. Motsvarende har datterselskapet fradragsrett for tap og skatteplikt for gevinst som følge av at fordringen innfris til en annen verdi enn skattemessig verdi, jf. skatteloven § 11-7 tredje ledd.

Dersom fusjons- eller fisjonsfordringen realiseres mens selskapene tilhører samme skattekonsern, kan gevinst og tap mellom selskapene normalt utlignes ved hjelp av konsernbidrag, jf. skatteloven §§ 10-2 til 10-4. Dette er ikke alltid mulig eller hensiktsmessig. Departementet mottar derfor årlig flere søknader etter skatteloven § 11-21 tredje ledd om skattefritak for gevinst som oppstår ved konvertering av en fusjons- eller fisjonsfordring til aksjekapital i datterselskapet. Departementet har i slike saker rutinemessig innvilget skattefritak. Skattefritakene er gitt på bestemte vilkår, avhengig av om konverteringen medfører gevinst i datterselskapet eller i morselskapet.

Ved skattepliktig gevinst i datterselskapet, er det gitt skattefritak på vilkår om at konverteringen samtidig medfører bortfall av tapsfradrag i morselskapet. Ved skattepliktig gevinst i morselskapet, har det på tilsvarende måte blitt stilt vilkår om at datterselskapet frasier seg fradragsrett for tapet. I tillegg har det blitt stilt vilkår om at senere realisasjon av morselskapets aksjer i datterselskapet skal utløse beskatning av den tidligere fritatte gevinsten. For å unngå dobbeltbeskatning, har det i vedtakene blitt fastsatt at datterselskapet kan oppskrive den skattemessige inngangsverdien på de eiendelene selskapet ble tilført ved trekantfusjonen eller -fisjonen, med det beløpet som morselskapet beskattes for. Endelig har det blitt stilt som vilkår at økning av skattemessig innbetalt aksjekapital, herunder overkurs som tilskrives de eksisterende aksjene i datterselskapet, maksimalt skal tilsvare skattemessig inngangsverdi på den realiserte fusjons- eller fisjonsfordringen.

5.7.3 Høringen

Departementet sendte 27. februar 2023 på høring et forslag om å lovfeste regler om skattefri grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond som er UCITS-fond og skattefri sammenslåing og deling av sparebanker der det opprettes en eller flere sparebankstiftelser i forbindelse med omorganiseringen. Det ble også foreslått å endre reglene om inngangsverdi på fusjons- og fisjonsfordringer som oppstår i forbindelse med trekantfusjoner og -fisjoner etter fordringsmodellen, slik at den skattemessige inngangsverdien settes lik fordringens pålydende. Dette vil innebære at det normalt ikke oppstår gevinst eller tap ved konvertering av slike fordringer.

Høringsnotatet ble sendt til 46 høringsinstanser, og høringsfristen var 24. mai 2023. Departementet har mottatt høringssvar med merknader fra fire instanser. Disse er:

• Finans Norge

• Regnskap Norge

• Revisorforeningen

• Skattedirektoratet

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, støtter forslaget om lovfesting av de tre typetilfellene fra skattefritakspraksis. Høringsinstansene har enkelte mindre innspill til endringsforslagene, særlig knyttet til virkningstidspunktet og eventuelle overgangsregler. I tillegg har Finans Norge spilt inn at det bør foretas flere endringer i reglene for skattefri omorganisering enn de som er foreslått i høringsnotatet. Disse innspillene krever nærmere utredning, og departementet har ikke vurdert disse innspillene nå.

Finans Norge mener at alle endringsforslagene bør tre i kraft med virkning allerede fra inntektsåret 2023, i stedet for fra inntektsåret 2024, som var foreslått i høringsnotatet. Revisorforeningen har anmodet departementet om å vurdere om forslaget til endring i reglene om inngangsverdi på fusjons- og fisjonsfordringer kan fremskyndes med ikrafttredelse fra inntektsåret 2023. Departementet har vurdert disse innspillene, og foreslår at alle endringsforslagene knyttet til de tre typetilfellene gis virkning fra og med inntektsåret 2023, i samsvar med innspillet fra Finans Norge. Foretak som har fått innvilget søknad om skattefritak etter skatteloven §§ 11-21 eller 11-22 i 2023 for gevinst ved transaksjoner som er omfattet av endringsforslagene, vil kunne velge å la være å påberope seg vedtakene om skattefritak.

Forslagene i høringsnotatet og høringsinstansenes øvrige merknader er nærmere omtalt i punkt 5.7.4 under.

5.7.4 Vurderinger og forslag

Grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond

Som det fremgår i punkt 5.7.2 over, har søknader om skattefritak ved grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond som er UCITS-fond regelmessig blitt innvilget for andelseierne, på vilkår om skattemessig kontinuitet mv. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig at den praksisen som er utviklet etter skatteloven § 11-22, lovfestes.

I høringsnotatet foreslo departementet at det for skattefri fusjon der overdragende fond er etablert i Norge, jf. verdipapirfondloven § 4-1, stilles vilkår om at fusjonen må gjennomføres i samsvar med reglene i verdipapirfondloven kapittel fem. For skattefrie fusjoner der overtakende fond er etablert i Norge og fusjoner mellom fond som er etablert i utlandet, foreslo departementet at det stilles vilkår om at fusjonen skjer i henhold til nasjonal lovgivning som gjennomfører fusjonsbestemmelsene i UCITS-direktivet.

Det følger av tilknytningen til UCITS-regelverket at fondenes verdipapirrettslige hjemland vil være en EØS-stat. Et fond kan være skattemessig hjemmehørende i et annet land enn det verdipapirrettslige hjemlandet. I høringsnotatet foreslo departementet at de variantene av skattefri grenseoverskridende fusjon som gjelder for aksje- og allmennaksjeselskap i skatteloven § 11-11, også skal gjelde for verdipapirfond. Det innebærer at ved fusjoner der verdipapirfond som er skattemessig hjemmehørende i Norge er involvert, må det eller de andre verdipapirfondene være skattemessig hjemmehørende i en EØS-stat, jf. § 11-11 første og sjette ledd. Er EØS-staten et lavskatteland, gis det bare skattefritak dersom verdipapirfondet er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i den EØS-staten, jf. § 11-11 syvende ledd. Ved fusjon av verdipapirfond hjemmehørende i utlandet, jf. femte ledd, er det tilstrekkelig at fondene er hjemmehørende i et normalskatteland, eller i et lavskatteland innenfor EØS, forutsatt at det er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet der.

Det er lagt til grunn at grenseoverskridende fusjon av UCITS-fond, i likhet med grenseoverskridende fusjon av selskap med begrenset ansvar, skattemessig omfatter tre tilfeller:

• fusjon der overdragende verdipapirfond er hjemmehørende i Norge,

• fusjon der både overdragende og overtakende verdipapirfond er hjemmehørende i utlandet og

• fusjon der overtakende verdipapirfond er hjemmehørende i Norge.

Etter skattelovens alminnelige regler kan alle de tre fusjonstilfellene medføre skatteplikt til Norge for norske andelseiere. Departementet foreslo derfor at reglene skal åpne for skattefritak for norske andelseiere.

I høringsnotatet fremgår det at departementet også har vurdert om reglene bør åpne for skattefritak på fondsnivå. En fusjon der det overdragende fondet er hjemmehørende i Norge, vil medføre skatteplikt for fondet etter skattelovens alminnelige regler. Dersom eiendeler mv. tas ut av norsk beskatningsområde ved fusjonen, tilsier hensynet til at verdistigning opparbeidet innenfor norsk beskatningsområde bør skattlegges her, at bestemmelsen om utflyttingsskatt i skatteloven § 9-14 må få anvendelse i disse typetilfellene. Departementet viser til at skatteloven § 11-11 tredje ledd, som gjelder slik fusjon av selskap, presiserer at reglene om utflyttingsskatt kommer til anvendelse.

Fusjoner der det overdragende fondet er hjemmehørende i utlandet, vil i utgangspunktet ikke medføre skatteplikt til Norge på fondsnivå. En slik fusjon vil likevel kunne medføre skatteplikt til Norge på fondsnivå dersom det overdragende fondet har begrenset skatteplikt til Norge, typisk gjennom en filial her. I høringsnotatet fremgår det at departementet legger til grunn at UCITS-fond normalt ikke vil ha ansatte eller fysiske eiendeler som kan gi grunnlag for slik begrenset skatteplikt til Norge. Det er pekt på at behovet for å lovfeste skattefri grenseoverskridende fusjon av UCITS-fond dermed er betydelig mindre for fondene enn for andelseierne, men at det ikke kan utelukkes at det i konkrete tilfeller kan være behov for skattefritak også på fondsnivå. Å inkludere disse tilfellene i en lovfestet skattefritaksregel, vil gjøre reglene på dette området mer forutsigbare for de skattepliktige og kunne redusere antallet søknader om skattefritak etter skatteloven § 11-22. Departementet foreslo derfor at regelen om skattefri grenseoverskridende fusjon av UCITS-fond også skal gjelde for fondene. Det ble foreslått at den nye lovbestemmelsen innrettes slik at det kommer klart frem at reglene om utflyttingsskatt også gjelder ved slike fusjoner.

I høringsnotatet ble det videre foreslått at bestemmelsen i skatteloven § 11-6 om skatteplikt for annet vederlag enn aksjer i selskap som deltar i fusjonen, skal gjelde tilsvarende for skattefri grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond. Andelseiers adgang til å motta fusjonsvederlag i annen form enn andeler i overtakende fond er for øvrig vesentlig begrenset i verdipapirfondloven § 5-1 annet ledd, som fastsetter at kontant vederlag maksimalt kan utgjøre 10 pst. av andelsverdien.

I likhet med det som gjelder ved fusjoner av fond som er skattemessig hjemmehørende i Norge, jf. skatteloven § 11-2, foreslo departementet at det stilles vilkår om skattemessig kontinuitet. Dette sikrer at skattefritaket ikke er endelig, men at beskatning utsettes til en senere skatteutløsende begivenhet. Det ble foreslått at vilkåret om skattemessig kontinuitet i skatteloven § 11-7 skal gjelde tilsvarende for skattefri grenseoverskridende fusjon av fond. Dersom eiendeler mv. tas ut av norsk beskatningsområde ved fusjonen, gjelder reglene om utflyttingsskatt i skatteloven § 9-14. Dette er tilsvarende løsning som ved grenseoverskridende fusjon av selskap. I likhet med det som gjelder for skattefri grenseoverskridende fusjon av selskap etter § 11-11, skal utflytningsbeskatning ikke anses som brudd på vilkåret om skattemessig kontinuitet.

Finans Norge mener at skattefri grenseoverskridende fisjon av verdipapirfond som er UCITS-fond, der både overdragende og overtakende verdipapirfond er hjemmehørende i utlandet, også bør inkluderes i den foreslåtte lovreguleringen.

D e p a r t e m e n t e t peker på at forslaget om å lovfeste tre typetilfeller fra skattefritakspraksis gjelder omorganiseringer og transaksjoner som det ofte søkes om skattefritak for, og hvor det over en periode på flere år har etablert seg en praksis for å samtykke til skattefritak på nærmere bestemte vilkår. Det foreligger ingen slik fritakspraksis for fisjon av utenlandske verdipapirfond. Praksisen omfatter bare fusjoner. Videre er grenseoverskridende fisjon av verdipapirfond verken regulert i norsk verdipapirlovgivning eller i EU-regelverk. Departementet mener derfor at det på nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å utvide endringsforslaget til å omfatte utenlandsk fisjon av verdipapirfond, men at en eventuell utvidelse kan vurderes på et senere tidspunkt dersom det skulle vise seg å bli en aktuell problemstilling. Ved fisjon av utenlandske verdipapirfond, vil norske andelseiere, som i dag, ha mulighet til å søke om skattefritak etter skatteloven § 11-22 for gevinst som måtte oppstå ved transaksjoner som er ledd i omorganiseringen. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet om å lovfeste skattefritakspraksis, som kun gjelder for grenseoverskridende fusjon av verdipapirfond som er UCITS-fond.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 11-11 nytt åttende ledd.

Omorganisering av sparebanker

Det fremgår i punkt 5.7.2 over at det ved omorganisering der en sparebank får vederlag i form av egenkapitalbevis som overføres til en nyopprettet sparebankstiftelse, kan reises spørsmål om forutsetningen om eierkontinuitet er oppfylt.

Organiseringen av sparebanker og deres kapitalforhold avviker på flere områder fra aksjeselskap og allmennaksjeselskap. I høringsnotatet er det pekt på at kravene til kontinuitet ved omorganiseringer må vurderes i lys av særtrekkene ved organiseringen av sparebanker. Egenkapitalen i sparebanker består i utgangspunktet av selveiende grunnfondskapital. I tillegg kan banken utstede egenkapitalbevis. Har banken utstedt egenkapitalbevis, vil egenkapitalen også bestå av eierandelskapital.

Finansforetaksloven åpner for at det kan opprettes en eller flere sparebankstiftelser i forbindelse med sammenslåing og deling av sparebanker. Etter finansforetaksloven § 12-25 skal sparebankstiftelsen videreføre sparebanktradisjonene og ha som formål et langsiktig og stabilt eierskap i sparebanken. Når overdragende sparebank oppretter en sparebankstiftelse i forbindelse med omorganiseringen, innebærer dette at det utstedes egenkapitalbevis som overføres til en selveiende stiftelse som langt på vei skal videreføre og ivareta den overdragende sparebankens tradisjoner og samfunnsoppgaver. Dette kan tale for at en slik omorganisering ikke bør anses å innebære brudd på eierkontinuiteten.

I høringsnotatet foreslo departementet på denne bakgrunn å endre reglene for skattefri omorganisering av sparebanker slik at det går klart frem at også sammenslåing og deling av sparebanker der overdragende sparebank oppretter sparebankstiftelse som mottar egenkapitalbevis i forbindelse med omorganiseringen, kan gjennomføres skattefritt. En forutsetning er at de utstedte egenkapitalbevisene overføres til en sparebankstiftelse i tråd med finansforetakslovens bestemmelser.

Departementet foreslo videre at inngangsverdien på egenkapitalbevisene som utstedes og overføres til sparebankstiftelsen ved omorganisering som nevnt, skal settes lik verdien av egenkapitalbevisene.

Skattedirektoratet støtter forslaget i høringsnotatet, men peker på at forslaget etter deres forståelse innebærer at inngangsverdien skal settes til virkelig verdi av egenkapitalbevisene. Direktoratet uttaler at dette er forskjellig fra skattefritakspraksis, hvor det er innvilget skattefritak på vilkår om at skattemessig inngangsverdi på egenkapitalbevisene settes lik skattemessig verdi av virksomheten. Direktoratet mener det ville vært nyttig med en klargjøring av hvorfor man på dette punktet ikke lovfester skattefritakspraksis.

D e p a r t e m e n t e t peker på at det i skattefritakspraksis er stilt vilkår om at den overtakende sparebanken overtar den overdragende sparebankens virksomhet med skattemessig kontinuitet. Vilkåret er imidlertid nedfelt i skatteloven § 11-7 første ledd, og det følger av § 11-2 tredje ledd første punktum at sparebanker kan slås sammen skattefritt på samme vilkår og prinsipper som gjelder for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Hensynet til skattemessig kontinuitet er dermed tilstrekkelig ivaretatt. Det er etter departementets vurdering ikke nødvendig å sikre det samme skatteprovenyet gjennom i tillegg å sette inngangsverdien på sparebankstiftelsens egenkapitalbevis lik den skattemessige verdien av den overførte virksomheten.

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet, og viser til forslag til endringer i skatteloven §§ 11-2 tredje ledd, 11-4 tredje ledd og 11-7 fjerde ledd.

Fusjons- og fisjonsfordringer

Reglene i skatteloven § 11-7 annet og tredje ledd om skattemessig behandling av fusjons- og fisjonsfordringer ble innført i 2011. De ble ansett som en lovfesting av gjeldende praksis. I lovforarbeidene er det lagt vekt på at den skattemessige behandlingen av trekantfusjoner og -fisjoner skal tilsvare den skattemessige behandlingen av topartsfusjoner og -fisjoner. Det er blant annet fremholdt at utgangspunktet ved trekantfusjoner og -fisjoner må være at det overtakende selskapet og dets morselskap samlet sett skal stå i samme skattemessige stilling som det overtakende selskapet ved topartstransaksjoner, jf. Prop. 78 L (2010–2011) punkt 7.5.2.

De sentrale vilkårene for at fusjoner og fisjoner kan gjennomføres skattefritt, følger av reglene om skattemessig kontinuitet, som gjelder både for selskapene som er part i fusjonen eller fisjonen og for eierne. Skattemessig kontinuitet på eiernivå sikres ved at aksjonærene i det overdragende selskapet viderefører inngangsverdi og ervervstidspunkt (og eventuell innbetalt kapital) på vederlagsaksjene i det overtakende selskapet. Ved trekantfusjoner og -fisjoner ivaretas skattemessig kontinuitet på eiernivå ved at skatteposisjonene videreføres på vederlagsaksjene i det overtakende selskapets morselskap. På selskapsnivå ivaretas skattemessig kontinuitet ved at det overtakende selskapet viderefører skattemessige verdier og ervervstidspunkter for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som overføres fra det overdragende selskapet, jf. skatteloven § 11-7 første ledd. Overtakende selskap overtar også det overdragende selskapets øvrige skatteposisjoner. Dette gjelder både for topartsfusjoner og -fisjoner og trekantfusjoner og -fisjoner.

Regelen om at fordringens skattemessige verdi skal settes lik skattemessig verdi av egenkapitalen som overføres ved trekantfusjonen eller -fisjonen og reglene om skatteplikt/fradragsrett ved realisasjon av fordringen, var hovedsakelig knyttet til de dagjeldende reglene om korreksjonsinntekt. Det fremgår av forarbeidene. Formålet med reglene om korreksjonsinntekt var å sikre at inntekt som lå til grunn for utbytteutdelinger, var skattlagt på selskapets hånd. Reglene gikk ut på at det skulle beregnes en korreksjonsinntekt hvis det ble delt ut midler som ikke var beskattet i selskapet. Korreksjonsinntekten ble beskattet på selskapets hånd som alminnelig inntekt.

I Prop. 78 L (2010–2011) punkt 7.5.2 uttales det blant annet:

«Ved trekantfusjoner/-fisjoner som gjennomføres etter fordringsmodellen, overføres det overdragende selskapets eiendeler og gjeld til det overtakende selskapet. Samtidig utstedes det en fordring til morselskapet basert på den regnskapsmessige nettoverdien av det som overføres fra det overdragende til det overtakende selskapet. Etableringen av fordringen medfører at den regnskapsmessige egenkapitalen i det overtakende selskapet forblir uendret, idet de verdier som det overtakende selskapet har fått tilført ved fusjonen eller fisjonen, motsvares av den gjelden som etableres til morselskapet. Egenkapitaløkningen skjer i stedet i morselskapet.

Dersom den regnskapsmessige verdien av eiendelene som ble overført ved fusjonen eller fisjonen er høyere enn den skattemessige verdien, vil den ubeskattede kapitalen som overføres til det overtakende selskapet, reflekteres i morselskapets fordring på det overtakende datterselskapet.»

Det uttales videre:

«Som nevnt ovenfor har departementet lagt til grunn at skattemessig verdi på fordringen tilsvarer skattemessig verdi av den egenkapital som overføres ved trekantfusjonen eller -fisjonen. Dette sikrer at den ubeskattede kapitalen i datterselskapet som reflekteres i fordringen, ikke kan deles ut fra morselskapet uten at dette gir grunnlag for korreksjonsinntekt. Dette sikrer skattemessig kontinuitet og likebehandling med topartsfusjoner og -fisjoner.»

Reglene om korreksjonsinntekt ble opphevet fra og med inntektsåret 2012. Det fremgår av høringsnotatet at departementet legger til grunn at den nåværende regelen i § 11-7 annet ledd ikke er nødvendig for å sikre skattemessig kontinuitet og likebehandling med topartsfusjoner/-fisjoner etter opphevelsen av reglene om korreksjonsinntekt.

Reglene om skattemessig behandling av fusjons- og fisjonsfordringer innebærer et kompliserende element ved trekantfusjoner og -fisjoner. Reglene medfører at det ved innfrielse eller konvertering av fusjons- eller fisjonsfordringer normalt oppstår gevinst eller tap hos morselskapet og motsvarende tap eller gevinst hos datterselskapet. I mange tilfeller kan gevinst og tap utlignes ved hjelp av konsernbidrag mellom de involverte selskapene. I enkelte tilfeller lar dette seg likevel ikke gjøre. Dette gjelder for eksempel hvis aksjerettslige utdelingsbegrensninger er til hinder for at konsernbidrag kan ytes, eller selskapene ikke lenger er i samme konsern ved utgangen av det inntektsåret fordringen realiseres.

I punkt 5.7.2 over er det redegjort for at departementet årlig behandler flere søknader om skattefritak for gevinst som oppstår ved konvertering av en fusjons- eller fisjonsfordring til aksjekapital i datterselskapet. Årsaken til at det normalt oppstår gevinster og tap ved innfrielse eller konvertering av fusjons- og fisjonsfordringer, er at skattemessig verdi på fordringen settes til den skattemessige egenkapitalen som overføres til det overtakende selskapet, mens pålydende på fordringen vil være den regnskapsmessige egenkapitalen som overføres til overtakende selskap. Endres reglene slik at skattemessig verdi på fordringen anses å være fordringens pålydende, vil innløsning eller konvertering av fordringer normalt ikke utløse skattemessig tap eller gevinst for kreditor eller debitor. Det vil innebære en forenkling for skattyterne, og det vil ikke lenger være behov for å søke departementet om skattefritak ved konvertering av fusjons- eller fisjonsfordringer.

I høringsnotatet foreslo departementet på denne bakgrunn å endre reglene slik at skattemessig verdi på fusjons- og fisjonsfordringer settes til fordringens pålydende. Det ble foreslått at endringen skulle gis virkning fra og med inntektsåret 2024.

Som omtalt i punkt 5.7.3 over, har Finans Norge og Revisorforeningen spilt inn at endringen bør tre i kraft med virkning fra inntektsåret 2023. Revisorforeningen har i den forbindelse pekt på at skattemessige virkninger knyttet til fordringene i situasjoner med salg av selskaper allerede kan være hensyntatt i forhandlingene, men at dette etter deres syn kan løses ved at partene frivillig kan velge å påberope seg skattefritaket forutsatt at opprinnelig mor- og datterselskap treffer samme valg.

Regnskap Norge støtter forslaget i høringsnotatet, men ber departementet vurdere egnede overgangsregler for foretak som ved utgangen av inntektsåret 2023 har latente tap eller gevinster knyttet til slike urealiserte fusjons- og fisjonsfordringer.

Skattedirektoratet støtter også forslaget i høringsnotatet, men peker på at det kan vurderes om det bør gis en overgangsregel for 2024 for selskap som per utgangen av inntektsåret 2023 har latente skatteposisjoner etter gjeldende bestemmelser i skatteloven § 11-7 annet og tredje ledd, knyttet til eksisterende fusjons- og fisjonsfordringer. Direktoratet peker på at en slik overgangsregel for eksempel kan gå ut på at konsernselskap som ønsker å komme inn under de nye reglene fra 2024, gis adgang til skattefritt å utjevne midlertidige og permanente forskjeller mellom skattemessig og regnskapsmessig verdi på fordringene.

Som det fremgår i punkt 5.7.3 over, foreslår d e p a r t e m e n t e t på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene at virkningstidspunktet fremskyndes, slik at endringen gis virkning fra og med inntektsåret 2023. Videre foreslår departementet at det innføres en valgfri overgangsregel. Den skal gjelde for selskap som per utgangen av inntektsåret 2023 har en latent skatteposisjon etter skatteloven § 11-7 annet ledd, jf. tredje ledd som følge av at den skattemessige verdien på en urealisert fusjons- eller fisjonsfordring avviker fra fordringens pålydende (fordringens regnskapsmessige verdi). Overgangsregelen som foreslås, innebærer at selskap med en slik latent skatteposisjon gis adgang til skattefritt å utligne forskjellen mellom skattemessig og regnskapsmessig verdi på fordringen. Departementet foreslår at valgfriheten gjøres betinget av at både mor- og datterselskap treffer samme beslutning.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 11-7 annet ledd og forslag til overgangsregel.

5.7.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Etter departementets vurdering vil de foreslåtte endringene gi bedre forutsigbarhet og være arbeidsbesparende for næringslivet. Foretakene vil spare tid og slippe kostnader som i dag er knyttet til søknadsprosessen, noe som vil innebære en forenkling. En lovfesting av de nevnte typetilfellene vil også være arbeidsbesparende for departementet.

De foreslåtte endringene vil i hovedsak innebære en kodifisering av fritakspraksis, og antas derfor å ha ubetydelige provenyvirkninger.

5.7.6 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2023.

5.8 Hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som deltar i mineralvirksomhet mv. i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel

5.8.1 Innledning og sammendrag

Det forventes i tiden fremover økt aktivitet i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel, herunder blant annet i tilknytning til utvinning av mineralforekomster, utnyttelse av fornybare energiressurser (havvind mm.) og CO₂-håndtering. Dette er omtalt i Meld. St. 36 (2020–2021) Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser og Meld. St. 11 (2021–2022) Tilleggsmelding til Meld. St. 36 (2020–2021). Inntekter fra slik virksomhet er skattepliktige etter norsk skattelov for personer og selskap som er skattemessig hjemmehørende her (jf. globalinntektsprinsippet, som innebærer skatteplikt til Norge uansett hvor i verden inntekten er opptjent). Etter norsk skattelov har Norge videre rett til å skattlegge inntekter fra utlendingers virksomhet og arbeid som skjer i riket, det vil si innenfor norsk territorialgrense til havs (begrenset skatteplikt).

Etter norsk skattelov er det ikke hjemmel til å skattlegge inntekter opptjent av utenlandske personer og selskap som deltar i mineralvirksomhet, utnytter fornybare energiressurser eller utøver karbonhåndtering i 200-milssonene og på kontinentalsokkelen. Det skyldes at disse aktivitetene skjer utenfor riket (utenfor norsk territorialgrense til havs).

Departementet sendte et forslag om å innføre begrenset skatteplikt til Norge for personer og selskap som er hjemmehørende i utlandet og deltar i mineralvirksomhet mv. på norsk kontinentalsokkel, på høring 21. februar 2022. Høringsfristen var 21. mai 2022. Departementet mottok 16 høringssvar. I Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 kapittel 23 uttalte regjeringen at den vil fremme forslag til endringer for Stortinget i løpet av 2023, med ikrafttredelse fra inntektsåret 2024.

For å sikre skatteplikt til Norge og oppnå likebehandling av norske og utenlandske aktører, foreslår regjeringen å innføre en begrenset skatteplikt i skatteloven § 2-3 første ledd for utenlandsk person, selskap eller innretning (selskap) som deltar i visse former for virksomhet utenfor sjøterritoriet. Det gjelder mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, utnyttelse av fornybare energiressurser i 200-milssonene og utøvelse av karbonhåndtering i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel. For alle aktiviteter gjelder skatteplikten også tilknyttet virksomhet («dertil knyttet virksomhet»).

Forslaget i proposisjonen er i det vesentlige en videreføring av forslaget i høringsnotatet. På bakgrunn av innspillene i høringen er imidlertid departementet kommet til at innføringen av hjemmel til å skattlegge utenlandsk arbeidstakers arbeidsinntekt tilknyttet aktivitetene, bør utsettes. Departementet foreslår å utsette innføring av denne delen av forslaget til 2025.

Virkeområdet for de tre hjemlene for skatteplikt følger av en kombinasjon av et geografisk og et saklig virkeområde. Det geografiske virkeområdet angir hjemlenes stedlige anvendelse, mens det saklige virkeområdet nærmere beskriver hvilke former for aktivitet som omfattes av skatteplikten.

Hjemlene er bygget opp etter mønster fra petroleumsskatteloven. Det vil si at den aktuelle kjernevirksomheten (hhv. mineralutvinning, utnyttelse av fornybare energiressurser og karbonhåndtering) er omfattet, men også tilknyttet virksomhet. Hjemlene er dermed utformet slik at også aktivitet med tilknytning til kjernevirksomheten, faller innenfor skatteplikten.

For «mineralvirksomhet» og «fornybare energiressurser» vil kjernevirksomheten være aktivitet i tilknytning til undersøkelse, utnyttelse og utvinning av de aktuelle ressursene. Begrepet «fornybare energiressurser» tar sikte på å regulere alle nåværende og fremtidige fornybare energikilder til havs, og omfatter i tillegg til havvind for eksempel solenergi. Kjernevirksomheten ved «karbonhåndtering» omfatter alle nåværende og fremtidige metoder for fangst, transport og lagring av CO₂ på egnet sted på kontinentalsokkelen.

Formuleringen «dertil knyttet virksomhet» omfatter tilfeller der det utenlandske selskapet ikke selv innehar tillatelsen eller konsesjonen til undersøkelse, utnyttelse eller utvinning, men utfører arbeid i tilknytning til kjerneaktivitetene som kontraktør eller underentreprenør. I tillegg vil «dertil knyttet virksomhet» omfatte ulike former for skipstransport, forsyningstjenester og servicevirksomhet i tilknytning til kjernevirksomheten, som transport av personell og cateringvirksomhet, samt virksomhet i forbindelse med anlegging og vedlikehold av innretninger mv. Det foreslås å gi departementet hjemmel til å unnta visse typer skipstransport fra skatteplikten. Dersom forslaget vedtas, vil departementet unnta skipstransport av mineraler og CO₂ i medhold av denne hjemmelen. Når det gjelder overføring av elektrisk energi eller transport av CO₂ gjennom rørledning med tilknytningspunkt i utlandet, foreslår departementet at skatteplikten skal gjelde i den utstrekning Norge har beskatningsrett etter folkeretten eller særskilt avtale med fremmed stat.

Norges utøvelse av den interne retten til å skattlegge etter de foreslåtte hjemlene kan begrenses i skatteavtaler med utenlandske selskaps hjemstat.

For samtlige aktiviteter er det skattelovens regler for skatt på alminnelig inntekt som får anvendelse. Forslaget innebærer ikke at det foreslås å innføre grunnrenteskatt for noen av de aktuelle næringene.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 2-3 første ledd nye bokstaver k, l og m. Det foreslås også en endring i skatteloven § 2-34 som følge av de nye beskatningshjemlene.

Forslaget antas å ha svært begrenset provenymessig betydning på kort sikt, og har følgelig små eller ingen provenyvirkninger i 2024.

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.8.2 Kyststatens jurisdiksjon etter havrettskonvensjonen

Kontinentalsokkelen

Territorialgrensen ligger inntil 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Innenfor grunnlinjene ligger det indre farvannet og utenfor grunnlinjene ligger sjøterritoriet. Området innenfor territorialgrensen er underlagt kyststatens suverenitet. Her har Norge full jurisdiksjon. En eventuell beskatning av selskap hjemmehørende i utlandet vil her følge av den alminnelige bestemmelsen i skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b fordi de aktuelle virksomhetene foregår «i riket». Der aktiviteten ikke oppfyller vilkårene for skatterettslig virksomhet, følger det en begrenset skatteplikt i skatteloven § 2-3 første ledd bokstav a for formue i og inntekt av fast eiendom eller løsøre som vedkommende eier eller rår over «i riket.»

For virksomhet på områder utenfor en stats sjøterritorium gjelder som utgangspunkt flaggstatsprinsippet etter folkeretten. Det innebærer at den stat hvor en innretning er registrert, kan utøve myndighet over dennes virksomhet, det være seg i form av lovgivning, tvangsmakt eller domsjurisdiksjon.

Kyststatenes rett til å utforske og utnytte ressursene på kontinentalsokkelen vokste frem i folkerettslig sedvane i årene etter andre verdenskrig og ble kodifisert i Genevèkonvensjonen om kontinentalsokkelen av 29. april 1958. Denne reguleringen har senere blitt videreført i havrettskonvensjonen av 10. desember 1982. Bestemmelsene om kontinentalsokkelen omtales i havrettskonvensjonen del VI.

Forstørr bilde

Kilde: Gunnar Sander og Audun Igesund/Norsk Polarinstitutt

Etter havrettskonvensjonen art. 76 nr. 1 omfatter en kyststats kontinentalsokkel havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som strekker seg ut over sjøterritoriet gjennom hele den naturlige forlengelse av landterritoriet til ytterkanten av kontinentalmarginen. Som et minimum strekker sokkelen seg imidlertid ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjene, selv i de tilfeller der ytterkanten av kontinentalmarginen ikke ligger så langt ut, med mindre tilstøtende kyster er til hinder for dette.

Havrettskonvensjonen art. 77 nr. 1 gir kyststaten suverene rettigheter over kontinentalsokkelen for det formål å undersøke den og utnytte dens naturforekomster. Samtidig gir havrettskonvensjonen art. 80, jf. art. 60 nr. 1, kyststaten eksklusiv jurisdiksjon til å oppføre og til å tillate og regulere oppføring av kunstige øyer, innretninger og anlegg på egen kontinentalsokkel som benyttes for dette formål. Norges kontinentalsokkel er definert i kontentalsokkelloven (lov 18. juni 2021 nr. 89). Loven definerer Norges kontinentalsokkel i tråd med havretten.

Eksklusiv økonomisk sone

Havrettskonvensjonen har bestemmelser om den eksklusive økonomiske sonen i del V. Av art. 57 følger det at kyststatene kan opprette en eksklusiv økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil. Det følger av folkeretten at opprettelse av økonomisk sone krever at kyststaten positivt proklamerer dette. Norge har gitt proklamasjon og opprettet økonomisk sone ved økonomiske soneloven (lov 17. desember 1976 nr. 91) og påfølgende forskrifter. Ved forskrift 17. desember 1976 nr. 15 om iverksettelse av Norges økonomiske sone ble økonomisk sone ved Fastlands-Norge opprettet. Deretter ble fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen opprettet ved henholdsvis forskrift 3. juni 1977 nr. 6 og forskrift 23. mai 1980 nr. 4. Det er disse tre sonene som refereres til som 200-milssonene.

Havrettskonvensjonen art. 56 nr. 1 fastslår at kyststatene i den eksklusive økonomiske sonen har suverene rettigheter for det formål å undersøke og utnytte, bevare og forvalte såvel levende som ikke-levende naturforekomster i vannmassene over havbunnen, på havbunnen og i undergrunnen, og med hensyn til annen virksomhet med sikte på økonomisk utnyttelse. Energiproduksjon fra vann, strømmer og vind er her eksplisitt omtalt.

Videre følger det av art. 60 nr. 1 at kyststaten har enerett til å oppføre og til å tillate og regulere oppføring, drift og bruk av innretninger og anlegg for de formål som er fastsatt i art. 56 nr. 1, og for andre økonomiske formål. Kyststaten har eksklusiv jurisdiksjon over slike anlegg.

5.8.3 Høringen

Departementet sendte 21. februar 2022 på høring et forslag om å innføre en begrenset skatteplikt for utenlandske personer og selskap som deltar i mineralvirksomhet, utnytter fornybare energiressurser eller utøver karbonhåndtering, og tilknyttet virksomhet og arbeid, på norsk kontinentalsokkel. Høringsfristen var 21. mai 2022.

Departementet har mottatt 16 høringssvar, hvor tre er uten merknader. Departementet har mottatt høringssvar med merknader fra følgende høringsinstanser:

• Skattedirektoratet

• Oljeskattekontoret

• Advokatforeningen

• Energi Norge

• NHO

• LO

• Norsk olje og gass (nå Offshore Norge)

• Norges Rederiforbund

• Norwea

• Ørsted

• Statkraft AS

• Den norske Revisorforening

• KPMG Law Advokatfirma AS

Samtlige høringsinstanser med merknader er positive til forslaget om å innføre de foreslåtte beskatningshjemlene. Skattedirektoratet er positiv til forslaget om beskatningshjemmel for de aktuelle aktiviteter og ser at det er et klart behov for reglene, særlig i lys av at det foreligger signaler om en økende satsing på den type virksomhet som omfattes av forslaget. Tilsvarende får forslaget støtte fra LO og NHO.

Energi Norge, Offshore Norge, Statkraft AS og Ørsted er positive til forslaget og viser til at det vil likestille utenlandske og norske aktører og bidra til å sikre rettferdige og like konkurransevilkår for alle.

Flere av høringsinstansene har merknader til enkelte punkter i forslaget som ble sendt på høring. Disse merknadene vurderes konkret under de aktuelle temaene. Flere høringsmerknader omhandler behovet for endringer i øvrig skattelovgivning som en følge av innføringen av skatteplikt for utenlandsk arbeidstakers arbeidsinntekt. Departementet har kommet til at innføringen av den delen av forslaget som gjelder utenlandsk arbeidstakers arbeidsinntekt, bør utsettes med sikte på innføring fra og med 2025. Disse merknadene vil derfor vurderes på et senere tidspunkt.

5.8.4 Vurderinger og forslag

Mineralvirksomhet

Bakgrunnen for forslaget og gjeldende rett

I 2020 ble det igangsatt en åpningsprosess med tilhørende konsekvensutredning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel etter havbunnsmineralloven (lov 22. mars 2019 nr. 7). I Meld. St. 25 (2022–2023) har regjeringen foreslått å åpne områder for kommersiell havbunnsmineralaktivitet i Norge. I stortingsmeldingen presiseres det at åpning av områder ikke automatisk vil føre til utvinning, men gir mulighet til å sette i gang prosess med tildeling av tillatelser og dermed kommersiell leteaktivitet. I stortingsmeldingen er det også lagt frem en strategi for forvaltning av de norske havbunnsmineralressursene.

Havbunnsmineralloven har til formål å legge til rette for undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på kontinentalsokkelen i samsvar med samfunnsmessige målsettinger, og regulerer forhold som undersøkelsestillatelser og utvinningstillatelser. Ingen andre enn staten kan drive mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen uten tillatelse, godkjenning eller samtykke etter havbunnsmineralloven.

Da havbunnsmineralloven ble vedtatt, uttalte flertallet i energi- og miljøkomiteen at den forventer at regjeringen vil legge frem forslag til skatteregler for næringen, jf. Innst. 150 L (2018–2019).

Etter de alminnelige reglene i skatteloven vil inntekter fra mineralvirksomhet være skattepliktige for selskap skattemessig hjemmehørende i Norge, jf. skatteloven § 2-2. For selskap skattemessig hjemmehørende i utlandet, hjemler ikke skatteloven en slik skatteplikt når virksomheten foregår utenfor norsk territorialgrense til havs (utenfor riket).

Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som undersøker og deltar i mineralvirksomhet og tilknyttet virksomhet på norsk kontinentalsokkel. I forslaget til geografisk virkeområde ble det vist til kontinentalsokkelloven.

Ved utformingen av hjemmelen for skatteplikt ble det foreslått å ta utgangspunkt i det saklige virkeområdet i havbunnsmineralloven og ordlyden i petroleumsskatteloven § 1. I petroleumsskatteloven § 1 er det saklige virkeområdet fastsatt til «undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske petroleumsforekomster og dertil knyttet virksomhet». Det ble foreslått at hjemmelen skal omfatte utenlandske selskap som innehar tillatelse til undersøkelse og utvinning av mineralforekomster etter havbunnsmineralloven. Det ble vist til at hjemmelen vil omfatte enhver aktivitet med tilknytning til undersøkelse og utvinning av mineraler fra kontinentalsokkelen for kommersielt formål. Videre ble det foreslått at hjemmelen skal omfatte ulike former for tilknyttet virksomhet, som ulike former for hjelpevirksomhet og tilfeller der det utenlandske selskapet ikke selv innehar tillatelse til undersøkelse eller utvinning, men utfører arbeid som kontraktør eller underentreprenør.

Departementets vurderinger og forslag

Geografisk virkeområde

I høringsnotatet og i omtalen i punkt 5.8.2 legger departementettil grunn at Norge har folkerettslig anledning til å utøve jurisdiksjon over utnyttelse av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel og innretninger som benyttes i mineralvirksomheten, jf. havrettskonvensjonen art. 77 nr. 1 og art. 80, jf. art. 60 nr. 1. Dette gjelder enten virksomheten drives fra en installasjon, et anlegg eller et fartøy.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å innføre hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som deltar i mineralvirksomhet mv. på den norske kontinentalsokkelen. Norges kontinentalsokkel er definert i kontinentalsokkelloven. Loven presiserer den geografiske utstrekningen for Norges suverene rettigheter til å utforske og utnytte ressursene på kontinentalsokkelen og bidrar til forutsigbarhet og klare rammevilkår for virksomhet på sokkelen. Departementet foreslår at det henvises til denne loven ved utformingen av det geografiske virkeområdet for hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som undersøker og deltar i mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Saklig virkeområde

Havbunnsmineralloven gjelder kommersiell utnyttelse av alle mineraler på kontinentalsokkelen.

Lovens saklige virkeområde fremgår av § 1-2, og gjelder «virksomhet knyttet til undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på havbunnen og grunnen under denne».

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at det ved utformingen av hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som deltar i mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, tas utgangspunkt i det saklige virkeområdet i havbunnsmineralloven og ordlyden i petroleumsskatteloven § 1. Departementet foreslår at skatteplikten skal omfatte utenlandske selskaps inntekt av undersøkelse og utvinning av mineralforekomster og «dertil knyttet virksomhet». En slik utforming innebærer at hjemmelen vil være nært beslektet med det saklige virkeområdet til havbunnsmineralloven. I tillegg vil en utforming med utgangspunkt i ordlyden i petroleumsskatteloven fange opp de særskilte problemstillingene som oppstår ved beskatning av virksomhet på kontinentalsokkelen.

Tildeling av utvinningstillatelser er regulert i havbunnsmineralloven § 4-1. Departementet legger til grunn at enhver utvinning etter havbunnsmineralloven vil være omfattet av bestemmelsens saklige virkeområde.

Bestemmelsens saklige virkeområde dekker en videre krets av aktiviteter enn det som gjelder selve utvinningen. Etter bestemmelsen vil for eksempel teknisk undersøkelse etter mineralforekomster på den norske kontinentalsokkelen av et selskap hjemmehørende i utlandet, bli undergitt beskatning til Norge, uavhengig av om selskapet har noen annen form for tilknytning til riket. Med «undersøkelse» siktes det til enhver leting etter og kartlegging av mineralforekomster for kommersielt formål.

Søknad om og tildeling av undersøkelsestillatelse er regulert i havbunnsmineralloven § 3-1. For å kunne drive teknisk undersøkelse er det et krav om tillatelse, godkjenning eller samtykke etter havbunnsmineralloven. Leting etter og kartlegging av mineralforekomster for kommersielt formål omfatter geologiske, geofysiske, geokjemiske og geotekniske aktiviteter og drift og bruk av innretninger i den utstrekning de anvendes til undersøkelse. Departementet legger til grunn at alle disse aktivitetene blir skattepliktige etter den foreslåtte bestemmelsen.

Bestemmelsen er utformet slik at det ikke er noe krav om at det utenlandske selskapet selv innehar undersøkelsestillatelsen. Utenlandske selskap som leter etter mineralforekomster som kontraktører (tjenesteytere), vil også være omfattet av bestemmelsens saklige virkeområde. Tilsvarende gjelder dersom selve utvinningen er satt bort til et utenlandsk selskap uten utvinningstillatelse. Det er ikke noe krav om et direkte kontraktsforhold. Også indirekte kontraktsforhold som underentreprenører omfattes av bestemmelsens saklige virkeområde.

Etter departementets forslag omfatter hjemmelen for skatteplikt ulike former for hjelpevirksomhet med tilknytning til mineralutvinning på norsk kontinentalsokkel, som ulike former for transportvirksomhet og forsyningstjenester.

Norges Rederiforbund mener det er behov for at et lovforslag i større grad klargjør hvilke forsyningstjenester og annen transportvirksomhet som omfattes av beskatningshjemmelen. Dette gjelder særlig i de tilfellene fartøyene kommer fra eller skal videre til utenlandsk havn. I tillegg må beskatningshjemmelen ikke gå lengre enn det er adgang til etter havrettskonvensjonen.

Offshore Norge mener at transport av mineraler med skip fra norsk kontinentalsokkel ikke bør være omfattet av den foreslåtte beskatningshjemmelen. Det vises til at dette vil gi sammenheng i regelverket, da tilsvarende løsning er lagt til grunn i petroleumsskatteloven, jf. Rt-2013-1429 (Teekay-dommen). Videre vises det til Norges sjøfartsinteresser og at man har en interesse i at prinsippet om flaggstatens jurisdiksjon ikke uthules.

Oljeskattekontoret antar at etablert praksis fra petroleumsskatten er relevant ved tolkningen av de foreslåtte beskatningshjemlene. Gjennom praksis har det blant annet blitt klarlagt at petroleumsskatteloven skal forstås slik at andre typer inntektserverv ikke er relevante. Det har blant annet gitt utslag i at utleie av formuesobjekter til bruk i petroleumsvirksomhet, ikke i seg selv utløser skatteplikt. Hvor tett tilknytning som kreves til basisaktiviteten, har under petroleumsskatteloven kommet opp i form av spørsmål om allokering av inntekter, det vil si hvilke enkeltposter som skal henføres til norsk beskatning.

Departementet legger til grunn at tolkningspraksis vedrørende petroleumsskattelovens virkeområde, så langt den passer, vil være relevant for tolkningen av det saklige virkeområdet for mineralvirksomhet. Det betyr at virkeområdet til petroleumsskatteloven for forsyningsskip og annen transportvirksomhet, utleie av formuesobjekter til bruk i virksomheten mm., jf. over, som utgangspunkt gir føringer for det saklige virkeområdet for forslaget til hjemmel til å skattlegge mineralvirksomhet.

Når det særlig gjelder utenlandske bøyelastere som frakter petroleum fra norsk kontinentalsokkel til norsk havn, kom Høyesterett i Teekay-dommen til at slik skipstransport ikke er omfattet av petroleumsskatteloven (som «dertil knyttet virksomhet»). Høyesterett viste blant annet til internasjonal usikkerhet rundt folkerettens rammer på lovgivningstidspunktet og dagjeldende norsk havretts- og skipsfartspolitikk.

Departementet mener at løsningen på dette punktet i petroleumsskatteloven fra 1975 ikke uten videre bør være avgjørende ved innføring av hjemmel til å skattlegge mineralvirksomhet og «dertil knyttet virksomhet» i dag. Det vises til at skipstransport til land av mineraler utvunnet på kontinentalsokkelen, er et nødvendig ledd i utnyttelsen av ressursene. Når transporten går fra norsk kontinentalsokkel til norsk havn, foregår aktiviteten dessuten innenfor norsk beskatningsområde. Samtidig kan særegne hensyn gjøre seg gjeldende når det gjelder jurisdiksjon over skipstransport. Det kan dessuten være hensiktsmessig at hjemmelen til å skattlegge mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen også på dette punktet har tilsvarende virkeområde som petroleumsskatteloven. På denne bakgrunn foreslås at departementet får hjemmel til i forskrift å unnta visse typer skipstransport fra skatteplikten for mineralvirksomhet og «dertil knyttet virksomhet» på kontinentalsokkelen. Dersom Stortinget vedtar lovforslaget i denne proposisjonen, vil departementet unnta transport av mineraler med skip til land fra skatteplikten i medhold av denne hjemmelen.

Den foreslåtte hjemmelen innfører en begrenset skatteplikt til Norge for utenlandske selskap som deltar i undersøkelse og utvinning av mineraler på norsk kontinentalsokkel, og dertil knyttet virksomhet. Norges utøvelse av den interne beskatningsretten kan imidlertid begrenses i skatteavtaler med utenlandske selskaps hjemstat. Det vises til punkt 5.8.7 for nærmere omtale av skatteavtalespørsmål.

For utenlandske selskap som undersøker og deltar i mineralvirksomhet og dertil knyttet virksomhet på norsk kontinentalsokkel, er det skattelovens regler for skatt på alminnelig inntekt som får anvendelse.

Det vises til forslag til skatteloven § 2-3 første ledd ny bokstav k.

Fornybare energiressurser

Bakgrunnen for forslaget og gjeldende rett

Ved kongelig resolusjon av 12. juni 2020 ble det besluttet å åpne områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II for søknader om fornybar energiproduksjon etter havenergilova (lov 4. juni 2010 nr. 21). Den kongelige resolusjonen er en oppfølging av strategien for flytende vindkraft i Prop. 1 S (2017–2018) for Olje- og energidepartementet. Konkurranse om prosjektområder til havvind i områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II ble lyst ut av Olje- og energidepartementet 29. mars 2023.

Havenergilova har blant annet til formål å legge til rette for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs i samsvar med samfunnsmessige målsettinger. Retten til å utnytte fornybare energiressurser til havs tilhører i utgangspunktet staten.

I Meld. St. 36 (2020–2021) Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser punkt 4.3.2.4 la regjeringen Solberg til grunn at det bør innføres hjemmel til å skattlegge vindkraft på kontinentalsokkelen på samme måte som petroleumsskatteloven etablerer hjemmel til å skattlegge inntekt fra petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.

Etter de alminnelige reglene i skatteloven vil inntekter fra vindkraft til havs og fornybare energiressurser være skattepliktig for selskap skattemessig hjemmehørende i Norge, jf. skatteloven § 2-2. For selskap skattemessig hjemmehørende i utlandet, hjemler ikke skatteloven en slik skatteplikt når virksomheten foregår utenfor norsk territorialgrense til havs (utenfor riket).

Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre en hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som undersøker og utnytter fornybare energiressurser og tilknyttet virksomhet på norsk kontinentalsokkel. I forslaget til geografisk virkeområde ble det vist til kontinentalsokkelloven.

Ved utformingen av hjemmelen for skatteplikt ble det foreslått å ta utgangspunkt i det saklige virkeområdet i havenergilova og ordlyden i petroleumsskatteloven § 1. Det ble foreslått at hjemmelen skal omfatte utenlandske selskap som foretar forundersøkelser eller har konsesjon til å utnytte fornybare energiressurser på norsk kontinentalsokkel. Det ble vist til at hjemmelen vil omfatte alle nåværende og fremtidige fornybare energikilder på kontinentalsokkelen. Videre ble det foreslått at hjemmelen skal omfatte ulike former for tilknyttet virksomhet, som ulike former for hjelpevirksomhet, og tilfeller der det utenlandske selskapet ikke selv drifter forundersøkelsen eller har konsesjon til utnyttelse, men utfører arbeid som kontraktør eller underentreprenør.

Departementets vurderinger og forslag

Geografisk virkeområde

I høringsnotatet la departementet til grunn, med henvisning til havrettskonvensjonen art. 56 nr. 1 og art. 80, jf. art. 60, at Norge har eksklusiv myndighet til å regulere utnyttelse av fornybare energiressurser i den økonomiske sonen og på kontinentalsokkelen.

Skattedirektoratet visertil at drøftelsen i høringsnotatet levner en viss tvil om fornybar energiutnyttelse som bare foregår i den økonomiske sonen, er ment å skulle omfattes av virkeområdet eller ikke. Det vil etter Skattedirektoratets syn være hensiktsmessig om det tas eksplisitt stilling til dette i forarbeidene.

Oljeskattekontoret mener det ikke uten videre er intuitivt at utnyttelse av havenergi har tilknytning til kontinentalsokkelen. Det bør derfor vurderes om det i lovbestemmelsen også skal tas med en henvisning til den økonomiske sonen. Oljeskattekontoret mener videre det er et spørsmål om rekkevidden av jurisdiksjonen til utnyttelse av havenergi over kontinentalsokkelen.

Etter en nærmere vurdering og på bakgrunn av høringsuttalelsene, finner departementet det hensiktsmessig med en presisering av det geografiske virkeområdet for undersøkelse og utnyttelse av fornybare energiressurser.

Departementetviser til at havrettskonvensjonen art. 56. nr. 1 og art. 60 gir kyststatene folkerettslig adgang til å utøve jurisdiksjon over undersøkelse og utnyttelse av fornybare energiressurser i økonomiske soner, og innretninger og anlegg som benyttes i tilknytning til virksomheten, jf. punkt 5.8.2. Departementet er derfor enig med høringsinstansene i at utnyttelse av fornybare energiressurser er omfattet av kyststatens rettigheter i økonomiske soner. Departementet foreslår at hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som undersøker og utnytter fornybare energiressurser, får anvendelse i 200-milssonene opprettet i medhold av økonomiske soneloven.

Departementet foreslår videre en forskriftsbestemmelse som åpner for at Kongen kan bestemme at beskatningshjemmelen skal gjelde på kontinentalsokkelen. Forskriftsbestemmelsen kan bli aktuell dersom det i fremtiden skulle oppstå virksomhet i tilknytning til fornybare energiressurser på kontinentalsokkelen.

Saklig virkeområde

Det saklige virkeområdet til havenergilova fremgår av § 1-2, og gjelder fornybar energiproduksjon og omforming og overføring av elektrisk energi til havs. «Fornybar energiproduksjon» er definert i § 1-4. Begrepet omfatter produksjon av elektrisk energi ved utnyttelse av fornybare energiressurser, som vind, bølger og tidevann. Av forarbeidene til loven i Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) på side 79–80 fremgår det at loven omfatter «energiproduksjon frå alle fornybare energiberarar innan det stadlige verkeområdet». Begrepet «fornybare energiressurser» er teknologinøytralt, og tar sikte på å regulere alle nåværende og fremtidige fornybare energikilder til havs. Som et eksempel på en energibærer som ikke er omtalt i loven, nevner forarbeidene solenergi.

Departementet foreslår at det ved utformingen av hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som utnytter fornybare energiressurser i 200-milssonene, tas utgangspunkt i det saklige virkeområdet i havenergilova og ordlyden i petroleumsskatteloven § 1. Departementet foreslår at skatteplikten på samme måte skal omfatte utenlandske selskaps inntekt av undersøkelse og utnyttelse av fornybare energiressurser og «dertil knyttet virksomhet». Dette innebærer også at tolkningspraksis vedrørende petroleumsskattelovens virkeområde, så langt den passer, vil være relevant for tolkningen av det saklige virkeområdet for hjemmel til å skattlegge fornybare energiressurser, jf. tilsvarende for mineralvirksomhet over.

Skattedirektoratet viser til at petroleumsskatteloven også omfatter «rørledningstransport av utvunnet petroleum». Problemstillinger knyttet til rørledningstransport vil også kunne dukke opp ved virksomhet i tilknytning til aktivitetene i forslaget, eksempelvis ved legging og drift av elektriske kabler. Det bør klargjøres om slik aktivitet også omfattes, og i så tilfelle tas med i lovteksten. Offshore Norge antar at transport av fornybar energi fra norsk kontinentalsokkel med strømkabler er omfattet av den foreslåtte beskatningshjemmelen, og foreslår at dette presiseres i ordlyden i forslaget etter mønster fra petroleumsskatteloven.

Norwea mener det er ønskelig med en presisering av om fornybare energiressurser er ment å omfatte aktiviteter knyttet til transmisjon, eventuell produksjon av fornybare gasser som hydrogen, samt marine operasjoner mv.

Etter forslaget omfatter hjemmelen for skatteplikt produksjon av elektrisk energi ved utnyttelse av fornybare ressurser, og omforming og overføring av energi, jf. tilsvarende saklig virkeområde for havenergilova. Departementet legger til grunn at hjemmelen omfatter alle nåværende og fremtidige fornybare energikilder. Produksjon av elektrisk energi som utnyttes i fremstilling av hydrogen, vil være omfattet av hjemmelen. Selve hydrogenproduksjonen er ikke omfattet av havenergilova og faller utenfor forslaget til beskatningshjemmel.

Forslaget til hjemmel for skatteplikt omfatter videre aktivitet med tilknytning til utnyttelse av fornybare energiressurser. Det betyr at bestemmelsens saklige virkeområde inkluderer en videre krets av aktiviteter enn det som gjelder selve utnyttelsen. Etter bestemmelsen vil for eksempel teknisk forundersøkelse etter fornybare energiressurser i 200-milssonene drevet av et selskap hjemmehørende i utlandet, bli skattepliktig til Norge, uavhengig av om selskapet har noen annen form for tilknytning til riket.

Forundersøkelse er regulert i havenergilova § 2-1. Bestemmelsen gir departementet myndighet til å gi forskrifter om forundersøkelse. Ifølge forarbeidene i Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) på side 80 tar bestemmelsen sikte på å gjøre mulig reguleringer av tekniske innretninger, som for eksempel vindmaster, og eventuelle undersøkelser av bunnforhold. Departementet legger til grunn at alle de nevnte aktivitetene blir skattepliktige etter den foreslåtte bestemmelsen.

Den foreslåtte bestemmelsen er utformet slik at forundersøkelse som gjennomføres av utenlandske kontraktører (tjenesteytere), også vil være omfattet av bestemmelsens saklige virkeområde. Tilsvarende gjelder dersom selve utnyttelsen er satt bort til et utenlandsk selskap uten konsesjon. Det er ikke noe krav om et direkte kontraktsforhold. Også indirekte kontraktsforhold som underentreprenører omfattes av bestemmelsens saklige virkeområde.

Bestemmelsen omfatter videre ulike former for hjelpevirksomhet med tilknytning til utnyttelse av fornybare energiressurser i 200-milssonene. Eksempelvis vil selskap som bidrar ved installasjon eller vedlikehold av infrastruktur knyttet til fornybar energiproduksjon, som transmisjonskabler, være omfattet av hjemmelen. Videre omfatter hjemmelen ulike former for transportvirksomhet og forsyningstjenester.

Kyststatenes jurisdiksjon over undersøkelse og utnyttelse av fornybare energiressurser omfatter etter folkeretten i utgangspunktet også overføring av elektrisk energi med kabler, der kablene benyttes i tilknytning til utnyttelse av fornybare energiressurser i de økonomiske sonene. Det må likevel tas forbehold for tilfeller der slike kabler er utenlandsk eid og går til tilknytningspunkt i utlandet. Departementet foreslår at norsk beskatningsrett i disse tilfellene skal gå så langt som folkeretten rekker eller som følger av særskilt avtale med fremmed stat. Jurisdiksjonsspørsmål, inkludert beskatningsrett, vil normalt bli løst i bilateral avtale mellom Norge og annen stat i forbindelse med eventuell anlegging av slike kabler til utlandet. Kabler som går til land i Norge, faller innenfor forslaget til beskatningshjemmel.

Den foreslåtte hjemmelen innfører en begrenset skatteplikt til Norge for utenlandske selskap som undersøker og utnytter fornybare energiressurser og dertil knyttet virksomhet i 200-milssonene. Som omtalt ovenfor for mineralvirksomhet, kan imidlertid Norges utøvelse av beskatningsretten begrenses i skatteavtaler med utenlandske selskaps hjemstat.

For utenlandske selskap som undersøker og utnytter fornybare energiressurser og dertil knyttet virksomhet i 200-milssonene, er det skattelovens regler for skatt på alminnelig inntekt som får anvendelse.

Det vises til forslag til skatteloven § 2-3 første ledd ny bokstav l.

Karbonhåndtering

Bakgrunnen for forslaget og gjeldende rett

Høsten 2020 la regjeringen Solberg frem stortingsmeldingen om Langskip, et norsk demonstrasjonsprosjekt for CO₂-håndtering, jf. Meld. St. 33 (2019–2020) Langskip – fangst og lagring av CO₂. Stortinget vedtok høsten 2020 å gjennomføre Langskip i tråd med forslag i Meld. St. 33 (2019–2020) og Prop. 1 S (2020–2021) for Olje- og energidepartementet. Northern Lights JV DA, som er et samarbeid mellom Equinor, Shell og Total, skal bygge og drive transport- og lagringsinfrastrukturen i Langskip. Transport- og lagringsinfrastrukturen er skalerbar. Northern Lights planlegger utbygging i flere faser.

Samlet er det tildelt ett område for lagring av CO₂ på norsk kontinentalsokkel, og det er tildelt seks letetillatelser.

EUs CO₂-lagringsdirektiv ble vedtatt i 2009. Direktivet utgjør utgangspunktet for det norske regelverket for karbonfangst, transport og lagring, og er i hovedsak gjennomført på forskriftsnivå.

Karbonhåndteringsaktiviteter som gjennomføres som et ledd i petroleumsvirksomhet, er regulert i petroleumsforskriften (forskrift 27. juni 1997 nr. 653). Utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og transport av CO₂ på kontinentalsokkelen utenfor petroleumsvirksomhet, reguleres av lagringsforskriften (forskrift av 5. desember 2014 nr. 1517).

Tilsvarende som for mineralutvinning og fornybare energiressurser, vil inntekter fra karbonhåndtering etter gjeldende rett ikke være skattepliktige for selskap skattemessig hjemmehørende i utlandet når virksomheten foregår utenfor norsk territorialgrense til havs (utenfor riket).

Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre hjemmel til å skattlegge utenlandske selskap som undersøker og utøver karbonhåndtering og tilknyttet virksomhet på norsk kontinentalsokkel. I forslaget til geografisk virkeområde ble det vist til kontinentalsokkelloven.

Ved utformingen av hjemmelen for skattlegging ble det foreslått å ta utgangspunkt i det saklige virkeområdet i petroleumsforskriften og lagringsforskriften og ordlyden i petroleumsskatteloven § 1. Det ble foreslått at hjemmelen skal omfatte utenlandske selskap som driver fangst, transport og lagring av CO₂ etter petroleumsforskriften, og transport og lagring av CO₂ etter lagringsforskriften, herunder undersøkelse, leting og utnyttelse. Det ble vist til at begrepet «karbonhåndtering» er ment å omfatte alle nåværende og fremtidige metoder for karbonfangst og -lagring på kontinentalsokkelen. Videre ble det foreslått at hjemmelen skal omfatte ulike former for tilknyttet virksomhet, som ulike former for hjelpevirksomhet, og der det utenlandske selskapet ikke selv innehar tillatelse til undersøkelse, leting eller utnyttelse, men utfører arbeid som kontraktør eller underentreprenør.

Departementets vurderinger og forslag

Geografisk virkeområde

Tilsvarende som i høringsnotatet, jf. også ovenfor i punkt 5.8.2, legger departementet til at grunn at Norge har folkerettslig adgang til å utøve jurisdiksjon over utøvelse av karbonhåndtering på norsk kontinentalsokkel og innretninger som benyttes i virksomheten, jf. havrettskonvensjonen art. 77 nr. 1 og art. 80, jf. art. 60 nr. 1. Dette gjelder både der virksomheten drives fra en installasjon, et anlegg eller et fartøy.

Videre har kyststater etter havrettskonvensjonen art. 56. nr. 1 og art. 60 adgang til å utøve jurisdiksjon over undersøkelse og utnyttelse av naturforekomster i de økonomiske sonene, og innretninger og anlegg som benyttes i tilknytning til virksomheten. Med andre ord vil Norge ha jurisdiksjon til å regulere karbonhåndtering innenfor soner opprettet i medhold av havrettskonvensjonen del V.

På bakgrunn av dette foreslår departementet at det innføres hjemmel til å skattlegge utenlandsk selskap som utøver karbonhåndtering i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel. Ved utformingen av hjemmelen henvises det til soner opprettet i medhold av økonomiske soneloven og kontinentalsokkelloven.

Saklig virkeområde

I petroleumsforskriften kapittel 4a reguleres fangst, transport og lagring av CO₂ i petroleumsvirksomhet. Samtykke til injeksjon og lagring av CO₂ reguleres i forskriftens § 30e og § 30f.

I lagringsforskriften er søknad om og tildeling av undersøkelsestillatelse og letetillatelse regulert i kapittel 2 og kapittel 3, mens utnyttelsestillatelser tildeles etter kapittel 4. Transport av CO₂ reguleres i kapittel 6. Leting er i forskriften definert som geologiske, geofysiske, geokjemiske og geotekniske aktiviteter, leteboring, overvåkning og injeksjonstesting for å karakterisere lagringslokaliteten med sikte på vurdering av potensialet for utnyttelse av den til lagring av CO₂, samt drift og bruk av innretning i den utstrekning den anvendes til leting.

Departementet viser til at begrepet «karbonhåndtering» er ment å omfatte alle nåværende og fremtidige metoder for fangst, transport og lagring av CO₂. Departementet legger til grunn at begrepet omfatter transport og lagring av CO₂ i henhold til lagringsforskriften, herunder undersøkelse, leting og utnyttelse. Videre vil begrepet omfatte fangst, transport og lagring av CO₂ i medhold av petroleumsforskriften. Hva gjelder karbonhåndtering som inngår som et ledd i petroleumsvirksomhet, vises det til nærmere omtale i punkt 5.8.5.

Departementet foreslår at det ved utformingen av hjemmel til å skattlegge utenlandske foretak som utøver karbonhåndtering, tas utgangspunkt i det saklige virkeområdet i petroleumsforskriften og lagringsforskriften og ordlyden i petroleumsskatteloven § 1. Departementet foreslår at skatteplikten skal omfatte utenlandske selskaps inntekt av undersøkelse og utøvelse av karbonhåndtering og «dertil knyttet virksomhet» i 200-milssonene og på kontinentalsokkelen. Departementet legger til grunn at tolkningspraksis vedrørende petroleumsskattelovens virkeområde vil være relevant for tolkningen av det saklige virkeområdet for karbonhåndtering, så langt den passer, jf. tilsvarende for mineralvirksomhet og fornybare energiressurser ovenfor.

Bestemmelsen omfatter karbonhåndtering i henhold til undersøkelsestillatelser, letetillatelser og utnyttelsestillatelser etter lagringsforskriften, eller fangst, transport og lagring av CO₂ i medhold av petroleumsforskriften. Dette gjelder uavhengig av om selskapet har noen annen form for tilknytning til riket.

Det er ikke noe krav om at det utenlandske selskapet selv innehar tillatelse til undersøkelse, leting eller utnyttelse. Utenlandske selskap som driver denne form for virksomhet som kontraktører (tjenesteytere), vil også være omfattet av bestemmelsens saklige virkeområde. Tilsvarende gjelder dersom selve utnyttelsen er satt bort til et utenlandsk selskap uten tillatelse. Det er videre ikke noe krav om et direkte kontraktsforhold. Også indirekte kontraktsforhold som underentreprenører omfattes av bestemmelsens saklige virkeområde.

Bestemmelsen omfatter videre ulike former for hjelpevirksomhet med tilknytning til utøvelse av karbonhåndtering, som ulike former for transportvirksomhet og forsyningstjenester.

Offshore Norge mener transport av CO₂ med skip ikke bør være omfattet av den foreslåtte hjemmelen. Tilsvarende som for mineralvirksomhet, vises det til sammenhengen med regelverket i petroleumsskatteloven. I tillegg vises det til at det er ønskelig med import av CO₂ som innsatsfaktor i karbonhåndtering, og at utenlandske skip som frakter CO₂, kun vil ha kortvarige opphold på norsk sokkel. Transportvirksomheten synes derfor å ha en svak tilknytning til norsk beskatningsområde. Transport er en del av hovedvirksomheten «karbonhåndtering», og Offshore Norge mener derfor det bør avklares uttrykkelig at transport av CO₂ med skip ikke omfattes av definisjonen.

Departementet viser til omtalen ovenfor om skattlegging av skipstransport av mineraler til land. I likhet med det som er uttalt der, mener departementet at virkeområdet for petroleumsskatteloven (etter Høyesteretts avklaring i Teekay-dommen) ikke uten videre bør legges til grunn ved innføring av hjemmel til å skattlegge karbonhåndtering og «dertil knyttet virksomhet» i dag. Det vises til at skipstransport av CO₂ for lagring på kontinentalsokkelen også inngår i selve kjernevirksomheten for karbonhåndtering. Samtidig gjør særegne hensyn seg gjeldende når det gjelder jurisdiksjon over skipstransport. På samme måte som for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen og «dertil knyttet virksomhet», kan det dessuten være hensiktsmessig at hjemmel til å skattlegge karbonhåndtering på kontinentalsokkelen på dette punktet har tilsvarende virkeområde som petroleumsskatteloven. På denne bakgrunn foreslås at departementet får hjemmel til i forskrift å unnta visse typer skipstransport fra skatteplikten for CO₂-håndtering og «dertil knyttet virksomhet» på kontinentalsokkelen. Dersom lovforslaget blir vedtatt av Stortinget, vil departementet unnta transport av CO₂ med skip fra skatteplikt i medhold av denne hjemmelen.

Skattedirektoratet uttaler at på samme måte som for fornybare energiressurser, vil problemstillinger knyttet til rør- og ledningstransport også kunne dukke opp ved aktivitet knyttet til karbonhåndtering, for eksempel ved drift av rørledningstransport og mottakeranlegg på land. Om slik aktivitet skal omfattes, mener Skattedirektoratet dette bør tas med i lovteksten.

Norges folkerettslige jurisdiksjon over karbonhåndtering på kontinentalsokkelen omfatter også i utgangspunktet transport av CO₂ fra land til lagringssted på kontinentalsokkelen. Det må likevel tas forbehold for tilfeller der slike rørledninger er utenlandsk eid og går fra tilknytningspunkt i utlandet. Departementet foreslår at norsk beskatningsrett i disse tilfellene skal gå så langt som folkeretten rekker eller som følger av særskilt avtale med fremmed stat. Jurisdiksjonsspørsmål, inkludert beskatningsrett, vil normalt bli løst i bilateral avtale mellom Norge og annen stat i forbindelse med at slike rørledninger eventuelt blir anlagt mellom Norge og utlandet. Rørledninger som går til land i Norge, faller innenfor forslaget til beskatningshjemmel. Eventuelle mottakeranlegg på land befinner seg i «riket» og er uansett skattepliktig etter skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b.

I virkeområdet til lagringsforskriften reguleres utnyttelse av undersjøiske reservoarer til lagring av CO₂ utenfor norsk kontinentalsokkel når det følger av folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat. Departementet foreslår at også slik virksomhet skal omfattes av virkeområdet til den interne hjemmelen. Beskatningsretten vil i slike tilfeller normalt bli nærmere regulert i bilaterale avtaler med annen stat.

Oljeskattekontoret mener «karbonhåndtering» kunne vært vurdert utformet bredere slik at lagring av andre stoffer enn karbondioksid også ville omfattes.

Departementet foreslår at hjemmelen til å skattlegge nå på dette punktet går like langt som det saklige virkeområdet for lagringsforskriften. Dersom det senere blir aktuelt å lagre andre stoffer enn karbondioksid, må det vurderes å utvide hjemmelen.

Den foreslåtte hjemmelen innfører en begrenset skatteplikt til Norge for utenlandske selskap som undersøker og utøver karbonhåndtering og dertil knyttet virksomhet i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel. Som omtalt ovenfor for mineralvirksomhet og fornybare energiressurser, kan imidlertid Norges utøvelse av beskatningsretten begrenses i skatteavtaler med utenlandske selskaps hjemstat.

For utenlandske selskap som undersøker og utøver karbonhåndtering og dertil knyttet virksomhet i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel, er det skattelovens regler for skatt på alminnelig inntekt som får anvendelse.

Det vises til forslag til skatteloven § 2-3 første ledd ny bokstav m.

5.8.5 Forholdet til annet regelverk

Petroleumsskatteloven

Både CO₂-håndtering og utnyttelse av fornybare energiressurser kan skje som ledd i eller i tilknytning til petroleumsvirksomheten som drives på kontinentalsokkelen. I høringsnotatet ble forholdet til petroleumsskattelovens virkeområde ikke omtalt.

Offshore Norge forutsetter at den foreslåtte hjemmelen ikke vil påvirke rekkevidden av petroleumsskattelovens virkeområde.

Departementet legger til grunn at hjemlene for skatteplikt som foreslås nå, ikke medfører noen begrensning i virkeområdet til petroleumsskatteloven.

CO₂-håndtering og utnyttelse av fornybare energiressurser som inngår i selve utvinningsvirksomheten, reguleres av det særlige skatteregimet i petroleumsskatteloven (petroleumsskattesystemet med 78 pst. marginalskattesats). Problemstillingen kan for eksempel være aktuell der havvindmøller skal forsyne strøm direkte til petroleumsinstallasjonene, eller der CO₂-håndtering utføres som et ledd i utvinningsvirksomheten. Etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet kan aktiviteten da skattlegges etter de materielle særreglene i petroleumsskatteloven.

Eventuelt kan CO₂-håndtering og utnyttelse av fornybare energiressurser som ikke direkte inngår i den særskattepliktige petroleumsvirksomheten, jf. over, etter en konkret vurdering anses som «dertil knyttet» virksomhet etter petroleumsskatteloven. Samtidig kan slik virksomhet falle innenfor de nye hjemlene til å skattlegge CO₂-håndtering og utnyttelse av fornybare energiressurser. Det kan dermed foreligge dobbel hjemmel for skatteplikt etter internretten. Når både petroleumsskatteloven og forslaget til nye hjemler innebærer at virksomheten i disse tilfellene skal skattlegges etter de alminnelige reglene i skatteloven (22 pst. skattesats), har det begrenset betydning i praksis at det også foreligger skatteplikt etter de nye beskatningshjemlene.

Der det foreligger skatteavtale med annen stat, er det i siste instans reguleringen i skatteavtalene som blir avgjørende for om den foreslåtte beskatningsretten begrenses av skatteavtalen, se punkt 5.8.7.

Rederiskatteordningen

Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper som oppfyller nærmere fastsatte vilkår, kan velge å bli beskattet etter skattelovens bestemmelser om den særskilte rederiskatteordningen. Ordningen innebærer at det ikke skal gjennomføres skattlegging av nærmere definerte skipsfartsinntekter. Selskapene skal svare en særskilt tonnasjeskatt etter satser som fastsettes av Stortinget i det årlige skattevedtaket.

Rederiskatteordningen inneholder bestemmelser om hva slags virksomhet og hva slags eiendeler som er tillatt innenfor ordningen. Selskaper i ordningen kan ikke drive annen virksomhet eller eie andre eiendeler.

Rederiskatteordningen omfatter virksomhet med hjelpefartøyer i petroleumsvirksomhet, men selskaper innenfor ordningen kan ikke ha inntekt som oppebæres ved drift av entreprenørskip, når slik virksomhet omfattes av petroleumsskatteloven § 1. Bakgrunnen er at slik virksomhet ikke er utsatt for konkurranse fra utenlandske eierselskaper som kan drive skattefritt på norsk kontinentalsokkel. Ordningen er også avgrenset mot drift i norsk territorialfarvann av vindturbinfartøyer, når tilsvarende virksomhet ville medført skatteplikt til Norge for selskap som ikke er hjemmehørende i riket.

Forslaget til hjemler for skatteplikt i denne proposisjonen reiser spørsmål knyttet til rederiskatteordningen. Den foreslåtte skatteplikten omfatter blant annet ulike typer fartøy. Departementet legger til grunn at det på litt sikt må gjøres en nærmere vurdering av om det er behov for en avgrensning av rederiskatteordningen mot virksomhet som får skatteplikt etter de foreslåtte bestemmelsene. Det mulige endringsbehovet på dette området må ses i lys av utviklingen av ulike typer virksomhet på norsk kontinentalsokkel de nærmeste årene.

Forslag til endring i skatteloven § 2-34 mv.

Skatteloven § 2-34 første ledd inneholder en bestemmelse om unntak fra skatteplikt for utenlandsk selskap som har formue og inntekt fra eie og drift av eget eller innleid skip i internasjonal fart, eller eget eller innleid bore- og entreprenørfartøy i internasjonal drift. Bestemmelsen kom inn ved skattereformen i 1992. Formålet var å legge til rette for norsk bestyrelse av skip som disponeres av utenlandske selskaper. Ved innføringen av skattefritaket ble det likevel ikke gjort noen begrensninger i norsk skatteplikt på kontinentalsokkelen etter petroleumsskatteloven. Etter skatteloven § 2-34 annet ledd gjelder derfor ikke unntaket fra skatteplikt etter første ledd, for virksomhet som er skattepliktig etter petroleumsskatteloven.

Etter departementets syn bør det gjelde et tilsvarende unntak fra skattefritaket i skatteloven § 2-34 første ledd for virksomhet på kontinentalsokkelen som er skattepliktig etter beskatningshjemlene som foreslås nå. Departementet foreslår at bestemmelsen om skattefritak i skatteloven § 2-34 første ledd ikke skal gjelde for virksomhet som er skattepliktig etter de nye hjemlene for skatteplikt i 200-milssonene og på kontinentalsokkelen.

Forslaget til beskatningshjemler i denne proposisjonen medfører også behov for å vurdere om det bør gjøres endringer i skatteloven §§ 10-80 og 10-81 om kildeskatt på renter og royalty mv. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet dersom det vurderes å være et behov for endringer.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 2-34 annet ledd.

5.8.6 Arbeidsinntekt

I høringsnotatet ble det foreslått at hjemlene for skatteplikt skulle omfatte utenlandske arbeidstakere som har inntekt fra arbeid tilknyttet mineralvirksomhet, utnyttelse av fornybare energiressurser og karbonhåndtering på norsk kontinentalsokkel. Dette tilsvarer petroleumsskatteregimet som også har regler om beskatningsrett til Norge for arbeidsinntekter knyttet til petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.

Før nye regler om skattlegging av arbeidsinntekter tilknyttet ny virksomhet på norsk kontinentalsokkel settes i kraft, er det imidlertid behov for å utrede nærmere hvilke endringer som kreves i øvrig skattelovgivning, blant annet knyttet til registrerings- og rapporteringsplikter, oppholdsregler og regler om inntekt ved arbeid om bord på skip. Dette ble også påpekt i høringsinnspill fra Skattedirektoratet.

Departementet foreslår derfor å utsette innføring av denne delen av forslaget til 2025, slik at en rekker å sende på egen høring forslag til nødvendige endringer i skatteloven og tilgrensende regelverk. Utsatt innføring av denne delen av høringsforslaget antas å ha ubetydelige provenyvirkninger, ettersom det foreløpig vil være svært beskjedne inntekter fra arbeid tilknyttet de omhandlede aktiviteter.

5.8.7 Skatteavtaler

I høringsnotatet ble det kort nevnt at Norges beskatningsrett etter de foreslåtte beskatningshjemlene kan begrenses av skatteavtaler.

Skattedirektoratet ber departementet redegjøre nærmere om forholdet mellom beskatningshjemlene og Norges skatteavtaler. Særlig gjelder det der skatteavtalen har et geografisk virkeområde som omfatter områdene utenfor sjøterritoriet og videre hvordan en vurderer beskatningsretten til havvind etter skatteavtalene.

Advokatforeningen påpeker at den norske beskatningsretten i noen tilfeller vil bli begrenset av skatteavtalenes bestemmelser, og ber departementet vurdere hvordan beskatningshjemlene vil slå ut for de enkelte skatteavtalene.

Offshore Norge viser til at mineralvirksomhet ikke vil være omfattet av sokkelbestemmelsene i skatteavtalene. Det underbygges med at disse bestemmelsene normalt er begrenset til virksomhet knyttet til forberedende undersøkelse, utforskning eller utnyttelse av petroleumsforekomster, jf. for eksempel den nordiske skatteavtalen artikkel 21(1). Uten en særregel for fast driftssted for mineralvirksomhet i skatteavtalene er det en fare for at hjelpevirksomhetene ikke vil oppfylle kravene til fast driftssted, fordi slik virksomhet ofte drives fra fartøy og har en begrenset varighet. For å sikre norsk beskatningsrett mener Offshore Norge at det derfor er behov for å regulere mineralvirksomhet i Norges skatteavtaler på samme måte som for petroleumsnæringen.

Departementet viser til at Norge har skatteavtaler med om lag 90 land og at skatteavtalene kan legge begrensninger på den foreslåtte beskatningsretten. Skatteavtalene bygger i stor grad på OECDs mønsteravtale, men er noe ulike i sin utforming. Det nærmere innholdet av hver enkelt skatteavtale, inkludert forholdet mellom den aktuelle skatteavtalen og de foreslåtte hjemlene for skatteplikt, må derfor vurderes konkret for hver enkelt skatteavtale.

I en rekke av skatteavtalene er ikke norsk kontinentalsokkel eller norsk eksklusiv økonomisk sone omfattet av definisjonen av Norge. Disse skatteavtalene legger derfor ikke begrensninger på den foreslåtte beskatningsretten i skatteloven § 2-3 første ledd bokstav k-m i disse områdene.

Andre skatteavtaler har en definisjon av Norge som omfatter områder utenfor sjøterritoriet. Det vanlige er likevel at eksklusiv økonomisk sone heller ikke er omfattet av disse skatteavtalenes definisjon av Norge. Som eksempel viser vi til definisjonen av Norge i skatteavtalen med Serbia artikkel 3(1)(1) som angir at «Norge» også omfatter «områdene utenfor sjøterritoriet, hvor Kongeriket Norge, i overensstemmelse med norsk lovgivning og folkeretten, kan utøve sine rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen og deres naturforekomster.». En slik definisjon omfatter ikke selve vannsøylen over havbunnen i økonomisk sone.

Forslag til skatteloven § 2-3 første ledd bokstav l omfatter inntekt av undersøkelse og utnyttelse av fornybare energiressurser og dertil knyttet virksomhet, i 200-milssonene. Vind, bølge, tidevann og sol er eksempler nevnt på slike fornybare energiressurser. Virksomhet tilknyttet disse energiressursene vil kunne ha en viss berøring med havbunnen, for eksempel i form av konstruksjon på eller forankring til havbunnen. Departementet vurderer det slik at også skatteavtalene som er nevnt over, som har en videre definisjon av Norge (Serbia-avtalen m.fl.), heller ikke vil begrense denne beskatningsretten. Det er fordi de aktuelle aktivitetene ikke antas å bestå av undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen og undergrunnen og deres naturforekomster. Etter folkeretten er aktivitetene i forslaget omfattet av Norges jurisdiksjon etter havrettskonvensjonen del V om økonomiske soner.

Offshore Norge mener det er viktig at mineralvirksomhet som omfattes av forslag til skatteloven § 2-3 første ledd bokstav k, også omfattes av sokkelbestemmelsene i skatteavtalene. Departementet viser til at det har vært en viktig del av norsk skatteavtalepraksis i om lag 50 år å innta sokkelbestemmelser i Norges skatteavtaler. Dette gjøres for å sikre norsk beskatningsrett blant annet etter petroleumsskatteloven. Sammenlignet med definisjonen av fast driftssted i OECDs mønsteravtale artikkel 5, etablerer sokkelbestemmelsene en lavere terskel for når utenlandsk virksomhet kan etablere fast driftssted som Norge etter skatteavtalen vil ha beskatningsrett til.

Som hovedregel må utenlandsk virksomhet for å være omfattet av en sokkelbestemmelse i en skatteavtale, foregå utenfor kysten og være knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av «havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster», jf. eksempelvis skatteavtalen med Serbia artikkel 21(2). Bestemmelsen i den nordiske skatteavtalen artikkel 21(1), som Offshore Norge viser til, omfatter virksomhet knyttet til forberedende undersøkelse, utforskning eller utnyttelse av «petroleumsforekomster». Det at en slik sokkelbestemmelse bare viser til petroleumsforekomster er uvanlig i Norges skatteavtalenettverk, og reflekterer ikke Norges gjeldende skatteavtalepraksis. Dette medfører at terskelen for når en utenlandsk virksomhet som driver med mineralvirksomhet i den andre staten etablerer fast driftssted der, er høyere i den nordiske skatteavtalen enn etter sokkelbestemmelsene i andre skatteavtaler. Sokkelbestemmelsene i Norges skatteavtaler vil imidlertid i de aller fleste tilfellene omfatte den type virksomhet som beskrives i forslag til skatteloven § 2-3 første ledd bokstav k, dvs. inntekt av undersøkelse og utvinning av mineralforekomster og dertil knyttet virksomhet på norsk kontinentalsokkel.4

5.8.8 Forslag til utforming av lovtekst

I høringsnotatet ba departementet om synspunkter på to alternative utforminger av lovteksten. Det første alternativet var å inkludere hjemlene for skatteplikt i skatteloven § 2-3 første ledd som ny bokstav k, l og m. Det andre alternativet var å utforme hjemlene for skatteplikt samlet under skatteloven § 2-3 første ledd ny bokstav k nr. 1, 2 og 3.

Advokatforeningen og Skattedirektoratet anbefaler at lovteksten i alternativ én legges til grunn, da dette forslaget gir fleksibilitet til å justere virkeområdet knyttet til de forskjellige aktivitetsgrunnlagene ved behov.

Offshore Norge viser til tilsvarende i sitt høringstilsvar, og påpeker også at man ved å benytte alternativ én unngår enda ett nivå i bestemmelsen, noe som vil gjøre henvisninger til de tre beskatningshjemlene enklere.

KPMG Law Advokatfirma AS foretrekker det alternative forslaget. Det vises til at lovteksten blir kortere, da det geografiske virkeområdet kun nevnes en gang, samtidig som presisjonsnivået er det samme.

Den norske Revisorforening, Norges Rederiforbund og Statkraft AS anbefaler det alternative lovforslaget.

Sammenlignet med forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet enkelte justeringer i virkeområdet for beskatningshjemlene, herunder i ordlyden i bestemmelsene. Det gjelder blant annet det geografiske virkeområdet for fornybare energiressurser som foreslås å være 200-milssonene. Samtidig foreslås det hjemmel for Kongen til i forskrift å bestemme at hjemmel til å skattlegge fornybare energiressurser også skal gjelde på kontinentalsokkelen, se omtale ovenfor. Videre foreslår departementet at transport av uttatte mineraler med skip og transport av CO₂ med skip til lagringssted på kontinentalsokkelen, i forskrift skal unntas fra hjemlene til å skattlegge henholdsvis mineralvirksomhet og karbonhåndtering. Det vises til forslaget til hjemmel for departementet til i forskrift å unnta visse typer skipstransport fra beskatningshjemlene. Sammenlignet med forslaget i høringsnotatet, er det dermed større variasjon i utformingen av de ulike hjemlene som nå foreslås. Departementet mener at det da er mest hensiktsmessig å velge alternativ én, som gir størst fleksibilitet.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 2-3 første ledd nye bokstaver k, l og m.

5.8.9 Administrative og økonomiske konsekvenser

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at forslaget på tidspunktet for utsendelsen av høringsnotatet trolig ville ha små provenyvirkninger, men at provenyet vil øke over tid avhengig av aktivitetsnivået og lønnsomheten i næringene omfattet av forslaget. Siden skatteplikten omfatter en vid krets av tjenesteyting knyttet til hovedaktivitetene, ble det vist til at skatteprovenyet ikke bare vil avhenge av lønnsomheten i hovedaktivitetene, men av lønnsomheten i alle tilknyttede aktiviteter.

Det ble videre vist til at det bare forventes mindre administrative konsekvenser dersom noen flere selskap omfattes av begrenset skatteplikt til Norge.

Skattedirektoratet viser til at forslaget medfører behov for å gjøre endringer i enkelte systemer og skjema som vil måtte benyttes i relasjon til de foreslåtte reglene. Dette kan medføre noe utviklingsarbeid, avhengig av endringer i tilgrensende regelverk.

Departementet viser til at den delen av forslaget som omhandler skattlegging av arbeidsinntekt, foreslås utsatt til 2025. Dette vil foreløpig begrense noe av behovet for systemtekniske endringer. Samtidig forventes det liten aktivitet i de aktuelle næringene de nærmeste årene. Kostnader til saksbehandling antas derfor å være lave. Som Skattedirektoratet påpeker, vil imidlertid forslaget medføre noen kostnader til systemtilpasninger og endringer i enkelte skjema.

Departementet antar at forslaget om å innføre en begrenset skatteplikt for utenlandske selskap som deltar i mineralvirksomhet mv. i 200-milssonene og på norsk kontinentalsokkel, vil ha svært begrenset provenymessig betydning på kort sikt. Som begrunnelse viser departementet til at aktiviteten i tilknytning til de aktuelle næringene er begrenset, samtidig som det antas å ville ta flere år før eventuell virksomhet vil bli lønnsom. Provenyet vil imidlertid kunne øke over tid, avhengig av omfanget og lønnsomheten i hovedaktivitetene og tilknyttede aktiviteter.

5.8.10 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.9 Inntektsfastsettingen i grunnrenteskatt for havbruk – finansielle instrumenter

5.9.1 Innledning og sammendrag

Forslag om å opprette et uavhengig prisråd for havbruk ble varslet i Prop. 78 LS (2022–2023) Grunnrenteskatt på havbruk. Grunnrenteskatt på havbruk ble vedtatt i Stortinget 31. mai i år. Stortinget ga da hjemmel til å regulere i forskrift opprettelse av et prisråd. Formålet med prisrådet er at det kan sette bindende skatteavregningspriser for skatteformål, som skal svare til markedsverdien på merdkanten av solgt laks, ørret og regnbueørret. 29. juni 2023 sendte departementet på høring forslag om organisering av et prisråd for havbruk og inntektsfastsetting i grunnrenteskatten. Dette forslaget vil følges opp i departementets prosess med å fastsette endelige forskrifter. I høringen ba departementet også om innspill på et lovendringsforslag som innebærer at finansielle sikringskontrakter inngår i grunnrenteinntekten. Det er dette forslaget som følges opp her.

Forslaget ventes ikke å ha noen effekt på skatteprovenyet fra grunnrenteskatten, men kan innebære en viss økning i arbeidsmengden for prisrådet for havbruk.

Av de mottatte høringssvarene ga kun fire instanser innspill til lovendringsforslaget om å inkludere finansielle sikringskontrakter. DNB Bank ASA, Mowi og Skattedirektoratet støtter departementets forslag, mens Salmon Group er mot lovendringen.

Departementet foreslår at den foreslåtte endringen gjennomføres, og viser til forslag til skatteloven § 19-5 første ledd ny bokstav d.

For å ivareta symmetri mellom inntekts- og fradragssiden i grunnrenteskatten, samt henvisninger i loven, foreslår departementet også enkelte andre endringer. Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 19-6 første ledd bokstavene h, i og j, samt § 19-6 fjerde ledd bokstav c første punktum, og forslag til endringer i lov om endringer i skatteloven § 19-5 tredje ledd første og annet punktum.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024. For endringene som gjelder § 19-5 tredje ledd, foreslås det ikrafttredelse straks.

5.9.2 Bakgrunn og høringen

I høringen av forslaget om grunnrenteskatt på havbruk pekte flere oppdrettsselskaper på at avtalt pris for levering av fisk frem i tid kan avvike mye fra den løpende spotmarkedsprisen på slaktetidspunktet. I nesten hele 2022 ble spotmarkedsprisene høyere enn fremtidsprisen var ved inngangen til året. Det kan tyde på at markedet ikke forventet den sterke prisoppgangen i første halvår 2022. Over tid må spotmarkedsprisen forventes å ligge både over og under historiske fremtidspriser.

Flere høringsinstanser skrev i høringen av grunnrenteskatt på havbruk at forslaget om normpriser med utgangspunkt i spotmarkedspriser (priser på Nasdaq) ville tvinge aktørene over i spotmarkedet, med resulterende nedgang i salg av fastpriskontrakter. Næringen anførte at dette kunne gi konsekvenser for foredlingsvirksomheten. I Prop. 78 LS (2022–2023) punkt 5.6.1 uttalte departementet, under henvisning til selskapenes uttalelser:

«Departementet vil foreslå at langsiktige fastpriskontrakter skal kunne legges til grunn i fastsettingen av grunnrenteinntekt. Fastpriskontraktene må være inngått mellom en uavhengig kjøper og skattyter eller et selskap i skattyters konsern, og ha et visst volum og varighet. Også for slike kontrakter skal skatteavregningsprisen gjenspeile markedsverdien av fisken ved merdkanten.»

I høringsnotatet om prisråd mv. understreket departementet at «skatteavregningspris som tar utgangspunkt i spotpriser ikke er til hinder for at selskapene prissikrer sin produksjon, men de må eventuelt tilpasse sikringsvolumet til gjeldende skattevilkår.»

Det er ulike måter skatteavregningsprisen for fastpriskontraktene kan settes. Den 29. juni 2023 sendte departementet på høring en løsning der prisrådet fastsetter markedsmessige skatteavregningspriser også for fastpriskontrakter. Skatteavregningspriser for fastpriskontrakter fastsatt av prisrådet vil gi forutsigbarhet for selskapene, samtidig som det vil være svært ressursbesparende både for selskapene og skattemyndighetene. For å legge til rette for en smidig og forutsigbar overgang til systemet med prisråd, har departementet lagt opp til at skatteavregningspriser for løpende salg settes med bindende virkning fra inntektsåret 2024, mens det er frivillig for aktørene å benytte skatteavregningspriser for fastpriskontrakter ved egenfastsettingen i 2024. I 2023 egenfastsetter selskapene markedsprisen på merdkanten selv.

Et formålstjenlig utgangspunkt for treffsikkert å finne markedsverdien av fastpriskontraktene vil for eksempel være fremtidsprisene på Fish Pool. Fish Pool er en regulert markedsplass for finansielle laksekontrakter. På Fish Pool inngås kontrakter for finansiell sikring av lakseprisen i fremtiden. Fisken selges fysisk i spotmarkedet, mens det skjer et finansielt oppgjør for forskjellen mellom fremtidsprisen på Fish Pool på tidspunktet for kontraktsinngåelse og spotmarkedsprisen ved slakt.

I høringsnotatet beskrives en metode der prisrådet kan fastsette skatteavregningspriser også for fastpriskontrakter, der det tas utgangspunkt i finansielle sikringskontrakter i form av fremtidspriser på en uavhengig markedsplass for verdsettelse av fastpriskontrakter, som eksempelvis Fish Pool. Disse kontraktene er et alternativ til å forplikte seg til fysisk levering til kontraktsmotparten, men likevel sikre inntekten.

Tilnærmingen med skatteavregningspriser også for fastpriskontrakter muliggjør likestilling av fysiske og finansielle kontrakter, som i mange tilfeller kan være substitutter. I skatteloven § 19-5 første ledd bokstav a er det kun «årlige brutto inntekter av salg av laks, ørret og regnbueørret» som inngår i bruttoinntekten i grunnrenteskatten. Det innebærer at finansielle kontrakter ikke inngår i grunnlaget for grunnrenteskatten, se også Prop. 78 LS (2022–2023) punkt 5.6.1. Ifølge Fish Pools høringsuttalelse benytter små oppdrettsaktører seg i mindre grad av fysiske fastprisavtaler, og sikrer seg isteden gjennom finansielle sikringskontrakter. Store aktører benytter gjerne en kombinasjon av finansiell prissikring og fysiske fastpriskontrakter. Fish Pool pekte videre på at de ulike kontraktstypene bør likebehandles i grunnrenteskatten.

I høringsnotatet ba departementet om innspill på om også finansielle sikringskontrakter bør inngå i grunnrenteskatten, med virkning fra og med inntektsåret 2024. En slik endring vil fordre lovendring. Å innta finansielle sikringskontrakter vil bety at eventuelle gevinster fra slike kontrakter kommer til beskatning i grunnrenteskatten, mens tap kommer til fradrag.

Høringsfristen gikk ut 4. september. Departementet mottok 28 høringssvar, der fire uttalte seg om dette konkrete spørsmålet.

DNB Bank ASA har i sitt høringssvar redegjort for bruken av finansielle kontrakter, og hvordan disse fungerer som substitutter for fysiske fastpriskontrakter hva gjelder pris- og inntektssikring. DNB mener det er viktig å likebehandle finansielle og fysiske fastpriskontrakter slik at begge kontraktstyper kan inngå i grunnrenteskatten, og støtter departementets forslag. DNB peker på at fysiske kontrakter mellom kjøper og selger krever at partene ønsker samme løpetid og volum på en kontrakt, og at aktørene må være villige til å ta motpartsrisiko på hverandre. Det gjør at det ikke er like enkelt for alle oppdrettere å bruke fysiske fastpriskontrakter som risikostyringsverktøy. Finansielle fastpriskontrakter gir normalt mer fleksibilitet i volum og løpetid. Slike kontrakter kan enten handles på Fish Pool direkte, eller bilateralt med en bank som tilbyr finansielle kontrakter, som for eksempel DNB. DNB foreslår i sitt høringsinnspill at valutasikring av fastpriskontrakter i fremmed valuta også inngår i grunnrenteskatten.

Blant næringsaktørene støtter Mowi ASA likebehandlingen av finansielle og fysiske kontrakter. Mowi peker på at disse kontraktene er to sider av samme sak for oppdrettere, nemlig å sikre underliggende slaktevolumer en fremtidig inntekt. Salmon Group AS anbefaler at ny bokstav d fjernes, uten at dette begrunnes nærmere.

Skattedirektoratet skriver i sin uttalelse at forslaget vil imøtekomme særlig mindre aktørers behov, og at hensynet til likebehandling taler for å inkludere finansielle kontrakter i grunnrenteskatten. Direktoratet peker imidlertid på at det kan oppstå utfordringer knyttet til avgrensning av hvilke finansielle avtaler som er omfattet, noe som igjen kan åpne for tilpasningsmuligheter. De foreslår også at departementet vurderer alternative ordlyder til «inntekter» og «tap», for å unngå uklarheter i terminologi.

5.9.3 Vurderinger og forslag

Flere aktører påpekte i høringen av grunnrenteskatt på havbruk høsten 2022 at finansielle sikringskontrakter bør inngå i grunnrenteskatten for å unngå situasjoner der fastsatt grunnrenteinntekt blir høyere enn selskapenes faktiske inntekter.

Departementet vil påpeke at aktørene alternativt kunne oppnådd en sikker inntekt etter skatt ved å tilpasse sikringsandelen til gjeldende skattevilkår. I høringsnotatet om prisråd har departementet likevel foreslått en særlig metode for å fastsette skatteavregningspriser for fastpriskontrakter. Finansielle sikringskontrakter er et alternativ til å forplikte seg til fysisk levering, men likevel sikre inntekten. Departementet mener at likebehandling av fysiske og finansielle fastpriskontrakter kan tale for å innta sistnevnte i grunnlaget for grunnrenteskatt.

Departementet viser til at av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter alle unntatt én forslaget. Alle høringsinstansene som inngående har vurdert om finansielle sikringskontrakter bør inngå, støtter departementets forslag.

Departementet fastholder vurderingen og forslaget i høringsnotatet, og foreslår at finansielle kontrakter ment for prissikring, ikke spekulasjon, inntas i skattegrunnlaget for grunnrenteskatt for havbruk. Etter departementets syn er det kun aktuelt å innta finansielle kontrakter inngått for sikringsformål, ikke kontrakter inngått med sikte på spekulasjon. Det blir opp til selskapene å foreta denne vurderingen når kontrakten innrapporteres til prisrådet. Departementet registrerer at Skattedirektoratet anser det som en fordel å omtale (fysiske) fastpriskontrakter i lovteksten, samt avgrensninger av hvilke finansielle avtaler som er omfattet. Etter departementets syn vil det være mer naturlig å eventuelt beskrive slike avtaler i forskriftstekst, og vil vurdere dette i det pågående forskriftsarbeidet.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 19-5 første ledd ny bokstav d, § 19-6 første ledd bokstavene h, i og j og § 19-6 fjerde ledd bokstav c første punktum, samt forslag til endringer i lov om endringer i skatteloven § 19-5 tredje ledd første og annet punktum.

5.9.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget innebærer at eventuelle gevinster fra finansielle sikringskontrakter kommer til beskatning i grunnrenteskatten, mens tap kommer til fradrag. Over tid må spotmarkedsprisen forventes å ligge både over og under historiske fremtidspriser. Dermed kan oppdrettere både tjene og tape på finansielle kontrakter. Slike gevinster og tap vil jevne seg ut over tid og forslaget ventes derfor ikke å ha noen effekt på skatteprovenyet fra grunnrenteskatten.

De skattepliktige må selv rapportere sikringskontrakter til prisrådet, og kan derfor vurdere fordelene ved innrapportering opp mot eventuelle merkostnader ved slik rapportering. Departementet mener det må legges opp til en mest mulig enkel rapporteringsløsning for inngåtte sikringskontrakter.

Når det skal fastsettes skatteavregningspriser også for finansielle kontrakter, kan det innebære en viss økning i arbeidsmengden for prisrådet, sammenlignet med skatteavregningspriser bare for spotsalg og fysiske fastpriskontrakter.

Administrative konsekvenser for Skatteetaten knyttet til innføring av grunnrenteskatt for havbruk er omtalt under punkt 7.2. i Prop. 78 LS (2022–2023). Forslaget omtalt her medfører ikke kostnader for Skatteetaten utover det som er omtalt i Prop. 78 LS (2022–2023).

5.9.5 Ikrafttredelse

I høringsnotatet ble ikrafttredelse for de aktuelle lovendringene foreslått straks med virkning fra og med inntektsåret 2024. Dette følger av forslaget for øvrig, ved at prisrådet skal sette skatteavregningspriser for fastprisavtaler fra 2024, som riktignok er valgfri for selskapene å legge til grunn for skatteformål. Forslaget om at lovendringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024, opprettholdes derfor for forslag til endringer i skatteloven § 19-5 første ledd ny bokstav d, § 19-6 første ledd bokstavene h, i og j og § 19-6 fjerde ledd bokstav c første punktum. Ved vedtakelsen av § 19-5 tredje og fjerde ledd ble Kongen i statsråd gitt fullmakt til å bestemme ikrafttredelsestidspunkt. Endringene i § 19-5 tredje ledd foreslås derfor å tre i kraft straks, slik at dette leddet, med endringene som nå foreslås, fremdeles trer i kraft når Kongen bestemmer.

5.10 Utvidelse av industrikraftunntaket i grunnrenteskatten for vannkraft

5.10.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å endre kontraktsunntaket for kraftintensiv industri i grunnrenteskatten for vannkraftverk, slik at det også skal gjelde for kraft i avtaler med varighet på mellom tre og syv år. Forslaget er en del av regjeringens arbeid med å legge til rette for bedre fastprisavtaler og økt forutsigbarhet for næringslivet. Industrikraftunntaket for kraftkrevende industri vil med dette åpne for avtaler ned mot tre år, slik som i det midlertidige kontraktsunntaket for standard fastprisavtaler.

Den 30. juni 2023 sendte departementet på høring et forslag om en slik endring i industrikraftunntaket i grunnrenteskatten på vannkraft. Høringsfristen var 21. august 2023. Departementet mottok 20 høringssvar. Departementet mener at det ikke er kommet høringsinnspill som medfører behov for å justere forslaget.

Dette er en mindre justering. Det antas derfor at muligheten for uønskede tilpasninger som følge av endringen er begrenset, og at endringen ikke vil få store økonomiske konsekvenser. Det antas at forslaget ikke medfører store administrative konsekvenser for Skatteetaten eller de skattepliktige.

Endringen skal gjelde for avtaler med varighet på fra og med tre år og inntil syv år som inngås fra og med 1. januar 2024.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 2 nytt tredje punktum.

Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.10.2 Gjeldende rett

Eiere av vannkraftverk ilegges ordinær selskapsskatt, grunnrenteskatt, naturressursskatt, eiendomsskatt og konsesjonsavgift, og må avgi konsesjonskraft. Reglene om grunnrenteskatt gjelder for kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse på minst 10 000 kVA, jf. skatteloven § 18-3 tiende ledd.

Grunnrenteskatt beregnes ved å ta utgangspunkt i en normert markedsverdi av det enkelte kraftverks produksjon i inntektsåret, fratrukket driftsutgifter, investeringskostnader, konsesjonsavgift, en særlig beregnet og grunnrenterelatert selskapsskatt samt eiendomsskatt. Den formelle grunnrenteskattesatsen er 57,7 pst., mens den effektive satsen (når en tar hensyn til at grunnrenterelatert selskapsskatt er fradragsberettiget) er 45 pst.

Skatteloven § 18-3 annet ledd gir reglene for inntektssiden i beregningsgrunnlaget for grunnrenteskatt. Hovedregelen er at kraften verdsettes til spotmarkedspris fastsatt i kraftmarkedet på kraftbørsen. Utgangspunktet for inntektssiden er årlige brutto salgsinntekter. Inntektene settes til summen av årets spotmarkedspriser per time multiplisert med faktisk produksjon ved kraftverket i de tilhørende tidsavsnittene.

Fra hovedregelen for beregning av grunnlaget for grunnrenteskatt er det gjort noen unntak i skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 1-4. Enkelte av unntakene er nærmere regulert i Finansdepartementets forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (FSFIN):

• Kraft som tas ut av kraftverket i henhold til vilkår for konsesjon, verdsettes til konsesjonskraftprisen, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 1.

• Kraft som leveres i henhold til langsiktig kjøpekontrakt eller leieavtale inngått før 1. januar 1996 med uavhengig kjøper eller leietaker verdsettes til kontraktsprisen, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 2.

• Kraft levert i henhold til kontrakt inngått etter 1. januar 1996 på stortingsbestemte vilkår med varighet på syv år eller mer verdsettes til kontraktsprisen, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 2, jf. FSFIN § 18-3-10.

• Kraft levert i henhold til andre kontrakter som er inngått etter 1. januar 1996 med uavhengig kjøper, verdsettes til kontraktsprisen dersom kontrakten har en varighet på minst syv år og omfatter en samlet leveranse på minst 150 GWh i løpet av kontraktsperioden og kraften forbrukes i kjøpers produksjonsvirksomhet, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 2, jf. FSFIN § 18-3-10.

• Kraft som forbrukes i den skattepliktiges produksjonsvirksomhet verdsettes til markedspris, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 3, jf. FSFIN § 18-3-23.

• Kraft som leveres til en strømleverandør i henhold til langsiktig fastpriskontrakt, og som leveres videre i henhold til standard fastprisavtaler i sluttbrukermarkedet, jf. skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 4.

Et tilleggsvilkår for bruk av «industrikraftunntaket», jf. fjerde strekpunkt over, følger av FSFIN § 18-3-4. Den begrenser produksjonsvirksomhet som omfattes av unntaksregelen, til industriell virksomhet som oppfyller vilkårene for registrering i Statistisk sentralbyrås industristatistikk i NACE-kode 20 (produksjon av trelast og varer av tre, kork, strå og flettemateriale, unntatt møbler), 21 (produksjon av papirmasse, papir og papirvarer), 24 (produksjon av kjemikalier og kjemiske produkter) eller 27 (produksjon av metaller), slik disse var avgrenset pr. 1. januar 1997.

5.10.3 Høringen

Departementet sendte 30. juni 2023 på høring et forslag om å endre kontraktsunntaket for industrikraftkontrakter i grunnrenteskatten for vannkraft, slik at kravet til kontraktenes varighet reduseres fra syv til tre år. Høringsfristen var 21. august 2023. Etter høringsforslaget skal endringene tre i kraft med virkning for avtaler som inngås fra og med inntektsåret 2024.

Departementet har innen høringsfristen mottatt 20 høringssvar, hvorav 19 er med merknader. Samtlige høringsinstanser som representerer næringen, støtter forslaget. Høringsinstansene som representerer kommunene, er positive til at regjeringen med forslaget ønsker å legge til rette for økt fleksibilitet for kraftkrevende industri. Disse høringsinstansene etterlyser likevel en vurdering av virkningene forslaget eventuelt kan få for kommunenes eiendomsskatteinntekter. Enkelte høringsinstanser har mindre merknader til endringsforslaget, herunder til virkningstidspunktet. Høringsinnspill som direkte gjelder forslaget, er omtalt nærmere nedenfor.

Mange av høringsinstansene har for øvrig foreslått andre endringer i grunnrenteskatten, det vil si endringer som ikke angår forslaget om å redusere kravet fra syv til tre år.

5.10.4 Vurderinger og forslag

Regjeringen ønsker å legge til rette for fastprisavtaler for strøm som kan gi økt forutsigbarhet for norske bedrifter. Det er innført et nytt midlertidig kontraktsunntak i grunnrenteskatten som skal legge til rette for slike fastprisavtaler i sluttbrukermarkedet på tre, fem og syv år, som trådte i kraft fra og med inntektsåret 2023. Bedrifter som kvalifiserer for kontraktsunntaket for kraftintensiv industri, som ble etablert i 1997, kan ikke inngå fastprisavtaler under det nye unntaket for standard fastprisavtaler. Bakgrunnen er blant annet at muligheter til å velge mellom ulike typer unntak, kan gi tilpasningsmuligheter og utfordringer med kontroll. Enkelte har påpekt at det gir mindre fleksibilitet for kraftintensiv industri enn andre bedrifter, fordi industrikraftunntaket stiller krav om avtaleperioder på minst syv år.

For å gi økt fleksibilitet for kraftintensiv industri foreslås det å endre kontraktsunntaket for disse, slik at minimum avtaleperiode reduseres fra syv til tre år.

Departementet viser til at samtlige av høringsinstansene som representerer næringen, støtter forslaget. Høringsinstansene som representerer kommunene, herunder Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) m.fl., er positive til at regjeringen med forslaget ønsker å legge til rette for økt fleksibilitet for kraftkrevende industri. Disse høringsinstansene etterlyser likevel en vurdering av virkningene forslaget eventuelt kan få for kommunenes eiendomsskatteinntekter. Departementet viser til at provenyet fra grunnrenteskatten over tid forventes å bli om lag uendret som følge av forslaget, og at heller ikke kommunenes inntekter fra eiendomsskatten forventes å bli påvirket i nevneverdig grad.

Industri Energi og Skattedirektoratet bemerker at kravet i unntaket til minste volum (150 GWh) ikke er foreslått redusert, samtidig med at kravet til kontraktslengde reduseres fra syv til tre år. Departementet vil bemerke at industribedrifter som ikke når opp til volumkravet i industrikraftunntaket, nå kan benytte det nye fastprisunntaket som ble innført fra i år. Spørsmål om eventuelt behov for reduksjon av volumkravet i industrikraftunntaket kan eventuelt vurderes i forbindelse med at det midlertidige fastprisunntaket fases ut i 2024.

Departementet foreslår at industrikraftunntaket i skatteloven endres i tråd med høringsnotatet. Endringen skal gjelde for avtaler med varighet på fra og med tre år og inntil syv år som inngås fra og med 1. januar 2024.

Departementet understreker at industrikraftunntaket gjelder produksjon av trelast og varer av tre, kork, strå og flettemateriale, unntatt møbler, produksjon av papirmasse, papir og papirvarer, produksjon av kjemikalier og kjemiske produkter eller produksjon av metaller, jf. punkt 5.10.2 ovenfor. I høringsnotatet var det angitt at produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater, samt produksjon av elektrisk utstyr er omfattet, men dette er ikke riktig.

Endringsforslaget forutsetter også enkelte justeringer i Finansdepartementets forskrift til skatteloven.

Det vises til forslag til skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 2 nytt tredje punktum.

5.10.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Det er en sterk sammenheng mellom løpende kraftpriser og statens inntekter fra grunnrenteskatten, fordi mesteparten av kraftproduksjonen verdsettes til spotmarkedspriser. Dersom endringen fører til at større kraftvolum omsettes gjennom industrikraftkontrakter, vil det innebære at grunnrenteskatten i mindre grad reflekterer den løpende, potensielle grunnrenten. Forutsatt at fastprisavtalene prises markedsmessig, vil man forvente at provenyet blir uendret over tid, eller litt økt hvis kraftprodusentene krever en «forsikringspremie» for fastpris sammenlignet med forventede fremtidige spotpriser. Dette er nærmere beskrevet i høringsnotat fra Finansdepartementet av 30. juni 2022 om kontraktsunntak i grunnrenteskatten knyttet til fastprisavtaler for strøm. Endringen antas samlet sett ikke å få store provenymessige konsekvenser.

Endringsforslaget antas å ikke få store økonomiske eller administrative konsekvenser for de skattepliktige eller Skatteetaten.

5.10.6 Ikrafttredelse

Det følger av høringsnotatet at endringen ikke bør gjelde for allerede inngåtte avtaler. Det ble derfor foreslått at endringen skal tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024, og med virkning for avtaler inngått fra og med 1. januar 2024. Endringen skal dermed ikke få virkning for allerede inngåtte avtaler per 31. desember 2023.

Statkraft ber departementet presisere om det er kontraktsinngåelsestidspunktet (signeringsdato) eller tidspunktet for påbegynte kraftleveranser under kontrakten som vil være det avgjørende skjæringstidspunktet. Hvis det er førstnevnte som er ment, ber Statkraft departementet vurdere om ikke også avtaler signert for eksempel i siste kvartal i 2023 kan omfattes, såfremt kraftleveransen under avtalen først starter i 2024. Bakgrunnen er at dette i større grad vil muliggjøre slike industrikontrakter fra og med 2024, ettersom kontraktene normalt ikke vil signeres samme dag som leveransene påbegynnes.

Departementet bemerker at en langsiktig leveringsavtale for kraft vil anses inngått når det etter avtalerettslige regler er sluttet en bindende avtale mellom partene. Det er ikke en forutsetning at kraftleveranser er påbegynt. Etter departementets syn bør en endring i industrikraftunntaket ikke få virkning for kraft som leveres i henhold til avtaler som er inngått før endringen er vedtatt av Stortinget. På denne bakgrunn opprettholdes forslaget om at endringen skal gjelde for avtaler med varighet på fra og med tre år og inntil syv år som inngås fra og med 1. januar 2024. Det er gjort noen redaksjonelle justeringer i lovforslag og ikrafttredelsesbestemmelse sammenlignet med høringsforslaget. Det vises til forslag til skatteloven § 18-3 annet ledd bokstav a nr. 2 nytt tredje punktum. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2024.

5.11 Produktavgift på førstehåndsomsetning av fisk

Produktavgiften til folketrygden for fiskeri-, hval og selfangstnæringene foreslås holdt uendret på 1,9 pst. I statsbudsjettet for 2023 ble satsen satt til 2,0 pst., og i Revidert nasjonalbudsjett 2023 ble satsen for andre halvår 2023 justert ned til 1,9 pst.

Trygdeavgiftssatsen for næringsinntekt er 11,0 pst. mens fiskere betaler en trygdeavgift på 7,8 pst. med regjeringens forslag. Produktavgiften i fiskerinæringen skal, foruten å dekke mellomlegget mellom 11,0 pst. og 7,8 pst. i trygdeavgiften, også dekke kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd, kollektiv forsikring for tilleggssykepenger for manntallsførte fiskere og utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsledige i næringen. Det skal svares produktavgift av all fangst fra norskregistrerte fartøy.

I brev 4. september 2023 tilrår Nærings- og fiskeridepartementet at produktavgiften holdes uendret på 1,9 pst. i 2024. Nærings- og fiskeridepartementet mener at denne satsen vil gi minst mulig differanse mellom innbetaling av produktavgift og det forventede forbruket i 2024. Dersom utviklingen i utbetalingene og fiskeprisene skulle avvike vesentlig fra beregningene, vil det kunne bli aktuelt å justere satsen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Tilrådningen er basert på anslag for førstehåndsverdien av fisk og pensjonsgivende inntekt samt forventede utgifter i 2024 i ordningene som produktavgiften er ment å dekke. I tabell 5.2 angis anslagene som ligger til grunn for fastsettelse av nivået på produktavgiften for 2024. Estimatene bærer preg av noe usikkerhet ettersom det ikke finnes opplysninger med tilstrekkelig detaljnivå for å beregne eksakt hvor stor del av utgiftene som skal dekkes av produktavgiften.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om produktavgift til folketrygden for fisker-, hval- og selfangstnæringene for 2024.

6 Merverdiavgift

6.1 Innledning

Merverdiavgift er en generell avgift på innenlandsk forbruk av varer og tjenester. Det skal beregnes merverdiavgift ved innenlandsk omsetning, innførsel og uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Merverdiavgiften er fiskalt begrunnet, og anslås å gi inntekter på om lag 390 mrd. kroner i 2023. Det utgjør i underkant av en fjerdedel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene eksklusiv petroleumsinntektene.

Den alminnelige merverdiavgiftssatsen er 25 pst. Det er en redusert sats på 15 pst. for næringsmidler og en lav sats på 12 pst. for enkelte tjenester, som persontransport, overnatting, allmennkringkasting samt adgang til kino, museer, fornøyelsesparker og store idrettsarrangementer.

Merverdiavgiften vedtas av Stortinget for ett år av gangen, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Nærmere regler om registrering, beregningsgrunnlag, fradragsrett mv. er fastsatt i merverdiavgiftsloven og merverdiavgiftsforskriften.

Merverdiavgiften beregnes i alle omsetningsledd. Registrerte virksomheter har rett til å fradragsføre inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester som er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Fradragsretten medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene. Merverdiavgiften blir dermed en skatt på forbruk.

Enkelte varer og tjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Det vil si at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift, og at det ikke er fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten.

En del varer og tjenester er fritatt for merverdiavgift, såkalt nullsats. Det skal da ikke beregnes utgående merverdiavgift av omsetningen, men den avgiftspliktige har fradragsrett for inngående merverdiavgift på varer og tjenester som anskaffes til bruk i virksomheten. Fritak for merverdiavgift gjelder for eksempel bøker, aviser og tidsskrift. Dersom inngående merverdiavgift overstiger utgående, skal overskytende inngående merverdiavgift utbetales. Fritak ved omsetning av varer og tjenester til forbruk i Norge innebærer dermed en indirekte støtte via merverdiavgiftssystemet.

Merverdiavgift ved internasjonal handel bygger på destinasjonsprinsippet, som innebærer at det landet hvor forbruket skjer, har beskatningsretten. Prinsippet innebærer videre at det beregnes merverdiavgift ved innførsel, men ikke ved eksport.

Merverdiavgiften skal i minst mulig grad påvirke hvilke varer og tjenester som produseres og forbrukes, og samtidig sikre staten stabile inntekter. De administrative kostnadene ved innkreving og innbetaling bør være lavest mulig både for de næringsdrivende og Skatteetaten. Det tilsier at antall fritak og særordninger begrenses.

6.2 Avvikling av fritaket for hydrogenbaserte elbiler

Regjeringen foreslår å avvikle fritaket for omsetning og leasing av elbiler med brenselsceller i merverdiavgiftsloven § 6-8 første ledd.

Frem til 2023 var omsetning og leasing av kjøretøy som bare kan benytte elektrisitet til fremdrift (elbiler) fritatt fra den generelle plikten til å svare merverdiavgift på varer og tjenester. Fritaket omfattet både batteribaserte elbiler og elbiler hvor elektrisiteten er produsert i brenselceller (hydrogenbaserte elbiler). I forbindelse med budsjettet for 2023 ble fritaket for batteribaserte elbiler begrenset til å gjelde personkjøretøy. For disse ble det innført avgiftsplikt for den delen av kjøpsbeløpet som overstiger 500 000 kroner. Endringene var en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 829 (2021–2022). For nærmere omtale av endringene vises det til Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 punkt 7.2.

Endringene i 2023 omfattet bare batteribaserte elbiler, mens omsetning og leasing av hydrogenbaserte elbiler fortsatt gis fullt fritak.

Fritak for merverdiavgift for elektriske kjøretøy innebærer statsstøtte og forutsetter derfor godkjenning fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Endringene som ble gjennomført med virkning fra 1. januar 2023, er godkjent ut 2024. Det gjeldende fritaket for hydrogenbaserte elbiler er godkjent ut 2023. En videreføring av fritaket for disse bilene krever ny godkjenning.

Fritaket for hydrogenbaserte elbiler omfatter alle typer kjøretøy som er registreringspliktige for kjøring på vei, herunder motorsykler, personbiler, varebiler, lastebiler og busser. Typiske næringskjøretøy som varebiler, lastebiler og busser anskaffes i all hovedsak av næringsdrivende med fradragsrett. For virksomheter som anskaffer slike kjøretøy, har merverdiavgiftsfritaket liten eller ingen betydning. Dette var også en av grunnene til at merverdiavgiftsfritaket (med beløpsgrense) for batteribaserte elbiler ble avgrenset til elektriske personkjøretøy, mens andre batteribaserte elbiler ble underlagt alminnelig avgiftsplikt.

Personkjøretøy står i en særstilling i merverdiavgiftssystemet ved at retten til fradrag for inngående merverdiavgift i utgangspunktet er avskåret. Fradragsretten gjelder likevel for personkjøretøy til bruk som salgsvare, i persontransportvirksomhet og i bilutleie, herunder leasing. Innføringen av beløpsbegrensningen berørte derfor ikke disse virksomhetene i nevneverdig grad.

På samme måte som endringene i merverdiavgiftregelverket for batteribaserte elbiler i liten grad påvirker virksomheter med fradragsrett, vil disse virksomhetene heller ikke påvirkes av en avvikling av merverdiavgiftsfritaket for hydrogenbaserte elbiler.

Hydrogenbaserte elbiler skiller seg fra batteribaserte elbiler ved at strømmen leveres fra brenselsceller som omdanner hydrogen til elektrisitet. Hydrogen må tankes på egne fyllestasjoner som er innrettet for dette formålet. Infrastrukturen for fylling av slikt drivstoff er svært begrenset, og antas å være det i overskuelig fremtid. Bruk av hydrogen til veibruk er i første rekke aktuelt for kjøretøy som benyttes innenfor begrensede områder, og som ikke er avhengig av et utbygd distribusjonsnett for slikt drivstoff. Drosjekjøring, rutebiltransport og kommunal renovasjon vil kunne være aktuelle bruksområder. For privatpersoner er ikke hydrogenbaserte elbiler reelle alternativer til batteribaserte elbiler og biler med forbrenningsmotor.

Omsetningen av nye hydrogenbaserte elbiler er svært lav. I 2021 og 2022 ble det solgt henholdsvis 36 og 27 slike kjøretøy i Norge. I løpet av de første åtte månedene i 2023 er det kun solgt to nye hydrogenbaserte elbiler. Ifølge registreringsstatistikk fra Opplysningsrådet for veitrafikk var om lag 80 pst. av slike biler anskaffet av næringsdrivende med fradragsrett i 2022. Som det fremgår ovenfor, vil ikke avvikling av merverdiavgiftsfritaket for hydrogenbaserte elbiler ha særlig betydning for disse.

I motsetning til de batteribaserte elbilene vil ikke ulempene og merkostnadene knyttet til anskaffelse og bruk av hydrogenbaserte kjøretøy kunne oppveies gjennom fordeler i skatte- og avgiftssystemet.

En avvikling av merverdiavgiftsfritaket for de hydrogenbaserte elbilene vil øke kostnadene ved anskaffelse og leasing av slike kjøretøy for privatpersoner og virksomheter uten fradragsrett. Som det fremgår over, er omsetningen av hydrogenbaserte elbiler til dette kundesegmentet helt marginal, og vil fortsette å være det uavhengig av hva som skjer med merverdiavgiftsregelverket. Det synes derfor lite hensiktsmessig å videreføre fritaket med beløpsbegrensning, slik tilfellet er for de batteribaserte elbilene.

En avvikling av fritaket vil ikke ha betydning for Stortingets mål om at alle nye personbiler som selges i Norge fra 2025 skal være nullutslippskjøretøy. Slik det ligger an nå, er det de batteribaserte elbilene som vil bidra til å oppfylle dette måltallet, mens hydrogenbaserte personbiler har liten eller ingen betydning. Provenyvirkningen av å avvikle fritaket for hydrogenbaserte elbiler antas å være ubetydelig.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 2024. Dette innebærer at det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av hydrogenbaserte elbiler som leveres til kunde etter 31. desember 2023, jf. merverdiavgiftsloven § 22-1. Tilsvarende skal det beregnes merverdiavgift når bilforhandler registrerer kjøretøy på eget navn i motorvognregisteret etter dette tidspunkt. Ved innførsel er fortollingstidspunktet skjæringspunktet. Videre skal det beregnes merverdiavgift på leievederlagene på leasingkontrakter som inngås for denne type kjøretøy som leveres til kunde etter 31. desember 2023, jf. merverdiavgiftsloven § 22-1. For leasingkontrakter inngått før 1. januar 2024 skal det ikke beregnes merverdiavgift forutsatt at kjøretøyet ble levert til kunde før dette tidspunkt. Dette forutsetter at det etableres en overgangsordning for den delen av vederlaget som faktureres etter 1. januar 2024. Departementet viser til forslag om å oppheve fritaket for omsetning og leasing av elbiler med brenselsceller i merverdiavgiftsloven § 6-8 første ledd og forslag til overgangsregler.

6.3 Merverdiavgiftsfritak for aviser – oppfølging av anmodningsvedtak nr. 120 (2022–2023)

6.3.1 Innledning og sammendrag

Fra 1. januar 2023 ble fritaket for elektroniske nyhetstjenester avviklet. Fritaket omfattet redaktørstyrte nyhets- og aktualitetstjenester som inneholdt levende bilder og lyd. Begrunnelsen for avviklingen var at fritaket var kostbart og lite målrettet mot produksjon og forbruk av nyhetsinnhold. Fritaket hadde medført uheldige tilpasninger ved at det ble brukt til å redusere TV-distributørenes merverdiavgiftsbelastning ved omsetning av sports- og underholdningspakker. Fritaket hadde dermed fått en langt videre anvendelse enn det som var lagt til grunn ved innføringen, og innebar i praksis støtte til selskaper som distribuerer TV-kanaler. Dette var ikke intensjonene bak fritaket.

Stortinget fattet følgende anmodningsvedtak ved behandlingen av Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023, se Innst. 2. S (2022–2023) (vedtak 120):

«Stortinget ber regjeringen frem mot revidert nasjonalbudsjett 2023 vurdere tiltak for å sikre at lokal- og regionalaviser ikke får begrensninger i muligheten til produksjon av video og lyd gjennom mva.-endringer.»

Departementet foreslår en endring i merverdiavgiftsloven § 6-1 om fritak for aviser. Forslaget innebærer at elektroniske aviser kan ha et større innhold av levende bilder og lyd. Vilkåret i merverdiavgiftsloven om at aviser som omfattes av fritaket; «i hovedsak må inneholde tekst eller stillbilder», endres til at aviser som skal omfattes av fritaket må inneholde «en overveiende andel tekst og stillbilder». Hovedformålet til avisen må likevel fortsatt være å produsere nyhets- og aktualitetsstoff i form av tekst eller stillbilder.

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å følge opp Stortingets vedtak ved å begrense forslaget til kun lokal- og regionalaviser. Lokal- og regionalaviser har for det første ingen klar definisjon. For det andre vil en slik avgrensning av fritaket reise spørsmål knyttet til regelverket i EØS-avtalen om statsstøtte, se punkt 6.3.4 siste underpunkt.

Det vises til forslag til endring av merverdiavgiftsloven § 6-1 første ledd. Den foreslåtte endringen antas ikke å ha administrative og økonomiske konsekvenser av betydning i 2024. Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2024.

I forskriften til skatteloven er det et eget skattefritak som henviser til den gamle regelen i merverdiavgiftsloven. Denne regelen må dermed endres. Dette er omtalt til slutt under punkt 6.3.7.

6.3.2 Gjeldende rett

Innledning

Omsetning av aviser, herunder elektroniske aviser, er fritatt for merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 6-1. Fritaket gjelder tilsvarende ved innførsel av aviser, jf. merverdiavgiftsloven § 7-1.

Fritaket for papiraviser var opprinnelig begrunnet i at det «i et lite språksamfunn som det norske er sterke grunner for at det trykte ordet skal være fritatt for den omkostningsbelastning som en avgift vil bety for den trykte publikasjon», og at «en eventuell avgiftsplikt kan virke hemmende for en fri opinionsdannelse og at kulturelle hensyn vil bli skadelidende», jf. Ot.prp. nr. 17 (1968–69) Om lov om alminnelig omsetningsavgift og særskilt avgift på visse varer og tjenester (merverdiavgiftsloven).

Loven oppstiller som vilkår for fritaket at avisen «i hovedsak inneholder tekst eller stillbilde», jf. nedenfor. I tillegg er det med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 6-1 annet ledd fastsatt nærmere vilkår for å omfattes av fritaket for aviser i merverdiavgiftsforskriften § 6-1-1 om aviser. Etter forskriften omfattes bare redaktørstyrte publikasjoner, det vil si at avisen må publiseres under ledelse og kontroll av en redaktør. Videre er det et vilkår at avisen publiseres en gang i uken eller oftere, og at innholdet er rettet mot allmennheten. I det siste ligger at publikasjonen må legge til rette for og bidra til den alminnelige samfunnsdebatten innenfor sitt geografiske og tematiske nedslagsfelt, og ha en grad av profesjonalitet og drive virksomhet på et nivå som gjør dette mulig.

Tematisk er fritaket begrenset til publikasjoner som i hovedsak inneholder nyhets- og aktualitetsstoff. Dekningen av nyhets- og aktualitetsstoff må enten være bred, det vil si fra ulike samfunnsområder, eller dyptgående på et avgrenset samfunnsområde. Såkalt dybdejournalistikk ble omfattet av fritaket fra 1. juli 2020, jf. Prop. 107 LS (2019–2020) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga kapittel 11.

Nærmere om vilkåret «i hovedsak inneholder tekst eller stillbilde»

Vilkåret i merverdiavgiftsloven § 6-1 om at publikasjonen «i hovedsak inneholder tekst og stillbilder», kom inn i loven da fritaket for elektroniske aviser ble flyttet fra merverdiavgiftsloven § 6-2 om elektroniske nyhetstjenester til merverdiavgiftsloven § 6-1 om aviser, jf. Prop. 107 LS (2019–2020). Dette skjedde samtidig med at fritaket for aviser ble utvidet til å omfatte nyhets- og aktualitetsstoff fra et avgrenset samfunnsområde.

I forarbeidene, Prop. 107 LS (2019–2020) punkt 11.5.2, uttales følgende om vilkåret:

«Når bruken av levande bilete og lyd er avgrensa til å utfylle, utdjupe eller supplere ein tekst eller eit stillbilete har vilkåret ikkje vesentleg aktualitet. Levande bilete eller lyd som ikkje har samanheng med ein tekst eller eit stillbilete, det vil seie er sjølvstendige innslag, får ein annan karakter. Når denne typen produksjon utgjer meir enn ein avgrensa del av den samla tenesta som skal vurderast, kan det oppstå plikt til å vurdere tenesta sjølvstendig i meirverdiavgiftssamanheng.»

Videre ble det lagt til grunn i forarbeidene at vilkåret skulle forstås på samme måte som det tilsvarende vilkåret for elektroniske tidsskrifter, jf. merverdiavgiftsforskriften § 6-3-9. I tilknytning til denne bestemmelsen ble det i forarbeidene, punkt 2.4.1 i Prop. 115 LS (2018–2019) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga, fremhevet at formålet med å åpne for innslag av bevegelige bilder, lyd og annen funksjonalitet ikke var å etablere fritak som kan sies å utvide eller endre en publikasjons bruksområde. Hvis slike innslag medførte at publikasjonen endret karakter ved at det tekstlige ikke kunne sies å utgjøre det sentrale elementet, ville fritaket ikke gjelde. Det ble vist til at «hovedsakelig» i utgangspunktet skulle forstås som 80 prosent, selv om det ble uttrykt at det ikke var mulig å stille opp presise retningslinjer for vurderingen.

Utenlandsk rett

EU-landene er forpliktet til å ha et merverdiavgiftssystem, og systemet er i stor grad harmonisert gjennom Rådets direktiv 2006/112/EF (merverdiavgiftsdirektivet). Merverdiavgiftsdirektivet har krav til, og rammer for, medlemslandenes regelverk. Merverdiavgiftsdirektivet regulerer blant annet adgangen medlemslandene har til å bruke reduserte satser og fritak for merverdiavgift. Direktivet lister opp de vare- og tjenestetypene som kan ha redusert sats eller fritak. En rekke trykte publikasjoner inngår i opplistingen av varer og tjenester som kan ha redusert sats eller fritak, blant annet aviser, tidsskrift og bøker.

Elektroniske publikasjoner var lenge ikke blant tjenestene som var listet opp, men 18. november 2018 ble direktivet endret slik at medlemslandene fikk adgang til å innføre redusert sats, og i visse tilfelle fritak, for elektroniske publikasjoner av samme type som de trykte. Publikasjoner som helt eller hovedsakelig («wholly or predominantly») består av reklame eller helt eller hovedsakelig består av video eller hørlig musikk, kan ikke ha redusert sats eller fritak.

6.3.3 Høringen

Finansdepartementet sendte 9. mai 2023 et forslag til endring av merverdiavgiftsfritaket for aviser på høring.

Merverdiavgiftsloven § 6-2 om fritak for elektroniske nyhetstjenester ble avviklet fra 1. januar 2023. Etter dette må aviser som publikasjon oppfylle vilkårene i merverdiavgiftsloven § 6-1 for å være fritatt fra plikten til å beregne merverdiavgift. Om begrunnelsen for avvikling av fritaket for elektroniske nyhetstjenester uttales følgende i Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 punkt 7.3.1:

«Fritaket for elektroniske nyhetstjenester er kostbart og er lite målrettet mot produksjon og forbruk av nyhetsinnhold. Fritaket har gitt uheldige tilpasninger ved at det brukes for å redusere TV-distributørenes merverdiavgiftsbelastning ved omsetning av sports- og underholdningspakker. Fritaket har dermed fått en langt videre anvendelse enn det som var lagt til grunn ved innføringen, og innebærer i praksis støtte til selskaper som distribuerer TV-kanaler. Dette var ikke intensjonene bak fritaket.»

Formålet med å avvikle fritaket var ikke å innskrenke adgangen elektroniske aviser hadde til å utfylle, utdype eller supplere tekst og stillbilde, med levende bilder eller lyd. Ved behandlingen av forslaget om å avvikle fritaket for elektroniske nyhetstjenester, anmodet Stortinget om en vurdering av tiltak som sikrer at «…lokal- og regionalaviser ikke får begrensninger i muligheten til produksjon av video og lyd…»

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er vilkåret i merverdiavgiftsloven § 6-1 første ledd om at fritaket for aviser bare omfatter aviser som «i hovedsak inneholder tekst og stillbilder», som etter opphevelsen av fritaket for elektroniske nyhetstjenester kan begrense lokal- og regionalavisers mulighet til produksjon av levende bilder og lyd. Vilkåret er generelt, og gjelder ikke bare lokal- og regionalaviser.

Departementets vurdering i høringsnotatet var at terskelen som ligger i dagens hovedsakelighetskrav er streng, og kan på sikt innebære en unødvendig hindring av avisenes ønske om å satse mer på lyd og levende bilder. Mediebransjen mener at avviklingen av fritaket for elektroniske nyhetstjenester vil svekke bransjens evne til innovasjon og omstilling. For mange mediebrukere, og særlige de yngste, fungerer sosiale medier som et informasjonsnav (Mediemangfold i et bruksperspektiv – Medietilsynet, 2021). De under 30 år orienterer seg i mindre grad enn de eldre mot lokal- og regionavisene, noe som ifølge Medietilsynet kan tyde på at denne gruppen i mindre grad orienterer seg mot den dagsordensettende funksjonen disse mediene representerer i lokalsamfunnet.

Forslaget som ble sendt på høring innebar en endring i merverdiavgiftsloven § 6-1, ved at det ble lagt opp til at andelen av annet innhold enn tekst og stillbilde kan økes, så lenge innhold i form av tekst eller stillbilde utgjør mer enn 50 pst. Det følger av forarbeidene til den gjeldende bestemmelsen at det siktes til at om lag 80 pst. av publikasjonen må bestå av tekst og stillbilder, altså en klar overvekt av denne typen innhold. For å tydeliggjøre endringen foreslo departementet at uttrykket «i hovedsak inneholder tekst eller stillbilder» i merverdiavgiftsloven § 6-1, endres til «har et overveiende innhold av tekst eller stillbilder».

Som i dag vil en slik avgrensning av fritaket ikke kunne avgjøres ut fra en matematisk vurdering. Det må foretas en konkret vurdering hvor enkelte momenter vil ha særskilt betydning. Departementet påpekte i høringsnotatet at et vesentlig moment vil være hvordan produktet samlet sett fremstår utad. Hovedformålet til, og det dominerende med, publikasjonen må være innhold i form av tekst eller stillbilder. Det vil si at innholdet av levende bilder og lyd må være underordnet innholdet av tekst og stillbilder slik publikasjonen fremstår utad, herunder hvordan mediet presenterer publikasjonen i markedet.

Høringsnotatet ble sendt til 103 høringsinstanser med høringsfrist 7. august 2023. Departementet mottok svar fra 23 instanser innen høringsfristen.

Følgende høringsinstanser har kommet med realitetsmerknader:

• Aftenposten

• Amedia

• Amedias redaktørutvalg

• Bergen Næringsråd

• Landslaget for lokalaviser

• Mediebedriftenes Landsforening

• Medietilsynet

• NHO

• Norsk Journalistlag

• Norsk Redaktørforening

• Norsk rikskringkasting AS

• Opplandske Bladeierforening/Mediebedriftenes distriktsforening i Innlandet

• Oppland Arbeiderblad

• Oslo Business Memo

• Polaris Media ASA

• Regnskap Norge

• Ságat – Samisk avis AS

• Schibsted

• TV 2

Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Kunnskapsdepartementet har svart at de ikke har merknader.

Regnskap Norge støtter forslaget fullt ut.

Flere andre høringsinstanser, herunder Aftenposten, Mediebedriftenes landsforbund, Medietilsynet, NHO, Schibsted, Polaris Media gir på ulike måter uttrykk for at forslaget går i riktig retning eller støtter formålet bak endringen, men de argumenter samtidig og først og fremst for at fritaket for elektroniske nyhetstjenester bør gjeninnføres på en eller annen måte.

Flere av høringsinstansene som har gitt merknader, blant annet Aftenposten, Landslaget for lokalaviser, Medietilsynet, Norsk journalistlag, Oppland Arbeiderblad, Oslo Business Memo, Polaris Media, Schibsted og TV 2, viser til høringssvaret fra Mediebedriftenes Landsforbund (MBL).

MBL gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det er flere alternative måter å oppnå et fremtidsrettet og plattformnøytralt merverdiavgiftsfritak. Det vil si et merverdiavgiftsfritak som også vil omfatte medier som har nyhetsproduksjon i form av lyd eller levende bilder, men uten å ha de uheldige mulighetene for tilpasninger som det tidligere fritaket for elektroniske nyhetstjenester la til rette for. De skisserer to alternative forslag, hvorav det ene innebærer at fritaket knyttes til medier som omfattes av medieansvarsloven. Men de viser også til et tidligere forslag om å avgrense fritaket til medier rettet mot «allmennheten i Norge». Ifølge MBL kan en slik avgrensning etter medieansvarsloven gjøre det vanskeligere for utenlandske, journalistiske medier å oppnå merverdiavgiftsfritak for sin omsetning i Norge, og anbefaler en dialog med EFTAs overvåkningsorgan (ESA) for å avklare eventuelle problematiske aspekter av forslaget.

Norsk redaktørforening uttaler at fritaket for elektroniske nyhetstjenester enten bør gjeninnføres, eller at det gjøres andre endringer i merverdiavgiftsloven som sørger for at «norske, redaktørstyrte nyhetsmedier er sikret momsfritak».

NRK uttaler at selv om de ikke er direkte påvirket av at fritaket for elektroniske nyhetstjenester ble avviklet, støtter de mediebransjen i ønsket om et teknologinøytralt merverdiavgiftsfritak.

Aftenposten har i sin høringsuttalelse tatt opp spørsmålet om hvordan en funksjon som gjør det mulig å få lest opp skrevne artikler, skal vurderes.

MBL reiser i uttalelsen spørsmål om «[h]vilket innhold og på hvilket tidspunkt som da skal tas i betraktning i vurderingen av «overveiende».

Ingen av høringsinstansene gir uttrykk for at de går imot forslaget i høringen om at endringen gjøres generell for alle aviser, og ikke begrenses til lokal- og regionalaviser. Medietilsynet støtter denne delen av forslag og uttaler:

«Medietilsynet slutter seg avslutningsvis til departementets vurdering om å likestille lokal- og regionalaviser med de nasjonale. Medietilsynet er enig i at eventuell støtte ut fra lokale eller regionale kriterier bør løses gjennom direkte støtte til slike medier. Både produksjonstilskuddet og innovasjons- og utviklingstilskuddet er treffsikre ordninger som bidrar til et styrket mediemangfold.»

Det nærmere innholdet i merknadene kommenteres nedenfor.

6.3.4 Vurderinger og forslag

Innledning og bakgrunn

I budsjettet for 2023 ble merverdiavgiftsfritaket for elektroniske nyhetstjenester avviklet. Fritaket for aviser, herunder elektroniske aviser, er videreført, men avviklingen av fritaket for elektroniske nyhetstjenester kan ha konsekvenser for aviser som benytter eller ønsker å utvide bruken av levende bilder og lyd.

Departementet følger derfor i proposisjonen opp med et forslag om endring av merverdiavgiftsloven § 6-1 første ledd. Endringen vil tillate en større andel levende bilder og lyd i publikasjoner som omsettes avgiftsfritt. Konkret innebærer forslaget at kravet om at aviser «i hovedsak» må inneholde tekst og stillbilder, endres til at «en overveidende andel» av innholdet i avisen må være tekst og stillbilder. Endringene i merverdiavgiftsloven som foreslås nå, er generelle og vil omfatte alle aviser.

Et flertall av høringsinstansene uttaler at forslaget er en forbedring, men ønsker fritaket for elektroniske nyhetstjenester gjeninnført i en eller annen form. Som begrunnelse for dette anføres at fritaket for nyhetsmedier bør være plattformnøytralt og derfor avgrenses på bakgrunn av innhold (nyhets- og aktualitetsstoff) og ikke publiseringsform (tekst og stillbilder vs. lyd og levende bilder).

Departementet fastholder at fritaket for elektroniske nyhetstjenester slik det fungerte i praksis, ikke var tilstrekkelig treffsikkert ut fra formålet med fritaket.

MBL har i sin uttalelse foreslått alternative avgrensninger av et fritak for elektroniske nyhetstjenester for å avhjelpe de utilsiktede virkningene av fritaket, som er avviklet. Om de utilsiktede virkningene av fritaket uttaler de blant annet følgende:

«Fritaket i mval. § 6-2 fungerte etter hensikten, men hadde en utforming som tillot utilsiktede tilpasninger i form av fritak for den andelen av tv-kanalpakker som var nyhetskanaler – uavhengig av om disse kanalenes innhold var rettet mot et norsk publikum. Vi anerkjente da at TV-distributørenes fritak basert på formidling av utenlandske nyhetskanaler var problematisk opp mot hensikten og formålet med fritaket for elektroniske nyhetstjenester.»

MBL foreslår på denne bakgrunn alternative måter å utforme fritaket på, for å treffe «nyhetstjenester rettet mot norske forhold eller norsk publikum.»

Departementet viser til at de aktørene som utilsiktet hadde fordeler av fritaket for elektroniske nyhetstjenester, var distributører og ikke utenlandske medier. Nøytralitetshensyn tilsier at et fritak ikke utformes på en måte som forskjellsbehandler omsetning av tjenester i Norge, ut fra om tilbyder av tjenesten er norsk eller utenlandsk eller etablert i Norge eller utlandet. Et fritak utformet ut fra tilbyders nasjonalitet eller lignende kriterier for å begrense fritaket til medier i Norge eller medier rettet mot Norge, krever en forutgående grundig gjennomgang og vurdering opp mot statsstøtte- og konkurranseregelverket i EØS-avtalen. MBL uttaler også at en slik gjennomgang og dialog om utformingen av fritaket er nødvendig.

Etter departementets vurdering vil et fritak utformet i tråd med innspillene fra MBL, ha de samme utilsiktede virkningene som fritaket som er avviklet. TV-distributørene (Telia, Telenor mv.) og strømmetjenestene (TV 2 Play, Viaplay mv.) brukte det avviklede fritaket til å redusere merverdiavgiftsbelastningen på sine tjenester ved å inkludere nyhetskanaler i sine abonnementer og prise dette nyhetstilbudet høyt. På denne måten kunne disse aktørene omsette store deler av sine abonnement uten merverdiavgift. Ved å selge sports- og underholdningspakker sammen med «nyhetstjenester rettet mot norske forhold eller norsk publikum», kan TV-distributørene og strømmetjenestene redusere sin merverdiavgiftsbelastning på samme måte som ved det tidligere fritaket for elektroniske nyhetstjenester. Provenytapet ved et fritak utformet i tråd med MBL antas derfor å være om lag likt som ved gjeninnføring av fritaket for elektroniske nyhetstjenester. I budsjettet for 2023 ble det anslått at avvikling av fritaket for elektroniske nyhetstjenester ga en årlig provenyøkning på 600 mill. kroner.

Høringsinstansene som gir uttrykk for at fritaket for elektroniske nyhetstjenester bør gjeninnføres, anfører flere mediepolitiske hensyn som tilsier at også omsetning av nyhetstjenester i form av levende bilder og lyd bør gis merverdiavgiftsfritak.

Departementet viser til at fritaket for papiraviser opprinnelig var begrunnet i at det «i et lite språksamfunn som det norske er sterke grunner for at det trykte ordet skal være fritatt for den omkostningsbelastning som en avgift vil bety for den trykte publikasjon», og at «en eventuell avgiftsplikt kan virke hemmende for en fri opinionsdannelse og at kulturelle hensyn vil bli skadelidende», jf. Ot.prp. nr. 17 (1968–69). Departementet mener fritaket for aviser i tråd med forslaget på en god og hensiktsmessig måte oppfyller det opprinnelige formål med fritaket.

Medietilsynet fremhever i sin uttalelse at de redaktørstyrte mediene har særlige utfordringer med å rekruttere unge brukere, og at dette krever at mediene må ta i bruk flere og nye publiseringsformer. Departementet mener forslaget legger til rette for dette. De mer overordnede mediepolitiske hensyn ivaretas bedre og på en mer treffsikker måte gjennom andre mediepolitiske tiltak og direkte støtteordninger.

Regjeringen vil som redegjort for i Meld. St. 2 (2022–2023) Revidert nasjonalbudsjett 2023 punkt 4.3, også gjøre en vurdering av konsekvensene som avviklingen av fritaket for elektroniske nyhetstjenester har hatt for tilbudet av elektroniske nyhetstjenester.

Særlig om lokal- og regionalaviser

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2023 anmodet Stortinget regjeringen om å «sikre at lokal- og regionalaviser ikke får begrensninger i muligheten til produksjon av video og lyd», som følge av avviklingen av fritaket for elektroniske tjenester. Som redegjort for i Meld. St. 2 (2022–2023) Revidert nasjonalbudsjett 2023 punkt 4.3, har regjeringen kommet til at det ikke er hensiktsmessig å begrense endringen til lokal- og regionalaviser.

Hva som ligger i begrepet «lokal- eller regionalavis» i Stortingets anmodningsvedtak, er ikke entydig. En alminnelig forståelse er at begrepet lokalavis omfatter aviser med et avgrenset dekningsområde, for eksempel en by eller en kommune. Tilsvarende er en alminnelig forståelse at begrepet regionalavis omfatter aviser som dekker et stort, men avgrenset geografisk område, for eksempel ett eller flere fylker eller en landsdel.

I forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier (produksjonstilskuddforskriften) benyttes ikke begrepet lokal- eller regionalavis. Derimot benyttes begrepet «lokalt medium» om nyhets- og aktualitetsmedium som har:

«mer enn 75 prosent av abonnementstallet i utgiverfylket, eller et nyhets- og aktualitetsmedium som har mer enn 75 prosent av abonnementstallet i utgiverfylket og et fylke med felles grense til utgiverfylket til sammen.»

Definisjonen av «lokale medium» i produksjonstilskuddforskriften brukes til å plassere mediene i ulike tilskuddskategorier. Mediestøtten er imidlertid ikke alene knyttet til om mediet omfattes av definisjonen av lokale medium i forskriften.

At en avis har lokalt eller regionalt dekningsområde, innebærer ikke at avisen har lokalt eller regionalt eierskap. De tre store aktørene Schibsted ASA, Amedia og Polaris Media ASA kontrollerte 72,5 prosent av det totale opplaget i avismarkedet i 2021, mens aviser utenfor konsernene bare stod for 10,6 prosent, jf. Mediemangfoldregnskapet (Medietilsynet juli 2021).

Ifølge NOU 2019: 11 Enklere merverdiavgift med én sats kapittel 8, viser undersøkelser utvalget foretok at 40 pst. av støtten som ytes aviser gjennom merverdiavgiftsfritaket, går til de fire største avisene, og om lag 55 pst. til de ti største avisene. Denne skjevfordelingen av den økonomiske støtten gjennom merverdiavgiftssystemet mellom store og små aviser, kunne tilsi at utvidelsen ble avgrenset til de mindre avisene etter omsetning i opplag eller beløp.

Støtte gjennom merverdiavgiftssystemet kan ikke avgrenses etter dekningsområdet, lokalt eller regionalt eierskap, eller til aviser med lave opplag og omsetning. Slike avgrensninger vil komplisere fritaket for aktørene og avgiftsmyndighetene, og kan ha utilsiktede konsekvenser. Departementet viser også til at formålet med forslaget ikke først og fremst er å utvide den økonomiske støtten til aviser gjennom fritaket, men at avgrensningen av fritaket ikke skal hindre at avisene kan nyttiggjøre seg digitale muligheter i produksjon av nyhets- og aktualitetsstoff. Eventuell økonomisk støtte ut fra lokale eller regionale kriterier bør løses gjennom direkte støtte til slike medier. Det vises til at Kultur- og likestillingsdepartementet 9. desember 2022 vedtok endringer i to av de sentrale tilskuddsordningene til mediene, produksjonstilskuddet, og innovasjons- og utviklingstilskuddet, med sikte på å blant annet styrke små lokale medier.

I tillegg måtte en avgrensning av fritaket for aviser til kun å gjelde lokale og regionale aviser vurderes opp mot EØS-regelverket om de fire friheter og statsstøtteregelverket. Siden forslaget som nå legges frem ikke bygger på en slik avgrensning, er det ikke foretatt en nærmere vurdering av disse spørsmålene.

Medietilsynet har i sin høringsuttalelse støttet departementets forslag om ikke å gi lokal- og regionalaviser en særlig behandling i merverdiavgiftsloven.

Forslaget til endring i merverdiavgiftsloven § 6-1 er derfor utformet som en generell bestemmelse, som vil omfatte alle aviser som oppfyller vilkårene for fritak.

Vilkåret «overveiende andel tekst og stillbilder»

Vilkåret «i hovedsak inneholder tekst og stillbilder» i gjeldende fritak angir ikke et klart avgrenset omfang av tekst og stillbilder som et medium må holde seg innenfor for å omfattes av fritaket i merverdiavgiftsloven § 6-1. Som vist til i punkt 6.3.2, følger det av forarbeidene at det siktes til at om lag 80 pst. av publikasjonen må bestå av tekst og stillbilder. Det må altså være en klar overvekt av denne type innhold. I praksis vil det vanskelig kunne foretas en matematisk vurdering. Det må dermed foretas en konkret skjønnsmessig vurdering hvor det blant annet vil ha betydning om annet innhold utfyller, utdyper eller supplerer en tekst eller et stillbilde. Annet innhold som fremstår selvstendig og uten tilknytning til tekst eller stillbilde, kan måtte vurderes som en selvstendig tjeneste, som må skilles ut og avgiftsberegnes på eget grunnlag.

Departementet foreslår å endre vilkåret slik at andelen av annet innhold enn tekst og stillbilde kan økes, så lenge innhold i form av tekst eller stillbilde utgjør mer enn 50 pst. For å tydeliggjøre endringen foreslår departementet at ordlyden «i hovedsak inneholder tekst eller stillbilder» i merverdiavgiftsloven § 6-1 endres til «har et overveiende innhold av tekst eller stillbilder».

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at det er en svakhet med forslaget at det krever skjønnsmessige og uklare avgrensninger. MBL uttaler eksempelvis at forslaget ikke adressere «lovens grunnleggende problem om bruk av meget skjønnsmessige og uklare målekriterier for audiovisuelt innhold».

Som i dag vil avgrensningen av fritaket ikke kunne avgjøres ut fra en matematisk vurdering. Det må foretas en konkret vurdering hvor enkelte momenter vil ha særskilt betydning. Merverdiavgiftsloven er i utgangspunktet en generell lov som fastslår at all omsetning av varer og tjenester er avgiftspliktig. Når det oppstilles unntak eller fritak fra dette utgangspunktet, vil det som regel måtte oppstilles nærmere vilkår for å avgrense unntaket eller fritaket. For å oppnå formålet med slike unntak og fritak, og avgrense disse mot utilsiktede tilfeller, kan det være nødvendig å bruke skjønnsmessige begreper. I slike tilfeller må avgrensingen baseres på en konkret vurdering av vilkåret som oppstilles ut fra formålet med unntaket eller fritaket.

Etter departementets vurdering vil forslaget gi noen flere holdepunkter for den konkrete vurderingen, sammenlignet med den gjeldende hovedsaksvurderingen. Et vesentlig moment vil være hvordan produktet samlet sett fremstår utad. Hovedformålet til, og det dominerende med publikasjonen må være innhold i form av tekst eller stillbilder. Det vil si at innholdet av levende bilder og lyd må være underordnet innholdet av tekst og stillbilder slik publikasjonen fremstår utad, herunder hvordan mediet presenterer publikasjonen i markedet.

Til forskjell fra dagens ordning, vil det ikke være krav om at innholdet av levende bilder og lyd i det vesentlige må være begrenset til å utfylle, utdype eller supplere tekst eller stillbilder, samt noe begrenset selvstendig innhold av lyd og levende bilder. Innholdet av levende bilder og lyd kan etter forslaget være nyhets- og aktualitetsstoff med selvstendig innhold adskilt fra innholdet av tekst eller stillbilder, så lenge det dominerende i avisen er nyheter- og aktualitetsstoff i form av tekst eller stillbilder.

Det er et generelt vilkår etter merverdiavgiftsforskriften § 6-1-1 at publiseringen av nyhets- og aktualitetsstoffet skjer på bakgrunn av en «journalistisk produksjon». I dette vilkåret ligger det at det skjer en prosess der nyheter, aktualiteter og annen informasjon innhentes og bearbeides før innholdet formidles til et publikum. Dette arbeidet forutsettes å skje etter journalistfaglige metoder og være basert på presseetiske prinsipper. Det vil også måtte gjelde for de deler av nyhets- og aktualitetsstoffet som formidles i form av levende bilder og lyd.

Forslaget innebærer ikke noen endring i vilkåret som følger av merverdiavgiftsforskriften § 6-1-1, om at fritaket omfatter medier som publiserer «i hovedsak nyheter og aktualitetsstoff». Dette vilkåret er i praksis strengt, og annet innhold i form av levende bilder og lyd enn nyhets- og aktualitetsstoff vil bare i begrenset utstrekning kunne omfattes. Slikt annet innhold må behandles som en separat tjeneste, og det skal i tilfelle beregnes merverdiavgift med alminnelig sats. Dette vil for eksempel gjelde for direktesendinger av kultur-, sports- eller underholdningsarrangementer.

Den journalistiske kvaliteten til de to ulike typene innhold i publikasjonen, tekst og stillbilder vs. levende bilder og lyd, vil i utgangspunktet ikke være vesentlig og avgjørende for vurderingen av om publikasjonen inneholder en overveiende del av tekst og stillbilder.

Departementet viser til at det av hensyn til pressens redaksjonelle frihet er sentralt at økonomiske rammevilkår ikke er basert på en kvalitetsvurdering av redaksjonelt innhold og redaksjonelle avgjørelser, se Prop. 107 LS (2019–2020) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga punkt 11.5.2. Men etter departementets vurdering vil en publikasjon med en åpenbar kvalitetsforskjell mellom de to typer innhold normalt fremstå utad som en publikasjon med overveiende og dominerende innhold av den type hvor den journalistiske kvaliteten er høyest. Den journalistiske kvaliteten kan på denne måten indirekte få betydning for hvordan avisen vurderes opp mot vilkåret om at det overveiende og dominerende innholdet må være tekst eller stillbilder.

Også medieutgivers organisering av det journalistiske arbeidet kan bidra til å avklare hva som er publikasjonens hovedformål. Dersom omfanget av det journalistiske arbeidet i det vesentlige skjer gjennom produksjon av levende bilder og lyd, kan dette tale for at hovedformålet og det dominerende med publikasjonen er dette og ikke den skrevne tekst.

I noen tilfeller tilbys nyhets- og aktualitetsstoff i form av levende bilder og lyd både sammen med en tilsvarende selvstendig tjeneste i form av tekst og stillbilder og som en adskilt tjeneste. Da kan verdsettelsen av de ulike delene alene vektlegges med hensyn til hva som utgjør den overveiende del. Departementet legger imidlertid til grunn at det i slike tilfeller skal mindre til for å anse at det dominerende ved den sammensatte tjenesten vil være levende bilder og lyd, og at tjenesten dermed blir fullt ut avgiftspliktig.

Aftenposten og MBL tar i sine uttalelser opp to ulike problemstillinger knyttet til forståelsen av merverdiavgiftsloven § 6-1, som ikke har sin bakgrunn i endringen som foreslås.

Aftenposten tar i sin uttalelse opp spørsmålet om hvordan en funksjon som gjør det mulig å få lest opp skrevne artikler, skal vurderes opp mot innholdskravet i merverdiavgiftsloven § 6-1. Departementet legger til grunn at en slik funksjon, og andre måter å lese opp trykt skrift i en avis, ikke bør ha betydning for vurderingen av mengden annet innhold enn tekst og stillbilder, når det som leses opp er nyhets- og aktualitetsstoff som har sitt grunnlag i journalistisk produksjon som omtalt over. Departementet viser til at hovedregelen for bøker er at lydbøker som er parallellutgaver av en trykt bok eller elektronisk bok, omfattes av fritaket for bøker, jf. merverdiavgiftsloven § 6-4 første ledd annet punktum. Lydbøker som utgis uten at det foreligger en trykt eller elektronisk versjon har i dag ikke merverdiavgiftsfritak. Det samme må være utgangspunktet for aviser. Departementet vil vurdere om det er behov for å klargjøre dette nærmere i forskrift med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 6-1 annet ledd.

MBL viser i sin uttalelse til at publisert innhold i en elektronisk avis lagres, og at det er det samlede digitale innholdet som vil utgjøre publikasjonen. De reiser i uttalelsen spørsmål om «[h]vilket innhold og på hvilket tidspunkt som da skal tas i betraktning i vurderingen av «overveiende». Merverdiavgiftsforskriften § 6-1-1 definerer aviser som medier «som ukentlig eller oftere» publiserer nyheter og aktualitetsstoff. Det er altså omsetning av den ukentlige løpende produksjon og publiseringen av nyhets- og aktualitetsstoff som gir grunnlag for avgiftsfritak. Departementet mener på denne bakgrunn at det normalt vil være den løpende publiseringen som er utgangspunktet for vurderingen.

Departementet viser til forslag til endring i merverdiavgiftsloven § 6-1 første ledd.

EØS-regelverket

I EUs merverdiavgiftsdirektiv er fritak for aviser, herunder elektroniske aviser, avgrenset ved at det ikke gjelder for medier som «i hovedsak inneholder video eller hørlig musikk». På engelsk benyttes begrepet «wholly or predomenantly», mens den danske og svenske versjonen benytter begreper som tilsvarer «helt eller hovedsakelig». Departementet legger til grunn at den foreslåtte endringen ikke vil innebære et mer omfattende fritak for aviser i Norge enn det som følger av EUs merverdiavgiftsdirektiv.

Departementet mener som redegjort for i punkt 11.5.5 i Prop. 107 LS (2019–2020) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga, at Norge kan gjøre endringer i merverdiavgiftsfritak uten å måtte notifisere fritaket til EFTAs overvåkingsorgan (ESA) så lenge fritaket ikke går lengre enn det som det er adgang til etter EUs merverdiavgiftsdirektiv.

6.3.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget antas ikke å ha vesentlige administrative konsekvenser for avisene eller Skatteetaten. Både den gjeldende og den foreslåtte avgrensningen av fritaket reiser utfordringer med konkret å vurdere rekkevidden av fritaket.

Forslaget innebærer at mediehusene kan inkludere mer video- og lydinnhold i sine aviser avgiftsfritt. Departementet antar at det er få aviser i dag som ikke oppfyller dagens hovedsakelighetskriterium, og at de økonomiske konsekvensene for de næringsdrivende er begrenset i innføringsåret. På lengre sikt vil trolig omfanget av annet innhold i avisene øke slik at forslaget vil gi en større avgiftsbesparelse over tid. Tilsvarende antas statens provenytap å være begrenset i innføringsåret, men større på sikt.

6.3.6 Ikrafttredelse

Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 2024.

6.3.7 Omtale av forskriftsendring i FSFIN § 5-15-5

Ved opphevingen av merverdiavgiftsfritaket for elektroniske nyhetstjenester med virkning fra 1. januar 2023, ble det ikke foretatt en korresponderende endring i skattefritaket som hadde samme avgrensning. Forskriften til skatteloven § 5-15-5 tredje ledd henviser til den nå opphevede definisjonen av elektroniske nyhetstjenester i merverdiavgiftsloven. Forskriften bør derfor endres. Det er hensiktsmessig at skattefritaket for privatpersoner for elektroniske nyhetstjenester samsvarer med merverdiavgiftsfritaket, som etter endringen i 2023 omfatter aviser og e-aviser. Skattytere som trenger nyhetskanaler i sitt arbeid, vil være ivaretatt gjennom reglene om skattefri utgiftsdekning i skatteloven § 5-11. Endringen gjennomføres i forskriften til skatteloven § 5-15-5 tredje ledd.

7 Særavgifter

7.1 Innledning

Særavgifter er avgifter på bestemte varer og tjenester mv., i motsetning til merverdiavgiften som er en generell avgift på omsetning av varer og tjenester. Særavgifter gir inntekter til statskassen, uten noen form for øremerking, og bidrar til å finansiere offentlige utgifter.

De fleste særavgifter er vareavgifter. For disse oppstår avgiftsplikten ved innenlandsk produksjon og import. Dette bidrar til å holde antall avgiftspliktige nede og dermed til å redusere de administrative kostnadene ved innkreving. Selv om det er produsenter og importører som skal betale avgiftene, er det rimelig å anta at en vesentlig del av særavgiftene veltes over i vareprisene, og at det dermed er kjøpere av de særavgiftsbelagte varene som bærer de økonomiske kostnadene ved særavgiftene. Graden av overvelting avhenger av markedsforhold.

Enkelte særavgifter har kun som formål å skaffe staten inntekter og omtales ofte som fiskale avgifter. Særavgifter øker vareprisene mv. og bidrar til å vri sammensetningen av produksjon og forbruk. Særavgifter kan derfor brukes til å påvirke atferd, for eksempel til å redusere produksjon eller forbruk som er skadelige for helse og miljø.

Særavgiftene og fritak for avgift vedtas av Stortinget i plenum for ett år av gangen, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Nærmere bestemmelser om avgiftsgrunnlag, -beregning og -fritak mv. er fastsatt i forskrifter med hjemmel i særavgiftslover, blant annet lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. CO₂-avgiften på sokkelen oppkreves i dag etter lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. For å legge til rette for en endring av forvaltningsansvaret for avgiften, foreslås det at den knyttes til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter, se punkt 7.10.8.

7.2 Avgift på alkohol

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak § 1. Tabell 1.8 viser avgiftssatsene for alkoholholdige drikkevarer for 2023 og forslag til satser for 2024.

Avgiften øker prisen på alkoholholdige drikkevarer. Dette bidrar til redusert forbruk av alkohol, slik at de helsemessige skadene fra bruk av alkohol også reduseres. En høy avgift kan imidlertid føre til økt grensehandel, tax free-handel, hjemmeproduksjon og smugling. Slik omsetning svekker kontrollen med forbruket, og innebærer tap av avgiftsinntekter.

Avgiften på alkoholholdige drikkevarer er inndelt i tre grupper. Den første omfatter brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 volumprosent alkohol, den andre annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 volumprosent alkohol, mens gruppe tre omfatter annen alkoholholdig drikk til og med 4,7 volumprosent alkohol. Avgiftsgruppene omtales som henholdsvis brennevin, vin og øl. Alkoholholdig drikk med alkoholinnhold til og med 0,7 volumprosent er avgiftsfri.

Avgiftene på brennevin, vin og øl over 4,7 volumprosent (sterkøl) avhenger av alkoholinnholdet. Vin og sterkøl har samme avgiftssats per volumprosent per liter. Brennevin har høyere avgiftssats per volumprosent per liter enn vin og sterkøl.

Avgift på øl med alkoholinnhold til og med 4,7 volumprosent ilegges per liter drikkevare. Øl fra små bryggerier ilegges redusert avgift. De reduserte satsene gjelder gjæret alkoholholdig drikk med alkoholinnhold over 3,7 volumprosent per liter til og med 4,7 volumprosent per liter.

Forenklet avgiftsberegning

Alkoholholdige drikkevarer og tobakksvarer mv. som reisende innfører til personlig bruk i tillegg til avgiftsfri kvote, avgiftsberegnes etter satser som er fastsatt i forskrift, såkalt forenklet avgiftsberegning. For 2024 prisjusteres avgiftssatsene.

Boks 7.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå og salg av alkoholholdige drikkevarer

Figur 7.1 og 7.2 viser utviklingen i reelt avgiftsnivå for brennevin, vin og øl fra 2000 til 2023. Bortsett fra en økning på 5 pst. utover prisjustering i 2011, har avgiftene gått ned eller vært stabile i perioden 2000 til 2020. I 2021 ble avgiftene på vin og øl redusert med 10 pst. reelt. I 2022 og 2023 ble avgiftene på både brennevin, vin og øl prisjustert, men reelt avgiftsnivå falt. Det skyldes høyere inflasjon enn lagt til grunn i prisjusteringen av avgiftssatsene for disse årene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 7.3 og 7.4 viser utviklingen i salg av brennevin, vin og øl avgiftslagt i Norge fra 2000 til 2022. I tillegg til omsetningen som er avgiftslagt i Norge, er det omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg på lufthavn mv. (tax free), smugling og hjemmeproduksjon. Omfanget av dette er usikkert. Omsetningen av alkoholholdige drikkevarer avgiftslagt i Norge økte i 2020 og 2021 som følge av smittevernstiltakene innført under pandemien.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Skatteetaten.

7.3 Avgift på tobakksvarer mv.

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak § 1. Tabell 1.8 viser avgiftssatsene for 2023 og forslag til satser for 2024.

Boks 7.2 Utvikling i reelt avgiftsnivå og salg av tobakksvarer

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Skatteetaten.

Figur 7.5 viser utviklingen i de reelle avgiftssatsene på tobakksvarer fra 2000 til 2023. I løpet av perioden har det reelle avgiftsnivået økt for alle tobakksproduktene. I perioden fra 2005 til 2009 ble avgiftssatsene på sigaretter, sigarer og røyketobakk kun prisjustert. I 2010 og 2011 ble satsene økt med 5 pst. utover prisjustering. Siden 2011 har satsene vært reelt uendret. For snus og skrå ble satsene økt utover prisjustering hvert år i perioden 2008 til 2011. I perioden 2012 til 2020 ble satsene holdt reelt uendret. I 2021 ble avgiften på snus redusert med 25 pst. reelt. Fra 1. januar 2022 ble satsene på alle tobakksvarer økt med 5 pst. utover prisjustering. I 2023 ble satsene prisjustert. Reelt avgiftsnivå forble likevel uendret i 2022, mens reelt avgiftsnivå falt i 2023. Det skyldes høyere inflasjon enn lagt til grunn i prisjusteringen av avgiftssatsene for disse årene.

Figur 7.6 viser utviklingen i salg av tobakksvarer som er avgiftslagt i Norge fra 2000 til 2022. I tillegg til omsetningen som er avgiftslagt i Norge, er det omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg på lufthavn mv. (tax free) og smugling. Tall fra Folkehelseinstituttet indikerer at om lag 40 pst. av det totale forbruket av sigaretter og snus kommer fra grensehandel, tax free og smugling. Figuren viser en nedgang i omsetningen av sigaretter og røyketobakk som er avgiftslagt i Norge. Av figuren går det også frem at det har vært en større reduksjon i omsetningen av røyketobakk enn av sigaretter. Omsetningen av snus har steget kraftig siden 2000. Omsetningen av tobakksvarer avgiftslagt i Norge økte i 2020 og 2021. Økningen må ses i sammenheng med smitteverntiltakene som ble innført som følge av pandemien, særlig reiserestriksjonene.

Avgiften øker prisen på tobakksvarer. Dette bidrar til redusert forbruk av tobakk, slik at de helsemessige skadene fra bruk av tobakk også reduseres. En høy avgift kan imidlertid føre til økt grensehandel, tax free-handel og smugling. Slik omsetning svekker kontrollen med forbruket, og innebærer tap av avgiftsinntekter.

7.4 Avgift på motorvogner mv.

7.4.1 Innledning

Bilavgiftene består av ikke-bruksavhengige og bruksavhengige avgifter. De ikke-bruksavhengige avgiftene omfatter engangsavgift, trafikkforsikringsavgift, vektårsavgift og omregistreringsavgift. Veibruksavgiften på drivstoff er en bruksavhengig avgift, se punkt 7.5.

Boks 7.3 Inntektene fra bilrelaterte særavgifter – andel elbiler

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Avgift på kjøp av bil er engangsavgift og omregistreringsavgift.

² Avgift på eie av bil er trafikkforsikringsavgift (tidligere årsavgift) og vektårsavgift.

³ Inntektene fra elavgiften for biler anslås til 0,3 mrd. kroner i 2024 og er derfor knapt synlige i figuren.

⁴ Inntektstallene er deflatert med statsbudsjettets utgiftsdeflator og gir dermed uttrykk for bidraget til statens kjøpekraft.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Januar–august 2023.

Kilder: Opplysningsrådet for veitrafikken og Finansdepartementet.

Transportsektoren står for en stor del av CO₂-utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. Å redusere utslippene fra transportsektoren er sentralt for at Norge skal oppfylle sine forpliktelser om å redusere klimagassutslippene.

For å stimulere til en bilpark med lavere utslipp er det gjort betydelige endringer i engangsavgiften. Engangsavgiften er lagt om fra avgift på effekt og vekt til i større grad å avgiftslegge utslipp. Med unntak av vektkomponenten som ble innført i 2023 og som omfatter alle personbiler, omfatter ikke engangsavgiften elektriske kjøretøy. Tidligere hadde elbilene også fritak/redusert sats i omregistreringsavgiften og trafikkforsikringsavgiften. Miljødifferensiering av bilavgiftene og fordeler for elbiler har bidratt til at null- og lavutslippsbiler utgjør en økende andel av nybilparken, se figur 7.8.

Omleggingen av bilavgiftene samt utviklingen av nye lav- og nullutslippsbiler, har bidratt til en betydelig reduksjon av utslippene fra nybilparken. Dette er en ønsket utvikling, men det har redusert avgiftene for de som kjøper, eier og bruker bil, slik at statens inntekter fra de bilrelaterte avgiftene har blitt kraftig redusert. I 2007 ga de bilrelaterte avgiftene inntekter nær 90 mrd. 2024-kroner, se figur 7.7. I budsjettet for 2024 anslås inntektene fra de bilrelaterte avgiftene til knapt 40 mrd. kroner, om lag 50 mrd. kroner lavere enn i 2007. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig nedgang på 2,9 mrd. kroner. I samme periode er gjennomsnittlig årlig samlet avgift på eie og bruk redusert med nær 8 200 kroner per kjøretøy.

Elbiler er fritatt for merverdiavgift for kjøpsbeløp opp til 500 000 kroner. Den økte elbilandelen gir dermed tapte merverdiavgiftsinntekter, som kommer i tillegg til nedgangen i inntektene fra særavgiftene. Fra 2010 til 2023 har den årlige skatteutgiften av merverdiavgiftsfritakene for elbil økt fra om lag 20 mill. kroner til 12,6 mrd. kroner i faste 2023-kroner. Den samlede skatte- og avgiftsfordelen for elbiler er beregnet til om lag 43 mrd. kroner i 2023, se vedlegg 1 om skatteutgifter boks 1.1.

For nye førstegangsregistrerte personbiler har andelen elbiler økt sterkt de siste årene og er de første åtte månedene i 2023 på om lag 83 pst., se figur 7.9. Det betyr at 83 pst. av alle nye personbiler har lav engangsavgift og lav eller ingen merverdiavgift. I løpet av de siste ti årene har sammensetningen av nybilsalget endret seg vesentlig ved at elbiler og hybridbiler i stor grad har overtatt for de tradisjonelle bensin- og dieselbilene. Sistnevnte utgjorde for ti år siden omtrent ni av ti nye biler, mens de nå utgjør mindre enn en av 20.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Januar–august 2023.

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

I 2023 ble det innført en ny vektkomponent i engangsavgiften for personbiler, som også gjelder for elbilene. CO₂-komponenten i engangsavgiften ble økt for både personbiler og varebiler, og vektfradraget for de ladbare hybridbilene i engangsavgiften ble redusert. Videre ble det innført full sats for elbiler i omregistreringsavgiften.

I budsjettet for 2024 foreslår regjeringen å fjerne vektfradraget for de ladbare hybridbilene og å øke de positive satsene i CO₂-komponenten for varebiler. Regjeringen foreslår også å tilbakeføre deler av merprovenyet fra økt CO₂-avgift til husholdningene ved å redusere trafikkforsikringsavgiften slik at husholdningene mer enn kompenseres for økt CO₂-avgift. I tillegg foreslås det å utvide gjeldende fritak i engangsavgiften for terrenggående firehjuls motorsykler som benyttes i reindriftsnæringen til også å omfatte tohjuls motorsykler.

7.4.2 Engangsavgift

Engangsavgiftens formål er å skaffe staten inntekter og stimulere til en mer miljøvennlig bilpark. Fordeling er også et hensyn som tradisjonelt har vært vektlagt ved utformingen av avgiften.

Engangsavgiften betales når kjøretøyet registreres i det sentrale motorvognregisteret for første gang. Avgiften ilegges de fleste typer kjøretøy unntatt store lastebiler og busser på over seks meter med mer enn 17 seteplasser. Kjøretøyene er delt inn i åtte avgiftsgrupper med ulike satser og avgiftsgrunnlag, se tabell 7.1 nedenfor. Avgiftsberegningen skjer på grunnlag av opplysningene i kjøretøyregisteret, som igjen er hentet fra kjøretøyets typegodkjenning eller samsvarssertifikat.

Avgiftsnivået mellom de ulike kjøretøyene varierer betydelig, se tabell 1.8.

I Stortingets vedtak om engangsavgift er det fastsatt fritak for enkelte typer kjøretøy, og for kjøretøy som skal benyttes av nærmere angitte brukere.

Vrakpantavgift

Det foreslås ingen endringer i vrakpantavgiften for 2024.

Vrakpantavgiften en del av engangsavgiften og omfatter alle avgiftspliktige motorvogner unntatt beltebiler. I tillegg skal det betales vrakpantavgift for mopeder, campingvogner og lastebiler. Vrakpantavgiften er henholdsvis 5 000 og 3 000 kroner for lastebiler og campingvogner, og 500 kroner for motorsykler og mopeder. For øvrige motorvogner er vrakpantavgiften 2 400 kroner.

Vrakpantavgiften må ses i sammenheng med vrakpantordningen. Vrakpanten utbetales når kjøretøyet leveres til godkjente behandlingsanlegg. Den gir et økonomisk insentiv til innlevering av kasserte kjøretøy. Vrakpanten fastsettes årlig av Stortinget. Vrakpantavgiften er ikke øremerket vrakpantutbetalingene, men forutsettes om lag å dekke kostnadene. Vrakpantordningen er beskrevet i Prop. 1 S (2023–2024) forKlima- og miljødepartementet.

Utviklingen i antall registrerte kjøretøy

Figur 7.10 viser at antallet førstegangsregistrerte personbiler har variert betydelig, men at det samlet sett økte i perioden 1995–2022. Antallet falt i 2008 og 2009 for så å ta seg kraftig opp igjen årene etter. Både i 2021 og 2022 ble det førstegangsregistrert vel 190 000 personbiler, noe som er historisk høyt. For 2023 ser antall personbilregistreringer ut til å falle sammenlignet med 2022.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Antallet bruktimporterte kjøretøy økte frem til 2002, men siden har veksten avtatt og antallet er redusert. Hittil i år har det nesten ikke blitt importert bruktbiler til Norge.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Tall for 2023 er basert på statistikk til og med 8. september som er fremskrevet ut året. Det er lagt til grunn at det utbetales refusjoner i samme takt ut året.

Kilde: Skatteetaten.

Ved eksport av brukte kjøretøy kan det søkes om refusjon av engangsavgift. Ordningen ble innført i 2015 og er avgrenset til kjøretøy som er førstegangsregistrert etter innføringsdatoen. Refusjonsbeløpet beregnes etter gjeldende satser i engangsavgiften, med et fradrag basert på kjøretøyets alder. Systemet er det samme som gjelder ved beregningen av engangsavgift ved registrering av bruktimporterte kjøretøy. De siste årene har engangsavgiften for konvensjonelle fossilbiler økt kraftig, se figur 7.13. Det har bidratt til at det nesten ikke førstegangsregistreres slike biler lenger, men også til at refusjonsbeløpet ved eksport av brukte fossilbiler har økt mye. I kombinasjon med en svak kronekurs, har økningen i refusjonen ført til en kraftig økning i bruktbileksporten og en stor utgiftsøkning for staten. Figur 7.11 viser utvikling i antall eksporterte kjøretøy med refusjon og samlet fastsatt refusjon fra 2014 til 2023.

Beholdningen av personbiler har økt fra i underkant av 1,7 mill. biler i 1995 til 2,9 mill. biler i 2022. Veksten har vært relativt jevn siden 1995.

Figur 7.12 viser at antall førstegangsregistrerte nye varebiler økte fra i overkant av 21 000 i 2002 til over 45 000 i 2007. Fra 2007 til 2009 falt antallet kraftig, men økte deretter til om lag 38 000 biler i 2019. I 2022 var antallet registeringer knapt 30 000 biler. I de åtte første månedene i 2023 er antallet registrerte varebiler omtrent på samme nivå med samme periode i fjor.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Figur 7.13 viser gjennomsnittlig engangsavgift for alle nye personbiler (inkludert elbiler som har avgiftsfritak) og gjennomsnittlig engangsavgift for personbiler basert på de ulike kjøretøyteknologiene. Figuren viser at gjennomsnittlig engangsavgift varierer betydelig for biler med ulik kjøretøyteknologi, i første halvår 2023 fra om lag 285 000 kroner for nye konvensjonelle personbiler til om lag 100 000 kroner for hybridbiler og knapt 20 000 kroner for elbiler. I 2023 ble avgiften økt for alle personbiler inklusiv elbilene, men økningen var størst for konvensjonelle fossilbiler og ladbare hybridbiler.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Ikke medregnet vrakpantavgift.

Kilder: Skattedirektoratet og Finansdepartementet.

Figur 7.9 viser hvordan sammensetningen av nybilsalget har endret seg ved at elbiler i stor grad har erstattet konvensjonelle biler. Elbilene har vesentlig lavere engangsavgift enn andre biler og overgangen til elbiler har derfor gitt et kraftig fall i inntektene fra engangsavgiften siden 2007. Gjennomsnittlig engangsavgift for nye personbiler (uten elbiler) er redusert fra om lag 150 000 kroner i 2010 til 130 000 kroner i første halvdel av 2023, se figur 7.13. Medregnet elbiler er gjennomsnittlig engangsavgift for nye personbiler redusert fra om lag 150 000 kroner i 2010 til om lag 38 000 kroner i første halvdel av 2023. Alle tall er justert til 2023-kroner.

Endringer i engangsavgiften for 2024

For 2024 foreslås det å fjerne vektfradraget i engangsavgiften for ladbare hybridbiler, samt å øke CO₂-komponenten for varebiler. Videre foreslås det å utvide gjeldende fritak for terrenggående firehjuls motorsykler som benyttes i reindriftsnæringen, til også å omfatte tohjuls motorsykler. De korresponderende reglene i merverdiavgiften for fradragsføring av inngående avgift for personkjøretøy til bruk i reindriftsnæringen, endres tilsvarende. Det foreslås også å oppheve enkelte bestemmelser i avgiftsvedtaket som ikke lenger er aktuelle, og at noen regler av mer teknisk art flyttes fra vedtaket til forskrift. For øvrig foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

Vektfradrag for ladbare hybridbiler – oppfølging av anmodningsvedtak nr. 111 og nr. 927

Stortinget fattet følgende anmodningsvedtak ved behandlingen av Prop. 1 S Tillegg 2 (2022–2023), se Innst. 5 S (2022–2023) (vedtak 111):

«Stortinget ber regjeringen foreslå utfasing av vektfradraget for ladbare hybridbiler senest innen 2025.»

Stortinget fattet følgende anmodningsvedtak ved behandlingen av Meld. St. 2 (2022–2023), se Innst. 490 S (2022–2023) (vedtak 927):

«Stortinget ber regjeringen om å fjerne vektfradraget for ladbare hybrider i forbindelse med statsbudsjettet for 2024.»

Engangsavgiftsreglene er gunstige for ladbare hybridbiler. Det skyldes dels at målemetoden som benyttes gir ladbare hybridbiler svært lave CO₂-verdier, og at ladbare hybridbiler gis et særlig fradrag i vektkomponenten.

Fradraget utgjør maksimalt ti pst. av vekten i beregningsgrunnlaget. Kjøretøyene må ha registrert elektrisk rekkevidde på minst 100 km for å oppnå maksimalt fradrag. Kjøretøy med kortere elektrisk rekkevidde enn 100 km, får en forholdsmessig andel av det maksimale fradraget.

Regjeringen har mål om at alle nye biler skal være elbiler i 2025. De ladbare hybridbilene bidrar ikke til å nå dette målet. For å styrke insentivene i engangsavgiften til å velge elbil fremfor ladbar hybridbil, foreslås å fjerne vektfradraget for ladbare hybridbiler i engangsavgiften. Forslaget anslås å gi et merproveny på 50 mill. kroner påløpt og 45 mill. kroner bokført i 2024. Endringen gjennomføres i forskrift.

Anmodningsvedtakene anses med dette som fulgt opp.

CO₂-komponenten for varebiler

For varebiler (avgiftsgruppe b) beregnes engangsavgiften på grunnlag av kjøretøyenes egenvekt, CO₂- og NO_X-utslipp. Engangsavgiften er i flere omganger lagt om i miljøvennlig retning med større vekt på utslipp. For 2024 foreslås å ytterligere styrke insentivet til å kjøpe varebiler med lavere utslipp ved å øke satsene i CO₂-komponenten for avgiftsgruppe b.

Regjeringen foreslår å øke de positive satsene i CO₂-komponenten med 5 pst. utover prisjustering. Det gir økt avgift for varebiler med CO₂-utslipp over 84 gram per km. Forslaget anslås å gi et merproveny på om lag 50 mill. kroner påløpt og 45 mill. kroner bokført i 2024.

Motorvogner til bruk i reindriftsnæringen

Med virkning fra 1. juli 2018 ble det innført fritak i engangsavgiften for terrenggående firehjuls motorsykler (ATV) og snøscootere som benyttes i reindriftsnæringen. Det ble også gjort endringer i merverdiavgiftregelverket som gjør det mulig for virksomheter innen reindriftsnæringen å fradragsføre merverdiavgift på anskaffelser, vedlikehold og drift for slike kjøretøy. Dette er et unntak fra den generelle regelen som avskjærer fradragsretten for merverdiavgift for personkjøretøy. Endringene er omtalt i Prop. 86 LS (2017–2018) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga.

Fritaket for engangsavgift for motorsykler og beltemotorsykler som skal benyttes i reindriftsnæringen, følger av Stortingets vedtak om engangsavgift på motorvogner m.m. § 9 bokstav o, med nærmere regulering i engangsavgiftsforskriften § 4-13. Virksomheter eller personer med rett til å eie rein i det samiske reinbeiteområdet kan til enhver tid ha inntil fire fritatte kjøretøy. For virksomhet med rett til å utøve reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet gjelder fritaket inntil åtte kjøretøy. De samme antallsbegrensingene gjelder for virksomhetenes rett til å fradragsføre merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsforskriften § 1-3-1 tredje ledd.

Endringene i 2018 omfattet ikke tohjuls motorsykler, selv om slike kjøretøy også benyttes i reindriftsnæringen. Avgrensningen ble ikke omtalt i revidert nasjonalbudsjett for 2018, men omhandles i høringsnotatet som ble sendt ut i forkant av endringene. I notatet ble det blant annet vist til at kjøretøyregisteret ikke skiller mellom terrenggående og ikke terrenggående motorsykler, og at det ikke er mulig å føre automatisert kontroll med dette i forbindelse med registreringen av kjøretøyene. Det var derfor fare for omgåelser ved at motorsykler, som ikke er egnet for bruk i reindriftsnæringen og som primært benyttes privat, fritas for avgifter. Det var også et poeng at kjøretøyregisteret var under oppdatering med kodeverk som identifiserer terrenggående motorsykler.

I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2023/2024 har næringen tatt opp spørsmålet om å inkludere tohjuls terrenggående motorsykler i avgiftsfritakene for motorvogner som benyttes i reindriftsnæringen. Departementet har forelagt problemstillingen for Skattedirektoratet, som opplyser at kjøretøyregisteret fortsatt ikke er oppdatert på dette punktet. Direktoratet antar imidlertid at omgåelsesfaren kan begrenses gjennom informasjon til de avgiftspliktige og alminnelig etterfølgende kontroll.

I sluttprotokollen fra forhandlingene om Reindriftsavtalen 2023/2024 fremgår det at «finansministeren har orientert landbruks- og matministeren om at det tas sikte på å fremme forslag om fritak for engangsavgift og fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser, vedlikehold og drift av terrenggående tohjuls motorsykler i statsbudsjettet for 2024». For å følge opp dette foreslås ordningene utvidet til å omfatte tohjuls terrenggående motorsykler. Endringene gjennomføres i forskrift. Forslaget innebærer ingen endring av antallet kjøretøy virksomhetene totalt kan anskaffe under ordningene.

På usikkert grunnlag kan forslaget anslås å gi et påløpt og bokført provenytap på om lag 3 mill. kroner i 2024. Provenyeffekten berører både merverdiavgiften og engangsavgiften, men føres i sin helhet under kapittel 5521 post 70 Merverdiavgift.

Oppdatering av avgiftsvedtak

I engangsavgiftsvedtaket § 3 er de avgiftspliktige motorvognene delt inn i åtte avgiftsgrupper. Avgiftsgruppe a omfatter personbiler, varebiler klasse 1, og busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser. Avgiftsgruppe b består av varebiler klasse 2 og lastebiler med tillatt totalvekt mindre enn 7 501 kg og godsrom med lengde under 300 cm eller bredde under 190 cm. Avgiftsgruppe j omfatter busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser, hvorav minst 10 er fastmontert i fartsretningen. Som det fremgår ovenfor er enkelte kjøretøykategorier omtalt med kortnavn med nærmere regulering i forskrift, mens andre er fullt ut definert i avgiftsvedtaket. For å gi vedtaket en mer enhetlig struktur foreslås det at bussene som omfattes av avgiftsgruppe a og j, angis som henholdsvis minibuss klasse 1 og minibuss klasse 2 i avgiftsvedtaket, mens de avgiftspliktige lastebilene angis som lastebil klasse 1. Den nærmere avgrensingen av kjøretøyene flyttes til forskrift. Forslaget innebærer ingen materielle endringer.

Engangsavgiftsvedtaket § 3 første ledd avgiftsgruppe e omhandler beltebiler. For beltebiler skal det betales engangsavgift på 36 pst. av verdiavgiftsgrunnlaget (tollverdi). Avgiftsgruppen er en etterlevning fra den gangen engangsavgiften var en generell innførselsavgift for motorkjøretøyer. Nyttekjøretøyene (jordbrukstraktorer, motorredskaper og lastebiler) ble tatt ut av engangsavgiften på 1980-tallet. Beltebiler ble stående igjen og har vært omfattet av engangsavgiften siden. Ifølge Skattedirektoratet, som har kartlagt registeringsstatistikken de siste fire årene (frem til 2023), har det ikke blitt registrert beltebiler for bruk i Norge i denne perioden. Dette antas å ha sammenheng med at slike kjøretøy registreres som motorredskaper, traktorer eller på andre koder i kjøretøyregisteret som ikke omfattes av engangsavgiften. Avgiftsgruppen foreslås avviklet.

Etter gjeldende engangsavgiftsvedtak § 9 første ledd bokstav i nr. 1 er det fastsatt fritak for busser som registreres på innehaver av løyve etter yrkestransportlova § 6 eller § 9. Bestemmelsene i yrkestransportlova regulerer persontransport henholdsvis i og utenfor rute. Ifølge Skattedirektoratet er det registrert ett kjøretøy med denne unntakskoden siden 2019. Det antas at dette primært skyldes at aktørene i næringen gjennomgående benytter større busser som ikke omfattes av engangsavgiften. Fritaket foreslås avviklet.

For motorvogner som kan benytte etanol (E85) som drivstoff, skal det i henhold til gjeldende vedtak § 9 andre ledd gjøres et fradrag i beregnet engangsavgift med 10 000 kroner. Ordningen ble innført i 2007 som en støtteordning for E85-biler i en introduksjonsfase. E85-biler er ordinære bensinbiler som i tillegg til bensin også kan benytte etanol som drivstoff. Nivået på støtten var ment å dekke merutgiftene forbundet med å anskaffe E85-kjøretøy sammenlignet med ordinære bensinbiler. Ordningen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 69 (2006–2007) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2007. E85 fikk aldri noe gjennombrudd i Norge. Det omsettes ikke slikt drivstoff på norske bensinstasjoner i dag. E85-biler vil derfor være henvist til å benytte ordinær bensin. Ifølge Skattedirektoratet er det ikke registrert E85-biler i Norge siden 2019. Ordningen foreslås avviklet.

Etter engangsavgiftsvedtaket § 4 skal det gjøres fradrag i engangsavgiften for motorvogner som har vært registrert i utlandet før registrering i Norge. Fradraget er nærmere regulert i forskrift om engangsavgift på motorvogner, hvor det er fastsatt et prosentvis fradrag basert på kjøretøyets alder. Maksimalt fradrag er 98 pst., som oppnås når kjøretøyet er 18 år. Etter gjeldende vedtak § 9 bokstav p er det fastsatt avgiftsfritak for motorvogner som er 20 år eller eldre. Fritaket foreslås opphevet, kombinert med at bruksfradraget i engangsavgiftsforskriften utvides til 100 pst. fradrag ved 20 år. Forslaget innebærer ingen materielle endringer.

7.4.3 Avgift på trafikkforsikringer

For 2024 foreslås det å redusere satsene i avgiftsgruppe a–e med 1,10 kroner etter prisjustering. Dette utgjør om lag 400 kroner per år. For øvrig foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

Trafikkforsikringsavgiften skal skaffe staten inntekter. Den legges på forsikringsavtaler om lovbestemt trafikktrygd (ansvarsforsikringer) for innenlandsregistrerte motorvogner med tillatt totalvekt under 7 500 kg. Avgiften beregnes per forsikringsdøgn og er delt inn i avgiftsgrupper med ulike satser avhengig av type motorvogn (gjeldende satser for de ulike avgiftsgruppene per forsikringsdøgn i parentes):

• a. personbiler, varebiler mv. (8,38 kroner)

• b. dieseldrevne personbiler, varebiler mv. uten fabrikkmontert partikkelfilter (9,84 kroner)

• c. prøveskilter (8,38 kroner)

• d. motorsykler (6,10 kroner)

• e. traktorer, mopeder, veterankjøretøy mv. (1,42 kroner)

• f. elbiler (8,38 kroner)

Trafikkforsikringsavgiften ble innført i 2018 og erstattet den tidligere årsavgiften. Omleggingen var i første rekke teknisk. Nivået og satsstrukturen i årsavgiften ble videreført.

Trafikkforsikringsavgiften kreves opp av forsikringsselskapene. For uforsikrede motorvogner og motorvogner som har skiftet eier uten at det er tegnet ny forsikring, kreves avgiften opp av Trafikkforsikringsforeningen.

Stortingets avgiftsvedtak gjelder for ett år av gangen, mens en trafikkforsikring normalt strekker seg over to kalenderår. For å tilpasse avgiften til selskapenes systemer for utsendelse av premiekrav, gjøres de satser som Stortinget vedtar for neste års budsjett, først gjeldende for forsikringer som fornyes eller begynner å løpe fra 1. mars. Det må derfor vedtas to sett med avgiftssatser, det vil si for forsikringer som tegnes eller fornyes henholdsvis før og etter 1. mars. Det må også vedtas et sett med satser for forsikringer med ikrafttredelsestidspunkt før 1. mars foregående år.

Regjeringen foreslår å redusere alle satsene i trafikkforsikringsavgiften unntatt satsen for elbiler med om lag 400 kroner på årsbasis. Forslaget anslås å medføre et provenytap på om lag 1 450 mill. kroner på årsbasis, med påløpt effekt på om lag 500 mill. kroner og bokført effekt på om lag 250 mill. kroner i 2024. Den store forskjellen mellom bokført virkning og årsvirkning skyldes at endringer i trafikkforsikringsavgiften skjer fra 1. mars og at oppkrevingen følger den løpende fornyelsen av forsikringsavtaler gjennom året.

Forslaget må ses i sammenheng med at økt omsetningskrav for biodrivstoff i veitrafikken og opptrappingen av CO₂-avgiften på mineralske produkter isolert sett leder til økte drivstoffpriser. For å bidra til å holde husholdningenes levekostnader nede, tilbakeføres deler av økningene til husholdningene ved at veibruksavgiften på bensin og diesel og trafikkforsikringsavgiften for kjøretøy med forbrenningsmotor reduseres.

7.4.4 Vektårsavgift

For 2024 foreslås det å prisjustere vektårsavgiften, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgiften skal skaffe staten inntekter. Avgiften har også et veibrukselement som skal reflektere veislitasje, samt et miljøelement som skal reflektere miljø- og helsekostnader ved lokale utslipp. Vektårsavgiften legges på tunge lastebiler og busser som en årlig avgift. Avgiften består av en vektgradert og en miljødifferensiert avgift. Avgiften gjelder alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 7,5 tonn og over. Fastsettelsen av vektårsavgiften er basert på grunnlagsdata fra motorvognregisteret.

Den vektgraderte årsavgiften graderes etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall akslinger. Strukturen i den vektgraderte årsavgiften følger eurovignettdirektivet (1999/62/EF med senere endringsdirektiv), men har høyere satser enn minstesatsene i direktivet.

Den miljødifferensierte årsavgiften graderes etter kjøretøyets totalvekt og etter hvilke utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering, der det stilles krav til maksimalt utslipp av blant annet nitrogendioksider og partikler. Den miljødifferensierte årsavgiften er ment å prise miljø- og helsekostnader ved lokale utslipp fra tyngre kjøretøy.

7.4.5 Omregistreringsavgift

For 2024 foreslås det å prisjustere omregistreringsavgiften, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Det skal ikke betales merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy som tidligere har vært registrert her i landet (brukte kjøretøy). I stedet skal det betales omregistreringsavgift. På samme måte som merverdiavgiften, er omregistreringsavgiftens primære formål å skaffe staten inntekter.

Omregistreringsavgiften er gradert etter kjøretøyets vekt og alder. Kjøretøyene som omfattes av avgiftsplikten, er delt i fire grupper:

• mopeder, motorsykler mv.

• personbiler

• lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler, busser mv.

• biltilhengere, semitrailere mv.

Omregistreringsavgiften innebærer et betydelig enklere system enn merverdiavgift på omsetning av brukte biler. Avgiften har imidlertid også enkelte uheldige virkninger. Avgiften gir blant annet importerte bruktbiler en konkurransefordel sammenlignet med tilsvarende bruktbiler som omsettes i Norge. Avgiften bidrar også til at annenhåndsmarkedet for biler fungerer dårligere fordi kostnadene ved omsetning av brukte kjøretøy blir høye.

7.5 Veibruksavgift på drivstoff

For 2024 foreslås det å:

• redusere veibruksavgiften på bensin med 0,26 kroner per liter etter prisjustering, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav a. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.1.

• redusere veibruksavgiften på mineralolje med 0,32 kroner per liter etter prisjustering, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav b. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.2.

• prisjustere veibruksavgiften på biodiesel, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav f. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.3.

• prisjustere veibruksavgiften på bioetanol, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav e. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.4.

• prisjustere veibruksavgiften på LPG, se forslag til avgiftsvedtak § 1. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 7.5.5.

• prisjustere veibruksavgiften på naturgass, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav c. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.6.

• oppheve de svoveldifferensierte satsene i veibruksavgiften på bensin og mineralolje, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav a og b. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.1 og 7.5.2.

• oppheve fritak for avgift på bensin som brukes i anlegg eller innretninger som har tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, til transport mellom land og slike anlegg eller innretninger og for spesialskip som har oppdrag i slik virksomhet. Forslaget er omtalt i punkt 7.5.1.

Veitrafikken påfører samfunnet kostnader i form av ulykker, kø, støy, veislitasje og helse- og miljøskadelige utslipp. Ved å prise disse eksterne kostnadene skal veibruksavgiften gi brukerne av kjøretøy et økonomisk insentiv til å ta hensyn til de ulempene kjøringen påfører andre. Veibruksavgiften gir i tillegg inntekter til statskassen. Utslipp av CO₂ prises ikke gjennom veibruksavgiften, men gjennom CO₂-avgiften på mineralske produkter. Veibruksavgiften omfatter bensin, mineralolje (diesel), bioetanol, biodiesel, LPG og naturgass.

Tabell 7.2 viser dagens satser i veibruksavgiften på drivstoff, energiinnhold, egenvekt og avgiftssats per energienhet. Det fremgår av tabellen at avgiftsnivået, målt i kroner per energienhet, varierer mellom ulike drivstoff. Veibruksavgiften på bensin er vesentlig høyere enn veibruksavgiften på øvrige drivstoff.

Elektrisitet, hydrogen og biogass er ikke omfattet av veibruksavgiften. Statistisk sentralbyrå publiserer statistikk for kjørelengder for kjøretøy, se figur 7.14. I 2015 sto elbiler for om lag 2,3 pst. av alle kjøretøykilometer med personbil. I 2022 er andelen økt til 22,6 pst. Elektrifiseringen av veitransporten, i tillegg til økt bruk av biogass, fører dermed til at statens inntekter fra veibruksavgiften reduseres, men også til at en stadig større andel av veitrafikken ikke er ilagt en veibruksavgift som priser de eksterne kostnadene bilbruken medfører. Manglende prising av eksterne kostnader kan føre til økt trafikkvolum og økte eksterne kostnader ved veitrafikk.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Boks 7.4 Eksterne marginale kostnader ved veitransport

Veitransport har stor nytteverdi både for husholdninger og næringsliv, men veitransport medfører også ulemper. Trafikkulykker kan føre til død, personskader og materielle skader. Høy trafikktetthet gir kø og redusert fremkommelighet. Støy fra veitransport er en ulempe for de som bor og oppholder seg langs veiene. I tillegg gir veitransporten helse- og miljøskadelige utslipp.

Felles for de negative virkningene av veitransport, er at den enkelte trafikant i utgangspunktet ikke står overfor de kostnadene egen kjøring påfører andre og derfor heller ikke tar hensyn til dette i sin atferd. Slike negative virkninger som den enkelte ikke har insentiver til å ta hensyn til, omtales som eksterne virkninger.

Figur 7.15 viser anslag på gjennomsnittlige eksterne marginale kostnader (utenom utslipp av CO₂) over døgnet ved bruk av personbiler med ulik motorteknologi i tre forskjellige typer geografiske områder. Kostnadene måles i kroner per kilometer.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ TØI oppgir kostnadene i 2019-kroner. Disse er omregnet til 2023-kroner ved hjelp av konsumprisindeksen.

Kilder: Transportøkonomisk institutt, Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 7.15 viser at en nullutslippsbil har om lag de samme eksterne kostnadene som en konvensjonell bil. Dette skyldes at en svært liten del av de eksterne kostnadene er knyttet til egenskaper ved motoren. De eksterne kostnadene varierer imidlertid betydelig med hvor kjøringen finner sted, og er vesentlig høyere i tettbygde strøk enn i spredtbygde strøk.

Figuren viser gjennomsnittlige kostnader over døgnet og skjuler derfor betydelige tidsvariasjoner i de eksterne marginale kostnadene, særlig i tettbygde strøk. De eksterne marginale kostnadene ved kø er for eksempel vesentlig høyere i morgenrushet og i ettermiddagsrushet enn om natten. Figuren viser gjennomsnittlige eksterne kostnader for personbiler. Andre typer kjøretøy kan ha høyere eller lavere eksterne kostnader.

Boks 7.4 viser at de eksterne marginale kostnadene ved bruk av personbil, målt i kroner per kjøretøykilometer, er tilnærmet like for alle drivstoff. Siden det kreves like mye energi for å flytte en personbil én kilometer, uavhengig av hvilket drivstoff motoren går på, vil en veibruksavgift som reflekterer energiinnholdet i drivstoffet, fungere tilnærmet som en kilometeravgift. En kilometeravgift vil igjen bidra til lik prising av eksterne kostnader på tvers av ulike drivstoff.

7.5.1 Veibruksavgift på bensin

Veibruksavgiften på bensin ble innført i 1931. Avgiften omfatter i utgangspunktet all bensin med mindre bruken er fritatt. Fritak gjelder blant annet for bensin til bruk i fly, til tekniske og medisinske formål, i tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområdene utenfor norsk territorialgrense samt i båter og snøscootere i veiløse strøk. Bensin benyttes i all hovedsak til veibruk.

For 2024 foreslås det å redusere veibruksavgiften på bensin med 0,26 kroner per liter etter prisjustering. Redusert veibruksavgift på bensin anslås å gi et provenytap på 160 mill. kroner påløpt og 150 mill. kroner bokført i 2024.

I 2005 ble bensinavgiften og autodieselavgiften differensiert etter svovelinnholdet i drivstoffet. Denne differensieringen er videreført til i dag som differensierte satser i veibruksavgiften på bensin og mineralolje. I 2023 er satsen på lavsvovlet bensin (svovelinnhold mellom 10 og 50 ppm) og annen bensin 0,04 kroner per liter høyere enn satsen på svovelfri bensin (under 10 ppm svovel).

I produktforskriften har det siden 2009 vært krav om at bensin og autodiesel (mineralolje omfattet av veibruksavgiften) maksimalt kan inneholde 10 mg/kg svovel (tilsvarende 0,001 pst. vektandel eller 10 ppm). Siden det er påbudt å omsette svovelfritt drivstoff, har dagens høye satser for lavsvovlet bensin/mineralolje og annen bensin/mineralolje ikke lenger noen virkning på svovelutslippene fra veitrafikken. De svoveldifferensierte satsene i veibruksavgiften på bensin foreslås derfor avviklet, på samme måte som det tidligere skillet mellom blyholdig og blyfri bensin ble avviklet fra 2005. Forslaget antas ikke å ha provenyvirkning.

I veibruksavgiften på bensin er det fritak for avgift på bensin som brukes i anlegg eller innretninger som har tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, til transport mellom land og slike anlegg eller innretninger og for spesialskip som har oppdrag i slik virksomhet. Tall fra Skattedirektoratet viser at avgiftsfritaket ikke er benyttet i 2020, 2021, 2022 eller så langt i 2023. Dette skyldes at bensin ikke brukes til formål omfattet av fritaket. Fritaket har derfor ikke noen praktisk betydning og foreslås opphevet. Å avvikle fritaket i veibruksavgiften på bensin innebærer en forenkling av avgiftsregelverket. Forslaget har ingen provenyvirkning.

7.5.2 Veibruksavgift på mineralolje

Veibruksavgiften på mineralolje ble innført i 1993 og avløste, sammen med vektårsavgiften, den tidligere kilometeravgiften. Avgiftsplikten omfatter mineralolje som skal benyttes til fremdrift av motorvogn. For å skille mineralolje som skal benyttes til fremdrift av motorvogn fra annen olje, er det etablert et merkesystem som innebærer at olje som skal benyttes til annet enn fremdrift av motorvogn, må tilsettes farge og sporstoff (merkes). For slik olje skal det ikke beregnes veibruksavgift. Merket olje kan benyttes i enkelte motorvogner, herunder traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper.

For 2024 foreslås det å redusere veibruksavgift på mineralolje med 0,32 kroner per liter etter prisjustering. Redusert veibruksavgift på mineralolje anslås å gi et provenytap på 690 mill. kroner påløpt og 630 mill. kroner bokført i 2023.

Tilsvarende som for veibruksavgiften på bensin, foreslås de svoveldifferensierte satsene i veibruksavgiften på mineralolje avviklet, se omtale i punkt 7.5.1 Forslaget antas ikke å ha provenyvirkning.

7.5.3 Veibruksavgift på biodiesel

Veibruksavgiften på biodiesel ble innført i 2010. Fra 1. oktober 2015 ble veibruksavgiften på biodiesel endret slik at den kun omfattet biodiesel som rapporteres inn som en del av omsetningskravet for biodrivstoff etter produktforskriften. Fra 1. juli 2020 ble veibruksavgiften igjen utvidet til å omfatte all biodiesel. Samtidig ble merkeordningen for mineralolje utvidet til også å gjelde biodiesel. Avgrensningen av bruksområdene for biodiesel som er unntatt fra veibruksavgift, følger således samme regler som for mineralolje.

Omsetningen av flytende biodrivstoff skjer i hovedsak gjennom innblanding i bensin og mineralolje. Veibruksavgiften beregnes av de enkelte bestanddelene i blandingen.

For 2024 foreslås det å prisjustere veibruksavgiften på biodiesel.

7.5.4 Veibruksavgift på bioetanol

Veibruksavgiften på bioetanol ble innført 1. oktober 2015. Veibruksavgiften omfattet kun bioetanol som ble rapportert inn som en del av omsetningskravet for biodrivstoff etter produktforskriften. Fra 1. juli 2020 ble avgiftsplikten utvidet til å omfatte all bioetanol. Bioetanol er definert som flytende drivstoff fremstilt av biomasse og som egner seg for bruk i en bensinmotor til fremdrift av motorvogn. Bruksområdene som er fritatt fra avgiften på bensin, gjelder også for bioetanol. Det er også gitt et generelt fritak for bioetanol som benyttes til annet enn fremdrift av motorvogn. Avgiften gjelder ikke etanol som omfattes av avgiften på alkohol, herunder alkohol til teknisk bruk.

Omsetningen av flytende biodrivstoff skjer i hovedsak gjennom innblanding i bensin og mineralolje. Veibruksavgiften beregnes av de enkelte bestanddelene i blandingen.

For 2024 foreslås det å prisjustere veibruksavgiften på bioetanol.

7.5.5 Veibruksavgift på LPG

Veibruksavgiften på LPG ble innført i 2016. Avgiften omfatter ikke LPG som benyttes til annet enn fremdrift av motorvogn. Biodrivstoff i gassform omfattes ikke av veibruksavgiften, og det skal ikke beregnes avgift på andelen biobasert gass som blandes inn i LPG.

For 2024 foreslås det å prisjustere veibruksavgiften på LPG.

7.5.6 Veibruksavgift på naturgass

Veibruksavgiften på naturgass ble innført i 2020. På samme måte som for LPG, gjelder ikke avgiften naturgass som benyttes til annet enn fremdrift av motorvogn. Biodrivstoff i gassform omfattes ikke av veibruksavgiften, og det skal ikke beregnes avgift på andelen biobasert gass som blandes inn i naturgass.

For 2024 foreslås det å prisjustere veibruksavgiften på naturgass.

Boks 7.5 Omsetning av drivstoff

Statistisk sentralbyrå publiserer statistikk for salg av petroleumsprodukter og biodrivstoff, herunder bilbensin og autodiesel. Figur 7.16 viser utviklingen i omsetningen av bensin (inkludert bioetanol) og autodiesel (inkludert biodiesel) fra 2000 til 2022.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Drivkraft Norge og Finansdepartementet.

Omsetningen av bensin var på sitt høyeste i 1990 med en årlig omsetning på 2 413 mill. liter. Den årlige omsetningen holdt seg over 2 200 mill. liter frem til 2004 (med unntak av i år 2000), men har falt hvert år etter det. I 2022 var omsetningen av bensin om lag 62 pst. lavere enn i 1990. Reduksjonen skyldes først og fremst overgang fra bensin- til dieseldrevne personbiler og deretter overgang fra bensinbiler til elbiler og ladbare hybridbiler.

Omsetningen av autodiesel økte utover 2000-tallet og var på sitt høyeste i 2016 med 3 185 mill. liter. Siden 2016 har omsetningen av autodiesel falt hvert år, med unntak av i 2021. Økningen i 2021 må ses i sammenheng med gjeninnhenting etter pandemien og at statistikken er utvidet til å omfatte rent biodrivstoff. I 2022 var omsetningen av autodiesel om lag 7 pst. lavere enn i 2016. Økningen frem til 2016 skyldes først og fremst overgang fra bensin- til dieseldrevne personbiler, mens reduksjonen etter 2016 skyldes overgangen fra dieselbiler til elbiler og ladbare hybridbiler.

Skatteetatens tall for omsetning av drivstoff skiller mellom fossile drivstoff og biodrivstoff. Figur 7.17 viser utviklingen i omsetningen av mineralolje, bensin, biodiesel og bioetanol til veitransport fra 2016 til 2022. I 2022 ble det omsatt om lag 476 mill. liter biodrivstoff til veitransport. Dette utgjorde om lag 10,7 volumprosent av alt flytende drivstoff til veitransport.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Skatteetaten.

Boks 7.6 Priser på drivstoff

Statistisk sentralbyrå publiserer månedlig statistikk for gjennomsnittlige utsalgspriser på bilbensin og autodiesel. Figur 7.18 viser gjennomsnittlig reell pris på bensin og autodiesel i perioden fra januar 1987 til juli 2023, prisjustert til faste 2023-kroner. I dag er bensin og autodiesel blandingsprodukter som dels består av fossilt drivstoff og dels av biodrivstoff.

Den gjennomsnittlige utsalgsprisen på bensin og diesel har siden tidlig på 2000-tallet stort sett variert mellom 15 og 20 kroner per liter, målt i faste 2023-kroner. Bensinprisen har gjennomgående vært noe høyere enn dieselprisen. Dette skyldes at avgiftene på bensin gjennomgående har vært høyere enn avgiftene på diesel.

Figur 7.18 viser at de siste årene har drivstoffprisene vært unormalt høye. Drivstoffprisene økte særlig sommeren 2022, som følge av Russlands invasjon av Ukraina og redusert import av energi fra Russland til Europa. Fra juli 2020 til juli 2022 økte bensinprisen med 48,4 pst. og dieselprisen med 55,5 pst., målt i faste 2023-kroner. Det siste året har drivstoffprisene falt noe, men de er fortsatt høyere enn tidligere.

En rekke forhold påvirker utsalgsprisene på drivstoff.

• Internasjonale produktpriser. Energiselskapene kjøper drivstoff i et internasjonalt marked. De internasjonale produktprisene på ulike drivstoff bestemmes av tilbud og etterspørsel i det internasjonale markedet og avhenger av blant annet av råoljepris, biodrivstoffpriser og raffineringskostnader.

• Valutakurs. Internasjonale produktpriser på drivstoff noteres normalt i amerikanske dollar, mens norske drivstofforhandlere selger drivstoff i norske kroner. Valutakursen mellom norske kroner og amerikanske dollar vil derfor påvirke utsalgsprisen i Norge.

• Kostnader og fortjeneste. Energiselskapene og drivstofforhandlerne setter utsalgsprisen slik at de får dekket sine kostnader til frakt, lagring, drift, transport, administrasjon, markedsføring mv., i tillegg til en rimelig fortjeneste.

• Offentlige krav. Offentlige krav påvirke drivstoffprisen. Omsetningskravet for biodrivstoff fører for eksempel til økt bruk av biodrivstoff. Siden de internasjonale produktprisene på biodrivstoff er høyere enn på fossile drivstoff, bidrar økt omsetningskrav til økte utsalgspriser.

• Avgifter. Særavgiftene (veibruksavgiften og CO₂-avgiften) utgjør et fast påslag i kroner per liter og ligger normalt fast gjennom året, mens merverdiavgiften er et påslag på 25 pst. på pris før merverdiavgift. Særavgiftene bidrar derfor ikke til prisvariasjoner gjennom året, mens merverdiavgiften forsterker prisvariasjonene gjennom året.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

7.5.7 Veibruksavgift på avansert biodrivstoff – oppfølging av anmodningsvedtak nr. 837 (2021–2022)

Stortinget fattet følgende anmodninsvedtak ved behandlingen av Meld. St. 2 (2021–2022) Revidert nasjonalbudsjett 2022 (nr. 837):

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tilsvarende modell som Sverige for Norge for avansert biodrivstoff, og snarest mulig utarbeide et rapporteringssystem for bruk av bærekraftig biodrivstoff utover omsetningskravet, som oppfyller bærekraftskriteriene for biodrivstoff, og som ikke inneholder biodrivstoff med avskogingsrisiko. Dersom Sverige i prosessen med EU-kommisjonen ikke får gjennomslag for den foreslåtte modellen, bes regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til ny modell.»

I Sverige er omsettere av bensin og diesel (gjennom reduktionspliktslagen) pålagt å blande inn fornybare drivstoff i bensin og diesel, slik at livsløpsutslippene reduseres med 7,8 pst. sammenliknet med fossil bensin og 30,5 prosent sammenliknet med fossil diesel. Den svenske regjeringen har varslet at reduktionsplikten skal reduseres i 2024. Rent og høyinnblandet biodrivstoff kan ikke brukes til å oppfylle reduksjonsplikten. Den svenske riksrevisjonen la 20. juni 2023 frem en rapport som er kritisk til utformingen av reduktionsplikten. I Sverige skal det i 2023 betales energiskatt og koldioxidskatt på til sammen 6,30 SEK per liter bensin og 4,10 SEK per liter diesel. Fornybare drivstoff som inngår i reduksjonsplikten, herunder avansert biodrivstoff, betaler både energiskatt og koldioxidskatt med samme sats som tilsvarende fossile drivstoff. Rene og høyinnblandende fornybare drivstoff, som ikke brukes til å oppfylle reduksjonsplikten, er fritatt fra både energiskatt og koldioxidskatt. Dette skattefritaket anses å utgjøre statsstøtte, men Europakommisjonen godkjente 14. desember 2022 skattefritaket for rene og høyinnblandende biodrivstoff for fire år (2023–2026).

I Norge er omsettere av flytende drivstoff til veitrafikk (gjennom omsetningskravet i produktforskriften) pålagt å sørge for at minst 17 volumprosent (2023) av total omsatt mengde flytende drivstoff per år består av biodrivstoff. Både biodrivstoff innblandet i fossilt drivstoff og rent biodrivstoff kan brukes til å oppfylle omsetningskravet. Det er et eget delkrav for avansert biodrivstoff. I Norge er flytende biodrivstoff, både rent og innblandet, omfattet av veibruksavgift, men er fritatt for CO₂-avgift. En liter biodrivstoff som erstatter fossilt drivstoff, bidrar til samme utslippsreduksjon uavhengig om biodrivstoffet er rent eller i blanding med fossilt.

I anmodningsvedtaket bes regjeringen «komme tilbake til Stortinget med tilsvarende [avgifts-]modell som Sverige (…) for avansert biodrivstoff.» Dette må forstås som en modell hvor rent og høyinnblandet avansert biodrivstoff er fritatt for veibruksavgift. Kommisjonen har i sin godkjenning av det svenske avgiftsfritaket lagt vekt på at «all biofuels (…) that are outside the scope of the reduction obligation system (i.e. pure and high-blended sustainable biofuels) are eligible for the notified measure [avgiftsfritak].».

I behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2023 fattet Stortinget 16. juni 2023 et anmodningsvedtak (nr. 915) hvor regjeringen blir bedt om å sende på høring et forslag om å øke omsetningskravet for biodrivstoff til veitrafikken, herunder øke delkravet for avansert biodrivstoff og innføre et nytt delkrav for avansert biodrivstoff fra A-råstoff. Gitt det nye anmodningsvedtaket, legges det til grunn at Stortinget ønsker at det fortsatt skal være et omsetningskrav for avansert biodrivstoff i veitrafikken.

Massebalanseprinsippet ligger til grunn for hvordan omsetningskravet kan oppfylles, og gir anledning til at rent og høyinnblandet avansert biodrivstoff fortsatt skal kunne brukes til å oppfylle omsetningskravet. Derfor kan det ikke innføres fritak i veibruksavgiften for rent og høyinnblandet avansert biodrivstoff samtidig med at vi opprettholder omsetningskrav i veitrafikken som virkemiddel for å redusere utslipp i transportsektoren, jf. Kommisjonens godkjenning av det svenske avgiftsfritaket.

Dersom en likevel skulle innført avgiftsfritak for rent og høyinnblandet biodrivstoff, må omsetningskravet endres slik at rent og høyinnblandet biodrivstoff ikke lenger kan brukes til å oppfylle omsetningskravet. Et fullt avgiftsfritak for veibruksavgift og CO₂-avgift i 2023 utgjør 5,45 kroner per liter, mens merkostnaden ved å bruke avansert biodrivstoff (sammenliknet med fossil mineralolje) er vesentlig høyere. Et fullt avgiftsfritak vil derfor ikke være tilstrekkelig til å gjøre det økonomisk lønnsomt å benytte rent avansert biodrivstoff.

Det vil dessuten være avgiftsteknisk svært krevende å innføre avgiftsfritak for rent og høyinnblandet biodrivstoff. I dag er regelverket for både veibruksavgiften og omsetningskravet enkelt, ved at biodrivstoff behandles likt, uavhengig av om det er blandet inn i fossilt drivstoff eller selges som rent biodrivstoff. Andel biodrivstoff i en drivstoffblanding fastsettes normalt etter et massebalansesystem, jf. særavgiftsforskriften og produktforskriften. Dette betyr at det er andelen biodrivstoffsertifikater tilordnet drivstoffet som legges til grunn for avgiftsberegningen, ikke den faktiske andelen biodrivstoff i drivstoffet. Massebalansesystemet gir omsetter frihet til å velge hvilket drivstoff biodrivstoffsertifikatene skal tilordnes. Dermed kan en drivstoffblanding for avgiftsformål anses som rent avansert biodrivstoff, selv om drivstoffblandingen faktisk inneholder konvensjonelt biodrivstoff og/eller mineralolje. Det er dermed ikke mulig å kombinere dagens massebalansesystem med et avgiftsregelverk hvor den fysiske andelen biodrivstoff i en drivstoffblanding er avgjørende for avgiftsplikten.

Regjeringen vil etter dette ikke foreslå fritak i veibruksavgiften for rent og høyinnblandet avansert biodrivstoff, men vil at rent og høyinnblandet avansert biodrivstoff fortsatt skal kunne brukes til å oppfylle omsetningskravet for biodrivstoff i veitrafikken.

I anmodningsvedtaket bes regjeringen også «utarbeide et rapporteringssystem for bruk av bærekraftig biodrivstoff utover omsetningskravet». Dette er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2023–2024) for Klima- og miljødepartementet. Anmodningsvedtak 837 kvitteres formelt ut gjennom en omtale i Prop. 1 S (2023–2024) for Klima- og miljødepartementet.

7.6 Avgift på kraftproduksjon (høyprisbidrag)

Regjeringen foreslår å avvikle avgiften på kraftproduksjon (høyprisbidraget) med tilbakevirkning fra og med 1. oktober 2023, se forslag til vedtak om endring i stortingsvedtak om særavgifter for 2023.

For å omfordele mer av de ekstraordinært høye inntektene fra kraftproduksjon i deler av landet ble det innført et høyprisbidrag på vannkraft og vindkraft i budsjettet for 2023. Høyprisbidraget beregnes med 23 pst. av oppnådd gjennomsnittspris på kraft per måned som overstiger 70 øre per kWh. Høyprisbidraget fikk virkning fra offentliggjøring 28. september 2022 for vannkraftverk med generatorer med samlet påstemplet merkeytelse på 10 000 kVA eller mer, og fra 1. januar 2023 for øvrige vannkraftverk og vindkraftverk. Umiddelbar ikrafttredelse for stor vannkraft var begrunnet ut fra hensynet til å unngå tilpasninger i tillegg til behovet for å omfordele mer av de ekstraordinære inntektene i høyprisperioden en var inne i.

Siden høyprisbidraget i sin utforming er avhengig av kraftprisen, vil anslått proveny være svært usikkert. I budsjettet for 2023 ble de bokførte inntektene i 2023 anslått til om lag 22,7 mrd. kroner. Dette inkluderer påløpte inntekter for perioden avgiften gjaldt i 2022. Til sammenligning, med kraftprisanslagene som ligger til grunn i budsjettet for 2024, anslås bokførte inntekter i 2023 nå til om lag 8,2 mrd. kroner. Bokførte inntekter fra høyprisbidraget til og med juli 2023 er om lag 7,3 mrd. kroner.

Høyprisbidraget er tilpasset den spesielle situasjonen vi var i, og er ikke et varig element i skattesystemet. Også andre europeiske land innførte nye skatter eller avgifter for å omfordele mer av de ekstraordinære overskuddene i kraftsektoren. Forutsigbare rammebetingelser er viktig for investeringer i kraftsektoren. Høyprisbidraget kan ha negative virkninger for magasindisponeringen og investeringsinsentivene. For å bidra til forutsigbarhet for kraftprodusentene informerte departementet i Prop. 1 S Tillegg 2 (2022–2023) om at det legges til grunn at høyprisbidraget skal avvikles senest innen utgangen av 2024.

Kraftprodusentene har fremholdt at høyprisbidraget skaper usikkerhet og svekker insentivene til å investere. Dette gjelder uavhengig av om strømprisene er på et nivå som gjør at høyprisbidraget faktisk gir inntekter til staten. Å legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i fornybar kraft, herunder i pumpekraft, effektutvidelser og oppgraderinger, er viktig fremover. Regjeringen mener at den ekstraordinære situasjonen vi sto overfor i fjor høst, ikke lenger gjør seg gjeldende i like stor grad. Regjeringen foreslår derfor å avvikle høyprisbidraget med tilbakevirkning fra og med 1. oktober 2023.

Forslaget forutsetter Stortingets vedtak i desember før det kan iverksettes. Kraftprodusentene må derfor fortsatt rapportere og betale høyprisbidraget til Skatteetaten for oktober og november etter gjeldende regler, men dette kan korrigeres i skattemelding etter Stortingets vedtak. Betalt avgift for oktober og november vil deretter bli tilbakebetalt av Skatteetaten.

Forslaget anslås på svært usikkert grunnlag å gi et bokført provenytap på om lag 3,9 mrd. kroner i 2024. Bokført provenytap i 2024 inkluderer reduksjonen i påløpt proveny i 2023. Helårsvirkningen av forslaget anslås til 3,3 mrd. kroner. Det understrekes at provenyanslaget er særlig usikkert, blant annet fordi strømprisene er usikre og at det ikke er tatt hensyn til mulige pris- eller atferdsvirkninger.

7.7 Avgift på elektrisk kraft

For 2024 foreslås det å prisjustere de generelle satsene i elavgiften. Den reduserte satsenforeslås økt tilsvarende minstesatsen etter energiskattedirektivet på 0,5 euro per MWh.Se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgiften på elektrisk kraft ble innført i 1951. Avgiften er først og fremst en fiskal avgift som skal skaffe staten inntekter, men avgiften kan også bidra til å redusere energiforbruket. Det skal betales avgift for elektrisk kraft som leveres i Norge enten den er produsert innenlands eller innført.

Avgiftsgrunnlag og avgrensninger er endret en rekke ganger, men i perioden 2004–2022 har avgiftsstrukturen i hovedtrekk ligget fast. Fra og med 2023 er den alminnelige satsen 9,16 øre per kWh for 1. januar til 31. mars og 15,84 øre per kWh for 1. april til 31. desember.

Kraftintensive industriprosesser er fritatt for avgift. Fritaket gjelder elektrisk kraft til kjemisk reduksjon, elektrolyse og metallurgiske og mineralogiske prosesser. I tillegg er elektrisk kraft som leveres til blant annet veksthusnæringen, tog, bane og trikk, fritatt for avgift. Husholdninger og offentlig forvaltning i tiltakssonen er også fritatt for avgift.

Avgift på elektrisk kraft til øvrig industri, bergverksdrift, landanlegg for petroleumsvirksomheten, fjernvarmeproduksjon, skip i næring mv. beregnes med redusert sats for elektrisk kraft til selve produksjonsprosessen. I 2023 er den reduserte satsen 0,546 øre per kWh. Den reduserte satsen anses forenlig med EØS-avtalen dersom den ikke er lavere enn minstesatsen i EUs energiskattedirektiv. Minstesatsen er 0,5 euro per MWh, fastsatt i nasjonal valuta per første virkedag i oktober året før budsjettåret. På grunn av svak krone foreslås det at den reduserte satsen settes opp til 0,580 øre per kWh fra 1. januar 2024. Forslaget anslås å gi et merproveny på 6 mill. kroner påløpt og 5 mill. kroner bokført i 2024.

All næringsvirksomhet i tiltakssonen betaler avgift med redusert sats. Det innebærer at også primærnæringene og privat tjenesteyting i dette området betaler redusert sats, mens disse næringene i resten av landet betaler alminnelig sats.

Ovennevnte fritak anses som offentlig støtte som er forenlig med EØS-avtalen.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2015 vedtok Stortinget fritak for elavgift for energiintensive foretak i treforedlingsindustrien. Fritaket omfatter elektrisk kraft som benyttes i selve produksjonsprosessen, og forutsetter deltakelse i program for energieffektivisering. Fritaket forutsetter godkjenning av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og har ikke trådt i kraft, jf. Prop. 94 LS (2013–2014) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga punkt 7. Treforedlingsindustrien betaler derfor i dag redusert sats. Nærings- og fiskeridepartementet, i samråd med Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet, arbeider for at fritaket skal kunne godkjennes av ESA. Tiltaket ble prenotifisert til ESA både i 2015 og 2017. ESA lukket saken våren 2018 fordi prenotifikasjonsfasen hadde trukket for langt ut i tid. Gjenåpning av saken forutsetter en bedre begrunnelse for at tiltaket er nødvendig og vil ha effekt.

Fritak for elavgift for egenproduksjon av strøm

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2022 ble det vedtatt innført et fritak i elavgiften for egenprodusert kraft fra fornybare energikilder, jf. Stortingets vedtak om avgift på elektrisk kraft romertall II § 2 første ledd bokstav f. Fritaket ble vedtatt med utsatt iverksetting fordi det var nødvendig å avklare enkelte EØS-rettslige spørsmål (statsstøtte) med EFTAs overvåkingsorgan. Bakgrunnen for det nye fritaket er at gjeldende vilkår gjør det vanskelig for blant annet borettslag å utnytte fritaket for strøm produsert ved solceller, jf. vedtaket § 2 annet ledd bokstav e. Forslag til forskrift var på høring i 2022, jf. Prop. 117 LS (2022–2023) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga m.m. og forskotteringsloven (behovsprøving av bidragsforskott) punkt 7. Fritaket ble satt i kraft 1. oktober 2023, samtidig med endringer for plusskundeordningen under Olje- og energidepartementet. Fritaket anses som forenlig med EØS-avtalen.

Boks 7.7 Forbruksutvikling og priser

Figur 7.19 viser fordelingen av elektrisitetsforbruket på ulike avgiftssatser. Strømkunder som betaler alminnelig sats, i hovedsak husholdninger, primærnæringer, tjenesteytende næringer og offentlig sektor, står for om lag 53 pst. av forbruket. Om lag 31 pst. av forbruket er fritatt, i hovedsak kraftintensiv industri. Om lag 16 pst. av forbruket er ilagt redusert sats, i hovedsak øvrig industri.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Skatteetaten og Finansdepartementet.

Figur 7.20 viser prisen på elektrisitet levert til husholdninger, inkludert nettleie og avgifter, og avgiften på elektrisk kraft. Alle priser er prisjustert til faste 2023-kroner. Strømprisene har økt kraftig gjennom både 2021 og 2022, men er kommet ned utover 2023. Fra og med desember 2020 har husholdningene mottatt strømstøtte som har redusert husholdningenes strømutgifter. Fra og med fjerde kvartal 2020 vises derfor prisen både med og uten strømstøtte.

De høye kraftprisene i Sør-Norge skyldes flere omstendigheter. Ekstraordinære forhold i det europeiske kraftmarkedet, blant annet som følge av krigen i Ukraina, en sterkere tilknytning til det europeiske kraftmarkedet i sørlige deler av landet samt tilsigsutvikling og interne nettbegrensninger i Norge og Norden er blant forholdene som har bidratt til utviklingen det siste året. Økt overføringskapasitet til Europa gjør at norske kraftpriser påvirkes sterkere av forholdene i det europeiske kraftmarkedet. Særlig har situasjonen i det europeiske kraftmarkedet gjennom 2021 og 2022 gitt seg utslag i økte kraftpriser i Sør-Norge, der overføringskablene til europeiske land er plassert.

Elavgiften ble redusert fra 1. januar 2022 med 1,5 øre per kWh. Det ble i tillegg innført en særlig lav sats for januar til mars. Den generelle satsen i elavgiften har reelt sett ikke vært lavere siden 2013.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

7.8 Avgift på landbasert vindkraft

For 2024 foreslås det å øke satsen til 2,3 øre/kWh, se forslag til avgiftsvedtak § 1 og omtale i Prop. 2 LS (2023–2024) Grunnrenteskatt på landbasert vindkraft punkt 6.3.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2022 ble det vedtatt en avgift på 1 øre/kWh produsert elektrisk kraft fra landbaserte vindkraftverk som er konsesjonspliktige etter energiloven § 3-1. Avgiften trådte i kraft 1. juli 2022. Fra 2023 ble avgiften økt til 2 øre/kWh, og skatteleggingsperioden ble lagt om fra årstermin til månedstermin, se omtale i Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 punkt 8.7. Avgiften skal betales av innehaver av konsesjon (konsesjonær) for vindkraftverket.

Avgiften er fiskal og går til statskassen, men det er forutsatt at inntektene fra avgiften fordeles til vertskommuner, jf. Prop. 1 LS (2021–2022) Skatter, avgifter og toll 2022 punkt 7.2.5 Inntektene fra avgiften tilbakeføres til vertskommunene året etter avgiftsåret gjennom utbetaling fra NVE, se omtale i Prop. 1 S (2023–2024) for Olje- og energidepartementet under kap. 1820, post 62.

Å øke satsen til 2,3 øre/kWh anslås å øke provenyet i 2024 med om lag 38 mill. kroner påløpt og 35 mill. kroner bokført.

7.9 Avgift på smøreolje mv.

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 1. For 2023 er avgiftssatsen 2,45 kroner per liter.

Avgiften på smøreolje ble innført i 1988. Avgiften skal bidra til å redusere uheldig disponering og forbrenning av spillolje.

Avgiften omfatter motor- og girsmøreoljer, industrielle smøreoljer, hydrauliske oljer, mineraloljebaserte smøreoljer samt tilsvarende produkter av annen opprinnelse.

Smøreolje som brukes i utenriksfart, fiske og fangst i fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsfartøy mv. og i fly, er fritatt for avgift.

Det gis tilskudd ved innlevering av spillolje til godkjent innsamler. Ordningen blir ofte omtalt som refusjon av smøreoljeavgift, selv om det ikke er noen direkte kobling mellom smøreoljeavgiften og tilskuddet. Det er Klima- og miljødepartementet som har ansvaret for ordningen, se omtale i Prop. 1 S (2023–2024) forKlima- og miljødepartementet.

7.10 Avgifter på utslipp av klimagasser

7.10.1 Avgifter i klimapolitikken

Hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk er sektorovergripende klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS). Avgifter og kvoteplikt setter begge en pris på utslipp av klimagasser. Avgift og kvoter innebærer at myndighetene ikke pålegger den enkelte å redusere utslippene på en bestemt måte, men at aktørene får et økonomisk insentiv til å endre atferd. Den enkelte står derfor fritt til å tilpasse seg karbonprisene på den måten som gir lavest kostnader. Dette kan eksempelvis være omlegging av produksjonsmetoder eller investering i rensetiltak som koster mindre enn karbonprisen.

Prising av utslipp av klimagasser, som avgift og kvoteplikt, bidrar til å gjøre lav- og nullutslippsteknologi mer lønnsom. Klimaavgifter og kvoteplikt gir insentiver til utvikling av nye produksjonsmåter og -prosesser, noe som kan være særlig viktig for å motivere til innovativ virksomhet som ikke nødvendigvis vil få støtte gjennom mer målrettede subsidieordninger. Når alle utslipp står overfor den samme karbonprisen, vil alle aktører ha samme insentiv til å redusere utslippene. Det gjør det mulig å nå et gitt mål om utslippsreduksjon til lavest mulig kostnad for samfunnet. I internasjonale forskningsmiljøer er det bred enighet om at prising av utslipp av klimagasser er et effektivt virkemiddel i klimapolitikken og vil være viktig for at verden skal nå sine utslippsmål. En uniform global utslippspris vil også bidra til at de mest kostnadseffektive kuttene tas først, og at globale utslippsreduksjoner realiseres til en lavest mulig kostnad.

Tabell 7.3 viser avgiftssatser for 2023 og forslag for 2024, også omregnet i kroner per tonn CO₂. I 2023 er det generelle avgiftsnivået for ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser på 952 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. I forslaget for 2024 øker satsen til 1 176 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. Forslaget er omtalt i punkt 7.10.2. Endringer i avgifter på kvotepliktige utslipp er omtalt i punkt 7.10.3. Avgiftene virker i samspill med andre virkemidler, for eksempel krav om innblanding av biodrivstoff. En helhetlig oversikt over slike virkemidler og forventet klimaeffekt fremgår av vedlegg til Prop. 1 S (2023–2024) for Klima- og miljødepartementet Regjeringas klimastatus og -plan.

De viktigste avgiftene på utslipp av klimagasser er CO₂-avgiften på mineralske produkter og CO₂-avgiften i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Begge avgiftene ble innført i 1991. I tillegg er det avgift på klimagassene HFK og PFK, samt avgift på forbrenning av avfall. De fleste utslippene av klimagasser fra olje- og gassutvinning på kontinentalsokkelen og innenriks luftfart er omfattet av både kvoteplikt og avgift.

De senere årene er det foretatt en rekke endringer i klimaavgiftene. Endringene har resultert i jevnere pris på utslipp av klimagasser fra ulike kilder. Det generelle avgiftsnivået er økt fra om lag 300 kroner per tonn CO₂ i 2013 (målt i faste 2023-kroner) til 952 kroner per tonn CO₂ i 2023. I tillegg er en rekke fritak og reduserte satser avviklet. I perioden 2020 til 2023 er den reduserte satsen for fiske og fangst avviklet, og det er innført avgift på avfallsforbrenning, avgift på naturgass og LPG til veksthusnæringen og avgift på utslipp av SF₆.

Endringene i avgiftene har forsterket insentivene til utslippsreduksjoner og har bidratt til en mer kostnadseffektiv klimapolitikk. I 2023 er tilnærmet all innenlands bruk av mineralske produkter (fossil energi) ilagt en karbonpris, enten gjennom kvotesystemet eller CO₂-avgiften. De eneste unntakene er utslipp fra mineralolje til bruk i fiske og fangst i fjerne farvann, og naturgass og LPG til kjemisk reduksjon eller elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser i ikke-kvotepliktige virksomheter.

Utslipp som verken er ilagt kvoteplikt eller avgift, tilsvarer i 2023 om lag 8,2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Dette utgjør om lag 16 pst. av Norges samlede utslipp av klimagasser og om lag 32 pst. av Norges ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser, se omtale i punkt 2.4.2. Figur 7.21 viser hvordan de ikke-prisede utslippene av klimagasser fordeler seg på ulike utslippskilder og gasser. Tallene inkluderer ikke utslipp eller opptak fra skog- og arealsektoren (LULUCF). I 2023 endret SSB GWP-verdiene som ligger til grunn for beregningen av det norske utslippsregnskapet. Utslippstall og andelen ikke-prisede utslipp i årets proposisjon er derfor ikke sammenlignbare med tilsvarende tall i tidligere proposisjoner.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet og Finansdepartementet.

Utslippene av metan (CH₄) og lystgass (N₂O) fra jordbruket utgjør om lag 4,6 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Dette utgjør mer enn halvparten av de ikke-prisede utslippene av klimagasser. Utslippene av metan kommer fra husdyr og husdyrgjødsel, mens utslippene av lystgass kommer fra mineralgjødsel og husdyrgjødsel.

Utslippene av metan fra avfallsdeponier utgjør om lag 0,92 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene fra avfallsdeponier er i all hovedsak utslipp av metan som dannes når biologisk avfall brytes ned. Deponering av biologisk nedbrytbart avfall ble forbudt i 2009. Dagens utslipp av metan fra avfallsdeponier skyldes i all hovedsak nedbryting av avfall som ble deponert før forbudet ble innført. Disse utslippene vil avta i årene fremover.

Fiske og fangst i fjerne farvann er fritatt for CO₂-avgift på mineralske produkter, selv om salg av drivstoff til slik virksomhet inngår i det norske utslippsregnskapet. Utslippene fra fiske og fangst i fjerne farvann var på om lag 0,35 mill. tonn CO₂ i 2021. I tillegg til de nevnte ikke-prisede utslippskildene, er det en rekke mindre utslipp av klimagasser som verken er ilagt kvoteplikt eller avgift.

I klimastatus og -plan for 2024 varsler regjeringen at man vil avvikle fritaket for fiske og fangst i fjerne farvann over perioden 2025 til 2028. I tillegg vil regjeringen utrede avgift på utslipp av metan fra innenriks sjøfart, lystgass og metan fra avfallsforbrenning og utslipp av CO₂ fra kull og koks. Stortinget har vedtatt at det skal innføres CO₂-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon mv., men avgiften har ikke trådt i kraft, i påvente av at ESA skal godkjenne fritaket for kvotepliktige virksomheter.

Boks 7.8 Utslipp av klimagasser

De samlede norske klimagassutslippene i 2022 anslås til 48,9 mill. tonn CO₂-ekvivalenter, se figur 7.22. Dette er en reduksjon på 0,5 pst. fra 2021 og en reduksjon på 13,7 pst. siden utslippene var på det høyeste i 2007. Utslippene er de laveste siden 1992. Tallene inkluderer ikke utslipp eller opptak fra arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk (LULUCF). Norge har flere ulike mål og forpliktelser om å redusere utslipp av klimagasser. Disse er nærmere omtalt i regjeringens klimastatus og -plan.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Tall for 2022 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

7.10.2 Avgifter på ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser

I Prop. 1 S Tillegg 1 (2021–2022) ble det varslet at regjeringen vil trappe opp avgiftene på ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser til om lag 2 000 2020-kroner per tonn CO₂ i 2030. Som en oppfølging av dette, foreslås det å øke avgiftene på ikke-kvotepliktige utslipp med 19 pst. utover prisstigning i 2024. Det er konsistent med en lineær opptrapping av avgiften til om lag 2 000 2020-kroner i 2030.

For 2024 anslås avgiftsøkningen å gi et merproveny på om lag 2,4 mrd. kroner påløpt og 2,2 mrd. kroner bokført. I provenyanslaget er det tatt hensyn til at transportører som har kontrakter med fylkeskommuner eller staten, vil kunne ha krav på kompensasjon for avgiftsøkningen. Slik kompensasjon er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2023–2024) for Kommunal- og distriktsdepartementet og Prop. 1 S (2023–2024) for Samferdselsdepartementet.

Økte klimaavgifter vil påvirke husholdningene gjennom økte priser på bensin og diesel. En økning i CO₂-avgiften på 19 pst. utover prisjustering vil isolert sett bidra til å øke pumpeprisen på diesel med om lag 0,56 kroner per liter inkludert merverdiavgift. I beregningene er det forutsatt at avgiftsøkningen i sin helhet veltes over i produktprisen. Videre er det tatt hensyn til endringer i omsetningskravet for biodrivstoff og at avgiftssatsen for mineralolje (diesel) økes for å prise utslipp av klimagassen lystgass (N₂O). Den årlige merkostnaden av avgiftsøkningen for konvensjonelle personbiler vil variere med kjørelengde og bilens drivstofforbruk, men vil være om lag av 450 kroner for en typisk bilist med dieselbil. Samlede årlige drivstoffutgifter vil i så fall utgjøre om lag av 18 000 kroner. Både økt omsetningskrav og opptrapping av CO₂-avgiften leder isolert sett til økte drivstoffpriser. For å bidra til å holde husholdningenes levekostnader nede, tilbakeføres deler av økningene til husholdningene ved at veibruksavgiften på bensin og diesel og trafikkforsikringsavgiften for fossile kjøretøy reduseres. Endringene i trafikkforsikringsavgiften og veibruksavgiften er omtalt i henholdsvis punkt 7.4.3 og 7.5.

Økte avgifter på ikke-kvotepliktige utslipp vil berøre næringslivet, blant annet gjennom økte priser på transport. Det anslås at kostnadsøkningen for de fleste virksomheter vil være av liten betydning. For enkelte næringer, for eksempel fiske og sjøtransport, vil avgiftsøkningen kunne medføre en større kostnadsøkning. For jordbruket vil eventuelle kostnadsøkninger inngå i kalkylene som ligger til grunn for jordbruksforhandlingene.

Økte avgifter på ikke-kvotepliktige utslipp er et virkemiddel for å innfri Norges Parismål og forpliktelsene i klimaavtalen med EU. Det vises til klimastatus og -plan for 2024 for en redegjørelse av utslippsvirkninger av regjeringens forslag til endringer i avgiftene.

7.10.3 Avgifter på kvotepliktige utslipp av klimagasser fra petroleumsvirksomhet og luftfart

Utslipp fra mineralolje og naturgass brukt i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen ilegges i dag en avgift 761 på kroner per tonn CO₂. Regjeringen foreslår ingen endringer i avgiftene på kvotepliktige utslipp fra petroleumsvirksomhet og luftfart utover prisjustering. Det innebærer at utslipp fra mineralolje og naturgass brukt i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen ilegges en avgift på 790 kroner per tonn CO₂ i 2024. Avgiften på kvotepliktig utslipp fra luftfart øker fra 649 til 674 kroner per tonn CO₂ i 2024.

Med dagens kvotepris vil samlet karbonpris (summen av kvotepris og avgift) for luftfart og petroleumsvirksomhet være om lag 1 700 kroner per tonn CO₂ i 2024. Avgifter på kvotepliktige utslipp av klimagasser bidrar til reduksjoner av utslipp i det norske utslippsregnskapet, men antas å ha begrenset virkning på globale utslipp. Det skyldes at redusert utslipp i én sektor vil frigjøre utslippskvoter som kan benyttes av annen kvotepliktig virksomhet og gi økte utslipp der. Reduksjon av kvotepliktige utslipp bidrar ikke til oppfyllelsen av Norges mål under Parisavtalen.

Boks 7.9 EUs kvotesystem

EUs kvotedirektiv etablerer et system for handel med klimagasskvoter der formålet er å redusere utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Direktivet er en del av EØS-avtalen og Norge har deltatt i det europeiske kvotesystemet siden 2008.

I EUs kvotesystem (EU ETS) er samlet kvotemengde politisk bestemt, mens kvoteprisen fastsettes i markedet og avhenger av tilbud og etterspørsel etter kvoter. Figur 7.23 viser kvoteprisen i EUs kvotesystem siden 2005. Siden 2020 har kvoteprisen mer enn tredoblet seg, fra litt under 300 kroner per tonn CO₂ til om lag 1 000 kroner per tonn CO₂.

Industrivirksomheter med energianlegg over 20 MW er kvotepliktige, mens industrianlegg med energianlegg under 20 MW ikke er kvotepliktige. I utgangspunktet er virksomheter som ikke er kvotepliktige, ilagt avgift for utslipp av klimagasser, mens kvotepliktige virksomheter er fritatt for avgift. Kvotepliktig og ikke-kvotepliktig virksomhet er derfor eksponert for ulike utslippspriser. Forskjeller i kvotepriser kan påvirke konkurransen mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige virksomheter.

Våren 2023 vedtok EU endringer i kvotedirektivet. Samlede kvotepliktige utslipp skal nå reduseres med 62 pst. i 2030 sammenlignet med 2005. EU har blant annet besluttet å utvide kvotesystemet (EU ETS) til å omfatte deler av både innenriks og internasjonal skipsfart, og vurderer også å innlemme all avfallsforbrenning i systemet. EU har i tillegg besluttet å innføre et eget kvotesystem for veitrafikk, oppvarming av bygninger og enkelte industriutslipp, kalt ETS 2.

Petroleumsvirksomhet, mesteparten av innenriks luftfart og kvotepliktig industri som bruker naturgass, ilegges avgift i tillegg til kvoteplikt.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Omregnet fra EUR til NOK med daglige valutakurser.

Kilder: Macrobond, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå.

7.10.4 CO₂-avgift på mineralske produkter

For 2024 foreslås det å:

• øke avgiftssatsene for bensin, mineralolje, ikke-kvotepliktig luftfart, naturgass og LPG med 19 pst. utover prisjustering, se forslag til avgiftsvedtak romertall I § 1. Se omtale i punkt 7.10.2.

• øke den generelle satsen for mineralolje med 4 øre utover prisstigning for å prise utslipp av lystgass (N₂O), se forslag til avgiftsvedtak romertall I § 1 og omtale nedenfor.

• øke satsene på naturgass og LPG til veksthusnæringen til 15 pst. av generelt nivå for ikke-kvotepliktige utslipp, se forslag til avgiftsvedtak romertall I § 1. Se omtale nedenfor.

• innføre en redusert sats for mineralolje, naturgass og LPG til kvotepliktig innenriks sjøfart, se forslag til avgiftsvedtak romertall III.

• øke den reduserte satsen for kvotepliktig industri fra 23 til 24 øre per liter slik at den er høyere enn minstesatsen i EUs energiskattedirektiv.

Forslagene anslås å gi et samlet økt proveny på om lag 2,2 mrd. kroner påløpt og 2,2 mrd. kroner bokført. I provenyanslaget er det tatt hensyn til at transportører som har kontrakter med fylkeskommuner eller staten, vil kunne ha krav på kompensasjon for avgiftsøkningen. Provenyet fra CO₂-avgiften vil i tillegg reduseres som følge av at omsetningskravet i veitrafikken økes fra 17 til 19 pst. Det skyldes at kravet innebærer at forbruk av fossile drivstoff erstattes med biodrivstoff, og at biodrivstoff ikke omfattes av CO₂-avgiften. Det isolerte provenytapet fra endring i kravet er anslått til 210 mill. kroner påløpt og 190 mill. kroner bokført. Det vises til omtale av omsetningskravene i Prop. 1 S (2023–2024) for Klima- og miljødepartementet.

CO₂-avgiften på mineralske produkter skal bidra til kostnadseffektive reduksjoner i utslippene av klimagasser fra bruk av mineralske produkter. Avgiften omfatter de mineralske produktene mineralolje, bensin, naturgass og LPG. Avgiften omfatter også blandinger dersom det mineralske produktet utgjør hovedbestanddelen.

Fritak for CO₂-avgift på mineralske produkter

Noen fritak i CO₂-avgiften gjelder alle de avgiftspliktige mineralske produktene, mens andre gjelder kun enkelte av dem.

Forbrenning av biologisk materiale tilfører ikke nytt karbon til det korte karbonkretsløpet i naturen, i motsetning til forbrenning av fossile drivstoff. Utslipp av CO₂ fra forbrenning av biodrivstoff inngår derfor ikke i nasjonale utslipp av CO₂ etter FNs klimakonvensjon. CO₂-avgiften har som formål å redusere norske utslipp av klimagasser, slik disse måles etter FNs klimakonvensjon. CO₂-avgiften er derfor avgrenset til mineralske produkter (fossile drivstoff), og det er fritak for andel biodrivstoff som er innblandet i mineralske produkter. Andelen hydrogen i naturgass og LPG er også fritatt for avgift fordi hydrogen ikke gir utslipp av karbon ved forbrenning, bare utslipp av vann (H₂O).

CO₂-avgiften skal prise utslipp av CO₂ til atmosfæren. Mineralske produkter som brukes som råstoff i industriell virksomhet på en slik måte at det ikke oppstår utslipp av karbon til luft, eller slik at utslippene er vesentlig lavere enn det mengden råstoff skulle tilsi, er derfor fritatt for avgift. Videre er CO₂ som fanges og lagres permanent, fritatt for avgift. Dersom vilkårene for fritak er oppfylt, gis det refusjon av avgift. For 2024 foreslås det at refusjonssatsen settes til 1 176 kroner per tonn CO₂, jf. forslag til avgiftsvedtak § 1 andre ledd.

Etter departementets syn er bruk av doble virkemidler i klimapolitikken ikke hensiktsmessig. Det innebærer at det samme utslippet av klimagass ikke bør ilegges både kvoteplikt og avgift. Bruk av mineralske produkter som gir kvotepliktige utslipp, bør derfor fritas for CO₂-avgift. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har imidlertid gitt uttrykk at et slikt fritak innebærer statsstøtte i strid med EØS-avtalen. I henhold til gruppeunntaksforordningen kan reduserte satser på nivå med minstesatsene i energiskattedirektivet anses som forenlig støtte. Tidligere ble kravet til redusert sats for mineralolje oppfylt gjennom grunnavgiften på mineralolje. Da denne ble opphevet fra 1. januar 2023, ble det innført redusert sats i CO₂-avgiften på mineralske produkter for bruk som gir kvotepliktig utslipp etter klimakvoteloven. Det foreslås å øke den reduserte satsen for mineralolje fra 0,23 kroner per liter til 0,24 kroner i 2024 for å overholde minstesatsen i energiskattedirektivet. Departementet er i dialog med ESA om adgangen til å innføre fullt fritak for kvotepliktige utslipp.

Enkelte fritak er begrunnet med at særavgiftene skal treffe innenlands forbruk og at norske klimaforpliktelser er knyttet til utslipp fra norsk territorium. Dette gjelder blant annet fritaket for skip og fly i utenriksfart.

Innførsel av bunkers

Etter Stortingets vedtak om CO₂-avgift på mineralske produkter skal det betales avgift ved innførsel av mineralolje. Dette gjelder også mineralolje som befinner seg i fartøyers drivstofftanker og som ikke er ment for videresalg. Det finnes i dag ikke et system for oppkreving av avgift ved innførsel av slikt drivstoff. Det er derfor lang og fast praksis for ikke å oppkreve særavgift i slike tilfeller. CO₂-avgiften kan dermed omgås ved å bunkre fra tankbåter som ligger utenfor tolv nautiske mil, eller i utenlandsk havn. Anslag fra Skattedirektoratet og Kystverket tyder imidlertid på at omfanget av bunkring i tankbåter utenfor territorialgrensen til bruk innenfor grensen er begrenset, mens det er et betydelig omfang av bunkring i utenlandsk havn, se omtale i Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 punkt 8.10.4. Det ble derfor varslet at departementet vil se nærmere på muligheten for å oppkreve avgift ved innførsel av drivstoff i fartøyenes drivstofftank.

Skattedirektoratet har utredet saken nærmere og konkludert med at det er flere utfordringer ved å kreve avgift på innførsel av bunkers. En slik avgift forutsetter at det kan fastsettes et avgiftsgrunnlag. Et mulig avgiftsgrunnlag er opplysningene om bunkersbeholdning, som skal rapporteres til SafeSeaNet. Rapporteringsplikten gjelder imidlertid kun større fartøy. For andre fartøy må en rapporteringsplikt eventuelt baseres på måling og beregning av mengde bunkers på innførselstidspunktet. Dette er imidlertid forhold som ikke kan kontrolleres i ettertid. Videre vil det være utfordringer med å fastsette avgiftsgrunnlag dersom bunkersen i utgangspunktet er fritatt for avgift etter en annen bestemmelse og det skal beregnes avgift på et senere tidspunkt. Skattedirektoratet påpeker også at skattemyndighetene ikke har mulighet til å kontrollere hvor bunkringen er foretatt og om det tidligere er beregnet avgift eller ikke. Dette kan medføre fare for dobbeltbeskatning.

På denne bakgrunn mener regjeringen at det ikke er hensiktsmessig å arbeide videre med å innføre avgift ved innførsel av bunkers.

Avgift på utslipp av lystgass (N₂O) fra forbrenning av mineralolje

Utslipp av lystgass fra forbrenning av mineralolje i transport (veitrafikk, sjøfart og fiske, luftfart, ikke-veigående maskiner) er ikke priset i dag. Utslippene utgjør om lag 150 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene kan prises ved å øke den generelle satsen for mineralolje, da så godt som all bruk av mineralolje gjelder transport.

Det foreslås å øke satsen for mineralolje slik at utslipp av lystgass prises på samme nivå som øvrige ikke-kvotepliktige utslipp. Som vist i tabell 7.3 vil den generelle satsen for mineralolje da settes til 3,17 kroner per liter i 2024. Den isolerte avgiftsøkningen som følge av prising av lystgass, er 0,04 kroner per liter. Forslaget anslås å øke provenyet fra avgiften med 190 mill. kroner påløpt og 170 mill. kroner bokført i 2024.

CO₂-avgift på naturgass og LPG til veksthusnæringen

I 2022 vedtok Stortinget å innføre CO₂-avgift på naturgass og LPG til veksthusnæringen på 10 pst. av det generelle nivået for ikke-kvotepliktige utslipp. Satsen ble nominelt videreført i 2023 og utgjør 8 pst. av det generelle nivået for CO₂-avgiften. Dette tilsvarer 0,15 kroner per Sm³ gass og 0,23 kroner per kg LPG. Det foreslås at satsen for CO₂-avgift på LPG og naturgass til bruk i veksthusnæringen trappes videre opp til 15 pst. av det generelle nivået i 2024. Forslaget anslås å gi et merproveny på 9 mill. kroner påløpt og 8 mill. kroner bokført i 2024. For å tilgodese veksthusnæringen økes bevilgningen til Bionova med tilsvarende beløp i 2024.

CO₂-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon eller elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser

Naturgass og LPG til kjemisk reduksjon eller elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser har null-sats i CO₂-avgiften på mineralske produkter. Ikke-kvotepliktige virksomheter står dermed ikke overfor en utslippspris, og har ikke like sterke insentiver til å redusere sine klimagassutslipp som annen ikke-kvotepliktig virksomhet. I Prop. 70 LS (2019–2020) ble det lagt til grunn at avgiftssatsene skal trappes opp til 25 pst. av det generelle avgiftsnivået i CO₂-avgiften på naturgass og LPG i 2021, 50 pst. i 2022, 75 pst. i 2023 og til 100 pst. fra og med 2024. Stortinget sluttet seg til denne intensjonen, jf. Innst. 233 S (2019–2020).

Flere virksomheter innenfor kjemisk reduksjon og elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser er kvotepliktige. Disse virksomhetene står for en svært høy andel av utslippene. Etter departementets syn innebærer ileggelse av både avgift og kvoteplikt en uhensiktsmessig dobbel virkemiddelbruk. Det innebærer derfor ikke statsstøtte å gi fritak for CO₂-avgift for virksomheter som er kvotepliktige. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har imidlertid gitt uttrykk for at et slikt fritak innebærer statsstøtte. Støtten kan imidlertid være forenlig med EØS-avtalen dersom virksomhetene ilegges avgift over minstesatsene i EUs energiskattedirektiv.

Energiskattedirektivet omfatter ikke kjemisk reduksjon og elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser. Naturgass og LPG til disse anvendelsene kan dermed fritas for avgift. I tråd med dette har departementet ment at et fritak for CO₂-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon mv. for de virksomhetene som har kvotepliktig utslipp, ikke utgjør statsstøtte. ESAs foreløpige vurdering er imidlertid at fritaket utgjør statsstøtte. ESAs vurdering er ikke endelig og departementet har formelt notifisert fritaket til ESA. Det er lagt til grunn at det ikke innføres CO₂-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon mv. før fritak for kvotepliktige virksomheter kan innføres. Det er uklart når ESA vil treffe en avgjørelse i saken. Det kan derfor ikke legges til grunn at avgiften gir noe proveny i 2024. Forutsatt at ESA kommer til at det ikke utgjør statsstøtte å ha fritak for CO₂-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon mv. som gir kvotepliktige utslipp etter klimakvoteloven, foreslås det at avgiftssatsene økes med 19 pst. slik at de fortsatt utgjør 25 pst. av det generelle nivået for ikke-kvotepliktige utslipp, se forslag til avgiftsvedtak romertall II.

CO₂-avgift på kvotepliktig sjøfart

EU har vedtatt at utslipp fra skip over 5 000 bruttotonn skal innlemmes i EUs kvotesystem fra 1. januar 2024. Kvoteplikten innføres gradvis slik at det skal leveres kvoter tilsvarende 40 pst. av utslippene i 2024 og 70 pst. i 2025. I 2026 vil det være kvoteplikt for alle utslipp. Kvoteplikten legges på rederiene/skipseierne. Kvoteplikten omfatter også utenriks sjøfart, men siden utenriks sjøfart er fritatt for avgift, omtales ikke dette nærmere.

Innenriks sjøfart er i 2023 omfattet av CO₂-avgift på mineralske produkter med en sats på 952 kroner per tonn CO₂. Gitt en kvotepris på om lag 1 000 kroner per tonn CO₂ og opptrapping av avgiftene til 1 176 kroner per tonn, vil den gjennomsnittlige karbonprisen for kvotepliktige skip i innenriks fart som bunkrer i Norge, bli om lag 1 576 kroner per tonn CO₂ i 2024. Gitt regjeringens og EUs planer for opptrapping av hhv. avgiftene og kvoteplikten, vil summen av avgift og kvotepris øke til over 2 000 kroner per tonn i 2025.

Norske utslipp fra innenriks sjøfart beregnes basert på mengden drivstoff som er solgt fra norske kaianlegg. Kvotepliktige utslipp fra norske rederier bestemmes på den andre siden av om rederiets skip er registrert i Norge, og ikke hvor drivstoffet er anskaffet. Det finnes ingen oversikt over hvor stor andel av drivstoffsalget i Norge som går til skip som blir kvotepliktige. Det er derfor krevende å anslå hvor mye av de norske utslippene fra sjøfart som nå blir omfattet av kvoteplikt. Miljødirektoratet har vurdert spørsmålet og anslår at om lag en tredel av utslippene fra norsk innenriks sjøfart vil bli omfattet av kvoteplikten. Selv om disse utslippene omfattes av kvoteplikt, vil de fortsatt inngå i Norges forpliktelser under innsatsfordelingsforordningen. De vil imidlertid også være en del av oppgjøret under Parisavtalen som skal fordele kvotepliktige utslipp mellom Norge og EU. Utslippene inngår dermed både i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

I utgangspunktet bør kvotepliktige utslipp fritas for avgift. Norge er imidlertid fortsatt forpliktet til å redusere utslipp under innsatsfordelingen, og et fullt avgiftsfritak for kvotepliktig sjøfart vil dermed innebære at kostnaden ved å innfri forpliktelsen øker.

Avgiftsfritak og reduserte avgiftssatser kan innebære statsstøtte i henhold til EØS-avtalen. Departementet er av den oppfatning at avgiftsfritak for kvotepliktige virksomheter ikke innebærer statsstøtte. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i tidligere saker kommet til at fritak innebærer statsstøtte i strid med EØS-avtalen. Departementet er i dialog med ESA for å avklare statsstøttespørsmålet.

Skattedirektoratet har vurdert de administrative konsekvenser av å innføre en redusert sats/fritak for kvotepliktige rederier. Dagens fritak for kvotepliktige utslipp gjennomføres som en refusjonsordning der de kvotepliktige virksomhetene månedlig kan søke om refusjon av avgift. Slike søknader må behandles manuelt og innebærer vesentlig ressursbruk for etaten. Det er foreløpig usikkert hvor mange kvotepliktige rederier Norge vil ha. Videre vil refusjonsadgangen også måtte gjelde for utenlandske kvotepliktige rederier dersom de har bunkret avgiftspliktig drivstoff i Norge. Samlet anslås det at etaten vil måtte behandle mellom 100 og 200 refusjonssøknader i måneden. Det utgjør om lag en dobling av dagens omfang. Skatteetaten påpeker også at oppfølging av utenlandske aktører normalt er mer ressurskrevende. Skatteetaten fremhever at de administrative kostnadene kan reduseres betydelig dersom muligheten til å søke refusjon begrenses til én gang i året, for eksempel i forbindelse med den årlige leveringen av kvoter til Miljødirektoratet. Dette vil imidlertid innebære en likviditetsulempe for de kvotepliktige, da refusjonen vil skje opptil halvannet år etter at det avgiftspliktige drivstoffet er bunkret.

Utslipp fra kvotepliktig innenriks sjøfart inngår i vår gjeldende forpliktelse under innsatsfordelingsforordningen. En effektiv innfrielse av forpliktelsen tilsier at alle utslipp ilegges samme karbonpris, uavhengig av om prisingen skjer i form av kvoter eller avgift. Det foreslås derfor en redusert sats på 776 kroner per tonn CO₂ for kvotepliktige utslipp fra innenriks sjøfart i 2024. Gitt en kvotepris på om lag 1 000 kroner per tonn CO₂ og at kun 40 pst. av utslippene er kvotepliktige i 2024, vil dette gi en samlet gjennomsnittlig karbonpris på 1 176 kroner per tonn CO₂, som tilsvarer det generelle avgiftsnivået for ikke-kvotepliktige utslipp i 2024. Det foreslås videre at den reduserte satsen gjennomføres som en refusjonsordning og at refusjonen utbetales én gang i året for å redusere de administrative konsekvensene for Skatteetaten. Dette vil gi et redusert proveny fra avgiften på 300 mill. kroner påløpt og 0 mill. kroner bokført. I provenyanslaget er det lagt til grunn at endringene kan tre i kraft fra 1. januar 2024, men endringene foreslås ikke å tre i kraft før spørsmålet om statsstøtte er avklart med ESA, jf. utkast til avgiftsvedtak romertall III.

7.10.5 Avgift på forbrenning av avfall

For 2024 foreslås det å øke den generelle avgiftssatsen med 19 pst. utover prisstigning til 294 kroner per tonn CO₂, se forslag til vedtak romertall I § 1. Forslaget forutsetter at statsstøtteregelverket ikke åpner for helt eller delvis avgiftsfritak for kvotepliktig industri. For 2023 er satsen kr 238 per tonn CO₂, dvs. 25 pst. av det generelle nivået på ikke-kvotepliktige utslipp.

Avgiften på forbrenning av avfall ble innført i 2022. Formålet med avgiften er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagasser. Avgiften skal også bidra til å redusere andre miljøskader fra avfall, herunder bidra til en forsvarlig håndtering av farlig avfall. I tillegg vil avgiften gi inntekter til statskassen.

For at avgiften skal gi forbrenningsanleggene insentiv til å redusere utslippene gjennom sortering av avfall, kan forbrenningsanleggene søke Miljødirektoratet om å benytte en anleggsspesifikk utslippsfaktor ved beregning av avgiften. Utslipp av CO₂ ved forbrenning av avfall som fanges og lagres (CCS), er fritatt for avgift.

Departementet er av den prinsipielle oppfatning at avgiftsfritak for kvotepliktige virksomheter ikke innebærer statsstøtte. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har imidlertid i tidligere saker kommet til at et slikt avgiftsfritak innebærer statsstøtte i strid med EØS-avtalen. Departementet er i dialog med ESA for å avklare statsstøttespørsmålet. For det tilfellet der ESA kommer til at fritaket ikke innebærer statsstøtte, foreslås det at departementet gis fullmakt til å iverksette et slikt fritak, se forslag til avgiftsvedtak romertall II.

I forbindelse med budsjettet for 2023 ble det vedtatt en differensiering av avgiften. For kvotepliktig utslipp ble satsen satt tilsvarende 10 pst. av generelt nivå (dvs. 95 kroner per tonn CO₂). For ikke-kvotepliktige utslipp ble satsen satt til 50 pst. av generelt nivå (dvs. 476 kroner per tonn CO₂). Differensieringen forutsetter endringer i gruppeunntaksforordningen slik at det kan innføres redusert avgift for kvotepliktige virksomheter uten formell notifikasjon til ESA. Endringene er foreløpig ikke gjort gjeldende for Norge, og differensieringen er ikke trådt i kraft.

Forutsatt at Norge kan påberope seg gruppeunntaksforordningen og innføre redusert sats for kvotepliktige virksomheter, foreslås det at satsen for kvotepliktige utslipp settes til 15 pst. av det generelle nivået og at satsen for ikke-kvotepliktige utslipp settes til 75 pst. av det generelle nivået, se forslag til avgiftsvedtak romertall III § 1.

Forslaget anslås å øke provenyet fra avgiften med 210 mill. kroner påløpt og 190 mill. kroner bokført i 2024 utover provenyet fra økningen i den generelle avgiftssatsen med 19 pst. Siden de differensierte satsene forutsetter endringer i gruppeunntaksforordningen som må gjennomføres i norsk rett, foreslås det at endringen trer i kraft fra den tid departementet bestemmer.

7.10.6 Avgift på hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK)

For 2024 foreslås det å øke avgiftssatsen med 19 pst. utover prisjustering, se punkt 7.10.2 og forslag til avgiftsvedtak § 1. I 2023 er avgiften 952 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter.

Avgiften på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003. Avgiftens formål er å redusere utslippene av disse klimagassene.

Avgiften omfatter alle blandinger av HFK og PFK, både innbyrdes blandinger og blandinger med andre stoffer, samt HFK og PFK som inngår som bestanddel i andre varer. HFK og PFK som gjenvinnes, er fritatt for avgift.

Avgiften er gradert etter gassenes globale oppvarmingspotensial (GWP). Dette innebærer at avgiftssatsene for de ulike fluorgassene avhenger av hvilken effekt utslippet har på klimaet. Det gis refusjon for HFK og PFK som innleveres til godkjent anlegg for destruksjon. Det er Klima- og miljødepartementet som har ansvaret for ordningen, se Prop. 1 S (2023–2024) for Klima- og miljødepartementet.

En økning av avgiften med 19 pst. utover prisjustering, anslås å gi et merproveny på 90 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2024.

7.10.7 Avgift på SF₆

For 2024 foreslås det å øke avgiftssatsen med 19 pst. utover prisjustering, se forslag til avgiftsvedtak § 1. I 2023 er satsene på henholdsvis 22 372 og 4 332 kroner per kg SF₆.

Avgiften på SF₆ ble innført 1. januar 2023. Avgiften omfatter innførsel og produksjon av SF₆, samt SF₆ som inngår i produkter. Avgiftens formål er å prise utslipp av SF₆ til atmosfæren, bidra til redusert bruk og utslipp av klimagasser til atmosfæren. SF₆ benyttes først og fremst som isolasjonsmedium i elektriske anlegg mv., enten ved første gangs påfylling eller etterfylling. Utslippene av SF₆ er små og skyldes primært uunngåelige lekkasjer eller uhell. SF₆ benyttes også i produksjon av elektriske brytere.

Det er fritak for SF₆ som benyttes til førstegangs påfylling av nye elektriske anlegg og komponenter. For SF₆ som inngår i produkter, er det en redusert sats som tar høyde for at det kun er en begrenset andel av gassen i produktene som vil slippes ut til atmosfæren. Ved produksjon av SF₆-holdige produkter ilegges utslipp av SF₆ fra selve produksjonen avgift med full sats, mens gassen som inngår i de ferdige produktene ilegges redusert sats. Det er fritak for avgift på all SF₆ som eksporteres.

En økning av avgiften med 19 pst. utover prisjustering, anslås å gi et merproveny på 11 mill. kroner påløpt og 10 mill. kroner bokført i 2024.

I budsjettforslaget for 2023 ble satsene i alle avgiftene på utslipp av klimagasser justert ved at man gikk fra å benytte GWP-verdiene fra IPCCs Assesment Report 4 til GWP-verdiene i Assesment Report 5, se nærmere omtale i Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023. Ved en inkurie ble satsen for SF₆ i produkter likevel beregnet med utgangspunkt i de gamle GWP-verdiene. Med de nye GWP-verdiene, ville satsen i 2023 ha vært 4 465 kroner per kg. I forslaget til satser for 2024 er begge satsene beregnet med de nye GWP-verdiene.

7.10.8 CO₂-avgift i petroleumsvirksomheten

For 2024 foreslås det å øke avgiftssatsen for naturgass til luft (ikke-kvotepliktig) med 19 pst. utover prisjustering, se punkt 7.10.2. I 2023 er satsen for naturgass til luft 13,67 kroner per Sm³ gass. Det foreslås ingen endringer i avgiftssatsene for mineralolje (kvotepliktig) og naturgass (kvotepliktig) utover prisjustering, se forslag til avgiftsvedtak romertall I. I 2023 er satsene 2,03 kroner per liter mineralolje og 1,78 kroner per Sm³ gass (kvotepliktig naturgass). Satsene for naturgass (kvotepliktig) og mineralolje (kvotepliktig) tilsvarer om lag 761 kroner per tonn CO₂ i 2023.

Inntekter fra CO₂-avgiften i petroleumsvirksomheten inngår i kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten, som i sin helhet overføres til Statens pensjonsfond utland. Avgiftsøkningen påvirker dermed ikke handlingsrommet i budsjettet for 2024, men vil påvirke handlingsrommet i fremtidige budsjetter gjennom virkningen på fondet.

Forvaltningsansvaret for avgiften på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen

Det foreslås endringer i stortingsvedtaket for avgiften på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen slik at vedtaket og avgiften knyttes til særavgiftsloven, se forslag til avgiftsvedtak romertall II. I dag er avgiften knyttet til lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. Denne loven foreslås opphevet. Se forslag til lovvedtak.

Bakgrunnen for forslaget er å legge til rette for overføring av forvaltningsansvaret for avgiften fra Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet til Finansdepartementet og Skatteetaten.

Særavgiftene hører under Finansdepartementet og forvaltes av Skatteetaten. For avgiften på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen er imidlertid forvaltningsansvaret delt mellom Finansdepartementet, som har regelansvaret, og Olje- og energidepartementet. Oljedirektoratet tar seg av de løpende forvaltningsoppgavene. Regjeringen vil overføre ansvaret for denne avgiften til Finansdepartementet og Skatteetaten. Dette vil bidra til en helhetlig og effektiv avgiftsforvaltning, og en rendyrking av Skatteetatens ansvar for korrekt avgiftsfastsetting og -innkreving. Endringene vil ikke ha provenymessige konsekvenser eller endre de administrative kostnadene. De avgiftspliktige for denne avgiften er allerede registrert som avgiftspliktig virksomhet for en annen særavgift, og er dermed kjent med særavgiftsregelverket.

Det foreslås et nytt stortingsvedtak for utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen hvor det i § 1 vises til at avgiften gjennomføres etter reglene i særavgiftsloven. De materielle reglene vil følge av særavgiftsregelverket og innkrevingen av avgiften følge bestemmelsene i skatteforvaltningsloven og skattebetalingsloven med forskrifter. I tillegg til satsene i § 1 foreslås en bestemmelse i vedtaket om at departementet kan avgjøre tvilstilfeller (§ 2) og en bestemmelse om dispensasjon (§ 3). Tilsvarende bestemmelser gjelder for de andre særavgiftene. Gjennomføringsbestemmelser som i dag følger av lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen, vil bli innarbeidet i særavgiftsforskriften. Denne loven blir dermed overflødig og kan oppheves.

Med unntak for en endring av skattleggingsperioden fra halvårlig til månedlig rapportering og innbetaling, tas det sikte på å videreføre de materielle bestemmelsene om avgiften. I tillegg vil det fremgå av forskriften at oljemyndighetene er kompetent myndighet med ansvar for målebestemmelser som er relatert til avgiften.

Forslaget krever endringer i særavgiftsforskriften som må på høring. Omleggingen kan derfor ikke tre i kraft 1. januar 2024. Det foreslås at dagens stortingsvedtak videreføres inntil videre, se utkast til vedtak romertall I. For forslag til nytt vedtak, se romertall II, med iverksetting fra den tiden Kongen bestemmer. Det tas sikte på at overføringen kan skje i 2024.

7.11 Svovelavgift

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 1. I 2023 er avgiftssatsen 14,60 øre per liter mineralolje for hver påbegynte 0,1 pst. vektandel svovel i olje som inneholder over 0,05 pst. vektandel svovel. Dette tilsvarer om lag 74,60 kroner per kg SO₂ for tungolje.

Svovelavgiften på mineralolje ble innført i 1970. Avgiften skal bidra til å redusere utslippene av svoveldioksid (SO₂).

Avgiften omfatter olje med mineralsk opphav og omfatter blant annet fyringsparafin, lett fyringsolje, diesel og tungolje.

Mineralolje til skip i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann og fly i utenriks fart, er fritatt for avgift. Det refunderes avgift dersom utslippet av svovel til atmosfæren er mindre enn svovelinnholdet i det benyttede produktet skulle tilsi.

Figur 7.24 viser utslipp av SO₂ i perioden 1990 til 2022. Foreløpige tall viser at utslippene av svoveldioksid (SO₂) i 2022 var 14 373 tonn. Dette er 2,4 pst. lavere enn i 2021 og 37,5 pst. lavere enn i 2005. Etter Gøteborgprotokollen skal norske årlige utslipp av SO₂ fra og med 2020 være minst 10 pst. lavere enn i 2005. Norge oppfyller dermed Gøteborgprotokollens krav for SO₂.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Tall for 2022 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

7.12 Avgift på trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER)

For 2024 foreslås det å avvikle avgiften. For 2023 er avgiftssatsen 80,58 kroner per kg ren TRI og PER.

Avgiftsplikten omfatter TRI og PER, herunder gjenvunnet TRI og PER. TRI og PER som inngår som bestanddel i andre produkter, omfattes også av avgiftsplikten dersom mengden av TRI og PER overstiger henholdsvis 1 pst. og 0,1 pst. av produktets totale vekt. Avgiften beregnes på grunnlag av produktets nettovekt og andelen TRI og PER i produktet. TRI og PER som er gjenvunnet til eget bruk er fritatt for avgift.

Avgiften ble innført i 2000. Avgiftens formål var å redusere bruken av disse helse- og miljøskadelige kjemikaliene. TRI ble særlig brukt til industriell avfetting mens PER særlig ble brukt som løsemiddel i renseribransjen. Bruken av både TRI og PER har gått vesentlig ned, særlig fra 2015.

TRI er regulert i flere regelverk under miljømyndighetenes ansvarsområde, blant annet i det europeiske kjemikalieregelverket REACH, som gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen. I henhold til REACH er TRI underlagt krav om godkjenning, i tillegg til at det er forbudt å selge til private. Dette har ført til at bruken av TRI har gått drastisk ned. TRI har ikke vært deklarert til Produktregisteret siden 2017. Frem til 2015 eksistertete det en refusjonsordning for TRI, men denne ble avviklet fordi det i praksis ikke lenger oppsto TRI-holdig avfall som oppfylte kravene til refusjon.

PER er regulert i mindre grad enn TRI. PER er imidlertid oppført på den norske prioritetslisten som angir stoffer miljømyndighetene har mål om å fase ut, og som prioriteres i myndighetenes arbeid med tiltak. I tillegg er PER regulert gjennom leketøysforskriften. Tall fra Produktregisteret viser at mengden deklarert PER har blitt redusert fra 387 tonn i 2009 til i underkant av tre tonn de siste årene. Det har ikke vært noen produksjon av PER i Norge siden 2013.

For 2024 foreslås det å avvikle avgiften på TRI og PER. Avvikling av avgiften vil innebære en forenkling og antas ikke å ha noen virkning på forbruket av TRI og ingen vesentlig virkning på forbruket av PER. Provenytapet anslås til om lag 0,3 mill. kroner påløpt og bokført i 2024.

7.13 Avgift på utslipp av NO_X

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 1. For 2023 er avgiftssatsen 24,46 kroner per kg NO_X.

Avgiften på utslipp av nitrogenoksider (NO_X) ble innført i 2007. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i utslippene av NO_X og til å oppfylle Norges utslippsforpliktelse etter Gøteborgprotokollen. Avgiftsplikten omfatter utslipp av NO_X ved energiproduksjon fra:

• fremdriftsmaskineri med samlet installert motoreffekt på mer enn 750 kW,

• motorer, kjeler og turbiner med samlet installert innfyrt effekt på mer enn 10 MW, og

• fakler på innretninger på norsk kontinental-sokkel og anlegg på land.

Utslipp fra fartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk havn, luftfartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk lufthavn og fartøy som brukes til fiske og fangst i fjerne farvann, er fritatt for avgift. Utslipp fra kilder som er omfattet av avtale med staten om reduksjon av NO_X-utslipp, er også fritatt for avgift. Avgiftsfritaket er godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA).

Gjeldende miljøavtale mellom Klima- og miljødepartementet og 15 næringsorganisasjoner gjelder for perioden 2018–2025. Næringsvirksomheter som har sluttet seg til avtalen får fritak for avgift mot at næringsorganisasjonene kollektivt sørger for at de samlede utslippene som omfattes av avtalen ikke overskrider fastsatte utslippstak. Avtalen omfatter utslipp av NO_X fra kilder som er omfattet av NO_X-avgiften unntatt statlige utslippskilder, samt utslipp av NO_X fra nærmere bestemte industrikilder. Utslippstakene i avtalen reduseres fra 192 510 tonn samlet for 2020 og 2021 (gjennomsnitt 96 255 tonn per år) til 172 510 tonn samlet for 2024 og 2025 (gjennomsnitt 86 255 tonn per år).

Ved behandlingen av Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030 fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen forlenge avtalen om NO_X-fondet til 2027».

Klima- og miljødepartementet og næringsorganisasjonene har forlenget NO_X-avtalen med to år, ut 2027. Utslippstaket for 2026 og 2027 er 161 000 tonn samlet, gjennomsnittlig 80 500 tonn per år. Avgiftsfritak for årene 2026–2027 forutsetter godkjenning av ESA.

Figur 7.25 viser de samlede utslippene av NO_X fra virksomheter som betaler NO_X-avgift og virksomheter som er fritatt for NO_X-avgift gjennom deltagelse i NO_X-avtalen. Mesteparten av utslippet som er omfattet av NO_X-avgiften, er fritatt for avgift gjennom miljøavtalen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Skatteetaten.

Figur 7.26 viser utslipp av NO_X for perioden 1990–2022. Foreløpige tall viser at de samlede utslippene av NO_X i 2022 var 133 114 tonn. Dette er 4,0 pst. lavere enn i 2021 og 36,7 pst. lavere enn i 2005. Etter Gøteborgprotokollen skal norske årlige utslipp av NO_X fra og med 2020 være minst 23 pst. lavere enn i 2005. Norge oppfyller dermed Gøteborgprotokollens krav for NO_X.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Tall for 2022 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

7.14 Miljøavgift på plantevernmidler

For 2024 foreslås det ingen endring i avgiften, se forslag til avgiftsvedtak.

Det ble innført miljø- og kontrollavgift på plantevernmidler i 1998. Avgiften ble lagt om til en differensiert miljøavgift i 1999. Avgiften hører inn under Landbruks- og matdepartementet.

Avgiften skal bidra til å redusere bruken av plantevernmidler samt å stimulere til bruk av plantevernmidler med lavest mulig helse- og miljørisiko.

Miljøavgiften beregnes ut fra en basisavgift som multipliseres med en faktor for avgiftsklasse som deretter divideres på normert arealdose. Basisavgiften er fastsatt i forskrift om plantevernmidler og er 2,50 kroner for den mengde som kan brukes per dekar. Avgiftsklassene avhenger av helse- og miljørisiko.

7.15 Avgifter knyttet til mineralvirksomhet

For 2024 foreslås det ingen endringer i avgiftene knyttet til mineralvirksomhet. Avgiftene hører inn under Nærings- og fiskeridepartementet.

Årsavgift knyttet til mineraler

Avgiften skal betales årlig av den som har undersøkelsesrett eller utvinningsrett. For årsavgiftsperioden 2023 ble det betalt avgift for 775 undersøkelsesretter og 150 utvinningsretter. Inntektene fra avgiften utgjorde 11,3 mill. kroner i 2022. Avgiften skal betales for hver påbegynte 10 000 m² som det gis undersøkelses- eller utvinningsrett til. Avgiftsnivå for undersøkelsesretter avhenger av alder på rettigheten.

Avgift knyttet til andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum

Avgiften betales av den som gis adgang til å undersøke eller utnytte andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster. Det er gitt to konsesjoner. Avgiften avhenger av mengde uttatt masse.

7.16 Avgift på produksjon av fisk

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 1. Fra 1. juli 2023 er avgiftssatsen 0,90 kroner per kg. produsert laks, ørret og regnbueørret.

Fra 1. januar 2023 er det innført grunnrenteskatt på havbruk. Grunnrenteskatten er utformet som en kontantstrømskatt med en effektiv skattesats på 25 pst. Det gis et bunnfradrag på 70 mill. kroner per konsernselskap. Avgiften på produksjon av fisk kan trekkes fra krone for krone i fastsatt grunnrenteskatt. Inntektene fra produksjonsavgiften fordeles til havbrukskommuner og -fylker gjennom Havbruksfondet.

Avgiftsinntektene og utgiftene som bevilges til Havbruksfondet, er både formelt og budsjetteknisk adskilte. Verken Havbruksfondet eller vertskommuner og -fylker som mottar overføringene, har noe rettskrav på overføringen. Overføringen vil hvert år bero på Stortingets bevilgningsvedtak og de beløp som stilles til disposisjon gjennom tildeling til Fiskeridirektoratet/Havbruksfondet. Stortinget står dermed fritt til å bevilge både høyere og lavere beløp enn det som måtte følge av de bokførte avgiftsinntektene.

I forbindelse med enighet om grunnrenteskatt på havbruk, jf. Innst. 372 L (2022–2023), ble det fattet følgende anmodningsvedtak (vedtak nr. 716): «Stortinget ber regjeringen sikre at Havbruksfondet tilføres midler som om produksjonsavgiften ble økt fra 56 øre til 90 øre fra 1. januar 2023.» I tråd med dette er det for 2024 foreslått å bevilge 1 197 mill. kroner til Havbruksfondet (kapittel 919, post 60), se Prop. 1 S (2023–2024) for Nærings- og fiskeridepartementet. Det er trukket fra 3 mill. kroner i administrasjonskostnader. Påløpt proveny fra avgiften for 2023 er anslått til om lag 1 050 mill. kroner.

Med produsert fisk menes sløyd fisk. Avgiftsplikten oppstår når fisken er slaktet. Dersom slaktevekt fremkommer i annen slaktertilstand enn sløyd vekt, beregnes avgiften etter en omregningsfaktor. Omregningsfaktoren baserer seg i hovedsak på en norsk standard for dokumentasjon av produksjon av laks og regnbueørret (NS 9417:2012) og er utarbeidet i samråd med fiskerimyndighetene.

Avgiften skal betales av innehavere av tillatelser etter akvakulturloven, og gjelder oppdrettere med akvakulturanlegg i norsk territorialfarvann. Den skal betales når fisken er slaktet, uavhengig av om det skjer i norsk territorium, i et flytende slakteri eller i et annet land. Det er slaktetallet som tillatelsesinnehaveren rapporterer til Fiskeridirektoratet som er avgiftspliktig, og som utgjør avgiftsgrunnlaget.

Avgiften omfatter ikke fisk fra fiskepark- eller slaktermerdtillatelser, fisk fra landanlegg og i ferskvann, og villfisk.

7.17 Avgift på viltlevende marine ressurser

For 2024 foreslås det å videreføre avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgift på viltlevende marine ressurser ble innført 1. juli 2021. Avgiften er fiskal og går til statskassen.

Avgiften utgjør 0,42 pst. av brutto salgsbeløp fratrukket lagsavgift (avgiftsgrunnlaget). Lagsavgiften er en særskilt avgift som betales til fiskesalgslaget etter fiskesalslagslova § 9. Med brutto salgsbeløp menes summen av mengde viltlevende marine ressurser (kvantum i kg) multiplisert med pris (per kg), eksklusiv merverdiavgift.

Med viltlevende marine ressurser menes fisk, sjøpattedyr med helt eller delvis tilhold i sjøen, andre marine organismer og planter med tilhold i sjøen eller på eller under havbunnen. Eksempler på andre viltlevende marine ressurser enn fisk er sel, hval, krabbe, kråkeboller, sjøstjerner og planter som tang og tare.

7.18 Avgift på sukker

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 1. For 2023 er avgiftssatsen 8,84 kroner per kg.

Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften skal skaffe staten inntekter, men kan også bidra til å redusere forbruket av disse varene. Avgiften omfatter sukker (roe- og rørsukker) samt sirup og sukkeroppløsninger. Sukker som nyttes til ervervsmessig fremstilling av varer, er fritatt for avgift.

7.19 Avgift på drikkevareemballasje

I vedtaket § 1 andre ledd foreslås det en fullmakt til å gi forskrift om forenklet avgiftsberegning for varer som reisende innfører til personlig bruk utover avgiftsfri kvote. Dette er sammenfallende med vedtakene om avgift på alkohol og avgift på tobakksvarer mv. § 1 andre ledd. Forslaget innebærer ingen materiell endring.

Grunnavgift på engangsemballasje for drikkevarer

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsen, se forslag til avgiftsvedtak § 3. For 2023 er avgiftssatsen 1,33 kroner per emballasjeenhet.

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer ble innført 1. januar 1994. Avgiften omfatter emballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form (engangsemballasje). Emballasje som inneholder melk og melkeprodukter, drikkevarer fremstilt av sjokolade eller kakao, drikkevarer i pulverform, korn- og soyabasert melkeerstatning eller morsmelkerstatning, er fritatt for avgift.

Miljøavgift på drikkevareemballasje

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak § 2. For 2023 er avgiftssatsene for glass/metall, plast og kartong/papp henholdsvis 6,46, 3,91 og 1,59 kroner per emballasjeenhet.

Den tidligere avgiften på drikkevareemballasje ble lagt om til en miljøavgift i 1988. Avgiften skal prise kostnadene ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Emballasje av glass/metall, plast og kartong/papp har ulike avgiftssatser. Differensieringen er begrunnet med at ulik emballasje gir ulik miljøskade. Miljøavgiften er gradert slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats avhengig av returandelen. Ved returandel på 95 pst. eller høyere faller avgiften bort. Miljødirektoratet godkjenner retursystemer og fastsetter returandelen.

Emballasje som inneholder drikkevarer i pulverform eller morsmelkerstatning, er fritatt for avgift.

7.20 Flypassasjeravgift

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak romertall I § 1. I tillegg foreslås det et avgiftsfritak for flyging med lav- og nullutslippsfly, se forslag til avgiftsvedtak romertall II.

Flypassasjeravgiften ble innført i 2016. Avgiften skal skaffe staten inntekter, men den kan også ha en klimaeffekt ved at den reduserer etterspørselen etter flyreiser.

Avgiften omfatter all ervervsmessig flyging av passasjerer fra norske lufthavner. Flyging fra kontinentalsokkelen og Svalbard mv. er ikke avgiftspliktig. Transitt- og transferpassasjerer og barn under to år er fritatt for avgift. Avgiften er differensiert etter flygingens lengde ved to ulike satser. Hvilke land og områder som ilegges lav sats, er fastsatt i forskrift.

I forbindelse med budsjettet for 2022 ble det vedtatt et avgiftsfritak for flyging med lav- og nullutslippsfly. Fritaket trer i kraft fra den tid departementet bestemmer etter at avgrensningen av fritaket er nærmere utredet og avklart med EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Dette arbeidet pågår fortsatt. Det er i dag ingen ervervsmessig lav- og nullutslippsflyging fra norske lufthavner med passasjerer, og innfasing av slike fly ligger trolig et stykke frem i tid. Et fritak for flyging med lav- og nullutslippsfly vil derfor ikke få noen umiddelbar effekt. Fritaket antas ikke å ha provenyvirkning i 2024, men over tid kan det innebære et betydelig provenytap dersom alle flygninger gjennomføres med lav- eller nullutslippsteknologi.

7.21 Dokumentavgift

For 2024 foreslås det å videreføre avgiftssatsene for dokumentavgiften, se forslag til avgiftsvedtak romertall I § 1.

Dokumentavgiften skal skaffe staten inntekter. Avgiften er ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing av fast eiendom. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret.

Avgiftsplikten inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett til tomten. Avgiften utgjør 2,5 pst. av eiendommens salgsverdi. Ved tinglysing av førstegangsoverføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom ved oppløsning av borettslag og boligaksjeselskap, betales en avgift på 1 000 kroner per hjemmelsoverføring.

I budsjettet for 2021 ble det foreslått et midlertidig fritak for avgift på tilbakeføring av eiendom fra kommunale boligstiftelser til oppretterkommunen, se Prop. 1 LS (2020–2021) Skatter, avgifter og toll 2021 punkt 10.24. De EØS-rettslige sidene av saken er avklart med EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og fritaket trådte i kraft 8. mai 2023, jf. Finansdepartementets vedtak 4. mai 2023.

7.22 Frekvens- og nummeravgift

For 2024 foreslås det å prisjustere avgiftssatsene, se forslag til avgiftsvedtak. Avgiftene hører inn under Kommunal- og distriktsdepartementet.

Frekvensavgift

Satser for 2023 og forslag for 2024 fremgår av tabell 7.4.

Det kreves inn en årlig avgift for tillatelser til bruk av frekvenser i frekvensbåndene 450, 700, 800, 900, 1 800 og 2 100 MHz. Avgiften avhenger av frekvensbånd og tildelt frekvensmengde i båndet.

Mobilselskapet Ice ble i 2020 gitt utsettelse av innbetaling av samtlige frekvensavgifter for årene 2021 og 2022 for frekvenser selskapet disponerer, jf. omtale i Prop. 194 LS (2020–2021) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga m.m. De utsatte avgiftene skal innbetales innen 1. februar 2025.

Nummeravgift

Det kreves inn en årlig avgift for tillatelse til å bruke femsifrede telefonnummer. Avgiften avhenger av numrenes antatte markedsverdi. Det betales ikke avgift for numre til ikke-kommersielle formål av samfunnsnyttig karakter. For 2023 varierer avgiften mellom 3 560 kroner og 160 390 kroner.

7.23 Inntekter ved tildeling av tillatelser

For 2024 foreslås det at Kommunal- og distriktsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet gis fullmakt til å innhente inntekter ved tildeling av tillatelser, se forslag til avgiftsvedtak henholdsvis § 1 og § 2.

Det kan kreves betaling ved tildeling av eksklusive rettigheter til en ressurs. Dette gjøres ved tildeling av frekvenstillatelser og tillatelser til oppdrett av laks og ørret. Betalingen kan være et fastsatt beløp eller fastsettes ved auksjon.

Auksjonen av 2,6 GHz- og 3,6 GHz-båndene til mobilkommunikasjon og 5G ble avholdt i september 2021. Vinnerne i auksjonen har fått en rabatt på til sammen 560 mill. kroner i prisen som skal betales for frekvensene, mot utbygging av trådløst bredbånd med høy hastighet i distriktene. Forpliktelsen var en valgbar mulighet. Det ble videre åpnet for at tilbyderne som kjøpte frekvenser i auksjonen, kunne fordele betalingen av auksjonsprovenyet over tid. Fire tilbydere kjøpte frekvenser. Det har vært en konsolidering i markedet i etterkant av auksjonen som har ført til at to av tilbyderne har fått samme eier. Dette har videre ført til at alle de tre aktørene som innehar rettighetene til frekvensene omsatt i auksjonen, benytter betalingsordningen der innbetaling blir fordelt over fem år med delbetaling over seks like avdrag (rentefritt). Det samlede provenyet for auksjonen etter rabatt var i overkant av 3,3 mrd. kroner.

Dagens system for regulering av produksjonskapasiteten i oppdrett av laks og regnbueørret trådte i kraft oktober 2017. Systemet innebærer at kapasiteten vurderes på bakgrunn av miljøsituasjonen i de ulike produksjonsområdene. En akseptabel miljøsituasjon innebærer at aktørene kan tilbys vekst tilsvarende 6 pst. Ved moderat miljøpåvirkning forblir produksjonen uendret, mens ved uakseptabel miljøpåvirkning kan kapasiteten reduseres med 6 pst. Veksten har ved de tre foregående rundene blitt tildelt gjennom en blanding av fastpris og auksjon.

Kapasiteten ble sist justert høsten 2022, og det ble totalt tildelt vekst på 24 644 tonn maksimalt tillatt biomasse (MTB). Totalt ga kapasitetsjusteringen i 2022 inntekter på om lag 3,9 mrd. kroner. I tråd med Stortingets vedtak ble kommuner og fylkeskommuner tildelt 3,093 mrd. kroner gjennom Havbruksfondet i 2022.

Regjeringen vil tildele den gjenstående kapasiteten fra auksjonen i 2022, 8 243 tonn MTB fordelt over fem produksjonsområder, gjennom en restauksjon høsten 2023.

8 Tollavgift

8.1 Innledning

Tollavgift fastsettes av Stortinget for ett år av gangen, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Det gis reduserte tollavgiftssatser på varer i samsvar med det generelle preferansesystem for utviklingsland (Generalized System of Preferences (GSP)) og internasjonale avtaler. Stortinget tar kun stilling til de tollavgiftssatsene som foreslås endret. De øvrige satsene videreføres uendret, jf. tollavgiftvedtaket § 1 andre ledd. En konsolidert versjon av tolltariffen blir kunngjort i Norsk Lovtidend.

Tollavgiftsvedtaket for 2024 foreslås noe endret. Gjeldende vedtak §§ 3 og 4 fjernes som overflødige, jf. tollavgiftsloven §§ 3-1 og 3-2. Øvrige endringer i vedtaket er av språklig art. Ingen av endringene er av materiell betydning.

Tollavgifter beskytter norske produsenter mot utenlandsk konkurranse. Tollavgift fører normalt til økte produksjonskostnader for næringslivet og dyrere varer for forbrukerne. Videre reduserer tollavgifter omfanget av handel og bidrar til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke utnyttes fullt ut. Gjennom handel med industrivarer og tjenester har Norges konkurransemessige fortrinn bidratt til høy verdiskaping og velferd. På den annen side kan tollavgift bidra til større grad av egenproduksjon av varer. For jordbruksvarer korresponderer dette med selvforsyning og jordbruk over hele landet.

For industrivarer er det tollavgift kun på enkelte klær og andre tekstilprodukter. For landbruksvarer er tollbeskyttelsen mer omfattende. Importvernet for landbruksprodukter bidrar til større grad av selvforsyning og forsyningssikkerhet for norske forbrukere. Importvernet bidrar blant annet til at omsetning av norske jordbruksvarer kan skje til priser som er fastsatt i jordbruksavtalen. Ifølge OECDs beregninger utgjorde den samlede skjermingsstøtten om lag 9,0 mrd. kroner i 2021.

Inntektene fra tollavgift utgjorde 3 768 mill. kroner i 2022, om lag 0,1 pst. av statens samlede inntekter. Figur 8.1 viser deklarert tollavgift for landbruksvarer og industrivarer i 2022 fordelt mellom EU, utviklingsland og øvrige land. Figuren viser at import fra utviklingsland står for størstedelen av tollavgiftsinntektene fra industrivarer. Det meste av tollavgiftsinntektene fra landbruksvarer er på import fra EU.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inkludert råvarer.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

8.2 Tollavgift på landbruksvarer

Tollavgiftssatsene på landbruksvarer varierer med behovet for tollbeskyttelse. De høyeste satsene er på landbruksvarer som også produseres i Norge, for eksempel storfekjøtt og melkeprodukter. For bearbeidede landbruksvarer, som for eksempel pizza, bakervarer og sjokolade, er satsene moderate. Det er tollavgiftsfrihet for de fleste landbruksvarer som ikke produseres i Norge, for eksempel sitrusfrukter, bananer, kaffe og ris.

8.2.1 Administrative tollavgiftsnedsettelser

Landbruksdirektoratet kan sette ned tollavgiftssatsene på landbruksvarer. Satsene på landbruksvarer er derfor i praksis ofte lavere enn de satsene som følger av tolltariffen. Hvilke varer som kan gis redusert sats, når satsen kan settes ned og hvordan satsen skal fastsettes, følger av forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative nedsettelser av tollavgiftssatser for landbruksvarer.

Nedsettelse av tollavgiftssatser kan være generelle eller individuelle. Generelle nedsettelser innebærer at satsen settes ned for bestemte varer for en bestemt periode. De reduserte satsene forutsetter ingen søknad, og nedsettelsen gjelder alle aktører. De har videre ingen kvantumsbegrensninger i den perioden de gjelder.

Individuelle nedsettelser av tollavgiftssatser gis til bedrifter eller personer etter søknad. Dette er nedsettelser som gjelder en bestemt vare for en fastsatt periode og som regel for en ubegrenset mengde. De fleste individuelle nedsettelsene blir gitt for produkter som ikke produseres i Norge.

Landbruksdirektoratet kan etter søknad også sette ned satsen for tollavgift i henhold til forskrift 20. desember 2012 nr. 1424 om fastsettelse av nedsatte tollavgiftssatser ved import av industrielt bearbeidede landbruksvarer. Satsen beregnes ut fra råvareinnholdet i den enkelte varen, basert på råvaredeklarasjoner fra importører. Se tabell 3.1 i vedlegg 3 for en oversikt over administrative tollavgiftsnedsettelser i 2021 og 2022.

8.2.2 Fordeling av tollkvoter

Landbruksdirektoratet forvalter en rekke tollkvoter for landbruksvarer. Disse er dels fastsatt i internasjonale avtaler, dels hører de under det generelle preferansesystem for utviklingsland (Generalized System of Preferences (GSP)) og dels er de ensidig fastsatte kvoter. I tillegg forvalter Tolletaten enkelte tollkvoter for grøntprodukter fra EU og kjøtt fra utviklingsland.

Kvotene som fordeles, gir enten rett til tollavgiftsfritak eller reduserte satser. De fleste tollkvotene fordeles ved auksjon. Auksjonsprisen for en kvoterettighet kommer i tillegg til en eventuell tollavgiftssats innenfor kvoten, og vil variere med etterspørselen i markedet. Kvoter som ikke fordeles ved auksjon, fordeles fortløpende ved deklarering, etter historiske rettigheter eller etter søknad.

Inntektene fra auksjon av tollkvoter utgjorde 355 mill. kroner i 2022, en nedgang på 14 mill. kroner fra 2021. Se tabell 3.2 i vedlegg 3 for en oversikt over tollkvotene.

8.2.3 Omlegging til prosenttoll – oppfølging av anmodningsvedtak nr. 868 (2022–2023)

Stortinget fattet følgende anmodningsvedtak ved behandlingen av Prop. 121 S (2022–2023) Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.), se Innst. 487 S (2022–2023) (vedtak nr. 868):

«Stortinget ber regjeringen sikre norsk matberedskap og norsk matproduksjon gjennom et velfungerende tollvern, og at regjeringen i statsbudsjettet for 2024 går fra krone- til prosenttoll for enkeltprodukt for å sikre dette.»

For å følge opp anmodningsvedtaket foreslår regjeringen en omlegging fra kronetoll til prosenttoll for hel issalat, knollselleri, rødbeter og hel kålrot. Det vises til forslag til vedtak om tollavgift § 1 andre ledd og vedlegg 4. Anmodningsvedtak nr. 868 anses med dette som fulgt opp.

Den norske bindingslisten i WTO-avtalen fra 1995 gir mulighet for valg av enten kronetoll (kroner per kg/stk.) eller prosenttoll (prosent av importprisen) for om lag 50 pst. av landbruksvarene med tollavgift. Som følge av inflasjon svekkes importbeskyttelsen av kronetoll over tid. En omlegging til prosenttoll ble gjort for drikkemelk og fløte i 2009, og for faste oster, hele og halve slakt av småfe og biff/filet av storfe i 2013.

Landbruks- og matdepartementet har forelagt de foreslåtte endringene for Landbruksdirektoratet. Ifølge Landbruksdirektoratet vil overgang til prosenttoll gi varene som omfattes av forslaget, vesentlig sterkere tollbeskyttelse enn ved dagens kronetoll. Endringen forventes å styrke avsetningsgrunnlaget og muliggjøre økt pris på lengre sikt. Landbruksdirektoratet viser videre til at disse varene er i et allerede konkurranseutsatt segment, og forventer derfor ikke store prisutslag for konsumentene. Det antas ikke at endringen vil ha provenyeffekt av betydning.

8.3 WTO-saker og multilaterale forhandlinger

Et regelbasert og åpent multilateralt handelssystem bidrar til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammevilkår, som det er avhengig av. For Norge er det derfor viktig at Verdens handelsorganisasjon (WTO) beholder sin posisjon som globalt redskap for multilaterale handelsforhandlinger og samtidig sørger for at land kan ivareta viktige nasjonale hensyn som beredskap. Hensynet til sikker matforsyning og energi til egen befolkning har blitt mer aktuelt de siste årene. Det er viktig at dette fortsetter å komplettere internasjonal handel innenfor gode rammevilkår.

Regjeringen arbeider for å videreutvikle multilaterale handelsavtaler gjennom WTO for å skape stabile rammevilkår som legger til rette for økonomisk vekst. Samtidig arbeides det med å inngå mer begrensede avtaler der det er nødvendig.

Internasjonale avtaler fastsetter maksimale satser for tollavgift. Gjennom flere forhandlingsrunder i GATT/WTO har Norge forpliktet seg til å redusere satser. Foruten en viss nedtrapping av satsene på industrivarer, medførte WTO-avtalen i 1994 blant annet forpliktelser med hensyn til markedsadgang, internstøtte og eksportstøtte for landbruksvarer.

Multilaterale forhandlinger om handel er krevende, og de har blitt mer krevende etter hvert som de økonomiske styrkeforholdene mellom land har endret seg. I WTO har det lenge vært en utfordring å finne en gjensidig akseptabel fordeling av ansvar, rettigheter og plikter mellom tradisjonelle industriland og fremvoksende økonomier i handelspolitikken. Det multilaterale handelssystemet må styrkes og moderniseres for å kunne møte dagens utfordringer.

I den 12. ministerkonferansen, som ble avholdt i 2022, kom WTO-medlemmene til enighet om en avtale om å forby og redusere visse typer fiskerisubsidier. Enigheten innebærer at WTO for første gang siden 2013 har fått en ny multilateral avtale. Avtalen om fiskerisubsidier er også WTOs første bærekraftsavtale, og vil forhåpentlig kunne vise vei for det videre arbeidet med handel og miljø. Avtalen det ble enighet om innebærer at flere forhandlingstemaer ble skjøvet fremover i tid. Norge vil fortsette å være aktiv i de videre forhandlingene. Det tas sikte på å bli enige om regler for å begrense subsidier som kan føre til overkapasitet og overfiske innen WTOs 13. ministerkonferanse i februar 2024.

Norge deltar i flere såkalte fellesinitiativer, der kun deler av WTOs medlemsmasse deltar. Fellesinitiativene omfatter blant annet e-handel, investeringsfasilitering og kvinners økonomiske stilling. I desember 2021 ble det enighet blant 67 WTO-medlemmer om et nytt regelverk for innenlandske reguleringer av tjenester. Grunnet innsigelser fra enkelte WTO-medlemmer mot hvordan denne enigheten planlegges kodifisert, er den ennå ikke etablert som formell WTO-forpliktelse. Å komme til enighet om prosedyrer for kodifisering av fellesinitiativer er dermed en viktig oppgave for WTO nå.

Norge deltar også i forhandlinger om en avtale som skal dekke miljøvarer, miljøtjenester, miljømerking og reduksjon av subsidier for fossilt brennstoff (ACCTS – Agreement on Climate Change, Trade and Sustainablity). Forhandlingene pågår mellom Norge, Sveits, Costa Rica, New Zealand og Island. Forhandlingene er ikke formelt en del av WTO, men det er et mål at avtalen på sikt skal åpnes opp for øvrige WTO-medlemmer.

Å finne veien fremover for WTO og særlig WTOs funksjon som global forhandlingsarena er utfordrende. Det regelbaserte handelssystemet har vært under press de siste årene. Den vellykkede ministerkonferansen i 2022 viste at det fremdeles er mulig å komme til enighet om multilaterale avtaler. For Norge er det viktig at WTO beholder sin posisjon som global aktør for internasjonale handelsforhandlinger, og som forvalter av et bredt og forpliktende multilateralt handelssystem som besvarer de utfordringer man står overfor i det 21. århundre. Det er positivt at det er enighet om å igangsette en prosess for reform av WTO, inkludert reetablering av en fungerende tvisteløsningsmekanisme innen utgangen av 2024.

8.4 Nye og endrede frihandelsavtaler

Frihandelsavtaler sikrer norske bedrifter bedre markedsadgang i avtalelandet. Norge har sammen med medlemsstatene i EFTA undertegnet 30 frihandelsavtaler med i alt 41 land og tollområder. I tillegg har Norge sammen med EØS-EFTA-landene Island og Liechtenstein inngått en frihandelsavtale med Storbritannia. Frihandelsavtalene er et viktig supplement til Norges medlemskap i WTO.

EFTA er i forhandlinger med Thailand, Vietnam, India, Kosovo, Malaysia og Mercosur (Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay). Norge er også i bilaterale forhandlinger med Kina. Forhandlingene mellom EFTA og Moldova ble ferdigstilt i mars 2023 og avtalen ble undertegnet på EFTAs ministermøte 27. juni 2023.

EFTA arbeider også med å oppdatere eksisterende frihandelsavtaler for å sikre at norske eksportører har minst like gode vilkår som våre avtalepartnere har gitt andre land i nyere avtaler. Forhandlingene om oppdatering av frihandelsavtalen med Chile forventes ferdigstilt i år. Forhandlinger om oppdatering av frihandelsavtalen med Ukraina ventes igangsatt høsten 2023. EFTA forhandler også om en avtale om e-handel med Singapore.

I tilfelle iverksettingstidspunktet for nye frihandelsavtaler faller i budsjettperioden, følger det av tollavgiftsvedtaket § 2 at departementet kan iverksette reduserte satser og andre tiltak om tollavgift som følger av disse avtalene.

8.5 Preferansesystemet for utviklingsland – GSP

Preferansesystemet for utviklingsland (Generalized System of Preferences (GSP)) innebærer at enkelte industriland kan gi utviklingslandene bedre markedsadgang for deres varer. GSP-systemet er ensidig og kan til enhver tid trekkes tilbake eller endres. Det norske GSP-systemet ble etablert i 1971 og har blitt endret flere ganger. Systemet følger av tollavgiftsvedtaket § 2.

Det norske GSP-systemet bygger på Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utviklings (OECD) komité for utviklingshjelp (DAC) sin liste over mottakere av offisiell bistand (ODA). Listen rangerer land etter brutto nasjonalinntekt per innbygger. Tollavgiftsloven har nærmere regulering av GSP-systemet. Et sentralt hensyn bak systemet er at fattige land gradvis mister rett til reduserte satser i takt med landenes økonomiske vekst. Land som til slutt når et visst inntektsnivå, utgår fra DAC-listen og også GSP-systemet.

Norge, EU og Sveits har siden år 2000 samarbeidet om felles opprinnelsesregler og gjennomføring av dokumentasjonskrav for GSP-systemet. Tyrkia vil også tiltre GSP-samarbeidet mellom Norge, EU og Sveits.

9 Sektoravgifter og gebyrer

9.1 Innledning

Statlig tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse finansieres normalt ved bevilgninger over statsbudsjettet. Enkelte statlige tjenester betales imidlertid helt eller delvis av brukerne gjennom gebyr eller sektoravgift. Disse betalingsordningene fastsettes av det departement som har ansvar for at tjenesten er tilgjengelig. Finansdepartementet har utarbeidet overordnede bestemmelser for statlig gebyr- og avgiftsfinansiering, rundskriv R-112/15, som setter krav til innføring og bruk av slike betalingsordninger. Rundskrivet med bestemmelsene ble første gang utgitt i 2006, men ble oppdatert og avløst av nytt rundskriv i 2015.

Gebyrer kan kreves for en klart definert tjeneste til betaleren. De skal ikke finansiere noe annet eller mer enn kostnaden ved tjenesten. Dersom gebyret overstiger kostnaden, såkalt overprising, innebærer det en ekstra og i prinsippet vilkårlig skattlegging av betaleren.

Sektoravgifter skiller seg fra gebyrer ved at betalingen ikke har en direkte sammenheng med levering av tjenesten, og ved at flere betaler enn de som mottar tjenesten det enkelte år. Sektoravgifter skal avgrenses til den sektoren eller næringen som drar nytte av tjenesten, for eksempel til enhetene innenfor et tilsynsområde. Ifølge R-112/15 bør det utvises stor tilbakeholdenhet med å innføre sektoravgifter for å finansiere statlige utgifter.

Gjennom sektoravgift og tilhørende utgiftsbevilgning kan Stortinget pålegge aktørene i en næring eller sektor å finansiere fellestiltak. Etter bestemmelsene om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering bør andre nærings- og sektorspesifikke betalingsordninger som hovedregel unngås. Ved at slike ordninger tas inn på statsbudsjettet som sektoravgift, vil den totale skatte- og avgiftsbelastningen synliggjøres bedre i statsbudsjettet. Videre vil endringer i sektoravgifter inngå i skatte- og avgiftsopplegget.

Selv om statens inntekter fra gebyrer og avgifter med sektorformål er redusert det siste tiåret, er gebyr- og avgiftsfinansiering fortsatt en betydelig finansieringskilde for statlig tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse. Figur 9.1 viser utviklingen i statens inntekter fra gebyr- og avgiftsfinansiering. Inntektene fra avviklede sektoravgifter fremkommer også av figuren.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Gebyrinntektene har gått ned noe siden rundskrivet ble utgitt i 2006, mens avgiftsfinansieringen har økt de siste 15 årene. Av en samlet gebyr- og avgiftsfinansiering på om lag 12 mrd. kroner i 2023 sto gebyrinntektene for om lag 5,5 mrd. kroner, mens sektoravgifter utgjorde 4,3 mrd. kroner, og avgifter utenfor statsbudsjettet omtrent 2,2 mrd. kroner. Bompengefinansiering, lufthavnavgifter, den tidligere kringkastingsavgiften, egenandeler i helsevesenet, låne- og garantigebyrer, mulkter og straffegebyrer inngår ikke i disse tallene.

Siden 2006 er overprisede gebyrer redusert med til sammen noe over 2,8 mrd. 2023-kroner. Totalbildet er at statlige gebyrer er fastsatt langt mer kostnadsriktig enn tidligere. På noen områder er det imidlertid fortsatt overprising.

Tabell 9.1 gir en oversikt over anslått samlet overprising av gebyrer i 2023 og 2024. Overprising av gebyrer skyldes at gebyrsatsen overstiger kostnaden ved å levere tjenesten. Samlet overprising er et mål på hvor store inntekter staten får fra et gebyr som er overpriset, og avhenger både av overprisingen av gebyrsatser, men også av antall personer eller virksomheter som betaler gebyret hvert år. Den samlede overprisingen vil derfor kunne variere betydelig fra år til år, uavhengig av om det foreslås reduksjon av overprisingen av et gebyr ved å redusere gebyrsatsen ned mot selvkost.

Anslaget for gjenstående samlet overprising går ned fra 2023 til 2024. Dette skyldes hovedsakelig økte kostnader og ny gebyrstruktur i Brønnøysundregistrene.

Under Samferdselsdepartementet er gebyrene for typegodkjenning, påskiltingsgebyr, dagprøvekjennemerker, utstedelser og tilsynsvirksomheten overpriset med 15,6 mill. kroner. I tillegg er gebyr for tilsyn på Luftfartstilsynets område overpriset.

Under Justis- og beredskapsdepartementet er det gebyret for utlegg som har stått for det meste av overprisingen. Gjenstående overprising på rettsområdet under Justis- og beredskapsdepartementet anslås til om lag 330 mill. kroner i 2024.

Under Brønnøysundregistrene er gebyrene for Løsøreregisteret og Foretaksregisteret overpriset i 2023. Samtidig er det en rekke gebyrer under Brønnøysundregistrene som er underpriset, og de overprisede gebyrene bidrar dermed til å finansiere andre tjenester enn de er tiltenkt, såkalt kryssubsidiering. Nærings- og fiskeridepartementet arbeider for å etablere en mer hensiktsmessig gebyr- og kostnadsfordeling mellom dagens ulike registre. I Prop. 76 LS (2022–2023) Endringer i register- og foretakslovgivningen mv. (digitale verktøy og prosesser, gebyrstruktur og tilknytningskrav) ble det foreslått en ny bestemmelse i enhetsregisterloven om at det skal betales gebyr for førstegangsregistrering i Enhetsregisteret. Forslaget ble vedtatt av Stortinget 1. juni 2023. I dag finansieres Enhetsregisteret av de andre gebyrene i Brønnøysundregistrene, og et nytt gebyr vil medføre en mer riktig kostnadsfordeling mellom de største registrene. Det vises til omtale av saken i Prop. 1 S (2023–2024) for Nærings- og fiskeridepartementet.

Anslaget for overprising av tinglysningsgebyret er 5 mill. kroner i 2023. I 2024 er det anslått at overprisingen faller til null. Kommunal- og distriktsdepartementet oppgir at dette dreier seg om fall i gebyrinntektene og flere midlertidige prosjekter knyttet til matrikkelen. Anslaget for overprising av tinglysingsgebyret under Kartverket er imidlertid svært usikkert. Usikkerheten knytter seg spesielt til situasjonen i boligmarkedet.

Overprising av gebyrer innebærer en skjult skatt og er i strid med bestemmelsene i rundskriv R-112/15. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere overprisede gebyrer fremover.

Oppgaver som i dag finansieres helt eller delvis av sektoravgifter, er blant annet sektorrettet tilsyn og kontroll, støtte til energisparing og klimatiltak, sektorrettet forskning og ressursovervåkning, lostjenesten, vilt- og fiskepleie, miljøtiltak på Svalbard og tiltak for å beskytte kulturminner. Tabell 9.2 gir en oversikt over innbetalte sektoravgifter i 2022 og anslag for inntektene i 2023 og 2024. Anslagene for 2024 inkluderer virkninger av regjeringens forslag. Statens samlede inntekter fra sektoravgifter anslås til i overkant av 4,3 mrd. kroner i 2023. I punkt 9.2 og 9.3 omtales forslag til endringer i sektoravgifter for 2024.

9.2 Sektoravgift under Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har ansvar for veiledning og tilsyn i ekomsektoren etter sikkerhetsloven og spiller også en rolle i totalforsvaret. Nkoms arbeid på området er viktig for samfunnssikkerheten og for innsatsen mot trusler i det digitale rom.

For å intensivere arbeidet med den digitale beredskapen, foreslås det å styrke Nkom med to årsverk fra 2024. Det vil innebære at sektoravgiftene under Nkom økes med 2,4 mill. kroner i 2024. Disse årsverkene er satt av til arbeid med sikkerhetsloven i ekomsektoren.

Det vises til omtale i Prop. 1 S (2023–2024) for Kommunal- og distriktsdepartementet.

9.3 Sektoravgift under Norges vassdrags- og energimyndighet

Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utgifter til blant annet kontroll og tilsyn av kraftanlegg og kraftnett. Dette arbeidet inkluderer også godkjenning av detaljplaner og oppfølging i byggeperioden. En del av dette finansieres gjennom en sektoravgift. Regjeringen foreslår å øke sektoravgiften med 25 mill. kroner i 2024 for å finansiere 17 nye stillinger og digitalisering av arbeid i NVE med anlegg og nett som allerede har fått konsesjon.

Det vises til omtale i Prop. 1 S (2023–2024) for Olje- og energidepartementet.

10 Opprettinger og presiseringer av lovtekst

10.1 Skatteloven §§ 3-1 og 8-1

I forbindelse med delingen av fylket Troms og Finnmark er det nødvendig å korrigere ordlydene i skatteloven § 3-1 sjette ledd fjerde punktum og § 8-1 syvende ledd første punktum, slik at de omtaler de to nye fylkene. Delingen av fylket får virkning fra 1. januar 2024.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 3-1 sjette ledd fjerde punktum og § 8-1 sjuende ledd første punktum. Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 2024.

10.2 Skatteloven § 4-19 fjerde ledd

Skatteloven § 4-19 fjerde ledd regulerer omfanget av gjeldsfradrag i formuesskatten ved beregning av verdien av ikke-børsnotert aksje mv., hvor selskapet eier akvakulturtillatelser som verdsettes etter skatteloven § 4-17 tredje ledd. Bestemmelsen ble vedtatt samtidig med innføring av ny verdsettelsesrabatt for akvakulturtillatelser i formuesskatten, og trådte i kraft 16. juni 2023, med virkning fra og med inntektsåret 2023.

Formålet med bestemmelsen i § 4-19 fjerde ledd var å innføre samme prinsipp for gjeldsfradraget for selskaper som eier akvakulturtillatelser, som det som gjelder ved beregning av gjeldsfradrag når skattyter eier andre rabatterte eiendeler, jf. Prop. 78 LS (2022–2023) punkt 9.3.2. I proposisjonen uttales det at «[d]en delen av selskapets gjeld som svarer til forholdet mellom omsetningsverdien av akvakulturtillatelsen og verdien av selskapets samlede (formuesskattepliktige) eiendeler, skal reduseres med [75] pst. ved beregning av selskapets nettoformue» (departementets kursivering). Lovbestemmelsen benytter imidlertid uttrykket «formuesverdien» og ikke «omsetningsverdien», slik forarbeidene forutsetter. Uttrykket «formuesverdien» kan skape usikkerhet med hensyn til om det er verdien av tillatelsen fratrukket verdsettelsesrabatten som skal inngå i beregningen, noe som ikke har vært hensikten.

For å unngå tolkningstvil foreslår departementet at skatteloven § 4-19 fjerde ledd endres, slik at bestemmelsen viser til «omsetningsverdien» av akvakulturtillatelsen, i stedet for «formuesverdien». Om fastsetting av omsetningsverdien, se Forskrift om taksering av formues-, inntekts- og fradragsposter mv. som fastsettes ved skjønn til bruk ved fastsettingen for 2022 (takseringsforskriften) § 3-1-5. Videre foreslås at det vises til «verdien» av øvrige eiendeler i stedet for «formuesverdien», slik at ordlyden blir konsistent med begrepsbruken i § 4-19 annet ledd. Også her er hensikten å vise til verdien av selskapets øvrige eiendeler, slik disse verdsettes for formuesskatteformål, men uten fradrag for eventuelle verdsettelsesrabatter.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 4-19 fjerde ledd. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.

10.3 Skatteloven §§ 5-15, 20-3, 20-4 og 20-7

Ved innføring av nytt kapittel 19 i skatteloven om særregler ved skattlegging av havbruksvirksomhet ble tidligere kapittel 19 endret til nåværende kapittel 20. Henvisningene innad i skatteloven til det nåværende kapittel 20 ble ved en inkurie ikke rettet tilsvarende. Det foreslås derfor at henvisningene i § 5-15 og i kapittel 20 endres i tråd med dette. Det innebærer at henvisningen i § 5-15 første ledd bokstav q siste punktum til skatteloven kapittel 19 endres til kapittel 20. Videre endres henvisningene i §§ 20-3, 20-4 og 20-7 til § 19-1 til henvisninger til § 20-1, og henvisningen i § 20-7 til §§ 19-3, 19-5 og 19-6 endres til henvisninger til §§ 20-3, 20-5 og 20-6.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven §§ 5-15, 20-3, 20-4 og 20-7. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.

10.4 Skattebetalingsloven § 4-6 første ledd, § 5-2 annet ledd og § 6-4 annet ledd bokstav c

Ved ikrafttredelse av skatteforvaltningsloven 1. januar 2017 ble begrepet «utlignet» erstattet med «fastsatt». Skattebetalingsloven §§ 5-2 annet ledd og 6-4 annet ledd bokstav c inneholder fremdeles begrepet «utlignet». Departementet foreslår at bestemmelsene rettes ved å erstatte «utlignet» med «fastsatt».

I skattebetalingsloven § 4-6 første ledd benyttes begrepet «utskrevet» i en sammenheng hvor det gir bedre sammenheng å benytte begrepet «fastsatt». Departementet foreslår derfor å erstatte «utskrevet» med «fastsatt».

Departementet viser til forslag til endringer i skattebetalingsloven §§ 4-6 første ledd, 5-2 annet ledd og 6-4 annet ledd bokstav c. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.

10.5 Skattebetalingsloven § 5-4 overskriften, § 5-4 første ledd tredje punktum og § 5-17 første ledd

Ved innføring av nytt kapittel 19 i skatteloven om særregler ved skattlegging av havbruksvirksomhet ble tidligere kapittel 19 endret til nåværende kapittel 20. Ved en inkurie ble henvisningene i skattebetalingsloven §§ 5-4 og 5-17 til skatteloven kapittel 19 ikke rettet i tråd med denne endringen. Departementet foreslår at skattebetalingsloven endres slik at det henvises til riktig kapittel i skatteloven.

Departementet viser til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 5-4 overskriften, § 5-4 første ledd tredje punktum og § 5-17. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.

10.6 Skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav e

Ved opphevelsen av skatteloven § 5-42 bokstav a ble tidligere bokstav b endret til bokstav a. Ved en inkurie ble ikke henvisningen i skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav e rettet i tråd med denne endringen. Departementet foreslår derfor at skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav e endres slik at det henvises til riktig bestemmelse i skatteloven.

Departementet viser til forslag til endring i skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav e. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.

10.7 Deloverskrift til skattebetalingsloven §§ 14-20 og 14-21

Ved ikrafttredelse av tollavgiftsloven 1. januar 2023 ble begrepet «toll» erstattet med «tollavgift». Skattebetalingslovens deloverskrift til §§ 14-20 og 14-21 bruker fremdeles begrepet «toll». Departementet foreslår at deloverskriften til §§ 14-20 og 14-21 i skattebetalingsloven rettes ved å erstatte «toll» med «tollavgift».

Departementet viser til forslag til endring i skattebetalingslovens deloverskrift til §§ 14-20 og 14-21. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.

10.8 Merverdiavgiftsloven § 5-1 nytt tredje ledd

Med hjemmel i vareførselsloven § 4-1 tredje ledd er det fastsatt forskrift om at reisende kan benytte en forenklet ordning for overgang til fri disponering for enkelte varer (alkohol og tobakk mv.). Med reisegods menes varer som er til personlig bruk. Ordningen gjelder for varer som innføres i tillegg til avgiftsfri kvote. Ordningen innebærer at i stedet for beregning av ordinære avgifter, det vil si alkoholavgift, tobakksavgift, emballasjeavgift og merverdiavgift, benyttes standardiserte satser for en begrenset mengde alkohol og tobakk mv. Satsene for den forenklede avgiftsberegningen justeres i samsvar med endringer i de ordinære satsene, jf. Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 punkt 8.2.

Vareførselslovens sentrale virkeområde er innhenting av opplysninger om og kontroll med varer som føres inn i og ut av tollområdet, jf. vareførselsloven § 1-2. Bestemmelser om forenklet avgiftsberegning faller ikke naturlig inn under dette. Bestemmelser om forenklet avgiftsberegning bør fastsettes i medhold av avgiftsregelverket. For særavgiftene er hjemmelen til forenklet avgiftsberegning fastsatt i Stortingets avgiftsvedtak. For merverdiavgift er det nødvendig med lovhjemmel til å fastsette bestemmelser om forenklet avgiftsberegning.

Departementet viser til forslag til nytt tredje ledd i merverdiavgiftsloven § 5-1. Forslaget innebærer ingen endring i de materielle reglene. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.

10.9 Skatteforvaltningsloven § 8-2 femte ledd, § 8-8 første ledd, § 9-1 tredje ledd, § 9-2 annet ledd og § 9-6 annet ledd

Ved innføring av nytt kapittel 19 i skatteloven om særregler ved skattlegging av havbruksvirksomhet, ble eksisterende kapittel 19 endret til nåværende kapittel 20. Ved en inkurie ble henvisningene i skatteforvaltningsloven til skatteloven kapittel 19 ikke rettet i tråd med denne endringen. Departementet foreslår derfor at skatteforvaltningsloven endres slik at det henvises til riktig kapittel i skatteloven.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 8-2 femte ledd, § 8-8 første ledd, § 9-1 tredje ledd, § 9-2 annet ledd og § 9-6 annet ledd. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.