5 Merknader til de enkelte endringsforslagene

Til § 1

Den endrede ordlyden i § 1 første ledd medfører at loven også skal gjelde for smittestoffer som bare gir risiko for sykdom hos mennesker, men som overføres via dyr. Dette kan for eksempel være enkelte varianter av tarmbakterien Escherichia coli, kjent som «hamburgerbakterien», samt enkelte arter av bakterieslekten Campylobacter.

Videre utvides loven til å omfatte fremmedstoffer i dyr, som kan overføres til mennesker dersom dyrene nyttes i næringsmiddelproduksjon. Fremmedstoffer er en stor og uensartet gruppe som omfatter bl.a. vekststimulerende stoffer (hormoner), veterinærpreparater, plantevernmidler, tungmetaller, andre miljøgifter samt naturlige toksiner (som muggifter).

Dyrene kan få disse stoffene i seg å ulike måter. Stoffene kan tilføres dyrene gjennom preparater som benyttes som innsatsfaktor i primærproduksjonen. Eksempler på dette er bl.a. plantevernmidler, veterinærpreparater og fôrtilsetninger. Videre kan stoffene komme fra miljøforurensning av jord, luft og vann. Eksempler på dette kan bl.a. være tungmetaller og radioaktive stoffer.

Hvilke smittestoffer og fremmedstoffer husdyrloven skal gjelde for, vil bli fastsatt i forskrift. I henhold til forslaget til nytt § 1 annet ledd skal departementet ha fullmakt til å bestemme hvilke dyresykdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som omfattes av loven eller enkelte av dens bestemmelser. Departementet gis myndighet til å fastsette forskrifter. Det gis ikke enkeltvedtakskompetanse.

Bakgrunnen for forslaget er at det ikke er hensiktsmessig å gi en uttømmende regulering i loven, fordi ny kunnskap og endrede forhold kan skape behov som tilsier at det er nødvendig å ha en generell hjemmel til å regulere hvilke dyresykdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som bør omfattes av husdyrlovens bestemmelser.

Til § 3

Den gjeldende § 3 angir husdyrlovens formål, som er å forebygge, begrense og utrydde dyresykdommer. Det er derfor i forslaget til ny ordlyd i § 3 at den mest omfattende endringen i loven fremkommer, idet loven foreslås utvidet til å omfatte tiltak som skal bidra til å sikre at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen.

Den endrede ordlyden i § 3 første ledd innebærer at tiltaksbestemmelsen også skal gjelde i forhold til smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker, men som bare representerer en risiko for folkehelsen.

Forslaget til nytt § 3 annet ledd innebærer at loven utvides til å omfatte de tiltak, forskrifter og påbud departementet finner nødvendig for å regulere forekomst av fremmedstoffer i dyr, når hensikten er å sikre trygge næringsmidler. I tillegg gis det i nytt § 3 annet ledd, på samme måte som i første ledd, eksempler på en rekke av de tiltak som kan være aktuelle.

Oppregningen av tiltak i § 3 er ikke uttømmende. Dette sies også direkte i Ot. prp nr. 46 (1960-61) side 3. Oppregningen av mulige tiltak skal gi en veiledning angående de viktigste tiltakene det kan være aktuelt å iverksette for å verne dyrehelsen. Tilsvarende skal gjelde i forhold til de eksempler på aktuelle tiltak for å verne folkehelsen som er angitt i § 3 første og annet ledd.

Til § 10 a

Internkontroll er en metode for å sikre etterlevelse av myndighetenes krav. Departementet vil fastsette regler om gjennomføring av visse kontrolltiltak i forskrift.

Ansvaret for kvalitetskontroll foreslås plassert hos virksomhetene. Systematisert internkontroll kan utgjøre en viktig del av virksomhetens kvalitetssikring og dermed påskynde en prosess som kan gi bedret konkurranseevne.

I forhold til husdyrloven er det for tiden mest aktuelt å vurdere krav om internkontroll for virksomheter som er underlagt en særskilt godkjenningsplikt fra myndighetene, eksempelvis virksomheter som behandler eller foredler animalsk avfall, slakterier, importører av animalske produkter, seminstasjoner, samt avls- og formeringsvirksomheter for fjørfe. Flere av virksomhetene er allerede underlagt krav om internkontroll. Det er en målsetting at internkontrollkravene samordnes.

Flertallet av virksomhetene som i det daglige har befatning med regelverk gitt i eller i medhold av husdyrloven, er gårdsbruk i form av enmanns- eller familieforetak. Innehaverne har som oftest begrenset erfaring og ressurser til å utvikle egne kvalitets- og internkontrollsystemer. Overfor slike virksomheter kan det være hensiktsmessig å fastsette spesifikke krav om egenkontroll og dokumentasjon på etterlevelse av spesielt kritiske bestemmelser. Ny § 10 a skal derfor åpne for at det gis forskrifter om særskilte kontrolltiltak som må gjennomføres for å sikre og eventuelt dokumentere etterlevelse av regelverket.

Til § 11 fjerde ledd

Bestemmelsen må endres som en følge av nytt § 3 annet ledd. Forslaget medfører ingen realitetsendring.

Til § 12 første og fjerde ledd

Bestemmelsene må endres som en følge av nytt § 3 annet ledd. Forslaget medfører ingen realitetsendring.

Til § 12 annet ledd

Forskriftskompetansen skal legges til departementet, mens forvaltningen av forskriften vil bli lagt til Statens dyrehelsetilsyn.

De standardiserte satsene bør fastsettes på bakgrunn av materiale fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) eller annen institusjon med tilsvarende fagkunnskap. Utgangspunktet for beregningen bør være slakteverdi basert på landsgjennomsnittet, med et livdyrtillegg. Det kan være aktuelt å innarbeide distriktsmessige eller andre forskjeller i satsene. Materiale og innspill fra ulike faginstitusjoner kan danne grunnlag for fastsettelse av nivået for de standardiserte satsene.

Et system med standardiserte satser vil føre til større likebehandling av virksomheter som driver ulik type produksjon. I produksjoner der det av forskjellige årsaker er meget høye livdyrverdier vil erstatningssummene bli lavere enn aktuell markedspris. I andre produksjoner kan erstatningssummene i større grad gjenspeile markedsverdien. Det er likebehandling og forutsigbarhet som er siktemålet med ordningen.

For å oppnå en administrativ vinning i forhold til bruk av skjønn, må det velges en løsning med skjematisk utmåling av erstatning. Erstatning etter de standardiserte satsene skal derfor fastsettes ved enkeltvedtak. Forvaltningslovens alminnelige regler om saksbehandling, veiledning og klage vil komme til anvendelse.

Systemet med standardiserte satser for erstatning vil i første omgang innføres for småfe, fjørfe, svin og storfe, men kan eventuelt utvides til å omfatte andre dyreslag ved senere forskriftsendringer. Erstatning for dyr som ikke omfattes av forskrifter om standardiserte satser, skal utmåles ved skjønn i samsvar med husdyrloven § 12 første ledd. Det vil imidlertid ikke være mulig å fastsette maksimalsatser for de dyr som ikke omfattes av forskriften.

Til § 16 a

Bestemmelsen skal gi adgang til å avgiftsbelegge fôr til selskapsdyr. Begrepet «selskapsdyr» er benyttet i husdyrloven § 11 femte ledd. Departementet oppfatter begrepet som synonymt med kjæledyr. Selskapsdyr er dyr som holdes til hygge eller som bruksdyr for eksempel lavinehunder, førerhund og lignende. Motsetningen er produksjonsdyr som holdes for å dra nytte av det dyrene produserer, eksempelvis kjøtt, melk, egg, ull og lignende. Hest er i dag i en mellomstilling, men regnes likevel med som produksjonsdyr. Lovendringsforslaget innebærer at departementet kan gi utfyllende bestemmelser om eksempelvis grunnlaget og innkrevingen av fôravgiften. For å kunne kontrollere innbetalingene, kan departementet også gi bestemmelser om opplysningsplikt og fremleggelse av dokumentasjon for at korrekt avgiftsgrunnlag oppgis.

Avgiftshjemmelen skal sikre videreføring de tiltak som allerede finansieres gjennom fôravgiften. Midlene benyttes i dag til kartlegging av den hygieniske standard på kjæledyrfôr som omsettes i det norske markedet. Det er også bevilget midler til et særskilt overvåkingsprogram for prionsykdommer hos katt som kan overføres gjennom fôr (BSE, bovin spongiform encefalopatiog FSE, felin spongiform encefalopati). Dyrehelsetilsynet fører videre tilsyn med kjæledyrfôr som importeres. Til sist nevnes at det føres tilsyn med anlegg som behandler animalsk avfall til bruk som fôrråvare og med anlegg som bruker animalske råvarer i produksjon av kjæledyrfôr. Det kan være aktuelt å bruke midler fra fôravgiften til annet arbeid som kan forebygge sykdommer hos selskapsdyr, samt til veterinær vaktordning for selskapsdyr.

Med gebyr for ytelser og tjenester menes betaling for eksempel i forbindelse med ekspedisjoner, bestillinger, registreringer, attestasjoner, godkjenninger, undersøkelser og kontroller. Gebyret skal gjenspeile de faktiske utgiftene det offentlige pådrar seg i forbindelse med gjennomføring av virksomheten.

Gebyr for øremerker

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å etablere et detaljert system for øremerking av visse produksjonsdyr. For å gjennomføre disse bestemmelsene er det nødvendig med et register over omsatte øremerker. Øremerket gjør det mulig å identifisere dyret slik at det kan spores tilbake til de driftsenheter det har hatt opphold i. Statens dyrehelsetilsyn er ansvarlig for å etablere et bestillingssystem og et system for registrering av nødvendig informasjon om det enkelte dyret. Ansvaret for bestilling av øremerker ligger hos den enkelte dyreholder. Utgifter til drift, vedlikehold og oppgradering av merkeregisteret kan dekkes ved gebyr.

Gebyr i forbindelse med grensekontroll

EØS-avtalen har gjort det nødvendig med et tett samarbeid mellom Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn og Fiskeridirektoratet både når det gjelder gjennomføring og utøvelse av grensekontroll og ved innkreving av utgiftene som følge av kontrollen. I forbindelse med grensekontroll for varer fra tredjeland utøver etatene myndighet til dels på tvers av etablerte forvaltningsområder. Grensekontrollen omfatter håndheving av husdyrloven, dyrevernloven, fiskesykdomsloven, bisykdomsloven, kjøttproduksjonsloven, næringsmiddelloven og fiskekvalitetsloven. Etablering av hjemmel for innkreving av gebyr vil innebære harmonisering av regelverket med tanke på finansiering av kontrollordningene. Dette vil igjen forenkle det administrative samarbeidet mellom etatene og lette innkrevingen av kostnadene til grensekontroll.

Etter gjeldende rett dekker importør eller eksportør utgifter i forbindelse med innførsel fra land utenfor EØS og avsenderkontroll ved utførsel til land innen EØS, jfr. husdyrloven § 16 tredje ledd og Rådsdirektiv 85/73/EØF. Kostnader ved kontroll på mottaksstedet ved handel innen EØS dekkes av det offentlige. En gebyrhjemmel i husdyrloven vil legge til rette for en enklere og mer enhetlig gjennomføring av EØS-avtalens bestemmelser om innkreving av gebyr.

Lov av 17. desember 1976 nr. 100 om rente ved forsinket betaling m.m., skal gjelde tilsvarende ved forsinket betaling av avgift og gebyr. Departementet legger til grunn at tidspunkt for forfall skal fremgå av kravet.

Påløpt avgift og gebyr skal være tvangsgrunnlag for utlegg, jfr. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, kapittel 7.