7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Innledning

Forslagene i proposisjonen her vil ha positive økonomiske og administrative konsekvenser for privatpersoner og næringslivet, jf. punkt 7.2.

For staten vil endringene i organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet få betydelige administrative og økonomiske konsekvenser, jf. punkt 7.3 til 7.5. Det gjelder først og fremst for politiet, som vil motta oppgaver både fra kommunene og fra domstolene. Også Justisdepartementet pålegges inntil videre nye oppgaver gjennom det overordnede administrative ansvaret for forliksrådene. Det legges til grunn at virksomheter som får nye oppgaver, skal få dekket sine merutgifter. Som et insitament til å finne frem til effektive arbeidsmåter og en god intern organisering, legges det også til grunn at ressurser som politiet frigjør etter hvert, skal kunne benyttes til å styrke etatens andre gjøremål.

Konsekvensene for kommunene er behandlet i punkt 7.6 nedenfor.

7.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for private og næringslivet

For fordringshavere vil adgangen til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav fremstå som et nytt alternativ i innkrevingsprosessen. Hvilken nytte fordringshaverne vil ha av tilbudet, vil i første rekke avhenge av i hvor stor utstrekning det benyttes. Den interessen som representanter for store fordringshavergrupper viste for forslaget under høringen, tyder på at gevinsten for fordringshaverne i form av sparte utgifter og raskere innkreving totalt sett kan være betydelig. For fordringshaverne vil det også være en fordel at kostnadsterskelen for å begjære rettslig inndriving blir senket. For skyldnere vil ordningen i mange tilfeller innebære reduserte kostnader og økt rettssikkerhet.

Omorganiseringen vil gi privatpersoner og næringslivet en mer oversiktlig organisasjon å forholde seg til. Kombinasjonen av direkte tvangsinndrivelse og den nye organiseringen vil trolig føre til en styrking av forliksrådenes evne til å løse reelle tvister. En del skjønn og takster som i dag i deler av landet holdes på tingrettsnivå, skal etter forslaget i fremtiden holdes på «grunnplanet». Også det vil styrke folks tilgang til rettsapparatet.

7.3 Økonomiske konsekvenser av nye og utvidete oppgaver

Dette punktet omhandler de økonomiske konsekvensene for staten på årsbasis. Avslutningsvis omhandles engangsutgiftene ved omleggingene. Beregningene er på mange punkter usikre fordi de økonomiske konsekvensene avhenger av saksmengden. Saksmengden avhenger av mengden av misligholdte betalingsforpliktelser i den norske økonomien samt av hvordan fordringshaverne håndterer situasjonen. Det er også usikkert i hvilken utstrekning fordringshaverne vil benytte den nye adgangen til direkte tvangsinndrivelse. Disse forholdene har betydning både for inntekts- og utgiftsanslagene. Uavhengig av variasjoner i saksmengde og fordringshavernes valg av inndrivelsesprosess vil imidlertid omleggingen føre til en gevinst for staten dersom apparatet er tilpasset saksmengden.

Den administrative omleggingen vil ikke i seg selv utløse større saksmengde. Adgangen til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav vil imidlertid medføre en forskyvning fra forliksklager til utleggsbegjæringer. Departementet regner med en nedgang i sakstallet i forliksrådene med nærmere 160 000 saker. Som et utgangspunkt regner en med at disse sakene i stedet vil bli fremmet direkte for namsmannen som utleggsbegjæringer. Trekker en fra den andelen av disse sakene som også tidligere gikk til namsmannen etter behandling i forliksrådet, får en en saksøkning for namsmannen på omkring 83 000 utleggsbegjæringer. Gebyret for en utleggsforretning er 1,5 ganger rettsgebyret. Det vil for tiden siden 1,5 ganger 740 kr, som er 1 110 kr. Den tilsvarende gebyrinntekten blir derfor omkring 92 mill. kr.

Det er også sannsynlig at adgangen til direkte tvangsinndrivelse vil føre til en økning i antallet krav som forsøkes inndrevet ved rettslige skritt. Økningen i antall utleggsbegjæringer blir derfor større enn reduksjonen i antallet forliksklager. Omfanget av økningen er vanskelig å anslå. Behovet for bemanningsøkning er derfor beheftet med betydelig usikkerhet. Saksøkningen vil imidlertid føre til økte gebyrinntekter for staten, som forholdsmessig må tilbakeføres til politiet. Foreløpig er det lagt til grunn en saksøkning på 20 prosent, som tilsvarer noe over 41 000 saker i året. De tilsvarende gebyrinntektene er nær 46 mill. kr. Et større antall utleggsforretninger hos hver namsmann gir grunnlag for forenkling og effektiv drift, slik at gebyrinntektene på landsbasis vil gi et overskudd.

Den samlede saksøkningen som påregnes hos namsmannen, er vel 124 000 saker. I tillegg til gebyret for begjæringen skal det betales et tilleggsgebyr på 1,5 ganger rettsgebyret hvis det tas utlegg hos skyldneren. Med den saksporteføljen namsmennene har i dag, er det omkring 45 prosent av begjæringene som fører til at det blir tatt utlegg. En må regne med at denne andelen vil være vesentlig lavere i de nye sakene som vil bli brakt inn for namsmannen. I disse sakene vil det på den ene siden langt oftere forekomme at skyldneren gjør opp for seg før det blir tatt utlegg, og på den andre siden oftere forekomme at det ikke blir funnet noe å ta utlegg i. Det er derfor usikkert hvor mange av disse nye sakene som vil føre helt frem til at det tas utlegg og derfor skal betales tilleggsgebyr. Et forsiktig anslag er omkring 10 prosent. Det tilsvarer tilleggsgebyrer på til sammen knappe 14 mill. kr.

Med en reduksjon av antallet saker for forliksrådet på 70 prosent vil gebyrinntektene for forliksrådsbehandling bli omkring 50,3 mill. kr. Anslaget over antall saker som vil bli behandlet i forliksrådet, omfatter både saker som bringes direkte inn for forliksrådet, og saker som behandles i forliksrådet fordi skyldneren reiser innsigelser under direkte tvangsinndrivelse.

Statens utgifter ved refusjon til kommunene for namsmannsoppgaver på 6,4 mill. kr bortfaller.

Samlet vil saksøkningen hos namsmennene og overføringen av namsmanns- og stevnevitnefunksjonen fra de kommunene som har slike funksjoner i dag, kreve en styrking av kapittel 440 Politiet og kapittel 441 Oslo politidistrikt på til sammen omkring 110 mill. kr.

Overføring av ansvaret for forliksrådene vil gjennom sekretariatsfunksjonen utløse behov for bemanningsøkning i politiet. Ut fra et antatt sakstall på 68 000 saker må kapittel 440 og 441 bli tilført 48 mill. kr.

Til sammen vil det bli opprettet omkring 330 nye stillinger i politiet. Selv om disse fordeles på et stort antall enheter, vil det enkelte steder bli nødvendig med nye eller utvidete lokaler og andre økte driftsutgifter. Kostnadene anslås til 15 mill. kr.

Den samlede styrkingen av politiets budsjettramme vil utgjøre vel 173 mill. kr. I tillegg kommer en overføring på om lag 48 mill. kr fra kapittel 410 Domstolene til kapittel 440 og 441 som følge av overføringen av namsmannsavdelingene ved åtte tingretter til politiet. Fordelingen mellom Oslo politidistrikt (kapittel 441) og resten av politiet (kapittel 440) vil bli fastsatt i statsbudsjettet. For øvrig vil fordelingen bli foretatt av Politidirektoratet.

Justisdepartementet får økte oppgaver gjennom det administrative ansvaret for forliksrådene som inntil videre vil bli liggende i departementet, jf. punkt 6.5.3. Merbelastningen vil bli kompensert ved en styrking av kapittel 400 Justisdepartementet med 2 mill. kr. Dette er en midlertidig styrking som vil bli overført til det organet som senere blir tildelt oppgaven på permanent basis.

Gebyrsentralen ved Brønnøysundregistrene får økt sin arbeidsmengde ved den antatte økningen i antall utleggssaker og ved innkrevingen av gebyr for forliksrådsbehandling. Merbelastningen vil bli kompensert ved en styrking av kapittel 904 Brønnøysundregistrene med 0,5 mill. kr.

Det opprettes et nytt budsjettkapittel som omfatter opplæring, godtgjørelse og reiseutgifter m.m. for forliksrådets medlemmer. Også her må det tas i betraktning at det er de enkleste sakene som bortfaller, slik at arbeidet pr. sak i gjennomsnitt for de gjenværende sakene øker. Bevilgningsbehovet er grovt anslått til 23 mill. kr og vil bli nærmere angitt i budsjettet for 2006. Også denne utgiften vil ligge innenfor de økte gebyrinntektene.

Samlet vil omleggingen gi nye inntekter for staten på omkring 208 mill. kr i 2006. Dette dekker statens utgifter, som er beregnet til omkring 198 mill. kr i et driftsår uten etableringskostnader. Etter at etableringskostnadene i oppstartsfasen er dekket, er ikke det antatte årlige overskuddet i forhold til de økte gebyrinntektene disponert.

I tillegg til utgiftene på årsbasis kommer det engangsutgifter til tilpasning av IKT-systemer, flytting og omstillingstiltak. Engangsutgiftene anslås å utgjøre inntil 25 mill. kr.

7.4 Nærmere om bemanningsbehovet

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antall saker i forliksrådet har variert mye i perioden 1982-2002. Antallet saker har svingt mellom 96 000 saker i 1994 til 323 000 i 1988. Antallet saker i 2002 var i overkant av 226 000. De store variasjonene henger høyst sannsynlig sammen med økonomiske og andre samfunnsmessige forhold som har betydning for mengden av misligholdte betalingsforpliktelser.

I utredningen 1997 ble det lagt til grunn at det ble brukt ca. 100 årsverk til sekretariatsfunksjonen for forliksrådene. Det ble da vist til at det i 1995 var i overkant av 100 000 saker. Justisdepartementet har foretatt en spørreundersøkelse i landets kommuner for å få oversikt over antall årsverk som benyttes til sekretariatsfunksjonen i dag. Det innsendte materialet viser at mange kommuner har problemer med å angi hvor mange årsverk som brukes. Det synes å være store variasjoner med hensyn til hvor mange saker det behandles pr. årsverk i de ulike forliksrådene. Det kan se ut til at de store forliksrådene behandler flere saker pr. årsverk enn de små, selv om det også er variasjoner blant forliksråd som har relativt sammenlignbar saksmengde. På bakgrunn av dette anser departementet at det er høyst usikkert hvor mange årsverk som samlet brukes til sekretariatsoppgavene i forliksrådene. Med store forbehold kan det antydes at det går med ett årsverk til sekretariatsarbeidet i forliksrådet pr. 1 500 saker. Et fremtidig sakstall i forliksrådet på 30 prosent av dagens, blir ca. 68 000. Det er imidlertid de enkleste sakene som faller bort, og det antas at arbeidsmengden for sekretariatet bare reduseres med 40 prosent. Det fremtidige bemanningsbehovet til sekretariatsoppgavene anslås derfor til 100 årsverk.

De fire kommunale namsmennene er også hovedstevnevitner og forliksrådssekretærer. For øvrig varierer det i hvilken grad de kommunale stevnevitnene og forliksrådssekretariatet utgjør samme organisatoriske enhet, men i de største byene er det gjerne tilfellet. Dette gjør det vanskelig å angi sikkert antall årsverk for de ulike funksjoner. Det kan antas at stevnevitnefunksjonen utenfor lensmannsdistriktene i dag utgjør omkring 7 årsverk. De kommuner som har kommunale namsmenn, antas å bruke til sammen omkring 13 årsverk på dette.

Det må opprettes til sammen 120 stillinger i politi- og lensmannsetaten til arbeidet med de nye funksjonene. Tallet inkluderer namsmannsoppgavene der de overføres fra kommunene. Namsmannsoppgavene i domstolene utgjør 107 stillinger. Det må opprettes et tilsvarende antall stillinger i politi- og lensmannsetaten i de distriktene hvor namsmannsoppgavene overføres fra tingretten til politiet. Den forskyvning fra forliksklager til utleggsbegjæringer som er nevnt under punkt. 7.3, innebærer en saksøkning hos namsmannen på 83 000 saker. Det legges til grunn at politiet behandler 600 utleggssaker pr. årsverk. Saksøkningen tilsvarer da 138 årsverk.

Det antas at antall utleggsforretninger hos namsmannen vil øke når terskelen for tvangsinndrivelse senkes. Det er høyst usikkert hvor stor økningen kan bli og hvor raskt den vil komme. I 2002 var antall utleggsforretninger hos lensmennene og i domstolene til sammen 206 600 saker. En økning på 20 prosent utgjør 41 320 saker. Det varierer hvor mange utleggsforretninger som i dag behandles pr. årsverk. Med et gjennomsnitt på 600 saker kan det etter hvert bli behov for en bemanningsøkning på opp til 70 stillinger. Her vil imidlertid staten få en tilsvarende økning i gebyrinntektene, og politiet må kompenseres for merbelastningen i takt med utviklingen. Utenom Oslo politidistrikt fordeles stillingene av Politidirektoratet.

Behovet for nye stillinger ved Gebyrsentralen i Brønnøysund vil med elektronisk innkreving dreie seg om omkring ett årsverk.

Som en midlertidig ordning må det opprettes 4 stillinger i Justisdepartementet til de administrative oppgavene overfor forliksrådene, jf. punkt 6.5.3.

7.5 Arbeidsverktøy

Politiet har allerede et datasystem for namsmannsfunksjonen. Det er dataprogrammet NAMSAK, som brukes i behandlingen av tvangsforretninger og i gjeldsordningssakene. Det samme systemet brukes også av namsmannsavdelingene ved tingrettene, riktignok med enkelte tilpasninger for Oslo byfogdembete på grunn av det store antallet saker ved embetet. Behovet for videreutvikling av systemet for namsmannssaker er omtalt i punkt 5.7.

Politi- og lensmannsetaten må på tjenesteenhetsnivå ha et nytt dataverktøy som kan håndtere saksbehandlingen for forliksrådene. Hvilken løsning som skal velges, avhenger til dels av fremtidig valg av løsning for namsmannens saker, se punkt 5.7. For sekretariatsfunksjonen finnes det systemer utviklet for kommunene, men alle kommuner bruker ikke samme system. Inntil videre kan en velge blant de eksisterende saksbehandlingssystemer ut fra hva som kan tilpasses politiets øvrige verktøy på en tilfredsstillende måte, og gjennomføre de nødvendige tilpasninger. Et annet alternativ som vurderes, er å bruke domstolenes nye saksbehandlingssystem LOVISA med de nødvendige tilpasninger. Uansett er det viktig at systemene utformes slik at forliksrådssaker og utleggssaker og overgangen mellom disse stadiene i en inndrivelsesprosess kan håndteres rasjonelt og effektivt.

Det er også nødvendig med et regnskapssystem som ivaretar de nødvendige krav i forhold til alle sakstyper politiet nå får ansvaret for. Det regnskapsprogrammet etaten har i dag, kan trolig tilpasses behovet for regnskapsføring.

Politi- og lensmannsetatens utstyr og nettverkskapasitet må utvides tilsvarende bemanningsøkningen.

I Oslo og eventuelt andre steder hvor det skal overføres store namsmannsavdelinger fra domstolene, må det overtas eller skaffes lokaler til de nye namsfogdkontorene. I noen tilfeller vil det bli behov for fysisk flytting av personale fra namsmannsavdelinger og kommunale namsmenn og hovedstevnevitner til lensmanns- eller namsfogdkontoret. På noen få store steder vil også sekretariatsoppgaven for forliksrådet være så omfattende at det får betydning for kontorlokalene. Det vil derfor mange steder bli behov for å utvide kontorarealet. Politiet må få øket sin budsjettramme ut fra de faktiske utgifter som vil påløpe i forbindelse med de nye oppgavene.

7.6 Økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene

Om de økonomiske konsekvensene for kommunene gjengis fra utredningen 1997 (side 71):

« Omorganiseringsforslagene innebærer at det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene overføres fra kommunene til staten samt at staten overtar ansvaret for namsmannsfunksjonen de 5 stedene [nå 4] og ansvaret for stevnevitnefunksjonen de 20 stedene [nå 19] der kommunen har ansvaret for disse oppgavene i dag. For forliksrådsbehandling, tvangsfullbyrdelse og en del forkynnelser betales det gebyr. For de fleste forkynnelsene og for gjeldsordningssakene betales det ikke gebyr. Som en generell beskrivelse gjelder at forliksrådsordningen gjennomgående gir kommunen et overskudd som stiger med antall saker, mens namsmanns- og stevnevitneoppgaven er en økonomisk belastning. For de kommuner det gjelder, er imidlertid overskuddet fra forliksrådet ofte tilstrekkelig til at de tre oppgavene til sammen gir et overskudd. ...»

For kommunene vil det være en administrativ forenkling å slippe å ha ansvaret for noen del av den sivile rettspleien på grunnplanet. For enkelte kommuner vil det kunne fremstå som et mindre overgangsproblem å finne sysselsetting til funksjonærer som har ivaretatt rettspleiefunksjoner, men som av ulike grunner ikke følger med oppgavene over til staten. Det vil gjelde ansatte som har brukt en mindre del av sin arbeidstid til denne oppgaven. Gebyrinntektene fra forliksrådet har gjennomgående gitt et lite overskudd som vil falle bort på grunn av innføringen av direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Samlet sett vil disse konsekvensene for kommunene neppe være av nevneverdig betydning.