1 Proposisjonens hovedinnhold

Med «den sivile rettspleien på grunnplanet» menes forliksrådene, namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene. Den samlede arbeidsmengden i den sivile rettspleien på grunnplanet er anslått til omkring 750 årsverk. Namsmannsfunksjonen utgjør den dominerende delen av dette. Forliksrådsmedlemmenes innsats er ikke med i dette tallet.

Organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har vært under vurdering i mange år, og det har vært bred enighet om at det er behov for en endelig avklaring.

Forliksrådene er formelt sett domstoler og er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. I 2002 behandlet de 226 500 saker. Det er ett forliksråd i hver kommune. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret.

De fleste saker i forliksrådet er kurante inkassosaker der skyldneren ikke har innsigelser mot kravet. De bringes inn fordi dom er en forutsetning for tvangsfullbyrdelse. Blant annet for å redusere partenes kostnader foreslås det at fakturaer og lignende skal være grunnlag for å begjære tvangsfullbyrdelse. Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, skal saken behandles i forliksrådet («direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav»). For skyldneren vil ordningen innebære en faktisk forbedring av rettssikkerheten siden skyldneren vil ha en sterkere oppfordring til å fremme eventuelle innsigelser under tvangsfullbyrdelse enn forut for en uteblivelsesdom. Direkte tvangsinndrivelse vil medføre at omkring de 2/3 av sakene som krever minst innsats i forliksrådet, faller bort. Det er da ikke lenger grunnlag for selvfinansierende, kommunale forliksråd.

Forliksrådet som institusjon skal bestå uendret. Det skal fortsatt være forliksråd i hver kommune, og medlemmene skal velges av kommunestyret som nå. Det er forliksrådenes organisering som må endres som følge av at det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav.

Det viktigste elementet i reformen er at staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene fra kommunene. Sekretariatet for forliksrådet legges til den enheten som utøver namsmannsfunksjonen. Etter en vurdering av arbeidsmengden var det klart at sekretariatsansvaret måtte legges til en statsetat som også har andre oppgaver. En kobling til namsmannen er naturlig ut fra en likhet både i grunnleggende saksbehandlingsprinsipper og enkelte kontorrutiner og på grunn av innføringen av adgang til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Med omkring 350 lensmannskontorer og politistasjoner med namsmannsfunksjon passer også den geografiske strukturen godt.

Namsmannen forestår tvangsfullbyrdelse av de fleste krav på annet enn straff og er det sentrale organ i gjeldsordningssaker. I lensmannsdistrikter er lensmannen namsmann. Andre steder er funksjonen organisert på ulike måter.

Stevnevitneforkynnelser i sivile saker forestås av stevnevitner. Det er en offentlig tjenestemann som på rettens vegne sørger for å forkynne dokumenter, som for eksempel stevninger, innkallinger og rettslige avgjørelser. I lensmannsdistrikter er lensmannen stevnevitne. Utenfor lensmannsdistriktene plikter kommunen å engasjere stevnevitner.

Dagens ordning med namsmannsfunksjonen i politiet videreføres, men slik at de ordinære namsmenn som i dag er organisert annerledes, legges til politiet for å få en enhetlig organisering av funksjonen. Både for namsmannen og stevnevitnefunksjonen gjelder derved omorganiseringen bare de deler av landet som ligger utenfor lensmannsdistriktene, ved at en modell innenfor politiet gjennomføres også der.

Når det blir en enhetlig organisering over hele landet, ligger det til rette for å legge flere andre rettspleiegjøremål, som i dag utføres på tingrettsnivå utenfor lensmannsdistriktene, til grunnplanet i hele landet. Det gjelder for en god del skjønn og takster, vekselprotester og enkelte oppgaver knyttet til dødsfall, skifte og konkurs. Også disse oppgavene blir liggende hos politiet i hele landet. Det er i godt samsvar med «lensmannstradisjonen» der politigjøremål og sivile gjøremål ivaretas av samme enheter.

Den sivile rettspleien på grunnplanet har vært berørt i mange utredninger og stortingsdokumenter de siste 20 årene. Det har også skjedd en del avgrensede endringer, mens endringer med store konsekvenser på tvers av etatene har vært utsatt. Organisasjons- og utviklingsprosessen i politiet fra inkorporeringen av lensmannsetaten i 1994 til Politireform 2000 vil ikke være gjennomført før politiets rolle i den sivile rettspleien på grunnplanet har fått en enhetlig og endelig avklaring tilpasset politi- og lensmannsetatens nye oppbygging. Oppgavefordelingsutvalget og stortingsmeldingen om oppgavefordelingen mellom kommune, fylke og stat gikk inn for en enhetlig organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet i statlig regi. Det er dessuten behov for en opprydding i enkelte kompliserte jurisdiksjonsgrenser. For øvrig ligger det til rette for administrativ forenkling, synergieffekter og gode utviklingsmuligheter ved den løsningen som nå foreslås.

For publikum er det en fordel at det offentliges tjenester er enhetlig organisert over hele landet, slik at det er lettere å finne frem til rette vedkommende blant offentlige instanser. Gjøremålene er av en slik karakter at det er ønskelig med kort avstand mellom myndigheter og publikum. Den nye organiseringen tar hensyn til landets bosettingsmønster, oppgavenes begrensede omfang, hvilken kompetanse som kreves, og økonomiske og administrative aspekter.

Justiskomiteen understreket i sin budsjettinnstilling i november 2003 at det er en målsetting å ha et publikumsnært og utadrettet politi. Komiteen redegjorde for hvordan en kan opprettholde et desentralisert apparat samtidig som politiets interne drift effektiviseres ved at flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet. En slik organisering vil også tilfredsstille rettspleiegjøremålenes behov for en fast og entydig organisering. Det foreslås at det åpnes for det.

Flere modeller for fremtidig organisering har vært vurdert. Politimodellen er den som best tilfredsstiller alle krav til en ny organisering. De øvrige modeller ville enten være meget kostbare, de sikrer ikke den nødvendige kompetanse, eller det er løsninger som samsvarer dårlig med anbefalt oppgavefordeling mellom stat og kommune.

Det er et selvstendig mål at samfunnsoppgaver skal utføres enklest mulig. De nye oppgavene skal ikke gå på bekostning av de oppgaver politiet allerede har. Endringen innebærer en effektivisering av ressursutnyttelsen i justissektoren, og tar blant annet sikte på å frigjøre kapasitet i politiet til andre oppgaver. Potensialet for rasjonalisering ligger i første rekke i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og namsmannen og i de muligheter som det enhetlige overordnede ansvaret for gjøremålene vil gi. Statens driftsutgifter vil bli dekket av gebyrinntektene, som i fremtiden vil tilfalle staten. Omstillingskostnadene vil være begrensede.