Sammendrag

For alle mennesker er språk livet. Slik er det også for tegnspråklige.

Norsk tegnspråk er et minoritetsspråk som eksisterer side om side med majoritetsspråket norsk. Tegnspråklige er stolte av språket sitt og bruker det gjerne. Utredningen viser at norsk tegnspråk har fått en stadig høyere formell status og anerkjennelse. Formaliseringen av norsk tegnspråk som nasjonalt tegnspråk i språkloven er en bekreftelse på dette. Norsk tegnspråk har institusjonell støtte i flere sektorer, i egne institusjoner, og i offentlig virksomheter som fremmer bruken av norsk tegnspråk på ulikt vis.

Utredningen viser likevel at norsk tegnspråk er under press.

Norsk tegnspråk som opplæringsspråk står svakt. Det er en kritisk mangel på språklig kompetente lærere, læremidler og forskningsbasert kunnskap om tospråklig opplæring som skal gi barn ferdigheter i både norsk tegnspråk og norsk. Det mangler også språkmiljøer hvor elevene får mulighet til å lære og bruke tegnspråket spontant gjennom sosialisering med andre barn og voksne. Det er i tillegg lite systematisk kunnskap om språkstrukturen og tegnforrådet i norsk tegnspråk.

De aller fleste døve og sterkt hørselshemmede barn får i dag kokleaimplantat (CI) eller høreapparat. Barn og unge har derfor økt tilgang til talespråk sammenliknet med tidligere generasjoner. Foreldre setter sin lit til teknologien, fordi den åpner muligheter for å overføre deres talespråk til barna, som stort sett blir født inn i hørende familier. Utredningen viser at det er behov for mer informasjon til foreldrene om både språkutvikling, tegnspråk og fordelene med flerspråklighet.

Det er få muligheter til å få velferdstjenester levert på norsk tegnspråk. Det er forsvinnende lite informasjon om helse og helserelaterte temaer på norsk tegnspråk. Kvaliteten på og omfanget av tolketjenesten er begrenset. Det blir ofte ikke lagt godt nok til rette for at kommunikasjonen mellom helsepersonell og hørselshemmede og døve pasienter kan få best mulig kvalitet. Også i velferdstjenestene er det stor mangel på kompetent tegnspråklig personale.

Utvalget mener at selv om statens innsats for norsk tegnspråk er god sammenliknet med mange andre land, er samfunnet preget av mangel på kunnskap om døves liv og språk. Det har blitt stilt spørsmål ved døves kognitive evner, det vil si evner til å lære, kommunisere og delta i samfunnet. Dette preger til en viss grad situasjonen også i dag. Hørselshemmede og døve opplever selv å bli diskriminert både som personer med funksjonsnedsettelse og på grunn av språket de bruker.

Utvalgets overordnede vurdering er at det kreves et krafttak for å styrke språket. Tiltakene i utredningen er et viktig bidrag til å følge opp forventningene som ligger i språkloven om at hver sektor tar sitt språkpolitiske ansvar for norsk tegnspråk. Utredningen legger altså grunnlaget for en ny språkpolitikk for tegnspråk. For å få kraft må en slik språkpolitikk koples på de samfunnsmålene som hver sektor har, og bidra til å oppfylle dem. I kultursektoren kan det argumenteres for å fremme tegnspråk for språkets egen skyld. I helsesektoren og opplæringssektoren må norsk tegnspråk fremmes på måter som sikrer individet rett til helsehjelp og rett til likeverdig utdanning.

Utvalget foreslår seks løft for å verne og fremme norsk tegnspråk.

Det første løftet er å sørge for at det blir gitt opplæring i tegnspråklige miljøer. Barn som blir født med nedsatt hørsel i Norge i dag, har ikke de samme mulighetene til opplæring av god kvalitet og til å lykkes i opplæring og utdanning som andre barn. Utvalget mener det er lite trolig at kommuner flest kan gi god opplæring på et språk som ingen andre elever eller lærere kan eller bruker, og som eleven selv ikke har med seg hjemmefra. Utvalgets anbefalte hovedstrategi er derfor at hørselshemmede og døve elever skal ha rett til grunnskoleopplæring både i og på tegnspråk enten på en landsdekkende skole eller på en av tre regionale knutepunktskoler. Kommunen vil i så fall bare ha plikt til å gi opplæring i norsk tegnspråk. En slik endring i organiseringen av opplæring i og på tegnspråk er nødvendig for å legge til rette for at flere barn i skolen får være del av et utviklende og sosialt tegnspråklig miljø. Sterke språkmiljøer er også nødvendig for å bygge opp og vedlikeholde tegnspråklig kompetanse hos fagpersoner. Samtidig foreslår utvalget at staten tar ansvaret for å opprette og drifte både deltids og heltids botilbud for elever, og at skoletilbudene lokaliseres sammen med andre viktige tjenestetilbud til tegnspråklige elever.

Utvalget vil også understreke betydningen av gode språkarenaer i sivilsamfunnet, og at disse spiller på lag med de tiltakene staten setter i verk. Inkluderende tegnspråklige miljøer er viktig for nye språkbrukere.

Det andre løftet er å sikre tidlig tilgang til tegnspråk. Utvalget foreslår å helhetlig vurdere alle tidlige tjenester rettet mot barn med hørselstap og deres foreldre, og innsats for å ansvarliggjøre helseaktører og andre relevante aktører for å gi informasjon om fordelene ved tospråklighet med tegnspråk til foreldrene. Utvalgets forslag om å gi rett til tegnspråkopplæring til barn av døve foreldre og søsken til døve barn må ses som en del av tidlig innsats.

Det tredje løftet er å styrke kvaliteten i opplæringen – for å møte det språklige mangfoldet blant elevene. Mange foreldre og elever forventer og ønsker opplæring i og på norsk tegnspråk, der også talte språk får plass. Utvalgets gjennomgang har vist at både innholdet i og organiseringen av den tospråklige opplæringen med norsk tegnspråk oppfattes ulikt av flere aktører og praktiseres noe ulikt i skolene.

Det må lages føringer som klargjør hvordan målet om tospråklighet kan praktiseres, og hvordan språkbruk- og språkopplæringen for i opplæringen kan og bør organiseres. Utvalget foreslår også å gjennomføre en evaluering av læreplanene for elever med tegnspråk, og å øke produksjonen av læremidler og forskning for å utvikle fagdidaktikk. Utvalget foreslår også å etablere et nasjonalt senter for tegnspråk i opplæringen.

Det fjerde løftet er å heve den tegnspråklige kompetansen – for å bryte en negativ spiral. Dårlig kvalitet på tegnspråklig barnehage- og skoletilbud får virkning for videre utdanning og muligheter i arbeidslivet. Andelen tegnspråklige som oppnår studiekompetanse fra videregående opplæring, ser ut til å være svært lav. Dette påvirker også rekrutteringen til språkvitenskapelige disipliner som dokumenterer norsk tegnspråk, negativt.

Relevante tiltak som inngår i løftet er kompetansehevende utdanning og kurs for personell i ulike sektorer, for eksempel helse- og velferdssektoren, ettergivelse av studielån, etablere ulike utdanningstilbud på hel- og deltid for å kvalifisere førskolelærere, lærere osv. og å kvalifisere tegnspråklige språkmodeller

Det femte løftet er å sikre tilgang til likeverdige tjenester. Utvalget foreslår å styrke innsatsen for at tegnspråklige flest skal kunne delta i samfunnet på like vilkår med andre borgere. Tilgang til norsk tegnspråk i møte med tjenestene, styrker tilgangen til likeverdige tjenester.

Relevante tiltak er å heve kompetansen til helse- og omsorgspersonell og bedre tilgangen til tegnspråklige tolketjenester av god kvalitet.

Det sjette løftet er mer forskning og språkdokumentasjon. Norsk tegnspråk må dokumenteres bedre. Det bør blant annet settes i gang en nasjonal digital innsamlingsdugnad av hverdagsspråket blant tegnspråklige, som kan inngå i dokumentasjon av språket og som grunnlag for språkteknologisk utvikling og fagspråklig samarbeid mellom fagmiljøer og lingvister.

Utvalget ser samtidig at rekrutteringsgrunnlaget blant hørselshemmede og døve selv er lite, og tiltakene må baseres på å bygge opp både førstespråklig og andrespråklig kompetanse. Fordi ressursene er få, må tiltakene prioriteres strengt og grunnleggende, og de må trappes opp over tid.

Sammendraget finnes også på norsk tegnspråk. En video med sammendraget er publisert sammen med rapporten.