Del 7
Straffelovrådets vurderinger og anbefalinger om endringer i bestemmelsene om seksuallovbrudd mot barn

29 Seksuell lavalder

29.1 Innledning

Den seksuelle lavalderen i Norge er 16 år. Dette kommer til uttrykk blant annet i straffeloven §§ 302 og 304, som gjør det straffbart å foreta seksuelle handlinger eller å ha seksuell omgang med barn under 16 år. Det er ikke noe vilkår for straff at det er brukt tvang eller at det foreligger misbruk eller lignende. Barn under 16 år anses ikke som modne nok til å ta avgjørelser om deltakelse i seksuelle handlinger, og alle seksuelle handlinger med barn under 16 år er derfor ulovlige og straffes i utgangspunktet som seksuallovbrudd (unntak kan gjelde hvor de involverte er jevnbyrdige i alder mv.). Dette gjelder uavhengig av om barnet ønsker de seksuelle handlingene eller ikke.

Den seksuelle lavalderen er forskjellig i ulike land, også i Norden. Finland har den samme seksuelle lavalderen som Norge, mens den seksuelle lavalderen i Danmark og Sverige er 15 år. På Island er den seksuelle lavalderen 14 år.

Rådet har vurdert aldersgrensen for den seksuelle lavalderen, og kommet til at den bør senkes fra 16 til 15 år. I punkt 29.2 nedenfor er det foretatt en gjennomgang av gjeldende rett og tidligere vurderinger av den seksuelle lavalderen. Rådets vurdering og begrunnelse for forslaget om å senke den seksuelle lavalderen til 15 år fremgår av punkt 29.3.

29.2 Begrunnelsen for gjeldende rett og tidligere vurderinger

Formålet med å sette en aldersgrense for når barn lovlig kan ta del i seksuelle handlinger er å beskytte barn som ikke anses som modne nok til å utøve sin seksualitet, se for eksempel Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 6.2.1.1 side 49:

«Grensen er satt for å beskytte barn mot sedelighetskrenkelser. Om den mindreårige samtykket eller tok initiativet, er uten betydning for den voksnes straffbarhet. Regelen bygger på en tanke om at personer under en viss alder ikke har et tilstrekkelig bevisst forhold til sin seksualitet. De bør derfor beskyttes mot utnytting på linje med andre sårbare grupper som personer som står i et avhengighetsforhold eller underordningsforhold til noen.»

På side 57 i proposisjonen påpeker departementet videre at det kan virke urimelig med straff når gjerningspersonen og den fornærmede er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, og at det er «[n]aturlig og rimelig at unge mennesker har et visst rom for å utforske sin egen seksualitet uten at de risikerer straff». Departementet foreslo derfor å beholde en straffbortfallsregel for slike tilfeller, se dagens bestemmelse i straffeloven § 308, og bemerket at den seksuelle lavalderen på 16 år «fremfor alt [vil] virke som et vern mot seksuell omgang med voksne».

I forbindelse med revisjonen av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd i 2000 foreslo flertallet i Seksuallovbruddsutvalget å senke den seksuelle lavalderen til 15 år.1 Flertallet, som besto av fire medlemmer, kunne ikke se at det var noen tungtveiende grunner for å kriminalisere seksuell omgang med barn over 15 år alene på grunn av alder. Det ble påpekt at mange i denne aldersgruppen er tilstrekkelig modne til å ha seksuell omgang, og at de bør gis frihet til å gjøre seksuelle erfaringer etter eget ønske. Videre ble det vist til at unge over 15 år fortsatt vil ha et sterkt vern mot seksuelle overgrep etter andre straffebestemmelser, og at det ikke er noen grunn til at den seksuelle lavalderen i Norge skal være høyere enn i Danmark og Sverige der den er 15 år. Flertallet pekte også på at de ikke var kjent med erfaringsmateriale som med tyngde tilsa at ungdom over 15 år har et strafferettslig beskyttelsesbehov på grunn av alder alene.

Mindretallet, som besto av to medlemmer, ville opprettholde den seksuelle lavalderen på 16 år. Det ene medlemmet fremhevet at unge personer under 16 år ikke kan forventes å ha nok personlig erfaring og modenhet til selv å kunne forhindre eller unngå uønsket seksuell oppmerksomhet. Videre ga medlemmet uttrykk for at det udiskutabelt bør være straffbart å utnytte, forlede, lokke, lure til (uønsket) seksuell atferd, handling og omgang med unge under 16 år, og at unge i begynnelsen av tenårene er spesielt attraktive som seksualobjekter for en gruppe voksne. Det andre medlemmet fremholdt at ungdom i aldersgruppen 14 til 16 år er i en sårbar og utsatt alder, og at de har et særlig behov for beskyttelse mot seksuelle overgrep. Å senke den seksuelle lavalderen kunne ifølge medlemmet føre til økt sex-press, særlig for unge jenter. Videre viste medlemmet til at aldersgrensen i praksis, i alle fall i en viss grad, fungerte som en beskyttelse mot uønsket sexpress og pågåenhet i situasjoner som kan være vanskelige å mestre. Medlemmet erkjente at det nok kunne finnes 15-åringer som er tilstrekkelig modne til å gjøre frivillige seksuelle erfaringer, men mente at vernet som ligger i straffelovens bestemmelser om seksuell lavalder, også i fremtiden burde komme 15-åringer til gode. Endelig bemerket medlemmet at straffelovens generelle overgrepsbestemmelser ikke ville gi den samme effektive beskyttelsen hvis den seksuelle lavalder var 15 år, og at det å senke aldersgrensen derfor kunne føre til en svekkelse av den strafferettslige beskyttelsen av ungdom i en særlig sårbar fase.

Departementet var enig med mindretallet i at den seksuelle lavalderen på 16 år burde beholdes, og uttalte:

«Departementet går inn for å beholde den seksuelle lavalder på 16 år. De grunner som utvalgets flertall gir for å sette ned den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år, kan etter departementets syn ikke tillegges avgjørende vekt. En seksuell lavalder på 16 år er etter departementets syn nødvendig for å beskytte barn og unge mot seksuell omgang på et stadium hvor de ikke er modne for det. Selv om noen 15-åringer er tilstrekkelig modne for å gjøre egne seksuelle erfaringer, er det fremdeles mange i denne aldersgruppen som har behov for den beskyttelse den seksuelle lavalder gir. Denne gruppens behov for beskyttelse må veie tyngst. Det er nettopp disse synspunktene som ligger til grunn for at sentrumsregjeringen i Voksenåserklæringen har bundet seg til ikke å foreslå en senking av den seksuelle lavalder.

Utvalget viser til behovet for nordisk rettsenhet når det foreslår den seksuelle lavalder satt til 15 år. Det er imidlertid ikke nordisk rettsenhet på dette punkt i dag. Forslaget fra den finske regjeringen om å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år ble ikke vedtatt av den finske riksdagen da forslaget ble behandlet våren 1998. Den seksuelle lavalder er derfor fortsatt 16 år i Finland.»2

Heller ikke justiskomiteen på Stortinget mente at det var noen grunn til å senke den seksuelle lavalderen:

«Komiteen viser til at barn og unge i dag har behov for det vern som den seksuelle lavalder gir dem. Barn under 16 år kan ikke forventes å ha nok personlig erfaring og modenhet til selv å kunne forhindre eller unngå uønsket seksuell oppmerksomhet. Ved å sette den seksuelle lavalder til 16 år, beskytter samfunnet de unges kjønnsfrihet. En senking av den seksuelle lavalderen kan føre til et øket sexpress på unge mennesker, og det mener komiteen ville være uheldig. Komiteen støtter departementets forslag.»3

Den seksuelle lavalderen på 16 år ble videreført i straffeloven 2005, uten at departementet vurderte om det var behov for å endre på den.

29.3 Straffelovrådets vurdering

Straffelovrådet mener at det er på tide å drøfte den seksuelle lavalderen i Norge på nytt, og vil anbefale at den senkes til 15 år. Som forklart ovenfor, har valget av dagens aldersgrense basert seg på en avveining mellom hensynet til ikke å begrense den seksuelle selvbestemmelsesretten for barn som er tilstrekkelige modne for å utøve den, og hensynet til å verne barn som ennå ikke er det. En utfordring når man skal trekke generelle grenser som dette i loven, er at det alltid vil være ulikheter mellom personene som grensen gjelder for. Noen barn vil være mindre modne enn aldersgrensen forutsetter, mens andre vil være mer modne. Fastsettelsen av den seksuelle lavalderen handler om å finne en aldersgrense som optimaliserer avveiningen mellom hensynene til barns selvbestemmelsesrett og vern mot seksuelle krenkelser.

Den seksuelle lavalderen omfatter ikke bare seksuell omgang, men også seksuelle handlinger. Dette inkluderer utprøvende berøringer som kyssing og klining, som kan være viktig for hvordan unge utforsker og identifiserer sine grenser. Det er derfor viktig at argumentene om den seksuelle lavalderen ikke bare dreier seg om penetrativ sex og lignende kvalifiserte seksuelle handlinger, som åpenbart er mer inngripende og som også har større skadepotensial.

Som grunnlag for sin vurdering har rådet sett hen til tidligere vurderinger i lovforarbeider. Rådet er her enig i begrunnelsen som flertallet i Seksuallovbruddsutvalget ga i NOU 1997: 23 for å senke den seksuelle lavalderen til 15 år. Mange 15-åringer er tilstrekkelig modne til å delta i seksuelle handlinger, og de bør ha frihet til å gjøre seksuelle erfaringer etter eget ønske. Videre er det ikke noen grunn til at den seksuelle lavalderen skal være høyere i Norge enn i våre naboland i Sverige og Danmark, som Norge deler spesielt mange sosiale normer og rettslige tradisjoner med.

Flertallet i Seksuallovbruddsutvalget vektla også at unge over 15 år fortsatt vil ha et sterkt vern mot seksuelle overgrep etter andre straffebestemmelser. Rådet vil her peke på at mye har skjedd siden utredningen i NOU 1997: 23 ble avgitt, og det har blitt vedtatt nye straffebestemmelser som særlig verner barn under 18 år, jf. straffeloven § 295 første ledd bokstav c (utnyttelse av barn under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon), § 311 (kjøp av seksuelle tjenester fra barn) og § 311 (befatning med overgrepsmateriale og fremstillinger som seksualiserer barn). Barns vern mot seksuelle overgrep er altså styrket, noe det må tas hensyn til i vurderingen av om det er forsvarlig å senke den seksuelle lavalderen til 15 år. Rådet viser også til at det foreslår å skjerpe vernet mot seksuelle krenkelser mot barn ytterligere, blant annet gjennom den foreslåtte bestemmelsen i § 294, som utvider dagens voldtektsbestemmelse, og § 307 om seksuell utnyttelse av barn i en særlig sårbar situasjon, se punkt 27 og 31.2.

Mindretallets innvendinger i NOU 1997: 23 mot å senke den seksuelle lavalderen handlet blant annet om at unge under 16 år ikke har nok erfaring og modenhet til å forvalte sin seksualitet, og at de kan ha vanskeligheter med å avvise seksuelle fremstøt og problemer med å stå imot press. Rådet er ikke uenig i disse synspunktene. Ungdomstiden er en periode for seksuell eksperimentering for mange, med både prøving og feiling. Slik rådet ser det, bør imidlertid lovgivningen sikre både vern mot overgrep og friheten til å utfolde seg seksuelt i denne perioden.

En bekymring som mindretallet i NOU 1997: 23 vektla, var at en senking av den seksuelle lavalderen kunne svekke den strafferettslige beskyttelsen av ungdom i en særlig sårbar fase. Personer under 18 år har imidlertid i de senere år fått et styrket vern mot seksuelle overgrep, og rådet foreslår lovendringer som vil styrke vernet ytterligere, jf. særlig den foreslåtte bestemmelsen i § 294 om seksuell omgang uten samtykke og § 307 om seksuell utnyttelse av barn under 18 år i en særlig sårbar situasjon. I lys av dette vil rådet fremheve at alderen mellom den seksuelle lavalderen og 18 år er en periode hvor unge kan bygge opp seksuell kompetanse gjennom egne erfaringer i trygge rammer, og ved å ta ansvar for hva man er med på. Uansett om loven fastsetter en aldersgrense for seksuell selvbestemmelsesrett på 16 eller 15 år, vil det etter rådets syn være ulikt hvor modne unge er til å ta dette ansvaret. Samtidig vil den rettslige erkjennelsen av et slikt ansvar potensielt kunne bidra til å utvikle modenheten som trengs.

Videre har rådet sett hen til forskning og undersøkelser som er gjort og annen tilgjengelig relevant informasjon. Ungdom tar del i seksuelle handlinger både digitalt og fysisk.4 Resultater fra den omfangsrike og landsomfattende studien Ungdata fant at 24 prosent av jentene og 21 prosent av guttene forteller at de debuterte seksuelt før de fylte 16 år,5 basert på spørsmålet «Har du hatt samleie med noen (ligget sammen)?». Svarene synes dermed ikke å belyse når ungdom «debuterer» i form av digital seksuell samhandling eller fysisk seksuell samhandling som ikke omfatter samleie. Som Helsedirektoratet peker på i sitt innspill til rådet, inntreffer puberteten tidligere enn før, i alle fall for jenter.6

Synet på ungdom og ungdomstid har endret seg, og unge ses på som kompetente og med et økende, men også varierende behov for selvråderett. Digitalisering skaper særegne sårbarheter, men norsk ungdom scorer høyt på digital kompetanse.7 Slik digitale plattformer og ungdomskulturer har utviklet seg, er det ikke realistisk å skåne barn fullstendig for seksuelle inntrykk og invitasjoner. Likevel opplever ungdom generelt internett som en trygg arena, og at den er det, henger sammen med kompetanse til å håndtere situasjoner som oppstår.8

Rådet vil i denne sammenhengen peke på viktigheten av at seksuell eksperimentering foregår i trygge rammer, og i en kontekst hvor den unge ikke er redd for negative reaksjoner eller represalier hvis vedkommende søker råd fra voksne. Hvis den unge er bekymret for om vedkommende har begått et lovbrudd, kan det være vanskelig å søke råd knyttet til egne vonde erfaringer, kjønnssykdommer og prevensjon, samt å snakke om, og på den måten bearbeide, seksuelle erfaringer.

Det er videre viktig å huske på at mange som begår seksuallovbrudd i dag, er under 16 år. De siste årene har det vært klart flest siktede for seksuallovbrudd i aldersgruppen 14 til 15 år.9 Selv om barn ikke kan straffes før de er fylt 15 år, kan de som er yngre møtes med tiltak i barnevernet og etter omstendighetene måtte tåle strafferettslige reaksjoner som inndragning.10 Det er mulig å se for seg at en tydeliggjøring av ansvaret for egne og andres seksuelle grenser fra 15 år, som da også vil sammenfalle med den kriminelle lavalder, kan virke skjerpende.

Innspill fra organisasjoner som jobber tett på barn og unge har til sist vært viktige for rådets vurdering. Landsgruppen for helsesykepleiere (NSF) er en av disse. De samler helsesykepleiere som blant annet jobber i skolehelsetjenesten, på helsestasjonene for ungdom og med smittevern, altså profesjonelle som er tett på både ungdommers seksuelle praksis og utfordringer. NSF ber rådet «se på utfordringer ved seksuell lavalder på 16 år, og kriminell lavalder på 15 år». Helsedirektoratet er overordnet ansvarlig for det offentlige helsetilbudet, og skriver i sitt innspill til rådet at «Helsedirektoratet oppfordrer rådet til å vurdere om dagens seksuelle lavalder er riktig».

Det kan i den forbindelse vises til at barns selvråderett over sin egen helsesituasjon i utgangspunktet er 16 år (medisinsk myndighetsalder). Dette betyr at helsehjelp til pasienter under 16 år som hovedregel forutsetter informasjon til og samtykke fra pasientens foreldre, jf. pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) §§ 3-4 og 4-3.

I pbrl. § 3-4 andre ledd er det imidlertid gjort unntak fra denne hovedregelen ved at informasjonen likevel ikke skal gis til foreldrene når en pasient mellom 12 og 16 år ønsker dette «av grunner som bør respekteres». I slike tilfeller vil barnet kunne samtykke til helsehjelpen selv, jf. pbrl. § 4-3 første ledd bokstav c. Dette unntaket kan være aktuelt ved utskrivelse av prevensjon til ungdom under 16 år.11 Formålet med unntaket er å sikre at barn og unge oppsøker helsetjenesten når de har behov for det, uten frykt for at foreldrene skal kobles inn, og for å ivareta unges selvråderett over egen kropp.

Også andre lovbestemmelser om barns selvbestemmelsesrett opererer med 15 år som grense. Barneloven § 33 slår i samsvar med Grunnloven § 104 fast at barns selvråderett (i forholdet til foreldrene) skal være «stendig større […] med alderen og fram til det fyller 18 år». Etter barneloven § 31 andre ledd skal det etter at barnet er fylt 12 år, «leggjast stor vekt på kva barnet meiner». Fra fylte 15 år «avgjer [barnet] sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.».

Vergemålsloven § 10 gir mindreårige som har fylt 15 år rettslig handleevne til selv å inngå arbeidsavtale. Etter lovens § 12 «råder en mindreårig selv over de midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år.»

Rådet foreslår på denne bakgrunn å senke den seksuelle lavalderen til 15 år. Rådet vil også påpeke, uten at dette har hatt noen avgjørende betydning for rådets vurdering, at det kan reises spørsmål om det henger så godt sammen at 15-åringer kan anses som strafferettslig ansvarlig for sine handlinger og idømmes fengselsstraffer (den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år), samtidig som at de ikke anses som modne nok å involvere seg lovlig i seksuelle handlinger. I saker som gjelder seksuallovbrudd mot barn, innebærer dette at en 15-åring kan straffes for handlinger som han eller hun samtidig ikke anses som moden nok til å foreta.

Endringen av den seksuelle lavalderen nødvendiggjør endringer i flere av bestemmelsene om seksuallovbrudd mot barn, som rådet har omtalt nærmere i punkt 30 nedenfor.

30 Seksuallovbrudd mot barn under seksuell lavalder

30.1 Innledning

Som det fremgår av punkt 29.2 anbefaler Straffelovrådet at den seksuelle lavalderen senkes fra 16 til 15 år. Dette nødvendiggjør endringer i flere bestemmelser i straffeloven kapittel 26. I dette punktet drøfter rådet behovet for å gjøre ytterligere endringer i bestemmelsene i straffeloven §§ 299 til 306, som gir barn under seksuell lavalder et særlig vern mot seksuelle krenkelser.

Flere av det materielle og språklige endringene rådet foreslår i de generelle bestemmelsene om seksuelle krenkelser som i dag fremgår av §§ 291 til 294 (voldtekt), § 297 (seksuell handling uten samtykke) og § 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke), tilsier at det bør gjøres endringer bestemmelsene i straffeloven §§ 299 til 305. Disse bestemmelsene oppstiller totalforbud mot å ha seksuell omgang eller foreta seksuell handling med barn under 16 år, utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år eller tvinge eller forlede barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Rådet drøfter behovet for endringer i disse bestemmelsene i punkt 30.2 til 30.4.

Straffeloven § 306 gir barn under seksuell lavalder år et utstrakt vern mot seksuelle overgrep. Bestemmelsen rammer såkalt «grooming» eller «barnelokking»12, der gjerningspersonen etablerer kontakt med et barn under seksuell lavalder og avtaler et fysisk møte med barnet med forsett om å begå et seksuallovbrudd. Straffansvar krever altså ikke at et konkret overgrep er begått. Overtredelse av § 306 er fullbyrdet når gjerningspersonen har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas. I punkt 30.5 drøfter rådet spørsmålet om bestemmelsen i § 306 bør endres.

De ovennevnte bestemmelsene rammer en del handlinger som er normale mellom ungdomskjærester. Et eksempel er en 14-åring og en 16-åring som avtaler å møtes for å se en romantisk film sammen, og som begge har til hensikt å «kline» under møtet. Hvis møtet finner sted og utvikler seg som forutsatt, har 16-åringen overtrådt både straffeloven § 304 (seksuell handling med barn under 16 år) og § 306 (avtale om måte for å begå seksuelt overgrep). Å straffe 16-åringen et i slikt tilfelle fremstår som urimelig. Hvilke regler som bør gjelde der de involverte er jevnbyrdige i alder og utvikling, behandles i punkt 33. I drøftelsene i punkt 30.2 til 30.5 forutsetter rådet at partene ikke er jevnbyrdige.

30.2 Seksuelt krenkende atferd overfor barn under 15 år

30.2.1 Seksuell krenkende atferd i nærvær av eller overfor barn under 15 år

Som påpekt i punkt 24, anbefaler rådet å videreføre en bestemmelse som innholdsmessig svarer til straffeloven § 298 bokstav b. Den foreslåtte bestemmelsen vil rette seg mot den som «i ord eller handling utviser seksuelt krenkende atferd […] i nærvær av eller overfor noen», se § 291 i lovutkastet. Bestemmelsen er ment å verne den enkelte mot ufrivillig å bli eksponert for andres seksualitet, for eksempel ved å bli utsatt for blotting eller motta nakenbilder, eller få uønsket oppmerksomhet i form av seksuelt krenkende ytringer, kikking i seksuelt øyemed, fotografering med et seksuelt tilsnitt og lignende. Begrunnelsen for å videreføre bestemmelsen er at seksuelt krenkende atferd kan skape utrygghet for den som utsettes for det, og generelt i samfunnet. I tillegg forplikter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) partene til å treffe nødvendige tiltak for å sikre straffeforfølging eller annen rettsforfølging av enhver form for uønsket verbal, ikke-verbal eller fysisk atferd av seksuell art som har som formål eller virkning å krenke en person sin verdighet, jf. konvensjonen artikkel 40. Disse argumentene gjør seg også gjeldende når det gjelder barn under seksuell lavalder.

Straffeloven § 305 bokstav a, skiller seg innholdsmessig fra bestemmelsen i straffeloven § 298 bokstav b, ved at den ikke bare rammer handlinger som skjer mot barnets vilje, men gjelder generelt. Rådet mener at totalforbudet mot å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd overfor barn under seksuell lavalder bør videreføres. Rådet viser til at Norge er folkerettslig forpliktet til å oppstille straffansvar for den som, for seksuelle formål, får barn under seksuell lavalder til å være vitne til seksuelle aktiviteter, jf. Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) artikkel 22. Uavhengig av konvensjonen er det etter rådets syn, god grunn til å beskytte barn under seksuell lavalder mot å påvirkes til å være til stede mens andre foretar seksuelle aktiviteter, for eksempel å se på en annen som blotter seg eller onanerer, ikke minst i lys av den grunnlovfestede plikten til å sikre at barnets beste er et grunnleggende hensyn i lovgivningsprosessen, se punkt 18.6. Rådet legger til grunn at det kan være særlig vanskelig for barn å stå imot press, og at dette taler for at det bør være straffbart å påvirke et barn under seksuell lavalder til å overvære slike handlinger. Rådet mener også at barn under seksuell lavalder fortsatt bør beskyttes mot seksuell oppmerksomhet og seksualisert snakk, og ser det som positivt at norsk rett her går lengre enn kravene som følger av Lanzarotekonvensjonen.

Når det gjelder den nærmere utformingen av straffebestemmelsen, anbefaler rådet at formuleringen «annen uanstendig atferd» ikke videreføres, og viser til begrunnelsen som er gitt i punkt 24.4. Rådet har vurdert om ordlyden kan forenkles ytterligere ved å formulere bestemmelsen slik at den rammer den som «i ord eller handling utviser seksuell atferd i nærvær av eller overfor barn under 15 år». Rådet har imidlertid kommet til at det kunne gi bestemmelsen et for vidtrekkende innhold. Straffeloven § 305 bokstav a er tolket slik at «ikke enhver upassende og uønsket handling med et visst seksuelt preg rammes» og at det må «være et visst rom for uforsiktig eller klønete opptreden».13 Formuleringen «seksuelt krenkende» er en rettslige standard, hvor innholdet justeres med tiden og utviklingen i samfunnet, herunder den til enhver tid gjeldende moraloppfatning. Høyesterett har påpekt at spørsmålet om en handling er seksuelt krenkende må vurderes med utgangspunkt i den konkrete situasjonen og det aktuelle hendelsesforløpet. Om handlingen er seksuelt motivert, og barnets opplevelse av handlingen vil i hvert fall i grensetilfeller være relevante momenter.14 Dette fremgår av Rt. 2010 s. 466, som gjaldt spørsmålet om en fars fotografering av sin nakne 11-årige sønn var seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd. Det fremgår av dommen at det var sønnen som ønsket å bli fotografert uten klær, og da på en måte som kunne vise at han var kommet i puberteten, og at faren noe motvillig etterkom guttens ønske. Høyesterett fant det uten videre klart at fotograferingen måtte sies å ha en seksuell tilknytning. Retten kom likevel «under atskillig tvil» til at tiltalte måtte frifinnes, og la særlig vekt på «at fotograferingen inngikk i det som først og fremst må karakteriseres som en kameratslig ramme om samværet mellom far og sønn», at tiltalte ikke hadde noe seksuelt motiv og at det var på det rene at sønnen verken da eller senere opplevde hendelsen negativt.

Saken illustrerer at barnets holdning til den aktuelle handlingen og hvorvidt barnet er pådriver eller ikke kan være relevant, men at det ikke er avgjørende. Et mulig eksempel er et barn som har lyst til å se på et par som har seksuell omgang eller som tilbyr seg å vise frem intime kroppsdeler til en voksen som barnet har fått kontakt med på internett. Rådet mener at det å etterkomme barnets ønske slike tilfeller vil være klart straffverdig, og at barn under seksuell lavalder generelt ikke er modne nok til å bli eksponert for eller involvert i denne typen handlinger.

30.2.2 Påvirkning av barn under 15 år til å utvise seksuell atferd

Straffeloven § 305 bokstav b rammer den som tvinger eller forleder et barn under seksuell lavalder til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. En typisk handling som rammes av § 305 bokstav b er å få et barn under 16 år til å kle av seg og ta på seg selv, for eksempel foran et web-kamera.15 Bestemmelsen rammer også den som tvinger eller forleder et barn under seksuell lavalder til å foreta eller samtykke til seksuell handling med en annen person.16 Etter rådets syn er det klanderverdig å påvirke barn under seksuell lavalder til å eksponere seg selv seksuelt eller utvise seksuell atferd på andre måter. Som nevnt ovenfor legger rådet til grunn at barn kan ha vanskeligheter med å motstå press. Barn kan også ha dårligere forutsetninger for å overskue konsekvensene av å for eksempel å ta og dele digitale nakenbilder av seg selv. Dette tilsier at barn bør vernes mot påvirkning som nevnt i straffeloven § 305 bokstav b.

Rådet mener at hensynet til overtredelsens klanderverdighet taler for at handlinger som involverer seksuell berøring bør reguleres i en og samme bestemmelse, og at dette også vi gi en bedre systematikk i loven. Rådet anbefaler derfor at bestemmelsen som i dag er nedfelt i § 304 om seksuell handling med barn under seksuell lavalder utvides til å omfatte tilfeller der gjerningspersonen påvirker barnet til å berøre en annen eller seg selv på en seksuell måte. Se nærmere om dette nedenfor i punkt 30.3.1.

Selv om anvendelsesområdet til bestemmelsen som bygger på gjeldende § 304 foreslås utvidet, vil videreføringen av en bestemmelse som tilsvarer straffeloven § 305 bokstav b ha selvstendig betydning. Bestemmelsen som svarer til straffeloven § 305 bokstav b vil for eksempel fange opp tilfeller der barnet oppmuntres til å vise seg frem i seksuelt utfordrende positurer eller bruke seksualisert språkbruk på sosiale medier.

Slik straffeloven § 305 bokstav b er formulert i dag, kommer bestemmelsen til anvendelse der gjerningspersonen «tvinger eller forleder» barnet. Alternativet «tvinger» var nytt i gjeldende straffelov, og i forarbeidene er det lagt til grunn at alternativer utvider bestemmelsens anvendelsesområde.17 Rådet stiller spørsmål ved dette. Rådet viser til at termen «forlede» ifølge forarbeidene omfatter «ulike former for psykisk påvirkning, som lokking eller luring».18 I forarbeidene brukes også «påvirke» synonymt med «forlede».19 Tvang vil normalt innebære en form for psykisk påvirkning, selv om det ikke kan utelukkes at tvangen består i fysisk maktbruk. Rådet foreslår at bestemmelsen forenkles ved at formuleringen «tvinger eller forleder et barn» erstattes med «får et barn». Det må likevel forutsettes at fremgangsmåten har et klanderverdig preg, se også punkt 20 om prinsipielle begrensinger for straffelovgivningen

Rådet anbefaler videre at formuleringen «annen uanstendig atferd» ikke videreføres, se begrunnelsen for dette i punkt 24.4.

I straffeloven § 305 bokstav b er det presisert at bestemmelsen gjelder «med mindre forholdet rammes av strengere bestemmelser». I forarbeidene er dette begrunnet slik:

«Hvis handlingene er av den art at de svarer til seksuell omgang, er det strengere bestemmelser […] som kan komme til anvendelse. Hvis handlingen overføres direkte mens flere ser på, vil de som ser på, etter omstendighetene kunne straffes etter straffeloven 2005 § 310. Hvis handlingen tas opp og lagres, kan forholdet også rammes etter straffeloven 2005 § 311. Det er de strengeste bestemmelsene som skal anvendes.»

Rådet er ikke uenig i dette, men mener at presiseringen er unødvendig. Det er generelt slik i strafferetten at den strengeste straffebestemmelsen konsumerer mindre strenge straffebestemmelser som rammer likeartede krenkelser av det samme rettsgodet.

30.3 Seksuell berøring av barn under 15 år

30.3.1 Gjerningsbeskrivelsen

Straffeloven § 304 rammer «den som foretar seksuelle handling med barn» under seksuell lavalder. Bestemmelsen rammer ikke bare tilfeller der gjerningspersonen berører barnet på en seksuell måte, men også tilfeller der det er barnet som er den aktive parten og berører gjerningspersonen. Det siste er lagt til grunn av Høyesterett i en avgjørelse som er inntatt i Rt. 2007 s. 1203, der en mann lot en liten jente vaske ham ved at hun «gned en innsåpet svamp eller klut over kroppen hans – herunder hans penis – mens han lå i badekaret».20 Det straffbare i denne saken var at gjerningspersonen ikke avverget handlingen. I dommen het det:

«Det kan selvsagt ikke alltid hindres at berøring av kjønnsorgan ved fellesbading skjer spontant eller ved et uhell. Slike situasjoner vil være klart innenfor det straffrie. Gjentatt bading med et barn etter å ha erfart at dette har skjedd – og uten å gjøre noe for å avverge det – blir noe annet. I vår sak har barnets vasking av den voksnes kjønnsorgan fått utvikle seg til et fast mønster. Dette er etter mitt syn over grensen.»21

Rådet mener at disse handlingene fortsatt bør være straffbare. Bestemmelsen er også nødvendig for å etterleve Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 2 bokstav a, som slår fast at partene plikter å kriminalisere forsettlig atferd som består i å utøve seksuelle aktiviteter med et barn som ikke har nådd seksuell lavalder.

Rådet anbefaler derfor å videreføre en bestemmelse som tilsvarer § 304. Rådet mener at «seksuell handling» bør erstattes med en annen formulering, som reflekterer at straffebudet retter seg mot handlinger som innebærer fysisk kontakt med en annen. Som påpekt i punkt 25.2 mener rådet at termen «berøring», gir mer veiledning enn «handling». På denne bakgrunn foreslår rådet at bestemmelsen formuleres slik at den rammer «[d]en som berører et barn under 15 år på en seksuell måte» og «den som lar et barn under 15 år berøre seg eller får et barn under 15 år til å berøre seg […] på en seksuell måte».

Etter rådets syn er det også grunn til å utvide straffebestemmelsen om seksuell berøring til å omfatte tilfeller der gjerningspersonen får et barn under seksuell lavalder til å berøre en tredjepart eller seg selv på en seksuell måte. Som påpekt i punkt 30.2.2 er slik påvirkning i dag omfattet av straffeloven § 305 bokstav b. Rådet mener imidlertid at de aktuelle handlingene kan være like krenkende som de som i dag rammes av straffeloven § 304. Dette tilsier at strafferammen bør være den samme. Etter rådets syn taler også hensynet til systematikken i loven for en slik utvidelse av straffebestemmelsens nedslagsfelt. Rådet antar at det kan bidra til oversikt om handlinger som involverer seksuell berøring reguleres i en og samme bestemmelse. Rådet har også lagt vekt på forslaget om at den generelle bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring i lovutkastet § 292, skal omfatte det å ved vold eller truende atferd få fornærmede til å berøre seg selv eller en tredjeperson på en seksuell måte, se punkt 25.3.

Rådet bemerker at Istanbulkonvensjonen artikkel 36 nr. 1 bokstav c forplikter partene til å kriminalisere det å forsettlig få en annen til å utføre handlinger av seksuell art med en tredjeperson uten samtykke. Ifølge den forklarende rapporten avsnitt 193 er det opp til partsstatene å bestemme hvilke faktorer som de anser at utelukker et fritt samtykke.22 At en person er under seksuell lavalder, og derfor ikke kan gi et gyldig samtykke til seksuell samhandling, vil trolig være en slik faktor. Å videreføre straffansvar for den som får et barn under seksuell lavalder til å berøre en annen på en seksuell måte kan derfor bidrar til å sikre at Norge oppfylle forpliktelsene etter konvensjonen. Den foreslåtte bestemmelsen vil ha selvstendig betydning i tilfeller der også tredjeparten er å anse som fornærmet. Er tredjeparten over 15 år eller eldre og er frivillig med på handlingene, er det dermed to gjerningspersoner som begge kan straffes for å overtre forbudet mot å berøre et barn under 15 år på en seksuell måte eller medvirke til dette.

30.3.2 Særlig om «kvalifisert seksuell handling»

«Kvalifisert seksuell handling» med barn under 14 år, rammes i dag av bestemmelsen om voldtekt av barn under 14 år, jf. straffeloven § 299 bokstav c. Med «kvalifisert seksuell handling» menes de mest alvorlige seksuelle handlingene, hvor det kan være vanskelig å trekke grensen mellom seksuell handling og omgang. Dette vil først og fremst omfatte berøring av nakne kjønnsorganer, se punkt 9.2 for mer informasjon om bestemmelsen.

At «kvalifisert seksuell handling» ble likestilt med «seksuell omgang» dersom fornærmede er under 14 år var nytt i gjeldende straffelov. Hovedbegrunnelsen var «at det ved overgrep mot yngre barn kan være vanskelig å få frem detaljene som er av betydning for om noe skal bedømmes som seksuell omgang eller handling».23 Rådet mener at bevisutfordringer ikke er en god grunn til å overføre en handling fra et mildere til et strengere straffebud. Rådet mener at det er hensiktsmessig å innføre en ny bestemmelse om grov seksuell berøring av barn under 15 år, se punkt 30.3.3 nedenfor. Et grovhetsalternativ vil gjøre det mulig å ta tilstrekkelig hensyn i det straffverdige ved seksuell berøring som ligger tett opp mot seksuell omgang. En slik regel vil redusere den praktiske betydningen av om retten lykkes i å få brakt på det rene om overgrepet skal bedømmes som seksuell omgang eller seksuell berøring.

I vurderingen av om «kvalifisert seksuell handling» burde rammes av straffeloven § 299 ga departementet uttrykk for «at gjentatte spørsmål for å få frem detaljer i overgrep kan virke forvirrende og skadelig for barnet».24 Rådet anser ikke dette som et avgjørende argument for å fortsatt regulere «kvalifisert seksuell handling» i samme bestemmelse som seksuell omgang. Rådet legger til grunn at det uansett ofte vil være nødvendig å være detaljert og nærgående i spørsmålsstillingen til barnet for å få avklart det nøyaktige hendelsesforløpet. Rådet påpeker også at det etter 2009, da kapitlet om seksuallovbrudd i den gjeldende straffeloven ble vedtatt, har blitt gjennomført tiltak for å verne barn i avhørssituasjonen. I 2015 ble det vedtatt nye regler om tilrettelagte avhør.25 Tilrettelagte avhør skal som utgangspunkt gjennomføres av en politietterforsker med spesialutdanning i avhør av barn og ungdom. Slike avhør skal videre som hovedregel gjennomføres ved ett av landets 11 barnehus, jf. straffeprosessloven § 239 f. Et siktemål med barnehusene er at barna skal bli mottatt i trygge omgivelser og gitt god oppfølgning.26 I en evalueringsrapport fra 2021 heter det:

«I 2021 er hovedbildet at barnehusene fremstår som et viktig, høykompetent og godt innarbeidet tilbud til barn og unge i politianmeldte saker om vold og overgrep. Barnehusmodellen har funnet sin form når det gjelder oppgaver og involverte aktører. Barnehusene sett under ett ser ut til å arbeide i tråd med internasjonale konvensjoner, prinsipper om barnevennlige rettsprosesser og rådende kunnskap om ivaretakelse av barn.»27

Dette peker i retning av at ønsket om å skåne barnet i avhørssituasjonen ikke er et tungtveiende argument for å likestille «kvalifisert seksuell handling» med «seksuell omgang».

Rådet foreslår på denne bakgrunn at dagens særregulering av «kvalifisert seksuell handling» med barn under 14 år ikke videreføres.

30.3.3 Grov seksuell berøring

Det foreslåtte straffebudet om seksuell berøring av barn under 15 år omfatter handlinger med stort spenn i alvorlighet. For å fange opp forskjellene i alvor, har rådet kommet til at straffeloven bør skille mellom ordinær og grov seksuell berøring av barn under 15 år. I vurderingen av om en handling er grov, foreslår rådet at det særlig legges på følgende momenter:

Berøringens karakter: Rådet peker særlig på at handlinger som ligger tett opp til seksuell omgang, for eksempel handlinger som innebærer kontakt mellom nakne kjønnsorgan, som utgangspunkt er vesentlig mer inngripende enn berøring av andre intime kroppsdeler, slik som rompe eller bryster.

Om det er benyttet vold eller truende atferd: Selv om straffansvar ikke er betinget av at berøring skjer mot barnets vilje, mener rådet at barnets innstilling har betydning for straffverdigheten. Dersom gjerningspersonen benytter vold eller truende atferd for å tvinge barnet, taler det med styrke for at overtredelsen bør vurderes som grov.

Barnets alder: Barnets alder kan være et vesentlig moment i vurderingen av hvor klanderverdig seksuell berøring av barn under 15 år. Rådet legger til grunn at seksuell berøring av spedbarn eller småbarn er særlig klanderverdig.

30.4 Seksuell omgang med barn under 15 år

30.4.1 Aldersdifferensiering

Straffeloven inneholder i dag to straffebud som rammer seksuell omgang med barn under seksuell lavalder. Den som har seksuell omgang med barn under 14 år straffes etter straffeloven § 299 om voldtekt av barn under 14 år. Termen «voldtekt» ble valgt for å understreke av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke i seksuell omgang.28 I forarbeidene heter det:

«Yngre barn vil nesten alltid kunne sies å være ute av stand til å motsette seg handlingen fordi de ikke forstår hva som skjer, fordi de blir manipulert eller fordi den voksne er i en klart overlegen posisjon fysisk, følelsesmessig og mentalt.»29

Seksuell omgang med et barn mellom 14 og 16 år straffes etter § 302. Slike overgrep betegnes ikke som voldtekt.

Rådet er enig i at barnets alder er sentralt moment i vurderingen av hvor alvorlig seksuell omgang med barn under seksuell lavalder er. Rådet mener imidlertid at det er tilstrekkelig at det tas hensyn til barnets alder ved straffutmålingen, og at dagens løsning med aldersdifferensierte straffebud rettet mot seksuell omgang med barn under seksuell lavalder ikke bør videreføres.

Rådet har for det første lagt vekt på at barns modenhet for seksuelle erfaringer utvikles gradvis. For det andre har rådet lagt vekt på at barn utvikler seg i ulikt tempo, og at det er store individuelle forskjeller mellom barn på samme alder. Vurdert på individnivå er det ikke slik at en 13-åring nødvendigvis er mindre intellektuelt og følelsesmessig moden til å ha seksuell omgang enn en 14-åring. Straffelovens regulering av seksuell omgang med barn under seksuell lavalder kan gi inntrykk av at det å ha seksuell omgang med et barn under 14 år uten videre er markert mer klanderverdig enn å ha seksuell omgang med et barn over 14 år. Etter rådets syn er dette uheldig.

Rådet mener heller ikke at 14 år er en opplagt grense. Rådet nevner i denne sammenheng at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke skal informeres når barn mellom 12 og 16 år oppsøker helse- og omsorgstjenesten dersom pasienten, av grunner som bør respekteres, ikke ønsker det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre ledd. Av forarbeidene følger det at regelen «blant anna [skal] sikre at unge i denne aldersgruppa kan oppsøke helse- og omsorgstenesta med personlege helseproblem utan å vere redde for at foreldra […] automatisk blir trekte inn». Eksempel som nevnes er prevensjonsveiledning og råd om svangerskapsavbrudd.30

Ungdataundersøkelsen i årene 2017 til 2019 indikerer at det rent faktisk er svært få som debuterer seksuelt før de fyller 14 år. Fire prosent av de spurte guttene hadde hatt samleie før de fylte 14 år. Blant jentene var det tilsvarende tallet tre prosent. Fra 14-årsalderen økte andelen som hadde hatt samleie.31 Rådet mener imidlertid ikke at disse forskjellene tilsier at det er grunn til å videreføre et eget straffebud rettet mot seksuell omgang med barn under 14 år.

30.4.2 Gjerningsbeskrivelsen

Både straffeloven §§ 299 og 302 rammer den som har seksuell omgang med barnet eller får barnet til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. Rådet finner det klart at disse straffalternativene bør videreføres.

Straffeloven § 299 rammer dessuten den som foretar «kvalifisert seksuell handling» med barn under 14 år. Etter rådets syn bør slike handlinger straffes etter de foreslåtte bestemmelsene om seksuell berøring av barn under 15 år. Forslaget er nærmere begrunnet i punkt 30.3.2.

Straffeloven §§ 299 og 302 inneholder ikke et straffalternativ rettet mot den som får et barn under seksuell lavalder til å ha seksuell omgang med en annen. Til sammenligning rammer straffeloven § 291 bokstav c den som «ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen». Etter rådets syn er det klart straffverdig å få et barn under seksuell lavalder til å ha seksuell omgang med en annen. I mange tilfeller vil det være like straffverdig som å ha seksuell omgang med barnet eller få barnet til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. Rådet foreslår derfor at straffebudet om seksuell omgang med barn under seksuell lavalder utvides slik at det rammer den som får barn under 15 år til å ha seksuell omgang med en annen. Lovgiver har lagt til grunn at den motsvarende bestemmelsen i straffeloven § 291 bokstav c primært vil ha selvstendig betydning i tilfeller der begge de som har den seksuelle omgangen er fornærmede, se punkt 7.4 for mer informasjon om dette. Dette vil gjelde tilsvarende for den ovenfor skisserte bestemmelsen. Bestemmelsen vil blant annet ha selvstendig betydning i tilfeller der gjerningspersonen får flere barn under seksuell lavalder til å ha seksuell omgang med hverandre. Den vil også kunne ha betydning i tilfeller der gjerningspersonen får et barn under seksuell lavalder til å ha seksuell omgang med en person over seksuell lavalder som ikke deltar frivillig.

30.4.3 Grov seksuell omgang med barn under 15 år

Straffeloven § 301 rammer i dag grov voldtekt av barn under 14 år. Straffeloven § 303 rammer grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Ved utformingen av en ny bestemmelse om grov seksuell omgang med barn under 15 år, er det grunn til å se hen til disse bestemmelsene.

Etter straffeloven § 301 første ledd og § 303 første ledd skjerpes strafferammen automatisk dersom gjerningspersonen tidligere er straffet for nærmere angitt seksuallovbrudd, inkludert voldtekt (§ 291) og voldtekt av barn under 14 år (§ 299). Straffeloven § 79 bokstav b gir en vid adgang til å fastsette en straff ut over lengstestraffen når en tidligere domfelt person på ny har begått en straffbar handling av samme art som vedkommende tidligere er dømt for. Rådet mener at det ikke er grunn til å videreføre en utvidet adgang til å skjerpe strafferammen ved gjentagelse i saker som gjelder seksuallovbrudd. Rådet viser til begrunnelsen som er gitt i punkt 27.9.1, der rådet anbefaler å ikke videreføre straffeloven § 293 første ledd andre punktum. Seksuell omgang med barn under 15 år varierer, på samme måte som seksuell omgang uten samtykke, mye i alvorlighet. Rådet mener at det kan være betenkelig å åpne for at det i vurderingen av om den seksuelle omgangen skal anses som grov legges for stor vekt på lovbrudd som den tiltalte har begått langt tilbake i tid, og som vedkommende har sonet ferdig for.

Etter straffeloven §§ 301 og 303 skal det ved vurderingen av om overtredelsen er grov særlig legges vekt på om den er begått av flere i fellesskap eller på en særlig smertefull eller krenkende måte og om den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Etter straffeloven § 301 skal det i tillegg legges særlig vekt på den fornærmedes alder på handlingstidspunkt og om det har skjedd gjentatte overgrep. Etter rådets syn bør alle disse momentene tas inn i en ny bestemmelse om grov seksuell omgang med barn under 15 år.

Rådet foreslår at strafferammene for grov overtredelse graderes, slik at den høyeste strafferammen forbeholdes de tilfellene der fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Rådet foreslår i tillegg at bestemmelsene om at seksuelt overførbar sykdom alltid skal regnes som betydelig skade på kropp eller helse ikke videreføres. Rådet viser til punkt 27.9.2 om grov overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang for en nærmere begrunnelse for disse forslagene.

Hvorvidt noen av vilkårene i voldtektsbestemmelsen i straffeloven 291 er oppfylt er ikke nevnt som et moment som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om en overtredelse bestemmelsene om voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år er å anse som grov. Ved utarbeidelsen av bestemmelsene om voldtekt av barn under 14 år ga departementet uttrykk for at yngre barn nesten alltid vil kunne sies å være ute av stand til å motsette seg handlingen «fordi de ikke forstår hva som skjer, fordi de blir manipulert eller fordi den voksne er i en klart overlegen posisjon fysisk, følelsesmessig og mentalt».32 Departementet mente at det talte for at den seksuelle omgangen burde karakteriseres som voldtekt. Strafferammene i bestemmelsen om voldtekt av barn under 14 år er også de samme som i de alminnelige voldtektsbestemmelsene. Hvis gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 291 er oppfylt og fornærmede er mellom 14 og 16 år, kan bestemmelsene § 291 og § 302 i dag anvendes i konkurrens, gjerningspersonen kan altså straffes for både voldtekt og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

Fremfor å åpne for at den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang med barn under 15 år kan anvendes i konkurrens med bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke, foreslår rådet at det i vurderingen av om overtredelsen er grov skal legges særlig vekt på om det foreligger omstendigheter som nevnt i den foreslåtte generelle bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke. Etter rådets syn er det vanskelig å begrunne at for eksempel bruk av vold eller truende atferd i dag ikke er et moment som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om overtredelse av dagens bestemmelse om voldtekt av barn under 14 år, er grov. Gjennom å muliggjøre en vurdering og synliggjøring av bruk av vold og truende adferd, mener rådet at den foreslåtte endringen vil styrke vernet av barn under 15 år.

Ved seksuell omgang med barn under seksuell lavalder, legger rådet til grunn at den seksuelle omgangens karakter kan ha stor betydning for handlingens overtredelse. Rådet finner støtte for dette i utredningen om skadevirkningene av seksuelle overgrep mot barn, som er inntatt som vedlegg til NOU 1991: 13 «Seksuelle overgrep mot barn». I utredningen heter det blant annet at «[s]må barn som er utsatt for grove overgrep (inntrengning i kroppen), viser meget store psykiske skader».33 Videre heter det følgende:

«Inntrengning i kroppens hulrom regnes som klart mer skadelig enn seksuelle handlinger utenpå kroppen. Slike overgrep øker følelsen av maktesløshet, og er forbundet med smerte. Orale samleier synes å være minst like skadelige som vaginale og anale. Bruk av gjenstander i barnets hulrom regnes som like skadelig som inntrengning med penis.»34

Det gis også uttrykk for at psykiske og sosiale skader «har en tendens til å øke etterhvert som barnet utvikler seg» og at skadene også kan «ha lang ‘latenstid’ før de viser seg».35 Dette taler for at den seksuelle omgangens karakter i mange tilfeller bør være et sentralt moment ved straffutmålingen. I dag fanges dette opp av straffeloven § 300, hvoretter straffen for voldtekt til samleie av barn under 14 år er fengsel fra 3 inntil 15 år. Fremfor å innføre en egen bestemmelse om samleie og seksuell omgang som tilsvarer samleie med barn under 15 år, mener rådet at den seksuelle omgangens karakter bør være et moment det skal legges særlig vekt på i vurderingen av om overtredelsen er grov.

30.5 Avtale om møte for å begå seksuelt overgrep

Etter straffeloven § 306 straffes den som avtaler et møte med et barn under 16 år med forsett om å begå en handling med barnet som nevnt i §§ 299 til 304, § 305 bokstav b eller § 311 første ledd bokstav a. Overtredelsen er fullbyrdet når gjerningspersonen har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas. Med «møte» og «møtestedet» menes fysisk møte, se punkt 9.6 om gjeldende rett. Avtaler om å møtes på internett eller lignende omfattes altså ikke av bestemmelsen.

Både de gjeldende bestemmelsene som er nevnt i straffeloven § 306 og de korresponderende bestemmelsene som rådet foreslår, rammer ikke bare fysiske krenkelser, men også handlinger som ikke innebærer noen fysisk kontakt mellom gjerningspersonen og fornærmede, for eksempel at gjerningspersonen påvirker fornærmede til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller utvise seksuelt krenkende atferd. Ved slike krenkelser kan gjerningspersonen være fysisk til stede, følge handlingene gjennom et web-kamera eller få tilsendt videoer eller bilder direkte eller i etterkant.

Rådet har merket seg at enkelte har tatt til orde for at det bør gjøres endringer i straffeloven § 306, se punkt 4.3.5. I artikkelen «Fra grooming til seksuell utpressing: Behov for mer effektivt vern mot nettovergrep», gir Inger Marie Sunde uttrykk for at § 306 er lite egnet som vern mot at barn utsettes for nettovergrep og seksuell utpressing.36 Hun mener at det ikke bør stilles som vilkår at det må være avtalt et fysisk møte, og at bestemmelsen bør innrettes slik at den rammer seksuelt motivert kontakt med barn. Videre mener hun at det bør innføres en straffebestemmelse som rammer seksuell utpressing.

I sitt notat til rådet har også Jørn Jacobsen reist spørsmål om straffeloven § 306, hvis man først skal ha en straffebestemmelse som dette, i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens situasjon med økende antall seksuelle overgrep på internett:

«Reguleringa av avtale om møte for å utføre eit seksuelt overgrep mot barn (‘grooming’), gjer grooming til fysiske møter for overgrep straffbart, men ikkje til digitale møter for overgrep. Med det veksande omfanget av digital kommunikasjon og bruk av den som arena for seksuelle overgrep mot barn, aktualiserer spørsmål om rekkevidda av regelen, om ein først ser behov for ei slik førebuingskriminalisering.»37

Departementet vurderte i forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 201 a om bestemmelsen burde ramme selve kontaktetableringen mellom gjerningspersonen og fornærmede, for eksempel gjennom elektronisk kommunikasjon, men kom til at straffansvaret ikke burde inntre på et så tidlig tidspunkt. Det ble blant annet vist til at det å kontakte en mindreårig skiller seg vesentlig fra det å legge til rette for en situasjon hvor det kan begås fysiske overgrep, og at det finnes andre straffebestemmelser som fanger opp tilfeller av seksuelle overgrep på internett og lignende:

«I tråd med redegjørelsen under punkt 3.6.3.1 mener departementet at det vil være for tidlig i en tenkt handlingsrekke frem mot et overgrep om straffansvaret skulle inntre allerede ved kontaktetableringen. Å ta kontakt med en mindreårig er en handling som i tid og karakter skiller seg vesentlig fra det å etablere en situasjon hvor et fysisk overgrep kan begås. Særlig gjelder dette dersom kontaktetableringen skjer ved bruk av kommunikasjonsmidler som gjør at den mindreårige og den voksne ikke har fysisk kontakt.

Som KRIPOS påpeker i sin høringsuttalelse, kan overgrep skje også via elektronisk kommunikasjon, for eksempel ved at en voksen person forlede[r] en mindreårig til å posere foran web-kamera eller sende bilder av seg selv med MMS (multimediamelding) over mobiltelefonen. Slike handlinger vil imidlertid være straffbare etter straffeloven § 200 annet ledd annet punktum [om å forlede barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende atferd]. […] Utover slike tilfeller vil faren for overgrep særlig være fremtredende når kontakten går over fra internett eller lignende, til et fysisk møte. Departementet mener at det er en kvalifisert forskjell i straffverdighet mellom det å etablere kontakt med noen for eksempel over internett (som også kan være helt legitimt) og det å legge til rette for et fysisk møte.»38

Rådet ser at det kan reises spørsmål om straffeloven § 306 og vilkåret om at det må være avtalt et fysisk møte, i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens situasjon med økende antall overgrep på internett. Om bestemmelsen er godt nok tilpasset digitale krenkelser, er et spørsmål som gjelder flere bestemmelser i straffeloven kapittel 26, og som rådet ikke har hatt anledning til å vurdere alle sider av i denne utredningen. Rådet har imidlertid vurdert om det bør gjøres endringer i § 306, slik at den kommer til anvendelse allerede når det er etablert seksuelt motivert kontakt eller lignende med en mindreårig. Dette er et spørsmål om kriminalisering av forberedelseshandlinger, det vil si handlinger som er gjort med forsett om å fullføre en forbrytelse, men som ikke har kommet langt nok til at de utgjør et straffbart forsøk.

Spørsmålet er om det er behov for et straffansvar som inntrer før forsøksansvaret, og om handlingene som det er snakk om å kriminalisere her – seksuelt motivert kontakt på internett eller lignende – er tilstrekkelig straffverdige til å begrunne et slikt utvidet straffansvar. Rådet kan i det vesentlige slutte seg til departementets syn i Ot.prp. nr. 18 (2006–2007) om at det er mer straffverdig å legge til rette for et fysisk møte med en mindreårig med forsett om å begå seksuelle overgrep, enn å innlede seksuelt motivert kontakt med en mindreårig, for eksempel på internett eller lignende. Videre er det rådets syn at forsøksansvaret allerede fanger opp de mest straffverdige og praktiske tilfellene av seksuelt motivert kontakt med mindreårige, hvor gjerningspersonen for eksempel har avtalt et digitalt møte med barnet med forsett om å begå seksuelle overgrep. For å kunne straffes for forsøk, må gjerningspersonens handlinger stå i tilstrekkelig nær sammenheng med utføringen av lovbruddet, slik at det er rimelig og naturlig å si at grensen for det straffbare er overtrådt, se spesialmerknadene til straffeloven § 16 der det heter:

«Det lovbryteren faktisk har foretatt, må stå i en tilstrekkelig nær sammenheng med utføringen av lovbruddet, jf formuleringen ‘foretar noe som er ment å lede direkte til utføringen’ i første ledd. Lovbryteren må ha kommet så nær gjennomføringen av lovbruddet at det er rimelig og naturlig å si at grensen for det straffbare er overtrådt. Hvis sammenhengen ikke er nær nok, må forholdet bedømmes som forberedelse og ikke forsøk, og forberedelser til straffbare handlinger er straffrie hvis ikke annet er bestemt.»39

Det vil ofte være en slik nær sammenheng mellom gjerningspersonens forberedelseshandlinger og utførselen av de seksuelle overgrepene når noen kontakter mindreårige på internett eller lignende med forsett om å begå digitale seksuelle overgrep. En voksen som for eksempel innleder seksuelt motivert kontakt med en mindreårig i et åpent chatterom, og avtaler å møtes med barnet i et privat chatterom kort tid etterpå, hvilket antageligvis ikke er så uvanlig, vil fort kunne straffes for forsøk. Hendelsesforløpet strekker seg altså ofte over kort tid i denne typen saker, noe som gjør at forsøksansvaret vil kunne fange opp mange tilfeller av straffverdig seksuelt motivert kontakt med mindreårige.

Rådet kan på denne bakgrunn ikke se at det er tilstrekkelig behov for å innføre en straffebestemmelse som rammer seksuelt motivert kontakt med mindreårige på internett eller lignende. Rådet vil heller ikke foreslå at det gjøres andre endringer i gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 306, utover nødvendige endringer som følge av rådets øvrige forslag. Dette innebærer at bestemmelsen, etter rådets forslag, rettes mot avtaler med barn under 15 år. Videre må angivelsen av hvilke handlinger gjerningspersonen må ha forsett om å utføre endres, ettersom rådet foreslår flere endringer i bestemmelsene om seksuallovbrudd mot barn som det vises til i dagens § 306.

31 Seksuallovbrudd mot barn under 18 år

31.1 Innledning

Straffeloven kapittel 26 inneholder fire bestemmelser som retter seg særskilt mot seksuallovbrudd mot barn under 18 år. Dette er § 295 første ledd bokstav c om seksuell utnyttelse av en person under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon, § 309 om kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige og §§ 310 og 311 om fremvisning og fremstilling av seksuelle overgrep mot barn mv. I punkt 31.2 har rådet drøftet spørsmålet om det er behov for å endre § 295 første ledd bokstav c. Rådets vurderinger fremgår av punkt 31.2.6. I punkt 31.3 og 31.4 har rådet drøftet om det bør gjøres endringer i §§ 310, 311 og 309.

31.2 Seksuell utnyttelse av barn under 18 år i en særlig sårbar situasjon

31.2.1 Innledning

Etter straffeloven § 295 første ledd bokstav c straffes den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang, eller får noen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, ved å utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon. For en nærmere omtale av innholdet i bestemmelsen vises det til punkt 8.1.4.

Som nevnt i punkt 26.5.5, har det vært reist spørsmål om norsk rett oppfyller forpliktelsene i Lanzarotekonvensjonen fullt ut, og om det derfor bør gjøres endringer i straffeloven § 295 første ledd bokstav c. Bakgrunnen er en dom fra Hålogaland lagmannsrett fra 2021, hvor to menn ble frifunnet for seksuell utnyttelse av en beruset jente på 16 år, se LH-2021-24720. Flere har i kjølvannet av dommen gitt uttrykk for at ordet «livssituasjon» bør byttes ut med «situasjon», for å sikre at norsk rett er i overensstemmelse med forpliktelsene i Lanzarotekonvensjonen og styrke barns vern mot seksuelle overgrep, se punkt 31.2.4.

Nedenfor har rådet drøftet om norsk rett oppfyller forpliktelsene i Lanzarotekonvensjonen artikkel 18, og om bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør videreføres. Rådets konklusjon er at bestemmelsen i § 295 første ledd bokstav c i all hovedsak bør videreføres, men at ordet «livssituasjon» bør byttes ut med «situasjon». Videre foreslår rådet at bestemmelsen flyttes til en egen paragraf som retter seg mot seksuell utnyttelse av personer under 18 år, se lovutkastet § 307.

31.2.2 Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 om seksuelt misbruk av barn

Som det fremgår av punkt 19.4, kom bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c om utnyttelse av personer under 18 år i særlig sårbar livssituasjon inn i loven for å sikre at norsk rett var i samsvar med Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen).40

Den aktuelle konvensjonsforpliktelsen fremgår av artikkel 18. Her står det i nr. 1 at partene ved lovgivning eller på annen måte skal treffe tiltak som er nødvendige for å sikre at nærmere bestemte forsettlige handlinger kriminaliseres. Etter bokstav b første og andre strekpunkt skal partene kriminalisere utøvelse av seksuelle aktiviteter med barn ved bruk av tvang, makt eller trusler, eller ved å misbruke et tillitsforhold eller myndighet eller innflytelse over barnet, også innen familien. Tredje strekpunkt, som er det sentrale her, pålegger partene å kriminalisere utøvelse av seksuelle aktiviteter med et barn hvor «abuse is made of a particularly vulnerable situation of the child, notably because of a mental or physical disability or a situation of dependence.».

Forpliktelsene i artikkel 18 nr. 1 bokstav b første og andre strekpunkt om bruk av tvang, makt og trusler og utnyttelse av tillitsforhold mv., er oppfylt i straffeloven § 291 bokstav a og § 295 bokstav a og b, se punkt 19.4 ovenfor. Når det gjelder forpliktelsen i tredje strekpunkt, antok departementet i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) at seksuell utnyttelse av barn i en særlig sårbar situasjon («abuse […] of a particularly vulnerable situation») fort ville anses som misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold, som allerede var straffbart etter straffeloven § 295 første ledd bokstav a, eller at det ville omfattes av § 309 om kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige. For å være sikker på å oppfylle forpliktelsen fullt ut, foreslo likevel departementet en ny bestemmelse i § 295 første ledd bokstav c som rammer seksuell utnyttelse av barn i en særlig sårbar livssituasjon.41

31.2.3 Hålogaland lagmannsretts dom i LH-2021-24720

Høsten 2021 behandlet Hålogaland lagmannsrett en sak der to menn var tiltalt for overtredelse av straffeloven § 295 første ledd bokstav c, for å ha skaffet seg seksuell omgang ved å utnytte en person under 18 år i en «særlig sårbar livssituasjon», se LH-2021-24720. Fornærmede var 16 år og to måneder gammel på handlingstidspunktet. De tiltalte var henholdsvis 19 og 21 år. Lagmannsretten fant det klart at begge de tiltalte hadde utnyttet fornærmedes beruselse, som de til dels selv hadde frembrakt ved å servere fornærmede alkohol mens hun allerede var svært beruset, til å komme i posisjon til å ha samleie med henne. Det avgjørende spørsmålet for lagmannsretten var om forholdet kunne anses som utnyttelse av noens særlig sårbare «livssituasjon», jf. § 295 første ledd bokstav c.

Lagmannsretten la til grunn at Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt pålegger partene å kriminalisere tilfeller der «et barn er eller gjennom gjerningspersonens handlinger kommer under påvirkning av alkohol, og den sårbarheten som derigjennom oppstår utnyttes av gjerningspersonen til å skaffe seg seksuell omgang med barnet», og at dette var en dekkende beskrivelse av situasjonen i saken. Videre var det rettens syn at handlingene både var sterkt klanderverdige og straffverdige. De tiltalte ble likevel frifunnet fordi retten kom til at ordlyden «livssituasjon» ikke omfatter et enkeltstående tilfelle av beruselse med påfølgende redusert dømmekraft. Slik retten så det, ville det være i strid med det strafferettslige klarhetskravet å la straffeloven § 295 første ledd bokstav c få anvendelse i et slikt tilfelle. Retten bemerket at de tiltalte ville blitt domfelt for overtredelse av § 295 første ledd bokstav c hvis loven hadde brukt vilkåret «situasjon» i stedet for «livssituasjon».

Om forholdet til straffeloven § 291 bokstav b («ute av stand»-alternativet) uttalte lagmannsretten:

«For ordens skyld bemerker lagmannsretten at en på bakgrunn av særlig de ovenfor omtalte filmklippene er enig med påtalemyndigheten i at straffeloven § 291 bokstav b) ikke får anvendelse.»

31.2.4 Representantforslag og anmodningsvedtak fra Stortinget

Den 17. november 2021 ble det fremmet et representantforslag fra Stortinget om å endre straffeloven § 295 første ledd bokstav c.42 Bakgrunnen var saken fra Hålogaland lagmannsrett i LH-2021-24720, som er gjennomgått ovenfor i punkt 31.2.3. Forslaget gikk ut på at bestemmelsen bør endres, slik at den omfatter utnyttelse av personer under 18 år i en særlig sårbar «situasjon».

Flertallet i justiskomiteen tilrådet Stortinget å avvente Straffelovrådets utredning før det eventuelt ble gjort noen endringer.43 Det ble blant annet vist til at det er viktig at endringer på et rettsområde som dette skjer etter et grundig arbeid, slik at endringene ikke får utilsiktede konsekvenser. Videre påpekte flertallet at innholdet i de folkerettslige forpliktelsene må vurderes nærmere, og ses i sammenheng med straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd i sin helhet. Stortinget fattet vedtak i tråd med flertallet i justiskomiteens tilråding, og regjeringen ble anmodet om å «vurdere om ordet ‘livssituasjon’ i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør endres til ‘situasjon’, slik at bestemmelsen rammer det ‘å unytte en person under 18 år i en særlig sårbar situasjon’.»44

31.2.5 Rådets vurdering av gjennomføringen av Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt i norsk rett

Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt pålegger partene å kriminalisere seksuelle aktiviteter med barn, hvor gjerningspersonen misbruker

«… a particularly vulnerable situation of the child, notably because of a mental or physical disability or a situation of dependence.»

Med barn menes alle personer under 18 år, jf. konvensjonen artikkel 3.

Etter ordlyden er det først og fremst situasjoner hvor gjerningspersonen utnytter at barnet befinner seg i en særlig sårbar situasjon på grunn av nedsatt psykisk eller fysisk funksjonsevne, eller fordi det befinner seg i en avhengighetssituasjon, som partene er forpliktet til å kriminalisere. Men forpliktelsen er ikke begrenset til det, jf. ordet «notably».

Departementet la i lovforarbeidene til grunn at «den generelle henvisningen til misbruk av særlig sårbar situasjon innledningsvis i tredje strekpunkt», fort ville dekkes av straffeloven § 295 bokstav a eller § 309 om kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige. For å være på den sikre siden, ble det likevel foreslått en bestemmelse om utnyttelse av en person under 18 år som er i en særlig sårbar livssituasjon.45 Spørsmålet er om departementet her overså tilfeller hvor noen utnytter at et barn befinner seg i en særlig sårbar situasjon på grunn av et enkeltstående tilfelle av ruspåvirkning, og som ikke kan relateres til mer varige rusproblemer, avhengighetsforhold eller lignende. Det var et slikt tilfelle retten mente man sto overfor i saken fra Hålogaland lagmannsrett i LH-2021-24720, se punkt 31.2.3 ovenfor.

I den forklarende rapporten til Lanzarotekonvensjonen står det følgende om artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt:

«The third indent relates to abuse of a particularly vulnerable situation of the child, notably because of a mental or physical disability or a situation of dependence. Disability includes children with physical and sensory impairments, intellectual disabilities and autism, and mentally ill children. A ‘situation of dependence’ refers not only to children with drug or alcohol addiction problems, but also to situations in which a child has become intoxicated by alcohol or drugs, whether through his or her own actions or by the perpetrator, and whose subsequent vulnerability is then abused. The term dependence also covers other situations in which the child has no other real and acceptable option than to submit to the abuse. The reasons for such situations may be physical, emotional, family-related, social or economic, such as, for example, an insecure or illegal administrative situation, a situation of economic dependence or a fragile state of health. In such a case the child may consent to the sexual relations, but his or her situation of vulnerability renders the capacity to consent invalid. Notions of particular vulnerability of a child and situations of dependence could also cover acts committed against children in the framework of activities within sects which are characterised by a physical and mental isolation of the child who is cut off from the outside world and very often subjected to various forms of brainwashing. The situation of unaccompanied migrant minors could also fall within the situation of particular dependence or vulnerability.»46

Som det fremgår av det siterte, omfatter vilkåret «situation of dependence» ikke bare barn med rusproblemer, men også situasjoner hvor barnet har blitt påvirket av rusmidler og hvor sårbarheten som har oppstått som følge av dette, misbrukes av gjerningspersonen. Det har ikke noe å si hvordan rusen oppsto, utover at det kan ha betydning for vurderingen av misbruksvilkåret. Rådet er på denne bakgrunn enig med Hålogaland lagmannsrett i LH-2021-24720, i alle fall i utgangspunktet, i at partene er forpliktet til å kriminalisere seksuelt misbruk av barn som er i en særlig sårbar situasjon på grunn av et enkeltstående tilfelle av ruspåvirkning. Det vises til dommen på side 7:

«Slik lagmannsretten leser konvensjonens art. 18 og den forklarende rapporten, pålegges konvensjonspartene å kriminalisere tilfeller der et barn er eller gjennom gjerningspersonens handlinger kommer under påvirkning av alkohol, og den sårbarheten som derigjennom oppstår utnyttes av gjerningspersonen til å skaffe seg seksuell omgang med barnet. Det er dette vi står overfor i vår sak.»

I den forklarende rapporten47 fremgår det videre at vilkåret «situation of dependence» også «covers other situations in which the child has no other real and acceptable option than to submit to the abuse» (rådets kursivering). Bakgrunnen for dette kan være «physical, emotional, family-related, social or economic, such as, for example, an insecure or illegal administrative situation, a situation of economic dependemce or a fragile state of health.». I slike tilfeller skal det ses bort fra et eventuelt samtykke fra barnet, fordi «his or her situation of vulnerability renders the capacity to consent invalid».

Etter rådets vurdering vil misbruk av avhengighetsforhold («situation of dependence»), slik dette er beskrevet i den forklarende rapporten, for de fleste praktiske formål være dekket av straffeloven § 295 bokstav a om misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og bokstav c om utnyttelse av en særlig sårbar livssituasjon (dette vil ikke endre seg med rådets foreslåtte bestemmelser i § 293 om seksuell utnyttelse, se punkt 26.5.3). Rådet er imidlertid enig med retten i saken fra Hålogaland lagmannsrett (LH-2021-24720) i at disse bestemmelsene neppe kommer til anvendelse i saker hvor barnets sårbarhet knytter seg til et enkeltstående tilfelle av ruspåvirkning, og hvor gjerningspersonen verken har utnyttet et avhengighets- eller tillitsforhold eller fornærmedes særlig sårbare livssituasjon. Spørsmålet er derfor om det er andre straffebestemmelser som rammer handlinger som dette, og som kan oppfylle konvensjonens kriminaliseringsforpliktelse.

Som lagmannsretten peker på i saken fra Hålogaland lagmannsrett, er det normalt straffeloven § 291 bokstav b som vurderes i tilfeller hvor noen utnytter en annens ruspåvirkning for å skaffe seg seksuell omgang:

«Grensen for straffbar utnyttelse av den fornærmedes beruselse reguleres i dag av voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291 bokstav b), som får anvendelse i alle tilfeller der den fornærmede er over 16 år gammel.»

Denne bestemmelsen rammer tilfeller der noen har seksuell omgang med en person som er «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen», se punkt 7.3. Det følger av rettspraksis at høy grad av ruspåvirkning kan gjøre at vilkåret i § 291 bokstav b er oppfylt, se for eksempel Rt. 1998 s. 1010, Rt. 2004 s. 1902 og HR-2020-587-U. Vurderingen er relativ, og det skal blant annet legges vekt på fornærmedes alder og situasjonen for øvrig. Det skal altså mindre til for at vilkåret er oppfylt for barn enn for voksne.

Straffeloven § 297 kan også være aktuell i saker om seksuell utnyttelse av personer som er ruspåvirket. Bestemmelsen rammer den som foretar seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket, se punkt 8.3. I et tilfelle hvor en person foretar seksuelle handlinger med en person under 18 år som er så beruset at han eller hun ikke kan anses for å være i stand til å avgi et virksomt samtykke, kan straffansvar etter § 297 være aktuelt (det samme ville vært tilfelle etter rådets foreslåtte bestemmelse om seksuelt krenkende berøring, se punkt 25.2). Hvis fornærmede befinner seg i en slik tilstand, og handlingene gikk ut på seksuell omgang, vil det nok likevel i mange tilfeller være mer nærliggende å anvende § 291 bokstav b på forholdet i stedet.

Rådet har merket seg at det i den forklarende rapporten til Lanzarotekonvensjonen står at det som kjennetegner en «situation of dependence», er at barnet ikke har noe annet «real and acceptable option than to submit to the abuse». I den grad dette er uttrykk for hvordan vilkåret «situation of dependence» skal avgrenses når det gjelder seksuelt misbruk av berusede barn, er det et nærliggende spørsmål om ikke konvensjonsforpliktelsen allerede er oppfylt gjennom straffeloven § 291 bokstav b, som rådet foreslår å videreføre i § 294 bokstav c. Det som kjennetegner forholdene som rammes av § 291 bokstav b (hjelpeløshetstilfellene), er at fornærmede mangler forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, for eksempel på grunn av kraftig ruspåvirkning. Slik rådet ser det, vil et barn som befinner seg i en sårbar situasjon på grunn ruspåvirkning og omstendighetene for øvrig, og som av den grunn ikke har noe annet reelt og akseptabelt valg («real and acceptable option») enn å delta i den seksuelle omgangen, fort kunne anses som «ute av stand» til å motsette seg handlingen. Som nevnt ovenfor, er «ute av stand»-vilkåret relativt, og det skal det mindre til for at vilkåret er oppfylt for barn enn for voksne. Det er imidlertid ikke opplagt at vilkåret «situation of dependence» skal tolkes så snevert som den forklarende rapporten kan tilsi, herunder hva som ligger i det som står om «reelle og akseptable valg» og eventuelt hvilken vekt rapporten kan tillegges ved tolkningen av konvensjonen. Rådet anser det derfor som usikkert om forpliktelsene i konvensjonen artikkel 18 om kriminalisering av seksuelt misbruk av barn, kan anses som oppfylt fullt ut i gjeldende rett. Det ligger i dette at rådet anser det som usikkert om det er nødvendig å endre ordlyden i straffeloven § 295 første ledd bokstav c.

31.2.6 Rådets anbefaling – ny bestemmelse om seksuell utnyttelse av barn under 18 år

Gjennom Lanzarotekonvensjonen er Norge folkerettslig forpliktet til å sørge for at også barn over den seksuelle lavalderen har et sterkt vern mot seksuelle overgrep. Bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør derfor i det minste videreføres slik den lyder i dag, med et særskilt vern for personer under 18 år som er i en særlig sårbar livssituasjon.

Spørsmålet er om vernet etter bestemmelsen bør styrkes ytterligere ved at vilkåret «livssituasjon» byttes ut med «situasjon». Ulempen med en slik endring er at ordlyden «situasjon» favner veldig vidt. Unge personer kan befinne seg i en «særlig sårbar situasjon» av mange grunner, og det er ikke enkelt å avgrense vilkåret på en presis måte. En tilsvarende bestemmelse som verner alle i en særlig sårbar situasjon uavhengig av alder, mener rådet hadde blitt for vidtrekkende. At bestemmelsen avgrenses til bare å gjelde for barn, gjør det mindre betenkelig.

Det som særlig taler for å endre vilkåret «livssituasjon» til «situasjon», er at man da sikrer at Norge overholder sine folkerettslige forpliktelser etter Lanzarotekonvensjonen. Som det fremgår i punkt 31.2.5, er det ikke opplagt at det er folkerettslig påkrevd med en slik endring. Videre er det et spørsmål om forpliktelsene uansett vil oppfylles gjennom rådets forslag om å innføre en ny bestemmelse om seksuell utnyttelse av personer som er ruspåvirket, se punkt 26.5.6. Innføringen av vilkåret «situasjon» vil imidlertid rydde tvil av veien, og gjøre at ordlyden i bestemmelsen som særlig verner barn over den seksuelle lavalderen mot seksuell utnyttelse blir i bedre samsvar med forpliktelsene i konvensjonen artikkel 18. Som nevnt ovenfor, bruker ikke artikkel 18 ordet «livssituasjon», men «situasjon» («situation»).

Uavhengig av forholdet til konvensjonen kan det etter rådets syn være grunn til å styrke barns vern mot seksuell utnyttelse. Tilfeller der noen skaffer seg seksuell omgang med et barn over den seksuelle lavalderen ved å utnytte at barnet befinner seg i en særlig sårbar situasjon, vil i de aller fleste tilfeller være straffbart allerede, jf. særlig straffeloven § 295. Barn kan imidlertid være sårbare og ha et særlig behov for vern av mange grunner, og det kan ikke utelukkes at enkelte tilfeller av straffverdig utnyttelse utnyttelse faller utenfor dagens straffansvar.

Rådet har etter dette kommet til at bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør videreføres, men slik at vilkåret «livssituasjon» endres til «situasjon». Videre er det rådets syn at bestemmelsen bør inntas i en egen paragraf som retter seg mot seksuell utnyttelse av personer under 18 år. Ved at bestemmelsen plasseres sammen med de andre bestemmelsene om seksuallovbrudd mot barn, vil den få en systematisk bedre plassering enn i dag. Det vises til lovutkastet § 307.

Innføringen av vilkåret «situasjon» i stedet for «livssituasjon» vil innebære at det ikke lenger gjelder et krav om at barnets sårbarhet har en viss varighet eller at den kan knyttes til et avhengighetsforhold, en vanskelig tid i barnets liv eller lignende. Mer forbigående tilfeller av sårbarhet vil også kunne oppfylle lovens krav. Enhver sårbar situasjon vil imidlertid ikke være tilstrekkelig. Det må fortsatt være tale om en «særlig» sårbar situasjon, som er et ganske strengt vilkår. At et barn for eksempel har redusert dømmekraft på grunn av kjærlighetssorg, utenforskap eller andre forhold, og av den grunn deltar i seksuell omgang som vedkommende ellers ikke ville gjort, vil normalt ikke være nok. Slik rådet ser det, er det viktig å holde fast ved utgangspunktet om at barn over den seksuelle lavalderen er gamle nok til å bestemme selv om de vil delta i seksuelle handlinger eller ikke, også med voksne, og at det som i utgangspunktet er frivillig seksuell omgang, ikke bør være straffbart. Det er tilfellene hvor gjerningspersonen skaffer seg seksuell omgang gjennom å utnytte barnets vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, som bør straffes som seksuell utnyttelse. Dette er tydeliggjort i utformingen av den foreslåtte bestemmelsen i § 307, se punkt 26.5.2 om det tilsvarende vilkåret i den foreslåtte bestemmelsen i § 293.

Vilkåret om utnyttelse viderefører gjeldende rett. Det sentrale vurderingstemaet er om gjerningspersonen fremgangsmåte fremstår som hensynsløs misbruk av situasjonen og fornærmedes vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen. Dette beror på en konkret vurdering, hvor blant annet barnets og gjerningspersonens alder og modenhet, relasjonen mellom partene og gjerningspersonens fremferd, herunder motivasjon og innstilling, vil ha betydning. Bakgrunnen for fornærmedes sårbare situasjon har også betydning. Dette gjelder særlig hvis det er gjerningspersonen som har frembrakt sårbarheten med sikte på å skaffe seg seksuell omgang.

31.3 Fremvisning og fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn mv.

Etter straffeloven § 310 er det straffbart å overvære fremvisninger av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisninger som seksualiserer barn, mens det etter § 311 er straffbart å ha ulike former for befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstillinger som seksualiserer barn. Fremstillinger omfatter for eksempel bilder, filmer eller gjenstander, som for eksempel dukker. Med «barn» menes etter § 310 personer under 18 år. Etter § 311 omfatter «barn» i tillegg personer som fremstår som under 18 år. Straffen for overtredelse av §§ 310 og 311 er bot eller fengsel inntil tre år. Det vises til omtalen av bestemmelsene i punkt 9.8.

Rådet foreslår å videreføre bestemmelsen i § 310 uten endringer i § 303. Når det gjelder bestemmelsen i § 311, foreslår rådet at bestemmelsen videreføres i § 304. Rådet foreslår imidlertid at bestemmelsen om straffbortfall i § 311 fjerde ledd tas ut. Etter rådets syn bør personer som er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling straffritt kunne ta, dele og besitte seksualiserte bilder av hverandre, dersom omstendighetene tilsier at handlingene ikke er krenkende. Rådet foreslår at det inntas en bestemmelse om dette i den foreslåtte bestemmelsen i § 305 om unntak for straffbarhet, se nærmere omtale av forslaget i punkt 33.

Selv om rådet ikke vil foreslå at det gjøres ytterligere endringer i § 311 om fremstilling av seksuelle overgrep mot barn mv., vil rådet likevel knytte noen merknader til bestemmelsens rekkevidde.

Etter rådets syn bør det vurderes om og eventuelt i hvilken grad det på bakgrunn av skadefølgeprinsippet er tilstrekkelig begrunnet å kriminalisere befatning med fremstillinger som verken viser overgrep mot barn eller som seksualiserer virkelige barn. I HR-2019-1715-A kom Høyesterett til at en sexdukke som var utformet som et barn, var omfattet av forbudet mot befatning med fremstillinger som seksualiserer barn i § 311. Tiltalte gjorde blant annet gjeldende at befatning med slike fremstillinger ikke bør være straffbart, fordi de kan være et substitutt og hindre reelle overgrep. Til dette bemerket Høyesterett at lovgiver har vedtatt at det er straffbart å ha befatning med fremstillinger som fremstiller barn som seksualobjekter, og at det derfor ikke var nødvendig for Høyesterett «å drøfte nærmere om en slik dukke kan hindre overgrep, eller om befatning med dukken i stedet kan virke ansporende på potensielle gjerningspersoner eller bidra til å alminneliggjøre seksuelle overgrep mot barn». Hvis det er slik at denne typen fremstillinger ikke medfører noen økt risiko for overgrep mot barn, og til og med kan forebygge reelle overgrep, er det etter rådets syn tvilsomt om den moralske fordømmelsen av befatningen med slike fremstillinger alene kan forsvare en kriminalisering. Rådet oppfordrer departementet til å vurdere disse spørsmålene nærmere på bakgrunn av tilgjengelig forskning på området.

Rådet vil også bemerke at det kan stilles spørsmål om det er hensiktsmessig å regulere krenkende befatning med fremstillinger som seksualiserer barn, hvor de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, i samme bestemmelse som de mer alvorlige tilfellene av befatning med overgrepsmateriale mv. Forskjellene i straffverdighet her kan være veldig store. En som er ilagt en bot for deling av et seksualisert bilde av en jevnaldrende med en eller noen få personer, vil for eksempel etter politiregisterloven § 39 ikke få ren barneomsorgsattest. En løsning på dette kan være å regulere krenkende befatning med fremstillinger som seksualiserer barn, hvor de involverte er jevnbyrdige i alder mv., i en egen bestemmelse. Rådet overlater til departementet å vurdere hensiktsmessigheten av dette.

31.4 Kjøp av seksuell omgang mv. fra barn

Rådet foreslår å videreføre en bestemmelse som innholdsmessig svarer til straffeloven § 309 om kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige. Kjøp av seksuelle tjenester fra barn reiser andre spørsmål enn det som gjelder for kjøp av seksuelle tjenester fra voksne, som rådet foreslår å oppheve forbudet mot, se punkt 35.3.3. Rådet viser til at barn har et særlig sterkt behov for vern mot seksuell utnyttelse, og at Norge dessuten er folkerettslig forpliktet etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 19 til å forby kjøp av seksuelle tjenester fra barn, se punkt 19.4.

Rådet foreslår at overskriften endres fra «[k]jøp av seksuelle tjenester fra mindreårige» til «[k]jøp av seksuell omgang mv. fra barn». Denne endringen er ment å tydeliggjøre hva bestemmelsen dreier seg om, nemlig å skaffe seg seksuell omgang mv. med barn, ikke kjøp av en «tjeneste» som barn tilbyr. I tråd med rådets øvrige forslag til endringer i straffeloven kapittel 26, foreslår rådet også at «seksuell handling» erstattes med andre formuleringer som tydeligere viser at det dreier seg om fysisk berøring, se punkt 25.2 og 30.3.1. Rådet foreslår også en strukturell endring, ved at den gjeldende bestemmelsen i § 309 første ledd brytes opp i to ledd – et ledd som rammer den som mot vederlag eller avtale om vederlag skaffer seg eller en annen seksuell omgang med en person under 18 år eller får en person under 18 år til å utføre handlinger som svare til seksuell omgang med seg selv, og et ledd som rammer den som mot vederlag eller avtale om vederlag får en person under 18 år til å berøre noen på en seksuell måte eller til å la noen berøre seg på en seksuell måte. De foreslåtte endringene er ikke ment å endre rettstilstanden.

32 Krav til aktsomhet om barnets alder

Av straffeloven § 307 første punktum fremgår det at uvitenhet om barnets riktige alder ikke fører til straffrihet etter bestemmelsene i §§ 299 til 306, hvis tiltalte «på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet». Aktsomhetskravet er strengt. Som det fremgår av redegjørelsen for gjeldende rett i punkt 9.10 med henvisninger til rettspraksis, må tiltalte redegjøre for konkrete omstendigheter som kan underbygge at han eller hun har vært aktsom med hensyn til fornærmedes alder. Tiltalte kan ikke slå seg til ro med fornærmedes egne opplysninger om alderen.

Ved overtredelser av § 295 første ledd bokstav c og §§ 309 og 310 er ikke aktsomhetskravet fullt så strengt, jf. § 307 andre punktum. For overtredelse av disse bestemmelsene fører ikke uvitenhet om barnets riktige alder til straffrihet hvis tiltalte «kan klandres for sin uvitenhet».

Rådet foreslår å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 307 om krav til aktsomhet om barnets alder, med nødvendige tilpasninger som følge av rådets foreslåtte endringer i kapittel 26, se lovutkastet § 308. Det har kommet innspill til rådet om at aktsomhetskravet bør skjerpes, se punkt 4.3.7, men rådet kan ikke se at det er grunnlag for det. Etter rådets syn er aktsomhetskravet strengt nok som det er.

33 Unntak fra straffbarhet ved jevnbyrdighet i alder og utvikling

33.1 Innledning

Straffeloven kapittel 26 inneholder i dag to bestemmelser som åpner for at straffen for overtredelse av nærmere bestemte seksuallovbrudd, kan falle bort eller settes under minstestraffen hvis de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, se § 308 og § 311 fjerde ledd. Straffeloven § 308 åpner for å gjøre unntak fra straff ved overtredelse av bestemmelser som gir barn under seksuell lavalder et særlig vern mot seksuelle krenkelser, mens § 311 fjerde ledd åpner for å gjøre unntak fra straff for å ta og besitte et bilde av en person mellom 16 og 18 år som har samtykket. Straffelovrådet har kommet til at slike frivillige handlinger mellom barn som er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, ikke bør være straffbare når de ikke utgjør noen egentlig krenkelse. Rådet foreslår derfor en ny bestemmelse om unntak fra straffbarhet ved jevnbyrdighet i alder mv., som utformes som en rettsstridsavgrensning, se lovutkastet § 305. Rådet anbefaler altså at man går bort fra dagens straffbortfallsregler i §§ 308 og § 311 fjerde ledd, som legger opp til at domstolene kan velge mellom straff eller frifinnelse etter en skjønnsmessig vurdering, se punkt 33.2 og 33.3.

33.2 Unntak fra straffbarhet ved seksuell samhandling mv. med barn under seksuell lavalder

Det følger av straffeloven § 308 at straff for overtredelse av §§ 299 til 304, § 305 bokstav b annet alternativ og § 306 kan falle bort eller settes under minstestraffen i § 300, hvis de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

I forarbeidene til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 195 og 196 ble straffbortfallsregelen begrunnet med at straff «kan virke urimelig hardt og stride mot den alminnelige rettsoppfatning» når gjerningspersonen og den fornærmede er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Videre ble det gitt uttrykk for at det er «naturlig og rimelig at unge personer har et visst rom for å utforske sin egen seksualitet uten at de risikerer straff».48 Det er ingen automatikk i at straffen bortfaller eller at straffen settes under minstestraffen hvis vilkårene i § 308 er oppfylt, jf. ordet «kan». Høyesterett har imidlertid gitt uttrykk for at det må foreligge særlige forhold for at det skal være aktuelt med straff i saker hvor de involverte var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.49 Et slikt særlig forhold som Høyesterett har vektlagt i flere saker, er om handlingen hadde preg av utnyttelse.50 Videre er det lagt til grunn i forarbeidene og rettspraksis at unntak fra straff etter § 308 bare er aktuelt når barnet var med på handlingene frivillig.51

Straffeloven § 308 er en såkalt straffbortfallsregel, og er konstruert som en skjønnsmessig frifinnelsesgrunn. Det vil si at lovbruddene som er nevnt i bestemmelsen i utgangspunktet er straffbare, men at straff kan bortfalle etter rettens skjønn over forholdets straffverdighet i det enkelte tilfellet.52 For en nærmere omtale av § 308, herunder om hva som skal til for at noen kan anses for å være omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling etter gjeldende rett, vises det til punkt 9.9.

Etter rådets syn er det uheldig at § 308 er utformet som en straffbortfallsregel som fungerer som en skjønnsmessig frifinnelsesgrunn. Bestemmelsen innebærer at handlingene anses som rettsstridige, men at retten etter en skjønnsmessig vurdering kan bestemme at gjerningspersonen ikke skal straffes fordi det fremstår som urimelig. Rådet mener at bestemmelsen heller bør utformes slik at den peker ut visse handlinger som ikke skal anses som rettsstridige, og dermed heller ikke kan straffes. At handlingene som omfattes av bestemmelsen anses som lovlige, kan på ulike måter ha betydning for de involverte. De involverte slipper blant annet å bli assosiert med å ha begått og vært utsatt for straffbare handlinger, noe som kan være belastende særlig når det er snakk om seksuallovbrudd mot barn. En utforming av bestemmelsen som et unntak fra straffbarhet vil også tydeliggjøre når straff kan brukes og ikke.

Rådet har på denne bakgrunn foreslått flere endringer i bestemmelsen i § 308, se lovutkastet § 305. For å markere at de aktuelle handlingene ikke skal anses som rettsstridige hvis vilkårene er oppfylt, foreslår rådet at det fremgår av bestemmelsen at handlingene «ikke [er] straffbare». Vilkåret om at de involverte må være «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling», foreslås videreført med samme innhold som i dag. Videre foreslår rådet at det inntas som et vilkår at «omstendighetene tilsier at handlingene ikke er krenkende». Dette vilkåret fanger opp de vesentlige vurderingstemaene i dagens «kan»-vurdering i § 308, herunder om forholdet hadde karakter av utnyttelse og om handlingene var frivillige. Med et slikt vilkår kan ikke rådet se at det er noen grunn til å videreføre dagens regel om at retten skal vurdere rimeligheten av straff i den enkelte sak. Mer grunnleggende er det etter rådets syn ikke rimelig å omtale handlingene som faller inn under den foreslåtte regelens anvendelsesområde, som rettstridige. Det er her tale om sosialt aksepterte og vanlig forekommende handlinger mellom to jevnbyrdige mindreårige.

Oppramsingen i § 308 av handlinger som kan unntas fra straff, er langt på vei dekkende for hvilke handlinger som bør omfattes av rettsstridsavgrensningen i den foreslåtte bestemmelsen i § 305. Rådet foreslår imidlertid at § 305 utvides til også å omfatte handlinger som består i å få et barn under 15 år til å utvise seksuelt krenkende atferd, som er straffbart etter dagens bestemmelse i § 305 bokstav b og den tilsvarende bestemmelsen i lovutkastet § 297 andre ledd.

33.3 Unntak fra straffbarhet ved besittelse mv. av fremstilling som seksualiserer barn

Straffeloven § 311 og Straffelovrådets foreslåtte bestemmelse i § 304 rammer ulike former for befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstillinger som seksualiserer barn. Etter § 311 fjerde ledd kan straffen bortfalle «for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.»

Straffeloven 1902 § 204 femte ledd inneholdt en tilsvarende bestemmelse. I 2005 ble straffeloven 1902 § 204 a om befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn og fremstillinger som seksualiserer barn vedtatt, og straffebortfallsregelen ble da videreført i § 204 a fjerde ledd. I forarbeidene til den opprinnelige bestemmelsen i straffeloven 1902 § 204 femte ledd heter det:

«Departementet fremmer forslag om at § 204 får et nytt femte ledd som inneholder en begrenset regel om adgang til straffritak i visse tilfeller. Regelen er fakultativ og kan komme til anvendelse der de nærmere bestemte vilkårene er oppfylt i tillegg til at forholdet ikke anses straffverdig. Ved at barn defineres som alle personer under 18 år i forhold til barnepornografi, vil også det å ta og besitte bilder til private formål av lovlige seksuelle aktiviteter rammes. Departementet foreslår å holde utenfor det straffbare det at to personer som er jevnbyrdige i alder og utvikling og der den som blir avbildet er over den seksuelle lavalder, men under 18 år, som en del av den [sic.] seksuelle samværet, tar bilder som kan falle inn under pornografidefinisjonen. Straffritaksregelen gjelder bare bilder. Hvorvidt det foreligger et frivillig samtykke må bedømmes ut fra en helhetsvurdering hvor den avbildedes eget utsagn, vedkommendes alder og utvikling og omstendighetene rundt avbildingen vil være viktige momenter. Videre spredning og mangfoldiggjøring går ikke inn under bestemmelsen.»53

Rådet har kommet til at bestemmelsen bør utformes som en bestemmelse om unntak fra straffbarhet og utvides til å omfatte flere tilfeller enn i dag. Så lenge de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, og forholdet ut fra de øvrige omstendighetene i saken ikke er krenkende, kan ikke rådet se at det er noen grunn til å straffe barn og unge som tar, overlater til en annen eller besitter et seksualisert bilde av et barn. Dette gjelder også der den avbildete er under seksuell lavalder. Rådet mener at begrunnelsen som er gitt i punkt 33.2 er dekkende også her.

Rådet foreslår at unntaket tas inn i den foreslåtte bestemmelsen om unntak fra straffbarhet i § 305 i lovutkastet. På denne måten får man samlet reglene om unntak fra straffbarhet ved seksuallovbrudd mot barn i en og samme bestemmelse. Dette vil etter rådets syn føre til en forenkling av regelverket (i lovutkastet § 304 som viderefører § 311, er straffbortfallsregelen i § 311 fjerde ledd foreslått tatt ut, se punkt 31.3).

34 Strafferammer og straffenivåer ved seksuallovbrudd mot barn

34.1 Innledning

Som det fremgår av drøftelsene i punkt 30 og 31 foreslår rådet å videreføre de fleste bestemmelsene i straffeloven om seksuallovbrudd mot barn med større eller mindre endringer. Straffelovrådet mener at de foreslåtte endringene ikke bør ha betydning for strafferammen i disse bestemmelsene.

Rådet foreslår tre nye bestemmelser om seksuallovbrudd mot barn under seksuell lavalder. For det første foreslår rådet en ny bestemmelse om grov seksuell berøring av barn under 15 år, se punkt 30.3.3. For det andre foreslår rådet at bestemmelsene i straffeloven §§ 299 til 303 erstattes av to nye bestemmelser om seksuell omgang med barn under 15 år og grov seksuell omgang med barn under 15 år, se punkt og 30.4. Spørsmålet om hvilke strafferammer som bør benyttes i disse bestemmelsene behandles i punkt 34.2 og 34.3 nedfor. Drøftelsene bygger på de samme betraktningene som er presentert i punkt 28, særlig i punkt 28.2 om utgangspunkter for fastsetting av strafferammer og punkt 28.5.2 om rådets syn på minstestraff. I punkt 34.4 drøfter rådet retningslinjene for straffutmåling som er gitt i forarbeidene til straffeloven.

34.2 Grov seksuell berøring av barn under 15 år

Den foreslåtte bestemmelsen i lovutkastet § 298 om seksuell berøring av barn under 15 år mv. bygger videre på straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år. Straffen for å foreta seksuelle handlinger med barn under seksuell lavalder, er i dag fengsel inntil 3 år, jf. straffeloven § 304. Den foreslåtte bestemmelsen i lovutkastet § 299 om grov seksuell berøring av barn under 15 år mv. er ment å fange opp handlinger som er særlig alvorlige, for eksempel fordi berøringen ligger tett opp til seksuell omgang, slik tilfellet er ved «kvalifisert seksuell handling», eller fordi det er benyttet vold eller truende atferd. Dette tilsier at strafferammen bør være betydelig høyere enn 3 år.

Rådet foreslår at strafferammen settes til fengsel inntil 6 år. Dette er det samme som i den foreslåtte bestemmelsen om seksuell utnyttelse og i bestemmelsene i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner. I likhet med grov seksuell berøring, innebærer en overtredelse av disse straffebudene normalt en alvorlig krenkelse av så vel den fysiske som den psykiske integriteten til fornærmede.

En strafferamme på 6 år reflekterer også at de alvorligste tilfellene av seksuell berøring av barn under 15 år kan være minst like alvorlige som mindre alvorlige tilfeller av seksuell omgang med barn under 15 år.

34.3 Seksuell omgang med barn under 15 år

Strafferammene for voldtekt av barn under 14 år er de samme som ved alminnelige voldtekt. Strafferammen er i utgangspunktet fengsel inntil 10 år, jf. § 299. Hvis gjerningspersonen skaffer seg samleie med barnet eller foretar tilsvarende inngripende handlinger er strafferammen fengsel fra 3 inntil 15 år, jf. § 300. Ved grov voldtekt av barn under 14 år er strafferammen fengsel inntil 21 år, jf. 301. Strafferammene for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år er betraktelig lavere – fengsel inntil 6 år ved ordinær overtredelse og fengsel inntil 15 år ved grov overtredelse, jf. §§ 302 og 303. Hvis gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 291 er oppfylt og fornærmede er mellom 14 og 16 år, kan bestemmelsene § 291 og § 302 i dag anvendes i konkurrens. Gjerningspersonen kan altså både straffes for voldtekt etter § 291 og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år etter § 302.

Som påpekt i punkt 30.4.3, anbefaler rådet at de foreslåtte bestemmelsene om seksuell omgang med barn under 15 år ikke skal anvendes i konkurrens med de foreslåtte bestemmelsene om seksuell omgang uten samtykke. Dette tilsier at strafferammene i de foreslåtte bestemmelsene som rammer seksuell omgang med barn under seksuell lavalder bør være like høye som i bestemmelsene som seksuell omgang uten samtykke. Rådet foreslår på denne bakgrunnen at strafferammen for en ordinær overtredelse settes til fengsel inntil 10 år. Videre foreslår rådet at strafferammen for en grov overtredelse som utgangspunkt fastsettes til fengsel inntil 15 år, men at strafferammen høynes til 21 år dersom den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse.

Rådet foreslår at det ikke fastsettes noen minstestraff. Argumentene som taler mot å minstestraff i saker om seksuell omgang uten samtykke, gjør seg også gjeldende her. Minstestraff kan slå urimelig hardt ut i enkelte saker og bidra til ubalanse i straffenivåene. I tillegg kommer faren for at minstestraffen kan føre til at saker henlegges eller at tiltalte frifinnes selv om bevisene er gode, eller til at påtalemyndigheten eller domstolene fører et forhold inn under et mildere straffebud enn det juridisk riktige. Rådet viser til punkt 28.5.2 for en nærmere redegjørelse for disse argumentene.

34.4 Særlig om retningslinjer om straffutmåling i lovforarbeidene

I Ot.prp. nr. 22 (2009–2009) ga departementet anvisning på normalstraffenivåer for visse lovbrudd, inkludert voldtekter til samleie av barn under 14 år, som omfattes av straffeloven § 300 og seksuell omgang som består i samleie med barn mellom 14 og 16 år.54 Etter rådets syn kan anvisningene på normalstraffenivåer hindre en forholdsmessig straffutmåling.

Slik rådet ser det er det vanskelig å forsvare at normalstraffenivået for voldtekt til samleie av barn under 14 år er satt til ubetinget fengsel rundt 4 år, mens normalstraffenivået for tilsvarende handlinger synker til fengsel rundt 6 måneder straks barnet fyller 14 år.55 Magnus Matningsdal gir i artikkelen «Ubalanse i straffenivået ved seksuallovbrudd» et eksempel på hvordan disse føringene i forarbeidene kan gi uforholdsmessige resultater. I artikkelen heter det:

«Illustrerende er Rt. 2013 s. 1211 hvor en ordfører ved å utnytte sin stilling hadde gjennomført et betydelig antall samleier med en jente under 16 år – ifølge henne ca. 50 tilfeller. Samleiene hadde foregått over 22 måneder – herav i overkant av 14 måneder etter straffskjerpingen i juni 2010 som tilsvarte dagens lovgivning. Straffen ble satt til fengsel i to år og tre måneder – altså litt i overkant av halvparten av normalstraffenivået for ett samleie med en fornærmet på 13 år og 11 måneder. […] Denne enorme forskjellen i straffenivå er ikke lett å forstå.»

Rådet stiller også spørsmål ved føringene i lovforarbeidene om at det må utvises forsiktighet med å legge vekt på kjæresteforhold mellom de involverte ved straffutmålingen, der det ikke er grunnlag for å vurdere straffbortfall på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling.56

Rådet anbefaler at lovgiver ved den varslede revisjonen av straffeloven kapittel 26 gir uttrykk for at domstolene bør ha frihet til å fastsette den straff i den enkelte sak som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter. For en nærmere begrunnelse viser rådet til drøftelsene i punkt 28.6.