18 Økonomiske og administrative konsekvenser

Barneloven er en lov som regulerer forholdet mellom private parter. Loven gir imidlertid også en rekke oppgaver til det offentlige, blant annet knyttet til foreldreskapsfastsettelse, mekling og tvisteløsning i domstolene. Endringer i loven kan derfor ha konsekvenser for både private parter, og for det offentlige. For det offentlige kan konsekvensene være av administrativ eller økonomisk art.

Utvalget har ikke hatt ressurser til å foreta nærmere utregninger av konkrete kostnader knyttet til utvalgets lovforslag. Utvalget vil imidlertid kommentere de forslagene som utvalget mener det kan være knyttet innsparinger eller merkostnader til, eller som kan ha administrative konsekvenser.

Det følger av mandatet at utvalget skal foreslå minst ett forslag som kan gjennomføres innenfor uendrede budsjettrammer, jf. utredningsinstruksen punkt 3.1. Dette anses ivaretatt, da flere av utvalgets forslag innebærer videreføring av gjeldende rett og eksisterende ordning, og andre også kan føre til innsparinger.

Utvalget foreslår ingen større reformer eller endringer i grunnleggende byggesteiner i loven. Saksbehandlingen i de forskjellige sakene som kan behandles etter loven skal i grove trekk følge mye av det samme som i dag, likevel med en del endringer i saksbehandlingsreglene i foreldretvister, nærmere beskrevet nedenfor. Utvalgets forslag bygger imidlertid stort sett på kjente regler og løsninger, og justeringer og utbygginger i disse.

Kapittel 9 beskriver foreldreskap og foreldreskapssaker. Utvalget foreslår ingen større endringer i hvordan foreldreskap fastsettes og hvordan sakene behandles henholdsvis administrativt og i domstolen. Utvalget antar derfor at ingen av forslagene vil medføre større endringer i antallet saker om foreldreskap for foreldreskapsmyndigheten og domstolene. Utvalget foreslår imidlertid å gjeninnføre tidsfristene i farskapssaker, slik at det kan bli noe færre saker om endring av farskap. Utvalget antar også at en forenklet prosedyre for fastsetting av medmorskap, gjennom fødselsmelding fremfor gjennom søknad, vil kunne gi en liten innsparing.

I kapittel 10 redegjør utvalget for sine forslag knyttet til reglene om foreldreansvar. Utvalget går inn for å endre utgangspunktet om felles foreldreansvar i de tilfellene der foreldrene ikke var gift eller bodde sammen ved barnets fødsel. Utvalget ønsker en regel tilsvarende den som gjaldt frem til 1. januar 2020, som innebærer at utgangspunktet er at moren i disse tilfellene får foreldreansvaret alene, jf. punkt 10.2.4.1. Utvalget har ikke grunnlag for å mene noe om hvorvidt utvalgets forslag er mer eller mindre prosessdrivende enn dagens regel. Det antas imidlertid at forskjellen i antallet saker for domstolene vil være marginal.

I kapittel 11 redegjør utvalget for sine forslag knyttet til spørsmålet om hvor barnet skal bo fast. Utvalgets flertall foreslår å ikke videreføre regelen i barneloven § 36 annet ledd annet punktum om at det må foreligge særlige grunner for at retten skal idømme delt fast bosted hvis foreldrene ikke er enige om hvor barnet skal bo fast. Utvalget mener at det er vanskelig å si noe om hvorvidt denne endringen vil føre til at flere eller færre anlegger sak for domstolene om barnets faste bosted.

Utvalgets flertall foreslår også å endre loven slik at det hører under foreldreansvaret å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Dette anses ikke i seg selv å ha økonomiske kostnader. Et samlet utvalg går imidlertid inn for at foreldrene skal kunne reise sak om flyttespørsmålet isolert. Sak om flytting både innenlands og utenlands kan dermed, etter utvalgets forslag, reises av både foreldre med foreldreansvar og av en forelder uten foreldreansvar som samtidig reiser sak om foreldreansvaret. Det er grunn til å tro at domstolene vil måtte behandle en del tvister som dreier seg kun om hvorvidt en forelder skal kunne flytte med barnet eller ikke, slik domstolene i dag behandler saker om flytting med barnet til utlandet. Det er samtidig grunn til å tro at en del av disse tvistene oppstår også i dag, men med et annet tvistetema: i dag vil foreldre som ønsker å hindre flytting reise sak om barnets faste bosted. Det er derfor usikkert om endringen samlet sett fører til økte kostnader eller ikke.

Utvalget foreslår i kapittel 12 enkelte endringer i reglene om samvær, som kan ha noen økte kostnader. Utvalget foreslår at timeantallet for samvær med tilsyn økes til opptil 36 timer per år for støttende tilsyn, og til opptil 24 timer per år for beskyttende tilsyn. Økningen foreslås ut fra behovet for fleksibilitet og tilpasning til den enkelte saken, og det er derfor ingen automatikk i at forslaget samlet sett vil føre til økt bruk av samvær med offentlig tilsyn, og dermed økte kostnader. Utvalget legger imidlertid til grunn at det kan bli noe økte kostnader til dette tiltaket.

Utvalget foreslår at søsken eller personer med en nær omsorgsrelasjon til barnet kan kreve at retten fastsetter om de skal ha samvær med barnet, og i så fall omfanget av dette. Dette kommer i tillegg til adgangen til å fastsette samvær for slektninger når en eller begge av foreldrene er døde eller er nektet samvær, etter dagens lov. Utvalget understreker at forslaget til en ny regel om samværsrett for andre skal forstås som en snever unntaksregel, og at domstolene kan prøve tilknytningen til barnet som et prosessuelt inngangsvilkår. Utvalget antar at det derfor ikke vil være mange saker om dette.

Utvalget mener det bør kunne ilegges en form for støtte fra hjelpeapparatet for å gjennomføre samvær der bostedsforelderen hindrer et avtalt samvær. Dette kan være støtte fra en fagkyndig som deltar i forbindelse med oppstart av samvær. Forslaget kan i utgangspunktet innebære noen merkostnader i form av utgifter til sakkyndige. Dersom sakene blir løst med slik støtte, vil dette imidlertid kunne innebære en innsparing av utgifter til videre saksbehandling, innkreving av tvangsbøter og færre domstolsbehandlinger av foreldretvister.

I kapittel 13 redegjøres det for utvalgets forslag knyttet til reglene om forsørgelse av barn. Utvalgets forslag innebærer justeringer i enkelte elementer i bidragsordningen, for eksempel at det ikke skal kreves endring på mer enn 12 prosent for å få endret bidraget gjennom offentlig fastsettelse, og at samværsfradraget beregnes per dag og ikke i samværsklasser. Dette vil ha konsekvenser for private gjennom at barnebidragene for noen blir justert. Utvalget viser til at begrunnelsen for endringene er å tilpasse loven bedre til de økonomiske realitetene i forsørgeransvaret, og derfor er de økonomiske konsekvensene ved endring først og fremst å bringe bidragsutmålingen nærmere det faktiske kostnadsbildet for foreldrene.

Enkelte av utvalgets forslag i kapittel 13 har også konsekvenser for det offentlige. Utvalget viser til forslaget om at bidraget skal kunne kreves endret av det offentlige en gang hvert år, i stedet for bare dersom endringen overstiger 12 prosent. Utvalget antar at dette vil føre til noen flere saker for det offentlige. Det samme gjelder forslaget om at gebyret for offentlig fastsettelse reduseres til et kvart rettsgebyr. I tillegg til at dette kan gi flere saker, gir det også økte kostnader for det offentlige, ettersom de private partenes egenbetaling reduseres.

I kapittel 14 og 15 redegjør utvalget for ulike forslag knyttet til behandlingen av foreldretvister. Mandatet ber utvalget å se særlig på hvordan flere saker med høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan løses utenfor domstolene. Utvalget foreslår flere endringer som må ses i sammenheng.

For det første gir utvalget sin tilslutning til familievernutvalgets forslag om at det normalt bør kreves at foreldrene møter til mekling i til sammen seks timer, i tillegg til en time obligatorisk foreldresamtale, før det kan skrives ut meklingsattest og foreldrene kan gå til sak. Utvalget slutter seg til dette forslaget fordi det mener at denne løsningen kan føre til at flere saker finner sin løsning utenfor domstolene. Forslaget vil føre til økte kostnader til familievernet og dermed det offentlige, som bærer kostnadene ved mekling. Utvalget legger imidlertid til grunn at flere saker med dette finner sin løsning utenfor domstolene. Det er grunn til å tro at dette vil gi en betydelig innsparing.

Utvalget foreslår også endringer i hovedlinjene for saksbehandling for domstolene, for å tydeliggjøre at domstolenes hovedoppgave er å løse tvisten gjennom å treffe avgjørelse etter hovedforhandling, mens mekling og arbeid med forsøk på avtaleløsninger i hovedsak bør skje innenfor tilbudet til familievernet. Utvalget foreslår at sakene, når de først slipper inn for domstolene, som hovedregel skal behandles ved hovedforhandling. Dersom det er utsikter til mekling, skal partene vises tilbake til mekling i familievernet, eller til rettsmekling. Det skal fortsatt være adgang til å innkalle til ett eller flere saksforberedende møter, eventuelt med sakkyndig, men utvalget forutsetter at bruken av slike saksforberedende møter skal reduseres. Dermed reduseres også kostnadsbruken for sakkyndige sammenliknet med i dag. Samlet sett mener utvalget at tiltakene som trekker opp en tydeligere linje for domstolsbehandlingen av foreldretvister vil virke kostnadsreduserende.

Utvalget har imidlertid andre forslag knyttet til mekling og rettssaksbehandling av foreldretvister som vil kunne gi økte kostnader. Utvalgets slutter seg til departementets forslag i et høringsnotat fra 2020 om at sakkyndige utredninger skal vurderes av Barnesakkyndig kommisjon før de kan legges til grunn for domstolens vurdering. Kostnadene til dette forslaget er beregnet i departementets høringsnotat.1 Når det gjelder forslaget om at barneloven skal presisere at det kan oppnevnes flere enn én sakkyndig, viser departementet i nevnte høringsnotat til at dette ikke er ment å innebære realitetsendringer. Utvalget slutter seg til departementets forslag om presisering, og er enig med departementet i at dette ikke vil være kostnadsdrivende.

Utvalget slutter seg i all hovedsak til forslagene fra rettshjelpsutvalget som handler om foreldretvister, som beskrevet i punkt 14.5.4 og 14.6.3. Forslagene vil ha økonomiske konsekvenser både for de private partene og for det offentlige. Utvalget viser til beregningene i NOU 2020: 5.

Utvalget foreslår ikke å gi barnet alminnelige partsrettigheter, men derimot noen tiltak som skal styrke deres deltakelse. For det første foreslår utvalget å gi barnet rett til en egen samtale med mekler når foreldrenes sak er på meklingsstadiet. Familievernutvalget redegjør kort for mulige ekstrautgifter knyttet til lovfesting av retten til en slik barnesamtale.2 For det andre foreslår utvalget at barnet skal kunne ta initiativ til at mekleren innkaller foreldene til ny samtale. Utvalget ønsker at ordningen skal brukes, men ikke oftere enn i de tilfellene der foreldrene ikke hører på barna som ønsker endringer i sin bosteds- og samværsordning. Det vil derfor påløpe ekstra kostnader. For det tredje ønsker utvalget økt bruk av ordningen med barnets advokat. Det offentlige bærer kostnadene til denne ordningen. Utvalget åpner imidlertid for at også denne ordningen kan underlegges et tak på antall timer, i tråd med de alminnelige føringene fra rettshjelpsutvalget.