11 Fast bosted

11.1 Innledning

Spørsmålet om barnets faste bosted reiser to hovedspørsmål. Det ene handler om hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd. Dette omfatter også spørsmålet om loven skal regulere et utgangspunkt for hvor barnet skal bo fast når foreldrene ikke bor sammen, blant annet spørsmålet om domstolen kan avgjøre at barnet skal ha delt bosted, og i så fall på hvilke vilkår, der utvalget deler seg i et flertall og et mindretall (se punkt 11.3). Det andre er spørsmålet om hvilken kompetanse som ligger til den eller de barnet bor fast sammen med, blant annet spørsmålet om flytting med barnet innenlands, der utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall (se punkt 11.4). Utvalget foreslår også å innføre en mulighet for å reise en egen sak om flytting innenlands, uten at man må gå til sak om foreldreansvar, bosted og samvær.

Spørsmålene om barnets faste bosted reiser også noen spørsmål om begrepene som benyttes og hva de betyr. Utvalget gjennomgår derfor noen sentrale begreper under punkt 11.2.

11.2 Begrepene «fast bosted» og «delt bosted»

11.2.1 Innledning

Barneloven omtaler bostedsspørsmålet som «kvar barnet skal bu fast». Varianter av denne ordlyden har vært med i loven siden vedtakelsen i 1981.

Tidligere ble begrepet «daglig omsorg» brukt i juridisk teori og dagligtale om bostedsspørsmålet. I høringsnotatet forut for Ot.prp. nr. 56 (1996–97) foreslo departementet at man for fremtiden skulle bruke begrepet «bosted» i stedet for «daglig omsorg». En slik terminologi ville gi bedre uttrykk for hva som faktisk ligger i begrepet, samsvare med ordlyden i loven, og det ville bli klarere at den som til enhver tid er sammen med barnet, også er den som har omsorgen for det.1

Innholdet i begrepet «delt bosted» er for mange uklart. Begrepet er ikke definert i loven og benyttes heller ikke i den. Loven benytter ordlyden «bu fast hos begge» om situasjonen med delt bosted.

I tilfeller der foreldre avtaler delt bosted, skal foreldre i utgangspunktet ta alle beslutninger om barnet i fellesskap, og det forutsettes at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene. Hvor mye tid barnet faktisk tilbringer med hver av foreldrene, er likevel ikke avgjørende for om boordningen kalles delt bosted eller ikke. Foreldre kan også avtale at barnet har fast bosted hos den ene og mye samvær med den andre. Det vil da være forelderen barnet har fast bosted hos, som kan ta avgjørelser om barnet skal være i barnehage, om flytting innenlands og andre større avgjørelser om dagliglivet.

11.2.2 Utvalgets vurdering

Utvalget foretar ingen endringer i lovens ordlyd, som benytter begrepet «bu fast» om barnets bosted, enten det er hos én av foreldrene eller begge.

Utvalget vil videreføre oppfordringen om å benytte begrepet «fast bosted» i stedet for «daglig omsorg» i omtalen av reglene i dagligtale, juridisk teori og andre steder. Det er mer enn 20 år siden departementet først ga uttrykk for at begrepet «daglig omsorg» ikke burde benyttes, men fortsatt ser man spor av dette begrepet, ikke minst i dagligtale. Det er begrenset hva lovgiver kan gjøre med dette, men utvalget ønsker å løfte dette frem i et forsøk på bevisstgjøring.

Utvalget har fått innspill fra flere om at begrepet «delt bosted» anses som problematisk. Den naturlige språklige forståelsen av begrepet tilsier at barnet bor hos begge, og mange vil også tenke at barnet bor like mye hos hver av foreldrene. Dette må også sies å være intensjonen, og det er i flere forarbeider til barneloven lagt til grunn at delt bosted innebærer at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene.2 Dette kan likevel barnet også gjøre der det har fast bosted hos en av foreldrene og betydelig samvær med den andre. Distinksjonen er som tidligere nevnt viktig, for med bosted kommer myndigheten til å treffe en rekke avgjørelser for barnet. Se nærmere om avgjørelseskompetansen i punkt 11.4.

Barneombudet bemerket i sitt innspill til utvalget at det er mye forvirring knyttet til begrepet «delt bosted». Barneombudet skriver at mange tror det betyr at barnet må bo 50/50 hos hver av foreldrene, og at mange heller ikke er klar over at foreldrene må ta avgjørelser som ligger til bostedsmyndigheten i fellesskap. Barneombudet ønsker at en ny barnelov gjør det enkelt for foreldre å forstå hva de inngår avtale om, og hva det innebærer, herunder klargjøre hva som handler om tidsfordeling, og hva som handler om avgjørelsesmyndighet.

Utvalget mener at den usikkerheten som er knyttet til begrepet «delt bosted» må avhjelpes ved at foreldrene får informasjon og veiledning av familievernkontoret og eventuelt i retten, og at det særlig må tydeliggjøres at foreldre med delt fast bosted må treffe avgjørelser i fellesskap.

Utvalget legger til grunn at de foreldre som har delt bosted, faktisk tilbringer betydelig tid med barnet, og mener også at dette må være lovens utgangspunkt. Det ville være upraktisk å ta del i avgjørelser som gjelder barnets dagligliv, uten å ta stor del i dette dagliglivet. I forarbeidene til endringene i barneloven i 2017 skriver departementet at delt bosted forutsetter betydelig tid med hver av foreldrene, men departementet mente det ikke var hensiktsmessig å definere nærmere hvordan tiden er fordelt. Utvalget mener derimot at det er behov for noe klarere føringer enn dette, og mener at en forutsetning for delt fast bosted bør være at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos hver av foreldrene. En slik angivelse vil gjøre det lettere for foreldre å forstå hva ordningen går ut på, og samtidig klargjøre at 50/50 ikke er noen forutsetning.

Utvalget foreslår i det videre at man går over fra å benytte begrepet «delt bosted» til å benytte begrepet «delt fast bosted» når denne ordningen omtales. Etter utvalgets vurdering er «delt fast bosted» et bedre begrep enn «delt bosted» fordi det knytter begrepet nærmere opp til det begrepet man bruker om bostedsspørsmålet: «fast bosted». Utvalget vil benytte dette begrepet i det følgende.

11.3 Hvor skal barnet bo etter et samlivsbrudd – lovens utgangspunkt

11.3.1 Gjeldende rett

Etter barneloven § 36 første ledd kan foreldrene avtale at barnet skal bo fast sammen med begge (delt fast bosted) eller bo fast hos den ene. Alternativene etter bestemmelsen er likestilt og gir ingen presumsjon for at den ene ordningen er bedre enn den andre. Det er hensynet til det konkrete barnets beste som skal være avgjørende for hvilken ordning foreldrene velger.

Det følger av bestemmelsens annet ledd første punktum at retten i tilfeller der foreldrene er uenige, må avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. Av bestemmelsens annet ledd annet punktum følger det at der det foreligger særlige grunner, kan retten likevel avgjøre at barnet skal bo fast hos begge.

Hvem av foreldrene det vil være best for barnet å bo fast sammen med, må vurderes konkret for det enkelte barnet. Momenter av betydning er blant annet barnets tilknytning og kontakt med hver av foreldrene, barnets eget ønske, best samlet foreldrekontakt, foreldrenes og barnets personlige egenskaper, tid til barnet (daglig omsorg), eventuell risiko ved miljøskifte m.m.

Ved delt fast bosted forutsettes det i forarbeidene at barnet tilbringer betydelig tid hos begge foreldrene, men dette er ikke et vilkår for at ordningen skal kunne defineres som delt fast bosted. Det avgjørende skillet mellom delt fast bosted og en utvidet samværsordning er hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom foreldrene (se nedenfor i kapittel 11.4.). En annen forskjell er at delt fast bosted forutsetter at barnet tilbringer betydelig tid sammen med begge foreldrene, mens det for en samværsløsning er større variasjoner i hvor mye tid barnet tilbringer med samværsforelderen.

Domstolenes adgang til å avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene (delt fast bosted) dersom særlige grunner foreligger, ble inntatt i loven i 2010.

Spørsmålet ble utredet i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus og lovendringen vedtatt da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) Om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.):

I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus delte utvalget seg i spørsmålet om det burde gis adgang til å idømme delt fast bosted.3 Flertallet mente at domstolene burde gis adgang til å kunne idømme delt fast bosted, og delte seg i to fraksjoner: Fem av de sju medlemmene som mente at domstolene burde gis adgang til å idømme delt fast bosted, mente det burde inntas et vilkår om særlige grunner i lovteksten. På den måten ville man få gitt et klart signal om at det er en del forutsetninger som normalt må være til stede for at retten skal falle ned på delt bosted. Flertallet i utvalget, som i det vesentlige tiltrådte mindretallet i NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker, avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted, uttalte følgende om når delt fast bosted kan være en god bostedsløsning:

I noen tilfeller kan delt bosted framstå som den beste løsningen selv om foreldrene har anlagt sak og vært igjennom en hovedforhandling. Som eksempel kan tenkes de tilfeller hvor foreldrene har avtalt eller praktisert delt bosted både forut for og under rettergangen. Dersom retten i et slikt tilfelle finner det ønskelig at ordningen skal fortsette og samtidig mener at forutsetningene for dette er til stede selv om foreldrene har brakt saken inn for rettsapparatet, mener flertallet at retten ikke bør fratas muligheten til å avsi en dom i tråd med dette.

Utredningen ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.).4 På bakgrunn av at det kan være særlig belastende for barn å leve med delt fast bosted dersom forutsetningen om godt foreldresamarbeid ikke foreligger, mente departementet at domstolen må ha en stor grad av sikkerhet for at delt fast bosted vil være til barnets beste før det idømmes, og uttalte:

Dersom domstolen er i tvil, må en feilvurdert avgjørelse om delt bosted antas å få mer skadelige konsekvenser enn en feilvurdering i motsatt retning. I vilkåret om at det må foreligge særlige grunner, ligger det derfor også et strengere krav til visshet om at dette vil være til barnets beste, enn i andre tilfelle.5

Bestemmelsen i barneloven § 36 annet ledd annet punktum ble altså vedtatt som en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt fast bosted, selv om en eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldrene vil i slike tilfeller ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos (bostedskompetanse), og foreldreansvaret. I merknadene til bestemmelsen uttalte departementet følgende om vurderingskriteriene:

Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.6

I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus ble det også vurdert om loven burde ha et utgangspunkt om barnets bosted. Flertallet mente at det ikke burde angis noe utgangspunkt om barnets bosted i barneloven, og la vekt på å sikre foreldrenes avtalefrihet. De mente også at et utgangspunkt etter loven ville kunne legge føringer i retning av foretrukne løsninger som i det konkrete tilfellet ikke var til barnets beste. Flertallet ønsket imidlertid å endre ordlyden i barneloven slik at den ble helt nøytral og sidestiller fast bosted hos en av foreldrene med delt fast bosted. Mindretallet (ett medlem) mente at delt fast bosted burde være lovens utgangspunkt, og at dette burde være bostedsløsningen etter et samlivsbrudd med mindre noe annet avtales. Mindretallet mente delt fast bosted er den løsningen som i størst mulig grad sikrer barnets beste gjennom mest mulig kontakt med begge foreldre.7

Departementet fulgte opp utredningen i Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) og gikk i likhet med utvalgets flertall inn for at det ikke skulle gjøres endringer som lovfestet et utgangspunkt for barnets bosted. Det ble her vist til at et stort flertall av høringsinstansene mente at barneloven ikke burde ha noe utgangspunkt om barnets bosted. Mange av høringsinstansene uttalte at delt fast bosted kan være en bra løsning for barn dersom visse forutsetninger er oppfylt, men understreket samtidig at barnets alder er en viktig faktor. Det ble påpekt at delt fast bosted kan være problematisk for de minste barna. Også når barn blir eldre, kan det være vanskelig å ha to bosteder, blant annet av hensyn til tilknytning til nærmiljøet, venner og fritidsaktiviteter. Departementet gikk imidlertid inn for, i likhet med et flertall av høringsinstansene, at det skulle gjøres endringer i ordlyden for å sikre at foreldre ikke oppfatter at loven legger føringer for en bestemt løsning.

Spørsmålet om delt fast bosted etter barneloven ble reist på ny av departementet i et høringsnotat høsten 2015, forut for Prop. 161 L (2015–2016). I høringsnotatet sendte departementet to alternative forslag om delt fast bosted på høring. Alternativ 1 var å videreføre gjeldende rett om at foreldre selv avtaler bostedsløsning, med den justering at delt fast bosted kommer som første alternativ om bostedsløsning. Departementet uttrykte i høringsnotatet at dette var det ønskelige. Alternativ 2 var delt fast bosted som lovens utgangspunkt, med fortsatt full avtalefrihet. Høringsinstansene ble også bedt om å uttale seg om det burde være en aldersgrense på for eksempel sju år dersom det andre alternativet skulle gjennomføres.

I proposisjonen skrev departementet at høringen samlet sett ga sterk motstand mot at delt fast bosted skal være lovens hovedregel.8 Videre ga departementet uttrykk for at noen høringsinstanser gir støtte til det første alternativet, mens andre stiller seg negative også til dette. Av høringsinstansene som stiller seg negativ til delt fast bosted som hovedregel, er et hyppig brukt argument at valg av bostedsordning må gjøres ut fra en vurdering av barnets beste i hvert enkelt tilfelle. Andre momenter som ble trukket frem av høringsinstansene, er at delt fast bosted krever gode samarbeidsevner mellom foreldrene, og at foreldre som ikke kommer til enighet om avtale etter loven, også vil ha delt fast bosted som utgangspunkt. Flere av domstolene uttalte i høringen at konfliktnivået i disse sakene ofte er svært høyt, og at et utgangspunkt om delt fast bosted i seg selv kan være konfliktdrivende. Flere uttalte også at det vil være vanskelig for foreldrene å bli enige om vilkårene for delt fast bosted er oppfylt. Departementet viser videre til at enkelte støtter forslaget om delt bosted som hovedregel.

Av andre høringsinstanser som støtter alternativ 1 (videreføring av gjeldende rett med plassering av alternativet delt fast bosted foran fast bosted hos den ene), er argumentene blant annet at det er riktig å plassere ansvaret for barnets beste hos foreldrene, og at ansvar bør følges av avtalefrihet.9

Av høringsinstansene som er kritiske til begge de foreslåtte alternativene, er blant annet Barneombudet og Forskergruppen for barnerett ved det juridiske fakultet ved UiT. Sistnevnte uttaler:

Det vesentlige er å understreke at foreldrene som utgangspunkt avtaler seg imellom hvor barnet skal bo. Det vil fremheve foreldrenes ansvar for å finne frem til en løsning som er til det individuelle barnets beste. Etter vår mening er ikke det kunnskapsmessige belegget godt nok til å konkludere med at delt bosted bør fremheves i loven som det alternativet som nevnes først.

Departementet vurderte på bakgrunn av høringsinstansenes store motstand mot forslaget om delt fast bosted som lovens hovedregel etter samlivsbrudd (alternativ 2) at det ikke var grunnlag for å gå videre med forslaget.10

På bakgrunn av at et stort flertall ga sin tilslutning til å videreføre gjeldende rett, med delt fast bosted som første eksempel på hva foreldrene kan avtale, fremmet departementet forslag om dette. Endringen ble vedtatt og trådte i kraft 1. januar 2018.

11.3.2 Nordisk rett

I dansk rett er foreldreansvar, barnets bosted og samvær regulert i forældreansvarsloven. Etter loven kan foreldre med felles foreldreansvar avtale at barnet skal bo fast hos en av dem, eller at barnet skal ha delt fast bosted.11 Dersom ikke foreldrene blir enige om hvor barnet skal bo fast, må Familieretshuset eller familieretten treffe avgjørelse om at barnet skal bo fast hos en av dem.12 Tidligere inneholdt loven en bestemmelse om at barnet de tre første månedene etter et samlivsbrudd har delt fast bosted dersom foreldrene ikke blir enige om noe annet. Denne bestemmelsen ble opphevet i 2020.13

Etter svensk rett er foreldreansvar («vårdnad»), bosted og samvær regulert i föräldrabalken (1949:381).

Har foreldrene felles foreldreansvar for barnet, kan domstolen treffe avgjørelse om bosted. Avgjørelsen kan gå ut på at barnet skal bo fast hos den ene av foreldrene, eller på at barnet skal bo vekselvis («växelsvis boende») hos begge foreldrene (delt fast bosted). Avgjørende er hva som er best for barnet. Er foreldrene enige, kan de avtale barnets bosted. For at avtalen skal være juridisk gyldig (bindende), kreves det at den er skriftlig, undertegnet av begge foreldrene, og at socialnämnden har godkjent den (6 kap. 14a § föräldrabalken).

Det finnes ingen definisjon på «växelsvis boende» (delt fast bosted) i föräldrabalken, men det betyr i praksis at barnet bor omtrent like mye hos hver av foreldrene. I annen lovgivning defineres også vekselvis boende som at barnet bor varig hos begge foreldrene, se for eksempel 16 kap. 7 § socialförsäkringsbalken (2010:110).

Ifølge Statistiska centralbyråns demografiske rapport fra 2014 har cirka 35 prosent av alle barn i delte familier delt bosted.14

I Finland har foreldrene anledning til å avtale at barnet skal bo hos en av foreldrene eller «vaxelvis» hos begge.15 Tilsvarende kan domstolen beslutte at barnet skal bo hos den ene av foreldrene eller «vaxelvis» hos begge.16 Domstolen skal bestemme nærmere om vilkår for bostedsordningen når den treffer beslutning om «vaxelvist boende».17

11.3.3 Forskning på delt fast bosted

11.3.3.1 Innledning

Det foreligger en god del både norsk og internasjonal forskning omkring delt fast bosted. I denne sammenhengen er det ikke mulig å presentere all slik forskning, men utvalget vil gi en oversikt over utvalgets vurderingsgrunnlag og det utvalget oppfatter som oppdatert kunnskapsstatus.

På dette området – som på andre områder – forekommer faglig uenighet. Det er dessuten mange undersøkelser som tolkes som studier om delt fast bosted, men som i realiteten undersøker andre spørsmål, som boordning i ett versus to hjem, grad av kontakt med og tilknytning til en eller begge foreldre eller lik versus ulik deling av barnets oppholdstid sammen med foreldrene. Det kan være vanskelig å anvende utenlandsk forskning direkte på norske forhold.18 En spesielt viktig metodisk utfordring er manglende grunnlag for påvisning av årsakssammenhenger mellom boordning og ulike utfall.

Ifølge statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for barn og familier bor nå omtrent ett av fire barn under 18 år fast sammen med bare én av foreldrene sine. Andelen er lavest blant de yngste barna og høyest blant de eldste.

Statistisk sentralbyrå gjennomførte på oppdrag fra daværende Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet intervjuundersøkelser med foreldre om bosted og samvær i 2002, 2004 og 2012.19 Undersøkelsene kartla hvordan familiene organiserer seg etter samlivsbrudd, inkludert andelen foreldre som avtaler og praktiserer delt fast bosted. Undersøkelsene viste blant annet at andelen hvor barnet har delt fast bosted, økte fra 8 prosent i 2002 til 25 prosent i 2012. Andelen hvor barnet bor fast hos mor, gikk ned fra 84 prosent i 2002 til 66 prosent i 2012. Andelen hvor barnet bor fast hos far, lå mer eller mindre fast på 7–8 prosent. Månedlig samvær mellom samværsforelder og barn økte fra i gjennomsnitt 6,5 dager i 2002 til 8,6 dager i 2012.20

11.3.3.2 2017: Systematisk oversikt over studier

Folkehelseinstituttet (FHI) utarbeidet i 2017 på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) en systematisk oversikt over studier som kan si noe om konsekvenser av ulike bostedsordninger for barn.21

FHI påpekte at det kunne påvises et mønster i resultatene knyttet til alder på barna: For barn over tre år som overnatter (mer), så det ut til å være flere positive resultater, mens for barn under tre år som overnatter (mer), så det ut til å være flere blandede og også negative resultater. FHI hadde imidlertid svært lav tillit til resultatene, blant annet fordi studiene var observasjonsstudier med kun tverrsnittdata.22

Det fantes per 2017 altså ikke, verken i Norge eller internasjonalt, forskning som sier noe pålitelig om konsekvenser eller effekter av delt fast bosted eller overnattinger for barn. FHI fant ingen studier med et longitudinelt design, kontrollgruppe og oppfølgingsmåling av det samme utfallsmålet. FHI anbefalte derfor i rapporten at det prioriteres å gjennomføre longitudinelle studier dersom man ønsker bedre empiri som kan si noe om spørsmålet om konsekvenser (effekt) av delt bosted for barn. FHI anbefalte videre å se på spørsmål knyttet til samspillseffekter – slik som delt bosted og konflikt.

11.3.3.3 2019: Rapport om barns bo-ordninger

Institutt for samfunnsforskning (ISF) publiserte i 2019 en rapport om forskning på barns bo-ordninger etter foreldrenes samlivsbrudd.23 Rapporten omfattet tre delstudier: en barnestudie om barn og unges erfaringer med delt fast bosted, en barnehagestudie av hvordan barnehagen involveres når barn har delt fast bosted, og en analyse av hva som kjennetegner foreldre som bor forholdsvis nær hverandre og har delt fast bosted for barna, og av forskjeller i samarbeid og konfliktnivå mellom foreldre med ulike bo-ordninger for barna.24

Barnestudien bidro med kvalitativ forskning om barn og unges erfaringer med delt fast bosted gjennom intervjuer med 35 barn og ungdommer i alderen 9 til 19 år som hadde eller hadde hatt delt bosted. Informantene oppga at den viktigste grunnen for å ha delt fast bosted var å ha en nær hverdagsrelasjon til begge foreldrene, og dette er i tråd med andre kvalitative studier med barn som informanter.25 I ISF-studien oppga informantene at de opplevde delt fast bosted som en rettferdig ordning for foreldrene. Delt fast bosted der begge foreldrene ønsker å ivareta omsorgen for dem, sa de også at var en bekreftelse på å være elsket. Oppsummeringsvis ble det påpekt at barnas beskrivelser viste til noen betingelser som må være til stede for at delt fast bosted skal være en god ordning fra barnas ståsted. Blant disse var barnets medbestemmelse, nærhet mellom boligene og lite krangling mellom foreldrene. Denne undersøkelsen viste også at ungdommene fant det mer besværlig å ha delt fast bosted enn det yngre barn gjorde, noe som også andre studier i de nordiske landene har konkludert med.26

Gjennom en kvantitativ studie analyserte ISF hvilke faktorer som fremmer og hemmer delt fast bosted blant foreldre som bor nær hverandre, og forskjeller i samarbeid og konfliktnivå mellom foreldre med ulike bo-ordninger.27 Faktorer som ble fremhevet som fremmende for delt fast bosted, var blant annet kort reisetid mellom foreldrenes boliger.

Når det gjelder forskjeller i samarbeid og konfliktnivå mellom foreldrene, var det i undersøkelsen litt færre som rapporterte om konflikter med barnets andre forelder når barnet hadde delt fast bosted, enn når barnet bodde fast hos mor. Mødre som hadde delt omsorgsarbeidet likt med barnets far mens de bodde sammen, rapporterte om bedre samarbeid og mindre konflikter med barnets far enn mødre som hadde stått for det meste av omsorgsarbeidet selv. Analysene påviste ikke utvikling over tid eller årsakssammenhenger, men ga informasjon om variasjon i samarbeid og konflikt mellom foreldre som har ulike bostedsordninger for sine barn.

I rapporten ble det identifisert en rekke områder der det er behov for mer kunnskap, blant annet erfaringene til barn som bor fast hos én forelder.28

11.3.3.4 Kunnskapsstatus

11.3.3.4.1 Barns erfaringer

I Institutt for samfunnsforsknings (ISF) arbeid med rapporten om delt fast bosted (2019) gjennomgikk forskerne nasjonal og internasjonal forskning og konkluderte med at kunnskapen om hvordan barn selv erfarer det å veksle mellom to hjem, er begrenset.29

Blant de kvalitative undersøkelsene ISF trakk frem, og som også ga et viktig grunnlag for Strandbakken-utvalget i arbeidet med NOU 2008: 9, er Skjørten og kollegers undersøkelse fra 2006–2007.30 Basert på en spørreundersøkelse blant foreldre og intervjuer av barn om erfaringer med delt fast bosted trakk Skjørten hovedkonklusjonen at delt fast bosted kan fungere bra for mange barn, men at de ikke hadde hold for å konkludere med at delt fast bosted vil fungere bra for alle eller de fleste barn. Tvert imot fant de at for noen barn og foreldre er delt fast bosted en problematisk ordning. De mente at utgangspunktet i valget av bostedsløsninger måtte være prinsippet om å vurdere barnets beste konkret ut fra hvert enkelt barns situasjon.

ISF pekte videre på at forskere i andre land senere har fremmet lignende synspunkter. De viste til at et fellestrekk ved studier med barn som informanter er den store betydningen barna gir til relasjonen de har til hver av foreldrene, og det ser ut til at denne relasjonen kan styrkes gjennom delt fast bosted. De pekte videre på en dansk undersøkelse om «delebarn» som finner at disse utsettes for en ekstra belastning, men at barn likevel kan håndtere det å ha to hjem gitt at en del forhold, som reisevei og foreldrenes konfliktnivå, er ivaretatt, samt at ungdommer finner det mer besværlig å ha delt fast bosted enn yngre barn.31

ISF påpekte at det er få studier av små barns erfaringer med delt fast bosted og få studier av eldre barns erfaringer med lang oppvekst med delt fast bosted. De påpekte også at mange internasjonale studier ikke uten videre kan overføres til norsk kontekst. En del barn som plasseres i gruppen med delt fast bosted i mange internasjonale studier, er i norsk sammenheng barn som bor fast hos enten mor eller far og har utvidet eller vanlig samvær med den andre forelderen.

11.3.3.4.2 Sammenheng mellom barns boforhold og ulike utfall for barna

ISF viste i sin gjennomgang til at selv om det er gjort få studier av barns erfaringer med ulike bo-ordninger, er det gjennomført omfattende internasjonal forskning på sammenhengen mellom barns boforhold etter samlivsbrudd og ulike utfall for barna.

Forskerne trakk frem følgende hovedfunn fra litteraturen om denne kvantitative forskningen:

ISF påpekte at et gjennomgående funn er at barn med delt fast bosted kommer bedre ut på en rekke indikatorer enn dem som bor fast hos den ene forelderen, men at bildet ikke er helt entydig. Det ble også understreket at det er en del metodiske utfordringer knyttet til disse studiene. Kanskje aller viktigst er utfordringene med å skille mellom årsakssammenhenger og statistiske sammenhenger. For eksempel er det vist at foreldre med delt fast bosted ofte har høyere inntekt og utdanning enn dem med andre bo-ordninger, selv om mønstret er blitt mindre tydelig over tid.32 Det betyr ikke at delt fast bosted gir høyere inntekt og utdanning. Barn som har delt fast bosted og foreldre med høyere inntekt og utdanning, kan komme bedre ut på mange områder enn dem som bor fast hos én av foreldrene, som kanskje har lavere inntekt og utdanning, uten at det dermed er påvist at bo-ordningen er det som påvirker utfallet.

ISF oppsummerte med at det foreligger en rekke studier som gjennomgående finner en positiv sammenheng mellom delt fast bosted og ulike dimensjoner av barns livskvalitet. Studiene viser ifølge ISF at barn med delt fast bosted er generelt bedre tilpasset og har bedre familierelasjoner, bedre selvbilde, bedre emosjonell tilpasning og mindre atferdsproblemer enn barn som har skilte foreldre og bor fast i ett hushold. Studiene finner ifølge ISF heller ikke store forskjeller mellom barn med delt fast bosted og barn uten skilte foreldre.

Det er også gjennomført metastudier som drøfter situasjonen for barn i familier med høyt konfliktnivå mellom foreldrene. En nyere amerikansk metastudie (Mahrer et al. 2018) finner at barn med delt foreldreskap/bosted kommer dårligere ut når konfliktene vedvarer, men ikke der konfliktene er knyttet til brudd og de første par årene etter dette. Det påpekes at det ikke kan trekkes entydige konklusjoner.33

I en metaanalyse av 60 enkeltstudier fra ulike land finner Nielsen (2018) at barn med delt fast bosted skårer bedre på en rekke utfall enn dem som bor fast hos én av foreldrene, også når foreldrene har store konflikter. Dette forklares med at fordelene ved å ha et tett og nært forhold til begge foreldrene veier tyngre enn foreldrenes konflikter.34

En mye omtalt studie er den amerikanske Warshak-rapporten som gir en bred kunnskapsoversikt over forskning om samvær med overnatting for små barn og delte bostedsordninger.35 Rapporten har 7 konsensuspunkter som er underskrevet av 110 fagfolk med ulik fagbakgrunn fra ulike land. Rapportens hovedkonklusjon er at det ikke er grunnlag for å si at deleforeldreskap («shared parenting») og overnatting hos samværspersonen er uheldig, heller ikke for de yngste barna. Det er imidlertid vanskelig å fastslå at det er bedre med deleforeldreskap enn med aleneforeldreskap («sole parenting»), fordi det mangler direkte sammenlignbare saker. Det er lagt stor vekt på hvilke ordninger som bidrar til å hindre at fedrene faller fra, og der kommer deleforeldreskap best ut. Rapporten hevder imidlertid ikke at like mye tid hos hver av foreldrene hindrer frafall enda mer effektivt, og det advares mot at alle familier skal ha samme deling av samværstid. Det er påpekt av noen norske forskere at rapporten har mindre verdi for vurdering av delt fast bosted i Norge fordi «shared parenting» og delt fast bosted er forskjellige ordninger, og fordi USAs skilsmissebefolkning er annerledes enn den norske.36

ISF påpekte i sin oppsummering at et kontroversielt tema innen forskningsfeltet er delt fast bosted for små barn. ISF påpekte at forskningsarbeidene om små barn tidvis er litt normativt ladet og også farget av metodisk uenighet. Forskerne bak studiene deler seg i to grupper med motstridende syn: de som er kritiske til delt fast bosted for små barn,37 og de som mener at denne forskningen ikke er god nok til at man kan trekke en slik konklusjon.38

Som en konklusjon på gjennomgangen av dokumentert kunnskap om sammenheng mellom barns bo-ordninger og ulike utfall for barna skriver ISF:

Forfatterne (både av oversiktsstudier og av enkeltstudier) understreker gjerne at foreliggende studier ikke gir grunnlag for å si noe om kausalitet, altså om hvorvidt det er bostedsordningen i seg selv eller kjennetegn ved foreldre og barn som praktiserer de ulike ordningene, som har betydning for et gitt utfall. Studier av kausalitet stiller store krav til data og metode (longitudinelle data, måling av utfall på flere tidspunkter osv.), noe som sjelden er tilfredsstilt i foreliggende studier. Som nevnt er det imidlertid mange studier som justerer for en rekke demografiske og sosioøkonomiske faktorer, og selv om sammenhengene gjerne svekkes noe i slike multivariate analyser, er det solid grunnlag for å si at også etter kontroll for en rekke relevante forskjeller kommer barn med delt bosted bedre ut på en rekke områder enn barn som bor mest med én av foreldrene. Men fremdeles kan man altså ikke trekke konklusjoner om årsak og virkning, og denne typen studier gir dessuten liten innsikt i hvordan barn selv opplever det å ha delt bosted, og hva som skal til for at delt bosted skal fungere best mulig for barna.39

11.3.4 Utvalgets vurdering

11.3.4.1 Innledning

Utvalget viser til mandatet der det blir pekt på endringene i barneloven ved lov 31. mars 2017 nr. 13 som tar sikte på å likestille foreldrene som omsorgspersoner. Departementet legger i mandatet til grunn at behovet for revisjon av disse reglene ikke er stort, men at utvalget likevel kan foreslå endringer.

Utvalget vil i det følgende først gi en vurdering av kunnskapsstatus i spørsmålet om bruken av delt fast bosted for barn. Dernest vil utvalget kommentere spørsmålet om avtalefrihet i spørsmålet om delt fast bosted og til sist hvilken kompetanse domstolen skal ha i spørsmålet om delt fast bosted for barn.

11.3.4.2 Utvalgets vurdering av kunnskapsstatus for delt fast bosted

I 11.3.3 er det gitt en oversikt over status for kunnskap om delt fast bosted.

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder vurderingen av kunnskapsstatus for delt fast bosted.

Utvalgets flertall, utvalgsmedlemmene Ansar, Bendiksen, Emberland, Lommerud, Selvaag, Sverdrup Dahl og utvalgsleder Frantzen, mener at selv om det må tas mange forbehold, kan det slås fast at delt fast bosted kan være en god ordning for både barn og foreldre når betingelsene ligger til rette. Det ser ut til at de viktigste forutsetningene er at de to foreldrene har tillit til hverandre som omsorgspersoner, og at konfliktnivået mellom dem er lavt og at de greier å samarbeide og holde hverandre orientert om barnets gjøremål. Det er også viktig at de er fleksible og greier å justere ordninger til barnas og familiens samlede behov og i tråd med utvikling og forandringer, at de bor i nærheten av hverandre, slik at nabolag og barnemiljø ligger fast, og at de har råd til å lage to hjem for barna. Det ser videre ut til å være grunnlag for å si at de minste barna vil være ekstra avhengige av at de voksne arbeider sammen for å lage en forutsigbar og sammenhengende tilværelse, slik det også vil være for eldre barn.40

Utvalget mener det er viktig å understreke at forskningen verken gir grunnlag for å slå fast at delt fast bosted er skadelig for barn, at delt fast bosted er best for barn, eller at ordningen virker konfliktreduserende. Uavhengig av forskningsresultater vil det alltid også være utfordringer knyttet til overføring av gruppebasert kunnskap til hvert enkelte barn og hver enkelt familie. Det vil finnes mange ulike svar på hvordan foreldreoppgaven kan videreføres best mulig etter en skilsmisse. Studiene og teoriene kan imidlertid være viktige som bakgrunn for vurderinger i de konkrete enkeltsakene, der et godt hverdagsliv for det enkelte barn er målet.41

Det er etter utvalgets syn viktig å huske på at det normative spørsmålet om delt fast bosted er om det er best for et barn å bo fast hos en forelder og ha samvær med den andre, eller om det er best for et barn å bo fast hos begge foreldrene. Spørsmålet er om det vil være til barnets beste å ha to likeverdige foreldre med lik foreldremyndighet og ha tilnærmet like mye tid med begge foreldrene, eller om det vil være til barnets beste å ha ett hjem og like mye eller varierende tid med foreldrene. Utvalget mener et viktig utgangspunkt er at det ikke finnes ett riktig svar på disse spørsmålene for alle barn. Barn er forskjellige, og foreldre er forskjellige, og det kan finnes mange måter å organisere tilværelsen og familielivet på for familier som ikke bor sammen. Forskningen gir ikke ett fasitsvar.

Utvalget vil peke på at det ikke foreligger oppdaterte oversikter over hvordan familiene organiserer seg etter samlivsbrudd, inkludert andelen foreldre som avtaler og praktiserer delt fast bosted. Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomførte intervjuundersøkelser med foreldre om bosted og samvær i 2002, 2004 og 2012.42 Utvalget er kjent med at SSB på oppdrag for Barne- og familiedepartementet skal gjennomføre en ny undersøkelse om samvær og bosted, som følger opp undersøkelsene av 2002, 2004 og 2012. Denne undersøkelsen vil gi oppdatert kunnskap om hvordan delte familier organiserer seg. Utvalget mener det vil være hensiktsmessig med nye undersøkelser som gir oppdaterte oversikter over hvor mange barn og foreldre som lever med de ulike bo-ordningene.

Både forskere og beslutningstakere har pekt på behovet for mer forskning om delt fast bosted som ordning. Selv om forskning ikke nødvendigvis kan gi klare svar på hvilke ordninger som er best for alle barn og for alle familier, mener utvalget det åpenbart fortsatt er behov for mer forskning på delt fast bosted og andre bo-ordninger og da først og fremst om barns erfaringer med bo-ordningene over tid. For å kunne si noe om hva som mest sannsynlig vil være det beste for de aller fleste barn, må flere uavhengige studier kunne påvise årsakssammenhenger mellom bo-ordninger og ulike utfall for barna. Videre studier kan også bidra til mer kunnskap om hva som er viktige forutsetninger for bostedsordninger. Spesielt barns erfaringer og deres råd til andre barn er etter utvalgets syn viktig å få frem.

Utvalgsmedlem Andersland har følgende særmerknad: Undersøkelsene konkluderer ikke med noen absolutte svar på hvilken ordning som er best. Men flere av undersøkelsene har mange positive funn i favør av delt fast bosted fremfor fast bosted hos bare en av foreldrene.

Her kan det for eksempel vises til Institutt for samfunnsforskning (ISF), som i sin oppsummering nevner at flere studier har funnet en positiv sammenheng mellom delt fast bosted og ulike forhold vedrørende barns livskvalitet. Det gjelder bedre familierelasjoner, bedre selvbilde, bedre emosjonell tilpasning og færre atferdsvansker. Ifølge ISF finner studiene heller ikke store forskjeller mellom de barn som har delt fast bosted, og barn som bor med foreldre hvor samlivet fortsatt består.

Videre vises det til en metastudie av 60 enkeltundersøkelser (Nielsen 2018) hvor det fremkommer at barn med delt fast bosted skårer bedre på en rekke faktorer enn de som bor fast hos en av foreldrene, også når foreldrene har store konflikter. Dette forklares med at fordelene ved å ha et tett og nært forhold til begge foreldrene veier tyngre enn foreldrenes konflikter.

Høyt konfliktnivå mellom foreldrene brukes ofte som et argument mot delt fast bosted. Men delt fast bosted vil kunne ha et potensial for å redusere konfliktnivået ved at foreldrene må samarbeide tettere til beste for felles barn.

Endelig vises til fagartikkel av Eivind Meland og Dag Furuholmen i Tidsskrift for Norsk psykologforening (2020/08). Artikkelen «Trygge familiebånd – også etter skilsmisse» gjennomgår en rekke forskningsresultater og konkluderer med at mest mulig foreldrekontakt er til det beste for barnet.

11.3.4.3 Avtalefrihet er utgangspunktet

Et samlet utvalg mener at det skal være opp til foreldrene å avtale hos hvem barnet skal bo, etter at de har lyttet til barna og vektlagt deres mening. Dagens lovtekst ivaretar etter utvalgets mening denne avtalefriheten og presenterer to likestilte alternativer: at barnet skal bo fast hos en av foreldrene eller hos begge. Etter utvalgets vurdering er det ikke grunnlag for å innføre et utgangspunkt om hvor barnet skal bo. En enighet mellom foreldrene og en tilpasset løsning for hver enkelt familie vil etter utvalgets syn være løsningen som er til det beste for barnet. Utvalget går inn for å videreføre avtalefrihet som hovedregel i den foreslåtte § 7-1 første ledd.

Utvalget kan i grunnen ikke se noen alternativer til at loven bør være helt åpen på dette punktet. Det er foreldrene, etter å ha lyttet til barna, som vet best hvilke løsninger som passer for dem. Slik utvalget leser forskningen på området, er det noen forutsetninger som øker sjansene for at delt fast bosted vil bli en vellykket løsning for barnet, herunder lavt konfliktnivå, godt samarbeid og bosted i nærheten av hverandre. Slik utvalget vurderer det, er det imidlertid ikke hensiktsmessig å skrive inn dette som vilkår for å inngå en avtale om delt fast bosted. Avtalene vil uansett ikke prøves, og det kan være vanskelig å vurdere skjønnsmessige kriterier.

Forskningen belyser også at noen særlige forutsetninger bør være på plass dersom man skal ha delt fast bosted for de minste barna. Utvalget antar imidlertid at foreldre som vil inngå avtale om delt fast bosted for et veldig lite barn, vil være veldig oppmerksomme på dette selv, og dette behøver ikke spesifiseres i loven. Det er heller ikke grunnlag for noen aldersgrense for å inngå avtale om delt fast bosted. Igjen må en avtale om delt fast bosted ta utgangspunkt i barnets helt konkrete forutsetninger og behov.

11.3.4.4 Delt fast bosted og domstolens kompetanse

Et samlet utvalg ønsker å opprettholde rettens adgang til å idømme delt fast bosted. Utvalget mener at det ikke kan utelukkes at delt fast bosted er det beste for barnet, selv om det må antas at det er et relativt høyt konfliktnivå når barnets bosted blir gjenstand for behandling i retten. Utvalget mener derfor det er riktig at domstolen ikke avskjæres fra å kunne idømme delt fast bosted om det i den konkrete saken er det beste for barnet.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt barneloven skal videreføre vilkåret om at det kreves særlige grunner for at retten skal treffe avgjørelse om delt fast bosted, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

Utvalgets flertall (bestående av utvalgsmedlem Ansar, Andersland, Emberland, Lommerud og utvalgsleder Frantzen) foreslår å ikke videreføre barneloven § 36 annet ledd annet punktum om at det må foreligge særlige grunner for at det kan bestemmes delt fast bosted hvis foreldrene ikke er enige om hvor barnet skal bo. Flertallet mener retten bør stå fritt til å avgjøre om barnet skal ha fast bosted hos den ene av foreldrene, eller om det skal være delt fast bosted. Avgjørelsen av fast bosted og om det skal være delt fast bosted, bør treffes på bakgrunn av en konkret vurdering av hva som er det beste for barnet. Flertallet ønsker med dette en endring i terskelen, noe som kan innebære at flere får delt fast bosted idømt. Flertallet merker seg at det ikke oppstilles noe krav om særlige grunner for at domstolene kan bestemme delt fast bosted etter svensk og finsk rett. Dette indikerer at det er fullt forsvarlig å velge en slik regel. I Norge har det vært en markant økning av foreldre som avtaler delt fast bosted. Delt fast bosted har etablert seg som en vanlig bostedsordning.

Det er en del undersøkelser av virkninger av delt fast bosted og ulike samværsordninger. Undersøkelsene gir ikke entydige svar på hva som er best for barna. Undersøkelsene gir likevel en antydning om at delt fast bosted kan være mer aktuelt i noen situasjoner enn i andre. For de helt små barna kan det i noen tilfeller være uheldig med delt fast bosted, for eksempel hvis barnet kun er introdusert for den ene forelderen. Lang reisevei kan også tale mot delt fast bosted, særlig hvis det innebærer at barnet får problemer med å opprettholde kontakten med venner, nærmiljø og å delta på fritidsaktiviteter. Lang reisevei er likevel et spørsmål som først og fremst får betydning for hvor mye barnet skal bo hos hver av foreldrene, og ikke for selve ordningen med delt fast bosted. Høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan tale mot delt fast bosted. Flertallet mener likevel at loven ikke bør gi noen føring med hensyn til hvilken bostedsløsning retten skal bestemme. Disse og andre momenter bør retten vurdere konkret ved avgjørelsen av bostedsordning og ut fra hva som er det beste for barnet.

Flertallet viser også til at det ikke har vært anført at det bør innføres krav om særlige grunner for å bestemme en mer eller mindre omfattende samværsordning. Det betyr at retten kan bestemme fast bosted hos den ene forelderen, med en omfattende samværsordning som innebærer at barnet bor like mye hos hver av foreldrene. Det er noenlunde de samme samarbeidsutfordringene med en slik løsning som med en løsning med delt fast bosted, med tilsvarende regulering av antall overnattinger.

Samværsforelderen treffer en rekke avgjørelser om dagliglivet, og det er også en rekke avgjørelser som følger av foreldreansvaret. Normalt har begge foreldrene foreldreansvar. Det er i sum ikke så mange avgjørelser som ligger under fast bosted. Flertallet kan på den bakgrunnen ikke se at det er tilstrekkelige grunner for å oppstille særvilkår for at retten kan bestemme delt fast bosted. Hvis det kreves særlige grunner, innebærer det at retten må anvende et annet vilkår enn barnets beste for å komme til at det skal være delt fast bosted. Det vil være uheldig.

Flertallet peker også på flertallets forslag i punkt 11.4.3.2 om at det bør ligge under foreldreansvaret å bestemme flytting innenlands. Hvis dette forslaget følges opp, innebærer det at betydningen av fast bosted reduseres i forhold til det som følger av dagens barnelov. En slik endring vil gi et ytterligere argument for å fjerne kravet om særlige grunner for å bestemme delt fast bosted.

Uenighet foreldrene imellom om fast bosted har i en del tilfeller sin bakgrunn i at det ligger til forelderen der barnet har fast bosted, å bestemme flytting innenlands. Videre følger det av barneloven § 37 at det ligger under bostedskompetansen å bestemme om barnet skal være i barnehage, og andre større spørsmål som gjelder dagliglivet. Det har også betydning for bidraget om barnet har fast bosted hos den ene, eller om det er delt fast bosted. Flertallet ser ikke at karakteren av de avgjørelsene som ligger til bostedsforelderen, tilsier et behov for et vilkår om særlige grunner for å bestemme delt fast bosted.

Slik flertallet ser det, vil barnets beste ivaretas best ved at det, på samme måte som for samvær og avgjørelse om foreldreansvaret, ikke oppstilles et krav om særlige grunner for en bestemt bostedsløsning (delt fast bosted). Ved å fjerne kravet om særlige grunner ivaretas også formålet som er fremhevet i mandatet om å fremme likestilling av foreldre som omsorgspersoner og forsørgere.

Utvalgets mindretall, bestående av utvalgsmedlemmene Bendiksen, Selvaag og Sverdrup Dahl, mener at lovens ordlyd skal angi at det skal «særlige grunner» til for å idømme delt fast bosted. Etter mindretallets mening krever delt fast bosted en høy grad av samarbeidsevne mellom foreldrene, all den tid alle beslutninger av vesentlig betydning som gjelder omsorgen for barnet, må tas av foreldrene i fellesskap. Utvalgets mindretall peker på at de foreldrene som bringer sak om barnets bosted inn for retten, ikke har klart å bli enige om bostedsordning utenrettslig, og samarbeidsforholdene vil derfor ofte allerede være utfordrende.

Mindretallet mener som tidligere nevnt at det er riktig at domstolene skal ha anledning til å idømme delt fast bosted, men understreker at det må være i de tilfellene der det vil være klart at dette er til barnets beste. Utvalgets mindretall ønsker å videreføre gjeldende rett, inkludert den snevre unntaksregelen i dagens § 36 annet ledd annet punktum. Begrunnelsen for regelen er at det ikke kan utelukkes at delt fast bosted vil kunne være til barnets beste i enkelte situasjoner selv om en eller begge foreldrene ikke ønsker dette. Ifølge forarbeider og rettspraksis er det ikke tilstrekkelig for å idømme delt fast bosted at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge foreldre. Foreldrene må bo nær hverandre, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjemmene, foreldrene må samarbeide godt om barnet, og barnet må selv trives.43

Etter synet til utvalgets mindretall vil forutsetningene som i dag fremgår av forarbeider og rettspraksis, måtte legges til grunn uavhengig av om det fremgår at det kreves «særlige grunner» for å idømme delt fast bosted eller ikke av lovteksten. Dette er fordi disse forutsetningene er viktige for å kunne hevde at en slik løsning vil være det beste for barnet, når en eller begge av foreldrene ikke ønsker det. Siden forutsetningene uansett må legges til grunn, vil rettstilstanden etter mindretallets syn være tydeligere ved at det oppstilles krav om særlige grunner for å idømme delt fast bosted i bestemmelsen.

Det er etter mindretallets syn viktig at barneloven kan leses av ikke-profesjonelle, og mindretallet mener at det er riktig at forutsetningen om at det skal særlige grunner til for å idømme delt fast bosted, bør komme frem av loven.

Utvalgets mindretall kan heller ikke se at det å ikke inkludere særlige grunner i lovteksten vil fremme likestilt foreldreskap i større grad enn å videreføre dagens lovtekst. Som nevnt over vil de samme forutsetningene være til stede for at domstolen i den konkrete saken skal idømme delt fast bosted.

11.4 Bostedsmyndigheten – beslutninger som kan tas av den barnet bor sammen med

11.4.1 Gjeldende rett

Avgjørelseskompetanse etter barneloven er betinget av om den aktuelle forelderen har del i foreldreansvaret, av om barnet har fast bosted hos forelderen, eller om forelderen har samværsrett.

Barneloven § 37 gir regler om hvilke avgjørelser som kan tas av den barnet bor fast sammen med. Den av foreldrene som barnet bor fast sammen med, kan ta avgjørelser som gjelder den daglige omsorgen for barnet, blant annet om barnet skal gå i barnehage, flytte innenlands, og andre større avgjørelser om dagliglivet. Se for øvrig tabell 10.1, inntatt i kapittel 10.3.2.2.

Etter barneloven § 37 ligger retten til å flytte med barnet innenlands til den barnet har fast bosted hos. Dersom barnet har delt fast bosted, må foreldrene være enige om alle store avgjørelser om barnet og dermed også om barnet skal flyttes til en annen del av landet. Men også der barnet bor fast sammen med den ene og den andre forelderen har samvær, er det visse vilkår for flytting innenlands. Etter § 42 a første ledd skal forelderen som ønsker å flytte med barnet i eller ut av Norge, der det er avtale eller avgjørelse om samvær, varsle den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen. Av § 42 a annet ledd følger det at dersom foreldrene ikke er enige om flyttingen, må den av foreldrene som vil flytte med barnet, kreve mekling etter § 51.

Spørsmålet om hvem som skal måtte samtykke for at barnet skal flytte er vurdert flere ganger i tidligere utredninger og proposisjoner.

I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus gikk flertallet inn for at avgjørelsen om å flytte med barnet skulle legges inn under beslutningsmyndigheten som følger av foreldreansvaret. I forslaget lå en forutsetning om at flyttingen i vesentlig grad måtte vanskeliggjøre samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter, og at kortere flyttinger dermed ikke skulle kreve samtykke. Videre ble det foreslått et unntak der flytting ville være til barnets beste. Utvalget foreslo også at flyttespørsmålet isolert sett kunne bringes inn for retten for avgjørelse.44

Mindretallet delte seg i dette spørsmålet i to. Det første mindretallet foreslo at det var bostedsforelderen som skulle ha flyttekompetansen, men at det i tillegg skulle være en varslingsplikt. På denne måten skulle samværsforelderen få mulighet til å ta opp spørsmålet i mekling og eventuelt bringe det inn for retten før barnet hadde flyttet. I dette lå også at selve flyttingen kunne bringes inn for retten.

Det andre mindretallet foreslo å beholde flyttekompetansen under bostedsmyndigheten og heller ikke innføre varslingsplikt.

I departementets oppfølging av NOU 2008: 9 ble ikke forslaget fra flertallet om å legge spørsmålet om flytting inn under beslutningsmyndigheten som følger av foreldreansvaret fulgt opp. Derimot gikk departementet inn for å innføre en gjensidig plikt til å varsle om flytting.45 Varslingsfristens lengde ble satt til seks uker.

Bestemmelsen om varslingsplikt ble senere utvidet til å også gjelde ved flytting utenlands, og den ble flyttet til en egen bestemmelse i § 42 a.46

I Prop. 161 L (2015–2016) om likestilt foreldreskap ble blant annet reglene om flytting innenlands gjennomgått. I innledningen til kapitlet om flytting skrev departementet:

Spørsmålet om flytting kan være en kime til konflikt mellom foreldrene, og det bør derfor i større grad legges til rette for at foreldrene i fellesskap kan ta stilling til spørsmålet om barnet skal flytte.47

Departementet vurderte i proposisjonen forskjellige løsninger på hvor flyttekompetansen skulle ligge. Departementet sendte i høringen ut to alternative forslag om flytting. Det første alternativet innebar en videreføring av gjeldende rett, med at bostedsforelderen tar den endelige avgjørelsen om flytting med barnet. Dersom bostedsforelderen flytter uten å varsle, vil retten kunne vurdere dette som dårlig samarbeidsvilje eller manglende evne til å sette barnet først under en eventuell sak om fast bosted. Det ble i alternativ 1 videre foreslått å innføre meklingsplikt ved uenighet om flytting og en presisering i lovteksten om at ny sak kan reises dersom flytting er gjennomført uten enighet mellom foreldrene.

I alternativ 2 ble flyttemyndigheten foreslått lagt til foreldreansvaret. Det ble som i flertallets forslag i NOU 2008: 9 kun foreslått et krav til enighet mellom foreldre i de tilfeller flytting ville kreve vesentlige endringer av samværsordningen for barnet.

Departementet gikk ikke i noen av alternativene inn for at flyttingen i seg selv kunne bringes inn for domstolen som tvistetema.

Etter høringen var departementets hovedinntrykk at nesten alle høringsinstansene som uttalte seg om flyttespørsmålet, var positive til alternativ 1, en videreføring av gjeldende rett med forsterkninger.

Departementet gikk i Prop. 161 L inn for alternativ 1, og det ble deretter gjort lovendringer ved lov 31. mars 2017 nr. 13, som innførte meklingsplikten i § 42 a annet ledd og utvidet varslingsfristen fra seks uker til tre måneder.

Det er ikke knyttet sanksjoner til brudd på varslings- og meklingsplikten ved flytting. I Høyesteretts dom 24. september 2020, HR-2020-1843-A, drøftet Høyesterett konsekvensene av brudd på varslingsplikten. En enstemmig Høyesterett kom til at det rettslige utgangspunktet er at brudd på varslingsplikten ikke i seg selv kan innebære at barnets faste bosted skal gå over fra den forelderen som har flyttet uten å varsle, til den andre, med mindre dette er til barnets beste etter en konkret helhetsvurdering. I den konkrete vurderingen i den aktuelle saken delte Høyesterett seg i et flertall og et mindretall, der flertallet (tre dommere) mente at det fortsatt var til de aktuelle barnas beste å bli boende med sin mor, mens mindretallet (to dommere) mente at barna skulle flytte til sin far.

11.4.2 Nordisk rett

11.4.2.1 Danmark

Etter dansk rett kan den barnet har bopel hos, treffe avgjørelse om overordnede forhold i barnets daglige liv, herunder hvor i landet bopelen skal være.48 Det følger av forældreansvarsloven § 18 at en forelder som vil endre sin eller barnets bopel enten innenlands eller ut av landet, skal varsle den andre forelderen senest seks uker før flytting.

11.4.2.2 Sverige

Der barnet har to «vårdnadshavere», skal disse utøve sine rettigheter og plikter sammen.49 Det er i loven ikke oppstilt et skille mellom beslutningskompetansen mellom forelder som har del i «vårdnaden», og den barnet bor hos. Det følger av forarbeidene at «vårdnadshaverne» ikke kan forutsettes å ta del i alle beslutninger om inngår i den daglige omsorgen av barnet. Videre følger at det er naturlig at hver og en av foreldrene har beslutningskompetanse i slike spørsmål sett hen til hvordan situasjonen ser ut, og til hvordan foreldrene selv har valgt å organisere «vårdnadsansvaret». For øvrig kreves at omsorgshaverne kan enes om spørsmål som berører barnet.50

Avgjørelser om flytting ligger etter svensk rett under foreldreansvaret, slik at foreldre med felles foreldreansvar må være enige for at barnet skal kunne flytte. Det er ikke egne lovbestemmelser om flytting. Hvis foreldrene er uenige om flyttingen, må de eventuelt reise tvist om foreldreansvaret. Det foreligger ingen varslingsplikt før flytting.

11.4.2.3 Finland

I finsk rett er den eller de som har foreldreansvaret («vårdnaden») etter lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt § 5, sammen ansvarlige for de oppgaver som hører til «vårdnaden» om barnet, og fatter sammen beslutninger som gjelder barnet, om ikke annet er bestemt. I den finske loven er det ikke tilsvarende distinksjon mellom bostedskompetanse og avgjørelseskompetanse som følge av foreldreansvaret. Etter dette ligger også avgjørelsen om flytting under foreldreansvaret.51

Foreldre som har felles foreldreansvar, må ta avgjørelser som ligger under foreldreansvaret i fellesskap. Retten kan treffe avgjørelser om innholdet i foreldreansvaret.52 Spørsmålet om barnets flytting er ikke særlig lovregulert.

Etter lovens § 5 skal en forelder som planlegger å flytte med barnet, varsle den andre om mulig tre måneder før flyttingen.

11.4.2.4 Island

I islandsk rett skal forelderen som barnet bor fast sammen med, ta større beslutninger om dagliglivet, blant annet hvor i landet barnet skal bo, valg av barnehage og lignende.53 Hvis det er avtalt eller fastsatt en samværsordning, skal begge foreldre informere den andre dersom de har planer om å flytte, minst seks uker før flyttingen.54 Det er egne regler om flytting til utlandet.

11.4.3 Utvalgets vurderinger

11.4.3.1 Bostedsforelderens avgjørelseskompetanse

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det fortsatt skal ligge til bostedsforelderens avgjørelseskompetanse å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Dette er nærmere omtalt nedenfor.

Utover spørsmålet om flytting innenlands, foreslår utvalget å videreføre innholdet i reglene om hvilke avgjørelser som kan tas av den barnet bor fast sammen med. Dette innebærer at den eller de som barnet bor fast sammen med, har rett til å ta de viktigste avgjørelsene som gjelder omsorgen og dagliglivet.

Utvalget har merket seg at Barneombudet i sitt innspill peker på at det er uklart for mange hvilke beslutninger som ligger i dette. Barneombudet ber i sitt innspill om at utvalget bør vurdere om loven bør gi mer veiledning i form av momenter som skal trekkes inn i vurderingen, eller om det bør være flere eksempler, eventuelt en kombinasjon.

Utvalget mener at det ikke er hensiktsmessig å gi en uttømmende liste over typer avgjørelser som faller inn under bostedsforelderens myndighet. En slik oppregning vil aldri bli fullstendig. Utvalget viser til at spørsmålet først og fremst får betydning der foreldrene har felles foreldreansvar, men barnet bor fast sammen med den ene. Slik utvalget ser det, er det tilstrekkelig veiledning i bestemmelsens ordlyd. Bestemmelsen konkretiserer disse avgjørelsene som de viktigste avgjørelsene som gjelder dagliglivet til og omsorgen for barnet. Utvalget foreslår å knytte inn spørsmål om barnehage og fritidsaktiviteter som eksempler i lovteksten. Andre eksempler som er nevnt i tidligere forarbeider gjelder også etter utvalgets forslag. Se også tabell 10.2, inntatt i punkt 10.3.5.2.1 for en oppdatert oversikt.

11.4.3.2 Innenlands flytting under foreldreansvaret

Et spørsmål som etter gjeldende rett ligger til bostedsforelderen å avgjøre, er spørsmålet om flytting med barnet innenlands.

Utvalgets flertall,bestående av utvalgsmedlem Ansar, Andersland, Emberland, Lommerud og utvalgsleder Frantzen, foreslår å endre loven slik at det hører under foreldreansvaret å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Det hører allerede under foreldreansvaret å avgjøre om barnet skal flytte ut av landet. Forskjellen på innenlandsflytting og flytting til utlandet behøver ikke være så stor. Norge er et langstrakt land, og topografi og transportveier gjør at det kan ta lang tid og medføre høye kostnader å opprettholde kontakt hvis en forelder flytter med barnet. Hvis en forelder flytter fra nord til sør i landet, eller omvendt, kan det bli svært omfattende og kostbare reiser med både fly og andre transportmidler for å gjennomføre et samvær. For samværsforelderen, som også skal betale bidrag, kan reise og oppholdsutgifter i seg selv føre til at det blir helt begrenset samvær. Lignende konsekvenser kan også følge av flytting til eller fra mer tynt befolkede områder i landet. Flertallet viser også til at tilsvarende løsning er valgt i Sverige og Finland, land som også er nokså store i utstrekning og tynt befolket.

Flytting til utlandet er i utgangspunktet mer inngripende enn flytting innenlands. Flytting til utlandet fører til at barnet får bosted i et annet land og dermed en annen jurisdiksjon. Det kan da bli langt mer krevende for forelderen som bor i Norge, å få avgjort spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær. Ved rettsprosesser i utlandet gjelder heller ikke de norske reglene om fri rettshjelp. Ikke minst vil det være krevende å få tvangsgjennomført avgjørelser, enten de er truffet av en norsk domstol eller en utenlandsk domstol. Sett bort fra dette vil det variere hvor store konsekvensene av flytting utenlands blir. Flytting utenlands kan gjelde flytting fra Halden til Strømstad eller andre korte flyttinger over grensen til Sverige eller Finland. Men det kan også gjelde flytting til en annen verdensdel.

Flertallet ser ikke at forskjellene mellom innenlandsflyttinger og flytting til utlandet er så store at det bør være ulike regler. De bør samordnes slik at flytting hører under foreldreansvaret. Under barnelovutvalgets høringsmøte med interesseorganisasjoner var det mange som uttalte seg om reglene om flytting. Det som ble fremhevet som en kime til foreldrekonflikter, var at bostedsforelderen flyttet med barnet uten at partene var enige om flyttingen, og at dette i praksis gjorde samvær svært vanskelig. Det ble fremhevet at flyttingen i mange tilfeller kunne føre til at barnet helt eller langt på vei mistet kontakten med samværsforelderen. Flertallet anser dette som en vektig innvending mot reglene i barneloven. Det er riktignok innført regler om varsel og krav om mekling før flytting, men reglene er likevel ikke innrettet slik at de i tilstrekkelig grad ivaretar samværsforelderens interesser. Til dels vil flytting uten varsel og mekling ikke få konsekvenser for forelderen som flytter. Til dels er problemet at selv om det varsles, og selv om det mekles, er det fortsatt bostedsforelderen som avgjør flyttespørsmålet hvis foreldrene ikke blir enige.

Selv om flyttekompetansen legges under foreldreansvaret, vil ikke dette kunne hindre at den ene forelderen uberettiget flytter til en annen del av landet. Ved å legge flyttekompetansen under foreldreansvaret blir det imidlertid klart at den som flytter uten at foreldrene er enige om det, eller uten at det er bestemt av retten, opptrer rettsstridig. Dette vil trolig føre til færre flyttinger uten at foreldrene er enige, eller uten at retten har bestemt det (se nærmere om særskilt prøving av flyttespørsmålet under).

Slik flertallet ser det, har det ikke betydning for spørsmålet at én av foreldrene ved brudd ønsker å flytte tilbake til sitt opprinnelige hjemsted. Det kan være slik at den ene forelderen har flyttet til et lite sted med begrensede arbeidsmuligheter og der hun eller han har begrenset sosialt nettverk. Synspunktet kan da være at uten mulighet til å flytte med barnet blir denne forelderen tvunget til å bli boende på den andres hjemsted for at barnet skal ha fast bosted hos vedkommende. Flertallet mener imidlertid at selv om bostedsforelderen kan ha forståelige grunner for å ville flytte, bør det ikke være opp til bostedsforelderen å avgjøre flyttespørsmålet alene, fordi andre hensyn taler mot dette.

Når flertallet foreslår at flytting innenlands bør høre under foreldreansvaret, er dette også fordi dette fremmer hensynet til likestilt foreldreskap.

Det bør imidlertid være en grense for hva som skal anses som flytting innenlands. Det er åpenbart at ikke enhver flytting er noe foreldrene behøver å være enige om. Dette gjelder enten spørsmål om innenlands flytting avgjøres av bostedsforelderen, eller det hører under foreldreansvaret. I barneloven er det ikke definert hva som anses som flytting innenlands. Flertallet mener det bør fremgå av loven hva som anses som flytting. Det sentrale er om flyttingen har vesentlig betydning for å kunne fortsette med den bostedsordningen som er avtalt eller bestemt av retten. Det er flere muligheter for å avgrense hva som skal anses som flytting. En mulighet er å legge til grunn at flytting innenfor en kommune ikke anses som flytting etter bestemmelsen. En annen mulighet er å la avstanden være avgjørende. Flertallet mener det siste gir en mest treffsikker regel. Noen kommuner kan være store, andre små. Noen kommuner kan dessuten være splittet av andre kommuner. Flertallet mener det avgjørende bør være om flyttingen innebærer en slik reiseavstand at samvær og bostedsordninger påvirkes vesentlig. Flertallet mener at utgangspunktet bør være at flyttinger som fører til mer enn en times reisevei i privatbil fra det opprinnelige bostedet, bør anses som flytting etter reglene om flytting innenlands. For dem som ikke har privatbil, kan også en slik flytting få vesentlige konsekvenser, men behovet for et noenlunde klart vurderingskriterium taler for å ta utgangspunkt i det som er realiteten for mange. Videre mener flertallet at i de tilfellene der partene bor langt fra hverandre, slik at det uansett må benyttes fly eller kjøretiden er svært lang, bør det avgjørende være om flyttingen fører til økt reisetid. Hvis samværsforelderen bor i Tromsø og bostedsforelderen vil flytte fra Bergen til Trondheim eller fra Bergen til Oslo, er det ikke gode grunner for at samværsforelderen skal samtykke til slik flytting, eller for at retten skal avgjøre spørsmålet. Flertallet har vurdert om kriteriet om reisevei bør fremgå av lovteksten, men mener det er vanskelig å oppstille et enkelt kriterium. Det kan tenkes at en flytting fører til like under én times lenger reisevei i privatbil, men at samværsforelderen ikke har bil, og at det ikke finnes kollektivtilbud. En slik flytting bør anses som flytting etter barneloven. Flertallet mener at de nærmere grensene for hva som skal anses som flytting, må utvikles nærmere i rettspraksis og teori. Lovens kriterium bør være at flytting som vesentlig påvirker samvær og bostedsordninger, anses som flytting etter barneloven. Dette innebærer også at i tilfeller der den ene forelderen kun har ett eller to helgesamvær per måned, vil en lengre flyttevei enn angitt ovenfor i utgangspunktet ikke påvirke samvær og bostedsordninger vesentlig.

Flertallet foreslår å beholde den gjensidige varslingsplikten ved flytting. Varslingsplikten får imidlertid en noe annen betydning når det hører til foreldre med foreldreansvar å beslutte om barnet skal flytte innenlands. Den gjelder imidlertid for foreldre både med og uten foreldreansvar. Varslingsplikten får etter flertallets forslag en særlig betydning for foreldre uten foreldreansvar, som ved varsling tre måneder før flytting kan vurdere å reise sak om å få del i foreldreansvaret for å hindre en flytting. Som etter gjeldende rett knyttes det ikke sanksjoner til brudd på varslingsplikten i seg selv, men det at en forelder ikke overholder plikten til å varsle kan være et moment i en senere sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær, jf. også HR-2020-1843-A.

Utvalgets flertall foreslår imidlertid at den særskilte meklingsplikten ved flytting ikke videreføres. Flertallet viser til at foreldre med felles foreldreansvar må være enige om flytting, men at den som vil flytte, eventuelt kan reise sak for retten om flyttespørsmålet isolert, etter utvalgets forslag. Dette er betinget av forutgående mekling. Foreldre uten foreldreansvar, som blir varslet om flytting og ønsker å reise sak om foreldreansvaret, må også mekle før en forutgående sak om dette.

Utvalgets mindretall,bestående av utvalgsmedlemmene Bendiksen, Selvaag og Sverdrup Dahl, mener dagens rettstilstand bør videreføres, og at kompetansen til å flytte med barnet innenlands bør høre under bostedskompetansen. Som nevnt i punkt 11.4.1 ble forslaget om å legge beslutningen om innenlands flytting under foreldreansvaret sendt på høring for ikke lenge siden. Høringsinstansenes syn den gang gikk med et stort flertall for en videreføring av gjeldende rett, med kompetanse til å beslutte flytting under bostedskompetansen, med forsterkninger.55 Mindretallet viser i all hovedsak til den nylige gjennomgangen av disse reglene.

Etter mindretallets oppfatning er det viktig å hensynta at det i noen tilfeller vil være nødvendig for bostedsforelderen å flytte, og at en overføring av denne kompetansen til foreldreansvaret vil medføre at også foreldre som i praksis har svært liten kontakt med barnet, må være enige i en slik avgjørelse.

Utvalgets mindretall er enig med flertallet i at flytting innad i landet kan være svært inngripende. For utvalgets mindretall er det selvsagt av stor viktighet at barnet får oppfylt sin rett til samvær med samværsforelderen. Etter mindretallets mening vil den allerede gjeldende varslings- og meklingsplikten, samt utvalgets forslag om endring i reisekostnader, i noen grad avhjelpe både flytting uten at samværsforelderen er tatt med på råd, og den økonomiske muligheten til å få gjennomført samværet.

Utvalgets mindretall merker seg argumentet som fremkom i innspillsmøtet om at det oppleves at flere foreldre velger delt fast bosted som løsning for å sikre seg del i flyttekompetansen og ikke nødvendigvis fordi det er den beste løsningen. Etter mindretallets mening vil samme problem kunne oppstå ved å flytte avgjørelsesmyndigheten av hvor barnet skal bo, til foreldreansvaret. Utvalgets mindretall frykter det vil bli flere foreldre som ønsker foreldreansvaret alene. Etter mindretallets vurdering er det svært uheldig om et felles foreldreansvar begjæres oppløst fordi man ikke oppnår enighet om innenlands flytting. Dersom en slik endring resulterer i at flere barn bare har én forelder med del i foreldreansvaret, vil det trolig føre til dårligere samlet foreldrekontakt. I tidligere prosesser med endring av barneloven har man vært svært opptatt av at felles foreldreansvar fremmer likestilt foreldreskap.

Mindretallet vil også påpeke at grensene for hva en flytting innenlands er, vil kunne gi både økte konflikter og uavklarte spørsmål. Når vil det egentlig være snakk om en flytting som omfattes av reglene, og hvor lenge må man bo ett sted før en ny mindre flytting kan aksepteres? Hvor mange slike gradvise flyttinger er ok før reglene om flytting innenlands inntrer?

Utvalgets mindretall viser også til utvalgets forslag om at en forelder kan gå til sak om flyttespørsmålet, se straks nedenfor. Etter mindretallets mening vil dette kunne gi en rettslig vurdering av spørsmålet når det er behov for det, i tillegg til at muligheten for slik sak gjør at enhver flytting tenkes nøye gjennom med tanke på konsekvensene for barnets kontakt med den andre forelderen. I tillegg kan det føre til færre saker om fast bosted som i realiteten bare handler om flyttespørsmålet. Utvalgets mindretall viser også til at gjeldende regel om varslings- og meklingsplikt gir et visst vern mot at bostedsforelderen flytter uten at samværsforelderen får ta del i prosessen.

11.4.3.3 Rettslig prøving av flyttespørsmålet

Et samlet utvalg går inn for at foreldre skal kunne reise sak om flytting med barnet innad i landet, på samme måte som det i dag er mulig å reise sak om flytting ut av landet, jf. barneloven § 56 første ledd tredje punktum.

Utvalget viser til at flere aktører har spilt inn at spørsmålet om flytting innenlands med barnet ofte skaper konflikt mellom foreldre som ikke bor sammen. Flytting innad i landet kan skape store utfordringer i opprettholdelsen av det avtalte eller besluttede samværet. Norge er et langstrakt land, og det kan være både tidkrevende og kostbart å opprettholde samvær når bostedsforelder tar med seg barnet og flytter til en annen kant av landet.

Samtidig er det mange foreldre som kan ha forståelige grunner for å ville flytte. Noen vil kanskje flytte for å kunne ta utdanning eller videreutdanning, andre for å komme nærmere egen familie og nettverk etter samlivsbrudd. Fra myndighetenes side kreves det som hovedregel også en viss mobilitet i spørsmål om dagpenger ved arbeidsløshet mv.56 Det ville ikke være forenelig med ønsket om å finne løsninger til barnets beste dersom foreldre med felles foreldreansvar måtte prøve å få foreldreansvaret alene for å kunne flytte.

Utvalget er opptatt av at flest mulig foreldre har del i barnas liv og har del i foreldreansvaret og de plikter og rettigheter som medfølger. Dette er viktig for å fremme målet om likestilt foreldreskap. Med forslaget fra utvalgets flertall om at myndigheten til å flytte med barnet ligger til foreldreansvaret, blir det derfor viktig med en egen adgang til å gå til sak om selve flyttespørsmålet. Utfallet av en flyttesak vil da bli at begge fortsatt har del i foreldreansvaret, men at forelderen barnet bor hos, enten får flytte med barnet eller ikke.

Utvalget antar at dette forslaget kan føre til noe økt sakstilfang for domstolen, all den tid forslaget forutsetter at domstolen ikke kan avskjære nye saker om flytting til andre steder i landet. Samtidig antar utvalget at en del av sakene om flytting uansett ville kommet opp som spørsmål for domstolene, enten som spørsmål om fast bosted (etter gjeldende rett), eller krav om å få foreldreansvaret alene for å kunne gjennomføre en flytting (etter forslaget fra utvalgets flertall).

Et samlet utvalg ønsker adgang til rettslig prøving av flyttespørsmålet, også for det tilfellet at forslaget fra utvalgets flertall om at flytting med barnet legges til foreldrene med foreldreansvar, ikke foreslås videre i departementets lovforslag til Stortinget. Etter utvalgets vurdering er det et uheldig utslag av gjeldende rett at en forelder med samværsrett som ikke ønsker at barnet skal flytte sammen med bostedsforelderen, ikke har andre muligheter til å stoppe en flytting enn å reise sak om fast bosted hos seg eller delt fast bosted.