6 Migrasjon og kompetanse

Innvandrere utgjør en relativt stor del av den norske befolkningen, særlig i aldre der det er vanlig å arbeide. Blant befolkningen i alderen 20–66 år utgjør innvandrerne nesten 20 prosent. Denne andelen er framskrevet å øke til 25 prosent, eller hver fjerde person, før 2040 (SSBs kildetabell 11667). Siden innvandrere utgjør en betydelig andel av arbeidsstyrken, er kompetansen blant innvandrerne av stor betydning for det generelle kompetansetilbudet i Norge. I dette kapitlet ser vi nærmere på hvilken kompetanse innvandrere tar med seg inn, hvilken kompetanse de og deres barn skaffer seg i Norge, hvilken kompetanse som forsvinner ved utvandring og om innvandrernes arbeidstilbud påvirker kompetansesammensetningen til majoritetsbefolkningen.

Siden 1990 har Norge hatt positiv nettoinnvandring hvert år. Nettoinnvandringen har vært særlig høy i perioden 2006–2014 som følge av arbeidsinnvandring fra nye EU-land. Siden 2007 har antallet utvandringer økt. Figur 6.1 viser inn- og utvandring og nettoinnvandring til Norge for perioden 1951–2017.

Kilde: SSB, faktaside om innvandring, https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring.

I boks 6.1 gis en oversikt over inn- og utvandringen av norske og utenlandske statsborgere til Norge for perioden 2009–2017.

Boks 6.1 Inn- og utvandring blant norske og utenlandske statsborgere

Kilde: SSBs kildetabell 09201.

Afrika – Nettoinnvandring på rundt 5 000 utenlandske statsborgere årlig. Innvandringen har avtatt siden 2015.

Asia – Nettoinnvandring på 10 000–20 000 utenlandske statsborgere årlig, særlig høy innvandring i 2016. Noe utvandring av utenlandske statsborgere, men den er beskjeden sammenlignet med innvandringen.

EU-land i Øst-Europa – Dette er landområdet som har hatt høyest innvandring av utenlandske statsborgere til Norge i perioden 2009–2017. Nettoinnvandringen var høyest i 2011, på drøye 24 000 personer. Nettoinnvandringen avtok deretter. Økende utvandring, den var på mer enn 4 000 personer i 2017. Nettoinnvandringen er likevel fortsatt positiv, med flytteoverskudd på mer enn 7 000 utenlandske statsborgere i 2017.

Norden unntatt Norge – Dette er regionen med høyest inn- og utvandring blant norske statsborgere. Drøye 3 000 norske statsborgere inn- og utvandrer mellom Norge og andre nordiske land årlig. Innvandringen av utenlandske statsborgere fra andre nordiske land har avtatt fra mer enn 12 000 personer i 2011 til rundt 4 500 i 2017. Siden 2016 har nettoinnvandringen fra andre nordiske land vært negativ.

Uoppgitt landgruppe – Det er mange utvandringer det ikke er registret utvandringsland til. Utvandringen til ukjent destinasjon har økt fra drøye 6 000 personer i 2009 til mer enn 11 000 i 2017.

Vest-Europa unntatt Norden – Nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere har avtatt fra drøye 5 000 personer i 2009 til knappe 4 000 personer i 2017. Litt over 1 000 norske statsborgere flytter til og fra denne regionen årlig.

Nord- og Sør- Amerika, Oseania og Øst-Europa unntatt EU-land – Nettoinnvandringen blant utenlandske statsborgere er positiv, på rundt 5 000 personer årlig. Utvandringen er beskjeden.

6.1 Utvandring i et kompetanseperspektiv

I 2017 utvandret 36 843 personer fra Norge. Antallet er nesten like høyt som antallet dødsfall i løpet av samme år. I perioden 2010–2017 har det blitt registrert 277 831 utvandringer (SSBs kildetabell 06913). De fleste som utvandrer, har tidligere innvandret.

Mange som utvandrer, melder ikke fra til Folkeregisteret. Folkeregisteret foretar derfor administrative utregistreringer av personer som utvandret dersom man ikke finner kjent oppholdssted for personen over lengre tid. En relativt høy andel av innvandrerne som utvandrer, har uoppgitt utdanning (Kornstad mfl. 2016). Informasjonen om hvilken formell kompetanse som forsvinner ved utvandring, er derfor ofte mangelfull.

Norske statsborgere som utvandrer, flytter som regel tilbake til Norge, mens utvandrere uten norsk statsborgerskap sjeldent flytter tilbake til Norge igjen (Pettersen 2013).

Utvandringsraten, det vil si antallet registrerte utvandringer per 100 bosatte, har økt fra 0,3 prosent i 1971 til 0,7 prosent i 2011. Utvandringsraten blant innvandrere har imidlertid avtatt fra om lag 8 prosent på begynnelsen av 1970-tallet til rundt 4 prosent i 2011 (Pettersen 2013). Det kan blant annet forklares med at en større andel av innvandrerne i Norge i dag er flyktninger enn på begynnelsen av 1970-tallet, og flyktninger utvandrer sjeldnere enn andre innvandringsgrupper.

6.1.1 Utvandringsrater blant innvandrergrupper

Innvandrergruppene som har høyest utvandringsrater, er de som har kommet til Norge for å studere. I 2013 utvandret 13 prosent av bosatte utdanningsinnvandrere. Personer som har innvandret fra øvrige nordiske land, er også en gruppe som har relativt høy utvandringsrate. Dernest er det arbeidsinnvandrere som i høyest grad utvandrer.

Figur 6.3 viser utvandringsraten for ulike innvandrergrupper i perioden 2004–2013.

Kilde: Kornstad mfl. (2016).

6.1.2 Innvandreres utvandring fra rike land

Utdanningsinnvandrere og arbeidsinnvandrere utvandrer i høyere grad enn flyktninger. Menn utvandrer oftere enn kvinner. Å ha nær familie i opprinnelseslandet øker sannsynligheten for å utvandre. Dette gjelder for de fleste rike land, inkludert Norge (Skjerpen mfl. 2015).

Utdanningsnivå, inntekt og tilknytning til det nye landet har også betydning for innvandreres utvandring fra rike land, men veien sammenhengen går, varierer. På disse områdene er altså ikke forskningen entydig. For Norge gjelder:

• Utdanning – Dette er lite studert i Norge i nyere tid, utover at flere analyser viser at innvandrere med utdanning som innvandringsgrunn har høyere utvandringsrater enn andre innvandringsgrupper.

• Inntekt – Betydningen av inntekt har også i liten grad blitt studert i Norge i nyere tid. Longva (2001) finner at blant innvandrere fra OECD-land er utvandringen høyest blant personer med aller høyest eller aller lavest inntekt.

• Arbeidsmarkedstilknytning – Innvandrere med svak tilknytning til arbeidslivet utvandrer oftere enn dem som er i arbeid. Bratsberg mfl. (2005) har funnet at å være i jobb halverer sannsynligheten for å forlate landet i løpet av påfølgende år.

• Tilknytning til Norge – Betydningen av tilknytning til Norge som drivkraft bak innvandreres utvandring har også i liten grad blitt forsket på. Tilknytning kan riktignok være vanskelig å måle. Ofte måles det ved oppnådd statsborgerskap. Utvandring etter oppnådd norsk statsborgerskap forekommer sjeldent i Norge (Pettersen 2013).

6.1.3 Makroøkonomiske drivkrefter for utvandring blant innvandrere

Forskjeller i inntektsnivået mellom Norge og opprinnelsesområdet ser ut til å påvirke utvandringen av innvandrere fra Vest-Europa og andre rike land (landgruppe 1) og Afrika, Asia mfl. (landgruppe 3), men de påvirker ikke signifikant innvandrere fra østeuropeiske EU-land (landgruppe 2).1 Dersom inntektsforskjellene mellom Norge og landene i henholdsvis landgruppe 1 og 3 blir mindre, bidrar det til å øke utvandringen blant innvandrere fra disse områdene (Skjerpen mfl. 2015), se tabell 6.1.

Utvandringen av innvandrere fra østeuropeiske EU-land (landgruppe 2) ser ut til å øke dersom arbeidsledigheten i Norge øker. Derimot ser det ikke ut til at innvandrere fra landgruppe 1 blir påvirket av arbeidsledigheten i Norge. En mulig tolkning er at innvandrere fra østeuropeiske land i større grad blir rammet ved økt ledighet i Norge, og at noen av dem da drar hjem til eget land eller flytter til et annet land.

Utvandringen blant innvandrere fra landgruppe 1 ser ut til å øke dersom arbeidsledigheten i opprinnelsesområdet reduseres. Derimot ser det ikke ut til at utvandringen blant innvandrere fra landgruppe 2 blir påvirket av arbeidsledigheten i opprinnelsesområdene.

Tabell 6.1 oppsummerer betydningen av makroøkonomiske drivkrefter for utvandring blant innvandrere fra de tre landgruppene. «Ja» betyr at utvandringen øker, gitt at det makroøkonomiske forholdet inntreffer.

6.2 Innvandring og kompetanse

De fleste innvandrere som har kommet i perioden 1990–2017 har kommet som arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere eller flyktninger, se figur 6.4. Informasjonen om kompetansen deres er ofte mangelfull. Per 1. oktober 2017 manglet SSB opplysninger om utdanningsnivået til 26 prosent av innvandrerne som er 16 år og eldre. Det er hovedsakelig utdanning som er fullført i utlandet før innvandring til Norge som SSB mangler opplysninger om. Det er størst mangel på utdanningsopplysninger blant arbeidsinnvandrere. Det er ikke obligatorisk for EØS-borgere å svare på spørsmål om utdanning i UDIs elektroniske registreringsordning. Fra og med 2014 har SSB beregnet utdanningsnivået til innvandrere som de har manglende opplysninger om ved hjelp av en metode som «imputerer» utdanning ved hjelp av andre registeropplysninger. Dette fører til at SSB kan presentere statistikk for innvandrere på aggregert nivå, men ikke på individnivå (SSB 2018).

Tallene i figuren gjelder førstegangsinnvandringer blant innvandrere med ikke-nordisk statsborgerskap.

Kilde: SSBs kildetabell 07113.

6.2.1 Utdanningsinnvandring

Utdanningsinnvandrere utgjør en relativt liten andel av alle innvandrere. Antallet utdanningsinnvandrere økte jevnt fra 2000 til 2011, og har avtatt noe siden 2013. Mens europeere utgjorde den største gruppen av utdanningsinnvandrere frem til 2006, har asiater utgjort den største gruppen siden, se figur 6.5.

Tallene i figuren gjelder førstegangsinnvandringer blant innvandrere med ikke-nordisk statsborgerskap. Utdanning som innvandringsgrunn inkluderer studenter, au pairer og praktikanter. Personer med uoppgitt landbakgrunn og statsløse er ikke med i figuren.

Kilde: SSBs kildetabell 07113.

Om lag 20 prosent av dem som kom til Norge for å ta utdanning ved et universitet eller høyskole i perioden 2000–2004, bodde fortsatt i Norge i 2011. Personer som innvandret til Norge for å ta utdanning ved et universitet eller høyskole mellom år 2000 og 2010 og som bodde i Norge i 2011, hadde ofte høy yrkesdeltakelse og jobber med høye kompetansekrav. Nesten halvparten av utdanningsinnvandrerne fra EU/EØS (utenom Norden) hadde akademiske yrker. Blant utdanningsinnvandrerne fra land utenfor EU/EØS var andelen i akademiske yrker på rundt 40 prosent (Tronstad og Andreassen 2013).

Antallet utenlandske statsborgere som avlegger sin doktorgrad i Norge har økt fra 326 i 2010 til 581 i 2017 (NIFU, doktorgradsregisteret). Om lag halvparten av de utenlandske statsborgerne som avla sin doktorgrad i Norge på 2000-tallet, var yrkesaktive i Norge to år etter disputasåret (Olsen 2013). De fleste som tok doktorgrad i samfunnsvitenskap utvandret, mens to av tre som tok doktorgrad i et teknologisk fag var sysselsatt i Norge to år etter disputasåret.

6.2.2 Utdanningsnivå etter innvandringsgrunn

Omfanget av arbeidsinnvandring og familiegjenforening er betydelig større enn utdanningsinnvandring. Derfor har de fleste innvandrere med høyskole- eller universitetsutdanning kommet som arbeidsinnvandrere eller gjennom familiegjenforening, selv om andelen blant dem med høyere utdanning er varierende.

Antallet arbeidsinnvandrere over 16 år med lang, høyere utdanning var i 2017 beregnet til å være på 43 404 personer (SSBs kildetabell 11291). Figur 6.6 viser antall innvandrere over 16 år i Norge i 2017, fordelt etter innvandringsgrunn og høyeste fullførte utdanningsnivå. Blant dem som har kommet gjennom familiegjenforening eller flukt, har relativt mange grunnskoleutdanninger. Blant arbeidsinnvandrerne har mange videregående opplæring.

Tallene gjelder per 1. oktober 2017. Statistikk over innvandringsgrunn omfatter innvandrere som har flyttet til Norge første gang i 1990 eller senere som ikke-nordiske statsborgere. Personer som har innvandret av andre eller ukjente årsaker er ikke med i figuren. Personer med fagskole, ingen eller uoppgitt utdanning er heller ikke med i figuren. Fra og med 2014 har SSB beregnet utdanningsnivået til innvandrere som de har manglende opplysninger om.

Kilde: SSBs kildetabell 11291.

Arbeidsinnvandrere har høyere sysselsetting enn utdanningsinnvandrere, familieinnvandrere og flyktninger. I 2017 var 76 prosent av arbeidsinnvandrerne i aldersgruppen 15–74 år sysselsatt, mens andelen for flyktninger var 48 prosent (IMDi 2019). Arbeidsinnvandrere i aldersgruppen 15–74 år har høyere sysselsetting enn befolkningen eksklusive innvandrere (SSB 2019). Sysselsetting etter innvandringsgrunn i mindre alderskategorier er ikke åpent tilgjengelig.

6.2.3 Utdanningsnivå blant innvandrere og norskfødte av innvandrerforeldre

Både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert blant dem med grunnskole som høyeste fullførte utdanning og blant dem med lang universitets- og høyskoleutdanning. De er underrepresentert blant dem med videregående utdanning, se figur 6.7.

«Den øvrige befolkningen» er alle som ikke er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Fra og med 2014 har SSB beregnet utdanningsnivået til innvandrere som de har manglende opplysninger om.

Kilde: SSBs kildetabell 09430.

Internasjonalt pågår det forskning om seleksjoner fra opprinnelseslandene og systemer for integrering i destinasjonslandene og hvilke innvirkninger dette har på etterkommernes utdanningsutfall (se f.eks. Van De Werfhorst og Heath 2018 og Feliciano og Lanuza 2017). Dette har vi foreløpig lite kunnskap om i Norge.

6.2.4 Fagfelt i utdanningen til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre

For 37 prosent av innvandrerne i aldersgruppen 25–49 år har vi ikke informasjon om hvilket fagfelt de har utdanning innenfor (SSBs kildetabell 09430).

Norskfødte med innvandrerforeldre som har kort, høyere utdanning, er overrepresenterte i økonomiske og administrative fag. De er underrepresenterte i lærerutdanninger og i pedagogikk, se figur 6.8

Fra og med 2014 har SSB beregnet utdanningsnivået til innvandrere som de har manglende opplysninger om.

Kilde: SSBs kildetabell 09430.

Norskfødte med innvandrerforeldre som har lang, høyere utdanning skiller seg spesielt ut fra majoritetsbefolkningen som har lang, høyere utdanning, ved at de oftere velger helsefag, slik som medisin- og tannlegestudier. Nesten 40 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre med lang, høyere utdanning har tatt helse-, sosial- eller idrettsfag, mot 16 prosent i majoritetsbefolkningen, se figur 6.9.

Fra og med 2014 har SSB beregnet utdanningsnivået til innvandrere som de har manglende opplysninger om.

Kilde: SSBs kildetabell 09430.

Nyutdannede personer med høy formell kompetanse og innvandringsbakgrunn må ofte vente lengre enn majoritetsbefolkningen før de får relevant jobb. De får også oftere lavere lønn og har høyere risiko for å være overkvalifisert enn personer i majoritetsbefolkningen med tilsvarende kompetanse (Ziesler og Frøyd 2017, Drange og Helland 2017, Drange 2013). I profesjonene, spesielt i helseprofesjonene, er dette annerledes. Leger og tannleger med minoritetsbakgrunn har omtrent lik sysselsetting og inntekt som sine kollegaer i majoritetsbefolkningen. Drange og Helland (2017) peker på flere mulige forklaringer: Lovregulerte profesjonsyrker innebærer at staten bekrefter at en kandidat tilfredsstiller visse fagkrav. At det utdannes et begrenset antall personer til yrker med klare, formelle utdanningskrav, er ifølge forskerne også av betydning. Fagorganiseringen innenfor profesjonene er ofte høy, noe som ifølge forskerne reduserer muligheten for diskriminering ved opprykk, ansettelse og lønnsfastsettelse. Profesjonsutdanningene inneholder også ofte praksisperioder, noe som kan gi erfaring og kontakter. Forskerne hevder at det kan være positivt for minoritetsstudenter som ikke alltid har like store nettverk som majoritetsstudenter. Riktignok er det forskjeller mellom profesjonene, der helseprofesjonene skiller seg ut med minst forskjell i lønn og sysselsetting blant personer med og uten innvandringsbakgrunn, mens det i ingeniøryrkene er større forskjeller (Ziesler og Frøyd 2017, Drange og Helland 2017). Det er også grunn til å tro at kompetansen til leger og sykepleiere er mer overførbar mellom land enn kompetansen til f.eks. lærere, jurister og sosionomer.

6.3 Innvandring og kompetanse i et regionalt perspektiv

Innvandrere i Norge har blitt mer regionalt spredt siden tusenårsskiftet. Mye av denne endringen kommer fra økt arbeidsinnvandring fra Europa i forbindelse med EU-utvidelsen kombinert med økt etterspørsel etter arbeidskraft i store deler av landet. Mens nesten hver tredje innvandrer i Norge bodde i Oslo i år 2000, bor mindre enn hver fjerde i Oslo i 2018. En forholdsvis større andel av innvandrere bor nå i Akershus, Hordaland, Møre og Romsdal, Rogaland og Trøndelag (SSBs kildetabell 05182). For den øvrige befolkningen er det motsatt: En litt høyere andel bor i Oslo (11 prosent i 2018 mot 10 prosent i 2000), og ellers er endringen i fordelingen mellom fylkene relativt liten (SSBs kildetabell 06913 og 05182).

Andelen av de sysselsatte som er innvandrere er høyest i de mest sentrale kommunene, slik det kommer frem av figur 6.10. Veksten i antall sysselsatte som er innvandrere har derimot vært størst i mindre sentrale kommuner i senere år. I de minst sentrale kommunene har antallet sysselsatte som er innvandrere mer enn doblet seg, mens antallet sysselsatte som ikke er innvandrere har gått ned for perioden 2008–2017, se figur 6.11.

Data for kommuner i Trøndelag og for Larvik, Holmestrand og Færder mangler.

Kilde: Sysselsatte: SSBs kildetabell 11607. Sentralitetsnivåer: Sentralitetsindeks hentet fra SSBs nettsider: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/ny-sentralitetsindeks-for-kommunene.

Data for kommuner i Trøndelag og for Larvik, Holmestrand og Færder mangler.

Kilde: Sysselsatte: SSBs kildetabell 11607. Sentralitetsnivåer: Sentralitetsindeks hentet fra SSBs nettsider: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/ny-sentralitetsindeks-for-kommunene.

Innvandring til distriktene har fått økt oppmerksomhet i senere år fordi det har bidratt til å dekke arbeidskraftsbehov og dempe befolkningsnedgangen (se eksempelvis Søholt 2016). Søholt mfl. (2015, 2018) fant at mange innbyggere og arbeidsgivere i rurale strøk oppfatter innvandrere som verdifulle for den lokale økonomien. Arbeidsgivere og NAV er imidlertid usikre på hvordan de kan gå frem for å kartlegge kompetansen til den lokale innvandrerbefolkningen. Gjennom intervjuer med arbeidsgivere i distriktskommuner kommer det også frem at ulik arbeidskultur og språkproblemer kan stå i veien for effektiv inkludering (Søholt mfl. 2014).

Røed mfl. (2011) har gått gjennom flere analyser av mannlige innvandreres og innfødtes flytting mellom fylker som respons på fylkesvise forskjeller i arbeidsledighet og lønn. Perioden de har studert er midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet. De finner at sannsynligheten for at arbeidsinnvandrernes første bosetting finner sted i et bestemt fylke, øker ved lav ledighet. Ved å studere flyttemønstrene over fylkesgrenser, finner de at flyktninger og arbeidsinnvandrere i stor grad flytter i retning av fylker med høyere lønn og lavere ledighet enn fylket de flyttet fra. Sammenliknbare analyser for innfødte menn gir ingen signifikante sammenhenger mellom flyttemønstre og fylkesvise forskjeller i ledighet og lønn. Ved å studere heltidsarbeidende menn som jobber i en virksomhet som nedlegges eller nedbemannes, finner de at innvandrere2 har høyere sannsynlighet enn innfødte for å flytte fra fylket der nedleggelsen eller nedbemanningen fant sted. Alt i alt tyder studiene deres på at innvandring til Norge har bidratt til å øke arbeidsstyrkens generelle geografiske mobilitet, som har bidratt til å redusere regionale ubalanser i arbeidsmarkedet og dermed gitt en effektivitetsgevinst.

Boks 6.3 Innvandrere som jobber som fastleger i distriktene

Antallet innvandrere som jobber som fastleger i Norge har nesten doblet seg fra 2002 til 2017. I de minst sentrale kommunene er hver tredje fastlege en innvandrer, mot 20 prosent nasjonalt. De fleste utenlandske fastleger er likevel i de mer sentrale kommunene, siden de fleste leger er i sentrale kommuner, se figur 6.12.

Kilde: SSBs kildetabell 07387.

6.4 Innvandring, rekruttering og kompetansesammensetning

Økt innvandring fører ofte til at arbeidsstyrken i mottakerlandene endrer sin kompetansemessige sammensetning (Røed og Schøne 2007). Resultater fra en studie i Norge tyder på at høy innvandring til bygge- og anleggsnæringene har ført til at elever i større grad valgte denne type utdanning bort (Brekke mfl. 2013). Resultatene tyder på at endringer i konkurransesituasjonen på arbeidsmarkedet relativt raskt påvirker sammensetningen av arbeidstilbudet. Forfatterne viser til at dette kan ha positive og negative sider. Det kan være positivt fordi det viser at arbeidstakere er ganske fleksible og tilpasningsdyktige, og slik sett raskt kan rette opp i ubalanser mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet. Det kan være negativt fordi vi kan få mangel på kompetanse hvis innvandrerne flytter ut.

Fra 2008 til 2014 har det vært nullvekst i antall sysselsatte innenfor næringer som sjeldnere stiller krav til formell, høyere utdanning. Dette gjelder blant annet jordbruk, industri, bygge- og anlegg, varehandel, transport, servering, utleie av arbeidskraft og personlig tjenesteyting. I disse næringene samlet har sysselsettingen gått ned blant personer som ikke er innvandrere, mens den har økt blant innvandrere. I de andre næringene, som oftere stiller krav til formell, høyere utdanning, har sysselsettingen økt, både blant innvandrere og ikke-innvandrere (SSBs kildetabell 11613, gjelder sysselsatte som er registrert bosatt i Norge, 20–66 år).

Til tross for denne utviklingen er det liten forskjell mellom innvandrere og innfødte i Norge med hensyn til andel som jobber i lavkompetanseyrker, se figur 6.13. Bildet er det samme i Storbritannia og Estland, mens i de fleste andre OECD-land er det en mye høyere andel innvandrere enn innfødte som jobber i lavkompetanseyrker. I de fleste OECD-land er det særlig innvandrere med utdanning fra utlandet som jobber i lavkompetanseyrker. I lavkompetanseyrker inngår blant annet renholdspersonell og arbeidere innenfor landbruk, skogbruk og fiske, bygge- og anlegg, transport, service og salg.

Lavkompetanseyrker (low skilled occupations) er definert som yrker under ISCO-kode 9, dvs. «elementære yrker».

Kilde: OECD (2018b).

En studie av personer født i Norge mellom 1960 og 1980 finner sterke indikasjoner på at norskfødte fra lavinntektsfamilier har fått lavere relativ inntekt og lavere arbeidsmarkedsdeltakelse som følge av innvandring fra lavinntektsland (Hoen mfl. 2018). Innvandrere fra lavinntektsland jobber ofte i segmenter av arbeidslivet som har vært dominert av norskfødte fra lavinntektsfamilier, slik at det har blitt hardere konkurranse om disse jobbene. Norskfødte fra lavinntektsfamilier har imidlertid blitt positivt påvirket av innvandring fra høyinntektsland ved at den relative inntekten og sysselsettingen har gått opp. Siden mesteparten av innvandringen til Norge siden begynnelsen av 2000-tallet har vært fra lavinntektsland, har den totale innvandringen til Norge påvirket inntekten og sysselsettingen til norskfødte fra lavinntektsfamilier negativt.

6.5 Migrasjon, ferdigheter og språk

OECD (2018b) har kartlagt ferdighetene til den voksne innfødte og utenlandsfødte befolkningen i en rekke OECD-land gjennom bruk av data fra PIAAC. I alle deltakende OECD-land bortsett fra Chile har utenlandsfødte personer i gjennomsnitt lavere lese- og skriveferdigheter, numeriske ferdigheter og evne til problemløsning med IKT enn det innfødte har. I Norge og en rekke andre land er forskjellen i ferdigheter nokså stor, mens den er mindre i land som New Zealand og Australia. Norge ligger omtrent midt i gruppen av land når det gjelder ferdigheter for utenlandsfødte. Utenlandsfødte i Norge har høyere skår enn hva utenlandsfødte i Danmark, Sverige og Finland har.

Merk at skalaen begynner på 200. Belgia dekker bare Flandern, Storbritannia dekker bare England og Nord-Irland. De utenlandsfødte er testet i språket i landet der de bor, ikke i språket i landet de har flyttet fra.

Kilde: OECD (2018b).

I Norge, Sverige og Danmark har mange innvandrere morsmål som er svært ulike de skandinaviske språkene. I Spania og Chile, derimot, kommer mange av innvandrerne fra andre spansktalende land. Skandinavia har derfor en stor, gjennomsnittlig språkavstand mellom innvandrere og innfødte, mens den er liten i Spania og Chile. I de fleste landene er det imidlertid variasjon, ved at noen innvandrere har språklig nærhet til tilflyttingslandet og andre ikke.

Estimater for Australia, Tyskland og Russland mangler på grunn av mangel på språk-variabler. Beregningen av språkavstanden er gjort på bakgrunn av Levenshtein Distance og ASJP-programmet (se OECD (2018b: 80) for nærmere beskrivelse).

Kilde: OECD (2018b).

6.6 Drøfting og vurderinger

Innvandrere utgjør nesten 20 prosent av befolkningen i alderen 20 til 66 år. Kompetansen til innvandrerne er derfor av stor betydning for det generelle kompetansetilbudet i Norge.

Statistikken om innvandreres utdanningsnivå og fagfelt er ofte mangelfull. Dette svekker mulighetene til å gjennomføre kunnskapsbasert politikkutvikling og empirisk forskning. Statistikken bør derfor forbedres slik alle innvandrere i større grad registreres med relevant utdanningsinformasjon når de kommer til landet og at man prioriterer høyere å etterregistrere utdanning tatt i utlandet.

Innvandrere har generelt større sannsynlighet for å utvandre enn personer med norsk bakgrunn, og det er behov for mer kunnskap om hvilken kompetanse som forsvinner ut av landet gjennom utvandring. Det er også viktig å kjenne til drivkrefter for innvandrernes utvandring. Norge kan komme i en sårbar situasjon dersom vi gjør oss avhengige av utenlandsk arbeidskraft. Det kan tale for å ha en viss beredskap i utdanningssystemet for yrker som er særlig avhengige av innvandring, som kan gjøre det mulig å bygge opp kapasitet igjen dersom store grupper arbeidstakere i enkelte yrker forlater landet.

Innvandring har tilført relativt mye arbeidskraft til distriktene i senere år, og innvandrere utgjør en viktig del av regionale arbeidsmarkeder.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresenterte både på de laveste og de høyeste utdanningsnivåene. Internasjonalt pågår det forskning om seleksjon fra opprinnelseslandene og systemer for integrering i destinasjonslandene og hvilke innvirkninger dette har på etterkommernes utdanningsutfall. Dette har vi foreløpig lite kunnskap om i Norge. Uavhengig av årsakene til det todelte utdanningsutfallet er det viktig at utdanningsmyndighetene legger til rette for at hele befolkningen kan delta i opplæring og utdanning.

NOKUT sitt arbeid med godkjenning og kvalitetssikring av utenlandske kvalifikasjoner er viktig for at innvandrere kan bidra med sin kompetanse på det norske arbeidsmarkedet. Det er også viktig at arbeidet som gjøres hos godkjenningsmyndighetene for dem som skal utøve et lovregulert yrke går smidig og ikke tar for lang tid.

To av tre utenlandske statsborgere som avlegger doktorgrad i teknologi eller naturvitenskap, jobber i Norge to år etter disputasåret. Tilsvarende andel i andre fagområder er litt lavere. På noen fagområder gir dette viktig kompetanse til Norge.

Det er relativt stor forskjell i leseferdigheter mellom innfødte og utenlandsfødte personer i Norge. Mange innvandrere i Norge har morsmål med stor språklig avstand fra det norske. Det er viktig at de får tilstrekkelig norskopplæring for å kunne fungere godt i arbeidsmarkedet.

I senere år har innvandrere utgjort en større del av arbeidstakerne i næringer som har lavere krav til formell kompetanse. Noen studier indikerer også at majoritetsbefolkningen i større grad velger noen typer yrker bort når arbeidstilbudet fra innvandrere øker. Tall fra OECD viser likevel at det er små forskjeller mellom andelene innvandrere og innfødte som jobber i lavkompetanseyrker i Norge.

Innvandring til Norge påvirker den relative inntekten og sysselsettingen til norskfødte. Innvandring fra lavinntektsland og høyinntektsland har ulik effekt, og effekten avhenger av den norskfødtes sosiale bakgrunn. Norskfødte fra lavinntektsfamilier ser ut til å ha fått lavere relativ inntekt og arbeidsmarkedsdeltakelse som følge av høy innvandring fra lavinntektsland. Dette illustrerer at innvandring påvirker arbeidsmarkedet i Norge og at mer kunnskap om feltet er viktig for kunnskapsbasert politikkutvikling.

Inn- og utvandring får effekter i både opprinnelses- og destinasjonslandene, og det er relevant å kjenne til virkningene dette får på kompetansetilbudet i både opprinnelses- og destinasjonslandene.

6.7 Oppsummering

• Norge har fått økt nettoinnvandring siden begynnelsen av 2000-tallet. Arbeidsinnvandring fra nye EU-land har utgjort en stor del av den økte innvandringen.

• I takt med at innvandringen øker, øker også utvandringen. Arbeidsinnvandrere og innvandrere fra Norden har en høyere utvandringsrate enn de fleste andre innvandringsgrupper.

• Innvandrere og deres etterkommere er overrepresentert på de høyeste og de laveste utdanningsnivåene. Etterkommere som tar lang, høyere utdanning, er overrepresentert i helse-, sosial- og idrettsfag.

• Innvandringen har blitt mer regionalt spredt i løpet av 2000-tallet, og innvandrere har tilført arbeidskraft til mindre sentrale strøk i senere år.