5 Tilbud av kompetanse og arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

5.1 Ungdommers ønsker for utdanning og arbeidsliv

KBU har samarbeidet med Per Frostad og Per Erik Mjaavatn ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU, og har bedt dem inkludere noen spørsmål i en pågående longitudinell undersøkelse av et kull som var elever i 10. klasse ved 11 skoler i Sør-Trøndelag i 2015. Spørsmålene dreier seg om erfaring fra veiledning og informasjon knyttet til utdannings- og yrkesvalg, men også hva de legger vekt på selv knyttet til deres fremtidige yrkesutøvelse. De fleste elevene er fulgt opp gjennom årlige undersøkelser. I artikkelen Frostad og Mjaavatn (2018a) har skrevet på oppdrag for Kompetansebehovsutvalget, benyttes data fra spørreundersøkelser fra Vg3 som omfatter 1 259 elever på studiespesialiserende, 252 elever på yrkesfag på skole, og 147 yrkesfagelever i lære. Forskerne intervjuet i tillegg 83 elever våren 2017 i 18 fokusgruppeintervjuer. Dette er en ganske stor longitudinell undersøkelse, hvor de samme elevene svarer på spørsmål hvert år. Utvalget er begrenset til elever i Sør-Trøndelag, men det er et stort utvalg og svarprosentene er høye, rundt 80 prosent. Vi antar at mange av de perspektivene som kommer til uttrykk her, kan gjelde for elever andre steder i landet også og tror undersøkelsen dermed er ganske representativ for norske elever i videregående opplæring.

Av spesiell interesse for KBU har vært å få forskerne til å kartlegge elevenes ønsker, holdninger og forventninger knyttet til fremtidig arbeid og utdanning, men også hva de legger vekt på for sine utdanningsvalg om videregående opplæring. Forskerne har også stilt spørsmål til elevene om hvem som har hjulpet dem med utdanningsvalgene og nytten av innspill fra forskjellige aktører, slik som familien, lærere, rådgivere og andre personer i omgivelsen deres.

Kilder til utdanningsvalg

Om lag tre fjerdedeler av de unge i undersøkelsen sier de til en viss grad har fått den informasjonen de trenger om yrkesvalg, men mange, særlig gutter, ser ut til fremdeles å ha et informasjonsbehov. Elevene oppgir internett som viktigste informasjonskilde om fremtidig yrke. Om lag en tredjedel av elevene svarer at dette er svært viktig, og ytterligere rundt 30 prosent anser dette som viktig.

Svært få oppgir at lærere og rådgivere ved skolene har hatt noen vesentlig betydning for valg av studier etter videregående skole. Halvparten av elevene på studiespesialisering hadde ikke snakket med lærer om mulighetene etter videregående, mens tilsvarende andel blant yrkesfagelever var 44 prosent. Nesten 60 prosent av elevene på studiespesialisering og nesten 70 prosent av yrkesfagelevene hadde ikke snakket med rådgiver ved skolen om mulighetene etter videregående. Det var bare 6 prosent av elevene på studiespesialisering og 5 prosent av elevene på yrkesfag som sier at rådgiver hadde vært svært viktig for deres valg. Samtidig oppgir elever som har snakket med lærere og rådgivere at de opplever at samtalene har fått dem til å tenke gjennom sine fremtidige muligheter. De sier de ble sett og hørt og at de hadde hatt innflytelse på samtalene. Guttene har hatt større utbytte av samtaler med lærere enn jentene.

I en nylig publisert artikkel gikk Frostad og Mjaavatn (2018b) nærmere inn på elever i Vg1 og deres intensjoner om å slutte på skolen. De fant at en tredjedel av elevene i Vg1 var misfornøyde med den veiledningen de hadde fått året før i ungdomsskolen knyttet til utdannings- og yrkesvalg.

Foreldre og foresatt er en viktig eller svært viktig kilde for informasjon om studievalg for nesten halvparten av elevene på studieforberedende. For yrkesfagelevene er andelen som oppfattet foreldre og foresatte som en viktig kilde, vesentlig lavere.

Faktorer som påvirker de unges utdannings- og yrkesvalg

Rundt 80 prosent av elevene oppfatter at studievalget er viktig eller svært viktig for å få mulighet til å få den jobben de ser for seg i fremtiden. Over 60 prosent av yrkesfagelevene og over 70 prosent av elevene på studieforberedende er optimistiske med tanke på å få en jobb etter utdanningen. Samtidig er omtrent 40 prosent av ungdommene usikre på sine fremtidige yrkesvalg. Omtrent halvparten av elevene mener at utdanningsvalget er svært viktig for å gi dem muligheten til å få den jobben de ser for seg i fremtiden, og samme andel mener utdanningen er svært viktig for å få interessante fag i videregående opplæring. Jentene er mer positive enn guttene for disse to faktorene.

Mange av ungdommene i denne undersøkelsen har tatt et bevisst valg om fremtidig yrke, yrkesfagelevene naturlig nok i større grad enn elever på studiespesialisering. De fleste tror de vil få en jobb de kan bruke sin fremtidige utdanning i. Ungdommene legger vekt på at en fremtidig jobb er interessant og at jobben gir en sikker inntekt. De er også opptatt av det sosiale arbeidsmiljøet, av mulighetene til en spennende jobbutvikling og at en fremtidig jobb kan bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Generelt er det betydelige individuelle forskjeller i hvilke faktorer som er viktige for valg av jobb. Det er også visse systematiske forskjeller mellom jenter og gutter, men for de aller fleste faktorer er kjønnsforskjellen liten i forhold til de individuelle forskjellene. Den største forskjellen mellom jenter og gutter gjelder ønsket om kjønnsbalanse i yrket, som er klart viktigst for jentene. Jentene er også mer opptatt av å jobbe med andre mennesker, at jobben bidrar til positiv samfunnsutvikling, at det er muligheter for spennende jobbutvikling, samt et godt sosialt arbeidsmiljø. De unge er generelt lite opptatt av at fremtidig yrke skal ha høy status, de som er mest opptatt av dette er gutter på studiespesialisering. Guttene uttrykker klarere enn jentene at høy lønn og mulighetene til å være kreativ er viktige kriterier for valg av jobb. Lærlingene, særlig jentene, er de som i størst grad ønsker å ha mulighet for teamarbeid i en fremtidig jobb.

De aller fleste elevene er helt sikre på å ta videre utdanning etter videregående skole. Det gjelder over 70 av elevene på studieforberedende, men faktisk også over 50 prosent av elevene på yrkesfag. Det er flere jenter enn gutter i denne kategorien, uavhengig av studieprogram. Derimot er det klart flere gutter som svarer at de ikke har tenkt så mye på hva de skal gjøre når de er ferdige med videregående.

5.2 Betydningen av vekst i høyere utdanning for arbeidsmarkedet

Fra 1960 til 1975 økte antallet studenter ved universitetene fra 10 000 til 40 000, og kandidatene var sterkt etterspurt i arbeidsmarkedet. Mange av de nye studentene var kvinner. En ny sterk økning i studenttallet kom mot slutten av 1980-tallet. Da økte studenttallet med opp mot 10 000 nye studenter hvert år i flere år. Studenttallet økte med 67 prosent fra 1986 til 1994, i stor grad som et statlig virkemiddel for å redusere arbeidsledigheten ved at flere ble studenter (Try 2000). Finansieringen av dette ble tatt løpende over statsbudsjettet etter hvert som ungdomsledigheten steg, og var ikke begrunnet i langsiktig planlegging. Dette var en sterk vekst sett i internasjonal sammenligning.

I ettertid viste det seg at studentveksten ikke ble slik som intensjonen var, men førte til en permanent økning i studieplasser i høyere utdanning. Try (2000) fant tegn til overkapasitet innenfor de «åpne» allmennfagene, men ikke innenfor de høyere profesjonsutdanningene. Særlig innen fag som lege, psykolog og jurist har det i hele denne perioden og senere vært svært god overgang til arbeidsmarkedet for uteksaminerte kandidater. Arbeidsmarkedssituasjonen og overgangen til arbeidsmarkedet er ganske lik nå som utover på 1990-tallet.

Historien viser altså at veksten i studenttallet har vært både tilbuds- og etterspørselsdrevet, men at arbeidskraft med høyere utdanning uavhengig av dette i praktisk talt hele perioden har hatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Det har vært overgangsproblemer for enkelte kandidatgrupper, særlig de som i stor grad jobber i privat sektor og er konjunkturutsatte, men som regel har mistilpasningen blitt absorbert for de aller fleste en tid etter uteksaminering.

Sett over tid har lønnsutviklingen for høyere utdannede i hovedtrekk vært balansert og med omtrent samme takt som arbeidsstyrken totalt. Hele tiden har det vært en positiv lønnspremie knyttet til høyere utdanning, som bidrar til en positiv avkastning på investeringer i høyere utdanning (OECD 2018a). Samtidig er det store forskjeller i avkastning mellom ulike utdanningsgrupper (Kirkebøen 2010). Særlig gruppene med lange profesjonsutdanninger som medisin, økonomi, jus og sivilingeniør har høy avkastning av utdanning, mens i motsatt ende finnes det noen enkelte høyere utdanninger med lavere avkastning, som førskolelærer og teologi.

Nyere forskning på norske registerdata finner brattere inntektsvekst for personer med høyere utdanning enn for dem uten. Bhuller mfl. (2017) fant at det i Norge var en avkastningsrate i form av økt lønn over livsløpet og pensjoner på over 10 prosent for investeringer i høyere utdanning.

Økt tilgang på kandidater med høyere utdanning har vært en viktig bidragsyter til utviklingen av arbeidsmarkedet og den norske økonomien. En studie av Grimsby og Iversen (2018) kan tyde på at den økte sysselsettingen av akademikere i næringslivet har bidratt til økt produktivitetsnivå. Dette har tilført arbeidslivet kompetanse som har bidratt til at det norske arbeidslivet er omstillingsdyktig og lærings- og kompetanseintensivt.

Det raskt voksende arbeidstilbudet av høyere utdannede kandidater til det norske arbeidsmarkedet har også bidratt til moderasjon i lønnsutviklingene for denne gruppen. En sterkt voksende tilgang på høyere utdannet arbeidskraft har bidratt til balanserte lønnsoppgjør, noe som er viktig for arbeidslivspartene. Samlet sett har dette bidratt til en komparativ fordel for Norge, ved at høyere utdannet arbeidskraft er relativt billig i Norge, og det har vært mulig for norske virksomheter å lykkes i eksportmarkedene samtidig som effektiviteten har vært høy også i skjermet og offentlig sektor.

5.3 Arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

God arbeidslivsrelevans i utdanningssektoren er svært viktig for å sikre at Norges fremtidige kompetansebehov blir utviklet og ivaretatt. Formålet med denne gjennomgangen er å analysere arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning med bakgrunn i eksisterende forskning og undersøkelser, først og fremst undersøkelser av arbeidsgiveres vurdering av nyansatte kandidater og av kandidatenes egne vurderinger. Vi drøfter deretter samarbeid og kontakt mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidsmarkedet og peker på områder hvor arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning ytterligere kan forbedres.

5.3.1 Tilfredshet med utdanningens relevans

Hovedinntrykket i NIFUs spesialundersøkelse fra 2018 er at kandidatene vurderer arbeidslivsrelevansen i utdanningene som god, samtidig som det til dels er store forskjeller mellom faggruppene (Støren mfl. 2018).

Kandidatenes tilfredshet med utdanningenes relevans for arbeidslivet, etter fagområde. Prosent. Undersøkelsen ble foretatt vinteren/våren 2017, og kartlegger arbeidsmarkedssituasjonen to–tre år etter fullført utdanning.

Kilde: Støren mfl. (2018).

Figur 5.1 viser kandidatenes svar på spørsmålet om tilfredshet med utdanningens relevans for arbeidslivet på en fempunktsskala fra 1 (svært misfornøyd) til 5 (svært fornøyd). Det store flertallet av kandidatene, 8 av 10, oppga i undersøkelsen at de enten er svært fornøyd eller litt fornøyd med utdanningens relevans for arbeidslivet. Kun en av ti kandidater oppgir at de er litt misfornøyd eller svært misfornøyd. Kandidatene i rettsvitenskap, profesjonsstudiet i psykologi og økonomisk-administrative fag (utenom siviløkonomene) er mest fornøyde. Dette er studier med gode arbeidsmarkedsutsikter etter fullført utdanning.

Innen samfunnsfag og særlig humanistiske fag er det en betydelig større andel som ikke er fornøyd – 19 prosent av kandidatene innen humanistiske og estetiske fag oppgir at de er lite eller svært misfornøyd – men også for disse fagene er flertallet av kandidatene litt eller svært fornøyd. Støren mfl. (2016a) påpeker at tidligere kandidatundersøkelser også har vist at humanistene er minst fornøyd med utdanningens arbeidslivsrelevans, mens kandidater innen rettsvitenskap er mest fornøyd.

Den første landsdekkende undersøkelsen fra NIFUs rapport om arbeidsgiveres vurdering av nyansatte kandidater med masterutdanninger, bachelorutdanninger, fireårig lærerutdanning og fagskoleutdanninger viser at arbeidsgiverne jevnt over mener at relevansen av kandidatenes kunnskap fra høyere utdanningsinstitusjoner er bra, samt at kandidatenes kunnskaper er gode (Støren mfl. 2016b). Arbeidsgiverne oppgir imidlertid også et ønske om at kandidatene kan bli bedre til å operasjonalisere fagkunnskap i uforutsette jobbsituasjoner. Dette er en underveisrapport, og hovedrapporten fra NIFU publiseres i 2019.

NIFUs rapport Hvordan ser arbeidslivet på kandidater fra Universitetet i Oslo? viser også at virksomhetene i stor grad er tilfredse med ferdighetene til nyansatte kandidater (Reymert mfl. 2016).

Arbeidslivsrelevans i studiene er også en sentral variabel i den nasjonale studentundersøkelsen Studiebarometeret, som kartlegger den opplevde studiekvaliteten for studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner. Studiebarometeret for universitets- og høyskolestudenter har vært gjennomført hvert år siden 2013.

Over 80 prosent av studentene ved universiteter og høyskoler oppga i studiebarometeret at studiet i høy grad både er relevant, samtidig som det gir kompetanse som er viktig i arbeidslivet (Bakken mfl. 2018).

Studenter på utvalgte fagområders vurdering av i hvilken grad studieprogrammet er relevant for aktuelle yrkesområder. Skala 1–5 (1= i liten grad, 5= i stor grad). Fullstendig tallgrunnlag for alle utdanningsområder foreligger ikke.

Kilde: Bakken mfl. (2018).

Figur 5.2 viser at utdanningene hvor studenter opplever at studiene er minst relevante for arbeidslivet er sosiologi, antropologi og samfunnsøkonomi. Studentene som oppgir at de er mest fornøyd med utdanningenes relevans for arbeidslivet fordelt på utdanningstyper er medisin, sykepleie-, rettsvitenskap, odontologi, farmasi samt grunnskole- og førskolelærerutdanningene. Undersøkelsen fra Studiebarometeret bør imidlertid nyanseres. Det kan være vanskelig for studenter å vurdere den reelle arbeidslivsrelevansen i studiene, fordi de fortsatt har lite arbeidsmarkedserfaring. At en utdanning oppleves som kvalitativt god, trenger ikke nødvendigvis innebære at studiet faktisk er relevant for arbeidslivet. NOKUT har derfor omformulert spørsmålet om studentenes vurdering av arbeidslivsrelevans i utdanningene i Studiebarometeret som offentliggjøres i februar 2019.

I 2018 gjennomførte NOKUT for første gang en nasjonal undersøkelse om studiekvalitet blant fagskolestudenter. Undersøkelsen ble sendt ut til omtrent 13 500 fagskolestudenter på over 500 utdanningstilbud på 77 fagskoler. Hovedfunnene fra undersøkelsen viser at fagskolestudentene er godt tilfredse med kvaliteten på utdanningstilbudene de går på. Arbeidslivsrelevans er et av områdene i undersøkelsen studentene er mest fornøyd med, og NOKUT poengterer at mange av fagskolestudentene har omfattende relevant arbeidserfaring, noe som styrker vurderingen av arbeidslivsrelevansen i fagskoleutdanningen (NOKUT 2018).

Kilde: Hauge og Øygarden (2018).

Figur 5.3 viser at rundt 60 prosent av fagskolekandidatene vurderer at utdanningen gir kompetanse som gjør at man kan gå rett ut i arbeidslivet uten ytterligere utdanning, og samme andel sier at studiestedet har et godt samarbeid med arbeidslivet. 80 prosent av fagskolekandidatene oppgir at utdanningen gir kompetanse som er viktig for arbeidslivet. NOKUT skriver at det tilsynelatende kan virke rart at nærmere 20 prosent av fagskolekandidatene oppgir at studiet i mindre grad gir kompetanse som gjør at man kan gå rett ut i arbeidslivet uten ytterligere utdanning, siden en fagskoleutdanning skal gi kompetanse som kan tas i bruk i arbeidslivet uten videre opplæringstiltak (NOKUT 2018).

Gjennomsnittsverdier på spørsmål om utdanningstilbudet studentene går på gir kompetanse som gjør at man kan gå rett ut i arbeidslivet (stolper og 1–5-skala til venstre) og andelen studenter som svarer at de ønsker å ta utdanning på bachelorgradsnivå eller høyere nivå på universiteter og høyskoler (linje og skala 0–100 % til høyre). Figuren viser fordeling på fagfeltnivå slik det er gjengitt i NUS-kodeverket.

Kilde: NOKUT (2018).

Som vist i figur 5.4, er det studentene på mediefag og kreative fag som i minst grad vurderer at studiet de går på gir kompetanse som gjør at man kan gå rett ut i arbeidslivet uten videre utdanning. Disse studentene er også de som i størst grad oppgir at de har planer om å ta ytterligere utdanning etter fullført fagskoleløp. NOKUT skriver at det er mer bekymringsfullt at studentene som går på tekniske fag er mindre positive til arbeidslivsrelevansen enn studentene i de fleste andre fagfeltene, fordi andelen som ønsker å studere videre ikke er spesielt høyt blant denne faggruppen.

5.3.2 Lav arbeidsledighet blant uteksaminerte kandidater fra høyere utdanning

NIFU påpeker at til tross for at spesialundersøkelsen ble gjennomført på et tidspunkt hvor norsk økonomi var på vei inn i en nedgangskonjunktur, var kun tre prosent av kandidatene som deltok i undersøkelsen arbeidsledige to–tre år etter fullført eksamen (Støren mfl. 2018).

Andel 25–64 åringer med høyere utdanningsnivå som er sysselsatt. Prosent.

Kilde: OECD (2017c).

Tall fra Education at a Glance viser at det i Norge er en høy sysselsettingsrate blant kandidater med høyere utdanning. Kandidater som har fullført en bachelor- eller masterutdanning ved en høyere utdanningsinstitusjon i Norge har blant de beste sysselsettingsutsiktene i hele OECD. Arbeidsledigheten i Norge er lavere enn OECD-gjennomsnittet, og lavere enn i land som Sverige og Danmark.

Tall fra Databasen for statistikk om høyere utdanning (DBH) viser at antall registrerte studenter ved norske universiteter og høyskoler har økt med nesten 25 prosent i perioden 2008–2017. Til tross for denne sterke veksten i antall studenter, er det samtidig lav arbeidsledighet blant uteksaminerte kandidater fra høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. OECD påpeker at dette både henger sammen med en stor etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft i det norske arbeidsmarkedet, i tillegg til at arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning i Norge er god (OECD 2018a). Den relativt høye sysselsettingen blant kandidater som har fullført høyere utdanning tyder på at ferdighetene og kompetansen disse tilegner seg under studiene i stor grad er relevante for arbeidsmarkedet, og at det er behov for denne arbeidskraften.

Til tross for høy sysselsetting blant kandidater med høyere utdanning samlet sett, er det til dels store forskjeller mellom ulike utdanninger i hvilke muligheter kandidatene har på arbeidsmarkedet. Enkelte faggrupper har en stor prosentandel kandidater som er arbeidsledige, undersysselsatte og kandidater som oppgir å være i irrelevant arbeid et halvt år etter fullført utdanning.

Basert på resultater fra NIFUs undersøkelse blant masterkandidater som fullførte utdanningen hhv. våren 2013, våren 2015 og våren 2017. Datainnsamlingsperioden er henholdsvis høsten 2013 / vinteren 2014, høsten 2015 / vinteren 2016 og høsten 2017/ vinteren 2018.

Kilde: Støren og Nesje (2018).

Figur 5.6 viser at realistene og naturviterne er den faggruppen som gjennomgående har hatt høyest prosentandel arbeidsledige et halvt år etter fullført eksamen, med en arbeidsledighet på rundt 10 prosent i 2013, 13 prosent i 2015 og 14 prosent i 2017. Andelen arbeidsledige sivilingeniører økte kraftig fra 2013 til 2015, og Støren mfl. (2018) forklarer dette med nedgangskonjunkturen som startet høsten 2014, som følge av fall i oljeprisen. Andelen arbeidsledige sivilingeniører et halvt år etter fullført eksamen var 15 prosent i 2015 og 16 prosent i 2017. Lærere og kandidater med utdanninger innen pedagogikk har derimot en gjennomgående stabil lav arbeidsledighet, hvor kun omlag 3 prosent av kandidatene oppga å være arbeidsledige et halvt år etter fullført eksamen. Uteksaminerte kandidater innen helse- og sosialfag har også lav arbeidsledighet et halvt år etter fullført eksamen.

Særlig humanistene og kandidater med samfunnsfaglig bakgrunn har hatt en vedvarende større andel undersysselsetting og irrelevant arbeid sammenlignet med andre utdanningsgrupper. Gjennomsnittet fra kandidatundersøkelsene fra 2013 til 2017 viser at 13 prosent av humanistene har vært undersysselsatt, mens 8 prosent har hatt irrelevant arbeid. For kandidater med samfunnsfaglig bakgrunn har andelen undersysselsatte har ligget på 7 prosent, mens 8 prosent har oppgitt å være i irrelevant arbeid. Kandidater med bakgrunn innen lærerutdanning og pedagogikk har lavest andel med irrelevant arbeid, mens kandidater innen økonomi og administrasjon i minst grad var undersysselsatt.

Kandidatene i NIFUs spesialkandidatundersøkelse oppgir gjennomgående at studiet burde lagt mer vekt på praktisk kompetanse samt yrkes- og fagspesifikke ferdigheter i utdanningsløpet. Samtidig oppgir kandidatene gjennomgående at teoretisk kunnskap og kunnskap om vitenskapelig metode ikke trenger å vektlegges mer (Støren mfl. 2018).

Kandidatenes ønsker for studiet sammensetning, i lys av hva som kreves i nåværende jobb, etter fagområde. Prosentandel som mente at studiet burde lagt mer vekt på den aktuelle ferdigheten. To–tre år etter fullført utdanning, 2017.

Kilde: Støren mfl. (2018).

Figur 5.7 viser at kandidatene gjennomgående mener studiene burde lagt mer vekt på praktisk kompetanse i utdanningsløpet. Over 80 prosent av siviløkonomene og kandidatene i rettsvitenskap og rundt 70 prosent av psykologene, teknologene og samfunnsviterne oppgir dette. Det er også et høyt antall studenter som svarer at det bør legges større vekt på yrkes- og fagspesifikke ferdigheter. Derimot er det på alle utdanninger bare en liten del av kandidatene som svarer at studiet bør legge mer vekt på teoretisk kunnskap og kunnskap om vitenskapelig metode.

OsloMet har på oppdrag fra KBU utarbeidet en rapport om arbeidslivsrelevans i profesjonsutdanningene. Rapporten er basert på resultatene fra StudData-undersøkelsene, som er en longitudinell spørreundersøkelse basert på studenter i en rekke profesjonsutdanninger i ulike faser av studiet, samt etter fullført utdanning. Utvalget i denne studien omfattet studenter som var i sitt tredje semester våren 2015, samt kandidater som ble undersøkt to–tre år etter fullført utdanning. Kandidatene som ble undersøkt to–tre år etter fullført utdanning ble uteksaminerte i 2010.

Tredjeårsstudentenes vurdering av i hvilken grad de mener utdanningen de nå går på burde ha lagt mer eller mindre vekt på praktisk fagkunnskap. Prosent etter utdanningsgruppe. Enkelte søyler summerer ikke til 100.

Kilde: Wernø og Smeby (2018).

Resultatene fra StudData-undersøkelsen viser i likhet med NIFUs kandidatundersøkelse at studentene gjennomgående ønsker mer praktisk fagkunnskap i utdanningene. Figur 5.8 viser at minst 50 prosent av tredjeårsstudentene innenfor alle utdanningsgrupper enten har oppgitt at de ønsker litt mer eller mye mer praktisk fagkunnskap i utdanningene. Politistudentene er den gruppen i utvalget som i størst grad ønsker en sterkere vektlegging av praktisk fagkunnskap i utdanningene: 93 prosent av politistudentene oppgir at utdanningen burde ha lagt litt mer eller mye mer vekt på dette.

Det er interessant at en så stor andel av profesjonsstudentene oppgir et ønske om mer praktisk fagkunnskap i utdanningene, når praksis for noen utdanningsgrupper allerede utgjør en relativt stor del av selve utdanningene. Praksis utgjør eksempelvis halvparten av sykepleierutdanningen, samtidig som 66 prosent av alle sykepleierstudenter oppga at de ønsket litt mer eller mye mer praktisk fagkunnskap i utdanningen. Wernø og Smeby (2018) påpeker imidlertid at det ikke er overraskende at studentene gjennomgående ønsker mer praktisk fagkunnskap samtidig som de i minst grad ønsker mer teoretisk fagkunnskap, siden studiene skal kvalifisere til praktisk yrkesutøvelse.

Resultatene fra NOKUTs undersøkelse om praksis viser også at studentene til dels har svært ulike oppfatninger og vurderinger knyttet til den faglige kvaliteten og innholdet i sin egen praksisperiode (NOKUT 2018). Økt innslag av praksis i utdanningene er derfor ikke alltid sammenfallende med kvalitet og læringsutbytte. Hovedvekten av alle utdanningsgrupper mener praktiske ferdigheter bør vektlegges i svært stor grad for at man skal bli en god profesjonsutøver. På spørsmålet om hvordan yrkesspesifikk kunnskap bør vektlegges, oppgir 60 prosent innenfor samtlige utdanninger at dette bør vektlegges i svært stor grad.

Tredjeårsstudentenes vurdering av i hvilken grad de har tilegnet seg praktiske ferdigheter gjennom utdanningen. Prosent etter utdanningsgruppe. Enkelte søyler summerer ikke til 100.

Kilde: Wernø og Smeby (2018).

Figur 5.9 viser at et klart flertall av studentene oppgir å ha tilegnet seg praktiske ferdigheter under utdanningen, i tråd med studentenes oppfatning om at det er svært viktig for å bli en god profesjonsutøver. Det er likevel en betydelig andel som plasserer seg i en mellomposisjon ved å svare 3 på en skala fra 1 til 5, og også noen som svarer 1 eller 2. Det er bekymringsverdig at en såpass stor andel av kandidatene oppgir å liten grad ha tilegnet seg praktiske ferdigheter under utdanningen. At mange kandidater oppgir at de i liten grad har tilegnet seg praktiske ferdigheter under utdanningen, kan tolkes som et tegn på svakt læringsutbytte på dette området. Politistudentene er den gruppen i utvalget som i størst grad oppgir å ha tilegnet seg praktiske ferdigheter gjennom utdanningen, hvor 81 prosent av politistudentene plasserer seg på skalaverdi 4 og 5. For grunnskolelærere 5.–10. trinn er det rundt 65 prosent av kandidatene som plasserer seg på skalaverdi 4 og 5.

Tabell 5.2 viser at mellom 77 og 85 prosent av kandidatene innenfor alle utdanningsgruppene var i en relevant jobb to-tre år etter fullførte studier.

Kandidatenes vurdering av påstanden "Utdanningene var et godt grunnlag for å starte yrkeskarrieren". Prosent etter utdanningsgruppe blant respondenter i relevant jobb. Studentene ble undersøkt våren 2010, to-tre år etter fullført utdanning.

Kilde: Wernø og Smeby (2018).

Blant kandidatene som ble spurt to–tre år etter fullført utdanning, oppga minst halvparten av respondentene at utdanningen hadde gitt et godt grunnlag for å starte yrkeskarrieren ved å si seg enig i denne påstanden i stor eller i svært stor grad. Den høyeste andelen var for sykepleierne, hvor til sammen 70 prosent av kandidatene plasserte seg på de to øverste kategoriene. Minst 20 prosent av kandidatene innenfor alle utdanningsgruppene plasserte seg på midten av skalaen i vurderingen av hvorvidt utdanningen var et grunnlag for å starte yrkeskarrieren.

Det er likevel bekymringsverdig at såpass store andeler av kandidatene oppgir at utdanningen «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» var et godt grunnlag for å starte yrkeskarrieren, ved å plassere seg på skalaverdi 1–3 i dette spørsmålet. Andelen kandidater som oppgir dette er størst blant allmennlærerne og fysioterapeutene, hvor henholdsvis 47 prosent av alle kandidatene plasserer seg på skalaverdi 1–3 i dette spørsmålet.

5.3.3 Samarbeid mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner

I rapporten Higher Education in Norway: Labour Market Relevance and Outcomes anbefaler OECD (2018a) en rekke tiltak for å styrke arbeidslivsrelevansen i norsk høyere utdanning. Styrking av samarbeidet mellom arbeidslivets parter og høyere utdanningsinstitusjoner, økt innslag av arbeidsrettet praksis i utdanningsløpene samt varierte læringsmetoder er blant noen av anbefalingene. Utvidede muligheter for arbeidspraksis i humanistiske fag er særlig noe som blir vektlagt, i tillegg til at det offentlige i større grad enn i dag burde tilby muligheter for arbeidsrettet praksis under utdanningen. Med unntak av utdanningssektoren og helse- omsorgssektoren er det ikke vanlig å tilby arbeidsrettet praksis for studenter i det offentlige, noe OECD mener representerer et forbedringspotensial (OECD 2018a).

OECD poengterer videre at norsk høyere utdanning må utvikle aktive læringsmetoder og vektlegge ferdigheter som kreativitet, problemløsning og samarbeid, i tillegg til fagspesifikk kunnskap. Disse ferdighetene er etterspurt i arbeidslivet, og læres på andre måter enn gjennom tradisjonelle forelesninger. For å sikre at norsk høyere utdanning gir arbeidslivet relevant kompetanse, er det ifølge OECD viktig at utdanningsinstitusjonene vektlegger mer enn kun fagspesifikke ferdigheter i utdanningen.

Globalisering, teknologiske fremskritt, forpliktelser i forhold til klimaavtaler og demografiske endringer påvirker norsk økonomi og kompetansebehov. Nye økonomiske sektorer og arbeidsplasser krever ny kompetanse og nye ferdigheter (OECD 2018a). Med bakgrunn i OECDs nettside Skills for Jobs Database, viser imidlertid OECD at det er mangel på kvantitative og verbale ferdigheter i det norske arbeidsmarkedet, og at utdanningssystemet kunne gjort mer for å utvikle slike ferdigheter (OECD 2018a).

Representanter fra arbeidslivets parter og høyere utdanningsinstitusjoner oppga på workshoper i Bergen, Oslo og Trondheim hvilke ferdigheter som var viktige for arbeidslivet. Hver deltager valgte 5 ferdigheter fra en liste på 33 ferdigheter.

Kilde: OECD (2018a).

Figur 5.11 viser at det er betydelig samsvar mellom arbeidslivets parter og høyere utdanningsinstitusjoner i vurderingen av hvilke ferdigheter og kunnskaper som er viktige i arbeidsmarkedet. Analytiske ferdigheter, samarbeidsevner, tilpasningsevner, problemløsning samt fagspesifikke og mellommenneskelige ferdigheter blir vektlagt som omtrent like viktige av både arbeidslivets parter og høyere utdanningsinstitusjoner.

Men det er også noen forskjeller i vurderingene avhengig av ståsted. Arbeidslivets parter legger større vekt på entreprenørskapsferdigheter, initiativ, digitale ferdigheter, kreativitet og stå-på-vilje, mens utdanningsinstitusjonene legger betydelig mer vekt på kritisk tenkning.

OECD (2018a) anbefaler økt samarbeid og tettere kontakt mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidslivets parter på områder hvor ferdigheter vurderes ulikt i viktighetsgrad mellom arbeidslivets parter og utdanningsinstitusjoner. Dette vil både bidra til å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning, samt gjøre utdanningssystemet bedre rustet til å møte arbeidslivets kompetansebehov på kort og lang sikt.

OECD foreslår en rekke ulike tiltak for å styrke samarbeidet mellom arbeidslivets parter og høyere utdanningsinstitusjoner, herunder økt bruk av praksis i utdanningsløpene, samt en ytterligere styrking av rådene for samarbeid med arbeidslivet (RSA) i form av deling av god praksis og etablering av underkomiteer på studieprogramnivå (OECD 2018a). OECD poengterer at samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidslivets parter på områder som utforming av studieprogram ikke er like godt utviklet i Norge som eksempelvis i Finland, Sverige og Danmark.

NOKUT fremhever at partene selv må invitere til en konstruktiv dialog om arbeidslivsrelevans i utdanningssektoren. Arbeidslivets aktører må si tydelig fra hva de trenger av utdanningssektoren, og for at innspillene skal bli konkrete og nyttige, må de gis på programnivå (NOKUT 2018). NOKUT påpeker at det er dialogen mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivets parter som mangler. Underviserne hevder at utdanningene er relevante for arbeidslivet, men mange av dem oppgir å ha lite kontakt med foretak eller andre arbeidslivsrepresentanter.1 For å styrke arbeidslivsrelevansen i utdanningssektoren ytterligere, mener NOKUT at det er bruk for en god helhetlig ledelse på institusjons- og programnivå, som sikrer en god dialog mellom arbeidslivets parter og utdanningsinstitusjoner. NOKUT mener det også er lite samarbeid mellom universiteter/høyskoler og fagskoler, og skulle sett at det var mer av dette, siden tverrfaglig kompetanse etterspørres. NOKUT trekker frem Universitetet i Sørøst-Norge som et godt eksempel på et vellykket regionalt samarbeid mellom en utdanningsinstitusjon og arbeidslivsaktører som Kongsberggruppen og Hydro.

Haakstad og Kantardjiev (2015) viser til at det er få sentrale styringsgrep på nasjonalt og institusjonelt nivå som er med og bidrar til å styrke samarbeidet mellom utdanningssektoren og arbeidslivet. Det er dessuten relativ liten grad av styring, kvalitetssikring og rapportering. Få utdanningsinstitusjoner har utarbeidet strategiske, målbare målsettinger for å øke samarbeidet med arbeidslivet. Fagmiljøenes kontakt med arbeidslivet er varierende, og utdanningsinstitusjonene prioriterer ifølge forfatterne ikke arbeidslivskontakt høyt (Haakstad og Kantardjiev 2015). Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet er varierende fordelt i omfang og intensitet: Mesteparten av det etablerte samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet finner sted i profesjonsutdanningene (Haakstad og Kantardjiev 2015). KBU understreker at høyere utdanningsinstitusjoner ikke i stor nok grad vektlegger å utvikle tilbud for personer som har vært i yrkeslivet en stund, og som har behov for kortvarige utdanningstilbud som kan kombineres med jobb.

Norske universiteter og høyskoler ble fra 2011 pålagt å etablere Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Formålet med etableringen av RSAene var å øke og bedre samarbeidet mellom universiteter og høyskoler og arbeidsliv, blant annet med sikte på å øke arbeidslivsrelevansen i enkelte utdanninger. En foreløpig evaluering av RSA-ordningen viser beskjedne konkrete resultater, samtidig som ordningen har bidratt til en styrket gjensidig dialog mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene (Tellmann mfl. 2017).

I artikkelen Hvordan lykkes vi med rådene for samarbeid med arbeidslivet trekker LO og NHO frem flere tiltak og eksempler på hvordan RSA-ordningen kan forbedres og styrkes ytterligere (Turmo og Ellingsen 2018). «Kompetanseforum Hordaland», som skal fungere som en helhetlig samarbeidsmodell for den regionale kompetansepolitikken, blir trukket frem som et eksempel på samarbeid på tvers av ulike utdanningsnivåer, fra videregående opplæring til høyere utdanning. Kompetanseforum Hordaland er et utstrakt samarbeid mellom Hordaland fylkeskommune og 12 ulike aktører som LO, NHO, Helse Vest, Universitetet i Bergen og Norges Handelshøyskole, som sammen skal samarbeide for å løse utfordringer knyttet til arbeidskraft og kompetanse. Studiepoenggivende praksis og hospitering i arbeidslivet blir også trukket frem som tiltak som kan bidra til å styrke arbeidslivsrelevansen i utdanningssektoren av LO og NHO (Turmo og Ellingsen 2018).

5.3.4 Praksisforløp i høyere utdanning

Stadig flere studier tilbys med en eller annen form for praksis inkludert i utdanningsløpet (Hegerstrøm 2018). Studiebarometeret, den nasjonale studentundersøkelsen om utdanningskvalitet som gjennomføres av NOKUT, har siden 2014 spurt studenter ved samtlige bachelor og masterprogrammer ved alle høyere utdanningsinstitusjoner om opplevd tilfredshet i praksisforløpene. Av studentene som besvarte undersøkelsen i 2016, valgte 19 % (2034 personer) å ytre seg om sine praksisforløp gjennom fritekstfeltet knyttet til dette temaet (Hegerstrøm 2018). Gjennomgangen av disse kommentarene viser at de fleste har både positive og negative opplevelser. Det er problematisk at enkelte utdanninger har så varierende kvalitet på praksisdelen av studiene.

I analysen av praksis i høyere utdanning peker NOKUT på en rekke problemstillinger og tiltak som kan bidra til å styrke og forbedre dette. NOKUT fremhever blant annet at økonomiske belastninger studenter påføres ved obligatorisk praksis som utgifter til transport og reiser, bryter med gratisprinsippet i høyere utdanning (Hegerstrøm 2018). Flere studenter etterspør også krav om veiledningskompetanse hos ansvarlige veiledere i praksisforløpet, samt at erfaringer fra praksis brukes mer aktivt i undervisningen. Det er også et gjennomgående ønske om bedre kommunikasjon mellom utdanningsinstitusjoner og praksissted.

5.3.5 Styrket arbeidsmarkedsrelevans i masterutdanningen

Høyere utdanningsinstitusjoner i Norge ønsker å tilby arbeidsmarkedsrelevante utdanninger. I mange tilfeller kan det være nyttig for kandidater å ta enkeltfag utenfra den utdanningen de velger. For eksempel kan det være nyttig for realister å ta noe økonomi eller statsvitenskap, og samfunnsvitere og humanister kan dra fordel av kunnskap i matematikk og IKT-fag. Slike kombinasjoner kan øke kandidatenes mulighet til å få relevante jobber og bidrar samtidig til mer mangfoldige og sammensatte utdanninger.

Det er i Norge relativt stor frihet og fleksibilitet med hensyn på å velge forskjellige fag på bachelornivået. For å få godkjent en bachelorgrad innen et fag er det ved de fleste utdanningsinstitusjoner anledning til å ta kurs innen andre fag på samme fakultet, og de fleste aksepterer også kurs avlagt ved andre fakultet. Hensikten med relativt stor fleksibilitet på bachelornivå er å la studentene få utforske egne interesser og talenter. Det er også nyttig å gi studentene mulighet til å få en akademisk bakgrunn som er tilpasset den enkelte. Valgfriheten på bachelornivået er en erkjennelse av at en sammensatt utdanning bestående av fag og kurs fra andre fagtradisjoner kan være en berikelse både for enkeltstudenten og arbeidslivet. Ved enkelte institusjoner og fag er det anledning til å ta opptil halvparten av studiepoengene utenfor det faget som tar bachelorgraden innenfor. Ved andre er mulighetene mer begrensede, men alle institusjonene aksepterer en del kurs og studiepoeng avlagt innen andre fag og disipliner.

På masternivået er anledningen til å ta kurs utenfor faget betydelig mer begrenset. Et rundskriv til UH-institusjonene fra daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fra 20012 presiserer at det ikke er anledning til å inkludere emner på bachelornivået i en mastergrad. Det var viktig for departementet at det faglige nivået på masterutdanningene skulle være høyt, og man fryktet at en mulighet til å inkludere emner på lavere nivå skulle undergrave dette.

Kravet om at alle emner i en mastergrad må være på masternivå innebærer sterke begrensninger på mulighetene til å inkludere emner fra andre fag. Masteremner bygger på kunnskap og ferdigheter fra bachelornivå, og i mange fag vil det være umulig å ta masteremner uten å ha et betydelig antall bacheloremner i faget. For eksempel vil det i de aller fleste tilfeller være for krevende å ta et masteremne i matematikk eller programmering for masterstudenter i samfunnsfag eller humanistiske fag.

I noen grad blir behovet for kunnskap i andre fag håndtert ved at emner som reelt sett er på bachelornivå kan bli definert som masteremner for studenter på et annet fag. For eksempel vil masterprogram i økonomi gjerne inneholde et emne i matematikk, fordi matematikk er et viktig metodegrunnlag for økonomi. Emnet i matematikk er definert som masteremne for økonomistudentene, slik at de kan ta dette, selv om emnet for en matematikkstudent ville vært på bachelornivå.

Denne måten å håndtere behovet for kunnskap i andre fag er imidlertid tungvint og administrativt krevende dersom den skal brukes i større omfang. I et konkret tilfelle der for eksempel en masterstudent i et samfunnsfag ønsker å ta et bacheloremne i programmering, vil det vanligvis ikke være mulig å få definert det som et masteremne i samfunnsfaget tidsnok til at studenten skal kunne få tatt emnet. Og dersom ordningen skulle brukes i større omfang, ville det også være et klart brudd med hensikten med bestemmelsen i rundskrivet.

Det er gode grunner til å åpne for at masterstudenter kan inkludere emner fra andre fag i sin mastergrad. Emner fra andre fag kan gi direkte støtte til mastergraden, som for eksempel matematikk og statistikk til et masterstudium i økonomi. Emner i andre fag kan også gi en verdifull bredde og annet perspektiv til mastergraden. For eksempel vil det kunne være meget nyttig for en humanist å ta et emne i programmering, eller for en samfunnsviter med fordypning mot miljøspørsmål å ta et emne i biologi. Samtidig må institusjonene selv ta ansvaret for den faglige vurderingen av sammensetningen av ulike bachelor- og mastergradsemner, slik at det faglige nivået opprettholdes på et tilfredsstillende nivå. Institusjonenes vurdering av sammensetningen av ulike bachelor- og mastergradsemner må derfor ta utgangspunkt i en individuell vurdering av den enkeltes søknad.

Universitets- og høyskoleloven inneholder en fritaksbestemmelse, paragraf 3-5(2), som gir universiteter og høyskoler anledning til å gi fritak for deler av utdanning på grunnlag av annen velegnet eksamen eller prøve. Det ser ut til at denne paragrafen i liten grad blir brukt for dette formålet. I lys av det konkrete i rundskrivet, og slik det gjennomgående tolkes i utdanningsinstitusjonene, ser det ut til å være behov for et nytt klart signal eller lovendring på dette feltet.

Samfunnets kompetansebehov endrer seg hele tiden, og nye kompetansebehov oppstår gjerne i grenseland mellom forskjellige fag og disipliner. Komplementær kompetanse blir trukket frem fra OECD (Spiezia mfl. 2016) som stadig viktigere. Universitetene har stor faglig bredde, og det ville være mulig å sette sammen mange ulike typer utdanningsprofiler, som kombinerer kunnskap fra helt ulike fagområder. Det ville gi fordeler ved at studentene i større grad vil kunne ha mulighet til å følge sine interesser, og det ville gi større variasjon i fagprofilen til de kandidater som uteksamineres fra universitetene.

KBU mener at et rundskriv fra 2001 ikke bør begrense institusjonenes mulighet til å sette sammen slike masterutdanninger og anbefaler Kunnskapsdepartementet å gi institusjonene større faglig handlingsrom på masternivået.

5.4 Drøfting og vurderinger

En rekke undersøkelser og studier tyder på at arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning gjennomgående er god i Norge. Samtidig er det fortsatt behov for forbedringer på en rekke områder. Samarbeidet mellom arbeidsmarkedet og høyere utdanningsinstitusjoner er eksempelvis varierende i omfang, relevans og kvalitet. Flere peker på Kompetanseforum Hordaland som et eksempel på vellykket samarbeid. Det er gode synergieffekter å hente ved å styrke samarbeidet, både for høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidsmarkedet. Kontakt mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene vil både kunne bidra til å styrke arbeidslivsrelevansen i utdanningene, men også bidra til mer kunnskap i arbeidslivet om hvilken kompetanse kandidatene har, og hva denne kan brukes til.

Økt samarbeid mellom arbeidslivet og høyere utdanningsinstitusjoner kan bidra til å øke vektleggingen av praktiske ferdigheter i utdanningsløpene, og det er noe mange studenter ønsker mer av. Økt innslag av praksis i høyere utdanning kan også bidra til å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Men det gir samtidig grunn til bekymring at studenter forteller om erfaringer som tyder på at kvaliteten på praksis som tilbys som en del av profesjonsutdanninger varierer i stor grad. Mange studenter føler at de ikke lærer det de skal gjennom praksisopphold og at det fører til at de er usikre og uforberedte når de tar jobb etter endt utdanning. Det er viktig at kvaliteten på praksis er høy, og det er ikke tilstrekkelig at undervisning og veiledning i utdanningsinstitusjonene holder høy kvalitet.

Arbeidslivsrelevans er likevel ikke synonymt med praksis. I mange tilfeller kan arbeidslivsrelevant læring gjøres like godt på utdanningsinstitusjonen som ved lengre opphold i bedrifter og foretak i løpet av utdanningen. Faglig kontakt mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner kan gjøres på mange måter, som Professor II-stillinger, bruk av forelesere fra arbeidslivet, eller ved å etablere arbeidslivspanel som gir innspill og råd om studier sett fra et arbeidslivsperspektiv. Faglige oppdrag eller studieopphold for professorene og undervisningspersonalet for øvrig utenfor akademia kan også være relevant. Det er også mulig å ta inn mer arbeidslivsrelevante oppgaver i undervisningen og formidle det akademiske med flere referanser til problemer hentet fra virkeligheten uten at det går utover utdanningskvaliteten.

Dersom utdanningsinstitusjonene skal ha økt ansvar for arbeidslivsrelevans, må de også ha tilstrekkelig handlefrihet til å kunne gjennomføre det. For eksempel bør institusjonene få større fleksibilitet knyttet til sammensetningen av fag på masternivå, for å styrke arbeidslivsrelevansen og bidra til tverrfaglighet i høyere utdanning.

5.5 Oppsummering

• Både arbeidsgivere og ferdig uteksaminerte kandidater vurderer i hovedsak arbeidslivsrelevansen i utdanningene som god. Samtidig etterlyser mange kandidater mer vekt på praktiske ferdigheter i utdanningsløpene.

• Uteksaminerte kandidater har generelt en god overgang til arbeidsmarkedet i Norge, sammenlignet med andre land i OECD. Dette tyder på at arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning er god. Kandidater fra enkelte fag innen humaniora, samfunnsvitenskap og realfag har imidlertid vedvarende og høyere mistilpasning i arbeidsmarkedet enn andre utdanningsgrupper.

• Samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidsmarkedet må styrkes ytterligere. Hensikten er ikke generell dialog mellom institusjonene, men at fagmiljøene har kontakt som kan bidra til å styrke arbeidslivsrelevansen i studiene.

• Kvaliteten på praksisavvikling i høyere utdanning er variabel. Arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner bør i større grad ha dialog om kvalitet, relevans og oppfølging rundt praksisavvikling.

• Kunnskapsdepartementet bør gi institusjonene større fleksibilitet knyttet til sammensetningen av fag på masternivå og dermed øke arbeidslivsrelevansen for masterkandidatene samt bidra til økt tverrfaglighet i høyere utdanning.