1 Lønnsutviklingen i senere år

• For lønnstakere under ett anslår Beregningsutvalget en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2010 til 2011 på 4,2 prosent. For ansatte i de største forhandlingsområdene (ansatte i virksomheter som er medlemmer av arbeidsgiverorganisasjoner og ansatte i offentlig forvaltning inklusive helseforetakene) anslår utvalget årslønnsveksten til 4,3 prosent.

• Årslønnsveksten fra 2010 til 2011 er beregnet til 4,4 prosent for industriarbeidere og til 4,7 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,6 prosent. Det er denne gangen relativt store forskjeller mellom gjennomsnittlig lønnsvekst innenfor industrien som til dels er oljerelatert, og andre grupper av NHO-bedrifter innenfor f. eks. transport, bygg og tjenestesektoren. Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,6 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 4,9 prosent. Økte bonusutbetalinger trakk lønnsveksten opp. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,2 prosent og 4,3 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 4,1 prosent og i helseforetakene til 4,0 prosent.

• Utvalget anslår gjennomsnittlig lønnsoverheng til 2012 til 1,0 prosent for ansatte i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående årene var på 1,8 prosent. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,3 prosent og for industrifunksjonærer til 1,8 prosent. Overhenget for ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen og i finanstjenester er beregnet til henholdsvis 1,0 og 1,3 prosent. For ansatte i staten er overhenget beregnet til 1,1 prosent og i kommunene til 0,8 prosent. I Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er overhenget beregnet til 1,2 prosent og i helseforetakene til 0,8 prosent.

• Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører i næringsvirksomhet økte med 3,8 prosent fra september/oktober 2010 til samme tidspunkt i 2011, mot 4,9 prosent året før. For ledere av små foretak var lønnsveksten 3,7 prosent eller 0,6 prosentpoeng høyere enn året før.

• Toppledere i offentlig sektor økte gjennomsnittslønnen med 5,1 prosent fra oktober/desember 2010 til samme tidspunkt i 2011, mot 4,6 prosent året før. Statistikken omfatter øverste administrative leder i kommuner og fylkeskommuner, øverste leder i etater, direktorater, forvaltningen m.v. i staten og administrerende direktører i helseforetakene.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble i følge lønnsstatistikken og utvalgets beregninger redusert fra 2010 til 2011 for ansatte i helseforetakene og øvrige bedrifter i Spekter-området, industriarbeidere i NHO-området og for ansatte i staten. For ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen har lønnsforskjellene økt. Dette kan ha sammenheng med sysselsettingsendringer ved at grupper med forholdsvis lav lønn har fått økt relativ betydning. For de andre områdene har lønnsforskjellene vært tilnærmet uendret. I tiårsperioden fra 2002 til 2011 var det en tilnærming eller stabilitet mellom kvinners og menns lønn for de fleste forhandlingsområdene med unntak av ansatte i finanstjenester.

• Lønnsstatistikk for alle ansatte, viser at lønnsforskjellen samlet sett mellom kvinner og menn (både heltid og deltid) ble redusert fra 2010 til 2011. Kvinners gjennomsnittlige lønn utgjorde 85,3 prosent av menns i 2011 mot 85,0 prosent i 2010. For heltidsansatte utgjorde kvinners lønn 87,2 prosent av menns både i 2010 og 2011.

• Fra 2002 til 2011 økte de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10) sin andel av samlet lønnssum med 1,1 prosentpoeng til 19,7 prosent. Lønnstakergrupper med lavere og midlere lønninger har fått sin andel redusert i denne perioden. Gjennomsnittlønnen i persentil 100 (prosenten med høyest lønn) økte mer enn for andre persentiler i denne perioden.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO-NHO-området har tradisjonelt vært definert som lavtlønnsområder. Med denne grensen var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2011. Andelen har samlet vært ganske stabil over tid, men har gått noe ned for kvinner.

1.1 Innledning

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 2010 til 2011 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2012 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2011 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2011 gis i vedlegg 1.

Ved avslutningen av arbeidet med denne rapporten foreligger det ikke resultater fra lønnsoppgjørene i 2012. Utvalget kommer tilbake til dette i junirapporten.

1.1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper i forhandlingsområdene

Tabell 1.1 viser at årslønnsveksten fra 2010 til 2011 er beregnet til 4,4 prosent for industriarbeidere og til 4,7 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,6 prosent. Det er denne gangen relativt store forskjeller mellom gjennomsnittlig lønnsvekst innenfor industrien som til dels er oljerelatert, og andre grupper av NHO-bedrifter innenfor f. eks. transport, bygg og tjenestesektoren. Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,6 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 4,9 prosent. Økte bonusutbetalinger trakk lønnsveksten opp. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,2 prosent og 4,3 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 4,1 prosent og i helseforetakene til 4,0 prosent.

Utvalget får utarbeidet tall for lønnsveksten for ansatte i de største forhandlingsområdene og har beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn for denne gruppen til 4,3 prosent fra 2010 til 2011. Beregningen omfatter gruppene i tabell 1.1, enkelte grupper1 i vedleggstabell 4.10 og fra avsnitt 1.2.2. Til sammen utgjør disse gruppene om lag 60 prosent av alle lønnstakerårsverk i 2011.

Statistisk sentralbyrå har tatt i bruk en ny versjon av norsk Standard for næringsgruppering (SN2007) i sine næringsstatistikker, se boks 1.2. Det er nå publisert lønnsstatistikk etter den nye standarden for september/oktober i årene 2008 til 2011. For enkelte områder i tabell 1.1 innebærer dette et brudd i tidsserien mellom 2008 og 2009.

Lønnsveksten var for de fleste grupper høy i 2002. I årene 2003 til 2005 var det jevnt over avtakende lønnsvekst bortsett fra i finanstjenester. I 2006 tok lønnsveksten seg noe opp igjen og varierte mellom 2,6 og 5,6 prosent. I 2007 og 2008 tok lønnsveksten seg ytterligere opp. I områdene i tabell 1.1 varierte lønnsveksten i disse årene fra 3,6 til 6,7 prosent. Unntaket er finanstjenester der høye bonusutbetalinger i 2008 trakk opp lønnsveksten til 9,2 prosent. I 2009 og 2010 falt samlet lønnsvekst, mens den tok seg noe opp igjen i 2011. Lønnsveksten i enkelte år er påvirket av spesielle tillegg, for eksempel skolepakkene for undervisningspersonell fra 2000 til 2002 og ny arbeidstidsavtale for politi- og lensmannsetaten i 2010.

1.1.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper2 og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien3

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Tabell 1.2 viser at samlet fra 2002 til 2011 har lønnsveksten vært nær parallell i de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Imidlertid har lønnsveksten for disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall publisert 16. februar i Økonomisk utsyn 2011beregnet SSB veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2010 til 2011 for lønnstakere under ett til 4,3 prosent. SSB har på grunnlag av lønnsstatistikken (strukturstatistikken) for alle ansatte, som er en sammenstilling av de næringsvise lønnsstatistikkene og informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen som viser lønnsveksten gjennom året, beregnet veksten til 4,1 prosent. Denne statistikken gir ny informasjon i forhold til det som var tilgjengelig til utvalgets foreløpige rapport i februar og som lå til grunn for SSBs anslag på 4,3 prosent basert på nasjonalregnskapet. På denne bakgrunn anslår Beregningsutvalget nå en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2010 til 2011 for lønnstakere under ett på 4,2 prosent, mot 3,7 prosent året før.

Beregningene av årslønnslønnsvekst basert på nasjonalregnskapet og i de største forhandlingsområdene, har med etterbetalinger av lønnstillegg. I beregningen til SSB på grunnlag av lønnsstatistikken er det de faktiske utbetalinger uavhengig av virkningsdato som legges til grunn.

1.1.3 Nærmere om sammensetningen av årslønnsveksten i forhandlingsområdene

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2007 til 2011 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Normalt betyr lønnsglidningen mer for årslønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. Dette skyldes at lønnsglidningen i beregningsåret påvirker størrelsen på overhenget til neste år. Samme betraktning gjelder også for tarifftilleggene. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,4-1 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den til og med 2008 variert mellom 1 og vel 3 prosentpoeng unntatt for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring (finanstjenester) i 2008 og 2010. I disse årene var lønnsglidningen særlig høy i finanstjenester, noe som skyldtes store bonusutbetalinger. I 2009 var det et negativt bidrag fra lønnsglidningen i Virke-bedrifter og i finanstjenester. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, slik at lønnsveksten kan defineres som lønnsglidning.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO-NHO-området

For industriarbeidere steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) med 4,4 prosent fra 2010 til 2011, mot 3,6 prosent året før.

Lønnsveksten for industriarbeidere i LO-NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffområder og disse tariffområdene er vektet sammen for arbeidere innenfor industri. Totalt utgjør gruppen om lag 40 prosent av alle arbeidere i NHO-området. De senere årene har sysselsettingen variert mer mellom bransjer/yrker enn tidligere og dette har påvirket gjennomsnittlig lønnsvekst.

For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn, gjennomsnittlig bonus (over et helt år), gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. I innrapporteringen fra bedriftene kan fordelingen på de enkelte lønnskomponentene variere. Det lønnsstatistikken registrerer som utbetalt bonus for ett år, kan være opptjent året før. Isolert sett har økningen i utbetalt bonus i 2011 bidratt til den gjennomsnittlige lønnsveksten med 0,3 prosentpoeng, og uregelmessige tillegg med 0,1 prosentpoeng.

For industriarbeidere ble lønnsoverhenget inn i 2011 beregnet til 1,2 prosentpoeng. I det sentrale lønnsoppgjøret («mellomoppgjør») bidro tarifftilleggene til årslønnsveksten fra 2010 til 2011 med 0,9 prosentpoeng. I disse beregningene er det tatt hensyn til generelt tillegg, lavlønnstillegg og automatiske virkninger av tarifftillegg på uregelmessige tillegg som skift etc. I 2011 bidro derfor lønnsglidningen til årslønnsveksten med 2,3 prosentpoeng, mot 1,6 prosentpoeng året før. Fordelingen mellom tarifftillegg og lønnsglidning kan være noe skjønnspreget i forhold til garantibestemmelser som utløser automatisk satsøkning på bakgrunn av statistikk.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2012 er beregnet til 1,3 prosent, mot 1,2 prosent året før.

Tabell 1.5 viser lønnsveksten mellom måletidspunkter 1. oktober til 1. oktober og per år fordelt på tarifftillegg og lønnsglidning. Fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 var lønnsveksten 4,5 prosent for industriarbeidere, mot 3,9 prosent i tilsvarende periode året før. Gjennomsnittlig nivåøkning av tariffmessige tillegg ble beregnet til 1,1 prosent i perioden. Målt fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 har lønnsglidningen bidratt med 3,4 prosentpoeng til lønnsveksten i perioden.

Kilde: NHO.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

For arbeidere i byggevirksomhet var det en årslønnsvekst på 4,3 prosent fra 2010 til 2011, mot 4,0 prosent året før.

Lønnsveksten fra 2010 til 2011 avspeiler at lønnsveksten var spesielt sterk i slutten av 2010 som førte til at overhenget inn i 2011 var høyt. Lønnsveksten fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 var 3,6 prosent, 0,7 prosentpoeng lavere enn årslønnsveksten fra 2010 til 2011.

Arbeidere innenfor byggvirksomhet utgjør knapt 25 prosent av alle arbeidere i NHO-området og består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, heisfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc.

Bak gjennomsnittstallene er det også betydelige strukturelle effekter. Lønnen i de to hovedgruppene avviker en del også i 2011, på samme måte som året før. Lønnsveksten i elektrofagene økte fra 2010 til 2011 med 4,0 prosent mot 5,1 prosent året før, fluktuasjoner som i stor grad skyldes sentrale tillegg og garantibestemmelser.

Økningen innenfor andre byggfag (d.v.s. utenom elektrofagene) var 4,6 prosent fra 2010 til 2011, mot 3,5 prosent året før. Andre byggfag er sannsynligvis en bransje hvor effekten av finanskrisen har betydd mye i forhold til gjennomsnittlig lønnsvekst og strukturelle endringer. Årslønnsveksten utjevner en del av de store fluktuasjonene i lønnsvekstratene gjennom året. Endring i lønnsvekst for byggevirksomhet knyttet til finanskrisen og konjunkturene avspeiler seg klart dersom man måler lønn fra 1. oktober til 1. oktober. Mens arbeiderne innenfor denne gruppen hadde en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1. oktober 2007 til 1. oktober 2008 på 5,7 prosent (før finanskrisen) var veksten 1,8 prosent fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009. De påfølgende årene frem til 1. oktober 2011 har veksten vært henholdsvis 4,7 og 4,0 prosent.

Endringer i sammensetning av den aktuelle arbeidstakergruppe påvirker gjennomsnittlig lønnsvekst. Grunnen kan være utskifting av arbeidstakere og bedrifter (særlig småbedrifter) i statistikkutvalget, men også at antall sysselsatte endres. Detaljert lønnsinformasjon viser at en sterk sysselsettingsøkning trakk lønnsveksten ned både i 2007 og 2008. I 2010 falt netto sysselsetting, men dette førte til at gjennomsnittlig lønnsvekst økte noe. Dette har sammenheng med at arbeidere som ikke var med i statistikken i 2010, men var med i 2009, hadde et noe lavere lønnsnivå enn gjennomsnittlig lønnsnivå i bransjen. En økning i sysselsettingen bidrar i 2011 igjen til å trekke lønnsveksten noe ned.

Bidraget fra lønnsglidningen fra 2010 til 2011 for hele byggvirksomheten inklusive garantiordninger, er beregnet til om lag 2¼ prosentpoeng, mot 2 prosentpoeng i 2010 og om lag ¾ prosentpoeng i 2009.

Lønnsoverhenget inn i 2012 for arbeidere i byggvirksomhet er beregnet til 0,8 prosent.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper m.v. For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet var årslønnsveksten fra 2010 til 2011 3,4 prosent, det samme som året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2009 til 1. oktober 2010 var 3,5 prosent.

Om lag 50 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. I tillegg ble det i 2006 i rutebilsektoren, som utgjør om lag 50 prosent av arbeiderne i transportsektoren i LO-NHO-området, inngått bransjeavtaler knyttet til nye eller reforhandlede kontrakter, som har slått ut i lønnsvekst etter hvert som slike avtaler er blitt reforhandlet fram til 2012. I overgangen har dette ført til en betydelig lønnsvekst for landtransport.

I mellomoppgjøret i 2011 ble det for transport samlet gitt et gjennomsnittlig tarifftillegg som bidro til årslønnsveksten med 1,3 prosentpoeng. I tillegg til et lønnsoverheng på 0,7 prosent gir dette en årslønnsvekst på 2 prosent fra 2010 til 2011 før andre lønns- og sysselsettingsmessige virkninger i løpet av 2011, blant annet virkninger via bussbransjeavtalen. Summen av tilleggene ut over tarifftilleggene slo ut med 1,4 prosentpoeng fra 2010 til 2011

Arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore består av operatørarbeidere (om lag halvparten), oljeboring – og oljeservicearbeidere. Den siste gruppen utgjør en stadig større andel av totalgruppen for arbeidere. Ingeniører og sivilingeniører klassifiseres som funksjonærer og er ikke med i gruppen overfor. Offshorearbeidere samlet sett hadde en gjennomsnittlig økning i årslønn fra 2010 til 2011 på 3,3 prosent, inklusive avtalt lønn, bonusutbetalinger samt uregelmessige tillegg, mot 4,5 prosent året før.

Økningen i utbetalt lønn fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 var 3,6 prosent, mot 4,4 prosent året før. Økning i antall timer med noe lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet, samt nedgang i gjennomsnittlige uregelmessige tillegg, bidrar til betydelig lavere vekst for hele sektoren.

Tallmaterialet innebærer et lønnsoverheng for arbeidere i oljebransjen inn i 2012 på 1,3 prosent. En automatisk virkning av ansiennitetstillegg per 1. januar hvert år bidrar med minst ½ prosentpoeng til årslønnsveksten.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en økning i årslønn fra 2010 til 2011 på 3,4 prosent, mot 3,1 prosent året før. Sammen med lønnsoverhenget bidro tarifftilleggene i 2011 til en årslønnsvekst fra 2010 til 2011 på 3 prosentpoeng, mens lønnsglidningen i 2011 bidro med 0,4 prosentpoeng.

Lønnsveksten fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 var 3,2 prosent.

Gjennomsnittlig alder for ansatte i bransjen var i 2010 om lag 10 år lavere enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. Bransjen er preget av høy turnover. Vanligvis er bare om lag halvparten av de samme arbeidstakerne med i lønnsstatistikken fra et år til et annet. Strukturelle endringer i arbeidskraften mellom grupper og virkninger via høy turnover har trukket gjennomsnittlig lønnsvekst noe ned i alle de tre siste årene. Man kan ikke måle den direkte lønnsvirkningen av dette, fordi statistikken er en utvalgsstatistikk og en del av utvalget skifter, men man kan anta at turnover isolert kan ha dratt lønnsveksten noe ned.

Lønnsoverhenget inn i 2012 er beregnet til 0,7 prosent.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 1/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Årslønnsveksten for industrifunksjonærer fra 2010 til 2011 var 4,7 prosent, mot 4,3 prosent året før. Fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 var lønnsveksten samlet for industrifunksjonærer 4,6 prosent, mot 4,5 prosent året før.

Ny standard for næringsgruppering ble av SSB innført for alle sektorer fra 2009, med justeringer de senere årene. Dette gjaldt også NHO-bedrifter. Om lag 10 prosent av funksjonærene i NHOs industribedrifter, ble i offisiell statistikk fra 2009 plassert utenfor industri blant annet i «Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting» og «oljevirksomhet». Tilsvarende endringer i offentlig næringsklassifikasjoner av bedrifter i 2010, førte til at deler av spesielt oljebaserte industribedrifter ble tatt ut av industrien og plassert i blant annet «oljevirksomhet». Disse bedriftsenhetene er med i lønnstallene for industrifunksjonærer for NHO-bedrifter, fordi enhetene fortsatt er knyttet sammen med NHOs industribedrifter og/eller foretak.

Av hensyn til kontinuiteten i forhold til beregninger av lønnsvekst for funksjonærer i industri, vil klassifiseringen for NHO-bedrifter i tariffsammenheng og i utvalgets rapportering, fortsatt avvike noe fra offentlig klassifisering på dette punkt. Virkningene blir omtalt i fotnotene i tabellene.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet ved at de ulike bransjene blir vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Dette danner grunnlag for beregninger av årslønnsvekst. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter inn i 2012 er beregnet til 1,8 prosent, mot 1,9 prosent året før.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatte innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, informasjonssektoren etc. Samlet utgjør bransjene utenfor industrien om lag 2/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer i NHO-området var 4,9 prosent fra 2010 til 2011, mot 4,4 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1. oktober 2010 til 1. oktober 2011 var 5,0 prosent, mot 4,7 prosent året før. Veksten fra året før varierer mellom 2 til 7 prosent i næringssektorer. Fra 2010 til 2011 har det vært store sysselsettingsendringer mellom næringsgruppene, spesielt utenfor industri. Det er større innslag av funksjonærer på høyere lønns- og utdanningsnivå enn året før.

Funksjonærene innenfor oljevirksomhet omfattet i 2011 om lag 10 prosent av funksjonærene i NHO-bedrifter og består av om lag 80 prosent ingeniører, sivilingeniører eller tilsvarende funksjonærgrupper. Oljefunksjonærer har et langt høyere lønnsnivå enn gjennomsnittet for funksjonærer innenfor NHO-området, og en økning av antall funksjonærer i sektoren fører isolert til betydelig lønnsvekst for funksjonærer totalt sett. I tillegg har den gjennomsnittlige lønnsveksten for gruppen vært høyere enn for andre grupper. Begge forhold drar veksten betydelig opp.

Samme forhold gjelder også for kraftforsyning, bedrifter innenfor faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting samt i flybransjen, men i langt mindre grad enn for oljesektoren.

Strukturelle endringer mellom næringer utenfor industrien bidrar isolert til den gjennomsnittlige veksten for funksjonærer med 0,4 prosentpoeng av den totale lønnsveksten for funksjonærer.

Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter, omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en stor gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 10 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid)

Ny internasjonal næringsklassifisering fra 2009 (jf. boks 1.2) og noen tilpasninger i 2010 og 2011, hvor industrien er noe annerledes definert enn tidligere, påvirker også fordelingen av årsverk mellom arbeidere og funksjonærer i NHOs industribedrifter.

Endringen i andelene mellom funksjonærer og arbeidere vil reflekteres i industriens totale lønnsvekst for NHO-medlemmer. I tillegg kan noe av endringene være påvirket av endringer i medlemsmassen og/eller utvalget. Av mangel på sammenlignbare vekter benyttet man faste vekter mellom arbeidere og funksjonærer fra 2008 til 2009. Årsverksfordelingen mellom funksjonærer og arbeidere i NHOs medlemsregister gir fra 2009 til 2011 ikke et fullgodt bilde av nivået og endringen man kan se i innkommet materiale, fordi det har vært raske skiftende sysselsettingsendringer mellom gruppene og en registerfordeling noe tilbake i tid.

I 2009, 2010 og 2011 har man derfor basert prosentfordelingen mellom arbeidere og funksjonærer på det utvalgsbaserte datamateriale, noe som gir et mer oppdatert bilde av bevegelsene i funksjonær/arbeider-andelene, selv om innsamlet materiale er et utvalg (60-70 %). Vektforholdet mellom arbeidere og funksjonærer er derfor revidert noe for 2009, men slik at 2009, 2010 og 2011 er metodisk like.

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst for industriarbeidere og industrifunksjonærer. Tallene for industrifunksjonærer omfatter også ledere, både toppledere og mellomledere.

Funksjonærene har utgjort en økende del (med unntak fra 2006 til 2007), noe som isolert har bidratt til en økning i gjennomsnittslønn for funksjonærer og arbeidere i industrien totalt sett.

Fra 2010 til 2011 har funksjonærandelen økt med 0,2 prosentpoeng med tilsvarende lavere arbeiderandel. Samlet økte årslønn fra 2010 til 2011 for industriansatte i NHO-bedrifter med 4,6 prosent. Økt funksjonærandel bidrar isolert til noe vekst innenfor NHOs industribedrifter totalt sett på grunn av høyere lønnsnivå for denne gruppen.

Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter, på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. I tabell 1.6 vises fordelingen av industrisysselsettingen mellom arbeidere og funksjonærer basert på henholdsvis årsverk og lønnssum, ifølge lønnsopplysninger fra SSB og opplysninger fra NHOs statistikkregister.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I mellomoppgjøret i 2011 ble det etter mekling enighet mellom Finansforbundet og Finansnæringens Arbeidsgiverforening og mellom LO/ HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finansnæringens Arbeidsgiverforening om at det fra 1. mai 2011 gis et generelt tillegg på lønnsregulativet på kr 5 400 per år i lønnstrinnene 1-37 og 1,45 prosent i lønnstrinnene 38 -76. Tillegget ble anslått til å bidra med 1 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2010 til 2011.

Ifølge lønnsstatistikken for 2011 økte den gjennomsnittlige månedslønnen i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet4 bank og forsikring, med 5,1 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2010 til 1. september 2011. Avtalt lønn steg med 4,2 prosent i det samme tidsrommet. Bonusutbetalingene bidro til å trekke opp lønnsveksten.

Bonus har de siste årene fram til 2009 utgjort en økende andel av månedslønnen. I 2003 og 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedslønnen i alt. Denne andelen vokste til 6,5 prosent i 2005, videre til 8,5 prosent i 2007 og til 11,9 prosent i 2008. I 2009 falt andelen til 7,2 prosent. I 2010 økte andelen igjen til 8,8 prosent og i 2011 til 9,3 prosent.

For finanstjenester har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2011 og lønnstilleggene i 2011, beregnet årslønnsveksten fra 2010 til 2011 til 4,9 prosent.

I mellomoppgjøret i 2011 ble det mellom LO og Hovedorganisasjonen Virke på Landsoverenskomsten (Handel og Kontor) gitt et generelt tillegg fra 1. april på kr 2,- per time og et ytterligere tillegg fra samme dato på kr 1,- per time på minstelønnssatsene i trinn 1-5. Trinn 6 ble hevet med kr 325 per måned eller kr 2 per time.

For tillegg på andre overenskomster i Virke-området samt overenskomster innen HUK-området, vises det til vedlegg 1.

Tillegget per 1. februar 2011 etter garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og Virke ble benyttet til å øke minstelønnssatsene i trinn 1-6 slik at trinn 1-4 ble økt med kr 103 per måned, trinn 5 ble økt med kr 325 per måned og trinn 6 med kr 650 per måned.

Ifølge lønnsstatistikken for 2011 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i varehandelen under ett med 3,1 prosent fra 1. september 2010 til 1. september 2011. For alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen var veksten i månedslønnen 3,3 prosent i det samme tidsrommet.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2011 og lønnstilleggene i 2011, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2010 til 2011 for alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 3,6 prosent.

Samlet lønnsvekst i varehandel kan ha blitt trukket ned av sysselsettingsendringer, ved at grupper med forholdsvis lav lønn har fått økt relativ betydning.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret i 2011 fikk alle ansatte i staten et lønnstillegg på 1,72 prosent eller minst kr 7 000 per år fra 1. mai. Det ble dessuten satt av 0,15 prosent til lokale forhandlinger per 1. oktober 2011. I tillegg kom midler som blir ledige ved lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere (resirkulerte midler) på 0,1 prosentpoeng.

Tilleggene bidrar til årslønnsveksten fra 2010 til 2011 med 1,2 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2011 og tarifftilleggene i 2011, er årslønnsveksten fra 2010 til 2011 i det statlige tariffområdet beregnet til 4,2 prosent. Økt utbetaling av (faste og variable) tillegg har bidratt til økt årslønnsvekst med 0,2 prosentpoeng. Denne lønnsveksten er en del av lønnsglidningen i staten.

Kommunesektoren/KS-området

I mellomoppgjøret i KS-området i 2011 ble det gitt et generelt tillegg på 1,72 prosent eller minst kr 7 000 per år fra 1. mai til ansatte i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4 i hovedtariffavtalen). Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Per 1. mai 2011 skulle arbeidstakere med minimum 20 års lønnsansiennitet ikke ha lavere grunnlønn enn kr 323 000, en økning på kr 11 800. Som en del av lønnsoppgjøret i 2010, ble det avsatt 0,25 prosent til lokale forhandlinger per 1. januar 2011.

For stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2011 til lønnsveksten fra 2010 til 2011 med 1,3 prosentpoeng.

For en del grupper i KS-området (kapittel 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato avtales lokalt.

I Oslo kommune ble partene etter mekling enige om et lønnstillegg fra 1. mai 2011 på 3,35 prosent eller minimum kr 12 700 per år.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2011 og tarifftilleggene i 2011, er årslønnsveksten fra 2010 til 2011 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer, beregnet til 4,3 prosent.

Undervisningspersonell

Tilleggene ved lønnsoppgjøret i KS-området i 2011 er også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4).

For undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2011 til lønnsveksten fra 2010 til 2011 med 1,2 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2011 og tarifftilleggene i 2011, er årslønnsveksten fra 2010 til 2011 for undervisningsstillinger i hele kommunesektoren beregnet til 4,3 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet og hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret i 2011 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2011 på kr 3 900 per år. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 1 950 per år til arbeidstakere (unntatt lærlinger og unge arbeidstakere) med årslønn på kr 340 715 eller lavere. For helseforetakene ble det avtalt at lønnstillegg skulle avtales i de videre forhandlinger.

For LO Stat og YS Spekter bidro de avtalte tilleggene på A-nivå med om lag ¾ prosentpoeng til lønnsveksten fra 2010 til 2011(ekskl. helseforetakene).

Det ble videre ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. I gjennomsnitt bidro lokale tillegg avtalt på den enkelte virksomhet med om lag 2 prosentpoeng til lønnsveksten fra 2010 til 2011.

For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2011 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene i 2011, er årslønnsveksten fra 2010 til 2011 i Spekter-området ekskl. helseforetakene anslått til 4,1 prosent.

I mellomoppgjøret i 2011 for helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) om et generelt tillegg fra 1. juni 2011 på 2,4 prosent, og at minstelønnssatsene heves tilsvarende fra 1. juni. Det ble ikke gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå i 2011.

For helseforetakene kom Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Det ble gitt et generelt tillegg på 2,4 prosent fra 1. mai 2011. Minstelønnssatser ble også hevet tilsvarende fra 1. mai. Det ble også gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå med lønnsregulering med virkning fra 1. mai

I oppgjøret mellom Spekter Helse og Den norske legeforening kom partene til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A 2) for helseforetakene. I helseforetakene fikk turnusleger et tillegg på kr 16 000 per år og leger i spesialisering et tillegg fra kr 20 000 til kr 21 000. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. januar 2011. Overlegene i helseforetakene fikk et generelt kronetillegg fra 1. januar 2011 som utgjør 4 prosent av overlegenes lønnsmasse på det enkelte sykehus. Det ble ikke gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå for medlemmer av Den norske legeforening. For øvrige forbund i Akademikerne ble det gjennomført lokale forhandlinger.

På grunnlag av tallmateriale/lønnsstatistikk fra SSB for 2010 og 2011 og lønnstilleggene i disse to årene, har utvalget beregnet årslønnsveksten i helseforetakene fra 2010 til 2011 til 4,0 prosent.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget anslår overhenget til 2012 til 1,0 prosent for ansatte i de største forhandlingsområdene (ansatte i virksomheter som er medlemmer av arbeidsgiverorganisasjoner og ansatte i offentlig forvaltning inklusive helseforetakene). Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,8 prosent. For områdene i tabell 1.7 varierer overhenget til 2012 fra 0,8 prosent både for ansatte i helseforetakene og for kommuneansatte til 1,8 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. For industriarbeidere i NHO-bedrifter er overhenget 1,3 prosent.

I tillegg til lønnsoverhenget kan lønnsveksten til neste år i enkelte områder også bli påvirket enten av allerede avtalte tarifftillegg eller av garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser.

Garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser sikrer områder en (automatisk) lønnsvekst, gjerne i forhold til en fastlagt referansegruppes lønn. For 2011 er nye ordninger kommet til, blant annet for regulering av minstelønnssatser i LO – NHO- området.

Virkninger av alle avtalte tillegg inklusive slike ordninger, defineres som tarifftillegg når de er kjent. En del av disse tilleggene vil ikke være klare før endelig statistikk foreligger.

Prinsipielt står allerede avtalte lønnstillegg for neste år i en noe annen stilling enn det ovennevnte. Ved å avtale lønnstillegg i et tariffoppgjør for neste år, legger en føringer for årslønnsveksten året etter. På denne bakgrunn bør beregninger av lønnsoverheng til ett år suppleres med opplysninger om eventuelle allerede avtalte tillegg for det samme året.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for ledere i enkelte næringer

I dette avsnittet presenteres lønnsveksten fra 2010 til 2011 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus. Tallene er basert på SSBs ordinære lønnsstatistikk. Lønnsveksten er regnet som endring i månedslønn fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter.

Det presenteres tall for to grupper av ledere i næringsvirksomhet (jf. boks 1.5):

• Gruppen med yrkeskode 1210, «administrerende direktører» i store og mellomstore foretak, dvs. foretak med 10 eller flere ansatte. Gruppen kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

• Gruppen med yrkeskode 1300, «ledere av små foretak», dvs. foretak med færre enn 10 ansatte.

Totalt omfattet utvalget til lønnsstatistikken i 2010 26 400 heltidsansatte personer innen disse to ledergruppene.

Tabell 1.8 viser at lønnsveksten regnet som endring i gjennomsnittslønn fra september/oktober 2010 til september/oktober 2011 for administrerende direktører varierte ganske mye mellom næringene som er med i tabellen, fra ÷3,0 prosent i hotell- og restaurantvirksomhet til 16,4 prosent finanstjenester. For administrerende direktører i industrien var lønnsveksten 8,7 prosent. Økte bonusutbetalinger fra 2010 til 2011 for administrerende direktører i finanstjenester trakk gjennomsnittslønnen opp. Uten bonus var lønnsveksten også høy, 11,9 prosent. For ledere av små foretak var lønnsveksten i 2011 høy i IKT, mens veksten varierte mellom 1,0 og 6,4 prosent i de andre næringene i tabell 1.8. Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører under ett steg med 3,8 prosent fra september/oktober 2010 til samme tidspunkt i 2011, mot 4,9 prosent året før. For ledere av små foretak var lønnsveksten 3,7 prosent, mot 3,1 prosent året før.

I hotell- og restaurantvirksomhet, varehandel og bygg og anlegg var lønnsveksten for administrerende direktører fra september/oktober 2010 til samme tidspunkt i 2011 lavere enn for lønnstakerne ellers i disse næringene. I de andre næringene i tabell 1.8 var det omvendt.

1.4.2 Lønnsutviklingen for ledere inklusive opsjons- og naturalytelser

Beregningsutvalget presenterer i dette avsnittet en lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for ledere i foretak utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Statistikken bygger på datamaterialet Statistisk sentralbyrå innhenter til den ordinære lønnsstatistikken. Videre er det hentet tillegginformasjon fra LTO-registeret om opsjons- og naturalytelser. Statistikken dekker perioden 2004 til 2010.

Denne lederlønnsstatistikken bygger på yrkesklassifiseringen for å definere ledere (jf. boks 1.5). Statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

Tabell 1.9 viser at gjennomsnittlig lønnsvekst for administrerende direktører var 5,1 prosent fra september/oktober 2009 til samme tidspunkt i 2010, mot ÷1,5 prosent året før. Opsjons- og naturalytelser påvirket i liten grad lønnsveksten for denne ledergruppen i 2010. For ledere i småbedrifter var lønnsveksten 3,3 prosent fra september/oktober 2009 til september/oktober 2010, mot 1,9 prosent året før. For alle ledere var veksten 4,2 prosent fra september/oktober 2009 til september/oktober 2010, mot 1,2 prosent året før.

I tabell 1.10 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå. Det er om lag 2 600 direktører i hvert kvartil. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på 1 533 600 kroner per september/oktober 2010 og at veksten var 6,0 prosent fra samme tidspunkt i 2009. Opsjons- og naturalytelser trakk lønnsveksten noe opp for denne gruppen fra 2009 til 2010. I de tre andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 3,6 prosent i 2. kvartil til 4,4 prosent i 3. kvartil.

Tabell 1.11 viser lønnsutviklingen og lønnsnivå for kvinnelige og mannlige ledere. Kvinnelige administrerende direktører hadde større vekst i gjennomsnittslønnen fra september/oktober 2009 til samme tidspunkt i 2010 enn mannlige. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per september/oktober 2010 om lag 72 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører.

Tabell 1.12 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det er ikke en entydig sammenheng mellom foretaksstørrelse og lønnsnivå. I 2010 var lønnsnivået høyest for administrerende direktører i foretak med 100 til 249 ansatte. De hadde også den høyeste lønnsveksten og mottok mest i opsjons- og naturalytelser. Noe av forklaring på dette kan være at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak, slik at sammensetningen av ledergruppen som inngår kan variere mellom foretaksstørrelser.

1.4.3 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor fra 1. oktober/1. desember 2008 til samme tidspunkt i 2011. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktør i de regionale helseforetakene, herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på SSBs ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapittel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet5 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig sektor var i gjennomsnitt 5,1 prosent fra oktober/desember 2010 til oktober/desember 2011, mot 4,6 prosent året før. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten fra desember 2010 til desember 2011 5,8 prosent, mot 5,4 prosent året før. I staten var veksten fra oktober 2010 til oktober 2011 4,3 prosent, mot 3,7 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig sektor omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen i helseforetakene var per oktober 2011 1 443 600 kroner, og lønnsveksten for alle var i gjennomsnitt 4,6 prosent fra oktober 2010 til oktober 2011, mot 3,4 prosent året før.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere fra oktober/desember 2010 til samme tidspunkt i 2011 var med unntak for toppledere i helseforetakene og på lederlønnsregulativet i staten høyere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor.

Per desember 2011 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 790 000 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 1 015 000 kroner per oktober 2011. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn etter forhandlingsområder, næring, utdanningslengde, alder og samlet for alle lønnstakere både etter gjennomsnittslønn og medianlønn. Lønnsforskjellene måles for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn er i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

TBU har statistikk for utviklingen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn for ulike forhandlingsområder siden 1984 og samlet for alle kvinner og menn fra 1997. For arbeidsmarkedet under ett var det for heltidsansatte tilnærming i relativ lønn på 1,7 prosentpoeng fra 1997 fram til og med 2008. I 2008 var det et brudd i serien. Fra 2008 til 2011 ble forskjellen redusert med nær 1 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 redusert med nær 1,5 prosentpoeng. Ser vi på medianlønn mellom kvinner og menn, var det en tilnærming fra 1997 til 2008 på 1,4 prosentpoeng. Fra 2008 til 2011 ble lønnsforskjellene redusert med 1,7 prosentpoeng.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.14 viser lønnsutviklingen per årsverk for kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 1.1. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner i forhold til gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2002-2011. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2011.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble i følge lønnsstatistikken og utvalgets beregninger redusert fra 2010 til 2011 for ansatte i helseforetakene og ellers i Spekter-området, industriarbeidere i NHO-området og for ansatte i staten. For ansatte i Virke- bedrifter i varehandelen har lønnsforskjellene økt. Dette kan ha sammenheng med sysselsettingsendringer ved at grupper med forholdsvis lav lønn har fått økt relativ betydning. For de andre områdene har lønnsforskjellene vært tilnærmet uendret.

I den siste 10-årsperioden har det vært flere brudd i seriene for de ulike forhandlingsområdene. Tatt hensyn til disse bruddene har det over en tiårsperiode (2002-2011) vært tilnærming eller stabilitet i kvinner og menns lønn for de fleste forhandlingsområdene med unntak av i finanstjenester.

I hovedgruppene i tabell 1.14 er det forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning da noen områder har mer ensartete stillingsstrukturer enn andre. F. eks er stillingsstrukturen blant industriarbeidere relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene. Tabellen egner seg dermed mest til å følge utviklingen i de enkelte områdene over tid.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 1.15 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse og så finne lønnsnivået for den personen som blir liggende i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Fra 2010 til 2011 var lønnsforskjellene i gjennomsnittslønn uendret mellom heltidsansatte kvinner og menn. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 87,2 prosent av menns lønn både i 2010 og i 2011 (tabell 1.15).

Når deltid inkluderes (tabell 1.15) er det en forbedring. Fra 2010 til 2011 har de relative lønnsforskjellene blitt redusert med 0,3 prosentpoeng fra 85,0 prosent til 85,3.

Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittlønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. I 2002 hadde kvinner samlet en medianlønn som tilsvarte 90,3 prosent av menns. I 2011 var dette blitt redusert med 2,6 prosentpoeng til 92,9. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. Store lønnssummer blant menn betyr mer enn lave lønnssummer blant kvinner.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.16 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i SSBs næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). I boks 1.6 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.14 og 1.16.

Gjennom den siste tiårsperioden har det vært en tilnærming for de fleste næringer med unntak av ansatte i finanstjenester.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2002-2011) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.12 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne i lavere stillinger. Et unntak er helseforetakene og private helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene blir mindre når deltid inkluderes.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.17 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde.

Fra 2010 til 2011 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn økt for ansatte innenfor alle utdanningslengder med unntak av personer med utdanning på grunnskolenivå.

Det er minst lønnsforskjeller for de som har kortest utdanning, dvs. de som har grunnskoleutdanning eller videregående skoleutdanning. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (2002-2011) vises det til tabell 4.11 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.18 viser heltidsansattes kvinners lønn som andel av menns etter alder. Fra 2010 til 2011 har lønnsforskjellene blitt redusert i enkelte aldersgrupper og økt i andre. Størst reduksjon har vi hatt i aldersgruppene mellom 44 og 54 år.

Tabell 1.18 viser at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2011

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvinner enn menn i lavlønnsgruppene.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

I mellomoppgjøret 2011 ble det i LO-NHO-området enighet om et generelt tillegg på kr 2,- per time. Det ble gitt ytterligere kr 1,- per time, dvs. totalt kr 3,-per time, til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittslønn under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2010 (340 715 kroner). Mens om lag ¼ av alle fikk dette tillegget, gjaldt det halvparten av kvinnene.

De to organisasjonene ble også enige om et 7-punkts aktivitetsprogram for å fremme likestilling mellom kjønnene:

Lokale likestillingsavtaler og likestillingsprosjekter

Hvis de lokale parter ønsker å utarbeide en likestillingsavtale på bedriftsnivå eller ønsker å igangsette konkrete likestillingstiltak, kan hovedorganisasjonene bistå gjennom rådgivning.

Arbeidsliv – familiepolitikk

• Hovedorganisasjonene vil arbeide for en foreldrepermisjonsordning som fremmer likestilling.

• Hovedorganisasjonene vil arbeide for en familiepolitikk som balanserer hensynet til familie- og arbeidsliv.

Likelønn

Felles tiltak for oppfølging av enkelte elementer i likelønnskommisjonens rapport og eventuelle tiltak initiert i tariffoppgjørene.

Heltid/deltid

Partene vil jobbe for å innhente kunnskap om partenes ønsker og behov lokalt, og øke bevissthet og holdninger om kvinners tilknytning til arbeidslivet.

Arbeidsflytting mellom sektorene

Hovedorganisasjonene vil initiere kartlegging/forskning på hindringer i forhold til jobbskifte fra offentlig til privat sektor og fra privat til offentlig sektor.

Opplæring og rekruttering – det kjønnsdelte studie- og yrkesvalget

• Tiltak ovenfor opplæringskontorer og rådgivningstjeneste.

• Rekruttere flere kvinner til ledende stillinger – Female Future.

• Synliggjøre HF-prosjekter som eksempelvis «Jenter i bil og elektro» og oppfordre flere bransjer og bedrifter til å høste erfaring og gjøre tilsvarende.

• Motivere til utradisjonelle yrkesvalg.

Felles informasjon

• Partene vil i fellesskap samarbeide om å utvikle felles informasjon for å fremme reell likestilling mellom kvinner og menn.

• Hovedorganisasjonene skal foreta en evaluering av samarbeidet innenfor likestillingsområdet innen 2 år fra virkningstidspunktet for dette aktivitetsprogrammet. Denne evalueringen skal danne grunnlaget for videre samarbeid og nye tiltak på området.

Mellom YS og NHO ble det avtalt de samme lønnstilleggene som i oppgjøret mellom LO og NHO. YS og NHO ble også enige om et 7-punkts aktivitetsprogram, med samme innhold som mellom LO og NHO, for å fremme likestilling mellom kjønnene.

Mellom LO og Virke ble det på Landsoverenskomsten gitt et generelt tillegg på kr 2,- per time og et ytterligere tillegg på kr 1,- per time på minstelønnssatsene i trinn 1-5. Kvinner befinner seg i større grad enn menn på disse lavere satsene.

Mellom YS og Virke ble det på Kontoroverenskomsten og Funksjonæravtalene gitt tilsvarende tillegg.

I det statlige tariffområdet fikk alle ansatte i staten et lønnstillegg på 1,72 prosent eller minst 7 000 kr per år. Tillegget har en likelønnsprofil. Det ble dessuten avsatt 0,15 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger med føringer om likelønn.

I KS-området fikk arbeidstakere med hovedsakelig sentral lønnsdannelse et lønnstillegg på 1,72 prosent eller minst 7 000 kr per år. Minstelønnssatser ble hevet tilsvarende. Arbeidstakere med minimum 20 års lønnsansiennitet skal ikke ha lavere grunnlønn enn kr 323 000. Dette gjelder mange kvinner.

Mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS-Spekter ble det (på A-nivå) gitt et generelt tillegg på kr 3 900 per år. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 1 950 per år til arbeidstakere (unntatt lærlinger og unge arbeidstakere) med årslønn på kr 340 715 eller lavere. Partene ble enige om at det i de videre forhandlinger skal legges fram statistikk på effekten av lav- og likelønnspotten som ble avsatt i 2010.

I helseforetakene ble det mellom Spekter og Unio enighet om følgende: Sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og førskolelærere fikk et generelt tillegg på 2,4 prosent. Minstelønnssatsene ble også endret tilsvarende.

I helseforetakene ble Spekter og forbundene i LO og YS enige om et generelt tillegg på 2,4 prosent eller minimum kr 8 000 per år, og at minstelønnssatsene heves tilsvarende. Avtalen innebærer også at minstelønnen i stillingsgruppe l for ansatte med 20 års ansiennitet (stillinger hvor det ikke kreves særskilt utdanning), skal være minimum kr 323 000. Dette gjelder mange kvinner.

Det vises til vedlegg 1 for en nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2011.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.19 vises lønnsutviklingen6 for heltidsansatte etter næring og utdanningslengde for perioden 2002-2011. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret. Tabellen viser at fordelingen av ansatte på de ulike utdanningslengdene varierer mellom næringene. I 2011 var det innenfor industri, bygg og anlegg og varehandel 71 prosent eller flere av de ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusive fagutdanning) som lengste utdanning. I skoleverket var tilsvarende andel 3 prosent, i kommune og fylkeskommune (eksklusive skoleverket) 47 prosent, blant ansatte i helseforetakene 26 prosent og blant statsansatte 33 prosent.

Samlet vekst fra 2006-2011 etter utdanningslengde

For grunnskoleutdannede har den høyeste veksten de siste fem årene vært for ansatte i staten (27,3 prosent). For personer med utdanning på videregåendeskole nivå og for fagutdannede er det ansatte i helseforetakene som har hatt høyest vekst (hhv 28,1 og 32,4 prosent). For universitets- eller høyskoleutdannede til og med 4 år er det ansatte i bygge- og anleggsvirksomhet som har hatt høyest vekst (29,8 prosent), mens det for universitets- eller høyskoleutdannede lengre enn 4 år er ansatte i kommuner og fylkeskommuner eksklusive skoleverket (28,6 prosent).

I enkelte av næringene er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. F.eks innenfor skoleverket er det kun 0,4 prosent av de ansatte i utvalget som har grunnskoleutdanning. I disse tilfellene bør tallene tolkes med varsomhet.

1.7 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 1.20 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2010 til 2011. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2011 (september/oktober/desember) på kr 379 200, en vekst på 3,3 prosent fra 3. kvartal 2010. Til sammenlikning hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 475 200, en vekst på 3,9 prosent. I kommunene (inkl. undervisningssektoren) og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, var lønnsveksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte henholdsvis 2,8 prosent (2,8 prosent vekst også for heltidsansatte) og 4,0 prosent (3,1 prosent for heltidsansatte) fra 2010 til 2011.

Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. I enkelte områder har lønnsveksten for deltidsansatte vært høyere enn for heltidsansatte. For andre områder har det vært motsatt.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2011 fra om lag 69 prosent for ansatte i finanstjenester til 92 prosent for kommuner og fylkeskommuner, med et gjennomsnitt for alle på om lag 80 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for lønnstakere 2002-2011

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av lønnen for alle7 lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.21 viser fordelingen av samlet lønn for alle ansatte i 2002, 2010 og 2011. Den viser hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2011 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 5,6 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (desil 10) mottok 19,7 prosent.

Fordelingen av samlet lønnssum blant lønnstakere fra 2002 til 2011 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av samlet lønn for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,179 til 0,198. Gini-koeffisienten er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av samlet lønn med 1,1 prosentpoeng til 19,7 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,2 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-4. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke fordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.21 viser også en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Andelen mottatt lønn økte med om lag 0,1 prosentpoeng for enkelte av persentilene mellom 91 til 99, mens for andre persentiler i den øverste desilen var andelen mottatt lønn uendret fra 2002 til 2011. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) mottok 3,1 prosent av samlet lønn i 2002 og 3,5 prosent i 2011. For denne gruppen, som besto av om lag 19 000 lønnstakere i 2011, var gjennomsnittslønnen dette året 1 609 400 kroner.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 2002 til 2011. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 44,7 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 32,4 prosent og i desil 10 53,0 prosent. Oppsplittingen av desil 10 viser også en økende lønnsvekst fra persentil 91 til persentil 100.

Tabell 1.21 viser også fordelingen av lønn blant menn og kvinner. Spredningen i lønn målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,218 for menn og 0,160 for kvinner i 2011. På den annen side har økningen i spredningen, målt som prosentvis økning i Gini-koeffisienten fra 2002 til 2011, vært noe større blant kvinner enn for menn, jf. figur 1.2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2011 var 12 prosent av kvinnene og 9 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfattet 14 prosent av mennene og 5 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 var 58 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, se tabell 1.22. Fra 1997 til 2011 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i de fire øverste desilene.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavtlønnsgarantiordningen for LO-NAF-området (nå LO-NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavtlønnsgrensen ville tilsvare kr 333 000 for et fullt årsverk uten overtid i 2011.

Med denne grensen for lavtlønn var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2011, uendret fra 2010, jf. tabell 1.23. For kvinner ble andelen redusert til 20 prosent i 2011. Fra 2002 til 2011 har andelen blitt lavere for kvinner og høyere for menn.

Lavtlønnsgrensen i 2011 på kr 333 000 tilsvarer om lag 70 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 474 900). Dette kan tilskrives flere forhold, blant annet variasjon i antall arbeidstimer for heltidsansatte og at industriarbeidernes lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle lønnstakere. Tabell 1.23 er best egnet til å vise utvikling i andel lavtlønnede over tid.