1 Lønnsutviklingen i senere år

• Beregningsutvalget anslår den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for alle grupper under ett til 5,4 prosent mot 4,1 prosent året før.

• Årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i NHO-bedrifter er beregnet til 5,5 prosent for industriarbeidere og til 5,7 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 5,3 prosent. Årslønnsveksten i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 5,0 prosent, og i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, til 5,2 prosent. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 5,1 prosent og 4,8 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 5,3 prosent og i helseforetakene til 4,9 prosent.

• Utvalget anslår overhenget til 2008 til 2 prosent for alle grupper under ett. Dette er høyere enn det gjennomsnittlige overhenget de tre fore­gående år som var på 1,5 prosent, men om lag på linje med overhenget til 2007. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,8 prosent og for industrifunksjonærer til 2,5 prosent. Overhenget for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 1,6 prosent og for ansatte i finanstjenester til 1,3 prosent. Både for ansatte i staten og i kommunene er overhenget beregnet til 1,4 prosent. I Spekter-­bedriftene ekskl. helseforetakene er overhenget beregnet til 1,3 prosent og i helseforetakene til 1,4 prosent.

• Fra 2002 til 2007 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert i alle de store forhandlingsområdene, med unntak av ansatte i finanstjenester, for industriarbeidere i NHO-bedrifter og for ansatte i kommunene. Fra 2006 til 2007 var det størst reduksjon i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for ansatte i helseforetakene, for ansatte i staten, for ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet i NHO-bedrifter og for ansatte i HSH-bedrifter i varehandel. Lønnsforskjellene økte fra 2006 til 2007 for industriarbeidere i NHO-bedrifter og for ansatte i kommunene. I de andre områdene utvalget har tall for, var det ingen eller små endringer i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

• For toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold i næringsvirksomhet, har utvalget beregnet gjennomsnittlig lønnsvekst til 6,8 prosent fra 2006 til 2007 mot 8,9 prosent året før. I små- og mellomstore foretaksstørrelser var lønnsveksten for toppledere fra 2006 til 2007 mellom 4,4 og 5,9 prosent. For toppledere i de største foretakene (over 250 ansatte/lønnsforhold) var lønnsveksten hele 21,0 prosent mot 7,7 prosent fra 2005 til 2006. I foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold var om lag 14 prosent av topplederne kvinner i 2007, og de tjente i gjennomsnitt om lag 65 prosent av lønnen til mannlige toppledere.

• For toppledere i offentlig sektor var gjennomsnittlig lønnsvekst 3,5 prosent fra 2005 til 2006 mot 8,1 prosent fra 2004 til 2005. Lønnsveksten varierte en del mellom de ulike gruppene. Statistikken omfatter øverste administrative leder i kommuner og fylkeskommuner, øverste leder i etater, direktorater, forvaltningen m.v. i staten og administrerende direktører i helseforetakene.

• Fra 1997 til 2006 har de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), økt sin andel av samlet lønn med 1,1 prosentpoeng til 19,2 prosent, og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO/NHO-området har tradisjonelt vært definert som lavtlønnsområder. Etter denne definisjonen var 16 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2006 mot 17 prosent i 2004 og 2005.

1.1 Lønnsutviklingen for hoved­grupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger for lønnsutviklingen fra 2006 til 2007 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2008 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2007 for ulike grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjørene i 2007 gis i vedlegg 1.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer i tabell 1.1 tall for gjennomsnittlig årslønnsvekst det siste tiåret for noen store forhandlingsområder. For noen grupper er beregningene for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid, mens det for andre er gjennomsnittlig lønnsvekst per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte, der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Tabellen bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene av lønnsvekst og lønnsnivå omtales i boks 1.1. En mer detaljert omtale gis i vedlegg 2.

Av tabell 1.1 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder det siste tiåret. Lønnsveksten var høy både i 1998 og 2002. I 1998 varierte lønnsveksten mellom 5½ og knapt 7 prosent, mens veksten i 2002 varierte mellom 5 og vel 8 prosent. Ellers i årene 1997-2004 har lønnsutviklingen for områdene i tabellen stort sett variert mellom 3 og vel 5 prosent. Unntaket er undervisningspersonell i kommunesektoren i årene fra 2000 til 2002 og helseforetakene i 2003. Den forholdsvis sterke lønnsveksten for undervisningspersonell i kommunesektoren fra 2000 til 2002 skyldes spesielle tillegg. I 2005 varierte lønnsveksten mellom 3 og vel 4 prosent og i 2006 mellom 3½ prosent og knapt 5 prosent med unntak av i finanstjenester hvor høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten både i 2005 og 2006.

Årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i NHO-bedrifter er beregnet til 5,5 prosent for industriarbeidere og til 5,7 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 5,3 prosent. Årslønnsveksten for HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 5,0 prosent og i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, til 5,2 prosent. For ansatte i staten og i kommunene er årslønnsveksten beregnet til henholdsvis 5,1 prosent og 4,8 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 5,3 prosent og i helseforetakene til 4,9 prosent.

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2006 til 2007 er beregnet til 5,4 prosent mot 4,1 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 1.2 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet fra 1997 til 2007 har lønnsveksten vært nær den samme i alle de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i den siste 5-årsperioden (2002-2007) vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien. Imidlertid har lønnsveksten mellom disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2002-2007 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,3-0,8 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 2 prosentpoeng unntatt for industrifunksjonærer og ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring de siste årene. I 2005 og 2006 var lønnsglidningen særlig høy i forretnings- og sparebanker og forsikring, noe som skyldtes store bonusutbetalinger i disse to årene. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte ­tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO/NHO-området.

For industriarbeidere steg lønn pr. årsverk (både heltid og deltid) med 5,5 prosent fra 2006 til 2007, mot 3,6 prosent året før. I 2007 var det større forskjeller mellom næringsgrupper enn det som har vært vanlig tidligere.

Lønnsveksten for industriarbeidere i LO/NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffavtaler. De senere årene har sysselsettingen variert mer mellom bransjer/yrker enn tidligere og har påvirket gjennomsnittlig lønnsvekst.

For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn, gjennomsnittlig bonus (over et helt år) og gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg eller tillegg etter arbeidets art. I innrapporteringen fra bedriftene kan fordelingen på de enkelte lønnskomponentene være mer usikker enn summen for den totale lønnsveksten. Bonus bidro til å trekke opp lønnsveksten med 0,2 prosentpoeng fra 2006 til 2007, mens uregelmessig tillegg bidro til å trekke ned med 0,1 prosentpoeng.

Når en fokuserer på lønnsveksten fra dato til dato, kan man todele lønnsveksten i tarifftillegg og lønnsglidning i perioden mellom måletidspunktene (tabell 1.5). Tarifftilleggene pr. 1. april 2007 var høyere enn tilsvarende året før og lønnsglidning tiltok utover i 2007. Gjennomsnittlig timefortjeneste økte med 5,9 prosent fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 mot 4 prosent året før. De gjennomsnittlige tarifftilleggene i det sentrale oppgjøret 2007 økte lønnsnivået med 1,7 prosent, mot 1,3 prosent i samme periode året før. Lønnsglidningen i perioden 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 bidro med 4,2 prosentpoeng, mot 2,7 prosentpoeng i tilsvarende periode året før.

Årslønnsberegninger for kalenderåret er basert på opplysninger om lønn pr. 1. oktober, samt når på året tariffmessige tillegg og bedriftsvise tillegg blir gitt og bidraget til kalenderårsveksten. (Jfr. boks. 1.1)

Årslønnsveksten på 5,5 prosent fra 2006 til 2007 besto av lønnsoverhenget inn i 2007 på 1,4 prosent og bidrag fra gjennomsnittlige tarifftillegg i løpet av 2007 med 1,3 prosentpoeng. Lønnsglidningen i 2007 bidro derfor til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 2,8 prosentpoeng mot 1,7 prosentpoeng året før.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2008 er beregnet til 1,8 prosent.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området.

For arbeidere i byggevirksomhet var det en årslønnsvekst på 5,5 prosent fra 2006 til 2007, mot 4,1 prosent året før.

Sammenlikninger av materialet mellom 1. oktober 2006 og 1. oktober 2007 viser gjennomsnittlig nivåvekst på 6,2 prosent i perioden.

Strukturelle endringer i sysselsettingen kan ha hatt avgjørende betydning for lønnsveksten innenfor byggevirksomhet. Antall årsverk steg med om lag 9 prosent i perioden. Om lag 1/3 av arbeidstakerne innenfor området er skiftet ut i materialet. Arbeidstakere som er med på to sammenliknbare tidspunkter («identiske personer»), har en høyere lønnsvekst enn gjennomsnittlig lønnsvekst for alle arbeidere i bransjen. Grunnen til at ikke alle er med i begge årene kan være utskifting av bedrifter (særlig småbedrifter) i utvalget. Materialet viser likevel klar tendens til at den økende sysselsettingen i perioden har dempet lønnsveksten betydelig i bransjen, anslagsvis 2 prosentpoeng.

Høyere gjennomsnittlige uregelmessige tillegg (skift og andre tillegg etter arbeidets art) bidro til en økning i lønnsveksten på 0,2 prosentpoeng, mens bonus økte marginalt.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor stein, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Gruppen består i hovedsak av to tariffavtaler, Fellesoverenskomst for byggfag (ca. 2/3) og Tariffavtale for elektrofag (ca. 1/3).

Samlet for arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet økte årslønnen fra 2006 til 2007 med 5,4 prosent.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noen mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer m.v. For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området var det en årslønnsvekst fra 2006 til 2007 på 4,5 prosent, mot 3,9 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 ble 4,9 prosent, mot 4,3 prosent året før.

Det sentrale tillegget pr. 1. april 2007 for hele transportsektoren i NHO-bedrifter, bidro til årslønnsveksten med 1,6 prosentpoeng fra 2006 til 2007. Lønnsoverhenget fra 2006 og kjente tillegg avtalt i 2006, men gitt med virkning i 2007, bidro med om lag 1,5 prosentpoeng. Om lag 30 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. I tillegg er det i rutebilsektoren, som utgjør om lag 50 prosent av arbeiderne i samferdselssektoren i LO/NHO-området, inngått bransjeavtaler knyttet til nye eller reforhandlede kontrakter, som kan slå ut i lønnsvekst. Lønnseffekten av dette for 2007 ser ut til å være begrenset i materialet pr. 1. oktober, men vil sannsynligvis bidra til lønnsvekst i 2008.

Innenfor oljevirksomhet, offshore viser tall for oljeboring, operatører og oljeservicebedrifter en lønnsvekst for arbeidere på 6,7 prosent fra 2006 til 2007, mens økningen i perioden 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 var 6,5 prosent.

Oljevirksomhet består hovedsakelig av operatører, som utgjør knapt 2/3 og oljeservicebedrifter som utgjør knapt 1/3 av sysselsettingen i arbeidergruppen. Området består ellers av oljeboring som utgjør bare vel 10 prosent av total sysselsetting. Lønnsveksten vil blant annet være preget av i hvilken grad timene er betalt med offshoretillegg og andre strukturelle endringer. Forpleiningsvirksomhet er klassifisert innenfor kantine/catering og hotell- og restaurantvirksomhet og er ikke med her, men vil formelt være en del av offshoreområdet. Landbaser er heller ikke med i anslaget overfor.

De avtalte tillegg for operatører bidro til at lønnsveksten fra midten av 2007 var langt lavere for avtalt lønn enn for andre lønnselementer som bonus og uregelmessige tillegg, mens det motsatte gjaldt oljeservice. Økte bonuser bidro med vel 1 prosentpoeng av årslønnsveksten. I tillegg antas at en automatisk virkning av ansiennitetstillegg pr.1. januar 2007 bidro med minst ½ prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2006 til 2007.

Gode økonomiske tider innenfor oljevirksomhet kan ha ført til at lønnsveksten har blitt en del høyere enn antatt tidligere. Beregninger på sysselsettingseffekter kan tyde på at bransjen har betalt relativt godt for ny arbeidskraft.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en økning i årslønn fra 2006 til 2007 på 4,2 prosent, mot 3,3 prosent året før.

Avtalene for hotell og restaurant ble i 2006 endret, ved at funksjonærgrupper som før var på egen avtale, ble tatt inn i felles avtale med arbeidergruppene. Funksjonærgruppene dette gjaldt er resepsjonister og visse kontoryrker. Fra 2006 er tilleggene innenfor den sentrale riksavtalen derfor basert på en bredere gruppe enn tidligere. Den nye gruppen innebærer at tariffavtalegruppen som tidligere omfattet bare arbeidere, økte med vel 10 prosent målt i antall årsverk. I veksttallene ovenfor er den utvidete gruppen tatt med.

Tariffoppgjøret i 2007 ga et tillegg for alle arbeidstakere innenfor overenskomstområdet på kr. 4,15 per time (37,5 t/uke), inklusive garantitillegg fra 1. april 2007. Sammen med lønnsoverhenget fra året før bidro de sentrale tilleggene til at lønnsnivået for gruppen økte med mellom 3 og 3,5 prosent fra 2006 til 2007 før lønnsglidning. Bransjen kjennetegnes videre av omfattende utskiftning av arbeidsstokken fra et år til et annet. Gjennomsnittlig alder var om lag 32 år i 2007, om lag 10 år yngre enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. Man finner i 2007-materialet bare igjen om lag 50 prosent av de samme arbeidstakerne som i 2006. Selv om en del av dette kan tilskrives endring av utvalget, har sannsynligvis slike strukturendringer i sysselsettingen redusert lønnsveksten.

Lønnsoverhenget inn i 2008 er beregnet til 1,1 prosent.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

For industrifunksjonærene i NHO-bedrifter var det en årslønnsvekst på 5,7 prosent fra 2006 til 2007, mot 4,6 prosent året før. I likhet med 2006 var det en stigende lønnsvekst også utover i 2007. Fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 var lønnsveksten 6,2 prosent.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Det er relativt store forskjeller grupper imellom. Petrokjemisk industri trekker oppover, mens kjemisk og mineralbearbeidende industri demper veksten noe. Bonusutbetalinger målt som et gjennomsnitt over en 12 måneders periode fram mot måletidspunktet 1. oktober, dro alene årslønnsveksten for industrifunksjonærer opp med 0,4 prosentpoeng.

Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet for de ulike bransjene og vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Med beregnet lønnsoverheng inn i 2007 på 2 prosent, var bidraget fra lønnsglidning i løpet av 2007 3,7 prosentpoeng, mot 3 prosentpoeng året før.

Lønnsoverhenget inn i 2008 er beregnet til 2,5 prosent, mot 2,0 prosent året før.

Antall industrifunksjonærer utgjør om lag 40 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatt innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant og IKT – bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer innen NHO-området ble 6,3 prosent fra 2006 til 2007, mot 5,1 prosent året før. Økt bonus dro gjennomsnittsveksten opp med 0,5 prosentpoeng.

Lønnsveksten tiltok mot slutten av 2007. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1.oktober 2006 til 1.oktober 2007 ble 6,8 prosent for alle funksjonærer i NHO-bedrifter, mot 5,6 prosent året før.

Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer. Utvalget tar fra neste år sikte på å produsere egne tall for lederlønn fra samme type kildemateriale som for andre grupper. Utvalget vil arbeide videre med å framskaffe data for lønnsvekst for forskjellige funksjonærgrupper.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en betydelig gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 8 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og ­deltid)

Innenfor NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) utgjør funksjonærene om lag 42 prosent av årsverkene og om lag 52 prosent av lønnssummen.

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst for industriarbeidere og industrifunksjonærer. Tallene for industrifunksjonærer omfatter også ledere, både toppledere og mellomledere. Funksjonærene har utgjort en stadig økende del, noe som isolert har bidratt til en økning i gjennomsnittslønn for funksjonærer og arbeidere i industrien totalt sett.

Basert på basisregistret for bedrifter i NHO-området, har denne tendensen stoppet opp i perioden 2006 til 2007 innenfor industrien. Mens veksten i antall årsverk totalt sett har vært 2,9 prosent fra 2006 til 2007, har årsverkene for industriarbeidere økt med 3,9 prosent, mens funksjonærene har økt antall årsverk med 1,6 prosent. Dette forholdet bidro til at en økt del av lønnsummen tilfalt arbeidere i industrien fra 2006 til 2007 i forhold til i årene fra 2000 til 2006, hvor en stadig økende del av lønnssummen har tilfalt industrifunksjonærene som samlegruppe.

Industriarbeidere har i gjennomsnitt lavere lønnsnivå enn industrifunksjonærer som gruppe. Dette forholdet bidro til at til tross for at lønnsøkningen for arbeidere var 5,5 prosent og for funksjonærer 5,7 prosent, økte det vektede gjennomsnitt av disse grupperingene med 5,3 prosent fra 2006 til 2007. Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter, på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. I tabell 1.6 vises fordelingen av industrisysselsettingen mellom arbeidere og funksjonærer basert på henholdsvis årsverk og lønnssum, ifølge lønnsopplysninger fra SSB og opplysninger fra NHOs statistikkregister.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I mellomoppgjøret i 2007 ble det enighet mellom Finansforbundet og Finansnæringen Arbeidsgiverforening og mellom LO/ HK, og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finansnæringen Arbeidsgiverforening om at satsene i lønnsregulativet økes med kr 4 875 per år med virkning fra 1. mai. Dette ble av partene anslått til å gi en lønnsvekst fra 1. mai på 1,4 prosent. Bidraget til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 ble anslått til 0,9 prosentpoeng.

Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2007 på 0,8 prosent og per 1. juli 2007 på 1,6 prosent.

Ifølge lønnsstatistikken for 2007 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet 2 bank og forsikring, med 5,0 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2006 til 1. september 2007. Bonusutbetalingene bidro til å trekke opp lønnsveksten, men i mindre grad enn i 2005 og 2006.

Bonus har de siste årene utgjort en økende andel av månedsfortjenesten i alt og synes å ha blitt en mer generell del av lønnssystemet i finanstjenester. I 2003 og 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedsfortjenesten i alt. Denne andelen vokste til 6,5 prosent i 2005, videre til 8,2 prosent i 2006 og til 8,5 prosent i 2007.

For finanstjenester har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2007 og lønnstilleggene i 2007 beregnet årslønnsveksten fra 2006 til 2007 til 5,2 prosent.

I varehandel resulterte garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og HSH i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2007 på kr 3,30 per time. Det antas at om lag 25 prosent av de sysselsatte på avtalen fikk dette tillegget.

I mellomoppgjøret i 2007 ble det på Landsoverenskomsten mellom LO/Handel og Kontor og HSH fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 3,50 per time og et ytterligere tillegg på kr 1 per time på de laveste satsene, dvs. trinn 1-5.

For tillegg på andre overenskomster mellom LO-forbund og HSH, mellom YS-forbund og HSH samt overenskomster innen HUK 3 -området, vises det til vedlegg 1.

Ifølge lønnsstatistikken for 2007 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte i varehandelen under ett med 5,1 prosent fra 1. september 2006 til 1. september 2007. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var veksten 5,4 prosent i det samme tidsrommet.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2007 og lønnstilleggene i 2007, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 5,0 prosent.

For varehandelen totalt har SSB på grunnlag av strukturstatistikken per 1. september 2007 og den kvartalsvise lønnsindeksen, beregnet årslønnsveksten fra 2006 til 2007 til 5,9 prosent. For engroshandel er lønnsveksten beregnet til 5,5 prosent og for detaljhandel til 5,0 prosent. For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. For denne gruppen var årslønnsveksten fra 2006 til 2007 høyere enn for varehandel under ett. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret i 2007 ble det enighet mellom staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene LO Stat, YS Stat, Akademikerne og Unio om følgende økonomiske hovedpunkter:

• Det ble gitt et kombinert krone- og prosenttillegg på hovedlønnstabellen med virkning fra 1. mai 2007. Tillegget var på kr 4 300 opp til og med lønnstrinn (ltr) 43, og et prosentvis tillegg på 1,35 prosent fra og med ltr 44 til og med ltr 77, og et kronetillegg fra ltr 78 og oppover på kr 8 200.

• Det ble foretatt sentrale justeringer av lønnsrammer med mm. tilsvarende 0,7 prosent per 1. juli 2007.

• Det ble avsatt midler til lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,5 prosent av lønnsmassen per dato med virkning fra 1. juli 2007. Herav utgjorde midler som blir ledige ved lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere (resirkulerte midler), 0,1 prosentpoeng.

Tilleggene bidro til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 1,5 prosentpoeng.

Staten førte også forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening, der partene ble enige om samme økonomiske løsning som hovedsammenslutningene i staten.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2007 og tarifftilleggene i 2007, kan årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i det statlige tariffområdet beregnes til 5,1 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I mellomoppgjøret i 2007 ble KS, LO-kommune, Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne 4 enige om følgende tillegg for ansatte med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4):

• I 2006-oppgjøret ble det avtalt et generelt tillegg på kr 7 500 med virkning fra 1. mai 2007. Fra samme dato ble det gitt et ytterligere et generelt tillegg på 1,4 prosent av den enkeltes grunnlønn.

I tillegg ble det foretatt endringer i minstelønnssatser fra 1. mai. Samlet bidro tilleggene til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 2,7 prosentpoeng.

For Akademikernes medlemmer i KS-området og en del andre grupper, fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai.

I Oslo kommune ble det enighet med Kommuneansattes Hovedorganisasjon (KAH), Unio og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund-K i forhandlinger og med Akademikerne etter mekling, om et tillegg på 3,1 prosent på Oslo kommunes lønnstabell, men slik at tillegget utgjorde minst kr 9 000 per år.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2007 og tarifftilleggene i 2007, er årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer, beregnet til 4,8 prosent.

Undervisningsstillinger

Tilleggene ved mellomoppgjøret i KS-området i 2007 er også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4).

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2007 og tarifftilleggene i 2007, er årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for undervisningspersonell i kommunene inkl. Oslo kommune, beregnet til 3,6 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den Norske Legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret i 2007 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO-Stat og mellom Spekter og YS-Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2007 på kr 4 875 per år. I tillegg ble det gitt ytterligere et tillegg på kr 1 950 per år til arbeidstakere med en årslønn lavere enn kr 286 030 i 2006. Tilleggene bidro til årslønnsveksten med om lag 1¼ prosentpoeng. Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. Med de øvrige hovedsammenslutningene (SAN og Unio) ble det ikke avtalt noe generelt tillegg sentralt.

For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2007 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i Spekter-området ekskl. helseforetakene beregnet til 5,3 prosent.

I helseforetakene ble det under hovedoppgjøret i 2006 avtalt et generelt tillegg fra 1. mai 2007 på kr 6 000 til alle utenom medlemmene i Akademikerne. I mellomoppgjøret i 2007 kom Spekter og LO- og YS-forbundene til enighet om et generelt tillegg på kr 7 000 til alle medlemmene av LO- og YS-forbundene 5 med virkning fra 1. juli 2007. Dette kom i tillegg til det allerede avtalte tillegget på kr 6 000 fra 1. mai, dvs. totalt kr 13 000. Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. For arbeidstakere i stillinger med krav til høyskoleutdanning blir det i stedet for ovennevnte tillegg gitt et generelt tillegg på 4,6 prosent fra 1. august. Se vedlegg 1 for ytterligere detaljer.

I mellomoppgjøret i 2007 kom Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) til enighet om et generelt tillegg på 4,6 prosent med virkning fra 1. mai til medlemmer av Norsk Sykepleierforbund og fra 1. juni for øvrige forbund. I dette tillegget er inkludert tidligere avtalt tillegg på kr 6 000 fra 1. mai. Se vedlegg 1 for ytterligere detaljer.

I helseforetakene (hovedoppgjør) ble det også mellom Akademikerne Helse og Spekter enighet om et tillegg for legene på 2¼ prosent fra 1. januar 2007. Partene ble videre enige om en 16- måneders avtaleperiode, slik at Akademikerne fra og med 2008 vil forhandle samtidig som de øvrige hovedorganisasjonene. Se vedlegg 1 for ytterligere detaljer.

I helseforetakene ga overhenget til 2007 på 1,7 prosent og de avtalte tilleggene for 2007 en lønnsvekst på 4¼ prosent fra 2006 til 2007.

Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk for helseforetakene for 2007 viser en lønnsvekst fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 på 8,1 prosent for heltidsansatte. Den forholdsvis høye lønnsveksten må ses på bakgrunn av at det i helseforetakene ble gitt lønnstillegg i 2006 som først kom med i SSBs lønnsstatistikk per 1. oktober 2007. Overlegenes lønnstillegg høsten 2007 er derimot ikke kommet med i SSBs lønnsstatistikk per 1. oktober 2007. Spekter har innhentet lønnsstatistikk for helsefore­takene etter tellingstidspunktet 1. oktober både i 2006 og 2007 slik at de nevnte lønnstilleggene er blitt registrert. På grunnlaget av Spekter’s lønnsstatistikk er årslønnsveksten per årsverk i helse­foretakene beregnet til 3,7 prosent fra 2005 til 2006 til 4,9 prosent fra 2006 til 2007. SSB har beregnet årslønnsveksten til henholdsvis 3,0 prosent og 6,8 prosent for heltidsansatte for de to årene.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Det har over tid vært brukt litt ulike metoder for beregning av overheng i de ulike tariffområdene. I arbeidet med rapport nr. 1 i 2005 (NOU 2005:7) gikk utvalget gjennom beregningene på de ulike områdene. Dette arbeidet resulterte i at det nå benyttes de samme beregningsprinsippene for årslønn og overheng i tariffområdene, se boks 1.4 for nærmere omtale av beregningene.

Utvalget anslår overhenget til 2008 til 2 prosent for alle grupper under ett. Dette er høyere enn det gjennomsnittlige overhenget de tre foregående år som var på 1,5 prosent, men på linje med overhenget til 2007. For de områdene utvalget har tall for, varierer overhenget til 2008 fra 1,3 prosent for ansatte i finanstjenester og for ansatte i Spekter-bedrifter utenom helseforetakene til 2,5 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,8 prosent og for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 1,6 prosent. Både for ansatte i staten og kommunene er overhenget beregnet til 1,4 prosent.

1.4 Lønnsutviklingen for toppledere

Beregningsutvalget har siden 1996 presentert tall for lønnsutviklingen for toppledere i næringsvirksomhet basert på Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) og opplysninger i årsregnskapene om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder fra Brønnøysundregistrene. De siste to årene har utvalget også presentert tall for toppledere i offentlig sektor fra SSBs ordinære lønnsstatistikk.

Utvalget arbeider med å utvikle en mer heldekkende lønnsstatistikk for toppledere i næringsvirksomhet. I rapporten i juni i år tar utvalget sikte på å presentere en ny lønnsstatistikk for toppledere, basert på SSBs ordinære lønnsstatistikk med tilleggsinformasjon fra LTO-registeret (bl.a. om fordel ved opsjoner).

1.4.1 Lønnsutviklingen for toppledere i næringsvirksomhet

I dette avsnittet vises lønnsutviklingen for toppledere i aksjeselskaper og allmenne børsnoterte selskaper basert på opplysninger fra LTO-registeret.

Utvalget la i fjor om beregningsmetoden for lederlønnsutviklingen etter LTO-tallene. For nærmere omtale av omleggingen vises til boks 1.5 i NOU 2007:3 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2007.

Lønnsbegrepet som legges til grunn, omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse, dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I tillegg inkluderes også fordel ved kjøp av aksjer til underpris i lønnsbegrepet. Det vises til boks 1.5 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i lønnsbegrepet etter de verdiansettelser skattereglene fastlegger, jf. boks 1.6. Lønnsbegrepet avviker dermed på dette punktet fra det som brukes ellers i kapittel 1. I tillegg inneholder det en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det ellers anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabell 1.1. Natural­ytelsene utgjør en liten andel, om lag 1,9 prosent, av lønn og honorarer i alt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling for lønnstakere under ett.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. «Leder» er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. spesialkompetanse, men ikke er toppleder.

Tabell 1.8 viser at fra 2006 til 2007 var lønnsveksten 6,8 prosent i gjennomsnitt for alle toppledere mot 8,9 prosent året før. Lønnsveksten for toppledere i 2007 varierte mye mellom små- og mellomstore foretak der lønnsveksten var mellom 4,4 og 5,9 prosent, og de største foretakene med over 250 lønnsforhold, hvor lønnsveksten i 2007 var hele 21,0 prosent mot 7,7 prosent i 2006. Toppledere i de minste foretakene (25-49 lønnsforhold) utgjorde i 2007 om lag 57 prosent av alle toppledere i materialet, mens lederne i de største foretakene (over 250 lønnsforhold) utgjorde om lag 6 prosent.

I offentlig eide foretak var lønnsveksten fra 2006 til 2007 1,6 prosent mot 8,1 prosent året før. Dette omfatter foretak hvor stat, kommune eller fylkeskommune direkte eller indirekte eier mer enn 50 prosent av aksjekapitalen.

Tabell 1.8 viser også hvor mye fordel ved kjøp av aksjer til underkurs betyr for gjennomsnittlig lønnsnivå i 2007. For toppledere i gjennomsnitt utgjør fordel ved kjøp av aksjer til underkurs et lite beløp, men komponenten betyr en del for toppledere i de største foretakene.

I boks 1.6 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skatte­messige behandlingen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 1.1 viser at for alle toppledere i foretak med over 25 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fra 1997 til 2003. Etter 2003 var veksten høyere, slik at lønnsveksten for toppledere i alt for hele perioden 1997 til 2007 ble 78 prosent mot 58 prosent for lønnstakere i alt. For toppledere i små foretak med 25-49 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fram til 2005, men høy lønnsvekst i 2006 medførte at lønnsveksten for hele perioden 1997-2007 ble om lag 66 prosent. For toppledere i store foretak med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten høy fra 1997 til og med 2000. Deretter var lønnsveksten forholdsvis moderat i 2001 og 2002. Etter 2002 har lønnsveksten økt igjen og har vært høy i de siste fire årene, særlig i 2007. Samlet for perioden fra 1997 til 2007 var lønnsveksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold om lag 135 prosent, dvs. mer enn det dobbelte av lønnsveksten for lønnstakere i alt.

I tabell 1.9 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 137 ledere i hvert kvartil. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på vel 4,3 mill. kroner i 2007 og at veksten var hele 29,8 prosent i 2007. I de tre andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 7,9 prosent i 1. kvartil til 19,2 prosent i 2. kvartil. Lønnsutviklingen målt på denne måten kan være påvirket av at ledere beveger seg mellom kvartilene fra det ene året til det andre.

Tabell 1.10 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2007 fra 16 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til 9 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige toppledere var i 2007 om lag 65 prosent av lønnsnivået for mannlige toppledere i alle foretak med over 25 lønnsforhold mot 63 prosent i 2006. I foretak med over 250 lønnsforhold var det relative lønnsnivået om lag 89 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2006 til 2007 var høyere for kvinner enn for menn i alle foretaksstørrelser, bortsett fra i foretak med 50-99 lønnsforhold.

1.4.2 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor i 2005 og 2006. Utvalget kommer tilbake til 2007-tall i junirapporten. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktører i de regionale helseforetakene herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på SSBs ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapitel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet 7 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig sektor var i gjennomsnitt 3,5 prosent fra 2005 til 2006 mot 8,1 prosent året før. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten vel 5 prosent i begge årene. I staten var veksten 2,0 prosent i 2006 mot vel 9 prosent året før. Den lavere veksten skyldes i hovedsak lav lønnsvekst for toppledere på lederlønnssystemet i staten. Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig sektor omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen var knapt 1,1 mill. kroner i 2006, og lønnsveksten for alle var i gjennomsnitt -0,5 prosent fra 2005 til 2006 mot 18,9 prosent året før. Den store variasjonen i lønnsveksten må ses i sammenheng med avgangs- og sammensetningseffekter i en liten gruppe ledere i helseforetakene. Ser vi på identiske ledere i helseforetakene (ledere i to år etter hverandre), var lønnsveksten 5,0 prosent i 2005 og 3,6 prosent i 2006. Sammensetningseffekter og lønnsjusteringer ved nyansettelser bidrar også til å påvirke lønnsveksten for ledere i staten.

Lønnsveksten for topplederne fra 2004 til 2005 var høyere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor, mens det var motsatt fra 2005 til 2006 med unntak av for toppledere i staten lønnet etter lønnsregulativet.

I 2006 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 580 000 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 764 000 kroner. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn avspeiler bl.a. forskjeller i utdanning, stillingsplassering og sektor/bransjetilknytning. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom kan også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Det kan skilles mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker blir mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker)

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.12 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 8 kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 1.1. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 1998-2007. Dessuten gis gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2007.

Når det gjelder utviklingen fra 2006 til 2007 (tabell 1.12), har lønnsforskjellene blitt redusert for de fleste områder med unntak av industriarbeidere i NHO-bedrifter og ansatte i kommunene hvor lønnsforskjellene har økt. For industriarbeidere i NHO-bedrifter har også den sterke sysselsettingsveksten i høyere lønte mannsdominerte bransjer bidratt til å øke lønnsforskjellen mellom kvinner og menn.

I alle forhandlingsområdene var det i perioden 2002-2007 en tilnærming mellom kvinner og menns lønn med unntak av ansatte i finanstjenester, industriarbeidere i NHO-bedrifter og ansatte i kommunene. I helseforetakene var det ingen endring i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i denne perioden.

I hovedgruppene i tabell 1.12 er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene der en også finner de største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabellen (tabell 1.13) viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i SSBs næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per 1/9-1/10). I boks 1.7 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.12 og 1.13.

Utviklingen fra 2002 til 2007 viser en tilnærming i kvinner og menns lønninger for heltidsansatte i bygg- og anlegg, olje- og gass, forretningsmessig tjenesteyting, staten, samferdsel og industri. For ansatte i finanstjenester og private helse- og sosialtjenester har lønnsforskjellene økt. I de resterende næringene er endringene svært små.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

De heltidsansatte kvinnene tjente i gjennomsnitt 86,8 prosent av heltidsansatte menns lønn både i 2005 og 2006. Når deltid inkluderes, utgjorde lønnsnivået for kvinner i gjennomsnitt 84,7 prosent av nivået for menn i 2006, det samme som de to foregående årene (se tabell 4.11 i vedlegg 4). I perioden 2002-2006 økte det relative lønnsnivået for heltidsansatte kvinner med 0,8 prosentpoeng. Tall for 2007 vil bli offentliggjort i juni 2008.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.4 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanning.

Det er minst lønnsforskjeller på de laveste utdanningsnivåene, dvs. på grunnskolenivå og videregående skole nivå. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år.

Totaltall for kvinner og menn etter utdanningsnivå for 2007 vil bli offentliggjort i juni 2008. I dette tallet er alle heltidsansatte inkludert.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (2002-2007) vises det til tabell 4.10 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.15 viser at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder. Tall for 2007 vil bli offentliggjort i juni 2008.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2007

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betyd­ning for hvordan de relative lønns­­forskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller krone­tillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvin­ner enn menn i lavlønnsgruppene 9.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

I LO/NHO- området ble det gitt et generelt tillegg på kr 2,50 per time. I tillegg ble det gitt ytterligere kr 1 per time til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittslønn under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Mens hver femte arbeidstaker generelt fikk lavlønnstillegget, gjaldt dette nær annenhver kvinne.

I LO/HSH og YS/HSH ble det på en del avtaler/overenskomster gitt et generelt tillegg på kr 3,50 per time og et ytterligere tillegg på kr 1 per time på minstelønnssatsene i trinn 1-5.

I staten ble det gitt kronetillegg for de lavest og høyest lønte. Mellom LO og Finansnæringenes Arbeidsgiverforening (FA) ble det protokollert at FA vil bidra til at virksomhetene framskaffer bedriftsvis lønnsstatistikk for likelønnsutviklingen.

Det vises til vedlegg 1 for en nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2007.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.16 vises lønnsutviklingen 10 for heltidsansatte utdanningsgrupper etter næring i perioden 1997-2007. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret. Tabellen viser at andelen med ulike utdanningsnivåer varierer mellom gruppene. I 2007 var det 75 prosent eller flere av de ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusiv fagutdanning) som høyeste utdanning i industri, bygg- og anlegg og varehandel. Blant statsansatte var andelen 35 prosent, og blant ansatte i helseforetakene 30 prosent.

Samlet for alle utdanningsgruppene hadde ansatte i finanstjenester den høyeste lønnsveksten i perioden 2002-2007 med 32,2 prosent. I helseforetakene var lønnsveksten 25,5 prosent i denne perioden, mens den var 23,5 prosent i kommunene og 23,1 prosent i industrien.

I 2007 var lønnsveksten for ansatte med fagutdanning i industri, i bygg- og anleggsvirksomhet, i finanstjenester, i staten og i helseforetakene høyere enn for de andre utdanningsgruppene i disse næringene.

Tabell 1.16 viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for ansatte med samme utdanningslengde mellom de ulike næringer/sektorer.

Det vises også til tabellene 4.12 og 4.13 i vedlegg 4.

1.7 Lønnsutviklingen for deltids­ansatte

Tabell 1.17 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde i perioden 2001-2006. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte. Utvalget kommer tilbake til 2007-tall i rapporten i juni i år.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2006 (1.9/1.10-2006) på kr 310 000, en vekst på 4,4 prosent fra 3. kvartal 2005. Til sammenlikning hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 378 800, en vekst på 4,8 prosent. Samlet over perioden 2001-2006 var lønnsutviklingen i gjennomsnitt høyere for deltidsansatte enn for heltidsansatte, 24,6 prosent mot 23,6 prosent. I kommunene og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, var lønnsveksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte henholdsvis 27,5 prosent (25,0 prosent for heltidsansatte) og 18,9 prosent (22,7 prosent for heltidsansatte) i perioden 2001-2006.

Deltidsansatte er i mindretall i alle næringshovedområder unntatt i kommunene (ekskl. undervisningspersonale), der deltidsanandelen utgjør 60 prosent. For alle ansatte under ett utgjør deltidsansatte om lag 27 prosent. Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. Samlet sett viser likevel hovedtrekkene i lønnsutviklingen for deltidsansatte stort sett samme mønster som for heltidsansatte i perioden 2001 til 2006. Det samme trenger likevel ikke å være tilfelle i de enkelte næringshovedområdene i perioden, f. eks. i kommunene og i varehandel, som er to områder med relativt stor deltidsandel.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2006 fra om lag 70 prosent for ansatte i eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting og i finanstjenester til 98 prosent for undervisningspersonale i skoleverket, med et gjennomsnitt for alle på knapt 82 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for lønnstakere 1997-2006

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av lønnen for alle 11 lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.18 viser fordelingen av samlet lønn for alle ansatte i 1997 og 2006. Den viser hvor stor del av samlet lønn de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2006 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 5,9 prosent av samlet lønn, mens de 10 prosentene med høyest lønn (10. desil) mottok i 19,2 prosent av samlet lønn.

Fordelingen av samlet lønn blant lønnstakere fra 1997 til 2006 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av samlet lønn for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,165 til 0,186. Gini-koeffisientene er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt, se for øvrig boks 5.3. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av samlet lønn med 1,1 prosentpoeng til 19,2 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke fordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.18 viser også en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Andelen som hver av persentilene 91 til 100 mottok av samlet lønn økte med 0,1-0,3 prosentpoeng eller var uendret fra 1997 til 2006. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde 3,1 prosent av samlet lønn i 1997 og 3,4 prosent i 2006. For denne gruppen, som besto av om lag 18 000 lønnstakere i 2006, var gjennomsnittslønnen dette året vel 1,2 mill. kroner.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2006. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 51,8 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 39,9 prosent og i desil 10 60,6 prosent. Oppsplittingen av desil 10 viser også en økende lønnsvekst fra persentil 91 til persentil 100.

Tabell 1.18 viser også fordelingen av lønnsinntekt blant menn og kvinner. Spredningen i lønnsinntekt målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,203 for menn og 0,147 for kvinner i 2006. På den annen side har økningen i spredningen fra 1997 til 2006 vært større blant kvinner enn for menn, jf. figur 1.2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2006 var 12 prosent av kvinnene og 8 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfatter 14 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 var 59 prosent av kvinnene og 42 prosent av mennene, se tabell 1.19. Fra 1997 til 2006 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i de tre øverste desilene.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavtlønnsgarantiordningen for LO/NAF-området (nå LO/NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavtlønnsgrensen ville tilsvare kr 270 100 for et fullt årsverk uten overtid i 2006, jf. tabell 1.20.

Med denne grensen for lavtlønn var 16 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2006 mot 17 prosent i 2004 og 2005, jf. tabell 1.20. I perioden 1997-2006 har andelen variert mellom 14 og 18 prosent. Blant kvinner var andelen lavtlønte 21 prosent i 2006 og blant menn 14 prosent. Fra 1997 til 2006 var det en nedgang i andelen lavtlønte kvinner, mens andelen var uendret for menn.

Lavtlønnsgrensen i 2006 på kr 270 100 tilsvarer 71 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 378 800). Dette kan tilskrives flere forhold:

• lønnsinntekten på kr 378 800 kan skrive seg fra mer enn ett normalårsverk

• industriarbeidernes lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle.