6 Utviklingen på uføreområdet
6.1 Innledning
Formålet med dette kapitlet er å gi en oversikt over noen hovedtrekk ved utviklingen på uføreområdet og beskrive kjennetegn ved dagens mottakere av uføreytelser. Kapitlet er i all hovedsak en deskriptiv analyse basert på registerdata fra Arbeids- og velferdsdirektoratet (tidligere Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet), supplert med data fra Statistisk sentralbyrå.
I avsnittene 6.2–6.3 redegjøres det for utviklingen på uføreområdet i perioden 1980–2006 med utgangspunkt i utviklingen i utgifter og antall stønadsmottakere, samt utviklingen i antall stønadsmottakere på andre helserelaterte ytelser. I avsnitt 6.4 gis en nærmere beskrivelse av stønadsmottakernes kjønn og alder. Avsnittet belyser også andre kjennetegn ved stønadsmottakerne, som sivilstand, antall barn, diagnoser, utdanning og tidligere arbeidstilknytning/-inntekt. I avsnitt 6.5 belyses prosessen fram til en uføreytelse nærmere, blant annet gjennom å se på overganger mellom de ulike helserelaterte ytelsene. Avslutningsvis, i avsnitt 6.6, presenteres framskrivinger av antall mottakere av uføreytelser basert på befolkningsframskrivinger og forutsetninger om framtidige uførerater.
I de fleste avsnittene er det benyttet data for alle stønadsmottakerne («bestanden»). I tilfeller der det er hensiktsmessig – eller der det ikke finnes gode data for hele bestanden – er det benyttet data for nye stønadsmottakere («tilgangen»). Ofte gir data for tilgangen et bedre bilde av dagens situasjon enn data for bestanden. Så langt som mulig er det brukt data for 2006, men på enkelte områder finnes det ikke tilgjengelige data for det siste eller de to siste årene. Det gjelder for eksempel tall som viser overganger mellom ulike stønadsordninger, diagnoser og inntektsdata.
6.2 Folketrygdens utgifter til uføreytelser
Figur 6.1 viser utviklingen i folketrygdens utgifter til uføreytelser i perioden 1980–2006, i nominelle kroner og omregnet til 2006-kroner når det korrigeres for veksten i grunnbeløpet i folketrygden (G). Utgiftene omfatter både tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. I 2006 ble det til sammen utbetalt 48,0 mrd. kroner til uføreytelser, mot 17,6 mrd. kroner i 1980 (G-justert). Dette innebærer en økning på 174 prosent i perioden.
I 2006 utgjorde utgiftene til uføreytelser 21,8 prosent av folketrygdens totale utgifter. Tilsvarende tall for 1980 var 12,6 prosent. Til sammenlikning utgjorde utgiftene til alderspensjon 41,2 prosent av folketrygdens utgifter i 2006 (90,7 mrd. kroner).
Ser vi perioden under ett var økningen i utgiftene spesielt stor i perioden 1984–1992 og fra 1997 og utover. I perioden 1992–1994 var det en nedgang i utgiftene målt i faste kroner.
Vel 60 prosent av veksten i utgiftene i perioden kan forklares med et økt antall stønadsmottakere, mens i underkant av 40 prosent kan forklares med en økning i den gjennomsnittlige ytelsen. Forsørgingstillegg (barnetillegg og ektefelletillegg) er inkludert i utgiftstallene, og i 2006 utgjør disse utgiftene i underkant av 2 prosent av de totale utgiftene.
6.3 Utvikling på uføreområdet
6.3.1 Mottakere av uføreytelser 1980–2006
Det har vært en betydelig vekst i antall mottakere av uføreytelser de siste 25 årene. I 1980 var det i underkant av 160 000 stønadsmottakere, mens antallet var økt til 328 000 i 2006. Det har altså vært mer enn en dobling i antall stønadsmottakere i perioden 1980–2006. Målt som andel av befolkningen i alderen 18–67 år har det i samme periode vært en økning fra 6,2 prosent til 11,0 prosent. Dette betyr at 11 prosent av den norske befolkningen i yrkesaktiv alder i dag mottar en uføreytelse.
Figur 6.2 viser at veksten i antall mottakere av uføreytelser varierer over tid. Med unntak av på begynnelsen av 1990-tallet øker antall mottakere av uføreytelser gjennom hele perioden 1980–2006. Økningen var sterkest i årene 1986–1989 og 1997–2000 med en vekst på henholdsvis 17,5 prosent og 13,4 prosent. I 1991 og 1992 var det en nedgang i antall mottakere på til sammen 2,6 prosent.
Utviklingen i antall personer på uføreytelser påvirkes av antall nye uføre («tilgang»), og antall personer som går ut av ordningene («avgang»). Mens avgangen fra uføreordningene i perioden har vært relativt stabil på rundt 20 000–22 000 personer pr. år, 1 har det vært store svingninger i antall nye mottakere. Figur 6.3 viser at det i toppårene 1984, 1987 og 1998–1999 var rundt 33 000–35 000 nye uføre årlig, mens det på begynnelsen av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var rundt 20 000 nye uføre.
Måler vi antall nye uføre i forhold til antall ikke-uføre i den yrkesaktive befolkningen, ser vi at antall nye mottakere pr. 1000 ikke-ufør i alderen 18–67 år varierer fra 7,5 i 1981 til 13,7 i 1987. De siste årene har det vært en avtakende vekst i antall nye mottakere, fra 2001 til 2006 har tilgangen pr. 1000 ikke-ufør økt fra 9,8 til 12,1.
Det er flere årsaker til variasjonene i tilgangen over tid, blant annet har endringer i regelverk og administrativ praksis innenfor uføreområdet betydning. Endringer i regelverk og praksis innenfor tilstøtende ordninger bidrar også til å forklare variasjonene. Kapittel 5 Folketrygdens ytelser gir en oversikt over endringer på området. For eksempel må nedgangen i antall nye uføre på begynnelsen av 1990–tallet ses i sammenheng med innstrammingen i de medisinske vilkårene for uførepensjon i 1991. Veksten fra midten av 1990-tallet må ses i lys av nye lovendringer fra 1995 som innebar en liberalisering, samtidig som det i 1994 ble innført en tidsbegrensning i perioden med rehabiliteringspenger. 2 I 2000 ble kravet om at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før en uføreytelse kan innvilges skjerpet. Dette forklarer nok mye av nedgangen i 2000–2002 og bidrar trolig også til økningen i de påfølgende år gjennom at flere attføringsforsøk nå avsluttes. Se punktene 6.3.2 og 6.5.1 for en nærmere beskrivelse av sammenhengene mellom de ulike ordningene.
I tillegg til variasjon i antall søknader om uføreytelser, vil også restansesituasjonen (saksbehandlingstiden) i trygdeetaten påvirke variasjonene i antall nye mottakere av uføreytelser. I perioder hvor restansene øker, vil veksten i antall nye uføre «forsinkes» og være svakere enn antall søknader skulle tilsi. Det motsatte skjer i perioder hvor restansene bygges ned. De store svingningene i antall nye mottakere på slutten av 1980-tallet kan delvis forklares av endringer i restansesituasjonen.
Avslag på søknad om uføreytelse
Endringer i andelen som får avslag på søknad om uføreytelse vil også ha betydning for utviklingen i antall nye mottakere av uføreytelser over tid. I omtale av figur 6.4 viser utviklingen i avslagsprosenten fra 1990 til 2006. Avslagsprosenten har blitt beregnet på ulike måter gjennom perioden (det er gått fra manuell til elektronisk beregning), slik at tallene ikke er direkte sammenliknbare over tid, men de gir likevel et bilde av utviklingen.
Avslagsprosenten økte etter innstrammingen i de medisinske vilkårene på begynnelsen av 1990-tallet, før den stabiliserte seg på et litt lavere nivå. Etter en innskjerping av attføringskravet og skjerpet kvalitetssikring ved behandling av uføresaker i 2000, økte avslagsprosenten igjen. I årene 2000–2004 var avslagsprosenten mellom 22 og 25 prosent. Etter dette har det vært en betydelig nedgang i avslagsprosenten; i 2005 og 2006 var det en reduksjon på henholdsvis 3,5 og 3,9 prosentpoeng. Den høye avslagsprosenten i 2004 kan blant annet ha sammenheng med innstrammingen i muligheten til å motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser, hvor det var en «ekstraordinær» avgang fra ordningen på om lag 10 000 personer. Mange av disse søkte trolig om en uføreytelse, og en del fikk sannsynligvis avslag på grunn av at attføring ikke var forsøkt. Nedgangen i avslagsprosenten i 2005 og 2006 kan ha sammenheng med at en større andel av de som nå søker har forsøkt attføring. Det kan heller ikke utelukkes at presiseringen høsten 2004 av at varighetskravet må praktiseres mindre strengt for tidsbegrenset uførestønad enn for uførepensjon (fire-fem år mot syv år), bidrar til nedgangen.
Nedenfor er det sett nærmere på personer som fikk avslag på søknad om uførepensjon i perioden 1999-2003 og deres status i de påfølgende år. Mens søkertilbøyeligheten øker med alderen fram til fylte 64 år, er avslagsprosenten høyest i aldersgruppen 30–39 år og avtar deretter med alderen. I 1999 fikk om lag 6000 personer avslag på søknaden om uførepensjon, mens tilsvarende antall i årene 2000–2003 var mellom 7500 og 8000 personer. Tabell 6.1 viser at gruppen som får avslag i hovedsak er i alderen 30–59 år; disse aldersgruppene utgjør over 80 prosent. Aldersgruppen over 60 år utgjør vel 10 prosent. Av personer som fikk avslag i perioden 1999–2003 ble 21 prosent innvilget en uføreytelse innen ett år og 38 prosent innen to år. Andelen som er innvilget uføreytelse innen to år er høyest for søkere over 50 år (alder ved avslag) – i aldersgruppen 50–59 år gjelder dette 45 prosent og i aldersgruppene 60 år, 61 år og 62 år mellom 48 og 50 prosent. Fem år etter vedtaksdato er 58 prosent av alle som fikk avslag i perioden innvilget en uføreytelse – i aldersgruppen 50–59 år er andelen 68 prosent, og i gruppene 60 år og 61 år har andelen økt til henholdsvis 64 og 61 prosent.
Tabell 6.1 Status innen ett, to og fem år etter avslag på søknad om uføreytelse i 1999–2003 etter alder
Antall | Innvilget ytelse innen 1 år | Innvilget ytelse innen 2 år | Innvilget ytelse innen 5 år1 | Ikke registrert med ytelse pr. 31.12.2006 | |
---|---|---|---|---|---|
I alt | 36 565 | 21,3 | 37,5 | 58,2 | 38,8 |
Under 30 år | 2 106 | 13,8 | 25,6 | 47,1 | 48,5 |
30–39 år | 7 291 | 16,0 | 29,2 | 50,8 | 45,3 |
40–49 år | 10 648 | 18,4 | 33,7 | 57,0 | 39,5 |
50–59 år | 12 404 | 25,4 | 45,1 | 67,5 | 30,1 |
60 år | 855 | 32,9 | 49,5 | 64,0 | 34,0 |
61 år | 752 | 32,7 | 50,1 | 61,0 | 38,4 |
62 år | 714 | 30,3 | 48,5 | 57,3 | 42,7 |
63 år | 645 | 28,4 | 44,0 | 50,7 | 49,3 |
64 år | 539 | 27,1 | 42,1 | 45,8 | - |
65 år | 379 | 28,5 | 36,4 | 37,7 | - |
66 år | 232 | 21,6 | 25,0 | - | - |
1 For personer som fikk avslag i 2001 og senere vil det være mindre enn fem år siden avslaget.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
I femårsperioden 1999–2003 er det flere kvinner enn menn som får avslag på søknad om uføreytelse. 3 Av de som får avslag er det ingen vesentlig forskjell mellom kjønnene med hensyn til hvorvidt de senere innvilges uføreytelse.
Fra 2004 har saksinngangen til Trygderetten på uføreområdet avtatt betydelig; fra 2003 til 2005 ble antallet redusert fra 3050 til 1400 saker. Tabell 6.2 viser at dette ga en betydelig nedgang i antall «produserte uføresaker» fra 2004 til 2005. Nedgangen i antall saker de siste årene, kan i tillegg til årsakene som er nevnt ovenfor i forbindelse med utviklingen i avslagsprosenten, trolig delvis forklares med innføringen av tidsbegrenset uførestønad fra 2004 som ga mulighet til å klage en gang innenfor Arbeids- og velferdsetaten før en eventuell anke til Trygderetten. 4
Tabell 6.2 Omgjøring i Trygderetten i uføresaker 1998–2006. Antall og prosent
År | Produserte uføresaker1 | Omgjorte saker2 | Opphevede og hjemsendte saker3 | ||
---|---|---|---|---|---|
Antall | Prosent | Antall | Prosent | ||
19984 | 1 615 | 340 | 21,1 | 49 | 3,0 |
1999 | 2 851 | 441 | 15,5 | 125 | 4,4 |
2000 | 2 859 | 300 | 10,5 | 151 | 5,3 |
2001 | 3 005 | 353 | 11,7 | 193 | 6,4 |
2002 | 2 694 | 436 | 16,2 | 236 | 8,8 |
2003 | 2 811 | 371 | 13,2 | 272 | 9,7 |
2004 | 2 735 | 431 | 15,8 | 310 | 11,3 |
2005 | 1 516 | 324 | 21,4 | 202 | 13,3 |
2006 | 1 369 | 291 | 21,3 | 136 | 9,9 |
1 Antall saker hvor det foreligger en kjennelse.
2 Både hele og delvise omgjøringer.
3 Saker som er tilbakesendt for ny behandling i forvaltningen, oftest på grunn av manglende opplysninger.
4 Antall saker fra 1998 er fra perioden 15. mars – 31. desember.
Kilde: Trygderetten.
Andelen omgjorte uføresaker i Trygderetten har vært relativt stabil de siste årene, men andelen økte i 2005. Som følge av at det er en markant nedgang i antall produserte saker fra 2004 til 2005 og 2006, er det likevel ikke en økning i antall omgjorte saker. Antallet omgjorte saker er derimot redusert de to siste årene.
Todeling av uføreordningen fra 1. januar 2004
Uføreordningen ble med virkning fra 1. januar 2004, delt i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Tre år etter denne delingen mottar vel 30 000 personer tidsbegrenset uførestønad, og disse utgjør om lag ni prosent av alle uføre ved utgangen av 2006. Andelen som innvilges tidsbegrenset uførestønad er økende, og i 2006 utgjorde gruppen med tidsbegrenset uførestønad over 40 prosent av alle nye mottakere av uføreytelser.
Tidsbegrenset uførestønad skal innvilges når det er en viss mulighet for at stønadsmottakeren kan komme helt eller delvis tilbake i arbeid. Ytelsen gis i en periode på inntil fire år, og revurderes etter dette. Gjennom god, individuell oppfølging i stønadsperioden, er målet at flest mulig skal komme tilbake i arbeid. Selv om et økende antall er innvilget en stønadsperiode på 1–2 år de siste årene, er mottakerne av tidsbegrenset uførestønad hittil i all hovedsak innvilget en stønadsperiode på 3–4 år. Det er derfor for tidlig å si hvorvidt en lykkes med intensjonen om å forhindre varig utstøting fra arbeidslivet.
6.3.2 Utvikling i andre helserelaterte ytelser
Utviklingen på uføreområdet er i stor grad påvirket av utviklingen innenfor andre ytelser på tilstøtende stønadsområder, som sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger.
Utviklingen i sykefraværet har vist seg å være en relativt god indikator på utviklingen i antall personer på rehabiliteringspenger og uføreytelser. Dette skyldes at en stor andel av mottakerne av disse ytelsene kommer, direkte eller indirekte (via andre ordninger), fra en sykmeldingsperiode. I hovedsak er dette personer som har vært syke i ett år og som har brukt opp sykepengerettighetene sine. I avsnitt 6.5 beskrives disse sammenhengene mellom de ulike ytelsene nærmere.
Figur 6.5 viser at det har vært en vekst i antall personer på alle de helserelaterte ytelsene i årene før 2004. Etter en reduksjon i 2004 som følge av en nedgang i antall personer på sykepenger og rehabiliteringspenger, har det igjen vært en økning i antallet. I 2006 var antall personer som mottar en helserelatert ytelse igjen på om lag samme nivå som i 2003.
Ved utgangen av 2006 var om lag 560 000 personer i yrkesaktiv alder helt eller delvis ute av arbeidslivet av helsemessige årsaker. 5 Disse utgjorde i underkant av 20 prosent av befolkningen i alderen 18–67 år. I tillegg kommer personer som er sykmeldte i arbeidsgiverperioden og personer som ikke har rett til ytelse fra folketrygden, samt personer som har forlatt arbeidsstyrken som følge av tidligpensjonering gjennom AFP.
Siden midten av 1990-tallet har det vært en betydelig vekst i sykefraværet. Dette har gitt en økning i antallet som har brukt opp sykepengerettighetene sine, noe som har bidratt til den betydelige økningen i antall personer som mottar rehabiliterings- og attføringspenger. Den sterke økningen i antall mottakere av rehabiliteringspenger fram til 2003 var en følge av en økende tilgang, samtidig som den gjennomsnittlige stønadsperioden ble stadig lenger, blant annet som følge av en utvidelse av unntaksbestemmelsene i 2001. I 2004 var det en nedgang i sykefraværet og en nedgang i antall personer på rehabiliteringspenger, mens veksten i antall personer på yrkesrettet attføring økte vesentlig fram til og med 2005. Denne utviklingen kan i stor grad forklares med regelverksendringer, blant annet innstrammingen i muligheten for å motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser (fra 1. januar 2004) og endringene i sykmeldingsreglene (fra 1. juni 2004). Etter 1. halvår 2005 har det igjen vært en økning i sykefraværet. Selv om det til dels er relativt tydelige sammenhenger på flere områder, er det vanskelig å isolere effektene av de ulike regelverksendringene.
Figur 6.5 viser at den store majoriteten av de som ikke deltar i arbeidslivet har uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad. Det relativt høye samlede antallet som mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger i 2006 tilsier at det vil bli et fortsatt press på uføreytelsene i årene framover.
6.3.3 Geografiske variasjoner
Det er til dels store geografiske forskjeller i bruk av trygdeytelser i Norge. Figur 6.6 viser forskjellene i andelen uføre mellom fylkene. I 2006 varierte andelen i prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder fra 7,6 prosent i Oslo til 14,4 prosent i Hedmark. Forskjellen utgjør nærmere 90 prosent. I tillegg til Oslo, skiller Akershus og Rogaland seg ut med en relativt lav uføreandel. Hedmark, Aust-Agder, Østfold, Telemark og de to nordligste fylkene har en relativt høy uføreandel.
Demografi forklarer noe av variasjonene mellom fylkene. Figur 6.7 viser hvilken uføreandel fylket ville hatt dersom befolkningen i fylket hadde samme fordeling etter alder og kjønn som befolkningen i landet («aldersstandardiserte tall»). Med utgangspunkt i aldersstandardiserte tall har Akershus den laveste uføreandelen med 8,3 prosent uføre i 2006, deretter følger Oslo, Rogaland og Hordaland. I den andre enden finner vi Agderfylkene og Finnmark, med en uføreandel mellom 13,5 og 13,7 prosent. Dette viser at det er betydelige fylkesvise forskjeller selv om det tas hensyn til demografi; forskjellen mellom fylket med lavest og fylket med høyest uføreandel – henholdsvis Akershus og Aust-Agder – er 65 prosent.
Utviklingen i uføreandelen i de enkelte fylkene er ulik over tid, men det er likevel slik at forskjellene mellom fylkene til en viss grad opprettholdes i perioden siden 1980. Veksten var gjennomgående spesielt sterk fra 1980 til 1990.
Flere forhold forklarer forskjellene mellom fylkene i uføretilbøyeligheten. En undersøkelse gjennomført av Rikstrygdeverket i 2000 av tilgangen av nye uførepensjonister i perioden 1980–1997, indikerer at noe av forskjellene i tilgangen er strukturelt betinget. 6 Forhold knyttet til det lokale arbeidsmarkedet synes å være en viktig forklaringsfaktor, men også sosiodemografiske forhold og utdanningsnivå har en viss betydning. Videre kan en del av forskjellene forklares med ulik kultur, normer og administrativ praksis, men dette er forhold det er vanskelig å tallfeste betydningen av. I kapittel 7 diskuteres årsaker til uførepensjonering.
Figur 6.8 viser antall nye mottakere av uføreytelser i 2006 som andel av den ikke-uføre befolkningen i fylket. Vi ser at det også er store fylkesvise variasjoner i tilgangen. Tilgangsraten i Finnmark (17,6 prosent), er mer enn dobbelt så høy som tilgangsraten i Oslo (8,0 prosent).
Også når det korrigeres for demografi er det store fylkesvise forskjeller i uføretilgangen. Figur 6.9 viser den fylkesvise tilgangen i et utvalg år. Vi ser at det over tid også er store variasjoner innenfor det enkelte fylket, men at det har vært en økning i tilgangsraten innenfor de fleste fylkene i perioden. På grunn av restanseoppbygging/ nedbygging o.l., bør ikke tilgangen i det enkelte år tillegges for stor vekt.
6.4 Kjennetegn ved personer på uføreytelser
6.4.1 Kjønnsforskjeller og uføreytelser
Figur 6.10 viser andelen kvinner blant alle mottakere av uføreytelser og blant nye mottakere av uføreytelser siden 1980. Gjennom hele perioden har det vært en overvekt av kvinner som mottar uføreytelser. Med unntak av på midten av 1980-tallet, har det vært en kontinuerlig vekst i kvinneandelen, og fra 1980 til 2006 har andelen økt fra 51,6 prosent til 57,6 prosent. Etter 2000 synes det imidlertid å være en tendens til at fordelingen mellom kvinner og menn stabiliseres.
Bildet er mer sammensatt når vi ser på fordelingen blant nye mottakere av uføreytelser. Andelen menn blant nye uføre var høyere i en periode på midten av 1980-tallet og i en periode på begynnelsen av 1990-tallet. Etter 1994 har kvinner imidlertid utgjort en større andel enn menn. Den relative nedgangen blant nye kvinnelige stønadsmottakere på begynnelsen av 1990-tallet må ses i lys av innstrammingen i de medisinske vilkårene i 1991. Endringen medførte en innskjerping av praksis, blant annet i forhold til såkalte «diffuse» lidelser – lidelser hvor kvinner er overrepresentert. At andelen kvinner øker igjen blant nye mottakere i 2004 kan blant annet ha sammenheng med innstrammingen i muligheten for å motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser (hvor to av tre som ble «direkte berørt» av innstrammingen var kvinner).
Med unntak av aldersgruppene under 30 år, er uføreandelen blant menn lavere enn blant kvinner i alle aldersgrupper, jf. figur 6.11. Ved utgangen av 2006 mottok 11,0 prosent av befolkningen en uføreytelse. Andelen blant kvinner og menn var henholdsvis 12,9 prosent og 9,2 prosent.
Dersom vi ser på gruppen med personer som har direkte overgang til uføreytelser etter å ha brukt opp sykepengerettighetene sine i 2005 (i alt 8400 personer), er også kvinneandelen høyest. Fordelingen mellom kvinner og menn var henholdsvis 59 prosent og 41 prosent, men forskjellen mellom kjønnene avtar med alderen. I aldersgruppene under 50 år (utgjør 15 prosent av gruppen med direkte overgang) er kvinneandelen 67 prosent, i aldersgruppen 50–59 år (39 prosent) er kvinneandelen 60 prosent og i aldersgruppen over 60 år (48 prosent) er kvinneandelen 56 prosent.
Det finnes flere forklaringer på at det er en høyere andel kvinner enn menn på uføreytelser. At kvinner i større grad mottar uføreytelser, er kanskje ikke unaturlig sett i lys av at kvinner også har et høyere sykefravær. En lengre fraværsperiode er utgangspunktet for de fleste uføre. Som for sykefraværet, er årsakene til uførhet mange og sammensatte. En forklaring på forskjellen mellom kjønnene er trolig at kvinner og menn jobber i ulike yrker og næringer, og at de dermed utsettes for ulike belastninger og krav på arbeidsplassen. Blant annet er det langt flere kvinner i yrker innenfor helse- og sosialsektoren, en sektor som skiller seg ut med et langt høyere sykefravær enn øvrige sektorer (i punkt 6.4.8 ses det nærmere på nærings- og yrkesbakgrunnen til nye stønadsmottakere av uføreytelser). Videre er kvinner i større grad dobbeltarbeidende, det vil si at de tar større ansvar for husarbeid og omsorgsoppgaver enn menn. Andre forklaringer er knyttet til biologiske forskjeller og ulik sykdomsatferd. Det at kvinner blir tidligere uføre (i aldersgruppene over 30 år) og har lavere dødelighet i alle årsklasser, bidrar til en høyere kvinneandel. Se for øvrig kapittel 7 om årsaker til vekst i antall uføre.
6.4.2 Alder og uføreytelser
Uføreandelen er langt høyere blant eldre enn blant yngre, noe som i stor grad kan forklares med at helsen svekkes med alderen. I 2006 mottok om lag 33 prosent i aldersgruppen 60–64 år og om lag 43 prosent i aldersgruppen 65–67 år en uføreytelse. Uføreandelen er også relativt høy i lavere aldersklasser, og i aldersgruppen 45–49 år mottar vel 10 prosent en uføreytelse. Figur 6.11 viser uføreandelene for kvinner og menn etter ettårige aldersgrupper i 2006.
Figur 6.12 viser de aldersspesifikke uføreandelene i 1980, 1990 og 2006. Både for kvinner og menn har uføreandelen økt betydelig i alle aldersklasser siden 1980. Økningen var særlig sterk blant kvinner fra 1980 til 1990. Etter 1990 økte uføreandelene ytterligere for både kvinner og menn i aldersgruppene under 55 år. I aldersgruppene over 55 år var utviklingen for kvinner og menn imidlertid forskjellig. I disse aldersgruppene økte uføreandelen betydelig blant kvinner fra 1990 til 2006, mens uføreandelen blant menn var lavere i 2006 enn i 1990.
Over tid har det vært en reduksjon i den gjennomsnittlige alderen til mottakere av uføreytelser. Fra 1980 til 2006 er gjennomsnittsalderen redusert fra 55,8 år til 53,8 år. Etter 2000 har det imidlertid vært en viss økning i gjennomsnittsalderen (fra 53,3 år i 2000 til 53,8 år i 2006). I lys av de store etterkrigskullene, er det grunn til å tro at denne tendensen vil fortsette ennå noen år. Hvordan alderssammensetningen blant personer på uføreytelser vil se ut når store alderskull går over til alderspensjon, vil blant annet avhenge av utviklingen i tilgangen, og hvor mange i gruppen med tidsbegrenset uførestønad som kommer tilbake til arbeid.
Figur 6.13 viser nye mottakere av uføreytelser etter alder og kjønn fra 1980 til 2006. Selv om utviklingen i de ulike gruppene i stor grad gjenspeiler utviklingen i figur 6.3 (samlet tilgang), ser vi at det er en noe forskjellig utvikling for kvinner og menn i de ulike aldersgruppene. Tilgangsraten for kvinner er høyest for aldersgruppen 65–67 år fram til 1994 (jf. figur 6.13 B). Fra 1995 er tilgangen høyest for aldersgruppen 60–64 år. Fra 1999 er også tilgangsratene høyere i gruppen 55–59 år, enn i den eldste aldersgruppen. En tilsvarende utvikling ser vi også blant menn, men her er tilgangen i den eldste aldersgruppen betydelig mye høyere enn i de andre aldersgruppene rundt 1990 (jf. figur 6.13 D). Etter 1994 er tilgangsraten i aldersgruppen 65–67 år lavere enn i aldersgruppen 60–64 år. Litt forenklet kan det sies at forskjellene mellom kvinner og menns tilgangsrater etter alder er blitt mindre de siste årene. Nedgangen for de eldste aldersgruppene må både ses i lys av økningen i antall personer med AFP og tidligere rekruttering til uføreordningene, dvs. høyere tilgangsrater i de yngste aldersgruppene.
I motsetning til tilgangsratene i de eldste aldersgruppene, som har avtatt eller vært relativt stabile de siste årene, har det gjennomgående vært en betydelig økning i tilgangsraten i aldersgruppene under 50 år etter 2000. Eksempelvis har det for kvinner i aldersgruppen 20–24 år vært en økning i tilgangsraten på 115 prosent i perioden 2000–2006, og i aldersgruppene 25–29 år og 30–35 år en økning på henholdsvis 83 og 51 prosent (figur 6.13 A). For menn er økningen i tilsvarende aldersgrupper på henholdsvis 59, 80 og 40 prosent (figur 6.13 C).
Den markante økningen i den yngste aldersgruppen fra 1999 til 2000, har sammenheng med at nedre aldersgrense for uføreytelser ble økt fra 16 til 18 år i 1998.
Utviklingen i de yngste aldersgruppene gjenspeiler seg også i utviklingen i den gjennomsnittlige alderen for nye stønadsmottakere, som er redusert fra 51,4 år i 2000 til 49,7 år i 2006. I de senere årene har altså utviklingen i gjennomsnittsalderen til nye stønadsmottakere gått i motsatt retning av utviklingen i gjennomsnittsalderen til bestanden.
Tilgangstallene for perioden 2004–2006 viser at aldersfordelingen mellom personer med tidsbegrenset uførestønad og personer med varig uførepensjon er svært ulik. Det er få over 55 år som er innvilget tidsbegrenset uførestønad, mens denne aldersgruppen utgjør hovedtyngden av de som er tilstått (varig) uførepensjon.
Selv om tilgangsratene har økt en del for de yngste aldersgruppene, er uføreratene fortsatt lavere enn for eldre aldersgrupper. For å få en indikasjon på betydningen av tilgangen på ulike alderstrinn, er antall nye stønadsmottakere på hvert alderstrinn multiplisert med antall «mulige uføreår», der «mulige uføreår» er det maksimale antall år som nye stønadsmottakere kan motta en uføreytelse. Eksempelvis vil gruppen som har tilgang ved fylte 64 år, ha tre mulige uføreår etter denne beregningen.
De absolutte tallene for antall nye mottakere av uføreytelser har de siste årene vært høyest rundt fylte 60 år. Dette går fram av den svarte linjen i figur 6.14, som viser at det i 2006 var rundt 1600 nye mottakere av uføreytelse i aldersgruppene 59 og 60 år. Figuren viser at antall nye uføre øker betydelig fram til fylte 59 år, for deretter å falle markant etter fylte 60 år.
Den oransje linjen i figur 6.14 viser antall «mulige uføreår» på hvert alderstrinn. Bortsett fra for aldersgruppen 18 år, som er laveste mulige uførealder, når denne kurven en topp allerede for aldersklassene 39 og 40 år. Deretter synker kurven moderat fram til rundt 60 år, før den deretter faller markant. Vurdert ut fra denne kurven, er det minst like viktig å redusere tilgangen av nye mottakere av uføreytelser i aldergruppene rundt 40 år som å redusere tilgangen i aldersgruppene rundt 60 år.
Beregningen av antall mulige uføreår kan også benyttes til å vurdere utviklingen i tilgangen av nye mottakere av uføreytelser over tid. Den oransje kurven i figur 6.15 viser utviklingen i antall mulige uføreår i perioden 1980–2006, hvor hvert år er antall mulige uføreår for alle aldersgruppene summert. Vi ser at det er stor variasjon i antall nye, mulige uføreår gjennom perioden, men at trenden er stigende. Den svarte kurven viser at utviklingen i antall nye mottakere også har variert en del fra år til år, men rundt om lag det samme nivået siden midten av 1980-tallet.
6.4.3 Sivilstand og antall barn under 18 år
Vel halvparten av alle mottakerne av uføreytelser er registrert som gift eller samboer ved utgangen av 2006, jf. tabell 6.3. Det er en relativt større andel ugifte blant mannlige stønadsmottakere, mens kvinner følgelig i større grad er gift/samboende eller skilt/separert.
I underkant av 13 prosent av mottakerne av uføreytelser har barn under 18 år, jf. tabell 6.4. Andelen med barn er klart høyere for gruppen med tidsbegrenset uførestønad enn for de som mottar uførepensjon. Mottakere av tidsbegrenset uførestønad har i gjennomsnitt også flere barn. Ulik alderssammensetning i de to gruppene forklarer nok i stor grad disse forskjellene.
Av stønadsmottakerne som har barn har om lag 86 prosent ett eller to barn, mens om lag 10 prosent har tre barn. Det betyr at om lag 4 prosent av gruppen med barn har fire barn eller flere. Det er ingen store forskjeller mellom kjønnene når det gjelder antall barn.
Tabell 6.3 Mottakere av uføreytelser etter sivilstand og kjønn. 2006. Antall og andeler i prosent
I alt | Ugift1 | Gift/samboer1 | Etterlatt | Skilt/separert | |
---|---|---|---|---|---|
I alt | 327 818 | 22,8 | 55,1 | 4,4 | 17,6 |
Kvinner | 188 925 | 16,8 | 58,1 | 6,1 | 18,9 |
Menn | 138 893 | 31,1 | 50,9 | 2,0 | 15,9 |
1 Opplysninger om hvorvidt mottakere av tidsbegrenset uførestønad er samboere finnes ikke, og disse inngår derfor i kategorien «ugift» (data om sivilstand for denne gruppen er hentet fra folkeregisteret, mens opplysninger om sivilstand til mottakere av (varig) uførepensjon er hentet fra Arbeids- og velferdsdirektoratets registre).
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Tabell 6.4 Mottakere av uføreytelser og barn under 18 år. 2006. Andeler i prosent
I alt | Uførepensjon | Tidsbegrenset uførestønad | |
---|---|---|---|
Antall mottakere | 327 818 | 297 485 | 30 333 |
Andel med barn under 18 år | 12,8 | 10,2 | 38,5 |
- Gjennomsnittlig antall barn | 1,2 | 1,0 | 1,8 |
Andel mottakere med barnetillegg (av gruppen med barn) | 70,0 | 59,0 | 100,0 |
- Gjennomsnittlig antall barn (av gruppen med barnetillegg) | 1,8 | 1,8 | 1,8 |
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Av gruppen med uførepensjon som hadde barn i 2006, mottok 59 prosent barnetillegg. Dette utgjør 6 prosent av mottakerne av uførepensjon. Vel en prosent av mottakerne av uførepensjon, eller i underkant av 4000 personer, mottok ektefelletillegg.
6.4.4 Diagnoser
Det er en viss usikkerhet knyttet til angitte diagnosekoder. Blant annet vil det være innslag av skjønnsmessig fastsetting på grunn av sammensatte og/eller uklare lidelser og ut fra pasientens egen rapportering.
I St.meld. nr. 9 (2006-2007) vises det blant annet til at rusmiddelproblemer, og særlig alkoholproblemer, er underrapportert som årsak til sykefravær og uførepensjonering. Arbeidslivs- og rusforskere antar at de reelle tallene er relativt høye, men at rusmiddelproblemer ofte skjules bak mer sosialt aksepterte diagnoser. Det er få undersøkelser på dette området i Norge, men svenske undersøkelser anslår at om lag 15 prosent av langtidsfraværet er alkoholrelatert. Alkoholmisbruk kan i tillegg gi leverlidelser og sosiale og psykiske problemer, samtidig som sosiale og psykiske problemer kan gi alkohol- og andre rusmiddelproblemer. Det kan derfor i en del tilfeller være vanskelig å fastslå årsakssammenhenger mellom sykefravær, uførhet og rus.
Diagnoser i uføresaker er klassifisert etter ICD-10. 7 «Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser» og «muskel-/skjelettlidelser og bindevev» er de største diagnosegruppene blant mottakere av uføreytelser. Figur 6.16 viser at vi i 2005 finner om lag to av tre uføre innenfor disse diagnosegruppene. Diagnosesammensetningen har vært relativt stabil over tid.
Diagnosegruppen psykiske lidelser utgjør 31 prosent. Innenfor denne diagnosegruppen er «nevroser og atferds- og personlighetsforstyrrelser» den største undergruppen; gruppen utgjør 15 prosent av alle mottakerne av uføreytelser. Muskel-/skjelettlidelser utgjør 33 prosent, hvor undergruppen «ryggsykdommer» utgjør 14 prosent (andel av alle). Det er tydelige kjønnsforskjeller i diagnosesammensetningen. Kvinner har en høyere andel med muskel-/skjelettlidelser, mens menn har er en høyere andel med diagnoser innen sirkulasjonssystemet, som for eksempel hjerte-/karlidelser.
I tillegg til kjønnsforskjeller i diagnosesammensetningen, er det store forskjeller mellom de ulike aldersgruppene. Grovt sett er det slik at andelen med muskel-/skjelettlidelser og diagnoser innen sirkulasjonssystemet øker med alderen, mens andelen med psykiske lidelser og lidelser i nervesystemet reduseres med økt alder. Dette gjelder både for kvinner og for menn.
Diagnosesammensetningen blant nye mottakere i 2005 er i hovedtrekk lik diagnosesammensetningen blant alle mottakerne ved utgangen av 2005, jf. figur 6.17. 8 Tas det utgangspunkt i de ulike aldersgruppene, ser vi imidlertid at det er relativt flere med muskel-/skjelettlidelser og relativt færre med psykiske lidelser blant nye mottakere sammenliknet med bestanden generelt.
6.4.5 Unge uføre
Personer som er født uføre og personer som er blitt uføre i så ung alder at de ikke har mulighet til å opptjene tilleggspensjonsrettigheter, kan få garantert minste tilleggspensjon for unge uføre. Det garanterte tillegget kan gis tidligst fra og med den måneden personen fyller 20 år.
Fra 1992 til 2006 økte antall stønadsmottakere med «ung ufør»-garanti fra 25 600 til 47 600 personer, en vekst på 86 prosent. Gruppen utgjør vel 14 prosent av alle stønadsmottakerne. Det er noe flere kvinner enn menn som har denne garantien.
I 1998 ble aldersgrensen for garantert tilleggspensjon for unge uføre hevet fra 24 år til 26 år. 9 Samtidig ble det stilt krav til alvorlig sykdomstilstand som er klart dokumentert. Denne regelverksendringen har hatt betydning for utviklingen. Figur 6.18 viser at målt som andel av befolkningen har gruppen økt gjennom hele perioden 1992–2006, men at veksten har avtatt etter 1999. I perioden har veksten i unge uføre som andel av befolkningen til sammen vært på 75 prosent. Tilgangen av nye mottakere av garantert tilleggspensjon ble betydelig redusert i årene etter innstrammingen. I 1999 var det en tilgang på om lag 2300 «unge uføre», mens antallet var redusert til om lag 1300 i 2001 (disse tallene går ikke fram av figur 6.18). I de to siste årene har det imidlertid igjen vært en vekst både i antallet og målt pr. 1000 ikke-ufør i befolkningen.
En stor andel av stønadsmottakerne med «ung ufør»-garanti har psykiske lidelser. Om lag 62 prosent har en diagnose innenfor gruppen «psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser», hvor gruppen «psykisk utviklingshemming» utgjør 23 prosent og gruppen «nevroser og atferds- og personlighetsforstyrrelser» utgjør 22 prosent (andel av alle). I underkant av to prosent er registrert med diagnosen «psykiske lidelser på grunn av rusmiddel- eller tablettbruk». 10 Videre har om lag elleve prosent «sykdommer i nervesystemet» og åtte prosent «medfødte misdannelser og kromosomavvik».
Hovedtyngden av gruppen av nye stønadsmottakere i 2006 med garantert minstetillegg for unge uføre er under 30 år ved tilgang. Denne gruppen utgjør 66 prosent, mens aldersgruppene 30–39 år og 40–49 år utgjør henholdsvis 29 prosent og fem prosent.
Sett i forhold til alle stønadsmottakerne med tilgang i 2006, utgjør gruppen med «ung ufør»-garanti seks prosent. Gruppen utgjør 56 prosent i aldersgruppen under 30 år og 14 prosent i aldersgruppen 30–39 år.
Diagnosebildet for gruppen med tilgang i 2005 er i grove trekk nokså likt diagnosebildet for alle med «ung ufør»-garanti. Det kan likevel være verdt å merke seg enkelte forskjeller. En større andel av de nye stønadsmottakerne med tilleggsgaranti har diagnoser innenfor gruppen «psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser». Om lag 68 prosent har denne diagnosen, hvor 18 prosent har «organiske psykiske lidelser/ schizofrene og paranoide lidelser» og 33 prosent har «nevroser og atferds- og personlighetsforstyrrelser». Derimot har en lavere andel diagnosen «psykisk utviklingshemming»; om lag ti prosent, mot 23 prosent blant bestanden. Videre har en lavere andel diagnosen «medfødte misdannelser og kromosomavvik»; om lag tre prosent, mot åtte prosent blant bestanden.
6.4.6 Uførepensjon for hjemmearbeidende
Hjemmearbeidende ektefeller har etter dagens regler rett til uførepensjon når evnen til å utføre arbeid i hjemmet er varig nedsatt med minst halvparten. I 2006 var det om lag 2300 personer som mottok en uføreytelse etter denne bestemmelsen, det vil si i underkant av en prosent av alle stønadsmottakerne. Videre var det om lag 50 personer som fikk innvilget en uføreytelse etter bestemmelsen i 2006
6.4.7 Innvandrere og uføreytelser
I dette avsnittet belyses uføreandelen blant innvandrerbefolkningen nærmere. Arbeids- og velferdsdirektoratets registre har ikke opplysninger om landbakgrunn, og teksten nedenfor baserer seg i stor grad på statistikk og rapporter/notater fra Statistisk sentralbyrå (SSB) (først og fremst Dahl og Lien (2006)).
SSBs befolkningsstatistikk viser at det ved utgangen av 2005 var om lag 387 000 personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Det tilsvarte 8,3 prosent av befolkningen. «Personer med innvandrerbakgrunn» refererer seg her til innvandrerbefolkningen, som omfatter førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre uten norsk bakgrunn. I 2005 utgjorde disse to gruppene henholdsvis 319 000 personer og 68 000 personer. Innvandrerbefolkningen økte med 6,0 prosent i 2005, mens hele befolkningen til sammenlikning økte med 0,7 prosent. Det er først og fremst innvandrere med ikke-vestlig 11 landbakgrunn som bidrar til økningen. I underkant av 50 prosent av innvandrerbefolkningen har norsk statsborgerskap.
I 2004 mottok 5,8 prosent av innvandrerbefolkningen i alderen 18–67 år uførepensjon, mens tilsvarende andel for hele befolkningen var på 10,0 prosent. 12 Dette er uførepensjonister som er bosatt i Norge. 13 Det er imidlertid store forskjeller i uføreandelene mellom personer fra ulike land, og for enkelte grupper øker uføreandelen sterkt med alder og botid. Korrigeres det for alder, dvs. dersom det antas at innvandrerbefolkningen har samme aldersfordeling som befolkningen under ett, er uføreandelen blant innvandrere på 8,4 prosent.
Utvikling i uføreandelen blant innvandrere
Figur 6.19 viser utviklingen i andel personer med uførepensjon blant bosatte personer i Norge fra 1992 til 2004. Det er skilt mellom førstegenerasjonsinnvandrere (bosatte personer som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre) og etterkommere (bosatte personer født i Norge med to utenlandsfødte foreldre).
Figuren viser at utviklingen blant innvandrere i hovedtrekk er lik utviklingen i befolkningen generelt. Etter en svak økning i uføreandelen blant førstegenerasjonsinnvandrere på 1990-tallet, hadde 6,0 prosent av denne gruppen uførepensjon både i 2000 og 2004. Etterkommere er en liten og svært ung befolkningsgruppe, og bare i overkant av to prosent av disse har uførepensjon i perioden.
Nedenfor ser vi i all hovedsak på førstegenerasjonsinnvandrere, og disse omtales delvis også som innvandrere.
Uføreandel blant innvandrere etter alder, kjønn og botid
Vi har tidligere sett at uføretilbøyeligheten øker med alderen, jf. figur 6.11. Sammenliknet med befolkningen totalt er det færre førstegenerasjonsinnvandrere i de eldste aldersgruppene. Dette forklarer en del av den forholdsvis lave uføreandelen blant innvandrere. Dersom det korrigeres for ulik alderssammensetning blant førstegenerasjonsinnvandrere og i befolkningen, er uføreandelen blant innvandrere på 8,4 prosent, mot faktisk registrert 6,0 prosent. Uføreandelen er lavere blant førstegenerasjonsinnvandrere enn i befolkningen i alle aldersgrupper.
Skilles det mellom kvinner og menn, ser vi imidlertid at uføreandelen blant mannlige førstegenerasjonsinnvandrere er høyere enn blant menn i befolkningen i aldersgruppene over 50 år, jf. figur 6.20. For kvinner er uføreandelen lavere blant førstegenerasjonsinnvandrerne enn i befolkningen i alle aldersgruppene.
I 2004 var uføreandelen blant mannlige og kvinnelige innvandrere henholdsvis 6,4 og 5,6 prosent, mens andelene i befolkningen var henholdsvis 8,4 og 11,7 prosent. Forskjellen i uføreandel mellom kvinner og menn blant innvandrere sammenliknet med befolkningen sett under ett, har trolig sammenheng med forskjeller i aldersfordelingen for menn og kvinner. I aldersgruppen 40–59 år, hvor uføretilbøyeligheten er relativt høy, er det klart flere menn enn kvinner blant innvandrerne, noe som bidrar til en høyere uføreandel blant menn enn blant kvinner. Videre kan den relativt lave uføreandelen blant innvandrerkvinner trolig i stor grad forklares med en lavere arbeidsdeltakelse enn mannlige innvandrere og i befolkningen samlet.
Det er en positiv sammenheng mellom botid og uføreandel. Det er naturlig nok en sammenheng mellom alder og botid, men innenfor de aller fleste aldersgruppene er det slik at uføreandelen er høyere for personer som har lang botid enn for personer som har kortere botid. Korrigeres det for botid, øker uføreandelen nesten uten unntak med alder. For innvandrere med uførepensjon i 2004 var gjennomsnittlig botid i Norge 26 år, mot 13 år for alle bosatte innvandrere i alderen 18–67 år. Figur 6.21 viser at uføreandelen er relativt lav blant førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd i Norge under 10 år, uansett alder. For innvandrergruppene med botid over 25 år, er uføreandelen høyere enn i befolkningen i alle aldersgrupper.
Uføreandel og landbakgrunn
Innvandrerbefolkningen er ingen homogen gruppe, og det er store forskjeller i uføreandelen etter landbakgrunn. Spesielt gjelder dette for innvandrere fra ikke-vestlige land.
I 2004 var om lag to av tre av alle førstegenerasjonsinnvandrere i alderen 18–67 år ikke-vestlige innvandrere. I gruppen med ikke-vestlige innvandrere og gruppen med vestlige innvandrere mottok henholdsvis 5,9 og 6,3 prosent uførepensjon i 2004. Personer fra Asia (med Tyrkia), Afrika og Sør- og Mellom-Amerika utgjør de klart største gruppene blant ikke-vestlige uførepensjonister. Personer fra Norden utgjør den største gruppen blant uførepensjonister fra vestlige land. Denne gruppen har også størst uføreandel, med en andel på 6,6 prosent, mens grupper fra Øst-Europa, Nord-Amerika og Oseania har lavest uføreandel, med en uføreandel på om lag 4,5 prosent.
I alle aldersgrupper er imidlertid uføreandelene høyere for innvandrere fra ikke-vestlige land enn for innvandrere fra vestlige land. Figur 6.22 viser uføreandelen etter alder i 2004 for vestlige og ikke-vestlige innvandrere. I alle grupper for botid er uføreandelen en god del høyere for innvandrere fra ikke-vestlige land enn for innvandrere fra vestlige land. Forskjellen er størst for gruppen som har en botid på 30 år eller mer. For disse var uføreandelen i 2004 henholdsvis 38,8 prosent og 22,8 prosent (disse tallene går ikke fram av figur 6.21).
Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det er store forskjeller i uføreandelen mellom førstegenerasjonsinnvandrere fra ulike land, spesielt for innvandrere fra ikke-vestlige land. Samvariasjonen mellom botid/alder og uføreandel er svært tydelig for en del innvandrere som har lang botid i Norge. Eksempelvis har personer fra Marokko og Pakistan, med en gjennomsnittlig botid i Norge på henholdsvis 15 år og 18 år, en uføreandel på 13–14 prosent i 2004, det vil si en dobbel så høy uføreandel som alle innvandrere. Uføreandelen er spesielt høy i de eldste aldersgruppene i disse to landene; henholdsvis 67,7 prosent og 57,4 prosent i aldersgruppen 60–64 år og henholdsvis 72,7 prosent og 61,9 prosent i aldersgruppen 65–67 år. I de eldste aldersgruppene har også personer fra Chile, Tyrkia og India klart høyere uføreandeler enn gjennomsnittet av befolkningen. Det er også grupper av førstegenerasjonsinnvandrere som har forholdsvis lang botid i Norge, men hvor uføreandelen er lav. Eksempler på dette er innvandrere fra Sri-Lanka og Filippinene, som i gjennomsnitt har en botid på 12–13 år, men hvor uføreandelen er på 3–4 prosent. I disse gruppene er uføreandelen henholdsvis 11,0 prosent og 34,4 prosent i aldersgruppen 60–64 år og henholdsvis 21,7 prosent og 37,5 prosent i aldersgruppen 65–67 år.
Fevang og Røed (2006) har sett på hvilke grupper som har høyest risiko for å bli uførepensjonert ut fra kjennetegn som alder, kjønn, utdanning, yrkesbakgrunn og landbakgrunn. Rapporten viser at om lag 14 prosent av den ikke-uføre befolkningen mellom 30 og 55 år i 1992, ble uføre i løpet av den neste tiårsperioden. Enkelte innvandrergrupper skiller seg ut med svært høy uføreandel. Blant annet ble om lag 25 prosent av innvandrerne fra Nord-Afrika og Midt-Østen uføre i den aktuelle perioden. Det er først og fremst i perioden 1994–2000 at forskjellen i tilgangsratene for nye uføre i disse innvandrergruppene og de øvrige innvandrergruppene er størst. Andre innvandrergrupper, som personer fra Afrika (unntatt Nord-Afrika og Midt-Østen), Sørøst-Asia, Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania, har på sin side en lavere tilgang til uførepensjon enn nordmenn.
I denne rapporten undersøkes det også i hvilken grad de ulike variablene påvirker sannsynligheten for å bli ufør. Alt annet likt, har alle innvandrergrupper større sannsynlighet for å bli ufør enn nordmenn. Innvandrere fra Nord-Afrika og Midt-Østen skiller seg ut med en meget høy sannsynlighet. Mens nordmenn har en uføresannsynlighet på om lag 12 prosent, anslås uføresannsynligheten for disse gruppene til å være henholdsvis 35 og 27 prosentpoeng høyere, alt annet likt. Forskjellene mellom disse uføresannsynlighetene og observerte uførerater forklares med at de aktuelle innvandrergruppene har kjennetegn som bidrar til å trekke ned uføresannsynligheten, spesielt gjelder dette alder.
Innvandreres arbeidstilknytning
SSBs sysselsettingsstatistikk viser at en større andel av innvandrerbefolkningen står utenfor arbeidsstyrken enn andelen i befolkningen totalt. I 4. kvartal 2005 var sysselsettingen blant innvandrerne på 57,5 prosent, mens tilsvarende andel blant befolkningen var på 69,4 prosent. Det er store forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene. Selv om sysselsettingen øker med botid i Norge, er det likevel enkelte innvandrergrupper som skiller seg ut med relativt lav sysselsettingsprosent.
Helse- og sosialsektoren sysselsetter flest innvandrere; 21,9 prosent arbeidet innenfor denne sektoren. Det en høy andel ikke-vestlige lønnstakere i yrker uten krav til utdanning, blant annet er det en overvekt av innvandrere innenfor hotell- og restaurantvirksomhet og rengjøringsvirksomhet. 4,3 prosent av de sysselsatte innvandrerne arbeidet innenfor rengjøringsvirksomhet, mens det tilsvarende tallet for hele befolkningen var 0,8 prosent. Dette er sektorer/yrker som har relativt høy uføretilgang, jf. punkt 6.4.8.
Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere var 6,1 prosent i 4. kvartal 2006, mens tilsvarende andel i befolkningen var på 1,8 prosent.
6.4.8 Utdanning, yrkesbakgrunn og tidligere arbeidstilknytning/inntekt
I dette avsnittet belyses de uføres utdannings- og yrkesbakgrunn og tidligere tilknytning til arbeidslivet. Da opplysninger om utdanning, yrke og arbeidstilknytning er ufullstendige eller ikke tilgjengelige for hele bestanden, er det tatt utgangspunkt i nye mottakere av uføreytelser i 2005 og 2006.
Nye mottakere av uføreytelser har gjennomgående lavere utdanning enn befolkningen generelt i alle aldersgrupper. Videre har gruppen et lavere inntektsnivå og gjennomgående noen færre år i arbeidslivet enn befolkningen i tilsvarende aldersgrupper. En relativt stor andel av de nye stønadsmottakerne har arbeidet innenfor «helse og sosiale tjenester». Videre har mange bakgrunn innenfor næringsgruppene «varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet» og «industri og bergverksdrift».
Utdanning
Flere undersøkelser viser at sannsynligheten for å bli ufør avtar med utdanningsnivået (se blant annet Dahl (2007) og Fevang og Røed (2006)). Da det er mangelfulle opplysninger om utdanningsnivået til alle stønadsmottakerne i Arbeids- og velferdsdirektoratets registre, har vi her valgt å se på utdanningsnivået til nye mottakere av uførepensjon i 2005. Nye mottakere av tidsbegrenset uførestønad er altså ikke inkludert. 14 Statistikken viser at personer som mottar uføreytelser har lavere utdanning enn personer i yrkesaktiv alder generelt.
Tabell 6.5 viser at i alle aldersgruppene er andelen nye uførepensjonister høyest blant personer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Med unntak av i den eldste aldersgruppen, er andelen også høyere blant personer med videregående skole enn blant personer med universitet/høgskole i alle aldersgrupper. Oversikten inkluderer ikke nye mottakere av tidsbegrenset uførestønad, og da disse gjennomgående er yngre enn mottakere av uførepensjon, vil spesielt andelen i aldersgruppene under 50 år være «undervurdert». Forholdet mellom andelene etter høyeste fullførte utdanning innenfor de ulike aldersgruppene, antas likevel å gi et forholdsvis godt bilde av utdanningsnivået til nye stønadsmottakere, også i aldersgruppene under 50 år.
Tabell 6.5 Nye mottakere av uførepensjon i 2005 som andel av befolkningen etter alder og høyeste fullførte utdanning.1 Pr. tusen
I alt | Grunnskole | Videregående skole | Universitet/ høgskole | |
---|---|---|---|---|
I alt | 6,9 | 15,4 | 4,3 | 3,6 |
20–24 år | 1,2 | 2,9 | 0,7 | 0,1 |
25–29 år | 0,8 | 2,3 | 0,8 | 0,1 |
30–39 år | 1,3 | 3,5 | 1,0 | 0,6 |
40–49 år | 3,3 | 6,7 | 2,4 | 1,6 |
50–59 år | 14,2 | 32,1 | 8,4 | 7,8 |
60–66 år | 20,2 | 35,7 | 11,5 | 16,4 |
1 Kategoriene i Arbeids- og velferdsdirektoratets register er henholdsvis 7–9 år, 10–12 år, 13 år eller mer, mens Statistisk sentralbyrå opererer med kategoriene grunnskole, videregående skole og universitets- og høyskole.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.
Næringsbakgrunn
I det følgende gis en oversikt over hvilke næringer nye mottakere av uføreytelser i 2006 kommer fra, og hvor stor andel disse utgjør i forhold til antall sysselsatte i de respektive næringene. Opplysningene om næring er hentet fra Aa-registeret (arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret). På grunn av mangelfull statistikk for tidligere år, er det ikke mulig å si noe om bestandens næringsbakgrunn og/eller utviklingen i denne. Det er verdt å merke seg at utgangspunktet for næringsklassifiseringen er det siste registrerte arbeidsforholdet. Dette gir ikke nødvendigvis et godt bilde av bakgrunnen til alle stønadsmottakerne. Det er for eksempel mulig at sykdommen som forårsaket uførheten inntrådte i en tidligere stilling/annen næring eller at arbeidsforholdet ligger en del år tilbake i tid, slik at det er lenge siden vedkommende har vært i jobb/hatt kontakt med arbeidsgiver.
Figur 6.23 viser at en stor andel av de nye stønadsmottakerne i 2006 har arbeidet innenfor «helse og sosiale tjenester». Videre har mange bakgrunn innenfor næringsgruppene «varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet» og «industri og bergverksdrift». Skilles det mellom kvinner og menn, ser vi at det er nettopp «helse og sosiale tjenester» og «varehandel» hvor de fleste kvinnene kommer fra – disse næringene utgjør henholdsvis 35 prosent og 16 prosent. De fleste menn kommer fra «industri og bergverksdrift», hvor gruppen utgjør 19 prosent.
Uføreandelen øker med alderen innenfor alle næringsgrupper. Om lag 71 prosent av de nye mottakerne under 25 år gjenfinnes ikke i Aa-registeret, noe som indikerer at mange i denne aldersgruppen aldri har vært i arbeid. I all hovedsak er dette personer som er innvilget uførepensjon (det vil si en liten andel av denne gruppen er innvilget tidsbegrenset uførestønad). I aldersgruppen 25–34 år er det 12 prosent som ikke gjenfinnes i registeret, mens dette i liten grad gjelder de øvrige aldersgruppene.
Figur 6.24 viser antall nye mottakere i 2006 i forhold til antall sysselsatte innenfor de ulike næringene. Uføreandelen er høyest innenfor næringsgruppen «jordbruk, skogbruk og fiske», hvor tilgangen utgjør 2,4 prosent av de sysselsatte. Siden næringen er liten, utgjør disse imidlertid en svært liten andel av nye stønadsmottakere i 2006. Det er også relativt stor tilgang av personer med bakgrunn innenfor «helse og sosiale tjenester», «transport og kommunikasjon» og «industri og bergverksdrift», som alle er store næringsgrupper. Nye mottakere av uføreytelser i 2006 utgjør henholdsvis 2,0, 1,7 og 1,6 prosent av de sysselsatte innenfor disse næringene.
Yrkesbakgrunn
Det finnes ingen god oversikt over yrkesbakgrunnen til personer som mottar uføreytelser. En relativt stor andel av gruppen som bruker opp sykepengerettighetene sine har overgang til uføreordningene, direkte eller via rehabiliteringspenger og/eller attføringspenger, jf. avsnitt 6.5. Yrkesbakgrunnen til personer som har opphør på grunn av oppbrukte sykepengerettigheter vurderes derfor å kunne gi et relativt godt bilde av de uføres yrkesbakgrunn. Opplysninger om yrke («Standard for yrkesklassifisering» (STYRK)) er hentet fra sykefraværsstatistikken til Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet. 15 Denne statistikken har i dag akseptabel kvalitet, men opplysninger om yrke er blant annet mangelfulle for personer som arbeider innenfor kommunesektoren; disse inngår i kategorien «uoppgitt», som i alt utgjør vel 11 prosent av gruppen som har brukt opp sykepengerettighetene sine i 2005.
I 2005 var det til sammen i underkant av 40 000 personer som brukte opp sykepengerettighetene sine. Om lag 57 prosent av disse var kvinner. Tabell 6.6 viser status seks måneder etter opphør av sykepenger. Av gruppen som har brukt opp sykepengerettighetene i løpet av 2005 har 86 prosent overgang til andre helserelaterte ytelser. Om lag tolv prosent er tilbake i arbeid, mens en relativt liten andel ikke gjenfinnes i registrene. Etter seks måneder har 21 prosent gått over på uføreytelser, 48 prosent er på rehabiliteringspenger og 17 prosent er på yrkesrettet attføring.
Tabell 6.6 Arbeidstakere1 som har brukt opp sykepengerettighetene i 2005 etter yrke. Status seks måneder etter opphør
Antall | Andel | I arbeid | Attføring | Rehabilitering | Tidsbegr. uførestønad | Uførepensjon | Ikke gjenfunnet | |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
I alt | 39 549 | 100,0 | 12,1 | 16,9 | 48,1 | 1,8 | 19,5 | 1,6 |
Pleie- og omsorgspersonale | 5 046 | 12,8 | 11,6 | 11,4 | 51,9 | 2,0 | 22,2 | 0,9 |
Ukjent kode, uoppgitt | 4 509 | 11,4 | 6,6 | 23,4 | 47,2 | 1,9 | 15,9 | 5,0 |
Butikkmedarbeidere, selgere mv. | 3 268 | 8,3 | 10,5 | 18,5 | 50,7 | 1,5 | 17,4 | 1,4 |
Rengjøring/husholdning bedrift/priv. | 2 307 | 5,8 | 11,5 | 20,6 | 47,1 | 1,2 | 17,8 | 1,8 |
Transportarb, operatører mobile mask. o.l. | 1 847 | 4,7 | 11,1 | 25,1 | 48,3 | 1,4 | 12,6 | 1,5 |
Maskinoperatører | 1 636 | 4,1 | 7,8 | 24,9 | 46,8 | 1,3 | 18,0 | 1,2 |
Håndverkere steinfag, bygg/anlegg | 1 576 | 4,0 | 11,0 | 27,0 | 45,3 | 0,8 | 14,4 | 1,5 |
Sekretærer og tastaturoperatører | 1 572 | 4,0 | 11,8 | 10,3 | 45,2 | 2,6 | 28,6 | 1,5 |
Håndverkere, metall-/maskinarb., elektr o.l. | 1 449 | 3,7 | 10,5 | 23,2 | 46,5 | 1,7 | 16,9 | 1,2 |
Grunnskolelærere | 1 298 | 3,3 | 20,2 | 4,5 | 40,4 | 2,4 | 32,3 | 0,2 |
Ledere store/mellomstore bedr./off. adm. | 1 068 | 2,7 | 17,2 | 7,0 | 51,2 | 2,6 | 21,0 | 0,9 |
Funksjonærer innen finansvesen og salg | 1 048 | 2,6 | 14,0 | 12,2 | 50,8 | 2,4 | 19,4 | 1,2 |
Sykepleiere, vernepleiere | 888 | 2,2 | 14,9 | 13,9 | 52,1 | 1,9 | 16,2 | 1,0 |
Husholdnings- og restaurantpersonale | 813 | 2,1 | 13,0 | 25,3 | 48,6 | 0,4 | 10,7 | 2,0 |
Ingeniører, teknikere m.fl. | 701 | 1,8 | 14,4 | 10,0 | 45,9 | 1,7 | 26,8 | 1,1 |
Lager og transportfunksjonærer | 650 | 1,6 | 10,8 | 22,0 | 43,8 | 0,9 | 20,3 | 2,2 |
Rednings- og vaktstyrker | 645 | 1,6 | 10,5 | 13,0 | 47,9 | 2,6 | 25,3 | 0,6 |
Prosessoperatører | 644 | 1,6 | 8,9 | 21,0 | 42,1 | 2,0 | 24,5 | 1,6 |
Hjelpearb. i bygg/anlegg, industri osv. | 594 | 1,5 | 8,1 | 29,1 | 41,2 | 1,7 | 17,5 | 2,4 |
Andre håndverkere | 583 | 1,5 | 11,1 | 22,6 | 46,8 | 1,9 | 15,6 | 1,9 |
Lavere saksbehandlere innen off. adm. | 507 | 1,3 | 19,1 | 5,5 | 40,2 | 3,0 | 32,1 | 0,0 |
Andre akademiske yrker | 496 | 1,3 | 19,4 | 4,8 | 52,2 | 1,2 | 21,4 | 1,0 |
Andre yrker uten krav til utdanning | 479 | 1,2 | 13,4 | 25,7 | 44,5 | 1,0 | 13,6 | 1,9 |
Undervisningsyrker minst 4 års høysk.utd. | 477 | 1,2 | 26,8 | 3,1 | 37,3 | 2,9 | 29,1 | 0,6 |
Bibliotek og postmedarbeidere | 469 | 1,2 | 13,0 | 19,8 | 43,5 | 3,0 | 20,0 | 0,6 |
Ledere av små bedrifter | 456 | 1,2 | 16,9 | 12,5 | 52,6 | 1,8 | 15,4 | 0,9 |
Funksjonærer innen økonomi og adm. | 455 | 1,2 | 15,4 | 5,5 | 49,9 | 2,4 | 25,7 | 1,1 |
Biologiske og medisinske yrker | 447 | 1,1 | 20,6 | 4,0 | 50,8 | 3,1 | 20,8 | 0,7 |
Andre yrker med kort høyskole-/univ.utd. | 445 | 1,1 | 16,9 | 14,2 | 48,8 | 2,7 | 16,6 | 0,9 |
Kundeservice yrker | 414 | 1,0 | 6,0 | 14,3 | 52,4 | 1,2 | 23,4 | 2,7 |
Yrkesfaglærere med mer | 344 | 0,9 | 16,9 | 6,7 | 43,9 | 1,5 | 30,5 | 0,6 |
Realister, siv.ing. m.fl. | 329 | 0,8 | 18,2 | 4,9 | 56,2 | 1,5 | 18,5 | 0,6 |
Økonomimedarbeidere o.l. | 323 | 0,8 | 12,4 | 6,8 | 55,4 | 3,1 | 21,1 | 1,2 |
Frisør, slankeverter, krematoriearb. m.m. | 295 | 0,7 | 8,5 | 36,9 | 48,1 | 0,7 | 4,7 | 1,0 |
Høyere saksbeh. innen off. adm. | 280 | 0,7 | 24,3 | 3,2 | 43,9 | 1,4 | 27,1 | 0,0 |
Øvrige yrker | 1 191 | 3,0 |
1 Arbeidstakere utgjør over 85 prosent av alle som har opphør (på grunn av oppbrukt sykepengerett), de øvrige er i all hovedsak selvstendige næringsdrivende.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
De største yrkesgruppene som har opphør på grunn av maksimal sykepengeperiode er «pleie- og omsorgspersonale» (13 prosent av alle arbeidstakere som har opphør i 2005), «butikkmedarbeidere, selgere mv.» (8 prosent) og «rengjøring/husholdning bedrift privat» (6 prosent). Andre relativt store yrkesgrupper er «transportarbeidere o.l.», «sekretærer m.m.», «maskinoperatører», «håndverkere steinfag, bygg og anlegg», «håndverkere, metall- og maskinarbeidere, elektrikere o.l.».
Yrker hvor en relativt stor andel er tilbake i arbeid etter seks måneder, er «undervisningsyrker med minst 4 års høyskoleutdanning», «andre innen kontor og kundeservice», «høyere saksbehandling innen offentlig administrasjon», «biologiske og medisinske yrker» og «grunnskolelærere». Yrker der andelen tilbake i arbeid er relativt liten, er «kundeservice-yrker», «maskinoperatører», «hjelpearbeidere innen bygg og anlegg, industri etc.» og «frisør m.m.».
Med enkelte unntak har personer i yrker som ikke krever lengre utdanning og yrker med fagutdanning, i større grad overgang til yrkesrettet attføring og i mindre grad overgang til uføreytelser. Unntakene er for eksempel «sekretærer m.m.», «rednings- og vaktstyrker» og «pleie- og omsorgspersonale», hvor en relativ stor andel etter seks måneder har overgang til uføreytelser (henholdsvis 31, 24 og 24 prosent) og relativt få har overgang til attføringspenger. Andre yrkesgrupper hvor en høy andel har overgang til uføreytelser er «lavere saksbehandlere innen offentlig sektor» (35 prosent), «grunnskolelærere» (35 prosent), «andre administrative ledere og politikere» (33 prosent), «undervisningsyrker med minst fire års høyskoleutdanning» (32 prosent) og «yrkesfaglærere m.m.» (32 prosent).
I grove trekk kan det synes som om personer med høyere utdanning i større grad kommer tilbake i arbeid, samtidig som relativt flere i disse gruppene har direkte overgang til uføreytelser. Disse gruppene har i liten grad direkte overgang til yrkesrettet attføring.
Ser vi gruppen arbeidstakere som har brukt opp sykepengerettighetene sine i 2005 i forhold til antall sysselsatte i de ulike yrkene, er andelen størst i yrkesgruppene «administrative ledere og politikere», «rengjøring/husholdning bedrifter privat», «frisører m.m.», «bibliotek og postmedarbeidere» og «transportarbeidere o.l.» (tallene går ikke fram av tabell 6.6). «Administrative ledere og politikere» er en relativt liten yrkesgruppe, hvor arbeidstakere med oppbrukt sykepengerettigheter i 2005 utgjør 5,5 prosent. De øvrige gruppene utgjør mellom 3,5–3,8 prosent av alle sysselsatte i de respektive yrkeskategoriene. Gjennomsnittet for alle grupper er 1,9 prosent. Yrkeskategorier med et stort antall sysselsatte, som for eksempel «pleie- og omsorgspersonale» og «butikkmedarbeidere, selgere m.m.» utgjør henholdsvis 2,9 og 2,2 prosent. Det understrekes at statistikken kun er basert på tall for 2005, og at den er beheftet med en del usikkerhet, blant annet ved at ansatte innenfor kommunal sektor ikke inngår under de enkelte yrkeskategoriene.
Tidligere tilknytning til arbeidslivet
Med utgangspunkt i registerdata over pensjonsgivende inntekter fra Skatteetaten, beskrives i det følgende tidligere arbeidstilknytning for personer med tilgang til en uføreytelse i 2005. Opplysninger om inntekt er mer pålitelige enn opplysninger om arbeid og arbeidsforhold i Aa-registeret, og vurderes derfor til å gi det beste bildet av tidligere tilknytning til arbeidslivet. Pensjonsgivende inntekt er definert som personinntekt etter skatteloven, med visse unntak. Pensjonsgivende inntekt omfatter arbeidsinntekt og næringsinntekt, og dessuten enkelte ytelser fra folketrygden (herunder sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, men ikke alders- og uførepensjon).
Tabell 6.7 og tabell 6.8 viser henholdsvis gjennomsnittlig pensjonspoeng og antall år med pensjonspoeng etter alder (for alle år) hittil. Opptjente pensjonspoeng ett år er lik pensjonsgivende inntekt målt i G minus 1.
Tabell 6.7 Fordelingen av gjennomsnittlige pensjonspoeng (hittil) etter alder. Inntektsdata pr. 2004. Nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen. Prosent
I alt | 18–29 år | 30–39 år | 40–49 år | 50–59 år | 60–67 år | |
---|---|---|---|---|---|---|
Nye mottakere i 2005 | ||||||
Antall | 31 584 | 2 115 | 3 892 | 6 536 | 11 389 | 7 653 |
I alt | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 |
0 | 3,7 | 27,0 | 1,6 | 1,4 | 2,0 | 2,7 |
0,1–0,9 | 7,2 | 30,9 | 14,5 | 6,5 | 3,3 | 3,2 |
1,0–1,9 | 21,0 | 30,4 | 35,7 | 26,3 | 16,8 | 12,6 |
2,0–2,9 | 25,4 | 9,6 | 29,0 | 31,2 | 27,4 | 20,1 |
3,0–3,9 | 22,2 | 1,7 | 14,5 | 23,3 | 26,3 | 24,8 |
4,0–4,9 | 13,9 | 0,4 | 4,4 | 9,5 | 16,8 | 21,9 |
5,0–5,9 | 5,1 | - | 0,3 | 1,6 | 5,8 | 10,7 |
6,0–6,9 | 1,4 | - | 0,0 | 0,2 | 1,5 | 3,5 |
7 G eller mer | 0,2 | - | - | - | 0,1 | 0,6 |
Befolkningen | ||||||
I alt | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 |
0 | 9,5 | 28,8 | 4,5 | 3,0 | 2,0 | 3,5 |
0,1–0,9 | 9,7 | 23,2 | 5,9 | 4,2 | 4,7 | 7,5 |
1,0–1,9 | 15,4 | 20,3 | 14,6 | 13,0 | 13,2 | 14,8 |
2,0–2,9 | 20,4 | 15,6 | 25,4 | 22,0 | 20,5 | 17,5 |
3,0–3,9 | 20,8 | 8,9 | 28,5 | 25,2 | 22,8 | 19,7 |
4,0–4,9 | 15,1 | 2,7 | 16,8 | 21,2 | 20,7 | 17,5 |
5,0–5,9 | 6,3 | 0,4 | 3,8 | 8,9 | 10,9 | 11,4 |
6,0–6,9 | 2,3 | 0,0 | 0,4 | 2,3 | 4,6 | 6,2 |
7 G eller mer | 0,4 | 0,0 | 0,0 | 0,1 | 0,6 | 1,9 |
Kilde: Skatteetaten og Arbeids- og velferdsdirektoratet.
For nye mottakere av uføreytelser i 2005 øker både gjennomsnittlig opptjente pensjonspoeng og antall år med pensjonspoeng med alderen. Sammenliknet med befolkningen i samme aldersgruppe, har nye mottakere av uføreytelser i 2005 færre opptjente pensjonspoeng . Forskjellene er størst i aldersgruppene 30–49 år. En relativt stor andel av de uføre har under to pensjonspoeng i gjennomsnitt, dvs. at de hittil har hatt en årsinntekt på om lag 180 000 kroner (målt i 2005-kroner). Blant annet gjelder dette over halvparten i alderen 30–39 år og en av tre i alderen 40–49 år. Tabell 6.7 viser at en relativt liten andel av nye mottakere av uføreytelser har mer enn fire pensjonspoeng i gjennomsnitt (tilsvarer en årsinntekt på om lag 300 000 kroner). Her er forskjellene mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen totalt størst i aldersgruppene 30–59 år, mens det ikke er betydelige forskjeller i den eldste aldersgruppen.
Menn har i gjennomsnitt flere opptjente pensjonspoeng enn kvinner i alle aldersgrupper. Det er svært få kvinner med tilgang til en uføreytelse i 2005 som har opptjent mer enn fire pensjonspoeng, mens det er relativt mange som har under to pensjonspoeng. For kvinner utgjør disse gruppene henholdsvis seks prosent og 42 prosent, mens tilsvarende tall for menn med tilgang til en uføreytelse i 2005 er henholdsvis 38 prosent og 19 prosent.
Mulige forklaringer på forskjellene mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen generelt, er at uføre i større grad arbeider i lavinntektsjobber og i større grad har deltidsstillinger, og at dette spesielt gjelder for kvinner. Videre vet vi at de fleste som innvilges en uføreytelse har en kortere eller lengre periode med helserelaterte ytelser bak seg ved tilgang (jf. avsnitt 6.4). Dette bidrar til et lavere gjennomsnitt for opptjente pensjonspoeng. De relativt små forskjellene i de eldste aldersgruppene indikerer at uføre i disse aldersgruppene i større grad har en «normal» arbeidstilknytning/karriere før overgang til uføreytelsen.
Ser vi på antall år med pensjonspoeng, er forskjellene mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen samlet mindre. Det er likevel slik at en god del av uføregruppen har en relativt kort periode i arbeidslivet bak seg, målt i antall år med pensjonspoeng. For eksempel har i underkant av 40 prosent av aldersgruppen 30–39 år med tilgang til en uføreytelse i 2005 færre enn ti år med pensjonspoeng, mens dette gjelder i underkant av 30 prosent av befolkningen i samme aldersgruppe. I aldersgruppene over 40 år er forskjellen i andelen som har færre enn ti år med pensjonspoeng relativt liten mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen. Menn har en sterkere arbeidstilknytning enn kvinner også når vi ser på antall år med pensjonspoeng. Forskjellene er størst i aldersgruppene over 40 år.
En stor andel i aldersgruppene over 50 år har over 25 år med pensjonspoeng. Dette gjelder både blant nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen generelt. I aldersgruppen 60–67 år er denne andelen 80 prosent av de uføre og 70 prosent i befolkningen. Forskjellen i denne aldersgruppen er størst blant kvinner, men også blant menn er andelen større i gruppen uføre.
Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at med unntak av de yngste aldersgruppene, har nye mottakere av (varig) uførepensjon i 2005 i gjennomsnitt flere pensjonspoeng og flere år med pensjonspoeng bak seg før tilgang enn nye mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Forskjellen mellom ytelsene tiltar i de eldste aldersgruppene.
Tabell 6.8 Fordelingen av antall år med pensjonspoeng (hittil) etter alder. Inntektsdata pr. 2004. Nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen. Prosent
I alt | 18–29 år | 30–39 år | 40–49 år | 50–59 år | 60–67 år | |
---|---|---|---|---|---|---|
Nye mottakere i 2005 | ||||||
Antall | 31 584 | 2 115 | 3 892 | 6 536 | 11 389 | (7 653) |
I alt | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 |
0 år | 3,7 | 27,0 | 1,6 | 1,4 | 2,0 | 2,7 |
1–4 år | 6,0 | 46,8 | 13,1 | 3,3 | 1,1 | 0,7 |
5–9 år | 7,8 | 24,2 | 24,6 | 8,4 | 2,7 | 1,7 |
10–14 år | 8,0 | 2,0 | 29,6 | 11,9 | 3,6 | 1,9 |
15–19 år | 10,5 | - | 25,3 | 19,3 | 6,7 | 3,9 |
20–24 år | 13,0 | - | 5,8 | 27,5 | 12,1 | 9,1 |
25–29 år | 15,6 | - | - | 22,8 | 20,0 | 15,2 |
30–34 år | 14,1 | - | - | 5,4 | 25,0 | 16,2 |
35 år eller mer | 21,5 | - | - | - | 26,9 | 48,6 |
Befolkningen | ||||||
I alt | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 | 100,0 |
0 år | 9,5 | 28,8 | 4,5 | 3,0 | 2,0 | 3,5 |
1–4 år | 12,2 | 36,3 | 7,5 | 3,8 | 2,5 | 2,8 |
5–9 år | 13,4 | 30,2 | 17,1 | 5,1 | 3,1 | 3,3 |
10–14 år | 11,2 | 4,7 | 32,4 | 6,8 | 3,6 | 4,2 |
15–19 år | 11,8 | 0,0 | 30,1 | 14,2 | 5,9 | 6,3 |
20–24 år | 11,8 | 0,0 | 8,4 | 31,9 | 10,3 | 9,8 |
25–29 år | 11,2 | 0,0 | - | 28,1 | 18,3 | 13,9 |
30–34 år | 9,4 | 0,0 | - | 7,1 | 28,7 | 19,3 |
35 år eller mer | 9,5 | 0,0 | - | - | 25,4 | 36,9 |
Kilde: Skatteetaten og Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Arbeidstilknytning året før uføretidspunktet
Størrelsen på pensjonsgivende inntekt året før uføretidspunktet16 tyder på at arbeidstilknytningen gjennomgående er relativt god før sykdommen/skaden inntreffer. Tas det utgangspunkt i nye uføremottakere i 2005, viser tall fra Skatteetaten/Arbeids- og velferdsdirektoratet at aldersgruppene over 30 år i gjennomsnitt har mellom 2,8 og 3,8 pensjonspoeng året før uføretidspunktet (målt i 2005-kroner tilsvarer dette en inntekt på om lag 230 000–290 000 kroner). Gruppen som har tilgang til en uføreytelse samme året som uføretidspunktet, har i gjennomsnitt færre pensjonspoeng året før uføretidspunktet enn grupper hvor det går ett til tre år fra uføretidspunktet til tilgang (en forskjell på om lag 0,7–1,0 pensjonspoeng innenfor de ulike aldersgruppene).
I aldersgruppen 30–39 år har de som har uføretidspunkt ett til tre år før tilgang, i gjennomsnitt om lag 3,0 pensjonspoeng året før uføretidspunktet (tilsvarer en inntekt på om lag 240 000 kroner). Tilsvarende tall for aldersgruppene 40–49 år og 50–67 år er henholdsvis 3,0–3,3 og 3,5–3,6 pensjonspoeng (tilsvarer inntekter på henholdsvis 240 000–260 000 kroner og 270 000–280 000 kroner). Det kan synes som om at inntekten året før uføretidspunktet avtar noe når antall år mellom uføretidspunkt og tilgang øker utover dette.
I likhet med gjennomsnittlig opptjente pensjonspoeng og år med pensjonspoeng, viser pensjonsgivende inntekt året før uføretidspunktet at personer under 30 år i liten grad har vært i arbeid. Mottakere av uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad i denne aldersgruppen har i gjennomsnitt henholdsvis 0,7 og 1,6 pensjonspoeng eller mindre året før uføretidspunktet (tilsvarer henholdsvis om lag under 100 000 kroner og om lag 155 000 kroner). Det betyr at i denne aldersgruppen har personer som er innvilget uførepensjon i mindre grad vært i jobb enn personer som er innvilget tidsbegrenset uførestønad.
6.4.9 Økonomi og levekår
I dette avsnittet beskrives den økonomiske situasjonen og levekårene til personer som mottar uføreytelser. Det er ikke uten videre enkelt å avgjøre hvorvidt en person eller en gruppe har tilfredsstillende levekår, men et naturlig utgangspunkt er å se på inntektsnivået. Vi vil her se på opplysinger om ytelsesnivå, arbeidsinntekt og såkalte inntektsregnskap, herunder informasjon om bostøtte og sosialhjelp. Dette er supplert med andre indikatorer som kan ha betydning for levekårene, blant annet opplysninger om utgifter til sykdom og oppfatninger om egen økonomi.
Ytelsesnivå
Tabellene nedenfor viser ytelsesnivået for mottakere av uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad etter uføregrad. I 2005 var minstepensjonen for enslige uførepensjonister (dersom trygdetiden er 40 år) og for personer med tidsbegrenset uførestønad på om lag 108 000 kroner. I tillegg til uføreytelsen, kan personer med uførepensjon ha barnetillegg og/eller ektefelletillegg, og personer med tidsbegrenset uførestønad kan motta barnetillegg. Videre kan mottakerne ha grunn- og hjelpestønad. Det vises til kapittel 5 for en redegjørelse for beregningsreglene for de ulike ytelsene.
Tabell 6.9 viser at fire av fem mottakere av uførepensjon har full uføreytelse, og at kvinner i større grad enn menn har en gradert ytelse.
Tabell 6.9 Mottakere av uførepensjon etter uføregrad1 og pensjonsutbetaling.2 2005
Pensjonsutbetaling i tusen kroner | ||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Uføregrad. Pst. | Antall | Under 100 | 100– 120 | 120– 140 | 140– 160 | 160– 180 | 180– 200 | Over 200 |
I alt | ||||||||
Alle | 300 877 | 21,9 | 16,2 | 9,4 | 24,5 | 10,6 | 8,8 | 8,5 |
Under 50 | 852 | 95,7 | 2,9 | 0,5 | 0,5 | 0,1 | 0,1 | 0,2 |
50 | 34 005 | 87,5 | 9,1 | 2,2 | 0,7 | 0,3 | 0,1 | 0,1 |
51–69 | 6 835 | 61,3 | 23,6 | 11,0 | 3,1 | 0,8 | 0,1 | 0,1 |
70–99 | 16 836 | 51,1 | 15,2 | 13,5 | 9,5 | 5,8 | 2,9 | 2,0 |
100 | 242 349 | 9,3 | 17,2 | 10,2 | 29,6 | 12,7 | 10,7 | 10,5 |
Kvinner | ||||||||
Alle | 171 690 | 31,1 | 21,2 | 11,8 | 23,1 | 7,2 | 3,8 | 1,8 |
Under 50 | 492 | 98,6 | 0,6 | 0,4 | 0,4 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
50 | 24 570 | 93,0 | 4,3 | 1,4 | 0,8 | 0,3 | 0,1 | 0,0 |
51–69 | 4 383 | 77,5 | 16,5 | 4,2 | 1,3 | 0,5 | 0,1 | 0,0 |
70–99 | 11 510 | 70,7 | 14,0 | 8,8 | 4,1 | 1,7 | 0,5 | 0,2 |
100 | 130 735 | 14,1 | 25,2 | 14,3 | 29,8 | 9,2 | 5,0 | 2,3 |
Menn | ||||||||
Alle | 129 187 | 9,7 | 9,7 | 6,3 | 26,4 | 15,1 | 15,4 | 17,5 |
Under 50 | 360 | 91,7 | 6,1 | 0,6 | 0,6 | 0,3 | 0,3 | 0,6 |
50 | 9 435 | 73,1 | 21,5 | 4,5 | 0,3 | 0,2 | 0,1 | 0,2 |
51–69 | 2 452 | 32,3 | 36,3 | 23,3 | 6,2 | 1,5 | 0,2 | 0,2 |
70–99 | 5 326 | 8,8 | 17,7 | 23,7 | 21,2 | 14,7 | 7,9 | 5,9 |
100 | 111 614 | 3,6 | 7,7 | 5,3 | 29,3 | 16,7 | 17,4 | 20,0 |
1 Uføregrad pr. 31.12.2005.
2 Pensjonsutbetalingen inkluderer grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Blant alle uførepensjonistene mottok 21,9 prosent en pensjon på under 100 000 kroner i 2005. Av gruppen med en uføregrad på 100 prosent, gjelder dette om lag ni prosent. Kvinner har i større grad enn menn en lavere ytelse, uavhengig av uføregrad. Det er først og fremst kvinner som har full ytelse og en pensjon på under 100 000 kroner. Det er også en stor andel av kvinnene som har en ytelse mellom 100 000 og 120 000 kroner. Menn har på sin side i stor grad ytelser i de høyeste kategoriene; om lag halvparten har en ytelse på over 160 000 kroner.
Personer med tidsbegrenset uførestønad har i større grad enn personer med uførepensjon en gradert ytelse. I gruppen med tidsbegrenset uførstønad har to av tre full uføreytelse. I likhet med gruppen med uførepensjon, har kvinner i større grad enn menn en gradert ytelse.
Tabell 6.10 Mottakere av tidsbegrenset uførestønad etter uføregrad1 og stønadsbeløp. 2005
Stønadsbeløp i tusen kroner | ||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Uføregrad. Pst. | Antall | Under 100 | 100– 120 | 120– 140 | 140– 160 | 160– 180 | 180– 200 | Over 200 |
I alt | ||||||||
Alle | 18 814 | 16,6 | 24,8 | 9,7 | 14,5 | 7,0 | 7,0 | 20,5 |
Under 50 | 290 | 95,5 | 4,5 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
50 | 3 309 | 62,9 | 23,5 | 13,5 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
51–69 | 1 581 | 33,0 | 22,6 | 25,4 | 19,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
70–99 | 1 049 | 23,1 | 12,7 | 14,0 | 12,8 | 17,3 | 14,1 | 6,0 |
100 | 12 585 | 0,0 | 26,8 | 6,6 | 18,2 | 9,0 | 9,3 | 30,1 |
Kvinner | ||||||||
Alle | 12 195 | 21,6 | 29,2 | 10,3 | 13,6 | 7,1 | 6,0 | 12,3 |
Under 50 | 216 | 95,8 | 4,2 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
50 | 2 533 | 69,5 | 21,2 | 9,2 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
51–69 | 1 113 | 41,6 | 24,6 | 22,8 | 11,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
70–99 | 652 | 31,3 | 15,8 | 16,3 | 13,8 | 11,7 | 8,4 | 2,8 |
100 | 7 681 | 0,0 | 34,3 | 8,6 | 18,8 | 10,3 | 8,7 | 19,3 |
Menn | ||||||||
Alle | 6 619 | 7,4 | 16,6 | 8,5 | 16,2 | 6,8 | 8,9 | 35,5 |
Under 50 | 74 | 94,6 | 5,4 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
50 | 776 | 41,4 | 31,1 | 27,6 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
51–69 | 468 | 12,4 | 17,9 | 31,4 | 38,2 | 0,0 | 0,0 | 0,0 |
70–99 | 397 | 9,6 | 7,6 | 10,3 | 11,1 | 26,7 | 23,4 | 11,3 |
100 | 4 904 | 0,0 | 15,2 | 3,3 | 17,4 | 7,0 | 10,1 | 47,1 |
1 Uføregrad pr. 31.12.2005.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Tabell 6.10 viser at 17 prosent av mottakerne av tidsbegrenset uførestønad har en ytelse på under 100 000 kroner. Av mottakerne med 100 prosent uføregrad har 27 prosent en stønad mellom 100 000 og 120 000 kroner. Som for uførepensjon, er det også blant personer med tidsbegrenset uførestønad slik at kvinner i større grad har en lavere ytelse enn menn uavhengig av uføregrad. Det er relativt mange menn som har en ytelse på over 200 000 kroner.
Barnetillegg og ektefelletillegg
Personer med tidsbegrenset uførestønad med barn under 18 år, hadde i 2005 et standardisert barnetillegg på 17 kroner pr. barn pr. dag. Det utgjør 4420 kroner pr. barn på årsbasis. Personer med uførepensjon har forsørgertillegg – barnetillegg og/eller ektefelletillegg – som er behovsprøvd. Barnetillegget pr. barn er på maksimalt 0,4 G pr. år, mens ektefelletillegget, som kan gis for ektefelle/samboer dersom han/hun ikke kan forsørge seg selv, er på maksimalt 0,5 G pr. år. Satsene tilsvarte henholdsvis 24 000 og 30 000 kroner i 2005. 17 Fra 1. juni 2006 gjelder reglene om behovsprøvd barnetillegg også for mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Tabell 6.4 gir en oversikt over hvor stor andel av stønadsmottakerne som har barn under 18 år og hvor mange av disse som mottar barnetillegg. Vel en prosent av mottakerne av uførepensjon, eller i underkant av 4000 personer, har ektefelletillegg.
Arbeidsinntekt
En del har arbeidsinntekt ved siden av uføreytelsen. Uføreytelsen graderes når inntektsevnen/arbeidsevnen er delvis nedsatt. Etter 1. januar 2004 skal ytelse og arbeidsinntekt til sammen ikke overstige det inntektsnivået personen hadde før uførhet. Regelen gjelder kun nye mottakere.
Tabell 6.11 viser at nærmere en av fire av de som har full uførepensjon også har arbeidsinntekt. De fleste av disse har en inntekt under 0,5 G. Kun fem prosent har en inntekt over 0,8 G, altså oppunder inntektsgrensen på 1 G. Menn har i noe større grad enn kvinner arbeidsinntekt ved siden av uføreytelsen. Andelen blant gruppen med full uførepensjon som har arbeidsinntekt, har vært relativt stabil de siste årene.
Tabell 6.11 Personer med full uførepensjon1 hele året og arbeidsinntekt i samme år. 2004. Fordeling på arbeidsinntektsintervaller. Prosent
Arbeidsinntekt målt i grunnbeløp | |||||
Antall | 0 | < 0,5 G | 0,5 – 0,8 G | > 0,8 G | |
I alt | 221 280 | 76,9 | 14,7 | 3,5 | 4,9 |
Kvinner | 119 529 | 78,7 | 13,9 | 3,1 | 4,4 |
Menn | 101 751 | 74,8 | 15,7 | 4,0 | 5,5 |
1 Oversikten omfatter ikke personer med tidsbegrenset uførestønad (utgjør kun om lag 1 prosent i 2004).
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Tabell 6.12 viser at fire av fem i gruppen med gradert ytelse har arbeidsinntekt ved siden av. Dette gjelder i større grad menn enn kvinner, og menn har et høyere inntektsnivå.
Tabell 6.12 Personer med gradert uførepensjon1 og arbeidsinntekt i samme år. 2004. Fordeling på arbeidsinntektsintervaller. Prosent
Arbeidsinntekt målt i grunnbeløp | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Antall | 0 | 0–1 G | 1–2 G | 2–3 G | 3–4 G | Over 4 G | |
I alt | 54 323 | 20,8 | 11,0 | 17,2 | 33,8 | 12,9 | 4,4 |
Kvinner | 39 089 | 24,1 | 9,9 | 16,9 | 35,1 | 11,7 | 2,4 |
Menn | 15 234 | 12,3 | 13,7 | 18,1 | 30,5 | 15,9 | 9,4 |
1 Oversikten omfatter ikke personer med tidsbegrenset uførestønad.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Inntektssammensetning
Inntektsregnskap basert på inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger fra Statistisk sentralbyrå, kan gi et mer nyansert bilde av den økonomiske situasjonen til personer på uføreytelser. Tabell 6.13 viser inntektssammensetningen for ulike uføregrupper i 2004. 18 I gjennomsnitt utgjør ytelser fra folketrygden over halvparten (54 prosent) av den samlede inntekten i husholdninger hvor hovedinntektstakeren er uførepensjonist, mens inntekter fra tjenestepensjoner utgjør i underkant av åtte prosent. Blant enslige uførepensjonister, utgjør ytelser fra folketrygden 70 prosent av den samlede inntekten.
Selv om inntektsregnskapet viser at det er relativt store ulikheter i inntektsnivå innenfor de ulike gruppene, er hovedinntrykket at uførepensjonister ikke er en spesielt utsatt gruppe økonomisk sett. Tas det hensyn til husholdningsstørrelse, har husholdninger der hovedinntektstaker er uførepensjonist i gjennomsnitt en inntekt etter skatt pr. forbruksenhet på 200 000 kroner. Enslige uførepensjonister er den gruppen som har lavest inntekt, med en gjennomsnittlig inntekt pr. forbruksenhet på 172 000 kroner. Til sammenlikning har husholdninger i hele befolkningen i gjennomsnitt en inntekt på 234 000 kroner.
Tabell 6.13 Inntektsregnskap for husholdninger med uførepensjonister.1 Andel av samlet inntekt og gjennomsnittsbeløp. 2004. Prosent og kroner
Hele befolkningen | Hovedinntektstaker er uførepensjonist | Minst en uførepensjonist i husholdningen | Enslige uførepensjonister | ||
Yrkesinntekt | 69 | 22 | 42 | 11 | |
Kapitalinntekter2 | 9 | 10 | 8 | 6 | |
Overføringer | 22 | 68 | 51 | 82 | |
Herav: | |||||
Ytelser fra folketrygden | 13 | 54 | 39 | 70 | |
Tjenestepensjon | 4 | 8 | 7 | 7 | |
Bostøtte | 0 | 1 | 0 | 2 | |
Sosialhjelp | 1 | 1 | 0 | 1 | |
Grunn- og hjelpestønad | 0 | 1 | 1 | 2 | |
Annet | 4 | 3 | 4 | 0 | |
Samlet inntekt | 100 | 100 | 100 | 100 | |
Samlet inntekt | 480 000 | 321 000 | 432 000 | 202 000 | |
Inntekt etter skatt | 362 000 | 266 000 | 341 000 | 172 000 | |
Inntekt etter skatt pr. forbruksenhet | 234 000 | 200 000 | 224 000 | 172 000 | |
Antall personer i husholdningen | 2,1 | 1,6 | 2,0 | 1,0 | |
Antall observasjoner | 13 131 | 810 | 1 681 | 296 |
1 Mottakere av tidsbegrenset uførestønad er ikke inkludert, men utgjør en svært liten andel.
2 Negative kapitalinntekter er satt lik 0.
Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, Statistisk sentralbyrå.
Lavinntektsgrupper
Tabell 6.14 viser inntektsregnskap for lavinntektshusholdninger. 19 I husholdninger der hovedinntektstaker er uførepensjonist, er den gjennomsnittlige inntekten etter skatt pr. forbruksenhet i lavinntektsgruppen på 105 000 kroner. Inntekten til denne gruppen består i all hovedsak av ytelser fra folketrygden. I lavinntektsgruppen i befolkningen er den gjennomsnittlige inntekten pr. forbruksenhet på 90 000 kroner. Det betyr at uførepensjonister har en noe lavere inntekt enn befolkningen generelt, men at gruppen kommer bedre ut når vi ser på personer med inntekt innenfor definisjonen på lavinntekt.
Tabell 6.14 Inntektsregnskap for lavinntektshusholdninger med uførepensjonister.1 Andel av samlet inntekt og gjennomsnittsbeløp. 2004. Prosent og kroner
Hele befolkningen | Hovedinntektstaker er uførepensjonist | ||
---|---|---|---|
Yrkesinntekt | 35 | 4 | |
Kapitalinntekter2 | 2 | 2 | |
Overføringer | 63 | 94 | |
Herav: | |||
Ytelser fra folketrygden | 40 | 79 | |
Tjenestepensjon | 2 | 3 | |
Bostøtte | 1 | 4 | |
Sosialhjelp | 5 | 3 | |
Grunn- og hjelpestønad | 0 | 1 | |
Annet | 15 | 4 | |
Samlet inntekt | 100 | 100 | |
Samlet inntekt | 130 000 | 153 000 | |
Inntekt etter skatt | 115 000 | 144 000 | |
Inntekt etter skatt pr. forbruksenhet | 90 000 | 105 000 | |
Antall personer i husholdningen | 1,4 | 1,7 | |
Antall observasjoner | 1 553 | 93 |
1 Mottakere av tidsbegrenset uførestønad er ikke inkludert, men utgjør en svært liten andel.
2 Negative kapitalinntekter er satt lik 0.
Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, Statistisk sentralbyrå.
Uførepensjonister i lavinntektsgruppen har en svak arbeidstilknytning; bare en liten andel av inntekten er yrkesinntekt. Vi ser at det er en sammenheng mellom lave inntekter og supplerende stønad. Personer i lavinntektsgruppen er overrepresenterte som mottakere av bostøtte og sosialhjelp. Disse to støtteordningene utgjør en begrenset andel av inntekten i de øvrige gruppene. Forskjellen mellom de to lavinntektsgruppene kan sannsynligvis forklares med alderssammensetningen; uførepensjonister er gjennomgående eldre og mottar derfor i større grad bostøtte og i mindre grad sosialhjelp.
Andelen med lavinntekt er lavere blant uføre enn befolkningen generelt. Ser vi på andelen med vedvarende lavinntekt, dvs. en gjennomsnittsinntekt i en treårsperiode under 60 prosent av medianinntekten (etter EUs definisjon), er denne blant uføre redusert fra ti prosent til seks prosent fra 1997–1999 til 2002–2004. I befolkningen har andelen med vedvarende lavinntekt vært relativ stabil i perioden, og i årene 2002–2004 var andelen på ti prosent. Gruppen med vedvarende lavinntekt domineres av enslige eldre og enslige under 45 år (Rapporter 2006/3, Statistisk sentralbyrå).
Sosialhjelp og bostøtte
Om lag tre prosent av befolkningen mottok sosialhjelp i 2005, mens i underkant av fem prosent av hele befolkningen bor i husholdninger som mottok sosialhjelp. Disse andelene har vært relativt stabile siden 1998. Personer i husholdninger hvor hovedinntektstaker er enten uføretrygdet, mottar rehabiliterings- eller attføringspenger eller er langtidsledig er mest overrepresentert som sosialhjelpsmottakere. I 2005 mottok i underkant av fem prosent av uførepensjonistene sosialhjelp. Andelen mottakere av sosialhjelp blant uføre og langtidssyke har vært relativ stabil siden midten av 1990-tallet.
Trygdemottakere er overrepresenterte som mottakere av bostøtte. Mens hver tiende person i husholdninger hvor hovedinntektstaker var langtidssyk mottar bostøtte, gjelder dette for dobbelt så mange blant uførepensjonistene. I hele befolkningen er det til sammenlikning en stabil andel på 4–5 prosent som bor i husholdninger som mottar bostøtte (Statistisk sentralbyrå).
Store sykdomsutgifter, boforhold og økonomiske vansker 20
For gruppen av trygdemottakere er det særlig i husholdninger hvor hovedinntektstaker er uførepensjonist at mange mottar grunnstønad; 21 i denne gruppen gjelder dette nesten en fjerdedel. I hele befolkningen er andelen som mottar grunnstønad på sju prosent. Boligstandarden til uførepensjonister avviker stort sett lite fra den en finner i befolkningen 16–66 år generelt. Levekårsundersøkelsen viser at uførepensjonister vurderer sin egen økonomi som relativt dårlig; 15 prosent av uførepensjonistene mener at det er vanskelig eller svært vanskelig «å få endene til å møtes», mens 27 prosent mener dette er lett eller svært lett. I den voksne befolkningen er tallene henholdsvis 9 og 38 prosent. Det er likevel svært få uførepensjonister som oppgir at de har betalingsproblemer. Uførepensjonistene skiller seg videre fra befolkningen når det gjelder dekningen av en del grunnleggende behov. I underkant av hver fjerde uførepensjonist har ikke råd til å dekke ett eller flere av behovene for varm bolig, kjøtt-/fiskemiddager eller ferie. Til sammenlikning gjelder dette 12 prosent av alle husholdninger (Rapporter 2006/3, Statistisk sentralbyrå).
Tjenestepensjon
I 2004 hadde om lag 45 prosent av alle med uføreytelser også tjenestepensjon. Blant disse var den gjennomsnittlige tjenestepensjonen på 39 100 kroner (2004-kroner), mens median tjenestepensjon var på 33 000 kroner. Inntektsregnskapet i tabell 6.13 viser at tjenestepensjonen utgjør åtte prosent av inntekten i husholdninger der hovedinntektstaker er uførepensjonist, mens den utgjør sju prosent av inntekten til enslige uførepensjonister. I tabell 6.15 skilles det mellom uførepensjonister med og uten tjenestepensjon.
Uførepensjonister med tjenestepensjon har i gjennomsnitt et høyere inntektsnivå enn uførepensjonister uten tjenestepensjon; inntekt etter skatt pr. forbruksenhet i disse to gruppene er i 2004 henholdsvis 247 700 kroner og 210 900 kroner. Det betyr at inntektsnivået for uførepensjonister med tjenestepensjon ligger over befolkningens inntekt.
Tabell 6.15 Inntektsregnskap for husholdninger med uførepensjonister med og uten tjenestepensjon. Andel av samlet inntekt og gjennomsnittsbeløp. 2004. Prosent og kroner
Alle uførepensjonister | Med tjenestepensjon | Uten tjenestepensjon1 | ||
Yrkesinntekt | 42 | 30 | 49 | |
Kapitalinntekter2 | 8 | 12 | 5 | |
Overføringer | 51 | 58 | 46 | |
Herav: | ||||
Ytelser fra folketrygden | 39 | 42 | 38 | |
Tjenestepensjon | 7 | 14 | 3 | |
Bostøtte | 0 | 0 | 1 | |
Sosialhjelp | 0 | 0 | 1 | |
Grunn- og hjelpestønad | 1 | 1 | 1 | |
Annet | 4 | 1 | 2 | |
Samlet inntekt | 100 | 100 | 100 | |
Samlet inntekt | 432 000 | 451 000 | 421 000 | |
Inntekt etter skatt | 341 000 | 353 000 | 334 000 | |
Inntekt etter skatt pr. forbruksenhet | 224 000 | 248 000 | 211 000 | |
Antall personer i husholdningen | 2,0 | 1,8 | 2,1 | |
Antall observasjoner | 1 681 | 580 | 1 101 |
1 Andre husholdningsmedlemmer som ikke er uførepensjonister kan ha mottatt tjenestepensjon i løpet av året.
2 Negative kapitalinntekter er satt lik 0.
Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, Statistisk sentralbyrå.
6.5 Forløp fram til uføreytelse
I dette avsnittet studeres forløpet fram til en uføreytelse blir innvilget, blant annet gjennom å se på hvilke ytelser stønadsmottakerne har vært på tidligere og varigheten av stønadsperiodene. Det er tatt utgangspunkt i nye mottakere av uføreytelser i 2005. Først gis en oversikt over overgangsrater mellom ulike helserelaterte ytelser.
6.5.1 Overgangsrater mellom ulike helserelaterte ytelser
Et typisk trygdeforløp for en uføremottaker starter ofte med en periode med sykepenger. Dersom personen ikke har kommet tilbake i arbeid innen ett år, er sykepengerettighetene brukt opp. Mange går da over på rehabiliteringspenger og/eller forsøker yrkesrettet attføring. Det er også en del som har direkte overgang fra sykepenger til uføreytelse. Videre er det en del som aldri kommer inn i arbeidslivet, men som er arbeidsledig og/eller mottar sosialhjelp i relativt lange perioder før overgang til uføreytelse. Se for eksempel Fevang og Røed (2006) Veier til uføretrygding i Norge og Fevang m.fl. (2004) Veier inn i, rundt i, og ut av det norske trygde- og sosialhjelpssystemet for analyser av ulike forløp og kjennetegn ved stønadsmottakerne.
Antallet som har opphør fra sykepenger på grunn av oppbrukte sykepengerettigheter har vært relativt stabilt de siste årene. Nedgangen i sykefraværet fra 2. halvår 2004 førte imidlertid til at færre personer brukte opp sykepengerettighetene sine i 2005. Fra 2004 til 2005 ble antallet redusert fra i underkant av 60 000 til om lag 48 000 personer, en nedgang på nærmere 20 prosent. Dette har videre gitt en nedgang i antall personer med overgang til andre ytelser på helseaksen, men overgangsratene har likevel vært relativt stabile de siste årene. Siden høsten 2005 har det vært en økning i sykefraværet, noe som har gitt en økning i antallet som bruker opp sykepengerettighetene.
Nærmere 40 000 arbeidstakere brukte opp sykepengerettighetene sine i løpet av 2005. Tabell 6.16 viser at av disse har 17 prosent overgang til yrkesrettet attføring og 48 prosent overgang til rehabiliteringspenger seks måneder etter opphør av sykepengene. Om lag 21 prosent har overgang til uføreytelser, hvor i underkant av to prosent har overgang til tidsbegrenset uførestønad. Om lag tolv prosent er tilbake i arbeid, mens de øvrige («ikke gjenfunnet») er under utdanning, arbeidsledig eller mottar sosialhjelp/blir forsørget privat, mv.
Oversikten viser at overgang til attføring og rehabilitering avtar med alder, mens overgang til uføreytelser på sin side øker med alder. Det er ingen store forskjeller mellom kvinner og menn, men menn har i noe større grad overgang til attføring og i noe mindre grad overgang til rehabiliteringspenger.
Tabell 6.16 Arbeidstakere som har opphør av sykepenger på grunn av oppbrukt sykepengerett i 2005. Status seks måneder etter1
Overgang til: | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Alder | Antall | I arbeid2 | Attføring | Rehabilitering | Tidsbegrenset uførestønad | Uførepensjon | Ikke gjenfunnet |
I alt | 39 549 | 12,1 | 16,9 | 48,1 | 1,8 | 19,5 | 1,6 |
18–29 år | 3 617 | 12,0 | 35,6 | 47,4 | 0,4 | 1,0 | 3,6 |
30–39 år | 8 298 | 12,2 | 28,9 | 52,5 | 1,4 | 2,3 | 2,6 |
40–49 år | 9 427 | 12,2 | 19,1 | 56,6 | 2,7 | 7,7 | 1,6 |
50–59 år | 11 273 | 11,8 | 9,5 | 51,4 | 2,7 | 23,9 | 0,7 |
60–64 år | 5 713 | 11,9 | 2,2 | 28,3 | 0,4 | 56,4 | 0,8 |
65–66 år | 1 221 | 14,7 | 0,5 | 16,1 | 0,0 | 67,5 | 1,2 |
1 Tallene er basert på arbeidstakere, som utgjør vel 85 prosent av alle med opphør på grunn av oppbrukt sykepengerett; i tillegg kommer selvstendige næringsdrivende (og enkelte arbeidsledige).
2 Kategorien «I arbeid» omfatter personer som gjenfinnes i Aa-registeret (arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret) og som ikke mottar en helserelatert ytelse samtidig. Det betyr at flere kan være delvis i arbeid.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Tabell 6.17 Personer med opphør av attføringspenger i 2005. Status seks måneder etter1
Overgang til: | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Alder | Antall | I arbeid | Attføring | Rehabilitering | Tidsbegrenset uførestønad | Uførepensjon | Ikke gjenfunnet |
I alt | 24 158 | 35,6 | 2,8 | 19,7 | 12,3 | 13,6 | 16,0 |
18–29 år | 3 917 | 43,3 | 3,3 | 20,5 | 5,6 | 5,9 | 21,2 |
30–39 år | 7 363 | 44,3 | 2,7 | 20,2 | 10,4 | 3,5 | 18,9 |
40–49 år | 7 131 | 35,1 | 2,8 | 21,0 | 17,6 | 8,8 | 14,8 |
50–59 år | 5 039 | 20,4 | 2,8 | 18,0 | 14,4 | 33,9 | 10,6 |
60–64 år | 675 | 14,4 | 1,8 | 9,9 | 1,8 | 64,1 | 8,0 |
65–66 år | 33 | 33,3 | 0,0 | 3,0 | 0,0 | 54,5 | 9,1 |
1 Kategorien «I arbeid» omfatter personer som gjenfinnes i Aa-registeret (arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret) og som ikke mottar en helserelatert ytelse samtidig. Det betyr at flere kan være delvis i arbeid.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Sammenliknet med alle som har et avsluttet sykepengetilfelle i 2005 og alle som har opphør på grunn av oppbrukt sykepengerettighet i 2005, skiller gruppen som har direkte overgang fra sykepenger til uføreytelser seg ut med en mindre andel under 50 år og en større andel med hjerte-/karsykdom. Gruppen med hjerte-/karsykdommer utgjør tolv prosent av alle med direkte overgang. Personer med muskel-/skjelettlidelser utgjør med en andel på 43 prosent den største diagnosegruppen, mens personer med psykiske lidelser utgjør 14 prosent.
Overgangsratene etter avgang fra rehabiliteringspenger og attføringspenger er ikke like stabile som overgangsratene etter opphør av sykepenger. Delvis kan nok dette tilskrives flere regelverksendringer innenfor de helserelaterte ytelsene de siste årene, som har gitt ulike effekter over tid. For eksempel vet vi at innstrammingen i muligheten til å motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser i 2004 påvirket strømningene mellom de ulike ytelsene, uten at effekten kan tallfestes eksakt.
I 2005 hadde 49 000 personer avgang fra rehabiliteringspenger og 24 000 personer avgang fra attføringspenger. Tabell 6.17 viser at om lag 31 prosent av gruppen som har avgang fra rehabiliteringspenger mottar en uføreytelse seks måneder etter opphør. Tilsvarende mottar 26 prosent av gruppen som har avgang fra attføringspenger en uføreytelse seks måneder etter, jf. tabell 6.18. Andelen med overgang til en uføreytelse øker med alderen.
Tabell 6.18 Personer med opphør av rehabiliteringspenger i 2005. Status seks måneder etter1
Overgang til: | |||||||
Alder | Antall | I arbeid | Attføring | Rehabilitering | Tidsbegrenset uførestønad | Uførepensjon | Ikke gjenfunnet |
I alt | 49 043 | 23,7 | 33,2 | 4,6 | 13,1 | 18,1 | 7,2 |
18–29 år | 6 146 | 22,8 | 44,7 | 7,5 | 9,3 | 2,5 | 13,3 |
30–39 år | 11 303 | 25,5 | 42,2 | 5,3 | 14,2 | 3,5 | 9,2 |
40–49 år | 13 252 | 25,1 | 36,6 | 4,7 | 18,3 | 8,8 | 6,5 |
50–59 år | 13 732 | 23,1 | 25,8 | 3,3 | 12,8 | 30,4 | 4,5 |
60–64 år | 4 127 | 18,4 | 9,3 | 2,1 | 1,5 | 64,5 | 4,3 |
65–66 år | 483 | 18,8 | 2,9 | 2,3 | 0,0 | 70,8 | 5,2 |
1 Kategorien «I arbeid» omfatter personer som gjenfinnes i Aa-registeret (arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret) og som ikke mottar en helserelatert ytelse samtidig. Det betyr at flere kan være delvis i arbeid.
Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.
6.5.2 Status før tilgang til uføreytelse
Figur 6.25 viser hvilken «tilstand» personer som er innvilget en uføreytelse i 2005 har tre måneder før tilgang. Med dette menes om stønadsmottakeren kommer fra ordninger som sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger eller andre tiltak i regi av Aetat. 22 Personer som ikke gjenfinnes i disse stønadsregistrene, har vært i arbeid, under utdanning, arbeidsledig eller mottatt sosialhjelp/blitt forsørget privat, etc. («annet»).
Tre måneder før tilgang til uføreytelse mottok 36 prosent rehabiliteringspenger og 17 prosent mottok attføringspenger m.m., mens 15 prosent mottok sykepenger. Over 30 prosent gjenfinnes ikke i registrene («annet») tre måneder før tilgang. En god del av disse har trolig mottatt foreløpig uførepensjon i en periode i påvente av innvilgelse av uførepensjon. Foreløpig uførepensjon er en midlertidig ytelse som arbeids- og velferdsetaten kan innvilge i ventetiden på behandlingen av søknad om uføreytelse når det er sannsynlig at søkeren vil innvilges uførepensjon. Dette gjenspeiler at gruppen som ikke gjenfinnes i hovedsak er personer som er innvilget uførepensjon.
Som overgangsrater mellom ulike ytelser indikerer (jf. tabell 6.16-tabell 6.18), øker andelen som kommer fra sykepenger med alderen, mens andelen som kommer fra attføringspenger m.m. avtar med alderen. Det er ingen vesentlige forskjeller mellom kjønnene.
Figur 6.26 viser hvilke ytelser nye stønadsmottakere i 2005 har mottatt de siste fem årene før innvilgelse av en uføreytelse. Nærmere 80 prosent av stønadsmottakerne har en periode med sykepenger bak seg. I gruppen med tidsbegrenset uførestønad er det trolig en god del som har mottatt rehabiliteringspenger i en relativt lang periode, noe som kan bety at det er mer enn fem år siden de mottok sykepenger. 23 Det kan derfor være grunn til å tro at andelen som har vært på sykepenger i denne gruppen er noe høyere enn figuren viser. Videre ser vi at i underkant av 70 prosent har mottatt rehabiliteringspenger og i underkant av 40 prosent har mottatt attføringspenger eller andre tiltak i regi av tidligere Aetat. Det er verdt å merke seg at det er en del som forsøker yrkesrettet attføring i sykepengeperioden (det vil si er under attføring men mottar sykepenger, blant annet fordi dette gir en høyere ytelse), og at dette ikke går fram av oversikten ovenfor. Det er i tillegg en del som av Aetat er vurdert i forhold til attføring, men som av ulike grunner ikke har fått et tilbud.
Det er ingen vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn blant nye mottakere i 2005. Figur 6.27 viser imidlertid at det er store forskjeller mellom de ulike aldersgruppene. Andelen som har vært på sykepenger øker med alderen. Mens vel 20 prosent av gruppen under 30 år har mottatt sykepenger, gjelder dette over 90 prosent i aldersgruppen 60–66 år. Andelen som har mottatt rehabiliteringspenger og attføringspenger m.m. avtar på sin side med alderen når vi ser bort fra gruppen under 30 år. Om lag 85 prosent av aldersgruppen 30–39 år har mottatt rehabiliteringspenger og om lag 65 prosent har mottatt attføringspenger eller andre tiltak i regi av Aetat, mens tilsvarende tall for aldersgruppen 60–66 år er henholdsvis 45 prosent og ti prosent.
Det er en relativt liten andel av nye mottakere av uførepensjon som ikke har vært på andre ytelser tidligere. I gruppen med tidsbegrenset uførestønad har de aller fleste mottatt sykepenger, rehabiliteringspenger eller attføringspenger m.m. i en kortere eller lengre periode. I gruppen med uførepensjon er det trolig en del som aldri har vært i arbeidslivet, blant annet «fødte og unge uføre» (i aldersgruppen under 30 år) og hjemmeværende (hovedsakelig i aldersgruppen over 60 år).
6.5.3 Samlet tid på stønad fra sykepengeperiodens start til vedtak om uføreytelse
For å belyse hvor lang tid personer er i «trygdesystemet» før de får innvilget en uføreytelse, kan en for eksempel se på samlet tid på ulike stønader i femårsperioden før vedtak. Figur 6.28 viser at for nye mottakere i 2005 er den samlede gjennomsnittlige varigheten av trygdeforløpet før innvilgelse av uføreytelse vel 2,5 år. Gjennomgående er forløpet lengst for personer som er innvilget tidsbegrenset uførestønad. Disse har i gjennomsnitt en samlet stønadsperiode på 3,5 år, mens personer som er innvilget uførepensjon i gjennomsnitt har en samlet stønadsperiode på vel 2 år.
Samlet tid er høyest i aldersgruppen 30–39 år, og avtar etter dette. Dette gjelder alle diagnosegrupper og innenfor begge ordningene. For gruppen over 60 år, som i hovedsak er personer med tilgang til uførepensjon, er den gjennomsnittlige stønadstiden på om lag 1,5 år. Vi ser at selv om varigheten også er høyere for gruppen med tidsbegrenset uførestønad når vi sammenlikner innenfor de ulike aldersgruppene, er ikke forskjellen mellom de to ytelsene like markant. Når det likevel gjennomgående er slik at personer på tidsbegrenset uførestønad har en lengre samlet stønadsperiode, kan trolig dette forklares med at gruppen som er innvilget uførepensjon i større grad har klarere definerte medisinske tilstander (med hensyn til diagnoser og/eller alvorlighetsgrad), og at det derfor har vært enklere å konkludere med at videre behandling eller attføring ikke vil øke sannsynligheten for at personen kommer tilbake i arbeid.
Den gjennomsnittlige varigheten på perioden med rehabiliteringspenger er på om lag 1,6 år for personer som har tilgang til uføreytelsene i 2005 og som har mottatt rehabiliteringspenger. Stønadsperioden er lengst for aldersgruppen 30–39 år (om lag 2,1 år), og avtar deretter med alderen. For mottakere under 30 år, er perioden med rehabiliteringspenger relativt kortvarig. For nye mottakere av uføreytelsene i 2005 som har mottatt attføringspenger, er den gjennomsnittlige varigheten på perioden med attføringspenger på om lag 1,9 år. Attføringsperioden er lengst i aldersgruppene under 40 år (henholdsvis 2,6 år og 2,4 år), og avtar deretter med alderen.
Undersøkelser viser at en del mottakere av uføreytelser har svært lange perioder (over 10 år) på ulike midlertidige ytelser, blant annet helserelaterte ytelser, dagpenger og/eller sosialhjelp, før de går over på en uføreytelse (se for eksempel Fevang m.fl. (2004) og Fevang og Røed (2006)).
6.6 Framskrivinger av antall uføre
6.6.1 Innledning
I mandatet er utvalget bedt om å presentere framskrivinger av antall mottakere av uføreytelser fram mot 2050. Endringen i antall uførepensjonister bestemmes av den årlige «tilgangen» og «avgangen», altså hvor mange nye uførepensjonister det blir og hvor mange eksisterende uførepensjonister som slutter å motta uføreytelse. Årsakene til uførepensjonering diskuteres i kapittel 7. Der går det fram at det er mange og sammensatte årsaker til uførepensjonering, og det eksisterer derfor ikke noe modellverktøy der prosesser som leder fram til uførepensjonering er tallfestet, og som kan benyttes til å framskrive utviklingen i antall uførepensjonister.
En enklere tilnærming, som også er den som har vært benyttet i tidligere utredninger, er å framskrive utviklingen i antall uføre med utgangspunkt i ulike forutsetninger om forekomsten av uførepensjonering. Det er to hovedtyper av slike framskrivinger: Den ene er framskrivinger basert på forutsetninger om hvor hyppig uførepensjonering forekommer i ulike befolkningsgrupper, altså forutsetninger om hvor stor andel av ulike befolkningsgrupper som vil motta en uføreytelse. Den andre er framskrivinger basert på forutsetninger om årlig tilgang av nye mottakere av uføreytelser. Under presenteres framskrivinger basert på begge disse tilnærmingene.
6.6.2 Befolkningsutvikling
Befolkningens størrelse og sammensetning er viktig for utviklingen i antall uføre. Statistisk sentralbyrå (SSB) presenterte nye framskrivinger av befolkningsutviklingen i desember 2005. Hovedresultatene er presentert i Brunborg og Texmon (2005a), mens forutsetningene er presentert i Brunborg og Texmon (2005b).
Den framtidige utviklingen i befolkningen er særlig avhengig av forutsetninger om fruktbarhet, dødelighet og innvandring. For hver av disse faktorene har SSB regnet på ulike alternativer, et høyt (H), et lavt (L) og et middelalternativ (M). Tabell 6.19 gir en oversikt over forutsetningene.
Tabell 6.19 Forutsetninger for befolkningsframskrivingene 2005–2060
Alternativer | ||||
Registrert | L | M | H | |
Fruktbarhet . Samlet fruktbarhetstall (barn pr. kvinne) | ||||
2004 | 1,843 | |||
2005 | 1,84 | 1,84 | 1,84 | |
2050 | 1,40 | 1,80 | 2,20 | |
2060 | 1,33 | 1,80 | 2,27 | |
Forventet levealder for nyfødte menn. År | ||||
2004 | 77,50 | |||
2050 | 82,3 | 84,7 | 86,5 | |
2060 | 83,4 | 86,0 | 87,8 | |
Forventet levealder for nyfødte kvinner. År | ||||
2004 | 82,11 | |||
2050 | 86,0 | 88,9 | 91,3 | |
2060 | 86,9 | 90,1 | 92,7 | |
Nettoinnvandring pr. år. Personer | ||||
2004 | 13 211 | |||
2005 | 16 705 | 16 705 | 16 705 | |
2010– | 9 000 | 16 000 | 24 000 |
Kilde: Brunborg og Texmon (2005b).
Valg av forutsetninger påvirker i ulik grad ulike befolkningsstørrelser. Mottakere av uføreytelser er i alderen 18–66 år. Størrelsen på denne gruppen påvirkes på kort sikt særlig av forutsetningene om (netto) innvandring. Over tid har også forutsetningene om fruktbarhet betydning for antall personer i alderen 18–66 år. For å illustrere betydningen av valg av forutsetninger, har vi sammenliknet tre alternativer:
Middelalternativet: Middels innvandring, middels fruktbarhet og middels levealder
Høy befolkningsvekst: Høy innvanding, høy fruktbarhet og høy levealder
Lav befolkningsvekst: Lav innvandring, lav fruktbarhet og lav levealder.
De tre alternativene er ment å angi et mulighetsområde, og i Brunborg og Texmon (2005a) sies det at «det er lite sannsynlig at alle de demografiske komponentene samtidig og over en lengre tidsperiode skal anta såpass ekstreme verdier som i lav- og høyalternativene». Middelalternativet omtales som det mest sannsynlige.
Figur 6.29 viser samlet antall personer i alderen 18–66 i perioden 1990–2050 i de tre alternativene. I middelalternativet, som er utgangspunktet for framskrivingene av utviklingen i antall uføre nedenfor, avtar veksten i antall personer i alderen 18–66 år gradvis etter 2010 – fra et årlig gjennomsnitt på vel 25 000 personer i perioden 2003–2009, til et årlig gjennomsnitt på rundt 3500 personer på midten av 2030-tallet. Deretter tiltar veksten noe igjen, til knapt 15 000 personer årlig de siste årene før 2050.
Figur 6.29 viser at forskjellen mellom de tre alternativene er økende over tid, og at den etter hvert blir relativt stor. Forskjellen mellom middelalternativet og de to andre alternativene er under 3 prosent i 2020, men øker til om lag 14 prosent i 2050. Forskjellen mellom høy- og lavalternativet er over 900 000 personer i 2050.
Andelen uføre øker betydelig med alder. Det er derfor av spesiell interesse hvordan antall personer i de eldste gruppene under 67 år utvikler seg. Figur 6.30 viser antallet i alderen 50–66 år i de tre alternativene. Det går fram at forskjellen mellom alternativene er klart mindre enn i figur 6.29. Årsaken er særlig at tallene ikke påvirkes av forskjellene på fødselstallene mellom alternativene. I 2020 er det mindre enn 1 ½ prosent forskjell mellom middelalternativet og de to andre alternativene, men forskjellen øker til opp mot 10 prosent i slutten av perioden. Forløpet er relativt likt, med vekst i antall personer i alderen 50–66 år fram til rundt 2025 og deretter utflating/fall fram til rundt 2037, før en ny vekst. Figuren viser ellers at det har vært en relativt sterk vekst i aldersgruppen 50–66 år siden tidlig på 1990-tallet, og at veksten vil avta noe etter 2010.
Figur 6.31 viser utviklingen i antall personer i alderen 62–66 år. Denne gruppen er av spesiell interesse, både fordi det er en stor andel uføre i denne aldersgruppen, og fordi det er denne aldersgruppen som, med forslaget til ny uttaksmodell for alderspensjon i folketrygden, vil få mulighet til fleksibel pensjonering. Figuren viser at antall personer i denne gruppen nå øker relativt mye, fra rundt 170 000 i 2000 til 283 000 i middelalternativet i 2013. Deretter avtar antallet i alderen 62–66 år i noen år, før antallet på ny øker til en ny topp rundt 2035. De relative forskjellene mellom alternativene er om lag som for aldersgruppen 50–62 år.
Ved inngangen til 2006 utgjorde aldersgruppen 62–66 år sju prosent av befolkningen i alderen 18–66 år, en andel som øker til vel ni prosent i 2013. Toppen nås med vel ti prosent på 2030-tallet. Tallene illustrerer at yrkesdeltakingen til aldersgruppen 62–66 år vil ha stor betydning for den samlede yrkesdeltakingen framover.
6.6.3 Framskrivinger av antall uføre
Framskrivinger av antall uføre er nødvendigvis usikre. De beregningene som presenteres nedenfor er framskrivinger av hvor mange uføremottakere det kan bli under ulike forutsetninger om hvor mange som blir uføre. Det er ikke prognoser, men tekniske framskrivinger som illustrerer betydningen av demografiske forhold og av hvor mange som blir uføre.
Beregningene omfatter summen av antall uførepensjonister og antall mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Årsaken er særlig at det foreløpig er så kortvarig erfaring med tidsbegrenset uførestønad at datagrunnlaget ikke gjør det meningsfullt å skille mellom de to ytelsene. Videre i teksten benyttes uttrykket uførepensjonister om summen av antall uførepensjonister og antall mottakere av tidsbegrenset uførestønad.
Den framtidige utviklingen i antall uførepensjonister har tidligere blitt framskrevet en rekke ganger. Statistisk sentralbyrå gjennomførte beregninger for Pensjonskommisjonen (NOU 2004: 1) som viste at antall uførepensjonister økte fra 281 000 i 2001, til 365 000 i 2010, og videre til 388 000 i 2020 og til 407 000 i 2050. Framskrivingene var basert på en forutsetning om at hyppigheten av uførepensjonering holdt seg konstant i ulike befolkningsgrupper. I St.meld. 35 (1994–1995) Velferdsmeldinga ble antall uførepensjonister beregnet til 267 000 i 2001 og 331 000 i 2010. Det faktiske antallet uførepensjonister i 2001 ble 285 000, mens antallet ved utgangen av 2006 var kommet opp i 328 000.
På oppdrag fra Uførepensjonsutvalget har Arbeids- og velferdsdirektoratet foretatt nye framskrivinger av antall uførepensjonister. Beregningene er basert på middelalternativet i de nyeste befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå. Punkt 6.6.2 viste at usikkerheten om størrelsen på de aldersgruppene der uførepensjon forekommer hyppigst er relativ moderat på 10–20 års sikt, men blir relativ stor når vi kommer til 2050.
Den første framskrivingen viser utviklingen i antall uførepensjonister, dersom det forutsettes at andelen uførepensjonister i befolkningen er konstant på samme nivå som ved utgangen av 2005 for hvert kjønn etter ettårige aldersklasser. For eksempel forutsettes det at andelen kvinnelige 60-åringer som er uførepensjonert er konstant. Figur 6.11 viste «uføreratene» for kvinner og menn i 2006. Det gikk fram at hyppigheten av uførepensjonering øker betydelig med alder, og endringer i alderssammensetningen av befolkningen vil derfor ha betydning for anslaget på antall uføre.
Figur 6.32 viser utviklingen i antall uførepensjonister gitt forutsetningen om konstante «uførerater». Det går fram at veksten er relativt sterk fram til 2010, deretter mer moderat fram til 2030. Befolkningsutviklingen fører til at antallet faller noen år, før antallet igjen øker etter 2040. Antall uførepensjonister øker fra 320 000 i 2005 til 354 000 i 2010, videre til 392 000 i 2030 og til 408 000 i 2050. Antallet i 2050 er dermed nesten identisk med antallet i NOU 2004: 1.
Ved utgangen av 2005 var det vel 82 000 uførepensjonister som var 62 år eller eldre. Det tilsvarte 25,7 prosent av alle uførepensjonister. Framskrivingene viser at denne andelen vil øke noe og ligge mellom 30 og 35 prosent i årene etter 2010. Antall uførepensjonister som er 62 år eller eldre er beregnet til 112 000 i 2010 og 128 000 i 2050.
Antall uførepensjonister tilsvarte ved utgangen av 2005 10,9 prosent av befolkningen i alderen 18–66 år. Denne andelen øker gradvis i framskrivingene, særlig i perioden fram til 2030, hvor den er 11,9 prosent.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har også beregnet virkningen dersom de alders- og kjønnsspesifikke uføreratene øker med ett prosentpoeng. Resultatet er at antall uførepensjonister da vil bli om lag 35 000 høyere.
Utviklingen i antall uførepensjonister kan også framskrives med utgangpunkt i forutsetninger om utviklingen i antall nye uførepensjonister. Arbeids- og velferdsdirektoratet har også gjort slike beregninger, der antall nye uførepensjonister, målt som andel av den ikke-uføre delen av befolkningen i ulike aldergrupper, er holdt lik gjennomsnittet for perioden 1996–2005. Det er benyttet et gjennomsnitt over en relativt lang periode fordi «tilgangsratene» varierer en del fra år til år, jf. omtalen i punkt 6.4.2. Det er benyttet netto tilgangsrater, altså brutto tilgang minus avgang på hvert alderstrinn.
Figur 6.33 viser resultatet av ulike framskrivinger. Den nederste heltrukne linjen viser det samme som figur 6.32, altså utviklingen i antall uførepensjonister dersom andelen uførepensjonister etter kjønn og alder holdes konstant som i 2005 (konstante uførerater). Den øverste heltrukne linjen viser utviklingen i antall uførepensjonister dersom tilgangen på nye uførepensjonister holdes konstant som gjennomsnittet for perioden 1996–2005 (konstante tilgangsrater). Det går fram at forutsetningen om konstante tilgangsrater gir vesentlig flere uførepensjonister enn forutsetningen om konstante uførerater. I 2010 er forskjellen 14 000, mens den er 41 000 i 2030 og 46 000 i 2050. Med konstante tilgangsrater gir beregningene 454 000 uførepensjonister i 2050.
De stiplede linjene i figur 6.33 viser utviklingen i antall uførepensjonister dersom det forutsettes at tilgangsratene øker eller reduseres med 15 prosent i forhold til gjennomsnittet for perioden 1996–2005. Det går fram at endringer i tilgangsratene etter hvert vil påvirke antall uførepensjonister vesentlig. I 2030 er forskjellen mellom de to alternativene 101 000 uførepensjonister og i 2050 115 000.
Beregningene over viser at resultatene av framskrivingene er svært avhengig av hvilke forutsetninger som legges til grunn. Det synes nokså sikkert at antall uføre vil øke relativt mye de neste fem årene. Deretter blir veksten mer moderat; hvor moderat avhenger av utviklingen i tilgangsratene. Fra rundt 2030 vil veksten flate ut, før det blir ny vekst fra rundt 2040. I beregningene varierer antall mottakere av uføreytelse i 2050 fra 395 000 til 510 000.
Beregningene viser dessuten at tilgangsratene må reduseres i forhold til det nivået de har ligget på de ti siste årene, for at andelen uføre i befolkningen ikke skal øke.
Fotnoter
De fleste som har avgang fra uføreordningene går over på alderspensjon; blant personer med avgang de siste årene har om lag 75 prosent overgang til alderspensjon, mens i underkant av 20 prosent er registrert som døde.
I 1994 ble stønadsperioden for rehabiliteringspenger som hovedregel begrenset til 52 uker, med mulighet for forlengelse i visse tilfeller. Denne innstrammingen ble senere justert, blant annet gjennom en utvidelse av unntaksbestemmelsene i 2001 (vedlikeholdsbehandling og egentrening ble likestilt med aktiv behandling). Fra 2004 er det på nytt strammet inn på muligheten for å motta rehabiltieringspenger etter unntaksbestemmelser.
Av de som får avslag utgjør kvinner 57 prosent, mens kvinneandelen blant nye stønadsmottakere i perioden er på om lag på 54 prosent.
Vedtak om tidsbegrenset uførestønad avgjøres lokalt (tidligere trygdekontornivå), og dette vedtaket kan ankes til fylkeskontor.
Enkelte mottar flere ytelser samtidig, slik at det kan forekomme en viss dobbeltelling.
Geografiske variasjoner i tilgang til uførepensjon 1980–1997, RTV-rapport 06/2000.
«Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer». 10. revisjon. Statens helsetilsyn 2000.
For nye mottakere i 2005 er foreløpig om lag seks prosent uten diagnose i statistikken.
Dersom det kan dokumenteres at uføretidspunktet inntrådte før fylte 26 år, kan garantert minsteytelse for unge uføre med visse begrensninger innvilges uavhengig av alder på søknadstidspunktet.
Bjerkedal og Gogstad (2000) er en gjennomgang av saksdokumenter for 239 personer i alderen 16–34 år som ble uførepensjonert i 1992 og 1997. Saker der personene hadde psykiske forstyrrelser som årsak til uføretrygd var i større grad enn øvrige saker utilstrekkelig behandlet. Spesielt syntes saksbehandlingen å være mangelfull i saker der det forelå alkoholmisbruk/narkomani. Diagnosebetegnelsene var ofte lite eksakte og kunne i mange tilfeller mer ha preg av «karakteristikker» enn medisinske diagnoser. Ut fra saksdokumentene syntes i noen kommuner alkohol- og narkotikaproblemer å foreligge som kompliserende faktorer, men det ble sjelden presentert som hoveddiagnose alene.
Ikke-vestlige land omfatter Øst-Europa, Asia med Tyrkia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika.
Innvandrere med tidsbegrenset uførestønad er ikke inkludert.
I 2006 var det i alt 8300 mottakere av uføreytelser som ikke var bosatt i Norge. Gruppen utgjør 2,5 prosent av alle stønadsmottakerne. Av disse var 86 prosent bosatt i Norden eller i EØS-land utenom Norden (henholdsvis 5100 og 2000 personer) (Arbeids- og velferdsdirektoratet, NAV Utland), Uførepensjon fra folketrygden kan som hovedregel eksporteres fritt innenfor EU/EØS eller andre land som Norge har trygdeavtaler med. Som hovedregel gjelder dette også personer utenfor EU/EØS som har over 20 års botid i Norge etter fylte 16 år.
For personer med tidsbegrenset uførestønad er det ikke registrert opplysninger om utdanning; tallene omfatter derfor kun nye mottakere av uførepensjon, som utgjør om lag 60 prosent av alle nye mottakere i 2005. Andelen uoppgitt blant alle stønadsmottakerne (bestanden) er på 20 prosent. Med forbehold om at fordelingen i denne gruppen ikke avviker fra den generelle fordelingen i betydelig grad, gir en sammenlikning av utdanningsnivået til bestanden og nye uførepensjonister i 2005 om lag det samme bildet. Uførepensjonister med tilgang i 2005 hvor utdanning ikke er oppgitt (utgjør 0,2 prosent), er inkludert i gruppen «grunnskole».
Av gruppen av personer som har tilgang til en uføreytelse i 2005 er det om lag seks prosent som ikke gjenfinnes i sykepengeregisteret siste fem år før tilgang; disse har trolig ikke vært i arbeid (i all hovedsak «unge uføre» eller hjemmeværende).
Uføretidspunktet er det tidspunktet da en person får inntektsevnen/arbeidsevnen varig nedsatt med minst halvparten.
Dersom grunnpensjonen er redusert pga. manglende trygdetid, blir barnetillegget og ektefelletillegget tilsvarende mindre. Barnetillegget er behovsprøvd mot begge foreldrenes inntekt dersom de bor sammen med barnet.
Opplysninger om andre grupper trygdemottakere og langtidsledige finnes i «Økonomi og levekår for ulike grupper», Rapporter 2006/3 (tall for 2003), Statistisk sentralbyrå.
Lavinntekt refereres til som en «fattigdomsgrense», og kan defineres på ulike måter. For å kunne sammenlikne den økonomiske velferden til husholdninger av ulik type og størrelse er det vanlig å justere inntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer (OECD- eller EU-skala). Her er lavinntekt definert som inntekt under 60 prosent av medianinntekten for alle etter EU-skala (som er det «strengeste» målet for lavinntekt). For en enslig person uten barn tilsvarer dette en årsinntekt på 131 500 kroner etter skatt i 2004. Minsteytelsene for uføre er betydelig lavere enn dette.
Opplysninger om oppfatninger om egen helse, boligsituasjon og egen økonomi er hentet fra Levekårsundersøkelsen, Statistisk sentralbyrå.
Grunnstønad kan gis personer som har ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte.
Ulike tiltak i regi av tidligere Aetat utover attføringspenger; lønnstilskudd, arbeidspraksis, opplæring, mv.
Som følge av innstramming i muligheten for å motta rehabiliteringspenger i 2004 var det en «ekstraordinær avgang» fra ordningen på om lag 10 000 personer. En del av disse hadde mottatt rehabiliteringspenger i lengre tid.