7 Mange kvinneliv – ulike helsevilkår

7.1 Innledning

Vi har allerede sett at det er store forskjeller mellom kvinner i Norge med hensyn til levekår som har betydning for helse. Enkelte grupper av kvinner påkaller spesiell oppmerksomhet, og vi skal her se på innvandrerkvinner, samiske kvinner, funksjonshemmede kvinner, økonomisk utsatte enslige mødre og eldre kvinner.

Mange av kvinners helseproblemer kan bare forebygges og behandles ved å forstå dem i sammenheng med den enkelte kvinnes livshistorie og situasjon: Dette gjelder mer for psykiske lidelser enn for beinbrudd, mer for kroniske smerter enn for diabetes. Dermed representerer kvinner en utfordring for helsevesenets evne til å forstå sykdommer og plager i større sammenhenger, og å lytte til og møte kvinner i ulike sammenhenger. Denne utfordringen handler om spenningsfeltet mellom å kategorisere – plassere i riktig bås, og kontekstualisere – og sette i en større sammenheng. Kategoriene – for eksempel de medisinske diagnosene, og kriteriene for hva som hører til bestemte kategorier, er viktige hjelpemidler for å rydde og tolke observasjoner. Samtidig vil alle som driver praktisk helsearbeid vite at disse skjemaene er utilstrekkelige. En pasient kan oppfylle alle kriterier på en diagnose som normalt burde møtes med samtaleterapi. Likevel kan denne «rette behandlingen» bli nokså feil hvis klienten først og fremst er fylt av angst for bæreposer med inkassokrav og en uavklart barnevernsak. Slik er det også med kategorier av mennesker; mange eldre kvinner har aldersrelaterte helseplager – men slett ikke alle, mange innvandrerkvinner har språkproblemer i møte med helsevesenet – men slett ikke alle.

Enhver måte å kategorisere på gjør at nyanser går tapt. Samtidig kan en grundig nyansering gjøre at viktige skillelinjer går tapt. Grensekrenkelser kan være et godt eksempel. Alle mennesker må uavlatelig forholde seg til egne grenser. Hvor langt innpå seg ønsker man å slippe andre, hvor mye distanse har man bruk for? Hva er for mye – både av distanse og nærhet? Alle vil komme til å gjøre feilskjær som gjør vondt. Men grensekrenkelser kan omfatte alt fra en ubetenksom replikk til alvorlige overgrep. Forestillingen om at alt er nyanser på en skala kan tildekke at de grensekrenkelsene noen opplever, er veldig mye mer dramatisk enn det de fleste må tåle – og påkaller spesialkunnskap og innsats.

En god forståelse forutsetter både gjenkjenning av det allmenne og anerkjennelse av det unike hos klienten. Kategorier – enten det dreier seg om merkelapper for sykdommer eller grupper av kvinner – kan forkludre gjenkjenning av det allmenne ved å lage skiller mellom «de» og «oss», innenfor og utenfor. Kategorier kan også hindre anerkjennelse av det unike hos den enkelte, ved å plassere alle med et bestemt kjennetegn i samme boks. Og like fullt er kategorier helt nødvendige redskaper for å rette søkelyset mot bestemte fenomener og problemer.

Det er med disse refleksjonene som bakgrunn at utvalget ønsker å trekke fram helsespørsmål hos noen bestemte grupper – kategorier – kvinner. Her har vi som sagt valgt å rette særskilt oppmerksomhet mot innvandrerkvinner, samiske kvinner, funksjonshemmede kvinner, økonomisk utsatte enslige mødre og eldre kvinner.

7.2 Innvandrerkvinner og helse

7.2.1 Hva vet vi om innvandrerkvinner i Norge?

Det fins mange definisjoner på hva en innvandrer er. Statistisk sentralbyrå regner de som er født i andre land av utenlandske foreldre som «første- generasjons-innvandrere», mens annen-generasjonsinnvandrere, er født i Norge av foreldre som er født i andre land. Det fins innvandrerkvinner i Norge med opprinnelse i alle deler av verden. Det betyr at de kan ha lite til felles bortsett fra sin utenlandske bakgrunn, mens det som skiller dem ofte er mye mer iøynefallende. I tillegg til ulikt opprinnelsessted, varierer botiden i Norge, årsakene til at de har flyttet til Norge likeså, om de er flyktninger eller arbeidsmigranter, og om de er medfølgende ektefeller eller barn, eller i utgangspunktet har en egen, selvstendig grunn for migrasjonen. Sosial klasse er dessuten en inndeling som blir komplisert når det gjelder innvandrere, bl.a. fordi mange har høyere utdanning enn det som deres jobb skulle tilsi, og opplever en endring av sin sosiale status i forbindelse med migrasjonen. Mange av momentene i dette avsnittet vil bare gjelde ikke-vestlige kvinner i forhold til vestlige innvandrere som kommer til landet fordi de selv eller ektefellen har etterspurt kompetanse.

Det fins forholdsvis lite forskning på innvandrerkvinners forhold i Norge. Kvantitativ forskning er vanskelig på grunn av kategoriseringsproblemene. Men det fins en del kvalitativ forskning som peker på viktige problemstillinger. Ellers er mye av den eksisterende kunnskapen ervervet via praksis, både i de tjenestene som er opprettet spesielt for å betjene innvandrere og flyktninger, og på annet hold, som innen psykiatrien og allmennmedisinen, eller på helsestasjoner og sosialkontor etc. De innvandrere som det gjerne fokuseres på i slike tiltak er dem som ofte kalles ikke-vestlige.

Det er vanskelig å kvantifisere innvandrerkvinners helseproblemer på en meningsfull måte. Det skyldes den store variasjonsbredden i deres bakgrunn og leveforhold. Innvandrerkvinner er karakterisert ved hva de ikke har , nemlig en norsk bakgrunn. Men de fleste av oss vil kjennes ved den bakgrunn, den kunnskap og den kompetanse som vi har . Om vi derimot stykker opp innvandrere i kategorier etter opprinnelsesland, om de er flyktninger eller arbeidsmigranter, første- eller annen- generasjons -innvandrere, traumatiserte eller ikke, utsatt for spesiell stigmatisering, alder og bosted i landet vårt, ender vi opp med så mange kategorier at det blir umulig å håndtere.

7.2.2 Om vilkår for helse

Kulturelle forhold vektlegges ofte i forbindelse med helse, helseproblemer og hvordan de håndteres. Kvinner er ofte de i familien som har den største kompetansen på kulturbetinget kunnskap om helse, og kan derfor bli ekstra sårbare når deres egne kulturelle særtrekk ikke blir satt pris på eller blir nedvurdert. Kulturelle forskjeller har en tendens til å brukes som forklaringer på det som blir vanskelig. Samtidig er det gjerne en undervurdering av at migrasjonen kan være svært belastende, med tap av foreksempel nære relasjoner og anseelse, som ubearbeidet kan føre til helseproblemer. Kvinner kan være spesielt sårbare for slike tap, fordi avgjørelsen om å migrere sjelden er deres egen. Kvinner kan dessuten være mer sårbare enn hva menn er for tap av viktige sosiale nettverk ved migrasjonen.

Det har vært foretatt lite systematisk kartlegging av innvandreres levekår, men det fins noen, og de indikerer at innvandreres levekår er dårligere enn levekårene for den norske befolkningen. (Se bl.a. Blom 1998, Gulløy, Blom og Ritland 1997). Sosiale problemer som arbeidsløshet kan ramme innvandrere spesielt hardt, og av de som er i jobb har mange, til tross for høy utdanning, et lavstatusarbeid og fysisk hardt arbeid. I familieforhold, generasjonskonflikter og ekteskapsproblemer , der hensynet til den opprinnelige tradisjonen i hjemlandet og norske forhold kommer i konflikt med hverandre, rammes ofte kvinner på en annen måte, og iblant hardere, enn menn.

Rasisme er et problem i vårt samfunn. Marginalisering av dem som ser annerledes ut har tatt nye former. Det kan se ut som om muslimer er særlig utsatt for diskriminering også i vårt land. Mørk hudfarge og u-norsk framtoning er dessuten årsaker til marginalisering.

Særlig blant flyktningene fins det et betydelig antall som har gjennomgått tortur og hatt andre ekstreme påkjenninger. Det har etterhvert blitt godt kjent at voldtekt brukes systematisk i krigssituasjoner. Men også annen slags tortur kan være seksualisert.

Den politiske tryggheten som flyktninger opplever i Norge, og den sosiale tryggheten som en velferdsstat gir, er positive faktorer som kan virke inn på helseforholdene. Mange faktorer påvirker helsa, og det er derfor ikke overraskende at også sykdomsbildet er sammensatt og mangfoldig.

7.2.3 Sykelighet generelt

Det fins noen få undersøkelser om sykelighet og dødelighet hos innvandrere, og de som fins må tolkes med varsomhet på grunn av de store metodologiske problemer (Austveg 1994). Undersøkelser tyder på at flyktninger og innvandrere ikke er generelt mer syke enn den norske befolkningen, men det er store og systematiske forskjeller mellom de ulike gruppene, og de får til dels andre sykdommer enn norske. Også undersøkelser om selvrapportert helse finner at innvandrere ikke er mer syke enn norske. Det er imidlertid grunn til å understreke at mål for selvrapportert helse varierer mer mellom land enn hva som rimelig kan forklares med faktiske sykdomsforskjeller. Hvordan den enkelte vurderer egen helse er også kulturelt bestemt. Kanskje er det slik at flere innvandrere ikke rapporterer helseplager før disse er funksjonelle plager som begrenser arbeidsinnsats. Når de først blir syke kan de få det vanskeligere, og det kan bli mer komplisert å komme ut av sykerollen, på grunn av at egenomsorg og mestring basert på et utvidet sosialt nettverk kan bli vanskelig å få til i Norge (Blom og Ramm 1998).

Også blant innvandrere er kvinner generelt mer syke enn menn, og kjønnsforskjellene er større. For begge kjønn gjelder det at alder ved ankomst til Norge, og lengden på oppholdet, ser ut til å være av betydning, idet sykeligheten øker med høy alder og lang botid i Norge, slik at gamle innvandrere er sykere enn gamle norske. Omsorg for eldre innvandrere, og spesielt for innvandrerkvinner, blir derfor en utfordring i framtiden.

7.2.4 Reproduktiv helse

For innvandrerkvinner kan reproduktive valg være meget komplekse, der det tas hensyn til oppfatninger hos viktige personer i hjemlandet, aktuelle forhold i Norge, og mer eller mindre klare forestillinger om det videre livsløpet.

I 1987 var norske kvinners samlete fruktbarhetstall 1,7, mens det var 2,2 for utenlandsfødte kvinner som fødte i Norge. Det var store ulikheter mellom de forskjellige gruppene. Innvandrerkvinners fruktbarhet er betydelig lavere enn den er i deres opprinnelsesland. Sykeligheten under svangerskapet ser ut til å være omtrent som for norske kvinner, men med et annet sykdomsmønster. Asiatiske innvandrere ser ut til oftere å ha sterk kvalme og brekninger, og hos pakistanske kvinner er svangerskapsdiabetes meget hyppig. Anemier og D-vitaminmangel forekommer betydelig hyppigere hos asiatiske innvandrere, og rammer gravide særlig sterkt. For kvinner med opprinnelse i den tredje verden skjer forløsningen oftere ved keisersnitt og sjeldnere ved tangforløsning enn tilfellet er for norske kvinner.

Spedbarnsdødeligheten er den samme for innvandrerfamilier som for norske, med ett unntak. Det gjelder familier hvor ektefellene er i slekt, der det er en øket sjanse for dødfødsel og for spedbarnsdød (Stoltenberg 1998).

I Norge bor det om lag 4   000 kvinner og jenter med bakgrunn i land hvor det utføres omskjæring. Det er en utfordring for helsevesenet å gi god omsorg og et godt medisinsk tilbud til kvinner som er omskåret. Dette gjelder særlig i forbindelse med svangerskap og fødsel, men også i rådgivning omkring seksualitet og prevensjon. Omskjæring av jenter er forbudt i Norge, og helsepersonell har også en viktig oppgave i forbindelse med rådgivning til foreldre om de helsemessige konsekvensene ved slik omskjæring – og å gi støtte til de foreldrene som går mot skikken. Reproduktiv helse er også behandlet i kap. 8.

7.2.5 Spesielle sykdommer

Fordi sykdomsmønsteret når det gjelder infeksjonssykdommer er svært varierende i verden, finner vi en del importsykdommer som ellers er sjeldne i Norge. Hepatitt B (gulsott) og tuberkulose, som sees lite blant norske, er noen eksempler.

Traumer som tortur og andre ekstreme påkjenninger setter sine spor på helsen. Norge har en rik tradisjon og internasjonal anseelse for å frambringe kunnskap om torturens virkninger. Mye av denne forskningen tar utgangspunkt i krigshandlinger, og baserer seg på menns liv og menns reaksjonsmønstre. Det er først ganske nylig at det i det hele tatt har blitt kjent at voldtekter er en del av mønsteret i de fleste kriger. Det fins mange retninger innen terapeutisk tenkning om familier der en eller begge av ektefellene er blitt traumatisert. Mye av reparasjonsarbeidet etter tortur består i å finne mening med det som har hendt, og å takle nye utfordringer. I eksilsituasjonen kommer migrasjonstraumet på toppen av marginalisering og rasisme. Hvis kvinnene er vant til å se seg selv, og bli sett på, som limet som skal holde familien sammen, kan børene bli svært tunge å bære.

Selv om det er forskjeller, viser undersøkelser at innvandrere gjennomgående har dårligere psykisk helse enn vertsbefolkningen. Stort sett er det enighet om at migrasjonen i seg selv er en belastning på psykisk helse, og at denne belastningen kan strekke seg over mange år.

7.2.6 Bruk av hjelpeapparatet

Bruk av hjelpeappratet, inklusive helsetjenesten, er noe annerledes for innvandrere enn for norske (Hanssen 1996). Konsultasjonshyppigheten i allmennmedisin er omtrent den samme eller litt større for visse innvandrergrupper. Det er et gjennomgående trekk at innvandrere får flere symptomdiagnoser (ref. 3.3.1) enn norske, og at dette i særlig grad gjelder for innvandrerkvinner. Det har vært gjort en del systematiske forsøk på å skape bedre kontakt og dialog mellom innvandrere og helsepersonell, både for kurative tjenester og i helseopplysning.

Bruk av helsestasjonen er av særlig interesse for kvinners vedkommende. I tidligere år er det fra Oslo vist at det var dårligere vaksinasjonsdekning for innvandrerbarn enn for norske. Det er også vist at innvandrerkvinner fra ikke-vestlige land har færre besøk på helsestasjonen i forbindelse med graviditet.

Det fins indikasjoner på at innvandrerkvinner med asiatisk bakgrunn i mindre grad enn norske benytter seg av mammografiscreening. Hjemmetjenester ser også ut til å bli brukt i minimal grad av de samme gruppene.

Krisesentra i de store byene blir besøkt av betydelig flere innvandrerkvinner enn deres prosentvise andel i disse byene skulle tilsi (Havnør 1987). Det illustrerer de store problemene innvandrerkvinner står overfor ved vold i ekteskapet, eller andre former for sammenbrudd i samliv. Skilte innvandrerkvinner isoleres ofte fra familien, og har et meget tynt støtteapparat rundt seg i slike situasjoner.

7.2.7 Trygderettigheter

Trygdebruk avspeiler i tillegg til sykelighet både trygderettigheter, kjennskap til disse, og bruk av rettighetene. Det er forskjeller i trygderettigheter etter hvilken status innvandrere har i Norge, og etter oppholdets lengde (Solli, Lund og Risa 1997).

Vi kjenner lite til kjønnsforskjeller i mottak av ulike former for trygder og stønader. Nyere undersøkelser viser at innvandrere i større grad enn norske er sykmeldte, også langtidssykmeldte. De får også mer attføringspenger, men mindre uførepensjon enn norske. Dette kan avspeile at de ikke har opparbeidet rettigheter til uførepensjon, eller at deres uføresøknader avvises i større grad enn søknadene fra norske. Undersøkelser fra et tiår tilbake viser imidlertid betydelig større andel uførepensjon enn for norske. Det gjenstår å se om dette avspeiler en faktisk endring, eller om det er metodiske problemer som ligger til grunn.

7.2.8 Kulturforskjeller: Hva betyr det for kvinners helse og for den hjelp kvinnene får?

Kulturforskjeller er ikke bare det som er synlig i klesdrakt og væremåter, ritualer og tradisjoner ved livets høytider eller andre dramatiske hendelser. Det er også subtile forskjeller i hvordan vi forholder oss når vi blir syke eller engster oss for død eller alderdom, hvordan vi søker trøst og støtte, og hvilke forventninger og krav vi stiller til profesjonell hjelp. Samtidig forstår vi mange innvandrere som «fremmedkulturelle» eller «fjernkulturelle», der avstanden, og det uforståelige, blir det vi merker oss. I tillegg til reelle kulturelle forskjeller, kan slike prosesser ligge bak de kommunikasjonsproblemene som er rapportert mellom innvandrerkvinner og helsepersonell.

Språk er en viktig del av kulturen. Konsultasjoner om sykdom og helse fordrer en høy grad av språkkompetanse, og det er behov for tolk langt oftere enn de gangene behovet er åpenbart (Dyregrov 1997, Aambø 1995). Evnen til å snakke et fremmed språk kan også forverres dramatisk ved sykdom og i alderdommen. For kvinner kan det også være viktig å ha en kvinnelig tolk ved kommunikasjon om intime spørsmål.

Mens innvandrere altså ikke ser ut til å ha noen dramatisk økt sykelighet rent kvantitativt, er det på det rene at mange ikke får et helsetjenestetilbud som de opplever som relevant eller som fungerer godt for dem. Helse og kultur er størrelser som er tett innvevd i hverandre. Siden kvinner på en særlig måte er kulturbærere, spesielt innen familien, kan de bli tapere i møtet med et helsevesen som er basert på en for dem fremmed tankegang.

Forståelse av kulturelle forskjeller og av marginalisering må være en del av helsearbeideres opplæring. Det er også viktig at innvandrere rekrutteres som helsearbeidere, og at godkjenning av utdannelse i andre land gjøres effektivt og rasjonelt. Det beste helsetjenestetilbudet vil bare kunne utformes i et nært, likeverdig og forpliktende samarbeid med innvandrere.

7.3 Samiske kvinner og helse

Samene er en urbefolkning på Nordkalotten, bundet sammen av felles språk, kultur og historie. Grunnlaget for Regjeringens samepolitikk er de forpliktelsene Norge har tatt på seg gjennom Grunnlovsparagraf 110 a som pålegger statlig myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske befolkning skal kunne styrke og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Regler om bruk av samisk språk er tilføyd sameloven ved lov av 21. desember 1990 nr. 78. Loven likestiller samisk og norsk språk innenfor et nærmere definert forvaltningsområde for samisk språk. Her skal regler, lover og forskrifter oversettes til samisk, kunngjøringer skal skje på samisk og norsk, visse skjemaer skal foreligge på de to språk og folk har rett til å bli betjent muntlig og skriftlig både på norsk og samisk, med en utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren.

7.3.1 Samiske kvinners livsvilkår

Samenes levemåte har utformet seg i nøye samspill med livsbetingelser, natur, miljø og muligheter i de subarktiske områdene av verden, som på mange måter byr på marginale rammebetingelser hva angår naturressurser og klimatiske forhold. Samenes måte å leve på har i utgangspunktet vært en god og fleksibel tilpasning til disse rammebetingelsene, men i møter med det moderne samfunnets endringer og utvikling, har også deres liv endret seg dramatisk. Samekvinners livsvilkår byr på spesielle utfordringer, fordi det er rimelig at samekvinner både skal ha full tilgang på sin andel av godene ved velferdsutviklingen, men på samme tid trenger anerkjennelse og rettigheter på egne særvilkår.

Samer er ikke et ensartet folkeslag; det finnes mange forskjellige måter å leve på som same. De fleste bor i nord, men mange samer har, som mange andre, flyttet til sentrale strøk og lever moderne urbane liv. Likevel er nærhet til naturressurser og sårbarhet overfor miljøskader av vesentlig betydning for de fleste samekulturene. Det er ikke uten grunn at mange samer er betydelig bekymret for ukjente og kjente skadevirkninger etter katastrofen rundt Tsjernobyl, som har hatt store konsekvenser for samers næring, ikke minst i reindriften.

Samekvinner uttaler selv at de kan sees som «dobbelt undertrykt», både som samer og som kvinner. De som har vært en del av de tradisjonelle næringene, har hatt liv med mye tungt kroppsarbeid i naturen. Det har vært slitsomt, men har også bygget opp styrke og kunnskap om de viktige forutsetningene for å kunne leve som samekvinne. På den annen side er rammene for samekvinners liv endret. Mange unge samekvinner skaffer seg nå utdanning som de ønsker skal bli til nytte i det samiske samfunnet.

7.3.2 Samiske kvinners helse

Det finnes svært lite dokumentasjon samiske kvinners helsesituasjon slik den framtrer i dag. Dette skyldes først og fremst at man i de helseundersøkelser som har vært utført i områder hvor det bor samer, ikke har stilt spørsmål om etnisk tilhørighet eller benyttet utilfredsstillende mål på dette. Dette har gjort det umulig eller vanskelig å skille ut samer, og dernest samiske kvinner, som en egen gruppe. Et annet forhold er også at samiske kvinners helsesituasjon ikke har vært sett som et interessant tema for forskere hittil.

Som medlemmer av en etnisk minoritet, utsettes samiske kvinner for ulike forhold som ikke vil berøre kvinner som tilhører en majoritetsbefolkning. Dette gjelder spesielt forhold rundt de kulturelle endringene som skjer med en minoritet i møtet med majoriteten, enkeltindividers mestring av de kulturelle møtene og forholdet til ens egen etniske gruppe. Disse prosessene kan defineres som akkulturasjonsprosess og etnisk identitetsutvikling. Forholdene påvirkes av miljøet rundt enkeltindividet, så som storsamfunnets holdninger og offisielle politikk overfor etniske minoriteter, diskriminering og stigmatisering, lokalmiljøets kulturelle og sosiale støtte, familiens kulturelle verdier og språk osv.

I to undersøkelser av ungdom i Nord Norge (Ungdom, trivsel og adferd og Ung i Nord ) ble det påvist at unge jenter/unge kvinner har større psykiske problemer enn gutter/unge menn. Dette gjelder uavhengig av etnisk gruppe. Imidlertid var det samiske jenter som rapporterte mest problemer, og spesielt de som tilhørte sammenhenger hvor samer var i mindretall. Samtidig hadde jentene den sterkeste tilknytningen til den samiske kulturen og de mest positive holdningene til sin egen gruppe, men også en sterk tilknytning til det norske samfunnet. Disse forholdene forteller oss at konteksten som omgir samer er av stor betydning, og at en sterk samisk identitet ikke beskytter en mot problemer. Tvert imot kan samiske jenter som slår ring om egen kultur, oppleve et større stress enn de som velger bort sin samiske tilknytning. Undersøkelsene kan også tyde på at samiske jenter føler ansvar for å føre den samiske kulturen videre, og at dette ansvaret kan være tungt å bære.

Forskning som omfatter akkulturasjonsprosessers innvirkning på helse, har vist at individer som har mistet sin tilknytning til egen gruppe og ikke har klart å knytte seg til en annen gruppe, er i størst risiko for helsemessige problemer. Dette forholdet bør en være oppmerksom på i forhold til den omstillingen som skjer innen reindriften i dag, hvor familier «presses» ut av en tradisjons- og statusbærende livsstil, og hvor dette ikke nødvendigvis erstattes med noe annet. I denne sammenhengen er samiske kvinners stilling viktig ettersom det ofte er de som blir bindeleddet til det øvrige samfunn gjennom for eksempel sin jobb utenfor reindriften. Forskning har også vist at individer som velger en separasjon fra storsamfunnet er i en risikoposisjon. Å erverve en tokulturell kompetanse gjør alle individer, både minoritets- og majoritetsindivider, bedre i stand til å samhandle i flere verdener samtidig.

Samiske kvinner vil i tillegg til sin rolle som kvinne, også møte utfordringer som minoritetsmedlemmer. Disse prosessene vil ofte gå parallelt, og stille større krav til mestring enn for mange andre kvinner. I hvor stor grad de kulturelle utfordringene innvirker på samiske kvinners generelle helsetilstand, vet vi svært lite om. Det er også mangel på kunnskap om forekomst av generelle sykdommer og spesielt kvinnespesifikke sådanne hos samiske kvinner, og om disse både i symptombilde og behandling viser det samme bildet som hos norske medsøstre og menn generelt.

En økende fokusering på samiske kvinners helse er derfor viktig og nødvendig. En slik fokusering kan gjøres gjennom større bevissthet om etnisitet og etniske faktorers betydning hos forskere som er ansvarlig for generelle helseundersøkelser, gjennom generelle kvinneundersøkelser og/eller i egne undersøkelser utformet for samiske forhold. Økt kunnskap vil i neste omgang kunne forbedre klinikerens tilnærmærming og behandling av samiske kvinner.

Sosial- og helsedepartementet og Sametinget arbeider nå med en egen handlingsplan for oppfølging av NOU 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. Det er viktig å peke på det store kunnskapshullet når det gjelder systematisk kunnskap om samekvinners helse og levekår, og det er av den grunn viktig å påpeke at dette er et arbeid som det er nødvendig å gjøre. Prosessen med å hente fram og prioritere kunnskap om samekvinners helse må drives fram i nært samarbeid med samekvinner og deres egne organisasjoner.

7.4 Funksjonshemmede kvinners helse

7.4.1 Funksjonshemning

I dette avsnittet defineres funksjonshemning i henhold til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede (1997) på følgende måte:

«Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlige for etablering og opprettholdelse av selvstendighet og sosial tilværelse.»

I tillegg poengteres at funksjonshemning er av varig karakter. Definisjonen er først og fremst en samfunnsmessig definisjon som medfører at funksjonshemning må sees i forhold til det samfunnet som omgir individet. Funksjonshemning oppstår dermed i skjæringspunktet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav til funksjon. Funksjonshemning kan derfor beskrives som et relativt begrep og ikke som en egenskap ved individet. Det er dette vi forholder oss til når vi omtaler kvinner med funksjonshemning. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) har i sin definisjon av funksjonshemning følgende tillegg:

«Samfunnets vilje til å kompensere og redusere følgene av funksjonshemning er avgjørende for individets livskvalitet. Overordnet er viljen til lovfesting av individets rettigheter, tilrettelegging av det sosiale og fysiske miljø, samt rettferdig sosial og økonomisk fordeling i samfunnet.»

Følgende forhold skal særskilt trekkes frem:

Det er vesentlig å være seg bevisst hvilken språkbruk man benytter ved omtale av mennesker med funksjonshemning. Ord og uttrykk kan virke stigmatiserende både på individ- og gruppenivå, og ha en diskriminerende effekt (f.eks. Grue 1995, Løchen 1996).

Medisinske diagnoser sier ikke nødvendigvis noe om funksjonsdyktighet eller mestring, og funksjonstap behøver ikke oppleves som eller føre til funksjonshemning. En kvinne som for eksempel ikke kan benytte manuelt gir, er ikke nødvendigvis funksjonshemmet som bilfører. Automatgiret normaliserer og kompenserer for funksjonstapet. Samtidig innebærer ikke funksjonshemning nødvendigvis at en har dårlig helse.

Funksjonshemmede er ingen ensartet gruppe, men består av mennesker med ulike typer skader, sykdommer eller avvik/vansker. Noen kan ha synlige avvik eller tydelige tegn på funksjonshemning, som bevegelsesproblemer eller synshemning. Andre kan ha mer skjulte funksjonshemninger som allergi, kognitive skader, muskel/skjelett-plager med smerteproblematikk eller angstproblemer. Noen kan ha sammensatte problemstillinger med både synlige og usynlige tegn på funksjonshemning.

Det er viktig å fokusere på utfordringer, ressurser og muligheter i stedet for problemer og begrensninger. Kreative løsninger og kompensatoriske muligheter er sentralt for god mestring.

7.4.2 Kunnskap om kvinner med funksjonshemning

Kunnskap om forhold for funksjonshemmede er i dette avsnittet basert både på forskning og utredninger, og på erfaring. Mange i tjenesteapparatet, ved institusjoner og i funksjonshemmedes brukerorganisasjoner, har etter hvert opparbeidet mye viktig erfaringsbasert kunnskap om både enkeltpersoner og funksjonshemmede generelt. I tillegg finnes en del forskningsbasert kunnskap om forholdene for funksjonshemmede.

Derimot finnes det svært lite forskningsbasert kunnskap om kvinner med funksjonshemning eller forskning som fokuserer på kjønn og viser kjønnsforskjeller (Sørheim 1998). En svensk forsker omtaler denne manglende – eller svake – fokuseringen på kjønn som «kjønnsblindhet» (Helmius 1993). Det er derfor et stort behov for mer forskningsbasert kunnskap med en klar kjønnsprofil. Dette innebærer at det både er behov for mer kunnskap om forskjeller mellom kvinner og menns ulike livsløp (som barn, ung, voksen og eldre) med funksjonshemning og hvilke helsemessige konsekvenser dette har, og kunnskap om kvinnespesifikke spørsmål. Dette understrekes også i en utredningen «Kvinnor, män och funktionshinder» fra det svenske sosialdepartementet (SOU1998).

Enkelte av brukerorganisasjonene har satt kvinnespørsmål på dagsorden og også opprettet egne kvinnegrupper. Det engasjementet kvinner med funksjonshemning i ulike sammenhenger har vist, har bidratt til at kvinnespørsmål har blitt et aktualisert tema. FFO Oppland har vært en aktiv og synlig organisasjon som gjennom flere år har jobbet systematisk og praktisk med kvinnespørsmål (FFO Oppland 1993, Johansen og Stordal 1994 og 1998). I organisasjonene er det likevel ikke nok bevissthet rundt betydningen av kjønnsspesifikke problemstillinger, og kvinner kan oppleve til dels stor motstand mot å fokusere på. I funksjonshemmedes organisasjoner har behovet for å stå samlet overfor storsamfunnet preget arbeidet for funksjonshemmedes interesser og aktiviteter, noe som kan bidra til at kvinneperspektivet oppleves som problematisk.

I kvinneforskningen har kvinner med funksjonshemning nesten utelukkende vært tematisert i satsningen rundt fibromyalgi, diffuse plager, muskel/skjelett-problematikk og liknende. Problemstillinger knyttet til mer tradisjonelle funksjonshemninger (som f.eks. bevegelseshemning, sansetap eller psykisk utviklingshemning) har ikke vært integrert i kvinneforskning i forhold til temaer som gjelder alle kvinner. Med det menes temaer som for eksempel reproduktive helsespørsmål, vold og overgrep eller arbeidsforhold, økonomi og trygdespørsmål. Derfor har blant annet ikke seksualisert vold mot kvinner med funksjonshemning blitt integrert i prosjekter og forskningsprogrammer om vold.

Ytterligere ett perspektiv må fremheves i forhold til kvinneperspektivet og funksjonshemning: innvandrerperspektivet. Forskningsbasert kunnskap om kvinner med innvandrerbakgrunn med funksjonshemning er minimal. Det er behov både for forskning, og for å synliggjøre likheter og forskjeller mellom norske kvinner med funksjonshemning og innvandrerkvinner med funksjonshemning når det gjelder helserelaterte problemstillinger.

7.4.3 Et utvalg spesifikke utfordringer

Levekår, trygd og arbeid:

Levekår, livskvalitet og økonomi er nøye knyttet sammen. Funksjonshemmede som har dårligst levekår kjennetegnes ved at de mangler sysselsetting (utdanning/arbeid), har dårlig økonomi, har problemer med bolig og er sosialt isolerte (Hem, Natvig Aas og Piene 1997). Levekårsundersøkelsen sier ikke noe om kjønnsforskjeller, men de dårligst stilte av grunnstønadsmottakerne utgjorde 11 prosent av hele utvalget i undersøkelsen. De med dårligst levekår var rammet av psykiske plager, muskel/skjelettsykdommer og åndedrettssykdommer. Levekårsundersøkelsen blant mottakere av grunnstønad viser at kvinner er overrepresenterte i forhold til utgifter de selv må dekke (fysikalsk behandling, medisiner på hvit resept og reseptfrie, legebesøk m.m.) med unntak av hjelpemidler og kleshold (Opdahl 1997). Undersøkelsen viser også at 2 prosent flere kvinner enn menn oppga at de har behov for økonomisk hjelp, og 6 prosent flere kvinner enn menn oppga at de ikke kunne spare.

Funksjonshemmede er den gruppen som i størst grad mottar trygd og offentlige stønader. Det er imidlertid en stor andel funksjonshemmede kvinner som har måttet kjempe en hard kamp for disse rettighetene, for eksempel kvinner med muskel/skjelettplager, bekkenløsning og nakkeslengplager. Dette er grupper av funksjonshemmede som har betydelige merutgifter de i liten grad får dekket. Disse gruppene søker sannsynligvis også i høy grad alternative behandlingsformer fordi det ordinære behandlingsapparatet har lite å tilby.

Gjennom levekårsundersøkelsene for 1987, 1991 og 1995 er det godt dokumentert at betalingsevnen til funksjonshemmede er nær halvparten så sterk som for befolkningen for øvrig. Det viser seg at kvinner har betydelig lavere betalingsevne enn menn, og at kvinner utgjør omtrent 65 prosent av gruppen med lav betalingsevne. Dette har sammenheng med at flere kvinner enn menn er minstepensjonister, har deltidsarbeid og er sysselsatt i lavtlønnsyrker. I forhold til trygdeytelser (avhengig av opptjente poeng) rammes kvinner ekstra hardt på grunn av ikke-betalte omsorgsoppgaver i hjemmet. Kvinner blir imidlertid ikke bare vurdert som yrkesaktive, slik menn blir, men også som husmødre i forhold til uføretrygd (se for eksempel Brækhus 1996). Unntakene er skilte og alenemødre, som blir vurdert på selvstendig grunnlag. Kvinner med funksjonshemning har i mindre grad enn andre kvinner fullt arbeid utenfor hjemmet, noe som innebærer dårligere økonomi – eller levekår – i forhold til andre kvinner og menn.

Funksjonshemmede kvinners muligheter til både å opprettholde et arbeidsforhold og komme ut i arbeid, er vanskelig bl.a. fordi samfunnsmessige holdninger tilsier at kvinners yrkesdeltakelse ikke er like viktig som menns. Imidlertid viser en ny undersøkelse om funksjonshemmede kvinner at inntektsgivende arbeid er en svært sentral verdi (Sørheim 1998). Kvinnene i undersøkelsen viser tydelig at de ikke ønsker å gå inn i mer «tradisjonelle» kjønnsrollemønstre på grunn av funksjonshemning, noe som kunne ha vært en mulig mestringsstrategi i forhold til de jobb- og arbeidsmarkedsmessige problemene de møter. Livskvalitet – eller det gode liv – for kvinner med funksjonshemning, handler både om kvinners mulighet til aktiv deltakelse på arbeidsmarkedet og om kvinners muligheter til å få slippe å delta.

Rehabilitering innebærer både tiltak ved institusjonsopphold (Sunnaas, Beitostølen, sydenturer og liknende) og i nærmiljøet. Nærmiljøtiltak omfatter for eksempel tilpasning i hjemmet og på arbeidsplass/skole, fysikalsk behandling, trening, medisinsk-/psykologisk behandling, logoped- og hjemmetjenester. Rehabilitering er et viktig område for funksjonshemmede enten man er i arbeid eller ikke. Det er vesentlig at rehabilitering er tilgjengelig, starter tidlig i et forløp og at det er et livsløpsperspektiv på rehabiliteringen. Det innebærer bl.a. at rehabiliterende tiltak er tilpasset og tilgjengelige i ulike perioder gjennom funksjonshemmedes livsløp. Et problem mange kvinner møter, er at de sent kommer igang med rehabilitering bl.a. på grunn av problemer rundt det å få en medisinsk bekreftelse på sine helseproblemer. Et annet forhold som kan vanskeliggjøre rehabilitering, er at rehabiliteringstiltak i liten grad er tilpasset småbarnsmødres behov. Den nye rehabiliteringsmeldingen (Ansvar og meistring: mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk, St meld nr 21 1998–99) har et klart individ- og brukerperspektiv på rehabilitering. I tillegg er det viktig å ha et kjønnsperspektiv i forhold til tilbud og tiltak som settes igang.

Hjemmetjenester:

Kvinner med funksjonshemning kan møte til dels store problemer i forhold til bruk av hjemmetjenester. To forhold skal spesielt trekkes frem: For det første ser det ut til at hjemmehjelp er en eldretjeneste og ikke tilpasset behovet for yngre funksjonshemmede og kvinner (Brevik 1996, Sørheim 1998). For det andre er tjenesten ikke tilpasset dagens yrkesaktive funksjonshemmedes kvinners behov for hjelp. En kvinne kan fungere godt som yrkesaktiv, men ha store problemer med husarbeid eller i kombinasjon med husarbeid og liknende oppgaver. Yrkesaktive kvinner får vanskelig hjelp, og dette er med på å stimulere det svarte arbeidsmarkedet fordi mange kvinner faktisk er avhengige av hjelp.

Brukerstyrt personlig assistanse er en hjelpeordning for funksjonshemmede. Målsetningen er at brukeren gjennom å inneha arbeidslederrollen skal få reell styring over tjenesten og at denne dermed blir fleksibel og tilpasset den enkeltes behov. Dette gir økt livskvalitet, og viser seg å være en vellykket ordning for mange (Askheim 1997, Guldvik 1997).

Vold, seksuelle overgrep og seksuell trakassering:

Internasjonal forskning viser at barn og voksne med funksjonshemning har betydelig økt risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep (se Kvam 1995 og Sørheim 1998). Kontakt med ansatte i tiltaksapparatet gir økt risiko for overgrep. En norsk kvalitativ undersøkelse synliggjør at seksuelle overgrep og seksuell trakassering er et alvorlig problem for kvinner med fysisk funksjonshemning (Sørheim 1998) og at dette har store konsekvenser både for kvinners helse og andre forhold. Kvinnene i undersøkelsen mente at synlig funksjonshemning og avhengighet til andre mennesker er med på å skape utsatthet for overgrep både når overgriper er kjent og ukjent. Forskningsbasert kunnskap om hvor mange funksjonshemmede kvinner som utsettes for vold og overgrep finnes ikke, men erfaringer viser at det er et omfattende problem (Johansen og Stordal 1998). En hypotese er at det blant kvinner med funksjonshemning kan være enkelte som er mer utsatt for overgrep enn andre, for eksempel kvinner med psykisk utviklingshemning, synshemmede og de som har minst reell innflytelse over egen situasjon.

Reproduktiv helse:

Reproduktive helsespørsmål, som prevensjon, svangerskap, infertilitet og abort, er like viktige for kvinner med funksjonshemning som for kvinner generelt. Dette gjenspeiles derimot ikke i måten kvinner med funksjonshemning blir møtt i helsevesenet (jfr. kap. 8).

7.4.4 Forslag til satsningsområder og tiltak

Det er av vesentlig betydning å integrere funksjonshemmetperspektivet i alle sammenhenger der kvinnehelsespørsmål tas opp, og å integrere kvinneperspektivet – eller et kjønnsperspektiv – i alle typer forhold som angår funksjonshemmede. Samtidig må innvandrerperspektivet naturlig integreres i forhold som angår kvinnespørsmål og funksjonshemmede. Dette innebærer at en i forskning, utredning, planlegging, tiltak og i brukerorganisasjonenes aktiviteter må integrere alle perspektivene der det er mulig og hensiktsmessig. For å kunne fremme likestilling mellom kvinner og menn, funksjonshemmede og ikke funksjonshemmede, innvandrere og resten av befolkningen og mellom kvinner med funksjonshemning og kvinner uten funksjonshemning, er integreringen av perspektiver som her er skissert en nødvendig forutsetning.

Mer konkrete forslag til satsningsområder er følgende:

• Fremskaffe bedre levekårsdata om funksjonshemmede som skiller mellom menn og kvinner.

• Se på hvilke virkemidler man kan bruke for å få en bedre fordelingspolitikk med tanke på de økonomisk dårligst stilte kvinnene, og avskaffe husmorregelen i Folketrygden.

• Avskaffe samordningsregelen slik at menn og kvinner betraktes som frittstående individer i forhold til ytelser fra Folketrygden.

• Det er behov for mer skolering av ansatte i arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten i forhold til å kunne gi bedre mulighet for studie- og yrkesveiledning og i forhold til attføring generelt. Tiltak må dessuten samordnes.

• En større satsning fra arbeidsmarkedsetaten som «døråpnere» til arbeidsmarkedet og tilrettelegger er nødvendig for å komme inn på arbeidsmarkedet. Samtidig er det vesentlig å satse på tilrettelegging av arbeidsplasser (ulike kompensatoriske løsninger) og hjemmesituasjonen (ved for eksempel bruk av hjemmehjelp og liknende tjenester) for å kunne opprettholde et arbeidsforhold. Mulighet for gradert uførepensjon vil være en fordel.

• Det er behov for et kvalitativt og kvantitativt bedre tjenestetilbud fra hjemmetjenestene gjennom hele livsløpet for kvinner med funksjonshemning.

• Det er behov for et forebyggende perspektiv i forhold til tiltak som kan redusere merbelastninger og senskader.

• Et helhetsperspektiv på behandling og rehabilitering er en forutsetning for et vellykkede tiltak. Betydningen av eksistensielle/psykologiske aspekter ved funksjonshemning må integreres ved behandlings- og rehabiliterings-opplegg. Samtidig må tiltakene ha et klart kjønnsperspektiv i tillegg til individ- og brukerperspektivet i forhold til planlegging og gjennomføring av tiltakene.

• Det er behov for kunnskap og samarbeid knyttet til reproduktiv helse og morsrollen i forhold til funksjonshemmede både i helsevesenet og blant kvinner.

• Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om innvandrerkvinner med funksjonshemning. Tiltaksapparatet trenger kunnskap om innvandrerkvinner med funksjonshemning og helserelaterte problemstillinger. Samtidig trenger innvandrerkvinner rettighet- og mulighetsorientert kunnskap.

• Vold og seksuelle overgrep er et område det trengs mer forskningsbasert kunnskap om. Samtidig er det viktig å spre allerede eksisterende kunnskap om funksjonshemmede og overgrep til tjenesteapparatet, for eksempel til helse- og sosialtjenesten, påtalemyndigheter, domstolene og til private tjenesteutøvere som har med funksjonshemmede å gjøre. Det er behov for konkrete og forpliktende handlingsplaner som sier noe om hvordan overgrep kan forebygges og følges opp etter hendelsen.

• Skolering av funksjonshemmede er viktig, men en generell skolering av offentlig og privat ansatte om funksjonshemmedes situasjon, er også nødvendig. Kunnskapen må være kjønnsspesifikk.

7.4.5 Utsatte enslige mødre

Enslige mødre er en svært sammensatt gruppe av kvinner (Kjeldstad 1998). Det store flertallet er enslige i en kortere overgangsperiode, og står uansett ikke i fare for å oppleve en tilværelse som marginalisert. Men blant de enslige mødrene er det særlig noen som står i fare for å pådra seg betydelige helserisiki. De fleste av disse mødrene kjennetegnes ved at de er blitt enslige i ung alder, at de ikke har hatt noe (langvarig) samliv med barnefaren, at de har lav utdannelse, liten arbeidserfaring og lav eller ingen inntekt. En direkte sammenheng mellom mors levekår og barnets helse er rapportert av Arntzen (1996). Data fra medisinsk fødselsregistre viste at lav utdanning hos mor hadde sammenheng med høyere forekomst av spedbarnsdødelighet, og at når far ikke var registrert ved fødselsregisteret var forekomsten høy både for dødfødsel og spedbarnsdødelighet. En svensk studie har identifisert en rekke psykososiale faktorer som øker risikoen for å utvikle komplekse helseproblemer både hos moren og hennes barn (Sydsjö 1992). Blant disse forholdene er ung alder, å være helt alene om graviditeten og å ha vært arbeidsledig i minst ett år før graviditeten.

Som vi skal se i kapittel 11, er disse kvinnene mottakere av et lappverk av økonomiske ytelser: Overgangsstønad, sosialhjelp, bostøtte og bidrag fra barnefaren. Forbruket av sosialhjelp viser at denne gruppen ofte befinner seg i økonomisk nød, og at de hyppig oppsøker sosialkontor. Mange opplever fortsatt dette som uverdig, og de ansattes holdninger og spørsmål som mistenkeliggjørende og ydmykende.

Vi har ikke kvantitative studier som viser de langvarige helseeffektene av å være enslig mor med vanskelig økonomi. I kvalitative studier av kvinner med muskel- og skjelettlidelser har en imidlertid funnet flere kvinner som har hatt store belastninger som enslige forsørgere (Lilleaas 1995). Det var også kvinner som hadde vært eneforsørgere i mange år og som var uten avlastningsmuligheter, som hadde de fleste og de verste symptomene. Det betyr at helsefremmende arbeid må fokusere på både kroppsvaner som skaper smerte, og på hva som trengs av kunnskap og støtte for å komme ut av en fastlåst situasjon. Hjelp til å tolke symptomer, lære seg grensesetting, bevege seg på nye måter eller se kritisk på egne vaner har liten hensikt, dersom kvinnens hovedproblem er at hun ikke vet hvordan hun skal få betalt strømregningen, eller at hun mangler støttespillere som kan avlaste henne. Derfor er avlastningsmuligheter og økonomisk støtte til eneforsørgere viktig forebyggende helsearbeid. Sikring av et inntektsgrunnlag som det går an å leve et verdig liv med, vil være et viktig helsefremmende tiltak. For noen vil den økonomiske situasjonen være mest prekær, for andre kan behovet for avlastning være overordnet.

Det synes rimelig at en langvarig periode med eneansvar for forsørgelse, oppdragelse og omsorg for barn, kombinert med dårlig økonomi, svak utdannelse og opplevd sosial stigmatisering, lett kan gi negative helseeffekter. Særlig viktig er det at mange av disse kvinnene faller utenfor i ung alder, de så og si snubler i starten på sin voksentilværelse. De står i fare for å måtte leve store deler av livet som enslig utenfor et stabilt yrkes- og utdannelsesliv, noe som sannsynliggjør varige negative helseeffekter.

En tilværelse hvor økonomien er hardt presset og hvor en står alene med et stort ansvar, kan for det første føre til helseplager. For det andre vil sykdom kunne få svært mye til å rakne når en går på så stram line. Utvalget mener det er viktig, både for kvinners helse og for deres barn, at enslige mødre sikres økonomisk trygghet til et anstendig liv, og hjelp og avlastning i situasjoner og faser hvor det er nødvendig. Samtidig må en unngå å skape støtteordninger som låser kvinner fast i en marginalisert situasjon.

7.4.6 Eldre kvinners helse

Data fra Helseundersøkelsen i 1995 viser at eldrebefolkningen er blitt mer rørlig, ved sammenlikning av funksjonsnivået for personer i aldersgruppene 66 til 79 år i henholdsvis 1985 og 1995. Lingsom (1989) har tidligere funnet tilsvarende utslag ved sammenlikning av data fra levekårsundersøkelsene 1973–1987. Vi ser også spor av denne tendensen i datamaterialet fra levekårsundersøkelsene når vi sammenlikner utvalg fra de eldste generasjonene på tilsvarende alderstrinn. Innenfor aldersgruppene er tendensen til svekket funksjonsevne med økende alder likevel fortsatt det mest markerte utviklingstrekket for de eldste generasjonene.

Andelen hjemmeboende blant de eldste og mest skrøpelige eldre var sannsynligvis høyere både i 1991 og i 1995 enn den var i 1980, på grunn av at omsorgen for hjelpetrengende eldre i økende grad blir basert på hjelp i hjemmet i stedet for innleggelse på institusjon (Lingsom 1991)

Det er en klar tendens til stigende helseproblemer med økende alder, og det går også fram at det stort sett er en større andel av kvinnene enn mennene som får slike problemer med økende alder. I de eldste generasjonene er det en høy andel som rapporterer at de har problemer med funksjons- og bevegelseevne. I 1991 (ved gjennomsnittsalder 76 år) rapporterte rundt halvparten av kvinnene født 1911–20 at de hadde problemer med nedsatt funksjonsevne (54 prosent) og nedsatt bevegelseevne (41 prosent), mens tilsvarende andeler for mennene i samme kull var henholdvis 43 og 28 prosent.

I et generasjonsperspektiv er det imidlertid verdt å merke seg at andelene med nedsatt funksjons- og bevegelseevne både for kvinner og menn lå på et litt lavere nivå i 1991 enn på tilsvarende alderstrinn i 1980. For mennenes vedkommende gjaldt denne bedrede tendensen også andelen med sterkt nedsatt arbeidsevne (Skrede og Ryen 1999) og andelen som er hjelpetrengende, mens tendensen for kvinnenes vedkommende her er motsatt. For de eldre mennenes vedkommende har utviklingen med andre ord. gått i retning av reduserte helseplager i den yngre fødselskohorten, mens tendensen ikke er like entydig positiv for kvinnenes vedkommende. Her må en imidlertid ta hensyn til betydelig usikkerhet ved tallene fordi gruppene er såvidt små. Utvalgssammensetningen i 1991 og 1995 er trolig også påvirket av at relativt flere av de mest skrøpelige eldre bor utenfor institusjon på 1990-tallet enn i 1980, og institusjonsboere kommer ikke med i de ordinære levekårsundersøkelsene (Lingsom, op.cit.). Denne utviklingen er sannsynligvis forsterket gjennom 1990-årene.

Det å være hjelpetrengende har også ulike konsekvenser, alt etter om en bor sammen med andre som kan yte hjelp. De store forskjellene mellom kjønnene i andelen som er hjelpetrengede i eldre år, må også sees i sammenheng med at kvinner er aleneboende i denne livsfasen i mye større grad enn menn. Både forskjellene i gjennomsnittlig levealder etter kjønn og gjennomsnittlige aldersforskjeller mellom ektefeller, bidrar til at menn i større grad enn kvinner har ektefelle i live også i de avsluttende livsløpsfasene. Andelen kvinner som bor alene har økt markert med økende alder innen de ulike fødselskohortene. I befolkningen som helhet er det også langt flere kvinner enn menn i aldersgruppene over 80 år. Per 1.1.1998 var to av tre eldre over 80 år kvinner. Den høye andelen hjelpetrengende blant eldre kvinner illustrerer at omsorgstjenestetilbudet for hjelpetrengende eldre er særdeles viktig for eldre kvinners levekår. For en beskrivelse av eldre kvinners sykdommer og helsetjenestebehov, henvises til kap. 9.15 .