5 Kvinneliv i endring; levekår og helse

5.1 Levekår og helse

5.1.1 Materiell velstandsøkning

Materielt sett er det skjedd en enorm velstandsutvikling i Norge i det siste århundre. Vi har fått større hus, billigere mat og flere ting. Færre er fattige dersom vi sammenlikner oss med andre land eller med situasjonen i Norge i begynnelsen av dette århundre, og vi har et økonomisk sikkerhetsnett som for de aller fleste innebærer at vi ikke sulter og at vi har et sted å bo. De fleste har i dag minst ett rom per person i husstanden. I tillegg har de fleste innlagt vann og bad.

For kvinner har denne utviklingen medført flere positive endringer. Kvinner har i større grad en selvstendig økonomi, og er dermed mindre avhengige av mannen som forsørger. Ekteskapet er ikke lenger den eneste forsørgingsmuligheten for kvinner med barn. Disse endringene har medført at kvinner i større grad kan basere sine liv på egne valg, og mindre på tvang eller konvensjoner. Det finnes et nettverk av tjenester for foreldre og barn, og det finnes et ytelses- og tjenestebasert omsorgsapparat som på helt andre måter enn tidligere ivaretar kvinners og barns behov. Den økonomiske utviklingen har medført bedre helsetjenester, og velferdstjenester og ytelser man bare så sporer til ved begynnelsen av forrige århundre.

I Norge har vi også hatt en inntektsutjevning, en solidaritetslønn og et ønske om å utjevne forskjeller mellom manns- og kvinneyrker. Ikke alle forsøkene på utjevning har vært vellykket, eller er fullt ut gjennomført, men de innebærer at vi i Norge har mindre gjennomsnittlige lønnsforskjeller enn andre land.

At Norge har blitt et velstandsland, har imidlertid ikke bare positive effekter. På den ene siden preges helsebildet i stor grad av såkalte livsstilsykdommer, knyttet til røyking, alkoholbruk, spisevaner, mangel på fysisk aktivitet og stress. På den andre siden er det fortsatt store levekårsforskjeller innad i befolkningen. Vi skal se at kvinner fortsatt gjennomgående har mindre penger og mindre makt enn menn. De har lavere inntekt, mer underordnede posisjoner på arbeidsmarkedet, større arbeidsbelastning på hjemmebane og mindre uttelling for utdanning. Men også forskjellene mellom kvinner er store. Mange norske kvinner har i dag større muligheter og bedre levekår enn noen gang før, og sammenlignet med kvinner i mange andre land. Samtidig er det flere kvinner enn menn som er aleneforsørgere med dårlig økonomi eller minstepensjonister (ref. kap.11).

5.1.2 Hva er levekår?

Tilgangen på samfunnets ressurser og arenaer er ikke likt fordelt blant innbyggerne.

Ofte snakkes det om en-tredjedels-samfunnet, der en tredjedel ikke har de samme ressursene som andre. I denne utredningen blir det mest relevante levekårsspørsmålet om kvinner har samme tilgang på ressurser som menn, og om kvinner i like stor grad har adgang til viktige arenaer og muligheter til å delta i og påvirke den fordelingen som foregår der. Vårt mandat handler om helse. Utredningen tar derfor spesielt opp spørsmålet om tilgang på helsetjenester og trygdeytelser i kapitlene 10 og 11. Dette kapitlet tar særlig opp kvinners utdanning, arbeid, og politiske deltakelse, endringer i disse mønstrene og forskjeller mellom kvinner. I neste kapittel går vi inn på den private arenaen og ser hvordan normer for kvinnelighet samspiller med familie, nettverk og helseatferd – og slik preger kvinners helse.

Forholdet mellom helse og levekår er komplisert, og vi har ikke funnet omfattende norske studier som belyser dette i et kjønnsperspektiv. Kvinner har også svært forskjellige levekår. Vår fremstilling baseres derfor på flere ulike analyser, som ikke alltid har kvinner eller helse som hovedfokus. Ett utgangspunkt kan være å se på ulike generasjoners levekår og helseutfordringer. Et annet kan være å se på velstandsutviklingens betydning for helsen. En tredje måte kan være å se på samfunnsområder som er særlig viktige for helsa – for eksempel arbeidsliv og arbeidsmiljø. Fordi levekårsfeltet er så omfattende, kombineres flere perspektiver, men fremstillingen blir på mange punkter forholdsvis summarisk og utvalget utelukker ikke at det finnes andre levekårskomponenter, helseutfordringer eller arenaer som burde vært omtalt. Avsnitt 5.2 bygger i stor grad på Kari Skredes delutredning til kvinnehelseutvalget (vedlegg 2), mens de øvrige avsnittene trekker inn en rekke til dels svært forskjellige kilder. I kapittel 7 beskrives levekår og helseutfordringer for noen grupper kvinner som står overfor særlige utfordringer.

5.1.3 Levekår og helse i grove trekk

Noen internasjonale sammenlikninger gjør sammenhengen mellom levekår og helse påtrengende tydelig, slik vi også har sett i forrige kapittel. Mens en nyfødt jente i flere vestlige land kan forvente å bli over 80 år, må hennes medsøstre i et av de sørlige landene i Afrika regne med å leve 30 år kortere. Interessant er det også å merke seg at den vestlige jenta kan regne med å bli sju år eldre enn guttene som blir født samtidig med henne, mens forskjellene mellom kjønnene i Afrika sør for Sahara bare er på drøye to år i jentenes favør. Dette skyldes først og fremst at fattigdommens forverring av levekårene rammer kvinnene hardere enn menn.

Hvem som eier og kontrollerer ressurser, hvem som har utdanning, og hvem som har politisk innflytelse, sier oss også noe om hvem som har inntekt, arbeid – og god helse. Kvinner skårer lavt på de førstnevnte levekårsvariablene verden over. I verdensmålestokk finner vi de største helseforskjellene mellom fattige kvinner og rike menn.

5.1.3.1 Levekår og helse i Norge

Forskjellene er tydelige også i vårt eget hjemland. Oslo er en by med store innbyrdes forskjeller i levekår. Høye inntekter, høy utdanning og høy sysselsetting hoper seg i de vestlige bydelene, mens motpolen er samlet i de indre østlige bydelene. Forskjellene i dødelighet viser seg også langs den samme øst/vestaksen. Bydelen Vindern ligger på Oslos vestkant, og her kan et jentebarn som ble født i perioden 1991–1995, gitt dagens dødelighetsmønster, forvente å bli mer enn 82 år gammelt. Hennes medsøstre på Grünerløkka-Sofienberg, i Gamle Oslo eller på Sagene-Torshov vil gjennomsnittlig dø 6–7 år tidligere. Enda tydeligere er forskjellene for guttebarn. Guttebarn født på Vinderen i 1999 kan forvente å leve 12 år lengre enn de guttene fra Sagene eller Torshov som ble født samtidig med ham og kanskje på samme sykehus. Forskjellene blant menn blir særlig tydelige fordi flere gutter enn jenter dør som spedbarn, eller av ulykker og selvmord i ung alder. Men også blant voksne menn er skillene tydeligere. En 40 år gammel mann som bor i en av bydelene i indre Oslo øst kan ikke regne med å bli mye over 70 år gammel. Hans jevnaldrende Vindernboer kan regne med å bli 80 år og vel så det.

Ikke så rent få nordmenn dør før de når pensjonsalderen. Skal man øke sine sjanser for å bli 67 år, bør man ikke velge arbeid som sjømann eller som arbeider i hotell- og restaurantbransjen. Betydelig større sjanse for å bli pensjonist har lærere, ingeniører, gårdbrukere og helsepersonell. Generelt er det slik at arbeidere og andre i underordnete stillinger, gjerne med harde belastninger, dør yngre enn yrkesaktive i stillinger som gir større innflytelse og krever høyere utdannelse. De dårligste utsiktene til å bli 67 år har de som ikke deltar i yrkeslivet. Generelt har yrkesdeltakelse altså klare helsegevinster (se også 5.4), men en del typer arbeid innebærer likevel klare helsebelastninger (se 5.3).

Både for kvinner og menn er det en klar sammenheng mellom helse og de seks andre levekårsområdene: materiell standard, inntekt, arbeidsmarked, sosial kontakt, bomiljø og aktivitet. Sammenhengen kan se ut til å være sterkere for kvinner enn for menn, men ulike studier kommer her til noe ulike resultater blant annet avhengig av hvilke mål en bruker. Helseforskjellene blant kvinner er for eksempel større om kvinnene klassifiseres etter ektemannens (eventuelt farens) sosiale klasse, enn om de klassifiseres etter egen yrkesklasse. Sammenhengen mellom helse og økonomi er sterk for kvinner i alle aldersgrupper.

5.1.3.2 Viktige kvinnesykdommer – forbindelser til levekår

I kapittel 9 om kvinners helse og sykdommer er det gjort en avgrensing og systematisering av hvilke sykdommer som er særlig relevante for kvinners helse. Mange av disse sykdommene kan vanskelig forstås fullt ut uten også å trekke inn kvinners levekår. For enkelte sykdommer vil levekårsrelaterte forskjeller mellom kvinner og menn bidra til å forklare forekomst. For eksempel er kvinners røykevaner den viktigste forklaringen på at kvinner har lavere forekomst enn menn av lungekreft, men at forekomsten nå er økende.

Endringer i kvinners levekår er også sentrale for å forklare sykdommer knyttet til de biologiske særtrekkene som kvinner har i forhold til menn, og særlig evnen til å bære fram, føde og amme barn. Noen typiske sykdommer er: brystkreft, underlivskreft og komplikasjoner knyttet til svangerskap, fødsel, menstruasjon og overgangsalder. Fødselsmønstre, svangerskapsomsorg og fødselshjelp er dramatisk forandret i dette århundre, noe som har gitt kvinner store helsegevinster. Samtidig er den følelsesmessige betydningen av for eksempel barnløshet eller brystkreft preget av hvordan kulturen til enhver tid forstår kvinner og kvinnelighet. Det er altså for enkelt å redusere forståelsen av hvordan disse sykdommene oppstår og på hvilke måter de rammer til et rent naturvitenskapelig tema.

Levekårenes betydning for kvinners sykdommer og sykdomsmønstre blir kanskje aller tydeligst når vi står overfor plager som

• oftest rammer kvinner

• er typiske for kvinner

• i stor grad er samfunnsmessig forankret.

Vi tenker her på spiseforstyrrelser, fysiske og psykiske lidelser etter overgrep og kanskje mest typisk: Kroniske plager uten objektive diagnostiske kriterier, også kalt ubestemte plager. Vi bruker konsekvent uttrykket «ubestemte plager», og ikke det også vanlige «diffuse plager» – fordi plagene sjelden/i liten grad fortoner seg som diffuse for kvinnene det gjelder. Dette er plager som ikke er mulig å tilnærme seg uten å sette fokus på kvinners levekår.

Noen sykdommer er i særlig grad knyttet til alderdom og aldring. Kvinner og menn på samme alder får oftest disse sykdommene i samme grad, men siden kvinner i snitt lever lenger enn menn, vil flertallet av de som innehar plagene være kvinner. Alzheimer (alderdemens) er et godt eksempel, men også infarkt, slag og en rekke former for sansetap og funksjonssvikt. Hvordan disse helseplagene og sykdommene rammer den enkeltes livskvalitet, vil også avhenge av øvrige levekår. Eldre kvinner lever oftere enn eldre menn alene, og har oftere dårlig økonomi.

5.1.4 Psykososiale forklaringer – opplevelse av sammenheng

Det virker innlysende at et visst materielt nivå er nødvendig for god helse. Men også økonomiske forskjeller innad i rike land henger sammen med tydelige og systematiske forskjeller i helse. En stor del av forklaringen kan være å finne i det «psykososiale komplekset» (Wilkinson 1996). Stress knyttet til manglende sosial støtte, til frustrasjoner, besværlige livssituasjoner, brustne håp og sosiale nederlag medfører en generelt forhøyet sykdomsrisiko. Slikt negativt stress utgjør en bit av helserisikoen i ekstremt underpriviligerte miljøer preget av kriminalitet, brutte relasjoner og risikoatferd. Men psykososiale belastninger handler også om større gruppers relative fattigdom, som utelukker dem fra den alminnelig aksepterte levestandarden i samfunnet for øvrig. Grupper og individer som er tydelig uheldig og lavt plassert innenfor samfunn der den samfunnsmessige ulikheten er påtakelig, vil lettere havne i sosiale relasjoner og livsstiler som øker helserisiko. Materiell ulikhet påvirker omfanget av håpløshet og desperasjon, autoritetsmønstre, maktbruk, nederlagsfølelse og en rekke andre kvaliteter i folks liv, som igjen har helseeffekter, dels knyttet til atferd, dels til mestring av helse. Utvalget mener dette er viktige perspektiver å ha med i drøftingen av kvinners levekår og helse.

Stress og belastninger varierer, men det gjør også menneskenes evner og muligheter til å håndtere slike utfordringer. Et begrep som utvalget finner nyttig for å belyse disse mønstrene er «opplevelse av sammenheng» (Antonovsky 1991). Det består av tre hovedkomponenter: begripelighet, håndterbarhet og meningsfylde. Sterk opplevelse av sammenheng uttrykker en gjennomgående og stabil tillit til

• at de stimuli (påvirkninger og inntrykk) som stammer både fra ens indre og ytre verden er strukturerte, forutsigbare og begripelige (begripelighet),

• at ressursene som trengs for å møte de kravene disse stimuli reiser, er tilgjengelige (håndterbarhet) og

• at disse kravene er utfordringer som er verdt investering og engasjement (meningsfylde).

Personer med en sterk opplevelse av sammenheng vil lettere oppfatte spenninger og belastninger mer positivt og mindre konfliktfylt og farlig enn personer med svak opplevelse av sammenheng. Slik vil personer med sterk opplevelse av sammenheng ha en fleksibilitet når de velger sine mestringsstrategier og dermed hindre at ulike spenningstilstander blir til stress. Utfordringer vil vekke fokuserte og handlingsrettede følelser hos personer med sterk opplevelse av sammenheng, men mer diffuse, fornektende og handlingslammende følelser hos personer med svak opplevelse av sammenheng.

En sterk opplevelse av sammenheng utvikles blant annet gjennom nærhet og tilhørighet sosialt, kulturelt og politisk. Deltakelse og påvirkningsmuligheter er her viktige stikkord som også går igjen i en rekke studier av arbeidsmiljøbetingelser for helse. I en helt fersk undersøkelse av norske skoleungdommers trivsel og helse, utført ved HEMILsenteret i Bergen, tyder de foreløpige analysene på at jentene på gruppenivå har lavere opplevelse av sammenheng enn guttene, og også flere helseplager. (Samdal, upublisert)

En slik grunnleggende tillit til at livets utfordringer kommer til å ordne seg så bra som man noenlunde rimeligvis kan forvente, og som omfatter tillit både til seg selv og omverden, den vil kunne påvirke helse på flere ulike måter. For det første vil en person med sterk opplevelse av sammenheng i mindre grad fornekte fysisk eller følelsesmessig ubehag, og lettere erkjenne og gripe fatt i symptomer og problemer på et tidligere tidspunkt. For det andre vil hun oftere velge offensive strategier, også i sin helseatferd. I stressperioder på jobben vil hun for eksempel heller mosjonere litt ekstra enn å skru opp sigarettforbruket. For det tredje tyder en rekke undersøkelser på en mer direkte, fysiologisk helseeffekt, hvor kroppen blir skadelidende når spenninger ikke håndteres, men i stedet fornektes eller forvrenges og blir til kronisk stress. Stressfaktorer er satt i sammenheng med blant annet forskjellige hormonelle reaksjoner, blodtrykksøkning, sukkersyke og åreforkalkning. Disse biologiske sammenhengene er ikke klarlagt, men det er overensstemmelse mellom observasjoner på gruppenivå av sosial tilhørighet og sykdom, og individuelle biologiske forandringer som kan forklare mekanismene (Oslohelsa 1998).

Ett av uttrykkene for relativ fattigdom er marginalisering (utstøting fra viktige arenaer). For at noen skal bli marginalisert, må det foreligge forventninger om å delta. De psykososiale belastningene ved å være utstøtt fra arbeidslivet vil ikke på samme måte ramme en hjemmeværende husmor som selv føler at hun innfrir både egne og andres forventninger. Når kvinners muligheter og forventninger til livet etter hvert spenner over et mye større spekter enn før vil det gi mange kvinner store gevinster, men det kan også påføre noen kvinner større tap. Forskjellene mellom kvinner øker. Kvinnekamp, likestillingsideologi og noen kvinners større utfoldelse kan ha forandret forventninger til livet mer enn hva som er rimelig ut fra de realistiske mulighetene mange fortsatt har til å innfri disse forventningene.

5.2 Viktige levekårsendringer for kvinner

Dette avsnittet vil for det første gi et kort riss av ulike generasjoner norske kvinner, deres forhold til giftermål og barnefødsler, utdanning og arbeid – og hvilke helseutfordringer utvalget mener er de mest sentrale for hver generasjon. Deretter vil vi belyse tre hovedarenaer for forandring – velferdspolitikk, utdanning og arbeid – med særlig vekt på utviklingen i kvinners levekår de siste 15–20 årene. Vi viste i forrige avsnitt tydelige sammenhenger mellom inntekt og arbeid på den ene siden og helse og dødelighet på den andre. Velferdspolitikk og utdanning er viktige forutsetninger for deltakelse i arbeidslivet og for inntektsnivå. Ettersom lønnet arbeid både gir klare helsegevinster og kan innebære helserisiko, behandler vi arbeidshelse særskilt i neste avsnitt (5.3).

5.2.1 Dagens kvinner – mange generasjoner

Et individs helsetilstand kan være et resultat av en serie påvirkninger gjennom hele livet. Dagens norske kvinner er i alle aldre, og helsa deres er et resultat av levekår i ulike tidsepoker. Vi trenger imidlertid bedre kunnskap om sammenhenger mellom forekomst av sykdom i ulike generasjoner kvinner. Når eldre kvinner i dag har et høyt forbruk av psykofarmaka, er det vanskelig å si om dette først og fremst kan knyttes til trekk ved det å være eldre, eller om forklaringer snarere er å finne i forhold som akkurat denne generasjonen kvinner har opplevd. En økt innsikt i hvilke helseplager som kan skyldes alder og hvilke som kan skyldes miljøpåvirkning (perioden) kan gi økt innsikt i årsaker til sykdommer.

5.2.1.1 De eldste – mange ugifte, mange barnløse

Kvinnene som ble født i perioden 1900–1915 giftet seg gjennomgående relativt sent (gjennomsnitt 27–28 år). Om lag en tredjedel var fortsatt ugifte når de fylte 30 år, og det var en ganske høy andel av fødselskullene som fortsatt var ugifte når de rundet 40 år. Fødselsmønsteret ble også påvirket av den høye giftealderen og de mange ugifte. Kvinnene var godt voksne ved første barnefødsel, samtidig som fødslene strakte seg utover helt til slutten av den biologiske fruktbarhetsperioden. Det var relativt vanlig med store barneflokker. Men samtidig var det ganske mange av kvinnene i disse fødselskullene – også blant de gifte – som ikke fikk egne barn, anslagsvis mellom en tredel og en firedel.

Den høye giftermålsalderen i mellomkrigstida må sees i sammenheng med de økonomiske konjunkturene. Å vente med å etablere familie var en vanlig form for mestring av de vanskelige økonomiske rammebetingelsene.

De største helseutfordringene for denne generasjonen ligger i kroniske sykdommer og andre plager knyttet til alderdom, og i at svært mange lever alene og har dårlig økonomi. Mange er minstepensjonister. Fordi det er flere eldre kvinner enn menn, er helse- og omsorgstjenester som sikrer de eldste et meningsfylt og verdig liv også et viktig kvinnehelsespørsmål.

5.2.1.2 Kvinner født 1920–1935: «Husmorgenerasjonen»

Disse årskullene av kvinner vokste opp med ganske entydige forventninger til kvinnerollen: Om de giftet seg, og det gjorde det store flertall, var deres plass i hjemmet. Noen utbrytere fantes, særlig blant et fåtall kvinner med lang utdanning. De fleste fikk imidlertid ingen eller kortvarig utdanning etter folkeskolen og gikk tidlig ut i yrkeslivet. Noen fikk utdanningen forringet av krigen. En god del var også i ulønnet familiearbeid, for eksempel som hjemmeværende datter. De aller fleste sluttet i lønnet arbeid når giftet seg relativt tidlig i livsløpet, eller i hvert fall da de fikk første barn. Svært få har opplevd en skilsmisse. Andelen av disse kvinnene som hadde lønnet arbeid vokste sterkt i 1970-åra, etter at barneomsorgen var avsluttet. Størsteparten var i deltidsarbeid. Typiske yrker var hjemmehjelp, hjelpepleier og butikkarbeid. Stabiliteten i yrkesarbeidet utover i 1970 og 1980-åra varierte. De fleste i denne generasjonen er allerede blitt alderspensjonister, og så godt som alle vil bli det i løpet av de neste fem åra. Noen har også forlatt yrkeslivet tidligere. Andelen som er blitt uførepensjonert før alderspensjon er ganske høy i disse årskullene.

Denne generasjonen har som hovedtrekk løs tilknytning til arbeidslivet, og mange av dem som har arbeidet har vært i omsorgs- og serviceyrker. Mange får dårlig uttelling for velferdsordninger som er baserte på arbeidsinntekt gjennom livet. Også i denne gruppen har mange av kvinnene i dag aldersrelaterte plager. Viktige helseutfordringer er også relativt høy forekomst av kroniske smerter og psykiske plager.

5.2.1.3 Kvinner født 1936–1950: «Blandingsgenerasjonen»

Disse årskullene vokste opp under tvetydige forventninger til kvinnerollen og preges av dette. Det er større variasjon i livsløpsmønsteret enn i generasjonen før dem. «Blandingsgenerasjonen» fikk i gjennomsnitt mer utdanning enn kvinnene i husmorgenerasjonen, men fortsatt mindre enn jevnaldrende menn. Utdanningslengde har stor innflytelse på variasjonen i livsløpsmønster. Kvinnene med kortvarig utdanning fulgte i utgangspunktet livsløpsmønsteret fra husmorgenerasjonen. De giftet seg tidlig og fikk barn tidlig. Blant kvinnene som fikk lang utdanning kan vi se de første tendensene til utsettelse av ekteskap og barnefødsler. Dette er også generasjonene som for alvor har opplevd økningen i antall skilsmisser.

Mange av kvinnene med lang utdanning i disse årskullene har imidlertid tatt utdanning i to etapper: Tidlig ekteskap og barnefødsler innebar for mange et avbrudd i utdanningen, som de seinere tok igjen i voksen alder. I takt med veksten i kvinnenes utdanning vokser også andelen av kvinnene som har vært sammenhengende i lønnet arbeid hele tiden etter avsluttet utdanning, også i perioden da de hadde småbarn. Hovedtyngden av kvinnene i disse årskullene har likevel hatt avbrudd fra lønnet arbeid i småbarnsperioden, men ikke så lange avbrudd som i husmorgenerasjonen. Innslaget av deltidsarbeid var høyt blant de som var i lønnet arbeid i småbarnsfasen. Andelen i heltidsarbeid har økt etter hvert som barna er blitt eldre. I dag er de aller fleste av disse kvinnene i lønnet arbeid, og om lag halvparten av dem er i heltidsarbeid.

Viktige helseutfordringer for deler av denne generasjonen viser de samme mønstrene som kvinnene før dem, men også noen nye. Mange av kvinnene i «blandingsgenerasjonen» har valgt nye former for kvinneliv. Høyere utdanning og økt deltakelse i arbeidslivet har gitt helsegevinster, men arbeidsdeltakelse har også ført til nye former for belastninger. Særlig gjelder det dem som ikke fikk utdanning, med tunge og underbetalte jobber i omsorgs- og serviceyrker (ref 5.4). Mange av disse kvinnene uførepensjoneres for kroniske smerter eller psykiske plager før de når pensjonsalderen. Mange har fortsatt foreldre i live, og utfører store omsorgsoppgaver.

5.2.1.4 Kvinner født 1951–1965: «Likestillingsgenerasjonen»

I motsetning til blandingsgenerasjonen har disse årskullene vokst opp under mer entydige rolleforventninger. I gjennomsnitt har kvinnene nesten like mye utdanning som jevnaldrende menn. I disse generasjonene blir utdanningsmulighetene mer like for jenter og for gutter, samtidig som det sosiale rekrutteringsmønsteret til utdanning og yrke blir mer tydelig og uavhengig av kjønn. I disse årskullene endres også familieetableringsmønsteret radikalt i forhold til tidligere generasjoner, både for kvinner og menn. Det tidlige ekteskapet erstattes i stor grad av samboerskapet. Barnefødslene utsettes, mest markert for de som har lang utdanning. Ungdomsfasen av livsløpet blir utvidet, og det betyr også at mange begynner for alvor i lønnet arbeid relativt seint i livsløpet. I dag er storparten av disse årskullene i småbarnfasen, men det er også en del som ennå ikke har fått barn. Skilsmissefrekvensen er enda høyere enn for aldersgruppene før dem: Blant de som giftet seg i 1985, var mer enn hvert femte ekteskap oppløst før det hadde vart i ti år. Hovedtyngden av småbarnsmødrene er i lønnet arbeid, og heltidsandelen er høy. Over halvparten av småbarnsmødrene arbeider heltid. Arbeidstidsmønsteret er sterkt differensiert etter utdanning. De langtidsutdannete er i stor grad i heltidsarbeid.

De viktigste helseutfordringene for kvinnene som i dag er mellom 30 og 50 år ligger i økt forekomst av brystkreft og lungekreft og komplikasjoner knyttet til svangerskap, fødsler og menopause. Forekomsten av seksuelle overgrep og mishandling er mer uttalt for denne generasjonen, men lite tyder på at det har vært færre overgrep i tidligere generasjoner – bare enda mer tabubelagt. Rusmisbruk er mer utbredt enn i tidligere generasjoner. Forebyggingsarbeid som legger til rette for røykeslutt, beskyttelse mot overgrep, allsidig fysisk aktivitet og bedret arbeidsmiljø vil være viktig.

5.2.1.5 Kvinner født 1966–1978 : «Ungdomsgenerasjonen»

Ungdomsgenerasjonenes livsløpsmønster er i stor grad i støpeskjeen, særlig i de yngste fødselskohortene. En stor andel i disse fødselkullene er fortsatt i utdanning. Fra 25-års alder øker imidlertid selvforsørgingsgraden raskt. Utviklingen i utdanning, familiedannelse og inntektsnivå tyder på at de sosiale klasseskillene gjør seg gjeldende i noe større grad innen dagens ungdomsgenerasjoner enn i foregående generasjon. Det er økende inntektsulikhet med alder innen årskullene, men denne utviklingen er mest markert for menn. Kvinner med barn har lavere inntekt og yrkesdeltakelse enn kvinner uten barn. Dette mønsteret er mest markert for kvinner med lav utdanning. Samlet sett tyder utviklingen på økende ulikhet også mellom kvinner innen dagens ungdomsgenerasjoner. I så måte forsterkes en trend som en kunne se kimen til på slutten av 1980-tallet i de yngste kullene som var med i Familie- og yrkesundersøkelsen (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1997). Selv om det knytter seg usikkerhet til framtidas arbeidsmarked, må vi regne med at betydningen av utdanning vil bli minst like stor som i dag.

De viktigste helseutfordringer for denne generasjonen er så langt knyttet til livsstil og relasjoner, som igjen henger mye sammen med trivsel, sosiale nettverk og kulturelle budskap om hvordan unge kvinner skal være. Stikkord er spiseforstyrrelser, røyking, rusmisbruk samt seksuelle overgrep.

5.2.2 Politikk og likestilling

De markerte endringene i giftemål og fødselsmønster er en del av de store sosiale og økonomiske endringene som skjedde i etterkrigstida. Demografiske endringsprosesser er resultatet av et samspill mellom økonomiske og sosiale rammebetingelser og enkeltmenneskers valg og tilpasninger. Når vi drøfter den norske velferdsstatens utvikling og betydning for kvinners levekår, må vi skille mellom to faser. Den første fasen går fram til midten av 1960-tallet – og kanskje er det ingen tilfeldighet at skiftet skjer omtrent samtidig med at de nye prevensjonsmidlene kommer på markedet.

5.2.2.1 Tidlig etterkrigstid – en politikk for mødrene, en annen for døtrene

I politiske dokumenter som behandler oppbyggingen av den norske velferdsstaten i den tidlige etterkrigstida, eksisterer knapt ordet «kvinnepolitikk». Men indirekte førte likevel velferdsstaten en kvinnepolitikk, og den ga et tvetydig budskap: Det ble ført en politikk for mødrene og en annen for døtrene.

Politikken for mødrene sto trygt tuftet på den funksjonsdelte kjernefamiliens grunn. De to første ti-årene av etterkrigstida kan generelt beskrives som husmormodellens glansperiode. Det var et viktig mål i oppbyggingen av velferdssamfunnet at en inntekt skulle være nok til å brødfø en familie.

En viktig bærebjelke i oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet i etterkrigstida, var økt satsing på utdanning og utjevning av befolkningens adgang til utdanning. Det var et mål for utdanningspolitikken å utjevne forskjellene i adgangen til videregående utdanning etter sosial bakgrunn, bosted og kjønn: Også velferdsstatens døtre skulle også få muligheten til å utdanne seg videre etter folkeskolen.

5.2.2.2 Likestillingsideologien revurderes: Fra kvinners rett til samfunnets ansvar

Gjennom 1960-åra fikk endrete synspunkt på kvinnenes samfunnsmessige oppgaver og holdninger til likestilling sterkere gjennomslag i den offentlige debatten. I en forstand var dette «gamle» tema fra den politiske dagsorden. Kvinnesak og kvinners rett til å velge utdanning og yrke og til økonomisk selvstendighet hadde vært hete debattema tidligere, både i slutten av forrige århundre og i mellomkrigstida. Tidligere debatter hadde hatt fokus på kvinners rett til å velge som en privatsak. En gift kvinne skulle ikke ta jobben fra en som trengte den bedre. Ønsket hun likevel å kombinere familieansvar med yrkesaktivitet, var det hun selv som var ansvarlig for å finne ordninger som fikk hverdagen til å fungere, for eksempel ved å ansette hushjelp. I 1960-åra skiftet debatten perspektiv mot en sterkere vekt på samfunnets ansvar for å legge forholdene til rette. Ikke minst var den «nye kvinnebevegelsen», både innenfor og utenfor de politiske partiene, en viktig pådriver i denne sammenhengen. Utviklingen førte til at likestilling og kvinnesak fikk politisk legitimitet på bredere front.

Dagens eldste husker at norske kvinner fikk stemmerett i 1913. Det tok imidlertid nesten ti år før første kvinne ble valgt inn på Stortinget (1922), mer enn 30 år før vi fikk første kvinnelige regjeringsmedlem (1945), nesten 70 år før vi fikk vår første kvinnelige statsminister (1981) og 80 år før første kvinne ble valgt til stortingspresident (1993). Denne langsomme historiske utviklingen viser at formelle regler ikke er tilstrekkelig for å sikre kvinner adgang til, og deltakelse på, samfunnsområder som tradisjonelt har vært styrt av menn. Den sterke økningen av kvinner i politiske posisjoner på 1970- og 1980-tallet må sees i sammenheng med et spirende statlig engasjement for å trekke kvinner inn i styre og stell. I 1972 ble Likestillingsrådet og en egen departementsavdeling med ansvar for å samordne regjeringens likestillingspolitikk opprettet. I 1979 kom Likestillingsloven. Den slo fra og med 1981 fast at både kvinner og menn skal være representert i offentlige styrer og råd. Fra og med 1988 inneholder den en bestemmelse om at kjønnsfordelingen i offentlige styrer og råd ikke skal være skjevere enn 40/60 prosent.

I generasjonene født etter 1940 var det mange som sloss for likestilling, og som hentet ut både gevinster og omkostninger av den kampen. For mange av de yngre kvinnene har likestilling vært gammelt nytt; mer av en selvfølge og mindre å rette blikket mot.

5.2.2.3 Likestilling og helse

Utviklingen mot økt likestilling mellom norske kvinner og menn har pågått lenge. På det formelle plan har kvinners adgang til deltakelse i samfunnslivet blitt utvidet gradvis, i varierende tempo, helt siden forrige århundre. I dag er deltakelse på den offentlige arena ikke bare en rett for kvinner på lik linje med menn, det er også et ønske og en nødvendighet for de aller fleste. Men lik adgang og tilnærmet lik deltaking på ulike samfunnsarenaer er ikke ensbetydende med et kjønnsmessig integrert arbeidsliv, jevnbyrdige roller ute og hjemme, og lik belønning for innsatsen. Innen privat sektor er det fremdeles langt igjen til likestilling, og der legges mange viktige premisser for folks liv.

Mens likestillingsutviklingen fram til i dag i all hovedsak har vært et resultat av endringer i kvinnenes rolle i samfunns- og arbeidsliv, er søkelyset de senere år i økende grad vært rettet mot mannsrollen og menns innsats i familien. Utviklingen er at menn er blitt avlastet for en stor del av familieforsørgeransvaret. Med 1990-årenes forventning om større innsats fra menn hjemme og i barneomsorgen, er det imidlertid grunn til å håpe at menn i større grad vil avlaste kvinnene hjemme (se 6.2).

I hvor stor grad slike rolleendringer får konsekvenser for kvinners og menns levekår og livskvalitet, er vanskelig å si. Dagens statistikk for livsstil og helse forteller neppe hele sannheten. For eksempel vil eventuelle helseeffekter av endringer i personers livssituasjon og gjøremål oftest først framtre etter at det har gått en stund. I og med at de store sprangene i likestillingsprosessen fortsatt er relativt ferske og langt fra avsluttet, er slike eventuelle ringvirkninger vanskelige å måle i dag.

5.2.3 Kvinner og utdanning: En møysommelig revolusjon

Formelt sett har mulighetene til utdanning vært nesten like for kvinner og menn i hele dette århundret. Av generasjonene som vokste opp i mellomkrigstida var det likevel få både av kvinner og menn som fikk noen form for videregående utdanning etter folkeskolen. Reelt sett var mulighetene betydelig mer begrenset for jenter enn for gutter. I årskullene som ble født før og under krigen var det markerte ulikheter mellom kjønnene i hvem som fikk utdanning utover den obligatoriske skolegangen.

Dette endret seg radikalt for fødselskullene som ble født seinere i etterkrigstida. Allerede i fødselskullet 1941 er andelen kvinner med utdanning på minst videregående skolenivå kommet opp i nesten en firedel. 12 prosent av kvinnene har også universitets- og høyskoleutdanning, og i kullet fra 1961 er det relativt flere kvinner enn menn som har utdanning på universitets- og høyskolenivå (26 mot 22 prosent).

Kvinner fikk formell adgang til høyere utdanning på slutten av forrige århundre, men det var først på 1970-tallet at kvinnene for alvor begynte å ta høyere utdanning. Det gikk ikke mange år før det ble mer vanlig å ta høyere utdanning blant kvinner enn menn. I gruppen 19–24 år skjedde dette i 1981. I 1996 studerte 31 prosent av kvinnene i denne aldersgruppen på universitet eller høyskole. Tilsvarende andel blant menn var 23 prosent.

Kilde: Utdanningsstatistikk, SSB

Til tross for formell likestilling har vi i dagens Norge et utdanningssystem sterkt preget av kjønnssegregasjon. Særlig er dette tydelig på lavere utdanningsnivåer. Blant jenter og gutter som velger andre fagfelt enn allmennfag i videregående skole, avspeiler fagvalgene tradisjonelle kjønnsskiller: Av dem som velger fag innenfor industri, håndverk, naturvitenskap og teknikk utgjør jentene bare 10 prosent. Samtidig utgjør de 92 prosent av elevmassen innen helsevern.

På høyere utdanningsnivå er imidlertid kjønnsskillet noe mindre markert. På høyeste universitets- og høyskolenivå utgjør kvinnene 29 prosent av de uteksaminerte på fagområdet industri, håndverk, naturvitenskap og teknikk og 57 prosent innen helsevern.

Veksten i antall kvinner som tok lang utdanning, var i seg selv en viktig indikator på at endrete holdninger til yrkesaktivitet og likestilling var begynt å gjøre seg gjeldende på mer bred front i de unge kvinnegenerasjonene i 1960-åra.

Utdanning er en helt sentral helsefaktor i mange studier; jo høyere utdanning, jo lavere dødelighet og bedre selvrapportert helse. I helseundersøkelsen 1995 er helseindikatorer koblet til husholdets høyeste utdanning, og de tydelige sammenhengene her er nokså like for kvinner og menn.

Svært mange kvinner er til enhver tid under utdanning. Det er derfor ikke bare interessant hvordan utdanning påvirker senere helse og helseatferd, men også hvordan det å være i utdanningssituasjonen påvirker helsa der og da. Skolen har vært sett som en viktig arena for innlæring av gode helsevaner. Mange forskningsprosjekter har forsøkt å finne fram til de mest effektive helseundervisningsprogrammene, for eksempel rettet mot å redusere bruk av alkohol, tobakk og narkotika. Selv om disse ofte gir kortsiktige effekter, er det få dokumenterte langsiktige effekter (Wilhelmsen og Samdal 1991). Nyere skoleforskning har hentet inspirasjon fra arbeidsmiljøforskningen. De har rettet søkelyset mot kjente trivselsfaktorer som muligheten til å påvirke og være med på avgjørelser, passe høye krav, god støtte fra ledelse og arbeidskolleger og strukturert ledelse. Av disse var det mest sentrale for elevenes trivsel å oppleve innflytelse. Dårlig trivsel blant skoleungdom henger sammen med dårlig helse, og med røyking og drikking (Samdal et al. 1998).

5.2.4 Kvinners lønnsarbeid

Norge ved inngangen til 1970-åra er blitt beskrevet som et «Annerledesland» (Skrede,1998). Kvinnene var i klart mindretall i den norske arbeidsstyrken, og sysselsettingsfrekvensen for kvinner i Norge var betydelig lavere enn i de andre nordiske landene. Årsaken til dette var først og fremst at de gifte kvinnene i Norge skilte seg ut med lavere deltakelse i lønnet arbeid enn både sine nordiske og delvis sine europeiske medsøstre. Bare Irland, Nederland og Italia hadde lavere andel kvinner i lønnet arbeid i 1970.

5.2.4.1 1970-åra: frigjorte hender og kvinnevennlig arbeidsmarked

1970-åra brakte med seg en sterk vekst i de gifte kvinnenes deltakelse i lønnet arbeid. Årsakene må søkes både på etterspørselssiden og på tilbudssiden av arbeidsmarkedet: Den revurderte likestillingspolitikken bidro i første omgang mest med ideologisk legitimering, de praktiske tiltakene og reformene kom seinere. Den økte tilgangen på unge, velutdannede kvinner hadde betydning. Den synliggjorde både den arbeidskraftresurssen som kvinnene representerte, og behovet for en politikk som tilrettela for en kombinasjon av lønnsarbeid og småbarnsomsorg. Men i løpet av dette ti-året var det en markert økning i andelen som deltok i lønnet arbeid innen alle generasjonene av voksne kvinner født etter 1920. Det var også godt voksne kvinner fra kvinnegenerasjonene som var født på 1920 og 1930-tallet. Småbarnsperioden var i stor grad avsluttet i god tid før de fylte 40 år. Disse «frigjorte hendene» passet som hånd i hanske til arbeidsmarkedsendringene på 1970-tallet. De gifte kvinnene var en fleksibel arbeidskraftreserve, blant annet ved at de var innstilt på å arbeide deltid. Dette passet i mange tilfelle svært godt for arbeidsgiveren.

På etterspørselsiden brakte 1970-åra med seg en sterk ekspansjon i de «kvinnevennlige» delene av arbeidsmarkedet, spesielt innen velferdstatsyrkene i helse- og omsorgsektoren, betegnende kalt «den offentlige revolusjonen» (Tarschys 1978). Ved at veksten skjedde desentralisert, på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, bidro den også til å skape lønnsarbeidsplasser for kvinner regionalt, hvor dette tidligere hadde vært mangelvare. Veksten i omsorgsyrkene innebar en delvis profesjonalisering av familiearbeid. De voksne kvinnene med husmorerfaring ble en viktig ressurs i dette arbeidsmarkedet. Det var også vekst i den tjenesteytende delen av den private sektor, med varehandelen som det mest typiske eksempelet.

Det skal ikke være formelle hindringer for at kvinner og menn skal kunne delta på lik linje i de samme jobbene i dagens Norge, og det er langt færre reelle hindringer enn før. Likevel har den kjønnsdelte yrkesstrukturen forandret seg lite. Arbeidstidsundersøkelsen i 1985 ga et klart bilde av et kjønnsdelt arbeidsmarked (Skrede, 1987). Over halvparten av kvinnene arbeidet i yrker hvor de utgjorde mer enn 70 prosent av arbeidstakerne, mens hele 81 prosent arbeidet i yrker hvor kvinnene utgjorde 50 prosent eller mer av arbeidsstyrken. For menn var bildet tilsvarende. 76 prosent av mennene arbeidet i yrker hvor de utgjorde mer enn halvparten av arbeidstakerne. Nyere statistikk viser at det ikke har skjedd vesentlige endringer i kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet i perioden som har gått siden 1985 (Statistisk sentralbyrå 1998). Det er få kvinner i industriarbeideryrker, mens kvinner er i flertall blant funksjonærene, særlig lavere funksjonærer, og i omsorgsyrkene i offentlig sektor. Yrkesgruppen Pleiearbeid omfatter 40 prosent av de sysselsatte kvinnene, og innen pleiearbeid utgjør kvinnene i dag 93 prosent av de sysselsatte. Innen jern og metallvarearbeid utgjør de 3 prosent.

Kvinner og menn er også ulikt fordelt i stillingshierarkiet, til tross for at det har skjedd en viss utjevning. Andelen kvinner med lederstilling er nesten fordoblet fra 1981 til 1995 (fra 6 til 11 prosent), mens økningen blant menn var svakere (fra 25 til 28 prosent). Likevel er det fortsatt slik at selv innenfor tradisjonelle kvinneyrker er andelen mannlige ledere størst (Kjelstad 1998).

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsene 1995, SSb

5.2.4.2 Arbeidsmarkedet: Kvinner befester sin stilling

Arbeidsmarkedet på 1980-tallet var ikke like gjennomgående gunstig som i 1970-åra. Kvinnene styrket likevel sine posisjoner, etter alt å dømme fordi de selv hadde bedret sine kvalifikasjoner gjennom utdanning og yrkeserfaring.

Selv om kvinnesysselsettingen har økt i så godt som alle aldersgrupper, skyldes svært mye av utjevningen mellom kjønnene småbarnsmødrenes inntog på arbeidsmarkedet opp gjennom 1980- og 1990-årene. Utviklingen startet blant mødre til større barn, i første rekke ettbarnsmødrene. Etter hvert ble det også mer og mer vanlig å forbli i yrkeslivet i småbarnsalderen og etter andre eller tredje fødsel. Dette har selvfølgelig sammenheng med en sterk forbedring i permisjonsrettighetene til nybakte foreldre i løpet av disse årene. Nye bestemmelser, som fedrekvoten på fire uker av fødselspermisjonen (1993) og tidskontoordningen som muliggjør en større fleksibilitet i arbeidstid for mødre og fedre (1994), har også bidratt til økt stabilitet i yrkeslivet blant kvinner.

Antallet barnehageplasser økte sterkt gjennom 1980-tallet. Dagens permisjonsrettigheter gjør det nå mulig for mødrene å opprettholde tilknytningen til arbeidslivet i et ganske langt tidsintervall i tilknytning til hver fødsel. Sannsynligvis finner vi her en av forklaringene på at yrkesaktivitet og utdanning i dag har liten betydning for hvor mange barn kvinnene får (Noack og Rønsen, 1994).

5.3 Kvinners arbeidshelse

Arbeidslivet er i stadig endring. På 1990-tallet arbeider bare om lag 5 prosent av oss i primærnæringene og 17,2 prosent i industri og bergverksdrift, olje og gassutvinning til sammen (Statistisk årbok 1998). Av den totale arbeidstokken på om lag 2.1 millioner arbeidstakere i alderen 16 til 67 år arbeider om lag 75 prosent i servicenæringer og i kunnskapsindustri. Det harde fysiske arbeidet er nesten blitt borte fra de typiske mannsyrkene, og flere kvinner enn menn har i dag tungt fysisk arbeid. Mange, både kvinner og menn, har opplevd stress i forbindelse med arbeidet. De som arbeider i service- og kunnskapsindustri er utsatt for andre typer påkjenninger enn arbeidstakere i den tradisjonelle vareproduserende virksomheten. En stor del av arbeidet i servicenæringene kan karakteriseres som «relasjonelt»; det vil si at det innebærer samspill med kunder, klienter, pasienter, brukere eller elever. Et stadig sterkere krav synes å være at arbeidet også skal være emosjonelt. Det betyr at det stilles krav til at arbeidsutøveren skal vise følelsesmessige uttrykk eller undertrykke dem. Samtidig innebærer ikke dette at andre belastninger blir borte. Svært mange kvinner arbeider i service- og omsorgssektoren, hvor det dessuten i tillegg ligger mange nye utfordringer når det gjelder å sikre arbeidsmiljø og arbeidshelse.

Internasjonalt er det klare tendenser til nye former for arbeidsliv og arbeidsorganisering. Det synes å være en trend at bedrifter og arbeidsorganisasjoner slankes, og at oppgaver som tidligere ble utført av ansatte i en organisasjon settes ut til ytre leverandører. Det medfører at flere ansettes i engasjementer fremfor i faste ansettelsesforhold. Også i norsk arbeidsliv kan vi forvente flere sysselsatte med løs arbeidsplasstilknytning. En konsekvens av det er at arbeid blir mer usikkert for mange. Stadig flere vil kunne komme til å arbeide hos andre arbeidsgivere enn sin egen, i private hjem eller på vekslende steder. Hvis dette samtidig kobles til en sterk fokusering på lønnsomhet, kan det bety at ansvaret for arbeidstakers sikkerhet og arbeidsmiljø blir uklart og dårligere ivaretatt; tidspress øker og kontroll over egen arbeidssituasjon reduseres. Trolig vil de gruppene som er mest utsatte i en slik situasjon være de samme som de som er mest utsatte i dagens arbeidsmarked.

Kjemiske helsefarer er fortsatt et problem, særlig i virksomheter der kjemiske produkter brukes i stadig større omfang, uten at bedriften har egen kompetanse om kjemiske stoffer og deres virkning. Det gjelder for eksempel innenfor renhold og i vaskeribedrifter. Nye kjemikalier med hittil ukjente egenskaper, for eksempel med hormonliknende effekter, er et problem man ennå ikke kjenner rekkevidden av. Allergifremkallende kjemikalier er en annen utfordring. Dessuten er nye prosesser og produkter innen bioteknologi et ukjent og uoversiktlig område. Alt dette gir nye utfordringer i forhold til å forstå hva som er helseskadelig og viktig å forebygge i arbeidslivet.

Selv om helse-, miljø- og sikkerhetsforholdene i arbeidslivet stort sett er i ferd med å bli bedre, er det langt igjen til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for alle. De som generelt kommer dårligst ut når det gjelder både arbeidstilbud og arbeidsforhold er ufaglærte, innvandrere, kvinner, helt unge arbeidstakere, og de som kombinerer disse egenskapene. Det er de samme gruppene som i alminnelighet har lavest lønn og det mest belastende arbeidet.

Utviklingstrekkene for arbeidsmiljøet er andre enn de var på begynnelsen av 1990-tallet. Sysselsettingen er høyere, noe som i seg selv trolig har en god helseeffekt: Arbeidsglede, økonomisk selvstendighet og mestringsopplevelse er viktige helseressurser.

Arbeidstakere er stort sett friske, og kun et lite antall sier at helsa ikke er god. I arbeidslivsundersøkelsen fra 1996 svarte 84 prosent at de hadde god helse. Men da det samme utvalget (4415 arbeidstakere) ble spurt om de har noen sykdom eller plage av mer varig karakter, eller noen virkning av skade eller handikap, viste det seg at 30 prosent mente at de hadde det. Av disse mente 22 prosent av de som var i arbeid på intervjutidspunktet at skaden kunne tilbakeføres til arbeidsmiljøet, mens 25 prosent av de som ikke var i arbeid på dette tidspunktet mente det samme. Ganske mange arbeidstakere mener altså at de har skader knyttet til arbeidsmiljøforhold, men at helsa likevel er rimelig god. Det er likevel betydelige forskjeller mellom bransjer for dem som oppgir at helsa er rimelig god. Sykehjem og hjemmehjelptjenesten er eksempler på bransjer med store helsebelastninger.

5.3.1 Arbeidsmiljø

Det er allmenn enighet om at arbeidsmiljøbelastninger påvirker helsetilstanden, men det er mer komplisert å påvise enkle direkte årsakssammenhenger. At kvinner og menn i stor utstrekning arbeider i ulike yrker og ulike sektorer av arbeidslivet, betyr også at de er omgitt av og utsatt for svært ulike belastninger i arbeidsmiljøet. Svar på spørsmålene om hvem som har de største belastningene av kvinner og menn, er helt avhengige av hvilke forhold som måles. De enkle indikatorene fra levekårsundersøkelsene fanger opp en del av forskjellene i arbeidsmiljø som knytter seg til disse ulikhetene i yrkesstruktur.

En litteraturgjennomgang, (Dahl-Jørgensen, Skogstad og Sørensen,1998) viser at faktorer i arbeidsmiljø som virker inn på de ansattes helse er knyttet til det fysiske, det organisatoriske og det sosiale arbeidsmiljøet. Mens forhold i det fysiske arbeidsmiljøet synes å lede til en type skade og symptomer som gir belastningsplager, er det først og fremst forhold i det organisatoriske arbeidsmiljøet som ligger bak psykosomatiske helseplager og det sosiale arbeidsmiljøet som preger de psykiske helseutslagene. Kjønnsforskjeller i arbeidsmiljø er blant annet beskrevet i arbeidslivsundersøkelsene fra 1989 og 1993, og i Levekårsundersøkelsen i 1996 som hadde arbeidsmiljø som hovedtema. I arbeidsmiljøstudier av denne typen er det gjort forsøk på å kartlegge og utvikle kunnskap på de tre nivåene, fysisk-, organisatorisk- og psykososialt arbeidsmiljø.

Fysisk arbeidsmiljø

Arbeidsmiljøplager som forurensing, klimatiske plager og risikofylt arbeidsmiljø synes fortsatt i større grad å være et mannsproblem enn et kvinneproblem, men forskjellene mellom kjønnene er blitt mindre over tid.

Kvinner er for eksempel mer utsatt for sterke vaskemidler, tørr luft, problemer i forbindelse med ukomfortable arbeidsstillinger og løft, monotone bevegelser og mye stående og gående arbeid, mens menn er mer utsatt for kulde og trekk, metallstøv, støy, vibrasjoner og ekstra tunge løft.

Det har vært en klar reduksjon i andelen menn som har henholdsvis klimatiske arbeidsmiljø-problemer, forurensningsplager og risikofylt arbeidsmiljø. For kvinnenes del er det ikke så tydelige endringer. Andelen som har klimatiske arbeidsmiljøproblem har gått ned over tid, mens andelen kvinner med forurensningsplager i arbeidet har økt. Det er også tendenser til at arbeidsmiljøet for kvinner blir stadig mer risikofylt.

En stor andel av de sysselsatte har ergonomiske belastninger, og andelen syntes å øke i perioden fra 1980 til 1995. Det var en markert tendens til større forskjeller mellom kjønnene, særlig for de yngre middelaldrende kvinnene. De mest utbredte ergonomiske belastningene for kvinner er at de må stå og gå mye når de jobber (seks av ti) og at mange arbeider med gjentatte og ensidige bevegelser (fire av ti). Flere kvinner arbeider i belastende arbeidsstillinger. I tillegg kommer at andelen sysselsatte kvinner har økt betydelig i den samme perioden. Konklusjonen blir dermed at det ser ut til å være er en stor økning i andelen kvinner med fysiske arbeidsmiljøplager sammenliknet med 1980.

Organisatorisk arbeidsmiljø

I følge Levekårsundersøkelsen er enkelte sider ved det organisatoriske arbeidsmiljøet dårligere for kvinner enn for menn. Kvinner har mindre variert arbeid, og de kan sjeldnere enn menn planlegge hvordan arbeidet skal legges opp. Men det ser ut til at forskjellene mellom kvinners og menns arbeidsmiljø på disse områdene er blitt mindre over tid. Undersøkelsen finner en markert nedgang i andelen sysselsatte kvinner som har disse problemene. Unntaket her er de alle yngste arbeidstakerne. Det har også stort sett vært tilsvarende nedgang for menn, men mindre markert enn for kvinnenes vedkommende.

Andelen som i liten grad bestemmer over eget arbeidstempo har holdt seg på relativt stabilt nivå over tid for sysselsatte kvinner og menn under ett. En høyere andel kvinner enn menn bestemmer i liten grad over eget arbeidstempo, mens andelen med oppjaget arbeidstempo mer enn halvparten av arbeidsdagen, samlet sett er noe høyere for menn enn for kvinner. Andelen kvinner med oppjaget arbeidstempo har økt, mens tendensen for mennenes vedkommende stort sett går i motsatt retning.

Data fra levekårsundersøkelsene tyder ikke på at det har vært stor økning i andelen som opplever stort arbeidspress eller stress i arbeidet i perioden fra 1980 til midten av 1990-tallet. Andelen som opplever at det er mye å gjøre på jobben har økt i 1990-årene. Fra 1989 til 1996 økte andelen som “mesteparten av tiden har så stor arbeidsmengde at de ikke har tid til å snakke om eller tenke på annet enn arbeidet» fra 35 til 44 prosent for ansatte kvinner, og fra 29 til 43 prosent for ansatte menn.

Psykososialt arbeidsmiljø

Et arbeid er et komplekst samspill mellom mange faktorer som arbeidsoppgaver, ansvarsområder, roller, samspillsrelasjoner, belønningssystemer og jobbønsker (Dahl-Jørgensen, Skogstad og Sørensen, 1998). I utredningen «Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle» (NOU 1992:20) legges det stor vekt på å forebygge belastninger knyttet til mellommenneskelig samspill. Men ofte er arbeidsmiljøforskningen innrettet mot arbeidsbetingelser knyttet til materielle forhold som maskiner, verktøy, utstyr osv. Mindre vekt er lagt på betydningen av de sosiale systemene, og det er et klart behov for å fokusere sterkere på mellommenneskelige samspill når arbeidsmiljøet skal ivaretas og utvikles. Det er dokumentert omfattende arbeidsmiljøproblemer knyttet til kommunikasjons- og samarbeidsproblemer, konflikter og mobbing.

Sosiale sider ved arbeidsmiljøet kan ikke ivaretas kun ved tilrettelegging og jobbutforming. Det krever også dessuten at fokus settes på aktørene: det vil si ledere, medarbeidere, og i noen sammenhenger kunder og klienter, og de betingelsene som påvirker deres holdninger og atferd.

En kartlegging av arbeidsmiljø ved arbeidsplasser i en bydel i Oslo (Sørensen 1997), viste sammenhenger mellom ulike arbeidsmiljøforhold og helse. Den slo fast at det var klare sammenhenger mellom fysiske arbeidsmiljøproblemer og helse. Høyt tempo og store mestringskrav påvirker helsen, særlig en stramt oppgavestyrt tid. Også usikkerhet om faglig utførelse og følelse av utilstrekkelighet var klare helsefaktorer. Et tredje forhold som påvirket helsen i betydelig grad var ekskludering og fremmedfølelse. Den enkeltfaktoren som virket sterkest her var kritikk og trakassering i form av å føle seg ille til mote eller nedfor på grunn av fordommer, kritikk vanskeligheter, å ikke bli tatt på alvor og plaging/mobbing.

Skogstad (1997) gjennomførte en studie av pleie og omsorgspersonell i Bergensregionen, og fant at rollestress (konflikter mellom roller og rolleusikkerhet), autonomi (egenkontroll og medbestemmelse) og fysiske og ergonomiske belastninger viste systematiske sammenhenger med jobbtrivsel, mens tidspress hadde størst innflytelse på utbrenthet.

I Skogstads studie ble det også påvist systematiske sammenhenger mellom arbeidsmiljø og sosiale faktorer og muskel-skjelettplager. De som opplevde tidspress og fysisk/ergonomiske belastninger rapporterte også om mer muskel-skjelettplager.

Studier som forutsetter at kvinner og menn med samme stilling, yrkestittel og inntekt har tilnærmet like arbeidsforhold, har flere svakheter. De forutsetter at rolleforventningene i forhold til menn og kvinner er like, og både biologiske forskjeller og forskjeller i arbeidsforpliktelser i hjem og familie. Arbeidsplassen vurderes som et lukket system. Vi vet for lite om sammenhengene mellom kombinasjonene yrkesaktivitet og hjemmearbeid, og om hvordan kvinner beveger seg mellom disse arenaene. Dermed vet vi også lite om hvordan dette virker på sykefraværet. Det vi kan si er at stadig flere kvinner er utsatt for arbeidsmiljøbelastninger.

5.3.2 Registrering og overvåkning av arbeidsrelatert sykdom og yrkesskader.

I debatten om arbeid og helse snakker man om arbeidsrelaterte plager, arbeidsrelatert sykdom og yrkesskade. Kvinner rammes oftere av arbeidssykdommer, mens menn dominerer i antall og andel ved arbeidsulykker.

I 1997 ble det meldt ca. 3  500 tilfeller av yrkessykdom og 34   000 tilfeller av yrkesskade til Arbeidstilsynet. Dette er mye mindre enn det som meldes i våre naboland. Nordiske tall tyder på at underrapporteringen i Norge er større enn i Sverige, Danmark og Finland. Dagens meldesystem fanger til en viss grad opp sykdommer som kan utløse økonomisk kompensasjon, men i liten grad sykdommer som ikke gjør det. Liknende erfaringer har man i flere andre land. I Norge gir ikke belastningsplager rett til yrkesskadeerstatning, og de blir derfor i liten grad meldt til tross for at Arbeidstilsynet oppfordrer til det.

Den offentlige statistikken fanger bare opp en liten del av all arbeidsbetinget sykdom. For eksempel anslår bedriftshelsetjenesten i flyselskapet SAS på bakgrunn av egne registreringer at bare 3–4 prosent av det som skulle vært meldt til arbeidstilsynet blir meldt. Det er i særlig grad sykdommene som ikke godkjennes i henhold til lov og forskrift, som muskel-skjelettplager, stress og utbrenthetssyndromer, som blir underrapportert. (Lie, 1998).

Sykefraværstall kan tyde på at kvinner er mer sykelige enn menn. Kvinner i yrker med lav status har høyest sykefravær (Mastekåsa 1990) og kjønnsforskjellene ser ut til å være økende (Pedersen 1996). Sykefravær blant ansatte i pleie- og omsorgssektoren er mer utbredt enn i arbeidslivet for øvrig. Hva med menn som arbeider i tradisjonelle kvinneyrker sammenliknet med kvinner i samme yrke? Moland (1997) finner i en utvalgsundersøkelse at mannlige ansatte i pleie og omsorgssektor har nesten like høyt sykefravær som kvinner. En svensk undersøkelse viser også at menn som arbeider i hjemmetjenesten har et vesentlig høyere sykefravær enn kvinner. (Forsberg m.fl.,1995). Det peker på at det er forhold ved typisk kvinnearbeid som inneholder særlige belastninger. I kapittel 11 er en mer omfattende redegjørelse og drøfting av sykefravær blant kvinner.

Kanskje virker belastninger i arbeidsmiljøet ulikt for kvinner og menn. Kanskje ivaretar ikke tiltak som settes i verk for å forebygge arbeidsrelatert sykdom slike hensyn godt nok. Kvinner og menn møter arbeidsutfordringer og belastninger med ulike biologiske og fysiologiske forutsetninger, de har ulike arbeidstilknytninger og for en stor del har de arbeidsplasser hvor krav og forventninger er forskjellige. Statistikk, registrering av arbeidshelse og tiltak som skal sikre trygge arbeidsplasser bygger på en forståelse av risiko som antakelig ikke er godt nok tilpasset de faktiske utfordringene mange kvinner står overfor i sitt arbeid.

«Att vara kvinna er ingen sjukdom. Det bara verkar så, eftersom alle normalvärden baseras på män.» (Puranen, 1994). Selv om legen konstaterer at en ikke er syk, kan en likevel oppleve seg som langtfra frisk. Mange har vondt, sover dårlig og har problemer med å klare jobben til tross for at nettet av medisinske prøver ikke har fanget inn hva som er galt. Kan det bety at kvinners sykelighet og arbeidshelse også måles etter en standard som ikke fanger opp hva helseproblemet er?

5.3.3 Anatomiske og fysiologiske kjønnsforskjeller i forhold til arbeidsmiljøbelastninger

Når det trekkes slutninger på bakgrunn av statistikk og registerdata for sykefravær og arbeidshelse, tegnes gjerne et bilde som ikke tar hensyn til at kvinners og menns biologi og fysiologi er forskjellig. Det er viktig at standarder og kunnskapsutvikling ikke bygger på en forståelse av kvinners og menns biologiske egenskaper som bedre eller verre, eller gjør det ene kjønns egenskaper til norm.

Fokus må settes på samspillet mellom arbeidssituasjon og arbeidsvilkår, og hvordan slike forhold får ulike konsekvenser for kvinner og menn, også fordi deres sårbarhet og beskyttelse mot miljøbelastninger er forskjellig. Hvis arbeidsliv og arbeidsmedisin ikke tar høyde for slike forskjeller, vil mange kvinners beskyttelse mot en del arbeidsbelastninger være relativt lavere enn menns. Vi skal gi noen aktuelle eksempler, blant annet hentet fra Fordberg m.fl. 1995.

Anatomiske forskjeller

Fra sykefraværstatistikken vet vi at muskel-skjelettplager er den største diagnosegruppen, og at kvinner har flere sykdommer enn menn i nakke, overarmer og skuldre. Mange har ment at dette henger sammen med at kvinner har svakere muskulatur enn menn. Ifølge samme statistikk har menn flere arbeidsskader enn kvinner i korsryggen, men ingen hevder at menn har en svakere korsryggmuskulatur enn kvinner.

Generelt er kvinner er kortere enn menn. Kvinner har andre proporsjoner; kortere fingre, bredere hofter og kortere ben. Skjelettet er ikke likt oppbygd, og gjennomsnittlig muskelstyrke er også forskjellig. Kvinner oppnår 60 til 70 prosent av menns styrke fordi muskelfibrene er skjørere og kortere. Armstyrken hos kvinner er omtrent 50 prosent av menns armstyrke. Hva vil dette bety i et arbeidsliv som har vært og fortsatt er mer tilpasset menns anatomi og fysiologi?

Dersom en kvinne i normal høyde arbeider i en arbeidshøyde som er tilpasset en normalt lang mann, må hun heve armen mer enn en mann må gjøre. Dersom man tvang menn til å arbeide med utstyr som var tilpasset personer med en kroppslengde på 215   cm ville de også få verk i nakke og skuldre. Hjelpepleiere løper 2.5 ganger så høy risiko for å få muskelstrekk i ryggen sammenlignet med ansatte i de fleste andre yrker. Å løfte et menneske innebærer en større anstrengelse enn å løfte en pakke, selv om vekten skulle være den samme. Det er vanskeligere å løfte et menneske på en ergonomisk riktig måte. I yrker hvor kvinner løfter mennesker kreves det dessuten at det tas spesielle hensyn og at det vises omsorg.

Fysiologiske forskjeller

Opptak av løsemidler i blod kan variere mellom kvinner og menn. Kvinners lungekapasitet er mindre, og huden er tynnere og lettere gjennomtrengelig for stoff de får hudkontakt med. Mengden av kjemiske stoffer i blodet påvirkes av at slike stoffer kan omfordeles i underhudsfettet, som kvinner har større mengde av enn menn. Det innebærer at blodkonsentrasjonen av et løsningsmiddel som trikloretylen blir lavere hos kvinner enn hos menn umiddelbart etter eksponering, mens det er høyere enn hos menn 16 timer senere. Da er løsemiddelet som ble lagret i fettet blitt tatt opp i blodet: opptak av løsemidler er forskjellig avhengig av forskjeller i kroppsbygning og vevets fordeling og egenskaper. Kvinner er også mer følsomme for uorganisk bly og kadmium.

Selvfølgelig er kjønnshormoner ulike hos kvinner og menn. Det finnes ikke påviste forskjeller i kvinners og menns hormonsvar på stress, men hva som oppleves som stress kan kanskje være forskjellig for kvinner og menn. En undersøkelse av kvinnelige og mannlige funksjonærer i Volvo (Frankenhauser 1993) viste at særlig kvinnelige sjefsfunksjonærer hadde høye konsentrasjoner av noradrenalin på jobb. Og konsentrasjonen steg hos kvinnene ved arbeidsdagens slutt når de skyndte seg hjem. For mannlige funksjonærer sank konsentrasjonen ved arbeidsdagens slutt.

Cortisol bestemmer våkenhetsgraden gjennom døgnet, men er også en markør for stress. Cortisol er målt i blodet hos ulike yrkesgrupper (Härenstam, 1989). I forbindelse med prøvetegning ble noen forsøkspersoner som hadde høye cortisolkonsentrasjoner i blodet om morgenen bedt om å skrive ned hva de følte: Kvinnene beskrev tristhet, mennene sinne. Det viser seg at objektive mål i gram/liter eller i en annen måleenhet kan oppleves nokså ulikt hos kvinner og menn. Her kommer trolig sosialisering og kulturelle mønster inn og farger tolkningen av kroppens reaksjoner.

Forskjeller i hjemmeoppgaver samspiller med arbeidsbelastninger

Noen mennesker har mer eller mindre anlegg for tørr hud; de kan utvikle astma i barneårene og får matallergier og andre allergier som for eksempel høysnue. En slik egenskap kalles atopi. Den går i arv og er like vanlig hos begge kjønn. Mellom ti og femten prosent av alle mennesker har disse egenskapene. Men håndeksem som følge av kontakt med vann er vanligere hos kvinner enn hos menn, og menn som kommer i kontakt med vann i arbeidslivet klarer seg som regel bedre enn kvinner. En vanlig oppfatning har vært at slik eksem leger seg selv. Den skal ikke være begrunnelse for omplassering eller omskolering i samme grad som ved allergisk kontakteksem, som kommer av eksposisjon for kjemiske stoffer. Men undersøkelser har vist at det er det å bli utsatt for vått arbeid både hjemme og i yrkesarbeidet som gir håndeksem. Menn med atopi og vått yrkesarbeid klarer seg som regel bedre, fordi de ikke vasker opp, vasker klær og har ansvar for småbarnstell hjemme. De er ikke i kontakt med vann i like mange timer som kvinner.

5.3.4 Fokus på pleie- og omsorgssektor

Vi har sett at kvinner har høyere sykefravær enn menn og at det er flere kvinner enn menn som utfører tungt fysisk arbeid. Vi har sett at arbeidsmiljøforhold og belastninger kan virke ulikt for kvinner og menn, og at belastningsskader og plager, som er en hyppig registrert årsak til sykefravær hos kvinner, bare i liten grad registreres av Arbeidstilsynet.

Oppgaver i pleie- og omsorgstjenesten betyr ofte tungt fysisk arbeid. I 1966 ble det utført nesten 11   000 lønnede årsverk i eldreomsorgen. Store deler av det vi i dag kaller eldreomsorg ble ivaretatt innefor familien. I 1995 finner vi snaut 70   000 årsverk i denne sektoren. Fortsatt er det i hovedsak kvinner som arbeider i eldreomsorgen; noe som gjør dette til en av de viktigste arbeidsarenaer for kvinner. Pleie- og omsorgssektoren har en stor majoritet kvinnelige ansatte, selv om toppstillingene fortsatt bekles av menn.

For å gi et bilde av kvinners arbeidsmiljø og arbeidshelse generelt vil pleie- og omsorgssektoren være et kjerneområde. Historien om pleie- og omsorgssektorens vekst og utvikling er moderne kvinnehistorie. Det er historien om en utvikling fra kvinnens ulønnede arbeid i familien til arbeidskontrakt og omsorgsgjerning overfor mennesker de har profesjonelle bånd til. Men fortsatt er arbeidet med mennesker rammet inn av kulturens forventninger til kvinners atferd.

Mange av de arbeidsmiljøutfordringene som kvinner møter i pleie- og omsorgssektoren er relevante for serviceorienterte arbeidsplasser, og illustrerer i større eller mindre grad arbeidsmiljøproblemer som mange kvinner møter også om de arbeider innefor andre serviceyrker eller i industrien.

Miljøbetingelsene i pleie- og omsorgssektor innebærer omfattende så vel fysiske som mentale krav for yrkesutøverne. Selv om det eksisterer individuelle toleransegrenser og sårbarhetsnivåer, viser både nordiske og internasjonale studier at eksponering over tid øker sannsynligheten for muskel-skjelett plager. Det samme gjelder for psykosomatiske og psykiske symptomer og plager. Store belastninger knyttet til tidspress er dokumentert i denne sektoren (Skogstad1997).

Mange studier viser at et av de største belastningsmomentene ligger i opplevelsen av å ikke ha anledning til å ivareta behovene til beboere, klienter og brukere eller pasienter på en god måte. Her finner vi også mye av grobunnen for vanskelige samarbeidsforhold og slitsomme konflikter.

Dette er en sektor med mange kvinner som har lite formell makt og hvor omsorgsverdier i kvinnekulturen ikke blir realisert gjennom det formelle systemet og struktureringen av arbeidsmiljøet, men snarere i konkurranse med eller på tross av det. Et viktig skritt i retning av å utbedre arbeidsmiljøet i pleie- og omsorgssektor ville innebære vektlegging av de ansattes omsorgsverdier, heller enn å utvikle teknisk–administrative styringssystemer.

Samfunnet stiller bestemte forventninger til at omsorgsarbeid er noe kvinner «kan». Samtidig er kravene til omsorgens kvalitet ikke definerte, slik at disse kravene kan fremstå som grenseløse, bare definert av det som oppfattes som «godt nok» av den individuelle mottaker av omsorgstjenestene (Svendsen, 1991). Mange kvinner knytter i stor grad sin identitet og sine ambisjoner til det å kunne gi omsorg. Dette skaper særegne opplevelser av hva arbeidet egentlig krever, og gjør at vi må anta at kvinner og menn vil løse omsorgsoppgaver med noe ulike forventninger til seg selv. Grensesetting kan lett bli en stor utfordring når det å yte omsorg tillegges så stor verdi. Dette er drøftet nærmere i kapittel 6.

Omsorgsarbeid representerer et arbeid uten grenser. Det peker på behovet for å utvikle organisasjonsstrukturer som ivaretar grensesettingsfunksjoner, for eksempel gjennom mulighet til samarbeid, variasjon og læringsmuligheter.

Omsorgsarbeidets status.

Arbeid verdsettes ulikt i vårt samfunn. Belønninger som lønn, anseelse, utviklingsmuligheter og innflytelse er lavere for omsorgsarbeid enn for ulike typer teknisk arbeid. Arbeidsoppgaver som husarbeid, rengjøring, stell og pleie av syke og gamle, forbindes med det arbeidet som kvinner tradisjonelt har utført ulønnet i samfunnet vårt.

Verdsetting av arbeid kan forklares gjennom hvilke kvalifikasjoner som kreves for å utføre arbeidet. Forståelsen av hva som er kvalifikasjoner kan knyttes til innholdet i arbeidet og ikke bare til utdanning og arbeidsmarked. Man kan skille mellom synlige og usynlige kvalifikasjoner (Lie & Rasmussen 1983). Kvalifikasjoner som skal til for å utføre omsorgsarbeid kan forstås som usynlige kvalifikasjoner fordi de oppfattes som kvinnelige egenskaper, og ikke yrkeskvalifikasjoner som skal læres og belønnes. I denne sektoren er det først og fremst kunnskaper knyttet til medisin og behandling som regnes som kvalifikasjoner, mens den praktiske omsorgskunnskapen ikke har slik status, og er mindre synlig. Den teoretiske kunnskapen er nærmere knyttet til det mannlige og er godt synlig, den praktiske kunnskapen knyttes til det kvinnelige og gjøres mindre synlig. Det kvinnelige blir dermed underordnet det mannlige.

5.3.5 Helse- miljø og sikkerhetsarbeid – og relevans for pleie og omsorgssektor

På arbeidsplasser hvor det jevnlig arbeider minst 50 arbeidstakere skal det være arbeidsmiljøutvalg, og i all virksomhet som dekkes av arbeidsmiljøloven skal det velges verneombud. Det betyr at alle norske kommuner skal ha arbeidsmiljøutvalg og verneombud (Arbeidsmiljøloven §23 og §25). Verneombud velges av de ansatte, og ombudet har i følge lov og avtaleverket betydelige sanksjonsmuligheter. Antakelig er det store variasjoner i ombudets faktiske funksjon og innflytelse.

Fra 1. januar 1992 er alle norske kommuner pålagt å innføre et system for internkontroll. Internkontroll for helse-miljø og sikkerhet er blant annet regulert av arbeidsmiljøloven, sivilforsvarsloven, forurensningsloven, lov om brannfarlige varer samt væsker og gass under trykk, lov om eksplosive varer, brannvernloven og lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Denne listen viser at det er lagt stor vekt på teknisk sikkerhet. Arbeidsmiljøloven og øvrige lover og forskrifter som er knyttet opp til arbeidet med internkontroll, bærer preg av at HMS er utviklet for å imøtekomme behovet på store arbeidsplasser i privat sektor; først og fremst innen industri, transport, bygg og anlegg.

Eksisterende lover og regler bygger ikke i tilstrekkelig grad på forståelse av de største helse- og miljøbelastningene i typiske kvinneyrker. Det formelle helse- miljø og sikkerhetsarbeidet er mest relevant for teknisk sektor dernest for merkantil og kontor, så for institusjonsbasert pleie- og omsorg. Det er minst relevant for hjemmebasert pleie- og omsorg (Moland 1997).

Kjennskap til og bruk av HMS varierer med arbeidsfelt. HMS er størst i teknisk sektor, og minsker jo mer arbeidet har med mellommenneskelige forhold å gjøre, og jo mer dette foregår på brukernes premisser. Dette skyldes dels trekk ved arbeidets organisering, men også at HMS-forskriftene i svært stor grad har industriarbeidsplasser som modell. Derfor er det ikke overraskende hvis vernetjenesten og HMS-arbeidet har begrenset interesse blant hjemmehjelpere og pleie- og omsorgspersonale (op.cit). Problemstillinger knyttet til for eksempel kvaliteten på tjenester til syke og funksjonshemmede, eller ansatte som utsettes for fysisk aggresjon eller utskjelling fra tjenestemottaker, vil være perifere problemstillinger sett fra en industriarbeidsplass.

For ansatte i pleie- og omsorgstjenester, og særlig den hjemmebaserte omsorgen, er dette belastninger som forekommer i stort og økende omfang.

Verneombudets betydning vurderes som lav, hvilket bekreftes av at de ansatte ikke benytter verneombud når det oppstår vanskelige situasjoner knyttet til arbeidsmiljøet.

Moland påpeker at det ikke er noen sammenheng mellom på den ene siden viktige miljøindikatorer som fysisk aggresjon, beskyldninger, tidspress og følelsen av utilstrekkelighet, og på den andre siden den formaliserte innsatsen for arbeidsmiljøet. Han konkluderer med at arbeidet med å innføre og praktisere internkontroll er kommet kort, og der dette er gjort, har det liten effekt for ansatte i pleie- og omsorgsyrkene. Behovet for HMS-tiltak i sektoren og andre «myke» yrker er stort. Samtidig er relevansen ved dagens formelle HMS verktøy liten og implementeringen vanskelig av organisasjonsmessige grunner. Utfordringen med å utvikle kollektive tiltak er større når ledere og ansatte er spredt, slik tilfelle er innen åpen omsorg.

Overvåkning av arbeidshelse

Pleie- og omsorgssektor hører ikke med til de virksomheter som er pålagt å ha bedriftshelsetjeneste i henhold til Bransjeforskriften. For denne sektoren vil ivaretakelse av behov for bedriftshelsetjenester være et vurderingsspørsmål, jfr. Arbeidsmiljøloven § 30.1. Svært få kommuner har tilbud om bedriftshelsetjeneste for pleie- og omsorgspersonell. Det er grunn til å vurdere om ikke denne sektoren særlig bør ha tilpasset bedriftshelsetjeneste.

5.3.6 Behov for tiltak

Forskning

Det bør utvikles nye rammer for organisasjonsutforming i pleie- og omsorgssektoren som kan åpne for læring og utvikling i jobben, og skape større fellesskap og klarere fokus i organisasjonen. Det er utviklet noen modeller som fungerer bra; for eksempel integrerte kjeder av pleie- og omsorgstjenester.

Det mangler forskning som kan forklare sammenhenger mellom organisatoriske, psykologiske og sosiale forhold som påvirker helse. Forskning på arbeidsmiljø og arbeidshelse til ansatte i renhold og matlaging er så godt som fraværende innefor denne sektoren. På samme måte som vi vet lite om samspillet mellom lønnsarbeid og hjemmearbeid, vet vi lite om forholdet mellom ulike arbeidsmiljøfaktorer så som mangel på innflytelse og valg av fravær som mestringsstrategi innenfor denne sektoren.

Det er behov for forskning som kan gi bedre helsekunnskap og mestringsforståelse gjennom en tydelig fokusering på betydningen av kjønnsperspektiv i arbeidsmiljøet. Kjønnsperspektiv er en viktig innfallsvinkel til forståelse også der hvor flertallet av ansatte er kvinner.

Organisatoriske tiltak

Det er behov for å styrke helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet innen denne sektoren. Tiltak må bygge på kunnskap om de spesielle krav som stilles til de ansatte. I utforming og iverksetting av tiltak må kjønnsperspektiv inngå i konsekvensutredninger og evaluering og tas hensyn til i utforming av arbeidsmiljø.

Forsøk

Flere prosjekter og tiltak som er gjennomført de senere år, har hatt som målsetning å motvirke uførhet og å få langtidssykemeldte tilbake til arbeid igjen. Noen av disse har vært spesielt rettet mot ansatte innenfor helse- pleie- og omsorgssektoren. Dette er prosjekter som gjerne har lagt vekt på ulike sider ved arbeidsmiljø og mestring. Eksempler på dette er:

Organisasjonsstruktur Bella-prosjektet ble gjennomført i Hordalandkommunen Meland og i to bydeler i Bergen. Her ble det lagt vekt på kompetansebygging i kombinasjon med organisasjonsutvikling, spesielt ledelse og kommunikasjonslinjer. Dette prosjektet har pekt på at elementer ved organiseringen av arbeidet kan være viktige faktorer for mulighetene til å forebygge belastningsplager og tilrettelegge for gjenopptakelse av arbeid etter en sykemeldingsperiode.

Kompetanseheving . Erfaringene – blant annet fra Bella-prosjektet, viser at kompetansebygging kan gi gode resultater for ansatte i pleie- og omsorgssektoren. Kompetanseheving kan inneholde flere ulike kompetanseelementer; som fag- og oppgavespesifikk kompetanse, samarbeids- og individuell mestringskompetanse, samt f.eks. kunnskap om ergonomi. I Trygd- og rehabiliteringsprogrammet (1992 –1997) ble det gjennomført flere prosjekter som har lagt vekt på kompetansestyrking – bl.a. Dialog og deltakelse, RAB- og Smerteskole i helselagsregi.

Bedriftshelsetjeneste. En modell for rehabiliteringsarbeid i bedriftene (RAB-prosjektet) har lagt vekt på parallelt og integrert opplæring i bedriftshelsetjenesten og blant ansatte med belastningsplager. Det ble arbeidet for å endre bedriftshelsepersonellets og de muskelsmerterammedes forståelse av situasjonen fra et mer medisinsk perspektiv til et læringsperspektiv. Det synes å være oppnådd gode resultater både når det gjaldt reduksjon i sykefravær, samarbeidsformer og mer effektive attføringsprosesser. Telemark fylkeskommune har integrert bedriftshelsetjenesten i en helse-miljø og sikkerhetsseksjon som er en del av rådmannens stab. Flere erfaringer tyder på at en velfungerende bedriftshelsetjeneste kan spille en svært viktig rolle for utviklingsarbeid når det gjelder tiltak for å redusere eller leve med og mestre arbeidsbelastninger. Den burde også være en viktig aktør innenfor disse sektorene.

Arbeidstidsordninger. Flere steder i landet er modeller med bevegelig arbeidstid prøvd ut. I noen slike får de ansatte selv bestemme hvilke vakter de vil ha, og har en “tidsbank» for innskudd og uttak av tid.

Jobbrotasjon. Forsøk med jobbrotasjon er også forsøkt for dem som har belastende stillinger i pleie- og omsorgssektor – på tvers av sykehjem og hjemmebaserte tjenester. Modellen gir mer varierte oppgaver og har ført til lavere sykefravær. Tilsvarende modeller er også prøvd ut andre steder i landet .

Trening. Flere såkalte Frisklivsprosjekter har satt fokus på fysisk aktivitet. For eksempel, finnes det ett i Stange kommune i Hedmark som lar de ansatte i kommunen få trimme i arbeidstiden. Her har de også satt igang gruppetrening og individuell trening på bakgrunn av vurdering av folks behov.

Både forskning og intervensjonsprosjekter har pekt på at det er sammenheng mellom kompetansebygging, organisasjonsutvikling og opplevd arbeidslivskvalitet, som igjen påvirker helse og sykefravær.

For å oppnå gode resultater når det gjelder bedring av arbeidshelse i pleie og omsorgssektor er det behov for modeller for forebygging og rehabilitering av belastningslidelser som integrerer flere av disse elementene.

Foruten at kvinner som arbeider innenfor helse- pleie og omsorgssektor er utsatt for belastninger og av den grunn bør prioriteres når det gjelder forebyggende arbeid og utvikling av gode rehabiliteringstiltak, kan dette også være en nøkkelgruppe når det gjelder å spre kunnskap om folkehelse.

5.4 Kvinners deltakelse – sunn eller farlig?

Retten til utdanning og arbeid har vært viktige krav for kvinnebevegelsen, sammen med krav om at menn, eller samfunnet, måtte ta en større del av kvinners tradisjonelle oppgaver. Kvinners økte deltakelse i utdanning og arbeid er blant de største endringene i kvinners levekår i vår tid. Tidligere i århundret reiste særlig menn spørsmål om hvorvidt det kunne være sunt for kvinner å arbeide utenfor hjemmet. Med et ganske annet utgangspunkt er det i dag kanskje en del kvinner som selv lurer på om sluttresultatet, både utdanning, arbeid og omsorgsoppgaver, kan være sunt. Jon Ivar Elstad (1995 og 1996) har sett på sammenhenger mellom på den ene siden tre helt sentrale roller kvinner har; som ektefelle, mor og arbeidstaker, og på den andre siden helseindikatorene varig sykdom, varig sykdom som virker hemmende i dagliglivet og rapportering av psykisk besvær.

Den helt generelle konklusjonen på denne forskningen er at jo mer kvinner deltar på flere områder, jo friskere er de. Gifte kvinner er friskere enn ugifte, som igjen er friskere enn før de giftet seg. Kvinner med barn er friskere enn kvinner uten barn, og de er også friskere jo flere barn de har. Heltidsarbeidende er friskere enn deltidsarbeidende, som igjen er friskere enn kvinner uten lønnsarbeid. Gifte kvinner med barn og fulltidsjobb har altså minst helseplager.

To nyanserende kommentarer må knyttes til denne konklusjonen. For det første er dette tendenser som bygger på store tallmaterialer. Det betyr at det for svært mange kvinner stort sett er gunstig for helsa å delta på mange områder. Samtidig vet vi at visse arbeidsplasser og –miljøer, visse familiesituasjoner og omsorgsoppgaver, og visse kombinasjoner av roller blir helsebelastende for en del kvinner. Dette skal vi gå nærmere inn på i avsnitt 6.2.

For det andre legger Elstad selv vekt på at disse sammenhengene trolig skyldes både at deltakelse har en gunstig virkning på helsa (årsakssammenheng), og at det skjer en utvelging av de friskeste (seleksjon), at det er de som faktisk greier å delta. Ekteskapet gir for de fleste kvinner helsegevinster gjennom sosial støtte, bedre økonomi og nære relasjoner, men samtidig kan store helseproblemer redusere mulighetene for å finne en livsledsager, og det er slik at ekteskapet for noen kvinner er den mest helseskadelige arenaen i livet deres (ref. 6.5.3 om samlivvold). Tilsvarende gjelder det for arbeidslivet: De fleste kvinner får helsegevinster i form av større økonomisk trygghet, selvstendighet og selvtillit, sosial omgang og støtte. For en del andre kvinner er arbeidsplassen en helsebelastning, og for noen direkte skadelig (ref. 5.4 om arbeidshelse). Samtidig er det opplagt at varige helseproblemer minsker mulighetene til å delta i arbeidslivet.

Endelig er det viktig å ha med at verken årsakssammenhengene eller utvelgingsmekanismene foregår i et vakum – de avhenger av det omkringliggende samfunnet; synet på hva som er kvinners viktige oppgaver, miljø og lønn på kvinnearbeidsplassene, velferdsordninger og arbeidsmarked.

Skal kvinner kunne delta på arbeidsmarkedet, må det finnes en velferdsstat som tar seg av visse oppgaver. Det må finnes institusjonelle ordninger som med en viss grad av sikkerhet påtar seg å passe barna. Sannsynligvis må disse ordningene også inneholde et minimumselement av omsorg og pedagogiske utfordringer. Videre må kvinnene ha muligheter til å få avlastning i pass og stell av eventuelle syke eller svake eldre slektninger, i form av aldershjem, sykehjem og hjemmehjelpsordninger. Kvinner må også kunne føde barn og være borte fra arbeidslivet en viss tid, uten at det innebærer at de mister kontakten med arbeidslivet for en lengre periode eller for godt.

En sammenliknende nordisk studie dokumenterer disse sammenhengene godt (Rønsen 1997). I nordisk perspektiv er Norge noe av en “sinke» når vi måler kvinners yrkesdeltakelse. Dette skyldes en kombinasjon av sein barnehageutbygging og dårlige permisjonsordninger ved fødsler. Dårlige permisjonsordninger ved fødsler medførte lenge at mange norske mødre sluttet i jobben når barnet kom, og deretter tok det lang tid før de kom tilbake til yrkeslivet.

To poeng er viktige her: Kvinners yrkesdeltakelse er svært sårbar overfor endringer i velferdsstatens tilbud, og det gjelder også ordninger som ikke direkte har med barnepass å gjøre. På den annen side skaper velferdsstatens tilbud en grad av yrkesdeltakelse som gjør det til en norm at kvinner skal delta. Deltakelsen gir helsegevinster for de fleste av de kvinnene som deltar. Arbeidslivet byr på konkurranse som så mange andre arenaer, og konkurransen gir tapere. Noen tar seg helt ut i kampen, mens andre ikke en gang får delta. For å si det enkelt: Økt kvinnelig deltakelse gir rom for flere kvinnelige tapere. Det å ikke delta kan tolkes som et tap, ikke bare en ønsket tilpasning til omsorgsrollen.

Utvalget ser det som i all hovedsak positivt for voksne menneskers helse – også kvinners – å ha utdanning og lønnsarbeid. Samtidig er det fortsatt slik at kvinner er mer avhengige enn menn av velferdsstatens tilbud for å delta, og at flere kvinnearbeidsplasser representerer helsefarer blant annet gjennom tunge tak, lav lønn og underordnet posisjon. Dette blir svært viktige politikkområder for forebygging av kvinners helseplager. Utvalget understreker også at noen alltid vil falle utenfor arbeidsmarkedet, og at det er avgjørende for helsa at også disse sikres et verdig liv (ref. kap.11).

Utvalget ser også et stort behov for bedre kunnskap om sammenhenger mellom levekår og helse. Vi trenger bedre kunnskap om hvilke enkeltfaktorer knyttet til levekår som har betydning for helse, samspillet mellom slike faktorer, og om og hvordan slike faktorer har ulik betydning for kvinner og menn. Det må legges et kjønnsperspektiv på en rekke av de registreringene og studiene som gjøres på feltet. Slik kunnskap vil ha stor betydning for forebyggende helsearbeid.