5 Nasjonalt eierskap

I utvalgets mandat er det vist til at det fra næringslivets side har vært stilt spørsmål ved om sparingen blir tilstrekkelig i tiden framover, og at det er ønskelig at det finnes et rimelig antall norskeide konsern med internasjonal virksomhet. I dette kapitlet har en gitt en oversikt over omfanget av såvel utenlandsk eierskap i norsk næringsliv som norsk eierskap i utlandet og tatt opp til nærmere vurdering betydningen både av nasjonalt eierskap og internasjonal integrering. En har videre drøftet mulighetene og begrensningene for en politikk fra myndighetenes side på dette området.

5.1 Utenlandske investorers kapitalbeholdning i Norge og norske investorers kapitalbeholdning i utlandet

Figur 5.1 viser omfanget av utenlandsk direkte investert kapital 1 i Norge og norsk direkte investert kapital i utlandet. Ifølge Norges Banks valutastatistikk var utlendingers beholdning av direkte investert kapital i Norge på omlag 92 milliarder kroner ved utgangen av 1993, en økning på 8 milliarder kroner sett i forhold til året før. Rundt 34 pst. av utenlandsk investert kapital i Norge var i petroleumsvirksomhet (jf. tabell 5.2). EU-land sto for i underkant av 30 pst., tilnærmet samme andel som ved utgangen av 1987. EU-landenes andel har imidlertid variert noe fra år til år. USA var største enkeltland med en andel på 24 pst. ved utgangen av 1993, fulgt av Sverige med en andel på 17 pst. Utenlandske investorer utenfor Europa og USA sto for 17 pst. av utenlandsk direkte investert kapital i Norge (jf tabell 5.1).

Kilde: Norges Bank.

Beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet var ved utgangen av 1993 på 96 milliarder kroner, en økning på 14 milliarder kroner sett i forhold til året før. Over 60 pst. var skutt inn i form av aksjekapital i de utenlandske selskapene, mens den resterende del var andre former for egenkapital samt norske investorers langsiktige lånefordringer på de utenlandske selskapene. Norske direkte investeringer i utlandet har i de senere år økt betydelig raskere enn utenlandske direkte investeringer i Norge. Mens de norske investeringene ute i 1988 utgjorde om lag halvparten av de utenlandske investeringene i Norge, var de i 1993 for første gang blitt større.

Noe over 50 pst. av norsk investert kapital i utlandet var ved utgangen av 1993 plassert i EU-land. Utenfor EU-området, sto Sverige og USA som mottagere av henholdsvis 15 pst. og 14 pst. Beholdningen av norsk direkte investert kapital utenfor USA og Europa er dermed liten (jf. tabell 5.1). Den geografiske fordelingen av de norske investeringene i utlandet har endret seg lite i de senere år til tross for den sterke økningen i de samlede investeringene. Norske industribedrifter sto for nær 60 pst. av all norsk investert kapital i utlandet. Selskap innen oljeutvinning og bergverksdrift sto for i underkant av 18 pst. (jf. tabell 5.2).

Det er betydelig symmetri i den geografiske fordelingen av henholdsvis norske utenlandsinvesteringer og opphavsland for utenlandske investeringer i Norge. En slik symmetri finner en derimot ikke for de næringsmessige sammensetningene. Mens de utenlandske selskapene i Norge er konsentrert til petroleumssektoren og service-næringer er de norske investeringene i utlandet for en stor del knyttet til industri.

Norske netto direkte investeringer 4 i utlandet beløp seg til 6,6 mrd. kroner i 1993, og til 11,8 mrd. kroner i 1994. Utenlandske netto direkte investeringer i Norge beløp seg til 10,4 mrd. kroner i 1993, og til 4,6 mrd. kroner i 1994. Disse tallene påvirkes kraftig av enkelte større oppkjøp. Det er imidlertid klart at norske direkte investeringer i utlandet i det siste tiåret har vært betydelig høyere enn utenlandske direkte investeringer i Norge.

5.2 Eierskapets betydning

Eierrollen inneholder flere elementer, hvorav de viktigste er; tilførsel av kapital, ledelse og strategiutvikling, knytting av nettverk og å gi tilknytning til andre verdikjeder og markedsføringsapparat. Enkelte eiere kan tilføre flere av disse elementene til bedriftene, mens andre for eksempel bare kan tilføre kapital.

Ekspanderende bedrifter har behov for tilførsel av ekstern kapital, delvis i form av egenkapital. Det samme kan gjelde bedrifter som har behov for å styrke sin finansielle stilling, for å fortsette virksomheten. I det første tilfellet kan bedrifter med solide eiere ha lettere tilgang til ekstern kapital ved at eierne selv medvirker og fordi eiernes finansielle stilling og rennome virker betryggende. I det andre tilfellet kan tilførsel fra eierne være den eneste løsningen, eller sterk medvirkning fra eierne kan være en forutsetning for å utløse ekstern kapitaltilførsel.

I større selskap utøver ikke eierne ledelsesfunksjoner selv, men opererer indirekte ved å oppnevne bedriftens ledelse. Eiere og ledelse samarbeider, ofte i samråd med de ansattes representanter, om utforming av strategi. Eierne stiller krav til ledelsen om avkastning på kort og lang sikt.

Teknologiutvikling er sentralt for å kunne utforme en produksjonsprosess eller et produktspekter som gir konkurransefortrinn. De færreste bedrifter er i stand til å drive avansert teknologiutvikling helt på egen hånd. I tillegg kan det være stordriftsfordeler i kompetanseutvikling. Kompetanse forringes ikke ved bruk som andre produksjonsmidler, og økt kompetanse gir bedre grunnlag for videre utvikling. Dette gjør at det for foretak som ikke selv er store nok til å ha betydelig bredde i sin kompetanse, vil være gunstig å ha eiere (for eksempel et morselskap) eller gjensidig forpliktende allianser som tilfører kompetanse og bidrar til teknologiutvikling.

Tilknytning til et etablert markedsføringsapparat vil ofte være langt rimeligere enn selv å etablere et apparat og vil også kunne åpne muligheter som ellers ikke er tilgjengelige. I global målestokk er de fleste norske bedrifter relativt små. De vil derfor i mange tilfeller kunne høste fordeler av å delta i et større konsern.

Enkle indikatorer for å kategorisere ulike former for investeringer, og derigjennom ulike typer eiere, kan være investors tidshorisont og grad av engasjement i den oppkjøpte virksomheten. Kortsiktige plasseringer vil generelt være mindre styrings- og kontrollorienterte enn langsiktige. En slik gruppering, som også brukes av Porter (1987, 1992) 5 er vist i tabell 5.3.

De ulike eierrollene er ikke gjensidig utelukkende, men selv om de har felles elementer, vil ofte forskjellige drivkrefter ligge bak. De to langsiktige eiertypene er avhengige av relativt tette relasjoner mellom oppkjøpende og oppkjøpt forretningsenhet, mens de to kortsiktige ikke behøver slike sammenhenger.

Med porteføljeforvaltere menes investorer som har som formål å oppnå fortjeneste uten å ønske styring med aktivitetene i investeringsobjektet. Dette kan være konsern som kjøper forretningsenheter fra andre konsern, men lar dem drive videre med den opprinnelige ledelsen og strukturen intakt. Investeringskriteriet for disse investorene er gjerne utviklingen i kortsiktige resultater og ikke nødvendigvis mulighetene til å øke verdiskapingen for å oppnå langsiktig avkastning.

Andre passive investorer er gjerne institusjonelle eller offentlige investorer. Institusjonelle investorer som livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser har gjerne små eierandeler i de enkelte selskap, slik at de ikke har interesse av å delta aktivt i selskapenes utvikling. De kan ha både kortsiktig og langsiktig perspektiv på investeringene. Offentlige investorer (direkte eierskap eller eierskap gjennom andre offentlige selskap eller institusjoner) er gjerne passive, og har ofte et langsiktig perspektiv på investeringene.

Investorer som driver restrukturering opptrer som regel i løpet av et så kort tidsrom som mulig. Disse finner selskap med urealiserte potensialer, endrer så selskapenes ledelse, strategi og teknologi, og selger deretter når restruktureringen har gitt grunnlag for en høyere pris på selskapet.

Kortsiktige aktive investorer kan også være såkalte raidere, det vil si investorer som ser en merverdi i et selskap uten at denne er reflektert i regnskapet, og dermed kjent blant de øvrige aktørene i markedet. Raidere kjøper ofte selskap for å utskille de enkelte forretningsenhetene for salg. Dette kan virke positivt,ved at sementering av dårlige strukturer unngås. Det kan også bidra til å presse eksisterende eiere og administrasjon til å levere gode resultater.

Aktive langsiktige investorer (industriutviklere) søker gjerne gevinster fra realisering av ulike typer synergi. Enten kan morselskapet tilføre et oppkjøpt datterselskap konkurransefordeler som forsvarer kjøpsprisen, eller motsatt. Synergien kan hentes ut gjennom overføring av kunnskap mellom de ulike leddene i forretningsenhetenes verdikjeder, eller ved at enkelte ledd i verdikjedene gjøres felles for forretningsenhetene (for eksempel felles forskning og utvikling eller markedsapparat). En annen form for synergi kan inntreffe når den nye selskapskonstellasjonen oppnår en form for markedsmakt.

Svært generalisert kan det sies at investorer som har små eierandeler i selskap ofte opptrer passivt, mens investorer med store eierandeler gjerne har et mer aktivt forhold til selskapenes utvikling.

5.3 Nasjonalt vs. utenlandsk eierskap – mulige effekter

Utviklingen av næringslivet er avhengig av tilgang på kapital, teknologi, markedskunnskap og kvalifisert personell. I Norge har utenlandske investeringer vært av avgjørende betydning for landets industrialisering. Utenlandske investeringer kan imidlertid også ha uønskede virkninger. Dette avsnittet diskuterer enkelte mulige effekter av ulike typer eierskap på faktorer av betydning for næringsutviklingen.

I land hvor finansielle markeder er lite utviklet eller små, vil utenlandsk kapital kunne gi et viktig bidrag til realiseringen av potensielt lønnsomme prosjekter. Utenlandske investeringer vil også kunne bidra til å fordele risiko.

Overføringer av teknologi fra utenlandske morselskap kan bidra til at selskap i vertslandet holdes oppdatert når det gjelder produksjonsmetoder, ny teknologi, og resultater fra industriell forskning. Vekst og teknologiutvikling i multinasjonale selskap skjer blant annet gjennom oppkjøp av mindre selskap. Gjennom oppkjøp av teknologisk vellykkede bedrifter vil multinasjonale selskap kunne kontrollere utvikling, bruk og spredning av kunnskap omkring produksjonsmetoder og teknologier.

Tilgang på kompetanse fra utenlandske morselskap kan medvirke til utvikling av kompetansemiljøer i vertslandet. Kompetanse innen markedsføring og markedskunnskap kan medvirke til at idèer utviklet i hjemlandet sikres gjennomslag og suksess internasjonalt.

For bedriftens utviklingsmuligheter er det viktig at blant annet kompetanseavhengige aktiviteter foretas i eller i nært samarbeid med bedriften. Det hender at en utenlandsk eier flytter viktige aktiviteter til datterselskaper i andre land eller til konsernledelsen. Årsaken er at konsernet samlet tjener på dette, enten fordi andre bedrifter er mer lønnsomme, fordi det er bedre tilgang på innsatsfaktorer eller fordi det er stordriftsfordeler. På den måten kan datterselskap og vertsland tappes for viktige aktiviteter.

De indirekte positive effekter av at kompetanseaktiviteter er lokalisert i Norge, bygger på at det er spin-off-effekter til øvrig næringsliv fra den industrielle kunnskap, kompetanse og markedstilknytning som følger fra aktiviteter og beslutninger som knytter seg til ledelsens eller eierens geografiske lokalisering.

Slike virkninger kan tilskrives at ledende personell og eiere lokalisert i Norge vil ha en større del av sitt kommunikasjonsnettverk mot andre norske bedrifter, og derfor lettere benytter seg av, kjøper fra og stiller krav til dem i ulike sammenhenger. Norske eier- og ledelsesmiljøer vil videre i sterkere grad bemannes med folk som har sin erfaring fra og dermed kunnskap om norske bedrifter, og de vil avgi folk og dermed opparbeidet kunnskap og kompetanse til norske bedrifter. Rekruttering til lederstillinger kan skje fra et bredere miljø som sitter med det endelige ansvar for bedriftens utvikling.

En skal imidlertid være forsiktig med å generalisere. Enkelte kunnskapsintensive bedrifter kan gi relativt små indirekte virkninger til andre norske bedrifter. Dette kan være bedrifter som opererer innenfor teknologisk eller markedsmessig små nisjer slik at den kunnskap og kompetanse som kan føres videre har liten relevans for andre bedrifter, eller hvor bedriftskulturen (gjennom personalpolitikk, måten å håndtere informasjon, intern delegering etc.) hindrer kunnskap i å tilflyte leverandører, kunder, konkurrenter og kolleger. Det finnes eksempler på bedrifter hvor de positive indirekte virkningene først har fått noe gjennomslag etter at bedriften ble nedlagt og nøkkelpersonell dermed ble frigjort og kunne tilføre andre bedrifter kunnskap og kompetanse.

Utenlandske morselskap kan gi kobling mot nye marked, ved at det norske selskapet drar nytte av den posisjon i markedet som morselskapet har, og den markedsbearbeiding som allerede er foretatt.

Utenlandske nyetableringer vil føre til økt sysselsetting, forutsatt at etableringen ikke fører til nedleggelse av en tilsvarende eksisterende nasjonal virksomhet. Når det gjelder utenlandske oppkjøp er det ikke mulig å si om sysselsettingen over tid vil være høyere eller lavere enn i en situasjon med fortsatt norsk eierskap. Det hevdes imidlertid at utenlandske investorer i enkelte tilfeller kjøper norske selskap for gjennom nedlegging av disse å øke sin markedsmakt, med redusert sysselsetting som resultat.

Utenlandske investeringer kan i enkelte tilfelle føre til økt konkurranse og dermed lavere priser i det nasjonale markedet. Norske eiere kan ha større tilbøyelighet til å ta nasjonale hensyn i beslutninger om etablering og nedleggelser, eller når det gjelder lokalisering av nøkkelfunksjoner. Dette kan skyldes at de er mer påvirkelige for det nasjonale miljø eller fra politiske myndigheter.

Utenlandske oppkjøp innebærer at viktige beslutninger om datterselskapets lønnsomhet, vekst og risiko blir tatt ut fra hensynet til konsernet som helhet, og ikke ut fra hensynet til de enkelte datterbedriftene. Det kan legge begrensninger på datterselskapets handlefrihet.

Med nedbygging av økonomiske grenser og felles regler for økonomisk virksomhet mellom landene reduseres myndighetenes muligheter for å påvirke bedriftsbeslutninger gjennom nasjonale tiltak, og de multinasjonale selskapenes innflytelse kan dermed øke. Dette øker betydningen av flernasjonal samordning av tiltak som påvirker næringslivet. Det kan som eksempel nevnes EU og EFTA-landenes samordning av konkurranse- og statsstøttepolitikken innen EØS-samarbeidet.

5.4 Empiriske analyser av av utenlandsk vs. nasjonalt eierskap

I dette avsnittet refereres hovedkonklusjonene fra enkelte empiriske analyser av utenlandsk og nasjonalt eierskap.

Et gjennomgående trekk i to undersøkelser fra OECD er at lønnsnivå og verdiskaping ligger høyere i industribedrifter med utenlandske eierandeler enn i andre bedrifter (OECD (1992)) 6 .

OECD (1992 s.205) oppsummerer blant annet med at

...utenlandske selskap tenderer til å ha en høyere andel av produksjon og verdiskaping enn deres andel av sysselsettingen, høyere gjennomsnittlig arbeidsproduktivitet og høyere gjennomsnittslønn. Dette skyldes teknologiske og organisatoriske fortrinn hos utenlandske selskap, de langt utviklede bransjer de ofte opererer innenfor, og at de gjennomsnittlig er større enn innenlandsk eide selskaper. De er også ofte mer kapitalintensive. Disse ulikheter mellom utenlandsk og innenlandsk eide gjelder generelt innen de fleste OECD-land, og innen de fleste bransjer. (egen oversettelse).

OECD-undersøkelsene gir visse indikasjoner på at enkelte strategifunksjoner og de viktigste FoU-funksjoner ofte lokaliseres til morselskapets hjemland. Rapportene understreker imidlertid at datagrunnlaget for å trekke disse konklusjonene er dårlig, og at det finnes viktige unntak (blant annet innen farmasi og bioteknologi). De advarer derfor mot å generalisere på dette punktet. Blant annet har amerikanske multinasjonale industrikonsern over tid lagt en økende andel av sin samlede FoU-aktivitet til datterselskaper i utlandet. Her er det imidlertid bransjevise forskjeller. Særlig har økningen vært sterk innen produksjon av transportutstyr, elektrisk utstyr, næringsmidler og kjemiske produkter.

Dunning (1988) 7 presenterer i en undersøkelse et omfattende empirisk materiale for å identifisere de ulike drivkreftene bak multinasjonale selskapers strategier. Undersøkelsen er basert på studier av 205 amerikansk eide og 26 japansk eide selskap i Storbritannia, og viser blant annet at de begge hadde gjennomgående lavere arbeidsproduktivitet enn sine morselskaper i hjemlandene, men samtidig betydelig høyere produktivitet enn britiske selskaper i samme bransjer. Forskjellene varierte fra 10 pst. høyere arbeidsproduktivitet i produksjon av vitenskapelige, kirurgiske og fotografiske instrumenter til mer enn 70 pst. i produksjon av verktøy.

Dunning konkluderer blant annet med at årsakene til høyere produktivitet i japansk- og amerikanskeide bedrifter hovedsaklig ligger i eierspesifikke fortrinn i disse selskapene. Eierne eksporterer konkurransefortrinn de har utviklet i sine hjemland til selskap de kjøper opp eller etablerer ute. Felles for både de amerikansk eide og de japansk eide selskapene er bruk av mer avanserte maskiner og produksjonsmetoder, mer effektiv bruk av materialer samt bedre utnyttelse av produksjonsarealer. Japansk eide selskap hadde dessuten mer effektiv organisering av arbeidet, strengere kvalitetskontroll, lavere lagerhold, færre svikt i forsyninger og bedre trenet arbeidsstokk. Amerikansk eide selskap i Storbritannia hadde derimot bedre innovativ styrke, mer automatisert produksjon, bedre bedriftsledelse og mer aggressiv markedsføring enn britene i samme bransjer.

Både disse resultatene og de som foran er referert fra OECD, indikerer at bedrifter som investerer ute i utgangspunktet er spesielt produktive eller besitter f. eks. produksjonsteknologi som er mer effektiv enn konkurentenes.

Kvinge (1994) 8 har kartlagt konsesjoner gitt av Nærings- og energidepartementet i forbindelse med utenlandske nyetableringer og oppkjøp i Norge for perioden 1980-91.

Datamaterialet omfatter 217 oppkjøpte industrivirksomheter. Av disse var i underkant av 30 pst. nedlagt i 1993. Vel 40 pst. av disse nedleggelsene kan føres tilbake til strukturrasjonaliseringer. Med det menes at produksjon nedlegges i et anlegg samtidig som den opprettholdes i et annet anlegg i Norge eller i utlandet. Materialet omfatter dessuten 82 nyetableringer. Av disse eksisterte ca. 30 pst. ikke lenger i 1993.

Kvinges undersøkelse gir ikke grunnlag for å fastslå om oppkjøpte industribedrifter nedlegges oftere eller sjeldnere med utenlandsk enn med norsk eierskap. For nyetablerte industribedrifter kan det synes som om overlevelsesfrekvensen var noe høyere med utenlandsk enn med norsk eierskap.

Den gjennomsnittlige eierandelen ved oppkjøp av industrivirksomhet var i underkant av 80 pst. I en tredjedel av tilfellene ervervet kjøperen minst halvparten av aksjene. Over en tredjedel av alle oppkjøp er foretatt av selskap som har kjøpt mer enn ett norsk foretak. Svenske, finske og danske selskap sto bak 60 pst. av de utenlandske oppkjøpene av industriforetak i den aktuelle perioden.

Simpson (1994) 9 har undersøkt norske industridata for å se i hvilken grad utenlandske eiere realiserer avkastning på immaterielle eiendeler. Hun konkluderer med at utenlandsk eide selskap er mer produktive enn innenlandsk eide, men kan ikke identifisere sammenhengen mellom størrelse, utenlandsk eierskap og produktivitet. Hun finner at de selskap som blir kjøpt av utenlandske investorer, tenderer til å ha gjennomsnittlig produktivitet og til å være av noe over gjennomsnittlig størrelse, men finner det ikke påvist at oppkjøp leder til produktivitetsforbedringer.

5.5 Utvalgets vurderinger

Samspillet mellom bedrifter, og mellom bedriftene og det øvrige samfunn, er avgjørende for næringslivets lønnsomhet og vekst. Av særlig betydning er de eksterne virkningene av bedriftenes stabsfunksjoner og andre funksjoner knyttet til konsernledelsen, som for eksempel sentral forsknings- og utviklingsvirksomhet. En sterk forskningsavdeling i en bedrift gir positive impulser til det øvrige forskningsmiljø. En god bedriftsledelse danner skole og bidrar til bedre ledelsesformer også i andre bedrifter. Fremgangsrike bedrifter utvikler kompetansemiljø som derved vil være av betydning også for andre foretak. Man får et bredere felt å rekruttere ledere fra, og det vil være flere norske foretak som har styrke nok til å fange opp og utvikle nye ideer for produksjon her hjemme. Det er en forutsetning for et sterkt, norsk næringsliv at det finnes et tilstrekkelig omfang av slike basisfunksjoner i Norge.

Eiernes behov for strategisk kontroll gjør at bedriftens ledelse, forskningsaktiviteter og andre sentrale funksjoner gjerne blir lokalisert dit eierne befinner seg. Derfor er det ofte en sammenheng mellom eiernes nasjonalitet og i hvilket land bedriftens hovedkontor og forskningsavdeling legges. Denne sammenhengen er ikke absolutt. Det finnes mange eksempler på at norske eiere har flyttet de viktigste deler av sin bedrift utenlands. Med utviklingen av moderne kommunikasjoner vil slik utflytting bli mer vanlig, og sammenhengen mellom eiernes nasjonalitet og bedriftens lokalisering svakere. Dessuten er det ikke alltid slik at eierne ønsker å ha sentrale funksjoner i nærheten. Andre forhold spiller også inn på lokaliseringsvalget. Et utenlandsk datterselskap eller underavdeling kan bli tillagt viktige basisfunksjoner, så som forsknings- og utviklingsoppgaver, dersom forholdene ligger til rette for det. Det finnes flere eksempler i norsk næringsliv på at bedrifter som er blitt overtatt av utenlandske eiere, har fått beholde, og i enkelte tilfeller også er blitt tilført, slike sentrale funksjoner.

Selv om eiernes nasjonalitet er av betydning, er det i mange tilfeller viktigere for bedriften at den har kompetente eiere enn at de er norske. Det er flere eksempler på at utenlandske eiere ikke bare har bidratt til å utvikle norsk næringsliv, men ofte har vært helt avgjørende for nyskaping og industriell satsing. I mange tilfeller vil norske interesser mangle forutsetninger for å satse selv. I et lite land vil det som hovedregel være mest gavnlig å konsentrere virksomheten til enkelte områder. Både naturgitte forhold og næringspolitikken har gjort det særlig lønnsomt for norske bedrifter å satse i blant annet petroleumssektoren og kraftkrevende industri. Derfor mangler det ofte kompetanse på andre felter. Dersom en ønsker en dreining av næringslivet mot nye virksomheter, kan det være en forutsetning at man klarer å tiltrekke seg utenlandske interesser.

At bedrifter flytter helt eller delvis ut, er heller ikke nødvendigvis negativt. For mange norske selskaper er det en forutsetning for fortsatt lønnsomhet og vekst at de utvikler den internasjonale delen av sin virksomhet. Ofte må dette skje ved at bedriften beveger seg nærmere utenlandsmarkedene. Et større innslag av utenlandske eierinteresser kan være en annen løsning som sikrer markedsadgang og tilgang til nødvendige ressurser og kompetanse. For slike bedrifter vil lønnsomheten stige når de går inn som en del av et utenlandsk selskap. Utenlandske eiere verdsetter derfor bedriften høyere enn det deres norske eiere gjør. Bare gjennom å selge ut, kan norske interessenter få del i denne gevinsten.

Norske eiere bosatt i Norge vil antakeligvis strekke seg langt for at bedriften skal forbli her hjemme. Men noen sikkerhet for at et norskeid foretak vil legge sin videre utvikling til Norge, har man ikke. Særlig etter at også Finland og Sverige er blitt medlem av EU vil det være mer å vinne enn tidligere ved å foreta en tyngdeforskyvning av den videre utvikling mot EU.

Det er både legitimt og naturlig at eierne først og fremst har bedriftens lønnsomhet for øyet. Samfunnsøkonomiske ringvirkninger av at bedriften flyttes ut vil tre i bakgrunnen. Sett fra samfunnets side vil derfor barrierene mot utflytting av sentrale funksjoner kunne være for lave.

I sum antar utvalget at det fra et økonomisk synspunkt er av betydning at vi har en del større foretak med internasjonal virksomhet som likevel har sin faste forankring til Norge. Det er heller ingen grunn til ikke å legge vekt på at det styrker følelsen av nasjonal identitet å oppleve at norske varer og norske foretak hevder seg ute i verden på linje med internasjonale.

Skulle en komme til at det er behov for å offentlige tiltak for å beholde sentrale bedriftsfunksjoner i Norge, er det allikevel ikke lett å se hvordan slike tiltak skulle utformes. Generelle tiltak som gjør det vanskeligere for utlendinger å overta norske selskap, forhindrer ikke bare de negative, men også de positive, utenlandske oppkjøp. Selektive tiltak er heller ikke lette å utforme fordi det i konkrete saker er vanskelig på forhånd å si hvorvidt et utenlandsk oppkjøp vil være uheldig eller ikke.

Selv om man ønsker å sikre nasjonalt eierskap, må en samtidig erkjenne at vi gjennom EØS har gått inn i et samarbeid med andre land der det er et kjernepunkt at myndighetene ikke skal beskytte eller favorisere norske foretak i forhold til foretak i de land vi samarbeider med, verken ved kjøp av varer og tjenester, kapitaloverføringer eller etableringer. Dette utelukker offentlig støtte til finansieringsformer som tar sikte på å opprettholde nasjonalt eierskap.

Det er tenkelig at en betydelig statlig eierandel i et foretak, for eksempel gjennom Folketrygdfondet, kan gjøre det mindre fristende for utlendinger å gå til fiendtlig oppkjøp av en norsk bedrift. Overgang til utenlandsk eierskap skjer imidlertid som regel i forståelse med de norske eiere, og da er det tvilsomt om staten, som direkte eller indirekte eier, vil ha interesse av eller muligheter for å forhindre en slik overgang.

Gjennom de senere år har norske direkte investeringer i utlandet vært av større omfang enn utlandets direkte investeringer i Norge. Mange av de norske investeringene har hatt form av oppkjøp av utenlandske bedrifter. Også mot denne bakgrunn ville det være påfallende om det fra norsk side skulle bli truffet særskilte tiltak mot oppkjøp som går den motsatte vei.