5 Sameksistens i norske havområder

Norge har lange tradisjoner for sameksistens mellom flere næringer til havs. God forvaltning av arealene bidrar til forutsigbarhet for brukerne av havet og forebygging av arealkonflikter. De norske havområdene er store, og dette gjør det enklere å finne areal til flere ulike næringer. Det har vært begrenset med areal- og interessekonflikter i norske havområder. Det er imidlertid ikke alt areal som er egnet for alle formål. Etter hvert som eksisterende næringer endrer seg, og nye næringer skal finne sin plass, vil det være behov for å styrke arbeidet med sameksistens mellom de ulike næringene. I tillegg må andre potensielt arealkrevende formål hensyntas, herunder både arealer knyttet til Forsvarets virksomhet og til vern og bevaring.

Sameksistens kan defineres som «det å eksistere, leve (fredelig) sammen, side om side»12. Sameksistens i havområdene kan sikres gjennom å ha en arealtildeling som medfører at ulike næringer og formål ikke bruker samme areal. Sameksistens kan også oppnås gjennom tiltak og rutiner som legger til rette for at samme areal kan brukes av flere, enten samtidig dersom aktivitetene tillater det, eller til ulik tid. Sameksistens er også avhengig av at en næring sin aktivitet ikke umuliggjøres eller unødig reduserer muligheten for næringsaktivitet for en annen. Sameksistens gjelder også i forhold til annen bruk av havet enn næringsformål.

5.1 Hva påvirker mulighetene for sameksistens?

Fremtidige arealbehov

Det er, og vil fortsette å være, variasjon mellom havområdene Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, når det gjelder arealbehov, aktivitet og egnethet for de ulike næringene. På samme måte vil det være variasjon i graden av vekst og arealbehov mellom de ulike havnæringene.

Allerede nå vet vi mye om omfanget av fremtidig arealbruk gjennom foreslåtte områder, og gjennomførte og pågående åpningsprosesser. Det er i dag liten grad av overlapp mellom aktiviteter til havs. Den permanente arealbruken sett i forhold til våre havområder er begrenset. For de nye næringene er det fortsatt utsikkerhet knyttet til grad av lønnsomhet og utviklingstempoet i årene fremover, noe som vil kunne ha betydning for bruk av areal til havs.

Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel er i moden fase, og med dagens planer og prosjekter forventes produksjonen fra sokkelen å opprettholdes på et høyt nivå. Samlet arealbruk for permanent infrastruktur er begrenset. Det pågår en rekke nye utbygginger på kontinentalsokkelen, samtidig som få felt og infrastruktur blir faset ut det neste tiåret. Deretter ventes produksjonen å gå relativt raskt nedover, med mindre det blir gjort nye store funn.

Arealbehovet for lagring av CO₂ er i dag begrenset. Selv med utbygging av mange lager på norsk kontinentalsokkel antas det ikke stor arealbruk. Nye CO₂-lagre er i all hovedsak forventet å komme i Nordsjøen. Både for petroleums- og lagringsvirksomheten vil det være behov for innsamling av seismiske data for å kunne overvåke reservoarer. Seismikk foregår over store områder, men i ulike områder og i en tidsavgrenset periode.

Det er uklart hvor stort arealbehovet vil bli ved en eventuell utvinning av havbunnsmineraler, men det ventes ikke stor permanent arealbruk. Det er forventet betydelig vekst i utbygging av havvind i norske havområder. Havvind er en arealkrevende aktivitet. Havbruk til havs er også under utvikling, og det er for tidlig å si hvor omfattende aktiviteten vil kunne bli. Det samme gjelder industriell taredyrking.

Fiskeriene foregår i stor grad på etablerte fiskefelt og til relativt faste, men ulike tider av året. Valg av felt styres av forhold som tilgjengelighet av fisk med god kvalitet, driftskostnader, leveringsmuligheter og geografisk tilhørighet. Dette medfører at noen fiskefelt er mer sentrale enn andre. I enkelte fiskerier vil de viktigste fiskefeltene være relativt stabile over tid, mens de for andre vil variere mer. Fiskerinæringens arealbehov antas imidlertid å kunne endre seg som følge av klimaendringene, som kan påvirke både bestandsstørrelser og vandringsmønstre. Ny redskapsteknologi og nytt driftsmønster som følge av det grønne skiftet vil også kunne endre arealbehovet i fremtiden.

Skipstrafikken mellom norske anløpssteder og mellom norske anløpssteder og utlandet er anslått å øke med 19 prosent fra 2018 til 2050. Veksten vil variere med skipskategorier, størrelse og etter geografisk område. Trafikkveksten er per i dag ikke forventet å føre til behov for endringer i de IMO-godkjente seilingsledene. Disse seilingsledene er et helhetlig system som er koordinatfestet for å flytte risikotrafikk lenger ut fra hele kysten.

For alle havnæringene vil omfang av aktivitet og arealbehov avhenge av markedsmessige forhold, kostnadsnivået og dermed muligheten til å drive lønnsomt. Det er opp til den enkelte næringsaktør å foreta slike vurderinger.

Det er også forventet at omfanget av areal som blir avsatt til bevaring av viktig marin natur vil øke. Dette er et viktig formål, som blant annet reflekteres i våre internasjonale forpliktelser.

Utvidelsen av NATO medfører økt militært nærvær i norske og tilliggende farvann, som eksempelvis Barentshavet og Østersjøen. Den økte betydningen av norske havområder for Forsvaret vil medføre at Forsvarets behov for havneinfrastruktur og annen transportinfrastruktur i tilknytning til havner, endres og kan bli større. Forslag til forskrift om Forsvarets skyte- og øvingsfelt har vært på høring. Forslaget innebærer både avvikling og justering av eksisterende felt, samt etablering av nye.

Aktivitetens karakter

Sameksistens kan være komplekst, og det er en rekke faktorer som må tas med i beregningen når det gjøres vurderinger av hvilke areal som skal gjøres tilgjengelig for ulike typer næringsvirksomhet.

Type aktivitet, og i hvilken grad aktiviteten legger midlertidig eller permanent beslag på areal, påvirker hvorvidt et areal kan brukes til flere formål. Noen næringer bruker ressurser som er stedbundne og stasjonære og må produseres der hvor de finnes. Dette er typisk for petroleum, CO₂-lagring og mineraler.

Andre næringer er stasjonære, men i utgangspunktet ikke stedbundne. Områdets egnethet for den aktuelle aktiviteten vil likevel være sentralt, for eksempel når det gjelder vanntemperatur, dybde-, bølge-, strøm- og vindforhold. I tillegg vil tilgang til etablert infrastruktur og hva som er teknologisk mulig kunne være del av vurderingen. Dette gjelder for eksempel for havbruk og havvind. Når slike anlegg først er lokalisert vil de medføre arealbruk som kan gjøre annen næringsvirksomhet krevende. For aktivitet som kan medføre langsiktig arealbruk er kartlegging av mulig konfliktpotensial særlig viktig.

Faste innretninger kan innebære at annen aktivitet må tilpasse sin virksomhet. Fiskeri, skipsfart og Forsvaret kan benytte seg av samme areal, men det vil kreve operativ samhandling i de periodene hvor skyte- og øvingsfeltene er i bruk. Aktivitet som foregår på og under havbunnen, som lagring av CO₂ etter lagringsforskriften og petroleumsvirksomhet kan i vesentlig grad eksistere på samme areal som aktivitet på havoverflaten, men vil kunne kreve operativ samhandling i visse faser.

Dersom flere aktiviteter foregår på samme område, vil ulike problemstillinger kunne oppstå avhengig av hvilken fase et prosjekt er i. En installasjonsfase kan omfatte betydelig fartøysaktivitet knyttet til innretninger og klargjøring. I driftsfasen er arealbruken mindre, og først og fremst knyttet til selve innretningene og tilhørende sikkerhetssoner. I driftsfasen blir rørledninger og sjøkabler underlagt beskyttelsessystemer eller de blir nedgravd/tildekket for å redusere risiko ved ankring av skip og andre aktiviteter.

Når flere aktører opererer til havs er det ikke bare bruken av samme areal som direkte kan påvirke andre aktørers aktivitet. Sameksistensutfordringer kan også oppstå når en aktivitet påvirker ressursgrunnlaget til andre næringer eller formålet med å ivareta viktige områder med marin natur. Noen av disse effektene er kjent og kan tas hensyn til, enten ved arealtildeling eller ved å sette vilkår knyttet til tidspunkt og omfang av aktiviteten. Det er imidlertid fortsatt kunnskapshull om slike effekter.

Forstørr bilde

Illustrasjon: SalMar

Flerbruk

Sameksistens omfatter flerbruk av havarealer. Det er økende interesse for flerbruk, i form av at flere aktører bruker samme eller tilstøtende areal på samme tid, med delte tjenester og eventuelt med felles infrastruktur. Realisering av flerbruksområder til havs vil avhenge av at gevinstene både for næringsaktørene og samfunnet er større enn ved alternative løsninger, og av at det ikke er eventuelle juridiske hindringer. Flerbruk kan også omfatte at bruk kombineres med beskyttelse av verdifull marin natur. Det skal ikke beslaglegges mer areal enn nødvendig og det oppfordres til flerbruk av areal.

Det foregår betydelig forskning på muligheten for å samlokalisere flere aktiviteter på et avgrenset område eller en felles plattform, både i Norge og i EU. Det er likevel per i dag få realiserte prosjekter, blant annet fordi det er behov for mer kunnskap om hvordan aktivitetene vil kunne påvirke både hverandre og havmiljøet.

Boks 5.3 Marine næringsparker

Senter for hav og Arktis publisert en forstudie og en policy brief som tar for seg muligheten for å kombinere flere næringer i marine næringsparker. De definerer marine næringsparker som «når to eller flere marine næringsaktiviteter finner sted innenfor samme område eller på samme fysiske plattform». Ved å samle flere aktiviteter på et avgrenset område kan marine næringsparker frigjøre eller redusere presset på andre områder, og dermed redusere eller eliminere arealkonflikter. Det vil også kunne gi rom for ny næringsvirksomhet med arbeidsplasser og inntekter. Samdrift vil kunne utnytte infrastruktur bedre og redusere kostnader til både infrastruktur, drift, overvåkning og beredskap, noe som kan øke lønnsomheten.

Forstørr bilde

Klimaendringer og teknologiutvikling

De marine økosystemene påvirkes av klimaendringene i form av temperaturøkning og økt havforsuring. Det vil særlig være fiskerinæringen som vil kunne påvirkes av dette, gjennom endring i de fiskebestander som er tilgjengelig i ulike havområder og dermed hvilke fiskefelt som vil være sentrale i fremtiden. Klimaendringene vil også kunne påvirke hvor det vil være mest egnet å drive andre havnæringer, som for eksempel ulike former for havbruk.

Både arealbehov, hvor og hvordan ulike næringer opererer, vil kunne endres som følge av ny teknologi. Dette vil igjen kunne ha betydning for hvordan ulike næringer vil kunne sameksistere, inkludert i hvilken grad det vil være hensiktsmessig med flerbruk av areal.

Ulik tilgang til og tolkning av kunnskap

Norge har generelt mye kunnskap om havet. Det er likevel kunnskapshull13, noe som påvirker hvordan vi forvalter og bruker havet. Det er stor enighet om at forvaltning av norske havområder må være kunnskapsbasert. Det er tradisjon for skrittvis utforsking og utbygging, med tilhørende kunnskapsoppbygging.

Gjennom sin aktivitet vil næringsaktørene kunne opparbeide kunnskap om både økosystemene, miljøpåvirkning og hva som er viktig for å sikre god sameksistens med andre havnæringer og formål. I tillegg foregår det kartlegging og kunnskapsinnhenting i statlig regi og i forskningsøyemed. Det er viktig at kunnskap fra både forskning, forvaltning og næringsaktørene deles og brukes. Dataene og kunnskapen vil kunne benyttes både i nærings- og forvaltningssammenheng, for eksempel i arbeidet med naturregnskap.

Det vil kunne oppstå sameksistensutfordringer dersom aktørene ikke har samme forståelse av kunnskap som er av betydning forholdet mellom ulike næringer. Ettersom kunnskapsgrunnlaget utvikler seg, er det viktig at relevant kunnskap gjøres raskt tilgjengelig for alle interessenter.

5.2 Morgendagens arealforvaltning

Norge har store havområder og lange tradisjoner for sameksistens mellom flere næringer til havs. For eksisterende havnæringer har sektorregelverket og praktisering av det utviklet seg over tid, også med tanke på håndtering av sameksistens med andre næringer og formål. I tillegg har utarbeidelsen av forvaltningsplaner for havområdene gitt grunnlag for systematisk og tversektoriell kunnskap og forvaltning av havområdene.

De norske havområdene har vært dominert av tre havnæringer, petroleumsvirksomhet, fiskeri og skipsfart. Fremover skal også nye næringer og formål finne sin plass til havs. Antall ulike sektorprosesser som har betydning for arealtilgang øker, og det kan være ressurskrevende for andre brukere av havet å forholde seg til alle disse. I lys av dette vil det være viktig å fortsatt legge til rette for god sameksistens fremover. Det er særlig viktig å ha gode prosesser i forkant av lokalisering av ikke-stedbunden stasjonær næringsvirksomhet, som havvind og havbruk til havs, som vil kunne ha betydelig arealbruk når de er etablert.

Havet er en felles ressurs, og areal skal utnyttes slik at det legges til rette for høyest mulig nytte for samfunnet. For å oppnå dette er det viktig at forvaltningen er langsiktig, samordnet og forutsigbar slik at næringsaktørene kan ta beslutninger med minst mulig usikkerhet. Økt grad av samordning på tvers av sektorforvaltningen bidrar til forutsigbare prosesser. Samtidig er det viktig at forvaltningen av areal til havs er fleksibel, slik at den kan ta høyde for, og tilpasse seg, endrede arealbehov, ny kunnskap og teknologi.

Forstørr bilde

Foto: Jørgen Ree Wiig / Fiskeridirektoratet