2 Mål for neste planperiode

2.1 Om målene

De overordnede målene for langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ligger fast:

• styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

• møte store samfunnsutfordringer

• utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Målene gjelder for hele planperioden og for alle fagområder, inklusive de fem langsiktige prioriteringene (Hav, Klima, miljø og miljøvennlig energi, Fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester, Muliggjørende og industrielle teknologier og Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden).

De store samfunnsutfordringene som identifiseres under punkt 2.3, er med på å definere forskningsinnsatsen og gjenfinnes i de langsiktige prioriteringene. På disse områdene har Norge som mål å bidra til å finne løsninger av global og nasjonal betydning. Høyere utdanning og forskning av høy kvalitet er grunnlaget både for å møte samfunnsutfordringene og for å utvikle nye og innovative løsninger som bidrar til omstilling og styrket konkurransekraft.

EUs pågående rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, er delt inn i tre hovedområder, kalt søyler eller pilarer: 1) Fremragende forskning, 2) Industrielt lederskap (også kalt konkurransedyktig næringsliv) og 3) Store samfunnsutfordringer. Målene i langtidsplanen sammenfaller godt med de tre pilarene. Også forslaget til nytt rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, er foreslått strukturert i tre pilarer: 1) Åpen vitenskap (herunder virkemidlene for fremragende forskning), 2) Store samfunnsutfordringer og 3) Åpen innovasjon.

2.2 Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

Regjeringen har som ambisjon at Norge skal være et av de mest innovative landene i Europa. Som andre høykostland må Norge konkurrere med kunnskap som grunnlag for innovasjon og høyere produktivitet. Derfor er det viktig at vi legger til rette for fornyelse og omstilling til et enda mer kunnskaps- og forskningsintensivt næringsliv og en tilsvarende kunnskaps- og forskningsintensiv offentlig virksomhet.

I Norge har vi lykkes godt med å skape store verdier, noe som har gitt oss et velferdsnivå blant de fremste i verden. Vi produserer varer og tjenester effektivt og med høy kvalitet og har en god posisjon i viktige markeder. Vi har dessuten en solid rettsstat og en arbeidslivskultur basert på tillit, inkludering og samarbeid, noe som bidrar til å fremme utvikling og omstilling. Samtidig er økonomien og næringsstrukturen i forandring. Selv om petroleumsvirksomheten vil være viktig for norsk økonomi i mange tiår fremover, vil etterspørselen fra næringen ikke i like sterk grad bidra til å drive veksten i fastlandsøkonomien. Velstandsveksten vil dermed bli utfordret. Vi trenger flere høyproduktive næringer og lønnsomme arbeidsplasser i fremtiden, slik at vi kan opprettholde et høyt velferdsnivå.

Rask teknologisk utvikling og globalisering har endret hverdagen vår. Globaliseringen endrer den internasjonale arbeidsdelingen og byr på både muligheter og utfordringer. Den har også bidratt til å fremme og spre teknologisk nyvinning.1 Teknologiutviklingen endrer produksjonsprosesser, varer, tjenester, forretningsmodeller, verdikjeder og handelsmønstre. Gjennom avanserte produksjonsprosesser vil det i fremtiden være mulig å ha konkurransedyktig produksjon av varer og tjenester i høykostland, blant annet som følge av økt bruk av kunstig intelligens og robotikk, 3D-printing, sensornettverk og sensorteknologi.2 Videre vil utviklingen innenfor bioøkonomien og bruk av avanserte materialer og andre muliggjørende teknologier kunne legge grunnlaget for grønn næringsvirksomhet og kunnskapsbaserte arbeidsplasser i hele landet.3

Klima- og miljøutfordringene fører til at næringslivet må omstille seg i retning av lavutslippssamfunnet og en økonomi der fremtidig verdiskaping baserer seg på effektiv og bærekraftig utnyttelse av både ikke-fornybare og fornybare ressurser. Økt anvendelse av miljøvennlige teknologier og industriprosesser er en del av bærekraftsmålene for å omstille næringslivet til å bli mer bærekraftig innen 2030.4 Regjeringen vil ha tett dialog med næringslivet for å skape lønnsomme, grønne arbeidsplasser på grunnlag av bransjenes egne veikart til lavutslippssamfunnet, og med utgangspunkt i prinsippene for grønn konkurransekraft.5

Omstillinger fører til at nye arbeidsoppgaver kommer til, mens andre faller bort. I næringslivet er enkelte bransjer kraftig endret. Den offentlige tjenesteproduksjonen står også overfor nye muligheter og møter økte krav til omstilling og innovasjon. I et arbeidsmarked som i stadig større grad preges av høyere kompetansebehov og mindre rutinearbeid, er det behov for fagfolk som utøver kritisk tenkning, etisk refleksjon og kreativ problemløsning.6 Både gjennom grunnutdanning og etter- og videreutdanning har universitetene og høyskolene en nøkkelrolle i å ruste arbeidstakerne for et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling.

Evne og vilje til å ta i bruk ny teknologi er avgjørende for økt produktivitet og verdiskaping.7 Det forutsetter et høyt kunnskaps- og kompetansenivå i arbeidsstyrken og god kunnskapsflyt mellom akademia og arbeids- og næringslivet. Investeringer i kunnskap og kompetanse blir derfor enda viktigere for å kunne utnytte verdiskapingspotensialet i ny teknologi, legge til rette for en grønn omstilling av næringslivet og for å hindre at teknologiendringene skaper og forsterker sosial ulikhet.

Regjeringen vil:

• stimulere til økt forskning og utvikling i næringslivet og offentlig sektor som grunnlag for grønn omstilling, konkurransekraft og økt innovasjonsevne

• legge til rette for nytt forskningsbasert næringsliv og bedre samspill mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor

• legge til rette for økt digitalisering og bruk av ny teknologi

2.2.1 Mer forsknings- og utviklingsarbeid i næringslivet og offentlig sektor

Forskning og utvikling (FoU) er en viktig kilde til omstilling og fornyelse. Regjeringens mål er at den samlede FoU-innsatsen i Norge skal utgjøre 3 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 2030.

Regjeringen vil legge til rette for mer forskning og utvikling i både næringslivet og offentlig sektor. Offentlig sektor må fornyes og forenkles, og arbeidet med forsknings- og behovsdrevet innovasjon i sektoren må forsterkes. Offentlig sektor må drive kontinuerlig utvikling og innovasjon gjennom å ta i bruk ny forskningsbasert kunnskap, teknologi og nye arbeids- og organiseringsformer.

I Norge utfører næringslivet litt under halvparten av det samlede forsknings- og utviklingsarbeidet. Sammenlignet med andre OECD-land ligger norsk næringslivs andel av FoU-innsatsen under gjennomsnittet.8 Mye av dette kan forklares med næringsstrukturen i Norge, som karakteriseres av få FoU-tunge næringer og mange små og mellomstore bedrifter. Norsk næringsliv er imidlertid i kontinuerlig endring, og omstillingstempoet har økt de siste tiårene, blant annet som følge av innføring av ny teknologi.

I FoU-statistikken inngår helseforetakene i henholdsvis universitets- og høyskolesektoren (universitetssykehus) og instituttsektoren (øvrige helseforetak og private ideelle sykehus).

Kilde: SSB/NIFU, FoU-statistikk

Forskningsinnsatsen i både næringslivet og offentlig sektor avhenger i stor grad av riktig kompetanse og god kunnskapsflyt mellom ulike sektorer. Blant annet er det vist at bedrifter som har forskningskompetente medarbeidere, i større grad enn andre etterspør og iverksetter FoU på eget initiativ og oftere gjør mer kompetente kjøp av eksternt utviklet teknologi. Slik kompetanse vil være vesentlig for at norske foretak skal investere en større andel av sin omsetning i FoU der målet er forskningsbasert innovasjon. Offentlig sektor- og nærings-ph.d.-ordningene bidrar til å øke forskerkompetansen i offentlig sektor og næringslivet og styrke koblingen mellom akademia og arbeids- og næringslivsaktører.

For at Norge skal nå treprosentmålet, må næringslivet øke sin FoU-innsats betydelig i forhold til dagens nivå. Det krever en mer aktiv og bevisst bruk av FoU til utvikling av produkter og prosesser i norsk næringsliv. Regjeringen vil fortsette å prioritere generelle næringsrettede ordninger for å få hele bredden av næringslivet til å forske mer og for at forskningen skal omsettes til næringsutvikling.

Å bygge innovasjonskompetanse og kapasitet i offentlig sektor er viktig. Mange kommuner og offentlige virksomheter er innovative, men det er fremdeles mye mer som kan gjøres. Arbeidet med innovasjon og spredning av innovasjon bør derfor prioriteres høyere, og det bør arbeides mer systematisk for å få til den omstillingstakten som det offentlige trenger fremover. Regjeringen skal utvikle en helhetlig nasjonal politikk for innovasjon i offentlig sektor og vil legge frem en stortingsmelding om temaet i 2020.

Forskningsrådets strategi for innovasjon i offentlig sektor inkluderer blant annet etablering av et nytt brukerstyrt innovasjonsprogram for kommunesektoren, der det forventes vekst i forskningsinnsatsen som stimulerer til fornyelse og innovasjon. I 2018 startet også arbeidet med å planlegge et nytt brukerstyrt forsknings- og innovasjonsprogram for statlig sektor.

Næringslivet har en viktig rolle i fornyelsen av offentlig sektor. I samarbeid med offentlige aktører utvikler det mange av løsningene som gjør det mulig å modernisere, effektivisere og forbedre offentlige tjenester. Flere av tjenestene utføres i offentlig-privat samarbeid. Grønne og innovative offentlige anskaffelser vil kunne bidra til å stimulere næringsutvikling for det grønne skiftet. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om offentlige anskaffelser i 2019, med formål om å utvikle en mer helhetlig anskaffelsespolitikk for blant annet å oppnå mer effektive og profesjonelle offentlige innkjøp. Meldingen vil sikte mot at anskaffelser som fagfelt profesjonaliseres, blant annet gjennom økt forskning.

Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft, som ble lagt frem i 2017, har som mål at det grønne skiftet skal føre til ny verdiskaping i Norge. Omstilling til lavutslippssamfunnet og miljømessig bærekraft krever blant annet nye teknologiske løsninger. Regjeringen vil fremme grønn konkurransekraft både gjennom målrettet satsing og vektlegging av klima og miljø i offentlig finansiert forskning, innovasjon og teknologiutvikling der det er relevant.9

Overgangen til en mer sirkulær og biobasert økonomi er viktig for det grønne skiftet. På lengre sikt vil en sirkulær økonomi innebære en innretning på økonomien der en best mulig anvendelse av ressurser står sentralt i måten vi produserer og forbruker på. Innovasjon som legger til rette for utvikling av nye markeder og forretningsmodeller, står derfor sentralt i den videre utviklingen.10 Se nærmere omtale i kapittel 4.

Det er viktig at hele bredden i norsk næringsliv bidrar til en mer bærekraftig utvikling og styrket grønn konkurransekraft. I sin nye bærekraftstrategi slår Forskningsrådet fast at det vil stimulere norske bedrifter til å utnytte mulighetene bærekraft gir som konkurransefortrinn, vektlegge bærekraftsperspektiver i utlysninger rettet mot næringslivet der det er aktuelt, og/eller ta i bruk bærekraft som vurderingsdimensjon for prosjektsøknader på relevante områder. Innovasjon Norge har bærekraftskriterier som brukes i porteføljeforvaltningen. Det er hensiktsmessig at virkemiddelapparatet har et samarbeid knyttet til utvikling av bærekraftskriterier, og at de ser hen til tilsvarende arbeid i EU knyttet til bærekraft og klima.

Kilde: Norges forskningsråd

2.2.2 Nytt forskningsbasert næringsliv

Etablerte næringer og bransjer har en tendens til å definere forskningsagendaen ut fra sine behov for forbedring av egne produkter og prosesser. Selv om vi vet at ny næringsvirksomhet ofte bygger på eksisterende virksomhet, er det viktig at vi også legger til rette for mer forskningsdrevet innovasjon som kan danne grunnlaget for nytt næringsliv. Grensesprengende forskning og innovasjon i skjæringsfeltet mellom ulike fag, disipliner, teknologier og næringer kan gi grobunn for fremvekst av ny, bærekraftig og konkurransedyktig næringsvirksomhet.

Ny næringsvirksomhet handler ikke bare om utvikling av ny kunnskap, men også om bedre utnyttelse av den kunnskapen og kompetansen vi allerede har. For eksempel har kunnskapen som er bygget opp i petroleumssektoren, overføringsverdi til andre sektorer. Prosjektet Norway Pumps and Pipes, basert i Stavanger, anvender løsninger opprinnelig utviklet for olje- og gassektoren på nye og innovative måter innenfor helsesektoren. Ordninger som stimulerer til tverrsektorielt samarbeid og styrker samspillet mellom akademia og næringslivet, er viktige. Samspillet mellom næringslivet, universitets- og høyskolesektoren og de offentlige helse- og omsorgstjenestene blir et viktig tema i en stortingsmelding om helsenæringen som regjeringen vil legge frem våren 2019.

Næringsklynger er en viktig arena for samarbeid mellom forsknings- og utdanningsmiljøer og næringslivet og kan bidra til å styrke koblingen mellom utdanning, forskning og innovasjon. Utdanninger som kobles tett på klynger, gir studentene gode rammer for faglig utvikling. Klyngedannelse og nettverk innebærer at kunnskapsmiljøene og næringslivet aktivt oppsøker og utfordrer hverandre for å finne nye løsninger. Regional innsats er særlig viktig i denne sammenhengen for å styrke kunnskapsflyten mellom sektorer og utvikle evnen til samarbeid mellom næringslivet og kunnskapsmiljøene.

Kommersiell utnyttelse av forskningsresultater er en viktig kilde til nyskaping. Et godt kommersialiseringsapparat og inkubatorordninger er viktige for å unngå flaskehalser i verdikjeden fra kunnskapsutvikling til marked. Regjeringen har som ambisjon å ytterligere styrke arbeidet med kommersialisering av resultater fra offentlig finansiert forskning. Det innebærer å legge forholdene bedre til rette for at forskningsresultater skal komme til nytte for eksisterende virksomheter, nyetableringer og fremtidige virksomheter. Et effektivt og samordnet virkemiddelapparat er viktig. Utstrakt samarbeid mellom virkemiddelaktørene er også viktig for å mobilisere til bedre bruk av offentlige virkemidler og god koordinering regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Derfor har regjeringen satt i gang en helhetlig vurdering av det næringsrettede virkemiddelapparatet, jf. kapittel 9.2.

Instituttsektoren er en viktig samarbeidspartner og leverandør av FoU-tjenester og dekker en betydelig del av norsk næringslivs og offentlig sektors etterspørsel etter anvendt forskning. Med de omstillingsbehovene norsk økonomi står overfor, er det viktig at instituttene er i stand til å møte nye kunnskaps- og kompetansebehov i bredden av norsk næringsliv. Regjeringen vil heve nivået på basisfinansieringen til de teknisk-industrielle instituttene for å styrke instituttenes langsiktige kunnskapsoppbygging på områder som er sentrale for næringslivets evne til forskningsbasert nyskaping og omstilling.

Innovasjonsperspektivet bør integreres bedre i utdannings- og forskningsvirksomheten til universitetene og høyskolene. Utadrettet virksomhet og samarbeid med et bredt sett eksterne aktører skaper gode læringsarenaer og muligheter for nytenkning og entreprenørskap. Universitetene og høyskolene bør ha en tydelig rolle i utviklingen av lokale og regionale økosystemer for kommersialisering og næringsutvikling. Studentene kan med fordel kobles på dette arbeidet. Samarbeid med arbeids- og næringsliv i utdanningene, for eksempel gjennom praksisopphold og samarbeid om bachelor- og masteroppgaver, er viktig for å utvikle evnen til omstilling og nytenkning. Økt mobilitet av ansatte mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene er også viktig for å skape nettverk, bygge kompetanse og styrke kunnskapsflyten mellom sektorene. Kommersiell utnyttelse av forskning forutsetter imidlertid at studenter og forskere kommer i kontakt med personer med kommersiell kompetanse. Mer strategisk bruk av teknologioverføringskontorene (TTO-ene) vil kunne spille en viktig rolle.11

I 2017 ble det innført en ny indikator for bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet (BOA) i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. BOA-inntekter gir en indikasjon på i hvilken grad utdanningsinstitusjonene er etterspurte FoU-aktører, gjennom for eksempel samarbeids- og oppdragsforskning, og om de er attraktive leverandører av tjenester som etter- og videreutdanning. Evnen til å konkurrere om ekstern finansiering er også en forutsetning for at fremragende fagmiljøer skal lykkes på lang sikt.

2.2.3 Digitalisering og bruk av ny teknologi

Med en av verdens best utbygde infrastrukturer for elektronisk kommunikasjon og en befolkning som ligger på verdenstoppen i bruk av IKT, har Norge et godt utgangspunkt for å utnytte mulighetene som ligger i digitalisering og bruk av ny teknologi. Norge scorer generelt høyt i internasjonale rangeringer for digital utvikling. Ifølge The Digital Economy and Society Index 2017 ligger bare Danmark lenger fremme enn oss når det gjelder digitalisering i samfunns- og arbeidsliv. Norge scorer også høyere på digitalisering av offentlig sektor sammenlignet med fjorårets indeks. Indeksen viser at norske bedrifter bruker ny teknologi i større grad enn resten av Europa. Norge har i 2018 også noen av verdens raskeste mobilnett ifølge statistikk fra nettmålingstjenesten Ookla.

Norske bedrifter ser på digitalisering som viktig, men sier at de mangler kompetanse og kapasitet til å ta ut potensialet. Det gjør at syv av ti bedrifter ikke har tilstrekkelige planer og strategier for digitalisering i egen bedrift. Det kan være spesielt krevende for små og mellomstore bedrifter. Næringslivet er selv ansvarlig for å foreta valg som sikrer at de er konkurransedyktige. Det innebærer å følge med på den teknologiske utviklingen og vurdere aktuelle investeringer, enten i utstyr og programvare eller i kompetansen til de ansatte.

Økt digitalisering, bruk av sensorteknologi og digitale verdikjeder genererer store mengder data som benyttes blant annet til skreddersydd markedsføring og mer effektiv og automatisert produksjon. Data har blitt en nøkkelressurs for næringslivet. Derfor er det også viktig å sørge for at næringslivet har tilgang til offentlige data for næringsutvikling.12

Kunstig intelligens står sentralt i utnyttelsen av data og er en viktig driver i digitaliseringen. Utviklingen innenfor kunstig intelligens skjer raskt og gir store muligheter i mange sektorer. Det betyr også at kompetansebehovet innenfor kunstig intelligens og maskinlæring øker. Analyser viser økt behov for både IKT-spesialister og tverrfaglig IKT-kompetanse i næringslivet og for å løse samfunnsutfordringer knyttet til sikkerhet, helse og omsorg og innovasjon i offentlig sektor. Samtidig ser vi at teknologiforskning i stadig større grad bygger på kunnskap fra flere ulike fagdisipliner. En tverrdisiplinær tilnærming til forskning og utdanning er derfor viktig. Langsiktig bygging av kompetanse, kobling på tvers av både næringer og fagområder og samarbeid mellom sektorer blir enda viktigere i årene som kommer. Dette omtales nærmere i kapittel 6.

Det er viktig at vi har tilstrekkelig spesialisert, variert og oppdatert digital kompetanse. Fagfolk som driver avansert IKT-forskning og utvikler spisskompetanse, vil være en grunnleggende forutsetning for videre utvikling og bruk av ny teknologi. I tillegg er det behov for digital kompetanse innenfor fagområder som helse, jus, humaniora og samfunnsvitenskap. Dagens studenter må lære seg varierte digitale ferdigheter som gjør dem i stand til å være med på å skape og utvikle morgendagens arbeidsliv, der stadig flere må forholde seg til kunstig intelligens, enten i form av roboter eller programvare. Utdanningene for ulike yrkesgrupper (for eksempel helsepersonell, lærere, politi) må gi solid profesjonsfaglig digital kompetanse og teknologikunnskap og -forståelse. Dette stiller nye krav til underviserne. Det er viktig at de som skal utdanne fremtidens arbeidstakere, forstår hvordan digitaliseringen påvirker og utvikler deres fagområde og hvordan moderne teknologi kan brukes som pedagogisk verktøy for å skape læring. Dette påpekes også i digitaliseringsstrategien for universitets- og høyskolesektoren.13

Livslang læring blir stadig viktigere i et mer digitalisert arbeidsliv. Erfarne arbeidstakere vil ha behov for kontinuerlig kompetanseutvikling for å håndtere omstilling og for å kunne stå lenger i arbeid. Derfor vil regjeringen utarbeide og sette i gang en kompetansereform – Lære hele livet. Målet med reformen er at ingen skal gå ut på dato og at flere skal kunne stå i jobb lenger. Regjeringen vil legge frem en melding om dette til Stortinget i 2020. Universitetene og høyskolene er sentrale i kompetansereformen. Til tross for mye oppmerksomhet om behovet for omstilling og økte krav til kompetanse har andelen sysselsatte mellom 22 og 59 år som tar videreutdanning, gått ned de siste ti årene. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal undersøke hvilke udekkede behov som finnes for etter- og videreutdanning i dag, og i hvilken grad utdanningssystemet er i stand til å møte arbeidslivets behov for fleksible kompetansetilbud.14

2.3 Møte store samfunnsutfordringer

2030-agendaen ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng og bidrar til en mer helhetlig forståelse av noen av vår tids største samfunnsutfordringer. Enten det dreier seg om klima og miljø, tilgang på mat og energi, teknologiskifter eller demografiske endringer som flere eldre eller økt migrasjon, må utfordringene møtes med kunnskap. En fellesnevner er at de er komplekse og overskrider fag-, sektor- og landegrenser. Løsningene må være like grenseløse. De beste hodene, uavhengig av disiplin-, sektor- eller nasjonal bakgrunn, må forene krefter for å frembringe den kunnskapen vi trenger. Globale trender vil endre fremtidige forbruksmønstre i Norge og resten av verden og påvirke miljø og klima. Slike trender handler om demografi, økonomisk vekst, produksjons- og handelsmønstre, teknologiske fremskritt, endringer i internasjonale maktforhold og samarbeidsrelasjoner, migrasjon, forringelse av økosystemer og klimaendringer. Middelklassen, som bruker mest ressurser og belaster miljøet mest, vil vokse fra dagens to til fem milliarder mennesker.

Siden 1900 har materialforbruket tidoblet seg, og det kan doble seg igjen innen 2030. Verdens etterspørsel etter energi og vann er ventet å stige med mellom 30 og 40 % i løpet av de neste 20 årene. Tilsvarende ventes den totale etterspørselen etter mat, fôr og fiber å vokse med 60 % fra i dag og frem til 2050, mens arealet dyrket mark per person kan bli redusert med 1,5 % per år.15 Økende ressursmangel i andre deler av verden som følge av disse trendene kan ha store konsekvenser også for Norge.

Forskning som kan gi oss bedre innsikt i globale utviklingstrekk er viktig, både for å møte utfordringene hjemme og for å bidra konstruktivt globalt. Kunnskapsbasert håndtering av samfunnsutfordringene gir næringslivet muligheter til å utvikle ny og fremtidsrettet virksomhet.

Fra norsk side skal vi gi vårt bidrag i denne globale kunnskapsdugnaden. På mange områder er vi godt rustet til å bidra til å løse de store, globale samfunnsutfordringene. For eksempel har vi sterke landbruksfaglige kunnskapsmiljøer som bidrar vesentlig i den internasjonale kunnskapsbyggingen omkring matsikkerhet, klimaforskere som bidrar i FNs klimapanel, og medisinske fagmiljøer som bidrar i det globale arbeidet med å utvikle vaksiner.

Medlemslandene og assosierte land i European Research Area (ERA) har gått sammen om ti fellesprogrammer (Joint Programming Initiatives – JPI) og en strategisk plan (Strategic Energy Technology Plan). Norge deltar i alle elleve programmene.16 Formålet med programmene er å utvikle forskning av høy vitenskapelig kvalitet og å koordinere nasjonalt finansiert forskning knyttet til store samfunnsutfordringer innenfor temaer av global betydning. JPIene kompletterer aktiviteten i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020.

I det neste rammeprogrammet, Horisont Europa (2021–2027), foreslår EU som ett av flere virkemidler å bryte ned enkelte av de store samfunnsutfordringene til mindre og mer håndgripelige problemstillinger, såkalte «missions». Å gå over til mer miljøvennlig transport i form av elektriske biler kan være et eksempel på en slik «mission», et annet er plastfrie hav under den store utfordringen rene hav.17 «Missions» må mobilisere bredt – problemer som tilsynelatende er av teknologisk karakter, må trekke veksler på kunnskap fra andre fagfelt. I tankegangen om «missions» ligger også økt deltakelse fra sivilsamfunnet.

Noen utfordringer kan være felles for avgrensede grupper av land, for eksempel å opprettholde en bærekraftig velferdsstat med høy sysselsetting samtidig som befolkningen blir stadig eldre. Det siste er særlig relevant for Norge og andre rike land med en godt utbygd velferdsstat, mens mange utviklingsland har en ung befolkning og i stedet sliter med problemer knyttet til fattigdom og ulikhet og å etablere universelle velferdsordninger. Teknologiskiftene foregår også i ulikt tempo i ulike deler av verden, men berører alle og bringer med seg en rekke etiske problemstillinger med forskjellige konsekvenser for forskjellige grupper og aktører.

De fleste av utfordringene vi står overfor, har utgangspunkt i menneskelige handlinger. For å finne løsninger er det derfor nødvendig å forstå hvilken virkelighetsoppfatning og hvilke motiver ulike aktører handler ut fra. I Humaniorameldingen fastslår regjeringen at humaniora er en underutnyttet ressurs og uttrykker klare forventninger til at humanistene i større grad bidrar med sine perspektiver i møtet med de store samfunnsutfordringene.18

I neste planperiode mener regjeringen det er særlig viktig å rette innsatsen mot å gjennomføre det grønne skiftet og å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Regjeringen vil:

• satse på utdanning, forskning og teknologiutvikling som bidrar til å nå klima- og miljømålene og fremmer det grønne skiftet

• legge til rette for forskning og innovasjon for økt kvalitet og effektivisering i offentlig sektor

• øke kunnskapen om hva som kan bidra til at færre faller utenfor arbeidslivet og at flere står lenger i arbeid, samt belyse utfordringer knyttet til migrasjon og en aldrende befolkning

2.3.1 Grønn omstilling

Å bidra til å møte de globale klima- og miljøutfordringene er et mål for regjeringen og for norsk forskning og høyere utdanning. Å bremse klimaendringene, bevare naturmangfoldet og beskytte menneskers helse er tema for flere av bærekraftsmålene, herunder en mer effektiv bruk av ressurser og større anvendelse av rene og miljøvennlige teknologiformer og industriprosesser.

De siste rapportene fra Det internasjonale naturpanelet (IPBES) fra mars 2018 viser at utfordringene for naturmangfoldet er mange og store. Arealbruksendringer, spredning av byområder og utbygging av infrastruktur har ført til at mangfoldet reduseres og at økosystemer blir svekket eller ødelagt. Økt kunnskap er en nøkkel for at verdenssamfunnet skal bli enige om en plan for å ta vare på det biologiske mangfoldet.

For Norge kan klimaendringene ha potensielt store effekter: mer ekstrem nedbør, tørke og flere naturskader, økt havtemperatur som driver fiskebestander og oppdrett nordover, invaderende arter og nye sykdommer.

God miljøtilstand, tilgang til kyst-, natur- og friluftsområder og opplevelse av landskap, naturmangfold og kulturhistoriske verdier bidrar til god helse og trivsel og er viktige i et folkehelseperspektiv. I tillegg utgjør slike goder et viktig grunnlag for reiseliv og annen verdiskaping. Vi trenger mer kunnskap om den samfunnsmessige betydningen av ivaretakelse av miljøet og av kulturverdier, slik at dette blir tillagt vekt der det er relevant.

Klima- og miljøutfordringene skaper også nye markeder, og Norge har gode muligheter til å lykkes med næringsutvikling innenfor rammene for grønn konkurransekraft. Teknologiutviklingen muliggjør nye anvendelser i avanserte produksjonsprosesser, som igjen danner grunnlaget for mange nye løsninger og produkter. Norge har høy industri-, teknologi- og miljøkompetanse på områder som petroleum og annen energiproduksjon, treforedling og byggeindustri, havbruk, fiskeri, maritim virksomhet, planteproduksjon og -foredling, husdyravl og -produksjon, næringsmiddel- og prosessindustri. Dette danner et godt grunnlag for å satse på utvikling av nye bærekraftige lavutslippsløsninger og biobaserte produkter og industri. For eksempel vil en satsing på avanserte materialer kunne være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Avanserte materialer kan være en drivkraft i det grønne skiftet, blant annet innenfor fornybar energi og transport.

Regjeringen har som mål at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi. Som et ledd i dette forventer regjeringen at universiteter og høyskoler tar i bruk klima- og miljøvennlige løsninger i sin campusutvikling. De viktigste tiltakene på området beskrives i kapitlene om hav og klima, miljø og miljøvennlig energi, samt kapittelet om bygg, henholdsvis kapittel 3, 4 og 8.

2.3.2 Bærekraftig velferd

Norge er et av verdens mest utviklede velferdssamfunn. Gjennom mange tiår har norske politikere prioritert å bygge et sosialt sikkerhetsnett under landets innbyggere. Vi har gode velferdsordninger for dem som av ulike årsaker ikke kan forsørge seg selv. Utdanning, helsetjenester og eldreomsorg er i stor grad offentlig finansiert. Det er stor oppslutning i befolkningen om velferdsstaten og de grunnleggende trekkene ved den norske modellen for økonomi, arbeid og velferd. Denne oppslutningen kan ikke tas for gitt, men ivaretas og styrkes gjennom en godt fungerende offentlig sektor som oppleves som relevant for befolkningen. Et nøkkelord her er tillit i befolkningen til de sentrale samfunnsinstitusjonene. Velferdsstaten skal gi trygghet for den enkelte og muligheter for alle uavhengig av bakgrunn. Muligheten for sosial mobilitet, og for at vi kan leve frie og selvvalgte liv, er større i Norge enn i mange andre land. De generøse økonomiske ordningene for barnefamilier og utbyggingen av barnehager har vært avgjørende for kvinnenes yrkesdeltakelse, og for at vi dermed har kunnet ta i bruk talentene i hele befolkningen.

Gjennom samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter har Norge skapt et av verdens mest moderne og omstillingsdyktige arbeidsmarkeder. Dette må videreutvikles i møte med stadig nye utfordringer. En fornyet innsats for gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø gjennom faktabasert forebyggende arbeidsmiljøarbeid vil bidra til at flere står lenger i arbeid, at færre faller fra gjennom skader og sykdom og at flere som står utenfor arbeidslivet, kan inkluderes. Det betyr at vi får brukt de samlede menneskelige ressursene i samfunnet både lengre og bedre.

Mange internasjonale sammenligninger av levekår og sosiale forhold tyder på at vår samfunnsmodell er vellykket. Norge og de andre nordiske velferdsstatene skårer som regel helt i toppen på rangeringer av menneskelig utvikling og tilfredshet med livet.19 Dette er samfunn preget av relativt små økonomiske forskjeller og høy tillit både mennesker imellom og til myndigheter. Det er høy sysselsetting og yrkesdeltakelse, lav korrupsjon og høy grad av likebehandling. Det er bred politisk enighet i Norge om å bevare hovedtrekkene i denne modellen. Samtidig ser vi flere utviklingstrekk som skaper utfordringer for finansieringen av det offentlige tjenestetilbudet.

Den norske befolkningen vil i tiårene som kommer bli stadig eldre i takt med at levealderen øker. I dag er det rundt to eldre over 67 år for hver tiende person i yrkesaktiv alder. Befolkningsfremskrivninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) tyder på at dette forholdet vil endre seg til fire eldre per ti i yrkesaktiv alder i 2060. Den endrede befolkningssammensetningen vil gi både økt behov for helse- og omsorgstjenester og pensjonsytelser og relativt færre yrkesaktive til å bære kostnadene. SSB anslår at en tredjedel av arbeidsstyrken må jobbe innenfor helse og velferd i 2060 dersom vi ikke endrer måten vi leverer disse tjenestene på.

Også svingninger i fødselstall bidrar til å utfordre velferdsmodellens bærekraft. Ifølge SSB har fødselsraten gått ned hvert år siden 2009. I 2017 sank fruktbarheten for første gang på mange år i alle aldersgrupper.

Norge har i løpet av få generasjoner endret seg fra å være et relativt homogent land etnisk og kulturelt til å bli et land med stort innslag av innbyggere med bakgrunn fra ulike kulturer og religioner. Ca. 16 % av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Ca. 20 % av disse er flyktninger.20 Innvandrerne kommer fra over 200 nasjoner. Innvandringen har beriket det norske samfunnet på mange måter. Vi har fått økt kulturelt mangfold, og Norge har mottatt mange innvandrere med kompetanse som er verdifull for landet. Det er likevel et faktum at yrkesdeltakelsen blant mange grupper av innvandrere er lavere og andelen stønadsmottakere høyere enn i majoritetsbefolkningen. Vi står overfor en stor utfordring i fullt ut å få tatt i bruk ressursene innvandrerne representerer. Dette vil være helt avgjørende for å få løst de offentlige og private arbeidsoppgavene og oppnå god integrering.

Norge har vært gjennom en omstillingsperiode på grunn av lavere oljepris og redusert aktivitetsnivå på norsk sokkel. På kort og mellomlang sikt er utsiktene gode for petroleumssektoren fordi kostnadsnivået er redusert og oljeprisen har steget. Vi må likevel regne med at sektoren også fremover vil oppleve konjunktursvingninger, og at vi på lang sikt vil oppleve synkende inntekter fra petroleumsvirksomheten. Verden står overfor klimaendringer som krever endring i energiproduksjon og -forbruk, noe som kan gi ekstra usikkerhet om verdien av petroleumsformuen.21

Det er flere mulige løsninger på utfordringene knyttet til aldrende befolkning, utenforskap og mindre økonomisk handlingsrom i det offentlige. Økt innovasjon i offentlige virksomheter kan legge grunnlag for en mer effektiv sektor med bedre forutsetninger for å kunne møte de store samfunnsutfordringene. Velferdsstatens bærekraft vil også være avhengig av at flere som i dag står utenfor arbeidslivet, deltar i lønnet arbeid, og at flere av dem som allerede deltar i arbeidslivet, står lenger i arbeid. Dette innebærer god kunnskapsutvikling om virkemidler, tjenester og tiltak i arbeids- og velferdspolitikken som skal bidra til økt arbeidsinkludering. I tillegg vet vi at årsakene til at mange står utenfor arbeidslivet, er knyttet til forhold som helse og kompetanse. Det ligger også et betydelig potensial for bedre og mer effektive helse- og omsorgstjenester gjennom mer presis diagnostikk og behandling. Digitalisering og teknologi kan bidra til endrede arbeidsprosesser, ny oppgavedeling og til å flytte tjenester nærmere brukerne, noe som gir mestring og trygghet og frigjør ressurser hos dem som arbeider i tjenestene. Forskning og innovasjon er sentrale verktøy for å videreutvikle tjenestene i en bærekraftig retning. Videre trenger vi økt kunnskap om hva som er effektive tiltak for å redusere sosialt og økonomisk utenforskap og inkludere flere i lønnet arbeid. Forebyggende arbeid, godt folkehelsearbeid og tidlig innsats overfor risikogrupper kan bidra til å holde flere friske, til at færre unge faller utenfor arbeidslivet og at flere eldre står i arbeid lenger. Også tiltak mot frafall i skolen og en satsing på etter- og videreutdanning vil bidra til at færre faller utenfor arbeidslivet.

De viktigste tiltakene på området er beskrevet i kapittel 5, 6 og 7.

2.4 Utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Fremragende fagmiljøer utvikler ny kunnskap, ny innsikt og nye løsninger. De gir utdanning av høy kvalitet og formidler resultater fra forskning og utvikling slik at kunnskapen kan tas i bruk. Over tid har det vært en jevn og god utvikling på de viktigste indikatorene for både høyere utdanning og forskning.22 Det beste av norsk høyere utdanning og forskning står seg godt i en internasjonal sammenligning, og vi har flere eksempler på fagmiljøer som hevder seg helt i verdenstoppen.

Norske myndigheter, utdannings- og forskningsinstitusjoner og fagmiljøer har arbeidet målrettet over lang tid for å styrke kvaliteten i forskning og høyere utdanning. Det har skjedd betydelige endringer i løpet av de siste tjue årene. Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har jobbet strategisk og målrettet for å utvikle og legge til rette for sine fremste utdannings- og forskningsmiljøer og for å rekruttere fremragende forskere utenfra. Strategisk campusutvikling er en del av dette, jf. kapittel 8.3, og det har vært investert store summer i bygg, vitenskapelig utstyr og forskningsinfrastruktur. Vi har investert betydelige ressurser i det internasjonale samarbeidet om forskning og høyere utdanning, spesielt gjennom EUs rammeprogrammer. Siden de første Sentrene for fremragende forskning (SFF) ble opprettet i 2002/2003, har det blitt utviklet flere senterordninger som gir de fremste miljøene langsiktig og forutsigbar finansiering. Sentre for fremragende utdanning (SFU) ble opprettet i 2010 for å gi langsiktige utviklingsmuligheter til fremragende og innovative utdanningsmiljøer. Forskningsrådets åpne arena for forskere, Fri prosjektstøtte (Fripro), har fått betydelig vekst og er utvidet med flere virkemidler for å dekke hele forskerkarrieren.

Selv om mye går rett vei, er potensialet likevel større. Fortsatt har Norge relativt få fremragende fagmiljøer sett i forhold til hvor mye vi investerer i forskning og høyere utdanning. Kvaliteten i høyere utdanning må bli bedre. Vi må lykkes bedre i å rekruttere de beste talentene, og vi må få ned gjennomsnittsalderen på doktorgradskandidatene. Vi er fortsatt langt fra å utnytte potensialet i hele befolkningen, både når det gjelder mangfold og kjønnsbalanse i akademiske toppstillinger. Vi har potensial for enda større åpenhet i forskningen, noe som både vil styrke kvaliteten og muligheten for næringsliv og offentlige aktører til å bruke kunnskapen. Og vi har potensial for enda mer og tettere internasjonalt samarbeid.

Regjeringen vil fortsette innsatsen for å styrke kvaliteten i høyere utdanning og forskning og legge til rette for at vi utvikler flere verdensledende fagmiljøer i Norge.

Regjeringen vil:

• satse på unge talenter for å bygge fremtidens fremragende fagmiljøer

• legge til rette for at norske fagmiljøer samarbeider med og er del av de beste miljøene internasjonalt

• bidra til at studenter, undervisere og forskere har tilgang til vitenskapelig utstyr og infrastruktur i verdensklasse

• legge til rette for økt mangfold, større åpenhet og høy etisk standard i forskning og utdanning

2.4.1 Bedre kvalitet i norsk høyere utdanning

Kvaliteten i norsk høyere utdanning er gjennomgående god. Likevel er det rom for forbedring, og det er et mål for regjeringen at kvaliteten styrkes. I kommende langtidsplanperiode vil regjeringen trappe opp bevilgningene til kvalitet i høyere utdanning med 250 mill. kroner, jf. kapittel 1.

Norsk høyere utdanning skal være forskningsbasert, det vil si at den utarbeides og gis av fagmiljøer der de ansatte har forskerkompetanse, og der mange er forskere selv. Studenter som kommer tidlig i kontakt med forskningsmiljøer, lærer å forstå hvordan forskningsbasert kunnskap blir til og hvordan den kan anvendes. Studentene må integreres tidlig i det faglige fellesskapet og få innsikt og trening i forskningslignende aktiviteter på alle nivåer av utdanningen.

I 2017 la regjeringen frem Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen). Meldingen lanserte en rekke tiltak for å stimulere universitetene og høyskolene og deres fagmiljøer til å forsterke kvalitetskulturen og drive kontinuerlig kvalitetsarbeid. Blant annet skal alle universiteter og høyskoler utvikle pedagogiske meritteringssystemer innen 2019 for å stimulere til økt oppmerksomhet om undervisningen og for å belønne viktig utviklingsarbeid. Regjeringen vil også sørge for at flere utdanningsinstitusjoner tar i bruk mentorordninger for å integrere studentene godt i fagmiljøene og stimulere til mer bruk av aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer der digitale muligheter utnyttes. Kvalitetsmeldingen understreker også betydningen av et godt læringsmiljø, og hensiktsmessige og gode bygg er et av flere virkemidler for å oppnå høy kvalitet i forskning og høyere utdanning. I 2019 foreslår regjeringen å styrke oppgraderingsordninger for bygg og læringsarealer med 86 mill. kroner, til en samlet ramme på 161 mill. kroner.

Et av de viktigste tiltakene i kvalitetsmeldingen er opprettelsen av Nasjonal arena for kvalitet i høyere utdanning, der ulike kvalitetsvirkemidler blir samlet, deriblant ordningen med Sentre for fremragende utdanning (SFU). I 2019 foreslår regjeringen å styrke kvalitetsarenaen med 25 mill. kroner. Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU) har ansvaret for å forvalte arenaen. Opprettelsen av DIKU er i seg selv et viktig tiltak for å fremme kvalitet i høyere utdanning. Høsten 2018 lyser DIKU ut inntil 40 mill. kroner til prosjekter som skal utvikle, prøve ut, evaluere og ta i bruk studentaktive læringsformer og læringsfremmende vurderingsformer.

Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning. Studentmobilitet er et av de mest sentrale aspektene ved internasjonalisering av høyere utdanning. Regjeringen har som mål på lengre sikt at minst halvparten av studentene skal ha vært på studieopphold i utlandet i løpet av studietiden, jf. Kvalitetsmeldingen. Det er også et mål at studentene ved norske utdanningsinstitusjoner er i et læringsmiljø som også omfatter utenlandske studenter. Norge deltar i Erasmus+, EUs program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett. En av hovedaktivitetene i programmet er mobilitet. Midtveisevalueringen av norsk deltakelse i Erasmus+ viser at programmet bidrar til å videreutvikle kvaliteten i norsk høyere utdanning, blant annet ved at flere studenter bruker det og at det bidrar til å bygge internasjonale nettverk for universiteter og høyskoler. Europakommisjonen har lansert sitt forslag til nytt rammeprogram for utdanning og opplæring for perioden 2021–2027. Det foreslås en videreføring av dagens Erasmus+-program med de samme tre hovedinnretningene, elev-, student- og lærermobilitet, samarbeid mellom læresteder og organisasjoner og politikkutvikling. Kommisjonen har foreslått en dobling av budsjettet til det nye programmet. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet ved årsskiftet 2019/2020.

2.4.2 Unge talenter

Regjeringen mener at det aller viktigste for å bygge verdensledende fagmiljøer fremover er å satse på de unge talentene. Å få ned gjennomsnittsalderen på doktorgradskandidatene er viktig både fordi vi trenger flere med doktorgradskompetanse i samfunns- og næringsliv og fordi det tar tid å bygge en forskerkarriere. De siste årene har både Forskningsrådet, universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter satset på egne virkemidler og programmer rettet mot unge forskertalenter.

I Kvalitetsmeldingen står det at regjeringen vil stimulere til utvikling av tilbud for de mest talentfulle og motiverte studentene. Norges forskningsråd finansierer fem pilotprosjekter for å utvikle forskerlinjer i andre fag enn medisin: ingeniørvitenskap, rettsvitenskap, informatikk, veterinærmedisin og psykologi. Universitetet i Oslo vil fra høsten 2019 tilby et honours-program på bachelornivå i samarbeid mellom Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Det humanistiske fakultet, se boks 2.4.

Forskningsrådet har over lengre tid utviklet sine virkemidler slik at de treffer forskerne i alle faser av forskerkarrieren. Særlig den åpne arenaen Fri prosjektstøtte (Fripro) har blitt utviklet til en kjede av virkemidler, rettet mot unge forskertalenter, etablerte forskere og fremragende forskergrupper. Fri prosjektstøtte er en viktig kvalifiseringsarena for å søke midler fra blant annet SFF-ordningen og Det europeiske forskningsrådet (ERC). Fri prosjektstøtte har blitt styrket med 150 mill. kroner siden den første langtidsplanen ble lagt frem.

Marie Sklodowska-Curie Actions (MSCA), EUs program for forskermobilitet, skal blant annet bidra til fremragende og nyskapende forskerutdanning, karrieretiltak og kunnskapsoverføring på tvers av landegrenser og sektorer. For å bidra til at flere norske forskere tar forskerutdanning eller forskeropphold i utlandet, gir Forskningsrådet ekstra økonomisk støtte til dem som får stipend fra MSCA.

På flere områder er det opprettet nasjonale forskerskoler. Forskerskolene skaper et større læringsmiljø for doktorgradsstudentene og gir dem tilgang til spesialisert kompetanse fra flere læresteder. NIFU har nylig gjennomført en evaluering av ordningen med nasjonale forskerskoler etter initiativ fra Norges forskningsråd.23 Evalueringen viser at forskerskolene har hatt betydning for kvaliteten på tilbudet til kandidatene og ført til økt nasjonalt samarbeid mellom forskningsmiljøer. Det er imidlertid en utfordring at de ikke bedrer gjennomføringen. Evalueringen og vurderinger fra Forskningsrådet vil avgjøre om og eventuelt hvordan vi skal videreføre ordningen med nasjonale forskerskoler.

2.4.3 Flere verdensledende fagmiljøer

Verdensledende fagmiljøer bidrar til forskningsresultater som gir ny innsikt, og til banebrytende løsninger og innovasjoner med potensial til å endre livene våre. Selv om Norge står for under én prosent av verdens samlede forskningsinnsats, er vi blant de fremste nasjonene på noen fagområder, for eksempel marin forskning og klimaforskning. Vi må fortsette å utvikle de fremragende fagmiljøene og dyrke frem nye, både for å være konkurransedyktige på områder som er viktige for oss, og for å bidra til den globale kunnskapsdugnaden for å møte de store samfunnsutfordringene, herunder bærekraftsmålene.

Ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) ble opprettet for å gi de fremste forskningsmiljøene langsiktig finansiering. Etter hvert er det blitt utviklet flere sentervirkemidler med ulike begrunnelser og kriterier, men som har til felles at de er kvalitetsvirkemidler som sikrer en stabil finansiering over tid for de miljøene som kvalifiserer seg. Regjeringen vil fortsette å prioritere og videreutvikle senterordningene. I fremtiden kan det også bli aktuelt å opprette nye sentervirkemidler på andre områder.

Flere har tatt til orde for at det bør finnes virkemidler med enda lengre tidshorisont enn dagens SFF-ordning for de aller fremste miljøene. SFF-ordningen har en tidshorisont på totalt ti år (finansiering for fem år, deretter for ytterligere fem år etter en midtveisevaluering). Det er åpnet for at etablerte sentre kan søke om fornyet støtte. Regjeringen ønsker å prioritere SFF-ordningen for å gi rom for økt langsiktighet og forutsigbarhet for de aller fremste miljøene ved å oppheve begrensningen på antall ganger det er mulig å søke om SFF-status på nytt. Samtidig mener regjeringen at det først og fremst er institusjonenes ansvar å sikre langsiktig og forutsigbar grunnfinansiering for sine fremste forskningsmiljøer. Det må være en balanse mellom behovet for langsiktighet og behovet for dynamikk i forskningssystemet, slik at nye miljøer får anledning til å utvikle seg. Regjeringen vil ta initiativ til en evaluering av SFF-ordningen for å få et godt kunnskapsgrunnlag.

Internasjonalt samarbeid

Et kjennetegn ved verdensledende forsknings- og utdanningsmiljøer er en stor grad av internasjonalt samarbeid. Fremragende forskere søker samarbeid med de fremste forskningsmiljøene, uavhengig av geografi. Miljøene samarbeider både om forskning og om utveksling av studenter og doktorgradsstudenter. De lykkes også på internasjonale konkurransearenaer. Muligheten til å samarbeide med og måle seg mot de beste miljøene internasjonalt er derfor avgjørende for å utvikle fremragende fagmiljøer.

Norge deltar aktivt i forsknings- og utdanningssamarbeid både på europeisk nivå og med fremragende miljøer utenfor Europa. Det største og viktigste tiltaket er deltakelsen i EUs rammeprogrammer. Utdannings- og forskningsinstitusjonene og Norges forskningsråd arbeider for å få flere til å søke og lykkes med sine søknader til Horisont 2020, og regjeringen forventer at dette arbeidet intensiveres. Det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon, Horisont Europa (2021–2027), er under planlegging.

Som del av Norges kontingent til EØS er det avsatt om lag to mrd. kroner til forskningssamarbeid med landene øst og sør i Europa for perioden 2014–2021. EØS-midlene gir gode muligheter til å utvikle faglige nettverk og samarbeid i EUs rammeprogrammer for forskning, innovasjon og utdanning.

Regjeringen er også opptatt av å styrke samarbeidet med strategisk viktige land utenfor EU. I 2015 la regjeringen frem Panorama – strategi for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med Brasil, India, Japan, Kina, Russland og Sør-Afrika (2016–2020). Formålet med strategien er å få et mer helhetlig og langsiktig samarbeid med strategilandene, med sikte på mer samarbeid av høy kvalitet på områder av særlig interesse for Norge. Panorama-strategien skal evalueres i løpet av 2019/2020.

Norge har også bilaterale samarbeidsavtaler med utvalgte land og medlemskap i internasjonale grunnforskningsorganisasjoner som CERN. Dette gir gode muligheter for internasjonalt samarbeid og mobilitet både for studenter og forskere.

Vitenskapelig utstyr og forskningsinfrastruktur

Verdensledende fagmiljøer må ha tilgang til det fremste av vitenskapelig utstyr og infrastruktur. Infrastrukturen kan være avgjørende for gjennombruddsforskning. I tillegg er oppdatert utstyr og godt egnede lokaler viktig for å tiltrekke seg den fremste internasjonale ekspertisen. Gjennom forskningsinfrastrukturordningen i Forskningsrådet investeres det gjennomsnittlig 750 mill. kroner i året i vitenskapelig infrastruktur. Siden 2009 er det gjennom Forskningsrådet inngått kontrakter for omkring fem mrd. kroner til etablering og fornyelse av forskningsinfrastruktur. Norge deltar også i det europeiske samarbeidet om forskningsinfrastruktur, European Strategy Forum on Research Infrastructures (ESFRI), som gir norske forskere tilgang de fremste fasilitetene utenlands og utenlandske forskere tilgang til infrastrukturer ved norske institusjoner. Se nærmere omtale i kapittel 6.

Økt mangfold

For å lykkes med å utvikle flere verdensledende fagmiljøer må vi ta i bruk talentene i hele befolkningen. Ledere på alle nivåer ved institusjonene har et ansvar for å arbeide for bedre kjønnsbalanse og større mangfold blant de ansatte. Alt i alt har kvinneandelen blant norske studenter gått noe ned, men den er fortsatt nesten 60 %. På doktorgradsnivå er kjønnsbalansen jevn. Blant faglig ansatte ser bildet imidlertid annerledes ut. I 2017 var 29,5 % av de ansatte i toppstillinger ved universitetene og høyskolene kvinner. Blant annet gode vilkår og muligheter til å kombinere forskerkarrieren med familieliv er viktig for å utvikle og beholde flere kvinnelige toppforskere.24

I 2017 utgjorde andelen studenter med innvandrerbakgrunn 13 % av studentene i høyere utdanning, men den siste kandidatundersøkelsen viser betydelig arbeidsledighet blant kandidater med innvandrerbakgrunn, noe som gir grunn til bekymring.25 Ifølge NIFU utgjorde innvandrere 20 % av FoU-personalet i 2014, mens norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde en veldig liten andel, bare 0,4 %.26

Åpenhet i utdanning og forskning

Åpenhet og kunnskapsdeling er en forutsetning for all forskning, og større åpenhet i forskningen er viktig av flere grunner. Det kan bidra til mer og bedre bruk av kunnskap ved at både forskersamfunnet i sin helhet, profesjonelle brukere i arbeids- og næringsliv og allmennheten får tilgang til resultatene fra forskning. Større åpenhet i forskningen kan dermed også bidra til smartere tjenesteutvikling i offentlig sektor og ny næringsvirksomhet. Et selvstendig og viktig poeng er at større åpenhet og bedre innsyn i forskning kan bidra til å styrke tilliten til forskere og til forskningsresultater. Et viktig budskap i Kvalitetsmeldingen er at det må bli mer åpenhet og fagfellevurdering også i høyere utdanning.

Sammen med sterke forskningsnasjoner som Nederland, Storbritannia og Tyskland har Norge lenge vært en pådriver for åpen publisering. I 2017 la regjeringen frem nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Regjeringens mål er at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024. Norges forskningsråd og forskningsrådene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Sverige, Østerrike, Nederland, Luxemburg, Polen, Slovenia og Irland har gått sammen med Europakommisjonen og det europeiske forskningsrådet (ERC) om å kreve full åpen tilgang til alle artikler fra forskning som er finansiert av disse landene og institusjonene fra 2020. Dette vil legge press på forlagene om å gjøre alle vitenskapelige tidsskrifter åpne. I Norge har vi gode forutsetninger for et effektivt arbeid med åpen tilgang. Vi har solid nasjonalt samarbeid om forlagsavtalene, og vi har en nasjonal database, Cristin, der forskningspublikasjoner blir registrert. Det gir oss god oversikt og muligheter til å følge opp de nye kravene. Gjennom dette sikrer vi at vi får god og tilgjengelig kunnskap igjen for forskningsinvesteringene. Vi har også et eget forskerstyrt register over godkjente publiseringskanaler som blant annet gjør det lett for forskerne å velge åpne tidsskrifter.

Våren 2018 signerte Forskningsrådet den såkalte DORA-erklæringen (San Fransisco Declaration on Research Assessment), og stilte seg dermed bak prinsippet om at søkernes faglige kvalifikasjoner og kvaliteten på oppnådde resultater skal vurderes på et bredere grunnlag enn hvor forskerne publiserer. Prinsippene i DORA vil kunne fremme publisering med åpen tilgang. Enkelte andre norske aktører har også signert, blant annet Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Havforskningsinstituttet.

Enklere tilgang til forskningsdata og til offentlige data som brukes i forskning, gjør det lettere for forskere å bygge på hverandres funn og å diskutere og etterprøve hverandres resultater. Det gjør det også mulig for andre aktører å se nye bruksområder for dataene. Regjeringen har lagt frem en nasjonal strategi for tilgjengeliggjøring og deling av forskningsdata. Strategien bygger på tre grunnprinsipper:

• forskningsdata skal være så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig

• forskningsdata bør håndteres og tilrettelegges slik at verdiene i dataene kan utnyttes best mulig

• beslutninger om arkivering og tilgjengeliggjøring av forskningsdata må tas i forskerfellesskapene

Rådet for den europeiske unionen (Ministerrådet) vedtok i 2016 en rekke gjennomgående prinsipper for åpen forskning (Open Science) som stiller sterkere krav til åpen tilgang til vitenskapelige artikler og forskningsdata fra prosjekter som får finansiering fra EU. Rådet har også fattet vedtak om å bidra til å utvikle plattformer og infrastruktur for å lette overgangen til åpen forskning, for eksempel etableringen av European Open Science Cloud (se boks 2.5).

1. mai 2017 trådte den nye loven om organisering av forskningsetisk arbeid i kraft. Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Forskningsetikkloven pålegger alle forskningsinstitusjoner i Norge å gi opplæring i forskningsetikk, men undersøkelser tyder på at dette ansvaret ikke alltid blir godt nok ivaretatt.27