1 Regjeringens politikk for forskning og høyere utdanning

1.1 Ambisjon

Regjeringens prosjekt er å legge til rette for vekst i samlet verdiskaping og nye lønnsomme arbeidsplasser, omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet. Vi skal oppfylle Norges klimaforpliktelser og delta i den globale dugnaden for en mer bærekraftig verden. I en stadig mer digital hverdag skal vi skape et inkluderende arbeidsliv der ingen går ut på dato. Vi skal redusere fattigdom og gjennomføre et integreringsløft. Vi skal ha engasjerte borgere og et aktivt sivilsamfunn.

Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn – miljømessig, sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk. Vi må ha kunnskap for å kunne gjøre de riktige valgene slik at vi kan opprettholde velstand og velferd, ta vare på en klode som er i ferd med å bli overbelastet og verne om sentrale verdier som frihet og demokrati. Regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskning og høyere utdanning. Gjennom å satse på kunnskap skal vi ruste oss for fremtiden, skape nye, grønne og lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig sektor. Alle som ønsker det, skal derfor ha tilgang til utdanning av høy kvalitet. Høy kvalitet i utdanning og forskning er viktig for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for en fortsatt stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet.

Men kunnskapsutviklingen drives ikke bare av mål; i mange tilfeller har det vist seg at den rent nysgjerrighetsdrevne forskningen kan gi de mest uventede resultatene. Å utvikle kunnskap tar tid; derfor må vi ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige. Norge skal ha verdensledende fagmiljøer som er med på å frembringe kunnskap som kan gi menneskene et bedre og rikere liv.

Klimaendringene er vår tids store utfordring. Prioriteringene i langtidsplanen reflekterer dette. Dette er et område som krever internasjonalt samarbeid mot felles mål. Bærekraftsmålene som ble vedtatt av FNs medlemsland i 2015, gir retning for arbeidet og danner en viktig ramme for langtidsplanen.

I tråd med Jeløya-plattformen vil regjeringen øke investeringene i høyere utdanning og forskning og legge til rette for at kunnskapen tas i bruk. Regjeringen vil satse på hele bredden av forsknings- og utdanningsinstitusjoner og stimulere til økt samspill og samarbeid mellom offentlige og private forskningsaktører. Vi trenger en kombinasjon av mangfold og kvalitet: Alle skal ikke være gode til det samme, men alle skal være gode. Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning gir mål og prioriteringer for denne innsatsen.

1.2 Videre opptrapping av innsatsen

For kommende langtidsplanperiode lanserer regjeringen tre nye opptrappingsplaner:

• Et teknologiløft på 800 mill. kroner

• FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet på 450 mill. kroner

• Kvalitet i høyere utdanning på 250 mill. kroner

Opptrappingsplanene vil gå til tiltak på flere departementers budsjetter.

Teknologiløft

Eksempler på satsningsområder som kan være særlig aktuelle under denne overskriften, er:

• muliggjørende og industrielle teknologier, spesielt grunnleggende IKT-forskning og IKT-sikkerhet

• studieplasser innenfor teknologi

• teknologi for det grønne skiftet

• teknologi for en bedre og mer effektiv offentlig sektor

• e-infrastruktur for åpen forskning

I 2019 foreslår regjeringen å følge opp denne opptrappingsplanen med totalt 260 mill. kroner.

FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet

Eksempler på satsningsområder som kan være særlig aktuelle under denne overskriften, er:

• basisbevilgninger til de teknisk-industrielle instituttene

• forskerutdanning for det nye næringslivet

• tiltak for økt kommersialisering, forskningsbasert innovasjon og næringsrettet forskning

I 2019 foreslår regjeringen å følge opp denne opptrappingsplanen med totalt 136 mill. kroner.

Kvalitet i høyere utdanning

Eksempler på satsningsområder som kan være særlig aktuelle under denne overskriften, er:

• styrking av Nasjonal arena for kvalitet i høyere utdanning

• tiltak for bedre og mer praksis, i første rekke praksis i kommunesektoren for helse- og sosialfagstudenter

• læringsarealer

I 2019 foreslår regjeringen å følge opp denne opptrappingsplanen med totalt 85 mill. kroner.

Se for øvrig nærmere omtale i del III, kap. 5, i Prop 1 S (2018–2019) for Kunnskapsdepartementet.

I langtidsplanen legger regjeringen også frem en helhetlig politikk for utvikling, forvaltning og prioritering av universitets- og høyskolebygg. Regjeringen forventer at universitets- og høyskolesektoren anser bygg som en innsatsfaktor på lik linje med andre ressurser i forskning og høyere utdanning og vurderer behov for utvikling og vedlikehold. Videre forventer regjeringen at investeringene i universitets- og høyskolebygg skal være kostnadseffektive, men samtidig bidra til innovasjon og klima- og miljøvennlige løsninger. Regjeringen forventer at universitetsmuseene, med unike samlinger for historie, kultur og identitet, skal sikres. Regjeringen foreslår å bevilge 161 mill. kroner til tilpasning og oppgradering av lærings- og forskningsareal ved universiteter og høyskoler i 2019. Dette er en økning på 86 mill. kroner. 50 mill. kroner av dette inngår som del av opptrappingsplanen for kvalitet i høyere utdanning. Se nærmere omtale i kapittel 8.

1.3 Formålet med langtidsplanen

Regjeringens første Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 ble lagt frem samtidig med statsbudsjettet for 2015. Langtidsplanen har tiårige mål og prioriteringer og mer konkrete mål for innsatsen i den kommende fireårsperioden. Planen revideres hvert fjerde år for å ta hensyn til politiske og samfunnsmessige endringer. Den reviderte langtidsplanen har fortsatt et tiårig perspektiv (2019–2028), med en konkretisering av mål og innsatsområder for den kommende fireårsperioden.

Langtidsplanen skal sette kursen for politikkutviklingen og investeringene i forskning og høyere utdanning. Langsiktige, prioriterte satsinger gir forutsigbarhet for forsknings- og utdanningsmiljøene og bidrar til en bedre koordinert politikk. I langtidsplanen gir regjeringen uttrykk for hva den fra et nasjonalt perspektiv mener det er særlig viktig å prioritere de kommende årene. I årene fremover vil det bli mer press på de offentlige budsjettene, og planen skal være et prioriteringsverktøy også i perioder med svakere vekst. Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger, legger langtidsplanen til grunn for sine egne strategiske prioriteringer innenfor sitt handlingsrom. Det samme gjelder Norges forskningsråd og andre deler av virkemiddelapparatet.

1.4 Strukturen i langtidsplanen

Til arbeidet med revideringen av planen har det kommet inn om lag 130 skriftlige innspill fra forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner, virkemiddelaktører, interesseorganisasjoner, næringsliv og offentlige virksomheter. Innspillene viser bred støtte til langtidsplanen som verktøy og til målene og prioriteringene i den første planen.

Målene og de langsiktige prioriteringene ligger i hovedsak fast i den reviderte langtidsplanen. De tre overordnede målene er:

• styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

• møte store samfunnsutfordringer

• utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Bygg, utstyr og annen infrastruktur er grunnleggende innsatsfaktorer for å nå overordnede mål for forsknings- og utdanningspolitikken. Da Stortinget behandlet den første langtidsplanen, fattet det følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen i forbindelse med rulleringen av langtidsplanen i 2018 utarbeide en investeringsplan, køordning for investeringer, og større bygg- og vedlikeholdsprosjekter av bygg i universitets- og høyskolesektoren». Regjeringens politikk for utvikling, forvaltning og prioritering av universitets- og høyskolebygg inngår i den reviderte langtidsplanen, jf. kapittel 8.

Som en del av grunnlaget for revideringen av langtidsplanen har OECD på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet foretatt en gjennomgang av norsk forsknings- og innovasjonspolitikk. Rapporten fra OECD ble lagt frem i juni 2017. En av anbefalingene fra OECD var å endre strukturen i langtidsplanen.1

Regjeringen har valgt å justere strukturen i tråd med anbefalingene fra OECD. Den første langtidsplanen hadde seks langsiktige prioriteringer. To av disse, «Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv» og «Verdensledende fagmiljøer», er sammenfallende med to av de overordnede målene, henholdsvis «Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne» og «Utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet». For å oppnå større tydelighet i den reviderte planen er de to nevnte langsiktige prioriteringene tatt bort. I stedet blir disse to tidligere prioriteringene sterkere reflektert under målene. Hensikten er dels å gi de overordnede målene en tydeligere plass og dels å få tydeligere frem hva som er generelle mål og hva som er tematiske områder av særlig strategisk betydning for Norge.

De overordnede målene gjelder norsk forskning og høyere utdanning som helhet, mens de langsiktige prioriteringene reflekterer områder der Norge har særlige kunnskapsbehov eller konkurransefortrinn. De øvrige fire langsiktige prioriteringene i den første langtidsplanen ligger fast.

I tillegg har regjeringen tatt inn en ny langsiktig prioritering, «Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden», blant annet på grunn av de utviklingstrekkene som er beskrevet nedenfor og etter innspill i prosessen.

Regjeringen har også endret tittelen på prioriteringen «Muliggjørende teknologier» til «Muliggjørende og industrielle teknologier», for å tydeliggjøre at prioriteringen også rommer avanserte produksjonsprosesser. I EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, ses muliggjørende teknologier og avansert produksjon i sammenheng under overskriften «Leading Enabling and Industrial Technologies (LEIT)». Innholdet i prioriteringen er på linje med den første langtidsplanen (IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avansert produksjon).

I tråd med Jeløya-erklæringen vil regjeringen styrke bevilgningene til forskning og høyere utdanning. Til grunn for regjeringens prioriteringer ligger langtidsplanens tre overordnede mål og følgende fem langsiktige prioriteringer, nærmere beskrevet i kapittel 3-7:

• Hav

• Klima, miljø og miljøvennlig energi

• Fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester

• Muliggjørende og industrielle teknologier

• Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden

1.5 Utviklingstrekk og nye perspektiver

En av grunnene til å revidere langtidsplanen hvert fjerde år er å oppdatere den i tråd med samfunnsutviklingen og nye politiske prioriteringer. Siden den første langtidsplanen ble lagt frem, har verden endret seg på grunnleggende måter. Det gjelder både politiske vedtak, for eksempel tilslutningen til Paris-avtalen og FNs Agenda 2030, og generelle utviklingstrekk som teknologiske endringer og økt digitalisering.

1.5.1 Bærekraftsmålene

2030-agendaen med de tilhørende bærekraftsmålene ble vedtatt av FNs medlemsland i 2015 og består av 17 globale mål for en bærekraftig utvikling. Mye går i riktig retning. For eksempel ble over en milliard mennesker løftet ut av fattigdom fra 1990 til 2015. Bærekraftsmålene skal blant annet bidra til å utrydde ekstrem fattigdom, men er ikke bare en plan for utviklingslandene. Agendaen bygger på en annen forståelse av utvikling enn de tidligere tusenårsmålene, som bærekraftsmålene erstatter. I denne forståelsen handler utvikling ikke bare om økonomisk vekst. Bærekraftig utvikling handler om å utvikle ansvarlighet for helheten i et lands politikk. For å nå målene kreves det ny kunnskap fra hele bredden av fagområder. Målene er en integrert del av alle områdene i langtidsplanen.

Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. 2030-agendaen er derfor en invitasjon til samhandling på tvers av sektorer som utfordrer oss til å tenke nytt rundt bærekraftig utvikling. En integrert tilnærming til bærekraftsmålene vil gi oss gevinster nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen anser bærekraftsmålene som sentrale i møtet med vår tids globale utfordringer og vil spille en aktiv rolle i oppfølgingen av dem.

Kilde: FN-sambandet

Gjennom både utdanning og forskning er universiteter og høyskoler sentrale for å følge opp bærekraftsagendaen. Universitetet i Bergen (UiB) lanserte i 2017 «SDG Bergen»,2 en ny mekanisme for å koble behovet for ny kunnskap for en bærekraftig utvikling og flerfaglige forskningsmiljøer gjennom vitenskapelig rådgivning. UiB har også tatt initiativ til en nasjonal komité for Agenda 2030, og flere universiteter og høyskoler har utviklet egne bærekraftsstrategier eller integrert bærekraftsmålene i andre interne strategier. For eksempel har NTNUs nye strategi lagt inn som en del av universitetets visjon at de aktivt vil bidra til å nå bærekraftsmålene.3 NTNU har også løftet frem på sine nettsider hvordan de konkret bidrar til de 17 målene gjennom utdanning, forskning og innovasjon.4 Potensielle studenter kan blant annet velge studieprogram basert på hvilke mål de ønsker å bidra til å nå. Universitetet i Oslo har etablert «The Oslo SDG Initiative».5 Studenter, undervisere og forskere vil være avgjørende bidragsytere i arbeidet for å oppnå bærekraftsmålene.

Norges forskningsråds hovedstrategi, Forskning for innovasjon og bærekraft 2015–2020, viser at Norge har gode forutsetninger for å levere forskning som vil bidra til å oppfylle bærekraftsmålene. Forskningsrådet vil prioritere bærekraft i finansieringen av forskning og utvikling, videreutvikle virkemidler som treffer bærekraftsutfordringene og styrke bærekraftsperspektivet i internasjonalt samarbeid.6

Regjeringen har fordelt ansvaret for de 17 bærekraftsmålene, med tilhørende delmål, til fagdepartementene. Hvert departement rapporterer til Stortinget i sine budsjettproposisjoner om hva som gjøres i Norge og hva Norge bidrar med internasjonalt for å realisere målene. Finansdepartementet utarbeider en årlig sammenfatning av oppfølgingen av bærekraftsmålene i Nasjonalbudsjettet. Utenriksdepartementet koordinerer oppfølgingen av målene internasjonalt gjennom rapportering til FNs årlige høynivåmøte High-Level Political Forum (HLPF).

1.5.2 Det grønne skiftet

Ifølge anslag fra FN vil verdens befolkning øke til ni milliarder mennesker frem mot 2050. Befolkningsøkningen fører til økt etterspørsel etter mat og energi og økt bruk av arealer og naturressurser, og vil kunne gi økte utslipp av forurensninger til luft, sjø, jord og vann. Utfordringene er i stor grad knyttet til at de samme begrensede naturressursene skal gi opphav til matsikkerhet, energisikkerhet og bærekraftig utvikling for nåværende og fremtidige generasjoner. Det europeiske miljøbyrået (EEA) har i sin rapport om Europas miljø pekt på at hvis Europa skal leve innenfor jordens økologiske grenser, krever det gjennomgripende endringer i systemene for produksjon og forbruk, som er hovedårsaken til press på miljøet.7 De største miljøutfordringene er klimaendringer, tap av naturmangfold og spredning av miljøgifter som akkumuleres i næringskjedene og som kan skade menneskers helse. Også tap av natur- og kulturhistoriske verdier er en utfordring.

Et grønt skifte er nødvendig. I 2017 var den globale temperaturen om lag 1°C høyere enn i førindustriell tid. Hvis vi ikke lykkes i å begrense utslippene av klimagasser kraftig, vil den globale oppvarmingen ifølge FNs klimapanel kunne stige med over 4°C innen slutten av århundret. Selv om verdens land oppfyller forpliktelsene i Paris-avtalen, jf. neste avsnitt, vil oppvarmingen kunne nå 3 °C i år 2100 sammenlignet med førindustriell tid. Dette er langt over temperaturmålene i avtalen. Hvis verden ikke lykkes i å kutte utslippene de nærmeste årene, er det svært stor risiko for at klimaendringene vil få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser. Mer ekstreme værhendelser, som hetebølger, tørkeperioder og kraftig regn, samt varmere, surere og stigende hav, vil gi direkte konsekvenser i Norge. Ikke minst påvirker klimaendringer i andre land Norge indirekte i form av blant annet dyrere import, økte migrasjonsstrømmer og omveltninger i finansmarkedene.8

I Paris i desember 2015 ble det enighet om en ny global og rettslig bindende klimaavtale. Stadig flere land ratifiserer avtalen, og per oktober 2018 har den 180 parter. Gjennom Paris-avtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 % innen 2030 sammenlignet med 1990, og vi har et lovfestet mål om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Norge er i dialog med EU om en felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030. Skal vi nå klimamålene, er det behov for endringer i alle samfunnssektorer – spesielt innenfor transport, olje- og gassutvinning, industri og jordbruk. Dette er også et viktig budskap i regjeringens plan for universitets- og høyskolebygg, jf. kapittel 8, der grønn campusutvikling omtales spesielt.

I Norges innspill til EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, legges det stor vekt på å fremme et grønt skifte bygd på bærekraftsmålene og Paris-avtalen. Teknologi vil spille en sentral rolle i å nå klimamålene. Det er store forskningsbehov knyttet til videre utvikling av teknologiske løsninger, og til effekten av ulike virkemidler og hvordan de kan utformes for å skape den nødvendige virkningen samlet sett. Norge deltar sammen med 22 andre land og EU-kommisjonen i «Mission Innovation», et initiativ lansert under klimatoppmøtet i Paris i 2015 for å akselerere teknologiutviklingen for ren energi. Et viktig element er at alle deltakerlandene skal søke å doble sine investeringer i utvikling av ny miljø- og klimavennlig energiteknologi i løpet av en femårsperiode.

Klimaendringene har utspring i menneskelige handlinger og aktivitet og berører alle områder av samfunnet: kultur, kommunikasjon, økonomi og politikk. God forståelse av mennesker, kultur og samfunn er avgjørende for å forstå hvordan utfordringene kan møtes, hvorfor motstand og konflikter knyttet til endring oppstår og hvordan konfliktene kan håndteres på en måte som gir løsninger som fungerer. Humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag spiller dermed en viktig rolle i arbeidet med å nå klimamålene.

Utdanning, forskning og innovasjon som kan hjelpe oss å nå klimamålene vil være prioritert videre fremover. Norge har mange sterke fagmiljøer på området.

1.5.3 Digitalisering

Vi står overfor en teknologisk utvikling som gjennomgripende endrer måten vi arbeider, lever og samhandler på. Eksponentiell vekst i prosessor- og lagringskapasitet er ikke et nytt fenomen, men gjennomslagskraften av endringene har tiltatt markant. Kombinert med sterk vekst i båndbredde og reduserte kostnader for lagring av data gir utviklingen helt nye muligheter og perspektiver.

Digitalisering handler om å bruke teknologi til å fornye, forenkle og forbedre. Den legger til rette for økt verdiskaping og innovasjon og kan bidra til å øke produktiviteten i næringslivet og offentlig sektor. Det er den samtidige utviklingen innenfor de muliggjørende teknologiene som driver digitaliseringen og som skaper potensial for transformasjon og vekst.9 Overgangen til nye systemer innenfor en digital infrastruktur fører til endringer i forretningsmodeller, produksjonsmetoder, varer og tjenester. Dette danner grunnlag for nye produkter og løsninger.

Samtidig fører økt digitalisering til endringer i samfunnets risikobilde. Sårbarheten øker blant annet på grunn av kompleksiteten i IKT-systemer og mangelen på analoge eller manuelle reserveløsninger. Digitalisering åpner også for nye former for kriminalitet som ofte er grenseoverskridende og utfordrende å etterforske og straffeforfølge. Enorme mengder personlige data akkumuleres gjennom bruk av digital teknologi og kan utnyttes i markedsføring, også i politisk sammenheng. Det skaper utfordringer knyttet til personvern, eierskap og rettigheter med hensyn til data. En ny norsk personopplysningslov som gjennomfører EUs personvernforordning (GDPR), trådte i kraft i juli 2018. Den vil være viktig for å ivareta de rettighetene, pliktene og virkemidlene vi trenger for å opprettholde digitaliseringstempoet uten tap av tillit.

Økende digitalisering endrer samfunnets behov for kunnskap og kompetanse. Omstillingsdyktige bedrifter og individer er en forutsetning for produktivitetsvekst, og vår konkurransekraft avhenger i stor grad av evnen til å utnytte og ta i bruk teknologi som utvikles i andre land.10 Et høyt kunnskaps- og kompetansenivå og åpenhet overfor omverdenen legger til rette for at nye ideer og teknologier kan tas i bruk. Samtidig vil automatisering av arbeidsprosesser kunne føre til at rutinepregede oppgaver forsvinner, og det vil ha konsekvenser for hva slags kompetanse som etterspørres på arbeidsmarkedet og strukturen i økonomien. Dette stiller krav til høy profesjonsfaglig og akademisk kompetanse.

Grunnleggende digital kompetanse er nødvendig for alle, og livslang læring vil bli enda viktigere i en digital virkelighet preget av raske endringer. Studentene i høyere utdanning må forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling. God læringsevne vil være viktig for å mestre endring. Utdanningene må være relevante for samfunnets behov for arbeidskraft og kompetanse både på kort og lang sikt, gjennom grunnutdanningen og etter- og videreutdanning. I tillegg til utvikling og tilpasning av utdanningstilbudet er det også viktig at universiteter og høyskoler gjennomfører tilpasninger i sine lokaler som legger til rette for god bruk av digital infrastruktur og gode læringsarenaer.

Det er viktig at vi forstår den kulturelle konteksten som teknologien inngår i. Humanister og samfunnsvitere er viktige i den offentlige samtalen om hva vi som samfunn vil med teknologien. Humanistisk forskning kan hjelpe oss til å se flere av mulighetene vi står overfor og dermed håndtere teknologiskifter på en best mulig måte. Derfor er det viktig at innføring av ny teknologi understøttes av forskning som også vurderer etiske og samfunnsmessige problemstillinger og konsekvenser. Samtidig må realister og teknologer trenes i refleksjon og evne å sette sitt eget fag i en samfunnsmessig kontekst.

1.5.4 Demokratisk utvikling og offentlig debatt

Samfunnsdebatten er preget av et voksende antall kilder og deltakere. Internett og sosiale medier har senket barrierene for å dele ytringer og får stadig større betydning i nyhetsformidling og kommunikasjon. Facebook alene har over 2 milliarder aktive brukere, og for mange er plattformen en viktig kilde til informasjon. Dette inngår i et større bilde der noen aktører har som mål å relativisere sannheten, og der virkemidlene inkluderer falske nyheter, alternative nyhetskanaler og netttroll. Det er en utfordring for mediebrukere å skille mellom nøktern og troverdig informasjon og mer propagandapregede ytringer.

Samtidig blir brukere av sosiale medier i stadig mindre grad eksponert for ulike synspunkter og nyanserte argumenter, blant annet på grunn av individuelt tilpasset innhold. Forretningsmodellen til de største teknologiselskapene – Facebook, Google, Amazon, Microsoft, Apple – baserer seg på å innhente så mye data som mulig om brukerne. Gjennom komplekse algoritmer benyttes dataene til å tilpasse innholdet til brukeren. Algoritmene betraktes som forretningshemmeligheter og er ikke tilgjengelige for brukerne.

Politiske aktører har også sett verdien av å bruke disse dataene til å nå brukere med mer spissede budskap. I den amerikanske valgkampen i 2016 ble brukerdata fra Facebook benyttet av det britiske konsulentselskapet Cambridge Analytica på en måte som siden har blitt sterkt kritisert.11 Saken har bidratt til en voksende skepsis rundt datadrevet politisk markedsføring. I juli 2018 publiserte det britiske parlamentets komité for digitalisering, kultur, medier og idrett sin vurdering av hvordan falske nyheter påvirker demokratiet og utfordringene dette medfører for myndighetene med å regulere det digitale medielandskapet. I vurderingen anbefales blant annet økt transparens, opplæring i digitale ferdigheter gjennom utdanningen og mer forskning om hvordan teknologien påvirker informasjonsflyt og demokratiske prosesser.12

Det er grunn til å være bekymret for hva denne utviklingen kan bety for tilliten til forskning. En kritisk offentlig debatt stiller krav til nøktern og balansert deltakelse, ikke minst fra akademia. Konspirasjonsteorier, plantede nyheter og aktive forsøk på å så splid i befolkningen må imøtegås systematisk og balansert. Forskningsresultater er ikke alltid entydige, og det gjør det lett å trekke god forskning i tvil.

Akademia har tradisjonelt hatt høy troverdighet, men det kan ikke lenger tas for gitt. Utdannings- og forskningsinstitusjonene må anstrenge seg for å bevare tilliten ved å kommunisere godt med publikum i et nytt medielandskap. Universiteter og høyskoler, med sine grunnleggende normer om kritisk og redelig diskusjon, har et ansvar for å bidra til at samfunnsdebatten preges av kunnskap, høy sannhetsgehalt og etterrettelighet. Samspillet mellom forsknings- og utdanningsmiljøer og det øvrige samfunnet er blitt enda viktigere. I prinsippene for samfunnsansvarlig forskning og innovasjon (RRI, Responsible Research & Innovation),13 vedtatt av Europaparlamentet i 2014, vektlegges et bredere samfunnsengasjement. Det vil bidra til større åpenhet og tillit mellom forskningsmiljøer og samfunnsaktører, og er også vesentlig for å få inn nye perspektiver i forskningen. Større oppmerksomhet rettet mot samfunnsmedvirkning og -ansvar i høyere utdanning er også en viktig del av dette perspektivet.14

Utdanningssystemet, fra barnehage til høyere utdanning og forskning, har en vesentlig rolle å spille i arbeidet for å utvikle demokratiet, verne menneskerettighetene, fremme likestilling og inkludering og motvirke radikalisering. Utdanningssystemet har et særlig ansvar for å forebygge hatefulle ytringer.15 Derfor er det viktig å fremme kritisk tenkning, etisk refleksjon, digital dømmekraft, demokrati og likeverd innenfor alle fagområder.16 Studentene må lære å manøvrere i et komplekst landskap der det å utøve kildekritikk og kunne skille fakta fra propaganda blir mer og mer krevende, men samtidig viktigere. Som et ledd i dette må de trenes i forskningsprosesser og metode.

Sammen med velfungerende medier er et aktivt kulturliv og en sterk frivillig sektor en del av grunnlaget for offentlig samtale og samfunnsdeltakelse, og forutsetninger for et demokratisk samfunn. Samfunnsendringer, blant dem digitalisering og endringer i den offentlige samtalen som omtalt ovenfor, berører også kulturlivet og mediene og måten de ivaretar sine samfunnsoppdrag på. Slike endringsprosesser bør belyses gjennom forskning.

1.5.5 Norge i verden

I en tidsalder preget av globalisering, internasjonal handel, migrasjon og teknologiske endringer er Norge del av et globalt, vestlig, europeisk og nordisk fellesskap. Som andre land står vi overfor samfunnsutfordringer som krever kunnskap om komplekse og dyptgripende kulturelle, sosiale og globale endringsprosesser. Mange av problemstillingene er internasjonale eller globale og krever både komparative perspektiver og samarbeid med anerkjente forskningsmiljøer i andre land.

Økonomisk, sosial og politisk utvikling i Europa og andre deler av verden påvirker hva vi opplever som store samfunnsutfordringer i Norge. Forskning som kan hjelpe oss å forstå disse endringene bedre, er viktig. Storbritannias utmelding av EU vil kunne føre til betydelige endringer for andre land, også når det gjelder utdannings- og forskningssamarbeidet. Mye vil avhenge av hvilke avtaler Storbritannia kan oppnå med EU og andre partnere etter utmeldelsen. Et annet utviklingstrekk med stor betydning for forskning og høyere utdanning er Kinas fremvekst som verdens sterkeste økonomi ved siden av USA. Kina har også blitt verdens nest største forskningsnasjon målt i antall publikasjoner. Kina er et prioritert samarbeidsland for Norge gjennom Panorama-strategien. Våren 2018 undertegnet Norge og Kina en overordnet handlingsplan om utdanningssamarbeid, og det er også inngått mange avtaler på institusjonsnivå.

Globale endringsprosesser kan føre til usikkerhet og svekke samfunnets bærekraft. Det er behov for å styrke kunnskapen om risiko og sårbarhet når endringstakten i samfunnet øker. Klimaendringer, urbanisering og nye transportmønstre har økt sårbarheten for naturhendelser som ras, flom, storm og ekstreme temperaturer, som i sin tur kan true energi- og matforsyningen og øke utbredelsen av smittsomme sykdommer. Den teknologiske utviklingen med overgang til digitale styringssystemer har ført til ny sårbarhet og risiko knyttet til naturhendelser, organisatorisk svikt eller menneskelig svikt.

Utfordringene knyttet til ekstremisme og terrortrusler har blitt mer komplekse de siste tiårene. Denne utviklingen er ressurskrevende for samfunnet fordi den krever både beredskap, sikringstiltak og overvåking, som igjen kan svekke tillit, trygghet og demokratiske verdier. Det er behov for å forstå hvordan myndighetene kan dimensjonere og iverksette hensiktsmessige tiltak uten at det i for stor grad påvirker andre viktige samfunnsverdier.

God integrering og høy arbeids- og samfunnsdeltakelse er helt sentralt for å møte utfordringene knyttet til migrasjon, ulikhet og samfunnsøkonomiske konsekvenser av utenforskap og frafall fra utdanning. Et inkluderende samfunn kjennetegnes av at borgerne har høy tillit til hverandre, til offentlige institusjoner og til myndighetene. Velfungerende og kunnskapsbasert styring og organisering av samfunnet er grunnleggende for å forebygge konflikter, motvirke uakseptable forskjeller og ivareta samfunnssikkerheten.

1.6 Status

1.6.1 Norge som kunnskapsnasjon

Norge har et godt utgangspunkt for videre sosial, økonomisk og kulturell utvikling med utgangspunkt i forskning og høyere utdanning. Utdanningsnivået i befolkningen er blant de høyeste i verden. I 2016 hadde 43 % av befolkningen mellom 25 og 64 år fullført høyere utdanning ifølge tall fra SSB. Andelen er på nivå med Finland og Sverige, og høyere enn i Danmark. Kandidatene fra høyere utdanning er alt i alt godt tilpasset arbeidsmarkedets behov. NIFUs kandidatundersøkelser viser at arbeidsledigheten generelt er lav blant masterkandidater et halvt år etter fullført utdanning, og at langt de fleste har funnet relevant arbeid, selv om tilpasningen til arbeidsmarkedet vil variere både mellom fagområder og over tid.17 Samtidig gjør de raske endringene i arbeidsmarkedet at det vil være et kontinuerlig behov for etter- og videreutdanning.

Norge er også blant landene med høyest forskertetthet, selv om vi ligger noe bak våre nordiske naboland. Norges utgifter til forskning og utvikling (FoU) har likevel vokst mest i Norden i perioden 2005–15. Blant OECD-landene er det bare Sør-Korea som bevilger mer til FoU over statsbudsjettet enn Norge målt som andel av BNP. Den vitenskapelige publiseringen fra norske forskere har utviklet seg i positiv retning, særlig de siste 10 til 15 årene. Vi er blant landene som publiserer mest per innbygger, og norske artikler siteres mer enn tidligere sammenlignet med verdensgjennomsnittet. Det betyr at norske forskere har fått økt synlighet i det internasjonale forskersamfunnet. I EU-kommisjonens årlige rangering av innovasjonsevnen i europeiske land ble Norge i 2018 klassifisert som en «sterk innovatør».18

1.6.2 Status for oppfølgingen av langtidsplanens første periode

Den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ble godt mottatt. Den ga forutsigbarhet og konkrete løfter om økte investeringer på viktige innsatsområder over en fireårsperiode. I perioden 2015–2018 ble planen fulgt opp med ca. 3,7 mrd. kroner. Dette inkluderer både foreslåtte bevilgninger fra regjeringen og midler som har kommet gjennom Stortingets budsjettbehandling på områder som er relevante for langtidsplanens mål og langsiktige prioriteringer. Blant annet har Stortinget bevilget midler til studieplasser innenfor helsefag, realfag og teknologi, og helårseffekten av disse er medregnet i totaltallet. I tillegg har regjeringen i forrige periode satset betydelig på lærerutdanningene, også gjennom andre tiltak enn studieplasser. Denne satsingen er også relevant for langtidsplanen, men er ikke talt med i den totale oppfølgingen.

Totalt økte bevilgningene til FoU med 7,3 mrd. kroner i fireårsperioden. De samlede FoU-bevilgningene inkluderer blant annet midler til forskning og utvikling i underliggende etater og byggeprosjekter i universitets- og høyskolesektoren på KMDs budsjett.

En annen måte å måle forskningsinnsatsen på er å beregne de samlede forskningsutgiftene slik det gjøres i den nasjonale forskningsstatistikken, som blant annet ligger til grunn for Forskningsrådets rapport Det norske forskningssystemet: Statistikk og indikatorer. Tallene i denne statistikken fremkommer ved at de forskningsutførende aktørene anslår sine samlede utgifter til forskning etter nærmere regler, herunder hvor stor del av utgiftene som faller innenfor forhåndsdefinerte kategorier. Tallene angir altså ikke bevilgninger, men anslag over forskningsutgifter. I forbindelse med innføringen av langtidsplanen i 2014 ble kategoriene i statistikken endret for at de skulle samsvare bedre med de tematiske områdene i planen. Det er dermed ikke mulig å sammenligne forskningsinnsatsen på de ulike områdene direkte med tidligere år, men tallene for 2015 vil danne utgangspunkt for senere sammenligninger.

Målet om å øke offentlige bevilgninger til FoU til 1 % av BNP ble nådd allerede i 2016. I saldert budsjett 2018 er de offentlige bevilgningene til FoU som andel av BNP foreløpig anslått til 1,01 %, eller 1,22 % av fastlands-BNP. Det gjenstår imidlertid fortsatt mye for å nå målet om at totalt 3 % av BNP skal gå til FoU. I 2016 sto totale FoU-investeringer, både offentlige og private, for 2,03 % av BNP. Dette er en stor økning fra andelen i 2006 på 1,46 %, men er fortsatt betydelig lavere enn i de andre nordiske landene, der den er rundt 3 %.19

I første versjon av langtidsplanen forpliktet regjeringen seg til å styrke noen av de viktigste innsatsfaktorene for forskning og høyere utdanning. Regjeringen lanserte tre opptrappingsplaner for perioden:

• øke antall rekrutteringsstillinger med 500 nye stillinger

• øke bevilgningene til forskningsinfrastruktur med 400 mill. kroner

• øke bevilgningene til ordninger som stimulerer til god norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, med 400 mill. kroner

Opptrappingsplanene ble fullført i statsbudsjettet for 2018.

Rekrutteringsstillinger

Opptrappingsplanen for rekrutteringsstillinger er overoppfylt, med øremerkede bevilgninger til i alt 624 nye rekrutteringsstillinger i perioden. Av disse har 237 stillinger gått til matematiske, naturvitenskapelige eller teknologiske fag (såkalte MNT-fag), 68 av dem med vekt på IKT, herunder IKT-sikkerhet og kryptologi. 347 er gitt med faglige føringer som omfatter eller vil kunne omfatte MNT-fag, for eksempel helse- og sosialfag, lærerutdanning og ingeniørfag. 40 av stillingene er fordelt på områdene sykepleie og kunst eller uten faglige føringer. 54 stillinger har gått til instituttsektoren, 34 til private høyere utdanningsinstitusjoner og 25 til ordningene for nærings- og offentlig sektor- ph.d.

Forskningsinfrastruktur

Opptrappingsplanen i den første versjonen av langtidsplanen er fulgt opp med økte bevilgninger på 400 mill. kroner i perioden. Midlene har hovedsakelig gått til å styrke den nasjonale satsingen på forskningsinfrastruktur i Forskningsrådet i tråd med Norsk veikart for forskningsinfrastruktur.20 I tillegg dekker de deltakelse i felleseuropeiske infrastrukturprosjekter. Målet med den nasjonale satsingen er å bygge opp forskningsinfrastruktur som kan betjene flere forskningsmiljøer og bidra til internasjonalt ledende forskning og innovasjon på områder som er viktige for samfunnet. Støtte tildeles gjennom nasjonal konkurranse, og det er hard konkurranse om midlene. I 2017 delte Forskningsrådet ut støtte til totalt 19 prosjekter med en samlet kostnadsramme på 1 mrd. kroner. Totalt var det 92 prosjekter som søkte støtte i denne søknadsrunden.

Ordninger som stimulerer til god norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon

Opptrappingsplanen i den første versjonen av langtidsplanen er fulgt opp med økte bevilgninger på 400 mill. kroner i perioden. Den største delen av økningen har gått til å styrke STIM-EU-ordningen i Forskningsrådet, som ble etablert i 2012. STIM-EU skal stimulere forskningsinstituttene til å søke forskningsmidler fra EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, og til å ta rollen som koordinator og søke samarbeid med norsk næringsliv og offentlig sektor i EU-prosjektene. Noe av midlene fra opptrappingsplanen har gått til å opprette en egen stimuleringsordning for helseforskning, HELSE-EU. Målet med ordningen er å bidra til økt mobilisering og deltakelse fra norske helseforskeres side i Horisont 2020 og å styrke norske helseforskningsmiljøers mulighet til å nå opp i konkurransen om finansiering fra rammeprogrammet. Tilsvarende er PES2020 en strategisk finansieringsordning som bidrar til å avlaste kostnader for universiteter, høyskoler, institutter og regionale helseforetak som søker EU-finansiering, og til generell kompetanseheving om deltakelse i Horisont 2020. Regjeringens mål er at norske fagmiljøer skal hente hjem 2 % av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020. I juni 2018 var returandelen 2,03 %. Dette vil imidlertid variere over tid, så det er viktig å opprettholde oppmerksomheten om dette videre. Regjeringen mener at stimuleringsvirkemidlene må få virke en stund før de eventuelt endres.

Langsiktige prioriteringer

De seks langsiktige prioriteringene i den første langtidsplanen er fulgt opp med om lag 2,2 mrd. kroner i økte bevilgninger. Veksten har vært størst for prioriteringene «Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv», «Muliggjørende teknologier» og «Verdensledende fagmiljøer». Offentlig sektor-prioriteringen er i minst grad fulgt opp med økte bevilgninger, jf. figur 1.3.

To prioriterte byggeprosjekter

Gode bygg er avgjørende for kvaliteten på forskning og utdanning. I den første versjonen av langtidsplanen prioriterte regjeringen to byggeprosjekter som er særlig viktige for å nå målene i planen:

• Nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo

• Oppgradering av Marinteknisk senter (Ocean Space Centre) i Trondheim

Nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo

Livsvitenskapsbygget bygges i Gaustadbekkdalen, med kort avstand til fagmiljøer tilknyttet Oslo universitetssykehus, Institutt for informatikk og SINTEFs laboratorium for nye materialer. Dette bidrar til å legge til rette for et bredt forskningssamarbeid med næringsaktører som bioteknologiselskaper og helseforetak. Bygget er på 66 700 kvm. Nærmere 1000 ansatte og 1600 studenter skal ha sitt daglige virke i bygget. Det vil åpne for mer avansert forskningssamarbeid på tvers av ulike fagmiljøer, som vil sikre høy kvalitet og relevans i utdanning og forskning.

Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2018 en startbevilgning på 45 mill. kroner og fem mill. kroner til utredning av brukerutstyr. Byggeprosjektet har en kostnadsramme på 5 677 mill. kroner (2018) og for brukerutstyr på 1 141 mill. kroner (2018).

Kunnskapsdepartementet har gitt Statsbygg i oppdrag å bygge Livsvitenskapsbygget. Prosjektet gjennomføres i et nært samarbeid mellom Statsbygg og Universitetet i Oslo. Detaljprosjektering er igangsatt, prosjektorganisasjonen er i virksomhet og oppstart for grunnarbeider er i første kvartal 2019. Forventet ferdigstillelse og overlevering til bruker vil skje i andre halvår 2024.

Marinteknisk senter (Ocean Space Centre) i Trondheim

Marin forskning og teknologiutvikling er sentralt for innovasjon og fremtidig verdiskaping på områder der Norge står sterkt internasjonalt. Marinteknisk senter åpnet i 1939 på Tyholt i Trondheim. Utdanningen og forskningen som skjer der har levert kompetanse til norsk næringsliv og bidratt til utviklingen av nye løsninger på en rekke områder. Fra starten handlet det om skipsbygging og utstyr for skip og fiskeflåte, senere ble olje- og gassrelaterte næringer de største brukerne av senteret. De senere årene har akvakultur og offshore vindkraft fått økt betydning.

De nasjonale laboratoriene er nå over 30 år gamle, og det er et stort vedlikeholdsetterslep. På oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har NTNU og SINTEF Ocean utarbeidet forslag til opprusting av infrastrukturen for fremtidig utvikling av havnæringene. Et supplerende forslag ble levert i 2017, kalt Ocean Space Laboratories. Her inngår også et fjordlaboratorium med tredelt lokalisering: i Trondheimsfjorden, ved Hitra/Frøya og utenfor Ålesund. Det gjennomføres en ekstern kvalitetssikring av prosjektet som ferdigstilles høsten 2018.