2 Rammer og virkemidler

2.1 Generelt om virkemiddelbruk på Svalbard

Rammene for forvaltningen av Svalbard skiller seg på enkelte områder fra fastlandets rammer. For eksempel gjelder utlendingsloven ikke for Svalbard, og det er ikke krav om visum eller oppholdstillatelse her. Dette har sammenheng med Svalbardtraktaten og bestemmelsen om at borgere av traktatland har lik rett til adgang til Svalbard. Svalbard ligger utenfor Schengen-området og er er ellers preget av store avstander, med ofte krevende vær og klimatiske forhold. Det er ingen veiforbindelse mellom lokalsamfunnene som igjen er bygget opp og administreres på måter som skiller seg fra fastlandet.

De særegne rammene avtegner seg også i bruken av virkemidler, og i forvaltningen av Svalbard gjøres det fortløpende vurderinger av hvilke grep som er nødvendige for å sikre en til enhver tid god samfunnsutvikling i tråd med de overordnede målene i svalbardpolitikken. De helhetlige svalbardmeldingene og Stortingets behandlinger av disse, gir de overordnede rammene og føringene for forvaltningen, og legger grunnlaget for langsiktighet og forutsigbarhet. Spesielt for Svalbard er også den særskilte koordineringen av svalbardsaker i sentralforvaltningen gjennom Det interdepartementale polarutvalg.

I Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet, viser regjeringen hvordan en endret sikkerhetspolitisk situasjon nødvendiggjør tiltak for å ivareta nasjonal sikkerhet. I meldingen foretas en gjennomgang av utfordringsbildet for hele Norge. Den har også en egen omtale av statens viktigste virkemidler i forvaltningen av Svalbard.

Bevaring av ro og stabilitet er et hovedmål i svalbardpolitikken, og det har alltid vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av øygruppen. Statlig eierskap til eiendom, selskaper og infrastruktur står sentralt. Staten eier for eksempel i dag 98,75 prosent av grunnen på Svalbard, herunder all grunn i Longyearbyen som forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementets svalbardkontor. Videre har staten direkte eierskap i selskapene Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, Kings Bay AS, Bjørnøen AS og Universitetssenteret på Svalbard AS som alle har som formål å bidra til å understøtte de overordnede målene i svalbardpolitikken.

Lovgivning er et grunnleggende virkemiddel i all forvaltning, også i forvaltningen av Svalbard. Utviklingen de senere år har nødvendiggjort nye lover og forskrifter på flere områder. Økonomiske virkemidler i form av skattepolitikk, fremleggelsen av det årlige svalbardbudsjettet samt oppkjøp av for eksempel eiendom og boliger er eksempler på andre viktige virkemidler i forvaltningen av Svalbard.

Lokal administrasjon på ulike nivåer er også viktige virkemidler. Sysselmesteren på Svalbard, regjeringens øverste representant på øygruppen, er politimester og har samme myndighet som en statsforvalter. Longyearbyen lokalstyre driver grunnleggende samfunnsfunksjoner innenfor Longyearbyen arealplanområde, og skal etter Svalbardloven sørge for «en rasjonell og effektiv forvaltning av fellesinteressene innen rammen av norsk svalbardpolitikk».

2.2 Folkerettslige rammer

2.2.1 Norsk suverenitet

Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt. Suverenitet vil si at en stat har eksklusiv råderett over sitt territorium og eksklusiv rett til å utøve myndighet der, for eksempel rett til å vedta og å håndheve lover og andre regler. Norges suverenitet bekreftes i Svalbardtraktaten og i henhold til alminnelig folkerett av stilltiende aksept fra de øvrige statenes side. Derfor har alle stater plikt til å respektere norsk suverenitet over Svalbard på samme måte som norsk suverenitet over de øvrige deler av Norge.

Suvereniteten over Svalbard omfatter ikke bare landterritoriet, men også territorialfarvannet rundt øygruppen, det vil si de indre farvann og sjøterritoriet ut til 12 nautiske mil, og luftrommet over.

Norge har, som følge av suvereniteten, enerett til å utøve myndighet overfor alle borgere og selskaper – norske så vel som utenlandske – på hele territoriet. Ingen andre stater kan utøve offentlig myndighet på Svalbard. En slik utøvelse ville krenke norsk suverenitet.

Alle private rettssubjekter på Svalbard, både enkeltpersoner og selskap, må forholde seg til norsk regelverk og forvaltning på samme måte som på fastlandet. Internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til omfatter også Svalbard med mindre det er gjort særskilt unntak. Et slikt unntak er for eksempel gjort for EØS-avtalen. I kapittel 2.2.2 omtales Svalbardtraktaten og enkelte andre internasjonale avtaler av særlig betydning for Svalbard.

2.2.2 Svalbardtraktaten

Innledning

Svalbardtraktaten ble undertegnet 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Fra samme dag ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av Kongeriket Norge gjennom en egen lov, lov om Svalbard 17. juli 1925 nr. 11 (Svalbardloven). Svalbardtraktaten er åpen for tiltredelse og har i dag over 40 parter.

I traktaten er det gitt en rekke bestemmelser om behandling av borgere og selskap fra stater som er part i traktaten. Norge har gjennom traktaten påtatt seg en begrenset folkerettslig forpliktelse til å likebehandle borgere og selskap fra traktatlandene. Forpliktelsen gjelder innenfor visse saklige områder som er oppregnet i traktaten. I tillegg inneholder traktaten bestemmelser om begrensninger på beskatning og militær aktivitet på øygruppen. Siden traktaten er en folkerettslig avtale, er det bare traktatpartene (statene) som kan kreve likebehandling av Norge på vegne av sine borgere og selskap.

I det følgende gis en gjennomgang av historien bak Svalbardtraktaten og en omtale av noen av traktatens bestemmelser. En generell omtale av Svalbardtraktaten er også gitt i tidligere stortingsmeldinger om Svalbard. Det vises her til St.meld. nr. 39 (1974–75), St.meld. nr. 40 (1985–86), St.meld. nr. 9 (1999–2000), St.meld. nr. 22 (2008–2009) og Meld. St. 32 (2015–2016).

En av de sentrale målsettingene med traktaten var å oppnå en endelig avklaring av alle folkerettslige utestående spørsmål, gjennom anerkjennelsen av norsk suverenitet. Dette gir forutsigbarhet og klarhet også overfor andre traktatparter.

Forhandlingshistorikk

Svalbardtraktaten ble til som resultat av forhandlinger under fredskonferansen etter første verdenskrig i Paris i 1919. Den stadig mer omfattende økonomiske aktiviteten på Svalbard på begynnelsen av 1900-tallet gjorde det nødvendig å avklare status for øygruppen. Norge arrangerte i tiden før første verdenskrig tre internasjonale konferanser (Kristiania-konferansene) der man drøftet om det var mulig å etablere et internasjonalt fellesstyre over øygruppen med sikte på å svare ut de regulerings- og kontrollbehov som hadde meldt seg med hensyn til kullgruvedrift. Forslagene fremsatt på Kristiania-konferansene møtte motstand og ble vurdert til ikke å være gjennomførbare. Den første verdenskrigen satte en stopper for videre diskusjoner.

Norge brakte så saken inn i fredsforhandlingene i 1919, og viste til at den eneste «tilfredsstillende og varige løsning vil bli å tilbakeføre øygruppen til Norge». Samtidig ble det indikert at man ikke ville ha innvendinger mot å tilstå visse rettigheter til utlendinger.

Spørsmålet ble satt på konferansens dagsorden selv om øygruppen ikke hadde vært berørt av militære operasjoner under krigen. En nøkkelårsak var tapene Norge hadde lidd under krigen til tross for sin nøytralitet. En vesentlig del av handelsflåten var senket, med betydelige tap av menneskeliv og tonnasje, mens Norge under hele krigen hadde sikret uavbrutte kommunikasjons- og forsyningslinjer sjøveien. Stormaktene mente de sto i en takknemlighetsgjeld til Norge, samtidig med at de uttrykte forståelse for de norske argumentene som ble lagt frem for fredskonferansen. Den amerikanske utenriksminister Lansing hadde tidligere indikert at en endelig avklaring av suvereniteten over Svalbard, i Norges favør, ville inngå blant forutsetningene for varig fred i Europa. Den norske utenriksministeren Ihlen forsikret i 1919 om at Norge ikke ville skape noen vanskeligheter med hensyn til de danske krav på Grønland. Dette var ledd i en gjensidig forståelse med danskene om at Danmark heller ikke ville skape noen vanskeligheter med hensyn til Norges krav på Svalbard.

Ulike forslag til løsninger ble drøftet. Kommisjonen som behandlet saken forkastet et forslag om at Norge bare skulle forvalte øygruppen på vegne av det internasjonale samfunn. I stedet valgte komiteen enstemmig å anerkjenne full norsk suverenitet over Svalbard, på visse vilkår. Derved forkastet konferansen enhver forestilling om at territoriet skulle forvaltes av Norge på vegne av andre stater. Traktaten ble dessuten åpnet for tilslutning fra enhver stat gjennom en enkel meddelelsesprosedyre. Dette la mulighetene til rette for raskt å få bred støtte til denne endelige avklaringen av suverenitetsspørsmålet. Dette er av vesentlig betydning for både forståelsen og fortolkningen av Svalbardtraktaten.

Forhandlingsresultatet er gjenspeilet i artikkel 1 i Svalbardtraktaten, hvor Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett («full and absolute sovereignty») over Svalbard anerkjennes. Norge har full rådighet over Svalbard i samsvar med folkerettens vanlige regler. Enkelte folkerettslige begrensninger i norsk myndighetsutøvelse er fastsatt i Svalbardtraktaten. Dette er omtalt nedenfor.

Statene som undertegnet traktaten 9. februar 1920 var Norge, USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige. Senere har en rekke andre stater tiltrådt traktaten.

Sovjetunionen ga sin formelle anerkjennelse av norsk suverenitet over øygruppen i en noteveksling med Norge i 1924. Anerkjennelsen ble gjort uten betingelser, elleve år før Sovjetunionen sluttet seg til traktaten i 1935. Som anført i meddelelsen, ville Sovjetunionen som følge av anerkjennelsen ikke senere reise noen innvendinger mot traktaten.

Forstørr bilde

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Fortolkningsprinsipper

Wien-konvensjonen om traktatretten fra 1969 artikkel 31 angir den alminnelige tolkningsregel for traktater. Av bestemmelsen fremgår det at en traktat skal tolkes i god tro i samsvar med den vanlige betydning som må tillegges traktatens ord og uttrykk i deres kontekst, og i lys av traktatens gjenstand og formål. Norge er ikke part i Wien-konvensjonen, men tolkningsregelen gir uttrykk for sedvanerett som alle stater er bundet av.

De folkerettslige prinsippene for traktattolkning angir en metodisk tilnærming med utgangspunkt i traktatens ordlyd, der bestemmelsene leses i sammenheng, og med støtte i eventuelle andre objektive kilder for partenes intensjoner. Et uttrykk skal kun gis en spesiell betydning, altså en betydning som avviker fra betydningen som følger av vanlig bruk i internasjonal stats- og traktatpraksis, dersom det kan fastslås at dette var partenes intensjoner.

I tråd med vanlige folkerettslige prinsipper for tolking av traktater, skal Svalbardtraktaten altså først og fremst fortolkes på grunnlag av ordene og uttrykkene i selve teksten. Traktatens originaltekster er på fransk og engelsk. Det er ordlyden i disse som er avgjørende for det rettslige innholdet i traktaten. Tekstene er grunnlaget for fortolkningen av rettighetene og forpliktelsene som er nedfelt i traktaten, og ingen oversettelser, heller ikke til norsk, kan tillegges vekt ved fortolkningen.

Utgangspunktet for fortolkningen er den ordinære språklige forståelsen av ordene og uttrykkene, satt inn i sin sammenheng i traktaten. Det fremgår uttrykkelig av traktatens ordlyd at Norge skal ha full suverenitet. Traktatens ordlyd og begrepsbruk gir også en klar anvisning på det geografiske virkeområdet for de enkelte traktatsbestemmelsene.

Geografisk virkeområde

Øygruppen Svalbard defineres geografisk i Svalbardtraktaten som alle de øyene, holmene og skjærene som ligger mellom de geografiske koordinatene 10 og 35 grader østlig lengde og mellom 74 og 81 grader nordlig bredde. Etter ordlyden er det klart at det bare er selve øyene innenfor disse koordinatene som omfattes, det vil si landterritoriet, og ikke havområdene.

Det fremgår direkte av ordlyden i enkelte bestemmelser i traktaten at de gjelder både landterritoriet og territorialfarvannet. Sistnevnte består av indre farvann og sjøterritoriet.

Da traktaten trådte i kraft hadde Norge territorialfarvann på fire nautiske mil. I 2004 ble sjøterritoriet utvidet til 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Svalbardtraktatens bestemmelser som gjelder i territorialfarvannet, fikk etter dette også anvendelse i området mellom 4 og 12 nautiske mil.

Traktatens særregler får ikke anvendelse på kontinentalsokkelen eller i soner som er opprettet i tråd med FNs havrettskonvensjons bestemmelser om økonomisk sone. Dette følger av traktatens ordlyd og underbygges av bl.a. traktatens forhistorie og dens oppbygging og system.

Det er en vesentlig forskjell på territorialfarvannet og havområdene utenfor. I motsetning til territorialfarvannet, er kontinentalsokkel og 200-milssonene ikke en del av norsk territorium. Norge har her kun nærmere bestemte rettigheter som følger av havretten.

Høyesterett har bekreftet forståelsen av at bestemmelsene om likebehandling i traktatens artikler 2 og 3 ikke gjelder på kontinentalsokkelen utenfor territorialfarvannet. Dette ble avklart i en sak som gjaldt forbud mot fangst av snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel. I en enstemmig dom 20. mars 2023 (HR-2023-491-P) kom Høyesterett i plenum til at et latvisk rederi ikke hadde en likerett til å fangste snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel utenfor Svalbard.

Traktatbestemte begrensninger på utøvelsen av myndighet

I artikkel 1 i Svalbardtraktaten anerkjennes Norges suverenitet på de vilkår som er satt i traktaten. Det er ikke satt begrensninger på suvereniteten som sådan, men på hvordan norsk myndighet kan utøves på visse nærmere definerte områder. Norge har dermed enerett til å utøve myndighet også på disse områdene.

Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten knytter seg særlig til tre forhold. Dette er nærmere spesifiserte krav om likebehandling, innkreving av skatter og avgifter og militære forhold.

Likebehandling/ikke-diskriminering

Norge har ifølge Svalbardtraktaten en forpliktelse til å sikre like rettigheter for borgere og selskaper fra traktatpartene på områder som er definert i selve traktaten. Dette er et krav om ikke-diskriminering på grunnlag av statsborgerskap for personer og nasjonal tilhørighet for selskaper. Blant annet omfattes jakt og fiske, adgang til øygruppen, utøvelsen av noen typer næringsvirksomhet, og ervervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett, herunder bergverksrettigheter.

Borgere eller selskap fra traktatparter kan på disse områdene ikke stilles dårligere enn norske borgere og selskap, og det kan ikke gjøres forskjell mellom borgere eller selskap fra traktatparter basert på nasjonalitet.

Traktaten innebærer et forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet innenfor nærmere angitte felt, men den innebærer ikke en ubegrenset eller ubetinget frihet for noen til å drive virksomhet på disse områdene. Likebehandlingsregelen er ikke til hinder for at virksomhet kan reguleres og eventuelt forbys av andre grunner. Retten til å vedta slike reguleringer følger av Norges suverenitet. Generelt er norske myndigheter opptatt av å sikre god regulering av virksomhet på Svalbard. Reguleringen av ulike former for virksomhet er omtalt i øvrige kapitler i meldingen.

Det er forutsatt i Svalbardtraktaten at etterlevelse av lokale reguleringer er et vilkår for at enkelte av de rettighetene som traktaten omhandler kan utøves, for eksempel i artikkel 3 om visse typer næringsvirksomhet.

Kravet om ikke-diskriminering gjelder ikke generelt for alle typer virksomhet på Svalbard, men bare for de områder som er spesielt fastsatt i artikkel 2 og 3 i traktaten. Jakt og fiske, sjøfarts-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet er omfattet av likebehandlingskravet. Hva som i de enkelte tilfeller omfattes, må vurderes konkret ut fra en fortolkning av traktaten. Dette må skje etter de prinsipper om bl.a. ordlyd og sammenheng som er nevnt ovenfor. Eksempler på aktivitet som ikke omfattes av rett til likebehandling er forskning, utdanning og luftfart.

Likeretten til adgang til øygruppen er ikke til hinder for at Norge kan kontrollere reisende til og fra øygruppen og kreve at personene identifiserer seg. Norge kan også bortvise eller utvise personer som er borgere av traktatstatene forutsatt at dette ikke er basert på nasjonalitet. Eksempelvis er Svalbardtraktaten ikke til hinder for å bortvise personer som ikke kan forsørge seg selv.

I den grad norske myndigheter på andre områder enn de som er omtalt i traktaten fastsetter regler om eller praktiserer likebehandling, gjøres dette av andre grunner enn at man er folkerettslig forpliktet til det.

Skatt, avgifter mv.

Norge er i henhold til Svalbardtraktaten artikkel 8 første ledd forpliktet til å fastsette en såkalt bergverksordning. Bergverksordningen ble fastsatt av Norge ved kongelig resolusjon av 7. august 1925. Det følger av Svalbardtraktaten artikkel 8 andre ledd at skatter, gebyrer og avgifter bare kan ilegges på Svalbard dersom det er behov for dette. Etter ordlyden gjelder artikkel 8 spesifikt for bergverksvirksomhet. Slike skatter, avgifter og gebyrer skal dessuten bare komme Svalbard til gode, og kan ikke benyttes til formål på fastlandet. Så lenge virkningen ved bruken av disse inntektene inntreffer på Svalbard, følger det likevel av ordlyden og formålet at selve bruken av skatteinntektene kan skje andre steder, for eksempel ved innkjøp på fastlandet av utstyr mv. som benyttes på Svalbard.

Formålet med beskatningen er behovene på Svalbard, og det er et skjønnsspørsmål hva dette kan være. Administrasjon, offentlige tjenestetilbud og infrastruktur, som for eksempel flyplass og redningstjeneste, er behov som begrunner slik beskatning. Tidligere underskudd i svalbardbudsjettene kan dekkes ved slik beskatning, siden dette er statsutgifter til drift, tiltak, investeringer mv. som utelukkende har kommet Svalbard til gode.

Begrensningene i artikkel 8 andre ledd omfatter ikke betaling for offentlige tjenester, når det foreligger hjemmel for å kreve slik betaling. Betaling for private tjenester i henhold til avtale omfattes heller ikke av begrensningene.

Etter artikkel 8 tredje ledd, kan Norge pålegge en egen eksportavgift på utførsel av mineraler, og det er gitt anvisninger på hvor stor avgiften kan være.

Norge har i praksis valgt å holde et generelt lavt skatte- og avgiftsnivå på Svalbard også for annen virksomhet enn bergverksvirksomhet. Dette har bidratt til utviklingen av næringer og samfunn på Svalbard.

Utnyttelse i krigsøyemed og andre militære forhold

Også på det militære og forsvarsmessige området har Norge i utgangspunktet full råderett i kraft av suvereniteten. Artikkel 9 i Svalbardtraktaten angir begrensninger når det gjelder å opprette – eller tillate opprettet – flåtebaser, anlegge befestninger og å bruke Svalbard i krigsøyemed. Disse begrensningene, og da særlig forbudet mot bruk i krigsøyemed, må ses på bakgrunn av den såkalte fortalen («preambel») i traktaten. Partene uttrykker her at man ved anerkjennelsen av Norges suverenitet ønsker at Svalbard gis et rettferdig styre som sikrer øygruppens utvikling og fredelige utnyttelse.

Forbudet mot å nytte Svalbard i krigsøyemed er generelt og gjelder for alle partene. Som suverenitetsinnehaver har imidlertid Norge en særlig plikt til å sørge for at ingen bryter forbudet.

Artikkel 9 er ikke et forbud mot all militær aktivitet. Den retter seg kun mot anlegg av flåtebaser eller infrastruktur som kan klassifiseres som befestninger, samt aktiviteter som har krigsformål. Forsvarstiltak og andre defensive militære tiltak er tillatt. Øygruppen omfattes av Atlanterhavspaktens bestemmelser, herunder artikkel 5 om kollektivt forsvar. Norge kan både individuelt og kollektivt iverksette forsvarstiltak i krig eller hvis krig truer

Forbudet mot befestning retter seg mot særlige fysiske konstruksjoner som er forsterket for å motstå angrep og dessuten gjerne utstyrt med artilleristillinger. Det rammer derfor ikke enhver installasjon eller byggverk av militær art eller betydning.

Forbudet mot flåtebase betyr at det ikke kan etableres noen fast militær installasjon med det formål å utstasjonere og forsyne militære fartøy med leveranser eller tjenester som er naturlig ved en flåtebase. Derimot er bestemmelsen ikke til hinder for at Kystvakten og andre militær fartøy ved havnebesøk på Svalbard mottar tjenester og forsyninger fra sivile leverandører ved behov.

Besøk av norske marinefartøy, kystvaktskip eller Forsvarets luftfartøy eller av norsk militært personell, krenker ikke traktaten og er i tråd med langvarig praksis.

Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. Momenter som hyppighet og varighet, enhetenes karakter og behovet for å gjennomføre oppdraget har vært tillagt spesiell vekt ved den praktiske håndteringen av spørsmålet om militære besøk til øygruppen. Det er eksempelvis naturlig med hyppige anløp av Kystvaktens skip i lys av de oppgaver Kystvakten har i farvannene ved Svalbard.

Enhver fremmed militær aktivitet uten norsk samtykke på Svalbard er forbudt og ville innebære en grov suverenitetskrenkelse. Fremmede militære og sivile statsfartøy som ønsker å gå inn i norsk territorialfarvann ved Svalbard må, med mindre det dreier seg om uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet, søke om diplomatisk klarering i god tid. Det samme gjelder ved anløp til havn på Svalbard og landing på flyplasser eller overflygning. Kravet om slik klarering følger av alminnelig folkerett, men er for klarhetens skyld også fastsatt i forskrift av 2. mai 1997 om adgang til og opphold på norsk territorium under fredsforhold for fremmede militære og sivile statsfartøyer.

Norske myndigheter fører en meget restriktiv praksis når det gjelder diplomatisk klarering av fremmede militære luftfartøy og skip. Fremmede statsfartøy med militære formål gis ikke diplomatisk klarering. For fremmede luftfartøy som er militært registrerte, men som benyttes for sivile formål, gis det noen ganger tillatelse. Det kan eksempelvis gis når norske myndigheter inviterer høynivårepresentanter for andre lands myndigheter for sivile formål til Svalbard og det ikke er praktisk eller mulig å benytte rutefly eller annet sivilt luftfartøy. Det er videre en forutsetning at statsfartøyet som benyttes har et sivilt preg.

I en erklæring i 1971 til traktatpartene meddelte Norge at flyplassen i Longyearbyen «skal være reservert utelukkende for sivil luftfart». Erklæringen ble gitt uavhengig av Svalbardtraktaten og er en selvpålagt restriksjon. Flytoktets formål er avgjørende for hva som anses som «sivil luftfart». Militære fly med sivile oppdrag kan derfor gis tillatelse til å benytte flyplassen. Tillatelse gis bl.a. til Forsvarets luftfartøy i forbindelse med søk og redning og i kystvaktoppdrag, samt treningsflyvninger for slike oppdrag.

Ved regulering av jordstasjoner på Svalbard, er det tatt hensyn til at Svalbard ikke skal brukes i krigsøyemed. I jordstasjonsforskriften for Svalbard, forskrift 21. april 2017 nr. 493, er det bestemt at det ikke er tillatt å bruke en jordstasjon til å sende data til eller lese data ned fra en satellitt som ivaretar funksjoner spesielt for militære formål, eller dersom nedleste data kun eller i all hovedsak gjøres tilgjengelig for militære formål. Dermed unngås situasjoner hvor det kan stilles spørsmål ved om jordstasjoner på Svalbard brukes i krigsøyemed.

Forskning

Svalbardtraktaten regulerer ikke forskning. Borgere av traktatparter har hverken en rett eller likerett til å utøve forskningsaktivitet på øygruppen. Norske myndigheter har siden 1960-tallet valgt å aktivt legge til rette for internasjonal polarforskning på Svalbard, bl.a. gjennom utviklingen av Ny-Ålesund som forskningsplattform. Forskningsaktiviteter på Svalbard må skje i tråd med relevant norsk regelverk, herunder svalbardmiljøloven. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5.

Traktaten har i artikkel 5 andre ledd en bestemmelse om at det skal inngås en overenskomst som regulerer betingelsene for vitenskapelig forskning. Bestemmelsen sier ingenting om hvilke betingelser som skal gjelde, og er heller aldri fulgt opp. Det har vært en fremvekst av en rekke internasjonale samarbeidsavtaler, prosjekter og nettverk av betydning for vitenskapelig forskning på Svalbard i de senere tiår. Det er ikke lenger relevant å fremforhandle en egen avtale om vilkårene for vitenskapelig forskning på øygruppen. Det er derfor opp til norske myndigheter, i kraft av suvereniteten, å regulere forskningsvirksomheten.

Vitenskapelig havforskning er regulert i havrettskonvensjonen. Normalt må kyststater gi samtykke til utenlandsk vitenskapelig forskning i sine havområder. Dette gjelder imidlertid ikke innenfor en stats territorium. Norge kan derfor fritt nekte eller sette begrensninger for forskning i territorialfarvannet ved Svalbard.

2.2.3 Forholdet til enkelte internasjonale avtaler

EØS-avtalen og Schengen-traktaten

Svalbard ble unntatt fra virkeområdet da Norge sluttet seg til EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) i 1992. Bakgrunnen var de særlige forhold som følger av Norges folkerettslige forpliktelser etter Svalbardtraktaten. Frihandelsavtalene mellom Norge og EF og EFTA-konvensjonen gjelder imidlertid for Svalbard.

Schengen-traktaten ble inngått i 1985. Formålet med traktaten er å fjerne grensepostene og grensekontrollene mellom landene og erstatte dette med styrket grensekontroll i områdets yttergrenser. Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet i 1996. Som følge av adgangsbestemmelsen i Svalbardtraktaten artikkel 3 er ikke Svalbard omfattet av avtalen om tilknytning til Schengen-samarbeidet.

WTO-avtalen, herunder GATT-avtalen

Ved opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble det ikke tatt noe generelt forbehold om Svalbard. WTO ble opprettet på bakgrunn av den tidligere inngåtte Generalavtalen om tollfrihet og handel (GATT-avtalen) som trådte i kraft 1. januar 1948. Heller ikke GATT-avtalen har reservasjoner for Svalbard. GATT-avtalen har ikke-diskriminering og reduksjon og avskaffelse av toll- og handelshindringer som sentrale målsettinger, og harmonerer i det alt vesentlige med Svalbardtraktatens bestemmelser om ikke-diskriminering.

2.3 Lovgivning

2.3.1 Innledning

Lovgivningen er et sentralt virkemiddel for å nå målene i svalbardpolitikken, og er nødvendig for å styre samfunnsutviklingen innenfor rammen av disse målene. Viktige lover og forskrifter for gjennomføringen av svalbardpolitikken er også beskrevet nærmere i kapittel 3 Klima og miljø, kapittel 4 Samfunnsutvikling og næringsvirksomhet i Longyearbyen og kapittel 6 Samfunnssikkerhet, redning og beredskap.

Aktiviteten på Svalbard øker. Dette forholdet kombinert med raske klimaendringer, samt mer variert aktivitet i flere lokalsamfunn, medvirker til at lov- og forskriftsverk som gjelder for øygruppen må fornyes og utvikles.

I dette kapitlet foretas en gjennomgang av prinsippene for lovgivningen for Svalbard. Kapitlet omhandler videre ulike rettsområder av særlig betydning for samfunnsutviklingen, og en omtale av lovgivningsarbeid på enkelte områder.

2.3.2 Prinsipper for lovgivningen

Norge kan i kraft av sin suverenitet gjøre all lovgivning for fastlandet gjeldende også for Svalbard. Enkelte folkerettslige begrensninger i norsk myndighetsutøvelse er fastsatt i Svalbardtraktaten. Det vises til kapittel 2.2 for en nærmere omtale av folkerettslige rammer.

I tidligere stortingsmeldinger om Svalbard er det slått fast at det rettslige rammeverket for Svalbard skal være mest mulig likt fastlandet og at ny lovgivning for fastlandet som hovedregel skal gis anvendelse for Svalbard med mindre særlige forhold taler mot dette eller det er behov for unntak eller tilpasninger. Det er også et viktig utgangspunkt at lovgivning som gjøres gjeldende for Svalbard skal gjelde og håndheves likt for hele øygruppen.Regjeringen legger dette til grunn for sitt arbeid med lovgivning for Svalbard.

All lovgivning blir likevel ikke automatisk gjort gjeldende for Svalbard. Svalbardloven § 2 angir det metodiske utgangspunktet for lovteknikken som brukes. Første ledd slår fast at privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard når ikke annet er fastsatt. Svalbardloven har ingen definisjon av begrepet privatrettslig lovgivning, men begrepet er etter alminnelig oppfatning en fellesbetegnelse for all regulering av forholdet mellom private parter.

I § 2 annet ledd heter det at andre lovbestemmelser ikke gjelder for Svalbard uten når det er særskilt fastsatt. Dette innebærer at annen lovgivning, som i praksis omtales som offentligrettslig, bare gjelder der dette er særskilt fastsatt.

Kravet om at det skal være «særskilt fastsatt» at loven gjelder for Svalbard, er forstått slik at det kreves et noenlunde klart holdepunkt i loven eller forarbeidene for at den skal gjelde for øygruppen, jf. Høyesteretts kjennelse i Rt. 2007 s. 801 Nordpol Telecom. I kjennelsen ble det uttalt at det ville være særlig viktig om det fremgår at spørsmålet om anvendelse på Svalbard har vært særskilt vurdert.

Ny lovgivning kan ikke alltid gis anvendelse for Svalbard uten at det gjøres tilpasninger. Særlig for offentligrettslig lovgivning må det tas stilling til om loven passer for Svalbard og om det er behov for stedlige tilpasninger. Det kan blant annet være behov for overgangsordninger eller at loven trer i kraft for Svalbard på et senere tidspunkt. Andre former for innfasing kan også være nødvendig, for eksempel fordi lokale virksomheter har behov for omstilling. Tilpasninger kan være nødvendig på grunn av for eksempel folkerettslige, administrative, klimatiske eller geografiske forhold. Når det gjelder administrative forhold kan tilpasninger være nødvendig fordi det ikke finnes forvaltningsorganer på Svalbard som tilsvarer de organer som befinner seg på fastlandet. I de senere år har for eksempel utviklingen gått i retning av at fagorganer og andre myndigheter med tilsynsansvar på fastlandet også har ansvar for tilsyn på Svalbard. Sysselmesteren bistår ved gjennomføringen av slike tilsyn. Det er ikke ønskelig å bygge opp faglige funksjoner hos Sysselmesteren som kan ivaretas av fagorganer og myndigheter på fastlandet. Regjeringen mener at dette er en hensiktsmessig måte å organisere tilsyn på, og vil fastholde denne praksisen.

I tidligere stortingsmeldinger om Svalbard har det vært drøftet hvorvidt prinsippet i Svalbardloven § 2 bør endres slik at utgangspunktet blir at alle lover gjelder for Svalbard med mindre annet er uttrykkelig bestemt, men man har ikke funnet grunn til å endre på dette. Utenrikskomiteen har sluttet seg til dette gjennom sin behandling av stortingsmeldingene. Regjeringen ser ikke grunn til å endre prinsippet i Svalbardloven § 2, og viser til det som er skrevet om dette i tidligere meldinger.

Svalbardloven § 3 fastslår at visse lover gjelder for Svalbard med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold. Dette gjelder blant annet statsansatteloven, arbeidsmiljøloven, postloven og ekomloven.

Videre legger Svalbardloven § 4 generell forskriftskompetanse til Kongen på de saksområder som bestemmelsen nevner. I dag blir lovers anvendelse for Svalbard ofte regulert i de enkelte lover, slik at hjemmelen til å fastsette egne forskrifter på saksfeltene som er oppregnet i § 4 benyttes i mindre grad enn tidligere.

Svalbardloven kapittel 5 inneholder regler som gjelder Longyearbyen lokalstyre. Enkelte bestemmelser som er særskilt tilpasset Longyearbyen lokalstyre er gitt i Svalbardloven. Videre gjelder kommunelovens regler i stor utstrekning tilsvarende for Longyearbyen lokalstyre. Regler om stemmerett og valgbarhet er gitt i forskrift om lokalstyrevalg i Longyearbyen. I 2022 ble det gitt nye regler om stemmerett og valgbarhet. Personer som ikke er norske statsborgere har stemmerett dersom de har vært folkeregistrert bosatt i en norsk kommune de tre siste årene før de ble innført i befolkningsregisteret for Svalbard som bosatt i Longyearbyen. Dette har bakgrunn i at en ikke ubetydelig del av befolkningen flytter til Svalbard direkte fra utlandet. Det må sikres at de som forvalter lokalsamfunnet, og dermed også bidrar i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk, har god kunnskap om og forståelse for rammene som gjelder for forvaltningen av Svalbard.

Svalbardloven ble gitt i 1925, og har siden den gang blitt endret flere ganger. Mange av lovens bestemmelser er opphevet. Regjeringen ser at det nå er nødvendig å foreta en gjennomgang av Svalbardloven med sikte på en oppdatering og modernisering, og varsler med dette at den vil påbegynne en revisjon av loven.

2.3.3 EØS-regler og Svalbard

EØS-avtalen gjelder ikke for Svalbard. Bakgrunnen for dette er de særlige forhold som følger av Norges folkerettslige forpliktelser etter Svalbardtraktaten. Norge kan likevel, på rent nasjonalt grunnlag, velge å gi lover og forskrifter som gjennomfører EØS-forpliktelser anvendelse på Svalbard. Muligheten for dette må likevel vurderes konkret. Regler som forutsetter en gjensidig folkerettslig binding mellom statene, for eksempel om forpliktende samarbeid mellom myndigheter i de ulike EØS-statene, vil ikke kunne gis anvendelse på rent nasjonalt grunnlag. Videre må det gjøres konkrete vurderinger av om det er hensiktsmessig å gjøre regelverket gjeldende på Svalbard og om det vil berøre norske forpliktelser etter Svalbardtraktaten. Behovet for stedlige tilpasninger bør også vurderes.

2.3.4 Skattelovgivningen

Det er egne skatteregler for Svalbard. Svalbardskatteloven gjør Svalbard skatteteknisk til et eget skatteområde. På Svalbard blir lønn og pensjon skattlagt etter en sats på 8 prosent opp til 12 G, og med 22 prosent for inntekt over 12 G. Annen inntekt som for eksempel kapital- og næringsinntekt blir som utgangspunkt skattlagt med 16 prosent. Regjeringen vil videreføre de lave skattesatsene for Svalbard. I tillegg kommer trygdeavgift for ansatte som er medlemmer av den norske folketrygden.

Det er viktig at skattesystemet på Svalbard er tilpasset forholdene på øygruppen og bygger på løsninger som sikrer konkurransedyktige rammevilkår. Et grunnleggende utgangspunkt er at personer bosatt på Svalbard er globalskattepliktige til Svalbard. Personer bosatt i utlandet som flytter direkte til Svalbard uten å ha bodd på Svalbard tidligere, er imidlertid begrenset skattepliktige de første fem årene. Videre vil selskaper eller personer som driver næringsvirksomhet på Svalbard med minimum 30 dagers sammenhengende varighet, være skattepliktige til Svalbard for overskudd av virksomheten drevet på Svalbard. Skatteplikten til Svalbard bortfaller fra og med inntektsåret hvor personen har oppholdt seg utenfor Svalbard mer enn 183 dager i en tolvmånedersperiode.

Siden forrige stortingsmelding om Svalbard ble lagt frem, er det i større grad blitt vanligere å jobbe hjemmefra eller drive andre former for fjernarbeid. Digitale løsninger gjør dette mulig. Disse forholdene aktualiserer spørsmål knyttet til blant annet hvor den skattepliktige virksomheten utøves. Regjeringen vil vurdere hvorvidt svalbardskatteloven er tidsmessig innrettet og om det er et behov for å oppdatere loven. Regjeringen har merket seg at Longyearbyen ungdomsråd ønsker å endre svalbardskatteloven slik at det blir mulig å ta småjobber uten å betale inntektsskatt. Regjeringen vil utrede en ordning som gjør det mulig for ungdom på Svalbard å tjene mindre beløp uten å betale inntektsskatt.

2.3.5 Forskrift om register over befolkningen på Svalbard

Samfunnsutviklingen på Svalbard og generelt større mobilitet enn for 10–15 år siden gjør det mer utfordrende å ha et fullstendig bilde av befolkningen både i Longyearbyen og i de andre lokalsamfunnene. Den økende mobiliteten og befolkningsveksten i Longyearbyen har konsekvenser for blant annet beredskap og samfunnsplanlegging, herunder dimensjonering av tjenestetilbud og infrastruktur som bolig, energi og vann. Det er derfor viktig å ha oversikt over antall innbyggere.

Forskrift om register over befolkningen på Svalbard ble vedtatt i 1994, og regelverket har i liten grad vært endret siden da. Regjeringen mener det er behov for en gjennomgang av forskrift om register over befolkningen på Svalbard.

I en slik gjennomgang bør det sees nærmere på blant annet kravet om oppholdstid på Svalbard for å bli registrert som fast bosatt. Spørsmål som da må vurderes er om det skal kreves dokumentasjon på grunnlaget for oppholdet, og om det skal innføres et krav om at bosetting kun kan registreres i husvære som er regulert til boligformål. Det bør også vurderes tiltak som kan føre til bedre etterlevelse av plikten til å melde flytting til, internt på og fra Svalbard.

2.3.6 Utlendingslovgivning, grense- og vareførselskontroll og statsborgerskapslovgivning

Svalbardtraktaten artikkel 3 pålegger Norge en folkerettslig forpliktelse til blant annet å behandle borgere fra traktatparter likt på visse områder. Dette gjelder blant annet adgang til øygruppen. På dette området har Norge i praksis ikke gjort forskjell på borgere av traktatland og borgere av andre land. Lovgivningen som regulerer utlendingers adgang til riket og deres opphold her, passer ikke på Svalbard. Utlendingsloven og forskriftene til denne er derfor ikke gjort gjeldende for øygruppen.

Det stilles ikke krav om oppholdstillatelse for å reise til Svalbard, og heller ikke krav om visum. Svalbard inngår ikke i Schengen-samarbeidet. Reglene om inn- og utreisekontroll over Schengen-yttergrense gjelder derfor ved reiser mellom det norske fastlandet og Svalbard. Ved passering av Schengen-yttergrense plikter enhver å fremstille seg for inn- og utreisekontroll, jf. grenseloven § 13 annet ledd og grenseforskriften § 1-3. Utenlandske statsborgere som oppholder seg på Svalbard må på lik linje med andre utlendinger forholde seg til grense- og utlendingslovenes regler ved reiser mellom fastlandet og Svalbard. Visumpliktige utlendinger må ha visum ved innreise til fastlandet. Sysselmesteren utsteder i dag slike visa etter søknad i henhold til utlendingsloven § 13.

I 2022 ble det innført regler om personkontroll i forskrift om kontroll av reisende til og fra Svalbard. Forskriften gjelder kontroll på Svalbard. Formålet er blant annet å hindre grensekryssende kriminalitet og ivareta offentlig orden. Reisende til og fra Svalbard skal fremstille seg for kontroll når Sysselmesteren krever det. Kontrollen kan gjennomføres ved ankomst til og avgang fra Svalbard, der den reisende melder seg eller påtreffes og i territorialfarvannet på sjøfartøy underveis til eller fra havn eller indre farvann. Svalbardtraktatens adgangsbestemmelse i artikkel 3 er ikke til hinder for dette.

Svalbard er ikke en del av tollområdet som utgjøres av fastlandet med tilhørende territorialfarvann. I forskrift om vareførselskontroll på Svalbard er Svalbard etablert som eget tollområde. Forskriften er fastsatt i medhold av vareførselsloven § 1-2 sjette ledd. Svalbard tollområde omfatter Svalbard med tilhørende territorialfarvann. I forskriften er det gitt regler om tollmyndighetenes oppgaver og bestemmelser om kontroll av vareførselen. Se kapittel 6.4.2 for mer utfyllende omtale av temaet kontroll med reisende og vareførselen.

Regjeringen har besluttet å foreta en revisjon av statsborgerloven. Et spørsmål i denne forbindelse er om statsborgerloven skal gjelde for Svalbard, og i hvilken grad oppholdstid skal kunne opparbeides på Svalbard. Integreringsloven regulerer introduksjonsprogram og andre reguleringsfremmende tiltak for nyankomne innvandrere. Loven passer ikke for Svalbard, og gjelder følgelig ikke på øygruppen.

2.3.7 Regelverk om bortvisning og utvisning

Det er ingen ubetinget rett til å oppholde seg på Svalbard selv om det ikke er krav om visum. Sysselmesteren kan blant annet bortvise personer som ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg der og personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Personer som er mistenkt eller straffedømt for overtredelse av lover som gjelder for Svalbard kan på nærmere vilkår også bortvises. Dette følger av forskrift om bortvisning og utvisning av personer fra Svalbard. Denne er gitt med hjemmel i Svalbardloven § 4. Forskriften har også bestemmelser om utvisning.

Forskriften fastsetter også at personer som kommer til Svalbard skal bortvises av Sysselmesteren ved innreise eller senere når det er nødvendig for å gjennomføre bindende vedtak gjort av FNs sikkerhetsråd eller når personen omfattes av internasjonale restriktive tiltak som inneholder reiserestriksjoner som Norge har sluttet opp om og som er gjennomført for øvrige deler av landet. Utlendingsloven er en sentral del av systemet som gjennomfører reiserestriksjoner på fastlandet, og å regulere gjennomføring av innreiserestriksjoner i bortvisningsforskriften er derfor hensiktsmessig.

2.3.8 Trygdelovgivningen og den alminnelige helselovgivningen

For å motta ytelser fra folketrygden er det en forutsetning at man er eller har vært medlem av folketrygden, eventuelt at man har avledede rettigheter fra noen som er eller har vært medlem av folketrygden. Folketrygdloven § 2-3 inneholder en særskilt bestemmelse om medlemskap i folketrygden på Svalbard.

Personer som allerede er medlemmer i folketrygden ved ankomst til Svalbard, beholder medlemskapet dersom de bosetter seg eller tar opphold på Svalbard, jf. § 2-3 første ledd. Det følger av § 2-3 andre ledd at personer som ikke er medlemmer i folketrygden ved ankomst til Svalbard, blir pliktige medlemmer i trygden dersom de tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard. Medlemskapet gjelder så lenge vedkommende er ansatt hos en norsk arbeidsgiver, og i opptil en måned etter at arbeidsforholdet er slutt dersom vedkommende fortsatt oppholder seg på Svalbard i denne tiden. Det er kun arbeidstakere som kan bli medlemmer. Frilansere, eiere av enkeltpersonforetak og selvstendige næringsdrivende omfattes ikke.

Medlemskap etter folketrygdloven § 2-3 andre ledd medfører ikke i seg selv en rett til alle stønader og ytelser som er regulert i folketrygdloven. I tillegg må de ytelsesspesifikke vilkårene for de aktuelle ytelsene være oppfylt. Rett til dagpenger forutsetter for eksempel at man anses som reell arbeidssøker. For tredjelandsborgere innebærer det at de for det første må ha oppholdstillatelse i fastlands-Norge. For det andre må oppholdstillatelsen gi rett til å ta ethvert arbeid i Norge, hvilket arbeidsinnvandrere normalt ikke har. Tredjelandsborgere vil derfor ikke kunne få rett til dagpenger på Svalbard.

Barnetrygdloven og kontantstøtteloven gjelder for barn som oppholder seg på Svalbard og som er medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-3, jf. barnetrygdloven § 3 og kontantstøtteloven § 2 tredje ledd. Regjeringen vil vurdere om ordningenes innretning på Svalbard er hensiktsmessig eller om de bør tilpasses i tråd med målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen, se nærmere omtale i kapittel 4.2.

I 2015 ble en rekke helselover og -forskrifter gjort helt eller delvis gjeldende for Svalbard, jf. forskrift om anvendelse av helselover og -forskrifter for Svalbard og Jan Mayen. Blant annet er lovene om helsepersonell, helsetilsyn, spesialisthelsetjenesten og smittevern gitt anvendelse helt eller delvis. Hverken helse- og omsorgstjenesteloven eller pasient- og brukerrettighetsloven er gjort gjeldende da tjenestetilbudet på øygruppen skal være begrenset.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark fører tilsyn med helsepersonell og helsetjenesten på Svalbard. Organiseringen av helsetilbudet på Svalbard er nærmere omtalt i kapittel 4.3.2.

2.3.9 Overordnet om økonomiske og sosiale rettigheter på barnehage- og opplæringsfeltet og prinsippet om barnets beste

Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser gjelder for Svalbard. De særegne forholdene og rammebetingelsene på Svalbard har imidlertid konsekvenser for hvilke krav som settes til oppfyllelsen av rettigheter på opplæringsfeltet. På opplæringsfeltet er Grunnloven § 109 om retten til opplæring og § 98 om likebehandling særlig relevante. Etter menneskerettsloven § 2 gjelder blant andre FNs barnekonvensjon og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) som norsk lov. Menneskerettsloven gjelder for Svalbard, jf. § 5. Barnekonvensjonen artikkel 28 og ØSK artikkel 13 omhandler rett til utdanning. For øvrig nevnes FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 24 om rett til utdanning.

Menneskerettighetsbestemmelsene som er nevnt ovenfor, er generelle i sin utforming. Norge overholder sine menneskerettslige forpliktelser overfor alle som oppholder seg på Svalbard, men de særegne forholdene og rammebetingelsene som gjelder for opphold på øygruppen innebærer at ikke alle rettigheter kan kreves oppfylt på samme måte på Svalbard som på fastlandet. De særegne forholdene på Svalbard vil også kunne medføre at eventuell forskjellsbehandling er saklig og forholdsmessig, og dermed ikke i strid med ulike menneskerettslige diskrimineringsforbud.

Det følger av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Hva som er til barnets beste, må avgjøres konkret. Hvis man skal oppholde seg på Svalbard, må man særlig ta i betraktning at det offentlige tjenestetilbudet, herunder skoletilbudet, er begrenset. Ansvaret for at interessene til barn som oppholder seg på Svalbard er ivaretatt, hviler i første rekke på foreldrene. Det er spesielt viktig at foreldre gjør seg kjent med organiseringen av det offentlige tjenestetilbudet på Svalbard før de velger å ta opphold der. Fordi det offentlige tjenestetilbudet er begrenset, vil det ikke alltid være til barnets beste å bo på Svalbard. Dette kan særlig gjelde for utenlandske statsborgere som av forskjellige grunner ikke kan benytte seg av tjenestetilbudet på fastlandet. Men også norske statsborgere må ta i betraktning at det ikke finnes et fullt utbygget tjenestetilbud på Svalbard.

Dersom enkeltpersoner har behov for et tjenestetilbud ut over det som finnes i Longyearbyen, må den enkelte henvende seg til sin hjemkommune eller hjemfylkeskommune på fastlandet, eller til sitt eget hjemland dersom det er et annet enn Norge. Dette gjelder også på andre områder enn barnehage og skole.

2.3.10 Opplæringsloven og barnehageloven m.m.

Som varslet i forrige svalbardmelding, er det foretatt en nærmere gjennomgang og avklaring av Longyearbyen lokalstyres forpliktelser etter opplæringsloven og barnehageloven. Regjeringen fastsatte ved kongelig resolusjon 17. juni 2022 en ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen og en ny forskrift om barnehagevirksomhet i Longyearbyen. Forskriftene trådte i kraft 1. august 2022 og gjelder innenfor Longyearbyen arealplanområde.

Det er kun Longyearbyen lokalstyre som kan drive grunnopplærings- og barnehagevirksomhet i Longyearbyen. Lokalstyret har ikke plikt til å gi videregående opplæring, men kan velge å gi et slikt tilbud. Retten til individuelt barnehagetilbud gjelder ikke i Longyearbyen.

Det er et mål at barn og unge i Longyearbyen skal få et barnehage- og skoletilbud av god kvalitet som danner grunnlag for deres videre utdanning og arbeidsliv. De spesielle rammebetingelsene for Longyearbyen er dimensjonerende for barnehage- og skoletilbudet i Longyearbyen, og dermed førende for hvilke forventninger innbyggerne kan ha. Enkelte regler i opplæringsloven og barnehageloven som er gitt anvendelse i Longyearbyen, er tilpasset de stedlige forholdene på Svalbard. Det er blant annet gitt nærmere regler om rett og plikt til grunnskoleopplæring og en begrenset rett til spesialundervisning i grunnskolen. Regelverket angir rammen for opplæringstilbudet som skal være tilgjengelig i Longyearbyen. I dette ligger en føring om at tjenestetilbudet ikke skal utvides. Longyearbyen lokalstyre er for øvrig ikke forpliktet til å tilby leksehjelp, SFO, leirskole og kulturskole.

Foreldrene har et selvstendig ansvar for å sørge for at deres barn får dekket sine behov i Longyearbyen. Ulike regler i opplæringsloven og barnehageloven som berører barn og unge med særskilte tilretteleggingsbehov, er gitt delvis anvendelse eller ikke gitt anvendelse i Longyearbyen. Opplærings- og barnehagetilbudet skal ikke kompensere for tjenester som ikke er tilgjengelig i Longyearbyen. Dette kan medføre at barn og unge som ikke kan få sine behov dekket i Longyearbyen, må dra til fastlandet eller sitt hjemland for å få ivaretatt sine særskilte behov.

Ny opplæringslov ble vedtatt av Stortinget 5. juni 2023, og skal etter planen tre i kraft 1. august 2024. Regjeringen vil fastsette en ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen, slik at forskriften blir tilpasset ny opplæringslov. Det materielle innholdet i dagens forskrift skal videreføres, og innebærer en videreføring av det begrensede tilbudet.

Likestillings- og diskrimineringsloven fra 2017 gjelder for Svalbard, men kapittel 3 om universell utforming og individuell tilrettelegging samt §§ 24, 25 og 26 om aktivt likestillingsarbeid for så vidt gjelder funksjonsnedsettelse, gjelder ikke på Svalbard. Dette er en videreføring av rettstilstanden som fulgte av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ny barnevernslov trådte i kraft 1. januar 2023, og gjelder for Svalbard med de særregler som er fastsatt i forskrift. Det kan ikke etableres eller godkjennes fosterhjem på Svalbard. Longyearbyen lokalstyre er ikke dimensjonert for å ta imot barn med særlige behov og problembelastning. Unntak kan gjøres dersom Sysselmesteren eller den som er tillagt myndighet samtykker, og utgifter ved tiltak dekkes av denne.

2.3.11 Om gjennomføringen av internasjonale sanksjoner og eksportkontrollregelverket

FNs sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. Norge har plikt til å følge opp disse vedtakene, en plikt som går foran andre folkerettslige forpliktelser. Forpliktelsene gjelder på samme måte på Svalbard som i Norge for øvrig.

EU vedtar sanksjoner, såkalte restriktive tiltak, som del av sin felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge har sluttet opp om EUs restriktive tiltak med noen få unntak. EU-sanksjoner som Norge har sluttet opp om, gjelder på Svalbard, med mindre annet er angitt i den relevante forskriften.

Det er særlig sanksjonene mot Russland som er relevante på Svalbard, og disse gjennomføres i forskrift 15. august 2014 nr. 1076 om restriktive tiltak vedrørende handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territorielle integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet (sanksjonsforskrift Ukraina). Sanksjonsforskrift Ukraina gjelder på Svalbard, med mindre annet er angitt i den enkelte bestemmelse.

Eksportkontrolloven ble i 2021 gjort gjeldende for Svalbard. Regjeringen har besluttet å opprette en ny etat for eksportkontroll og sanksjoner innen 1. januar 2025. Etaten vil være underlagt Utenriksdepartementet.

2.3.12 Regnskaps-, revisjons- og bokføringsreglene

Det er i dag ingen klar regulering av regnskaps-, bokførings- og revisjonsplikt på Svalbard. Regler om regnskap, bokføring og revisjon har en viktig funksjon. Regnskapet gjør det mulig å vurdere økonomisk utvikling og stilling hos de regnskapspliktige. En rekke aktører er avhengige av den informasjonen et godt regnskap kan gi. Gode regnskapsregler vil bidra til at regnskapet gir korrekt informasjon, og sikrer at de ulike brukergruppenes interesser blir ivaretatt. Regjeringen mener at regnskaps-, bokførings- og revisjonsplikten på Svalbard bør reguleres klarere, og vil prioritere arbeidet med dette.

2.3.13 Selskaps- og registerlovgivningen på Svalbard

Aksjeloven, allmennaksjeloven, selskapsloven, enhetsregisterloven og foretaksregisterloven har bestemmelser som gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om den enkelte lovens anvendelse på Svalbard. Disse hjemlene er til nå ikke brukt. Regjeringen vil vurdere å gi nærmere bestemmelser om selskaps- og registerlovgivningens anvendelse på Svalbard.

2.3.14 Bergverksordningen for Svalbard

Regler om utmål er nærmere regulert i bergverksordningen for Svalbard fra 1925 og regulerer forholdet utmålshavere imellom, forholdet til grunneier, arbeidsplikten på utmål m.m. Besittelse av utmål gir ikke rett til gjennomføring av naturinngrep på Svalbard. Etablering av gruvevirksomhet på Svalbard forutsetter tillatelse etter svalbardmiljøloven med forskrifter.

Det er kun personer fra eller selskaper som er hjemmehørende i stater som er part i Svalbardtraktaten som har retten til å skaffe seg bergrettigheter på Svalbard. Bergverksordningen baserer seg på prinsippet om første finners rett. Den som først oppdager en mineralforekomst, har førsterett til funnet og til å kreve utmål (utvinningsrett). Eier av grunn som det er tildelt utmål på, har rett til å delta i driften med inntil 25 prosent. Bergverksordningen setter minimumskrav til den arbeidsinnsats som må gjøres for å beholde utmål. Arbeidsplikten er imidlertid ikke absolutt. På nærmere angitt vilkår som følger av bergverksordningen kan det gis dispensasjon fra arbeidsplikten. Dispensasjon fra arbeidsplikten gis av Nærings- og fiskeridepartementet for 5 år som utgjør en arbeidspliktperiode, etter søknad fra utmålshaver og innstilling fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. Dersom utmålshaver ikke har oppfylt arbeidsplikten eller det heller ikke er søkt om og innvilget dispensasjon, faller utmålet i det fri ved utløpet av påfølgende kalenderår. Andre kan da søke om å ta nye utmål i det frigjorte området.

Mineralforekomster i territorialfarvannet ved Svalbard er omfattet av havbunnsmineralloven. Da loven ble gitt var det forutsatt at dette området ikke ville bli åpnet for undersøkelse og utvinning.

2.3.15 Annen lovgivning

For Svalbard gjelder en egen forskrift om brannvern på Svalbard. I tillegg gjelder lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk og lov om eksplosive varer. Disse lovene gjelder nå bare på Svalbard. I Longyearbyen ivaretar Longyearbyen lokalstyre brann- og ulykkesberedskapen slik kommunene gjør på fastlandet, mens de enkelte virksomhetene har dette ansvaret i de øvrige samfunnene. Det er slått fast i meldinger til Stortinget om Svalbard at lovgivning for fastlandet som hovedregel skal gis anvendelse for Svalbard, med mindre særlige forhold taler mot dette. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider nå med å gjøre brann- og eksplosjonsvernlovgivningen gjeldende for Svalbard med noen tilpasninger. Det legges opp til å sende et utkast på høring i løpet av 2024.

Hundeloven gjelder i dag ikke på Svalbard, men Landbruks- og matdepartementet har påbegynt arbeidet med forskrift om hundelovens anvendelse på Svalbard.

Dyrehelsepersonelloven gjelder ikke for Svalbard. Loven inneholder en forskriftshjemmel som åpner for å gjøre loven eller deler av denne gjeldende også for Svalbard. Denne hjemmelen er ikke benyttet, men Landbruks- og matdepartementet har påbegynt et arbeid med en forskrift om dyrehelsepersonellovens anvendelse på Svalbard.

Dyrevelferdsloven er gjort gjeldende på Svalbard. Loven gir også hjemmel til å fastsette særlige regler for Svalbard under hensyn til de stedlige forhold, herunder gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Denne forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Forstørr bilde

Foto: Tommy Dahl Markussen

2.4 Statlig eierskap som virkemiddel på Svalbard

Det er lang tradisjon for statlig eierskap på Svalbard. Statlig eierskap til selskaper, grunn, infrastruktur, eiendom og boliger er og har vært viktige virkemidler i svalbardpolitikken.

Regjeringen er opptatt av å sikre norsk eierskap til bl.a. viktig infrastruktur og eiendom, både på Svalbard og på fastlandet, jf. Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet.

2.4.1 Statlig eierskap i selskaper på Svalbard

Staten eier direkte eller indirekte flere selskaper som har sin hovedaktivitet på Svalbard. Det direkte eierskapet består per i dag av statsaksjeselskapene Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske), Kings Bay AS, Bjørnøen AS og Universitetssenteret på Svalbard AS. Staten eier indirekte Svalbard Lufthavn AS, gjennom Avinor AS. Staten eier videre andeler i andre selskaper med aktivitet av ulikt omfang på Svalbard. Staten eier halvparten av Kongsberg Satellite Services (KSAT) indirekte, gjennom Space Norway (som er heleid av Nærings- og fiskeridepartementet). Den andre halvparten eies av Kongsberg Gruppen, hvor staten har 50,004 pst. eierandel. KSAT er underlagt sikkerhetsloven da selskapet har en avgjørende betydning for en rekke grunnleggende nasjonale funksjoner. Staten eier også 53,97 prosent av aksjene i Telenor ASA som gjennom datterselskapet Telenor Svalbard AS har virksomhet på Svalbard.

Statens eierskap i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS

Store Norske driver kullvirksomhet i Gruve 7, boligvirksomhet og forvaltning av næringsbygg, logistikktjenester, prosjekter innenfor fornybar energi og en besøksgruve på Svalbard. I tillegg er Store Norske ansvarlig for oppryddingen av den tidligere kullvirksomheten i Svea og Lunckefjell. Selskapet ble stiftet i 1916 og staten ble eier på 1930-tallet.

Staten er eier i Store Norske for å bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter målene for svalbardpolitikken, jf. Meld. St. 6 (2022–2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap: Statens direkte eierskap i selskaper (eierskapsmeldingen). Staten eier 100 prosent av aksjene i selskapet.

I eierskapsmeldingen er Store Norske et kategori 2-selskap. I denne kategorien inngår selskapene der statens mål er bærekraftig og mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål. Selskapene i denne kategorien opererer primært ikke i konkurranse med andre. Statens sektorpolitiske mål varierer mellom selskaper, og for Store Norske er statens mål som eier blant annet kostnadseffektiv forvaltning og utvikling av boliger i Longyearbyen. For næringsbygg, industriell virksomhet og annen virksomhet er statens mål som eier høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. All virksomhet i selskapet skal, som det mest tungtveiende hensynet, utøves for å understøtte målene i svalbardpolitikken.

Gruvevirksomheten i selskapet er gradvis redusert i de senere år, og gjenværende virksomhet i Gruve 7 er planlagt avviklet sommeren 2025. Avviklingen av gruvevirksomheten har vært varslet over tid og Store Norske arbeider kontinuerlig med utvikling av virksomheten innenfor rammen av svalbardpolitiske mål og statens mål som eier. En av de strategiske satsingene til Store Norske har vært utleie og forvaltning av boliger og næringsbygg og i 2021 og 2022 kjøpte Store Norske Hurtigruten Svalbards boliger og hoteller i Longyearbyen samt Huset. Store Norske eier om lag 40 prosent av boligene i Longyearbyen.

Som eier av Store Norske er staten opptatt av å forstå hvilken rolle selskapet kan ha i den lokale energiomstillingen og om det er muligheter for at omstillingen kan bidra til synergier for lokalsamfunnet. Regjeringen har intensjon om å ta et større ansvar for energiforsyning i Longyearbyen, for eksempel gjennom Store Norske, og avklare ansvaret for energiforsyningen så snart som mulig. Regjeringen har gitt Store Norske i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning (KVU) av ulike alternativer for fremtidig energiforsyning i Longyearbyen og en tilstandsvurdering av eksisterende infrastruktur.

2.4.2 Eierskap til og forvaltning av grunn

Staten er den største grunneieren på Svalbard, og eier ved Nærings- og fiskeridepartementet 98,75 prosent av all grunn direkte. Trust Arktikugol og AS Kulspids eier henholdsvis 0,4 prosent og 0,1 prosent av grunnen. Staten eier videre 0,75 prosent av grunnen på Svalbard gjennom eierskapet i Kings Bay AS og Bjørnøen AS.

Nærings- og fiskeridepartementet har siden 2020 forvaltet den statlig eide grunnen på Svalbard direkte, fra lokalkontor i Longyearbyen. Det inkluderer arealene som utgjør Longyearbyen arealplanområde. All bruk av statens grunn på Svalbard forutsetter samtykke fra Nærings- og fiskeridepartementet, og departementet stiller krav og legger premissene for bruken av grunnen. Nærings- og fiskeridepartementet forvalter i tillegg eierskapet til en rekke bygninger oppført på statens grunn. Gjennom forvaltning av eierskapet til grunnen tilrettelegger Nærings- og fiskeridepartementet for aktivitet som understøtter målene for svalbardpolitikken.

Det skal vurderes om Kings Bay AS og Bjørnøen AS’ eiendomsrett til grunnen i Ny-Ålesund og på Bjørnøya skal overføres til Nærings- og fiskeridepartementet, for å samle den statlige forvaltningen av grunnen på Svalbard.

2.4.3 Eierskap til boliger

Statlig kontroll med boliger er et viktig verktøy for å bidra til å opprettholde norske samfunn på øygruppen. Mer enn 70 prosent av boligmassen i Longyearbyen eies av offentlige og delvis offentlige eiere, gjennom Store Norske Boliger AS (et datterselskap av Store Norske), Statsbygg, Telenor, KSAT og Longyearbyen lokalstyre. Boligtilbudet er et sentralt virkemiddel for å styre og stabilisere utviklingen i Longyearbyen i samsvar med målene i svalbardpolitikken. Se kapittel 4.6.1 om regjeringens boligpolitikk i Longyearbyen.

2.4.4 Eierskap til infrastruktur

Det er betydelige nasjonale interesser knyttet til øygruppen, noe som tilsier et sterkt statlig engasjement i infrastruktur. Videre er infrastruktur på et hensiktsmessig nivå en forutsetning for næringsaktivitet og verdiskapning, sikkerhet og beredskap, samt god samfunnsutvikling. I kapittel 4 er det gitt en omtale av infrastruktur som havn, flyplass, vann, kraftforsyning med videre.

Statlig eierskap til viktig infrastruktur på Svalbard legger til rette for langsiktig planlegging og utvikling av øygruppen i tråd med målene for svalbardpolitikken. Det er viktig at bruken av statlig eid infrastruktur bygger opp under målene.

2.5 Budsjett og økonomiske virkemidler på Svalbard

2.5.1 Bakgrunnen for et eget svalbardbudsjett

Midler overføres til Svalbard både over selve svalbardbudsjettet og over de ulike fagdepartementenes kapitler på statsbudsjettet.

Justis- og beredskapsdepartementet koordinerer og fremmer årlig en egen budsjettproposisjon, Prop. 1 S Svalbardbudsjettet, for å synliggjøre inntekter og utgifter på Svalbard. Proposisjonen gir videre en oversikt over regjeringens satsinger og prioriteringer på Svalbard, og en årlig oppsummering av utviklingen på øygruppen. Ordningen med et eget svalbardbudsjett blir videreført.

2.5.2 Utvikling i budsjettet

Statens utgifter på Svalbard overstiger statens inntekter på Svalbard. Hvert år gis det derfor et tilskudd fra statsbudsjettet til dekning av underskuddet på svalbardbudsjettet

Siden forrige melding ble lagt frem, har det vært en jevn utvikling i skatteinntektene på Svalbard. Tilskuddet til svalbardbudsjettet fra statsbudsjettet har variert fra år til år, og har blitt økt ved ekstraordinære situasjoner og behov. Eksempler på dette er økning i forbindelse med skredsikring i Longyearbyen, samt covid-19 og påfølgende smitteverntiltak.

Trenden har vært at statens utgifter på Svalbard i økende grad har oversteget inntektene, og differansen mellom inntekter og utgifter på Svalbard har økt betydelig i perioden siden 2015. Utgiftsøkningen reflekterer både økningen i aktivitet på Svalbard i perioden, og at Svalbard er og har vært prioritert. Det er særlig utgifter knyttet til beredskap på Svalbard som har hatt en markant økning i perioden, herunder utgifter til skredsikring og utgifter til Sysselmesterens transportressurser.

Det er ikke ønskelig å legge til rette for at aktiviteten og samfunnet skal vokse ytterligere, og på den måten bidra til økning i differansen mellom utgifter og inntekter, eller at det skal utvikles på en måte som gir nye behov for større investeringer i infrastruktur eller utvidelse av tjenestetilbudet.

Forstørr bilde

¹ Utgifter til opprydding i Svea og Lunckefjell er holdt utenom

Kilde: Prop. 1 S Svalbardbudsjettet for budsjettårene 2015–2022.

2.5.3 Økonomiske virkemidler på Svalbard

Regjeringen vil utarbeide forslag til regelverk for besøksbidrag for Longyearbyen, som vil føre til at turister i Longyearbyen i større grad bidrar til å finansiere utgifter til infrastruktur og annen offentlig tjenesteyting som er en forutsetning for turisme. Se kapittel 4.5.2 for nærmere omtale av besøksbidrag.

For å stimulere til at flere nordmenn tar opphold i og øker botiden sin i Longyearbyen, vil regjeringen innføre ulike insentiver. Det gjelder særlig virkemidler som vil gjøre det mer attraktivt for norske barnefamilier å bosette seg i Longyearbyen.

2.6 Administrasjon som virkemiddel i svalbardpolitikken

2.6.1 Sentraladministrasjonen

Longyearbyen var frem til slutten av 1980-tallet et samfunn preget av én industri og én stor virksomhet, og administrasjonen av Svalbard reflekterte dette. Samfunn og næringsliv har siden blitt mer sammensatt.

Alle departementene har i dag en rolle i utforming og oppfølging av svalbardpolitikken, og flere departementer har underliggende virksomheter med aktivitet på Svalbard. Departementenes sektoransvar gjelder på Svalbard som på fastlandet. Statsrådene er konstitusjonelt ansvarlige for sine respektive fagområder på Svalbard på samme måte som i resten av landet. God forvaltning av Svalbard forutsetter god koordinering av svalbardsaker mellom departementene og på tvers av forvaltningsnivåene.

Det interdepartementale polarutvalg

Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for å samordne statlig politikk som berører Svalbard, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Et viktig virkemiddel i dette arbeidet er Det interdepartementale polarutvalg (Polarutvalget). Polarutvalget er et koordinerende og konsultativt organ for behandlingen av polarsaker i sentraladministrasjonen, og et særlig rådgivende organ for regjeringen i saker som omhandler polarområdene. Utvalget møtes om lag 10 ganger per år, og arbeider etter en egen instruks fastsatt ved kongelig resolusjon 18. oktober 2002. Fagdepartementenes avgjørelsesmyndighet og statsrådenes konstitusjonelle ansvar består uavhengig av om en sak er forelagt Polarutvalget.

2.6.2 Sysselmesteren på Svalbard

Sysselmesteren er regjeringens øverste representant på Svalbard, og er politimester og har samme myndighet som en statsforvalter. Sysselmesterens kjerneoppgaver er rednings- og beredskapsarbeid, ansvar for politi- og påtalemakt og ansvar for miljøforvaltningen. Sysselmesteren deltar i utformingen, utøvelsen og oppfølgingen av svalbardpolitikken.

Som politimester leder Sysselmesteren påtalemakten og virksomheten ellers i politiet, og har samme ansvar og myndighet som politimestrene på fastlandet. Den overordnede styringen av sysselmesteren som politimester skjer direkte fra Justis- og beredskapsdepartementet. Politidirektoratet (POD) har ikke instruksjonsmyndighet overfor Sysselmesteren, hverken politifaglig eller økonomisk. Sysselmesterens politiarbeid utføres, så langt som mulig, i henhold til de direktiver og retningslinjer som til enhver tid er gitt av politiet. Disse føringene er også fastsatt i Justis- og beredskapsdepartementets hovedinstruks til Sysselmesteren.

Sysselmesteren utfører i egenskap av å ha samme myndighet som en statsforvalter en rekke sivile oppgaver som er delegert fra ulike departementer. Sysselmesteren er videre regional og statlig miljøvernmyndighet på Svalbard, håndhever miljøregelverket, og fører oppsyn med at regelverket etterleves.

Økt og mer sammensatt aktivitet på og rundt Svalbard genererer flere oppgaver for lokal forvaltning, og gir andre og nye forutsetninger for hvordan Sysselmesteren løser sitt oppdrag. Av den grunn er blant annet seilingssesongen for Sysselmesterens tjenestefartøy utvidet til hele året. Videre er det inngått felles kontrakt om drift av redningshelikopterbasen i Tromsø og Sysselmesterens helikoptertjeneste, hvilket gir synergieffekter og en mer robust løsning. Sysselmesteren er styrket med politiadvokat, og bevilgningen er økt som følge av innføring av personkontroll på Svalbard.

2.6.3 Longyearbyen lokalstyre

Longyearbyen lokalstyre ble opprettet i 2002, og representerer lokaldemokratiet i Longyearbyen. Myndighetsområdet er Longyearbyen arealplanområde slik det er fastsatt i forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard etter svalbardmiljøloven. Longyearbyen lokalstyre ivaretar viktige funksjoner i Longyearbyen innenfor rammen av svalbardpolitikken. Oppgavene er av samme type som kommunene har, men ansvarsområdet er snevrere, og det ytes færre velferdstjenester enn på fastlandet. Som for kommunene følger oppgaver og ansvar av særlovgivningen, men ansvaret for infrastruktur er lagt til Longyearbyen lokalstyre direkte gjennom Svalbardloven. Det rettslige rammeverket for Longyearbyen lokalstyre følger av Svalbardloven 5. kapittel, som gir direkte anvendelse for store deler av kommuneloven. Med ny kommunelov i 2018 ble Svalbardloven 5. kapittel revidert, men noen forskjeller mellom Longyearbyen lokalstyre og kommunene ble videreført og tydeliggjort. En viktig forskjell er at Longyearbyen lokalstyre utøver sin myndighet og virksomhet innenfor nasjonale rammer og rammen av norsk svalbardpolitikk.

2.7 Tiltak

Regjeringen vil:

• Holde fast ved utgangspunktet om at lovgivning som gjøres gjeldende for Svalbard skal gjelde og håndheves likt for hele øygruppen.

• Holde fast ved praksisen om at fagorganer med tilsynsansvar på fastlandet gjennomfører tilsyn på Svalbard med bistand fra Sysselmesteren.

• Foreta en revisjon av Svalbardloven.

• Videreføre de lave skattesatsene for Svalbard.

• Vurdere om svalbardskatteloven er tidsmessig innrettet og om det er et behov for å oppdatere loven.

• Foreta en gjennomgang av befolkningsregisterforskriften der man blant annet vurderer kriteriene for å bli registrert som fastboende.

• Vurdere statsborgerlovens anvendelse for Svalbard i forbindelse med revisjonen av loven.

• Innføre insentiver for å gjøre det mer attraktivt for nordmenn å flytte til og bli boende på Svalbard.

• Utrede en ordning som gjør det mulig for ungdom på Svalbard å tjene mindre beløp uten å betale inntektsskatt.

• Vurdere om ordningene med barnetrygd og kontantstøtte bør tilpasses i tråd med målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

• Fastsette ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen slik at forskriften blir tilpasset ny opplæringslov.

• Gjøre hundeloven og dyrehelsepersonelloven gjeldende for Svalbard.

• Prioritere arbeidet med å klargjøre regnskaps-, bokførings- og revisjonsplikt på Svalbard.

• Vurdere å gi nærmere bestemmelser om selskaps- og registerlovgivningens anvendelse på Svalbard.

• Vurdere om Kings Bay AS og Bjørnøen AS’ eiendomsrett til grunnen i Ny- Ålesund og på Bjørnøya skal overføres til Nærings- og fiskeridepartementet.

• Bruke boligpolitikken i Longyearbyen som virkemiddel i svalbardpolitikken

• Vurdere om registrering på godkjent bopel bør være en forutsetning for å kunne innføres i befolkningsregisteret.

• Videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett.

• Utarbeide forslag til regelverk for besøksbidrag for reisende til Longyearbyen.