1 Svalbard – veien videre

1.1 Bakgrunnen for ny melding til Stortinget om Svalbard

For å legge grunnlaget for en stabil og forutsigbar forvaltning legger regjeringen jevnlig frem meldinger til Stortinget som gjennomgår alle sider ved forvaltningen av Svalbard (svalbardmeldinger). Den første av slike helhetlige meldinger ble lagt frem i 1975. Meldingene har deretter vært lagt frem med syv til ti års mellomrom, hvorav den femte i rekken ble lagt frem i 2016.

Svalbardmeldingene signaliserer regjeringens mål og ambisjoner for forvaltningen av Svalbard, som forankres i Stortinget gjennom behandlingen der. Den praktiske oppfølgningen skjer ved gjennomføring av konkrete tiltak og i regjeringens løpende arbeid med svalbardsaker. Svalbardpolitikken er sammensatt av ulike politikkområder som alle er rammet inn av de fem overordnede målene for svalbardpolitikken. Det er bred politisk oppslutning om disse målene som første gang ble formulert gjennom Stortingets behandling av svalbardmeldingen fra 1985, og som siden har ligget fast. All aktivitet må vurderes innen rammen av disse målene.

De fem overordnede målene for svalbardpolitikken er:

• En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.

• Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.

• Bevaring av ro og stabilitet i området.

• Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

• Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Svalbardmeldingene har bidratt til å legge rammer for virksomhet på øygruppen og bidratt til en avstemt utvikling innenfor rammen av disse fem overordnede målene. Målene ligger fast. En konsekvent og forutsigbar forvaltning av Svalbard, i tråd med målene, bidrar til trygghet for befolkningen og til bevaring av ro og stabilitet i regionen.

Utviklingen siden fremleggelse av den forrige svalbardmeldingen i 2016 (Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard) kan sammenfattes langs følgende linjer: I takt med at Longyearbyen har utviklet seg fra et samfunn basert på kulldrift til et mer moderne familiesamfunn med et differensiert næringsliv, har sammensetningen av befolkningen endret seg. Vi har også flere bosatte her enn noen gang tidligere. Svalbard preges av en økning i aktivitet, ikke minst i form av skipsbåren turisme rundt øygruppen. Interessen for bruk av Svalbard i forskningsøyemed øker, også fra det internasjonale forskningssamfunnet.

Klimaendringene utgjør et viktig bakteppe for utviklingen og for flere av de tiltakene som foreslås i meldingen. Ingen steder i verden går oppvarmingen hurtigere enn på Svalbard, der temperaturene stiger 5 til 7 ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette fører til raske endringer i naturen, som blir mer sårbar. Med et varmere klima er Svalbards kystområder dessuten lettere tilgjengelig for både cruisefartøy, fiskefartøy og forskningsfartøy.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen globalt og i våre nærområder er preget av et større alvor og en større uforutsigbarhet enn da den forrige svalbardmeldingen ble lagt frem i 2016, og en økt geopolitisk spenning som har opphav utenfor nordområdene merkes nå også i våre nærområder. Gjennom fremleggelsen av Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet, viser regjeringen hvordan den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det nødvendig med kraftfulle tiltak for å ivareta nasjonal sikkerhet i hele landet. Det har alltid vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av Svalbard. Dette reflekteres også i denne meldingen, samtidig som det foreslås grep som ytterligere styrker graden av nasjonal kontroll med aktiviteten på øygruppen.

I utformingen av svalbardpolitikken som i all annen politikk, må ulike hensyn og interesser sees i sammenheng og veies mot hverandre. På Svalbard foretas disse avveiningene innen rammen av de fem overordnede hovedmålene, f.eks. på den måten at målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen må oppfylles på en måte som er i samsvar med målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

På samme måte vil også andre hensyn måtte veies opp mot hverandre. Eksempelvis må hensynet til nasjonal kontroll avveies mot hensynet til verdiskaping og samfunnsutvikling. Risikoaksept og fortløpende kost-nyttevurderinger vil derfor være viktige elementer i slike vurderinger og i utformingen av svalbardpolitikken.

I likhet med de tidligere svalbardmeldingene vil også denne meldingen beskrive mål, utfordringer og mulige tiltak for Svalbard og tilhørende territorialfarvann.

Forstørr bilde

Illustrasjoner: Norsk Polarinstitutt

1.2 Veien videre – hva vil regjeringen med Svalbard

Det overordnede målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen, nås gjennom lokalsamfunnet i Longyearbyen. Da svalbardmeldingen av 2016 ble lagt frem, var det klart at kulldriften ikke lenger kunne være en viktig bærebjelke for Longyearbyen, og at samfunnet sto overfor en nødvendig omstilling. Gjennom Stortingets behandling av denne meldingen ble det lagt til rette for en fortsatt utvikling innen eksisterende virksomhet som reiseliv, forskning og høyere utdanning, samt for en bred og variert næringsaktivitet fortrinnsvis med helårige og stabile arbeidsplasser.

Omstillingen av Longyearbyen har på mange måter vært vellykket. Longyearbyen fremstår i dag som et moderne familiesamfunn med variert næringsliv, og ikke minst har det Longyearbybaserte reiselivet hatt en ønsket utvikling i retning av mer helårig aktivitet. Regjeringen vil legge til rette for at reiselivet også fremover skal være et viktig grunnlag for samfunnet i Longyearbyen. Utviklingen skal skje i form av økt kvalitet, fremfor kvantitet, og innenfor miljømålene satt for øygruppen. Også annet næringsliv, for eksempel kommunikasjon, tjenestenæring samt bygg og anlegg, er med på å gjøre Longyearbyen til et samfunn med en variasjon av virksomheter. Videre har Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) siden etableringen i 1993 vokst frem til å bli en viktig aktør i utviklingen av Longyearbysamfunnet, og utgjør i dag et solid bidrag til lokalsamfunnet. Regjeringen vil at UNIS skal være den eneste tilbyderen av høyere utdanningstilbud på Svalbard. Det er også kommet andre verdifulle tilskudd til Longyearbyen siden fremleggelsen av den forrige svalbardmeldingen, blant annet Svalbard folkehøgskole.

Samtidig som aktiviteten i Longyearbyen fremstår som mer differensiert, har også antallet innbyggere økt og sammensetningen er endret. Det er i dag i underkant av 2 600 innbyggere i Longyearbyen, og av disse er ca. 930 personer, dvs. ca. 36 pst., utenlandske statsborgere fra mer enn 50 ulike land. Både tjenestetilbud og infrastruktur er under press.

Det er regjeringens mål at Longyearbyen også fremover skal være et livskraftig familiesamfunn, og gjennom dette bidra til oppfyllelsen av målet om norske samfunn på øygruppen. Selv om antallet barn i skole og barnehage har økt de senere år, har den gjennomsnittlige botiden gått noe ned. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at nordmenn finner det attraktivt å ta opphold på Svalbard, og vil innføre insentiver for å bidra til dette.

Det å bo i Longyearbyen gir tilgang til en unik natur og gode muligheter for et aktivt friluftsliv. Fastboende har derfor større muligheter til blant annet ferdsel og jakt, enn det tilreisende har. Fastboende kan f.eks. kjøre med snøskuter i flere områder enn tilreisende, fordi bruk av snøskuter er viktig for rekreasjon og for å kunne ferdes utenfor lokalsamfunnene. Det er også viktig at innbyggerne på Svalbard har bred og mangfoldig tilgang på kultur av høy kvalitet, slik man har i landet for øvrig. Et velfungerende kulturliv bidrar til bokvalitet og bolyst. Det Longyearby-baserte reiselivet bidrar til dette.

Det er kostbart å legge til rette for et familiesamfunn med et variert næringsliv, og vekst i innbyggere og aktivitet medfører at disse kostnadene øker. Regjeringen vil også fremover legge til rette for et lavt skattenivå. Samtidig er det ikke ønskelig at Longyearbyen vokser utover dagens nivå, noe som innebærer at det ikke skal legges til rette for en utvikling som medfører behov for større investeringer i infrastruktur eller utvidelse av tjenestetilbudet. Nivået på boligmassen skal heller ikke utvides utover nivået fra før skredene i 2015 og 2017.

Mennesker fra ulike land har alltid søkt seg til Svalbard, noe som Svalbards rikholdige historie bærer preg av. I dag er dette med på å gjøre Longyearbyen til et levende og variert samfunn, hvor utenlandske innbyggere bidrar med verdifull aktivitet og arbeidskraft, samtidig som de får tilgang til det velferds- og tjenestetilbudet Longyearbyen tilbyr. Longyearbyen oppfyller hovedmålet om norske samfunn på øygruppen, og det er derfor viktig med en god balanse mellom norske og utenlandske innbyggere. En god balanse har også betydning for nasjonal kontroll, og det er viktig å følge med på utviklingen. Nasjonal kontroll er også et av de hensynene som ligger til grunn for at regjeringen våren 2022 innførte personkontroll og kontroll med vareførselen til og fra Svalbard.

Utlendingsloven gjelder ikke for Svalbard. Det går derfor et skille mellom innbyggere som kommer direkte til Svalbard fra utlandet og de som har en tilknytning til fastlandet, et skille som for eksempel har betydning for valg til Longyearbyen lokalstyre. Etter at forskrift om lokalstyrevalg i Longyearbyen ble endret i 2022, har personer som ikke er norske statsborgere stemmerett dersom de har vært folkeregistrert hjemmehørende i en norsk kommune de tre siste årene før de ble innført i befolkningsregisteret for Svalbard som bosatt i Longyearbyen.

Videre vil innbyggere med fastlandstilknytning som regel ha et forutgående medlemskap i folketrygden, som de bringer med seg under oppholdet i Longyearbyen. Personer som ikke er medlemmer i folketrygden, blir kun medlemmer dersom de tar arbeid for norsk arbeidsgiver, noe som gir denne gruppen fullt medlemskap i den tiden arbeidsforholdet varer.

I dag er satsen for arbeidsgiveravgift på Svalbard satt til null. Regjeringen vil videreføre dette, men likevel vurdere om satsen skal økes for norske arbeidsgivere som sysselsetter personer som får medlemskap i folketrygden gjennom arbeid på Svalbard. Regjeringen vil også vurdere å øke trygdeavgiften for denne gruppen. Videre er regjeringen opptatt av det skal være ordnede lønns- og arbeidsforhold for alle arbeidstakere i Longyearbyen, og vil innen utgangen av 2024 fremme en proposisjon om å gjøre allmenngjøringsloven gjeldende for Svalbard.

Longyearbyen har i arktisk sammenheng en godt utbygd infrastruktur, samtidig som det er et betydelig etterslep på vedlikeholdet av denne. Infrastrukturen er dimensjonert for å betjene et gruvesamfunn, og ikke for dagens samfunn eller for det betydelige antall tilreisende som siden begynnelsen av 1990-tallet har besøkt Longyearbyen. En velfungerende infrastruktur har vært en grunnleggende forutsetning for fremveksten av denne reiselivsaktiviteten, og dermed også et gode. Regjeringen vil derfor utarbeide forslag til regelverk for innføring av besøksbidrag for besøkende til Longyearbyen. Inntektene av bidraget skal øremerkes utgifter til infrastruktur og annen offentlig tjenesteyting som er en forutsetning for reiselivsaktivitet i Longyearbyen. Deler av inntektene skal tilgodeses Longyearbyen lokalstyre.

Strøm og varme er av grunnleggende betydning for befolkning og næringsutvikling i Longyearbyen. De lange avstandene til fastlandet forsterker viktigheten av en stabil forsyningssikkerhet. Kraftforsyningen i Longyearbyen var inntil oktober 2023 basert på et kullkraftverk fra 1983, forsynt med kull fra Gruve 7. I dag leveres kraft fra dieselaggregater, samtidig som det er lagt opp til at fornybar energi skal fases inn raskest mulig.

Longyearbyen lokalstyre eier og drifter energiforsyningen i Longyearbyen, og har ansvaret for energiomstillingen. Samtidig arbeider Store Norske løpende med utvikling av sin virksomhet innenfor rammen av svalbardpolitiske mål og statens mål som eier. Regjeringen har som intensjon at staten skal ta et større ansvar for energiforsyning i Longyearbyen, f.eks. gjennom Store Norske, og avklare ansvaret for energiforsyningen så snart som mulig.

Regjeringen har gitt Store Norske i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning (KVU) av ulike alternativer for fremtidig energiforsyning i Longyearbyen og en tilstandsvurdering av eksisterende infrastruktur.

Arbeidet med denne skjer i dialog med Longyearbyen lokalstyre og andre lokale aktører. Det er ellers etablert et trepartssamarbeid mellom lokalstyret, Store Norske og Universitetssenteret på Svalbard AS (UNIS) med formål å bidra til akselerasjon av utviklingen av fornybare løsninger for energiforsyningen i Longyearbyen samtidig som det tilrettelegges for ny kunnskaps- og næringsutvikling. Det er ønskelig at dette samarbeidet fortsetter, og at man gjennom arbeidet med energiomstilling kan bidra til å bygge lokal kompetanse og verdiskapende aktivitet. På denne måten vil omstillingsarbeidet kunne gi verdifulle synergier for lokalsamfunnet.

Som følge av overgangen fra kull til diesel, har kostnadene til energiproduksjon blitt høyere. I nysalderingen for 2023-budsjettet økte Stortinget, etter forslag fra regjeringen, bevilgningen til Longyearbyen lokalstyre med 50 mill. kroner. Dette for å bidra til reduserte strømpriser i Longyearbyen. I revidert nasjonalbudsjett for 2024 foreslo regjeringen å bevilge ytterligere 125 mill. kroner for samme formål, samt 42 mill. kroner til investeringer i infrastruktur som styrker redundans og forsyningssikkerhet for energi i Longyearbyen.

Det har alltid vært sterke statlige interesser knyttet til infrastruktur på Svalbard. Regjeringen legger i meldingen føringer for bruken av offentlig eid infrastruktur, for å bidra til at denne benyttes for formål som bygger opp under målene for svalbardpolitikken. Regjeringen vil også gjennomgå ansvaret for kritisk infrastruktur i Longyearbyen.

Næringsutvikling er ikke et mål i svalbardpolitikken, men ett av virkemidlene for å nå det overordnede målet om norske samfunn på øygruppen. De rammene som nå legges for den videre utviklingen av Longyearbyen innebærer at fortsatt utvikling av næringslivet ikke kan skje i form av økt volum, men som økt verdiskaping.

Det er innført tungoljeforbud for alle skip i Svalbards territorialfarvann og denne regjeringen har også gjennomført endringer i miljøregelverket for å sikre at ferdsel skjer innenfor rammene av de høye miljømålene for Svalbard. Det er blant annet vedtatt begrensninger i hvor det er tillatt å sette turister i land innenfor verneområdene, samt hvor mange passasjerer det er tillatt å ha om på bord skip som anløper verneområdene. Regjeringen har også hatt på høring regler om sikkerhet i felt, som har til formål å gjøre det sikrere og tryggere å ferdes på Svalbard. I denne meldingen signaliserer regjeringen ytterligere grep for å møte utviklingen med økende ferdsel på og rundt øygruppen. Regjeringen vil innføre en begrensning på antall personer om bord på cruiseskip som seiler i Svalbards territorialfarvann, og i tillegg vurdere en begrensning på antall cruiseskip som seiler der.

Formålet med disse endringene er hensynet til beredskap, men også å ta vare på miljø og dyreliv. Endringene vil samtidig innebære endrede rammebetingelser for reiseliv og annet næringsliv, samtidig som de også vil bidra til å ta vare på den unike naturen reiselivsnæringen baserer sine produkter på. Regjeringen er derfor opptatt av at fremtidig aktivitet og utvikling må skje innenfor rammen av miljømålene.

Forskning og høyere utdanning har gjennom mange år vært en viktig satsing på Svalbard. Det er stor interesse for forskning på Svalbard i både norske og internasjonale miljøer. Svalbard fremstår i dag som en vellykket plattform for norsk og internasjonal forskning av høy kvalitet, og er gjennom dette en viktig del av nasjonal kunnskapspolitikk. Samtidig er forskning og utdanning en viktig del av svalbardpolitikken og bidrar til å oppfylle overordnede svalbardpolitiske mål om bl.a. opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Som oppfølging av svalbardmeldingen av 2016, er det utarbeidet en strategi for forskning og høyere utdanning på Svalbard som beskriver mål og ambisjoner, og setter rammer og overordnede prinsipper for forsknings- og høyere utdanningsaktivitet på Svalbard. Innenfor rammen av denne strategien er det også utarbeidet en egen forskningsstrategi for Ny-Ålesund forskningsstasjon. Strategiene fungerer godt etter sitt formål og videreføres.

Regjeringen vil i denne meldingen beskrive hovedprinsippene som gjelder for forskning på Svalbard, med utgangspunkt i de linjer som er trukket opp i disse to strategiene. Regjeringen vil også styrke forskningsledelsen på Svalbard gjennom å opprette et Svalbard forskningskontor drevet av Forskningsrådet og Norsk Polarinstitutt. Samtidig som dette vil bidra til ytterligere god bistand til aktører med interesse for å forske på Svalbard, vil det også styrke den nasjonale kontrollen med forskningsaktiviteten.

Forskningen på Svalbard gir svært verdifulle bidrag til det samlede forskningsfronten. Samtidig utgjør forskningsaktiviteten, sammen med annen aktivitet, en del av den samlede belastningen på Svalbards sårbare natur og dyreliv. Det er derfor nødvendig å innrette også denne aktiviteten i samsvar med de høye miljømålene for Svalbard. Regjeringen vil derfor videreføre prinsippet om at forskning i hovedsak skal foregå med utgangspunkt i etablerte lokalsamfunn og forskningsstasjoner. En kan ikke påregne tillatelser til å opprette nye forskningsstasjoner eller annen større, permanent forskningsinfrastruktur utenfor planområdene.

1.3 Generelt om Svalbard og lokalsamfunnene

Siden ikrafttredelsen av Svalbardloven den 14. august 1925 har Svalbard vært en del av Kongeriket Norge.

Svalbard er den nordligste delen av Norge. Øygruppen består av Spitsbergen, Prins Karls Forland, Nordaustlandet, Kong Karls Land, Barentsøya, Edgeøya, Hopen, Bjørnøya og alle holmer og skjær innenfor koordinatene 10 og 35° østlig lengde og 74 og 81° nordlig bredde. Med et landareal på 61 022 km² utgjør Svalbard ca. 16 pst. av Kongeriket Norges totale landareal. Spitsbergen er den største øya i Norge og er omtrent på størrelse med Nordland og Troms til sammen.

Forstørr bilde

Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt

En sammenhengende kontinentalsokkel strekker seg nordover fra Fastlands-Norge og forbi Svalbard. Svalbard har et høyarktisk klima men har et relativt mildt klima sammenliknet med andre områder på samme breddegrad på grunn av Golfstrømmen. Av samme grunn har øygruppen et svært rikt fugle- og dyreliv sammenliknet med andre høyarktiske områder.

Det meste av Svalbard består av store og uberørte villmarksområder. Kun syv steder er bebodde eller har fast aktivitet eller virksomhet. Per 1. januar 2024 er befolkningstallet på Svalbard 2993. Det er en nedgang fra 2023 som først og fremst skyldes nedgang i befolkningen i Barentsburg og Pyramiden. Ca. 82 pst. av befolkningen bor i Longyearbyen. Det er ingen veier mellom samfunnene på Svalbard. Ny-Ålesund har en kortbaneflyplass med flyforbindelse til og fra Longyearbyen.

Longyearbyen

Som administrativt senter og knutepunktet for det meste av aktiviteten på øygruppen, er Longyearbyen det største stedet på Svalbard. Administrasjon er nærmere omtalt i kapittel 2 og aktiviteten i kapittel 4.

Longyearbyen har i dag større variasjon av virksomheter og en annen befolkningssammensetning i alder, kjønn og opprinnelsesland enn for få år siden. Befolkningen varierer i antall gjennom året. Trenden er likevel at den har vokst de siste tjue årene. Se kapittel 4 om samfunnsutvikling og næringsvirksomhet i Longyearbyen.

Ny-Ålesund

Ny-Ålesund er det nordligste lokalsamfunnet på Svalbard og ligger ca. 10 mil nord for Longyearbyen. Per 1. september 2023 var det 44 helårsbosatte i Ny-Ålesund, av disse er 29 ansatt i Kings Bay og 7 i Norsk Polarinstitutt.

Ny-Ålesund er en norsk forskningsstasjon, hvor det er tilrettelagt for internasjonalt naturvitenskapelig forskningssamarbeid. Norsk Polarinstitutt (NP) leder Ny-Ålesund forskningsstasjon og har vertskapsrollen for stasjonen. NP har også ansvaret for å implementere og følge opp forskningsstrategien for Ny-Ålesund.

Kings Bay AS, som er heleid av staten, eier grunnen og de fleste bygningene. Kings Bay AS står for kraftforsyning, vann og avløp, havn, flyplass, flytransport, overnatting og servering samt diverse tjenester til forskningsinstitusjonene. Kings Bay AS leier ut overnattingskapasitet og tilgang til forskningsbygg og laboratorier. Forskningsinstitusjoner fra ti ulike land er til stede i Ny-Ålesund med faste leieavtaler. I tillegg kommer det gjennom året besøkende forskere fra hele verden. Universiteter og forskningsinstitusjoner fra rundt 20 land har hvert år forskningsprosjekter i Ny-Ålesund.

Barentsburg

Barentsburg ligger i Grønfjorden. Gruveselskapet Trust Arktikugol eier det meste av grunnen i planområdet og driver en kullgruve på stedet. Per januar 2024 er det registrert 354 bosatte i Barentsburg. Barentsburg og Pyramiden er organisert etter en «company-town» modell.

I senere år har turisme og forskning kommet til som nye aktiviteter i tillegg til gruvedriften. Det russiske vitenskapsakademi har lenge hatt et forskningssenter på stedet.

Russland har et generalkonsulat i Barentsburg.

Pyramiden

Den tidligere gruvebyen Pyramiden ligger i Billefjorden. Stedet driftes av Trust Arktikugol som også er grunneier på stedet. Pyramiden ble forlatt som gruveby i 1998. Trust Arktikugol har oppgradert stedet bl.a. for bruk rettet mot turisme. Et hotell er i dag bemannet og åpent gjennom deler av året. Ved inngangen til 2024 var det registrert 12 personer bosatt i Pyramiden.

Hornsund

Hornsund er en fjord i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og på 1950-tallet ble en forskningsstasjon anlagt i Isbjørnhamna på nordsiden av fjorden. Det har vært helårig aktivitet ved stasjonen siden 1978 i regi av Institutt for geofysikk ved Det polske vitenskapsakademi. Antallet forskere på stedet varierer, men med en fast helårsbemanning på ti personer.

Bjørnøya og Hopen

Geografisk befinner Bjørnøya seg ganske nøyaktig midtveis mellom fastlandet og sørspissen av øya Spitsbergen. På den meteorologiske stasjonen på øya er det fast helårsbemanning på ni personer. Hopen er en øy ca. 10 mil sør-øst for Edgeøya. Den meteorologiske stasjonen her har en helårig bemanning på fire personer. Både Bjørnøya og Hopen med tilgrensende territorialfarvann er vernet som naturreservater.

Sveagruva

Sveagruva (heretter omtalt Svea) innerst i Van Mijenfjorden ble opprinnelig anlagt av det svenske selskapet AB Spetsbergens Svenska Kolfält i 1917. I 1934 ble eiendom og gruveanlegg kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kullkompani (Store Norske). Staten kjøpte sommeren 2015 både grunneiendom og bygningsmassen i Svea av Store Norske.

Fra 2002 til 2016 var det regulær drift i den såkalte Svea Nord-gruva, den største gruva på Svalbard. Etter planen skulle driften ha fortsatt i Lunckefjell, men pga. lave kullpriser ble Lunckefjell og resten av gruveanlegget i Svea først lagt i driftshvile. I forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2018 ble det besluttet å avvikle gruvedriften i Svea og Lunckefjell, og at området skulle ryddes for fremtiden.

Forstørr bilde

Foto: Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Arbeidet med å rydde Svea og Lunckefjell er et av de mest ambisiøse miljøprosjektene i Norge. All infrastruktur og avfall er fjernet som veier og bygninger, med unntak av fire fredede bygg. Masser er deponert slik at breoverflaten og fjellsiden fremstår upåvirket. De fredede byggene som eies av den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) skal brukes av UNIS til forskning og undervisning. Det er Store Norske som har vært ansvarlig byggherre for oppryddingsprosjektet. Siste del av prosjektet ble ferdigstilt høsten 2023, og prosjektoverleveringen skjer i august 2024.

Fangststasjoner

Det er noen fangststasjoner som er eller som inntil nylig har vært i drift på Svalbard: Akseløya i Van Mijenfjorden, Kapp Wijk i Isfjorden og Farmhamna i Forlandsundet.