9 Virksomheten til det internasjonale valutafondet (IMF)

9.1 Innledning

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1944 og har i dag 190 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, samt støtte opp under internasjonal handel. Institusjonens tre hovedoppgaver er å overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser, gi faglig assistanse og råd til medlemslandene på økonomiområdet og gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Bank for International Settlements (BIS), Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar dessuten til arbeidet i G20, der Norge i år er invitert inn av det brasilianske formannskapet.

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Norges guvernør til IMF er sentralbanksjefen, med departementsråden i Finansdepartementet som varamedlem.

Det daglige arbeidet i IMF ledes av et styre med 24 medlemmer. Norge deler en styreplass med de øvrige nordiske og de baltiske landene. Landene i valgkretsen samarbeider tett om hvilke synspunkter som skal fremmes i styret, og posisjoner og verv går på rundgang. Litauen har fra januar 2023 representert valgkretsen i IMFs styre. Norge satt sist i styret i fra januar 2013 til januar 2016. I inneværende halvår representerer Finland valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (International Monetary and Financial Committee – IMFC). Norge overtar denne oppgaven i andre halvår 2024 og vil representere kretsen i IMFC også i første halvår 2025. IMFC ledes av Saudi-Arabias finansminister Mohammed Aljadaan, som overtok vervet fra Spanias tidligere finansminister Nadia Calviño i januar 2024.

Dette kapitlet redegjør for virksomheten til IMF med vekt på de siste tolv til atten månedene.

9.2 Prioriterte politikkområder

En viktig milepæl i IMFs arbeid ble nådd i desember da IMFs styre vedtok 16. kvoterevisjon som vil øke medlemslandenes kvoter med 50 pst., se kap. 9.4 for ytterligere omtale. Samtidig ble det besluttet å øke Afrikas representasjon i styret med én representant. Begge deler ble støttet av den nordisk-baltiske valgkretsen.

Fortsatt høy prisvekst og høye gjeldsnivåer preger IMFs medlemsland og dermed også IMFs arbeid. Veksten i verdensøkonomien avtok i fjor, men holdt seg bedre oppe enn IMF og andre fryktet. Lavere energi- og råvarepriser og strammere pengepolitikk bidro til å dempe inflasjonen, men konsumprisveksten er fortsatt høy i mange land og levekostnadene øker. Gjeldsnivåene er høye i mange medlemsland, og kostnadene ved å betjene gjelden har økt. Mer enn halvparten av lavinntektslandene står i fare for å få, eller har allerede, gjeldsproblemer. Flere fremvoksende økonomier er i en sårbar situasjon. IMF vedtok i fjor flere endringer i låneordningene for å bedre kunne støtte medlemslandene. I samarbeid med Verdensbanken og G20-presidentskapet arbeidet IMF videre med å forbedre prosessene rundt gjeldsrestrukturering. IMF videreførte satsingen på klimarelatert arbeid i tråd med strategien som ble vedtatt i 2021 gjennom analyser, bilateral landovervåking og utlån fra fondet Resilience and Sustainability Trust. Geo-økonomisk fragmentering og innføring av nye proteksjonistiske tiltak har ført til økt oppmerksomhet om internasjonal handel, og IMF vedtok i fjor å trappe opp arbeidet på dette området. IMF har også økt sitt engasjement i spørsmål knyttet til digitale sentralbankpenger, finansiell teknologi og kryptovalutaer.

Den nordisk-baltiske kretsen har videreført den sterke støtten til multilateralt samarbeid, et regelstyrt internasjonalt handelssystem og til IMFs arbeid på disse områdene. Kretsen har lagt stor vekt på at IMF i låneprogrammene skal fremme en ansvarlig økonomisk politikk som kan legge grunnlag for en bærekraftig gjeldsutvikling. Videre har kretsen oppfordret til at programmene inneholder tiltak som fremmer et åpent styresett og reduserer risikoen for korrupsjon. Låneprogrammene bør også omfatte tiltak som bidrar til grønn omstilling og hjelper landene til å møte klimaendringer. Siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022, har IMF aktivt bistått Ukraina. Den nordisk-baltiske kretsen har hele tiden vært blant Ukrainas sterkeste støttespillere og støttet Ukrainas låneprogram som ble vedtatt av IMFs styre i mars 2023, se kapittel 9.3 for nærmere omtale.

Kretsen har understreket at IMFs overvåking av verdensøkonomien og medlemslandenes økonomier har stor betydning og støtter at IMF i overvåkingsaktiviteten legger vekt på klima, handel, styresett, digitalisering og likestilling.

9.2.1 Møtene i IMFs rådgivende komité (IMFC)

IMFC møtes hvert halvår i forbindelse med IMFs vår- og høstmøter. Hverken under vår- eller høstmøtet i fjor kunne IMFC-medlemmene bli enige om et felles kommuniké. Bakgrunnen for dette var uenighet om omtalen av Russlands krig mot Ukraina. Under vårmøtet krevde et flertall av komitéens medlemmer at det i kommunikéet skulle være en klar fordømmelse av Russlands ulovlige invasjon av Ukraina med henvisning til de ødeleggende effektene den hadde på verdensøkonomien. Dette var det ikke mulig å oppnå full enighet om. Heller ikke på IMFs årsmøte i oktober 2023 ble det enighet om et felles kommuniké. Den nordisk-baltiske valgkretsen stod sammen med et mindretall som ikke kunne ikke godta formuleringene i kommunikéet om omtalen av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, som ble omtalt som «war in Ukraine» Kommunikéene ble derfor erstattet av en erklæring fra lederen av komitéen (Chair’s statement) som oppsummerte flertallets synspunkter. Komitéflertallet støttet hovedpunktene i IMF-direktørens politikkagenda både på vårmøtet og årsmøtet, og forpliktet seg til å fullføre den 16. kvotereformen i løpet av 2023. Komitéen støttet også at IMFs styre utvides med en styreplass, for å gi rom for en tredje styrekrets for afrikanske land sør for Sahara.

9.2.2 Hovedbudskap i IMF-direktørens politikkagenda til vår- og høstmøtet

Uro i finansmarkedene utløst av problemene med Silicon Valley Bank i USA og Russlands fortsatte krig mot Ukraina dannet bakteppet for IMFs vårmøte i april 2023. I politikkagendaen rettet IMF-direktøren søkelyset mot økende økonomiske forskjeller både mellom land og innenfor land. I lavinntektsland står mange overfor akutt matvareusikkerhet og i alle land rammes særlig sårbare grupper av økte levekostnader. IMF understreket at den økonomiske politikken må rettes inn mot å sikre økonomisk og finansiell stabilitet gjennom tiltak for å redusere inflasjon og gjeldsoppbygging. Støtten til sårbare land bør trappes opp gjennom økt økonomisk bistand og gjeldslette. IMFs arbeid må sikre vår felles velstand gjennom å samarbeide om å motvirke klimaendringer, investere i digitalisering og legge grunnlag for inkluderende vekst.

IMF anbefalte at pengepolitikken fortsatt må rettes inn mot å få prisveksten ned. I lys av finansuroen understreket IMF viktigheten av å sikre finansiell stabilitet. Tilsynet og overvåkingen av banker og andre finansinstitusjoner må styrkes, og myndighetene bør særlig være oppmerksomme på hvordan renteøkningene slår ut i eiendoms- og andre formuespriser. Finanspolitikken bør være rettet inn mot å redusere de høye gjeldsnivåene og understøtte pengepolitikken. Tiltak for å motvirke den sterke økningen i levekostnader må bli mer målrettete og prioritere svake grupper. IMF pekte videre på at tiltak på tilbudssiden av økonomien kan bidra til å styrke vekstpotensialet og redusere prispresset. Her trakk IMF bl.a. frem strukturreformer som kan redusere markedsmakt, forbedre arbeidsmarkedets virkemåte og styrke utdanningssystemet.

IMFs årsmøte i oktober 2023 var preget av mange av de samme temaene som vårmøtet. IMF fremhevet at utviklingen hadde gått i riktig retning på enkelte områder. Politikken har virket; inflasjonen er på vei ned i mange land og finansmarkedene har stabilisert seg. På den annen side fortsetter de økonomiske forskjellene å øke. I USA er veksten oppe på trenden fra før pandemien, mens den i Kina og Europa ikke har tatt seg opp i samme grad. I fremvoksende økonomier og lavinntektsland er de finansielle forholdene blitt mye strammere som følge av høyere renter internasjonalt, men flere av landene klarte seg overraskende bra.

I en verden preget av politiske motsetninger oppfordret IMF-direktøren til tettere internasjonalt samarbeid. Den økende politiske og økonomiske fragmenteringen har negative konsekvenser for investeringer, vekst og handel. Sårbare lavinntektsland og fremvoksende økonomier rammes hardest. Et åpent handelssystem er avgjørende for å styrke matvaresikkerheten og støtte opp om grønn omstilling. Hovedprioriteringene i den økonomiske politikken fremover må være å sikre makroøkonomisk stabilitet og å legge grunnlag for økt velstand gjennom vekstorienterte og grønne reformer. Videre må internasjonalt samarbeid og det globale finansielle sikkerhetsnettet styrkes.

IMFs råd om den økonomiske politikken var stort sett de samme som i vårens politikkagenda, men med enkelte nyanser. Pengepolitikken burde fortsatt være stram, men tilpasses situasjonen i hvert enkelt land. Det ble advart mot for tidlige lettelser i pengepolitikken. IMF var videre svært bekymret for de høye gjeldsnivåene i mange land og understreket behovet for å styrke det globale finansielle sikkerhetsnettet. På denne bakgrunn var det viktig å oppnå enighet om den 16. kvotereformen. Bidragene til finansiering av klimatiltak i fattige land må økes for å motvirke klimakrisen og få til nødvendig energiomstilling. IMFs direktør var også opptatt av å fortsette reformene av IMFs styringssystem, slik at det forblir representativt for hele medlemsmassen. Både på vår- og høstmøtet understreket IMF-direktøren at avslutning av krigen i Ukraina ville være det viktigste enkeltbidraget til å sikre stabilitet og vekst i verdensøkonomien.

9.2.3 Gjeldsproblematikk og gjeldsstrukturering

Det globale gjeldsnivået som andel av BNP, falt noe i 2022, men økte svakt for lavinntektslandene sett under ett. Økte renter og svakere valutakurser har gjort det dyrere for lavinntektslandene å betjene gjelden. Samtidig er det blitt vanskeligere for disse landene å få nye lån på rimelige vilkår.

I 2020 etablerte G20-landene et rammeverk for restrukturering av offentlig gjeld og offentlig garantert gjeld i lavinntektsland (The Common Framework). Siktemålet med ordningen har vært å bedre koordineringen mellom kreditorlandene gjennom å inkludere store kreditorland som Kina, Saudi Arabia og India i forhandlingene. For å få gjennomført en restrukturering i Common Framework, må land forplikte seg til en økonomisk politikk som tilfredsstiller kravene til å få et ordinært programlån fra IMF. Foreløpig har bare fire land søkt om restrukturering innenfor dette rammeverket, og forhandlinger om gjeldsrestrukturering har tatt lang tid. Dette var bakgrunnen for at IMF, Verdensbanken og G20 i februar 2023 etablerte en rundebordskonferanse (Global Sovereign Debt Roundtable, GSDR). Rundebordskonferansen består av representanter for offisielle bilaterale kreditorer, private kreditorer og låntakerland og er et forum for å diskutere ulike utfordringer knyttet til gjeldsrestrukturering. Siktemålet er å bygge felles forståelse og lette prosesser, ikke finne løsninger for enkeltland.

Gruppen la i oktober i fjor frem en første rapport om arbeidet. Der ble det rapportert om at det var oppnådd felles forståelse av:

• viktigheten av bedre informasjonsdeling,

• rollen til multilaterale utviklingsbanker,

• behovet for å klargjøre hva som ligger i begrepet «lignende vilkår» («comparability of treatment») av kreditorer og hva dette innebærer for hhv. private og offentlige kreditorer.

Fremover vil gruppen bl.a. arbeide med hvordan en skal behandle innenlandsk gjeld og gjeld til statsforetak i restruktureringsprosesser, analyser av drivkreftene bak oppbygging av gjeld og hvordan man kan forhindre at gjelden blir for høy. Mange ønsket også en diskusjon av større åpenhet om gjeldstall og hvordan en kan støtte land med gjeldsproblemer som også er utsatt for klimaendringer.

I rapporten ble det pekt på fremgang i forhandlinger om gjeldsrestrukturering for flere land. I oktober inngikk Zambia en avtale om gjeldsrestrukturering med offisielle kreditorer. Etiopias gjeldsbetalinger ble midlertidig suspendert i november, og i januar i år inngikk Ghana en prinsippavtale med offisielle kreditorer om gjeldsbehandling.

9.2.4 Internasjonal handel og IMFs rolle

I april avsluttet IMFs styre en gjennomgang av IMFs arbeid med internasjonal handel. Gjennomgangen skisserte viktige endringer i det globale handelslandskapet de siste årene og anbefalte en strategi for IMFs arbeid med handel fremover. Geopolitisk fragmentering, sikkerhetspolitiske hensyn og nye handelsrestriksjoner har svekket det multilaterale, regelbaserte handelssystemet. Styret understreket at uavhengig av landenes utviklingsnivå er en åpen, stabil og gjennomsiktig handelspolitikk avgjørende for økonomisk vekst og stabilitet. IMF har en viktig rolle i å peke på fordelene ved internasjonal handel, analysere virkningene av handelspolitiske tiltak og hjelpe medlemslandene med å møte nye utfordringer knyttet til handel slik som klima og ny teknologi. Det ble vist til at støtte til, og nært samarbeid med, Verdens handelsorganisasjon (WTO), er viktig. Styrets vurdering var at IMF i den multilaterale overvåkingen hadde reagert raskt på nye utviklingstrekk i internasjonal handel, men at handel generelt hadde fått for lite oppmerksomhet de siste årene. Det er derfor behov for å styrke IMFs arbeid og ekspertise på dette området for å bedre kunne støtte medlemslandene.

Styret oppmuntret til en mer aktiv dekning av handelspolitikk i den bilaterale landovervåkningen og oppfordret IMF til å gi tilpassede og konkrete politikkråd, inkludert om hvordan gevinstene ved handel kunne komme hele befolkningen til gode. Diversifisering av handel og forsyningskjeder vil også være et viktig spørsmål fremover. Rike land må så langt som mulig unngå å innføre nye handels- og investeringsbegrensinger og andre diskriminerende tiltak. Videre er åpning av markedene viktig, spesielt for produkter fra utviklingsland, og det er rom for å redusere restriksjoner på handel med tjenester.

For fremvoksende økonomier vil det være gevinster ved ytterligere liberalisering av handelen med varer og tjenester. Samtidig burde handelspolitikken bli bedre integrert med strukturpolitiske tiltak for å styrke konkurransen. For lavinntektsland er det viktig med økt tilgang til regionale og globale markeder. Generelt var styret opptatt av at IMF bidrar med analyser og vurderinger av hvordan utviklingen i internasjonal handel påvirker verdensøkonomien.

9.2.5 Implementering av IMFs rammeverk for korrupsjonsforebygging

Et svakt og lite transparent styresett som ikke makter å hindre korrupsjon, kan utgjøre et betydelig hinder for varig økonomisk vekst. Tiltak som fremmer et åpent styresett og reduserer korrupsjonsrisikoen er derfor et viktig element i valutafondets overvåkings- og rådgivingsarbeid, i tillegg settes det krav om tiltak for å fremme et mer åpent styresett for land som mottar lån fra IMF. IMF har siden 1997 hatt retningslinjer for korrupsjonsforebyggende politikk der de legger vekt på seks områder der korrupsjon og svakt styresett får særlig stor makroøkonomisk betydning: finanspolitisk styring, finansmarkedsregulering, sentralbanker, markedsregulering, rettsstat og arbeidet mot hvitvasking og finansering av terrorisme.

Retningslinjene ble i 2018 utvidet med et rammeverk for økt innsats mot korrupsjon. Målet var å gjøre arbeidet for å motvirke korrupsjon mer systematisk og effektivt, samtidig som det skal gis ærlige og tydelige tilbakemeldinger og medlemsland skal likebehandles. IMF skal vurdere hvor og hvordan medlemslandenes økonomier er mest sårbare for korrupsjon, hvilken makroøkonomisk betydning sårbarheten kan innebære og gi politikkråd der de makroøkonomiske konsekvensene tilsier at IMF involverer seg. I tillegg skal IMF vurdere om myndighetene har tilstrekkelige tiltak for å hindre og avdekke forsøk på bestikkelser av offentlige tjenestemenn.

I april 2023 drøftet IMFs styre hvordan rammeverket for økt innsats mot korrupsjon har blitt tatt i bruk, basert på en gjennomgang av IMFs stab. Gjennomgangen viser at alle medlemsland har blitt vurdert minst én gang siden rammeverket ble innført, men at det kan være ønskelig med jevnlige, oppdaterte vurderinger. Videre legges det oftere enn før inn krav om politikkendringer og tiltak for å hindre korrupsjon i IMFs låneprogrammer. IMF har også styrket arbeidet med korrupsjonsforebygging i den rådgivende virksomheten. På bakgrunn av dette konkluderer gjennomgangen med at rammeverket er blitt implementert på en systematisk, åpen og effektiv måte, og med en rimelig likebehandling av medlemslandene, men at det også er forbedringspotensial på enkelte områder. Gjennomgangen foreslår bl.a. at landgjennomgangene skal oppdateres jevnlig, og at en bør utrede tiltak for å utnytte synergier med andre arbeidsstrømmer, samt styrke samarbeidet med Verdensbanken.

Den nordisk-baltiske kretsen har vært en tydelig stemme for å styrke anti-korrupsjonsarbeidet i IMF og støttet iverksettelse av rammeverket for økt innsats mot korrupsjon.

9.2.6 Digitalisering og digitale sentralbankpenger

IMF har gjort mye arbeid innen finansiell teknologi, digitale sentralbankpenger og kryptovalutaer siden IMFs strategi for digitale penger ble vedtatt i 2021. Arbeidet inngår som en del av fondets overvåkning, kapasitetsbygging og analysearbeid. Mange medlemsland vurderer mulighetene for, og konsekvensene av, å introdusere digitale sentralbankpenger. Noen få land har allerede lansert dette. IMF arbeider med en digital håndbok som skal publiseres over en periode på fire-fem år. Denne skal tjene som en referanse for sentralbanker og myndigheter, spesielt i fremvoksende økonomier og lavinntektsland. Håndboken vil bl.a. inneholde informasjon om, og oppsummere erfaringer og lærdommer fra bruk av, digitale sentralbankpenger.

IMFs styre har også diskutert et politikkrammeverk for håndtering av kryptovaluta. IMF la i den forbindelse frem et rammeverk som kan hjelpe medlemslandene med å utvikle en god og koordinert politikkrespons.

9.2.7 Bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering internasjonalt

Innsats for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering (AML/CTF) er viktig for økonomisk vekst og for stabiliteten i det internasjonale finansielle systemet. IMF bistår medlemsland med å utforme effektiv politikk på området, både gjennom de faste nasjonale og regionale rapportene, kapasitetsbygging og i utforming av låneprogrammer. IMF bidrar også til i å utforme global politikk på området, i samarbeid med den mellomstatlige organisasjonen Financial Action Task Force (FATF).

IMFs strategi for dette arbeidet gjennomgås hvert femte år. Styret diskuterte i november 2023 den siste gjennomgangen og ga støtte til en revidert strategi for de kommende fem årene. Økonomisk kriminalitet har fått større plass i IMFs ulike arbeidsstrømmer, bl.a. har tiltak for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering fått mer oppmerksomhet i arbeidet med overvåking av økonomien i medlemslandene og i betingelser som stilles for låneprogrammer. Styret konkluderte med at IMF bør fortsette å utvikle kunnskap på området, og legge mer vekt på makroøkonomiske konsekvenser av økonomisk kriminalitet. IMF skal også utvide samarbeidet med andre aktører og utnytte globale og regionale partnerskap.

9.3 Utlånsvirksomhet

9.3.1 IMFs låneordninger

IMF har flere låneordninger som kan benyttes av medlemsland som har problemer med betalingsbalansen. Når et land søker om lån, setter administrasjonen i IMF, sammen med landets myndigheter, opp et program med tiltak som skal redusere den økonomiske sårbarheten og legge grunnlaget for balansert vekst på mellomlang sikt. IMFs styre bestemmer så om og på hvilke vilkår landet skal få lån.

IMFs generelle låneordninger kan brukes av alle medlemsland og har markedsbasert rente. IMF tilbyr også lån med subsidiert rente til lavinntektsland. Lånemidlene kommer fra medlemsland som frivillig stiller midler til disposisjon. Subsidiene i ordningene finansieres gjennom avkastningen på egne fond, Poverty Reduction and Growth Trust (PRGT) og the Resilience and Sustainability Trust (RST).

IMFs ordinære låneprogram omfatter lån som utbetales over en periode. Utbetalinger betinger at låntakerlandet gjennomfører et forhåndsavtalt økonomisk-politisk reformprogram. Stand-By Arrangement (SBA) er ordningen som alle medlemsland kan benytte seg av. Dette er den tradisjonelle låneordningen i IMF, som har eksistert siden 1952. Extended Fund Facility (EFF) er en tilsvarende ordning med subsidiert rente for lavinntektsland. En gjennomgang av låneprogram over perioden 2008–2019 gjort av IMFs uavhengige evalueringsorgan viser at programlandene i stor grad evnet å opprettholde verdiskapingen samtidig som den økonomiske politikken ble justert for å gjenopprette betalingsbalansen.

IMF kan også gi føre-var-avtaler om tilgang på kreditt ved behov. En føre-var-avtale er en trekkrettighet som kan gis til land som har en sterk økonomisk stilling, men som likevel trenger å styrke tilliten til at de vil kunne innfri sine internasjonale betalingsforpliktelser. Ordningene virker som en forsikring mot betalingsbalanseproblemer som følge av eksterne negative hendelser og påvirker markedssentiment positivt. I utgangspunktet skal land som inngår en føre-var-avtale ikke ha behov for å trekke på avtalen. Siden ordningen forutsetter en sterk økonomisk stilling, er det ingen egen føre-var-avtale for lavinntektsland.

IMF har også ordninger som gir kriselån knyttet til naturkatastrofer og andre akutte hendelser, Rapid Financing Instrument (RFI) og Rapid Credit Facility (RCF). Alle medlemsland kan søke om lån fra RFI, mens RCF er forbeholdt lavinntektsland. Begge ordningene gir rask tilgang på midler i akutte kriser som er forårsaket av hendelser utenfor myndighetenes kontroll. Disse lånemidlene betales ut i sin helhet når lånet innvilges, og følges derfor ikke av krav til økonomisk-politiske forpliktelser som må oppfylles før neste utbetaling. IMF legger imidlertid vekt på at den økonomiske politikken er innrettet mot å komme gjennom krisen når lånet innvilges.

Klimaendringer og pandemier gir behov for bedre beredskap og ny infrastruktur for å forebygge kriser som kan føre til at land havner i betalingsbalanseproblemer i fremtiden. Låneordningen Resilience and Sustainability Facility (RSF), som ble opprettet mai 2022, skal brukes til å håndtere langsiktige strukturelle utfordringer som kan slå negativt ut i betalingsbalanser over tid. Ordningen gir langsiktige lån til lavinntektsland og sårbare mellominntektsland og er et supplement til andre ordninger. Renten på lånene er subsidiert. Ordningen finansieres over fondet RST. Låne- og subsidiemidlene i dette fondet hentes fra frivillige bidrag fra bedrestilte medlemsland.

Den betydelige veksten i kriselån uten programforpliktelser (RFI/RCF) under koronapandemien har isolert sett bidratt til å øke kredittrisikoen IMF står overfor noe. I tillegg kan den geografiske konsentrasjonen på låntakersiden øke risikoen for at flere låntakere får problemer med gjeldsbetjeningen samtidig. Store lån til enkeltland, der Argentina skiller seg ut som det klart største låntakerlandet, gir også økt risiko. Samlet sett er likevel IMFs utlånsrisiko ansett som liten. En overveiende del av utlånene er gitt med krav om tiltak som skal stabilisere økonomien, og det er bredt anerkjent at IMF har forrang foran alle andre kreditorer.

9.3.2 IMFs utlån under de ulike låneordningene

Under de generelle låneordningene som betinger et økonomisk-politisk reformprogram, Stand-By Arrangement (SBA) og Extended Fund Facility (EFF), innvilget IMF i 2023 11 nye lån på til sammen om lag 21 mrd. SDR1, se figur 2. De største låneprogrammene som ble avtalt var med Ukraina (11,6 mrd. SDR), Sri Lanka (2,3 mrd. SDR) og Pakistan (2,3 mrd. SDR). Ved utgangen av desember 2023 hadde 24 land pågående låneprogram under disse ordningene, med en samlet utlånsramme på 62,6 mrd. SDR. Boks 9.2 gir oversikt over IMFs låneordninger.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

I 2023 var etterspørselen etter kortsiktige kriselån blitt redusert og det var ingen utestående låneforpliktelser under RFI- og RCF-ordningene ved utgangen av 2023, se figur 9.2

Lånetilsagnene under IMFs føre-var-ordninger var på rundt 56,7 mrd. SDR, fordelt på de to ordningene Flexible Credit Line (FCL) og Precautionary and Liquidity Line (PLL), se figur 9.2. Under den siste føre-var-ordningen, Short Term Liquidity Line (SLL), var det ved utgangen av 2023 ingen lånetilsagn. Syv land hadde lånetilsagn under føre-var-ordningene: Chile, Columbia, Mexico, Marokko, Peru, Jamaica og Nord-Makedonia. Mexico har det største lånetilsagnet, og Columbia har hatt føre-var-ordninger med IMF siden 2009. Columbia er det eneste landet som har trukket på FCL-ordningen, med 3,75 mrd. SDR i 2020. I 2023 har Nord-Makedonia trukket på sin PLL-ordning med 84 mill. SDR, som utgjør ca. 20 pst. av lånetilsagnet til landet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Etterspørselen etter nye lån under de subsidierte ordningene for lavinntektsland har vært høy de seneste fire årene, se figur 9.3. Under koronapandemien i 2020 var særlig utbetalingen av kortsiktige kriselån høy, mens de siste tre årene har utlån under de tradisjonelle låneordningene stått for mesteparten av økningen. I 2023 fikk 14 land nye lån under Extended Credit Facility (ECF) og ett land (Rwanda) under Standby Credit Facility. I alt 30 land hadde ved utgangen av desember 2023 et program under de subsidierte ordningene for lavinntektsland, med samlet utlånsramme på 12,5 mrd. SDR.

Lavinntektsland som har mulighet til å låne i internasjonale kapitalmarkeder, kan kombinere lån fra spesialordningene for lavinntektsland og lån fra IMFs ordinære utlånsordninger. Dette åpner for å gi større utlån til fattige land. Ved utgangen av desember 2023 hadde Bangladesh, Benin, Elfenbenskysten, Kamerun, Kenya, Mauritania, Moldova, Papua New Guinea og Senegal slike kombinerte låneprogram.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

I 2023 fikk 13 nye land innvilget lån under RST. Med det har 16 land fått lån på til sammen rundt 5,2 mrd. SDR. For alle låntakerne er målet å bygge opp motstandskraft mot naturkatastrofer og klimaendringer og å redusere klimagassutslipp.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Totalt utestående utlån fra IMF økte kraftig rett etter at pandemien brøt ut i mars 2020, se figur 9.5, men siden har veksten avtatt. Ved utgangen av desember 2023 var IMFs samlede utlån på 111 mrd. SDR. Dette omfatter bare faktisk utbetalte midler. Inkludert i samlede utlån ved utgangen av 2023 er 608 mill. SDR under IMFs Resilience and Sustainability Trust.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

De generelle utlånene med markedsbasert rente er hovedsakelig konsentrert om fem land, se figur 9.6. Argentina er den klart største låntakeren, deretter følger Egypt og Ukraina. Lånene til lavinntektslandene er mer jevnt fordelt. De fem største mottakerne er Ghana, Den demokratiske republikken Kongo, Zambia, Elfenbenskysten og Bangladesh.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Argentina er den klart største låntakeren til IMF. Landet inngikk et treårig låneprogram på 35,4 mrd. SDR i juni 2018, som ble kansellert i juli 2020 fordi landet ikke lenger oppfylte vilkårene. I mars 2022 kom IMFs stab og argentinske myndigheter til enighet om et nytt låneprogram på 31,9 mrd. SDR, dvs. ti ganger landets kvote. Lånet og det medfølgende låneprogrammet skulle gjøre Argentina i stand til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser til IMF og bidra til en mer bærekraftig økonomisk situasjon for Argentina. Ved utgangen av 2022 så det ut til at gjennomføringen av programmet var tilfredsstillende, men i løpet av 2023 forverret den økonomiske situasjonen i Argentina seg betydelig. Dette skjedde bl.a. på grunn av historisk tørke, men også inkonsistent politikk med store lettelser i finanspolitikken i forkant av valget høsten 2023. Argentina var ved utgangen av 2023 langt unna målene for programmet. Etter valget er det en ny politisk ledelse på plass i Argentina som har samarbeidet med valutafondet for å få låneprogrammet på rett kjøl igjen. Den argentinske regjeringen og IMF er blitt enige om et program som innebærer omfattende økonomiske reformer, stram finanspolitikk, valutatiltak og styrket pengepolitisk rammeverk for å forankre inflasjonen. Styret i IMF godkjente det justerte programmet i februar 2024. Den økonomiske situasjonen i Argentina er svært krevende, og IMF følger opp låneprogrammet tett.

IMF har vært en aktiv støttespiller for Ukraina etter Russlands fullskala invasjon i februar 2022. I løpet av 2022 mottok Ukraina to kortsiktige kriselån fra IMF, hvert på om lag 1 mrd. SDR. I desember 2022 ble det inngått en uformell avtale om et politikkprogram uten lånemidler som skulle støtte Ukrainas gjennomføring av en god makroøkonomisk politikk og gjøre det lettere å få finansiering fra andre kilder enn IMF2 En god gjennomføring av programmet bidro til at Ukraina fikk godkjent et ordinært låneprogram. I mars 2023 godkjente IMFs styre et nytt låneprogram på SDR 11,6 mrd. (ca. USD 15,6 mrd.). Lånet fra IMF var en del av en total global støttepakke fra flere givere på 115 mrd. dollar til Ukraina, som inkluderer bistand, subsidierte lån og gjeldslette. IMFs program tar sikte på å forankre politikk som opprettholder økonomisk stabilitet. Programmet skal også bidra til å styrke institusjoner for å fremme langsiktig vekst i sammenheng med gjenoppbygging etter krigen og Ukrainas vei til EU-medlemskap. Godkjennelsen av låneprogrammet forventes å mobilisere finansiering fra Ukrainas internasjonale givere og partnere, for å bidra til å løse Ukrainas betalingsbalanseproblem og gjenopprette gjeldsbærekraft. I desember 2023 godkjente IMFs styre andre gjennomgang av låneprogrammet. Styret viste til at alle makroøkonomiske krav var oppnådd og at det var god fremdrift på det økonomiske reformarbeidet.

Egypt har også et stort lån hos IMF. Egypt opplever betydelige makroøkonomiske utfordringer bl.a. på grunn av virkningen av konflikten i Gaza på turisme. Egyptiske myndigheter har med bakgrunn i dette søkt om å øke IMF-lånet til Egypt fra 2,35 mrd. SDR (tilsvarer ca. USD 3 mrd.) til SDR 6,11 (tilsvarer omtrent USD 8 mrd.). Programmets politikkpakke søker å bevare gjeldsbærekraft, gjenopprette prisstabilitet og gjeninnføre et velfungerende valutakurssystem, samtidig som den fortsetter å vektlegge strukturelle reformer for å fremme privat sektorledet vekst og jobbskaping.

9.4 IMFs ressurssituasjon og styresett

9.4.1 IMFs finansielle ressurser

IMF fungerer som en kredittunion der medlemslandene stiller deler av sine valutareserver til disposisjon for utlån til medlemslandene. Lånene skal tilbakebetales så snart landets betalingsbalanse og valutasituasjon gjør det mulig. Dette gjenspeiles i låneprogrammets lengde og betingelser, og skal sikre at midlene blir tilgjengelige for nye låntakere. IMFs finansiering består av kvoter som medlemslandene betaler inn, og trekkfasiliteter i form av den multilaterale ordningen «New Arrangements to Borrow» (NAB) og bilaterale låneavtaler. Dersom et land som har gitt lån til IMF selv får problemer med betalingsbalansen, kan landet be om at IMF straks betaler tilbake de trukne midlene. Det sikrer at midlene som IMF har trukket på et land, fortsatt regnes som en del av landets internasjonale reserver.

Kvoteinnskuddene er til enhver tid tilgjengelige for utlån som kan innvilges ved alminnelig flertall i IMFs styre. NAB og de bilaterale lånene er tidsbegrensede ordninger basert på frivillig deltakelse. Disse utgjør en vesentlig del av IMFs finansielle ressurser, men gir ikke grunnlag for stemmerett i IMFs styre. Et flertall på 85 pst. av långiverne må være enige før disse midlene blir tilgjengelige for utlån fra IMF.

Minst hvert femte år vurderer IMF nivået på og fordelingen av kvotene. Kvotene bestemmer hvor mye midler hvert medlemsland skal stille til rådighet for IMF, og hvert lands stemmevekt i IMFs styre. Kvotene bestemmer også medlemslandenes lånemuligheter i IMF og deres andel i generelle tildelinger av SDR3, se boks 9.1 for ytterligere omtale av SDR. De fleste land vil derfor ønske å ha en høy kvoteandel. Kvotene skal gjenspeile medlemslandenes betydning i den globale økonomien, men hva som bør være den riktige fordelingsnøkkelen er gjenstand for diskusjon.

Den 16. kvotereform

I desember 2023 godkjente IMFs guvernørråd å øke kvotene med 50 pst. til 715,7 mrd. SDR i forbindelse med avslutningen av den 16. kvoterevisjonen. Kvoteøkningen blir fordelt mellom landene proporsjonalt med deres nåværende kvoter, slik at fordelingen av kvotene mellom medlemmene ikke blir endret. Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen uttrykte støtte for å også omfordele kvoteandeler til land som har en lavere kvote enn det den gjeldende kvoteformelen tilsier, og til de fattigste medlemslandene. Valgkretsen støttet likevel utfallet av den 16. kvotereform som en pragmatisk vei fremover når det ikke var mulig å enes om en ny fordeling av kvoter.

Guvernørrådet ga også føringer for at selv om kvotene øker, så skal IMFs samlede utlånskapasitet holdes omtrent uendret ved at den multilaterale innlånsordningen NAB reduseres og de bilaterale innlånene faller bort samtidig som kvotene økes. Kvotenes andel av de finansielle utlånsressurser for IMF vil da gå opp fra 44 pst. til 67 pst. Det vil innebære at permanente midler som kvoter igjen blir hovedgrunnlaget for IMFs finansiering.

Guvernørrådet ba også IMFs styre å arbeide videre med mulige tilnærmingsmåter for å oppnå enighet om omfordeling av kvoter, inklusive gjennom en ny kvoteformel, som del av den 17. kvotereform. Målet er at dette arbeidet skal være ferdig innen juni 2025. Representasjon i styret som fremstår rimelig for medlemslandene, inkludert for lav- og mellominntektsland, er viktig for IMFs tillitt og legitimitet. Økt representasjon for lav- og mellominntektsland i Bretton Woods-institusjonene diskuteres både i G20-sammenheng og i FN (Fremtidspakten). Med IMFs 190 medlemsland vil det være krevende å finne et kompromiss som oppleves rimelig for alle. Norge fortsetter å støtte arbeidet for å få til en omfordeling av kvoter til land som har lavere kvote enn deres posisjon i verdensøkonomien tilsier og til de fattigste medlemslandene.

Kvoteøkningen blir effektiv når minst 85 pst. av medlemmene har godkjent at deres kvote øker. Landene må først godkjenne en nedskalering av sine bidrag til NAB-ordningen. Det legges opp til at begge deler må være klart innen 15. november 2024. De bilaterale innlånene, som 42 land har inngått med IMF, forfaller 31. desember 2024.

Dersom kvoteøkningen ikke skulle bli iverksatt innen utgangen av 2024, vil IMF ha behov for å forlenge de bilaterale innlånene for å opprettholde utlånskapasiteten. Tidligere har det tatt flere år mellom vedtak og iverksettelse av kvoteøkninger. Doblingen av kvotene i den 14. kvotereform ble vedtatt i 2010, men iverksatt først i 2016. Norges Bank har en bilateral låneavtale med valutafondet, der IMF kan trekke inntil 2,6 mrd. SDR.

Ressursbehovet for IMFs ordinære låneordninger

IMFs totale finansielle ressurser er på om lag 1000 mrd. SDR.4 IMF avsetter 20 pst. som likviditetsreserve. Bare midler fra medlemsland som etter IMFs vurdering har en sterk nok utenriksøkonomisk posisjon, kan brukes til å finansiere utlån. Det innebærer at IMF disponerer om lag 696 mrd. SDR til utlån. Av dette utgjør kvotemidlene knapt 309 mrd. SDR. Ved utgangen av desember 2023 hadde IMF trukket 115,5 mrd. SDR på kvotemidlene.

Når den 16. kvotereform er satt i verk, vil kvoter utgjøre størstedelen av IMFs finansiering. Selv om IMFs samlede utlånskapasitet ikke øker som følge av den 16. kvotereform, har IMF midler til å øke sine ordinære utlån betydelig, se figur 9.7.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Frivillige avtaler om lån til IMF

De frivillige avtalene om innlån til IMF utgjør en betydelig andel av IMFs finansiering. NAB og de bilaterale låneavtalene har for tiden en utlånskapasitet på henholdsvis 278 og 109 mrd. SDR. Ved utgangen av 2023 var det knapt trukket på NAB-midlene og det var ikke trukket på de bilaterale lånene. NAB-ordningen gjelder for fem år av gangen, frem til utgangen av 2025.

Ressursbehovet for låneordningene for lavinntektsland (PRGT)

Etterspørselen etter lån fra IMFs spesielle låneordninger for lavinntektsland (PRGT) er fortsatt høy. Reformene av ordningen i 2021 økte lånerammene, og mot slutten av 2023 ble disse igjen økt på midlertidig basis frem til utgangen av 2024.

IMF fastsatte i juli 2021 en to-stegs strategi for å øke finansieringen av PRGT. Det første steget var å sikre finansieringen for perioden ut 2024 med 12,6 mrd. SDR i nye lånemidler og 2,3 mrd. SDR i nye subsidiemidler. Både låne- og subsidemålet ble nådd i juli 2023. Etter det har PRGT fått tilsagn om noe ytterligere lånemidler. Det andre steget er å sikre langsiktig finansiering av ordningen etter 2024. IMF vil jobbe videre med mulige langsiktige løsninger, og som et ledd i dette planlegger IMF å foreta en helhetlig gjennomgang av ordningen i 2024.

Ressursbehovet for Resilience and Sustainability Trust (RST)

IMF etablerte i 2021 fondet Resilience and Sustainability Trust (RST). RST er et lånebasert fond som administreres av IMF og finansieres med frivillige bidrag fra IMF-medlemmer med en sterk utenriksøkonomi. Trekk på lån til RST regnes som internasjonale reserver, på samme måte som for kvotemidler, lån for å finansiere IMFs generelle utlånsordninger (GRA) og PRGT. Målet er å etablere et fond på 33 mrd. SDR. Så langt har 16 medlemsland undertegnet avtaler med en samlet ramme på 30,2 mrd. SDR, med Kina og Japan som de klart største bidragsyterne.

9.4.2 Norges bidrag til finansieringen av IMF

Samlet stiller Norge nær 10,3 mrd. SDR (tilsvarende om lag 141 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs generelle låneordninger i form av kvotemidler, deltakelse i den frivillige multilaterale ordningen (NAB) og ved et bilateralt lån fra Norges Bank, se tabell 9.1 for detaljer. IMFs samlede trekk på Norge var ved utgangen av desember 2023 på 1,1 mrd. SDR.

Når den 16. kvotereform er gjennomført, vil Norges kvote øke fra 3754,7 mill. SDR til 5632,1 mill. SDR, mens forpliktelsen i NAB-ordningen vil reduseres fra 3933,38 mill. SDR til 3292,75 mill. SDR. Norge er forespurt om å godkjenne endringene i Norges finansielle forhold til IMF som følge av kvotereformen innen 15. november 2024. Finansdepartementet vil komme tilbake til Stortinget om endringer i Norges finansielle forhold til IMF som følge av kvotereformen i revidert budsjett.

Etter at kvotereformen er virksom, er det lagt opp til at IMF ikke lenger skal belage seg på bilaterale lån. Det bilaterale lånet fra Norges Bank utløper 31. desember 2024, etter at IMF har benyttet seg av låneavtalens mulighet for ett års forlengelse. Norges Bank og de andre långiverne har mottatt forespørsel fra IMF om forlengelse av låneavtalene inntil kvoteøkningen er iverksatt.

I sum vil kvoteøkningen, reduksjonen i NAB-lånet og bortfallet av bilateralt lån redusere Norges samlede bidrag til IMFs generelle låneordninger med 1,4 mrd. SDR

Norge har de siste årene, i likhet med andre økonomisk bedrestilte medlemsland, blitt bedt om å bidra til de fondene som finansierer låneordningene med subsidiert rente, RST og PRGT. Norge har prioritert å gi bidrag til PRGT.

Norge har inngått flere låneavtaler med IMF for å bidra til finansieringen av de subsidierte låneordninger for lavinntektsland (PRGT). Låneavtalene er såkalt «non-revolving», som innebærer at IMF ikke kan trekke på nytt avdrag de har innbetalt til Norge. IMF kan fortsatt trekke på avtalene som ble inngått i 2020 og 2022. Ved utgangen av 2023 var potensialet for nye trekk på disse avtalene på 255,7 mill. SDR. Ved utgangen av desember 2023 var Norges utestående lån til PRGT, som også inkluderer utestående på avtalen inngått i 2016, på 594,3 mill. SDR.

PRGT-renten er for tiden null, finansiert ved bistandsmidler fra giverland. Norge ga i 2022 130 mill. kroner i nye subsidemidler til PRGT over bistandsbudsjettet, som utbetales over treårsperioden 2023–2025.

Tabell 9.1 gir en samlet oversikt over Norges bidrag til å finansiere utlån fra IMF. Forpliktelsene i norske kroner økte i 2023 som følge av at kursen på SDR økte med 3,4 pst. overfor norske kroner.

Norge bidrar også til IMFs kapasitetsbygging, inkludert IMFs kapasitetsbygging for håndtering av offentlig gjeld, Debt Management Facility III, med 24 mill. kroner i perioden 2020–2022. Norges Bank har siden 2017, i samarbeid med IMF, gitt teknisk assistanse til sentralbanken i Mosambik. Målet er å bidra til å modernisere sentralbankfunksjonene, og dekker hele sentralbankfeltet. Assistansen er finansiert over Utenriksdepartementets budsjett.

9.5 IMFs overvåkningsaktivitet

IMF overvåker den økonomiske utviklingen globalt og i alle enkeltland. De viktigste resultatene fra den multilaterale overvåkingen legges frem to ganger i året i de såkalte flaggskipsrapportene: World Economic Outlook, Global Financial Stability Report og Fiscal Monitor. Hovedkonklusjonene samles i de halvårlige Global Policy Agenda. IMF publiserer en External Sector Report, som analyserer eksterne ubalanser i 29 av de største medlemslandene samt euro-området. Under IMFs vår- og høstmøter drøfter IMFC den økonomiske politikken basert på flaggskipsrapportene og risikobildet fremover.

IMF bistår G20 i arbeidet med å fremme en stabil og effektiv verdensøkonomi. Institusjonen gjennomfører regelmessige analyser av den globale økonomiske utviklingen og presenterer dette i G20 Surveillance Notes. Videre analyserer IMF de forskjellige tiltakene G20-landene tar i bruk for å støtte robust, langsiktig og balansert økonomisk vekst, og gir rådgivning gjennom den årlige rapporten «G-20 Report on Strong, Sustainable, Balanced, and Inclusive Growth». IMF kan også analysere spesifikke temaer som er relevante for G20-landene.

IMF holder jevnlig bilaterale konsultasjoner, såkalte artikkel IV-konsultasjoner, med alle sine medlemsland om den økonomiske tilstanden i landet. Rapportene diskuteres i IMFs styre. De aller fleste medlemslandene, deriblant Norge, tillater publisering av rapportene og oppsummeringen av styrebehandlingen. Den nyeste Artikkel IV-konsultasjonen med Norge ble offentligjort i juli 2023, se avsnitt 9.5.1

Med jevne mellomrom går IMF, i regi av et Financial Sector Assessment Program (FSAP), grundigere gjennom medlemslandenes finansielle systemer for å vurdere svakheter og styrker og foreslår tiltak for å styrke finansiell stabilitet. Gjennom FSAP-ordningen vurderes det bl.a. hvor langt land har kommet i å gjennomføre ulike standarder innen finansmarkedsområdet, og hvor godt forberedt myndighetene er på å håndtere kriser. Siden 2010 har landene med størst betydning for det globale finansielle systemet, herunder Norge, obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Siste FSAP for Norge ble gjennomført i 2020, se Finansmarkedsmeldingen 2021, boks 2.5, for nærmere omtale.

9.5.1 IMFs gjennomgang av norsk økonomi

Hvert år vurderer IMF den økonomiske utviklingen og den økonomiske politikken i Norge. Fjorårets rapport konkluderte med at norsk økonomi går godt. Norge hadde i 2022 en av de høyeste vekstratene blant avanserte økonomier. IMFs styre anslo at veksten ville fortsette, men i et mer beskjedent tempo. Den finanspolitiske posisjonen er sterk. Samtidig pekte styret på at høy økonomisk aktivitet tilsa at man burde unngå finanspolitiske stimulanser, for ikke å øke inflasjonsrisikoen. Videre pekte det på at det på mellomlang sikt er nødvendig med ytterligere finanspolitiske tiltak for å gi rom for nye investeringer og fremme klimainitiativ, og at det fortsatt er svært mange som går på ulike trygdeytelser.

IMFs styre viste videre til at det var nødvendig med ytterligere pengepolitiske innstramninger for å få ned inflasjonen til målet på 2 pst., og at økte inflasjonsforventninger, kronesvekkelsen og bredt basert inflasjon gjorde at det var fare for høyere inflasjon enn anslått.

Styret mente at det norske banksystemet er robust, men at norske myndigheter må være årvåkne for risiko som følger av globale forhold. Verktøyene for makroovervåkning bør videreutvikles, for eksempel gjennom å gradvis innføre en sektorspesifikk systemrisiko- eller motsyklisk buffer for næringseiendom. Videre mente styret at det ville være fordelaktig om grensene for størrelsen på boliglån i forhold til boligverdi ble gjort permanente.

Videre viste styret til at det er behov for ytterligere styrking av motstandskraften mot cyberangrep, men styret pekte på at Norges Bank og Finanstilsynet har tatt et viktig grep gjennom implementeringen av rammeverket TIBER (Threat Intelligence-Based Ethical Red-teaming).

9.5.2 Nordisk-baltisk prosjekt om antihvitvasking

De nordiske og baltiske statene valgte i 2021 å gå sammen om å engasjere IMF til å utarbeide en rapport om antihvitvaskingsarbeidet i regionen. IMF bisto med teknisk assistanse til myndighetene for å forsterke antihvitvaskingsarbeidet, både i de enkelte landene og for regionen sett under ett. IMF brukte bl.a. maskinlæringsteknologi for å få bedre forståelse for risikoer på tvers av landegrenser og analyserte hvor godt de verktøyene en har for å bekjempe hvitvasking treffer. De kom også med anbefalinger til forbedringer av verktøyene og utforsket sammenhenger mellom hvitvasking og finansiell stabilitet. Arbeidet er oppsummert i en rapport som IMF publiserte i september 2023.

Rapporten viser til at antihvitvasking er en prioritet i regionen. Koordinerte tiltak og innovative løsninger er sentrale for å holde tritt med utviklingen knyttet til risikoer for finansiell integritet. Rapporten peker på betydningen av å fortsette å overvåke finansielle strømmer mellom landene og at landene i regionen utveksler informasjon om makro-trender. Samtidig bør kartleggingen av land som kan utgjøre hvitvaskingsrisiko for den nordisk-baltiske regionen bedres. For å styrke antihvitvaskingstilsynet anbefaler rapporten mer innsamling av grensekryssende data og komplementære investeringer i avanserte verktøy for dataanalyse. Landene bør koordinere innsatsen med tilsyn av banker med høyest risiko.

Rapportens anbefalinger er godt i tråd med regjeringens pågående arbeid. Bl.a. jobbes det med å utnytte tilgjengelige data bedre i risikobasert tilsyn, integrere funn i analysen om finansielle strømmer i tilsynspraksis og ytterligere utvikle verktøy for antihvitvaskingstilsyn for å styrke effektfullheten av tilsyn.

9.6 Evalueringer fra IMFs uavhengige evalueringsorgan (IEO)

IMFs uavhengige evalueringsorgan, Internal Evaluation Office (IEO), er ansvarlig for å legge frem objektive og uavhengige vurderinger av IMFs arbeid.

IEO publiserte i 2023 rapporten «The IMF’s Emergency respons to the Covid-19 pandemic», der de gjennomgår hvor godt IMF evnet å møte pandemien.

Rapporten roser fondet for en effektiv og smidig respons til krisen. I løpet av de første tre månedene av pandemien mottok et rekordstort antall land støtte fra IMF, hvorav to tredjedeler var i form av subsidierte lån til lavinntektsland. Rapporten peker samtidig på enkelte forbedringspunkter, bl.a. at en del medlemsland opplevde at styret i for liten grad ble konsultert underveis i krisearbeidet og at den økte risikoen fondet påtok seg i ikke i tilstrekkelig grad var gjenstand for analyser i de første månedene av pandemien. Videre viser rapporten til at IMFs prognoser for BNP var for pessimistisk sommeren 2020, mens inflasjonen ble undervurdert i 2021. Samlet sett mener evalueringen at IMFs krisefinansiering ga gode resultater, men understreker behovet for ytterligere tilpasninger for å møte utfordringene i fremtidige globale kriser.

IEO har også to pågående evalueringer. En om rammeverket for å gi lån utover de alminnelige lånegrensene på særskilt grunnlag, «The IMF’s Exceptional Access Policy (EAP)» og en om utviklingen i IMFs tilnærming til eget mandat; «The Evolving Application of the IMF’s mandate».

9.7 Avstemninger i guvernørrådet

Guvernørrådet er IMFs øverste organ. Norges guvernør er sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Guvernørrådet har delegert mye av sin myndighet til IMFs styre, men har bl.a. beholdt retten til å godkjenne kvoteøkninger, til å tildele IMFs spesielle trekkrettighet (SDR) og til å gjøre endringer i IMFs vedtekter. Guvernørrådet velger og oppnevner også medlemmer til IMFs styre, og har siste ord når det er behov for tolkning av IMFs statutter. Siden forrige finansmarkedsmelding har Guvernørrådet stemt over følgende saker:

16. kvotereform. Guvernørrådet stemte 15. desember 2023 over en økning i medlemslandenes kvoter på 50 pst., som omtalt i kap 9.4.1. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

Justeringer i lønn og godtgjørelser for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre. Lønn og godtgjørelse til IMFs styre fastsettes av guvernørrådet etter forslag fra en felles komite for IMF og Verdensbanken (komiteen). Styremedlemmenes lønn har tradisjonelt blitt fastsatt med referanse til utviklingen i konsumprisene i Washington D.C., der IMFs hovedkvarter ligger. Konsumprisene i Washington D.C. økte med 3,1 pst. fra mai 2022 til mai 2023, som er standard referanseperiode. Komiteen foreslo en lønnsøkning på 4,3 pst. Norges guvernør avstod fra å gi stemme i avstemmingen. Forslaget ble vedtatt.