Meld. St. 23 (2023–2024)

Finansmarkedsmeldingen 2024

Finansdepartementet

Neste kapittel

Forrige kapittel

3 Konkurranse og kapitaltilgang

3.1 Innledning

Kapitalmarkedene skal bidra til at lønnsomme prosjekter har tilgang til kapital hvor prisene gjenspeiler risikoen, at risiko fordeles på en hensiktsmessig måte, og at husholdninger får tilgang til lån og investeringsmuligheter i hele landet. God konkurranse mellom tilbyderne av finansielle tjenester bidrar til mer kostnadseffektiv drift, lavere priser, bedre løsninger og bedre bruk av arbeidskraft og kapital.

Siden høsten 2021, i takt med økningene i styringsrenten, har bankene fått økt sine netto renteinntekter, og dermed også sin lønnsomhet, se også kapittel 2. Bankenes høye netto renteinntekter har ført til økt oppmerksomhet om konkurransen i bankmarkedet. Under behandlingen av Representantforslag 6 S (2023–2024), jf. Innst. 156 S (2023–2024), traff Stortinget 20. desember 2023 anmodningsvedtak 434 om konkurransen i bankmarkedet:

«Stortinget ber regjeringen i finansmarkedsmeldingen 2024 gjøre rede for konkurransesituasjonen og prisene på banktjenester i Norge, og vurdere tiltak som kan styrke konkurransen og bidra til rimeligere tjenester.»

Vedtaket følges opp i dette kapittelet, hvor det redegjøres for strukturen i bankmarkedet, forbrukernes muligheter til å bytte bank og ha kundeforhold til flere banker, og mulige tiltak som kan bidra til å styrke konkurransen. Finansdepartementet har innhentet bidrag om temaet fra Finanstilsynet, Konkurransetilsynet og Finans Norge. Forbrukerrådet, Huseierne og Finansforbundet har også gitt innspill. Analysen av bankmarkedet baseres bl.a. på de ulike innkomne innspillene.

Dette kapittelet gir også en oversikt over konkurransen i andre finansmarkeder og tilgangen på lån og annen finansiering for husholdninger og bedrifter.

3.2 Konkurranse i bankmarkedet

3.2.1 Strukturen i markedet

Markedsandeler

Det norske finansmarkedet er en del av det indre markedet i Europa, og aktører med tillatelse fra et annet EØS-land kan fritt tilby tjenester i Norge. Norske banker opererer i hovedsak i det norske markedet, mens banker i mange andre land har en betydelig internasjonal virksomhet. Den norske banksektoren består av en stor norsk bank, DNB, noen store utenlandske filialer, noen større regionsparebanker og flere mindre spare- og forretningsbanker. De utenlandske aktørene i Norge er i stor grad filialer av store nordiske banker, som Nordea, Handelsbanken og Danske Bank. Totalt var det ved utgangen av 2023 106 norske banker og 35 utenlandske filialer i det norske markedet. De utenlandske filialene har en stor markedsandel, og den har holdt seg relativt stabil de siste 20 årene.

Målt som andel av samlede utlån i personkundemarkedet i Norge har DNB en andel på 27 pst., og utenlandske filialer har en andel på 20 pst., hvor Nordea står for 11 pst. Mange sparebanker deltar i de to største sparebankalliansene, Sparebank 1 og Eika, som har henholdsvis 12 og 49 medlemmer. De to alliansene har en markedsandel på brutto utlån til personmarkedet på henholdsvis om lag 22 og 9 pst. Det er 24 sparebanker i Norge som ikke er med i en av de to største alliansene, men det er betydelig samarbeid også blant disse bankene. De 24 bankene som ikke er med i Eika- eller Sparebank 1-alliansen, har en markedsandel på 15 pst., se figur 3.1. De to største av disse er Sparebanken Vest og Sparebanken Sør. Enkelte sparebanker har den senere tid varslet at de ønsker å slå seg sammen eller delta i nye allianser, slik at bildet kan bli noe endret i løpet av 2024.

Ser en på utlån til næringsmarkedet, har utenlandske filialer en større andel på 34 pst., se figur 3.2.

Figur 3.1 Markedsandeler av samlede utlån. Personmarkedet

Figur 3.2 Markedsandeler av samlede utlån. Næringsmarkedet

En vanlig indikator for å måle konkurranse er Herfindahl-Hirschman-indeksen (HHI). Indikatoren sier noe om konsentrasjonen i et marked, og beregnes ved å summere de kvadrerte markedsandelene for aktørene i markedet. En høy indeksverdi tilsier stor grad av konsentrasjon, mens en lav indeksverdi indikerer et lite konsentrert marked, med mange små aktører. En lav HHI indikerer ikke direkte god konkurranse, men forskning viser en klar sammenheng mellom markedskonsentrasjon og konkurranse.1 Sammenlignet med andre land har Norge et noe mer konsentrert bankmarked enn land som Sverige og Danmark, men et mindre konsentrert marked enn Finland, se figur 3.3. I figuren ser en også at konsentrasjonen har økt noe i Norge fra 2020 (lyserød søyle) til 2022 (rød søyle), det samme gjelder for mange av de andre landene i figuren. I Norge skyldes denne økningen at DNB i 2022 fusjonerte med Sbanken.

Figur 3.3 Grad av konsentrasjon i bankmarkedet i ulike land. Herfindahl-Hirschman-indeksen

Norske banker konkurrerer i ulike undermarkeder som skiller seg fra hverandre når det gjelder bl.a. produkter og geografi. Det er derfor viktig å se på situasjonen i ulike undermarkeder når en vurderer konkurransen, også fordi indikatorer som HHI er mest hensiktsmessig for analyse av homogene produkter innenfor et avgrenset område. Figur 3.4 viser HHI over tid for markedet for boliglån og innskudd i personkundemarkedet. Konsentrasjonen i de to markedene har falt siden en topp i 2004. Økningen i 2022 skyldes, som nevnt, DNBs fusjon med Sbanken, mens konsentrasjonen har falt noe ned igjen i 2023.

Figur 3.4 Grad av konsentrasjon i utlåns- og innskuddsmarkedet. Herfindahl-Hirschman-indeksen

Summen av markedsandelen til markedets fem største aktører er et annet vanlig mål på markedskonsentrasjon. Fra figur 3.5 ser vi at de fem største aktørenes andeler har holdt seg relativt stabile på rundt 55 pst. for boliglån og om lag 50 pst. for innskudd. Andelene har likevel falt litt de siste 10 årene, noe som kan tyde på at markedet har blitt noe mindre konsentrert. I 2009 hadde de fem største bankene om lag 58 pst. av samlede boliglån, mens tilsvarende andel i 2023 var på 54 pst., se figur 3.5. I samme periode har sparebankene økt sine markedsandeler, se figur 3.6. Det er særlig de 25 pst. største sparebankene som har økt sine markedsandeler i perioden, dette skyldes til dels fusjoner med mindre banker. Antallet sparebanker har i perioden blitt redusert fra 107 til 86. Finans Norge har i sitt innspill sammenlignet summen av markedsandelen i markedet for utlån til personkunder til de to største bankene i Norge, Sverige, Danmark og Finland i 2022. De norske bankene hadde den minste totale markedsandelen sammenlignet med de andre landene.

Figur 3.5 Markedsandeler for de fem største bankene i person- og bedriftsmarkedet

Figur 3.6 Sparebankenes markedsandel for boliglån

I bedriftsmarkedet er konsentrasjonen noe høyere, og de fem største bankene har en samlet andel av utlån til bedrifter på om lag 64 pst., og om lag 70 pst. av bedriftenes innskudd, se figur 3.5.

Samlet sett gir utviklingen i HHI og de fem største bankenes markedsandeler inntrykk av at det norske personkundemarkedet har blitt noe mindre konsentrert de siste ti årene.

De siste årene har det skjedd flere strukturelle endringer i bankmarkedet. Større og mindre fusjoner mellom sparebanker har ført til at det totale antallet banker har falt vesentlig. I 2022 fusjonerte DNB med Sbanken, noe som ga utslag i HHI for 2022, se figur 3.4. Sommeren 2023 varslet Danske Bank at den kom til å trekke seg ut av personkundemarkedet i Norge, og Nordea ville kjøpe personkundevirksomheten. Konkurransetilsynet varslet i desember 2023 at de ikke ville stanse oppkjøpet, ettersom det ikke fant at fusjonen ville hindre effektiv konkurranse. Høsten 2023 varslet også Sparebank 1 SR-Bank og Sparebank 1 Sørøst-Norge at de ville fusjonere. Fusjonen kan gi den tredje største banken i landet. Fusjoner gir generelt utslag i HHI og andre konsentrasjonsmål, men virkningen på konkurransen vil avhenge av flere forhold, bl.a. av hvor nære konkurrenter fusjonspartene er.

Geografi og digitalisering

Det finnes over 100 banker i Norge, men det er ikke alle som er landsdekkende. I hovedsak er det DNB, de store utenlandske filialene og enkelte andre norske banker som har som strategi å være landsdekkende. De øvrige bankene opererer i større grad på region- eller lokalnivå, og en kan derfor dele det norske bankmarkedet opp i geografiske undermarkeder. Konkurransen i de ulike markedene vil da være mellom de større landsdekkende aktørene og de mindre bankene som konsentrerer seg om det området. Dette kan i større grad gjøre seg gjeldende i bedriftsmarkedet enn for mer standardiserte produkter som boliglån.

Ifølge Finanstilsynet finnes det banker med hovedkontor i alle fylker i Norge, med unntak av Finnmark. Hvor bankene har hovedkontor sier likevel ikke nødvendigvis så mye om hvor de tilbyr sine tjenester. Huseierne har i samarbeid med Menon Economics gjennomført en undersøkelse av pantedata fra perioden 2021 til første halvår 2023 for å se hvilke banker som har pant i boliger i ulike kommuner. Selv om de fleste kommunene har mer enn ti ulike banker som har pant i eiendom der, synes konsentrasjonen av pantekrav å være relativt høy i noen områder, hvor de fem største bankene har opp mot 75 pst. markedsandel. Huseierne mener at det finnes banker som markedsfører seg som landsdekkende, men som i realiteten ikke tilbyr lån i områder hvor det omsettes få boliger og det kan være vanskelig å fastslå panteverdien. Pantedataene sier imidlertid ikke noe om hvor mange banker som faktisk tilbød lån til kjøp av en gitt eiendom, og kan derfor kun gi en viss indikasjon på konsentrasjonen i markedet, men ikke direkte vise graden av konkurranse.

Digitaliseringen av finansielle tjenester innebærer at den fysiske avstanden mellom tilbyder og etterspørrer blir mindre viktig. Forbrukere og bedrifter kan i dag enkelt søke om lån og plassere sparepenger hos den aktøren som tilbyr best betingelser, uavhengig av fysisk plassering. Tilbyderne får flere potensielle kunder, men også flere konkurrenter. Utviklingen har positive effekter for konkurransen i markedet, og kan bidra til lavere priser og bedre tjenester. Dette er særlig merkbart i de delene av landet der tilgangen på finansielle tjenester har vært avhengig av et fåtall aktører. For bankkunder i distriktene kan digitaliseringen innebære gevinster av både økonomisk og praktisk art, samtidig som det har blitt lettere å tilby tjenester i hele landet for flere aktører. Flere sparebanker og andre har de siste årene opprettet digitale konsepter, som fungerer som nasjonale utfordrere i bankmarkedet. Konseptene baserer seg i stor grad på selvbetjening og automatiserte lånesøknadsprosesser, slik at det i hovedsak vil være de mest «kurante» kundene som kan regne med å få lån. Disse konseptene er relativt nye, og over tid kan det tenkes at de utvikles videre.

Kostnader og lønnsomhet

Norske banker har hatt god og økt lønnsomhet de siste årene. Bankene har i takt med hevingen av styringsrenten økt boliglånsrentene, samtidig som innskuddsrentene ikke har økt like mye, men mer i takt med styringsrenten fra høsten 2023. Dette har ført til økte netto renteinntekter for bankene, en utvikling som også ses i andre land i Europa. Det har i perioden vært lavere utlånsvekst, samtidig som økt sparing under pandemien har gitt bankene god tilgang på innskudd. Innskuddsmarginen har økt, mens utlånsmarginen har sunket etter at styringsrenten begynte å stige, se figur 3.7. Norske banker er blant de mest kostnadseffektive i Europa. Dette skyldes høy grad av digitalisering i Norge, og sammen med lave utlånstap har de lave driftskostnadene ført til at norske banker er mer lønnsomme enn gjennomsnittet i Europa.

Banksektoren er underlagt omfattende regler og krav, bl.a. til kapital og likviditet (jf. kapittel 2), rapportering, antihvitvasking og IKT-sikkerhet. Kravene gjelder stort sett uavhengig av om det er en stor eller liten bank, selv om noen større banker er underlagt særskilte krav, f.eks. dersom de anses som systemviktige, og det er noen forenklinger for mindre aktører. Kravene kan likevel oppleves som tyngre for mindre banker, som ikke har de samme ressursene til å etterleve reglene som store banker, og de kan gjøre det vanskeligere å etablere nye banker. Det begrensede antallet nyetableringer må også ses i sammenheng med at det allerede finnes mange banker i Norge.

Allianser og samarbeidsavtaler kan imidlertid bidra til å lette denne byrden for mindre banker, og regelverket legger godt til rette for at bankene kan organisere virksomhet i fellesløsninger. Samarbeidet i sparebankallianser som Sparebank 1 og Eika er i stor grad organisert innenfor eller i nær tilknytning til ett eller flere finansforetak som er opprettet og eid i fellesskap av samarbeidsbankene. De felleseide foretakene omfatter bl.a. kredittforetak for utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), forsikringsforetak, fondsforvaltningsforetak og ulike bedriftstjenester, samt IKT-løsninger og annet teknisk samarbeid. Selve bankvirksomheten drives fortsatt i hver enkelt sparebank. Slike samarbeid bidrar til at også mindre sparebanker kan etterleve stadig mer omfattende regelverk og høyere krav til digitale tjenester og IKT-sikkerhet.

Ved gjennomføringen av «bankpakken 2019» ble det i 2022 gitt lettelser i krav til rapportering og offentliggjøring av informasjon for mindre og ikke-komplekse banker. Finanstilsynet jobber nå med et høringsnotat om gjennomføring av «bankpakken 2021», som kan gi likere kapitalkrav for standard- og IRB-banker, se boks 2.1. Regjeringen er opptatt av at kravene skal være likest mulig, ikke bare for små og store banker, men også for norske og utenlandske banker som opererer i Norge. For å oppnå like krav for norske og utenlandske banker er det viktig at utenlandske myndigheter anerkjenner de norske kapitalkravene, se kapittel 2.3.1.

3.2.2 Kundenes byttemuligheter

En forutsetning for god konkurranse i bankmarkedet er at kundene enkelt kan reforhandle med eksisterende bank, bytte bank eller bruke flere banker samtidig, og at det er enkelt å orientere seg om ulike tilbud og produkter. Dette krever at bankene har gode løsninger som tilpasses utviklingen i markedet. Det har blitt enklere å bytte bank i Norge de siste årene, særlig fordi norske banker har samlet seg om Finans Norges felles ordning for bankbytte. Disse sammenfaller i stor grad med reglene om kontobyttetjenester i betalingskontodirektivet, som fra 2023 er gjennomført i finansavtaleloven. Etter reglene skal banker gi sine kunder informasjon om hvordan kundeforholdet kan overføres fra en bank til en annen, og i praksis trenger kunden ofte ikke gjøre mer enn å be den nye banken sette i gang prosessen, f.eks. i enkle «bli kunde»-løsninger på nett. Hovedregelen er at overføring av innskudd, fullmakter og betalingsoppdrag skal skje innen tre virkedager etter at den gamle banken har mottatt nødvendige opplysninger fra den nye banken.

Hvor omfattende prosessen med å bytte bank er, avhenger av hvilke tjenester en ønsker å flytte til ny bank. Sparekonto er i utgangspunktet det enkleste å flytte fra en bank til en annen, og forutsetter ikke at en må bytte dagligbank. I motsetning til brukskonto, som vanligvis har lav eller ingen rente, vil rentene på sparekonto variere i større grad. Det er generelt enkelt å etablere en sparekonto med bedre rentebetingelser, og overføre penger fra en eksisterende konto enten i samme eller en annen bank. Når det gjelder andre spareprodukter og spareavtaler, kan imidlertid forskjeller i oppsett og vilkår begrense kundens mulighet for uten videre å flytte tjenestene mellom banker. Hvis kunden f.eks. har fast overføring fra en betalingskonto, må kunden ved flytting av sparekonto selv slette eksisterende overføring og sette opp en ny fast overføring fra betalingskontoen (det samme gjelder når det er betalingskontoen eller begge kontoer som flyttes). Bankenes ulike tilbud av spareprodukter og spareavtaler kan også ha bindinger og andre prosesser for etablering og avslutning.

Flytting av betalingskonto skjer på tilsvarende måte som flytting av sparekonto, men kunden vil måtte oppgi nytt kontonummer til bl.a. arbeidsgiver og Skatteetaten. Dersom kunden har boliglån, kan banken også ha krav om at en må ha konto med lønnsinngang i samme bank for å få den beste lånerenten, noe som kan gjøre det vanskeligere å flytte brukskonto, se omtale av produktpakker i kapittel 3.2.3. Kunder som ønsker å flytte låneavtaler, må først opprette kundeforhold i den nye banken for deretter å søke om lån der. Aksepterer kunden lånetilbudet, vil den nye banken på oppdrag fra kunden innfri lånet hos den gamle banken. Det er ingen gebyr for å avslutte en boliglånsavtale (med mindre kunden har fastrenteavtale), men det vil normalt påløpe et etableringsgebyr ved opptak av det nye lånet.

I 2023 har løsningen for flytting av AvtaleGiro blitt forenklet. Tidligere kunne det ta 3–6 uker å flytte AvtaleGiro, men nå har fellesløsningen lagt til rette for at bankene kan tilby selvbetjent og umiddelbar flytting av slike faste betalingsoppdrag. Avtaler om eFaktura følger kundens personnummer, og blir sendt til alle kundens bankforbindelser, slik at kunden selv velger hvilken bank og betalingskonto som skal benyttes.

Regelendringer de siste årene har bidratt til at det er enklere å ha kundeforhold til flere banker samtidig. Etter innføringen av regler i tråd med betalingstjenestedirektivet (PSD2) i 2019 kan bankkundene samle og bruke tjenester fra flere banker i én løsning, uten at de enkelte bankene må gi samtykke til det. Målet med regelverket er å stimulere til økt konkurranse og innovasjon i markedet for betalingstjenester. Regelverket legger også til rette for at tredjepartstilbydere kan tilby kontobaserte betalings- og informasjonstjenester basert på eksisterende kontoer i enhver bank. I det norske markedet er det få nye aktører som har utnyttet mulighetene i PSD2-reglene, og ifølge Finans Norge skyldes dette at prisene i betalingsmarkedet i Norge er lave, og at nye aktører ikke etablerer seg ettersom forventet lønnsomhet er lav. Det lave antallet nye aktører kan også i noen grad ha sammenheng med visse mangler i bankenes løsninger for tilgang til eksisterende kontoer, noe som kan ha gjort det krevende for tredjepartstilbydere å etablere seg. Derimot har flere banker begynt å tilby kundene oversikt over andre bankforbindelser, og noen banker har også tilbud om å foreta betalinger fra kontoer i andre banker. I EU er det nylig lagt frem forslag om endringer i PSD2-reglene, se boks 3.3.

Det er viktig at forbrukere setter seg inn i sine muligheter for bytte av banktjenester. Finansportalen, som driftes av Forbrukerrådet, samler inn og gir sammenlignbar informasjon om bank-, forsikrings-, pensjons- og fondsprodukter i finansmarkedet. Slik kan kundene finne de beste prisene og vilkårene. Gjennom portalen kan forbrukere sammenligne ulike finansielle produkter, og også få hjelp til å bytte. For at Finansportalen skal fungere godt, er det viktig at foretakene leverer riktig og oppdaterte opplysninger. Finansdepartementet og Barne- og familiedepartementet ser nå på om det burde gjøres endringer i innrapporteringskravene til Finansportalen, se kapittel 3.2.3.

Boks 3.1 Forbrukerrådets bytteundersøkelse

Forbrukerrådet gjennomfører hvert år en bytteundersøkelse hvor de ser på nordmenns byttevaner innen finansielle tjenester. I den seneste undersøkelsen svarer 27 pst. av de spurte med boliglån at de flyttet eller reforhandlet boliglånet sitt i 2023. Dette er en økning på 5 prosentpoeng fra 2022. Samtidig er det 58 pst. som svarer at de ikke har flyttet eller reforhandlet noen finansielle tjenester i 2023, dette er 5 prosentpoeng færre enn i 2022, se figur 3.8.

Av de som ikke bytter eller reforhandler svarer 35 pst. at de er fornøyde med sine betingelser, mens andelen som tror det ikke er så mye å spare har gått ned fra 23 pst. i 2022 til 19 pst. i 2023. Andelen som vurderer å flytte, men ikke har gjort det enda, har gått opp fra 15 pst. i 2022 til 18 pst. i 2023. Det undersøkes ikke om det at respondentene ikke har byttet i år skyldes at de nylig flyttet eller reforhandlet sine avtaler.

Forbrukerrådet har gjennomført bytteundersøkelsen hvert år siden 2013, som gjør det mulig å sammenligne byttevanene over tid. De siste ti årene har andelen som har flyttet eller reforhandlet én eller flere finansielle tjenester, ligget rundt 40 pst., mens andelen som ikke har flyttet eller reforhandlet har ligget rundt 60 pst. I samme periode har bankenes utlånsrenter ligget relativt stabilt frem til et markant fall i 2020, og så en økning fra 2022.¹ En ser også at andelen som har flyttet eller reforhandlet har vært størst i 2020 og 2023, noe som kan ha sammenheng med større endringer i rentenivået disse årene, se figur 3.9.

¹ Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken kildetabell 10748.

Figur 3.8 Nordmenn som har flyttet eller reforhandlet finansielle tjenester. Andel

Figur 3.9 Andeler som har flyttet eller reforhandlet én eller flere finansielle tjenester

Boks 3.2 Betalingstjenester

Betalingslandskapet er i endring og preges av internasjonalisering, nye aktører og nye betalingsmåter. Betalingsinfrastrukturen i Norge er i stor grad felles mellom bankene, og i Norge har vi et eget debetkortsystem, BankAxept, som eies og driftes av norske banker gjennom selskapet BankID BankAxept AS. Samtidig tilbyr banker og andre aktører egne grensesnitt, tjenester og priser. En felles infrastruktur bidrar til stordriftsfordeler, og kan være et fortrinn i møte med økt konkurranse på betalingstjenester fra aktører som baserer seg på andre plattformer.

BankAxept er ifølge undersøkelser fra Norges Bank den betalingsmåten som har lavest samfunnsøkonomiske enhetskostnader,¹ og de fleste kort i Norge kombinerer BankAxept med et internasjonalt debetkort, som Visa eller Mastercard. I 2022 ble 67 pst. av kortbetalinger i fysisk butikk gjennomført med et BankAxept-kort. Antall betalinger med internasjonale kort har økt betydelig de siste ti årene. Dette skyldes i stor grad vekst i netthandel, ettersom BankAxept-systemet til nå bare har vært tilgjengelig på fysiske utsalgssteder. De siste årene har også betalinger med mobiltelefon, med løsninger som Vipps, Apple Pay og Google Pay (digitale lommebøker), økt betydelig, og stod i 2023 for 82 pst. av betalinger mellom privatpersoner og 16 pst. av betalinger på utsalgssteder, ifølge en undersøkelse gjennomført av Norges Bank. BankAxept er i gang med å utstede digitale kort, slik at disse kan inngå i digitale lommebøker og brukes til betaling på nett og med app på fysiske utsalgssteder.

Utsalgsstedene har i dag mulighet til å velge standard betalingsnettverk som transaksjonene skal gå over, og mange har valgt BankAxept som standardnettverk, ettersom det er billigere enn internasjonale kortnettverk. Omtrent samtidig med at BankAxept igangsatte arbeidet med å utstede digitale kort, har Visa fremsatt et krav om at dersom kombinerte kort skal brukes i digitale lommebøker, må kunden selv kunne velge hvilket kortnettverk som skal benyttes. BankAxept mener det er utsalgsstedene som burde velge kortnettverk, ettersom det er de som betaler kostnadene knyttet til betaling.

Tidligere har Apple kun gitt sin egen digitale lommebok, Apple Pay, tilgang til NFC-teknologien i Apple-telefoner. NFC² er teknologien som brukes for å betale kontaktløst med mobilen på fysiske betalingsterminaler. Dette har medført at andre digitale lommebøker og betalingstjenester, som Vipps Mobile Pay, ikke har fått samme tilgang til mobilbetaling fra Apple-telefoner som Apple Pay. Apple har imidlertid varslet at de vil åpne opp for at andre tilbydere kan få tilgang til NFC-brikken i Apple-telefoner. Det skjer som et svar på at EU-kommisjonen har uttrykt bekymring over konkurransesituasjonen som følge av restriksjonen på bruk av NFC-brikken.³

¹ Norges Bank blogg 21.09.22 «Betalinger koster – men litt mindre enn før»

² NFC står for Near Field Communication.

³ Se pressemelding fra EU-kommisjonen 19. januar 2024: «Antitrust: Commission seeks feedback on commitments offered by Apple over practices related to Apple Pay».

3.2.3 Behov for forbedringer

Norske bankkunder er tjent med en mangfoldig tilbudsside bestående av banker med ulike produkter, forretningsmodeller og strategier. Lokale og regionale sparebanker, norske forretningsbanker og utenlandske banker fyller ulike roller, i tillegg til å konkurrere med hverandre i flere segmenter. Regjeringen er opptatt av at det skal være god konkurranse i det norske bankmarkedet, og enkelt å bytte bank. Som nevnt over er det relativt enkelt å bytte bank i Norge, og bankbytteløsningene har blitt bedre de siste årene. Det er likevel rom for å styrke forbrukernes posisjon i markedet. Finansdepartementet er bl.a. kjent med at land som Storbritannia og Nederland har mer omfattende bankbyttetjenester enn Norge. I de ulike innspillene departementet har mottatt i arbeidet med Finansmarkedsmeldingen, er det pekt på mulige tiltak som kan styrke forbrukernes stilling i finansmarkedene. Disse presenteres nedenfor.

Finansportalen

Finansportalen.no skal gi forbrukere makt og mulighet til å ta gode valg i markedene for finansielle tjenester. Portalen består av digitale verktøy som hjelper forbrukerne til å sammenligne bank-, pensjons-, forsikrings- og investeringsprodukter. Både banker og forsikringsselskaper har innrapporteringsplikt til Finansportalen, med hjemmel i prisopplysningsforskriften og finansforetaksforskriften. Det er viktig at foretakene markedsfører og innrapporterer priser og rentetilbud i tråd med gjeldende regelverk og veiledning fra Forbrukertilsynet, slik at forbrukerne kan orientere seg best mulig i markedet.

Fra 2022 til 2023 økte gjennomsnittlig antall ukentlige brukere av Finansportalen med om lag 60 pst. fra 24 640 til 41 622. Som et ledd i arbeidet med å forbedre priskonkurransen og sørge for god forbrukerinformasjon i bank- og finansmarkedene, er det viktig å gjøre Finansportalen bedre kjent i befolkningen.

Forbrukere som skal søke nytt boliglån, bør innhente tilbud fra flere banker, etter å ha sammenlignet tilbud på Finansportalen. Noen forbrukere har tilgang til ferdig forhandlede avtaler med gode lånevilkår, f.eks. gjennom sin fagforening, mens andre selv vil måtte forhandle med banken om lånevilkår. Kundene kan benytte Finansportalen til å forhandle seg til bedre rente, f.eks. ved å finne tilbud med bedre vilkår enn sine gjeldende, og sende forespørsel til banken sin om å matche tilbudet.

Flere aktører har foreslått endringer i opplysningene som gis på Finansportalen, for å gjøre det lettere for forbrukere å orientere seg i markedet. I behandlingen av statsbudsjettet for 2024 ble det vedtatt to anmodningsvedtak som sikter mot å styrke forbrukenes stilling i bank- og finansmarkedene ved å bedre innrapporteringskravene til Finansportalen. De to anmodningsvedtakene lyder slik, jf. Finansinnstillingen – nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet 2024:

«80. Stortinget ber regjeringen innen 1. juli 2024 stille krav til at bankene må rapportere gjennomsnittlige renter på boliglån og offentliggjøre data som danner grunnlag for beslutninger om pris og tildeling av lån på Finansportalen.no.

81. Stortinget ber regjeringen innen 1. juli 2024 innføre krav om at bankene offentliggjør hvilke geografiske områder de tilbyr lån i via Finansportalen.no, samt vurdere om områdescorene bankene bruker internt i sine kredittvurderinger også kan offentliggjøres.»

Finansdepartementet og Barne- og familiedepartementet har på denne bakgrunn opprettet en arbeidsgruppe som skal se på hvilke utfordringer forbrukerne møter i forbindelse med informasjonsinnhenting i bank- og finansmarkedene, og vurdere eventuelle endrede innrapporteringskrav til Finansportalen. Arbeidsgruppen arbeider med sikte på at et forslag kan sendes på høring før sommeren.

Produktpakker

Produktpakker innebærer at flere tjenester eller produkter tilbys i samme avtale eller som del av en pakke. Det skilles mellom produktpakker hvor hvert enkelt produkt også tilbys separat, og koblingssalg, hvor det er en forutsetning for kjøpet at det inngås en avtale om alle elementene i pakken. Produktpakker kan oppleves som et hinder for å bytte bank, f.eks. når kunden kan få en gunstig priset tjeneste forutsatt at kunden også benytter andre tjenester. Dette kan f.eks. være vilkår om at kredittkort med bestemte fordeler kun tilbys kunder med over 100 000 kroner i innskudd i banken, eller at kunden får gunstigere boliglånsrente dersom hen har konto med lønnsinngang i banken. Særlig koblingen mellom lånerente og lønnskonto har vært oppgitt som årsak til ikke å bytte bank i en undersøkelse fra Forbrukerrådet.2

Finansavtaleloven og finansforetaksforskriften har regler om produktpakker i samsvar med EUs boliglånsdirektiv og forbrukerkredittdirektiv. Ifølge Finanstilsynet kan det være nasjonalt handlingsrom for å innføre tydeligere og strengere regulering av produktpakker enn det som gjelder i dag, og Finanstilsynet mener herunder at et forbud mot vilkår om lønnskonto for å få en gunstig boliglånsrente kan vurderes. Justis- og beredskapsdepartementet er i gang med å se på gjennomføringen av EUs reviderte forbrukerkredittdirektiv i norsk rett. Direktivet inneholder bl.a. regler for produktpakker, og det vil derfor være aktuelt å se på behovet for endringer i reglene for produktpakker generelt i arbeidet med gjennomføringen av direktivet. Finansdepartementet og Finanstilsynet deltar i arbeidet. Gjennomføringsfristen for forbrukerkredittdirektivet i EU er 20. november 2025, med ikrafttredelsesfrist 20. november 2026. Finansdepartementet har dessuten i brev 26. april 2024 bedt Finanstilsynet om en oversikt over hvordan bankene praktiserer vilkår om konto med lønnsinngang for å få gunstigere boliglånsrente, og en vurdering av behovet for tiltak som kan bidra til at kundene enkelt kan betjene boliglån i en annen bank enn der de har konto med lønnsinngang. Finanstilsynets vurdering skal foreligge innen utgangen av august 2024.

Bytte av kontonummer

Utviklingen i betalingstjenestemarkedet de siste årene tilsier at kontonummer er blitt mindre relevant for kundene i hverdagen. Særlig gjør tjenester som Vipps og eFaktura at en oftest ikke trenger å oppgi kontonummer for å motta betalinger eller betale regninger. Bankbytte har som nevnt også blitt enklere, bl.a. som følge av gjennomføringen av betalingskontodirektivet i finansavtaleloven med nye bestemmelser om kontobytte. Bankene er nå pålagt å sikre at forbrukerkunder får tilgang til en klar, hurtig, enkel og sikker prosedyre for å bytte betalingskonto. Bankenes prosess omfatter også bytte av andre typer kontoer og lån. Bankenes bankbyttetjeneste bistår kundene i å flytte AvtaleGiro, som er knyttet til kontonummer, mens kunden selv vil måtte gjenopprette faste betalinger, herunder faste overføringer i spareavtaler. Kunden vil også måtte gi beskjed om nytt kontonummer til arbeidsgiver, skattemyndighetene mv.

På dette området kan det fremdeles synes å være rom for forbedringer fra bankenes side. Blant annet kan variasjon i oppsett og vilkår for spareprodukter og spareavtaler tilsi at det er rom for å finne løsninger som i større grad muliggjør enkelt bytte av leverandør av spareprodukter, så vel som enkel flytting av betalingskonto som er koblet til forskjellige spareprodukter. Finansdepartementet har derfor i brev 26. april 2024 bedt om Finans Norges tilbakemelding på om det er aktuelt for næringen å arbeide for ytterligere forbedringer i bankbyttetjenestene, f.eks. løsninger der bankene informerer betalere om ny kontoinformasjon og sørger for at spareavtaler o.l. opprettholdes, enten det er betalingskontoen eller spareavtalen som flyttes. Departementet har også spurt om bankbyttetjenestene kan omfatte flere kontotyper enn i dag, som f.eks. sparekontoer med bindingstid. Departementet har bedt om Finans Norges tilbakemelding innen medio juni 2024. Dersom næringen ikke selv samler seg om løsninger som ivaretar kundenes behov på en god nok måte, vil det være aktuelt for Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet å vurdere nye regelverkstiltak.

Et tiltak som har vært vurdert tidligere for å forenkle bankbytte, er kontonummerportabilitet, hvor kunden får med seg kontonummeret sitt ved bytte til en ny bank. Tidligere vurderinger har konkludert med at et eventuelt system for kontonummerportabilitet vil innebære betydelige kostnader og utfordringer, og at det i tilfelle burde gjennomføres som et fellesprosjekt i EU/EØS, se omtale i kapittel 3.3.3 i Finansmarkedsmeldingen 2021. EU-kommisjonen leverte i mai 2023 en rapport om ulike aspekter ved betalingskontoer og byttekostnader i EU.3 I rapporten ser EU-kommisjonen bl.a. på fordeler ved gjennomføring av kontonummerportabilitet i EU, og viser til at selv om innføring av kontonummerportabilitet kan forenkle bankbytte noe, er det ikke grunnlag for å innføre krav om det, ettersom kostnadene er betydelig større enn fordelene. Kommisjonen har beregnet at engangskostnaden ved å gjennomføre kontonummerportabilitet vil være mellom 7 og 22 mrd. euro, mens løpende kostnader vil være rundt 1 mrd. euro per år. Fordelene er beregnet til å være mellom 151 og 242 mill. euro per år, som i hovedsak vil tilfalle forbrukere og kreditorer/debitorer.

BankID

BankID er en løsning for elektronisk identifikasjon (e-ID) og elektronisk signatur, som lar brukere legitimere seg og signere avtaler digitalt. BankID brukes av alle banker i Norge, og benyttes også til innlogging på en rekke offentlige og private tjenester. I dag er det slik at dersom kunden avslutter sitt forhold til banken som har utstedt deres BankID, vil BankID-avtalen opphøre. Kunden må da få utstedt ny BankID av den nye banken. Det er derfor mange som velger å beholde en passiv konto i sin gamle bank for å beholde BankID. Dersom BankID ble utstedt av en sentral enhet, og ikke av enkeltbanker, ville det ikke være nødvendig å bytte BankID ved bytte av bank. Det kan senke terskelen for å bytte bank. Dette vil imidlertid kreve en omlegging av infrastrukturen og regelverket for BankID. Finansnæringen jobber med å se nærmere på muligheten for å realisere en ny, bankuavhengig modell for utstedelse av BankID. Finansdepartementet er positive til en slik løsning. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har for øvrig lagt frem en strategi for nasjonal eID i offentlig sektor, se kapittel 4.3.2.

Myndighetenes oppfølging

Ansvaret for å følge opp spørsmål om konkurranse og forbrukervern i finansmarkedene er delt mellom flere myndigheter. Finanstilsynet skal se til at foretak under tilsyn ivaretar forbrukernes interesser og rettigheter, og følger opp dette gjennom tilsyn med at foretakene tilbyr og formidler lån, forsikrings- og pensjonsprodukter og andre finansielle tjenester og produkter på en forsvarlig måte. Forbrukertilsynet har også oppgaver knyttet til ivaretakelse av forbrukernes interesser på finansområdet, bl.a. ved markedsføring av finansielle produkter. Konkurransetilsynet skal bidra til effektiv ressursbruk ved å fremme konkurranse, til fordel for både forbrukere og næringslivet. Konkurransetilsynet håndhever konkurranseloven, og jobber med å forhindre ulovlig samarbeid og misbruk av dominerende stilling, samt med fusjonskontroll.

Finanstilsynet, Konkurransetilsynet, Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet samarbeider for å styrke forbrukervernet i finanssektoren. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2024 fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak, jf. Finansinnstillingen – nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet 2024:

«82. Stortinget ber regjeringen innen 1. juli 2024 utrede hvordan Finanstilsynet kan styrke forbrukernes posisjon i finansmarkedene, herunder om tilsynet med forbrukernes rettigheter bør samles i Finanstilsynet. Utredingen skal inngå i arbeidet med ny finanstilsynslov.»

Finansdepartementet ga 21. desember 2023 Finanstilsynet i oppdrag å gjennomføre en utredning i tråd med anmodningsvedtaket. Departementet ba om at Finanstilsynet i arbeidet har nødvendig kontakt med andre, relevante tilsynsmyndigheter. Finanstilsynet overleverte sin utredning til Finansdepartementet 29. februar 2024. Utredningen foreslår ikke å endre på ansvarsfordelingen for forbrukervern i finansmarkedene og Finansdepartementet foreslår i Prop. 75 L (2023–2024) Lov om Finanstilsynet (finanstilsynsloven) å videreføre dagens ordning. I utredningen foreslår Finanstilsynet andre tiltak som kan styrke forbrukernes posisjon i finansmarkedene. Disse forslagene vil kunne kreve videre utredning og vil følges opp av departementet på ordinær måte.

3.3 Konkurranse i andre finansmarkeder

3.3.1 Forsikring

Livsforsikringsmarkedet og skadeforsikringsmarkedet er noe ulike med tanke på markedsstruktur og konkurranse. Det norske livsforsikringsmarkedet betjenes i hovedsak av et mindre antall livsforsikringsforetak med store markedsandeler, se figur 3.10. Det norske livsforsikringsmarkedet er blant de mer konsentrerte i Europa.

Figur 3.10 Markedsandeler livsforsikring. Prosent av forvaltningskapital

Skadeforsikringsmarkedet består av to store norske aktører, to store filialer av utenlandske foretak med store markedsandeler, og flere mindre norske og utenlandske aktører. De siste årene har det foregått en viss konsolidering i skadeforsikringsmarkedet, og de fire største skadeforsikringsforetakene har 64 pst. av de opptjente bruttopremiene i markedet, se figur 3.11.

Figur 3.11 Andeler av samlede opptjente bruttopremier innen skadeforsikring

Forbrukerrådet gjennomfører en årlig undersøkelse som kartlegger forbrukernes bytteaktiviteter innen bl.a. bank, forsikring, pensjon og fond. Bytteundersøkelsen 2024 viste at 23 pst. av respondentene byttet eller reforhandlet forsikringstjenester i 2023. Av disse oppga 65 pst. bedre pris som hovedårsak til å bytte eller reforhandle forsikringstjenester, og 20 pst. ønsket å samle flere forsikringer på ett sted. Blant de som ikke har flyttet eller reforhandlet noen forsikringstjenester i løpet av 2023, svarte 40 pst. at de var fornøyde og har gode betingelser.

For enklere å kunne orientere seg i markedene for både bank og forsikring har forbrukere mulighet til å benytte seg av Finansportalen, se avsnitt 3.2.3.

Boks 3.3 EU-rammeverk for tilgang til finansielle data

Europakommisjonen la 28. juni 2023 frem et forslag til forordning om deling av finansielle data (FIDA, «Financial Data Access»). Forslaget er en del av en pakke som skal modernisere betalingsområdet og øke tilgangen til data om finansielle tjenester, og bygger på erfaringene med åpne banktjenester («open banking») fra det andre betalingstjenestedirektivet (PSD2).

Viktige formål med FIDA-forslaget er bl.a. å:

Fremskynde og styrke forutsetningene for vekst av innovative datadrevne tjenester. Virksomheter på finansområdet vil på kundens forespørsel, og med hensyn til regler om databeskyttelse, bli nødt til å dele data om banklån, boliglån, investering, pensjoner osv. Datatilgangen vil legge et grunnlag for økt konkurranse og utvikling av en rekke nye finansielle produkter og tjenester som forbrukere ikke har tilgang til i dag.
Skape en mer åpen og gjennomsiktig finanssektor. Eksempelvis vil det bli mulig for nye og eksisterende leverandører av finansielle opplysningstjenester å bruke kundedata til å gi en bedre sammenligning av ulike finansielle selskapers produkter, priser og vilkår, og på denne måten gjøre markedet mer transparent for forbrukeren.
Sikre at forbrukere som ønsker det, i økende grad får tilgang til datadrevne produkter og tjenester som i større grad passer deres spesifikke behov og preferanser. I tillegg skal kundene hele tiden kunne ha oversikt og kontroll over hvem som har tilgang til dataene sine og til hvilket formål de brukes til, inkludert muligheten til å bekrefte eller trekke tilbake samtykke.

Europakommisjonen la også frem forslag om en ny betalingstjenesteforordning (PSR) og et tredje betalingstjenestedirektiv (PSD3), som er en modernisering og videreutvikling av PSD2. Hensikten med forslagene er å styrke forbrukernes rettigheter på betalingsområdet, bl.a. ved å styrke sikkerheten ved elektroniske betalinger, samtidig som regelverket skal fremme konkurransen i betalingsmarkedet. Forslagene er nå til behandling i Europaparlamentet og Rådet, og antas å være EØS-relevante.

3.3.2 Pensjon

Arbeidsgivere i privat sektor må ha en pensjonsordning for sine ansatte. Ordningen kan være en ytelsesordning der arbeidsgiver betaler inn premier for å finansiere en gitt pensjonsutbetaling, en innskuddsordning der arbeidsgiver betaler inn faste innskudd og pensjonsutbetalingene bestemmes av summen av innskudd og oppnådd avkastning på forvaltningen, eller en «hybridordning» som kombinerer egenskaper fra ytelses- og innskuddsordninger. Arbeidstakere som fratrer ytelsesordninger før uttak av pensjon har startet, får utstedt fripoliser som bevis på sine opptjente rettigheter. Arbeidstakere som fratrer innskudds- eller hybridordninger, får utstedt hhv. pensjonskapitalbevis og pensjonsbevis. Hybrid- og ytelsesordninger, herunder pensjonsbevis og fripoliser, kan forvaltes av pensjonskasser og livsforsikringsforetak. Innskuddspensjonsordninger kan forvaltes av flere ulike typer institusjoner, bl.a. banker, livsforsikringsforetak, pensjonskasser, innskuddspensjonsforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Livselskapenes forvaltningskapital i kollektivporteføljen var på 1 364 mrd. kroner ved utgangen av 2023. Av livselskapenes forsikringsforpliktelser i privat kollektiv pensjonsforsikring var 37 pst. i fripoliser, 3 pst. i aktive ytelsesordninger og 36 pst. i aktive innskuddsbaserte ordninger. Pensjonskassene forvaltet ved utgangen av 2023 om lag 245 mrd. kroner i fripoliser og aktive ytelsesordninger.

Etter 2000 har ytelsesordninger i stor grad blitt lukket og faset ut, men pensjonsleverandørene vil likevel i en lang periode ha betydelige forpliktelser i form av garanterte ytelser gjennom fripolisene. Effektiv forvaltning av disse midlene er derfor viktig. Mesteparten av ny pensjonsopptjening skjer nå i innskuddsordningene, jf. figur 3.12, og som følge av bl.a. jobbytter utstedes det mange pensjonskapitalbevis fra innskuddsordningene, jf. figur 3.13.

Figur 3.12 Innskudd og premie til private tjenestepensjonsordninger i livselskapene. Mrd. kroner

Figur 3.13 Forvaltningskapital i private tjenestepensjonsordninger i livselskapene. Mrd. kroner

Fra 1. januar 2024 trådte nye regler om såkalt bufferfond for garanterte pensjonsprodukter i kraft. Bufferfondet er en sammenslåing av det som tidligere var tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond, altså oppspart avkastningsoverskudd fra tidligere år. Bufferfondet er mer fleksibelt enn tilleggsavsetningene og kan dekke også negativ avkastning, og skal følge med ved flytting til ny pensjonsinnretning. Hver kunde har sitt eget bufferfond hos den enkelte pensjonsinnretning. De nye reglene er ment å legge til rette for et velfungerende flyttemarked, som kan stimulere til økt konkurranse og lavere priser, og gi økt fleksibilitet i forvaltningen av pensjonsmidlene. Dette vil kunne ha positive effekter for kundene ved at innretningene får bedre insentiver til å forvalte pensjonsmidlene med sikte på høyere forventet avkastning, samtidig som kundene beholder tryggheten for sin garanterte avkastning. For at kundene skal få økt forventet avkastning, må forvaltningen av midlene endres slik at en større andel plasseres i aksjer og andre aktiva med høyere risiko. I et likelydende brev fra Finanstilsynet til alle livsforsikringsforetak 15. desember 2023 ble dette understreket. Finanstilsynet la også til grunn at foretakene kartla mulige interessekonflikter mellom foretak og kunder, og at ved interessekonflikter skal kundenes interesser gå foran. Regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe for å videreutvikle regelverket for bl.a. fripoliser, se boks 3.4.

Også for innskuddsordninger og pensjonskapitalbevis er det gjennomført større endringer som bl.a. kan bidra til økt konkurranse mellom aktørene. Egen pensjonskonto ble innført fra 1. januar 2021, og innebærer at pensjonskapitalbevis kan samles og forvaltes sammen med pensjonskapitalen arbeidstakeren tjener opp i sitt nåværende arbeidsforhold. Arbeidstakeren kan velge å ha pensjonskontoen hos arbeidsgivers leverandør eller flytte kontoen til en annen leverandør. Pensjonskontoen følger arbeidstakeren gjennom de arbeidsforholdene der arbeidstakeren har innskuddspensjonsordning, og kan når som helst flyttes til en leverandør med bedre betingelser. Etter innføringen av egen pensjonskonto har det vært en fremvekst av nye aktører og utfordrere som konkurrerer på pris og andre betingelser. Egen pensjonskonto bidrar også til enklere og bedre oversikt over pensjonssparingen for den enkelte, i tillegg til at lavere kostnader kan gi mer pensjon for hver spart krone. Siden det ofte betales et administrasjonsgebyr per avtale, innebærer samling av avtaler en besparelse for kundene, i tillegg til at det kan gi grunnlag for å utnytte ev. stordriftsfordeler i kapitalforvaltningen.

Visse pensjonskapitalbevis kan ikke inngå på egen pensjonskonto, f.eks. som følge av garantier, særaldersgrenser eller at arbeidstakeren ikke er medlem av en innskuddspensjonsordning. Hos noen pensjonsleverandører er det stor forskjell i årlige totale kostnader på midler på egen pensjonskonto og pensjonskapitalbevis utenfor egen pensjonskonto, men det finnes også aktører som tilbyr forvaltning av pensjonskapitalbevis til priser som er mer på linje med prisene for egen pensjonskonto. Alt annet likt, vil lavere gebyrer gi mer i pensjon. Det er enkelt å flytte pensjonskapitalbevisene sine til en ny leverandør. Ved hjelp av Finansportalen.no kan forbrukere enkelt sammenlikne gebyrer og kostnader ved pensjonskapitalbevis.

Ved oppstart 1. januar 2021 fikk rundt 1,5 mill. arbeidstakere i privat sektor samlet sin pensjonsopptjening på en egen pensjonskonto, og tall fra Pensjonskontoregisteret og Finans Norge viser at per 31. januar 2024 var antallet økt til over 2 mill. arbeidstakere. Summen av midlene på egen pensjonskonto var om lag 440 mrd. kroner. Av dette var omtrent 114 mrd. kroner fra pensjonskapitalbevis innlemmet i egen pensjonskonto. Om lag 5 pst. av arbeidstakerne har flyttet sin pensjonskonto til en selvvalgt leverandør. I underkant av 80 mrd. kroner er plassert i pensjonskapitalbevis utenfor egen pensjonskonto.

Boks 3.4 Arbeidsgruppe om fripoliser og annen privat tjenestepensjon

Regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere regelverket for fripoliser og andre problemstillinger tilknyttet privat tjenestepensjon. Arbeidsgruppen følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 719 (2022–2023):

«Stortinget ber regjeringen nedsette et hurtigarbeidende utvalg med representasjon fra berørte parter, med mandat til å se på mulige regelendringer for ytterligere å sikre verdiene i og reguleringene av fripoliser.»

Arbeidsgruppen ledes av Finansdepartementet og består av deltakere fra Finansdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Finanstilsynet, samt LO og NHO som er invitert for å representere arbeidstakere og arbeidsgivere. Andre berørte parter, herunder representanter for arbeidslivets parter, pensjonsleverandørene og deres kunder, samt andre relevante fagmiljøer, er gjennom deltakelse i et utredningsråd tett involvert i arbeidet. Arbeidsgruppen skal i første omgang utrede spørsmålene som fremkommer av Stortingets anmodningsvedtak, det vil si mulige regelendringer for ytterligere å sikre verdiene i, og reguleringene av, fripoliser. Vurderingene skal gjøres innenfor rammene av det private tjenestepensjonsmarkedet. Arbeidsgruppen skal levere denne utredningen innen utløpet av mai 2024.

I tillegg kan det være behov for å vurdere andre problemstillinger relatert til privat tjenestepensjon, herunder behovet for regelverksendringer som følge av endringer i pensjonssystemet, jf. Meld. St. 6 (2023–2024) Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil. Mandatet for dette arbeidet vil bli gitt senere.

3.3.3 Verdipapirfond

Et verdipapirfond er en kollektiv investeringsordning der mange andelseiere sammen har plassert midler i verdipapirmarkedet. Et forvaltningsselskap administrerer og forvalter midlene i porteføljen, og forvaltningsselskapet kan være eid av banker, forsikringsselskaper eller andre. Det er mange fondsforvaltere som er aktive i det norske markedet. Figur 3.14 viser de største selskapene som er etablert i Norge. I tillegg er det et stort antall verdipapirfond (UCITS) etablert i andre EØS-land som markedsføres grensekryssende inn i Norge. Hvert forvaltningsselskap forvalter som regel et stort antall fond med ulike investeringsprofiler. De vanligste typene av verdipapirfond er aksjefond, rentefond og kombinasjonsfond.

Figur 3.14 Markedsandeler forvaltningsselskap for verdipapirfond. Prosent

Ifølge statistikk fra Verdipapirfondenes forening (VFF) var den totale forvaltningskapitalen i norske forvaltningsselskapers verdipapirfond ved utgangen av 2023 på 1972 mrd. kroner, hvilket er en økning fra 1 660 mrd. i 2022. Nettotegning i norske forvaltningsselskapers verdipapirfond utgjorde 68 mrd. kroner i 2023, hvilket er en betydelig økning fra under 4 mrd. kroner i 2022. Norske pensjonskunder, institusjonelle kunder, det som i statistikken omtales som «pensjonsmidler med fondsvalg»4, og utenlandske kunder hadde alle positiv nettotegning. Pensjonsmidler med fondsvalg stod for det største positive bidraget med 26 mrd. i nettotegning. Forvaltningskapital for norske privatpersoner (inkl. pensjonsmidler med fondsvalg) var ved utgangen av 2023 830 mrd. kroner. Av dette var 69 pst. i aksjefond, 23 pst. i rentefond og 8 pst. i kombinasjonsfond (fond med maksimal aksjeandel på 80 pst.).

Gebyrer og avgifter forbundet med forvaltningsselskapets drift trekkes direkte fra kundens midler i fondet. Det er en rekke fondstilbydere i det norske markedet, og mange banker og verdipapirforetak distribuerer både fond forvaltet av tilknyttede forvaltningsselskap og andre forvalteres fond. Verdipapirforetak og banker med tillatelse til å yte investeringstjenester, kan ta betalt for å tilby verdipapirfond enten direkte fra kunden gjennom et plattformgebyr, eller betaling fra forvaltningsselskapet (såkalt returprovisjon) som verdipapirforetaket distribuerer fondet for. Verdipapirforetak som mottar returprovisjon, vil ha en egeninteresse i å fremme eller anbefale produkter som gir (større) returprovisjon. Siden dette vil kunne svekke foretakets forutsetninger for å ivareta kundenes interesser på beste måte, er adgangen til å motta og yte returprovisjoner underlagt særlige krav i lov og forskrift. Reglene ble innskjerpet i 2018 ved gjennomføringen av nye EØS-regler (MiFID II-direktivet). For at distributøren skal kunne beholde returprovisjon, må bl.a. kunden få en tjeneste som har en merkbar merverdi, og denne må stå i forhold til størrelsen på betalingen. Finansdepartementet hadde i 2022 på høring et forslag fra Finanstilsynet om forbud mot returprovisjon. I høringsnotatet skriver tilsynet bl.a. at det har oppstått flere ulike og komplekse prismodeller som gjør markedet for verdipapirfond mindre transparent, og hvor det er krevende for forbrukere å kartlegge og sammenligne priser mellom fond. Saken er til behandling i departementet.

I en undersøkelse publisert 14. februar 2024 har Finanstilsynet undersøkt prisene på verdipapirfond som tilbys forbrukere fra 17 fondstilbydere. I undersøkelsen inngår 67 verdipapirfond, herunder aktivt forvaltede aksjefond, indeksfond, kombinasjonsfond og rentefond. Returprovisjon fra forvaltningsselskapene til distributører er betydelig redusert de siste årene, og fondstilbyderne tar seg i all hovedsak direkte betalt fra kundene. Finanstilsynet skriver i undersøkelsen at nye prismodeller uten returprovisjon har redusert interessekonflikter og gitt større konkurranse i distribusjonsleddet. Samtidig viser undersøkelsen at fondstilbydernes prising av fond varierer betydelig. Det er flere eksempler på at prisen på ett og samme verdipapirfond er dobbelt så høyt hos en tilbyder sammenlignet med en annen. Ved langsiktig sparing kan effekten av forskjellen i pris utgjøre store summer, og kunden vil sitte igjen med mindre sparemidler. For at konkurransen skal bli mest mulig effektiv og for å ivareta forbrukernes interesser, har Finanstilsynet gjennom rundskriv bedt fondstilbyderne informere tydelig om prisen.

Boks 3.5 Tiltakspakke for ikke-profesjonelle investorer

Europakommisjonen la 24. mai 2023 frem en pakke med tiltak som skal gjøre europeiske kapitalmarkeder mer attraktive og trygge for langsiktige investeringer for ikke-profesjonelle investorer («retail investment package»). Kommisjonens forslag omfatter endringer i flere regelverk, bl.a. verdipapirfonds-, verdipapirhandel- og forsikringsreglene.¹ Formålet med regelverkspakken er å øke ikke-profesjonelle investorers deltakelse i kapitalmarkedet gjennom bedre informasjon, mer tilpassede produkter og økt investorbeskyttelse. Dette innebærer å styrke forbrukervernet for ikke-profesjonelle investorer ved å gi dem et godt grunnlag for å treffe investeringsbeslutninger, og en rettferdig kundebehandling slik at de kan oppnå et bedre resultater av investeringene. Kommisjonens forslag søker bl.a. å:

Forbedre gjennomsiktigheten i markedet og gjøre det lettere for forbrukere å sammenlikne prisen på produkter bl.a. gjennom krav til standardisert presentasjon av kostnader.
Forbedre informasjonen om investeringsprodukter og tjenester som gis til kunden, bl.a. gjennom krav om årlig informasjon om kostnader og avkastning, samt ekstra krav for pensjonsforsikringsprodukter. Samtidig foreslås det tiltak for å øke investorbeskyttelsen mot villedende markedsføring, også i sosiale medier.
Styrke regelverket for returprovisjoner og interessekonflikter. Returprovisjon foreslås forbudt når det ikke gis råd i forbindelse med salg av produkter, og ved rådgivende salg må distributøren sikre at returprovisjoner ikke påvirker plikten til å ivareta kundens interesser, samt opplyse om eventuell returprovisjon. Etter forslaget skal Kommisjonen etter tre år vurdere om de nye reglene er tilstrekkelige.
Sikre høy profesjonell standard for investeringsrådgivere, herunder at rådgivere undersøker investorens finansielle situasjon nøyere, samt forbedring av egnethetsvurderingene. Samtidig foreslås det å redusere kravene for å kunne anses som profesjonell investor på eget initiativ.

Europakommisjonens forslag er nå til behandling i Europaparlamentet og Rådet, og antas EØS-relevant.

¹ Herunder endringer i PRIIPs-forordningen (2014/1286), UCITS-direktivet (2009/65), Solvens II-direktivet (2009/138), AIFMD (2011/61), MiFID (2014/65) og IDD (2016/97).

3.4 Kapitaltilgang

I Norge har vi et bredt finansieringstilbud for husholdninger og næringsliv. Kredittverdige kunder, bedrifter og lønnsomme prosjekter i hele landet har generelt god tilgang på finansiering. Sterke og solide sparebanker med unik kompetanse og tilstedeværelse i sine lokale markeder er viktige for kapitaltilgangen i distriktene, spesielt for nye og mindre bedrifter. Samtidig er norske banker svært digitaliserte, hvilket gjør at bankenes tilbud har gode forutsetninger for å nå frem i alle deler av landet. Verdipapirmarkedene har også en viktig rolle som en effektiv finansieringskilde for næringslivet, der ulike markedsplasser tilrettelegger for effektiv handel og kapitalfordeling. Kapitaltilgangen i Norge synes jevnt over å være god, også i en internasjonal sammenheng.

3.4.1 Kapitaltilgang for husholdninger

For kredittverdige kunder er det i hele landet tilgjengelig et bredt tilbud av låneprodukter, fra boliglån med pant i eiendom til kortere forbrukslån uten sikkerhet. Lån sikret i boligeiendom utgjør nesten 84 pst. av bankenes utlån til norske husholdninger. Utlånsforskriften begrenser størrelsen på lån i forhold til bl.a. kundens inntekt og boligens verdi, men bankene har betydelige fleksibilitetskvoter til å innvilge lån som ikke oppfyller alle krav i forskriften, se avsnitt 2.3.4. Bankene bruker i stor grad sine fleksibilitetskvoter på førstegangskjøpere, som ofte har lavere inntekt og mindre egenkapital enn andre boligkjøpere. Etter en periode med sammenhengende økning i antall førstegangskjøpere siden 2017, har det vært en nedgang i 2022 og 2023, se figur 3.15. Nedgangen må sees i sammenheng med økende renter og svak reallønnsutvikling. Gjennomsnittsalderen blant førstegangskjøpere har holdt seg nokså stabil i en lengre periode, og er på rundt 30 år for landet samlet. Den vanligste alderen å kjøpe sin første bolig (median) er 26 år for Norge samlet og 27 år for Oslo.

Figur 3.15 Antall førstegangskjøpere i Norge

3.4.2 Kapitaltilgang for bedrifter

Generelt

Bedrifter og lønnsomme prosjekter i hele landet har generelt god tilgang på finansiering på markedsmessige vilkår. Offentlige virkemidler bidrar i tillegg til å utfylle det private finansieringstilbudet. Et gjennomgående resultat fra offentlige utredninger, herunder fra Kapitaltilgangsutvalget (NOU 2018: 5), er at det norske kapitalmarkedet i hovedsak fungerer godt. Dette innebærer at de aller fleste forventet lønnsomme selskaper og prosjekter har tilgang til finansiering til en pris som reflekterer risiko. Bedrifter av alle størrelser låner hos bankene, og større bedrifter benytter seg i tillegg av obligasjonsmarkedet.

I NHOs medlemsundersøkelse for fjerde kvartal 2023 var det under 1 av 10 bedrifter som svarte at manglende tilgang på kreditt og finansiering var en stor utfordring for ekspansjon og nye investeringer. Fastlandsbedriftenes investeringer (som ikke inkluderer bolig eller offentlige investeringer) har dessuten økt betydelig og var i fjor på det høyeste nivået som er målt siden målingen startet i 1970, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Målt som andel av bruttoproduktet i fastlandsøkonomien må man tilbake til 2008 for å finne tilsvarende nivåer.

Norske bedrifter er finansiert med ulike kombinasjoner av egenkapital og fremmedkapital, og egenkapitalandelen for ikke-finansielle aksjeselskaper i Norge samlet sett var på om lag 45 pst. i 2022. Siden 2009 har egenkapitalandelen variert rundt dette nivået, med den laveste andelen på 41 pst. i 2009 og den høyeste andelen på 48 pst. i 2019. Norske selskaper henter hovedsakelig fremmedkapital fra banker og andre finansforetak, og ved utgangen av 2023 var omtrent 84 pst. av norske ikke-finansielle foretaks innenlandsgjeld tatt opp hos banker og andre finansforetak. EU-kommisjonen benytter andel markedsfinansiering hos ikke-finansielle foretak som en av flere indikatorer på hvordan kapitalmarkedene fungerer. Markedsfinansieringsandelen for norske ikke-finansielle foretak kan anslås til å være i området 55–60 pst. de siste årene. Gjennomsnittet blant de 27 EU-landene i indikatorsettet til EU-kommisjonen var om lag 51 pst. i 2021. Danmark hadde en slik andel på 38 pst., mens Sverige og Finland hadde en andel på om lag 62 pst.

Gjeldsveksten for ikke-finansielle foretak til norske långivere har gått merkbart ned siden 2022. Tolvmånedersveksten var på 3 pst. ved utgangen av 2023 sammenliknet med 8,1 pst. ved utgangen av 2022, jf. figur 3.16. Siden banker er den viktigste finansieringskilden for næringslivet i Norge, er det spesielt viktig at bankene er solide og motstandsdyktige slik at de har evne til å opprette tjenestetilbudet og tilby kapital også i dårligere tider, se også kapittel 2.

Figur 3.16 Tolvmåneders vekst i ikke-finansielle foretaks gjeld til norske långivere. Prosent

Verdipapirmarkedene er en viktig finansieringskilde for næringslivet, og en viktig møteplass mellom investorer og selskaper. For at det norske verdipapirmarkedet skal fungere godt, er det viktig at aktørene har tiltro til at markedet er velregulert og gjennomsiktig, at relevant informasjon er allment tilgjengelig, og at overtredelser av regelverket blir forebygget, avdekket og fulgt opp. Et godt og oppdatert regelverk er det viktigste bidraget til dette, samtidig som Finanstilsynet har en viktig rolle gjennom tilsyn med verdipapirforetak, handelsplasser og oppfølging av mistanker om markedsmisbruk.

Større bedrifter kombinerer ofte banklån og utstedelse av obligasjoner. Slik markedsfinansiering krever relativt store beløp og har typisk høye faste kostnader, og er derfor mest utbredt blant større virksomheter. Norske obligasjoner er i hovedsak notert på Oslo Børs eller registrert på den alternative obligasjonsmarkedsplassen Nordic ABM. Utenom statsobligasjoner ble det i 2023 utstedt obligasjoner for 531 mrd. kroner, der bank og finansielle foretak stod for 66 pst. av ustedt volum. Foretaksobligasjoner utgjorde 26 pst. Den største eiergruppen i det norske obligasjonsmarkedet er finansielle foretak som livforsikringsforetak og pensjonskasser, og utenlandske eiere utgjør også en betydelig eiergruppe. Det norske obligasjonsmarkedet kjennetegnes bl.a. av at omtrent halvparten av foretaksobligasjonene er utstedt av bedrifter med høy kredittrisiko, såkalte høyrenteobligasjoner. Den høye andelen høyrenteobligasjoner tilsier at obligasjonsmarkedet ikke bare er forbeholdt de største foretakene eller de mest stabile sektorene.

Tilgang på egenkapital er avgjørende for å opprettholde vekst, sysselsetting og nyskaping i næringslivet. Selskaper kan utstede noterte eller unoterte aksjer, men kun en liten andel av norske selskaper er børsnoterte. I førstehåndsmarkedet var emisjonsvolumet på Euronext Growth, Euronext Expand og Oslo Børs til sammen 32,6 mrd. kroner i 2023, hvilket er en vesentlig lavere aktivitet enn i 2022 da emisjonsvolumet var 68 mrd. kroner. De største eiergruppene av noterte aksjer i ikke-finansielle foretak er offentlig forvaltning og utenlandske eiere, som til sammen stod for over 70 pst. av eierskapet i 2023. Finansielle foretak og verdipapirfond eide til sammen nesten 9 pst. Om lag 4 pst. av markedsverdien av børsnoterte aksjer er direkte eid av husholdningene, i tillegg til husholdningenes andeler i verdipapirfond. Investeringsselskaper og aktive eierfond, samt norske private eiere, spiller også en rolle for finansieringen, og da særlig finansieringen av oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet.

Rettede emisjoner

Når et børsnotert selskap trenger mer egenkapital, kan det gjennomføre to typer emisjoner. Ved en fortrinnsrettsemisjon tilbys alle eksisterende aksjonærer å investere i nye aksjer basert på deres gjeldende aksjebeholdning, og i den grad aksjonærene tegner seg fullt ut, vil de unngå utvanning av sine eierandeler. Ved en rettet emisjon blir bare et utvalg investorer, eller de største aksjonærene, invitert til å investere i nye aksjer. Dette medfører en forskjellsbehandling av selskapets eksisterende aksjonærer som ikke får delta i emisjonen, ved at deres eierandeler vannes ut. Emisjonskursen kan også ofte være betydelig lavere enn markedskurs. Aksjelovgivningens grunnprinsipp er likebehandling av aksjonærer, og rettede emisjoner fraviker hovedregelen om at alle aksjeeiere har fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse. I verdipapirhandelloven er det gitt en særlig bestemmelse om likebehandling av eiere, som gjelder på regulerte markeder.5

Rettede emisjoner krever mindre dokumentasjon og har en lavere gjennomføringskostnad sammenliknet med fortrinnsrettsemisjoner. Aksjelovgivningen og likebehandlingsprinsippet tillater at selskapene om nødvendig kan gjennomføre rettede emisjoner, men selskapet må ha saklig grunn. Saklig grunn kan eksempelvis være at den økonomiske situasjonen i selskapet tilsier at kapital må innhentes raskt. For å utjevne forskjeller mellom aksjonærer ved en rettet emisjon, kan utsteder tilby en reparasjonsemisjon til aksjonærene som ikke fikk delta i den rettede emisjonen. Slik kan disse aksjonærene få mulighet til å tegne seg til samme vilkår som i den rettede emisjonen.

Rettede emisjoner har over lang tid vært sterkt dominerende ved kapitalforhøyelser i det norske markedet, og på et høyere nivå enn i mange andre EØS-land. I de siste årene har rettede emisjoner utgjort over 90 pst. av samlet emisjonsvolum i selskaper notert på de tre handelsplassene Oslo Børs, Euronext Expand Oslo og Euronext Growth Oslo.6 Finanstilsynet har vurdert at den omfattende bruken av rettede emisjoner øker risikoen for at aksjonærer blir gjenstand for usaklig forskjellsbehandling og at dette kan bidra til å svekke tilliten til det norske kapitalmarkedet. Finanstilsynet foreslo i brev 8. mars 2024 til Finansdepartementet at det nedsettes et offentlig utvalg for å gjennomgå praksisen knyttet til rettede emisjoner og vurdere om regelverket bør endres for å styrke likebehandlingen av aksjonærer og bidra til ordnede forhold i verdipapirmarkedet. Finanstilsynets forslag er til vurdering i Finansdepartementet.

Fotnoter

Nikker, J., A. & Haaf, K. (2002) «Competition, concentration and their relationship: An empirical analysis of the banking industry». Journal of Banking & Finance, Vol 26, Issue 11.

Forbrukerrådet, Nordmenns byttevaner – finansielle tjenester (2016).

Report from the Commission to the European Parliament and the Council on the application of Directive 2014/92/EU of the European Parliament and of the Council on the comparability of fees related to payment accounts, payment account switching and access to payment accounts with basic features [COM (2023) 249 final].

«Pensjonsmidler med fondsvalg» består av kunders plasseringer via livsforsikringsmidler med fondsvalg, innskuddspensjon direkte i fondsforvaltningsselskap og individuell pensjonssparing (IPS).

Oslo Børs har tilsvarende regler i sitt eget regelverk som er gjort gjeldende på de regulerte markedene Oslo Børs og Euronext Expand Oslo, og på den multilaterale handelsfasiliteten Euronext Growth Oslo.

Emisjoner i forbindelse med børsnoteringer holdes utenfor.

Neste kapittel

Forrige kapittel

Neste kapittel

Forrige kapittel

Til forsiden

Til toppen