7 Samordning av arealbruk og sameksistens til havs

God forvaltning av arealene til havs bidrar til forutsigbarhet, langsiktighet og forebygging av fremtidige konflikter om arealbruk. I havområdene fra én nautisk mil utenfor grunnlinjen er det statlige myndigheter som planlegger og avklarer arealbruken gjennom sektorregelverk og de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene.

I forvaltningsplanene gjøres det helhetlige avveininger om bruk og bevaring basert på kunnskap om økologiske funksjoner, verdi og sårbarhet sammen med kunnskap om nåværende og fremtidig verdiskaping. For petroleumsvirksomheten fastsettes områdespesifikke rammer som inkluderer områder som ikke gjøres tilgjengelig for petroleumsvirksomhet av hensyn til miljø eller fiskeri, områder med tidsbegrensninger for leteboring, samt andre fiskeri- og miljøvilkår. Disse rammene innebærer dermed en arealdisponering med særlig hensyn til miljøverdier og fiskeriinteresser. Rammene blir satt i verk gjennom gjeldende sektorregelverk, og det er sektorregelverket som ligger til grunn for regulering av aktivitet i forvaltningsplanområdene.

I tidligere forvaltningsplaner er overlappende arealbehov mellom de eksisterende havnæringene fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet beskrevet inngående. I lys av forventet vekst i nye næringer til havs vil regjeringen vurdere om det kan være enkelte havområder hvor mange kryssende hensyn gjør seg gjeldende. Det vil være viktig å utrede konsekvenser herunder de samfunnsøkonomiske virkningene av ulike alternativer for utnyttelse av havarealer, og avveie kryssende hensyn i enkeltsaker.

Kilde: Fiskeridirektoratet, Kystverket, Miljødirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Oljedirektoratet/Arealverktøyet. Bakgrunnskart til Arealverktøyet: GEBCO og Kartverket

Arealverktøy for havområdene

I forvaltningsplanen for Nordsjøen–Skagerrak, Meld. St. 37 (2012–2013), ble det identifisert et behov for å styrke arealdelen av forvaltningsplanene og effektivisere arbeidet med oppdateringer og revideringer av disse. Faglig forum fikk da i oppdrag å utvikle et verktøy for fremstilling og sammenstilling av kartfestede data for bruk i forvaltningsplanarbeidet, i nært samarbeid med BarentsWatch. Det er nå utviklet et digitalt arealverktøy for forvaltningsplanene for havområdene, som på en helhetlig og samlet måte skal gi en forbedret oversikt på kart over næringsaktivitet, miljøverdier og reguleringer.

Arealverktøyet vil understøtte god arealbruk og arealforvaltning i havområdene og være til nytte for involverte myndigheter, ulike næringsinteresser og interesseorganisasjoner, andre brukere av havområdene og allmennheten.

Arealverktøyet inneholder kartgrunnlag som viser naturressurser, næringsaktiviteter, miljøtilstand, planer og reguleringer, tilhørende referansedata samt marine basisdata. Verktøyet, som fortsatt er under utvikling, understøtter arbeidet med de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene og gjør denne kunnskapen allment tilgjengelig.

Kilde: Miljødirektoratet/Arealverktøyet

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO)

Særlig verdifulle og sårbare områder er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. Aktiviteter i særlig verdifulle og sårbare områder skal vise særlig aktsomhet og foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold. Særlig verdifulle og sårbare områder gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsvirksomhet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. For å beskytte miljøverdiene i slike områder kan det, med hjemmel i gjeldende regelverk, stilles særlige krav til aktivitet som utøves. De særlig verdifulle og sårbare områdene er kartfestet, og nærmere omtalt i kapittel 3.

7.1 Forvaltning av havets ressurser har betydning for regional vekst og utvikling

Arealbruk i kystnære sjøområder følger plan- og bygningslovens regler for prosesser, medvirkning med høringer og offentlig ettersyn og konsekvensutredninger. Man har med dette et mer utviklet system for å sikre samordning, samarbeid og medvirkning mellom alle berørte interesser knyttet til arealbruk i kystnære sjøområder. I tillegg til plan- og bygningsloven inneholder også andre lover regler som får betydning for arealbruk i kystnære sjøområder, deriblant havne- og farvannsloven, havressursloven, akvakulturloven mm. Utenfor sjøområdet som kommunene forvalter, er det statlige myndigheter som avklarer og regulerer arealbruken.

Bruk av arealer til sjøs og utviklingen på land henger tett sammen. Lokaliseringsbeslutninger til havs kan ha stor betydning for kommunal og regional vekst og utvikling. Samtidig er næringsvirksomhet til havs avhengig av infrastruktur på land, slik som havner, transportnett og beredskapsressurser.

Regjeringens havstrategi Blå muligheter fra 2019 har et tydelig regionalt fokus. Den nasjonale havpolitikken skapes i samarbeid mellom statlige, regionale og lokale myndigheter. I forlengelsen av dette og med utgangspunkt i regionreformen, er det opprettet et Havdialogforum for systematisk dialog mellom regjeringen, fylkeskommunene, Sametinget og representanter for kystkommuner. Andre aktører inviteres inn ved behov. Formålet med forumet er å legge til rette for dialog og det skal ikke tas beslutninger. Forumets medlemmer skal i felleskap komme frem til temaer til diskusjon, men må bygge på havstrategiens temaer, som kunnskapsgrunnlag, verdiskaping, sysselsetting og kompetanse i kystsamfunnene.

7.2 Disponering av arealer til havs – hovedtrekk i tildelingsprosesser

Det er de ulike sektormyndighetene som har ansvaret for å tildele arealer for virksomhet i henhold til det respektive regelverket.

Arealer for vindkraft

Med unntak av en flytende vindturbin utenfor Karmøy finnes det ingen vindkraftanlegg i norske havområder. Hywind Tampen, som skal forsyne to oljefelt med strøm, er under utbygging i Nordsjøen. Det er per i dag ikke åpnet områder for utbygging av vindkraft etter havenergiloven. Vindkraft til havs er imidlertid en bransje i sterk vekst internasjonalt, og særlig i Nordsjøen.

I 2010 identifiserte en direktoratsgruppe ledet av NVE 15 havområder som kan egne seg for vindkraftproduksjon til havs. I den strategiske konsekvensutredningen for havvind fra 2012 ble områdene gjennomgått av NVE med tanke på åpning for havvindkonsesjoner. Områdene ble rangert, og det ble pekt på fem områder som burde åpnes først. Gjennom konsekvensutredningen ble det søkt å unngå konflikt med viktige interesser, samtidig som det ble tatt hensyn til kraftnettet, utbyggingskostnader og vindressurser. Likevel synes det klart at også vindkraft til havs vil kunne komme i konflikt med andre interesser.

Olje- og energidepartementet har i 2019 hatt på høring et forslag om åpning av to områder, Sandskallen-Sørøya Nord og Utsira Nord i Nordsjøen, for fornybar energiproduksjon til havs og et utkast til forskrift som blant annet regulerer konsesjonsprosessen.

Konsesjonssøknader (tildeling av arealer for fornybar energiproduksjon til havs) behandles etter havenergiloven (Olje- og energidepartementet). Vindkraftanlegget Hywind Tampen behandles etter petroleumsloven (Olje- og energidepartementet).

Kilde: NVE/Arealverktøyet

Arealer for oppdrett til havs

Det har de siste årene vært en økende interesse for havbruk til havs. Dette henger sammen med et økende behov for tilgang til areal, i tillegg til miljø- og sykdomsutfordringer i flere områder hvor det drives oppdrett i dag. Med oppdrettsanlegg lokalisert lenger ut fra kysten, vil det kunne forventes nye arealutfordringer med for eksempel de tradisjonelle fiskeriene, skipstrafikk og havvindanlegg.

Rapporten Havbruk til havs har blitt utarbeidet av en interdepartemental arbeidsgruppe. For områder utenfor virkeområdet til plan- og bygningsloven tilrås det at staten åpner større områder (blokker) for havbruk til havs, med hjemmel i akvakulturloven. Innenfor den enkelte blokk må det ifølge rapporten avklares hvordan de konkrete lokalitetene skal plasseres. Dette må utredes nærmere.

Når det gjelder teknisk standard og drift tilrås det blant annet at det etableres sikkerhetssoner rundt akvakulturanlegg til havs, som er større enn for kystnær oppdrett. Også merking av anlegg bør tilpasses drift i mer eksponert og åpent farvann. Mobile anlegg som forflytter seg av egen maskin må underlegges samme krav til navigering som annen skipsfart, for å unngå sammenstøt. Når det gjelder hensynet til det ytre miljøet, sier rapporten blant annet at det er behov for mer kunnskap om vandringsruter og oppholds-/beiteområder i havet for viktige arter av villfisk.

Fiskeridirektoratet har nylig lagt frem forslag til 11 områder utenfor plan- og bygningslovens virkeområde som tilrås for konsekvensutredning og ytterligere 12 områder som kan være aktuelle på et senere tidspunkt (figur 7.4). Eventuell tildeling av arealer vil skje etter akvakulturloven (Nærings- og fiskeridepartementet).

Kilde: Fiskeridirektoratet

Areal for mineralvirksomhet på havbunnen

Leting etter og utvinning av havbunnsmineraler vil kunne bli en viktig, fremtidig havnæring for Norge.

I motsetning til mye annen aktivitet til havs forventes de aktuelle områdene for mineralvirksomhet å ligge langt fra kysten.

Havbunnsmineralloven (Olje- og energidepartementet) bygger på erfaringer fra blant annet petroleumsvirksomheten og legger opp til at områder som hovedregel må åpnes før tillatelse til undersøkelse og utvinning kan tildeles.

Arealer for bioprospektering

Det foregår i dag systematisk leting (bioprospektering) etter organismer, gener og biomolekyler som kan ha stor verdi som nøkkelkomponenter innenfor medisin, prosessindustri og matproduksjon mv. Med utvikling av ny teknologi for å samle prøver vil også nye havarealer for bioprospektering bli aktuelle.

Naturmangfoldloven og havressursloven gir mulighet til å regulere bioprospektering. Det foreligger ikke planer for tildeling av særskilte arealer til bioprospektering. Arealene med de miljøverdiene som potensielt er grunnlag for fremtidig utnyttelse ved bioprospektering er heller ikke identifisert. Det legges til grunn at en arealmessig regulering vil skje etter havressursloven (Nærings- og fiskeridepartementet) og naturmangfoldloven (Klima- og miljødepartementet).

Traseer for undersjøiske kabler

Store mengder datatrafikk går gjennom undersjøiske kommunikasjonskabler. For eksempel går nesten all internettrafikk mellom øyer og kontinenter via kabler. I norske havområder vil omfanget av slike kabler og arealbehovet til undersjøiske kabeltraseer være økende i takt med økende datatrafikk.

Det er i dag ikke en helhetlig tilnærming til hvor og når kablene legges. Legging av undersjøiske kommunikasjonskabler er ikke lovregulert på samme måte som annen infrastruktur til havs. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har startet opp et lovarbeid for regulering av fiberoptiske sjøkabler.

Anlegg av ledninger er i utgangspunktet søknadspliktig etter havne- og farvannsloven. Søknaden behandles av Kystverket. Informasjonen skal videresendes til Kartverket som legger traseen inn på sjøkartene.

Det går i dag undersjøiske strømkabler fra fastlandet til forsyning av øysamfunn, fra fastlandet til utlandet og fra fastlandet til enkelte petroleumsinstallasjoner. Det er fire forbindelser mellom Kristiansand og Danmark, og én mellom Feda og Nederland. I tillegg bygger Statnett to nye forbindelser, én mellom Feda og Tyskland og én mellom Kvilldal og Storbritannia.

Olje- og gassfeltene Valhall, Gjøa, Troll, Ormen lange, Snøhvit, Goliat og Johan Sverdrup forsynes i dag med kraft fra land. Martin Linge-feltet forsynes med kraft fra land når det kommer i produksjon, samt områdeløsningen for kraft fra land til feltene på Utsirahøyden når den er etablert innen 2022. Det pågår i dag utredninger i industrien av kraft fra land til feltene Oseberg, Troll B og C, Draugen og til feltene på Haltenbanken. I forbindelse med alle nye selvstendige utbygginger og større ombygginger på felt i drift skal rettighetshaverne utrede kraft fra land. Olje- og gassnæringen har i sitt klimaveikart som ble lagt frem i februar 2020, en ambisjon om å redusere klimagassutslippene fra sektoren med 40 prosent innen 2030 og videre til nær null i 2050. Kraft fra land vil være et viktig tiltak for å nå dette målet.

Dersom det skal bygges ut vindkraftproduksjon til havs, vil det være behov for tilhørende infrastruktur. I hovedsak vil vindkraftproduksjon til havs knyttes til nettet gjennom produksjonsradialer eid av produsentene. Vindkraftverk kan også knyttes til petroleumsinstallasjoner. Hvis havbasert vindkraft bygges ut hovedsakelig med tanke på eksport av kraften, kan det være aktuelt med radialer direkte til utlandet.

Anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi innenfor grunnlinjene kan ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon etter energiloven. For havområdene utenfor grunnlinjene finner man tilsvarende konsesjonsbestemmelser i havenergilova. Havenergilovas konsesjonsbestemmelser kan settes til side for elektriske anlegg som er en integrert del av petroleumsvirksomhet og behandles etter petroleumsloven.

Kilde: NVE/Telegeography/EMODnet-Human Activities/Arealverktøyet

For nye kabelanlegg som skal knytte produksjonsanlegg, utenlandsforbindelser eller petroleumsinstallasjoner til nettet på land i Norge, kreves konsesjon etter energiloven § 3-1 (anleggskonsesjon). For strømkabler til utlandet kreves det i tillegg konsesjon etter energiloven § 4-2 (utenlandskonsesjon) eventuelt etter havenergilova § 8-1 dersom kabelen går direkte fra anlegg på norsk sokkel og til et annet land.

Myndigheten til å fatte vedtak om anleggskonsesjon etter energiloven er delegert til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), unntatt for nye store kraftledninger lengre enn 20 kilometer på spenningsnivå fra 300 kV og oppover, hvor vedtak fattes av Kongen i Statsråd. Myndigheten til å gi konsesjon etter havenergilova ligger til Olje- og energidepartementet.

Arealer til militær skyte- og øvingsaktivitet

Forsvaret har i dag 87 skyte- og øvingsfelt i sjø, fra Oslofjorden i sør til Kvænangen i nord. Dette fremgår av NOU 2004: 27 – Forsvarets skyte- og øvingsfelt. Skyte- og øvingsfeltene er sentrale for Forsvarets operative virksomhet, og i siste instans for den nasjonale beredskaps- og krisehåndteringsevnen. Feltene skal sikre Forsvarets behov for å utdanne personell, prøve ut materiell og øve og trene på operasjoner både alene og sammen med allierte. Feltene er avsatt for å kunne øve på operasjoner i luften og på og under vann. Ved øving og bruk av områdene skal miljøverdier ivaretas på en god måte.

Kilde: Forsvaret/Arealvertøyet

På oppdrag fra Forsvarsdepartementet er Forsvarsbygg, i samarbeid med Forsvaret, i gang med å se på fremtidige rammebetingelser for skyte- og øvingsfelt i sjø. Alle relevante plan- og sektormyndigheter er involvert i arbeidet. Arbeidet innebærer å komme opp med en løsning for formalisering og forvaltning av feltene. Prosjektet foretar også en gjennomgang og tilpassing av skytefeltstrukturen sett opp mot fremtidige behov, med anbefalinger om avvikling og endring av eksisterende skytefelt og etablering av nye felt. Prosjektet skal vurdere mulighetene for sambruk med sivile interesser i sjøområdene, og vil være ferdigstilt medio 2020.

Kilde: Miljødirektoratet, Kartverket og Fiskeridirektoratet

Marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak

Marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak er viktige verktøy for å ta vare på arealer med viktige økosystemer og naturverdier. Målet er at områdene skal forvaltes slik at disse verdiene ivaretas for fremtiden. Det vil kreve at påvirkninger kan reguleres, og at det gjennomføres aktive bevaringstiltak der dette er nødvendig. Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til formålet med vernet eller beskyttelsestiltaket.

Marine verneområder kan etableres i medhold av naturmangfoldloven ut til tolv nautiske mil fra grunnlinjen (i territorialfarvannet). På Svalbard er viktige naturverdier i havet omfattet av de marine delene av nasjonalparker og naturresreservater, opprettet etter svalbardmiljøloven.

I tillegg til områdene som er underlagt tverrsektorielt vern, kan det opprettes marine beskyttede områder i alle norske havområder samt på Norges kontinentalsokkel etter havressursloven.

Arbeidet med sikte på å bevare marine naturverdier for fremtiden har pågått over lang tid. I 2004 identifiserte et bredt sammensatt rådgivende utvalg 36 områder langs kysten som det pågående arbeidet med marint vern er basert på. Det er per april 2020 etablert seks marine verneområder, fire nasjonalparker med en vesentlig andel marine arealer og 18 marine beskyttede områder med korallrev. Arbeidet med marine verneområder er nærmere omtalt i naturmangfoldmeldingen (Meld. St. 14 (2015–2016)) og oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet (Meld. St. 35 (2016–2017)). Det er satt i gang arbeid med å utarbeide en helhetlig nasjonal plan for marine verneområder. Det er også påbegynt en gjennomgang av relevante arealbaserte bevaringstiltak med sikte på at også fiskeriforvaltningstiltak kan bli inkludert når Norges «verneprosent» meldes inn til FN-konvensjonen om biologisk mangfold og andre internasjnale fora.

Arealer for reiseliv

Det har vært en stabil vekst i reiselivssektoren de siste 10 årene. Få land har en like lang og variert kystlinje som Norge, og kystmiljøene, fjordene og havområdene representerer et stort potensial i reiselivssammenheng.

Det settes ikke av særskilte arealer til havs til reiselivsformål, slik det gjøres for flere av de andre havnæringene. Det er imidlertid nylig fastsatt særlige begrensninger av hensyn til utøvelsen av fiske som gjør det forbudt for fartøy som benyttes til hvalsafari å være nærmere enn 370 meter fra fiskefartøy eller faststående fiskeredskap. Det er også forbudt å svømme, dykke eller padle nærmere enn ca. 750 meter fra fiskebåter eller faststående fiskeredskap. Disse begrensningene er fastlagt etter havressursloven (Nærings- og fiskeridepartementet).

Kilde: Fiskeridirektoratet/Arealverktøyet

Arealer for fiskerier

Fiskeriaktivitet varierer med tid på året, mellom år, med utviklingen i ulike bestander og med utbredelse/vandringer (figur 7.8). Slike fiskeriområder har i realiteten ingen skarp avgrensning. Det er ulike reguleringer og arealbehov for ulike redskapstyper. Noen arter, for eksempel sild, har naturlig stor dynamikk i leveområdene. For mange fiskearter observeres endringer i leveområder og vandringsmønster som følge av klimaendringer.

Kyststrømmer som beveger seg opp langs norskekysten danner ofte virvler over de grunne bankområdene med plankton og næringsrikt vann. Tilgjengelig næring og gode lysforhold fører til stor lokal tetthet av fisk i disse områdene. Sammen med egnede bunnforhold for fiskeredskap gjør dette at bankområder er viktige for fiskeriene.

Fiskerienes arealbruk reguleres etter havressursloven (Nærings- og fiskeridepartementet).

Kilde: Kystverket/Arealverktøyet

Arealer for sjøtransport

Sjøtransport står for over 70 prosent av transportarbeidet på norsk område og 90 prosent av utenriks transportvolum. Sjøtransport er dermed svært viktig for norsk næringsliv og utenrikshandel. Frem mot 2040 forventes det en økning i skipstrafikken (utseilt distanse) på rundt 40 prosent.

Arealer for trafikkseparasjonssystemer, seilingsleder og andre farledsreguleringer fastsettes etter havne- og farvannsloven. Trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsleder i Norges økonomiske sone må dessuten godkjennes av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Innføringen av trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsleder langs kysten har bidratt til å flytte skipstrafikk ut fra kysten, separere motgående trafikkstrømmer og etablere et fast seilingsmønster, (figur 7.9). Dette reduserer sannsynligheten for kollisjon og grunnstøting og gir bedre muligheter til å gripe inn ved eventuelle ulykker.

I noen tilfeller kan det være mulig å flytte de anbefalte seilingsledene av hensyn til andre aktiviteter, men det vil kreve omfattende risikovurderinger og godkjenning av IMO. I andre tilfeller vil flytting ikke være mulig, fordi det vil påvirke sjøsikkerheten negativt, eller fordi det får betydelige negative konsekvenser for fremkommeligheten i farvannet. Flytting av anbefalte seilingsleder lenger ut fra kysten kan blant annet resultere i lengre seilingsdistanse, økte klimagassutslipp og mer krevende operasjoner dersom fartøy har behov for assistanse.

Arealer for petroleumsvirksomhet

Petroleumsvirksomhet foregår i de områder som er åpnet av Stortinget innenfor de rammer som følger av forvaltningsplanene for havområdene.

Areal for petroleumsvirksomheten tildeles gjennom to likestilte konsesjonsrunder. I nummererte konsesjonsrunder tildeles nytt areal i umodne områder normalt hvert annet år. I områder definert som modne, med bedre kjent geologi og nærhet til eksisterende og planlagt infrastruktur for produksjon og transport, tildeles arealer årlig gjennom ordningen med tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO). Tildeling av areal er en omfattende prosess. Før utlysning er det en offentlig høring om arealet som foreslås å inngå i en konsesjonsrunde. Etter at høringsuttalelsene er vurdert, besluttes det hvilke områder som bør utlyses med eventuelle vilkår. Etter søknadsfristens utløp, vurdering og forhandlinger med selskapene, fatter regjeringen beslutning om hvilket areal som skal tildeles med arbeidsprogram, se kapittel 5 for utfyllende omtale.

Petroleumsvirksomheten legger bånd på arealer i form av plattformer, undervannsinstallasjoner, rørledninger og sikkerhetssoner. Ved inngangen til 2020 var det 87 felt i produksjon på norsk sokkel: 66 i Nordsjøen, 19 i Norskehavet og to i Barentshavet. Det er lagt 8 800 km med gassrørledninger på norsk sokkel.

I tillegg til de faste installasjonene, krever seismiske undersøkelser betydelige arealer i den tiden aktiviteten pågår. Slike undersøkelser foregår i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra leting til siste produksjonsfase. Selv om aktiviteten relativt sett er tidsbegrenset er det denne som skaper størst konflikt med fiskeriene. Utsettelser av seismiske innsamlinger kan medføre betydelige kostnader for petroleumsvirksomheten.

Tildeling av arealer skjer etter petroleumsloven (Olje- og energidepartementet).

Kilde: Oljedirektoratet/Arealverktøyet

7.3 Samordning av arealbruk til havs i andre land

I FN-organet UNESCO/IOC (International Oceanographic Commission) er det om lag 70 land som i dag har en eller annen form for marin arealplanlegging. Norge regnes med som et av landende som har et etablert system i kraft av forvaltningsplanene for de norske havområdene. Systemene varierer betydelig mellom ulike land. EU vedtok i 2014 et direktiv om arealplanlegging til havs (Framework for Maritime Spatial Planning, Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/89/EU, MSP-direktivet). Direktivet har følgende formål:

• Forebygge arealkonflikter og skape synergier mellom ulike aktiviteter.

• Legge grunnlag for investeringer gjennom større forutsigbarhet, åpenhet og klarere rammer.

• Fremme samarbeid mellom land om etablering av energiinfrastruktur, skipsleder, rørledninger og kabler og andre aktiviteter, såvel som nettverk av marine verneområder.

• Beskytte og bevare miljøet gjennom å tidlig avdekke miljøkonsekvenser og tilrettelegge muligheter for flerbruk av havområdene.

De 23 kyststatene i EU er etter MSP-direktivet forpliktet til å utvikle en nasjonal marin/maritim arealplan innen 31. mars 2021. Medlemsstatene utformer selv det nærmere innholdet i planene og foretar avveiningen mellom ulike sektorers bruk av arealer. Alle aktiviteter til havs skal imidlertid omfattes og de skal også sees i sammenheng med landbasert virksomhet. Planene skal legge til rette for samarbeid, på tvers av myndighetsgrenser, sektorinteresser og med tredjeland som har myndighet over tilstøtende kyst- og havområder. EU-direktivet om arealplanlegging til havs er ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Sammen med EU-kommisjonen har IOC lansert et globalt prosjekt for å fremme marin arealplanlegging som verktøy i gjennomføringen av FNs bærekraftsmål 14 om hav og FNs havforskningstiår.