6 Risiko for og beredskap mot akutt forurensning

Akutt forurensning er definert i forurensningsloven som forurensning av betydning, som inntrer plutselig og som ikke er tillatt etter loven. I dette kapitlet omhandles akutt forurensning fra skipstrafikk, petroleumsaktivitet, samt sivile- og militære aktiviteter med risiko for akutt radioaktiv forurensning.

Skipstrafikk og petroleumsvirksomhet er, i likhet med all annen menneskelig aktivitet, forbundet med risiko. For å hindre og systematisk forebygge hendelser legger aktørene ned et stort arbeid i risikostyring og håndtering.

Det er ikke etablert en felles og helhetlig tilnærming til ulykkesrisiko og miljørisiko på tvers av sektoraktivitetene. Vurderinger og resultater for sektorene kan således ikke sammenlignes direkte.

Skipstrafikk kjennetegnes av et stort antall aktører og at skipene i prinsippet kan seile overalt på havet. Risikoarbeidet er i stor grad forankret i internasjonale konvensjoner og annet regelverk fastsatt av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). I tillegg har Norge som kyststat en rekke forebyggende tiltak som bidrar til å redusere sannsynligheten for ulykker. For skipstrafikk beregnes sannsynlighet for ulykker med utgangspunkt i tidligere hendelser med forskjellige skipstyper og størrelser, samt utseilt distanse i et gitt geografisk område. Ved hjelp av spredningsmodelleringer for olje samt kunnskap om forekomsten av og sårbarheten til ulike miljøverdier, kan mulige miljøkonsekvenser og miljørisiko for ulike akutte utslipp beregnes.

Petroleumsaktiviteten består i stor grad av få aktører og faste installasjoner i avgrensede geografiske områder. Risikoarbeidet knyttet til petroleum har stort fokus på å styre risikoen til et forsvarlig nivå på de enkelte installasjoner og knyttet til ulike typer aktiviteter, og det pågår et omfattende arbeid hos aktørene.

I petroleumssektoren benyttes en definisjon av risiko, der risiko er konsekvensene av virksomheten med tilhørende usikkerhet. Med konsekvensene menes alle de konsekvensene av uhellshendelser som virksomheten potensielt kan gi. Tilhørende usikkerhet forstås som usikkerhet relatert til hva konsekvensene av uhellshendelser i virksomheten kan medføre. Denne usikkerheten relaterer seg både til hvilke uhellshendelser som kan inntreffe, hvor ofte de vil inntreffe, og hvilke skader på eller tap av menneskers liv og helse, miljø og materielle verdier de ulike hendelsene kan gi. Usikkerhet dreier seg også om mangel på informasjon, manglende forståelse eller mangel på kunnskap.

Det er generelt lav sannsynlighet for at det skal skje en atomulykke eller en annen nukleær eller radiologisk hendelse som medfører betydelige konsekvenser og akutt radioaktiv forurensning utenfor et svært begrenset område. Konsekvensene av forskjellige hendelser vil være avhengig av kildens innhold av radioaktivt materiale, hvilke konsekvensreduserende tiltak som er innført ved kilden, hvordan et eventuelt utslipp foregår og hvilke stoffer som frigis og på hvilken måte befolkningen og miljøet eksponeres for det radioaktive materialet.

Storulykker skjer sjelden, men kan ha store miljøkonsekvenser. Storulykkesrisikoen er forbundet med usikkerhet og avhengig av hva hver aktør gjør for å forebygge ulykker. Å opprettholde en lav ulykkesrisiko er et viktig bidrag for å redusere miljørisikoen.

6.1 Sårbarhet for miljøet

Akutt forurensning kan skade organismer i vannsøylen, på havbunnen, sjøfugl og marine pattedyr og organismer som lever i kyst- og strandsonen. Et hvert akutt utslipp er unikt og miljøkonsekvensene avhenger av lokasjon, tidspunkt, utslippstyper og -mengder og tilstedeværelse av miljøverdier og deres sårbarhet for den aktuelle forurensningen, samt beredskap og andre konsekvensjusterende tiltak som iverksettes. Hva den faktiske effekten av akutt forurensning blir, avhenger også av hvor sårbare påvirkede arter og naturtyper er for den aktuelle forurensningen, samt tilstanden for disse og hvor viktige de er i økosystemet. Det er størst risiko forbundet med store oljeutslipp og kunnskapsstatus på sårbarhet for oljeforurensning har derfor størst fokus, uavhengig av om kilden er et skip eller en petroleumsinnretning.

Sårbarhet for oljeforurensning

De senere årene er det fremkommet mye ny kunnskap og data som ytterligere detaljerer forståelse om det marine miljøets sårbarhet for oljeforurensning. Det er samlet betydelig erfaringsmateriale og kunnskap om effekter på miljø i etterkant av utblåsningen i Mexicogolfen i 2010, blant annet om effekter av sedimentering av olje og marin snø. Det har også vært stor forskningsaktivitet i Norge, blant annet på tålegrenser for olje hos ulike organismer i arktiske områder. Selv om det nå foreligger mye kunnskap om mulige effekter på enkeltindivider som er relevant for norske forhold, er det stor usikkerhet knyttet til vurdering av effekter på bestander og økosystem.

I Barentshavet har kunnskapen om de ulike sjøfuglbestandenes områdebruk gjennom året økt betydelig. Kartleggingsprosjektet SEATRACK har gitt ny forståelse av fordelingen av sjøfugl på åpent hav spesielt i høst- og vinterperiodene. Den nye kunnskapen innebærer at sjøfugl vurderes som spesielt sårbare for akutt forurensning i flere områder på åpent hav, i tillegg til i de store hekkekoloniene. Dette gjelder blant annet svømmetrekk for lomvi og områdene sørøst i Barentshavet hvor lomvi samles etter svømmetrekket i høst- og vinterperioden. I hekkesesongen vil også arter som lunde, lomvi, polarlomvi og alkekonge bruke et stort havområde under næringssøk. Dette er større områder ut fra hekkekoloniene enn tidligere antatt. Bestander i tilbakegang er i utgangspunktet sårbare, og ny kunnskap viser at effektene av akutte bestandsreduksjoner vil føre til økt belastning og gjøre bestandene mer sårbare. Polarlomvi fra Bjørnøya og lunde fra Røst skiller seg ut som særlig sårbare. Krykkje fra Vedøy, Hjelmsøya og Hornøya er også spesielt sårbare.

Fiskeegg og fiskelarver er mer utsatt for oljeforurensning enn voksen fisk fordi de driver mer eller mindre passivt med havstrømmene og dermed ikke aktivt kan unngå oljeforurensning. I tillegg har fiskeegg og -larver større potensial for opptak av oljekomponenter på grunn av stor overflate i forhold til volum. Samtidig er organismene spesielt sårbare for forurensning i tidlig utviklingsfase. En rekke studier nasjonalt og internasjonalt har gjennomført eksponeringsforsøk i laboratorier av forskjellig varighet, for å etablere terskelverdier for hvor høye konsentrasjoner av olje larver tåler før de utvikles unormalt og dør. Resultater fra Havforskningsinstituttets EGGTOX-prosjekt viser at fiskeegg og -larver fra hyse, torsk, sei, kveite, sild og polartorsk får store skader når de blir utsatt for konsentrasjoner av olje. Det er usikkerhet knyttet til grenseverdier for skadelige effekter av olje for ulike fiskearter. Det er likevel viktig at grenseverdiene som benyttes av industrien i miljørisikoanalysene tilpasses og justeres i tråd med ny kunnskap og nye studier.

For å få bedre verktøy til å vurdere effekter av oljeutslipp på fiskebestander ble modellsystemet SYMBIOSES utviklet, som et samarbeidsprosjekt mellom industrien og flere forskningsinstitusjoner, herunder Havforskningsinstituttet. Modellen er så langt kjørt på utslipp ved gyteområdene for skrei (nordøstarktisk torsk) utenfor Lofoten. Modelleringen viste at et betydelig utslippsscenario kunne eksponere 43 prosent av en årsklasse med gyteprodukter for dødelige doser. Konklusjoner fra den videre modelleringen er at et slikt tap av gyteprodukter vil ha en begrenset effekt på skreibestanden (12 prosent tap av voksen biomasse). Modellen er ikke kjørt for andre arter og resultatene kan derfor ikke overføres direkte til andre fiskebestander enn skrei. Usikkerheten rundt effekter på andre fiskebestander enn torsk, spesielt i de viktigste gyteområdene, er dermed fremdeles stor. Havforskningsinstituttet publiserte høsten 2019 en studie som understøtter dette.

I Barentshavet er det flere områder med et stort mangfold av viktige miljøverdier som kan skades dersom de eksponeres for olje. Samtidig er kunnskapen om sårbarheten for økosystemene og mulige økosystemeffekter mangelfull. Flere av de særlig verdifulle og sårbare områdene peker seg ut som næringsrike områder med et stort biologisk mangfold, og vil kunne være spesielt utsatte for økosystemeffekter som følge av akutt forurensning i hele eller deler av året. I Barentshavet gjelder dette spesielt områdene Lofoten til Tromsøflaket, bankområdene på Tromsøflaket, iskantsonen og den polare tidevannsfronten, samt havområdene rundt Svalbard, herunder Bjørnøya. Dette er områder det er viktig å utøve ekstra varsomhet for å unngå potensiell oljeforurensning og skade. For Norskehavet og Nordsjøen er SVOene, samt kystsonen og hekkekoloniene til sjøfugl, spesielt sårbare for oljeforurensning.

Iskantsonen er et spesielt høyproduktivt område hvor flere sårbare ressurser vil kunne rammes samtidig, og oljeforurensning her vil kunne få store konsekvenser. Et utslipp av olje i iskantsonen vil kunne påvirke både høye konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr (inkludert isbjørn) som forekommer der, men også plankton, isalger og fiskelarver som finnes i vannmassene og under isen. Hvor store konsekvenser et oljeutslipp får, vil være avhengig av omfang, hvor utslippet skjer, type utslipp og årstid.

Olje som fryser inn i isen vil kunne transporteres rundt med isen og representere en forurensningskilde i de områder hvor isen etter hvert smelter. På grunn av den høye biologiske produksjonen og mangfoldet i iskantsonen vil oljeforurensning her kunne påvirke leveområdene til en rekke ulike arter og artsgrupper.

Det er fremdeles store kunnskapsmangler knyttet til hvilke skadevirkninger oljeforurensning vil kunne ha for økosystemene i iskantsonen. Men sårbarheten anses for å være høy, og konsekvensene vil kunne bli særlig store hvis et større oljeutslipp skulle inntreffe og påvirke en større del av iskantsonen på våren eller sommeren når produksjonen i vannmassene er svært høy, og det kan være store antall og konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr.

Sårbarhet for radioaktiv forurensning

Strålingen fra radioaktive stoffer kan ramme organismer både fra utsiden (ekstern eksponering) og fra innsiden (intern eksponering). Når skadevirkninger vurderes må begge eksponeringene inkluderes. Forskjellige radioaktive stoffer avgir forskjellige typer stråling med ulik rekkevidde og skadepotensial. Effekter er ofte knyttet til DNA-skader og cellereaksjoner med strålingsinduserte frie radikaler som kan gi ulike utslag.

Sårbarhet for annen akutt forurensning

Akutte effekter av uhellsutslipp av kjemikalier vil først og fremst være knyttet til giftige stoffer. Med en antagelse om at slike utslipp vil være av begrenset omfang, både i volum og tid, vil høy fortynning både i kystområder og spesielt på åpent hav begrense eksponering av organismer for konsentrasjoner over grenseverdiene for giftig effekt. Slike grenseverdier vil være kjent for de testorganismer de ulike stoffene er testet for, men ikke for alle relevante organismer som kan eksponeres.

6.2 Skipstrafikk

Hendelser og ulykker innen skipsfarten, som grunnstøting, kollisjon, strukturfeil og brann/eksplosjon, skjer med ujevne mellomrom og kan medføre akutt forurensning.

I 2017 registrerte Sjøfartsdirektoratet 204 personulykker og 244 skipsulykker. I 2018 er det registrert 199 personulykker og 240 skipsulykker. Gjennomsnittet for den siste femårsperioden var 462 ulykker per år (både person- og skipsulykker).

Det er en positiv trend med nedgang i det samlede tall for ulykker. Tallet på hendelser med brann, kontaktskader og arbeidsulykker går ned. Selv om det dessverre skjer dødsulykker på norske skip, viser trender over tid at det blir klart færre av de mest alvorlige ulykkene.

En skipsulykke er en hendelse som involverer selve skipet, og kan omfatte personskade og omkomne. De siste fem årene har Sjøfartsdirektoratet registrert 1 241 skipsulykker. Tallet på grunnstøtinger har holdt seg ganske stabilt den siste femårsperioden, mens antallet sammenstøt med kaier, broer og annet er redusert fra 58 i 2014 til 34 i 2018.

Ulykkesfrekvensen påvirkes av en rekke faktorer, blant annet trafikkmengde, trafikkbilde, fartøyenes tekniske stand og utrustning, mannskapets kompetanse og ulike forebyggende tiltak. Den forventede ulykkesfrekvensen er høyest i Nordsjøen og Skagerrak og lavest i Barentshavet og Lofoten. Dette samsvarer med fordelingen av utseilt distanse mellom forvaltningsplanområdene og andel utseilt distanse nær kysten.

Antall hendelser med skip i Barentshavet i perioden 2014–2017 er relativt lavt sammenlignet med Norskehavet og Nordsjøen. Områdene nærmest kysten av Nordland, Troms og Finnmark har flest hendelser. Det er totalt registrert 428 hendelser, der 126 av disse medførte utslipp av 15 062 liter av forskjellige stoffer. Det er en økning i antall hendelser, men perioden er for kort og antallet hendelser er for lavt til å si noe om trender. De fleste registrerte utslippene er små, men 2015 skiller seg ut med høyere utslippsvolum enn 2014, 2016 og 2017. Det største enkeltvolumet (1500 liter) skyldes et utslipp av marin diesel fra et fiskefartøy i 2015. I 2018 ble det varslet om 106 hendelser med skip som medførte 52 m³ utslipp til miljøet i norske havområder. Utslippsvolumet har variert lite de siste tre årene.

Det har vært økning i transittrafikken og risikolasttrafikken i perioden 2011–2017 i Barentshavet. Både risikolasten og bunkersmengden utgjør dermed en økning av utslippspotensialet og den potensielle miljøkonsekvensen. Data fra Vardø sjøtrafikksentral viser at fartøyene som transporterer petroleumsprodukter fra Nordvest-Russland er relativt nye. Alvorlige hendelser med større tankfartøy er også svært sjeldne. Det medfører at sannsynligheten for ulykker ikke er særlig forhøyet på grunn av økt trafikk og befraktet mengde petroleumsprodukter.

Sjøsikkerhetstiltak

Polarkoden er globale bindende regler for skip som skal ferdes i polare farvann, dvs. Arktis og Antarktis. Polarkoden kommer i tillegg til det regelverk som allerede finnes i gjeldende konvensjoner og koder (SOLAS, MARPOL, STCW-konvensjonen etc.). Polarkoden består av to deler, en sikkerhetsdel og en miljødel. Koden stiller særskilte krav til skip som opererer i disse farvannene, slik som bl.a. krav til konstruksjon, utstyr, operasjon, beskyttelse av det marine miljø, navigasjon og mannskapets kompetanse. De viktigste miljøkravene omhandler utslipp av olje, kjemikalier, kloakk og søppel. Polarkoden anses for å være et av de viktigste tiltakene for å øke sikkerheten ved skipstrafikk i polare farvann. Polarkoden trådte i kraft i 2017.

Tungoljeforbudet i verneområdene på Svalbard fra 2007 ble utvidet fra 1. januar 2015. Forbudet innebærer at skip ikke kan bruke eller frakte med seg tungolje inn i naturreservatene Nordaust- og Søraust-Svalbard på østsiden av Svalbard og i de tre store nasjonalparkene Nordvest-Spitsbergen, Forlandet og Sør-Spitsbergen i vest. I stedet må skip i disse områdene bruke lett marin diesel som medfører mindre alvorlig forurensning enn tungolje ved eventuelle utslipp. Regjeringen vil vurdere en utvidelse av dette forbudet til andre deler av Svalbards territorialfarvann. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) forhandles det om å få på plass et internasjonalt forbud mot bruk av tungolje som drivstoff i Arktis.

Trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsruter er etablert på strekningene Vardø–Røst (2007), Runde–Utsira og Egersund–Risør (2011). Tiltakene har bidratt til å flytte skipstrafikk ut fra kysten, separere motgående trafikkstrømmer og etablere et fast seilingsmønster. Trafikkseparasjonssystemene reduserer risikoen for kollisjon, forenkler trafikkovervåkingen og gir sjøtrafikksentralene bedre tid til å assistere fartøy ved behov.

Den statlige slepeberedskapen skal bidra til å forebygge eller redusere faren for akutt forurensning ved slep og annen assistanse til fartøy. Fra 1. januar 2020 er Kystvakten ansvarlig for å levere den operative slepeberedskapen på oppdrag fra Kystverket. Kystvakten tilføres to nye fartøy, slik at slepeberedskapen består av seks fartøy, mot tidligere fire. Kystverket skal fortsatt ha den faglige styringen av slepeberedskapen, som utøves ved Vardø sjøtrafikksentral. Sjøtrafikksentralen disponerer fartøyene i slepeberedskapen i samarbeid med Kystvaktens operasjonssentral på Sortland.

Overvåking av skipstrafikk i norske kyst- og havområder gir et detaljert maritimt situasjonsbilde og gir muligheten til å gi assistanse eller iverksette skadebegrensende tiltak til rett tid. Det forenkler også myndighetenes håndtering av ulykker og redningsaksjoner. Utbygging av infrastruktur for mottak av signal fra fartøyenes antikollisjonssystem Automatic Identification System (AIS) har bidratt til å styrke trafikkovervåkingen betydelig de senere årene. Det er bygd ut landbaserte AIS-basestasjoner langs hele fastlandskysten og de mest trafikkerte farvannene rundt Svalbard, og overvåkingen av havområdene er betydelig styrket gjennom satellitter som er utstyrt med AIS-mottakere. Sjøtrafikksentralen i Vardø overvåker skipstrafikken i hele norsk økonomisk sone og i farvannet rundt Svalbard, med spesielt fokus på tankfartøy og andre større fartøy. Vardø sjøtrafikksentral overvåker også at trafikken følger trafikkseparasjonssystemene og de anbefalte seilingsrutene, og sender ut navigasjonsvarsler til skipstrafikken.

Farledstiltak, som blant annet innebærer mudring og sprenging av grunner, gir økt sikkerhet og bedre fremkommelighet for sjøtransporten i trange farvann langs kysten. Noen av tiltakene gir også redusert seilingsdistanse- og tid. Farledstiltakene innebærer i mange tilfeller å fjerne forurensede masser, og dette bidrar til å forbedre miljøtilstanden i aktuelle havner og farleder.

Det vises for øvrig til Meld. St. 30 (2018–2019) Samhandling for betre sjøtryggleik, som gir en statusoppdatering for gjennomføringen av sjøsikkerhetstiltak de senere årene. Samlet sett innebærer de gjennomførte tiltakene at sjøsikkerheten er styrket i norske hav- og kystområder.

Miljørisiko

Det ble gjennomført helhetlige miljørisiko- og beredskapsanalyser for henholdsvis fastlandskysten i 2011 og Svalbard og Jan Mayen i 2014. Analysen av sannsynlighet for skipsulykker med akutt forurensning ble oppdatert i 2018, og denne viser små endringer i sannsynligheten for ulykker. Kystverket har utviklet nye verktøy for beregning av sannsynlighet for ulykker og miljørisiko knyttet til skipstrafikk, og vil regelmessig vurdere risikoutviklingen når verktøyene tas i bruk. Ved større endringer i miljørisiko kan det være aktuelt å endre dimensjoneringen av den statlige beredskapen mot akutt forurensning.

Det er usikkerheter knyttet til mulige miljøkonsekvenser ved utslipp av nye drivstofftyper. Kystverket har på denne bakgrunn analysert mange av de nye drivstofftypene som nå tas i bruk i norske farvann og i Arktis. Dette gir et bedre beslutningsgrunnlag for gjennomføring av aksjoner mot akutt forurensning, herunder vurdering av ulike tiltak og bekjempningsstrategier.

6.3 Petroleumsvirksomhet

I tillegg til operasjonelle utslipp (omtalt i kapittel 5) innebærer petroleumsvirksomhet en fare for akutt forurensning. Akutte utslipp kan være hendelser med forurensning som varierer fra utblåsning med ukontrollert strømming fra et eller flere reservoarer og potensielt store mengder olje på sjø, til mindre uhellsutslipp av olje eller kjemikalier, for eksempel på grunn av slangebrudd eller overfylling av tanker. Risiko for akutte utslipp i petroleumsvirksomheten omtales i meldingen også som ulykkesrisiko. Risiko for skader på miljø som følge av akutte utslipp omtales som miljørisiko.

Norsk petroleumsvirksomhet har i over 40 år taklet utfordringer i nye områder, utviklet nødvendig kunnskap og teknologi, samt bygget opp betydelig operasjonell erfaring. Næringen bruker omfattende ressurser for kunnskapsinnhenting, evalueringer og tiltak til dette formålet. Fravær av ulykker må sees i lys av disse forberedelsene og av selskapenes risikostyring og forbedringer i alle etterfølgende faser. Vurderingene fra Faglig forum konkluderer med at det ikke er funnet utfordringer som hver for seg er ukjente, og som ikke kan håndteres innenfor gjeldende regelverk og/eller som ikke allerede er adressert av kartlagt teknologiutvikling.

Forvaltningsansvaret for petroleumssektoren er fordelt på flere departementer og direktorater. Ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet (HMS) har fra starten av vært en sentral del av forvaltningen av petroleumsvirksomheten. Regjeringens ambisjon er at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende på HMS. Dette er en ambisjon som næringen stiller seg bak. Ansvaret ligger hos næringen selv.

Hendelser

Det har vært større og mindre akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, men fordi de akutte utslippene har skjedd i relativt stor avstand til land og under gunstige værforhold og iverksatte beredskapstiltak, har utslippene ikke nådd land eller forårsaket miljøskader.

Det har vært en nedgang i antall hendelser med akutte råoljeutslipp på norsk sokkel i perioden 2001–2017, jf. figur 6.2. Det indikerer at barrieresvikt skjer sjeldnere i senere år. Nedgangen skyldes redusert antall hendelser med mindre utslippsmengde. Hendelser med større utslippsmengder skjer sjelden, og tallmaterialet fra sokkelen er for lite til å si noe om trend. Det er registrert få hendelser som har eller kunne gitt akutt forurensning i Barentshavet i perioden 2001–2017.

Kilde: Petroleumstilsynet

Akutte utslipp av kjemikalier er den dominerende type akuttutslipp fra petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, jf. figur 6.3. Hendelser med akutte kjemikalieutslipp utgjør om lag 80 prosent av det totale antall hendelser med akutt forurensning i perioden. Rundt en fjerdedel av disse hendelsene har en utslippsmengde større enn én kubikkmeter.

Kilde: Petroleumstilsynet

I Norskehavet har det vært en reduksjon i antall hendelser med akutt forurensning de siste årene. Det gjelder også antall hendelser med akutte utslipp av kjemikalier. Samlet utslippsmengde fra hendelser med akuttutslipp av kjemikalier viser imidlertid høye verdier både i Norskehavet og i Nordsjøen i senere år.

I tallmaterialet for 2001–2017 er det registrert for få hendelser i Barentshavet til at det kan brukes til analyse av utvikling over tid eller sammenligning med andre havområder. Tallmaterialet og erfaringene fra virksomhet indikerer at sikkerhetsnivået i Barentshavet er tilsvarende nivået på sokkelen for øvrig. Aktivitetsnivået i Barentshavet siden 2013 har økt kunnskapen om områdespesifikke forhold både hos myndigheter og operatørene.

Tilløpshendelser

Tilløpshendelser er uønskede hendelser som ikke fører til et akutte utslipp, men som kunne ha ført til utslipp under endrede omstendigheter. Disse hendelsene analyseres og følges opp av operatørene og myndighetene, særlig Petroleumstilsynet, slik at erfaringer kan brukes i forebyggende arbeid og risikohåndtering.

De siste årene har det vært en økende tendens i antall tilløpshendelser på norsk sokkel. Dette skyldes økning i antall brønnkontrollhendelser i Nordsjøen. Hendelsene har i stor grad inntruffet under produksjonsboring. Det er boret et relativt høyt antall produksjonsbrønner i Nordsjøen i samme tidsrom.

Tiltak for å redusere ulykkesrisiko

Sikkerhetsarbeid handler mye om forebygging og stans av uønskede hendelser. Det er ofte de samme mekanismene som ligger bak slike hendelser, uavhengig av konsekvensene disse får. Det kan være små forskjeller i omstendigheter som avgjør om uønskede hendelser og ulykker kun får økonomiske konsekvenser eller om de også rammer mennesker og/eller fører til akutt forurensning. Sikkerhetsarbeid handler derfor om å redusere ulykkesrisiko. Hvorvidt en ulykke som fører til forurensning unngås i praksis, vil i stor grad avhenge av selskapenes risikostyring i planlegging og gjennomføring av operasjoner.

Operatørene er ansvarlig for å forebygge alle uønskede hendelser, også de som kan føre til akutte utslipp. Kontinuerlig innsats fra kompetente og ansvarlige aktører er avgjørende for å hindre ulykker. Før aktivitet kan foregå, vurderer operatøren om petroleumsvirksomhet kan foregå innenfor etablerte rammer, eller om det er behov for å iverksette ytterligere tiltak for å drive forsvarlig. Myndighetene overvåker dette gjennom prosesser for tilsyn og samtykke, og Petroleumstilsynet følger spesielt opp at operatørene systematisk jobber for å redusere ulykkesrisiko gjennom målrettet risikostyring, kunnskapsutvikling, erfaringsoverføring, teknologiutvikling og standardutvikling.

Det er også iverksatt en rekke tiltak for å innarbeide læring fra hendelser, gjennom å styrke sikkerhetsregelverket, formidle regelverkets krav til risikostyring og å løfte arbeidet med barrierestyring. Det er innført skjerpede krav til boring av avlastningsbrønn, og sterkere fokus på å ta hensyn til usikkerhet i risikostyring.

Petroleumstilsynet har i samarbeid med operatørene rettet større oppmerksomhet mot forebygging av brønnkontrollhendelser for brønner boret som en del av letevirksomhet, blant annet gjennom målrettet oppmerksomhet på brønndesign, og endrede krav i regelverket. Brønnkontrollhendelser kan blant annet gi store utslipp og blir derfor prioritert, selv om slike ulykker har lav sannsynlighet.

Akutte utslipp kan også komme fra undervannsinnretninger. Selskapene og myndighetene samarbeider om utvikling av metoder for å forebygge og oppdage slike hendelser. Teknologiutvikling rettet mot tidlig deteksjon av eventuelle utslipp er også sentralt i dette arbeidet.

Helse-, miljø- og sikkerhetsregelverket for petroleumsvirksomheten er likt for hele sokkelen. Krav om risikostyring og håndtering av lokale forhold/utfordringer inngår i dette. Aktørene må derfor vurdere lokale forhold og iverksette relevante tiltak. Dette krever kunnskapsutvikling og informasjon om lokale forhold. Erfaringer viser at Barentshavet har noen lokale utfordringer som krever spesielle tiltak. Operatørene og myndighetene har i de senere år arbeidet med kunnskaps- og standardutvikling for relevante utfordringer i Barentshavet. Selskapene bruker omfattende ressurser på kunnskapsinnhenting, evalueringer, tiltak og samarbeider om løsninger som kan forbedre ulykkesforebygging og -håndtering, som for eksempel oljevernberedskap. Utvikling av tekniske og operasjonelle løsninger tilpasset isingsforhold har også vært prioritert.

Petroleumstilsynet har bidratt til og fulgt med på kunnskapsutviklingen og standardutvikling som spesifikt angår disse utfordringene. Petroleumstilsynet har dessuten tatt en rekke initiativ for å rette søkelyset på forsterket samarbeid mellom aktører som driver petroleumsaktiviteter i Barentshavet.

Miljørisiko

Miljørisikoen for petroleumsvirksomheten er i hovedsak knyttet til oljeutslipp. Utslipp av gass eller kjemikalier anses ikke å være forbundet med stor miljørisiko. Miljørisiko defineres som potensialet for miljøkonsekvenser ved akutte utslipp.

HMS-forskriftene krever at operatørene skal gjennomføre risikoanalyser knyttet til sin egen virksomhet som beslutningsstøtte for å vurdere risikoreduserende tiltak i tråd med krav til å redusere risiko så langt som mulig. Forskriftene krever også at operatørene skal sette egne akseptkriterier for miljørisiko som de skal bruke for å styre egen virksomhet.

Operatørenes analyser og vurderinger av miljøkonsekvenser og miljørisiko sammen med annen tilgjengelig kunnskap om mulige miljøeffekter og miljøkonsekvenser brukes som grunnlag for å stille krav til beredskap mot akutt forurensning, men også for å vurdere om risiko er på et akseptabelt nivå for den omsøkte aktiviteten. Regelverket stiller krav om at analyser og vurderinger skal baseres på beste tilgjengelige underlagsdata og forutsetninger.

For miljømyndighetenes vurderinger av miljørisiko er potensialet for miljøkonsekvenser, alvorlighetsgraden av mulige konsekvenser og tilhørende usikkerhet, viktig informasjon. Miljørisiko er en viktig del av den overordnede risikovurderingen og risikostyringen må ivareta både forebyggende og konsekvensreduserende tiltak. Petroleumstilsynet og Miljødirektoratet jobber for å styrke den helhetlige risikostyringen på tvers av fagområdene.

Det foreligger et betydelig erfaringsmateriale knyttet til mulige utslippsscenarioer, spredningsmodelleringer og mulige miljøkonsekvenser, miljørisiko og beredskapsutfordringer i Barentshavet. Sammen med ny kunnskap om miljøverdier i området, har dette betydning for forståelsen av miljørisikoen i havområdet.

Konsekvenspotensialet vil være størst der eventuelle utslipp vil kunne berøre områder med høye tettheter av sårbare miljøverdier, slik som ved iskantsonen og områder rundt sjøfuglkolonier.

Sjøfugl peker seg ut som den miljøverdien med høyest miljørisiko i Barentshavet. Selv om utslippspotensialet, spesielt i nordlige deler av Barentshavet sør, er betydelig lavere enn ellers på sokkelen, er miljørisiko for sjøfugl på åpent hav i Barentshavet generelt høyere enn i Nordsjøen og Norskehavet, på grunn av betydelig høyere forekomst i store deler av året.

Det er ikke grunn til å tro at miljørisiko for fisk er høy så lenge det ikke er betydelig overlapp mellom gyteproduktene og skadelige konsentrasjoner av olje. Risikonivået avhenger også av hvor sårbar den enkelte bestand er for eventuelt bortfall av en årsklasse som skal rekruttere til voksenbestanden.

Miljørisiko knyttet til det meste av felt- og boreaktiviteten i Norskehavet og Nordsjøen ligger innenfor hva som vil kunne forventes for denne typen aktivitet i havområdet. Dette skyldes i hovedsak at sannsynligheten for alvorlige hendelser er antatt å være lav og at konsekvenspotensialet for de mest sårbare områdene er begrenset for mange av aktivitetene. Enkelte aktiviteter både i Norskehavet og Nordsjøen har imidlertid skilt seg ut med høy miljørisiko, som følge av potensial for alvorlige miljøkonsekvenser. Dette har vært brønner med høy miljørisiko både på åpent hav og i kystsonen som følge av veldig høye utslippsrater, samt kystnære brønner. Ny kunnskap om mulig sedimentering av olje ved uhellsutslipp, er også relevant for miljørisikovurderinger i Norskehavet, som har store og viktige forekomster av dypvannskorallrev. Oljedriftssimuleringer for brønner ved Vikingbanken har vist at store deler av vannmassene over Vikingbanken kan få konsentrasjoner over antatt grenseverdi for skade for fiskelarver, herunder tobis. Kunnskap om oljekonsentrasjoner som skader tobisegg og tobislarver er ikke tilgjengelig og vil være viktig for bedre vurdering av miljørisiko for tobis.

Viktige tiltak for reduksjon av miljørisiko

De viktigste tiltakene for å redusere miljørisiko er forebyggende tiltak som kan redusere risiko for at ulykker med utslipp inntreffer, og at de ikke inntreffer i områder som er spesielt sårbare for akutt forurensning. Dette kan være robuste brønndesign, godt vedlikehold, ulike tiltak for å redusere mulige utslippsmengder og styring av aktiviteter til perioder der miljøkonsekvensene ved akutt forurensning er mindre. I enkelte områder og perioder av året vil det være vanskelig å redusere miljørisiko tilstrekkelig med beredskapskapstiltak. Å styre aktivitet bort fra slike områder og periodene med høyest miljørisiko, er blant de tiltakene som vil ha størst konsekvensreduserende effekt.

6.4 Virksomheter med kjernefysisk og radioaktivt materiale

Store atomhendelser kan få svært alvorlige konsekvenser i nærliggende områder. I tillegg kan radioaktiv forurensning spres over store avstander via luft og havstrømmer og berøre et stort geografisk område. Kort tid etter en atomhendelse kan organismer eksponeres for ytre stråling og inntak av radioaktivt materiale. Lengre tid etter en atomhendelse vil eksponering først og fremst skyldes opptak av radioaktive stoffer i organismer og næringskjeder. De siste årene er det gjennomført miljørisikovurderinger for ulykkescenarier med reaktordrevet fartøy, sjøtransport av radioaktivt materiale, lekkasje fra sunkne reaktordrevne ubåter, og langtransportert utslipp fra gjenvinningsanlegg. Disse viser at det ved flere ulykkescenarier er et potensial for at nivåer av radioaktive stoffer kan overstige grenseverdier fastsatt av myndighetene.

Av de norske havområdene er det Barentshavet–Lofoten som har størst med trafikk med reaktordrevne fartøyer og fartøy med kjernevåpen. Videre er området nærmere kilder og aktiviteter i Nordvest-Russland, herunder militære anlegg og aktiviteter, sivile kjernereaktorer, høyere trafikk av sivile reaktordrevne fartøyer og transport av radioaktivt materiale samt flytende atomkraftverk. Det er også flere sunkne reaktordrevne ubåter og dumpet radioaktivt avfall i Barentshavet og det tilgrensende Karahavet. Det er også risiko knyttet til mulig fremtidig økt militær aktivitet og økt utvikling og bruk av nordlige sjørute, inklusive mulig bruk av flytende atomkraftverk og små og modulære reaktorer i forbindelse med forventet økt næringsaktivitet.

Nærheten til bl.a. gjenvinningsanleggene i Sellafield i Storbritannia og Cap de La Hague i Frankrike betyr kortere transporttid og mindre fortynning av radioaktivt materiale før det når norsk del av Nordsjøen–Skagerrak og Norskehavet.

6.5 Beredskap mot akutt forurensning som konsekvensreduserende tiltak

Forurensningsloven inndeler beredskapen mot akutt forurensning i privat, kommunal og statlig beredskap. Forurensningslovens grunnleggende prinsipp er at den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense effektene av forurensningen. Kommunen har subsidiær tiltaksplikt. Staten fører tilsyn med private og kommunale aksjoner mot akutt forurensning, og kan overta aksjonsledelsen dersom situasjonen ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av ansvarlig forurenser eller kommune. På operativt nivå utgjør den samlede beredskapen mot akutt forurensning et samspill mellom private, kommunale og statlige aktører.

Samferdselsdepartementet, med Kystverket som underliggende etat, har ansvaret for statens beredskap mot akutt forurensning, og for å føre tilsyn med den ansvarlige forurenser ved akutt forurensning. Kystverket har også ansvaret for å koordinere statlig, kommunal og privat beredskap i et nasjonalt beredskapssystem.

Klima- og miljødepartementet, med Miljødirektoratet som underliggende etat, har ansvaret for å stille krav til privat og kommunal beredskap, videreutvikle beredskapsregelverket og føre tilsyn med den private og kommunale beredskapen. Arbeids- og sosialdepartementet, med Petroleumstilsynet som underliggende etat, har myndighetsansvar for teknisk og operasjonell sikkerhet og forebygging av akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten.

Regjeringen har besluttet å etablere testfasiliteter for oljevernteknologi på Fiskebøl som en del av Senter for oljevern og marint miljø. Testfasiliteter for konkret testing av utstyr over lange perioder under kalde forhold vil styrke forskning og utvikling av oljevernteknologi rettet mot aktivitet i isfylte farvann. Slike fasiliteter vil kunne styrke norsk oljevernberedskap fremover. Videre har Kystverket igangsatt flere forskningsprosjekter for nye metoder for dispergering og brenning av ulike typer drivstoff i kalde farvann.

Roller og ansvar for beredskapen i Barentshavet er godt avklart gjennom forurensningsloven og «Nasjonal plan for beredskap mot akutt forurensning». Aktørene øver flere ganger i året. Kystverket deltar årlig i store øvelser med oljeselskapene og i minst en av disse øves statlig overtakelse av oljevernaksjonen. Kystverket deltar også i SAREX øvelsene og gjennomfører sammen med HRS årlige SAR og oljevernøvelser med Russiske myndigheter i Barentshavet. Kystverket har også årlige øvelser med Aksjonsutvalget og Sysselmannen på Svalbard. De siste årene har Kystverket i tillegg også gjennomført strandrenseøvelser sammen med russiske samarbeidspartnere og IUA i Øst-Finnmark. For å i enda større grad tydeliggjøre de enkelte aktørenes roller og plikter vil Kystverket i 2020 revidere «Nasjonale plan for beredskap mot akutt forurensning».

Riksrevisjonen har undersøkt myndighetenes arbeid med å ivareta miljø og fiskeri ved petroleumsvirksomhet i nordområdene. En rekke av Riksrevisjonens anbefalinger i rapport 3:9 (2018–2019) er svart ut gjennom Stortingets behandling av rapporten. Hva angår oljevernberedskap, vurderer Riksrevisjonen at denne ikke er godt nok tilpasset de særskilte forholdene i nordområdene. På denne bakgrunn anbefaler Riksrevisjonen at det vurderes tiltak for å styrke forskningen på nye metoder for oljevern i is, sikres bedre kjennskap til innholdet i operatørenes beredskapsplaner og at det nasjonale beredskapssystemet i nordområdene vurderes ved å gjennomføre beredskapsanalyser og øvelser i samarbeid med næringen og andre myndigheter. Det anbefales også tiltak for en tettere oppfølging av den kommunale beredskapen. Tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger er iverksatt.

Kilde: Kystverket

Kystverket og Miljødirektoratet jobber kontinuerlig med å forsterke samarbeidet for å sikre gode beredskapskrav til petroleumsvirksomheten, og god samordning av den nasjonale beredskapen. For å sikre en bedre tilgjengelighet kan det vurderes om det skal etableres en felles database for operatørenes beredskapsplaner.

Kommunen skal etter forurensningsloven § 43 ha beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning. Miljødirektoratet har i dag myndighet til å følge opp og stille krav til den kommunale beredskapen, mens Kystverket har ansvar for å samordne den nasjonale beredskapen. For å sikre større samordning av kommunal og statlig beredskap vil det vurderes å overføre ansvaret for tilsyn og oppfølging av kommunal beredskap fra Miljødirektoratet til Kystverket. Dette vil kunne sikre at kommunal beredskap knyttes sømløst mot statlig beredskap.

Særlig om Barentshavet

Både statlig og privat beredskap mot akutt forurensning er styrket det siste tiåret. Styrkingen av den statlige beredskapen er gjennomgått i Meld. St. 30 (2018–2019) Samhandling for betre sjøtryggleik. På bakgrunn av utfordringene som ble identifisert i miljørisiko- og beredskapsanalysen for Svalbard og Jan Mayen fra 2014, har regjeringen gjennomført en rekke tiltak for å styrke beredskapen mot akutt forurensning i området. Sysselmannens fartøy har fått ytterligere oljevernutstyr og opplæring i bruken av dette. Flere nye fartøy i kystnær beredskap inngår i beredskapen på Svalbard. «KV Svalbard» er tilført en ny isforsterket oljevernlense. Kystverket har i samarbeid med Sysselmannen og Telenor bygd ut et kommunikasjonsnettverk for sentrale deler av vestkysten på Svalbard (maritim bredbåndsradio).

Kystverket har videre analysert mange av de nye drivstofftypene som nå tas i bruk i norske farvann og i Arktis. Levetid, fordampingstakt, oppløsningsrate i vann, dispergeringsevne og giftighet er testet under arktiske forhold. Videre har Kystverket undersøkt utslipp av gasser og partikler ved forbrenning av ulike drivstoff. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for miljøfaglige vurderinger av ulike tiltak for å håndtere akutt forurensning.

De nordligste havområdene kjennetegnes av sparsom infrastruktur, begrensninger i dekning og kapasitet i telekommunikasjon, begrenset tilgang på oljevernressurser og mannskap, mangel på mottakssteder for oppsamlet olje og avfall samt lange avstander med tilhørende lange responstider ved hendelser.

Naturgitte forhold, som lite dagslys i deler av året, lave temperaturer som kan gi ising på utstyr og tidvis raskt skiftende værforhold, vil også påvirke gjennomføringen av en eventuell oljevernaksjon. Is utgjør en betydelig utfordring for effektiv bekjempelse av akutt forurensning. Tilgang på effektive logistikkløsninger vil være en hovedutfordring for alle typer operasjoner i nordområdene. Personell og materiell må under en oljevernaksjon transporteres inn og ut av påslagsområdet, og oppsamlet olje må fraktes ut dersom den ikke brennes på stedet. De operative plattformene som skip, båter, fly og droner må være robuste og sikkerhetsmessig forsvarlige. Ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet for beredskapspersonell er en viktig forutsetning for alle aktiviteter.

Det vil være svært utfordrende å gjennomføre en oljevernaksjon ved Bjørnøya. Øya er vanskelig tilgjengelig for mannskap og beredskapsutstyr både fra land og sjø. Dette skyldes en eksponert kystlinje og at øya er omgitt av bratte klippekyster. Lavlandsområdet i nord ender oftest i en 10–30 meter høy, bratt kant mot sjøen, noe som gjør landing med båt vanskelig. Det finnes enkelte viker med sandstrender og sandbunn, men heller ikke disse er særlig godt beskyttet mot vind og sjø. Den eksponerte kystlinja med sjøforhold som på åpent hav, medfører at standard fjord- og kystsystemer for oljeoppsamling blir for spinkle. Større systemer er til gjengjeld vanskelig å manøvrere nær kysten. I tillegg er adkomst fra landsiden av øya svært vanskelig pga klippene og fravær av infrastruktur.

Å gjennomføre en større strandrenseoperasjon på Svalbard vil også være meget krevende på grunn av store avstander og mangel på ressurser og infrastruktur på land. Avfallshåndtering er en særlig utfordring, og det må fokuseres på teknikker for å redusere avfallsmengdene.

Teknologiutvikling har bidratt til forbedring av tradisjonelle metoder for mekanisk bekjemping på åpent hav og i kystsonen, men det er fremdeles utfordringer for beredskapen i nordområdene, knyttet til blant annet kulde, is, store avstander, og gjennomføring av aksjoner i kyst og strandsonen.

Utfordringer knyttet til bølgehøyder, strøm og aksjoner i kyst- og strandsonen gjelder for alle havområdene. Det er spesielt krevende å gjennomføre større aksjoner mot akutt forurensning i sårbare, kystnære områder.

Det er gjennomført studier, både i statlig og privat regi, for å beregne egnethet av tilgjengelige bekjempelsesmetoder og utstyr for bruk i havområdet, og hvordan dette endres gjennom året. Dette er basert på kunnskap om begrensninger knyttet til bølgehøyde, isforhold, vind og lysforhold. Studiene viser at det sjelden vil være gunstige forhold for mekanisk oppsamling av olje i vinterhalvåret, mens det oftere er gunstige forhold på sommeren. Ugunstige forhold betyr at effektiviteten kan være betydelig redusert. Faktisk oppsamlingseffektivitet vil avhenge av oljetype og forvitringsgrad og dette er ikke vurdert.

Bruk av dispergeringsmidler er mindre begrenset av de rådende værforholdene og er egnet for bruk i en større andel av året basert på værstatistikken. Da det er sjøfugl som er vurdert å være utsatt for høyest miljørisiko ved akutte oljeutslipp i Barentshavet, vil bruk av dispergeringsmidler derfor kunne være en viktig beredskapsstrategi i området. Dispergeringskapasiteten i havområdet er imidlertid begrenset.

Undervannsdispergering var et viktig tiltak under utblåsningen i Mexicogulfen i 2010. Studier i regi av næringen indikerer at vanndypet i Barentshavet, Norskehavet, og de nordlige deler av Nordsjøen er nok til at det kan gjennomføres effektiv undervannsdispergering, dersom det ikke er for høyt gassinnhold i oljen. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om sedimentering av dispergert olje og mulig dannelse av marin snø før bruk i områder med sårbar bunnfauna.

Både mekanisk oppsamling og dispergering kan fungere i områder med noe is. Gjennomførte øvelser senere år viser at mekanisk utstyr kan opereres i områder med opptil ti prosent is. Hvor stor reduksjon i effektivitet oppsamling av større mengder is i oljen medfører, er ikke vurdert. Både utstyr i statlig og privat beredskap er testet og det er gjort arbeid for å forsterke utstyr for å tåle merbelastning av is.

Brenning er vurdert som et tiltak for olje fanget i is og som tiltak for å håndtere oljeforurenset masse i områder uten nødvendig infrastruktur for håndtering av store avfallsmengder. Brenneforsøk har vist at det vil ligge igjen betydelige mengder med tyktflytende oljerester som må samles opp i etterkant. Det er fortsatt behov for utvikling for å komme frem til egnet metode for slik oppsamling under en aksjon.

Dimensjonering av beredskapen

Statlig beredskap

Den statlige beredskapen mot akutt forurensning er dimensjonert og lokalisert på grunnlag av kunnskap om miljørisiko for akutte oljeutslipp fra skipstrafikken i norske farvann. Kystverket har utarbeidet miljørisiko- og beredskapsanalyser for henholdsvis fastlandskysten (2011) og Svalbard og Jan Mayen (2014). Analysene brukes i arbeidet med å innrette den statlige beredskapen på best mulig måte.

Petroleumsvirksomhetens beredskap

Det er ikke en fasit på hva som er riktig dimensjonering av beredskapen for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til risiko og de mest ekstreme hendelser kan ikke være utgangspunktet. Det er likevel utblåsningshendelser med relativt lang varighet som legges til grunn for dimensjoneringen, selv om disse er forbundet med lav sannsynlighet.

Riksrevisjonen har stilt spørsmål ved om enkelte svakheter i operatørenes analyser, fremstilling av resultatene, og for lite samarbeid mellom fagmyndighetene gjør at beslutningsgrunnlaget for å stille krav til risikoreduserende tiltak blir for dårlig. Det er behov for å gjennomgå forutsetningene som legges til grunn for beredskapsdimensjoneringen og hvordan det tas hensyn til muligheter og begrensninger for tilgjengelig beredskapsutstyr og tiltak. Operatørene reviderer sin veiledning for miljørettede beredskapsanalyser og Miljødirektoratet vurderer endringer i kravstillingen både i forskrifter og enkeltvedtak.

Gjennom å sette boretidsbegrensninger for petroleumsvirksomheten, vil miljørisikoen kunne reduseres betraktelig ved leteboring. For produksjonsboring er kunnskapen om reservoarforhold og oljetype godt kjent, og sannsynligheten for oljeutblåsning er redusert i forhold til en leteboring. Akuttutslipp av gass er primært relevant for brann- og eksplosjonsfare. Oljeverntiltak vil kunne redusere konsekvensene ved et utslipp. For petroleumsvirksomhet er muligheten for akutte utslipp av olje eller kjemikalier til stede i forbindelse med enhver aktivitet der det produseres olje eller bores i oljeførende lag. Det er derfor viktig at næringen opprettholder et høyt sikkerhetsnivå og arbeider med å kontinuerlig redusere risiko for akutte utslipp.

Atomberedskap og beredskap mot akutt radioaktiv forurensning

Den norske atomberedskapsorganisasjonen involverer myndigheter både på sentralt, regionalt og lokalt nivå, og er opprettet for raskt å kunne etablere en effektiv, faglig basert og koordinert håndtering av atomhendelser og sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser. Atomberedskapen ledes av Kriseutvalget for atomberedskap (KU).

Ved en atomhendelse vil Kriseutvalget for atomberedskap koordinere tiltak som gjøres av de ulike sektormyndighetene og kan iverksette egne tiltak. Det vil gjøres modelleringer av hvordan radioaktiv forurensning vil spre seg og hvilket omfang og faregrad som forventes. Det vil også være behov for målinger og informasjonsinnhenting for å karakterisere type og mengde av radioaktiv forurensning som kan mates inn i de samme modellene. Høyeste prioritet vil være livreddende innsats på skadested/havarist koordinert av hovedredningssentralen med faglig bistand fra KU og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA). Viktige tiltak inkluderer å rådgi og eventuelt omdirigere de som befinner seg i området, tiltak mot havarist, og eventuelt opphør av andre berørte aktiviteter i området. Selv en ubetydelig hendelse uten fare for utslipp av radioaktivt materiale kan gi alvorlige konsekvenser for norske næringsinteresser som sjømateksport. Atomberedskaps-organisasjonen jobber kontinuerlig med forbedringer av atomberedskapen, blant annet med oppfølging av kriseutvalgets oppdaterte trusselvurdering.

Klima- og miljødepartementet er i en prosess med å gjøre forurensningslovens bestemmelser om kommunal og statlig beredskap, beredskapsplaner, statlig aksjonsledelse og bistandsplikt gjeldende også for akutt radioaktiv forurensning. Her vil DSA forvalte ansvaret for å stille krav til privat og kommunal beredskap, videreutvikle beredskapsregelverket og føre tilsyn med den private og kommunale beredskapen mot akutt radioaktiv forurensning. Videre vil DSA bli statlig aksjonsleder ved akutt radioaktiv forurensning tilsvarende den rollen som Kystverket har for annen akutt forurensning. Dette legger til rette for å utvikle samarbeidet mellom DSA og Kystverket i forvaltningen av det samme regelverket innenfor ulike former for akutt forurensning, og for å sammen kunne håndtere sammensatte forurensningssituasjoner.

Siden 1990-tallet har norsk atomberedskap blitt styrket blant annet gjennom arbeidet under regjeringens handlingsplan for atomsikkerhet. Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland har vært særlig høyt prioritert, og det er etablert et omfattende formelt og uformelt samarbeid mellom norske og russiske myndigheter på området. Fremover vil norsk side blant annet fokusere på håndtering av sunkne og dumpede radioaktive objekter, samt samarbeid om varsling og beredskap, blant annet innfor rammen av Den norsk-russiske atomsikkerhetskommisjonen.

Både statlig, kommunal og privat beredskap mot akutt oljeforurensning er risikobasert. Usikkerhet knyttet til risikonivå og type hendelser som kan inntreffe medfører at vurdering av riktig utformet og dimensjonert beredskap er utfordrende. Beredskapen er styrket og flere tiltak gjennomført, både i statlig regi og av petroleumsvirksomheten. Gevinsten av tiltakene målt i forhold til konsekvensreduksjon kan imidlertid vanskelig verifiseres, og måloppnåelsen er derfor usikker.