4 Forsvaret og norsk forsvarsindustri

4.1 Forsvarsindustriens betydning for ivaretakelse av nasjonale sikkerhetsinteresser

Norge er en troverdig alliansepartner som bidrar aktivt til fellesskapet og byrdefordelingen i NATO. Ved å delta i NATOs forsvarsplanleggingsprosess, bidrar Norge med å harmonisere nasjonale langtidsplaner og beslutninger med alliansens behov for kapabiliteter. Videre bidrar vi til kollektiv byrdefordeling med styrkebidrag i NATOs operasjoner og til styrke- og beredskapsregistre. Byrdefordelingen omhandler også fremskaffelse av relevant materiell, tjenester og kompetanse. Ikke minst har eksport av systemer der Norge har unik kompetanse og er verdensledende, en betydning for Norges rolle og anerkjennelse i NATO.

Luftvernsystemet NASAMS og fjernstyrte våpenstasjoner har lenge bidratt til å dekke opp kapasitetsmangler hos allierte og partnere. Det samme gjelder for missilsystemene NSM og JSM, og rakettmotorer til en rekke allierte missiler.

Det er av stor betydning at Forsvaret evner å ivareta nasjonal kontroll over kritiske funksjoner som kommunikasjon, overvåking og enkelte militære kapasiteter. På samme måte bør Norge på en del kritiske områder ha evne til selvstendig vedlikehold og understøttelse av slike systemer i både fred, krise og væpnet konflikt.

Evne til å gjennomføre effektive militære operasjoner i våre nærområder forutsetter at våpensystemer og sensorer fungerer hensiktsmessig og effektivt under ulike forhold. Det kan ikke forventes at det internasjonale forsvarsmarkedet fullt ut vil være i stand til å levere materiell i samsvar med våre nasjonale behov, som blant annet defineres av norsk klima og topografi. I en del slike tilfeller er det også avgjørende, ut fra behovet for forsyningssikkerhet, å opprettholde kompetanse nasjonalt over tid. Norge har derfor i en del tilfeller valgt å utvikle og tilpasse materiell selv. Ett eksempel er bremseskjerm til F-35 kampfly, andre eksempler er sjømålsmissiler, sensorer, luftvern og kommunikasjonssystemer tilpasset norske geografiske og topografiske forhold. Disse systemene er i utgangspunktet tilpasset nasjonale behov. Samtidig har de vist seg å være attraktive også blant allierte og partnere. Dette bidrar til samvirke med allierte og partnere og kostnadsdeling for Forsvaret.

Det er fremdeles nødvendig å opprettholde og videreutvikle nisjekompetanse i norsk forsvarsindustri innenfor områder av betydning for vår nasjonale sikkerhet. Høygradert krypteringsteknologi er et eksempel på et slikt område der Norge, som følge av beskyttelsesbehovet, bør opprettholde nasjonal kompetanse. Et annet område der Norge bør opprettholde nasjonal kompetanse, fordi den ikke er tilgjengelig i det internasjonale forsvarsmarkedet, er eksempelvis missilteknologi tilpasset norsk topografi.

Det eksisterer en gjensidig avhengighet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien. Forsvaret er avhengig av industriens kompetanse, og industrien trenger tilgang til operative erfaringer fra militære brukere. Denne gjensidige avhengigheten og nytten gjør seg ofte gjeldende når Forsvaret har identifisert, og søker å finne løsninger på, spesifikke utfordringer. I økende grad må det forventes at den teknologiske utviklingen vil skape mulighetsrom for ukonvensjonelle løsninger på operative problemstillinger. Det må derfor også legges til rette for at industrien og akademia får mulighet til å foreslå løsninger, uten at det på forhånd foreligger konseptvalg som kan bidra til å begrense mulighetene til å optimalisere effekten av innovasjon eller ta i bruk ny teknologi.

For å skape den nødvendige evnen til å understøtte forsvarssektoren på viktige områder, må industrien ha forutsigbare rammebetingelser. Å bygge opp en nasjonal forsvarsindustriell kompetanse tar tid. Dersom det ikke bygges tilstrekkelig kompetanse i vår nasjonale forsvarsindustri i fredstid, vil den heller ikke ha kompetanse til å understøtte Forsvaret i krise og væpnet konflikt. De fleste av dagens eksportsuksesser for norsk forsvarsindustri er resultater av satsing, samarbeid og kompetanseutvikling over tid. Slik kompetanse kan imidlertid forvitre raskt dersom den ikke kontinuerlig videreutvikles og eksponeres for behovene til norske og utenlandske forsvarskunder.

Det er regjeringens mål at den forsvarsindustrielle strategien skal bidra til økt operativ evne og nødvendig beredskaps- og forsyningssikkerhet gjennom styrket kompetanse og konkurranseevne i den nasjonale forsvarsindustrien.

Denne meldingen beskriver primært en strategi for å optimalisere forsvarsindustriens bidrag til forsvarsevnen. Øvrig sivilt næringsliv spiller også en betydelig rolle i å understøtte forsvarssektoren i fred, krise og væpnet konflikt, innenfor rammen av Totalforsvaret. Forsvaret har inngått viktige rammeavtaler med bedrifter utenfor den tradisjonelle forsvarsindustrien for å sikre beredskap og forsyningssikkerhet på logistikkområdet. Det forventes at sivile leverandører vil få en større rolle innenfor viktige tjenesteleveranser til forsvarssektoren, for eksempel innenfor IKT og andre innovasjonsorienterte og teknologikrevende områder.

4.2 Prioritering av forskning og utvikling i det forsvarsindustrielle samarbeidet

Vår evne til å utnytte og ta i bruk ny teknologi vil være avgjørende for at Forsvaret skal kunne møte morgendagens utfordringer. En forutsetning for å få til dette er tilstrekkelig teknisk-vitenskapelig forskning.

Teknologien som Forsvarets materiell og tjenester bygger på, er i økende grad identisk med teknologi utviklet for anvendelse i sivil sektor. Regjeringen er derfor opptatt av at også forsvarssektoren og forsvarsindustrien styrker sine evner til å utnytte sivilt utviklet teknologi som kan bidra til økt forsvarsevne. For å lykkes med militær tilpasning av sivil teknologi, må forskning og utvikling (FoU) og trekantsamarbeidet knyttes til de prioriterte teknologiske kompetanseområdene og inkludere aktiv søking etter innovative, kommersielle teknologier og løsninger, jf. kapittel 7.3.

På veien fra idéstadiet til anvendelse og kommersialisering går forskningen gjennom en rekke faser, såkalte teknologiske modenhetsnivåer. Disse indikerer hvor moden en teknologi er for å bli tatt i bruk. Det er viktig at forskningsmiljøene har vitenskapelig kompetanse og evne på et lavere modenhetsnivå til selv å kunne utvikle ny teknologi for militære formål, samt følge utviklingen av ny teknologi frem til en prototype er klar for produksjon.

Mye forsvarsteknologisk utvikling skjer fortsatt i miljøer som arbeider med grunnleggende forskning, og som evner å løfte nye idéer og konsepter mot høyere modenhetsnivåer og konkrete anvendelser. Et annet aspekt ved grunnforskningen er at den bidrar til viktig tilgang til resultater fra, og dialog med, andre nasjonale og internasjonale FoU-miljøer. I internasjonal sammenheng er norsk forsvarsteknologisk forskning langt fremme på flere områder, for eksempel missilteknologi, kryptoteknologi og integrerte kampsystemer. Dette er et resultat av et godt nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Regjeringen er opptatt av at forsvarssektoren fortsetter å utnytte mulighetene for internasjonalt forskningssamarbeid i NATO og EU, og at bilaterale muligheter utnyttes der det er formålstjenlig.

Ettersom teknologiutviklingen skjer hurtigere enn før, vil det også like raskt kunne oppstå endringer i Forsvarets behov for teknologisk kompetanse. For å styrke og videreutvikle evnen til å respondere på raske endringer i Forsvarets behov for materiell, tjenester eller teknologisk kompetanse, som forårsakes av ny og banebrytende teknologi, bør samarbeidsformen mellom forsvarssektoren, FoU-miljøene og industrien, utvikles tilsvarende. Deler av forskningsmidlene må også kunne brukes utenfor de teknologiske kompetanseområdene.

Samarbeid mellom FFI og industrien på tidlig stadium har vist seg å gi en høyere suksessrate for industrien. Tidlig involvering av industrien i FFIs forskning kan også bidra til bedre prioriteringer med hensyn til produksjons- og markedsmuligheter.

4.3 Trekantsamarbeidet mellom Forsvaret, Forsvarets forsknings- institutt og forsvarsindustrien

Med trekantsamarbeidet menes det integrerte samarbeidet mellom forsvarssektoren som bruker, forskningsmiljøene og forsvarsindustrien. Denne samarbeidsmodellen har bidratt til felles tilnærming til hvordan et udekket operativt behov kan løses.

Mange innovative løsninger som styrker forsvarsevnen er blitt realisert gjennom dette trekantsamarbeidet. Eksempler på dette er luftvern, missiler, kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer, rakettmotorer, ammunisjon, våpenstasjoner og undervannssystemer. Samarbeidet har bidratt til at norsk forsvarsindustri er blant de ledende i verden på disse områdene, og til å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Ved at allierte land og NATO velger løsninger som er utviklet i Norge, styrkes også evnen til kollektivt forsvar.

Trekantmodellen fremmer forutsigbarhet og langsiktighet, og baserer seg blant annet på tidlig dialog på strategisk nivå. Dette hjelper forsvarssektoren med å gjøre seg kjent med hva industrien kan tilby av kompetanse, teknologi og produkter, og bidrar til at norsk industri har innsikt i og forstår Forsvarets behov.

Forsvaret og forsvarsindustrien har flere samhandlingsarenaer på ulike nivå. Dette er møteplasser for strategiske diskusjoner, dialog om fremtidige anskaffelsesplaner og informasjonsutveksling om konkrete anskaffelsesprosjekter. Slike møteplasser legger til rette for at den enkelte aktør blir i stand til å ta gode og tidsriktige beslutninger.

Forsvarets operative behov er drivende for teknologi- og materiellutviklingen i sektoren, og gjennom trekantsamarbeidet utvikler de involverte fag- og kompetansemiljøene en hensiktsmessig rollefordeling som gir resultater. Suksesskriteriene for modellen kan kort oppsummeres som følger:

• Anvendt forskning og utvikling. Modellen fremmer forskning og utvikling knyttet til konkrete og aktuelle behov. Det gjør at FoU-resultatene raskt kan omsettes i konkrete løsninger gjennom brukerdrevet innovasjon.

• Tillitsbasert samarbeid og god rolleavklaring. Modellen bygger på stor grad av tillit mellom aktørene. Det stiller igjen store krav til ryddighet og åpenhet rundt de rollene aktørene har i ulike sammenhenger, på tross av deres tidvis ulike interesser. Det krever at alle aktører forstår og aksepterer spillereglene, samt at spillereglene praktiseres konsistent over tid og likt for alle aktører.

• Langsiktig prioritering og finansiering. Et virkemiddelapparat som ivaretar langsiktighet og forutsigbarhet, er en forutsetning for å lykkes med innovasjon og produktutvikling innenfor høyteknologisk forsvarsteknologi. Det er samtidig viktig å ha internasjonalt ledende kompetanse- og teknologimiljøer for å lykkes innenfor denne sektoren. Særlig er dette viktig for å understøtte eksportmuligheter for norsk industri.

• Synergier mellom nasjonalt og internasjonalt marked. I arbeidet med å utvikle forsvarsmateriell tilpasset norske behov og forhold, må man også vurdere samvirke med allierte og eksportpotensialet. Norsk industri må dessuten tilstrebe å være internasjonalt konkurransedyktig, siden hjemmemarkedet i de fleste tilfeller blir for lite til å opprettholde en bærekraftig forretningsmodell. Det er derfor av stor betydning for forsvarssektoren at norsk forsvarsindustri lykkes med eksport.

• Det tette samarbeidet mellom brukere, forskere og industrien gir utviklingsmiljøene en unik forståelse for operative behov og utfordringer, og danner grunnlaget for at man i fellesskap kan videreutvikle Forsvarets operative evne.

• De korte kommunikasjons- og beslutningsprosessene som preger forsvarssektoren i Norge har bidratt til at samarbeidet har blitt effektivt og relevant.

Foto: Shannon Renfroe/US Navy

Boks 4.2 Eksempler på vellykket trekantsamarbeid og kompetanseoppbygging

Forsvarsindustrien i Norge kan vise til en lang rekke høyteknologiske og internasjonalt konkurransedyktige produkter. Dette hadde ikke vært mulig uten det tette samarbeidet mellom brukermiljøene i Forsvaret, norsk forsvarsindustri og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Naval Strike Missile (NSM) er integrert på norske fregatter og kystkorvetter. Sjømålsmissilene er i tillegg anskaffet av USA, Polen og Malaysia, og flere andre land er i ferd med å gjennomføre anskaffelser. Et samarbeid med Tyskland om videreutvikling og integrasjon av NSM på tyske fartøy ble etablert i 2017. Disse suksessene er et resultat av en langsiktig satsing på utvikling av missiler som i utgangspunktet var tilpasset operasjoner langs norskekysten. Satsingen skriver seg tilbake til 1950- og 1960-tallet, da Terne og Penguin ble utviklet for å motstå en mulig invasjon fra sjøen under den kalde krigen.

35 år etter at utviklingen av det bakkebaserte luftvernsystemet NASAMS startet, også dette spesialutviklet for norske forhold, har Luftforsvaret et moderne luftvernsystem som er «referansenormen» i NATO innenfor sin kategori. Systemet er valgt av 13 land, og har så langt bidratt med nærmere 25 mrd. kroner i eksportinntekter. NASAMS-konseptet forventes å forbli operativt til etter 2050. Rakettmotorutvikling, som spant ut av den norske NASAMS-satsingen, har blitt en stor suksess for Nammo. Med sine unike løsninger har Nammo fått innpass både i det amerikanske og det europeiske markedet, som leverandør til internasjonale missilprodusenter som Raytheon, Diehl og MBDA. Nammo leverer også startmotoren til NSM.

Hugin, verdens mest dyptgående undervannsfarkost for kartleggingsformål, ble utviklet for, og finansiert av, offshoreindustrien i forbindelse med utbyggingen av Vøringplatået utenfor kysten av Nordland. Senere ble teknologien videreutviklet for militære formål som minedeteksjon og minerydding. Hugin-teknologien spiller nå en betydelig rolle i helt nye og innovative konsepter for autonome minerydderoperasjoner.

Flere av disse produktene og teknologiene har blitt anvendt til andre formål i sivil sektor, blant annet innenfor sivil luftfart og satellitt-tjenester. Ett eksempel er fjernstyrte kontrolltårn som utvikles av Kongsberg Gruppen. Hensikten er å digitalisere og fjernlevere tårntjeneste på flyplasser. Løsningen bidrar til kostnadsbesparelser og høyere operativitet på kortbanenettet i Nord-Norge. På sikt kan løsningen gjøre det unødvendig med kontrolltårn på flyplasser. Dette er et resultat av Kongsberg Gruppens teknologi utviklet for våpenstasjonen Protector, NSM og JSM, og kommunikasjonsteknologi utviklet av Indra Navia i Oslo. Et annet eksempel er georadaren Rimfax, som er basert på radarteknologi for militære formål som FFI har videreutviklet for sivile anvendelser. Denne er levert til NASA og montert på deres Mars 2020-rover. Et tredje eksempel er utskytningssystemer utviklet for militære rakett- og missilsystemer. Disse videreutvikles av Nammo for å tilby lavkostnadsløsninger til sivile og militære småsatellitter. Dette markedet er i stor vekst, og Nammo er godt posisjonert på det internasjonale markedet.

Foto: KONGSBERG

4.4 Norsk forsvarsindustri

Forsvarsindustrien omfatter bedrifter som utvikler, produserer og understøtter materiell og systemer tilpasset militære formål. Leverandører av flerbruksteknologi og -produkter kan også defineres som forsvarsindustri, når det de leverer inngår i produkter eller systemløsninger som er utviklet for militære formål. Leverandører av flerbruksteknologi og -produkter, som ikke modifiseres for militær bruk og som har lik anvendelse for militære og sivile formål, for eksempel sivile kjøretøyer, standard IKT-utstyr, komponenter og programvare, verktøy, aggregater, anleggsmaskiner osv., blir ikke regnet som forsvarsindustri. Forsvarssektoren kjøper imidlertid betydelige mengder materiell, varer og tjenester fra et stort antall bedrifter som ikke defineres som forsvarsindustri. Slike virksomheter er således svært viktige for forsvarssektorens evne til å ivareta sine behov. Disse små og store leverandørene gir forsvarssektoren tilgang på moderne teknologi, tjenester og kompetanse som gjør dem viktige i totalforsvarsperspektivet.

I over 60 år har norsk forsvarsindustri vært i kontinuerlig utvikling for å møte Forsvares behov for materiell, systemer, tjenester og kompetanse, og siden tidlig på 2000-tallet har omsetningen vist en stigende trend. Det norske hjemmemarkedet er imidlertid begrenset, og det går gjerne for lang tid mellom hver gang Forsvaret fremskaffer større strukturelementer til at nasjonale behov alene kan sikre kontinuitet i industrien.

Med utgangspunkt i løsningene som er tatt frem for å møte Forsvarets behov, har industrien også lyktes i det internasjonale markedet. I denne sammenheng er Forsvaret som regel referansekunde, som for NASAMS og sjømålsmissilet NSM. I enkelte tilfeller har dessuten industriens dialog med Forsvaret og trekantsamarbeidet resultert i innovativ teknologi som er blitt solgt til allierte forut for Forsvarets anskaffelse, slik tilfellet var for dronesystemet Black Hornet til bedriften FLIR.

Ved at den internasjonale kunden finansierer videreutvikling og oppgraderinger av materiell, bidrar eksporten til å redusere levetidskostnadene for Forsvaret. I tillegg bidrar eksporten til at systemene forblir relevante vesentlig lenger enn hva som hadde vært mulig med Forsvaret som eneste bruker. Eksport sikrer også større produksjonsvolum og hyppigere leveranser, og er avgjørende for at norsk forsvarsindustri skal kunne opprettholde kompetanse og forbli konkurransedyktig over tid.

Norsk forsvarsindustri henter mer enn 75 prosent av sine inntekter fra utenlandske kunder. I tillegg til at eksporten gir store inntekter, sikrer den arbeidsplasser og verdiskaping, noe som bidrar til betydelige regionale ringvirkninger, og gjør Norge til en attraktiv samarbeidspartner for andre lands industri og myndigheter. Veksten har også gjort det mulig å investere i moderne produksjons- og testanlegg. Norsk forsvarsindustri har rundt 7 000 ansatte, hvorav om lag 5 000 i Norge.

Norsk forsvarsindustri har over tid vist evne til å være internasjonalt konkurransedyktig. Industrisamarbeidsavtaler med utenlandske leverandører til Forsvaret er i denne sammenhengen avgjørende for å bryte ned handelshindringer. Industrisamarbeidsavtaler gir innpass i de store internasjonale forsvarsbedriftenes leverandørkjeder, og åpner lukkede markeder slik at norske leverandører får reelle muligheter til å konkurrere om leveranser til andre lands forsvar. Avtalene bidrar til å motivere utenlandske leverandører til å etablere langsiktig samarbeid og strategiske allianser med norsk industri, og til at norske underleverandører aktivt etterspørres. Flere av de store eksportsuksessene i norsk forsvarsindustri har sitt utspring i industrisamarbeidsavtaler.

Forstørr bilde

Gjennom oppkjøp og nyetableringer har norske bedrifter også posisjonert seg som en del av andre lands forsvarsindustri, som i Sverige og Finland. Det er likevel først og fremst i USA at norsk forsvarsindustri har etablert seg som en viktig industriell partner og leverandør av produkter og systemer som er kritiske for det amerikanske forsvaret. Slik etablering og vekst utenfor Norge er en forutsetning for å sikre forsvarsindustriens evne til kontinuerlig innovasjon og markedsadgang internasjonalt. Det bidrar til å styrke de forsvarsteknologiske utviklingsmiljøene i Norge, legge til rette for satsing på teknologi- og kompetanseutvikling nasjonalt, og sikre økt verdiskaping og høyteknologiske arbeidsplasser i både små og store bedrifter. Dette fordrer bevissthet rundt hva vi deler av informasjon, og hvor store ressurser vi selv legger i å videreutvikle teknologi. Dette er viktig for å sikre at den teknologiske kompetansen forblir i Norge, og at land vi samarbeider med ikke overtar lederrollen.

Forsvarsindustrien er fremtidsrettet og innovasjonsdrevet, med betydelig potensial for videre vekst og for å kunne ta i bruk og utnytte nye, banebrytende teknologier. Dette er teknologier som, etter hvert som disse blir tilstrekkelig modne til å implementeres i produkter og systemer, kan bidra til fortsatt teknologisk overlegenhet for Forsvaret og våre allierte.

Forsvarsteknologi er også en del av kjerneteknologien i nye løsninger som er viktige for å gjennomføre det grønne skiftet og realisere FNs bærekraftsmål. Eksempler på dette er autonome elektrifiserte skip, undervanns- og sensorteknologi som kartlegger mikroplast i havet, og lavkostløsninger for oppskyting av satellitter for miljøovervåking. Klimakrisen og det grønne skiftet får også konsekvenser for Forsvaret og norsk industri. Det vil kreve stor omstilling av samfunnet for å nå klimamålene i Parisavtalen. Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til at næringslivet vil utvikle og ta i bruk ny teknologi som reduserer klimaavtrykket og i mindre grad belaster miljøet.

4.5 Særtrekk ved den norske forsvarsindustrien

Samarbeidsmodellen for arbeidslivet, trepartssamarbeidet mellom bedriftene, de ansattes organisasjoner og staten, har vært svært viktig for å gjøre norsk forsvarsindustri konkurransedyktig. Flate, fleksible organisasjoner og tilrettelegging for tverrfaglig kommunikasjon internt i bedriftene bidrar til at også de store aktørene er i stand til å gjennomføre hurtige omstillinger og tilpasninger når brukerens behov krever det. Åpne og korte kommunikasjonslinjer gjør at forbedringsforslag og nyskapende idéer raskt fanges opp, og gjør det også mulig å oppdage og korrigere potensielle feilkilder og mangler tidlig. Dette gir norske forsvarsleverandører vesentlige fordeler på det internasjonale markedet.

Norsk forsvarsindustri leverer ikke store, komplekse militære plattformer, men er høyt spesialisert innenfor viktige nasjonale teknologiområder. Den har verdensledende teknologi og produkter innenfor områder som missiler, luftvern, ammunisjon, undervannssystemer, ubemannede autonome farkoster, og kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer, herunder kryptoteknologi. Spesialiseringen er et konkurransefortrinn, fordi vår industri i prinsippet kan samarbeide med alle relevante internasjonale leverandører av plattformer. Norske forsvarsbedrifter tilbyr hovedsakelig komplementære systemer eller komponenter til utenlandske systemer, uten at det oppstår en konkurransesituasjon med deres utenlandske samarbeidspartnere.

4.6 Norske forsvarsbedrifter

Historisk var nasjonal sikkerhet og beredskap en del av begrunnelsen for opprettelsen av en norsk forsvarsindustri i statlig regi. Til tross for betydelig import av forsvarsmateriell er norsk forsvarsindustriell kapasitet innenfor viktige teknologiske kompetanseområder fremdeles vesentlig for å kunne gi forsvarssektoren riktig materiell og kompetanse til rett tid.

For å opprettholde evnen til å levere innenfor viktige norske teknologiområder, er det viktig å videreføre nasjonalt eierskap over sentrale deler av forsvarsindustrien i Norge. For å sikre slikt nasjonalt eierskap, vil staten opprettholde sine eierandeler i Kongsberg Gruppen og Nammo på henholdsvis 50,001 og 50 prosent, jf. Meld. St. 8. (2019–2020) Statens direkte eierskap i selskaper – Bærekraftig verdiskaping. Uten statlig eierskap vil det kunne være en risiko for at denne forsvarsindustrielle kapasiteten over tid blir flyttet til utlandet. Staten kan i særskilte tilfeller se det som nødvendig å unngå at uønskede interesser kan få innflytelse på selskaper som har betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser, noe som blant annet kan gjøres ved å inneha en gitt eierandel i visse selskaper. Regulering er og bør imidlertid være det primære virkemiddelet for å ivareta forhold av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. blant annet sikkerhetsloven, kraftberedskapsforskriften og ekomloven.

4.6.1 Større norske forsvarsbedrifter

Den nasjonale forsvarsteknologiske og -industrielle basen er i hovedsak én næringsklynge bestående av to nasjonale sentra på Kongsberg og Raufoss, etablert rundt henholdsvis Kongsberg Defence and Aerospace og Nammo. I tillegg finnes det noen mindre grupperinger av forsvarsbedrifter blant annet i Hortenregionen, Arendalsområdet og Trøndelag.

Bransjen kjennetegnes av noen få store selskaper som er verdensledende leverandører av høyteknologisk forsvarsmateriell og våpensystemer. Disse er lokomotiver som trekker med seg mange store og små partnere og underleverandører fra hele landet. I tillegg finnes det også et mindre antall høyt spesialiserte små og mellomstore bedrifter med egne høyteknologiske produkter.

4.6.2 Små og mellomstore forsvarsbedrifter

De små og mellomstore forsvarsbedriftene utgjør en stor og viktig del av forsvarsindustrien. De står for nærmere 2 000 forsvarsrelaterte årsverk og om lag 30 prosent av forsvarsindustriens omsetning. Disse bedriftene kjennetegnes ved høy grad av tidlig utvikling og anvendelse av teknologi, fleksibilitet og evne til hurtig omstilling og tilpasning. Små og mellomstore bedrifter spiller en sentral rolle når det gjelder innovasjon og teknologiutvikling, og dette bør i større grad nyttiggjøres for å dekke eksisterende og nye militære behov.

De små og mellomstore bedriftene kan grovt deles i to hovedgrupper. Den ene gruppen er primært underleverandører til de større forsvarsleverandørene i Norge, og til utenlandske leverandører til Forsvaret. Gruppen består både av spesialiserte, høyteknologiske produksjonsbedrifter og bedrifter som har utviklet helt unike delsystemer eller komponenter som integreres i større systemer. Eksempelvis vil dette være produsenter av mekaniske strukturer og elektronikk, og leverandører av ultrakompakte datamaskiner og lagringsmedier, gyroer og kablingssystemer. Den andre gruppen utvikler egne produkter og teknologi, og har selvstendige funksjoner som kan leveres direkte til sluttbruker. Avanserte kommunikasjonsløsninger, ubemannede autonome farkoster, avanserte sensorer, spesialiserte krypteringsløsninger, elektrooptiske produkter, våpenforbedringssystemer og spesialammunisjon er eksempler på slike produkter.

Norske forsvarsbedrifter har i hovedsak satset på nisjeområder hvor de over tid har utviklet seg til å bli teknologisk verdensledende. Denne strategien, som er nødvendig for å få innpass på det internasjonale markedet, har ført til at norske forsvarsprodukter i stor grad er komplementære.

Nisjespesialiseringen har bidratt til at mange norske bedrifter er etablert som underleverandører til flere store internasjonale forsvarsleverandører, samt til nasjonale forsvarsmyndigheter globalt. De små og mellomstore bedriftene står for om lag 30 prosent av den samlede direkte norske eksporten av forsvarsmateriell. I tillegg står disse bedriftene for en betydelig andel av underleveransene til eksportkontrakter med de større norske forsvarsindustriaktørene. Eksport er derfor også indirekte viktig for omsetningen til de små og mellomstore bedriftene som primært faller innenfor gruppen underleverandører.

4.6.3 Andre leverandører til forsvarssektoren

I tillegg til de tradisjonelle forsvarsbedriftene, finnes det et betydelig antall større og mindre leverandører til forsvarssektoren. Også disse er av stor betydning for sektorens tilgang til moderne teknologi og systemer. Dette kan være selskaper som er vokst frem som resultat av den hurtige teknologiske utviklingen og digitaliseringen. Informasjonstilfanget er stadig voksende, og på sivil side er det allerede et stort og voksende tilfang av tjenester, systemer og løsninger for å håndtere den økende innovasjonstakten. Et tettere samarbeid med næringslivet om sivile erfaringer knyttet til moderne teknologi og tjenester, vil derfor være positivt og drivende for moderniseringen av forsvarssektoren. I tillegg vil et tettere samarbeid med høykompetente og ressurssterke miljøer bidra til økt sikkerhet mot nye trusler og gi forbedringer av forsvarsevnen.

Denne utviklingen viser at forsvarssektorens anskaffelser ikke bare er knyttet til materiell og varer, men i økende grad også tjenester og kompetanse. En rekke sivile selskaper og bedrifter som er teknologiledende på spesifikke områder, vil således kunne bli relevante og viktige leverandører til forsvarssektoren.

4.7 Forsvarssektoren og næringsutvikling i nord

Regjeringens vedvarende satsing på Forsvaret i nord synliggjør den strategiske betydningen regionen har for landet. Forsvarssektorens tilstedeværelse i nord er en sentral del av regjeringens nordområdepolitikk, jf. Meld St. 9 (2020–2021) Mennesker, muligheter og norske interesser i nord. Den viser at det er en nær sammenheng mellom utviklingen av samfunnet i nord og norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Gjennom langtidsplanen prioriterer regjeringen å styrke Forsvarets evne til å planlegge for, ta imot og operere sammen med allierte styrker i nord, samtidig som Forsvaret viderefører og styrker sin egen tilstedeværelse og aktivitet i regionen. Dette gjenspeiles ved at Hærens tilstedeværelse i Finnmark styrkes, Luftforsvarets base på Evenes utvikles og tilpasses nye operative behov, og nye kystvaktfartøyer er i ferd med å fases inn.

Forsvarsdepartementet mottok i 2020 Svendsen-utvalgets rapport Økt evne til å kombinere menneske og teknologi – veier mot et høyteknologisk forsvar. Utvalget har sett på behovet for at Forsvaret i større grad tiltrekker seg relevant kompetanse fra næringslivet, øker kompetansemangfoldet blant ansatte og evner å nyttiggjøre seg den teknologiske utviklingen bedre og raskere. Det er foreslått en rekke tiltak som vil bli vurdert gjennomført i sektoren.

Foto: Forsvaret

Regjeringens mål er at Norge skal bli blant de ledende landene i Europa på innovasjon og best på å nyttiggjøre seg av nye og eksisterende teknologier. Det er et mål å styrke samarbeidet mellom Forsvaret, næringslivet, og utdannings-, forsknings- og utviklingsmiljøer også i Nord-Norge, som omtalt i Meld St. 9 (2020–2021) Mennesker, muligheter og norske interesser i nord. Ved å etablere et klyngesamarbeid mellom nevnte aktører vil man kunne oppnå en lokal eller regional robusthet og beredskap som gagner Forsvaret, samtidig med at samarbeid vil kunne skape ringvirkninger for næringslivet. Potensialet for forsvarsindustrien og teknologimiljøene er først og fremst knyttet til konseptutviklings- og eksperimenteringsaktiviteter, i et samvirke med brukermiljøene i Forsvaret. Forsvarets ulike behov kan skape muligheter, men det må være opp til industrien å organisere seg for å realisere disse. Det vises også til omtalen av samarbeidsklynger rundt norske forsvarsbedrifter.

En stor del av Forsvarets virksomhet er lokalisert i nord, og Forsvaret er dermed en vesentlig regional samfunnsaktør og arbeidsgiver. Samlet er det om lag 5 400 ansatte i regionen, i tillegg til 4 500 vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Med utgangpunkt i den eksisterende tilstedeværelsen og den ytterligere styrkingen av Forsvaret i Nord-Norge, vil det skapes ringvirkninger i form av økt etterspørsel etter materiell, varer, tjenester og eiendom, bygg og anleggstjenester fra næringslivet lokalt og regionalt.

Forsvarssektoren vurderer i denne sammenheng om anskaffelser i større grad kan innrettes slik at små og mellomstore bedrifter lettere kan nå frem med leveranser til Forsvaret. Ett tiltak kan være å utlyse regionale rammeavtaler hvor det kan leveres tilbud på deler av en anskaffelse. Forsvaret, i samarbeid med støttende etater, bør vurdere tiltak som kan gjøre det enklere for regionale og lokale leverandører å levere til forsvarssektoren. Dette for å utnytte ekspertisen til næringslivet ut over de tradisjonelle forsvarsbedriftene, og særlig blant små og mellomstore bedrifter. Tiltakene bør søke å utnytte mulighetsrommet innenfor gjeldende regelverk.