3 Nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser

Relevante forsvars- og sikkerhetspolitiske utviklingstrekk er utfyllende beskrevet i regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren, jf. Prop. 14 S (2020–2021). Her omtales de mest sentrale forhold som anses å være av spesiell betydning for utformingen og utøvelsen av en nasjonal forsvarsindustriell strategi.

3.1 Ny sikkerhetspolitisk situasjon

Vi befinner oss i en sikkerhetspolitisk krevende situasjon, der stormaktrivalisering, press på en regelstyrt verdensorden, rask teknologisk utvikling, sammensatte trusler og en krevende militærstrategisk utvikling er sentrale drivkrefter. Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er således preget av høy endringstakt, mindre forutsigbarhet og større kompleksitet. En slik sammensatt og uoversiktlig situasjon utfordrer vår sikkerhet.

Samtidig har vår sårbarhet innenfor stats- og samfunnssikkerheten økt. Dette utfordrer Forsvarets evne til å sikre nasjonal handlefrihet, verne norske interesser og opprettholde norsk innflytelse. Et helhetlig og langsiktig perspektiv er avgjørende for å skape forutsigbarhet for denne utviklingen. Vår forsvars- og sikkerhetspolitikk bygger på et velutviklet internasjonalt rammeverk, et sterkt transatlantisk sikkerhetsfellesskap gjennom NATO og Norges samlede forsvarsevne.

3.2 Utvikling i norske nærområder

Sikkerhetssituasjonen i norske nærområder er i økende grad en strategisk utfordring, ikke bare for Norge isolert sett, men også for NATO og våre allierte. Norsk territorium og våre nærområder får større betydning i lys av landets geostrategiske beliggenhet. Når polisen smelter, åpner dette for ny virksomhet og nye aktører i et område som er av strategisk betydning for stormaktene og Norge.

NATO styrker evnen til kollektivt forsvar i våre nærområder, og nære allierte ønsker å spille en tyngre sikkerhetspolitisk rolle i nord. Norsk og alliert militær tilstedeværelse i nord skal bidra til både avskrekking og beroligelse. Fra norsk side vektlegges stabilitet og forutsigbarhet overfor Russland. Den nasjonale evnen til daglige operasjoner og tilstedeværelse får økt betydning. Tydelig norsk tilstedeværelse bidrar til å etablere en mest mulig forutsigbar og stabil situasjon for militær aktivitet mellom nabolandene i regionen.

Norges beliggenhet tilsier at vi må ta et betydelig ansvar for alliansens nordlige flanke, i form av militær tilstedeværelse til sjøs, i luften og på land, med relevante kapasiteter for blant annet overvåking og etterretning. En robust nasjonal forsvarsevne, militær tilstedeværelse og aktivitet bidrar til forutsigbarhet og stabilitet i våre nærområder og reduserer risikoen for misforståelser og utilsiktet eskalering. Samtidig er forsvaret av Norge basert på støtte fra våre allierte.

3.2.1 Den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge

Norge har tatt en tydelig rolle i nord innenfor rammen av NATO. Tett samarbeid med våre nærmeste allierte, i første rekke USA og Storbritannia, men også europeiske allierte som Frankrike, Nederland og Tyskland, er viktig. Alliert nærvær i det daglige, samt tettere og mer forpliktende støtte og forsterkning i hele krise- og konfliktspekteret, blir stadig viktigere forutsetninger for å ivareta norsk sikkerhet.

Forsvaret av Norge er ikke kun basert på flernasjonale NATO-styrker. Norge må også basere seg på å motta forsterkningsstyrker i henhold til bilaterale avtaler. For at vi skal kunne legge til rette for et slikt samarbeid, er det noen faktorer som er kritiske. Dette inkluderer evne til felles militært samvirke med allierte, evne til rask forflytning av styrker over landegrensene i Europa, og kapasitet på norsk side til å motta allierte forsterkninger.

Foto: Forsvarets forskningsinstitutt

Som et supplement til NATO og EU, legger Norge stor vekt på å utvikle samarbeidet mellom de nordiske landene, bilateralt og innenfor rammen av det nordiske forsvarssamarbeidet (NORDEFCO). Dette samarbeidet er blitt forsterket gjennom en godt utviklet sikkerhetspolitisk dialog, og et stadig tettere samarbeid innenfor øvelser, trening og utdanning.

Tilrettelegging for god evne til samvirke med våre allierte og partnere må prioriteres, også i fredstid. Dette innebærer et tett samarbeid om øving og trening, videreutvikling av konsepter og doktriner, men også anskaffelser og utvikling av materiell. I forlengelsen av dette har den allierte dimensjonen blitt en viktigere faktor ved anskaffelser. I den nasjonale forsvarsindustrielle strategien vektlegger regjeringen betydningen av et nært forsvarsindustrielt samarbeid med våre viktigste allierte og partnere.

3.3 Beredskap og forsyningssikkerhet

Den nasjonale forsvarsindustriens eksistens og utvikling er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsbehov. Forsvaret baserer seg i stor grad på tilgang til ressurser fra det sivile markedet. Dette inkluderer varer, tjenester og infrastruktur som kreves for å gjøre Forsvaret operativt egnet til å løse sine oppgaver. Dette forutsetter at man nasjonalt besitter nødvendig kompetanse på vitale områder. De strategiske avtalene forsvarssektoren inngår med næringslivet er et viktig supplement til beredskapslovgivningen og det nasjonale beredskapssystemet. Norsk næringsliv, også utover tradisjonell forsvarsindustri, utgjør en del av de samlede ressurser Forsvaret kan trekke på i kriser eller væpnet konflikt, innenfor rammen av Totalforsvaret. Sivil støtte til Forsvaret bygger på tre grunnleggende virkemidler: beredskapslovgivning, samarbeids- og beredskapsorganer, samt øvelser. Et eksempel er næringsberedskapsloven, som er en sektorovergripende lov som regulerer forholdet mellom offentlige myndigheter og næringsdrivende i kriser som medfører manglende tilgang på varer og tjenester. Ved tilbudssvikt, etterspørselssjokk eller logistikkbrist, bidrar virkemidlene i næringsberedskapsloven til at forsvarssektorens tilgang på varer og tjenester opprettholdes.

Materielltilgjengelighet, forsyningssikkerhet og vedlikeholdskapasitet påvirker i stor grad beredskap og forsvarsevne. Her spiller den nasjonale forsvarsindustrien en viktig rolle. Industrien bidrar også med nødvendig høyteknologisk kompetanse på avanserte forsvarssystemer.

I en sikkerhetspolitisk krise eller konflikt er det alltid en risiko for at leverandører prioriterer egne nasjonale behov fremfor utenlandske kunder, og at produksjon utenfor Norge og forsyningslinjer fra utlandet forstyrres. Også andre typer kriser kan ramme produksjon av materiell og vare- og tjenesteleveranser fra utlandet. Denne problemstillingen ble aktualisert også for forsvarsindustrien i 2020 i forbindelse med koronapandemien. Forsvarsdepartementet har i denne sammenhengen jobbet målrettet med tiltak rettet mot norsk forsvarsindustri for å ivareta forsvarssektorens behov for forsyningssikkerhet av materiell og tjenester.

Norge er avhengig av delleveranser fra utlandet. Fullstendig forsyningssikkerhet og beredskap i krise og væpnet konflikt er ikke mulig å oppnå. Sårbarheten kan potensielt reduseres på enkelte områder ved å involvere nasjonale underleverandører. Tilsvarende vil våre allierte være avhengig av forsyninger fra Norge. Under koronapandemien har Forsvarsdepartementet derfor også jobbet for å sikre at norske forsvarsleverandører har kunnet opprettholde sine forpliktelser overfor allierte kunder.

Det er nødvendig å sikre tilstrekkelige tjenester, materiell og forsyninger på områder som er kritiske for Forsvarets beredskap. For å opprettholde beredskapen, må forsvarssektoren legge vekt på langsiktighet og vurdere samarbeidsformer som gir kortest mulig responstid og høy kostnadseffektivitet.

Totalforsvaret skal forebygge utfordringer og sikre best mulig utnyttelse av samfunnets ressurser når det gjelder beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering gjennom hele krisespekteret. Det er et økende behov for å styrke sivilt-militært samarbeid innenfor rammen av Totalforsvaret for å møte et stadig mer sammensatt utfordringsbilde. Det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet blir mindre tydelig. Det sivil-militære samarbeidet må utvikles helhetlig og kontinuerlig, slik at sårbarheter på tvers av stats- og samfunnssikkerhet reduseres. Regjeringen vil fortsette å modernisere og styrke forsvarssektoren i tråd med denne utviklingen. I tillegg vil regjeringen videreutvikle Totalforsvaret for å sikre at samfunnets samlede ressurser utnyttes til det beste for en effektiv håndtering av utfordringer mot både stats- og samfunnssikkerheten.

I rammen av totalforsvarskonseptet er forsvarssektorens strategiske, gjensidige forpliktende samarbeid og partnerskap med industrien og tilgang på sivil støtte avgjørende for forsvarsevnen. Arbeidet med beredskapsplaner og tiltak for å videreutvikle og styrke slik støtte fortsetter. Inngåelse av kontrakter med sivile leverandører og bruk av sivile for å utføre ulike arbeidsoppgaver i Forsvaret er viktig. Det kan imidlertid oppstå utfordringer for visse kategorier sivilt personell i en situasjon med væpnet konflikt på norsk jord. Regjeringen vil utrede muligheter og begrensninger hva gjelder bruken av sivilt personell i Forsvarets virksomhet. Det vises for øvrig til omtalen av bruk av sivile i Prop. 14 S (2020–2021).

3.4 Digitalisering og teknologisk utvikling

Utviklingen på ulike teknologiområder akselererer hurtig. Det får konsekvenser for mange politikkområder og samfunnssektorer. Stordata, kunstig intelligens, kvantemaskiner, materialteknologi, kommunikasjonsteknologi og autonomi, samt avansert produksjon, vil få økende betydning, også for militære operasjoner.

Denne utviklingen kan bidra til global maktforskyvning og endre krigens karakter. Nye teknologier vil få konsekvenser for forsvarssektoren fra strategisk til taktisk nivå. Utnyttelse av teknologi på tvers av domener og sektorer er avgjørende for å opprettholde det teknologiske forspranget, og bidrar til å svekke muligheten for at potensielle motstandere oppnår en teknologisk fordel. En konsekvens er at både det digitale rom og verdensrommet er etablert som operasjonsdomener i NATO.

Ny innovativ teknologi som kan true en stats sikkerhet er i økende grad tilgjengelig både for statlige og ikke-statlige aktører. Nye teknologiske gjennombrudd gir plattformer og våpensystemer økt rekkevidde, større ødeleggelsespotensial og bedre presisjon. Ikke bare vil høypresisjonsvåpen være mer effektive mot militære mål, men de kan også bidra til at sivile mål ikke rammes.

Foto: Forsvarets forskningsinstitutt

I 2018 ga Forsvaret ut en digitaliseringsstrategi som beskriver en ambisjon der forsvarssektoren i langt større grad må tilpasse seg den raske utviklingen av teknologi for å sikre nødvendig operativ evne. De pågående IKT-programmene for å anskaffe sikre plattformer og etablere skytjenester og «kampnær IKT» til styrker på taktisk nivå, skal bidra til omstilling og modernisering av forsvarssektoren, gjøre systemene sikrere mot trusler fra andre aktører, og bidra til at digitaliseringsstrategien kan gjennomføres.

Ny teknologi og innovasjon påvirker også prosedyrer, ledelseskulturer og organisering. Introduksjon av ny teknologi innebærer ikke automatisk økt kampkraft eller kostnadseffekt. Det er når nye materiellsystemer og teknologi kombineres med tilpasninger og endringer i hele virksomhetsperspektivet at effektene skapes. Disse faktorene må vektlegges når man introduserer ny teknologi, systemer og tjenester. Anvendelsen av ny teknologi vil i mange tilfeller kreve en annen type kompetanse som forsvarssektoren ikke selv besitter, og som derfor må skaffes til veie gjennom samarbeid med andre aktører, deriblant forsvarsindustrien. Teknologi og brukerkompetanse må derfor utvikles side om side.

Parallelt med de nye mulighetene som denne utviklingen skaper, introduseres nye typer sårbarheter som igjen driver behov for innovative mottiltak.