2 Bakteppe

Norge er del av det globale migrasjonsbildet, og migrasjon påvirker befolkningssammensetningen på flere måter og fører til en rask befolkningsvekst. Kunnskap om migrasjon, som berører Norge nå og i tiårene framover, og om innvandrere i Norge, er en forutsetning for å kunne utforme en målrettet integreringspolitikk og for politikkutformingen på en rekke andre samfunnsområder.

2.1 Migrasjon

214 millioner mennesker, like mange kvinner som menn, er internasjonale migranter, det vil si at de bor i et annet land enn der de er født. Dette utgjør omtrent 3 prosent av verdens befolkning på sju milliarder. De aller fleste har forlatt hjemlandet sitt for å bedre livssituasjonen for seg selv og familien gjennom arbeid eller utdanning eller for å leve sammen med andre familiemedlemmer. En relativt liten andel av migrantene, 7-8 prosent, er mennesker som har flyktet til et annet land for å unnslippe undertrykking, vold eller naturkatastrofer. Om lag 40 prosent av migrantene bor i utviklingsland i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Så langt tilbake historien er kjent, har folk flyttet til og fra Norge. Den store utvandringen til Nord-Amerika, i hovedsak mellom 1866 og 1930, var en viktig hendelse som fikk betydning for utviklingen av det norske samfunnet. Fra 1954 var Norge del av det åpne nordiske arbeidsmarkedet, men det var beskjeden innvandring til Norge i 1950- og 1960-årene. Først etter 1970 ble innvandringen større enn utvandringen, trass i midlertidig innvandringsstopp med unntak fra 1975, jf. kap. 2.4.3. De påfølgende tiårene kom det innvandrere fra ulike deler av verden, i første rekke familieinnvandrere og mennesker på flukt, men også noen arbeidsinnvandrere og internasjonale studenter. I løpet av perioden økte særlig innvandringen fra land i Asia, Afrika og i noen grad Latin-Amerika, jf. fig. 2.1.

EU-utvidelsen i 2004 og 2007 representerer et markant skifte i innvandringen til Norge, både med hensyn til omfang og sammensetning. Gjennom det europeiske arbeidsmarkedet har om lag en halv milliard mennesker formelt rett til å oppholde seg, arbeide og bo i Norge uten særlige restriksjoner. Norge ble en del av dette arbeidsmarkedet gjennom EØS-avtalen allerede i 1994, men det var først ved de to nevnte utvidelsene, kombinert med stor etterspørsel i arbeidsmarkedet, at avtalen fikk stor betydning for innvandringsnivået. Fra 2007 har nettoinnvandringen vært på om lag ni per tusen innbyggere, ett av de høyeste innvandringsnivåene blant OECD-land. Det er betydelig høyere enn f.eks. på slutten av 1980-tallet, da nettoinnvandringen var mellom en og tre per tusen innbyggere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I 2011 ble det registrert 79 500 innvandringer og 32 500 utvandringer, det vil si en nettoinnvandring på 47 000. Dette er de høyeste migrasjonstallene noensinne for Norge. 64 prosent av innvandringen besto av personer fra EU-land, flest fra Polen, Sverige og Litauen.

I tillegg kom mange på kortidsopphold for å arbeide. I fjerde kvartal 2011 var det 71 000 sysselsatte som oppholdt seg her i mindre enn seks måneder og derfor ikke ble registrert i Folkeregisteret. Tre fjerdedeler av disse kom fra nordiske land, i første rekke Sverige, eller fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa, i første rekke Polen.

En ny faktor i denne sammenhengen er mulighetene for større arbeidsinnvandring fra kriserammede EU-land i Sør-Europa, for eksempel Spania. Selv om tallene fortsatt er små, var det en klar tendens til økt innvandring fra slike land i 2011 og i første halvår av 2012.

Migrasjonen fra nordiske og øvrige EØS-land er i hovedsak arbeidsmigrasjon. Siden 2006 har arbeid vært den viktigste innvandringsgrunnen, jf. fig. 2.2. Innvandring fra land utenfor EØS er i hovedsak personer som får opphold på grunnlag av flukt eller familietilknytning.

I hele perioden 1990-2011 var 37 prosent av innvandringen fra land utenfor Norden familieinnvandring, 30 prosent arbeidsinnvandring, 21 prosent på grunn av behov for beskyttelse og 11 prosent gjennom utdanning og kulturutveksling. I 2011 var imidlertid sammensetningen 49 prosent arbeid, 30 prosent familie, 10 prosent beskyttelse og 11 prosent utdanning mv.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er store forskjeller i innvandringsmønsteret til Norge når det gjelder kjønn. Dette henger nært sammen med innvandringsgrunnene, jf. fig. 2.3. Blant arbeidsinnvandrere og flyktninger er det flest menn. Blant dem som har kommet på grunnlag av familietilknytning eller i forbindelse med utdanning, inkludert som au pair, er det flest kvinner.

Kvinner dominerer derfor innvandringen i perioden 1990-2011 fra land som Russland, Filippinene og Thailand, der hovedårsaken til innvandring har vært familietilknytning, med henholdsvis 66, 82 og 85 prosent kvinner. Blant innvandrere fra for eksempel Irak, Afghanistan (flyktninger) og Polen og Litauen (arbeidsinnvandrere) har det i samme periode innvandret flest menn.

Ofte er det slik at mannen kommer først gjennom arbeid eller flukt, og etter en periode søker om gjenforening med ektefelle og eventuelle barn eller etablerer en ny familie. Familieinnvandringen fra EØS-landenehar økt markert de siste årene. I hovedsak dreier det seg om gjenforening av kvinner og barn med ektefelle eller far. Flest har kommet fra Polen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er stadig flere i Norge som inngår ekteskap med en utlending som ikke er bosatt her. Omfanget av personer som innvandrer til Norge på grunnlag av familieetableringer, henger sammen med ekteskapsmønstre i befolkningen. De siste ti årene har andelen av alle menns ekteskapsinngåelser med en utenlandsk partner som ikke var bosatt i Norge, ligget mellom 10 og 12 prosent. Det dreier seg om vel 2 000 ekteskap i året. For kvinner har andelen i samme periode vært betydelig lavere, mellom 4 og 5 prosent, dvs. mellom 500 og 1 000 ekteskap.

I perioden 1990–2011 besto 57 prosent av familieinnvandringen av familieetablering med en person i Norge som ikke selv hadde innvandrerbakgrunn. I denne perioden har det vært flest slike familieetableringer med personer fra Thailand (8 300), Filippinene (3 800) og Russland (3 500).

Mange innvandrere i Norge finner en ektefelle som i utgangspunktet ikke bor her. I enkelte innvandrergrupper er dette mer vanlig enn i andre. Blant innvandrere fra Pakistan og Tyrkia som giftet seg i perioden 2002–2007, var det om lag tre av fire som fant en ektefelle som ikke var bosatt i Norge. Det samme gjaldt om lag tre av fem bosatte innvandrere fra Marokko, Somalia, India, Eritrea og Irak, og om lag halvparten av bosatte innvandrere fra Iran og Etiopia.

Antallet som kommer for å etablere seg med norskfødte med innvandrerforeldre har vært lavt, rundt 200 årlig i perioden 1998-2008, til tross for at det blir stadig flere ugifte voksne i denne kategorien. Halvparten av disse ekteskapene har vært personer med pakistansk bakgrunn. Tallene har vært omtrent på samme nivå i perioden. I samme periode ble antallet ugifte norskfødte over 18 år med pakistanske foreldre tredoblet, fra 1 100 til rundt 3 400. (Henriksen 2010). Et viktig moment er at personer i denne gruppen er svært unge, det vil si at det foreløpig bare er mulig å si noe om ekteskapsmønsteret blant det mindretallet som har giftet seg tidlig (Kavli og Nadim 2009).

En del innvandrere utvandrer igjen fra Norge. Utvandringen er høyest de første årene etter bosetting, og høyest blant nordiske og øvrige europeiske innvandrere. Statistikken tyder på relativt stor mobilitet blant arbeidsinnvandrere og lavest utvandring blant dem som har kommet på grunnlag av flukt og familieforhold. De siste årene har det vært langt større utvandring blant menn enn blant kvinner med innvandrerbakgrunn. Det gjenspeiler den høye, mannsdominerte arbeidsmigrasjonen i samme periode.

2.2 Innvandrere og barna deres

I 1970 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre om lag 60 000 personer, eller 1,5 prosent av befolkningen. Ved inngangen til 2012 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 13,1 prosent av landets befolkning. På samme tidspunkt bodde det 547 000 innvandrere i Norge. De utgjør om lag 11 prosent av befolkningen. Det eneste disse har til felles, er at de er født i et annet land enn Norge uten foreldre med norsk bakgrunn, og at de på et eller annet tidspunkt i livet har bosatt seg i Norge. De har bakgrunn fra over 219 ulike land og selvstyrte regioner. Halvparten er fra et land i Europa.

På grunn av den høye innvandringen de seinere årene er det mange innvandrere som har relativt kort botid i Norge. Ved inngangen til 2012 hadde om lag fire av ti bodd her i mindre enn fem år. Den største gruppen innvandrere er fra Polen. I underkant av åtte av ti polske innvandrere har bodd i Norge i mindre enn fem år. Samlet er en av tre innvandrere norske statsborgere.

Europeiske innvandrere utgjør de fire største innvandrergruppene. De er fra Polen, Sverige, Tyskland og Litauen. Deretter kommer innvandrere fra Irak, Somalia og Pakistan. Det er litt flere menn (284 000) enn kvinner (262 000) når en ser på innvandrere under ett, men store forskjeller i sammensetningen av kvinner og menn med tanke på innvandringsgrunn, jf. fig. 2.3.

Innvandringsgrunn har betydning for livet i Norge. De som kommer i forbindelse med arbeid, er mer økonomisk selvhjulpne. De som kommer som flyktninger eller gjennom familieinnvandring, særlig til flyktninger, har ofte en lengre vei å gå for å komme i arbeid og for å bli økonomisk selvhjulpne. De sistnevnte gruppene har lavest sysselsetting, både blant nyankomne og dem med lenger botid, jf. kap. 3.1.

I tillegg til innvandrere bodde det også 108 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge ved inngangen til 2012. De utgjør vel 2 prosent av befolkningen. Over halvparten av disse har foreldre med bakgrunn fra et asiatisk land, flest fra Pakistan, Vietnam og Tyrkia, jf. fig. 2.4. Antallet norskfødte med innvandrerforeldre innen de ulike gruppene har sammenheng med hvor lenge innvandrerne har bodd i Norge, gjenutvandring og ekteskapsmønstre, det vil si hvem de får barn med i Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er yngre enn den øvrige befolkningen. Mens 20 prosent av befolkningen samlet er 15 år eller yngre, er hele 73 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre så unge. To av tre innvandrere er i alderen 20–49 år, mot fire av ti i hele befolkningen. Det vil si at flertallet av innvandrere er i den mest yrkesaktive alderen, og flertallet av norskfødte med innvandrerforeldre er i grunnskolealder eller yngre.

Det bor innvandrere i alle norske kommuner, men det bor klart flest i Oslo og i de mest sentrale kommunene i Akershus og Buskerud. Mens etterspørsel i arbeidsmarkedet styrer hvor arbeidsinnvandrere bosetter seg, styres bosettingen av flyktninger og deres familier i første omgang gjennom avtalen mellom stat og kommunene om bosetting av flyktninger. Deretter påvirkes også bosettingsmønster og flytting av arbeidstilbud, utdanningsmuligheter, boligmarked, nettverk mv., slik det gjør for den øvrige befolkningen, jf. kap. 7.

2.3 Innvandring og befolkningsvekst

Befolkningsveksten beregnes ut fra antakelser om utvikling i levealder, fruktbarhet og inn- og utvandring. Norge har høy befolkningsvekst og mye av veksten skyldes innvandring. Veksten i befolkningen innebærer derfor ikke bare flere innbyggere, men også en økende andel som har innvandrerbakgrunn. Befolkningsveksten har stor betydning for utformingen av politikk på de fleste samfunnsområder. Selv om grunnleggende verdier og kjennetegn videreføres, vil veksten kunne bidra til å forandre det norske samfunnet på ulike måter.

SSBs framskrivninger av folketallet baserer seg på en rekke antakelser og forutsetninger. Slike framskrivinger er usikre siden hovedfaktoren, innvandring, påvirkes av en rekke ukjente faktorer. Det gjelder for eksempel den økonomiske utviklingen i Norge og andre land, konflikter og krigshandlinger samt miljøkatastrofer og klimaendringer. Jo lenger fram, jo større er usikkerheten knyttet til befolkningsframskrivninger.

I SSBs beregninger av innvandringen framover brukes det en økonomisk modell til å lage tre alternative baner – høy, lav og mellom. De baserer seg på ulike framtidsbilder for den økonomiske situasjonen i Norge og verden. Mellomalternativet brukes videre i teksten. Det legger til grunn at inntektsnivået i Norge i forhold til resten av verden vil synke i takt med synkende petroleumsinntekter. Inntektsnivået antas etter hvert å bli liggende 10 prosent over OECD-nivået. Da vil innvandringen gå ned fra om lag 75 000 i 2011 til rundt 40 000 per år. Utvandringen avhenger blant annet av tidligere innvandring og vil på sikt være rundt 30 000 hvert år, ifølge dette alternativet. Nettoinnvandringen vil på lang sikt kunne bli 10-15 000 personer årlig.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Hvor mange innvandrere som kommer til å bo i Norge i framtida, varierer også med hvilket alternativ som legges til grunn. Ifølge mellomalternativet vil det bo rundt 1,3 millioner innvandrere i Norge i 2050. Dette tilsvarer 20 prosent av befolkningen. Etter 2050 vil andel og etter hvert antall innvandrere gå noe ned mens antall personer født i Norge med to innvandrerforeldre vil øke gjennom hele perioden. Det vil være vel 500 000 av disse i 2050 og 750 000 i 2100, og de vil utgjøre en stadig større andel sammenliknet med foreldregenerasjonen. Dersom man legger sammen antallet innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre, vil disse gruppene utgjøre nærmere 30 prosent av befolkningen i 2100, jf. fig. 2.5.

I 2050 vil det, ifølge mellomalternativet, være 250 000 innvandrere fra land i Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand (landgruppe 1), 300 000 fra EØS-land i Sentral- og Øst-Europa (landgruppe 2) og 800 000 fra resten av verden (landgruppe 3). Disse tre gruppene vil utgjøre nærmere 4, 5 og 12 prosent av den samlede befolkningen i 2050. Fram mot 2100 vil tallet på innvandrere fra landgruppe 1 holde seg ganske stabilt, ifølge mellomalternativet. Derimot vil antallet fra landgruppe 2 synke til 150 000 i 2100, mens antallet fra landgruppe 3 vil øke til nærmere 900 000.

Veksten i antall innvandrere og deres barn forventes å bli størst i østlige deler av Akershus, i Østfold-byer, i Drammensområdet og i Sandnes. Andelen vil imidlertid fortsatt være høyest i Oslo. Hovedalternativet viser at andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre vil øke fra 28 prosent i dag til 47 prosent av byens befolkning om 30 år. Det innebærer mer enn en dobling fra vel 180 000 i dag til 380 000 personer med innvandrerbakgrunn om 30 år. Det antas at mellom en fjerdedel og en tredjedel av disse vil være norskfødte med innvandrerforeldre.

Ut fra mellomalternativet kan det avledes at det fram mot 2020 til enhver tid vil være ca. 200 000 innvandrere med mindre enn fem års botid i Norge. Omtrent halvparten antas å være fra land utenfor EØS.

Den forventede sterke befolkningsveksten, som særlig skyldes høy innvandring, stiller krav til tilrettelegging og dimensjonering på mange samfunnsområder og på ulike nivåer. Jo bedre lokale myndigheter og sektormyndigheter klarer å forberede seg på veksten, desto bedre er forutsetningene for å lykkes med å skape en bærekraftig samfunnsutvikling. Planleggingen må omfatte forbedringer i infrastruktur, transport og arealplanlegging, for eksempel med tanke på bygging av boliger og tilrettelegging for næringsvirksomhet. Det gjelder også utformingen av alle typer offentlige tjenester som barnehager, skoler, helse- og omsorgstilbud osv., jf. kap. 13.

2.4 Innvandringsregulering og integrering

Innvandringspolitikken og asyl- og flyktningpolitikken har betydning for hvem og hvor mange som kommer til Norge, hvem som får opphold her og hvordan de som kommer tilpasser seg og blir tatt imot i samfunnet. Ofte er det behov for å balansere hensynet til innvandringsregulering og god integrering når politikken på de to hovedområdene av migrasjonsfeltet blir utformet.

2.4.1 Innvandringspolitikk

Gjennom EØS-avtalen (og EFTA-konvensjonen) har Norge gitt sin tilslutning til målet om økt mobilitet over landegrensene i store deler av Europa. Om lag en halv milliard mennesker har formelt rett til å oppholde seg, arbeide og bo i Norge uten særlige restriksjoner. Dette innebærer at det hovedsaklig er den generelle politikken og samfunnsutviklingen, særlig utviklingen på arbeidsmarkedet, som avgjør omfanget av migrasjon fra de aktuelle landene. Reguleringen av slik migrasjon gjennom innvandringspolitikken er begrenset av forpliktelsene som følger av EØS-avtalen og gjennom annet samarbeid med EU, for eksempel når det gjelder EURES-samarbeidet for å fremme mobilitet på arbeidsmarkedet i Europa generelt, og mer spesifikt samarbeid som tilrettelegging for forskermobilitet.

Innreise og innvandring til Norge fra øvrige land reguleres og kontrolleres i samsvar med utlendingsloven og internasjonale forpliktelser. Det er større rom for å ivareta nasjonale prioriteringer og interesser når det gjelder arbeids-, familie- og studentinnvandring fra land utenfor EØS enn på asyl- og flyktningområdet. Flere hensyn ligger til grunn for innvandringspolitikken:

• Det skal legges til rette for økende internasjonal reisevirksomhet og kontakt over landegrenser. Samtidig skal Norge ha en utlendingskontroll som sikrer oversikt over hvem fra land utenfor EØS som reiser inn i landet, også ut fra hensynet til nasjonal sikkerhet og bekjempelse av internasjonal kriminalitet.

• Det meste av rekruttering av utenlandske arbeidstakere skjer fra EØS-land, men også fra land utenfor EØS kan rekruttering være nødvendig for å dekke etterspørselen etter arbeidskraft. I hovedsak gjelder det kvalifisert arbeidskraft. Reglene for arbeidsinnvandring skal legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte ved behov, jf. St.meld. nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring.

• Regelverket om familieinnvandring skal sikre at retten til familieliv ivaretas innenfor rammen av en regulert innvandring. Samtidig skal regelverket blant annet motvirke proforma- og tvangsekteskap og bidra til at innvandrere ikke er avhengige av offentlige ytelser.

• Det skal legges til rette for utstrakt kultur- og kunnskapsutveksling, herunder at internasjonale studenter kan studere i Norge for kortere eller lengre tid. Det skal dessuten være mulig for ferdigutdannete studenter med et relevant jobbtilbud å få videre opphold.

2.4.2 Asyl- og flyktningpolitikk

I tråd med internasjonale forpliktelser og norsk lovgivning innvilges det opphold og beskyttelse i Norge til mennesker på flukt. Det skjer dels gjennom et årlig mottak av overføringsflyktninger i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger. Dels skjer det ved at asylsøkere som kommer hit og fyller utlendingslovens vilkår for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag, innvilges opphold.

Det er frivillig for asylsøkere å benytte seg av mottakstilbudet de får. Tilbudet skal være nøkternt. Enkelte kategorier, for eksempel enslige mindreårige asylsøkere, har særskilt tilpassede tilbud. Mottakstilbudet skal ivareta nødvendige kontrollhensyn, ikke være for kostbart og samtidig gi asylsøkerne et aktivitetstilbud mens de venter. De tilbys norskopplæring. Søkere som har sannsynliggjort sin identitet, kan dessuten få midlertidig tillatelse til å ta arbeid. De som er innvilget opphold og venter på bosetting i en kommune, skal kunne starte med aktiviteter med sikte på å delta i samfunnslivet. De som har fått avslag, skal forberedes på retur, og det er etablert ordninger med støtte til retur og reintegrering i hjemlandet.

2.4.3 Sammenhenger mellom innvandring og integrering

Innvandrings- og flyktningpolitikk og integreringspolitikk henger sammen og påvirker hverandre. I tillegg til ytre faktorer, blant annet internasjonale konflikter og utviklingen i verdensøkonomien, vil norsk økonomi og innretningen av innvandrings- og flyktningpolitikken ha betydning for sammensetningen av innvandringen til Norge. Det vil for eksempel ha innvirkning på fordelingen mellom familieinnvandrere, arbeidsinnvandrere og flyktninger. Denne sammensetningen vil igjen spille en viktig rolle for hvordan integreringspolitikken utformes. Hvis en stor andel er arbeidsinnvandrere med et konkret jobbtilbud, er det i mindre grad behov for tiltak med sikte på kvalifisering og sysselsetting. Situasjonen er annerledes om mange er flyktninger fra fattige, konfliktfylte land og mangler utdanning eller arbeidserfaring som lett kan brukes i det norske arbeidsmarkedet.

Sammenhengen mellom de ulike delene av politikken på migrasjonsområdet kom klart til uttrykk i Norge da midlertidig stopp i arbeidsinnvandringen, riktignok med flere unntak, ble innført i 1975. En av hovedbegrunnelsene for «stoppen» var behovet for å sikre innvandrere som allerede hadde kommet til landet, bedre forhold når det gjaldt bolig, arbeid, opplæring osv. Etter hvert ble grunntanken med «stoppen» videreutviklet og fikk status som en generell begrunnelse for at innvandringen må reguleres, blant annet ut fra hensynet til integreringsprosesser.

Et nærliggende eksempel på behovet for å balansere ulike hensyn er reguleringen av familieinnvandring, både familiegjenforening og familieetablering. Økt familieinnvandring er en naturlig konsekvens av en stadig mer globalisert verden hvor giftemål og partnerskap inngås på tvers av landegrensene. Et smidig regelverk og praksis kan være viktig for å rekruttere etterspurt utenlandsk arbeidskraft. Samtidig skal krav til inntekt (underholdskravet) sikre at referansepersonen, det vil si den som bor her i landet, kan forsørge den som flytter til Norge. Underholdskravet skal styrke posisjonen til unge mennesker i Norge slik at de kan motstå press om å inngå ekteskap. I tillegg skal kravet legge bedre til rette for at de som får innvilget opphold som familiemedlemmer, har gode forutsetninger for å bli aktive deltagere i samfunnet.

De siste ti årene har reglene for familieinnvandring blitt endret med det uttalte siktemål å oppnå integreringspolitiske mål. Det gjelder for eksempel innføring av skjerpede vilkår for å oppfylle underholdskrav og krav til referansepersonen i Norge om å ha gjennomført fire års utdanning eller arbeid ved familieetablering med utlending. Dels har det blitt lagt vekt på å styrke unges posisjon for å motstå tvangsekteskap, dels å bidra til at de som ønsker familiemedlemmer til Norge, deltar aktivt i samfunnet. Virkningene av disse endringene i familieinnvandringsreglene evalueres. Som en del av evalueringen følger Utlendingsdirektoratet (UDI) særskilt med på hvilke konsekvenser regelendringene har fått for kvinner.

Krav om gjennomført pliktig norskopplæring for å få permanent oppholdstillatelse, er et annet eksempel på en bevisst bruk av utlendingsregelverket for å bidra til integrering og en direkte kobling mellom de to politikkområdene. Det gir dessuten et klart signal om at de som ønsker varig opphold i Norge, må gjøre en innsats for å lære seg norsk og ha grunnleggende kunnskaper om det norske samfunnet.

En effektiv utlendingsforvaltning har betydning for at nye innvandrere kan delta i samfunnet. Konkret dreier dette seg blant annet om raskere avgjørelser, bedre informasjon og service overfor søkere, og elektronisk saksflyt mellom UDI, politiet, utenrikstjenesten, Utlendingsnemnda (UNE) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Det er særlig viktig med rask bosetting i kommunene av personer som har fått oppholdstillatelse, jf. kap.7.4.

Tiltak som iverksettes for å regulere innvandringen, og måten disse omtales på av myndighetene og i media, kan få både tilsiktede og utilsiktede virkninger. Det vil kunne påvirke hvordan innvandrere oppfattes og blir møtt i samfunnet, om de blir sett på som uønskete eller som viktige bidragsytere i samfunnet. På den annen side kan utbredte holdninger til innvandring og innvandrere, enten de er positive eller negative, ha betydning for det politiske handlingsrommet og dermed for hvordan både innvandrings- og integreringspolitikken blir utformet og praktisert. Myndighetenes oppgave er å gjennomføre politikken effektivt og rettferdig og balansere de ulike hensynene som skal ivaretas, både på innvandrings- og integreringsfeltet.