9 Et forbruk med trygge produkter

Alle produkter vi omgir oss med i fremtiden bør være trygge for både helsen og miljøet. Det betyr at kjemikalier må brukes og lages på en måte som minimerer risiko for helse eller miljø. Produkter skal ikke inneholde kjemikalier som kommer tilbake i vårt matfat og hoper seg opp i oss, våre barn og fremtidige generasjoner. Produktene vi bruker skal ikke forurense verken lokalmiljøet eller det globale miljøet. Det er nødvendig med et samlet krafttak for å skape og ta i bruk alternativer til helse- og miljøfarlige kjemikalier, og å oppnå trygge produkter i en giftfri hverdag.

Regjeringen vil stanse bruk av de farligste miljøgiftene, innføre strengere virkemidler mot de farligste stoffene, gjennomføre et informasjonsløft for helse- og miljøfarlige kjemikalier for å sikre retten til å vite slik at vi kan velge produkter med få eller ingen helse- og miljøfarlige kjemikalier og produkter som ikke har hatt negative konsekvenser for helse og miljø under produksjonen.

9.1 Utfordringer fra produkter

Forbrukere påvirker miljøet gjennom sin atferd – gjennom blant annet innkjøp av produkter. Skal vi lykkes med å få både en god levestandard og et forbruk som ikke forurenser miljøet, må vi alle bidra til et mer miljøvennlig forbruksmønster. Skal forbrukere kunne bidra må det imidlertid først sikres nok informasjon til at de har en reell mulighet til å unngå helse- og miljøfarlige kjemikalier i forbruket.

Kjemiske stoffer brukes i alle typer produkter for å gjøre dem bedre. Det betyr at vi finner helse- og miljøfarlige kjemikalier i for eksempel tekstiler, møbler, leketøy, hobbyprodukter, altså helt vanlige produkter som vi omgir oss med til daglig. De senere år har produktenes bidrag til utslipp av miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemikalier økt sammenlignet med de tradisjonelle utslippskildene som for eksempel industri og forbrenningsanlegg. I stedet for at helse- og miljøfarlige kjemikalier først og fremst slippes ut i produksjonsprosessen, er utfordringen i dag at de kommer ut som en del av produktene som produseres og fører til utslipp når produktene brukes eller blir avfall.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier som spres via forbrukerprodukter, spres ekstra bredt, og de er å finne igjen i naturen, i hjemmet vårt, i husstøvet, i maten vi spiser og i blodet vårt. Utslipp forekommer når produktene blir laget, når vi bruker dem, eller når de kastes og blir avfall. Generasjonsmålet om å stanse utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø, kan derfor ikke nås innen 2020 dersom miljøgifter fortsettes å brukes i alminnelige forbrukerprodukter.

Barn utsettes som andre for helse- og miljøfarlige kjemikalier fra produkter. Samtidig er barn en særlig sårbar gruppe fordi de er i utvikling og da er mer utsatt for skadelige effekter av helsefarlige kjemikalier. Noen stoffer kan gi varige utviklingsskader, eller føre til alvorlige sykdommer senere i livet dersom man eksponeres for disse stoffene i høye nivåer som barn eller på fosterstadiet. Ikke minst er allergier et voksende problem, og de fleste som blir allergiske, utvikler allergien i barndommen.

Det er liten kunnskap om innholdet i produkter. Med en økende andel importerte produkter, særlig fra land utenfor EU, blir utfordringen større med å fremskaffe tilstrekkelig informasjon. Kontroller viser at mange importører og forhandlere ikke vet hvilke stoffer produktene deres inneholder. Konsekvensen er at det omsettes produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier uten at verken selger eller kjøper vet dette. Det er også behov for å øke kunnskap i små og mellomstore virksomheter som bruker produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Handel med produkter bidrar betydelig til verdiskapning i Norge. Restriksjoner på handelen vil normalt medføre kostnader for næringslivet. Disse kostnadene vil være større dersom mer miljøvennlige alternativer ikke er kommersielt tilgjengelige. Produkter handles internasjonalt, og eventuelle norske forbud og andre reguleringer må samtidig være i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser om produktregulering og handel.

Autorisasjonsordningen under REACH kan vise seg å bli et effektivt verktøy for å stanse bruk av de farligste stoffene, både de mest helsefarlige stoffene og miljøgiftene, se omtale av REACH i kapittel 5.

9.2 Stanse bruken av miljøgifter i forbrukerprodukter

Regjeringen vil

• vurdere innføring av et bredt forbud mot miljøgifter i produkter rettet mot private forbrukere.

For å redusere spredning av miljøgifter fra produkter og for at forbrukere skal få trygge produkter på markedet, vil regjeringen ha et særlig fokus på å stanse bruken av miljøgifter i forbrukerprodukter.

Regjeringen utreder derfor et omfattende forbud mot miljøgifter i vanlige forbrukerprodukter. Et slikt forbud vil bidra både til å stanse bruk og utslipp av miljøgifter fra produktene, og samtidig bidra til at forurensning fra produkter reduseres når produktene blir avfall eller havner i avløpet. Regjeringen legger stor vekt på at et slikt bredt forbud vil være en speilvending av dagens regelverk der spesifiserte bruksområder er regulert. Det vurderes altså om bestemte miljøgifter som hovedregel skal være forbudt i forbrukerprodukter. Dette vil innebære at de aktuelle stoffene i utgangspunktet forbys, men med konkrete unntak fra forbudet der det ikke finnes gode nok alternativer eller der man vet at bruken ikke utgjør noen risiko for helse og miljø. Muligheten for, og kostnadene ved å innføre handelshindrende tiltak vil også bli tillagt vekt når man vurderer mulige unntak. Dette vil bety at andre bruksområder enn dem man kjente til da forbudet ble innført, samt nye bruksområder, blir omfattet av forbudet av det aktuelle stoffet. Ansvar for å synliggjøre at det ikke finnes tilfredsstillende alternativer vil dermed ligge på produsenter og importører.

Det vurderes også om andre virkemidler kan iverksettes overfor stoffer der forbud av ulike årsaker er lite egnet.

Boks 9.4 I hvilke produkter finner vi miljøgifter?

Miljøgifter som kan bli forbudt, er å finne i helt vanlige forbrukerprodukter vi omgir oss med som for eksempel:

• Plastprodukter – for eksempel leker, regntøy, gulvbelegg

• Bygningsmaterialer – for eksempel isolasjon, våtromspaneler, takbelegg, rør

• Maling, lakk og lim

• Tekstiler

• Bilpleiemidler/bilvoks

• Kosmetiske produkter

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Regjeringen tar sikte på å la et bredt forbud omfatte stoffer hvor det er rimelig godt dokumentert at de er giftige, lite nedbrytbare og bioakkumulerende og at de i tilstrekkelig grad gjenfinnes i miljøet. Foreløpig er det 21 stoffer som vurderes som relevante for et forbud i forbrukerprodukter i tillegg til de stoffene som allerede er tilstrekkelig regulert i produktforskriften, se tabell 9.1. De fleste er stoffer som er oppført på regjeringens prioritetsliste. Flere stoffer vil kunne vurderes omfattet av forbudet. Forbud vil omfatte en rekke ulike produkter der de aktuelle stoffene forekommer.

Mange av de aktuelle stoffene er allerede forbudt i kosmetiske produkter. Regjeringen vil også vurdere ytterligere forbud mot enkelte stoffer i kosmetikk og hårpleieprodukter ut i fra miljømessig årsaker.

Norsk regulering av miljøgifter i forbrukerprodukter vil ha store konsekvenser for handelen med disse produktene. Regulering vil måtte være i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser om produktregulering og handel. Kjemikalieregelverket i Norge og EU er gjennom EØS-avtalen såkalt harmonisert, dvs. at hovedregelen er at de samme krav skal gjelde i Norge og EU. For en rekke konkrete stoffer og bruksområder er det likevel rom for nasjonal regulering. Norges handlingsrom ligger særlig i de områdene som ikke kan sies å være regulert gjennom totalharmonisert regelverk. For stoffer og bruksområder som konkret er regulert i totalharmoniserte forordninger og direktiver, vil det være vanskeligere for Norge å fastsette strengere regler, selv om det er mulighet for også dette.

Regjeringen fokuserer på forbrukerprodukter fordi forbrukere generelt har mindre kunnskap enn profesjonelle og industrielle brukere av produkter, og utslipp fra forbrukerprodukter innebærer en bredere spredning til miljøet enn annen bruk. Forbrukere har også dårligere forutsetninger for å velge mer miljøvennlige produkter enn profesjonelle brukere, og dårligere forutsetninger for å beskytte seg gjennom sikkerhetstiltak. Noen av de samme utfordringene gjør seg imidlertid også gjeldende for produkter som omsettes til profesjonelle brukere. Regjeringen vil derfor vurdere om det er behov for et tilsvarende forbud mot miljøgifter i produkter rettet mot profesjonelle brukere.

9.3 Innsats mot enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier

I tillegg til et bredt forbud mot miljøgifter i forbrukerprodukter, vil regjeringen også sørge for stans i bruk av enkelte stoffer gjennom å innføre reguleringer. Disse beskrives nedenfor.

9.3.1 Kvikksølv – finnes fortsatt i produkter

Regjeringen vil

• vurdere å innføre forbud mot kvikksølv i produkter og arbeide for at kvikksølv i produkter også utfases i EU/EØS-området.

Kvikksølv er en av de farligste miljøgiftene og utgjør en trussel for miljøet og menneskers helse. Kvikksølvforurensning er årsak til at næringsmiddelmyndighetene fortsatt fraråder for stort inntak av for eksempel ørret og røye i hele landet. Selv om kvikksølv allerede er forbudt i en rekke produkter, benyttes kvikksølv i dag fortsatt i tannfyllingsmaterialer, lyskilder og måleinstrumenter. Utslipp av kvikksølv fra produkter utgjør om lag 20 prosent (206 kg) av de totale kvikksølvutslippene i Norge. For å nå målet om vesentlig reduksjon i kvikksølvutslippene innen 2010 vil derfor regjeringen innføre et generelt forbud mot kvikksølv i produkter med unntak for noen særlig viktige bruksområder og i visse elektriske og elektroniske produkter. Det tas sikte på at forbudet innføres våren 2007. Et norsk forbud vil styrke norsk påvirkning av arbeidet i EU og norske innspill til internasjonalt arbeid om en mulig avtale for kvikksølv. For de produkter som omfattes av forbudet, finnes det gode alternativer tilgjengelige, og forbudet vil sannsynligvis ikke medføre vesentlige kostnader for næringslivet.

Et nasjonalt forbud mot kvikksølv i produkter vil først og fremst bidra til en raskere utfasing av kvikksølv i amalgam. Det foreligger i dag sterke føringer i retningslinjer for bruk av tannfyllingsmaterialer fra helsemyndighetene som har ført til en vesentlig reduksjon av bruk av amalgam. Et forbud vil imidlertid sikre at denne reduksjonen fortsetter, og det er forventet at reduksjonen vil skje raskere med et forbud. Amalgam vil likevel være en betydelig kilde til utslipp en tid fremover på grunn av tidsforskyvelsen mellom bruk og utslipp.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

9.3.2 PFOS – evigvarende miljøgift i klær og brannskum

Regjeringen vil

• innføre forbud fra 2007 mot PFOS i brannskum, impregneringsmidler og tekstiler og arbeide for at EU-regulering blir mest mulig omfattende.

PFOS er en miljøgift man er blitt klar over de siste årene. Det er en svært alvorlig global miljøgift og er av Sverige foreslått inn i den globale Stockholm-konvensjonen om organiske miljøgifter. PFOS brytes overhodet ikke ned i naturen, kan skade forplantningsevnen og kan gi fosterskader. Den utgjør derfor en særlig trussel på lang sikt mot både helse og miljø. PFOS gjenfinnes i miljøet både i Europa, i Norge og i Arktis, og økende nivåer er også funnet i blod hos mennesker.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Regjeringen vil forby bruk av PFOS i brannskum, impregneringsmidler og tekstiler. Dette omfatter nesten all bruk i Norge. Det største bruksområdet i Norge er i brannskum offshore, se kapittel 7.3. Regjeringen vil videre arbeide for at det kommende forbudet i EU blir så omfattende som mulig, og støtter aktivt et forslag fra Sverige om å inkludere PFOS i de internasjonale miljøgiftsavtalene. PFOS er i stor grad allerede faset ut av tekstiler og impregneringsmidler, og kostnadene for næringen vil derfor være små. Utskifting av gjenværende PFOS-holdig brannskum vil imidlertid medføre kostnader.

Flere stoffer brytes ned til PFOS, og regjeringen vil utrede hvordan disse kan reguleres. I tillegg ønsker regjeringen å få kunnskaper om andre PFAS-forbindelser og om de kan være like farlige som PFOS.

9.3.3 Bromerte flammehemmere – nytte gir også risiko

Regjeringen vil

• vurdere streng regulering av deka-BDE i Norge

• aktivt støtte Danmark og Europaparlamentet i deres sak for å få gjeninnført forbud mot deka-BDE i elektriske og elektroniske produkter i EU

• utrede forbud mot HBCDD (heksabromsyklododekan) og TBBPA (tetrabrombisfenol A), og foreslå at HBCDD omfattes av internasjonale miljøgiftavtaler.

Bromerte flammehemmere er en gruppe kjemiske stoffer som hemmer brann. De brukes derfor utstrakt i elektriske og elektroniske produkter, tekstiler og plast i transportmidler, byggematerialer, maling og fugemidler. Samtidig er mange bromerte flammehemmere alvorlige miljøgifter som hoper seg opp i næringskjedene og som kan føre til leverskade og skader på nervesystemet. Det er økende nivåer av bromerte flammehemmere i naturen, også i Arktis. Regjeringen vil derfor stanse bruk og utslipp av flere bromerte flammehemmere gjennom å arbeide for strengere regulering på nasjonalt og europeisk nivå.

Sterkere regulering av deka-BDE

Dekabromdifenyleter (deka-BDE) er svært lite nedbrytbart, er påvist høyt oppe i næringskjeden og gir mulig kroniske helsevirkninger. Det kan etter all sannsynlighet omdannes til enda farligere bromerte flammehemmere (penta-BDE – pentabromdifenyleter). Det påvises stadig en bredere spredning av stoffet. Deka-BDE er blant annet påvist i arktiske områder – i isbjørn og polarmåker. I Norge er det funnet i moser, bunnslam i vann og sjø og ved utlekking fra deponier.

På denne bakgrunnen ble derfor et særnorsk forslag om et forbud mot deka-BDE, med unntak for transportsektoren, sendt på høring våren 2005. Regjeringen vurderer nå innføring av et slikt forbud.

Gjennom EØS-avtalen har Norge implementert EU-direktiv 2002/95/EF, det såkalte RoHs direktivet (Restrictions on Hazardous Substances), som regulerer visse farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter). Gjennom dette direktivet var det opprinnelig forbudt å bruke deka-BDE i elektriske produkter. EU har imidlertid besluttet i ettertid å unnta deka-BDE fra direktivets forbud. Kommisjonsbeslutningen har en klar negativ miljømessig signalvirkning, og innebærer et uheldig tilbakeskritt i utviklingen av RoHS-direktivet. Norge har derfor arbeidet aktivt for å hindre innføring av et slikt unntak. Den danske regjeringen og Europaparlamentet har anlagt sak mot EU-kommisjonen med sikte på å få annullert denne beslutningen slik at deka-BDE igjen kan omfattes av det opprinnelige forbudet. Norge skal hjelpeintervenere til støtte for Europaparlamentet og Danmark, og vil fortsette det aktive arbeidet med å få gjennomslag for vårt syn.

Strengere regulering av HBCDD og TBBPA

Det er dokumentert at stoffene heksabromsyklododekan (HBCDD) og tetrabrombisfenol A (TBBPA) har svært alvorlige miljøeffekter. De er meget giftige for vannlevende organismer, lite nedbrytbare i naturen og kan forårsake langtidsvirkninger i miljøet. HBCDD hoper seg svært lett opp i levende organismer, og funn i arktiske områder langt fra kildene viser at HBCDD transporteres over lange avstander.

For å stanse bruk og utslipp av disse miljøgiftene ønsker regjeringen å vurdere forbud mot både HBCDD og TBBPA. Totalforbud mot produksjon, import, eksport og bruk vil sikre at både bruken av stoffene og bruken av produkter som inneholder miljøgiftene, opphører. Det er imidlertid fortsatt usikkerhet med hensyn tilgjengeligheten av alternativer, kostnader og konsekvenser for en del bruksområder. Det er derfor behov for å utrede konsekvensene og behovet for eventuelle unntak nærmere. Regjeringen tar sikte på å foreslå å inkludere HBCDD i protokollen for miljøgifter under den europeiske langtransportkonvensjonen og i den globale Stockholm-konvensjonen.

9.3.4 Triklosan – fremmer antibiotikaresistens

Regjeringen vil

• vurdere de best egnede virkemidler for å redusere bruk og utslipp av triklosan.

Det bakteriehemmende stoffet triklosan mistenkes for å bidra til økende antibiotikaresistens hos bakterier. I tillegg er triklosan svært giftig for vannlevende organismer. Stoffet kan forårsake langtidseffekter i miljøet fordi det hoper seg opp i levende organismer, og fordi det ikke er lett nedbrytbart i miljøet. Triklosan brukes i produkter som omsettes i store volumer, blant annet i tannkrem (mot plakk), annen kosmetikk (som konserveringsmiddel), i antimikrobielle midler i helsesektoren samt tekstilimpregnering.

På helsemyndighetens bestilling la Vitenskapskomiteen for mattrygghet frem en risikovurdering av triklosan 31. januar 2005 1. Det ble konkludert med at bruk i kosmetiske produkter innebærer en risiko for folkehelsen fordi bruken medfører risiko for utvikling av resistens overfor klinisk viktige antimikrobielle midler. Det ble også dokumentert at gjeldende regulering i EØS-regelverket for kosmetikk ikke er tilstrekkelig streng ut fra toksikologiske risikovurderinger. Norske helsemyndigheter har på denne bakgrunn vært pådriver for videre utredningsarbeid i EU. Kommisjonens vitenskapskomité på området går nå gjennom vitenskapskomiteens fremlagte materiale. Norske miljømyndigheter har tidligere fått gjennomslag i EU for at triklosan skulle klassifiseres som et miljøfarlig stoff.

Norske myndigheter har på nasjonalt plan anmodet kosmetikkbransjen om å slutte å bruke triklosan, og bruken av stoffet har over en viss tid blitt halvert i tannkremer ved at et alternativt antiplakkmiddel er tatt i bruk i noen tannkremer. Regjeringen mener at bruken og utslippet av triklosan bør reduseres ytterligere, ut fra både helse- og miljøhensyn, og vil vurdere de best egnede virkemidler for å oppnå en reduksjon.

9.3.5 Kobber – vekk fra hjem og fritidssysler

Regjeringen vil

• vurdere innføring av avgift eller forbud for å redusere utslippene av kobber i bunnstoff og impregnert trevirke.

Kobber er naturlig forekommende metall. Kobber hoper seg ikke opp i næringskjedene. Det er et nødvendig stoff for planter og dyr, men noen kobberforbindelser er meget giftige for vannlevende organismer. Spesielt i vannmiljø med lite organisk materiale, som i en del innsjøer og i åpent hav, kan kobber utgjøre en risiko for miljøet.

Kobber inngår i mange produkter enten som metallisk kobber eller som kobberforbindelser. Produkter som inneholder metallisk kobber, som for eksempel messinglysestaker, medfører lite forurensningsproblemer, mens kobberforbindelser som inngår i produkter som for eksempel treimpregneringsmidler og bunnstoff til båter medfører utslipp til miljøet. Regulering av kobber gjennom forbud eller avgift vil begrense omsetning og handel med disse produktene.

De viktigste kildene til kobberutslipp i Norge er produkter, særlig bunnstoff til båter, notimpregneringsmidler og i økende grad også treimpregneringsmidler. Utslipp fra produkter utgjorde ca. 80 prosent av det nasjonale utslippet av kobber i 2003. Det nasjonale utslippet av kobber har gått ned 13 prosent i perioden 1995 til 2004.

For å redusere utslippene av kobber til miljøet vil regjeringen vurdere å innføre avgifter eller forbud mot kobber i impregnert trevirke og bunnstoff. Det er utviklet kobberfrie impregneringsmetoder som etter hvert kan erstatte kobberimpregnert trevirke. For bunnstoff til fritidsbåter er alternativene ennå ikke tilstrekkelig gode. Regjeringen vil foreslå et virkemiddel som over tid vil stimulere fremveksten av kobberfrie løsninger. For omtale av kobberutslipp fra oppdrettsnøter, se kapittel 7.7.

9.4 Kosmetiske produkter (kroppspleieprodukter) og legemidler

Regjeringen vil

• ut fra produktkontrolloven vurdere innføring av restriksjoner for kosmetiske produkter som representerer en spesiell miljørisiko

• opprette et register for allergiske reaksjoner på kosmetikk ved Folkehelseinstituttet

• inkludere kosmetiske produkter i Produktinformasjonsbanken (PIB)

• fremme økt miljømerking av kosmetiske produkter

• gjennom nordisk samarbeid øke kunnskapen om forekomst av kjemikalier fra legemidler og kosmetiske produkter i miljøet og om miljøegenskapene ved disse kjemikaliene.

Legemidler og kosmetiske produkter er produkter med høy økonomisk verdi i samfunnet. Bruk av legemidler og kosmetiske produkter gir utslipp av en del helse- og miljøfarlige stoffer via avløpet til fjorder og sjøen. Vi har imidlertid i dag ikke tilstrekkelig kunnskap om eventuelle negative miljømessige konsekvenser av utslippene.

Fra forbrukersiden har det vært mye oppmerksomhet knyttet til allergiske reaksjoner på spesifikke kjemiske ingredienser som inngår i kosmetikk. Kjemikaliene i legemidler og kosmetiske produkter testes og vurderes grundig for helseeffekter, dette inkluderer også allergiske effekter. I 2006 etablerer helsemyndighetene et nytt bivirkningssystem for kosmetiske produkter likt det man har på legemiddel- og matvareområdet for ytterligere å redusere helseproblemer relatert til bruken av disse produktene. Den nye kosmetikkloven som trådte i kraft 1. januar 2006 åpner for å innføre meldeplikt for helsepersonell som observerer bivirkninger som kan komme av bruk av kosmetiske produkter. Regjeringen går inn for å innføre denne plikten fra og med 1. januar 2007.

Kosmetiske produkter er et fullharmonisert produktområde i EØS-området og Norge har gjennom EØS- avtalen forpliktet seg til å følge EUs kosmetikkdirektiv. Etter kosmetikkforskriften skal ingredienslistene i henhold til direktivet stå på alle kosmetiske produkter.

Kosmetikkindustrien har siden 2003 vært pålagt å sende EU-kommisjonen en beskrivelse av tilgjengelige miljømessige effekter av deres ingredienser. Få kjemiske stoffer som anvendes for kosmetikkformål har imidlertid så langt blitt testet for miljøegenskaper. EU stiller også krav til at legemiddelkjemikalier som kom på markedet etter 1995 skal være miljørisikovurdert, men retningslinjene for hvordan miljørisikovurderingen skal gjennomføres var først ferdig i mai 2006.

Det har lenge vært et krav om at alle kosmetiske produkter som bringes i handelen ikke skal medføre helserisiko ved normal bruk. Siden et stoff må være tilstede i høy nok konsentrasjon for å utgjøre en helsefare ved normal bruk, kan enkelte stoffer som inngår i kosmetiske produkter likevel være klassifisert som helse- og/eller miljøfarlige.

Det er gjennomført undersøkelser av forekomst i miljøet av utvalgte legemiddelstoffer og stoffer som anvendes i kosmetiske produkter (men også i andre produkter). Flere legemiddelstoffer samt flere av stoffene som anvendes i kosmetiske produkter (blant annet triklosan), ble gjenfunnet i avløpsslammet, i sjøen og på sjøbunnen i lave konsentrasjoner. De stoffene som ble påvist anvendes i stor grad også i andre produkter, slik at forurensningen kan stamme fra flere kilder. Regjeringen vil vurdere å innføre restriksjoner for kosmetiske produkter som representerer en spesiell miljørisiko. Blant annet vil det bli vurdert om det er behov for å regulere bruk av parabener og ftalater i kosmetiske produkter ut fra miljømessige hensyn. Ved eventuelle restriksjoner vil kostnader for næringslivet og virkninger for handelen med disse produktene bli tillagt vekt.

Regjeringen vil i fortsettelsen arbeide for en bred kartlegging av miljøeffektene av kosmetiske produkter og legemidler i samarbeid med de nordiske landene. Slik kanvi øke kunnskapen om forekomst av kjemikalier i legemidler og kosmetiske produkter i miljøet, om miljøegenskapene ved disse kjemikaliene, og vi kan bedre bedømme effektene av viktige miljøgifter i våre felles resipienter. En kartlegging vil bidra til å tette kunnskapshullene vi har, og til å utforme nasjonal politikk for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for både helse og miljø.

Regjeringen ønsker å fremme at kosmetikkbransjen miljømerker sine produkter med Svanemerket eller EU-blomsten. Et styrket samarbeid med Kosmetikkleverandørenes forening vil bidra til å øke fokus på miljøfarlige kjemikalier i kosmetikk. Gjennom samarbeid med Stiftelsen miljømerking og Kosmetikkleverandørenes forening vil regjeringen øke kunnskapen om substitusjonskravet til kjemikalier i produktkontrolloven og utrede tiltak som kan øke graden av miljømerking av kosmetiske produkter.

Regjeringen ønsker å bidra til at informasjon om kosmetikkingrediensene gjøres bedre kjent, gjennom at ingrediensene meldes til Produktinformasjonsbanken, se kapittel 9.9.3. Det vil da bli enklere for forbrukeren å velge det riktige kosmetiske produktet ut fra sitt behov, der en også skal kunne ta miljøhensyn

Mattilsynet skal i samarbeid med Nasjonalt Folkehelseinstitutt opprette et rapporteringssystem for bivirkninger av kosmetikk. For å øke kunnskapen om allergifremkallende stoffer i kosmetikk, vil regjeringen opprette et register for allergiske reaksjoner på kosmetikk ved Folkehelseinstituttet.

Regjeringen vil peke på behovet for økt overvåking av legemidler i miljøet, og behovet for å fremskaffe kunnskap om risiko og årsakssammenhenger mellom bruk og funn i miljøet. Regjeringen vil øke kunnskapen om miljøegenskapene ved kjemikaliene i legemidler.

Kilde: Det danske Videncenter for Allergi

9.5 Økt mattrygghet

For å møte utfordringene knyttet til mattrygghet, vil regjeringen videreføre og styrke innsatsen ved å

• identifisere hvilke farlige stoffer vi bør konsentrere oss om fremover, samt avklare hvor disse stoffene finnes

• utvide eksisterende miljøovervåkingsprogrammer til også å omfatte uønskede stoffer i den delen av næringskjeden som har betydning for mattryggheten, ved et nært samarbeid mellom miljø- og matmyndighetene

• øke overvåkingen av uønskede stoffer i villfisk og viltlevende skalldyr.

Regjeringens matpolitikk er basert på at mat skal være trygg og oppleves som trygg.

Det faglige ansvaret på det matpolitiske området er delt mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Landbruks- og matdepartementet har administrativt ansvar for Mattilsynet. Mattilsynet har en sentral rolle i gjennomføringen av politikken på matområdet gjennom å ta del i utviklingen av regelverk og gjennom rettledning, tilsyn og overvåking langs matproduksjonskjeden og der maten blir omsatt til forbruker.

For å sikre høy mattrygghet er det avgjørende å ha oversikt over alle stoffer som kan gjenfinnes i næringskjeden i konsentrasjoner som gir en uakseptabel helserisiko. For mange av stoffene foregår det et kontinuerlig arbeid nasjonalt og internasjonalt for å stoppe eller redusere utslippene. Nye stoffer kommer stadig på listen over mulig risikofaktorer for trygg mat, samtidig som kjente stoffer tilføres miljøet og spres til næringskjeden fra dagens bruksområder. Det er behov for å identifisere de stoffene som er viktige for mattryggheten slik at disse kan håndteres på best mulig måte.

Dagens overvåkingsprogram på matområdet fokuserer på oppdrett og landdyrproduksjon og er rettet inn mot uønskede stoffer som det er etablert grenseverdier for i EU. Det er imidlertid kunnskapsmangel om nivåene av uønskede stoffer både i forhold til villfisk/-skalldyr og i forhold til stoffer der grenseverdier ennå ikke er etablert.

Det er viktig å kunne forutsi at et visst stoff vil kunne utgjøre en risiko i mat før de finnes i mengder som gjør at det blir et helseproblem. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom miljø- og matmyndighetene.

Mange råvarer og matvarer inneholder næringsstoffer som er positive for folkehelsen samtidig som de kan inneholde forurensninger og andre uønskede stoffer i mengder som kan reise sikkerhetsspørsmål. Det er derfor viktig at det gjøres helhetsvurderinger, slik at de råd som gis til befolkningen er vitenskapelig basert og gir en samlet vurdering av de ernæringsmessige fordeler vurdert i forhold til helserisiko ved inntak av disse matvarene.

9.6 Folkehelsearbeid

Regjeringen vil

• bidra til å styrke forebygging av helseskader av kjemikalier, både kjemikalier som fører til akutte helseskader og som gir helseskader ved lengre tids eksponering.

Forebygging av helse- og miljøskader forutsetter god kunnskap om kjemikalienes virkning på helse og miljø. Oppbygging av slik kunnskap er en viktig del av folkehelsearbeidet. For forbrukerne er det av stor betydning at de har god tilgang til informasjon om stoffenes egenskaper og om deres forekomst i forskjellige produkter. Gjennom slik kunnskap får forbrukerne bedre mulighet til å velge produkter som er minst betenkelige, de kan lettere unngå å bli utsatt for helserisiko, og de kan medvirke til at helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke slippes ut i miljøet. For å forebygge helseskader av kjemikalier, vil regjeringen satse på folkehelsearbeid som bygger opp kunnskapen om mulige helseeffekter for befolkningen.

9.7 Vedfyring og utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer

Regjeringen vil

• vurdere virkemidler som reduserer utslipp av miljøgiften PAH og andre miljøgifter fra vedfyring

• bedre informasjonen om riktig vedfyring.

Vedfyring fører til utslipp av en rekke stoffer, hvorav flere er helse- og miljøfarlige. Stoffene som slippes ut er blant annet PAH, kadmium, arsen og dioksiner. Disse er alle prioriterte miljøgifter. I følge Statistisk sentralbyrås utslippsregnskap for 2003 var utslipp fra vedfyring den nest største kilden til utslipp av dioksiner. Knapt en tredjedel av det nasjonale utslippet av PAH skyldes vedfyring.

Utviklingen i utslippene av PAH vil blant annet være betinget av omfanget av vedfyring og av utskiftningstakten til nye rentbrennende vedovner eller pelletskaminer. Statistisk sentralbyrå har beregnet at utslippet av partikler i Oslo vil bli redusert med 270 tonn hvis alle gamle ovner ble skiftet ut til nye rentbrennende. Et slikt tiltak ville også bety store reduksjoner i utslippene av PAH. Flere kommuner gir i dag et mindre tilskudd ved kjøp av ny vedovn. Denne andelen representerer en liten del av totalomsetningen av vedovner. Utslippet av sot og sotassosierte miljøgifter, som for eksempel PAH, blir også redusert ved bruk av pelletsbasert vedfyring. Som et tiltak for å redusere utslippene fra vedfyring, vil regjeringen utrede muligheten for en ordning for å øke utskiftingstakten til nye rentbrennende ovner, samt installering av renseteknologi.

Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå indikerer at opptil 15 prosent av det totale vedforbruket i Oslo er planker og andre bygningsmaterialer. Selv om en stor andel oppgir at de kun bruker rene materialer, er det grunn til å anta at også materialer som inneholder lakk- og malingsrester, brennes. Ved forbrenning vil det dannes helse- og miljøfarlige stoffer som i liten grad renses, og som derfor slippes ut. Regjeringen vil bedre informasjon om riktig vedfyring.

9.8 Utvidet opplysningsplikt og utvidet substitusjonsplikt

Regjeringen vil

• vurdere å presisere bestemmelsene i produktkontrolloven slik at det blir klarere krav til kunnskap og opplysningsplikt for importører og omsettere av produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier

• vurdere å styrke substitusjonsplikten til også å gjelde importører og omsettere.

En utvidet opplysningsplikt

Plikten til å informere om et produkts innhold av helse- og miljøfarlige stoffer er i liten grad nedfelt i bestemmelsene som regulerer forurensning. I produktkontrolloven er det få bestemmelser som pålegger aktørene en aktiv opplysningsplikt.

Regjeringen ønsker at informasjon om helse- og miljøegenskaper skal følge produktene slik at neste ledd i produktkjeden gjøres i stand til å foreta informerte valg. Derfor ønsker regjeringen å innføre en mer aktiv opplysningsplikt gjennom produktkjeden, for eksempel gjennom en endring i produktkontrolloven eller gjennom en forskrift.

Dagens krav etter produktkontrolloven om at den som tilvirker eller importerer et produkt har plikt til å skaffe seg kunnskap om et produkts mulige helse- eller miljøskade, har vist seg vanskelig å håndheve. Med utgangspunkt i den nåværende aktsomhetsplikten foreslås derfor å vurdere en presisering i dagens regelverk slik at den som tilvirker eller importerer et produkt, også har en aktiv opplysningsplikt. Plikten bør utformes slik at neste ledd i produktkjeden sikres tilstrekkelig informasjon til å gjøre sine valg i tråd med krav til for eksempel avfallshåndtering, se kapittel 10.4. Videre foreslås også at det må kunne dokumenteres at det er foretatt undersøkelser for å fremskaffe slik informasjon. En slik plikt vil hindre at produkter med innhold som er forbudt i Norge, f.eks. CCA-impregnert trevirke (trevirke impregnert med kobber, krom og arsen), kommer på markedet, og vil sikre at omsetningen og bruken begrenses. Et slikt krav vil også legge til rette for mer aktiv substitusjon av farlige kjemikalier med kjemikalier som utgjør en mindre risiko.

Utvidelse av substitusjonsplikten

Substitusjonsplikten etter produktkontrolloven innebærer en plikt til å bytte ut helse- og miljøfarlige kjemikalier med mindre farlige alternativer når det er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig. Dette innebærer en dynamisk prosess der næringslivet skal ta i bruk mer helse- og miljøvennlige alternativer etter hvert som de blir tilgjengelige uten for store kostnader eller annen ulempe. Plikten retter seg i dag bare mot virksomheter som bruker kjemikaliene, typisk tilvirkere. Omsettere og distributører av kjemikalier har i dag ingen substitusjonsplikt.

Regjeringen mener det er uheldig at omsettere ikke er omfattet av substitusjonsplikten og vil vurdere å foreslå å inkludere omsettere og distributører i produktkontrollovens substitusjonsplikt. Hensikten er å legge til rette for en mer aktiv substitusjon, slik at omsettere vil måtte vurdere hva slags produkter som skal komme på markedet. For eksempel bør visse skadelige produkter ikke tilbys på markedet, og importører eller andre omsettere kan ofte være nærmest til å vurdere hvilke produkt som i stedet bør tilbys ut fra helse- og miljøhensyn. I dag kan importører oppleve at det er vanskelig å få kunder til å bytte til mer helse- og miljøvennlige produkter fordi disse er kostbare, og fordi andre tilbydere har andre, rimeligere, men mindre miljøvennlige produkter som utkonkurrerer disse.

Dersom substitusjonsplikten blir endret til også å gjelde andre enn brukere av kjemikalier, vil den få et annet innhold enn i dag. En slik plikt som også skal omfatte omsettere vil gå ut på å legge bedre til rette for at andre kan foreta en fornuftig substitusjon.

Statens forurensningstilsyns tilsynsvirksomhet viser at omsettere og importører har for dårlige kunnskaper om gjeldende regelverk. For å styrke prinsippet om substitusjon vil regjeringen øke informasjonen om at importører og omsettere forventes å vurdere substitusjon av produkter som inneholder helse- og miljøfarlige stoffer.

9.9 Et informasjonsløft for helse- og miljøfarlige kjemikalier

Forbrukere har rett til informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter, både for å kunne beskytte seg selv og for å kunne velge mer miljøvennlige produkter av hensyn til miljøet eller seg og sin familie. Sårbare grupper som barn og allergikere har et særskilt behov for at det finnes informasjon om hvordan de, eller foreldrene, kan velge mindre helsefarlige produkter.

Det er en utfordring at forbrukere har lite kunnskap om kjemiske stoffer og ikke vet hvordan de kan velge mindre helse- og miljøfarlige produkter. Utvalget av produkter er enormt, og det mangler klassifisering og merkekrav for bearbeidede produkter i dag.

Kosmetiske produkter er merket med alle stoffer produktet inneholder. Utfordringen for forbruker ligger her i å forstå hvilke stoffer som kan være miljøfarlige eller som mistenkes å ha helsefarlige effekter.

REACH-regelverket legger opp til vesentlig økning i informasjonsstrømmen om kjemiske stoffer. Informasjon om kjemiske stoffer skal følge produktkjeden gjennom forbedrede HMS-datablad. Det er særlig næringslivet selv som skal bidra med informasjon om stoffer. Myndighetene, og særlig Statens forurensningstilsyn som utpekt myndighet under REACH, vil ha en viktig rolle i å være kontaktpunkt og ha en helpdesk-funksjon for små og mellomstore bedrifter for å hjelpe dem i å oppfylle sine forpliktelser under REACH.

Det er likevel ikke å forvente at forbrukere har full kunnskap om innholdet av farlige stoffer, ei heller har forutsetning for å kunne utnytte informasjon om kjemikalienavn, handelsnavn med mer.

Regjeringen vil styrke informasjonen om helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter for å bidra til at forbrukere skal kunne foreta informerte valg.

9.9.1 Styrke kjemikaliekunnskap hos importører og detaljhandel

Regjeringen vil

• gjøre retten til produktspesifikk informasjon etter miljøinformasjonsloven og produktkontrolloven enda bedre kjent

• øke kunnskapen til importører og detaljhandelen om helse- og miljøfarlige kjemikalier og relevant regelverk gjennom blant annet tilrettelagt kursvirksomhet i samarbeid med bransjeorganisasjoner.

Retten til miljøinformasjon ble nedfelt i Grunnloven allerede i 1992. For å styrke retten ytterligere ble det vedtatt en ny samlet lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet. Loven trådte i kraft 1. januar 2004. Loven skal sette innbyggerne i stand til å bidra til vern av miljøet, beskytte seg mot helse- og miljøskade og påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål.

Loven gir alle borgere rett til opplysninger både fra offentlige myndigheter og fra offentlige og private virksomheter om forhold som har betydning for miljøet. Videre inneholder loven en plikt for offentlige myndigheter til aktivt å gjøre allment tilgjengelig informasjon om miljøtilstanden og miljøforhold. Dette gjør innbyggerne i stand til å følge med og ha oversikt over utviklingen av ulike miljøproblemer lokalt og globalt.

Samtidig med at loven trådte i kraft ble det nedsatt en egen klagenemnd for miljøinformasjon som behandler klager over avslag på innsyn hos private virksomheter. En stor andel av de sakene som nemnda har behandlet, har nettopp omhandlet rett til å få informasjon om innholdet av helse- og miljøfarlige kjemikalier i ulike forbrukerprodukter. Dette viser at loven benyttes og er av særlig betydning på dette området.

Regler om rett til produktspesifikk informasjon finnes i produktkontrolloven og gir enhver rett til å få informasjon om produkter som kan forårsake helseskade eller miljøforstyrrelse direkte fra alle ledd i en salgskjede. Som forbruker har man krav på å få informasjon om produktenes innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier, og informasjon for å kunne forebygge skadevirkninger.

Regjeringen ønsker å gjøre rettighetene i miljøinformasjonsloven og tilsvarende regler i produktkontrolloven enda bedre kjent. Det vil særlig legges vekt på å øke miljøinformasjonen til forbrukere, for på den måten å legge til rette for at forbrukerne skal kunne ta miljøriktige valg. Mindre virksomheter slik som i detaljhandelen, har liten kjennskap til loven, og regjeringen vil bidra med mer målrettet informasjon om loven nettopp til disse aktørene. Regjeringen er i ferd med å evaluere miljøinformasjonsloven og vil etter det vurdere eventuelle initiativ og tiltak som kan bidra til å gjøre rettighetene og pliktene enda bedre kjent slik som blant annet utarbeidelse av veiledere. Her vil det samarbeides med både næringsliv, forbruker- og miljøvernorganisasjoner.

Erfaringer fra blant annet kontroll og tilsyn med regelverket for helse- og miljøfarlige kjemikalier viser at særlig import- og detaljhandelen til dels har manglende kunnskap om innholdet av helse- og miljøfarlige kjemikalier i de produkter som importeres og omsettes. Det er derfor viktig å heve kompetansen særlig hos disse aktørene. Økt kunnskap om helse- og miljøfarlige kjemikalier vil samtidig bidra til at forbrukere enklere får tilgang til slik informasjon når de spør om det. For å oppnå dette har regjeringen og Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon tatt initiativ til å innlede et nærmere samarbeid. Samarbeidsprosjektet mellom Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon og Statens forurensningstilsyn vil blant annet legge til rette for kompetansehevende opplæring av berørte bransjer, og bidra til at blant annet sentrale innkjøpere får kunnskap som kan gjøre dem i stand til både å etterleve regelverket på en bedre måte og på eget initiativ treffe miljøvennlige valg. En viktig del av opplæringen vil være rettet mot de plikter som følger av EUs kommende kjemikalieregelverk, REACH.

9.9.2 Mer merking av produkter

Regjeringen vil

• arbeide for at det innføres en felles europeisk pliktig merkeordning for faste, bearbeidede produkter med innhold av miljøfarlige stoffer

• utrede muligheten for merking av eller annen type aktiv informasjon om produkter rettet mot barn eller som inngår i barns leke- og oppholdsmiljø

• arbeide for å styrke de frivillige, offisielle miljømerkeordningene, blant annet gjennom informasjon og tilskudd til utarbeidelse av miljøkriterier

• arbeide for at flere miljømerker sine produkter

• bidra konstruktivt til utviklingen av kjemikalieinformasjon i miljødeklarasjoner med utgangspunkt i næringslivets eget ansvar for miljødeklarasjoner.

I dag er det ikke pliktig å merke faste bearbeidede produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette innebærer at forbrukerne vanskelig kan gjøre seg kjent med produktets innhold av slike stoffer. Et nasjonalt krav om merking av produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, vil kun omfatte en liten del av produktene som selges i landet. Siden produkter spres verden rundt gjennom import og eksport, er det nødvendig med en felles ordning som når brukere bredt i flere land.

Obligatorisk merking av faste bearbeidede produkter

Selv om det er et mål at farlige stoffer ikke skal finnes i vanlige forbrukerprodukter på markedet, vil det ta tid før alle produkter er frie for miljøgifter. I det nye kjemikalieregimet i EU – REACH – vil bruk av de farligste miljøgiftene og mest helsefarlige stoffene kreve autorisasjon. Regjeringen vil arbeide for at produkter som inneholder stoffer som har fått autorisasjon under REACH, skal merkes slik at forbrukere kan vite at produktet inneholder et eller flere stoffer som er særlig farlige. Barn er en særlig sårbar gruppe. Regjeringen vil derfor særlig utrede mulighetene for å merke eller på annen måte synliggjøre helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter som er rettet mot barn eller som inngår i barns leke- og oppholdsmiljø.

Regjeringen vil også utrede tiltak og virkemidler som kan gi brukere og forbrukere mer informasjon om produkter som ender opp som farlig avfall og EE-avfall. Utredningen vil bredt gjennomgå aktuelle aktive informasjonstiltak, se nærmere omtale i kapittel 10.4.

Boks 9.16 Økologiske landbruksprodukter

I økologisk landbruk tas det ekstra miljøhensyn, og det er en målsetting å basere produksjonen på lokale og fornybare ressurser. For eksempel er det ikke tillatt å benytte kunstgjødsel og kjemisk-syntetiske plantevernmidler. Området økologisk produksjon er en del av EØS-avtalen. Forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler gjennomfører EU-forordningene på området. Gjennom forskriften er betegnelsen økologisk lovbeskyttet for de landbruksproduktene som omfattes av forskriften.

Debio eier Ø-merket. Produsenter og virksomheter som oppfyller offentlige krav til økologisk produksjon, kan benytte Ø-merket. Ø-merket bekrefter at produksjonen er kontrollert og godkjent i henhold til økologiforskriften. Det er også tilgjengelig en EU-logo for økologiske produkter.

Frivillig merking– offisielle merkeordninger

Regjeringen ser på de frivillige, offisielle miljømerkeordningene som viktige for å gi forbrukerne mulighet til å velge de mest miljøvennlige produktene. Miljømerking er også viktig for å fremme miljøtiltak langs hele produktkjeden, fra uttak av råvarer og produksjon, til produktene blir avfall, og kan derfor også bidra til å redusere utslipp utenfor Norges grenser. Helse- og miljøfarlige kjemikalier er en viktig del av dette, og regjeringen anser de offisielle ordningene for miljømerking som et viktig supplement til lovpålagte krav.

Boks 9.17 Blomsten og Svanen

Det finnes i dag to offisielle miljømerkeordninger på det norske markedet, Svanemerket og EU-blomsten. Svanemerket er en felles miljømerkeordning for Norge, Finland, Sverige, Island og Danmark. Formålet med ordningene er å veilede forbrukerne til å velge de minst miljøbelastende produktene på markedet. For at et produkt skal kunne bli godkjent, må produsenten legge frem dokumentasjon for at produktet oppfyller en rekke krav til blant annet råmaterialer, utslipp fra produksjonen, energiforbruk, helse- og miljøskadelige stoffer, emballasje og til produktets kvalitet og funksjon. For alle produktgruppene settes det kjemikaliekrav, som oftest ut fra et «føre var»-prinsipp. Utviklingen av miljøkriterier for Svanen og Blomsten skjer i full åpenhet, i samarbeid med eksperter og produsenter.

Stiftelsen Miljømerking jobber innenfor mange områder med høy miljøbelastning knyttet til innhold av helse og miljøfarlige stoffer, for eksempel maling, bilpleiemidler, industrielle rengjøringsmidler og smøreoljer. Det som styrer valg av produkter for miljømerking er hvorvidt det finnes forbedringspotensialer som kan synliggjøres med miljømerking. Miljømerking vil også i fortsettelsen prioritere områder hvor innhold av helse- og miljøfarlige stoffer er et problem.

Det er viktig å utarbeide miljøkriterier for flere produkter som forbrukerne kommer i kontakt med. I tillegg til økonomisk støtte fra regjeringen til ordningen vil økt etterspørsel etter miljømerkede produkter fra forbrukerne bidra til at det kommer flere miljømerkede produkter på markedet. Næringslivet har også et ansvar for å miljømerke sine produkter, samt å fremme flere miljømerkede produkter på markedet.

Regjeringen vil vurdere å ta initiativ for å fremme miljømerking av enkelte produktgrupper med helse- og miljøfarlige stoffer som blant annet reiseeffekter av plast og skinn, kjøkkenredskaper av plast og hobbyprodukter. Regjeringen vil ta initiativ til kampanjer i samarbeid med Stiftelsen Miljømerking blant annet med fokus på at miljømerkede produkter inneholder mindre helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Miljødeklarasjoner

Detaljert og verifisert miljøinformasjon om produkter blir stadig viktigere internasjonalt, og flere norske produsenter opplever tøffe miljøkrav fra sine internasjonale kunder.

Norsk næringsliv har deltatt i norske og nordiske utviklingsprosjekter for miljødeklarasjoner. I Sverige etablerte Miljöstyrningsrådet i 1997 et program for sertifisering av miljødeklarasjoner og i 1999 etablerte Næringslivets Hovedorganisasjon en tilsvarende ordning for godkjenning og registrering av miljødeklarasjoner i tråd med standardutkastet. I 2002 ble Næringslivets Stiftelse for Miljødeklarasjoner opprettet, med Næringslivets Hovedorganisasjon og Byggenæringens Landsforening som stiftere.

Det er utarbeidet miljødeklarasjoner for ulike typer produkter, møbler, byggevarer, energi, emballasje og papir med mer. Fokus i arbeidet nå er hvordan opplysninger om kjemikalier og miljøgifter best kan presenteres i en miljødeklarasjon.

Regjeringen er positiv til næringslivets initiativ med miljødeklarasjoner og legger vekt på at dette vil gi bedre miljøinformasjon om produkter. Det kan blant annet være et bidrag til det videre arbeidet med miljømerking til forbrukere og med offentlige innkjøp. Regjeringen ønsker et samarbeid om å utvikle bedre kjemikalieinformasjon i miljødeklarasjoner med utgangspunkt i næringslivets ansvar for å arbeide frem miljødeklarasjonene.

9.9.3 Videreutvikle informasjonskanaler

Regjeringen vil

• vurdere utvidelse av deklarasjonsplikten til Produktregisteret til å omfatte alle produkter hvor det kreves HMS-datablader og kosmetiske produkter, eller andre måter å øke tilgangen på produktbestemt informasjon

• forbedre Produktinformasjonsbanken (PIB)

• vurdere obligatoriske krav om at HMS-datablader skal legges ut på en offentlig database

• synliggjøre miljømerkede produkter og kjemikalier, slik som Svanen og Blomsten i Produktinformasjonsbanken

• vurdere opprettelsen av forbrukernettsider i samarbeid mellom miljøvernmyndighetene, helsemyndighetene og forbrukermyndighetene, og særlig arbeide for å gi småbarnsforeldre informasjon om en mest mulig giftfri hverdag for små barn

Produktregisteret

Produktregisteret er myndighetenes sentrale register over kjemiske stoffer og produkter som omsettes i Norge. Bedrifter som importerer, omsetter eller produserer merkepliktige kjemikalier over 100 kg per år, er pliktige til å deklarere produktet til Produktregisteret. For tiden er i overkant av 25 000 produkter deklarert. Antallet øker med ca. 500 produkter per år. Fullstendig kjemisk sammensetning registreres, i tillegg til blant annet omsetningsvolum og bruksområdet for produktene. For å bedre dokumentasjonsgrunnlaget når det gjelder omsetning og bruk av farlige kjemikalier, vil regjeringen, som et første skritt utrede en utvidelse av deklarasjonsplikten til å omfatte alle produkter som det kreves datablader for. Blant annet vil en slik utvidelse gi styrket informasjon om løsemidler. Regjeringen vil også vurdere å inkludere kosmetiske produkter i deklarasjonsplikten. Ved deklareringen bør tolltariffnummer påføres produktet for å koble registreringen i Produktregisteret til Statistisk sentralbyrås handelsstatistikk. På lengre sikt kan også innføring av tolltariff som deklarasjonsgrunnlag utredes. En slik utvidelse av datatilfanget til Produktregisteret er ønskelig både i overvåkingssammenheng, direkte for brukere som tilsynsmyndighetene og for å kunne formidle informasjon videre til allmennheten gjennom for eksempel Produktinformasjonsbanken (se forslag om dette nedenfor). Utvidelse av deklarasjonsplikten fordrer imidlertid regelverksendringer, klargjøring av administrative og økonomiske konsekvenser, og vil derfor måtte utredes nærmere. Regjeringen vil utrede fordeler og ulemper ved utvidelse av deklarasjonsplikten eller andre måter å øke tilgangen på produktbestemt informasjon, slik at produktinformasjonen kan bli bedre tilgjengelig for forbrukeren.

Produktinformasjonsbanken

Produktinformasjonsbanken er en database for å gjøre helse- og miljøinformasjon om kjemikalier lettere tilgjengelig. Produktinformasjonsbanken er i dag primært et register for lagring og distribusjon av HMS-datablader. Hensikten har vært å gjøre det enklere å velge det riktige produktet til et aktuelt formål, samtidig som man får tilstrekkelig informasjon til å forhindre at det oppstår helse- eller miljøproblemer.

Det er frivillig å registrere produktinformasjon i databasen. Det er i mange år arbeidet for å styrke kunnskapen om og for å øke innholdet i databasen, uten at resultatet er blitt tilfredsstillende.

Regjeringen ønsker å styrke forbrukernes produktinformasjon. Regjeringen vil derfor utforme Produktinformasjonsbanken slik at produktinformasjon, inkludert informasjon om kosmetiske produkter, blir tilgjengelig, og vurdere eventuelle endringer i regelverket som kan være nødvendige for å oppnå dette. Det vil også vurderes krav om at HMS-datablader skal legges ut på en offentlig database slik som Produktinformsasjonsbanken eller andre databaser, og andre krav for å sikre produktinformasjon om flest mulig produkter. Det vil også være viktig å synliggjøre svanemerkede produkter i Produktinformasjonsbanken. Videre vil det vurderes hvordan innholdsstoffer i faste bearbeide produkter på sikt kan synliggjøres.

Forbrukernettside

Regjeringen ønsker et samarbeid mellom miljøvern-, helse- og forbrukermyndighetene om informasjon om forbrukerprodukter. Det bør vurderes om det er behov for en uavhengig instans, forum eller lignende for å gjennomføre et slikt samarbeid. Regjeringen vil også vurdere muligheten og behovet for å opprette egne forbrukernettsider med særlig vekt på helse- og miljøaspekter for familie og barn, blant annet helse- og miljøfarlige kjemikalier.

9.9.4 Økt informasjon om helseeffekter av kjemikalier

Regjeringen vil

• styrke arbeidet med å unngå helsekader etter lavgradig eksponering, ved blant annet å

  • intensivere og systematisere dokumentasjonsarbeidet om kjemikalier som kan føre til helseskader ved lavgradig eksponering

  • forbedre kunnskapsnivået om helseskader etter lavgradig og langvarig eksponering

  • bygge opp kompetanse knyttet til kombinasjonseffekter – det vil si helseeffekter som skyldes samtidig eksponering for flere kjemikalier

  • styrke samarbeidet mellom miljømedisinske fagmiljøer

• styrke Giftinformasjonens arbeid som offentlig informasjons- og rådgivningskanal for akutte forgiftninger og dennes rådgivningstelefon, ved blant annet å

  • vurdere lov- eller forskriftsmessig forankring av Giftinformasjonens virksomhet

  • sikre at Giftinformasjonen får sammensetningsopplysninger for alle teknisk/kjemiske produkter på det norske markedet, for eksempel gjennom pålegg overfor leverandørene

  • styrke Giftinformasjonens dokumentasjonsarbeid, og bidra til at dokumentasjon om forgiftninger og forgiftningsbehandling inngår i Helsebiblioteket.

Kroniske effekter og lave eksponering

Mens Giftinformasjonen gir råd om akutte eksponeringer, er det andre institusjoner – først og fremst Folkehelseinstuttet og Statens arbeidsmiljøinstitutt – som vurderer lavgradig eksponering og kroniske effekter. Eksponering i arbeidslivet vil ofte kunne være betydelig høyere enn for den generelle befolkningen. Helseeffekter av denne typen er ofte alvorlige (for eksempel kreft), men det er vanligvis store problemer med å knytte et sykdomsutfall til en bestemt eksponering. Det medfører at arbeidsmåte og kompetanse ofte er forskjellig når det gjelder akutt og kronisk eksponering og sykdommer som dette kan føre til. Arbeidsdelingen på disse fagområdene mellom Giftinformasjonen og Folkehelseinstituttet/Statens arbeidsmiljøinstitutt fungerer godt. Det er samtidig en målsetting at befolkningen får bedre og lettere tilgang på informasjon om kjemikalier. Styrket kompetanse og bedre systematisering av kunnskap er de beste verktøyene for å oppnå dette. Styrkingen skal gjelde både akutt og kronisk eksponering.

Akutte forgiftinger – Giftinformasjonen

Alle land innen EU/EØS har et system med giftinformasjonssentraler. Disse er etablert for å støtte myndighetene med å gi informasjon, råd og veiledning angående akutte eksponeringer og forgiftningsrisiko for alle typer kjemikalier og produkter (inkludert legemidler). Giftinformasjonen (tidligere Giftinformasjonssentralen) har fra 2002 vært en avdeling i Sosial- og helsedirektoratet og hadde i 2005 ca. 40 000 henvendelser, hvorav ca. 2/3 kom fra publikum (allmennhet). Andre henvendelser kom i hovedsak fra helsevesenet og andre nødetater. Giftinformasjonen samarbeider med giftinformasjonssentraler i andre land, spesielt de nordiske.

Regjeringen vil vurdere lov- eller forskriftsmessig forankring av Giftinformasjonens virksomhet. Det er også viktig å sikre at Giftinformasjonen får sammensetningsopplysninger for alle teknisk/kjemiske produkter på det norske markedet, for eksempel gjennom pålegg overfor leverandørene. Dokumentasjonsarbeidet skal styrkes, med kunnskapsbasert vurdering av akutt giftighet og tiltak ved forgiftninger. Det er et spesielt behov for å øke den medisinske kompetansen. Regjeringen vil også bidra til at oppdatert dokumentasjon om forgiftninger og forgiftningsbehandling inngår i Helsebiblioteket – det nye nasjonale nettstedet for oppdatert fagkunnskap til alt helsepersonell. Regjeringen vil også styrke C-helseberedskapen ved kjemiske ulykker/terror og klargjøre Giftinformasjonens plass.

9.10 Miljøansvarlige innkjøp i offentlig sektor

Regjeringen vil

• utarbeide en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige innkjøp. Det skal blant annet vurderes særskilte tiltak knyttet til innkjøp av produkter som inneholder miljøgifter.

Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for 256 milliarder kroner (2004), hvorav statens andel er ca. 100 milliarder kroner. Offentlig sektor er en betydelig kunde på markedet og har mulighet til å påvirke markedet for produkter med innhold av helse- og miljøfarlige kjemikaler. I lov om offentlige anskaffelser er det stilt krav om at det ved planlegging av den enkelte anskaffelse skal tas hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.

Offentlig sektor har en viktig rolle gjennom å gå foran som ansvarlig forbruker og sikre at produkter og tjenester som anskaffes, holder en høy miljømessig standard. Offentlig sektor har en særlig viktig rolle som en stor forbruker til å unngå produkter med innhold av miljøgifter. Ved å handle miljøbevisst og etterspørre miljøinformasjon, stimulerer også offentlig sektor til utvikling av produkter og teknologi med mindre innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier. For flere produktgrupper kan offentlige innkjøp være en pådriver slik at alternativer blir tilgjengelig på markedet, for eksempel IKT-utstyr, tekstiler eller særlige hygiene- og hudpleieprodukter. Dette vil i neste instans komme private forbrukere og hele samfunnet til gode. Offentlige virksomheter kan således spille en viktig rolle når det gjelder å fremme en giftfri hverdag. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige kjøp. Det skal vurderes særskilte tiltak knyttet til innkjøp av produkter som inneholder miljøgifter.