7 Ren verdiskapning

Regjeringen vil ha verdiskapning i Norge som ikke belaster naturen og næringsgrunnlaget med helse- og miljøfarlige kjemikalier, herunder miljøgifter. Regjeringen ønsker at næringslivet tar ansvar for at produksjonen og produktene er trygge for helse og miljø. Verdiskapningen i Norge bør i fremtiden skje uten miljøgiftsutslipp, og innen 2020 skal utslippene være stanset så langt som mulig. Det skal stilles strenge krav til industrien samtidig som det forventes at industrien selv gjør de tilpasningene som er nødvendige for å sikre at målet nås. Regjeringen ønsker et nærmere samarbeid med berørte bransjer og bransjeorganisasjoner, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, for å finne veien frem mot målet. Videre vil regjeringen stille strengere krav til annen verdiskapende virksomhet slik som landbruk, skogbruk, akvakultur og transportsektoren for å begrense og stanse utslippene av miljøgifter.

7.1 Verdiskapning bygger på ren natur

En vesentlig del av verdiskapningen i Norge avhenger av ren natur. Fiske, fiskeoppdrett, jordbruk, næringsmiddelindustri, turisme og rekreasjonsaktiviteter avhenger av natur som ikke er forurenset. Det er dermed på lang sikt ikke en konflikt mellom miljøhensyn og verdiskapning, tvert imot bidrar ren natur til økt verdiskapning og til økt aksept for verdiskapningen. Samtidig har strenge miljøkrav ført til vekst i bransjer som for eksempel leverandører innen renseteknologi. Myndighetenes virkemiddelbruk er nødvendig for å stimulere til miljøtiltak og vri utviklingen i retning av miljøvennlig teknologi og miljøvennlige produkter. Samtidig påvirker markedet utviklingen av «grønnere teknologi» gjennom etterspørsel etter mer miljøvennlige varer og tjenester. Et bærekraftig næringsliv er på lang sikt avhengig av befolkningens tillit til at produkter ikke inneholder kjemikalier som utgjør en uakseptabel helse- eller miljørisiko.

7.2 Reduserte utslipp fra landbasert industri

Regjeringen vil

• stille strenge miljøkrav som bidrar til at utslipp av miljøgifter fra industrielle prosesser reduseres og til at ny og renere teknologi utvikles

• sørge for at utslipp av prioriterte miljøgifter fra produksjonsprosesser ikke skal forekomme etter 2008 dersom det ikke foreligger tungtveiende grunner

• at næringslivet innen 2010 skal utarbeide planer for hvordan de skal sikre at utslipp av miljøgifter stanses så langt som mulig innen 2020

• stille krav til virksomheter som har særlige utfordringer knyttet til utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier som for eksempel verftsindustrien, og samtidig inngå et samarbeid med relevante bransjeorganisasjoner om opplæring av virksomhetene.

Utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra industrivirksomheter er vesentlig redusert de senere årene, se figur 7.2. Dette har skjedd gjennom en kombinasjon av myndighetenes krav i utslippstillatelser, markedets krav og bransjens egeninnsats. Likevel står vi fortsatt overfor utfordringer. Tabell 7.1 viser at industrien står for betydelige utslipp av enkelte miljøgifter. Det oppdages også stadig nye miljøgifter. De siste årene har det forekommet utslipp av miljøgifter som man ikke var klar over fordi egenskapene til stoffene ikke var godt nok kjent da krav og tillatelser ble utformet. I tillegg kommer utslipp fra andre og mindre utslippskilder enn tradisjonelle industrikilder, slik som for eksempel sykehus.

I tillegg til at miljøgiftene sprer seg med luft- og havstrømmer vil også direkte utslipp gi store lokale problemer og behov for opprydding. Behovet for opprydding i fjorder der det tidligere har vært industrivirksomhet viser dette.

Kilde: Norsk industri

Fortsatt gjenstår det betydelige utslipp som tilsier at man må legge til grunn en streng politikk overfor forurensende industri fremover. Det er særlig metallurgisk og kjemisk industri og treforedlingsbransjen som fortsatt står for en betydelig del av de nasjonale utslippene av flere av de prioriterte miljøgiftene. Fremover må fokuset også i større grad rettes mot de mange små enkeltkildene og diffuse utslippene som i sum kan bidra vel så mye til skade på helse og miljø. Manglende kunnskap er en særlig ufordring i arbeidet for å stanse utslippene, og økt informasjon, opplysning, kontroll og tilsyn med nye målgrupper vil derfor være helt sentralt. Kunnskapen om helse- og miljøfarlige stoffer i små bedrifter varierer mye, og behovet for oppfølging kan ofte være stort.

Før det gis tillatelse til utslipp etter forurensningsloven, skal det foretas en avveining av de forurensnings- og helsemessige ulempene ved et tiltak i forhold til fordelene og ulempene som tiltaket for øvrig vil medføre. For enkelte stoffer kan utslippene være så små at gjennomføring av ytterligere tiltak vil kunne medføre forholdsvis store kostnader i forhold til reduksjonene som kan oppnås.

Virkemidler og tiltak for å oppnå reduserte utslipp

For å møte de gjenstående miljøutfordringene fra industriutslipp vil regjeringen fortsatt stille strenge krav til industrien. Kravene vil også innskjerpes i tråd med ny kunnskap og tilgjengelig teknologi. Samtidig vil regjeringen stimulere til bruk av nye bærekraftige teknologier. Regjeringen arbeider systematisk for å stanse industriens utslipp av de prioriterte miljøgiftene så langt som det er økonomisk og teknologisk mulig. Dette arbeidet skjer både nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen forutsetter heretter at virksomheter kun har tillatelse til å slippe ut prioriterte miljøgifter dersom dette går spesifikt frem av utslippsgrensene i tillatelsen. Dette innebærer at bedriften må ha god oversikt og ha kartlagt i hvilket omfang slike utslipp vil forekomme, også når utslippet skyldes råvarenes innhold av naturlig forekommende miljøgifter. I utformingen av nye tillatelser vil det presiseres at bedriftene har ansvaret for å kartlegge og vurdere egen håndtering av kjemikalier. Etter 2008 skal det kun gis tillatelse til utslipp av prioriterte miljøgifter dersom det foreligger tungtveiende grunner. Det skal også stilles utslippskrav for å sikre god vannkvalitet, god luftkvalitet, rene sedimenter og ren grunn i omgivelsene. For virksomheter der utslippene skyldes bruk av innsatsstoffer vil myndighetene legge opp til at bedriftene må finne frem til erstatninger slik at utslippene stanses.

Det vil i mange tilfeller ikke være teknisk mulig eller svært kostnadskrevende å rense utslipp der miljøgiftene forekommer i svært lave konsentrasjoner. Det kan derfor være vanskelig å eliminere utslipp fullstendig, med mindre utslippet stammer fra tilsetninger i prosessen som kan erstattes av andre, mindre farlige kjemikalier. Hva som er teknisk og økonomisk mulig vil inngå i vurderingen av om en industribedrift har tungtveiende grunner til å få tillatelse til visse utslipp av prioriterte miljøgifter.

Regjeringen forventer at industrien selv tar ansvar og arbeider aktivt med å finne frem til tiltak for å oppnå stadig mindre utslipp av prioriterte miljøgifter. For å redusere utslippene ytterligere vil både teknologiutvikling og prosessoptimalisering være nødvendig. For å kunne følge med og vurdere om fremdriften er god nok til å sikre at utslippene stanser helt eller minimeres så langt som mulig i 2020, vil regjeringen kreve at industrien innen 2010 lager planer for hvordan utslippsreduksjoner skal oppnås. Dette vil sikre at de miljømessige utfordringene man står overfor frem mot år 2020 er kjent. Industrien vil gjennom dette få et incitament til og et ansvar for å tilpasse seg nye krav på en god måte, blant annet ved å ta i bruk eksisterende, og skape ny, miljøteknologi.

For virksomheter som har et stort potensial for utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, skal det foretas en individuell vurdering av krav til utslipp etter søknad. Som hovedregel vil det stilles strenge krav til utslipp av miljøgifter uavhengig av hvilken resipient utslippet går til. Dette er virksomheter som i stor utstrekning er omfattet av direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). Direktivet bidrar til en miljømessig heving av nivået i Europa ved at beste tilgjengelige teknikker (BAT) skal legges til grunn ved utslippstillatelser, se boks 7.2. Direktivet er gjennomført i norsk rett og stiller krav til opplistede bransjer med et særlig stort potensial for forurensende utslipp. Direktivet er særlig viktig når det gjelder å utvikle gode standarder for bransjer som har utslipp av prioriterte stoffer. Norske myndigheter skal være en internasjonal pådriver for å oppnå reduksjon og stans i utslipp av miljøfarlige stoffer, og skal arbeide for at kravet om at BAT skal legges til grunn i tillatelser tolkes dynamisk og stadig oppdateres. Det er igangsatt et større arbeid med å vurdere behovet for revisjon av direktivet. Norge vil følge arbeidet nøye og komme med innspill. Blant annet er det aktuelt å utvide direktivet til å omfatte andre bransjer, slik som akvakultur, noe regjeringen stiller seg positiv til. Regjeringen vil samtidig understreke at IPPC-direktivet er et minimumsdirektiv, og at norske myndigheter skal stille strengere krav enn hva som er å anse som BAT der dette er nødvendig ut fra nasjonale eller lokale hensyn.

EUs nye kjemikalieregelverk REACH får ikke direkte betydning for de utslippskravene som stilles til industrien, men REACH vil likevel ha stor innflytelse på bedriftenes utslipp. Produksjonsutslipp vil være omfattet av de risikovurderingene som skal gjøres under REACH av næringslivet selv og av evalueringer fra myndighetene. Når produsenter og importører registrerer kjemiske stoffer under REACH, vil dette også gi økt kunnskap for industrien som bruker stoffene.

Regjeringen vil innføre spesifikke bransje- og prosesskrav for en lang rekke virksomheter gjennom nye bestemmelser i forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). Forskriftskravene vil erstatte i størrelsesorden 600 enkelttillatelser. I tillegg vil bedrifter som hittil ikke har hatt konkrete reguleringer rettet mot seg, ved denne forskriften få eksplisitte miljøkrav. Forskriften vil etter hvert bygges på med miljøkrav til flere bransjer og vil dermed gi gode og forutsigbare rammebetingelser for små- og mellomstore industrivirksomheter. Forskriftskravene vil også innebære en vesentlig forenkling og effektivisering av konsesjonssystemet etter forurensningsloven for både myndigheter og virksomheter. Reguleringen vil blant annet omfatte mekaniske verksteder som overflatebehandler skip og offshoreinstallasjoner som i dag i betydelig grad bidrar til spredning av miljøgifter. Forskriften vil være et verktøy som kan gi nye utslippsreduksjoner etter hvert som flere bransjer omfattes, og regjeringen vil fortløpende vurdere krav til nye bransjer som kan inkluderes i forskriften. Regjeringen vil inngå et samarbeid med enkelte bransjer og bransjeorganisasjoner hvor det er utfordringer knyttet til å redusere utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, slik som for eksempel verftene.

Regjeringen vil fortsatt prioritere satsingen på å tilrettelegge for god kommunikasjon om regelverk til virksomheter slik som ved Regelhjelp.no, se boks 7.3.

7.3 Olje- og gassvirksomhet

Regjeringen vil

• foreta en omfattende gjennomgang av måloppnåelse og status for nullutslippsmålet, og på bakgrunn av denne vurdere behovet for eventuelle ytterligere tiltak

• innføre nasjonalt forbud mot PFOS i brannskum offshore

• kartlegge utslipp, tilførsler og nivå av miljøfarlige stoffer og annen forurensning i kyststrømmen, og på denne bakgrunn vurdere behovet for ytterligere utslippskrav fra ulike kilder, inkludert offshoresektoren

• bidra til at det utvikles gode modeller for en helhetlig kjemikaliestyring offshore som tar hensyn både til helse-, miljø- og sikkerhetsmessige konsekvenser av kjemikaliebruk.

Olje- og gassvirksomhet fører til utslipp av olje og kjemiske stoffer til miljøet både ved at det benyttes kjemikalier ved utbygging, boring og drift, og ved at det slippes ut olje og naturlig forekommende kjemiske stoffer i produsert vann fra reservoarene. Utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra olje- og gassvirksomheten var store på 90-tallet, men har siden introduksjonen av målet om nullutslipp blitt vesentlig redusert, se figur 7.4. Det er lagt ned en betydelig innsats for å nå målet og det har gitt positive resultater. Det er imidlertid fortsatt stor usikkerhet med hensyn til langtidseffektene av utslippene av produsert vann.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Hovedårsaken til at myndighetene i 1997 etablerte nullutslippsmålet for utslipp til sjø fra petroleumssektoren, var store og økende utslipp av olje og kjemikalier til sjø, samt prognoser om økende utslipp, hovedsakelig på grunn av stadig økende mengder produsert vann fra oljefeltene. Nullutslippsmålet er et førevar-mål som vil bidra til at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke medfører uakseptabel helse- eller miljøskade.

Nullutslippsmålet innebærer at det som hovedregel ikke skal slippes ut olje og miljøfarlige stoffer, verken tilsatte eller naturlig forekommende kjemiske stoffer, se boks 7.4. Nullutslippsmålet er basert på førevar-prinsippet og skulle vært nådd for både nye og eksisterende installasjoner innen 2005. Dette innebærer at fra 1. januar 2006 skal nullutslippsmålet være oppfylt ved alle operasjoner offshore. I Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er det lagt til grunn enda strengere krav enn for sokkelen for øvrig. I dette området er det satt krav om at det ikke skal være utslipp til sjø ved normal drift, se boks 7.6. I Innst. S.nr.225 (2005–2006) sier Stortinget at «det eksisterende nullutslippsregimet for havområdet utenfor Lofoten og Barentshavet må så langt det er mulig også gjelde landanlegg.»

Det legges opp til å foreta en omfattende gjennomgang av måloppnåelse og status for nullutslippsmålet, og på bakgrunn av denne vurdere behovet for eventuelle ytterligere tiltak for å nå målet, i neste stortingsmelding om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand i 2007.

En foreløpig evaluering av måloppnåelse viser at det har vært en reduksjon i utslippene av tilsatte kjemikalier fra produksjonen på om lag 85 % i perioden 2000 til 2004. Av tekniske og sikkerhetsmessige årsaker vil det imidlertid i en tid fortsatt være utslipp til sjø av enkelte tilsatte miljøfarlige kjemikalier også etter 2005. Dette vil hovedsakelig omfatte enkelte hydraulikkvæsker, emulsjonsbrytere og gjengefett. Det vil imidlertid kontinuerlig arbeides med substitusjon også av disse stoffene, jf. krav i produktkontrolloven og HMS-forskriftene, se boks 7.7. Det vil ikke bli åpnet for økt bruk av miljøfarlige kjemikalier for å øke produksjonen på eldre felt dersom disse kjemikaliene slippes ut. Nedgangen i utslippene er gledelig og viser at myndighetenes mål, kombinert med næringens evne til selv å ta i bruk mer miljøvennlig teknologi, kan resultere i at virksomheten kan drives tilnærmet uten utslipp til sjø.

Kilde: Oljedirektoratet

Målet for naturlig forekommende miljøfarlige stoffer er ikke nådd i samme grad. Produsert vann inneholder rester av olje og kjemiske stoffer, både kjemikalier tilsatt i prosessen og naturlig forekommende kjemiske stoffer. Olje- og gassindustrien har i løpet av de siste årene gjennomført betydelige tiltak for å redusere utslippene av produsert vann for å oppfylle nullutslippsmålsettingen. Industrien har besluttet investeringer på om lag 5 milliarder kroner for å få gjennomført disse tiltakene. Tiltakene har ført til en reduksjon i oljeinnhold per liter vann som slippes ut til sjø. Utfordringen industrien står overfor er at den totale mengden produsert vann i samme periode har økt, noe som har medført at det ennå ikke er registrert nedgang i de samlede utslippene av olje og naturlig forekommende stoffer i produsert vann på norsk sokkel. Utviklingen i utslipp til sjø må ses i sammenheng med utviklingen i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Mange av oljefeltene er nå i en moden fase hvor det i tråd med god forvaltning av petroleumsressursene er en målsetting å opprettholde produksjonen og øke utvinningsgraden fra feltene. På mange oljefelt fører dette til økt vannproduksjon. Mengden produsert vann vil ifølge prognoser fra Oljedirektoratet øke frem til 2011, for deretter å bli redusert fra 2012 og utover, se figur 7.5. Høy oljepris kan bidra til økt levetid for feltene og dermed økt kjemikaliebruk og økt mengde produsert vann til sjø. Prognoser for utviklingen i olje- og vannproduksjonen og utslipp av miljøfarlige stoffer fra olje- og gassfeltene skal inngå som en del av gjennomgangen av måloppnåelse og status for nullutslippsarbeidet.

Offshoresektoren og landbasert petroleumsvirksomhet har bidratt vesentlig til utslipp av miljøgiften Perfluoroktylsulfonat (PFOS). PFOS har vært brukt i brannslukkingsskum, og utslippene har vært knyttet til testing av brannberedskap. Næringen har andre kjemikalier til dette formålet som vurderes å være sikkerhetsmessig akseptable. Arbeidet med å fase ut PFOS i ny bruk er i gang, og mengden PFOS i offshoreindustrien er mer enn halvert som følge av frivillig utfasing. Det er imidlertid fortsatt vesentlige mengder PFOS i bruk offshore, tilsvarende ca. 2,5 tonn eller omtrent en tredjedel av de totale nasjonale mengdene.

Utslipp av miljøfarlige stoffer og annen forurensning fra kystnære petroleumsinstallasjoner og landanlegg, samt fra øvrig landbasert industri, kan tilføres kyststrømmen og øke forurensningsbelastningen på denne. Slike utslipp rammer mer sårbare deler av økosystemet enn andre utslipp til havs, inkludert gyte- og oppvekstområder for fiskelarver og -yngel. Utslipp av miljøfarlige stoffer og andre forurensninger som ender opp i kyststrømmen, vil også kunne transporteres nordover og ende opp i de mer sårbare områdene i nordområdene. For å vurdere hvilken miljørisiko slik forurensning kan gi opphav til, vil regjeringen kartlegge utslipp, tilførsler og nivå av forurensning i kyststrømmen, og blant annet offshorenæringens bidrag til disse.

For petroleumsvirksomheten til havs er det etablert et helhetlig HMS-regelverk, se boks 7.7. Dette betyr at helse-, miljø- og sikkerhet skal vurderes i sammenheng. Gjennom samarbeid mellom tilsynsmyndighetene vil det legges til rette for at tiltakene samlet sett gir best mulig reduksjon av risiko, både for helse og miljø, herunder arbeidsmiljø. I St.meld. nr. 12 (2006–2007) om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten er det en bred omtale av helserisiko knyttet til kjemikaliebruk, og det skisseres en rekke tiltak for å oppnå risikoreduksjon.

7.4 Reduserte utslipp fra byggenæringen

Regjeringen vil

• sikre at byggenæringen stanser bruk og utslipp av prioriterte miljøgifter

• samarbeide med byggenæringen om fremtidig utvikling og bruk av mer miljøvennlige løsninger.

Bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen bidrar, gjennom sin betydelige aktivitet, til miljøbelastning ved bruk av stoffer og produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, og ved generering av betydelige mengder avfall. Disse utslippene omfattes bl. a. av målet for det prioriterte miljøgiftene, se kapittel 3.

For å nå målene på kjemikalieområdet er det helt nødvendig at byggenæringen bidrar aktivt. Regjeringen vil invitere næringen til å foreslå hvordan den kan bidra aktivt til å nå de nasjonale målene på kjemikalieområdet. Regjeringen vil også samarbeide med bransjen om å spre kunnskap og informasjon om substitusjon, og ut fra livsløpsvurderinger identifisere områder for fremtidig utvikling og bruk av mer miljøvennlige løsninger gjennom valg av materialer, metoder eller teknologi.

7.5 Utslipp fra sykehus

Regjeringen vil

• utrede alle utslipp til miljøet fra sykehus

• vurdere om det bør stilles konkrete krav til utslipp fra sykehusvirksomhet i egne tillatelser etter forurensningsloven.

Sykehusene bruker store mengder legemidler og rengjøringsmidler. Bruken har i mange tilfeller vist seg å medføre utslipp til miljøet via avløpsnettet. Utslipp av kjemikalier og medisinrester fra sykehus rammes i prinsippet av forurensningsforbudet i forurensningsloven, men det er ikke stilt konkrete krav til sykehusene hittil. Det er heller ikke satt grenseverdier for hva som kan slippes ut på avløpsnettet av medisinrester. Det er kjent at det inngår miljøskadelige stoffer i legemidler, men kunnskapen om miljøegenskaper og miljørisiko ved kjemikalier i legemidler er lav.

Nye avløpsbestemmelser i forurensningsforskriften gir kommunene en klarere adgang til å stille krav til påslipp for å ivareta slamkvalitet og drift av renseanlegg. Regjeringen vil at kommunene skal bruke adgangen i forurensningsforskriften til å stille krav til påslippet fra virksomheter for å ivareta slamkvaliteten ved eget renseanlegg. Regjeringen vil vurdere strengere regulering av medisinrester til avløpsnettet, se kapittel 10.5.

Regjeringen vil at miljøvernmyndighetene sørger for kartlegging av alle utslipp til miljøet fra sykehus. På bakgrunn av kartleggingen vil det vurderes å regulere utslipp fra sykehus i enkelttillatelser eller i egen forskrift etter forurensningsloven.

7.6 Landbruk og skogbruk

Regjeringen vil

• at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2015

• redusere bruken av plantevernmidler i landbruket og redusere risiko for helse- og miljøskade ved bruk av plantevernmidler

• sikre at systemet for forvaltning og bruk av mineral- og organisk gjødselvare til en hver tid etter dagens kunnskap, er optimal. Det vil fortsatt arbeides med å holde kadmium i fosforholdig gjødsel på et lavt nivå

• bidra til forskning og utredning som kan belyse sammenhengen mellom kvikksølvavrenning og ulike typer skogsdrift.

De viktigste kildene til utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra landbruksvirksomhet er bruk av plantevernmidler og organisk og mineralsk gjødsel.

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Landbruks- og matmyndighetene har arbeidet aktivt for å redusere både bruk og risiko knyttet til bruk av plantevernmidler. Handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (1998–2002) ble evaluert i 2003. Evalueringsgruppen konkluderte med at en samlet vurdering av effekten av tiltakene i handlingsplanen tyder på at det har skjedd en risikoreduksjon på minst 25 prosent både for helse og for miljø i løpet av planperioden. Til tross for denne positive trenden, er det rom og behov for forbedringer. Blant annet gjenfinnes det rester av plantevernmidler i vannmiljøet. Flere av tiltakene i handlingsplanen er også av langsiktig karakter og er avhengig av videreføring dersom effekten skal opprettholdes. På denne bakgrunnen ble det utarbeidet en videreført handlingsplan for perioden 2004–2008, se boks 7.10. Planen fastsetter mål og tiltak på plantevernmiddelområdet. Regjeringen vil fortsatt fokusere på området fremover.

Indikatorer for plantevernmidler

Det er utviklet risikoindikatorer for å kunne beskrive utviklingen over tid i helse- og miljørisiko ved bruk av plantevernmidler. Hvert stoff eller preparat blir gitt poeng på grunnlag av iboende egenskaper og kalkulert risiko. Ved å kombinere disse poengene med årlig mengde brukt for hvert preparat, får en et samlet uttrykk for risiko for helse og miljø.

Avgiftssystem for plantevernmidler

I 1988 ble det innført miljøavgift på plantevernmidler. I 1999 ble avgiftssystemet lagt om fra prosentavgift på omsetningsverdien, til en differensiert avgift avhengig av helse- og miljøegenskaper. Systemet består av ulike avgiftsklasser differensiert etter helse- og miljørisiko. Med utgangspunkt i avgiftsklassene og normert arealdose, blir avgiftsnivået for hvert enkelt preparat beregnet. I tillegg til en omlegging av avgiftssystemet, har avgiften også vært hevet flere ganger i løpet av de siste årene. Avgiftssystemet som ble innført i 1999 har bidratt til en dreining av bruken av plantevernmidler til mindre risikofylte preparater.

Gjødsel og jordforbedringsmidler

Slam fra avløpsanlegg benyttes som jordforbedringsmiddel og gjødsel i landbruket. I 2004 ble ca. 112 000 tonn slam disponert i Norge. Av dette ble 51 500 tonn brukt i landbruket.

Det er gitt maksimumsgrenser for tillatt innhold av tungmetaller i avløpsslam som skal brukes som jordforbedringsmiddel. Produsenten eller den som omsetter produktet, må treffe rimelige tiltak for å begrense og forebygge at produktet inneholder organiske miljøgifter, plantevernmidler, antibiotika/kjemoterapeutika eller andre miljøfremmede organiske stoffer i mengder som kan medføre skade på helse eller miljø ved bruk. Produsenter av avløpsslam er rapporteringspliktige via KOSTRA til Mattilsynet med informasjon om både produsert og omsatt mengde, disponeringsmåte samt slammets sammensetning. Mottakerkommunene skal motta melding om bruk. Som beskrevet i kapittel 10.5 vil Regjeringen vurdere tiltak og krav til organiske miljøgifter i avløpsvann og slam.

Organisk gjødsel basert på avfall/avløpsslam –kunnskapsbehov

Det er behov for å styrke forskning for å fremskaffe mer kunnskap om innhold og konsentrasjoner av miljøgifter, eventuelle helse- og miljøeffekter av disse og om hvilke tiltak som bør iverksettes. Det er bestilt en risikovurdering av Vitenskapskomiteen for mattrygghet som omfatter bruk av slam og ulike miljøfarlige stoffer som man forventer finnes i slam.

Mineralgjødsel

Det er behov for å styrke kunnskapen om best mulig bruk av mineralgjødsel slik at miljøkonsekvensene ved bruk blir redusert. Mineralgjødsel kan inneholde kadmium. Det er ikke mistanke om andre utilsiktede miljøfarlige stoffer i mineralgjødsel. Det vil fortsatt arbeides med å holde kadmium i fosforholdig mineralgjødsel på et lavt nivå og ikke over vedtatte grenseverdier. EU-kommisjonen arbeider med et felles regelverk for å fastsette en grenseverdi for kadmium i gjødsel for alle land i Europa. Regelverket skal baseres på en generell risikovurdering av kadmium som forventes å være ferdig i 2006.

Økologisk mat

Regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2015, og har satt i gang et tverrdepartementalt samarbeid for å nå denne målsettingen. Metoder som er utviklet med mindre bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier innen det økologiske landbruket kan også anvendes i konvensjonelt landbruk.

Skogsdrift

De atmosfæriske avsetningene av kvikksølv til skogsområder holdes for en stor del tilbake i humussjiktet. Økt nedbryting av organisk materiale vil mobilisere kvikksølvet og forårsake økt avrenning. Undersøkelser i Norden og Canada viser en klar sammenheng mellom skogsdrift med flatehugst og terrenginngrep, og kvikksølvavrenning til vann. Potensialet for kvikksølvavrenning fra humussjiktet i skogbunnen kan være stort, og det er ønskelig at disse forholdene blir nærmere undersøkt i Norge. Regjeringen vil bidra til forskning og utredning som kan belyse sammenhengen mellom kvikksølvavrenning og ulike typer skogsdrift i Norge.

7.7 Akvakultur

Regjeringen vil

• stimulere til økt bruk av alternative miljøvennlige behandlingsmetoder og forebyggende strategier, for å redusere utslipp av legemidler fra oppdrettsnæringen

• overvåke antibiotikaforbruket innen oppdrettet av nye marine oppdrettsarter og mulige miljøeffekter ved bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier i næringen

• vurdere de best egnede virkemidler, herunder forbud eller avgift, for å redusere utslipp av kobber i notimpregnering.

Akvakultur er en stor og voksende næring i Norge. I 1995 ble det blant annet produsert omkring 220 000 tonn laks og ørret, mens produksjonen i 2005 var på ca. 600 000 tonn. Akvakulturnæringen er etablert langs hele kysten fra Vest-Agder til Finnmark, med den største produksjonen i Nordland og Hordaland. Virksomhetene bidrar til utslipp av kobber fra notimpregneringsmidler og utslipp av legemidler.

Regjeringen vil vurdere de best egnede virkemidlene, herunder forbud eller avgift, for å redusere utslipp av kobber i notimpregnering. Hensikten med nye virkemidler vil være å stimulere til bruk av alternative metoder, økt vask og lignende, samt stimulere til bruk og utvikling av alternative produkter over tid. Utslipp av kobber fra notimpregneringsmidler er en av to hovedkilder til kobberutslipp til vann i Norge. Utslippet fra notimpregneringsmidler har ligget stabilt på rundt 200 tonn per år de siste årene. Selv om utslipp fra notvaskeriene ble regulert fra sommeren 2005 og det arbeides for å utvikle og benytte alternative metoder til bruk av kobberholdige notimpregneringsmidler, forventes det en økning av kobberutslippene. Målet om vesentlig reduksjon i kobberutslippene vil ikke kunne overholdes uten ytterligere tiltak.

Legemidler som benyttes i oppdrettsnæringen, slippes til dels ut i det marine miljø og kan påvirke viltlevende organismer. Bruken av antibiotika er redusert med om lag 98 prosent siden 1987, fra 50 000 til rundt 1 000 kg per år, se figur 7.9. Likevel mener regjeringen at det er viktig å fortsatt overvåke nivået og stimulere videre til forbedret forebygging mot sykdom, spesielt hos nye oppdrettsarter av kommersiell karakter.

Kilde: Fiskeridirektoratet/Mattilsynet

Selv om leppefisk i dag i noen grad brukes til biologisk avlusing, holdes i realiteten lakselusen i sjakk ved hjelp av relativt omfattende bruk av noen få typer avlusningsmidler. Avlusningsmidlene kan gi miljøeffekter lokalt, blant annet ved å skade krepsdyr i øvre vannlag nær oppdrettsanleggene. Medikamentene bioakkumuleres ikke og stoffene brytes ned i løpet av kort tid i de store vannmassene som de brukes i. Lakselusmedikamentene vil fortsatt være i bruk for å hindre at lakselus skaper helseproblemer både for oppdrettslaks og vill laks. Det er ønskelig med økt bruk av leppefisk som biologisk avlusning for å redusere bruken av kjemikalier.

Regjeringen vil legge til rette for en forvaltning som bidrar til at vi er føre var i henhold til eksisterende kunnskap og fortsatt regulere næringen strengt. Det er spesielt viktig med en videre overvåking av forbruket av antibiotika innen næringen, og da særlig innen oppdrett av marine arter. Regjeringen vil videre redusere risikoen for å utvikle antibiotikaresistens gjennom å fremme forebyggende tiltak i stedet for økt bruk av antibiotika.

Det forventes en vekst i produksjon av laks og ørret, men også oppdrett av marin fisk og skjell og havbeite øker. Regjeringen ønsker å legge til rette for at den videre veksten i akvakultur gir produksjon av ren mat og reduserer den samlede miljøbelastningen fra næringen.

7.8 Redusere utslipp fra Forsvarets aktiviteter og sivile skytebaner

Regjeringen vil

• sette krav i tillatelser til militære og sivile skytebaner for å minimere utslipp av tungmetaller. Krav om oppsamling av ammunisjon vil bli stilt der dette er mulig. Innen 2020 skal nye utslipp av prioriterte miljøgifter fra skytebaner stanses

• stramme inn reguleringen av Forsvarets bruk av hvitt fosfor ved kun å tillate bruken i områder hvor man er sikret fullstendig forbrenning av fosforet og med det forhindre at hvitt fosfor blir liggende igjen i naturen.

Skyteaktivitet på sivile og militære skytebaner fører til at store mengder tungmetaller slippes ut i naturen. Det er beregnet at Forsvarets og Heimevernets skyteaktiviteter fører til årlige utslipp av i størrelsesorden 150 tonn bly, 16 tonn antimon, 35 tonn kobber og 6 tonn sink. Sivile skyteaktiviteter fører til årlige utslipp på rundt 38 tonn bly, 5 tonn antimon, 18 tonn kobber og 2 tonn sink. Disse metallene lagres i hovedsak i skytevollene på skytebanene og kan medføre avrenning av tungmetall lokalt. Forbudet mot bruk av blyhagl på skytebanene i 2002 fører til mindre utslipp av bly, i hovedsak på de sivile skytebanene. Forsvaret vil ta i bruk håndvåpenammunisjon uten bly og antimon innen 2009.

For å minimere de pågående utslippene vil Regjeringen vurdere hvilke krav som skal settes til utforming av skytevoller og kontroll med tungmetallavrenning. Innen 2020 skal nye utslipp av prioriterte tungmetaller (bly, antimon og kobber) ikke forekomme.

Hvitt fosfor brukes av Forsvaret til røyklegging under øvelser på ulike skytefelt. Hvitt fosfor er et akutt giftig uorganisk stoff. Ved normal tilgang på luft forbrennes hvitt fosfor fullstendig ved detonasjon og medfører da ingen vesentlig miljøpåvirkning. Dersom granatene med hvitt fosfor lander i områder med dårlig lufttilgang, som i vann eller myr, er det risiko for at det hvite fosforet ikke blir fullstendig forbrent. Det vil da beholde sin giftvirkning i mange år og representere en alvorlig forgiftningsfare for dyr i området. Forsvaret har i dag et foreløpig selvpålagt forbud mot bruk av hvitt fosfor. Regjeringen vil stramme inn reguleringen av Forsvarets bruk av hvitt fosfor ved kun å tillate bruken i områder hvor man er sikret fullstendig forbrenning av fosforet og med det forhindre at hvitt fosfor blir liggende igjen i naturen. Oppfølging av de utslippene som allerede er skjedd, omtales nærmere i kapittel 10.3.

7.9 Markedsmuligheter for norsk næringsliv og økonomiske virkemidler

Regjeringen vil

• medvirke til at norsk næringsliv får et forsprang og nye markedsmuligheter når markedene for miljøteknologi vokser

• vurdere å øke bruken av miljøavgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier, som for eksempel på utslipp av kobber

• vurdere de best egnede virkemidlene for å redusere bruk og utslipp av triklosan.

Miljø som vekstnæring

Det ligger betydelige markedsmuligheter i ny miljøvennlig teknologi, blant annet på grunn av strengere internasjonale krav til utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier og mer miljøbevisste forbrukere og virksomheter. OECD estimerer verdensmarkedet for miljøteknologi til å utgjøre 4000 milliarder kr. per år. Markedet vokser med 5-20 prosent årlig, noe som er raskere enn mange andre teknologimarkeder.

Det er et mål at Norge skal være et foregangsland for miljøteknologi, og det finnes mange gode eksempler på at norsk næringsliv er i front på dette området, blant annet innen teknologier som gir reduserte utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette har gitt positiv vekst og sysselsetting i Norge. Miljøvennlig teknologi blir fremmet blant annet gjennom reguleringer og gjennom forskning og utvikling. Det er også opprettet et eget miljøteknologiprosjekt ved Statens forurensningstilsyn som skal bidra til utvikling, økt bruk og eksport av miljøteknologi. Bygg- og anleggsbransjen er et av satsingsområdene til prosjektet.

Økt bruk av miljøavgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier

Som alternativ til direkte reguleringer kan økonomiske virkemidler være et verdifullt instrument for å forebygge miljøskadelig aktivitet. Økonomiske virkemidler, i form av for eksempel miljøavgifter, gir direkte prissignaler til produsenter og forbrukere om miljøkostnadene, de eksterne kostnadene, ved forurensning. Miljøkostnader som er inkludert i prisen på forurensende produksjon og produkter, vil derfor kunne påvirke valget mellom ulike produkter eller tjenester. Økonomiske virkemidler gir også insentiver for industrien til valg av renere teknologi og rensing, valg av mer miljøvennlig råstoff og produksjon av mer miljøvennlige produkter. Bruk av økonomiske virkemidler vil gi insentiver til en vedvarende utvikling av miljøvennlig teknologi og reduserte utslipp, også utover alternativt fastsatte grenseverdier.

Miljøavgifter er blant annet innført på plantevernmiddelområdet. Avgiftssystemet har her bidratt til en dreining av bruken av plantevernmidler til mindre risikofylte preparater, se kapittel 7.6.

En miljøavgift gir insentiver for effektive rensetiltak på tvers av ulike virksomheter, der de med de laveste tiltakskostnadene også reduserer utslippene relativt mest. Man oppnår dermed en mindre miljøbelastning til den lavest mulige kostnaden. Miljøavgifter har også den effekten at miljøkostnader som følger av produksjonen, også blir reflektert i høyere priser på produkter eller tjenester. Forbrukere påvirkes dermed i retning av å foreta miljøvennlige valg.

Regjeringen vil øke bruken av miljøavgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier og utrede egnede kandidater. Regjeringen foreslår å vurdere nye virkemidler på kobber, der også miljøavgift kan være aktuelt, se avsnittene 7.7 og 9.3.5, og på triklosan, se avsnitt 9.3.4.

7.10 Transport

Regjeringen vil

• innen 2008 vurdere behovet for nasjonale tiltak for å redusere utslipp av PAH fra samferdsel

• bidra til trygg transport av farlig gods

• styrke beredskapen mot ulykker med miljøfarlige kjemikalier og farlig gods på vei og bane, til sjøs og i luften

• styrke arbeidet med å innføre industrisikker emballasje og forbrukersikre pakninger på helse- og miljøfarlige kjemikalier

• arbeide for at IMOs bunnstoffkonvensjon trer i kraft internasjonalt, og at skipsfarten

  • så langt det er praktisk mulig følger IMOs eksisterende retningslinjer for resirkulering av skip

  • implementerer IMOs reviderte og styrkede kjemikalieregelverk.

Utslipp fra vei

Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fra kjøretøy skyldes stoffer i avgasser og fra slitasjedeler, som for eksempel bremseklosser og dekk. Avgassene består blant annet av kvikksølv, kobber, benzen, PAH, arsen og krom.

Kravene til utslipp fra nye kjøretøy fastsettes internasjonalt og har blitt gradvis skjerpet de siste 10–15 årene. Kravene retter seg særlig mot utslipp av NO_x og partikler, men vil også medføre reduserte utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer i avgassene. Fordi utskiftning av bilparken tar relativt lang tid, vil det imidlertid ta tid før kravene får særlig effekt.

Gjennomføring av EU-regelverk som krever nye målinger, vil gi bedre informasjon om konsentrasjoner av PAH. Målingene vil starte i 2007 og vil vise om det er behov for å gjennomføre nasjonale tiltak.

Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra slitasje av asfalt, bremseklosser og dekk har størst helsemessig betydning i byområder. Det er enkelte steder påvist høye konsentrasjoner av PAH i asfalt. Bildekk inneholder tungmetaller (bly, kobber, sink) og organiske miljøgifter som oktylfenol og PAH. EU besluttet i juni 2005 å innføre en regulering for maksimalt innhold av PAH i HA-oljer som benyttes i bildekk. Reguleringen gjelder for alle typer nye dekk og trer i kraft 1. januar 2010. Regjeringen ønsker å klarlegge veitrafikkens betydning for helse og miljø ytterligere og vil på basis av dette vurdere mulige nye tiltak.

Transport av farlig gods

Transport av farlig gods er en potensiell kilde til større akutte utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Nye omfattende bestemmelser om sikring (security) er gjort gjeldende for transport av farlig gods både nasjonalt og internasjonalt. For å opprettholde et samfunnsmessig akseptabelt risikonivå vil det prioriteres virkemidler som samarbeid med andre myndigheter og sentrale brukergrupper, regelverksutvikling, informasjon, opplæring og kontroll.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har utarbeidet en veiledning om hvordan sikringstiltak kan iverksettes og en mal for sikringsplan for virksomheter som er involvert i transport av farlig gods. Denne veiledningen vil også være nyttig for andre virksomheter som håndterer farlige kjemikalier.

Håndtering av farlig gods i havner, ved jernbaneanlegg og andre godshåndteringsterminaler kan medføre en risiko for uhell. Regjeringen vil utarbeide en systematisk oversikt over risikoen forbundet med transport av farlig gods og avdekke eventuelle behov for forebyggende og beredskapsmessige tiltak for å redusere risikoen knyttet til transport av farlig gods til et samfunnsmessig akseptabelt nivå, blant annet gjennom å:

• vurdere om uhellsdata og kunnskap om hvor store mengder farlig gods som transporteres på de ulike veiene og transportmåtene, kan benyttes til å vurdere overordnede risikoreduserende tiltak

• utrede den samlede forvaltningen og regelverket for transport av farlig gods i Norge ut fra et overordnet samfunnssikkerhetsperspektiv, samt se til at transport av farlig gods skjer på den samfunnssikkerhetsmessig sikreste måten på tvers av de ulike transportsektorene, med utgangspunkt i resultatet av forskningsprosjektet Risiko og aktørroller i forbindelse med transport av farlig gods, under forskningsprogrammet RISIT (RIsiko og Sikkerhet i Transportsektoren)

• bidra til å bygge opp redningsetatenes kompetanse og evne til effektiv innsats ved uhell med farlige stoffer, blant annet ved å tilrettelegge for øvelser.

Utslipp fra skipsfart

Skipstrafikk er en potensiell kilde til akutte utslipp av farlige eller forurensende stoffer. I tillegg er driftsutslipp fra skipsfarten en kilde til utslipp av en rekke forurensende stoffer, både til sjø og luft. Når det gjelder akutte utslipp, vil regjeringen videreføre arbeidet med sjøsikkerhet og beredskapstiltak som fremgår av St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden.

Skipsfarten reguleres av et internasjonalt rammeverk fastsatt i FNs skipsfartsorganisasjon, IMO. Utslipp av vaskevann fra oljetankskip og kjemikalietankskip reguleres henholdsvis gjennom vedlegg I og vedlegg II til MARPOL-konvensjonen. Det internasjonale regelverket for utslipp av olje og kjemikalier er nylig revidert. Det reviderte regelverket trer i kraft 1. januar 2007 og er meget strengt.

Spesielt for utslipp av kjemikalier er reglene strammet mye inn i forbindelse med revisjonen. Hovedprinsippet er at ingen kjemikalier kan transporteres i bulk på kjemikalietankskip uten at kjemikaliene har vært klassifisert i forhold til sikkerhet og miljø. I det nye regelverket gis det kun adgang til utslipp av lasterester som regnes som lite miljøfarlige. Regjeringen vil sørge for rask gjennomføring av det reviderte regelverket.

Organotinnforbindelser (spesielt TBT) fører til betydelige skader på det marine miljøet. IMO vedtok derfor 5. oktober 2001 en konvensjon som regulerer bunnstoffsystemer om bord på skip (bunnstoffkonvensjonen). Konvensjonen forbyr påføring av organiske tinnforbindelser i bunnstoff på skip fra 1. januar 2003, og tilstedeværelse av disse stoffene fra 1. januar 2008. Regjeringen vil arbeide for at konvensjonen trer i kraft internasjonalt.

7.11 Akutte utslipp – forebygging og beredskap

Regjeringen vil

• forbedre regelverket for å øke sikkerheten for at tredjeperson eller miljø ikke utsettes for uakseptabel risiko dersom det skulle oppstå et akutt og ukontrollerbart utslipp av kjemikalier

• prioritere arbeidet med en effektiv beredskap for å begrense skade på liv, helse og miljø ved akutte utslipp av kjemikalier

• bidra til et styrket samarbeid mellom alle beredskapsressursene for effektiv innsats ved uhellhendelser med farlige kjemikalier

• at det skal utarbeides retningslinjer for hvordan nødetatene kan utnytte Sivilforsvarets ressurser på en effektiv og riktig måte ved store kjemikalieulykker.

7.11.1 Forebygging av akutte utslipp og ulykker

Virksomheter som håndterer farlige kjemikalier

Det er viktig at samfunnet stiller krav til forebyggende tiltak når virksomheter håndterer farlige kjemikalier, slik at de ikke utgjør en uakseptabel samfunnsrisiko med hensyn til liv, helse og miljø. Dette gjelder både hendelser som kan oppstå under normal drift og uønskede villede (tilsiktede) handlinger. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil ta inn bestemmelser om sikring (security) i sin forskriftsrevisjon om forebyggende tiltak i virksomhet som håndterer farlige kjemikalier.

Brann- og eksplosjonsvernloven regulerer forebyggende og beredskapsmessige forhold ved håndtering av brannfarlige stoffer, eksplosjonsfarlige stoffer, stoffer under trykk og forhold ved transport av farlig gods på vei og jernbane. Et av hovedsiktemålene er å stille krav til forebyggende tiltak som skal sikre tredjeperson mot uønskede konsekvenser av ulykker med de farlige kjemikaliene som er regulert i loven. Loven hjemler i dag bestemmelser for oppbevaring av gassen svoveldioksid, mens det ikke er bestemmelser for oppbevaring av svovelsyre. Akuttutslipp av store mengder svovelsyre kan gi en gass-sky av svoveldioksid ved kontakt med vann, slik det skjedde i Helsingborg i Sverige i mai 2005. Regjeringen vil derfor at definisjonen av farlig stoff i brann- og eksplosjonsvernloven utvides til å omfatte stoffer som reagerer farlig med andre stoffer, og vil om kort tid fremlegge en lovproposisjon om dette. Dette vil styrke regelverket når det gjelder å redusere risiko for tredjepersons liv og helse.

Storulykkevirksomheter – Sevesodirektivet

EU stiller i det såkalte Sevesodirektivet særskilte krav til virksomheter som benytter eller produserer kjemikalier som er vurdert som spesielt farlige, og hvor uhell kan forårsake store skader på mennesker, materiell og miljø. Direktivet navngir spesielle kjemikalier og grupper av kjemikalier, og stiller krav til at de som håndterer slike kjemikalier har en meldeplikt eller en rapporteringsplikt til myndighetene. Norge har gjennomført direktivets krav i storulykkeforskriften. Storulykkeforskriften har som mål å forebygge storulykker og begrense skadene dersom det skjer en ulykke ved slike virksomheter. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er utpekt som koordinerende etat for myndighetenes oppfølging av storulykkeforskriften og har etablert et sekretariat for å ivareta denne oppgaven. På bakgrunn av flere alvorlige hendelser ved storulykkebedrifter i utlandet, vil regjeringen gjennomgå erfaringene fra utlandet med henblikk på norske forhold.

7.11.2 Beredskap mot akutte utslipp

En effektiv kommunikasjon til innsatsmannskaper om de farlige kjemikalienes egenskaper og faresoner er sentral for å begrense skader på liv, helse og miljø. Det er derfor viktig at de involverte myndighetene – Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Statens forurensningstilsyn og Kystverket (Kystdirektoratet) – i fellesskap vurderer hvordan dette kan oppnås på en effektiv måte for alle typer hendelser.

Det er viktig at alle som har oppgaver i å håndtere kjemikalieulykker, har nødvendig kompetanse og utstyr slik at riktig innsats og tiltak kan gjennomføres. Sivilforsvaret er en svært viktig ressurs dersom det oppstår store akutte utslipp av kjemikalier og nødetatene har behov for ekstra ressurser. Regjeringen vil at det skal utvikles gode retningslinjer for nødetatene for hvordan Sivilforsvarets ressurser kan utnyttes på en effektiv og riktig måte ved store kjemikalieulykker.

Statlig beredskap mot akutt forurensning

Etter forurensningsloven ligger det primære ansvaret for beredskap mot akutt forurensning på virksomhetene som håndterer kjemikaliene. Det sekundære beredskapsansvaret ligger på kommunene. Staten skal etter forurensningsloven sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. Kystverket er ansvarlig for å ivareta statens beredskap. Beredskapen er dimensjonert ut fra miljørettede risiko- og beredskapsanalyser og er som på andre beredskapsområder ikke basert på en «verst tenkelig hendelse» eller flere samtidige hendelser. Den statlige beredskapen mot akutt forurensning baserer seg i stor utstrekning på samordning med andre myndigheter, organisasjoner og institusjoner. Beredskapen er først og fremst rettet inn mot større tilfeller av oljeforurensning fra skipsfarten. Det er utplassert statlige beredskapsressurser og utstyr i 15 depoter langs kysten og på Svalbard. Kystverket har også fire mindre oljevernfartøy og ett overvåkingsfly. I tillegg er det plassert oljevernutstyr om bord på flere av Kystvaktens fartøy.

Den statlige beredskapen ved kjemikalieulykker omfatter i første rekke å gi faglige råd og veiledning. Det er etablert en landsdekkende ordning, «Rådgivning ved kjemikalieuhell», hvor et beredskapsnettverk av kompetansebedrifter kan yte faglig bistand ved landtransport med farlig gods. Dette nasjonale nettverket er også knyttet sammen med et felles europeisk beredskapsnettverk som omfatter 14 land. Dersom det inntreffer en kjemikalieulykke, sørger Kystverket gjennom sin 24-timers vaktordning for at det raskt kan gis bistand til skadestedet fra eksperter fra kjemiske bedrifter og andre institusjoner.

Kystverkets myndighetsutøvelse består i å påse at det aksjoneres enten av ansvarlig forurenser, eller fra kommunens eller statens side, og at disse tiltakene mot akutt olje- og kjemikalieforurensning er tilfredsstillende for å hindre og begrense miljøskader.

Analyser av skipstrafikken langs norskekysten generelt, og kjemikalietransporten langs kysten og i norske havner spesielt, viser at det frem mot 2015 vil være en økt generell miljørisiko langs norskekysten som følge av økningen i oljetransport med skip. Når det gjelder miljørisiko knyttet til kjemikalietransport på skip i norske farvann, anses den som liten. I noen geografiske områder er risikoen knyttet til kjemikalietransporter med skip noe høyere. I disse områdene er det iverksatt særlige ulykkesforebyggende tiltak som trafikksentraler og særlige regler om seilas og ferdsel.

Industriens kjemikalieberedskap

Virksomheter som håndterer farlige kjemikalier er pålagt å etablere en egenberedskap i henhold til krav i både forurensningsloven, brann- og eksplosjonsvernloven og sivilforsvarsloven. I tillegg er det spesifikke krav til industriens egenberedskap i storulykkeforskriften. Bedriftenes oppfølging av kravene er underlagt tilsyn av de myndighetene som forvalter nevnte lovgivning. Beredskapen med tilhørende planverk skal ta sikte på å begrense skadevirkningene for mennesker, miljø og materielle verdier og skal kunne iverksettes umiddelbart i tilfelle det skjer en ulykke. Planene skal oppdateres jevnlig og beredskapen skal øves, blant annet i samvirke med den eksterne, offentlige beredskapen. De 10 største virksomhetene som håndterer kjemikalier har i samarbeid med Hovedredningssentralen i Sør-Norge, Luftforsvarets 335-skvadron og Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon etablert en felles ordning for gjensidig bistand ved ulykkeshendelser gjennom den såkalte RFGA-ordningen (Ressursbedrifter For Gjensidig Assistanse).

Interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA)

Den offentlige beredskapen for uhell med farlig gods og kjemikalier er basert på de kommunale brannvesenene som innsatsstyrke. De fleste brannvesen har god kompetanse på innsats mot de vanligste brannfarlige varene. Mange farlige stoffer og kjemikalier krever imidlertid en spesiell type innsats og utstyr. Den kommunale beredskapen er organisert i 34 regioner, som er administrert gjennom interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA). Denne interkommunale beredskapen er dimensjonert for å håndtere akutte kjemikalieutslipp som kan oppstå som følge av normal virksomhet i regionen, der dette ikke er dekket av privat beredskap. I de fleste IUAene er det vertsbrannvesenet som har spesialkompetanse og utstyr for håndtering av farlig gods- og kjemikalieuhell.

Lokale, regionale og sentrale myndigheters ansvar for eksterne beredskapsplaner

I EUs Seveso II-direktiv stilles krav til at myndighetene sørger for at det utarbeides lokale og regionale beredskapsplaner som ivaretar nødvendige beredskapsmessige tiltak i forbindelse med virksomheter som er underlagt storulykkeforskriften, og at beredskapen blir øvet og testet. Virksomheter som er rapporteringspliktige skal fremlegge opplysninger til offentlige myndigheter, slik at eksterne beredskapsplaner kan utarbeides.

Regjeringen forutsetter at alle som har en rolle å ivareta (inkludert helsevesenet), har etablert beredskapsplaner og gjennomført øvelser for å være forberedt på å håndtere en eventuell hendelse. Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom alle beredskapsressursene for å sikre best mulig innsats ved kjemikalieulykker.