14 Avkorting

14.1 Gjeldende rett

Naturskadeloven § 11 andre ledd nr. 2, nr. 3 bokstav a)–e), nr. 4 og nr. 6 gir forvaltningen et lovfestet grunnlag til å avkorte erstatningen.

Andre ledd nr. 2 gir fondsstyret adgang til å avkorte dersom skaden har rammet ting som ikke har bruksverdi, eller hvis gjenanskaffelsesverdien er vesentlig større enn bruksverdien. Med gjenanskaffelsesverdien menes også kostnader ved gjenoppretting.

Andre ledd nr. 3 gjelder forhold som skadelidte selv må bære ansvar for. Eksempler på dette kan være at et byggverk er plassert på et sted med særlig risiko for naturskade (bokstav a) eller at et byggverk har hatt mangler som følge av dårlig/svak konstruksjon eller manglende vedlikehold eller tilsyn (bokstav b). Fondsstyret kan også foreta avkorting i de tilfeller hvor grunnen eller byggverket tidligere mer enn én gang har vært utsatt for skade av samme art (bokstav c), og videre i de tilfellene hvor skadelidte har forsømt å foreta rimelige avvergende eller skadebegrensende tiltak før eller etter at skaden inntrådte (bokstav d). Det samme gjelder hvor skadelidtes virksomhet medfører en risiko for naturskade (bokstav e).

Etter andre ledd nr. 4 kan fondsstyret avkorte erstatningen dersom gjenopprettingen medfører en verdistigning.

Det følger av andre ledd nr. 6 at skadelidte ikke skal få en erstatning som går utover det økonomiske tapet. I det ligger det at skadelidte ikke skal ha en fortjeneste som følge av skaden. Dette er også omtalt som et «vinningsforbud». Forbudet kan være aktuelt dersom et objekt ikke lengre har bruksverdi, og derfor mangler økonomisk eller praktisk betydning for skadelidte.

En eventuell avkorting i erstatningen er lagt til forvaltningens skjønn å avgjøre i den konkrete sak, men lovens forutsetning er at avkorting i utgangspunktet vurderes i alle skadesaker.

Etter gjeldende lov § 12 andre punktum skal erstatningen for sameiere fastsettes i overensstemmende med reglene i § 11. Dette innebærer at avkortning skal gjøres i henhold til hver sameier.

14.2 Høringsforslaget

SLFs forslag til ny bestemmelse om avkorting, jf. høringsforslaget § 7, er i stor grad en videreføring av innholdet i dagens regler. Bestemmelsen er noe forenklet, og ordlyden er knyttet nærmere opp mot tilsvarende avkortingsregler i naturskadeforsikringsloven § 1.

Gjeldene lov § 11 andre ledd nr. 3 bokstav c gir forvaltningen adgang til å avkorte i de tilfeller hvor grunnen eller byggverket tidligere mer enn én gang har vært utsatt for skade av samme art. Denne bestemmelsen foreslås ikke videreført.

14.3 Høringsinstansenes syn

Ankenemnda uttaler:

«Etter gjeldende § 11 kan erstatningen nedsettes eller helt nektes når det er grunnlag for avkorting etter nr. 3 litra a-e. Slik forslaget er utformet kan dette oppfattes dithen at erstatning ikke helt skal kunne nektes. I forarbeidene til § 7 vises det til praksis i forsikringssaker, og Ankenemnda vil derfor for ordens skyld peke på at det ikke er uvanlig at det i forsikringssaker foretas avkorting med inntil 100 % slik at det ikke blir noen erstatningsutbetaling overhodet.

Dersom det etter ny naturskadelov skal være hjemmel for å nekte erstatning helt pga. at det foreligger avkortingsadgang, bør dette fremkomme av lovteksten.»

Ingen andre av høringsinstansene har uttalt seg om avkorting.

14.4 Departementets vurderinger

Regler om avkorting tjener flere formål. Dels er det viktig at reglene motiverer til å iverksette tiltak som medvirker til å forebygge naturskader, dels virker det urimelig at staten med fellesskapets midler skal erstatte skader som kunne vært unngått dersom skadelidte hadde utvist vanlig god aktsomhet. Naturskadeerstatning er ikke et økonomisk bidrag som ytes uansett årsak til skaden. Erstatningen har til formål å kompensere tap som ikke kunne vært unngått med vanlige tiltak. Andre forhold enn selve naturulykken som bidrar til skaden eller skadens omfang synliggjøres på denne måten gjennom avkortingsreglene ved beregning av erstatningsgrunnlaget.

I dag er det fondsstyret som må foreta en vurdering av om det på bakgrunn av rettskraftig takst eller egenoppgave, er grunnlag for å gjøre avkorting i erstatningen. Som en følge av forslaget om å tillegge SLF ansvaret som forvaltningsmyndighet, vil SLF ta stilling til grunnlaget for erstatningsutmålingen og eventuell avkorting i erstatningen i ett og samme vedtak.

Departementet slutter seg til SLFs anbefaling om at ny lov bør ha klarere og mer anvendelige avkortingsregler. Lovforslaget § 6 gjenspeiler disse hensynene.

Det foreslås å videreføre regelen som gir forvaltningen en adgang til etter skjønn å avkorte i erstatningen med utgangspunkt i hvilken bruksverdi objektet har for skadelidte (lovforslaget bokstav a). Dersom objektet ikke har noen praktisk bruksverdi, må det være anledning til full avkorting. I de fleste tilfeller der avkorting skjer etter denne regelen vil det være for å skape forholdsmessighet mellom erstatning til gjenoppretting og objektets verdi. I enkelte tilfeller vil et objekt ha lavere bruksverdi enn gjenopprettingskostnaden uten at dette nødvendigvis bør føre til avkorting, men dette misforholdet bør ikke være for stort.

Det foreslås også å videreføre regler om avkorting der naturskaden helt eller delvis skyldes svak konstruksjon, dårlig vedlikehold eller manglende tilsyn (lovforslaget bokstav b). Departementet mener skadelidte er nærmest til å bære risikoen og nærmest til å avdekke og avhjelpe slike mangler. Følgelig bør også en vesentlig del av den risiko for naturskade slike mangler fører til, ligge hos skadelidte.

Det foreslås videre at det fortsatt skal være grunnlag for avkorting dersom skadelidte forut for naturulykken ikke iverksatte nødvendige forebyggende tiltak eller tiltak som kunne hindret skadens omfang (lovforslaget bokstav c). Departementet legger til grunn at avkorting bør skje der skadelidte har unnlatt å gjennomføre enkle forebyggende tiltak som skadelidte før ulykken forsto eller burde forstått var nødvendige for å hindre en skade. For tiltak som har fremstått som klart nødvendige over lengre tid skal skadelidtes økonomiske situasjon ikke vektlegges.

Det foreslås også (lovforslaget bokstav d) at det fortsatt bør være adgang til å avkorte i de tilfellene hvor skadetakseringen innebærer en verdistigning eller hvor «vinningsforbudet» gjør seg gjeldende, jf. gjeldende lov § 11 andre ledd nr. 4 og 6. Skadelidte skal ikke tjene på skaden. Avkorting etter bokstav d kan blant annet være aktuelt når objektets bruksverdi ikke lenger kan realiseres, og derfor mangler økonomisk eller praktisk betydning for skadelidte. Når objektet ikke har økonomisk verdi, er det heller ikke riktig å yte erstatning til gjenoppretting.

Lovforslaget § 6 andre ledd tilsvarer naturskadeforsikringsloven § 1 tredje ledd, andre og tredje punktum. Ved avkorting etter bokstav b og c «skal det legges vekt på den skadelidtes forutsetninger for å innse hvilke krav som må stilles, skadelidtes mulighet for utbedring av mangelen og forholdene ellers. Avkorting skal ikke skje hvis den skadelidte bare er lite å legge til last.» Ved vurderingen bør det legges vekt på om skadelidte har kjent til mangelen, hvilke muligheter skadelidte har hatt for å skaffe seg kunnskap om mangelen, og hvilke tiltak skadelidte har gjort for å avhjelpe situasjonen. Tilsvarende bør etter departementets vurdering gjelde for mangler som skyldes mangelfullt eller feilaktig vedlikehold.

Departementet slutter seg til høringsforslaget og ser ingen grunn til å videreføre regelen hvor det i praksis konsekvent avkortes for skader på eiendom som mer enn en gang har vært gjenstand for naturskade, jf. gjeldende lov § 11 andre ledd nr. 3 bokstav c. Bestemmelsen kan gi urimelige utslag i enkelte tilfeller. En eiendom kan for eksempel ha en beliggenhet eller beskaffenhet som gjør den svært sårbar for naturskader og hvor slike skader må være påregnelig, men hvor det ikke er praktisk eller økonomisk forsvarlig å sikre eiendommen mot naturskade. I slike skadesaker må det etter departementets mening legges vekt på om det foreligger forhold som tilsier avkorting etter forslaget § 6 første ledd bokstav c, samt om det har gått lang tid siden forrige gang objektet ble skadet, hvilke tiltak som er gjort og hvor rasjonelle de gjennomførte tiltakene fortoner seg.

Departementet er for øvrig enig i merknaden fra Ankenemnda, og det følger nå uttrykkelig av lovforslaget at erstatningen kan nedsettes eller etter omstendighetene helt nektes som følge av avkorting.

Forholdet mellom sameiere reguleres gjennom sameieloven. Departementet ser derfor ikke behov for å videreføre § 12 i gjeldende lov som regulerer forholdene der et sameie eier skadeobjektet.