DEL III HUMANITÆR HANDLEKRAFT: GJENNOMFØRING AV NORSK HUMANITÆR POLITIKK

Forstørr bilde

Foto: © IFRC/Benoit Carpentier

5 Kriserammede mennesker i sentrum

Norges humanitære innsats skal ta utgangspunkt i menneskene som er rammet av krise og deres behov, kunnskap og kapasitet. Det innebærer at humanitære aktører må legge til rette for at de kriserammede, uten diskriminering, kan delta aktivt i planleggingen og gjennomføringen av den humanitære innsatsen. Kriserammede mennesker skal også kunne holde de humanitære organisasjonene ansvarlige for kvaliteten og effektiviteten i den humanitære innsatsen. Ansvarlighet overfor dem som er berørt (Accountability to AffectedPopulations), er et bærende prinsipp.

Gode kontekst- og konfliktanalyser og god kunnskap om demografisk sammensetning av rammet befolkning og underliggende strukturer er avgjørende for å sikre at tiltakene er godt tilpasset situasjonen. Analysene må blant annet ha gode datagrunnlag, være kjønns- og alderssensitive og ta hensyn til hvordan ulike former for diskriminering og ulikheter kan samvirke og forsterke sårbarhet. Mennesker i sårbare situasjoner, særlig blant religiøse og etniske minoriteter, urfolk, LHBT+-personer, kvinner, barn, eldre og personer med funksjonsnedsettelser, er særlig utsatt. Det er avgjørende at disse, og deres organisasjoner, deltar i planleggingen og gjennomføringen av humanitær innsats.24 Kvinners rettigheter og deltakelse skal prioriteres, og vi skal bidra til å styrke kvinners lederskap i humanitær respons. Barn og unge må inkluderes på en meningsfull måte.

Regjeringen vil

• arbeide for en rettighetsbasert tilnærming der kriserammede mennesker og deres organisasjoner inkluderes i beslutningsprosesser, planlegging, og gjennomføring av humanitær innsats
• være pådriver for FN-reformer slik at kriserammede menneskers behov og medvirkning settes i sentrum, herunder i FNs koordinering av nødhjelp

6 Beskyttelse og humanitær assistanse

Den humanitære politikken gjennomføres gjennom humanitær assistanse og tiltak for å beskytte menneskene som rammes av humanitære kriser. Beskyttelse og assistanse er tett sammenvevde innsatser.

Med beskyttelse mener vi i humanitær sammenheng styrking og etterlevelse av det folkerettslige rammeverket som gjelder i væpnede konflikter særlig (internasjonal humanitærrett), herunder krigførende parters plikt til å beskytte sivile og andre beskyttede grupper mot å bli rammet av militære angrep og mot øvrige skadevirkninger, direkte eller indirekte, forårsaket av militær krigføring. Beskyttelse omfatter videre operative humanitære tiltak i alle humanitære kriser, som bidrar til beskyttelse mot vold og overgrep, inkludert brudd på menneskerettigheter eller andre folkerettslige regler, som skjer som følge av den aktuelle humanitære krisen.

Med assistanse mener vi, i bred forstand, materiell og logistisk støtte. Dette kan være tjenester og varer som helsehjelp, medisiner, mat, vann, sanitærtilbud, husly og utdanning.

Selv om det er store udekkede behov for humanitær assistanse, er hovedutfordringen ved vår tids kriser utilstrekkelig beskyttelse av kriserammede mennesker. Manglende etterlevelse av humanitærretten i væpnet konflikt gjør at sivile og sivil infrastruktur rammes hardt av parters krigføring. Selv der humanitærretten respekteres, skaper krigføringen store humanitære beskyttelsesbehov. Norge vil videreføre satsingen på beskyttelse ved å fremme respekten for humanitærretten og styrke den operative humanitære innsatsen for å forebygge vold og overgrep.

Humanitær assistanse er en viktig del av Norges humanitære innsats. Humanitære organisasjoner når i dag frem med assistanse til langt flere mennesker enn tidligere. Dette skyldes i første rekke mer finansiering, ny teknologi og mer koordinerte måter å arbeide på, men også forhåndslagring og fleksible finansieringsmekanismer og bemanningsløsninger, samt økt bruk av tidlig gjenoppbygging, har effektivisert responsen.

Den norske innsatsen for beskyttelse og assistanse skal være rettighetsbasert, ivareta kjønnslikestilling og rettes inn mot de mest sårbares behov.

Norge vil videreføre engasjementet for reform av humanitær sektor, og satsingen på innovasjon og oppskalering av vellykkede nyvinninger.

6.1 Beskyttelse – en videreført satsing

Norge skal videreføre satsingen på beskyttelse i humanitære kriser og væpnet konflikt. Humanitærretten, flyktningretten og menneskerettighetene utgjør det folkerettslige rammeverket for beskyttelse. I det humanitære arbeidet skilles det mellom beskyttelse av sivile og sivil infrastruktur i væpnet konflikt i henhold til humanitærretten, og humanitære beskyttelsestiltak i alle typer humanitære kriser.

Humanitær innsats må i større grad bidra til å redusere risiko for vold og overgrep og målrettede beskyttelsestiltak må prioriteres og finansieres – også tidlig i kriseresponsen. Norge er en pådriver i dette arbeidet, og vil ta nye initiativ for å fremme respekten for humanitærretten og styrke den operative humanitære beskyttelsesinnsatsen. Vi vil forsterke allianser med humanitære organisasjoner, multilaterale organisasjoner og engasjerte stater for å oppnå fremgang, spesielt overfor mennesker med høy risiko for å bli utsatt for vold og overgrep i sårbare situasjoner.

Ved å jobbe lokalt, blant annet gjennom megling, utvikler enkelte humanitære aktører programmer for ikke bare å respondere, men mer aktivt forhindre og beskytte mot vold. Dette arbeidet vil Norge støtte.

Norge skal fortsatt være pådriver for beskyttelse av flyktninger og internt fordrevne og bidra til en menneskerettighetsbasert, samordnet og langsiktig respons på de store flyktningsituasjonene. Varige løsninger for internt fordrevne vil være en viktig del av dette arbeidet. Dette vil fortsatt være et prioritert område for Norge. Vi vil bidra til å sikre effektiv oppfølging av Høynivåpanelet om intern fordrivelse, gjennom FNs generalsekretærs handlingsplan og støtte til oppfølging av arbeidet til generalsekretærens spesialrådgiver for løsninger for internt fordrevne.

Beskyttelse av utdanningsinstitusjoner mot angrep og militær bruk i væpnet konflikt vil fortsatt prioriteres. Angrep på helse- og humanitære arbeidere er et omfattende og økende problem. Norge vil fortsette å arbeide for at disse beskyttes i kriser og væpnede konflikter.

Beskyttelse av sivile mot ulike våpentyper, landminer og andre eksplosiver gis særlig prioritet. Krigføring i tettbefolkede områder rammer sivile og livsnødvendig infrastruktur særlig hardt og krever en bedre tilpasset respons. Matsystemer må opprettholdes og sivile må beskyttes mot bruk av sult som krigføringsmetode.

Mennesker uten gyldige dokumenter som bekrefter identitet, sivil status, familie og eiendomsforhold, blir ekstra sårbare i kriser. Tapte dokumenter, eller manglende anerkjennelse av disse, rammer særlig enslige kvinner og barn. Norge vil fortsette å løfte denne problemstillingen internasjonalt og støtte nye og innovative løsninger slik at kriserammede får utstedt nødvendige dokumenter.

Mange mennesker forsvinner i krise og væpnet konflikt og forblir savnet. Det primære ansvaret for å forhindre forsvinninger og respektere pårørendes rett til informasjon om savnede ligger hos myndighetene. Norge vil i samarbeid med relevante aktører, særlig gjennom Den globale alliansen for savnede personer som Norge var med å etablere i 202125, arbeide for økt oppmerksomhet om disse utfordringene og vil støtte relevante tiltak.

Digitale trusler er en økende risiko for sivile som lever i konfliktområder. Utvisking av skillet mellom militær og sivil digital infrastruktur, samt avhengighet og sårbarhet knyttet til digitalisering av informasjon og tjenester, skaper utfordringer. Desinformasjon bidrar til konflikter og øker risikoen for at grupper og individer utsettes for vold og overgrep. Risiko for misbruk av personopplysninger er høy også i humanitær sektor. Manglende beskyttelse av persondata kan være livstruende for kriserammede.

Regjeringen vil

• være pådriver for styrket humanitær beskyttelsesrespons
• styrke samspillet mellom humanitær beskyttelse, konfliktforebygging og konfliktløsning samt fredsbygging
• støtte initiativ og innovative tiltak for å styrke beskyttelsen mot digitale trusler i humanitære kontekster, herunder beskyttelse av persondata

Viktige satsinger vil være innen følgende temaer:

Beskyttelse av sivile i væpnet konflikt

Foto: © ICRC/Abed Zaqout

Norge skal arbeide aktivt for å fremme beskyttelse av sivile og etterlevelse av humanitærretten. Vi skal motarbeide forsøk på å undergrave forpliktelsene som følger av humanitærretten, vise politisk engasjement når det forekommer brudd på reglene, og bidra til at bruddene dokumenteres og straffeforfølges.

Det er viktig å sikre at de humanitære konsekvensene av kriser og væpnede konflikter og behovet for beskyttelse av sivile står høyt på dagsordenen nasjonalt og internasjonalt. Et flertall av verdens stater har i løpet av de siste tiårene klart å samle seg om flere viktige avtaler som videreutvikler internasjonal humanitærrett, som minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon. Norge skal ta politiske initiativ og vise utholdenhet i arbeidet med å videreutvikle og styrke det internasjonale rammeverket. Vi skal styrke samarbeidet om praktisk gjennomføring av disse forpliktelsene med relevante aktører som Forsvaret og Røde Kors-bevegelsen. Ett eksempel er den norsk-initierte erklæringen om trygge skoler fra 2015. Norge vil fortsette å sette søkelys på konsekvensene av bruk av eksplosive våpen i tettbefolkede områder.

Etterlevelse av humanitærretten er i seg selv ikke tilstrekkelig for å hindre sivile lidelser. Også krig og konflikt ført i tråd med reglene fører til skade og menneskelig lidelse. Vi må alltid søke å redusere menneskelig skade og lidelse med de virkemidlene vi har, ikke minst gjennom effektiv og prinsippbasert humanitær innsats.

Regjeringen vil:

• fremme respekt for – og etterlevelse av humanitærretten
• være pådriver i internasjonale fora og støtte tiltak som reduserer menneskelige skader og lidelser og styrker beskyttelse av sivile

Beskyttelse av barn og unge

Barn og unge er en stor og sammensatt gruppe, som er spesielt sårbar og har særskilt behov for beskyttelse. Barn har også særlige rettigheter.

Barn rammes uforholdsmessig hardt i kriser og væpnet konflikt. Ca. 470 millioner barn lever i et konfliktområde eller på flukt ved inngangen til 2024. Dette er dobbelt så mange som i 1990.26 Mange barn og unge blir overlatt til seg selv i humanitære kriser, uten omsorg fra sine nærmeste. Dette gjør dem særlig sårbare. Kjønnsbaserte forskjeller spiller inn og kan forsterke sårbarhet. Ofte mangler barn også identitetspapirer, blant annet fordi fødsler ikke er blitt registrert. Dette kan svekke muligheten for statsborgerskap og tilgang til helsetjenester og utdanning.

Ungdom har ofte liten innflytelse og synlighet i den humanitære responsen. De faller ofte mellom to stoler, og oppfattes og behandles verken som voksne eller barn. Dette gir særlig sårbarhet og behov. Unge rammes hardt, men har stor kapasitet og tar ofte stort ansvar for seg og sine nærmeste. De er en viktig ressurs som i mye større grad bør få delta i utforming og gjennomføring av humanitære programmer. Det er derfor behov for et økt fokus og engasjement rundt unge i det humanitære arbeidet.

I væpnet konflikt er barn særlig utsatt under militære angrep i tettbefolkede områder. Rekrutteringen av barn til væpnede styrker og grupper er stadig økende.27 Risikoen for overgrep er høy, og mange traumatiseres. Det er behov for både forebyggende tiltak for å hindre rekruttering, og for reintegrering og psykososial oppfølging tilpasset målgruppen.

Det er viktig at barn og ungdom med funksjonsnedsettelser inkluderes og kan delta på lik linje med andre så langt det er mulig. De er særlig sårbare for å bli utsatt for vold og overgrep. De er blant de første som mister tilgangen til utdanning og andre grunnleggende tjenester og ofte de siste til å inkluderes igjen.

Beskyttelse av barn og unge skal ha høy prioritet i det humanitære arbeidet. Norge skal arbeide for at det internasjonale samfunnet styrker innsatsen for beskyttelse av barn og deres rettigheter, og sikrer deres deltakelse. Norges arbeid for beskyttelse av barn i væpnet konflikt i FNs sikkerhetsråd vil følges opp. Det samme gjelder forpliktelsene fra Oslo-konferansen om beskyttelse av barn i væpnet konflikt i 2023. Vi skal prioritere støtte til tiltak som forebygger vold og overgrep mot barn og unge, samt oppfølging av ofre. Norge skal arbeide for å forebygge rekruttering og bruk av barn til væpnede styrker og grupper, og styrke arbeidet med frigivelse og reintegrering i samfunnet.

Regjeringen vil

• fremme tiltak og initiativ som styrker beskyttelsen av barn og unge i krise og konflikt og gjennom humanitært diplomati rette søkelyset mot krigføring som rammer barn særlig hardt, herunder krig i byer
• styrke arbeidet for å forhindre at barn skilles fra sine omsorgspersoner i humanitære kriser, og bidra til at forbindelsen gjenopprettes når kontakten er brutt

Beskyttelse av utdanning

Foto: © UNICEF/UN0611862/Ibarra Sánchez

Trygg tilgang til utdanning i kriser og væpnet konflikt er helt avgjørende for å sikre retten til utdanning og å beskytte barn og ungdom. I mange væpnede konflikter blir utdanningsinstitusjoner utsatt for militære angrep eller brukt til militære formål. Det betyr at barn og ungdom mister tilgangen til utdanning og den beskyttelsen det gir. Dette er et stort og økende problem.

I perioden 2020-2021 ble det rapportert over 5 000 angrep på skoler, universiteter, studenter og undervisningspersonell begått av statlige og ikke-statlige aktører i 85 land.28 Beskyttelse av utdanningsinstitusjoner og personer knyttet til dem vil fortsatt prioriteres.

Erklæringen om trygge skoler fra 2015 har som hovedmål å hindre angrep på skoler og universiteter, samt å forebygge militær bruk av slike institusjoner. Stater som slutter seg til erklæringen, forplikter seg til å gjennomføre tiltak for å forhindre militær bruk av utdanningsinstitusjoner og dermed unngå at de blir ansett som militære mål. 119 stater har ved lanseringen av denne strategien sluttet seg til erklæringen. Norge tok i 2021 initiativ til et nettverk til støtte for gjennomføring av erklæringen. Nettverket bidrar til utveksling av erfaring, informasjon og støtte på landnivå.

Erklæringen la grunnlaget for at Norge og Niger sammen forhandlet frem enstemmig vedtak av sikkerhetsrådsresolusjon 2601, som er den første dedikert til beskyttelse av utdanning i konfliktsituasjoner.

Regjeringen vil:

• videreføre arbeidet for økt tilslutning og gjennomføring av Erklæringen om trygge skoler, og mobilisere for gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 2601

Beskyttelse av helse

Foto: © ICRC/Alyona Synenko

For å sikre at mennesker rammet av kriser og væpnet konflikt har trygg tilgang til livsnødvendig helsetilbud er det avgjørende å beskytte helsesektoren mot angrep. Sykehus og andre helsefasiliteter må være trygge steder for sivile. Til tross for særskilt beskyttelse i humanitærretten, er angrep på helsepersonell, helsefasiliteter og ambulanser et omfattende og økende problem i flere væpnede konflikter. Det fører til tap av liv og store skader for pasienter, personell og pårørende, og får store konsekvenser for helsesektoren både under og etter kriser.

Å gjenopprette helsetjenester etter konflikter og katastrofesituasjoner er krevende. Ofte er personellet borte og fasilitetene ødelagt. I langvarige kriser kan det ta tiår før befolkningen igjen får tilgang til grunnleggende helsetjenester. Verdens helseorganisasjon (WHO) har en viktig rolle i å dokumentere angrep på helsesektoren og de konsekvensene de har.

Regjeringen vil:

• fremme respekten for og beskyttelse av helsefasiliteter og personell, gjennom videreført engasjement og partnerskap med relevante organisasjoner
• arbeide for at parter i konflikt respekterer og beskytter helsesektoren, og fremme Sikkerhetsråds resolusjon 2286 som fordømmer angrep på syke og skadde, helsepersonell, helsefasiliteter og humanitære arbeidere

Flyktninger og internt fordrevne

Forstørr bilde

Foto: © UNFPA DRC/Junior Mayindu

Antallet fordrevne som følge av konflikt har økt kraftig de seneste årene. Nærmere to tredeler av de fordrevne er på flukt i eget land, mens resten har krysset landegrenser. I tillegg kommer et stort antall sårbare migranter som ikke har krav på beskyttelse under flyktningkonvensjonen. Stadig flere fordrives også på bakgrunn av klimaendringer og naturkatastrofer. Alle kan likevel ha behov for assistanse og beskyttelse i tråd med det humanitære imperativ. Jenter og kvinner på flukt og langs migrasjonsruter er spesielt sårbare for utnyttelse, vold og seksuelle overgrep.

Til grunn for Norges arbeid for beskyttelse av flyktninger ligger først og fremst forpliktelsene i flyktningkonvensjonen av 1951, med tilleggsprotokollen av 1967. Den globale flyktningeplattformen er et sentralt rammeverk for større forutsigbarhet og byrdefordeling med vertssamfunn. Det globale flyktningeforumet er den viktigste oppfølgingsmekanismen til den globale flyktningeplattformen.

Internt fordrevne er i motsetning til flyktninger ikke gitt særskilt internasjonal beskyttelse utover det som følger av menneskerettighetene og humanitærretten. Unntaket er Den afrikanske union (AU) som har vedtatt en konvensjon for beskyttelse av internt fordrevne (Kampala-konvensjonen).29 Internt fordrevnes humanitære behov er sammenliknbare med flyktningers behov. Norge har i flere år arbeidet for å styrke beskyttelsen av internt fordrevne, særlig i FN. Norge bidro i 2019 til etablering av Høynivåpanelet om intern fordrivelse, med fokus på varige løsninger.

De fleste fordrevne søker beskyttelse i sine nærområder. Mange vertssamfunn for fordrevne er fattige. Det kan begrense den politiske viljen og muligheten til å gi opphold og bidra til lokal integrering. Norge vil fortsatt prioritere støtte til innsats for både fordrevne og fattige og sårbare i vertsbefolkningen. Dette er viktig også for å motvirke polarisering mellom fordrevne og vertsbefolkning. En mer helhetlig tilnærming kan bidra til å øke sjansen for å finne varige løsninger. Norge vil fortsette å støtte vertsland for å bidra til at grenser holdes åpne for mennesker på flukt. Vi vil arbeide for at fordrevne inkluderes i nasjonale systemer og utviklingsplaner, og bidra til varige løsninger gjennom internasjonalt utviklingssamarbeid. Norge bidrar med gjenbosetting av flyktninger i nært samarbeid med UNHCR som del av vår humanitære innsats.

Regjeringen vil

• videreføre Norges engasjement for beskyttelse av og assistanse til flyktninger, internt fordrevne og deres vertssamfunn
• bidra til varige løsninger for fordrevne, inkludert gjennom gjenbosetting av flyktninger
• arbeide for at sårbare migranter skal ha tilgang til humanitær hjelp basert på deres behov

Personer med funksjonsnedsettelse

Forstørr bilde

Foto: © ICRC/Mohammad Masoud Samimi

Personer med funksjonsnedsettelse har rett på særskilt beskyttelse under humanitærretten. Parter i væpnede konflikter har særskilt ansvar for å sikre dette. Sikkerhetsrådets resolusjon 2475 (2019) er et viktig instrument i så måte. Likevel ser vi at dagens kriser og konflikter rammer hardt. Antall personer med funksjonsnedsettelse øker kraftig på grunn av skader fra blant annet miner og eksplosiver.

Humanitære aktører skal legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelser har samme tilgang til humanitær bistand som øvrig befolkning, og at de kan delta aktivt i planleggingen og gjennomføringen av den humanitære innsatsen.

De særskilte beskyttelsesbehovene, inkludert økt risiko for seksuell og kjønnsbasert vold, må forstås og håndteres. Det er behov for bedre kunnskap og tallgrunnlag om dette. Dialogen med organisasjoner som representerer personer med nedsatt funksjonsevne, må styrkes i humanitære kriser og i globale politiske prosesser knyttet til beskyttelse av sivile. Samtidig er det allerede en erkjennelse av at funksjonshemmedes rett til beskyttelse, assistanse og deltakelse må prioriteres høyere.

Regjeringen vil

• Sikre at det internasjonale rammeverket som skal beskytte sivile mot vold og overgrep inkluderer beskyttelse og rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser
• Arbeide for tilpasning til og inkludering av personer med funksjonsnedsettelser og deres organisasjoner i all humanitær innsats i tråd med anbefalingene fra Global Disability Summit i Oslo i 2022

Seksualisert og kjønnsbasert vold

Forstørr bilde

Foto: © UNOCHA/Alioune Ndiaye.

Seksualisert og kjønnsbasert vold (SGBV) er en omfattende utfordring i humanitære kriser, og i væpnet konflikt. Kjønnsbasert vold er ofte tett knyttet til maktforhold og ønske om å utøve kontroll over personer/grupper. Jenter og kvinner er særlig utsatt, men gutter, menn og LHBT+-personer rammes også.

Når humanitære kriser eller væpnede konflikter inntreffer, og/eller mennesker fordrives, kan underliggende ulikheter og diskriminering forsterkes ytterligere. Eksisterende beskyttelsesmekanismer bryter ofte sammen. Kjønnsbasert vold, som seksualisert vold, fysisk og psykisk vold inkludert partnervold, og seksuell trakassering, øker ofte.30^,31^,32 Skadelige skikker som barne- og tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, kan også forverres i humanitære kriser.

Seksualisert vold som voldtekt, seksuelt slaveri og påtvunget svangerskap utført av, eller på vegne av, myndighetene i et land er et brudd på menneskerettighetene. Når det gjøres som ledd i krigføring er det også i strid med humanitærretten.33 I mange konflikter brukes seksualisert vold og overgrep som krigføringsmetode for å spre frykt og usikkerhet, også for å «etnisk rense» eller ydmyke en etnisk gruppe.

Personers kjønn, etnisitet, alder, religion, seksuelle orientering, kjønnsidentitet og funksjonsevne kan samvirke og gjøre dem særlig utsatt. Unge jenter og unge kvinner utsettes ofte for ytterligere marginalisering, usynliggjøring og økt risiko for seksualisert og kjønnsbasert vold, som medfører alvorlige psykiske og fysiske helseproblemer.

Seksualisert og kjønnsbasert vold medfører ofte stigmatisering og utstøting, undergraver stabilitet og bryter ned sosiale strukturer. Barn som er unnfanget som resultat av voldtekt i væpnet konflikt, og andre barn som har biologiske foreldre fra to ulike sider av en konflikt, er særlig sårbare.

Innsats mot seksualisert og kjønnsbasert vold skal fortsatt prioriteres høyt av Norge og vi vil opprettholde høy støtte til forebygging og oppfølging av overlevende. Psykososial støtte samt tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester vil være en viktig del av dette arbeidet. Overlevende etter seksualisert og kjønnsbasert vold har rett til å være med å definere sine behov og prioriteringer. Dette skal være førende for responsen.

Vold og overgrep mot gutter og menn, som ofte skjer i sammenheng med frihetsberøvelse, krever økt oppmerksomhet og innsats.

Vi vil bidra til at våre partnere har kapasitet og kompetanse på området. Lokale kvinneledede organisasjoner er viktige og står ofte for den første responsen. LHBT+-personers organisasjoner og personer med funksjonsnedsettelse sine organisasjoner skal involveres.

Norge vil fremme helhetlig innsats for endring av sosiale normer og strukturer som bidrar til seksualisert og kjønnsbasert vold.

Norge vil bidra til forebygging av seksualisert vold i konflikt ved å støtte opplæring av parter til konflikt. Vi vil arbeide for ansvarliggjøring av statlige og ikke-statlige aktører involvert i bruk av seksualisert vold som taktikk i krigføring. Listeføringsgrunn i FNs sanksjonsregimer kan også være et virkemiddel.34

Regjeringen vil

• videreføre innsatsen mot seksualisert og kjønnsbasert vold i humanitære kriser og væpnet konflikt
• øke støtten til lokale kvinneledede organisasjoner for å styrke deres arbeid med seksualisert og kjønnsbasert vold i humanitære kriser

Humanitær nedrustning – beskyttelse mot våpen og eksplosiver

Foto: © NPA/Sean Sutton

Norge arbeider mot bruk av våpen og krigføringsmetoder som har store skadevirkninger for sivilbefolkningen og sivil infrastruktur. Konvensjonelle våpen som miner og klaseammunisjon og masseødeleggelsesvåpen som kjernevåpen er eksempler på dette.

Det skal gis høy prioritet til arbeidet mot bruk av våpen som fortsetter å ta liv lenge etter at konflikten er over, slik som landminer og klaseammunisjon.

Norge har bidratt aktivt til utviklingen og gjennomføringen av rettslig bindende avtaler som minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon. Dette arbeidet har bidratt til å redusere antall mennesker som blir drept eller skadet som følge av eksplosiver under og etter konflikt.

Vi skal fortsette arbeidet for at disse og FNs våpenhandelsavtale (Arms Trade Treaty) får økt tilslutning. Vi vil støtte tiltak for sikring av våpenlagre for å forhindre at våpen og ammunisjon kommer på avveie under og etter konflikt.

Ofre for landminer og klasevåpen har spilt sentrale roller i utvikling av dette regelverket og det er viktig at deres organisasjoner inkluderes. Kjønn er en svært viktig faktor, både i forståelsen av humanitære konsekvenser samt for strategier og operativt arbeid for rydding og gjenoppbygging. Norge skal fortsette å prioritere også disse dimensjonene av det humanitære nedrustningsarbeidet.

Norge skal fortsette å verne om og fremme humanitærretten, og sikre økt tilslutning til nedrustningskonvensjonene. Vi skal bidra til styrking av regelverket og god praksis. Vi skal være i fremste rekke i prosesser og diskusjoner rundt regulering av bruk av nye og eksisterende våpen som autonome våpensystemer, og de humanitære konsekvensene ved bruk av disse, samt de humanitære konsekvensene av kjernevåpen.

Regjeringen vil

• ta en internasjonal lederrolle i arbeidet mot bruk av våpen med uakseptable humanitære konsekvenser og støtte opprydding av eksplosiver under og etter konflikt

Krig i byer

Foto: © UNICEF/UNI484041/Filippov Ukraine, 2022

Stadig flere mennesker bor i tett befolkede områder. I kriser og konflikter søker enda flere seg til byene for å få tilgang til livsnødvendige tjenester. Krigføring og bruk av eksplosive våpen i stort omfang i tettbefolkede områder utløser større og endrede behov for beskyttelse. Når eksplosive våpen brukes i byer er gjennomsnittlig ni av ti ofre sivile.35 Ødeleggelsen av sivil infrastruktur skaper store lidelser, sykdom og død og fratar befolkningen livsgrunnlaget. Disse konsekvensene blir større over tid ettersom konfliktene varer og infrastrukturen ikke gjenoppbygges.

Norge arbeider for at kravene til beskyttelse av sivile i humanitærretten etterleves. Vi skal også sette søkelys på de spesielle hensynene som folkeretten krever av stridende parter ved gjennomføring av militære operasjoner i urbane områder. Den politiske erklæringen om styrket beskyttelse av sivile mot de humanitære konsekvensene av bruk av eksplosive våpen i befolkede områder (EWIPA-erklæringen) er et viktig instrument i så måte.

Regjeringen vil

• arbeide for bedre beskyttelse av sivile og sivil infrastruktur mot konsekvensene av krigføring i byer og være pådriver for økt oppslutning om, og gjennomføring av, erklæringen om beskyttelse av sivile mot humanitære konsekvenser av bruk av eksplosive våpen i befolkede områder (EWIPA-erklæringen)

6.2 Sikre livsnødvendige tjenester og infrastruktur

I humanitære kriser forekommer ofte store ødeleggelser av grunnleggende infrastruktur og tjenester som er nødvendige for befolkningens liv og helse. Befolkningen mister sine hjem, sitt levebrød og tilgang til livsnødvendige tjenester. Dette bidrar til spredning og forverring av sykdom. Det fører også til økt vold, risiko for overgrep, kjønnsdiskriminering og brudd på grunnleggende rettigheter. Rammet befolkning utsetter seg ofte for stor fare når de forsøker å dekke grunnleggende behov som husly, mat, vann, brensel og helsehjelp.

I arbeidet med tilgang til livsnødvendige tjenester må humanitære aktører også sikre kriserammede menneskers sikkerhet og verdighet, og minimere utilsiktede negative konsekvenser av tiltakene.

Norge vil, der det er hensiktsmessig og mulig, bidra til tidlig gjenoppbygging og bærekraftige løsninger i langvarige humanitære kriser. Samtidig kan tidlig gjenoppbygging være utfordrende politisk og sikkerhetsmessig. Det kan møte motstand hvis gjenoppbygging tilgodeser eller bidrar til å støtte opp om omstridte myndigheter eller andre parter i konflikt. Det er også risiko for at infrastrukturen ødelegges på nytt.

Infrastruktur og grunnleggende tjenester til befolkningen er myndighetenes ansvar. Det kan likevel være gode grunner til at humanitære organisasjoner støtter opp under eller påtar seg slike oppgaver i en kortere periode. Det kan bidra til at systemer ikke kollapser. Men det er ikke ønskelig at humanitære aktører skal levere slike tjenester over lang tid. På disse områdene er helhetlig innsats viktig. Utviklingsaktørene bør involveres tidlig og kan spille en viktig rolle ved å bygge robuste systemer og løsninger som kan motstå pågående og fremtidige kriser.

Regjeringen vil

• bidra til å verne og gjenopprette kritisk infrastruktur, husly og grunnleggende tjenester under og etter naturkatastrofer og væpnet konflikt

Vann og sanitære tjenester

Foto: © Røde Kors/Olav A. Saltbones

Gode løsninger for tilgang til vann og sanitære tjenester redder liv og lindrer nød. Når denne type infrastruktur slås ut, får det enorme humanitære konsekvenser.

Humanitære organisasjoner må ofte ta i bruk dyre og lite bærekraftige løsninger for å sikre forsyningene i den akutte fasen. Det betyr for eksempel transport av vann med tankbil og midlertidige sanitærløsninger som latriner. Over tid er dette langt dyrere, mer skadelig for miljøet og mindre effektivt enn å reparere eksisterende systemer. Flere organisasjoner og givere bidrar til å endre responsen i en mer bærekraftig retning. Norge vil støtte opp om dette. Et eksempel er Røde Kors-bevegelsens arbeid med stabilisering og reparasjon av store vannforsyningssystemer i Syria.36

Regjeringen vil:

• støtte humanitære organisasjoner i deres arbeid for å sikre vann-, sanitær- og hygieneløsninger (WASH) i humanitære katastrofer og kriser

Energitilgang i kriser

Det er en økende erkjennelse av betydningen av tilgangen til ren energi for kriserammede mennesker. Manglende tilgang på energi i humanitære kriser kan utgjøre en akutt trussel mot liv og helse. Energi er nødvendig for drift av helsetjenester, og for å dekke grunnleggende behov som matlaging, lys, oppvarming og kommunikasjon med omverdenen. Innsatsen for økt energitilgang både i akutte og langvarige humanitære kriser må derfor styrkes.

Norge har de senere år bygget opp en betydelig innsats for grønne energiløsninger i humanitær sektor, og vi vil videreføre denne satsingen. Fornybar energi har en rekke fordeler for miljøet, og gir høyere driftssikkerhet og bedre beskyttelse i konfliktområder. Vi vil finansiere risikoavlastende tiltak og prosjekter som tar i bruk innovative forretningsmodeller som kan øke tilgangen til ren energi for kriserammede.

Regjeringen vil

• videreføre innsatsen for økt tilgang til ren, rimelig og pålitelig energi blant fordrevne og kriserammede mennesker, både i akutte og langvarige humanitære kriser

Helsehjelp i humanitære kriser

Forstørr bilde

Foto: © Røde Kors/Olav A. Saltbones

Støtte til livreddende og grunnleggende helsetjenester er en sentral del av all humanitær innsats. Dette omfatter blant annet medisiner, førstehjelp, kirurgi, vaksiner, barne- og mødrehelseinnsats, respons på vann og luftbårne sykdommer, seksuelle og reproduktive helsetjenester, helsetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne, for de med kroniske og ikke-smittsomme sykdomer, samt mental helse og psykososial støtte.

Den sterke økningen i ikke-smittsomme sykdommer gjør at også humanitære aktører må omstille seg for å kunne respondere på dagens sykdomsbilde. Behandling av ikke-smittsomme sykdommer medfører spesielle utfordringer i humanitære kriser, der usikkerhet og svekkede helsesystemer hindrer tilgang til helsetjenester.

Kvinner og unge jenter utsettes for økt risiko ved fødsler og det er mange flere uønskede svangerskap i kriser. For menstruerende kan det være vanskelig å få tak i sanitetsprodukter. Kvinner som er gravide, føder og ammer må særlig ivaretas. Tiltak som styrker innsatsen for reproduktive helsetjenester i humanitære kriser, og helsetjenester til overlevende etter seksualisert og kjønnsbasert vold, uavhengig av kjønn, skal fortsatt gis høy prioritet.

Mennesker i kriser har økt risiko for traumer. Det er viktig at overlevende kan få tilpassede tjenester innen mental helse og psykososial støtte. Dette er et underprioritert tjenestetilbud i humanitære kriser, som bør gis økt oppmerksomhet og ressurser.

I akutte kriser kan manglende tilgang og kapasitet i den lokale helsetjenesten utløse behov for midlertidige og mobile løsninger. Norge vil fortsette å støtte nasjonale og internasjonale beredskapsordninger for rask respons med både utstyr og personell. Samtidig er det viktig å vurdere om det er mulig å bruke og styrke lokal infrastruktur og stab heller enn å fly inn feltsykehus og personell. Ingen kan respondere raskere på en helsekrise enn de som allerede er på plass.

Gode, nasjonale helsesystemer er den beste beredskapen mot helsekriser. Investeringer i vaksiner, hygiene, drikkevann og riktig ernæring reduserer også omfanget av smittsomme sykdommer og styrker motstandskraft. Dette må primært ivaretas gjennom langsiktig utviklingsbistand. Norge vil være en pådriver for helhetlig helseinnsats, for å bygge robuste helsesystemer i kriser. Covid-19-pandemien viste hvor viktig det er at bistandsaktører tar i bruk eksisterende humanitære koordineringsmekanismer for best mulig respons i humanitære situasjoner.

En forutsetning for trygg tilgang til helsetjenester er at helsesektoren beskyttes mot angrep i væpnede konflikter, se kap. 6.1.

Regjeringen vil

• støtte livreddende og grunnleggende helsetjenester i den humanitære responsen
• støtte arbeid med seksuell og reproduktiv helse i krisesituasjoner
• arbeide for å styrke tjenester innenfor mental helse og psykososial støtte

Utdanning i krise og væpnet konflikt

Norge skal fortsatt være en forkjemper for å sikre retten til utdanning i krise- og konfliktsituasjoner. Jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og fordrevne er særskilt prioritert. Det betyr både å beskytte utdanningsinstitusjoner mot militær bruk og angrep (se kap. 6.1) og å sikre utdanningstilbud av god kvalitet som del av humanitær respons og helhetlig innsats.

Utdanning er livreddende i humanitære situasjoner og har både umiddelbar og langsiktig positiv effekt for enkeltmennesker og deres samfunn. Utdanning er sterkt ønsket av kriserammede barn og ungdom og deres familier. Skolegang bidrar til beskyttelse og normalitet i hverdagen. Skolen kan også brukes for å nå barn med ernæringstiltak, helsetjenester og seksualitetsundervisning. Hull i utdanningsløpet kan gjøre det vanskelig som voksen å få yrkeskompetanse, og dermed kunne brødfø seg og familien.

224 millioner barn i skolealder vokser opp i områder rammet av krise og konflikt. Over halvparten mangler grunnleggende ferdigheter innen lesing og regning. 72 millioner er helt uten tilgang til skolegang.37 Klimakrisen bidrar også til å holde barn borte fra skolen. Siden 2020 har 62 millioner barn mistet skolegang som følge av klimaendringer.38

Satsing på utdanning er blitt en mer integrert og prioritert del av den humanitære innsatsen. Det gjelder ikke minst i langvarige kriser og flyktningsituasjoner. Det er nødvendig med økt koordinering med – og støtte fra – utviklingsaktørene, for å sikre tilbudet og bygge lokal kapasitet. Utvikling av løsninger for fjernundervisning har også økt tilgangen i vanskelige sikkerhetssituasjoner. Norge støtter UNESCOs arbeid med en global konvensjon for godkjenning av høyere utdanning som vil kunne ha stor betydning for ungdom på flukt.

Finansiering av utdanningstiltak med humanitære midler bør ikke forlenges når det er mulig å overføre ansvaret til myndigheter, andre lokale aktører eller utviklingsaktører.

Regjeringen vil

• videreføre satsing på utdanning for barn og ungdom i krise og konflikt

6.3 Økt innsats for sultbekjempelse og matsikkerhet

Verden står overfor en global sultkrise. Rekordmange mennesker opplever sult, underernæring og matmangel, til tross for at FNs medlemsland har vedtatt at all sult skal være utryddet innen 2030. Verdens matvareprogram (WFP) regner i 2024 at over 300 millioner mennesker i 72 land er rammet av sultkrise (IPC 3+).39

En hovedårsak til sultkrisen er vedvarende og økende antall væpnede konflikter. I slike situasjoner ødelegges dyrket mark, nødvendig infrastruktur for lagring, transport og foredling og forsyningskjeder brytes. I Afrika bor over 80 prosent av alle som er rammet av sult og matmangel i land eller områder preget av konflikt.40 Andre årsaker er klimaendringer og ekstremvær, sårbare forsyningskjeder og dyrere innsatsfaktorer i matproduksjonen. Mangel på mat kan gi store og varige helsekonsekvenser, føre til sosial og politisk uro, flukt og fordrivelse.

Nødhjelp vil fremdeles være et sentralt virkemiddel i akutte sultkriser. Når krisen er et faktum vil utdeling av mat og vann, skolematordninger eller kontantoverføringer være livsnødvendig.

Norge vil samtidig være pådriver for styrket matsikkerhet.41 Beredskapsordninger og tidlig varsling for å handle i forkant der det er mulig vil også være viktig. Forebygging og styrket motstandskraft avverger sultkriser, og bidrar til å frigi ressurser som kan brukes til å nå flere med akutt respons.

Mangel på infrastruktur og ressurser svekker ofte markeder og hindrer distribusjon mellom ulike geografiske områder. Den humanitære innsatsen må støtte opp om lokal matproduksjon og lokale leverandører der det er mulig. Ofte vil kontanter være den mest effektive bistandsformen, noe som bidrar til at lokale matmarkeder ikke bryter sammen. Andre ganger kan utdeling av basisvarer, som mat, være nødvendig.

Det som deles ut må være tilpasset lokale behov og kulturelt akseptert samt bidra til å forbedre ernæringssituasjonen. For å sikre at nødhjelp når ut til sultrammede med størst behov, er det av særlig betydning å sikre kjønnssensitiv og inkluderende programutforming. Klima- og miljøhensyn må ivaretas i den humanitære innsatsen for å bekjempe sult.

Sultkatastrofer (IPC5) forekommer så å si utelukkende i områder med væpnet konflikt. Dette skjer når humanitære aktører hindres i å få tilstrekkelig og trygg tilgang, og fordi enkelte parter i konflikter bruker sult som en krigføringsmetode i strid med humanitærretten. Norge vil engasjere seg sterkere i arbeidet for trygg tilgang og respekt for humanitærretten for å avverge disse katastrofene.

Både FN og andre humanitære organisasjoner er avhengige av WFPs logistikk- og kommunikasjonstjenester, samt det WFP-ledede UN Humanitarian Air Service (UNHAS) for å få mat og livsnødvendig hjelp inn til avsidesliggende områder. Vi vil fra norsk side prioritere støtte til UNHAS.

Regjeringen vil

• styrke vår innsats i sultkriser
• arbeide aktivt for å forhindre sultkatastrofer i områder med væpnet konflikt
• bidra til å forebygge sultkriser og redusere fremtidig sårbarhet, herunder gjennom støtte til systemer for beredskap, tidlig varsling og handling i forkant av humanitære kriser

6.4 Humanitære konsekvenser av klimaendringer

FNs klimapanel anslår at mellom 3,3 og 3,6 milliarder mennesker lever under forhold særlig utsatt for klimaendringer.42 De fattigste områdene i verden vil være mest utsatt for de negative effektene av forandringer i klima og miljø.43 Hyppigere naturkatastrofer og mer ekstremvær har flere umiddelbare humanitære konsekvenser og utgjør ofte en akutt trussel mot liv og helse. Klima- og miljøødeleggelser skaper nye og forverrer eksisterende humanitære kriser. De kan bidra til økte spenninger, mer vold, forverre pågående konflikter og drive flere mennesker på flukt.

De humanitære konsekvensene av klimaendringene vil vokse i takt med stigende global oppvarming. Vann- og matmangel vil bli et økende problem. Det er derfor nødvendig med økt innsats både for å møte de umiddelbare og fremtidige humanitære konsekvensene av klimaendringene. Forebygging, god beredskap og tilpasning er avgjørende for å begrense omfanget av humanitære kriser.

Naturkatastrofer som forverres av klimaendringene, som tørke, flom og skogbranner, er ofte tilbakevendende og forutsigbare. Humanitær innsats gjennom WFP, DREF (Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsens nødhjelpsfond) og CERF (FNs nødhjelpsfond) går i økende grad til beredskapsordninger og varslingsbaserte innsatser i forkant av slike kriser.

Samtidig er klimarelaterte humanitære kriser stadig mer uforutsigbare. Fleksibel finansiering som kan gjøres raskt tilgjengelig blir derfor stadig viktigere.

Klimatilpasning er et prioritert innsatsområde for regjeringen i utviklingspolitikken. Strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse ligger til grunn når norsk støtte til klimatilpasning skal tredobles fram mot 2026. Klimatilpasningsstrategien prioriterer forebygging av klimarelaterte humanitære kriser. Innsatsområdene er varslingssystemer og klimatjenester, naturbaserte løsninger, klimatilpasset matproduksjon, infrastruktur og innovative finansieringsordninger.

Klimafinansiering når i for liten grad frem til de mest sårbare samfunnene og fordrevne. Dette gjelder særlig områder som er rammet av væpnet konflikt. Finansieringsordninger for tap og skade, inkludert det nye fondet som ble etablert under COP28, må rettes inn mot særlig sårbare utviklingsland.

Gode datagrunnlag relatert til vær, klima og risiko må være tilgjengelig på lokale nivåer. Lokal beredskap og lokalt eierskap til klimatilpasningsarbeid blir stadig viktigere i lys av økende humanitære behov.44

Regjeringen vil

• støtte varslingsbasert innsats og handling i forkant for å redusere omfanget av humanitære kriser
• være pådriver for at klimafinansiering i større grad kommer de mest sårbare og klimautsatte områder til gode
• sikre at norskstøttede klimatilpasningstiltak bidrar til å forebygge humanitære kriser og redusere humanitære behov

7 Humanitært diplomati, partnerskap og virkemidler

7.1 Humanitært diplomati

Humanitært diplomati er vårt påvirkningsarbeid for å ivareta menneskers rettigheter, verdighet og behov i humanitære kriser og fremme beskyttelse av sivile i væpnet konflikt. For å oppnå resultater, må vi støtte aktører som kan bidra til dette og selv være villige til å snakke med alle, inkludert autoritære regimer og de facto-myndigheter. Vi må ha et langsiktig og systematisk engasjement med parter i væpnede konflikter.

Norge skal ha en tydelig og gjenkjennelig stemme for beskyttelse av sivile i væpnet konflikt. Vi skal minne partene om deres folkerettslige forpliktelser og politiske ansvar og identifisere og støtte praktiske tiltak for beskyttelse av sivile. Vi skal også påpeke brudd på folkerettens regler og der mulig, bidra til å styrke ansvarliggjøringen av parter som ikke etterlever disse. Norge skal styrke sin rolle som pådriver for å bevare og videreutvikle folkeretten. Norge skal støtte opp om det særskilte mandatet og rollen til Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) for å bevare og videreutvikle humanitærretten. På enkelte områder vil vi ta lederansvar for normative prosesser både i og utenfor FN. Dette innebærer aktivt diplomati internasjonalt og på landnivå.

I enkelte konfliktsituasjoner kan Norge ha særlige fortrinn som kan brukes aktivt for å styrke humanitær tilgang. Norge vil arbeide for å avpolitisere humanitær innsats og for at de humanitære prinsippene respekteres.

Norge skal fremme rask, trygg og uhindret tilgang til humanitær hjelp for mennesker i nød. Norge skal særlig være pådriver for at partene til væpnede konflikter etterlever sine forpliktelser etter humanitærretten til å tillate og legge til rette for humanitær innsats basert på de humanitære prinsippene. Vi skal støtte de humanitære aktørene som forhandler tilgang med myndigheter og væpnede grupper. Spørsmål om tilgang blir ofte sterkt politisert og innebærer ulike former for risiko.

Norge skal være en pådriver for at humanitære aktører skal kunne arbeide i sikkerhet, med færrest mulig byråkratiske hindringer og uten korrupsjon. Vi skal også jobbe for at systemet for global humanitær innsats er mer effektivt og samordnet. For å oppnå størst mulig humanitær handlekraft må vi se ulike innsatsområder og virkemidler i sammenheng og samarbeide tett med relevante partnere. I dette ligger det å jobbe for å øke oppslutning og legitimitet for humanitært arbeid og organisasjoner som opererer i kriseområder.

Humanitært diplomati skal også brukes for å forebygge og forhindre eskalering av humanitære kriser. Konfliktløsning er både fred- og sikkerhetspolitikk, og krever samkjørt diplomatisk innsats. Det er viktig at humanitære hensyn og den rammede befolkningens interesser og behov blir hørt og ivaretatt i relevante politiske prosesser, særlig i fred- og forsoningsinnsats.

Regjeringen vil

• ta initiativ som bidrar til reduksjon i vold og risiko for mennesker rammet av væpnet konflikt og andre humanitære kriser, og bidra til at parter til væpnede konflikter etterlever humanitærretten
• arbeide for rask, trygg og uhindret humanitær tilgang i kriser og væpnede konflikter, i samarbeid med humanitære partnere
• bidra til at utvalgte samarbeidspartnere øker kompetansen og kapasiteten til å forhandle om humanitær tilgang
• fremme respekt for de humanitære prinsippene og handlingsrommet for humanitære aktører som arbeider i tråd med disse
• sikre at humanitære hensyn ivaretas i relevante politiske prosesser, særlig i fred og forsoningsinnsats, og styrke koblingene mellom humanitært diplomati og konfliktløsning

7.2 Partnerskap.

Norges humanitære prioriteringer omsettes i konkrete tiltak hovedsakelig gjennom FN, Røde Kors-bevegelsen og norske humanitære organisasjoner. Hvordan vi støtter og samarbeider med våre partnere, er avgjørende for resultatene vi oppnår både i det operasjonelle, det humanitærpolitiske og det normgivende arbeidet.

Norge velger partnere som arbeider i tråd med de humanitære prinsippene og internasjonalt etablerte standarder for humanitært arbeid.45 Innsatsen skal være rettighetsbasert. Kvinners rettigheter og behov skal inkluderes i alle ledd i arbeidet, fra behovsvurdering og planlegging til gjennomføring og rapportering. Alle partnere skal ha retningslinjer og varslingsmekanismer for å forhindre vold, overgrep og seksuell trakassering begått av hjelpearbeidere. Utenriksdepartementet og Norad har innført nulltoleranse for passivitet mot seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering (SEAH), og stiller krav til tilskuddsmottakere om å forebygge, avdekke og følge opp SEAH, i tråd med internasjonale anbefalinger.46 Likeledes skal de ha retningslinjer og varslingsmekanismer for å forhindre, avdekke og respondere til misligheter og korrupsjon. Det stilles også krav til at tilskuddsmottakere har systemer og rutiner for å kunne sikre god utnyttelse av ressurser og midler.

De fire tverrgående hensynene menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og antikorrupsjon skal også vurderes for all humanitær innsats.

Geografisk tilstedeværelse og kompetanse om kontekst og utfordringer som er relevant for den aktuelle krisen vil være viktig i valg av partnere. Dette bidrar til å sikre tilgang i krevende områder og gjør det mulig å rette innsatsen mot de mest sårbare. Der Norges diplomatiske tilstedeværelse begrenses av budsjett- og sikkerhetshensyn blir dialogen med lokale partnere mer krevende, men desto mer nødvendig.

Lokale aktører har kunnskap om kontekst, lokale maktforhold og behov. De har ofte unik tilgang til og legitimitet i befolkningen, og er de første til å respondere når en krise oppstår. Styrking av lokale og nasjonale aktører i krisesituasjoner er derfor en investering i bærekraftig nasjonal beredskap og bygger institusjoner i et langsiktig samfunnsperspektiv.

Norge har forpliktet seg til å fremme mer lokalt ledet respons. I Grand Bargain-erklæringen er målet at 25 prosent av humanitær finansiering skal gå så direkte som mulig til lokale aktører. Dette er utfordrende fordi vi som givere ikke har kapasitet til selv å følge opp mange mindre bevilgninger. At lokale organisasjoner er forankret sosialt og politisk i samfunnet, kan også reise spørsmål om deres mulighet til å arbeide i tråd med de humanitære prinsippene.

Givere velger ofte å støtte internasjonale humanitære organisasjoner som de kjenner godt, med internasjonalt ansvar og mandat samt evne til å levere i stor skala. FNs humanitære landfond, Røde Kors-bevegelsen samt norske og internasjonale humanitære organisasjoner er viktige kanaler for støtte også til lokale organisasjoner. Lokal beslutningsmyndighet og involvering i gjennomføringen av innsatsen er viktig. Partnerskapene bør være likeverdige og ha som mål å flytte makt og ressurser fra internasjonale organisasjoner til lokale aktører.

Samarbeidet med norske organisasjoner er en viktig del av Norges humanitære innsats. Tett samarbeid kombinert med klar rolledeling mellom norske myndigheter og organisasjonene har bidratt til å utvikle både norsk og internasjonal humanitær politikk og til å gjøre norske organisasjoner internasjonalt ledende på flere områder.

Dette samarbeidet ble videreutviklet ved å inngå strategiske partnerskap med norske organisasjoner for perioden 2020–2024. Denne formen for partnerskap fikk positiv vurdering i midtveisgjennomgangen i 2022. Det ble i 2024 lyst ut nye strategiske partnerskapsavtaler og ordningen videreføres. Det vil i tillegg åpnes for et begrenset antall avtaler med andre partnere som har geografisk eller tematisk merverdi.

Valget av strategiske partnere vil være basert på en åpen prosess og klare kriterier. Relevante kriterier vil blant annet være etterlevelse av de humanitære prinsippene, responskapasitet, humanitær tilgang, forpliktelse til styrking av lokalt ledet respons og integrering av kjønnsperspektivet i alle deler av innsatsen. Med strategiske partnerskap vil organisasjonene få økt forutsigbarhet og større mulighet til rask og fleksibel respons.

Dialog om risiko og resultater vil være et viktig element i dette samarbeidet. Det er avgjørende at giverne har vilje til politisk og finansiell risiko for å respondere på de største behovene i de hardest rammede områder, og er realistiske om hva det er mulig å oppnå. Samtidig må gjennomførende aktører ha god nok sikkerhet. I rammen av Grand Bargain har ICRC, Nederland og InterAction utarbeidet et rammeverk for risikodeling.47 Formålet er å ha en mer helhetlig forutsigbar tilnærming til risiko mellom de ulike aktørene i humanitær innsats.

Regjeringen vil

• Velge samarbeidspartnere som arbeider i tråd med de humanitære prinsippene og internasjonalt etablerte standarder for humanitært arbeid
• Vektlegge likeverdige partnerskap hvor lokale organisasjoner har reell medbestemmelse i planlegging og gjennomføring av humanitær innsats
• Identifisere tiltak for økt risikodeling med partnere

7.3 Godt humanitært giverskap.

Norge skal være pådriver for mer effektiv og strategisk internasjonal finansiering av humanitære kriser, blant annet bedre finansiering av varslede humanitære kriser.

Målene og forpliktelsene som utgår fra Good HumanitarianDonorship48 og Grand Bargain, ligger til grunn for Norges humanitære arbeid, deriblant målsettingen om å bidra med fleksibel og flerårig finansiering til våre humanitære partnere og oppfordre andre givere til å gjøre det samme. Dette er en forutsetning for en mer effektiv humanitær innsats og bedre samspill med langsiktig utviklingsinnsats. Det er også nødvendig for å styrke humanitære organisasjoners handlekraft og kapasitet til å respondere på akutte kriser og endrede behov.

Styrking av FNs humanitære arbeid er en viktig del av norsk FN-politikk. Måten Norge og andre givere støtter og finansierer FN på har stor betydning for de resultatene som oppnås. FNs medlemsland har forpliktet seg til å gi en større andel av finansieringen som kjernestøtte eller til fellesfond som skal understøtte samarbeid. Den pågående FN- reformen er den mest omfattende og forpliktende endringen av arbeidsform for mer helhetlig innsats vi har sett i FN. Norge vil følge opp FN-reform for å få medlemslandene til å bidra med tilstrekkelig finansiering og påse gjennom styrearbeid og våre utenriksstasjoner at FN-systemet selv overholder sine forpliktelser i reformen.

Støtte til fond som fremmer samarbeid, for eksempel FNs nødhjelpsfond (CERF) og Røde Kors-bevegelsens nødhjelpsfond (DREF) er med på å sikre rask, effektiv og koordinert respons i akutte og underfinansierte humanitære kriser. De bidrar også til varslingsbasert innsats og handling i forkant av kriser. FNs humanitære landfond vil fortsatt være en viktig kanal for norsk støtte for å styrke lokalt ledet humanitær respons.

Som nevnt over har Norge de seneste årene økt antallet flerårige avtaler med humanitære partnere. Omfanget av flerårige avtaler må avveies mot behovet for å ha tilstrekkelig med midler gjennom året for å kunne respondere når humanitære kriser oppstår eller eskalerer. Alle flerårige avtaler inngås med forbehold om Stortingets samtykke.

Det er et overordnet politisk mål å forbedre, forenkle og effektivisere forvaltningen. Dette gjelder også vårt samarbeid med FN.

Regjeringen vil

• bidra med og fremme rask, fleksibel og forutsigbar internasjonal finansiering i humanitære kriser, med vekt på kjernebidrag og flerårig støtte til humanitære fond og organisasjoner
• bidra til å styrke lokal og nasjonal evne til respons i humanitære kriser, blant annet gjennom relevante fondsmekanismer.
• se ulike budsjettposter i sammenheng så de best mulig utfyller hverandre og bidrar til å redusere sårbarhet og humanitære behov over tid.

7.4 Humanitær innovasjon.

Med humanitær innovasjon menes nye produkter, samarbeidsformer, forretningsmodeller, teknologi, tjenester, løsninger eller finansieringskilder som er målbart bedre enn de eksisterende. Innovasjonene kan knyttes til økt effektivitet eller bedre kvalitet. Løsningene kan være mer bærekraftige og miljøvennlige, gi økt beskyttelse eller ha andre positive ringvirkninger. Humanitære innovasjoner redder liv, lindrer nød og ivaretar menneskers verdighet. Innovasjon og innovative løsninger kan føre til kostnadsbesparelser, som igjen kan bidra til å redusere det humanitære finansieringsgapet.

Utvikling og bruk av ny teknologi, inkludert kunstig intelligens, satellittbilder, dataanalyser og varslingssystemer, er en sentral del av humanitær innovasjon. Disse teknologiene kan tilby nye metoder for å forstå og reagere på kriser, optimalisere ressursdistribusjon og forbedre beslutningstakingen i humanitære operasjoner. Kunstig intelligens gir allerede løsninger for å effektivisere humanitær respons, og vil i tiden fremover benyttes i enda større grad. Løsninger kan utvikles for tidlig varsling og kriseberedskap, analyser og rask informasjon til og samhandling med rammet befolkning.

Men teknologiske nyvinninger og bruk av kunstig intelligens byr også på nye utfordringer knyttet til etikk, desinformasjon, personvern, ansvarlighet og digital sikkerhet. Vi vil støtte initiativ og innovative tiltak som styrker beskyttelsen mot digitale trusler i humanitære kontekster, herunder beskyttelse av persondata, og bidra til at hensyn til humanitær sektor ivaretas i utarbeidelse av regelverk og standarder på området. Kapasitetsbygging og forskning vil stå sentralt, både for å ta i bruk og utvikle løsninger, og for å håndtere utfordringene.

En svakhet ved innovasjonsarbeidet i humanitær sektor er at de som rammes av kriser sjelden blir inkludert. Det må derfor utvikles innovasjonspartnerskap på tvers av sektorer som aktivt involverer sluttbrukere, og utvikler løsninger som møter nødlidenes behov på bedre måter. Også i dette arbeidet må det inkluderes et kjønnsperspektiv.

Innovasjon i sektoren bremses av kortsiktig finansiering, manglende risikovilje og svake bindeledd mellom humanitær sektor og næringslivet. Norge vil være en strategisk partner for styrket innovasjonsarbeid i humanitær sektor, gjennom å dele risiko med våre partnere, og bidra til å skape møteplasser for innovasjon.

Det er behov for å bygge kompetanse og kultur for innovasjon i humanitær sektor, og fremme samarbeid om innovasjon, både mellom de humanitære organisasjonene og i samarbeidet mellom humanitær sektor og privat næringsliv. Vi vil videreføre vår satsing og lederskap på humanitær innovasjon, og bidra til økt grad av åpenhet, deling og felles læring. Gjennom videreføring av det humanitære innovasjonsprogrammet HIP Norway og andre innovasjonsinvesteringer, vil regjeringen bidra til at det etableres innovasjonspartnerskap mellom humanitære organisasjoner, akademia og private aktører.

Regjeringen vil

• støtte innovative tiltak, spesielt innen beskyttelse, sultbekjempelse og humanitære konsekvenser av klimaendringer
• Videreføre det humanitære innovasjonsprogrammet HIP Norway

7.5 Grønn og bærekraftig humanitær respons

Oppmerksomheten om miljøkonsekvenser og bærekraftshensyn i den humanitære innsatsen må økes. Humanitære katastrofer og humanitær innsats legger press på miljøet og naturressursgrunnlaget, blant annet ved at flyktninger og internt fordrevne ofte er avhengige av ved for matlaging. Dette kan bidra til ressurskonflikter med lokalbefolkningen og skogforringelse i områder rundt leirer der flyktninger og internt fordrevne bor. Videre kan kortsiktig planlegging av humanitære operasjoner medføre bruk av dyre og forurensende løsninger, for eksempel dieselaggregater. Energitilgang i humanitære kriser er også omtalt i kapittel 6.2.

Norge vil være pådriver for at miljø- og klimaperspektivet blir bedre ivaretatt og integrert i alle ledd i den humanitære innsatsen. Gjennom samarbeid med lokale aktører vil vi legge til rette for mer bruk av ny teknologi og innovasjon, særlig innenfor miljøvennlige energiløsninger.

Grønn humanitær respons stiller krav til energieffektivitet, vedlikeholdsbehov, håndtering av avfall og utslipp. Lokale innkjøp og produksjon av nødhjelpsprodukter reduserer utslipp knyttet til logistikk. Lokal avfallshåndtering må hensyntas ved innkjøp av teknologiske løsninger som kan inneholde kjemikalier, for eksempel telefoner og solceller. Sirkulærøkonomiske modeller bør utvikles for håndtering av plastprodukter og innpakningsmaterialer. Reparasjonsmulighet, vedlikehold og avfallshåndtering bør vektlegges ved innkjøp av varer.

Regjeringen vil

• stille krav til at våre partnere velger bærekraftige, fornybare, reparerbare og mer miljøvennlige løsninger i sin humanitære innsats

7.6 Nye former for finansiering og privat sektors rolle

Nye former for finansiering

Med innovativ finansiering menes ordninger og modeller for finansiering som søker å svare på utviklingsutfordringer og humanitære oppgaver som ikke blir tilstrekkelig dekket av tradisjonelle giverstrømmer, eller som kan løses mer effektivt.49

Innovative finansieringsmekanismer har ofte som mål å tiltrekke ny finansiering, gjerne fra privat sektor. De omfatter en rekke ulike modeller og tilnærminger, blant annet forsikringsbaserte ordninger mot naturkatastrofer, varslingsbasert finansiering, ulike former for privat-offentlig finansiering og risikodeling med privat sektor gjennom obligasjoner. Ordningene skal være behovsdrevne, og i enda større grad utviklet i samarbeid med lokalsamfunn som i de aller fleste tilfeller er de første som responderer når en krise inntreffer. Nye finansieringsordninger vil også kunne bidra til at den tradisjonelle bistanden benyttes for å mobilisere andre og større kapitalstrømmer. Norge vil støtte dette arbeidet og løpende vurdere investeringer i nye og innovative finansieringsordninger.

Regjeringen vil

• Støtte innovative finansieringsmodeller som har dokumentert effekt
• Styrke dialogen på politisk nivå med potensielle nye givere, privat sektor og støttespillere for det humanitære systemet

Privat sektors rolle

Privat sektor har en viktig rolle i humanitær innsats, men ofte som leverandør fremfor samarbeidspartner. Tettere partnerskap og felles utvikling av løsninger vil kunne treffe de humanitære behovene bedre enn ved bruk av tradisjonelle innkjøp alene. Næringslivet kan bidra med kunnskap og teknologi som andre aktører ikke besitter.

Humanitær sektor oppleves som vanskelig å gå inn i for næringslivet. Sektoren preges av tidkrevende og uoversiktlige innkjøpsprosesser og et tungt byråkrati. Privat sektor kan også oppleve at sanksjoner og kontraterrorlovgivning vanskeliggjør muligheten til å levere varer og tjenester til bruk i enkelte landsituasjoner. For å fremme partnerskap og bedre utnytte privat sektors kompetanse, må det arbeides strukturelt for at private aktører skal kunne levere gode humanitære løsninger. Det er også viktig å huske på privat sektor og deres rolle som leverandør av varer og tjenester i utformingen av humanitære unntak i sanksjonsregimer og kontraterrortiltak.

Vi vil bidra til å videreutvikle plattformer og samarbeid som tilrettelegger for økte investeringer og samspill med privat sektor.

Innsats fra lokalt næringsliv er viktig både under og etter kriser. Humanitære aktører bør kjøpe inn varer og tjenester lokalt der dette er hensiktsmessig. I land og regioner rammet av kriser kan det imidlertid være et begrenset antall økonomiske aktører som leverer etterspurte varer og tjenester, og korrupsjon kan være utbredt. Humanitære aktører må derfor forstå lokale økonomiske forhold og markeder.

Der norske bedrifter har særlige fortrinn, kan de tilby teknologi og nyskaping som bidrar til en mer effektiv og bærekraftig humanitær respons.

Regjeringen vil:

• Videreføre arbeidet for økt samarbeid mellom privat sektor og humanitære aktører, og fremme involvering av lokalt næringsliv i humanitære kriser.