2 BAKGRUNN
Fra 20 desember 1995 har NATO ledet den flernasjonale implementeringsstyrken IFOR i forbindelse med gjennomføringen av fredsavtalen for Det tidligere Jugoslavia (den såkalte Dayton-avtalen). Det vises i denne sammenheng også til St prp nr 1 Tillegg nr 11 (1995-96) der det er redegjort nærmere for opprettelsen av IFOR. IFORs hovedoppgaver har bl a vært å:
Overvåke og bidra til at partene etterlever de militære deler av Dayton-avtalen, spesielt hva angår tilbaketrekking og omgruppering av partenes styrker, etablering av separasjonssoner og lokalisering av partenes våpen til godkjente lagringssteder.
Autorisere og overvåke våpenhvilelinjene og de tilknyttede separasjonssoner samt grensen mellom de to delrepublikker.
Skape generell stabilitet og sikkerhet i området, så andre organisasjoner kan utføre oppgaver i tilknytning til den sivile delen av fredsprosessen.
I tillegg har IFOR gitt omfattende praktisk støtte til den sivile del av fredsprosessen i form av gjenoppbygging av nødvendig infrastruktur. Styrken har også støttet de humanitære organisasjonene med samband, transport, eskorte, forsyninger og informasjonsformidling. Under valgene i september var IFORs støtte til gjennomføringen helt vesentlig. IFOR har også støttet ambassadør Vigleik Eides og OSSEs rustningskontrollarbeide i Bosnia.
IFOR-operasjonen må så langt betegnes som en suksess. I løpet av 1996 har IFOR på en profesjonell måte bidratt til å implementere de militære aspektene ved Dayton-avtalen. Man står nå overfor en situasjon der det er skapt en stabil ytre ramme for å ta fredsprosessen i området videre. Samtidig er det klart at mye av det tyngste arbeidet gjenstår med tanke på å skape en varig og stabil fred. Selv om krigshandlingene har opphørt, har selve fredsbyggingen i Bosnia-Hercegovina kommet kortere enn ønsket. Å skape felles fungerende samfunnsinstitusjoner, et levedyktig demokrati med respekt for menneskerettigheter og utstrakt bevegelsesfrihet, vil ved siden av den økonomiske gjenreisningen være en lang og møysommelig prosess.
Man står med andre ord overfor en situasjon der freden fortsatt må betegnes som relativt skjør, og der byggverket i den nye statsdannelsen fremstår som uferdig. I en slik situasjon er det viktig å beholde det fremste stabiliserende elementet i området: tilstedeværelsen av et betydelig internasjonalt militært nærvær. En fullstendig avslutning av det internasjonale militære nærværet fra slutten av 1996 ville utvilsomt virke destabiliserende og øke faren for en gjenopptagelse av krigshandlingene i området, noe som i så fall ville ha medført at anstrengelsene for å skape fred i området i de senere år mer eller mindre ville ha vært forgjeves.
Fremgang i fredsprosessen for Det tidligere Jugoslavia i tiden som kommer, vil være avhengig av at fredsarbeidet foregår innenfor en ramme av generell militær stabilitet og sikkerhet, der en internasjonal fredsstyrke også i nærmeste fremtid står som garantist for at freden bevares.
Også for Norge er det viktig fortsatt å bidra aktivt til fredsprosessen i Bosnia som en del av arbeidet med å opprettholde fred og stabilitet i Europa, samtidig som en slik deltakelse også har en sentral sikkerhetspolitisk betydning for Norge. Vår deltakelse i IFOR og i en eventuell NATO-ledet post-IFOR styrke, innebærer at vi signaliserer aktiv støtte til NATOs endrede rolle i europeisk sikkerhetspolitikk. I denne sammenheng kan ikke NATOs engasjement i Det tidligere Jugoslavia utelukkende betraktes som et konkret militært tiltak. Utplasseringen av IFOR og denne styrkens sammensetning er også et uttrykk for den nye sikkerhetspolitiske virkelighet og for de endringer som har funnet sted i de europeiske sikkerhetsstrukturer. IFOR er på mange måter også en prøvestein i arbeidet med å finne nye løsninger på nye felles utfordringer. På denne bakgrunn vil også det flernasjonale militære samarbeidet om en fredsstyrke i Det tidligere Jugoslavia kunne få konsekvenser for forhold som den videre utviklingen av NATO, den fremtidige utvidelsen av NATO, NATOs forhold til Russland og nordisk militært samarbeid. I denne rammen er det viktig at Norge fortsatt er aktivt med.