2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/31/EU av 19. mai 2010 om bygningers energiytelse

(omarbeiding)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 194 nr. 2,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen2,

etter den ordinære regelverksprosedyren3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/91/EF av 16. desember 2002 om bygningers energiytelse4 er blitt endret5. Ettersom det skal gjøres ytterligere vesentlige endringer, bør direktivet av klarhetshensyn omarbeides.

• 2) En effektiv, forsiktig, rasjonell og bærekraftig utnytting av energi gjelder bl.a. for oljeprodukter, naturgass og fast brensel, som er viktige energikilder, men også hovedkildene til utslipp av karbondioksid.

• 3) Bygninger står for 40 % av det totale energiforbruket i Unionen. Sektoren er i vekst, noe som vil øke dens energiforbruk. Redusert energiforbruk og bruk av energi fra fornybare kilder i byggesektoren er derfor viktige og nødvendige tiltak for å redusere Unionens energiavhengighet og utslipp av klimagasser. Sammen med økt bruk av energi fra fornybare kilder vil tiltak som treffes for å redusere energiforbruket i Unionen, gjøre det mulig for Unionen å oppfylle kravene i Kyoto-protokollen til De forente nasjoners rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) og å oppfylle både sin langsiktige forpliktelse om å holde den globale temperaturstigningen under 2 °C og sin forpliktelse om innen 2020 å redusere de samlede klimagassutslippene med minst 20 % sammenlignet med nivåene i 1990 og med 30 % dersom det inngås en internasjonal avtale. Redusert energiforbruk og økt bruk av energi fra fornybare kilder spiller også en viktig rolle når det gjelder å fremme energiforsyningssikkerheten og den teknologiske utviklingen samt å skape muligheter for sysselsetting og regional utvikling, særlig i landdistrikter.

• 4) Styring av energietterspørselen er et viktig verktøy som gjør det mulig for Unionen å påvirke det globale energimarkedet og dermed energiforsyningssikkerheten på mellomlang og lang sikt.

• 5) Det europeiske råd framhevet i mars 2007 behovet for å øke energieffektiviteten i Unionen for å nå målet om en reduksjon i Unionens energiforbruk med 20 % innen 2020, og oppfordret til en grundig og rask gjennomføring av prioriteringene i kommisjonsmeldingen med tittelen «Action plan for energy efficiency: realising the potential». I denne handlingsplanen ble det konstatert at det er et betydelig potensial for kostnadseffektiv energisparing i byggesektoren. I sin resolusjon av 31. januar 2008 oppfordret Europaparlamentet til en styrking av bestemmelsene i direktiv 2002/91/EF, og det har flere ganger, senest i sin resolusjon av 3. februar 2009 med tittelen «Second Strategic Energy Review», oppfordret til at energieffektivitetsmålet på 20 % innen 2020 gjøres bindende. Videre er det i europaparlaments- og rådsvedtak nr. 406/2009/EF av 23. april 2009 om medlemsstatenes innsats for å redusere sine klimagassutslipp med henblikk på å oppfylle Fellesskapets forpliktelser om å redusere klimagassutslippene fram til 20206 fastsatt bindende nasjonale mål for reduksjon av CO₂-utslippene der energieffektivitet i byggesektoren vil være av avgjørende betydning, og i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/28/EF av 23. april 2009 om å fremme bruk av energi fra fornybare kilder7 oppfordres det til å fremme energieffektivitet innenfor rammene av et bindende mål om at energi fra fornybare kilder skal utgjøre 20 % av det samlede energiforbruket i Unionen innen 2020.

• 6) Det europeiske råd bekreftet i mars 2007 på nytt Unionens forpliktelse om å utvikle energi fra fornybare kilder på unionsplan ved at det ble fastsatt et obligatorisk mål om en andel energi fra fornybare kilder på 20 % innen 2020. I direktiv 2009/28/EF ble det fastsatt en felles ramme for å fremme energi fra fornybare kilder.

• 7) Det må fastsettes mer konkrete tiltak for å realisere det store urealiserte potensialet for energisparing i bygninger og for å redusere de store forskjellene mellom medlemsstatenes resultater i denne sektoren.

• 8) Når det fastsettes tiltak for ytterligere å forbedre bygningers energiytelse, bør det tas hensyn til klimatiske og lokale forhold samt inneklima og kostnadseffektivitet. Disse tiltakene bør ikke påvirke andre krav til bygninger, f.eks. krav som gjelder tilgjengelighet, sikkerhet og den tiltenkte bruken av bygningene.

• 9) Bygningers energiytelse bør beregnes ved hjelp av en metode som kan differensieres på nasjonalt og regionalt plan. Foruten termiske egenskaper omfatter dette andre faktorer som spiller en stadig viktigere rolle, f.eks. varme- og klimaanlegg, bruk av energi fra fornybare kilder, elementer for passiv oppvarming og kjøling, avskjerming, inneluftkvalitet, tilstrekkelig naturlig lys og bygningens utforming. Metoden for å beregne energiytelsen bør baseres på bygningens energiytelse gjennom hele året, og ikke bare på årstiden da det er behov for oppvarming. Metoden bør ta hensyn til eksisterende europeiske standarder.

• 10) Det er medlemsstatenes eget ansvar å fastsette minstekrav til bygningers og bygningselementers energiytelse. Disse kravene bør fastsettes med sikte på å oppnå den kostnadsoptimale balansen mellom de investeringene dette innebærer og energikostnadene som spares i hele bygningens livssyklus, uten at det berører medlemsstatenes rett til å fastsette minstekrav som er mer energieffektive enn kostnadsoptimale nivåer for energieffektivitet. Det bør være mulig for medlemsstatene regelmessig å gjennomgå sine minstekrav til bygningers energiytelse i lys av den tekniske utviklingen.

• 11) Målet om kostnadseffektive eller kostnadsoptimale nivåer for energieffektivitet kan under visse omstendigheter, f.eks. i lys av klimaforskjeller, berettige medlemsstatene til å fastsette kostnadseffektive eller kostnadsoptimale krav til bygningselementer som i praksis vil begrense installasjon av byggevarer som overholder standardene i Unionens regelverk, forutsatt at slike krav ikke utgjør en uberettiget markedshindring.

• 12) Når medlemsstatene fastsetter krav til tekniske bygningssystemers energiytelse, bør de, når det er mulig og relevant, bruke harmoniserte instrumenter, særlig test- og beregningsmetoder og energieffektivitetsklasser som er utarbeidet som en del av tiltakene for gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/125/EF av 21. oktober 2009 om fastsettelse av en ramme for å fastsette krav til miljøvennlig utforming av energirelaterte produkter8 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/30/EU av 19. mai 2010 om merking av og standardiserte vareopplysningar på energirelaterte produkt, som viser forbruket deira av energi og andre ressursa9r, med henblikk på å sikre sammenheng med beslektede initiativer og i størst mulig grad minimere en potensiell oppsplitting av markedet.

• 13) Dette direktivet berører ikke artikkel 107 og 108 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV). Uttrykket «stimuleringstiltak» som benyttes i dette direktivet, bør derfor ikke forstås slik at det utgjør statsstøtte.

• 14) Kommisjonen bør fastsette en ramme for sammenlignende metoder for beregning av kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse. Medlemsstatene bør benytte denne rammen for å sammenligne resultatene med de minstekravene til energiytelse som de har vedtatt. Ved betydelige avvik, dvs. over 15 %, mellom de beregnede kostnadsoptimale nivåene for minstekrav til energiytelse og gjeldende minstekrav til energiytelse bør medlemsstatene begrunne forskjellen eller fastsette egnede tiltak for å redusere avviket. Den anslåtte økonomiske livssyklusen for en bygning eller et bygningselement bør fastsettes av medlemsstatene, idet det tas hensyn til gjeldende praksis og erfaring med å fastsette typiske økonomiske livssykluser. Resultatene av denne sammenligningen og dataene som brukes for å komme fram til resultatene, bør rapporteres jevnlig til Kommisjonen. Disse rapportene bør gjøre det mulig for Kommisjonen å vurdere og rapportere om medlemsstatenes framskritt når det gjelder å oppnå kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse.

• 15) Bygninger påvirker det langsiktige energiforbruket. Tatt i betraktning den lange renoveringssyklusen for eksisterende bygninger bør nye bygninger og eksisterende bygninger som gjennomgår en større renovering, derfor oppfylle minstekravene til energiytelse som er tilpasset det lokale klimaet. Ettersom mulighetene for å benytte alternative energiforsyningssystemer generelt ikke er fullt utnyttet, bør alternative energiforsyningssystemer vurderes for nye bygninger, uansett størrelse, i henhold til prinsippet om først å sikre at energibehovet for oppvarming og kjøling er redusert til kostnadsoptimale nivåer.

• 16) Større renoveringer av eksisterende bygninger, uansett størrelse, er en mulighet til å treffe kostnadseffektive tiltak for forbedring av energiytelsen. Av kostnadseffektivitetshensyn bør det være mulig å begrense minstekravene til energiytelse til å gjelde de renoverte delene som er mest relevante for bygningens energiytelse. Medlemsstatene bør kunne velge å definere en «større renovering» enten som en prosentandel av overflaten til bygningens klimaskjerm eller ut fra bygningens verdi. Dersom en medlemsstat beslutter å definere en større renovering ut fra bygningens verdi, kan verdier som forsikringsverdien eller nåværende verdi basert på gjenoppbyggingskostnaden, unntatt verdien av grunnen som bygningen står på, brukes.

• 17) Det er behov for tiltak for å øke antall bygninger som ikke bare oppfyller eksisterende minstekrav til energiytelse, men som også er mer energieffektive, for på den måten å redusere både energiforbruket og utslippene av karbondioksid. For dette formålet bør medlemsstatene utarbeide nasjonale planer for å øke antallet nesten- nullenergibygninger og regelmessig rapportere om slike planer til Kommisjonen.

• 18) Unionens finansielle instrumenter og andre tiltak er i ferd med å bli innført eller tilpasset med det formål å stimulere til energieffektivitetsrelaterte tiltak. Slike finansielle instrumenter på unionsplan omfatter bl.a. europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1080/2006 av 5. juli 2006 om Det europeiske fond for regionutvikling10, som er endret for å gi mulighet for økte investeringer i energieffektivitet i boliger, det offentlig-private partnerskapet for et europeisk initiativ for energieffektive bygninger for å fremme grønn teknologi og utviklingen av energieffektive systemer og materialer i nye og renoverte bygninger, Kommisjonen og Den europeiske investeringsbanks (EIB) EU-initiativ for finansiering av bærekraftig energi, som bl.a. skal gjøre det mulig å investere i energieffektivitet, og det EIB-ledede Marguerite-fondet (det europeiske 2020-fondet for energi, klimaendringer og infrastruktur), rådsdirektiv 2009/47/EF av 5. mai 2009 om endring av direktiv 2006/112 med hensyn til nedsatte merverdiavgiftssatser11, struktur- og utjevningsfondinstrumentet Jeremie (felles europeiske ressurser for svært små til mellomstore bedrifter), instrumentet for finansiering av energieffektivitet (EEFF), rammeprogrammet for konkurranseevne og innovasjon, herunder programmet med tittelen «Intelligent Energy Europe II», som særlig fokuserer på å fjerne markedshindringer knyttet til energieffektivitet og energi fra fornybare kilder via f.eks. ELENA (European Local Energy Assistance), Borgermesteravtalen, Programmet for entreprenørskap og nyskaping, Støtteprogrammet for IKT-politikk 2010 og det sjuende rammeprogrammet for forskning. Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling yter også finansiering for å stimulere til energieffektivitetsrelaterte tiltak.

• 19) Unionens finansielle instrumenter bør brukes for å omsette målene for dette direktivet i praksis, men bør ikke erstatte nasjonale tiltak. De bør særlig brukes for å sikre relevante og nyskapende finansieringsmidler for å få fortgang i investeringer i energieffektivitetstiltak. De kan spille en viktig rolle i utviklingen av nasjonale, regionale og lokale fond, instrumenter eller ordninger for energieffektivitet som tilbyr slike finansieringsmuligheter til eiere av privat eiendom, til små og mellomstore bedrifter og til tjenesteytere på området energieffektivitet.

• 20) For å gi Kommisjonen relevant informasjon bør medlemsstatene utarbeide lister over eksisterende og foreslåtte tiltak ut over de som kreves i dette direktivet, herunder tiltak av finansiell art, som fremmer målene for dette direktivet. De eksisterende og forslåtte tiltakene som medlemsstatene oppgir, kan særlig omfatte tiltak som tar sikte på å redusere eksisterende rettslige hindringer og markedshindringer, og på å oppmuntre til investering og/eller annen virksomhet for å øke energieffektiviteten i nye og eksisterende bygninger, noe som kan bidra til redusert energifattigdom. Slike tiltak kan omfatte, men bør ikke begrenses til, kostnadsfri eller subsidiert teknisk bistand og rådgivning, direkte tilskudd, subsidierte låneordninger eller lavrentelån, tilskuddsordninger og lånegarantiordninger. Offentlige myndigheter og andre institusjoner som fastsetter slike tiltak av finansiell art, kan knytte anvendelse av slike tiltak til den angitte energiytelsen og anbefalingene i energisertifikatene.

• 21) For å begrense medlemsstatenes rapporteringsbyrde bør rapportene som kreves i dette direktivet, kunne inngå i handlingsplanen for energieffektivitet nevnt i artikkel 14 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/32/EF av 5. april 2006 om effektiv sluttbruk av energi og energitjenester12. Den offentlige sektor i hver medlemsstat bør vise vei når det gjelder bygningers energiytelse, og i de nasjonale planene bør det derfor fastsettes mer ambisiøse mål for bygninger som benyttes av offentlige myndigheter.

• 22) Energisertifikatet bør gi potensielle kjøpere og leietakere av en bygning eller bygningsenhet riktig informasjon om bygningens energiytelse samt praktiske råd om hvordan denne ytelsen kan forbedres. Opplysningskampanjer kan gjennomføres for å oppmuntre eiere og leietakere ytterligere til å forbedre bygningens eller bygningsenhetens energiytelse. Eiere og leietakere av forretningsbygninger bør også oppmuntres til å utveksle informasjon om det faktiske energiforbruket for å sikre at alle data er tilgjengelige for å treffe velbegrunnede beslutninger om nødvendige forbedringer. Energisertifikatet bør også inneholde informasjon om den faktiske innvirkningen som oppvarmingen og kjølingen har på bygningens energibehov, om bygningens forbruk av primærenergi og om bygningens utslipp av karbondioksid.

• 23) Offentlige myndigheter bør gå foran med et godt eksempel og bør bestrebe seg på å gjennomføre anbefalingene i energisertifikatet. Medlemsstatenes nasjonale planer bør inneholde tiltak som støtter offentlige myndigheter slik at de på et tidlig stadium innfører forbedringer i energieffektiviteten og gjennomfører anbefalingene i energisertifikatet så snart det er mulig.

• 24) Bygninger som benyttes av offentlige myndigheter, og bygninger som ofte besøkes av allmennheten, bør gå foran med et godt eksempel ved å vise at det er tatt hensyn til miljø- og energiaspekter, og disse bygningene bør derfor energisertifiseres med jevne mellomrom. Informasjon om energiytelse bør formidles bedre til allmennheten ved at energisertifikater plasseres på godt synlige steder, særlig i bygninger av en viss størrelse som benyttes av offentlige myndigheter, eller som ofte besøkes av allmennheten, f.eks. butikker og kjøpesentre, supermarkeder, restauranter, teatre, banker og hoteller.

• 25) I de senere årene har antall klimaanlegg økt i europeiske stater. Dette skaper store problemer i perioder med toppbelastning, øker prisen på elektrisitet og forstyrrer energibalansen. Strategier som fører til bedre termisk ytelse i bygninger om sommeren, bør prioriteres. For dette formål bør det fokuseres på tiltak for å unngå overoppheting, f.eks. avskjerming og tilstrekkelig varmekapasitet i bygningskonstruksjonen, og videreutvikling og bruk av teknikker for passiv kjøling, særlig teknikker som forbedrer inneklimaet og mikroklimaet rundt bygningene.

• 26) Regelmessig vedlikehold og inspeksjon av varme- og klimaanlegg utført av kvalifiserte personer bidrar til at anleggene til enhver tid er riktig innstilt i samsvar med produktspesifikasjonen, noe som sikrer optimal ytelse ut fra et miljø-, sikkerhets- og energiperspektiv. Det bør foretas en uavhengig vurdering av hele varme- og klimaanlegget regelmessig i anleggets livssyklus, særlig før det skiftes ut eller oppgraderes. For å minimere den administrative byrden for eiere og leietakere av bygninger bør medlemsstatene bestrebe seg på å kombinere inspeksjoner og sertifiseringer så langt det er mulig.

• 27) En felles framgangsmåte for sertifisering av bygningers energiytelse og inspeksjon av varme- og klimaanlegg, som gjennomføres av kvalifiserte og/eller akkrediterte eksperter hvis uavhengighet skal sikres på grunnlag av objektive kriterier, vil bidra til like vilkår når det gjelder medlemsstatenes innsats for å spare energi i byggesektoren, og øke åpenheten om energiytelse på Unionens eiendomsmarked for potensielle eiere eller brukere. For å sikre kvaliteten på energisertifikatene og på inspeksjonen av varme- og klimaanlegg i hele Unionen bør det opprettes en uavhengig kontrollordning i hver medlemsstat.

• 28) Ettersom lokale og regionale myndigheter spiller en avgjørende rolle for å oppnå en vellykket gjennomføring av dette direktivet, bør de, når og på den måte det er hensiktsmessig i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning, rådspørres og involveres i planleggingsspørsmål, utarbeiding av informasjons-, opplærings- og bevisstgjøringsprogrammer og om gjennomføringen av dette direktivet på nasjonalt eller regionalt plan. Slike samråd kan også bidra til å gi lokale planleggere og bygningskontrollører tilstrekkelig veiledning for å kunne utføre de nødvendige oppgaver. Medlemsstatene bør videre gjøre det mulig for og oppmuntre arkitekter og planleggere til å foreta en nøye vurdering av den optimale kombinasjonen av forbedret energieffektivitet, bruk av energi fra fornybare kilder og bruk av fjernvarme og -kjøling ved planlegging, utforming, bygging og renovering av industri- eller boligområder.

• 29) Installatører og bygningsentreprenører spiller en avgjørende rolle for å oppnå en vellykket gjennomføring av dette direktivet. Et tilstrekkelig antall installatører og bygningsentreprenører bør derfor gjennom opplæring og andre tiltak ha egnet kompetanse innen installasjon og integrasjon av teknikken som er nødvendig for energieffektivitet og fornybar energi.

• 30) Medlemsstatene bør ta hensyn til europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner13 når det gjelder gjensidig anerkjennelse av sakkyndige omhandlet i dette direktivet, og Kommisjonen bør videreføre sine aktiviteter under programmet «Intelligent energi for Europa» når det gjelder retningslinjer for og anbefalinger om standarder for opplæring av slike sakkyndige.

• 31) For å øke åpenheten om energiytelsen på unionsmarkedet for bygninger som ikke brukes til boligformål, bør det fastsettes ensartede vilkår for en frivillig felles sertifiseringsordning for energiytelse for bygninger som ikke brukes til boligformål. I samsvar med artikkel 291 i TEUV skal allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll av Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet fastsettes på forhånd gjennom en forordning vedtatt etter den ordinære regelverksprosessen. I påvente av at nevnte nye forordning vedtas, får rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet som er gitt Kommisjonen14, fortsatt anvendelse, med unntak av framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll, som ikke lenger får anvendelse.

• 32) Kommisjonens bør gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 290 i TEUV når det gjelder tilpasning til den tekniske utviklingen av visse deler av den generelle rammen fastsatt i vedlegg I, og når det gjelder å etablere en ramme for en metode for beregning av kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå.

• 33) Ettersom målet for dette direktivet, som er å forbedre bygningers energiytelse, og som på grunn av byggesektorens kompleksitet og de nasjonale boligmarkedenes manglende evne til å møte utfordringene knyttet til energieffektivitet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktivet ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

• 34) Forpliktelsen til å innarbeide dette direktivet i nasjonal rett bør avgrenses til de bestemmelsene som utgjør en vesentlig endring sammenlignet med direktiv 2002/91/EF. Forpliktelsen til å innarbeide de bestemmelsene som er uendret, følger av nevnte direktiv.

• 35) Dette direktivet berører ikke medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til fristene for innarbeiding i nasjonal rett og anvendelse av direktiv 2002/91/EF.

• 36) I samsvar med nr. 34 i den tverrinstitusjonelle avtalen om bedre regelverksutforming15 oppfordres medlemsstatene til, for eget formål og i Unionens interesse, å utarbeide og offentliggjøre egne tabeller som så langt det er mulig viser sammenhengen mellom dette direktivet og innarbeidingstiltakene.

VEDTATT DETTE DIREKTIVET:

Artikkel 1

Formål

• 1. Ved dette direktivet fremmes en forbedring av energiytelsen i bygninger i Unionen, idet det tas hensyn til uteklima og lokale forhold samt krav til inneklima og kostnadseffektivitet.

• 2. I dette direktivet fastsettes krav med hensyn til

  • a) den felles generelle rammen for en metode for beregning av den integrerte energiytelsen for bygninger og bygningsenheter,

  • b) anvendelsen av minstekrav til energiytelsen for nye bygninger og nye bygningsenheter,

  • c) anvendelse av minstekrav til energiytelsen for

    • i) eksisterende bygninger, bygningsenheter og bygningselementer som gjennomgår en større renovering,

    • ii) bygningselementer som er en del av bygningens klimaskjerm, og som har en betydelig innvirkning på klimaskjermens energiytelse når de renoveres eller skiftes ut, og

    • iii) tekniske bygningssystemer når de installeres, skiftes ut eller oppgraderes,

  • d) nasjonale planer for å øke antallet nesten-nullenergibygninger,

  • e) energisertifisering av bygninger eller bygningsenheter,

  • f) regelmessig inspeksjon av varme- og klimaanlegg i bygninger og

  • g) uavhengige kontrollsystemer for energisertifikater og kontrollrapporter.

• 3. Kravene fastsatt i dette direktivet er minstekrav og skal ikke være til hinder for at en medlemsstat opprettholder eller innfører strengere tiltak. Slike tiltak skal være forenlige med traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De skal meddeles Kommisjonen.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktivet menes med

• 1. «bygning» en konstruksjon med tak og vegger, der det brukes energi til regulering av inneklimaet,

• 2. «nesten-nullenergibygning» en bygning med svært høy energiytelse som fastsatt i samsvar med vedlegg I. Den ubetydelige eller svært lave mengden energi som kreves, bør i svært høy grad dekkes av energi fra fornybare kilder, herunder energi fra fornybare kilder produsert på stedet eller i nærheten,

• 3. «bygningsteknisk system» teknisk utstyr til oppvarming, kjøling, ventilasjon, varmtvann, belysning eller en kombinasjon av disse formålene i en bygning eller bygningsenhet,

• 4. «en bygnings energiytelse» den beregnede eller målte mengden energi som er nødvendig for å oppfylle energibehovet forbundet med normal bruk av bygningen, som bl.a. omfatter energi til oppvarming, kjøling, ventilasjon, varmtvann og belysning,

• 5. «primærenergi» energi fra fornybare og ikke-fornybare kilder som ikke har gjennomgått noen form for omdannings- eller omformingsprosess,

• 6. «energi fra fornybare kilder» energi fra fornybare ikke-fossile kilder i form av vindenergi, solenergi, aerotermisk energi, geotermisk energi, hydrotermisk energi og havenergi, vannkraft, biomasse, gass fra fyllplasser, gass fra renseanlegg og biogass,

• 7. «bygningens klimaskjerm» de integrerte delene av en bygning som skiller innsiden av bygningen fra miljøet utendørs,

• 8. «bygningsenhet» en del, etasje eller leilighet i en bygning som er konstruert eller endret for å bli brukt separat,

• 9. «bygningselement» et teknisk bygningssystem eller et element i bygningens klimaskjerm,

• 10. «større renovering» renovering av en bygning der

  • a) de samlede kostnadene for renovering av bygningens klimaskjerm eller de bygningstekniske systemene er høyere enn 25 % av bygningens verdi, eksklusive verdien av grunnen der bygningen er oppført, eller

  • b) over 25 % av klimaskjermens overflate renoveres,

  Medlemsstatene kan velge om de vil anvende alternativ a) eller b).

• 11. «europeisk standard» en standard som er vedtatt av Den europeiske standardiseringsorganisasjon, Den europeiske komité for elektroteknisk standardisering eller Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjon, og som er gjort offentlig tilgjengelig,

• 12. «energisertifikat» et sertifikat som er anerkjent av en medlemsstat eller en juridisk person som medlemsstaten har utpekt, og som angir en bygnings eller en bygningsenhets energiytelse beregnet etter en metode fastsatt i henhold til artikkel 3,

• 13. «kraftvarme» samtidig produksjon av termisk energi og elektrisk og/eller mekanisk energi,

• 14. «kostnadsoptimalt nivå» det energiytelsesnivået som fører til den laveste kostnaden i løpet av den anslåtte økonomiske livssyklusen, der

  • a) den laveste kostnaden bestemmes ved å ta hensyn til energirelaterte investeringskostnader, vedlikeholds- og driftskostnader (herunder energikostnader og energisparing, den berørte bygningens kategori, inntekter fra produsert energi), dersom det er relevant, og kostnader for disponering, dersom det er relevant, og

  • b) den anslåtte økonomiske livssyklusen bestemmes av hver medlemstat. Den viser til den gjenværende anslåtte økonomiske livssyklusen for en bygning når det er fastsatt krav til energiytelse for bygningen som helhet, eller til den anslåtte økonomiske livssyklusen for et bygningselement når krav til energiytelse er fastsatt for bygningselementer.

  Det kostnadsoptimale nivået skal ligge innenfor verdiene for de ytelsesnivåene der nytte- og kostnadsanalysen beregnet etter den anslåtte økonomiske livssyklusen er positiv,

• 15. «klimaanlegg» en kombinasjon av de komponentene som kreves for å oppnå en form for behandling av inneluften, og som gjør at temperaturen er regulert eller kan senkes,

• 16. «kjel» et samlet kjel/brenner-anlegg som er beregnet på å overføre varme som frigjøres ved forbrenning, til væsker,

• 17. «nominell nytteeffekt» største varmeeffekt, uttrykt i kW, fastsatt og garantert av produsenten, som kan leveres ved kontinuerlig drift når nyttevirkningsgraden oppgitt av produsenten overholdes,

• 18. «varmepumpe» en maskin, innretning eller anlegg som overfører varme fra det naturlige miljøet som luft, vann eller jord til bygninger eller industrielle bruksområder ved å snu den naturlige varmestrømmen slik at den går fra en lavere til en høyere temperatur. For reversible varmepumper kan det også overføres varme fra bygningen til det naturlige miljøet,

• 19. «fjernvarme» eller «fjernkjøling» distribusjon av termisk energi i form av damp, varmtvann eller kjølte væsker fra en sentral produksjonskilde via et nettverk til flere bygninger eller anlegg, for bruk til rom- eller prosessoppvarming eller -kjøling,

Artikkel 3

Vedtakelse av en metode for beregning av bygningers energiytelse

Medlemsstatene skal anvende en metode for beregning av bygningers energiytelse i samsvar med den felles generelle rammen fastsatt i vedlegg I.

Denne metoden skal vedtas på nasjonalt eller regionalt plan.

Artikkel 4

Fastsettelse av minstekrav til energiytelse

• 1. Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at det fastsettes minstekrav til energiytelse for bygninger eller bygningsenheter med sikte på å oppnå kostnadsoptimale nivåer. Energiytelsen skal beregnes i samsvar med metoden nevnt i artikkel 3. Kostnadsoptimale nivåer skal beregnes i samsvar med rammen for sammenlignende metoder nevnt i artikkel 5 så snart rammen er innført.

  Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at det fastsettes minstekrav til energiytelse for bygningselementer som inngår i bygningens klimaskjerm, og som har en betydelig innvirkning på klimaskjermens energiytelse når de skiftes ut eller renoveres, med sikte på å oppnå kostnadsoptimale nivåer.

  Når medlemsstatene fastsetter disse kravene, kan de skille mellom nye og eksisterende bygninger og mellom forskjellige kategorier av bygninger.

  I kravene skal det tas hensyn til alminnelige inneklimaforhold for å unngå mulige negative virkninger som utilstrekkelig ventilasjon samt til lokale forhold og bygningens alder og den tiltenkte bruk.

  En medlemsstat skal ikke være forpliktet til å fastsette minstekrav til energiytelse som ikke er kostnadseffektive når det gjelder den anslåtte økonomiske livssyklusen.

  Minstekravene til energiytelse skal gjennomgås regelmessig og minst hvert femte år, og om nødvendig ajourføres for å gjenspeile den tekniske utviklingen i bygningssektoren.

• 2. Medlemsstatene kan vedta å ikke fastsette eller anvende kravene nevnt i nr. 1 for følgende kategorier av bygninger:

  • a) Bygninger som er offisielt vernet som en del av et fredet miljø eller på grunn av sin særlige arkitektoniske eller historiske verdi, dersom overholdelse av visse minstekrav til energiytelse vil innebære en uakseptabel endring av bygningenes karakter eller utseende.

  • b) Bygninger som brukes til gudstjeneste og annen religiøs virksomhet.

  • c) Midlertidige bygninger som skal brukes i høyst to år, industrianlegg, verksteder og landbruksbygninger med lavt energibehov som ikke brukes til boligformål, og landbruksbygninger som ikke brukes til boligformål, og som brukes av en sektor som omfattes av en nasjonal sektoravtale om energiytelse.

  • d) Bygninger som brukes til boligformål og som brukes eller er beregnet på å bli brukt enten mindre enn fire måneder i året eller alternativt i en begrenset del av året, og som har et forventet energiforbruk på mindre enn 25 % av det de ville hatt ved bruk hele året.

  • e) Frittstående bygninger med et samlet bruksareal på mindre enn 50 m².

Artikkel 5

Beregning av kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse

• 1. Kommisjonen skal senest 30. juni 2011 ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 23, 24 og 25 fastsette en ramme for en sammenlignende metode for beregning av kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til bygningers og bygningselementers energiytelse.

  Rammen for den sammenlignende metoden skal fastsettes i samsvar med vedlegg III og skal skille mellom nye og eksisterende bygninger og mellom forskjellige kategorier av bygninger.

• 2. Medlemsstatene skal beregne kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse ved hjelp av rammen for den sammenlignende metoden som er fastsatt i samsvar med nr. 1 og relevante parametrer, f.eks. klimaforhold og energiinfrastrukturens praktiske tilgjengelighet, og sammenligne resultatene av denne beregningen med gjeldende minstekrav til energiytelse.

  Medlemsstatene skal rapportere alle inndata og antakelser som er brukt i disse beregningene, og resultatene av beregningene, til Kommisjonen. Rapporten kan inngå i handlingsplanene for energieffektivitet nevnt i artikkel 14 nr. 2 i direktiv 2006/32/EF. Medlemsstatene skal oversende disse rapportene til Kommisjonen med jevne mellomrom, som ikke må overstige fem år. Den første rapporten skal oversendes senest 30. juni 2012.

• 3. Dersom resultatet av sammenligningen utført i samsvar med nr. 2 viser at gjeldende minstekrav til energiytelse er betydelig mindre energieffektive enn kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse, skal den berørte medlemsstaten begrunne denne forskjellen skriftlig overfor Kommisjonen i rapporten nevnt i nr. 2 sammen med, i den grad forskjellen ikke kan begrunnes, en plan med egnede tiltak for å redusere forskjellen vesentlig innen neste gjennomgåelse av kravene til energiytelse som nevnt i artikkel 4 nr. 1.

• 4. Kommisjonen skal offentliggjøre en rapport om medlemsstatenes framskritt når det gjelder å oppnå kostnadsoptimale nivåer for minstekrav til energiytelse.

Artikkel 6

Nye bygninger

• 1. Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at nye bygninger oppfyller minstekravene til energiytelse fastsatt i samsvar med artikkel 4.

  For nye bygninger skal medlemsstatene, før byggingen igangsettes, sikre at den tekniske, miljømessige og økonomiske gjennomførbarheten av høyeffektive alternative systemer som dem angitt nedenfor, dersom disse er tilgjengelige, vurderes og tas hensyn til:

  • a) Desentraliserte energiforsyningssystemer basert på energi fra fornybare kilder.

  • b) Kraftvarme.

  • c) Fjernvarme- eller nærvarmeanlegg for oppvarming eller kjøling, særlig der dette er helt eller delvis basert på energi fra fornybare kilder.

  • d) Varmepumper.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at analysen av alternative systemer nevnt i nr. 1 dokumenteres og er tilgjengelig for kontroll.

• 3. Analysen av alternative systemer kan utføres for enkeltbygninger eller grupper av lignende bygninger eller vanlige bygningstyper i samme område. Når det gjelder anlegg for kollektiv oppvarming eller kjøling, kan analysen utføres for alle bygninger som er koblet til systemet i samme område.

Artikkel 7

Eksisterende bygninger

Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at når bygninger gjennomgår en større renovering, skal energiytelsen til bygningen eller den renoverte delen av den oppgraderes for å oppfylle minstekravene til energiytelse fastsatt i samsvar med artikkel 4 i den grad det er teknisk, funksjonelt og økonomisk gjennomførbart.

Disse kravene skal anvendes på den renoverte bygningen eller bygningsenheten som helhet. Dessuten eller alternativt kan kravene anvendes på de renoverte bygningselementene.

Medlemsstatene skal i tillegg treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at energiytelsen til et bygningselement som utgjør en del av bygningens klimaskjerm, og som har en betydelig innvirkning på klimaskjermens energiytelse, oppfyller minstekravene til energiytelse i den grad dette er teknisk, funksjonelt og økonomisk gjennomførbart, når det renoveres eller skiftes ut.

Medlemsstatene skal fastsette disse minstekravene til energiytelse i samsvar med artikkel 4.

I forbindelse med bygninger som gjennomgår en større renovering, skal medlemsstatene oppmuntre til at høyeffektive alternative systemer som nevnt i artikkel 6 nr. 1 vurderes og tas hensyn til, i den grad dette er teknisk, funksjonelt og økonomisk gjennomførbart.

Artikkel 8

Bygningstekniske systemer

• 1. For å optimalisere bygningstekniske systemers energibruk skal medlemsstatene fastsette krav til slike systemer når det gjelder samlet energiytelse, riktig installasjon og egnet dimensjonering, justering og kontroll av de bygningstekniske systemene som er installert i eksisterende bygninger. Medlemsstatene kan også anvende disse kravene på nye bygninger.

  Det skal fastsettes krav til nye bygningstekniske systemer og til bygningstekniske systemer som skiftes ut eller oppgraderes, som skal anvendes i den grad det er teknisk, økonomisk og funksjonelt gjennomførbart.

  Kravene til systemene skal minst omfatte

  • a) varmeanlegg,

  • b) varmtvannsanlegg,

  • c) klimaanlegg,

  • d) store ventilasjonsanlegg

  eller en kombinasjon av slike anlegg.

• 2. Medlemsstatene skal oppmuntre til innføring av intelligente målesystemer når en bygning oppføres eller gjennomgår en større renovering, og skal sikre at dette er i samsvar med nr. 2 i vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/72/EF av 13. juli 2009 om felles regler for det indre marked for elektrisk kraft16. Dersom det er relevant, kan medlemsstatene også oppmuntre til installasjon av aktive styringssystemer som automatiserings-, styrings- og overvåkingssystemer beregnet på å spare energi.

Artikkel 9

Nesten-nullenergibygninger

• 1. Medlemsstatene skal sikre at

  • a) alle nye bygninger er nesten-nullenergibygninger innen 31. desember 2020, og at

  • b) nye bygninger som benyttes og eies av offentlige myndigheter, er nesten-nullenergibygninger etter 31. desember 2018.

  Medlemsstatene skal utarbeide nasjonale planer for å øke antallet nesten-nullenergibygninger. Disse nasjonale planene kan inneholde mål som er differensiert etter bygningskategori.

• 2. Videre skal medlemsstatene utforme strategier med offentlig sektor som eksempel og treffe tiltak som fastsettelse av mål, for å stimulere til at bygninger som renoveres, ombygges til nesten-nullenergibygninger, og underrette Kommisjonen om dette i sine nasjonale planer nevnt i nr. 1.

• 3. De nasjonale planene skal bl.a. inneholde følgende opplysninger:

  • a) Medlemsstatenes detaljerte anvendelse i praksis av definisjonen av nesten-nullenergibygninger, som gjenspeiler nasjonale, regionale eller lokale forhold, og med en tallindikator for bruk av primærenergi uttrykt i kWh/m² per år. Primærenergifaktorene som anvendes for å bestemme bruken av primærenergi, kan bygge på nasjonale eller regionale årsgjennomsnittsverdier og kan ta hensyn til relevante europeiske standarder.

  • b) Delmål for å forbedre nye bygningers energiytelse innen 2015, med sikte på å forberede gjennomføringen av nr. 1.

  • c) Informasjon om strategi og finansielle eller andre tiltak vedtatt i forbindelse med nr. 1 og 2 for å fremme nesten-nullenergibygninger, herunder nærmere opplysninger om nasjonale krav og tiltak som gjelder bruk av energi fra fornybare kilder i nye bygninger og eksisterende bygninger som gjennomgår en større renovering innenfor rammen av artikkel 13 nr. 4 i direktiv 2009/28/EF og artikkel 6 og 7 i dette direktivet.

• 4. Kommisjonen skal vurdere de nasjonale planene nevnt i nr. 1, særlig om hvorvidt tiltakene som medlemsstatene planlegger å innføre i forbindelse med målene for dette direktivet, er tilstrekkelige. Kommisjonen kan, idet det tas behørig hensyn til nærhetsprinsippet, anmode om ytterligere spesifikk informasjon om kravene fastsatt i nr. 1, 2 og 3. Den berørte medlemsstaten skal da oversende denne informasjonen eller foreslå endringer innen ni måneder etter Kommisjonens anmodning. Etter å ha foretatt vurderingen kan Kommisjonen gi en anbefaling.

• 5. Kommisjonen skal innen 31. desember 2012 og deretter hvert tredje år offentliggjøre en rapport om medlemsstatenes framskritt når det gjelder å øke antallet nesten-nullenergibygninger. På grunnlag av denne rapporten skal Kommisjonen utarbeide en handlingsplan og ved behov foreslå tiltak for å øke antallet av slike bygninger og fremme beste praksis med hensyn til en kostnadseffektiv ombygging av eksisterende bygninger til nesten-nullenergibygninger.

• 6. Medlemsstatene kan beslutte å ikke anvende kravene fastsatt i nr. 1 bokstav a) og b) i særlige og begrunnede tilfeller dersom nytte- og kostnadsanalysen av den aktuelle bygningens økonomiske livssyklus er negativ. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om prinsippene for de relevante lovgivningene.

Artikkel 10

Økonomiske stimuleringstiltak og markedshindringer

• 1. I lys av viktigheten av å sikre egnet finansiering og andre instrumenter for å få fortgang i bygningers energiytelse og overgangen til nesten-nullenergibygninger, skal medlemsstatene treffe egnede tiltak for å vurdere hvilke instrumenter som er mest relevante ut fra de nasjonale forholdene.

• 2. Medlemsstatene skal innen 30. juni 2011 utarbeide en liste over eksisterende og, dersom det er relevant, foreslåtte tiltak og instrumenter, herunder av finansiell art, ut over de som kreves i dette direktivet, og som fremmer målene for direktivet.

  Medlemsstatene skal ajourføre denne listen hvert tredje år. Medlemsstatene skal framlegge disse listene for Kommisjonen, f.eks. ved å ta dem med i handlingsplanene for energieffektivitet nevnt i artikkel 14 nr. 2 i direktiv 2006/32/EF.

• 3. Kommisjonen skal undersøke hvor effektive de eksisterende og foreslåtte tiltakene oppført på listen nevnt i nr. 2 samt relevante unionsinstrumenter er når det gjelder å støtte gjennomføringen av dette direktivet. På grunnlag av nevnte undersøkelse, og idet det tas behørig hensyn til nærhetsprinsippet, kan Kommisjonen gi råd eller anbefalinger om spesifikke nasjonale ordninger og samordning med Unionens finansinstitusjoner og internasjonale finansinstitusjoner. Kommisjonen kan ta undersøkelsen og eventuelle råd eller anbefalinger med i sin rapport om de nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet nevnt i artikkel 14 nr. 5 i direktiv 2006/32/EF.

• 4. Når det er relevant, skal Kommisjonen på anmodning bistå medlemsstatene med å opprette nasjonale eller regionale programmer for økonomisk støtte med henblikk på å øke energieffektiviteten i bygninger, særlig i eksisterende bygninger, ved å støtte utveksling av beste praksis mellom ansvarlige nasjonale eller regionale myndigheter eller organer.

• 5. For å forbedre finansieringen beregnet på å støtte gjennomføringen av dette direktivet, og idet det tas behørig hensyn til nærhetsprinsippet, skal Kommisjonen, helst innen 2011, framlegge en analyse, særlig om

  • a) effektiviteten av de strukturfondene og rammeprogrammene som har vært benyttet for å øke energieffektiviteten i bygninger, særlig i boliger, samt relevansen av nivået og beløpet som faktisk er brukt,

  • b) effektiviteten av bruken av midler fra Den europeiske investeringsbank (EIB) og andre offentlige finansieringsinstitusjoner,

  • c) samordningen av Unionens finansiering og nasjonal finansiering og andre former for støtte som kan ha en vektstangvirkning når det gjelder å stimulere til investeringer i energieffektivitet, og hvorvidt slike midler er tilstrekkelige for å oppnå Unionens mål.

  På grunnlag av nevnte analyse og i samsvar med den flerårige finansielle rammen kan Kommisjonen deretter, dersom den finner det hensiktsmessig, framlegge forslag når det gjelder unionsinstrumenter for Europaparlamentet og Rådet.

• 6. Medlemsstatene skal ta hensyn til de kostnadsoptimale nivåene for energiytelse når de fastsetter stimuleringstiltak for oppføring eller større renovering av bygninger.

• 7. Bestemmelsene i dette direktivet skal ikke hindre medlemsstatene i å fastsette stimuleringstiltak for nye bygninger, renoveringer eller bygningselementer som går utover de kostnadsoptimale nivåene.

Artikkel 11

Energisertifikater

• 1. Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å opprette et system for sertifisering av bygningers energiytelse. Energisertifikatet skal inneholde opplysninger om en bygnings energiytelse og referanseverdier, f.eks. minstekrav til energiytelse, slik at bygningens eller bygningsenhetens eiere eller leietakere kan sammenligne og vurdere energiytelsen.

  Energisertifikatet kan inneholde ytterligere opplysninger, f.eks. om årlig energiforbruk for bygninger som ikke brukes til boligformål, og prosentdelen av det samlede energiforbruket som stammer fra fornybare kilder.

• 2. Energisertifikatet skal inneholde anbefalinger om kostnadsoptimal eller kostnadseffektiv forbedring av en bygnings eller bygningsenhets energiytelse, med mindre det ikke finnes et rimelig potensial for en slik forbedring sammenlignet med gjeldende krav til energiytelse.

  Anbefalingene i energisertifikatet skal omfatte

  • a) tiltak som er utført i forbindelse med en større renovering av bygningens klimaskjerm eller det eller de byggtekniske systemene, og

  • b) tiltak som gjelder individuelle bygningselementer uavhengig av en større renovering av bygningens klimaskjerm eller det eller de byggtekniske systemet / systemene.

• 3. Anbefalingene i energisertifikatet skal være teknisk gjennomførbare for den aktuelle bygningen, og kan inneholde et anslag over nedbetalingsperioder eller nytte-kostnadsforhold i løpet av bygningens økonomiske livssyklus.

• 4. I energisertifikatet skal det angis hvor eieren eller leietakeren kan få mer detaljert informasjon om bl.a. kostnadseffektiviteten med hensyn til anbefalingene i energisertifikatet. Vurderingen av kostnadseffektivitet skal bygge på et sett standardvilkår, f.eks. en vurdering av energisparingen og underliggende energipriser og en foreløpig oversikt over forventede kostnader. I tillegg skal den inneholde informasjon om tiltakene som skal treffes for å gjennomføre anbefalingene. Annen informasjon om relaterte emner, f.eks. energirevisjoner eller stimuleringstiltak av finansiell eller annen art samt finansieringsmuligheter, kan også gis eieren eller leietakeren.

• 5. Med forbehold for nasjonale regler skal medlemsstatene oppmuntre offentlige myndigheter til å ta i betraktning den ledende rollen de bør spille når det gjelder bygningers energiytelse, bl.a. ved å gjennomføre anbefalingene i energisertifikatet som er utstedt for bygninger de eier, i sertifikatets gyldighetstid.

• 6. Sertifisering av bygningsenheter kan bygge på

  • a) enn felles sertifisering for hele bygningen eller

  • b) en vurdering av en annen representativ bygningsenhet med samme energirelevante kjennetegn, i samme bygning.

• 7. Når det gjelder enfamiliehus kan sertifiseringen bygge på en vurdering av en annen representativ bygning av lignende utforming og størrelse og med en tilsvarende faktisk energiytelse dersom den sakkyndige som utsteder energisertifikatet, kan garantere et slikt samsvar.

• 8. Energisertifikatet skal ikke være gyldig i mer enn ti år.

• 9. Kommisjonen skal innen 2011 i samråd med de relevante sektorene vedta en frivillig felles sertifiseringsordning for energiytelsen til bygninger som ikke brukes til boligformål, for hele Unionen. Nevnte tiltak skal vedtas i samsvar med rådgivningsprosedyren nevnt i artikkel 26 nr. 2. Medlemsstatene oppfordres til å anerkjenne eller bruke ordningen, eller bruke en del av den, ved å tilpasse den til nasjonale forhold.

Artikkel 12

Utstedelse av energisertifikater

• 1. Medlemsstatene skal sikre at det utstedes et energisertifikat for

  • a) bygninger eller bygningsenheter som oppføres, selges eller leies ut til en ny leietaker, og

  • b) bygninger der et samlet bruksareal på over 500 m² benyttes av en offentlig myndighet og ofte oppsøkes av allmennheten. Denne terskelen på 500 m² skal 9. juli 2015 senkes til 250 m².

  Kravet om utstedelse av et energisertifikat får ikke anvendelse dersom det for den berørte bygningen eller bygningsenheten foreligger et tilgjengelig og gyldig sertifikat som er utstedt i samsvar med enten direktiv 2002/91/EF eller dette direktivet.

• 2. Når bygninger eller bygningsenheter oppføres, selges eller leies ut, skal medlemsstatene kreve at energisertifikatet eller en kopi av det framvises for en potensiell ny leietaker eller kjøper og overleveres til kjøperen eller den nye leietakeren.

• 3. Dersom en bygning selges eller leies ut før den er oppført, kan medlemsstatene som unntak fra nr. 1 og 2 kreve at selgeren framlegger en vurdering av bygningens framtidige energiytelse. I så fall skal energisertifikatet utstedes senest når bygningen er ferdig oppført.

• 4. Medlemsstatene skal kreve at når

  • bygninger som har et energisertifikat,

  • bygningsenheter i en bygning som har et energisertifikat, og

  • bygningsenheter som har et energisertifikat,

  tilbys for salg eller utleie, skal energiytelsesindikatoren i energisertifikatet for bygningen eller bygningsenheten, alt etter hva som er relevant, angis i annonseringen i kommersielle medier.

• 5. Bestemmelsene i denne artikkelen skal gjennomføres i samsvar med gjeldende nasjonale regler for felles eierskap eller felles eiendom.

• 6. Medlemsstatene kan unnta bygningskategoriene nevnt i artikkel 4 nr. 2 fra anvendelsen av nr. 1, 2, 4 og 5 i denne artikkelen.

• 7. Mulige virkninger av energisertifikater i forbindelse med eventuell rettstvist skal avgjøres i samsvar med nasjonale regler.

Artikkel 13

Oppslag av energisertifikater

• 1. Dersom et samlet bruksareal på over 500 m² i en bygning som det er utstedt et energisertifikat for i samsvar med artikkel 12 nr. 1, benyttes av offentlige myndigheter og ofte oppsøkes av allmennheten, skal medlemsstatene treffe tiltak for å sikre at energisertifikatet plasseres på et framtredende sted der det er godt synlig for allmennheten.

  Denne terskelen på 500 m² skal 9. juli 2015 senkes til 250 m².

• 2. Dersom et samlet bruksareal på over 500 m² i en bygning som det er utstedt et energisertifikat for i samsvar med artikkel 12 nr. 1, ofte oppsøkes av allmennheten, skal medlemsstatene kreve at energisertifikatet plasseres på et framtredende sted der det er godt synlig for allmennheten.

• 3. Bestemmelsene i denne artikkelen omfatter ikke en forpliktelse til å vise anbefalingene angitt i energisertifikatet.

Artikkel 14

Inspeksjon av varmeanlegg

• 1. Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å gjennomføre regelmessig inspeksjon av de tilgjengelige delene av anlegg som brukes til oppvarming av bygninger, f.eks. varmegeneratorer, kontrollsystemer og sirkulasjonspumper, med kjeler med en nominell nytteeffekt for romoppvarming på mer enn 20 kW. Denne inspeksjonen skal omfatte en vurdering av kjelens effektivitet og dimensjonering i forhold til bygningens oppvarmingsbehov. Vurderingen av kjelens dimensjonering trenger ikke gjentas så lenge varmeanlegget eller bygningens oppvarmingsbehov ikke er endret i mellomtiden.

  Medlemsstatene kan redusere hyppigheten av slike inspeksjoner eller gjøre dem mindre omfattende, alt etter hva som er hensiktsmessig, dersom det er installert et elektronisk overvåkings- og styringssystem.

• 2. Medlemsstatene kan fastsette forskjellige inspeksjonshyppigheter avhengig av varmeanleggets type og nominelle nytteeffekt, idet det tas hensyn til kostnadene for inspeksjon av varmeanlegget og de sparte energikostnadene som det anslås at inspeksjonen kan medføre.

• 3. Varmeanlegg med kjeler med en nominell nytteeffekt på mer enn 100 kW skal inspiseres minst hvert annet år.

  For gasskjeler kan dette tidsrommet utvides til fire år.

• 4. Som et alternativ til nr. 1, 2 og 3 kan medlemsstatene velge å treffe tiltak for å sikre at det gis råd til brukerne om utskifting av kjeler, andre endringer av varmeanlegget og alternative løsninger for å vurdere kjelens effektivitet og om kjelen har hensiktsmessige dimensjoner. Den samlede virkningen ved denne framgangsmåten skal være likeverdig med virkningen ved anvendelse av bestemmelsene i nr. 1, 2 og 3.

  Medlemsstater som velger å anvende tiltakene nevnt i første ledd, skal innen 30. juni 2011 framlegge en rapport for Kommisjonen om likeverdigheten mellom disse tiltakene og tiltakene nevnt i nr. 1, 2 og 3 i denne artikkelen. Medlemsstatene skal oversende disse rapportene til Kommisjonen hvert tredje år. Rapportene kan inngå i handlingsplanene for energieffektivitet nevnt i artikkel 14 nr. 2 i direktiv 2006/32/EF.

• 5. Kommisjonen kan, etter å ha mottatt den nasjonale rapporten fra en medlemsstat om anvendelsen av alternativet beskrevet i nr. 4, anmode om ytterligere spesifikk informasjon om kravene til og likeverdigheten av tiltakene fastsatt i nevnte nummer. Den berørte medlemsstaten skal da framlegge denne informasjonen eller foreslå endringer innen ni måneder.

Artikkel 15

Inspeksjon av klimaanlegg

• 1. Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å gjennomføre regelmessig inspeksjon av de tilgjengelige delene av klimaanlegg med en nominell nytteeffekt på mer enn 12 kW. Denne inspeksjonen skal omfatte en vurdering av klimaanleggets effektivitet og dimensjonering i forhold til bygningens kjølebehov. Vurderingen av dimensjoneringen trenger ikke gjentas så lenge klimaanlegget eller bygningens kjølebehov ikke er endret i mellomtiden.

  Medlemsstatene kan redusere hyppigheten av slike inspeksjoner eller gjøre dem mindre omfattende, alt etter hva som er hensiktsmessig, dersom det er installert et elektronisk overvåkings- og styringssystem.

• 2. Medlemsstatene kan fastsette forskjellige inspeksjonshyppigheter avhengig av klimaanleggets type og nominelle nytteeffekt, idet det tas hensyn til kostnadene for inspeksjon av klimaanlegget og de sparte energikostnadene som det anslås at inspeksjonen kan medføre.

• 3. Ved fastsettelse av tiltakene nevnt i nr. 1 og 2 i denne artikkelen skal medlemsstatene, så langt det er økonomisk og teknisk gjennomførbart, sikre at inspeksjonene gjennomføres i samsvar med inspeksjonen av varmeanlegg og andre tekniske systemer nevnt i artikkel 14 i dette direktivet, og lekkasjekontrollen nevnt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 842/2006 av 17. mai 2006 om visse fluorholdige klimagasser17.

• 4. Som et alternativ til nr. 1, 2 og 3 kan medlemsstatene velge å treffe tiltak for å sikre at det gis råd til brukerne om utskifting av klimaanlegg eller andre endringer av klimaanlegget, som kan omfatte inspeksjoner for å vurdere klimaanleggets effektivitet og om klimaanlegget har hensiktsmessige dimensjoner. Den samlede virkningen ved denne framgangsmåten skal være likeverdig med virkningen ved anvendelse av bestemmelsene i nr. 1, 2 og 3.

  Medlemsstater som anvender tiltakene nevnt i første ledd, skal innen 30. juni 2011 framlegge en rapport for Kommisjonen om likeverdigheten mellom disse tiltakene og tiltakene nevnt i nr. 1, 2 og 3 i denne artikkelen. Medlemsstatene skal oversende disse rapportene til Kommisjonen hvert tredje år. Rapportene kan inngå i handlingsplanene for energieffektivitet nevnt i artikkel 14 nr. 2 i direktiv 2006/32/EF.

• 5. Kommisjonen kan, etter å ha mottatt den nasjonale rapporten fra en medlemsstat om anvendelsen av alternativet beskrevet i nr. 4, anmode om ytterligere spesifikk informasjon om kravene til og likeverdigheten av tiltakene fastsatt i nevnte nummer. Den berørte medlemsstaten skal i så fall framlegge denne informasjonen eller foreslå endringer innen ni måneder.

Artikkel 16

Rapporter om inspeksjon av varme- og klimaanlegg

• 1. Det skal utarbeides en inspeksjonsrapport etter hver inspeksjon av et varme- eller klimaanlegg. Inspeksjonsrapporten skal inneholde resultatene av inspeksjonen som er gjennomført i samsvar med artikkel 14 eller 15, og anbefalinger om kostnadseffektive forbedringer av det inspiserte anleggets energiytelse.

  Anbefalingene kan bygge på en sammenligning av det inspiserte anleggets energiytelse med energiytelsen til det beste anlegget som er tilgjengelig og mulig å installere, og et anlegg av tilsvarende type der alle relevante komponenter oppnår den energiytelsen som kreves i henhold til gjeldende regelverk.

• 2. Inspeksjonsrapporten skal formidles til bygningens eier eller leietaker.

Artikkel 17

Uavhengige sakkyndige

Medlemsstatene skal sikre at sertifiseringen av bygningers energiytelse og inspeksjonen av varme- og klimaanlegg gjennomføres på en uavhengig måte av kvalifiserte og/eller autoriserte sakkyndige, enten disse er selvstendig næringsdrivende eller ansatt i offentlige organer eller private foretak.

De sakkyndige skal autoriseres på grunnlag av den kompetansen de har.

Medlemsstatene skal offentliggjøre informasjon om opplæring og autoriseringer. Medlemsstatene skal sørge for at det offentliggjøres enten regelmessig oppdaterte lister over kvalifiserte og/eller autoriserte sakkyndige eller regelmessig oppdaterte lister over akkrediterte selskaper som tilbyr slike sakkyndiges tjenester.

Artikkel 18

Uavhengig kontrollsystem

• 1. Medlemsstatene skal sikre at det i samsvar med vedlegg II opprettes uavhengige kontrollsystemer for energisertifikater og rapporter om inspeksjon av varme- og klimaanlegg. Medlemsstatene kan opprette separate systemer for kontroll av energisertifikater og av rapporter om inspeksjon av varme- og klimaanlegg.

• 2. Medlemsstatene kan delegere ansvaret for gjennomføringen av de uavhengige kontrollsystemene.

  Dersom medlemsstatene beslutter å gjøre dette, skal de sikre at de uavhengige kontrollsystemene gjennomføres i samsvar med vedlegg II.

• 3. Medlemsstatene skal kreve at energisertifikatene og inspeksjonsrapportene nevnt i nr. 1 på anmodning gjøres tilgjengelig for vedkommende myndigheter eller organer.

Artikkel 19

Gjennomgåelse

Kommisjonen skal med bistand fra komiteen nedsatt ved artikkel 26 innen 1. januar 2017 vurdere dette direktivet i lys av erfaringene og framskrittene som er gjort i løpet av dets anvendelse, og ved behov framlegge forslag.

Artikkel 20

Informasjon

• 1. Medlemsstatene skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å informere eiere eller leietakere av bygninger eller bygningsenheter om forskjellige metoder og framgangsmåter som bidrar til forbedring av energiytelsen.

• 2. Medlemsstatene skal særlig informere eiere eller leietakere av bygninger om energisertifikater og inspeksjonsrapporter og om formålene med og målene for disse, om kostnadseffektive måter å forbedre bygningens energiytelse på og, dersom det er relevant, om hvilke finansielle instrumenter som er tilgjengelige for å forbedre bygningens energiytelse.

  For formålene i nr. 1 og første ledd i dette nummer skal Kommisjonen, på anmodning fra medlemsstatene, bistå medlemsstatene med å gjennomføre opplysningskampanjer som kan inngå i EU-programmer.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at de som har ansvar for å gjennomføre dette direktivet, har tilgang til veiledning og opplæring. Slik veiledning og opplæring skal omfatte viktigheten av å forbedre energiytelsen og skal gjøre det mulig å vurdere den optimale kombinasjonen av forbedret energieffektivitet, bruk av energi fra fornybare kilder og bruk av fjernvarme- og kjøling ved planlegging, utforming, bygging og renovering av industri- eller boligområder.

• 4. For å bistå medlemsstatene i deres informasjons- og bevisstgjøringsarbeid oppfordres Kommisjonen til kontinuerlig å forbedre sine informasjonstjenester, særlig nettstedet opprettet som en europeisk portal for energieffektivitet i bygninger, rettet mot borgere, fagfolk og myndigheter. Informasjon på dette nettstedet kan omfatte lenker til relevant EU-regelverk samt nasjonal, regional og lokal lovgivning, lenker til Europa-nettsteder som viser de nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet, lenker til tilgjengelige finansielle instrumenter samt eksempler på beste praksis på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Kommisjonen skal, innenfor rammen av Det europeiske fond for regionutvikling, videreføre og ytterligere styrke sine informasjonstjenester for å fremme bruken av de midlene som er tilgjengelige, ved å gi berørte parter, herunder nasjonale, regionale og lokale myndigheter, bistand og informasjon om finansieringsmuligheter, idet det tas hensyn til de seneste endringene i rammereglene.

Artikkel 21

Samråd

For å fremme en effektiv gjennomføring av direktivet skal medlemsstatene holde samråd med berørte parter, herunder lokale og regionale myndigheter, i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning og når det er relevant. Slikt samråd er av særlig betydning for anvendelsen av artikkel 9 og 20.

Artikkel 22

Tilpasning av vedlegg I til den tekniske utviklingen

Kommisjonen skal tilpasse nr. 3 og 4 i vedlegg I til den tekniske utviklingen ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 23, 24 og 25.

Artikkel 23

Utøvelse av delegert myndighet

• 1. Myndigheten til å vedta de delegerte rettsaktene nevnt i artikkel 22 skal gis Kommisjonen for en periode på fem år fra 8. juli 2010. Kommisjonen skal framlegge en rapport om den delegerte myndigheten senest seks måneder før utgangen av femårsperioden. Den delegerte myndigheten skal forlenges automatisk med perioder av samme varighet med mindre Europaparlamentet eller Rådet tilbakekaller den i samsvar med artikkel 24.

• 2. Uten at det berører fristen nevnt i artikkel 5 nr. 1, skal myndigheten til å vedta de delegerte rettsaktene nevnt i artikkel 5 gis Kommisjonen til og med 30. juni 2012.

• 3. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 4. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 24 og 25.

Artikkel 24

Tilbakekalling av delegert myndighet

• 1. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 5 og 22 kan tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet.

• 2. Institusjonen som har innledet en intern framgangsmåte for å beslutte om den delegerte myndigheten skal tilbakekalles, skal bestrebe seg på å underrette den andre institusjonen og Kommisjonen i rimelig tid før endelig beslutning treffes, med angivelse av hvilken delegert myndighet som kan bli tilbakekalt samt mulige årsaker til tilbakekallingen.

• 3. Beslutningen om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse umiddelbart eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft. Den skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 25

Innsigelser mot delegerte rettsakter

• 1. Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en delegert rettsakt innen en frist på to måneder fra den dagen underretningen ble gitt.

  På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med to måneder.

• 2. Dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den delegerte rettsakten innen fristen, skal den kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dagen som angis der.

  Den delegerte rettsakten kan kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft før utløpet av nevnte frist dersom både Europaparlamentet og Rådet har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse.

• 3. Dersom Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelse mot en delegert rettsakt, trer den ikke i kraft. Institusjonen som gjør innsigelse mot den delegerte rettsakten, skal grunngi dette.

Artikkel 26

Komitéprosedyre

• 1. Kommisjonen skal bistås av en komité.

• 2. Når det vises til dette nummeret, får artikkel 3 og 7 i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8.

Artikkel 27

Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som får anvendelse ved overtredelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktivet, og skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om disse bestemmelsene innen 9. januar 2013 og uten opphold underrette Kommisjonen om alle senere endringer.

Artikkel 28

Innarbeiding i nasjonal rett

• 1. Medlemsstatene skal innen 9. juli 2012 vedta og kunngjøre de lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme artikkel 2–18 og artikkel 20 og 27.

  Når det gjelder artikkel 2, 3, 9, 11, 12, 13, 17, 18, 20 og 27, skal de anvende disse bestemmelsene senest fra 9. januar 2013.

  Når det gjelder artikkel 4, 5, 6, 7, 8, 14, 15 og 16, skal de anvende disse bestemmelsene på bygninger som benyttes av offentlige myndigheter, senest fra 9. januar 2013 og på andre bygninger senest fra 9. juli 2013.

  De kan utsette anvendelsen av artikkel 12 nr. 1 og 2 på separate bygningsenheter som leies ut, fram til 31. desember 2015. Dette skal imidlertid ikke føre til at det utstedes færre sertifikater enn det som ville ha vært tilfelle ved anvendelse av direktiv 2002/91/EF i den berørte medlemsstaten.

  Når bestemmelser vedtas av medlemsstatene, skal de inneholde en henvisning til dette direktivet, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. De skal også inneholde en erklæring om at henvisninger i gjeldende lover og forskrifter til direktiv 2002/91/EF skal forstås som henvisninger til dette direktivet. Nærmere regler for henvisningen og ordlyden i erklæringen fastsettes av medlemsstatene.

• 2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på det området dette direktivet omhandler.

Artikkel 29

Oppheving

Direktiv 2002/91/EF, endret ved forordningen angitt i vedlegg IV del A, oppheves med virkning fra 1. februar 2012, uten at det berører medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til fristen for innarbeiding i nasjonal rett og anvendelse av direktivet angitt i vedlegg IV del B.

Henvisninger til direktiv 2002/91/EF skal forstås som henvisninger til dette direktivet og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg V.

Artikkel 30

Ikrafttredelse

Dette direktivet trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 31

Adressater

Dette direktivet er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Strasbourg 19. mai 2010.

Vedlegg I

Felles generell ramme for beregning av bygningers energiytelse

(nevnt i artikkel 3)

• 1. En bygnings energiytelse skal fastsettes på grunnlag av den beregnede eller den faktiske energien som forbrukes årlig for å oppfylle de forskjellige behovene forbundet med vanlig bruk av bygningen, og skal gjenspeile behovet for energi til oppvarming og kjøling (energi som er nødvendig for å unngå overoppheting) for å opprettholde de ønskede temperaturforholdene i bygningen samt behovet for varmtvann til husholdningsbruk.

• 2. En bygnings energiytelse skal uttrykkes tydelig, og skal omfatte en energiytelsesindikator og en tallindikator for bruk av primærenergi basert på primærenergifaktorer per energibærer, som kan bygge på nasjonale eller regionale vektede årsgjennomsnitt eller en spesifikk verdi for lokal produksjon.

  Metoden for beregning av bygningers energiytelse bør ta hensyn til europeiske standarder, og være forenlig med relevant EU-regelverk, herunder direktiv 2009/28/EF.

• 3. Ved fastsettelse av metoden skal det tas hensyn til minst følgende faktorer:

  • a) Følgende faktiske termiske egenskaper ved bygningen, herunder dens innvendige skillevegger:

    • i) Varmekapasitet.

    • ii) Isolasjon.

    • iii) Passiv oppvarming.

    • iv) Kjølende elementer.

    • v) Kuldebroer.

  • b) Varmeanlegg og varmtvannsforsyning, herunder deres isolasjonsegenskaper.

  • c) Klimaanlegg.

  • d) Naturlig og mekanisk ventilasjon, som kan omfatte lufttetthet.

  • e) Innebygde lysanlegg (hovedsakelig bygninger som ikke er beregnet brukt til boligformål).

  • f) Bygningens utforming, plassering og orientering, herunder uteklima.

  • g) Passive solenergisystemer og solavskjerming.

  • h) Inneklima, herunder planlagt inneklima.

  • i) Internlaster.

• 4. I beregningen skal det, når det er relevant, tas hensyn til den positive virkningen av følgende faktorer:

  • a) Lokale soleksponeringsforhold, aktive solenergisystemer og andre varmeanlegg og elektriske systemer som er basert på energi fra fornybare kilder.

  • b) Elektrisitet fra kraftvarmeanlegg.

  • c) Fjernvarme- eller nærvarmeanlegg for oppvarming eller kjøling.

  • d) Naturlig lys.

• 5. I forbindelse med beregningen bør bygninger på egnet måte inndeles i følgende kategorier:

  • a) Forskjellige typer enfamiliehus.

  • b) Boligkomplekser.

  • c) Kontorer.

  • d) Utdanningsbygg.

  • e) Sykehus.

  • f) Hoteller og restauranter.

  • g) Idrettsanlegg.

  • h) Bygninger for engros- og detaljhandel.

  • i) Andre typer energiforbrukende bygninger.

Vedlegg II

Uavhengige kontrollsystemer for energisertifikater og inspeksjonsrapporter

• 1. Vedkommende myndigheter, eller organer som vedkommende myndigheter har delegert ansvaret for å gjennomføre det uavhengige kontrollsystemet til, skal foreta et tilfeldig utvalg av minst en statistisk signifikant prosentdel av alle energisertifikater som utstedes årlig, og kontrollere disse sertifikatene.

  Kontrollen skal baseres på alternativene angitt nedenfor eller likeverdige tiltak:

  • a) Kontroll av gyldigheten til inndataene for bygningen som er brukt ved utstedelsen av energisertifikatet, og av resultatene angitt i sertifikatet.

  • b) Kontroll av inndataene og av resultatene i energisertifikatet, herunder anbefalingene som er gitt.

  • c) Fullstendig kontroll av inndataene som er brukt for å utstede energisertifikatet for bygningen, fullstendig kontroll av resultatene angitt i sertifikatet, herunder anbefalingene som er gitt, og dersom det er mulig, besøk på stedet i bygningen for å kontrollere at det er samsvar mellom spesifikasjonene i energisertifikatet og den sertifiserte bygningen.

• 2. Vedkommende myndigheter, eller organer som vedkommende myndigheter har delegert ansvaret for å gjennomføre det uavhengige kontrollsystemet til, skal foreta et tilfeldig utvalg av minst en statistisk signifikant prosentdel av alle inspeksjonsrapporter som utstedes årlig, og kontrollere disse rapportene.

Vedlegg III

Ramme for en sammenlignende metode for beregning av kostnadsoptimale nivåer for krav til bygningers og bygningselementers energiytelse

Rammen for en sammenlignende metode skal gjøre det mulig for medlemsstatene å bestemme bygningers og bygningselementers energiytelse og de økonomiske aspektene av tiltak som gjelder energiytelsen, samt å kople dem sammen for å kunne fastsette det kostnadsoptimale nivået.

Rammen for en sammenlignende metode skal ledsages av retningslinjer for anvendelse av rammen til beregning av kostnadsoptimale nivåer.

Rammen for en sammenlignende metode skal gjøre det mulig å ta hensyn til bruksmønstre, uteklima, investeringskostnader, bygningskategori, vedlikeholds- og driftskostnader (herunder energikostnader og -sparing), inntekter fra produsert energi, dersom det er relevant, og kostnader ved sluttbehandling, dersom det er relevant. Den bør være basert på relevante europeiske standarder som er knyttet til dette direktivet.

Kommisjonen skal også framlegge

• retningslinjer som skal ledsage rammen for den sammenlignende metoden; disse retningslinjene vil gjøre det mulig for medlemsstatene å gjennomføre trinnene angitt nedenfor,

• informasjon om den energiprisens beregnede utvikling på lang sikt.

Når det gjelder medlemsstatenes anvendelse av rammen for den sammenlignende metoden, skal det fastsettes generelle vilkår, uttrykt i parametrer, på medlemsstatsplan.

I henhold til rammen for den sammenlignende metoden skal medlemsstatene være forpliktet til å

• bestemme referansebygninger som kjennetegnes av og er representative for bygningenes funksjonalitet og geografiske beliggenhet, herunder innendørs og utendørs klimaforhold; referansebygningene skal omfatte bygninger som brukes til boligformål, og bygninger som ikke brukes til boligformål, både nye og eksisterende,

• fastsette energieffektivitetstiltak som skal vurderes for referansebygningene; dette kan være tiltak for individuelle bygninger som helhet, for individuelle bygningselementer eller for en kombinasjon av bygningselementer,

• vurdere referansebygningenes behov for sluttenergi og primærenergi og referansebygninger der de fastsatte energieffektivitetstiltakene gjennomføres,

• beregne kostnadene (dvs. netto nåverdi) av energieffektivitetstiltakene (som nevnt i annet strekpunkt) i løpet av referansebygningenes forventede økonomiske livssyklus (som nevnt i første strekpunkt) ved anvendelse av prinsippene for rammen for en sammenlignende metode.

Ved å beregne kostnadene av energieffektivitetstiltakene i løpet av den forventede økonomiske livssyklusen kan medlemsstatene vurdere kostnadseffektiviteten ved forskjellige nivåer for minstekrav når det gjelder energiytelse. Dette vil gjøre det mulig å fastsette kostnadseffektive nivåer for krav til energiytelse.

Vedlegg IV

DEL A

Opphevet direktiv med endringer

(nevnt i artikkel 29)

DEL B

Frister for innarbeiding i nasjonal rett og anvendelse

(nevnt i artikkel 29)

Vedlegg V

Sammenligningstabell