9 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

9.1 Merknader til endringer i lov om ekteskapsloven og lov om notarius publicus (Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet)

Merknader til ekteskapslovens bestemmelser

Til § 12

Første ledd bokstav b endres ved at henvisningen til notarius publicus tas ut. Det innebærer at personer med myndighet som notarius publicus ikke lenger kan forestå vigsler. Dommere i tingretten og Oslo byfogdembete, Sysselmannen på Svalbard, norske utenrikstjenestemenn og Politimesteren i Øst-Finnmark, har kunnet forestå vigsler som notarius publicus. Endringen innebærer at vigsler ikke lenger vil kunne gjennomføres med notarius publicus som vigslere.

I bestemmelsen tas det inn at ordførere, varaordførere og kommunalt ansatte eller folkevalgte som kommunestyret har gitt myndighet, er vigslere. Ordførere og varaordførere får en direkte myndighet etter loven. I tillegg kan kommunestyret gi vigselsmyndighet til personer som er ansatt eller folkevalgt i kommunen. Det følger av bestemmelsens formulering at dette må kommunestyret beslutte selv. Beslutningen om hvem som skal ha vigselsmyndighet kan ikke overlates til andre. Med ansatt menes både fast ansatt og midlertidig ansatt. Kommunestyret må selv vurdere om og i hvilken grad adgangen til å gi vigselsmyndighet skal benyttes. Kommunestyret må også selv vurdere hvilke personer i kommunen som er egnet til å forestå vigsler. Kommunen må til enhver tid ha god og tilgjengelig oversikt over hvem som har vigselsmyndighet i kommunen. Her vises for øvrig til kommunelovens bestemmelser om delegering og delegeringsreglement.

I første ledd bokstav c presiseres det at det er utsendt utenrikstjenestemann som har vigselsmyndighet. Norsk utenrikstjenestemanns myndighet til å foreta vigsler framgår av ekteskapsloven jf. utenrikstjenesteloven § 14. Presiseringen i bokstav c gjøres for å være i samsvar med ordlyden i utenrikstjenesteloven § 14, og innebærer ingen realitetsendring. Norsk utenrikstjenestemann vil ikke lenger også ha vigselsmyndighet i kraft av å være notarius publicus. Ordlyden i lovhenvisningen endres fra lov om utenrikstjenesten til utenrikstjenesteloven.

I første ledd bokstav d tas det inn at Sysselmannen på Svalbard er vigsler. Sysselmannen på Svalbard får dermed vigselsmyndighet direkte etter ekteskapsloven, og ikke gjennom å være notarius publicus.

Sysselmannen kan delegere vigselsmyndigheten til andre tjenestemenn ved sysselmannskontoret. Delegeringen skal i så fall være skriftlig og angi hvem som får slik myndighet.

Særskilt vigsler kan oppnevnes av departementet, etter nåværende § 12 bokstav d. Som følge av øvrige endringer i bestemmelsen, blir nåværende bokstav d ny bokstav e. Dette innebærer ingen realitetsendringer.

I andre ledd gjøres det endring av språklig art. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til ny § 12 a

Første ledd slår fast at kommunen skal ha et tilbud om vigsel til kommunens innbyggere og til personer som ikke er bosatt i Norge, men som fyller vilkårene for å inngå ekteskap i Norge etter kapittel 1. I dette ligger det en rettslig plikt for kommunen til å ha et vigselstilbud.

Plikten gjelder for de persongruppene som er nevnt her, men kommunen kan velge å ha et tilbud også for andre. Med kommunens innbyggere menes personer som er folkeregisterført som bosatt i kommunen, jf. folkeregisterlov med forskrifter. Det er tilstrekkelig at en av brudefolkene er bosatt i kommunen, for at plikten gjelder.

I tillegg gjelder kommunens plikt overfor personer som ikke er fast bosatt i Norge, men som fyller vilkårene for å inngå ekteskap i Norge etter kapittel 1. Dette vil være personer som har lovlig opphold i Norge og som ellers oppfyller ekteskapsvilkårene som følger av kapittel 1, jf. forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses å være fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår (forskrift av 11. mai 1992 nr 979). Også norske statsborgere som er bosatt i utlandet, vil ha rett til vigsel etter denne bestemmelsen.

Vigslerens myndighet gjelder uten stedbegrensning. Dette innebærer at vedkommende også kan forestå vigsler utenfor egen kommunes geografiske grenser og for andre kommuners innbyggere.

Andre ledd slår fast at departementet kan fastsette forskrift om det kommunale vigselstilbudet. Forskriften kan gi regler om at vigselstilbudet skal være tilgjengelig og om betaling for vigsler. Reglene kan gi rammer for disse forholdene ved det kommunale vigselstilbudet, men skal ikke detaljregulere hvilket tilbud kommunene kan ha.

Forskriften kan fastsette at kommunene skal ha et tilgjengelig vigselstilbud. Tilgjengelighet innebærer både at tilbudet skal være hyppig nok og at forholdene skal tilrettelegges ved særskilte behov, som for eksempel ved nedsatt funksjonsevne. Den nærmere utformingen av tilbudet er opp til kommunen selv.

Videre kan forskriften gi bestemmelser om betaling. Et viktig prinsipp for kommunale vigsler er at kommunens alminnelige vigselstilbud skal være gratis for kommunens egne innbyggere. For de tilfeller der kommunen også tilbyr vigsler der begge brudefolkene er bosatt i en annen kommune, kan forskriften fastsette at kommunen etter avtale med brudefolkene kan ta betalt for nødvendige kostnader til vigselen. Slike kostnader kan eksempelvis være knyttet til utgifter for vigsler, transport og oppvarming av lokale. Også der kommunen etter ønske fra brudefolkene foretar vigsler utenom kommunens alminnelige tilbud om tidspunkt eller sted, kan kommunen ta betalt for nødvendige påregnelige merkostnader.

Merknad til lov om notarius publicus

§ 2

Første ledd endres ved at omtalen av vigsler som en av oppgavene som er lagt til notarius publicus tas ut. Det innebærer at notarius publicus ikke lenger kan utføre vigsler.

9.2 Merknader til endringene i bustøttelova (Kommunal- og moderniseringsdepartementet)

Til kapittel II

Kapittel II inneholder to nye bestemmelser, §§ 14 og 15 som fastslår at det skal være en kommunal oppgave å gi økonomisk hjelp til boligetablering og boligtilpasning. De to bestemmelsene gir ikke rettigheter til enkeltindivider, men kommunen har en plikt til å vurdere søknader om finansiering. Kommunene er gitt en skjønnsfrihet i denne vurderingen. Det betyr at kommunene i utgangspunktet selv skal vurdere og avgjøre om en søknad bør innvilges uten å risikere å bli overprøvd av klageinstansen eller en domstol, som kanskje vurderer søkerens behov annerledes. Klager skal behandles etter reglene i forvaltningsloven § 28 annet ledd. Klage på kommunens vedtak skal behandles av kommunens klagenemnd.

Til § 14

Første ledd fastslår at kommunen etter søknad kan gi tilskudd til etablering i egen bolig for vanskeligstilte på boligmarkedet. Kommunen får ved dette en plikt til å vurdere slike søknader. Vanskeligstilte på boligmarkedet er personer og familier som ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold på egen hånd.

Andre ledd regulerer hvem som kan få tilskudd. Første punktum sier at tilskuddet kan gis til «personar med låg inntekt som ikkje klarer å etablere seg i eigen bustad». Det kan for eksempel være personer som på grunn av lav inntekt ikke klarer å spare opp egenkapital og/eller betjene avdrag på lån. Eksempler på aktuelle tilskuddsmottakere er bostedsløse, flyktninger og personer med rusproblemer eller psykiske problemer. Kommunen er imidlertid ikke bundet til kun å vurdere tilskudd til disse gruppene, også andre lavinntektsgrupper er målgruppe for tilskuddet. I annet punktum presiseres det at tilskuddet kan brukes til «reetablering for vanskelegstilte som har behov for ein betre tilpassa bustad». Tredje punktum fastslår at personer med langvarige økonomiske problemer skal prioriteres. I prioritetsvurderingen kan det for eksempel legges vekt på om potensialet for lengre nedbetalingstid på et eventuelt startlån er utnyttet.

Tredje ledd regulerer hva tilskuddet skal kunne brukes til. Tilskudd kan gis til å «kjøpe, føre opp eller refinansiere eigen bustad». Dette vil for eksempel kunne være refinansiering som er nødvendig for å beholde egen bolig. Det kan også gis tilskudd til å utbedre en nyinnkjøpt bruktbolig. Tilskuddet kan gis sammen med startlån. Startlånet, som er forskriftsregulert, skal bidra til at husstander med langvarige boligfinansieringsproblemer kan skaffe seg en egnet bolig og beholde den. Startlån skal tildeles etter en behovsprøving. I vurderingen legger kommunen vekt på om søkeren forventes å ha langvarige problemer med å finansiere eid bolig.

Til § 15

Første ledd fastslår at kommunen etter søknad kan gi tilskudd til tilpasning av bolig for personer med behov for tilpasset bolig. Kommunen får ved dette en plikt til å vurdere slike søknader.

Andre ledd regulerer hvem som kan få tilskudd. Første punktum sier at tilskuddet kan gis til «husstandar der enkeltpersonar har behov for tilpassa bustad». Det framgår av annet punktum at tilskuddet også kan gis til eldre som trenger å tilpasse boligen sin, slik at de kan fortsette å bo hjemme ved et framtidig behov for tilpasset bolig. Tredje punktum fastslår at tilskuddet kan være økonomisk behovsprøvd. Det ligger i dette at det ikke behøver å være det.

Tredje ledd regulerer hva tilskuddet skal kunne brukes til. Tilskudd kan gis både til enkle tiltak og til større ombygginger. Eksempel på et enkelt tiltak kan være å fjerne dørterskler. Større ombygninger kan være å endre romløsning eller bygge om et bad. Tilskuddet kan også gis til å finansiere profesjonell prosjekteringshjelp ved behov for tilpasning. Eksempler på slike utgifter kan være kostnader til arkitekt. Også utgifter til utredning i forkant av prosjektering omfattes. Eksempler på dette er kostnader til undersøkelser av bolig og atkomst til bolig, beskrivelser av boligens tekniske tilstand, arealbehov osv.

Til kapittel III

Nåværende §§ 14 og 15 blir nye §§ 16 og 17.

9.3 Merknader til ny lov om overføring av ansvar for kollektivtransport (Samferdselsdepartementet)

Til § 1

Første ledd angir hva som skal regnes som kollektivtransport etter denne loven. Kollektivtransport skal for det første omfatte rutetransport med motorvogn, fartøy, sporvei, tunnelbane, forstadsbane og lignende sporbundet transportmiddel. Hva som er definert som rutetransport framgår av yrkestransportloven § 2. I tillegg omfattes transportordninger til fritidsreiser for funksjonshemmede brukere, som ikke uten betydelige ulemper kan bruke det ordinære rutetilbudet (TT-ordningen). Første ledd angir også at det fylkeskommunale ansvaret for ferger ikke vil være omfattet av loven.

Andre ledd slår fast hva som menes med ansvaret for kollektivtransport. Kollektivtransportansvaret omfatter drift og kjøp av kollektivtransporttjenester. Med drift av kollektivtransporttjenester menes det å drive kollektivtransporten i egenregi. Med kjøp av kollektivtransporttjenester menes ytelse av godtgjørelse og tildeling av enerett som kompensasjon til transportører som pålegges en plikt til å utføre tjenestene. I forbindelse med kjøpet kan det som kompensasjon for transporttjenesten enten benyttes både godtgjørelse og enerett, eller kun en av delene. Ansvaret for kollektivtransport omfatter også myndighet til å gi ruteløyve etter yrkestransportloven §§ 6 og 7. Definisjonen av ansvaret for kollektivtransport er kun ment å omfatte det ansvaret fylkeskommunene har etter gjeldende rett på overtakelsestidspunktet.

Til § 2

Første ledd slår fast at det er Kongen i statsråd som kan beslutte overføring av kollektivansvar fra fylkeskommunen til kommunen. Bestemmelsen innebærer at det kun er det kollektivtransportansvaret som fylkeskommunene har på overføringstidspunktet som kan overføres til kommunene. Sammenhengen med § 1 første ledd, som definerer hvilke transportformer som skal omfattes av kollektivtransportbegrepet, må følgelig leses med dette forbehold.

Det er tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at kommunen skal kunne overta ansvaret for kollektivtransporten.

Etter bokstav a) må kommunen omfatte et område som utgjør en felles bolig-, arbeids- og serviceregion. Dette innebærer at kommuner som skal overta ansvaret for kollektivtransporten bør omfatte et geografisk område som i størst mulig grad er funksjonelt for oppgaveløsningen. Hva som utgjør et slikt geografisk funksjonelt område vil bero på en konkret vurdering.

Etter bokstav b) må kommunen ha et tilstrekkelig markedsgrunnlag for å kunne gi befolkningen et ønsket kollektivtilbud innenfor en samfunnsøkonomisk akseptabel kostnad. Det legges til grunn at 100 000 innbyggere er en normgivende størrelsesorden for å kunne overta ansvaret for kollektivtransporten. Det vil være et premiss at kommunen har en konsentrert bolig- og arbeidsplasslokalisering.

Etter bokstav c) må kommunen ha et samarbeid med fylkeskommunen for å sikre et helhetlig rutetilbud i hele fylket. Samarbeidet skal omfatte en plan for hvordan det totale kollektivtilbudet skal koordineres, herunder skal det sikres et helhetlig rutetilbud for innbyggerne i regionen og et hensiktsmessig takst- og billettsystem. Det er ikke et krav at endelig avtale om samarbeid skal være oppfylt på tidspunktet for søknad om overføring av kollektivtransportansvaret, men endelig avtale må foreligge før Kongen i statsråd treffer vedtak om overføring. Dette følger av § 3 andre ledd.

Andre ledd slår fast at kommunens ansvar for kollektivtransport skal gjelde innenfor kommunens grenser. Fylkeskommunen vil dermed fortsatt ha ansvar for rutetransport i den øvrige delen av fylket, og for ruter som krysser grensen mellom kommunen og øvrige kommuner i fylket. Videre slås det fast at det vil være opp til kommunen selv å bestemme omfanget av kollektivtransporttilbudet. Dersom en kommune får overført ansvaret for kollektivtransporten, skal altså kommunen ha ansvar for det kollektivtransporttilbudet som kommunen selv ønsker å opprette eller opprettholde innenfor sitt område.

Til § 3

Etter første ledd vil overføring av ansvar for kollektivtransporten avgjøres etter søknad. Det er kommunestyret selv som vedtar om kommunen skal søke om å få overført dette ansvaret. Dette betyr at kompetansen til å beslutte om det skal søkes, ikke kan delegeres til andre. På søknadstidspunktet må vilkårene i § 2 første ledd bokstav a) og b) være oppfylt.

Andre ledd slår fast at samarbeidsavtalen, jf. § 2 første ledd bokstav c), mellom kommunen og fylkeskommunen må vedtas av henholdsvis kommunestyret og fylkestinget selv. Dette betyr at denne vedtakskompetansen ikke kan delegeres. Vilkåret om samarbeid må være oppfylt før Kongen vedtar overføring av kollektivtransportansvaret.

Til § 4

Etter første ledd skal kommunen overta fylkeskommunens rettigheter og plikter knyttet til inngåtte kontrakter om kjøp av transporttjenester. Overføringen skjer fra det tidspunkt beslutning om overføring trer i kraft. Overføring av rettigheter og plikter gjelder kun kontraktsposisjoner knyttet til levering av transporttjenester og innebærer ikke overføring av materiell og lignende.

Andre ledd slår fast at fordringshavere og andre rettighetshavere ikke kan motsette seg overføringen eller gjøre gjeldende at overføringen utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet.

Tredje ledd oppstiller en særskilt tvisteløsningsmekanisme for å avgjøre eventuelle uenigheter mellom kommune og fylkeskommune knyttet til hvilke kontraktsposisjoner som er overført. Ved slik uenighet kan hvert av organene bringe spørsmålet inn for Kongen til avgjørelse. Søksmål kan ikke benyttes før Kongen har truffet sin avgjørelse. Dette gjelder likevel ikke for søksmål mot eller fra private fordringshavere og rettighetshavere. Det framgår videre av bestemmelsen at Kongens avgjørelse ikke skal ha virkning for private parter. En privat part står dermed fritt til å bringe saken inn for domstolene uavhengig av Kongens avgjørelse.

Til § 5

Loven skal tre i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

Til § 6

Som en følge av den nye loven er det nødvendig med enkelte endringer i andre lover slik at disse er tilpasset den nye loven.

Til endringene i lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.

Til § 7

Endringene i annet ledd åpner for at kommunen, dersom den gir tilskudd til lokal jernbane innen kommunen, selv kan fastsette transportvilkårene. Avskjæring av klageadgang vil gjelde tilsvarende for kommunen slik som for fylkeskommunen i dagens bestemmelser.

Til endringene i lov om yrkestransport med motorvogn og fartøy

Til § 13

Etter ny andre setning i andre ledd gis kommunen myndighet til å gi løyve innenfor kommunegrensen når ansvar for kollektivtransport er overført. Løyve for ruter som krysser grensen mellom kommunen og øvrige kommuner i fylket skal fortsatt gis av fylkeskommunen.

Til § 22

Etter nytt sjette ledd presiseres det at § 22 vil gjelde tilsvarende for kommunen der den har fått overført ansvar for kollektivtransport etter lov om overføring av ansvar for kollektivtransport.

Til § 23

Nytt andre ledd åpner for at også kommunen, der den har fått overført ansvar for kollektivtransport, kan vedta at godtgjørelse til rutetransport skal gå til et administrasjonsselskap. Dette vil gjelde både der kommunen inngår et samarbeid med fylkeskommunen om et felles administrasjonsselskap og der kommunen oppretter et eget administrasjonsselskap.