2 Bakgrunnen for forslaget om å opprette låne- og garantiordningene

Tiltakene for å redusere smitten av koronavirus har på kort tid gitt kraftig fall i aktiviteten i mange næringer. Bedrifter i noen bransjer har måttet stenge som følge av myndighetspålagte krav, mens andre har fått redusert etterspørsel som følge av smitteverntiltak, råd fra helsemyndighetene og endret atferd hos forbrukerne. På svært kort tid har mange virksomheter midlertidig mistet betydelige deler av inntektsgrunnlaget.

De fleste næringer er påvirket av virusutbruddet og smitteverntiltakene, men de aller mest berørte inkluderer reiseliv, hotell og restaurant, sport- og kulturtjenester, personlig tjenesteyting, samt deler av persontransport og varehandel. I tillegg har produksjonen falt i industribedrifter som er avhengig av internasjonale verdikjeder. Antall permitterte øker nå raskt.

Det er allerede innført en rekke strakstiltak. Permitteringsregelverket er endret slik at bedriftene raskere får redusert sine lønnskostnader. Næringslivet har fått utsettelser av skattebetalinger og fritak fra flere avgifter. En rask reduksjon på kostnadssiden gjør det enklere å takle en midlertidig inntektssvikt. For noen bedrifter vil de tiltakene som allerede er gjennomført være nok til å hjelpe dem gjennom krisen.

Siden den reduserte økonomiske aktiviteten i all hovedsak er tilsiktet for å begrense smittespredningen, vil tiltak for å øke etterspørselen være lite målrettet og i noen tilfeller motvirke virusbekjempelsen.

I tiden som kommer vil mange norske bedrifter trenge finansiell hjelp i form av kortsiktige likviditetslån. Bedriftene får finansiering fra banksektoren og i obligasjonsmarkedet.

Den nye garantiordningen som foreslås i denne proposisjonen, vil gjøre det mindre risikabelt for finansforetakene å gi lån til utsatte bedrifter. Det vil bidra til at lånene kan gis på tilnærmet normale vilkår for låntakerne. For å sikre at finansforetakene forvalter statsgarantien på en forsvarlig måte, er det viktig at de har insentiv til å gjøre gode kredittvurderinger. Garantien kan, dersom den forvaltes uheldig, utløse store tap for staten og skattebetalerne. Derfor skal staten garantere for store deler av, men ikke hele, lånet. Tiltaket har ikke til hensikt å sikre lønnsomheten i finansforetakene, men bidra til at levedyktige bedrifter i norsk næringsliv kommer seg gjennom den akutte krisen. Det vil likevel gagne finansforetakene, fordi tiltaket hjelper lånekunder som ellers kunne gått konkurs og gitt utlånstap for finansforetakene.

Kredittobligasjonsmarkedet er tradisjonelt en viktig finansieringskilde for større selskaper. Det norske obligasjonsmarkedets evne til å formidle kreditt er vesentlig redusert den siste tiden, og preges av lav likviditet og høye risikopåslag som følge av virusutbruddet. Gjennomsnittlig rentepåslag for norske utstedere har økt.

Flere norske selskaper vil i tiden fremover ha behov for å sikre finansiering i obligasjonsmarkedet. I løpet av 2020 forfaller snaut 300 mrd. kroner av utestående obligasjonslån av norske utstedere i det norske markedet (lån utstedt i norske kroner). I tillegg kommer store forfall av obligasjonslån tatt opp i internasjonale markeder. Disse forfallene gir et utgangspunkt for å vurdere selskapenes refinansieringsbehov i inneværende år. Selskapene er avhengige av et velfungerende og effektivt obligasjonsmarked for å kunne refinansiere sine lån eller for å sikre ny finansiering.

Regjeringen foreslår derfor at Statens obligasjonsfond1 gjenopprettes for å bedre tilgangen til finansiering for norske selskaper i obligasjonsmarkedet. Statlige kjøp av kredittobligasjoner gjennom obligasjonsfondet kan bidra til et mer likvid og velfungerende marked for slike verdipapirer. For å legge til rette for det, kan fondet investeres i obligasjonslån både i første- og annenhåndsmarkedet. Det kan også ha en forebyggende funksjon overfor eventuell større uro og svekket markedslikviditet fremover.