2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Del I – Alminnelige bestemmelser

Del I inneholder bestemmelser om formålet med avtalen, avtalens virkeområde og definisjoner, samt om organisering av kompetent myndighet for utveksling av opplysninger, tjenestenivåavtale og beskyttelse av de opplysningene som utveksles med hjemmel i avtalen.

Artikkel 1 angir formålet med avtalen. Formålet er å etablere et rettsgrunnlag for et administrativt samarbeid mellom EUs medlemsland og Norge på området for merverdiavgift, for å gjøre skattemyndighetene i stand til å bistå hverandre i arbeidet med å bedre etterlevelse av merverdiavgiftsregelverket og å sikre merverdiavgiftsinntektene.

Artikkel 2 angir avtalens saklige anvendelsesområde. Avtalen gjelder administrativ bistand ved utveksling av opplysninger til bruk for fastsettelse av merverdiavgift, for å sikre etterlevelse av merverdiavgiftsregelverket og for å bekjempe merverdiavgiftssvik. Med merverdiavgiftssvik menes det å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger til en offentlig myndighet, eller å unnlate å gi pliktige opplysninger, når man forstår eller bør forstå at det kan føre til merverdiavgiftsmessige fordeler. Dette dekker de straffbare handlingene og unnlatelsene som dekkes av straffeloven av 2005 § 378, og ordet «svik» er brukt i denne avtalen da det harmoniserer med straffelovens «skattesvik».

Videre gjelder avtalen bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav og krav som springer ut fra dette. Avtalen er særskilt rettet mot skattemyndighetenes samarbeid over landegrensene på området for merverdiavgift. Avtalen berører ikke regelverk knyttet til bistand i straffesaker.

I bestemmelsen omtales bl.a. bøter i tilknytning til innfordring av merverdiavgift. Bøter er i dag ikke aktuelt for innfordring etter norsk regelverk, men er likevel inntatt i avtalen da det antas å være aktuelt etter andre staters regelverk. Videre vil det ikke oppstå noe behov for å revidere avtalen dersom Norge på et tidspunkt inntar bestemmelser om bøter innenfor sitt merverdiavgiftsregelverk.

Artikkel 3 inneholder definisjoner av ord og uttrykk som er brukt i avtalen. Terminologien er i store trekk den samme som i Rådsforordning 904/2010, men med tilpasninger som tar høyde for at avtalen gjelder mellom EU-medlemsstater på den ene siden og Norge på den andre siden.

I artikkel 3 bokstav s gis en definisjon av CCN/CSI-nettverket, som er EUs felles kommunikasjonsnettverk utviklet for å sikre all elektronisk overføring mellom medlemsstatenes skattemyndigheter gjennom et kryptert nettverk. For utveksling av opplysninger i tråd med denne avtalen, skal også norske skattemyndigheter benytte CCN/CSI-nettverket i sin skriftlige kommunikasjon med skattemyndigheter i EU. Dette reguleres nærmere i relevante bestemmelser videre i avtalen.

Artikkel 4 omhandler organiseringen. Hver stat skal utpeke en kompetent myndighet for gjennomføring av avtalen som sådan, samt et sentralt kontaktkontor med hovedansvar for det administrative samarbeidet etter avtalens del II og et sentralt kontaktkontor med hovedansvar for bistand på innfordringsområdet, avtalens del III.

Videre kan det utpekes egne kontaktenheter for utveksling av opplysninger etter henholdsvis del II og del III, samt at det kan utpekes kompetente myndighetspersoner som kan utveksle opplysninger direkte på grunnlag av del II. Dette gjelder for eksempel for utveksling av opplysninger i forbindelse med samtidig kontroller i henhold til artikkel 14 hvor skattemyndigheter fra flere stater deltar.

I artikkel 5 fastslås at det skal inngås en tjenestenivåavtale i henhold til prosedyrer bestemt av Felleskomiteen, jf. artikkel 41 nr. 2 bokstav j. Dette vil være en avtale med EU-kommisjonen om IT-systemene som håndterer kommunikasjon og informasjonsutveksling.

Artikkel 6 inneholder regler om taushetsplikt for opplysninger som mottas på bakgrunn av avtalen, samt bestemmelser om hvilke myndigheter som kan få tilgang til opplysningene og hva opplysningene kan brukes til. Bestemmelsen regulerer også adgangen til å videresende opplysningene til skattemyndighetene i andre stater.

I artikkel 6 nr. 1 pålegges den stat som mottar opplysningene å behandle dem som fortrolige og beskytte opplysningene på samme måte som opplysninger mottatt etter intern lovgivning, og i samsvar med personverndirektivet. Videre angis i artikkel 6 nr. 2 at de innhentede opplysningene kun skal gjøres tilgjengelig for personer eller myndigheter som er involvert i oppgaver knyttet til merverdiavgift. Etter artikkel 6 nr. 3 kan imidlertid opplysningene i visse tilfeller også brukes til fastsettelse og innfordring av andre skatter mv., samt på visse vilkår brukes som grunnlag for å ilegge administrative eller strafferettslige sanksjoner knyttet til dette. Dette vil kun være aktuelt der opplysninger innhentet i tråd med avtalens formål, som er å sikre statenes merverdiavgiftsinntekter, samtidig inneholder opplysninger om andre skatteforhold.

For å bruke opplysningene til andre formål enn nevnt i avsnittet over, må den som ønsker å bruke opplysningene sende en grunngitt anmodning om dette til den stat som har oversendt opplysningene. Den stat som mottar anmodningen skal tillate slik bruk dersom det etter intern lovgivning er tillatt å bruke opplysningene til lignende formål, jf. artikkel 6 nr. 4. En slik anmodning må besvares innen én måned.

Etter artikkel 6 nr. 6 kan opplysninger som en stat gir en annen videresendes til skattemyndigheter i en annen stat som er part i avtalen. Dette innebærer at opplysninger kan deles raskt, noe som særlig er viktig der skattemyndighetene avdekker pågående svindelsaker.

Del II – Administrativt samarbeid og bekjempelse av svik

Artikkel 7 regulerer hvilke opplysninger som kan anmodes oversendt, den pålegger anmodet myndighet å gjennomføre administrative undersøkelser, eventuelt informere bistandssøkende myndighet om hvorfor den anser slike undersøkelser å være unødvendige og den regulerer hva anmodet myndighet skal oversende av opplysninger og dokumenter.

Artikkel 8 har frister for å svare på anmodninger om opplysninger og administrative undersøkelser.

Artikkel 9 angir formene for utveksling av opplysninger uten forutgående anmodning.

Artikkel 10 omhandler spontan utveksling av opplysninger. Etter bestemmelsen skal kompetent myndighet i en stat sende opplysninger til kompetent myndighet i en annen stat til bruk i saker om merverdiavgift i tilfeller som er nærmere beskrevet i bestemmelsen. Kompetent myndighet i hver enkelt stat skal sørge for at slike opplysninger blir sendt i de tilfellene som listes opp i artikkel 10, uavhengig av om den har mottatt en anmodning om å få tilsendt opplysningene eller ikke.

Artikkel 11 omhandler automatisk utveksling av opplysninger. Etter bestemmelsen skal Felleskomiteen fastsette hvilke kategorier som skal være omfattet av plikten til automatisk utveksling. Videre åpnes det for at stater kan unnlate å delta i den automatiske utvekslingen av opplysninger for én eller flere kategorier.

Artikkel 12 omhandler bistand til administrativ forkynnelse av dokumenter og angir formkrav for både anmodningen om slik bistand og svaret.

Artikkel 13 gir adgang for tjenestepersoner fra bistandssøkende myndighet til å være til stede i anmodets myndighets kontorer. Det gis også adgang til at tjenestepersoner fra bistandssøkende myndighet kan være til stede under administrative undersøkelser som foretas på territoriet til anmodet myndighets stat. Bistandssøkende myndighets tjenestepersoner gis ikke adgang til å utøve kontrollmyndighet på territoriet til anmodet myndighet.

Artikkel 14 omhandler samtidige kontroller. Med samtidige kontroller menes samordnet undersøkelse av avgiftsforpliktelsene til en eller flere tilknyttede avgiftspliktige personer som er organisert av to eller flere stater med felles eller gjensidig utfyllende interesser. Artikkel 14 gir statene adgang til å avtale samtidige kontroller, samt at det gis regler for initiering og gjennomføring av slike kontroller.

Artiklene 15 og 16 regulerer Norges deltakelse i Eurofisc-samarbeidet. Artikkel 15 nr. 1 fastslår at for å fremme og legge til rette for multilateralt samarbeid i kampen mot merverdiavgiftssvik, skal Norge inviteres til å delta i Eurofisc-nettverket, som omhandlet i kapittel X i Rådsforordning 904/2010, på de vilkår som fremgår av artiklene 15 og 16.

I henhold til artikkel 15 nr. 2 gir ikke avtalen rett til gjensidig tilgang til nasjonale databaser. Dette er en innskrenking i forhold til hva som gjelder mellom EU-statene. De nasjonale databasene inneholder merverdiavgiftsregistre med opplysninger om transaksjoner mellom næringsdrivende i ulike EU-stater. Dette er opplysninger som de næringsdrivende selv innrapporterer månedlig. Innen EU trer denne rapporteringen i stedet for deklarering til tollmyndighetene ved internasjonale transaksjoner innen EU. Norge har ikke en tilsvarende ordning og dermed heller ikke slike opplysninger. Det er derfor ikke aktuelt med gjensidig tilgang til slike databaser.

Artikkel 17 angir vilkår for at anmodet myndighet skal være forpliktet til å utveksle de opplysninger som bistandssøkende myndighet ber om. Anmodet myndighet kan ikke nekte å gi opplysninger fordi opplysningene finnes hos en bank, andre finansielle institusjoner, en forvalter eller person som opptrer i egenskap av representant eller fullmektig, eller fordi det gjelder eierskapsinteresser i en juridisk person. Dette medfører at internrettslig banksekretesse ikke kan brukes som begrunnelse for å avslå en anmodning om oversendelse av opplysninger.

Artikkel 18 angir at den som har sendt opplysninger, enten spontant eller etter anmodning, kan be mottakeren om tilbakemelding på dette.

Artikkel 19 fastsetter at bistandsanmodninger skal være på et språk som bistandssøkende og anmodet myndighet er enige om. I praksis er dette gjennomført ved standardskjema som er oversatt til alle avtalestatenes språk.

Artikkel 20 pålegger avtalepartene å innrapportere statistiske data til Felleskomiteen, som skal sikre etterlevelsen og gjennomføringen av avtalen.

Artikkel 21 omhandler bruken av standardskjema. Ved utveksling av opplysninger etter avtalens del II skal det benyttes standardskjema, og disse skal i størst mulig grad sendes elektronisk via CCN/CSI-nettverket. Felleskomiteen vedtar hvilke standardskjema som skal benyttes.

Del III – Bistand til innfordring

Del III av avtalen samsvarer i all hovedsak med Rådsdirektiv 2010/24/EU om gjensidig bistand til innfordring av krav i forbindelse med skatter, avgifter og andre tiltak.

Artikkel 22 omhandler utveksling av opplysninger etter anmodning fra en stat. Etter anmodning fra søkermyndigheten skal anmodet myndighet gi opplysninger som kan antas å bli relevante for søkermyndigheten ved innfordring av dens krav. Det angis enkelte unntak fra plikten til å utveksle slike opplysninger, men det er presisert at anmodet myndighet ikke kan nekte å gi opplysninger fordi opplysningene finnes hos en bank, andre finansielle institusjoner, en forvalter eller person som opptrer i egenskap av representant eller fullmektig, eller fordi det gjelder eierskapsinteresser i en juridisk person. Dette medfører at internrettslig banksekretesse ikke kan brukes som begrunnelse for å avslå en anmodning om oversendelse av opplysninger.

Artikkel 23 omhandler utveksling av opplysninger uten forutgående anmodning, nærmere bestemt statenes adgang til å informere om tilbakebetaling av skatter eller avgifter knyttet til en person som er etablert eller bosatt i en annen stat der denne avtalen gjelder.

Artikkel 24 fastsetter at tjenestepersoner fra søkermyndigheten på visse vilkår kan være til stede i kontorene til anmodet stat og under administrative undersøkelser som anmodet myndighet utfører på sitt territorium. Dette forutsetter at søkermyndighet og anmodet myndighet har blitt enige om slik tilstedeværelse. Hvis tillatt, kan disse tjenestepersonene også intervjue enkeltpersoner og lese dokumenter.

Artikkel 25 gir adgang til å be om at anmodet myndighet underretter en adressat, vanligvis skyldner, om et dokument. Anmodningen skal følges av et standardskjema og bestemmelsen angir hvilke opplysninger som bør fremgå av standardskjemaet. Utgangspunktet er at enhver stat skal ha brukt alle egne interne muligheter for underretning av en adressat før de anmoder om en annen stats bistand, med mindre intern underretning medfører uforholdsmessige vanskeligheter. Anmodet myndighet skal underrette søkermyndigheten om ethvert tiltak som treffes angående underretningen, særlig om datoen for underretning om dokumentet til adressaten.

Artikkel 26 omhandler fremgangsmåter for underretning.

Artikkel 27 omhandler bistand til innfordring av krav som omfattes av avtalen. Etter første ledd plikter partene å bistå andre stater med innfordring av krav som omfattes av avtalen så fremt kravene er angitt i et dokument som gir adgang til tvangsfullbyrdelse i søkerstaten. Kravet må altså ha et tvangsgrunnlag og være tvangskraftig. For Norges del er det skatteavregningen sammen med krav om betaling som utgjør tvangsgrunnlaget, jf. skattebetalingsloven § 14-1 og tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-1 og 7-2. Dersom søkermyndigheten får kjennskap til relevante opplysninger om saken etter at anmodning om bistand er sendt, skal den videresende disse til anmodet myndighet.

Artikkel 28 regulerer adgangen til å anmode om bistand til innfordring. Anmodning om bistand kan normalt ikke sendes så lenge kravet er bestridt i søkerstaten. Videre må innfordringsmulighetene i søkerstaten i utgangspunktet være uttømt. Dersom det er klart at innfordring i søkerstaten ikke vil føre til full dekning, kan det likevel anmodes om bistand dersom søkerstaten kjenner til at debitor har tilgjengelige midler i den andre staten.

Artikkel 29 angir at alle anmodninger om innfordring skal være ledsaget av et standarddokument. Bestemmelsen angir hvilke opplysninger som skal fremgå av standarddokumentet og pålegger samtidig statene å anse standarddokumentet som tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse. Standarddokumentet er et skjema som EU har utviklet og allerede benytter i sitt innfordringssamarbeid. Standarddokumentet fylles ut og sendes elektronisk og gjenspeiler hovedinnholdet i grunnlagsdokumentet som gir adgang til tvangsfullbyrdelse i søkermyndighetens stat. Standarddokumentet utgjør en form for universelt tvangsgrunnlag som gir adgang til tvangsfullbyrdelse for kravene som dekkes av avtalen og innebærer at man ikke trenger å fremlegge dokumenter som oppfyller rettskravene i den enkelte stats internrett.

Artikkel 30 omhandler hvordan anmodet myndighet skal gjennomføre innfordringen. Anmodet myndighet skal i utgangspunktet behandle en anmodning om bistand til innfordring som om kravet var statens eget krav. Dette betyr at anmodet myndighet skal benytte de fullmakter og fremgangsmåter som følger av lovgivning og forvaltningspraksis i denne staten. Et viktig unntak fra dette utgangspunktet er at anmodet myndighets stat ikke er forpliktet til å gi utenlandske krav samme fortrinnsrett som man gir sine egne krav.

Artikkel 31 regulerer i hvilken stat tvister skal føres. Tvister angående kravet og tvangsfullbyrdelsesdokumentene hører inn under ansvarsområdet til de kompetente myndighetene i søkermyndighetens stat. Tvister som gjelder tvangsfullbyrdelsestiltak truffet i anmodet myndighets stat eller gyldigheten av en underretning utført av en myndighet i anmodet stat, skal bringes inn for kompetent organ i denne staten i samsvar med dens lovgivning. Bestemmelsen regulerer også behandlingen av et krav som blir omtvistet etter anmodning om bistand er sendt.

Artikkel 32 pålegger søkermyndigheten omgående å informere anmodet myndighet dersom den endrer eller tilbakekaller sin anmodning om innfordring etter at den er sendt, og skal angi grunnene til endringen eller tilbakekallelsen.

Artikkel 33 gir adgang til å anmode om midlertidig sikring av krav som enten er bestridt eller som ikke ennå kan tvangsfullbyrdes i søkermyndighetens stat, dvs. at man kan å be om sikring av uforfalte krav (arrest). Vilkårene for midlertidig sikring er at søkermyndighetens nasjonale lovgivning tillater midlertidig sikring i det aktuelle tilfellet, samt at den nasjonale lovgivningen i anmodet myndighets stat tillater det. Etter norsk lov er midlertidig sikring regulert i tvistelovens sjuende del. Dersom norske skattemyndigheter anmoder en annen stat om å foreta midlertidig sikring, er det tilstrekkelig at vilkårene for midlertidig sikring etter tvisteloven er oppfylt. Anmodet myndighet står fritt til å benytte andre former for sikringstiltak enn de som følger av norsk lovgivning.

Artikkel 34 henviser til bestemmelsene om innfordringsbistand og angir at disse også gjelder ved anmodning om midlertidig sikring, med nødvendige tilpasninger.

Artikkel 35 angir grensene for anmodet myndighets forpliktelser til å yte bistand etter avtalens del III. Begrensningene er inntatt for ikke å unødig belaste en annen stats innfordringsapparat. Den praktisk viktigste begrensningen er at anmodet myndighet kan avslå å yte bistand dersom kravet er på mindre enn 1500 euro eller er eldre enn fem år.

Artikkel 36 omhandler foreldelse. Spørsmålet om foreldelsesfrister skal reguleres av lovgivningen i søkermyndighetens stat, likevel slik at tiltak som virker fristavbrytende etter lovgivningen i søkerstaten, skal gis tilsvarende virkning når tiltaket er foretatt av anmodet myndighet.

Artikkel 37 omhandler kostnadsfordelingen mellom statene ved en sak om bistand til innfordring og eventuell midlertidig sikring. Omkostninger anmodet stat har pådratt seg i forbindelse med innfordringen av det utenlandske kravet, skal primært søkes innfordret hos debitor sammen med hovedkravet.

Artiklene 38–40 omhandler alminnelige regler som gjelder for alle anmodninger etter avtalens del III.

Artikkel 38 omhandler krav til språk. Alle anmodninger, standardskjema og -dokumenter skal sendes på, eller være ledsaget av en oversettelse til det offisielle språket i anmodet myndighets stat. I praksis gjennomføres dette ved bruk av standardskjema som er oversatt til alle avtalestatenes språk og som automatisk blir oversatt fra avsenders språk til mottakers språk.

Artikkel 39 pålegger avtalepartene å rapportere statistiske data til Felleskomiteen, som skal sikre etterlevelse og gjennomføring av avtalen.

Artikkel 40 omhandler bruken av standardskjema. Ved anmodninger etter avtalens del III skal det benyttes standardskjema, og dette skal om mulig sendes elektronisk. Skjemaene skal så vidt mulig også benyttes til eventuell annen kommunikasjon med hensyn til anmodningen, dvs. at all kommunikasjon i utgangspunktet skal foregå gjennom elektroniske kanaler.

Del IV – Gjennomføring og anvendelse

Artikkel 41 etablerer Felleskomiteen for å sikre etterlevelse og gjennomføring av avtalen. Felleskomiteen skal bestå av representanter for partene. Bestemmelsen angir hvilken myndighet Felleskomiteen har og fastslår at Felleskomiteens beslutninger skal være enstemmige og bindende for partene.

Artikkel 42 fastslår at alle tvister mellom partene om tolkingen eller anvendelsen av avtalen skal løses gjennom konsultasjoner i Felleskomiteen.

Del V – Sluttbestemmelser

Artikkel 43 angir avtalens geografiske virkeområde. For Norges vedkommende henvises det til merverdiavgiftsloven § 1-2. Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene er ikke innenfor merverdiavgiftsområdet. Disse områdene er også unntatt fra denne avtalens virkeområde.

Artikkel 44 omhandler ikrafttreden, varighet og oppsigelse av avtalen. Avtalen skal godkjennes av partene i samsvar med deres interne lovgivningsprosedyrer og trer i kraft første dag i annen måned etter datoen partene underrettet hverandre om at disse interne lovgivningsprosedyrene er fullført. Etter ikrafttredelse gjelder avtalen på ubestemt tid, med en oppsigelsestid på seks måneder etter at en av partene skriftlig har underrettet den andre parten om oppsigelse av avtalen. Underretninger etter denne bestemmelsen skal for EUs vedkommende sendes til generalsekretæren i Rådet for Unionen, og for Norges vedkommende til Utenriksdepartementet.

Artikkel 45 fastslår at vedleggene til avtalen utgjør en integrert del av avtalen.

Artikkel 46 omhandler forholdet til bilaterale eller multilaterale avtaler mellom Norge og de enkelte medlemsstatene i EU. Bestemmelsene i denne avtalen har forrang foran bestemmelsene i enhver bilateral eller multilateral avtale om administrativt samarbeid til bekjempelse av svik og innfordring på området for merverdiavgift som er inngått mellom en eller flere medlemsstater i EU og Norge, dersom bestemmelsene i sistnevnte er uforenelige med bestemmelsene i denne avtalen. Begrepet uforenelig skal tolkes strengt, slik at det skal mye til for at noe skal anses som uforenelig. I tilfeller hvor andre avtaler hjemler mer utvidet bistand, kan disse anvendes.

Artikkel 47 slår fast at avtalen er utferdiget på norsk og alle EU-statenes offisielle språk, og at alle språkversjonene har samme gyldighet. Dette er i tråd med likhetsprinsippet som benyttes i EU.

Artikkel 48 fastslår at avtalen også vil gjelde for eventuelle nye medlemsstater i EU. Avtaleteksten på språket til den nye, tiltredende medlemsstaten skal autentiseres ved brevveksling mellom EU og Norge.