7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

7.1 Til endringene i straffeprosessloven § 119

Det gjøres en endring i § 119 første ledd slik at bestemmelsen om forklaringsforbud for opplysninger betrodd visse yrkesutøvere, utvides til å omfatte autoriserte patentrådgivere (European Patent Attorneys, forkortet EPAs) oppført på listen nevnt i den europeiske patentkonvensjonen artikkel 134 nr. 1. Dette betyr at også unntaket fra utleveringsplikt for realbevis etter § 210 og beslagsforbudet etter § 204 utvides tilsvarende, siden utleveringsplikt og adgang til beslag etter disse bestemmelsene forutsetter at det foreligger forklaringsplikt. Innføringen av et bevisforbud for patentrådgivere er nærmere omtalt i punkt 5.1 i de alminnelige merknadene.

Den nye kategorien omfatter alle slike rådgivere som til enhver tid er oppført på listen etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 134 nr. 1. Listen er tilgjengelig på nettsiden til Det europeiske patentverket, www.epo.org. Hvis det oppstår tvil om en person er oppført på listen, må det i så fall innhentes en bekreftelse fra Det europeiske patentverket. En person som er suspendert fra listen, for eksempel som følge av et displinærtiltak, kan normalt ikke anses som omfattet av bevisforbudet for rådgivning som ytes i tiden suspensjonen gjelder. Dette kan imidlertid vurderes annerledes i enkelte tilfeller, for eksempel der klienten, da fortrolig informasjon ble gitt, ikke var kjent med suspensjonen og forutsatte at den aktuelle rådgiveren fortsatt var autorisert som EPA. Personkretsen omfattet av bevisforbudet er omhandlet nærmere i punkt 5.2 i de alminnelige merknadene.

Både interne rådgivere som er ansatt i det foretaket rådgivningen ytes til og eksterne rådgivere vil kunne oppføres på listen og dermed være omfattet av personkretsen bevisforbudet retter seg mot. For at bevisforbud skal gjelde for en intern rådgiver, må det dreie seg om å gi forklaring om forhold knyttet til tilsvarende rådgivningsrolle som en ekstern rådgiver ville inneha.

Ved at patentrådgivere legges til i paragrafen her, kan vitneforklaring fra disse ikke gis om forhold som er betrodd dem i deres stilling. Det samme gjelder for krav om fremleggelse av dokumenter og andre realbevis om tilsvarende forhold, jf. Rt-2009-1526 avsnitt 24.

Etter ordlyden gjelder bevisforbudet forhold som er betrodd den aktuelle yrkesutøveren i dennes stilling. Dette gjelder også for patentrådgiverne. Rene fakta og opplysninger som er allment tilgjengelig, er ikke omfattet av bevisforbudet. Det må dreie seg om opplysninger som har karakter av å være betrodd, enten dette er fra klienten til rådgiveren, eller fortrolige råd som er gitt fra rådgiveren til klienten. I kjernen av bevisforbudet vil være rådgiverens subjektive råd og vurderinger.

Opplysninger som er betrodd patentrådgivere i deres stilling vil være opplysninger om patentrettslige forhold. Bevisforbudets rekkevidde må forstås i lys av oppdragene til patentrådgivere og arten av den rådgivning disse yter i egenskap av å være patentrådgiver. Et fremtredende særtrekk for patentrådgiverens virke er at vedkommende yter rådgivning om patentspørsmål som er knyttet til både tekniske og rettslige problemstillinger. Det er fortroligheten i kommunikasjonen mellom klient og rådgiver om patentrettslige forhold som bevisforbudet er ment å omfatte. For annen kommunikasjon mellom rådgiver og klient enn kommunikasjon om patentspørsmål gjør ikke de hensyn som begrunner bevisforbudet for patentrådgivning seg gjeldende i samme grad. Andre opplysninger enn opplysninger om patentrettslige forhold omfattes derfor ikke av bevisforbudet.

Departementet legger til grunn at bevisforbudet må omfatte de samme forhold som er særskilt nevnt som «patenträttsliga angelägenheter» i den svenske lagen (2010:1052) om auktorisation av patentombud 2 § og som er omfattet etter den tilsvarende bestemmelsen i regel 153 i de utfyllende reglene til den europeiske patentkonvensjonen. Det vil si enhver kommunikasjon eller dokument som gjelder vurdering av patenterbarheten av en oppfinnelse, forberedelse eller behandling av en patentsøknad, og enhver vurdering av gyldigheten av, beskyttelsesomfanget for, eller om det foreligger inngrep i, et patent eller en patentsøknad. I tillegg må bevisforbudet omfatte kommunikasjon knyttet til forberedelser og gjennomføring av rettssaker om patenter. Bevisforbudet er ikke avgrenset til rådgivning i forbindelse med saker for Patentstyret eller domstolene, men omfatter for eksempel også rådgivning om patentspørsmål i forbindelse med lansering av produkter, lisensiering av patentrettigheter, overdragelse av patentporteføljer og selskapstransaksjoner.

Det er ikke avgjørende om noen uten teknisk kompetanse, slik som en advokat eller annen rådgiver med kompetanse innenfor patentrett, kunne gitt råd om samme spørsmål. Det er en viss overlapp mellom bistand som ytes fra patentrådgivere, advokater og andre rådgivere i saker om patentspørsmål.

Det må vurderes konkret om patentrådgiverens bistand har tilstrekkelig tilknytning til patentrettslige forhold til at bevisforbudet får anvendelse. Departementet legger til grunn at kommunikasjon om forholdet mellom patentbeskyttelse og tilgrensende beskyttelsesformer som et utgangspunkt vil anses å gjelde patentrettslige forhold, og dermed være omfattet av bevisforbudet. Om oppfinnelsen rådgivningen gjelder oppfyller patentlovens vilkår for patentbeskyttelse, og om klienten søker om patent eller ikke, er uten betydning så lenge kommunikasjonen gjelder patentrettslige forhold. På den annen side må det avgrenses mot annen rådgivning som ikke har noen tilknytning til patentrettslige forhold. Bevisforbudet omfatter for eksempel ikke rådgivning om varemerkerettslige eller legemiddelregulatoriske spørsmål, selv om rådgivningen gjelder et produkt som er knyttet til er en teknisk oppfinnelse. Etter departementets vurdering yter patentrådgiveren i slike tilfeller juridisk rådgivning som faller utenfor det som kan anses som patentrettslige forhold. Patentrådgiveren bør på slike områder stilles i samme stilling som andre som gir juridiske råd uten å være advokat, og som da ikke er omfattet av bevisforbudet, med mindre man opptrer som «medhjelper» for en advokat.

Videre omfatter bevisforbudet ikke kommunikasjon om bistand som i hovedsak er av praktisk karakter, og som ikke krever tekniske eller juridiske vurderinger. Departementet legger til grunn at hva som er arbeid av praktisk karakter, som faller utenfor bevisforbudet, i utgangspunktet må vurderes tilsvarende som for advokater.

Det vises ellers til omtalen av hva som anses som patentrettslige forhold i punkt 5.3.3 i de alminnelige merknadene.

Bevisforbudet gjelder ikke der det foreligger samtykke fra klienten. For en intern rådgiver ansatt i foretaket rådgivningen er ytet til, må samtykket gis av foretaket.

I tillegg til de materielle endringene i første ledd, gjøres en lovteknisk endring der uttrykket «meklingsmann» i ekteskapssaker, jf. ekteskapsloven § 26 endres til den kjønnsnøytrale betegnelsen «meklere».

Etter andre ledd vil beskyttelsen også gjelde for medhjelpere og underordnede til patentrådgivere omfattet av første ledd.

Tredje og fjerde ledd videreføres uendret.

7.2 Til endringene i tvisteloven § 22-5

I første ledd gjøres en tilsvarende endring som i straffeprosessloven § 119 første ledd, slik at beskyttelsen for fortrolig informasjonsutveksling mellom rådgiver og klient utvides til å omfatte informasjonsutveksling med en patentrådgiver oppført på listen over European Patent Attorneys (EPAs) etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 134 nr. 1. Endringen skal forstås på samme måte som den tilsvarende endringen i straffeprosessloven § 119 første ledd, og det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Bevisforbudet etter paragrafen her gjelder både for vitneforklaring fra patentrådgiveren og for tilgang til dokumenter og andre realbevis. Bevisforbudet gjelder dessuten også i saker om bevissikring utenfor rettssak etter kapittel 28 og i saker om rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter etter kapittel 28A.

7.3 Til endringene i tolloven

Til § 15-7

Tolloven kapittel 15 om tilbakehold av varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter er vedtatt endret ved lov 12. juni 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.). Endringene er foreløpig ikke trådt i kraft. Etter endringene vil § 15-7 regulere den nye fremgangsmåten for forenklet destruksjon av varer som gjør inngrep, der varen kan ødelegges når mottakeren ikke svarer på varsel fra tollmyndighetene innen ti virkedager fra varsel ble gitt. Mottakeren anses da å samtykke til ødeleggelsen selv om positivt samtykke ikke foreligger.

Det foreslås endringer i første ledd andre punktum og tilføyelse av et nytt tredje punktum. Endringene klargjør for det første uttrykkelig at varen kan ødelegges der mottakeren ikke svarer på varsel. I tillegg slås det fast at forvaltningslovens alminnelige bestemmelser om vedtak i §§ 23, 24, 25 og 27 ikke gjelder i tilfeller der mottakeren av varene ikke svarer på varsel. Varene kan da destrueres uten at det må fattes et skriftlig begrunnet vedtak, og mottaker trenger heller ikke å underrettes om beslutningen om destruksjon. Dette er tilsvarende regulering som i legemiddelloven § 13 a om beslagleggelse og destruksjon av ulovlig importerte legemidler.

Til § 15-8

I tolloven § 15-8 om småforsendelser, slik denne er endret ved loven 12. juni 2020 nr. 67, gis særlige regler om den forenklede fremgangsmåten for ødeleggelse av varer i småforsendelser. I fjerde ledd er det gitt en hjemmel for at departementet i forskrift kan fastsette størrelsen på en småforsendelse, men det mangler en hjemmel for at det kan gis forskrifter om det nærmere innholdet i fremgangsmåten for ødeleggelse, tilsvarende som gitt for den generelle fremgangsmåten i § 15-7 femte ledd. Det foreslås derfor å ta inn en slik forskriftshjemmel i fjerde ledd.

7.4 Til ikraftsettingsbestemmelsen

Det foreslås at loven skal gjelde fra den tiden Kongen bestemmer. Samtidig tas det inn en hjemmel for at de forskjellige bestemmelsene kan settes i kraft til forskjellig tid.

Endringene i straffeprosessloven og tvisteloven vil bli satt i kraft samtidig, og planlegges satt i kraft enten fra 1. juli 2021 eller 1. januar 2022.

Endringene i endringene i tolloven vedtatt ved loven 12. juni 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.) vil så langt det er mulig bli satt i kraft slik at disse endringene er på plass til loven om endringer i varemerkeloven og tolloven trer i kraft.