6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

6.1 Forslag til lov om militær politimyndighet (militærpolitiloven)

Til § 1

Bestemmelsen angir i første punktum at lovens formål er å ivareta Forsvarets behov for sikkerhet, disiplin, ro og orden.

Med sikkerhet siktes det til to former for sikkerhet, jf. punkt 4.2.4. For det første omfattes sikkerhet for å forebygge og forhindre at noen eller noe kommer til skade eller utsettes for fare som følge av militær aktivitet (HMS). Militær politimyndighet kan således for eksempel være aktuelt å benytte for å opprettholde trygge sikkerhetsavstander til skyteøvelser eller tunge kjøretøy i bevegelse, eller til steder hvor materiell med farepotensial oppbevares eller fraktes. For det andre forstås sikkerhet i loven som sikkerhet for å forebygge og håndtere bevisste eller ubevisste handlinger som kan svekke den militære sikkerheten, beredskapen, forsvarsevnen eller beskyttelsen av sikkerhetsgradert informasjon. Dette kan for eksempel være forebyggende eller avvergende tiltak for å forhindre sabotasje, skadeverk, tyveri, subversjon, etterretningsinnhenting, brudd på adgangsforbud mv.

Med disiplin forstås de kravene som gjelder for militært personell knyttet til forventet opptreden, etterlevelse av ordrer og instrukser med videre.

Med ro og orden siktes det til de kravene som stilles til både militære og sivile på militært område, for eksempel knyttet til ryddighet og oversiktlighet, oversikt over materiell, beredskap, hvilke områder man kan bevege seg på, nattestenging, parkeringsrestriksjoner mv.

Det er presisert i andre punktum at loven skal legge til rette for et godt og effektivt samarbeid mellom politiet og personell med militær politimyndighet. Dette er viktig både i anvendelsen av den militære politimyndigheten og ved etterforskning. Det er i tillegg presisert at loven skal ivareta grunnleggende krav til straffesaksbehandlingen.

Til § 2

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom politiet og personell med militær politimyndighet, og har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Første ledd fastsetter at bestemmelsene i loven ikke innskrenker politiets ansvar og oppgaver.

Andre ledd viderefører gjeldende rett og lovfester punkt 1 i gjeldende forskrift om utøvelse av politimyndighet i Forsvaret. I situasjoner som medfører samarbeid mellom sivilt politi og personer med militær politimyndighet, er den militære politimyndigheten underordnet den sivile politimyndigheten. I krigstid vil utgangspunktet kunne være annerledes, i situasjoner som omfattes av beredskapsloven § 6 og på steder hvor regjeringen har erklært krigsskueplass i krigstid.

Tredje ledd fastsetter at i de tilfeller hvor personell med militær politimyndighet utøver myndighet utenfor militært område, skal stedlig politi, så langt det er mulig, varsles. Bestemmelsen skal ikke tolkes antitetisk. Også ved alvorlige forhold på militært område skal politiet varsles.

I fjerde ledd fremgår det at politiet og personell med militær politimyndighet har gjensidig plikt til å yte hverandre nødvendig bistand. Ved å lovfeste denne plikten til å yte hverandre nødvendig bistand, søkes det å legge til rette for godt samarbeid, god kommunikasjon og koordinering av arbeidsoppgavene mellom sivilt politi og den militære politimyndigheten når disse opererer sammen. Bistand skal her ikke forstås som bistand etter politiloven § 27 a.

Til § 3

Første ledd nedfeller at lovens bestemmelser gjelder i utlandet overfor militært personell og andre forsvarsansatte, når de er i utlandet på grunn av tjenesten. Dette betyr at når norske styrker er i utlandet, uavhengig av type operasjon eller sammenheng, vil den militære politimyndigheten gjelde overfor alt personell som hører til styrken eller kontingenten som reiser ut. Myndigheten er i slike tilfeller hverken geografisk eller tidsmessig avgrenset utover dette. Hensynet bak bestemmelsen er behovet for ivaretakelse av sikkerhet, disiplin, ro og orden overfor medlemmene av styrken og dens materiell også i utlandet, det norske Forsvarets internasjonale omdømme og forholdet til fremmed stat, samt ressursbesparelser for vertsstaten ved at den norske styrken selv kan ivareta militære politioppgaver overfor eget personell og materiell. Bestemmelsen dekker avdelinger eller personell som reiser ut for militær trening, øving, internasjonal innsats eller internasjonale operasjoner. Bestemmelsen gjelder også stabspersonell som sendes ut på Norges vegne for eksempel til allierte hovedkvarter. Bestemmelsen gjelder ikke enkeltstående tjenestereiser, deltakelse på kurs, seminarer i utlandet mv. For øvrig vil loven måtte vike dersom det foreligger motstrid mellom loven og traktat eller avtale etter første ledd.

Andre ledd fastsetter at loven gjelder med de begrensninger som følger av Norges folkerettslige forpliktelser.

Til § 4

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige lov om politimyndighet i forsvaret §§ 1 og 2, med enkelte presiseringer.

Av bestemmelsens første ledd fremgår det at militærpoliti, befal, offiserer og militære vakter på visse steder og på visse vilkår etter bokstav a til d har militær politimyndighet overfor enhver. Med enhver menes enhver person, både norske og utenlandske borgere. Begrepet kan også gjelde virksomheter og juridiske personer, samt objekter og gjenstander. For eksempel kan militær politimyndighet benyttes til å forhindre at noen driver fiskerivirksomhet på et militært område som strekker seg ut i sjøen eller dersom en virksomhet plasserer et oppdrettsanlegg i et militært forbudsområde, jf. Rt. 2018 s. 1907. På tilsvarende vis kan man forhindre eller fjerne objekter eller gjenstander som noen plasserer på militært område eller i et forbudsområde uten tillatelse.

Første ledd bokstav a og b viderefører gjeldende rett om at personell med militær politimyndighet har politimyndighet over enhver som befinner seg på militært område eller i dets umiddelbare nærhet. For at det skal foreligge militær politimyndighet i umiddelbar nærhet til militært område, er det presisert at det må være nødvendig for å ivareta lovens formål.

Bokstav c viderefører i hovedsak gjeldende rett ved at politimyndigheten også gjelder overfor enhver som befinner seg i militære forbudsområder med hjemmel i sikkerhetsloven § 7-5, eller på annet sted underlagt adgangsforbud eller -restriksjoner etter § 7-5. Den nye formuleringen foreslått av arbeidsgruppen har gode rettstekniske og bevismessige grunner for seg. Formuleringen er supplert for å klargjøre at også forbud med hjemmel i § 7-5 bokstav c er omfattet. Bestemmelsen oppstiller også et kvalifikasjonsvilkår med krav om at eventuell bruk at militær politimyndighet i slik sammenheng forutsetter at forbudene eller restriksjonene er fastsatt av forsvarshensyn. Dette gjøres primært for å avgrense mot forbud uten noen militær tilknytning, og vilkåret må derfor ikke tolkes for strengt.

Bokstav d utvider virkeområdet for militær politimyndighet til å omfatte personer som opptrer i strid med forbud gitt i medhold av lov 21. juni 2017 nr. 88 om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold. Dette gjøres for å gjenopprette rettstilstanden før opphevelsen av lov 18. august 1914 nr. 3 om forsvarshemmeligheter i 2015, og for å tette de hull i lovgivningen som oppstod som en utilsiktet følge av dette. Det stilles samme kvalifikasjonsvilkår som etter bokstav c.

Andre ledd viderefører lov om politimyndighet i forsvaret § 2 første ledd andre punktum. Utenfor områder som er definert i første ledd, har militærpolitiet militær politimyndighet over dem som kan ilegges refselse etter forsvarsloven. Bestemmelsen utvider gjeldende rett til også å omfatte utenlandsk militært personell og følgepersonell til den utenlandske styrken. Dette er en hensiktsmessig løsning da både norsk og alliert militært personell ofte opptrer sammen på øvelser og lignende, mens norsk militærpoliti har det samlede ansvaret for å følge opp alle som øver sammen.

Tredje ledd viderefører lov om politimyndighet i forsvaret § 2 første ledd første punktum og andre ledd. Utenfor område som er definert i første ledd, har befal og offiserer militær politimyndighet overfor underordnet personell, men likevel slik at det først og fremst er personens militært foresatte, det vil si den som til dagen er vedkommendes militære overordnede, som skal bruke myndigheten. Bestemmelsen legger ingen begrensninger på militærpolitiets myndighet etter andre ledd.

Fjerde ledd lovfester og supplerer det som i dag følger av punkt 8 andre punktum i forskrift om politimyndighet i Forsvaret. Bestemmelsen fastsetter at utenfor områder som definert i første ledd, kan militærpoliti, befal og offiserer gi pålegg om fjerning, eller bortvise eller fjerne personer som er til hinder for lovlig militær aktivitet eller utgjør en fare for slik aktivitet. Personellgruppen med slik myndighet er innskrenket til å avgrense mot militære vakter av klarhetshensyn.

Ordlyden i arbeidsgruppens forslag er utvidet ved at begrepet bortvise er supplert med fjerne, slik at bestemmelsen hjemler den maktbruk arbeidsgruppen har ment å gi myndighet til. Det presiseres eksplisitt i lovteksten at det også kan gis pålegg om bortvisning eller fjerning etter bestemmelsen, jf. § 12.

Begrepet aktivitet er valgt for at ikke interne militære benevnelser blir bestemmende. Begrepet vil romme øvelser, trening og operasjoner, men kan også omfatte aktiviteter som omlasting av militær materiell, fylling av drivstoff og lignende. Det må oppstilles en viss terskel for at bestemmelsen kommer til anvendelse, og ikke enhver militær tilstedeværelse gir rett til bortvisning eller fjerning. I tillegg fordrer alle inngrep forholdsmessighet, noe som i seg selv stiller visse krav til viktigheten av at aktiviteten får pågå uhindret.

Når det gjelder forholdsmessighetsvurderingene som må gjøres, må behovet for å fjerne en person veies opp mot det inngrepet det er å fjerne personen, herunder hvilken maktbruk som er påkrevd for å gjennomføre fjerningen og hvilke eventuelle alternativer som foreligger. Hvilken trussel eller risiko som foreligger vil også være sentralt i vurderingen av forholdsmessigheten.

Metodereglene i § 9 (§ 10 i arbeidsgruppens forslag) vil få anvendelse ved eventuelle tiltak også etter denne bestemmelsen.

Til § 5

Bestemmelsen viderefører lov om politimyndighet i forsvaret § 1, og lovfester det som i dag følger av punkt 5 i forskrift om politimyndighet i Forsvaret og objektsikringsinstruksen § 4 femte ledd. Videre kodifiseres gjeldende praksis der det har særlig betydning for å styrke rettsikkerheten og forutberegneligheten.

Første ledd definerer hva som faller inn under definisjonen av et «militært område». Bokstav a, b, c, d og e viderefører gjeldende forskrift punkt 5 med noen språklige endringer, og kodifiserer praksis etter gjeldende forskrift. Bokstav f lovfester det som i dag følger av objektsikringsinstruksen § 4 femte ledd.

Bokstav a skal først og fremst dekke de faste militære områdene som utgjør militære baser, garnisoner, arsenaler, flystasjoner, marinestasjoner, sambandsstasjoner og annen fast militær infrastruktur. Med rådighet siktes det til at Forsvaret kan ha eiendomsrett eller bruksrett til området som leier, fester, servitutthaver eller på annen måte ha en eiendomsrett eller bruksrett som gir en rådighet. Med Forsvaret menes i denne sammenheng også andre etater i forsvarssektoren, slik at eiendommer som for eksempel Forsvarsbygg eier eller disponerer på vegne av Forsvarsdepartementet eller andre etater i forsvarssektoren, vil omfattes. Vilkåret må med andre ord tolkes utvidende på bakgrunn av lovens formål, jf. § 1. Unntak kan tenkes, dersom stedene kun brukes til ren sivil eller privat virksomhet og ikke har noen militær tilknytning for øvrig, hverken geografisk eller funksjonelt. Dette kan for eksempel være tilfelle for en nedlagt militærleir uten noen militær rolle eller funksjon som leies ut til et sivilt selskap, eller for forsvarsboliger som ikke er tilknyttet militært område som Forsvarsbygg leier ut.

Med område siktes det til selve arealet (for eksempel tomten), men også bygninger, installasjoner og annen infrastruktur. Området strekker seg både oppover i luften og nedover i grunnen tilsvarende eierrådigheten eller bruksretten.

Bokstav b er ment å regulere midlertidige militære områder som etableres under feltøvelser eller militære operasjoner. Da vil leirområde, bivuakk, stilling, kommandoplass og logistikkpunkt være områder hvor militær politimyndighet kan anvendes. For nærmere beskrivelse av de enkelte begreper, henvises det til departementets vurdering i punkt 4.5.4.

Utstrekningen av det militære området etter denne bestemmelsen, må forstås i tråd med formålet. For eksempel vil det være nødvendig å kunne holde kontroll med et område hvor soldatene hviler og sover. Det må kunne forhindres at sivile kommer i kontakt med soldatenes våpen og ammunisjon eller annet militært utstyr. Områdets utstrekning må være tilpasset rimelige kontrollhensyn, og heller ikke utstrekkes lengre enn nødvendig. På logistikkpunkter må området kunne skjermes slik at det ikke oppstår fare for skade på personer, og at logistikkaktiviteten, for eksempel omlasting av ammunisjon eller tanking av drivstoff, kan skje tilstrekkelig effektivt og i ro og orden. Forsvaret bør tilstrebe å merke områdene, og så langt mulig sette opp midlertidig skilting og eventuelt gjerder som avgrenser områdene.

Bokstav c og d viderefører og spesifiserer gjeldende rett, slik at det fremgår klart at bestemmelsene er ment å omfatte alle typer militære fremkomst- og transportmidler. Opplistingen er derfor ikke uttømmende. Det avgjørende er ikke type transportmiddel, men hvorvidt det er militært eller i sin helhet disponeres av Forsvaret til militære formål, etter henholdsvis bokstav c og d. Rekvirert materiell etter lov om militære rekvisisjoner vil omfattes fra det tidspunkt rekvisisjonen er inntrådt.

Bokstav e slår fast at midlertidige militære områder opprettet av departementet ved erklæring etter andre ledd, er militært område på lik linje med de faste. Bokstav e må leses i sammenheng med paragrafens andre ledd.

Bokstav f lovfester det som i dag følger av objektsikringsinstruksen § 4 femte ledd. Situasjonsvilkåret samsvarer med det som er brukt i beredskapsloven § 3.

Andre ledd lovfester gjeldende forvaltningspraksis om at Forsvarsdepartementet kan opprette midlertidige militære områder ved erklæring. Etter praksis besluttes opprettelsen av forsvarsministeren. Dette sikrer politisk kontroll og nødvendig avveiing av sivile og militære hensyn, inkludert koordinering med andre departementer når det er nødvendig. Bestemmelsen er hensiktsmessig og benyttes jevnlig for eksempel i forbindelse med større øvelser med alliert deltakelse, men kan også være aktuell dersom en operasjon eller beredskapshevning gjør det nødvendig for å beskytte eller sikre aktiviteten. Departementet fastsetter prosessuelle krav i forskrifts form, slik at forutberegnelighetshensyn og andre rettssikkerhetsgarantier ivaretas.

Tredje ledd presiserer at et militært område skal avgrenses med inngjerding eller annen fysisk avgrensning, eller angis ved kunngjøring, skilting eller merking som gjør det synlig for allmennheten at området er militært, så langt det er praktisk mulig og ikke anses utilrådelig av sikkerhetshensyn. I noen sammenhenger vil det fremgå av sammenhengen at et område er militært område. Det gjelder for eksempel de militære transportmidlene. Her vil det ikke gjelde krav om inngjerding, eller skilting eller kunngjøring. Det samme kan for eksempel gjelde Forsvarsdepartementets bygg eller bygg for andre etater i sektoren selv om det ikke er inngjerdet eller skiltet som militært område. Med kunngjøring siktes det for eksempel til annonsering i aviser som er vanlig lest på stedet, muntlig eller skriftlig kunngjøring på stedet til publikum eller informasjon som er tilgjengelig på Forsvarets nettsider. Kravene til kunngjøring må ikke stilles for strengt når områdene er av midlertidig karakter eller er etablert ut fra et hastemoment. For eksempel kan et militært område under feltforhold kunne bli etablert kun for noen timer eller dager før aktiviteten avsluttes. Kravene til kunngjøring må da tilpasses dette.

Dersom området av sikkerhetshensyn ikke er fysisk avgrenset eller angitt, vil det være en forutsetning at det opplyses om at området er militært før det utøves militær politimyndighet. I praksis antas dette å være tilfelle kun unntaksvis.

Fjerde ledd første punktum viderefører gjeldende rett som fremgår av punkt 6 i forskrift om politimyndighet i Forsvaret og kodifiserer praksis. Ordlyden er bygget ut for å gjøre det klarere hva som omfattes av umiddelbar nærhet.

Det nevnes eksplisitt i bestemmelsen at umiddelbar nærhet for det første vil omfatte vei som hovedsakelig tjener som adkomst til militært område. Begrunnelsen for dette er behovet for å kunne regulere og kontrollere transportmidler som er på vei inn mot militært område. Kjøretøy kan ha høy hastighet og utgjør et større farepotensiale enn for eksempel personer som beveger seg til fots. Av hensyn til sikkerheten kan det være nødvendig å gjøre tiltak på veistrekket som fører inn mot basen. Tilsvarende vil gjelde på sjøområde som leder inn til militært område på land, for eksempel en marinebase eller en militær kai.

I tillegg utgjør umiddelbar nærhet andre steder som ligger så nært et militært område at hendelser, virksomhet eller aktivitet der kan forstyrre, svekke eller true sikkerhet, disiplin, ro eller orden på militært område. Her kan det for eksempel være tale om de nærmeste områdene utenfor leirgjerdet som går rundt basen eller garnisonen. Et eksempel kan være et tilfelle hvor en base ligger i et skogsområde og noen slår opp telt eller parkerer en varebil utenfor leirgjerdet, selv om det er andre nærliggende alternativer for telting eller parkering. Kontrollhensynet, med andre ord muligheten til å respondere dersom en trussel skulle materialisere seg, vil virke inn på vurderingen av områdets utstrekning i slike tilfeller.

Begrepet umiddelbar nærhet må forstås i sammenheng med formålet med militær politimyndighet i slike områder, som er å påse at ingenting på utsiden av området skal kunne true eller forstyrre Forsvarets virksomhet inne på militært område. Det sentrale i bestemmelsen er hvorvidt steder ligger så nær at uro, ekstraordinære hendelser, mulig faretruende aktivitet mv. kan forstyrre sikkerhet, disiplin, ro eller orden inne på det militære området. Bestemmelsen er formulert i samsvar med det som er lovens formål å beskytte etter § 1. Det avgjørende er med andre ord ikke avstanden isolert sett, men hvorvidt det som forekommer kan antas å ha forstyrrende eller farefremkallende effekt inne på militært område. Slik sett vil det heller ikke være avgjørende dersom det er tale om ulovlig eller uønsket aktivitet i samfunnet for øvrig, så lenge det ikke er egnet til å påvirke sikkerhet, disiplin, ro eller orden på militært område.

Som eksempel vises det til at alminnelig aktivitet slik som turgåing også kan skje tett inntil militært område uten at det er problematisk. Samtidig kan mer mistenkelig aktivitet som ikke faller innunder det som må anses som alminnelig, gi grunnlag for utøvelse av militær politimyndighet selv om det skjer noe lengre utenfor militære områder – for eksempel personer bærende på en stige, droner, uvanlig teknisk utstyr e.l. Det vises også til vurderingene og eksemplene i punkt 4.5.4.

Når det gjelder militære skip, luftfartøy, kjøretøy mv. vil umiddelbar nærhet til disse være meget begrenset, men likevel slik at de må kunne opereres på forsvarlig måte og slik at sikkerheten kan ivaretas. For eksempel vil umiddelbar nærhet til et militært helikopter som har landet på et jorde eller en fotballbane, utgjøre det området som er nødvendig for at helikopteret skal kunne beskyttes på stedet, få etterfylt drivstoff og lette igjen på en sikker måte.

I byer og befolkningstette områder vil umiddelbar nærhet ha mindre utstrekning enn på øde steder hvor det ikke er noen annen aktivitet. På tilsvarende vis vil umiddelbar nærhet utgjøre et større areal for et marinefartøy som ligger for anker i en øde bukt eller fjord med få eller ingen andre fartøy i nærheten, sammenlignet med et marinefartøy som ligger til kai i en tett indre havn hvor mange sivile fartøy også ligger fortøyd.

Kontrollhensynet nevnt overfor er også sentralt ved vurderingen, fordi det er avgjørende at potensielle trusler kan håndteres på en slik avstand til militært område at man har mulighet til å reagere før trusselen eller risikoen materialiserer seg. Kontrollhensynet og muligheten til å opprettholde en rimelig sikkerhetsstandard ligger til grunn for militær politimyndighet i umiddelbar nærhet til militært område.

Umiddelbar nærhet må tolkes dynamisk og den teknologiske utviklingen vil kunne ha innvirkning på relevante trusler, slik som for eksempel rekkevidden til teknisk utstyr for etterretningsinnhenting. Det er likevel ikke slik at umiddelbar nærhet kan forstås å rekke like langt som for eksempel en drones rekkevidde, for eksempel der noen styrer en drone som oppholder seg flere kilometer unna militært område. I slike tilfeller er man henvist til å kontakte sivilt politi, eventuelt anvende seg av den adgang som tilligger enhver etter straffeprosessloven §§ 176 og 206 om pågripelse og beslag på fersk gjerning eller ferske spor. Ulovlige droner på militært område og i dets umiddelbare nærhet, vil det kunne anvendes militær politimyndighet overfor når vilkårene ellers i loven er oppfylt.

Det presiseres at det er tale om en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle, som beror på en vurdering av den potensielle trusselens art, grad og stedlige forhold. Ved anvendelse av militær politimyndighet generelt og særlig i umiddelbar nærhet presiseres det at det så langt som mulig alltid først skal søkes å rettlede og veilede publikum, før tiltak som bortvisning, fjerning og andre tiltak som innebærer inngrep kan vurderes, jf. § 9 (§ 10 i arbeidsgruppens forslag) om de generelle reglene for utøvelsen av militær politimyndighet.

Bestemmelsen i femte ledd oppstiller en plikt til å utvise særlig hensyn til sivilbefolkningen utenfor faste militære områder. Andre punktum fastslår at dersom den militære aktiviteten vesentlig fortrenger sivil aktivitet i området, skal det militære området opprettes ved erklæring etter bestemmelsens andre ledd. Det er presisert at dette vil gjelde i fredstid. Vilkåret vesentlig gir anvisning på en høy terskel, og det er klart at sivilbefolkningen vil måtte tåle noen ulemper som konsekvens av nødvendig militær øving, trening og aktivitet. Det understrekes at det her vil være tale om områder og aktivitet av midlertidig karakter, hvor det forutsettes at den militære aktiviteten er forbigående og at den vil bli avsluttet så snart behovet opphører.

Til § 6

Bestemmelsens første ledd viser til at militært personell som er sertifisert som militærpoliti av Forsvaret og som tjenestegjør i militærpolitiet, har militær politimyndighet.

Andre ledd angir at det er forsvarssjefen som fastsetter krav til sertifiseringen, og som gir instruks for utøvelse av militærpolititjenesten. Bestemmelsen suppleres med at forsvarssjefen også fastsetter krav til utdanningen av militærpoliti.

Til § 7

Bestemmelsen fastsetter i første ledd at befal og offiserer har militær politimyndighet etter loven når de er i tjeneste. Offiserer og befal har følgelig ikke slik myndighet utenfor tjeneste.

Andre ledd viser til at hvem som er befal og offiser, følger av de til enhver tid gjeldende personellordninger og personellbestemmelser i Forsvaret.

Til § 8

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett i lov om politimyndighet i forsvaret § 1 om at militære vakter har politimyndighet. Bestemmelsen presiserer at militære vakter kun har slik politimyndighet når de utøver vakttjeneste. Utøvelsen av myndigheten reguleres nærmere i vaktinstruks.

Andre ledd lovfester forskrift om politimyndighet i Forsvaret punkt 4, hvor det følger at også en sivil vakt for militær installasjon kan regnes som militær vakt i de tilfeller hvor vakten er tilsatt i Forsvaret og har en militær sjef. Bestemmelsens ordlyd er justert noe for å oppnå dette formålet, og for å klart angi grensene for vaktens myndighet.

Til § 9

Bestemmelsen viderefører både gjeldende rett og inntar nye bestemmelser, blant annet etter modell av politiloven § 6 for å gjøre reglene klarere og styrke forutberegneligheten.

Første ledd lovfester forskrift om politimyndighet i Forsvaret punkt 2 og 3 med noen språklige endringer og presiseringer. For å unngå uklarheter rundt hvor og overfor hvem retten og plikten til å gripe inn gjelder, er det tatt inn en presisering om at utøvelsen må skje i tråd med det som følger av § 4. Bestemmelsen er omformulert noe på bakgrunn av høringsinnspill om virkeområdet, og for å harmonisere med forslaget til formålsbestemmelse og § 10 første ledd bokstav d (§ 11 første ledd bokstav c i arbeidsgruppens rapport).

Andre og tredje ledd viser til at personell med militær politimyndighet skal løse sine oppgaver på en skånsom måte og begrense virkemidlene til det som er nødvendig for formålet. Dette betyr for eksempel at man ikke kan ta i bruk pepperspray, batong o.l. før man har gitt advarsel eller muntlig pålegg, eller dette forgjeves har vært forsøkt eller må antas å være utilstrekkelig eller uhensiktsmessig. Ved utformingen av bestemmelsens andre ledd er det tatt utgangspunkt i politiloven § 6 første ledd. Det er gjort noen nødvendige tilpasninger for militær politimyndighet, i tillegg til at tiltakene er oppstilt i rekkefølge basert på stigende grad av inngripende myndighetsutøvelse. Tilsvarende gjelder for bestemmelsen tredje ledd. Her er det tatt utgangspunkt i politiloven § 6 andre ledd ved utformingen. I tillegg har enkelte tilpasninger og språklige forenklinger blitt foretatt.

Fjerde ledd oppstiller en plikt til saklig og objektiv opptreden, og til å ta hensyn til personlig integritet. Bestemmelsene tilsvarer politiloven § 6.

Femte ledd lovfester hjemmelen for maktbruk og alminnelige regler om begrensninger på maktutøvelsen. Relevante personlige forutsetninger og kompetanse vil spille inn i vurderingen av nødvendighetsvilkåret, jf. departementets vurdering av bestemmelsen i punkt 4.6.4 og den nærmere omtale der.

Det er ikke regulert særskilt hvilke midler som kan brukes under maktutøvelse. Ulike maktmidler og hjelpemidler vil kunne anvendes, slik at det kan skje en gradvis eskalering av maktbruken tilpasset den konkrete faren eller trusselen. Det vil eksempelvis være en høy terskel for å bruke våpen under utøvelse av militær politimyndighet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med påbudet om bruk av minst inngripende middel i tredje ledd. Bruk av skytevåpen under utøvelse av militær politimyndighet vil alltid være siste utvei, og kun der det foreligger en alvorlig trussel eller fare. Se også merknader til § 11.

Sjette ledd gir anvisning på at personell som utøver militær politimyndighet utenfor faste militære områder, skal ta særlig hensyn til sivile.

Sjuende ledd nedfeller en legitimasjonsplikt. En lignende plikt har tidligere fremgått av forsvarsinternt regelverk. Plikten er ment å ivareta forutberegnelighetshensyn og styrke borgernes rettigheter. Det kan tenkes unntak fra plikten i de tilfeller der personell med militær politimyndighet har grunn til å frykte for vold, represalier, forfølgelse eller av andre grunner opplever det som utrygt å oppgi sin identitet. Her vil praksis etter tilsvarende bestemmelse i politiloven, § 20 sjette ledd, være relevant.

Til § 10

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av arbeidsgruppens forslag til § 11, men er endret noe for å samsvare med lovens formål etter forslaget til § 1.

Bestemmelsens første ledd lovfester deler av innholdet som i dag fremgår av forskrift om politimyndighet i Forsvaret punkt 2 om håndhevelse av militær politimyndighet. I tillegg er gjenopprettelse og opprettholdelse av militær disiplin, samt hensynet til sikkerhet for enkeltpersoner eller for Forsvaret tatt inn i bestemmelsens bokstav b, begge i tråd med formålsbestemmelsen. Arbeidsgruppens forslag til bokstav b og c er dermed forskjøvet til bokstav c og d.

For at personell med militær politimyndighet skal kunne gripe inn etter bestemmelsens andre ledd, må det være holdepunkter for at det er rimelig grunn til å frykte en situasjon som nevnt i første ledd. Jo sterkere midler en griper inn med, jo større krav stilles til sannsynligheten for at slike situasjoner vil oppstå.

Bestemmelsen er basert på tilsvarende bestemmelse i politiloven § 7, men håndhevelsen av militær politimyndighet må forstås i lys av formålsbestemmelsen i loven her § 1. Det bemerkes at andre ledd, i likhet med tilsvarende opplisting i politiloven § 7, ikke er uttømmende.

Til § 11

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Det er behov for å lovregulere myndighetsutøvelsen under utøvelse av militær politimyndighet generelt, og i særdeleshet myndighetsutøvelse knyttet til bruk av de mest inngripende håndhevelsesmidlene som skytevåpen. Flere av høringsinstansene har foreslått at lovreguleringen utarbeides etter modell av politiloven § 6 b, med nødvendige tilpasninger til Forsvaret.

Forslaget til bestemmelse er tydelig avgrenset. Det er understreket i bestemmelsen at den kun gjelder bruk av skytevåpen under utøvelsen av militær politimyndighet. Med andre ord regulerer den ikke Forsvarets bruk av våpen for øvrig, som ledd i suverenitetshevdelse. Videre gir den kun hjemmel for bruk av skytevåpen når det er absolutt nødvendig og som siste utvei. Bestemmelsen må også tolkes på bakgrunn av øvrige begrensninger på maktbruk etter loven, for eksempel § 9 (§ 10 i arbeidsgruppens forslag) tredje og femte ledd.

Det understrekes at bruk av skytevåpen i Forsvaret i fredstid under utøvelse av militær politimyndighet vil ha en særdeles høy terskel, og kun være aktuelt i akutte trusselsituasjoner hvor det foreligger alvorlig fare for liv, helse eller rikets sikkerhet.

Selv om Forsvaret har hatt bevæpnet vakthold ved de fleste av sine baser og garnisoner i flere tiår er det få saker hvor det har vært aktuelt å true med bruk av skytevåpen eller å benytte skytevåpen. Lovhjemmelen vil ikke endre praksis eller senke terskelen, men gi et nødvendig lovgrunnlag, og sikre at klare betingelser for å kunne bruke skytevåpen i akutte unntakstilfeller fremgår av lov.

I andre land har det for eksempel forekommet episoder hvor militære vakter ved adgangskontrollen til militære leire har blitt angrepet med kniver, macheter og skytevåpen. Dette er eksempler på akutte situasjoner der det kan være nødvendig at også militært personell med militær politimyndighet kan benytte skytevåpen i forsvar av seg selv, sine kollegaer eller sivile på stedet.

Departementet legger til grunn at lovbestemmelsen bør tolkes og forstås etter de samme prinsipper som legges til grunn ved tolkningen av politiloven § 6 b, kun med den forskjell at Forsvarets bruk av skytevåpen under utøvelse av militær politimyndighet svært sjeldent vil være en aktualitet, hvor politiet som ledd i sin myndighetsutøvelse oftere vil havne i situasjoner hvor det er aktuelt.

Departementet har også foreslått å legge til et tredje ledd, som gir eksplisitt hjemmel for bruk av skytevåpen mot farlige gjenstander eller objekter som utgjør en fare for sikkerheten. Også for slik håndhevelse vil departementet understreke at det må legges til grunn en streng formåls- og forholdsmessighetsvurdering. Når det gjelder bruk av skytevåpen mot løsøre og gjenstander, for eksempel en ulovlig drone eller en pakke som inneholder sprengstoff, gjør imidlertid ikke de samme tungtveiende hensynene knyttet til personers liv og integritet seg gjeldende. Dette kan tilsi en noe videre adgang til bruk av våpen etter tredje ledd enn etter de to foregående leddende i bestemmelsen. Med andre ord kan det i visse situasjoner være formålstjenlig og forholdsmessig – eller det eneste relevante virkemiddelet – å benytte skytevåpen mot en gjenstand for å avverge den umiddelbare trusselen som denne gjenstanden utgjør.

Likevel er utgangspunktet at terskelen for våpenbruk også i slike tilfeller er høy. Det må gjøres en konkret vurdering av hvilken risiko objektet utgjør, basert på situasjonen, trusselnivået og omstendighetene for øvrig. I den forbindelse vil det være relevant hvilke verneverdige verdier som utsettes for risiko fra gjenstanden, for eksempel hvorvidt menneskers liv og helse eller vesentlige sikkerhetsinteresser av betydning for rikets sikkerhet er truet, i motsetning til for eksempel dersom en drone synes å fotografere et skytefelt som ikke er i bruk eller en militær kolonne med kapasiteter som det er offentlig kjent at Forsvaret har. Med utgangspunkt i risikovurderingen, må det avgjøres hvorvidt risikoen kan avverges med lempeligere midler. Hvis lempelige midler ikke er tilgjengelige eller vil være utilstrekkelige til å avverge risikoen, må det vurderes om bruk av våpen er forholdsmessig i den aktuelle situasjonen.

Interne instrukser og opplæring må sikre at slike virkemidler kun tas i bruk når det er absolutt nødvendig.

Departementet understreker at reglene for militært personells bruk av våpen i krig følger av reglene i krigens folkerett, og er ikke regulert i loven her.

Til § 12

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Første ledd innfører en plikt for enhver, både militære og sivile, til å etterkomme pålegg fra personell som utøver militær politimyndighet etter bestemmelsene i loven. Dette gjelder også på visse vilkår og i begrenset utstrekning utenfor militært område og dets umiddelbare nærhet, slik som overfor personell som nevnt i § 4 andre og tredje ledd, i forbindelse med bortvisning og fjerning etter § 4 fjerde ledd eller avhenting etter § 13. Bestemmelsen er oppstilt med tilhørende straffetrussel i § 25, etter modell av politiloven. Det er presisert at adgangen til å ilegge pålegg avhenger av reguleringene i loven for øvrig.

Andre ledd presiserer at kunngjøring, skilt eller oppslag på stedet også er å anse som pålegg, og vil ha samme virkning. Dette kan sammenlignes med politiets sperrebånd som det også er straffbart å bryte, fordi det utgjør et pålegg etter politiloven.

Til § 13

Bestemmelsen viderefører i det vesentligste lov om politimyndighet i forsvaret § 6 første punktum. Kravet etter gjeldende rett i § 6 andre punktum om at vernepliktige som unnlater å møte til førstegangstjenesten kun kan avhentes av sivilt politi, fjernes. Denne fremgangsmåten bør fortsatt tilstrebes, men dersom det ikke lar seg gjøre innen rimelig tid stenger ikke loven for at militært personell med militær politimyndighet kan avhente personer som har en militær møteplikt de har brutt.

Til § 14

Bestemmelsen innebærer hovedsakelig en videreføring av gjeldende rett som i dag er hjemlet i lov om politimyndighet i forsvaret § 3 første ledd, med videre henvisning til politiloven § 8. Det er gjort visse tilføyelser og språklige endringer. Det bemerkes at innbringelse ikke er et straffeprosessuelt tvangsmiddel slik som pågripelse. Det er et ordensmessig tiltak og et mildere inngrep som skal forebygge lovbrudd og gi personell med militær politimyndighet anledning til å få avklart en situasjon, for eksempel ved konsultasjon med politi og påtalemyndighet, før saken løses på stedet eller eventuelt går videre i et straffeprosessuelt spor.

Første ledd definerer i hvilke tilfeller personell med militær politimyndighet kan innbringe personer til et egnet lokale. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett med mindre tilpasninger.

Bokstav a gir hjemmel for innbringelse dersom pålegg om fjerning fra område som nevnt i § 4 første ledd ikke etterkommes, og omstendighetene tilsier at vedkommende vil utgjøre en ordensforstyrrelse, sikkerhetstrussel eller bryte ferdselsforbud mv.

Adgangen til å kreve oppgitt identitet som er forutsatt i bokstav b, har sin hjemmel i straffeloven § 162 som nedfeller en generell identifikasjonsplikt for enhver overfor polititjenestemann eller annen offentlig myndighet som ber om det som ledd i tjenesteutøvelsen. Det foreslås derfor ingen selvstendig hjemmel for dette i foreliggende lov, slik det heller ikke finnes for politiet i politiloven. Se nærmere omtale av dette i punkt 4.3.4 om innbringelsesadgangen.

Bokstav c har ikke noe motstykke i gjeldende lov og regulerer tilfeller hvor en person uten gyldig adgang påtreffes et sted som er underlagt adgangsforbud eller adgangsrestriksjoner. Det kan for eksempel være tale om en uvedkommende person som påtreffes innenfor leirgjerdet på en militær base eller inne i et bygg hvor vedkommende ikke har adgang. Bestemmelsen kan også dekke situasjoner hvor det er nødvendig å konsultere politiet eller sikkerhetsmyndighetene uten at det er skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold.

Bokstav d er inntatt etter modell av politiloven. Bestemmelsen gir personell med militær politimyndighet anledning til å undersøke og konsultere med politi eller påtalemyndighet om hvorvidt det skal foretas innledende etterforskingsskritt etter § 22 andre ledd, og eventuelt mot hvem.

Bokstav e supplerer paragrafen for å videreføre gjeldende rett etter forskriften om militær politimyndighet punkt 14. Bestemmelsen er ment å sørge for at personell med militær politimyndighet kan ta hånd om militært personell som utgjør ordensforstyrrelser selv om dette er på offentlig sted, dersom tilknytningen til tjenesten er tilstrekkelig kvalifisert. Militært tilsatte på fritiden vil ikke omfattes, med mindre de bærer uniform eller er på reise til eller fra tjeneste. Det siste vil for eksempel kunne omfatte vernepliktige på reise til eller fra permisjon, eller annet personell på tjenestereise for Forsvaret. Hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen er først og fremst Forsvarets omdømme, men også ressursbesparelser for sivilt politi.

Andre ledd har ikke noe motstykke i gjeldende lov, og slår fast at personer uten tilknytning til Forsvaret skal overlates til sivilt politi omgående, dersom bortvisning fra området ikke er tilstrekkelig. Omgående må tolkes i lys av de rådende omstendigheter, og særlig på bakgrunn av at politiet må komme til stedet først. Fordi det kan være tale om store avstander mellom avsidesliggende militærleirer og nærmeste politistasjon, kan ikke vilkåret tolkes for strengt.

Tredje ledd viderefører gjeldende rett i lov om politimyndighet i forsvaret § 4, hvor det følger at innbringelsen skal være så hensynsfull som mulig.

Fjerde ledd fastsetter en øvre tidsbegrensning på fire timer for innbringelse, en begrensning som er i tråd med politiloven § 8. Det er likevel slik at tidsbegrensningen vil kunne være kortere enn dette, avhengig av hva som er nødvendig i det konkrete tilfellet. Eksempelvis vil ikke vilkårene for innbringelse lenger være oppfylt dersom vedkommende etter hvert oppgir sin identitet og det ikke er grunn til å betvile riktigheten av opplysningene. Formålet med innbringelse er ikke å straffe, men å forebygge lovbrudd og avklare faktum i en situasjon før en beslutter videre håndtering av situasjonen. Momenter i nødvendighetsvurderingen vil blant annet være hvorvidt det foreligger andre mindre inngripende handlingsalternativer, sannsynligheten for at vedkommende fortsatt vil utgjøre en forstyrrelse for ro og orden, om vedkommende utgjør en trussel eller fare for sikkerheten, samt hvorvidt man har fått konsultert med politiet og lignende.

Til § 15

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende rett og presiserer adgangen til å visitere personer.

Første og andre ledd beskriver i hvilke tilfeller personell med militær politimyndighet kan foreta visitasjon. Bestemmelsen er basert på politiloven § 10 første og andre ledd. Arbeidsgruppens forslag er supplert slik at adgangen til å visitere personer også gjelder ved avhenting etter § 13, og det er gjort noen språklige endringer. I andre ledd, som gjelder farlige gjenstander, er det lagt til at utstyr for ulovlig informasjonsinnhenting også kan fratas de nevnte personer fordi slikt utstyr kan utgjøre en stor og vedvarende trussel mot sikkerheten på militært område.

Tredje ledd beskriver hvilke gjenstander den som blir innbrakt eller satt i arrest, kan fratas. Denne bestemmelsen er i hovedsak basert på politiloven § 10 tredje ledd.

Fjerde ledd hjemler adgang til å ta gjenstander i forvaring. Bestemmelsen er basert på politiloven § 10 fjerde ledd.

Praksis knyttet til politilovens tilsvarende bestemmelser vil være relevant ved tolkningen av bestemmelsen.

Til § 16

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Den gir personell med militær politimyndighet hjemmel til å innbringe berusede personer på områder som omfattes av militær politimyndighet. Myndigheten gjelder når personen på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler forstyrrer den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre. Det er spesifisert at det også vil være relevant om den berusede utgjør en fare for sikkerheten generelt, for å sørge for at tilfeller der en beruset person for eksempel løper inn i flyoperativ sone inne på en flystasjon også omfattes av bestemmelsen. Paragrafen er basert på en tilsvarende bestemmelse i politiloven § 9, men det er gjort tilpasninger i tråd med formålet med den militære politimyndigheten.

Arbeidsgruppens forslag er supplert med en bestemmelse lik den i § 14 andre ledd for de tilfeller der den berusede personen ikke har noen tilknytning til Forsvaret. Sivile, berusede personer skal overlates til sivilt politi så raskt som mulig.

Til § 17

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov.

Første ledd nedfeller en hjelpeplikt for personell med militær politimyndighet overfor personer som er ute av stand til å ta vare på seg selv.

Andre ledd gir hjemmel til å ta personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv i midlertidig forvaring, inntil betryggende plassering er funnet eller vedkommende er overlevert til politiet. Slik forvaring kan ikke benyttes lenger enn det som er nødvendig for formålet, og ikke ut over 24 timer. Bestemmelsen er tatt inn for å unngå at personell med militær politimyndighet må basere slike inngrep kun på nødrettsbetraktninger eller vurderinger av antatt samtykke.

Til § 18

Bestemmelsen innskrenker gjeldende rett i lov om politimyndighet i forsvaret § 3 andre ledd og forskrift om politimyndighet i Forsvaret punkt 15. Bakgrunnen for dette er at bruken av foreløpig arrest i praksis er svært begrenset. I visse tilfeller er det likevel fortsatt et behov for å opprettholde adgangen til bruk av foreløpig arrest. Formålet med denne adgangen er i dag primært å holde kontroll på en person og sørge for at han eller hun ikke unndrar seg sin militære plikt til å være til stede, inntil vedkommende kan overleveres til sine nærmeste militært foresatte. Bestemmelsen gir også adgang til å benytte foreløpig arrest der noen utgjør en sikkerhetstrussel. Fordi dette er blant de mest inngripende tiltak loven gir hjemmel for, vil terskelen for dette være høy.

Første ledd beskriver hvem som kan settes i foreløpig arrest. Det er kun personell med militær politimyndighet som kan sette noen i foreløpig arrest.

Andre ledd fastsetter at den nærmeste foresatte med disiplinærmyndighet snarest mulig skal underrettes når noen innsettes i foreløpig arrest.

Tredje ledd fastsetter at foreløpig arrest ikke kan benyttes med mindre det er nødvendig for formålet og ikke ut over 24 timer. Ved vurderingen av hvorvidt det er nødvendig, er det avgjørende hvorvidt andre, mindre inngripende tiltak er egnet til å oppnå formålet. Det vil også innebære at den foreløpige arresten må avsluttes dersom det viser seg at formålet ikke kan oppnås, for eksempel at vedkommende ikke vil kunne utføre militærtjeneste.

Fjerde ledd fastsetter at departementet gir nærmere bestemmelser om gjennomføring av arresten, krav til arrestlokaler med videre.

Til § 19

Bestemmelsen lovfester det som i dag følger av instruksfestet praksis, se punkt 4.8.1. Fordi militær inspeksjon kan innebære inngrep, er det etter departementets syn nødvendig at inspeksjonsretten gis lovhjemmel og at de viktigste reglene fremgår av loven.

Det understrekes at inspeksjonsretten ikke er knyttet til at det foreligger en konkret mistanke om noe ulovlig eller straffbart. Inspeksjonsretten er en del av det generelle, forebyggende sikkerhetsarbeidet, disiplinen som kreves av militært personell, og de skjerpede krav til ro, orden og opptreden som gjelder for enhver som gis adgang til militært område. Inspeksjonsretten kan for eksempel sammenlignes med den kontroll som foretas av enhver reisende på flyplasser, uten at det foreligger en konkret mistanke.

Første ledd gir personell med militær politimyndighet hjemmel til å gjennomføre inspeksjon av blant annet militære forlegninger og ethvert rom på militært område, militære transportmidler, andre transportmidler på eller på vei inn og ut fra militært område, personer ved inn- og utpassering eller på militært område og gjenstander, bagasje, vesker mv. Det bemerkes at forsvarsboliger utenfor militært område, utleid av Forsvarsbygg til forsvarstilsatte, ikke omfattes av bestemmelsen. Formålet med inspeksjonen er å forebygge og kunne avdekke sikkerhetstruende hendelser eller aktiviteter, opprettholde ro, orden og disiplin og ivareta sikkerhet i bredt på militært område. De særlige kravene til militær virksomhet forutsetter enn høy sikkerhetsstandard og særskilte krav til ro, orden og opptreden.

Andre ledd fastsetter at kontrollen av en person kan omfatte kroppsvisitasjon. Bruk av manuell kroppsvisitasjon som tiltak i kontrolløyemed hvor det ikke foreligger mistanke om lovbrudd, stiller strenge krav til behovet for kontroll og forholdsmessighet. Slik inspeksjon bør derfor primært ha til formål å finne ulovlige gjenstander eller gjenstander som kan true sikkerheten. Det kan for eksempel være tale om narkotiske stoffer, sikkerhetsgradert informasjon som ulovlig forsøkes å bringes ut fra militært område, eller materiell som er stjålet eller borttatt med videre.

Denne bestemmelsen hjemler kun ytre inspeksjon av en persons kropp. Begrepet besiktigelse er likevel erstattet med inspeksjon, for ikke å gi feilaktig inntrykk av at det kun er adgang til å inspisere en person visuelt. Manuell berøring utenpå klær med flat hånd med den hensikt å finne gjenstander gjemt i lommer eller under klær, vil kunne hjemles i bestemmelsen forutsatt at det er forholdsmessig i den konkrete situasjonen. Personen vil også kunne bes om å løfte på armene, vise hendene og liknende. Slik inspeksjon bør gjennomføres av en person av samme kjønn, og at det er foretatt inspeksjon bør alltid nedtegnes etter bestemmelsens sjuende ledd for å sikre notoritet.

Et lempeligere tiltak enn manuell kroppsvisitasjon er bruk av portal eller annen egnet skanner, som på flyplasser. Bruk av narkotikahund som lukter på personen, må også likestilles med bruk av skanner. Dette kan sammenlignes med tollkontroll på grensen. Gjennomføring av kontroll av personer forutsettes utdypet i underliggende regelverk.

Tredje ledd slår fast at personer som nekter å bli kontrollert, kan nektes adgang til området og bortvises. Bestemmelsen er i tråd med gjeldende praksis og med Forsvarets eierrådighet over militært område.

Fjerde og femte ledd beskriver hvordan funn av henholdsvis en gjenstand som er uønsket på militært område eller en gjenstand som mistenkes å være bevis knyttet til en straffbar handling, kan håndteres.

Sjette ledd er ny og gir hjemmel for å holde en person midlertidig tilbake eller innbringe personen etter § 14, dersom det under militær inspeksjon fremkommer rimelig grunn til å tro at vedkommende har begått eller forsøkt å begå en straffbar handling. Dersom personen er sivil, skal vedkommende overlates til politiet snarest mulig. Regelen kan for eksempel være aktuell der en person som er i ferd med å forlate et militært område blir funnet med stjålet eller underslått militært materiell, utstyr for ulovlig informasjonsinnhenting eller sikkerhetsgradert informasjon som vedkommende ikke har rett til å ta med ut fra området.

Sjuende ledd slår fast et krav om notoritet når det besluttes å gjennomføre en særskilt militær inspeksjon som ikke følger av faste daglige rutiner som adgangskontroll eller daglig inspeksjon av forlegninger eller rom.

Åttende ledd nedfeller at Forsvarssjefen gir nærmere bestemmelser om militær inspeksjon og hvordan den skal gjennomføres.

Til § 20

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett som i dag er regulert i ulike forskrifter og instrukser, men utvider muligheten til å foreta kontroll mot rusmidler og ruspåvirkede førere noe.

Første ledd gir militærpolitiet kompetanse til å gjennomføre trafikkontroll etter vegtrafikkloven § 10.

Andre ledd gir militærpolitiet hjemmel til å foreta alkoholtest og foreløpig test for andre berusende eller bedøvende midler etter vegtrafikkloven § 22 a av enhver som fører motorvogn innenfor et område som nevnt i loven her § 4 første ledd. På tilsvarende vis gis militærpolitiet myndighet til å foreta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test for andre berusende eller bedøvende midler av fører og mannskap på militært fartøy og luftfartøy uavhengig av sted.

I tredje ledd gis militærpolitiet myndighet til å foreta trafikkontroll av kjøretøy som Forsvaret eier eller disponerer, utenfor områdene som fremkommer av § 4 første ledd. Tilsvarende gjelder for militært fartøy og luftfartøy.

Fjerde ledd gir militærpolitiet hjemmel til å dirigere trafikk utenfor område som er definert i § 4 første ledd. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Henvisningen i arbeidsgruppens lovforslag § 20 fjerde ledd til «trafikkreglene § 9» er endret til vegtrafikkloven § 9.

Til § 21

Bestemmelsen lovfester dagens praksis. Bestemmelsen definerer hva som menes med en militær etterforsker og fastsetter, i tråd med det som praktiseres i dag, at dette er etterforskere ved militærpolitiets spesialiserte etterforskningsenheter.

Til § 22

Bestemmelsen viderefører bestemmelser om hva som kan etterforskes etter lov om politimyndighet i forsvaret, med enkelte tillegg og presiseringer.

Første ledd gir en konkret beskrivelse av hva som kan etterforskes av militære etterforskere, og bestemmelsen utvider ordlyden i lov om politimyndighet i forsvaret § 5, jf. den nærmere omtalen av dette i punkt 4.7.2. Departementet legger til at også overtredelser av loven her kan etterforskes. I tillegg er det gitt en bestemmelse om at påtalemyndigheten kan beslutte at militære etterforskere kan etterforske andre lovbrudd enn de som er definert i bokstav a og b.

Andre ledd viderefører gjeldende rett om at militære etterforskere kan iverksette innledende etterforskningsskritt for å hindre bevisforspillelse i saker som ellers kun ligger til politiet å etterforske. Den nærmere avgrensning av hvilke etterforskningsskritt dette innebærer, forutsettes avklart i dialog mellom militærpolitiet og politiet og påtalemyndigheten. Denne kompetansen gjelder kun ved straffbare forhold som er begått på sted som beskrevet i lovforslaget § 4 første ledd.

Etter tredje ledd skal det ved påtalemyndighetens vurdering av om og i hvilket omfang militære etterforskere skal etterforske et lovbrudd, blant annet legges vekt på om handlingen har hatt død eller kroppsskade til følge, om bruk av militære etterforskere er egnet til å svekke tilliten til habilitet, om sivil part er skadelidende og sakens art og omfang for øvrig. Tredje ledd peker tilbake på alle saker som omfattes av § 22. Dette favner også overtredelser av militær straffelov.

Til § 23

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Den etablerer uavhengig påtalefaglig ledelse av etterforskning som foretas av militære etterforskere.

Første ledd underlegger militære etterforskere påtalemyndighetenes ledelse. Bestemmelsen gjelder kun for aktivitet utført som ledd i straffeprosessuell etterforskning. Andre punktum er tatt inn for å presisere det alminnelige utgangspunktet etter at ordningen med en særskilt militær påtalemyndighet er opphørt. Straffeprosessloven § 59 gjelder for øvrig på vanlig måte.

Andre ledd gir videre påtalemyndigheten adgang til å gi pålegg til militære etterforskere i forbindelse med innledende undersøkelser, bevissikring og gjennomføring av tvangstiltak. Ved utførelse av slike oppgaver sidestilles militære etterforskere med politiet, og får samme adgang til å motta bevis som er underlagt taushetsplikt.

Til § 24

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Den fastsetter at befal og offiserer kan foreta bevissikring og innledende undersøkelser når påtalemyndigheten gir pålegg om det, samt bistå i etterforskning under ledelse av en militær etterforsker. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at befal og offiserer ved lovendringene har mistet selvstendig adgang til å etterforske militære straffesaker. Det var derfor behov for å klargjøre disse personellgruppenes bemyndigelse hva angår bevissikring og innledende undersøkelser når påtalemyndigheten gir pålegg om det, samt deres adgang til å bistå i etterforskning under ledelse av en militær etterforsker.

Til § 25

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov. Den tydeliggjør i første ledd straffansvaret for uaktsom eller forsettlig unnlatelse av å følge pålegg fra personell med militær politimyndighet etter § 12.

Videre vil det være belagt med straff etter første ledd å forsettlig eller uaktsomt forhindre eller sette seg til motverge mot lovlig avhenting etter § 13, innbringelse etter § 14, visitasjon etter § 15, inngrep overfor berusede etter § 16, foreløpig arrest etter § 18, militær inspeksjon etter § 19 eller trafikkrelaterte tiltak etter § 20.

Strafferammen økes til inntil seks måneder da enkelte brudd kan være alvorlige og sette sivile, militært personell eller materiell i stor fare. For eksempel vil en forsettlig unnlatelse av å følge pålegg i et område hvor det foregår militær skarpskyting eller militær sprenging, kunne ha et særlig stort farepotensial. Videre vil en del av de forhold den militære politimyndigheten skal bidra til å forebygge og forhindre være knyttet til alvorlige forhold som spionasje, sabotasje og andre alvorlige handlinger knyttet til rikets sikkerhet. Handlinger som berører slike elementer vil være særlig straffverdige, og vil ofte også være straffbare etter andre straffebud.

Strafferammen bør gi domstolene handlingsrom til å kunne vurdere straffverdigheten ut fra den konkrete sikkerhetssituasjonen. For eksempel vil ulovlig inntrenging på militært område i en situasjon med økt nasjonalt trusselnivå, skjerpet beredskap eller under militær styrkeoppbygging kunne straffes strengere enn tilsvarende handling når trusselnivået er lavt.

Forsøk og medvirkning kan straffes på tilsvarende måte, jf. andre ledd. For eksempel vil en person som søker å forvirre en vaktsoldat som skal kontrollere en person som urettmessig søker å ta seg inn på militært område, kunne straffes for medvirkning selv om det kun er hovedpersonen som har søkt å urettmessig ta seg inn på det militære området.

Forsøk kan for eksempel gjelde tilfeller hvor en person har stilt en stige opp mot et gjerde på et militært område, men enda ikke har klatret over gjerdet når det finnes bevist at ulovlig inntrenging var personens målsetting. På vanlig vis vil straffeutmålingen for forsøk være mildere enn ved fullbyrdet handling, og medvirkning vil normalt straffes mildere enn for hovedpersonen. Alminnelig rettsstridsbegrensninger vil også kunne slå inn og avgrense hva som utgjør en straffbar handling.

Til § 26

Bestemmelsens transformerer NATO SOFA artikkel VII nr. 10 til norsk lovspråk, og viderefører bestemmelser som i dag følger av forskrift om politimyndighet i Forsvaret.

Bestemmelsens første ledd slår fast at NATO SOFA artikkel VI og VII gjelder som norsk lov. For en nærmere redegjørelse for disse bestemmelsenes materielle innhold, vises det til punkt 4.10.

Utgangspunktet etter bestemmelsens andre ledd er at norske myndigheter har ansvaret for å ivareta sikkerheten til utenlandske militære styrker i Norge. Innenfor og i tilknytning til områder utenlandske styrker har fått tildelt og bruker etter avtale med norske styrker på militært område, får utenlandske styrker etter denne bestemmelsen rett til å utøve nødvendig myndighet for å opprettholde orden og sikkerhet. I dette ligger det et forholdsmessighetskrav til eventuell maktbruk. Videre eksemplifiserer bestemmelsen hva slags type beføyelser utenlandske styrker typisk kan tenkes å utøve etter NATO SOFA artikkel VII nr. 10. Eksempelvis vil de utenlandske styrkene kunne utøve ID-, adgangs-, utstyrs-, atferdskontroll, samt bortvise uvedkommende.

I forbindelse med sikkerhetstiltak innenfor militært område rettet mot enkeltpersoner, vil alminnelige makteskaleringsprinsipper ligge til grunn. Dette innebærer at det vil skje en trinnvis makteskalering, som typisk vil medføre at den enkelte først får advarsler ved det ytre perimeteret av det militære området i form av tilgangskontroll, inngjerding, skilting og/eller muntlige advarsler som tydeliggjør at vedkommende ikke har adgang, før det vil kunne bli aktuelt, eksempelvis, å bruke fysisk makt for å holde inntrengere tilbake i påvente av norsk militærpoliti eller politi. Øvrige rammer for maktbruk ved for eksempel fysisk angrep eller forsøk på slikt følger av forholdsmessighetsbetraktninger som etter norsk rett setter rammene for nødverge/nødrett. Det vises her til redegjørelsen i punkt 4.10.4.

Bestemmelsens tredje ledd slår fast at utenfor områder som nevnt i andre ledd, skal utenlandske styrkers militære politimyndighet bare tildeles etter avtale med og i samarbeid med relevante norske myndigheter, og som hovedregel bare så langt det er nødvendig for å opprettholde disiplin og orden blant styrkens medlemmer. Øvrige rammer for maktbruk ved for eksempel fysisk angrep eller forsøk på slikt følger av forholdsmessighetsbetraktninger som etter norsk rett setter rammene for nødverge/nødrett. Det vises her til redegjørelsen i punkt 4.10.4.

Bestemmelsens fjerde ledd viderefører praksis som i dag følger av forskrift. Bestemmelsens første setning slår fast at Forsvarsdepartementet i enkelte tilfeller kan tildele utenlandske styrker visse beføyelser. Etter bestemmelsens litra a kan, utenfor militært område og dets umiddelbare nærhet, utenlandsk militærpoliti dirigere trafikk når det av militære hensyn er berettiget behov for det, under norsk militærpolitis ledelse og kommando, og i forståelse med lokalt politi. Etter litra b kan besøkende styrker, etter anmodning fra politiet, også få tildelt militær politimyndighet for objektsikring under ledelse av norsk militærpoliti. Etter bestemmelsens litra c gis besøkende styrkers militærpoliti, befal og militære vakter hjemmel til å kunne drive adgangskontroll og å bortvise personer som kommer for nær lovlige militære besøk, operasjoner eller øvelser, på en måte som er sikkerhetstruende med tanke på sikkerheten til styrkene, materiell, eller de uvedkommende personene. Dette vil eksempelvis kunne tenkes å være nødvendig når besøkende allierte fartøy seiler inn til norsk havn, ved troppeforflytning under eksempelvis større militærøvelser eller hvor de besøkende styrkene ikke befinner seg innenfor militært område hvor norske styrker har hovedansvaret for perimetersikring.

Til § 27

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å gi nærmere bestemmelser om militær politimyndighet og etterforskning etter loven. Formuleringene i andre ledd er endret til å samsvare med ordlyden i beredskapslovgivningen for øvrig, på bakgrunn av samme drøftelse som til § 5 første ledd bokstav f i departementets vurdering av objektsikring i punkt 4.5.4.

6.2 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 464

I første ledd endres «Militærpolitiet, offiserer og befal» til «Militære etterforskere», se punkt 4.7. Første ledd gir militære etterforskere kompetanse til å etterforske straffesaker som er nærmere definert i lov om militær politimyndighet. Avgrensningen av den saklige porteføljen til militære etterforskere omfatter etter lovforslaget mer enn overtredelser av militær straffelov, men er likevel avgrenset til mindre alvorlige saker, slik det fremgår av lov om militær politimyndighet.

Etter endringen i første ledd, vil henvisningen i andre ledd til «Personer som nevnt i første ledd», nå henvise til «militære etterforskeres». Dette innebærer at persongruppen som likestilles med polititjenestemenn innskrenkes. Dette er fordi gruppen militært personell som skal ha etterforskningskompetanse for øvrig foreslås innskrenket. Om dette henvises det til departementets vurdering i punkt 4.7.4. Bestemmelsen medfører at når militære etterforskere kan etterforske straffesaker, omfattes de altså av straffeprosesslovens regler på vanlig måte.

Tilsvarende som i andre ledd, vil nå formuleringen «personer som nevnt i første ledd» i tredje ledd henvise til «militære etterforskeres». Dette er i tråd med innføringen av begrepet militære etterforskere i militærpolitiloven § 5. Bestemmelsen etablerer påtalefaglig etterforskningsledelse for militære etterforskere i straffesakssporet. Bestemmelsen er med på å sikre en uavhengig og påtalestyrt etterforskning.

6.3 Til endringene i forsvarsloven

Til § 65 tredje ledd

I tredje ledd bokstav a inntas henvisningen til militærpolitiloven § 5. «Militært område» skal forstås på samme måte som i militærpolitiloven § 5.