3 Målgruppen for forslagene

3.1 Høringsforslaget

Når det skal utformes samarbeidsbestemmelser i lovene som regulerer de ulike velferdstjenestene, må det tas hensyn til at lovene retter seg mot personer i ulike aldersgrupper. Forslagene til lovendringer er særlig rettet mot barn og unge. På en del områder er det likevel hensiktsmessig å harmonisere de eksisterende bestemmelsene om samarbeid, fremfor å innføre egne regler om samarbeid om tjenester til barn og unge. Å innføre egne bestemmelser om samarbeid for barn og unge vil bryte med lovgivningsstrukturen innenfor en del av tjenesteområdene. Videre vil det bidra til å gjøre regelverket om samarbeid på tvers fragmentert og uoversiktlig fordi man får ett sett regler om samarbeid om tjenester til barn og unge og et annet sett regler om samarbeid om tjenester til voksne.

Departementene foreslo derfor i høringen at de ulike tjenestenes plikt til å samarbeide skal gjelde for alle tjenestemottakere lovene gjelder for, med unntak for NAV-loven og sosialtjenesteloven. Dette innebærer at tjenestenes plikt til å samarbeide også vil gjelde for voksne i grunnskole og videregående opplæring, voksne pasienter i helse- og omsorgssektoren, voksne brukere av krisesentre og familievernkontorer, og voksne deltakere i introduksjonsprogrammet.

Når det gjelder NAV-loven og sosialtjenesteloven, foreslo departementene i høringen at forslagene til harmonisering og styrking av samarbeidspliktene skulle avgrenses til å gjelde personer under 25 år. De fleste sosiale tjenestene, inkludert økonomisk stønad og individuell plan, har ikke aldersgrenser og retter seg heller ikke mot bestemte aldersgrupper. Tjenestemottakerne er likevel i hovedsak personer over 18 år. For å sikre at forslagene om styrket samarbeid om velferdstjenester gir særlig prioritet til barn og unge, mente departementene at det var hensiktsmessig med en slik aldersgrense, som ville sammenfalle med bestemmelser om ettervern i forslaget til ny barnevernslov.

Når det gjaldt introduksjonsloven, som nå er erstattet av integreringsloven, vurderte departementene at det var mest hensiktsmessig å innføre samarbeidsbestemmelser for deltakere i introduksjonsprogrammet, og ikke for de som kun deltar i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Departementene begrunnet dette med at introduksjonsprogrammet er på fulltid, og at kommunene har tett oppfølging av deltakerne.

Departementene foreslo ikke endringer i tannhelsetjenesteloven. Departementene viste til at tannhelsetjenesten på enkelte områder er annerledes regulert enn de andre velferdstjenestene som proposisjonen omhandler. En stor andel personer som mottar tjenester etter tannhelsetjenesteloven, faller utenfor det offentliges ansvar fordi fylkeskommunens ansvar etter loven bare dekker utvalgte prioriterte grupper. Selv om barn og unge er en slik prioritert gruppe etter tannhelsetjenesteloven, er tannhelsetjenester for andre pasientgrupper i stor grad å anse som privat helsetjeneste med egenbetaling som finansiering. Man kan derfor i mindre grad pålegge personell og virksomheter som yter tannhelsetjenester, generelle samarbeidsplikter. Helsepersonellet som yter tannhelsetjenestene, er uansett regulert av helsepersonelloven, blant annet § 4 om forsvarlighet, inkludert plikten til å samarbeide med annet helsepersonell og plikten til å henvise pasienter videre ved behov. Departementene viste også til Prop. 71 L (2016–2017) hvor det ble foreslått lovendringer for å overføre det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenester til kommunene. Stortinget har vedtatt lovendringer som vil gjøre disse tannhelsetjenestene til en del av det kommunale ansvaret etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. Innst. 378 L (2016–2017), men disse er foreløpig ikke satt i kraft. Dersom lovendringene settes i kraft, vil kommunale og fylkeskommunale tannhelsetjenester automatisk bli omfattet av de samarbeidsbestemmelsene som gjelder etter helse- og omsorgstjenesteloven, inkludert de lovendringene som omfattes av denne proposisjonen.

3.2 Høringsuttalelsene

3.2.1 Målgruppen for forslagene

Noen av høringsinstansene har innspill til hvilke tjenester og tilbud samarbeidsplikten bør gjelde for.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) mener at samarbeidsplikten også bør gjelde for de som kun deltar i opplæring i norsk- og samfunnskunnskap, og skriver:

IMDi vurderer at de samme hensynene vil gjøre seg gjeldende for deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, som for deltakere i introduksjonsprogram, selv om deltakere i norsk og samfunnsopplæring ikke deltar i opplæring på fulltid. Bakgrunnen for vår vurdering er at deltakere i norsk- og samfunnskunnskap med behov for sammensatte tjenester, ofte også kan ha behov for tilrettelegging av opplæringen.

Statsforvalteren i Oslo og Viken skriver:

Kommunene har ansvar både for boligsosialt arbeid og for å tilby foreldrestøttende tiltak – avhengig av familiens behov. Kommunene må derfor sørge for at det er et godt samarbeid mellom boligtjenestene og øvrige kommunale helse- og velferdstjenester, da boligtjenesten ikke har en egen særlov. Dette taler for at samarbeid om boligaspektet må synliggjøres som samordnings- og samarbeidstema i særlovene, hvor dette er særlig relevant.

Uten en trygg bosituasjon er det vanskelig å opprette eller holde på en stabil arbeidstilknytning, stå i et skole- og utdanningsløp, motta helsetjenester og forebygge kriminalitet. Boligpolitikken er en viktig del en bred velferdspolitikk og innsats mot fattigdom […] Slik vi ser det, sikrer ikke forslag til endringer lovverket i tilstrekkelig grad at boligaspektet blir ivaretatt slik at alle barn og unge får bo trygt og godt, og at det utvikles ulike boliger og boformer for å få et tilpasset boligtilbud for barn og unge med nedsatt funksjonsevne.

Sekretariatet for Konfliktrådene mener at politi, kriminalomsorg og konfliktråd bør inkluderes i målgruppen for forslagene, og skriver:

Aktørene i straffesakskjeden har ansvar for gjennomføring av straff mv og er sentrale i kriminalitetsforebyggende arbeid. Barn som begår lovbrudd trenger imidlertid ofte tiltak fra ulike velferdstjenester for å velge en livsstil uten kriminalitet. Behovet for samarbeid og samordning er vel så til stede for denne gruppen barn og unge som andre barn som får tjenester fra de angitt velferdstjenestelovene. Det kan være en særlig barriere mellom de tradisjonelle velferdstjenestene og justissektoren når det gjelder å få til et godt samarbeid som tilsier at det er spesielt viktig med en tydelig rettslig plikt til samarbeid mv.

Barneombudet mener også at justissektoren burde vært omfattet av forslagene, og at departementene bør se nærmere på om det bør gjøres endringer i politiloven, straffegjennomføringsloven og konfliktrådsloven. De skriver:

I mange tilfeller vil politiets forebyggere ha en rolle i oppfølging og kontakt med ungdom der det er risiko for problemer knyttet til rus og kriminalitet, der også tjenester fra helse, NAV, barnevern og opplæring er inne. Behovet for forpliktende samarbeid og samordning er også stort når en mindreårig skal gjennomføre en straffereaksjon. Konfliktrådet eller kriminal-omsorgen har hovedansvaret for å sikre at det nødvendige tjenestetilbudet er tilgjengelig. Alle disse etatene har overfor Barneombudet understreket at det til tider kan være krevende å få til et koordinert og gjensidig forpliktende samarbeid, til barns beste.

Bufdir mener også at samarbeidsbestemmelsene bør gjelde for politi, kriminalomsorg og konfliktråd.

Statens barnehus viser til at barnehusene har en vesentlig rolle når det gjelder oppfølgingen av en del utsatte barn og unge, og derfor burde ha vært nevnt og inkludert som en viktig aktør i forslagene. De skriver:

Statens barnehus har en vesentlig rolle i forhold til en del barn som har behov for et sammensatt tilbud. I 2019 var totalt 5123 barn og unge til tilrettelagt avhør på barnehusene. Statens Barnehus er et tilbud til barn og ungdom, og særlig sårbare voksne, som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, og der det foreligger en politianmeldelse. Politiets oppgave er å avhøre barn, ungdom og særlig sårbare voksne på Statens Barnehus. Barnehusene bistår påtale og etterforskning med tilrettelegging rundt avhøret. I etterkant av avhøret gjør Barnehuset en vurdering av behovet for kartlegging av psykisk helse og hvilken oppfølging/behandling det er behov for. Dette gjøres ofte i samarbeid med ansvarlig barneverntjeneste. Barnehuset gir selv tilbud om behandling/oppfølging der det vurderes å være mest hensiktsmessig, og kan bistå i videre henvisning til spesialisthelsetjenesten der hvor barnet/ungdommen er av behov for mer enn hva Barnehuset kan tilby. Barnehuset skal forøvrig legge til rette for medisinske undersøkelser og ivareta koordinering av tverrfaglig og tverretatlig samhandling. I tillegg skal barnehuset bidra i faglig utvikling av saksfeltet, samt gi råd og veiledning til offentlige og private aktører.

LO Norge mener forslagene bør omfatte kulturtilbud for ungdom og fritidsklubber.

Når det gjelder forslaget til aldersavgrensning i NAV-loven og sosialtjenesteloven, er høringsinstansene delte i innspillene sine. Omtrent halvparten av høringsinstansene som uttaler seg om dette forslaget, mener det er positivt at samarbeidsbestemmelsene rettes inn mot barn og unge, og at avgrensningen også klargjør at det er mulig å få støtte utover fylte 18 år og inn i det tidlige voksenlivet.

Flere instanser peker imidlertid på at det å omfattes av styrkede samarbeidsregler i seg selv er et gode, og at det ikke bør avhenge av den enkeltes alder om vedkommende omfattes av forslagene.

Arbeids- og velferdsdirektoratet uttaler at det ikke burde være en øvre aldersgrense for samhandlingsplikt. Dersom det likevel skulle innføres en aldersavgrensning, burde denne settes til 30 år for å sammenfalle med aldersavgrensningen i sosialtjenesteloven knyttet til aktivitetsplikt. Direktoratet peker også på at en aldersavgrensning kan slå uheldig ut, ettersom den sårbare fasen som ung og uetablert kan tenkes å vare noe utover 25 år. De peker også på at aldersavgrensningen kan ramme oppfølgingen av barnefamilier.

Statens helsetilsyn ser ikke grunnlag for hvorfor det skal innføres en aldersavgrensning i arbeids- og velferdsforvaltningen. Samarbeid vil kunne bidra til bedre tjenester til den enkelte, og dette vil i seg selv være et gode som ikke bør avhenge av den enkeltes alder. Helsetilsynet påpeker også at arbeids- og velferdsforvaltningen skal tilby nødvendige og forsvarlige tjenester uavhengig av den enkeltes alder og utvikling.

Statsforvalteren i Oslo og Viken uttaler at et styrket samarbeid mellom velferdstjenestene og NAV er helt nødvendig uavhengig av alder.

En del høringsinstanser mener at tannhelsetjenesten bør være omfattet av særlig forslagene om samarbeidsplikt med andre velferdstjenester. Dette gjelder Helsedirektoratet, Bufdir, Barneombudet, Akademikerne, Den Norske Tannlegeforening, Sørlandet sykehus, Norsk Tannpleierforening, Redd Barna, Tannhelsekompetansesenteret Lovisenberg Diakonale sykehus, og Tannhelse Rogaland RFK.

Den Norske Tannlegeforening understreker at fylkeskommunene har ansvar for Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT) som utgjør om lag 30 prosent av de samlede tannhelsetjenestene. Det vises til at fylkeskommunen skal:

organisere helsefremmende og forebyggende tiltak for hele befolkningen og gi et regelmessig og oppsøkende tilbud om tannhelsetjenester til følgende grupper: barn og unge, psykisk utviklingshemmede og grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og i hjemmesykepleie. I tillegg skal innsatte i fengsel og personer som er under behandling eller rehabilitering for rusavhengighet gis et tilbud. Fylkeskommunen er pålagt et samordningsansvar for den fylkeskommunale tjenesten og privat sektor, og skal sørge for at tannhelsetjenester inkludert spesialisttjenester, er tilgjengelig for alle som bor eller oppholder seg i fylket.

Videre uttales:

DOT har (…) ansvaret for tannhelsetjenestetilbudet til alle barn og unge og gir et individuelt rettet tjenestetilbud til disse. Barn og unge med behov for sammensatte tjenester får godt tilrettelagte tjenester i den offentlige tannhelsetjenesten, og tannhelsetjenesten samarbeider på tvers med en rekke andre helseaktører. Tannhelsetjenesteloven regulerer altså tannhelsetilbudet til akkurat den gruppen barn og unge som høringsnotatet omhandler.

Oral helse er en viktig del av helsebegrepet og etter NTFs oppfatning må tannhelsetjenesten inkluderes når det gjelder sammensatte tjenestetilbud. Oral helse påvirkes gjensidig av øvrig somatisk helse, psykisk helse og av livssituasjon. Dårlig oral helse kan være et tegn på mer generelle helseplager og en viktig indikator for videre utredning og tettere oppfølging av pasienten.

Det påpekes at den offentlige tannhelsetjenesten har samarbeidet tett og systematisk med kommunale helsetjenester, skolehelsetjenesten, barnevernet og spesialisthelsetjenesten i mange tiår. Det vises til at dette samarbeidet blant annet har ført til at barn og unge som har spesielle behov, fanges opp av tannhelsetjenesten og henvises videre til andre instanser for oppfølging. Tannlegeforeningen mener derfor at tannhelsetjenesteloven og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten må innlemmes i regelverksendringene for å sikre et samlet og helhetlig godt tjenestetilbud til barn og unge. Videre uttales det:

Barn med psykiske eller somatiske helseutfordringer, habilitering- eller rehabiliteringsbehov er en heterogen gruppe. Klinisk erfaring viser at individer med helseutfordringer eller funksjonsnedsettelser ofte har vanskeligheter med å gjennomføre daglig tannpuss og tannbehandling, og flere har sammensatte tilstander med behov for tilpassede og koordinerte helsetjenester. Tidlig identifisering av barnet eller ungdommen, utredning, tverrfaglig samarbeid og utarbeidelse av behandling- og oppfølgingsplan i tannhelsetjenesten, kan bidra til å sikre pasienten riktige tjenester til riktig tid, noe som faller inn under forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Det er nødvendig med et tverrfaglig og systematisk samarbeid med aktuelle enheter i kommuner og helseforetak for å gi et slikt tannhelsetjenestetilbud til den enkelte bruker.

Videre samarbeider tannhelsetjenesten med barnevernet i kommunene og tannhelsepersonell har en svært viktig rolle når det gjelder å oppdage tegn til barnemishandling, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Fylkeskommunen skal legge til rette for at den offentlige tannhelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 c. Den offentlige tannhelsetjenesten er den eneste helsetjenesten i Norge som kaller inn alle barn mellom tre og 18 år til jevnlige undersøkelser. Her får tannhelsepersonell viktig informasjon om barnets helse, utvikling og samspillet med foreldrene. De har derfor en unik mulighet til å oppdage tegn til mishandling eller andre former for omsorgssvikt. Tannhelsepersonell som blir bekymret for et barn, har en plikt til å melde fra til barnevernet om dette.

Tannlegeforeningen påpeker at barn og unge som har vært utsatt for barnemishandling, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt, eller som har utviklet tannbehandlingsangst av andre grunner, ofte har behov for tilrettelagte tjenester. Det vises til at fylkeskommunen også skal «sørge for at tannleger i rimelig grad er tilgjengelige for å kunne gjennomføre rettsodontologiske tann- og munnundersøkelser på barn ved Statens Barnehus. Den offentlige tannhelsetjenesten har samarbeidsavtaler med barnehusene i sine fylker om gjennomføring av tann- og munnundersøkelser ved behov på barn som kommer til barnehusene.» Foreningen trekker også frem helsestasjonene som en annen viktig arena for samarbeid for barn opptil tre år og viser til at helsestasjonene skal gi foresatte rådgivning med hensyn til oral helse, foreta oral helseundersøkelse av barnet og ved behov henvise til tannhelsetjenesten.

Tannlegeforeningen omtaler også rollen til TAKO-senteret ved Lovisenberg Diakonale sykehus i Oslo:

Dette er et nasjonalt kompetansesenter for oral helse for personer (barn og voksne) med sjeldne medisinske tilstander (SMT) med orale og oralmotoriske problemer. Senteret tilbyr spesialiserte tannhelsetjenenester til pasienter med SMT, samler kunnskap om og forsker på oral helse hos personer med SMT. TAKO- senteret tilbyr også informasjon, rådgivning og kurs til fagpersoner, pasienter og pårørende. Det flerfaglige teamet ved senteret består av logopeder, fysioterapeuter og tannlegespesialister som har tett samarbeid med ulike fagmiljøer ved Lovisenberg Diakonale sykehus og Oslo universitetssykehus.

Oppsummeringsvis uttaler Tannlegeforeningen blant annet:

God oral helse er av avgjørende betydning for allmenn helse og for at barn og unge skal fungere godt fysisk, psykisk og sosialt. NTF er derfor svært forundret og bekymret over at tannhelsetjenesten unntas fra denne regelverksendringen om samarbeid mellom ulike velferdstjenester og samordning av tjenester til barn og unge. NTF er av den oppfatning at regelverk som omfatter tannhelsetjenesten må inkluderes i dette arbeidet. At feltet er utelatt fra høringsnotatet viser at oral helse dessverre fortsatt ikke ses på som en del av et helhetlig helsebegrep i Norge.

(…)

Oral helse er likevel en viktig del av et generelt helsebegrep, og det handler om mer enn å ha friske tenner uten sykdom (karies). Det handler om å kunne spise, snakke, smile og kommunisere med andre. Det handler om å være fri for smerter og ha kontroll på sin spyttsekresjon (ikke sikle). Og funn og symptomer i munnhulen kan være tegn på både omsorgssvikt, seksuell og fysisk mishandling.

Studier fra Sverige viser at unge voksne med ulike funksjonsnedsettelser har mer ubehandlet sykdom i munnhulen enn andre, og levekårsundersøkelsen om helse, omsorg og sosial kontakt (SSB 2008) viser at det er vesentlig dårligere tannhelse blant personer med nedsatt funksjonsevne enn i den øvrige befolkningen. Dette starter hos de yngste og det er derfor svært viktig at munnhelse inkluderes tidlig i et tverrfaglig samarbeid rundt pasientene.

Også Sørlandet sykehus, Norsk Tannpleierforening, Tannhelsekompetansesenteret Lovisenberg Diakonale sykehus og Tannhelse Rogaland RFK har i sine høringsuttalelser trukket frem lignende argumenter for at det i tannhelsetjenesteloven også bør lovfestes samarbeidsregler, både i enkeltsaker og utover oppfølgingen av konkrete personer.

Helsedirektoratet uttaler at tannhelsetjenesteloven er en lov som regulerer den offentlige fylkeskommunale tannhelsetjenesten som først og fremst har ansvar for de prioriterte gruppene som følger av loven. I forlengelsen av dette uttales det at det «prioriterte klientellet utgjør 85% av pasientene (…). Barn og ungdom 3–20 år utgjør 78% av det prioriterte klientellet, mens svært få barn og unge behandles i den private tannhelsetjenesten. Det øvrige prioriterte klientellet (7%) er personer som har langvarige helseutfordringer og/eller nedsatt funksjonsevne og har behov for koordinerte tjenester.»

Direktoratet viser til at fylkeskommunene har behov for samarbeid med øvrig helsetjeneste og andre relevante virksomheter på systemnivå for det prioriterte klientellet (85 prosent av pasientene) og uttaler videre:

Det er et stort behov for samordning mellom tannhelsetjenesten og helse- og omsorgstjenesten og øvrige velferdstjenester til utsatte barn og unge med sammensatte behov.

3.2.2 Anvendelse på Svalbard

Barneombudet skriver at de er bekymret for rettighetene til barn og unge som bor på Svalbard, og mener at konsekvensene av dette forslaget må vurderes grundig. De skriver:

Vi har over lengre tid ment at det er behov for en gjennomgang av hvilke regler som skal gjelde på Svalbard. Et spørsmål er om det vil være diskriminering i strid med barnekonvensjonen artikkel 2 om ikke disse bestemmelsene skal gjelde for barn som bor på Svalbard.

3.3 Departementenes vurderinger

3.3.1 Målgruppen for forslagene

Forslaget om aldersavgrensning i NAV-loven og sosialtjenesteloven var begrunnet med behovet for å sikre at forslaget vil medføre styrket samarbeid om tjenester til barn og unge. Etter å ha vurdert innspillene fra høringsinstansene, vurderer departementene det slik at bestemmelsene om styrket samarbeid om velferdstjenester i NAV-loven og sosialtjenesteloven likevel ikke bør avgrenses til kun å gjelde for personer under 25 år.

Det vil være uheldig, og heller ikke i tråd med intensjonen bak forslagene, dersom en aldersavgrensning medfører at barnefamilier som mottar oppfølging fra NAV, ikke omfattes av bestemmelsene om samarbeid i sosialtjenesteloven og NAV-loven. Det avgjørende for om en familie som mottar oppfølging fra et NAV-kontor eller kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal være omfattet av bestemmelsene om samarbeid og samordning, bør være hele familiens behov, ikke alderen til den som står registrert som stønadsmottaker eller som mottaker av oppfølgingen.

Som påpekt av høringsinstansene vil en aldersavgrensning også kunne vurderes som å bryte med strukturen i sosialtjenesteloven. Til tross for at de fleste personene som mottar oppfølging fra kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen er over 18 år, er det ikke noen aldersavgrensning i sosialtjenesteloven. Fravær av en aldersavgrensning vil i større grad sikre at oppfølgingen rettes mot hele familien, og slik kunne bidra til å ivareta behovet for samarbeid og samordning når det gjelder tjenester til og oppfølgning av barn av foreldre som mottar tjenester eller annen oppfølging fra NAV.

Til tross for at departementene ikke viderefører forslaget om en aldersavgrensning i NAV-loven og sosialtjenesteloven, er det viktig å sikre godt samarbeid og samordning når det gjelder tjenester til og annen oppfølging av barn og unge. Dette er også i tråd med Arbeids- og velferdsetatens særlige innsats overfor personer under 30 år. Samtidig er det viktig at arbeids- og velferdsforvaltningen tilbyr nødvendige og forsvarlige tjenester uavhengig av den enkeltes alder, og at innsatsen for samarbeid mellom tjenesteytere og samordning rettes mot personer innenfor alle aldersgrupper.

Flere høringsinstanser mener at det også bør lovfestes bestemmelser om samarbeid mellom den offentlige tannhelsetjenesten og andre velferdstjenester, i likhet med de samarbeidsregler som gjelder, eller foreslås å gjelde, for de andre velferdstjenestene.

Disse høringsinstansene viser blant annet til at tannhelsetjenesten møter de fleste barn og unge. For behandling og oppfølging av mange tannlidelser er det også hensiktsmessig med tett og nært samarbeid med andre velferdstjenester, blant annet den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, utdanningssektoren og barneverntjenesten. Flere påpeker at det også synes usikkert om tannhelsetjenesteansvaret vil bli overført til kommunene, og at dette uansett først vil skje om flere år. Dette taler etter deres mening for at man allerede nå bør fastsette slike regler.

Under henvisning til dette, og særlig den beskrivelsen og de vurderingene som fremkommer av høringsuttalelsen fra Tannlegeforeningen som er redegjort for under punkt 3.2.1, foreslår departementene å lovfeste samarbeidsbestemmelser også for den offentlige tannhelsetjenesten. Departementene foreslår at det i tannhelsetjenesteloven inntas en ny § 1-4a som regulerer den fylkeskommunale tannhelsetjenestens plikt til samarbeid med andre velferdstjenester.

Selv om spørsmålet om slik samarbeidsplikt formelt sett ikke var en del av høringsnotatet, viser imidlertid departementene til arbeidet med Prop. 71 L (2016–2017) hvor det ble foreslått lovendringer for å overføre det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenester til kommunene. I Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat av 6. juni 2016, forut for nevnte lovproposisjon, ble det foreslått at gjeldende samarbeidsregler etter helse- og omsorgstjenesteloven langt på vei skulle få anvendelse også for tannhelsetjenester dersom det offentlige ansvaret for tannhelsetjenester ble overført fra fylkeskommunen til kommunen. Departementene legger derfor til grunn at spørsmål om samarbeidsregler for tannhelsetjenesten har vært tilstrekkelig hørt. Departementene viser også til at Stortinget har vedtatt lovendringer som vil gjøre disse tannhelsetjenestene til en del av det kommunale ansvaret etter helse- og omsorgstjenesteloven, og dermed samarbeidsreglene i denne loven, selv om disse endringene foreløpig ikke er satt i kraft, jf. Innst. 378 L (2016–2017).

Det vises til punkt 5.2 og 5.4 – 5.6 for nærmere presentasjon av gjeldende regelverk og vurdering av nødvendige regelverksendringer.

Statsforvalteren i Oslo og Viken fremhever i sin høringsuttalelse viktigheten av en trygg bosituasjon, og betydningen det har blant annet for å stå i et skole- og utdanningsløp og motta helsetjenester. Siden boligtjenesten ikke har en egen særlov, mener statsforvalteren i Oslo og Viken at samarbeid om boligaspektet må synliggjøres som samordnings- og samarbeidstema i de relevante særlovene. Departementene er enig i at en trygg og stabil bosituasjon er en forutsetning for flere andre livsområder, og for at andre hjelpetiltak skal ha tilstrekkelig effekt. Regjeringen har nylig lagt frem en ny strategi for den sosiale boligpolitikken: Alle trenger et trygt hjem (2021–2024). Som et av flere tiltak i strategien har Kommunal- og moderniseringsdepartementet også sendt på høring forslag til en ny boligsosial lov. Høringsnotatet foreslår å klargjøre kommunenes ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Forslaget inneholder blant annet en bestemmelse om at kommunen skal sørge for samarbeid på tvers av sektorer og samordning av sine tjenester, og i tillegg samarbeide med andre offentlige aktører som kan bidra til arbeidet for vanskeligstilte på boligmarkedet. Departementene mener at boligaspektet er svært viktig, også i tilknytning til samarbeid og samordning om tjenester til barn og unge. Departementenes vurdering er imidlertid at dette primært vil reguleres i forslag til ny boligsosial lov, og at det på denne bakgrunn ikke er behov for å fremheve boligaspektet særskilt i samordnings- og samarbeidsbestemmelsene om barn og unge.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) mener samarbeidsbestemmelsen i integreringsloven også bør omfatte deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Departementene mener at forslaget om å avgrense samarbeidsplikten til deltakere i introduksjonsprogrammet bør opprettholdes. For å kunne tilby et kvalitativt godt introduksjonsprogram for hver enkelt deltaker, er kommunene avhengig av å samarbeide bredt med både kommunale, fylkeskommunale og statlige aktører. Opplæringen i norsk og samfunnskunnskap tilbys i all hovedsak av én instans i kommunen, eventuelt av en ekstern aktør som kommunen har inngått avtale med. Det varierer hvor mange timer opplæring den enkelte gjennomgår hver uke, og i hvor stor grad det er mulig å tilrettelegge særskilt for den enkeltes situasjon innenfor rammene av loven. Departementenes vurdering er derfor at det ikke er det samme behovet for samordning.

Når det gjelder justissektoren, har regjeringen etablert et samarbeid på tvers av departementer og direktorater for å få en helhetlig innsats overfor barn og unge som begår eller står i fare for å begå kriminalitet. Arbeidet er innlemmet i det tverrsektorielle 0–24-samarbeidet om samordning av barn og unges tjenestetilbud. Direktoratene fikk som en del av innsatsen flere oppdrag. Formålet med oppdragene er blant annet å vurdere om de aktuelle sektorene har nødvendig mandat, ansvar og tiltak for å hindre at barn og unge begår alvorlige eller gjentatte kriminelle handlinger, samt at barn og unge kommer ut av en kriminell løpebane. Videre skal direktoratenes arbeid gi grunnlag for å vurdere om dagens tiltak i de berørte sektorer er tilstrekkelige, om det er behov for endringer i dagens regelverk og hva som bør være de ulike sektorers ansvar. Oppfølgingen av direktoratenes anbefalinger må ses i sammenheng med dette arbeidet.

3.3.2 Anvendelse på Svalbard

Dagens regulering av hvorvidt den enkelte lov gjelder på Svalbard, vil i utgangspunktet gjelde for de endrede og nye bestemmelsene som er foreslått i denne proposisjonen. Departementene mener at de foreslåtte bestemmelsene om samarbeid og samordning ikke skal gjelde på Svalbard. Etter departementenes syn er det ikke det samme behovet for en slik regulering på Svalbard. Departementene viser til at mange av de lovpålagte velferdstjenestene som omfattes av proposisjonen, ikke gjelder for Svalbard.

For barnevernloven er det en egen forskrift om lovens anvendelse på Svalbard, hvor det blant annet fremgår at reglene om individuell plan ikke gjelder på Svalbard.

Sosialtjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven er ikke gjort gjeldende på Svalbard. Når det gjelder spesialisthelsetjenesteloven, er utvalgte bestemmelser gjort gjeldende på Svalbard. Helsepersonelloven er gjort gjeldende på Svalbard, men med enkelte unntak eller særlige tilpasninger.

Krisesenterloven gjelder ikke på Svalbard, mens familievernkontorloven er gjort gjeldende etter en egen forskrift.

Når det gjelder utdanningssektoren, pågår det et arbeid med å se nærmere på regelverkets anvendelse på Svalbard. Som en del av denne gjennomgangen vil Kunnskapsdepartementet i samarbeid med berørte departementer vurdere om bestemmelsene om samarbeid mv., inkludert endringene som foreslås her, bør gjelde på Svalbard.

3.4 Forslag til lovendringer

Departementene foreslår å endre bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 13 og NAV-loven § 15 a, slik at disse ikke avgrenses til kun å gjelde personer under 25 år.

Departementene foreslår videre å lovfeste samarbeidsbestemmelser også for den offentlige tannhelsetjenesten. Det vises til punkt 5.2 og 5.4–5.6 for nærmere presentasjon av gjeldende regelverk og vurdering av nødvendige regelverksendringer.