Del 2
Nærmere om budsjettforslaget

11 Budsjettforslaget

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Programkategori 02.00 Administrasjon av utenrikstjenesten

Utgifter under programkategori 02.00 fordelt på kapitler

En av Utenrikspolitikkens hovedoppgaver er å hegne om og styrke Norge og nordmenns sikkerhet, integritet og velferd. Politikken gjennomføres i en globalisert og omskiftelig verden hvor begivenheter utenfor Norges grenser får stadig mer direkte konsekvenser i Norge. Utenrikstjenesten er navet i det samlede arbeidet for å fremme norske interesser globalt, i nært samarbeid med forsvarsmyndighetene og en rekke øvrige fagdepartementer og etater. Tjenester for næringsliv og borgere i en globalisert virkelighet blir stadig viktigere.

Norges og norske borgeres interesser fremmes med et bredt sett av strategier og virkemidler. De fremmes bilateralt gjennom omfattende påvirkningsarbeid overfor enkeltlands politikere, embetsverk og sentrale institusjoner. Interessene fremmes videre gjennom aktiv påvirkning av en rekke uformelle og formelle multilaterale prosesser, med EU, FN og WTO som sentrale arenaer. Både utenriksstasjonene og hjemmeapparatet arbeider kontinuerlig for å ivareta interessene til norsk næringsliv og norske borgere som trenger hjelp i ulike situasjoner.

Departementet vektlegger at virksomheten skal være åpen, tilgjengelig og publikumsvennlig.

Globalisering, internasjonale endringer og rask teknologisk utvikling krever fleksibilitet og omstillingsevne for å sikre at de ressurser utenrikstjenesten disponerer anvendes på en best mulig måte. Departementet vurderer løpende utenriksrepresentasjonen over begge programområder for å sikre et ressurseffektivt nærvær ute som er tilpasset behov, budsjettmessige rammebetingelser, interesser og politiske prioriteringer i en omskiftelig verden. Det arbeides med å forenkle arbeidsprosessene ved utenriksstasjonene og å sikre en mest mulig hensiktsmessig fordeling av ressursene mellom hjemmeapparat og uteapparat. Dette innebærer bl.a. utlegging av flere faglige oppgaver til stasjonene, økt bruk av lokalt ansatte medarbeidere til å ivareta administrative oppgaver samtidig som administrative oppgaver sentraliseres til departementet når det er mest hensiktsmessig. Flere steder arbeides det også med å samlokalisere norske utenriksstasjoner med andre nordiske for å styrke det nordiske samarbeidet og spare driftsutgifter.

Tilskuddsordningene forvaltes av bl.a. Utenriksdepartementet, utenriksstasjonene og Financial Mechanism Office i Brussel, i henhold til gjeldende retningslinjer, og i tråd med politiske prioriteringer og føringer. Arbeidet med kvalitetssikring og kontroll, herunder arbeidet med å forebygge, avdekke og rapportere økonomiske misligheter, er nærmere omtalt i punkt 2 i Del I.

Utenriksdepartementet ønsker å bidra til en samordnet, effektiv og serviceorientert utlendingsforvaltning med forutsigbar saksbehandlingstid som felles mål. Utenrikstjenesten er den største saksbehandleren på utlendingsfeltet dersom en ser på antall saker; i 2017 vil utenriksstasjonene håndtere nærmere 215 000 søknader. For å håndtere flere og mer komplekse saker på utlendingsfeltet, og samtidig opprettholde et godt servicenivå og omdømme, vil departementet arbeide videre med ulike utviklingstiltak, herunder styrke ID-kontrollen i førstelinjen. Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet samarbeider også om oppfølging av Regjeringens politikk når det gjelder returavtaler.

Det nordiske og europeiske samarbeidet om representasjonsavtaler på utlendingsfeltet videreføres. Schengenlandene representerer hverandre gjensidig i utvalgte land for å sikre høy brukerservice, mer effektiv saksbehandling og mer profesjonelle fagmiljøer.

Utenriksdepartementet vil videreføre arbeidet med å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der det er økonomisk og praktisk hensiktsmessig.

Et økende antall norske borgere velger å reise til eller bosette seg i utlandet. Nordmenn velger også i større grad mer eksotiske reisemål. Én av følgene av dette er flere og mer komplekse forespørsler om konsulær bistand, kombinert med høye forventninger til hjelp og støtte fra norske myndigheter til nordmenn i utlandet. Utenriksdepartementet har tatt flere grep for å håndtere dette, og UDs Operative Senter i Oslo har stor pågang.

Utenriksdepartementet er ansvarlig for håndtering av kriser i utlandet som berører utenrikstjenestemenn, nordmenn generelt og norske interesser. Til å løse disse oppdragene har departementet en robust krise- og beredskapsorganisasjon. Stasjonenes beredskapsplaner revideres årlig og utenriksstasjonene er pålagt å gjennomføre minst en øvelse i året. I tillegg øves departementets organisasjon i Oslo. Departementet arbeider kontinuerlig med å forbedre den forebyggende sikkerheten i utenrikstjenesten. Et viktig element i dette er utenriksstasjonenes årlige risikoanalyser, som skal være grunnlag for å iverksette nødvendige risikoreduserende tiltak.

Utenriksdepartementet arbeider aktivt for å rekruttere flere medarbeidere fra minoritetsgrupper, herunder nordmenn med innvandrerbakgrunn. Det legges også vekt på å rekruttere kvinnelige ledere både i departementet og ved utenriksstasjonene, og å tilstrebe en god kjønnsfordeling på alle nivåer.

Arbeidet med et godt og inkluderende arbeidsmiljø gis høy prioritet. Departementet vil også i 2017 vektlegge HMS-arbeidet samt videreutvikling av arbeidsmiljørettede tiltak.

Mål

• Ivaretakelse av norske interesser gjennom bilaterale forbindelser med andre stater og medlemskap i multilaterale organisasjoner.

• Effektiv bistand til norske borgere, næringsliv og andre samfunnsaktører i deres kontakt med og i forhold til utenlandske myndigheter og institusjoner.

• Bidra til at sentralforvaltningen fremstår som «ett Norge» internasjonalt.

• Bidra til en samordnet, effektiv og serviceorientert utlendingsforvaltning med kort saksbehandlingstid.

• Styrke og videreføre sikkerhets- og beredskapsarbeidet ute og hjemme, herunder ivareta egne ansatte og norske borgere som blir rammet av hendelser i utlandet.

• Effektiv forvaltning med nulltoleranse for økonomiske misligheter.

• Videreutvikle det administrative og faglige samarbeidet mellom de nordiske lands utenrikstjenester.

• Tiltrekke og beholde godt kvalifisert arbeidskraft gjennom god rekruttering, personalforvaltning og kompetanseutvikling.

Rapport 2015

I takt med politiske prioriteringer og eksterne rammebetingelser ble det i 2015 gjennomført tilpasninger i uteapparatet. India er et av de raskest voksende markeder i verden med Mumbai som det næringslivsmessige tyngdepunktet. Mumbai og omkringliggende områder er viktige forretningsmarkeder for norsk næringsliv. På denne bakgrunn ble det høsten 2015, i samarbeid med Innovasjon Norge, åpnet et norsk generalkonsulat i Mumbai. For å tilpasse utenrikstjenesten til budsjettrammen, ble det for iverksettelse i 2016 besluttet avvikling av ambassadene i Astana, Sofia, Lusaka, Harare og Guatemala. I land der ambassader legges ned videreføres kontakten gjennom akkreditering fra annen ambassade i regionen, direkte fra Oslo, i samarbeid med andre nordiske land eller Schengenland og gjennom nettverket av honorære konsulater. Den lovpålagte opprettelsen av den felleseuropeiske fingeravtrykksdatabasen VIS, som følge av våre Schengenforpliktelser, ble iverksatt i 2011, og ferdigstilt i 2015.

Det har vært lagt vekt på en helhetlig tilnærming til sikkerhetsarbeidet. Fysisk sikkerhet er styrket både ved utenriksstasjonene og i Utenriksdepartementet. Arbeidet med informasjonssikkerhet er styrket gjennom tre viktige tiltak: Innføring av en ny løsning for lavgradert informasjonshåndtering i samarbeid med FD (NBN), ferdigstilling og første revisjon av styringssystem for informasjonssikkerhet (ISMS) og avslutning av oppgraderingsprosjektet for departementets krisehåndteringsverktøy MFA CIM.

Kriseorganisasjonen og eksisterende planverk er videreutviklet. Kompetanseheving gjennom kurs, samlinger og øvelser hadde høy prioritet også i 2015.

En rekke reform- og effektiviseringstiltak er gjennomført for å tilpasse driften til reduserte rammer og for å skape rom for nye prioriteringer. Innføring av ny teknologi innen administrative fagområder har gjort det mulig å ta flere oppgaver hjem til Oslo. Samtidig er viktige oppgaver overført til lokalt ansatt personell ved utenriksstasjonene. Et forprosjekt i regi av utenriksdepartementet og Statsbygg har kartlagt eiendomsforvaltningen på utenriksstasjonene med sikte på kostnadseffektivisering og klarere arbeidsdeling. Gjennomgangen med Statsbygg fortsetter i 2016.

Det vises videre til punkt 3 i Del 1 om Regjeringens avbyråkratiserings- og effektivitetsreform.

Satsingsområder 2017

Basert på departementets strategidokument 2014–2017 er det gjennomført en rekke tiltak og satt i gang flere endrings- og forbedringsprosesser for å gjøre utenrikstjenesten bedre, tydeligere og mer effektiv. Videreutviklingen av utenrikstjenesten fortsetter, omstillingsevne og fleksibel bruk av ressurser vektlegges for å sikre effektiv gjennomføring av politiske prioriteringer. Det vil også i 2017 bli gjort nødvendige omprioriteringer hjemme og ute slik at ressursene settes inn der behovet er størst. Utenriksrepresentasjonen vurderes løpende for å sikre at Norge har et ressurseffektivt nærvær ute. Dermed må det påregnes enkelte endringer i 2016 som en normal tilpasning til nye rammebetingelser og behov.

Arbeidet med å videreutvikle samarbeidet mellom de nordiske utenrikstjenester videreføres. Prioriterte administrative områder som samlokalisering av utenriksstasjoner, innplassering av tjenestemenn på annen nordisk ambassade, samarbeid innen krise- og sikkerhetsarbeid, felles honorære konsulater og inngåelse av representasjonsavtaler på utlendingsfeltet videreføres. Den lovpålagte opprettelse av den felleseuropeiske fingeravtrykksdatabasen VIS ble ferdigstilt i 2015. Dette innebærer en betydelig kvalitetshevning av Schengenlandenes kontrollarbeid, men vil medføre betydelig merarbeid som følge av at det fysiske oppmøtet på stasjonene vil øke.

Utenriksdepartementet vil fortsette å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der dette er hensiktsmessig av hensyn til økonomi, sikkerhet eller tilgjengelighet.

Det pågående utviklings- og effektiviseringsarbeid vil bli videreført i 2017 for å sikre effektiv måloppnåelse også i et mer langsiktig perspektiv. Målet er å gjennomføre utviklingstiltak som gjør utenrikstjenesten best mulig rustet til å møte fremtidens utfordringer.

Informasjonssikkerhet, krisehåndtering og sikkerhet for egne ansatte

Departementet arbeider fortsatt målrettet med utvikling av robuste og gode systemer og rutiner for å ivareta tjenestens sikkerhetsmål. Første fase i innføringen av et overordnet styringssystem for informasjonssikkerhet (ISMS) ble avsluttet sommeren 2015. Internrevisjon av systemet ble gjennomført i oktober samme år. Det videre arbeidet, som vil fortsette i 2017, består i å innarbeide øvrige rutiner i styringssystemet. Et av de mest sentrale områdene vil være retningslinjene for utenrikstjenestens behandling av personopplysninger.

Utenrikstjenesten forvalter sensitiv informasjon som krever at tjenesten verdivurderer og håndterer informasjonen den mottar, produserer og videreformidler på en sikker måte. Dette innebærer skjerpet bevissthet omkring behandling av sensitiv og gradert informasjon, samt en generell økt årvåkenhet med hensyn til etterretningstrusselen, særlig i lys av nye informasjonskanaler og ny teknologi. En hovedoppgave i 2017 blir å videreutvikle det omfattende arbeidet med å sikre at graderte løsninger for informasjonshåndtering er tilgjengelig i tilstrekkelig grad i utenrikstjenesten.

Departementets lederrolle i sentral krisehåndtering for sivile kriser som rammer nordmenn eller norske interesser i utlandet fordrer god koordinering og samordning mot andre sektorer. Planverket, herunder Håndbok for sikkerhet, beredskap og krisehåndtering i utenrikstjenesten, er oppdatert i lys av erfaringer fra så vel reelle hendelser som øvelser.

Risikobildet for utenriksstasjonene, norske interesser og norske borgere er i stadig endring. Kartlegging av trusler, farer og sårbarheter forblir en viktig oppgave. Departementets system for risiko- og sårbarhetsanalyser er under revisjon. Ny modell for risikovurdering skal rulles ut til alle utenriksstasjoner i 2017, og disse analysene vil danne grunnlag for valg av risikoreduserende tiltak. Øvelsesvirksomheten vil videreføres på et høyt nivå.

Arbeidet med medarbeidernes og virksomhetens evne til å håndtere uønskede og truende hendelser, samt Utenriksdepartementets rolle som lederdepartement ved sivile kriser i utlandet, sikres gjennom kompetansegivende tiltak som øvelser, kurs, e-læring, samlinger og evalueringer.

Arbeidet for å styrke sikkerheten for egne ansatte og deres medfølgende, både ved utestasjonering, på tjenestereise og ved tjeneste i departementet, må ses i sammenheng med departementets HMS-arbeid. Sikkerhet er ett av seks hovedbudskap i departementets virksomhetsstrategi og vil fortsatt være en hovedprioritering i 2017. Arbeidet med en helhetlig tilnærming til alle områdene innenfor sikkerhetsarbeidet videreføres.

Ledsagerpensjonsordningen

Av hensyn til likestilling og ikke-diskriminering av ulike samlivsformer foreslås utenrikstjenestens ledsagerpensjonsordning utvidet slik at samboere med så sterk tilknytning til hverandre som det et tidligere ekteskap eller felles barn tilsier, likestilles med ektepar etter lov om pensjonsordning for ledsagere i utenrikstjenesten.

Pensjonsordningen ble etablert i 1999 som et viktig familiepolitisk tiltak og skal være en kompensasjon for den betydelige ulempen det er for ledsagende ektefelle å tape inntekt og pensjonsrettigheter som følge av ektefelles tjenestegjøring ute.

Pensjonen var også ment som en anerkjennelse for det ubetalte arbeidet som ledsagere har nedlagt under opphold i utlandet. Ordningen administreres av Statens pensjonskasse.

Arbeids- og sosialdepartementet vil fremme et lovforslag om endring i lov om pensjonsordning for ledsagere i utenrikstjenesten slik at ordningen omfatter samboere.

Kap. 100 Utenriksdepartementet

Post 01 Driftsutgifter

Utenriksdepartementet forvalter to programområder, hhv. programområde 02 Utenriksforvaltning og programområde 03 Internasjonal bistand. Det er knyttet egne driftsbudsjetter til hvert av disse programområdene. Mer enn 40 pst. av utenrikstjenestens ansatte jobber med administrasjon av utviklingshjelpen, jfr. egen omtale under kap. 140 Utenrikstjenestens administrasjon av utviklingshjelpen.

Kap. 100, post 01 Driftsutgifter dekker den delen av utenrikstjenestens lønns- og driftsutgifter, hjemme og ute, som er knyttet til arbeidet med utenriksforvaltningen, dvs. arbeidet med å gjennomføre Regjeringens mål og prioriteringer i utenrikspolitikken. Dette omfatter bl.a. arbeidet med å ivareta Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser, internasjonal handelspolitikk, EU/EØS-samarbeidet, folkerettslige spørsmål, den internasjonale rettsorden, Norges deltakelse i internasjonale organisasjoner, eksportkontroll, nordområdesatsingen, kultur- og omdømmearbeidet, fremme av norske næringsinteresser, migrasjon/utlendingsforvaltning, forholdet til fremmede staters representasjoner i Norge, samt å yte nordmenn hjelp, råd og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter ved straffeforfølgning, ulykker, sykdom og dødsfall.

Utenriksdepartementet har de siste årene gjennomført omfattende innsparings– og effektiviseringstiltak for å tilpasse virksomheten til reduserte driftsrammer. Som følge av at størstedelen av utgiftene under posten er bundet opp i lønnsutgifter og husleieutgifter ved utenriksstasjonene er det i stor grad her innsparings- og effektiviseringstiltakene er realisert. Utenrikstjenesten har i perioden 2011 til 2016 redusert antall statsansatte hjemme og ved utenriksstasjonene med om lag 100 stillinger, og netto avviklet 12 utenriksstasjoner.

Under henvisning til omtalen under kap. 3100 Utenriksstasjonene, post 02 Gebyrer for utlendingssaker ved utenriksstasjonene og post 05 Refusjon spesialutsendinger mv., foreslås merinntektsfullmakt under kapitlet til dekning av hhv. volumøkning og gebyrpliktige handlinger innenfor utlendingsfeltet og utgifter for andre institusjoners andel av utgiftene ved utenriksstasjon.

Vi viser videre til punkt 2 om kvalitetssikring og kontroll og punkt 3 om Regjeringens avbyråkratiserings- og effektivitetsreform.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 2 251 mill. kroner. Økningen har i hovedsak sammenheng med innføring av forenklet modell for pensjonspremiebetaling til Statens pensjonskasse og kursjustering som følge av den svake kronekursen.

Post 21 Spesielle driftsutgifter, kan overføres

Bevilgningsforslaget dekker midler til utredning, opplæring og kompetansebygging, diverse EØS- og internasjonale tiltak, herunder oversettelse av EØS-rettsakter mv. Det kan også omfatte utgifter til internasjonal tvisteløsning hvor Norge er part.

Videre omfatter posten utgifter til Norges nasjonale kontaktpunkt for OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Alle OECD-land er forpliktet til å ha et nasjonalt kontaktpunkt for å fremme retningslinjene og på forespørsel gi råd og veiledning i enkeltsaker knyttet til påstander om selskapers manglende etterlevelse av retningslinjene. Kontaktpunktet er ikke til tilsyns- eller kontrollorgan, men tilbyr dialog og mekling. Videre omfatter bevilgningsforslaget midler til ordinært skjøtselarbeid på grensen mot Sverige og Finland samt til grenseoppgang av riksgrensene med Russland.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget 12,7 mill. kroner.

Post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres

Bevilgningsforslaget dekker utgifter til større utstyrsanskaffelser og vedlikeholdsarbeider i departementet og ved utenriksstasjonene. Økningen har sammenheng med innføring av nytt kommunikasjonssystem.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 47,9 mill. kroner.

Post 70 Erstatning av skader på utenlandske ambassader

Posten dekker erstatning av skadeverk som måtte påføres utenlandske representasjoner i Norge, i henhold til de forpliktelser Norge har ifølge Wien-konvensjonene om diplomatisk og konsulært samkvem.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 1 mill. kroner.

Post 71 Diverse tilskudd

Nordisk samarbeid

Regjeringen ønsker å støtte tiltak som fremmer det nordiske samarbeidet. Dette kan bidra til å styrke nordisk samarbeid, samt nordiske interesser og verdier i Europa. Aktuelle tiltak kan være bl.a. forsknings-, utrednings- eller informasjonsvirksomhet.

Det foreslås avsatt 250 000 kroner til formålet i 2017.

Informasjon om europeisk samarbeid

Målet med tilskuddsordningen er å stimulere til bred debatt i Norge om sentrale europapolitiske spørsmål. Tilskudd gis til frivillige organisasjoner og andre ikke-kommersielle og ikke-offentlige aktørers informasjonstiltak om europeisk samarbeid overfor norske målgrupper, samt støtte til slike aktørers nettverksbygging i Europa. Ved tildelingen vektlegges en rimelig fordeling mellom ulike interessegrupper, samt geografisk og tematisk spredning. I 2016 er det gitt tilskudd til 57 prosjekter i regi av 33 ulike organisasjoner/aktører.

Det foreslås avsatt 5,5 mill. kroner til formålet i 2017.

Tilskudd til EU-opplysning

Bevilgningen omfatter tilskudd til organisasjonene Europabevegelsen og Nei til EU. Tilskuddene skal anvendes til informasjonsarbeid om EU. For 2017 foreslås det bevilget 5 mill. kroner.

Fremme av transatlantisk samarbeid

Posten dekker tilskudd til arbeid for opprettholdelse og styrking av forbindelsene mellom USA og Norge, og foreslås øremerket Nordmannsforbundet i 2017.

Det foreslås avsatt 490 000 kroner til formålet i 2017.

Tilskudd til europapolitisk forskning

Norsk forskning om europeisk integrasjon og dens virkninger har siden 90-tallet vært omfattende og internasjonalt anerkjent. Norsk europaforskning har bidratt til norsk samfunnsdebatt, til utdanning på ulike nivåer og til å styrke europapolitikkens kunnskapsgrunnlag. Målet med tilskuddsordningen er å bidra til økt kunnskap og samfunnsdebatt om europapolitiske spørsmål med relevans for Norge. I 2016 ble det gitt støtte til Norges Forskningsråds program Europa i endring.

Det foreslås avsatt 5,7 mill. kroner til formålet i 2017.

Forskning på europeisk klima- og energipolitikk

Europeisk klima- og energipolitikk har avgjørende betydning for norske interesser. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, klimautfordringene og behovet for ny økonomisk vekst har hver for seg og samlet skapt ny dynamikk i EUs klima- og energipolitikk, og blant annet gitt støtet til etableringen av energiunionen. Energiunionen og den konteksten den står i, reiser viktige spørsmål for Norge. Midlene vil bli benyttet til forskning på drivkrefter bak og konsekvenser av europeisk klima- og energipolitikk.

Det foreslås avsatt 5 mill. kroner til formålet i 2017.

Tilskudd til europapolitisk dialog

Det er viktig for Regjeringen at arbeidslivets organisasjoner deltar i den europapolitiske dialog og bidrar til å bygge den sosiale dialog i EØS. Det er derfor opprettet en tilskuddsordning som bidrar til å dekke reiseutgiftene til de norske organisasjonene som er medlem av EFTAs konsultative komité. Dette er Landsorganisasjonen i Norge (LO), Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS), Unio, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Virke og Kommunenes sentralforbund (KS). I 2016 gikk tilskuddet til deltakelse i møter i EFTAs konsultative komité og EØS´ konsultative komité samt møter under EUs sosiale dialog.

Det foreslås avsatt 575 000 kroner til formålet i 2017.

Tilskudd til styrking av sosial dialog i sentral-europeiske land

Regjeringen legger vekt på utvikling og styrking av sosial dialog i Europa. Det er store utfordringer på det europeiske arbeidsmarkedet. Et velfungerende arbeidsliv forutsetter stor grad av samarbeid mellom myndigheter og arbeidstakere og arbeidsgivere. Norge har en sterk tradisjon for dette og har vist at forpliktende dialog har bidratt til å sikre arbeidsplasser og arbeidsstandarder. Arbeidet med det globale fondet for anstendig arbeid og trepartssamarbeid under den norske ordningen EØS-midlene 2009–2014 kan vise til positive resultater og ble avsluttet i 2014 (se rapport under kapittel 117. EØS-midlene). Arbeidslivets parter i Norge har gjennom fondet spilt en positiv rolle i fremme av sosial dialog i land i Sentral-Europa. Tilskuddet er ment å dekke nettverksaktiviteter for partene i arbeidet med sosial dialog i Europa og spredning av resultater fra arbeidet. I 2015 ble det spesielt arbeidet med å rapportere om resultater fra aktiviteter under Fond for anstendig arbeid og trepartssamarbeid.

Det foreslås avsatt 0,5 mill. kroner til arbeidet med å opprettholde nettverkene som er skapt under fondet for anstendig arbeid og trepartssamarbeid under den norske ordningen EØS-midlene 2009–2014.

Internasjonale folkerettsinstitusjoner

Midlene er i hovedsak øremerket opplysningsvirksomhet knyttet til folkerett og folkerettstiltak i FN-regi.

Det foreslås avsatt 175 000 kroner til formålet i 2017.

Etterforskning av kjemisk krigføring

De siste årenes utvikling har vist at kjemiske våpen fortsatt utgjør en trussel. Bruken av kjemiske stridsmidler i Syria i 2012–2013 ble bekreftet av en påfølgende FN-ledet inspeksjon i regi av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). OPCW har også satt i gang etterforskning av nyere angrep i Syria og Irak. Organisasjonen har egne lister over inspektører og laboratorier, som kan benyttes til slike etterforskninger. Disse inngår i FN-apparatets virkemidler for å sikre objektive fakta ved påstander om hendelser med kjemiske eller biologiske våpen.

Det kjemiske laboratoriet ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har deltatt i OPCWs offisielle ferdighetstester over flere år med resultater som ligger over gjennomsnittet. For å få status som OPCW-designert laboratorium, må man imidlertid også ivareta jevnlige rapporteringskrav. En OPCW-designasjon er et kvalitetsstempel, som viser at laboratoriet er blant de fremste i verden på sitt område. Dette innebærer at laboratoriet er godkjent av OPCW for å gjennomføre analyser av prøver knyttet til hendelser med bruk og/eller fremstilling av kjemiske stridsmidler. Laboratoriet vil dermed bli en nasjonal ressurs, som Norge stiller til disposisjon for det internasjonale samfunn ved evt. hendelser med kjemiske stridsmidler.

Det foreslås avsatt 250 000 kroner til formålet i 2017.

Oslo Freedom Forum (OFF)

Posten dekker støtte til Oslo Freedom Forum på tilsvarende nivå som 2015 og 2016. Årlig samles menneskerettighetsforsvarer, politikere, akademia og representanter for næringslivet til en konferanse om menneskerettighetsspørsmål. OFF har, i samarbeid med departementet og norske organisasjoner, lykkes i å etablere et internasjonalt forum som bidrar til å utbre kunnskap om menneskerettighetene og knytte viktige nettverk for menneskerettighetsarbeid

Det foreslås avsatt 2 mill. kroner til formålet i 2017.

Tilskudd til Stefanusalliansen

Tros-og religionsfriheten er under press i mange land og religiøse minoriteter sitter tilbake som tapere.

Det er ønskelig å støtte opp om sårbare religiøse minoriteter. Stefanusalliansen er en norsk misjons- og menneskerettighetsorganisasjon som formidler støtte, omsorg og praktisk hjelp til kirker og mennesker og verden over som forfølges eller undertrykkes på grunn av sin kristne tro. Det foreslås avsatt 1 mill. kroner i 2017.

International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA)

Tilskuddet til IHRA er ikke lenger ODA-godkjent. Det foreslås derfor å bevilge Norges pliktige bidrag på 300 000 kroner til IHRA over denne posten. IHRA er en flernasjonal allianse for å motvirke antisemittisme. Tilskuddet har tidligere vært støttet over kap. 163, post 72.

Budsjett 2017

For 2016 foreslås bevilget samlet 26,8 mill. kroner på posten.

Bevilgningsøkningen fra 2016 er relatert til den nye tilskuddsordningen forskning på europeisk klima- og energipolitikk.

Post 72 Hjelp til norske borgere i utlandet

Posten dekker uforutsette utgifter i forbindelse med bistand til nordmenn i utlandet.

For 2017 foreslås bevilget 174 000 kroner.

Post 89 Agio/disagio

Utenriksstasjonenes regnskap blir ført i ulike lokale valutaer. Ved årets slutt blir beholdningene ved hver enkelt utenriksstasjon justert i samsvar med Norges Banks kurser pr. 31. desember. På grunn av kursdifferansene vil det oppstå kurstap eller kursgevinst.

Utenriksdepartementet ber om samtykke fra Stortinget til å føre eventuelt kurstap på kap. 100 Utenriksdepartementet, post 89 Disagio. Eventuell kursgevinst foreslås ført på kap. 3100, post 89 Agio, jf. forslag til romertallsfullmakt V.

Post 90 Lån til norske borgere i utlandet

Bevilgningen dekker lån til nordmenn i utlandet forutsatt at kriteriene for nødlidenhetslån er til stede.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 360 000 kroner.

Kap. 3100 Utenriksdepartementet

Post 01 Diverse gebyrer ved utenriksstasjonene

Inntektsforslaget omfatter i hovedsak gebyrer for konsulære tjenester i utlandet.

Post 02 Gebyrer for utlendingssaker ved utenriksstasjonene

Inntektsforslaget omfatter visumgebyrer og behandlingsgebyrer på søknader om statsborgerskap, oppholds-, arbeids- og bosettingstillatelser, samt fornyelse av slike tillatelser. Økningen skyldes i hovedsak forslag om økning i gebyret ved førstegangssøknad i familiesaker.

Det foreslås fullmakt til å overskride bevilgningen under kap. 100 Utenriksdepartementet, post 01 Driftsutgifter med tilsvarende merinntekter under kap. 3100, post 02, jf. forslag til romertallsfullmakt II.

Post 05 Refusjon spesialutsendinger mv.

Utenriksdepartementet mottar refusjon fra institusjoner til dekning av enkelte utgifter ved utenriksstasjonene der rammeoverføring av forskjellige grunner ikke er aktuelt. Posten benyttes videre til oppgjør fra Statsbygg til dekning av utenrikstjenestens utlegg for huseiers regning, avregning av utgifter med Innovasjon Norge for de steder Innovasjon Norge er samlokalisert med utenriksstasjonene og leieinntekter fra andre statlige institusjoner.

Det foreslås fullmakt til å overskride bevilgningen under kap. 100 Utenriksdepartementet, post 01 Driftsutgifter, mot tilsvarende merinntekt under post 05 Refusjon spesialutsendinger, jf. forslag til romertallsvedtak II.

Kap. 103 Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Utenriksdepartementet har ansvar for retningslinjer og budsjett for Regjeringens fellesrepresentasjon. Forvaltning av bevilgningen skjer på bakgrunn av beslutninger fattet i Regjeringens representasjonsutvalg.

Utenriksdepartementet er navet i planleggingen og gjennomføringen av offisielle besøk til Norge. Departementet har budsjettansvar for de deler av utgiftene ved statsbesøk som ikke faller på Det kongelige hoff, samt for offisielle besøk på stats-, regjeringssjefs- og utenriksministernivå. Ved flere enn to inngående statsbesøk faller utgiftene i sin helhet på Regjeringens fellesrepresentasjon. Bevilgningen dekker også driften av Regjeringens representasjonsanlegg i Oslo. Eiendommene er inkludert i husleieordningen for statlige bygg.

Det har vært en markant økning av besøksvirksomheten de senere årene. Dette har medført høyere driftskostnader. Dertil har Regjeringens generelle representasjonsvirksomhet i representasjonsanlegget økt.

Rapport 2015

Det ble i 2015 avviklet ett inngående statsbesøk av Latvias president. Statsministeren var bl.a. vert for et offisielt besøk av Portugals president.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås det bevilget 57,4 mill. kroner. Av dette er 7 mill. kroner øremerket Regjeringens gave og markering av Kongeparet i forbindelse med Kongeparets 80-årsdager i 2017.

Videre planlegges det et inngående statsbesøk og det kan påregnes flere offisielle besøk.

Kap. 104 Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Utenriksdepartementet har ansvar for budsjett, planlegging og gjennomføring av kongehuset offisielle reiser i utlandet. Forvaltning av bevilgningen skjer på bakgrunn av beslutninger fattet i Samordningsutvalget (Det kongelige hoff, Statsministerens kontor og Utenriksdepartementet).

Kapitlet dekker utgifter for DD.MM. Kongen og Dronningens statsbesøk og offisielle reiser til utlandet, samt Kronprinsparets og Prinsesse Märtha Louises offisielle reiser til utlandet.

For 2017 planlegges for et utgående statsbesøk og andre offisielle besøk for Kongeparet og Kronprinsparet, samt at de hver for seg vil kunne gjennomføre flere offisielle utenlandsreiser. Regjeringen verdsetter det arbeid kongehuset utfører for Norge og de muligheter det gir for positiv profilering av landet.

Rapport 2015

I 2015 gjennomførte DD.MM. Kongen og Dronningen en ukes statsbesøk til Australia. Kronprinsparet gjennomførte en ukes offisielt besøk til Brasil. H.M. Kongen deltok i 10-årsjubileet for åpningen av den norske helårs forskningsstasjonen Troll på Dronning Mauds Land. H.M. Kongen gjennomførte også en ukes offisielt besøk til USA, hvor han besøkte delstatene Washington og Alaska. Hver for seg har kongehusets medlemmer gjennomført andre offisielle besøk bl.a. deltok H.K.H. Kronprinsens ved UNESCOs 70 års markering i Paris.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås det bevilget 9,7 mill. kroner.

Programkategori 02.10 Utenriksformål

Utgifter under programkategori 02.10 fordelt på kapitler

Denne programkategorien omfatter tilskudd til næringsfremme, kultur- og informasjonsformål, pliktige bidrag og kontingenter til internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av, EØS-finansieringsordningene, nordområdetiltak og globale sikkerhetstiltak.

Fra 2016 ble også Norges bidrag til Den Asiatiske Investeringsbanken for Infrastruktur (AIIB) bevilget under kap. 116 Deltaking i internasjonale organisasjoner, ny post 90.

Hovedsakelig er reduksjonen i forslaget under programkategori 02.10 Utenriksformål i forhold til saldert budsjett 2016, relatert til reduserte anslag for utbetalinger under kap. 117 EØS-finansieringsordningene 2009–2014 som går inn i siste utbetalingsår.

Kap. 115 Næringsfremme-, kultur- og informasjonsformål

Å fremme norske økonomiske interesser, norsk kulturlivs internasjonale muligheter, norske synspunkter og samfunnsinteresser er en integrert del av utenrikspolitikken. Arbeidet utgjør en viktig del av et moderne offentlig diplomati og målet er å ivareta norske interesser og styrke Norges internasjonale samarbeid.

Post 01 Driftsutgifter, kan nyttes under post 70

Posten dekker utgifter til departementets egen virksomhet i inn- og utland innen feltene næringsfremme, internasjonalt kulturfremme, kommunikasjon og informasjon.

Post 70 Tilskudd til næringsfremme, kultur- og informasjonsformål, kan overføres, kan nyttes under post 01

Posten dekker tilskudd til fremme av norske næringsinteresser i utlandet, internasjonalt kulturfremme, kommunikasjon og informasjon, herunder reisestøtteordningene og presse- og besøksprogrammene.

Mål

Tilskuddsmidlene skal fremme utenrikspolitiske mål og ha verdi for norsk samfunns-, nærings- og kulturliv. Dette innebærer at arbeidet skal:

• Bidra til at norske bedrifter og norske forsknings- og innovasjonsmiljøer lykkes internasjonalt

• Fremme norske bedrifter og kunnskapsmiljøer som attraktive samarbeidspartnere og Norge som et attraktivt land å investere i

• Styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter og kontaktflate, og styrke kulturdimensjonen i Norges profil i utlandet

• Styrke bilaterale forbindelser med viktige samarbeidsland ved å bidra til kunnskap om, tillit til, og forståelse, engasjement og interesse for Norge, norske synspunkter og norsk politikk hos relevante målgrupper

Satsingsområder 2017

Næringsfremme

Fremme av norske næringsinteresser er en av utenrikstjenestens viktigste oppgaver. Den globale økonomien gjennomgår store endringer, og selv om Europa og Norden fremdeles er våre viktigste eksportmarkeder, øker handel og investeringer i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Det er viktig for en norsk økonomi i omstilling at internasjonaliserte norske næringer lykkes i nye markeder.

Utenrikstjenestens arbeid med å støtte norsk næringsliv tillegges derfor stor vekt og skal være en relevant samarbeidspartner for næringslivet. Fremme av eksport og internasjonalisering av bedrifter i utlandet står sentralt. Samtidig er det nå behov for et stadig sterkere fokus på å fremme Norge som et attraktivt land for internasjonalt næringsliv. Utenriksdepartement er også kontaktpunkt for næringslivet om sikkerhetsutfordringer for næringslivet.

Utenriksdepartementet vil sammen med andre fagdepartementer arbeide for å fremme Norge som et attraktivt land å investere, bo og arbeide i. Utenrikstjenesten skal også bidra til at kunnskapsmiljøer får den drahjelpen de trenger i viktige land.

Utenriksdepartementet har igangsatt arbeid for å effektivisere og strømlinjeforme samarbeidet mellom utenriksstasjonene, Innovasjon Norge, SIU og Forskningsrådet. Hensikten er en bedre total utnyttelse av virkemiddelapparatet ute.

Støtten til næringsfremme over kap. 115 vil i større grad enn tidligere konsentreres om de viktigste sektorene og markedene. Prioritet vil gis til prosjekter der Norge har spesielle konkurransefortrinn, der kunnskap og innovasjon står sentralt.

Næringslivets samfunnsansvar

Globale utfordringer må løses i fellesskap og samarbeid mellom offentlige og private aktører. For å realisere FNs nye bærekraftsmål kreves det større involvering av næringslivet og nye former for partnerskap. Dette kan gi gode muligheter for privat sektor, men det er viktig at bedrifter legger internasjonalt anerkjente prinsipper om ansvarlighet til grunn for sin forretningsdrift. FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper er eksempler på slike. I 2015 lanserte Regjeringen en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter som et ledd i oppfølgingen av FNs veiledende prinsipper og vil fortsette implementeringen av denne. Regjeringen ønsker å være en best mulig støtte for næringslivet internasjonalt og trapper opp innsatsen gjennom styrket veiledning og dialog om menneskerettigheter og korrupsjon. Utenrikstjenesten vil være sentral i denne satsningen.

Internasjonalt kulturfremme

Regjeringens internasjonale kultursatsing er en integrert del av arbeidet for norske interesser. Målet med satsingen er å styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter, bidra til et aktivt og levende norsk kulturliv og bidra til at norsk kultur er en del av den globale utviklingen innenfor de ulike kulturfeltene. Internasjonalt kultursamarbeid skaper møteplasser, bygger nettverk og styrker dialogen med mangfoldet av internasjonale strømninger og aktører som utgjør viktige målgrupper for norske interesser. Regjeringens arbeid bygger på nær kontakt mellom norsk kulturliv, kunstfaglige organisasjoner, Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene. Utenrikstjenesten skal være en aktiv, målrettet og relevant samarbeidspartner for kulturlivet.

Langsiktighet og strategiske målsetninger skal ligge til grunn for arbeidet. Det skal også legges vekt på å se på hele kjeden i kulturnæringene. Det skal særlig satses i land som utgjør de viktigste internasjonaliseringsarenaene for norske kunstnere og/eller der norske interesser er størst, samt i land av særlig utenrikspolitisk betydning. Dette vil gjelde land i Norden, flere land i Europa, Nord-Amerika og Asia.

Ordningen med delegering av budsjettmidler til søknadsbasert reisestøtte for norske kunstneres profesjonelle oppdrag i utlandet videreføres. Reisestøtten imøtekommer etterspørselen etter norske kunstnere over store deler av verden og bidrar således til økt kultureksport. Det er et selvstendig mål å øke norsk kulturlivs synlighet gjennom omtale av norsk kunst og kultur og samfunnsliv i internasjonale media.

Kulturdimensjonen i nordområdesatsingen

Kulturdimensjonen i nordområdene er en integrert del av Regjeringens nordområdesatsing. Det grenseoverskridende samarbeidet synliggjør Norge som en viktig aktør på kulturområdet. Kulturtiltak bidrar til å bevare samarbeidsklimaet i nord, ved å skape gode og åpne relasjoner mellom folkene i Barentsregionen. Det norsk-russiske samarbeidet er hjørnestenen i dette arbeidet. Norge opplever også økt interesse i land utenfor Barentsregionen for kulturscenene i nord og det er et mål å stimulere denne interessen. Parallelt med regjeringens satsing på nettverksbygging og folk-til-folk-samarbeid på tvers av grensene er det utviklet arenaer og møteplasser der kulturaktører, lokale og regionale myndigheter og departementene arbeider sammen for å tilrettelegge for utveksling og samarbeid med aktører fra andre land. Sentralt i denne satsingen står også urfolksprosjekter.

Offentlig diplomati

Regjeringen vil kommunisere viktige utenrikspolitiske prioriteringer og interesser, og øke forståelsen for norske synspunkter hos relevante målgrupper i våre viktigste samarbeidsland. For dette formålet vil det utarbeides kommunikasjonspakker om sentrale norske utenrikspolitiske spørsmål.

Gjennom strategisk bruk av kommunikasjon og samarbeid med relevante aktører skal utenriksstasjonene målrette informasjonsarbeidet, i tråd med planer og prioriteringer i de enkelte land.

De digitale kommunikasjonsformene blir stadig viktigere. Utenrikstjenesten skal i økende grad engasjere utvalgte internasjonale målgrupper gjennom strategisk bruk av digitale kanaler.

Presse- og besøksreiser, der journalister og eksperter blir invitert til Norge av utenriksstasjonene eller Utenriksdepartementet, er et viktig verktøy både innen offentlig diplomati og kulturfremme. Reisene har som mål å synliggjøre norske forhold ved å profilere viktige sider ved regjeringens politikk, norske samfunnsforhold, styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter og bidra til nettverksbygging mellom sentrale aktører innen nærings- og kulturliv og øvrig samfunnsliv.

Rapport 2015

Offentlig diplomati/ Norgesprofilering

Regjeringen la i 2015 vekt på tydeligere internasjonal kommunikasjon av norske politiske prioriteringer. Budskap knyttet til sentrale norske utenrikspolitiske spørsmål ble formidlet til internasjonale målgrupper ved hjelp av kommunikasjonspakker for utenriksstasjonenes digitale kanaler. Tema som ble prioritert i kommunikasjonspakkene i 2015 var blant annet menneskerettigheter, nordområdene, FNs bærekraftsmål og klima.

I arbeidet med å gjøre digitale verktøy til en integrert del av utenrikstjenestens utadrettede kommunikasjon, økte fokuset på strategisk bruk av sosial medier. De fleste av våre utenriksstasjoner er nå tilstede på sosiale medier. Arbeidet med å oppgradere utenriksstasjonenes nettsider ble påbegynt.

Internasjonalt kulturfremme

Regjeringen videreførte sin innsats for å styrke norsk kulturlivs internasjonale interesser.

Utenriksdepartementet har siden 2003 avsatt midler til en søknadsbasert reisestøtteordning som forvaltes av de syv kunstfaglige organisasjonene Music Norway, Danse- og Teatersentrum, Office for Contemporary Art Norway, Norwegian Crafts, Norsk design og arkitektursenter, NORLA og Norsk Filminstitutt. Reisestøtteordningen bidro til at norske kunstnere, kulturaktører og representanter for kreative næringer kunne gjennomføre profesjonelle oppdrag i utlandet. Målrettet og langsiktig arbeid har ligget til grunn for å stimulere norsk deltakelse på de mest relevante internasjonale scener, utstillingssteder og bransjemesser.

Nettverksbygging mellom profesjonelle norske aktører og sentrale utenlandske kunst- og kulturinstitusjoner står helt sentralt i arbeidet for å skape internasjonale muligheter for norsk kulturliv. Støtte til presse- og besøksprogram ble høyt prioritert og har gitt konkrete resultater i form av en stor mengde positive presseoppslag i ulike media og engasjement for norske kulturutøvere i utlandet. Skreddersydde presse- og ekspertreiser for utenlandske bransjefolk til sentrale norske festivaler, utstillinger og kulturaktører bidro i høy grad til å øke etterspørselen etter norsk kunst og kultur.

De ulike virkemidler og tiltak for kulturfremme har bidratt til økt etterspørsel etter norske kulturuttrykk i renommerte internasjonale visnings- og spillesteder, mulighet for kunstnere og andre kulturaktører til å gjennomføre oppdrag internasjonalt. Satsingen har bidratt til flere tusen enkeltoppdrag innen alle musikk- og kunstformer, en rekke oppslag i internasjonal dagspresse, sosiale medier og fagpresse og generelt økende oppmerksomhet om norsk kultur.

Kulturdimensjonen i nordområdesatsingen

Utviklingen av kulturnettverk og folk-til-folk-kontaktene i Barentsregionen ble videreført i 2015. Kulturmidlene støtter et bredt spekter av utvekslingsprogram, nettverksbyggingstiltak og folk-til-folk-samarbeid på flere kulturarenaer. Spesielt fokus har vært gitt videreutviklingen av internasjonale møteplasser. Støtte til aktiviteter og pressebesøk og program under Tromsø Internasjonale Filmfestival, Arctic Frontiers og Nordlysfestivalen har bidratt til å synliggjøre flere sider av nordområdesatsingen, og har resultert i omtale i internasjonale media og fagpresse. Festivalen Barents Spektakel og Barentsdagene er eksempel på møteplasser der kultursamarbeidet spiller sammen med den økonomiske og politiske dialogen i regionene. Riddu Riddu-festivalens årets nordlige folk-prosjekt og Arctic Indigenous Film Circle bygger internasjonale nettverk mellom urfolkskunstnere og -kulturbærere. Finansieringsordningen BarentsKult bidro til å realisere en rekke norsk-russiske kulturprosjekter med tildelinger til 18 ulike prosjekter i 2015.

Næringsfremme og samfunnsansvar

Utenriksdepartementet har fortsatt å styrke arbeidet med å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Hensikten har vært å gjøre utenrikstjenesten til en mer koordinert, synlig og strømlinjeformet samarbeidspartner for norsk næringsliv og kompetansemiljøer. Utenrikstjenesten har samarbeidet nært med andre næringsrettede departement og det norske virkemiddelapparatet, herunder Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd og Norges Forskningsråd. Utenriksstasjonene har i kjølvannet av dette styrket sin innsats for å koordinere alle som er med på å fremme norske næringsinteresser i tjenesteområdet gjennom Team Norway. En rekke profileringstiltak og konkrete samarbeidsarrangement med næringslivet ble gjennomført ved stasjonene.

Utenriksdepartementet har i løpet av året hatt en rekke dialogmøter med næringsliv og utdannings- og forskningsinstitusjoner i hele landet. Møtene har gitt Utenrikstjenesten god innsikt i aktørenes virkeområde og problemstillinger. Dessuten har man fått nyttige innspill på hvordan departementet i større grad kan spille en relevant rolle for næringslivets og kunnskapsmiljøenes internasjonaliseringsarbeid.

Som et ledd i arbeidet med økonomisk diplomati, er prosjektet Styrket næringslivsarbeid ved utenriksstasjonene (SNU) gjennomført og bidratt til et mer systematisk arbeid med næringsfremme ved utenriksstasjonene. Konkrete og relevante tiltak for å bistå norsk næringsliv planlegges av utenriksstasjonene i nært samarbeid med aktører fra virkemiddelapparatet og inngår nå som en integrert del av stasjonenes virksomhetsplanlegging. Fokuset på SNU er også fremtredende under opplæring av personell som skal jobbe ved norske utenriksstasjoner.

Kompetanseheving hjemme og ute er en viktig oppgave, og departementet har avholdt flere kurs om næringsfremme der også andre Team Norway-representanter har deltatt. Som et ledd i kompetansehevingen har også ulike verktøy blitt utarbeidet for bruk på stasjonene med tanke på å systematisere og forbedre arbeidet med næringsfremme. De interne kursene har hatt som hensikt både å gi veiledning i bruk av nye verktøy og en forståelse av muligheter og utfordringer for et norsk næringsliv i omstilling.

I 2015 lanserte Regjeringen en nasjonal handlingsplan som et ledd i oppfølgingen av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. En tverrdepartemental gruppe har blitt etablert for å styrke koordineringen og oppfølgingen av handlingsplanen.

Forsikring av norske kunstutstillinger i utlandet

Det foreslås at Kongen i 2017 kan inngå avtaler om forsikringsansvar innenfor en totalramme på inntil 500 mill. kroner for norske utstillinger ved visningsinstitusjoner i utlandet, jf. forslag til romertallsvedtak IX.

Forsikringsansvaret omfatter tap og skade under transport, visning og lagring i visningsperioden.

Budsjett 2017

For å bedre gjenspeile behovene under postene forelås det å omfordele 10 mill. kroner mellom postene slik at samlet bevilgningsforslag blir 52,7 mill. kroner, fordelt med 7,5 mill. kroner under post 01 og 45,2 mill. kroner under post 70.

Kap. 116 Deltaking i internasjonale organisasjoner

Kapitlet omfatter pliktige bidrag/kontingenter til internasjonale organisasjoner Norge er medlem i. Fra 2016 ble Norges innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur bevilget under ny post 90 Innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB). Økningen på postene har i hovedsak sammenheng med valutakursjusteringer.

Post 70 Tilskudd til internasjonale organisasjoner

Generelt

Norge sparer store ressurser på å bruke internasjonale organisasjoner som kanal for norsk bistand. Internasjonale organisasjoner/institusjoner som forvalter norske midler, forventes å ha gode forebyggende tiltak, kontrollrutiner og reaksjoner som tilfredsstiller kravet om nulltoleranse for økonomiske misligheter. Dette må organisasjonene/institusjonene kunne dokumentere.

Dersom forvaltningen ikke er tilfredsstillende, må forbedringstiltak drøftes i egnede fora, inkludert i styrende organer. Ansvaret for kontroll med forvaltningen av midler og for at nødvendige oppfølgingsrutiner er på plass, skal avklares i avtaler.

De forente nasjoner (FN)

Situasjonsbeskrivelse

Fra denne posten bevilges det fastsatte bidraget til FNs regulære budsjett og de fredsbevarende styrker. De forente nasjoner (FN) er sentral i norsk utenrikspolitikk. Norge har deltatt som medlem av verdensorganisasjonen siden opprettelsen i 1945. Da Norge undertegnet FNs charter i 1945 var det en hovedmotivasjon at FN skulle bidra til å sikre alles, inkludert Norges egen, utvikling og selvstendighet. Når vi samarbeider med andre land og overholder folkeretten, skaper vi resultater og sikrer norske interesser. Det er først og fremst FNs medlemsland som må ta ansvar for at FN kan fortsette som den bærebjelken det er i den internasjonale orden.

Det er en klar økning i antallet stater som rammes av sammenbrudd, porøse grenser og manglende evne til å opprettholde lov og orden. Dette er en ny og krevende trussel mot global sikkerhet, arbeidet for å fremme menneskerettighetene, mot internasjonal orden og mot fremskritt i kampen mot fattigdom. Verden trenger bred tilnærming for å håndtere disse utfordringene. Det kan FN tilby. Enighet i FN har større global legitimitet enn det som er forhandlet frem i fora med mer begrenset medlemskap.

Sikkerhetsrådet er det viktigste og øverste organ for fred og sikkerhet i FN og globalt. Det er i nasjonal interesse, og nødvendig for en nasjon som Norge, med et bredt internasjonalt og integrert engasjement for fred og utvikling, å søke ansvar og innflytelse gjennom medlemskap i rådet. I henhold til intern nordisk rotasjon lanserte Norge sitt kandidatur allerede i 2007, og vil trappe opp en strategisk og systematisk kampanje for å bli valgt til sikkerhetsrådet for perioden 2021–22.

Mål

Målet er en sterk og handlekraftig organisasjon som grunnlag for en internasjonal rettsorden og et verdensomspennende sikkerhetssystem. Regjeringen går inn for å styrke organisasjonens rolle når det gjelder fred og sikkerhet, internasjonal krisehåndtering, videreutvikling av internasjonale normer og standarder, arbeid for demokrati, fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter, nye globale sikkerhetsutfordringer og bærekraftig utvikling. FNs plass i oppfølging av nye bærekraftsmål er viktig. Regjeringen vil aktivt støtte opp under de videre reformprosessene i FN for å gjøre organisasjonen best mulig i stand til å oppfylle organisasjonens målsettinger med særlig vekt på fredsbevarende arbeid, fremme av menneskerettigheter, humanitær bistand og resultatorientert utviklingsinnsats i svake stater og konfliktområder der global sikkerhet trues.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 692,1 mill. kroner, fordelt med 157,1 mill. kroner til FNs regulære budsjett og 535,0 mill. kroner til FNs fredsbevarende operasjoner.

FNs regulære budsjett

Situasjonsbeskrivelse

FNs komité for budsjett og administrasjon klarte for første gang på flere år å bli ferdig før jul. Dette var et tydelig uttrykk for at forhandlingsklima i komiteen var betydelig forbedret. Ikke minst bidro G77 sine forhandlere til dette. EU, USA og Japan krevde nedskjæringer, noe som resulterte i et relativt sett lavt budsjettnivå for de neste to årene. Generalsekretærens opprinnelige forslag på 5,7 mrd. ble redusert til 5,4 mrd. dollar. Norge bidro imidlertid til å øke antall stillinger ved FNs kontor for palestinske flykninger, UNWRA, og til at FNs miljøorganisasjon, UNEP, fikk konvertert flere stillinger fra frivillige bidrag til det regulære budsjettet. De øvrige norske prioriteringene var blant de vanskeligste og mest kompliserte sakene på årets hovedsesjon. Spørsmålet om en separat budsjett for spesielle politiske operasjoner med årlige tildelinger på lik line med de fredsbevarende operasjonene var til behandling i komiteen for femte gang, uten at man klarte å finne en konsensusløsning. Norge arbeidet målrettet for å få støtte for at FNs høykommissær for menneskerettigheters skal få gjennomføre en desentraliseringsreform. En annen sak på dagsorden der Norge spilte en meget aktiv rolle var rettet mot å få vedtak om at sekretariatet skal bidra finansielt til stedlig koordinator for FNs utviklingssystem.

FNs regulære budsjett omfatter bl.a. mesteparten av FNs arbeid med politiske spørsmål og internasjonal lov og rett samt noe av arbeidet med menneskerettigheter og humanitære saker FNs spesielle politiske oppdrag opptar nesten en fjerdedel av FNs regulære budsjett.

Komiteen vedtok også de to skalaene for fordelingen av medlemslandenes faste bidrag til FN for de neste 3 årene. Kina er fra 2016 nest største bidragsyter til FNs fredsbevarende operasjoner.

Rapport 2015

Åpningen av FNs 70. generalforsamling startet med høytidsstemning og optimisme. De nye bærekraftsmålene ble vedtatt av FNs medlemsland på et toppmøte i forkant av selve åpningen. FNs 70-årsjubileum var en positiv inngang til Generalforsamlingens høynivåuke. Et rekordstort antall statsledere deltok under toppmøtet og høynivåuken. Pave Frans talte for første gang i FNs generalsamling. Presidentene Obama, Putin og Xi Jinping stod på FNs talerstol med kort mellomrom under åpningen av generaldebatten. De hadde også bilaterale samtaler. Dette viser at FN er verdens viktigste politiske møteplass.

Samtidig foregikk åpningen av Generalforsamlingen mot et bakteppe av stadig forverrede konflikter i blant annet Syria og Libya, en fastlåst situasjon i Ukraina, en tiltagende humanitær krise i Jemen, en haltende fredsprosess i Sør-Sudan, samt en negativ utvikling i Burundi. Forebygging av voldelig ekstremisme, tiltak mot fremmerkrigervirksomhet og kampen mot terroristorganisasjoner som ISIL sto sentralt også på FNs agenda. Omfanget av asyl- og migrasjonsutfordringene, og de dramatiske humanitære konsekvenser av et rekordstort antall mennesker på flukt, ble stadig tydeligere ut over høsten.

Til tross for disse alvorlige utfordringene er det positivt at FN så tydelig spiller den rollen organisasjonen er tiltenkt: å være en arena og aktør for å hindre og løse konflikter, fremme utvikling og menneskerettigheter og bidra til å finne felles løsninger knyttet til andre globale utfordringer med utgangspunkt i FN-paktens prinsipper. Det har særlig blitt lagt merke til at Kina under høynivåuken for alvor kom på banen med løfter om bidrag til FN, både på utviklingsområdet og til fredsoperasjoner. Det er verdt å merke seg Kina fra 2016 har blitt den nest største yter av faste økonomiske bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner etter USA.

På flere områder kan man se tilbake på banebrytende og oppløftende resultater i FN i løpet av høsten. I tillegg til vedtaket av de nye og ambisiøse bærekraftsmålene, ga høynivåuken også et politisk løft i prosessen frem mot det som senere skulle bli et vellykket klimatoppmøtet i Paris i desember. Hele 187 land hadde meldt inn sine nasjonale klimamål når Parisavtalen ble inngått.

Høsten i FN var også preget av viktige diplomatiske gjennombrudd: den positive utviklingen i fredsforhandlingene i Colombia, hvor Norge spiller en sentral rolle, inngåelsen av atomavtalen med Iran og gjenåpningen av diplomatiske forbindelser mellom Cuba og USA. Norge holdt en høy profil når det gjaldt tiltak for å avhjelpe de enorme humanitære utfordringene verden står overfor, ikke minst i Syria, hvor vi hadde en ledende rolle under giverkonferansen i London i februar 2016. Norge har også vært en aktiv bidragsyter i prosessen frem mot FNs humanitære toppmøte i mai 2016 i Istanbul.

Behovet for å reformere FN og styrke organisasjonens evne til å oppfylle sitt mandat aktualiseres av de store felles utfordringene verden står overfor på alle FNs hovedområder fred og sikkerhet, menneskerettigheter og utvikling. Norge hadde en sentral rolle i forhandlingene om Addis Abeba-erklæringen om finansiering for utvikling sommeren 2015, sentrale roller i klimaforhandlingene, og var aktiv i forhandlingene om bærekraftsmålene. Norge har også spilt en sentral rolle i å støtte generalsekretærens initiativ om å gjøre FNs fredsoperasjoner bedre i stand til å løse utfordringene de står overfor. Utgangspunktet er forslagene fra det uavhengige reformpanelet som la frem sin rapport i juni 2015 supplert av ekspertgjennomgangen av FNs fredsbyggingsarkitektur og studien om gjennomføringen av kvinner, fred og sikkerhetsresolusjon 1325.

Fra norsk side har vi også hatt et tydelig fokus på menneskerettighetene og på det økende presset mot det sivile samfunn. Voldelig ekstremisme, det store antall mennesker på flukt og de mange konfliktene har bidratt til at oppmerksomheten i stadig større grad rettes mot de grunnleggende årsakene til at samfunn bryter sammen, og sammenhengene mellom respekt for menneskerettighetene, sikkerhet og stabilitet. Kvinners rettigheter og likestilling sto også sentralt, blant annet i forhandlingene om de nye bærekraftsmålene, og under markeringen av 20-årsjubileet for handlingsplanen fra Beijing.

Konfliktene i Syria, Sør-Sudan, Burundi, Libya, Israel og Palestina preget Sikkerhetsrådets agenda høsten 2015. FNs sikkerhetsråd var fortsatt preget av det kjølige forholdet mellom Russland og vestlige land. Til tross for dette evnet Sikkerhetsrådet å enes på viktige områder som tiltak mot internasjonal terrorisme/ISIL, opprettelsen av en gruppe som undersøker bruk av kjemiske våpen i Syria, og oppfølging av FNs fredsoperasjoner. Høstens viktigste vedtak var resolusjonen om et politisk veikart for å løse konflikten i Syria. Høsten 2015 markerte vi også at det er 15 år siden FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner fred og sikkerhet ble vedtatt. Det ble satt rekord i antall innlegg i en åpen debatt i Sikkerhetsrådet.

I september 2015 ble det vedtatt å ha en ny og mer åpen prosess for valg av ny generalsekretær. Presidentene for Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet tok i fellesskap initiativ til å starte prosessen med valg av ny generalsekretær ved å sende ut et åpent felles brev hvor de inviterte kandidater til å søke. I løpet av våren 2016 ble nye kandidater invitert til åpne høringer som både medlemsland og sivilt samfunn kan delta i. Av enkeltstående hendelser er nok dette ett av de viktigste reformtiltakene for å fornye FNs generalforsamlingen de siste årene.

Norge har prioritert arbeidet for å styrke FNs operasjonelle kapasitet, blant annet gjennom bidrag til FNs fredsoperasjoner, forebyggende diplomati og konfliktløsing, til styrket koordinering og enhetlig innsats på landnivå og støtte til generalsekretærens initiativ Human Rights Up Front. Vi har også spilt en fremtredende rolle i å styrke FNs rolle i kampen mot fremmedkrigervirksomhet og voldelig ekstremisme.

Høstens 1. komité om nedrustning var preget av et dårlig forhandlingsklima etter at Tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen (NPT) ikke kom til enighet i fjor. Arbeidet i 2. komité for utvikling, miljø og økonomiske spørsmål var på mange måter et antiklimaks etter utviklingspolitiske suksesser i forkant av komitéarbeidet med vedtak av Addis Abeba-agendaen for finansiering av utvikling og de nye bærekraftsmålene. Komiteen ble avsluttet flere uker på overtid etter krevende forhandlinger der spesielt gruppen av utviklingsland bar preg av interne samarbeidsproblemer. Norge markerte seg sterkt i 3.komité om menneskerettigheter gjennom høsten, ikke minst ved å lede to viktige resolusjoner om menneskerettighetsforkjempere og om internt fordrevne til positive utfall. 4. komite som behandler særskilte politiske spørsmål som Palestina og fredsbevarende- og politiske operasjoner, var preget av splittelse. Mange resolusjoner ble det ikke full enighet om og de ble tatt til avstemning. 5.komité klarte for første gang på lenge å komme i havn med forhandlingene av FNs toårige budsjett før julaften. Det er i seg selv en milepæl og et tydelig tegn på et forbedret forhandlingsklima. Det ble enighet om at fordelingen av medlemslandenes bidrag til FN for de neste tre årene skulle ligge på samme nivå, til tross for en tilspisset debatt. I 6. komité, som behandler rettslige spørsmål, var det høy aktivitet og mange resolusjoner som alle ble vedtatt med konsensus. Norge er samlet FNs sjette største bidragsyter.

Budsjett 2017

I henhold til bidragsskalaen som ble vedtatt av FNs 70. generalforsamling er Norges andel av FNs regulære budsjett 0,849 pst. Av det regulære budsjettet beregnes 18 pst. som offisiell utviklingshjelp (ODA) som bevilges under kap. 170, post 78 under programområde 03. For 2017 foreslås avsatt 157,1 mill. kroner til FNs regulære budsjett under programområde 02.

FNs fredsbevarende operasjoner

Situasjonsbeskrivelse

FNs fredsbevarende operasjoner er en bærebjelke i FNs rolle som den globale organisasjonen for fred og sikkerhet. I januar 2016 deltok 125 093 personer (93 262 militære, 13 555 politi og 18 276 annet sivilt personell) i 16 FN-ledede operasjoner. Operasjonene har fått flere fredsbyggingsoppgaver. Det har ført til at den sivile virksomheten er blitt mer sentral. Afrika er det klart tyngste innsatsområdet.

Støtte til FN-ledet fredsoperativ innsats er ett av mange elementer i Regjeringens bidrag til et sterkt og relevant FN, som er viktig også for norske sikkerhetspolitiske interesser. Norsk politiinnsats er konsentrert om operasjonene i Sør-Sudan, Liberia og Haiti, mens de største militære kontingentene befinner seg i Sør-Sudan og Mali. Når det gjelder militær innsats i FN-rammen søker Regjeringen å utnytte det eksisterende nordiske forsvarssamarbeidet, NORDEFCO. Tematiske hovedprioriteringer for Norges innsats for FNs fredsoperasjoner er vektlegging av politisk prosess, beskyttelse av sivile, oppfølging av Sikkerhetsrådets resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet, styrking av operativ evne, bl.a. gjennom standardutvikling og bruk av moderne teknologi, samt forebygging av seksuelle overgrep og samarbeid med regionale organisasjoner. Dette samsvarer godt med sentrale anbefalinger i rapporten fra Høynivåpanelet som våren 2015 la frem en rapport med forslag til tiltak som kan styrke FNs fredsoperasjoner, samt Generalsekretærens gjennomføringsrapport fra september samme år.

Mål

FNs fredsbevarende operasjoner skal bistå land i konflikt med å legge til rette for bærekraftig fred. Dette søkes oppnådd ved å kombinere militær-, politi- og justissektorinnsats, støtte til en konstruktiv politisk prosess, humanitær og utviklingsrettet innsats.

Rapport 2015

Opprørsgruppers aktivitet i bl.a. Den sentralafrikanske republikk, DR Kongo, Mali og Sør-Sudan bidro til å opprettholde oppmerksomheten om beskyttelse av sivile som en hovedmålsetting, men var også en hovedutfordring for FNs fredsoperative innsats. Mandatet for den fredsopprettende intervensjonsbrigaden i operasjonen i DR Kongo ble videreført for å opprettholde kapasiteten til å bekjempe opprørsgrupper. Terrorangrepene mot FN-personell og sivilbefolkningen i Mali fortsatte. Operasjonen i Sør-Sudan hadde store utfordringer med å håndtere den krevende situasjonen som fulgte av den væpnede konflikten mellom Regjeringen og opposisjonen. FN fortsatte nedskaleringen i Elfenbenskysten og Haiti, og gjenopptok den samme i Liberia etter en midlertidig stopp grunnet ebola-epidemien. Norges deltakelse i FN-operasjoner var ved utgangen av 2015 53 militære og 34 sivilt politi, samt et mindre antall annet sivilt personell. De største personellbidragene var i Sør-Sudan, Mali, Midtøsten og Liberia.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 535 mill. kroner til Norges pliktige bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner under programområde 02. ODA-godkjent andel er tatt med i bevilgningsforslag under programområde 03 under kap. 170, post 78.

FNs særorganisasjoner

Verdens helseorganisasjon (WHO)

Omtalen av WHO er lagt til kap. 170, post 83 Verdens helseorganisasjon (WHO).

For 2017 foreslås avsatt 8,2 mill. kroner over kap. 116, post 70. Dette utgjør 24 pst. av det regulære bidraget til WHO.

I henhold til OECDs utviklingskomité (DAC) klassifiseres 76 pst. av det regulære bidraget til WHO som offisiell utviklingshjelp (ODA), som bevilges under kap. 170, post 78 på programområde 03.

Det foreslås også å bevilge tilleggsmidler til WHOs arbeid gjennom Norges programsamarbeidsavtale med organisasjonen, jf omtale under kap. 170, post 83.

Den internasjonale arbeidslivsorganisasjon (ILO)

Omtalen av ILO er lagt til kap. 170, post 76 FN og globale utfordringer.

For 2017 foreslås avsatt 11,4 mill. kroner over kap. 116 post 70. Dette utgjør 40 pst. av det regulære bidraget. I henhold til OECDs utviklingskomité (DAC) klassifiseres 60 pst. av det regulære bidraget til ILO som offisiell utviklingshjelp (ODA), som budsjetteres under kap. 170, post 78 på programområde 03. Det foreslås også å bevilge tilleggsmidler til ILOs arbeid gjennom Norges programsamarbeidsavtale med organisasjonen over kap. 170, post 76 og gjennom ulike tilleggsavtaler.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)

Omtalen av FAO er lagt til kap. 170, post 76 FN og globale utfordringer.

For 2017 foreslås avsatt 17,2 mill. kroner over kap. 116 post 70. Dette utgjør 49 pst. av det regulære bidraget. I henhold til DAC klassifiseres 51 pst. av det regulære bidraget til FAO som ODA, dette budsjetteres under kap. 170, post 78 under programområde 03. Det foreslås også å bevilge tilleggsmidler til FAOs arbeid gjennom samarbeidsavtale med organisasjonen over kap. 170, post 76 og over andre kapitler.

NATO

Situasjonsbeskrivelse

Bevilgningen gjelder Norges bidrag til NATOs sivile budsjett, inklusive Norges andel til nytt hovedkvarter og til NATOs parlamentarikerforsamling.

Samarbeidet i NATO utgjør fundamentet og ankerfestet for norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringen vil bidra til at NATO fortsetter å være en sterk og troverdig allianse og det sentrale forum for transatlantisk dialog og samhold.

NATO står i dag overfor to parallelle sikkerhetsutfordringer. I øst skaper et mer militært kapabelt og politisk uforutsigbart Russland et behov for å berolige og styrke NATOs nærvær i østlige medlemsland. Sikkerhetsutfordringene i sør og sør-øst skaper samtidig behov for mer samordnet innsats i alliansen. Fra norsk side har vi behov for fortsatt oppmerksomhet om Nord-Atlanteren og bedret maritim situasjonsforståelse.

Toppmøtet i Warszawa i juli 2016 viste en samlet allianse, med evne og vilje til å ivareta sikkerhetsbehovene til alle allierte. NATO styrker det militære nærværet i øst. Samtidig ble behovet for fortsatt politisk dialog med Russland understreket. Ambisjonsnivået på kjernefysisk nedrustning blir opprettholdt, men er avhengig av russisk vilje til gjensidighet. Det er etablert initiell operativ kapasitet for NATOs missilforsvarssystem. Det er enighet om styrking av NATOs aktivitet i sør, inklusive økt maritimt nærvær og bistand til forsvarskapasitetsbygging i partnerland. Det er enighet om å styrke NATOs maritime strategi og situasjonsforståelse. Toppmøtet anerkjente behovet for å følge utviklingen i Nord-Atlanteren og sluttet seg til et norsk forslag om å gjennomgå kommandostrukturen. Dette blir et viktig arbeidsområde frem mot neste toppmøte som finner sted i Brussel i 2017.

Mål

• Trygge norsk og alliert frihet og sikkerhet med utgangspunkt i Atlanterhavspakten, FN-pakten og på grunnlag av felles verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet.

• Styrke norsk engasjement i og bidrag til NATO og tilrettelegge for Nato-aktivitet og –nærvær i Norge.

• Bidra til økt situasjonsforståelse i nord.

• Bidra gjennom politiske og militære reformer til at NATO fortsetter å være en sterk og troverdig allianse.

• Bidra til å sikre NATOs evne til å gjennomføre operasjoner.

• Videreutvikle NATOs samarbeid med partnerlandene og med FN, OSSE og AU.

• Bidra til å styrke NATOs samarbeid med EU.

Rapport 2015

Det endrede sikkerhetspolitiske klimaet som følge av Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina og ustabiliteten i områdene sør for Europa, preget også i 2015 arbeidet i NATO.

Beroligelsestiltakene i Baltikum ble videreført med bidrag fra samtlige medlemsland. NATO opprettholdt også bidraget til styrket luftvern i Tyrkia. Samtidig har oppfølgingen av «Readiness Action Plan» (RAP) fortsatt for full kraft. Gjennom et bredt sett tilpasninger vil RAP styrke NATOs evne til avskrekking og kollektivt forsvar. En viktig del av RAP er fornyelsen av NATOs responsstyrker (NRF). NRF økte i 2015 fra 13 000 til om lag 40 000 personer. Alliansen fulgte også opp målet om å etablere en hurtigreaksjonsstyrke, «Very High Readiness Joint Task Force» (VJTF), med særlig kort klartid.

Regjeringen legger stor vekt på at NATO skal være i stand til å ivareta hele bredden av sine oppgaver og har støttet opp om styrkingen av trening og øvelser i alliansen. I 2015 stilte Norge som et av de første medlemsland styrker til VJTF, og i forbindelse med øvelsen «Noble Jump» ble VJTF for første gang tatt i bruk. Norge har også vært en pådriver for tettere kobling mellom nasjonale og allierte øvelser, et område som viste en meget positiv utvikling i 2015.

En annen viktig milepæl i 2015 var etableringen av såkalte «NATO Force Integration Units» (NFIUs) i Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Polen og Romania. NFIUs er små enheter som skal bidra til å lette mottaket av allierte forsterkninger i en eventuell krise. Alliansen jobbet i 2015 også med å oppdatere sine beredskapsplaner, hvilket er viktig for den samlede allierte reaksjonsevnen.

Økonomiske utfordringer har de senere år gjort at de fleste NATO-land har kuttet til dels betydelig i sine forsvarsbudsjetter. NATO vedtok på toppmøtet i Wales i 2014 å reversere denne utviklingen. Den ujevne byrdefordelingen i alliansen forblir en utfordring, men den nedadgående trenden så i 2015 ut til å bremse opp da forsvarsbudsjettene til 19 medlemsland hadde en viss økning. Norge har de siste årene økt forsvarsbudsjettet og oppfyller NATOs målsetting om at 20 prosent av forsvarsbudsjettet skal gå til investeringer.

Regjeringen anser NATOs samarbeid med partnere som en meget viktig del av alliansens virksomhet, og Norge tok i 2015 aktivt del i arbeidet med å få gjennomført vedtakene om dette fra forrige toppmøte. Alliansen må både bevare det brede operasjonelle samarbeidet som er skapt gjennom år med krisehåndtering, og samtidig pleie et dypere samarbeid med partnere som har vilje og evne til å bidra. Fra norsk side la man i 2015 også betydelig vekt på å styrke NATOs samarbeid med EU. Et tettere samarbeid vil være viktig for, på en god måte, å kunne møte utfordringene fra hybride trusler og et stadig mer ustabilt nabolag i øst og sør. Under NATOs utenriksministermøte i desember 2015 ble Montenegro invitert til å starte medlemssamtaler med alliansen.

NATOs operasjon «Resolute Support Mission» (RSM) i Afghanistan ble som en følge av den fortsatt utfordrende sikkerhetssituasjonen i landet, besluttet forlenget. Norge er en betydelig bidragsyter til afghansk sikkerhet, og vi viderefører våre militære bidrag til RSM samt økonomisk støtte til de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Arbeidet med å ferdigstille det nye NATO-hovedkvarteret fortsatte. Prosjektets fremdrift går etter planen og bygget forventes klart til innflytting i løpet av første halvdel av 2017. Den norske NATO-delegasjonen og vår militære representasjon samlokaliseres i det nye hovedkvarteret.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 48,6 mill. kroner, fordelt med

• 39,2 mill. kroner – NATOs sivile budsjett og NATOs parlamentarikerforsamling

• 9,4 mill. kroner – nytt NATO-hovedkvarter

Internasjonale nedrustningsforhandlinger

Situasjonsbeskrivelse

Bevilgningen dekker pliktige bidrag til møter og forhandlinger om global og regional nedrustning og rustningskontroll, herunder møter innenfor Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), FNs 1. komité, Nedrustningskonferansen (CD), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC), Biologivåpenkonvensjonen (BTWC), Prøvestansavtalen (CTBT), og konvensjonell rustningskontroll i OSSE-regi.

Norge skal fortsette å arbeide aktivt for en verden uten kjernevåpen og full gjennomføring av NPT. NPT er hjørnesteinen i det internasjonale ikke-spredningsregimet. Til tross for at Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT) i mai 2015 dessverre endte uten et omforent sluttdokument, så ligger NPT-forpliktelsene fast.

Regjeringen vil følge opp vedtaket fra Stortinget 26. april 2016 hvor «Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikke-spredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Grunnlaget for vedtaket er Innst. 199 S (2015–2016) og Meld. St. 37 (2015 – 2016) Globale Sikkerhetsutfordringer (GSU) i utenrikspolitikken. Vedtakets iverksettelse er pågående og langsiktig. Utenriksministeren har oppnevnt en egen spesialrepresentant for nedrustning med hovedoppgave å følge opp vedtaket. Stillingen kommer i tillegg til eksisterende personellressurser til kjernefysisk nedrustning i Utenriksdepartementet. Norge deltok aktivt i den åpne arbeidsgruppen (OEWG) i Genève om å fremme kjernefysisk nedrustning. Norges delegasjon søkte på grunnlag av stortingsvedtaket konstruktive løsninger og kompromisser for å samle flest mulig stater bak en aktiv nedrustningspolitikk. Norge har siden stortingsvedtaket intensivert arbeidet med verifikasjon av nedrustning gjennom målrettet innsats for å oppnå bred støtte for en norsk FN-resolusjon om dette. Verifikasjon er viktig for å legge grunnlaget for reell nedrustning.

Regjeringen tar sikte på å fremme en resolusjon om verifikasjon av nedrustning under FNs generalforsamling 2016.

Regjeringen vil støtte tiltak som fremmer effektive tiltak for nedrustning over kap. 118, post 71 Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter og kap. 164, post 72 Global sikkerhet, utvikling og nedrustning.

Regjeringen vil fortsette sin innsats å fremme verifikasjon av nedrustning, sammen med det faktabaserte humanitære initiativet som ble påbegynt av den forrige regjeringen. Norge har siden 2007 samarbeidet med Storbritannia om å utvikle metoder for å verifisere faktisk destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Det internasjonale partnerskapet om verifikasjon og nedrustning (IPNDV- International Partnership for Nuclear Disarmament Verification) ble etablert i 2015. IPNDV er et viktig redskap for å utvikle et internasjonalt regime som kan føre til reell verifikasjon på kjernefysisk nedrustning og Norge har en ledende rolle i dette arbeidet. Det er avgjørende å engasjere kjernevåpenstatene og IPNDV er et viktig verktøy for å aktivt fremme full gjennomføring av NPT. Derfor fremmer også Norge en egen resolusjon om verifikasjon av nedrustning, som vil bli realitetsbehandlet av FNs Generalforsamling. Norge deltok aktivt i den åpne arbeidsgruppen for kjernefysisk nedrustning (OEWG), hvor Stortingets vedtak var førende for norsk opptreden og i norske innlegg.

Regjeringen vil fortsette å støtte IAEA og byråets viktig verifikasjonsarbeid slik at verdenssamfunnet får nødvendige forsikringer om at avtaler og forpliktelser faktisk følges opp. Avtalen om Irans atomprogram er svært positiv og helt avgjørende for å unngå videre spredning av kjernevåpen. IAEA har den sentrale oppgaven med å verifisere at avtalen følges opp. Utviklingen i Nord-Korea utfordrer det globale ikke-spredningsregimet. Det er også uavklarte ikke-spredningsspørsmål knyttet til Syria.

Gjennom de fire toppmøtene om kjernefysisk sikkerhet (Nuclear Security Summit i 2010, 2012, 2014 og 2016) har kampen mot kjernefysisk terrorisme kommet høyere på den internasjonale agendaen. Regjeringen vil videreføre norsk innsats for å sikre og hindre spredning av spaltbart materiale som kan brukes til kjernefysisk terrorisme. IAEA blir en viktig arena i den videre oppfølgingen av dette arbeidet. START-avtalen mellom USA og Russland om kontrollerbare nedskjæringer av de strategiske atomvåpnene er viktig for ytterligere kutt i de kjernefysiske arsenalene og iverksettes som avtalt. Samtidig er det nødvendig å engasjere alle atomvåpenstatene i nedrustningsprosesser, inkludert stater som står utenfor NPT.

Det er positivt at USA (i president Obamas Berlin-tale i juni 2013) har tatt initiativ til ytterligere reduksjon av opp mot 1/3 av de utplasserte strategiske kjernevåpnene. Forhandlinger om en ny forpliktende avtale forutsetter imidlertid også reell vilje på russisk side, noe man så langt ikke har sett.

Krisen i Ukraina har vist at konvensjonell rustningskontroll fortsatt er et relevant – om enn ikke tilstrekkelig – krisehåndteringsverktøy. Veien videre for konvensjonell rustningskontroll i Europa er imidlertid preget av usikkerhet. Fra norsk side er det viktig at allierte land samler seg om en felles holdning til et nytt rustningskontrollregime som både tar hensyn til behovet for fornyelse, med vekt på åpenhet og tillitsbyggende tiltak, men også ivaretar allierte lands reelle sikkerhetsbehov.

Etter tjue års stillstand har Nedrustningskonferansen (CD) i Genève ikke kommet til enighet om et arbeidsprogram. Prøvestansavtalen (CTBT) har ikke trådt i kraft, til tross for at den ble fremforhandlet i 1996. Tross dette, har CTBT ført til et moratorium på prøvesprengninger, om man ser bort fra Nord-Korea som nå er den store utfordringen i det internasjonale arbeidet for å hindre spredning av kjernevåpen.

Det internasjonale nedrustningsarbeidet har ikke hatt ønsket fremgang, og Norge vil fortsette sin aktive innsats med likesinnede for å arbeide for effektive løsninger for ikke-spredning og nedrustning.

Kjemivåpenkonvensjonen har bidratt til at 92 pst. av verdens kjente lagre av kjemiske våpen er destruert og regnes derfor som et svært vellykket nedrustningsinstrument. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), som alle stater som tiltrer konvensjonen automatisk blir medlemmer av, vant Nobels fredspris i 2013. Så langt har 192 stater tiltrådt. Egypt, Israel, Nord-Korea og Sør-Sudan står fortsatt utenfor, og Regjeringen arbeider for å fremme universal oppslutning. De største utfordringene OPCW står ovenfor er uklarheter knyttet til Syrias kjemiske våpenprogram og nye tilfeller av bruk i Syria og Irak. En viktig oppgave er også å føre kontroll med kjemisk industri og arbeid for å forhindre at farlige kjemikalier kommer i hendene på ikke-statlige aktører med voldelige hensikter.

Biologiske våpen skiller seg fra andre masseødeleggelsesvåpen ved at den militære nytten er begrenset. Teknologisk utvikling innen biologisk vitenskap vil imidlertid kunne endre dette. Videre er det en økende frykt for at biologiske våpen skal komme i hendene på ikke-statlige aktører. Ulikt syn på prioriteringen av ikke-spredning versus fredelig bruk gjør seg gjeldende blant partene både til Kjemivåpenkonvensjonen og til Biologivåpenkonvensjonen. Norge arbeider for å styrke konvensjonene på en pragmatisk og realistisk måte, samtidig som vi søker å komme utviklingsland i møte på forpliktelsene om fredelig samarbeid.

Mål

• Norge skal være en aktiv bidragsyter i å bevare og styrke en forutsigbar internasjonal rettsorden, herunder være pådriver for et styrket ikke-spredningsregime. Norge skal bidra til gjennomføring av NPT og arbeide aktivt for en verden uten kjernevåpen, i tråd med Stortingets vedtak av 26. april 2016.

• Norge skal være en aktiv bidragsyter i FN, NATO, IAEA og andre internasjonale organisasjoner på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Vår innsats som en aktiv og forutsigbar samarbeidspartner og alliert skal ikke kunne trekkes i tvil.

• Norge skal, sammen med allierte land, berede grunnen for et fornyet og modernisert regime for konvensjonell rustningskontroll i Europa.

Rapport 2015

Norge videreførte sitt sterke engasjement for å støtte opp om de globale og folkerettslige bindende nedrustnings- og ikkespredningsavtalene, som NPT, BTWC og CWC. Norge har også vært en pådriver for nedrustning i NATO.

I nedrustningsarbeidet har Norge særlig vektlagt å arbeide på tvers av politiske og geografiske grupperinger med sikte på å bygge bro over motsetninger og motvirke polarisering, men samtidig presset på for fremdrift.

Norge har videreført sitt engasjement for tillitsskapende mekanismer under Biologivåpenkonvensjonen. Innenfor Kjemivåpenkonvensjonen har Norge lagt vekt på at destruksjonen av eksisterende kjemiske våpen i Libya, Kina, Russland, Syria og USA må skje på en rask og transparent måte som tar de nødvendige hensyn til miljø og sikkerhet. Norge har vært en viktig støttespiller til OPCWs arbeid med eliminering av Syrias kjemivåpen bl.a. gjennom aktiv deltakelse i operasjon RECSYR, som transporterte kjemivåpen ut av Syria.

Norge ga fortsatt støtte til OPCWs handlingsprogram for nasjonal gjennomføring av konvensjonens forpliktelser, særlig gjennom økonomisk bistand til organisasjonens Afrikaprogram. Vi har også bidratt til det såkalte «Kenya-programmet» som fremmer kontroll med farlige kjemikalier i Kenya og Øst-Afrika. Norge har støttet et prosjekt for å knytte nærmere forbindelser til industrien, særlig i utviklingsland.

Norge har støttet opp om FN-sekretariatets arbeid med å fremme nasjonal oppfølging av FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1540 mot spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV). Denne støtten har hovedsakelig vært rettet mot utviklingsland. Norge har i perioden støttet aktivt opp om internasjonale bestrebelser på å nå frem til politiske forhandlingsløsninger på striden omkring de kjernefysiske aktivitetene til Iran. Som et viktig ledd i prosessen opp mot ikrafttredelsen av Atomavtalen med Iran, bidro Norge til at Irans overskytende mengder av anriket uran ble erstattet med naturlig uran. Norge har siden 2013 gitt ekstraordinær finansiell støtte til IAEAs verifikasjonsarbeid når det gjelder Irans kjernefysiske program, i alt 14 mill. kroner.

Norge har deltatt aktivt i konsultasjoner mellom allierte land om et mandat for videre forhandlinger om et modernisert regime for konvensjonell rustningskontroll i Europa. Samtidig har Norge arbeidet for å oppdatere Wien-dokumentet om tillits- og sikkerhetsbyggende tiltak. Norge har målrettet lagt vekt på å styrke det sivile samfunnsengasjement i internasjonalt nedrustnings- og ikkespredningsarbeid.

Global helsesikkerhet er et nyere satsningsområde innenfor ikke-spredning. Norge deltar i «Global helsesikkerhetsagenda», et nettverk av nærmere 50 land, internasjonale organisasjoner og sivilt samfunn, som har forpliktet seg arbeide sammen for å styrke global kapasitet og kompetanse innen helsesikkerhet. Norge samarbeider med helsemyndighetene i Ghana, Malawi, Moldova og Palestina om å styrke implementeringen av det internasjonale helsereglementet. Global helsesikkerhetsagenda skal bidra til at man står bedre rustet til å forebygge, oppdage og begrense epidemier, sykdomsutbrudd eller andre helsesikkerhetstrusler, uavhengig av om slike hendelser skyldes naturlige årsaker, ulykker eller er fremprovosert.

Budsjett 2017

Det foreslås avsatt 14,3 mill. kroner.

Europarådet

Situasjonsbeskrivelse

Europarådet ble opprettet i 1949 for å fremme enhet mellom medlemsstatene og felles verdier i etterkant av andre verdenskrig, med fokus på demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Europarådet har i dag 47 medlemsstater, og er den eneste rene paneuropeiske organisasjonen.

Samarbeidet i Europarådet har ført til vedtakelsen av en rekke konvensjoner og annet regelverk. Den viktigste konvensjonen er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Konvensjonen opprettet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som behandler både individuelle klager fra borgere i medlemsstatene og mellomstatlige klager. På denne måten innehar 820 millioner innbyggere i Europa en effektiv klageordning. I tillegg til konvensjonen kommer en rekke andre menneskerettslige overvåkningsmekanismer. Ministerkomiteen er Europarådets øverste besluttende organ, og har blant annet som oppgave å overvåke fullbyrdelsen av dommer avsagt av domstolen. Europarådets totalt 216 ulike konvensjoner bidrar til å verne om menneskerettighetene og til felles standarder på en rekke områder i samfunnet.

Generalsekretæren har iverksatt en omfattende reformprosess. Denne prosessen pågår fortsatt og har en mer effektiv og strømlinjeformet organisasjon som mål. I et Europa under sterkt press har ivaretakelsen av konvensjonssystemet, i første rekke EMK og domstolens integritet, særlig prioritet. På grunn av for liten kapasitet har domstolen over flere år opparbeidet en betydelig restanse i antall saker den behandler. Å styrke domstolens kapasitet er derfor en prioritet. Domstolen har i tillegg betydelige utfordringer knyttet til medlemsstaters manglende gjennomføring av domsavsigelser.

Foruten domstolen og Ministerkomiteens overvåkningsfunksjon, har Europarådet som sin viktigste oppgave å fungere som dialogpartner i land der en opplever krevende situasjoner, som i Russland og Aserbajdsjan. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som følge av Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim preger også Europarådet. Utviklingen i de østlige medlemsstatene, der grunnleggende rettigheter er under press og hvor det er betydelige mangler ved rettssikkerheten, følges tett. I Ukraina vil Europarådets rolle primært være å bistå i arbeidet med konstitusjonelle reformer og konsolidering av demokratiske institusjoner.

Europarådet har de senere år gjennomført tiltak i medlemsland for å bistå myndighetene i arbeidet med å oppfylle kravene i menneskerettighetskonvensjonen og andre konvensjoner vedtatt av Europarådet. Dette arbeidet er blitt faglig styrket gjennom innføring av helhetlige handlingsplaner for en rekke medlemsland. Norge og andre land gir frivillige bidrag for å støtte denne faglige bistanden.

Mål

• Norge vil prioritere innsats innen organisasjonens kjerneområder; vern av menneskerettigheter, rettsstat og demokrati og etterlevelse av menneskerettskonvensjonen med dens tilleggsprotokoller.

Norge vil, sammen med samarbeidspartnere i Europarådet, bidra til å motvirke en videre utvikling i negativ retning. Hovedmålsettingen er å fremme stabilisering, opprettholdelse av et mest mulig åpent samarbeidsklima og en styrking av det europeiske verdifellesskapet. Norge gir også frivillige bidrag til dette formål, nærmere omtale gis under bl.a. kap. 164, post 73.

Rapport 2015

Reformprosessen som generalsekretær Jagland har iverksatt har så langt gjort Europarådet mer målrettet og konsentrert om kjerneområdene, samtidig som organisasjonen er i stand til å reagere raskere på nye utfordringer. Europarådets handlingsplan for bekjempelse av voldelig ekstremisme og radikalisering som fører til terrorisme, ble vedtatt i mai 2015. Norge var blant de første landene som undertegnet Riga-protokollen mot rekruttering av fremmedkrigere. En viktig del av handlingsplanen er arbeidet for å utvikle inkluderende samfunn, med tiltak innen utdanning, bekjempelse av intoleranse og diskriminering og støtte til effektiv integrasjon. Arbeidet til Det europeiske Wergelandsenteret er en del av dette.

Europarådet har utført et omfattende arbeid for å bistå medlemsland i å oppfylle sine forpliktelser. Situasjonen i Ukraina, Sør-Kaukasus og på Vest-Balkan har preget arbeidet også i 2015. Det gjaldt særlig Russlands brudd på folkeretten gjennom annekteringen av Krim, konflikten i og rundt Ukraina og den fastlåste konflikten mellom Georgia og Russland om utbryterområdene Sør-Ossetia og Abkhasia.

I tillegg til pliktige årlige bidrag, gir Norge betydelige frivillige økonomiske bidrag til å gjennomføre Europarådets handlingsplaner i land med særskilte demokratiutfordringer samt støtte til Europarådets naboskapspolitikk. Europarådet er også en viktig samarbeidspartner for Norge under EØS-midlene. Dette er nærmere omtalt under de enkelte poster.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 34,2 mill. kroner. ODA-godkjent andel er tatt med i bevilgningsforslag under 03-området under kap. 170, post 78.

Internasjonale råvareavtaler

Situasjonsbeskrivelse

Nesten all kaffe produseres i utviklingsland, og kaffe er en viktig eksportvare for mange fattige land. Den internasjonale kaffeorganisasjonen (ICO) har ansvar for statistikk- og informasjonsarbeid samt noe faglig bistand. Bevilgningen dekker Norges medlemskap i ICO.

Mål

Målet er en bærekraftig kaffesektor, både økonomisk, sosialt og for miljøet.

Rapport 2015

Det ble utarbeidet en rapport om kaffeproduksjonen i Afrika. Sektoren står overfor utfordringer som lav produktivitet, liten teknologisk utvikling, begrenset adgang til finansiering og få tiltak for klimatilpasning. Det internasjonale kafferådet vedtok i september 2015 at det skulle foretas en strategisk gjennomgang av ICO med sikte på klarere prioriteringer av aktivitetene. Resultatene av denne gjennomgangen skal presenteres høsten 2016.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 225 000 kroner.

Ymse organisasjoner

Østersjørådet

Østersjørådet er et råd av utenriksministre og utgjør det sentrale koordinerende organet på regjeringsnivå for det brede samarbeidet i Østersjøregionen. Norges deltakelse i rådet utgjør en del av norsk nærområdepolitikk. Alle de fem nordiske land, de tre baltiske, Polen, Russland, Tyskland og Europakommisjonen/EEAS er medlemmer. Formannskapet følger en avtalt rotasjon med ettårige perioder og går fra 1. juli til 30. juni. Polen har hatt formannskapet 2015/16 og ble avløst av Island 1. juli 2016.

Mål

• Norge benytter Østersjørådet til politisk dialog og konkret prosjektsamarbeid i regionen, slutter opp om rådets tre hovedprioriteringsområder og legger særlig vekt på bekjempelse av menneskehandel og beskyttelse av barn, maritim politikk, miljø, klima og bærekraftig utvikling, utdanning og forskningssamarbeid, samt regional identitetsbygging med fokus på ungdom og kultursamarbeid.

• Norge arbeider for å gjøre Østersjørådet mer synlig som politisk organ for samarbeid mellom landene i regionen, og som initiativtaker til utvikling av prosjekt innenfor de prioriterte samarbeidsområdene.

• Norge legger vekt på å se Østersjørådets arbeid i sammenheng med andre råd og organisasjoners mandater og oppgaver i regionen, herunder også Den nordlige dimensjon med sine partnerskap, EUs strategi for Østersjøregionen og Russlands strategi for Nordvest-Russland.

Rapport 2015

Norge har støttet Polens formannskap for Østersjørådet 2015/16 med gjennomføring av de tre nye prioriteringene for organisasjonen, vedtatt i 2013 (Utvikle en østersjøidentitet, forme en bærekraftig og vekstkraftig region, gjøre regionen trygg og sikker for innbyggerne.), og med særlig vektlegging av de spesifikke polske prioriteringene for sitt formannskap: Bærekraft, kreativitet og trygghet.

Norge hadde under sitt formannskap i rådet 2010/11 bekjempelse av menneskehandel og maritim politikk som spesifikke norske føringer. Fra norsk side har vi lagt vekt på at dette arbeidet blir videreført av de påfølgende formannskapene. På bakgrunn av situasjonen i Ukraina/Krim ble det ikke avholdt noe regjeringssjefmøte, slik fast praksis tilsier, ved avslutningen av det finske formannskapet i Østersjørådet i 2014. Det var heller ikke konsensus om å avslutte det estiske formannskapet i 2015 med et utenriksministermøte. For avslutningen av det polske formannskapet ble det oppnådd enighet om å arrangere et møte i Østersjørådet på viseutenriksministernivå i Warszawa 8. juni. I tillegg er det arrangert møter med kultur- og kunnskapsministrene.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 2,1 mill. kroner til å dekke Norge pliktige bidrag. Dette er noe høyere enn i det foregående budsjettår 2016 og skyldes hovedsakelig at en særskilt ordning for bidrag til prosjektarbeid som utløp i 2015 foreslås gjeninnført for de tre årene 2017–19. Beløpet vil i hovedsak gå til drift av Østersjørådets sekretariat i Stockholm inklusive rådets arbeid med miljø/bærekraftighet og prosjektutvikling.

Bevilgningen utgjør Norges andel av budsjettet, som er 12 pst.

Den internasjonale havrettsdomstol

Mål

Målet er internasjonal stabilitet og fredelig utnyttelse av verdens havområder.

En styrking og utvikling av Havrettskonvensjonens system som den overordnede rettslige rammen for alle tiltak i marin sektor er en viktig målsetning for Norge.

Bakgrunn

Den internasjonale havrettsdomstol i Hamburg ble opprettet gjennom FNs havrettskonvensjon av 1982. Konvensjonspartene kan ved skriftlig erklæring akseptere denne domstolen og/eller en eller flere av de andre tvisteløsningsorganene som er listet opp for å løse tvister på en bindende måte. Havrettsdomstolen har en sentral rettsskapende funksjon innen deler av den moderne havrett. I tillegg til å avgjøre konkrete tvistemål kan Havrettsdomstolen komme med rådgivende uttalelser på visse områder. Havrettskonvensjonen sikrer vesentlige nasjonale interesser og fremmer internasjonal stabilitet som et balansert regelsett for fredelig utnyttelse av verdens havområder. Dette innebærer også aktivt å støtte opp om de institusjoner som er opprettet i medhold av Havrettskonvensjonen, inkludert Den internasjonale havbunnsmyndigheten, jf. nedenfor.

Rapport 2015

Havrettsdomstolen mottok tre nye saker i løpet av 2015. Den første saken omhandlet maritim avgrensning mellom Ghana og Elfenbenskysten og ble opprinnelig anlagt som en voldgiftssak. Saken ble overført til et spesialkammer bestående av tre dommere fra domstolen og to ad hoc-dommere. Det er satt frister i løpet av 2016 for saksinnlegg fra partene. Den andre saken domstolen mottok i 2015 omhandlet en hendelse knyttet til fartøyet MV Enrica Lexie utenfor India. Italia anla sak mot India med anmodning om midlertidige forføyninger. Domstolen besluttet at partene skulle innstille rettslige prosesser som kunne forlenge voldgiftsbehandlingen av tvisten. Den tredje saken i 2015 ble anlagt av Panama mot Italia. Bakgrunnen for saksanlegget var en hendelse i 1998 hvor det panamaregistrerte fartøyet MV Norstar ble tatt i arrest av Spania på anmodning fra Italia. Saker som blir gjenstand for realitetsbehandling er svært ressurskrevende og pågår ofte i to-tre år, mens saker om midlertidig forføyning kan avgjøres på et par måneder. På Havrettskonvensjonens statspartsmøte i 2014 ble den nordiske dommerkandidat, islendingen Thomas Heidar, valgt inn som dommer i Havrettsdomstolen for ni år. Neste ordinære valg av dommere er i 2017.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 1,1 mill. kroner til dekning av Norges pliktige bidrag.

Den internasjonale havbunnsmyndigheten

Mål

Målet er internasjonal stabilitet og fredelig utnyttelse av verdens havområder.

En styrking og utvikling av Havrettskonvensjonens system som den overordnede rettslige rammen for alle tiltak i marin sektor er viktig for Norge.

Bakgrunn

Den internasjonale havbunnsmyndigheten er en av institusjonene etablert under FNs havrettskonvensjon av 1982. Alle stater som er part i Havrettskonvensjonen er også medlem i Havbunnsmyndigheten og har stemmerett på de årlige sesjonene. Havbunnsmyndigheten skal forvalte mineralressursene på havbunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon til gagn for hele menneskeheten. Den skal vedta regelverk for undersøkelse og utnyttelse av mineralforekomster i det internasjonale havbunnsområdet. På bakgrunn av dette regelverket kan Havbunnsmyndigheten tildele rettigheter til å søke etter og etter hvert utnytte mineralforekomster. Både stater og selskap kan søke om å inngå kontrakter om mineralvirksomhet, men selskap må ha en stat som sponsor for søknaden. Viktige oppgaver for Havbunnsmyndigheten er å sørge for at miljøhensyn ivaretas i regelverket og at kontraktører opptrer i tråd med fastsatte vilkår for aktivitet.

Rapport 2015

Havbunnsmyndigheten har vedtatt reguleringer om prospektering og utforskning av flermetalliske noduler (2000), flermetalliske sulfider (2010) og koboltrike ferromanganskorper (2012). Reguleringene for prospektering og utforskning av flermetalliske noduler ble revidert i 2013 og det ble vedtatt endringer i regelverket for flermetalliske sulfider i 2014. Hittil har Havbunnsmyndigheten inngått 23 kontrakter om utforskning og vedtatt inngåelse av ytterligere fire kontrakter. I 2011 ble den første kontrakten for flermetalliske sulfider inngått med Kina som sponsorstat og på vårparten i 2014 ble de to første avtalene for koboltrike ferromanganskorper inngått. Kina og Japan var sponsorstater for disse avtalene. Når undersøkelseskontraktene utløper etter 15 år, var utgangspunktet at selskapene eller statene som har kontraktene kunne søke om utvinningstillatelse. Foreløpig er det ikke vedtatt regelverk om utvinning, men det pågår arbeid for å utvikle dette. For kontraktørene kan det være aktuelt å forlenge undersøkelseskontraktene med inntil fem år. Et regelverk for behandling av søknader om forlengede undersøkelseskontrakter ble vedtatt i juli 2015. Havbunnsmyndigheten arbeider også for å ivareta miljøet på havbunnen. I 2012 ble det vedtatt en miljøforvaltningsplan for Clarion Clipperton-sonen i Stillehavet.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 650 000 kroner til dekning av Norges andel.

Internasjonale straffedomstoler

Jugoslaviadomstolen

Jugoslaviadomstolen (ICTY) ble etablert av Sikkerhetsrådet i 1993 (resolusjon nr. 827). Domstolens mandat er å straffeforfølge personer som er ansvarlige for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser begått i det tidligere Jugoslavia etter 1. januar 1991. Domstolen har sete i Haag, Nederland.

Mål

Sikre et rettferdig rettsoppgjør etter konfliktene i det tidligere Jugoslavia.

Rapport 2015

Domstolen arbeider med å gjennomføre sin avslutningsstrategi. Alle domstolens saker er ferdig etterforsket, og det vil ikke bli tatt ut nye tiltaler. Etter de siste pågripelsene av Goran Hadzic og Ratko Mladic i henholdsvis mai og juli 2011, har domstolen ingen utestående arrestordrer. Til sammen har domstolen tiltalt 161 personer. Sakene mot 151 av disse er avsluttet ved domstolen (per 30. mai 2016). Av de tiltalte er 81 blitt domfelt og 19 er frifunnet (hvorav én frifinnelse er anket). Som ledd i domstolens avslutningsstrategi, har domstolen videre overført saker mot 13 tiltalte til nasjonale rettssystemer. Disse sakene involverer mellomledere og tjenestemenn på lavere nivå. En forutsetning for overføringen har vært oppbygging av effektive og betryggende nasjonale rettssystemer, og støtte til dette inngår i domstolens avslutningsstrategi. I tillegg har 36 personer enten fått sin tiltale trukket tilbake eller har avgått ved døden før saken mot dem kom opp.

Det pågår fortsatt rettssaker mot ti tiltalte fordelt på fire saker ved domstolen. To av disse sakene befinner seg fortsatt i første instans. Dette gjelder saken mot Ratko Mladic, som forventes avsluttet tidligst i mars 2017, og mot Goran Hadzic, som er blitt utsatt pga. Hadzics helse. De to andre sakene er på ankestadiet. Domstolen planlegges nedlagt i 2017, og gjenstående ankesaker vil da overføres til Mekanismen for internasjonale straffetribunaler (MICT), jf. nærmere nedenfor om denne. To ankesaker, herunder saken mot Radovan Karadzic, er allerede overført til mekanismen.

Norge har aktivt støttet arbeidet i ICTY. Domstolen spiller en viktig rolle i det langsiktige forsonings- og gjenoppbyggingsarbeidet i det tidligere Jugoslavia. Norge har inngått en soningsavtale med domstolen, og man har gjennomført en lovgivning som fullt ut gjør Norge i stand til å samarbeide med og yte assistanse til domstolen. Norge har støttet domstolens outreach-program, som ved å bringe rettsoppgjøret nærmere folket bidrar til økt kunnskap om, forståelse for og oppslutning om domstolens rolle. Fra norsk side vil man fortsatt arbeide for at domstolen og avslutningsmekanismens avdeling for Jugoslaviadomstolen sikres tilstrekkelige ressurser og gode arbeidsforhold, slik at domstolens mandat kan fullføres.

Rwandadomstolen

Den internasjonale straffedomstol for Rwanda (ICTR) ble etablert av FNs sikkerhetsråd i 1994 (resolusjon nr. 955). Domstolens mandat er å straffeforfølge alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett i forbindelse med folkemordet i Rwanda i perioden mellom 1. januar og 31. desember 1994.

Mål

Sikre et rettferdig rettsoppgjør etter konflikten i Rwanda.

Rapport 2015

Rwanda-domstolen avsa sin siste ankeavgjørelse 14. desember 2015, noe som markerte avslutningen på domstolens rettslige virksomhet. Domstolen nedlegges i 2016. 93 personer har vært tiltalt av domstolen. Domstolen har avsagt 55 førsteinstansedommer mot 75 tiltalte og avsluttet ankesaker mht. 61 tiltalte. Videre har to tiltaler blitt trukket tilbake, og tre tiltalte har avgått ved døden før eller under rettsaken mot dem. I tillegg har domstolen, som ledd i sin avslutningsstrategi, overført ti saker til Rwandas nasjonale rettssystem, hvorav seks av de tiltalte fortsatt er på flukt, samt overført saker mot tre høyprofilerte tiltalte på flukt til Mekanismen for internasjonale straffedomstoler (MICT), jf. nærmere nedenfor om denne.

Norge støttet aktivt etableringen av og arbeidet i ICTR, som har spilt en viktig rolle i det langsiktige forsonings- og gjenoppbyggingsarbeidet i regionen. Overføring av saker det er tatt ut tiltale i, har forutsatt utbedringer i det rwandiske rettssystemet. Domstolen og det internasjonale samfunn har arbeidet aktivt for å bidra til slike forbedringer, noe som har gitt resultater og tillatt at saker har blitt overført til det rwandiske rettsvesenet, som forutsatt i domstolens avslutningsstrategi.

Mekanismen for internasjonale straffedomstoler (MICT)

Mål

Sikre sluttføringen av rettferdige rettsoppgjør etter konfliktene i det tidligere Jugoslavia og Rwanda.

Bakgrunn

Mekanismen for internasjonale straffedomstoler (MICT) ble besluttet etablert av FNs sikkerhetsråd 22. desember 2010 (resolusjon nr. 1966). Mekanismen har som funksjon å fullføre de gjenværende oppgavene i Jugoslaviadomstolen (ICTY) og Rwandadomstolen (ICTR) etter at disse domstolene har avsluttet sin virksomhet. Mekanismen viderefører ICTYs og ICTRs jurisdiksjon, rettigheter, forpliktelser og vesentlige oppgaver, herunder behandling av straffesaker mot personer som det er utstedt arrestordre mot, men som fortsatt ikke er pågrepet og overlevert domstolen, samt utestående ankesaker. I tillegg vil mekanismen håndtere den løpende administrasjon knyttet til pådømte saker, slik som forvaltning av arkiver, søknader om prøveløslatelse, vitnebeskyttelse etc. I vedtaket konkluderte rådet med at mekanismen bør være en liten, midlertidig og effektiv struktur, med funksjoner og størrelse som avtar over tid, med et lite antall ansatte som står i forhold til de reduserte arbeidsoppgavene.

Rapport 2015

Mekanismens avdeling for Rwanda-domstolen, som ligger i Arusha, Tanzania, åpnet 1. juli 2012, mens avdelingen for Jugoslaviadomstolen åpnet i Haag 1. juli 2013. Mekanismen overtok tidlig mange av de gjenstående rettslige funksjonene ved de to tribunalene. Det er overlappende virksomhet ved domstolene og mekanismen i en overgangsfase.

MICTs avdeling for Jugoslaviadomstolen vil behandle anken over ICTYs dom av 24. mars 2016 mot Radovan Karadzic, hvor han ble dømt til 40 års fengsel for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. MICT vil også behandle aktoratets anke over ICTYs dom av 31. mars 2016, hvor Vojislav Seselj ble frifunnet. MICT har også fått overført fra ICTY sak mot to andre personer (Stanisic og Simatovic) til fornyet behandling. I tillegg vil MICT behandle evt. anker på ICTYs forestående avgjørelser i sakene mot Ratko Mladić og Goran Hadžić.

MICTs avdeling for Rwandadomstolen har fått ansvaret for å følge opp sakene mot tre høyprofilerte tiltalte (Bizimana, Kabuga og Mpiranya) som fortsatt er på flukt. MICT har ansvaret for å oppspore, pågripe og stille disse for retten.

Budsjett 2017

Det foreslås avsatt 7,8 mill. kroner for å dekke Norges pliktige bidrag til FNs internasjonale straffedomstoler, herunder

• 3,0 mill. kroner til ICTY

• 4,8 mill. kroner Norges pliktige bidrag til MICT

Ettersom MICT gradvis tar over for oppgavene til ICTY, tas det høyde for at deler av midlene som er avsatt til sistnevnte domstol, utbetales til Mekanismen, dersom den endelige beregningen av pliktige bidrag tilsier en slik fordeling av midlene til FNs internasjonale straffedomstoler. ICTR er under nedlegging. Det legges derfor til grunn at det ikke vil være aktuelt med noe norsk pliktig bidrag til ICTR i 2017. Skulle nedleggingen av ICTR ta lengre tid enn planlagt, vil et evt. norsk pliktig bidrag til ICTR tas fra midlene avsatt til MICT.

Den internasjonale straffedomstol

Mål

Sikre straffeansvar for de alvorligste internasjonale forbrytelser og dermed bidra til forsoning og langsiktig fred og stabilitet.

Situasjonsbeskrivelse

Den internasjonale straffedomstol (ICC) er en fast, internasjonal domstol med myndighet til å straffeforfølge og dømme enkeltindivider for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Domstolen er opprettet gjennom en traktat (Roma-vedtektene) av 17. juli 1998. Norge ratifiserte traktaten 16. februar 2000. Roma-vedtektene trådte i kraft den 1. juli 2002. Domstolen har jurisdiksjon dersom forbrytelsen har funnet sted på territoriet til en statspart eller dersom forbryteren er borger av en statspart. Videre vil både enkeltstater og FNs sikkerhetsråd kunne bringe situasjoner inn for domstolen, og hovedanklager kan på gitte vilkår iverksette etterforskning på eget initiativ. Domstolen bidrar til å bekjempe straffrihet for de alvorligste forbryterne av internasjonal karakter. Domstolens sete ligger i Haag, Nederland.

Rapport 2015

ICC har til behandling ti ulike situasjoner hvor det har skjedd internasjonale forbrytelser: (Den demokratiske republikken) Kongo, Den sentralafrikanske republikk (situasjonen i 2002–2004), Den sentralafrikanske republikk (situasjonen siden 2012), Uganda, Mali, Kenya, Elfenbenskysten, Georgia, Sudan/Darfur og Libya. Når det gjelder de fem førstnevnte situasjonene, er ICCs kompetansegrunnlag at de berørte statene selv har henvist saken til domstolen. For situasjonen i Kenya, Elfenbenskysten og Georgia har hovedanklager fått tillatelse fra domstolen til å igangsette formell etterforskning. Når det gjelder situasjonene i Sudan/Darfur og i Libya, har ICC kompetanse som følge av at FNs sikkerhetsråd har henvist saken til domstolen.

ICC har så langt behandlet saker mot 23 personer, hvorav 13 fortsatt er ettersøkt, seks er i varetekt, tre er domfelt og én er frifunnet.

Hovedanklagers kontor gjennomfører også innledende undersøkelser i åtte land med sikte på eventuell formell etterforskning, herunder i Afghanistan, Burundi, Colombia, Guinea, Irak, Nigeria, Palestina og Ukraina.

Norge har hele tiden tilhørt pådrivergruppen med hensyn til støtte til etableringen og driften av en permanent straffedomstol. Norge ser ICC som et viktig bidrag til demokratisering, rettsstatsbygging og fredsbygging etter væpnede konflikter.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 22,1 mill. kroner til Den internasjonale straffedomstol (ICC).

Sekretariatet for Antarktistraktatsamarbeidet

Situasjonsbeskrivelse

Ved avslutningen av annen verdenskrig hevdet syv land suverenitetskrav i Antarktis (Storbritannia, Australia, Frankrike, New Zealand, Norge, Chile og Argentina). Storbritannias, Chiles og Argentinas kravområder dekker delvis hverandre. I tillegg hevdet USA og Sovjetunionen at de, uten å anerkjenne kravene og uten selv å fremme krav, hadde grunnlag for krav i Antarktis. Det vellykkede internasjonale forskningssamarbeidet som ble gjennomført i Antarktis under det internasjonale geofysiske år i 1957–58 la grunnlaget for at Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959. Traktaten sikrer Antarktis som et demilitarisert område. Det er fri inspeksjonsrett og fri tilgang for forskning. Miljøprotokollen setter strenge rammer for all tilstedeværelse og virksomhet på kontinentet. Striden om suverenitetsspørsmålene er lagt til side ved at partene er enige om at verken traktaten selv eller tiltak truffet i dens gyldighetstid skal foregripe (prejudisere) partenes syn på suverenitetsspørsmålet. Alle traktatparter med særlig interesse og forskningsinnsats møtes til et årlig møte for å drøfte spørsmål av felles interesse og treffe beslutninger om forvaltningen av Antarktis. Traktatsamarbeidet har skjermet Antarktis for konsekvenser av endringer i verdenspolitikken og har åpnet for et enestående internasjonalt vitenskapelig samarbeid og lagt grunnlaget for internasjonalt samarbeid for helhetlig forvaltning og vern av miljøet.

Mål

Et sekretariat for samarbeidet under Antarktistraktaten ble opprettet i 2004 i Buenos Aires. Sekretariatet skal styrke og legge til rette for samarbeidet mellom partene til Antarktistraktaten. Viktigste oppgave er å betjene det årlige konsultative møtet under Antarktistraktaten (Antarctic Treaty Consultative Meeting, ATCM) i nært samarbeid med vertslandet. En annen viktig oppgave er informasjonsspredning om Antarktistraktat systemet og aktiviteter i Antarktis.

Rapport 2015

Sentrale oppgaver i 2015 var forberedelse og gjennomføring av det 38. konsultative møtet under Antarktistraktaten (ATCM XXXVIII) i Sofia, Bulgaria, og forberedelse av ATCM XXXIX i Santiago, Chile. Arbeidet med utvikling av en arkivdatabase for alle dokumenter og vedtak fra traktatmøtene, informasjonsspredning og teknisk støtte til intersesjonelt arbeid er videreført. Videreutvikling av en flerårig strategisk arbeidsplan for ATCM har også vært en viktig arbeidsoppgave.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 460 000 kroner.

Det internasjonale Barentssekretariatet

Mål

Det internasjonale Barentssekretariatet (IBS) ble opprettet i Kirkenes i 2007. Det har til oppgave å bistå formannskapene i Barentsrådet og Barents regionråd teknisk og administrativt og skal være en institusjonell hukommelse for barentssamarbeidet. Det skal også bistå med spredning av informasjon om Barentsspørsmål og med prosjektgjennomføring.

Rapport 2015

IBS hadde tre faste stillinger samt midlertidige stillinger som prosjektkoordinator og miljø- og klimarådgiver. Sistnevnte arbeidet særlig med å sikre fremdrift med gjennomføring av Barents-klimahandlingsplanen og med tiltak for eliminering av «hotspots» fra listen over konkrete miljøproblemer i den russiske delen av Barentsregionen. Ny sekretariatsleder tiltrådte tidlig i 2015. IBS trappet opp sin tilstedeværelse på relevante arrangementer og sin oppfølging av de ulike arbeidsgruppene og av ad hoc-gruppen for utredning av behovet for en egen Barents-finansieringsmekanisme. En omlegging av sekretariatets nettsider for å gjøre informasjon mer tilgjengelig ble igangsatt. En viktig oppgave i 2015 var å bistå det finske formannskapet med forberedelse og gjennomføring av Barentsrådets møte (utenriksministermøtet) i oktober.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 2,6 mill. kroner.

Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)

Situasjonsbeskrivelse

OSSE er verdens største regionale sikkerhetsorganisasjon og et viktig forum for dialog og samarbeid om sikkerhet i det euroasiatiske området. Samarbeidet bygger på Helsingforserklæringen av 1975. Erklæringen var et av de første internasjonale dokumentene som koplet spørsmål om fred og sikkerhet sammen med respekt for menneskerettighetene. Prinsippene som ble nedfelt i Helsingforserklæringen omfattet forhold som territoriell integritet, grensers ukrenkelighet og respekt for menneskerettigheter og fundamentale friheter.

Disse prinsippene er blitt utfordret i forbindelse med den russiske anneksjonen av Krim og destabiliseringen i Øst-Ukraina. I Ukraina har OSSE et viktig oppdrag med observasjon, rapportering og tilrettelegging av dialog mellom konfliktens parter og overvåking av våpenhvilen. Dette har bekreftet og styrket organisasjonens relevans som sikkerhetspolitisk aktør i Europa, der vi ser en ny sikkerhetspolitisk situasjon som følge av de russiske folkerettsbruddene og nye konflikter. OSSEs deltakerland i Sentral-Asia står dessuten overfor kompliserte utfordringer etter uttrekningen av ISAF fra Afghanistan og også etter nedgangen i overføringer fra gjestearbeidere særlig i Russland. ISILs fremgang representerer likeledes en utfordring for disse landene, med fare for spredning til potensielt ustabile regimer i regionen.

OSSE arbeider innenfor tre dimensjoner: den politisk-militære dimensjon, den økonomiske-miljømessige dimensjon og den menneskelige dimensjon, som fokuserer på demokrati, godt styresett og menneskerettigheter i deltakerlandene.

Mål

Det overordnede målet for Norges medlemskap i OSSE er å fremme fred og sikkerhet. Norske interesser er også knyttet til særskilt prioriterte områder, hvor menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper har en sentral plass. Beskyttelse av minoriteter og likestilling har også høy prioritet. Norge bruker OSSE aktivt for å fremme følgende delmål:

• Konflikthåndtering og forebygging av konflikter, herunder avståelse fra trussel om eller bruk av makt; grensers ukrenkelighet og staters territorielle integritet. Her gis OSSEs innsats i Ukraina prioritet

• Fremme stabile demokratier med respekt for menneskerettighetene, herunder ytrings- og pressefrihet, tanke-, samvittighets-, religions- og trosfrihet

• Rustningskontroll og tillitsskapende tiltak

• Håndtering av transnasjonale sikkerhetstrusler, som organisert kriminalitet, menneskehandel, terrorisme og smugling av narkotika

• Oppfyllelse av det enkelte lands forpliktelser som deltagerstat

Rapport 2015

OSSE-samarbeidet ble også i 2015 sterkt preget av Ukraina-krisen og organisasjonens viktige observatøroperasjon (SMM) for å overvåke gjennomføringen av Minsk-avtalen og sikre objektiv informasjon om utviklingen i konfliktområdet øst i Ukraina. OSSEs sentrale rolle her innebærer at organisasjonen har styrket sin stilling som sentral aktør for europeisk sikkerhet og sikkerhetspolitisk stabilisering. OSSE har blitt et sentralt forum for å engasjere Russland i drøftelser om krisen i Ukraina og samtidig en viktig arena for å minne om forpliktelsen til å overholde de europeiske normer og prinsipper Russland har sluttet seg til. Siden mange møteplasser mellom vestlige land og Russland er lagt på is etter Russlands aggresjon mot Ukraina, fremstår OSSE som det eneste forum for bredt engasjement av Russland.

Motsetningene mellom øst og vest kommer til uttrykk innenfor alle organisasjonens tre dimensjoner, men tydeligst i den menneskelige dimensjon. Her støter ulik tilnærming til menneskerettigheter, demokrati og godt styresett sammen. Man ser en bekymringsfull tendens fra i første rekke Russland, men også flere andre medlemsstater, til systematisk å arbeide for å svekke inngåtte forpliktelser. Forsøk på videreutvikling av OSSEs normer (acquis) på dette området er derfor blitt svært vanskelig. Norge har, sammen med andre vestlige land, imidlertid maktet å stå imot kontinuerlige forsøk på å svekke Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter i Warszawa (ODIHR) og Mediefrihetsrepresentanten (RFoM) .

Norge avsluttet i 2015 sitt toårige formannskap i menneskerettighets- og demokratikomiteen (Human Dimension Committee) i OSSE. Norges ledelse av komitearbeidet i 2014 og 2015 ble meget vellykket, politisk så vel som organisatorisk og befestet Norges renommé som forkjemper for menneskerettighetene og for godt styresett. Fremtredende innledere, deriblant en rekke spesialrapportører fra FN-systemet og fra det sivile samfunn, la til rette for gode diskusjoner i komiteen. Norge la også til rette for flere fellesmøter med OSSEs to andre komiteer, for å understreke sammenhengen mellom OSSEs tre dimensjoner. Disse møtene omfattet beskyttelse av menneskerettigheter i kampen mot terrorisme og migrasjon og næringsliv. Sistnevnte tema var nytt i OSSE og ble gjennomført med betydelig støtte fra Norges FN-delegasjon i Genève og av Russland. Norge har også arbeidet aktivt for å styrke kulturen for egenrapportering blant deltakerlandene som en del av arbeidet for etterlevelse av OSSE-forpliktelsene. Det ble under det norske formannskapet avgitt i alt 28 frivillige rapporteringer.

Norge har i 2015 brukt betydelige ressurser på formannskapene i Forum for sikkerhetssamarbeid (FSC) og Opens Skies Consultative Commission. Arbeidet med å styrke europeisk rustningskontroll og tillits- og sikkerhetsskapende tiltak har likevel ikke gitt konkrete resultater. Drøftelser gjennom året, i FSC og i andre sammenhenger, har imidlertid bidratt til å klargjøre posisjoner og opsjoner.

Norge har bidratt i drøftelsene og gjennom praktisk støtte til sendelag og institusjoner for å styrke OSSEs konflikthåndteringsevne. Samarbeidet om å møte transnasjonale trusler hadde også en viss fremgang, særlig knyttet til samordning av tiltak og politikk mot terrorisme. Det har ikke vært fremgang i arbeidet med å løse de fastlåste konfliktene i Abkhasia, Sør-Ossetia, Nagorno-Karabakh og Transnistria.

Norge har brukt OSSEs ulike mekanismer for å påpeke brudd på forpliktelser. LHBT-spørsmål har også i 2015 vært viet særlig oppmerksomhet. Vi har videreført vår støtte til ODIHR, RFoM og Høykommissæren for nasjonale minoriteter (HCNM) i Haag, også gjennom budsjettdrøftelsene.

Store motsetninger i Wien oppveies til en viss grad av godt samarbeid «i felt». Et helt sentralt innsatsområde er valgovervåkning der OSSEs metode for valgobservasjon utgjør den internasjonale «gullstandarden». OSSEs tre institusjoner ODIHR, RFoM og HCNM er operative og aktive. Disse institusjonenes status som uavhengige av medlemslandene gjør dem særlig viktige.

Også sendelagene er viktige. OSSE har sendelag på Vest-Balkan, (i alle eks-jugoslaviske land som ikke er med i EU, og i Albania), i Øst-Europa (Moldova og Ukraina, men ikke i Hviterussland), i Sør-Kaukasus (Armenia) og i alle de fem sentralasiatiske landene.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 11 mill. kroner.

Norges andel av OSSEs regulære budsjett er 2,05 pst., mens andelen av den såkalte Wien-skalaen for støtte til sendelag er 2,07 pst. Samlet utgjør dette 42 mill. kroner. Av dette bidraget klassifiserer 74 pst. som offisiell utviklingshjelp (ODA), jf. omtale under kap. 170, post 78.

Tilskudd til EFTA og EFTA-organer

EFTA-sekretariatet

Mål

Sekretariatets hovedoppgave er å fremme EFTAs samlede interesser både i en EØS-sammenheng og overfor tredjeland, herunder å sikre en effektiv beslutningsprosess og en parallell regelutvikling i EU og EØS. Sekretariatet har et viktig koordineringsansvar for gjennomføringen av EØS-avtalen i forhold til EU, i første rekke Kommisjonen og EUs utenrikstjeneste (EEAS), men også Europaparlamentet og EU-rådet. EFTA-sekretariatet betjener komitéstrukturen i EØS og EFTA-sidens arbeid med utvikling av nytt EØS-regelverk, herunder EFTA-statenes deltakelse i EUs byråer og institusjoner. I EFTAs arbeid overfor tredjeland bistår sekretariatet medlemslandene med nødvendig ekspertise og tilretteleggelse i forhandlinger og gjennomføring av frihandelsavtaler med land utenfor EU.

Rapport 2015

Arbeidet var konsentrert om den løpende oppdatering av EØS-avtalen, samt drøftelser med Kommisjonen og EUs utenrikstjeneste om utestående saker. Det ble innlemmet 483 rettsakter i EØS-avtalen, herunder om konsortium for europeisk forskningsinfrastruktur (ERIC), informasjonssystem for det indre marked, nye næringsmidler («novel food»), miljøansvar, animalske biprodukter og kontroll med industriell forurensning.

Ved utgangen av 2015 hadde EFTA iverksatt 25 frihandelsavtaler med i alt 35 partnerland utenfor EU. Det var forhandlinger med Georgia, India, Indonesia, Malaysia Filippinene og Vietnam

Overvåkingsorganet (ESA)

Mål

Overvåkingsorganets hovedoppgave er å føre tilsyn med at EØS/EFTA-landene gjennomfører og anvender reglene i EØS-avtalen i samsvar med avtalens forpliktelser. En viktig oppgave for overvåkingsorganet er å håndheve regelverket innenfor områdene offentlige innkjøp, statsstøtte og konkurranse.

Rapport 2015

Hovedoppgaven til ESA er knyttet til en omfattende generell overvåking av landenes gjennomføring i nasjonal rett av de EU-rettsakter som inngår i EØS-avtalen. Ved utgangen av 2015 var det innlemmet om lag 11000 slike rettsakter i EØS-avtalen. Ved utgangen av 2015 hadde ESA 245 pågående saker med EØS/EFTA-landene, mer enn en halvering fra året før, som er resultatet av et bevisst arbeid for å redusere saksbehandlingstiden. I 2015 åpnet ESA 574 saker og avsluttet 665. I følge ESAs resultattavle, hadde Norge pr. oktober 2015 gjennomført 100 pst. av direktivene for det indre marked.

ESAs arbeid var i 2015 preget av arbeidet med saker vedrørende regelverket for det indre marked, statsstøtte og konkurranse.

EFTA-domstolen

Mål

EFTA-domstolen oppgave er å behandle de saker som ligger under domstolens kompetanse etter avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette er, for det første, saker som er anlagt mot en EFTA-stat med påstand om at staten har brutt EØS-avtalen (traktatbruddssaker). Videre behandler domstolen klager over vedtak truffet av ESA, enten fremsatt av private rettssubjekter eller av en EFTA-stat. For det tredje, avgir domstolen rådgivende uttalelser om fortolkning av EØS-avtalen på anmodning fra nasjonale domstoler.

Rapport 2015

Domstolen avgjorde 25 saker i 2015.

EFTA og EFTA-organer

Bevilgningen dekker de norske bidrag til EFTAs organer: EFTA-sekretariatet, Overvåkingsorganet (ESA) og EFTA-domstolen. EFTA-organenes budsjett går i hovedsak til personell og drift. I tillegg finansieres tilskudd til faglig bistand og andre støtteprosjekter overfor tredjeland over EFTA-sekretariatets budsjett. Bortsett fra en mindre realøkning i ESAs budsjett forventes det ingen vesentlige endringer i EFTA-organenes budsjetter for 2015. I 2016 er Norges budsjettandel for EFTA-sekretariatet 56 pst. For EØS-organene ESA og EFTA-domstolen, der Sveits ikke er bidragsyter, er budsjettandelen 89 pst.

For 2017 foreslås bevilget totalt 269 mill. kroner, fordelt med:

• 108 mill. kroner til EFTA-sekretariatet

• 121 mill. kroner til ESA

• 40 mill. kroner til EFTA-domstolen

Tilskudd til Nordisk Ministerråds virksomhet

Mål

Formålet er å bidra til bedre resultater på nasjonalt nivå gjennom nordisk samarbeid, få gjennomslag for nordisk politikk internasjonalt og forenkle folks hverdag i Norden. For å oppnå dette er det også viktig å sikre fornying, aktualisering og effektivisering av samarbeidet.

Situasjonsbeskrivelse

Det formelle nordiske regjeringssamarbeidet er et mellomstatlig samarbeid, forvaltet av Nordisk ministerråd. Statsministrene har det overordnede ansvar for samarbeidet, mens samarbeidsministrene har det løpende koordineringsansvar.

Finland har formannskapet for Nordisk Ministerråd i 2016, før Norge overtar i 2017 og Sverige i 2018. Det norske formannskapet legges opp langs de tre hovedsporene «Norden i omstilling», «Norden i Europa» og «Norden i verden». Vi prioriterer samarbeid på områder der nordiske land deler grunnleggende økonomiske og samfunnsmessige utfordringer. Vi vil blant annet arbeide for styrket nordisk konkurransekraft i det grønne skiftet og iverksette omfattende nordisk samarbeid om integrering.

Rapport 2015

2015 var preget av omstilling i samarbeidet i Nordisk ministerråd. Grensehinderrådet som ble opprettet året før hadde sitt første virkeår. Norsk representant er Svein Ludvigsen. Grensehinderrådet skal løse et antall prioriterte hindre hvert år. Siste årsrapport forelå i desember 2015. Danmark la i 2015 stor vekt på grensehindre i sitt formannskap og tok bl.a. initiativ til en dialog mellom arbeidslivets parter i nordisk sammenheng.

I 2015 ble de nordiske representasjonskontorene i Russland avviklet som følge av registreringen som utenlandsk agent av russiske myndigheter. Det danske formannskapet tok initiativ til et prosjekt om strategisk kommunikasjon i de baltiske landene. I tillegg ble et større prosjekt om demokrati og sikkerhet etablert i kjølvannet av terrorangrepet i København.

Samarbeidsministrene besluttet i 2012 å opprette et prioriteringsbudsjett. Dette utgjorde i 2015 74 mill. danske kroner. Prioriteringsbudsjettet inneholder to deler hvorav en del øremerkes initiativer fra det kommende formannskap, de resterende skal anvendes til å sette i gang større og prioriterte satsinger. I 2015 var hovedvekten nevnte prosjekter, i tillegg til klima og bærekraftig utvikling og Nordisk statistikk. Det danske formannskapet fikk midler til prosjekter om «vekst, velferd og verdier».

Budsjett 2017

Andelen er en BNI-basert nordisk fordelingsnøkkel (anslag for Norge i 2017 er 31,4 pst.). Det foreslås avsatt 366,5 mill. kroner i 2017. Det er foretatt generelle reduksjoner i budsjettet i perioden 2014–2016 (8 pst. til sammen). Budsjettstrukturen i Nordisk ministerråd ble endret i 2015. Transparens og en tydelig mål- og resultatstyring er sentrale stikkord. Endringene innebærer økt parlamentarisk innsikt i bruken av midlene. Det norske formannskapet i 2017 gjennomføres innenfor eksisterende rammer, og vil få til rådighet midler til prosjekter innenfor prioriteringsbudsjettets formannskapsmidler (15 mill. danske kroner over tre år, i alt 45 mill. danske kroner). Grønn- og blå omstilling, helse og integrering vil stå sentralt.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

Situasjonsbeskrivelse

OECD arbeider for å øke folks økonomiske og sosiale velferd gjennom forbedret økonomi og statsforvaltning, i medlemsland så vel som globalt. Etter at Latvia ble tatt opp som medlem på OECDs ministerrådsmøte i juni 2016 har organisasjonen i dag 35 medlemsland. OECD er et forum hvor Norge møter de største aktørene i verdensøkonomien, herunder sentrale G20-aktører. I tillegg til utvidelse av medlemskapet har OECD de senere år intensivert samarbeidet med de fremvoksende økonomiene, Kina, India, Sør-Afrika, Brasil og Indonesia. Tiltredelsesforhandlinger pågår med Colombia, Litauen og Costa Rica.

OECD utarbeider analyser på bl.a. økonomi, miljø, handel, investeringer, utvikling, utdanning og sosiale spørsmål som er viktige innspill til den nasjonale politikkutformingen. De fleste departementene er involvert i OECD-arbeidet.

Mål

Regjeringen vil, gjennom aktiv norsk medvirkning i OECDs råd, komitéer og arbeidsgrupper, bidra til at:

• OECD befester sin posisjon som et sentralt samarbeidsforum i møtet med de muligheter globaliseringen og økt handel gir i det 21. århundre

• OECD gjennom analyser og anbefalinger, medvirker til å utvikle mer konkurransekraftige økonomier som sikrer vekst og jobbskaping

• OECDs kompetanse innenfor miljøområdet videreføres som premissleverandør i den globale klimadebatten

• OECD bruker sin tverrfaglige styrke til å bidra til globale løsninger, som også inkluderer utviklingsland

Rapport 2015

Temaet for OECDs ministerrådsmøte i 2015 var investeringer og bærekraftig vekst (Unlocking investment for sustainable growth) med fokus på hvordan økte investeringer kan bidra til å løse de store økonomiske utfordringene verden og enkeltland står overfor. Forholdet mellom handel og investeringer samt grønne investeringer som bidrag til en mer klimavennlig økonomi var sentralt. Litauen og Costa Rica ble på ministerrådsmøtet i 2015 invitert til å slutte seg til organisasjonen og har innledet sine tiltredelsesprosesser. Tiltredelsesprosessene for Colombia og Latvia fortsatte. Samarbeidet med ikke-medlemsland er viktig og økende. OECDs arbeid på skatt og videreutvikling av instrumenter for å bekjempe internasjonale skatteunndragelser har fortsatt i 2015. BEPS-rammeverket («Base Erosion and Profit Shifting»), som begrenser multinasjonale selskaper muligheter til å flytte overskudd til land med lav eller ingen skatt, ble ferdigstilt.

OECD leverte også viktige bidrag til de store internasjonale prosessene som klimaforhandlingene, utviklingsfinansiering og globale handelsforhandlinger.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås det bevilget 37,1 mill. kroner.

Verdens handelsorganisasjon (WTO)

Situasjonsbeskrivelse

WTO har som hovedmålsetting å forvalte og videreutvikle et regelbasert og åpent multilateralt handelssystem for å skape bedre forutsetninger for økonomisk vekst og velferd, ikke minst i utviklingslandene. Globale rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling bidrar også til å gi norsk næringsliv de nødvendige stabile og forutsigbare rammevilkår. Organisasjonen teller 164 medlemmer etter at Liberia og Afghanistan har ferdigstilt sine ratifikasjonsprosesser i løpet av sommeren 2016. Ytterligere 19 land forhandler om medlemskap.

Enigheten fra ministermøtet i Nairobi i 2015 gir retningslinjer for WTOs forhandlinger videre og forplikter medlemmene til fortsatte forhandlinger om blant annet landbruk, industrivarer, tjenester, regelverk og utvikling i tillegg til at det åpnes for å forhandle multilateralt om nye områder dersom medlemmene kan enes om dette. Norges hovedmål om å bidra til at WTO videreføres som det sentrale globale forumet for handelsforhandlinger består.

Spørsmål knyttet til differensiering mellom utviklingsland og fremvoksende økonomier er og vil fortsette å være vanskelige. Multilaterale forhandlinger om handel er krevende, og er blitt mer krevende etter hvert som de økonomiske styrkeforholdene mellom land endrer seg. Å finne veien fremover for WTO og særlig WTOs funksjon som global forhandlingsarena er derfor en utfordring. Dette har ført til at WTOs medlemmer i økende grad ser på alternative tilnærminger til handelsforhandlinger f.eks. gjennom plurilaterale eller regionale avtaler.

Det regulære arbeidet i WTOs mange ulike organer er viktig. WTO er et viktig forum for å ta opp både systemiske problemstillinger og for å løse konkrete enkeltsaker for næringslivet. Ikke minst har WTO en viktig rolle i overvåkingen av medlemslandenes handelspolitikk og mulig proteksjonisme som følge av vedvarende økonomiske problemer globalt.

WTOs regelverk omfatter mange avtaler, ikke minst en avtale om juridisk bindende tvisteløsning. Siden WTO ble dannet i 1995, er det initiert i overkant av 500 tvistesaker under denne tvisteløsningsmekanismen. Norge prioriterer arbeidet med tvistesaker i lys av den viktige rollen tvisteløsningssystemet har i tolkning av regelverket.

For Norge er det av avgjørende betydning at WTO beholder sin posisjon som global aktør og relevant hovedsete for internasjonale handelsforhandlinger og forvalter et bredt og forpliktende multilateralt handelssystem der Norge deltar aktivt.

Mål

Handel er en av de sterkeste drivkreftene for økonomisk vekst og bidrar til å skape arbeidsplasser og varig økonomisk velstand over hele verden.

Regjeringen vil, gjennom Norges aktive deltakelse i WTO:

• Arbeide for multilaterale handelsavtaler gjennom WTO for å skape stabile rammevilkår og like konkurransevilkår globalt

• Inngå mer begrensede avtaler der det er nødvendig

• Arbeide for en ytterligere liberalisering av internasjonal handel

Rapport 2015

Oppfølging av ministerkonferansen på Bali i 2013 og påfølgende beslutninger i 2014, samt forberedelsene til WTOs ministerkonferanse i Nairobi og en mulig avslutning av Doha-runden var sentralt i WTOs arbeid i 2015. På grunn av prinsipiell uenighet mellom medlemmene var det ikke lenger realistisk med en formell avslutning av Doha-runden, ei heller med et svært redusert ambisjonsnivå. Arbeidet ble refokusert mot å forhandle frem en pakke med beslutninger fra Nairobi og en ministererklæring som kunne gi retningslinjer for det videre arbeidet. Dette lyktes man med.

På WTOs ministermøte i Nairobi i desember 2015 ble det fattet en historisk beslutning om utfasing av eksportsubsidier for landbruksvarer og beslutninger som gavner de minst utviklede landene. Oppfølgingen av beslutningene fra Nairobi er viktig. Norge vil endre sine bindingslister i WTO for å gjøre beslutningen om utfasing av eksportsubsidier rettslig bindende.

Ikrafttredelse av avtalen om handelsfasilitering var en målsetting for 2015. Norge leverte sitt godkjenningsdokument i desember 2015. Dessverre leverte ikke det nødvendige 2/3 av medlemskapet sine tilsvarende dokumenter og avtalen trådte ikke i kraft.

Forhandlingene om en utvidelse av den eksisterende informasjonsteknologiavtalen (ITA) ble ferdigstilt i desember 2015 og vil medføre fjerning av tollsatser på varer som utgjør ca. 10% av verdenshandelen. For norsk næringsliv betyr dette tollfri adgang for 201 typer IT-varer til nye markeder.

Norge deltok i forhandlinger om tollnedtrapping på miljøvarer innenfor rammen av WTO. For miljøvarer var målsettingen å nå et resultat før klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Dette lyktes man imidlertid ikke med. Forhandlingene fortsetter med målsetting om å ferdigstille så raskt som mulig.

Norge fortsatte sin deltakelse i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA) basert på WTOs avtale om handel med tjenester (GATS). 50 WTO-medlemmer (både utviklingsland og industriland) deltar, men norsk målsetting er bredest mulig tilslutning fra WTOs medlemmer.

Det regulære arbeidet i WTOs mange ulike organer ble ivaretatt og trappet opp. Norge reiste i 2015 en rekke problemstillinger knyttet til konkrete forhold norsk næringsliv erfarer.

Norge har videreført deltakelse i forhandlinger om tiltredelse til WTO for en rekke land. I løpet av 2015 ble Liberia og Afghanistan akseptert som nye WTO-medlemmer.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 13,2 mill. kroner.

Internasjonalt energisamarbeid

OECDs atomenergibyrå (NEA)

Situasjonsbeskrivelse

NEAs oppgaver er å fremme bruk av atomenergi for fredelige formål. Norge deltar i NEAs arbeid. NEA er sekretariat for komiteen som ivaretar MNEPR-avtalen (multilateral juridisk rammeavtale for bistand til Russland på atomsikkerhetsområdet).

Mål

Sentrale mål for NEA er forskning, informasjonsutveksling og faglig bistand om driftssikkerhet og atomavfallsbehandling/-lagring ved atominstallasjoner, samt beskyttelse av mennesker og miljø mot skadelig radioaktiv stråling i landene som er medlem av OECD. OECD/NEA forvalter konvensjonen (Paris-konvensjonen) om erstatning for tredjepersoner grunnet atomulykke.

Rapport 2015

Det er nylig etablert en ny budsjettstruktur for NEA, som resultat av en prioritert prosess som har pågått over flere år. OECD/NEA hadde også i 2015 som en prioritert oppgave å involvere og forplikte produsentstatene på regjeringsnivå for innføring av felles tiltak som sikrer bærekraftig produksjon av radioaktive isotoper. Utvikling av god sikkerhetskultur står sentralt i NEAs bistand til land blant annet i Sentral- og Øst-Europa, men også i de øvrige medlemslandene i OECD/NEA. De viktigste virkemidlene er samarbeidsprogrammer, utveksling av informasjon, seminarer og opphold for eksperter ved anlegg i NEAs medlemsland, inkludert ved Institutt for energiteknikk på Kjeller og i Halden. Arbeidet med oppfølging av Fukushima-reaktoren i Japan etter jordskjelvet i 2011 fortsetter. NEA har fortsatt arbeidet med å styrke arbeidet rundt prinsippet forsvar i dybden, som er et fundamentalt prinsipp for å ivareta atomsikkerhet, og beskyttelse av mennesker og miljø.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 1,65 mill. kroner til OECDs atomenergibyrå (NEA).

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)

Situasjonsbeskrivelse

IAEA har et viktig ansvar for å påse at ikke-spredningsforpliktelsene i Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT) overholdes. Organisasjonen legger også til rette for fredelig utnyttelse av kjernekraft basert på strenge kontrollordninger. Den har utviklet en rekke instrumenter for å hindre at kjernefysisk materiale kommer på avveie eller rammer miljøet, og arbeider aktivt for å avdekke ulovlige nettverk for spredning av kjernefysisk teknologi og materiale. Organisasjonen bistår utviklingsland med å nyttiggjøre seg kjernefysisk teknologi innen helse, landbruk, vannforsyning og miljøovervåkning. IAEA forventer at bruken av kjernekraft vil øke i årene som kommer. Dette vil stille nye krav til trygghetstiltak for driften av kjernekraftanlegg og håndtering av avfall. IAEA har en sentral rolle i å sette nødvendige standarder, som rådgiver og som ressurs for kvalitetssikring av rutiner, regelverk og anlegg.

Mål

• Være en aktiv bidragsyter i IAEA politisk, finansielt og faglig og bidra til å samle internasjonal politisk støtte for å sikre at IAEA kan gjennomføre sitt mandat

• Styrke IAEAs ikke-spredningsarbeid og kontrolloppgaver.

• Styrke IAEAs innsats for kjernefysisk sikkerhet, trygghet og bistand til utviklingsland for bruk av kjernefysisk teknologi – med forsterket satsning på Peaceful Uses Initiative.

• Understøtte IAEAs muligheter til å utføre sikkerhetskontroll og verifikasjon av sivile kjernefysiske aktiviteter, begrense bruken av høyanriket uran, separert plutonium og høyradioaktive kilder i sivil sektor, og sikre internasjonale mekanismer for kjernefysisk brenselsproduksjon.

• Følge opp relevante avtaler om beredskap, sikkerhet og trygghet, herunder konvensjonen om kjernefysisk sikkerhet og konvensjonen om tidlig varsling.

• Gi IAEA en tydeligere rolle i verifikasjon av nedrustning.

Rapport 2015

Den politisk viktigste rollen til IAEA i 2015 har vært knyttet til Irans atomprogram. Parallelt med avtalen mellom P5+1-landene og Iran ble det inngått en såkalt «veikart»-avtale mellom IAEA og Iran. «Veikartet» gjorde at verdenssamfunnet fikk innhentet alle de nødvendige forsikringer for at Atomavtalen kunne tre i kraft og at sanksjonene mot Iran kunne lettes. IAEA vil i mange år fremover spille en helt avgjørende rolle for å verifisere at Iran etterlever sine forpliktelser og at alt nukleært materiale i landet er i fredelig bruk. Norge har støttet IAEAs arbeid med hensyn til Iran både finansielt og politisk.

Norge har i 2015 fortsatt å støtte IAEA i arbeidet for kjernefysisk trygghet på anlegg, i brenselsproduksjon, under transport og avfallshåndtering, og i håndteringen av radioaktive kilder til bruk i industri, ved sykehus og i forsking. Arbeidet med å styrke kjernefysisk sikkerhet og trygghet, både i Øst-Europa og i utviklingsland, er viktig for Norge. For å minske spredningsrisikoen har Norge støttet opprettelsen av en multilateral brenselsbank, og fortsatt sitt arbeid for å redusere bruk og lagre av høyanriket uran. Norge bidrar også til å styrke kjernefysisk sikkerhet i utviklingsland gjennom IAEAs frivillige fond for kjernefysisk sikkerhet.

Som i tidligere år har Norge videre bidratt til IAEAs tekniske samarbeidsfond, som er satt opp for å gi bistand til utnytting av kjernekraft i utviklingsland. Gjennom IAEAs tekniske samarbeidsfond og generaldirektørens eget initiativ (Peaceful Uses Initiative – PUI), har Norge støttet IAEAs prosjekter for bruk av anvendt nukleærteknologi (ikke kjernekraft) innen bl.a. jordbruk, medisin og forskning. IAEAs arbeid innen nukleærteknologi er relevant for 13 av 17 av FNs bærekraftsmål.

Vi har støttet oppgradering av IAEAs laboratorier for sikkerhetskontrollanalyser.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 18,8 mill. kroner under programområde 02.

Av det regulære bidraget klassifiseres 33 pst. bevilget som offisiell utviklingshjelp (ODA) og budsjetteres under kap. 170, post 78 under programområde 03.

Det internasjonale energibyrå (IEA)

Situasjonsbeskrivelse

Energi- og klimarelaterte problemstillinger står høyt på den internasjonale dagsordenen. IEA er OECD-landenes samarbeidsorganisasjon innenfor energiområdet, og organisasjonens bidrag til energiforsyningssikkerhet er fortsatt av stor betydning. IEA spiller en stadig viktigere rolle når det gjelder analyse av globale energitrender og betydningen for fremtidens klima. IEAs analyser og tilhørende anbefalinger tillegges betydelig vekt. Det er etablert dialoger med flere ikke-medlemsland, og det er startet en assosieringsprosess hvor man på Ministermøtet i november 2015 ble enige om å jobbe videre med i første rekke Kina, men også andre utvalgte partnerland. Mexico har besluttet å søke fullt medlemskap i IEA. IEA er en helt sentral organisasjon i internasjonal energi- og klimapolitikk og et viktig organ for å gjøre norske energipolitiske syn og interesser gjeldende.

Mål

IEAs målsetting er å bidra til forsyningssikkerhet for medlemslandene og fremme en mer bærekraftig energibruk. Gjennom analyser og rapporter er IEA en viktig premissleverandør både internasjonalt og i Norge til diskusjonene om globale energi- og klimautfordringer. Datainnsamling, analyse og utarbeidelse av energistatistikk er en sentral del av IEAs arbeid. Energisektorens rolle for klimapolitikken er også et fremtredende tema for organisasjonen. IEA er også blitt en aktiv deltager i den globale energidialogen mellom produsenter og konsumenter, og IEA har som mål å utvide samarbeidet med ikke-medlemsland, herunder utviklingsland. Dette skyldes et stadig mer globalt energimarked, økende gjensidig økonomisk avhengighet land imellom og de globale miljø- og klimautfordringer.

Rapport 2015

Forsyningssikkerhet og geopolitikk i forhold til oljeprisfallet, samt globale klima- og miljøhensyn i lys av klimaforhandlingene frem mot Paris-avtalen, har stått sentralt på agendaen til IEA. IEA fokuserte i 2015 på konsekvensene av det dramatiske fallet i oljeprisene siden slutten av 2014. Analyse av energisektorens betydning for klimautviklingen sto sentralt også i 2015, ikke minst gjennom publikasjonen World Energy Outlook som kom med faglig innspill i forkant av klimatoppmøtet i Paris. Arbeidet med å følge opp det såkalte assosieringsinitiativet mellom IEAs medlemsland og de viktigste partnerlandene (Brasil, Kina, India, Russland, Indonesia, Sør-Afrika og Mexico) ble videreført, i første rekke mot Kina. Norge har aktivt støttet arbeidet med tettere samarbeid mellom IEA og viktige partnerland som Kina.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 2,3 mill. kroner.

Det europeiske energicharter (ECT)

Situasjonsbeskrivelse

På EUs toppmøte i 1990 tok Nederlands statsminister initiativ til et all-europeisk energicharter for å tilrettelegge for utenlandske investeringer innenfor energisektoren i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa, samt integrere landenes energisektorer med Europa og verdensmarkedet. Basert på en politisk erklæring i 1991, ble traktaten om Det europeiske energicharter (ECT) inngått i 1994. Norge undertegnet traktaten, men har ikke ratifisert med begrunnelse i at traktatens tvisteløsningsmekanisme (internasjonal voldgift) er i strid med Grunnloven. Norge har imidlertid implementert charteret i praksis. ECT trådte i kraft i 1998 og i dag har alle 52 signatur-stater ratifisert med unntak av Russland, Norge, Hviterussland og Australia.

Mål

ECTs målsetting er å bidra til større sikkerhet i energileveranser, økt effektivitet i bruk av energi, reduksjon av miljøproblemer knyttet til energiaktiviteter og økte investeringer i slike aktiviteter i området som dekkes av chartersamarbeidet. Traktaten inneholder bestemmelser om langsiktig samarbeid, et liberalisert energimarked og beskyttelse av investeringer.

Rapport 2015

ECT har avholdt flere arbeidsgruppemøter og konferanser i 2015, i tillegg til den årlige ECT-konferansen som fant sted i Tbilisi. En av hovedsakene i 2015 var prosessen med en oppdatering av Det Europeiske energicharteret. Hensikten var å få flere land til å undertegne en politisk erklæring som bygger på prinsippene i charteret. En strategigruppe ledet av Norge møtes regelmessig for å drøfte måter for å modernisere energicharteret. Arbeidet ledet frem mot undertegning av den nye erklæringen på en egen Ministerkonferanse i Haag i mai 2015 hvor over 60 land sluttet opp om erklæringen.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 619 000 kroner.

Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA)

Situasjonsbeskrivelse

Oppslutningen om IRENA fortsetter å øke. Per mai 2016 har IRENA 147 medlemsland og 29 i prosess for medlemskap. Organisasjonen har på få år utviklet seg til å bli den fremste internasjonale arenaen for samarbeid og utveksling av kunnskap om fornybar energi. IRENA støtter land i omstillingen til et bærekraftig energisystem og er åpen for alle FN-medlemsland. Norge bidrar aktivt til å utvikle IRENA. Organisasjonen har hovedsete i Abu Dhabi.

Mål

IRENAs formål er å være en kunnskapsbasert pådriver for økt produksjon og bruk av fornybar energi globalt. Organisasjonen skal ha en ledende posisjon i å yte rådgivning til medlemslands myndigheter om økt utbygging av fornybar energi og være en viktig plattform for internasjonalt samarbeid. Kompetansebygging og informasjonsdeling står sentralt. Gjennom rapporter, opplæring og teknisk støtte utvikler og deler IRENA kunnskap som skal føre til større utbredelse av fornybar energi og investeringer i relaterte energitjenester globalt. IRENAs virkeområde omfatter alle fornybare energikilder.

Rapport 2015

IRENA leverte informasjonsprodukter og tjenester av høy kvalitet i 2015, tok aktiv del i arbeidet i FNs Sustainable Energy For All (SE4All), og bidro til internasjonal mobilisering frem mot, og under, klimaforhandlingene i Paris (COP 21).

Gjennom regionale samarbeidsprogrammer og prosjekter for spesielt utsatte stater, som små øystater, har IRENA fortsatt å styrke sin betydning for utviklingsland og fremvoksende økonomier som har et særlig behov for kompetanseoverføring. Organisasjonens stadig voksende plattform for kunnskapsdeling omfatter nå søkbare og interaktive databaser med statistikk og analyser om fornybar energi, kostnadsutvikling, kartlegging av fornybare energiressurser og «veikart» for land og regioner for å nå SE4ALLs mål om fordobling av andelen fornybar energi i verdens energimiks («REmap 2030»).

Budsjett 2017

Medlemslandenes finansielle bidrag baseres på FNs bidragsskala.

Det norske bidraget til IRENAs driftsbudsjett i 2017 anslås til 1,7 mill. kroner.

Multilaterale eksportkontrollfora

Situasjonsbeskrivelse

Norge deltar i alle de multilaterale eksportkontrollregimene, hvor varelister og retningslinjer for kontroll med strategiske varer fastsettes. Australia-gruppen (AG) retter seg mot spredning av kjemiske og biologiske våpen, Nuclear Suppliers Group (NSG) og Zangger-komiteen mot spredning av kjernefysiske våpen, og regimet mot spredning av missilteknologi (MTCR) søker å hindre spredning av missiler for levering av slike våpen. MTCR er et unikt forum, som den eneste multilaterale arena hvor leverandørland diskuterer spredning av ballistiske missiler og bæreraketter som kan levere masseødeleggelsesvåpen.

Wassenaar-samarbeidet (WA) ble etablert i 1996 og har som mål å bidra til regional og internasjonal sikkerhet og stabilitet gjennom åpenhet og ansvarlighet ved å hindre at eksport av konvensjonelle våpen og annen høyteknologi fører til destabiliserende oppbygging av konvensjonell militær slagkraft. WA bidrar til samordning av eksportkontrolltiltak for konvensjonelle våpen og høyteknologiske flerbruksvarer, mens det er medlemslandene selv som gjennomfører kontrollen i nasjonal rett og praksis. Samarbeidet utgjør et viktig supplement til de andre eksportkontrollregimene. Wassenaar-samarbeidet er også viktig for å sikre at norsk eksportkontroll holder en høy internasjonal standard. Så langt er det kun Wassenaar-samarbeidet som har et fast sekretariat som støttes gjennom faste norske tilskudd.

Mål

Norge vil være en aktiv bidragsyter til Wassenaar-samarbeidet. Norge vil arbeide for å styrke informasjonsutvekslingen og oppnå større åpenhet, samt samle oppslutning om en felles forståelse om sluttbrukerdokumentasjon når samarbeidet i 2016 skal gjennomgås. Slike forhandlinger føres hvert femte år og gir anledning til å videreutvikle og styrke samarbeidet.

Rapport 2015

Norge har deltatt aktivt i forhandlingene innenfor Wassenaar med sikte på drive frem enighet om høye eksportkontrollstandarder og informasjonsutveksling for å sikre en ansvarlig eksportkontroll når det gjelder konvensjonelt forsvarsmateriell. Norge har vært en aktiv bidragsyter i dette arbeidet og ledet i 2015 det årlige ekspertmøtet om lisensiering og håndhevelse (LEOM). Norge har deltatt aktivt i alle samarbeidets ekspertgrupper, inkludert med nasjonale eksperter i de tekniske arbeidsgruppene, hvor premissene for kontrollen med strategiske varer i stor grad nedfelles.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 175 000 kroner til å dekke Norges faste bidrag til Wassenaar-samarbeidet.

Marine ressurser

Kommisjonen for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis (CCAMLR)

Situasjonsbeskrivelse

Norsk fiskeriaktivitet i Antarktis er regulert gjennom gjeldende internasjonale avtaler under Konvensjonen om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Organisasjonen er en integrert del av det internasjonale samarbeidet om Antarktis-spørsmål, hvor Norge er en sentral aktør. CCAMLR ligger langt fremme i bekjempelsen av urapportert, uregulert og ulovlig fiske (UUU-fiske) gjennom blant annet svartelisting av UUU-fiskefartøy, sentralisert satellittovervåking av lisensierte fiskefartøy og et internasjonalt system for fangstdokumentasjon. CCAMLR er blant de fiskeriorganisasjoner som er kommet lengst i anvendelse av en økosystembasert tilnærming i ressursforvaltningen. Norge er en betydelig krillfiskenasjon, og er en pådriver i arbeidet for en vitenskapelig basert forvaltning.

Mål

CCAMLR har som formål å forvalte levende marine ressurser i området rundt Antarktis.

Rapport 2015

Norske fartøy har deltatt i fisket etter både krill og tannfisk. Norske forpliktelser under CCAMLR er fulgt opp med overvåkings- og forskningstokt. Norge har fortsatt å støtte aktivt opp under Vitenskapskomiteens arbeid for å legge til rette for vitenskapelig basert forvaltning, samt kommisjonens arbeid for å opprette marine verneområder i Antarktis.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås avsatt 1,2 mill. kroner.

Post 90 Innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB)

Avtalen om opprettelsen av Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) ble inngått i Beijing 29. juni 2015. Norge var blant 57 land som signerte avtalen. Innen mai 2016 hadde 37 av de 57 landene som hadde søkt medlemskap i banken, inklusive Norge, ratifisert sitt medlemskap. Banken vil ha en kapitalbase på 100 mrd. USD Norges eierandel er på 0,55 pst. av bankens kapital. Flere land står nå i kø for å bli medlemmer.

AIIB ble formelt operasjonell etter åpningen 16. – 17. januar 2016, hvor rådet og styret som ble etablert vedtok bankens rammeverk. Styret i AIIB har 12 representanter; 9 regionale og 3 ikke-regionale. Styret er et «non-resident» styre hvor medlemmene reiser til styremøtene. I vår valggruppe (UK, Polen, Sveits, Sverige, Danmark og Island) er UK styremedlem de første 2,5 årene. Norge var stedfortredende styremedlem første halvår 2016, som var en viktig periode for banken.

Formålet med AIIB er å investere i infrastrukturprosjekter i Asia, hvor finansieringsbehovene er svært store. AIIB er ikke en tradisjonell utviklingsbank, men vil gjennom å finansiere infrastrukturutbygging likevel bidra til utvikling og fattigdomsreduksjon. Banken skal forutsetningsvis gi avkastning, og overenskomsten åpner for uttak av utbytte fra eiernes side.

AIIBs motto er «lean, clean and green».

To overordnede institusjonelle mål er identifisert for perioden 2016–2018:

• Bygge en sterk organisasjon basert på prinsipper for god bedriftskultur

• Tilby prosjektfinansiering og løsninger til klienter raskt, kosteffektivt og proaktivt.

AIIB planlegger å etablere en prosjektportefølje på omtrent 30 prosjekter det første året, hvorav 5-10 vil bli fremmet for styrebehandling i 2016, og resten i 2017. De fleste vil gjennomføres som samfinansiering med de andre multilaterale bankene, fortrinnsvis Asiabanken og Verdensbanken.

Følgende sektorinndeling planlegges for AIIBs flerårige prosjektportefølje 2017–18: 35 pst. transport, 25 pst. energi, 25 pst. vann, 15 pst. andre. Innen utgangen av 2018 er planen at 70–80 pst. av porteføljen vil være innenfor offentlig sektor, mens om lag 25 pst. til privat sektor. Det ligger an til at de første prosjektene vil være innen transport, energi og vann. Den geografiske fordelingen er ikke klar.

Norge innbetalte første del av vårt kapitalinnskudd (22 mill. USD per år over fem år) i januar 2016.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås det bevilget 190 mill. kroner.

Det foreslås videre at Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i 2017 kan utgiftsføre evt. merutgifter uten bevilgning under kap. 116, post 90 Innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB) som følge av valutakursjusteringer dersom dette er nødvendig for å oppfylle norske forpliktelser overfor AIIB på 22 mill. USD i 2017 jf. forslag til romertallvedtak IV.

Kap. 117 EØS- finansieringsordningene

Norge har siden etableringen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) i 1994 bidratt til sosial og økonomisk utjevning i EØS.

Tildelinger til EUs mindre velstående land gjennom ulike finansieringsordninger er siden 1994 på til sammen EUR 6 145 mill.1 hvorav EUR 2 801,8 mill. utgjør forpliktelsen for perioden 2014–2021, jf. Prop. 119 S (2015–2016) Samtykke til ratifikasjon av avtale mellom EØS/EFTA-statene og EU om en EØS-finansieringsordning 2014–2021, avtale med EU om en norsk finansieringsordning 2014–2021 og tilleggsprotokoll til frihandelsavtalen mellom Norge og Det europeiske økonomiske fellesskap om handel med fisk, alle av 3. mai 2016, jf. Innst. 354 S (2015–2016). Beløpets størrelse i norske kroner vil avhenge av kursen på euro.

Fra og med EU-utvidelsen i 2004 er EØS-midlene delt i to, en norsk finansieringsordning og en EØS-finansieringsordning hvor også Island og Liechtenstein bidrar.

EØS-midlene er et viktig virkemiddel i Europapolitikken og skaper møteplasser og samarbeidsrelasjoner til institusjoner og myndigheter både i mottakerlandene og på EU-nivå. Det overordnete målet for EØS-midlene har fra starten vært at de skal bidra til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Dette vil gjøre mottakerlandene bedre i stand til å nyttiggjøre seg det indre marked. Norge og mottakerlandene har gjensidig interesse av dette. Nytt for perioden 2009–2014 var at det bilaterale målet ble nedfelt som et selvstendig og likeverdig mål sammen med sosial og økonomisk utjevning. Dette er videreført for perioden 2014–2021. Styrkede bilaterale relasjoner mellom giver- og mottakerland er også reflektert i rammeavtalene med landene. Det bilaterale målet gjør det lettere å sikre at norske institusjoner og organisasjoner deltar i gjennomføringen av programmer og prosjekter og etablerer partnerskap av strategisk betydning. Bevilgningene til EØS-midlene 2009–2014 vil avsluttes i 2017.

Det ble innført en programmodell for perioden 2009–2014, og denne er videreført for perioden 2014–2021. Overgang fra prosjekt- til programmodell medfører at større ansvar for gjennomføring og resultatoppnåelse hviler på mottakerlandene og Det nasjonale kontaktpunkt (NFP) i tråd med avtalen med EU. Giverne godkjenner programmene, mens prosjektansvaret ligger hos mottakerlandene.

I avtale- og regelverk for EØS-midlene er det lagt til grunn visse tverrgående grunnleggende verdier. Dette innebærer at alle aktiviteter skal være i tråd med prinsipper for blant annet menneskerettigheter, godt styresett, anti-diskriminering, bærekraftig utvikling og likestilling. Eventuelle overtredelser er å anse som et brudd på avtalene og regelverket og kan føre til sanksjoner.

Det vises for øvrig til Rapport 2015 under postene 75 og 76 og til omtale under nye poster 77 og 78.

Anmodningsvedtak nr. 845 (2015–2016) 10. juni 2016:

«Stortinget ber Regjeringen bidra til å styrke mottaksapparatet i Hellas med bruk av EØS-midler»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Prop. 90 L (2015–2016), Innst. 391 L (2015–2016), Lovvedtak 102 (2015–2016), Lovanmerkning 1 (2015–2016) om endringer i utlendingsloven mm (innstramminger II).

Grunnlaget for vedtaket er fulgt opp ved at det i inneværende finansieringsperiode for EØS-midlene (2009–2014), benyttes 24,1 mill. euro av det totale bidraget til Hellas på 63,4 mill. euro til å styrke mottaksapparatet i Hellas. Avtalen med EU om ny finansieringsperiode for EØS-midlene 2014–2021 ble undertegnet 3. mai 2016 og ratifisert av Stortinget 8. juni 2016. Her fremgår at Hellas skal motta 116,7 mill. euro for neste periode. Det forhandles nå om rammeavtaler med de enkelte mottagerlandene. I forhandlingene med Hellas vil det bli lagt vekt på å videreføre bruk av EØS-midler til å styrke mottaksapparatet i Hellas.

Post 72 EØS-finansieringsordningen (2004–2009), kan overføres

Post 73 Den norske finansieringsordningen (2004–2009), kan overføres

De to finansieringsordningene under post 72 og post 73 omtales nedenfor under ett på grunn av store likheter mellom de to ordningene. Ulikheter er presisert i teksten.

Rapport 2015/16

Avtalene for perioden 2004–2009 ble avsluttet i møtet mellom giverlandene Norge, Island og Liechtenstein i Brussel 10. mai 2016. Alle 15 mottakerland har mottatt avslutningsbrev og avslutningsbrev er også oversendt Europakommisjonen ved DG Region.

Formålet med EØS-midlene 2004–09 har vært å bidra til å redusere økonomiske og sosiale forskjeller i EØS-området. Det har også vært et ønske om å styrke de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene gjennom ordningene. Dette var imidlertid ikke nedfelt som et mål i avtalene med EU da disse ble inngått. 1155 prosjekter/fond har fått støtte innenfor miljø, kultur, helse, forskning, Schengen og justissektoren, regionalpolitikk, sivilt samfunn, grenseoverskridende samarbeid og gjennomføring av EU-regelverk.

Sluttevalueringen av ordningene viser at prosjektene har gitt viktige bidrag til sosial og økonomisk utjevning på lokalt nivå. Sluttevalueringen bekrefter at de norske partnerne har vært viktige for de resultatene som er oppnådd. EØS-midlene har også bidratt på områder hvor det har vært lite midler tilgjengelig fra EU, som sivilt samfunn, justisreform og kulturarv. EØS-midlene har på denne måten vært et viktig supplement til EUs støtte for å utvikle samfunnsstrukturene i mottakerlandene. Avslutningsvis opplyses at absorberingsraten under ordningene ble på i overkant av 88 prosent.

Post 75 EØS-finansieringsordningen (2009–2014), kan overføres

Post 76 Den norske finansieringsordningen (2009–2014), kan overføres

De to EØS-finansieringsordningene under post 75 og post 76 omtales nedenfor under ett på grunn av store likheter mellom de to ordningene. Ulikheter er presisert i teksten.

Situasjonsbeskrivelse

EØS-finansieringsordningen

Etter avtale med EU har EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge stilt 988,5 mill. euro til disposisjon for perioden 1. mai 2009 til 30. april 2014. Da Kroatia ble innlemmet i EØS-avtalen, ble den eksisterende EØS-finansieringsordningen utvidet til også å omfatte Kroatia fra 1. juli 2013 til 30. april 2014. EØS/EFTA-statene stiller 5 mill. euro til disposisjon for Kroatia. Den samlede støtten utgjør etter dette 993,5 mill. euro. Støtten ytes i form av tilskudd. Norges andel av bidraget utgjør om lag 95,8 pst. Beløpets størrelse i norske kroner vil variere avhengig av kursen på euro. Mottakerlandene er Bulgaria, Estland, Hellas, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Tsjekkia og Ungarn. Spania faller utenfor EUs fordelingsnøkkel for samhørighetsfondene, men har i samsvar med EUs samhørighetspolitikk fått en særskilt overgangsstønad på 45,85 mill. euro for perioden 1. mai 2009 til 31. desember 2013.

Den norske finansieringsordningen

I femårsperioden 1. mai 2009 til 30. april 2014 har Norge forpliktet seg til å stille til rådighet ytterligere 800 mill. euro. Da Kroatia ble innlemmet i EØS-avtalen, ble den eksisterende norske ordningen utvidet til også å omfatte Kroatia fra 1. juli 2013 til 30. april 2014. Norge stiller 4,6 mill. euro til disposisjon. Den samlede støtten utgjør etter dette 804,6 mill. euro. Støtten ytes i form av tilskudd. Beløpets størrelse i norske kroner vil variere avhengig av kursen på euro. Mottakerlandene er Bulgaria, Estland, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn.

Forvaltningen av EØS-midlene

Finansieringsordningene 2009–2014 blir gjennomført etter en fem pluss to års modell med mulighet for ett års forlengelse. Prosjektene går i 2016 mot avslutningsfasen og avsluttes i 2017. Utbetalingene sammenlignet med 2015 forventes å bli vesentlig redusert.

I regelverket for EØS-midlene 2009–2014 slås det fast at det er nasjonale myndigheter som har ansvaret for at EØS-midlene blir brukt i henhold til inngåtte avtaler og regelverk. De har utnevnt et nasjonalt kontaktpunkt (NFP) som representerer mottakerlandet overfor giverlandene. Under de nasjonale kontaktpunktene ligger programoperatører som har ansvar for å forberede og gjennomføre et program ut fra avtalte mål. Dette innebærer, i tillegg til å følge opp prosjekter, å beslutte hvilke prosjekter som skal få støtte.

NFP har ansvar for overvåkning av midlene i mottakerlandet, men gjør ikke revisjoner. Det er revisjonsmyndighetene i mottakerlandene som utfører revisjoner av NFP og programoperatørene. Programoperatørene skal i henhold til regelverket utføre egne revisjoner av prosjekter under sine respektive programmer.

Giverlandenes sekretariat i Brussel (FMO) sørger for overvåkning og revisjon av midlene på oppdrag fra giverne. Antall revisjoner og evalueringer blir besluttet av giverne basert på en risikoanalyse av midlene.

Resultatbasert styring har vært prioritert i utformingen av EØS-midlene for perioden 2009–2014. For hvert program er det definert overordnede målsettinger med tilhørende resultatindikatorer. Dette gjør det mulig å måle resultater og langsiktige virkninger av støtten.

Utenriksdepartementet og FMO følger opp og overvåker programmene tett gjennom:

• Styringsdialog med landene

• Jevnlig kontakt med norske fagdepartementer og etater som er involvert i programmer

• Avtalefestede rapporteringer og evalueringer, samt egne revisjoner

• Løpende risikostyring

• Regelmessig dialog med programoperatørene og feltbesøk, samt omfattende regelverk som legger til rette for tett kontroll

Nedenfor følger en oversikt over aktørene som er involvert i forvaltningen av EØS-midlene. Den viser ikke til fulle alle interaksjonene mellom aktørene, pilene går ofte flere veier. Samarbeidet mellom ambassadene og programpartnerne (DPPene) er for eksempel omfattende og nært.

De norske ambassadene i mottakerlandene har flere viktige oppgaver knyttet til EØS-midlene. Det er ambassadenes oppgave å bidra til at Norge anvender mulighetene EØS-midlene gir til å styrke det bilaterale samarbeidet med landene. Ambassadene profilerer også Norges innsats og informerer om EØS-samarbeidet i ulike fora. De bistår de norske etatene som er involvert i programmer, legger til rette for prosjektsamarbeid og bruk av de bilaterale fondene. Ambassadene rapporterer til Utenriksdepartementet om risiko knyttet til gjennomføringen av midlene og er en lyttepost i arbeidet mot korrupsjon.

Mål og satsingsområder

Formålet med EØS-midlene er å bidra til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i EØS-området og å styrke de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Innenfor de avtalte innsatsområdene støttes tiltak som er i tråd med EUs mål og mottakerlandenes nasjonale planer og strategier for økonomisk og sosial utvikling. EØS-midlene er små sammenlignet med mottakerlandenes økonomi og overføringer internt i EU. Det vil derfor være vanskelig å skille ut og påvise en direkte sammenheng mellom støtten og utviklingen på nasjonalt nivå i hvert land.

De bilaterale forbindelsene styrkes gjennom bilaterale fond og samarbeid i programmer og prosjekter. Det er etablert tre typer fond som fremmer bilateralt samarbeid; et bilateralt fond på nasjonalt nivå, bilaterale fond på programnivå og et fond for tilleggsaktiviteter i programmene. Målsetningen med denne strukturen er å sikre et vedvarende fokus på det bilaterale arbeidet.

Rapport 2015

For finansieringsordningene under hhv. post 75 og 76 ble det i 2015 utbetalt 2 432 293 mill. kroner og 1 793 673 mill. kroner, til sammen 4 225 966 mill. kroner. Det viste seg i mars 2015 at flere prosjekter var forsinket og ikke ville bli ferdigstilt. Norge, Island og Liechtenstein besluttet å gi forlengelse til prosjekter i spesielle tilfeller fra 30. april 2016 til 30. april 2017 slik regelverket for ordningen gir mulighet til. Forlengelse av sluttdatoen for prosjektaktiviteter ble også justert under EØS-finansieringsordningen 2004–2009. Ved årsskiftet var om lag 6 200 prosjekter registrert.

Oppfølging av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av EØS-midlene

I 2015 arbeidet Utenriksdepartementet med å følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av EØS-midlene som ble overlevert Stortinget 17. september 2013. Det er blitt gjennomført 16 seminarer /workshops i mottakerlandene i blant annet metodikk for resultatbasert styring og rapportering. Rapporteringssystemer er også forbedret. Aktiv resultatstyring krever gode overvåkningssystemer og relevant, tidsriktig data – programindikatorer er en viktig del av dette. FMO har utviklet aggregerte indikatorer for rapporteringsformål, basert på programindikatorene som benyttes i forbindelse med bl.a. årsrapporter, sektorrapporter og faktaark.

Bulgaria, Hellas og Romania har større forsinkelser i gjennomføringen av programmene. Det er derfor blitt hyret inn konsulenter som rapporterer til FMO og giverne på gjennomføringen av programmene i landene. På bakgrunn av rapportene foreslår FMO og giverne avbøtende tiltak for å få fortgang i gjennomføringen.

Bilaterale relasjoner

Programmodellen har lagt grunnlaget for et mer strategisk og forutsigbart samarbeid i tillegg til gjensidig erfarings- og kunnskapsutveksling mellom norske fagetater og institusjoner i mottakerlandene. 20 norske fagetater bidrar med kunnskap og faglige råd i planleggingen og gjennomføringen av programmene. Samarbeidet er omfattende. I underkant av 80 av de 150 programmene er det etablert partnerskap på programnivå. Programpartnerne legger også til rette for partnerskap i enkeltprosjekter for norske bedrifter, institusjoner og organisasjoner. Det har generelt vært stor etterspørsel etter norske partnere. Om lag 30 prosent av prosjektene har en eller flere partnere fra Norge, eller de to andre giverlandene.

En evaluering gjennomført i 2015/2016 stadfester at EØS-midlene har bidratt til et omfattende samarbeid og gjensidig erfarings- og kunnskapsutveksling mellom institusjoner, organisasjoner og bedrifter i giverlandene og institusjoner og organisasjoner i mottakerlandene. 72 pst. av de spurte var av den oppfatning av at EØS-midlene styrket bilaterale relasjoner i høy, eller svært høy grad.

Norske etaters deltakelse i utforming, gjennomføring og avslutning av programmer bidrar til kvalitetssikring. Samtidig melder de norske fagmyndighetene at arbeidet med EØS-midlene har styrket deres nettverk og samarbeid med europeiske organisasjoner og institusjoner og bidratt til økt internasjonal kompetanse. Programpartnerne bidrar dermed også til å styrke de bilaterale relasjonene Norge har med landene og EU.

Samarbeid med internasjonale organisasjoner

Det er inngått avtaler om samarbeid med internasjonale organisasjoner med særlig kompetanse på politisk viktige områder for Norge. Dette styrker det faglige innholdet i programmene. Samarbeidet med Europarådet har vart siden 2010 på områder som justissektoren, sosial inkludering av barn og unge, romfolk og kampen mot hatspråk. Andre samarbeidsorganisasjoner er OSSE/ODIHR, EUs kontor for grunnleggende rettigheter (FRA), UNICEF, WHO m.fl. Transparency International (TI) bistår med rådgivning i forhold til avbøtende tiltak mot korrupsjon i programmene. Det er jevnlig dialog og konsultasjoner med Europakommisjonen for samordning og utveksling av erfaringer innenfor ulike land og sektorer.

Tiltak for romfolk

Romfolk utgjør den største minoriteten i Europa og en regner med at det finnes opp mot 12 millioner rom i Europa hvorav 7 millioner innenfor EU/EØS. Svært mange lever under vanskelige økonomiske og sosiale kår. Romfolk er utsatt for intoleranse, diskriminering og utestengelse fra samfunnet. Dette representerer felles europeiske utfordringer som ikke minst krever nasjonale krafttak i de landene hvor rom utgjør en stor minoritet, men også felles europeisk innsats.

I tråd med Stortingets vedtak brukes EØS-midler på å forbedre levekårene for fattige og svake grupper. Samtidig støttes tiltak som legger grunnlag for å løfte mennesker ut av fattigdom på lang sikt gjennom å legge til rette for utdanning og arbeid. Mye av innsatsen er rettet mot tiltak som kan gjøre romfolk bedre i stand til selv å bedre sin livssituasjon.

Situasjonen for romfolk har et særlig fokus i fem av mottakerlandene: Bulgaria, Romania, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn. Eksempler på resultater så langt er blant annet i Bulgaria der 1100 barn fra sårbare familier, inkludert rom, blir gitt tilgang til førskoler med støtte fra EØS-midlene. Dette vil lette barnas inntreden i den ordinære skolen. Et annet eksempel er 42 bulgarske medisinerstudenter med rom-bakgrunn som er gitt stipender til å fullføre utdanningen. Dette vil på sikt kunne gi rombefolkningen bedre legetilgang. I Romania har etablering av nettverk av «Rom-loser» (tilretteleggere) forbedret kontakten mellom sårbare romgrupper og lokalt helsevesen. Støtten til etablering av 46 lokale helsestasjoner i områder med stor rom-befolkning har gitt nødvendig helsehjelp til 11 250 personer.

Felles verdier

Regjeringen har et særskilt fokus på gode styringsstandarder for gjennomføringen av EØS-midlene. Dette inkluderer åpenhet og kamp mot korrupsjon, likestilling mellom kjønnene og bærekraftig utvikling. Det legges vekt på å fremme demokrati, menneskerettigheter, rettsstatens prinsipper og toleranse og å motvirke hatefulle ytringer, rasisme og diskriminering.

Nedenfor følger rapportering på noen utvalgte sektorer, deretter følger en rapportering per land.

Figur viser fordelingen av EØS-midler per sektor. Sammenlignet med fordelingen for perioden 2004–2009, har støtten til klima og miljø økt betydelig, og er det største innsatsområdet. Støtten til kulturarv er redusert.

Klima, fornybar energi, miljøvern og miljøforvaltning

Mange europeiske klima- og miljøutfordringer er grenseoverskridende og krever samarbeid på tvers av landegrensene. Det er en målsetning at minst en tredjedel av EØS-ordningen skal gå til klima, miljø og fornybar energi. Formålet med støtten er å bidra til at mottakerlandene bedre kan nå klimamålene som EU har satt i Europa2020-strategien; 20 pst. reduksjon i klimagassutslipp, 20 pst. andel fornybar energi og 20 pst. økning i energieffektivitet.

Ved utgangen av 2015 var i overkant av 30 pst. av EØS-ordningen, i overkant av 340 mill. euro, satt av til programmer innenfor klima, miljø og fornybar energi. For ordningene som helhet er om lag 23 pst., i overkant av 420 mill. euro, satt av til programmer innenfor klima, miljø og fornybar energi. I tillegg kommer prosjekter i øvrige programmer som grønn industriell innovasjon og sivilt samfunnsprogrammene.

Under delområdet miljøvern og miljøforvaltning støttes programmer og prosjekter der målsetningen er å:

• Forbedre forvaltningen av hav- og vannressurser

• Øke beskyttelsen av økosystemer og bevare biologisk mangfold

• Forbedre miljøovervåkning og håndtering av kjemikalier og farlig avfall

Til sammen 14 programmer innenfor dette delområdet er under gjennomføring i 10 mottakerland.

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. EØS-midler brukes til å redusere CO₂-utslipp bl.a. gjennom å bedre energieffektiviteten i offentlige bygninger og i industrien. Når det gjelder bruk av fornybar energi, utnytter mottakerlandene bare en liten del av sitt potensial. Gjennom EØS-midlene støttes derfor programmer for å fremme økt produksjon og økt bruk av fornybar energi, herunder bruk av biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme. Det gis også støtte til tiltak for å spre informasjon og skape større bevissthet om fremtidsrettede energiløsninger. Forskning og utvikling av ny teknologi utgjør også en viktig del av innsatsen.

I inneværende programperiode fokuseres det også på å øke kapasiteten og kunnskapen hos offentlige myndigheter om klimatilpasning. Bedrede systemer for informasjonsutveksling, styrket analysekapasitet og økt bevisstgjøring er også viktige målsetninger som støttes gjennom programmene rettet mot klimatilpasning og fornybar energi. Det er til sammen 16 programmer i 10 land som er rettet inn mot klimatilpasning og fornybar energi.

2015 var et viktig år for utlysning av midler og utvelgelse av prosjekter i programmene. Et eksempel på et konkret resultat i løpet av fjoråret er overleveringen av havforskningsfartøy i Portugal. Fartøyet er finansiert av EØS-midler og styrker Portugals evne til forskning og overvåking av marine ressurser.

Grønn næringsutvikling

Gjennom den norske ordningen under EØS-midlene bidrar Norge til utvikling og kommersialisering av ny miljøteknologi, investering i miljøvennlige produksjonsprosesser i eksisterende bedrifter, samt til utvikling og bruk av fornybar energi. Programmer innenfor grønn næringsutvikling gjennomføres i åtte land, Estland, Latvia, Litauen, Bulgaria, Romania, Polen, Slovakia og Ungarn. I tillegg kommer det bedriftsrettede forskningsprogrammet i Spania, som fokuserer på utvikling og kommersialisering av miljøvennlig teknologi. Målgruppen for programmene er private bedrifter, især små og mellomstore bedrifter (SMB).

Ved utgangen av 2015 hadde alle programmene hatt utlysninger, og 254 prosjekter, hvorav 170 større, har fått støtte. Med unntak av programmet i Spania, som ble avsluttet i januar 2016 og Estland hvor prosjektene avsluttes i april 2016, vil alle programmene ha prosjekter som løper til april 2017.

Det er 103 prosjekter som har norske partnere ved utgangen av 2015 (40 pst.). Omtrent 10,5 mill. euro har blitt tildelt norske prosjektpartnere. Interessen fra norsk næringsliv for markeder i mottakerland med programmer innenfor grønn næringsutvikling har økt, ifølge Innovasjon Norge.

Alle prosjekter for grønn næringsutvikling skal ha privat delfinansiering. I flere av mottakerlandene har imidlertid prosjektpromotørene møtt utfordringer med å skaffe til veie private investorer til prosjektene. Selv om flere programmer, særlig i Latvia og Litauen, ligger noe etter den opprinnelige tidsplanen, er mange prosjekter godt i gang med implementeringen. I Estland, Romania og Bulgaria har implementeringen kommet lengst og resultater fra prosjektene har begynt å vise seg. I Romania har eksempelvis et prosjekt for forbedret avfallshåndtering skapt 120 nye arbeidsplasser, og totalt har programmene hittil bidratt til 260 nye arbeidsplasser i mottakerlandene. Et annet konkret eksempel er et prosjekt i Estland som har ført til utvikling av banebrytende teknologi for energieffektivisering innenfor transportbransjen (Skeleton Technologies).

For å utnytte og bygge videre på etablerte partnerskap mellom bedrifter og organisasjoner i Norge og mottakerlandene blir det arrangert partnerseminarer der formålet er å støtte opp om nye søknader innenfor EUs program for forskning og innovasjon Horisont2020. Støtten til seminarene kommer fra de bilaterale fondene på programnivå.

Forskning og stipend

Investeringer i forskning, utdanning og innovasjon er avgjørende for vekst og jobbskaping i Europa. Regjeringen har utarbeidet en strategi for å styrke forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU. En stor satsing på forskning, gjennom både privat og offentlig sektor, skal bidra til å legge grunnlaget for fremtidens arbeidsplasser.

Det er forskningsprogrammer i seks mottakerland (Tsjekkia, Estland, Hellas, Latvia, Polen og Romania). Forskningsprogrammene finansierer både samarbeid om grunnforskning og anvendt forskning innenfor samfunnsfag og humaniora, helse, likestilling, miljø og fornybar energi. Utdanningssamarbeid og stipendprogram støtter prosjekter som har som mål å bedre undervisningsmetoder, øke kunnskap hos lærere samt forbedre og modernisere innholdet i undervisningsplaner og materiell. I tillegg åpner programmene for utveksling for både studenter og lærere.

Polen har det største programmet med en ramme på rundt 63 mill. euro eller rundt 590 mill. kroner. Forskningsprogrammet i Polen er blant de største bilaterale forskningsprogrammene på verdensbasis. En rekke ledende forskningsmiljøer i Norge deltar i så vel grunnforskning som anvendt forskning. Alle de pågående 77 prosjektene har norsk partner (som for eksempel NTNU, SINTEF, UiB, UiO, UiT, Polarinstituttet, UiS, UiA, NMBU, NINA, NILU, NIVA og NUPI).

Forskningsrådet er programpartner i fem forskningsprogram (alle unntatt Hellas). Rådet rapporterer at norsk deltakelse i forskningsprogrammene under EØS-midlene bidrar til å skape nettverk og kontakter som igjen drar med norske fagmiljøer i nye partnerskap mot EUs forskningsprogram Horisont2020. Mottakerlandene av EØS-midler har lav deltakelse i Horisont2020. De har lite ressurser nasjonalt til å styrke deltakelse for sine forskningsmiljøer. EØS-midlene kan dermed både fungere som en læringsarena og mobilisere innovasjons- og forskningsprosjekter i Horisont2020 i mottakerlandene. Dette er også anerkjent av Europa-kommisjonen.

Det gjennomføres stipendprogrammer i elleve mottakerland, som omfatter både utveksling- og utdanningssamarbeid. Prosjektene under programmene støtter også opp under arbeidet i EUs program Erasmus+. Prosjektene bidrar til fornyelse av lærerplaner og pensum i mottakerlandene i tillegg til å fremme mobilitet for studenter. Studentene får studiepoeng etter gjennomført utveksling og får utviklet sin kultur- og språkforståelse. Over programperioden forventes det at flere tusen vil ha gjennomført ulike typer mobilitetsprosjekter. Prosjektene er toveis mellom studiesteder i mottakerlandene og giverlandene. Dette vil over tid styrke båndene mellom utdanningsorganisasjoner i Norge og mottakerlandene.

Justis og innenrikssaker

Justissektoren omfatter fem programområder: asyl og migrasjon, politisamarbeid, rettsvesen, kriminalomsorg og vold i nære relasjoner. Polen, Litauen og Romania er særlig prioritert, men også Hellas, Kroatia, Estland, Latvia, Slovakia, Tsjekkia, Kypros, Malta og Bulgaria har justisprogrammer. Totalt er det satt av om lag 166 mill. euro til denne sektoren.

Hellas er det eneste mottakerlandet med et asyl- og migrasjonsprogram. Utlendingsdirektoratet deltar som programpartner. En vesentlig komponent i programmet er drift av mottakssenter for asylsøkere, med særlig fokus på mindreårige asylsøkere. EØS-midlene bidrar til drift av et EU-finansiert mottakssenter i Fylakio i regionen Evros mot grensen til Tyrkia/Bulgaria samt et tilsvarende senter på øya Lesvos. I 2015 finansierte EØS-midlene driften av nær halvparten av åpne mottaksplasser for utsatte grupper i Hellas. Registreringsprosessen for asylsøkere er forbedret og EØS-midlene har finansiert 50 ekstra saksbehandlere og 80 tolker som tar del i asylprosessen.

Domstolsprogrammet fokuserer på kompetansebygging og opplæring av dommere, oppgradering av saksbehandlingssystemer og juridisk rådgivning til svake grupper. Alle aktivitetene har som målsetning å gjøre rettssystemet mer effektivt og tilgjengelig. Som eksempel kan Bulgaria trekkes frem hvor ni dommere har fått opplæring ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (ECtHR) over perioder på 8-12 måneder. 563 magistrater og annet juridisk personell har fått opplæring i Europakonvensjonen for menneskerettigheter (ECHR).

Under programmene om politisamarbeid er det en målsetning å styrke politiet i Romania, Bulgaria, Litauen, Polen og Tsjekkia. Over 15.000 politifolk fikk i 2015 opplæring i emner relatert til grensekontroll, som bruk av Schengen Informasjons Systemet (SIS II) og språkopplæring. I flere av landene er det også prosjekter hvor norsk politi er partner. Prosjektene ser på bl.a. tiltak rettet mot ulike former for grensekryssende kriminalitet slik som menneskesmugling. Programmet styrker også landenes etterlevelse av Schengenregelverket. Eksempelvis har omlag 30 rumenske politifolk vært på utveksling i Norge og det er etablert et samarbeidsprosjekt mellom Norge og Romania for å hindre og etterforske omreisende kriminelle. Rumensk politi får også opplæring i håndtering av hatkriminalitet mot rom-befolkningen.

Kriminalomsorgprogrammene bidrar til å bedre soningsforholdene i fengslene i mottakerlandene i tråd med europeiske standarder. Dette innebærer en rekke tiltak slik som opplæringstilbud for fengselsansatte, rehabilitering etter soning og annet. Ett prosjekt i Latvia har opprettet et rehabiliteringssenter for rusavhengige, der behandlinger følger metoder som er i bruk i Norge. Et annet prosjekt fokuserer på kvinner i fengslene, med barn under ett år, der 260 kvinner nå får tilgang til bedrede helsetjenester under soningen.

Programmer under delområdet «vold i nære relasjoner» fokuserer på ulike tilbud til ofrene slik som krisesentre, i tillegg til opplæring av personale og bevisstgjøringskampanjer. Det er etablert 26 nye krisesentre og i tillegg støtter EØS-midlene også drift av 37 eksisterende sentre i mottakerlandene. I løpet av 2015 har om lag 3950 fagarbeidere fått opplæring både i metode for støtte til ofrene og håndhevelse av lovverket. Det er også gitt støtte til arbeid med voldsutøvere. Som en av de viktigste finansieringskildene på dette feltet, har EØS-midlene også styrket kapasiteten og nettverk og økt bevisstheten rundt vold i nære relasjoner i mottagerlandene.

Anstendig arbeid og trepartssamarbeid

Et velfungerende arbeidsliv forutsetter stor grad av samarbeid mellom myndigheter og arbeidstakere og arbeidsgivere. Forpliktende dialog kan bidra til å sikre arbeidsplasser og arbeidsstandarder. Denne dialogen er svak eller ikke-eksisterende i mange land i Sør- og Sentral-Europa som vi i dag deler et felles arbeidsmarked med. Det er satt av én prosent av tildelingene under den norske ordningen for hvert av de 13 landene, dvs. 8,1 mill. euro. Sammen med arbeidslivets parter i Norge ble det gjennom EØS-midlene etablert et fond for å fremme samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter i mottakerlandene. Faglig kvalitetssikring har vært gjennomført ved at IN har samarbeidet med ILOs regionalkontor i Budapest. Dette har resultert i 52 prosjekter i til sammen 13 av mottagerlandene Det har vært lagt opp til at prosjektene skal involvere norske arbeidslivsparter og 28 av de 52 godkjente prosjektene har en norsk partner. 1/3 på arbeidsgiversiden og 2/3 fra arbeidstakersiden.

Programmet er nå avsluttet. Det er gjennomført en evaluering av fondet av Nordic Consulting Group A/S. Hovedfunnene er at det er oppnådd gode resultater i de enkelte prosjektene. Det er også mulig å spore effekter på nasjonal lovgivning i enkelte land. Strukturene for trepartsdialog er forbedret. Samtidig er tilliten mellom myndigheter og arbeidslivets parter styrket. Elementer fra den norske samarbeidsmodellen er anvendt i over 90 prosent av prosjektene. Innovasjon Norge har forvaltet fondet på en effektiv måte.

Over 28 000 personer har på ulike måter deltatt eller vært omfattet av de 52 prosjektene som er gjennomført. Det er blant annet avholdt over 700 kurs og seminarer.

Prosjektene har blant annet ført til nye tariffavtaler og forbedrede helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder. Nedenfor følger noen prosjekteksempler:

Slovakia

Kartlegging av rammeverket for trepartssamarbeid har resultert i at slovakiske myndigheter anerkjenner at arbeidslivets parter skal få gi innspill til konsekvensanalyser av ny lovgivning.

Litauen

Vold mot helse- og omsorgsarbeidere har fått nasjonal oppmerksomhet som følge av en kartlegging av omfanget av dette problemet. Rapporten har ført til bedringer i arbeidsforhold og -vilkår.

Polen

Den nye loven om fødselspermisjon som ble vedtatt i 2014, adopterte en rekke forslag som ble utarbeidet av et prosjekt finansiert gjennom EØS-midlene. Prosjektet ble gjennomført av den polske arbeidsgiverorganisasjonen Lewiatan, og formålet var å komme med anbefalinger for å få flere kvinner ut i arbeid.

Rapporten fra Nordic Consulting Group inkluderer også forslag til forbedringer av fondet for den neste runden med EØS-midler. Bl.a. bør ambisjonsnivået tilpasses størrelsen på fondet, størrelsen på hvert prosjekt bør økes og antall tematiske områder som dekkes av fondet, bør reduseres.

Utenriksdepartementet tar med seg disse anbefalingene i arbeidet med å utforme fondet for neste periode.

Sivilt samfunn

Et sterkt sivilt samfunn er avgjørende for et levedyktig demokrati. Frivillige organisasjoner spiller en rolle i å skape engasjement og bevissthet rundt samfunnsspørsmål, fremmer deltakelse i politikkutvikling og andre demokratiske prosesser og bidrar til åpenhet i politikk, forvaltning og den offentlige debatt. De yter også tjenester til svake grupper. I denne perioden av EØS-midlene er i overkant av 160 mill. euro satt av til støtte til det sivile samfunn gjennom NGO-programmer i samtlige mottakerland.

Det har vært stor interesse for midlene. Over 21 100 søknader er mottatt, av disse har nærmere 3 000 prosjekter fått støtte. Over 130 partnere fra Norge, Liechtenstein og Island deltar i ulike prosjekter, majoriteten er norske. Den norske Helsingforskomiteen bidrar til å engasjere norske frivillige organisasjoner i samarbeidet og informerer om EØS-midlene til sine målgrupper.

En evaluering av NGO-programmene konkluderer med at EØS-midlene har styrket NGO-enes kapasitet og fremmet menneskerettigheter. Støtten har også bidratt til økt kunnskap og forståelse for sivilt samfunns rolle i levende demokratier. Evalueringen bekrefter at Norge er blant de få som gir støtte til kapasitetsbygging og til aktiviteter rettet mot demokratisering, sivilt samfunns rolle som «vaktbikkje» og påvirkning/endringsagenter i Sentral-Europa. Hovedanbefalinger i rapporten er at Norge bør fortsette å gi støtte til kapasitetsbygging av sivilt samfunn og fokusere på sivilt samfunn som endringsaktører. Evalueringen viser også at det fremdeles er store utfordringer når det gjelder sivilt samfunn i regionen. Flere organisasjoner er små og svake, og det er utfordringer i forhold til legitimitet og bærekraft. Det er også en utfordring å sikre at folk engasjerer seg i frivillig arbeid. Evalueringen kommer også med en rekke anbefalinger for hvordan støtten kan gjøres mer effektiv. Dette vil bli fulgt opp av departementet.

Kompetansebygging og sosial utvikling

Etter mange år med økonomisk krise og kutt i offentlige utgifter sliter sårbare grupper i mottakerlandene. Arbeidsløsheten er stor, og mange er avhengig av offentlige ytelser. Lavere skatteinntekter og press på offentlige budsjetter og velferdssystemer har bidratt til økte sosiale forskjeller internt i mottakerlandene. Gjennom 37 programmer, som så langt har finansiert 302 prosjekter, bidrar Norge til kompetansebygging og sosial utvikling i mottakerlandene. Nedenfor følger mer informasjon om programmer rettet mot de ulike målgruppene.

Barn og unge er hovedmålgruppe for programmer for mer enn 55 mill. euro i 5 mottakerland. Mer enn 6 000 barn fra vanskeligstilte familier har fått barnehageplass eller deltar i førskoleaktiviteter. I tillegg kommer opplæring av fagpersonale. I Estland har 66 lokale myndigheter igangsatt forebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet og 120 organisasjoner og foreninger tilbyr nye tiltak for utsatte barn og unge.

Behovet for adgang til helsetjenester øker i takt med en aldrende befolkning i 4 av mottakerlandene. EØS-midlene bidrar med om lag 185 mill. euro i ti mottakerland til ulike helsefremmende tiltak. Forebyggende tiltak blir prioritert. Helseprogrammene har som særlig målsetning å bedre tilgangen til helsetjenester for utsatte grupper slik som barn, unge, gravide, gamle og romfolk. I tillegg er mental helse et viktig fokusområde, siden om lag 25 pst. av Europas befolking opplever problemer med mental helse i løpet av livet. Så langt har om lag 668 000 personer fått tilgang til forbedrede helsetjenester, herunder mer enn 100 000 rom i de fattigste områdene i Romania. Mer enn 500 helsepersonell har fått økt sin kompetanse gjennom kurs og opplæring. Helsedirektoratet er programpartner i Polen, mens Folkehelseinstituttet er programpartner i Estland, Tsjekkia, Ungarn, Slovenia og Portugal.

23 mill. euro er satt av til programmer i seks mottakerland til arbeid for å fremme likestilling. I tillegg til å styrke offentlige likestillingsinstitusjoner og sivilt samfunn, skal programmene også fremme likestilling i privat sektor. I et prosjekt i Spania deltar 87 spanske bedrifter der målsetningen er å øke antall kvinner i ledende stillinger. Programmene har også fokus på kvinner fra sårbare grupper, inkludert rom. I 2015 har 3 760 kvinner fra sårbare grupper forbedret sine muligheter til å delta i arbeidslivet. I tillegg har 270 romkvinner mottatt rådgivning og veiledning med mål om å finne arbeid. Det gis støtte til likestillingsorganisasjoner, samt bistand til infrastruktur som skal lette kvinners deltakelse i arbeidslivet. Et ledd i dette er etablering av barnehager, slik at flere kvinner kan innta arbeidsmarkedet. Åtte nye barnehager er etablert og ytterligere fjorten er under etablering. I tillegg er en rekke barnehager utvidet med flere plasser. Utdanning og informasjonskampanjer blir organisert i alle seks land. Dette er viktige virkemidler i holdningsskapende arbeid og økt bevisstgjøring rundt likestillingsspørsmål. Interessen for midler til å fremme likestilling har generelt vært svært høy, da EØS-midlene er en av de viktigste kildene til finansiering i mange av mottagerlandene.

Spesielle tiltak for å hindre sosial ekskludering lokalt og regionalt blir støttet med rundt 15 mill. euro i fem mottakerland. Tiltakene responderer på akutte behov av økt fattigdom som en følge av den økonomiske krisen og innstramninger i mottakerlandenes sosiale budsjetter. Et prosjekt tilbyr hjemløse i Hellas helsetjenester og dekker grunnleggende behov. Så langt har 4000 mennesker fått tilgang til helsetjenester, 3500 familier har mottatt matkuponger og 4700 personer har henvendt seg til nødtelefonen via prosjektet. I Romania er det en målsetning å redusere fattigdom blant sårbare grupper slik som romfolk. I Polen er fokuset i de 15 prosjektene å støtte opp om lokale initiativ for sosial og økonomisk utvikling, herunder turisme og andre typer næringsutvikling.

Kapasitetsbygging med fokus på by- og regionalplanlegging, modernisering av offentlig sektor, forebygging av korrupsjon og bekjempelse av hatefulle ytringer er programområder som blir støttet med rundt 33 mill. euro i syv mottakerland. Prosjektene blir gjennomført i samarbeid med organisasjoner i mottakerlandene og giverlandene. KS har engasjert seg sterkt i dette arbeidet og er programpartner for to programmer («Barn og unge» og «Regional kapasitetsbygging») i fem land.

Kulturarv

Målene for EØS-midlene er å bevare og dokumentere kulturarv og gjøre den tilgjengelig for publikum og å styrke kulturell dialog, utveksling og europeisk identitet. Et mål er også å fremme minoriteters kulturarv. Kulturelt mangfold bidrar til å styrke demokratiske verdier.

204 mill. euro er øremerket ulike kulturprogrammer i 14 mottakerland.

Riksantikvaren er programpartner i kulturarvsprogrammene i Estland, Latvia, Litauen, Ungarn og Romania.

Kulturrådet er programpartner i kulturutvekslingsprogrammene i Polen, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Romania og Portugal. Så langt har 441 prosjekter mottatt støtte under kulturprogrammene, og om lag 40 pst. har norsk partner. Det er igangsatt restaurering av 193 kulturminner under midlene, 1 200 forestillinger er gjennomført til nå og flere står for tur.

En rekke rapporter har påvist at investeringer i kultursektoren har effekt på lokal utvikling, sysselsetting, kompetanseutvikling, men også inkludering og kulturell forståelse. Dette ble også påvist i en evaluering av kulturprogrammene under EØS-midlene som ble gjennomført i 2016. Den slår fast at mange av prosjektene bidrar til økonomiske og sosiale ringvirkninger som nye arbeidsplasser, lokal vekst for turismen, bevaring av håndverkstradisjoner og sosial utjevning. Kulturminner har en sysselsettingseffekt både under selve restaureringsarbeidet og senere i form av økt turisme og relaterte aktiviteter. Et eksempel er restaureringen av den historiske grønne synagogen i Rezekne i Latvia, som nå skal utnyttes som et bygningsvernsenter i regionen og også vise frem jødisk kulturarv. Prosjektet har ført sammen norsk og latvisk kompetanse i arbeidet med å bevare Latvias trebygninger, og banet vei for meningsfullt bilateralt samarbeid for fremtiden. Norske og latviske yrkesfagelever har deltatt i prosjektet, noe som har gitt dem nye ferdigheter og dermed bidratt til å bygge bro mellom skole og arbeid. I Romania er et gammelt fabrikkområde i Bucuresti omgjort til et kulturelt laboratorium som fylles med norsk-rumenske samarbeidsprosjekter og bidrar til å gjøre området mer attraktivt.

Fremme av kulturelt mangfold og interkulturell dialog er et hensyn i mange av programmene, herunder fokus på den jødiske kulturen og romkulturen. Eksempler her er det jødiske museet i Polen, og ASTRA museet i Romania (romkulturen). Videre har det nye senteret for visuell kunst og historieforskning nær buffersonen i Nikosia på Kypros lagt grunnlaget for flere aktiviteter for å bedre dialogen og forståelsen for felles historie og tradisjoner mellom tyrkisk-kyprioter og gresk-kyprioter.

Økonomisk utvikling i landene

Økonomiske piler peker svakt oppover i euro-området, men fremgangen er skjør og utfordringene er fortsatt store. Nesten alle av våre mottakerland hadde høyere økonomisk vekst sammenlignet med gjennomsnittet av EU-28 land i 2015. For å sikre varig høyere økonomisk vekst og sysselsetting er det sentralt at Europa gjennomfører strukturreformer for å heve produktiviteten. Ekspansiv pengepolitikk og lave oljepriser bidrar til veksten i konsum og investeringer. Kutt i offentlig velferd har pågått noen år og vært med på å skape større forskjeller og økende sosial marginalisering i Europa. Arbeidsledigheten er fortsatt høy selv om det er tegn til bedring, og det kan ta tid før veksten i BNP blir sterk nok til å redusere den i vesentlig grad. Det er store individuelle forskjeller mellom landene. Polen hadde positiv vekst også under finanskrisen og fortsetter å vokse, mens Hellas er i andre enden av skalaen.

Kilde: Eurostat 2015

Hvilke land som mottar EØS-midler er knyttet opp mot EUs fordelingsnøkkel for samhørighetspolitikken. Landenes BNP per innbygger i forhold til EU-gjennomsnittet er den sentrale størrelsen. Spania fases ut i løpet av 2009–2014-ordningene, og i figuren ovenfor går det frem at Spania ligger nær EU-gjennomsnittet.

Estland

Norge er den 4. største investoren i Estland og en viktig handelspartner. En voksende interesse fra norsk næringsliv reflekteres i økt samhandel og investeringer, spesielt innenfor energi, miljø, IKT, tjenester og maritim sektor. EØS-midlene bidrar til å forsterke de bilaterale båndene.

Estland har mottatt støtte gjennom EØS-midlene siden 2004 og mottar 48,6 mill. euro for perioden 2009–14. Samtlige 11 programmer ble lansert i 2012–2013 og fremdriften er god.

Hovedområdene for innsatsen er:

• Grønn innovasjon

• Barns velferd

• Sivilt samfunn

• Likestilling

Bilateralt fond på nasjonalt nivå har særlig fokus på barns velferd og regionalt samarbeid. Det er utstrakt og godt samarbeid mellom estiske og norske aktører, og et stort antall bilaterale partnerskap er etablert på program- og prosjektnivå.

Estland har kommet lengst i gjennomføringen av programmene av samtlige mottakerland. Alle programmene fungerer utmerket, har blitt møtt med svært stor interesse og er i god rute. En stor mengde bilaterale partnerskap er etablert på program- og prosjektnivå, og midlene bidrar til å styrke Norges gode omdømme i Estland. Økt samarbeid i skjæringspunktet mellom grønn næringsutvikling og IKT vektlegges i samarbeidet med Estland. Potensialet er stort for å kople estiske bedrifters spesialkompetanse innenfor IKT med norske bedrifters kunnskap om og erfaringer innenfor grønn teknologi. Prosjektene varierer fra utvikling av systemer for å avdekke oljesøl til bedre koordinering av transport og e-helse. I 2016 vil de fleste programmene være avsluttet eller i ferd med å avsluttes. Informasjon om resultater i programmene vil fortsette å være en viktig oppgave i 2016.

Latvia

Norge er 4. største investor i Latvia. Handelsforbindelsene er gode og samhandelen er i vekst.

Latvia har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU og EØS i 2004. For perioden 2009–14 mottar landet 73 mill. euro. I 2014 ble samtlige utlysninger under programmene lansert og prosjekter utvalgt. Enkelte programmer har hatt forsinkelser slik at gjennomføringen har gått saktere enn forventet.

Hovedområdene for innsatsen er:

• Reformer i justissektoren

• Grønn innovasjon

• Sivilt samfunn

• Miljøovervåkning

• Kulturarv og flerkulturell dialog

• Forskning

• Regional utvikling

Potensialet for å bidra til både sosial og økonomisk utjevning og økt samarbeid er stort i Latvia. Norske og latviske kommuner har styrket samarbeidet om regional utvikling. En inkubator for grønn næringsutvikling – den første i sitt slag i de baltiske land – fremmer samarbeid mellom privat sektor og forskningsmiljøer. Justisprogrammet er høyt prioritert både på norsk og latvisk side med et samarbeid mellom det latviske justisministeriet og Kriminalomsorgsdirektoratet i Norge. Støtten til det sivile samfunn og forskningssamarbeid er høyt etterspurt. Kulturarv- og kulturutvekslingsprogrammet er svært synlig og skaper stor interesse. Alle programområder er i rute med totalt 347 prosjekter – 38 pst. av dem har institusjonelt faglig samarbeid med Norge. EØS-samarbeidet skaper et bilde av Norge som engasjert, attraktiv, troverdig og langsiktig samarbeidspartner.

Litauen

De siste årene har det vært sterk økning i norske investeringer i Litauen. Norge er 4. største investor i landet. EØS-midlene skaper arenaer for samarbeid mellom norske og litauiske institusjoner innenfor områder av felles interesse.

Litauen mottar EUR 84 mill. i EØS-midler for perioden 2009–14. I 2014 ble utlysninger i de fleste programmer ferdigstilt. Administrative prosedyrer på nasjonalt nivå har imidlertid medført noe forsinkelser i enkelte programmer, blant annet i Grønn Industriell Innovasjon programmet og stipendprogrammet.

Hovedområder for innsatsen er:

• Reformer innenfor justisvesen og kriminalomsorg

• Bekjempelse av organisert kriminalitet

• Helse, barn og ungdom i risikogrupper

• Regionalt samarbeid og utvikling

• Sivilt samfunn

• EØS-finansieringsordningene er et viktig bidrag til sosial og økonomisk utvikling i Litauen. Programmene bidrar også til å styrke de bilaterale forbindelsene. Av 13 programmer har 9 programmer norske partnere. Videre har 75 av 150 prosjekter norske partnere. I løpet av 2015 har alle de EØS-finansierte programmene enten blitt ferdigstilt eller blitt påbegynt.

• Hovedprioriteringene er justissektoren (vel 18 mill. euro til fengselsreform, domstolsreform og kampen mot organisert kriminalitet), miljø og klima (bl.a. grønn innovasjon og biodiversitet), helse, sivilt samfunn/frivillige organisasjoner, barn og ungdom og kulturarv. Det vil være nødvendig å fortsette å fokusere på menneskerettigheter og godt styresett, da dette er prosesser som vil ta lang tid.

I 2016 vil de fleste programmer være i avslutningsfasen og informasjon om oppnådde resultater vil være viktig.

Polen

Polen er en sentral samarbeids- og handelspartner for Norge. Polen er blant annet det største eksportmarkedet for norsk sjømat og et betydelig og økende marked for norsk forsvarsindustri. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet er nært og polakker utgjør den største gruppen innvandrere i Norge. Polen er den sjette største økonomien i Europa med stabilt rask vekst i bruttonasjonalprodukt. Polsk økonomi er imidlertid ennå preget av sosiale og økonomiske ulikheter, lav produktivitet og svak lønnsutvikling for mange.

EØS-midlene er en hjørnestein i de gode og omfattende bilaterale forbindelsene. Polen har mottatt støtte siden landet ble medlem av EU i 2004, og er den desidert største mottakeren av EØS-midler i inneværende finansieringsperiode med 578,1 mill. euro i støtte.

Hovedområdene for innsatsen i Polen er:

• Miljø og klima, fornybar energi og grønn innovasjon

• Bedre offentlige helsetjenester og folkehelsearbeid

• Forskningssamarbeid

• Miljøovervåking og vern av biologisk mangfold

• Effektivisering av rettsvesenet og bedring av forholdene i fengslene, samt politisamarbeid

• Demokratibygging og fremme av felles-europeiske verdier gjennom styrking av det sivile samfunn.

De 17 tematiske programmene er nå i implementeringsfasen, og mer enn 1200 prosjekter over hele Polen, hvorav mange med norske partnere, er igangsatt. Det har vært meget stor interesse for utlysningene i alle programmene. Kvaliteten på de valgte prosjektene anses derfor som god. I syv av de 17 programmene EØS-samarbeidet dekker, er norske etater og institusjoner partnere for de polske programoperatørene. Dette innebærer blant annet regelmessige møter mellom norske institusjoner som Miljødirektoratet, Helsedirektoratet, Forskningsrådet, Domstoladministrasjonen, Kriminalomsorgen samt Kulturrådet og deres polske motparter. Vi ser en merkbar positiv styrking av faglige og politiske nettverk med Polen innenfor disse fagfeltene. De øremerkede «bilaterale midlene» har finansiert flere store fagkonferanser med politisk deltakelse fra Norge og Polen. Det er også finansiert flere studieturer til og fra Norge for sentrale fagmyndigheter.

Miljø/klima og grønn næringsutvikling er prioriterte områder. EØS-midler brukes til å redusere CO₂-utslipp gjennom blant annet energieffektivisering i offentlige bygg, i industrien og hos private bedrifter. Andre prioriterte tema er miljøovervåking og tilsyn i samarbeid med Miljødirektoratet og Statens kartverk.

I et større helseprogram bedres tilgangen til og kvaliteten på helsetjenester, særlig innenfor kreftbehandling, barne- og mødrehelse og eldres helse. Et annet helseprogram i samarbeid med det norske helsedirektoratet er rettet mot helseforskjeller mellom ulike grupper i det polske samfunn.

Forskningssamarbeidet med Polen under EØS-midlene er blant de største bilaterale forskingsprogrammene i verden. Programmet er på 62,8 mill. euro i inneværende periode og inkluderer samarbeidsprosjekter med norske forskningsmiljøer som NUPI, Agderforskning, Polarinstituttet, NTNU, UiB, UiO og Meterologisk institutt.

Polen har den lengste yttergrensen av alle Schengenland. Derfor er internasjonalt politisamarbeid og bekjempelse av grensekryssende kriminalitet, som smugling og menneskehandel, viktig. Støtte til justisfeltet skal styrke det polske rettsvesenet, øke bruken av alternativer til soning i fengsel, bedre opplæringen av ansatte i fengslene og styrke undervisnings- og rehabiliteringstilbudet til innsatte.

Stipendprogrammet for utveksling rettet mot elever, studenter, lærere og administrativt ansatte fortsetter. Flere kjente kulturinstitusjoner i Norge vil de neste årene samarbeide med polske kulturinstitusjoner i kulturutvekslingsprogrammet. NGO-programmet utgjør 37 mill. euro, som betyr at EØS-midlene er den største finansieringskilden for det sivile samfunn i Polen som jobber med styrking av menneskerettigheter og demokratibygging.

Tsjekkia

I det bilaterale økonomiske samkvemmet mellom Norge og Tsjekkia, er gassavtalen fra 1997 dominerende. Avtalen utløper i 2017, og det er foreløpig ingen signaler om at den vil bli erstattet av en ny langtidsavtale. Samtidig er EØS-finansieringsordningene et viktig instrument for styrking av de bilaterale forbindelsene. EØS-midlene har bidratt til å styrke og utvide samarbeidet mellom de to landene innenfor områder som antikorrupsjon, likestilling og kjønnsbasert vold, klima og miljø, samt sårbare grupper slik som barn og rom. Norske programpartnere er inne i seks programmer.

Tsjekkia har mottatt EØS-midler siden 2004, og har vært fjerde største mottaker i perioden 2009–2014. Totalt beløp for denne perioden er 131,8 mill. euro.

Hovedområdene for innsatsen omfatter:

• Miljø

• Forskningssamarbeid

• Helse

• Kultur

• Justisprogrammene

• Sårbare grupper slik som barn og rom

Tsjekkia har 15 programmer under EØS-midlene for perioden 2009–14. Implementeringen av prosjektene har vært forsinket. En utfordring har vært at tsjekkisk side baserer sin forvaltning av midlene på et system tilpasset EUs strukturmidler, noe som innebærer mer omstendelige forvaltningsrutiner enn de norske. Prosjektene går nå imidlertid etter planen. Som andre mottakerland har også Tsjekkia fått mulighet til å forlenge gjennomføringsfasen for flere av prosjektene til april 2017, noe som vil øke sannsynligheten for at de planlagte resultatene blir oppnådd.

Slovakia

EØS-midlene er den viktigste kontaktflaten mellom Norge og Slovakia. Slovakia har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU og EØS i 2004. Landet mottar for perioden 2009–14 om lag 80 mill. euro og er med dette 7. største mottaker. I lys av at Slovakia har EU-formannskapet i annet halvår 2016, har det vært betydelig besøksutveksling på politisk nivå i første halvdel 2016.

Fremdriften i programmene i Slovakia er generelt god, men det er utfordringer med forsinkelser i enkelte programmer. Norske programpartnere (DSB, Innovasjon Norge, Barentssekretariatet, SIU, Helsedirektoratet) deltar i seks av ni programmer i Slovakia. Disse aktørene bidrar aktivt til styrket samarbeid mellom institusjoner i Norge og Slovakia.

Hovedområdene for innsatsen omfatter:

• Grønn industriell innovasjon

• Tilpasning til klimaendringer, særlig innenfor flomberedskap

• Grensekryssende samarbeid med Ukraina

• Kulturarv

• Bekjempelse av vold i nære relasjoner

• Fremme av demokrati/menneskerettigheter, lokal deltakelse og sosial inkludering, herunder av romfolket.

Vold i nære relasjoner (oppretting av flere krisesentre), grønn industri-innovasjon (energiproduksjon innenfor biomasse), tilpasning til klimaendringer gjennom flomberedskap og forebygging, grensesamarbeid med Ukraina, samt støtte til frivillige organisasjoner gjennom et NGO-fond, er viktige og store programmer. Programmet for restaurering av kulturminner er også høyt prioritert fra slovakisk side, og prosjektene innenfor dette området gir god omdømmeeffekt for Norge, samt bidrar til økt økonomisk aktivitet, sysselsetting og turisme. For å styrke arbeidet mot korrupsjon er det blitt gjennomført kurs og informasjonstiltak med fokus på offentlige anskaffelser i Slovakia.

Programmet for grensekryssende samarbeid med Ukraina, hvor det første prosjektet startet høsten 2015, har fått økt politisk relevans. Målsetningen med prosjektene er å styrke samarbeidet og det økonomiske samkvemmet over grensen. Barentssekretariatet har bidratt positivt som partner i programmet, og aktivt benyttet sin kompetanse fra grenseregionalt samarbeid i nord.

De fleste programmene vil avsluttes i løpet av 2016–17. Spredning av informasjon om resultater vil deretter være en viktig oppgave.

Ungarn

Energispørsmål, forholdet til Russland, samt Ungarns nærområdepolitikk er sentrale temaer av interesse for Norge. Tilstedeværelse av norsk næringsliv er moderat, med unntak av Telenor som er en betydelig investor i landet. Det er til enhver tid om lag 800 norske studenter i Ungarn.

For perioden 2009–2014 utgjør støtten til Ungarn 153,3 mill. euro og landet er tredje største mottaker av midler. Ungarn har mottatt støtte siden 2004. Det er programmer under følgende områder:

• Grønn innovasjon

• Styrking av det sivile samfunn, herunder fundamentale rettigheter, likestilling, demokrati/rettsstatsprinsipper.

• Bedring av forholdene for utsatte barn og unge, inkludert støtte til romfolk

• Reduksjon i forskjellene innenfor helse og bedre tilgang til helsetjenester

• Tilpasning klimaendringer

• Økt forskningssamarbeid

• Utveksling studenter fra Ungarn og Norge

Utbetaling av EØS-midler til Ungarn var suspendert i 2015 grunnet brudd på inngåtte avtaler, bl.a. relatert til ungarske myndigheters innblanding i driften av NGO-fondet. Bare to programmer administrert av programoperatører utenfor Ungarn mottok støtte i 2015 («NGO-programmet» og «Klimatilpasningsprogrammet»). Det ble i desember 2015 nådd enighet med ungarske myndigheter, og suspensjonen ble hevet. NGO-programmet gikk i 2015 som planlagt og en rekke prosjekter ble iverksatt og gjennomført. Det arbeides nå for å fullføre prosjekter under de øvrige programmene, men Ungarn vil ikke oppnå full utnyttelse av midlene grunnet de forsinkelsene som oppsto under suspensjonen.

Slovenia

Slovenias nærområdepolitikk (spesielt overfor Vest-Balkan og videre euroatlantisk integrasjon for disse landene) er av særlig interesse for Norge. Det er relativt liten samhandel mellom Norge og Slovenia.

EØS-midlene bidrar til å styrke båndene mellom Norge og Slovenia. Slovenia mottok 26,9 mill. euro i EØS-midler for perioden 2009–14 og har mottatt støtte siden 2004. SIU og Folkehelseinstituttet er involvert som programpartnere og en rekke norske organisasjoner er involvert i prosjekter, blant annet Kartverket.

Hovedområdene for innsatsen omfatter:

• Reduksjon av helseforskjeller

• Forebygge livsstilssykdommer og forbedre tilbudet innenfor mental helse

• Vern av biologisk mangfold, bedre miljøovervåkning

• Økt mobilitet blant studenter mellom Slovenia og Norge

• Styrke det sivile samfunn

• Fremme likestilling

Som eksempel på oppnådde resultater kan nevnes at vi gjennom helseprogrammet har bidratt til bedre helsetjenester for over 36 000 mennesker og 3713 personer i helsesektoren har fått opplæring. Det har blant annet vært fokus på opplæring i oppfølging av vold i nære relasjoner.

Kroatia

Kroatia ble innlemmet i EØS-avtalen 12. april 2014 og vil i alt motta 9,6 mill. euro i EØS-midler for den gjenværende tiden av inneværende periode (2009–14). Det er utviklet tette bånd mellom norske og kroatiske miljøer som følge av det omfattende prosjektsamarbeidet som har pågått de siste 20 årene. Hovedområdene for innsatsen er innovasjon, forskning og utdanning, justissektoren, styrking av det sivile samfunn, trepartssamarbeid og forsoning og tillitsbygging mellom etniske grupper. Det er lagt vekt på å bygge på eksisterende strukturer og samarbeid, og at denne perioden benyttes til å legge grunnlaget for mer omfattende programmer i neste periode.

Gjennomføringen i Kroatia er preget av svak administrativ kapasitet som gjør at implementeringsprosessen generelt har vært treg, med unntak av trepartssamarbeidet og NGO-fondet. For å sikre gode resultater er det fortsatt behov for tett oppfølging.

Romania

Romania er i inneværende periode nest største mottaker med ca. 306 mill. euro og har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU i 2007. Det er 22 programmer, med hovedinnsatsen innenfor:

• Støtte til justissektorreform, inkludert bedring av forholdene i fengsler, bedre kriminalomsorg og tiltak rettet mot grensekryssende og organisert kriminalitet

• Grønn næringsutvikling, fornybar energi og energieffektivisering

• Miljøovervåking og vern av biologisk mangfold

• Demokratibygging og fremme av felles-europeiske verdier gjennom styrking av sivilt samfunn

• Sosial inkludering av sårbare grupper, særlig rom.

Bedring av romfolks situasjon er av interesse for Norge og er et tverrgående hensyn i relevante programmer. I Romania er det også en målsetning at minst 10 pst. av samlet bidrag til 13 programmer skal gå til tiltak for å bedre romfolkets situasjon. Viktige programmer for å nå målsettingen er NGO-programmet, programmet for utsatte barn og unge og fattigdomsprogrammet.

EØS-midlene er instrumentelle for styrkede relasjoner mellom Norge og Romania. Totalt ni norske institusjoner er involvert som partnere i programmer, mens flere hundre norske partnere er involvert på prosjektnivå. For eksempel er kriminalomsorgsdirektoratet, domstolsadministrasjonen og politidirektoratet involvert i justisprogrammene, mens Miljødirektoratet, Kartverket, NTNU, Sintef og norsk institutt for naturforskning er noen av prosjektpartnerne under miljøprogrammet. Gjennomgående viser rumenske institusjoner stor interesse for faglig samarbeid med Norge.

I 2015 ble det gjennomført utlysninger i de fleste programmer og flere prosjekter startet opp. Gjennomføringen i Romania er preget av svak administrativ kapasitet som gjør at flere av programmene er forsinket. Det er en risiko for at Romania ikke fullt ut vil klare å utnytte støtten Norge har gjort tilgjengelig gjennom EØS-midlene. For å styrke resultatoppnåelsen ble det i 2015 innvilget 1 års forlengelse i halvparten av programmene/prosjektene. Romania er også et av landene hvor FMO har engasjert en konsulent som jevnlig utarbeider statusrapporter. Rapportene danner grunnlaget for eventuelle tiltak.

For å sikre gode resultater, vil det fortsatt være viktig med tett oppfølging av programmene.

Bulgaria

For perioden 2009–2014 mottar Bulgaria EUR 126,6 mill. i EØS-midler og er med dette femte største mottaker. Midlene er fordelt på 15 programmer og mer enn 700 pågående prosjekter. Grønn industriell innovasjon, miljø og energi, justissektoren, helse, barn og unge, samt støtte til sivilt samfunn er blant de prioriterte programområdene. Minimum 10pst. av tildelingen til Bulgaria er øremerket tiltak for å bedre romfolkets situasjon. EØS-midlene støtter inkludering av rom gjennom programmer for utsatte barn og ungdom, kulturelt mangfold, justissektoren (herunder kriminalomsorg), sivilt samfunn, helse og utdanning.

De bilaterale forbindelsene er blitt styrket med EØS-midlene. Innovasjon Norge (IN) er programoperatør for både programmet for grønn industriell innovasjon og for anstendig arbeidsliv/sosial dialog. Seks norske programpartnere deltar i ni av i alt femten programmer: Norges Vassdrags – og energidirektorat (NVE), Miljødirektoratet, Politidirektoratet (POD), KS, Barentssekretariatet og Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU). Det er i alt 123 partnerskapsprosjekter (17 pst.) i programmene.

Hyppige regjeringsskifter, omorganisering av nøkkelministerier, svak kapasitet og et tungt byråkrati har ført til forsinkelser i mange av programmene. Manglende fokus på rom-målsettingen er en utfordring. Giverne startet i 2015 en særlig overvåking av EØS-midlene i Bulgaria, for å sikre god fremdrift og resultater. Som følge av forlengelsen i en rekke programmer og prosjekter til 30. april 2017, har risikoen for å ikke ferdigstille innen fristen blitt redusert.

Ambassaden i Sofia ble lagt ned 30. juni 2016. Norge vil fortsatt ha fokus på å opprettholde de gode bilaterale relasjonene med Bulgaria, gjennom sideakkreditering fra Bucuresti.

Eksempler på resultater så langt: Innenfor justissektoren har 10 894 personer mottatt fri rettshjelp. Ni dommere er sekondert til den europeiske menneskerettighetsdomstolen for opptil 12 måneder, som et bidrag til å redusere antall bulgarske saker for denne domstolen. 328 dommere og aktorer er opplært i alternativ til fengsel, herunder elektronisk overvåking og 60 ansatte har mottatt opplæring i bruk av elektronisk overvåking. Dette bidrar til å redusere fengselskøene. Et medisinsk senter og barnerom for småbarnsmødre i Sliven fengsel er renovert og utstyrt, hvilket har gjort det mulig for ca. 260 innsatte kvinner å motta bedre medisinske tjenester i tråd med europeiske standarder. Innenfor programmet for utsatte barn og unge har mer enn 1 300 sårbare ungdommer tatt del i aktiviteter ved fire ungdomssentrene. Videre har 212 barnehageansatte fått opplæring i interkulturell utdanning. 50 barn i alderen 4 – 6 år i rom-ghettoen Fakulteta i Sofia har fått tilgang til førskole og fri kantine. Programmet for grønn industriell innovasjon støtter godt opp om Bulgarias strategi for å fremme miljøvennlig innovasjon og mange prosjekter har norske partnere. Mange prosjekter innenfor dette programmet gjennomføres i regioner med høy arbeidsledighet og vil derfor også ha en sosial dimensjon ved at det bidrar til sysselsetting av lokalbefolkningen, herunder rom.

Portugal

Bærekraftig forvaltning av havressursene er en viktig fellesinteresse mellom Portugal og Norge, gitt våre to lands store havområder. Portugal er Norges viktigste marked for eksport av torsk samlet (fersk fisk, klippfisk og våtsaltet torsk). Det er rundt 40 norske bedrifter etablert i Portugal. Portugal har mottatt støtte fra Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. I perioden 2009–14 er det satt av 58 mill. euro til landet under EØS-ordningen. I 2015 har fokus vært på gjennomføring av de 8 programmene.

Hovedområdene for innsatsen omfatter:

• Forbedre forvaltningen og overvåkningen av kyst- og havområder

• Forbedre tilgangen til og kvaliteten på offentlige helsetjenester

• Styrke det sivile samfunn

Portugals nye satsing på at ressurser langs kysten og i havet skal bidra til økonomisk vekst, bidrar til at Norge fremstår som en attraktiv partner. I det maritime programmet er Havforskningsinstituttet og Kartverket partnere.

Ulik tilgang til helsetjenester er en utfordring i Portugal, spesielt for grupper med lav inntekt. EØS-midlene støtter et program for utvikling av helsepolitiske planer som skal forbedre tilgangen til og kvaliteten på helsetjenester. Folkehelseinstituttet er samarbeidspartner.

Som konsekvens av den økonomiske krisen opplever Portugal svært høy ungdomsledighet. Under NGO-fondet er det satt av prosjektmidler til å støtte utsatte unge, blant annet til prosjekter innenfor sosialt entreprenørskap.

I 2016–2017 vil fokus være på å avslutte og sikre gode resultater i de ulike programmene.

Spania

Spania fikk, i samsvar med EUs samhørighetspolitikk, en særskilt overgangsstønad på 45,9 mill. euro for perioden 1. mai 2009 til 31. desember 2013 under EØS-ordningen. Prosjektene ble avsluttet desember 2015, men de bilaterale midlene kan brukes til april 2017. Landet har mottatt støtte fra Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Hovedområdene for innsatsen under denne finansieringsperioden omfatter:

• Miljø- og klimaforskning og utvikling av miljøvennlig teknologi

• Likestilling og balanse mellom familieliv og arbeid

• Styrking av det sivile samfunn

• Utveksling av forskere og studenter

• Kulturarv og kultursamarbeid

Miljøvennlig teknologi har vært det største satsingsområdet i Spania i denne perioden. Et eget program bidrar til forskning og utvikling av miljøvennlig teknologi. Dette inkluderer fornybare energikilder som vann, sol og vind. Innovasjon Norge er samarbeidspartner i programmet. 162 prosjekter ble gjennomført, hvorav 46 med norske partnere fra norske selskaper og fagmiljøer.

Utveksling av kunnskap og erfaringer mellom Spania og Norge om likestillingsspørsmål har også stått sentralt. Likestillings- og diskrimineringsombudet har vært partner i programmet med temaer som blant annet har inkludert likestilling i arbeidslivet, kvinnelig entreprenørskap, inkludering av minoritetskvinner i arbeidslivet og vold i nære relasjoner. Likestillingsprogrammet har blant annet ført til at 86 spanske firmaer har forpliktet seg til å øke antall kvinner i ledelsen.

Under stipendprogrammet i Spania er det gitt støtte til over 200 forskere og 219 studenter.

Ambassaden i Madrid har forvaltet kulturutvekslingsprogrammet som har gitt støtte til 27 prosjekter på områder innenfor musikk, utøvende scenekunst, film og litteratur. Alle prosjektene har hatt en bilateralt komponent.

Spania vil ikke lenger være støtteberettiget under EØS-midlene og er fra 2014–2021 ikke lenger mottagerland under ordningen.

Hellas

Hellas har mottatt støtte fra Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. I perioden 2009–14 får Hellas 63,4 mill. euro i støtte under EØS-ordningen. Mange programmer er forsinket grunnet omstendelige administrative rutiner og liten administrativ kapasitet som ble ytterligere forsterket av krisen i Hellas. Hellas nyttiggjorde seg om lag halvparten av EØS-midlene som var stilt til rådighet for perioden 2004–2009. Et hovedproblem også for inneværende periode har vært administrativ kapasitet i det nasjonale kontaktpunktet. Dette bedret seg imidlertid i 2015.

Hovedområdene for innsatsen er:

• Styrking av gresk asylforvaltning

• Kapasitetsbygging blant greske frivillige organisasjoner

• Bistand til utsatte grupper som særlig lider under den økonomiske krisen

Tilstrømningen av asylsøkere og illegale innvandrere er en stor utfordring for Hellas. Om lag en tredel av den totale støtten til Hellas går til å styrke den greske asylforvaltningen slik at migranter og asylsøkere behandles i tråd med internasjonale forpliktelser. Dette inkluderer også forbedrede mottakssentre og fokus på håndteringen av sårbare grupper, som enslige mindreårige asylsøkere. To mottakssentre er etablert på Lesvos og i Fylakio hvor registrering og identifikasjon av asylsøkere kan foretas. Det er også finansiert åpne mottaksplasser i fire mottak for mindreårige asylsøkere. Asylforvaltningen i Hellas ble også styrket. Utlendingsdirektoratet er partner i programmet og en sentral rådgiver for greske myndigheter.

Støtten til frivillige organisasjoner skal bidra til å styrke sivilt samfunn i Hellas og bistå utsatte grupper i befolkningen.

I 2016 vil det fokuseres på å sikre fremdrift i gjennomføringen av programmene.

Kypros

Kypros mottar i inneværende periode 7,85 millioner euro og har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU i 2004. På grunn av den relativt beskjedne allokeringen er forvaltningen av EØS-midlene til Kypros forenklet. Med unntak av et separat program for sivilt samfunn, er støtten fordelt på åtte predefinerte prosjekter. Fire av disse prosjektene er avsluttet. Resten er i avslutningsfasen.

Det er et mål at den norske støtten skal bidra til brobygging mellom den gresk- og tyrkisk-kypriotiske befolkningen sør og nord på øya, og inkluderer støtte til Home for Cooperation i den FN-kontrollerte buffersonen.

I 2015 er det oppnådd gode resultater blant annet knyttet til bekjempelse av internasjonal økonomisk kriminalitet og oppgradering av Kypros’ benmargsregister.

Bilateralt samarbeid er styrket gjennom flere av de predefinerte prosjektene. I november 2015 undertegnet Økokrim en samarbeidsavtale med kypriotiske MOKAS (Unit for Combating Money Laundering). Avtalen sprang ut av Økokrims rådgivende rolle i et prosjekt for å oppruste MOKAS’ etterforskningskapasitet.

I 2017 kommer alle prosjekter og programmer til å bli avsluttet.

Malta

Malta har mottatt EØS-midler siden landet ble medlem av EU i 2004. Det bilaterale samarbeidet mellom Malta og Norge er styrket med innføringen av EØS-midlene. I perioden 2009–14 er det satt av 4,5 mill. euro til Malta under ordningene og Malta er med dette det minste mottakerlandet i inneværende periode.

Midlene er fordelt til prosjekter innenfor følgende hovedområder:

• Oljevernberedskap

• Rehabilitering av unge lovbrytere

• Bevaring av kulturarv

• Utvikling av sivilt samfunn

• Styrking av lokalt styresett

I 2017 vil det fokuseres på gjennomføring og avslutning av prosjektene.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget:

• 446 mill. kroner under kap. 117, post 75 og

• 408 mill. kroner under kap. 117, post 76

EØS-finansieringsordningene (2014–2021)

Det er fremforhandlet nye finansieringsordninger for perioden 1. mai 2014 til 30. april 2021. Forhandlingene ble sluttført i juli 2015. Avtalen mellom giverlandene Norge, Island og Liechtenstein ble undertegnet i Brussel 3. mai 2016. Proposisjon om samtykke til ratifikasjon av avtalen ble forelagt Stortinget 11. mai 2016, jf. Prop. 119 S 2015–2016, Innst. 354., og Stortinget vedtok innstillingen 8. juni 2016.

Sammenligner fordeling av midler per mottakerland 2009–2014 og 2014–2021, bruttofordeling i mill. euro. Fordelingen er ikke direkte sammenlignbare da programperioden for de nye bidragene er økt fra 5 år til 7 år.

Post 77 EØS-finansieringsordningen (2014–2021), kan overføres

Etter avtalen med EU legges det opp til at EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge stiller 1 548,1 mill. euro til disposisjon for perioden 1. mai 2014 til 30. april 2021. Gitt at forhandlingene strakk seg langt inn i ny avtaleperiode, sikrer en periode på 7 år en mer forsvarlig utvikling og gjennomføring av programmene med de enkelte mottakerland.

Støtten skal ytes i form av tilskudd. Norges andel av beløpet utgjør om lag 96 pst. Beløpets størrelse i norske kroner vil variere med kursen på norske kroner.

Mottakere vil være de samme statene som mottok støtte fra EØS-finansieringsordningen for perioden 2009–2014, med unntak av Spania som ble faset ut per 31. desember 2013 og i tillegg til Kroatia som kom til 1. juli 2013 som følge av sitt medlemskap i EU fra denne dato. Mottakerstater blir således Bulgaria, Estland, Hellas, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn.

Bærekraftig og inkluderende vekst og sysselsetting vil være en hovedprioritering for begge ordningene i den kommende perioden.

Hovedprioritetsområdene er:

• a) Innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft

• b) Sosial inkludering, ungdomssysselsetting og fattigdomsbekjempelse

• c) Miljø, energi, klimaendringer og lavutslippsøkonomi

• d) Kultur, sivilt samfunn, godt styresett og grunnleggende rettigheter og friheter

• e) Justis- og innenrikssaker

På generelt grunnlag er områdene a, c og e spesielt viktig for Regjeringen.

Innenfor disse fem hovedprioritetsområdene er det utarbeidet egne programområder. Gjennom dialog med statene vil midlene bli fordelt på programområder. Det er ventet at statene har ulike behov og at fordeling av midlene vil variere mellom mottakerstatene.

I tillegg ble det enighet om å opprette et fond på til sammen 100 mill. euro under begge ordningene, hvorav 55,25 mill. euro inngår i EØS-ordningen. Formålet med fondet er todelt, et fond for sysselsetting av ungdom (70 pst. av beløpet) og et fond for regionalt samarbeid (30 pst. av beløpet). Ungdomsfondet er tilgjengelig både for mottakerland og andre EU-stater med en ungdomsledighetsrate på over 25 pst. i referanseåret 2013 (dvs. Irland, Italia og Spania) og det kreves at minimum to stater samarbeider hvorav minimum en mottakerstat.

Fondet for regionalt samarbeid skal gå til samarbeidsprosjekter innenfor de fem prioriterte områdene for finansieringsordningen. Det er her krav om at minimum tre land samarbeider, hvorav to må være mottakerstater. Det åpnes her opp for samarbeid også med tredjeland med grense til mottakerstatene slik som eksempelvis Ukraina og Moldova.

Utvikling av sivilt samfunn er vektlagt som i forrige periode. I hver mottakerstat skal det settes av minst 10 prosent av EØS-ordningen til et fond for sivilt samfunn. Fondet skal forvaltes av EØS/EFTA-landene, dersom ikke annet blir særskilt avtalt.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget 185 mill. kroner under kap. 117, post 77.

I tillegg foreslås tilsagnsfullmakter, jf. forslag til romertallsvedtak VII, på i alt 13 881 mill. kroner under kap. 117, post 77.

Post 78 Den norske finansieringsordningen (2014–2021), kan overføres

Norge skal stille til rådighet ytterligere 1 253,7 mill. euro for perioden 1. mai 2014 til 30. april 2021. Programperioden for de nye bidragene er økt fra 5 år til 7 år. Gitt at forhandlingene strakk seg langt inn i ny avtaleperiode, sikrer en periode på 7 år en mer forsvarlig utvikling og gjennomføring av programmene med de enkelte mottakerland.

Mottakere er de samme som for den norske finansieringsordningen for perioden 2009–2014, det vil si Bulgaria, Estland, Kroatia (fra 1. juli 2013), Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. I motsetning til EØS-finansieringsordningen, omfattes ikke de statene som var medlem i EU før 2004 (dvs. Hellas, Spania og Portugal).

Bærekraftig og inkluderende vekst og sysselsetting vil være en hovedprioritering for begge ordningene i den kommende perioden.

Hovedprioritetsområdene er:

• a) Innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft

• b) Sosial inkludering, ungdomssysselsetting og fattigdomsbekjempelse

• c) Miljø, energi, klimaendringer og lavutslippsøkonomi

• d) Kultur, sivilt samfunn, godt styresett og grunnleggende rettigheter og friheter

• e) Justis- og innenrikssaker

På generelt grunnlag er områdene a, c og e spesielt viktig for Regjeringen.

Innenfor disse fem hovedprioritetsområdene er det utarbeidet egne programområder. Gjennom dialog med statene vil midlene bli fordelt på programområder. Det er ventet at statene har ulike behov og at fordeling av midlene vil variere mellom mottakerstatene.

Også innenfor den norske ordningen ble det i forhandlingene enighet om å opprette et særskilt fond med samme todeling og krav til samarbeidspartnere som under EØS-ordningen. Fondet vil utgjøre 44,8 mill. euro i programperioden hvorav 60 pst. av fondet vil gå til tiltak knyttet til sysselsettingstiltak blant ungdom, mens de resterende 40 pst. av fondet skal gå til samarbeidsprosjekter innenfor de fem prioriterte områdene for finansieringsordningen.

1 prosent av tildelingen til hver enkelt mottakerstat vil bli lagt til et globalt fond som skal fremme trepartssamarbeid og anstendig arbeid. Dette er en videreføring av tilsvarende fond i inneværende periode under den norske ordningen.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget 185 mill. kroner under kap. 117, post 78.

I tillegg foreslås tilsagnsfullmakter, jf. forslag til romertallsvedtak VII, på 11 681 mill. kroner under kap. 117, post 78.

Forvaltning av ordningene under postene 77 og 78

De administrative kostnader ved forvaltningen av den norske ordningen og EØS-ordningen skal i sin helhet dekkes innenfor den avtalefestede beløpsrammen for ordningene. Forvaltningen av begge ordningene skal, så langt det er mulig, samordnes.

Fordelingen av midler innenfor den enkelte mottakerstat vil bli basert på en fremforhandlet flerårig rammeavtale. Mottakerstatene vil deretter utarbeide detaljerte programmer for det enkelte innsatsområde, og disse skal godkjennes av giverne. Det vil være mottakerlandenes ansvar å utvikle, gjennomføre og kontrollere programmene innenfor de prioriterte sektorene. Giverlandene vil på sin side følge opp og kontrollere at implementeringen i de ulike landene er innenfor gjeldende regelverk og i tråd med det som er godkjent av giverne.

Konsultasjoner med Europakommisjonen vil finne sted i prosessen knyttet til forhandlingene av de bilaterale avtalene med det enkelte mottakerland, for å bidra til at tiltak og programmer er i tråd med og bidrar til EUs hovedprioriteringer i deres strategi for smart, bærekraftig og inkluderende vekst.

For forvaltning av de nye ordningene vil giverlandene bygge videre på og tilpasse det eksisterende sekretariatet i Brussel (Financial Mechanism Office), som har hatt ansvar for EØS-finansieringsordningene siden 1999.

Nærmere retningslinjer for gjennomføring og forvaltning av EØS-finansieringsordningen vil bli vedtatt i samarbeid med Island og Liechtenstein, på bakgrunn av erfaringer med tidligere og nåværende EØS-ordninger.

For den norske ordningen vil retningslinjene bli vedtatt av Utenriksdepartementet på bakgrunn av bl.a. erfaringer med tidligere og nåværende periode.

Kap. 118 Nordområdetiltak mv.

Bevilgningene på dette kapitlet omfatter en rekke tilskuddsordninger og enkelttilskudd som støtter opp om sentrale utenriksformål, med post 70 Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland og atomsikkerhet, som den klart største.

Bevilgningene omfatter bidrag til samarbeid og utvikling på flere viktige felt, både geografisk og tematisk, herunder utviklingsinnsats som kjennetegnes ved at den ikke skal rapporteres som offisiell bistand iht. OECDs regelverk. De enkelte tilskuddsordninger omtales nærmere under kapitlets respektive poster.

Post 01 Driftsutgifter, kan nyttes under post 70 og 71

Bevilgningen skal dekke utgifter til kvalitetssikringstiltak og evalueringer av tilskuddsmidlene på kapittel 118, direkte kostnader til profilering av nordområdesatsingen og utgifter til større internasjonale arrangementer der Norge er vertskap.

Bevilgningen kan også dekke utgifter til hospiteringer eller sekonderinger, så fremt hospiteringen/sekonderingen er relatert til formål innenfor kapittel 118 post 70 eller 71.

Bevilgningen på posten skal dekke driftsutgifter som påløper andre departementer eller statlige etater når disse forvalter tilskuddsmidler under kap. 118, post 70 eller 71 eller utfører andre oppgaver som nevnt ovenfor på vegne av Utenriksdepartementet knyttet til tilskuddsmidlene under kap. 118. Bevilgningen kan også dekke utgifter til ordinært skjøtselarbeid på grensen mot Sverige og Finland samt til grenseoppgang av riksgrensen med Russland.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget 33 mill. kroner.

Post 70 Nordområdetiltak, prosjektsamarbeid med Russland og atomsikkerhet, kan overføres, kan nyttes under post 01

Regjeringen foreslår å videreføre tilskuddsordningene Arktis 2030, Prosjektsamarbeid med Russland, og Atomsikkerhet på et høyt nivå. Tilskuddsmidlene er sentrale virkemidler for norsk nordområde-, russlands- og atomsikkerhetspolitikk.

Arktis 2030 – Prosjektsamarbeid i nordområdene/Arktis og Antarktis

Situasjonsbeskrivelse

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner.

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med Regjeringens nordområdepolitikk som omfatter alle nordområderelaterte tiltak under det enkelte fagdepartements område.

Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser, styrket samarbeid med sentrale land med interesser i Arktis, herunder Russland, samt styrke næringsutviklingen og grunnlaget for samfunnsutvikling i nord.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 foreslås bevilgningene til nordområdetiltak fordelt på de forskjellige departementene økt fra om lag 2,7 mrd. kroner i 2016 til anslagsvis 3,4 mrd. kroner i 2017.

Norge er en sentral polarnasjon og samarbeider med både arktiske stater og andre aktører med interesse i Arktis. Arktisk råd er det eneste politiske samarbeidsorganet mellom de åtte arktiske statene på regjeringsnivå. Her møtes de arktiske statene og representanter for urfolk for drøfting av saker av felles interesse. Rådets mandat er å bidra til bærekraftig utvikling og beskyttelse av miljøet i Arktis. Norge har et nært samarbeid med USA for å støtte opp om felles norsk-amerikanske prioriteringer under det amerikanske formannskapet i Arktisk råd for perioden 2015–2017.

Endringene i Arktis fører med seg både utfordringer og muligheter. Som følge av et varmere Arktis blir havisens utbredelse mindre deler av året. Økt verdiskaping og menneskelig aktivitet i nord skal skje innenfor bærekraftige rammer. Det skal legges vekt på situasjonen for urfolk og utsatte grupper.

For nærmere omtale av regjeringens samlede nordområdesatsing, se Del III Spesielle tema.

Utenriksdepartementets tilskuddsordning i Nordområdene, Arktis 2030, inngår i nordområdesatsingen som et virkemiddel. Arktis 2030 støtter spesielt prosjekter som bidrar til resultater innen regjeringens fem prioriterte områder i nordområdesatsingen:

• Internasjonalt samarbeid

• Næringsliv

• Kunnskap

• Infrastruktur

• Miljøvern, sikkerhet og beredskap

Det er en målsetting at minst halvparten av prosjektene skal involvere en nordnorsk aktør. Samtidig er det viktig å trekke på kunnskapsmiljøer fra hele Norge og fra land med interesser i Arktis. Bevilgningen dekker også en rekke nordområdetiltak på utenriksstasjonene.

Regjeringen la i 2015 frem Meld. St. 32 (2014–2015) Norske interesser og politikk i Antarktis. I tillegg til de ovennevnte satsingsområdene vil Regjeringen satse på utvalgte prosjekter i Antarktis som støtter opp under og fremmer Norges rolle, forpliktelser og ansvar som polarnasjon i sør. Tiltak som vil styrke kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig ressursforvaltning i havområdene rundt Antarktis vil bli prioritert. Prosjektmidler fra Arktis 2030 utnytter kompetanse Norge har i begge polområdene.

Mål for ordningen er:

• Fremme norske interesser og Norges posisjon som en ansvarlig aktør i nord. Dette innebærer at Norge skal være ledende på kunnskap og den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene.

• Bærekraftig næringsutvikling i nordområdene skal styrkes.

• Norsk engasjement og Norges rolle i Antarktis skal styrkes

Rapport 2015

Gjennom oppnådde resultater innen ordningens temaområder har man bidratt til å styrke norske interesser, internasjonalt samarbeid, næringsutviklingen og grunnlaget for samfunnsutvikling i nord.

Internasjonalt samarbeid

Gjennom å finansiere mer enn halvparten av kjernebidragene og en stor del av prosjektmidlene til arbeidsgruppene i Arktisk råd, har tilskuddsordningen Arktis 2030 i 2015 vært med på å forme utviklingen i regionen og fremmet norske interesser og Norges rolle som ansvarlig og sentral polarnasjon. Bidrag fra Arktisk råds arbeidsgruppe AMAP (The Arctic Monitoring and Assessment Programme) var viktige i utarbeidelsen av Parisavtalen. Regionale initiativer og folk-til-folk-samarbeidsordninger har også bidratt til en forutsigbar, fredelig og bærekraftig utvikling i nord.

Midler til Petroleumstilsynet, Kystverket, Havforskningsinstituttet og Norges Fiskarlag har bidratt til en bedret norsk-russisk oljevernberedskap og en fortsatt bærekraftig felles forvaltning av torskebestanden i Barentshavet.

Støtten til Sametingets og Samerådets internasjonale arbeid er forlenget og styrket i 2015. Deres forutsetninger til å fremme urfolkssaker i regionale og internasjonale fora for urfolksspørsmål er stryket. Avtalen med Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) har lagt til rette for utvikling av ny kunnskap om nordområdene og etablert arenaer for samarbeid mellom norske og utenlandske kompetansemiljø på nordområderelevante fagfelt.

Næringsliv

Et nytt og langsiktig samarbeid med Innovasjon Norge har bidratt til å styrke næringslivssamarbeidet. Samarbeidet er med på å øke kunnskap og aktivitet i nordområdene. Avtalens fokusområder er nordnorsk reiseliv, akvakultur, marine næringer og miljøteknologi.

Et samarbeid med SINTEF Nord har identifisert vesentlige muligheter innen prosessindustri, og fiskeri og havbruk. Med midler fra Arktis 2030 har Norges forskningsråd bidratt til økt konkurransekraft, innovasjon og utvikling av ny produksjonsteknologi. Gjennom bidrag til teknologiprogrammet Demo 2000 har Arktis 2030 også bidratt til ny teknologi som reduserer kostnader, øker effektiviteten og forbedrer ytelsene på norsk sokkel i nord. Árran lulesamisk senter har, i samarbeid med forskere fra Storbritannia, Russland og Finland, kartlagt og evaluert etiske retningslinjer for ressursutvinning i urfolksområder.

Kunnskap

Norges forskningsråd, Universitetet i Tromsø, Havforskningsinstituttet, Nord universitet, Norsk polarinstitutt m.fl. har mottatt støtte over ordningen Arktis 2030, og bidratt til at Norge er ledende på kunnskap om nordområdene. Støtte fra Arktis 2030 har bidratt til deltakelse og innspill til flere internasjonale møter og organisasjoner Norge er medlem i.

Forskningsinnsatsen på utvalgte tema har også bidratt inn mot de andre temaområdene i regjeringens nordområdesatsing, som for eksempel mot næringslivet og det grensenære samarbeidet med Russland.

Forskningsrådets program for Nordområdene og Russland (NORRUSS) lyste ut 10 mill. kroner til innovasjonsprosjekter for økt konkurransekraft i nord. To bedrifter fikk innvilget sine søknader, en innenfor eksport av levende sjømat og en som kombinere tilgang på russisk råstoff (trevirke/biomasse) i Nordvest-Russland med solid norsk maritim erfaring fra olje- og gassektoren.

De marine næringene er svært viktige for verdiskaping og sysselsetting i Norge og har et stort potensial for ytterligere vekst. Som ledd i oppfølgingen av HAV 21, bidro midler fra Arktis 2030, via Norges forskningsråd, til å fremme god forvaltning av det marine miljøet og næringsutvikling basert på bærekraftige forvaltningsprinsipper. Det ble også igangsatt et prosjekt med Møreforskning som skal øke forståelse for hvordan klimaendringer forplanter seg gjennom marine økosystemer og dermed påvirker fiskeriressurser.

Det ble inngått en avtale med Universitetsssenteret på Svalbard om utvikling og etablering av et kompetansesenter for arktisk sikkerhet. Prosjektet ble igangsatt sent i 2015 og varer i tre år.

Infrastruktur

Gjennom prosjektet «Regulating Arctic Shipping» ved Universitetet i Tromsø har Arktis 2030 bidratt til å belyse utfordringer knyttet til politikk, juss, miljø og teknologi i nordområdene. Analyser om kostnader, effektivitet, logistikkbehov og sikkerhet knyttet til den nordlige sjørute er utarbeidet. Prosjektet Nye Narvik havn ble igangsatt. Prosjektet skal blant annet utvikle løsninger for havnekapasitet og godstransport i og rundt Narvik, inkludert plassering av ny malmhavn. Universitetet i Tromsø har utviklet et masterprogram i luftfartsvitenskap, med fokus på sikkerhet og luftfartsoperasjoner i nordområdene. Antall infrastrukturprosjekter ønskes økt.

Miljøvern, sikkerhet og beredskap

Betydelige midler via Klima- og miljødepartementet har bidratt til å styrke miljøvern og kunnskap om klimaendringer, miljø og naturressurser i nordområdene. Prosjekter som støtter opp om Norges arbeid i Arktisk råd og rådets arbeidsgrupper ble prioritert.

Satsingen på sikkerhet og beredskap er videreført blant annet gjennom en utvidelse av prosjektene SARiNOR og MARPART. Det har bidratt til økt offentlig-privat samarbeid innen søk og redning og utvikling av nye metoder som kan øke redningseffektiviteten og –kapasiteten. Som resultat av prosjektene foreligger nå analyser av hvordan varsling av ulykker og hendelser i nordområdene kan forbedres. Forlengelse av SARiNOR, nå med fokus på materielle verdier og miljø, ble igangsatt. Det ble også igangsatt et prosjekt, koordinert av Akvaplan-niva, for å skape kommersielle løsninger for miljøovervåkning og risikovurderinger for næringslivet. Prosjektet som finansierer Petroleumstilsynets deltakelse i Arktisk råds arbeidsgruppe om oljevernberedskap ble videreført.

Antarktis

Havforskningsinstituttets forskning på krill og bevaring av norske kulturminner på Sør-Georgia i regi av Riksantikvaren er eksempler på prosjekter i Antarktis. Det er også måling av issmelting og annen overvåkingsaktivitet i Antarktis med midler via Klima- og miljødepartementet.

Prosjektsamarbeidet med Russland

Situasjonsbeskrivelse

Utviklingen i Russland de senere årene har gått i en bekymringsfull retning. Demokrati, menneskerettigheter og sivilt samfunn er under press. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim-halvøya og destabilisering av Øst-Ukraina har utløst en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Dette har også følger for Norges forhold til Russland. Politisk kontakt er redusert, men det praktiske samarbeidet videreføres på et bredt spekter av områder der det er felles interesser. Tidligere fant prosjektsamarbeidet med Russland sted i en atmosfære av enighet om de politiske målsettingene. Med Russlands politiske kursendring er samarbeidet blitt mer krevende. For å bidra til forutsigbarhet og konsistens i Norges politikk overfor Russland, anser Regjeringen det som viktig å videreføre ordningen på tilnærmet samme nivå som tidligere.

Mål og satsingsområder

Formålet med ordningen Prosjektsamarbeid med Russland er å fremme samarbeid på viktig områder. Norge søker et bredt samarbeid over grensen. Samarbeid om prosjekter har i seg selv en stabiliserende effekt. De store ulikhetene i norske og russiske samfunnsforhold, blant annet med et langt svakere sivilt samfunn på russisk side, og vanskelige rammevilkår i Russland for (særlig små) næringslivsaktører, innebærer imidlertid at samarbeid ofte ikke utvikler seg uten støtte. Regjeringen ønsker derfor å videreføre prosjektsamarbeidet med Russland på prioriterte områder.

Områder av særlig høy prioritet er:

• Miljøforvaltning

• Ressursforvaltning

• Folk til folk-samarbeid

• Menneskerettigheter og styrking av det sivile samfunn

I tillegg videreføres samarbeid innenfor:

• Forskning og utdanning

• Helse

• Næringsliv

Rapport 2015

Bevilgningen bidro i 2015 til gjensidig nyttig samarbeid og nettverksbygging mellom norske og russiske aktører innen følgende områder; miljø, energi, fiskeri, menneskerettigheter og sivilsamfunn, forskning, utdanning, helse, næringsliv og folk-til-folk-samarbeid i Barentsregionen.

Gjennom det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet har man i 2015 videreført arbeidet med å legge grunnlaget for en økosystembasert miljøovervåking og forvaltning av hele Barentshavet. Samarbeidet har bidratt til at Russland er i gang med å innføre en helhetlig forvaltningsplan for sin del av Barentshavet etter modell av den norske. Samarbeidet har også omfattet forvaltning av miljøet og naturmangfoldet i Barentsregionen, spesielt i grenseområdene. Overvåkingen av miljøtilstanden relatert til utslipp av svoveldioksid og tungmetaller fra Nikel og Zapoljarnyj har vært prioritert. Samarbeidet mellom frivillige miljøorganisasjoner i Norge og Russland er styrket.

Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet har samarbeidet med relevante myndigheter på russisk side om HMS, oljeforvaltning og beredskap for å forebygge ulykker og utslipp ved petroleumsvirksomhet i nord

Sentrale næringslivsorganisasjoner har videreført norsk-russiske næringslivsnettverk og drevet opplæring og utveksling av unge entreprenører og mellomledere fra begge land. Innovasjon Norge fremmer norsk-russiske næringsrettede prosjekter som bidrar med informasjon til norske bedrifter som ønsker å satse i Russland og som øker mangfoldet i samhandelen med Russland. De restriktive tiltakene mot Russland som Norge har opprettholdt siden 2014, har medført visse begrensninger på spesifikke områder.

I lys av det økte presset på sivilsamfunn og media i Russland ble samarbeidet mellom norsk og russisk frivillig sektor også i 2015 gitt høy prioritet. Det er gitt støtte til samarbeid mellom norske og russiske frivillige organisasjoner med særlig fokus på styrking av menneskerettigheter, men det er også gitt støtte til initiativer innenfor andre tema som journalistikk, urfolk, miljø, helse, barnevern, ungdomsarbeid, kultur og idrett.

Justis- og beredskapsdepartementet og Kriminalomsorgen har videreført samarbeidet med russiske myndigheter om fengselsreform og soningsforhold. I 2015 ble det gitt opplæring til meklere i konfliktråd som et alternativ til tradisjonell straff for ungdom.

Det etablerte samarbeidet innenfor forskning og utdanning fortsetter å utvikle norsk russlandskompetanse og legger grunnlag for fremtidig norsk-russiske nettverk på områder av interesse for norske kunnskapsmiljøer. Gjennom avtalen med Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) for perioden 2011–2015 om samarbeid mellom institusjoner for høyere utdanning, har 14 norske utdanningsinstitusjoner fra hele Norge etablert langsiktig samarbeid med utdanningsinstitusjoner i Moskva, Murmansk og St. Petersburg, blant annet innen disipliner som miljø, petroleumslogistikk, marinbiologi, økonomi og reiseliv.

Likeledes fremmer avtalen med Forskningsrådet (2011–2016) samfunnsfaglig russlandsforskning i Norge. Programmet har også bidratt til å øke samarbeidet med russiske, europeiske og amerikanske forskningsmiljøer.

Midlene til helse- og sosialprosjekter i Nordvest-Russland har i 2015 blitt benyttet til videreutvikling av det regionale helsesamarbeidet over grensene i Barentsregionen, samt til å støtte bilateralt samarbeid med Russland blant annet om forebygging og bekjempelse av antibiotikaresistens og smittsomme sykdommer som tuberkulose og HIV/AIDS. Helsesamarbeidet har bidratt til kompetanseutvikling både blant norsk og russisk helsepersonell, og gitt bedre norsk forståelse av helsesituasjonen i våre nærområder

Barentssekretariatet har lagt til rette for bred kontakt og samarbeid over grensene i nord, bl.a. gjennom forvaltning av prosjektmidler innen samarbeidsområder som kultur, kompetanse og utdanning, urfolk, miljø og helse.

Atomsikkerhet

Situasjonsbeskrivelse

Konsentrasjonen av atominstallasjoner og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland etter den kalde krigen representerer fremdeles en mulig fare for radioaktiv forurensning i Norge. Regjeringens atomhandlingsplan danner grunnlaget for Norges håndtering av denne utfordringen. Norsk innsats er et viktig bidrag for å beskytte befolkning, miljø og andre viktige samfunnsinteresser, og innsatsen bidrar til å hindre radioaktiv forurensning og reduserer risikoen for at radioaktivt materiale kommer på avveier. Hovedansvaret hviler på russiske myndigheter. Samtidig er det internasjonale samarbeidet viktig i mange prosjekter og for å sikre god kontakt med russiske fagmyndigheter.

En økende andel av midlene har fra 2015 også blitt brukt i Ukraina til konkrete samarbeidsprosjekter. Det legges opp til at samarbeidet med Ukraina styrkes i årene fremover, i tråd med norsk initiativ om dette på atomtoppmøtet i Haag 2014 og videre oppfølging i Washington 2016. Innsatsen i Ukraina er relevant for landets atom- og energisikkerhet og vil være viktig for et tryggere Europa.

Norges innsats i både Russland og Ukraina må sees i et internasjonalt perspektiv og samordnes med prioriteringene til andre samarbeidsland.

Gjennom 20 år er mengden usikret avfall i Nordvest-Russland redusert, og sikkerheten ved avfallslagre og atominstallasjoner er styrket. Tilliten som er etablert gjennom dette arbeidet har også betydning ut over å redusere den direkte faren for atomulykker. Informasjonsflyten mellom partene er styrket. I tillegg er Norges innsats for atomsikkerhet og ikkespredning verdsatt internasjonalt.

De frivillige organisasjonenes innsats vil fortsatt være viktig for at vi skal kunne oppnå gode resultater. Det er bakgrunnen for at det hvert år gis støtte til deres prosjekter under atomhandlingsplanen.

Mål og satsningsområder

Det geografiske hovedområdet omfattet av Regjeringens atomhandlingsplan (2013–2017) er Nordvest-Russland og Ukraina, men den tar også høyde for aktiviteter i Sentral-Asia i tråd med G7-landenes «Globale partnerskapsprogram mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og –materiale, 2013–2022».

Den norske innsatsen i både Nordvest-Russland og Ukraina er konsentrert om følgende hovedmålsettinger:

• Redusere risikoen for ulykker og forurensing fra kjernefysiske installasjoner

• Hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie

• Styrke samarbeidslandenes forvaltnings- og tilsynsmyndigheter.

Det er en prioritet å supplere det bilaterale samarbeidet med Russland og Ukraina med multilaterale samarbeidsformater. Norge bidrar til atomsikkerhet gjennom blant annet G7-landenes «Globale partnerskapsprogram mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og –materiale» og Den nordlige dimensjons miljøutviklingsfond (NDEP). Norges innsats innen atomsikkerhet ble særlig omtalt på Nuclear Security Summit i Washington i 2016. Da dette var det siste av i alt fire toppmøter vil arbeidet fremover forankres i relevante internasjonale fora, herunder i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Det globale initiativet for bekjempelse av nukleær terrorisme (GICNT).

Den internasjonale innsatsen i Russland forventes redusert i tiden fremover, ettersom de største og mest kostbare utfordringene er løst eller er i en avsluttende fase. Samtidig gjenstår mye arbeid. Gitt nærheten til Norge er det i norsk interesse at det internasjonale engasjementet fortsetter så lenge det er utfordringer i Nordvest-Russland. Praktisk samarbeid med god dialog bidrar til å videreutvikle viktige kontaktpunkter på russisk side, noe som kan ha avgjørende betydning for våre interesser i en beredskapssituasjon. Den internasjonale innsatsen i Ukraina er siden 2014 styrket og må forventes å øke i årene fremover. I 2016 har Norge tatt initiativ til å styrke internasjonal koordinering av pågående atomsikkerhetsprosjekter i Ukraina.

I samsvar med Regjeringens atomhandlingsplan (2013–2017) og Meld. St. 11 (2009–2010) Samarbeidet med Russland om atomsikkerhet og miljø i nordområdene legges det opp til at Norges innsats innen atomsikkerhet i 2017 i hovedsak konsentreres om innsats i Russland og Ukraina.

Følgende fire innsatsområder i Russland:

• Andrejevbukta på Kolahalvøya (5 mil fra grensen til Norge). Arbeidet med å sikre og legge til rette for trygg fjerning av betydelige mengder brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall fra Nordflåtens nedlagte lageranlegg vil bli videreført. Norge og internasjonale partnere har foreløpig forpliktet seg til å delta frem til oppstart og uttransportering i 2017.

• Tiltak knyttet til sikkerhet og beredskap. Samarbeidet om sikkerhetstiltak ved Kola og Leningrad kjernekraftverk i våre nærområder videreføres, ikke minst for å sikre god dialog og varsling i tilfelle ulykker. Hovedfokus vil være på tiltak som bidrar til økt kompetanse knyttet til sikker nedlegging av gamle reaktorer.

• Miljøovervåking. Videreutvikle norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for atomobjekter som er dumpet og sunket i nordlige havområder.

• Varsling og beredskap. Videreutvikle varslingsprosedyrene gjennom fellesøvelse. På sikt utvikle en regional beredskapsmodell for Russland og de nordiske landene.

Følgende innsatsområder i Ukraina:

Videreutvikle prosjektsamarbeidet med Ukraina på utvalgte områder, som styrking av kompetanse og sikkerhet i Ukraina, og samarbeidet innen kjernekraftsikkerhet, grensekontroll av radiaoktive kilder og kilder på avveie. Videreføre samarbeidet med Sverige, Tyskland og USA.

Rapport 2015

I 2015 bidro Norge til å etablere sentral infrastruktur i Andrejevbukta. Norge har i nærmere 20 år bidratt til å sikre det nukleære materialet og gjennomført tiltak for å forbedre uttak og fjerning av brukt brensel. Man er nå svært nær målet om at Russland kan fjerne det brukte kjernebrenselet på en sikker måte Det er planlagt at uttransportering av brenselet fra Andrejevbukta til endelig sluttbehandling ved Majak kan starte i første del av 2017.

Samarbeidet med russiske fagmiljøer om oppfølgingen av det omfattende fellestoktet i 2014 for å foreta målinger rundt en russisk sunket atomubåt, ble videreført i 2015. Endelig rapport vil foreligge i 2016. Beredskaps- og varslingsrutinene mellom Norge og Russland ble styrket i 2015 gjennom en protokoll til den eksisterende bilaterale varslingsavtalen. Varslingsprosedyrene ble testet gjennom en vellykket øvelse. Norge har i 2015 også bidratt med sikkerhetsprosjekter ved Kola- og Leningrad kjernekraftverkene for å bidra til styrking av sikkerhetskultur og beredskap. Norge har også tatt opp betydningen av nedstengning av de to eldste reaktorene ved Kola kjernekraftverk. Sivilsamfunnsorganisasjoner som Naturvernforbundet, Natur og ungdom og Bellona har med sine prosjekter bidratt på en verdifull måte med å spre informasjon, sette fokus på og skape debatt om utfordringene.

Erfaringene fra atomsikkerhetssamarbeidet med Russland har vært verdifulle i utviklingen av samarbeidet med Ukraina. Konkrete prosjekter er blitt iverksatt for å bidra til økt sikkerhet ved et av landets fire kjernekraftverk, samt for å hindre smugling av radioaktivt materiale. Et prosjekt for overvåkning og sikring av nukleære kilder ved grensen mellom Ukraina og Moldova er igangsatt i samarbeid med USA. I tillegg har samarbeidet med USA bidratt til at utrangerte radioaktive kilder fra industri, medisin og forskning ikke er kommet på avveie. Norge bidro med 25 mill. kroner under Tsjernobylgiverkonferansen i 2015 for å sikre ferdigstillelse av sarkofagen som vil hindre stråling fra den ødelagte reaktoren. Sarkofagen vil i tråd med planen være ferdigbygget i 2017.

Utenriksdepartementet har det overordnede ansvaret for Regjeringens atomhandlingsplan, 2013–2017. Statens strålevern forvalter tilskuddsmidlene under atomhandlingsplanen, Fylkesmannen i Finnmark er prosjektleder for norsk innsats i Andrejevbukta 2013–2017. Institutt for energiteknikk (IFE) og flere frivillige organisasjoner er sentrale aktører.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 307,6 mill. kroner under kap. 118, post 70.

Post 71 Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter mv. kan overføres, kan nyttes under post 01

Bevilgningen omfatter støtte til en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettigheter i Nord-Kaukasus, som må ses i nær sammenheng med post 70 Prosjektsamarbeid med Russland.

Bevilgningen omfatter videre frivillige bidrag til reformarbeidet i Europarådet samt til styrking av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og støtte til menneskerettighetsfondet.

Bevilgningen omfatter også forsoningsprosjekter mellom den gresk- og tyrkiskkypriotiske befolkning på Kypros, herunder drift av Institutt for fredsforsknings (PRIO) senter på Kypros.

Videre omfatter posten tilskudd til opplysningsarbeid for fred, og nedrustning og antiterror.

Posten dekker også driftstilskudd til Norwegian Seismic Array (NORSAR) på Kjeller. NORSAR har ansvaret for driften av de norske stasjonene som under Den kjernefysiske prøvestansavtalen (CTBT) utgjør deler av det internasjonale overvåkingssystemet, samt for nasjonale funksjoner og bistand til norske myndigheter i tekniske spørsmål relatert til Prøvestansavtalen.

Bevilgningen omfatter også sekondering og annen finansiering av sivilt og militært personell knyttet til sårbare stater, stabiliseringsinnsats og sikkerhetssektorreform.

Bevilgningen omfatter også medlemsavgift til nettverket Open Government Partnership (OGP) hvor Norge har deltatt siden opprettelsen i 2011. Utenriksdepartementet har budsjettansvaret, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det faglige ansvaret. Det er opprettet et eget OGP-råd fra det sivile samfunn til dette arbeidet.

ODA-godkjente tiltak til demokrati- og menneskerettighetstiltak dekkes over 03-området.

Nord-Kaukasus

Situasjonsbeskrivelse

Den sosioøkonomiske utviklingen i Nord-Kaukasus er svak, med høy arbeidsledighet, utbredt korrupsjon og omfattende organisert kriminalitet. Sikkerhetssituasjonen er vanskelig i store deler av regionen, på tross av en vesentlig reduksjon i antall drepte og sårede i væpnet konflikt de siste to årene.

Det er betydelig splittelse mellom ulike opprørsgrupper i regionen, herunder «Det kaukasiske emirat», med et økende antall ekstremistiske utbrytergrupper med bånd til internasjonale islamistorganisasjoner som ISIL. Flere tusen russisktalende fremmedkrigere skal delta i kamphandlinger i Irak og Syria.

Maktapparatet har større kontroll i Tsjetsjenia enn i de andre republikkene i regionen. Voldssituasjonen er verst i Dagestan. I Tsjetsjenia er opprøret mot russiske myndigheter til dels nøytralisert av republikkens leder Ramzan Kadyrov. Internt fordrevne og kvinner er mest utsatt for voldshandlinger.

Menneskerettighetsovergrep i regionen fortsetter. Det rapporteres om overgrep begått av alle sider i det komplekse konfliktbildet. Overgrepene inkluderer bortføringer, tortur og kollektiv avstraffelse fra myndighetene i Tsjetsjenia overfor familiemedlemmer til personer mistenkt for terrorisme, herunder ødeleggelse av private hjem og eiendom. Menneskerettsforsvarere, uavhengige journalister og kritikere av lokale makthavere er spesielt utsatt for trusler og overgrep. Overgrep, drap og brudd på menneskerettighetene straffeforfølges i liten grad. Det er mange saker fra Nord-Kaukasus som fortsatt føres i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I deler av Nord-Kaukasus, fremfor alt Tsjetsjenia, er kvinners stilling utsatt. Æresdrap og vold mot kvinner straffeforfølges sjelden eller aldri.

Mål

Målet for innsatsen er å bidra til større respekt for internasjonale menneskerettighetsforpliktelser og et styrket sivilt samfunn.

Støtten gis til følgende hovedområder:

• Det sivile samfunn, herunder menneskerettsorganisasjoner, uavhengig presse og fremme av kvinners rettigheter

• Juridisk bistand til ofre for alvorlige overgrep, herunder sårbare grupper som kvinner

Rapport 2015

Bevilgningen har bidratt til kompetanseoverføring innen menneskerettigheter og demokratiutvikling. Prosjektene har omfattet menneskerettighetsundervisning, støtte til uavhengig journalistikk og interetnisk studentdialog om fred og konfliktløsning. Midlene har videre bidratt til å motvirke straffefrihet og styrke rettssikkerheten til ofre for alvorlige menneskerettighetsbrudd i regionen, gjennom tilbud om gratis rettshjelp og bistand i saker som føres i det russiske rettsvesenet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Bevilgningen har også bidratt til bedrede forhold for internt fordrevne og annen sårbar befolkning gjennom Røde Kors. Gjennom bidrag til en rekke organisasjoner, norske og internasjonale, støtter Norge viktige sivilsamfunnsprosjekter i Nord-Kaukasus sammen med en rekke andre giverland.

Open Government Partnership

Mål

OGP er et internasjonalt samarbeid hvor myndigheter og sivilt samfunn sammen skal tilrettelegge for økonomisk og sosial utvikling gjennom å arbeide for åpenhet, demokrati og å fremme rettsstaten. I arbeidet med en mer åpen forvaltning står bruk av ny teknologi sentralt.

OGP støtter opp om nasjonale reformer i stater; reformer som forplikter stater til å gjøre forvaltningen mer ansvarlig overfor innbyggerne og øke kvaliteten på offentlige tjenester.

Rapport 2015

Antall medlemsland har økt fra opprinnelig 8 til i dag 70. Alle land som er med i OGP, skal lage en handlingsplan med konkrete forpliktelser knyttet til OGPs hovedmål. Planen skal utarbeides i samarbeid med sivilt samfunn.

Gjennom ulike undergrupper bistår OGP land i arbeidet med handlingsplanene og åpenhetsarbeidet generelt. Alle handlingsplaner revideres av en uavhengig kommisjon IRM (Independent Reporting Mechanism).

Norges tredje arbeidsplan ble ferdigstilt våren 2016, mens den andre handlingsplan er under evaluering. Den tredje handlingsplanen inneholder i alt ni forpliktelser, herunder om tiltak i utenriks- og utviklingspolitikken for fremme av ytringsfrihet og uavhengige medier, land-for-land rapportering fra multinasjonale selskaper, og reelt eierskap». Norge deltar i et uformelt nordisk-estisk samarbeid om OGP-spørsmål.

Reformarbeid i Europarådet

Mål

Bevilgningen skal bidra til reformarbeid i Europarådet og styrking av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Midler skal brukes bl.a. til å finansiere sekondering av norske jurister til domstolen. Midler kan også benyttes til støte til prosjekter innenfor rammen av det norsk-initierte menneskerettighetsfondet (HRTF).

Rapport 2015

Norge er den største bidragsyteren til menneskerettsdomstolens spesialkonto. Spesialkontoen ble opprettet i 2012 for å muliggjøre frivillige bidrag som skal hjelpe domstolen med å redusere etterslepet av saker. Pengene som gis til spesialkontoen brukes til å rekruttere jurister fra land med særlig mange saker i domstolen. Med spesialkontoens hjelp er etterslepet redusert fra over 160 000 saker i 2011 til 64 850 saker ved utgangen av 2015.

Kypros

Mål

Midlene vil bli benyttet til drift av Institutt for fredsforsknings (PRIO) senter på Kypros, PRIO Cyprus Centre (PCC), og til forsoningsarbeid i regi av senteret. Prosjektene har som mål å utvikle kontakt og forståelse mellom den gresk- og tyrkiskkypriotiske befolkningen på Kypros. Virkemidlene er forsknings-, dialog- og informasjonsprosjekter om konflikten mellom sør og nord.

Rapport 2015

PRIOs engasjement på Kypros startet i 1997, og ble utvidet med etableringen av PRIO Cyprus Centre i 2005. PRIOs aktiviteter omfatter informasjon, dokumentasjon, kapasitetsbygging, dialog og forskning. Det har vært lagt vekt på å dokumentere økonomiske gevinster av en gjenforening. PRIO er den eneste organisasjon av sitt slag på Kypros, som legger vekt på fakta og bidrag til nøytral kommunikasjon. Kompetansen er etterspurt av mange, også av partene på øya og internasjonale aktører. PRIO har lagt vekt på å følge arbeidet til de to FN-representantene på Kypros, henholdsvis FNs generalsekretærs spesialrådgiver for Kypros og lederen FNs militære styrke på Kypros, UNFICYP.

Opplysningsarbeid for fred

Støtten til norske frivillige organisasjoners arbeid for å fremme forståelsen i Norge for betydningen av fred, nedrustning og konflikthåndtering er delt mellom kap. 118, post 71 (ikke ODA-rapporterbart) og kap. 164, post 72 (ODA-rapporterbart).

Mål

Midlene skal bidra med støtte til aktører som arbeider for å informere allmennheten og beslutningstagere om trusselen atomvåpen utgjør ved å gi den norske befolkning et innblikk i den reelle effekten denne type våpen har og bakgrunnen for at Norge støtter internasjonale konvensjoner som forhindrer spredning og bruk av denne typen masseødeleggelsesvåpen (ikke ODA-godkjent som bistand).

Midlene skal videre støtte aktører som jobber for å skape et bedre grunnlag for forståelse og kunnskap blant befolkningen for behovet for internasjonalt samarbeid rundt fred og konflikthåndtering (ODA-godkjent som bistand).

Rapport 2015

I 2015 ble bevilgningen brukt til å støtte sivilsamfunn arbeid for en verden fri for atomvåpen gjennom organisasjoner som Nei til atomvåpen, Norske leger mot atomvåpen og Bike for Peace (ikke ODA-rapporterbart). Den ODA-rapporterbare bevilgningen ble brukt til å støtte sivilsamfunns arbeid for fremme forståelsen i Norge for betydningen av internasjonalt samarbeid for fred og konflikthåndtering. Ordningen ble i 2015 i større grad enn tidligere benyttet til prosjekter mot ekstremisme.

Nedrustning, ikke-spredning og NORSAR

Ordningen benyttes til å støtte opp om internasjonale organisasjoners nedrustningsarbeid. Arbeidet ses i lys av dagens komplekse sikkerhetspolitiske utfordringer knyttet til nedrustning samt å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det viktigste tiltaket som mottar støtte fra denne posten er norske tekniske fagmiljøers samarbeid om kjernefysisk verifikasjon, Norned-samarbeidet (Statens strålevern, FFI, IFE og NORSAR), som blant annet inngår i det norsk-britiske verifikasjonsinitiativet (UKNI) for destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Norge er et sentralt land i det internasjonale partnerskapet for verifikasjon av nedrustning (IPNDV) som ble etablert i 2015. Etter tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) er denne typen aktiviteter blitt ytterligere aktualisert, og vil være en norsk hovedsatsning. Norge utvider nå samarbeidet til også å omfatte USA og Sverige. Norge vil videreutvikle sitt engasjement i IPNDV. Bevilgningen til Norned-samarbeidet er derfor styrket.

Norges internasjonale forpliktelser som følge av traktaten om totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger (Prøvestansavtalen) ivaretas av Norwegian Seismic Array (NORSAR). NORSAR gis årlige tilskudd til drift av målestasjoner i Norge og til ivaretakelse av nasjonale funksjoner under Prøvestansavtalen. Det forutsettes videreføring av refusjonsordningen fra 2001, som innebærer at Prøvestansorganisasjonen (CTBTO) tilbakebetaler til NORSAR deler av utgiftene til drift av målestasjoner i Norge.

Mål

• Arbeide for å skape internasjonal enighet om nedrustning og ikke-spredning, og særskilt verifikasjon av nedrustning gjennom Norned, herunder støtte til det norsk-britiske verifikasjonsinitiativet, til et utvidet samarbeid som omfatter USA og Sverige, og gjennom økt engasjement i det internasjonale partnerskapet for verifikasjon av nedrustning (IPNDV).

• Overholdelse av internasjonale forpliktelser som følge av Prøvestansavtalen gjennom tilskudd til NORSAR.

Rapport 2015

Innen rammen av Norned-samarbeidet har Statens strålevern, FFI, IFE og NORSAR gjennom tekniske løsninger bidratt til å fremheve ikke-kjernevåpenstaters relevans i verifikasjon av kjernefysisk nedrustning. Sammen med Storbritannia fremmet Norned UKNI-samarbeidet under NPTs tilsynskonferanse, hvor det ble avholdt to side-arrangementer, og hvor også Norge og Storbritannia sammen fremmet et arbeidspapir om UKNI. I 2015 fikk NORSAR et tilskudd på 13 mill. kroner til drift av målestasjoner i Norge, overvåkning av seismiske hendelser og faglig oppfølgning av norske forpliktelser i CTBTO. Alle norske stasjoner i det internasjonale overvåkingsnettverket er i drift.

I 2015 har det over posten blitt støttet enkelte anti-terrorprosjekter, herunder gjennomføring av FNs globale anti-terrorstrategi i Sentral-Asia og støttet til regionalt samarbeid mot terrorisme i Sør-Asia For øvrige tiltak mot terrorisme vises det til nytt kapittel 119.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 62,6 mill. kroner.

Post 76 Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

I 2012 startet forhandlingene om en ny og mer ambisiøs klimaavtale som skal gjelde fra 2020. Etter forhandlingsmøtet i Durban i 2011 ble det klart at en ny og bred klimaavtale med juridisk bindende karakter skal gjelde fra 2020. Forhandlingene ble sluttført på FNs klimakonferanse i Paris i desember 2015 med Parisavtalen som resultat.

Oppfølging og gjennomføring av Parisavtalen og andre klimatiltak støttes over denne posten gjennom bidrag til FNs klimakonvensjon, teknologisamarbeid, utfasing av subsidier til fossile brensler, forskning på klimafinansiering samt norsk klimadiplomati. I tillegg støtter mange andre kapitler og poster i budsjettet gjennomføring av Parisavtalen.

Bidraget til FNs klimasekretariat støtter gjennomføring av forhandlingsmøter og oppfølging av beslutninger fattet under FNs klimakonvensjon. Bidraget er viktig for å sikre global deltakelse og legitimitet til prosesser og beslutninger.

Økt støtte gis til forskning på klimafinansiering i regi av CICERO, fordi dette er relevant for det internasjonale klimasamarbeidet, det grønne skiftet og økt kunnskap om klimarisiko ved investeringer.

Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at det på verdensbasis ble brukt ca. 4000 mrd. kroner (USD 490 mrd.) til å subsidiere konsum av fossile brensler i 2014. Fossile subsidier bidrar til økte klimagassutslipp og miljøskader, dårlig luftkvalitet og helseskader, konkurransevridning, ineffektiv ressursallokering, negativ karbonpris og gir redusert budsjettmessig handlefrihet. Den norske strategien for internasjonalt samarbeid for å fremme reform av subsidier til fossile brensler, som ble vedtatt av Regjeringen i 2014, gjennomføres med høy prioritet både i utenriks- og utviklingspolitikken.

Posten dekker også kjøp av utslippskvoter gjennom Verdensbankens karbonfond. For de fleste prosjekter betales det når kvotene leveres.

Mål

Bevilgningen foreslås brukt til å støtte:

• Utslippsreduksjoner, klimatilpasning og robuste økosystemer på land og i havet bl.a. ved gjennomføring av Parisavtalen og andre klimatiltak.

• Tiltak for økt kunnskap på miljø- og klimaområdet som både næringslivet og myndigheter skal ha nytte av, inkludert om tilpasning, utslippsreduksjon, klimafinansiering og klimarisiko ved investeringer gjennom bl.a. støtte til forskning og utredninger samt styrket formidling og tilgang til kunnskap og informasjon.

• Innsats for å videreutvikle et globalt kvotemarked.

• Bidra til utfasing av subsidier til fossile brensler som er skadelige for klima og helse, og som undergraver bærekraftig utvikling.

Rapport 2015

I 2015 ble det utbetalt totalt om lag 37,5 mill. kroner til internasjonale klima- og miljøtiltak over programområde 02.

Fra norsk side legges det stor vekt på den multilaterale prosessen under Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Det ble utbetalt 19 mill. kroner til FNs Klimakonvensjon for å støtte sekretariatets oppfølging og gjennomføring av beslutninger under Konvensjonen, inkludert gjennomføring av møter for å forberede FNs klimakonferanse i Paris i desember 2015. Norge er med dette en betydelig bidragsyter og støttespiller til den multilaterale prosessen for forhandlinger og gjennomføring av et globalt klimaregime.

I oppløpet til FNs klimakonferanse (COP-21) sendte utenriksministeren instruks til de norske utenriksstasjonene om å gjennomføre et aktivt klimadiplomati for å bidra til å sikre en avtale i Paris. Utenriksstasjonene fulgte med støtte fra denne posten og kap. 166, post 72 Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling opp instruksen ved gjennomføring av mange ulike tiltak tilpasset sine respektive land og regioner.

Regjeringen støttet også en paviljong for Bellona og CICERO under FNs klimakonferanse i Paris, der næringsliv, forskning, det sivile samfunn og myndigheter ble bragt sammen i en rekke arrangementer hver dag under hele konferansen. Statsministeren åpnet paviljongen, som ble et utstillingsvindu for norske samarbeidsmodeller på klimaområdet og som la til rette for nye nettverk og samarbeid. Paviljongen fikk også støtte fra næringslivet.

Regjeringen vedtok i 2014 Norges strategi for internasjonalt samarbeid for reform av fossile subsidier og øker bidragene til reformer både på 02- og 03-området gjennom henholdsvis Verdensbankens program (ESMAP) og Global Subsidies Initiative under International Institute for Sustainable Development (IISD) med til sammen 100 mill. kroner i en flerårig satsing. Innsatsene støtter lands arbeid med å redusere, reformere eller eliminere subsidier til fossilt brensel.

Til Verdensbankens karbonfond ble det utbetalt 1,4 mill. kroner. Foruten å levere internasjonalt godkjente kvoter til Norge, har fondet også bidratt betydelig til videreutvikling av internasjonale kvotemarkeder.

Øvrige bidrag gikk blant annet til ulike tiltak for å øke kunnskap på miljø- og klimaområdet, herunder støtte til studier og seminarer i regi av OECDs klimaekspertgruppe og forskning på klimafinansiering i regi av CICERO, som har etablert et Internasjonalt senter for klimaforskning som involverer både forskning, næringsliv, finanssektoren og myndighetene i arbeidet.

Kon-Tiki2 sin ekspedisjon i Stillehavet ble støttet med 1,6 mill. kroner for å bidra til forskning på problemer som plastforurensning, miljøgifter og forsuring av havene.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 39,6 mill. kroner.

Kap. 119 Globale sikkerhetstiltak

Bevilgningen på posten omfatter støtte til globale sikkerhetstiltak og til driftsutgifter som styrker den norske kompetansen og innsatsen for globale sikkerhetstiltak.

Globale sikkerhetsutfordringer, som terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet, utfordringer i det digitale rom, og spredning av masseødeleggelsesvåpen, får i økende grad konsekvenser for global stabilitet, sikkerhet og utvikling. Truslene mot vår sikkerhet blir stadig mer sammensatte og uoversiktlige og Norges sikkerhet og interesser påvirkes i økende grad av disse. Målet er å utvikle en styrket og helhetlig politikk for å møte globale sikkerhetsutfordringer.

Eksempler i denne utviklingen er at norske fremmedkrigere reiser til Irak og Syria, norske bedrifter utsettes for flere og mer avanserte dataangrep, norske skip seiler i piratutsatte farvann, og organisert kriminalitet bidrar til sårbarhet, konflikt og vold. Samlet sett bidrar disse utfordringene til å hindre utvikling og vekst i en rekke land og områder. Regjeringen vil styrke innsatsen mot disse globale sikkerhetsutfordringene gjennom oppfølging av Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringeri utenrikspolitikken. Den fremmer 40 konkrete tiltak som skal bidra til å trygge vår felles sikkerhet.

Trusselbildet endres kontinuerlig. Globalisering og den teknologiske utviklingen øker skadepotensialet for vårt samfunn. Dette kan være en kilde til politisk ustabilitet som igjen kan føre til konflikt mellom stater – med nasjonale, regionale og globale konsekvenser. Terrorangrepene det siste året viser hvor alvorlig truslene fra ikke- statlige aktører som ISIL, Boko Haram og al-Shabaab er, og hvor sterke koplingene mellom ulike globale sikkerhetsutfordringer er blitt. Trusselen knyttet til spredning av kjernefysisk materiale øker faren for kjernefysisk terrorisme, med potensielt katastrofale konsekvenser. Dette var et hovedtema på Nuclear Security Summit i Washington D.C. i april 2016.

Økt kompetanse, styrket samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt er viktig for å øke beredskapen og innsatsen mot globale sikkerhetsutfordringer.

Post 01 Driftsutgifter, kan nyttes under post 70

Posten skal dekke driftsutgifter til tiltak som styrker den norske kompetansen og innsatsen under kap. 119, post 70, herunder analyser, utredninger, arrangementer, møter, konferanser og øvelser i samarbeid med andre departementer eller statlige etater, fagmiljøer som nasjonale og internasjonale organisasjoner og tenketanker. Posten skal videre dekke kvalitetssikringstiltak og evalueringer av tilskuddsmidlene, direkte kostnader til profilering av tilskuddsmidlene og utgifter til større internasjonale arrangementer der Norge er vertskap, når arrangementets formål er knyttet til formålene innenfor kap. 119, post 70.

Post 70 Globale sikkerhetstiltak mv., kan overføres, kan nyttes under post 01

Posten skal støtte globale sikkerhetstiltak.

Terrortrusselen, særlig fra militante islamister, er økende og bidrar til destabilisering på det afrikanske kontinentet, i Midtøsten og deler av Asia. Trusselbildet fremstår som mer fragmentert og uoversiktlig enn tidligere, og i større grad koblet til regionale eller lokale agendaer. Trusselen mot Norge og norske interesser i utlandet har økt.

For å møte dette er det nødvendig med langsiktig og forebyggende arbeid mot rekruttering til terrororganisasjoner, hindre finansiering av aktører som truer regional og internasjonal sikkerhet, såkalt trusselfinansiering, samt styrke sikkerhetsstrukturer som kan forhindre og avverge terrorangrep. Støtte til justissektoren for straffeforfølgelse av terrorister og andre kriminelle er også sentralt. Flere steder utnytter terrororganisasjoner porøse grenser og områder med svak statlig kontroll til å bygge seg opp. Det er derfor nødvendig å støtte opp under regionalt anti-terrorsamarbeid, bl.a. gjennom Den afrikanske union.

Utviklingen i det digitale rom går meget raskt og berører de fleste samfunnsområder, også utenrikspolitikken. Dette gir nye muligheter, men også økte sårbarheter. Norge er avhengig av et bredt internasjonalt samarbeid for å møte truslene i det digitale rom. Dette handler om normutvikling for statlig oppførsel i det digitale rom, digital krigføring, folkerett, overvåkning, samfunnssikkerhet, ytringsfrihet, godt styresett og global handel for å nevne noe. Derfor har Regjeringen etablert en egen koordineringsgruppe for internasjonal cyberpolitikk. Det vil bli utarbeidet en regjeringsstrategi for internasjonal cyberpolitikk for å sikre at Norge fremstår med en samlet og gjenkjennelig politikk i ulike internasjonale fora og møter.

Organiserte kriminelle smuglernettverk spiller en sentral rolle i migrasjonsstrømmen til Europa. Ifølge Europol genererte denne virksomheten mellom tre og seks milliarder Euro i inntekter i 2015. Samtidig vet vi at beskatning av smugling er en av ISILs viktigste finansieringskilder. Kriminelle nettverk destabiliserer land og er særlig destruktive i sårbare stater. Tiltak mot slike nettverk vil derfor være en nødvendig del av Regjeringens arbeid med sårbare stater fremover.

Tett knyttet til organisert kriminalitet er piratvirksomhet. Dette er et viktig område for Norge som maritim stormakt. Takket være en bred internasjonal innsats er antall angrep i Det indiske hav betydelig redusert. Forholdene i Somalia som muliggjør piratvirksomheten er imidlertid ikke vesentlig endret. Fortsatt angripes mellom 50 og 100 skip årlig i Guineabukten. Det er derfor viktig at vi opprettholder denne innsatsen med forebyggende tiltak for å unngå ny vekst i piratvirksomheten.

Faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen (eller materialer som kan brukes i en slik sammenheng) til ikke-statlige aktører har fått stor oppmerksomhet i senere år. Internasjonal koordinering på feltet ligger i IAEA, FN (og særskilt arbeidet knyttet til 1540-resolusjonen og 1540-komiteen) og Interpol. Disse utfordringene blir også fulgt opp i ulike fora, som toppmøteserien om kjernefysisk sikkerhet, Nuclear Security Summit (som har som mål å sikre alt kjernefysisk og radioaktivt materiale), i Proliferation Security Initiative (som tar sikte på å forhindre smugling av kjernefysisk materiale sjøveien), i Global Initiative to Counter Nuclear Terrorism (f.eks. samarbeid om grensekontroll og deteksjon) og i ulike sammenhenger innen Global Partnership-initiativet (som koordinerer deltakerlandenes innsats og prosjektstøtte). Regjeringen legger generelt stor vekt på ikke-spredningsarbeidet, som også er nært knyttet til arbeidet med globale sikkerhetsutfordringer og nedrustning. Teknologisk utvikling og nye spredningstrusler gir også økt betydning for eksportkontrollarbeidet. Derfor er Norges deltakelse i de multilaterale eksportkontrollregimene et viktig supplement til de multilaterale ikke-spredningsinstrumentene.

Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa stiller oss overfor nye og krevende utfordringer. Det er en sentral norsk interesse å videreføre og styrke det transatlantiske samarbeidet og at NATO forblir en sterk og troverdig politisk og militær allianse. NATO må tilpasse seg for å kunne møte dagens og fremtidens utfordringer på best mulig måte. Regjeringen vil legge vekt på å fremme initiativer som kan bidra til de nødvendige endringer, herunder ved å støtte opp under arbeidet til NATOs generalsekretær.

Mål

• Bidra til økt kompetanse om aktuelle sikkerhetspolitiske spørsmål, herunder konvensjonelle og ukonvensjonelle trusler og utfordringer, og konsekvenser for norske interesser.

• Støtte opp under internasjonalt samarbeid for å forebygge, håndtere og bekjempe radikalisering, voldelig ekstremisme, terrorisme, organisert kriminalitet og ulovlig handel, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom.

• Bidra til arbeidet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og materialer som kan anvendes i slik sammenheng, blant annet i internasjonale organer som FN og IAEA.

• Styrke den norske innsatsen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen gjennom aktivt og målrettet arbeid innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene.

• Styrke transatlantisk samarbeid og dialog om sikkerhetspolitiske spørsmål, herunder bidra til å fremme politikk i NATO som kan sikre Alliansens politiske og militære relevans.

Rapport 2015

Det ble gjennomført flere tiltak for å styrke norsk kompetanse og videreutvikle norsk politikk om globale sikkerhetsutfordringer, herunder støtte til jihadismeforskning under TERRA-prosjektet ved FFI.

Norge arrangerte 4.–5. juni 2015 en regional Europeisk oppfølgingskonferanse etter toppmøtet i Det hvite hus om voldelig ekstremisme i februar 2015. Konferansen samlet over 350 deltakere fra 40 land og internasjonale organisasjoner. Som en del av konferansen ble det gjennomført et eget arrangement for sivilt samfunn – Youth Against Violent Extremism. Ungdomsarrangementet resulterte i etablering av et europeisk ungdomsnettverk, YouthCAN, mot voldelig ekstremisme. Resultatene fra den regionale konferansen ble presentert av statsminister Erna Solberg på et toppmøte i New York i september 2015.

Ungdomsnettverket YouthCAN ble etter initiativ fra Storbritannia i november 2015 utvidet til også å omfatte Samveldet av nasjoner. Nettverket har 650 medlemmer fra over 100 land. Norge har også tatt initiativ til dannelsen av en global allianse av kvinneorganisasjoner som arbeider mot voldelig ekstremisme (Women’s Alliance for Security Leadership). Nettverket består i dag av ti organisasjoner fra Europa, Asia, Afrika, Midtøsten, og Amerika. Videre har Norge bidratt til etablering av et nettverket «Sterke byer» som skal fremme samarbeid mellom lokale myndigheter på tvers av landegrenser. Oslo kommune er en av byene som sitter i styringsgruppen for nettverket. Nettverket består av over 50 byer fra hele verden, herunder London, New York, Paris, Stockholm, Tunis, Mombasa og Beirut i tillegg til Oslo og Kristiansand.

Norge ga i desember 2015 avgjørende støtte til iverksetting av atomavtalen med Iran, ved å legge til rette for at iransk anriket uran ble skiftet ut med naturlig uran. Norge hadde formannskapet i regimet for kontroll av missilteknologi 2014–15 og ledet dermed en viktig del av arbeidet rettet mot kontroll av leveringsmidler for alle typer masseødeleggelsesvåpen – kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen. Å arbeide for en bredere tilslutning om regimets kontrollstandarder har vært sett på som én av flere tiltak for å redusere spredningsfaren for masseødeleggelsesvåpen.

Norge støttet i 2015 German Marshall Funds treårige prosjekt om transatlantisk sikkerhet og NATO med 2,01 mill. kroner for å bidra til ny kunnskap og anbefalinger for det transatlantiske samarbeidet og NATO. Innenfor rammen av prosjektet har det vært organisert tre seminarer med vekt på transatlantisk lederskap, byrdefordeling og solidaritet. Norge støttet også Center for a New American Security i 2015 med 331 000 kroner for gjennomføring av en skrivebordsøvelse i Washington D.C. med vekt på europeisk og baltiske lands sikkerhetsutfordringer. Det ble gitt støtte til en sekondering i NATO, samt norsk bidrag til Cooperative Airspace Initiative innenfor rammen av NATO-Russlandsrådet.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 14,4 mill. kroner; fordelt med 2,1 mill. kroner under post 01 Driftsutgifter og 12,3 mill. kroner under post 70 Globale sikkerhetstiltak.

Programområde 03 Internasjonal bistand

Programkategori 03.00 Administrasjon av utviklingshjelpen

Utgifter under programkategori 03.00 fordelt på kapitler

Programkategori 03.00 Administrasjon av utviklingshjelpen omfatter bevilgninger til administrasjon av offisiell utviklingsbistand (ODA). Utgiftene forvaltes i samsvar med OECDs regelverk som gir direktiver for hvilke administrative utgifter som kan rapporteres som offisiell utviklingshjelp (ODA).

Mål

• Utenrikstjenesten, Norad og Fredskorpset skal gjennomføre bistandsforvaltningen effektivt og med høy kvalitet.

• Det er nulltoleranse for økonomiske misligheter.

Situasjonsbeskrivelse

Utenriksdepartementets administrative ansvar og oppgaver er nærmere omtalt under programkategori 02.00.

Arbeidet med kvalitetssikring og kontroll er nærmere omtalt i pkt. 2 i innledningen til denne proposisjonen. Vi viser også til egen omtale under pkt. 3 om avbyråkratiserings- og effektivitetsreform og til omtale under programkategori 02.00 Administrasjon av utenrikstjenesten.

Tilskuddsordningene forvaltes av bl.a. Utenriksdepartementet, herunder utenriksstasjonene, Norad, Fredskorpset og Norfund. Videre kan enkelte ordninger bli delegerte til andre etater.

Det er risiko knyttet til forvaltningen av bistandsmidler, og nye bistandsformer krever stadig utvikling av forvaltningen.

Det er nulltoleranse for økonomiske misligheter i alle Norges programmer og alt vi gir støtte til. Økonomiske misligheter skal forebygges, avdekkes, rapporteres og håndteres. Det legges vekt på å styrke både kompetanse og kapasitet på dette feltet.

Kap. 140 Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Post 01 Driftsutgifter

Utenriksdepartementet forvalter to programområder, hhv. programområde 02 Utenriksforvaltning og programområde 03 Internasjonal bistand. Det er knyttet egne driftsbudsjetter til hvert av disse programområdene. Mer enn 40 pst. av utenrikstjenestens ansatte jobber med administrasjon av utviklingshjelpen.

Det vises til omtale i innledningen til programkategorien. Bevilgningen dekker lønns- og driftsutgifter til administrasjon av utviklingshjelpen i Utenriksdepartementet og ved utenriksstasjonene. Dette er utgifter som kan klassifiseres som offisiell utviklingshjelp iht. OECD/DACs regelverk

Utenriksdepartementet har de siste årene gjennomført omfattende innsparings– og effektiviseringstiltak for å tilpasse virksomheten til reduserte driftsrammer. Som følge av at størstedelen av utgiftene under posten er bundet opp i lønnsutgifter og husleieutgifter ved utenriksstasjonene er det i stor grad her innsparings- og effektiviseringstiltakene er realisert. Utenrikstjenesten har i perioden 2011 til 2016 redusert antall statsansatte i hjemme- og uteapparatet med om lag 100 stillinger, og netto avviklet 12 utenriksstasjoner.

Da bistandsvolumet under programområde 03 er doblet siden 2005 har det vært nødvendig å omfordele administrative ressurser til arbeidet med utviklingspolitikk og forvaltning av tilskuddsmidler.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 1 549,2 mill. kroner. Økningen fra 2016-budsjettet har i hovedsak sammenheng med kursjustering som følge av svakere kronekurs.

Post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres

Bevilgningen dekker utgifter til større anskaffelser og ombygginger i departementet og ved utenriksstasjonene.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 31,5 mill. kroner.

Post 89 Agio/disagio

Utenriksstasjonenes regnskap blir ført i ulike lokale valutaer. Ved årets slutt blir beholdningene ved hver enkelt utenriksstasjon justert i samsvar med Norges Banks kurser pr. 31. desember. På grunn av kursdifferansene vil det oppstå kurstap eller kursgevinst.

Utenriksdepartementet ber om samtykke fra Stortinget til å føre eventuelt kurstap på kap. 140 Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen, post 89 Disagio. Eventuell kursgevinst foreslås ført på kap. 3140, post 89 Agio, jf. forslag til romertallsvedtak V.

Kap. 141 Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

Post 01 Driftsutgifter

Bevilgningen dekker administrasjonsutgiftene for Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad).

Norad har som hovedoppgave å bistå Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene med faglig rådgivning på det utviklingspolitiske området, bistå i arbeidet med kvalitetssikring av norsk utviklingssamarbeid, initiere og gjennomføre evalueringer av utviklingssamarbeidet, kommunisere om langsiktig utviklingssamarbeid og resultater, samt forvalte tilskudd i henhold til årlig tildeling fra Utenriksdepartementet, med de føringer som ligger i Prop. 1 S og vedtak av Stortinget.

Norad skal yte faglig rådgivning av høy kvalitet på bestilling fra departementet og utenriksstasjonene. Rådgivningen vil omfatte både forvaltningsmessige og sektorfaglige aspekter ved alle bistandsformer. Rådgivningen skal bidra til god forvaltningspraksis og forbedret resultat- og risikostyring og resultatrapportering i alle deler av bistandsforvaltningen.

Norad bidrar med bistandsfaglig rådgivning til hele utenrikstjenesten innenfor samtlige av regjeringens utviklingspolitiske satsingsområder. Tverrgående hensyn, som likestilling, menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og miljø- og klimahensyn, skal ivaretas i alle relevante sammenhenger.

Bekjempelse av økonomiske misligheter skal ha en sentral plass i Norads virksomhet.

Norad skal bistå Klima- og miljødepartementet (KLD) i forvaltning og spørsmål i tilknytning til klima- og skogsatsingen. Norad får tilført driftsmidler fra kap. 1482, post 01 til dekning av driftsutgifter i denne sammenheng.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 262,5 mill. kroner.

Kap. 144 Fredskorpset

Post 01 Driftsutgifter

Bevilgningen dekker administrasjonsutgiftene for Fredskorpset. Innenfor tilgjengelige ressurser skal Fredskorpset sikre hensiktsmessig organisering og effektiv drift, samt god forvaltning av tilskudd.

Fredskorpset kjernevirksomhet er å legge til rette for gjensidig utveksling av unge og yrkesaktive mennesker mellom virksomheter i Norge og i sør, samt mellom land i sør, og bidra til utvikling og styrking av næringsliv og det sivile samfunn i utviklingsland, jf. omtale under kap. 160, post 77 Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset.

I tillegg til ordinære driftsutgifter som lønns- og personalutgifter, administrasjon og kommunikasjonsvirksomhet, omfatter kap. 144, post 01 også programrelaterte aktiviteter som monitorering, risikostyring, partner- og nettverkssamlinger samt interne og eksterne arrangement i nord og sør.

Fredskorpset skal i 2017 fortsatt fokusere på effektiv og forsvarlig drift, samt høy kvalitet i forvaltning av tilskuddsordningene og god internkontroll. Gjennom god forvaltningspraksis skal Fredskorpset sikre at det er god sammenheng mellom ressursbruk og resultater, samt at prinsippet om nulltoleranse for økonomiske misligheter i forvaltningen ivaretas. Sikkerhet og beredskap skal fortsatt stå sentralt i virksomheten.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 46 mill. kroner.

Programkategori 03.10 Bilateral bistand

Utgifter under programkategori 03.10 fordelt på kapitler

Norge gir langsiktig bilateral bistand til land i Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika. Bilateral bistand kjennetegnes først og fremst ved at støtten gis direkte fra Norge til ulike aktører i samarbeidslandene. I 2015 ble nesten halvparten av disse midlene kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner, 31 pst. gjennom norske, lokale og internasjonale sivile samfunnsorganisasjoner og 14 pst. til myndighetene i utviklingsland (stat-til-stat bistand).

Det overordnede målet for bistanden er fattigdomsreduksjon. Regjeringen satser på utvalgte områder som er spesielt viktige for utvikling og fattigdomsreduksjon, herunder utdanning, helse og jobbskaping gjennom næringsutvikling. Videre skal respekt for universelle menneskerettigheter, som er en forutsetning for bærekraftig utvikling, samt like rettigheter for kvinner og menn, også prioriteres høyt. Klimautfordringen ligger som et bakteppe for utviklingsmulighetene i fattige land og er uløselig knyttet til fornybar energi, miljø og bærekraftig forvaltning av naturressurser, herunder global matsikkerhet.

Fattigdomsreduksjon og utvikling hindres i mange sårbare land av vold og konflikt, samt mangel på stabilitet, økonomisk inkludering og institusjoner som fremmer rettferdighet. Statens evne til å forebygge og tilpasse seg sosiale, økonomiske og miljømessige belastninger eller katastrofer er svak eller fraværende. Det er nødvendig med en økt spissing av tiltak rettet mot årsakene til at noen land er mer sårbare enn andre. Faktorer som forsterker sårbarhet slik som korrupsjon, voldelig ekstremisme/terrorisme og organisert kriminalitet, er ofte omtalt som «sårbarhetsdrivere». Bevilgningene på programkategori 03.10 Bilateral bistand vil kunne brukes til slike tiltak, som ett av flere elementer i Regjeringens strategi for sårbare stater og regioner, og som tillegg til innsatsen over andre budsjettposter.

Landene har et eget ansvar for sin utvikling. Godt styresett og demokratisk utvikling, menneskerettigheter, sikkerhet og stabilitet, og korrupsjonsbekjempelse er viktig i denne sammenhengen. For å styrke den demokratiske kontrollen og gjøre korrupsjon vanskeligere, arbeider Norge for at norsk støtte gjengis i landenes statsbudsjett og statsregnskap. Landenes evne og egen vilje til en demokratisk utvikling og etterlevelse av menneskerettigheter skal ha betydning for omfang og innretning av bistanden.

Mulighet til å gjennomføre nasjonale utviklingsplaner skal styrkes, og midlene under programkategori 03.10 Bilateral bistand skal kunne benyttes fleksibelt for å utvikle velfungerende offentlige institusjoner, et aktivt sivilt samfunn og en levedyktig privat sektor. For utviklingssamarbeid i enkeltland søkes tematisk støtte gitt i samsvar med landets egne prioriteringer, i tråd med prinsippene om eierskap, koordinering, bidrag til statsbygging og institusjonsutvikling.

Ved omfattende og akutte krisesituasjoner kan bevilgningene også benyttes til humanitære formål.

Mange utfordringer krever løsninger i fellesskap med andre land. Dessuten kan land i sør ofte ha vel så stort utbytte av å dele erfaringer seg imellom som med land i nord. Støtte til regionalt samarbeid, gjennom regionale organisasjoner og gjennom samarbeid mellom to eller flere land utgjør også en del av utviklingssamarbeidet under programkategori 03.10 Bilateral bistand.

Det legges stor vekt på å dokumentere resultater. Der behovene for bistand er store, vil ofte også risikoen for ikke å oppnå målene være høy. For å redusere risikoen for mangelfull måloppnåelse eller økonomiske misligheter, benyttes systemer og metoder for kvalitetssikring og evaluering av utviklingssamarbeidet. Økonomiske misligheter skal forebygges, avdekkes, rapporteres og håndteres i overensstemmelse med prinsippet om nulltoleranse.

For en samlet oversikt over norsk bilateral bistand i 2015 fordelt på land og budsjettpost vises det til vedlegg og til norsk bistand i tall på www.norad.no.

Kap. 150 Bistand til Afrika

Ifølge IMF var 7 av verdens 10 raskest voksende økonomier i perioden 2011 til 2015 i Afrika. Det afrikanske kontinent er for lengst blitt et interessant marked for utenlandske investeringer, og også norsk næringsliv har økt sitt engasjement i Afrika. Men problemer i den globale økonomien reflekteres også i Afrika. Afrika sør for Sahara hadde i 2015 en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 3,4 pst., mot et gjennomsnitt på mellom 5 og 7 pst. de siste ti år. Fallende råvarepriser har bidratt til lavere vekst. Dette gjelder særlig for de oljeproduserende landene. Veksten fordeler seg også ulikt innad i befolkningen. Selv for de minst utviklede landene, der økonomien fortsatt vokser sterkt, er ikke veksten god nok til å skape jobber for de store ungdomskullene som kommer av den kraftige befolkningsveksten. Afrika har den raskest voksende befolkningen i verden. Det forventes at Afrikas befolkning dobles innen 2050. Den økonomiske veksten per innbygger i Afrika sør for Sahara var i 2015 på kun 0,9 pst.

Når det gjelder å innfri FNs Tusenårsmål gjorde Afrika sør for Sahara store fremskritt innenfor utdanning og helse i tiden mellom 1990 og 2015. Andelen av barn som skrives inn i grunnskolen økte fra 52 pst. til 80 pst. i denne perioden. Andelen av barn som dør før de fyller fem år har sunket med over 50 pst. Andelen mødre som dør i barsel er redusert med nær 50 pst. de siste to tiår.

Til tross for både økonomisk og sosial fremgang lever fortsatt over 40 pst. av befolkningen i Afrika sør for Sahara i ekstrem fattigdom. Manglende jobbmuligheter, politisk ustabilitet, voldelige konflikter, undertrykkende styresett, kronisk fattigdom og ulikhet driver millioner av mennesker på flukt eller fører til at mange velger å emigrere for å søke jobber i andre deler av verden. Samtidig har flere afrikanske land store utfordringer knyttet til terrorisme og voldelig ekstremisme. Krisene i enkeltland får regionale implikasjoner. Dette er særlig situasjonen i Sahel-beltet og rundt Afrikas Horn. Flere av disse landene karakteriseres som sårbare med svake statsinstitusjoner som i liten grad møter befolkningens grunnleggende behov. En stabil sikkerhetssituasjon og trygghet for befolkningen er avgjørende for å kunne legge grunnlaget for økonomisk vekst.

Dette er også en utfordring for Europa, og mer innsats og bedre samarbeid er nødvendig. Regjeringen styrker derfor innsatsen for stabilisering, konfliktløsning og utvikling i sårbare stater i Europas nærområder i sør. Dette inkluderer utvalgte sårbare stater i konflikt i Sahel-området og rundt Afrikas Horn. Økt bistand til disse landene er ett av virkemidlene som tas i bruk. Positive endringer forutsetter målrettet diplomatisk, sikkerhetspolitisk og utviklingspolitisk innsats over tid.

Regionbevilgningen for Afrika vil være kjerne i innsatsen, komplementert av humanitære bidrag og tematiske satsinger. Posten for overgangsbistand/sårbare stater og regioner vil komme i tillegg og rettes mot mer spissede tiltak. Utfyllende omtale av denne innsatsen finnes under programområde 03 Internasjonal bistand og kap. 162 Overgangsbistand/Sårbare stater og regioner.

Migrasjon og flukt er i økende grad fasilitert av kriminelle smuglernettverk. De store inntektene fra smuglervirksomheten gjør at nettverkene vokser, med negative konsekvenser for sikkerhet og stabilitet. Mange av de som i dag forlater sine hjem har Europa som mål, men det store flertallet av afrikanske flyktninger og migranter lever i sine geografiske nærområder. Afrikanske vertsland ba under toppmøtet om migrasjon i Valletta i 2015 om mer internasjonal hjelp for å håndtere flyktning- og migrantstrømmer. Dette er viktig for å sikre at mennesker på flukt får muligheter til et verdig liv, bekjempe menneskesmugling og forhindre at det skapes nye konflikter og politisk uro. Regjeringen fortsetter å bidra til EUs Trust Fund for Afrika som ble etablert med dette formål etter migrasjonstoppmøtet.

Mange av Afrikas utfordringer, som terrorisme, organisert kriminalitet og irregulær migrasjon, har en regional dimensjon og kan ikke løses ved å satse på tiltak i enkeltland alene. Samtidig styrkes Afrikas vilje og evne til å håndtere sikkerhetsutfordringer på kontinentet. Gjennom både politisk samarbeid og utviklingssamarbeid vil Regjeringen støtte opp under denne utviklingen. Den afrikanske union (AU) blir stadig mer toneangivende på dette feltet, og bedring av afrikanske institusjoners sivile kapasitet til å forebygge, håndtere og løse konflikter er en sentral del av Norges samarbeidsavtale med AU som ble inngått i 2015.

For alle landene i Afrika sør for Sahara er det en hovedutfordring å sikre bærekraftig og inkluderende vekst som bidrar til jobbskaping og kommer hele befolkningen til gode. Godt styresett og forvaltning av fellesskapets ressurser er viktige forutsetninger. En demokratisk valgt regjering står ansvarlig overfor befolkningen når det gjelder bl.a. økonomisk politikk og offentlige tjenester. Siden 1990-tallet har mange afrikanske land sør for Sahara vedtatt nye grunnlover som ivaretar maktfordelingsprinsippet og sentrale menneskerettigheter. Sivilt samfunn har spilt en viktig rolle. Mange land har gjennomført flerpartivalg og fredelige maktovertakelser. Det foregår viktige debatter om begrensninger på antall presidentperioder, drevet frem av afrikanske land selv. Samtidig foregår alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd i flere land, og flere land styres fremdeles av autoritære regimer.

For Norge er det et mål å bidra til at flere afrikanske land lykkes med å utvikle seg til mellominntektsland. En viktig satsing for Norge er å bistå samarbeidspartnere i å legge til rette for næringsutvikling og flere arbeidsplasser slik at afrikansk ungdom ser fremtidsmuligheter i sitt eget hjemland. Dette ses også i sammenheng med regjeringens satsing på utdanning. Bedring av rammevilkår er noe av det viktigste for næringsutvikling. Her inngår støtte til regional integrasjon. Bekjempelse av korrupsjon fortsetter å være en sentral del av innsatsen.

Regjeringen fortsetter innsatsen for å styrke utdanningssatsingen i Afrika sør for Sahara i tråd med føringene i Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling. Foruten bidraget til utdanningssektoren over kap. 169, post 73, øker satsingen på utdanning over regionbevilgningen for Afrika. Særlig jenters adgang til utdanning har prioritet. Det samme gjelder helsesatsingen. Innsats for primærhelsetjenester, inkludert mødrehelsetjeneste, kvinners reproduktive helse og kampen mot kjønnslemlestelse vil være viktige innsatsområder. Helse- og utdanningssatsingen er nærmere omtalt under kap. 169. Global helse og utdanning.

Engasjementet for helse og utdanning i Afrika ses også i sammenheng med norsk innsats for kvinner og likestilling. Regjeringen vil, i samarbeid med afrikanske aktører, fortsette å styrke kvinners deltakelse i politiske prosesser så vel som i arbeidsliv og økonomisk utvikling. Dette tjener ikke bare kvinners interesser, men er også god økonomisk politikk, og vil bidra til økt, inkluderende vekst. Høyere utdanning blant jenter fører til lavere fødselstall, reduserer befolkningsveksten og bremser presset på knappe naturressurser. Bredere omtale av regjeringens innsats for kvinners rettigheter omtales under kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling.

Landbruket er vesentlig for sysselsetting i Afrika og er den viktigste inntekten for nesten to tredjedeler av Afrikas befolkning – særlig kvinner. Økt produktivitet i landbruket er avgjørende for økonomisk vekst og bekjempelse av fattigdom. I dette perspektivet utgjør klimaendringene en betydelig utfordring for Afrika. Tørke, oversvømmelser og sykloner er økende fenomener. Befolkningsveksten medfører press på sårbare naturressurser, noe som igjen gir grunnlag for konflikt og migrasjon. Landene i Sahel-beltet er spesielt utsatte. Klimatilpasset landbruk er sentralt for mange afrikanske land og Regjeringen fortsetter å støtte dette.

Regjeringen fortsetter å konsentrere bistanden om færre land samt å bruke bistand katalytisk for å utløse ytterligere kapital og verdiskaping i Afrika. Syv av regjeringens tolv fokusland er i Afrika. Tre av landene er i kategorien sårbare stater; Mali, Somalia og Sør-Sudan, der stabilisering og fredsbygging står sentralt. Fire av landene er i mer stabil utvikling; Etiopia, Malawi, Mosambik og Tanzania. I denne kategorien av fokusland vil bistanden dreies mot et større fokus på næringsutvikling og rammebetingelser i bred forstand. Mange av våre fokusland har tilgang på egne ressurser, men etterspør kunnskap og erfaringer på områder der Norge har komparative fortrinn. Et sentralt program innenfor dette er Olje for utvikling, der ressurs-, miljø-, sikkerhets- og finanskomponenter ses som en helhet. Innsatsen kombineres med støtte til sivilt samfunn, nasjonalforsamlinger og media.

Regjeringen vil fortsette å styrke demokrati og menneskerettigheter i Afrika sør for Sahara i tråd med føringene i Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks og utviklingspolitikken. Landenes menneskerettighetsforpliktelser skal danne grunnlag for dialog og samarbeid. Sør-Sudan er det eneste medlemslandet som ikke har ratifisert Den afrikanske union (AU)s egen menneskerettighetskonvensjon. AU har også en egen kommisjon som overvåker etterlevelse av konvensjonen. Kommisjonen har et bredt regionalt mandat, et godt samspill med det sivile samfunn og faglig integritet. Uavhengig av tematikk og sektor skal utviklingssamarbeidet være rettighetsbasert med vekt på deltagelse, ansvarlighet og ikke-diskriminering.

Bevilgningen over kap. 150 foreslås nyttet til tiltak gjennom både multilaterale og bilaterale kanaler. En stor del av innsatsen vil være basert på situasjonen i enkeltland og videreutvikles i samarbeid med Norges statlige samarbeidspartnere så vel som med FN, samt private organisasjoner og aktører. Multilaterale organisasjoner, som FN og Verdensbanken, bidrar også til fattigdomsreduksjon i Afrika gjennom de kjernemidlene de mottar. Den afrikanske utviklingsbanken står i en særstilling gitt sitt afrikanske eierskap, og omtales under kap. 171, post 71 Regionale banker og fond.

Post 78 Regionbevilgning for Afrika, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Fokusland

Etiopia

Etiopia er en sentral politisk aktør i Afrika. Etiopia er et land i sterk økonomisk vekst, men med begrensninger når det gjelder politiske og sivile rettigheter. Den økonomiske veksten har ifølge IMF i snitt vært 8,7 pst. over en periode på nesten 10 år. Dette er drevet av statlige utviklingsinvesteringer. Veksten har bidratt til fremgang når det gjelder retten til utdanning. I 1996 begynte 21 pst. av alle barn på skolen, i 2014 var dette økt til 93 pst. Selv om økonomien har vokst raskt, er inntektsfordelingen fremdeles den mest egalitære på det afrikanske kontinent. Likevel lever mer enn 20 millioner mennesker under fattigdomsgrensen. Manglende regn, blant annet som følge av værfenomenet El Niño, førte til at Etiopia ble rammet av den verste tørken landet har opplevd på over 30 år. Etiopiske myndigheter var forberedt og tok selv en lederrolle i å koordinere den humanitære innsatsen. Det er ventet at tørken vil føre til redusert vekst i økonomien.

Etiopia fortsetter sin «åpen-dør» -politikk overfor flyktninger. Etiopia huser nå Afrikas største flyktningebefolkning, på i overkant av 730 000 ved utgangen av 2015. Sekundærmigrasjonen videre mot Europa er omfattende. Også mange etiopiere migrerer. Gruppen av asylsøkere fra Etiopia til Norge er blant de ti største når det gjelder opprinnelsesland. Norge inngikk returavtale med Etiopia i 2012 og det har funnet sted et antall assisterte returer med hjemmel i denne avtalen.

Menneskerettighetssituasjonen i Etiopia er fortsatt utfordrende. Landet gjør betydelige fremskritt i sosiale og økonomiske rettigheter, og er et av få land på det afrikanske kontinentet som oppnådde flere av FNs tusenårsmål innen tidsfristen i 2015. Unntaket er tusenårsmålene som knytter seg til kvinners rettigheter: likestilling og mødrehelse. Samtidig forblir sivile og politiske rettigheter under press. Utgangen av 2015 og begynnelsen av 2016 ble preget av studentdemonstrasjoner og etterhvert voldelige opprør i Oromia-regionen. En rekke opposisjonspolitikere, journalister og demonstranter er arrestert og det er rapportert om dødsfall.

I Etiopias nærområder utgjør al-Shabaab, basert i Somalia og med regionale forgreininger, den største direkte terrortrusselen. Videre er en potensiell regionalisering av konflikten i Sør-Sudan, konflikt og ustabilitet i Sudan, samt et spent forhold til Eritrea, hvor grensetvisten mellom de to land forblir uløst, mulige trusler.

Norge har god politisk dialog med Etiopia på mange områder. Norske nærings- og handelsinteresser har frem til nå vært begrenset i Etiopia. Mye taler imidlertid for at denne situasjonen er i ferd med å endre seg. Norfund har besluttet å øke sine investeringer i Etiopia. Yara forbereder en betydelig investeringsbeslutning knyttet til utvinning av kaliumkarbonat for fremstilling av kunstgjødsel i Afar-regionen.

Samarbeidet med Etiopia er hovedsakelig rettet mot fire områder: klimarelatert bistand (herunder støtte til skog, matsikkerhet/landbruk og ren energi), menneskerettigheter (herunder styresett, demokrati og kvinners rettigheter), utdanning og humanitær bistand knyttet til matsikkerhet og flyktninger. Samarbeidet kanaliseres gjennom myndighetene, Verdensbanken, FN-systemet og norske sivilsamfunnsorganisasjoner.

I tillegg til støtte over regionbevilgningen støtter Norge utdanning i Etiopia over kap. 169, post 73 Utdanning og kap. 163, post 72 Menneskerettigheter.

Mål for samarbeidet med Etiopia:

• Bærekraftig grønn og inkluderende utvikling

• Demokratisk utvikling og respekt for menneskerettigheter

Malawi

Malawi er et relativt stabilt demokrati med relativt gode kår for ytringsfriheten og menneskerettighetene. 2015 var preget av økonomiske utfordringer og den vanskeligste humanitære situasjonen på 15 år. Som følge av El Niño ble et rekordhøyt antall malawiere avhengig av matvarehjelp. Malawi er utsatt for klimaendringer, og uvanlige variasjoner i nedbør kan bli en fremtidig værutsikt. Det var i 2015 en økning i antall flyktninger til Malawi på grunn av politisk uro i Mosambik. Dette legger press på områdene som allerede er hardt rammet av tørke.

Svak nasjonaløkonomi, matusikkerhet og sterk befolkningsvekst er hovedutfordringer i Malawi, som er et av verdens aller fattigste land. Landet klarte ikke å overholde IMFs låneprogram i 2015. Den lokale valutaen er igjen svekket og inflasjonen har økt. En større offentlig sektor-reform er imidlertid under gjennomføring, med mål om en mer effektiv og målrettet offentlig styring. IMFs vurderinger er at budsjettdisiplinen er styrket. Nedsatt produksjonsevne har konsekvenser for en allerede krevende makroøkonomisk situasjon, og forventet økonomisk vekst er nedjustert til 3-4 pst.

Forverrede sosio-økonomiske kår utfordrer menneskerettighetene og bidrar til en noe økt politisk spenning i Malawi. Den politiske debatten er relativt åpen, men det er tegn på at ytringsfriheten gradvis har fått mindre rom. Menneskerettighetsforkjempere og opposisjonspolitikere har vært truet. Kvinnedeltakelsen er lav. I parlamentet er nå bare 16 pst. kvinner, ned fra 23 pst. før valget i 2014.

Lav kvalitet på utdanning og helsetjenester og tilgang til disse er utfordringer i hverdagen. Malawi er giveravhengig. Internasjonal bistandstrend viser nedgang i bistand (ODA) til land som Malawi. Alle giverne avviklet generell budsjettstøtte etter en stor korrupsjonsskandale i 2013.

Norsk bistand til Malawi er konsentrert om utdanning (pilotland for regjeringens utdanningssatsing), helse, landbruk/klima, samt styresett og rettigheter. Disse er også blant nøkkelsektorene for Malawis utvikling.

I tillegg til støtte over kap. 150, mottar Malawi midler fra kap. 169 (helse og utdanning), kap. 168 (kvinner og likestilling) og kap. 160 (kulturtiltak og sivilt samfunn).

Mål for samarbeidet med Malawi

• Bærekraftig utvikling basert på økt mobilisering av nasjonale ressurser, med vekt på utdanning og helse

• Demokratisk utvikling, godt styresett og respekt for menneskerettighetene

Mali

Mali har vært preget av politisk uro og væpnet konflikt siden krisen i 2012. Opprørsgrupper tok da kontroll over Nord-Mali. Hæren tok deretter makten i sør gjennom et statskupp. Dette påvirker sikkerhetssituasjonen i hele Sahel-regionen. Med internasjonal støtte gjennomførte Mali i 2013 demokratiske valg, innsatte president Ibrahim Boubacar Keita og valgte nasjonalforsamling. Høsten 2014 startet fredsforhandlinger i Alger mellom Regjeringen i Bamako og væpnede grupper i nord og 20. juni 2015 ble en freds- og forsoningsavtale undertegnet. Implementeringen av avtalen har imidlertid gått svært langsomt.

FN-operasjonen MINUSMA og den franske operasjonen Barkhane bidrar til å stabilisere landet. Det maliske forsvaret er i ferd med å gjenetablere tilstedeværelse i større deler av landet etter å ha vært gjennom et EU-ledet kapasitetsbyggingsprogram. Til tross for fredsavtalen har sikkerhetssituasjonen i landet vært preget av terroranslag og militære trefninger i nord. Islamistiske terrorgrupper har ikke vært med i fredsprosessen og bidrar til å undergrave en stabilisering av Mali. Underliggende årsaker til konflikten er krav om økt selvstyre, kamp om tilgang til ressurser som vann og dyrkbar jord, men også om kontroll over ulovlig handel med narkotika, våpen og mennesker. Situasjonen forsterkes av høy arbeidsledighet blant unge, begrenset offentlig tilstedeværelse i nord og utbredt korrupsjon. Kriminelle smuglernettverk, som ofte har tette bånd til jihadist-gruppene, ser seg også tjent med å videreføre konflikten.

Krisene har ført til flukt og migrasjon av folk fra nord til sør og til nabolandene. Fortsatt er 90 000 internt fordrevne i eget land og om lag 140 000 i flyktningleirer i Mauritania, Niger og Burkina Faso. Mange er fullstendig avhengige av humanitær bistand. Høy befolkningsvekst og klimaendringer forsterker utfordringene.

Konflikten har satt menneskerettighetene under ekstra press, spesielt i nord. Alle væpnede grupper har blitt anklaget for alvorlige brudd på menneskerettighetene, i form av seksuelle overgrep, henrettelser, rekruttering av barnesoldater og streng praktisering av islamsk lov. Det er betydelige svakheter i det juridiske systemet, og utbredt straffefrihet. Kvinnelig omskjæring er ikke kriminalisert ved lov, men Mali har ratifisert Maputo Protokollen som forplikter Regjeringen til å arbeide for eliminering av kvinnelig omskjæring. Om lag 90 pst. av kvinner og jenter i alderen 15–49 omskjæres.

Mali hadde relativt god økonomisk vekst i 2015, på 5 pst., hovedsakelig fra landbrukssektoren og servicenæringen. Inflasjonen er under kontroll. IMF rapporterer at det økonomiske reformprogrammet er i rute, men påpeker at desentraliseringsprosessen kan utgjøre en risiko for økt korrupsjon. Investeringsklimaet i Mali er svakt på grunn av sikkerhetsutfordringer, mangelfull infrastruktur, korrupsjon, svakt lovverk og rettshåndhevelse.

Norsk engasjement i Mali trappes opp som del av en helhetlig Sahelsatsing. Konflikt- og migrasjonsbølgen gjennom Sahel og Nord-Afrika utgjør en betydelig sosial, økonomisk og sikkerhetspolitisk utfordring, også for Europa. Norge deltar med personell og utstyr til FN-operasjonen MINUSMA, og har i en tidsbegrenset periode bidratt med et transportfly. Norsk satsing i Mali er et viktig bidrag for å hindre voldelig ekstremisme i sårbare stater, samt å forebygge flukt og illegal migrasjon i Sahel. Norge bidrar med humanitær støtte til den krigsrammede befolkningen. Norsk utviklingsbistand skal støtte opp om gjennomføringen av fredsavtalen, som er avgjørende for stabiliteten i hele Sahelregionen. Norge fortsetter partnerskapet med Danmark om et program for fred og stabilisering i Sahel. Norsk støtte gjennom UNDP skal bidra til styrkede demokratiske institusjoner og gjenoppretting av statlig myndighet i Nord-Mali, samt reintegrering av flyktninger og internt fordrevne i lokalsamfunn. Norge øker støtten til utdanning i Mali. Samarbeidet med Mali om miljø, klimatilpasset landbruk og matsikkerhet videreføres. Økt fokus på jobbskaping og utdanning ses også i sammenheng med dette.

Aktiviteter for å fremme dialog og forsoning støttes over kap. 164, humanitær innsats støttes over kap. 163, sivilt samfunn støttes over kap. 160 og utdanning over kap. 169.

Norge gir pliktige bidrag til FN-operasjonen MINUSMA over kap. 116.

Mål for samarbeidet med Mali

• Demokratiske institusjoner, fred og stabilitet

• Matsikkerhet, klimatilpasset landbruk og miljø

• Bærekraftig utvikling med vekt på en styrket utdanningssektor

Mosambik

Etter en fredelig periode som følge av våpenhvileavtalen mellom regjeringspartiet Frelimo og opposisjonspartiet Renamo fra 2014, blusset angrep og kamphandlinger mellom partene opp igjen i 2015. Opposisjonspartiet Renamo krever økt selvstyre på provinsnivå i nordlige og sentrale deler av landet. Angrepene har ført til en betydelig flyktningstrøm til Malawi.

Mosambik preges av svake institusjoner og svake kontrollmekanismer. Skillet mellom stat, regjeringsparti og privat sektor er utydelig. Presidenten har stor makt, og parlament og rettsvesen har begrenset kapasitet til å utøve en kontrollfunksjon. Frelimo har rent flertall i parlamentet og dominerer statlige institusjoner. Opposisjonen har begrenset innflytelse i nasjonal politikk. Lovgivningen mot korrupsjon er ikke enhetlig, og håndhevelsen er svak.

Mosambik har lenge hatt sterk økonomisk vekst, men den økonomiske situasjonen i landet har forverret seg siden 2015. Reduserte verdensmarkedspriser på de viktigste eksportvarene, fallende investeringer, redusert bistand, kraftig fall i valutakursen og økt inflasjon har bidratt til dette. I tillegg bidrar nylige gjeldsavsløringer til økt usikkerhet. Verdensbankens Doing Business Index for 2015 viser en moderat bedring i Mosambiks investeringsklima, men rammevilkår er fortsatt en utfordring for privat næringsliv. Fremtidig vekst i Mosambik forventes i betydelig grad å skapes gjennom utvinning og eksport av gass og kull. Gassfunnene i Mosambik er meget omfattende og fremtidig utvinning kan gi betydelige inntekter.

Etterspørselen etter elektrisitet i Mosambik er økende. Mosambik har et stort og viktig potensial for fremtidig energiproduksjon, særlig fra vannkraft, men også fra sol, vind og biomasse. Økt landbruksproduksjon er viktig for både matsikkerhet og økonomisk vekst. 70 pst. av innbyggerne henter sitt levebrød fra landbruket, men produktiviteten er lav. Mosambik er samtidig rangert som et av verdens mest sårbare land for klimaendringer. Tilfeller av kraftig nedbør og flom/tørke har økt betraktelig. Endringer i temperatur- og nedbørsmønstre gir økt risiko for mindre avlinger og reduksjon i anvendbare jordbruksarealer.

Mosambik har fulgt opp en rekke av anbefalingene fra Menneskerettighetsrådets Universal Periodic Review i 2011, og hadde sin andre gjennomgang i januar 2016. Landet aksepterte 161 av de 169 anbefalingene fra første gjennomgang, og nærmere 90 pst. av disse er implementert. Kvinners deltagelse i nasjonal politikk gjennom ministerposter og i parlamentet er betydelig, mens deltagelse i lokalpolitikken er lavere. Samtidig er det fortsatt store utfordringer knyttet til jenters skolegang og alfabetisering, mødrehelse, kjønnsbasert vold og overgrep mot kvinner. Barneekteskap og tidlige graviditeter er også betydelige utfordringer.

Energi, petroleum og næringsutvikling er særlige prioriteringer i utviklingssamarbeidet. Mosambik støttes også med tiltak under kap. 166, post 74 Fornybar energi, kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling og kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling.

Mål for samarbeidet med Mosambik:

• Bærekraftig utvikling med vekt på naturressursforvaltning, næringsutvikling og økt mobilisering av nasjonale ressurser

• Demokratisk utvikling, godt styresett og respekt for menneskerettigheter

Somalia

Mer enn to tiår med borgerkrig og fravær av fungerende sentralmyndigheter har gjort Somalia til et av verdens mest ustabile, sårbare og fattige land. Blant konsekvensene er sultkatastrofer, kronisk humanitær krise, menneskerettighetsbrudd, omfattende flyktninge- og migrasjonsstrømmer, internasjonal kriminalitet, voldelig ekstremisme, terrorisme og piratvirksomhet. Det bor ca. 36 000 somaliere i Norge, den største ikke-vestlige gruppe av innvandrere. I 2015 kom det 561 asylsøkere til Norge fra Somalia.

Den Afrikanske Unions fredsopprettende styrker i Somalia, AMISOM, har sammen med somaliske styrker hatt militær fremgang over lengre tid. Dette har redusert terrorbevegelsen al-Shabaabs territorielle kontroll i landet. Til tross for at al-Shabaab er svekket, har de fremdeles til dels stor operasjonell kapasitet som medfører at sikkerhetssituasjonen fortsatt er svært dårlig.

Ingen skip i internasjonal fart har blitt kapret siden mai 2012. Noen iranske fiskebåter som fisket i somaliske farvann er imidlertid blitt kapret. Nedgangen i kapringer skyldes forebyggende tiltak til sjøs. Grunnlaget for sjørøveriet ligger imidlertid på land og der er ikke situasjonen bedret. De kriminelle nettverkene er i stor grad intakte, og utfordringen er de underliggende årsakene som fattigdom, arbeidsløshet og et svakt rettsapparat.

Menneskerettighetssituasjonen i landet er svært krevende. Brudd på menneskerettighetene er utbredt, inkludert drap på rettighetsaktivister og journalister, manglende tilgang til rettssystemet, rekruttering av barnesoldater samt omfattende kjønnsbasert vold mot kvinner og jenter. Korrupsjon er et gjennomgripende problem i Somalia, som rangerte lavest på Transparency Internationals korrupsjonsindeks i 2015.

Det norske engasjement i Somalia er blant annet rettet mot godt styresett og styrking av demokratiet, med vekt på institusjons- og kapasitetsbygging og økt mobilisering av nasjonale ressurser, fred og forsoning, bekjempelse av sjørøveri og arbeidsintensive tiltak rettet mot ungdom. Somalia er siden 2014 pilotland for Norges innsats mot kjønnslemlestelse av jenter. Olje for Utvikling programmet har satt i gang kartlegging av petroleumssektoren.

Norge gir også støtte til Somalia over andre bevilgninger: Kap. 160 Sivilt samfunn, kap. 163 Humanitær bistand, kap.164 Fred og forsoning og kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling.

Mål for samarbeidet med Somalia

• Fred, forsoning og beskyttelse av sivile

• Politisk stabilitet og godt styresett, respekt for menneskerettighetene

• Inkluderende økonomisk vekst, jobbskaping og sosial utvikling

Sør-Sudan

Sør-Sudan sto igjen på randen av ny borgerkrig da kamper brøt ut i hovedstaden Juba den 8. juli 2016. Over 40 000 mennesker ble drevet på flukt, hvorav mange krysset grensene til nabolandene på jakt etter trygghet. Det ble igjen rapportert om omfattede menneskerettighetsovergrep og grov seksuell vold. Ambassaden i Juba ble evakuert og midlertidig relokalisert til Nairobi, men gjenåpnet 12. september.

Som ved utbruddet av borgerkrigen i desember 2013, var bakgrunnen for konflikten spenninger internt mellom ulike fraksjoner i overgangsregjeringen, samt maktkamp mellom president Salva Kiir og 1. visepresident Riek Machar. Kampene i Juba i juli resulterte i at visepresidenten og hans opposisjonsstyrker ble drevet på flukt. Samarbeidsorganisasjonen IGAD og den Afrikanske Union igangsatte umiddelbart arbeidet med å dempe krigshandlinger og få fredsprosessen tilbake på sporet. FNs sikkerhetsråd vedtok den 12. august å opprette en beskyttelsesstyrke på 4000 personell med et klart mandat om demilitarisering av Juba for å beskytte sivile og legge til rette for at partene kan returnere til Juba. Styrken kommer i tillegg til de 12 000 som allerede er i landet som del av den fredsbevarende operasjonen (UNMISS).

Fredsavtalen fra august 2015, der partene blant annet forpliktet seg til våpenhvile, maktfordeling i den etablerte overgangsregjeringen, samt omfattende reformer av lovverk, sikkerhetssektor og ressursforvaltning, er brutt på flere punkter. Norge arbeider som del av Troikaen sammen med USA og Storbritannia for at det politiske sporet gjenopptas ved at myndighetene returnerer til implementering av fredsavtalen. I tillegg bør Sikkerhetsrådet vedta målrettede sanksjoner og våpenembargo for å legge press på partene og unngå at lignende eskalering kan gjenoppstå.

Sør-Sudan opplever en av verdens største humanitære kriser med omlag 6 millioner menneskene som trenger nødhjelp, hvorav 1,7 millioner er internt fordrevne og mer enn 600 000 har flyktet til naboland. Over halvparten av de internt fordrevne er barn. 700 000 barn under 5 år lider av underernæring og 900 000 barn står uten skoletilbud. Som følge av konflikten og utbredt korrupsjon er den økonomiske situasjonen kritisk og landet er helt avhengig av bistand fra det internasjonale samfunn. Norsk støtte til Sør-Sudan har lagt vekt på fred, stabilitet og kapasitetsbygging i offentlig sektor, men mye av bistanden har de senere år blitt lagt om mot humanitære tiltak, herunder utdanning, matsikkerhet og tilgang til medisiner. Sør-Sudan er et satsingsland for utdanning og FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Norge støtter den humanitære innsatsen over kap. 163 og tiltak som styrker likestilling og kvinners rettigheter over kap. 164 og 168.

Mål for samarbeidet med Sør-Sudan

• Fred, stabilitet og bedret sikkerhet

• Respekt for menneskerettighetene, godt styresett og demokratisk utvikling

• En bedret humanitær situasjon med sikte på en inkluderende og bærekraftig utvikling

Tanzania

John Magufuli vant presidentvalget i Tanzania 25. oktober 2015 med 58 pst. av stemmene. Magufuli representerer partiet CCM, som har styrt Tanzania siden landet ble selvstendig i 1963. Presidenten har siden han overtok makten opparbeidet seg sterk oppslutning, også i opposisjonens kjerneområder, selv om oppslutningen på Zanzibar er lavere. Magufuli har tatt et kraftig oppgjør med korrupsjonskulturen i offentlig sektor. Regjeringens nye femårsplan legger vekt på rask industrialisering og andelen investeringer i statsbudsjettet skal dobles i forhold til tidligere budsjetter. Tanzania er en union bestående av fastlandet og øygruppen Zanzibar. Zanzibars valgkommisjon annullerte imidlertid valget 25. oktober på grunn av påstander om omfattende valgfusk, uten at håndfaste bevis har blitt fremlagt. Et omstridt nyvalg 20. mars 2016 ga CCM total dominans i Zanzibars parlament og regjering. Nyvalget ble boikottet av det største opposisjonspartiet CUF.

Tanzania har store naturressurser, og er et av de mest politisk stabile landene i Afrika. Potensialet for økonomisk utvikling er stort, og økonomien vokser med anslagsvis 7 pst. per år. Det forventes at veksten fortsetter de neste årene, og at inflasjonen vil ligge på rundt 5 pst. i 2016. Andelen fattige og gruppen av ekstremt fattige er redusert i løpet av de siste 10 årene. Den høye befolkningsveksten på 2,7 pst. årlig gjør imidlertid at veksten i BNP per capita er beskjeden.

Tanzania har i begrenset grad lyktes i å modernisere økonomien og skape arbeidsplasser. Landbrukssektoren er fortsatt Tanzanias viktigste næring, men manglende tilknytning til næringskjeder for lokale bønder hindrer vekstpotensialet. Hvert år kommer rundt en million nye unge tanzanianere ut på arbeidsmarkedet. Tanzania har i mange år vært vertsland for flyktninger fra naboland, og er den største mottakeren av flyktninger fra Burundi.

Det er økende interesse fra norsk næringsliv for Tanzania, særlig innen olje og gass. Det er gjort store gassfunn på tanzaniansk sokkel. Tanzania har betydelig potensiale for å tiltrekke seg investeringer, samtidig som landet sliter med store utfordringer knyttet til rammebetingelsene for næringslivet. Privat og offentlig inntektsgenering og jobbskaping er kritisk for bistandsuavhengighet. Norges engasjement støtter opp om Tanzanias ønske om å bli uavhengig av bistand. Den viktigste prioriteringen er å konsentrere bistanden for å fremme en sterkere privat sektor og investeringer, og derigjennom sikre mindre bistandsavhengighet. Sektorer som er viktige for å nå dette målet prioriteres: Fornybar energi, petroleumsforvaltning, skatt/inntektsgenerering samt naturressursforvaltning og klima. Det er økende fokus på næringsfremme. Bistanden må i økende grad være katalytisk og fremme investeringer og arbeidsplasser. Arbeidet med godt styresett, menneskerettigheter og likestilling vektlegges.

I tillegg til kap. 150 støttes også Tanzania over kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi og kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling.

Mål for samarbeidet med Tanzania

• Bærekraftig utvikling med vekt på sterkere privat sektor og investeringer, naturressursforvaltning og økt mobilisering av nasjonale ressurser

• Demokratisk utvikling, godt styresett og respekt for menneskerettighetene

Andre land

Angola

Angola har gjort store fremskritt siden fredsslutningen i 2002, men bærer fortsatt preg av den 27-år lange borgerkrigen. President dos Santos har sittet ved makten siden 1979. Angola skal avholde valg i 2017, og det er knyttet spenning til om dos Santos da vil trekke seg tilbake. Angolas økonomi er hardt rammet av fallet i oljeprisen. Oljeinntektene utgjør 70 pst. av statens inntekter og 90 pst. av landets eksport. Det er sterkt behov for diversifisering av økonomien. Inntektssvikt og betydelig valutamangel har vanskeliggjort næringsvirksomhet. Verdensbanken estimerer den økonomiske veksten til 3 pst. i 2015, mot 4 pst. i 2014. For 2016 har myndighetene i Angola justert ned forventet økonomisk vekst fra 3,3 pst. til 1,1 pst. Inflasjonen doblet seg i 2015 og ligger på 35 pst. Angola har de siste årene investert mye i infrastruktur, bygging av sykehus og skoler, men landet kjennetegnes fremdeles av store forskjeller og dårlig utbygde velferdstjenester. Korrupsjon og ineffektiv bruk av offentlige midler er viktige hindre for inkluderende vekst. Menneskerettighetssituasjonen i Angola er under økende press, noe det internasjonale samfunn har uttrykt bekymring for. Internasjonale indekser har vist en negativ utvikling for ytrings- og forsamlingsfriheten. Angola er medlem av FNs sikkerhetsråd i perioden 2015–2016. Myndighetene vurderer medlemskap i Extractive Industries Transparency Initiative. Petroleumssektoren gjør at Angola er Norges viktigste økonomiske partner i Afrika. Norge styrker den politiske dialogen med Angola, og undertegnet i 2016 en avtale om bilaterale politiske konsultasjoner. Norsk utviklingssamarbeid med Angola er konsentrert om faglig samarbeid innen petroleum, menneskerettigheter, fiskeri, fornybar energi og forskning. Norge er i tillegg blant de få gjenværende aktive giverne til sivilt samfunn i Angola. Angola mottar også støtte over postene for sivilt samfunn og demokrati (kap. 160) og kvinner og likestilling (kap.168).

Burundi

Burundi har det siste året opplevd sin verste krise siden borgerkrigens slutt i 2005. Opptøyer brøt ut etter at president Nkurunziza lanserte sitt kandidatur for en tredje periode våren 2015, noe som av opposisjonen ble ansett for å være i strid med fredsavtalen fra Arusha og bestemmelser i grunnloven. Til tross for sterkt internasjonalt press ble presidentvalget avholdt i juli 2015. Nkurunziza vant og ble innsatt for en tredje periode i august 2015. FN, AU og vestlige land var klare på at valgene ikke hadde vært frie og rettferdige. Urolighetene har deretter fortsatt. Opptøyer og politisk vold har sendt 270 000 burundiere på flukt til nabolandene. Minst 80 000 er internflyktninger. Flere hundre mennesker er drept siden urolighetene startet i april 2015. Det rapporteres om omfattende brudd på menneskerettighetene, inkl. vilkårlig fengsling, tortur og summariske henrettelser. Norge støtter opp under FN, AU og East African Communitys forsøk på etablere en inkluderende politisk dialog med alle involverte politiske parter. Norge har hatt et bilateralt utviklingssamarbeid med Burundi fra 2007 til 2015. Dagens støtte kanaliseres gjennom det sivile samfunn.

Eritrea

Eritrea er en ettpartistat som etter mange år med til dels selvpåført isolasjon preges av dårlig økonomisk styring, stor arbeidsløshet og omfattende nød, særlig på landsbygda. Siden 2015 har Eritrea også vært rammet av tørke, som følge av værfenomenet El Niño. Ifølge FNs spesialrapportør utsettes deler av befolkningen for grove menneskerettighetsbrudd som utenomrettslige henrettelser, tortur, fengsling, sekularisert vold og tvangsarbeid i form av innrullering i hæren på ubestemt tid. Manglende fremtidsutsikter har ført store deler av landets befolkning på flukt. Mange finner veien over Middelhavet til Europa. I 2015 mottok Norge 2947 asylsøkere fra Eritrea. Den vedvarende flukten fra landet legger et press på regimet, og Eritrea har de siste årene tatt forsiktige skritt for å normalisere forholdet til det internasjonale samfunn. Norge har styrket dialogen med Eritrea og signalisert vilje til å samarbeide med landet om implementering av anbefalinger fra FNs Menneskerettighetsråd. Norge gir bl.a. støtte til humanitært arbeid, og samarbeider med FN og frivillige organisasjoner i landet.

Ghana

Det skal holdes president- og parlamentsvalg i Ghana i november 2016. Ghana er et relativt stabilt og velfungerende demokrati, men det har gjennom det siste året vært en rekke stridigheter mellom de politiske partiene i tilknytning til valgkampen. De viktigste demokratiske institusjonene er på plass og fungerer. 2015 var et vanskelig år for Ghanas økonomi. Veksten falt fra over 7 pst. i 2013 til bare 3 pst. i 2015, valutaen falt i verdi og landets gjeldssituasjon ble forverret. Ghana er likevel et av de viktigste landene i Afrika for utenlandske direkte investeringer. Norsk næringsliv er i hovedsak konsentrert innen energisektoren, særlig petroleum, men har også interesser i andre sektorer som landbruk og eiendomsutvikling. Norge har etablert god politisk dialog med Ghana, og statsminister Erna Solberg leder sammen med Ghanas president John Mahama FNs generalsekretærs pådrivergruppe for bærekraftsmålene. Norsk utviklingssamarbeid med Ghana er konsentrert om olje for utvikling-programmet.

Kenya

Det skal avholdes valg i Kenya i 2017. Valget blir viktig for landets utvikling. Kenya er en sentral økonomisk og politisk drivkraft i regionen og i det øst-afrikanske samarbeidet (East African Community). Det er økende interesse fra norsk næringsliv for Kenya, og både Norfund og Innovasjon Norge har kontor i Nairobi. Kenyas sikkerhet er utfordret på en rekke områder, blant annet fra al-Shabaab i Somalia og radikaliserte grupper inne i eget land. Kenya har i mange år gitt beskyttelse til om lag 570 000 flyktninger i hovedsak fra Somalia og Sør-Sudan, noe som har skapt interne utfordringer, frykt for radikalisering og manglende kontroll med terrornettverk. Omfattende korrupsjon er en grunnleggende utfordring for sikkerhet, demokratisering, fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst. Gjennom FN og internasjonale organisasjoner støttes programmer for å fremme demokratiseringsprosessen i landet. I dette ligger også tiltak for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i Kenya og regionen.

Liberia

Det internasjonale samfunn har siden gjennomføring av demokratiske valg i Liberia i 2005 bistått med store ressurser for å bygge opp landet etter den ødeleggende borgerkrigen. Landet var imidlertid ikke forberedt på det alvorlige ebolautbruddet i 2014/2015, som også satte et sterkt preg på Liberias politikk og økonomi. Utbruddet påvirket også tilgangen til helse og utdanning negativt. Mange av de økonomiske aktivitetene som stanset i forbindelse med epidemien har i 2016 tatt seg opp igjen, og de økonomiske utsiktene er igjen bedre. Det kommende presidentvalget i 2017 preger det politiske bildet. En rekke kandidater har meldt seg, nye allianser er skapt og partier etablert. Sikkerhetssituasjonen er stabil, men sårbar. FNs fredsbevarende operasjon i Liberia (UNMIL) har redusert sin tilstedeværelse, og ansvaret for sikkerheten skal overføres til liberisk politi og militære. Dette byr på store utfordringer, og myndighetenes gradvise overtakelse av dette ansvaret går sakte. Norge har vært en viktig bidragsyter til UNMIL i mange år, spesielt på politisiden. Norge har videre vært en av de viktigste partnerne for å bygge opp energisektoren i Liberia. Energisektoren er fortsatt kjernen i norsk utviklingssamarbeid med landet, støttet primært over kap. 166. Norge inngikk i 2014 et større samarbeid med Liberia om bevaring av landets tropiske skog. Samarbeidet forvaltes av KLD.

Madagaskar

Madagaskar har kommet ut av en langvarig politisk krise og har gjennomført demokratiske valg. President Hery Rajaonamimanpianina sikret seg et solid flertall både i kommunevalgene i juli 2015 og senatorvalget i desember 2015. Veikartet for en varig løsning på krisen, som ble signert i september 2011, er så godt som fullført. Den politiske utviklingen er likevel fortsatt sårbar. Den politiske krisen har ført til at private selskaper er mer tilbakeholdne med å investere. Inflasjonen var på 7,4 pst. i 2015, den høyeste siden 2011. Veksten forventes å øke fra 3 pst. i 2014 til 4 pst. i 2016. Statens skatteinntekter og kvaliteten på statlige tjenester er bedret. Et svakt rettsvesen og manglende ressurser gjør det imidlertid krevende å sikre at lovene blir fulgt effektivt. Tvangsarbeid, inkludert barnearbeid er utbredt. Norsk utviklingssamarbeid med Madagaskar er særlig konsentrert rundt utdanning. Den humanitære situasjonen var meget vanskelig i 2015 på grunn av El Ninõ fenomenet. Rundt 665 000 mennesker lider av matusikkerhet. World Food Programme er engasjert med matforsyning og skolekantineprogram. Norge er en viktig bidragsyter til skolekantineprogrammet.

Niger

Mahamadu Issoufou ble gjenvalgt som Nigers president i mars 2016. Opposisjonen boikottet andre valgomgang, men internasjonale observatører anerkjente valget. Stabilitet i Niger er viktig for hele Sahelregionen. Niger har også vært utsatt for terror fra Boko Haram, noe som har ført til et stort antall internt fordrevne i den sørvestlige Diffa-regionen. Niger huser også flyktninger fra Nigeria og Mali. Niger er dessuten et viktig transittland for migrasjon til Europa. Om lag 120 000 vest-afrikanske migranter reiste gjennom ørkenbyen Agadez i 2015. Niger var nederst på FNs utviklingsindeks i 2015. Økonomisk vekst var i 2015 på 4 pst. Klimaendringene fører til press på begrensede jordbruksressurser, og FN anslår at to millioner mennesker trenger matvarehjelp. Nigerske myndighetene har fått kritikk for å innskrenke politiske rettigheter. Pressefriheten er under press. Kvinners rettigheter er begrensede. Med verdens høyeste befolkningsvekst på 3,9 pst. har Niger verken ressurser eller administrasjonskapasitet til å sikre alle innbyggerne sosiale og økonomiske rettighetene. Niger har lykkes med å få flere barn inn i skolen de siste 15 årene, men en millioner barn er fremdeles utenfor skolesystemet. Norge har etablert et nytt samarbeid med Niger innen utdanning, reproduktiv helse og matvaresikkerhet. Gjennom EUs flergiverfond for Afrika bidrar Norge også til kapasitetsbyggende tiltak for å håndtere migrasjonsutfordringene. Niger mottar videre støtte til sivilt samfunn (kap. 160), humanitær bistand (kap. 163) og helse og utdanning (kap. 169).

Nigeria

Nigeria er Afrikas mest folkerike land med om lag 170 millioner innbyggere. Nigeria er Afrikas største oljeprodusent. Det internasjonale fallet i oljeprisene har imidlertid rammet økonomien og valutaen hardt. Økonomisk vekst falt fra 6.3 pst. i 2014 til 3 pst. i 2015, og Nigeria er etter en periode som Afrikas største økonomi tilbake på andreplass etter Sør-Afrika, ifølge tall fra IMF. Oljeøkonomien har dessuten skapt få arbeidsplasser og medført store ulikheter. Nigeria er en sentral politisk aktør i Afrika. Presidentvalget i 2015 var det første siden frigjøringen hvor sittende president tapte og overlot embetet til vinneren. Den nye presidenten, Mohammadu Buhari, har et ambisiøst politisk program; kamp mot korrupsjon, bygge infrastruktur, skape arbeidsintensive næringer utenfor olje, samt fredsbygging og gjenreisning i nord. Myndighetenes militære offensiv mot terrorgruppen Boko Haram har gitt resultater. Det forsterkede samarbeidet med nabolandene Kamerun, Niger og Tsjad har vært viktig. Boko Haram kontrollerer ikke lenger store landområder, men utgjør fortsatt en alvorlig regional sikkerhetstrussel. Den humanitære situasjonen i Lake Tsjad-området er vanskelig, og det er mer enn to millioner internt fordrevne i Nigeria. Norsk næringsliv har vært engasjert i petroleumssektoren i landet i mange år, og Norge styrker den politiske dialogen med Nigeria. Norge har over flere år bidratt med betydelige midler til forbedring av mødre- og barnehelse i nord. Norsk utviklingssamarbeid med Nigeria er konsentrert om ansvarlig styresett, økt innsats for trygge skoler og fredsbyggende tiltak i det nordlige Nigeria.

Sudan

Sudan har lenge vært preget av interne konflikter, politisk undertrykking, alvorlige brudd på menneskerettighetene og en kritisk humanitær situasjonen for store deler av befolkningen. Arbeidet med å få på plass en inkluderende nasjonal dialog mellom myndigheter og opposisjon preget 2015, men har så langt ikke gitt resultater. Sudan spiller en sentral rolle som transittland for migranter og flyktninger fra regionen rundt Afrikas Horn og tar aktivt del i Khartoum-prosessen som søker å finne en løsning på migrasjonen fra regionen. Det er utbredt fattigdom i landet som ligger på 167 plass av 188 land i FNs Human Development Index, med 6.6 millioner mennesker avhengig av humanitær hjelp. Olje er den viktigste inntektskilden. Sudan er sterkt preget av reduksjonen i oljeinntekter som følge av Sør-Sudans uavhengighet i 2011, da en vesentlig del av oljeressursene tilfalt naboen i sør. Landet har en langsiktig, ubetjent gjeld på nær USD 48 mrd. og den oljedrevne økonomien har blitt ytterligere svekket av oljeprisfall og manglende diversifisering av økonomien. Det er innført sparetiltak, men uten realøkonomisk vekst, investeringer og gjeldsslette, vil problemene vedvare.

Norsk bistand til Sudan har hovedsakelig vært humanitær bistand til konfliktområdene Darfur, Sør- Kordofan og Blånilen, med FN som hovedpartner. Bilateralt er Olje for utviklingsprogrammet, med vekt på kapasitetsbygging for bærekraftig og rettferdig forvaltning, hovedpilaren i utviklingssamarbeidet. Norge har i senere tid inngått nærmere samarbeid med Sudan på migrasjonsfeltet, blant annet om retur av sudanere som ikke har lovlig opphold i Norge.

Sør-Afrika

Sør-Afrika er en sentral politisk aktør på kontinentet, og er engasjert i den sikkerhetspolitiske situasjonen i regionen blant annet gjennom initiativer for å bidra til økt stabilitet og fredsbygging. Den innenrikspolitiske situasjonen i Sør-Afrika er mer spent enn noen gang siden det demokratiske skiftet i 1994. Ved lokalvalget i august, gjorde ANC sitt dårligste valg noensinne. ANC mister makten i sentrale metropoler; Pretoria, Johannesburg og Port Elisabeth. Et viktig spørsmålet sett utenfra, er hvordan det dårlig valgresultatet kan påvirke maktbalansen internt i ANC. Valgresultatet tolkes som en tydelig tilbakemelding til presidenten og partiet og kobles til den dårlige økonomiske situasjon i landet. En rekke skandaler, som i april 2016 ble toppet av at konstitusjonsdomstolen fastslo at presidenten hadde brutt landets grunnlov, svekker også president Zumas posisjon. Uavhengige media og et aktivt sivilt samfunn legger til rette for et fortsatt fritt offentlig ordskifte, og Sør-Afrikas demokratiske institusjoner har vist seg robuste og levedyktige. Økonomisk er Sør-Afrika inne i en vanskelig tid. Lave mineralpriser, tørke og en generelt treg internasjonal økonomi gjør at Sør-Afrikas vekst har avtatt dramatisk. Vekstprognosene for 2016 er på 0,7 pst., lavere enn befolkningsveksten og mye lavere enn hva som er nødvendig for å bedre situasjonen for landets titalls millioner fattige. Det offisielle arbeidsledighetstallet er på rundt 25 pst., og i mange områder ligger det langt høyere. Fattigdom, alkoholisme, stoffmisbruk og kriminalitet er alle store problemer. Vold mot kvinner, inkludert seksuell vold, har stort omfang. 12 pst. av befolkningen lever med HIV. Tilgang på utdanning, helse og andre offentlige tjenester er varierende. Det er fortsatt store spenninger mellom svarte og hvite, og mange er bekymret over voksende etniske motsetninger. Norges samarbeider med Sør-Afrika på områder som fred- og konfliktløsning, klima/miljø, maritim sektor og næringsutvikling. Det er økende interesse for Sør-Afrika fra norsk næringsliv.

Uganda

Ugandas President Museveni, som har sittet ved makten i 30 år, ble nylig gjenvalgt i et valg som hadde betydelige svakheter. Høyesterett avviste opposisjonens klage på valget, men påpekte et stort behov for valgreform. Den demokratiske utviklingen synes å stagnere. Lovgivning og myndighetskontroll legger begrensninger på ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten. Ugandas økonomi styrker seg, og veksten ble av Verdensbanken anslått til 5 pst. i 2015/2016. Det er økende interesse for investeringer i Uganda fra norsk næringsliv, særlig innen energisektoren. Næringsfremme er sentralt i Norges engasjement i landet. Uganda har påviste oljereserver på 6,5 mrd. fat, hvorav 1,7 mrd. fat antas utvinnbare. Den vedvarende høye befolkningsveksten gjør imidlertid at det ikke skapes nok arbeidsplasser, og store deler av befolkningen får ikke ta del i veksten. Korrupsjon er et stort hinder mot effektiv tjenesteyting og evnen til å tiltrekke seg investeringer. Uganda fører en utenrikspolitikk med vekt på å sikre stabilitet i regionen. Det har vært en sterk økning i ankomne flyktninger som følge av konflikter i regionen. Utviklingssamarbeidet er konsentrert om Olje for utvikling, fornybar energi, offentlig finansforvaltning, fremme av menneskerettigheter og godt styresett.

Zambia

Zambia er et relativt politisk stabilt og fredelig land med en åpen økonomi. Landet er rikt på naturressurser, noe som gir grunnlag for økt økonomisk utvikling blant annet innenfor gruvesektoren, landbruk og energiproduksjon. Etter en tid med økonomisk vekst stagnerte Zambias økonomi i 2015. Dette skyldes bl.a. raskt prisfall på kobber, og at tørke bidro til å svekke landbruksproduksjonen. Zambia avholdt president-, parlaments- og lokalvalg i august 2016. Den zambiske nasjonalforsamlingen vedtok i desember 2015 en ny grunnlov som krever at presidenten må velges med rent flertall. Den sittende presidenten Edgar Lungu fra Patriotic Front vant med knapp margin. Opposisjonen godtok ikke valgresultatet, og har satt frem anklager om valgfusk. Zambia opplevde for første gang på flere tiår demonstrasjoner og vold før valget. I etterkant av valget har myndighetene stengt ned radio- og TV stasjoner. Høy befolkningsvekst er blant utfordringene politikerne står overfor, og behovet for å skape flere arbeidsplasser er stort. Tilpasning til klimaendringer, blant annet ved å styrke klimasmart landbruk, er en annen utfordring.

Den norske ambassaden i Zambia ble avviklet i juni 2016. Støtte til utviklingssamarbeid i Zambia vil heretter forvaltes av den norske ambassaden i Lilongwe.

Godt styresett, matsikkerhet og likestilling er særlige prioriteringer i utviklingssamarbeidet. I tillegg til støtte over regionbevilgningen på kap. 150 støttes arbeid for kvinner og likestilling over kap. 168.

Mål for samarbeidet med Afrika sør for Sahara

• Inkluderende økonomisk vekst og stimulere privat sektor, investeringer og næringsutvikling, herunder infrastruktur, utdanning og jobbskaping

• Bærekraftig forvaltning av naturressurser

• Demokrati, godt styresett og menneskerettigheter, herunder respekt for kvinners rettigheter og kvinners deltakelse i beslutningsorgan og næringsliv

• Forebygging av konflikter, tilrettelegging for fredelig sameksistens og bekjempelse av voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet

• Bedrede levebetingelser som gjør det attraktivt å bli boende i Afrika og reduserer grunnlaget for irregulær migrasjon

• Afrikas omforente strategier for å møte kontinentets utfordringer knyttet til økonomisk vekst, demokrati og styresett, samt fred og sikkerhet

Det vises også til mål for samarbeidet med det enkelte fokusland.

Rapport 2015

Demokrati, menneskerettigheter og ogdt styresett

Fokusland

I Etiopia har Norge i 2015 fortsatt støtten til fri rettshjelp for fattige. I 2015 mottok 4586 personer fri rettshjelp. Støtten til det etiopiske sivilsamfunnet fortsatte. Resultater viser at styrkingen av sivilsamfunnet på lokalt nivå har bidratt til at lokale myndigheter i større grad innser sivilsamfunnets viktige rolle som tjenesteytere. På landnivå har støtten bidratt til at deler av den etiopiske NGO-loven fra 2009 har blitt endret. Norsk bidrag til valgstøtteprosjekt resulterte i at 226 000 valgobservatører fulgte valgprosessen. Dialog mellom politiske partier og valgkommisjon resulterte i økt mediedekning og økonomisk støtte til mindre partier uten parlamentarisk representasjon.

I Malawi har myndighetene i fravær av budsjettstøtte fra giverne etter korrupsjonsskandalen «Cahsgate», forsøkt å balansere budsjettet med økte skatteinntekter, samt stramme inn offentlig forbruk. Norsk støtte til offentlig finansforvaltning gjennom Verdensbanken er viktig for å støtte gjennomføring av myndighetenes handlingsplan, og IMF har i en nylig gjennomgang vurdert at budsjettdisiplinen er forbedret. Norge har støttet det statlige anti-korrupsjonsbyrået i arbeidet med bekjempelse av korrupsjon. Faglig og kompetansefremmende støtte til politiet og byrået for å styrke etterforskningskapasiteten har bidratt til fremdrift i etterforskning, med over 70 saker sendt til retten og foreløpig elleve domsavsigelser. Som resultat av norsk støtte har man også sett en positiv utvikling på statistikkområdet i Malawi. Statistikkbyrået i Malawi er rangert best av land i det sørlige Afrika på Verdensbankens indeks for statistisk kapasitet.

Norsk støtte til rettighetsorganisasjoner i Malawi har bidratt til at LHBTI-rettighetene har blitt forbedret. Gjennom støtte til sivilt samfunnsfondet Tilitonse har 26 lokale og ti internasjonale organisasjoner bidratt til bedre håndhevelse av styresetts- og beslutningsprosesser i lokalsamfunn. Malawis andre UPR-høring i Genève i mai 2015 anerkjente fremgang på flere områder innenfor menneskerettighetsfelte. UPR omfatter LHBTI-anbefalinger, og disse gjenspeiles i den nye handlingsplanen for menneskerettigheter, også i den nasjonale handlingsplanen for hiv/aids.

I Mali bidro Norge gjennom UNDP til implementering av fredsavtalen, reetablering av statlig myndighet og reintegrering av flyktninger og internt fordrevne i nord. For å bedre styresettet i Mali støtter Norge sammen med Danmark et regionalt program for fred og stabilisering. Tiltakene styrker myndighetenes bestrebelser med å få på plass demokratiske institusjoner, motvirke konflikt og bidra til stabilitet.

Gjennom støtte til Kirkens Nødhjelps program i Mali har Norge bidratt til løsning av totalt 186 lokale konflikter i de nordlige regionene Kidal, Gao og Timbuktu, ved at lokale ressurspersoner har brukt ikkevoldelige metoder for konfliktløsning. Opplæring av kvinnelige ressurspersoner har vært en viktig del av arbeidet. Gjennom UNESCO støttet Norge tiltak innen kulturarv som bidro til å redde gamle, unike manuskripter oppbevart i Timbuktu fra ødeleggelse.

Flere av de frivillige organisasjonene som mottok norsk støtte i Mosambik i 2015 har vært sentrale aktører for større åpenhet og debatt i det mosambikiske samfunn. Organisasjonen Centre for Public Integrity (CIP), har spilt en viktig rolle i å overvåke, undersøke og synliggjøre korrupsjonssaker. CIP har også spilt en viktig rolle i å skape mer åpenhet og offentlig debatt om forvaltningen av Mosambiks inntekter fra naturressurser.

Norge støttet en plattform bestående av over 40 sivilsamfunnsorganisasjoner sin skyggerapport som bidrag til Mosambiks andre høring i FNs menneskerettighetsråds UPR-gjennomgang i januar 2016. Rapporten bidro til å rette oppmerksomhet mot de gjenværende utfordringene i menneskerettighetsspørsmål i landet, og bisto andre land i å utarbeide sine anbefalinger til Mosambik.

I Somalia har styrking av nasjonale og regionale institusjoner stått sentralt for å styrke statens kjernefunksjoner og inntektsgenerering. Norge støttet grunnlovsprosessen i Somalia, delstatsformasjon, styrking av lovgivende forsamlinger og forberedelser til valg i 2016. Norge bidro til at befolkningen i nylig frigjorte områder fikk økt tilgang på fellesgoder, herunder grunnleggende infrastruktur, helsetjenester, skolegang og jobbskaping i samarbeid med myndigheter på føderalt og lokalt nivå. Norge er også engasjert i arbeid mot radikalisering, og støttet et grenseoverskridende pilotprosjekt i Somalia og Kenya der særlig kvinner og lokalsamfunn engasjeres i kampen mot radikalisering av ungdom.

I 2015 ble prosjektvirksomheten i Sør-Sudan sterkt hindret på grunn av den pågående krisen, og prosjekter innen godt styresett, forsoning og menneskerettigheter hadde liten fremdrift. Norge støttet aktivt fredsforhandlingene i Addis Abeba frem til undertegning av fredsavtalen i august 2015, inkludert støtte til deltakelse av opposisjonspartier og det sivile samfunn gjennom støtte til IGADs forhandlingssekretariat.

Som følge av konflikten ble store deler av den langsiktige bistanden omfordelt til mer kortsiktige tiltak i områder som ikke direkte har vært berørt av konflikten. Gjennom Justice Africa støttet Norge fred- og forsoningsarbeidet på lokalt nivå som er avgjørende for en varig og stabil fred. Norge støttet overvåknings- og rapporteringsorganet for implementering av fredsavtalen. Norsk støtte til utvikling og kringkasting av radioprogrammet «Life in Lulu» har spredt et budskap om fred og forsoning til et svært bredt publikum.

I Sør-Sudan har Norge vært eneste giver i kapasitetsbyggingsprogrammet IGAD Regional Initiative for Capacity Enhancement in South Sudan. Gjennom utplassering av 199 tjenestemenn fra Kenya, Uganda og Etiopia for å drive kapasitetsbygging har programmet bidratt til å styrke 22 offentlige institusjoner på nasjonalt og delstatsnivå innen helse, utdanning, finans og administrasjon. I 2015 ble nye 102 utstasjonerte i 45 institusjoner primært på delstatsnivå, med sørsudanske motparter for å styrke kapasitetsbyggingen.

I Tanzania ga Norge støtte til FNs arbeid med godt styresett gjennom «Ett FN fondet». Gjennom støtte til «Legislative Support Project» har Norge bidratt til at FN bisto myndighetene i forbedringer av nasjonalforsamlingens arbeidsmåter. Norge ga sammen med Sverige kjernestøtte til to av de mest sentrale MR-organisasjonene i Tanzania. LHRC på fastlandet og ZLSC på Zanzibar. Disse organisasjonen står bak den viktigste rapporten om situasjonen for menneskerettighetene i Tanzania, som utgis årlig. Norsk støtte bidro til at LHRC overvåket og rapporterte utførlig om forberedelsene til og gjennomføringen av valget i 2015. I 2015 mottok 17226 personer rettshjelp gjennom LHRC, og av disse ble 205 representert av LHRC i domstolene. Norsk støtte bidro til at det gjennom nettverket av ZLSCs jurister og juridiske assistenter ble gitt fri rettshjelp til 1307 personer i 2015. ZLSC gjennomførte opplæring i menneskerettigheter for 250 lærere, politiet og ansatte i domstolsapparatet. I forbindelse med valget trente og utplasserte ZLSC 24 observatører på Zanzibar.

Andre land

Støtten til forskningsinstituttet ved Det katolske universitetet i Angola ble videreført i 2015. Kjernestøtten bidro til utgivelse av to publikasjoner, om henholdsvis økonomiske og sosiale forhold. Støtten bidro til at institusjonene har evne og kapasitet til å være en viktig bidragsyter til å skape debatt om temaene i Angola. Gjennom Kirkens Nødhjelps partner «Maos Livres» i Angola bidro Norge til tilgang til fri rettshjelp for å sikre rettsikkerheten til flere tusen borgere. Menneskerettighetsorganisasjonen «Associação Justiça, Paz e Democracia» har trent både politi og fengselsansatte og drevet lobbyarbeid for menneskerettighetsforsvarere. To saker er bragt til den afrikanske menneskerettighetskommisjonen.

Gjennom UNDPs flergiverfond støttet Norge gjennomføring av president- og parlamentsvalgene på Madagaskar. Dette bidro bl.a. til bevisstgjøringskampanjer, infrastruktur i forbindelse med velgerregistrering og teknisk bistand til elektronisk innsamling av data. Det ble gjennomført omfattende velgeropplæring og folkeopplysning.

Støtten til UNDPs landprogram i Nigeria, med hovedvekt på fredelig konfliktløsning, ansvarlig styresett og menneskerettigheter, har resultert i opplæring av menneskerettighetsrapportører og utplassering av slike både i de nordøstlige delstatene og i leire for internt fordrevne. Rapportene har ført til økt militær etterforskning av anklager om forbrytelser begått av soldater og befal, og flere militære rettsaker. Det er etablert en egen MR-desk i det militære hovedkvarteret. Støtten har også bidratt til profesjonalisere offentlige anskaffelser i delstatene i Niger-deltaet i sør.

I Sudan har samarbeidet mellom universitetsmiljøer i Khartoum og Bergen bidratt til å produsere kunnskap på sentrale utviklingsområder som er relevant for fredsbygging i Sudan, mellom Sudan og Sør-Sudan og i regionen. Grunnet konflikten i Sør-Sudan har prosjektkomponentene i Sør-Sudan blitt satt på vent og programmet ble noe forsinket.

Ved Universitetet i Cape Town i Sør-Afrika har norsk støtte til «Democratic Governance and Rights Unit» bidratt til kompetanseutvikling, samhold og økt uavhengighet blant dommere innad i landene og på tvers av grensene i det sørlige Afrika. Støtten har bidratt til å styrke menneskerettigheter, demokrati og godt styresett, siden rettsstaten er en forutsetning for alle disse. Norsk Høyesterett var ved flere anledninger tilstede på dommerforumene og delte norske erfaringer og perspektiver.

I Uganda har støtten gjennom flergiverfondet «Democratic Governance Facility» bidratt til kompetanseheving og forberedelser for nasjonale valgobservatører og samfunnsutdanning foran valget i februar 2016, juridisk bistand til 140 000 mottakere, styrket antikorrupsjonsarbeid blant lokale myndigheter og styrket kvinnedeltakelse i lokaldemokratiet. Støtte til FNs kontor for menneskerettigheter har sikret at utkast til ny nasjonal utviklingsplan legger til grunn en rettighetsbasert tilnærming og at det sivile samfunn er bedre i stand til å overvåke statens oppfølging av sine menneskerettighetsforpliktelser.

Norsk støtte, kombinert med faglig assistanse fra den norske Riksrevisjonen, bidro til fortsatt styrking av kapasiteten til Zambias riksrevisjon. En manual for forvaltningsrevisjon ble ferdigstilt, revisjonsrapportene er gjort mer tilgjengelig for publikum og parlamentarikere, og oppmerksomheten om riksrevisorens mandat har økt. Norsk støtte til arbeidet til Transparency International Zambia har også bidratt til dette. Norsk støtte til den zambiske skatteetaten (ZRA), og faglig samarbeid med Skattedirektoratet i Norge, har bidratt til økt kapasitet på zambisk side. ZRA har videre innført nye IT-systemer for regnskapsanalyse og skatterapportering, og deling av informasjon og erfaringer med andre lands skattemyndigheter er styrket. Skatterevisjoner med norsk støtte i 2015 omfattet 16 gruveselskaper, som sammen stod for 73 pst. av inntektene fra gruvesektoren.

Inkluderende økonomisk vekst og næringsutvikling

Fokusland

Mosambik har de siste årene oppnådd en rekke forbedringer innen kvaliteten på offentlig finansforvaltning. Gjennomføringen av reformprogrammet SISTAFE har vært sentralt i denne sammenheng, et program som Norge har støttet i mange år. Støtten til et felles fond for kapasitetsbygging i Mosambiks skatteadministrasjon har bidratt i arbeidet med å effektivisere og modernisere skatteadministrasjonen i Mosambik.

Samarbeidet mellom Mosambiks petroleumsinstitutt INP og det norske oljedirektoratet, petroleumstilsynet og miljødirektoratet har gjort INP i bedre stand til å utføre sine oppgaver som regulator og har bidratt til økt kapasitet og en styrket institusjon. Norske skatteeksperter og rådgivere har vært en sentral støtte for myndighetene i forhandlingene med oljeselskapene og bidratt med råd i prosessen med å få godkjent utviklingsplaner for gassfeltene. Norsk støtte har vært avgjørende for å få på plass reviderte petroleumsforskrifter. Utlysning av Mosambiks femte lisensrunde ble forberedt av INP med støtte fra oljedirektoratet.

I Sør-Sudan ble Olje for Utvikling videreført på begrenset nivå, da det ikke var mulig å ha langtidsekspertene inne som følge av sikkerhetssituasjonen. Noe kurs- og opplæringsvirksomhet ble gjennomført i nabolandene, med gode resultater.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har fortsatt arbeidet med å styrke makroøkonomisk kapasitet i det stedlige finansdepartement i Sør-Sudan. Kapasitetsbygging, inklusive opplæring i modellbruk og makroøkonomiske analyser for nasjonalbudsjettet har stått i fokus.

I Tanzania har Norge gjennom Olje for utvikling programmet bistått med juridisk ekspertise i arbeidet med Petroleumsloven som ble vedtatt i parlamentet i 2015. Til tross for kvalitetsmessige begrensninger er Petroleumsloven et viktig bidrag til sektorens rammebetingelser. Institusjonssamarbeidet har styrket sektorkompetansen og kunnskapen innenfor ressursforvaltning, helse, miljø og sikkerhet og miljøvernforvaltning.

Institusjonssamarbeidet mellom det norske og det tanzanianske skattedirektoratet har resultert i økt effektivitet og kvalitet i skatterevisjon av store selskaper, redusert omfang av utestående skattesaker og høyere inntjening som følge av skattefaglig bistand i etterberegning av skatt og internprisjusteringer for flere store selskaper. I budsjettåret 2014/15 økte skatteinntektene med 5,6 pst.

«Southern Agricultural Growth Corridor of Tanzania- SAGCOT» skal fremme næringsutvikling i den sørlige vekstkorridoren, der jordbrukspotensialet er stort. I 2015 ble det inngått en avtale med AGRA om et program som har som mål å øke inntektene for 30 000 småbønder i vekstkorridoren. Flertallet av småskalabøndene i Tanzania er kvinner. Programmet er et innovativt samarbeid mellom tanzanianske myndigheter, AGRA og Yara-Tanzania. Privat sektor engasjeres for å knytte småskalabøndene til markeder og kommersielle aktører i verdikjeden, med fokus på grønn, inkluderende vekst. Yaras bidrag er knyttet til agronomisk veiledning, og distribusjon av innsatsvarer.

Andre land

Gjennom Kirkens Nødhjelps partnere i Angola, har Norge bidratt til å utfordre myndighetene til å utvise økt transparens og ansvarlighet i bruken av offentlige midler. Dette ble gjort gjennom debattmøter både på kommunalt, provins og nasjonalt nivå og utgivelse av en rekke publikasjoner om budsjett overvåking og sporing av og sammenligning av offentlige utgifter innen sektorer som forsvar, helse, utdanning og infrastruktur. Begge deler har bidratt til økt deltakelse og bevisstgjøring om åpenhetsspørsmål i en større del av befolkningen.

Gjennom UNDPs landprogram i Nigeria har flere hundre unge fra utsatte grupper etablert småbedrifter som gjør at de kan forsørge seg selv og sine familier.

I Sudan bidro Olje for utvikling-programmet til å utarbeide et godt lovverk for oljesektoren og bedret landets muligheter til å etablere en bærekraftig forvaltning og rettferdig fordeling av oljeressursene.

I Sør-Afrika er det inngått en avtale med Sør-Afrikas miljødepartement om støtte til utarbeidelse av nasjonalt klimaregnskap. I 2015 fokuserte prosjektet på å forsterke avtalene mellom institusjoner i Sør-Afrika når det gjelder utslippsregnskap. Det norske Miljødirektoratet bidro til kompetansebygging og kapasitetsoverføring. Forskningssamarbeidet med Sør-Afrika, «South Africa – Norway Research Co-Operation», inkluderte 19 ulike forskningsprosjekter innen miljø, fornybar energi og klima. Universitetet i Cape Town har etablert et program som overfører kunnskap og erfaringer fra Sør-Afrikas vellykkede program for økt bruk av fornybar energi til andre land i Afrika. Tanzania og Kenya deltar, og på sikt kan programmet bli utvidet.

Olje for utviklingsprogrammet har som formål å bistå Uganda i gjennomføring av den nasjonale olje- og gasspolicyen fra 2008. Viktige resultat fra 2015 er bistand til arbeid med ny budsjettlovgivning, forordninger til petroleumslovgivning og utkast til såkalt «model production sharing agreement» samt regelverk for miljølovgivning.

I Uganda har Uganda Tree Grower Association (UTGA) gjennom samarbeidet med Norskog styrket sin sekretariatskompetanse og innlemmet 15 nye medlemmer i organisasjonen i 2015. Støtte fra Norge bidro til at UTGA inngår i et større samarbeid med EU og FAO om styrking av kommersiell skogdrift.

Velferdstjenester

Fokusland

I Malawi bidro norsk støtte til drift av helsestasjoner og sykehus i 2015. Bidraget bidro til å holde basis-helsetjenester i gang og helseinstitusjoner kunne dekke kostnader til mat til pasienter, vann, elektrisitet, samt drivstoff til ambulanser. Kirkedrevne sykehus kunne sikre tjenester i avsidesliggende områder. Norge var instrumentell i utarbeidelsen av en ny mekanisme for videre støtte til sektoren i 2015. Den danner modell for avtaler i andre sektorer der man ønsker å samordne giverstøtte.

Malawi er pilotland i regjeringens utdanningssatsing. Myndighetene i Malawi har utarbeidet en sektorplan for utdanningssektoren som er retningsgivende for alle partneres støtte til utdanning. Norge bidro til å få ferdigstilt Malawis søknad til Global Partnership for Education (GPE).

I Tanzania bidro norsk støtte til Mnazi Mmoja sykehuset på Zanzibar til at sykehuset kan bygge en ny pediatrisk avdeling. I 2015 inngikk Kirkens Nødhjelp en fireårig avtale med Haydom Lutheran Hospital.

Norge støtter Sokoine Universtiy of Agriculture i Tanzania, som i flere tiår har hatt et institusjonssamarbeid med Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet. Ni doktorander og 11 mastergradstudenter har mottatt støtte, og det er totalt i programperioden blitt publisert 29 vitenskapelige artikler. Innenfor programmet legges det vekt på entreprenørskap, og 15 uteksaminerte studenter, hvorav 7 er kvinner, har vunnet stipender og skapt egen næringsvirksomhet og arbeidsplasser.

Andre land

Kirkens Nødhjelp og deres partnere i Angola har bidratt til å øke bevisstheten om HIV/AIDS innen kirkesamfunnene og derigjennom bidratt til å forberede religiøse ledere til å delta i offentlige debatter ut ifra et rettighetsperspektiv for folk med HIV/AIDS og ikke bare ut i fra et religiøst perspektiv.

Likestilling og kvinner og barns rettigheter

Fokusland

I Etiopia forpliktet myndighetene i 2015 seg til å utrydde kjønnslemlestelse og barneekteskap innen 2025. Norge har via Kirkens Nødhjelp og Redd Barna bidratt til at 98 024 mennesker, 54 279 kvinner og 43 745 menn, fikk økt bevissthet om kvinnelig kjønnslemlestelse (FGM). 145 personer som tidligere stod for den kvinnelige omskjæringen har forlatt praksisen. 1992 menn og gutter har forpliktet seg til å beskytte og/eller gifte seg med jenter som ikke har vært utsatt for FGM. I 2015 ble 79 tilfeller av FGM politianmeldt, hvorav 67 saker endte med domfellelse. 19 trosbaserte organisasjoner har offentlig erklært at de tar avstand fra FGM. Norge fortsatte å fremme og beskytte seksuelle og reproduktive rettigheter for etiopisk ungdom, via støtte til UNICEF og UNFPA. Prosjektet for fri rettshjelp har hatt særlig fokus på sårbare kvinner. Også valgstøtteprogrammet og programmet for støtte til sivilt samfunn har hatt fokus på kvinner.

En ny nasjonal likestillingspolitikk forventes utformet i Malawi i 2016. Støtten til Gender Coordination Network, som arbeider for å forbedre kvinnedeltakelse og likestilling, har bidratt til at strafferammen til seksualforbrytere ble utvidet. I tillegg bidro arbeidet til en revisjon av ekteskapsloven, der lovlig giftealder ble endret fra 15 til 18 år, og til at ny lov mot menneskehandel ble vedtatt. Nettverket er en sentral aktør i Malawis likestillingsarbeid, og er pådriver både nasjonalt og internasjonalt.

Gjennom støtte til Digni og Det Norske Misjonsselskap i Mopti-regionen i Mali har Norge bidratt til at flere byer og landsbyer har signert forpliktende avtaler om å stoppe kjønnslemlestelse. Avtalene er basert på demokratiske vedtak i landsbyene/byene som krever 80 prosent enighet. Konna er den største av byene som har inngått avtale og samarbeid med imamen i byen har bidratt svært positivt for dette resultatet.

I Mali deltok 2 352 barn som hadde falt utenfor skolesystemet i Strømmestiftelsens intensive utdanningsprogram i 2015, med 84 prosent fullføringsgrad. En uavhengige evaluering viste at elevene raskt klatret opp på nivå med klassekameratene i matematikk og fransk når de ble integrert i vanlige klasser på barneskolen. Strømmestiftelsen har også tilsvarende programmer i Niger.

Gjennom CARE har Norge bidratt til å etablere nye spare- og lånegrupper i Segou, Mopti og Timbuktu i Mali. Dette har ført til bedre økonomi og økt politisk deltagelse for 10 683 kvinner og jenter og 900 menn.

I Mosambik har Norge hatt et fokus på kapasitetsbygging av nasjonale myndigheter og integrasjon av et likestillingsperspektiv i sektorsamarbeidet for energi og fiskeri. To demonstrasjonsprosjekter for kvinners bruk av energi er gjennomført, og kapasitetsoppbygging knyttet til kjønnsspørsmål i sentrale energiinstitusjoner er foretatt. Erfaringene fra samarbeidet viser at det er utfordrende å bevege seg fra opplæring rundt kjønnsspørsmål, til resultater og endring for målgruppene. I sammenheng med fiskeriprogrammet er det gjennomført en studie om muligheter for inkludering av kvinner innen verdikjeden (fiske/ bearbeiding/salg).

I samarbeid med UNWOMEN ble det gitt støtte til en konferanse med fokus på kvinners rolle og deltakelse fredsprosessen i Sør-Sudan. Bred deltakelse og god mediedekning bidro til å få ut budskapet om fred og viktigheten av kvinners aktive deltakelse i de politiske prosessene.

Det ble i 2015 inngått avtale med Unicef i Sør-Sudan om frigjøring av barnesoldater og forebygging av nyrekruttering. Gjennom norsk støtte til FNs humanitære fond fikk nesten en million barn vaksine mot meslinger og 100 000 blitt behandlet for underernæring. I samarbeid med Unicef fikk 264 000 barn i kriseområder tilgang til utdanning.

Andre land

Gjennom Kirkens Nødhjelps (KN) partnere i Angola, både trosbaserte og ikke-trosbaserte organisasjoner, har Norge bidratt til å forebygge og redusere alle former for skadelig tradisjonelle praksiser, og spesielt bidratt til økt engasjement og bevissthet i kirkesamfunnene i spørsmål relatert til kjønnsbasert vold.

I 2015 støttet Norge utdanningssektoren i Burundi gjennom et felles fond med Belgia, Frankrike, Unicef og Global Partnership for Education (GPE). Den politiske krisen utløst av valget i Burundi i 2015 førte til redusert gjennomføringskapasitet hos myndighetene og forsinkelser i implementeringen. Norske midler gjennom fondet ble derfor ikke utbetalt.

I Niger har 9 000 tenåringsjenter deltatt i et norskstøttet UNFPA-program for reproduktive helse. Programmet skal gjøre dem i bedre stand til å kreve sine rettigheter og bidro til at 56 klarte å si nei til ekteskap pga. sin unge alder. 44 pst. av de gifte jentene i programmet brukte moderne prevensjon ved slutten av programmet, mot 8 pst. før. Bruken av prevensjon på nasjonalt nivå har gått opp fra 18 pst. til 25 pst. fra 2013 til 2015. Norsk støtte til mobile helseklinikker har bidratt til dette. Programmet er skalert opp i 2016 for å nå flere.

I Niger fikk 8 300 lærere uten formell utdanning undervisning gjennom norsk samarbeid med Sveits for å bedre kvaliteten i utdanningen. Pga. trusselen fra Boko Haram i Diffa-regionen ble midlene overført til humanitære formål for å sikre skolegang for 12 000 elever på flukt.

Norge og UNICEF undertegnet i 2015 en ny avtale om støtte til Nigerias «Safe Schools Initiative». For skoleåret 2015/16 ble totalt 206 085 barn som befant seg utenfor skolevesenet innskrevet på skole. Av disse var 97 406 jenter. Ransler og skolemateriell ble også distribuert til elevene. Det ble også utdannet 175 lærere som nå er i full virksomhet.

Gjennom støtten til FNs kontor for menneskerettigheter i Uganda har politiet fått opplæring i å inkludere menneskerettighets-, likestillings- og barnehensyn i sitt arbeid på grasrotnivå. Gjennom støtten til UNFPA er det etablert en nasjonal database for å registrere alle anmeldte tilfeller av kjønnsbasert vold. Det er også gitt opplæring til offentlige institusjoner, bl.a. politi og helsevesen, som kommer i kontakt med ofre for kjønnsbasert vold.

I Sør-Afrika er vold mot kvinner et problem. «Hannes Shelter», med 22. juli-offeret Hanne Løvlies Stiftelse som partner, mottok støtte til bygging av et krisesenter for kvinner som er utsatt for vold i landsbyen Gcilima sør for Durban. Et slikt senter er et viktig bidrag til beskyttelse og ivaretakelse av kvinners menneskerettigheter. Senteret sto ferdig og ble innviet i mars 2016. Norge støttet Zambias nettverk av kvinneorganisasjoner (NGOCC), som blant annet bidro aktivt til å stanse innføringen av en lov som ville lagt begrensninger på frivillige organisasjoners rettighetsarbeid. Nettverket påvirket også etableringen av landets og Afrikas første hurtigdomstol for vold mot kvinner, samt prioriterte arbeid for å øke antall kvinner i politikken, der Zambia så langt skårer svakt.

Matsikkerhet og bærekraftig utvikling

Fokusland

Gjennom støtte til Etiopias Sustainable Land Management Program – (SLMP) har Norge bidratt til økt produktivitet i landbruket (mellom 40 og 80 pst. i intervensjonsområdene). Erosjon og naturforringelse reverseres der programmet er gjennomført. Programmet har ført til at høsting og lagring av fôr er innført og praktisert av mange bønder. Salg av fôr til andre områder er blitt en viktig inntektsmulighet for mange småbønder, og flere er i stand til å sende barna til skolen. Ernæringsstatus i husholdninger som deltar i SLMP er gjennomgående bedre, mye på grunn av innføring av belgfrukter integrert i korndyrkingen og innføring av frukttrær som gir skygge både i planteskoler og på grønnsaksfeltene. Landsertifisering og sikring av brukerrettigheter, med særlig fokus på kvinner, har redusert antall søksmål ved grensetvister, redusert skilsmisser og økt følelse av eierskap til både menn og kvinner.

Norge var i 2015 den nest største giveren til sektorprogrammet for landbruk i Malawi. Programmet rangeres som moderat vellykket, og kan vise til gode resultater i koordinering av ulike instanser i malawisk landbrukssektor, utbygging av infrastruktur i rurale strøk, reform av subsidieprogrammet samt ulike tiltak for risikohåndtering. Norsk innsats har vært sentral for økt matsikkerhet og motstandskraft mot klimaendringer i prosjektområdene. Samarbeidet med norske, malawiske og internasjonale sivilsamfunnsaktører har vist seg å være ekstra viktig i 2015 på grunn av de store klimavariasjonene.

I Mali bidro Norge til bedre matsikkerhet og et mer klimarobust landbruk gjennom et samarbeid innen anvendt landbruksforskning mellom Noragric og det statlige «Institut d’économie rurale». En midtveisgjennomgang av prosjektet viser at forskningsresultatet kan bidra å effektivisere småskalalandbruk. 50 000 bønder har fått tilgang til bedre utstyr og mer kunnskap om metoder som bedrer matproduksjonen. Norge har bidratt til å øke matproduksjonen for nærmere 150 000 personer i Lac Faguibine-området utenfor Timbuktu gjennom å bedre vanntilførsel, dele ut såkorn og enkelt landbruksutstyr. Ved å sikre lokalbefolkningen mat og arbeid har prosjektet en konfliktdempende effekt, og bidratt til at befolkingen blir værende og gjort det lettere for flyktninger og internt fordrevne å vende tilbake. Norge støttet også landets nasjonale klimafond som implementerer flere ulike prosjekter innen klimatilpasning.

Norsk støtte til klimasmart landbruk i Mosambik gjennom bl.a. Norsk Folkehjelp, Cooperative League of America og lokale organisasjoner har hatt god progresjon i 2015. Prøveprosjektene får tydelig frem hvordan alternative metoder kan gi økt produksjon for småskalabønder. Prosjektet har en høy kvinneandel, nærmere 50 pst.

I Mosambik har Norge også støttet et felles giverfond til Fiskeriministeriet siden 2009. En hovedmålsetting med støtten er å styrke utvikling og forvaltning av småskalafiske og oppdrett, med henblikk på å bedre matsikkerhet for lokalbefolkningen.

I Tanzania støtter Norge organisasjonen Eastern Arc Mountains Conservation Endowment Fund. Målsetningen er å bidra til vern av skogen i et fjellområde som inneholder et stort antall endemiske arter. Gjennom støtten har 1000 husholdninger fått bedret tilgang til proteiner gjennom støtte til husdyrhold som gris, kylling og kyr. Over 6000 mennesker har økt sine inntekter ved å få opplæring i fiskeoppdrett, birøkting, solsikkeproduksjon og produksjon av unge trær for salg. Mer enn 12 millioner trær er blitt plantet, og om lag 1000 km med skoggrenser er blitt markert for å hindre ulovlig inntrenging/høsting i skogreservater. 56 pst. av de som mottar støtte er kvinner.

Det humanitære arbeidet stod sentralt i Sør-Sudan i 2015. Norsk støtte via FN og frivillige organisasjoner bidro til at 4 millioner mennesker fikk matvarehjelp og bedret livsgrunnlag, 1,2 millioner fikk beskyttelse, 2,7 millioner ble nådd med helse- og sanitærtiltak. Videre fikk 250 000 hushold utdelt såfrø og 2,8 millioner husdyr ble vaksinert.

Andre land

Norsk støtte har gjennom Kirken Nødhjelps lokale partnere i Angola bidratt til økt fokus på diversifisering og styrking av lokalt småskala landbruk, økt bevisstheten om avskoging og behovet for håndtering av tilpasning og risikoreduksjon, samt opplæring i alternative landbruksmetoder for å bedre kunne stå imot klimaendringer.

For å hjelpe Ghana med tilpassing til de globale klimaendringene finansierer Norge utviklingen av et varslingssystem for tørke og flom i Ghana. Prosjektet blir implementert av UNDP i samarbeid med den statlige National Disaster Management Organization. Utplassering av automatiske værstasjoner ble ferdigstilt i 2015.

I Niger har Norge støttet et forprosjektet i regi av Noragric for å utvikle nye klimatilpassede frøsorter for småbrukere gjennom landbruksforskning. Et større samarbeidsprogram innen matvaresikkerhet er under utvikling.

Norge videreførte støtte til kartlegging av marine ressurser i Sudan, med mål om å bidra til en bærekraftig naturressursforvaltning ved å bygge opp fiskerifangststatistikk for sudansk havområde. Forsvarlig utnyttelse av fornybare marine ressurser i Rødehavet vil også styrke det tradisjonelle og håndverksmessige fisket i kystområdene i Øst-Sudan.

I Zambia bidro norsk støtte til organisasjonen Conservation Farming Unit (CFU) til direkte opplæring av om lag 220 000 bønder (kvinneandel på nær 50 pst.), samt lokale organisasjoner på feltet klimasmart landbruk. Antallet bønder som driver klimasmart landbruk økte i løpet av året med 40 000. Økte avlinger ved klimasmart jordbruk betyr bedre matsikkerhet og økte inntekter, og har bidratt til å stimulere lokal økonomi og handel.

Den zambiske organisasjonen Community Markets for Conservation (COMACO) arbeider for å redusere avskoging og krypskyting ved å gi bønder opplæring i klimasmart landbruk. Tallet på medvirkende bønder under prosjektet økte i 2015 fra 105 000 til om lag 145 000 (kvinneandel på i overkant av 50 pst.).

Norsk støtte til arbeidet til departementet for landsbygdutvikling bidro til at 50 000 småbønder i 2015 fikk bedre tilgang til innsatsvarer og kornlagre, bedre kontakt med forhandlere og økt kunnskap om klimasmart jordbruk. Dette økte arealet benyttet til klimasmart landbruk, samt bidro til at lagre for lokale produkter ble bygget opp flere steder, med bedret matsikkerhet som resultat.

Regionale tiltak

Norge inngikk i 2015 en samarbeidsavtale med Den afrikanske union (AU). Dette er en avtale om et strategisk partnerskap, med jevnlig politisk dialog og med tre tematiske områder:

• Fred og sikkerhet

• Demokrati og styresett

• Bærekraftig utvikling og jobbskaping

Som oppfølging av partnerskapet finansierer Norge flere regionale tiltak, særlig innenfor området fred og sikkerhet.

AU har det siste tiåret vist stadig mer vilje og handlekraft som freds- og sikkerhetsaktør. I tillegg til å videreutvikle sin krisekapasitet ønsker AU å styrke sin innsats på det forebyggende plan. Med Agenda 2063 har Afrika fått sin egen utviklingsvisjon for de neste femti år. Gjennom økt aktivitet som tilrettelegger av møter og dialog mellom AUs medlemsland, partnerland og –organisasjoner, har Norge posisjonert seg som en mer sentral aktør i Addis Abeba, av mange omtalt som «Afrikas politiske hovedstad». Viktige eksempler på dette er rollen Norge har spilt i forhold til fredsprosessen i Sør-Sudan og i arbeidet med å sikre en god konsultasjonsprosess med AU, afrikanske land og sivilsamfunnsorganisasjoner under FNs gjennomgang av fredsoperasjoner.

Demokrati, menneskerettigheter og godt styresett

Norge har et langvarig samarbeid med AU for å styrke AUs kapasitet på fred og sikkerhetsområdet. I 2015 bidro Norge til å styrke AUs evne til politisk lederskap når det gjelder kvinner, fred og sikkerhet, gjennom støtte til AU-kommisjonens spesialutsending på dette området. Dette gjorde det mulig for AU å ta initiativ overfor konkrete situasjoner, som seksuell utnyttelse av kvinner forestått av AMISOM-personell i Somalia.

Videre har Norge bidratt til å styrke kapasiteten og effektivisere arbeidet til AUs fred- og sikkerhetsråd (PSC) og afrikanske medlemmer av UNSC. Norge har også bidratt til en felles finansieringsmekanisme for lønninger i AU-kommisjonens Fred- og sikkerhetsavdeling. Støtten til Flyktningehelpens «Rapid Secondment Mechanism» brakte til veie sivile, afrikanske eksperter som i 2015 bidro til å styrke AUs fredsoperative evne.

Gjennom programmet Training for Peace er den sivile siden og politidimensjonen av Afrikas fredsoperative evne styrket. Partnere her har vært African Centre for the Constructive Resolution of Disputes (ACCORD), Institute for Security Studies (ISS), Nupi og Politidirektoratet. Etableringen av en Police Strategic Support Group og innledende innsats for etablering av en Civilian Strategic Support Group var viktige resultater av innsatsen.

Norge har bidratt til drift av AUs kontor i Bamako, noe som sikrer AUs evne til å implementere sin Sahel-strategi, delta i fredsforhandlingene i Mali, styrke det regionale sikkerhetssamarbeidet mellom Sahel-landene gjennom den såkalte Nouakchott-prosessen, samt koordinere sitt arbeid med andre regionale aktører.

Gjennom støtte til International IDEAs samarbeidsprogram med AU-kommisjonens Avdeling for politiske saker har Norge bidratt til styrket AU-innsats for demokrati og godt styresett. Konkrete resultater er økt oppmerksomhet blant politiske beslutningstakere og sivilsamfunnsrepresentanter om betydningen av å ratifisere og implementere African Charter on Democracy, Elections and Governance, styrket evne til å utøve valgobservasjon, samt at ungdomsrepresentanter fra kontinentet fikk mulighet til å bidra til en høynivådialog om sammenhengen mellom demokrati, menneskerettigheter og styresett i Afrika.

IGAD (Intergovernmental Authority on Development) er en regional organisasjon for 8 land på Afrikas Horn og i Øst-Afrika som blant annet arbeider med regional integrasjon, klimaspørsmål og fred/stabilisering i regionen. Gjennomganger viser at med norsk støtte er IGAD styrket og bedre i stand til å følge opp sitt mandat – ikke minst mht. fred og sikkerhetsagendaen samt i arbeidet mot tørke og forørkning. Hoveddelen av norsk støtte til IGAD var i 2015 knyttet til engasjementet i Sør-Sudan, særlig finansiering av utgifter knyttet til etablering av en overgangsregjering og de organisasjoner som skal overvåke gjennomføringen av fredsavtalen. Norges bidrag har vært avgjørende for den sentrale rolle IGAD har spilt i hele den vanskelig prosessen etter at borgerkrigen brøt ut i Sør-Sudan i 2013 og frem til undertegning av fredsavtalen i august 2015.

Gjennom Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) har Norge støttet opplæring for personell som skal ut i fredsbevarende styrker i regionen. Hovedformålene er å styrke ECOWAS, AU og FNs kapasitet til fredsbevaring og fredsbygging; styrke forståelsen av fred og sikkerhet gjennom forskning og policy-utvikling og bidra til kunnskap og bygge bærekraftige mekanismer innen konfliktløsning. Det var totalt 1225 kursdeltakere i 2015. Kvinner ble spesifikt gitt kurs i valgobservasjon. Også parlamentarikere fra Vest-Afrika har nytt godt av KAIPTCs opplæring. Senteret har bidratt med forskning innen fred og sikkerhet, med vekt på Sahel-regionen og Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. KAIPTC var også med på å implementere West African Disaster Preparedness Initiative (WADPI), som en respons på ebolautbruddet.

For å bidra til bedret styresett, fred og demokrati i Sahel, støtter Norge gjennom et partnerskap med Danmark et regionalt Sahel-program for fred og stabilisering. Tiltakene styrker myndighetenes bestrebelser på å få på plass demokratiske institusjoner, motvirke konflikt og bidra til stabilitet. Programmet omfatter Mali, Burkina Faso og Niger. Hovedmålsettingen med programmet er å fremme fred og sikkerhet som grunnlag for en bærekraftig utvikling. Dette skal oppnås gjennom økt stabilitet, bedring av menneskerettigheter, og fattigdomsreduksjon i Sahel-regionen. Programmet inkluderer aktiviteter med fokus på konfliktløsning og forebygging. Dette er del av Norges nye satsing på Sahelregionen, og i tråd med forpliktelsene Norge har påtatt seg om oppfølging av Valetta-toppmøtet.

Great Lakes regionen i det sentrale Afrika, særlig den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo, har lenge vært preget av konflikt, humanitære kriser og menneskerettighetsbrudd. Norge støtter FNs spesialutsending for Great Lakes regionen i arbeidet med gjennomføring av «Rammeverket for fred, sikkerhet og samarbeid i DR Kongo og regionen» som ble vedtatt av 11 afrikanske land i februar 2013. Støtten har styrket samarbeid mellom justismyndighetene, privat sektor, sivilt samfunn og kvinneorganisasjoner i regionen.

«African Centre for the Constructive Resolution of Conflict» (Accord) har mottatt kjernestøtte fra Norge i perioden 2014–2016. Accord bidro til fred og sikkerhet i Afrika gjennom å arbeide for en dialogorientert tilnærming til konfliktløsning. I 2015 støttet Accord fredsbyggingsinitiativ i bl.a. den Sentralafrikanske Republikk, Somalia, Mali, Burundi, Sør-Sudan og Sudan, og ga innspill på strategisk og operasjonelt nivå til FN, AU og de sub- regionale organisasjonene i Afrika.

Samarbeidet med «Centre for Conflict Resolution» (CCR) dekker perioden 2013–2016. Organisasjonen bidrar til konfliktløsning på kontinentet gjennom kapasitetsbyggingsprogram og innspill til konstruktiv politikkutforming på nasjonalt og regionalt nivå gjennom seminarer og konferanser om samme tema. I 2015 ledet arbeidet til at treningsmanualer utformet av CCR ble brukt av AUs styrke i Somalia (AMISOM) og FNs stabiliseringsstyrke i den sentralafrikanske republikk (MINUSCA) for å gi opplæring til personell om HIV/AIDS og integreringen av menneskerettighetsperspektiv i fredsbevarende operasjoner. Seminar rettet mot sør-sudanske deltakere bidro til nye nettverk mellom ulike aktører som samarbeider om å fremme respekt for menneskerettighetene.

Institute for Security Studies» (ISS) er en regional «think- and do-tank» med kontorer i Dakar, Addis Ababa, Nairobi and Pretoria, har som overordnet målsetning å styrke «human security» på det afrikanske kontinentet, derunder bidra til fredsbygging og konfliktløsning. Det norske bidrag gis som kjernestøtte til organisasjonen. ISS er en tydelig og kritisk stemme i den offentlige debatten i Afrika. ISS er den afrikanske tenketanken som har mest utstrakt samarbeid med FN, AU og de regionale organisasjonene. ISS har bistått i utarbeidelsen av felles afrikanske posisjoner i en rekke internasjonale prosesser, deriblant Ottawa-prosessen (landminer), Bamako-prosessen (håndvåpen) og utarbeidelse av policy-rammeverk for opprettelsen av African Standby Force. ISS vurderes å ha en særlig kompetanse på voldelig ekstremisme, terrorisme og organisert kriminalitet.

«Centre for Human Rights (CHR)» ved universitetet i Pretoria mottok i 2015 støtte som ledd i samarbeidsavtalen for perioden 2014–2017. CHR er et av Afrikas viktigste juridiske institutter for menneskerettigheter, som, i tillegg til å tilby masterprogrammer og videreutdanning innen menneskerettighetsjus, er en viktig faglig bidragsyter til utviklingen av menneskerettighetslovgivning i AU og i flere afrikanske land.

Inkluderende økonomisk vekst og næringsutvikling

Norge har gjennom FNs økonomiske kommisjon for Afrika (UNECA) gitt flere land støtte i utarbeidelse og implementering av nasjonale utviklingsplaner, inkludert økonomisk politikk-utvikling, utvikling av planer for å fremme privat sektor, økt handel og industrialisering, samt videre i arbeidet med migrasjon og ulovlige kapitalstrømmer. UNECA støttet AU-kommisjonen i utviklingen av en felles afrikansk posisjon til diskusjonen om oppfølging av Tusenårsmålene og var også medvirkende i arbeidet som førte til gjeldslette for de tre ebola- rammede landene. Gjennom støtten til African Climate Policy Center (ACPC) under UNECA bidro Norge til forberedelsene til Afrikas deltagelse under klimatoppmøtet COP 21 i Paris i 2015. ACPC bidro til at de små øystatene (African Small Island Developing States) styrket sin evne til å møte klimaendringene gjennom nasjonale planer for tilpasning og systemer for tidlig varsling.

Norge støttet det østafrikanske regionale fellesskapet, East African Community (EAC), gjennom deres partnerskapsfond. Støtten går i hovedsak til sekretariatets arbeid med gjennomføring av protokollene om tollunion og felles marked. Selv om mye gjenstår har protokollene hittil ført til betydelig økning i intra-regional handel og nedgang i gjennomsnittlig tollbehandlingstid. Forhandlinger om et rammeverk for økonomisk samarbeid og handel mellom EAC og EFTA er igangsatt. EAC har en sentral meklingsrolle i den politiske krisen i Burundi.

Avtalen med East Africa Legislative Assembly (EALA) og Association of European Parliamentarians with Africa (AWEPA) støttet samarbeidet mellom østafrikanske og europeiske parlamentarikere. Siden 2011 har EALA vedtatt en rekke lover som er sentrale for den regionale integrasjonsprosessen. EALA var involvert i EACs forsøk på å løse den politiske krisen i Burundi.

Støtten til «South African Institute of International Affairs» (SAIIA) bidro til bedre forvaltning av naturressurser på det afrikanske kontinentet. Forskningsbaserte utredninger fra SAIIA har forbedret beslutningsgrunnlaget for forvaltningen av petroleum-, skog-, fisk- og mineralressurser, særlig i det sørlige Afrika.

Støtten til «Benguela Current Commission» (BCC) bidro til bedret kunnskap og forvaltning av naturressursene i havområdet utenfor Sør-Afrika, Namibia og Angola. BCC har utviklet en bærekraftig tilnærming til naturressursforvaltning, og bidratt til bedre forståelse av klimaendringene i området.

Regional støtte har tilrettelagt for styrket kapasitet gjennom Organisasjonen for 25 engelsktalende afrikanske lands riksrevisjoner, AFROSAI-E. En velfungerende riksrevisjon er avgjørende for å sikre godt styresett. AFROSAI-E opplevde i 2015 stor etterspørsel etter organisasjonenes tjenester, og anses som en nyttig og ønsket medspiller. Den norske Riksrevisjonen har et eget samarbeid med AFROSAI-E.

Velferdstjenester

Det norsk-svenske regionale helseteamet basert i Lusaka støtter arbeidet til regionale og multilaterale organisasjoner, sivilt samfunn og forskningsinstitusjoner i Afrika sør for Sahara. I 2014–2015 ble 1,2 millioner ungdommer i det sørlige Afrika nådd med budskap om seksuell- og reproduktiv helse og rettigheter. Støtten har også bidratt til økt tilgang til prevensjon i regionen.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget til sammen 2094,6 mill. kroner.

Kap. 151 Bistand til Asia

Asia har som region opplevd en betydelig økonomisk vekst de siste årene. Som en følge av denne veksten har mange av landene i regionen gått fra å være lavinntektsland til å få status som mellominntektsland.

Den økonomiske veksten har ført til store forbedringer i folks livssituasjon, og til at tusenårsmålet om halvering av fattigdom innen 2015 er oppnådd i Øst-Asia og Stillehavsområdene. Det har også vært høy vekst i flere av landene i Sør-Asia. Samtidig har Asia fortsatt enkelte svært fattige land og noen land i eller på vei ut av konflikt.

Grunnet den positive utviklingen i store deler av Asia er norsk bistand over regionbevilgningen redusert de senere år.

Norsk bistand i Asia er i hovedsak konsentrert om tre fokusland: Afghanistan, Nepal og Myanmar.

Dette er land som alle er fattige. Afghanistan er en sårbar stat i konflikt, mens Myanmar og Nepal er i en postkonflikt fase. Bistanden skal bidra til politisk stabilisering, sikkerhet og fattigdomsbekjempelse og konsentreres til sektorene utdanning, styresett, klima, næringsutvikling og menneskerettigheter. Støtte til kvinners rettigheter og likestilling vil fortsatt ha høy prioritet, både ved integrering av kjønnsperspektivet i utviklingssamarbeidet og støtte til særskilte tiltak.

Norge vil opprettholde en viss støtte også til andre fattige land og mellominntektsland med en stor fattig befolkning i Asia, blant annet Pakistan og Sri Lanka.

Regjeringen vil støtte regionale sammenslutninger, først og fremst ASEAN, for å bidra til en forutsigbar og stabil regional politisk og økonomisk utvikling.

Regionbevilgningen for Asia må sees i sammenheng med innsatser over andre budsjettkapitler, herunder sivilt samfunn og demokratiutvikling (kap. 160), nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter (kap. 163), freds-, forsonings- og demokratitiltak (kap. 164), forskning, kompetanseheving og evaluering (kap. 165), miljø og bærekraftig utvikling (kap. 166), bistand til kvinner og likestilling (kap. 168), bistand til vaksine og helse (kap. 169) samt bistand gjennom FN-systemet (kap. 170) og de multilaterale utviklingsbankene (kap. 171), herunder Den asiatiske utviklingsbanken (ADB).

Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur omtales under kap. 116 (programområde 02).

Post 78 Regionbevilgning for Asia, kan overføres

Anmodningsvedtak nr. 849 av 10. juni 2016

Ved vedtak i sak nr. 849, 10. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen om å styrke informasjonsarbeid og målrettede tiltak i Afghanistan for å forebygge at barn sendes på en farefull ferd gjennom Europa.

Regjeringen mener det er viktig å forebygge irregulær og farlig migrasjon gjennom informasjonsarbeid og utviklingstiltak rettet spesielt mot grupper som er utsatt for migrasjon, samt gjennom støtte til stabilisering og en fredelig løsning på konflikten i Afghanistan.

Fattigdom, mangel på inntektsmuligheter og en vanskelig sikkerhetssituasjon bidrar til at mange afghanerne velger å forlate hjemlandet. Mange som drar er barn, særlig unge gutter. De blir sendt til nabolandene Iran og Pakistan, for å tjene penger og bidra til familiens inntekter. Noen bruker nabolandene som transittland.

Regjeringen har i løpet av de siste årene støttet flere informasjonsprosjekter og tiltak for å forebygge irregulær migrasjon av enslige mindreårige fra utvalgte opprinnelsesland, herunder Afghanistan. Både Justisdepartementet og Utenriksdepartementet bidrar til informasjonsarbeidet. Målet er å bevisstgjøre lokalbefolkningen om risikoen ved migrasjon og å gi et realistisk bilde av samfunnsforhold og de faktiske mulighetene for opphold i Europa og Norge. I 2015 har norske ambassader i 15 land arbeidet med landtilpassede informasjonstiltak for å formidle faktainformasjon om norsk asylpolitikk. Informasjonen har blitt gitt gjennom sosiale medier, i lokale medier, gjennom møter med myndigheter og organisasjoner med mer. Det arbeides med å utvikle og styrke informasjonsarbeidet fremover. For perioden 2016–2017 tas det sikte på å gjennomføre et informasjonsprosjekt i Afghanistan rettet mot potensielle enslige mindreårige migranter. Retur av afghanerne uten lovlig opphold anses for øvrig å være et effektivt tiltak med hensyn til forebygging av migrasjon. Det vises her til at det pågår et arbeid for å etablere et omsorgstilbud i Afghanistan slik at enslige mindreårige kan returneres forsvarlig.

I 2016–2017 vil det gis norsk humanitær støtte for å bidra til at barn som sendes tilbake til Afghanistan fra naboland får beskyttelse, at deres humanitære behov blir dekket og at de får tilbud om utdannelse. Norge vil også støtte arbeid med å dokumentere og overvåke situasjonen for mindreårige migranter i Afghanistan.

For øvrig vil store deler av norsk bistand til Afghanistan i 2016 og 2017 fortsette å forebygge migrasjon og at barn sendes på en farefull ferd gjennom Europa ved å bidra til målet om stabilisering og utvikling av landet. Støtten vil gå til utdanning, nærings- og landsbygdutvikling og styresett, inkludert sikkerhet, likestilling og menneskerettigheter og arbeidet mot korrupsjon. Gjennomganger viser at norskstøttede prosjekter har ført til at lokalsamfunn har fått bedre levekår, økte inntekter, bedre og tryggere skoler og bedre forhold til lokale myndigheter. Det tas sikte på videre støtte til gode tiltak av denne typen fremover. Blant annet vil flere tusen ungdommer i 2016 og 2017 gis relevant yrkesutdanning og arbeidstrening, og mange vil bistås videre slik at de får mulighet til å praktisere sine ferdigheter og få inntekter. Dette kan øke deres interesse for å bli værende i Afghanistan. Norge vil fortsatt forsøke å bidra til at partene finner en politisk løsning på konflikten, noe som vil være viktig for bærekraftig fred og stabilitet.

Situasjonsbeskrivelse

Fokusland

Afghanistan

Afghanistan er et land i en sårbar situasjon og er preget av væpnet konflikt og fattigdom. Den norske innsatsen har siden 2001 vært del av det internasjonale engasjementet for å hindre at landet igjen skal bli et arnested for internasjonal terrorisme. Det internasjonale samfunn bidrar militært og med sivil bistand til stabilisering og statsbygging for at landets myndigheter skal kunne ha kontroll over og styre landet. Målet er at Afghanistan skal bli selvhjulpen på sikt, men landet vil være avhengig av betydelig internasjonal støtte i flere år fremover.

SamlingsRegjeringen har store politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer. Samtidig har Regjeringen et omfattende reformprogram som blant annet omhandler korrupsjonsbekjempelse, godt styresett og styrking av kvinners rettigheter. SamlingsRegjeringen har greid å gjennomføre en del krevende reformer, men har ikke klart å innfri forventningene i befolkningen. Parlamentsvalg som skulle vært avholdt våren 2015 er forsinket.

1. januar 2015 ble sikkerhetsansvaret for hele landet overført fra den NATO-ledede multinasjonale stabiliseringsstyrken (ISAF) til afghanske myndigheter. NATOs operasjon Resolute Support overtok. Opprørere utfordrer sikkerhetsstyrkene, med store tap på begge sider. Av hensyn til sikkerhetssituasjonen, besluttet NATO under toppmøtet i Warszawa i juli 2016 å forlenge omtrent samme størrelse på Resolute Support-operasjonen og å opprettholde tilstedeværelsen i ulike provinser. Norge har fortsatt sin militære innsats innenfor operasjonen. Et stabilt Afghanistan forutsetter en politisk løsning. Opprørere må bringes inn i et grunnlovsbasert system. President Ghani ønsker en nasjonal forsoningsprosess med opprørsgrupper og har lagt vekt på å bedre forholdet til Pakistan for å få det til. Foreløpig er det begrenset fremgang.

Økonomisk vekst er sterkt prioritert av samlingsregjeringen, men veksten ble betydelig redusert ved uttrekket av de internasjonale styrkene. Reformer bidro til 22 pst. økning i skatteinntekter i 2015, til tross for lav vekst. Afghanistan er fortsatt et av verdens mest fattige og korrupte land. Den illegale økonomien omfatter opiumsproduksjon og utgjør over 50 pst. av den totale økonomien.

Den humanitære situasjonen har forverret seg på grunn av konflikten mellom regjeringsstyrker og væpnede opprørsgrupper. Totalt antall internt fordrevne er rundt 1 million mennesker. Rundt 2,5 millioner afghanske flyktninger er registrert i nabolandene Iran og Pakistan. Over 200 000 afghanere ankom Europa som flyktninger i 2015.

Ytrings- og pressefriheten er relativt god sammenlignet med andre land i regionen. SamlingsRegjeringen jobber for rettsstatsprinsipper, men de siste årene har vært utfordrende, både for journalister og andre mediefolk og for menneskerettighetsforkjempere. Lokale maktpersoner, krigsherrer og opprørsgrupper står ofte bak trusler og angrep. Sikkerhetssituasjonen, et svakt rettssystem, korrupsjon og et lavt utdanningsnivå vanskeliggjør menneskerettighetsarbeidet og gjennomføring av nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner. Det er et lyspunkt at samlingsRegjeringen har utnevnt flere kvinner i offentlige stillinger og politiske verv. Likevel er kvinner i Afghanistan fortsatt underrepresentert i økonomisk og politisk virksomhet, og diskriminering er vanlig. Vold mot kvinner, voldtekt og æresdrap er utbredt. Arbeid mot vold mot kvinner er igangsatt, men reformer har så langt ikke bedret deres rettsikkerhet i vesentlig grad.

Utviklingen i utdanningssektoren regnes som et av de største fremskrittene i Afghanistan. Over 8 millioner barn gikk på skole i 20152 mot rundt 1 million i 2001. Jenteandelen på landsbasis er på omtrent 40 pst., men knapt 30 pst. på landsbygda. Det hefter imidlertid betydelige problemer med utdanningsstatistikken. Undersøkelser viser også at utdanningens kvalitet er dårlig. Antall lærere øker, og en økende andel er kvinner, noe som er avgjørende for jenters mulighet til utdanning. Det er likevel et stort problem med frafall, særlig for jenter. For at jenter skal fortsette utdanning utover grunnskole må det holdningsendringer til. I tillegg er det behov for enda flere jenteinternater for dem som ikke har mulighet til å bo hos slektninger. Sikkerhetssituasjonen er også en utfordring, og det er behov for bedre sikrede barne- og ungdomsskoler.

Til tross for en betydelig urbanisering det siste tiåret, er Afghanistan fortsatt i stor grad et ruralt samfunn. Landbruket danner basis for afghansk økonomi og rundt 78 pst. av befolkningen er direkte avhengig av denne sektoren. De siste årene har det vært god vekst i landbruket. Produksjonen av opium er et problem, men avtok noe i 2015 grunnet klima og at myndighetene lyktes med å ødelegge 2 pst. av opiumsarealet. Det er stort press på land- og vannressurser på den afghanske landsbygda, og det er behov for å finne alternative livsgrunnlag i tillegg til landbruket.

I tråd med Dokument 8:12 S (2013–2014), Innst. 128 S (2013–2014), nedsatte Regjeringen i 2014 et utvalg som skulle evaluere og trekke lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001–2014. Utvalget la frem sin NOU i juni 2016. Rapporten fant at bistanden hadde bidratt til konkrete resultater under mandatperioden, blant annet innen institusjonsbygging, utdanning og helse. Rapporten la samtidig vekt på at faktorer som mangel på en politisk løsning på konflikten og pågående korrupsjon fortsatte å hindre Afghanistans oppnåelse av bærekraftig stabilitet og utvikling. Kunnskapen vi har fått gjennom NOUen vil være nyttig i forbindelse med utarbeidelsen av regjeringens helhetlige strategi for Norges innsats i sårbare stater og regioner.

I tråd med behovet for langsiktig støtte, lovet Norge og andre partnerland i 2016 betydelig sivil og militær bistand til afghanske myndigheter til og med 2020. På NATOs toppmøte i Warszawa i juli 2016 vedtok alliansen å forlenge troppebidrag og finansielle støtte til den afghanske sikkerhetssektoren ut 2020.

Mål for samarbeidet med Afghanistan

Hovedmålet for Norges samarbeid med Afghanistan er å bidra til stabilisering og utvikling av landet. Afghanistan er definert som et fokusland for norsk bistand. Som sårbar stat i konflikt vil Afghanistan også omfattes av den nye strategien på feltet.

Det gis prioritet til følgende områder som er nært knyttet til landets mulighet for stabilitet og utvikling:

• Utdanning

• Nærings- og landsbygdutvikling

• Styresett med vekt på sikkerhet, likestilling, menneskerettigheter og arbeid mot korrupsjon

Støtten til utdanning er betydelig økt i 2016 og vil bli økt videre i 2017. Regionbevilgningen kan dekke Norges finansiering av afghansk politi. Bistand til provinsen Faryab (der Norge hadde ledelsen for Provincial Reconstruction Team) videreføres på et høyt nivå. Noen midler over regionbevilgningen kan kanaliseres til grenseoverskridende tiltak ettersom stabilisering og utvikling i grenseområdene mellom Afghanistan og nabolandene også er et mål.

I tillegg til midler over kap. 151, post 78 Regionbevilgning for Asia, mottar Afghanistan støtte over kap. 160, post 70 Sivilt samfunn, kap. 163, post 71 Humanitær bistand og post 72 Menneskerettigheter, over kap. 164, post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak og post 72 Global sikkerhet, utvikling og nedrustning.

Myanmar

Myanmar preges fortsatt av å være i overgang fra autoritært styre til demokrati. Etter vellykket valggjennomføring i november 2015 ble ny regjering og landets første demokratisk valgte president på flere tiår innsatt i april 2016. Fredsprosessen og oppfølging av den nasjonale våpenhvileavtalen (NCA), videreføring av reformene og håndteringen av interne etniske og interreligiøse spenninger vil være blant hovedutfordringene for styresmaktene, inkludert fortsatt innsats mot korrupsjon.

Valget i november 2015 var en stor seier for Aung San Suu Kyi (ASSK) hvis parti National League for Democracy (NLD) fikk nær 80 pst. av setene i parlamentet. Valget var et sentralt skritt i landets reformprosess, men grunnloven hindrer fortsatt ASSK i å bli president og sikrer militæret 25 pst. av plassene i parlamentet. U Htin Kyaw er landets president, mens ASSK er utenriksminister, minister ved presidentens kontor og spesialutnevnt rådgiver for presidenten med utstrakte fullmakter. ASSKs og NLDs samarbeid med de militære vil også i fortsettelsen være avgjørende.

Fredsprosessen var sentral i Thein Seins regjeringsperiode og en nasjonal våpenhvileavtale med noen av de væpnede etniske gruppene ble undertegnet i oktober 2015. Avtalen har begrenset gjennomslagskraft da ikke alle gruppene undertegnet den. ASSK prioriterer og viderefører arbeidet med fred og nasjonal forsoning. En sentral oppgave for den nye Regjeringen blir også videreføringen av de økonomiske reformene, inkludert å videreutvikle rammeverket for investeringer samt arbeidet mot korrupsjon. Det er også stort behov for å øke statens inntekter blant annet gjennom å få bedre kontroll med inntekter fra naturressursutvinningen, for eksempel fra jade-industrien. Dette ikke minst for å kunne møte folkets forventninger til økt levestandard. Behovene er store innen de fleste sektorer, som helse, utdanning, infrastruktur, landreform m.m. Den økonomiske veksten forblir høy, med fortsatt forventning om ca. 7 pst., til tross for flom og syklon i 2015 som hadde negativ effekt på den økonomiske utviklingen.

Menneskerettighetssituasjonen i landet er fortsatt utfordrende, alle politiske fanger er ikke sluppet fri og overgrep begås i konfliktområdene. Det ordinære politiet og rettsvesenet er i tillegg meget svakt. Overgangen fra streng sensur til høy grad av pressefrihet har vært bemerkelsesverdig rask, selv om det har vært tilbakeslag i 2015. Åpenheten har ført til en økning i hatefulle ytringer, samt at journalister og andre som har ytret seg på en måte regimet/militæret mente var for kritisk, har blitt dømt til strenge straffer. Myanmar står fortsatt på både MR-rådets og FNs Generalforsamlings agenda.

Utviklingen i delstaten Rakhine, som har vært preget av konflikt mellom muslimer (Rohyingya) og buddhister, er en stor utfordring. Å finne gode og varige løsninger på etniske og religiøse konflikter, både i Rakhine-staten og andre steder, blir svært viktig og krevende for de nye styresmaktene.

Utdanningsektoren er preget av flere tiår med konflikt og underfinansiering. Myndighetene har de siste årene gitt utdanning høy prioritet. Til tross for betydelig økning i utdanningsbudsjettet er det fortsatt det laveste blant ASEAN-landene. I forhold til andre land i regionen har Myanmar høy lesekyndighet og høy innrullering i grunnskolen, men utdanningsnivået er lavt; det antas at under 70 pst. av skolebarna fullfører grunnskolen.

Myanmar er definert som et fokusland for norsk bistand og hovedområdene er godt styresett inkl. menneskerettigheter, naturressursforvaltning, energi, miljø/klima og utdanning, i tillegg til fortsatt sterkt fokus på fred og forsoning og den politiske og økonomiske reformprosessen. Norsk støtte går blant annet til media, til kapasitetsbygging og tillitsskapende tiltak mellom sentralmyndighetene, de etniske væpnede gruppene og lokalbefolkningen. Norsk bistand bidrar også til kapasitetsbygging av myndighetsapparatet og sivilt samfunn knyttet til ansvarlig naturressursforvaltning. Arbeidet med å etablere Olje for utvikling, institusjonssamarbeid knyttet til bærekraftig vannkraftutvikling, samt bilateralt miljøsamarbeid mellom Norge og Myanmar er godt i gang. Norsk næringsliv er etablert i Myanmar, herunder Telenor og Statoil.

Mål for samarbeidet med Myanmar

• Myanmars reform- og fredsprosess er bærekraftig

• Myanmar har en bærekraftig økonomisk utvikling, med særlig fokus på fornybar energi, investeringer og næringsutvikling

I tillegg til midler over kap. 151, post 78 Regionbevilgning for Asia, mottar Myanmar støtte over kap. 160, post 70 Sivilt samfunn, kap. 162, post 70 Overgangsbistand, kap. 164, post 70 Fred og forsoningstiltak, kap. 166, post 74 Fornybar energi og kap. 168, post 70 Kvinners rettigheter og likestilling.

Nepal

Nepal defineres av FN som et av verdens minst utviklede land (MUL), med et BNP per capita på USD 2 400 (Verdensbanken). Jordskjelvene i april og mai 2015 har ført til at opp mot en million mennesker har falt under fattigdomsgrensen, dvs. inntekt på under USD 1,8 per dag.

Mer enn 8 700 personer omkom og rundt 500 000 familier ble hjemløse i jordskjelvene. 14 av Nepals 75 distrikter ble rammet. Ett år senere har gjenoppbyggingen bare så smått kommet i gang. Nepals National Reconstruction Authority (NRA), som skal lede og koordinere gjenoppbyggingsprosessen, ble først etablert i midten av desember etter å ha vært gjenstand for politisk dragkamp i lengre tid.

Jordskjelvene rammet også utdanningssektoren hardt. 35 000 klasserom ble helt eller delvis ødelagt. Mer enn 1 million barn står fremdeles uten normal skolegang. Samtidig har Nepal store utfordringer når det gjelder manglende kvalitet i undervisningen og frafall av skolebarn. En halv million barn går ikke på skole. For jenter er tidlig ekteskap en viktig årsak, mens inntektsgivende arbeid prioriteres for gutter.

2015 ble også preget av uroligheter i lavlandet Terai. Politiske motsetninger mellom de tre dominerende nasjonale partiene på den ene siden, og partiene som representerer Madhes-befolkningen i Terai, førte i kjølvannet av vedtaket av ny grunnlov i september til blokade av flere av veiene til India. Bakgrunnen for konflikten er mangefasettert, men en styrende faktor er uenighet om grenselinjene mellom de syv føderale delstatene som skal etableres. Konflikten i Terai førte til redusert import fra og eksport til India og rammet Nepals økonomi hardt.

Grunnloven er et viktig steg for videre demokratisk utvikling i Nepal, og har mange positive aspekter f.eks. når det gjelder kvinners, minoriteters og homofiles rettigheter. Grunnet til dels tvetydig språk i grunnloven, blir det avgjørende at rettigheter presiseres og forankres i et klart lovverk. Ved regjeringsskiftet, etter at ny grunnlov var vedtatt i september 2015, fikk Nepal både kvinnelig president og kvinnelig parlamentspresident. I andre kvartal i 2016 fikk landet også sin første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. Lokalvalg er imidlertid ikke avholdt i Nepal siden 1997. Dette skaper et demokratisk tomrom som legger begrensninger på utviklingen, også for godt styresett.

I lys av utfordringene i landet har Verdensbanken redusert anslaget for økonomisk vekst i 2015 til 1,7 pst. Veksten er i stor grad basert på pengeoverføringer fra nepalske gjestearbeidere i utlandet og er forbruksdrevet. Hovedutfordringene i Nepals økonomi er dårlig utbygd infrastruktur, transportkapasitet og en svak industrisektor. Utvikling av Nepals vannkraftressurser vil kunne bidra til vesentlig økonomisk utvikling på sikt. En storstilt utbygging vil imidlertid være avhengig av betydelige utenlandske investeringer, som igjen vil forutsette at det gjennomføres reformer i elektrisitetssektoren.

Nepal hadde før krisene, som rammet i 2015, tatt viktige skritt for fattigdomsbekjempelse og godt styresett. Utfordringen nå blir å hente seg inn igjen etter krisene og komme videre i arbeidet med gjenoppbygging, utvikling og fattigdomsbekjempelse. Den demokratiske prosessen må konsolideres gjennom lokalvalg for å skape nødvendig troverdighet og tillit i befolkningen, og som grunnlag for videre økonomisk og sosial utvikling.

Det norske utviklingssamarbeidet med Nepal er konsentrert om tre hovedsektorer:

• Utdanning

• Godt styresett

• Ren energi og næringsutvikling

Miljø og kvinners rettigheter er tverrgående hensyn i alle prosjekter. Nepal nyter også godt av den norske støtten til The International Centre for Integrated Mountain Developments (ICIMOD) regionale innsatser.

Mål for samarbeidet med Nepal

• Tilgang til offentlig kvalitetsutdanning for alle

• Godt styresett basert på respekt for menneskerettighetene

I tillegg til midler over kap. 151, post 78 Regionbevilgning for Asia, mottar Nepal støtte over kap. 166, post 72 Klima og miljø og post 74 Fornybar energi, kap. 168, post 70 Kvinners rettigheter og likestilling og kap. 169, post 73 Utdanning.

Andre land

Det råder relativ innenrikspolitisk stabilitet i Pakistan. Militæret fortsetter å øke sin makt, spesielt i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Det er ventet at Regjeringen vil fullføre femårsperioden og at nye valg holdes som planlagt i 2018.

Pakistan hadde lav måloppnåelse mht. tusenårsmålene. Landet var i fjor rangert som nr. 147 av 188 land på Indeks for menneskelig utvikling (HDI). Om lag halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indikatorer for sosial utvikling, menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling går enten nedover eller forblir uendret. Ifølge UNDP Human Development Report 2014 anslås det at analfabetismen i den voksne befolkningen over 15 år er 45 pst. Videre er andel av barn som begynner på skolen om lag 93 pst. og andel barn som slutter i løpet av de første seks årene 39 pst. Dette innebærer at Pakistan har den nest største andel i verden av barn som ikke går på skole. Andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen på USD 1,8 per dag er 21 pst.

Pakistan har betydelige utfordringer med godt styresett. Landet var i fjor nr. 117 av 167 land på Transparency Internationals Corruption Perception Index. Pakistan har også betydelige utfordringer med menneskerettigheter. Nær 350 personer er henrettet etter at dødsstraff ble gjeninnført i desember 2014. Pakistan er nr. 3 på listen over land som henretter flest. Drap, vold og trusler mot minoriteter, journalister, menneskerettighetsforkjempere og sekteriske grupper gjør menneskerettighetssituasjonen meget vanskelig.

Vekstraten i den pakistanske økonomien forventes å ligge på 4,5 pst. i 2016. IMF bistår med store lån og mener at Pakistans økonomi bedres grunnet stødig finanspolitikk, sterk kapitaltilgang og pengeoverføringer fra pakistanere i utlandet, samt lavere oljepriser. Pakistan roses av IMF for å stabilisere makroøkonomien og dempe inflasjonen.

Utfordringene i Pakistan må først og fremst løses av landets egne myndigheter og borgere. Norge vil bidra med støtte fokusert på utdanning, godt styresett og rettsstat, menneskerettigheter, kvinner og likestilling.

Den politiske situasjonen i Bangladesh er preget av motsetningene mellom Regjeringen og opposisjonen. Regjeringspartiet Awami League har strammet grepet om makten og beveger seg i en mer autokratisk retning. Det største opposisjonspartiet Bangladesh Nationalist Party (BNP) er betydelig svekket.

Veksten i bruttonasjonalproduktet var ifølge Den asiatiske utviklingsbanken på 6,6 pst. Veksten har ligget på 5-7 pst. de siste 20 årene. Landet har de siste 20 årene hatt stor fattigdomsreduksjon og er ikke lenger like avhengig av bistand. Bangladesh er i dag i kategorien lavere mellominntektsland. De største hindringene for ytterligere økt vekst er korrupsjon, lavt utdanningsnivå, energiunderskudd, dårlig infrastruktur og lav andel yrkesaktive kvinner.

Menneskerettighetssituasjonen har forverret seg, og myndighetene slår hardere ned på regimekritikere. Ytringsfriheten er under press, og journalister og bloggere utsettes for trusler, vold, drap og forsvinninger. Diskriminering av religiøse og etniske minoriteter er utbredt, særlig i Chittagong Hill Tracts. Situasjonen for LHBT-personer er også blitt vanskeligere.

Det er norske næringslivsinvesteringer i Bangladesh som følges opp. Det prioriteres også fremover. Norsk støtte til Bangladesh er redusert de seneste årene. Det gis ikke lenger stat-til-stat bistand. Norsk støtte konsentreres til næringsutvikling og privat sektor menneskerettigheter, kvinner og likestilling, klima og miljø.

Sri Lanka har hatt en positiv politisk utvikling etter presidentvalget og parlamentsvalget i 2015. Landets relasjoner til Vesten er nå preget av positivt engasjement, og president Sirisena har sagt at han vil samarbeide med FN om etablering av en nasjonal granskningsmekanisme for mulige krigsforbrytelser. Den politiske motstanden mot Sirisenas reformprogram viser imidlertid tegn til å øke. Det er fortsatt behov for gjenoppbygging i Nord- og Øst-provinsene som ble rammet av krigen. Norsk bistand til Sri Lanka økte i 2015 etter å ha blitt redusert de senere årene. Bistanden konsentreres om tiltak for gjenoppbygging og utvikling i de tidligere konfliktrammede områdene, næringsutvikling, støtte til arbeidet for forsoning og politisk løsning for minoritetene, demokratisering og styrking av menneskerettighetene.

Indonesia er verdens fjerde mest folkerike stat og Sørøst-Asias største økonomi. På tross av korrupsjon og MR- utfordringer, er landet et fungerende demokrati i økonomisk og sosial fremgang underbygget av et aktivt sivilt samfunn og en fri presse. Indonesia jobber systematisk for å innlemme bærekraftsmålene i utviklingsplanleggingen. Landet har verdens tredje største klimagassutslipp, mye grunnet avskoging og oppdyrking av torvmyrer. Norge har et utstrakt bilateralt samarbeid med Indonesia med fokus på klima/skog, fiskeri/maritim sektor, energi, godt styresett, MR og likestilling. Med unntak av klima/skog, utgjør bistand en stadig mindre del av samarbeidet. Indonesia er en viktig multilateral partner for Norge med samarbeid om FN70 og Kommisjonen for finansiering av utdanning. Sekretariatet for ASEAN ligger i Jakarta, og landet spiller en viktig rolle i å fremme regionale prosesser.

Kinas klima- og miljøutfordringer prioriteres høyt av landets ledelse, reflektert i landets 13. femårsplan. Norge er en etterspurt partner og en faglig og økonomisk viktig bidragsyter til China Council for International Cooperation on Environment and Development (CCICED). CCICED er et kinesisk rådgivningsorgan, med internasjonal deltakelse, som legger frem anbefalinger til Kinas regjering innen miljø- og utviklingsspørsmål. En ny finansieringsfase i CCICEDs arbeid er nå under utarbeidelse, og videreføring av norsk støtte er under vurdering.

Øst-Timor opplever fallende statsinntekter grunnet den lave oljeprisen, og Regjeringen bruker mer av landets oljefond enn handlingsregelen tilsier. Øst-Timor søker om å bli tatt opp som medlem i ASEAN. Landet er rikt på naturressurser, og utover olje og gass ønskes det investeringer innen fisk og infrastruktur. Manglende kapasitet i statsapparatet, særlig i justissektoren, hindrer myndighetene i å utføre grunnleggende oppgaver. Feil- og underernæring er svært utbredt. Norge støtter kapasitetsbygging rettet mot det sivile samfunn og prosjekter innen fiskerinæringen.

Regionale tiltak

Drevet av økonomisk vekst og økende politisk tyngde har politiske og økonomiske strukturer og samarbeidsmønstre i Asia blitt styrket. Gjennom regionale og globale handelsstrømmer trekker store økonomier med seg andre land i regionen i sin sterke vekst, og mot et høyere utviklingsnivå. Politiske møteplasser i Asia øker i betydning og asiatiske land definerer i stadig større grad de regionale spillereglene.

Regionalt samarbeid og integrasjon får stadig større betydning i Asia. En sterk drivkraft er behovet for økonomisk samarbeid og et bedre og mer forutsigbart rammeverk for handel. Økt regional integrasjon er også viktig med tanke på å utjevne økonomiske forskjeller mellom landene, og internt i landene, og for å sikre en stabil politisk og økonomisk utvikling i regionen som helhet.

En stabil utvikling vil også sikre norske interesser, og Regjeringen ønsker å bidra ved å støtte opp om, og knytte Norge tettere opp mot, regionale fora og integrasjonsprosesser. Videreføring av støtte til regionale tiltak innenfor prioriterte sektorer der ASEAN3 representerer et strategisk tyngdepunkt, vil derfor være viktig for Norges forhold til regionen. Norge fikk i 2015 innvilget formelt sektordialogpartnerskap med ASEAN, som innebærer styrket politisk tilgang til viktige fora hvor det legges føringer for sentrale regionale prosesser i Asia, både politisk og økonomisk. Regjeringen jobber med strategisk innretning av partnerskapet. Det er regjeringens ambisjon at Norge deltar på møter og arrangementer i ASEAN-regi på ministernivå og embetsnivå, samt bidrar med fagekspertise fra ulike deler av statsforvaltningen. Partnerskapet inkluderer implementering av prosjekter for regionalt samarbeid med ASEAN innenfor følgende prioriterte områder: Klima/miljø; Energi; Marine og maritime spørsmål; Handel og næringsutvikling; Fred- og forsoning; Menneskerettigheter; Studentutveksling.

Norge deltar også aktivt innenfor ASEM (Asia-Europe Meeting). Til sammen deltar 30 europeiske (EU-landene, Norge og Sveits) og 21 asiatiske land, sammen med EU-kommisjonen og ASEAN-sekretariatet. Målsettingen er å styrke forholdet mellom Europa og Asia som likeverdige partnere gjennom politisk dialog, økonomisk samarbeid og kulturutveksling.

Mål for samarbeidet med andre land i Asia og regionen

• Utdanning, klima, miljø og bærekraftig naturressursforvaltning, inkludert Olje for utvikling

• Næringsutvikling og landsbygdutvikling

• Godt styresett, menneskerettigheter, kvinners rettigheter, likestilling og demokratibygging

• Regional stabilitet

Se også mål for samarbeidet med det enkelte fokusland.

Rapport 2015

Norges bistand over denne posten ble i 2015 benyttet til å støtte opp under godt styresett, utdanning, menneskerettigheter og demokratiutvikling, likestilling og kvinner, og barns rettigheter, naturressursforvaltning, klima og miljø. I tillegg ble det satset på landsbygdutvikling/næringsutvikling i Afghanistan og Sri Lanka. Det ble også gitt støtte til regionale tiltak.

Norsk støtte til fokuslandene kommer fra mange forskjellige poster i budsjettet, slik som det fremgår av tabellen nedenfor. I rapporteringen under denne posten vil det bare rapporteres på de tiltakene/prosjektene som er finansiert over denne posten; for rapportering på de andre midlene se rapport på de aktuelle postene.

Godt styresett, menneskerettigheter og demokratibygging

Støtte til institusjonsbygging og reformer står sentralt i Norges utviklingssamarbeid med Afghanistan. Godt styresett er en viktig del av flere prosjekter under Verdensbankens flergiverfond Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF). Norge bidro med 215,6 mill. kroner i uøremerket støtte til ARTF i 2015. Fondet dekker både offentlige driftsutgifter og programmer innen blant annet styresett, utdanning og landsbygdutvikling. I 2015 ble 23 pst. av statens sivile driftsbudsjett og 41 pst. av det sivile utviklingsbudsjettet finansiert gjennom ARTF. Det rapporteres at 88 pst. av ARTFs prosjekter ble tilfredsstillende gjennomført i 2015. Kvinner er en betydelig målgruppe for ARTFs støtte til styresett.

Solidaritetsprogrammet under ARTF har gitt opplæring i organisasjonsarbeid, planlegging og økonomi til ledere og medlemmer av nesten 35 000 lokallag over hele landet. Evalueringer har påvist sammenheng mellom aktivitet i Solidaritetsprogrammet og økt demokratisering og deltakelse ved parlamentsvalg. Afghanistan Law and Order Trust Fund (LOTFA) utgjør en politisk og sikkerhetsmessig viktig del av norsk støtte til styresett i Afghanistan. LOTFA lønnet omtrent 150 000 politifolk i 2015.

I 2015 støttet Norge også styresett, gjennom norske og internasjonale frivillige organisasjoner. Støtten går til menneskerettighetsarbeid, styrking av offentlig forvaltning, arbeid mot korrupsjon og utvikling av lokale myndigheter og sivilsamfunn, Opplæring har bidratt til at folk har blitt bedre kjent med sine rettigheter og mer i stand til å kreve og å praktisere dem. De frivillige organisasjonene har støttet lokale myndigheters innføring av prosedyrer og systemer for åpenhet som har bidratt til å redusere korrupsjon. Aga Khan Foundations opplæring til 190 lokale utviklingsråd i 2015 har gjort rådene bedre i stand til å implementere egne utviklingsinitiativ. Organisasjonen ACTED hadde opplæring for 6200 personer om godt styresett i 2015.

Norge fortsatte å gi kjernestøtte til Afghan Independent Human Rights Commission i 2015. I løpet av de siste 13 årene har kommisjonen bidratt til at over en halv million innbyggere (44 pst. kvinner) har fått opplæring i menneskerettigheter, og den har gjort omfattende informasjonsarbeid gjennom medier og et eget blad. Kommisjonen har mottatt til sammen over 28 000 klager på brudd på menneskerettighetene og har registrert og vurdert nesten 33 000 tilfeller av vold mot kvinner. I tillegg har den gjennomført over 17 500 besøk i fengsler.

I 2015 ble også 3 mill. kroner gitt til det nyetablerte Myanmars utenrikspolitiske institutt som samarbeider med NUPI, og som bidrar til kapasitetsbygging på dette feltet.

Norge fortsatte å støttet uavhengig media, med DVM (Democratic Voice of Burma) som flaggskipet og bidro dermed til mer balansert fremstilling blant annet av valgkampen. I tillegg ble det gitt støtte til Irrawady Media Watch til et prosjekt som fremmer kunnskap om rettigheter for jenter og kvinner.

I forkant av valget i 2015, støttet Norge International IDEA, Carter senteret og Asian Network for Free Elections (ANFREL). IDEA arbeidet opp mot myndighetene med kapasitetsbygging for gjennomføring av valget, mens både Carter senteret og ANFREL jobbet med lang- og kortsiktig valgobservasjon. Midlene bidro dermed til en vellykket valggjennomføring. Norge ga også støtte til UNDP, som bidro til å sikret å hindre juks i valggjennomføringen. Norge bidro også i 2015 med midler til UNFPA for videre bearbeidelse av resultatene fra folkeavstemmingen i 2014, da korrekte befolkningstall vil ha betydning for planlegging og gjennomføring av videre og nødvendig sosioøkonomisk reform.

Støtten til ILO (International Labour Organisation) ble videreført i 2015 og norsk bistand bidro til økt forståelse rundt arbeidernes rettigheter, og sosial dialog mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i tråd med fagforeningsloven som ble vedtatt i 2012.

Norge opprettet en stipendordning for studenter med minoritetsbakgrunn oppkalt etter David Taw. Støtte gis til studenter uten egne midler innenfor historie og samfunnsfag på både bachelor og masters nivå ved University of Yangon. Norge støtter Myanmar Center for Responsible Business (MCRB), som bistår bedrifter og myndighetene i arbeidet med samfunnsansvar og menneskerettigheter. Ansvarlig næringsliv er nå et sentralt politisk tema i nasjonale så vel som i internasjonale bedrifter og vil være viktig for at innrykket av internasjonale bedrifter ikke så lett kan utnytte manglende kunnskap og kompetanse i Myanmar.

I Nepal er Norges bistand til godt styresett konsentrert om styresettreform, demokratisk utvikling og offentlig finansforvaltning, samt noe til FN-reform og overgangsjustis. Menneskerettigheter inngår som sentralt element. Noe midler på bevilgningen ble reallokert til jordskjelvrespons. Flere tiltak ble justert i 2015 som følge av jordskjelv, vedtak av ny grunnlov og politisk uro.

Norge har siden 2008 støttet det nasjonale desentraliseringsprogrammet Local Governance and Community Development Programme (LGCDP), med mål å redusere fattigdom gjennom bedre lokalt styresett og utvikling på lokalt plan. Det er nå inne i sin andre fase (2013–2017). Programmet har resultert i større innflytelse på prioriteringer og økte offentlige bevilgninger til kvinner, barn og marginaliserte grupper. Sosial mobilisering har bidratt til å engasjere over 750 000 borgere over hele landet i «Ward Citizen Forums» (WCF). I 2015 deltok over 66 000 WCF-medlemmer i distriktsvis periodeplanlegging. Det tilrettelegges spesielt for deltakelse og bedre livsgrunnlag for fattige og ekskluderte. Over 175 000 er engasjert i «Citizen Awareness Centers» (CAC) som blant annet gir tilskudd til gruppenes planer for å styrke sitt levebrød.

I et tilknyttet UNICEF prosjekt støtter Norge implementering av Nepals nasjonale strategi for barnevennlig lokalt styresett. Rundt 150 lokale enheter har utarbeidet handlingsplaner for dette. LGCDP var også instrumentell i forbindelse med assistanse i etterkant av jordskjelvene da midler ble omallokert for å hjelpe jordskjelvofre. Dette nådde effektivt ut til et stort antall mennesker i de rammede distriktene.

Gjennom UNDP programmet «Rule of Law and Human Rights» (2013–2017) er tilgangen til rettsapparatet for kvinner og sårbare grupper bedret. Over 30 000 sårbare personer er nådd i 2015 med juridisk rådgivining, med vekt på forebyggende innsats. Det er også lagt grunnlag for bedre koordinering innen justissektoren.

Norsk støtte til kapasitetsbygging av Valgkommisjonen i Nepal har bidratt til utvikling av et permanent velgerregister. Registeret kom også til nytte i forbindelse med hjelpearbeidet etter jordskjelvet. Det er etablert to regionsentre for opplæring av ressurspersoner. 2000 ungdommer, førstegangsvelgere og velgere med fysiske utfordringer har fått orientering om valg og demokrati. I løpet av 2015 ble ytterligere 719 553 velgere registrert, av totalt 13,3 millioner velgere (81 pst. av antatt stemmeberettigete).

Norge har siden 2010 støttet et flergiverfond i regi av Verdensbanken for å styrke offentlig finansforvaltning. En gjennomgang av landets offentlige finansforvaltningssystemer i henhold til internasjonalt aksepterte milepæler, gjennomført i 2014, fant en forbedring på 19 indikatorer, reduksjon på 2 og konstant nivå på 10 indikatorer siden forrige gjennomgang i 2008. Gjennom støtte fra fondet er det rullet ut et enhetlig kontosystem for bevilgninger fra sentralt til lokalt plan i alle landets 75 distrikter.

Norge støtter menneskerettighetsorganisasjonen INSEC som er representert i alle Nepals 75 distrikter. En evaluering fra 2013 viser at deres årbok, som dokumenterer saker fra hele landet, har bidratt til at ofre for MR-brudd får større oppmerksomhet av relevante myndigheter lokalt og nasjonalt. Årboken er et sentralt referansedokument for alle MR-aktører i Nepal. INSECs arbeid gjennom mange år har resultert i økt bevissthet om rettigheter og plikter blant befolkingen. Samtidig har samarbeid med lokale myndigheter styrket det offentlige apparatets evne til å fremme og beskytte menneskerettigheter.

Norge har vært tydelig engasjert i Nepals overgangsrettigheter. Støtte til International Center for Transitional Justice (ICTJ) og International Commissions of Jurists (ICJ) har bidratt til styrket kapasitet og koordinering mellom grupper av ofre for at disse bedre skal kunne ansvarliggjøre myndighetene og forbedre dialogen mellom dem. Dette er avgjørende for å komme nærmere målet om en reell sannhets- og forsoningsprosess.

I Pakistan ga Norge 20 mill. kroner til Verdensbankens flergiverfond for De føderalt administrerte områdene, Khyber Pakhtunkhwa og Balochistan. Overordnet mål for fondet er å bygge tillit mellom stat og befolkning i forbindelse med gjenoppbygging og utvikling etter kriser og å redusere potensialet for videre konflikt. Innsatsen er konsentrert om forbedring av lokal tjenesteyting, støtte til lokalsamfunn, nye arbeidsplasser, økonomisk utvikling, policy-reform og godt styresett. Så langt har tiltakene nådd ut til 5,7 millioner mennesker, hvorav om lag 2,8 millioner jenter/kvinner. Blant annet er følgende resultater oppnådd: 125 nye skoler, bedre fasiliteter på 225 skoler, økt skoledeltakelse, ansettelse av nye lærere, 3,2 millioner mennesker har fått tilgang på bedre helsetjenester. I tillegg har renovering av helseklinikker, nytt utstyr og opplæring av personell gitt økt bruk av helsefasilitetene. Det er også mindre feilernæring hos barn, tryggere barnefødsler, og økt bruk av prevensjon i områdene.

Norge er en av de viktigste giverne av kjernestøtte til Pakistans største menneskerettighetsorganisasjon, Human Rights Commission of Pakistan (HRCP). Norge bidro i fjor med 1,2 mill. kroner til prosjektet «Realisation of human rights in Pakistan». HRCP er en av de mest sentrale stemmene og forsvarerne av menneskerettigheter i den pakistanske samfunnsdebatten. HRCP tar opp saker relatert til korrupsjon, sekterisk vold, minoriteter, journalister og sårbare grupper. Organisasjonens arbeid i fjor resulterte blant annet i at 800 klagesaker ble sendt til myndighetene og 300 saker fikk svar. Årsrapporten «The State of Human Rights» (engelsk og urdu) ble distribuert til over 2000 personer, inkludert parlamentarikere, dommere og myndigheter. HRCP ga 450 observatører opplæring, som bidro til gjennomføring av fredelige og rettferdige lokalvalg. Om lag 28 000 frivillige fikk trening i bekjempelse av ekstremisme. Staff College, som utdanner offentlige tjenestemenn, benyttet HRCPs materiale i undervisningen. Den nasjonale MR-kommisjonen ba HRCP om å bistå i forskningsarbeid.

Gjennom støtte til grunn- og videreutdanning av journalister ved Sri Lanka Press Institute har Norge medvirket til økt profesjonalisering i mediebransjen og forbedret yrkesetikk i Sri Lanka. 18 studenter ble uteksaminert i 2015. Sammen med Danmark støttet ambassaden Media Resources and Training Centre (MRTC) som driver journalistutdanning i regi av universitetet i Jaffna. 18 studenter fullførte utdanning ved MRTC.

Norge støttet valgmonitorering under presidentvalget 8. januar 2015. Vi støttet også observatører under stemmeopptelling under parlamentsvalget i august 2015 gjennom People’s Action for Free and Fair Elections (PAFFREL). Parlamentsvalget i august ble av valgobservatørene bekreftet å være et fritt og rettferdig valg.

Norge støttet «12. March Movement» og PAFFREL for å bidra til en bedre politisk kultur. «12. mars deklarasjonen» ble undertegnet av ledere for de politiske partiene og inneholder 8 kriterier velgerne bør stille til kandidater til valg. Kriteriene ble referert mye i debatter i valgkampanjen og bidro også til at 4 parlamentarikere ikke ble nominert til gjenvalg. Under markeringen av ettårsdagen for 12. marsbevegelsen holdt president Sirisena en tale om viktigheten av å bedre den politiske kulturen i Sri Lanka som en del av den demokratiske utviklingen.

For å bidra til beskyttelse og redusert sårbarhet for befolkningen i Nord- og Østprovinsene støtter ambassaden tre feltkoordinatorer fra FN. Feltkoordinatorene har bidratt til bedre koordinering av aktørene i felt og godt samarbeid med lokale myndigheter. De har hatt en viktig rolle for hjemflytting av internflyktninger. De har også bidratt til å gjenetablere og styrke myndighetenes Gender Based Violence Forum og NGO konsortium.

I Afghanistan er likestilling et tverrgående hensyn i alle bistandsavtaler. De viktigste avtalene er UN WOMENs landprogram og Verdensbankens flergiverfond ARTF som har flere kvinnerettskomponenter. UN WOMEN spiller en viktig rolle i monitorering av implementering av loven om vold mot kvinner og støtter kvinneministeriet i sitt arbeid. Det er utviklet en online database for voldssaker mot kvinner, og det er publisert analytiske rapporter. Bevisstgjøring på lokalt og nasjonalt nivå om kvinners rettigheter og styrking av kapasiteten til ulike ministerier inngår i arbeidet. Det arbeides også med holdningsendringer blant gutter og menn og med ulike grupper i samfunnet som religiøse og lokale ledere. Eksterne gjennomganger viser at prosjektene bidrar til å endre holdninger. Flere familier er villige til å sende sine jenter på skole som følge av bedre og sikrede skoler. Videre har gjennomganger vist at lokalsamfunnene rapporterer om mindre vold mot kvinner og at flere kvinner har inntektsgivende arbeid.

I Pakistan bidro Norge med 3,3 mill. kroner til MR-organisasjonen AGHS for tiltaket «Access to justice for women and children». AGHS styrker marginaliserte gruppers rettslige stilling, særlig kvinner i familierelaterte saker, kvinner i fengsel og kvinner utsatt for vold. AGHS har bidratt til banebrytende rettsavgjørelser i høyere rettsinstanser, som har skapt positiv presedens for kvinners rettsstilling. AGHS har bidratt til regelmessig kontakt med fengselsmyndigheter, voktere og innsatte som har resultert i bedre juridiske rettigheter og soningsforhold, samt nedgang i antall barn/ungdom og kvinner som fengsles i Lahore og Punjab. Etter påtrykk fra AGHS har barnefengselet i Bahawalpur løslatt mange av de yngste fangene og de som sitter inne for småkriminalitet. Punjabs nasjonalforsamling vedtok lover som sikrer kvinner økonomiske rettigheter ved skilsmisse initiert av kvinnen. AGHS fikk medhold i retten i flere slike saker, og de nye lovene tok hensyn til dette. 623 kvinner fikk juridisk bistand i familiesaker. 157 kvinner og deres 89 barn ble plassert på et krisesenter i Lahore pga vold og voldstrusler. De fikk juridisk bistand og/eller hjelp til familiemekling. 80 kvinner fikk juridisk opplæring og er ressurspersoner i sine lokalsamfunn.

I Bangladesh er kvinners rettigheter styrket gjennom norsk støtte til Bangladesh Mahila Parishad (BMP). BMP har kjempet for kjønnssensitiv budsjettering i over 10 år. I dag har 40 departementer kjønnssensitive budsjetter. Organisasjonens grasrotarbeid er styrket gjennom 2400 lokallag. BMP har gjennom sitt arbeid bidratt til at kvinner har fått erstatning, kompensasjoner eller tilbakebetaling av medgift. Gjennom norsk støtte til Ain o Shalish Kendra (ASK) er sårbare gruppers rettigheter, særlig kvinner, styrket. Bangladeshs nasjonalforsamling vedtok i 2015 «Child Domestic Workers Protection and Rehabilitation Act». Loven er et direkte resultat av et forslag fra ASK i 2013 og påfølgende lobbyvirksomhet og påvirkningsarbeid fra organisasjonen. ASK har vunnet viktige rettsavgjørelser når det gjelder eiendomsrett for etniske minoriteter og kommuners ansvar for å bekjempe seksuell vold.

Støtten til den statlige kommisjonen for bekjempelse av vold mot kvinner, Komnas Perempuan, har ført til at en rekke institusjoner, herunder konstitusjonsdomstolen, samarbeider med Komnas Perempuan for å se på innholdet i nasjonale lover og lokale forskrifter og konsekvenser de har for kvinners rettigheter.

Norge har i tillegg støttet prosjekter for å øke kunnskapen om rettighetene for utsatte og svake grupper i Vietnam, så som seksuelle minoriteter, funksjonshemmede og barn.

Likestillingsfokuset sikres også gjennom støtten til frivillige organisasjoner og FN, den sistnevnte har definert likestilling som et tverrsektorielt tema for alle aktiviteter, og ambassaden har nær dialog med UN Women. Bilateralt har Norge og Vietnam hatt et samarbeid om videre implementering av de nasjonale likestillingslovene, med særlig vekt på erfaringsutveksling mellom norske og vietnamesiske institusjoner og eksperter.

I Indonesia har Norge gjennom støtte via UNODC, FNs program for narkotika og kriminalitet, bidratt til å øke indonesiske myndigheters kompetanse til å håndtere hvitvaskingssaker. Det norsk støttede UNDP-programmet Access to Justice bidrar til å bedre fattige menneskers rettstilgang. Gjennom prosjektet har den nasjonale strategien for tilgang til fri rettshjelp blitt integrert i den nasjonale MR-strategien, samt planverket for bærekraftsmålene. Norsk støtte gjennom UNDP har videre bidratt til å øke antall kvinner i distrikts- og provinsparlamentene i ni provinser, samt styrket kvinnelige parlamentarikers kompetanse innen lovgivnings- og budsjetteringsprosesser, samt om antikorrupsjon.

I Øst-Timor videreførte Norge sin støtte til FNs programmer innen kapasitetsbygging av justissektoren, styrking av parlamentet og program for å fremme barns og kvinners rettigheter. Gjennom FNs programmer har Norge også støttet kompetanseheving av lokale og regionale myndigheter. Programmene har ført til mer effektivitet innen justissektoren og bedre tilgang til justissektoren for utsatte grupper, særlig kvinner. Den norske støtten til parlamentet har særlig fokusert på å styrke parlamentarikeres kompetanse innen budsjettarbeid, teknisk innsikt i utarbeidelse av reguleringer og holdningsrettet arbeid for å fremme åpenhet og demokrati. I Øst-Timor er 38 pst. av medlemmene i parlamentet kvinner, og likestilling er en egen komponent i parlamentsprogrammet som Norge støtter i samarbeid med UNDP. Norge har støttet UN Womens program for å få kvinner og førstegangsvelgere aktive med i valgprosessen. Kvinner og barn er svært utsatt for vold i hjemmet. En lov som kriminaliserer vold i hjemmet, er vedtatt, og Norges støtte til lokale organisasjoner gjør dem i stand til å argumentere for reguleringer som sørger for at loven blir fulgt. Norge bidrar til UNICEFs program for å beskytte barn mot vold og utnytting. Barnevennlige avdelinger er bygget på politistasjoner. Den nasjonale kommisjonen for barn har fått styrket sin kompetanse til å ivareta hensynet til barn i utvikling av nye lover og reguleringer. Sult og feil- og underernæring er utbredt i Øst-Timor, og Norge støtter et innenlands fiskeoppdrettsprosjekt for å gi bedret ernæring for barn. Kvinnelig entreprenørskap er en viktig komponent i prosjektet.

Klima, miljø og bærekraftig naturressursforvaltning; herunder Olje for utvikling

Det norskstøttede tiltaket til Afghanistans landbruksdepartement og FAO for å redusere bruk av plantevernskjemikalier innen landbruket ble avsluttet i 2015. Resultatet for bøndene som har deltatt er større avlinger, reduserte kostnader og økte inntekter. Siden 2010 er det oppnådd resultater som langt overgår planene. 116 veiledere og 8 master trainees er opplært. 751 feltskoler for bønder har fått besøk. Nesten 15 800 familier i 15 provinser har nytt godt av tiltaket. 24 personer har tatt mastergrader, og forskningstiltak har vært gjennomført i tre provinser, blant annet i Faryab. Bruk av nye metoder har bidratt til å skape arbeidsplasser på landsbygden, til å bedre helse og til en mer levedyktig produksjon.

Den treårige samarbeidsavtalen mellom Norge og Myanmar inngått i 2015 fokuserer på kapasitetsbygging innen biodiversitet, vannforvaltning og farlig avfall. Avtalen er på 75,5 mill. kroner og hovedaktører på norsk side er Miljødirektoratet og Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA). Det ble brukt 12,9 mill. kroner i 2015 og programmet bidrar til at Myanmar settes bedre i stand til å ivareta biodiversiteten i landet, samt forvalter sine vannressurser på en god måte. Programmet bidrar også til at studenter fra Myanmar får støtte til utdanning ved NTNU og ved høyskoler i India.

Norges samarbeide med UNDP om bevaring av Inlesjøen bidro blant annet til at innsjøen i 2015 ble utnevnt til Man and Biosphere Reserve av UNESCO. Inle innsjøen, som er en av Myanmars største naturskatter, er sterkt truet. Den norske støtten har bidratt til en helhetlig plan som myndigheter, NGOer og bistandsorganisasjoner samler seg om. Gjennom arbeidet til UN HABITAT har støtten gått til en rekke lokale aktiviteter som bidrar til bevaring av innsjøen. Den totale norske støtten utgjør 12 mill. kroner. Støtten til UN HABITATs program Cities and Urban Risk Program (CURB) ble videreført med 2 mill. kroner i 2015. Støtten har bidratt til å innføre risikodempende tiltak som forebygging av naturkatastrofer i urbane strøk.

Den myanmarske organisasjonen Green Economy Green Growth (GEGG) fikk også i 2015 norsk støtte. Støtten gikk til avholdelse av det fjerde GEGG-forumet i Nay Pyi Taw og Mandalay, samt til et prosjekt om avfallshåndtering på universitetet i Yangon.

Innen fiskeri har norsk støtte gjennom Bay of Bengal Large Marine Ecosystem Project (BOBLME) bidratt til at det i 2015 ble gjennomført et tokt med forskningsfartøyet «Dr Fridtjof Nansen» for å validere resultatene fra 2013 som viste at fiskeribestanden i havet utenfor Myanmar var sterkt redusert over de siste 30 år. Norsk støtte bidrar til at myndighetene får bedre oversikt over sine naturressurser og kan bidra til forsvarlig forvaltning.

På klima og skogfeltet har norsk bistand bidratt til forberedelsene til et nasjonalt program for REDD+ og finansierer nå første fase i programmet. Regnskogsfondet og RECOFTC – Center for People and Forests – mottok hhv 3 mill. kroner og 4,4 mill. kroner til skogbevarende tiltak i Myanmar. Store områder er satt av til «community forestry» og gjennom de norskstøttede tiltakene blir lokalbefolkningen direkte involvert i forvaltningen av skogen. Norge har støttet et prosjekt for å samle og lagre frø fra orkideer som står i fare for å bli utryddet i Myanmar. Frøene skal lagres i nyetablert frøbank i Myanmar og i frøhvelvet på Svalbard. Norge finansierte en større nasjonal konferanse med SPECTRUM om fondsmekanismer for naturressurser. Dette bidro til kapasitetsbygging hva gjelder forvaltningen av landets rike naturressurser.

Samarbeidet mellom Norge og Myanmar innen naturressursforvaltning og energi startet i 2013. Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har inngått et langsiktig samarbeid med Myanmars Ministry of Electric Power om kapasitetsbygging innen vannkraft. Avtalen er på 87,3 millioner. NVE bistår myndighetene i arbeid knyttet til vannkraftutvikling, lovverk, vannkraftstandarder og hydrologi og bidrar med kapasitetsbyggingstiltak i form av kursing (gjennom norske International Center for Hydropower), samt tilbud om masterstudier ved NTNU. Samarbeidet, som gir konkrete resultater, ønskes videreutviklet av myndighetene. Ministeriet har opprettet en egen seksjon for sosial- og miljøspørsmål. Ministeriet driver omfattende utbygging av vannkraft, men mangler kompetanse på feltet. Omfattende kapasitetsutvikling inngår i initiativet, som vil bidra både til å øke befolkningens tilgang til energi samt bedret muligheter for myndighetene til å forvalte ressursene på en forsvarlig måte. Norge har også bistått elektrisitetsministeriet gjennom et samarbeid med Asiabanken, knyttet til kapasitetsbygging og revisjon av elektrisitetsloven.

Norge har i 2015 videreført støtten til den lokale organisasjonen Proximity Designs med 5 mill. kroner. Bidraget har introdusert klimasmarte fornybare energiløsninger i rurale områder, som igjen har bidratt til betydelig økte inntekter for fattige husholdninger.

Olje for utviklings styringsgruppe godkjente i desember 2015 etablering av et femårig landprogram innen petroleumssektoren med mulig oppstart i 2017. I forkant av det formelle programmet startet en rekke aktiviteter i 2015. Formålet med arbeidet er å bidra til at landets petroleumsressurser og inntekter blir forvaltet på en best mulig måte gjennom å tilby teknisk fagkompetanse og aktiviteter som kan øke kompetansenivået innenfor relevante institusjoner.

Et viktig suksesskriterium for å sikre at landets olje- og gassressurser kommer befolkningen til gode er et transparent og effektivt system for forvaltning av olje- og gassinntektene. En konsulent har det siste året vært basert i finansministeriet og støttet myndighetene i spørsmål knyttet til inntektsforvaltning fra petroleumssektoren. Herunder rådgivning knyttet til revisjon av petroleumslovgivningen og etablering av retningslinjer for miljø, og sosiale konsekvensanalyser innen olje/gass er andre pågående aktiviteter. Norge har også støttet EITI prosessen gjennom Natural Resource Governance Institute (NRGI). Olje- og energidepartementet har for tiden en person utplassert i Energiministeriet.

Miljødirektoratet i Norge gjennomfører flere aktiviteter for å styrke kompetansen hos Myanmars myndigheter knyttet til konsekvensutredninger innen petroleumssektoren. Miljødirektoratet har i 2015 ferdigstilt sektorspesifikke retningslinjer for dette arbeidet.

I Bangladesh var målet for støtten å redusere katastrofesårbarhet gjennom kapasitets- og kompetansebygging. Norge støttet UNDPs Comprehensive Disaster Management Programme som er viktig i arbeidet med å skape en helhetlig politikk innen katastrofeforebygging. Det er utarbeidet verktøy for katastrofeforebygging og klimatilpasning som kan brukes av lokale myndigheters i deres planverk. Bangladesh har gjennom sitt forebyggingsarbeid oppnådd betydelig reduksjon i skadeomfanget av antall omkomne som følge av naturkatastrofer, spesielt flom og sykloner.

Klima- og skoginnsatsen i Indonesia omtales i Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon, under kap. 1482.

Klima- og miljøutfordringer i Vietnam er synlig i media og står høyt på den politiske agendaen, noe som kan indikere at bevisstheten om klima- og miljøutfordringer er høynet. Den andre fasen av det institusjonelle samarbeidet mellom Vietnam National University og norske institusjoner er i gang med kapasitetsbygging og teknisk opplæring av mer enn 40 personer fra ulike vietnamesiske organisasjoner med vekt på forebygging av skader ved flom og skred. Varslingssystemer for jordskred i Ha Giang provinsen blir overvåket i fellesskap av Vietnam og Norge til å forutsi regn indusert ras. Doktorgrads- og masterstudenter har fått kunnskap gjennom deltakelse i kurs ved Universitetet i Oslo og utfører avanserte laboratorieprøver på geo-materialer ved Norsk Geotekniske Institutt. I 2014 startet fem studenter fra Vietnam i Masterprogrammet «Environmental Geology» ved VNU teknisk-naturvitenskapelige universitet i samarbeid med NGI og UiO. Menneskelig og teknisk kapasitetsbygging for proaktiv respons på geo-katastrofer i Ha Giang provinsen, Bac Tra Mi-distriktet og riksvei 6 er videreført.

Samarbeidsprosjekt med Bjerknessenteret, Applying Norwegian Earth System in Climate Change Scenario Development in Vietnam, ble avsluttet. Det vietnamesiske instituttet for meteorologi og hydrologi (IMHEN) har fått bedret sin infrastruktur, og kunnskap om klimakarakteristika av Vietnam er bedret, spesielt når det gjelder endringer i monsunregn-mønstre.

Kina: Norsk årlig støtte på 5 mill. kroner til CCICED ble ikke utbetalt i 2015 grunnet manglede finansielt behov hos mottaker. Støtte ble for øvrig gitt til UNDPs China Human Development Report lagt frem sommeren 2016.

Utdanning

I 2015 bidro Norge til utdanning i Afghanistan med støtte til bilaterale utdanningstiltak gjennom frivillige organisasjoner, samt med uøremerkede midler til Verdensbankens Afghanistan Reconstrution Trust Fund (ARTF) som blant annet støtter afghanske myndigheters utdanningsprogrammer. Flere av de brede programmene for landsbygdutvikling som drives av frivillige organisasjoner med norsk støtte har også viktige utdanningskomponenter.

I 2015 ferdigstilte Danish Assistance to Afghan Rehabilitation and Technical Training (DAARTT) bygging av en jenteskole i Faryab provins med norske midler. I perioden 2013–2015 er det med norsk støtte bygget ti skoler med 91 klasserom som vil bidra til at om lag 3300 barn får tilgang til skole. DAARTT har også bygget et internat for jenter med mer enn 150 sengeplasser i Maymaneh i Faryab provins og har på denne måten muliggjort at jenter fra provinsen kan fortsette med høyere utdanning. Dette er det første internatet for kvinnelige studenter i Faryab.

Antall lærere i Afghanistan øker, og stadig flere av dem er kvinner. Dette er av avgjørende betydning for jenters mulighet til utdanning. Grunnutdanningsprosjektet finansiert gjennom Verdensbankens flergiverfond bidrar sentralt til lærerutdanning, bygging og rehabilitering av skoler og styrking av lokale skoleorganisasjoner. Aga Khan Foundations fortsatte støtte til lærerskoler har ført til økt kompetanse og bedret utdanningskvalitet.

I Nepal har Norge gjennom mange år støttet utviklingen av den offentlige grunnskolen, og Nepal har høstet internasjonal anerkjennelse for fremgangen når det gjelder tusenårsmålet om utdanning for alle. Siden 2009 har Norge hovedsakelig støttet Nepals sektorprogram for utdanning. Hovedmålet med programmet er å sikre et godt grunnutdanningstilbud for alle barn. Støtten blir gitt over kap. 169, post 73 Utdanning, se denne posten for rapport om resultater.

Støtten til utdanningssektoren i Myanmar er finansiert over andre poster enn regionbevilgningen, i hovedsak sivilt samfunn. Støtten fokuserer i hovedsak på lærerutdanning og utdanning av marginaliserte grupper.

I Pakistan støtter Norge Deutsche Gesellschaft fur Internationale Zuzammenarbeits «Technical and Vocational Training Reform Support Programme» med 17,5 mill. kroner. Programmet har i 2014 utviklet og ferdigstilt en nasjonal policy for yrkesopplæringssektoren i samarbeid med det føderale departementet for utdanning og yrkesopplæring. Andre resultater fra dette programmet er blant annet: det nasjonale rammeverket for yrkesfaglig kvalifisering ferdigstilt, kompetansestandarder er utarbeidet i samarbeid med arbeidsgiversiden, 4000 lærere i yrkesfag har deltatt i videreutdanning i pedagogikk, et nasjonalt informasjonssystem for formidling av arbeidssøkere og jobber innen yrkesfag ble operativt i 2014 og programmets fond for innovativ opplæring har hittil (siden 2011) omfattet 50 000 personer fra grupper som har vanskelig for komme inn på arbeidsmarkedet, dvs. ungdom, transpersoner, kvinner, handicappede og personer fra konfliktrammede områder. Totalt 66 bedrifter og potensielle arbeidsgivere er involvert i opplæringen.

Norge samarbeider også med FN i Vietnam om oppfølgingen av helse og utdanning, der Vietnam har gjort betydelige fremskritt i senere år. Vietnam gjennomførte i 2014 Pisa-undersøkelsen for første gang og gjorde det godt.

Norge startet i 2012 et tre-årig forskningssamarbeid mellom Øst-Timor og Nordland Universitet, hvor blant annet noen studenter fra Øst-Timor gjennomfører masterstudier ved universitetet i Bodø.

Landsbygdutvikling/næringsutvikling

Tiltaket i Afghanistan som landbruksdepartementet og FAO har drevet for å redusere bruk av plantevernskjemikalier innen landbruket ble avsluttet i 2015. Resultatet for bøndene som har deltatt er større avlinger, reduserte kostnader og økte inntekter. Siden 2010 er det oppnådd resultater som langt overgår planene. 116 veiledere og 8 master trainees er opplært. 751 feltskoler for bønder har fått besøk. Nesten 15 800 familier i 15 provinser har nytt godt av tiltaket. 24 personer har tatt mastergrader, og forskningstiltak har vært gjennomført i tre provinser, blant annet i Faryab. Bruk av nye metoder har bidratt til å skape arbeidsplasser på landsbygden, til å bedre helse og til en mer levedyktig produksjon.

Landbruket representerer en sentral del av afghansk økonomi, sysselsetter mer enn halvparten av befolkningen og har stort potensiale for vekst. De siste tre årene har det vært god vekst i landbruket. Ved å normalisere landbruket og øke gjennomsiktighet og inntekter for bøndene, vil motiver for opiumsproduksjon kunne reduseres.

Med norsk støtte har Danish Committee for Aid to Afghan Refugees (DACAAR) bidratt sentralt til safrandyrking i Afghanistan. Fra 2014 til 2015 økte Afghanistans safranproduksjon med 17 pst. Safran dyrkes nå i 23 provinser, og eksport av krydderet øker. DACAAR er også ledende innen utbedring og fordeling av vann i Afghanistan. I 2015 har organisasjonen bidratt til at 55 700 personer fikk økt tilgang til rent drikkevann. Opplæring i hygiene har ført til målbare konsekvenser som bedre hygiene og mindre sykdom.

Den franske frivillige organisasjonen ACTEDs prosjekt for bærekraftig landsbygdutvikling i Faryab har ført til økte avlinger og inntekter, bedre helseforhold og kompetanseheving blant ungdom og kvinner. ACTED rapporterer at over 71 000 personer har fått opplæring i hygiene. En ekstern gjennomgang viser at prosjektet har bidratt til økt inntekt for 91 pst. av kvinnelige deltakere som ble spurt.

Det afghanske nasjonale solidaritetsprosjektet finansiert av ARTF har støttet etablering og drift av nesten 35 000 lokale samfunnsorganisasjoner. Om lag 12 000 lokale organisasjoner har fått midler til nye utviklingsprosjekter, som de velger og gjennomfører selv. Den siste fasen av Solidaritetsprosjektet, fra 2011 til 2015 har kumulativt resultert i blant annet over 10 000 kilometer veier, tilgang til vann for 3,5 millioner mennesker, små kraftverk som produserer 8,6 megawatt med strøm og kunstig vanning av over 147 000 mål med jordbruksmark. Prosjektet har skapt 28 millioner arbeidsdager.

I Sri Lanka har norsk støtte gjennom UNDP til økonomisk utvikling i nord gitt økt produktivitet og salg gjennom høyere produksjon og forbedring av produksjonsteknikker. Prosjektet har blant annet etablert et senter for videreforedling av produkter fra krabbe som har gitt direkte arbeidsplasser til 15 kvinner. 170 fiskere leverer fangsten sin der nå og når senteret er i fullskala drift forventes det at opp mot 1750 fiskere vil levere til senteret. Gjennom opplæring og støtte til utvikling av forretningsplan har lokale produsenter etablert salgskanaler til diasporasamfunn i Storbritannia, Canada og Sveits, samt til lokale hotell.

Støtte gjennom Forut for at returnerte internflyktninger kan gjenoppta normale liv har gitt 85 kvinner opplæring i forretningsutvikling, ledelse og støtte til å etablerte egne virksomheter og spare og lånegrupper.

Støtte til organisasjonen Sevalanka for å forbedre levekår i Nord-Provinsen har bidratt til å opprette 52 kvinnegrupper og lært opp over 600 kvinner innenfor forretningsdrift, spare- lånegrupper, bokføring, ledelse og kommunikasjon. 251 unge personer har fått opplæring for å skape egne virksomheter og av disse har 83 pst. lyktes i å etablere en virksomhet. 580 familier i 29 produsentgrupper innenfor verdikjedeinvesteringer har i gjennomsnitt økt sine inntekter med 50 pst. i 2015.

Regionale tiltak

Norsk støtte til ASEAN Institute for Peace and Reconciliation for avholdelse av konferanser om kvinner og barns situasjon i konfliktsituasjoner og om kvinners deltakelse i fredsprosesser har medvirket til å synliggjøre arbeidet med sikkerhetsrådsresolusjon 1325 i ASEANs medlemsland, og munnet ut i anbefalinger om dannelsen av et nettverk av kvinnelige fredsforhandlere. Støtten har bidratt til konsolidering av instituttet som en av svært få arenaer for åpne samtaler om fred- og forsoning, hvor medlemslandene er villige til å føre samtaler om interne konflikter.

Norsk støtte til ASEAN Parliamentarians for Human Rights har bidratt til at organisasjonen har utviklet seg til en synlig og aktiv pådriver for menneskerettigheter i regionen. Organisasjonen fikk i 2015 over 200 medieoppslag og har også stått bak rapporter om MR-situasjonen for rohingya og vært toneangivende i å fremme en regional tilnærming til flyktningsituasjonen i Andamanhavet, samt avholdt konsultasjonsmøte mellom parlamentarikere og over 1000 sivilsamfunnsaktivister fra ASEAN-regionen. Norsk støtte har også bidratt til debatt om MR-spørsmål blant studenter fra ASEAN-land gjennom støtte til konferanse i regi av ASEANs MR-kommisjon.

Det planlegges et studentutvekslingsprogram med ASEAN, med oppstart i 2017, hvor 20 studenter fra ASEAN-land vil delta på toårige masterprogram i Norge. Senter for Internasjonalisering av Utdanning (SIU) vil være prosjektansvarlig og formell partner for prosjektet.

Norge har støttet et samarbeidsprosjekt med Mahidoluniversitetet i Bangkok (2013–2015) som inneholder stipender til 29 doktorgrads- og 34 mastergradsstudenter fra Myanmar. T.o.m. 2015 har 14 studenter avlagt avgangseksamen. Et annet samarbeid med Mahidoluniversitet som omhandler kapasitetsbygging hos ASEAN-land ble startet opp i 2015. Samarbeidet har karakter av stipender finansiert både fra Mahidol og Norge. Rekordmange søkte på programmet, som fokuserer på MUL i regionen og spesielt på Myanmar. 80 av 100 studenter er nå innrullerte. I tillegg har man gjennomført kapasitetsbygging av profesjoner som arbeider med menneskerettigheter i ASEAN-land, med påvist stort læringsutbytte for deltakerne.

Gjennom samarbeidsavtalen med Asian Institute of Technology (AIT) i Thailand har Norge i 2015 bidratt til at 42 av 50 myanmarske mastergradsstudenter fra årskullet 2013 ble uteksaminerte fra AIT. Dette kullet er i 2015 returnert til Myanmar. I en studie som har kartlagt 45 tidligere studenter viser det seg at åtte nå har jobb i norskrelatert virksomhet. Bare to hadde ennå ikke fått jobb. Når utdanningsløpet er ferdig vil tre årskull på tilsammen 120 masterstudenter fra Myanmar ha oppnådd mastergrad med norske penger.

Et annet samarbeid med AIT om kapasitetsbygging for bærekraftig utvikling i MUL i Asia har i 2015 resultert i at 15 mastergradsstudenter og én doktorgradsstudent ble uteksaminert i 2015. Til sammen omfatter prosjektet 17 doktorgrads- og 20 mastergradsstudenter. Prosjektet har også bidratt til at AITs eget gender-tidsskrift har blitt ranket høyt av norske universitet (nr. 3) blant utenlandske forskingstidsskrift.

Norsk støtte til et sør-sør-samarbeid mellom Indonesia og Afghanistan bidrar til utdanning av flere spesiallærere og forbedring av kvaliteten på lærerutdanning, og skal på sikt bidra til å fremme utdanning som er inkluderende ovenfor marginaliserte grupper i begge land. Prosjektet fremmer kvinners evne til å delta på like fot og omfatter handlingsorienterte forskningsprosjekter med fokus på tema som fremmer likestilling.

Gjennom UNDP har Norge finansiert kapasitetsbygging av Indonesias nasjonale sekretariatet for sør-sørsamarbeid og bidratt til å bedre landets evne til effektivt å delta i triangulært sør-sørsamarbeid slik at landet kan møte den store etterspørsel fra andre land om å lære av Indonesias utviklingserfaring.

Gjennom støtte til forskningssamarbeid mellom det indonesiske universitetet Gadjah Mada, Universitetet i Oslo og Universitetet i Agder har det vært publisert to bøker om demokratisering i Indonesia. Samarbeidet har gitt stipender til 15 seniorforskere, 10 doktorgradsstudenter, 86 mastergradsstudenter og fire studenter på bacherlor-nivå, innen studier av demokrati og velferdsstaten.

Norge bidrar årlig med 1 mill. kroner til Asia Europe Foundation – ASEF. Bidraget går til de prosjekter ASEF gjennomfører for å øke kontakt og forståelse mellom Asia og Europa. Norges medlemskap i ASEF og vår deltakelse i ASEM inngår i vårt arbeid for å øke tilgangen til politiske prosesser som påvirker våre interesser i Asia. Norges støtte til ASEF gjør det mulig for norske studenter og akademikere å delta i faglige fora arrangert i Asia og Europa, og på den måten åpne dører for viktig nettverksbygging. Noe av bidraget går også til å finansiere ASEFs drift.

Det ble i 2013 inngått ny avtale med Verdensbankens flergiverfond for fase to i South Asia Water Initiative (SAWI). SAWI er en tilleggsmekanisme til de ulike tiltak på nasjonalt nivå innen vann og energi. Organisasjonen arbeider parallelt langs tre spor; en regional mekanisme for politisk dialog (The Abu Dhabi Dialogue); på sub-regionalt/vassdragsnivå for å stimulere samarbeid om vannressursforvaltning i grensekryssende vassdrag, og på lokalt nivå for nasjonale prosjekter med regionale implikasjoner.

Norge videreførte støtte til Free Media Foundation og prosjektet South Asian Free Media Association. Prosjektet har styrket frie medier, skapt kontakt og samarbeidsarenaer mellom journalister og akademikere fra Sør-Asia og økt kunnskap om regionale spørsmål blant journalister.

Økt oppmerksomhet omkring klimaendringer har de senere år gitt den regionale organisasjonen The International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) en stadig viktigere rolle i Hindukush Himalaya. Det er en økende interesse blant medlemslandene for regionalt klimasamarbeid. Norsk kjernestøtte til ICIMOD bidrar til økt faglig kunnskap om klimaendringer og institusjonell kompetansebygging på nasjonalt nivå.

Norge har i 2014 – 2015 på nytt støttet norske Petrads samarbeid med relevante myndigheter og bedrifter i Sørøst-Asia (2014–2015) med tanke på bærekraftig petroleumsforvaltning og kunnskapsdeling. Nettverket har medført økt kunnskap blant partnerne, det er bevissthet om norsk kompetanse og man har fra norsk side fått innpass i to relevante bransje- og myndighetsfora i regionen.

Norge støtter også UNACT-prosjektet (prosjekteier UNDP) om samarbeid mot menneskehandel i sub-Mekongregionen. Prosjektet led i 2015 av kronekursfallet og ble derfor noe nedskalert på aktivitetsnivå. Likevel har prosjektet lykkes med å få på plass et felles monitorerings- og evalueringsrammerverk for de seks deltakerlandene i regionen og partnere. Én har bidratt som ressursbase i forbindelse med utarbeidelsen av ASEANs anti-menneskehandelskonvensjon vedtatt i 2015. Data, forsking og analyse om menneskehandel er i 2015 gjort tilgjengelig for aktørene.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget samlet 591,5 mill. kroner på post 78 Regionbevilging for Asia.

Kap. 152 Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

Væpnete konflikter, grenseoverskridende konflikter og regional destabilisering i Midtøsten og Nord-Afrika har ført til økt sårbarhet eller statssammenbrudd i flere land i regionen. Humanitære og sikkerhetspolitiske ringvirkninger langt utover konfliktområdene har nødvendiggjort et stadig bredere norsk engasjement. Det er en prioritet å bidra til stabilisering ved å forebygge og motvirke konflikt og fremvekst av voldelig ekstremisme.

Regionen opplever de mest krevende humanitære kriser og flyktningestrømmer vi har sett siden andre verdenskrig. Midtøsten og Nord-Afrika er blitt både utspring og gjennomfartsåre for strømmen av flyktninger og irregulære migranter over Middelhavet til Europa. Samtidig truer radikalisering og ekstremisme mange land i regionen og også vår egen sikkerhet i Europa. Terrororganisasjonen ISIL utgjør en særskilt trussel på grunn av sin kontroll over betydelige landområder og ekstreme voldsbruk. Organisert kriminalitet er en viktig finansieringskilde for terror-, milits- og opprørsgrupper som truer regional og internasjonal sikkerhet.

Utviklingen i Syria, Irak, Jemen, Libya og den uløste konflikten mellom Israel og palestinerne, representerer store utfordringer. Vedvarende konflikter, politisk og sosial uro, og manglende reformvilje er faktorer som bidrar til lave investeringer og høy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, i store deler av regionen. Disse forholdene bidrar også til å forklare hvorfor voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet finner gode vekstvilkår.

Norge har som mål å bidra til en to-statsløsning der Israel og palestinerne lever side om side innenfor gjensidig anerkjente grenser og med tilfredsstillende sikkerhet for begge land. Dette er fortsatt strategisk viktig for Norge. Som leder av giverlandsgruppen Ad-Hoc Liaison Committee (AHLC) har Norge en særlig forpliktelse til å styrke den palestinske økonomien og til å sikre nødvendige giverbidrag.

Langsiktig utviklingsbistand er nødvendig i Midtøsten og Nord-Afrika for å bidra til stabilisering gjennom inkluderende politiske prosesser, helse- og utdanningstiltak og økonomisk utvikling. Stabiliseringsinnsats i sårbare stater og regioner krever en helhetlig tilnærming og ulike politiske, militære og sivile virkemidler. Politiske initiativer og fred og forsoningsarbeid må ses i sammenheng med vårt utviklingsengasjement og humanitære bidrag samt samarbeid med relevante multilaterale organisasjoner.

Utviklingsbistanden må ha en helhetlig tilnærming og omfatte så vel sikkerhetsutfordringer, demokratiseringstiltak og menneskerettigheter som langsiktige tiltak for institusjonsbygging, godt styresett, rettsstatsprinsipper og inkluderende økonomisk utvikling og jobbskaping. Befolkningen må se fremtidsmuligheter der de er. Norge har i en årrekke bidratt til palestinsk statsbygging gjennom en slik helhetlig tilnærming. I land som Tunisia, Marokko og Egypt bidrar Norge, blant annet gjennom multilaterale kanaler, til jobbskaping og inkluderende økonomisk utvikling. I en samlet og målrettet innsats ligger også tverrgående prioriteringer som kvinners rettigheter og likestilling (kvinner, fred og sikkerhet), fremme av menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon.

Den vedvarende krisen i Syria og effekten på nabolandene setter offentlige helse- og skolevesener under sterkt press. Jordan og Libanon opplever store utfordringer med å levere grunnleggende tjenester til egen befolkning på grunn av det store antallet syriske flyktninger. Norge supplerer derfor den betydelige humanitære innsatsen med utviklingsmidler til disse landene. Målet er at dette også skal ha en politisk stabiliseringseffekt på regionen. Den politiske situasjonen i Irak hvor hele folkegrupper har opplevd å være politisk og sosialt tilsidesatte, så vel som konflikten i Syria, har banet vei for fremveksten av ISIL og dermed forverret forholdene for sivilbefolkningen ytterligere.

Norges engasjement er forankret i våre grunnleggende utenriks- og utviklingspolitiske verdier, samt strategiske interesser. Det geografiske nedslagsfeltet for budsjettposten omfatter hele regionen fra Iran til Vest-Sahara. Det er her nødvendig å operere med høy grad av fleksibilitet for bruken av bistandsmidler.

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika må ses i sammenheng med innsatser over andre budsjettkapitler, herunder bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og kulturtiltak (kap. 160), nødhjelp og humanitær bistand og menneskerettigheter (kap. 163), bistand til fred, forsoning og demokrati (kap. 164), bistand til forskning og kompetansehevning (kap. 165), bistand gjennom FN-systemet (kap.170), bistand til sårbare stater/regioner (kap. 162) og bistand gjennom multilaterale finansinstitusjoner (kap. 171).

Post 78 Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika, kan overføres

Om anmodningsvedtak nr 846 av 10. juni 2016

Ved vedtak i sak nr. 846, 10. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen om å bidra til å styrke fredsprosessen i Syria og sørge for en planmessig og målrettet bruk av humanitær bistand i Syria og nærområdene.

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket, er innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II) (Innst. 391 L (2015–2016)).

Det å bidra til varig fred i Syria, herunder å bidra til at partene finner en politisk løsning på konflikten, er et underliggende og tverrgående formål med både bistanden og den politiske tilnærmingen til Syria. Norge støtter FNs spesialutsending for Syria, og bidrar også til arbeidet for en fredelig politisk løsning på konflikten gjennom ulike prosjekter finansiert over fred og forsoningsbevilgningen.

Vedtaket om planmessig og målrettet bruk av humanitær bistand i Syria og nærområdene er fulgt opp gjennom føringer for den humanitære bistanden på kap. 163, post 70 hvor midlene fordeles etter behov basert på prinsippene om humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet.

I det Syria vi står overfor i dag, med den verste humanitære situasjonen siden andre verdenskrig, er det også den humanitære innsatsen – både humanitær bistand og humanitær tilgang – som i stor grad er i fokus.

Regjeringen tok initiativ til og var medarrangør for London-konferansen om Syria-krisen i februar. Under konferansen samlet verden inn USD 12 mrd., hvorav USD 6 mrd. i 2016. Aldri før i historien har det blitt samlet inn så mye midler til en humanitær krise i løpet av en dag. Det at alle land innfrir løftene står høyt på agendaen for alle medarrangørene og det vil være et eget høynivåmøte om oppfølgningen av Syriakonferansen under FNs Generalforsamling i september. Norge tar opp temaet både bilateralt med andre givere og på andre internasjonale møteplasser. Norge ga under konferansen tilsagn på minst 2,4 mrd. kroner til Syria og nabolandene i 2016 og totalt 10 mrd. kroner i perioden 2016–2019.

Hoveddelen av midlene til Syria-krisen gis som humanitær bistand. Norge støtter erfarne humanitære aktører som Det internasjonale Røde Kors, FN-organisasjoner og norske humanitære organisasjoner som både arbeider i regimekontrollerte områder og opprørskontrollerte områder. Prioriterte områder er helse, utdanning, mat, husly, beskyttelse, vann og sanitær.

I kjølvannet av en større evaluering av organiseringen av norsk bistand til Syria-krisen som ble fullført i 2016, er det laget en oppfølgingsplan der man bl.a. vil gjøre et arbeid for å synliggjøre de overordnete, strategiske føringene som ligger til grunn for norsk bistand relatert til Syria-konflikten. Dette vil bl.a. kunne få frem enda tydeligere hvordan Regjeringen arbeider med å styrke fredsprosessen. Regjeringen vil også øke støtten til stabiliseringstiltak i 2017. Et formål med dette er bl.a. å bidra til konfliktforebygging i områder frigjort fra ISIL. Dette må også anses som en del av innsatsen for å styrke fredsprosessen i Syria. Mer spesifikke tiltak er beskrevet under de ovennevnte relevante postene.

Situasjonsbeskrivelse

Fokusområde

Palestina

Det økonomiske bidraget til Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) har som mål å bygge det institusjonelle fundamentet og sikre et bærekraftig økonomisk grunnlag for en fremtidig selvstendig palestinsk stat. Bare en varig fredsavtale vil realisere to-statsløsningen og gi palestinerne full suverenitet og økonomisk uavhengighet. Derfor er det viktig at partene viser vilje til å løse konflikten og at to-statsløsningen blir realisert.

Høsten 2015 og vinteren 2016 ble preget av vold og stridigheter på Vestbredden, Jerusalem og i Israel.

Den palestinske økonomien styrket seg noe i 2015 etter resesjonen i 2014, men en nominell vekst på 3,3 pst. er ikke tilstrekkelig til å øke levestandarden og redusere arbeidsledigheten (25 pst. samlet). En betydelig gjeldsbyrde tynger den økonomiske bæreevnen og finansieringsgapet er fortsatt stort (USD 650 mill.), som dels skyldes en markant reduksjon av budsjettstøtten på 30 pst. fra 2014 (USD 700 mill. i 2015).

Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet fremhever at det er vanskelig å sikre et bærekraftig økonomisk grunnlag for en palestinsk stat uten betydelige lettelser i de restriksjonene Israel har iverksatt i okkuperte områder. En forutsetning for en mer bærekraftig palestinsk økonomi er at palestinske myndigheter og næringsliv gis tilgang til C-området på Vestbredden som Israel kontrollerer, og at det åpnes for varer og økt handel inn og ut av både Gaza og Vestbredden.

Den palestinske økonomien, og tiltak for å styrke denne, blir drøftet på giverlandsgruppens møter hvert halvår. På det siste AHLC-møtet i Brussel 19. april i år var det bred støtte for å utarbeide en langsiktig strategi for å gjøre den palestinske økonomien mer bærekraftig, dels gjennom reduksjoner av det palestinske budsjettunderskuddet og dels ved involvering av privat sektor for å styrke langsiktig vekst. Et særlig viktig punkt gjelder utestående økonomiske spørsmål og avgifts- og handelslekkasjer, som partene må løse gjennom et tettere samarbeid. Dette kan øke de israelske overføringene betydelig. Overføringene utgjør en betydelig inntektskilde for palestinske myndigheter – langt mer enn giverbidragene.

For Norge er det nødvendig at budsjettstøtten til PA til enhver tid er gjenstand for reformkrav og underlagt tilstrekkelig styring og kontroll. Selv om Verdensbankens kontrollmekanismer er gode, kan de ikke fullt ut kompensere for et velfungerende lokalt kontrollregime.

Palestinske selvstyremyndigheter er fortsatt avhengig av internasjonal bistand for å kunne dekke sitt budsjettunderskudd. PA har få muligheter til å drive inn skatter eller betaling for tjenesteyting i Gaza i tilstrekkelig grad så lenge den politiske delingen mellom Gaza og Vestbredden vedvarer. Til tross for kraftig påtrykk fra giverne, har det hittil ikke vært tilstrekkelig politisk vilje til å etablere en integrert statsforvaltning.

Gjennom giverlandsgruppen arbeider Norge aktivt for å bedre situasjonen for den palestinske befolkningen i Gaza. Gjenoppbyggingsarbeidet i Gaza går fremover, men fortsatt sakte. Tregheten skyldes dels israelske restriksjoner, dels at palestinerne ikke har lykkes i å gjennomføre et samlet, legitimt styre, og dels fordi noen få givere, som lovet betydelige bidrag på Kairo-konferansen i oktober 2014, har vært trege med utbetalinger. Til nå, to år etter konflikten i Gaza, er ca. 40 pst. av de samlete giverløftene for en treårig periode fra Kairo utbetalt. Norge delfinansierer nødvendige kontrollmekanismer for å hindre misbruk av bistand til Gaza.

Menneskerettighetssituasjonen er utfordrende, dels som følge av okkupasjonen og stengningsregimet i Gaza, dels som følge av intern palestinsk splittelse. Palestinernes rettigheter er også under press fra palestinske myndigheter. Palestinske selvstyremyndigheter tiltrådte i 2014 syv av de ni store, internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Implementeringen av disse er påbegynt, men mye arbeid gjenstår. Ytringsfriheten er svært begrenset i Gaza under Hamas. Ytringsfriheten er imidlertid også under økende press fra PA på Vestbredden, herunder på sosiale medier. Det er fortsatt viktig med fokus på rettigheter, inkludert bekjempelse av all diskriminering, hatefulle ytringer og antisemittisme.

Den folkerettsstridige byggingen av israelske bosettinger fortsatte i 2015 og i 2016. (UN OCHA).

Det pågår et arbeid for å gjennomgå bistandsporteføljen. Regjeringens målsetting om en balansert Midtøstenpolitikk, vår rolle som leder av AHLC og regjeringens øvrige satsningsområder ligger til grunn for denne gjennomgangen.

Mål for samarbeidet

• Statsbygging, demokratisk utvikling og godt styresett

• God tjenesteleveranse av høy kvalitet

• Gjenoppbygging av Gaza

• Fred- og forsoningsprosesser

• Rettigheter, inkludert kvinners rettigheter og likestilling

Det gis også humanitær støtte til området (kap. 163). Denne støtten ses i sammenheng med utviklingsmidlene som gis over Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika og øvrige bevilgninger. De humanitære organisasjonenes innsats fokuserer særlig på områdene hvor selvstyremyndigheten ikke har evne til å ivareta befolkningens behov for grunnleggende tjenester, henholdsvis i Gaza, i Øst Jerusalem og i de såkalte C-områdene under israelsk kontroll på Vestbredden.

Norge ga også 150 mill. kroner i kjernestøtte til UNRWA over kap. 170, post 75 i 2015.

Regionen for øvrig

Det er skjøre statsdannelser i mange av de arabiske landene i kjølvannet av protestbølgen og omveltningene i 2011. Flere land preges av sosial uro, høy befolkningsvekst og politisk polarisering, og en vanskelig situasjon både på det økonomiske og sikkerhetsmessige området. I tillegg er fremvoksende jihadistbevegelser en trussel mot stabilitet og sikkerhet.

En særlig stor utfordring er å innfri befolkningens forventinger til sosiale og økonomiske forbedringer. Dette krever et langsiktig engasjement fra det internasjonale samfunn. Norge arbeider nært med multilaterale aktører som FN og EU og prioriterer innsats i flere av landene for menneskerettigheter og demokratisering, ikke minst gjennom støtte til sivilt samfunn og til inkluderende politiske prosesser, samt støtte til økonomisk utvikling og sikkerhet.

Tunisia har lykkes i å videreføre demokratiseringsprosessen etter den arabiske våren. Landet befinner seg i en skjør fase både politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. For å sikre den demokratiske utviklingen må store utfordringer løses i Tunisia. Dette gjelder spesielt sysselsetting, særlig blant unge, regional utjevning, overgangsrettferdighet og økonomisk vekst. Norge økte sin bistand til Tunisia i 2015, og vil jobbe for økt internasjonal støtte til landet.

Etter flere år med politisk turbulens, preges Egypt av en rekke politiske, sikkerhetsmessige, og sosiale utfordringer. Til tross for en moderat økonomisk vekst i 2015 er fattigdomsutviklingen negativ og arbeidsledigheten stor, noe som forsterkes ytterligere av den høye befolkningsveksten. Egypt spiller en betydelig rolle regionalt, og sosial, politisk og sikkerhetsmessig stabilitet i Egypt er av avgjørende betydning for utviklingen i regionen for øvrig. Støtte til demokratisk og økonomisk utvikling vil derfor videreføres, med fokus på reproduktiv helse, befolkningsspørsmål, likestilling og menneskerettigheter.

Den væpnede konflikten i Syria er inne i sitt sjette år, og krigshandlingene vedvarer. En politisk løsning er påkrevet. Mer enn halvparten av befolkningen er fordrevet fra sine hjem. De humanitære lidelsene er enorme. De syriske flyktningestrømmene medfører store belastninger på nabolandenes evne til å ivareta både flyktningenes og egen befolknings behov for grunnleggende tjenester. Den vedvarende krisen har gjort det nødvendig å mobilisere utviklingsmidler og utviklingsaktører for å supplere det humanitære apparatet. Stabiliseringsinnsatsen i Syria vil styrkes betydelig.

De store volumene av syriske flyktninger medfører store belastninger for Libanon og Jordan. Libanon har eksempelvis den høyeste konsentrasjonen flyktninger i forhold til egen befolkning i verden, og de fleste flyktningene har bosatt seg i de allerede fattigste delene av landet. Det er viktig å understøtte disse landenes evne til fortsatt å levere grunnleggende tjenester til sin egen befolkning, også av hensyn til bevaring av den politiske stabiliteten.

Iraks stabilitet trues av sekteriske konflikter og trusselen fra ISIL. ISIL kontrollerer fortsatt Mosul, Iraks nest største by, i tillegg til områder i Anbar-provinsen. Sentralmyndighetene i Bagdad har hatt fremgang i kampen mot ISIL, men mye gjenstår. Befolkningen i sunnidominerte områder kontrollert av ISIL befinner seg ofte i et krysspress mellom terrororganisasjonen på den ene siden og regjeringsstyrker og ulike milits som søker å nedkjempe ISIL på den andre. De sosiale og politiske skillene mellom sjia- og sunniarabere, og kurdere, er dessuten betydelige etter mange år med sekterisk, ekskluderende politikk fra sentralmyndighetene i Bagdad. Det er avgjørende at alle folkegrupper i Irak får reell politisk innflytelse. Den humanitære situasjonen er kritisk mange steder i landet. Over tre millioner er internt fordrevne og antallet øker. Norge deltar i kjernegruppen av den internasjonal koalisjonen mot ISIL og bidrar på en rekke områder, både med militære bidrag og sivil stabiliseringsinnsats. I tillegg er Norge en betydelig humanitær giver.

Fragmentering og maktvakuum i Libya bidrar til destabilisering i store deler av Europas sørlige nabolag. Etter flere år med politisk kaos og voldelig konflikt, betydeligfall i oljeproduksjon, lave oljepriser og raskt minkende valutareserver er den økonomiske situasjonen alvorlig. Behovet for humanitær assistanse stort, og det anslås at om lag 350 000 personer er internt fordrevne. Libya er en av hovedutfartsårene for den illegale migrasjonsstrømmen til Europa.

En politisk avtale er fremforhandlet mellom ulike libyske fraksjoner og en samlingsregjering er dannet i Tripoli. Politisk fragmentering, rivaliserende grupper, samt begrenset politisk handlekraft og leveringsevne fra myndighetenes side, truer imidlertid oppslutningen om Regjeringen og tiltroen til den politiske prosessen. Selv om ISIL synes å være på defensiven er de sikkerhetspolitiske utfordringene fortsatt store.

Det vil derfor være viktig å støtte opp om samlingsregjeringens videre arbeid for å sikre bred folkelig og politisk tilslutning til den FN-forhandlede avtalen.

Mål for samarbeidet

Målene for Norges samarbeid er å bidra til stabilitet og godt styresett, gjennom:

• Rettigheter, inkludert likestilling og demokrati

• Tjenesteleveranser, inkludert utdanning

• Energi og klima

• Inkluderende økonomisk utvikling og jobbskaping

• Fred- og forsoning

Det vises også til øvrige mål for samarbeidet (over).

Rapport 2015

Total norsk støtte til Palestina var i 2015 på 630 mill. kroner, hvorav 424,8 mill. kroner over denne posten. I tillegg kom kjernestøtten til UNWRA på 150 mill. kroner (kap. 170, post 75).

Godt styresett, herunder gjennom budsjettstøtte

Budsjettstøtten til PA gjennom Verdensbankens flergiverfond, har bidratt til å opprettholde driften av den palestinske forvaltningen. Verdensbanken dokumenterte i 2015 at budsjettstøtten over tid har vært en viktig og positiv faktor i den palestinske økonomien, og har bidratt til fattigdomsbekjempelse.

PAs budsjett var under sterkt press i 2015. Israel holdt tilbake overføringer av toll- og avgiftsinntektene våren 2015, noe som utgjør cirka 2/3 av PAs inntekter. Dette førte til at PA måtte operere med et krisebudsjett og ta opp lån inntil overføringene kom på plass. I tillegg gikk den internasjonale budsjettstøtten ned. Til tross for dette maktet PA å utbetale regelmessige lønninger og å ytterligere redusere det løpende budsjettunderskuddet.

Utbetaling av budsjettstøtte gjennom Verdensbanken er betinget av fremgang på et sett avtalte reformer innen finansforvaltning. I 2015 ble den første av fire transjer tilbakeholdt av Verdensbanken som følge av manglende reformfremgang i fjerde kvartal 2014. Beslutningen skapte sterk misnøye i PA, som bestred datagrunnlaget. I lys av PAs finanspolitikk i andre halvdel av 2015 er det imidlertid grunn til å anta at beslutningen førte til økt etterlevelse av finansreformene.

Det har i flere år vært enighet blant internasjonale aktører, inkludert Verdensbanken og IMF, om at PAs institusjoner er robuste nok til å kunne bære et fullt statsansvar dersom en fredsavtale med Israel skulle inngås. Budsjettstøtten bidrar til å holde statsapparatet i gang inntil det tidspunkt hvor en slik fredsavtale materialiserer seg. Med hjelp fra givernes budsjettstøtte kanalisert gjennom Verdensbanken, har PA betalt lønninger til offentlige ansatte, og opprettholdt et godt tjenestetilbud innen helse og utdanning.

Norsk støtte har bidratt til at det palestinske statistiske sentralbyrået (PSSB) holder godt internasjonalt nivå. Kvaliteten i arbeidet til byrået er viktig for utviklingen i området, da både PA og internasjonale organisasjoner legger statistikken til grunn for sin planlegging. PSSB planlegger nå den tredje palestinske folketellingen som etter planen skal finne sted i 2017.

Norge har bidratt til at PA nå har et teknisk funksjonelt folkehelseinstitutt, som er i stand til å levere tjenester til den palestinske befolkningen. Målsettingen om at instituttet skulle ha på plass et juridisk rammeverk for å sikre dets videre eksistens og uavhengighet er imidlertid ennå ikke nådd.

I Tunisia har Norge i samarbeid med Gjennom Carter-senteret bidratt til oppfølging av valgene som ble gjennomført i 2014.

Regionalt: Gjennom Europarådet har Norge bidratt med konstitusjonell og juridisk rådgivning til myndighetene i Tunisia og Marokko, for å støtte opp om demokratisk reform i disse landene.

Rettigheter, inkludert likestilling og demokrati

Norge bidro gjennom lokale, palestinske og israelske sivilsamfunnsorganisasjoner, til overvåkning og rapportering om menneskerettighetsbrudd samt juridisk bistand. Norge arbeider for økt toleranse innad i og mellom folkegrupper. Et mål som vektlegges er bekjempelse av all diskriminering, herunder hatefulle ytringer og antisemittisme. Videre har Norge bidratt til den første rapportering til FNs traktatorganer, som følge av PAs tiltredelse til flere MR-konvensjonene i 2014.

Den palestinske valgkommisjonen bidro til en økning i antallet registrerte velgere, som omfatter 88 prosent av antatt stemmeberettigede. De har også startet arbeidet med inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i valgprosessen.

Norge har også tilrettelagt for utviklingen av en nasjonalstrategi for kvinnelig politisk deltakelse.

I Tunisia ble støtten til godt styresett og demokratisk reform gjennom UNDP videreført. Blant annet bidro Norge med å organisere en prosess for overgangsjustis. Gjennom ILO ønsker Norge å bidra til et tryggere arbeidsliv i Tunisia. Videre har Norge bidratt til lovgivningsarbeid innenfor ytringsfrihet og vold mot kvinner gjennom Europarådet.

I Egypt har Norge støttet UNFPAs landprogram innen reproduktiv helse. Norge har også støttet en rekke tiltak innen demokratifremme og menneskerettigheter.

Regionalt: Europarådet har arbeidet for bedring av lovgivningen knyttet til mediefrihet, samt lovgivning om vold mot kvinner. Middelhavsunionen har blant annet bidratt til at egyptiske, jordanske, tunisiske, marokkanske og palestinske har fått opplæring med sikte på grunder-virksomhet.

Norges Fotballforbund gjennomfører trenerkurs for kvinner i Iran, Libanon, Jordan, Egypt og på Vestbredden. Prosjektet utdannet 96 kvinnelige trenere i 2015.

Fred- og forsoningsprosesser

Den sivile observatørstyrken i Hebron – Temporary International Presence in Hebron (TIPH) – har i tråd med sitt mandat rapportert regelmessig om forholdet mellom israelere og palestinere i Hebron til partene, PLO og Israel, samt bidragslandene Tyrkia, Italia, Sveits, Sverige, Danmark og Norge. Norge utnevner observatørstyrkens øverste leder, Head of Mission. I tillegg til Head of Mission finansierte Norge 19 sivile observatører til styrken. En uavhengig evaluering gjennomført av et internasjonalt konsulentfirma ble lagt frem for TIPHs øverste organ, Hovedstadsmøtet i mai 2015. Denne rapporten går igjennom resultatene av TIPHs arbeid innenfor rammen av det mandatet som er gitt av partene (PLO og Israel). Det er satt i gang et arbeid for å omsette anbefalinger til konkrete oppfølgingstiltak.

I Egypt er Norge en av de største bidragsyterne til Multinational Force and Observers (MFO) – en uavhengig fredsbevarende styrke som opererer i Sinaiørkenen. MFO overvåker fredsavtalen mellom Egypt og Israel og bidrar til at den overholdes.

I Irak bidro Norge til Funding Facility for Immediate Stabilisation (FFIS) som administreres av UNDP. FFIS er et flergiverfond som kanaliserer midler til gjenoppbygging av områder som gjenvinnes fra ISILs kontroll, og skal bidra til at internt fordrevne kan vende raskere tilbake. Fondet finansierer både gjenoppbygging av vital infrastruktur, økonomiske strakstiltak, kapasitetsbygging av irakisk lokalforvaltning og lokale forsoningsinitiativ. Fondet har så langt vært benyttet til tiltak i Tikrit, med gode resultater, mer enn 90 prosent av befolkningen har returnert til byen.

Utdanning

Norge gir betydelig støtte til det palestinske utdanningsdepartementet gjennom en samfinansieringsavtale med Tyskland, Irland, Belgia og Finland. Vi har bidratt til et fortsatt høyt nivå på barns skoledeltakelse, stabilisert frafallet og økt andelen kvalifiserte lærere. Blant annet som følge av norsk engasjement signerte det palestinske Utdanningsdepartementet Safe Schools Declaration medio 2015.

Norge har bidratt til et utviklingsprogram i C-området, som blant annet har gitt 3000 palestinske skolebarn bedre skolebygg.

I Jordan har norsk støtte til utdanning bidratt til å forbedre forholdene i offentlige jordanske skoler som har mottatt mange syriske flyktningbarn. Prosjektmidler besørger nybygging og utvidelser ved 8 skoler på til sammen 48 nye klasserom. Norge finansierer også en kartlegging av utdanningssituasjonen i områder med høy konsentrasjon av syriske flyktninger med sikte på utvikle tiltak for å forbedre kvalitet, tilgang og deltagelse.

Regionalt: På grunn av en ekstraordinær finansiell situasjon i UNRWA, hvor skoleåret sto i fare for ikke å starte opp som planlagt, bidro giverne, deriblant Norge, med tilleggsfinansiering som gjorde det mulig å åpne skolene som planlagt.

Energi og klima

Norge har bidratt til solenergi ved et universitet i Gaza, gjennom stiftelsen Future for Palestine.

Tunisia: Gjennom Sahara Forest Project og SINTEF har Norge bidratt med norsk kompetanse innenfor fornybar energi og miljø. Vann, mat og energisikkerhet står sentralt i samarbeidet og er nært knyttet til stabilitet og demokratiutvikling i regionen og Tunisia spesielt.

I Libanon er det gitt støtte til styrking av pressens og sivilsamfunnets rolle i relasjon til utviklingen av landets petroleumssektor.

Inkluderende økonomisk utvikling og jobbskaping

Middle East Investment Initiative (MEII) har økt tilgangen til kapital for små og mellomstore bedrifter gjennom en utlånsgarantiordning til bankene. I 2015 ble det stilt garanti for banklån til 142 palestinske små- og mellomstore bedrifter, som igjen genererte 3 000 jobber, hvorav 20 prosent kvinner. Videre har Paltrade, i samarbeid med Peres Peace Center, utarbeider rapporter for 12 palestinske selskaper med antatt høyt eksportpotensial for det israelske markedet.

I Irak har den norske organisasjonen Business Innovation Programs gjennomført opplæring av unge entreprenører i samarbeid med irakiske lokale og nasjonale myndigheter.

I Libanon er det gitt støtte til UNDPs innsats for å levere grunnleggende tjenester til den libanesiske sivilbefolkningen i områder som er vertskap for store grupper av syriske flyktninger. Innsatsen foregår i samarbeid med nasjonale og lokale myndigheter.

Regionalt: Gjennom Verdensbanken har landene i Midtøsten og Nord-Afrika fått tilgang til faglig bistand, studier, kunnskapsdeling og kapasitetsbygging for å oppnå godt styresett, økonomisk og sosial integrering, sysselsetting drevet frem av privat sektor og bærekraftig utvikling. En ekstern gjennomgang foretatt tidlig i 2015 viser at fondet er veldrevet og gir gode resultater.

Den europeiske utviklingsbankens (EBRD), regionale program i Midtøsten og Nord-Afrika (SEMED) har etablert seg godt i regionen, og har bidratt med kapasitetsbygging av privat næringsliv i Jordan, Tunisia, Marokko og Egypt. SEMED har bidratt til økte investeringer i regionen.

Det er gitt støtte til Syrias nabolands evne til å håndtere ekstrabelastningene forbundet med de syriske flyktningene gjennom Regional Development Protection Programme (RDPP).

Ekstraordinært

Krigen i Gaza, og påfølgende giverkonferanse i Kairo i 2014, førte også i 2015 til bidrag til gjenoppbyggingen av Gaza. Støtten har i hovedsak bidratt til å bygge oppunder de umiddelbare tiltakene for å rehabilitere, utvide og oppgradere vann- og energinettverkene i Gaza, samt midlertidig husly for husløse familier. Norge har også bidratt til ordningen om innførsel av bygningsmaterialer til Gaza, Materials Monitoring Unit.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 556 mill. kroner på post 78 Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika.

Kap. 153 Bistand til Latin-Amerika

Dreiningen av Norges engasjement i Latin-Amerika fra et tradisjonelt bistandsfokus i Mellom-Amerika til et partnerskap med hele kontinentet basert på felles interesser videreføres. Det vil legges ytterligere vekt på privat sektor, investeringer og jobbskaping. De eksepsjonelt gode årene i Latin-Amerika fra årtusenskiftet synes å være forbi, selv om årlig økonomisk vekst i regionen fortsatt ligger noe over nivået i Europa. Råvareboomen er over og lavere oljepriser gir store utslag i de oljeproduserende latinamerikanske land. Regionen er således tilbake til «normalen» med noen få prosent økonomisk vekst per år og jevn positiv utvikling mht. fattigdom og demokrati.

Viktige unntak er imidlertid Brasil og Venezuela, som begge er inne i resesjon og dype politiske kriser. Latinamerikanske land uten tilgang på oljeforekomster har innrettet sin økonomiske politikk annerledes. De rammes også av lavere mineralpriser og en generell svikt i etterspørselen, men deres prognoser for økonomisk vekst er likevel noe bedre.

Mange av de latinamerikanske landene har gjennomgått store politiske endringsprosesser etter overgang fra tidligere tiders mer autokratiske styreformer, og demokratiet står i dag langt sterkere enn for noen tiår siden. Til tross for enkelte tilbakeslag er regionen preget av relativ politisk stabilitet og konstitusjonell maktoverføring. De seneste årenes valg i Latin-Amerika har vært gjennomført med stadig større profesjonalitet og troverdighet.

Samarbeidet mellom Norge og Latin-Amerika blir stadig mer mangfoldig. Privat sektor og økonomisk samarbeid får samtidig mer oppmerksomhet. For å utvide Norges innpass i sentrale latinamerikanske fora, ble Norge i 2015 medlem av FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLAC). Videre fikk Norge i 2016 observatørstatus i Stillehavsalliansen. Dette åpner nye arenaer for samhandling med regionen på det politiske og økonomiske området og bidrar til synlighet og profilering av Norge overfor et bredt antall land. Klima og skogsamarbeid med Colombia, Peru, Ecuador og Brasil, med til dels betydelige midler, bidrar også til et styrket partnerskap mellom Norge og Latin-Amerika.

Et positivt trekk fra regionen er en tiltagende politisk konsensus om behovet for å bekjempe økonomisk ulikhet. Stagnasjon i økonomien vanskeliggjør imidlertid dette. Den økonomiske ulikheten i Latin-Amerika er derfor fortsatt blant de største i verden. Middelklassen har samtidig fått større forventninger til sine politikere. Når disse ikke innfris og politikerne i tillegg er innblandet i korrupsjon og maktmisbruk fører dette stadig oftere til protester og demonstrasjoner.

Menneskerettighetene i regionen er under stort press. Migrasjonsstrømmen til USA, og den økende innflytelsen fra mafialignende grupper engasjert i narkotikatrafikken, har gitt grobunn for menneskehandel og forsvinninger. Fagforeningsmedlemmer og lederskikkelser i lokalsamfunn utsettes regelmessig for trusler og overgrep, f.eks. i Colombia og Honduras. Urfolks rettigheter er også flere steder utfordret, selv om nesten alle landene har ratifisert ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Vold mot kvinner i nære relasjoner og problemer knyttet til kriminalisering av abort er også utbredt.

Andre utfordringer er direkte eller indirekte begrensninger i presse- og ytringsfrihet, blant annet på Cuba, men også i Venezuela og Ecuador. Fattigdom, økonomisk ulikhet og begrenset sosial mobilitet representerer både et demokratisk underskudd og et hinder for videre vekst. Politisk populisme i ulike former er en tilbakevendende utfordring i regionen. Fredsavtalen i Colombia representerer et lyspunkt. Implementering av avtalen vil imidlertid kreve betydelig innsats både av Colombia og det internasjonale samfunn. Latin-Amerika vil da være fri for væpnet konflikt. Riktignok er det fortsatt uenighet om grenser både til havs og på land, men det er få større spenninger mellom eller i landene. Når det gjelder sikkerhet og organisert kriminalitet er Latin-Amerika likevel langt fra fredelig. Korrupsjon, voldskriminalitet, omfattende straffefrihet og svake rettssystemer fortsetter å utfordre rettsstaten og styrbarheten flere steder, herunder i Mellom-Amerika og Mexico.

Pågående tilnærming mellom USA og Cuba er positivt for de to berørte parter og for Latin-Amerika som sådan. I lys av konflikten med Cuba, var USA i ferd med å bli isolert fra regionen. Oppmykning av det bilaterale forholdet til Cuba skaper også en ny og mer konstruktiv dynamikk i forholdet mellom USA og Latin-Amerika. Utviklingen på Cuba går imidlertid svært langsomt både hva gjelder styrking av menneskerettigheter og økonomiske reformer.

Bistanden til regionen over kap. 153, post 78 tilgodeser primært tiltak innen utdanning, menneskerettigheter og naturressursforvaltning Det vil også tilrettelegges for at etterspurt norsk ekspertise på sentrale områder som fornybar energi, likestilling og barns rettigheter, på anmodning, skal kunne bidra til kapasitetsstyrking i utvalgte latinamerikanske land.

Bistand til Latin-Amerika må ses i sammenheng med den innsatsen som gjøres gjennom multilaterale kanaler, som FN-systemet (kap. 170) og de multilaterale utviklingsbankene (kap. 171). Den interamerikanske utviklingsbanken står i en særstilling gitt sitt regionale eierskap.

Post 78 Regionbevilgning Latin-Amerika, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Fokusland

Haiti

Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. En GINI-koeffisient på 0,76 reflekterer enorme forskjeller mellom fattig og rik. I følge «Economist Intelligence Unit» hadde Haiti i 2015 et brutto nasjonalprodukt på USD 8,4 mrd. og en realvekst på 1,5 pst.

Landet rangeres som nummer 163 (av 188) i UNDPs Human Development Index, og som nummer 158 (av 167) på Transparency Internationals korrupsjonsindeks.

Gjennomsnittlig skolegang på Haiti er 5 år. Anslagsvis 90 pst. av alle haitianske barn i skolealder går på skole. Kvaliteten på utdanningen er imidlertid en utfordring, og kostnader til bl.a. skolepenger, representerer en økonomisk belastning for de fattigste. Nærmere 60 pst. av befolkningen mellom 20–24 år antas å være uten jobb. Hele 93 pst. av jobbene på nasjonalt nivå er å finne i uformell sektor. Statistikk fra ECLAC viser at personer under 25 år utgjør hele 57 pst. av landets befolkning. Til tross for enorme behov, finnes det knapt tilbud om yrkesopplæring til denne gruppen.

Miljøutfordringer, rask befolkningsvekst og effektene av jordskjelvet i 2010 har undergravd jordbruksproduksjonen og utfordret matsikkerheten i landet. Naturressursene er generelt under stort press, for eksempel har avskoging ført til omfattende erosjon og skader på landbruksarealer. Haiti importerer i dag derfor ca. 70 pst. av alle matvarer. FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), anslår at 820 000 personer lider under usikker tilgang til mat.

Tross forbedringer i veinettet som følge av bistand de siste årene, er infrastrukturen i landet generelt i dårlig forfatning. Bare 1/3 av Haitis befolkning har tilgang på strøm. Prisen på strøm er også svært høy noe som hindrer utviklingen av konkurransedyktig næringsliv. Kun 60 pst. av befolkningen har tilgang til rent vann.

Under jordskjelvet i januar 2010 omkom 230 000 mennesker og så mange som 1,5 millioner ble hjemløse. Det ble også betydelige materielle skader, bl.a. raste 4 200 skoler sammen. Koleraepidemien som brøt ut høsten 2010 har kostet 9 000 menneskeliv og smittet mer en 750 000 personer. I 2015 ble det registrert 36 000 nye tilfeller noe som representerer en økning på 35 pst. fra 2014.

I tillegg til å være utsatt for jordskjelv blir Haiti jevnlig rammet av naturkatastrofer som flom, tørke og orkaner. Seks år etter jordskjelvet er gjenoppbyggingen av landet kommet et stykke på vei. Fremdriften har imidlertid vært hemmet av politisk strid og maktkamp. I 2015 skulle det avholdes lokal- parlaments- og presidentvalg. Diverse, forsinkelser, konflikter og protester medførte at det fortsatt ikke var valgt ny president da mandatet til tidligere president Martelly gikk ut 7. februar 2016. Jocelerme Privert ble da valgt til interimpresident. Den politiske situasjonen i landet er fortsatt uavklart.

Sentrale menneskerettighetsutfordringer på Haiti er kjønnsbasert vold, barnearbeid, menneskesmugling og mangelfullt utdanningstilbud. Kvinner er sterkt underrepresentert i det politiske liv. Forholdene i retts- og fengselsvesenet er bekymringsfulle, inkludert bruk og varighet av varetektsfengsling. Norge har i over ti år bidratt til fred og forsoningsarbeid i Haiti, og landet er ett av 12 fokusland i norsk bistand. I årene etter jordskjelvet (2010–2012) økte Norge sitt engasjement betraktelig. En stor del av støtten er kanalisert gjennom flergiverfondet «Haiti Reconstruction Fund» (HRF).

I samråd med Haitis myndigheter konsentreres den norske innsatsen i Departement du Sud, et fylke i sør med ca. 700 000 innbyggere. Satsingsområder er utdanning (med vekt på yrkesutdanning), fornybar energi, naturressursforvaltning, og godt styresett.

Mål for Norges bistandssamarbeid med Haiti

Norge vil videreføre bistandssamarbeidet med Haiti med følgende mål:

• Bedret grunnskole- og yrkesutdanning samt videreutdanning av lærere

• Økt tilgang på strøm

• Bærekraftig forvaltning av naturressurser, herunder bedrede vann- og sanitærforhold

• Fremme av kvinners rettigheter og økt likestilling

• Jobbskaping og privat sektor investeringer

Bistanden til Haiti har så langt hovedsakelig vært finansiert over bl.a. kap. 169, post 73 Utdanning, kap. 166, post 74 Fornybar energi og kap. 162 (GAP). Gitt bortfall av sistnevnte legges det i 2017 også opp til anvendelse av at kap. 153, post 78 til programvirksomhet på Haiti, herunder til UNEPs program Park Macaya.

Erfaring viser at Haiti er et krevende land å jobbe i. Manglende infrastruktur, kulturforskjeller og svake og lite transparente institusjoner på myndighetssiden, gjør at prosjektene krever tett oppfølging. Den planlagte ambassadeseksjon i Port-au-Prince er utsatt inntil videre. Isteden er ambassaden i Havanna styrket med én utsendt medarbeider med ansvar for Haiti.

Andre land

I Colombia ble det meget gledelig undertegnet en fredsavtale mellom myndighetene og FARC-geriljaen høsten 2016. Avtalen er historisk og setter punktum for en landsomfattende konflikt som har vart i over 50 år og kostet over 220 000 menneskeliv. Samtidig er det viktig å understreke at det vil bli en krevende og kostbar oppgave å implementere avtalens bestemmelser. Dette fordrer stor innsats både fra partene og det internasjonale samfunn, også rent finansielt. Norge vil som ledsagerland for prosessen også ha en sentral formell rolle i fredsprosessens implementeringsfase.

Den 30. mars 2016 kom kunngjøringen om at Regjeringen og den andre gerilja-bevegelsen, ELN, også var kommet til enighet om en agenda for åpne forhandlinger. Også i denne prosessen er Norge tilrettelegger.

Med en gradvis forbedret sikkerhetssituasjon vil Colombia fremstå som et stadig mer attraktivt marked for utenlandsinvesteringer. De humanitære utfordringene og menneskerettighets-situasjonen preges likevel fortsatt av post-paramilitære kriminelle gruppers massive overgrep og av statens manglende kapasitet til å garantere gjennomføringen av lovverket og sikre befolkningen grunnleggende tjenester, spesielt på landsbygda. Det rapporteres fremdeles bl.a. om utenomrettslige henrettelser, bruk av landminer, tvungne forsvinninger, tortur, seksuell vold og rekruttering av barnesoldater. Sikkerhets-situasjonen for menneskerettighets-forkjempere og lokale samfunnsledere er alarmerende.

Over regionbevilgningen for Latin-Amerika finansieres vern av fagorganisertes rettigheter i oppfølgingen av en MoU om politiske konsultasjoner. Øvrige tiltak i Colombia finansieres over kap. 164 Fred og forsoning samt kap. 163 Humanitære tiltak og menneskerettigheter. I lys av den nylig inngåtte fredsavtalen vil innsats for implementering av fredsavtaleverket i Colombia fra 2017 også gis særskilt prioritet over 153, post 78. Denne innsatsen vil primært tilgodese tiltak innen utdanning.

Guatemala er et av verdens mest voldelige land med omfattende organisert kriminalitet. Grunnleggende problemer med manglende juridisk uavhengighet og korrupsjon i rettsapparatet og andre offentlige institusjoner bidrar til svært høy straffefrihet. Guatemala anses således for å være et risikofylt land for MR-forsvarere, undersøkende journalister og representanter fra sivilt samfunn. En rekke krigsforbrytelser, massakrer og andre grove MR-brudd har kommet opp for nasjonale domstoler i senere år. Guatemala har Latin-Amerikas høyeste befolkningsvekst på 2,5 pst. Den gjennomsnittlige økonomiske veksten de seneste årene har vært på rundt 3 pst. Landet har videre et høyt sosialt konfliktnivå, bl.a. knyttet til gruvedrift og annen naturressursutvinning.

«Basta yá!» – nå er det nok – ble et samlende slagord for den folkelige mobiliseringen i landet i 2015 etter statsadvokatens avsløringer av omfattende korrupsjon i offentlig sektor. Det har aldri i landets historie skjedd at befolkningen har tvunget en sittende president til å gå av og få ham stilt for retten.

Over regionbevilgningen prioriteres tiltak til utdanning og fremme av urfolks rettigheter bl.a. gjennom støtte til Maya-programmet. I tillegg videreføres støtte til arbeidet som gjøres av Den internasjonale kommisjonen mot straffefrihet (CICIG) samt den norske Dommerforeningens samarbeid med lokale dommere.

Den bilaterale bistanden til Nicaragua og El Salvador er faset ut.

Brasil vil fortsatt motta betydelig norsk bistand gjennom klima- og skoginitiativets støtte til Amazonasfondet. Etter mer enn tredve års virksomhet fases imidlertid Det norsk urfolksprogrammet i Brasil ut virksomheten i 2017. Tradisjonell bistand over kap. 153 vil etter dette være på et minimum og fortrinnsvis dreie seg om mindre beløp til prosjekter vedrørende yrkesutdanning for ungdom i nært samarbeid med norsk næringsliv i Brasil.

Regionalt

Det interamerikanske menneskerettighetssystemet er anerkjent internasjonalt, og har to hovedorganer: Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen og Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, som begge håndhever den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen (AMK). Domstolen er blitt kritisert for å sette saker som abort, likekjønnede ekteskap og ytringsfrihet på dagsordenen, samt for å ta kontroversielle beslutninger i oppgjørene etter militærdiktaturene, som å sette til side nasjonale amnestilover. En stor og økende saksmengde utfordrer kommisjonen og domstolens økonomi og kapasitet til å fungere forsvarlig. Per i dag er både domstolen og kommisjonen underfinansiert. Støtte til domstolen, vil prioriteres over regionbevilgningen også i 2017.

Samarbeidet med FNs økonomiske kommisjon for Latin Amerika ECLAC er også viktig i denne sammenheng. Norge har tidligere støttet et prosjekt vedrørende bekjempelse av økonomisk ulikhet i ECLAC-regi. I øyeblikket støttes et prosjekt som fremmer yrkesutdanning.

Mål for samarbeidet

• Godt styresett og styrket vern av menneskerettighetene med særlig vekt på retten til utdanning samt urfolks og kvinners rettigheter

• Bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser

Rapport 2015

Haiti

Over regionbevilgningen ble det gitt støtte til den kubanske helsebrigadens arbeid på Haiti. Norsk støtte har bidratt til å sikre befolkningen tilgang på helsetjenester, særlig på landsbygda. Brigadens arbeid har vært vital i arbeidet med å hindre spredning av kolera, samt behandling av sykdommen. Norske midler har støttet brigadens arbeid på 8 sykehus og 4 klinikker, og sikrer slik et minimum av tjenester. Utover disse resultatene, har prosjektet vært en viktig og svært positiv komponent i norsk – kubanske relasjoner i senere år.

Samlet norsk bistand til Haiti i 2015 utgjorde 77,4 mill. kroner, herunder også midler fra kap.162, post 70 Overgangsbistand, kap. 166, post 74 Fornybar energi og kap. 169, post 73 Utdanning.

Styrket vern av menneskerettighetene og godt styresett

I Colombia samarbeidet Norge med ILO og Colombias tre faglige hovedsammenslutninger; CTC, CGT og CUT. Målsettingen er å styrke organisasjonenes kapasitet til organisering og innflytelse bl.a. gjennom kollektive forhandlinger. En utvalgt gruppe fra hver av de tre hoved-organisasjonene har mottatt opplæring innen prosjektledelse, kommunikasjon og finansstyring fra ILO. Samtidig er det etablert omfattende databaser og «baselines» som gir et viktig sammenligningsgrunnlag for resultatmåling. Det er også utarbeidet en Guide for systematisering av «best practices». Ifølge ILO er kompetansen i organisasjonene betydelig styrket.

I Guatemala var 2015 preget av korrupsjonsskandaler, politisk krise og valg.

«Mayaprogrammet» (2013–2017) er Norges hovedsatsning i landet. Både sivilt samfunn og institusjoner på myndighetssiden er med i programmet som ledes av FN. Målsettingen er å styrke juridiske rettigheter, utdanning og politisk deltakelse for Mayabefolkningen. Over halvparten av innbyggerne tilhører urbefolkningen og myndighetene har kun i liten grad evnet å løse grunnleggende utfordringer for denne gruppen.

I valgåret 2015 var UNDP-komponenten i Mayaprogrammet om politisk deltakelse spesielt relevant. 1 043 urfolksledere fra sivilt samfunn fullførte opplæringsprogrammet. Det ble gjennomført 37 valgmøter med lokale myndigheter. Forslag til lokale handlingsplaner i lokalsamfunnene ble utarbeidet og presentert. Også et større nasjonalt politikkdokument om urfolks rettigheter ble spilt inn under den folkelige mobiliseringen høsten 2015. I justiskomponenten til programmet jobbet OHCHR videre med 11 banebrytende saker som skal føres for rettssystemet. Sakene omhandler jordrett, patentrett, ytringsfrihet, rett til helse, samt overgrep begått under borgerkrigen. En av disse var «Sepur Zarco«-saken om sexslaveri, hvor det nylig falt en historisk dom i de fornærmede kvinnenes favør.

I Brasil leverte det norske urfolksprogrammet gode resultater med hensyn til urfolks-organisasjonenes evne til politisk arbeid og påvirkning av offentlig politikk. Resultater i 2015 inkluderer: styrking av urfolks organisasjoner og deltakelse. Bl.a. gjennom 26 konkrete eksempler på direkte påvirkning på politikkutforming på nasjonalt-, regionalt- og delstatsnivå. Videre har 1 931 urfolksledere gjennomgått kapasitetsbygging, av disse er 668 kvinner (35 pst.) og 1 263 menn (65 pst.). Partnerorganisasjonene har hatt direkte påvirkning på 21 landrettighetsprosesser (forbedring av territorienes juridiske status), tilsvarende totalt 2 594 247 hektar. Hele 13 kvinnegrupper og organisasjoner er etablert og styrket gjennom direkte støtte fra programmet og 6 av 13 partnerorganisasjoner deltok aktivt på COP-21 i Paris. Flere partner-organisasjoner bidrar nå med innspill til Brasils nasjonale plan for tilpasning til klimaforandringer.

På Cuba støttet Norge et kultur- og utdanningssenter i regi av den katolske kirken. Senteret har arrangert en rekke seminarer for publikum. Disse har bidratt til en mer åpen samfunnsdebatt på Cuba. Unge ledere har fått kurs i demokratisk statsteori, og 100 studenter deltar i et tre-årig studium i statsvitenskap uavhengig av det offentlige undervisningssystemet. Det er også bygget opp et bibliotek med 20 000 bøker om demokrati og menneskerettigheter.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser

I Guatemala støttet ambassaden et samarbeidsprogram mellom Det regionale tropiske landbruksuniversitetet for forskning og høyere utdanning (CATIE) og landbruksdepartementet for familiejordbruk og økonomisk utvikling på landsbygden. Programmet skal resultere i økt bruk av miljøvennlige produksjonsmetoder blant 3 962 familier i 25 klimasårbare områder.

I Nicaragua arbeidet FADCANIC (Atlanterhavskysten) og ADDAC (sentrale Nicaragua) videre med å forbedre jordbruksproduksjon og økt inntekter for 3 160 familier. Innsatsen er særlig rettet mot å utvikle nye produkter og redusere effekten av klimaendringene. Begge prosjekter blir avviklet i 2016.

Regionalt

Godt styresett, herunder menneskerettigheter

Når saker ikke løses gjennom nasjonale rettsapparater, representerer Det interamerikanske MR-systemet for mange MR-ofre et siste håp om rettferdighet og oppreisning. I Costa Rica støttet Norge Den interamerikanske MR-domstolen. Nye prinsipielle MR-dommer ble avsagt i 2015, bl.a. innen kvinners rettigheter, helse og utdanning, urfolks kollektive landrettigheter, ytringsfrihet og dommeres uavhengighet. Norge bidro også med finansiering til ekstraordinære sesjoner i Honduras og Colombia, som resulterte i økt tilgang til og interesse for domstolen i regionen.

I samarbeidet mellom Norge og domstolen vektlegges ellers kursvirksomhet og forskningsprosjekter. En høy andel funksjonærer i justissektoren rapporterer at de anvender nye verktøy og kunnskap etter fullførte kurs. En rekke urfolksledere deltok i 2015 i et nytt og prinsipielt viktig forskningsprosjekt om manglende gjennomføring av konsultasjoner.

Den regionale MR-organisasjonen CEJIL «Centre for Justice and International Law» bistår ofre for MR-brudd i å fremme sine saker for domstolen, i tillegg holdes kurs og opplæringsvirksomhet. CEJIL har, med norsk støtte, de siste årene spilt en sentral rolle som forsvarer av det interamerikanske MR-systemet, i en kontekst der systemet er blitt kritisert av enkeltland og den politiske oppslutningen og støtten innenfor OAS er svak. I 2015 bisto CEJIL bl.a. truede MR-forsvarere i Nicaragua som har engasjert seg i utbyggingen av et nytt kanalprosjekt og den fengslede meksikaneren Martín del Campo, som ble frigitt etter kritikkverdig bruk av tortur under avhør. CEJIL har i flere år bistått de avsatte dommerne i Honduras under statskuppet i 2009. I 2015 falt det endelig dom i denne saken, som var prinsipielt viktig i forsvar dommeres juridiske uavhengighet.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser

Norge har i flere år støttet Det regionale tropiske landbruksuniversitetet for forskning og høyere utdanning (CATIE). En ekstern gjennomgang bekreftet i 2015 CATIEs ledende internasjonale posisjon gjennom utviklingen av integrerte modeller for biodiversitet, utnyttelse av naturressurser og klimatilpasning. I programmet «MAP Norway» gjennomføres disse modellene i praksis, blant familier, småbønder og organisasjoner. Arbeidet finner sted i det sentrale Nicaragua og triangelet Guatemala, Honduras og El Salvador (El Trifinio). Dette er noen av de fattigste, mest marginaliserte og klimasårbare områdene i Mellom-Amerika.

Også i Costa Rica støttet Norge en regional satsning på fornybar energi ved landbruksuniversitetet EARTH, gjennom et modulbasert opplæringsprogram for beslutningstakere i lokalsamfunn, sivilt samfunn og offentlige institusjoner. 72 personer deltok i opplæringen og jobbet med praktiske eksempler og teknologi som reduserer karbonutslipp. Deltakerne tok med seg viktig læring tilbake til sine lokalsamfunn, som skal bidra til bedre og renere energibruk.

Regnskogfondets arbeid for etablering av en helhetlig forvaltning av sammenhengende regnskogsområder i Amazonas, til dels på tvers av nasjonale grenser, fikk gode skussmål i en ekstern evalueringen fra 2014. I 2015 videreførte man arbeidet med å sikre bærekraftig forvaltning av ni ulike indianske territorier og naturvernområder som til sammen dekker 120 000 km² nordøst i Brasil. Denne «mosaikken» av områder ble formelt etablert i 2012 som et resultat av det langsiktige samarbeidet mellom Regnskogfondet og lokale partnerorganisasjoner. Flerårig støtte til Regnskogfondets Amazonasprogram over kap. 153 post 78 ble i tråd med avtalen avsluttet ved utgangen av 2015.

Norge støttet i 2013–14 FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLAC) i et prosjekt om ulikhet som har skapt betydelig oppmerksomhet om forvaltning av fellesgoder, likestilling og trilateralt samarbeid i arbeidsmarkedet. Som en oppfølger ble det på slutten av 2015 inngått en ny samarbeidsavtale – denne gang om utdanning. Målsettingen er å sette en politisk agenda i landene ved å integrere yrkesutdanning i sosiale reformer og i partsamarbeid i arbeidslivet. ECLAC har høy anerkjennelse og dets råd om strukturelle reformer i medlemslandene blir tillagt stor vekt. Samarbeidet har gitt Norge tilgang hos en sentral regional aktør. Det aktuelle prosjektet er foreløpig ikke evaluert.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 80 mill. kroner over kap 153, post 78 Regionbevilgning for Latin-Amerika.

Programkategori 03.20 Globale ordninger

Utgifter under programkategori 03.20 fordelt på kapitler

Under programkategori 03.20 Globale ordninger foreslås det bevilget 20,6 mrd. kroner.

For 2017 prioriteres særlig utdanning, helse, næringsutvikling og jobbskaping, samt humanitær innsats og fredsbygging og stabilisering i sårbare stater. Miljø/klima, menneskerettigheter og likestilling er viktige, tverrgående prioriteringer.

Bevilgningene brukes i samarbeidsland, til regionale tiltak samt globale formål. For utviklingssamarbeid i enkeltland søkes tematisk støtte gitt i samsvar med landets egne prioriteringer, i tråd med prinsippene om eierskap, koordinering, bidrag til statsbygging og institusjonsutvikling. Multilaterale organisasjoner og finansieringsmekanismer er viktige innenfor de fleste av satsningsområdene.

De store og økende humanitære behovene gjør at satsingen på nødhjelp og humanitær respons fortsatt vil være historisk høy. Samtidig som nødvendig nødhjelp gis, er det behov for at utviklingstiltak og utviklingsfinansiering kommer tidligere inn i langvarige kriser og flyktningsituasjoner. Det er nødvendig med et bedre samspill mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling.

Bistanden og utviklingspolitikken må i økende grad ta høyde for utfordringer og behov knyttet til migrasjon og flyktningers situasjon. Innenfor denne programkategorien finansieres tiltak for flyktninger i og utenfor Norge som kan rapporteres som offisiell utviklingshjelp (ODA).

Utdanning er en hovedsatsing i utenriks- og utviklingspolitikken. Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for Utvikling legger grunnlaget for regjeringens utdanningssatsing. Innsatsen er rettighetsbasert, og det globale mobiliseringsarbeidet for utdanning og tiltakene som fremmes, henger tett sammen med regjeringens satsing på menneskerettigheter, som beskrevet i Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – Menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken (2014–2015).

Regjeringens helsesatsing videreføres med vekt på barne- og mødredødelighet, forhindre spredning av smittsomme sykdommer, forebygge pandemier og styrking av helsesystemene i utviklingsland.

Kvinners rettigheter og likestilling er en viktig, tverrgående prioritering i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og skal fremmes gjennom målrettede tiltak, og integrasjon i alt utviklingssamarbeid. Gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte skal Norge være en global pådriver for kvinners rettigheter og likestilling. Norge er valgt inn i Kvinnekommisjonen fra 2015 til og med 2019.

Styrking av sivilt samfunn og gjennomføringen av de internasjonale menneskerettighetene er et sentrale utenrikspolitisk mål, men også virkemidler for å oppnå varig utvikling og sikkerhet. Menneskerettighetene utgjør sammen med de internasjonale humanitære prinsippene og kjønnsperspektivet et normativt grunnlag for nødhjelp, humanitær bistand, tiltak for menneskerettigheter og for fred, forsoning og demokrati. De samme prinsippene ligger til grunn for regjeringens ønske om større innsats for forebygging av humanitære kriser og klimatilpasning, men denne innsatsen må også utføres i lys av norsk innsats for fattigdomsreduksjon og for miljø, klima og bærekraftig utvikling, dvs. bidrag til reduksjon av fattige samfunns sårbarhet. Her spiller sivilt samfunn en viktig rolle.

Regjeringens klima- og miljøarbeid er innrettet mot å svare på de globale miljøutfordringene, samtidig som man bidrar til andre utviklingsmål og bekjempelse av fattigdom. Tverrgående hensyn, som kvinners rettigheter og likestilling, miljø og anti-korrupsjon og åpenhet om kapitalstrømmer skal i størst mulig grad ivaretas i alle tiltak.

Regjeringen vil konsentrere seg om resultater i internasjonalt klima- og miljøsamarbeid gjennom strategisk innsats som gir størst mulig effekt for reduksjoner i globale klimagassutslipp, tilpasning til klimaendringer og miljø- og naturressursforvaltning. Finansiering er et viktig element for å finne løsninger på klimautfordringen, og økt mobilisering av midler til klimatiltak i utviklingsland er avgjørende for oppfølgingen av Paris-avtalen. Det grønne klimafondet vil kunne spille en nøkkelrolle på dette feltet i årene fremover.

Regjeringen setter enkeltmennesket i sentrum også i utviklingspolitikken, og enkelte satsingsområder hjelper et stort antall mennesker direkte, som nødhjelp, utdanning og helse. Disse tiltakene er kostnadskrevende. Andre tiltak skal styrke myndigheters mulighet til god styring, som bedre systemer for ressursforvaltning og skatteinnkreving. Slikt faglig samarbeid har en stort potensial for virkelig å hjelpe fattige land til å hjelpe seg selv.

Også disse budsjettpostene er underlagt regjeringens ønske om konsentrasjon av norsk bistand, og nye tiltak vil bli vurdert i henhold til dette målet

Flere prioriterte innsatsområder har ikke egne poster, men finansieres over flere kapittel poster og programkategorier på 03 området. Matsikkerhet er et eksempel der tiltak i tillegg til programkategori 03.20 finansieres over programkategori 03.10 og gjennom multilaterale organisasjoner, programkategori 03.30. En slik deling sørger for at innsatsen kan skje samtidig på flere nivå.

Økonomiske misligheter skal forebygges, avdekkes, rapporteres og håndteres i overensstemmelse med prinsippet om nulltoleranse for slike misligheter.

Kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Målet med bevilgningene på kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling er å styrke sivilt samfunn i utviklingsland og dets evne og kapasitet til å fremme utvikling i eget land. Midler til sivilt samfunn kanaliseres også gjennom andre kapitler og poster. I tillegg til å være aktører i det tradisjonelle utviklingsarbeidet, er frivillige organisasjoner sentrale i gjennomføringen av regjeringens humanitære innsats og i gjennomføringen av regjeringens utdanningssatsing.

Sivilt samfunn forstås som en arena hvor borgere, alene eller sammen med andre, kan fremme interesser og behov, på egne og andres vegne. Et mangfoldig og dynamisk sivilt samfunn bidrar til å korrigere myndighetsutøvelse på sentrale områder. Sivilt samfunns organisasjoner kan også være viktige leverandører av velferdstjenester som utdanning og helse til befolkningen, spesielt i sårbare og svake stater.

Aktørene i det sivile samfunn omfatter nettverk, frivillige organisasjoner, fagforeninger, uavhengige media, politiske partier, kirkesamfunn og idretts-, kunst- og kulturmiljøer.

Sivilsamfunnet kan være en viktig pådriver for at forholdene legges til rette for økonomisk vekst som skaper arbeidsplasser og muligheter for unge mennesker. Dette forutsetter økt respekt for menneskerettighetene, åpenhet og demokratisering, ytringsfrihet og godt styresett. Gjennom partnerskap med lokale organisasjoner er norske aktører med på å øke kompetansen og bygge allianser mellom grupper slik at de lokale organisasjonene selv kan målbære sine interesser og påvirke eget samfunn.

Sivilt samfunn forutsettes også å styrkes av at unge mennesker får internasjonal erfaring og ledertrening gjennom deltakelse i gjensidige utvekslingsprogrammer mellom utviklingsland og Norge og utvikler seg til endringsagenter i sine lokalsamfunn.

Å nå resultater på landnivå vil ha høyest prioritet i bruken av midlene.

Post 01 Driftsutgifter

Situasjonsbeskrivelse

Det er viktig med god kunnskap om den norske humanitære innsatsen og innretningen av utviklingshjelpen.

Mål

• Solid kunnskap om Norges rolle i utviklingspolitiske spørsmål og om bistandens resultater

• Skape engasjement og debatt om bistand, utviklingsspørsmål og humanitære satsinger og globale problemstillinger

Rapport 2015

Det er formidlet kunnskap om mål og resultater i utviklingssamarbeidet gjennom ulike kanaler.

Gjennom arrangementer, Statistikkportalen, Resultatportalen, fagsider og landsider på norad.no, bidro Norad med omfattende resultatformidling og informasjon om norsk utviklingssamarbeid.

Norad arrangerte selv, eller var medarrangør på, en rekke arrangementer gjennom året. Arrangementene spente vidt både med hensyn til tema, antall deltakere og målgruppe. En oversikt over disse er gitt i Norads årsrapport for 2015.

Norad-konferansen fant sted 9. desember 2015. Tema for konferansen var kvinners rettigheter og likestilling. Om lag 550 personer deltok på konferansen. Norad-konferansen har blitt en viktig arena for debatt om bistand og utvikling. Alle påmeldte deltakere fikk tilgang til en app med program og informasjon om konferansen.

På konferansen ble også Norads resultatrapport lansert, og resultatene ble diskutert blant ledere i politiske ungdomspartier. Norads resultatrapport i 2015 viser eksempler på resultater fra bistand til kvinner og likestilling. Ved siden av de kommunikasjonsmessige aspektene ved rapporten, er den en viktig del av resultatarbeidet i Norad og for UD, KLD og ambassadene. Norads resultatrapport fikk 34 oppslag i redaksjonelle medier.

Ved utgangen av 2015 inneholdt Resultatportalen 239 resultateksempler, hvorav 26 resultateksempler som var nye i 2015. Det var en betydelig økning i antall brukere av resultatportalen. Antall unike brukere økte fra 6228 i 2014 til 15 245 i 2015. Antall besøk økte tilsvarende fra 7766 til 17 548.

I 2015 ble det lyst ut en treårig informasjonssatsing for å nå ut til unge voksne om hva norsk bistand bidrar til og resultatene av innsatsen. Hovedtema var utdanning, med særlig fokus på jenter. Konseptet som ble utarbeidet er et internettbasert kodespill, der plottet er jakten på et hacket bistandsbudsjett. Kampanjen ble flyttet til 2016 med oppstart i april. Det er forventet at flytting av kampanjen også har påvirket antall besøk og unike brukere på norad.no mv.

Det ble produsert flere korte filmer om resultater av bistand, herunder om jenter og utdanning og kampen mot hiv-smitte fra mor og barn. Filmene ble benyttet i tilknytning til konferanser og brukt i sosiale medier. Fire filmer ble produsert og promotert i forbindelse med konferansen. Tre av de fem mest populære postene på Norads Facebook-side var filmer. En film om at Mosambik ble erklært minefritt i 2015 hadde til sammen 130 000 avspillinger på YouTube og Facebook med omfattende deling på sosiale medier.

Norad.no vant Farmandprisen for beste nettsted i 2015. Norad.no ble i 2015 oppgradert med ny design, oppdatering og innhold og ny teknisk plattform tilpasset PC, nettbrett og mobil. Det var noe nedgang i antall unike brukere av norad.no i 2015 sammenlignet med 2014. Norad-bloggen opprettholdt antall unike brukere med i underkant av 14 000. Statistikkslipp av samlet norsk bistandsstatistikk i april 2015 fikk god mediedekning gjennom 38 oppslag. Det var færre brukere av «Norsk bistand i tall» i 2015 enn 2014. Samlet har Norads YouTube-kanal og Facebook-videoer hatt en betydelig økning fra vel 476 000 i 2014 til vel 676 000 i 2015.

Bistandsaktuelt er finansiert over utviklingsbudsjettet og må derfor være meget kostnadsbevisst. Fagbladet hadde en liten økning i opplaget til 19 500 eksemplarer og kom ut med 8 nummer i 2015. Antall nettbrukere har økt jevnt de siste årene og antall følgere på Facebook og Twitter har også økt kraftig.

Deltakelse i OECDs DevCom nettverk dekkes over denne budsjettposten. Formålet med nettverket er å dele, lære, samt utveksle erfaringer fra kommunikasjonsarbeid om bistand og utviklingsspørsmål. Tematisk favner nettverket bredt, men med vekt på nye kommunikasjonsverktøy, evalueringer, kommunikasjonsstrategier og ulike trender og utfordringer i informasjonsarbeidet.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 22,1 mill. kroner.

Post 70 Sivilt samfunn, kan overføres4

Situasjonsbeskrivelse

Bevilgningen skal styrke sivilsamfunnsaktører som fremmer demokratisering, realisering av menneskerettigheter, inkluderende og jobbskapende vekst og reduksjon av fattigdom i utviklingsland.

Det er et uttalt mål for Regjeringen å bruke den kompetansen og kapasiteten som norske og internasjonale- og regionale/nasjonale frivillige organisasjoner har, i bistanden til utviklingsland.

Organisasjonene har ulik ekspertise og virkefelt, og kan derfor utfylle hverandre i å bidra til at regjeringens mål for norsk innsats på prioriterte felt som utdanning, helse, demokratibygging og næringsutvikling oppnås. De organisasjonene som oppnår best resultater innenfor de ulike tematiske satsingsområdene blir prioritert.

Analyser av og forståelse for politikk, kultur og samfunn i det enkelte land er en forutsetning for å oppnå resultater og samfunnsmessige endringer. Også forståelse for bistandens rolle, mangfoldet av givere og aktører og erfaring med hva som virker og ikke virker, er vesentlig. Partnerskap mellom norske organisasjoner og organisasjoner i utviklingsland og planlegging av innsatsområder må baseres på slike analyser. Norske og internasjonale organisasjoner skal bidra til styrking av lokal kapasitet. Forebygging og bedre overganger mellom humanitær og langsiktig bistand, inkludert rydding av ueksploderte etterlatenskaper etter krig og konflikt, er også et innsatsområde, og er særlig viktig i sårbare stater og regioner. Organisasjonene må vise at innsatsen drives kostnadseffektivt. Ulike mellomledd frem til mottaker må ha en rolle som svarer til kostnadene og en klar verdi utover overføring av midler. Organisasjonene må tydeliggjøre hvordan dette kravet ivaretas både overfor beslutningstakere i Norge og aktører i utviklingsland. Det forventes at aktørene gjør kritiske vurderinger av egen rolle når det gjelder kvalitet og resultatoppnåelse. Organisasjonene bør tilstrebe innsats som kan oppskaleres og dermed skape større effekt enn mange småprosjekter.

Samarbeidspartnere bør representere aktører og drivkrefter med mulighet til å påvirke samfunnsdebatten og utviklingen på sine områder. Eierskapet skal ligge hos partnerne i utviklingsland, og støtten baseres på at partnerne har en funksjon i demokratiseringsprosesser. Partnerne har også en funksjon som pådrivere i godt styresettarbeid og vil gjennom dette legge grunnlaget for inkluderende vekst og investering. Det sivile samfunnet kan også spille en viktig rolle som leverandør av tjenester til ulike sektorer, for eksempel helse og utdanning som et supplement til offentlig innsats på disse områdene. Det oppfordres til samarbeid mellom ulike norske organisasjoner som har felles mål, når dette kan bidra til styrket innsats og bedre resultater.

Diskriminering basert på tro og livssyn, kjønn og seksuelle legning er et problem i mange utviklingsland. Fra norsk side er det et mål å bidra til å redusere slik diskriminering. Tiltak som har som mål å styrke og realisere tros- og livssynsminoriteters rettigheter, og bekjempe diskriminering på grunnlag av tro og livssyn, kan støttes over denne budsjettposten.

Utenriksdepartementet har lang erfaring med å støtte opp om dialog mellom religiøse grupper med sikte på å dempe konflikt og skape økt forståelse på tvers av trosretninger. Dette er ekstra viktig i dagens situasjon hvor religiøs og sekterisk tilhørighet misbrukes og er en sentral dimensjon i flere konflikter.

Tiltak for å støtte land i deres arbeid med nå bærekraftsmål fem, om å oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling omfattes av bevilgingen.

De norske organisasjonene har et særlig ansvar for å styrke kompetanse og kapasitet hos sine partnere, slik at de kan opptre i samsvar med demokratiske prinsipper på vegne av fattige og marginaliserte grupper. Kapasitetsstyrking skal føre til varige resultater, og bidra til levedyktige, sterke og selvstendige partnere.

Bevilgningen omfatter støtte til et bredt spekter av tiltak, men skal konsentreres til land og tematiske områder hvor innsatsen kan gi best resultater. Organisasjoner bør derfor forsterke innsatsen der de kan dokumentere fremgang og resultater, og fase ut der dette ikke er tilfelle. Organisasjoner som mottar støtte må definere klare mål for sitt arbeid og dokumentere resultater av sin samlede innsats.

Minimum 5 mill. kroner av informasjonsstøtten øremerkes opplysningsarbeid om FNs bærekraftmål.

For tilskudd til norske organisasjoner til tiltak i utviklingsland er det et generelt krav om egenandel, som er begrunnet i ønsket om folkelig forankring og organisasjonsmessig autonomi. Tilskuddsmottaker forutsettes å dekke minst 10 pst. av utgiftene med egne midler. Organisasjoner som har mottatt tilskudd til informasjonsformål har imidlertid vært fritatt for egenandel på disse tiltakene. Det foreslås at støtte til informasjonsformål i Norge på sikt skal behandles på samme måte som støtte til utviklingstiltak, dvs. at det innføres krav om egenandel også for tilskudd til informasjonsformål, gjeldende fra 2018.

Demokratistøtte gjennom politiske partier representerer et begrenset, men potensielt viktig bidrag i utviklingen av en demokratisk kultur i unge demokratier. Et mangfold av velfungerende partier er en forutsetning for velfungerende demokratiske samfunn. Partiene er et nødvendig bindeledd mellom velgerne og myndighetene. De fremmer interesser og representerer ulike synspunkter i et samfunn. Norske politiske partier kan spille en rolle gjennom sitt etablerte internasjonale nettverk og engasjement. Disse kan søke om støtte til samarbeids-, kapasitetsbyggings- og demokratisk organisasjonsbyggings-prosjekter for partier i land som er godkjent for mottak av norsk bistand.

Krig og konflikter utsetter kulturarv for systematisk ødeleggelse og ulovlig handel. Støtte til kultursektoren i utviklingsland skal bidra til etterlevelse av kulturelle rettigheter, et fritt profesjonelt kulturliv samt til bevaring og fremme av kulturarv. Støtten må ses i sammenheng med arbeidet for å styrke rettigheter, demokrati og godt styresett generelt.

Internasjonale organisasjoner og nettverk som gjennom sin arbeidsmåte, kunnskap, nedslagsfelt og nettverk utfyller norske bistandskanaler kan også støttes. Det gis prioritet til de som er basert i utviklingsland.

Det kan være aktuelt å benytte midler fra posten til enkelttilskudd i forbindelse med regjeringens gave til TV-innsamlinger.

450 mill. kroner øremerkes utdanningstiltak.

Mål

Bevilgningen skal bidra til å styrke sivilt samfunn i utviklingsland og dets evne og kapasitet til å fremme demokratisering, realisering av menneskerettigheter og reduksjon av fattigdom. Følgende mål vil bli særlig vektlagt i forvaltningen av bevilgningen:

• Menneskerettigheter, herunder rettigheter til tros- og livsynsminoriteter og rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, ytringsfrihet og bekjempelse av all diskriminering, herunder hatefulle ytringer og antisemittisme

• Godt styresett og antikorrupsjonsarbeid

• Velfungerende og demokratiske partiorganisasjoner

• Barn og unges rett til utdanning, spesielt i konfliktområder

• Helsefremmende tiltak

• Likestilling og kvinners rettigheter

• Jobbskaping og privat sektor – inkluderende økonomisk vekst

• Bærekraftig forvaltning av naturressurser og åpenhet om kapitalstrømmer.

• Kulturelle rettigheter, kapasitetsbygging innenfor kultursektoren, kulturell infrastruktur og vern av kulturarv

• Engasjement i Norge for globale miljø- og utviklingsspørsmål, godt styresett, inkluderende og jobbskapende vekst som på sikt kan bidra til bærekraftige utviklingseffekter i fattige land

• Forebygging av konflikt og humanitær krise, herunder minerydding

Rapport 2015

I 2015 gikk 37 pst. av støtten til styrking av sivilt samfunn og godt styresett, mens helse og sosial sektor mottok 21 pst. og utdanning 17 pst. Midlene er fordelt med 47 pst. på Afrika (en nedgang fra 51 pst. i 2014), mens Asia og Latin-Amerika mottok henholdsvis 16 og 11 pst. 20 pst. av støtten over posten går til globale tiltak.

Mest midler gikk til norske sivilt samfunnsorganisasjoners arbeid i Malawi (72 mill), Nepal (71 mill) og Uganda (70 mill). En stor andel av midlene gikk også til organisasjoner med tiltak i Etiopia, Sør-Sudan og Zimbabwe. Av land utenfor Afrika var det viktigste land for støtten gjennom norske sivilt samfunnsorganisasjoner Palestina, ved siden av Nepal.

Ordningen skal bidra til overordnete mål for norsk utviklingspolitikk og er den viktigste finansieringskilden for det langsiktige utviklingssamarbeidet mellom representanter for det sivile samfunn i Norge og deres partnere i utviklingsland. I 2015 var de prioriterte områdene demokratiske samfunn i utviklingsland, herunder velfungerende og demokratiske partiorganisasjoner; menneskerettigheter og ytringsfrihet; barn og unges rett til utdanning; helsefremmende tiltak; næringsutvikling; bærekraftig forvaltning av naturressurser og åpenhet om kapitalstrømmer; og kulturelle rettigheter. Ordningen skal også bidra til en utviklingspolitikk under kontinuerlig debatt der økt resultatoppnåelse er i fokus.

Tidligere separate ordninger med tilskudd til kulturtiltak, opplysningsarbeid i Norge, internasjonale organisasjoner og nettverk, norske partiers demokratitiltak, og tros- og livssynsminoriteters rettigheter er i hovedsak fordelt mellom tilskuddsmottakere på om lag samme nivå som i 2014.

Det ble i 2015 utbetalt omtrent 400 mill. kroner til utdanningsrelaterte tiltak. Totalt ble det inngått nye avtaler med 21 norske organisasjoner for en periode på ett til fire år. I tillegg kom utvidelser av sju eksisterende avtaler til utdanningstiltak. En stor del av økningen på utdanning gikk til Redd Barna som er en viktig aktør på feltet.

¹ 136 avtalepartnere inngår under «Andre organisasjoner».

Utvalgte resultater fra både nye og videreførte tiltak

Nedenfor følger eksempler på resultater som er oppnådd av noen av organisasjonene som mottok midler i 2015.

Norske frivillige organisasjoners utviklingsarbeid

Redd Barna

Prosjektet «I am Learning» dekker tre pilotland, Kambodsja, Uganda og Zimbabwe. I Zimbabwe rapporteres det at av pilotskolene er antall skoler som ivaretar barnas emosjonelle og psykososiale behov i tråd med definerte retningslinjer, økt fra 33 pst. til 50 pst. Bedret læringsmiljø gir resultater i form av bedrede leseferdigheter. Ved en skole som i 2012 ikke hadde noen barn som bestod den nasjonale lese- og skrivetesten i syvende klasse, var det i 2015 53 pst. som bestod, ved en annen skole rapporteres det om en økning fra 23 pst. til 76 pst. I Kambodsja rapporteres det også at prosjektet har økt elevenes læringsutbytte. Det rapporteres at andelen barn som starter på skolen er økt fra 90 pst. til 98 pst., og at andelen som dropper ut er gått ned fra 8,4 pst. til 3 pst. Andelen som består lese- og skrivetestene her er økt fra 53 pst. i 2014 til 77 pst. i 2015. Fremgangen i prosjektskolene i Uganda går noe langsommere. Dette skyldes vanskeligere rammevilkår da prosjektskolene ligger i et område som fortsatt er preget av konflikt. Det har likevel vært en liten økning i andelen som består lese- og skrive testen, fra 3 pst. til 5,8 pst.

Digni

Støtte til skoler i Sahil i Somalia har bidratt til at 80 lærere er utdannet på diplomnivå, og 144 lærere har fått videreutdanning. Det er undervist i skoleledelse for lærere og for medlemmer av skolekomiteer og lokale myndigheter. Som følge av bedret kvalitet på undervisningen, er eksamensprestasjonene på nasjonale prøver vesentlig forbedret og har medført økt deltakelse for jenter. Også i Afghanistan, Bolivia, Nepal og Kina er kvaliteten på utdanningen forbedret og antall jenteelever økende. I flere prosjekter, bl.a. i Kenya, Afghanistan og Tanzania er funksjonshemmede barn og voksne inkludert i undervisning, yrkesopplæring, låne- og spareordninger og sportsaktiviteter.

Kirkens Nødhjelp

Kirkens Nødhjelp samarbeider med religiøse aktører blant annet i Vietnam, der religiøse aktørers plass har vært svært begrenset. Religiøse aktører ble sett på som en spesielt sensitiv gruppe med lite tillit fra regjeringen. I løpet av det siste tiåret har Kirkens Nødhjelp jobbet med å endre religiøse aktørers posisjon i samfunnet slik at de også kan delta i diskusjoner rundt samfunnsaktuelle spørsmål som blant annet HIV/AIDS, klima og miljø. I desember 2015 var Kirkens Nødhjelp vert og arrangør av en nasjonal konferanse om miljø og klima som samlet rundt 500 religiøse og politiske ledere. Denne konferansen ble sett på som en viktig milepæl og et symbol på en politisk døråpning – og en ny arena som er gjort tilgjengelig for religiøse aktører i Vietnam. Ledere av alle landets 14 religioner var til stede. I tillegg deltok nesten 1000 frivillige og aktivister fra trosbaserte organisasjoner og sosiale bevegelser i et mangfold av aktiviteter knyttet til det offisielle konferanseprogrammet. Felles agendaer mellom statlige aktører og ledere ble etablert, og en felles forpliktelse ble gjort for å fremme engasjement for trosbaserte aktører i samfunnsutviklingen. En forpliktende handlingsplan for miljø og klima ble signert av alle de 14 religiøse gruppene.

Norsk Folkehjelp

I Sør-Sudan arbeider Norsk Folkehjelp med partnere som bl.a. kvinneorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner, rettighets- og medieorganisasjoner, men også med uformelle grupper av bønder, ungdom osv. Gjennom de siste to årene, mens stridighetene i landet har pågått, har det vært spesielt viktig å forsøke å aktivisere ungdom og hindre at de slutter seg til væpnede grupper. Samtidig er landet rystet av en voldsbølge, hvor spesielt kvinner har vært ofre for grusomme handlinger. I flere av prosjektene er ungdomsorganisasjoner partnere. Ved slutten av 2015 var mer enn 9000 ungdommer organisert gjennom Norsk Folkehjelps Youth Partners i Rumbek, Terekeka og Mvolo distriktene. Målet er at ungdomsorganisasjonene kan organisere unge menn og kvinner for aktiviteter som både kan bidra til en bedre økonomisk situasjon og mobilisering i saker av felles interesse for å forhindre konflikt, stammemotsetninger og splittelse. Videre kan Norsk Folkehjelp i sitt arbeide vise til resultater for å hindre vold mot kvinner (GBV) i Sør-Sudan. Da vold mot kvinner økte dramatisk under de interne konfliktene i landet i 2014 og 2015, skalerte Norsk Folkehjelp opp sitt arbeid til også å inkludere internt fordrevne. Norsk Folkehjelp har utviklet en opplæringsmanual om seksuell og kjønnsbasert vold som også benyttes av andre som arbeider med denne tematikken.

I Palestina har Norsk Folkehjelps partner, The Palestinian Centre for Democracy and Conflict Resolution, bidratt til viktige resultater ved at de i samarbeid med kvinneorganisasjoner har forbedret kvinners rettslige status i Palestina. I Kambodsja har Norsk Folkehjelp sin partner bidratt til å påvirke utarbeidelsen av ny valglov, blant annet ved innføring av mer moderne velgerregistre. I Rwanda har mange av Norsk Folkehjelps partnere gradvis skiftet fokus fra tjenesteleveranser til påvirkningsarbeid. Norsk Folkehjelp har bidratt med å bygge kapasitet gjennom skolering av kvinnegrupper for å fremme demokrati, noe som har resultert i lovendringer med spesielle konsekvenser for kvinner.

Regnskogsfondet

Regnskogfondet har blant annet prosjekter i Den demokratiske republikken Kongo, der deres partner DGPA (Dynamique des Groupes des Peuples Autochtones) i 2015 fikk konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Statusen gir urfolksnettverket mulighet til å delta på sesjonene til overvåkingsorganene i FNs menneskerettighetssystem. De har rett til å holde muntlige innlegg under sesjonene og sende inn skyggerapporter til landets offisielle rapportering. Dette betyr at DGPA deltar i et internasjonalt forum, der de kan rapportere om alvorlige menneskerettighetsbrudd for urfolk i DR Kongo. Den tildelte observatørstatusen er en internasjonal anerkjennelse av deres rolle.

Norges Røde Kors

Røde Kors globalt iverksetter sykdomsforebyggende arbeid og førstehjelp i over 109 land, driftet av nærmere 34 000 frivillige og 5 millioner aktive deltakere i lokalsamfunnet. Ved hjelp av midlene fra Norad har Norges Røde Kors støttet direkte helsetjenester til over 635 000 sårbare mennesker, og over 160 000 mødre har mottatt støtte både før og etter fødsel i utsatte områder. Nærmere 440 000 mennesker ble nådd med aktiviteter rettet mot hiv og aids, som fortsatt er et stort helseproblem i mange av Røde Kors sine partnerland.

Guatemala Røde Kors (GRK) fikk støtte til arbeid rettet mot kvinnelige prostituerte, menn som har sex med menn og transkjønnede som er særlig utsatt for vold som igjen øker faren for hiv-smitte. Frivillige og ansatte i GRK hjelper de mest sårbare med tilgang til kondomer og informasjon gjennom ukentlige besøk i nabolag der sex selges. I tillegg driver GRK utdeling av kondomer og hygieneartikler fra sine kontorer. Rundt 12 300 mennesker fikk slik hjelp. Videre tilbyr GRK frivillig rådgivning og hiv-testing både ved sitt hovedkontor og i områder der sex selges. 735 prostituerte, 666 menn som har sex med menn og 21 transkjønnede ble hiv-testet. Hiv-positive ble henvist til helse-klinikker for videre oppfølging, psykologisk støtte og mulighet for å få antiretrovirale medisiner.

Strømmestiftelsen

Strømmestiftelsen samarbeider blant annet med lokale organisasjoner for å gi fattige tilgang til bærekraftige inntektskilder ved å introdusere låne- og sparegrupper. De forsøker å koble organisasjonene med relevante tjenester fra myndighetene som f.eks. veiledningstjenester. Disse tiltakene har bidratt til at om lag en fjerdedel av familiene i programmene i 2015 kom seg over fattigdomsgrensen bl.a. på Sri Lanka og i Nepal. Strømmestiftelsen støttet også aktive mikrofinansgrupper i Øst-Afrika hvor lån og sparing er benyttet til en rekke aktiviteter som betaling av skolepenger, investeringer, forbedring av matkvalitet/sikkerhet og oppstart av inntektsgenererende aktiviteter. I 2015 ble 23.000 inntektsgenererende aktiviteter igangsatt

Care Norge

Care Norge støttet blant annet kapasitetsbygging av kvinnenettverk innen forhandlinger og politisk påvirkning i Mali. Selv om loven om kjønnskvotering i Mali er vedtatt, er den ikke satt ut i praksis, og kvinner er fremdeles i stor grad fraværende i lokale beslutningsorganer. CAREs støtte til lokale kvinnegrupper har styrket deres kapasitet til å endre på dette. Spare- og lånegruppene fikk 18.600 nye medlemmer i 2015, til en total på over 78.800. Disse gruppene har organisert seg i nettverk både lokalt, kommunalt og på distriktsnivå. Dette arbeidet har bidratt til at kommunale og lokale handlingsplaner nå tar hensyn til kvinners interesser og innspill. Spare og lånegruppene støttet av CARE i Mali har bidratt til å styrke kvinners posisjon og gi dem mulighet til å forhandle med finansielle institusjoner. I Burundi har CARE Norges «Gender Equality and Women’s Empowerment Program» gitt lokale organisasjoner bedre kapasitet til å ivareta hensyn til likestilling, ta opp spørsmål om kjønn og sikre en rettighetsbasert tilnærming. Én lokal partner, Parc des Jeunes Entrepreneurs (PARJE), har for alvor tatt tak i problemene som førte til at ingen kvinner deltok i deres opplæringsprogram om entreprenørskap. Med støtte fra CARE ble det utviklet en spesifikk modul for kvinnelige entreprenører. Nå har 250 kvinner fullført kurset og utviklet forretningsplaner.

Plan Norge

Plan Norge støtter prosjekter og programmer i 11 land og enkelte regionale tiltak. Plan Norge har også et samarbeid med Atlas-alliansen for å styrke Funksjonshemmedes rettigheter. Plan Uganda har startet egne foreldregrupper for barn med funksjonshemming for å gi dem mer kunnskap om hvordan de best kan ivareta barnas behov. Plan Malawi har identifisert funksjonshemmede barn som ikke går på skole og støttet dem slik at de får tilgang til utdanning, og Plan Kenya har organisert opplæring for lærere om funksjonshemming og inkluderende utdanning.

Utviklingsfondet

Utviklingsfondets prosjekter har i stor grad rettet seg mot kvinner. I Guatemala tilegner urfolkskvinner seg nyttig kunnskap slik at de kan tilpasse jordbruksproduksjonen sin til det hardføre klimaet som blir stadig mer uforutsigbart. I Nepal har Utviklingsfondets arbeid i Humla medført en økning i risproduksjonen gjennom planteforedling slik at befolkningen er mindre avhengige av å importere ris utenfra. I Humla har i underkant av 2000 familier fått energieffektive ovner som bidrar til mindre bruk av ved i et sårbart landskap, og som bidrar til å bedre kvinners helse. 60 kvinnekooperativer i Ilam i Nepal har økt inntektene til medlemmene med 92 pst. Utviklingsfondets program i Malawi, Zambia, Etiopia og Somaliland har medført at 36.690 flere hushold er matsikre i de kritiske månedene før neste avling er klar for innhøsting. I Honduras har økningen av produksjonen av mais og bønner blitt mangedoblet på grunn av bruken av høykvalitetsfrø og jordvernteknikker.

Norges Vel

Prosjektet «Building Rural Income Through Associations» (BRITA) i Tanzania har ført til økt risproduksjon og innføring av klimavennlige landbruksteknikker hos småbrukere. Dette har gitt økt inntekt, økt matsikkerhet og økt forhandlingsmakt hos målgruppen. Med bidrag fra Norges Vel, startet 150 småbrukere egne foretak. Dette utgjør totalt 600 småbrukere som har startet egne foretak siden programmet startet. Mer enn 60 pst. av disse er kvinner.

Tilskudd til opplysningsarbeid

Flere organisasjoner med støtte til informasjons- og opplysningsarbeid i Norge rapporterte om resultater i 2015 innenfor områder som bærekraft, ansvarlige investeringer, menneskerettigheter og handel.

Sweatshop-kampanjen til Fremtiden i våre hender fikk mye oppmerksomhet i norske medier, og flere kleskjeder har økt graden av innsyn i egne produksjonskjeder og hvilke arbeidsvilkår tekstilarbeiderne har.

I juni 2015 vedtok Stortinget at Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) skal trekke sine investeringer ut av kullselskaper. Changemaker startet dette påvirkningsarbeidet i 2006 i samarbeid med blant annet Fremtiden i våre hender, World Wildlife Fund og Greenpeace.

FNs tredje Finansiering for Utvikling-konferanse ble arrangert i Addis Abeba, og arbeidet med en ny gjeldshåndteringsmekanisme var et av punktene det var mest strid om. Stopp U-landsgjelda (SLUG) lanserte en skjult kamera-film for å rette søkelyset på dette. Filmen nådde ut til over 13 000 gjennom SLUGs egne kanaler, i tillegg til medlemsorganisasjonenes.

Demokratistøtte via norske politiske partier

Det ble avsatt 8 mill. kroner, men på grunn av begrenset søkermasse og kvalitet i søknadene ble det bare utbetalt totalt 4,5 mill. kroner. Et prosjekt i Kenya om økt ungdomsdeltakelse i politikk og politikkutvikling har bidratt til at tre av ti medlemmer i Inter-Party Youth Forum startet et eget og selvstendig ungdomsparti. Samarbeidet med et parti i Egypt bidro til økt kvinneandel i valgte posisjoner internt i partiet, etter opplæring om likestilling og kvinners politiske deltakelse.

Tiltak for tro- og livsynsminoriteters rettigheter

12 mill. kroner ble avsatt, men grunnet begrenset søkermasse og kvalitet ble det bare utbetalt i underkant av 4 mill. kroner. Støtten gikk bl.a. til Dignis prosjekt Bridges i Midt-Østen og Nord-Afrika som støttet TV- og radiostasjonen SAT-7. Stasjonen produserer ukentlige TV-sendinger hvor tros- og livssynsminoriteter gir til kjenne sitt syn. Kanalen arbeider også med bevisstgjøring og kompetansebygging blant journalister og mediefolk.

Internasjonale organisasjoner og nettverk

African Conservation Tillage Network (ACT), som er en panafrikansk organisasjon, gjennomførte med norsk støtte flere møter med beslutningstakere innen landbrukssektoren, samt i EAC (East African Community) og COMESA (Common Market for Eastern and Southern Africa) for å få mer fokus på klimatilpasset landbruk innenfor offentlig opplæring. Gjennom sine partnere medvirket organisasjonen til at flere enn 5000 småbrukere gikk over til klimatilpasset landbruk, der 40 pst. var kvinner.

Støtten til Southern African Confederation of Agricultural Unions (SACAU) som er en regional afrikansk bondeorganisasjon i det sørlige Afrika, har bidratt til opplæring av 100 såkalte modellbønder som igjen ga 8000 småbrukere opplæring i metoder for klimatilpasset landbruk. 50 pst. av disse bøndene var kvinner. Bønder som hadde tilgang til mekaniske produksjonsmetoder, og som la om til klimatilpasset landbruk, økte avlingene fra 500kg/ha ved oppstarten i 2012 til 2000 kg/ha i 2015.

African Forum and Network on Debt and Development (AFRODAD) ble støttet, og sammen med andre organisasjoner utarbeidet de et felles posisjonsdokument som inkluderte konkrete forslag til Finansiering for Utvikling konferansen i Addis Abeba. De gjorde dette for å styrke forståelsen av noen av de viktigste årsakene til og virkningene av kapitalflukt og for å sikre at konkrete forslag om ansvarlige finansieringsstandarder ble foreslått. Dokumentet ble underskrevet av mer enn 140 organisasjoner, i stor grad som en følge av målrettet arbeid fra nettverket med å nå frem til ulike sivilsamfunnsplattformer som jobber på området.

Støtten til Tax Justice Network (TJN) fokuserer på åpent eierskap og «egentlige eiere» («beneficial ownership»). Etter en konferanse som var delvis organisert av TJN om egentlige eiere, vedtok Argentina i 2015 en ny lov som vil kreve at juridiske enheter og ordninger avslører sluttinvestorinformasjon ved registrering.

International HIV/AIDS Allliance (IHAA) består av 33 nasjonale organisasjoner knyttet opp mot rundt 2000 grasrotorganisasjoner. Med støtte fra Norge bygger de opp de nasjonale organisasjonene i Sør til å bli gode nok til å kunne ta imot støtte fra givere direkte. Akkrediteringssystemet deres anses som et kvalitetsstempel. De bidro blant annet til at 1 million mennesker (50 pst. i Afrika) ble hiv-testet.

Støtten til International Planned Parenthood Foundation (IPPF) bidro til at 175,3 millioner seksuelle og reproduktive helsetjenester ble levert av IPPFs medlemsorganisasjoner i om lag 170 land. Omtrent halvparten av tjenestene ble levert til unge under 25 år. 50,6 millioner fattige og sårbare mennesker mottok helsetjenester fra IPPFs medlemsorganisasjoner.

Støtten til Robert Carr Civil Society Network Fund (RCNF) har blant annet ført til at straffeloven i Peru har blitt endret til å straffe diskriminering av seksuelle minoriteter og i Botswana har man fått en høyesterettskjennelse på at utenlandske fanger har rett til hivbehandling.

Financial Transparency Coalition og Global Financial Integrity.

Kulturtiltak

Kunstnere, aktører som fremmer kulturelle rettigheter generelt og kunstnerisk ytringsfrihet spesielt, styrking av kulturlivets betingelser samt vern av kulturarv er hovedfokus for bevilgningen. Kunstnerisk ytringsfrihet og arbeid med å bevare kulturarv og forhindre ødeleggelse av denne har stått høyt på agendaen i 2015. Samlet støtte i 2015 var 85 mill. kroner.

Ifølge FN øker intensiteten i bevisst ødeleggelse av kulturarv i krig og konflikt. FNs Sikkerhetsråds resolusjon 2199 fordømmer tyveri av- og ulovlig handel med kulturgjenstander fra Irak og Syria som ledd i finansiering av terrorvirksomhet. Kulturdepartementet arrangerte med støtte fra UD en nordisk konferanse om tematikken i 2015 som spesielt så på hva de nordiske landene kan gjøre nasjonalt for å bekjempe dette.

Norge fortsetter sin støtte til African World Heritage Fund som arbeider for en større andel afrikanske verdensarvsteder på UNESCOs verdensarvliste samtidig som de bygger faglig kapasitet i landene. Afrikafondet har siden oppstart i 2006 utdannet et betydelig antall forvaltere i Afrika, etablert gode rapporteringsrutiner for verdensarvstedene samt bidratt med viktig dokumentasjons- og forskningsmateriale.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget til sammen 1 955,5 mill. kroner.

Post 77 Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Fredskorpset (FK) representerer en internasjonalt unik modell for utviklingssamarbeid basert på gjensidig utveksling av unge, frivillige og profesjonelle, fra nord til sør, sør til nord, og sør til sør. Utvekslingene foregår innenfor rammen av partnerskap mellom institusjoner, organisasjoner og bedrifter. De bidrar til å fremme økt samfunnsengasjement, skape endringsagenter, stimulere til kunnskapsutveksling og læring på tvers av landegrenser, og fremmer regionale og internasjonale nettverk. Utvekslingsprogrammene er rettet inn mot deltakere i aldersgruppen 18–35 år. Fredskorpsets modell, bygget på gjensidighet og likeverdige partnerskap, understøtter de nye bærekraftsmålene og deres inkluderende og tverrsektorielle dimensjon. Især bidrar Fredskorpset som instrument til SDG 17: Styrke mekanismene for implementering av målene, og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling. Fredskorpsets utvekslingsprogrammer setter lokale aktører i førersetet. Utvekslingen er et verktøy for kunnskapsdeling og kompetansebygging der den enkelte partner definerer sine mål etter lokale behov. Et sterkt lokalt eierskap kombinert med partnerskap over landegrenser bidrar til at stedlig kunnskap inkluderes, samtidig som viktigheten av kunnskapsdeling og læring anerkjennes.

Grunnleggende menneskerettigheter, hensyn til miljø og klima, kjønnsperspektiv og inkludering av funksjonshemmede, og anti-korrupsjonsarbeid er tverrgående prinsipper i alle prosjekter. I tillegg skal Fredskorpset i 2017 styrke fokuset på ikke-diskriminering og integrering gjennom økt antall utvekslingsprosjekter mellom aktører som jobber direkte og målrettet med denne tematikken.

Et sterkt sivilsamfunn er en forutsetning for å nå målet om fredelige og inkluderende samfunn. Det er en kanal for påvirkning og en arena hvor unge mennesker kan formulere egne meninger og arbeide for realiseringen av sine rettigheter. Gjensidig utveksling av frivillige mellom sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar til å utvikle unge ledere og styrker ungdomsdeltagelse i sivilsamfunn. Gjennom internasjonal erfaring og ledertrening utvikles unge endringsagenter som tar lederroller i utviklingen av sine lokalsamfunn.

Fredskorpsets satsingsområder de neste årene er helse, næringsliv, utdanning og sivilsamfunnsorganisasjoner. Innenfor utdanning skal Fredskorpset fortsette å prioritere utvekslinger med fokus på yrkesutdanning og entreprenørskap. Gjennom utveksling på tvers av utdanningsinstitusjoner, privat næringsliv, og sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar Fredskorpset til utvikling av nye læringsmetoder og en sterkere kobling mellom utdanning og arbeid. Innenfor næringsliv skal Fredskorpset fortsette å samarbeide med samfunnsansvarlige bedrifter som gjennom internasjonalt partnerskap bidrar til jobbskaping innenfor rammene av bærekraftig og sosial utvikling. Innenfor global helse skal Fredskorpset fortsette satsingen på primærhelse som er førstelinjetjenesten og svarer til menneskers rett til et adekvat helsetilbud. Fredskorpset skal også fortsette samarbeidet med det europeiske helsesamarbeidet ESTHER om utveksling av helsepersonell mellom større helseinstitusjoner i Europa og land i sør. Fredskorpset skal i 2017 videreføre samarbeid mellom sivilsamfunnsorganisasjoner i Norge og utviklingsland, samt videreføre sør-sør-utveksling for å styrke utviklingen av regionale nettverk mellom sivilsamfunnsorganisasjoner.

Fredskorpsets kursvirksomhet skal fra 2017 ha større vekt på fredskorpsernes bidrag inn i sine organisasjoner etter hjemkomst, for derved å styrke den langsiktige utviklingseffekten etter at utvekslingene er avsluttet. Kursene gir fredskorpserne globale perspektiver på utvikling og er en viktig arena hvor nettverk utvikles på tvers av fagområder, sektorer og landegrenser.

Mål

Fredskorpset skal bidra til måloppnåelse på prioriterte områder innen utviklingspolitikken, inkludert styrking av sivilt samfunn i utviklingsland, gjennom å:

• Legge til rette for utvekslingsprogrammer og forvalte tilskudd til et mangfold av organisasjoner, institusjoner og virksomheter i Norge og i utviklingsland.

• Stimulere og legge til rette for erfaringsutveksling og læring og bidra til tilbakeføring av kunnskap og erfaring til eget samfunn.

Gjennom sin virksomhet skal Fredskorpset skape bredt engasjement for menneskerettigheter og internasjonale utviklingsspørsmål, med unge mennesker som særlig målgruppe.

Rapport 2015

I løpet av 2015 deltok totalt 554 personer i utvekslingsprogrammer mellom 218 partnere i 79 samarbeidsprosjekter. Av partnerne var 61 pst. sivilsamfunnsorganisasjoner. Rene sør-sør prosjekter utgjorde 25 pst. av Fredskorpsets portefølje, og 1/3 av alle utsendte fredskorpsere var utvekslet mellom land i sør. Fredskorpset har unge mennesker som særskilt målgruppe, og i 2015 var gjennomsnittsalderen på deltakere 26 år. Den prosentvise kjønnsfordelingen av deltakere i prosjektene utgjorde 58 pst. kvinner og 42 pst. menn.

Fredskorpset sluttførte i 2015 et arbeid med å redusere antall samarbeidsland i tråd med føringene om konsentrasjon i regjeringens utviklingspolitikk. Programvirksomheten er nå konsentrert geografisk til 25 land og tematisk til fire sektorer, og også andre tiltak for å tydeliggjøre og effektivisere virksomheten ble foretatt.

Brukerundersøkelser viser at halvparten av hjemvendte fredskorpsere viser større samfunnsengasjement gjennom at de er mer aktive i frivillige organisasjoner enn de var før utvekslingen. Hele 67 pst. av partnerne rapporterer at utvekslingen har ført til et høyere faglig ferdighetsnivå i organisasjonen. Samtidig sier mer enn 90 pst. av fredskorpserne at de har et høyere ferdighetsnivå, særlig innen lederskap, kommunikasjon og evne til tilpassing.

Antall utdanningsrelaterte prosjekter økte i 2015 fra 22 til 26, og utgjorde 33 pst. av den samlede porteføljen. En fjerdedel av Fredskorpsets prosjekter ligger innenfor helsesektoren, og det ble utvekslet 91 helsearbeidere. Arbeidet med prosjekter innen næringsliv er rettet mot samfunnsansvarlige bedrifter, og representerer 30 pst. av Fredskorpsets prosjekter.

Fredskorpsets prosjekter innen utdanning strekker seg også over sektorskillelinjer. Mange utviklingsland har store utfordringer med å utvikle en yrkesrettet utdanning som gir unge mennesker relevant kunnskap og ferdigheter. Gjennom utveksling på tvers av utdanningsinstitusjoner, privat næringsliv, og sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar Fredskorpset til en mer relevant utdanning, og sterkere kobling mellom utdanning og arbeid.

Fredskorpsets utveksling av helsepersonell innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten bidrar til å forbedre faglig praksis, styrke kvalitet på helsetilbudet, og utvikle helsearbeideres ferdigheter og kunnskaper. Fredskorpset har de siste årene opplevd stor pågang fra helseinstitusjoner som ønsker samarbeidsavtaler.

I løpet av 2015 gjennomførte CMI, på oppdrag fra Norad, en evaluering av Fredskorpsets innsats for styrkning av sivilt samfunn i land i sør. Evalueringen konkluderte med at Fredskorpset har et svært solid opplegg for gjennomføring av utvekslinger, men at resultatene er vanskelige å finne på samfunnsnivå. Anbefalingene fra evalueringen blir fulgt opp i 2016.

Budsjett 2016

For 2017 foreslås bevilget 142 mill. kroner.

Det vises også til omtale av Fredskorpsets administrasjon under kap.144.

Kap. 161 Næringsutvikling

Formålet med bevilgningen er å bidra til økonomisk vekst, jobbskaping innenfor bærekraftige rammer og kompetansebygging i utviklingsland. Regjeringen fremmer næringsutvikling i utviklingsland gjennom ulike virkemidler og kanaler. Særlig prioritet gis til tiltak og investeringer i de sektorene norske næringslivsaktører har særlig kompetanse. Disse inkluderer energi, IKT, landbruk, maritim sektor, og fisk og marine ressurser. Meld. St. 35 (2014–2015) ligger til grunn for Regjeringens arbeid med næringsutvikling og jobbskaping.

Regjeringen legger opp til økt støtte til næringsutvikling innen utviklingssamarbeidet, herunder økt samarbeid med næringslivsaktører. Innsatsen for næringsutvikling omfatter tiltak for å bedre rammebetingelser for private investeringer, infrastrukturtiltak og andre næringsrettede programmer. Det vil legges til rette for økt strategisk partnerskap med næringslivet der det er naturlig. Det statlig eide investeringsfondet Norfund er det viktigste enkeltstående instrumentet på dette området. Norfund skal sammen med partnere bidra til økonomisk utvikling og lønnsomme, bærekraftige arbeidsplasser i fattige land gjennom utvikling av lønnsomme bedrifter, særlig innen fornybar energi, finanssektoren og landbruk, og gjennom overføring av kunnskap og teknologi.

I tillegg til tiltak som finansieres over denne posten, vil jobbskaping og næringsutvikling gis økt prioritet i det multilaterale samarbeidet og i innsatser støttet over utdanningssatsingen, energisatsingen og regionbevilgningen.

Styresett, ressursforvaltning og grunnleggende infrastruktur er viktige nasjonale rammevilkår for næringslivet. I mange utviklingsland utgjør dette store utfordringer, og mange private investorer vurderer risikoen som for høy til å satse i utviklingsland.

Samarbeid mellom private og offentlige aktører kan bidra til å redusere risiko, øke relevansen av innsatsen og medvirke til at prosjekter som ellers ikke ville ha blitt satt i gang blir realisert. Kunnskapssamarbeid, der norske kunnskapsmiljøer og næringsklynger trekkes med, og strategiske partnerskap med næringslivet blir viktige deler av satsingen på næringsutvikling fremover. Behovet for yrkesfaglig opplæring i alle sektorer er stort, særlig i Afrika. Det er derfor etablert en søknadsbasert tilskuddsordning for yrkes- og fagutdanning som skal ta utgangspunkt i næringslivets behov. Regjeringen foreslår å sette av inntil 500 mill. kroner over 5 år (2016–2021) til dette formålet, jf. omtale under kap. 169 Global helse og utdanning, post 73 Utdanning.

Internasjonale standarder og beste praksis knyttet til samfunnsansvar skal legges til grunn for arbeidet med næringsutvikling. Norges støtte skal derfor også bidra til ivaretakelse av menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og anti-korrupsjon. Dette vil bli vektlagt i dialog og samarbeid med alle aktører.

Handel er en forutsetning for varig økonomisk vekst og utvikling. Nesten alle land som har opplevd betydelige forbedringer i levekår de siste tjue årene, har samtidig blitt mer integrert i verdensøkonomien. Handel kan bidra til verdiskaping, økt sysselsetting og næringsutvikling gjennom salg av eksportprodukter, og gjennom kjøp av importvarer. Handelsdrevet utvikling gir millioner av mennesker mulighet for å arbeide seg ut av fattigdom.

Norsk innsats på dette feltet skal også bidra til kvinner og jenters økonomiske rettigheter og tilgang til kvalifiserende utdanning.

Virkemidlene under kapitlet kan anvendes i alle samarbeidsland, som er listet i eget vedlegg sist i proposisjonen, med prioritet til fokuslandene: Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania, og utvalgte sårbare stater. Norfund gis unntak fra listen over samarbeidsland.

I samsvar med vedtak i OECDs utviklingskomité er postene under dette kapitlet avbundet.

Post 70 Næringsutvikling, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Bistand får stadig mindre betydning for vekst, velstand og fattigdomsbekjempelse i mange utviklingsland, mens private investeringer blir viktigere. I utviklingsland står privat sektor for 9 av 10 arbeidsplasser. Tilgang til jobber med gode arbeids- og lønnsvilkår er en av de sterkeste drivkreftene i kampen mot fattigdom. Verdensbanken anslo i 2013 at det var behov for 600 millioner nye arbeidsplasser i utviklingsland innen 2030. En robust privat sektor er derfor helt nødvendig for at et land skal kunne gå fra å være utviklingsland til å bli mellominntektsland.

Til tross for store forbedringer det siste tiåret er dårlige rammevilkår for næringsliv og næringsutvikling fortsatt en utfordring i mange utviklingsland. Likeledes er det en lang vei å gå før kvinner kan delta i arbeidslivet på like linje med menn og nyte de samme økonomiske rettighetene. Dette hemmer både lokal og nasjonal vekst.

Flere utviklingsland har de siste årene avdekket betydelige naturressurser. Utenlandsinvesteringer, spesielt i olje- og gassektoren, har bidratt til rask økonomisk vekst og lysere fremtidsutsikter i disse landene. Imidlertid har ikke den økonomiske veksten alltid kommet de fattige til gode. Dette gjelder spesielt for Afrika sør for Sahara. Det er derfor viktig at sentrale vekstnæringer som olje og gass og fornybar energi ikke bare gir økt inntektsgrunnlag og offentlige inntekter gjennom skatt, men også lokale økonomiske ringvirkninger gjennom sysselsetting, teknologioverføring og yrkesrettet utdanning.

Mål

Å bidra til en bærekraftig økonomisk vekst i utviklingsland. Innsatsen skal bidra til fattigdomsreduksjon gjennom å legge til rette for private investeringer, jobbskaping og kompetansebygging.

Delmål for 2017

• Bedre rammevilkår for næringsvirksomhet i utviklingsland.

• Flere bærekraftige, kommersielle investeringer som bidrar til å utvikle lokalt næringsliv og skape jobber.

• Mobilisering av privat kapital og jobbskaping.

Prioriteringer for 2017

• Bedre rammevilkår for næringsvirksomhet i utviklingsland

• Legge til rette for bærekraftige, kommersielle investeringer og strategiske partnerskap med næringslivet

• Utvikle lokalt næringsliv

• Jobbskaping

• Økt tilgang til finansielle tjenester for næringsaktører i utviklingsland, med vekt på lik tilgang for kvinner og menn.

• Bedre samarbeidslandenes handelsvilkår og handelskompetanse

Rapport 2015

Tiltak støttet i 2015 bidro blant annet til å fremme lokale økonomiske ringvirkninger av investeringer, opplæring av lokalt ansatte, økt produktivitet og kvalitetsheving av produksjonen. I tillegg har bistanden bidratt til utvikling av offentlige institusjoner som leverer brukerfinansierte, grunnleggende tjenester til befolkningen i utvalgte utviklingsland. Det meste av tilskuddsmidler ble forvaltet av Norad, foruten noen midler til teknisk assistanse forvaltet av Norfund.

I 2015 ble det lagt økt vekt på at prosjektene som mottar støtte skal være katalytiske, dvs. at midlene bidrar til å utløse ytterligere privat kapital, og videre at støtten bidrar til å realisere prosjekter som normalt sett ikke ville blitt realisert ellers.

Resultater

Norge har støttet kapasitetsbygging i vannsektoren i Laos med totalt 87 mill. kroner over flere år, i samarbeid med Asiabanken som lånefinansierer Laos’ utbygging av fysisk infrastruktur knyttet til vannverk. Støtten har bidratt til profesjonell og administrativ utvikling av disse vannverkene. I tillegg har Norge finansiert konstruksjon og igangsetting av 12 vann-, kloakk-, og søppelgjenvinningsanlegg i Vietnam gjennom «blandede kreditter». Norsk andel av prosjektet er 220 mill. kroner, men subsidiering av rentesatsen har gitt myndighetene tilgang på lånekapital som langt overstiger dette beløpet. Prosjektene vil berøre tilsammen en million mennesker ved full drift i 2020. Innen utgangen av 2015 var åtte av 12 prosjekter nær ferdigstilte. I fremtiden vil prosjektene være selvfinansierte ved at vietnamesiske brukere betaler vann- og sanitæravgifter. Støtten til Laos og Vietnam er viktige bidrag til oppnåelse av bærekraftsmålene i begge land.

Norge har et langsiktig samarbeid med FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO) innenfor styrking av rammevilkår for handel, særlig rettet mot internasjonale standarder, kvalitetssikring og markedstilpasning. Porteføljen har i dag prosjekter både i Asia og Afrika, og har blant annet bidratt til innkjøp av utstyr og opplæring for å styrke laboratorier som tester matvarer i Bhutan, Nepal og på Maldivene. Opplæring av matvarebedrifter har medført at disse er blitt ISO 22000-sertifisert5 som en del av prosjektet.

Norge støtter også ILOs SCORE program (Sustaining Competitive and Responsible Enterprises) med 68 mill. kroner i perioden 2009 – 2015. Programmet har så langt gitt opplæring til 761 små og mellomstore bedrifter i åtte land (Kina, India, Indonesia, Vietnam, Sør-Afrika, Ghana, Colombia og Peru). Bedriftene representerer mer enn 190 000 arbeidere. Over 6 300 ledere og arbeidere har fått felles opplæring. 30 prosent av deltakerne var kvinner. Programmet har bidratt til bedre arbeidsvilkår for de ansatte i bedriftene, samtidig som konkurranseevnen er styrket bl.a. gjennom kostnadsbesparelser og økt produktivitet. I Vietnam har deltakende bedrifter generert 1 600 nye jobber etter fullført opplæring.

Norsk samarbeid med Verdensbankens flergiverfond FIAS6 har ført til viktige forbedringer i forretningsklima og rammevilkår for næringsutvikling. Fondet støtter reformarbeid og lovgivning som skal bidra til flere selskapsetableringer, økt internasjonal handel og vekst innen nøkkelnæringer i utviklingsland. Dette har resultert i om lag 250 reformer som fremmer bedre investeringsklima for næringslivet. Reformene har gitt kostnadsbesparelser på om lag USD 600 millioner, og anslagsvis USD tre milliarder i nye investeringer innen prioriterte sektorer. I tillegg anslås det at mer enn 11 000 bedrifter har kunnet fortsette driften gjennom gjeldsreformer støttet av FIAS. I de landene der FIAS har støttet skattereformer anslås det en økning på 10 prosent i antall bedrifter som betaler skatt.

Norad har støttet det privatdrevne selskapet Norsk Mikrofinansinitiativ (NMI) gjennom finansiering av teknisk assistanse til de mikrofinansinstitusjonene NMI investerer i. Ved utgangen av tredje kvartal 2015 var det om lag 4,4 millioner klienter i de 12 mikroinstitusjonene som NMI har investert direkte i, mot om lag 3,6 millioner ved årets start.

Landprogrammene i Business Match Making Programmet (BMMP) har vært virksomme i mange år, og bidratt til å koble norske og lokale bedrifter. Programmene i India, Sri Lanka, Vietnam og Sør-Afrika ble avsluttet i 2015, mens Bangladesh og Øst-Afrika løper ut 2016. Innovasjon Norge har, med unntak av Sri Lanka, drevet programmene på vegne av Norad. BMMP har bidratt til bedriftsetableringer og lokale partnerskap, og har dermed gitt økt verdiskaping og sysselsetting lokalt. På Sri Lanka er det anslått at programmet har utløst norske private investeringer på omlag 270 mill. kroner, og ført til 7 000 nye arbeidsplasser. BMMP har hatt god måloppnåelse, men har vært relativt kostbar i drift.

Norad har forvaltet bedriftsstøtteordningen og har støttet en rekke bedrifter i 2015 med forundersøkelser, små pilotprosjekter, opplæring, m.m., som har gitt grunnlag for mulige langsiktige investeringer i utviklingsland.

I 2015 forvaltet Norfund noe tilskuddsmidler for å styrke utviklingseffektene av fondets prosjekter, samt støtte oppunder lokal samfunnsutvikling. Norad forvalter det meste av øvrige midler over denne posten.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 149 mill. kroner.

Bevilgningen på denne posten sees i sammenheng med bevilgninger på kap. 166, post 74 Fornybar energi.

Tilsagnsfullmakt

Det foreslås tilsagnsfullmakt på 45 mill. kroner, jf. romertallsvedtak VII, pkt 1.

Bortfall garantiordning, ref. romertall VIII, pkt. 1 Prop. 1 S (2015–2016)

Det foreslås å ikke videreføre garantiordningen gjeldende for norske importører mot tap som skyldes forsinket levering og/eller mangler på importert vare som ikke dekkes gjennom norsk/anerkjent forsikringsselskap og eventuelt manglende helsegodkjenning ved norsk grensekontroll for importerte landbruksprodukter.

Garantiordningen foreslås tatt bort da den i svært liten grad har blitt benyttet av norsk næringsliv de siste årene.

NORFUND

Post 75 Norfund – tapsavsetning

Post 95 Norfund – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland

Situasjonsbeskrivelse

Norfund opererer i regioner med vanskelige og usikre rammebetingelser for næringsvirksomhet og der investeringer er forbundet med betydelig risiko. Innsatsen til næringsutvikling gjennom Norfund skal bidra til økonomisk utvikling og lønnsomme, bærekraftige arbeidsplasser i fattige land gjennom utvikling av lønnsomme bedrifter.

2016 har vært preget av ustabile råvare- og energipriser globalt og økende økonomiske ubalanser i Norfunds investeringsland. Bildet er blandet, men flere land, spesielt i det sørlige Afrika, er i økonomisk krise med redusert vekst, kraftig fall i valutakurser og økende kapitalflukt. Økende gjeld og handelsunderskudd og en usikker global økonomisk situasjon ser ut til å redusere investorers investeringsvilje i utviklingsland.

1,1 milliard mennesker mangler tilgang til elektrisitet. Energiinvesteringer kjennetegnes ved stort kapitalbehov og høy risiko. Pålitelig og stabil tilgang til bedre og mer moderne energitjenester er nødvendig for økonomisk vekst, sosial utvikling og reduksjon av fattigdom. Investeringer i energi skal forbedre og øke elektrisitetsproduksjonen fra fornybare energikilder og dermed bidra til å sikre grunnlaget for økonomisk utvikling.

To milliarder mennesker mangler tilgang til formelle finansielle tjenester. Tilgang til kapital via lån og investeringer er derfor en forutsetning for økonomisk vekst og for å kunne etablere og utvikle forretninger. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter (SMBer) og individer som ellers ikke har tilgang til formelle finansielle tjenester.

Landbrukssektoren er spesielt viktig for at verden skal kunne nå bærekraftsmålene om å utrydde sult og fattigdom: sektoren er svært arbeidsintensiv og er en av de største kildene til sysselsetting i utviklingsland.

Mål

Norfund har som formål å fremme utvikling av lønnsom, bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland.

Rapport 2015

Norfund inngikk investeringsavtaler for 2,4 mrd. kroner i 2015. Om lag 328 mill. kroner var investeringer i fornybar energi, 1,49 mrd. kroner i finansinstitusjoner, 325 mill. kroner innen mat og landbruk, og 253 mill. kroner ble investert i SMB-fond. Norfunds verdijusterte egenkapital ved utgangen av 2015 var 19 400 mill. kroner.

Geografisk har Afrika sør for Sahara og de minst utviklede landene (MUL) preget investeringene i 2015. Hele 85 prosent av nye investeringer er gjort i Afrika sør for Sahara, mens 38 prosent er gjort i MUL.

Satsingen på energi er videreført i 2015 og utgjør om lag 49 pst. av porteføljen. Hele fem kraftverk, alle i fornybar energi, ble satt i kommersiell drift i 2015. I 2015 utgjorde nye investeringsavtaler i fornybar energi 22 pst. av årets kapitaltilførsel. Dette er lavere enn eiers forventning om at halvparten av den årlige kapitaltilførselen skal investeres i fornybar energi. Dette måltallet vil imidlertid variere fra år til år blant annet som følge av at det tar lang tid å utvikle nye prosjekter, og vil over tid være over kravet. Energiselskapene i Norfunds portefølje produserte totalt 18,5 TWh elektrisitet i 2015. Dette tilsvarer forbruket til 25 millioner mennesker i de aktuelle landene. Norfunds investeringer i ren energi bidro til å forhindre om lag 7,4 millioner tonn CO2-utslipp.

Finansinstitusjonene Norfund har investert i hadde ved utgangen av 2015 gitt lån til 36,5 millioner kunder. Den viktigste enkelthendelsen i 2015 var investeringen i en eierandel på 12,2 pst. i Equity Group Holdings Ltd (Equity Bank), den nest største banken i Kenya, sammen med Norfinance AS. Det var også høy aktivitet i de andre prioriterte områdene SMB-fond og mat og landbruk (tidligere «Industrielle partnerskap»).

Norfund opererer i vanskelige markeder og har foretatt nedskrivninger i enkelte prosjekter som har bidratt til redusert avkastning i 2015. Fondet har videreført satsingen på investeringer i sårbare stater og regioner. Den vanskelige situasjonen i Sør-Sudan har medført at videre utvikling av vannkraftverket Fula Rapids er innstilt. Utviklingen i Norfunds øvrige investeringer i Sør-Sudan er tilfredsstillende. I Myanmar har Norfund videreført satsingen på mikrofinans.

Ved utgangen av 2015 var 382 000 mennesker sysselsatt i virksomheter Norfund hadde investert i direkte eller gjennom fond. Samlet jobbvekst i selskapene Norfund har investert i, var ni prosent mellom 2014 og 2015. Kvinneandelen i den samlede sysselsettingen var 34 pst. En analyse av Norfunds realiserte investeringer viste at 85 pst. av selskapene som var i drift da Norfund gikk ut fortsatt er operasjonelle – og samtlige av disse har fortsatt å vokse og økt lønnsomheten. Norfunds virksomhetsrapport for 2015 gir en mer omfattende redegjørelse for utviklingseffekter som følge av Norfunds investeringsvirksomhet.

En evaluering av Norfund, gjennomført av konsulentselskapet Gaia på oppdrag fra Norads evalueringsavdeling, ble lagt frem tidlig i 2015. Evalueringen var hovedsakelig positiv og konkluderer med at Norfund utfører sitt oppdrag effektivt og i henhold til mandatet. Anbefalingene fra evalueringsrapporten følges opp blant annet i Norfunds reviderte strategi.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 1 500 mill. kroner til Norfund, fordelt med:

• 375 mill. kroner på post 75 Norfund – tapsavsetting og

• 1 125 mill. kroner på post 95 Norfund – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland.

Minst halvparten av bevilgningen foreslås brukt til investeringer innen fornybar energi. Investeringer innen landbruk skal også gis prioritet.

Norfund skal prioritere investeringer i Afrika sør for Sahara og de minst utviklede landene.

Generelle forventninger til statlige selskaper, inkludert til samfunnsansvar, fremgår av Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap.

Norfund skal rapportere utviklingseffekter av fondets investeringer på egnet vis. Følgende aspekter skal følges opp i alle investeringer: arbeidsplasser, skatteinntekter til vertslandet, likestilling, miljø, opplæring og teknologioverføring, antikorrupsjon og arbeidsstandarder.

Føringer for Norfunds virksomhet for 2017 fremgår i Norfunds vedtekter.

Kap. 162 Overgangsbistand/sårbare stater og regioner

Post 70 Overgangsbistand / sårbare stater og regioner, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

I store deler av verden, inklusive i Europas nærområder i sør og sørøst, hindres utvikling og fattigdomsreduksjon av vold, manglende økonomisk inkludering og politisk ustabilitet. I disse landene er statenes evne til å forebygge og tilpasse seg sosiale, økonomiske og miljømessige belastninger eller katastrofer, svak eller fraværende. Disse sårbarhetsfaktorene fører ofte til konflikt, migrasjon og flukt og kan skape grobunn for radikalisering og voldelig ekstremisme. Denne utviklingen har skapt en mer utfordrende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon for Norge.

I 2015 brukte Norge over 4 mrd. kroner til å stabilisere sårbare stater og regioner som trues av eller er i konflikt. Midlene har kommet fra en rekke forskjellige budsjettposter. Det er nødvendig med spissing av tiltak rettet mot årsakene til sårbarheten slik som korrupsjon, voldelig ekstremisme/terrorisme og organisert kriminalitet.

Overgangsbistand har vært rettet mot sårbare stater med sikte på stabilisering og gjenoppbygging etter en katastrofe eller krise. All erfaring viser imidlertid at en stor andel av krisene blusser opp igjen fordi de grunnleggende årsakene til krisen fremdeles er til stede, eller fordi sårbarhetsdrivere hindrer og reverserer utviklingen. Man ser derfor behov for å kunne bidra med fleksible midler som kan settes inn også før og under en krise for å hindre at den inntrer eller bidra til at den begrenses. Det er også behov for å kunne bidra med midler til strategisk viktige tiltak som ikke passer inn i eksisterende budsjettposter. Fokus vil være på kriser som medfører politisk ustabilitet og noen ganger migrasjonspress. Forebygging av, og gjenoppbygging etter naturkatastrofer dekkes over andre budsjettposter.

Det er høy risiko forbundet med å arbeide i sårbare stater og regioner. Risiko for eget personell. Risiko for at resultater i form av bærekraftig stabilitet og sikkerhet kan utebli eller ta tiår. Risiko for korrupsjon eller for at noen virkemidler undergraver andre målsettinger. Risikoene avspeiler også dilemmaene vi står overfor, f.eks. at vi samarbeider med politiske aktører for å skape fred samtidig som disse har begått alvorlige menneskerettighetsbrudd eller er mistenkt for korrupsjon. Risikovilje er en forutsetning for innsatsen og må kontinuerlig vurderes og håndteres. Dette krever også at vi må balansere mellom langsiktig planlegging og fleksibilitet til å justere kurs når konteksten endrer seg. Norsk engasjement i slike områder er likevel nødvendig, både ut fra faren for videre destailisering i aktuelle regioner og i Europa og av humanitære årsaker. Vi har også internasjonale forpliktelser til å engasjere oss.

Støtte over denne posten, som økes med 47,5 mill. kroner, vil nå inngå som ett av flere elementer i Regjeringens strategi for innsats i sårbare stater og regioner. Strategien tar utgangspunkt i det endrede sikkerhetspolitiske bildet og migrasjonsutfordringene Norge og Europa står overfor. Det skal være en strategi for den helhetlige innsatsen i de aktuelle områdene, og vil omfatte utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske og utviklingspolitiske tiltak, herunder humanitær bistand.

Støtte over denne posten vil komme i tillegg til bidrag over andre poster som regionbevilgningene og posten for humanitær bistand, og spisses mot tiltak som fremmer stabilitet, forebygger konflikt, reduserer sårbarhet og bygger lokal motstandskraft. Hensikten er å oppnå en synergieffekt slik at resultatene fra innsatsene fra forskjellig poster blir gjensidig styrket. Posten underlegges de overordnede mål for utviklingssamarbeidet herunder fattigdomsreduksjon, i tråd med bærekraftsmålene i Agenda 2030, da særlig bærekraftsmål 16 (fred og sikkerhet, menneskerettigheter, godt styresett). Aktuelle type tiltak som kan støttes over denne posten kan bl.a. være regionale tiltak for å demme opp for spredning av konflikt, voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet, tiltak som bidrar til å bygge kapasitet i sentrale myndighetsinstitusjoner, innovative tiltak rettet inn mot langvarige flyktningsituasjoner i naboland og initiativ som styrker lokal konflikthåndtering. Geografisk foreslås det at tiltak over posten begrenses til beltet fra Mali i vest via Afrikas Horn, Midtøsten og Nord-Afrika til Afghanistan og Pakistan i øst. Dette omfatter fem av de seks fokuslandene som ble definert i 2013. Bistand til Haiti skal dekkes over kap. 153 Bistand til Latin-Amerika. Det vil legges vekt på å se den regionale konteksten.

Alle midler over posten skal knyttes til oppfølging av strategien for sårbare stater og regioner og er komplementær til annen innsats rettet mot de grunnleggende årsakene til sårbarhet eller konsekvensene av krisen (humanitær bistand). Kanalvalg vil avgjøres av konteksten. Støtten vil primært gå gjennom internasjonale organisasjoner som FN, de multilaterale finansieringsinstitusjonene og regionale organisasjoner som f.eks. AU, i tillegg til direkte til lokale organisasjoner eller til nasjonale eller lokale myndigheter der det er mulig og hensiktsmessig. 35 mill. kroner øremerkes utdanningstiltak.

Mål

• Styrket fred, sikkerhet og stabilitet

• Styrkede politiske prosesser og demokratisk utvikling, særlig for sårbare stater som søker å ende voldelige konflikter, reformere styresett og etablere overgangsjustis

• Støtte tidlig gjenoppbygging i sårbare stater og regioner samt forebygging av humanitære katastrofer før, under og etter en fredsslutning, blant annet gjennom utdanningstiltak

• Økt respekt for menneskerettigheter, særlig kvinners og barns rettigheter

Relevante møter, konferanser, seminarer, dialogtiltak og dialogbesøk i regi av Utenriksdepartementet og relatert til sårbare stater foreslås også finansiert over denne posten.

Rapport 2015

I 2015 ble det gitt støtte til tiltak i DR Kongo, Haiti, Myanmar, Somalia, Sør-Sudan og Tunisia. De viktigste avtalepartnerne var:

• Kirkens Nødhjelp: 61,8 mill. kroner

• UNEP: 26,6 mill. kroner

• Norsk Folkehjep: 22,5 mill. kroner

• FAO: 21 mill. kroner

• Flyktningehjelpen: 20,4 mill. kroner

Andre organisasjoner som fikk støtte var bl.a. Redd Barna, UNDP og Oslo-senteret.

Kirkene i Sør-Sudan har gjennom de ulike konfliktperiodene i landets historie alltid har spilt en viktig rolle med stor legitimitet og troverdighet i befolkningen. Gjennom støtte fra Kirkens Nødhjelp deltok en delegasjon fra kirkerådet, South Sudan Council of Churches (SSCC), som observatører til IGAD (Intergovernmental Authority on Development) forhandlingene i Addis Abeba. Delegasjonen hadde en positiv innvirkning på de respektive forhandlingsdelegasjonene.

Før dette hadde Kirkens Nødhjelp sammen med økumeniske partnere gitt støtte til en nødvendig endringsprosess i SSCC som resulterte i valg av ny styreformann og innsettelse av en ny midlertidig generalsekretær i SSCC. Prosessen gjenopprettet tillit og eierskap hos medlemskirkene og skapte et nytt momentum for å videreutvikle kirkenettverkets samlete evne og vilje til et mer pro-aktivt engasjement i de pågående nasjonale og lokale prosessene. Et viktig møtepunkt ble Kigali i august 2015 hvor en stor gruppe kirkeledere fra både regjerings- og opposisjonskontrollerte områder møttes for å meisle ut en felles strategisk plattform og fundament for utvikling av en felles handlingsplan for et langvarige engasjement for fred og forsoning i Sør-Sudan. Kirkens Nødhjelp var sentral aktør i koordinering av støtte og samtaler mellom ulike eksterne givere, økumeniske partnere og SSCC i disse prosessene.

Potensialet for landbruksproduksjon i Sør-Sudan er stort, men to år etter at den alvorlige konflikten brøt ut i desember 2013 er Sør-Sudan et av landene i verden med lavest grad av matsikkerhet. I 2014–2015 videreførte Norsk Folkehjelp støtten til prosjektet «Smallholder production and marketing project i tre delstater. Prosjektet har så langt nådd ut til 64 produksjonsgrupper med til sammen omtrent 1 200 bønder. Disse mottok tilskudd i form av «revolving grants» til innsatsfaktorer innen hovedsakelig matproduksjon. Gruppen med bønder er også blitt opplært i verdikjedetenkning, det vil si innhøsting, oppbevaring og lagring, forretnings- og markedsføringskunnskaper og produktivitetsutvikling. Gruppene med bønder har utvidet områder for dyrking og økt avkastning per hektar dyrket mark.

Støtten på 21 mill. kroner til FAOs arbeid for økt matsikkerhet førte blant annet til at 250.000 hushold fikk utdelt såfrø, halvparten av dette lokalt produsert. Støtten bidro også til at 2,8 millioner husdyr ble vaksinert

På grunn av den pågående konflikten i områdene rundt Kadugli og Kauda, har mange mennesker flyktet og bosatt seg i Al Goz og Dilling-distriktene i Sør-Kordofan i det Nubafjellområdet i Sudan, samt i Kosti i White Nile-distriktet der Kirkens Nødhjelp gjennomfører helseprosjekter sammen med sine partnere. I 2015 nådde programmet anslagsvis 75 700 mennesker, internt fordrevne og vertssamfunnene i både Al Goz-, Dilling- og Kosti-områdene. Det er mange tradisjonelle forestillinger og myter rundt hvorfor folk blir syke og dør i Sudan. Noen ganger betyr dette at lokalsamfunn ikke nødvendigvis bruke helsestasjoner, og at gravide velger å føde hjemme uten å følge opp helsetjenester for nyfødte babyer. Av denne grunn er helseopplysning en av de viktigste bærebjelkene i helseprogrammet. Formålet er å øke kunnskapen om sykdom og betydningen av å beskytte seg mot sykdom. Opplæring ble utført på helse- og ernæringssentre, i tillegg til hjemmebesøk og holdningskampanjer. Disse tiltakene førte til at antall fødsler hvor det deltok kvalifisert helsepersonell i 2015 var 3 623, sammenlignet med 2 534 i 2014, om lag 1 000 i 2013 og bare 247 i 2012.

Flyktninghjelpen fikk i 2015 utbetalt 17 mill. kroner til et prosjekt i Somalia (Puntland og Somaliland) innenfor temaområdene utdanning, landrettigheter og matsikkerhet. Tidligere var aktivitetene fordelt over to enkeltprosjekter i henholdsvis Puntland og Somaliland.

Støtte til Oslosenteret har bidratt til et bredt forankret utkast til politisk partilov ferdigstillt i Somalia. Denne loven vil bidra til et flerpartisystem. Nye politiske partier har fått opplæring.

Den nasjonale våpenhvileavtalen som ble signert i oktober 2015 var et bidrag i overgangen mot en fredelig utvikling i Myanmar. Norge støttet prosessen på ulik måte. Gjennom støtte til ulike organisasjoner har norsk bistand bidratt til konsultasjoner mellom de ulike etniske væpnede grupperingen og lokalbefolkningen i deres områder. Dette var viktig for å sikre en eventuell tilslutning og støtte til signering av våpenhvileavtalen. Videre har støtte gått til ulik former for kapasitetsbygging knyttet til demokratiopplæring, lederutvikling og fredsprosess. Programmene jobber både med lokalbefolkning generelt, frontfigurer og medlemmer i væpnede etniske grupper og kvinner spesielt. Prosjektene brer seg ut over hele Myanmar, men har hatt et fokus i områder med væpnet konflikt.

Det ble gitt støtte sent i 2015 for reintegrering av flyktninger i Gao-regionen i Mali i regi av UNDP, UNHCR, UNICEF og myndighetene. Det ble fokusert på økt tilgang til drikkevann, utdanning for barn, og yrkesutdanning for ungdommer og kvinner. Målet med prosjektet er å redusere antall flyktninger og internt fordrevne i Mali. Det forventes at i løpet av 2016 vil 3 400 få tilgang på drikkevann, 1 200 barn vil få utdanning, og 1 500 ungdommer og kvinner ungdommer yrkesopplæring.

Gjennom FAO har Norge bidratt til å redusere konfliktnivået og øke motstandskraften i lokalsamfunn i Ituri-distriktet i den østlige delen av DR Kongo igjennom støtte til inntektsgenerende aktiviteter innenfor jordbruk og oppdrett. Fokus for den norske støtten er sårbare husholdninger, særlig kvinner og yngre. Prosjektet inngår i et større pilotprogram utviklet for å støtte gjennomføringen av den internasjonale strategien for støtte til sikkerhet og stabilitet (ISSSS) i DR Kongo. Programmet ble lansert senere enn forventet da det tok tid å koordinere de ulike aktørene i pilotprogrammet for å sikre en helhetlig prosess og tilnærming. Prosjektet har også hatt utfordringer med tilgang grunnet økende sikkerhetsrisiko i Ituri-provinsen. Fremdriften har derfor vært svakere enn planlagt. I 2015 har prosjektet, igjennom en inkluderende prosess, identifisert hvilke landbruk- og oppdrettsaktiviteter mottagerne av støtte skal satse på, promotert diversifisering av aktivitetene for å øke motstandskraften, mobilisert nødvendig utstyr og identifisert opplæringsbehov. Prosjektet forventes å bidra til nyttig læring for implementering av helhetlige stabiliseringstiltak andre steder i DR Kongo, men også i andre konfliktrammede land.

Norge har bidratt til styrking av FNs arbeid med stabilisering og bekjempelse av seksualisert vold i DR Kongo gjennom tre NORDEM-sekonderinger til MONUSCO (konfliktanalyse ekspert, likestillingsrådgiver og vitnebeskyttelsesekspert). I 2015 var det er markert økning i antall arrestasjoner, rettssaker og domsfellelser av FARDC soldater for seksualisert vold. Det ble holdt over 40 rettssaker mellom januar og oktober som resulterte i 78 domfellelser. Det har også vært en markant økning i tiltak for beskyttelse av ofre og vitner, fra 122 i 2014 til 1014 i 2015. Som følge av et omfattende treningsprogram er beskyttelse av vitner del av standardprosedyre etterforskning og forberedelsene av rettssaker. De to sekonderte til MONUSCOs stabiliseringsenhet har bidratt til operasjonalisering av «International Security and Stabilisation Support Strategy (ISSSS) gjennom to pilotprogram som har støttet økt deltakelse fra kvinner i konfliktforebygging og tiltak som bidrar til inntekter for særlig utsatte grupper. Likestillingsrådgiveren har videre utviklet verktøy for å sikre at kvinners rettigheter og kjønnsperspektivet ivaretas i stabiliseringsprogrammene.

Gjennom utdanning, juridisk informasjon og assistanse og tjenester knyttet til matsikkerhet, kunne Flyktninghjelpen i Somalia (Puntland og Somaliland) hjelpe personer på flukt og personer som hadde returnert i søken etter varige løsninger i Bossaso, Garowe og Galkayo. I 2015 gikk 3246 barn (1672 gutter og 1574 jenter) gikk igjennom et alternativt og kostnadsfritt utdanningsløp. Dette bidro til økt tilgang til utdanning og reduksjon av barn og unge som faller utenfor. Nesten 85 pst. fullførte kurset og kunne dermed fortsette og integreres i det formelle utdanningstilbudet. 5218 personer (hvorav 3226 var kvinner) fikk informasjon og juridisk oppfølging knyttet til landrettigheter, identifikasjonsdokumenter og konfliktløsning. Dette gjorde de fordrevne bedre i stand til å kreve og utøve sine rettigheter og dermed finne varige løsninger. Flyktninghjelpen arbeidet med å styrke motstandsdyktigheten og øke matsikkerheten for fattige og sårbare fordrevne samt vertssamfunnene gjennom støtte til oppstart/videreføring av små bedrifter. 75 pst. av de som har mottatt assistanse har innrapportert at de har sett positive følger for sin situasjon.

På Haiti har Norge siden 2014 støttet UNEP sitt arbeid for en bærekraftig forvaltning av den sårbare nasjonalparken, Parc Macaya, og dens buffersoner. Gjennom planting av ny skog er faren for erosjon sterkt redusert. Prosjektet har også i sin nyplanting lagt vekt på å benytte økonomisk verdifulle vekster som mango, kakao og bambus for å skape nytt inntekstgrunnlag for befolkningen. Videre har prosjektet etablert 9 fiskefarmer som bidrar til matvaresikkerhet og arbeidsplasser. Prosjektet har vært en viktig bidragsyter for å bekjempe den ekstreme fattigdommen i området rundt parken, samtidig som prosjektene bidrar til å redusere de negative effektene av naturkatastrofer som området har vært hardt prøvet av.

I Tunisia bidro Norge til UNDPs arbeid for godt styresett og demokratisk reform. Blant annet bidrar Norge med å organisere en prosess for overgangsjustis.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget 247,5 mill. kroner.

Kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

Verden opplever en rekke store, komplekse og langvarige humanitære kriser. Vi ser at stadig nye kriser kommer til på toppen av vedvarende humanitære kriser uten tegn til snarlige løsninger. Over 60 millioner mennesker er på flukt – det høyeste antallet siden andre verdenskrig – og har nå ført til en flyktningkrise også i Europa. I denne ekstraordinære situasjonen fortsetter Regjeringen satsingen på humanitær innsats.

Humanitær hjelp og arbeid for menneskerettigheter er sentralt og høyt prioritert i regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Det overordnede målet for norsk humanitær innsats er å bidra til at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse. Rask og effektiv respons når kriser oppstår redder liv og lindrer nød. Rettighetsbasert arbeid i felt sammen med normativt arbeid både multilateralt og overfor enkeltland gir best mulig effekt av innsatsen.

Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken angir bredde og ambisjonsnivå for Regjeringens internasjonale arbeid for menneskerettigheter. Meldingen legger også et viktig grunnlag for humanitær innsats, inkludert beskyttelse av sårbare grupper, integreringen av et kjønnsperspektiv og større respekt for menneskerettighetene til mennesker på flukt.

Post 70 Nødhjelp og humanitær bistand, kan overføres

Anmodningsvedtak nr. 940 av 16. juni 2016

Ved vedtak i sak 940, 16. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen gi aktiv støtte til globale retningslinjer for humanitær innsats mot kjønnsbasert vold, særlig «Call to Action on protection from Gender-based Violence in emergencies» (GBV), Inter-Agency Standing Committee (IASC), «GBV Guidelines» og IASC «Gender Marker».

Regjeringen har fulgt opp, og følger videre opp Stortingets vedtak ved at Norge støtter utviklingen av de globale retningslinjene for humanitær innsats mot kjønnsbasert vold. Dette omfatter bl.a. norsk deltagelse i det internasjonale nettverket «Call to Action» av likesinnede land der Sverige pt har ledelsen. De såkalte Inter Agency Standing Committee retningslinjer for koordinert FN innsats mot kjønnsbasert og seksualisert vold er nylig revidert. Flyktninghjelpen har gjennom GenCap bidratt aktivt i dette arbeidet. GenCap er en beredskapsordning som stiller likestillingsrådgivere til disposisjon for FN i humanitære innsatser på kort varsel, og som støttes over regjeringens humanitære budsjettmidler. Norge benytter statistikkmarkører iht OECDs DAC regelverk, og det arbeides med å utvikle indikatorer slik som IASCs gendermarkør og på andre måter bedre registrering av andelen norsk bistand som har en kjønnsdimensjon som hoved- eller delmål. Dette arbeidet omtales bl.a. i regjeringens Handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet 2015–2018 og Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2020.

Anmodningsvedtak nr. 941 av 16. juni 2016

Ved vedtak i sak 941, 16. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen prioritere en økning av støtten til syriske kvinneorganisasjoner, både de som fortsatt befinner seg inne i Syria og de som eksisterer eller dannes blant syriske flyktninger utenfor Syria, og å bidra til å sikre at kvinner inkluderes i fredssamtaler og forhandlinger.

Stortingets vedtak er fulgt opp ved at Regjeringen viderefører og øker støtten til kvinneorganisasjoner som jobber for å inkludere kvinner i fredssamtaler og forhandlinger. Dette omfatter også organisasjoner i Syria og for syriske kvinner utenfor Syria.

Allerede fra starten av den politiske prosessen har Norge støttet UN Women’s arbeid med etableringen av et syrisk kvinnenettverk og sørget for økonomisk og praktisk støtte, slik at kvinnene kunne være tilstede der samtalene fant sted. Norge er i løpende dialog med syriske kvinneorganisasjoner og UN Women om fredsprosessen, og støtter sivilt samfunns aktive deltakelse i Genève med opplæring, teknisk bistand og kontorfasiliteter.

Nyvinninger i Genève-prosessen er at FNs spesialutsending til Syria-krisen, Staffan de Mistura, har en likestillingsrådgiver, og at et rådgivende organ bestående av 12 kvinner er oppnevnt. De har løpende dialog med spesialutsendingen, utarbeider felles posisjoner og spiller inn egne saker til dagsorden. Norge, sammen med Nederland, støtter dette arbeidet gjennom UN Women. Norge støtter også tilretteleggingen for syriske kvinners og sivilsamfunns aktive deltakelse gjennom Swisspeace og NOREF. Women’s International League for Peace and Freedom (WILPF), Nobel Women´s Initiative og International Civil Society Action Network (ICAN) er eksempler på organisasjoner som får norsk støtte til blant annet å engasjere seg i og for Syria, med syriske samarbeidspartnere.

Kvinnealliansen mot voldelig ekstremisme (Women’s Alliance for Security Leadership, WASL) ble opprettet med norsk støtte og lansert i 2015. Nettverket har flere syriske medlemmer og medlemsorganisasjoner, og et sterkt fokus på Syria og regionen.

Regjeringen vil opprettholde støtten til den brede basen av kvinneorganisasjoner i og utenfor Syria som arbeider for kvinners politiske deltakelse for fred og vurderer alternativer for økning av støtten, herunder UN Women’s arbeid med kvinners deltakelse i Genève-prosessen.

Anmodningsvedtak nr. 942, 16. juni 2016

Ved vedtak i sak 942, 16. juni 2016, ber Stortinget Regjeringen prioritere forebygging av kjønnsbasert vold ved humanitær innsats i Syria og nærområdene, ved krav om tiltak for å ivareta sikkerheten til utsatte grupper, herunder forebygging av seksuell trakassering.

Vedtaket er fulgt opp gjennom videreføring av den humanitære støtten for ofre for seksualisert- og kjønnsbasert vold (SGBV) i Syria og nabolandene. Samarbeidet med FN og frivillige organisasjoner som arbeider for forebyggende arbeid og bekjempelse av SGBV vil videreføres.

Situasjonsbeskrivelse

Konflikter og kriser fortsetter å drive mennesker på flukt og stadig flere har behov for humanitær hjelp. Også naturkatastrofer og klimarelaterte katastrofer forårsaker humanitær nød. De humanitære behovene har fortsatt å øke, og på nytt lanserte både FN og Den Internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) sine største appeller noensinne i 2016. Ifølge FNs konsoliderte humanitære appell august 2016, har 130 millioner mennesker behov for nødhjelp og beskyttelse, og appellen var samlet på nesten 22 mrd. USD. Regjeringen ønsker derfor å fortsette sin ekstraordinære satsing på humanitær bistand. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er over 65 millioner mennesker på flukt, som flyktninger, statsløse eller fordrevne i eget land.

Hovedmålsettingen med Verdens humanitære toppmøte, som ble avholdt 23.-24. mai 2016 i Istanbul, var å skape et bredere eierskap og større globalt ansvar for styrket humanitær respons i en tid med store humanitære kriser og press på ressurser og de humanitære systemene. Det er spesielt viktig å finne bedre måter å løse de store og langvarige flyktningkrisene, gjennom bedre koblinger mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling. Blant hovedprioriteringene for Norge under toppmøtet var utdanning i krise og konflikt med lanseringen av det nye fondet, «Education Cannot Wait» (Utdanning kan ikke vente), beskyttelse, effektivisering av humanitær bistand samt konfliktforebygging og konfliktløsning for å bidra til å redusere fremtidige humanitære behov. Norge støtter også arbeidet med å redusere det humanitære finansieringsgapet gjennom effektivisering og innovasjon i form av en «Grand Bargain» mellom de største giverne og hjelpeorganisasjonene.

Kjernen i humanitær innsats er å redde enkeltmenneskers liv, lindre nød, fremme og beskytte menneskerettighetene og sikre menneskelig verdighet, uavhengig av faktorer som etnisk bakgrunn, kjønn, religion eller politisk tilhørighet. Den humanitære innsatsen er basert på de fire prinsippene om humanitet, upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet. Disse prinsippene er formulert i resolusjoner vedtatt av FNs generalforsamling, og utviklet med humanitærretten som grunnlag og erfaringer fra humanitært arbeid i felt av Røde Kors-bevegelsen, FN-organisasjonene, humanitære givere som Norge og ikke-statlige organisasjoner i fellesskap. Prinsippet om uavhengighet viser til at humanitære aktører skal utarbeide og iverksette sine egne retningslinjer uavhengig av myndigheters politikk og handlinger, mens prinsippet om upartiskhet innebærer at humanitær hjelp skal gis uten diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, kjønn, etnisk tilhørighet, religion eller politisk ståsted. Nøytralitet viser til at humanitær hjelp skal gis uten å ta parti i konflikter eller uoverensstemmelser av politisk, etnisk, religiøs eller ideologisk karakter, mens humanitet viser til formålet om at menneskers liv, helse og verdighet skal beskyttes i tråd med grunnleggende menneskerettigheter og behov.

Formålet med å legge disse prinsippene til grunn for humanitær innsats er å nå frem mest mulig effektivt med nødhjelp for å redde liv og lindre nød hos mennesker med humanitære behov, med minst mulig påvirkning fra aktører med andre formål. Etterlevelse av prinsippene er avgjørende for at humanitære aktører skal gis tilgang og kunne yte effektiv bistand i konfliktrelaterte krise. Når myndighetene og ikke-statlige væpnede grupper ser at humanitær bistand er nøytral og upartisk kan de bidra til å skape det nødvendige humanitære rom slik at de som har behov for livreddende nødhjelp og beskyttelse får det.

Meld. St. 10 (2014–2015) tydeliggjør at menneskerettighetene sammen med den internasjonale humanitærretten utgjør det grunnleggende normative rammeverket for humanitært arbeid. Rettighetsbasering setter nødlidende i sentrum og innebærer vekt på deltakelse, ikke-diskriminering og ansvarliggjøring, basert på menneskerettighetene, i tillegg til grunnleggende rettigheter som retten til liv, mat og helse. Retten til utdanning står sentralt i regjeringens arbeid, også i krise og konflikt. Norge engasjerer seg for at den humanitære innsatsen skal være ansvarlig overfor de rammede. I den praktiske humanitære responsen betyr det blant annet at berørte befolkningsgrupper blir lyttet til og at deres innspill inkluderes i utformingen av den humanitære responsen. Mennesker som allerede er sårbare lider også mer i krisesituasjoner. Det gjelder barn, eldre, mennesker med nedsatt funksjonsevne eller lesbiske, homofile, bifile, trans- og intersex-personer (LHBTI). Inkludering av sårbare grupper er prioritert innenfor norsk humanitær innsats. Ivaretakelsen av dette er innarbeidet som et kriterium for tilskudd fra den humanitære bevilgningen og deler av bevilgningen går til tiltak rettet spesielt mot funksjonshemmede. Norge arbeider for at de humanitære aktørene skal inkludere sårbare grupper i alle faser av den humanitære innsatsen, herunder beredskapsplanlegging, behovsvurdering, utforming av programmer og evalueringer. Dette er en sentral del av rettighetsbaseringen. Gode systemer, retningslinjer og disaggregerte data er forutsetninger for å få dette til.

Kvinner og menn, gutter og jenter rammes ulikt av krig, konflikt og naturkatastrofer. For at den humanitære innsatsen skal være mest mulig effektiv og unngå diskriminering er det derfor viktig med integrering av kjønnsperspektivet i humanitær innsats. Norge jobber aktivt for å sikre at relevante FN-resolusjoner og andre felles standarder følges opp i praksis, blant annet ved å stille klare krav til mottagere av norsk støtte. Regjeringen vil fortsette å trappe opp arbeidet mot seksuelle overgrep og kjønnsbasert vold i den humanitære innsatsen. Forekomsten av seksuelle overgrep og kjønnsbasert vold øker ofte i humanitære katastrofer. Mer målrettede tiltak mot denne typen vold er nødvendig. Kvinners deltakelse i alle faser av nødhjelpsarbeidet er viktig for å identifisere behov og innsats og sikre best mulig beskyttelse mot overgrep. Norge jobber aktivt for å styrke slikt arbeid, for eksempel gjennom ICRC der arbeid mot seksualisert vold nå skal være en tverrgående prioritet i hele deres operative innsats, og gjennom en tematisk avtale med Kirkens Nødhjelp for å styrke organisasjonens respons i felt og policy-utviklingsarbeid internasjonalt.

Den internasjonale humanitærretten skal beskytte sivile som rammes av væpnet konflikt fra å bli ofre for angrep. Likevel er det i praksis sivile som rammes hardest i væpnede konflikter og er ofre for drap, lemlestelse, voldtekt og tvangsfordriving. Rammebetingelsene for humanitært arbeid har blitt vanskeligere de siste årene. Angrep på humanitære hjelpearbeidere, helsepersonell og helsefasiliteter som sykehus og ambulanser er et omfattende problem i mange pågående konflikter, og klare brudd på den internasjonale humanitærretten. Sivilbefolkningen blir skadelidende og får ikke tilgang til livreddende hjelp. Regjeringen arbeider for å øke respekten for og bedre gjennomføring av humanitærretten, herunder sterkere beskyttelse av helsearbeid, arbeid mot seksuell og kjønnsbasert vold mv. Innsatsen skjer i samarbeid med organisasjoner som Røde Kors-bevegelsen, norske frivillige organisasjoner og FN-systemet. Gjennomføring av Safe Schools (Trygge skoler) -erklæringen og retningslinjene for beskyttelse av skoler og universiteter mot militær bruk i væpnet konflikt vil være viktig i innsatsen for å beskytte elever, studenter og lærere og for å sikre retten til utdanning også i konfliktsituasjoner. ICRC har identifisert bruk av eksplosive våpen i befolkede områder som en av hovedutfordringene til humanitærretten i dagens væpnede konflikter. Tallet på sivile drepte og sårede i konflikt har økt markant i løpet av de siste fire år. Bombing av byer og tettbygde strøk fører også til ødeleggelse av kritisk infrastruktur som sykehus, skoler, kraftverk og sanitæranlegg, og anses som en av de viktigste enkeltfaktorer som driver mennesker på flukt.

Et velfungerende FN og tett samarbeid mellom FN-organisasjonene, ikke-statlige humanitære organisasjoner, Den internasjonale Røde Kors-komiteen og myndigheter er nødvendig for å sikre rask og effektiv nødhjelp. Norske tilskudd til FNs humanitær innsats er som hovedregel reaksjon på humanitære responsplaner. Norge er en viktig bidragsyter til FNs nødhjelpsfond (CERF) som fordeler tilgjengelige midler slik at både akutte og underfinansierte humanitære kriser får tilført nødvendige nødhjelpsressurser. Gjennom beredskapsstyrken NORCAP, som drives av Flyktninghjelpen, bidrar Norge med personell for å styrke FNs evne til å respondere raskt og adekvat på humanitære kriser.

Regjeringen vil se andre bevilgninger som utviklingsbistand og bevilgningen for overgangsbistand/sårbare stater i nær sammenheng med humanitær innsats, og søke å bruke ulike typer virkemidler og verktøy i arbeidet med for eksempel langvarige konflikter og flyktningsituasjoner. Ved å styrke den langsiktige dimensjonen av den humanitære innsatsen og sikre bedre samspill mellom bevilgninger til utviklingsformål og bevilgningen til nødhjelp og humanitær bistand, vil man både kunne bidra til å redde liv og lindre umiddelbar nød, samtidig som det arbeides for mer langsiktige løsninger der det er mulig. Over det humanitære budsjettet vil det på basis av de humanitære prinsippene kunne gis tilskudd til eksempelvis støtte for vertsamfunn i flyktningsituasjoner; til styrking av lokal motstandskraft, til stabiliseringstiltak og til gjenoppbygging der dette er hensiktsmessig for å kunne bruke de virkemidler man har tilgjengelig på best mulig måte. De mange krisene aktualiserer også behovet for forebygging i bred forstand, både av krig og konflikt og av konsekvenser av naturkatastrofer, og nødvendigheten av en helhetlig tilnærming.

Antallet mennesker som flykter eller migrerer fra krig, konflikt, undertrykking, klimaendringer og fattigdom økte i 2015. Dette utgjør vår tids folkevandringer. I 2015 nådde flyktningkrisen Europa. Nærmere en og en halv million mennesker ankom via Hellas og Italia. Flyktningene fra Syria, som dominerte strømmen fra Tyrkia og de andre nabolandene til Europa, har gjennomgående et beskyttelsesbehov, men det er også mange migranter, fra for eksempel Balkan, Midtøsten og Afrika som søker en bedre økonomisk fremtid for seg og sin familie. Regjeringen styrker innsatsen for å bistå mennesker på flukt, både internt fordrevne og i naboland, for å gi nødvendig beskyttelse og nødhjelp. Det vil være viktig å tenke nytt og innovativt når det gjelder valg av kanal og partner i de langvarige flyktningsituasjonene. Arbeidet sees i sammenheng med norsk flyktningpolitikk som helhet.

Utdanning er en viktig del av regjeringens humanitære satsning i de store krisene verden står overfor. Rundt 37 millioner barn mangler en skoleplass i land som er rammet av krise og konflikt. Verken Syria eller andre land har råd til en tapt generasjon. Regjeringen vil videreføre et høyt nivå på den humanitære bistanden til utdanning og være en pådriver for at flere givere bidrar med mer, herunder gjennom den nye plattformen og fondsmekanismen «Education Cannot Wait» som ble lansert under Verdens humanitære toppmøte. Videre vil Regjeringen videreføre/intensivere engasjementet for beskyttelse av skoler og universiteter mot militært bruk og militære angrep. Bare i Syria har det vært over 4000 angrep på skoler de siste fem årene. Norge er pådriver for økt oppslutning om – og god gjennomføring av Safe Schools-erklæringen. Formålet er å hindre militær bruk av – og angrep på utdanningsinstitusjoner og dermed styrke beskyttelsen av studenter/elever og utdannings-personell i væpnet konflikt. 56 land er pr september 2016 tilsluttet erklæringen, og det forventes at flere land vil slutte seg til før oppfølgingskonferansen Argentina har signalisert at de vil arrangere. Norge arbeider også for videre gjennomføring av erklæringen på landnivå i samarbeid med partnere i det sivile samfunn, nasjonale myndigheter og lokalsamfunn.

I 2017 vil Regjeringen bidra med betydelige midler både til de store akutte krisene og til såkalte glemte eller underfinansierte kriser. De store kjernebidragene til Verdens matvareprogram og til FNs høykommissær for flyktninger (kap. 170, post 73 og kap. 170, post 74) er også del av dette arbeidet. Store kompliserte konflikter i Midtøsten og i Afrika fortsetter uten tegn til snarlig løsning og nye konflikter oppstår eller blusser opp på nytt. Naturkatastrofer og ekstremværhendelser vil også i 2017 kreve betydelig humanitær respons.

En stor andel av regjeringens humanitære innsats vil fortsatt gå til den største pågående humanitære krisen i Syria og nabolandene. Den uforutsigbare og komplekse borgerkrigen i Syria går snart inn i sitt syvende år. Den humanitære situasjonen i store deler av landet forverres og flere steder er det vanskelig eller ingen tilgang for de humanitære aktørene. Fire av fem syrere lever nå under fattigdomsgrensen inne i Syria. 11 millioner mennesker har flyktet fra sine hjem, noe som gjør Syria-krisen til den største fluktkrisen i verden. Om lag fem millioner av disse har krysset landegrensen. Hoveddelen bor som flyktninger i nabolandene, men flere reiser også mot Europa og har bidratt til den flyktningkrisen vi opplever også i vårt eget nærområde. Den store tilstrømmingen av flyktninger til nabolandene fører til store utfordringer for nabolandene innen basistjenester, infrastruktur og begrensede ressurser som vann og arbeid. Som en oppfølgning av Syria-konferansen som Norge initierte og var medarrangør for sammen med Kuwait, Tyskland, Storbritannia og FN, og der Norge ga et tilskudd på om lag 10 mrd. kroner over fire år, vil Norge ha et stort humanitært engasjement i Syria og nabolandene de neste årene. Regjeringen vil fortsatt søke å bidra til bedre, økt og mer samordnet innsats for flyktninger og for vertsamfunn i nabolandene ved bruk av både humanitære midler og andre virkemidler. Det vil være et spesielt fokus på utdanning. Norge vil fortsatt ha et stort humanitært engasjement inne i Syria i samarbeid med FN, Røde Kors systemet og frivillige organisasjoner. Borgerkrigen foregår flere steder i Syria med mange forskjellige væpnede aktører, noe som gjør den humanitære innsatsen krevende. Den norske humanitære innsatsen i Syria og nabolandene vil blant annet gå til utdanning, helse, husly, mat, beskyttelse, jobbskaping, vann- og sanitær, samt arbeidet med ofre for seksualisert vold. En vil også støtte rydding av miner og andre eksplosiver, en forutsetning for at et trygt og normalt liv kan gjenopptas der mulig.

Den humanitære situasjonen i Irak er svært alvorlig. Til tross for fremgang i kampen mot ISIL forblir det vanskelig å nå frem til sivilbefolkningen i områdene som fortsatt kontrolleres av terrororganisasjonen. ISILs brutale fremferd har ført til en ytterligere forverret situasjon for en presset sivilbefolkning. FN vurderer at mer enn 10 millioner irakere har behov for humanitær assistanse og mer enn 3,4 millioner mennesker er internt fordrevet.

I Afghanistan har over åtte millioner mennesker behov for humanitær støtte. Over en million mennesker er internt fordrevne, og 25 pst. av befolkningen er matusikre, hvorav 1,2 millioner alvorlig underernærte barn. Konflikt og naturkatastrofer er hovedårsakene til nøden, også mangel på rent vann og helsetjenester. De siste årene har det vært en negativ utvikling i antallet drepte og skadde sivile, og Afghanistan har i flere år toppet listen over flest drepte hjelpearbeidere. Humanitær tilgang er en stor utfordring.

Sør-Sudan er fortsatt en av verdens største humanitære kriser. Volden fortsetter og om lag halvparten av befolkningen på totalt 11 millioner er avhengig av humanitær bistand. Over to millioner har flyktet fra sine hjem. Matvaremangel og underernæring er utbredt, og forverret sammenlignet med de senere årene.

Den humanitære situasjonen på Afrikas horn er preget av værfenomenet El Niño, konfliktene i Somalia og flyktningkrisen på grunn av situasjonene i Eritrea, Somalia og Sør-Sudan. Regionen er preget av konflikt, karrige leveforhold som er ytterst sårbare for klimatiske endringer, underutvikling og fattigdom. Den mest akutte situasjonen er i Etiopia der en stor tørke rammer 9,7 millioner mennesker. I Somalia er 4,7 millioner avhengig av bistand som resultat av at de er fordrevet og/eller i en kronisk krisetilstand.

Konflikten i Ukraina fortsetter og over tre millioner mennesker i landet trenger humanitær hjelp. 800 000 er internt fordrevet, mens cirka en million har flyktet til nabolandene.

I Jemen har den humanitære situasjonen de siste årene blitt dramatisk forverret på grunn av krigen mellom houthiene og den jemenittiske Regjeringen som støttes av den saudi-arabiske militærkoalisjonen. Over 80 pst. av befolkningen trenger humanitær bistand, men tilgangen for humanitære aktører er vanskelig. I tillegg til en alvorlig matsikkerhetssituasjon er Jemen en kompleks flyktningkrise der mange er internt fordrevet, mange rømmer landet, og flyktninger og migranter fra andre land sitter fast i Jemen samtidig som nye ankommer.

For Sahel-området er de humanitære utfordringene store og situasjonen er preget av dårlig matsikkerhet, vanskelige klimatiske forhold og konflikt, samt utfordringer knyttet til migrasjonskrisen. Mer enn 32 millioner mennesker i Sahel lever uten sikker tilgang til mat. Mali står i en vedvarende flerdimensjonal krise med kronisk matusikkerhet, underernæring og fordrevne.

Som ledd i den globale humanitære innsatsen arbeider Regjeringen mot våpentyper og praksis i væpnet konflikt som har store konsekvenser for sivilbefolkningen, herunder bruk av eksplosive våpen i tett befolkede områder. Dette omfatter både forpliktelser Norge har påtatt seg som statspart til ulike konvensjoner og avtaler, og nye humanitære initiativ. Norge er en pådriver for økt tilslutning til Minekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen og de normer konvensjonene har satt for å styrke internasjonal humanitærrett og beskyttelsen av sivile. Statsparter er forpliktet til å støtte rammede land i oppfølging av sine forpliktelser til rydding av miner og klasevåpen, og til rehabilitering av ofre. Norge har lenge vært blant de fem største bidragsytere globalt til rydding av miner og klasevåpen, og Regjeringen vil videreføre sitt engasjement.

I Colombia har Norge og USA inngått et særlig tett samarbeid om støtte til minerydding de neste årene som bidrag til fredsprosessen, og det ses på muligheter for å utvide dette samarbeidet også til andre områder.

Et viktig virkemiddel mot væpnet konflikt er å begrense tilgjengeligheten av våpen og bekjempe ulovlig våpenhandel. Med eksportkontrollavtalen Arms Trade Treaty (ATT) er det etablert et globalt rettslig bindende regelverk som skal regulere uansvarlig spredning av våpen. Fremover vil vi fra norsk side ha fokus på statspartenes etterlevelse av sine ATT forpliktelser, og til tiltak for å øke oppslutning om avtalen.

Mål

• Mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse, i tråd med de humanitære prinsippene humanitet, upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet

• Humanitær innsats er rettighetsbasert

• Barn og unge får skolegang også i krise og konflikt

Satsingsområder 2017

• Respondere raskt, effektivt og koordinert på humanitære kriser

• Fortsatt stort fokus på Syria, nabolandene Jordan, Libanon og Irak, følge opp forpliktelsene fra giverkonferansen i februar 2016 bl.a. gjennom å se bruk av ulike bevilgninger og virkemidler i nær sammenheng

• Økt beskyttelse av sivile

• Arbeide for at barn og unge får oppfylt sin rett til utdanning også i krise og konflikt, inkludert ved å opprettholde en høy andel av humanitær bistand til utdanning

• Bidra til økte ressurser, bedre samordning og høyere kvalitet i utdanningsresponsen i land som er rammet av krise og konflikt gjennom den nye plattformen og fondsmekanismen «Education Cannot Wait»,

• Videreført innsats for universalisering og gjennomføring av Safe Schools erklæringen

• Bidra til en helhetlig norsk flyktningpolitikk ved å gi humanitær støtte og økt beskyttelse til mennesker på flukt, både internt fordrevne og i naboland, og arbeide aktivt mot kyniske menneskesmuglere

• Bidra til at erfaringer fra humanitære kriser brukes for å sikre at kriser og konflikter forebygges gjennom sosial og økonomisk utvikling, styrking av rettsstaten og godt styresett, fokus på menneskerettigheter og fred- og forsoningsarbeid, og forebygging av risiko ved naturkatastrofer

• I dialog med partnere inkludere sårbare grupper i det humanitære arbeidet, både mennesker med nedsatt funksjonsevne, barn og eldre, minoritetsgrupper og andre

• I dialog med partnere integrere kjønnsperspektivet i alle deler av humanitær bistand, både i behovsvurderinger, programmering og evalueringer

• Fremme innovative løsninger og bidra til å skape rom for nytenkning for å sikre et mer effektivt humanitært system som best mulig når frem til rammede mennesker med den typen hjelp de trenger. Særlig vurdere økt bruk av kontanter i humanitær bistand, avhengig av kontekst. Støtte til vertssamfunn, på basis av de humanitære prinsippene, er også aktuelt

• Bidra til god oppfølging av relevante resultater og forpliktelser fra Verdens humanitære toppmøte som vil bidra til styrket og bedret humanitær respons i felt

• Bidra til gjennomføring av Minekonvensjonen, Konvensjonen om klaseammunisjon og Våpenhandelsavtalen

• Jobbe helhetlig og med andre aktører for best mulig og mest mulig effektiv bruk av både humanitære midler og andre verktøy, særlig i kroniske kriser og sårbare stater, gjennom et bedre samspill mellom humanitær innsats og utviklingsarbeid

• Støtte tiltak som bidrar til stabilisering og til å bygge lokal beredskap og motstandskraft mot nye kriser

• Arbeide for å videreutvikle humanitær politikk både i Norge og internasjonalt gjennom strategisk bruk av tilskuddsmidler, inkludert til relevante prosesser.

Rapport 2015

Norsk humanitær bistand bidro til å gi mennesker i nød beskyttelse og assistanse i en rekke humanitære kriser i 2015. Norge bidro med solid finansiering av det humanitære arbeidet gjennom store bidrag til FNs humanitære organisasjoner og fond, til Røde Kors-systemet og frivillige humanitære organisasjoner. Støtten til FNs høykommissær for flyktninger og til Verdens matvareprogram ble kraftig økt. Norsk humanitær bistand i 2015 gikk til mennesker rammet av krig, konflikt og naturkatastrofer i blant annet Syria og nabolandene, Irak, Afghanistan, på Afrikas horn, Colombia, Den sentralafrikanske republikk, DR Kongo, Jemen, Malawi, Myanmar, Nepal, Nigeria, Nord-Korea, Pakistan, Palestina, Sahel, Sudan, Sør-Sudan, Ukraina og i Vest-Afrika (ebola-bekjempelse).

Gapet mellom humanitære behov og tilgjengelig finansiering var rekordstort i 2015. Norge responderte ved å øke egen humanitær innsats, med særlig fokus på Syria-krisen. I tillegg støttet Norge arbeidet til FNs generalsekretærs høynivåpanel om humanitær finansiering, særlig for å sikre bedre kobling mellom humanitær innsats og langsiktig bistand, spesielt i langvarige flyktningsituasjoner og sårbare stater. Norge var vertskap for et større møte om dette under FNs generalforsamling. Høynivåpanelets rapport ble først lagt frem i januar 2016, og fulgt opp i forberedelsene til Verdens humanitære toppmøte. Regjeringen inviterte også til lansering av en rapport i Oslo om mer bruk av kontanter i humanitær bistand, i samarbeid med Flyktninghjelpen. Under den store Røde Kors-konferansen i desember 2015, som arrangeres hvert fjerde år, deltok Norge aktivt og hadde bl.a. stort fokus på de resolusjonene som omhandler operasjonell virksomhet.

Situasjonen i Syria forverret seg i løpet av 2015. Ved utgangen av året var 6,5 millioner mennesker internt fordrevne, 72 pst. av befolkningen hadde ikke tilgang på rent drikkevann, og 2 millioner barn i skolealder gikk ikke på skole. Krisen var også en enorm belastning for nabolandene. I Libanon var mer enn hver fjerde innbygger fra Syria. Tyrkia huset over 2 millioner flyktninger og Jordan hadde over 600 000 registrerte flyktninger.

I juni besluttet Stortinget at Norge skulle trappe opp humanitær bistand til Syria og nabolandene med ytterligere 500 mill. kroner i 2015. Det totale bidraget til Syria-krisen over den humanitære bevilgningen i 2015 var på nesten 1,5 mrd. kroner. Pengene ble kanalisert gjennom FN, Røde Kors-bevegelsen og frivillige organisasjoner, og gikk til utdanning, helse, husly, mat, nødhjelp, beskyttelse, vann- og sanitær, samt arbeid med ofre for seksualisert vold, i tråd med føringene fra Stortinget og avtalen som ble inngått i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2015.

Med støtte fra land som Norge nådde Verdens matvareprogram sammen med Syria Røde Halvmåne månedlig ut med sårt tiltrengt matvarehjelp til nærmere fire millioner mennesker inne i Syria. Gjennom støtte til Redd Barna hovedfinansierte Norge utdanningstilbud til mer enn 20 000 barn på over 50 skoler inne i Syria, og med støtte fra Norge nådde Flyktninghjelpen ut til over 280 000 mennesker i Syria, Jordan, Libanon og Irak med nødhjelp, utdanning og beskyttelse. Ved hjelp av norsk støtte sørget Kirkens Nødhjelp for at over 680 000 mennesker fikk tilgang til rent vann og bedre sanitærforhold i Syria i 2015.

Som svar på den akutte flyktningkrisen ble humanitær assistanse også rettet mot å redde liv i Middelhavet. Norge har et langt humanitært engasjement for mennesker på flukt i Afrika, Midtøsten og Asia. I 2015 ble det i tillegg gitt 44 mill. kroner i humanitær assistanse til europeiske land langs Vest-Balkan-ruten. Støtten ble kanalisert gjennom frivillige organisasjoner som blant andre Flyktninghjelpen og Redningsselskapet, Røde-kors systemet og FN. Det ble også gitt støtte til utsending av eksperter på humanitært arbeid, gjennom Flyktninghjelpen og beredskapsstyrken Norcap, til hovedsakelig FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og greske myndigheter. Norge er ledende i det internasjonale arbeidet med internt fordrevne som ikke nyter samme grad av internasjonal beskyttelse og assistanse som konvensjonsflyktninger, og ledet blant annet arbeidet med en resolusjon om internt fordrevne i FNs generalsamling høsten 2015.

Norge bidro til koordinering av humanitær innsats for å bedre effektiviteten i arbeidet, bl.a. gjennom støtte til FNs kontor for koordinering av humanitær bistand (OCHA), som var til stede i over 60 land med enten landkontor, et humanitært team eller regionale/liaisonkontorer. Norge ga også betydelige midler gjennom humanitære landfond som administreres av OCHA og FNs humanitære koordinator på landnivå, for å styrke en rask og koordinert respons som kan dekke umøtte behov, inkludert ved å støtte nasjonale og lokale frivillige organisasjoner. Effektiv og feltnær koordinering var en sentral prioritering for Norge.

FNs nødhjelpsfond CERF markerte i 2015 sitt 10-årsjubileum. I løpet av de ti årene mekanismen har eksistert, har giversamfunnet bidratt med over fire milliarder USD som har gått til humanitær innsats i 94 ulike kriser. Årlig, gjennom CERF, har 20 millioner mennesker fått helsebistand, 10 millioner har fått matvarebistand, åtte millioner har fått hjelp innenfor vann og sanitær, mens en million har fått støtte til husly. Norge har hvert år vært blant de fem største giverne til fondet, og er totalt tredje største giver. Totalt 125 land har bidratt til fondet i løpet av de ti årene, men de ti største giverne står til sammen for 87 pst. av bidragene og mobilisering av andre betydelige bidrag fortsetter å være en utfordring. Norge bidro med 392 mill. kroner i 2015.

Regjeringen var raskt ute med nødhjelp til Nepal etter jordskjelvkatastrofen i april 2015. Det var viktig å bidra til en effektiv internasjonal hjelpeinnsats der Nepal og FN måtte være i førersetet. Den samlede norske støtten var 230 mill. kroner. I tillegg kommer støtte gjennom beredskapsordninger som FNs nødhjelpsfond CERF, der Norge er en betydelig giver. Norge støttet aktører som hadde kunnskap om og kjennskap til Nepal og som bidro med relevant innsats. En betydelig del gikk til FN. Nær en million barn trengte akutt hjelp. Det var viktig å bidra til å normalisere hverdagen for barna så raskt som mulig. Tilgang til skole er viktig i akutte kriser. Deler av den norske støtten gikk derfor til tiltak for beskyttelse og utdanningstilbud til barn. Gjennom støtte til Kirkens Nødhjelps arbeid bidro Norge til at 100 000 mennesker fikk tilgang til vann, sanitær, hygiene og husly. Et norsk søk- og redningsteam ble også finansiert med humanitære midler. Til tross for store behov og tilgjengelige ressurser gjenstår mye gjenoppbyggingsarbeid. Politisk dragkamp førte til at Nepals nasjonale gjenoppbygningsmyndighet (NRA), som skal lede og koordinere gjenoppbyggingsprosessen, først ble etablert i midten av desember.

I 2015 gikk i overkant av 8 pst. av Norges humanitære bistand til utdanning. Utdanningssatsingen i Syria og nabolandene var sentral og Norge bidro med over 250 mill. kroner til utdanning i Syriaresponsen. Sammen med andre givere har Norge blant annet bidratt til at 150 000 syriske flyktninger får et offentlig skoletilbud i Libanon. Videre har Norge støttet utdanning med humanitære midler i en rekke andre landsituasjoner gjennom sentrale partnere som Flyktninghjelpen, Redd Barna og Unicef.

Utdanning i krise og konflikt var en viktig del av utdanningskonferansen i Oslo sommeren 2015. Målet var å få til et globalt løft på et område som lenge har vært underfinansiert med fragmenterte innsatser. Det ble enighet om en målrettet prosess for å etablere en global plattform og finansieringsmekanisme for utdanning i krise og konflikt. Denne ble lansert med bred tilslutning under Verdens humanitære toppmøte i mai 2016.

I mai 2015 arrangerte Norge konferansen om beskyttelse av utdanning i krig og konflikt; «Safe Schools» -konferansen. Konferansen hadde bred oppslutning fra stater og fra sivilsamfunnsorganisasjoner. Konferansen fokuserte på utfordringer ved angrep på skoler og militær bruk av skoler i krise og konflikt og mulige løsninger for å beskytte utdanning under konflikt.

Regjeringen har i 2015 arbeidet bevisst med å integrere menneskerettighetsperspektivet i humanitær bistand og herunder styrke innsatsen for særlig sårbare grupper. Regjeringen har støttet en rekke innsatser for sårbare grupper. Ett eksempel er støtten til Den internasjonale Røde Kors-komiteens (ICRC) innsats for funksjonshemmede og for ofre for seksuell vold. ICRCs tverrgående innsats for ofre for seksuell vold dreide seg i 2015 både om å identifisere problemene og de ubesvarte behovene, samt å iverksette spesifikke tiltak. Eksempler på tiltak var medisinsk hjelp og opplæring av bistandsarbeidere i bl.a. psykososial oppfølging. ICRC brukte også ulike anledninger og dialog med parter til konflikter til å understreke forbudet mot seksuell vold både i internasjonal humanitærrett og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene.

Et annet eksempel er støtte til rehabilitering av ofre for ueksploderte etterlatenskaper etter krig og konflikt både globalt og i enkeltland gjennom organisasjoner som ICRC og Handicap International, som har et bredt perspektiv på integrering av funksjonshemmede i utviklingsarbeid.

Norge støttet den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) med om lag 389 mill. kroner i 2015. ICRC var tilstede i mer enn 80 land dette året. ICRC bidro til at 31,3 millioner mennesker fikk bedret tilgang til vann- og sanitær. 13 millioner mennesker mottok grunnleggende nødhjelp, eksempelvis mat. 2,9 millioner ICRC-støttede helsekonsultasjoner fant sted og ICRC besøkte 929 000 frihetsberøvde mennesker. I 2015 var ICRCs tre mest kostbare operasjoner i Syria, Sør-Sudan og Irak.

Regjeringen støttet kartlegging og rydding av miner og klasevåpen i 19 land i 2015, herunder noen av de mest rammede land i verden (miner: Afghanistan/klasevåpen: Laos, Libanon). Gjennom denne støtten bidro Norge til å forebygge at flere sivile rammes og støttet landenes evne til å følge opp sine konvensjonsforpliktelser. Norge samarbeidet direkte med globale mineoperatører som Norsk Folkehjelp, Rådgivningsgruppen for miner (Mines Advisory Group – MAG) og Halo Trust der disse har landkunnskap og erfaring.

Det nye internasjonale rammeverket for katastrofeforebygging ble vedtatt i Sendai i mars 2015. Norge deltok aktivt i prosessen som ledet opp til dette og var også svært aktiv i forhandlingsinnspurten i Sendai. Rammeverket vil være veiledende for det globale arbeidet for katastrofeforebygging de neste 15 årene. Rammeverket bidrar til å knytte den tradisjonelt humanitære forebyggingsagendaen og det mer utviklingsrettede arbeidet med klimatilpasning tettere sammen, og bidrar til å legge til rette for at forebygging og risikoreduserende tiltak blir en integrert del av implementeringen av de nye bærekraftsmålene. Dette var viktig for Norge. Norge var også pådriver for å inkludere behovene til grupper som er særlig sårbare i forbindelse med katastrofer, som personer med nedsatt funksjonsevne og eldre, i det nye rammeverket.

Fra norsk side har Norge fortsatt samarbeidet med Det asiatiske katastrofeforebyggingsenteret (Asian Disaster Preparedness Center -ADPC) i Bangkok, med fokus på kapasitetsbygging i nasjonale institusjoner for værvarsling/ klimatilpasning i landene Bangladesh, Myanmar og Vietnam. Dette har ført til betydelig bedre varslingssystemer/rutiner og har i flere ekstremværsituasjoner vist seg å ha avgjørende betydning for å redde menneskeliv. Det gjelder særlig den maritime varslingstjenesten i Vietnam, som har bedret situasjonen radikalt for kystfiskerne. I dette arbeidet har det over tid vist seg at kapasitetsbygging er nøkkelen til bærekraft. Fra norsk side har vi gjennom ADPC sitt regionale nettverk på 27 land også arbeidet for bedre informasjonsutveksling mellom land, institusjoner og prosjekter og for å fremme synergieffekter, redusere dobbeltarbeid og sløsing med økonomiske ressurser. I Den globale fasiliteten for forebygging (Global Facility for Disaster Reduction and Recovery – GFDRR), lokalisert i Verdensbanken har Norge i styret arbeidet for bedre samarbeid mellom ulike forebyggingsaktører, bredere deltakelse fra land i sør, større deltakelse av frivillige organisasjoner og privat sektor. Samtidig har Norge fortsatt arbeidet med å fremme økt forståelse i GFDRR for at Det globale rammeverket for klimatjenester (Global Fremework for Global Services – GFCS) er nettopp det, og at GFDRR og Verdensbanken kan støtte prosjekter under rammeverket i stedet for å implementere «egne» prosjekter. Dette arbeidet har Norge vært engasjert i over flere år og begynner nå å se resultater i form av bedre samarbeid og samkjøring mellom aktører og prosjekter.

Norges bidrag til bekjempelsen av ebola var i 2015 for en stor del konsentrert om Sierra Leone. Norge sendte tre helseteam til en klinikk etablert av britiske ministeriet for internasjonal utvikling i Moyamba. Klinikken var operativ fra 18. desember 2014 til 24. april 2015. Totalt 92 pasienter ble behandlet, hvorav 33 viste seg å være ebolasmittede. Forsvaret bidro med transport av medisinsk utstyr til Sierra Leone, og gjennomførte i perioden november 2014 – februar 2015 totalt 24 transportflybidrag med Luftforsvarets C-130J. Norge støttet også Redd Barna og Flyktninghjelpen for å bidra til rask gjenåpning av skoler.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 4 436 mill. kroner til nødhjelp og humanitær bistand.

Post 72 Menneskerettigheter, kan overføres

Anmodningsvedtak

Ved vedtak i sak nr. 8, 11. november 2014 ber Stortinget Regjeringen legge frem sak om barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll om individklagerett i løpet av 2015.

Vedtaket er fulgt opp ved at Regjeringen har fremmet Meld. St. 39 (2015–2016) Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne for Stortinget.

Ved vedtak i sak nr. 109, 4. desember 2015 ber Stortinget Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en sak om ratifisering av tilleggsprotokollen til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som gir individuell klagerett ved brudd på disse rettighetene, så snart den pågående utredningen om dette er ferdigstilt og konsekvensene klarlagt.

Vedtaket er fulgt opp ved at Regjeringen har fremmet Meld. St. 39 (2015–2016) Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne for Stortinget.

Situasjonsbeskrivelse

Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken angir rammen for regjeringens internasjonale innsats for menneskerettigheter. Individets frihet og medbestemmelse, rettsstat og rettssikkerhet, og likeverd og like muligheter er grunnleggende for liberale og representative demokratier. Disse tre temaområder prioriteres og følges opp innenfor ulike deler av Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Regjeringen fører en samstemt politikk for menneskerettigheter, der ulike virkemidler brukes for å fremme menneskerettighetene på globalt, regionalt og bilateralt nivå. Menneskerettighetene står sentralt i samarbeidet med fokuslandene og i innsatsen for sårbar stater, og vil bli integrert i Regjeringens videre arbeid med migrasjon.

Norges innsats for å fremme menneskerettighetene internasjonalt finansieres over flere bevilgninger. Målgruppe for støtte under post 72 er befolkningen i utviklingsland, med fokus på enkeltmennesker og grupper som er særlig utsatt for menneskerettslige overgrep og mangel på beskyttelse, samt internasjonale systemer og organisasjoner for fremme og beskyttelse av menneskerettigheter og demokrati.

Innsatsen over post 72 sees i sammenheng med departementets støtte til menneskerettighetsarbeid over andre poster. Mens øvrige bevilgninger har et regionalt fokus (Regionbevilgningen), kanalfokus (FN, internasjonale finansieringsinstitusjoner, sivilt samfunn) eller tematisk fokus (kvinner, utdanning, helse), er menneskerettighetsbevilgningen en ordning som hovedsakelig benyttes for å støtte initiativ og aktører som arbeider for å styrke menneskerettighetenes og demokratiets gjennomslagskraft gjennom globale virkemidler og nettverk.

Ytringsfriheten blir i økende utstrekning begrenset og motarbeidet i strid med internasjonale menneskerettigheter og anbefalinger fra internasjonale overvåkningsorganer. Regjeringen gir høyeste prioritet til arbeidet for ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet. Et vern om disse frihetene er viktig i seg selv og også avgjørende for realisering av andre menneskerettigheter som for eksempel retten til utdanning, helse, forsamlingsfrihet og religionsfrihet. Den økte innsatsen vil bygge på et langvarig norsk engasjement for å fremme ytringsfrihet og styrke uavhengige medier, særlig i konfliktområder og der demokratiet er under press. I tråd med Meld. St. 10 (2014–2015) er det laget en ny strategi for regjeringens arbeid med å styrke ytringsfrihet og uavhengige medier i utenriks- og utviklingspolitikken. Strategien er basert på tre bærebjelker: retten til informasjon, beskyttelse av ytrere og uavhengige medier. Retten til tilgang på informasjon prioriteres stadig høyere av presse- og medieorganisasjoner og UNESCO og inngår dessuten som et viktig delmål i bærekraftsmål 16 (SDG 16.10). Norge bidrar gjennom arbeid i FN, Europarådet og OSSE og støtter strategiske internasjonale, norske og lokale ytringsfrihets- og medie-organisasjoner.

Det sivile samfunn er både en viktig kanal og samarbeidspartner i Norges internasjonale arbeid for å fremme menneskerettighetene. En stor andel av posten går til norske og internasjonale organisasjoner som jobber med prioriterte innsatsområder innenfor menneskerettighetsfeltet. I tillegg støttes enkelte mindre tiltak i regi av lokale sivilsamfunnsorganisasjoner som av ambassadene anses å ha stor strategisk betydning og som av ulike grunner ikke kan finansieres gjennom andre ordninger.

Menneskerettighetsforkjempere spiller en viktig rolle i å holde nasjonale myndigheter ansvarlige for de forpliktelsene de har tatt på seg i internasjonale fora. Menneskerettighetsforkjempere er ofte de som først melder fra om brudd på menneskerettighetene og de utgjør slik sett et svært viktig bindeledd mellom den nasjonale konteksten de operer i, og det internasjonale samfunnet som sådan. Derfor er det spesielt bekymringsverdig at menneskerettighetsforkjempere i økende grad opplever trusler, represalier og forfølgelse. Stadig vanskeligere arbeidsforhold for menneskerettighetsforkjempere er dypest sett en trussel mot rettighetsbaserte samfunn. Menneskerettighetsforkjempere trenger gode og trygge rammevilkår for å kunne utgjøre det viktige bindeleddet mellom nasjonalt og internasjonalt samfunn samt drive arbeidet mot et rettighetsbasert samfunn fremover. Norske myndigheter støtter menneskerettighetsforkjempere og deres arbeid gjennom direkte kontakt, økonomisk støtte, dialog med aktuelle lands myndigheter og arbeid i organisasjoner som FN, Europarådet og OSSE.

Demokrati og respekt for menneskerettighetene er forutsetninger for langsiktig fred og stabilitet, både innen og mellom stater. Demokrati er det beste systemet vi har for å sikre menneskets behov for et liv i frihet og trygghet, uten frykt og nød. I den norske demokratiinnsatsen prioriteres støtte til konstitusjoner, valg, sivilsamfunn og rettsvesen samt styrket gjennomføring av retten til forsamlings- og organisasjonsfrihet. International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) er en sentral samarbeidspartner. Norge bidrar både med kjernebidrag og støtte til tiltak på felter som valgreform, grunnlovsreform, politisk deltakelse og demokrati og utvikling. Regjeringen vil benytte bl.a. Community of Democracies som en plattform for dialog, koordinering og initiativ for demokratiske land fra alle kontinenter.

Midler fra denne posten benyttes også til å finansiere faglig bistand i form av sekonderinger gjennom Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM). NORDEM dekker på kort varsel internasjonale organisasjoners behov for spesialkompetanse hovedsakelig innenfor menneskerettigheter og demokratistøtte, blant annet i form av valgobservasjon, rådgivning for valgkommisjoner osv.

Uten rettssikkerhet og en fungerende rettsstat er det ikke mulig å håndheve myndigheters menneskerettighetsansvar. Et velfungerende rettssystem er også viktig for å kunne sikre forutsigbare rammevilkår for privat sektor. Norsk støtte på dette området omfatter blant annet kapasitetsbygging innen justissektoren og innsats mot korrupsjon, men dette er innsatser som dekkes over andre poster.

Arbeidet mot dødsstraff er prioritert. Den internasjonale trenden går mot avskaffelse av dødsstraff idet omtrent 140 land nå har gått bort fra bruk av dødsstraff enten i lovverk eller i praksis. Til tross for dette har man sett alvorlig tilbakefall i enkelte stater hvor antall henrettede har gått dramatisk opp. Det har også vært tilfeller hvor stater har brutt et moratorium mot dødsstraff gjennom innføring av anti-terror lovgivning som åpner for bruk av dødsstraff. I 2015 ble det gjennomført henrettelser i 25 land. Norge arbeider for at alle land avskaffer dødsstraff ved lov eller innfører stans i henrettelser, og slutter seg til et internasjonalt forbud mot dødsstraff. Den norske innsatsen skjer gjennom et bredt sett av virkemidler i internasjonale og regionale organisasjoner og direkte overfor enkeltland.

Norge har gjennom flere år vært bidragsyter til det internasjonale arbeidet mot tortur, både på forebyggingssiden og i forhold til rehabilitering og traumebehandling. De siste års tilbakeslag på dette feltet øker behovet for å opprettholde denne innsatsen. Regjeringen viderefører sin innsats mot straffrihet og for å øke staters evne til å håndtere folkemord og andre former for grove og systematiske overgrep. Dette bidrar til å styrke rettsstatsinstitusjoner, sikre anerkjennelse for ofrenes erfaringer og legge grunnlag for økt ansvarlighet fra myndighetenes side.

Arbeidet for likeverd og like muligheter bidrar til at menneskerettigheter realiseres for alle mennesker, uavhengig av personlige kjennetegn som kjønn, etnisitet, tro og livssyn, urfolkstilhørighet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Norge har gått i front for å sette menneskerettigheter, seksuell orientering og kjønnsidentitet på den internasjonale dagsorden, og det har vært mange positive utviklingstrekk de siste årene. Blant annet har trenden med avkriminalisering av homofili fortsatt, og mange land har styrket lovgivningen mot diskriminering av lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer (LHBTI) og iverksatt holdningsskapende tiltak. Enkelte stater har imidlertid foretatt innstramninger, og hovedbildet er fortsatt at LHBTI-personer i alle verdens regioner utsettes for vold, trakassering og diskriminering. Regjeringen vil derfor videreføre innsatsen for å bekjempe diskriminering av LHBTI-personer i lovgivning og praksis.

Religiøse minoriteter er en annen gruppe som særlig er utsatt for marginalisering og diskriminering. Når statsmakten svekkes, økonomien går dårlig og folk blir urolige for fremtiden, går frustrasjonen ofte utover minoriteter som får spille rollen som syndebukker. Situasjonen i Midtøsten de siste fem årene har med all tydelighet avslørt hvilke tragedier minoriteter kan bli utsatt for. Situasjonen for religiøse minoriteter har her vært særlig vanskelig. Regjeringen viderefører sitt arbeid for religiøse minoriteter med et fokus på Midtøsten.

Personer med nedsatt funksjonsevne blir også ofte diskriminert og ekskludert fra sosiale, økonomiske og politiske prosesser. De kommer dårligere ut enn andre befolkningsgrupper på de fleste levekårsindikatorer, og de lever oftere enn andre i fattigdom, har lavere utdanning, lavere arbeidsdeltakelse og dårligere tilgang til helsetjenester og rehabilitering. Vanskelighetene forsterkes i utviklingsland. Regjeringen vil videreføre arbeidet for å styrke gjennomføringen av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder ved utdanningsbistand og humanitær innsats og i arbeidet for global helse og kvinner og likestilling.

Barn er en sårbar gruppe med spesielle beskyttelsesbehov. Regjeringens styrkede satsing på utdanning og helse er et viktig bidrag til realiseringen av barns rettigheter verden over (jf. kap. 169). Barn og ungdoms deltakelse er en god investering i fremtidig aktive borgere som kan hevde sine rettigheter sosialt, økonomisk og politisk. Det har vært en positiv utvikling de senere år på flere av barnekonvensjonens områder, f. eks. når det gjelder retten til utdanning. Likevel er det store utfordringer når det gjelder gjennomføring og etterlevelse av barnekonvensjonens rettigheter. Norge støtter flere organisasjoner som arbeider for økt gjennomføring og etterlevelse av konvensjonen. Norge støtter også det norske barneombudet i deres arbeid med å fremme den norske ombudsordningen og andre former for nasjonale overvåkningsmekanismer av barns rettigheter. Barneombudet arbeider i flere ulike land og regioner, blant annet Sør-Øst Asia (eks. Vietnam), Nord-Afrika (eks. Tunisia), Sørlige Afrika (Malawi) og Latin-Amerika (eks. Peru og Chile). FNs Generalsekretærs spesialrepresentant for vold mot barn og FNs Generalsekretærs spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt er viktige samarbeidspartnere i arbeidet for barns rettigheter.

Den globale økonomiske krisen understreker betydningen av jobbskaping og økt sysselsetting, inkludert arbeidstakerrettigheter. Dette følges blant annet opp gjennom Norges styremedlemskap i ILO i perioden 2014–17. Norge følger opp i FN på området menneskerettigheter og næringsliv. I tillegg til å støtte internasjonale tiltak på dette fagfeltet vil det fremover være viktig å sikre god oppfølging av den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter.

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) er det internasjonale samfunnets kunnskapssenter, pådriver og talsperson for menneskerettighetene. OHCHR er sekretariat for FNs menneskerettighetsråd og overvåkningsorganene for FNs menneskerettighetskonvensjoner. OHCHR bistår også statene i å gjennomføre deres menneskerettighetsforpliktelser på landnivå. For å møte økende etterspørsel ønsker OHCHR å flytte en større andel av deres ansatte og kapasitet ut til land og regionskontorer. Norge støtter en slik dreining av kontorets virksomhet. Gjennom sitt globale mandat og sin nærhet til FNs overvåkningsorganer er OHCHR i en unik posisjon til å koble FNs normative og operative arbeid på menneskerettighetsområdet. OHCHR arbeider også for å styrke integreringen av menneskerettighetene i øvrige deler av FNs arbeid. Oppfølgingen av FNs generalsekretærs initiativ «Human Rights up Front» er en viktig del av dette arbeidet. Arbeidet støttes både finansielt og politisk av Norge. Norge er en av de største frivillige giverne og er en pådriver for å sikre Høykommissærens uavhengighet og tilgang på ressurser. Norges støtte finansieres hovedsakelig over denne posten.

Norge har dialoger og konsultasjoner med en rekke land i ulike regioner både om internasjonale menneskerettighetsspørsmål og nasjonale menneskerettighetsutfordringer. Landenes menneskerettighetsforpliktelser danner et felles normativt grunnlag for dialog og samarbeid. Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) vil i 2016 fortsette å fokusere på de landene og regionene de allerede arbeider i, som Vietnam, Indonesia, Kina, og ASEAN-regionen, men det er også viktig å vurdere nye land, for eksempel Iran. Prioriterte tema for innsatsen er utdanning i menneskerettigheter, rettsstatsbygging, religions- og trosfrihet, menneskerettigheter og næringsliv, likhet og ikke-diskriminering og menneskerettighetsmekanismer.

Som et ledd i det strategiske arbeidet for å styrke menneskerettighetenes gjennomslagskraft brukes denne posten også til ulike konferanser, seminarer og delegasjonsbesøk, både i og utenfor Norge.

Mål

• Nasjonal etterlevelse av de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene.

• Effektive internasjonale systemer for fremme og beskyttelse av menneskerettigheter og demokrati.

Satsingsområder 2017

Systematisk oppfølging av Meld. St. 10 (2014–2015) i tråd med Stortingets forutsetninger, herunder vektlegging av følgende innsatsområder:

• Individets frihet og medbestemmelse, med særlig fokus på ytringsfrihet, pressefrihet forenings- og forsamlingsfrihet, menneskerettighetsforkjempere og demokratibygging.

• Rettsstat og rettssikkerhet, inkludert arbeidet mot tortur og dødsstraff.

• Likeverd og like muligheter, herunder barn, personer med nedsatt funksjonsevne, urfolk, seksuelle og religiøse minoriteters rettigheter.

Rapport 2015

Arbeidet for å styrke respekten for menneskerettighetene er langsiktig. Ansvaret for at menneskerettighetene blir respektert ligger hos hvert enkelt land. Norge har i 2015 søkt å bidra til dette ved multilateralt arbeid, samarbeid og konsultasjoner med andre land, støtte til FN og andre internasjonale aktører og organisasjoner, og nasjonale og lokale tiltak i utviklingsland.

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) har i flere år jobbet med å styrke sin resultatstyring. OHCHRs metode for å måle resultater gjennom strukturelle indikatorer (eksempelvis ratifikasjoner, nasjonal lovgivning, nasjonal politikkutvikling), prosessuelle indikatorer (forhold som måler funksjon og gjennomføring) og indikatorer som måler effekt for befolkningen, brukes av stadig flere aktører for å måle resultater på menneskerettighetsområdet. Resultatrapportering følger kontorets seks tematiske prioriteringer, som er godt forenlig med norske satsningsområder i henhold til Meld. St. 10 (2014–2015). Disse omfatter styrking av internasjonale menneskerettighetsmekanismer, styrke likeverd og motvirke diskriminering, bekjempe straffrihet og styrke ansvarlighet og rettssikkerhet, integrere menneskerettigheter i økonomisk og sosial utvikling, utvide det demokratiske spillerom og beskytte menneskerettighetene i konfliktsituasjoner. Som en av høykommissærens største frivillige givere bidrar Norge til å sikre kontorets gjennomføringsevne. I 2015 bidro Norge med 110 mill. kroner til OHCHR.

OHCHRs resultater reflekteres blant annet gjennom økt tilslutning til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner (51 nye ratifikasjoner i 2015), etableringen av nasjonale mekanismer for å overse statenes gjennomføring på landnivå, utvikling av nasjonale handlingsplaner for menneskerettigheter, styrket samarbeid og koherens mellom globale og regionale menneskerettighetssystemer, styrking av menneskerettighetsforkjemperes handlingsrom og sikkerhet, samt dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd. OHCHR har også spilt en viktig rolle, i samarbeid med stater, sivilt samfunn og andre deler av FN, for at menneskerettighetsperspektiver skulle reflekteres på en tydelig og operativ måte i agenda 2030. Stadig flere menneskerettighetsorganisasjoner og miljøer ser nå hvilke muligheter 2030 -agendaen gir for implementering av menneskerettigheter. OHCHRs innsats for å integrere menneskerettigheter i FNs arbeid har gitt gode resultater på policynivå, inkludert godt veiledningsmateriale til FNs landkoordinator og FNs landteam. Utfordringen nå er å bidra til, og etterspørre, god oppfølging på landnivå. FNs landprogrammer har i flere land nå en tydelig rettighetstilnærming. Arbeidet med Human Rights up Front initiativet er også en viktig del av arbeidet med å koble FNs normative og operative rolle på menneskerettighetsområdet.

På bakgrunn av sin mangeårige og langsiktige innsats i enkeltland kan Senter for menneskerettigheter (SMR) vise til gode, og konkrete resultater i 2015. Dette gjelder også land der aktører som FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) i liten grad har mulighet til å arbeide. I Vietnam ble et undervisningsopplegg i avhørsmetoder i samsvar med menneskerettighetene etablert som et samarbeid med SMR, vietnamesisk og norsk politi. Etter gjennomføringen av SMRs kurs i samme metoder i Indonesia, blir denne metodikken en fast del av videreutdanningen til politietterforskere i Kriminalpolitiet. Krav om opptak av lyd og bilde under politiavhør, for å hindre tortur, er tatt inn i Vietnams nye straffeprosesslov med støtte fra SMR. I Kina trådte den første loven mot familievold i kraft i mars 2016. Loven er drevet frem av Anti Domestic Violence Network (ADVN), en kinesisk aktør SMR har støttet gjennom flere år. I 2015 ble også en avtale inngått om menneskerettighetsundervisning ved 47 universiteter i ASEAN-regionen. SMR bidrar med undervisningskomponenten i samarbeidet. Dette er utvalgte resultater av den langsiktige innsatsen til SMR i 2015.

Arbeidet for å styrke ytringsfriheten, ikke minst i land med konflikt og i land hvor demokratiet er truet, ble ytterligere trappet opp. Det omfattet blant annet arbeid for reformer av medielover og tiltak for å beskytte journalister som arbeider i konfliktområder, i samarbeid med norske og internasjonale organisasjoner. Dette arbeidet skjer i en krevende politisk kontekst, hvor den globale trenden ser ut til å gå i feil retning.

Norsk innsats har bidratt til å beskytte menneskerettighetsforkjemperne. I land der menneskerettighetsforkjempere har vanskelige rammevilkår er det fokus på å sette menneskerettighetsforkjempere bedre i stand til å ivareta egen sikkerhet. Norsk støtte til kapasitetsbygging av menneskerettighetsforkjempere har også bidratt til å styrke koblingen og samarbeidet mellom lokale menneskerettighetsforkjempere og det internasjonale samfunn. Menneskerettighetsforkjempere har fått et større internasjonalt nettverk og det internasjonale samfunn har fått mer nyansert informasjon om menneskerettighetssituasjonen i enkeltland. Under norsk forhandlingsledelse vedtok FNs Generalforsamling vinteren 2015 en resolusjon til støtte for menneskerettighetsforkjempere og deres rett til å arbeide uten å bli forfulgt. Resolusjonen ble for første gang vedtatt ved avstemning, men det var et klart flertall som stemte for, deriblant fokusland og andre samarbeidsland som Etiopia, Colombia, Filippinene og Indonesia. Menneskerettighetsforkjempere fra ulike deler av verden støttet aktivt opp om forhandlingsprosessen og resultatet.

Innsats for å fremme demokrati og rettsstatsprinsipper ble prioritert, inkludert støtte til utsending av norske eksperter til valgobservasjoner og andre demokratirelaterte oppdrag gjennom Norsk Ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM). En flerårig strategisk samarbeidsavtale med International IDEA ble videreført. IDEA er en kunnskapsorganisasjon på demokratifeltet, og bidro bl.a. til utvikling av valglovgivning på landnivå, styrket kompetanse i valgkommisjonen / valgmyndigheter, bl.a. i Myanmar og flere andre stater, videreutvikling av konstitusjonsbygging, bl.a. ved utvikling av metoder for å sikre demokratisk medvirkning i konstitusjonsprosesser, samt bistand til konstitusjonsutvikling på landnivå. Norge trådte i 2015 inn i European Endowment for Democracy (EED) som eneste ikke-EU-stat i tillegg til Sveits. EED støtter endringsagenter for demokratisk utvikling i EUs naboskap.

Regjeringen fortsatte å gi klart uttrykk for sin prinsipielle motstand mot dødsstraff overfor relevante enkeltland og gjennom arbeid i internasjonale og regionale organisasjoner. Norge støtter opp om organisasjoner som arbeider for universell avskaffelse av dødsstraff. I 2015 avskaffet fire stater dødsstraff. Enkelte land tok positive steg i riktig retning ved reduksjon i antall forbrytelser hvor man kan idømme dødsstraff eller innføring av moratorium. Gjennom samarbeidspartnere bidro Norge til avholdelse av en regional kongress mot dødsstraff med spesielt fokus på Asia i Kuala Lumpur. Vårt aktive engasjement mot dødsstraff har spesielt kommet til uttrykk gjennom forberedelsene til Verdenskongressen mot dødsstraff i Oslo i juni 2016.

I arbeidet for religiøse minoriteters rettigheter har Norge i 2015 lagt vekt på å sikre menneskerettighetsorganisasjoner mulighet til å dokumentere overgrep og bygge kompetanse på landnivå i Midtøsten. Organisasjoner som arbeider i land som Syria og Irak, hvor sikkerhetssituasjonen er svært vanskelig, har blitt prioritert. Parallelt har man bidratt til at det internasjonale samfunn rettet oppmerksomheten mot de religiøse minoritetenes situasjon. I Tanzania og Kenya har minoriteter vunnet frem i retten med krav om tilgang til beite. Minoritetskvinner lider ofte dobbelt, både i egenskap av å tilhøre en minoritet og å være kvinne. Med midler fra denne bevilgningen bidro Minority Rights Group under Ogiek-saken ved «the African Court of Human and People’s Rights» til at det avgjørende vitnemålet ble fremført av en kvinne.

Norge fortsatte sin pådriverrolle i arbeidet mot diskriminering av seksuelle minoriteter. Gjennom støtte til en rekke lokale og internasjonale organisasjoner har Norge styrket arbeidet mot diskriminering av LHBTI-personer og bidratt til holdningsskapende tiltak.

Norge videreførte støtten til flergiverfondet til FNs partnerskap for fremme av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (UNPRPD-fondet). Dette har bidratt til å styrke gjennomføring av konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i flere land i Afrika, Asia, Europa, Oseania og Sør-Amerika. De fleste av prosjektene er iverksatt av nasjonale myndigheter i samarbeid med ulike FN-organisasjoner, organisasjoner av personer med nedsatt funksjonsevne og andre relevante aktører. Med støtte fra Utenriksdepartementet, har Atlas-alliansen videreført et prosjekt for a inkludere funksjonshemmede i norsk utviklingssamarbeid, blant annet gjennom opplæring av norske frivillige organisasjoner som arbeider i utviklingsland.

Norge spilte en sentral rolle i arbeidet med næringsliv og menneskerettigheter i FN og samarbeidet også med flere internasjonale organisasjoner om operasjonalisering av FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter. Ulike tiltak knyttet til næringslivets forhold til menneskerettighetene ble også støttet under denne posten.

Norge støtter ILOs arbeid i Midtøsten og Nord-Afrika med fokus på ungdomsledighet, arbeidstakerrettigheter likestilling og styrking av arbeidslivets parter for å bygge sosial dialog og trepartssamarbeid. Det er også gitt støtte til ILOs satsing på grønne jobber. I tillegg er det gitt støtte til Just Jobs Network, en sammenslutning av tenketanker som er engasjert på arbeidslivsområdet.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 298,3 mill. kroner.

Kap. 164 Fred, forsoning og demokrati

Fred og sikkerhet er grunnleggende forutsetninger for sosial og økonomisk utvikling. I land med konflikt og svakt styresett har utvikling dårlige kår og de færreste sårbare stater er i nærheten av å nå FNs tusenårsmål.

De fleste væpnede konflikter i dag er interne. Samtidig kan disse konflikter spres til naboland og svekke stabiliteten i en hel region. Dagens konflikter kjennetegnes ofte av en svært vanskelig sikkerhetssituasjon, svake statsstrukturer, et komplekst aktørbilde og grove overgrep mot sivilbefolkningen. Voldelige konflikter representerer dermed en alvorlig trussel mot staters utvikling. Konflikter rammer ofte kvinner og menn ulikt og fratar barn en trygg oppvekst, skolegang, tilgang på helsetjenester og et grunnleggende velferdsnivå.

Globale sikkerhetsutfordringer som terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og trusler i det digitale rom får konsekvenser for global stabilitet, sikkerhet og utvikling. Kriminelle nettverk og transnasjonale terrororganisasjoner, med enten opphav i eller som har tilknytning til sårbare stater, opererer på tvers av landegrenser. Menneskesmugling kontrollert av kriminelle nettverk skaper omfattende migrasjon som destabiliserer regioner og øker presset på Europa. Smugling og handel med illegale varer som våpen, narkotika, og teknologi og annet knyttet til masseødeleggelsesvåpen, florerer i områder hvor det er liten eller ingen vilje eller evne hos myndigheter til å utøve kontroll, og hvor internasjonale overvåkingsorganer ikke når frem. Organisert kriminalitet, korrupsjon, voldelig ekstremisme og terrornettverk omtales ofte som slike drivere av sårbarhet. I land eller områder preget av svake institusjoner, skjøre politiske prosesser, konflikt og korrupsjon, oppstår grobunn for slike nettverk.

Det er viktig å støtte tiltak som både kan forebygge eller bidra til å løse konflikter og samtidig møte globale sikkerhetsutfordringer. FN er den viktigste internasjonale organisasjonen i arbeidet for å skape en fredeligere verden. UNODC er særlig viktig i arbeidet mot globale sikkerhetsutfordringer. Konflikters regionale trekk gjør at også andre organisasjoner, som Den Europeiske Union (EU), Den afrikanske union (AU), Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), samt NATO spiller en viktig rolle i freds-, forsonings- og demokratiarbeidet. Norge samarbeider tett med internasjonale organisasjoner i felles bestrebelser for å løse konfliktsituasjoner.

I en rekke konflikter er imidlertid ikke FN eller andre internasjonale organisasjoner i stand til å mobilisere tilstrekkelige ressurser, eller deres involvering er ikke ønsket. Det er derfor viktig at enkeltland bidrar. Norge har en selvstendig rolle i noen prosesser, og støtter andre aktørers virksomhet i andre.

Post 70 Fred og forsoning, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Rollen som tilrettelegger, og som støttespiller for FN og andre aktører, i ulike fred- og forsoningsprosesser har vært et viktig element i norsk utenrikspolitikk siden tidlig på 1990-tallet. Støtte til land i og etter konflikt har blitt en viktig del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk, både fordi konflikt er blant de fremste hindre for utvikling og fordi ustabile stater kan være en trussel mot global sikkerhet. Regjeringens økte fokus på sårbare stater innebærer at det brede fred- og forsoningsengasjementet opprettholdes.

Mange av de globale sikkerhetstruslene vi står overfor er symptomer på uløste politiske utfordringer. Resultater er vold og at stater mister kontroll over territorium og grenser, noe som igjen kan føre til ekstremisme, terrorisme og økt migrasjon. Utfordringen blir å ikke bare lindre symptomene, men endre de underliggende årsaksforholdene. Gjennom fred og forsoningsarbeidet støtter vi lokale, regionale og internasjonale tiltak for å skape varige politiske løsninger.

Innretningen av Norges engasjement i fred- og forsoningsprosesser foregår på ulike måter, avhengig av situasjonen i landet, hva partene ønsker, hva andre internasjonale aktører gjør og Norges forutsetninger. Norsk engasjement vil være fokusert inn mot de områder der vi kan gjøre en forskjell. I enkelte tilfeller kan Norge, etter direkte ønske fra partene i en konflikt, legge til rette for samtaler om mulige fredsløsninger og om hvordan krigens lidelser kan reduseres og folkeretten respekteres. Norge opptrer sjelden alene. I noen tilfeller, som i Colombia og Filippinene, har vi en offisiell rolle som tilrettelegger. Ansvaret for å forebygge konflikt og bygge fred ligger alltid hos de involverte partene, men vi kan bistå med råd og ekspertise, eller støtte opp om en politisk prosess gjennom prosjekter som bygger kapasitet og eierskap hos lokalbefolkningen. Hovedregelen er imidlertid at vi samarbeider med andre. Norge støtter FNs innsats for fred og forsoning, og regionale mekanismer for konfliktløsing, blant annet i ASEAN og AU.

Aktiv deltakelse fra kvinner er nødvendig for å løse konflikter og skape varig fred. I regjeringens handlingsplan for Kvinner, fred og sikkerhet legges det særlig vekt på at kvinner bør være representert ved forhandlingsbordet og i den bredere fredsprosessen, slik at hele befolkningen får innflytelse og eierskap til de politisk fremforhandlede løsningene. Norge vil også jobbe for at kjønnsperspektivet ivaretas i fredsavtaler og fredsprosesser. Norge støtter lokale, regionale og internasjonale aktørers arbeid for kvinner, fred og sikkerhet.

Fred- og forsoningsarbeid krever langsiktighet. Regjeringen legger vekt på å samle og systematisere erfaringer fra fredsprosesser, blant annet for å gjøre det enklere å måle resultater. Innsats for å løse konflikter og bygge fred virker. Mens antallet konflikter i verden var sterkt synkende fra det høye nivået rett etter den kalde krigens slutt og frem til for få år siden, viser nyere forskning at det er liten en økning i antallet konflikter, blant annet i kjølvannet av den arabiske våren. Responsen på dette bør være et enda sterkere engasjement fra det internasjonale samfunn, og fra Norge.

De midlene som Regjeringen stiller til disposisjon for norske freds- og forsoningsformål skal være fleksible. Innsatsen på fred og forsoning spisses i enda større grad inn mot de områdene der vi kan gjøre en forskjell. Strategisk og spisset bruk av bistandsmidler gjør det mulig for oss å støtte ikke bare forhandlingsprosessen, men også gjennomføringen av en fredsavtale, for å hindre at ny konflikt bryter ut. Overgangsrettferdighet, overvåkning av våpenhviler og mekanismer for å sikre bred forankring i samfunnet, er områder der Norge har særlig ekspertise. Fred- og forsoningsarbeidet forbindes med engasjement i vanskelige prosesser der utfallene er beheftet med betydelig usikkerhet og politisk risiko. Samtidig arbeides det for å redusere risikoen gjennom oppfølging og kontroll. Utbetalingene kanaliseres gjennom norske og internasjonale organisasjoner og institusjoner, FN-systemet, samt til internasjonale overvåkingsmekanismer. Tilskuddene gis som engangsbidrag og rammeavtaler, i hovedsak som støtte til konkrete programmer og prosjekter.

Mål

• Hindre, dempe og løse væpnet konflikt, for å redde liv og bidra til utvikling

• Støtte fredelig og demokratisk samfunnsutvikling

Satsningsområder i 2017

• Bringe parter sammen og bevege dem mot politiske avtaler. Norge er per i dag engasjert som offisiell tilrettelegger i Filippinene og Colombia. Samtidig er vi involvert i ulike fortrolige prosesser i et forsøk på å etablere politiske prosesser som skal lede frem til fredsavtaler.

• Støtte dialoginitiativ, stabiliseringstiltak, kapasitetsbygging og tillitsskapende tiltak i land i overgang (inkludert Myanmar, Syria, Irak, Libya, Mali, Afghanistan, Nigeria og landene på Afrikas horn).

• Videreutvikle spisskompetanse på spørsmål knyttet til overgangsrettferdighet og våpenhvile.

• Følge opp Sikkerhetsrådsresolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet i alt fred- og forsoningsarbeid. Særlig følge opp regjeringens handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet vedrørende fredsprosesser og fredsforhandlinger.

• Samle og systematisere erfaringer fra fredsprosesser og kunnskap om trender i internasjonal konfliktløsning.

• Bidra til utvikling av norsk kompetanse på fredsforskning gjennom samarbeid mellom norske og internasjonale forskningsinstitusjoner.

• Støtte FN og regionale organisasjoners kapasitet innen megling og konfliktløsning.

Rapport 2015

Bidrag i fredsprosesser, kapasitetsbygging og tillitsskapende tiltak

I Colombia startet formelle forhandlinger mellom myndighetene og FARC-EP høsten 2012 i Oslo. Som tilrettelegger har Norge deltatt ved forhandlingsbordet, drevet tillitsbygging og bistått med innspill og ekspertkompetanse. Oppstart av norskstøttet pilotprosjekt for minerydding har vært et viktig tillitsskapende tiltak og bidratt til økt bevegelsesfrihet for lokalbefolkningen. I desember 2015 ble partene enige om en delavtale om ofrenes rettigheter, herunder opprettelsen av en spesialjurisdiksjon for fred, etablering av en sannhetskommisjon og reparasjoner til ofrene. Norge fokuserte i 2015 særlig på kvinners deltakelse i fredsprosessen, antipersonellminer og overgangsrettferdighet. Fred- og forsoningsmidler ble også kanalisert til norske, colombianske og internasjonale frivillige organisasjoner med aktiviteter som støtter opp om en fredelig løsning på konflikten og som arbeider for konfliktens ofre og deres rettigheter. I juni 2015 fortsatte de fortrolige sonderinger med den mindre geriljagruppen ELN. Norge bistår også i den prosessen.

I Afghanistan fortsatte Norge å arbeide for igangsettelse av en fredsprosess mellom den afghanske Regjeringen og opprørsgruppen Taliban, gjennom dialog, nettverks- og påvirkningsarbeid opp mot de ulike partene i konflikten. En reell fredsprosess uteble imidlertid ved årets slutt. I løpet av året initierte eller støttet Norge flere konkrete initiativer for å bidra til å bringe partene nærmere en politisk prosess. Samarbeidet med den afghanske Regjeringen og andre afghanske politiske og sivilsamfunnsaktører var tett, og norsk kunnskap og vurderinger var etterspurt fra afghansk hold og internasjonalt. Norge opprettholdt et særskilt fokus på viktigheten av kvinners deltakelse i politiske prosesser, inkludert en fremtidig fredsprosess.

Norge har et bredt fredsengasjement på Filippinene, først og fremst gjennom tilretteleggerrollen i fredsprosessen mellom myndighetene (GPH) og kommunistbevegelsen, representert ved National Democratic Front of the Philippines (NDFP). Siste formelle forhandlingsrunde var i 2011. Et aktivt norsk skytteldiplomati pågikk i 2015, for å legge til rette for å gjenoppta forhandlinger, så snart partene er klare for det. På Mindanao støttet Norge implementeringen av fredsavtalen mellom myndighetene og muslimske Moro Islamic Liberation Front (MILF) som ble signert i mars 2014. Norge støttet en fortsatt sekondering av to representanter til det internasjonale overvåkningsorganet International Monitoring Team (IMT), samt et ekspertteam som bistod med etableringen av avvæpnings- og demobiliseringsmekanismen International Decommission Body (IDB), sammen med Tyrkia og Brunei.

I Myanmar videreførte Norge støtten til fredsprosessen. Det roterende formannskapet i Peace Donor Support Group ble overført til Sveits. Gjennom denne gruppen og bilaterale prosesser fortsatte Norge å oppmuntre aktørene i fredsprosessen til å bevege seg mot en nasjonal våpenhvileavtale i oktober 2015, og videre mot en oppstart av en politisk dialogprosess. En rekke sivilsamfunnsaktører fikk støtte til sitt arbeid med fredsprosessen, herunder kapasitetsbygging av de etniske gruppene. Norske erfaringer fra fredsprosesser ble delt med en rekke aktører. Det ble gjennomført kapasitetsbygging og eksponeringsbesøk overfor militæret i Myanmar for å forberede disse på et fremtidig demokrati i Myanmar. Den bredere støtten til demokratiseringsprosessen ble videreført, blant annet gjennom støtte til den tidligere Oslo-baserte eksilmediestasjonen Democratic Voice of Burma (DVB), som ble registrert som lovlig mediaaktør i Myanmar. Gjennom politiske besøk til Myanmar var det tett dialog med myndigheter og opposisjon om reform- og fredsprosessen og norsk støtte til denne.

Syria: Norge fortsatte å støtte lokale dialoger og ulike «track 2 initiativer» for å redusere volden, skaffe humanitær tilgang og berede grunnen for politiske løsninger på konflikten på lengre sikt med sikte på å komplementere FNs spesialutsendings arbeid samt den gjenoppstartede prosessen i Geneve. Kapasitetsbygging rettet mot kvinner og sivilt samfunn fortsatte, i tett samarbeid med FN.

I Irak fortsatte Norge arbeidet med å tilrettelegge for kontakt mellom religiøse ledere på tvers av de sekteriske skillelinjene. Norge utvidet også arbeidet med den hovedsakelig sunniarabiske opposisjonen. Målsettingen var å bidra til et mer inkluderende politisk klima, hvor landets ulike politiske, sekteriske og etniske grupper i større grad tar del i styringen av landet gjennom myndighetene i Bagdad.

I Somalia var Norge en støttespiller for politisk stabilisering og styrking av nasjonale og regionale institusjoner. Norge støttet forsoningsarbeid på grasrotnivå i flere deler av landet, med vekt på å inkludere kvinner. Norge hadde fokus på stabiliseringstiltak i de nylig frigjorte områdene som var tidligere kontrollert av Al Shabaab, blant annet gjennom oppføring av gatelys. Gatelysene har bidratt til større sikkerhet og trygghet for sivilbefolkningen.

Støtte til oppfølging av innsats knyttet til kvinner, fred og sikkerhet

I tråd med sikkerhetsresolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet arbeidet Norge systematisk med å sikre best mulig deltakelse og innflytelse av kvinner i alle freds- og forsoningsprosesser. Som tilrettelegger i fredsprosessen i Colombia støttet Norge underkommisjonen for kvinner og likestilling med ekspertbistand og innspill.

Som et bidrag for å styrke kvinners deltakelse, tok Norge initiativ til et nordisk nettverk for kvinnelige fredsmeklere, som ble lansert i november 2015. Målsettingen er å gjøre kvinnelig ekspertise på fredsmegling mer tilgjengelig i de nordiske landene, og samarbeide med lignende nettverk i andre regioner. Norge samarbeider blant annet tett med Sør-Afrika om et tilsvarende afrikansk nettverk av kvinnelige meklere.

Støtte til overgangsrettferdighet

Overgangsrettferdighet er en sentral prioritering i det norske freds- og forsoningsengasjementet. Norge støttet blant annet organisasjoner og aktører som arbeider for å fremme menneskerettighetene i konfliktsituasjoner og postkonfliktsituasjoner, og mekanismer for overgangsrettferdighet i konkrete fred- og forsoningsprosesser der Norge er engasjert. Overgangsrettferdighet var en viktig norsk innsats i fredsprosessen i Colombia, med særlig fokus på ofrenes rettigheter. Norge støttet forsoningsprosessen i Øst-Timor og overføringen av lærdommer derfra til andre prosesser, blant annet gjennom den internasjonale lanseringen av rapporten om sannhetskommisjonens arbeid.

Styrking av FNs innsats på fred- og forsonings-området

Støtte er gitt bl.a. til FNs utviklingsprogram UNDPs tematiske fond for krisehåndtering, og gjenoppbygging, Fredsbyggingsfondet, UN Women og DPAs Mediation Support Unit (MSU).

MSU er med på å styrke FNs operative evne innenfor fred- og forsoningsområdet. Beredskapsgruppen som helhet har vært involvert i over 50 prosesser og initiativ over hele verden og er brukt av FNs spesialutsendinger, politiske- og fredsbevarende operasjoner, FNs stedlige representanter og regionale organisasjoner. Norsk støtte til MSU i 2015 inkluderte videreføring av støtten til MSU Stand-by Team, som er en beredskapsstyrke på 8 eksperter. Stand-by teamet ble etablert utelukkende med norsk støtte, og flere givere er nå kommet til, men Norge er fortsatt største giver. Administreringen av Stand-by Team ble ved overgangen fra 2015 overført fra Flyktninghjelpen til UNOPS (United Nations Office for Project Services).

Støtte til forskning og utredning på fred- og forsoning området

Forskning og utredning med operativ relevans er viktig for å sikre best mulig faglig forankring av det norske fredsengasjementet. Hovedmålet for støtten er økt kunnskap og forståelse av konfliktløsning og freds- og forsoningsprosesser i det norske samfunnet og internasjonalt.

Hoveddelen av forskningsmidlene gikk til norske forskningsinstitusjoner. Dette bidro til kompetanseoppbygging på fred- og forsoningsområdet. Rammeavtaler med ledende internasjonale forskningsinstitusjoner skapte kunnskap og nettverk. Samarbeidet med amerikanske forskningsinstitusjoner ble mer strategisk, og det ble stilt krav om at 20 pst. av mottatt støtte skal gå tilbake til norske forskningsinstitusjoner i form av samarbeidsprosjekter. Samfinansiering av fredsforskning med en amerikansk privat stiftelse ble opprettholdt, og bidro til å bygge forskningsnettverk mellom norske institusjoner og institusjoner i sør.

Støtten til Norsk ressurssenter for fredsbygging (NOREF) bidro til styrking av norsk kunnskap og kompetanse om mekling og konfliktløsning. Organisasjonen styrket i 2015 sitt fokus på operativ støtte til fredsprosesser, blant annet i Syria, Colombia og Filippinene.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 390,9 mill. kroner.

Post 71 ODA-godkjente land på Balkan, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Det er gjort vesentlige fremskritt på Vest-Balkan de siste årene. Ingen av disse fremskrittene er irreversible. Det er fortsatt uavklarte spørsmål mellom en del av landene. Det økonomiske tilbakeslaget gir grobunn for økte sosiale og politiske spenninger internt i landene. Mangelen på bærekraftig økonomisk vekst og høy arbeidsløshet nødvendiggjør økonomiske reformer, samtidig som de kortsiktige sosiale omkostningene ved disse er høye. Korrupsjon og svak rettsstat er i større eller mindre grad en utfordring i alle landene. Alle landene ønsker medlemskap i EU og tettere samarbeid med NATO, for å fremme samarbeid i regionen og skape stabilitet og dermed legge grunnlaget for økonomisk fremgang.

Siste halvdel av 2015 og vinteren 2016 ble dominert av det store antallet migranter og flyktninger som ankom Europa. Av de om lag 1 million migrantene og flyktningene som ankom i 2015, benyttet ifølge IOM ca. 600 000 seg av Balkan-ruten fra Hellas til Østerrike, gjennom Makedonia og Serbia.

Montenegro

Montenegro startet forhandlinger om medlemskap i EU i 2012. Rettsikkerhet, korrupsjon og organisert kriminalitet er hovedutfordringer for Montenegro i EU-integrasjonsprosessen. Medlemskapsavtale med NATO er underskrevet. Ratifikasjon i medlemslandene pågår.

Serbia

Serbia åpnet forhandlinger om medlemskap i EU i januar 2014. De første kapitlene i forhandlingene ble åpnet på slutten av 2015. Styrking av rettsstaten og avklaring av forholdet til Kosovo er sentrale elementer i forhandlingene. Det er gjort betydelige fremskritt i arbeidet for å normalisere forholdet i Kosovo, men store utfordringer gjenstår. Serbia har en nøkkelrolle for utviklingen og stabiliteten i hele regionen. Serbia ble sterkt påvirket av gjennomstrømningen av flyktninger og migranter langs Balkanruten høsten og vinteren 2015/2016.

Makedonia

Den dype politiske krisen i Makedonia vedvarer. Medlemskapsforhandlinger med EU er fortsatt blokkert av navnestriden med Hellas. Det samme gjelder medlemskap i NATO. Styrking av rettsstaten, kampen mot korrupsjon, og medienes frihet står sentralt i reformarbeidet. I likhet med Serbia, ble Makedonia sterkt påvirket av gjennomstrømningen av flyktninger og migranter langs Balkanruten høsten og vinteren 2015/2016.

Albania

Albania fikk status som kandidatland til EU i juni 2014, men forhandlinger har ennå ikke startet. Det er fortsatt behov for store reformer i forhold til rettsstat og anti-korrupsjon. Albania spiller en viktig rolle i stabiliseringen av regionen.

Kosovo

Stabiliserings- og assosieringsavtale med EU trådte i kraft 1. april 2016. Kosovo har med dette et kontraktuelt forhold til EU. Vilkårene for å få visumfrihet til Schengen er nær ferdigstilt. Fem EU-land har ikke anerkjent staten Kosovo. Styrking av rettsstaten, bekjempelse av korrupsjon og organisert kriminalitet er viktige forutsetninger for videre integrasjon. Det samme gjelder fremgang i normaliseringsprosessen med Serbia, der store utfordringer fortsatt gjenstår. Det ble gjort forberedelser til etableringen av en spesialdomstol for behandling av anklager om alvorlige forbrytelser begått av den kosovoalbanske KLA-bevegelsen mellom 1998 til desember 2000. Domstolen som skal virke under Kosovos konstitusjon, ventes etablert i løpet av 2016, lokalisert til Haag. Norge gir betydelige økonomiske bidrag til domstolen for å bistå oppstarten. NATOs KFOR-styrke er fortsatt viktig.

Bosnia-Hercegovina

Etter mange års stillstand i integrasjonsprosessen med EU, skiftet EU strategi i 2014 fra krav om innfrielse av formell lovgivning og forvaltningsstrukturer til fokus på sosioøkonomiske reformer. Stabiliserings- og assosieringsavtale med EU trådte i kraft 1. juni 2015 og søknad om medlemskap ble overlevert 15. februar 2016. Det har vært en viss fremgang i landets reformprogram, men grunnleggende utfordringer gjenstår. Bekjempelse av en stadig mer omfattende korrupsjon, styrking av rettsstaten og mer effektiv samordning på statsnivå er fortsatt viktige utfordringer.

Mål

Bidra til utvikling av rettsstat og stabilitet. Euroatlantisk integrasjon er et viktig virkemiddel.

Norsk innsats er rettet inn mot å støtte denne prosessen. Den økonomiske krisen tilsier fortsatt stor vekt på økonomisk utvikling i den norske bistanden til alle landene.

I 2017 foreslås følgende prioriteringer:

• Stabilitet, herunder styrket samarbeid i regionen, også med land som er med i EU, gjennomføring av rettsoppgjør og forsoning

• Sosio-økonomisk utvikling, herunder økonomisk vekst og konkurransekraft, miljø, klima og energi, og inkludering av marginaliserte grupper.

• Godt styresett, herunder rettsstatsutvikling, forsvarssektorreform, sivilt samfunn og media, minoriteter, og bekjempelse av korrupsjon og organisert kriminalitet.

Hensyn til kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø, anti-korrupsjon og menneskerettigheter vektlegges i alle prosjekter. Etniske og andre minoriteter, kvinner, barn og unge er særlige målgrupper i arbeidet. Innsatsen på Vest-Balkan skal også bidra til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Regjeringen vil arbeide videre for økt konsentrasjon og resultatoppfølging i porteføljen.

De viktigste samarbeidslandene for Norge vil være Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Serbia. Det vil fortsatt gis noe bistand til Makedonia, Montenegro og Albania, også i en regional kontekst. I Meld. St. 17 (2010–11) Norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa, omtales føringer for prioriterte områder innen bistanden til de enkelte land. Midler fra denne posten vil bli benyttet til å finansiere sekonderinger gjennom NORDEM ved at personell med relevant spesialkompetanse, (hovedsakelig) innen menneskerettigheter og demokrati, stilles til rådighet for internasjonale organisasjoner basert på regjeringens utenriks- og utviklingspolitiske prioriteringer.

Rapport 2015

For å imøtegå den store økningen i antall migranter og flyktninger som ankom Europa via Balkan-ruten i 2015, støttet Norge kapasitetsbyggingstiltak i Serbia og Makedonia på migrasjonsfeltet. Viktige målsetninger var å redusere sårbarheten til de som ankom, samt å bistå landene i regionen med å håndtere migrant- og flyktningstrømmene.

Innenfor de prioriterte innsatssektorene har bidrag til landenes tilpasning til EU-standarder stått sentralt.

Godt styresett/institusjonsutvikling, herunder reform av sikkerhets- og justissektorene

Reformer innen offentlig forvaltning og administrasjon fortsatte å være et viktig innsatsområde i samarbeidet med Serbia, Makedonia og Montenegro. Parallelt ble fokus på uavhengige kontrollorganer og media opprettholdt for å øke åpenhet, og styrke kampen mot korrupsjon og maktmisbruk i offentlig sektor.

Norge økte støtten til reform av justissektor i Bosnia-Hercegovina, Montengro og Serbia. Støtten har hatt som mål å bidra til større grad av uavhengighet og kapasitetsbygging i domstolene og domstolsadministrasjonene.

Norge bidrar til omstilling av forsvarssektoren og har særlig fokusert på åpenhet og sivil kontroll. Støtte til NATOs integritetsarbeid i Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Montenegro ble prioritert.

Forsoning og sikring av minoriteters og utsatte gruppers rettigheter

Norsk bistand har gått til å sikre minoriteters rettigheter inkludert rom, returnerte flyktninger og tilrettelegging for økt kontakt mellom folkegrupper og mellom myndigheter. Det er også gitt støtte til LHBT-rettigheter. Støtte til integrert utdanning ble videreført i Bosnia-Hercegovina og Makedonia.

Innsats i å forebygge vold mot kvinner og barn, sikre barn og kvinners rettigheter, samt arbeid mot menneskehandel ble videreført. Menneskerettighetsorganisasjoner har fått støtte til sitt arbeid og kapasitetsutvikling. Demokratiutvikling er støttet gjennom frie media, opplæring av unge og til sivilsamfunnsutvikling.

Økonomisk utvikling og økt sysselsetning gjennom næringsutvikling, forskning, innovasjon og utdanningstiltak

Norge har fortsatt å støtte næringsrettede kompetansemiljøer som bistår utvikling av ny virksomhet og bedriftsetableringer. Utvikling av entreprenørskapskompetanse, innovasjon og sikre tilgang til kapital har vært sentrale virkemidler. Gjennom og Investeringsfasiliteten for Vest-Balkan (WBIF) og støtte til multilaterale programmer i Verdensbanken/IFC har en rekke nærings-, industri-, energi- og infrastrukturtiltak i regionen fått ny kapitaltilførsel. WBIF er blitt et av de viktigste instrumentene for å sikre en bærekraftig utvikling på Vest-Balkan. Hovedformålet til WBIF er å utløse større investeringer innenfor energi, transport, miljø og sosial sektor. Norge er største bilaterale bidragsyter til denne investeringsmekanismen og har så langt bidratt med om lag 100 mill. kroner.

Programmet for høyere utdanning og forskning (HERD) fremmer innovasjonssamarbeid og kompetanseoverføring mellom forsknings-, universitetsmiljøer og næringsliv, og norske institusjoner. HERD har levert gode resultater innen IKT, landbruk, energi og maritimt.

Støtten til utvikling av energisektoren i Montenegro og Makedonia ble videreført. Det samme gjelder støtte til samarbeid om miljøforvaltning og vern av nasjonalparker.

Norge har støttet sentrale internasjonale organisasjoners arbeid som Høyrepresentantens kontor (OHR) i Bosnia-Hercegovina, EUs justissendelag (EULEX) i Kosovo og Europarådets arbeid i regionen. Norge har videre sekondert personell gjennom EULEX og OSSEs sendelag. Norge har støttet det regionale samarbeidsrådet (RCC) og RACVIAC som jobber regionalt på sikkerhetsområdet i Sørøst Europa.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 175 mill. kroner.

Post 72 Global sikkerhet, utvikling og nedrustning, kan overføres

Global sikkerhet

Globale sikkerhetsutfordringer som terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og trusler i det digitale rom har i økende grad konsekvenser for global stabilitet, sikkerhet og utvikling. Bevilgningen omfatter tiltak som støtter opp under utviklingslands evne til å forebygge og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer med særlig fokus på sårbare stater og regioner i Nord-Afrika/Sahel, Midtøsten og Sentral-Asia.

Regjeringen ønsker å styrke innsatsen mot globale sikkerhetsutfordringer. Meld. St. 37 (2014–2015) om globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken skisserer 40 konkrete tiltak. I 2016 ble det etablert to bistandsprogrammer mot henholdsvis organisert kriminalitet og ulovlig handel og forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme.

Organisert kriminalitet er en viktig finansieringskilde for terror-, milits- og opprørsgrupper. Ofte er aktiviteten til slike kriminelle nettverk viktige drivkrefter i lokale og regionale konflikter. Organisert kriminalitet som smugling av narkotika, mennesker, våpen og naturressurser bidrar med store beløp inn i konfliktøkonomier. Porøse grenser gjør at kriminelle kan operere på tvers av grenser og søke tilhold der risikoen er minst. Profitt fra smugling og ønsket om kontroll med smuglerruter forsterker konflikter og skaper sårbare stater.

Terrortrusselen er økende og bidrar til destabilisering av en rekke land og regioner. FN spiller en viktig rolle i det internasjonale arbeidet mot terrorisme, særlig gjennom FNs globale anti-terrorstrategi og arbeidet mot voldelig ekstremisme.

I geografiske områder der piratvirksomhet er et problem, svekkes lovlig næringsvirksomhet og internasjonal handel. Den økonomiske aktiviteten blir lavere. Landene som piratvirksomheten er basert i rammes hardest. Piratvirksomhet kan også påvirke sikkerhetssituasjonen i naboland og regioner og ha destabiliserende konsekvenser.

Utviklingslands evne og kapasitet til å håndtere alvorlige cyberhendelser og sikre kritisk digital infrastruktur har stor betydning for cybersikkerhet globalt, internasjonalt samarbeid og økonomisk utvikling. Det digitale rom har på kort tid blitt en av drivkreftene i internasjonal økonomi, det fremmer global kommunikasjon og sosial utvikling, men representerer samtidig nye og meget alvorlige trusler. Kapasitetsbyggende tiltak som å styrke evnen til håndtering av alvorlige cyberangrep eller kompetansebygging innenfor politi- og justissektoren for å bekjempe IKT-kriminalitet er områder hvor Norge vil kunne bidra.

Sammenhengen mellom disse utfordringene – og hvordan de forsterker hverandre – vil kreve økt oppmerksomhet fremover.

Mål

• Styrke utviklingslands evne til å forebygge og møte globale sikkerhetsutfordringer

• Forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i land og områder preget av konflikt, vold og sårbarhet

• Styrke utviklingslands evne til å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet og ulovlig handel

• Styrke utviklingslands evne til å håndtere digitale trusler og beskytte egen kritisk digital infrastruktur

• Utvikle og styrke sikkerhets- og justissektoren, særlig innrettet mot terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og ikt-sikkerhet, fundert på grunnleggende rettsstatsprinsipper

Utvikling og nedrustning

Sammenhengen mellom utvikling og nedrustning er forankret i FN-paktens artikkel 26, understreket i FNs spesialsesjon om temaet i 1987 og stadfestet i årlige konsensusresolusjoner i FNs generalforsamling.

Arbeidet med å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen videreføres. Regjeringen følger aktivt opp anmodningsvedtaket fra Stortinget av 26. april 2016 om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning: «Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.» Viktige elementer i dette er å følge opp det faktabaserte humanitære initiativet som ble startet av den forrige regjeringen, fremme arbeidet med verifikasjon av nedrustning og følge opp toppmøtene om sikring av kjernefysisk materiale.

Utviklingen i Syria og Irak viser at kjemiske våpen fortsatt utgjør en trussel. Regjeringen har bidratt til å fjerne kjemiske våpen fra Syria. En rekke stater har fortsatt behov for bistand for å kunne implementere sine forpliktelser i henhold til Kjemivåpenkonvensjonen. En viktig oppgave er å føre kontroll med kjemisk industri for å sikre at potensielle flerbrukskjemikalier ikke kommer i gale hender. OPCWs forebyggende arbeid mot terrorisme med bruk av kjemikalier står sentralt for å motvirke dette. Biologiske våpen skiller seg fra andre masseødeleggelsesvåpen ved at den militære nytten er begrenset. Utvikling innen biologisk vitenskap gir likevel økende frykt for at slike våpen vil kunne utgjøre en større fare i fremtida.

Arbeidet for nedrustning og for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og andre våpen er viktig for å bidra til sikkerhet og derigjennom legge grunnlaget for bærekraftig utvikling. Stabilitet og sikkerhet kan bidra til at ressurser frigjøres til utviklingsformål. Ved å styrke utviklingslandenes selvstendige kompetanse på nedrustningsspørsmål, kan de lettere gjøre sine interesser gjeldende i internasjonal samhandling. En styrking av utviklingslandenes kompetanse og kapasitet til å etterleve ikke-spredningsforpliktelser er også en forutsetning for fredelig vitenskapelig samarbeid og teknologioverføring.

Utfordringen er ikke begrenset til nedbygging av eksisterende våpenlagre, men også å hindre at slike våpen kommer på stadig nye hender. Det ville øke faren for flere regionale våpenkappløp og ha negative konsekvenser for langsiktig utviklingspolitikk. Arbeidet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen er høyt prioritert av Regjeringen og det viktigste rammeverket for dette arbeidet er Ikke-spredningsavtalen NPT. Regjeringen vil fortsette sin innsats med effektive tiltak for nedrustning som verifikasjon av nedrustning og utfasing av bruk av sensitivt kjernefysisk og radioaktiv materiale globalt.

Regjeringen vil fortsette å støtte IAEA og byråets viktige verifikasjonsarbeid slik at verdenssamfunnet får nødvendige forsikringer om at avtaler og forpliktelser faktisk følges opp og at kjernefysiske programmer i ikke-kjernevåpenstater utelukkende er til fredelig bruk. Avtalen om Irans atomprogram illustrerer viktigheten av dette arbeidet. IAEA spiller også en sentral rolle for å sikre kjernefysisk aktivitet og kjernefysiske anlegg i utviklingsland mot ulykker. Dette har betydning for å sikre forsvarlig drift og fredelig bruk av kjerneteknologi innenfor helse, landbruk, vannforsyning og miljøovervåkning. IAEA har en viktig rolle i arbeidet med Tusenårsmålene. En annen sentral oppgave for IAEA er å påse at spaltbart materiale ikke kommer på avveie.

Internasjonale organisasjoner, frivillige organisasjoner og forskningsnettverk over hele verden har en viktig funksjon i å skape oppmerksomhet, engasjement og kunnskap om nedrustning og ikke-spredning. Bevilgningen kan også brukes til å støtte frivillige organisasjoner og ikke-kommersielle aktørers arbeid med å fremme gjennomføring av Ikke-spredningsavtalen NPT. For aktiviteter under opplysningsarbeid for fred som ikke er ODA-godkjente, vises det til omtale under kap. 118, post 71.

Mål

Styrke og bidra til gjennomføring av de internasjonale rammeverkene for kjerne-, biologiske, og kjemiske våpen gjennom blant annet;

• støtte til FN-systemet, utviklingsland og sivilt samfunn i arbeidet med humanitære og utviklingsmessige konsekvenser.

• styrke utviklingslands kapasitet til å delta i internasjonale prosesser.

• støtte IAEAs arbeid med sikkerhetskontroller og for kjernefysisk trygghet, sikkerhet og fredelig bruk.

• Fremme forståelse i Norge for betydningen av internasjonalt samarbeid for fred.

Sivil krisehåndtering og sikkerhetssektorreform (SSR)

Stabile stater som kan avverge eller håndtere egne konflikter og kriser er helt avgjørende for å bekjempe fattigdom, manglende sikkerhet og brudd på menneskerettighetene. Stabilitet er også en forutsetning for å kunne møte grenseoverskridende utfordringer som regionale konflikter, transnasjonal terrorisme og internasjonal organisert kriminalitet.

En viktig forutsetning for varig stabilitet og utvikling er at stater har en effektiv justis- og sikkerhetssektor som har sin legitimitet forankret i demokratiske strukturer og prosesser. Sikkerhetssektoren omfatter politi, domstoler og kriminalomsorgen, forsvaret, grensestyrker mv.

Innsats for å reformere og styrke sikkerhetssektoren er høyt prioritert for regjeringen. Grunnleggende for den norske innsatsen er at den er i tråd med norske utenrikspolitiske interesser, resultatorientert og målrettet, med vekt på å oppnå størst mulig effekt i mottakerlandet i henhold til mandat og behov. Fra norsk side kan vi ikke tilby kvantitet, men vi kan tilby personell med solide faglige kvalifikasjoner innenfor hele sikkerhetssektoren.

Særlig vektlegges tiltak i samarbeid med FN, regionale organisasjoner som Den afrikanske union (AU), og aktuelle samarbeidsland. Som bidrag til en mer helhetlig tilnærming til fredsbyggende innsats er SSR i økende grad blitt en integrert del av mandatet til internasjonale fredsoperasjoner. Det er et viktig mål for Regjeringen å bidra med sivilt politi og sivile eksperter som kan gjennomføre slik SSR-innsats i fredsoperasjoner. De norske bidragene, som består av både personell og støtte til internasjonal politikkutforming og kompetanseheving, har som mål å styrke FNs, regionale organisasjoners, og medlemslandenes evne til å iverksette SSR. For Norge er det også en prioritet å støtte det pågående arbeidet med reform og styrking av FNs fredsoperasjoner, gjennom bl.a. økt vekt på de politiske prosessene og tydeligere prioritering og mer effektiv organisering av den operasjonelle innsatsen. Det er også en prioritet å bidra til økt kvalitet på bidragene og et tettere samarbeid med vertsland, lokalsamfunn, og regionale organisasjoner som er involvert. Norsk støtte til FNs politireform vil videreføres, og kjønnsperspektivet skal integreres i alle aktiviteter som støttes.

Flertallet av norsk politi i internasjonale operasjoner er utplassert i FN-ledete operasjoner i Afrika. Norske politirådgivere og sivile eksperter innen justis- og sikkerhetssektoren deltar også i operasjoner ledet av EU, og er i tillegg til Afrika utplassert i Midtøsten, på Balkan, i Ukraina og Haiti.

Hoveddelen av innsatsen rettet inn mot sivil krisehåndtering og sikkerhetssektorreform vil inngå som en del av Regjeringens innsats i sårbare stater.

Mål

• Støtte reform av sikkerhetssektoren i utviklingsland der Norge har et bredere engasjement, støtte opp om SSR-mandater i fredsoperasjoner, og bidra til at FNs og AUs agenda for sikkerhetssektorreform videreutvikles og konkretiseres, herunder fremme av kvinne- og kjønnsperspektiv i samsvar med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325.

• Bidra med norsk sivilt personell, i første rekke politi, til fredsoperasjoner i sårbare stater, for gjennomføring av SSR-innsats.

• Støtte den pågående prosessen for reform av FNs fredsoperasjoner, både når det gjelder FNs evne til å planlegge og lede operasjoner, og gjennom bidrag til operasjonene.

• Styrke kapasiteten til FN-systemet, regionale organisasjoner som AU, og det internasjonale samfunn til å utvikle sivil krisehåndterings- og fredsbyggingskompetanse, særlig i land i Sør, for å bidra til varig fredsbygging.

• Støtte anvendt forskning med fokus på reform av sikkerhetssektoren i land i Sør og utvikling av sivile kapasiteter for SSR-innsats i fredsbevarende operasjoner.

Rapport 2015

Global sikkerhet

Innsatsen mot globale sikkerhetsutfordringer ble styrket i 2015 ved etableringen av de to bistandsprogrammene for henholdsvis organisert kriminalitet og ulovlig handel og forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Støtten har bidratt til å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i sårbare områder og land gjennom et globalt kvinnenettverk for forebygging av voldelig ekstremisme. Det er gitt støtte til en finansieringsmekanisme rettet mot å styrke motstandsdyktigheten mot vold og ekstremisme på lokalt nivå i sårbare stater. Norsk støtte muliggjorde samlingen av afrikanske beslutningstakere til bred drøftelse av tiltak rettet mot sjørøveri.

Utvikling og nedrustning

Gjennom støtten over tilskuddsordningen «Utvikling og nedrustning» har Norge bidratt til å bygge kompetanse og kapasitet og skapt økt oppmerksomhet om nedrustningsspørsmål. En hovedprioritet i 2015 var å støtte Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) arbeid. Norge var en betydelig bidragsyter til byråets verifikasjonsarbeid i forbindelse med oppfølgingen av Iran-avtalen. IAEA mottok også støtte til forskning innen fredelig bruk av kjernefysisk teknologi rettet mot ebola og insektsbårne sykdommer, et viktig aspekt ved fredelig bruk som har stor betydning for helsesituasjonen i utviklingsland. Den flerårige støtten til IAEAs arbeid med å styrke utviklingslands kompetanse og kapasitet innenfor kjernefysisk sikkerhet og trygghet ble videreført. Norge støttet også opp om IAEAs verifikasjonsevne gjennom bidrag til byråets laboratorier for analyse av kjernefysiske prøver.

Bevilgningen bidro til å befeste det humanitære perspektivet på kjernevåpennedrustning gjennom støtte til en rekke organisasjoner. Dette ble tydelig under tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT) i mai 2015, hvor det humanitære perspektivet var et gjennomgangstema under konferansen. Mye av støtten i 2015 gikk til sivilsamfunnsorganisasjoner, herunder ICAN og Norske leger mot atomvåpen. Denne støtten har bidratt til å skape oppmerksomhet om det humanitære perspektivet. Det ble også gitt støtte til forskningsinstitusjoner som har bidratt til å utdype den faktabaserte kunnskapen om de humanitære konsekvensene.

Norge bidro også med midler til oppfølging av Kjemivåpenkonvensjonens Afrikaprogram.

Sivil krisehåndtering og sikkerhetssektorreform (SSR)

Bevilgningen til sivil krisehåndtering og sikkerhetssektorreform ble bl.a. benyttet til finansiering av norsk sivilt politis deltakelse i FN- og EU-operasjoner. Den største politikontingenten var utplassert i FN-operasjonen i Liberia (UNMIL). Vi økte vår deltakelse med ti politirådgivere i 2014–2015 pga. Ebolakrisen i landet. Oppdraget i Sør-Sudan (UNMISS) ble endret i 2015 og ble knyttet til beskyttelse av sivile og internflyktninger samt noe kapasitetsbygging iht. det nye mandatet for operasjonen. På Haiti er et norsk polititeam engasjert i opplæring av nasjonalt politi i håndtering av kjønnsbasert vold. Støtte er også bevilget til sivile eksperter innen justis- og sikkerhetssektoren til FNs, EUs og AUs operasjoner, samt støtte til FN for å øke kapasiteten til å følge opp gjennomføringen av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner fred og sikkerhet.

Støtte er også gitt til FNs og AUs arbeid med å videreutvikle de sivile dimensjonene i fredsoperasjoner, inkludert utvikling av et strategisk rammeverk for FNs fredsbevarende politiinnsats, en gjennomgang av FN-sekretariatets Politidivisjon, tiltak som styrker SSR-kapasiteten til lokale myndigheter gjennom opplæring og veiledning, til utvikling av FNs kapasitet for integrert operasjonsplanlegging, samt til Høynivåpanelet som ble opprettet av FNs generalsekretær 31. oktober 2014 for å foreslå tiltak som kan styrke FNs fredsoperasjoner.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 154,7 mill. kroner.

Post 73 Andre ODA-godkjente OSSE-land, kan overføres

Eurasia (utenom Russland)

Situasjonsbeskrivelse

Bevilgningen omfatter bistand til Ukraina, Moldova, Georgia, Hviterussland, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan. Regjeringen ønsker særlig å prioritere de land som har tatt et klart valg i favør av en europeisk rettet reformpolitikk, og som viser reell vilje og evne til å omsette dette i praksis. I denne regionen har dette de seneste årene først og fremst vært Ukraina, Georgia og Moldova.

Det er betydelige variasjoner i situasjonen for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling i regionen, men i alle landene finnes utfordringer på disse feltene. Selv om det er viktige forskjeller landene imellom, er det gjennomgående stort behov for støtte til det sivile samfunn og andre krefter som arbeider for å fremme demokrati, rettssikkerhet, godt styresett og respekt for menneskerettighetene. Også styrking av svake institusjoner er vesentlig for å befeste demokratiet og legge til rette for næringsutvikling. Norsk innsats i de ovennevnte landene er en direkte oppfølging av prioriteringene i Meld. St. 10 (2014–2015): Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Mye av innsatsen kanaliseres gjennom Europarådet, OSSE og sentrale norske frivillige organisasjoner.

OSSE som organisasjon står overfor store utfordringer og er preget av polariseringen mellom vestlige land og Russland. Det er derfor viktig å støtte opp om organisasjonen, både gjennom politisk støtte og frivillige økonomiske bidrag, som en viktig aktør for sikkerhetspolitisk stabilisering i Eurasia.

Russlands folkerettsbrudd i Ukraina og rolle i øvrige uløste konflikter i Eurasia svekker stabiliteten i hele regionen. Situasjonen i regionen preges av den dramatiske utviklingen i Ukraina siden 2014. Majdan-protestene, Russlands anneksjon av Krim-halvøya og den væpnede konflikten som føres av russisk-støttede opprørsstyrker mot ukrainske styrker i Øst-Ukraina har medført den største omveltningen i landet siden Sovjetunionens fall. Majdan-protestene kom som et resultat av mange års vanstyre, korrupsjon og mangel på økonomisk og sosial utvikling. Den nye koalisjonsRegjeringen har uttrykt klare ambisjoner om fortsatt reformpolitikk og europeisk integrasjon. Utfordringene er fortsatt store. Det er behov for reform av alle tre statsmakter. Arbeidet vil ta lang tid, og det vil fortsatt være stort behov for internasjonal støtte til reformprosessen. Reformering av statsmakten og fornyelse av den politiske kulturen anses som en forutsetning for varig politisk stabilitet i Ukraina, noe som ville ha positive ringvirkninger i regionen.

Som Ukraina har Georgia og Moldova inngått assosieringsavtaler med EU. Også i disse land er demokratiet fortsatt under utvikling. I alle tre land er behovet for politisk og økonomisk konsolidering stort, samtidig som interne regionale motsetninger utgjør en stor utfordring. I Georgia var det fredelige maktskiftet etter parlamentsvalget i 2012 og presidentvalget i 2013 viktige milepæler. Den politiske situasjonen er polarisert, men det er bred enighet om hovedmålsettingen om en vestligorientert reformpolitikk med siktemål om medlemskap i EU og NATO. Georgia skiller seg fra de øvrige landene i Sør-Kaukasus med sin klart europaorienterte reformpolitikk og målet om full vestlig integrasjon.

Moldova gjennomgikk etter valget i 2014 et år med stor politisk turbulens. Siden den kom på plass i januar 2016, har Moldovas nye regjering klart gitt uttrykk for en ambisjon om å gjenoppta reformarbeid og den europeiske integrasjonspolitikken. Gitt at landet fortsatt lider under omfattende korrupsjon og svake institusjoner, er det betydelig usikkerhet knyttet til styresmaktenes evne til å gjennomføre slike reformer.

Hviterussland opprettholder sitt autoritære styresett. Den politiske opposisjonen og det sivile samfunn er fortsatt under politisk press. Som det eneste land i Europa opprettholder og praktiserer Hviterussland dødsstraff. Et viktig positivt skritt var løslatelsen høsten 2015 av seks politiske fanger. Hviterussland har fortsatt å spille en konstruktiv rolle som vertskap for internasjonalt diplomati knyttet til krisen i Ukraina, og viser interesse for å styrke kontakten med EU. I likhet med EU opphevet Norge i 2016 mesteparten av sine restriktive tiltak overfor landet, dette blant annet for å oppmuntre til ytterligere skritt i positiv retning. Parlamentsvalget høsten 2016 var langt fra å følge internasjonale standarder.

Sør-Kaukasus preges av konflikten mellom Russland og Georgia om utbryterområdene Sør-Ossetia og Abkhasia og konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh. Konfliktene synes fortsatt fastlåst. I april 2016 fant det sted en større oppblussing av kamper langs våpenhvilelinjen øst for Nagorno-Karabakh. Etter mange år med økonomisk fremgang har fallet i oljepriser ført Aserbajdsjan ut i dyp økonomisk krise. Et antall politiske fanger ble våren 2016 løslatt, men en rekke sivilsamfunnsaktivister, journalister, advokater o.a. sitter fortsatt fengslet. Regjeringen i Armenia valgte å legge til side sin fremforhandlede assosieringsavtale med EU og har fra 2015 i stedet knyttet seg til Den eurasiske økonomiske union, som bygger opp nye strukturer for samarbeid mellom deltakerlandene Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia og Kirgisistan.

Situasjonen i Sentral-Asia preges av oppbyggingen av den i hovedsak russisk-ledete Eurasiske økonomiske union, naboskapet til Afghanistan, og Kinas styrkede tilstedeværelse som økonomisk og politisk aktør. Flere av landene er rike på naturressurser som olje, gass, kull, vannkraft og uran. Smugling av narkotika, våpen og mennesker forblir en internasjonal utfordring. Det knytter seg stor usikkerhet til hvordan den videre utviklingen i Afghanistan vil påvirke landene i regionen. Flere av lederne i Sentral-Asia har sittet ved makten lenge, bl.a. basert på sterkt undertrykkende politiske systemer, og det kan stilles spørsmål ved landenes reelle stabilitet. Kasakhstan er aktivt engasjert på den internasjonale arena og har ambisiøse planer for sin økonomiske og sosiale utvikling. Demokratiske reformer og styrking av menneskerettighetenes stilling prioriteres imidlertid ikke særlig høyt. Reduserte inntekter fra eksport av energi påvirker nå Kasakhstan og andre land i regionen. Kirgisistan har et parlamentarisk styresett, men stor fattigdom og etniske spenninger gir grunn til uro. I betydelig grad gjelder dette også Tadsjikistan, som i tillegg har utfordringer som grenseland til Afghanistan. I Tadsjikistan er demokrati- og menneskerettsutviklingen nå svært negativ, noe man lenge har kunnet se i Usbekistan og Turkmenistan. Norsk kontaktflate med disse landene er svært begrenset. President Karimovs bortgang høsten 2016 ser foreløpig ikke ut til å åpne for forandring i Usbekistan.

Mål

• Demokratisk samfunnsutvikling og respekt for menneskerettighetene

• Rettssikkerhet og godt styresett

• Bærekraftig utvikling

• Sikkerhet og stabilitet i regionen

Satsingsområder

• Justissektorreform og institusjonsbygging

• Etterlevelse av internasjonale forpliktelser, herunder på menneskerettighetsområdet

• Bidra til assosieringslandenes tilknytning til europeisk samarbeid og integrasjon

• Styrke økonomisk vekst og bidra til økt utenrikshandel

• Styrke landenes energisikkerhet gjennom tiltak for energieffektivisering og -reform

• Uavhengige medier

Ved tildeling av norsk støtte til bilaterale prosjekter som involverer nasjonale myndigheter eller institusjoner, prioriteres de land som har tatt et klart valg i favør av en europeisk rettet reformpolitikk, og som viser reell vilje og evne til å omsette dette i praksis.

Også i øvrige land er det stort behov for støtte til det sivile samfunn og andre krefter som arbeider for å fremme demokrati, rettssikkerhet, godt styresett og respekt for menneskerettighetene. Støtte til prosjekter som involverer ikke-statlige aktører, samt regionale prosjekter eller prosjekter i regi av internasjonale organisasjoner med nasjonale myndigheter og institusjoner, kan derfor være aktuelt for samtlige land i regionen.

Midler fra denne posten vil bli benyttet til å finansiere sekonderinger av norsk personell til f.eks. OSSEs institusjoner og sendelag.

Rapport 2015

Ukraina var den største mottaker av norsk bistand i regionen i 2015 som følge av den ukrainske regjeringens uttrykte ønske om en europeisk orientering og et akutt behov for bistand etter de dramatiske hendelsene i 2014. Norsk bistand til Ukraina ble i hovedsak gitt til prosjekter innenfor de tre prioriterte områdene: Justisreform/godt styresett, energireform og -effektivisering, handelstilpasning og EU-integrasjon. Det ble i tillegg utbetalt budsjettstøtte for å bidra til å stabilisere den økonomiske situasjonen i en ekstraordinær situasjon på bakgrunn av godkjenning av fremdriften i IMF og Verdensbankens program. IMF og en gruppe land ble i februar 2015 enige om en lånepakke på til sammen 300 mrd. kroner til Ukraina over fire år. Verdensbankens program skulle bidra med inntil 15 mrd. kroner i 2015. Myndighetene i Ukraina var helt avhengige av økonomiske bidrag og tillit fra utlandet, og hadde derfor et sterkt insentiv til å gjennomføre reformprogrammene. Den norske budsjettstøtten kom i tillegg til budsjettstøtte fra Japan og lån fra IMF og Verdensbanken. Budsjettstøtte til Ukraina var et ekstraordinært grep som svar på et akutt betalingsbalanseproblem.

Moldova og Georgia var etter Ukraina også store mottakere av norsk bistand i 2015. Bistanden ble i hovedsak gitt til prosjekter innenfor justissektorreform, styresett, handelstilpasning og EU-integrasjon. Bistand til øvrige land i regionen har vært særlig knyttet til etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelser, mediefrihet og bistand innenfor energisektoren.

Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for de resultater som er oppnådd i regionen innenfor de ulike satsningsområdene. Enkelte tiltak som ble igangsatt i 2015 vil ikke gi resultater før i 2016.

Styrking av demokratiet, rettssikkerhet, godt styresett og etterlevelse av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser

Norge bidro i 2015 med sekondering av norsk personell til OSSEs observatøroperasjon – Special Monitoring Mission (SMM) – i Ukraina. SMM er sentral for å overvåke gjennomføringen av våpenhvilen, legge til rette for dialog mellom konfliktens parter og sikre objektiv informasjon om utviklingen i konfliktområdet øst i Ukraina.

Ved det norske bidraget til Europarådets handlingsplan for Ukraina har Norge gjort det mulig for Europarådet å gjennomføre et omfattende arbeid for å bidra til bedre etterlevelse av de menneskerettighetsforpliktelsene som Ukraina har påtatt seg som medlem av Europarådet. Handlingsplanen omfatter særlig styrking av menneskerettigheter, frie valg og godt styresett. Også i andre land i regionen har norsk bistand bidratt til bedre etterlevelse av landenes internasjonale forpliktelser etter de europeiske menneskerettighetskonvensjonene- og instrumentene.

I Moldova fortsatte Norge sin bistand til justissektorreform gjennom fagekspertene utsendt fra Justisdepartementets styrkebrønn. Et sentralt mål har vært å bistå Moldova i å etterleve europeiske standarder for lover, fengsling og fangebehandling, herunder redusere straffenivået i Moldova til europeisk nivå. Videre har det vært et mål å øke bruken av alternative straffereaksjoner som samfunnstjeneste, og for mindre forbrytelser bøter eller påtaleunnlatelse. Sammen med andre internasjonale aktører har de norske ekspertene bidratt til at moldovsk rett nå oppfølger landets internasjonale forpliktelser. Utfordringene knyttet til rettssikkerhet er imidlertid fortsatt svært store, ikke minst grunnet den omfattende korrupsjonen i landet. Individuell oppfølging av den enkelte innsatte og fokus på aktivisering og opplæring er styrket. Sjansene for å reetablere seg i samfunnet etter at straffen er sonet blir bedre, og det er indikasjoner på at tilbakefallsprosenten går ned. Gjennom støtte til International Organisation for Migration (IOM) har ofre for menneskehandel i Ukraina, Moldova og Sentral-Asia fått medisinsk og psykologisk behandling. Formålet med innsatsen er å sette disse personene i stand til å delta i samfunnet til tross for traumatiske opplevelser. Samtidig oppnås det synliggjøring av de samfunnsmessige kostnadene ved menneskehandel. Arbeidet utføres av IOM i samarbeid med lokal medisinsk ekspertise, og bidrar dermed til lokal kapasitetsbygging innenfor feltet.

Lokale menneskerettighets- og miljøorganisasjoner har fått mulighet til å drive mer aktiv virksomhet i sine respektive land i regionen gjennom norsk støtte. Noen av disse organisasjonene mottar støtte direkte fra Utenriksdepartementet, men mye av arbeidet utføres gjennom Den norske Helsingforskomité og det nettverket de har. Helsingforskomiteen arbeider med de mest alvorlige menneskerettighetsbruddene i regionen gjennom sitt nettverk av nasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og andre internasjonale aktører. En viktig del av arbeidet går ut på å dokumentere alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det gis også juridisk bistand til politiske fanger og deres familier, samt økonomisk støtte til familiene.

Helsingforskomiteen arbeider også med støtte til frie medier, ofre for overgrep, opplysningsarbeid om menneskerettigheter, demokratisering, godt styresett og støtte til sivilsamfunn og menneskerettighetsorganisasjoner. Et viktig initiativ er opprettelsen av Informational Website Charter 97, som har kunnet publisere uavhengig og usensurert informasjon på internett i Hviterussland, til tross for myndighetenes strenge sensur.

Med støtte fra Norge har Helsingforskomiteen i 2015 hatt aktiviteter i Armenia, Aserbajdsjan, Russland/Nord-Kaukasus, Hviterussland, Ukraina og Sentral Asia. Arbeidet for å styrke lokalt demokrati ble videreført i Georgia og Ukraina, og arbeidet for å styrke en fri og undersøkende presse og bekjempe korrupsjon gjennom journalistisk virksomhet fortsatte gjennom hele året. Institute for War and Peace Reporting (IWRP) har gjennomført opplæring for journalister i Kaukasus of Sentral-Asia. Dette har ført til høyere kvalitet på reportasjer og analyser som publiseres, særlig med hensyn til hvordan konfliktsensitivitet håndteres. Opplæring av offentlig ansatte mediespesialister førte blant annet til opprettelse av egne informasjonstjenester for flere offentlige organ, noe som igjen førte til økt åpenhet, innsyn og kontakt mellom myndigheter og befolkning. Samarbeid innen høyere utdanning støttes gjennom Senter for internasjonalisering av utdanning Eurasiaprogrammet. 20 langsiktige og 64 mindre prosjekter ble støttet i perioden 2010–15, i tillegg til et separat stipendprogram. De tyve flerårige prosjektene som ble avsluttet i 2015 spenner faglig vidt, fra mikrobiologi og energiforsyning, til klassisk musikk og bedriftsøkonomi. Prosjektene har i stor grad bidratt til å bygge opp nye studietilbud i samarbeidslandene og støttet omfattende utveksling av studenter og faglig ansatte.

Rapporteringen viser særlig effekt på studentenes analytiske evner og faglige nivå og på de ansattes kunnskap om landene man samarbeider med, men også bedre kopling mellom forsking og utdanning og introduksjon av nye undervisningsmetoder og -materiell ved samarbeidsinstitusjonene i regionen. Et godt eksempel på kapasitetsbyggingen som Eurasiaprogrammet har resultert i er prosjektet Water Harmony, koordinert av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, med sju partnere i fem land. Her er det skapt et sterkt regionalt nettverk for utdanning innen vannforvaltning og vannbehandling, med nye kursmoduler og omfattende læreverk, både elektronisk og i bokform, utgitt på fem ulike språk. I noen tilfeller har endringer i de politiske og økonomiske rammevilkårene hatt direkte innflytelse på prosjektene.

Nord Universitet og Taurida-universitetet på Krim fikk f.eks. i 2014 godkjent master-programmet Sustainable Management, den første fellesgraden mellom et norsk og et ukrainsk universitet. Etter den russiske overtakelsen av Krim måtte dette samarbeidet avsluttes, mens den norske institusjonens engasjement i Ukraina videreføres med andre partnere. Eurasiaprogrammet har bidratt til større oppmerksomhet om regionen ved norske universiteter og høgskoler. Dette gjenspeiles i sterk økning i søknadsmengden til programmet. Programmet videreføres mot 2020, med styrket vektlegging av regionalt samarbeid og kopling mellom utdanning og privat/offentlig sektor. I Georgia har et program innen yrkesfaglig utdanning for elever med spesielle behov bidratt til at flere elever får tilgang til tilrettelagt utdanning. I Aserbajdsjan har et samarbeid innen yrkesfag gitt bedre utdanningskvalitet gjennom bla. pensumutvikling.

Norge bidro i 2015 med støtte rettet mot bedre arbeidsvilkår for menneskerettighetsforkjempere og journalister i de fleste av de aktuelle landene. Mediestøtte bidro til et større mangfold av lokale medier. Det ble gjennomført internasjonal og lokal valgobservasjon i flere land i regionen for å styrke demokrati og utvikling. I Hviterussland ble norsk støtte i stor grad brukt på prosjekter for å bedre myndighetenes etterlevelse av sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser og frie medier. Den politiske situasjonen i landet gjør det krevende å oppnå resultater i forhold til myndighetene. Innsatsen rettet mot myndighetsnivå har derfor blitt gradvis redusert de siste årene og konsentrert om støtte til uavhengige radio- og TV-kanaler som opererer utenfor landets grenser. Denne konsentrasjonen er valgt på bakgrunn av den strenge sensuren myndighetene utøver i forhold til statlige mediekanaler, hvorav befolkningen har lite tilgang på fri informasjon om omverdenen og eget styresett. Resultatene av norsk støtte er en uavhengig TV-kanal, Belsat, og en radiokanal, Radio Racyja, som opererer fra Polen. Kanalene gir befolkningen tilgang til informasjon og oppmuntrer til aktivt engasjement i samfunnet. Gjennom kanalene får hviterussere en plattform hvor de kan ytre sine meninger om samfunnsrelatert problematikk uten å bli kontrollert av myndighetene. De siste årene har aktørene gjennom norsk støtte jobbet for å oppdatere den tekniske standarden i de uavhengig mediekanalene og skape nye kommunikasjonskanaler, som mobilapper, websider og andre former for sosiale medier, for å nå og engasjere en større målgruppe. Rettighetene til internt fordrevne i Georgia ble styrket ved norsk støtte til fri rettshjelp, særlig innen bolig- og eiendomsrett og tilgang til sosiale tjenester. I Ukraina ble det gitt betydelig støtte til aktiviteter i regi av det sivile samfunn, bl.a. med fokus på mediefrihet og utsatte gruppers stilling og rettigheter. I Moldova ble det gitt støtte til utvikling av nasjonale institusjoner som ivaretar reintegrering av ofre for menneskehandel, oppsynet med landets overholdelse av menneskerettighetene og rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser. Helsesamarbeidet på myndighetsnivå med Moldova ble videreført i 2015. I Armenia ble det gitt støtte til uavhengige medieorganisasjoner og menneskerettighetsforkjempere.

Sikkerhet og stabilitet i regionen

Norge bidro i 2015 til demokratiske og økonomiske reformer i de aktuelle landene bl.a. gjennom støtte til prosjekter i regi av Europarådet og OSSE. Norge støttet internasjonal og lokal valgobservasjon i flere land i regionen. I Sentral-Asia støttet Norge arbeid for grensesikkerhet og grensekontroll.

Styrke landenes energisikkerhet gjennom tiltak for energieffektivisering og -reform.

Norge bidro i 2015 til energieffektivisering, energisektorreform og bærekraftig forvaltning av naturressurser i flere land i regionen.

I hele regionen har en fremmet energisparing gjennom energieffektiviseringstiltak, spesielt rettet mot skoler og offentlige institusjoner. I Ukraina har fornybar energi og miljø har vært en prioritert sektor, hvor et av siktemålene er økt energiuavhengighet. Gjennom NEFCO – det nordiske miljøfinansieringsselskapet – ga Norge bidrag til energieffektivisering og –modernisering av skoler, barnehager og helsestasjoner i og i tilknytning til byer og distrikter i Øst-Ukraina med mange internt fordrevne etter kampene med de russisk-støttede opprørerne.

Bedret vassdragsforvaltning og ressursforvaltning knyttet til bl.a. biodiversitet og forurensning har vært sentrale mål for tiltak gjennom UNECE, UNEP og REC (Regional Environmental Centre) i regionen. I Ukraina støttet Norge et prosjekt i regi av Bellona for kompetanse vedrørende fremtidig karbonfangst og -lagring. NVE har et pågående etatssamarbeid med Georgia for bedre utnyttelse av de store vannkraftressursene i landet.

Styrke økonomisk vekst og bidra til økt handel. Bidra til assosieringslandenes styrkede tilknytning til Europa

Både i Ukraina og Moldova var det en relativt betydelig norsk innsats for økonomisk utvikling og innovasjonssamarbeid i 2014. Norske og utenlandske aktører mottok der støtte til sysselsettingstiltak, omskolering og arbeidsformidling. Undervisning i entreprenørskap og kunnskap om etablering av små og mellomstore bedrifter var blant norske bidrag til fattigdomsbekjempelse i regionen. Norsk bistand har bidratt til oppstart av flere mindre bedrifter i Ukraina, særlig innenfor IT. Bygging av småskala-kraftlinjer mellom Tadsjikistan og Afghanistan har skapt muligheter for bedre utvikling i disse sårbare grenseområdene. Norge har siden 2014 samarbeidet med Tyskland om bygging av ytterligere en kraftlinje, bl.a. til 17 svært isolerte og sårbare afghanske landsbyer.

Statistisk Sentralbyrå og Statens kartverk bisto myndighetene i Armenia, Aserbajdsjan, Moldova, Georgia og Kirgisistan med å etablere eiendomsregistre og andre systemer som er grunnleggende i en moderne økonomi. Riksantikvaren bidro til kompetanseheving innen kulturminneforvaltning i flere land i regionen.

Norge fortsatte sin støtte til det hviterussiske eksiluniversitetet European Humanities University i Litauen gjennom 2015 gjennom et fond administrert av Nordisk Ministerråd. Norge har vært en betydelig bidragsyter til European Humanities University i en årrekke, men støtten vil ikke bli videreført grunnet budsjettbegrensninger samt manglende økonomisk styring ved universitetet.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 365,5 mill. kroner.

Kap. 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering

Bevilgningene under dette kapitlet benyttes til forskning og formidling av forskning om prioriterte utviklingspolitiske tema, og til faglig samarbeid med, og kompetanseheving av, institusjoner i utviklingsland. Midlene brukes også til faglig styrking og kvalitetssikring av utviklingssamarbeidet gjennom løpende faglig rådgivning av konsulenter og evalueringer av arbeidet som gjøres, og til spesialrevisjoner og juridiske tjenester.

Innsatsen over denne posten dekker deler av Utenriksdepartementets sektoransvar for utviklingsforskning og har dessuten en styrket komponent for den løpende utformingen av en fremtidsrettet og effektiv bistand gjennom en ny rammeavtale med instituttsektoren.

Det gis også støtte til forskningsinstitusjoner i utviklingsland over denne bevilgningen. Støtte til forskning og forskningsformidling i Sør gis i stor grad gjennom organisasjoner og regionale sammenslutninger i mottakerlandene.

En rekke land ønsker å trekke lærdom av norske erfaringer og kunnskap om naturressursforvaltning. Videreføring av programmet Olje for utvikling (Ofu) og Fisk for utvikling er sentrale komponenter i det faglige samarbeidet der norsk fagekspertise søker å bistå samarbeidslands myndigheter med opplæring, råd og veiledning.

Post 01 Driftsutgifter

Situasjonsbeskrivelse

Faglige rådgivningstjenester hentes dels fra miljøer utenfor egen bistandsforvaltning. Det kan være evalueringer, studier, seminarer, utredninger, program- og prosjektvurderinger, og forvaltningsfaglige tjenester. Det benyttes både enkeltavtaler med konsulenter og rammeavtaler med konsulentselskaper som dekker de mest aktuelle temaene i utviklingssamarbeidet, samt faglige tjenester fra relevante offentlige virksomheter.

I 2014 etablerte departementet en toårig prøveordning med utvidet bruk av spesialrevisjoner i saker der det er mistanke om økonomiske misligheter. Departementet vil videreføre ordningen i 2017. Departementet har inngått rammeavtaler om juridiske og økonomiske rådgivningstjenester, som også utenriksstasjonene kan benytte.

Evaluering skal bidra til mer resultatorientert bistandsforvaltning. I evalueringsarbeidet legges det vekt på kontrollsystemer og læring, og det legges vekt på å få frem resultatet av utviklingssamarbeidet og formidling av evalueringsfunn. Evalueringene tar utgangspunkt i kriterier som vesentlighet, risiko og egenart.

Norge deltar i internasjonale givernettverk for faglig utveksling og felles evaluering og vurdering av utviklingsinnsats, herunder Multilateral Organisation Performance Assessment Network, MOPAN, for vurdering av multilaterale organiasjoner.

Mål

• Kvalitet og effektivitet i utviklingssamarbeidet og bistandsforvaltningen

• Evaluering av utviklingstiltak, inkludert samarbeid med mottakere og andre givere

Bevilgningen foreslås også brukt til opplæring og forberedelser for utestasjonering bl.a. for junioreksperter for FN-organisasjoner og Bretton Woods-institusjoner, og til utplassering av norske medarbeidere i organisasjoner og institusjoner dersom utgiftene forbundet med dette ikke kan dekkes ved økonomisk tilskudd til organisasjonen (jf. kap. 170, post 79).

Rapport 2015

Faglige tjenester

Posten ble brukt til utenrikstjenestens behov for faglige råd og tjenester knyttet til utviklings- og forvaltningsfaglige oppdrag innen hele det utviklingspolitiske feltet. Bruk av spesialrevisjoner og granskinger ved mistanke om økonomiske misligheter har vært viktig for departementets oppfølging av slike saker inkl. krav om tilbakebetaling av midler, men også for å øke kunnskapen i departementet, andre berørte departement og frivillige organisasjoner basert på funnene som ble gjort, for å unngå nye mislighetssaker.

Bevilgningen ble brukt til faglige råd og tjenester knyttet til regjeringens utdannings- og helsesatsing, bl.a. den store internasjonale utdanningskonferansen i juli 2015 og til innovasjonskonferansen Visjon 2030. Midlene er videre brukt til utviklingsfaglig arbeid med menneskerettigheter, kvinner, fred og sikkerhet, FN, humanitær nedrustning og internasjonal humanitærrett samt til deltakelse i MOPAN, som hvert år foretar gjennomganger av ulike multilaterale organisasjoner og vurderer deres effektivitet.

Det regjeringsnedsatte Afghanistanutvalget som evaluerte og trakk lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001–2014, har gjennom 2015 satt opp et sekretariat, samlet inn grunnlagsmateriale og foretatt en rekke intervjuer.

Bruken av midler gjennom denne posten har bidratt til å øke kvaliteten og effektiviteten i bistanden og forvaltningen av denne.

Evaluering

I 2015 ble 14 mill. kroner benyttet til evalueringsvirksomheten. Formålet med evalueringer er å dokumentere effektivitet, relevans og resultatoppnåelse i norsk utviklingssamarbeid. Dette gjøres for å samle erfaringer, og å ansvarliggjøre de som forvalter bistanden. Evalueringer utføres av eksterne fagmiljøer som er uavhengige av de som planlegger og gjennomfører tiltak. Det ble gjennomført 10 evalueringer og studier i 2015. I tillegg hadde Norad et samarbeid om evalueringer med den Afrikanske utviklingsbanken og UNDP.

I Norads årsrapport for evalueringsvirksomhet trekkes det frem tre erfaringer:

Den første erfaringen handler om behovet for tydelige strategiske føringer. Overordnede utviklingspolitiske mål må konkretiseres gjennom ulike former for strategiske føringer fordi ikke alt kan gjennomføres på samme tid. Den andre erfaringen gjelder viktigheten av å dokumentere erfaringer. Ved en god dokumentasjon av hvordan arbeidet gjøres og hva som faktisk er gjort, lærer man av egen erfaring. Den tredje erfaringen er at sjansen for gode resultater økes gjennom langsiktighet. Anbefalingene i årsrapporten tas med inn i det videre arbeidet med å forbedre bistanden.

Årsrapporten om evaluering av norsk utviklingssamarbeid 2015/2016 og evalueringsrapportene er tilgjengelig på Norads hjemmesider: www.norad.no/evaluering.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 92,3 mill. kroner.

Post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres

Bygging av nytt forskningsskip «Dr. Fridtjof Nansen».

Regjeringen har tidligere vedtatt å bygge et nytt forskningsskip, «Dr. Fridtjof Nansen», som forutsettes å være ferdig innen utløpet av 2016.

Forskningsfartøyet «Dr. Fridtjof Nansen» er plattformen i det økobaserte fiskeriforvaltnings- systemet (EAF) under Nansen-programmet. Programmet bistår kyststater i sør med å gjennomføre en økosystembasert fiskeriforvaltning, og å innhente informasjon om marine ressurser, miljø og klima. EAF Nansen-programmet, som forvaltes av FAO, er det største enkeltprosjektet Norge støtter på fiskeriområdet.

Havforskningsinstituttet gjennomførte i 2013, på vegne av Utenriksdepartementet, en anbudsprosess iht. regelverk for offentlige anskaffelser. Byggekontrakt ble i mars 2014 inngått med det spanske verftet Astilleros Gondan. Kontrakten er inngått i euro. Erfaringene i løpet av byggeprosessen er, til tross for noen mindre forsinkelser, gode. Fartøyet er i utgangspunktet kostnadsberegnet til 527 mill. kroner. Med en svekket krone mot euro i forhold til kursen ved kontraktsinngåelse er sluttsummen i første halvår 2016 beregnet til å bli inntil 21 mill. kroner høyere, slik at kostnadene totalt sett ender på inntil 548 mill. kroner.

Det gamle fartøyet ble tatt ut av regulær drift i juni 2016, og overdratt Nærings- og fiskeridepartementet. I tråd med avhendingsreglementet for statlig eiendom ble det ikke avkrevd noen form for kompensasjon. Det gamle fartøyet blir av NFD stilt til disposisjon for kalibrering av det nye fartøyet, høsten 2016.

Det nye fartøyet settes i regulær drift vinteren 2017.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås det ikke bevilget nye midler.

Post 70 Forskning, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Utenriksdepartementet har et særlig ansvar for forskning innenfor feltet utenriks- og utviklingsforskning. Denne posten finansierer forskning som bidrar til internasjonal fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling. Sosial, økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig utvikling er et kompleks felt som krever gode fagmiljøer både i Norge og i våre samarbeidsland. Delvis støttes forskning i Norge for å styrke kompetansemiljøer, bidra til den globale kunnskapsproduksjonen samt gi kunnskaps- og kompetansegrunnlag for norsk utviklingspolitikk. Delvis støttes forskning og forskningsinstitusjoner i utviklingsland for at landene selv kan produsere kunnskap på sentrale områder for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Mange av avtalene er i sluttfasen, og forslag til en strategisk videreføring av porteføljen vil utarbeides.

Norsk forskning støttes for en stor del gjennom langsiktige programmer administrert av Norges forskningsråd. Støtten til pågående forskningsprogrammer under Forskningsrådet om og med Kina, India og Latin-Amerika foreslås videreført i tråd med oppdaterte planer.

Det ble i 2016 opprettet en rammeavtale med den norske instituttsektoren der formålet er å forsyne utenrikstjenesten med forskningsbasert kunnskap til støtte for egen forvaltning. Avtalen benyttes for forskningsoppdrag og for å få tilgang til forskningsrelaterte tjenester fra kompetansemiljøene. Dessuten foreslås at Christian Michelsens Institutt i Bergen fortsatt mottar sin basisbevilgning over posten.

Mål

• Å støtte kunnskapsproduksjon som kan bidra til fattigdomsreduksjon og utvikling

• Å fremme forskningskapasitet i utviklingsland

Rapport 2015

Forskningsprogrammet «Norge – global partner» (NORGLOBAL) forvaltes av Forskningsrådet. Resultater av programmet er kunnskap om klima og miljø, fattigdom og fred, kapitalflukt og skatteparadiser, effekt av bistand, humanitær politikk og innsats, samt kvinner og likestilling i utviklingsland. Blant prosjektene som støttes er studier av «Hva virker i bistand» til Malawi og Zambia og resultater av bistand rettet mot økt kvinnedeltakelse i politikken i Malawi, Sudan, Uganda og Zambia. Det var en omfattende kunnskapsproduksjon og formidling. Delprogrammet om fattigdom og fred (PovPeace) ble evaluert, og viste gode resultater, som omfattet påvirkning på offentlig debatt. Samtidig viste den at områder knyttet til krig og konflikt var dårligere dekket.

Norges forskningsråds Latin-Amerikaprogram har som formål å styrke kunnskap og kompetanse om Latin-Amerika i Norge. I 2015 ble det bevilget 15 mill. kroner til formålet. Finansiering av programmet er planlagt avsluttet i 2017. Dermed er det en samlet ramme på 180 mill. kroner for hele programperioden. 27 prosjekter er nå i gang, eller har nylig avsluttet forskning på alle fem temaområder skissert i programplanen. Interessen for Latin-Amerika i Norge har blitt betydelig styrket gjennom programmet. Alle prosjektene har et formalisert samarbeid med en eller flere forskningsinstitusjoner i Latin-Amerika, og programmet bidrar dermed aktivt til internasjonaliseringen av norsk forskning.

Under Kinaprogrammet prioriteres forskning om klima, miljø, klimateknologi og velferd. Dette programmet ble støttet med fem millioner kroner i 2015, og hadde i 2015 samfinansiering med flere andre norske institusjoner. Et fellesprosjekt med KLIMAFORSK har frembragt viktig kunnskap om N2O eller lystgass. Dette er en viktig klimagass som har økt på grunn av intensiv gjødsling av landbruksjord. I tillegg har prosjektet frembrakt viktig kunnskap om andre klimagasser. Det ble publisert 18 vitenskapelige artikler og gjennomført 80 andre formidlingstiltak under dette programmet.

Indiaprogrammet skal styrke indisk-norsk forskningssamarbeid og omfatter internasjonale politiske spørsmål, klima, miljø, ren energi og samfunnsutvikling. Programmet ble støttet med 5 mill. kroner i 2015. Programmet ble evaluert i 2015, og beskrives som en nyttig plattform for å styrke det bilaterale forskningssamarbeidet mellom norske og indiske forskere, og som er på vei til måloppnåelse.

Christian Michelsens Institutt (CMI) fikk 15,9 mill. kroner i støtte som del av statens basisbevilgninger til instituttsektoren

Midler fra posten finansierer også uavhengige forskningsorganisasjoner og -institusjoner i utviklingsland. Mange av organisasjonene er regionale og de fleste er basert i Afrika. Flere av organisasjonene rangerer høyt på University of Pennsylvanias regionale og internasjonale indekser over anerkjente tankesmier i 2015.

The Think Tank Initiative (TTI) er et flergiverpartnerskap som skal styrke uavhengige tankesmier i utviklingsland, og dekker land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. TTI ble støttet med seks mill. kroner i 2015 for å styrke 43 tankesmier i 20 utviklingsland slik at de bidrar til kunnskapsproduksjon og bedre bruk av kunnskap i landenes politikkutforming. Eksempelvis har TTI i Nepal koblet landets låne- og spareinstitusjoner med moderne banksystemer for å bedre fattiges tilgang til ansvarlig finansiering for innkjøp av såkorn, husdyr og utvikling av små bedrifter. I Pakistan har TTI-tiltak også rettet seg mot kvinners manglende deltakelse i formell sektor i arbeidslivet. Funnene viste at utnyttelse av kvinner og juridiske utfordringer er blant barrierene, og anbefalingene fra TTI inkluderer å bedre tilgangen til kreditt, skattefordeler for kvinner og lovreformer.

African Economic Research Consortium (AERC) støtter forskning og utdanning på PhD- og masternivå i økonomi ved afrikanske universiteter. Mange tidligere AERC-studenter og forskere er sentralt plassert i akademia, i statsforvaltning og politikk i afrikanske land. AERC arrangerer årlige seminarer om økonomisk politikk for sentrale beslutningstakere. Totalt har AERC et nettverk på over 900 seniorpolitikere. I 2015 ble resultatene fra forskningsprosjektet om «Capital Flight and Tax Havens» publisert i bokform og lansert i Norge med norske politikkutformere og samfunnsaktører tilstede. Forskningen utføres av afrikanske forskere vedrørende problemstillinger relevant for de samfunnsutfordringene landene står overfor. AERC mottok 2,7 mill. kroner i 2015.

Armauer Hansen Research Institute (AHRI) er et biomedisinsk forskningsinstitutt i Etiopia som fokuserer på tuberkulose, spedalskhet, HIV og malaria, samt opplæring og styrking av forskningskapasitet. En viktig milepæl for AHRI i 2015 var at instituttet sluttførte prosessen med å bli godkjent som en selvstendig offentlig institusjon under helseministeriet. Dette vil innebære status som Center of Excellence innen medisinsk forskning og opplæring i Etiopia og Afrika. AHRI mottok 3 mill. kroner i 2015.

El Consejo Latinoamericano de Ciencias Sociales (CLACSO) støtter samfunnsvitenskapelig forskning i Latin-Amerika. CLACSO har gjennomført et stort antall workshops og kursing av unge forskere med fokus på å styrke kvaliteten på forskning og publikasjoner. Detter har resultert i et stort antall artikler, bøker og politiske oppsummeringer (policy briefs) som er presentert på ulike seminarer og konferanser i regionen, samt tilgjengelige i CLACSOs elektroniske bibliotek. CLACSO organiserte i 2015 konferansen VII Latin American and Caribbean Conference on Social Sciences.

African Center for Technology Studies (ACTS) arbeider med landbruk og matsikkerhet knyttet til biodiversitet og naturressursforvaltning, samt energi og vannressurser. Ved å sammenfatte og rapportere forskning og utredninger på områdene bidrar ACTS til at kunnskapen blir brukt i politikkutforming i landene i regionen. ACTS mottok 3,3 mill. kroner i 2015.

Budsjett 2017

Det foreslås bevilget 148 mill. kroner.

Post 71 Faglig samarbeid, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Mange utviklingsland har utfordringer på områder der Norge har betydelig kunnskap og erfaring. Naturressursforvaltning er et slikt område som har stor betydning for økonomi og utvikling. Mange utviklingsland har betydelige forekomster av naturressurser som fisk, olje, gass og mineraler, men kan likevel ha lavere vekst og større ulikhet enn land uten slike ressurser. De har problemer med å utnytte ressursene på en måte som kommer befolkningen til gode, og er ofte preget av svakt styresett, korrupsjon og miljøødeleggelser. God ressursforvaltning kan gi disse landene økte inntekter, og kan skape et grunnlag for en bedre fordeling og bærekraftig, økonomisk vekst. Mange land har også store utfordringer knyttet til likestilling mellom kvinner og menn. Dette er ikke bare et brudd på rettigheter, men svekker også grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling. En politikk som fremmer likestilling vil gi velferdsgevinst for den enkelte kvinne og hennes familie, for samfunnet og er avgjørende for å nå bærekraftsmålene.

Norges kunnskap og erfaring på viktige områder som petroleumsforvaltning, fiskeri, styresett, likestilling og miljø/klima er på denne bakgrunn etterspurt. Flere land har henvendt seg til Norge og bedt om hjelp til å utvikle sin forvaltningskompetanse i et samarbeid mellom norsk fagekspertise og fageksperter fra eget land.

Norge vil fortsette støtten til det bilaterale faglige samarbeidet mellom norske institusjoner og institusjoner i India og Kina. India og Kina ønsker ikke tradisjonell bistand, og er land i sterk utvikling med gode faglige institusjoner. Imidlertid, på noen områder har Norge spisskompetanse som er nyttig for indiske og kinesiske institusjoner, og dette har lagt grunnlaget for et godt samarbeid som vil fortsette. Samarbeidet vil primært være konsentrert om miljø, klimatilpasning og velferdsmodeller. Norge vil også fortsette samarbeidet med angolanske institusjoner innen menneskerettigheter.

Faglig samarbeid er kjernen i programmet Olje for utvikling (Ofu) som Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet står bak. Programmet har et eget sekretariat i Norad og trekker på fagekspertisen i deltakende departementers underliggende direktorat og andre relevante etater. Målet er å bistå utviklingsland som deltar i programmet slik at de kan forvalte sine petroleumsressurser på en økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig måte. OfU-samarbeidet er konsentrert om 12 land – de fleste i Afrika. Arbeidet med å utvikle Ofu-programmet som en helhet er videreført, og finans- og miljøkomponentene er styrket. Finanskomponenten skal bidra til at samarbeidslandene sikrer seg en rimelig andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten, og til at inntektene integreres i den nasjonale økonomien på en bærekraftig måte. Tre operative satsingsområder prioriteres: styrket resultatstyring, bærekraftig kapasitetsutvikling og helhetlige programmer. Ofu har mangeårige program i sårbare stater som Irak, Libanon, Sudan, Sør-Sudan og kartlegger aktiviteter i Somalia. Nettopp i sårbare stater med konflikt om petroleumsressursene, kan norsk petroleumsekspertise sammen med politiske (norske) nettverk gjøre en forskjell og være avgjørende for fremgang i freds- og forsoningsarbeid. Hva slags Ofu-bistand det er behov for avhenger av hvor landet står i statsbyggingsprosjektet, og hva som er status for petroleumssektoren.

Det nyopprettede utviklingsprogrammet, «Fisk for utvikling, (Ffu)» omfatter alle tiltak som Norge støtter innenfor fiskeri- og havbruksfeltet. Målet er å gjøre norsk kompetanse og ekspertise på fiskeri- og havbruksområdet i større grad tilgjengelig for utviklingsland. Innholdet i programmet er delt i tre hovedmoduler: Utdanning og forskning (inklusive EAF Nansen-programmet), næringsutvikling (inklusive akvakultur) og forvaltning og regelverk (inklusive bekjempelse av fiskerikriminalitet). Elementer som inngår er blant annet å etablere regional, yrkesfaglig opplæring i tekniske disipliner på fiskerisektoren, en videreføring av EAF Nansen-programmet ved å bruke data fra programmet i opplæring av havforskere fra utviklingsland, bistå utvalgte land i å bygge opp kompetanse innen økosystembasert fiskeriforvaltning, og å styrke informasjons- og etterretningsutveksling om fiskerikriminalitet i, med og mellom risikoland. Småskala-næringsutvikling på fiskerifeltet gjennomføres i samarbeid med sivilt samfunnsorganisasjoner, mens næringsutviklingstiltak i større skala vil kreve en annen finansieringsmodell og samarbeidspartnere fra privat sektor. Fisk for utvikling vil i første rekke bli konsentrert om to land, ett i Asia (Myanmar) og ett i Afrika (under utvelgelse). I tillegg er det også valgt ut to regionale havområder som det vil bli fokusert spesielt på: Benguela Current og Bay of Bengal. EAF Nansen-programmet, med forskningsfartøyet «Dr. Fridtjof Nansen,» som forvaltes av FNs organisasjon for landbruk og ernæring (FAO), vil fortsatt være hovedinnsatsen i norsk fiskeribistand.

En ny fase – fase 2 – i programmet er utarbeidet, og i den legges det større vekt på klima- og miljø relaterte undersøkelser, i tillegg til regulære bestandsmålinger og -kartlegginger. Med det nye fartøyet er det rom for å gi opplæring til flere lokale forskere. Det vil ikke lenger bli krevd egenandel av deltakende land, noe som vil åpne for bedre planlegging av toktene, og et mer vitenskapelig, velfundert program.

Tiltakene i Fisk for utviklingsprogrammet vil bli utviklet og gjennomført i samarbeid med lokale miljøer, både sivilt samfunn, institusjoner, universiteter og myndigheter. Forutsetningen er at det er både ønske, behov og kapasitet på lokal side for å nyttiggjøre seg den norske bistanden. På norsk side trekkes så vel offentlige som private kompetansemiljøer innen fiskeri- og havforvaltning, akvakultur og utdanning med. Tiltakene finansieres i hovedsak over post 71 Faglig samarbeid. Fiskerirelaterte tiltak over andre budsjettposter inngår også i programmet. Sekretariatet for Ffu er lagt til Norad, og har som oppgave å forvalte hele programmet. Det er opprettet en ny interdepartemental, rådgivende faggruppe som ledes av Utenriksdepartementet, og som vil gi råd til departementet om politiske føringer på dette feltet.

OECD/DAC er en viktig partner for Norge. Organisasjonen gir oss både en plattform for læring og policyutvikling rundt internasjonal utviklingspolitikk, samt også tilgang til et unikt kompetansemiljø med utgangspunkt i OECD/DACs ansvar for registreringen av ODA-bistanden. Norge er en aktiv og verdsatt deltaker på mange viktige områder av DACs arbeid og Norge bidrar med midler både til DACs arbeid generelt og til øremerkede tiltak som bl.a. arbeidet med skatt for utvikling, privat sektor og grønne investeringer, klima og miljø samt likestillinsspørsmål. Dette er en støtte som skal videreføres.

Det vil bli etablert et eget program, Likestilling for utvikling, hvor 2017 vil være oppstartsår. Programmet skal på etterspørsel, og etter kapasitet, støtte land i å oppnå likestilling mellom kvinner og menn i tråd med bærekraftsmålene. Programmet vil kombinere norske likestillingserfaringer med god bistandspraksis. Norske kompetansemiljøer innen likestilling vil over tid engasjeres i faglig samarbeid mellom relevante institusjoner

Bidrag til Olje for utvikling vil bli videreført på 2016-nivå. Økningen på posten vil primært bli brukt på oppstarten av Fisk for Utvikling.

Mål

Bevilgningen skal primært fremme kapasitetsutvikling innenfor naturressursforvaltning.

Ordningen skal legge til rette for:

• Faglig samarbeid med norske og internasjonale fagmiljøer som er etterspurt av utviklingsland, bl. a. innen naturressursforvaltning, styresett og antikorrupsjon.

• Ivaretakelse av målsetningen om å tilby Olje for utvikling (Ofu) som en helhet, der ressurs-, miljø-, sikkerhets- og finanskomponenter sees som en enhet og kombineres med støtte til sivilsamfunn, parlament og media.

• Iverksette de nye faglige modulene i Fisk for utviklingsprogrammet.

• Oppstart av programmet Likestilling for utvikling

Rapport 2015

Midler til Ofu-programmet er dekket over flere tilskuddsposter, herunder faglig samarbeid, konsulentposten (kap. 165, post 01) og regionbevilgningene (programkategori 03.10). Samlet forbruk i 2015 var på 210,8 mill. kroner, hvorav 103 mill. kroner over kap 165, post 71.

Rapportering av sentrale resultater og utviklingstrekk i 2015 er samlet uavhengig av hvilken post de er finansiert over.

Støtten til Olje for utvikling (Ofu) programmet over denne posten gikk bl.a. til sivilt samfunn og internasjonale organisasjoner, koordinering av og tilrettelegging for langsiktig og helhetlig institusjonssamarbeid, kartlegging av mulighetene for Ofu-samarbeid i Kenya og Myanmar og til Ofu-programmene i Cuba, Irak og Libanon. Midlene ble også benyttet til å finansiere Petrads 8-ukerskurs innen petroleumsforvaltning.

Norad utbetalte nær 34 mill. kroner til seks norske og fire internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider for åpenhet og ansvarliggjøring i petroleumssektoren: Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), Norsk Folkehjelp, Word Wildlife Fund (WWF)-Norge, Kirkens Nødhjelp, Naturvernforbundet, LO, og Oxfam America, Thomson Reuters Foundation, Natural Resource Governance Institute og Global Witness. De tematiske områdene som ble prioritert var miljø, åpenhet og Helse, miljø og sikkerhet (HMS).

Samarbeidet med det internasjonale pengefondet (IMF) om bistand til inntektsforvaltning, både gjennom en bilateral avtale og Norges støtte til flergiverfondet Managing Natural Resource Wealth ble videreført. IMF bisto Libanon med å lage en modell for å beregne fremtidige petroleumsinntekter og med å etablere prosedyrer for kontroll med oljeselskapenes skatteregnskaper. Videre ble det benyttet midler under avtalen til å delfinansiere en kartlegging av Ghanas forvaltning av sine inntekter fra naturressursforvaltning. I Tanzania har IMF gjennom flergiverfondet Managing Natural Resource Wealth bidratt til at det er utarbeidet en politikk for å forvalte inntekter fra gassektoren. I Kenya støttet IMF arbeidet med å lage en ny modellavtale mellom myndighetene og oljeselskapene. Modellavtalen ble publisert på myndighetenes hjemmeside.

I juli 2014 inngikk Utenriksdepartementet og det angolanske petroleumsministeriet en avtale om institusjonelt samarbeid. Det primære målet med OfU-programmet i Angola er å styrke de institusjonelle mekanismer og tekniske kapasitet i Petroleumsministeriet for å sikre en bærekraftig forvaltning av petroleumsressursene. Samtidig blir aktører som bidrar til å holde myndighetene ansvarlige for petroleumsforvaltningen støttet. Sammen med lokale partnere bidro Norsk Folkehjelp gjennom programmet «Accountable governance of oil revenues in Angola» til at det ble gjennomført budsjettanalyser, som dannet grunnlaget for påvirkningsarbeid overfor relevante ministerier og parlamentarikere.

En gjennomgang av Ofu-programmet i Ghana dokumenterte at Norges innsats har bidratt til at en regulator har blitt opprettet og at en petroleumslov med en rekke forskrifter har blitt utarbeidet. Miljø og sikkerhetssiden er ivaretatt gjennom oppbygging av institusjoner og lovverk. I tillegg til lovarbeidet, ble det i 2015 gjennomført miljøtilsyn ved Jubilee-feltet, en kritisk forvaltningsoppgave for å sikre forsvarlig håndtering av avfall og kjemikalier. Samarbeidet har en bærekraftig form, i det norsk ekspertise trekkes inn i Ghanas eget system.

I Mosambik ble et arbeid med å få informasjon om landets petroleumsressurser sluttført i 2015. Myndighetene har nå en database med blant annet geologisk og seismisk data, en oversikt over ressursgrunnlag og ressursestimater, konsesjonskontrakter og nøkkelinformasjon om oljeselskapene.

Ofu-programmet i Tanzania har over flere år bidratt til utarbeidelse og operasjonalisering av en nasjonal oljevernberedskapsplan. I 2015 gjennomførte myndighetene i Tanzania og Zanzibar sammen med operatørselskapene sin første fullskala øvelse, også støttet av norsk Ofu-partner. En forankret og implementert beredskapsplan vil kunne begrense skadeomfanget betydelig ved oljeutslipp.

I Uganda vedtok kabinettet i 2015 den strategiske miljøkonsekvensutredningen for Albertine Graben, med tilhørende anbefalinger og rammeverk for implementering. Utredningen har foregått i regi av et bredt spekter av ugandiske myndighetsinstitusjoner. Det samme vil gjelde implementeringen som fremover vil følge opp risikohåndtering og gevinstoptimalisering basert på miljømessige og sosioøkonomiske forhold avdekket i utredningen. Ofu-programmet har bidratt fra oppstart i 2009 med prosess-støtte så vel som faglig støtte i enkeltspørsmål gjennom institusjonssamarbeidet.

I 2015 ble det gjennomført en rekke arbeidssamlinger i Ofu-samarbeidet mellom Norge og Cuba. Samlingene har bidratt til økt kompetanse innen petroleumsforvaltning hos et bredt utvalg av cubanske myndigheter innen petroleumsforvaltning, blant annet ressursklassifisering, økt oljeutvinning, oljevernberedskap og helse, miljø og sikkerhet.

Samarbeidet mellom Norge og Libanon bidro bl.a. til: et forslag til revidert petroleumsskattelov ble ferdigstilt, viktig seismisk data ble transkribert til moderne standard, og libanesiske myndighetspersoner styrket sin kompetanse blant annet innen regnskaps- og revisjonsmekanismer i petroleumssektoren og forhandlingsteknikk i forbindelse med gjennomføring av lisensrunder. Videre har libanesiske miljømyndigheter, med norsk støtte, oppdatert den nasjonale oljevernberedskapsplanen.

Som del av Fisk for Utvikling (Ffu)-programmet støtter Norge arbeidet mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet. Norge inngikk i 2015 en avtale med Interpol og, som norsk partner, Fiskeriforvaltningens analysenettverk (FFA) for å bidra til internasjonal bekjempelse av fiskerikriminalitet i utviklingsland. Dette arbeidet bidro blant annet til at mange utviklingsland; deriblant Mauritius, Nigeria, São Tomé, Kapp Verde, Senegal, Vietnam og Singapore, i samarbeid med Interpol lyktes i å etterforske, og dels straffeforfølge, fiskerikriminalitet på det åpne hav. Fartøy som ble tatt i arrest som en direkte følge av dette samarbeidet er blant annet M/S Thunder og M/S Songhua. Ytterligere straffeforfølgelse gjennomføres nå av land der eiere av ulovlige fiskefartøy er hjemmehørende.

Innen oppdrett har man i 2015 blant annet hatt en første vellykket slakting av fiskesorten cobia ved det norskstøttede prosjektet på Cuba. I Thailand har man oppnådd svært god høsting av fisk ved demonstrasjonsanlegget. Dette er et resultat av god administrasjon og drift, og gode kjølemetoder fra slakt til ferdig produkt. Prosjektet ble startet opp i etterkant av tsunamien for å overføre kunnskap om merdteknologi i sjø, og avsluttes i 2016.

Forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen, som er et kjerneelement i EAF Nansen-programmet, som er et samarbeidsprosjekt mellom Norge og FAO, drives av Havforskningsinstituttet. Fartøyet gjennomførte i 2015 blant annet et vitenskapelig tokt i Myanmar med både fiskeri- og miljøfaglige komponenter, og et tilsvarende tokt i det indiske hav som forberedelse til et nytt Indian Ocean Exploration-tokt – 40 år etter forrige tokt. EAF Nansen-programmet har så langt bidratt til utvikling av 17 forvaltningsplaner for fisk og reker i ulike utviklingsland.

Norge har over flere år hatt fiskerisamarbeid med Angola med formål om å bidra til å styrke den administrative, tekniske og forvaltningsmessige kapasiteten til Angolas Fiskeridepartement. Samarbeidspartner på norsk side er Centre for Development Cooperation in Fisheries (CDCF) ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Programmet har fem pilarer: forbedre forvaltningen av fiskeriressurser, forskning, matsikkerhet, akvakultur, og generell forvaltning. Mange av aktivitetene bygger på erfaringer fra tidligere samarbeid med andre afrikanske land, samt data innsamlet over flere år gjennom Nansen-toktene.

Norad bidrar med kjernestøtte til Universitet i Oslos Program for utvikling av helseinformasjonsystemer (HISP) med om lag 27 mill. kroner i perioden 2014–2016, hvorav vel 10 mill. kroner i 2015. Det overordnede målet for programmet er å bedre helsetilbud og styrke helsesystemer i lav- og middelinntektsland. Dette gjøres ved å forbedre innsamling, analyse og bruk av helsedata og indikatorer. HISP-nettverket har utviklet og vedlikeholder District Health Information Software (DHIS2), et dataprogram som er åpent tilgjengelig. Programmet egner seg for å analysere data på distrikts- og nasjonalt nivå i utviklingsland.

Folkehelseinstituttet (FHI) mottok ca. 3 mill. kroner for å støtte samarbeidsland i utviklingen av helseregistre for kvinners og barns helsetjenester. Målet er å bidra til bedre informasjon om helsetjenesten og helsesituasjonen for å igjen kunne tilby bedre kvalitet i tjenestene. FHI har i samarbeid med WHO utviklet metoder og verktøy og initiert og har gitt faglig støtte til Palestina der det er gjennomført opplæringstiltak og analytisk arbeidet for å sikre effektiv iverksetting.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten mottok 3 mill. kroner for å produsere forskningsoversikter om effekt av tiltak for å styrke helsetjenesten i lav- og mellominntektsland. Kunnskapssenteret avholdt i løpet av året seks kurs/workshops for ca. 150 forskere og brukere av forskning fra utviklingsland. Med støtte fra Kunnskapssenteret bidro til sammen 25 forskere fra lav- og mellominntektsland til at det ble det ble publisert 6 forskningsoppsummeringer samt 10 oversikter med systematiske gjennomganger av forskningsrapporter, spesielt effektevalueringer.

I India tilrettelegges det for samarbeid mellom norske og indiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

SINTEF har samarbeidet med indiske Central Pollution Control Board i perioden 2010 – 2015, med siktemål å utvikle sikre og gode rutiner for bruk av avfall som brennstoff i sementproduksjon og å utbre kunnskap om dette. Det er blant annet arrangert workshops for mer enn 700 deltagere, og 29 ansatte ved CPCB og delstatenes State Pollution Control Boards har deltatt på studiereiser. Videre er det publisert 4 artikler og 5 CPCB-rapporter. Sementovner er særdeles godt egnet til å destruere farlig avfall på grunn av den ekstremt høye temperaturen.

Miljødirektoratet har samarbeidet med indiske Centre for Science and Environment for å styrke forurensningsmyndighetene på delstatsnivå. 50 inspektører har gjennomgått opplæring innenfor feltene overholdelse, overvåkning og gjennomføring av lover og regler, både generelt og innenfor spesialfelt som avfallshåndtering. 19 inspektører (10 menn og 9 kvinner) har også vært på studiereise i Sverige og Norge for å se på «Best Practices in Environmental Governance». Etter opplæringen har flere av de berørte State Pollution Control Boards startet arbeidet med å kartlegge avfallsstrømmer med sikte på å utarbeide egnede planer for håndtering av disse.

NIBIO samarbeider med indiske forskningsinstitutter, NGOer og myndigheter i tre delstater i det sørlige India for å fremme klimatilpassede jordbruksmetoder. Mer enn 27.000 berørte bønder (hvorav ca. 28 pst. kvinner) har begynt å dyrke tørkeresistente rissorter, og har tatt i bruk jordforbedringsmetoder, biologisk gjødsel og biologiske alternativer til kjemiske insektmidler. Videre er det introdusert kornslag som krever mindre vannmengder, og mer effektive forskningsbaserte vanningsmetoder. Informasjonsteknologi brukes også i betydelig omfang: Med sine mobiltelefoner får bøndene nyttig meteorologisk informasjon (langtidsvarsler om kommende flom, kraftig regn, tørke etc.) fra 7 «Village Knowledge Centres». Dette er basert på data fra yr.no. På disse Village Knowledge Centres bruker man også datautstyr til å innhente og utveksle informasjon om agro-teknologi, og til å gjøre informasjonen forståelig for bøndene. Eksempelvis brukes mikroskop koblet til en prosjektor, slik at bonden kan komme med sin syke plante og på en lett måte se hva som er i veien og få råd om behandling av plantesykdommen. Dette fører til tilpasset og redusert bruk av kjemiske insektmidler.

I Angola har Norge støttet International Law and Policy Institute (ILPI) for å bidra til å bygge opp en menneskerettighetskultur i landet. ILPI bidrar gjennom opplæring i menneskerettigheter for angolanske aktører i stat, sivilt samfunn og akademia. Hovedsamarbeidspartner og koordinator på angolansk side er Justis- og menneskerettighetsdepartementet. 12 angolanere fra ulike institusjoner og organisasjoner fikk opplæring gjennom et skreddersydd menneskerettighetskurs i Norge. Samarbeidet med juss-fakultetet ved Agostinho Neto-universitetet resulterte i avholdelse av flere seminarer om menneskerettigheter og ferdigstillelse av en lærebok i menneskerettigheter som lanseres i 2016. Det langsiktige målet med samarbeidet med Neto-universitetet er å bistå faglig inn i prosessen for å opprette et menneskerettighetsfag som del av jussutdanningen. Det brede opplæringsprogrammet i menneskerettigheter, og samarbeidet med en rekke forskjellige institusjoner, bidrar både til å øke kunnskapskapsnivået om menneskerettigheter i disse institusjonene, men bidrar også til å skape en plattform for dialog på feltet mellom offentlige institusjoner, sivilt samfunn og media.

Forskningssamarbeidet mellom Christian Michelsens Institutt (CMI) og Centro de Estudos e Investigação Cienífica (CEIC) blant annet til ferdigstillelsen av en bok og en artikkel om diversifisering av den angolanske økonomien.

Det faglige samarbeidet i Kina skal bidra til oppfyllelsen av to mål: «lokal, regional og global utvikling er bærekraftig» og «kinesisk deltagelse i og etterlevelse av internasjonale regimer – regionale og globale». Samarbeidet har to hovedpilarer, klima/miljø og velferdsmodeller. 45,5 mill. kroner ble fordelt på 16 prosjekter. Prosjektene har resultater som bidrar godt til oppnåelse av de strategiske målene. Bærekraftig utvikling og etterlevelse av internasjonale regimer krever et høyt kunnskapsnivå, og kompetansebygging blant kinesiske miljøvernmyndigheter er et sentralt element i fleste prosjektene. Miljødirektoratet (MD), NIVA og Sintef har eksempelvis gjennomført flere kurs i miljøforvaltning i Kinas provinser, og MD har vært involvert i et prosjekt om håndteringen av sekundære og regionale luftforurensningskilder, et viktig tiltak i gjennomføringen av Kinas nasjonale handlingsplan mot luftforurensning. Et samarbeidsprosjekt mellom kinesiske miljømyndigheter og SINTEF om bruk av sementovner til forbrenning av farlig avfall har fått positiv oppmerksomhet fra både myndigheter og industrien, samt hatt betydning for utforming av nye standarder og reguleringer på feltet. To store klimaprosjekter mellom Norge og UNDP, med Kinas National Development and Reform Commission (NDRC) og norske MD som implementerende partnere, har bidratt til etableringen av et nasjonalt CO2-marked, herunder sektorspesifikke veiledere for utslippsmåling og rapportering til bruk for selskaper som skal delta i kvotemarkedet, samt et rapporteringssystem for provinsmyndighetene i Kina, i tillegg til et nasjonalt kvoteregister.

Norge har støttet samarbeidsprosjekter som er knyttet opp til Kinas planlagte implementeringer av internasjonale miljøkonvensjoner. Dette inkluderer kvikksølvsamarbeidet hvor MD på norsk side har bidratt direkte inn i Kinas arbeid opp mot ratifiseringen av Minamatakonvensjonen, samt samarbeidet mellom FECO og NIVA rettet mot Kinas implementering av Stockholmskonvensjonen om persistente organiske miljøgifter.

En forstudie om et samarbeid om kortlevde klimadrivere med China Research Academy of Environmental Science (CRAES) har resultert i et forslag til kinesiske Ministry of Environmental Protection (MEP) om et treårig samarbeid. Ytterligere et treårig prosjekt med CRAES om verdisetting av naturmangfold og økosystemtjenester i Kina kom i gang med aktiviteter som skal finne sted i fem pilot-kommuner.

Norge støtter Havforskningsinstituttets samarbeid med kinesiske institusjoner om miljøutfordringer i havbruksnæringen. Aktiviteter i 2015 har inkludert forskerutveksling og introduksjon av styringssystemer for bærekraftig akvakultur.

Kinas miljøutfordringer er en kilde til sosial uro, mye på grunn av manglende lokale kunnskaper om miljørisiko innen industri. Vista Analyse og Chinese Academy for Environmental Planning har siden 2012 samarbeidet om å styrke Kinas miljørisikohåndtering, der et viktig mål for prosjektet har vært å lage et system for hvordan myndigheter kan vurdere og håndtere miljørisiko lokalt.

Videreføringen av støtten til samarbeidet mellom China Institute for Reform and Development (CIRD) og Norsk institutt for By- og Regionforskning (NIBR) for å fremme sosio-økonomisk utvikling og fordeling i Kina vært et viktig prosjekt i samarbeidet om samfunns- og forvaltningsmodeller. Norge støtter også NHOs langvarige samarbeid med sin søsterorganisasjon China Enterprise Confederation, der sammenhengen mellom økt konkurranseevne og CSR-bevissthet hos medlemsbedriftene er et sentralt tema. Prosjektet har også en viktig regional komponent hvor arbeidsgiverorganisasjonene i Indonesia, Kina og Vietnam deler erfaringer og utfordringer. Videre støtter Norge et OECD-prosjekt som spiller inn i Kinas pågående arbeid med reform av statseide selskaper, bl.a. ved å se på norske erfaringer.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 355,9 mill. kroner.

Kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi

Klimautfordringen er global og løses best globalt. Internasjonal innsats innen klima, miljø og bærekraftig utvikling er derfor et viktig område for Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Vedtaket av Parisavtalen under FNs klimakonvensjon har gitt verden et styrket globalt rammeverk som skal forsterke innsatsen for å redusere klimagassutslipp og tilpasse seg klimaendringer. Norge signerte Parisavtalen 22. april og ratifiserte i New York 20. juni 2016. I gjennomføringen av Parisavtalen vil Regjeringen i utviklingspolitikken forebygge og løse klima- og miljøutfordringer gjennom klimafinansiering, teknologisamarbeid og kapasitetsbygging. Innsatsen må gå hånd i hånd med økonomisk vekst og utvikling i fattige land. Vår støtte til en grønnere økonomi i våre samarbeidsland må derfor innebære bedre rammebetingelser og økt kapitalmobilisering for klima- og miljøvennlige investeringer i næringslivet. Det grønne skiftet hjemme og ute skal være gjensidig forsterkende.

FNs 17 globale, felles mål for bærekraftig utvikling de neste 15 årene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Det slås fast at klimaendringene kan undergrave alt annet arbeid for å nå målet om bærekraftig utvikling. Regjeringens oppfølging av bærekraftsmålene i utviklingssamarbeidet legger derfor gjennomgående vekt på å integrere hensynet til klima og miljø.

Regjeringens satsing på klima, miljø, fornybar energi og bærekraftig utvikling må ses i en helhetlig sammenheng. Det har særlig vært satset på en styrking av den internasjonale innsatsen for utfasing av subsidier til fossile brensler, utbredelse av renere kokeovner og en konsentrasjon av innsatsen gjennom Det grønne klimafondet. Regjeringen vil bidra til å innrette markeder på høyere investeringer i grønne løsninger gjennom ulike tiltak, bl.a. gjennom utvikling av karbonmarkeder. Regjeringen har ønsket å dreie innsatsen innenfor fornybar energi mer i retning av private investeringer, og kapitaltilførselen til Norfunds investeringer i fornybar energi er blitt økt.

Strategisk innsats har som mål å gi resultater på mange områder samtidig, bl.a. i form av redusert fattigdom, bedre helse, energitilgang for fattige og levedyktige arbeidsplasser.

Om lag halvparten av regjeringens støtte til Det grønne klimafondet på totalt 1,6 mrd. kroner over fire år vil gå til utviklingslandenes tilpasning til klimaendringer. I tillegg innebærer den sterke støtten til Den globale miljøfasiliteten (GEF), FNs miljøprogram (UNEP) og klimatjenester en klar vektlegging av klimatilpasning og klimarelatert katastrofeforebygging i regjeringens utviklingspolitikk. Konsentrasjonen av støtten til Det grønne klimafondet har gitt rom for redusert støtte til andre, mindre enkelttiltak og fond på tilpasningsområdet.

Post 70 Ymse tilskudd, kan overføres

Utenriksdepartementet foreslår at fullmakten Utenriksdepartementet har for å gi tilskudd til enkelttiltak på inntil 2 mill. kroner videreføres, og at bruk av midler utover dette beløp og inntil 6 mill. kroner, kan besluttes ved Kgl. res.

Bruk av midler til enkelttiltak utover 6 mill. kroner legges frem for Stortinget, jf. forslag til romertallsvedtak III. Fullmakten forutsettes bare brukt når det er ønskelig å bevilge midler raskt til nye tiltak hvor gitte rammer er for små. Fullmakten forutsettes også brukt til å dekke merutgifter som følge av valutasvingninger. Det vises også til forslag til romertallsvedtak II, pkt. 2 vedrørende fullmakt til bruk av merinntekter under kap. 3166, post 01.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 5,5 mill. kroner.

Post 72 Internasjonalt arbeid for klima og miljø, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

Klimaendringene og miljøproblemene berører alle, men det er de mest sårbare landene og befolkningsgruppene som rammes hardest. Norge vil derfor prioritere de minst utviklede landene i arbeidet med å takle klima- og miljøutfordringer.

Global oppvarming forsterker en rekke andre problemer både på lokalt, regionalt og globalt nivå og kan undergrave alt annet arbeid for å nå målet om bærekraftig utvikling.

Norsk innsats blir rettet mot globale klimaendringer og miljøutfordringer. Tiltak for å redusere utslipp av klimagasser er svært viktig, ikke minst for å unngå en klimautvikling som overgår naturens og økosystemers tilpasningsevne. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) ligger verden med dagens utslippskurs an til å få en temperaturøkning på seks grader mot slutten av århundret i forhold til førindustrielt nivå. Det vil føre til dramatiske endringer i matproduksjon, vannressurser og bosettingsmønstre i store deler av verden. Klimaendringene påvirker allerede i dag økosystemene gjennom tørke, flom og hyppigere og kraftigere ekstremvær. Utviklingslands evne til fortsatt vekst vil blant annet være avhengig av landenes kapasitet til å tilpasse seg klimaendringene og forebygge naturkatastrofer.

Norsk innsats konsentreres om klimafinansiering, kapasitetsbygging og teknologisamarbeid i utviklingsland. Tiltak som innebærer gjennomføring av Parisavtalen, FNs bærekraftsmål og Sendai-rammeverket om katastrofeforebygging blir gitt prioritet i bruk av denne posten. Midlene går i hovedsak til tiltak mot utslipp av klimagasser, tilpasning til klimaendringer, bedring av luftkvalitet, forebygging av klimarelaterte naturkatastrofer, robust og bærekraftig byutvikling, bærekraftig naturressursforvaltning og miljø.

Det grønne klimafondet (GCF) ble opprettet av partene til FNs klimakonvensjon for å være hovedkanal for storskala multilateral finansiering av tiltak både for utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland. Fondet er den viktigste finansieringskanalen for gjennomføring av Parisavtalen og gis derfor særlig prioritet i norsk multilateral klimafinansiering til utviklingsland de kommende årene. Norge har spilt en sentral rolle i opprettelsen av fondet, som ble operativt i 2015, og er representert i styret som består av 12 medlemmer fra industriland og 12 fra utviklingsland. De første prosjektene er godkjent av styret, men fondet er fortsatt under oppbygging, og det vil ta tid før det vil kunne levere fullt ut i henhold til målsettingene for fondet. Norge arbeider målrettet for at fondet skal fungere effektivt så snart som mulig. Det foreslås bevilget 400 mill. kroner til fondet i 2017. Regjeringen har gitt tilsagn om et norsk bidrag på 1,6 mrd. kroner for perioden 2015–2018, og det bes om Stortingets samtykke gjennom romertallsvedtak XIV i denne proposisjonen.

Den globale miljøfasiliteten (GEF) er verdens største miljøfond og en av de viktigste kanalene for norsk bistand på området. GEF dekker alle globale miljøproblemer innenfor fokusområdene biologisk mangfold, klima, internasjonale vannspørsmål, ozonlaget, miljøgifter, forørkning og avskoging. GEF er en finansieringsmekanisme og oppfyller sitt mandat gjennom partnerskap med 18 implementerende organisasjoner, hvorav FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs miljøprogram (UNEP) og Verdensbanken er blant de viktigste. Regjeringen har gitt tilsagn om et norsk bidrag på 432 mill. kroner for perioden 2014 – 2018. Norge sitter i styret fra høsten 2015 til høsten 2017. Gjennom støtte til GEF bidrar Norge til å oppfylle mange av målene og forpliktelsene nedfelt i Parisavtalen og FNs nye bærekraftsmål.

FNs miljøprogram (UNEP) er FNs fremste miljøaktør. UNEP har et bredt mandat og er en viktig strategisk partner i arbeidet for bærekraftig utvikling. Tidligere norsk miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ble i mai 2016 valgt som ny eksekutivdirektør for UNEP for en periode på fire år. Hovedoppgavene til UNEP er å fremme internasjonalt miljøsamarbeid, komme med policyanbefalinger, gi generell veiledning for miljøprogram i FN-systemet og holde oppsyn med verdens miljøsituasjon for å sikre at kommende miljøproblemer av internasjonal betydning blir vurdert. UNEP er primært en normativ institusjon og har i de senere årene lagt større vekt på forholdet mellom miljø og utvikling. UNEP har også hatt en vesentlig rolle som tilrettelegger for forhandlingene av konvensjoner om klima, biodiversitet, kjemikalier mv. UNEP er også sekretariat for en rekke konvensjoner på miljøområdet. Norge arbeider for at UNEP på lang sikt skal få status som en egen særorganisasjon, men Rio+20-toppmøtet i 2012 kunne ikke enes om å oppgradere UNEP til en særorganisasjon for miljø. UNEP er imidlertid blitt styrket på flere områder som et resultat av toppmøtet og oppfølgingen av dette, blant annet ved opprettelsen av UNEA – FNs miljøforsamling – som møttes for første gang i 2014, og igjen i mai 2016. Norge følger arbeidet tett og er pådriver for at UNEP skal bli en mer åpen og medlemsstatsstyrt organisasjon. Arbeidet med resultatbasert styring av UNEP har blitt styrket som følge av de institusjonelle reformene. Regjeringen har gitt tilsagn om et norsk bidrag på totalt 270 mill. kroner for perioden 2016–2018, og det bes om Stortingets samtykke gjennom romertallsvedtak XIV i denne proposisjonen.

Luftforurensning utgjør et stort og voksende helseproblem i utviklingsland. Tall fra Verdens helseorganisasjon viser at innendørs og utendørs luftforurensning årlig forårsaker over syv millioner dødsfall, som betyr hvert åttende dødsfall i verden. Barn og kvinner er spesielt sårbare, særlig når det gjelder innendørs forurensning. For deler av Asia og Afrika representerer dårlig luftkvalitet den største helserisikoen. En viktig årsak til luftforurensningen er utslipp av kortlevde klimaforurensere, spesielt sot (svart karbon). Tiltak som reduserer utslipp av kortlevde klimaforurensere, som sotpartikler og metan, vil derfor prioriteres høyt i utviklingssamarbeidet. Slik innsats vil kunne begrense temperaturøkningen på kort sikt, samtidig som det vil ha positiv effekt på folks helse og begrense antall dødsfall og helseproblemer fra luftforurensning. Regjeringen økte støtten til dette området i 2015, med vekt på ren matlaging. I 2016 har Norge gitt støtte til bedring av innendørs og utendørs luftkvalitet, der den største andelen går til ren matlaging. Den norske innsatsen vil bidra til at tusenvis av mennesker daglig vil kunne lage mat uten å risikere alvorlige og dødelige luftveissykdommer og andre helseproblemer som hjertesykdommer, slag og kreft på grunn av forurensing.

Store deler av verden, og særlig utviklingslandene, urbaniseres i en fart vi ikke har sett tidligere. I dag bor over halvparten av verdens befolkning i en by, og en av tre bor i slum. Dette vil utfordre klimamålsettingene og andre viktige bærekraftsmål. Samtidig vil økt urbaniseringsgrad med tett befolkningskonsentrasjon by på enorme muligheter til å skape bærekraftig vekst og løfte millioner ut av fattigdom. Denne kombinasjonen av utfordringer og muligheter har gitt urbaniseringsspørsmålene en viktig plass i FNs 2030 -agenda gjennom bærekraftsmål 11 «Å gjøre byer trygge, inkluderende, robuste og bærekraftige». Habitat III-konferansen, som arrangeres i Ecuador i oktober 2016 (holdes hvert 20. år), definerer hvordan bærekraftsmål 11 skal følges opp i en «Ny urban agenda». Norge fremmer klima, luftforurensning og helse som viktige temaer som bør prioriteres her.

FNs bosettingsprogram, UN-Habitat arbeider for å sikre bærekraftige byer. Norsk støtte har primært gått til UN-Habitat på urbaniseringsområdet. Organisasjonen har slitt med stort byråkrati og trenger omstilling for å kunne bli mer målrettet i sitt arbeid.

Montreal-protokollen er en av tidenes mest vellykkede internasjonale avtaler og har ført til at de skadelige utslippene av gasser som ødelegger ozonlaget er blitt drastisk redusert. Verdenssamfunnets oppfølging av denne avtalen har ført til at over 98 pst. av stoffene som er regulert under Montreal-protokollen er faset ut. Siden ozonreduserende stoffer har lang levetid i atmosfæren, tar det likevel lang tid før ozonlaget er restituert. Målinger av ozonlaget viser at konsentrasjonene av de fleste ozonreduserende stoffene har begynt å minke sakte. Dersom alle land følger kravene i Montrealprotokollen, ventes det at ozonlaget vil være nærmest restituert innen 2050 – 2070. Bruk av klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) er i sterk vekst ettersom de ozonødeleggende gassene fases ut og flere på grunn av økonomisk vekst får tilgang til produkter som slipper ut HFK. Partsmøtet under Montrealprotokollen i november 2015 besluttet at protokollen fremover skal regulere klimagassene HFK, noe Norge lenge har arbeidet for.

Klimatilpasning og forebygging av klimarelaterte katastrofer er et prioritert område for utviklingslandene og for norsk bistand. Støtte vil gis til tiltak som kan sette utviklingslandene i stand til å redusere sin sårbarhet og utvikle robuste samfunn, i tråd med landenes nasjonalt bestemte bidrag til Parisavtalen om klimaendringer som ble vedtatt under partsmøte til FNs klimakonvensjon i Paris 2015 (COP-21). Det globale rammeverket for klimatjenester (GFCS) er sentralt i denne sammenheng. Det gir grunnleggende data om klima og hydrologi som er viktig både for å avverge umiddelbar tap og skade, men som også er et viktig planleggingsverktøy for investeringer i infrastruktur, landbruk og energi.

Vannressursforvaltning og tilgang til tilfredsstillende vann og sanitærtjenester er et av FNs nye bærekraftsmål, og retten til rent drikkevann er anerkjent som en menneskerett. Norge vil støtte temaområdet innen prioriterte sektorer for norsk utviklingssamarbeid som helse, utdanning, matsikkerhet og klimatilpasning.

For å tilpasse seg klimaendringene og planlegge for en lavkarbonutvikling er det et stort behov for endring i privat sektor og økt tilgang på privat kapital og teknologi til grønne investeringer. Klimateknologi er sterkt etterspurt av utviklingsland, og det er et økt krav om midler og mekanismer for å bidra til faktisk overføring av teknologi. Klimateknologisenteret under klimakonvensjonen (CTCN) ble operativt våren 2014, og Norge har vært en viktig giver i oppstartsfasen. Norge ble valgt inn som medlem av det rådgivende styret til klimateknologisenteret under FNs klimakonferanse i Paris for en periode på to år. I tråd med Norges nasjonale planer for satsing på grønn konkurransekraft foreslås en fortsatt satsing på teknologioverføring.

Økosystemenes rolle i klimatilpasning er viktig, blant annet som førstelinjeforsvar mot ekstremvær. Samarbeid om miljø er videre et viktig bidrag til fred, forsoning, sikkerhet og regional utvikling. Bærekraftig bruk av naturen kan bidra til økonomisk vekst og det grønne skiftet.

Ifølge en studie fra 2014 fra INTERPOL og FNs miljøprogram anslås verdien av miljøkriminalitet til å være mellom 70 og 213 mrd. dollar i året. I utviklingsland har slik kriminalitet ofte koblinger til organisert kriminalitet, den er grenseoverskridende og kan også ha koblinger til finansiering av terrorisme. Dette omtales nærmere i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Slik kriminalitet er global og krever globale normer, og arbeidet med dette er under utvikling. En global strategi mot miljøkriminalitet ville styrke arbeidet. Bekjempelse av miljøkriminalitet i utviklingsland krever gode analyser og effektivt samarbeid i justis- og politisektoren på tvers av landegrenser. Kapasitetsbygging for innsats mot slik kriminalitet vil bli prioritert på miljøfeltet fremover.

Minamata-konvensjonen gir bindende regler for å beskytte helse og miljø fra langtransportert kvikksølvforurensning og ble vedtatt i oktober 2013. Denne konvensjonen ble våren 2016 lagt frem for Stortinget med tilrådning om samtykke til ratifikasjon.

Bevilgningen støtter en rekke klima- og miljøaktiviteter som beskrevet ovenfor. Mål og rapport for disse beskrives nærmere nedenfor. Bevilgningen dekker også kontingenter og frivillige bidrag til en rekke organisasjoner, fond, programmer, tiltak og stiftelser, Montreal-protokollens Ozonfond, FNs forørkningskonvensjon (UNCCD), Den internasjonale organisasjon for tropisk tømmer (ITTO), FNs klimakonvensjon, Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser (ITPGR), Grid Arendal og UNEP. Disse beskrives nærmere i egne underkapitler nedenfor.

Mål

Reduserte klimagassutslipp, effektiv tilpasning til klimaendringer og løsninger på viktige miljøproblemer i utviklingsland.

Rapport 2015

Det grønne klimafondet ble operasjonelt i november 2015 med styrets beslutning om investeringer i de første åtte tiltakene for utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Rammen for de første åtte tilskuddene fra fondet var totalt 168 mill. dollar (ca. 1,4 mrd. kroner). I 2015 godkjente styret 20 samarbeidspartnere som er kvalifisert som mottakere av finansiering fra fondet til klima-prosjekter og programmer i utviklingsland. Det ble i 2015 også signert avtaler om tilskudd til fondet på til sammen 6,7 mrd. dollar. Fondets direktør varslet ved årsskiftet 2015–2016 at hun ikke ville søke fornyet kontrakt, og styret har igangsatt rekruttering av ny direktør. Norge annonserte på FNs klimakonferanse i Paris en økning av støtten til Det grønne klimafondet innen 2020, med mulighet for en dobling dersom fondet får på plass en mekanisme for resultatbasert finansiering som kan sikre verifiserte utslippsreduksjoner fra avskoging og skogforringelse.

Norges bidrag til den globale miljøfasiliteten (GEF) var i 2015 på 108 mill. kroner. Midlene som gis er ikke øremerket og bidrar til innsats innen alle GEFs fokusområder. En langsiktig strategi kalt «GEF 2020» ble vedtatt i 2014. Strategiens formål er økt innsats rettet mot underliggende drivkrefter bak de økende globale miljøproblemene. GEFs årlige prosjektrapport for 2015 viser til en økende katalytisk rolle for fasilitetens innflytelse på politikk, samfinansiering og opptrapping av innsats på de fleste fokusområder. Samfinansiering gjennom partnerskap er oppnådd spesielt på klimaområdet. Det er rom for forbedringer, for bare halvparten av alle prosjekter rapporterer på likestillingsspørsmål, og bare ti prosent rapporterer om aktiv medvirkning av urbefolkningsgrupper. Men det rapporteres om aktiv medvirkning av sivilt samfunn i 62 prosent av prosjektene.

Det ble i 2015 gitt 90 mill. kroner i støtte til FNs miljøprogram (UNEP) sitt arbeid. Det meste av midlene går til UNEPs sju arbeidsprogram. Det ble gitt øremerkede midler til UNEPs arbeid med miljøkriminalitet og til fattigdoms- og miljøinitiativet (PEI), som er et felles program mellom FNs utviklingsprogram (UNDP) og UNEP for integrering av miljøhensyn i fattigdomsstrategier og andre utviklingsplaner. UNEP er en sentral premissleverandør for gjennomføring av Parisavtalen om klimaendringer og av de globale bærekraftsmålene mot 2030. I 2015 har UNEP på en god måte ivaretatt miljøaspektet i utarbeidelsen av de globale bærekraftsmålene og indikatorer for måloppnåelse. UNEP har også bidratt med å utvikle kunnskapsprodukter. Siden Norge fremmet vedtak om marin forsøpling på FNs miljøforsamling i 2014 har UNEP bistått 15 land med å utvikle handlingsplaner mot marin forsøpling, fremmet samarbeid mellom FN-organisasjoner og miljøavtalene på dette området samt utarbeidet en studie om vår kunnskap om kilder til og omfanget av problemet. UNEP har, gjennom sine partnere, i 2015 støttet mer enn 60 land innen både klimatilpasning og utslippsreduksjoner, herunder programmet for redusert avskoging og skogforringelse (REDD+). Totalt 66 land har bedt UNEP om støtte til overgangen til grønn økonomi siden 2010. UNEP fortsetter å fremskaffe god kunnskap for beslutningstakere og bistår utviklingslandene med kapasitetsbygging på miljø gjennom nasjonale utviklingsplaner.

Det ble i 2015 gitt 24 mill. kroner til GRID-Arendals samarbeid med UNEP om miljøvurderinger og miljøinformasjon på en rekke felter. Arbeidet resulterte blant annet i en rapport om elektronisk avfall og bidro til spredning av miljøkunnskap. Miljøkriminalitet, grenseoverskrivende vassdrag, grønn økonomi, fjellområder, marine ressurser, miljørapportering, blå karbon og marin planlegging er områder Grid Arendal har bidratt på.

Klimateknologisenteret har vært operativt siden 2014, og under FNs klimakonferanse i 2015 ble det vedtatt at senteret skal bidra til teknologioverføring under Parisavtalen. I startsfasen har Klimateknologisenteret bygget opp et globalt nettverk for å bidra til best mulig svar på forespørsler fra utviklingsland. Forespørslene fra utviklingsland til klimateknologisenteret er økende, og en forventer å kunne rapportere de første resultatene om faktisk teknologioverføring i neste budsjettperiode. Norge har bedt om at klimateknologisenteret rapporterer om potensialet for faktiske utslippsreduksjoner og redusert sårbarhet for klimaendringer gjennom tiltakene.

Verdens helseorganisasjon fører an i Klima og ren luftkoalisjonens (CCAC) arbeid med å bedre luftkvalitet ved reduksjon i utslipp av kortlevde klimaforurensere gjennom «Urban Health Initiative», der Norge er blant partnerlandene. I 2015 ble støttet Norge WHO med 10 mill. kroner til tiltak for å bedre luftkvaliteten i utvalgte byer i utviklingsland gjennom dette initiativet. Tiltakene har både klima- og helsegevinst. Norge har gått i bresjen for å bedre balansen mellom innsats på ren luft og klima. Norge og Verdens helseorganisasjon har ledet koalisjonens helsegruppe, som også har igangsatt aktiviteter for å øke bevissthet og kompetanse på feltet, gjennom folkeopplysningskampanjen «Breathe Life».

I november 2014 ble det inngått en avtale med Verdensbanken for å støtte deres arbeid med å bedre luftkvaliteten i utvalgte byer i Afrika og Asia (Ghana, Nigeria, Sør-Afrika, Egypt, Kina, India, Vietnam) gjennom det nyopprettede programmet «Pollution Management and Environmental Health». Støtten er på 20 mill. kroner per år for perioden 2014–2017. Verdensbanken samarbeider med Klima- og ren luft koalisjonen og Verdens helseorganisasjon i gjennomføringen av tiltak, kapasitetsbygging, kommunikasjon etc. Aktiviteter innen måling av luftkvalitet, analyser av kilder og utslipp samt kompetansebygging er igangsatt i en rekke byer, og det legges stor vekt på bevisstgjøring og kommunikasjon.

Bruken av Ozonfondets midler til støtte for utviklingslandenes fortsatte utfasing av bruk av ozonnedbrytende stoffer er blitt gjennomført etter forutsetningene. Året 2010 representerte en milepæl da alle utviklingsland det året hadde faset ut bruk av klorfluorkarboner (KFK), haloner og karbontetraklorid. I 2011 ble det vedtatt at Ozonfondet for perioden 2012–2014 skulle ha en kapital på 450 mill. dollar. Bruk av HKFK ble «frosset» på 2009/10-nivå i 2013 og skulle reduseres med 10 pst. innen 2015, og med videre nedfasing og endelig utfasing innen 2030. Finansieringsbehovet er primært knyttet til utfasingen av hydroklorfluorkarboner (HKFK) i utviklingslandene. Påfylling i fondet med 437,5 mill. dollar for kommende treårsperiode (2015–2017) ble besluttet på partsmøtet høsten 2014. Det norske bidraget økte til 10,4 mill. kroner, både for å finansiere utfasingen av HKFK og fordi Norges prosentsats i fordelingsnøkkelen ble høyere.

Verdens meteorologiorganisasjons (WMO) Globale rammeverk for klimatjenester (GFCS), ble støttet med til sammen 22 mill. kroner i 2015. Målsettingen er å styrke utviklingslands meteorologiske institusjoner og vær- og klimatjenester som grunnlag for planlegging av tiltak innen matsikkerhet, vannressursforvaltning, helse og katastrofeforebygging. Dette vil være avgjørende for klimatilpasning i sårbare land. De norske midlene går til prosjekter i Afrika med vekt på varsling av ekstremvær og utsending av klimavarsler på sms til bønder og fiskere. Programmet om utarbeiding av brukervennlige klimatjenester i Tanzania og Malawi innen mat- og ernæringssikkerhet, helse og katastrofeforebygging ble videreført i 2014 med støtte til WMO, Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdens matvareprogram (WFP), Cicero og Fridtjof Nansens institutt.

Norge har støttet programmet Himalaya Climate Change Adaptation Programme (HICAP) siden 2011. Programmet fokuserer på konsekvenser av og tilpasning til klimaendringer i Himalaya-regionen, med vannforsyning og matsikkerhet som hovedfokus. Programmet ledes av det regionale senteret International Center for Integrated Mountain Development (ICIMOD) som er basert i Nepal, i samarbeid med Cicero og Grid-Arendal. Støtten har resultert i en rekke vitenskapelige publikasjoner som har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det legges vekt på oppbygging av kunnskap om lokale klimaendringer og tilpasning samt på kvinners rolle i planlegging og gjennomføring av tiltak i regionen.

Det siste året er programstøtten til UN-Habitat i stor grad dreid over mot klima- og miljøprosjekter, inkludert bedring av luftkvalitet ved innføring av rene kokeovner i slumområder. UN-Habitat er også involvert i «Urban Health Initiative» under CCAC.

Det ble gitt 4 mill. kroner i reisestøtte til utviklingslands deltakelse på en rekke internasjonale miljømøter i 2015.

Konvensjon om bekjempelse av forørkning (UNCCD), Den internasjonale organisasjonen for tropisk tømmer (ITTO) og kontingenten til Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser (ITPGR) dekkes med pliktige bidrag over denne posten.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 767,2 mill. kroner på posten.

Post 74 Fornybar energi, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

1,1 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet og 2,9 milliarder mennesker bruker ineffektive og forurensende kokeovner. Stabil tilgang til bedre og mer moderne energitjenester er nødvendig for økonomisk vekst, jobbskaping, sosial utvikling og reduksjon av fattigdom. Samtidig er det avgjørende for å kunne møte de globale klimautfordringene at energien i økende grad kommer fra fornybare energikilder som vann, sol, vind og biomasse. Det er derfor fastsatt et eget bærekraftsmål om tilgang til energi. Gjennom innsatsen for fornybar energi i utviklingspolitikken ønsker Norge å bidra til at utviklingsland bruker fornybare energikilder i stedet for fossile.

Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser, og valg av energibærere har betydelige miljøkonsekvenser. Overgang til fornybare energikilder og effektiv bruk av energien, f.eks. med rene kokeovner eller bruk av gass til matlaging, er forutsetninger for å nå de ambisiøse klimamålene. For norsk klimapolitikk er fornybar energi i utviklingspolitikken et viktig bidrag. Bistand til fornybar energi vil bidra til bærekraftsmålene både for energi og klima.

Norge har i mange år gitt støtte til økt produksjon av og tilgang til fornybar energi i utviklingsland. Støtten har rettet seg mot institusjonsutvikling og kapasitetsbygging, ny fornybar kraftproduksjon, særlig vannkraft, bygging av kraftnettet og landsbygdelektrifisering. Det er særlig land i Afrika, men også utvalgte land i Asia som har mottatt støtte. Norges støtte til fornybar energi opprettholdes i 2017 på samme nivå som i 2016. Redusert støtte til fornybar energi de senere årene er resultat av strategiske valg og konsentrasjon av prosjektporteføljen om færre land, kanaler og initiativ for å sikre bedre styring og resultatoppnåelse. Regjeringen har de senere årene ønsket å dreie innsatsen til fornybar energi mer i retning av private investeringer, bl.a. ved økt kapitaltilførsel til Norfund til investeringer i fornybar energi i samarbeid med privat sektor.

For å bidra mer effektivt til bærekraftsmålene, Paris-avtalen, næringsutvikling, økonomisk utvikling og en reformert utviklingspolitikk, vil det legges til grunn nye føringer for bruken av midlene over posten til Fornybar energi. Hovedfokus vil være tiltak som tilrettelegger for kommersielle og private investeringer med vekt på samarbeid med norske aktører. Viktige innsatsområder her vil være policydialog og samarbeid om reformer, lovverk, institusjonsbygging, planlegging og regionalt samarbeid. Dette er områder hvor norsk kompetanse er etterspurt, som er strategisk viktige for våre samarbeidsland, og som gir god synlighet og tilgang til dialog. Støtte til bl.a. forstudier, opplæringsstøtte, infrastrukturstøtte og tiltak som øker utviklingseffekten, kan bidra til bedre investeringsklima og redusert risiko for private investorer. Denne bistandsinnsatsen og Norfunds investeringer i fornybar energi må ses i sammenheng med virkemidler fra GIEK, Eksportkreditt Norge og Innovasjon Norge, som er sentrale instrument for å få med norske bedrifter. Økt tilgang til elektrisitet støttes gjennom bygging av strømnett ut til sluttbrukerne, mens støtte til kapitalintensive transmisjons- og kraftproduksjonsprosjekter trappes ned. Regjeringen arbeider med å videreutvikle strategiske partnerskap med næringslivet som også vil omfatte fornybar energisektoren. På grunn av langsiktigheten i tiltak på energisektoren vil det ta tid å dreie hele porteføljen.

Norges støtte til kapasitetsbygging og utdanning av fagfolk på alle nivåer, ikke minst yrkesutdanning, vil gis høyere prioritet og synlighet og ses i sammenheng med Norges satsing på utdanning. Skoler og helseinstitusjoner trenger strøm til lys og utstyr som datamaskiner, kuvøser, kjøling av medisiner osv., og Norge vil være pådriver for at utdannings- og helseprogrammer også omfatter tilgang til strøm. Bedre energitjenester kan forbedre livssituasjonen i flyktningeleirer og for mennesker rammet av naturkatastrofer. Dette kan blant annet oppnås gjennom tilrettelegging for investeringer fra privat sektor og gjennom multilaterale kanaler. Norge vil fortsette energibistanden til sårbare stater som en del av Regjeringens strategi for bistand til sårbare stater.

Det er lagt opp til sterkere resultatorientering av innsatsen basert på indikatorene for bærekraftsmålene, konsentrasjon om færre samarbeidsland og færre internasjonale initiativ. Regjeringen vil legge vekt på at behovene til kvinner vektlegges ved energiutbygging, og at kvinner inkluderes i de arbeidsplassene som skapes.

Afrika vil også i 2017 være den viktigste samarbeidsregionen for norsk bistand innen fornybar energi, med Liberia, Mosambik, Tanzania og Uganda som de viktigste landene, men det vil også satses i utvalgte land i Asia, bl.a. Myanmar og Nepal, samt på Haiti.

Norge støtter også fornybare energitiltak gjennom norske frivillige organisasjoner og strategiske tiltak for å stimulere til investeringer fra norsk næringsliv i fornybar energi. En del av bevilgningen vil gå til satsing gjennom multilaterale kanaler, både de internasjonale utviklingsbankene og FN-systemet, i tillegg til internasjonale organisasjoner, initiativ og fond som er opprettet for utbygging av fornybar energi i utviklingsland, samt gjennom Det grønne klimafondet. Under de multilaterale klimafondene Climate Investment Funds (CIF), støttes et fond for fornybar energi, Scaling Up Renewable Energy in Low Income Countries (SREP). Multilateralt vil International Finance Corporation (IFC), som er Verdensbankgruppens privat sektor-arm, være en viktig samarbeidspartner med sin spesialkompetanse på mobilisering av privat kapital inn i energi- og klimarelevante investeringer.

Mål

Norge skal bidra til FNs bærekraftsmål om å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris for alle. Satsingen skal også bidra til å redusere utslipp av klimagasser fra energisektoren.

Rapport 2015

Bistanden til fornybar energi over kap.166, post 74 var i 2015 på til sammen 810 mill. kroner. Av dette mottok land i Afrika 55 pst., Asia 18 pst., Latin-Amerika 1 pst. mens 27 pst. ble gitt globalt, blant annet til multilaterale og regionale organisasjoner og initiativ, sivilt samfunn og næringsutvikling.

Mer enn halvparten av støtten til fornybar energi gikk til fornybar kraftproduksjon, kraftoverføring, elektrifisering og kapasitetsutvikling som de viktigste innsatsområdene.

Land som fikk mest støtte til fornybar energi i 2015 var:

• Liberia 230 mill. kroner

• Uganda 118 mill. kroner

• Nepal 103 mill. kroner

• Tanzania 43 mill. kroner

• Mosambik 34 mill. kroner

• Myanmar 25 mill. kroner

I Liberia kom rehabiliteringen av vannkraftverket Mt. Coffee i gang igjen i 2015 etter ebola-utbruddet, og er nå i rute til ferdigstillelse i 2016/2017. I Monrovia ble 14 000 nye strømkunder koblet til. Institusjonssamarbeidet mellom energidepartementet (MLME) og NVE har resultert i ny energilov og et opplæringssenter. Samarbeidet har bidratt til at Liberia Hydrological Society nå har kapasitet til å samle inn og lagre viktige hydrologiske data.

I Uganda bidro støtten til Rural Electrification Agency at ca. 5 300 husholdninger, helse- og utdanningssentre og mindre næringslivsvirksomhet ble tilkoplet strømnettet, mens 42.000 mennesker på landsbygda fikk tilgang til strøm. Den norske innsatsen har vært sentral for utvikling av rammeverk for energisektoren, og en rapport som utkom i 2015 viser betydelige utviklingseffekter av støtten. Byggingen av den 226 kvm lange høyspentledningen fra N’kenda til Hoima i Vest-Uganda fortsatte og forventes ferdig i 2016/2017 med Norge som største bidragsyter. Gjennom «GetFit programmet» er det inngått avtaler om utbygging av kraftproduksjon på 128 MW.

I Nepal har Norge i flere år samarbeidet med nepalske myndigheter og andre givere om et landsbyenergiprogram, National Rural Renewable Energy Program (NRREP). Landsbyenergiprogrammet (NRREP) bidro i 2015 til at omlag 130.000 fattige husholdninger fikk tilgang til elektrisitet og ca. 300.000 husholdninger fikk tilgang til rentbrennende ovner og biogass for matlaging. Videre arbeides det for å få på plass en felles giverplattform for å drøfte strategiske energispørsmål med myndighetene og for at det skal utarbeides ny policy for subsidier til fornybar energi. Norge støtter, sammen med Den asiatiske utviklingsbanken, store transmisjonslinjeprosjekter som er under bygging. Energisamarbeidet har også bidratt til å tilrettelegge for investeringer fra privat sektor.

I Tanzania har norsk støtte til kapasitetsbygging bidratt til at Rural Energy Authority (REA) har blitt mer effektiv og utarbeidet en tiårig elektrifiseringsplan, samt sammen med andre givere bidratt til at mer enn 700.000 mennesker fikk tilgang til moderne energitjenester på landsbygda i 2015. Støtte til rehabilitering av vannkraftanlegg har ført til bedring av energieffektiviteten, samt innsparinger og økte inntekter til kraftselskapet på USD 15–20 millioner, noe som er dobbelt så mye som den totale norske støtten til prosjektet.

Arusha Technical College begynte i 2015 arbeidene med å få på plass et studieprogram for vannkraftteknikere og et turbinlaboratorium, og har åpnet et eget «business promotion center» for å bistå student-entreprenører i å etablere næringsvirksomhet.

Norge har i flere faser støtter elektrifisering på Zanzibar, og en evaluering av den langsiktige utviklingseffekten av støtten har vist spesielt positive bidrag til næringsutvikling og jobbskaping, med over 70 pst. økning i antall etablerte bedrifter og 150 pst. økning i antall arbeidsplasser i perioden 2008–2012. Norge har finansiert studier av transmisjonslinjer mellom Tanzania og Kenya og mellom Tanzania og Zambia, som vil knytte sammen Southern Africa Power Pool og Eastern Africa Power Pool.

I Mosambik har Norge gjennom en årrekke støttet elektrifisering, oppgradering av strømnettet, forstudier, samt faglig rådgivning til det nasjonale strømselskapet Electricidade de Mocambique (EDM), energidepartementet og regionale institusjoner. I 2015 ble det gitt støtte til overføringslinje og oppgradering av trafostasjon knyttet til det første solkraftprosjektet i Mosambik, noe som bidro til å realisere solkraftverket.

Gjennom elektrifiseringsprosjektet i den nordlige provinsen Cabo Delgado har 3.700 familier, åtte skoler og 15 helseklinikker fått strøm. Faglig bistand til EDM har bidratt til finansiering av tre gasskraftverk på til sammen 330 MW til en verdi av USD 600 mill., samt at det er utarbeidet modellavtaler som vil brukes i forbindelse med fremtidige kraftprosjekter. Norge har vært sentral i å få på plass en regional krafthandelsplattform, Southern African Power Pool (SAPP), og andelen av den bilaterale handelen som gikk gjennom SAPP økte fra 6 pst. i 2013/2014 til17 pst. i 2014/2015.

I Myanmar har Norge bidratt til å bygge opp kapasitet og kompetanse som bidrar til at Myanmars enorme energiressurser, med naturgass, og fornybare kilder som vann, sol, vind og bioenergi, kan utnyttes. Norge har bistått med å utvikle energilovverk og tekniske vannkraftstandarder som vil bidra til økt effektivitet og sikkerhet i kraftutbygging, samt til å sikre like krav til private og offentlige utbyggere. Omfattende støtte er gitt til hydrologi, særlig til etablering av en hydrologisk database hvor det er for første gang i Myanmars historie er lagt opp til samarbeid og datadeling på tvers av departementer, og de første online målestasjonene er etablert. Norge støtter også prosjekt som utvikler og tilbyr innovative fornybar energiløsninger, bl.a. solkraft til irrigasjonspumper, for bønder på landsbygda.

Norge støttet International Centre for Hydropower (ICH) i Trondheim, og har trukket på inngåtte rammeavtaler med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statnett i 2015. ICH har arrangert en rekke kapasitetsbyggingskurs innen vannkraftsektoren om bl.a. drift og vedlikehold, sektor-regulering, og kurs i forhandlingsteknikk i forbindelse med krafthandelsavtaler. Gjennom rammeavtaler medNVE har utviklingsland fått tilgang på høyt kvalifisert fagkompetanse.

Norge har også støttet Global Alliance for Clean Cookstoves (GACC) som har en markedsbasert tilnærming til rentbrennende kokeovner. GACC har samlet aktører som lokale og internasjonale produsenter, distributører, finans, sivilsamfunnsorganisasjoner og myndighetene i seks land i nasjonale allianser.

Norge støtter Sustainable Energy for All (SE4All). SE4All har skapt en felles visjon og en plattform for dialog innen energi der Norge også deltar aktivt. I 2015 ble det vedtatt et eget bærekraftsmål for energi noe SE4All har bidratt aktivt til.

Norsk støtte til Clinton Climate Initiative (CCI) har til nå bidratt til at et 24 MW vindkraftprosjekt på Jamaica og et 1,3 MW solenergiprosjekt i Seychellene er besluttet bygd ut. Norsk støtte har dermed bidratt til å utløse betydelige kommersielle investeringer.

Gjennom tilskuddsordningen for næringsutvikling er det gitt støtte til forundersøkelser og prosjektutvikling av solkraftverk, samt støtte til forundersøkelser for mulig lokal utstyrsproduksjon til vannkraftindustrien, energieffektivisering og introduksjon av rentbrennende ovner. I 2014 er det gitt støtte til forundersøkelser av solkraftverk i Namibia (50 MW) og Uganda (10MW), samt til mindre forundersøkelser innenfor fornybar energi som lokal turbinproduksjon, energieffektivisering og prosjektledelse. Det er gitt støtte til et demonstrasjonsprosjekt for rentbrennende kokeovner basert på bioetanol i Kenya og Tanzania, hvor flertallet av befolkningen bruker ved og trekull til matlaging.

Norge støtter også fornybare energitiltak gjennom norske frivillige organisasjoner. I 2014 ble 33 mill. kroner fordelt på organisasjonene WWF-Norge, Kirkens Nødhjelp, Naturvernforbundet, Norges Vel og Digni. I samarbeid med lokale partnere har Naturvernforbundet bidratt til å påvirke utkastet til ny nasjonal energipolitikk i Togo. Mange av anbefalingene har blitt tatt inn i utkastet, og spesielt innen desentraliserte løsninger og tilgang på energi på husholdsnivå. WWF-Norge implementerer programmet Champion District Initiative i Uganda i perioden 2013–2017 sammen med WWF-Uganda. WWF samarbeider med myndighetene, private aktører og andre lokale sivilsamfunnsorganisasjoner om tilgang på energi innen 2030 ved bruk av rentbrennende ovner og solenergi. Per nå har over 10 000 familier i Kasese distriktet tatt i bruk rentbrennende kokeovner som et resultat av programmet. Dette er gjort i samarbeid med lokale leverandører og ved hjelp av mikrokreditt. I tillegg driver de lokale organisasjonene kampanjer for å opplyse folk om fordelene ved å bruke rene energiløsninger. Målet er å nå 30.000 husholdninger innen 2030 og at modellen oppskaleres til andre distrikter.

Asiabankens Clean Energy Financing Partnership Facility (CEFPF) er et multigiver-fond, integrert i Clean Energy Program (CEP). Fondet ble opprettet i 2007 for å øke investeringer i og tilgang til teknologi innen ren energi. Fasiliteten bidrar også til å støtte policy-utvikling, gjennomføring av reformer, oppbygging av institusjoner og kapasitet innen energisektoren for å tilrettelegge for investeringer fra privat sektor. Så langt har fondet, som er på over 1 mrd. kroner, hvorav Norge har bidratt med 140 mill. kroner over 3 år, bidratt til investeringer i ren energi i 131 program i over 35 land. Frem til nå skal tiltakene ha resultert i 6,7 TWh spart energi, 733,60 MW i ny installert fornybar kapasitet og 7,6 millioner tonn reduksjon i karbonutslipp i året. Programmene forventes å utløse over 17 mrd. kroner i investeringer i ren energi, hvorav 7 mrd. kroner fra privat sektor.

Norge gir gjennom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene støtte til programmet Scaling up Renewable Energy in low income countries (SREP) som arbeider for å øke investeringene i fornybar energi i fattige land. Programmet har bygget opp mer enn 6,3 mrd. kroner i fondskapital. Programmet vil bidra til at 26 land og en region vil få støtte til å utarbeide investeringsplaner for fornybar energi som sol, vind, geotermisk, biobrensel og vannkraft på opp til 10 MW. I 2015 ble investeringsplaner for seks land (Bangladesh, Ghana, Haiti, Nicaragua, Rwanda og Uganda) godkjent, og totalt 18 investeringsplaner er nå godkjent. Flere av investeringsplanene og prosjektene har opplevd forsinkelser, blant annet på grunn av politisk uro og krig (Mali, Jemen, Madagaskar), ebola (Liberia og Sierra Leone), naturkatastrofer (Vanuatu og Nepal) og andre utfordringer. Gjennomføring av investeringsplanene forventes å resultere i 1600 MW ny fornybar energi, 6500 GW elektrisitet produsert årlig og gi 16,8 millioner mennesker ny eller forbedret tilgang til energi. Privat sektor vil bidra betydelig til disse investeringene.

Verdensbankens energitenketank ESMAP bidrar med rådgivning og mobilisering av energiinvesteringer gjennom banken. ESMAP bidrar til utvikling av marked for LED-lamper og solcelleanlegg til erstatning for forurensende og helsefarlige parafinlamper gjennom programmet «Lighting Africa». Programmet har nådd mer enn 19,5 millioner mennesker i 12 land. Videre bidrar ESMAP til kartlegging av fornybare ressurser på landnivå, utvikling av målemetoder for tilgang til energi for SE4All, og verktøy som identifiserer barrierer for investeringer i ren energi. Norge startet i 2015 et samarbeid med ESMAP for å bidra med råd og bistand til 21 land om å redusere subsidier av fossilt brensel. Høsten 2015 ble det gjennomført en ekstern evaluering av ESMAP, som gjennomgående er positiv.

IFC – International Finance Corporation – er Verdensbankens privat sektor arm, med spisskompetanse for å mobilisere privat kapital inn i investeringer i utviklingsland og fremvoksende økonomier. Norsk støtte gjennom International Finance Corporation (IFC) til investeringsfondet – IFC Catalyst Fund (CF)– bidrar til å mobilisere privat kapital inn i klima- og energirelevante investeringer. Catalyst Fund har en investeringskapital på over tre milliarder kroner (USD 418 mill.) og Norge har bidratt med 100 millioner kroner. Innen utgangen av 2015 har IFC Catalyst Fund gjort ni investeringer i private underfond med klimarelevante investeringsretningslinjer. Disse underfondene har i sin tur investert i rundt 50 prosjekter i Afrika, Midtøsten, Latin-Amerika, og Asia. En ekstern tidlig-evaluering i 2015 viser at IFC CF har lykkes med å mobilisere privat kapital inn i sine første prosjekter og at investeringene utvikler seg som forutsatt.

Norge har bidratt med 120 mill. kroner til Green Africa Power (GAP) som er et nytt fond på 1,3 mrd. kroner som skal stimulere det private næringsliv til å investere i fornybare energiprosjekter i det sørlige Afrika. Fondet er strukturert slik at det skal stimulere til investeringer fra næringslivet og samtidig demonstrere kommersiell og teknisk gjennomførbarhet av fornybare energiprosjekter.

Energising Development (EnDev) er et energipartnerskap støttet av Tyskland, Nederland, Storbritannia, Australia, Sveits og Norge. EnDev har som mål å redusere energifattigdom gjennom bærekraftige, rene energiløsninger der ca. 70 pst. av resultatene er rene kokefasiliteter og 30 pst. tilgang til elektrisitet. Totalt har EnDev siden etableringen i 2005 sørget for tilgang til moderne energitjenester, inkludert forbedrede kokeovner, for over 15 millioner mennesker. Samlet norsk bidrag til EnDev er 228 mill. kroner for perioden 2011–2016.

Sammen med EU-kommisjonen og Tyskland har Norge bidratt til opprettelsen og utformingen av GEEREF, et innovativt fond-i-fond for fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland. Fondets størrelse er på EUR 222 mill., hvorav Norges bidrag er på 110 mill. kroner (2008–2012).

Norge støtter øremerkede deler av arbeidsprogrammet til Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) med 30 mill. kroner i treårs-perioden 2014–2016, der størsteparten av midlene går til å fremme fornybar energiløsninger i små øystater gjennom programmet «Islands: lighthouses for renewable energy deployment». Videre, som et ledd i å styrke Det internasjonale energibyrået (IEA) sitt samarbeid med ikke-medlemsland ga Norge i 2015 støtte til opprettelsen av et IEA kontor i Beijing for å styrke samarbeidet med Kina. Norge ga også støtte til en IEA studie om Kinas rolle i kraftsektoren i Afrika.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 470 mill. kroner.

I tillegg foreslås tilsagnsfullmakt på 30 mill. kroner, jf. forslag til romertallsvedtak VII.

Kap. 167 Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

Post 21 Spesielle driftsutgifter

Etter OECD/DACs retningslinjer kan visse flyktningutgifter knyttet til opphold i Norge første året og tilbakevending til sine hjemland klassifiseres som offisiell utviklingshjelp (ODA). Bevilgningen omfatter også enkelte utgifter knyttet til reintegrering i opprinnelsesland, herunder finansiering av omsorgstilbud for enslige mindreårige asylsøkere. Ordningene ligger under hhv. Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, jf. mer omtale i respektive departementers budsjettproposisjoner.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås det bevilget 3 742,8 mill. kroner

De ODA-godkjente utgiftene er relatert til følgende saksområder:

Kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling

Kvinners rettigheter og likestilling skal både fremmes gjennom målrettede tiltak og integreres i alt utviklingssamarbeid. Innsatsen på dette feltet skal finansieres via alle budsjettposter på programområde 03, mens særskilte, strategiske innsatser kan dekkes over dette kapittelet.

Formålet er innsats for kvinners rettigheter og likestilling i tråd med omtalen i Likestillingsmeldingen, Meld. St. 7 (2015–2016) av Norges internasjonale likestillingsarbeid, 2030-agendaen for bærekraftig utvikling og handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken (2016–2020).

Bevilgningen skal i større grad brukes til å støtte fokuslandenes gjennomføring av kvinners rettigheter og likestilling. Bevilgingen vil over tid, og med oppstart fra 2017, innrettes til å støtte programmet Likestilling for utvikling. Programmet skal bistå land til å oppnå likestilling hvor norske likestillingserfaringer brukes der det er etterspurt og relevant. Utgangspunktet er de forpliktelsene som er nedfelt i FNs kvinnekonvensjon (CEDAW), handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing og bærekraftsmålene. Bevilgningen skal også brukes til å støtte jenters utdanning globalt, gjennom bl.a. FN-systemet.

Bevilgningen skal brukes katalytisk, for å utløse større utviklingseffekter for likestilling og til tiltak som bidrar til jenters utdanning. Bevilgningen skal også brukes til støtte til lokale kvinneorganisasjoner og myndigheters innsats på området kvinners rettigheter og likestilling. Bevilgningen skal i hovedsak støtte tiltak for kvinners rettigheter og likestilling som ikke faller inn under andre bevilgninger, og skal ikke støtte samme aktivitet over en årrekke. Sivilsamfunnsorganisasjoner og forskningsmiljøer som er norske eller basert i Norge eller andre OECD-land skal som hovedregel ikke motta støtte over denne posten.

I lys av den betydning jenters utdanning har for å oppnå likestilling og andre utviklingsmål vil 100 mill. kroner av bevilgningen bli avsatt til dette formål. Støtten til jenters utdanning vil bli innrettet i tråd med målsetningene for regjeringens utdanningssatsing som beskrevet under kap. 169, post 73.

Post 70 Kvinners rettigheter og likestilling, kan overføres

Situasjonsbeskrivelse

På verdensbasis utgjør kvinner flertallet av de fattigste. I utviklingsland vises dette i inntektsfattigdom og undernæring. Kvinner har større samlet arbeidsbyrde enn menn og har oftest hovedansvaret for familien. En stor andel av det ubetalte omsorgs- og husarbeidet i alle land utføres av kvinner. Dobbeltarbeid, utilstrekkelig utdanning, manglende juridiske rettigheter og sosiale hindre er faktorer som bidrar til at kvinner utgjør et flertall i det uformelle, uregulerte arbeidsmarkedet med lav lønn og dårlige arbeidsforhold.

Kvinners adgang til og deltakelse i politiske beslutninger er en viktig forutsetning for at kvinners og jenters behov skal prioriteres. Dette må gjelde både i fredstid og når konflikt og humanitære kriser rammer samfunnene. Kvinners representasjon i nasjonalforsamlingene er fordoblet de siste tyve årene, likevel er kun en av fem representanter kvinner. To tredjedeler av de som ikke kan lese er kvinner. I bare 26 pst. av de fattigste landene er gutter og jenter likt representert i grunnskolen. Jenter blir holdt utenfor fordi de må arbeide, fordi samfunnene deres er i konflikt, eller de må slutte fordi de blir gravide eller gifter seg tidlig. I enkelte samfunn nektes jenter skolegang på grunn av kulturelle eller religiøse forhold. UNESCO har beregnet at barneekteskap og barnedødelighet ville falt med en sjettedel, og mødredødelighet med to tredjedeler, dersom alle kvinner hadde hatt grunnskole.

Vold mot kvinner og jenter er et stort og komplekst problem. I tillegg til vold i nære relasjoner, menneskehandel for seksuell utnyttelse der jenter og kvinner utgjør 80 pst. av ofrene, voldtekt, seksualisert vold i konflikt, seksuell trakassering og partnerdrap, står ifølge WHO, anslagsvis 3 millioner jenter i Afrika i fare for å utsettes for kjønnslemlestelse hvert år. Vold mot kvinner gir fysisk og psykisk skade for den enkelte. Barns oppvekst ødelegges og det koster samfunnet store summer i tapt arbeid og i helsetjenester.

Kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse er også forbundet med store utfordringer i mange land. Mer enn 200 millioner jenter og kvinner i utviklingsland får ikke dekket sitt behov for prevensjon og mister dermed kontrollen med egen reproduksjon, samtidig som de utsettes for den helsefare som er forbundet med utrygge aborter og hyppige fødsler.

Mødredødeligheten er halvert globalt sett de siste 20 årene, men manglende helsetjenester i forbindelse med svangerskap og komplikasjoner ved fødsler gjør at 800 kvinner fremdeles dør hver dag. Restriktive abortlover er ikke forbundet med lavere abortrater. Hvert år dør anslagsvis 47 000 kvinner på grunn av utrygge aborter.

Barneekteskap er svært utbredt, spesielt i fattige land, hvor så mange som 67 millioner jenter under 18 år giftes bort årlig. Dette fører til at de mister skolegang og føder barn i svært ung alder, noe som videre øker risikoen for komplikasjoner og død.

Mål

De strategiske tiltakene over posten skal bidra til oppfyllelse av følgende mål:

• Styrke jenter og kvinners muligheter til å gjennomføre kvalitetsutdanning

• Avskaffe alle former for vold mot og diskriminering av jenter og kvinner i den private så vel som den offentlige sfære, inkludert seksualisert vold og skadelige skikker som kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap

• Sikre jenters og kvinners seksuelle og reproduktive helse og reproduktive rettigheter og arbeide for internasjonal aksept av seksuelle rettigheter

• Styrke lovgivning, normer og standarder om likestilling og bidra til myndiggjøring av kvinner og jenter på alle nivåer.

• Styrke jenters og kvinners politiske, økonomiske og sosiale deltakelse og rettigheter inkl. deltakelse, lederskap og innflytelse i det politiske og økonomiske samfunnsliv, herunder kvinner og jenter i krig, konflikt og post-konfliktsituasjoner

Rapport 2015

De tiltakene og resultatene det rapporteres om nedenfor er i tråd med målformuleringene som er nedfelt i Prop. 1 S (2015–2016).

Afrika

I Mosambik har 25 000 ledere i lokalsamfunn fått opplæring om seksuell og reproduktiv helse gjennom Norges og andre giveres støtte til en lokal organisasjon. Det har igjen ført til at 2.9 millioner kvinner har fått kvalifisert svangerskapskontroll, nærmere 700 000 kvinner har fått muligheter for å føde på helseklinikker og mer enn 900 000 kvinner har fått rådgivning knyttet til familieplanlegging. Mer enn 4000 kvinner fikk tilgang til prevensjon. Dette har hatt en meget positiv effekt for å redusere antall kvinner som dør i barsel.

I Tanzania har samarbeid med Styret for registrering av ingeniører og støtte til kvinnelige ingeniører resultert i at totalt 125 kvinner er registrert som profesjonelle ingeniører og fått relevante stillinger. 5 har startet eget firma og 4 er forfremmet til lederstillinger.

I Malawi har et «Ett FN» -prosjekt rettet mot unge jenter ført til at frafallet av jenter i skolen er redusert med 58 pst. i prosjektdistriktene. 58 pst. av jenter som hadde forlatt skolen er det lyktes på bringe tilbake. 7 000 jenter har fått tilgang til prevensjon og 15 000 jenter og deres omgivelser er nådd med kampanjen for å stoppe tidlige ekteskap.

I Republikken Kongo er det gitt støtte til et senter for kvinnehelse og bistand til ofre for seksualisert vold som gir et helhetlig tilbud omfattende medisinsk bistand, psyko-sosial oppfølging og juridisk støtte. 9 470 personer har slik fått beskyttelse hvorav 444 ofre for seksualisert vold, fra 2 år til 65 år. Juridisk bistand er gitt i 136 saker som ledd i kampen mot straffefrihet. 44 voldsutøvere har fått fengselsstraffer.

I Uganda har prosjektet «Kvinnelige entreprenører» nådd 5133 kvinner i de mest konfliktutsatte områdene nord og øst i landet i 2015. Av disse har 60 pst. startet nye bedrifter og 260 forretningsplaner er utarbeidet og gjennomført. Andelen mottakere som benytter seg av finansielle tjenester økte fra 41 til 54 pst. Prosjektet har ført til holdningsendringer mht. tradisjonelle oppfatninger om kvinners rolle.

I Zambia har norsk støtte til en nasjonal organisasjon for juridisk støtte til kvinner bidratt til konkrete forbedringer i kvinners tilgang til rettssystemet og bekjempelse av vold mot kvinner. Allerede i første halvdel av 2015 ble 1500 saker, hvorav 500 gjaldt vold, fremmet for rettssystemet, av disse er 89 pst. avgjort til kvinners fordel.

Det er i seks år gitt støtte til et sub-regionalt universitetsnettverk for forskning og kapasitetsbygging om kjønn, med sete ved Ahfad universitetet for kvinner i Sudan. Samarbeidende universiteter er Makerere i Uganda og Addis Abeba i Etiopia. Formålet har vært å styrke forskningsområdet kvinner og likestilling i regionen. Et resultat er etablering av et regionalt institutt om kjønn, mangfold, fred og rettigheter ved Afhad universitet. En ekstern rapport utarbeidet på oppdrag fra Norad i 2015 konkluderte at instituttet er blitt et aktivt og innovativt senter innen et bredt spekter av kjønns- og mangfoldspørsmål i Øst-Afrika.

Prosjektet har i 2015 blant annet bidratt til stipender for studenter fra Sudan, Sør-Sudan og regionen for øvrig for masterstudier ved instituttet, oppnåelse og publisering av en doktorgrad og forskningsmateriale om ulike kjønnsrelevante temaer rettet mot akademia, sivilsamfunn og universitetsmyndigheter. Det har også lagt til rette for samarbeid mellom doktorstudenter fra de tre universitetene samt publisering av materiale om kjønnsstudier, feministisk teori, kjønn og politikk, og kjønnsutfordringer i Etiopia ved Addis Abeba universitet.

Midtøsten

I Libanon er kvinner og seksuelle minoriteter svært sårbare for diskriminering og utnyttelse, og særlig utsatte blant disse er syriske flyktninger og de fattigste libaneserne.

Gjennom støtte til lokale organisasjoner er det, ved bruk av sosiale media, skapt større bevissthet om seksuell utnytting av kvinner og behovet for bedre beskyttelse. Kompetansen til advokater som forsvarer ofre for menneskehandel er styrket.

En lokal organisasjon for LHBTI-personer har takket være norsk støtte ytet sosial og psykososial støtte til personer med alvorlige behov for hjelp. Sosialarbeidere, helsepersonell og rettsmedisinere har mottatt opplæring i helsespørsmål knyttet til LGBT-utsatte personer, inkludert voldtektsofre.

I Palestina har Norge videreført støtten til flere lokale kvinneorganisasjoner, herunder en som mobiliserer kvinner for politisk forsoning. Et senter for juridisk rådgivning har bistått 430 kvinner. En familieplanleggings institusjon har hevet bevisstheten om utvalgte helsespørsmål og gitt helsetjenester til 500 kvinner. 280 arbeidsplasser er skapt for kvinner i de mest marginaliserte områdene på Vestbredden gjennom et kvinnedrevet skolekantine-prosjekt. Støtte til UNRWAs kjønnsinitiativ er hovedsatsingen i Palestina. Det har nådd vel 18 000 mottakere, de fleste kvinner, i samarbeid med 30 lokale organisasjoner. Målsettingen er å øke kvinners utdanning og økonomiske og politiske deltakelse. Det inkluderer en komponent for å fremme kvinners bevegelsesfrihet med sikte på sosialisering og bygging av ferdigheter. 7917 kvinner i Gaza har nytt godt av programmet som særskilt støtter unge kvinnelige ledere.

Asia

I Nepal har støtte til kvinnelige ressurspersoner i marginaliserte områder resultert i at flere kvinner kan hevde sin rett til statsborgerskap, voksenopplæring og eiendom og at svært marginaliserte kvinner har fått en større stemme i offentlig debatt. Støtte til en mediabasert organisasjon har bidratt til at utfordringer knyttet til kjønnsbasert vold og diskriminering er blitt mer synlig i det offentlige rom.

Støtte til et nettverk av kvinnelige politikere har bidratt til flere kvinner i partiledelser og til at partiene har styrket sin likestillingsprofil. Det har også bidratt til en mer kjønnssensitiv grunnlov og en mer progressiv definisjon av borgerrettigheter for kvinner.

Nepal er et foregangsland når det gjelder rettigheter for LHBT-personer og Norges samarbeid med en lokal organisasjon har resultert i større anerkjennelse av denne gruppen. Opplæring av menneskerettighetsaktivister har bidratt til økt rettshjelp og kjennelser som har konsolidert rett til likebehandling knyttet til arv, arbeid og familieliv. Det er en økning i antall saker om overgrep som rapporteres samtidig som det er en oppfatning at faktiske tilfeller av vold og overgrep har gått ned. Flere LHBT-personer tør nå å stå frem som følge av radio- og TV-kampanjer og organisasjonen var instrumentell i arbeidet med å inkludere LHBT-personers like rettigheter i grunnloven. Det var også et stort gjennombrudd at kategorien andre nå er formelt inkludert i pass og reisedokumenter.

I Indonesia har norsk støtte bidratt til at Indonesia har vedtatt en nasjonal handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet som er integrert i relevante departementers interne arbeidsplaner og det er avsatt midler i statsbudsjettet for gjennomføring. Sytti kvinner i to pilotprovinser er trent i konflikthåndtering. Handlingsplanen er ambisiøs når det gjelder beskyttelse av kvinner i konflikter, men er noe svakere hva gjelder deres deltakelse i fredsbygging. Lærdommen fra utarbeidelsen av planen, blant annet nært samarbeid mellom myndigheter og sivilt samfunn er samlet i en håndbok som er delt med andre land i regionen.

Det er også gitt støtte til en lokal organisasjon som arbeider for å fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, med vekt på læreplaner som er tatt i bruk i 86 skoler, både statlige, private og islamske skoler. Det er gitt opplæring til 245 lærere og totalt har 18 632 elever fått undervisning. Det har ikke lyktes å få læreplanene inn som obligatorisk del av det nasjonale pensumet, men Helsedepartementet har godkjent de og fire ordførere har besluttet at de vil integrere de i sine distrikter.

Støtte til en annen frivillig lokal organisasjon har bidratt til at nye nasjonale retningslinjer er vedtatt for hvordan lokale forskrifter kan vedtas og som gir nasjonale myndigheter plikt til å oppheve diskriminerende forskrifter som er vedtatt av lokale myndigheter. I løpet av 2015 er den nye loven brukt 23 ganger av nasjonale myndigheter og en lokal lov har som følge av denne gjennomgangen blitt annullert. En database over diskriminerende lover er opprettet og brukes aktivt av sivilsamfunnet i dets påvirkningsarbeid

I Pakistan har støtte til en lokal frivillig organisasjon som arbeider for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter resultert i samarbeid med Helsedirektoratet og andre offentlige institusjoner og skoler om opplæring av helsepersonell i mødre/barnehelse, pubertetsendringer og forebygging av seksuelt overførbare sykdommer.

Latin-Amerika

I Guatemala er det gitt støtte til ni lokale mayakvinneorganisasjoner som arbeider med forebygging av vold mot kvinner og menneskehandel samt oppfølging i rettsapparatet av vold mot urfolkkvinner. Det har gjort det mulig å nå ut til over 6000 personer, både menn og kvinner.

I Nicaragua har 36 388 kvinner som har vært utsatt for vold og misbruk mottatt hjelp gjennom et 3 årig prosjekt basert på 40 frivillige ressursgrupper. 20 pst. av disse har lykkes med å anmelde overgrep.

På Cuba er LHBT-rettigheter blitt innført som pensum for alle legestudenter. På Jamaica er det gitt støtte til forskning som viser hvordan homofobi kan påvirke økonomien negativt.

I Colombia har støtte til lokale kvinnenettverk for fred bidratt til å fremme kvinners deltakelse i fredsprosessen og økt bevisstheten hos forhandlingspartnerne rundt kvinners deltakelse i gjennomføringen av en fredsavtale. Kvinnenettverkene har skapt oppmerksomhet i lokale media om beskyttelse av kvinner og kvinnelige ledere. De har også utarbeidet strategier for å inkludere likestilling i politiske programmer samt satt fokus på tilgang til rettssystemet for kvinnelige ofre.

Internasjonale frivillige organisasjoner

Det er gitt støtte til en internasjonal koalisjon for kvinners helse som har bygget partnerskap på tvers av aktører om sensitive temaer som tilgang til seksualundervisning i Nigeria og Pakistan. Koalisjonen har også gjennom støtte til lokale partnere bidratt til å få på plass en lov mot barneekteskap i Sindh-provinsen i Pakistan og retningslinjer for å levere aborttjenester i Peru.

Norsk støtte til en frivillig organisasjon for internasjonale rådgivningstjenester knyttet til svangerskap (Ipas, basert i USA) har bidratt til opplæring i 17 utviklingsland av 2465 medisinsk ansatte i gjennomføring av trygge aborter, inkludert medisinsk abort og orientering av 5266 helsearbeidere og ledere, økt tilgang på abortrelatert medisinsk utstyr og medisiner i Ipas programland gjennom opplæring og samarbeid med myndigheter og partner-organisasjoner, distribusjon av 186 242 manuelle vakuumaspirasjonsinstrumenter (MVA), som resulterte i at 4,6 millioner kvinner og jenter mottok abortrelaterte helsetjenester, registrering av MVA i Myanmar og Egypt, økt tilgang til moderne prevensjon og til helsetjenester for jenter og kvinner som har utført farlige aborter. 552 663 av disse ble fulgt opp direkte i 4 849 helsestasjoner i 17 land. 75 pst. av kvinnene som mottok disse helsetjenestene ønsket og fikk tilgang på prevensjonsmetoder i etterkant.

Norge har også støttet et sentralamerikansk kvinnefond som gir råd, opplæring og finansiell støtte til mindre kvinnegrupper, organisasjoner og nettverk som arbeider med å fremme kvinners menneskerettigheter. Fondet har i 2015 sikret kvinners deltakelse i flere viktige statlige beslutningsorganer i El Salvador, blant annet utdanningsstyret og plattformen for barn, ungdom og unges rettigheter. Gjennom deltakelsen har kvinnene kunnet foreslå prosjekter til fordel for jenter og kvinner. Deres saker har fått mer gehør og statusen til unge kvinnelige feminister har økt.

Som ledd i Norges innsats for å eliminere kvinnelig kjønnslemlestelse er det gitt støtte til Tostan, en organisasjon basert i Vest Afrika som arbeider med bevisstgjøring og myndiggjøring av jenter, kvinner og andre målgrupper for at det skal bli slutt på omskjæring og andre skadelige skikker i regionen. Resultatene er foreløpig på aktivitetsnivå, men med godt potensial for målgruppeeffekt og mulig samfunnseffekt i 2016. Prosjektet omfatter 280 lokalsamfunn i Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Mali, Mauritania og Senegal.

I Senegal er omskjæringsraten gått ned fra 25 pst. i 2013 til 17 pst. i 2014 herav 241 lokalsamfunn som Tostan samarbeider med som har erklært at de slutter med omskjæring i 2015. I de 100 lokalsamfunnene i Senegal som Tostan samarbeider med takket være norske midler er dialogarbeidet i gang, og det er gode utsikter til at de vil gi avkall på omskjæring i løpet av 2016. I til sammen 180 lokalsamfunn i de fem andre landene der Tostan arbeider med gjennom norsk støtte i 2015, ble det drevet opplæring og bevisstgjøring om konsekvenser av omskjæring for kvinners helse, og noen av dem har uttrykt at de vil erklære avståelse fra omskjæring fra 2016.

FN og Internasjonale finansieringsinstitusjoner

For å styrke likestillings- og rettighetsinnretningen til lands helseplaner, er det gitt støtte til WHOs arbeid med å utvikle og gjennomføre metoder for å bedre overvåkingen av ulikhet i helse og for å gå fra kunnskap om ulikhet til å identifisere hvem som faller utenfor eksisterende helsetjenester samt metoder for å inkludere disse. Et viktig anliggende er deltakelse av målgruppen, lokalbefolkningen og sivilsamfunnet i arbeid med å endre helseplaner og tjenester for å nå ut til alle. I 2015 ble denne tilnærmingen testet i Indonesia og Nepal, og flere andre land har allerede tatt den i bruk. Alle WHOs regionskontorer vil fremme bruk av den. Erfaringer fra dette arbeidet forventes publisert i et spesialnummer av WHO fagtidsskrift i løpet av 2016.

I Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) har Norge, som største giver, støttet et flergiverfond for likestilling og mangfold, med tre målgrupper: kvinner og menn som er ofre for kjønnsdiskriminering, urfolk og mennesker av afrikansk opprinnelse. 70 prosjekter er igangsatt siden 2009.

Et pilotprosjekt i Bolivia for å styrke urfolkjenters posisjon gjennom et eget sportsprogram med deltakelse av 600 tenåringsjenter førte til en betydelig økning i prosentandelen tenåringsjenter som bruker tid på utdannelse, helse og sport, og som tilegnet seg lederegenskaper for å organisere lokale idrettslag. Jentene økte også sin bruk av det lokale idrettssenteret.

Et annet pilotprosjekt («Kjærlighet…men av den gode sorten») med 800 studenter som deltakere har hatt fokus på å redusere kjønnsbasert vold blant tenåringer i Mexico by gjennom opplæring og bevisstgjøring. Evaluering av piloten viser betydelig positiv innvirkning for holdningsendringer knyttet til kjønn og vold, med fem prosents nedgang i aksept for og rettferdiggjøring av vold, og åtte prosents nedgang i aksept av kjønnsdiskriminerende holdninger i parforhold. Evalueringen viste dessuten en stor grad av tilfredshet blant studentene som hadde deltatt. På grunn av de gode resultatene vil prosjektet nå utvides til å omfatte 37 000 studenter.

Flergiverfondet kan ellers vise til følgende resultater: Ti av IDBs landprogrammer har inkorporert kjønn og mangfold, elleve pilotprosjekter er gjennomført og evaluert, i tre land er det avholdt konsultasjoner med målgrupper som del av utviklingen av landstrategier, 24 workshops om inkludering av likestilling og mangfold har blitt avholdt for offentlige etater og seks nasjonale kvinneombud har blitt institusjonelt styrket.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 306,7 mill. kroner, av dette foreslås 100 mill. kroner øremerket økt satsing på utdanning for jenter og kvinner.

Kap. 169 Global helse og utdanning

Utdanning og helse er hovedsatsinger i utenriks- og utviklingspolitikken, og står sentralt i statsminister Solbergs innsats som leder av FNs generalsekretærs pådrivergruppe for bærekraftsmålene. Regjeringen har doblet bistanden til utdanning fra 1,7 mrd. kroner i 2013 til 3,4 mrd. kroner i 2017. Takket være betydelige bistandsmidler og ikke minst et stort politisk engasjement, har Norge fått en global lederrolle på utdanningsområdet. Innen global helse har Norge spilt en global leder- og pådriverrolle i flere år.

De to satsingsområdene ses i sammenheng, og oppnåelse av bærekraftsmålene for helse og utdanning er styrende for arbeidet som støttes over dette kapitlet. En rettighetsbasert tilnærming vil bli lagt til grunn og likestillingshensynet vil bli ivaretatt.

Gjennom å styrke arbeidet i begge sektorer og gjennom å arbeide på tvers, er målet å oppnå en gjensidig merverdi og større effekt av ressursene. Utdanning, spesielt for jenter, har en positiv effekt på blant annet mødrehelse, reduksjon av barnedødelighet og for redusert forekomst av smittsomme sykdommer. Spe- og småbarnshelse, spesielt ernæring, har avgjørende betydning for læringspotensialet og utvikling av ferdigheter, samt at mødrenes utdanningsnivå har betydning for småbarnshelse.

Jenters fullføring av videregående skole og ungdomshelse, spesielt tilgang til prevensjon for jenter, er eksempler på gode synergier mellom helse og utdanning. Oppnåelse av likestilling og oppfyllelse av kvinners rettigheter er viktig i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det vil være kritisk å sikre kvinners og jenters rett til utdanning og helse, inkludert seksuell- og reproduktiv helse, og å fremme likestilling mellom kjønnene for å nå bærekraftsmålene for utdanning, helse og likestilling innen 2030.

Utdanning og helse har til felles at investeringer legger grunnlaget for utvikling og har høy avkastning på sikt. Dette kapitlet er derfor et sentralt virkemiddel for å støtte opp om langsiktig bærekraftig utvikling generelt. Begge har betydning for måloppnåelse på andre av regjeringens satsningsområder slik som fattigdomsbekjempelse, næringsutvikling, klima, menneskerettigheter, fred og demokrati.

Bevilgningen skal brukes strategisk og katalytisk og bidra til kunnskaps- og metodeutvikling på et område som har behov for nytenkning og et globalt løft. Innsatsen konsentreres om områder hvor det antas at norsk innsats vil kunne utgjøre en vesentlig forskjell. I tråd med det sterke fokuset på kvalitet og læring under det nye bærekraftsmålet om utdanning, vil dette ha høy prioritet i 2017. At jenter og barn i krise og konfliktområder sikres muligheter til kvalitetsutdanning og læring vil stå særlig sentralt, sammen med yrkesfaglig utdanning for kvalifisering til arbeidslivet. Innovative finansieringsmetoder og teknologiske løsninger utvikles og benyttes der det er hensiktsmessig. Hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne er gjennomgående i alt vi gjør. Bevilgningen skal også brukes til pådriverarbeid på globalt nivå, inkludert oppfølging av høynivåkommisjonen for finansiering av utdanning og mer generelt erklæringen fra toppmøtet om utdanning for utvikling i Oslo.

Post 01 Driftsutgifter

Posten omfatter enkelte driftskostnader i departementet og ved utenriksstasjonene knyttet til utdanningsbistanden.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 17,3 mill. kroner.

Post 70 Global helse, kan overføres

Formålet med bevilgningen er å bidra til å nå bærekraftsmål 3, helsemålet, med særskilt vekt på prioriterte delmål knyttet til dødelighet blant kvinner, barn og ungdom, og å stoppe spredning av hiv og aids, tuberkulose og malaria, og andre smittsomme sykdommer. Støtten søkes innrettet slik at den bidrar til styrking av helsesystemene i utviklingsland. Regjeringen vil bygge på lærdommen fra ebolaepidemien i vestafrikanske land i 2014 og 2015.

Innsatsen for å oppnå FNs tusenårsmål om helse har bidratt til at antall barnedødsfall (tusenårsmål 4) ble halvert fra 12,7 millioner i 1990 til 6 millioner i 2015. Antall mødredødsfall (tusenårsmål 5) ble nesten halvert fra 532 000 i 1990 til 303 000 i 2015. Målene om to tredjedels reduksjon i barnedødelighet og tre firedels reduksjon i mødredødelighet, ble ikke nådd. Årlig antall nysmittede med hiv falt fra 3,5 millioner i 2000 til 2 millioner i 2014. I juni 2015 hadde 15,8 millioner hiv-smittede tilgang til hiv-medisiner, en økning fra 800 000 i 2000. Antall malariatilfeller er redusert med 37 pst. siden 2000, og dødeligheten er mer enn halvert. Antall tuberkulosetilfeller falt med 41 pst. mellom 1990 og 2013, og dødeligheten falt med 47 pst. Tusenårsmål 6, om å stoppe, og begynne å reversere spredningen av hiv og aids, malaria og andre dødelige sykdommer, kan sies å være nådd, men ikke målet om universell tilgang til hivbehandling.

Innsatser under posten skal være langsiktige og forutsigbare. Økte investeringer i dag vil redde liv, bidra til utvikling, og gi store økonomiske innsparinger på sikt.

Om lag to tredjedeler av bevilgningen under posten går til langsiktig støtte til de offentlig- private helsepartnerskapene Vaksinealliansen Gavi, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria og legemiddelordningen UNITAID. Videre ble det i 2015 inngått avtale med Verdensbanken om støtte på 600 mill. kroner årlig til Den globale helsefinansieringsordningen GFF, jf. tilsagnsfullmakt i 2016-budsjettet. Innenfor disse initiativene vektlegges støtte til styrking av helsesystem, tilgang til helsepersonell og bærekraft.

En viktig forutsetning for oppnåelse av bærekraftsmålet for helse er innovasjon, forskning, og produktutvikling. Posten skal bidra til fleksibel støtte som tillater nasjonale og lokale forvaltere å angripe flaskehalser som hindrer resultatoppnåelse. FN-organisasjoner, Verdensbanken, norske og internasjonale frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner og mottakerlands myndigheter er kanaler for støtte.

Bevilgningen blir også brukt til å finansiere deler av norsk innsats til global helsesikkerhet, jf. omtale under kap. 164, post 72 Utvikling og nedrustning.

Bevilgningen benyttes til å støtte arbeid for å forebygge og bekjempe pandemier.

Bevilgningen kan også benyttes til å støtte internasjonale møter, konferanser og prosesser og gjennomføring av konvensjoner og avtaler på helseområdet, samt støtte til utviklingslandenes deltakelse, herunder faglig bistand og reisestøtte. I tillegg støttes organisasjoner, prosjekter og tiltak som fremmer norske satsningsområder, samt konferanser, seminarer og delegasjonsbesøk både i og utenfor Norge.

Norge bidrar også med støtte til helse og bekjempelse av hiv og aids gjennom det bilaterale samarbeidet, FN-organisasjoner og Verdensbanken, jf. programområde 03.10 Bilateral bistand og programkategori 03.30 Multilateral bistand.

Offentlig-private helsepartnerskap

Norge er med i de offentlig-private helsepartnerskapene Vaksinealliansen Gavi, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria og Den internasjonale legemiddelordningen UNITAID. FN, nasjonale myndigheter, sivilt samfunn og næringsliv deltar i partnerskapenes styrer. Norge følger opp norsk tilskudd gjennom styredeltakelse. I Gavi og Det globale fondet deltar Norge i styregrupper sammen med andre land, der styre og komitedeltakelse går på omgang mellom landene. I UNITAID har Norge egen styreplass. Vaksinealliansen Gavi og Det globale fondet er organisert som stiftelser under sveitsisk lov. UNITAID sorterer administrativt under Verdens helseorganisasjon.

Hoveddelen av landene som mottar støtte har svakt utviklede styresett hvor det kan være utfordrende å arbeide. Dette medfører betydelig risiko for økonomiske misligheter. Fra norsk side legger vi vekt på å følge organisasjonenes arbeid med risiko og kontroll, herunder gjennom periodevis medlemskap i styrenes underkomiteer for finans og revisjon. Utenriksdepartements Sentral kontrollenhet avla i 2016 besøk til henholdsvis Gavi og Det globale fondet for samtaler om deres arbeid med internkontroll og håndtering av mislighetssaker, samt markere den vekt Norge tillegger dette arbeidet. Vår vurdering er at begge organisasjonene har god økonomistyring og utviklet rammeverk med risikostyring som en integrert del av virksomhetene, samt har økt innsatsen på dette felt. De har begge nulltoleranse for økonomiske misligheter, en egen risikoenhet og internrevisorer som rapporterer direkte til styret, og eksterne varslingskanaler. De har gode rutiner for tilbakeholdelse av støtte når misligheter avdekkes, og tilbakebetaling av misligholdte midler. Internrevisjonsrapporter er offentlig tilgjengelige. Begge organisasjoner har per 2016 også egne retningslinjer for arbeidet i sårbare stater.

UNITAID er underlagt WHOs systemer, og har ikke samme mulighet som de to andre organisasjonene til å etablere egne systemer for blant annet internrevisjon, men har styrket sin interne risikostyring i 2015.

Vaksinealliansen Gavi

Situasjonsbeskrivelse

Vaksinealliansen Gavi arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud. Rask og effektiv introduksjon av nye vaksiner og støtte til å sikre fungerende vaksinetjenester står sentralt i arbeidet. Gavi er ledende blant de globale helseinitiativene når det gjelder bistandseffektivitet og samordning med nasjonale planer.

Under Gavis påfyllingskonferanse i Berlin i januar 2015 forpliktet giverne seg til å bidra med USD 7,5 mrd. Sammen med tidligere giverforpliktelser på USD 2 mrd. er finansieringen av neste strategiperiode (2016–2020) på USD 9,5 mrd. sikret. Regjeringen inngikk i april 2016 avtale med Gavi om direkte støtte på 6 250 mill. kroner for perioden 2016–2020, jf. tilsagnsfullmakt. I 2017 er bidraget på 1 267 mill kroner. Fra før har Norge i 2010 inngått avtale om støtte til Gavi gjennom finansieringsmekanismen IFFIm på 1 500 mill. kroner samlet for perioden 2010–2020, dvs. ca. 150 mill. kroner per år, og i 2014 en avtale om 1 140 mill. kroner samlet for perioden 2014–2019 til poliovaksinering gjennom Gavi, dvs. 190 mill. kroner per år. Norge er tredje største giver til Gavi, etter Storbritannia og Gates-stiftelsen.

En ekstern kvalitetsvurdering av Gavis internrevisjon i juni 2015 viste at Gavis internrevisjon bare delvis tilfredsstiller internasjonale regelverk for internrevisjon. En omorganisering og utbygging av internrevisjonen, samt for risikostyring, har siden funnet sted, og rapporter fra internrevisjonen viser god progresjon i arbeidet. Risikoprofilen til Gavi tar utgangspunkt i at 81 pst. av virksomheten (målt i pengeverdi) er leveranse av vaksiner. Disse distribueres av UNICEF og er en vanskelig omsettelig vare.

Det vises til omtale av samarbeidet med Verdens helseorganisasjon under kap.170, post 83.

Mål

• Gavis formål er å redde barns liv og fremme bedre helse gjennom økt tilgang til vaksinering i fattige land. Strategien for 2016–2020 har følgende fire delmål:

• Vaksinemålet – øke bruken av nye og uutnyttede vaksiner. Strategien legger vekt på dekningsgrad og å nå de mest marginaliserte med vaksiner.

• Helsesystemmålet – styrke arbeidet for integrerte helsesystemer for økt kapasitet til vaksinering.

• Bærekraftsmålet – utvikle bærekraftige nasjonale vaksinasjonsprogram og nasjonal finansiering.

• Vaksinemarkedsmålet – påvirke vaksinemarkedet med sikte på reduserte priser på og sikker tilgang til vaksiner for fattige land.

I lys av økonomisk utviklingsnivå skjer det en gradvis utfasing av mottakerland. I 2015 har fire land gått ut av programmet og finansierer nå helt sin vaksinering, mens ytterlige fem land forventes å gjøre det samme i løpet av 2016.

Rapport 2015

Norsk bidrag til Vaksinealliansen Gavi i 2015 var 1 000 mill. kroner. I tillegg kom 190 mill. kroner til poliovaksinering gjennom Gavi, og 146,25 mill. kroner til Den internasjonale finansieringsmekanismen for immunisering IFFIm.

Gavi bidro mellom 2011 og 2015 til å forebygge nærmere fire millioner dødsfall og vaksinere nærmere 250 millioner barn. Siden oppstarten i 2000 har Gavi bidratt til å forebygge syv millioner dødsfall.

Øke støtten til og bruk av underutnyttede vaksiner og nye vaksiner og bidra til sikker levering av vaksiner

• Ved utgangen av 2015 hadde tre fjerdedeler av alle de 73 Gavi-støttede landene introdusert pneumokokkvaksinen i sine rutinevaksinasjonsprogram.

• Over halvparten av landene hadde introdusert rotavirusvaksinen i 2015.

• 39 land hadde introdusert inaktivert poliovaksine i 2015.

• I april 2015 innførte Laos som første land vaksine mot japansk encefalitt med støtte fra Gavi.

• HPV-vaksinering mot kreft i livmorhalsen startet opp i 2013. Ved utgangen av 2015 hadde Gavi demonstrasjonsprogram i 20 land, med en million unge jenter vaksinert.

Bidra til å styrke helsesystem ved blant annet å legge til rette for levering av vaksiner og andre helsetjenester

• Rundt 19 prosent av programstøtten til Gavi i perioden 2011–2015 gikk til systemstyrking og relaterte aktiviteter i forbindelse med introduksjon av vaksiner eller vaksinekampanjer. Helsesystemstyrking alene utgjorde ni prosent av programstøtten.

Øke forutsigbarhet og bærekraft

• Gavi har mobilisert tilstrekkelige ressurser til å finansiere strategien for 2016–2020.

• I 2015 innfridde 85 prosent av alle 68 land med krav til samfinansiering sine forpliktelser, opp fra 75 prosent i 2014. Antall land med utestående forpliktelser gikk ned fra 17 land i 2014, til 10 land i 2015.

Påvirke vaksinemarkedet med sikte på reduserte priser og sikker tilgang på vaksiner til fattige land

• Gavi har bidratt til økt konkurranse i markedet og økt forsyningssikkerhet, og dermed også lavere vaksinepriser. I 2015 kjøpte Gavi vaksiner av 15 ulike produsenter, opp fra fem produsenter i 2001. Åtte av dem var basert i fremvoksende markeder, mot kun en produsent i 2001.

Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria

Situasjonsbeskrivelse

Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria skal mobilisere ressurser for finansiering av tiltak for bekjempelse av disse sykdommer i de områdene i verden hvor behovene er størst. Tiltakene blir gjennomført av samarbeidspartnere på landnivå. Støtte gis på landenes premisser, i samsvar med nasjonale planer og prosedyrer, og er resultatbasert. Fondet finansierer også styrking av helsesystemer i utviklingsland, da svake helsesystemer er blant de største hindringene for opptrapping av tiltak og sikring av deres effekt. Man er nå oppe i rundt 40 pst. av Fondets midler til styrking av helsesystem.

Det globale fondets strategirammeverk 2017–2022 ble vedtatt i november 2015. Fondet ønsker å maksimere resultatene av arbeidet for å redusere hiv, tuberkulose og malaria, men setter dette målet i større grad i sammenheng med helsesystemstyrking generelt og fremme av menneskerettigheter, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, grupper som ellers faller utenfor, samt likestilling. Fondet vil mobilisere mer ressurser for dette arbeidet, det stiller økte krav til egenfinansiering og legger grunnlaget for at land gradvis kan utfases av støtten.

Fondets finansrapport for 2015 viste en god finansiell situasjon med god utbetalingstakt. Internrevisjons- og granskingsfunksjonen fremstår som godt utbygd og utformet til å avdekke svakheter og forbedringsområder knyttet til misligheter og avvik, herunder gjennom bredt anlagte revisjoner på landnivå. Gjennom styredeltakelse vil man fra norsk side påse at Det globale fondet fortsatt prioriterer høyt arbeidet med internkontroll og risikohåndtering. Flere revisjonsrapporter i 2015 og 2016 påviste misligheter og vedvarende ineffektiv ledelse og ineffektiv bruk av midlene på landnivå. I løpet av 2016 skal det utarbeides en egen handlingsplan for styrket risikostyring i Fondet, samt foretas gjennomgang av måten det arbeides på i land med høy risiko.

Det globale fondets påfylling i desember 2013 for perioden 2014–2016 ga mer enn USD 12 mrd. i giverforpliktelser. Norges bidrag er 1,7 mrd. kroner i treårsperioden. I september 2016 ble det avholdt en påfyllingskonferanse for perioden 2017 – 2019. Norges bidrag er 2 mrd. kroner i treårsperioden, jf forslag til romertallsvedtak.

Fondet rapporterer å nå målet om å redde 10 millioner liv og forhindre 140–180 millioner nye hiv-infeksjoner i strategiperioden 2012–2016. Det vil da totalt ha bidratt til å avverge 22 millioner dødsfall siden opprettelsen i 2002.

Mål

Fondet vil finansiere arbeid for å oppnå bærekraftsmål 3 om å stanse epidemiene av aids, tuberkulose, malaria, gjennom å:

• maksimere resultat av investeringer i arbeid med HIV, tuberkulose og malaria,

• styrke systemene for helse,

• fremme og beskytte respekt for menneskerettigheter og likestilling,

• mobilisere økte ressurser.

Rapport 2015

Norges støtte til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria var på 600 mill. kroner i 2015.

• Det globale fondet støttet programmer i mer enn 140 land i 2015. Programmene gav følgende resultater:

• 8,6 millioner mennesker fikk hiv-behandling ved utgangen av 2015. Det er omtrent halvparten av alle som får hiv-behandling globalt, og 1,3 millioner flere enn målsettingen.

• I 2015 ble mer enn en million mennesker testet og behandlet for tuberkulose. Til sammen har 12,2 millioner tuberkulosetilfeller blitt diagnostisert og behandlet.

• 150 millioner myggnett behandlet med insektmiddel ble delt ut i 2015 for å beskytte familier mot malaria. Til sammen er 600 millioner myggnett blitt delt ut, også dette mer enn målsettingen på 390 millioner.

• Ved utgangen av 2015 hadde Det globale fondet brukt opptil 40 pst. av sine midler på helsesystemstyrking. Disse midlene gikk til å støtte program for å bekjempe de tre sykdommer, inkludert spesifikke helsesysteminvesteringer til informasjons og logistikk-system, opplæring av helsearbeidere, og dessuten til innovative mekanismer og innsats for å mobilisere ytterligere helsesystemstøtte på landnivå.

Fondet kan også vise til gode resultater på forebyggingsområdet. Ved utgangen av 2015 har blant annet 3,3 millioner kvinner fått tilgang til tjenester som forebygger hivsmitte fra mor til barn. 5,2 milliarder kondomer er delt ut med støtte fra Det globale fondet.

Den internasjonale ordningen for økt tilgang til legemidler UNITAID

Situasjonsbeskrivelse

UNITAID arbeider for tilgang til nye farmasøytiske produkter til forebygging, diagnostisering og behandling av Hiv og aids, tuberkulose og malaria, samt hepatitt C når dette opptrer sammen med Hiv (ko-infeksjon). UNITAID finansierer prosjekter som iverksettes av ulike partnere. To tredeler av støtten går til prosjekter med barn og kvinner som målgruppe.

UNITAID er administrert av WHO og benytter WHOs kontrollsystemer, men har i tillegg styrket sin egen risikohåndtering. Dette følges tett av styret. UNITAID har bl.a. støttet utvikling av teknologi for å måle styrken på immunforsvaret og virusmengde i blodet, som igjen sikrer bedre medisinbruk og at eventuell resistens mot tilgjengelige medisiner kan oppdages. Slik komplementerer UNITAID særlig investeringer gjennom Det globale fondet til bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, som gir landene midler til å kjøpe produktene som UNITAID har gjort tilgjengelig.

Mål

• Bekjempe Hiv og aids, malaria, tuberkulose og hepatitt C.

I tillegg har UNITAID seks strategiske mål for perioden 2013 – 2016 om økt tilgang til hurtigdiagnostikk, barnemedisiner, behandling for og forebygging av hiv og aids, tuberkulose og malaria. Ny strategi for perioden 2017–2021 er under utarbeidelse.

Rapport 2015

UNITAID utbetalte i 2015 prosjektstøtte for USD 130 mill.

Norges bidrag i 2015 utgjorde 48 mill. kroner. Kumulativt siden starten er Norge den tredje største giveren til UNITAID, etter Frankrike og Storbritannia. Støtten omfattet bl.a. følgende tiltak:

Halvering av pris på enkelte hiv-medisiner innkjøpt med midler fra Det globale fondet. Etter hvert som flere får tilgang til «førstelinjebehandling» for HIV øker resistensutvikling og behov for å bytte til effektiv «andrelinjebehandling». UNITAID har bidratt til halvering av prisen for en del av disse behandlingene, slik at de kan benyttes også i lavinntektsland.

UNITAID støttet opprettelsen av en Medicines Patent Pool, en ordning der patentinnehavere kan gi andre produsenter lisens til å produsere et patentert produkt for salg i enkelte markeder.

I tillegg arbeider UNITAID med å kartlegge og overvåke markedet for dermed å identifisere hvor markedet må endres, og hvilke produkter det er behov for. I 2015 publiserte UNITAID oversikter over behovene for produkter relatert til hiv, tuberkulose og malaria. Disse gir retning til UNITAIDs arbeid, og brukes også av andre aktører.

Den globale finansieringsordningen for kvinners, barns og ungdoms helse (GFF)

Situasjonsbeskrivelse

Den globale finansieringsordningen (GFF) er en ny finansieringsordning som skal gi grunnleggende helsetjenester til kvinner, barn og ungdom, inkludert familieplanleggingstiltak. Ordningen skal bygge på nasjonale planer, nasjonale behov og sikre sterkere nasjonal forankring og finansiering av helsesektoren på landnivå. Norsk støtte til oppfølging av anbefalingene fra FN-kommisjonen for livreddende medisiner for kvinner og barn (2012), blir gitt gjennom GFF.

GFF støtter gjennomføringen av den globale strategien for kvinners, barns og ungdoms helse på landnivå. Den globale strategien for kvinners, barns og ungdoms helse 2016–2030 ble lansert under FNs generalforsamling i september 2015. Strategien fastslår at selv om tusenårsmålene ga god fremgang med nedgang i mødredødelighet på 44 pst. og barnedødelighet med 53 pst, ble ikke helsetusenårsmålene nådd i alle land. Mye gjenstår for å sikre overlevelse og gode liv i land med høy dødelighet. Den globale strategien erkjenner videre at tiltak må settes i verk på andre områder, som utdanning, ernæring, vann og sanitær for bedre helseresultater og god helse over tid. Strategien legger også vekt på ungdoms særskilte behov.

GFF legger opp til, under nasjonalt lederskap, at bidragsytere (offentlige og private) går sammen på landnivå om en prioritert nasjonal plan som skal levere bedre og bærekraftige helsetjenester til kvinner, barn og ungdom.

GFF Trust Fund, etablert i Verdensbanken, skal bidra med katalytisk finansiering, koplet til partnerlandets villighet til bruk av egne midler til helsetjenester og helsektoroppbygging. De multilaterale organisasjonene UNFPA, UNICEF, WHO, UNWOMEN, UNAIDS og Verdensbanken har gått sammen i konstellasjonen H6 og avgitt en erklæring til støtte for gjennomføringen av Den globale strategien og GFF globalt og på landnivå. Bidrag fra GFF Trust Fund vil i første omgang komme 12 land med høyest dødelighetsbyrde til del. Av disse befinner 10 land seg i Afrika sør for Sahara. Disse landene har ønsket å bruke GFF-modellen til å levere bærekraftige helsetjenester til kvinner, barn og ungdom.

Norge har forpliktet 600 mill. kroner pr. år til GFF Trust Fund til 2020. Norsk støtte til FN-kommisjonen for livreddende medisiner til kvinner og barn (2012), og til Det innovative helsefondet i Verdensbanken (HRITF), blir videreført gjennom GFF.

Canada og Bill og Melinda Gates Foundation bidrar finansielt til fondet, i tillegg til Norge. Japan, USA og Storbritannia vil assosiere sine investeringer til nasjonale helseplaner for kvinner, barn og ungdoms helse i landene som mottar katalytisk finansiering fra GFF. I tillegg arbeides det med å få frem konkrete forpliktelser fra privat sektor.

Ved tildeling og oppfølging av tilskudd legges det til grunn at støtten er underlagt Verdensbankens systemer for pengeforvaltning og risikohåndtering.

Norge har inngått volumgaranti for innkjøp av prevensjonsimplantater (p-staver) for perioden 2013–2018 på inntil USD 140 mill, jf. Garantifullmakt. Garantiordningen har ført til at prisen i utviklingsland på to typer p-staver fra to forskjellige produsenter ble halvert i 2013 mot innkjøp av et garantert volum.

Mål

• Redusere dødelighet blant kvinner, barn og ungdom.

• Sikre bedre og bærekraftige helsetjenester gjennom helsesystemoppbygging

Satsningsområder

• 12 land (Etiopia, DRC, Kenya, Tanzania, Uganda, Senegal, Liberia, Kamerun, Mosambik, Nigeria, Bangladesh og ytterligere ett asiatisk land) innfases i GFF med støtte fra GFF Trust Fund slik at de kan levere bedre basis helsetjenester til kvinner, barn og ungdom.

• Utvikling av bærekraftig helsesektor i landene med høyest byrde med vekt på leveranser på distriktsnivå.

• Arbeide for bredere global støtte for Den globale finansieringsordningen (GFF) for kvinner, barn og ungdom.

Rapport 2015

GFF ble lansert under Finansiering for utvikling-konferansen i Addis Abeba i juli 2015. I 2014 annonserte Norge støtte til ordningen med 600 mill. kroner pr år i perioden 2015–2020, jf. tilsagnsfullmakt. Siden GFF først ble operativt i 2016, ble støtten på 600 mill. kroner i 2015 kanalisert gjennom «Health Results Innovations Trust Fund (HRITF)» i Verdensbanken med 360 mill. kroner og som støtte til gjennomføringen av anbefalingene fra FN-kommisjonen for livreddende medisiner og utstyr med 240 mill. kroner, herunder støtte til «Reproductive Maternal Newborn and Child Health»-fondet (RMNCH) i UNFPA. Disse ordningene var satt opp for å få fremgang på tusenårsmål 4 (nedgang i barnedødelighet) og tusenårsmål 5 (nedgang i mødredødelighet og bedre tilgang på prevensjoner) gjennom bedre basishelsetjenester til kvinner og barn. GFF bygger på Verdensbankens fond for resultatstyrt finansiering av kvinne- og barnehelse (HRITF), etablert i 2007 og erfaringer fra RMNCH-fondet. Under HRITF er det gjennomført pilotprosjekter i over 30 land. Erfaringene fra disse prosjektene er tatt inn i planverket for GFF. Den andre finansieringsstrømmen var norske midler til RMNCH-fondet til støtte for reproduktiv, mødre- og barnehelse, og oppfølging av Norges tilsagn i familieplanleggingstoppmøtet i London i 2012 med 150 mill. kroner pr år til 2020. Ved utgangen av 2015 hadde RMNCH-fondet finansiert tiltak i 19 partnerland. Støtten fra fondet har bedret landenes tilgang til 13 livreddende produkter i tråd med anbefalingene til FN-kommisjonen for livreddende medisiner og utstyr. Støtten har blant annet bidratt til 29 prosent økning i andel land som har de anbefalte livreddende medisinene på sine nasjonale lister for essensielle medisiner og 16 prosent reduksjon i medisinmangel for de utvalgte medisinene på nasjonalt nivå.7

Noen av midlene ble kanalisert bilateralt til Clinton Health Access Initiative (CHAI) etter vedtak i allokeringskomiteen til RMNCH-fondet. Ønsket med reallokeringen var å iverksette lovende intervensjoner mot mødredødelighet bl.a. i nordlige Nigeria der dødeligheten var særlig høy. Fra og med 2016 tilføres ikke RMNCH-fondet nye midler fra Norge, men inngår i stedet i GFF-bidraget.

Støtten til Clinton Health Access Initiative (CHAI) i 2015 har gitt gode resultater. I Nigeria har støtten bidratt til å øke tilgang til og bruk av sink og væskeerstatning for å forebygge diaré, og dermed redusere barnedødelighet i tre fokusstater, Lagos, Rivers og Kano. Andel barn behandlet med sink og væskeerstatning for diaré har økt fra 32 til 49 prosent og CHAI estimerer at støtten har bidratt til å redde 2 291 liv i 2015. Barne- og mødrehelseprogrammet i nord-Nigeria nådde i 2015 det ambisiøse målet om å redusere dødeligheten blant mødre og nyfødte med 50 prosent i de tre delstatene med høyest sykdomsbyrde.

I 2015 ble mer enn 10,5 millioner p-staver distribuert til verdens fattigste land. Dette utgjør en økning på 39 prosent fra 2014 og 130 prosent sammenliknet med 2012. Prisreduksjonen som følge av volumgarantien anslås å ha ført til besparelser på 100 mill. USD i 2015 og 140 mill. USD i 2013 og 2014. Det er ikke utbetalt på garantien, volumene er nådd og produsentene vil videreføre den lave prisen i fem år ut over garantiordningen.

Innovasjon, forskning, produktutvikling og andre virkemidler for oppnåelse prioriterte helsebærekraftsmål

Situasjonsbeskrivelse

Norsk innsats tilknyttet global helse har de siste årene fokusert på å fremme innovative tilnærminger og løsninger innen teknologi, medisiner og medisinsk utstyr, og helsetjenester som er kostnadseffektive, livreddende og gir valuta for pengene med fokus på å bedre kvinners og barns helse.

Regjeringen vil følge opp anbefalingene fra FNs generalsekretærs høynivåpanel om forebygging av helsekriser, som Norge sammen med Tyskland og Ghana tok initiativ til å opprette i 2015. Hovedspor for den norske oppfølgingen vil være etablering av ny global mekanisme for finansiering av forskning og utvikling av nye vaksiner for å forebygge fremtidige pandemier, reform av WHOs krisearbeid, samt å styrke implementeringen av Det internasjonale helsereglementet. Med hensyn til den nye mekanismen for vaksineutvikling mot pandemier, hvor Norge har tatt ansvaret for sekretariatsfunksjonen, går arbeidet raskt fremover og forventes å bli lansert tidlig på nyåret i 2017.

En hovedplattform for støtte til forskning og innovasjon med deltagelse av norske forskningsmiljø er Forskningsrådets program for global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC). Prioriterte områder er forebygging, behandling og diagnostika for infeksjonssykdommer, familieplanlegging, reproduktiv helse, implementeringsforskning og innovasjon innen mødre-, barne-, nyfødt-, ungdomshelse og helsesystemer. En midtveisgjennomgang ferdigstilles i 2016. Den vil gi anbefalinger for resterende programperiode 2016–2020.

Norge støtter internasjonale produktutviklingspartnerskap som arbeider for å utvikle nye vaksiner og legemidler som ikke har et kommersielt marked. Produktutviklingspartnerskapene bringer sammen farmasøytisk industri og akademiske forskningsmiljø. Disse får tilskudd fra en rekke land, næringsliv og private stiftelser. Programmene som har fått norsk støtte ble evaluert og ferdigstilt i 2015. Videreføring er til vurdering.

Malawi og India mottar bilateral støtte i 2016 til innsats for mødre- og barnehelse. I India støtter Norge innovative helsetjenester for kvinner og barn med særlig vekt på å redusere dødelighet blant nyfødte, bedre sykepleier- og jordmorutdanningen og etablere samarbeid mellom norske og indiske helseinstitusjoner. Målet er at norsk innsats skal utløse større og varige satsinger fra indiske myndigheter for å redusere mødre- og barnedødeligheten. I Malawi støtter Norge tilsvarende arbeid, men med sterkere vekt på håndtering av fødselskomplikasjoner.

Mål

• Redusert barnedødelighet

• Bedret mødrehelse

• Bekjempe hiv og aids, tuberkulose og malaria

• Beredskap for pandemibekjempelse

Rapport 2015

Pådriver- og mobiliseringsarbeid for FNs strategi for mødre- og barnehelse

Samlede tilskudd til ulike tiltak knyttet til pådriver- og mobiliseringsarbeid samt styrking av informasjonssystemer og prosesser for å måle oppslutning og investering i mødre og barnehelse var på om lag 50 mill. kroner i 2015. De mest omfattende tiltakene inkluderte støtte til Verdens helseorganisasjon, East African Community, Den afrikanske utviklingsbanken, Partnerskapet før mødre- og barnehelse og støtten til FNs generalsekretærs kontor for koordinering og implementering av den Globale strategien for kvinners og barns helse.

Norge støtter FNs generalsekretærs «Every Women Every Child Initiative», som er en av de største globale bevegelsene innen global helse, med 300 partnere og USD 45 mrd. i finansielle forpliktelser. I løpet av 2015 har Partnerskapet for mødre- og barnehelse og Generalsekretærens kontor levert en omforent ny strategi for barne- og mødrehelse som styrker fokus på menneskerettigheter, sårbare grupper/områder, ungdom, og behov for tverrsektorielle innsatser. Partnerskapet for mødre- og barnehelse har vært et viktig forum for interessenter innen mødre- og barnehelse, og har vært viktig for å danne konsensus og utveksle kunnskap om mødre- og barnehelse.

Verdens helseorganisasjon mottok 24 mill. kroner for arbeidet med å bistå land i å iverksette anbefalingene fra FNs kommisjon for informasjon og ansvarlighet (CoIA). Anbefalingene besto i å styrke systemer for monitorering av investeringer i, og resultater for mødre og barnehelse. Den uavhengige monitoreringsgruppen (iERG) leverte sin endelige rapport i 2015. Rapporten viste at bare en av COIA-anbefalingene er oppnådd, mens det er fremgang på seks andre områder. Spesielt utfordrende er manglende oppdaterte og disaggregerte data for dødelighet og dekningsgrad av grunnleggende barne- og mødrehelsetjenester. Betydelig arbeid gjenstår altså på landnivå for å etablere systemer som gir god statistikk om kvinners og barns helse på spesielt subnasjonale nivåer. Samtidig har COIA-arbeidet bidratt til å løfte resultatmåling og ansvarliggjøring innenfor global helse, som blant annet har resultert i økt investeringer i nasjonale helseinformasjonssystemer, blant annet økt bruk av systemet DHIS2 fra Universitetet i Oslo.

Støtten til flergiverfondet i Den afrikanske utviklingsbanken var i 2015 på seks mill. kroner. Prosjektet Value for Money har som mål å bevisstgjøre parlamentarikere og finansministre om investering i helse. Programmet arbeider i dag i 41 land, og en evaluering som ble foretatt i 2014 viser for perioden 2012–14 økt effektivitet i lederskap, klare policyimplikasjoner og tverrsektoriell innsats for helse, og økt nasjonal finansiering til sektoren.

Fem land i East African Community, Burundi, Kenya, Rwanda, Uganda og Tanzania, samarbeider om Open Health Initiative (OHI) for å påskynde fremgang i kvinners og barns helse. Det promoterer innovative tiltak, tilgang på data, og oversikt over resultater og ressurser. East African Community har definert indikatorer og etablert en regional database basert på District Health Information System (DHIS2), som benyttes på møter mellom ministre og statsledere. De har også bidratt med metoder for ressurs- og resultatmonitorering, som blant annet brukes til å sammenligne utviklingen i landene i regionen. OHI har også ført til at kvinners og barns helse har fått økt regional oppmerksomhet.

Forskning, innovasjon og produktutvikling

Tilskuddene ble gitt til blant annet innovasjonsfondet Saving Lives at Birth (SL@B), Global Special Mobile Association (GSMA), United Nations Foundation (UNF) og Program for Appropriate Technology Health (PATH), og Interactive Research and Development.

UNFs mHelse program har støttet 26 innovative m-helseprosjekter i 16 land som er på vei til å bli oppskalert gjennom privat-offentlig-samarbeid og innovativ finansiering. Programmet har overgått sitt opprinnelige mål og gir nå drøyt 1,5 millioner kvinner og barn tilgang på gode helsetjenester. Eksempelvis trekkes frem applikasjonen MomConnect i Sør-Afrika som spiller en sentral rolle i det første landsdekkende mHelse-programmet, med alle gravide i landet som mulige brukere. Sammen med partnerne i Saving Lives at Birth støtter Norge også ni innovasjoner som bidrar til å redde liv i tiden rundt fødsel i utviklingsland. Et eksempel er pusteapparat for barn kalt Bubble CPAP som brukes i Malawi. Støtten til mHealth for Saving One Million Lives Initiative (ICT4SOML) i Nigeria gjennom UNF har bidratt til utvikling av en implementeringsmodell med nasjonalt eierskap i tett samarbeid med givere, inkludert private foretak. mHelse-rammeverket ble godkjent av den nye helseministeren og vil bli implementert under hans ledelse ved å ta i bruke digitale verktøy til å styrke helsesystemene. Dette har bl.a. vært grunnlaget for at et samarbeide om å nå gravide kvinner med helseinformasjon via SMS er blitt finansiert av J&J og USAID. Dette programmet vil nå ut til 2 millioner kvinner. Støtten til ICT4SOML i Nigeria gjennom GSMA har bidratt til igangsetting av samarbeid mellom GSMA, myndighetene og privat sektor. De har lansert og testet tre ulike forretningsmodeller for mHelse. Dette resulterte bl.a. i at 2,2 millioner kvinner har fått helseinformasjon, og blant dem er det 30 000 betalende abonnenter, noe som betraktes som en god start for rullering av bærekraftige mHelse forretningsmodeller.

Forskningsrådets program for global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC) utlyste i 2015 forskningsmidler for 130 mill. kroner. Programmet har støttet utprøving av en vaksine mot Ebola i Guinea som viste seg å være svært effektiv og fikk mye publisitet internasjonalt. Programmet har også støttet utvikling av en effektiv og billig vaksine som kan hindre diare forårsaket av rotavirus, en sykdom som tar livet av flere hundre tusen barn hvert år. Vaksinen er tatt i bruk av indiske myndigheter, og det pågår diskusjoner med Verdens helseorganisasjon for å få deres anbefaling («prekvalifisering») av vaksinen. Gjennomgangen av programstøtten fremhever at programmet fyller et viktig gap i det norske finansieringslandskapet. Spesielt har programmet lykkes med å styrke norsk kapasitet på området. Antallet forskningsgrupper og -institusjoner som er involvert i global helseforskning har økt betraktelig, og det er mer samarbeid nasjonalt, internasjonalt og med miljøer i utviklingsland.

Malariamedisinforetaket Medicines for Malaria Venture (MMV) ble støttet med 5 mill. kroner for å utvikle nye, effektive og billige malariamedisiner. I 2015 fikk MMV godkjent en ny malariamedisin for barn og klinisk utprøving i fase tre-studie av enkeltdosebehandling ble videreutviklet.

Initiativet for legemidler mot neglisjerte sykdommer, Drugs for Neglected Diseases initiative (DNDi), mottok 5 mill. kroner i støtte for å utvikle nye og forenklede behandlingsmetoder mot afrikansk sovesyke. I 2015 hadde DNDi lovende resultater fra en studie på enkeltdosebehandling mot sykdommen med virkestoffet oxaborole.

I 2015 mottok Det internasjonale aidsvaksineinitiativet International AIDS Vaccine Initiative (IAVI) 6 mill. kroner i kjernestøtte. I 2015 har IAVI drevet frem en vaksinekandidat som bygger på samme metode som ble brukt i den vellykkede Ebola-vaksinen.

Det internasjonale partnerskapet for mikrobisider International Partnership for Microbicides (IPM) mottok 6 mill. kroner i 2014 for å utvikle og sikre tilgang til effektive mikrobisider som kan forebygge hivsmitte hos kvinner i utviklingsland. Resultatene fra fase II studiene viser at vaginalringen har omkring 30 prosent effekt totalt.

Tuberkulosevaksineinitiativet Tuberculosis Vaccine Initiative (TBVI) har i 2015 støttet preklinisk og tidlig fase klinisk utvikling av 4 vaksinekandidater mot tuberkulose, og identifisert en rekke biomarkører. TBVI fikk i 2015 støtte på 5 mill. kroner blant annet til å arbeide videre med en fase 1b-studie i Sør-Afrika for vaksinekandidaten MTBVAC.

Bilateralt samarbeid om mødre- og barnehelse med Malawi og India

Malawi og India fikk støtte til bilateralt prosjektsamarbeid i 2015.

Samarbeidet med India skjer gjennom Norway India Partnership Initiative (NIPI II) med målsetning om å teste ut mødre- og barnehelse-intervensjoner i utvalgte distrikter og delstater. Ved å demonstrere effekten av nye helsetjenester i utvalgte områder legges grunnlaget for at myndighetene skal kunne ta arbeidet videre i stor skala. De aller fleste av de nye intervensjonene og metodene som er testet ut har gitt meget gode resultater. Nasjonale indiske helsemyndigheter vil derfor gjøre disse nasjonalt tilgjengelige. En slik nasjonal utrulling vil skje med egne midler. Særlig gode erfaringer har det vært med programmet for utdanning av sykepleier/jordmor og videreutdanning av helsearbeidere på fødestue.

Norge har et bredt helseengasjement med Malawi. Det er inngått en femåring avtale med Clinton Health Access Initiative (CHAI) for perioden 2013–2018 om utdanning av jordmødre og helsearbeidere ved ni forskjellige utdanningsinstitusjoner. Målsetningen er at disse skal bidra til å styrke helsetjenester til mor og barn.

Norge har sammen med Tyskland gjennomført en pilot for resultatbasert finansiering i fire distrikter i Malawi, som har gitt gode resultater i form av at flere kvinner føder på klinikk. En annen målsetning med piloten har vært å sikre bedre helsetjenesteleveranser. Piloten ble fra norsk side avsluttet i 2015. Resultatene har vært så gode at helseministeren har uttrykt ønske om at ordningen rulles ut over hele landet. Parallelt har Norge støttet følgeforskning av piloten i regi av bl.a. College for Medicine i Malawi for å dokumentere resultater av pilotarbeidet. Et seminar ble gjennomført våren 2016 i Malawi med deltakelse fra helse- og finansministeriene for å trekke erfaringer fra piloten og ta disse erfaringene inn i Malawis nasjonale arbeid med å styrke helsesektoren.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 3 065 mill. kroner.

Det vises også til forslag til romertallsvedtak om tilsagnsfullmakt på 2 000 mill. kroner i støtte til fondet over en treårsperiode (2017–2019).

Post 73 Utdanning, kan overføres

Regjeringen har doblet bistand til utdanning fra 2013 til 2017. Dette er i tråd med regjeringens ambisjoner om å bidra til et høyst nødvendig løft for global utdanning. Ved å doble eget budsjett og gjennom aktivt politisk engasjement viser Norge vei og mobiliserer til økt innsats fra utviklingsland selv og fra andre givere.

Formålet med bevilgningen er å bidra til oppnåelse av bærekraftsmål 4 om utdanning. Utdanning er avgjørende for å bekjempe fattigdom og oppnå bærekraftig utvikling. Samtidig er utdanning å regne som et globalt fellesgode; nødvendig både for å oppnå næringsutvikling, sysselsetting og bærekraftig vekst i landene hver for seg og også for å løse mange av utfordringene vi står overfor i en verden som veves stadig tettere sammen. Skolegang setter mennesker i stand til å respondere på arbeidsmarkedets behov – og skape arbeidsplasser for andre. Samtidig fremmer utdanning god helse og bidrar til lavere fødselstall. Kunnskap er på mange måter bærebjelken i både individets og samfunnets utvikling – utdanning bygger demokrati og er en grunnleggende menneskerettighet.

Bistand til utdanning foreslås økt med i overkant av 500 mill. kroner til om lag 3,4 mrd. kroner i 2017. 1 837 mill. kroner av utdanningsbistanden i 2017 foreslås bevilget på kap. 169, post 73. Som del av denne økningen, flyttes 75 mill. kroner fra kap. 170, post 72 Unicef og øremerkes Unicefs utdanningsarbeid.

På regionbevilgningen for Afrika planlegges det en økning på 200 mill. kroner til utdanning i 2017 og på regionbevilgningen for Asia (Afghanistan) en økning på 20 mill. kroner. I tillegg foreslås økte midler til utdanning over andre poster, bl.a. kap. 163, post 70 Humanitær bistand.

Situasjonsbeskrivelse

Til tross for fremgang er det fortsatt 59 millioner barn i barneskolealder og 63 millioner barn i ungdomsskolealder som ikke går på skolen. Rundt 75 millioner barn og unge står helt eller delvis uten utdanningsmuligheter som følge av kriser og konflikt. Blant barna som verdenssamfunnet ikke har lykkes i å nå, finner vi de fattigste og mest marginaliserte barna, herunder barn med nedsatt funksjonsevne. Det gjenstår også mye for å sikre at jenter fullfører ungdomstrinnet og videregående opplæring. Denne situasjonen er en utfordring for oppnåelse av menneskerettighetene og alle bærekraftsmålene.

Skal vi lykkes i å nå bærekraftmålet om inkluderende og rettferdig fordelt kvalitetsutdanning og muligheter for livslang læring for alle innen 2030, må vi lykkes i å inkludere de aller svakeste i skolen og sørge for at barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter som er relevante for arbeidsmarkedet. Bevisstgjøring, kompetanseheving, opplysningsarbeid og holdningsendringer er nødvendig. I tillegg er det behov for målrettede tiltak som sikrer inkludering og kvalitetsheving i skolene, og øremerkede tiltak som fanger opp de mest utsatte.

Utdanning må prioriteres og finansieres over nasjonale budsjetter. Selv med store økninger, vil bistanden forbli liten målt mot investeringene som trengs og systemene som må bygges. Education for All Global Monitoring Report 2015 rapporterer at utdanningsbudsjettene har økt i mange land siden 2000, samtidig som utdanning fremdeles er lavt prioritert i en rekke land. Å satse på bistand er fortsatt riktig og viktig, særlig i de fattigste og mest sårbare landene, i områder som er rammet av krise og konflikt og gjennom målrettede innsatser for å nå marginaliserte barn. Norske midler søkes benyttet slik at de støtter opp om, og kan utløse, økte investeringer i utdanningssektoren fra utviklingslandene selv.

En strategisk innrettet og resultatorientert bistandspolitikk kan virke katalytisk. Det tenkes derfor nytt når det gjelder finansiering og partnerskap, og når det gjelder å utnytte det potensialet som ligger i den teknologiske utviklingen som har funnet sted de senere år. Utbredelsen av mobiltelefoni og internett i utviklingsland åpner bl.a. nye muligheter for bedre tilgang til og kvalitet på undervisning og uformell læring. Norge vektlegger innovasjon i utdanningssatsingen, og det jobbes med å bygge opp gode innovative prosjekter og tilnærminger. Nye partnerskap og strategisk samarbeid med private aktører er viktig i dette arbeidet.

Utprøving av resultatbasert finansiering (RBF) på utdanningsfeltet fortsetter i samarbeid med Verdensbanken, Tyskland og USA. Målet er RBF som virker katalytisk og evner å mobilisere statlige og private midler til utdanning for alle og bidrar til å gi insentiver som igjen bidrar til målsettingene for utdanningssatsingen.

Norge har gått i bresjen for en ny internasjonal offensiv som skal sikre utdanning av god kvalitet for alle. Norge er pådriver for finansiering av utdanning, økt satsing på jenters utdanning, på kvalitet og læring og på utdanning i krise og konflikt. Gjennom politisk lederskap, diplomati og strategisk økonomisk støtte bidrar Norge til at barns rett til utdanning oppfylles, og at verden når FNs nye bærekraftsmål for utdanning.

Den norskinitierte og -finansierte kommisjonen for finansiering av utdanning, som ble ledet av FNs spesialutsending for utdanning Gordon Brown, leverte sin rapport med anbefalinger til FNs generalsekretær i september. Norge vil ta del i oppfølgingen av kommisjonens anbefalinger både som pådriver og gjennom egen bistandsinnsats.

Vi er på god vei til å nå målsetningen om lik skoledeltakelse for gutter og jenter. Det er likevel fremdeles 48 land der andel jenter i barneskolen er mindre enn andel gutter. I noen land, særlig i Vest-Afrika, er utfordringene fortsatt store. På ungdomstrinnet og i videregående opplæring er forskjellene enda større. Det er særlig de fattigste jentene på landsbygda som kommer dårligst ut og har størst risiko for aldri å begynne på skolen. I tillegg øker faktorer som nedsatt funksjonsevne og voldelig konflikt, barrierene for utdanning. I et likestillingsperspektiv er det også store svakheter i undervisningspraksis, læreplaner, lærebøker og læreres holdninger til og kunnskap om likestilling. I mange land gjenstår det fortsatt mye før man kan si at utdanning bidrar til å fremme likestilling og til å styrke jenters og kvinners stilling i samfunnet. Jenters utdanning er derfor en hovedprioritet i utdanningssatsingen, og det jobbes gjennom ulike kanaler med tiltak som sikrer at flere jenter begynner og fullfører videregående utdanning.

Utdanning i krise- og konfliktsituasjoner har ikke vært høyt prioritert globalt til tross for at utdanning står høyt på prioriteringslisten for mange familier i kriseområder, og at manglende muligheter til skolegang oppgis som en viktig årsak til at familier velger å forlate kriseområder. Norge har derfor påtatt seg en pådriverrolle for å styrke humanitær og langsiktig finansiering til dette området. Norge har inntatt en ledende rolle for mobilisering av støtte til utdanning i Syria og regionen og markerte dette under giverkonferansen for Syria i London i februar 2016. Videre har Norge hatt en ledende rolle frem mot etableringen av «Education Cannot Wait», en plattform og fondsmekanisme for utdanning i krise og konflikt som ble lansert på Verdens humanitære toppmøte i mai. I den humanitære bistanden til utdanning bidrar Norge med over det dobbelte av fire-prosentmålet satt av humanitære organisasjoner.

Like viktig som tilgang til skole, er det at barn lærer. Av dem som går på skolen, går 185 millioner elever ut av fjerde klasse uten å kunne lese og skrive. I mange land er det et skrikende behov for flere og bedre kvalifiserte lærere og mer og bedre læremateriell. Norge har initiert og bidrar i oppbyggingen av et program som skal sikre at relevante multilaterale organisasjoner gir mer systematisk og bedre koordinert rådgivning til utvalgte samarbeidsland om hvordan de kan styrke rekruttering, kvalitet og motivering av lærere, ettersom flere og bedre kvalifiserte lærere er en forutsetning for å få til et læringsløft.

Store ungdomskull og økende arbeidsledighet blant unge bidrar til økt instabilitet og sårbarhet i mange utviklingsland. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at verden vil trenge 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020. Det antas at utfordringene blir særlig store i Afrika sør for Sahara der kun 13,7 prosent av arbeidsstyrken har fast lønnet arbeid i dag, og befolkningen mellom fem og 14 år er ventet å øke med 35 prosent i perioden 2015 til 2030. Behovene for yrkesopplæring er store. I dag er opplæringen ofte mangelfull og gir ikke ungdommer ferdighetene de trenger for å finne arbeid eller skape arbeidsplasser, eller bidra til næringsutvikling og bærekraftig økonomisk vekst. Manglende uttelling for utdanning lokalt, kombinert med forhåpninger om bedre muligheter andre steder kan føre til økt migrasjon. For å motvirke denne effekten, må utdanningen som tilbys være relevant for arbeidsmarkedet og kombineres med næringsutvikling.

Norge er i ferd med å bygge opp en helhetlig og strategisk yrkesfaglig portefølje i konsultasjon med næringslivet og andre partnere på feltet. Som en oppfølging av Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling og Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben, er det besluttet å opprette et nytt søknadsbasert program for yrkes- og fagopplæring. Programmet retter seg særlig mot kvinner og unge og skal tilrettelegge for samarbeid mellom myndigheter, utdanningsinstitusjoner og næringslivet. Hovedutlysningen planlegges for 2017.

Norge har inngått et samarbeid med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) for å støtte deres yrkesfaglige satsing, rettet blant annet mot arbeidsløs ungdom på landsbygden i Afghanistan. ILOs modell for yrkesrettet opplæring og lærlingeordninger er basert på tett samarbeid med privat næringsliv og bransjeorganisasjoner.

Norge har også inngått et samarbeid om yrkesfaglig opplæring med Tyskland, Storbritannia og internasjonale oljeselskap i Kenya, Mosambik, Tanzania og Uganda, hvor det generelle utdanningsnivået er lavt og yrkesfaglig opplæring er mangelfull. Prosjektet Skills for Oil and Gas in Africa (SOGA) som er i oppstartsfasen, har som mål å kvalifisere lokal arbeidskraft for oppdrag i tilknytning til petroleumsindustrien. Det vil bli lagt spesiell vekt på de lavere nivåene i leverandørkjedene, og kvalifikasjoner som er overførbare til andre sektorer.

Norge har et betydelig samarbeid innen høyere utdanning, ettersom dette er viktig for utvikling av utdanningssektoren som helhet, og for generell utvikling i samarbeidsland. En hovedvekt er lagt på støtte til etablering eller styrking av relevante studietilbud i samarbeidsland, men også til utveksling av studenter mellom institusjoner i sør og relevante norske studietilbud.

Midlene til utdanning over andre poster følger de samme overordnede prioriteringer og målsettinger, som for kap. 169, post 73. Det er også eksempler på multilaterale organisasjoner finansiert utenfor utdanningsposten, som bidrar inn mot utdanningssatsingen. Et eksempel er Den afrikanske utviklingsbanken som har yrkesfaglig opplæring som en av sine prioriteter. Et annet er Verdens matvareprograms innsats for skolemat og ernæring i tidlig alder, som forutsetning for senere evne til læring.

Posten benyttes også til å støtte internasjonale toppmøter, konferanser og prosesser og gjennomføring av konvensjoner og avtaler på utdanningsområdet, samt støtte til utviklingslandenes deltakelse, herunder faglig bistand og reisestøtte, som del av norsk pådriverarbeid for utdanning. Et eksempel er utdanningsuken (Oslo Education Week) som ble arrangert i juni for å sette fokus på prinsippet om «leave no one behind», som er førende for bærekraftsmål 4.

Mål

Det globale bærekraftmålet for utdanning er referanserammen for implementering av Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling som definerer satsingen og dens tre overordnede målsettinger:

• Alle barn får begynne på og fullføre grunnskole

• Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet

• Flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet

I resultatrammeverket for satsingen er det spesifisert et sett av konkrete delmål under de overordnede målsettingene, som skal kunne nås på mellomlang sikt, for eksempel at nye skoler er bygget eller rehabilitert eller på annet vis har fått forbedret infrastruktur, at skoler har fått mer og bedre undervisningsmateriell, at lærere har fått hevet sin kompetanse etc.

For å nå den første overordnede målsettingen fokuseres det på å sikre tilgang til undervisning for dem som fortsatt faller utenfor, særlig jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og barn som er ofre for krise og konflikt. Det arbeides for at alle grupper av barn begynner på skolen, og at de fullfører skoleløpet. Norge støtter blant annet bygging og rehabilitering av skoler og klasserom. Det tenkes helhetlig på tvers av sektorer ettersom skoledeltakelse henger nøye sammen med bl.a. helse, sanitære forhold, ernæring og sikkerhet, i tillegg til religiøse og kulturelle normer. Derfor er det også utarbeidet en policy markør, som skal sikre bred rapportering fra og med 2016.

Den andre hovedmålsettingen er knyttet til innhold og kvalitet. Først når grunnskoleutdanningen har god kvalitet vil den gi gevinst også på andre områder som helse, økonomisk vekst og sosial utvikling. Tilgang til godt undervisningsmateriell og opplæring av lærere vil stå sentralt også i 2017. Gjennom norsk støtte til partnere som Global Partnership for Education og Unicef bidrar Norge til å sikre skolebarn i en rekke land mer/bedre undervisningsmateriell, og til at lærere får videreutdanning. I tillegg fokuserer utdanningssatsingen på nye teknologiske løsninger, som kan bidra til at flere nås med godt læringsinnhold.

For å nå den tredje hovedmålsettingen jobbes det målrettet for å oppnå relevant yrkesopplæring, bl.a. gjennom samarbeid med multilaterale organisasjoner, myndigheter og privat næringsliv, samt gjennom å arbeide for høyere utdanning av god kvalitet gjennom bl.a. Norhed-programmet.

Når det gjelder jenters utdanning er hovedmål å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle jenter og gutter. Delmål er at alle jenter begynner på og fullfører grunnskolen og videregående opplæring, inkludert yrkesrettet opplæring, i tillegg til at alle jenter og gutter har tilgang på god undervisning som fremmer likestilling

Norge vil i 2017 ta aktivt del i oppfølging av anbefalingene i Den internasjonale kommisjonen for finansiering av utdanning, som ses som veikart for å nå bærekraftsmål 4.

Rapport 2015

En forutsetning for å lykkes med utdanningssatsingen, er å forstå hvorfor barn og unge ikke går på skolen og hvorfor de ikke lærer, og derigjennom hvordan man best kan oppnå målsettingene. Det er derfor nedlagt betydelig arbeid for å sikre effektiv og målrettet norsk innsats, og for å mobilisere til et globalt løft for utdanning. En viktig samarbeidspartner i dette arbeidet var bl.a. Brookings Institution som Norge har rammeavtale med, samtidig som norske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner og akademia har vært konsultert. Det er også foretatt gjennomganger av utdanningssituasjonen i utvalgte fokusland som utgangspunkt for beslutninger om strategiske norske investeringer.

Norge etablerte seg i 2015 som en leder på den globale utdanningsarenaen. Utdanningstoppmøtet i Oslo i juli 2015 var avgjørende i så måte. Toppmøtet var godt forberedt med utredninger og forskningsrapporter på de fire utvalgte temaene: jenters utdanning, kvalitet og læringsutbytte, utdanning i krise og konflikt, samt finansiering av utdanning. I tillegg ble det utarbeidet en rapport om integrering av barn med nedsatt funksjonsevne. Arbeidet med å følge opp konklusjonene fra toppmøtet på de fire områdene startet umiddelbart. Særlig kan nevnes opprettelsen av den internasjonale kommisjonen for finansiering av utdanning. I tillegg til statsministeren er presidentene fra Indonesia, Chile og Malawi, samt UNESCOs generalsekretær, med-initiativtagere. Kommisjonen består av 26 internasjonale ledere fra ulike sektorer og regioner, og ledes av FNs generalsekretærs spesialutsending for utdanning, Gordon Brown. Kommisjonen har konsultert bredt med ulike kompetansemiljøer og interessegrupper og arbeidet har ført til internasjonalt engasjement og fokus på utdanning.

I tillegg førte toppmøtet til at det ble gitt ny kraft til arbeidet med å etablere «Education Cannot Wait», en plattform og fondsmekanisme for utdanning i krise og konflikt, som ble lansert under World Humanitarian Summit i mai 2016.

Med lanseringen av Safe Schools Declaration i mai 2015 inntok Norge dessuten en ledende rolle for beskyttelse av skoler.

Regjeringens fokus på nye og innovative metoder for å sikre mer og bedre utdanning i en situasjon preget av knappe ressurser globalt, førte til at to konkrete innovasjonsprosjekt ble igangsatt i 2015. Det ene er en innovasjonskonkurranse i samarbeid med bl.a. Norges teknisk-naturvitenskapelige universet (NTNU) og mobilselskapet Orange med formål å utvikle en mobilbasert læringsapplikasjon som skal lære syriske flyktningbarn å lese på arabisk. Dette er et offentlig-privat partnerskap. Målet er å ha et eller flere mobilspill, som supplement til formell utdanning, klart til bruk i slutten av 2016. Det andre er opprettelsen av en ny finansieringsmekanisme for innovasjon innen helse og utdanning. Initiativet ble lansert under Visjon 2030-konferansen arrangert av Utenriksdepartementet og NTNU i mars 2015. I slutten av 2015 ble første runde av en idékonkurranse knyttet til mekanismen lansert. Videre ble det norskinitierte flergiverfondet for resultatbasert finansiering av utdanning (Reach) i Verdensbanken igangsatt og Tyskland og USA kom inn som givere.

Styrearbeid og arbeidet med å følge opp utdanningsstøtte gjennom multilaterale kanaler har stått sentralt. De viktigste partnerne for utdanningssatsingen i 2015 var Unicef, Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) og UNESCO. I tillegg ble det bilaterale samarbeidet om utdanning med utvalgte land trappet opp. Innsatsen på landnivå fulgte de samme tematiske prioriteringene. Eksempelvis har Norge i Malawi bygget opp en utdanningsportefølje med vekt på jenters utdanning, sårbare grupper og støtte til et pilotprosjekt om teknologisk innovasjon.

Unicef var i 2015 den viktigste multilaterale kanalen for utdanning av jenter. Støtten bidro til at flere jenter fikk tilgang til barne- og ungdomsskolen og det ble arbeidet for å utvikle nasjonale retningslinjer mot kjønnsbasert vold i skolen. I samarbeid med UNESCO og FNs befolkningsfond (UNFPA), jobbet Unicef med seksualundervisning i lærerutdanningen, skolepensum og i klasserommet. Også Det globale partnerskapet for utdanning (GPE), hvor Norge er en viktig giver, har bidratt til at jenter i land som mottar midler, fullfører grunnskolen og begynner videregående skole i et trygt og støttende læringsmiljø.

Bevilgning til utdanning i krise og konflikt ligger hovedsakelig under kap. 163 Nødhjelp og humanitær bistand, og beskrives der. Utdanningssatsing gjennom sivilt samfunn bevilges over kap. 160 Sivilt samfunn, og beskrives der. En rekke utdanningstiltak i samarbeidsland finansieres over regionbevilgningene (kap. 150–153) og beskrives der.

Multilaterale partnere

Norge arbeider med og gjennom multilaterale organisasjoner for å styrke det multilaterale systemet, for å kunne skalere opp norsk innsats og oppnå bedre resultater, og for å unngå fragmentering i det globale utdanningsarbeidet. Norge vil fortsette å kanalisere en betydelig andel av utdanningsmidlene gjennom multilaterale organisasjoner, gitt at de arbeider effektivt og oppfyller sine mandat på en tilfredsstillende måte. Partnerne er valgt ut med tanke på deres evne til å levere på den norske utdanningssatsingens målsettinger.

Unicef

Unicef bevilges midler over kap. 170, post 72 FNs barnefond (Unicef), der hovedomtalen av organisasjonen finnes. Den delen av samarbeidet som omhandler utdanning omtales her.

Situasjonsbeskrivelse

Norge har i lang tid bidratt med vesentlig støtte til Unicefs utdanningsinnsats gjennom en programsamarbeidsavtale som bevilges over kap. 170, post 72, i tillegg til kjernestøtten. Fra og med 2015 har utdanningsstøtten blitt bevilget over kap. 169, post 73. Bevilgningene til Unicefs innsats for utdanning har gradvis økt.

Unicefs utdanningsinnsats er bred og omfatter ulike nivåer av tiltak. I Unicefs strategiske plan for 2014–2017 er utdanning ett av syv hovedinnsatsområder.

Det skal rapporteres på følgende overordnede mål:

• Bedret tidlig læring

• Økt og bedret læringsutbytte

• Inkluderende utdanning med vekt på lik rett til utdanning

• Bærekraftig utdanning i humanitære situasjoner

• Globale partnerskap og systembygging

Unicef har et økt fokus på tidlig barndom og fortsetter sitt arbeid med tilgang og læring i grunnskolen. Organisasjonen støtter styrking av systemer for å gi flere og alternative utdanningsmuligheter for vanskeligstilte og ekskluderte barn, inkludert barn med nedsatt funksjonsevne og jenter, med vekt på målbart læringsutbytte. Unicef har en særlig viktig rolle når det gjelder utdanning for barn rammet av krise og konflikt. Som koordineringsleder av nødhjelpsinnsatsen på utdanning sammen med Redd Barna, har Unicef ansvar for å sikre at utdanning gis prioritet i tidlig humanitær respons.

Unicef har i samarbeid med en rekke partnere fremmet, finansiert og tilrettelagt for grunnutdanning og likestilling gjennom varierte tiltak som bl.a. rettes inn mot å bygge ned barrierer. Unicef er opptatt av å inkludere barn som faller utenfor eller står i fare for å falle utenfor skolen, blant annet barn med nedsatt funksjonsevne. Unicef har også strategier for å forbedre oppmøte og læringsutbytte for jenter, helt fra tidlig barndom til ungdomsårene. De gir også betingede kontantoverføringer og stipend til opplæring av kvinnelige lærere. I dialogen med Unicef, vil Norge fortsette å understreke at jenters utdanning må få særskilt oppmerksomhet. Samtidig jobber vi tett med Unicef for å påse at de svakheter som ble avdekket i en evaluering om norsk støtte til grunnskoleutdanning gjennom Unicef og GPE for perioden 2009–2013, blir utbedret.

Identifisering, testing og oppskalering av innovasjon er avgjørende for organisasjonens arbeid med å støtte land i å gi kvalitetsutdanning til de mest sårbare barna. Unicef fortsetter å kartlegge globale innovasjoner innen utdanning, for eksempel nye metoder for innsamling av data bl.a. om barn som faller utenfor skolen i spesielt krevende omgivelser.

Unicefs utdanningsfaglige tilstedeværelse på landnivå gir organisasjonen gode muligheter til å bidra til utvikling av nasjonal utdanningspolitikk, lovverk og systemer samt til å levere konkret og praktisk støtte i lavinntektsland og land i krise og konflikt. Overordnet kan Unicef utfordres til å tenke strategisk rundt hvordan organisasjonen bidrar til å forankre programmer på landnivå i samarbeid med myndigheter, samt hvordan organisasjonen bidrar til samordnet utdanningsrespons i samarbeid med andre multilaterale organisasjoner og sivilt samfunn.

Unicef spiller en viktig rolle når det gjelder å generere erfaringer og bidra til det globale kunnskapsgrunnlaget og har inntatt ledende roller i viktige utdanningspartnerskap, inkludert Global Partnership for Education (GPE) og UN Girls Education Initiative (UNGEI). Oppfølgingen av evalueringen om norsk støtte til grunnskoleutdanning gjennom Unicef og GPE for perioden 2009–2013 som ble offentliggjort i 2015 er omtalt under kap. 170, post 72.

Rapport 2015

I 2015 utgjorde støtten til utdanning gjennom Unicef 570 mill. kroner. I tillegg kommer midler til utdanning i krise og konflikt dekket over kap. 163, post 70. Se egen omtale.

Blant resultatene som ble oppnådd i 2015 knyttet til målene i organisasjonens strategiske plan for 2014–2017 var:

• Tidlig læring: Unicef har gjennom sitt partnerskap med akademia og Verdensbanken hatt suksess med å få tidlig læring inn i de nye bærekraftsmålene. Gjennom Unicef sin veiledning og ekspertise har 45 pst. av landene som Unicef jobber i utviklet nasjonale systemer og programmer for tidlig læring, dette er en økning på 8 pst. fra året før. Dette betyr at flere av de yngste barn blir nådd med utdanningstiltak enn tidligere.

• Økt og bedret læringsutbytte: Unicefs kvalitetsstandarder for grunnutdanning er basert på organisasjonens barnevennlige modell «child friendly schools». Ved utgangen av 2015 hadde 93 land tatt i bruk Unicefs barnevennlige skolemodell mot 89 året før. Unicef nådde også 40 000 flyktningbarn fra Syria og andre konfliktområder i Midtøsten med skoletilbud som inkluderte lek, avslapning og rådgivende psykososiale tjenester.

I arbeidet med å bedre læringsutbyttet og skape et godt læringsmiljø, har Unicef blant annet bidratt til at flere barn får morsmålsopplæring. 53 pst. av landene hadde i 2015 en utdanningsplan som inkluderer morsmålsopplæring, sammenliknet med 48 pst. i 2014. 51 pst.

Inkluderende utdanning: Som oppfølging av utdanningstoppmøtet i Oslo utførte Unicef en omfattende analyse av ulikhetene i utdanning som skal brukes i arbeidet til den internasjonale kommisjonen for finansiering av utdanning. I forbindelse med «Out-of-School Children Inititative» lanserte Unicef og UNESCO en rapport som bidro med å identifisere barrierene som barn som ikke går på skole står overfor. Denne vil bli et nyttig bidrag til Unicefs arbeid med å nå de mest vanskeligstilte jentene og guttene med utdanning. I sitt arbeid med å sikre at alle barn skal få rett til skolegang har Unicef støttet lands myndigheter med å utvikle nasjonale datasystem som gir informasjon om de mest marginaliserte barna. 58 pst. av landene monitorerer nå utdanningssituasjonen til de mest sårbare barna mot 49 pst. i 2014. Unicef har også igangsatt innovative programmer for deltakelse og læring for de mest marginaliserte jentene.

Bærekraftig utdanning i humanitære situasjoner: Organisasjonen nådde 7,5 millioner barn som lever i krise og konflikt med formell og uformell utdanning, dvs. 70 pst. av barna i målgruppen. Dette er en økning på 6 pst. fra året før, men færre enn målsettingen, noe som skyldes omfanget og kompleksiteten av de humanitære krisene. Unicef har hatt en sentral rolle i etableringen av fondet for utdanning i krise og konflikt «Education Cannot Wait» som omtales ovenfor, og vil huse et midlertidig sekretariat.

Rapport for andre prioriterte områder som Unicef arbeidet med i 2015 er også omtalt under post 72 FNs barnefond (Unicef).

UNESCO

Norges programsamarbeidsavtaler med FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) gir mykt øremerket støtte til organisasjonens arbeid på prioriterte områder. Rammen for avtalen i 2016 var 88,5 mill. kroner. Utdanning forblir klart største sektor. Andre områder som vil motta tilskudd er oseanografi og frie medier/ ytringsfrihet som tas fra kap. 170, post 76 samt vern av kulturarv som tas fra kap. 160 post 70.

Situasjonsbeskrivelse

UNESCO har en ledende normativ rolle innen utdanning, som global kunnskapsleverandør, normutvikler og tilrettelegger for kapasitetsbygging i utviklingsland. UNESCO vil fremover ha en særlig viktig oppgave i oppfølgingen av bærekraftsmålet for utdanning, herunder handlingsrammeverket for dette målet som ble vedtatt i 2015 (se rapport). Norge vil spille en sentral rolle som leder av UNESCOs styringsgruppe for oppfølgingen av utdanning i Agenda 2030.

Norges støtte til UNESCO vektlegger institutter og programmer som arbeider med kapasitetsutvikling. Gode utdanningssystemer på landnivå er en forutsetning for å sikre fremgang mot målet om universell tilgang til utdanning av god kvalitet. De største mottakerne er International Institutefor Educational Planning (IIEP) og programmet Capacity development for Education 2030 (CapED), som begge bidrar til kapasitetsutvikling innen prioriterte områder som lærere og læringsutbytte.

Andre prioriterte partnere er UNESCOs statistikkinstitutt (UIS) og Global Education Monitoring Report (GEM). UIS leverer utdanningsstatistikk til hele FN-systemet og har en sentral rolle knyttet til indikatorene som skal sikre at resultatene i oppfølgingen av bærekraftsmålet for utdanning kan måles på en god måte. GEM leverer UNESCOs flaggskiprapport innen utdanning og vil forbli et viktig referansepunkt for politikkutvikling på området.

Resultatbasert styring og rapportering er en sentral del av Norges dialog med UNESCO-sekretariatet og andre medlemsland. UNESCO går i riktig retning her, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Innen utdanning skal UNESCO rapportere resultater i henhold til organisasjonens strategiske plan for 2014–2021 på følgende tre områder:

• Støtte utvikling av medlemslandenes utdanningssystemer for å fremme kvalitet og livslang læring for alle.

  Den nasjonale kapasiteten skal være styrket for å:

  • a) utvikle og gjennomføre utdanningspolitikk- og planer,

  • b) oppskalere inkluderende programmer med likestillingsperspektiv for fremme av økte leseferdigheter,

  • c) utvikle og gjennomføre politikk innen yrkesrettet opplæring,

  • d) utvikle kunnskapsbasert politikk innen høyere utdanning med henblikk på å møte utfordringene på flere områder, som kvalitet og inkludering,

  • e) utvikle og gjennomføre politikk og strategier for lærere med henblikk på økt kvalitet og likestilling.

• Styrke elevenes evne til å være kreative og ansvarlige «globale borgere». Landene skal gi god utdanning innen helse, hiv og seksualitet som fremmer en sunn livsstil og likestilling.

• Fremme utdanning for alle og forme den globale utdanningsagendaen: Den globale utdanningsagendaen og utdanningspolitikken skal baseres på relevant forskning og fremtidsstudier gjennomført av UNESCO og andre institusjoner. Retten til utdanning og globale utdanningsmål skal fremmes og følges opp. Dialogen om politikkutvikling på utdanningsområdet skal være knyttet til kunnskapen som er generert.

Rapport 2015

I 2015 utgjorde samlet norsk støtte til UNESCO 85,5 mill. kroner. 78 mill. kroner var øremerket utdanning. Flere viktige resultater ble oppnådd på utdanningsområdet.

UNESCO spilte en sentral rolle for å få på plass et helhetlig bærekraftsmål for utdanning (SDG 4), og på UNESCOs generalkonferanse ble det vedtatt et tilhørende handlingsrammeverk, fremforhandlet under norsk ledelse. UNESCOs statistikkinstitutt (UIS) og GlobalEducation Monitoring Report (GEM), begge viktige partnere i programsamarbeidsavtalen med Norge, understøttet arbeidet med SDG 4 knyttet til hhv. utvikling av indikatorer og monitorering av globale utdanningsmål. På Generalkonferansen ble også vedtatt at det skal utvikles en global konvensjon for anerkjennelse av høyere utdanning, et arbeid Norge har vært pådriver for.

Arbeidet med å styrke nasjonale myndigheters kapasitet i utdanningssektoren i utviklingsland er en viktig del av Norges støtte til UNESCO. En evaluering av kapasitetsbyggingsprogrammet CapEFA (nå CapED) viste gode resultater. Eierskapet hos nasjonale myndigheter og evnen til å arbeide på tvers i og utenfor UNESCO-systemet ble fremhevet, og det ble konludert med at programmet er «value for money». International Institute for EducationalPlanning (IIEP), som også er en prioritert partner i programsamarbeidsavtalen med Norge, kan tilsvarende vise til gode resultater innen kapasitets- og systemsbygging, med vekt på land som er rammet av krise og konflikt.

Blant resultatene som ble oppnådd i 2015 knyttet til målene i organisasjonens strategiske plan for 2014–2021 var:

• IIEP gjennomførte opplæring av flere enn 3000 personer, herunder rundt 2000 gjennom prosjekter i felt, og bidro med dette til å styrke kapasitet og kunnskap rundt utvikling av gode utdanningssystemer i 36 land (64 prosent i Afrika). IIEP kan bl.a. også vise til videreføring av instituttets forskningsarbeid på finansiering, åpenhet og korrupsjon i utdanningssektoren.

• UIS koordinerte arbeidsgruppen som utvikler indikatorer til oppfølgingen av bærekraftmålet for utdanning. I aktivitetsrapporten for 2015 kan UIS bl.a. vise til at de også har utviklet nasjonale, regionale og globale datasett for utdanning, bl.a. knyttet til lærere, samt til barns tilgang til- og oppmøte i grunnskole. Dette vil styrke statistikken som ligger til grunn for vurdering av måloppnåelse i forhold til bærekraftmålet.

• Global Monitoring Report kan for første halvdel av 2015 bl.a. vise til 9500 trykte og 47600 nedlastinger av hovedrapporten som ble lansert i april og handlet om resultater og utfordringer i arbeidet med å oppnå de globale utdanningsmålene om utdanning for alle. GEM produserte også åtte mindre rapporter om aktuelle utdanningsspørsmål første halvår 2015 og hadde 120519 treff på «World Education Blog». GEM blir brukt av beslutningstakere og bidro dermed til politikkutvikling på utdanningsområdet.

Det globale partnerskapet for utdanning (GPE)

Situasjonsbeskrivelse

Global Partnership for Education (GPE) arbeider for at barn i fattige og kriserammede land skal få mulighet til å gå på skole og lære noe der. 65 utviklingsland, mer enn 20 giverland, internasjonale organisasjoner (inkludert Verdensbanken, Unicef og UNESCO), frivillige organisasjoner og privat sektor er med. Partnerskapet skal bidra til effektivisering av bistanden gjennom styrket koordinering av alle aktører på landnivå. Gjennom partnerskapet forplikter mottakerlandene seg til å prioritere utdanning i sine egne budsjetter. Støtten skjer gjennom samarbeid med nasjonale utdanningsmyndigheter om sektorprogrammer.

Hovedformålet med partnerskapet er å sikre at alle får muligheter til inkluderende utdanning av god kvalitet og livslang læring. Dette skal nås og måles gjennom bedre læringsresultat, å nå barn som i dag ikke får tilbud om skolegang og mer effektive skolesystemer i partnerlandene.

Gjennom sektorprogrammene gis det støtte til rekruttering og videreutdanning av lærere, og tilgang til godt og relevant læremateriell. Nærmere halvparten av landene som mottar støtte, er påvirket av konflikt eller krise.

GPEs nye strategi for perioden 2016–2020 legger stor vekt på å øke kvaliteten på læring i et likhetsperspektiv, der man spesielt søker å nå de mest sårbare og fattige grupper av barn. Strategien legger også stor vekt på institusjons- og kapasitetsbygging i samarbeidslandene.

Det har vært utfordrende å få på plass et resultatrammeverk som dokumenterer at støtten bidrar til resultater. Det brukes nå 32 indikatorer for å måle utviklingen i perioden 2016 til 2020. I tillegg til en økning i antall barn på skolen, har en også som mål å øke andelen av land som kan vise til fremgang i læringsutbytte fra 54 til 65 prosent. Det legges ikke skjul på at det knytter seg store metodologiske utfordringer til dette arbeidet. Andre indikatorer måler økning i bevilgninger til utdanning i mottakerlandenes statsbudsjetter og økning i antall kvalifiserte lærere.

I 2014 forpliktet giverne seg til å bidra med to milliarder dollar i finansiering for perioden 2015 til 2018. Som følge av styrking av dollarkursen befinner GPE seg i en vanskelig finansiell situasjon. Det legges derfor opp til en påfyllingskonferanse for partnerskapet i 2017.

Norge har forpliktet seg til å øke støtten til GPE fra 290 mill. kroner i 2014 til 590 mill. kroner i 2017. For 2017 foreslås bevilget 590 mill. kroner.

Rapport 2015

GPE har de siste årene vært gjenstand for en omfattende reformprosess for å styrke forvaltningen og øke effektiviteten. I 2015 ble det offentligjort to uavhengige evalueringer av GPE som gir viktig informasjon og råd om områder som har behov for å styrkes. En rapport fra Norads evalueringsenhet viste at forvaltningen av midler kanalisert gjennom GPE er god, men at kvaliteten på arbeidet på landnivå knyttet til sektorprogrammene ikke har vært god nok. Dette gjelder spesielt arbeidet for å sikre kvaliteten på utdanning. En uavhengig evaluering innen rammen av GPE viste at de overordnede strategiske mål som ble vedtatt i 2012 langt på vei er blitt fulgt opp, men at kvaliteten på arbeidet på landnivå varierer sterkt fra land til land. Dette skyldes blant annet uklar ansvarsfordeling mellom de ulike aktørene.

Det er løpende dialog med GPE-sekretariatet om oppfølgingen av evalueringsrapportene. Begge evalueringen har hatt innflytelse på den nye strategiske planen for perioden 2016 til 2020 som ble vedtatt av styret i desember 2015. Flere av de kritiske merknadene i evalueringene vil bli ivaretatt gjennom den nye strategiske planen og ikke minst resultatrammeverket som nå er kommet på plass.

Som konkrete eksempel på hva GPE har bidratt til i samarbeidslandene, kan nevnes at 38000 barn i Afghanistan og 75000 barn i Niger har fått mulighet til å begynne på skolen ved hjelp av støtte fra GPE. I Sør-Sudan er 20 skoler bygget i tre provinser i sør. I Uganda fikk 2600 lærere opplæring i hvordan en kan styrke undervisningen gjennom bruk av morsmålsundervisning. I Sierra Leone bidro GPE til at 900000 elever fikk mulighet til å vaske hender for å forhindre smitte av Ebola og andre smittsomme sykdommer.

Verdensbanken

Verdensbanken er verdens største finansieringskilde for utdanning. Om lag 12 prosent av budsjettet går til utdanningsformål. Norge finansierer utdanning gjennom International Development Association (IDA), oftest gjennom flergiverfond, såkalte trust funds. Norge har brukt sin stemme i styret i Verdensbanken til aktivt å påvirke bankens utdanningsstrategi som ble vedtatt i 2012. Blant annet har det vært viktig å understreke sårbare gruppers rett til utdanning, inkludert minoriteter, personer med nedsatt funksjonsevne og ikke minst barn i konfliktområder. Omtale av Norges samarbeid med Verdensbanken er beskrevet under kap. 171, post 70.

Results in Education for All Children (REACH)

Situasjonsbeskrivelse

På bakgrunn av den globale interessen for resultatbaserte finansieringsordninger (RBF) og den manglende kunnskapen om resultatbasert finansiering av utdanning, ble flergiverfondet, Results in Education for All Children (REACH), initiert av Verdensbanken og Norge i 2014.

Fondet skal bidra til å bygge kunnskap om hvilke resultatbaserte finansieringsordninger og tiltak som fungerer i utdanningssektoren. Fondet støtter tiltak som skal sikre flere og bedre utdanningstilbud, med et spesielt fokus på de mest marginaliserte barna. I 2016 støttes REACH med 40 millioner kroner og i 2017 i utgangspunktet med et tilsvarende beløp, avhengig av utkommet av pilotfasen, som varer ut 2016.

Rapport 2015

Avtalen ble inngått i januar 2015, og Norges bidrag var 60 mill. kroner. I løpet av 2015 knyttet både USA og Tyskland seg til fondet. Flere av Norges fokusland er representert i porteføljen.

Multi-Donor Skills and Education Fund (MESF)

Situasjonsbeskrivelse

Multi-Donor Education and Skills Fund (MESF) er opprettet av Verdensbanken og Norge. 30 millioner kroner ble utbetalt første gang i desember 2013 med Norge som foreløpig eneste giver. Norge støtter fondet i sin nåværende form frem til medio 2017. Det er stilt som betingelse for videreføring at flere givere kommer inn i fondet.

MESF skal bidra til relevant utdanning for ungdom i Afrika sør for Sahara gjennom å utvikle programmer for de mange som slutter etter grunnskolen eller har falt utenfor skolesystemet, og for å møte behovene for ferdigheter i uformell sektor. Fondet er et virkemiddel for å skape et yrkesrelevant utdanningstilbud.

Rapport 2015

MESF har gitt faglig bistand til utvikling av programmer i land som Senegal og Mali. Tilsvarende programmer er under arbeid i Nigeria, Tanzania og Uganda. Midler under fondet bidro til å forme programmer for arbeidsrelevant utdanning som virket katalyserende på midler som langt overgår midlene som brukes fra selve fondet. Det ble ikke overført midler til fondet i 2015, men ni mill. kroner ble utbetalt til fondet i 2016.

Høyere utdanning

Høyere utdanning er viktig for innovasjon og økonomisk utvikling, og er en forutsetning for å utvikle robuste og effektive offentlige institusjoner og godt styresett. Et bærekraftig utdanningssystem må ha kompetanse og kapasitet i hele utdanningskjeden. Kvalitetsheving i grunnskoleutdanningen og i videregående opplæring avhenger av godt kvalifiserte lærere og skoleledere. Norge har et strategisk og omfattende samarbeid for styrking av høyere utdanning.

NORHED, Norwegian Programme for Capacity Building in Higher Education and Research for Development, er et samarbeidsprogram mellom universiteter og høyskoler i lav- og mellominntektsland og Norge. Programmet er den sentrale pilaren i arbeidet med høyere utdanning og kapasitetsutvikling. I tillegg kommer et eget program innen energi og petroleum, The Norwegian Programme for Capacity Development in Higher Education and Research for Development within the Fields of Energy and Petroleum (EnPe), som har som formål å styrke universitetene innen disse fagområdene.

NORHED ble igangsatt i 2013 for å styrke utviklingslandenes evne til å utdanne høyt kvalifisert arbeidskraft i sektorer som er viktige for utvikling og vekst, og til å gjennomføre og anvende forskning. Økt kvinneandel i høyere utdanning er et delmål.

Situasjonsbeskrivelse

NORHED består i dag av 46 prosjekter fordelt på seks delprogram som reflekterer norske prioriteringer for utviklingsarbeid: Utdanning, helse, naturressursforvaltning, klima og miljø, demokratisk og økonomisk styresett, humaniora, kultur, media og kommunikasjon; samt et eget program med fokus på Sør-Sudan. 60 universiteter i Afrika, Asia og Latin-Amerika er involvert i NORHED-programmet, i tillegg til 12 høyskoler og universiteter i Norge. Andre fase av EnPe (2014–2019) er faset inn. Likestilling, klima og korrupsjon er tverrgående temaer for alle programinnsatsene.

Det er inngått forpliktelser for om lag 150 mill. kroner i årlig støtte til NORHED og EnPe frem til og med 2018. Det ble i 2015 gjennomført en utlysning på NORHED-programmet med fokus på lærerutdanning, pedagogikk og IKT. Den samlete budsjettrammen for utlysningen er 125 mill. kroner over fem år. Fire prosjekter har foreløpig fått tilsagn om støtte.

Kvotestipendordningen for studenter fra utviklingsland, Vest-Balkan, Øst-Europa og Sentral-Asia er et samarbeidsprogram med Kunnskapsdepartementet, der Utenriksdepartementet etterskuddsvis kompenserer Lånekassen for ettergivelse av gjeld til de studentene fra utviklingsland som drar tilbake til hjemlandet og er i hjemlandet minst ett år etter endt studium. På bakgrunn av en evaluering av ordningen i 2014, har Regjeringen besluttet å fase ut kvotestipendordningen fra undervisningsåret 2016–17. Det er samtidig opprettet et nytt partnerskapsprogram med utvalgte utviklingsland, The Norwegian Partnership Programme for Global Academic Cooperation (NORPART), som forvaltes av Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU). Studenter som allerede er i gang med en utdanning under kvotestipendordningen, vil få anledning til å avslutte med dagens støtteordning gjennom Lånekassen.

Det foreslås avsatt til sammen 195 mill. kroner over kap. 169, post 73 til tiltak for høyere utdanning i 2017.

Rapport 2015

I 2015 ble det utbetalt 150 mill. kroner til kapasitetsbygging innenfor forskning og høyere utdanning gjennom samarbeid mellom norske høyskoler og universiteter og tilsvarende institusjoner i utviklingsland. I tillegg mottok Statens Lånekasse for utdanning 23.5 mill. kroner for kvotestipendordningen. De største mottakerne av støtte til kapasitetsutvikling for høyere utdanning og forskning var Etiopia, Malawi, Nepal, Sør-Sudan og Uganda.

Hovedfunn i en rapport utført av Fafo på oppdrag fra Norad i 2015 viste at det etter ett års drift er lagt et solid fundament for NORHED-programmet. Totalt ble 105 studieprogram etablert. 56 var nye og 49 var oppgraderte eksisterende programmer.

3 706 studenter ble tatt opp på disse studieprogrammene, hvorav 329 mottok stipend gjennom NORHED. Et viktig prinsipp er at utdanningsprogrammene som støttes også tiltrekker seg studenter som ikke mottar stipend fra Norge, for å sikre programmenes bærekraft. Tallene ovenfor tyder på at Norge har lykkes med denne strategien.

Av 329 studenter som fikk norske stipender var 46 prosent kvinner. I tillegg rapporterer nesten alle prosjektene om at kjønnsperspektiv er inkludert i studieprogrammene og i forskningstematikk. Det forventes å kunne rapportere på antall uteksaminerte kvinner fra 2016 og utover.

Sluttrapporten for EnPes første fase, viser at det i programperioden 2009–2015, ble etablert 14 masterprogram i energi og petroleum ved høyere utdanningsinstitusjonene i sør. Programmene vurderes å ha høy relevans for landenes arbeidskraftsbehov. Deler av masterstudiet har foregått i Norge, parallelt med etablering av masterprogram i sør. Totalt ble 146 mastergradsstudenter finansiert, hvorav 33 prosent var kvinner. Prosjektene har måttet jobbet målrettet for å øke kjønnsbalansen blant studentene. I overkant av 30 prosent av mastergradsstudenter har funnet arbeid i energisektoren, og 40 prosent av studentene har funnet arbeid ved høyere utdanningsinstitusjoner i hjemlandet. Samarbeidet med industrien i landene har sikret at universitetene leverer kandidater som møter behovene i sektoren.

I tillegg ble 7 PhD-studenter finansiert, alle menn. PhD-studentene i programmet har ved endt utdanning blitt nøkkelpersoner ved hjemmeuniversitetet.

Totalt 10 prosjekter er til nå inkludert i fase II, hvorav syv prosjekter mottok tildeling i løpet av året 2015. Samlet utgjør det en tildeling på 90 mill. kroner over fem år.

Bilaterale satsinger

Utdanningssamarbeidet med fokuslandene Etiopia, Malawi, Nepal og Sør-Sudan er prioritert og godt i gang. I disse landene samarbeider Norge så tett som mulig med myndighetene på områder som er prioritert av Norge og landene selv. Etiopia og Nepal mottar i 2016 65 mill. kroner hver over utdanningsposten, mens Sør-Sudan mottar 15 mill. kroner over utdanningsposten og 10 mill. kroner over regionbevilgningen. Malawi mottar 100 mill. kroner til utdanning over regionbevilgningen.

Det gis per i dag også utdanningsstøtte til Haiti, 30 mill. kroner over utdanningsposten, Madagaskar, 40 mill. kroner over regionbevilgningen, Nigeria, 20 mill. kroner over regionbevilgningen, Niger, 22 mill. kroner over regionbevilgningen, Palestina, 26 mill. kroner over regionbevilgningen, i tillegg til kjernestøtte til Relief and Works Agency for Palestine Refugees (UNRWA) på 125 mill. kroner, hvorav det meste går til utdanning. Afghanistan mottar 50 mill. kroner over regionbevilgningen og Pakistan 20 mill. kroner over utdanningsposten. Et regionalt program for Sahel-regionen er igangsatt for å avhjelpe situasjonen i et område med en stor andel barn som ikke går på skole. Programmet gjennomføres i samarbeid med Unicef og finansieres med 35 mill. kroner over utdanningsposten i 2016.

I det videre beskrives landinnsatser finansiert over utdanningsposten. Tiltak finansiert over regionbevilgningen beskrives under landsatsingene der.

Situasjonsbeskrivelse

Etiopia er satsingsland for den norske utdanningssatsingen. Veksten i Etiopia har bidratt til fremgang på flere områder, inkludert utdanning. I 1996 begynte 21 prosent av alle barn på skolen. I 2014 var andelen økt til 93 prosent. Det er imidlertid store forskjeller mellom by og land, og mellom regionene. Tilgang til høyere utdanning har også blitt mye bedre. Kvaliteten i grunnskolen og yrkesopplæringen har imidlertid ikke økt tilsvarende, og myndighetene, sammen med giverne, setter nå inn store ressurser på området. Etiopiske mål og strategi for utdanningspolitikken er nedfelt i en femårig plan. De overordnede målene for planen, som Norge støtter, er i stor grad sammenfallende med de norske. Planen identifiserer store utfordringer i det etiopiske skolesystemet, som det høye antallet barn og unge som dropper ut av skolen, utfordringer knyttet til tilpasset undervisning til barn med spesielle behov, den jevnt over dårlige kvaliteten i undervisningen særlig på landsbygden, manglende elektrisitet og mangel på læremidler.

Norge støtter et eget prosjekt for elektrifisering av skolebygninger. Det er i tillegg inngått et samarbeid om skolemat med Redd Barna, som skal motvirke at barn faller ut av skolen på grunn av tørkekatastrofen. Det ble undertegnet Memorandum of Understanding mellom Etiopia og Norge i januar 2016.

Nepal er satsningsland for den norske utdanningssatsingen. Jordskjelvene i april og mai 2015 rammet utdanningssektoren hardt. Mer enn 35000 klasserom ble helt eller delvis ødelagt. Det er også skader på flere universiteter og andre utdanningsinstitusjoner. Mer enn en million barn står fremdeles uten normal skolegang og gjenoppbyggingsarbeidet går tregt. Man regner med at antall barn som ikke går på skolen, vil øke. Det er også ringvirkninger for skoler i områder som ikke er rammet, men som må håndtere midlertidig innflytting av nye barn. Politisk uro i grenseområdene til India har i tillegg resultert i stengte skoler over lang tid, noe som også er ventet å føre til en økning i antall barn som faller utenfor skolen på lengre sikt. Det er knyttet utfordringer til kvaliteten i undervisningen og manglende kompetanse hos lærere. Mange barn, særlig jenter, sendes aldri på skole, eller tas ut av skolen av foreldrene. Myndighetenes egne rapporter peker på tidlig ekteskap for jenter som en viktig årsak til at jenter ikke fullfører ungdomsskolen, mens mange gutter forlater skolen til fordel for inntektsgivende arbeid. Norge har støttet Nepals sektorprogram for utdanning siden 2009. Inneværende sektorprogram går over i ny femårig fase i 2016, og støtten vurderes videreført i 2017. Svake forvaltningssystem utgjør imidlertid en risiko, og betydelig styrking av forvaltningen er derfor en forutsetning for videreføring av norsk sektorstøtte. I tillegg støtter Norge et skolegjenoppbyggingsprosjekt i områder som ble hardt rammet av jordskjelvene i april-mai 2015.

Sør-Sudan er satsingsland for den norske utdanningssatsingen. Om lag 80 prosent av befolkningen over 15 år er analfabeter. Utdanningstilbudet er meget svakt utviklet og svært mange barn står uten skoletilbud.

Haiti har mange utfordringer når det gjelder utdanning. Kvaliteten på utdanningen er lav, omgivelsene er utrygge, infrastrukturen er mangelfull og frafallet høyt. Barnearbeid er et stort problem. Disse barna har ikke tilgang til utdanning, noe som gjør dem sårbare.

Tilgangen til utdanning er manglende for store grupper barn i Pakistan. Dette er derfor et prioritert område for utviklingssamarbeid med landet. Norge støtter en omfattende nasjonal yrkesopplæringsreform «Technical and Vocational Education and Training (TVET) Reform Support Programme». Programmet støttes også av EU, Tyskland og Nederland.

Rapport 2015

• Rammen for utdanningssamarbeidet med Etiopia som ble startet opp i 2015, var på 26 mill. kroner. På bakgrunn av den ekstreme tørken som utviklet seg i løpet av 2015, ble store deler av utdanningssatsingen kanalisert til skoler i de hardest rammede områdene for å motvirke den verste effekten av tørken med ekstra skolemateriell, skolemat og rent vann. Til sammen 25 000 barn var omfattet av det norskfinansierte samarbeidet med Redd Barna.

• Nord i Etiopia er det etablert store flyktningleirer for hovedsakelig eritreiske flyktninger. Et samarbeid med Flyktninghjelpen ble etablert for å gi tilpasset undervisning og yrkesopplæring til barn og unge i og utenfor leirene. Det er et mål at slik opplæring skal dempe migrasjonen videre mot nord. Avtale med Verdensbanken om støtte til et flergiverfond for bedre kvalitet i skolen ble inngått. Flergiverfondet støtter myndighetens femårsplan for grunnskolen. Norge har arbeidet for å fremme fleksibilitet innen fondet slik at også forebygging av kriser kan utgjøre en komponent.

Støtten til Nepal var på 52,5 mill. kroner i 2015. Etter seks års gjennomføring av sektorprogrammet som Norge støtter, har andelen barn som begynner i første klasse økt fra 81 prosent i 2009 til 96,6 prosent i 2015. Samtidig har det vært nedgang i antall barn som faller ut av skolen etter første klasse, fra 15,2 prosent i 2014 til 12,3 prosent i 2015. Videre har andelen førsteklassinger som har gått på førskole økt fra 59,6 prosent i 2014 til 62,4 prosent i 2015. Jenter og gutter er nær likt representert på alle trinn. Satsing på såkalte minimumsstandarder når det gjelder skolemiljø har bidratt til flere klasserom, egne jentetoalett og lesehjørner. I finansåret 2014/15 ble det bygget 994 klasserom, 1 127 skoler, 742 skoler ble vedlikeholdt/reparert og 1000 klasserom oppgradert med møbler. Norge har hatt et særlig fokus på behov for å styrke satsingen på funksjonshemmede barns rett til utdanning.

I tillegg til sektorstøtte ga Norge hovedsakelig støtte til et prosjekt for gjenoppbygging av skoler i tre distrikter som ble hardt rammet av jordskjelvet i 2015. Rundt 3000 barn vil igjen få tilgang til trygge skoler som følge av dette prosjektet, som også vektlegger inkludering av jenter og barn med funksjonshemming.

I 2015 ble det inngått en avtale med Unicef om støtte til «Back to Learning’-programmet (BTL) i Sør-Sudan. BTL sørget i 2015 for at 264 000 barn i kriseområder fikk tilgang til utdanning.

Fase 2 i programmet ble lansert i februar i år. Så langt i 2016 har ytterligere 18 000 barn fått tilgang til utdanning. 38 prosent av disse var jenter. I tillegg har 184 lærere og frivillige fått opplæring i barnevennlig pedagogikk og 247 foreldreråd trening i utvikling av skoleplaner. Programmet fortsetter i fase 2 i 2017.

«Technical and Vocational Education and Training (TVET) Reform Support Programme» i Pakistan har bidratt til utvikling av ny nasjonal politikk, et lovforslag om utvikling, regulering og bruk av lærlingeordningene, nytt nasjonalt rammeverk for yrkesfaglig kvalifisering, nye kompetansestandarder og et nasjonalt informasjonssystem for formidling av arbeidssøkere og ledige jobber innen yrkesfag.

Den norske utdanningssatsingen på Haiti ble initiert i 2015 og er under oppbygging. Et prosjekt i regi av Redd Barna er igangsatt og skal sørge for undervisning av god kvalitet til 6000 barn på 27 skoler i randsonen til nasjonalparken Parc Macaya. Norge støtter også ILOs arbeid med yrkesfaglig opplæring. Norges bidrag var 14,1 mill. kroner i 2015.

Budsjett 2017

For 2017 forslås bevilget 1 837 mill. kroner på post 73 Utdanning.

Utdanningsbistand inngår i flere budsjettposter og samlete bevilgninger til utdanning anslås i 2017 til om lag 3,4 mrd. kroner. Bevilgning til utdanning i krise og konflikt inngår hovedsakelig i bevilgningene på kap. 163 post 70 Nødhjelp og humanitær bistand. Utdanningssatsing gjennom sivilt samfunn bevilges over kap. 160, post 70 Sivilt samfunn. Videre inngår bistand til utdanningsformål også i regionbevilgningene (kap. 150–153) og kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap. 168).

Programkategori 03.30 Multilateral bistand

Utgifter under programkategori 03.30 fordelt på kapitler

Programkategori 03.30 Multilateral bistand omfatter i hovedsak støtte til langsiktig utviklingsarbeid gjennom FN-organisasjoner og multilaterale utviklingsbanker. Støtten gis dels som generelle bidrag etter en nærmere vurdering av den enkelte organisasjons mandat, evne til å oppnå resultater og effektivitet. Det gis også øremerkede midler, i hovedsak mykt øremerket, til tema som Norge spesielt prioriterer. De multilaterale organisasjonene er viktige for gjennomføringen av norske utenriks- og utviklingspolitiske prioriteringer, inkludert i realiseringen av de internasjonale menneskerettighetene samt i oppfølgingen av de nye bærekraftsmålene, den tredje internasjonale konferansen om finansiering for utvikling og verdens humanitære toppmøte. De multilaterale organisasjonene har en særlig viktig rolle i de minst utviklede landene og i sårbare situasjoner hvor Regjeringen mener det er påkrevd at de multilaterale organisasjonene samarbeider godt. Det er utviklet gode landspesifikke modeller for samarbeid mellom FN og Verdensbanken, blant annet i Somalia, hvor en felles styringsgruppe, et felles strategisk rammeverk og et felles fond sikrer enhetlige prioriteringer og at alle drar i samme retning. Nærmere omtale er gitt under kap.170 FN-organisasjoner mv. og kap.171 Multilaterale finansinstitusjoner. Programkategorien rommer også gjeldslettetiltak, jf. kap.172 Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak.

Multilaterale organisasjoner skiller seg fra andre mottakere av norsk bistand ved at de eies av medlemslandene og Norge derfor deltar i styrende organer. Dette betyr at vi kan påvirke organisasjonenes samlede virksomhet og kontrollere organisasjonenes oppfølging av vedtatte retningslinjer. Norge benytter denne muligheten aktivt. I styrene for FN-organisasjonene gjøres dette gjennom innlegg og vedtaksforhandlinger, ofte i nært samarbeid med andre land. Det er gjennomslag i vedtaksforhandlingene, så vel som gjennom strategisk samarbeid på utvalgte områder, som avgjør hvordan Norge påvirker organisasjonenes prioriteringer og virksomhet. I utviklingsbankene fremmer vi norske synspunkter og posisjoner gjennom valggruppekontorene. For de fleste multilaterale organisasjoner er vedtak i styrende organer, og i stigende grad også medlemslandenes innlegg, offentlig tilgjengelig.

Norge har i organisasjonenes styrende organer et sterkt fokus på resultatbasert styring og rapportering om resultater. Organisasjonenes resultatarbeid er blitt stadig bedre. For FN-organisasjonene gjelder dette ikke minst i forbindelse med at de fleste organisasjonene fikk nye langtidsplaner som gjelder fra 2014. Årsrapportene for 2014 og 2015 bekrefter gjennomgående at organisasjonenes evne til å dokumentere resultater er blitt styrket. For å styrke vurderingen av oppnådde resultater og legge grunnlaget for strategiske diskusjoner om innrettingen av virksomheten, har Regjeringen jobbet for at FN-organisasjonene har uavhengige evalueringsfunksjoner med god kapasitet. For flere av organisasjonene er dette blitt sikret gjennom vedtatte budsjettlinjer. For utviklingsbankene er tilsvarende forbedringer blitt gjort i tilknytning til utforming av nye strategier, og midtveisgjennomganger av strategiene. I disse prosessene har Norge særlig arbeidet for spissing av de enkelte organisasjonenes mandat, basert på vurderinger av organisasjonenes komparative fortrinn og forbedringer i resultatrammeverket som skal danne grunnlaget for resultatbasert styring og systematisk resultatrapportering.

FN og utviklingsbankene forventes å ha gode forebyggende tiltak, kontrollrutiner og reaksjoner som tilfredsstiller kravet om nulltoleranse for økonomiske misligheter. Overordnede retningslinjer vedtas av organisasjonenes styrende organer, og organisasjonene rapporterer regelmessig tilbake til styrene om oppfølgingen av retningslinjene. Regjeringen mener det er meget viktig at organisasjonene har en uavhengig internrevisjon med tilstrekkelig kapasitet både til å føre tilsyn med virksomheten og til å foreta gransking ved mistanke om økonomiske misligheter. Der det er behov for forbedring i økonomiforvaltning eller kontroll og oppfølging ikke er tilfredsstillende, arbeider Norge for forbedringstiltak i egnede fora. For øremerkede bidrag er det en forutsetning at ansvaret for forvaltningen av midler og nødvendige rutiner for oppfølging og rapportering omtales i avtaler.

Norge deltar aktivt i et nettverk som nå består av 17 giverland, The Multilateral Organisation Performance Assessment Network (MOPAN), som har som formål å foreta felles gjennomganger av multilaterale organisasjoners effektivitet og resultatoppnåelse. 12 organisasjoner blir gjennomgått i 2015–2016 syklusen. De endelige rapportene blir offentliggjort på MOPANs hjemmeside www.mopanonline.org i desember 2016. MOPAN planlegger å gjennomgå 14 organisasjoner i 16 land i 2017–2018 syklusen. MOPAN 3.0 er nå innført som en forbedret versjon av vurderingene der dokumentgjennomganger, spørreundersøkelser, dybdeintervjuer og «case studies» inngår.

Kap. 170 FN-organisasjoner mv.

Kap. 170 FN-organisasjoner mv. dekker hovedsakelig frivillige kjernebidrag og mykt øremerkede bidrag som støtter opp om prioriteringer i organisasjonenes langtidsplaner. Slik støtte fastsettes i forkant av hvert års statsbudsjett. Budsjettkapitlet dekker også støtte til FN-reform, herunder for å støtte opp om FN70-prosjektet og i form av støtte til pågående reformbestrebelser i FNs utviklingssystem, jf. omtale under post 76.

Gjeldende rammeresolusjon om FNs operasjonelle virksomhet, Quadrennial Comprehensive Policy Review (2012) inneholder en rekke konkrete forventninger om fortsatt reform i FNs utviklingssystem og i den enkelte organisasjon. Resolusjonen har derfor vært et godt grunnlag for Regjeringens arbeid for å bidra til et modernisert, sterkt og mer effektivt FN på utviklingssiden. Generalsekretærens rapporter om oppfølgingen viser at det jevnt over har vært fremgang, om enn i noe ulik grad for ulike temaer og mellom ulike deler av FN-systemet. Fremgangen skyldes at Generalsekretærens toppledergruppe, inkludert FNs utviklingsgruppe (UNDG), handlet raskt etter at rammeresolusjonen ble vedtatt og utarbeidet felles handlingsplaner som har som formål å fremme resultatbasert ledelse, redusere transaksjonskostnader og legge til rette for samarbeid bl.a. gjennom forenkling og harmonisering av administrative prosedyrer og rutiner. Rammeresolusjonen slår fast at «levere som én» modellen skal innføres i alle land som ønsker det. Hittil har mer enn 50 land innført modellen. Lederen for UNDG og 17 andre ledere i FN-systemet sendte i 2014 i felleskap retningslinjer for bruk av modellen (Standard Operating Procedures) til alle FNs landteam. Vurderingen er at retningslinjene bidrar til en mer resultatbasert og fleksibel innretting av «levere som én» modellen så vel som reduserte transaksjonskostnader. Det er imidlertid fortsatt systemiske utfordringer som gjør det vanskelig for landteamene fullt ut å utnytte modellens potensiale. Regjeringen vil arbeide for at disse utfordringene i størst mulig grad blir løst i neste rammeresolusjon om FNs operasjonelle virksomhet som skal forhandles høsten 2016.

Regjeringen mener at FNs utviklingssystem har en viktig rolle i oppfølgingen av de nye bærekraftsmålene (Agenda 2030). Norge har derfor vært aktivt engasjert i den uformelle dialogen i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) som en forberedelse til forhandlingene om neste rammeresolusjon. Det er oppmuntrende at det synes å være bred enighet om spørsmål som har vært viktige for Norge, ikke minst om at FN ikke kan «gjøre alt overalt» og at FNs oppgaver må defineres ut fra organisasjonens særlige fortrinn – legitimitet, et universelt mandat, bred tilstedeværelse i FNs medlemsland og samspillet mellom FN som mellomstatlig arena og FN som operasjonell aktør. Det synes å være aksept for at FNs oppgaver bør være forskjellige i ulike typer land. Det er også klart at «levere som én» modellen har kommet for å bli og må videreutvikles, også for å kunne følge opp den integrerte tilnærmingen som 2030 -agendaen foreskriver. Det er en utbredt oppfatning at dagens finansiering av FNs utviklingssystem representerer en meget stor utfordring i forhold til hva medlemslandene ønsker at FN skal levere. Det er imidlertid først når man kommer til forhandlinger om konkrete forslag at vi kan se hva den brede enigheten så langt faktisk er verdt. Generalsekretæren har i august lagt frem anbefalinger som forhandlingene om den nye rammeresolusjonen for FNs operasjonelle aktiviteter (QCPR) vil bygge videre på, og denne rapporten inneholder reformforslag som kan gjennomføres både på kort og noe lengre sikt.

Regjeringen mener det mest grunnleggende er å definere FNs utviklingssystems oppgaver (funksjoner). Da må det også tas i betraktning at det er den brede kunnskapsbasen, ikke finansiell slagkraft, som er FNs utviklingssystems styrke.

Regjeringen mener at utviklingen internasjonalt legger til rette for at FNs utviklingssystem bør få på plass en differensiert tilnærming for sitt engasjement i ulike typer land. Verden har endret seg mye siden tusenårsmålene ble ledetråden for internasjonalt utviklingssamarbeid. Globaliseringen og den økte kompleksiteten i den internasjonale utviklingsarkitekturen gjør at stadig flere utviklingsland, ikke minst de 104 landene som nå inngår i gruppen mellominntektsland, ikke har samme behov for bistand fra FN som i tidligere år. Samtidig har vi de siste årene opplevd en sterk økning i antallet stater som rammes av sammenbrudd, lovløshet og porøse grenser.

FN har en unik rolle i land i sårbare situasjoner, hvor hele spekteret av FNs virkemidler oftest spilles ut – fredsoperasjoner, humanitær bistand, utviklingstiltak og fremme av menneskerettigheter. Bærekraftsmål 16 om fred og rettferdighet gir FN et sterkere mandat. Regjeringen mener at FNs langsiktige utviklingsarbeid må styrkes i land og områder med stor politisk sårbarhet, med en overordnet visjon om å bidra til bygging av bærekraftige og inkluderende stater og avdempe og forebygge konflikt. Som en del av dette må FNs utviklingssystem fortsatt bidra til å opprettholde og videreutvikle svake institusjoner og til at grunnleggende tjenester kan nå ut til befolkningen. Generalsekretærens initiativ Human Rights up Front er et annet viktig tiltak. Regjeringen vil arbeide for at FN i større grad leverer som én på tvers av systemets tre pilarer (utvikling, fred og sikkerhet og menneskerettigheter) og at koblingen mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling styrkes. Forståelse for utfordringene FN-organisasjonene står overfor i sårbare stater er en forutsetning for å unngå risikoaversjon og at organisasjonene trapper ned sin virksomhet, jf. områdeomtale 03.

FNs landteam i alle ODA-godkjente land må være talerør for internasjonale normer, inkludert menneskerettighetene, og standarder, og bidra til utvikling av nasjonal politikk og lovgivning i tråd med disse, ved behov også til annen kapasitetsutvikling. Landteamene forventes også å bistå myndighetene i forbindelse med de universelle periodiske gjennomgangene i Menneskerettighetsrådet og traktatorganene.

Regjeringen mener videre at det bør være en sentral oppgave i alle ODA-godkjente land å bistå med å utvikle nasjonale strategier for oppfølging av bærekraftsmålene, slik FNs landteam gjorde for tusenårsmålene. Det nye er at FNs utviklingssystem må levere på en integrert agenda, noe som forutsetter tett samarbeid mellom FNs fond, programmer og særorganisasjoner. Et stort antall land har allerede bedt FNs landteam om slik bistand.

Faktabasert global kunnskap er en forutsetning for at det internasjonale samfunn kan bli enige om prioriteringene i utviklingspolitikken. FNs utviklingssystem bidrar i stor grad til at global kunnskap etableres og spres. Regjeringen mener denne rollen må videreføres. FN bør også være vertskap for globale partnerskap for å mobilisere internasjonal støtte for spesifikke formål i land med særlige behov, ved å bygge på vellykkede initiativ som Every Woman, Every Child. Tilsvarende er FNs utviklingssystem, innenfor sine mandatområder, aktuell for å være vertskap for brede globale allianser for å bidra til felles løsninger på globale utfordringer.

Regjeringen ønsker gjennom budsjettforslaget å støtte opp om finansieringsmåter som legger til rette for resultatorientert ledelse, effektivisering og våre forventninger til hvilke oppgaver FNs utviklingssystem skal utføre, inkludert ved å videreføre de frivillige kjernebidragene på høyt nivå.

En sterk stedlig koordinator er en forutsetning for det meste vi vil FN skal gjøre på landnivå. Forutsetningene for at stedlig koordinator kan utføre de mange pålagte oppgavene er imidlertid ikke til stede, og ett av problemene som må søkes løst under forhandlingene om ny rammeresolusjon, er at stedlig koordinator-systemet er sterkt underfinansiert og de respektive stedlige koordinatorenes kontorer derfor sjelden har den kapasitet og kompetanse som skal til i ulike landsituasjoner.

Norge har forhandlet nye rammeavtaler med en rekke av FNs fond, programmer og særorganisasjoner. Rammeavtalene danner grunnlaget for oppfølging av ulike typer øremerkede bidrag. De fleste avtalene var fra 2003 og er til dels utdaterte i forhold til dagens krav. I forhandlingene er det bl.a. lagt vekt på krav om resultatbasert styring, resultatrapportering og finansielle aspekter, inkludert korrupsjonsbekjempelse. Det ble i 2015 undertegnet nye rammeavtaler med FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs barnefond (Unicef) og FNs befolkningsfond (UNFPA), og i 2016 med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs miljøprogram (UNEP). Det er også enighet med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (Unesco), mens forhandlingene på det nærmeste er sluttført med FNs kvinneorganisasjon (UN Women). De ferdigforhandlede avtalene danner også utgangspunkt for avtaler med FN-organisasjoner det ikke inngås rammeavtale med.

Post 70 FNs utviklingsprogram (UNDP)

Denne posten omfatter det norske kjernebidraget til UNDP og tilleggsmidler til organisasjonens tematiske finansieringsmekanisme for demokratisk styresett og fredsbygging, samt kjernebidrag til FNs kapitalutviklingsfond (UNCDF).

Situasjonsbeskrivelse

UNDP har i 2016 feiret sitt 50-årsjubileum, og har høstet annerkjennelse for sin globale rolle og for langsiktigheten i samarbeidet med partnerlandene. UNDP er størst av FNs fond og programmer, og er virksom i over 170 land. Globalt er UNDP viktig i policyutvikling og som pådriver for FNs innsats; ikke minst i operasjonaliseringen av 2030 -agendaen og diskusjonen om brobygging mellom utviklingsbistand, nødhjelp og fredsbygging. UNDPs leder koordinerer FNs utviklingsgruppe (UNDG) og er sentral i reformer av FNs utviklingssystem, ikke minst gjennom rollen som tilrettelegger for det stedlige koordinator-systemet og gjennomføringen av prinsippene om å «levere som én modellen» (tidligere omtalt som Ett FN).

UNDPs budsjett utgjør om lag USD 5,6 mrd. årlig for perioden 2014–2017. Nesten 90 pst. brukes på utviklingsaktiviteter; fordelt mellom resultatområdene inkluderende og bærekraftig utvikling, demokratisk styresett, tilgang på grunnleggende tjenester, likestilling, kriseforebygging og tidlig gjenoppbygging etter kriser og konflikter. UNDP er også en viktig aktør innenfor klima og miljø, og vektlegger integrerte tilnærminger til likestilling, miljø og fattigdomsbekjempelse. UNDP arbeider for at mennesker på flukt skal kunne finne beskyttelse og muligheter for levebrød i nærområdene, blant annet gjennom styrking av vertsamfunnene.

Utviklingsindikatorene i rapporten om menneskelig utvikling, Human Development Report, bidrar til global bevissthet om sentrale utviklingsutfordringer. UNDP spiller nå en sentral rolle i overvåking og rapportering på gjennomføring av Agenda 2030.

Regjeringens vurdering er at UNDP har en av de beste tilnærmingene til resultatstyring blant FN-organisasjonene. UNDP har de senere årene oppnådd god konsentrasjon i arbeidet. UNDP hadde halvveis i gjennomføringen av sin strategiske plan for 2014–2017 klart å knytte omkring 90 pst. av den globale prosjektporteføljen direkte til planens sju målområder. UNDPs arbeid på landnivå får generelt positive vurderinger, men det påpekes ofte utfordringer knyttet til strategisk innretning, kvaliteten på kapasitetsbygging og langsiktig bærekraft. Evalueringer fremhever også utfordringer knyttet til kunnskapsforvaltning, administrativ effektivitet, prosjektgjennomføring og fragmenterte prosjektporteføljer.

Evalueringen av UNDPs likestillingsstrategi for 2008–2013 viste at UNDP langt på vei har lyktes både med målrettede tiltak og integrering av likestilling på tvers av alle resultatområder. Likestillingsresultater knyttet til arbeidet med demokratisk styresett ble spesielt fremhevet. Samtidig ble det påpekt at UNDP i enda større grad må arbeide for å etablere en intern organisasjonskultur som fremmer likestilling, både i programvirksomheten og på tvers av organisasjonsstrukturen. I nåværende plan (2014–2017) er likestilling både et eget målområde og et prioritert tverrgående tema.

Evalueringen av UNDPs støtte til gjennomføring av tusenårsmålene dokumenterte høy kvalitet på UNDPs bistand til et stort antall land med å integrere målene i nasjonale planer, men stor variasjon i giverfinansiering til gjennomføring av slike planer. Det ble påpekt at UNDP i større grad burde ha involvert de spesialiserte FN-organisasjonene i dette arbeidet. UNDP arbeider aktivt i utvikling av en felles tilnærming for FNs utviklingssystem for å følge opp Agenda 2030, og har en sentral rolle i bistand til utviklingslands gjennomføring av bærekraftsmålene og måling av fremdrift.

UNDP har siden 2014 intensivert arbeidet med systematisk resultatstyring, blant annet ved å redusere antall mål- og innsatsområder, bedre konsentrasjon på landnivå og systematisk risikostyring. Det er blitt gjennomført en omfattende omorganisering, med reduksjon i antall stillinger og en betydelig omdisponering av ressurser fra UNDPs hovedkvarter til de regionale kontorene. Den generelle vurderingen blant giverne er at reformene vil bidra til bedre kostnadseffektivitet og tematisk konsentrasjon. Men, som kunnskapsorganisasjon er UNDP sårbar. UNDPs stab blir ofte omtalt som generalister, og fremtidig evne til å respondere på nye komplekse utfordringer vil kreve at UNDP har tilstrekkelige ressurser både for kunnskapsutvikling og formidling. UNDPs vanskelige økonomiske situasjon gjør det nå utfordrende å opprettholde en solid og faglig relevant stab.

UNDPs kapasitet for internkontroll er blitt styrket gjennom mer robust internrevisjon og forebygging og håndtering av mislighold. Alle internrevisjonsrapporter er offentlig tilgjengelige. I 2016 ble UNDP for andre år på rad kåret (av Publish What You Fund), til den giverorganisasjonen som har størst åpenhet og tilgjengelighet til informasjon om operasjonelle prosjekter og fordeling av ressurser. FNs inspeksjonsenhet konkluderte i 2015 at UNDP og Verdens matvareprogram hadde de mest omfattende systemene for å sikre uavhengigheten til de sentrale evalueringskontorene. Samtidig påviste en gjennomgang i 2015 en rekke svakheter ved de desentraliserte evalueringene som utføres i regi av UNDPs landkontorer.

Norge har i flere tiår vært en av UNDPs viktigste bidragsytere og er en aktør med stor innflytelse på organisasjonen. UNDPs strategiske mål og innsatsområder stemmer svært godt overens med prioriteringene i norsk utviklingspolitikk, spesielt vektlegging av demokratisk styresett og menneskerettighetene, bærekraftig fattigdomsreduksjon og likestilling. Det er også en sammenfallende interesse knyttet til UNDPs økende orientering mot sårbare stater og arbeidet med styrking av motstandsdyktighet mot kriser og konflikt, håndtering av migrasjon i mottakerland, og tidlig gjenoppbygging. Organisasjonens brede tilstedeværelse og koordinerende rolle på landnivå gjør at det i en rekke land er aktivt samarbeid mellom norske utenriksstasjoner og UNDP; både innenfor normativt og operasjonelt arbeid. UNDP er også en partner for Norge innenfor klima og miljø, spesielt for den norske klima- og skogsatsingen, og i arbeidet med humanitær nedrustning og væpnet vold. UNDPs sentrale rolle i bistand til partnerlandenes oppfølging av de nye bærekraftsmålene har ytterligere styrket organisasjonens relevans for norsk utviklingspolitikk.

Fra norsk side prioriteres følgende:

• UNDP må vektlegge rådgiving og kapasitetsutvikling som styrker partnerlandenes evne til å utforme og gjennomføre helhetlig og inkluderende strategier som støtter opp om bærekraftsmålenes visjon om helhetlige tilnærminger til miljø, økonomisk- og sosial utvikling.

• UNDP må i utviklingen av ny strategisk plan (2018–2021) vektlegge ytterligere konsentrasjon av innsatsen på områder hvor organisasjonen har komparative fortrinn; spesielt knyttet til sårbare stater, demokratisk styresett (inkludert korrupsjonsbekjempelse og reformer i justissektor), nasjonal ressursmobilisering, rammevilkår for næringsutvikling og andre tiltak som styrker jobbskaping; med mest omfattende engasjement i de minst utviklede landene og i sårbare stater.

• UNDP må bidra til økt gjennomføring og etterlevelse av menneskerettighetene på landnivå.

• UNDP må effektivt ivareta sin rolle som tilrettelegger for at FN-systemet får en samordnet tilnærming til utviklingsaktiviteter både globalt og på landnivå.

• UNDP må aktivt bidra til at FN styrker utviklingsdimensjonen i langvarige krisesituasjoner og kommer tidligere inn, ikke minst med sikte på å avdempe og forebygge konflikt.

• Det må avsettes tilstrekkelige ressurser til interne kontrollmekanismer og kapasitet for evalueringer på alle nivå, spesielt i lys av UNDPs økende engasjement i land rammet av konflikt og kriser.

Norge var i 2015 UNDPs sjette største giver totalt, og nest største bidragsyter av kjernemidler, 630 mill. kroner. I styresammenheng og i dialogen med UNDPs ledelse har Norge understreket betydningen av kjernemidler for UNDPs langsiktige strategisk styring, men har samtidig signalisert at det er problematisk at det norske kjernebidraget over flere år har vært vesentlig høyere enn andre givere. Norges programsamarbeidsavtale med UNDP supplerer kjernebidraget gjennom en moderat form for øremerket støtte til områder hvor UNDP har komparative fortrinn, hvor tilleggsressurser forventes å ha en katalytisk effekt og som har spesiell relevans for norsk utviklingspolitikk. Demokratisk styresett, kriseforebygging og tidlig gjenoppbygging etter konflikt blir nå vektlagt. Programsamarbeidet inkluderer også støtte til Oslo Governance Centre som siden 2015 har hatt fokus på demokratisk styresett og endringsprosesser knyttet til konflikt/kriser. Senteret er en viktig støttespiller i Norges arbeid innenfor disse områdene.

Mål

I henhold til langtidsplanen for 2014–2017 er UNDPs visjon å bistå land i å utrydde fattigdom og betraktelig redusere ulikheter og ekskludering gjennom å satse på sju hovedmål:

• Inkluderende og bærekraftig vekst og utvikling, som bidrar til å skape sysselsetting og livsgrunnlag for fattige og ekskluderte

• Sterkere systemer for demokratisk styresett, som møter folks forventninger om deltakelse, utvikling, rettsstatsprinsipper og ansvarliggjøring

• Sterkere institusjoner for å bidra til universell tilgang til grunnleggende tjenester

• Raskere fremskritt for å redusere ulikhet mellom kjønnene og fremme kvinners stilling

• Styrke lands evne til å redusere sannsynligheten for konflikt og redusere risikoen for naturkatastrofer, inkludert katastrofer forårsaket av klimaendringer

• Tidlig gjenoppbygging og rask tilbakevending til bærekraftige utviklingsmønstre etter konflikt og katastrofer

• Bidra til at utviklingsdebatt og -tiltak prioriterer fattigdom, ulikhet og ekskludering

Fremme av likestilling og menneskerettigheter er godt i varetatt både gjennom eksplisitte mål og som tverrgående tilnærminger.

Rapport 2015

Halvveis i eksisterende planperiode (2014–2017), har UNDP måttet forholde seg til en verden preget av økende økonomisk usikkerhet og en rekke kriser. UNDPs vurdering er at organisasjonens strategiske prioriteringer har stått seg gjennom disse endringene, og at planens visjon om å utrydde fattigdom og redusere ulikhet også har høy relevans for den nye globale utviklingsagendaen.

UNDP var ved utgangen av 2015 i rute med å oppnå resultatindikatorene definert i den strategiske planen; og hadde nådd ambisjonsnivået for 32 av de 38 planlagte globale resultatområdene (outputs). Evalueringer av UNDPs helhetlige innsats i åtte land dokumenterte at UNDP bidro til viktige utviklingsresultater og politikkutvikling, men at man må arbeide mer langsiktig og strategisk for å oppnå bærekraftige strukturelle endringer. UNDP vil først på slutten av planperioden kunne gi mer helhetlige vurderinger av utviklingseffekter. Den store graden av øremerking av giverbidrag har skapt skjevheter mellom faktisk fordeling av ressurser og fordelingen som lå til grunn for langtidsplanen. UNDP har lyktes med å skape ønsket tyngde i arbeidet med inkluderende og bærekraftig økonomisk utvikling og sysselsetting. Dette har blant annet i perioden 2014–2015 bidratt til etablering av mer enn 1,3 millioner arbeidsplasser, styrket livsgrunnlag for 18,6 millioner (50 prosent kvinner) og bedre tilgang på energi for 2,5 millioner mennesker.

UNDP opprettholdt i 2015 demokratisk styresett som et hovedinnsatsområde, og videreførte en omfattende støtte til valgorganisering og mobilisering av velgere. I 2015 medvirket UNDP til at mer enn 38 millioner velgere gikk til valgurnene og at nesten 35 000 kvinnelige kandidater stilte til valg. I 37 land bidro UNDP til styrking av institusjoner med ansvar for opprettholdelse av menneskerettighetsforpliktelsene.

UNDP gjorde i 2015 en betydelig innsatsen for universell tilgang til grunnleggende tjenester. Nesten 650 000 mennesker fikk bedre tilgang på rettstjenester; mer enn halvparten kvinner. UNDPs aktivitetsnivå knyttet til likestilling og styrking av kvinners stilling økte med 7 pst., og det var spesielt positivt at man overgikk planlagte milepeler innenfor kjønnsrelatert vold og deltagelse av kvinner i politiske prosesser. Samtidig viser rapporteringen at dette er et område hvor UNDP kunne ha mer omfattende innsats. Tilsynelatende skyldes dette ikke manglende prioritering, men UNDP står overfor utfordringer knyttet til både finansiering av interne ekspertstillinger, avhengighet av øremerket prosjektfinansiering og varierende eierskap til dette innsatsområdet fra partnerlandenes side. UNDP hadde en positiv utvikling i integreringen av likestillingsdimensjoner på tvers, og har estimert at omkring en-tredel av alle operasjonelle aktiviteter i 2015 hadde en positiv effekt knyttet til likestilling.

Forebygging av konflikt, naturkatastrofer og respons på klimaendringer utgjør et samlet målområde. UNDP fikk i 2015 spesielt mye oppmerksomhet på arbeidet med fredsbygging, men det er vanskelig å tallfeste fremdrift her siden denne innsatsen inkluderer en stor bredde av aktiviteter, på tvers av andre målområder. UNDP var blant annet aktivt involvert i 17 nasjonale fredsmeklingsprosesser. 35 land fikk utviklet nasjonal lovgivning/retningslinjer for håndtering av naturkatastrofer. UNDP var også en sentral aktør i tidlige gjenoppbyggingsfaser, noe som blant annet ble synliggjort gjennom rask respons etter jordskjelvet som rammet Nepal. Nesten 150 000 katastroferammede mennesker ble i perioden 2014–2015 tilbudt korttidsarbeid gjennom støtte fra UNDP. 13 land fikk styrket nasjonal kapasitet for selv å håndtere gjenoppbyggingsarbeidet. UNDP lyktes i 2015 bare å mobilisere omkring en fjerdedel av finansieringen de hadde behov for å respondere slik de ønsket på syriakrisen; omkring halvparten av disse midlene ble brukt i Libanon.

UNDPs normgivende rolle ble synliggjort på alle de viktigste internasjonale utviklingsarenaene i 2015. De fleste utviklingslandene fikk bistand fra UNDP i avslutningen av en rekke prosesser knyttet til tusenårsmålene og overgangen til de nye bærekraftsmålene, og det er blitt tilrettelagt for faglig samarbeid mellom 132 utviklingsland, såkalt sør-sør samarbeid.

UNDP hadde i 2015 en utfordrende økonomiske situasjon, med drøye fire pst. reduksjon av de totale inntektene og 15 pst. mindre kjernestøtte enn forventet. Sistnevnte finansierte bare 12 pst. av operasjonelle utviklingsinnsatser. Endringene i valutakurser medførte et tap på USD 95 mill. UNDPs respons har vært å intensivere arbeidet med ressursmobilisering, og har lyktes med å opprettholde et høyt nivå av øremerkede bidrag, men har ikke klart å øke antall kjernestøttegivere (nedgang fra 56 til 51 i 2015). Bruken av tilgjengelige kjernemidler ble strengt prioritert, og kommer i hovedsak de minst utviklede landene til gode. UNDP omfattende organisasjonsendring har skapt en årlig besparelse på USD 33 mill. gjennom reduserte lønns- og leieutgifter. UNDP rapporterte at landkontorene er positive til den styrkede regionale rådgivningskapasiteten, som er skapt gjennom flytting av eksperter fra hovedkvarteret, og at UNDP nå vil kunne respondere raskere på nye krisesituasjoner.

Det har de siste årene vært en tydelig ambisjon å skape en mer strategisk og forutsigbar fordeling av ressurser gjennom en systematisk kobling mellom resultatplanleggingen og budsjett. UNDP har langt på vei lyktes med å styre tilgjengelig finansiering mot planens prioriteringer; men ved utgangen av 2015 var det uklart i hvilken grad man har lyktes med å oppnå den ønskede relative fordelingen mellom planens sju resultatområder. En grunn til dette er at avhengigheten av givernes beslutninger om øremerket finansiering begrenser UNDPs styringsmulighet.

UNDP videreførte sin sentrale rolle i tilrettelegging av en helhetlig tilnærming for FNs utviklingssystem på landnivå, inkludert ordningen med en felles Stedlig koordinator, og bidro i tillegg med operasjonelle og administrative støttetjenester til mange FN-organisasjoner.

For støtte til Oslo Governance Centre i 2015, se omtale under kap. 170, post 76.

FNs kapitalutviklingsfond (UNCDF)

Situasjonsbeskrivelse

FNs generalforsamling etablerte UNCDF i 1966. Fondet gir tilgang på kapital (tilskudd, lån, garantier) til små og mellomstore bedrifter, til utbygging av lokal infrastruktur og til veiledning for å styrke lokalforvaltning i verdens minst utviklede land. Fondet har eget mandat, men er integrert i UNDPs struktur og har samme styre som UNDP. UNDPs administrator er UNCDFs formelle leder, mens de fleste oppgavene er delegert til UNCDFs eksekutivsekretær. UNCDFs strategiske rammeverk 2014–2017 samsvarer med UNDPs tidsmessig.

Fondet er kjent for å være innovativt og risikovillig, samt å utprøve nye teknologiske løsninger. Det kan vise til at tilnærminger det har utviklet anvendes i stor skala, f.eks. av Verdensbanken i Bangladesh.

Fondets mandat og innretning er i tråd med Meld. St. 35 (2014–2015) om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet. Meldingen åpner for at det kan være aktuelt å vurdere mer omfattende norsk samarbeid med UNCDF, i lys av at fondet opererer i mellomsjiktet mellom de større investorene og de mindre mikrofinansaktørene. Fondet er engasjert i samtlige av de seks fokuslandene som gis prioritet i meldingen: Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania, samt i flere sårbare stater.

Norge var opprinnelig en av de største giverne til UNCDF. UNCDF er aktivt på områder som Norge gir prioritet, som å utvikle tilpasninger til klimaendring, tilgang til ren energi og næringsutvikling. I 2014 reduserte Norge kjernestøtten fra 15 mill. kroner til 5 mill. kroner årlig, som også var det fondet mottok fra Norge i kjernestøtte i 2015. Kjernestøtten fra Norge bidrar til at UNCDF har vært i stand til å skaffe seg andre kilder for finansiering, inkludert fra næringslivet, og videreføres.

Mål

UNCDF har satt seg som målsetning å bidra til tre brede utviklingsmål:

• Å øke finansieringen av grunnleggende tjenester og inkluderende vekst

• Å etablere finansieringsmekanismer som øker motstandskraften mot økonomiske og miljømessige sjokk

• Å støtte opp om politikk som fremmer bærekraftig finansiering for bærekraftig utvikling

Rapport 2015

UNCDFs inntekter var i 2015 på om lag USD 60 mill. I tillegg har UNCDF de siste to årene vært vertskap for Bedre enn penger-alliansen BTCA som har til formål å innføre elektronisk betaling heller enn penger blant klientene, et fellesinitiativ mellom Bill & Melinda Gates Foundation, Ford Foundation, Citi, Omidyar Network, MasterCard, Visa og USAID.

En rekke evalueringer har etablert at UNCDF har styrket offentlige investeringer og bidratt til at låneordninger når ut i større bredde og til småbedrifter. Kvinneperspektivet er blitt kritisert for å være svakt integrert og det arbeides med å endre dette.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 565 mill. kroner, herav 535 mill. kroner i kjernebidrag til UNDP, 25 mill. kroner i tilleggsmidler til UNDP og 5 mill. kroner i kjernestøtte til UNCDF.

Post 71 FNs befolkningsfond (UNFPA)

Posten omfatter det norske kjernebidraget til UNFPA.

Situasjonsbeskrivelse

FNs befolkningsfond er den eneste organisasjonen i FN som arbeider spesielt for å sikre at enhver graviditet er ønsket og at alle barnefødsler er trygge. Dermed er organisasjonen særlig rettet inn mot enkeltmenneskets rettigheter. UNFPA prioriterer arbeidet blant ungdom. Befolkningsfondets mandat og arbeid er kontroversielt i mange land av kulturelle, religiøse og historiske årsaker.

Mødrehelse, reproduktive rettigheter, familieplanlegging og seksualundervisning er ingen selvfølge. Det er heller ikke bekjempelse av vold mot kvinner, inkludert kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap. UNFPA er den eneste FN-organisasjon med mandat til å bistå land med befolkningsanalyser og gjennomføring av folketellinger.

De nye utviklingsmålene innebærer en fortsatt fokusering på universell tilgang til seksuell og reproduktiv helse og realisering av reproduktive rettigheter. Dette er i samsvar med UNFPAs langtidsplan for 2014–2017. Programmene tilpasses de enkelte mottakerlandene avhengig av deres behov og evne til selv å bidra med finansiering. UNFPA har vært en pioner i FN-systemet i utviklingen av denne typen tilnærming.

Overgangen fra tusenårsmålene til de nye bærekraftsmålene har ført til mindre justeringer av UNFPAs langtidsstrategi. Trekk i utviklingen stiller imidlertid UNFPA overfor nye og store utfordringer på program- og landnivå. Selv om antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom er mer enn halvert fra 1990 til 2015 øker inntektsforskjellene globalt, særlig i land som har gått over fra å være lavinntektsland til å bli mellominntektsland.

I 2015 økte antallet humanitære kriser både i antall og i kompleksitet. I kombinasjon med en sterk dollarkurs har dette ført til sterkt press på UNFPAs ressurser. Presset er blitt ytterligere forsterket ved at den relative andelen av ODA-bistand som gis til temaer innenfor UNFPAs mandat har gått ned fra 8 til 6 pst.

Ikke siden andre verdenskrig har flere mennesker vært fordrevet fra sine hjem. UNFPA regner med at om lag 60 pst. av de mødredødsfallene som finner sted og som kunne ha vært forebygget skjer i konfliktområder, blant flyktninger og fordrevne og under naturkatastrofer.

På denne bakgrunnen har UNFPA de senere årene styrket sin innsats under humanitære kriser. Dette gjenspeiles tydelig i den årlige rapporten State of the World Population Report som i 2015 hadde tittelen «I ly for stormen – en endringsagenda for jenter og kvinner i en kriseutsatt verden.» Innenfor sitt mandat har UNFPA intensivert arbeidet rettet mot spesielt sårbare grupper i migrasjonsstrømmene. Det gjelder først og fremst jenter og kvinner i reproduktiv alder, som blir utsatt for seksuelt misbruk, kjønnsbasert vold og menneskehandel.

Klimaendringene, særlig i Sahel-området og i deler av Asia og Stillehavsområdet, forsterker fattigdommen og fører til omfattende migrasjon og folkevandring av befolkningsgrupper som allerede er sårbare. UNFPA påpeker at de humanitære krisene sammen med effekten av klimaendringene utvisker forskjellene mellom humanitær bistand og utviklingshjelp og at dette vil påvirke måten UNFPA arbeider på.

Fra norsk side prioriteres følgende:

• Arbeidet for universell adgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, mødrehelse og bekjempelse av AIDS-epidemien

• Eliminering av diskriminering av jenter og kvinner samt bekjempelse av barne- og tvungne ekteskap, kjønnsbasert vold og kjønnslemlestelse.

• Styrke arbeidet med seksuelle og reproduktive helsetjenester under humanitære kriser og migrasjonsstrømmer.

• Styrke rollen som humanitær aktør i krisesituasjoner innenfor sitt mandat og komplementært i forhold til andre FN-organisasjoner.

• Styrke samarbeidet om datainnsamling og folketellinger med nasjonale myndigheter for å effektivisere og målrette arbeidet særlig mot jenter og unge kvinner.

• Arbeidet med å effektivisere organisasjonen og programarbeidet gjennom bruk av IKT og elektroniske tjenester.

Mål

Visjonen i UNFPAs strategiske plan for 2014–2017 er at universell tilgang til seksuell og reproduktiv helse, realisering av reproduktive rettigheter og redusert mødredødelighet vil bidra til at de nye bærekraftsmålene oppnås. Formuleringen av målene i den strategiske planen er lett justert etter innføringen av de nye bærekraftsmålene.

Planen har fire hovedmål:

• Universell tilgang til og bruk av integrerte helsetjenester for seksuell og reproduktiv helse som er kjønnssensitive og imøtekommer universelle menneskerettighetsstandarder,

• Høyere prioritering av ungdom, spesielt unge jenter, i nasjonal utviklingspolitikk og programmer, med vekt på økt tilgang til seksualundervisning og seksuell og reproduktive helsetjenester,

• Økt likestilling, bedring i kvinners og jenters stilling og reproduktive rettigheter, inkludert de mest sårbare og marginaliserte kvinnene og unge jentene

• Styrket nasjonal politikk og styrking av den internasjonale utviklingsagendaen ved å integrere faktabaserte analyser av befolkningsdynamikk og knytte disse til bærekraftig utvikling, seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter, hiv og likestilling.

Rapport 2015

UNFPAs rapport for 2015 dekker det andre året av den strategisk plan 2014–2017. Den gir god innsikt i hvilke resultater som er oppnådd, også i samarbeid med ulike typer partnere på globalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det rapporteres om gode resultater.

Blant hovedpunktene i rapporten kan nevnes:

• I 2015 var det 53 millioner flere brukere av familieplanleggingsmetoder enn i 2014. 78 millioner par fikk beskyttelse mot uønsket graviditet i ett år. Dermed ble 23 millioner graviditeter unngått. 7 millioner utrygge aborter ble forhindret og om lag 63 000 mødredødsfall i barsel ble unngått.

• 23 millioner ungdommer fikk tilgang til integrerte seksuelle og reproduktive helsetjenester.

• 2 920 lokalsamfunn erklærte offentlig forbud mot kjønnslemlestelse.

• UNFPA ga støtte til mer enn 23 000 fistulaoperasjoner.

• Mer enn 10,6 millioner jenter og kvinner fikk tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester og tiltak for å forebygge kjønnsbasert vold under humanitære kriser.

UNFPA møter utfordringer på landnivå som hovedsakelig dreier seg om følgende:

• Endringer i landets egne prioriteringer

• Forsinkelser i gjennomføringen av planlagte aktiviteter.

• Budsjettinnstramminger eller –kutt.

• Begrensninger i mottakerlandets egen kapasitet.

• Diverse kulturelle faktorer.

• Den humanitære situasjonen i mottakerlandet.

Det norske kjernebidraget til UNFPA i 2015 var på 431 mill. kroner.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 401 mill. kroner i kjernebidrag.

Post 72 FNs barnefond (Unicef)

Denne posten omfatter det norske kjernebidraget til Unicef og tematiske bidrag under programsamarbeidsavtalen, med unntak av tematisk støtte til utdanning som finansieres over kap. 169, post 73 Utdanning.

Situasjonsbeskrivelse

FNs barnefond (Unicef) feirer i 2016 sitt 70 års jubileum. Unicef er en av FNs største utviklings- og humanitære aktører og har et viktig mandat med å sikre barns rettigheter over hele verden i henhold til Barnekonvensjonen. Organisasjonen arbeider i 190 land og områder, og samarbeider tett med lands myndigheter, sivilt samfunn, privat sektor og andre multilaterale partnere.

Med dens brede tilnærming som omfatter barns rett til helse, rent vann, ernæring, utdanning og beskyttelse, er Unicef en viktig global aktør og samarbeidspartner for Norge. I tillegg til det langsiktige arbeidet, har organisasjonen en viktig oppgave i å beskytte barn i krig, konflikt og katastrofesituasjoner, og leverer grunnleggende nødhjelp til disse. Unicef leder koordineringen av nødhjelpsinnsatsen på landnivå innenfor sentrale sektorer som vann og sanitær, ernæring, utdanning og beskyttelse av barn.

Unicef har en sammensatt rolle som både humanitær- og langsiktig utviklingsaktør, samt både giver og mottaker av midler. Derfor har organisasjonen tatt en ledende rolle i prosessen med å integrere og koble det humanitære og det langsiktige utviklingsarbeidet.

Unicef har gjennomført en midtveisgjennomgang av organisasjonens strategiske plan for perioden 2014–2017. Det tilhørende resultatrammeverket er blitt lettere revidert på bakgrunn av funnene i midtveisgjennomgangen. Noen indikatorer er blitt endret i lys av de nye bærekraftsmålene, COP21 og andre globale endringer som økt antall humanitære kriser, mer innovasjon, større resultatfokus og et endret finansieringsbilde. Ellers er 1/3 av målene blitt justert grunnet endring i referansedata.

Evalueringen om norsk støtte til grunnskoleutdanning gjennom Unicef og GPE for perioden 2009–2013 ble offentliggjort i 2015. Evalueringen avdekket noen svakheter i Unicef, særlig når det gjelder kvalitetssikring av bistanden, dokumentasjon og resultatrapportering. En rekke grep er tatt i tiden etter perioden som rapporten dekker. Unicef har bl.a. utviklet et nytt og mer omfattende resultatrammeverk på oppfordring fra og i samarbeid med Norge. Det nye resultatrammeverket viser en tydelig forbedring da det nå blant annet rapporteres på alle indikatorene. Norge har tett dialog med Unicef om oppfølgingen av evalueringen med formål om å forbedre resultatrapporteringen ytterligere. Unicef planlegger blant annet å styrke ressursene slik at resultater og ressurser skal bli enda mer effektive på tvers av hele organisasjonen. Systemet for gjennomføring og oppfølging av evalueringer foretatt av land- og regionskontorer er ellers blitt styrket de senere år, og kvaliteten på Unicefs evalueringsrapporter viser jevn forbedring. Unicefs bestrebelser på systematisk oppfølging av evalueringene må imidlertid videreføres.

Mål

Visjonen i Unicefs langtidsplan 2014–2017 er å realisere alle barns rettigheter, spesielt for de mest sårbare og marginaliserte barna. Planen definerer syv hovedmål:

• Helse: bedret og mer rettferdig bruk av virkningsfulle tiltak for mødre- og barnehelse.

• Hiv og aids: bedret og mer rettferdig fordelt bruk av virkningsfulle tiltak for forebygging og behandling av hiv for barn, gravide og ungdom.

• Vann, sanitær og hygiene: bedret og mer rettferdig fordelt bruk av trygt drikkevann, sanitær- og helseforhold og hygienisk adferd.

• Ernæring: bedret og mer rettferdig fordelt bruk av kosttilskudd og bedre ernæring og omsorg.

• Utdanning: bedret læringsutbytte og inkluderende utdanning

• Beskyttelse av barn: bedret og rettferdig forebygging av, og tiltak mot vold, misbruk, utbytting og vanskjøtsel av barn.

• Sosial inkludering: bedret politikk og systemer for vanskeligstilte og ekskluderte barn, basert på bedret kunnskap og data.

Norske prioriteringer:

• Unicef vil fortsette å være en sentral partner i det humanitære arbeidet og i oppfølgingen av den norske utdannings- og helsesatsingen.

• Unicef har en særlig viktig rolle når det gjelder utdanning i krise og konflikt, kvalitet i utdanningen og jenters utdanning.

• Unicef skal være banebrytende og tydelig med å sette barns rettigheter høyt på den internasjonale agendaen. Unicefs virksomhet må ivareta barns rettigheter i de fattigste og mest sårbare landene.

• Unicef må fortsette å styrke innsatsen for spesielt sårbare grupper, som barn, jenter og personer med nedsatt funksjonsevne.

• Sosial inkludering er viktig for å nå de fattigste. Unicefs arbeid med sosial inkludering skal ha en helhetlig tilnærming med fokus på å hjelpe stater med å oppfylle sine forpliktelser gjennom forskjellige virkemidler.

• Unicef er den viktigste FN-aktøren på området vann og sanitær, og vil på dette området være den viktigste multilaterale samarbeidspartneren for Norge innen både langsiktig og humanitær bistand.

• Unicef må fortsette det pågående arbeidet med å forbedre resultatrapporteringen og rapportere på fremgang i tråd med organisasjonens plan og resultatrammeverk.

Rapport 2015

Norge signerte ny rammeavtale med Unicef 13. november 2015. Rammeavtalen regulerer forvaltningen av øremerkede bidrag, basert på Unicefs strategiske planer og resultatrammeverk. Norge har et tett og godt samarbeid med Unicef, både når det gjelder tematiske og politiske spørsmål.

I 2015 var Norge Unicefs femte største giverland med bidrag på til sammen 1,365 mrd. kroner. Av dette var 435 mill. kroner kjernestøtte, noe som gjorde Norge til femte største giverland av kjernestøtte. Kjernestøtten er avgjørende for å sikre organisasjonen forutsigbarhet i sitt arbeid, og ikke minst gi økt fleksibilitet og effektivitet i programvirksomheten. Kjernebidraget muliggjør også en styrket helhetlig tilnærming til barndom og oppvekst, blant annet som forutsetning for læring og utvikling.

I tillegg til kjernestøtte, ga Norge i 2015 tematisk støtte på til sammen 640 mill. kroner til prioriterte områder i tråd med Unicefs strategiske plan Realizing the rights of every child, especially the most disadvantaged for perioden 2014–2017. Støtten er nedfelt i programsamarbeidsavtalen mellom Unicef og Norge. Den største delen av Norges bidrag går til utdanning (se egen omtale under kap 169, post 73), mens den resterende støtten går til Unicefs arbeid med vann og sanitær, sosial inkludering og beskyttelse av barn. Norge var den største giveren av tematisk støtte også i 2015.

Ved utgangen av 2015 var Unicef halvveis i eksisterende strategisk planperiode (2014–2017). Midtveisgjennomgangen av den strategiske planen viser at Unicef har god måloppnåelse med over 90 pst. på alle målområder med unntak av hiv og aids hvor måloppnåelsen var på 81 pst. Midtveisgjennomgangen viser også at Unicef i stadig større grad jobber i partnerskap med både lokale myndigheter, FN-organisasjoner, frivillige organisasjoner og private bedrifter. «No Lost Generation» initiativet som bidrar til å gi utdanning til syriske barn i Syria og nabolandene, er et eksempel på et slik partnerskap. Siden lanseringen i 2013 har initiativet resultert i økt internasjonal oppmerksomhet rundt situasjonen for barn berørt av Syria-krisen.

Flere av Unicefs prioriterte likestillingsmål reflekteres i de nye bærekraftsmålene, mye takket være Unicef påvirkningsarbeid, i tett samarbeid med andre partnere som UNWomen og UNGEI.

Unicef har måttet forholde seg til en verden preget av økonomisk usikkerhet og et økt antall humanitære kriser. I 2015 responderte organisasjonen på 310 humanitære situasjoner i 102 land, dette er en økning på 5 pst. siden 2014. Den humanitære innsats utgjør en økende andel (40 pst.) av Unicefs ressurser. Unicefs appell for humanitær støtte i 2015 var større enn noen sinne grunnet de mange humanitære krisene, og organisasjonen mottok USD 2,2 mrd. i 2015 til sitt humanitære arbeid. Pengeoverføringer til mennesker rammet av krise og konflikt utgjør en stadig større del av Unicef sin respons. Etter jordskjelvet i Nepal våren 2015 mottok 430,000 berørte mennesker i 19 distrikter kontantstøtte fra Unicef, noe som bidro til at disse fikk dekket de mest prekære behovene som mat, medisiner, utstyr og klær.

Innenfor helseområdet fortsatte Unicef arbeidet med å styrke myndighetenes kapasitet og forpliktelser til å levere likeverdige tjenester for alle barn ved å identifisere flaskehalser i helsesystemene, særlig på lokalt nivå. Sammen med Verdens helseorganisasjon bidro Unicef til at Nigeria ble erklært poliofritt i 2015. En annen milepæl som ble oppnådd var at India ble erklært fri for stivkrampe. Systematiske vaksinekampanjer og kampanjer for å få gravide til å føde på klinikker har vært avgjørende for å utrydde sykdommen som tar mange barneliv hvert år.

Under fokusområdet hiv og aids samarbeider Unicef med andre partnere om Verdens helseorganisasjon, UNAIDS, UNFPA, UN Women og Verdensbanken. Til tross for at et økt antall hiv-smittede gravide har mottatt behandling for å redusere mor-barn-smitte, og antall hivsmittede barn under 15 år har blitt mer enn halvert i løpet av de siste 15 årene, har antall aidsrelaterte dødsfall blant ungdom økt i denne perioden. Det er derfor et særlig behov for å oppskalere Unicefs arbeid med hiv-forebyggende tjenester for ungdom. Unicef leder det globale partnerskapet «All In» som ble lansert i 2015, som har som formål å redusere nye hiv-infeksjoner blant ungdom med 75 pst. og redusere antall aids-dødsfall med 65 pst. innen 2020. Et av de første stegene har vært å bistå land med monitorering og datainnhenting.

Kontantoverføringer er en del av Unicefs arbeid med sosial inkludering. Over 9 millioner av verdens barn fikk en eller annen form for kontantoverføring i 2015. Unicef har bidratt til at 91 land nå måler barnefattigdom. Antall land som eksplisitt adresserer barnefattigdom gjennom nasjonal politikk og – programmer fortsetter å øke fra 40 i 2014 til 42 i 2015.

Som del av innsatsen innen vann, sanitær og hygiene (WASH) resulterte Unicefs støtte til at mer enn 70 millioner mennesker ble nådd med WASH-tjenester i 2015, over 45 millioner av disse befant seg i kriserammede områder. 40 millioner mennesker fikk tilgang til forbedret drikkevann mot 13,8 millioner mennesker i 2014. Videre fikk 18 millioner mennesker tilgang til sanitære fasiliteter mot 11,3 millioner i 2014. Unicef har bidratt med WASH-fasiliteter i nær 26 000 skoler og 750 helsesentre i 2015. 63 land har implementert lokale håndvaskingsprogrammer mot 53 i 2014. Unicef sitt arbeid med å sikre tilgang til sanitærfasiliteter for jenter bidrar til å holde jenter i skolen.

Ved å ta i bruk innovative løsninger og ved å etablere partnerskap med både lokale myndigheter og private bedrifter, har Unicef bidratt til både redusert bruk av vannressurser og økt tilgang til vann. 20 land fikk i 2015 støtte til å ta i bruk solcelledrevne pumpesystemer, noe som blant annet bidro til en halvering av antall vannbårne sykdommer i den rurale Karamoja regionen i Nord-Uganda.

Innen fokusområdene beskyttelse av barn bidro Unicef med alternativ utdanning, psykososial støtte og/eller beskyttelsestiltak for mer enn 5,7 millioner barn som var utsatt for barnearbeid i 30 land, noe som innebar en økning på 24 pst. fra 2014. Unicefs innsats med å forebygge væpnet vold kom 3,6 millioner barn og ungdom i alderen 10–24 år til gode, sammenliknet med 2,2 millioner i 2014. Unicef sin innsats mot kjønnslemlestelse av jenter har bidratt til at mer enn 2000 lokalsamfunn i 14 land har erklært at de vil slutte med kjønnslemlestelse, sammenlignet med 1 000 lokalsamfunn over 9 land i 2014. En ny rapport fra UNICEF viser dog at antallet jenter og kvinner som blir kjønnslemlestet har økt med 70 millioner siden 2014. Størstedelen av økningen skyldes befolkningsvekst og at flere land nå rapporterer inn data til Unicef.

Innen ernæring bisto Unicef med å behandle 2,9 millioner tilfeller av akutt underernæring. 1,4 millioner barn i alderen 6 til 59 måneder i kriserammede områder ble friske fra alvorlig underernæring etter å ha fått behandling fra Unicef.

Innovasjon var en sentral del av Unicefs arbeid i 2015 med videreutviklingen av U-Report som er en SMS varslingstjeneste. U-report har rundt 2 millioner aktive brukere fra 19 land.

Resultatene av Unicefs utdanningsinnsats er nærmere beskrevet under kap. 169, post 73 Utdanning.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 430 mill. kroner, herav 360 mill. kroner som kjernebidrag og 70 mill. kroner som tematisk støtte til vann og sanitær, sosial inkludering og barns rettigheter. Tematisk støtte til utdanning under programsamarbeidsavtalen kommer i tillegg, jf. omtale under kap.169, post 73 Utdanning.

Post 73 Verdens matvareprogram (WFP), kan overføres

Denne posten omfatter kjernebidrag, dvs. bidrag som ikke er øremerket enkeltland. Øremerkede tilleggsbidrag til enkeltland dekkes over kap.163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter.

Situasjonsbeskrivelse

Prioriteringene under denne posten omtales i St. meld. nr. 40 (2008–2009) Norsk humanitær politikk. Posten ses i nær sammenheng med kap.163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter. FNs matvareprogram (WFP) er verdens største humanitære organisasjon. WFPs mandat er å gi matvarehjelp til flyktninger og andre trengende i humanitære og langvarige kriser. WFP har også som mandat å støtte økonomisk og sosial utvikling og fremme global matsikkerhet. I humanitære kriser er WFPs logistikkekspertise avgjørende for andre humanitære aktører. WFP har også en rolle i gjenoppbyggingsfasen etter konflikt og katastrofer. WFP bidrar til å oppnå FNs bærekraftsmål 2 om å utrydde sult, dvs. matsikkerhet, riktig ernæring og et bærekraftig jordbruk. Gjennom skolematordninger og ernæringsprogrammer bidrar WFP til bærekraftsmålene 3, 4 og 5 om god helse, utdanning for alle og likestilling mellom kjønnene

Norge vektlegger at WFP skal prioritere å anskaffe mat lokalt eller i andre utviklingsland, og at givere ikke binder sine bidrag til egen produksjon. WFP øker bruken av nye former for assistanse, slik som kontanter og kuponger, når det er mest hensiktsmessig. WFP bidrar aktivt i Komiteen for global matsikkerhet (CFS) og styrker samarbeidet med resten av FN, jf. bærekraftsmål 17. Samarbeid på landnivå er særlig viktig, med hensyn til arbeidsdeling, effektiv ressursutnyttelse og utvikling av helhetlige, nasjonale strategier for matsikkerhet.

WFP ser hele spekteret fra krise og gjenoppbygging til forebygging og utvikling i sammenheng. Dette er spesielt viktig i de mange langvarige humanitære krisene. WFP er opptatt av en helhetlig forståelse av årsakene til sult og underernæring, der humanitær innsats skjer parallelt med arbeid for å sikre langsiktig matsikkerhet, ernæring samt utvikling av mer robust landbruk og lokal matproduksjon. Dette er også viktig for å hindre at folk i sårbare områder forlater sine hjemsteder og blir tvunget til å søke bedre levekår andre steder.

Likestilling og klimatilpasning er integrert i WFPs strategiske plan, og årsrapporten rapporterer spesifikt på likestillingsmål. WFP er opptatt av beskyttelse av sivile, særlig kvinner og barn, i krigs- og nødssituasjoner. WFP har en strategi for beskyttelse av sivile og bidrar i samarbeid med FNs kontor for koordinering av humanitære aktiviteter (OCHA) til å styrke respekten for humanitærretten. Gjennom å insistere på at samarbeidspartnerne bruker samme standarder og regelverk, bidrar WFP til at andre internasjonale og lokale organisasjoner tar dette i bruk. WFP vektlegger tilpasning til klimaendringer og ekstremvær, noe som krever et langsiktig perspektiv i innretningen av prosjekter og programmer. Dette er med på å redusere fremtidige nødhjelpsbehov.

Mål

WFP har fire strategiske mål som er nedfelt i den strategiske planen (2014–17):

• Redde liv og beskytte menneskers livsgrunnlag i akutte kriser

• Støtte til matsikkerhet og ernæring og gjenoppbygge livsgrunnlag i utsatte situasjoner og etter kriser

• Redusere risiko og sette folk, samfunn og land i stand til selv å dekke sine matbehov

• Redusere underernæring og hindre at fattigdom og sult går i arv

Norges samarbeid med WFP vil i 2017 særlig rettes mot følgende tema:

• Nå frem til sårbare grupper som trenger matassistanse

• Gjennomføre WFPs likestillingsstrategi i hele organisasjonens virksomhet

• Ny teknologi innen matassistanse

• Videreutvikle skolematordningen

• Forutsigbar finansiering og partnerskap

Rapport 2015

Norge er medlem av styret for WFP i perioden 2014–16. I styrearbeidet har Norge bidratt til effektiv respons på de mange humanitære krisene. Norge har vært pådriver for at kjønn blir et integrert hensyn på alle nivåer i arbeidet. I 2015 vedtok WFP en ny likestillingsstrategi, som skal bidra til å innrette matvarehjelpen til de som trenger det mest. Det gjelder også i forebygging av matvarekriser. WFP har opprettet et eget likestillingskontor direkte underlagt eksekutivdirektøren, og det er avsatt ekstra ressurser for å styrke likestillingsarbeidet i organisasjonen og i prosjektene på landnivå.

I 2015 var det flere komplekse humanitære kriser, som har testet kapasiteten til WFP: Irak, Jemen, Syria og nabolandene, Sør-Sudan og Ebola-krisen i Vest-Afrika. Dessuten responderte WFP på akutte humanitære behov i Den sentralafrikanske republikken, DR Kongo, Afrikas Horn, Libya, Mali, Nepal og Ukraina. Krisen i Syria og nabolandene er spesielt krevende, og WFP er avhengig av samarbeidspartnere for å nå de som trenger hjelp. I 2015 ga WFP matassistanse til 4 millioner mennesker inne i Syria, og til like mange flyktninger i Irak, Jordan, Libanon. Til tross for større humanitære behov i Sør-Sudan, gikk internasjonal nødhjelp ned i 2015. WFP har imidlertid opprettet forhåndslagre før regntiden, noe som er svært kostnadsbesparende. Også under ebola-responsen spilte WFP en kritisk rolle. I ettertid har WFP samarbeidet med Verdens helseorganisasjon (WHO), nasjonale myndigheter og privat sektor om å få på plass en styrket og koordinert beredskap ved fremtidige kriser.

De mange og store krisene krever stadig mer av WFP, det er besværlig å arbeide i de mest sårbare områdene. Kostnadene per mottaker øker fordi folk trenger hjelp over lengre tid, men det skyldes også dyrere matvarer og mer kompliserte leveringsmekanismer i vanskelige landsituasjoner. Dessuten går mer ressurser til å organisere humanitær tilgang, bl.a. er sikkerhetstiltak kostnadskrevende.

I 2015 var samlet støtte til WFP USD 4,8 mrd., en nedgang fra USD 5,4 mrd. året før. Grunnen er først og fremst en styrket dollar, som reduserte verdien av bidrag i andre valutaer til WFP. Finansieringsbehovet for alle WFPs operasjoner er USD 8,7 mrd., og mange kriser er dermed underfinansierte. WFP har måttet kutte i flere programmer. I 2015 var 58 pst. av de humanitære behovene dekket, sammenlignet med 66 pst. året før.

76,7 millioner mennesker i 81 land mottok direkte matvarehjelp fra WFP i 2015. Indirekte drar langt flere fordeler av hjelpen. Alt i alt ble det utdelt 12,6 mrd. rasjoner, til en gjennomsnittskostnad på 31 cent. I 2015 har WFP utvidet bruken av kontanter og kuponger til flere landsituasjoner. Mer bruk av kontanter og kuponger bidrar til at markeder fungerer.

I 2015 ble 18 pst. av nødhjelpen via WFP gitt i form av kontanter og kuponger. Alt i alt kom denne typen støtte 9,6 millioner matusikre mennesker til gode. Det er en økning på 8 pst. fra året før. I 2015 gikk 79 pst. av distribuert mat og 91 pst. av kontanter og kuponger til å redde liv ved akutte kriser. Det gjenspeiler at givernes prioriterer akutt nødhjelp.

WFP spilte en sentral rolle etter jordskjelvet i Nepal. Forhåndslagringen av utstyr var avgjørende i første fase av responsen. Globalt sørget også WFP for flytransport av 287 000 hjelpearbeidere og andre i 2015.

WFP gjennomførte forebyggende tiltak for å redusere akutt underernæring i 18 land, og har utvidet støtten til skolemat på landnivå. Det har ført til flere barn i skole, bl.a. i Afghanistan, Nepal og i Syria-regionen. 11,5 millioner barn mottok skolemåltider i 2015.

Når det gjelder tiltak for å bekjempe akutt underernæring, nådde WFP 5,6 millioner mennesker i 27 land. Disse tiltakene utgjør 8 pst. av programutgiftene til WFP, som dekket 32 pst. av de planlagte behovene.

WFP har sammen med andre organisasjoner styrket samarbeidet om matsikkerhet. Gjennom innkjøp av 124 000 tonn mat fra lokale småbønder bidro WFP til at de fikk inntekter, og at markeder fungerer. WFP er opptatt av hvordan programmet kan bidra til å bygge kapasitet og evne lokalt til å forebygge og håndtere kriser, men underfinansiering og uforutsigelig ressurstilgang representer betydelige utfordringer.

WFP er en veldrevet organisasjon som har kommet langt i å dokumentere resultater og har gjennomført omfattende reformer av sine systemer for programstyring, finans- og personalforvaltning og operasjonelle verktøy. Ulike evalueringer i 2015 underbygger at WFP er en effektiv og innovativ partner for matassistanse. En ekstern gjennomgang i 2013 konkluderte at evalueringsapparatet i WFP er blant de aller beste. Alle evalueringsrapporter er tilgjengelige for offentligheten på WFPs nettsider.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås bevilget 237 mill. kroner.

Post 74 FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)

Denne posten omfatter kjernebidrag, dvs. bidrag som ikke er øremerket enkeltland. Øremerkede tilleggsbidrag til enkeltland og tematisk innsats dekkes over kap.163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter.

Situasjonsbeskrivelse

Prioriteringene under denne posten omtales i St. Meld. 40 (2008–2009) Norsk humanitær politikk. Posten ses i nær sammenheng med kap.163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter.

UNHCR er av våre viktigste samarbeidspartnere i håndteringen av migrasjon- og flyktningkrisen. UNHCRs mandat etter Flyktningkonvensjonen av 1951 er å gi beskyttelse og assistanse til personer som er forfulgt og flykter på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell samfunnsgruppe, samt å finne varige løsninger på verdens flyktningproblemer. Det rekordhøye antallet mennesker på flukt og UNHCRs mandat gjør FN-organisasjonens arbeid sentralt, også for å finne bærekraftige løsninger for mennesker på flukt. Høykommissæren er også i økende grad engasjert i innsats for internt fordrevne personer, selv om mandatet her krever beslutninger fra FNs styrende organer. I tråd med FNs humanitære reform har UNHCR en ledende rolle når det gjelder beskyttelse, husly og administrasjon av leire for både flyktninger og internt fordrevne i komplekse kriser. UNHCR har nå også en avtale med OCHA om ansvarsfordelingen og samarbeidet i såkalt «blandet migrasjon», dvs. der flyktninger inngår i en større gruppe av mennesker, både internt fordrevne men også fastboende, som er rammet av en humanitær krise. Målet er å unngå duplisering av bistanden, ulike standarder i støtten, og samtidig sikre at mandater overholdes og at organisasjonenes ansvar ikke pulveriseres. UNHCR har et nært samarbeid med frivillige organisasjoner, blant annet Flyktninghjelpen.

UNHCR har de siste årene gjennomgått omfattende reformer og har i dag et personelloppsett og en målstyring som sikrer mer effektiv utnyttelse av midlene. UNHCRs budsjetter er toårige og baserer seg på omfattende analyser av behovene i felt. Budsjettet har på få år blitt fordoblet og utgjorde i 2015 USD 7 mrd. Forbruket i 2015 var USD 3,6 mrd.

2016-budsjettet utgjør USD 7,1 mrd. Gapet mellom UNHCRs behov og disponible midler fortsetter å øke. Bare en svært liten del av UNHCRs midler kommer fra FNs sentrale budsjett, resten kommer i form av frivillige bidrag fra givere. Mange medlemsland gir øremerkede bidrag, noe som gjør det vanskelig for UNHCR å bruke midlene der de trengs aller mest. Krisen i Syria og nabolandene er av de krisene som legger beslag på store ressurser hos UNHCR. Denne og andre kriser har bidratt til at det humanitære systemet og UNHCR er satt under et voldsomt press.

UNHCR er i dag en effektiv organisasjon, både som samarbeidspartner for Norge og som leverandør av beskyttelse og assistanse i felt. Det ble i 2014 foretatt en gjennomgang av UNHCR i rammen av MOPAN (Multilateral Organizations Performance Assessment Network. I gjennomgangen kom UNHCR godt ut selv om det er satt spørsmålstegn ved bruken av evalueringer og politikkutvikling m.m.

Norges samarbeid med UNHCR i 2017 vil særlig rette seg mot:

• Støtte til UNHCRs arbeid med å finne bærekraftige løsninger for de store flyktningkrisene og spesielt i Syria og regionen.

• Støtte UNHCRs arbeid med å sikre beskyttelse for internt fordrevne.

• Fortsatt samarbeid og støtte til utdanning.

Rapport 2015

Den globale flyktningkrisen ble ytterligere forverret i 2015, og året var et dramatisk år i UNHCRs mer enn 60-årige historie. Over 65 millioner mennesker var på flukt ved inngangen til 2016, hvorav 10 millioner ble fordrevet fra sine hjem i løpet av året. Syria var fortsatt den konflikten som fordrev flest mennesker sammen med Afghanistan og Somalia. I tillegg fortsatte krisene i Nigeria, Sør-Sudan m.fl. og det kom nye store kriser i Jemen og Burundi.

2015 var også året da flyktning- og migrantkrisen kom til Europa. Om lag 1 million mennesker ankom Europa. UNHCR anslår at 84 pst. av de som tok seg til Europa kom fra ti land. Til Norge kom de fleste fra Syria, Afghanistan, Irak, Eritrea, Iran; Etiopia, Somalia, Pakistan og Albania. I tillegg ankom en gruppe statsløse.

UNHCR lanserte sin største operasjon i Europa siden Balkan-krigen på 90-tallet. I tillegg til de mange flyktningene og internt fordrevne var 2015 året med det store antall irregulære migranter, ikke minst til sjøs i Middelhavet og Det indiske hav. Såkalt «blandet migrasjon» setter store krav til samhandling mellom mange aktører for å sikre at den enkeltes beskyttelsesbehov blir ivaretatt. For UNHCR har de mange konfliktene og de nye fluktmønstrene medført store utfordringer budsjettmessig, operasjonelt og politisk. EUs håndtering av flyktning- og migrantkrisen har gitt ny dynamikk i den politiske diskusjonen om håndteringen av flyktninger og migranter. På tampen av 2015 møttes statsledere fra Europa, Afrika og FN på Malta for å finne nye løsninger.

21,3 millioner mennesker hadde krysset en landegrense og var flyktninger i 2015. Hovedvekten kommer under UNHCRs mandat, mens palestinske flyktninger er registrert av UNRWA. De største vertslandene for flyktninger i 2015 var Etiopia, Iran, Jordan, Libanon, Pakistan og Tyrkia. Antallet personer som returnerte frivillig til sine hjemland var fortsatt for lavt – 201 000 i 2015.

I tillegg til det voksende antallet flyktninger er det enda flere internt fordrevne. Antallet internt fordrevne som fikk en eller annen form for hjelp av UNHCR direkte eller gjennom samarbeidspartnere var i 2015 på 40,8 millioner mennesker. Colombia, Irak og Syria har de største antallene internt fordrevne. Noen land er kritiske til at UNHCR også prioriterer internt fordrevne, som gjerne er verre stilt enn flyktningene. Norge har i flere år vært talsmann for at UNHCR også skal prioritere internt fordrevne.

134 044 flyktninger ble fremmet for gjenbosetting av UNHCR i 2015, en økning fra 103 890 året før. Av disse ble 81 893 faktisk gjenbosatt (dvs. ankom sine nye hjemland). Dette var en økning fra 73 000 personer i 2014. Det totale antall personer som ifølge UNHCR trenger gjenbosetting i 2016 er estimert til 1 153 000, mens det i 2017 er estimert en økning til 1 190 000. Norge hadde i 2015 en kvote på 2 620 personer, de fleste plassene forbeholdt flyktninger fra Syria.

Den dramatiske verdenssituasjonen har presset det humanitære systemet til bristepunktet. Selv om UNHCR fortsatt har tillit og støtte internasjonalt har 2015 vist at flukt og migrasjon, inkludert årsaker som manglende utvikling, vekst og svakt styresett, må håndteres bedre globalt. I de styrende organene til UNHCR har de store giverlandenes bekymring vært UNHCRs evne til å håndtere de mange akutte flyktningsituasjonene og samtidig finne løsninger i de langvarige flyktningsituasjonene. Blant de store vertslandene er det overskyggende temaet problemer med å både håndtere og ta imot nye store antall flyktninger. Det handler dels om kapasitet til å yte tjenester, men også politiske belastninger og sikkerhetsutfordringer. Landene har stort sett vært enige om nødvendigheten av en byrdedeling, samt å bringe inn utviklingsaktørene og trekke på utviklingsmidler for å avhjelpe ikke bare mennesker på flukt, men også vertssamfunnene.

UNHCRs totale budsjett for 2015 var USD 7,2 mrd., mens inntektene var USD 3,4 mrd. Til tross for økt støtte de siste årene vokser gapet mellom støtten og behovene. Underfinansieringen, kombinert med stadig mange øremerkede bidrag og uforutsette begivenheter i felt, har gjort det vanskelig for UNHCR å oppnå de resultatene organisasjonen legger til grunn for budsjettet. Norge økte støtten til UNHCR i 2015. Organisasjonen mottok 781 mill. kroner i støtte fra Norge i 2015, av dette ble 300 mill. kroner gitt som ikke-øremerket bidrag. Norge var den åttende største bidragsyter. I 2015 gikk det største øremerkede bidraget til internt fordrevne eller flyktninger fra Syria/Irak.

Budsjett 2017

For 2017 foreslås 350 mill. kroner.

Post 75 FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA)

Situasjonsbeskrivelse

FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, har som mandat å ivareta grunnleggende behov for over 5 millioner registrerte palestinske flyktninger i Gaza, Vestbredden, Jordan, Syria og Libanon. UNRWA er en helt sentral bidragsyter til stabilitet i regionen og for å forbedre levekårene til de mange palestinske flyktningene. Å bistå de palestinske flyktningene er også en del av den norske Midtøsten-satsingen hvor hovedfokus er å bidra til en to-statsløsning. UNRWAs mandat er gitt av FNs generalforsamling og er gjentatte ganger blitt fornyet. Det nåværende mandatet løper frem til 30. juni 2017.

UNRWA driver helsestasjoner og skoler. I tillegg har UNRWA sysselsettingstiltak og yter matvarehjelp og sosiale tjenester til særlig utsatte grupper. I deler av virkeområdet, som i Gaza hvor 70 pst. av befolkningen er flyktninger, er UNRWAs rolle som tjenesteleverandør helt sentral. UNRWA er dessuten arbeidsgiver for om lag 30 000 mennesker, hvorav 99 pst. er palestinske flyktninger.

UNRWA opererer innenfor meget vanskelige rammebetingelser med uro og konflikt i flere av landene. Den langvarige krigssituasjonen i Syria har ført til store utfordringer for de palestinske flytningene og til vanskelige arbeidsforhold for UNRWA. Mange palestinske flyktninger i Syria har på ny søkt tilflukt internt i Syria, og i nabolandene Libanon og Jordan. Å gi disse flyktningene beskyttelse er på ny en viktig oppgave for UNRWA.

UNRWA har gjennomført helt nødvendige reformer og tiltak for å jobbe mer rasjonelt, ikke minst for å målrette tjenestene mot de mest sårbare. Dette arbeidet må fortsette. Flyktningebefolkningen vokser med ca. 3 pst. i året, noe som innebærer en jevn vekst i etterspørselen etter UNRWAs tjenester. Den forverrede politiske, økonomiske og humanitære situasjonen i deler av mandatområdet fører til et stadig økende press på tjenesteleveransene. Behovene øker mer enn giverbidragene. Det fører til at skoleklasser vokser, helsetilbud reduseres, videreutdanning av personell innstilles og investeringer i bygninger og materiell settes på vent. Reformprosessen omfatter tiltak for å effektivisere programmene for helse og utdanning, bedre målretting av sosiale tjenester og sikre økt kvalitet i leveransen av disse tjenestene. Utdanningsreformen omfatter også en dreining mot mer yrkesrettet utdanning for å øke arbeidsmulighetene. Økt effektivitet i organisasjonen er et viktig tiltak for å opprettholde kvalitet og omfang på de tjenestene som palestinske flyktninger har krav på. UNRWAs lederskap er reformvillige og dette driver reformarbeidet fremover.

UNRWA mottar noe prosjektstøtte fra andre budsjettposter, herunder kap. 163, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 152, post 78 Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika.

Mål

UNRWAs hovedoppgave er å ivareta de palestinske flyktningenes grunnleggende behov.

Innenfor programområdene spesifiseres følgende strategiske mål:

• Et langt og sunt liv

• Ervervet kunnskap og ferdigheter

• En anstendig levestandard

Rapport 2015

UNRWAs General Fund budsjett for 2015 var på USD 677,4 mill. I tillegg fikk UNRWA finansielle bidrag på USD 613 mill. til nødhjelp. 1,2 million flyktninger, først og fremst i Syria og Palestina, mottok humanitær bistand fra UNRWA i løpet av året.

Med 703 skoler med vel 500 000 elever, jevnt fordelt på begge kjønn, er utdanning UNRWAs største satsning. Samtlige elever får også tilbud om gratis helsesjekk, vaksinasjon, hørsel- og synstest, tannlegekonsultasjon, vitamintilskudd og helseutdanning. Det var vesentlig fremgang i gjennomføring av den brede reformprosessen på utdanningssektoren, som omfatter lærere, inkluderende utdanning samt menneskerettigheter.

UNRWAs vaksinasjonsprogram nådde 99 pst. av alle barn under 18 måneder i Jordan, Libanon, Vestbredden og Gaza.

82 000 familier fikk bistand fra UNRWA til å reparere og gjenoppbygge hjemmene sine.

UNRWA har et mikrofinansprogram hvor flyktninger kan få lån til å etablere små næringsenheter. UNRWA ga i 2015 over 38 000 lån.

80 pst. av budsjettet dekket lønnskostnader til 30 000 ansatte – de aller fleste selv palestinske flyktninger som jobber ved 703 skoler, 138 helsestasjoner, 59 kvinnesentre og 35 samfunnssentre. Organisasjonen er en viktig arbeidsgiver, i en region preget av uro, økende arbeidsledighet og vanskelig sosioøkonomiske forhold.

UNRWA hadde generelt god måloppnåelse.

Budsjett 2017

I lys av et fortsatt sterkt behov for UNRWAs tjenester og organisasjonens betydning for stabilitet i regionen, foreslås Norges frivillige bidrag for 2017 opprettholdt på 2015-nivå.

For 2017 foreslås bevilget 125 mill. kroner.

Post 76 FN og globale utfordringer, kan overføres

FN, både som mellomstatlig arena og som aktør, må tilpasse seg en verden med nye aktører, nye globale sikkerhetsutfordringer og nye geopolitiske maktkonstellasjoner. Posten støtter et bredt felt av FNs virke for å fremme en multilateral orden og styrke FNs arbeid med å forbygge konflikt og å megle i pågående konflikter. Styrking av FNs arbeid med menneskerettigheter, reformer i arbeidet med fred og i FNs utviklingssystem samt annen strategisk FN-innsats på områder Norge prioriterer, inngår i denne posten. Bevilgningen er også et virkemiddel til å fremme FNs oppfølging av 2030 -agendaen og de nye bærekraftsmålene.

FNs særorganisasjoner som ILO, FAO og UNESCO er avhengige av frivillige bidrag for å støtte utviklingslandene i å oppnå tilfredsstillende standarder innenfor sine mandatområder. De pliktige midlene er ikke store nok til å dekke bistandskomponenten på en tilstrekkelig måte. Over denne posten gis prosjekt- og programstøtte eller generelle bidrag til disse organisasjonene.

Flere andre enheter i FN-systemet støttes også over denne posten, for eksempel kontoret til FNs politiske kontor (DPA), FNs kontor for koordinering av utviklingsaktiviteter (DOCO), FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), Høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR) og Oslo Governance Centre, som er tilknyttet FNs utviklingsprogram (UNDP).

Informasjon i Norge om FNs arbeid, spesielt rettet mot skoleverket, gis også støtte over denne posten. Støtten bidrar til folkeopplysning om FNs virksomhet, bl.a. menneskerettigheter og FNs bærekraftsmål og utviklingsarbeid. I tillegg kan det gis støtte til FNs ulike toppmøter knyttet til utviklingsspørsmål.

Handelsrettet utviklingsarbeid i regi av multilaterale aktører støttes også over posten.

Situasjonsbeskrivelse

FN i sårbare situasjoner, konfliktforebygging og fredsbygging

FN har et unikt mandat for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet, og et omfattende operasjonelt apparat for å bygge inkluderende stater og bidra til bærekraftig utvikling. FN er også særlig relevant i arbeidet mot grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer.

Regjeringen mener FN har en unik rolle i stater i sårbare situasjoner. Norge bidrar til at FN utvikler denne rollen, gjennom bedre samarbeid internt i FN og med andre aktører, og ved å videreutvikle de instrumentene som har vist seg vellykkede for konfliktforebygging, megling og fredsbygging.

Det økende antallet voldelig konflikter, flyktningestrømmer og migrasjon og de omfattende humanitære konsekvensene har ført til et fornyet fokus på FNs evne til å forebygge voldelig konflikt. Fra norsk side arbeider vi for å styrke og effektivisere FNs forebyggende diplomati, både politisk og økonomisk. FNs politiske kontor (DPA) er en viktig aktør i dette og får støtte til sin årlige giverappell.

Norge støtter FNs stående styrke av eksperter på fredsmegling (Standby Team on Mediation, SBT). Styrken administreres av DPA og anses som et av FNs mest innovative og operasjonelle verktøy for megling og konfliktforebygging. Etterspørselen etter beredskapsgruppens eksperter er stor. De har bidratt i de aller fleste konfliktene FN er engasjert i, inkludert Syria, Mali, Jemen, Libya, Colombia og Sør-Sudan. Både den afrikanske union (AU) og EU jobber med å utvikle tilsvarende styrker. SBT ble initiert av Norge i 2007 og Norge har siden den gang vært den største giveren.

Andre målrettede tiltak for konfliktforebygging og fredsbygging er FNs fredsbyggingsfond (PBF), UNDP/DPAs fellesprogram for konfliktforebygging og UNDPs finansieringsmekanisme for konfliktforebygging.

Norge støtter også forskning knyttet til FNs arbeid for fred og sikkerhet i sårbare stater, med særlig vekt på spesifikk oppdragsforskning med relevans for FNs løpende arbeid knyttet til fredsbygging og konfliktforebygging.

Globale sikkerhetsutfordringer – FNs kontor mot narkotika og organisert kriminalitet (UNODC)

FNs kontor mot narkotika og organisert kriminalitet (UNODC) har som oppgave å bistå medlemslandene i bekjempelsen av narkotika, alle former for grenseoverskridende organisert kriminalitet og terrorisme. Mandat og arbeidsinnsats er basert på FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og de tre tilhørende protokollene mot menneskehandel, smugling av migranter og skytevåpen, FN-konvensjonen mot korrupsjon, tre FN-konvensjoner for kontroll med narkotiske stoffer samt det fremvoksende internasjonale regelverket mot terrorisme.

Organisert kriminalitet i utviklingsland undergraver sikkerhet og utvikling. Særlig smugling av narkotika, mennesker, våpen og ulike naturressurser bidrar med store beløp inn i konfliktøkonomier og virker destabiliserende. Utfordringene øker i alle deler av verden, men er særlig alvorlig i deler av Afrika, Latin-Amerika og Asia.

Organisert kriminalitet, korrupsjon og voldelig ekstremisme omtales ofte som eksterne drivere av sårbarhet. Kriminelle nettverk bruker svak justissektor, skjøre politiske prosesser, eksisterende konflikter eller korrupsjon til sin fordel. Radikale grupperinger og kriminelle nettverk opererer ofte i et selvforsterkende samspill.

Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken — Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom, skisserer 40 konkrete tiltak mot organisert kriminalitet. UNODCs spissede kapasitetsbygging er sentral i gjennomføringen av meldingen.

UNODC er en ung FN-organisasjon som har vokst betydelig de siste 10 årene, hovedsakelig gjennom øremerkede frivillige bidrag. Pliktige bidrag (fra FNs regulære budsjett) og ikke-øremerkede frivillige bidrag har ligget fast og utgjør ca. 10 pst. av organisasjonens samlede budsjett.

FNs utviklingsaktiviteter og FN-reform

Det er fortsatt behov for reform i FNs utviklingssystem. Ny fireårig rammeresolusjon for FNs operasjonelle aktiviteter (QCPR) forventes vedtatt høsten 2016. Den vil også være viktig for hvordan FNs organisasjoner skal forholde seg til oppfølgingen av Agenda 2030. Norge deltar aktivt i forhandlingsprosessen (jf. kapittelomtale kap.170). «Levere som én» – modellen har vist seg egnet for samordnet innsats mellom FN-organisasjonene og har også et stort potensiale for å redusere kostnader gjennom felles rutiner og innkjøp, på sikt også gjennom felles støttefunksjoner. En viktig forutsetning for at modellen skal fungere godt, er at Stedlig koordinators kontor har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. Norge har redusert, men viderefører støtte til Delivering Results Together Fund (DRT-F). Det overordnede målet for dette fondet er å bidra til endring og bærekraftig utvikling i land som har tatt i bruk Ett FN-tilnærmingen ved å støtte opp om landteamenes felles normative arbeid. Fondet er en gap-mekanisme som innebærer at FNs landteam selv må skaffe til veie deler av midlene.

Statsminister Erna Solberg ble i januar 2016 utnevnt av Generalsekretær Ban Ki-moon til å lede FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene sammen med Ghanas president John Dramani Mahama. I tillegg til de to lederne består SDG AG av 15 medlemmer med ulik faglig og geografisk bakgrunn. Gruppen er utvalgt av FNs generalsekretær for å mobilisere bredt og nå ut globalt. Bærekraftsmålene ble vedtatt av 193 stats og regjeringssjefer i september 2016, på et tidspunkt der konflikter og fattigdom har utløst den største flyktningkrisen siden 2. verdenskrig. Felles innsats for bærekraftsmålene er en viktig del av svaret på felles globale utfordringer som ekstrem fattigdom, sult, tvungen migrasjon, terrorisme/voldelig ekstremisme og skadelige klimaendringer.

UNESCO

Over denne posten støttes UNESCOs arbeid med ytringsfrihet og frie medier samt Intergovernmental Oceanographic Commission (IOC). Oppfølging av SDG-14 i samråd med andre aktører på havområdet blir en hovedoppgave for IOC i tiden fremover.

Støtten til arbeidet for frie og pluralistiske medier og retten til meningsfrihet og ytringsfrihet for alle kanaliseres gjennom International Programme for Development of Communication (IPDC). Norge vil også fremover støtte UNESCOs ytringsfrihetsarbeid. I tillegg til IPDC vil Norge støtte UNESCOs arbeid med bærekraftsmål 16: Fremme velfungerende rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå. Norge er gjenvalgt som medlem i UNESCOs råd for utvikling av kommunikasjon som er det viktigste mellomstatlige organ for ytringsfrihet i organisasjonen.

Norge støtter også UNESCOs arbeid på utdanningssektoren, jf. omtale under kap. 169 post 73 Utdanning.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er FNs særorganisasjon for å fremme matsikkerhet og ernæring gjennom utvikling av jordbruk, skogbruk og fiske. Den har 194 medlemsland. Mandatet er å arbeide for at hele verdens befolkning skal få et sunt og balansert kosthold gjennom utvikling av bærekraftige matsystemer. For å oppnå dette må FAO forholde seg til mega-trender som klimaendringer, befolkningsvekst, migrasjon, teknologisk utvikling, urbanisering, konflikt, katastrofer og konsentrasjon av matproduksjonen. Mandatet gjør FAO direkte relevant for å oppnå FNs tusenårsmål 1 og 2 om utrydding av fattigdom og sult og mer indirekte for anslagsvis 12 av de andre målene. Primærnæringene er viktigste jobbskaperen for verdens fattige. Samtidig bor for første gang mer en halvparten av verdens befolkning i by og det er en utfordring å få ungdom motivert til å engasjere seg i denne typen arbeid på landsbygda i mange utviklingsland.

FAO har gjennomgått omfattende reformprosesser og innsparinger som følge av reduserte budsjetter. Innsatsen for å bekjempe sult og feilernæring har blitt gitt høyeste prioritet. I sin humanitære innsats utfyller FAO Verdens matvareprogram ved i større grad å støtte forebyggingstiltak før katastrofen er et faktum og gjenoppbyggingen av folks levevei i etterkant. I 2017 vil sammenhengen mellom ernæring og matsikkerhet, samt oppfølging av FAOs rolle for å nå relevante bærekraftsmål, få økt oppmerksomhet internasjonalt. Norge vil i styrende organer arbeide aktivt for at FAO skal fortsette å være et sentralt kompetansemiljø på sitt mandatområde.

Over denne posten gis bidrag til implementering av globale FAO-avtaler som fremmer bærekraftig forvaltning. Norsk støtte til FAO er fordelt på flere tematiske og geografiske poster (se kap. 116 og 178 for pliktige bidrag og kap. 165 post 71 for omtale av det største samarbeidsprosjektet Norge har med FAO, EAF Nansen-programmet om forskning for økosystembasert fiskeriforvaltning).

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO ble etablert i 1919 og er FNs særorganisasjon for arbeidslivsspørsmål, kjennetegnet ved sin karakteristiske trepartsstruktur. I tråd med rotasjonsordningen mellom de nordiske landene ble Norge fra juni 2014 valgt inn i styret i ILO for en periode på tre år.

Den økonomiske krisen har i mange land ført med seg økt arbeidsledighet. Mange unge rammes ekstra hardt. Dette er en kilde til fattigdom og migrasjon og det er viktig at ILO trapper opp sin innsats for jobbskaping. Det må f.eks. skapes 600 millioner nye jobber innen 2020.

ILOs normative oppgave er utvikling og håndheving av standarder som sikrer anstendig arbeid. Det er vanlig å fremheve ILOs åtte kjernekonvensjoner, som ofte deles inn i fire kategorier av universelle og grunnleggende rettigheter: Forbud mot barnearbeid; forbud mot tvangsarbeid; forbud mot diskriminering; organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger.

ILO driver et omfattende utviklingssamarbeid for å hjelpe medlemsland å slutte seg til og gjennomføre standardsettende konvensjoner og anbefalinger. Det er sterk etterspørsel etter ILOs tjenester. ILO legger vekt på at deres anstendig arbeid-landprogrammer skal utgjøre en integrert del av FNs utviklingsarbeid og bidra til koordinert FN-innsats på landnivå.

ILOs vektlegging av økonomisk vekst som skaper og er drevet av sysselsetting er i økende grad viktig for andre internasjonale aktører på det makroøkonomiske området. ILOs agenda har fått økende gjennomslag, og det er viktig for Norge å bidra til at ILO og andre internasjonale organisasjoner fremmer, denne agendaen for økonomisk vekst, styrket samarbeid med privat sektor og jobbskaping.

Norge har inngått en toårig programsamarbeidsavtale med ILO for perioden 2016–2017 som dekkes over posten. Norge har også enkelte tilleggsavtaler med ILO om geografiske og tematisk satsinger som finansieres over andre poster.

Handelsrettet utviklingssamarbeid

Handel er en forutsetning for varig økonomisk vekst. De minst utviklede landene stenges som oftest ikke ute fra markedene på grunn av tollbarrierer, men fordi de ikke klarer å tilfredsstille kravene til mattrygghet, standarder, kvalitet og leveringssikkerhet. Derfor er handelsrettet utviklingssamarbeid særlig viktig for å bistå de fattigste landene med problemer på tilbudssiden. Både innenfor handelspolitikken og i utviklingssamarbeidet er det naturlig å konsentere norsk innsats om de landene som trenger det mest, og som i minst grad er i stand til å håndtere sine fattigdomsutfordringer. Støtte over posten benyttes særlig til å bygge opp utviklingslands kompetanse og kapasitet til å delta i internasjonal handel og handelsforhandlinger.

Mål

• Et effektivt, relevant, samordnet og resultatorientert FN

• Styrke FNs evne til å ivareta internasjonal fred og sikkerhet, og forebygge og fredelig bilegge voldelig konflikt

• Styrke FNs utviklingssystem og dets evne til å følge opp 2030-agendaen gjennom å levere som én på landnivå.

• Bistå utviklingsland i å bekjempe terror, organisert kriminalitet/smugling, inklusive sjørøveri, fiskerikriminalitet, IKT-kriminalitet, smugling, menneskehandel, hvitvasking og ulike former for miljøkriminalitet.

• Fremme jobbskaping og økt sysselsetting samt beskyttelse og fremme av arbeidstakerrettigheter og et anstendig arbeidsliv.

• Bidra til matsikkerhet og bærekraftig utrydding av sult og feilernæring.

• Bidra til debatt og informasjon i Norge om FN og FNs arbeid

• Bidra til at utviklingslandene er integrert i det internasjonale handelssystemet og dermed utnytter fordelene av å delta i internasjonal handel

Rapport 2015

FN i sårbare situasjoner, konfliktforebygging og fredsbygging

Norsk støtte til FNs politiske kontor (DPA) gikk bl.a. til avholdelse av valg, forebyggende diplomati i alle deler av verden og til støtte for FNs spesialrepresentanter i konfliktrammede land og regioner. Det ble også gitt støtte til tiltak for en mer helhetlig tilnærming fra FN i sårbare stater og land som trues av voldelig konflikt. Gjennom støtte til DPA bidro Norge til å støtte FNs spesialutsending til Syria og hans arbeid med å samle partene til fredsforhandlinger.

Norge opprettholdt i 2015 støtten til Fredsbyggingsfondet. Dette bidro blant annet til at FN kunne støtte Niger i bygging av nasjonale institusjoner for å hindre voldelig konflikt; Sri Lanka i å fremme forsoning og gjenbosetning i nord; Somalia i å bygge opp grunnleggende strukturer og tjenestelevering i områder som blir gjenerobret fra opprørsgruppen Al Shebaab; og Myanmar i å reintegrere barnesoldater.

Ulike forskningsinstitutter har med norsk støtte i 2015 gitt råd til FN om blant annet hvordan man kan effektivisere FNs fredsoperasjoner, og hvordan FN kan jobbe mer helhetlig med fredsbygging.

Globale sikkerhetsutfordringer – FNs kontor mot narkotika og organisert kriminalitet (UNODC)

UNODCs arbeid er organisert i tre hovedsøyler (forskning og analyse, normativt arbeid og feltbasert teknisk samarbeid). Globaliseringen, også i den kriminelle verden, har gjort at det er sterke interesser knyttet til både UNODCs analyser og utviklingen av nye normer, fordi kriminalitet som utvikler seg et sted kan ramme land langt unna. Alle land må derfor delta i forpliktende samarbeid for å sikre at kriminelle ikke kan søke tilflukt i det svakeste leddet i kjeden. Arbeidet med normene er tett knyttet til UNODCs kapasitetsbygging, det vil si å bistå land i å tiltre konvensjoner/normer og å gjennomføre dem. Konvensjonene utgjør også referanserammen for regionale innsatser.