Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Regjeringens visjon er et samfunn der alle kan delta. Regjeringen vil føre en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringens mål er et velfungerende arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting og et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle. Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt og sikkert arbeidsmiljø og et seriøst arbeidsliv uten sosial dumping og organisert arbeidslivskriminalitet. Et åpent arbeidsliv med plass til alle er også vesentlig for å bekjempe fattigdom. Samtidig vil det alltid være en del personer som er for syke til å jobbe. Disse skal sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. Gode velferdstjenester er grunnleggende for vårt samfunn.

Regjeringen vil bygge sin politikk på målet om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Samfunnet må bli mindre byråkratisk. Regjeringen vil bidra til en enklere hverdag for folk flest.

Et velfungerende arbeidsmarked

Et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften er et viktig mål for Regjeringen. Sammen med en aktiv og målrettet arbeids- og velferdspolitikk hvor det lønner seg å jobbe, skal dette bidra til at flest mulig skal kunne delta aktivt i arbeidslivet. Regjeringen mener den beste forutsetning for frihet og likeverd er å kunne være selvforsørget med egen arbeidsinntekt. Arbeid er avgjørende for å bekjempe fattigdom og heve den enkeltes levestandard og livskvalitet.

Personer som står utenfor arbeidslivet kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. Bistanden skal være tilpasset deres behov, og kunne bidra til raskere overgang til arbeid. Enkelte grupper kan oppleve særlige utfordringer med å få innpass på arbeidsmarkedet. Dette kan gjelde unge, innvandrere, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. I en tid med høyere ledighet krever disse gruppene særskilt oppmerksomhet.

Arbeidsmarkedspolitikken påvirkes av andre politikkområder, som helse- og utdanningspolitikken og den økonomiske politikken. Regjeringen ønsker et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene for å bidra til at flere kommer i arbeid.

Gode arbeidsinsentiver og målrettede velferdsordninger

Regjeringen vil arbeide på bred front for å forhindre at mennesker faller utenfor arbeidslivet. Gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv legger Regjeringen til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen vil øke forventningene til aktivitet i velferdsordningene for å bidra til gode insentiver til å søke jobb og ta del i arbeidslivet. Personer som er for syke til å jobbe skal fortsatt sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. For de som blir varig uføre, er det gode ordninger. Ny uføretrygd innført fra 2015 gjør det lettere og mer oversiktlig å kombinere uføretrygd med arbeidsinntekt, og gjør det enklere for uføre som har mulighet til å utnytte sin restarbeidsevne.

Sysselsetting er den viktigste finansieringskilden for felles velferd. For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked viktig. Aldring av befolkningen vil framover gi markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Det er nødvendig med endringer og reformer for å øke arbeidsinnsatsen i befolkningen, slik at vi demper økte framtidige kostnader og finansierer og videreutvikler velferdsordningene.

Våren 2016 vil Regjeringen legge fram en melding for Stortinget. Den vil omhandle videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen og gjennomgang av inntektssikringsordningene med vekt på arbeidsavklaringspenger. Det tas sikte på å gi meldingen en tydelig retning mot arbeid, brukerrettede tjenester og NAV-kontor med økt handlefrihet.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv

Et velfungerende arbeidsliv med gode arbeidsvilkår uten sosial dumping og organisert arbeidslivskriminalitet er avgjørende både for den enkelte arbeidstaker og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Dette er også en viktig premiss for styringen av norsk økonomi. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal styrkes, i nært samarbeid med bransjene selv. Styrket myndighetssamarbeid skal bidra til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet.

Samfunnet endrer seg. Arbeidslivet er mer sammensatt enn før og ulike arbeidstakergrupper har ulike behov. Dette skaper behov for et større mangfold av løsninger når det gjelder arbeidstid. På denne bakgrunn er arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven endret og Regjeringen har videre nedsatt et arbeidstidutvalg, som skal særlig vurdere de samlede arbeidstidsreguleringene og praktiseringen av disse, i lys av behovet for å mobilisere mer arbeidskraft, herunder å legge til rette for heltid.

Faste og midlertidige ansettelser er de to hovedformene for ansettelse i norsk arbeidsliv. Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse. Samtidig er det viktig at regelverket gir en viss fleksibilitet uten at dette gir grobunn for at det utvikles tilknytningsformer i arbeidslivet som bidra til at det tradisjonelle stillingsvernet settes under press.

Regjeringen vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet, høy HMS-standard og trivsel blant arbeidstakerne. Dette vil bidra til et godt og ryddig arbeidsliv for alle og understøtte ansvars- og rollefordelingen i norsk arbeidsliv.

Et godt og sikkert arbeidsmiljø og gode arbeidsvilkår er viktig for den enkelte arbeidstaker og for en høy standard og kvalitet på produksjon av varer og tjenester. Det er også et viktig element for å oppnå målet om at så mange som mulig skal delta i arbeidslivet.

Arbeidsmiljøet skal bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet, noe som også gjør at flere kan delta lengre i arbeidslivet.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle og tilpasset utviklingen i det moderne samfunn er viktig for å sikre høy sysselsetting også i årene fremover.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Regjeringen vil arbeide for å hindre at mennesker faller utenfor viktige sosiale arenaer. Regjeringens mål er et samfunn der alle kan delta og at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til å nå disse målene. Det finnes mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet. Regjeringen vil bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet.

Barns rett til en trygg oppvekst er grunnleggende. Regjeringen vil sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

I 2013 vedtok Stortinget å ratifisere FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Likevel møter personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. De aller fleste har utdanning og arbeid som mål og har forventninger om å leve selvstendige liv. Regjeringen vil arbeide for å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, blant annet ved å legge bedre til rette for funksjonshemmede i arbeidsliv og dagligliv.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er et sentralt verktøy for Regjeringen i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Regjeringen vil legge til rette for at arbeids- og velferdsforvaltningen gir god service til brukerne, får flere i arbeid og gir gode tilbud til dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Programmet for IKT-modernisering av Arbeids- og velferdsetaten vil også understøtte dette arbeidet.

Regjeringen vil videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen. Det vil bli lagt vekt på å:

• styrke og videreutvikle de arbeidsrettede tjenestene både for arbeidsgivere og arbeidssøkere

• sikre utvikling av mer brukerrettede tjenester som er effektive, målrettede og bidrar til gode opplevelser for brukerne av NAV-kontoret

• gi NAV-kontorene økt myndighet og handlefrihet

Siktemålet er å gjøre arbeids- og velferdsforvaltningen til et mer slagkraftig verktøy i arbeids- og velferdspolitikken.

Arbeidet med videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen vil bli nærmere omtalt i meldingen som regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget våren 2016.

Pensjon

Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner slik at den enkelte skal ha sikkerhet for en god pensjon. Folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. Samtidig skal personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet få en god grunnsikring i alderdommen.

Det blir gradvis færre arbeidstakere per pensjonist i Norge. Den nye alderspensjonen stimulerer til arbeid og bidrar til å sikre bærekraften i det norske velferdssamfunnet.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2016 er på 432 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene inkludert lånetransaksjoner på om lag 5,8 mrd. kroner, eller 1,4 pst. sammenlignet med Saldert budsjett 2015.

Budsjettforslaget for 2016 for de G-regulerte ytelsene inkluderer anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2016. Det vises til omtale nedenfor om Ny rutine for budsjettering av utgifter til ytelser som omfattes av folketrygdens grunnbeløp.

Den samlede effekten av trygdeoppgjøret i 2015 og anslått effekt av trygdeoppgjøret i 2016 er anslått å utgjøre om lag 10,8 mrd. kroner for 2016-anslaget, hvor anslagsvis 5,6 mrd. kroner utgjør effekten av trygdeoppgjøret i 2016. Antatt lønns- og prisvekst for 2016 utgjør om lag 1,45 mrd. kroner av økningen fra Saldert budsjett 2015. Til sammen utgjør dette om lag 12,3 mrd. kroner. Utenom lånetransaksjoner innebærer dette en økning i bevilgningene eksklusive G-regulering, lønns- og prisvekst på om lag 7,5 mrd. kroner eller 1,8 pst. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon og dagpenger.

Folketrygdens ytelser

Folketrygdens utgifter under Arbeids- og sosialdepartementet utgjør 389 mrd. kroner, eller om lag 90 pst. av de samlede utgiftene i 2016. Dette er om lag 18,5 mrd. kroner høyere enn i Saldert budsjett 2015.

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2016-kroner på side 36.

Ny rutine for budsjettering av utgifter til ytelser som omfattes av folketrygdens grunnbeløp

Flere utgifter som budsjetteres under Arbeids- og sosialdepartementets budsjett omfattes av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp (G) i det årlige trygdeoppgjøret per 1. mai. Fram til og med budsjettåret 2015 har utgiftene knyttet til neste års trygdeoppgjør ikke vært inkludert i utgiftsanslagene i departementets proposisjon for det kommende budsjettår. Det har i henhold til vanlig praksis blitt satt av midler for utgiftene til neste års trygdeoppgjør på kap. 2309 Tilfeldige utgifter under Finansdepartementet i regjeringens forslag til neste års statsbudsjett. Før sommeren i budsjettåret legges det fram en proposisjon med tilleggsbevilgninger som følge av reguleringen av grunnbeløpet og pensjoner fra folketrygden per 1. mai. Dette innebærer i realiteten en overflytting av utgifter fra kap. 2309 Tilfeldige utgifter til de enkelte postene under departementet som blir regulert.

Begrunnelsen for gjeldende praksis har vært at kap. 2309 Tilfeldige utgifter skal ta høyde for merutgifter som følger av forhandlinger der staten er part (lønnsoppgjøret, trygdeoppgjøret, takstoppgjøret og soldatoppgjøret). Fra 2011 er derimot reguleringen av grunnbeløpet regulert i lov og forskrift1. De nye reguleringsbestemmelsene som er fastsatt i loven, innebærer at grunnbeløpet skal indeksreguleres med lønnsveksten i samfunnet. Ved å legge til grunn anslaget for lønnsveksten neste år, som anslått i Nasjonalbudsjettet, samt reglene for hvordan de ulike ytelsene reguleres, kan man beregne anslag for regulering av ytelser neste år.

Fra og med budsjettet for 2016 vil ASDs forslag til utgifter inkludere anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai kommende år. Anslagene for effekten av neste års G-regulering budsjetteres dermed på de relevante postene på departementets budsjett. Det vil således ikke budsjetteres med en avsetning til å dekke de budsjettmessige konsekvensene av G-regulering under kap. 2309 Tilfeldige utgifter. Omleggingen av budsjetteringspraksis innebærer at 2016-anslagene er sammenlignbare på tvers av stønadsområder.

Endringen i praksis for budsjettering av poster som reguleres med folketrygdens grunnbeløp, vil omfatte følgende utgifter som tidligere har vært framstilt i fast G:

• Utgifter under enkelte poster på kap. 2620 Stønad til enslig mor eller far, kap. 2651 Arbeidsavklaringspenger, kap. 2655 Uførhet, kap. 2670 Alderdom, kap. 2680 Etterlatte

• Utgifter på enkelte poster under Statens pensjonskasse, på kap. 611 Pensjoner av statskassen, kap. 612 Tilskudd til Statens pensjonskasse, kap. 615 Yrkesskadeforsikring og kap. 616 Gruppelivsforsikring.

• Utgifter på kap. 660 Krigspensjon, kap. 664 Pensjonstrygden for sjømenn, kap. 666 Avtalefestet pensjon (AFP) og kap. 667 Supplerende stønad til personer over 67 år.

Den samlede effekten av trygdeoppgjøret i 2015 og anslått effekt av trygdeoppgjøret i 2016 er anslått å utgjøre om lag 10,8 mrd. kroner for 2016-anslaget, hvor anslagsvis 5,6 mrd. kroner utgjør effekten av trygdeoppgjøret i 2016.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag legger vekt på innsats for å motvirke økt arbeidsledighet og å bygge opp under et velfungerende arbeidsmarked og et inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til selvforsørgelse. Velferdsordningene skal gi økte insentiver til inntektsgivende arbeid for de som helt eller delvis kan arbeide. Samtidig skal ordningene gi økonomisk trygghet. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Regjeringen vil redusere avkortingen i grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister og sørge for økt grad av likebehandling av en stor gruppe pensjonister. Det legges også vekt på å videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen for mer effektivt å nå målene i arbeids- og velferdspolitikken.

Hovedprioriteringene under Arbeids- og sosialdepartementet for 2016 er:

• En velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning

• En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

• Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

• Økt innsats mot arbeidslivskriminalitet

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Oppfølging av ekspertgruppe om gjennomgang av arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er et sentralt verktøy for Regjeringen i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Arbeids- og sosialdepartementet oppnevnte 20. mars 2014 en ekspertgruppe (Vågeng-utvalget) for å gjennomgå arbeids- og velferdsforvaltningen. Ekspertgruppen leverte sin sluttrapport 9. april 2015 og en delrapport 15. september 2014. Delrapporten tok utgangspunkt i brukernes møte med ytelsesforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten, mens sluttrapporten konsentrerte seg om brukernes møte med NAV-kontoret og behovet for å utvikle NAV-kontoret.

Ekspertgruppen oppsummerte sine forslag for utvikling av NAV-kontoret i fem hovedpunkter:

1. Rykke nærmere arbeidsmarkedet og arbeidsgiver

2. Større lokal frihet til å tilpasse tjenester til brukerens behov

3. Mindre styring og mer ledelse

4. Økt oppmerksomhet på brukeren, ikke på system

5. Sikre kunnskapsbaserte tjenester og kompetanse i møte med brukerne

Ekspertgruppen har angitt en retning for hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen kan utvikles med økt handlefrihet for NAV-kontorene, hvor den lokale ledelsen av NAV-kontorene får bedre mulighet til å utvikle og tilby tjenester i NAV-kontorene. De anbefaler færre NAV-kontor med større kompetansemiljøer.

Ekspertgruppen vektlegger at NAV-kontorene selv bør gjennomføre en større del av brukeroppfølgingen i ordinært arbeidsliv, framfor bruk av eksterne tiltaksarrangører. De legger også vekt på at NAV-kontorene bør øke sin kontakt med arbeidsgivere med sikte på ansettelse av brukere i ordinært arbeidsliv.

Vågeng-utvalget påpeker at den samlede styringen av arbeidsmarkedstiltakene er vanskelig å kombinere med at tiltak skal fordeles ut fra individuelle behov, og utvalget vurderer at NAV-kontorene bør gis større frihet til å bestemme hvordan tiltaksmidlene skal benyttes.

Ekspertgruppen foreslår ikke en umiddelbar endring av NAV-kontorets funksjon, og viser til at den ikke har grunnlag for å vurdere hvordan endringene best kan gjennomføres.

Sluttrapporten ble sendt på bred høring med høringsfrist 7. september 2015, som ble forlenget til 1. oktober 2015.

I lys av ekspertgruppens gjennomgang vil regjeringen videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen ved å:

• styrke og videreutvikle de arbeidsrettede tjenestene både for arbeidsgivere og arbeidssøkere

• sikre utvikling av mer brukerrettede tjenester som er effektive, målrettede og bidrar til gode opplevelser for brukerne av NAV-kontoret

• gi NAV-kontorene økt myndighet og handlefrihet

Oppfølgingen av Vågeng-utvalget vil bli nærmere omtalt og utdypet i en melding som Regjeringen tar sikte på å legge frem for Stortinget våren 2016. Her vil en komme nærmere inn på videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen. I tillegg vil det bli foretatt en gjennomgang av inntektssikringsordningene med hovedvekt på ordningen med arbeidsavklaringspenger.

Stortingsmeldingen om arbeids- og velferdsforvaltningen og inntektssikringsordningene skal drøfte hvordan den arbeidsrettede bistanden og kontakten med arbeidsgivere kan styrkes. Meldingen skal videre vurdere spørsmål om arbeids- og velferdsforvaltningens organisering og oppgaveportefølje, herunder innretningen av partnerskapet mellom stat og kommune. Det vil i gjennomgangen av inntektssikringsordningene bli lagt vekt på hvordan ordningene bidrar til at det skal lønne seg å jobbe. Kompensasjonsnivå og varighet i sykelønnsordningen skal ligge fast.

For å utvikle arbeids- og velferdsforvaltningen vurderer regjeringen hvordan den best kan legge til rette for at NAV-kontorene blir mer robuste. De fleste NAV-kontor er organisert kommunevis. Det gir mange små NAV-kontor. Samtidig er det flere kommuner som har etablert felles NAV-kontor, som for eksempel i Valdres, Midtre Namdal og i Værnesregionen. Dette kan være en forløper til større NAV-kontor som følge av kommunereformen, men kan også være en mer varig løsning uavhengig av kommunereformen.

2.2.2 Arbeidsmarkedspolitikken

Arbeidsmarkedstiltak

I statsbudsjettet for 2016 vil Regjeringen prioritere tiltak som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling. Det er en særlig utfordring at mange nå mister jobben i de næringer og fylker som berøres sterkest av den lave oljeprisen. Som en del av budsjettet legger Regjeringen fram en særskilt tiltakspakke for økt sysselsetting på i alt 4 mrd. kroner. De særskilte tiltakene i denne pakken vil være midlertidige og er innrettet slik at de lett skal kunne reverseres. Også ut over denne særskilte pakken fremmer budsjettet for 2016 aktivitet og omstilling. Tiltakene skal fremme økt sysselsetting på kort sikt, samtidig som de legger til rette for en langsiktig omstilling av norsk økonomi. For Arbeids- og sosialdepartementet gjelder dette bl.a. forslaget om å styrke tiltaksnivået med 4 000 tiltaksplasser for ledige i 2016 sammenlignet med Saldert budsjett 2015. Tiltaksøkningen viderefører og styrker ytterligere den satsingen som Regjeringen igangsatte i revidert nasjonalbudsjett for 2015. I 2016 legges det opp til et tiltaksnivå på om lag 16 000 plasser for ledige og om lag 58 000 for personer med nedsatt arbeidsevne.

Regjeringen foreslår en ungdomspakke som skal bidra til å motvirke at unge faller utenfor utdanning og arbeidsliv og sørge for at de kommer raskt i opplæring og aktivitet dersom de blir uten arbeid. Innenfor styrkingen på 4 000 plasser for ledige, knyttes 1 000 plasser til gjennomføringen av tiltakene i ungdomspakken, jf. egen omtale av ungdomspakken nedenfor.

For å gjøre det mer attraktivt for arbeidsgivere å ansette utsatte grupper av arbeidssøkere, foreslår Regjeringen å styrke bruken av lønnstilskudd. I tillegg fortsetter forsøket med lønnstilskudd for arbeidsgivere som ansetter personer som har rett til arbeidsavklaringspenger. Antall tiltaksplasser avsatt til forsøket foreslås videreført med 500 plasser i 2016.

Bedriftsintern opplæring kan nyttes for å styrke kompetansen til ansatte i bedrifter som har alvorlige omstillingsutfordringer, og som må foreta en vesentlig endring av bedriftens produksjon eller etablere seg på nye markeder. Det vil åpnes for større fleksibilitet ved at en forskriftsendring nå utvider opplæringstiden for hver deltaker i inntil 26 uker.

Samlet gir dette et tiltaksnivå på 74 000 plasser i 2016. Ungdom, innvandrere fra land utenfor EØS-området, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne skal prioriteres ved inntak til arbeidsmarkedstiltak.

Regjeringen jobber aktivt med å forbedre kvaliteten i arbeidsmarkedstiltakene og å forenkle regelverket for tiltakene slik at de kan bli lettere å ta i bruk. Arbeids- og sosialdepartementet sendte 15. juni 2015 på alminnelig høring forslag til forenklinger og endringer i regelverket om arbeidsmarkedstiltak. Høringsforslagene følger opp forslagene om endringer i arbeidsmarkedstiltakene i meldingsdelen i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven. Ordningene som omfattes av høringsnotatet er midlertidig og varig lønnstilskudd, arbeidspraksis i ordinær og skjermet virksomhet, tiltak i arbeidsmarkedsbedrift, varig tilrettelagt arbeid samt ordningene med tilskudd til tilrettelegging og tilretteleggingsgarantien. Samlet sett legger forslagene som er beskrevet i høringsnotatet til rette for å øke bruken av tiltak i ordinært arbeidsliv, og bidrar til en mer fleksibel og effektiv utnyttelse av tiltaksressursene. Høringsfristen utløp i september. Det tas sikte på at endringene iverksettes i 2016. Se programkategori 09.30 for nærmere omtale av arbeidsmarkedstiltakene.

Ungdomspakke

Ved økt ledighet vil vanligvis ungdom påvirkes i større grad enn andre aldersgrupper. De yngste har mindre erfaring og vil ofte ha vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet når etterspørselen etter arbeidskraft er lav. Regjeringen vil motvirke at unge faller utenfor utdanning og arbeidsliv og sørge for at de kommer raskt i opplæring og aktivitet dersom de blir uten arbeid. Regjeringen foreslår derfor en ungdomspakke som inneholder en rekke tiltak, både fra arbeidsmarkedssektoren og utdanningssektoren. Ungdom er en prioritert gruppe ved tildeling av arbeidsmarkedstiltak. Av økningen i tiltaksplasser for ledige i 2016 legges det til grunn at om lag 1 000 plasser går til ungdom. Det foreslås videre å opprette et nytt toårig opplæringstiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten for personer med svake grunnleggende ferdigheter. Det legges også til rette for at arbeidstrening som tilbys ledige med liten eller ingen arbeidslivserfaring, skal kunne inngå i et helhetlig kompetanseløp i samarbeid med fylkeskommunen med mål om gjennomføring av videregående opplæring. Videre utvides fra 1. oktober 2015 den begrensede adgangen til å fortsette påbegynt utdanning med dagpenger til å omfatte permitterte. Arbeids- og sosialdepartementet vil i tillegg gjennomgå garantiordningene for ungdom med sikte på å harmonisere dagens ordninger og sikre rask avklaring av bistandsbehov og rask iverksetting av arbeidsrettet bistand for unge som trenger det. På Kunnskapsdepartementets område foreslås det å øke lærlingtilskuddet med 2 500 kroner per lærling, legge til rette for 350 nye studieplasser i praktisk-pedagogisk utdanning og å starte forsøk med modulbasert fag- og yrkesopplæring. Se Programkategori 09.30 for nærmere omtale av departementets tiltak i ungdomspakken.

Økte forventninger til aktivitet

Det er et mål at flere mottakere av helserelaterte ytelser skal kunne ta i bruk sin faktiske arbeidsevne. Bruk av graderte ytelser er et sentralt virkemiddel for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet og å styrke den enkeltes tilknytning til arbeidslivet.

Sykmeldte skal ifølge folketrygdloven være delvis i jobb dersom medisinske forhold ikke er til hinder for dette. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for at aktivitetskravet overfor sykmeldte ved åtte ukers sykmelding håndheves konsekvent over hele landet. Endret oppfølgingspraksis i Hedmark reduserte sykefraværet i fylket. Hedmarksmodellen går ut på at Arbeids- og velferdsetaten skal håndheve lovens krav om aktivitet for sykmeldte strengere enn hva som har vært praksis mange steder. Kravet sier at den sykmeldte skal prøve seg i arbeidsrelatert aktivitet så tidlig som mulig og senest innen åtte uker for å få rett til sykepenger. Analysene indikerer bl.a. at tiltaket har påvirket fastlegene til å friskmelde tidligere og gradere mer. Videre viser analyser at bruk av samme metodikk overfor mottakere av arbeidsavklaringspenger har medført en reduksjon i antall nye mottakere på 38 pst.

Erfaringene fra Hedmark prøves nå ut og evalueres i tre andre fylker. I tillegg er det iverksatt kompetansetiltak og implementeringsaktiviteter for å håndtere aktivitetskravet ellers i landet.

Regjeringen fremmet våren 2015 forslag til flere endringer i folketrygdens kap. 15 Stønad til enslig mor eller far med mål om å forenkle regelverket og understøtte målet om selvforsørgelse ved arbeid. Endringene trer i kraft 1. januar 2016, og innebærer bl.a. sanksjonsregler mot inaktivitet og trygdemisbruk og krav om at utdanning må være vurdert som nødvendig og hensiktsmessig for å komme i arbeid for å oppfylle aktivitetskravet til overgangsstønaden. Regelendringene er ytterligere omtalt i Prop. 115 L (2014–2015) som Stortinget vedtok 18. juni 2015.

Kommunene kan etter gjeldende sosialtjenestelov stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold, men benytter denne muligheten i varierende grad. Regjeringen vil at det skal være lik praksis på dette området og har på denne bakgrunn fremmet et lovforslag om at kommunene skal stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven, jf. Prop. 39 L (2014–2015) og Innst. 208 L (2014–2015). Formålet med vilkår om aktivitet er å styrke den enkeltes muligheter for å komme i arbeid og bli selvforsørget. Stønadsmottakere som ikke er i stand til å delta, vil være unntatt. Lovforslaget ble vedtatt av Stortinget 24. mars 2015.

Det følger av stortingsvedtaket at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle merutgifter lovendringen medfører. Arbeidet med å utrede de økonomiske konsekvensene for kommunene er i gang, og det er etablert kontakt med KS om saken. Regjeringen vil fastsette ikrafttredelsestidspunkt når nødvendige avklaringer er foretatt.

Rekruttering av kompetanse fra utlandet

Regjeringen foreslår å etablere et nytt servicekontor for utenlandske arbeidstakere (SUA) i Trondheim i 2016. SUA er et samarbeid mellom Skatteetaten, politiet, Utlendingsdirektoratet og Arbeidstilsynet. SUA-kontorene skal gi utenlandske arbeidstakere og deres arbeidsgivere ett felles kontaktpunkt for viktige deler av kontakten med norske myndigheter. Et tett samarbeid mellom etatene kan også bidra til å avdekke sosial dumping og falske papirer. Det er allerede etablert slike kontorer i Oslo, Stavanger, Kirkenes og Bergen. Regjeringen foreslår å bevilge i alt 10 mill. kroner til å opprette nytt SUA-kontor i Trondheim. Bevilgningen fordeles mellom Arbeidstilsynet, politiet og Skatteetaten.

Strengere sanksjoner ved selvforskyldt ledighet

Regjeringen foreslår strengere sanksjoner ved selvforskyldt ledighet. I lys av dagpengenes rolle som forsikringsordning er det rimelig at personer som sier opp jobben sin eller takker nei til arbeid eller tiltak, bærer en betydelig del av den økonomiske risikoen ved dette selv. For å understreke den enkeltes ansvar ved selvforskyldt ledighet og sikre økt overgang til arbeid, foreslår regjeringen derfor at det innføres økt ventetid og økt tidsbegrenset bortfall av dagpenger ved selvforskyldt ledighet. Innsparingen for dagpenger er anslått til 236 mill. kroner i 2016.

2.2.3 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett er et av de åtte satsingsområdene til Regjeringen, jf. Sundvolden-erklæringen. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom, og vil arbeide for å hindre at mennesker faller utenfor viktige sosiale arenaer. Innsatsen omfatter også tiltak og satsinger på andre departementers budsjettområder.

Tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner og sosialt entreprenørskap

Arbeidsrettede tiltak og aktivisering i et arbeidsrettet løp er sentralt for rehabilitering og inkludering av personer med rusproblemer i arbeids- og samfunnsliv. Det er behov for å styrke tilbud som kan bedre tilknytningen til arbeidslivet, og bidra til en meningsfull hverdag, fremme mestringsevne og sosial inkludering for personer med rusproblemer. Regjeringen vil høsten 2015 legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet. Et mål for innsatsen er å styrke det frivillige arbeidet for å bedre tilknytningen til arbeidsmarkedet og motvirke sosial ekskludering for personer med rusproblemer. Som et ledd i dette foreslås det å styrke tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner med 15,5 mill. kroner og tilskudd til sosialt entreprenørskap med 4,5 mill. kroner i 2016.

Skjerming av barn og unges inntekter

For å sikre mer likeverdige muligheter for barn som vokser opp i økonomisk vanskeligstilte familier, fremmet Regjeringen 19. juni 2015 forslag til endring i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, slik at kommunene ikke skal legge vekt på barns inntekt fra arbeid i fritid og skoleferier når familiens behov for økonomisk stønad vurderes (Prop. 147 L (2014–2015)). Lovforslaget har som formål å bidra til at barn i familier som mottar økonomisk stønad, på lik linje med andre barn vil kunne bedre sin egen situasjon gjennom inntekt fra arbeid og få nyttig erfaring fra arbeidslivet.

Reform av ordningen med pleiepenger

Regjeringen har sendt på høring forslag om å utvide pleiepengeordningen ved å inkludere grupper av syke barn som i dag faller ut. Dette gjelder barn som ikke er livstruende eller svært alvorlig syke, men som har et kontinuerlig pleiebehov og barn med varig sykdom. Regjeringen vil forenkle dagens regelverk og gjøre ordningen mer fleksibel ved å øke graderingsmulighetene slik at det skal bli lettere å kombinere pleieoppgaver og yrkesdeltakelse. Det vises til nærmere omtale under hovedmål 4 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett under resultatområde 2 Arbeid og velferd.

Helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken

Regjeringen har i Sundvolden-erklæringen varslet at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken i løpet av perioden. Det er flere pågående arbeider som vil inngå i en slik helhetlig gjennomgang, bl.a. vurderingen av tolke- og ledsagerordningen, gjennomgang av tolkeområdet, justeringer i bilstønadsordningen m.m.

Regjeringen vil nedsette et ekspertutvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken. Utvalget vil få i oppdrag å vurdere endringer i dagens ordninger for å møte framtidige krav og forventninger.

2.2.4 Styrking av Arbeidstilsynets innsats mot arbeidslivskriminalitet

Arbeidslivskriminalitet er alvorlig for dem som rammes og resten av samfunnet, bl.a. ved at fellesskapet taper store inntekter og velferdsordningenes legitimitet blir svekket.

Arbeidslivskriminalitet undergraver konkurransevilkårene til seriøse virksomheter som følger norske lover og arbeider etter den etablerte norske arbeidslivsstandarden. Bransjer som ikke prioriterer seriøse arbeidsforhold og HMS-arbeid kan sette arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår under press og utsette arbeidstakerne for store arbeidsmiljøbelastninger. Det kan føre til sykefravær, helseskader og lavere produktivitet.

Arbeidstilsynet fører i større grad enn tidligere tilsyn med et kriminelt belastet miljø. Stadig flere tilsynssaker kjennetegnes av virksomheter som er i stadig bevegelse, har fiktive adresser, forflytter seg innad i Norge og beveger seg ut og inn av landet i løpet av meget kort tid. Slike tilsynssaker er svært krevende. I løpet av den tiden det tar å behandle saken, kan både arbeidsgiver og arbeidstaker være forsvunnet fra landet. Økt kompleksitet i tilsynssakene fører til at det må det settes av betydelig mer tid enn før til for- og etterarbeid.

Arbeidstilsynets inspektører møter en helt annen virkelighet på tilsyn enn tidligere. Det avdekkes forhold av stadig grovere karakter. Det kreves mer ressurser for å ivareta de ansattes sikkerhet. Inspektører mottar trusler og avdekker forhold av stadig grovere karakter. Av hensyn til sikkerhet har Arbeidstilsynet vært nødt til å øke antallet inspektører per tilsyn.

Et tett og godt myndighetssamarbeid er også meget viktig i slike saker og satsingen for 2016 vil bidra til å styrke Arbeidstilsynet samarbeid med de øvrige etatene og gjennomføring av tiltak nedfelt i Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet.

Regjeringen foreslår at det bevilges 10 mill. kroner til en styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet.

2.2.5 IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten

Et hovedmål med IKT-moderniseringen er å sikre bedre tjenester for brukerne og økt effektivitet i saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten. IKT-moderniseringsprogrammet ble planlagt som tre prosjekter, hvert på ca. to år med en separat beslutningsprosess for hvert av prosjektene. Prosjekt 1, som startet høsten 2012 ble vedtatt med en kostnadsramme på 1 750 mill. kroner (2012–kroner).

Arbeids- og sosialdepartementet har i budsjettdokumentene til Stortinget orientert om framdrift og utfordringer i gjennomføringen av Prosjekt 1. Ny uføretrygd ble levert fra 1. januar 2015 ved gjenbruk av og videreutvikling av pensjonsløsningen (Pesys). I tillegg er selvbetjeningsløsninger for dagpenger og innsyn i egen sak levert våren 2015. Prosjekt 1 er under avslutning. Prosjekt 1 leverer ikke gjenbrukbar vedtaksmodul på ny plattform som forutsatt i de opprinnelige planene.

Arbeids- og velferdsetaten leverte et forslag til Prosjekt 2 til ekstern kvalitetssikring (KS2) i august 2015. Regjeringen foreslår å bevilge 150 mill. kroner til eventuell oppstart av Prosjekt 2 i 2016. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter at KS2 er gjennomført. Den foreslåtte bevilgningen vil ikke bli disponert før Stortinget har vedtatt en kostnadsramme for prosjektet. Det vises til omtale under programkategori 09.10, kap. 604 Utviklingstiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen.

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten er et stort og komplekst program og det er derfor en betydelig risiko i gjennomføringen av programmet. Det enkelte prosjekt følges derfor nøye med hensyn til gjennomføring, risiko og ikke minst nødvendige tiltak underveis for å nå målene med moderniseringsarbeidet.

Det vil være behov for justeringer i dagens regelverk for de enkelte ytelsene etter folketrygdloven for å legge til rette for elektroniske dialogløsninger som både gir mer brukervennlige tjenester og en effektiv forvaltning. Arbeids- og sosialdepartementet har igangsatt arbeid for å identifisere behov for endringer i regelverket slik at det kan bli bedre tilpasset elektroniske dialogløsninger og legge til rette for automatisert behandling og gode selvbetjeningsløsninger.

2.2.6 Økning av grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister

Regjeringen foreslår å øke grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister fra 85 pst. av grunnbeløpet til 90 pst. av grunnbeløpet med virkning fra 1. september 2016.

Etter dagens regler utgjør grunnpensjonen til enslige pensjonister 100 pst. av grunnbeløpet, mens grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister utgjør 85 pst. av grunnbeløpet. Denne avkortingen i grunnpensjonen på bakgrunn av sivilstand innebærer etter Regjeringens syn en urettferdig forskjellsbehandling av en stor gruppe pensjonister. Ved å øke grunnpensjonen til gifte og samboende til 90 pst. av grunnbeløpet, vil Regjeringen redusere denne forskjellen og sørge for økt grad av likebehandling.

Tiltaket omfatter alderspensjonister som mottar en pensjon hvor grunnpensjonen er redusert etter sivilstatus. Tiltaket omfatter også uføretrygdede som fikk sin ytelse konvertert ved overgangen til ny uføretrygd 1. januar 2015, og som før konverteringen hadde redusert grunnpensjon på grunn av sivilstatus. Mottakere av uføretrygd får sin ytelse økt tilsvarende økningen i grunnpensjonen.

De samlede utgiftene knyttet til forslaget anslås til om lag 907 mill. kroner i 2016. Av dette er 892 mill. kroner på Arbeids- og sosialdepartementets poster, mens 15 mill. kroner er en kompensasjon til kommunal sektor for merutgifter som følger av tiltaket.

For 2017 anslås merutgiftene å utgjøre i størrelsesorden 2 700 mill. kroner.

2.2.7 Begrensninger i retten til supplerende stønad

Supplerende stønad har som formål å garantere en minsteinntekt for personer som ikke har tilstrekkelig pensjon fordi de har mindre enn 40 års botid eller andre økonomiske midler. For å ha krav på supplerende stønad må man ha fylt 67 år og være bosatt i Norge. Stønaden gis etter en streng behovsprøving.

Familiegjenforening innvilges under forutsetning av at søkeren (forelderen/slektningen) vil bli forsørget av referansepersonen i Norge. For at referansepersonens underholdsplikt skal få større realitet, foreslår regjeringen å unnta de personene som er kommet til Norge ved familiegjenforening med barn/slektninger som er bosatte her, fra ordningen med supplerende stønad.

Full supplerende stønad følger i hovedsak de samme nivåene som minste pensjonsnivå i folketrygden. Nivået på stønaden avhenger av om mottakeren er enslig eller samboende. Regjeringen foreslår at mottakere av supplerende stønad som deler boutgiftene med andre voksne i bofellesskap, likestilles med ektefeller og andre som lever i ekteskapslignende forhold. Endringen vil medføre at stønaden blir bedre tilpasset de faktiske forhold.

Endringene vil innebære at supplerende stønad i økt grad framstår som den minimumsløsningen den i utgangspunktet skal være.

Samlede innsparinger for endringsforslagene er anslått til 42,5 mill. kroner i 2016 og 92,1 mill. kroner i 2017.

2.2.8 Petroleumsvirksomhet i nordområdene – behov for økt kunnskap

Petroleumsvirksomheten i nordområdene vil øke i årene som kommer. Åpning av Barentshavet sørøst er den første åpningen av et nytt område for petroleumsvirksomhet på 20 år. Dette området har nye og potensielt større utfordringer enn tidligere åpnede områder på sokkelen og i Barentshavet.

Satsingen omhandler Petroleumstilsynets oppfølging av økt petroleumsaktivitet i nordområdene. Nordlige farvann av norsk sokkel introduserer flere nye risikoforhold som må håndteres for å drive forsvarlig virksomhet. For å sikre forsvarlig petroleumsvirksomhet spesielt i nordlige deler av Barentshavet sørøst, er det viktig at relevante operasjonelle usikkerhets- og risikofaktorer er godt forstått og ivaretatt før leteboring og utbygging skjer.

Formålet med satsingen er derfor å styrke Petroleumstilsynets kunnskap om nordområdene og økte krav til forsvarlig virksomhet. Det skal gjennomføres en rekke kunnskapsprosjekter som skal danne grunnlag for Petroleumstilsynets fremtidige tilsynsaktiviteter i disse områdene.

Regjeringen forslår at det bevilges 5 mill. kroner til økt kunnskap om forsvarlig petroleumsvirksomhet i Nordområdene. Satsingen fremmes som en parallell justering av utgifter og inntekter (sektoravgift) og skal gå over perioden 2016–2019.

2.2.9 Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse – ny modell for å fastsette normrenten

Renten på boliglån i Statens pensjonskasse følger normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold. Finansdepartementet innfører en ny modell for å fastsette normrenten. Formålet er å etablere en metode som bedre speiler nivået for renter i det alminnelige rentemarkedet enn gjeldende modell som tar utgangspunkt i korte renter på statskasseveksler. Den nye modellen for å fastsette normrenten baseres på data som rapporteres til Finansportalen.

Endringen gjennomføres av Finansdepartementet ved endring i skattelovforskriften. Endringen av forskriften vil ha effekt for normrenten som gjelder fra 1. mars 2016. Det forventes ikke at normrenten på overgangstidspunktet vil avvike vesentlig fra renten slik den ville ha blitt fastsatt til etter eksisterende modell. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 LS (2015–2016) Skatter, avgifter og toll 2016.

2.2.10 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen

Regjeringen vil bygge sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for å bli mer effektiv. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skaper handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer det at driftsutgifter reduseres med 63,5 mill. kroner.

2.2.11 Pensjonsreformen

Fra 1. januar 2011 ble det åpnet for å kunne ta ut fleksibel alderspensjon fra 62 år i folketrygden. Årlig pensjon øker jo senere den tas ut, som følge av at pensjonen da utbetales over færre år. Alderspensjon og arbeidsinntekt kan kombineres fritt uten avkorting av pensjonen. Sysselsettingen har de senere årene økt i aldersgruppene over 62 år. En evaluering av sysselsettingsvirkninger av pensjonsreformen tyder på at pensjonsreformen har bidratt til den positive utviklingen, jf. nærmere omtale under resultatområde 3 Pensjon. Mange under 67 år har tatt ut alderspensjon i kombinasjon med arbeid.

Samtidig ble det innført levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. Levealdersjustering innebærer at nye pensjonister må arbeide noe lenger for å oppnå samme alderspensjon som andel av inntekten hvis levealderen i befolkningen fortsetter å øke. Med virkning fra 1. mai 2011 er det også innført ny regulering av alderspensjon. Alderspensjon under utbetaling reguleres i samsvar med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 pst. Regjeringen gjennomgår prinsippene for regulering av pensjon under utbetaling på bakgrunn av at det moderate lønnsoppgjøret i 2015 har ført til at alderspensjonistene kan komme til å få en negativ utvikling i kjøpekraft.

Nye opptjeningsregler fases gradvis inn for personer født i 1954 eller senere, og gjelder fullt ut for personer født i 1963 eller senere. I den nye opptjeningsmodellen er alle år med inntekt opptjent mellom 13 og 75 år pensjonsgivende. Samtidig sikres alle en minsteinntekt i alderdommen gjennom garantipensjonen.

For å sikre at det samlede pensjonssystemet bygger opp under prinsippene i den nye alderspensjonen er reglene i en rekke andre ordninger endret, bl.a. i folketrygdens ytelser til uføre og tjenestepensjonsordningene og avtalefestet pensjon i privat sektor. Fra 1. januar 2011 trådte den nye AFP-ordningen i privat sektor i kraft. Ny AFP er utformet etter de samme prinsipper som den nye alderspensjonen og stimulerer til arbeid.

Ny uføretrygd i folketrygden trådte i kraft fra 2015, og det samme gjelder nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden.

Innføring av fleksible uttaksregler i folketrygdens alderspensjon fra 1. januar 2011 gjorde det nødvendig med enkelte tilpasninger i folketrygdens ytelser til etterlatte. Regjeringen er i ferd med å sette ned et offentlig utvalg som skal utrede etterlatteytelsene i folketrygden.

Et offentlig utvalg har utredet en varig løsning for tilpasninger av pensjonstrygden for sjømenn til prinsippene i pensjonsreformen, jf. NOU 2014: 17 Pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Utredningen er under oppfølging i departementet.

Regjeringen har startet en prosess sammen med partene i arbeidslivet med sikte på å tilpasse offentlig tjenestepensjon til pensjonsreformen. Pensjonsordningene i offentlig sektor sikrer mange ansatte gode pensjoner. Mange i offentlig sektor har imidlertid mindre fleksibilitet enn ansatte i privat sektor og svakere muligheter til å kompensere for virkningen av levealdersjustering. Hvis arbeidstakerne kompenserer for virkningen av levealdersjustering ved å arbeide lenger, kan folketrygdens andel av samlet pensjon øke, og utbetalingene fra tjenestepensjonsordningene kan bli redusert. Denne effekten forsterkes ved økt forventet levealder og dagens offentlige tjenestepensjonsordninger blir derfor dårligere for yngre årskull.

Regjeringen ønsker likere pensjonsordninger i offentlig og privat sektor. Mobilitetshindrene i dagens regelverk må bygges ned og offentlig ansatte må i større grad tjene på å stå lengre i jobb. Offentlig ansatte skal fortsatt ha gode pensjonsordninger. Nye pensjonsregler i offentlig sektor må utformes slik at de er en fordel både for de ansatte, for arbeidsgiverne i stat og kommune og for samfunnet.

Arbeids- og sosialdepartementet startet i juni arbeidet med en rapport som skal framlegges for partene i arbeidslivet om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor samt overgangsregler fra dagens ordninger. De nye ordningene skal være bedre tilpasset pensjonsreformen, og departementet tar utgangspunkt i følgende prinsipper:

• Alle år i jobb skal gi pensjonsopptjening

• Tjenestepensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden

• Pensjonen skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 år og kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet.

Rapporten skal dels beskrive mulige løsninger og dels presentere statistikk om pensjoner og pensjoneringsatferd i offentlig sektor. Rapporten skal også belyse gjenstående spørsmål knyttet til dagens ordninger, herunder reglene for samordning av tjenestepensjon med alderspensjon fra folketrygden opptjent med nye regler. Rapporten skal være grunnlag for å vurdere om man sammen med partene skal arbeide for å finne nye pensjonsløsninger for offentlig ansatte.

Forskningsrådet gjennomfører en evaluering av virkningene av pensjonsreformen som går over perioden 2011–2018. Det vises til omtale under kap. 601, post 50 Norges forskningsråd.

2.2.12 Et mer inkluderende arbeidsliv

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) bygger på samarbeid og tillit mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Avtalen tar utgangspunkt i en felles forståelse om at arbeid fremmer helse, og at tidlig innsats kan forebygge frafall fra arbeidslivet. I den fjerde IA-avtalen (2014–2018) er det overordnede målet å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er nedfelt i tre delmål. 1) Reduksjon i sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i andre kvartal 2001. 2) Hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. 3) Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med tolv måneder (sett i forhold til 2009–tall).

I 4. kvartal 2014 viste de sesongjusterte tallene en reduksjon i sykefraværet på 11,5 pst. siden 2. kvartal 2001. Det er vanskelig å evaluere målet om å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne fordi det tilgjengelige tallmaterialet er begrenset. Det er igangsatt et arbeid for å utvikle nye og bedre indikatorer for delmål 2. Når det gjelder forventet gjenværende tid i yrkeslivet for personer over 50 år (delmål 3) har det så langt vært en økning i perioden på ca. 7 måneder.

Helt sentralt i IA-arbeidet står innsatsen på den enkelte arbeidsplass. I dette inngår forebyggende HMS-arbeid, oppfølging av sykmeldte og aktiv inkludering av arbeidstakere som har falt ut av arbeidslivet. For å støtte dette arbeidet stiller Regjeringen en rekke virkemidler til rådighet formidlet gjennom Arbeids- og velferdsetaten.

Regjeringen er også opptatt av å legge til rette for et godt samarbeid med partene om innsatsen knyttet til delmål 2 i IA-avtalen slik at flere unge med nedsatt funksjonsevne kommer og blir i arbeid.

Kunnskapsutvikling står sentralt i IA-avtalen, og en rekke kunnskapsutviklingsprosjekter er blitt satt i gang.

Økonomisk ramme

Den økonomiske rammen fra tidligere år videreføres. Innenfor rammen er det satt av 6 mill. kroner til kunnskapsutvikling og utprøving og videreutvikling av nye tiltak.

Det vises for øvrig til omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk som er viktige for utfordringene innenfor Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde. Utfordringene og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens Del II. Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingen i økonomiske ytelser som skal sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet samt utviklingen på pensjonsområdet. Arbeidsmiljø- og sikkerhet omtales deretter.

3.2 Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge i 2015

Den svake utviklingen i petroleumsrettede næringer har påvirket arbeidsmarkedet det siste året. Sysselsettingen har avtatt i disse næringene og dette har bidratt til dempet vekst i den samlede etterspørselen etter arbeidskraft i økonomien. Arbeidsstyrken har fortsatt å vokse, men noe mindre enn i fjor. Arbeidsledigheten har dermed økt gradvis gjennom året.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Lav sysselsettingsvekst og noe høyere ledighet

Sysselsettingen vokste svakere i 1. halvår 2015 enn i fjor. I henholdsvis 1. og 2. kvartal var sysselsettingsveksten på vel 0,8 pst., mens den årlige veksten har vært på vel 1 pst. de siste to årene. Det er store forskjeller i sysselsettingsutviklingen mellom næringer. Siden 2. kvartal i fjor har sysselsettingen i utvinning av råolje og naturgass blitt redusert. Det samme gjelder industri som primært leverer til petroleumsindustrien, som verfts- og transportmiddelindustri, samt reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr. Denne utviklingen startet i andre halvår 2014 og sysselsettingen i disse næringene har fortsatt å gå ned i år. En oppgang i sysselsettingen i noen industrinæringer, samt i bygg og anlegg, bidro positivt til sysselsettingsveksten.

Arbeidsstyrken fortsatte å vokse i første halvår, ifølge AKU. Flere unge melder seg nå i arbeidsmarkedet. Et flertall av disse har utdanning som hovedaktivitet. Dette har bidratt til vekst i arbeidsstyrken i år, og med dempet etterspørsel etter arbeidskraft har det ført til økt arbeidsledighet. Svakere vekst i sysselsettingen har også bidratt til lavere nettoinnvandring. Den har gått ned med over 20 pst. i første halvår 2015 sammenlignet med samme periode i fjor, ifølge tall fra SSB.

Arbeidsledighetsraten var våren 2014 3,2 pst. ifølge AKU, men har deretter økt gradvis gjennom annet halvår og inn i 2015. Den gjennomsnittlige ledigheten var i 2. kvartal i år på 4,3 pst. Arbeids- og velferdsdirektoratets statistikk for registrert ledige og summen av registrert ledige og personer på tiltak viser vesentlig lavere økning i 2014 og gjennom første halvår i år. Antall permitteringer var lave gjennom det meste av 2014, men har økt siden slutten av 2014. Økningen etter juni vil være påvirket av endringen i permitteringsregelverket fra 1. juli 2015, som reduserte arbeidsgivers kostnader ved permittering.

Ved utgangen av august i år var 84 702 personer registrert ledige. Hittil i år har arbeidsledighetsraten økt for nesten alle yrkesgrupper, men det er særlig sterk økning for ingeniør- og IKT-fag, konsulenter og industriarbeid. Arbeidsledigheten har økt mest i fylker som er nært knyttet til petroleumsvirksomheten, særlig på Vestlandet og Sørlandet, mens den har falt i enkelte andre fylker. SSBs tall for registrert ledighet blant innvandrere fra 2. kvartal i år viser en markant økning i ledigheten for innvandrere fra EU-land i Øst-Europa. Ledigheten blant innvandrere fra disse landene var i mai i år på 8,6 pst., tilsvarende 10 600 personer.

Antall langtidsledige, dvs. ledige som har vært uten jobb i mer enn 26 uker, har økt fra om lag 25 000 i 2. kvartal i fjor til 32 000 i 2. kvartal i år, ifølge AKU. Målt som andel av alle ledige har likevel langtidsledigheten falt noe.

Forskjellen mellom registrert ledighet og AKU-ledighet er for tiden stor. Tallene fra både AKU og Arbeids- og velferdsdirektoratet baserer seg i hovedsak på de samme kriterier for å bli definert som arbeidsledige, man må være helt uten inntektsgivende arbeid, ha forsøkt å få arbeid og være tilgjengelig for en jobb. Det er særlig stor forskjell for tall for 2. kvartal. Dette skyldes trolig at AKU i mye større grad fanger opp unge som søker feriejobb eller jobb etter fullført utdanning. Nesten hele forskjellen ligger i aldersgruppen 15–24 år. Dette er også den aldersgruppen som det siste året har merket det svekkede arbeidsmarkedet mest.

Antall ledige stillinger, publisert av SSB, har falt i lang tid, og utgjør 2,3 pst. av alle stillinger (2. kvartal 2015). Ledige stillinger har gått ned i mange tjenesteytende næringer, som for eksempel faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, som leverer mye til petroleumsnæringen. Antall ledige stillinger gikk også ned i industri og utvinning av olje og gass.

Sysselsettingen målt i pst. av befolkningen (15–74 år) er fortsatt lavere enn før finanskrisen. I fjerde kvartal 2008 var sysselsettingsandelen så høy som 71,6 pst. Fra 4. kvartal 2008 til 4. kvartal 2010 falt andelen sysselsatte særlig sterkt, ned til 69,1 pst. Etter dette har sysselsettingsandelen fortsatt å gå noe ned, og i juni 2015 var den 68,2 pst. En del av nedgangen i sysselsettingsandelen kan forklares med vekst i den eldste delen av arbeidsstyrken hvor yrkesdeltakelsen er lavere enn gjennomsnittet.

Lavere arbeidsinnvandring

Arbeidsinnvandringen til Norge har vært svært høy siden EU-utvidelsen i 2004. I gjennomsnitt har det kommet 22 000 arbeidsinnvandrere årlig i perioden 2006–2014 ifølge tall fra SSB. Den siste tiden har arbeidsinnvandringen vært avtakende. Tall fra UDI viser at omfanget av den arbeidsrelaterte innvandringen har falt med over 20 pst. i 1. halvår 2015 sammenliknet med tilsvarende periode i 2014. EØS-innvandringen har gått litt mer tilbake enn arbeidsinnvandringen fra land utenfor EØS.

Det er fortsatt EØS-området som står for det dominerende volumet av arbeidsrelatert innvandring, og fortsatt er Polen det klart største avsenderlandet. EØS-innvandringen står for ¾ av den samlede arbeidsrelaterte innvandringen. For om lag et år siden var andelen om lag 10 prosentpoeng høyere.

Sysselsettingsandelen blant nyankomne arbeidsinnvandrere som bosetter seg, er høyere enn for andre innvandrere, men lavere enn for befolkningen for øvrig for tilsvarende aldersgrupper. Isolert sett trekker også arbeidsinnvandring ned den samlede sysselsettingsandelen. Innvandrere er i gjennomsnitt yngre enn norskfødte, samtidig som det er en svak overvekt av menn. Dette trekker isolert sett samlet sysselsettingsandel opp.

Den økte ledigheten har også rammet mange innvandrere. Særlig har økingen vært sterk blant innvandrere fra EØS-land i Øst-Europa. I 2. kvartal 2015 var den registrerte ledigheten blant innvandrere 7,1 pst., mot 2,7 pst. for alle. Innvandrerne utgjorde 39 pst. av alle ledige.

Kilde: Utlendingsdirektoratet.

Økt ungdomsledighet

Ungdomsledigheten er høyere enn ledigheten blant voksne. De yngste har minst kompetanse og ansiennitet, og det kan være vanskelig å komme inn i arbeidsmarkedet når etterspørselen etter arbeidskraft er lav. I slike perioder øker gjerne overgang til utdanning, samtidig som færre får mulighet til å kombinere studier og skolegang med en deltidsjobb. Tradisjonelt har ungdom i større grad enn voksne trukket seg ut av arbeidsstyrken i en konjunkturnedgang og mange av dem har gått over i fulltidsutdanning. Den senere tidens utvikling kan tyde på at flere melder seg på arbeidsmarkedet og flere ønsker deltidsarbeid ved siden av utdanning.

AKU-ledigheten for unge (15–24 år) utgjorde 10,5 pst. i 2. kvartal 2015, mens den var 4,3 pst. for befolkningen i alt. AKU viser en stigende ungdomsledighet siden i fjor vår. AKU-tallene er en utvalgsundersøkelse. Det innebærer at både svingninger og usikkerhet blir større når man ser på enkeltgrupper i undersøkelsen. AKU-ledigheten blant ungdom har også tidligere vært nær 10 pst, både i vinterhalvåret 2012–13 og høsten 2013. Mens AKU-tallene varierer noe, har den registrerte arbeidsledigheten vært langt mer stabil for ungdom det siste året og ligger på om lag 4 pst.

De tradisjonelle ledighetsmålene gir ikke en helt dekkende beskrivelse av situasjonen for de yngste i arbeidsmarkedet, fordi en stor andel av kullene er under utdanning. Disse er ikke inkluderte i arbeidsstyrken med mindre de aktivt søker jobb eller er i en lærebedrift. Ungdom som verken er under utdanning eller i arbeid, den såkalte NEET-raten («Not in Employment, Education or Training») er en sentral indikator på problemer med arbeidslivstilknytning blant unge. I 2014 var 71 000 ungdommer eller 7 pst. av befolkningen i alderen 15–29 år i denne kategorien ifølge AKU, opp fra 6 pst. i 2012.

Dette er en svært sammensatt gruppe, som bl.a. består av ledige, unge med alvorlige helseproblemer, personer som er hjemme med små barn og personer som har valgt å ta et friår fra arbeid og skolegang. SSBs undersøkelse2 av NEET-gruppen basert på registertall fant at om lag 13 pst. av gruppen var registrert som helt arbeidsledige, om lag 12 pst. mottok arbeidsavklaringspenger, og i underkant av 6 pst. mottok uførepensjon. Over halvparten av gruppen mottok ingen ytelse fra Arbeids- og velferdsetaten, og fantes ikke i registrene. Blant disse er trolig mange hjemmeværende med barn, har tatt seg et friår eller blir forsørget av andre i husholdningen. NEET-raten svinger en del med konjunkturene. De siste årene har det vært tegn til en underliggende økning, særlig for menn. Norge har likevel en lavere andel NEET enn i de fleste OECD-land.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sysselsettingen blant eldre stiger

Sysselsettingen blant seniorer fortsetter å stige, se figur 3.4. Den samlede sysselsettingsandelen i alderen 60–66 år har økt tilsvarende nær 20 000 personer de siste fem årene fram til 2014. Denne sysselsettingsveksten gjelder både menn og kvinner. Sysselsettingsøkingen er størst i alderen 60–66 år, men den er også markert for de over 66 år.

Sysselsettingsveksten faller sammen med økt uttak av fleksibel alderspensjon mellom 62–67 år etter 2011. Mange, og stadig flere, kombinerer arbeid og pensjon. Om lag to av tre jobber ved siden av alderspensjon i denne aldersgruppen. I desember 2014 var gjennomsnittlig arbeidstid 34 arbeidstimer per uke, både blant de som kombinerte jobb og pensjon og de som bare var i jobb (Arbeids- og velferdsdirektoratet). Se nærmere omtale under resultatområde 3.

Stabil sysselsetting blant funksjonshemmede

Om lag 16 pst. av befolkningen 15–66 år, tilsvarende 585 000 personer, oppgir å ha en funksjonshemming, ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for 2. kvartal i år. Andelen er lite endret siden den første utvalgsundersøkelsen i 2002. Av de funksjonshemmede i 2014 mottok 40 pst. uføretrygd.

Sysselsettingen blant funksjonshemmede (43 pst.) er lavere enn for befolkningen forøvrig (74 pst.). Denne forskjellen har ikke endret seg vesentlig fra 2002 til 2014. Sysselsettingen blant funksjonshemmede i Norge er ikke høy sammenlignet med andre land. Sysselsettingsandelen blant funksjonshemmede utgjør om lag 60 pst. av sysselsettingsandelen blant befolkningen i alt. I Sverige er denne andelen om lag 80 pst. Sysselsettingen er lavere i alle aldersgrupper, men forskjellen er minst blant de unge. Mange av de sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid (45 pst.) og mange (41 pst.) mottar ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader.

Deltakelsen i arbeidslivet blant funksjonshemmede sammenlignet med befolkningen i alt har endret seg lite over konjunkturene. Arbeidsledigheten blant funksjonshemmede er heller ikke vesentlig høyere enn blant befolkningen ellers. Ifølge SSB falt ledigheten blant personer med funksjonshemming fra 2,9 pst i andre kvartal i fjor til 2,5 pst i 2. kvartal i år.

I en forskningsrapport fra 2014 er funksjonshemmede fulgt over tid.3 Der framkommer det at både funksjonshemmingen og den svake arbeidsmarkedstilknytningen for mange er av varig karakter.

Mange av de som oppgir i AKU å være funksjonshemmet er registrert i Arbeids- og velferdsdirektoratets statistikk med nedsatt arbeidsevne eller uføretrygd. Antall personer med nedsatt arbeidsevne er noe redusert etter toppen i 2011, og reduksjonen fortsatte gjennom 2014. Ved utgangen av 2014 var det 204 500 personer som var registrert i Arbeids- og velferdsdirektoratet med nedsatt arbeidsevne, tilsvarende 6,1 pst. av befolkningen 18–66 år. Av disse mottok tre av fire arbeidsavklaringspenger. Kvinner er overrepresentert i denne gruppen. Andelen med arbeidsavklaringspenger har falt noe. 19 pst. mottar andre stønader, som uføretrygd, dagpenger, tiltakspenger, sosialhjelp mv. Ved utgangen av juni i år var antall med nedsatt arbeidsevne økt til 205 600 personer. Blant unge under 30 år har antall personer med nedsatt arbeidsevne økt med 5,5 pst. det siste året, og utgjorde ved utgangen av juni 42 000 personer.

3.3 Helserelaterte ytelser

Figur 3.5 viser utviklingen i både antall og andel personer som mottok helserelaterte ytelser (sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon) ved utgangen av året. Utviklingen i mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis utviklingen i antall personer som står utenfor arbeidslivet. En del av personene har tilknytning til arbeidslivet. De fleste mottakere av sykepenger har et arbeidsforhold. En del har graderte ytelser og jobber samtidig deltid. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uføretrygd og arbeidsinntekt opp til inntektsgrensen, kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet. I figuren er det korrigert for at flere kan motta mer enn én ytelse samtidig.

Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra i underkant av 500 000 i 2001 til om lag 580 000 i 2014. Antallet økte i perioden 2001–2010, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004. Fra 2010 til 2014 har antallet blitt redusert med om lag 14 000 mottakere.

Fra 2013 til 2014 har antallet blitt redusert med om lag 4 000 personer, og antall mottakere som andel av befolkningen mellom 18 og 66 år er redusert med 0,3 prosentpoeng. Fra 2013 til 2014 har det vært en nedgang på om lag 13 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger, mens det har vært en økning på om lag 6 000 mottakere av uførepensjon og om lag 3 000 mottakere av sykepenger.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, var 17,5 pst. i 2014. Dette er 0,1 prosentpoeng høyere enn i 2001. Andelen økte fra 2001 til 2003, men den var relativt stabil i perioden 2004 til 2011. I 2014 avtok andelen for fjerde år på rad og var på det laveste nivået siden 2001.

Mottak av helserelaterte ytelser varierer bl.a. med befolkningens størrelse, alder og kjønn. Antall mottakere må derfor forventes å variere som følge av endret befolkningssammensetning. Videre vil utviklingen også være påvirket av at det i perioden har vært en sterk befolkningsvekst bl.a. som følge av høy innvandring. Dette er nærmere drøftet i avsnittet om betydningen av alderssammensetning og innvandring for mottak av helserelaterte ytelser nedenfor.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Betydningen av alderssammensetning og innvandring for utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser

Mottak av helserelaterte ytelser varierer med alder og kjønn. Den demografiske utviklingen har bl.a. vært kjennetegnet av at andelen eldre har økt. I tillegg har en kraftig innvandring siden midten av 2000–tallet bidratt til sterk økning i befolkningen i yrkesaktiv alder og til vridninger i alderssammensetningen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har analysert utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene, med et særlig fokus på effekten av demografiske endringer4. Hensikten med analysen var å undersøke i hvilken grad endringer i alders- og kjønnssammensetningen har hatt betydning for utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser. I tillegg ser analysen på om den sterke arbeidsinnvandringen siden 2005 kan ha dempet en underliggende økende trend i mottak av helserelaterte ytelser i den øvrige befolkningen, siden bosatte uten norsk statsborgerskap har en lavere andel mottakere av helserelaterte ytelser enn norske statsborgere.

Figur 3.6 viser utviklingen i andelen av befolkningen i alderen 18 til 66 år som mottok helserelaterte ytelser i perioden 2001 til 2014. Den heltrukne grafen viser utviklingen i perioden for alle bosatte. Den stiplede grafen viser utviklingen kun for bosatte født i Norge. Tallene for bosatte født i Norge vil være upåvirket av den store arbeidsinnvandringen som har funnet sted fra siste halvdel av 2000–tallet.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Figuren viser en sterk vekst i andelene for begge gruppene fram til 2003. Utviklingen viser videre en utflating og en nedgang fra 2010 til 2014. Siden 2008 har imidlertid andelen mottakere av helserelaterte ytelser vært større for personer født i Norge, og differansen mellom gruppene har økt. Innvandring har slik bidratt til en sterkere nedgang i andelen mottakere av helserelaterte ytelser de siste årene.

Behovet for sykdomsrelatert inntektssikring øker med alderen, og årene etter 2003 har vært preget av at de store etterkrigskullene har nådd en alder der særlig uførepensjoneringen er høy. Arbeids- og velferdsdirektoratets analyser tyder imidlertid på at endringer i alderssammensetningen alene forklarer lite av veksten fram til 2004, og den faktiske nedgangen etterpå har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen har bidratt til de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, eller endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie fra Frischsenteret har tatt hensyn til effekten av økt utdanningsnivå og konkludert med at den sterke veksten i uførerater fra 1994 til 2006 må søkes i mekanismer som fører til økt uførerisiko, gitt personers alder og utdanning5.

Tapte årsverk

Mange som mottar helserelaterte ytelser har tilknytning til arbeidslivet. Figur 3.7 tar hensyn til at mange mottakere av helserelaterte ytelser også er sysselsatt. Figuren viser et estimat på utviklingen i antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser beregnet av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger på grunn av legemeldt fravær, eller som mottok arbeidsavklaringspenger6 eller uførepensjon i stedet hadde arbeidet. De tapte årsverkene beregnes ved at det tas hensyn til hvor stor andel av en full ytelse hver person mottar, og hvor stor andel av året personen mottar denne ytelsen. Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftsreserve, og kan ikke tolkes som et realistisk anslag på hvor mange som kan komme tilbake i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet.

I gjennomsnitt for 2014 gikk 522 000 årsverk «tapt» knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er en nedgang på om lag 6 000 årsverk, eller 1,1 pst., sammenlignet med 2013. Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med om lag 70 300, eller 16 pst.

Antall årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 15,8 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år i 2014. Andelen mottakere blant befolkningen er redusert med 0,3 prosentpoeng fra 2013, mens det har vært en nedgang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med 2001.

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.7. Til sammen har nær 1,3 millioner unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 522 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2014. I gjennomsnitt stod 2,4 personer bak hvert tapte årsverk i 2014. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert årsverk i de ulike ordningene. De fleste som har sykefravær har korte fravær, og derfor bidro om lag 824 000 personer til de 106 000 tapte årsverkene i kategorien sykefravær (dvs. det står 7,8 personer bak hvert tapte årsverk). I kategorien uførepensjon står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk, mens det for personer som mottar arbeidsavklaringspenger står 1,6 personer bak hvert tapte årsverk.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Mottak av helserelaterte ytelser varierer med alder og kjønn. Tapte årsverk knyttet til helserelaterte ytelser vil derfor variere både med befolkningens størrelse og som følge av endret befolkningssammensetning, jf. omtale ovenfor. Videre vil utviklingen også være påvirket av at det i perioden har vært en sterk befolkningsvekst bl.a. som følge av stor innvandring.

Den faktiske økningen i tapte årsverk fra 2001 til 2014 må bl.a. ses i sammenheng med at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre. Dersom befolkningen ikke hadde endret seg fra 2001 til 2014, ville det vært en nedgang på om lag 24 000 personer eller 5,2 pst. i tapte årsverk i denne perioden. Den faktiske utviklingen i aldersspesifikke rater er da lagt til grunn. Utviklingen varierer mellom aldersgruppene. Reduksjonen har særlig funnet sted blant befolkningen over 50 år, mens det har vært en svak økning blant befolkningen mellom 18 og 25 år og blant befolkningen mellom 46 og 49 år.

3.4 Sentrale ytelser

Dagpenger

I gjennomsnitt mottok om lag 58 800 personer dagpenger i 2014. Antallet dagpengemottakere avtok gradvis fra om lag 69 000 i 2010 til om lag 53 100 i 2012 og økte til 53 700 i 2013. Økningen fortsatte i 2014 og inn i 2015. I 1. halvår 2015 var det om lag 66 800 dagpengemottakere. Økningen har bl.a. sammenheng med et økt antall registrerte ledige, en økt andel ledige med rett til dagpenger og en høyere gjennomsnittlig dagpengesats. Se Programkategori 33.30 Arbeidsliv for ytterligere omtale av dagpenger.

Sykepenger

I 2014 utgjorde sykefraværet 6,4 pst. av alle avtalte dagsverk. Fraværet har holdt seg relativt stabilt siden 2012, og nivået er blant det laveste etter at IA-avtalen ble inngått i 2001. IA-avtalen har som mål å redusere sykefraværet med 20 pst. fra nivået i 2. kvartal 2001. Siste tilgjengelig statistikk (4. kvartal 2014) viser sesongjustert en nedgang på 11,5 pst. Det betyr at IA-avtalens målsetting om 20 pst. reduksjon i det totale sykefraværet så langt ikke er nådd.

Det vises til nærmere omtale av sykefravær under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Arbeidsavklaringspenger

I juli 2015 var det om lag 151 000 personer som mottok arbeidsavklaringspenger. Dette er 3 pst. lavere enn i juli 2014. Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i alderen 18–66 år var 4,6 pst. i juli 2015. Tilsvarende andel var 4,7 pst. i 2014.

Det vises til nærmere omtale om arbeidsavklaringspenger under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Uføretrygd

Ved utgangen av 2. kvartal 2015 mottok nær 311 800 personer uføretrygd. Dette er en økning på 0,9 pst. i forhold til utgangen av 2. kvartal 2014. Antall mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen i alderen 18–66 år var 9,4 pst. ved utgangen av 2. kvartal 2015. Andelen er uendret i forhold til samme tidspunkt i 2014.

Det vises til nærmere omtale om uførepensjon/uføretrygd under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Alderspensjon i folketrygden

Figur 3.8 viser den historiske utviklingen i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden i perioden 1980–2014, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2014 var det om lag 838 000 mottakere av alderspensjon i folketrygden. Antallet har økt de senere årene, og det forventes en økning også i årene framover, som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon. Antall mottakere av alderspensjon økte i tillegg kraftig fra 2010 til 2014 som følge av at alderspensjonen fra 2011 kan tas ut fra 62 år og fritt kombineres med arbeidsinntekt. Fem nye årskull kunne dermed ta ut alderspensjon i 2011. Siden mange kombinerer uttak av alderspensjon med å fortsette i arbeid, er ikke mottak av alderspensjon ensbetydende med at en har sluttet i arbeid.

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2014 hadde den økt til 19 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. Det er også mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen. Uføretrygdede går over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden ved at om lag 81 000 personer har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år ved utgangen av 2014. Insentivene i det nye pensjonssystemet ventes over tid å bidra til at mange vil ønske å fortsette lenger i arbeid.

Yrkesaktiviteten for personer over 60 år har økt i de senere årene, og andelen arbeidstakere har særlig økt i aldersgruppen 62–66 år. Mange velger å kombinere arbeid og pensjon, og nær 2 av 3 av de som har tatt ut alderspensjon før 67 år er registrert i arbeid jf. nærmere omtale under Programkategori 29.70 Alderdom.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 vil motta AFP etter gammel ordning fram til de fyller 67 år. Fra og med 2011 er AFP-pensjonistene fordelt på grupper som mottar AFP etter gammel og ny ordning i privat sektor, og grupper som mottar AFP i offentlig sektor. AFP i offentlig sektor er i store trekk beholdt som tidligere.

Ved utgangen av 2014 var det vel 43 000 AFP-mottakere i privat sektor, hvorav 4 000 med gammel AFP og vel 39 000 med ny AFP. I privat sektor vil alle mottakere av AFP være over på ny ordning fra 2016. Foreløpige tall viser at antall mottakere av offentlig AFP var nær 25 000. Ny AFP i privat sektor innebærer bl.a. at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig og at man har rett til påslaget uavhengig av når pensjonen tas ut, vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP. Siden ytelsen er utformet innenfor en gitt økonomisk ramme som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden, er på den annen side gjennomsnittlig årlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen.

Pensjoner fra Statens pensjonskasse

Som figur 3.9 viser, har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 2000 og fram til i dag. Totalt antall alderspensjonister økte fra om lag 89 000 i 2000 til i om lag 164 000 i 2014. Totalt antall særalderspensjonister (pensjonister som går av med særaldersgrense før de fyller 67 år) økte fra 5 100 i 2000 til 9 300 i 2014. Tilsvarende har totalt antall AFP-pensjonister økt fra 7 300 i 2000 til 11 400 i 2014. Totalt antall uførepensjonister økte fra 43 000 i 2000 til 55 800 i 2014. De siste tre/fire årene har det imidlertid vært en nedgang i antall AFP-pensjonister og uførepensjonister.

I perioden 2015–2035 forventes en fortsatt høy vekst i antall alderspensjonister. Deretter vil veksten flate ut. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele framskrivingsperioden, hvilket har vært situasjonen fra 2000 og fram til i dag. Antall alderspensjonister med særaldersgrense forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 12 000 og 13 000. Svingningene skyldes variasjoner i alderssammensetningen og mulighetene for uttak til ulike aldersgrenser for den aktive bestanden. Antall uførepensjonister vil i perioden stabilisere seg rundt 42 000, dette må sees i sammenheng med at knapt 8 000 uførepensjonister mellom 67 og 70 år ved årsskiftet 2014/2015 ble overført til alderspensjon. I framskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som pensjonerer seg i forhold til potensialet) er stabil lik de siste tre år.

Framskrivingen er basert på dagens adferdsmønster og dagens regelverk. Den store økningen av pensjonister frem til 2014 skyldes primært at det har blitt flere medlemmer som har nådd pensjonsalderen, samt at levetiden har økt for alderspensjonistene. Andelen som har tatt ut AFP ved 62 år har imidlertid vært synkende de senere årene. Det er videre et skift i nivå for antall alderspensjonister og uførepensjonister fra 2015. Dette skyldes at knapt 8 000 uførepensjonister mellom 67 og 70 år ved årsskiftet 2014/2015 ble overført til alderspensjon.

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad og hjelpestønad

Grunn- og hjelpestønad skal gi økonomisk kompensasjon til personer som på grunn av varig sykdom eller skade har visse ekstrautgifter eller som har behov for særskilt tilsyn og pleie.

Ved utgangen av 2014 mottok 121 800 personer grunnstønad. Det siste året har antall stønadsmottakere blitt redusert med 1 400 personer, som tilsvarer en nedgang på 1,1 pst. Det var 133 000 mottakere av grunnstønad ved utgangen av 2005. I løpet av tiårsperioden er antall mottakere redusert med 8,4 pst.

Ved utgangen av 2014 mottok om lag 76 400 personer hjelpestønad. Det er 1 900, eller 2,5 pst., færre stønadsmottakere enn ved utgangen av 2013. Det var 86 970 mottakere av hjelpestønad ved utgangen av 2005. Antall mottakere er redusert med 11,9 pst. i løpet av tiårsperioden.

Ytelser til enslige forsørgere

Ved utgangen av 2014 mottok 19 200 personer overgangsstønad. Dette er om lag 1 100 færre enn ett år tidligere. I tillegg mottok om lag 7 400 enslige forsørgere stønad til barnetilsyn uten å motta overgangsstønad. Dette er om lag uendret fra året før.

Om lag 60 pst. av mottakerne av overgangsstønad har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp, og mottar redusert overgangsstønad. Denne andelen har økt over flere år. Utviklingen i antall mottakere og andelen mottakere med redusert overgangsstønad antas å ha sammenheng med endringene i regelverket for overgangsstønaden som er gjennomført de siste årene, samt utviklingen på arbeidsmarkedet.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten bistand fra det offentlige. Utgiftene forventes fortsatt å gå nedover de kommende årene. Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Oversikt over utviklingen i de sentrale stønadene

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere, gjennomsnittlig ytelse og realvekst for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

Mottakere¹ av sentrale ytelser 2009–2016. Gjennomsnittstall for året (utvalgte stønadsgrupper):

Gjennomsnittlig ytelse¹ for mottakere av sentrale ytelser, 2009–2016. Tall i 2016-kroner²

Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden¹ – realvekst i 2016-kroner (mill. kroner)

Tabellen Utviklingen i viktige ytelser under folketrygdenviser realveksten i faste 2016-kroner og i pst. Dagpenger mv. er ikke inkludert i tabellen. Beløpene for perioden 2009–2014 er basert på regnskapstall, mens beløpene for 2015 og 2016 er anslag på regnskap. For 2016 brukes utgiftsanslag som følger av regelverk vedtatt av Stortinget. Dette innebærer bl.a. at Regjeringens forslag om å øke grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonister fra 1. september 2016 ikke er hensyntatt i tabellen.

For sykepenger framkommer realveksten ved at utgiftene justeres for lønnsutviklingen. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, alderspensjon, enslige forsørgere og etterlatte justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G). Øvrige stønader er justert med konsumprisindeksen.

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger: Etter en betydelig økning i det trygdefinansierte sykefraværet i 2009 og foregående år, ble fraværet lavere i 2010 og de påfølgende to årene. Fra 2013 har det trygdefinansierte fraværet per sysselsatt holdt seg relativt stabilt. For 2015 og 2016 legges det til grunn nullvekst. Veksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Den underliggende sysselsettingsveksten har vært positiv i hele perioden utenom en svak nedgang i 2009 og 2010. I 2015 og 2016 anslås realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter til hhv. 0,3 pst. og 0,4 pst.

Arbeidsavklaringspenger: 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. I 2010 økte utgiftene med 7,0 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. I 2011 flatet veksten noe ut, og fra 2012 fram til 2015 har det vært en årlig nedgang i utgiftene som følge av færre mottakere av arbeidsavklaringspenger. For 2016 ventes en fortsatt nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger. I 2015 og 2016 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til arbeidsavklaringspenger til hhv. -4,4 pst. og -2,3 pst.

Uføretrygd: Utgiftene til varig uføretrygd/uførepensjon følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. Realveksten i 2010 og 2011 er i tråd med den demografiske utviklingen i befolkningen. I 2012 var det høy overgang til uførepensjon fra arbeidsavklaringspenger. Det har sammenheng med at mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad fikk innvilget varig uførepensjon i 2012. I 2013 falt antall mottakere av uførepensjon noe da mange uføre nådde pensjonsalder. Dette ble etterfulgt av en økning i antall mottakere av uføretrygd i 2014 og inn i 2015 som har sammenheng med høy tilgang til uføretrygd fra arbeidsavklaringspenger. I 2016 forventes en noe svakere vekst i antall mottakere. I 2015 og 2016 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til uføretrygd til hhv. 1,1 og 0,3 pst.

Alderspensjon: Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år, mot 67 år tidligere. Mange valgte å ta ut alderspensjon før fylte 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon økte betydelig fra 2011 og de påfølgende årene. Den årlige veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende, og ventes etter hvert å flate ut. Utgiftene til alderspensjon vil imidlertid fortsatt øke betydelig i årene som kommer, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister over 67 år.

Enslige forsørgere og etterlatte: Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Nedgangen kan ha sammenheng både med den positive utviklingen på arbeidsmarkedet og økt barnehagedekning. Andelen mottakere med redusert overgangsstønad som følge av arbeidsinntekt, har økt gjennom hele perioden. Innstramminger i regelverket for overgangsstønad har også bidratt til reduserte utgifter i perioden 2012 til 2014. Utgiftene til etterlattepensjoner har falt, bl.a. som følge av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. Det anslås en samlet nedgang i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere og etterlatte på 4,3 pst. både for 2015 og 2016.

3.5 Økonomisk og sosial trygghet

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Norge er blant de landene i verden med minst inntektsforskjeller og forskjeller i levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten og forbruket. Den generelle langsiktige trenden fra midten av 1980-tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene viste en svak, men jevn økning. Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte. Økt lønnsspredning har også trukket i retning av økende forskjeller. Fra 2006 har det vært relativt små endringer i inntektsfordelingen. Enkelte grupper, unge, enslige forsørgere og barnefamilier med små barn, har hatt en svakere inntektsutvikling enn gjennomsnittet de siste årene.

De økonomiske ressursene til en husholdning påvirkes ikke bare av inntekt, men også av oppsparte midler. I tillegg til økte inntektsforskjeller har også formuesfordelingen blitt noe mer ulik.

Selv om inntektsforskjellene er små, er det noen som har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for deltakelse i samfunnet. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen med inntekt under et gitt nivå (vanligvis 60 pst. (EU-ekvivalensskala) eller 50 pst. (OECD-ekvivalensskala) av medianinntekten). Forekomsten av lavinntekt er relativt liten i Norge sammenlignet med andre land. Et godt utbygd tjenestetilbud bidrar også til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Offentlige tjenester, som utdanning, helse- og omsorgstjenester, barnehage mv., har stor betydning for levekårene i befolkningen.

Til tross for økonomisk vekst er det en tendens til en økende andel med lavinntekt. En av forklaringene på dette er at lavinntektsmålet er relativt, og medianinntekten har økt de senere årene. Svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er den viktigste årsaken til at noen havner i lavinntektsgruppen. Mange av disse mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten. En økning i antall nyankomne innvandrere kan også være med på å forklare utviklingen. For mange innvandrere tar det relativt lang tid å få fotfeste i arbeidslivet. I tillegg kan også endrede familie- og livsmønstre med flere enslige forsørgere og enslige som bor alene, isolert sett ha bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har også endret seg over tid. Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere og aleneboende har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt. Andelen barn og barnefamilier med lavinntekt har økt, og dette må ses i sammenheng både med økningen i innvandrerbefolkningen og inntektsutviklingen blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere. Forekomsten av lavinntekt blant unge har økt noe. Unge aleneboende har relativt sett hatt en svak inntektsutvikling de siste årene.

Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt.

Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. opptrapping av minstepensjonen, økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Videre har omleggingen av pensjonistbeskatningen bidratt til lavere skatt for pensjonister med lave inntekter. Aleneboende minstepensjonister er fremdeles betydelig overrepresenterte i lavinntektsgruppen.

Årlig lavinntekt kan medføre levekårsproblemer for husholdninger som opplever store fall i inntekten. Det antas imidlertid at lavinntekt over tid i større grad øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. Som et mål på lavinntekt over tid tas det her utgangspunkt i vedvarende lavinntekt målt som gjennomsnittsinntekt under lavinntektsgrensen over en treårsperiode. I perioden 2011–2013 hadde 3,8 pst. av befolkningen, eller om lag 178 000 personer, en inntekt under 50 pst. av mediangjennomsnittet i perioden (OECD-skala). Dette er en økning på 0,4 prosentpoeng sammenlignet med forutgående treårsperiode (2010–2012). Studenter er holdt utenfor. 8,6 pst. av befolkningen, eller om lag 402 000 personer, hadde en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet (EU-skala) i 2011–2013. Dette er en økning på 0,7 prosentpoeng fra 2010–2012. Det er stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen, dvs. at de fleste er i lavinntektsgruppen en relativt kort periode.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrerbefolkningen7 gikk ned fram til 2009–2011, men har økt igjen etter dette, og ligger fortsatt på et høyt nivå. 17 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde i henhold til OECD-50 vedvarende lavinntekt i perioden 2011–2013. Tilsvarende andel målt med EU-60 var 27 pst. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Andelen er naturlig nok høyere blant nyankomne innvandrere enn blant innvandrere med lang botid.

Andelen og antallet barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt over tid. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Innvandrerfamilier er overrepresentert i disse gruppene, og barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. I perioden 2011–2013 levde 5,6 pst. (54 700 barn) av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt med OECD-50. Dette er 0,5 prosentpoeng høyere andel enn i 2010–2012. Andelen målt med EU-60 var 8,6 pst. (84 300 barn) i perioden 2011–2013, en økning fra 8,0 pst. i foregående periode. Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt også i perioder med stabil andel fordi befolkningen øker. Om lag halvparten av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.

Økonomisk sosialhjelp

I løpet av 2013 mottok i alt 120 800 personer økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (økonomisk sosialhjelp), og i 2014 økte antallet til 125 400 personer. Økningen skjedde i alle aldersgrupper. Tallet omfatter personer som mottar stønad minst en måned i løpet av året, både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad og personer som har stønaden som hovedkilde til forsørgelse. Store deler av økningen fra 2013 til 2014 skyldes at flere arbeidsledige mottok økonomisk sosialhjelp i 2014. Dette til tross for at arbeidsledigheten lå tilnærmet uforandret fra 2013 til 2014. Figur 3.10 viser utviklingen i antall stønadsmottakere mv. i årene 2002–2014. Det er til dels store ulikheter i utviklingen i antall stønadsmottakere og utgifter til økonomisk sosialhjelp mellom kommuner.

Unges stønadsmottak er mer avhengig av utviklingen i arbeidsmarkedet enn for befolkningen ellers. En stor del av veksten i antall stønadsmottakere fra 2008 til 2010 kom i aldersgruppen 18–24 år. Av sosialhjelpsmottakerne i 2014 var 37 pst. under 30 år. Dette var samme andel som for årene før.

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av sosialhjelpsmottakerne. Denne andelen var 37 pst. i 2014, mot 31 pst. i 2010. Økningen må bl.a. ses i sammenheng med at antall personer med innvandrerbakgrunn i totalbefolkningen har økt8.

Det ble utbetalt totalt 5,6 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2014. Dette var en økning på nærmere 0,5 mrd. kroner, sammenlignet med 2013, eller om lag 12 pst. regnet i faste priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. 46 pst. mottok stønad i inntil tre måneder i 2014, mens 21 pst. mottok stønad i kun én måned. Gjennomsnittlig stønadslengde var 5,1 måned i 2014, uforandret fra 2013. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 39 pst. av mottakerne hadde stønad i seks måneder eller mer i 2014, mens 11 pst. av mottakerne hadde stønad gjennom hele året.

I 2014 hadde 41 pst. av stønadsmottakerne økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2014 hadde 30 pst. trygd eller pensjon som hovedinntektskilde. En del personer mottar også økonomisk sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Kun 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne hadde arbeidsinntekt som viktigste inntekt i 2014. I alt 13 pst. var registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus. Dette er samme andel som året før. 40 pst. var registrert arbeidsledige, mens 28 pst. ikke var aktive arbeidssøkere.

Kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner.

Ved utgangen av 2014 var det om lag 28 500 personer som var eller hadde vært deltakere i programmet siden 2008. Av de om lag 19 100 personene som gjennomførte eller planmessig avviklet programmet i perioden 2008 til 2014, gikk 34 pst. til arbeid, 25 pst. til arbeidsavklaringspenger (eller tidligere ordninger) eller arbeidsmarkedstiltak, mens i underkant av 5 pst. gikk til utdanning.

Ved utgangen av 2014 var antall deltakere i kvalifiseringsprogrammet 5 700, noe som var 120 flere enn på samme tidspunkt året før. Andelen deltakere som gikk til arbeid økte til 38 pst. i 2014 sammenliknet med 36 pst. i 2013. Også den samlede andelen som gikk over til arbeid eller arbeidsrettet løp, økte noe. Antall deltakere i programmet per 30. april 2015 var om lag 5 700, noe som var 160 flere sammenliknet med samme tidspunkt i 2014.

3.6 Arbeidsmiljø og sikkerhet

Norsk arbeidsliv er i all hovedsak bra. De aller fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, har god helse, er tilfredse med jobben og er motiverte og engasjerte i arbeidet. Arbeidsforholdene er jevnt over bedre enn i andre land, og de senere årene har mange opplevd en ytterligere forbedring av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Det er imidlertid store ulikheter i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper, og det er behov for målrettet innsats for å bedre forholdene til særlig utsatte grupper.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for et anstendig og seriøst arbeidsliv og for å unngå sosial dumping i Norge. Erfaringene fra norske kontrollmyndigheter som politi, skattemyndigheter og Arbeidstilsynet viser at det i økende grad forkommer multikriminalitet i arbeidslivet, ved at en rekke ulike lover brytes systematisk med et formål om å oppnå økonomisk gevinst. Utsatte grupper arbeidstakere jobber under ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold. I enkelte næringer ser Arbeidstilsynet tegn til en todeling, hvor deler av næringene er preget av mange useriøse virksomheter, dårlige arbeidsforhold og høy arbeidsmiljøbelastning. I denne sammenheng nevnes spesielt følgende bransjer: bygg og anlegg, renhold, restaurant og uteliv, landbruk, verftsindustri, transport og fiskeindustri.

Skader og dødsfall som følge av ulykker er et alvorlig problem særlig innen enkelte deler av arbeidslivet. Alvorlige hendelser med dødsfall eller alvorlige personskader som utfall er ofte relatert til mangelfullt systematisk HMS-arbeid, i tillegg til mangelfull ledelsesoppfølging og forståelse for risiko.

I 2014 omkom 44 mennesker i arbeidsulykker i det landbaserte arbeidslivet9. I et langsiktig perspektiv har det vært en klar nedgang i antall dødsulykker, men de siste femten årene har denne nedgangen flatet ut.10 De fleste ulykkene i 2014 skjedde innenfor næringene bygg- og anlegg (11), jord-, skogbruk og fiske (8), transport og lagring (8) og industri (6). En stor andel av disse var utenlandske statsborgere, og denne andelen er økende.

Studier forklarer at arbeidsinnvandrere/innvandrere skader seg mer enn andre arbeidstakere bl.a. på grunn av at arbeidsinnvandrerne har farligere jobber, jobber mer, jobber mer overtid, har mer skiftarbeid, samt har språkproblemer som bl.a. medfører dårlig sikkerhetskommunikasjon og dårligere sikkerhetsopplæring.

Dagens statistikk over arbeidsskader er ikke tilfredsstillende og således ikke egnet for offentliggjøring. Ved hjelp av beregninger anslår STAMI imidlertid antallet skader til å ligge rundt 105 000 i året.11 Det pågår arbeid både i regi av Statistisk sentralbyrå (SSB) og Arbeidstilsynet for å forbedre statistikkgrunnlaget.

Ingen av dødsfallene i 2014 skjedde i petroleumsvirksomheten. Frekvensen av alvorlige personskader i petroleumsvirksomheten viste en svak økning i 2014 men er signifikant lavere enn i foregående tiårsperiode. Samtidig var det i 1. halvår 2015 flere alvorlige hendelser med personskade på norsk sokkel. Disse hendelsene er en påminner om det høye risikopotensialet i næringen.

De største helseutfordringene i Norge når det gjelder omfang og kostnader i form av redusert helse, sykefravær og uførhet er knyttet til muskel- og skjelettplager og psykiske helseplager. De bakenforliggende årsakene knyttet til utvikling av psykiske- og muskelskjelettplager er ofte sammensatte, og betydningen av arbeidsforhold er en del av dette helhetsbildet. STAMI har gjennom statistiske analyser beregnet at om lag 40 pst. av de legemeldte langtidssykmeldingene i løpet av et år helt eller delvis kan tilskrives mekaniske (ergonomiske) og psykososiale arbeidsmiljøforhold.

Næringer som transport og lagring, overnatting og servering, bygg og anlegg, primærnæringene og helse- og sosialtjenester har særlige utfordringer knyttet til arbeidsrelatert helse. Disse næringene kjennetegnes av arbeidsforhold som kan føre til helseproblemer, høy forekomst av selvrapporterte helseplager, høyt sykefravær og høy avgang fra jobb.

Norsk arbeidsliv har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført og fram til i dag. Teknologisk og global utvikling har ført til at behovet og muligheten for mer fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir også nye behov. Arbeidslivet kjennetegnes av endringer, og mange opplever krav om stadige omstillinger. Samtidig er det en underliggende stabilitet i arbeidslivet.

I 2013 var det 2,7 millioner yrkesaktive i Norge. Andelen av befolkningen i arbeidsstyrken er blant den høyeste i OECD-området. Selv om mange arbeidstakere flytter over til andre næringer og nye virksomheter, har de fleste fortsatt fast ansettelse og jobber til faste tider. Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse. I europeisk sammenheng er norske yrkesaktive blant dem som i minst grad rapporterer om frykt for å miste jobben, og arbeidsforholdene oppleves som gode av de fleste i norsk arbeidsliv.

4 Anmodningsvedtak

Anmodningsvedtak nr. 419 av 19. mars 2013:

«Regjeringen bes sikre at lovverket gir den enkelte mulighet til informert samtykke slik at det blir klart for den enkelte hvilken informasjon som kan hentes inn dersom vedkommende søker om en stønad fra det offentlige.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 419 av 19. mars 2013 er omtalt under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, Programkategori 09.10.

Anmodningsvedtak nr. 420 av 19. mars 2013:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med arbeidslivets parter komme tilbake til Stortinget med en vurdering av konsekvensene av en heving eller fjerning av 70-årsgrensen i arbeidslivet i løpet av våren 2014.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 420 av 19. mars 2013 er omtalt under Resultatområde 4 Arbeidsmiljø- og sikkerhet, hovedmål 1.

Anmodningsvedtak nr. 41 av 1. desember 2014:

«Stortinget ber regjeringen følge opp at Nav-kontorene styrker barneperspektivet, i tråd med formålsbestemmelsen i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at arbeids- og velferdsetatens oppfølging av familier med alvorlig syke barn bedres.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 41 av 1. desember 2014 er omtalt under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, Programkategori 09.10.

Anmodningsvedtak nr. 46 av 1. desember 2014:

«Stortinget ber regjeringen om å ivareta de langtidsledige i forbindelse med endringer i dagpengeordningen og gjøre nødvendige tilpasninger i regelverket eller kompensasjonsgraden, og komme tilbake til Stortinget med forslag til løsninger som ivaretar denne gruppen.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 46 av 1. desember 2014 er omtalt under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, Programkategori 33.30 Arbeidsliv.

Anmodningsvedtak nr. 51 av 1. desember 2014:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide statistikk over ventetid for å komme inn på arbeidsmarkedstiltak.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 51 av 1. desember 2014 er omtalt under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, Programkategori 09.30.

Anmodningsvedtak nr. 467 av 24. mars 2015:

«Stortinget ber regjeringen særlig prioritere økning av plasser til det nye sammenslåtte tiltaket Arbeidsforberedende trening (AFT).»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 467 av 24. mars 2015 er omtalt under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, Programkategori 09.30.

Anmodningsvedtak nr. 516 av 28. april 2015:

«Stortinget ber regjeringen utrede om id-kort-ordningen (ordningen med HMS-kort) i bygg og renhold også kan legge til rette for at næringsdrivende kan gjøre sanntid-oppslag mot offentlige registre.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 516 av 28. april 2015 er omtalt under Resultatområde 4 Arbeidsmiljø- og sikkerhet, hovedmål 1.

Anmodningsvedtak nr. 584 av 2. juni 2015:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak om beslutningsgrunnlag for Prosjekt 2 som skal beskrive hva som skal leveres, fremdrift og økonomiske forutsetninger. Stortinget ber samtidig regjeringen presentere rammene for den videre strategien for modernisering av Navs IKT-systemer med hensyn til fremdrift og økonomiske forutsetninger.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 584 av 2. juni 2015 er omtalt under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, Programkategori 09.10.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2016 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Årsverksoversikt

5.3 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49